Tore Nordtun (A) (ordfører for saken):

       Siv Jensen (Frp) : Når jeg hørte representanten Nordtun fra Arbeiderpartiet snakke om særfradraget for eldre, fikk jeg et bilde i hodet. Da så jeg for meg noen lange blekksprutarmer som langer ut og suger tak i det de mener staten har krav på.

       Representanten Nordtun refererte fra velferdsmeldingen, og så sa han at målsettingen var at skatt for pensjonister med midlere og høyere inntekter bør tilnærmes skatten for lønnstakere med tilsvarende inntekt. Det er i og for seg et tilforlatelig syn. Men hvorfor vil da Arbeiderpartiet gjøre dette gjennom å øke skattebyrden ytterligere for pensjonistene fremfor å redusere skatten for vanlige folk? Er det slik at Arbeiderpartiet her leter etter nye påskudd for å øke beskatningen på alle områder? Er det ikke snart på tide at Arbeiderpartiet også begynner å lete etter områder hvor man også kan redusere beskatningen?

       Representanten Nordtun snakket også mye om beskatningen av næringslivet. Han gav uttrykk for at det flertallet nå gjør, er å svekke de offentlige inntektene betydelig - noe som vil gå på bekostning av de offentlige velferdsoppgavene. Da blir mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvilke velferdsoppgaver er det Arbeiderpartiet nå er så opptatt av å satse på?

       Vi så gjennom Jagland-budsjettet som ble lagt frem, en relativt slapp satsing på de viktige primæroppgavene som helse, eldreomsorg og politi. Vi har ikke sett Arbeiderpartiet foreslå en styrking av utstyr til politi og utstyr til sykehusene, som virkelig lider. Vi har heller ikke sett at de har foreslått noe til de aller svakeste i samfunnet, nemlig minstepensjonistene. Hvilke velferdsoppgaver er det representanten Nordtun her viser til?

Tore Nordtun (A) : Siv Jensen spurte bl.a om særfradraget for eldre. Jeg prøvde i mitt hovedinnlegg å framstille de fordelingsmessige prinsippene vi legger til grunn, og jeg sa også at den innretningen vi har når det gjelder de eldre og pensjonistene, bl.a går på formuestillegget og beskatningen av formue. Det er en vridning som etter vår oppfatning er riktig og mer treffsikker. Det samme signalet gav vi også i velferdsmeldingen når det gjelder pensjonister med høyere inntekter. Da snakker jeg ikke om minstepensjonister og oppover, men om de høyere inntektene og å få en innretning der som er mer lik den vi har for vanlige lønnstakere.

       Og så etterlyste Siv Jensen prioriteringen fra Arbeiderpartiet. Det må jeg sette et spørsmålstegn ved. Hovedinntekten til det offentlige kommer gjennom skatter og avgifter. Det er der vi har de fordelingspolitiske innretningene. Det er soleklart at når vi svekker inntektene til det offentlige, blir det mindre igjen til fordeling. Jeg trodde det var et slikt samfunn vi fortsatt skulle bygge opp i Norge. I valgkampen, spesielt fra Fremskrittspartiet, ble det framstilt gang på gang hvor brutalt Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet var - at vi nærmest ødela den norske skole og helsevesenet. Men er reduserte skatter og avgifter veien å gå for å gi mer penger til dem som trenger det? Her er det en brist i logikken, og jeg kan ikke følge Siv Jensen.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Representanten Nordtun peikar i innlegget sitt på at det er stor semje på mange punkt i innstillinga, og det er rett. Sentrumsalternativet står faktisk i sentrum også i denne innstillinga, ved å sjå på dei samanhengane der vi skriv oss saman. Eg synest vidare når det gjeld fordelingspolitikken - som eg registrerte Nordtun var mykje oppteken av - at eksemplet med endringa av pendlarfrådraget kanskje ikkje er det beste om vi går litt tilbake i tida og hugsar på kva Arbeidarpartiet tidlegare har gjort framlegg om i den samanhengen. Det som eg synest var mest uklart i representanten Nordtun sitt innlegg, dreiar seg om at det ser ikkje ut til at Arbeidarpartiet har sett og innsett samanhengen med at det er naudsynt med kapital for å skape arbeidsplassar og dei negative innstrammingstiltaka i høve til næringslivet som regjeringa Jagland la opp til. Det har vi no tilbakevist.

       Spørsmålet til Nordtun vert derfor kort og godt: Ser representanten Nordtun at det er naudsynt med kapital, også aksjekapital, til næringslivet for å skapa arbeidsplassar?

Tore Nordtun (A) : Spørsmålet fra lederen i finanskomiteen gikk, slik jeg oppfattet det, innledningsvis på om ikke sentrum nå stod nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken. Etter min oppfatning står ikke sentrum i sentrum i denne innstillingen. Når jeg sier at det, slik våre beregninger viser, ble gitt en skatte- og avgiftslette på nærmere 3,2 milliarder kr i forhold til Bondevik-regjeringens forslag og 1 milliard kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag, ja, da må jeg ha en brist i logikken om ikke det betyr at sentrum her har beveget seg ganske sterkt mot Høyre og Fremskrittspartiet. Og hvem var det sentrum først gikk og snakket med da de var ferdig med Arbeiderpartiet? Det var til Fremskrittspartiet. Jeg tror at representanten Lie vet meget godt hvilken skatte- og avgiftspolitikk Fremskrittspartiet står for, og jeg konstaterer at Fremskrittspartiet nå er tilfreds med opplegget - om ikke fullgodt, så ganske brukbart. Så jeg tror ikke det kan være tvil om i hvilken retning det har gått. Det som bekymrer meg, er at det skal bli slik at vi stadig får store brytninger om vesentlige skattepolitiske innretninger i tiden som kommer. Det vil jeg advare mot, for nasjonen Norge er ikke tjent med å ha slike sterke brytninger framover når det gjelder sikring av arbeidsplasser, tilliten til norsk økonomi og tryggheten for både enkeltmennesker og industrien.

       Når det gjelder kapital til arbeidsplasser - om en ikke ser at det trengs kapital? Jo, i et kapitalistisk samfunn som vi lever i, trengs det kapital og Børsen må fungere. Men slik jeg har oppfattet det, har det ikke vært den store kapitaltørken ute og gått. De har stort sett fått det de skal ha.

Per-Kristian Foss (H) : Det var et voldsomt engasjement fra representanten Nordtun i dag. Det finns to tolkninger av det: Enten trives han etter hvert bedre i opposisjon - det har jeg i grunnen lagt merke til - eller så er han inspirert av den gamle historien som iallfall går om Bjørnson, at det i ett av hans foredrag stod i margen: Svakt argument, tal høyt! Sammenlikningen med Bjørnson var tilfeldig.

       Nordtuns hovedpoeng var at vi nå er tilbake i gamle allianser, og at de borgerlige partiene, som han kalte det, dvs. sentrum, Fremskrittspartiet og Høyre, angriper skattereformen. Det er mange måter å snu verden på hodet på, men dette er en av de mest originale. Det som i realiteten nå skjer, er at det er disse partiene - regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet - som faktisk forsvarer det forlik som skattereformen var basert på. Det er Arbeiderpartiet, som desperat i sitt siste regjeringsår forlot dette, som har dratt opp denne striden. Derfor har man fått kanskje påfallende sterke polariseringer, men jeg må si at det er fremprovosert av Arbeiderpartiet selv. Verken vi i Høyre eller Fremskrittspartiet - jeg taler på Høyres vegne her - forsvarer jo våre egentlige synspunkter, f.eks å fjerne formuesskatten, men vi diskuterer om vi er for en forverring av formuesskatten for arbeidende kapital, for småbedrifter og familiebedrifter. Det er faktisk Arbeiderpartiet som her har sklidd, ikke de øvrige partier.

       Det er en illusjon at man må utvide formuesskattegrunnlaget for bedrifter for å fremme sparing blant pensjonister, det er en sammenheng som er komplett unødvendig. Det er fullt mulig å lette beskatningen av mindre spareformuer ved å heve innslagspunktet for formuesskatten, bunnfradraget, uten å se det i sammenheng med verdigrunnlaget for formuesbeskatning av bedrifter. Men jeg registrerer med interesse følgende - det er ikke noe spørsmål, bare en konstatering: Arbeiderpartiet varsler nå at pensjonister generelt skal beskattes sterkere i årene som kommer, særlig gjelder det pensjonisters formuer og i tillegg pensjonisters inntekt gjennom en stadig forverring av særfradraget.

Tore Nordtun (A) : Jeg takker representanten Foss for at han oppfatter at jeg er litt engasjert i disse sakene. Det er kanskje ikke så mange som blir så inspirert og engasjert når man snakker om detaljer i skatteopplegget for neste år, men det er uansett viktige vedtak vi gjør, og det er viktige innretninger.

       Når det gjelder angrepet på skattereformen, så var ikke jeg på plass i Stortinget i begynnelsen av 1990-tallet da de store omlegningene ble gjort, men jeg har konstatert at det i etterkant, når vi har hatt såkalte opprydninger - evalueringer av reformen - stadig er blitt lempninger og jeg vil si til dels uthulinger. Det er ikke i tråd med vår politikk, og dette var det jeg advarte mot i mitt hovedinnlegg. Representanten Foss må avfinne seg med at jeg konstaterer det. Jeg konstaterer også at en av de viktigste fanesakene i Høyres politiske argumentasjon er sterk nedsettelse av skatter og avgifter - det er mest derfor de eksisterer. Jeg tar også det til etterretning i den kampen, men jeg trodde vi kunne være enige om at vi iallfall skulle ha en innretning som vi mener er maksimalt rettferdig.

       Når det gjelder formuesbeskatningen, mener vi fra Arbeiderpartiets side at vi kan redusere satsene om vi utvider objektene og verdsetter dem på en bedre måte enn i dag. Det trodde jeg alle skulle være tjent med.

       Så til pensjonistene, hvor representanten Foss fremstiller det som om vi angriper pensjonistene. Overhodet ikke, men jeg viser igjen til det vi drøftet i velferdsmeldingen - og det var de høyeste pensjonene vi snakket om - at vi måtte se på en innretning som var mer i tråd med skatteinnretningen for vanlige lønnstakere. Vi har innført en rekke andre innretninger som har bedret pensjonistenes vilkår, spesielt minstepensjonistenes. Det er nemlig innretninger vi må være opptatt av, og det er det vi skal være i vårt skatteopplegg framover i tiden.

       Fremskrittspartiet legger til grunn at inntektsvurderingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes arbeidsinnsats, og vil ikke endre inntektsfordelingen gjennom en progressiv beskatning. Fremskrittspartiet mener at progressiv beskatning er spesielt urettferdig overfor personer som har satset mye tid og penger på egen utdannelse. Fremskrittspartiet vil derfor på sikt fjerne all statsskatt samtidig som den progressive delen i inntektsbeskatningen fjernes.

       Det mest akutte problemet i inntektsbeskatningen er imidlertid at selv lave inntekter beskattes hardt. Fremskrittspartiet vil derfor følge opp sitt budsjettforslag for budsjettåret 1997 ved å foreslå at skattytere skal få et fradrag i utlignet skatt på kr 3.000 i skatteklasse 1, og kr 6.000 i klasse 2. Dermed vil færre mennesker være avhengig av sosialhjelp og andre smuler fra de offentlige hender. En enkel måte å bekjempe fattigdom på, er å avskaffe den fattigdom som skyldes skattetrykket.

       Fremskrittspartiet vil også fjerne den urettferdigheten i skattesystemet som straffer éninntektsfamiliene. Vi vil derfor innføre ektefelledelt beskatning, som i korthet betyr at familiens samlede inntekt deles i to like deler og beskattes i klasse 1. Dette vil bety at en familie som til sammen tjener f.eks. 350.000 kr, vil betale den samme skatt uavhengig av om ektefellene rent faktisk har tjent 175.000 kr hver, eller om den ene har tjent 250.000 kr og den andre 100.000 kr, noe som vil redusere skattetrykket og muliggjøre at en i familien har muligheten til å være hjemme med barna mens de er små. Ved innføring av ektefelledelt beskatning skal begge ektefeller i tillegg til fullt klasse- og minstefradrag også opparbeide seg samme pensjonspoeng.

       Aksjesparing med skattefradrag er en ordning Fremskrittspartiet vil beholde og utvide ved at kvoten for skattefri sparing fordobles i klasse 1 og klasse 2 til henholdsvis kr 10.000 og kr 20.000. AMS-sparing stimulerer familiene både til skattelette og til sparing. Uavhengig av synet på inflasjonsmål eller fastkursmål i pengepolitikken finnes det ikke uenighet om behovet for en fornuftig finanspolitikk som også må innebære at det offentlige legger til rette for privat sparing. AMS-sparingen sørger dessuten direkte og indirekte for nødvendig kapitaltilgang til norsk næringsliv.

       Næringslivets rammevilkår er og har vært en kjernesak for Fremskrittspartiet i hele den tid Venstre var mer opptatt av grønt gras og intern krangling og i den tiden Høyre syslet med lyserøde verdier og var mer opptatt av å bli et folkeparti enn å føre en politikk som er viktig og nødvendig for næringslivet.

       Fremskrittspartiet synes derfor at både Jagland- og Bondevik-regjeringens angrep på næringslivet i sine statsbudsjettforslag er nedslående og dessuten virker lite gjennomtenkt. Det er synd å si det, men for Bondevik-regjeringens del er angrepet sågar et løftebrudd, og for næringsminister Sponheim må det være svært sårt. Angrepet jeg snakker om, er et angrep på flere fronter: aksjerabatten, arveavgiften for aksjer i familieeide selska-

       per, verdsettelsen av skip og endelig - Venstres hjertebarn - delingsmodellen. Heller ikke den skulle unngå en skatteskjerpelse. Heldigvis - for små og mellomstore bedrifter - reddet Fremskrittspartiet disse bedriftene fra en skatteskjerpelse i forbindelse med budsjettforliket.

       La meg først ta aksjerabatten. I dag blir aksjer i børsnoterte selskaper verdsatt til 75 % av omsetningsverdien og aksjer i andre selskaper verdsatt til 30 % når det gjelder skattlegging for formuesskattformål. Fremskrittspartiet mener det fortsatt skal være slik, så lenge vi har formuesskatt. Formuesskatten vil Fremskrittspartiet fjerne helt på sikt.

       Økningen i formuesskatt på aksjer, som Fremskrittspartiet dog har fått forhandlet ned noe i forhold til Bondevik-regjeringens forslag, og kraftig ned i forhold til Jagland-regjeringens forslag, styrer pengene vekk fra investeringer og over til forbruk, og er derfor en skatt som oppmuntrer til å redusere investeringsnivået i privat sektor. Fjerning av eller reduksjon i aksjerabatten er derfor et bidrag til å gjøre den nødvendige kapitaltilgangen til norsk næringsliv mer usikker.

       Neste ledd i angrepet på næringslivet er fraværet av endringer i arveavgiftsloven. Dagens verdsettelse av den skattemessige verdi av aksjer, spesielt i mindre familieeide selskaper som skal gå i arv, oppmuntrer til finurlige tekniske disposisjoner for å unngå skatt. De eneste som tjener på dette, er jurister og skatterådgivere. Eierne taper, staten taper og ligningsfunksjonærene øker i antall fordi det trengs stadig økte offentlige ressurser for å kontrollere at skatterådgiverne har gjort riktig. Fremskrittspartiet er glad for at også Høyre vil be Regjeringen endre arvereglene i forbindelse med budsjettet i 1999, og håper at også regjeringspartiene etter hvert kan slutte seg til dette.

       Tredje ledd i angrepet på næringslivet er reglene for verdsettelsen av skip. Fremskrittspartiet ser overhodet ikke det urimelige i at rederiene skal ha en særskilt rabatt ved verdsettelsen av skip. I praksis medvirker ikke den gjeldende rabatt til skattemotiverte investeringer i skip. Sammenligninger med verdsettelsen av aktiva i andre næringer viser at f.eks fast eiendom og goodwill verdsettes betydelig lavere enn markedsverdien for formuesskatteformål. En av de vesentlige grunnene til å fjerne formuesrabatten på skip er at skipsverdiene svinger sterkt. Dermed vil det kunne være slik at den verdsettelse som nå blir vedtatt, vil føre til lavere skipsinvesteringer, utflagging av rederier og færre sysselsatte norske sjøfolk, Fremskrittspartiet trodde ikke at dette var en tilsiktet sentrumspolitikk.

       Den fjerde spiker i kisten fra næringsminister Sponheim - som liksom skulle være småbedriftenes beste venn - er skatteskjerpelsene i delingsmodellen. Fremskrittspartiet vil minne om at vi er og hele tiden har vært motstandere av delingsmodellen. Delingsmodellen er en ekstraskatt for aktive eiere i aksjeselskap. Den innebærer en utidig forskjellsbehandling av aksjeselskapene og har intet annet formål enn det rent fiskale. For Fremskrittspartiet er det åpenbart at det rettferdige ville være at det kun betales personskatt av inntekt som rent faktisk er personinntekt ved at den aktive eier har mottatt lønn fra egen bedrift.

       Delingsmodellen er et anslag mot alle de småbedrifter som er ryggraden i det norske næringsliv, og Fremskrittspartiet hadde ærlig talt ventet noe bedre av Venstres næringsminister enn en ytterligere skjerping av delingsmodellen.

       Fremskrittspartiet registrerer ellers at kreativiteten når det gjelder å flå den lille mann til inntekt for statskassen, ingen ende har. Vi registrerer det, men for så vidt ikke med forundring. Til og med Arbeiderpartiet lovet så sent som i valgkampen at i hvert fall pensjonistene ikke skulle få økt skatt i 1998, men det får de. I tråd med Arbeiderpartiets alminnelige kampanje for å øke politikerforakten blant folk, løper Arbeiderpartiet nå vekk fra løftene. Det er et særtrekk ved valgkamper at de arbeiderpartiløftene som uttrykkes tydeligst, er de første løftene som brytes. Og sentrum følger etter. Jeg skal forsøke å minne Arbeiderpartiet på at valgprogrammet må påtrykkes holdbarhetsdato ved neste korsvei. Eventuelt kan det gjøres oppmerksom på at dette er en « ferskvare » som overhodet ikke egner seg til oppbevaring.

       Alderspensjonister får nemlig økt skatt ved at særfradraget for alder reduseres fra 17 640 kr til 12.000 kr. Dette er en betydelig skatteskjerpelse for mange pensjonister, og Fremskrittspartiet er sterkt imot skjerpelsen.

       Til slutt må jeg få lov til å si at de aller fleste fradragsordningene vil være unødvendig etter at vi trinn for trinn har innført Fremskrittspartiets skattesystem, og samfunnet vil være spart for en rekke jurister, skatterådgivere og ligningsfunksjonærer som heller kan settes til produktivt arbeid. Imidlertid må vi innenfor det fradragssystemet vi har, legge stor energi i å sørge for at fradragene er riktige og rettferdige sett fra vårt politiske ståsted.

       Jeg vil få lov å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre. Det fremgår også av innstillingen hvilke forslag vi slutter oss til i forståelse med regjeringspartiene.

       Ranveig Frøiland (A) : Først må eg få lov til å gratulera Framstegspartiet - ein gratulasjon ikkje ut frå mitt syn, men ut frå Framstegspartiet sin politikk - med at dei har klart å dra sentrumsegjeringa i heilt feil retning i forhold til fordelingspolitikken. Kjell Magne Bondevik sa på landsmøtet deira i vår at det er umogleg for Kristeleg Folkeparti å ha eit samarbeid med Framstegspartiet. Men Framstegspartiet har klart å dra fordelingspolitikken til høgre. Så der må eg seia at ut frå Framstegspartiet sitt syn må det jo vera flott, men det er trist, synest eg, ut frå det fordelingspolitiske.

       Så har Framstegspartiet sin talsmann eit langt angrep på Bondevik-regjeringa, om løftebrudd. Sponheim, seier han, har fått den siste spikaren i kista fordi han ikkje har teke vare på næringslivet, på delingsmodellen og alle dei tinga som ligg der. Då er det litt forunderleg for meg at det altså er Framstegspartiet som er garantisten for at sentrum får til desse tinga. Føler ikkje Framstegspartiet òg at dei ikkje berre driv dobbel hushaldning, men har litt dobbeltmoral? Politikarforakten som han så forakteleg snakka om, må det vel vera noko som tilseier at òg Framstegspartiet føler, når dei gjev lovnader om skattelette i så stor storleik både til næringsliv og til privatpersonar og så går inn i eit forlik som òg faktisk gjer at pensjonistane, som han var så oppteken av, ikkje får skattelette, men må betala meir formuesskatt med det forliket som Framstegspartiet har vore med på.

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg konstaterer at feil retning for Arbeiderpartiet er rett retning for Fremskrittspartiet.

       Det er korrekt som representanten Frøiland sier, vi nådde ikke så langt som vi ønsket. Vi hadde ønsket å nå fram med skattelette for vanlige folk, sånn at byrdene for dem ville blitt lettere. Men vi nådde i mål med enkelte ting. Vi fikk 12.000 kr ekstra til minstepensjonistene, som var en sentral målsetting for oss. Valget var om vi skulle godta en økt skatteskjerpelse og en økt avgiftsskjerpelse slik Arbeiderpartiet har foreslått, og som ble bestyrket av regjeringen Bondevik. Vi klarte i disse forhandlingene langt på vei å oppnå noe - langt, langt fra det som var vårt primære mål, men det ble dog langt bedre enn det Bondevik foreslo, og en del bedre enn det som regjeringen Jagland har foreslått. Som sagt: Vi er langt, langt fra fornøyd, men vi kom i mål når det gjaldt minstepensjonistene og kontantstøtten, og vi fikk tross alt litt skattelette. Det kunne ha blitt verre.

Randi Karlstrøm (KrF) : I skatteopplegget har det vært viktig for Kristelig Folkeparti å bedre rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter og reversere den urimelige skattleggingen spesielt av en- og topersonsbedrifter. Samtidig har det vært viktig gjennom avgiftsopplegget å sikre tilstrekkelig finansiering av viktige fellestiltak.

       I innlegget til representanten Kenneth Svendsen kom det fram noen fordeler med Fremskrittspartiets skatteopplegg og forslag til statsbudsjett.

       Fremskrittspartiet kutter 13 milliarder kr av statens skatteinntekter og 15 milliarder kr på avgiftssida og gjør drastiske kutt på landbruks- og u-hjelpsbistand m.m. for å finansiere fellesoppgavene. Jeg ønsker å stille representanten Svendsen følgende spørsmål angående skatte- og avgiftsopplegget deres: Hvilke fordelingsvirkninger får skatteopplegget? Hvilke langsiktige effekter får Fremskrittspartiets skatteopplegg for statens muligheter til å løse fellesoppgaver i framtida? Og til slutt: Hvilke distriktspolitiske virkninger får opplegget?

Kenneth Svendsen (Frp) : Jeg syns det er forunderlig at representanten fra Kristelig Folkeparti starter innlegget sitt med å ta opp at det å bevare småbedriftene er deres kjernesak, når det første de gjør, er å beholde skjerpelsen i skatt når det gjelder delingsmodellen, der fradragene blir senket. Det synes jeg er en forunderlig måte å styrke disse bedriftene på. Jeg går ut fra at vi vil komme tilbake til en mer helhetlig diskusjon om dette i forbindelse med finansdebatten. Men når det gjelder bedriftene, vil jeg vise til at Fremskrittspartiet ønsker å senke investeringsavgiften med 1 % i dette budsjettet. Vi ønsker å senke arbeidsgiveravgiften med 0,5 %. Vi ønsker å beholde momsreglene for utleiebiler, som vil gi spesielt stort utslag ute i distriktene, der reiselivsnæring og turisme er en hovedsak. Vi ønsker å senke avgiftene på bensin og diesel fordi nivået er urimelig overfor distriktene. Det er i distriktene en må bruke bilen for f.eks å kjøre til leikarringen. Det er ikke uvanlig at en må kjøre seks og sju mil pr. dag for å få ungene med på dette. Dette er en direkte straff for distriktene.

       Helheten i politikken vil vi komme tilbake til i finansdebatten, men vi har en mengde nedskjæringer på skattesiden for bedriftene.

Børge Brende (H) : Hvis jeg forstod representanten Svendsen rett, var Fremskrittspartiets langsiktige mål å fjerne progresjonen og statsskatten. Det eneste progressive element vi har inne i personskattesystemet i dag, er toppskatten, som er en bruttoskatt og går til staten. Det var derfor ganske interessant å bla igjennom Fremskrittspartiets alternative budsjett for å finne ut hvordan man da skulle nå målet om å fjerne progresjonen og ikke ha noen statsskatt. Der så jeg til min forbauselse at Fremskrittspartiet gikk inn for regjeringen Bondeviks forslag om at en skal begynne å betale toppskatt allerede på en inntekt på 244.000 kr, mens regjeringen Jagland foreslo at en skulle begynne å betale toppskatt på 248.000 kr. Synes representanten Svendsen at dette er en logisk framgangsmåte for et parti som ønsker å fjerne det progressive element og statsskatten helt, å være dårligere enn Arbeiderpartiet når det gjelder progresjon?

       Jeg har den korte tiden i finanskomiteen allerede lært representanten Svendsen å kjenne som en både oppegående og dyktig representant, og vil derfor gjerne ha svar på om han er enig med representanten Sandberg fra Fremskrittspartiet, som ifølge Adresseavisen onsdag den 19. november 1997 sier at det

       « Særlig var det tungt å svelge et skatteopplegg som var dårligere enn det Jagland-regjeringen hadde inne... -Indirekte er jeg enig med Per-Kristian Foss, som sier at Fremskrittspartiet var villig til å gå inn for økte skatter gjennom den subsidiære stemmegivningen ».

       Er representanten Svendsen enig i at det er paradoksalt at man er imot progresjon og samtidig stemmer for et opplegg som går inn for mer progresjon enn regjeringen Jagland?

Kenneth Svendsen (Frp) : Først vil jeg takke representanten Børge Brende for den hederlige omtalen av min oppførsel i finanskomiteen.

       For øvrig er det sånn at problemene i dag i første rekke er at skattebyrden nå er så sterk at den også gjør et betydelig innhogg i de lavere inntektene. Derfor har vi i denne skattedebatten i første rekke prioritert å senke skatten ved å ha et fradrag i utlignet skatt med 3.000 kr i klasse 1 og med 6.000 kr i klasse 2. Det er en prioritering vi har gjort.

       Når det gjelder reduksjon i toppskatten, var det selvfølgelig slik i forhandlingene at vi måtte la noe være igjen til Høyre.

       Når det gjeld det siste punktet, er det brei politisk semje om dette, og det er slett ikkje noka ulempe når me ser på den viktige samfunnsinnsatsen desse organisasjonane utfører.

       For næringslivet, og då særleg for små og mellomstore verksemder, er det svært viktig at delingsmodellen vert vidareført med dei lettane som Stortinget har vedteke. Dette er viktig, både av di næringslivet treng stabilitet i rammevilkåra sine og av di dei nyleg vedtekne endringane i delingsmodellen fjerna dei mest uheldige utslaga i dette skatteopplegget. Me vil difor ikkje ta steg attende for på ny å gjera ordninga dårlegare.

       Når regjeringspartia føreslår ein aksjerabatt på 35 % for ikkje-børsnoterte selskap, meiner me at denne rabattstorleiken ligg om lag i kryssingspunktet mellom på den eine sida eit nivå som er så gunstig at det gjev utilsikta og uheldige konsekvensar, og på den andre sida eit nivå som gjev verksemdene eit så sterkt skattetrykk at det hindrar kapitaloppbygging og vidareutvikling.

       Korkje forslaget vårt til delingsmodell eller til aksjerabatt er eit middel for å gje feite utbetalingar til nokre få rike menneske. Nei, det me er opptekne av, er å tryggja eksisterande arbeidsplassar og å skapa nye. Til det trengst det m.a. moglegheiter for å byggja opp kapital. Det gjeld eigenkapital til konsolidering og vidareutvikling av eiga bedrift, men det gjeld òg risikokapital for å få realisert og etablert nokre av dei mange gode planane og vyane som finst i ulike miljø og i ulike landsdelar. Ofte er det nett tilgangen på slik risikokapital som er flaskehalsen for mange nye bedriftsspirer, og det er difor me òg av og til snakkar om såkornkapital.

       Det heile dreier seg altså om arbeidsplassar og busetnad, om velferd og om trivsel, med andre ord om vilkåra for gode og levande lokalsamfunn både i distrikta og i pressområda.

       Vidare har me i Kristeleg Folkeparti tru på sparestimulerande tiltak. Frå sentrumspartia si side er det ønskjeleg å gjera det meir attraktivt å spara. Me er overtydde om at sparing vil inndra kjøpekraft. Påstanden om at sparestimulerande tiltak utelukkande fører med seg flytting av formue, stemmer ikkje med det landskapet me kjenner. Når ungdom opplever at det er gunstig å setja pengar i banken, vert det mindre igjen til meir eller mindre tilfeldig forbruk. Me snakkar om haldningar. Det er eit gammalt uttrykk som seier at det er ikkje det du tener som gjer deg rik, men det du sparer.

       Samfunnsøkonomisk, om kanskje ikkje bankøkonomisk, har me mykje å tena på at meir av det me kjøper, vert finansiert ved oppspart kapital.

       Det er difor med stort frimod me støttar Regjeringa sitt forslag om å auka maks sparesum pr. år i ordninga Bustadsparing for ungdom, BSU, frå 10.000 til 15.000 kr pr. år og å auka samla sparesum frå 60.000 til 100.000 kr. Me er overtydde om at desse endringane vil koma ungdommane til gode.

       Me veit òg at ordninga Aksjesparing med skattefrådrag, AMS, er populær. Når sparesummane etter denne ordninga får ei bindingstid på fire år for å gje endeleg skattefritak, skal det ikkje mykje fantasi til for å trekkja den slutninga at òg denne ordninga er sparestimulerande og dermed verkar inndragande på kjøpekraft.

       Det er mykje av den same filosofien som ligg til grunn for at me òg støttar Regjeringa sitt forslag om å betra ordninga for individuelle pensjonsavtalar, IPA. Her er sparemotivet å sikra alderdommen - endå ein gong eit positivt og stimulerande tiltak for å redusera forbruket i dag med det føremålet å sikra framtida.

       Innleiingsvis nemnde eg at dette skatteopplegget har fleire positive tiltak for frivillige lag og organisasjonar. Denne breie og høgst ulike folkerørsla, som ein har kalla den tredje sektoren, gjer ein uvurderleg innsats på høgst ulike område. Idrettslag, velforeiningar, kristne organisasjonar, bygdelag, ungdomslag osv. gjer ein innsats som betyr mykje meir enn me til vanleg tenkjer over. Eg er overtydd om at desse laga og organisasjonane i framtida vil få ei endå viktigare og meir uunnverleg rolle i samfunnet vårt.

       Difor synest eg det var flott at òg regjeringa Jagland i sitt skatteopplegg for 1998 la opp til ei rekkje tiltak for å betra forholda nettopp for denne viktige sektoren. Desse tiltaka er tekne med i regjeringa Bondevik sitt budsjettopplegg. Det må vera udelt positivt at m.a. beløpsgrensa for skattefrie inntekter for lag og organisasjonar som ikkje har erverv til føremål, vert auka frå 70.000 til 140.000 kr i året, at beløpsgrensa for å sleppa arbeidsgjevaravgift på visse vilkår vert sett til 300.000 kr i året, og at desse laga og organisasjonane, med visse avgrensingar, kan nytta eit forenkla opplegg for løns- og skatteoppgjer. Eg synest det er flott at Stortinget sannsynlegvis i dag vil gje frivillige lag og organisasjonar dette handslaget. Det fortener dei!

       Det skatteopplegget som regjeringa Bondevik la fram, og som me, med visse justeringar, sluttar oss til, er ei vidareføring og ei tilpassing av ein kjend modell. Alle modellar og opplegg vert slitne, fangar ikkje alltid opp nye trendar og står i fare for å verta mindre tilpassa dei omkringliggjande vilkåra. Me er difor glade for at regjeringa Bondevik har varsla at den i 1999-budsjettet vil leggja fram forslag til omfattande endringar i skatteopplegget, med m.a. sikte på

       Me ser fram til ein spennande og utfordrande debatt om dette om eit års tid.

       På bakgrunn av det eg har sagt, tilrår eg at det vert gjort vedtak i samsvar med tilrådinga frå finanskomiteen.

       Akkurat det er det Kristeleg Folkeparti gjer i dag, legg seg opp til Framstegspartiet, dvs. har fått støtte frå Framstegspartiet i skattepolitikken. Og skattepolitikken er eit av dei viktigaste fordelingspolitiske verkemidla vi har.

       Så omtalte Kristeleg Folkeparti sin representant dette med næringslivet, arbeidsplassar. Næringslivet går veldig bra i dag. Det er ei veldig høg sysselsetjing, og det er på grunn av den økonomiske politikken som er ført, og ein har låg rente og låg prisstiging. Så det går veldig bra i Noreg, og det skal vi ta vare på og gå vidare med.

       Så har det vore ein diskusjon mange gonger om reiarlagskattlegginga, å gje til dei rikaste. For det er ingen som kan vera usamd i at reiarane, det er dei som styrer reiarlaga. Og det er når dei tar utbytte, dei betalar skatt. Kristeleg Folkeparti veit veldig godt at har eit reiarlag eit overskot på 10 mill. kr over ein tiårsperiode, har dei svært store skattelettar. Og korleis harmonerer det med det som Kristeleg Folkeparti har gjort når det f.eks gjeld pendlarane og minstefrådraget der, som dei har auka?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg er heilt einig i det som representanten Frøiland refererer til frå Kjell Magne Bondevik. Denne regjeringa har vel aldri hatt til formål å gjera seg avhengig av Framstegspartiet, men det vil ikkje seia at ein ikkje kan vera einig når det finst fornuftige løysingar i enkeltsaker.

       Når det så gjeld låg prisstigning, vil eg seia at det er udelt positivt, og eg skjønte liksom ikkje heilt kvar representanten Frøiland ville hen med dette, for me har aldri uttrykt noka anna haldning.

       Så når det gjeld reiarlagskatt: Det vert omkamp på omkamp, og me kjem sikkert tilbake til dette ved seinare høve òg, men eg må nok ein gong - eg veit ikkje kor mange gonger eg har gjort det tidlegare - gjenta at det er ein viss forskjell på skattlegging av reiarlag og reiarar. Skattlegging av reiarlag har med næringsverksemd å gjera, det har med verdiskaping å gjera, det har med sysselsetjing i distrikt og i Utkant-Noreg langs kysten å gjera, og eg trudde faktisk at òg Arbeidarpartiet og Ranveig Frøiland hadde ei viss interesse av at det framleis skal gå godt for norske reiarlag, og dermed at veksten og utviklinga i Kyst-Noreg skal få halda fram.

Øystein Djupedal (SV) : I likhet med mange andre har jeg med stor interesse lest sentrumserklæringen, som jo er et dokument som SV i mange henseende mottok med forventning og også til dels stor glede, fordi mye av det som står der, jo var noe som SV lenge hadde stått alene om, ikke minst kampen mot Forskjells-Norge som jo har vært en av de sakene SV i denne sal og for øvrig ellers har profilert høyt, nemlig at utviklingen går i feil retning, de rike blir rikere, og vi har mange som dessverre også faller utenfor.

       I det opplegget som vil bli vedtatt her i dag på skattesiden, er det så langt jeg klarer å se, ikke ett eneste forslag som peker i den samme retning som sentrumserklæringen. Der står det at man skal prøve å tilnærme skattenivået mellom arbeid og kapital, der står det at man skal prøve ulike tiltak for å få større grad av likhet, mens de skatteforslag vi i dag vedtar, altså går på at mange av de gunstige skattereglene for Norges rikeste, både næringsliv og privatpersoner, skal videreføres og endog forbedres.

       Jeg forstår at det kan være tungt for Regjeringen når de går i allianse med to ytterliggående parti i skattespørsmål, men la meg likevel få lov til å utfordre regjeringspartiene på følgende: Hvordan ser denne regjeringen for seg at man skal klare de gode målsettingene som ligger i sentrumserklæringen når det gjelder å utligne forskjeller, når man går i allianse med Høyre og Fremskrittspartiet? Og hvilke tiltak kan vi forvente at denne regjeringen iverksetter for å utlikne forskjeller, når deres første svenneprøve her viser at alle tiltak går i feil retning og ikke i riktig retning? Tvert imot er jo situasjonen den at når dette blir vedtatt, vil forskjellene i Norge til neste år øke og ikke minske. Det må jo være et betydelig problem for Regjeringen, men la meg få lov å spørre: Hvordan har man tenkt å gå videre? Eller skal forskjellene fortsatt øke under denne regjeringen?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg synest det var oppmuntrande at representanten Djupedal har lese sentrumserklæringa. Det står mykje godt der, og eg håpar at dei aller fleste i nasjonen har lese den.

       Kampen mot Forskjells-Noreg er eit veldig viktig område for denne regjeringa, og det vil koma ei eiga melding om dette, slik at òg Stortinget får høve til å koma tilbake til dette. Det er faktisk ei av dei sakene som verkeleg har vorte profilerte, og som vil verta profilerte.

       Då eg lytta til replikken frå representanten Djupedal, fekk eg vel òg eit lite inntrykk av at det forslaget til skatteopplegg som no vert presentert, fører med seg store skattelettar i forhold til dagens nivå. Men så langt eg har sett talmaterialet, ligg det faktisk inne ei skatteskjerping på ca 100 mill. kr i forhold til dei reglane og satsane som gjeld for 1997.

       Når det så gjeld det siste punktet, korleis ein skal få realisert intensjonane i Regjeringa sine mål - dersom eg oppfatta spørsmålet rett og skjøna det rett - og korleis ein skulle få støtte for dette, eg vil understreka at denne regjeringa er ei sentrumsregjering og ønskjer i dei ulike sakene å henta støtte frå ulikt hald i denne salen. Og det trur me det skal vera mogleg å få til. Me treng litt tid for å gå vidare med dei måla som Regjeringa har sett opp, men me trur at me skal finna gode løysingar i tida framover.

       La meg bare fort gå gjennom de skatteforslagene som altså peker i helt feil retning. Man foreslår ingen endring i delingsmodellen, man viderefører aksjerabatten for ikke-børsnoterte selskaper, man viderefører skattesubsidiene ved AMS-ordningen, man viderefører den såkalte 65 %-regelen, man går inn for nedsettelse av særfradrag for pensjonister, og på toppen av alt øker man altså minstebeløpet for pendlerfradraget fra 6.000 til 7.000 kr. Intet av dette kan sies å ha en utlignende effekt. Tvert imot viser alle forslagene det helt motsatte. Det er ikke lenger siden enn valgkampen, eller lenger siden enn behandlingen av langtidsprogrammet, eller lenger siden enn sentrumserklæringen fra Voksenåsen at retorikken var helt motsatt. Retorikken var tvert imot at de som sitter øverst ved bordet med de høyeste inntektene og de høyeste formuene, skulle skattlegges hardere for at de som sitter nederst ved bordet, skulle få delta. Jeg må igjen si at vel, når en velger Høyre og Fremskrittspartiet som alliansepartnere - det må man jo ha gjort med åpne øyne - så ser man også resultatet. Det betyr at den regjeringen som her sitter, i realiteten lar Høyre og Fremskrittspartiet bestemme hvilken skattepolitikk Regjeringen skal føre. Jeg må si at det er svært nedslående å se at det ikke er sammenheng mellom liv og lære, og hvis denne regjeringen faktisk mener alvor med at man skal utligne forskjellene, må man finne helt andre alliansepartnere i politikken.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg må få lov til å kommentera nokre av dei påstandane som kom fram i innlegget til Djupedal, for nokre var faktisk feil.

       Aksjerabatten er skjerpa. Aksjerabatten for ikkje-børsnoterte selskap er no 35 %. Den var ein god del høgare tidlegare. Aksjerabatten for børsnoterte selskap er justert slik at der får det ikkje dei same konsekvensane. Men det er ikkje rett at det ikkje er gjort noko med aksjerabatten.

       Når det gjeld dei tiltaka som er gjorde på kort tid, synest eg Regjeringa har gjort ganske mykje når det gjeld utjamning. Hevinga av minstepensjonane som vil verta gjennomført, er jo eit gedigent løft for ei gruppe som verkeleg har trong for det. Om me skal snakka om utjamning, må det vel nettopp gjelde gruppa av minstepensjonistar, som frå 1. mai neste år får 1.000 kr månaden i tillegg. Dette dreiar seg om utjamning! Eg synest at Bondevik-regjeringa faktisk på kort tid har greidd å realisera ganske mykje av den varsla politikken. Eg er ikkje einig i dei vurderingane som representanten Djupedal gav uttrykk for for litt sidan.

       Da man hørte på representanten Nordtun, var det ikke grenser for hvilke virkninger det kan få når man nå må ha større fradrag enn 7.000 kr for å få trukket fra pendlerutgiftene på selvangivelsen. Tidligere var det 6.000 kr. Jeg er enig i at det er en uheldig økning, og Høyre har jo i sitt opplegg stemt imot, men subsidiært støttet det. Når representanten Nordtun med så sterk patos går imot, kunne det være greit om en av Arbeiderpartiets senere talere kanskje kunne redegjøre for hvorfor det bare for noen få år siden sett fra Arbeiderpartiets synsvinkel var helt riktig å øke denne grensen til 10.000 kr? Det har Arbeiderpartiet tidligere foreslått, men man kan kanskje komme tilbake med en liten redegjørelse knyttet til det.

       Ellers la jeg også merke til at man både fra sentrums side og fra Arbeiderpartiets side nå sterkt har forsvart det at man skal senke særfradraget for pensjonister fra 17 600 kr til 12.000 kr. Det er vi imot. Det innebærer en betydelig skatteskjerpelse for et stort antall pensjonister med midlere og høyere pensjoner. Derfor er det også særdeles skuffende at Arbeiderpartiet foreslår det her nå etter valget, med tanke på at man i valgkampen lovte at man ikke skulle røre særfradragene. I sommer gikk statssekretær Tom Therkildsen i Finansdepartementet ut i VG og uttalte:

       « Jeg kan bekrefte at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å gjøre noe med forslaget om å øke skattene for pensjonister med midlere og høyere inntekter ».

       Det kan jo hende at det ikke lå inne i det budsjettforslaget som Arbeiderpartiet arbeidet med i sommer, men de fleste velgerne, også pensjonistene, vil vel oppfatte et slikt løfte om sommeren noen få måneder før valget som en garanti for at man ikke skal komme tilbake med så dramatiske endringer etter valget.

       Det kunne være interessant å få vite hva som førte til de store endringene i synet på særfradraget fra Arbeiderpartiets side i løpet av de månedene som nå har gått siden denne garantien ble utstedt, og om man ikke har visse motforestillinger til ikke å forholde seg til de løfter man kom med i valgkampen.

       Når det gjelder innstillingen som i dag foreligger, dreier det seg som vanlig, som også saksordføreren var inne på, i hovedsak om en oppfølging av de skatteopplegg de ulike partiene har fremmet i forbindelse med budsjettet for 1998. Det gjør også i hovedsak Høyre, som gjennom sine alternative forslag i denne innstillingen tar opp de nødvendige lovmessige endringene som en følge av dette.

       Hvis man da skal si noe om skattetrykket som en følge av det forliket og de subsidiære avtalene som nå har kommet på bordet, er det iallfall slik at man har skatte- og avgiftslettelser på 1 milliard kr i forhold til Arbeiderpartiets opprinnelige opplegg. Høyre er som kjent opptatt av at folk skal få mer å si over sitt eget liv, og da må man også få beholde mer av lønnen sin, slik at man kan ivareta familiens behov på en bedre måte.

       Høyres skatteopplegg for 1998 innebærer lettelser for alle samfunnsgrupper. Gjennom økt klassefradrag, økt toppskattegrense og uendret boligskatt får familiene beholde en større del av inntekten sin. Betydelig lavere formuesskatt enn i både regjeringen Jaglands og regjeringen Bondeviks budsjettforslag, reduserte satser, høyere bunnfradrag og uendret verdsetting av aksjer sikrer stabile forhold til næringslivet. Det samme gjør Høyre ved å gå imot endringene i delingsmodellen som lå til grunn i regjeringen Jaglands forslag, og vi har oppnådd en subsidiær avtale om at vi fjerner de omkampene som regjeringen Jagland tok på det området.

       Høyre understreker viktigheten av en stram finanspolitikk, og det skal vi i og for seg diskutere neste uke gjennom prioriteringer på utgiftssiden. Skatteøkningen slik regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik har foreslått, er i seg selv inflasjonsdrivende og innebærer en større offentlig sektor på bekostning av familiene og bedriftene. Dessverre er det slik at spesielt de små og mellomstore bedriftene blir urimelig hardt rammet av regjeringen Jaglands og regjeringen Bondeviks opprinnelige budsjettforslag.

       Høyre har registrert at regjeringen Bondevik har varslet at den i 1999-budsjettet vil legge frem forslag til omfattende endringer i skatteopplegget, bl.a med sikte på økning av klassefradragene.

       Det samme gjorde man i erklæringen fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre knyttet til forhandlingene på Voksenåsen. Der signaliserte de en tilnærming mellom skattlegging av kapital og skattlegging av arbeidsinntekt gjennom å øke kapitalbeskatningen. Det er derfor ganske forunderlig at man i sitt budsjettopplegg går motsatt vei ved å øke trygdeavgiften - skatten på arbeid. At regjeringen Bondevik synes å ha en innbyrdes motstridende skattepolitikk, understreker behovet for å få en god faganalyse av problemstillingen knyttet til et mer proporsjonalt skattesystem.

       Men for at det ikke skal oppstå misforståelser: Høyre er skuffet over at det nå fremover varsles nye skatteøkninger fra regjeringspartiene. Mindre enn to dager etter en budsjettavtale som hindret betydelige skatte- og avgiftsøkninger, varsler Senterpartiets nestleder og leder av næringskomiteen, Odd Roger Enoksen, at Regjeringen neste år vil fremme forslag om å øke kapitalskatten. Høyre vil advare kraftig mot økninger i denne skatten. Høyere kapitalskatt vil gjøre det mindre lønnsomt å investere i Norge, og kan føre til at industri og arbeidsplasser flytter ut av landet.

       For øvrig har det de siste årene vært en ganske stor debatt om boligskatten. Kristelig Folkeparti og Venstre har jo programfestet en fjerning av denne skatten, som er fornuftig. På mange måter er jo boligskatten en urimelig husleie til staten for de som ønsker å skape seg et hjem. Og det gjelder ikke bare villaer, det gjelder borettslagsleiligheter og det å bo. Derfor er det ikke med liten forundring Høyre registrerer at Kristelig Folkeparti og Venstre avviser de forslag vi har fremmet om at vi ikke skal godta en 10 % økning i likningsverdien, slik det opprinnelig var lagt opp til. At vi da fikk til en subsidiær avtale som innebærer 5 pst økning av likningsverdien, er selvsagt et skritt i riktig retning, men det er forunderlig at disse partiene ikke kan støtte forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet som går ut på at vi i løpet av fireårsperioden skal fjerne hele boligskatten. At man ikke kan stemme for et forslag som er i tråd med sitt eget program, er meget forunderlig, og spesielt med tanke på at disse to partiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, har løftet boligskatten til en så prinsipiell og viktig sak, men det var også før valget.

       I valgkampen diskuterte vi ofte dette med pensjonistbeskatningen, hvor Høyre fremstod som den trygge forsvarer av at pensjonister ikke skulle få mer skatt. I vårt budsjettopplegg la vi opp til en helhetlig endring, hvor vi reduserte særfradraget for alder, men samtidig reduserte formuesbeskatningen, slik at vi skulle komme ut med et mer rettferdig opplegg. Høyre har nå i sitt kompromiss med sentrum kjøpt den ene delen, nemlig redusert særfradrag for alder, men ikke den andre delen, hvor vi reduserer formuesbeskatningen. Høyre er dermed i sitt kompromiss med sentrum med på å øke beskatningen for pensjonister i forhold til Arbeiderpartiets opplegg, og det var det vel svært få som hadde trodd med den bastante holdningen og de klare løftene Høyre gav i valgkampen. Jeg skulle likt å få svar fra representanten Brende på hvorfor Høyre nå er med på et fremforhandlet opplegg - som gir som resultat økt beskatning for pensjonister i forhold til det regjeringen Jagland foreslo.

Børge Brende (H) : Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiets strategi i forbindelse med denne debatten er å si at sentrum i samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre har gått i retning høyre fordi man gir betydelige skattelettelser. Det er ikke skattelettelser det er snakk om, men Fremskrittspartiet og Høyre har greid å forhindre en del av de skatteskjerpelsene som lå inne i de to regjeringenes opplegg. Det er poenget. Og der er man også ved kjernen i forholdet til det med boligskatt. Det er klart at vi kunne ha lent oss tilbake og sett at taksten ble økt med 10 %, men det er ikke i strid med vårt program å bidra til en løsning hvor boligskatten blir lavere enn hva den hadde blitt hvis vi ikke hadde deltatt. Faktisk tror jeg at de som har vært med og vedtatt det programmet og har vært med i prosessen også, ville ha vært lite tilfreds hvis vi ikke hadde brukt den innflytelsen som velgerne har gitt oss i Stortinget.

       Når det gjelder løsninger for pensjonister, hører det med i det bildet som Giske fremstiller, at Stortinget nå har satt av over 2 milliarder kr til minstepensjonister, og det vil også bli mer i årene fremover. Jeg er enig i at bunnfradraget for pensjonister og andre som sparer - det er jo ikke bare pensjonistene - burde vært 140.000 kr og helst 160.000 kr, som Høyre foreslo i sitt opprinnelige opplegg. Men med den helhetlige løsningen vi nå har fått til, med en lavere formuesskattesats og også det å kunne gjendrive de betydelige skatteskjerpelsene som lå inne i Arbeiderpartiets opplegg - pensjonistene betaler f.eks boligskatt, og pensjonistene ble også rammet av andre skatteskjerpelser som lå inne i opplegget - så kan vi forsvare det som en subsidiær avtale. Poenget er at vi har fått til en løsning som innebærer 1 milliard kr mer i skatte- og avgiftslettelser enn det Arbeiderpartiet stod for.

       Jeg merket meg at representanten Giske ikke kommenterte Arbeiderpartiets valglovnad om ikke å gjøre noe med særfradraget, som man har begrenset, noe som innebærer en kraftig skatteskjerpelse for pensjonistene. Men det var vel litt for uvanlig.

Jørgen Holte (Sp) : Eg skal ikkje gå så mykje inn i detaljar. Vi er komne fram til ei innstilling som blir vedtatt med subsidiær støtte frå dei her i Stortinget som synte ein vilje til å vere med og finne ei løysing. Den store teikninga er no slik at dette sentrumsalternativet som i si tid - kanskje også frå Høgre si side - ikkje blei oppfatta som levande i det heile, no er oppe og står, og ein vil måtte halde seg til det.

       Det interessante her er å få avlest Høgre si rolle framover i å påverke politikken i si retning, også ut frå den erkjenning at ei sentrumsregjering har ein del saker som må prege og bli kjende igjen her i Stortinget. No er vi gjennom denne prosessen blitt vitne til at det største opposisjonspartiet har meldt seg ut. Vi har fått til eit subsidiært opplegg med Høgre si støtte, og spesielt er det retta opp mykje på næringssida, men det er opplagt at sentrumsalternativet har både ein distriktspolitikk og ein fordelingspolitikk. Kan ein rekne med at Høgre framover vil innta ei løysingsorientert rolle, slik dei gjorde i sluttfasen av den prosessen som vi hadde i tilknyting til dette budsjettforliket?

Børge Brende (H) : Når det gjelder sentrumsregjeringens tilblivelse, kan det vel sies mye om den og om eventuelle spådommer som var i den sammenheng. Men fra Høyres side hadde vi ikke trodd at tidligere statsminister Thorbjørn Jagland skulle blåse opp det som ble betegnet som et luftslott. Men nå er sentrumsregjeringen et faktum, og vi har sagt i hele høst at vi vil møte denne Regjeringen på en skikkelig måte. Vi har også forsøkt å strekke oss langt for å kunne finne frem til gode løsninger. De løsningene må selvsagt også innebære at Høyre får gjennomslag for saker som vi synes er viktig, men vi innser at en regjering ikke kan være regjering uten at den også har en del merkesaker som den får gjennom.

       Vi setter en del grenser, og vi har allerede varslet at vi ikke kan finne oss i at f.eks kontantstøtte og økning av minstepensjonene skal finansieres gjennom betydelige skatte- og avgiftsskjerpelser i årene fremover. Vi må være løsningsorienterte, og hvis det f.eks snakkes om distriktspolitikk, tror jeg vi kan bli enige om mange generelle virkemidler for at distriktene skal fungere. Jeg tenker da på en oppfølging av det veiforliket som vi fikk i sommer i forbindelse med Norsk veg- og vegtrafikkplan, og som vi ikke ser så mye av i regjeringen Bondeviks forslag nå. Det er viktige saker for Distrikts-Norge. At man har skatter og avgifter som ikke rammer små og mellomstore bedrifter, er viktig, og derfor var det selvsagt med ikke så liten skuffelse vi så at regjeringen Bondevik opprinnelig foreslo ganske betydelige skjerpelser også for næringsdrivende. Noe av det gjenstår, men jeg håper den profilen blir bedre i tiden fremover. Da tror jeg vi har mer å hente hos hverandre.

Øystein Djupedal (SV) : Det er mye å si om Høyres skatteopplegg. Jeg tenkte faktisk ikke jeg skulle utfordre på det, for i primærstandpunkt er Høyre forutsigbar, for å si det sånn. At SV er uenig i den skatteprofil som Høyre har, er knapt noen overraskelse.

       Men det er likevel to ting i innstillingen som overrasker meg. Det gjelder to forslag SV har reist, der vi hadde grunn til å forvente støtte fra Høyre. Det ene går på økt fribeløpsgrense for ungdom. Per-Kristian Foss brukte i hvert fall ett valgkampmøte på en eller annen TV-kanal i løpet av valgkampen til å si at også han ønsket en økt fribeløpsgrense. Vi har i SVs forslag lagt inn en økning av frigrensen for trygdeavgiften for ungdom på 10.000 kr, fra 17.000 kr til 27.000 kr. Det ville vært et håndslag til ungdom, og det kunne også vært et håndslag som kunne motvirke mange av de andre forslagene til Høyre som åpenbart peker i retning av større forskjeller mellom folk, og ikke mindre forskjeller. Der hadde vi både på bakgrunn av den debatten som Per-Kristian Foss deltok i, men også ut fra Høyres generelle syn hatt grunn til å tro at Høyre ville støtte oss.

       Det andre forslaget som SV her fremmer, og som vi hadde grunn til å tro at Høyre ville snuse på med en viss interesse, er forslaget om skattefritak for kompetansegivende etterutdanning. I likhet med mange her i salen har også Høyre i hvert fall til tider sagt at de er opptatt av etterutdanning. Vi legger her fram et målrettet forslag for at de arbeidsgiverne som ikke har tid eller økonomi når de sender sine ansatte på etterutdanning, gis anledning til å få fritak for arbeidsgiveravgift. Det er en stimulans til at arbeidsgivere i større grad sender sine ansatte på helt nødvendig kompetansegivende etterutdanning. Det burde være et forslag som var midt i hjerterota for Høyre. Det er også et forslag som peker fremover ved at bedriftene får mer etterutdanning. Mitt spørsmål til representanten Brende er: Disse to forslag, Brende, hvorfor kan dere ikke støtte dem?

Børge Brende (H) : Poenget for Høyre når vi fremmer forslag, er ikke å få dem nedstemt, men å skaffe et flertall. Derfor er det flere ting som vi har stående i vårt stortingsvalgprogram som vi ikke har fremmet forslag om nå i høst, men som selvsagt vil bli tatt opp i løpet av fireårsperioden. Vi arbeider for å få flere med oss.

       Når det gjelder forslaget om å øke fribeløpet, synes jeg det er et fornuftig forslag som vi selvsagt vil ta opp til neste høst og forsøke å få sentrumsregjeringen med på.

       Når det gjelder spørsmålet om etterutdanning og beskatning i den sammenheng, vil jeg nevne at Høyre har inne et forslag, som også har Fremskrittspartiets støtte, om å be Regjeringen se nærmere på beskatningen av naturalytelser fra arbeidsgiver. Der er også utdanning et element. Dagens praktisering av skattereglene er nok noe restriktiv i forhold til at man ofte får inntektsbeskattet kurs og utdanning som arbeidsgiver betaler for. Jeg håper at representanten Djupedal og SV, subsidiært iallfall, kan støtte det forslaget som drar opp litt klare retningslinjer, slik at skattemyndighetene ikke så lett kan definere f.eks utdanning og opplæring som arbeidsgiver står for, som inntekt, sånn som man i dag gjør.

       Ellers merket jeg meg at representanten Djupedal i et tidligere innlegg sa at det var to partier som hadde en ytterliggående skattepolitikk. Jeg antar at det var Fremskrittspartiet og Høyre han tenkte på, det var i hvert fall ganske nærliggende. Det som er ytterliggående for representanten Djupedal og SV, er at et parti foreslår at man ikke skal betale toppskatt på inntekt under 270.000 kr, som er regulert i tråd med det som var grensen tidligere. Skatteforslag som gir mer til den enkelte familie, er altså ytterliggående i SVs øyne.

       Gjennom skatte- og avgiftssystemet skal arbeid, kapital og naturressursane stimulerast til ei forsvarleg, berekraftig og effektiv utnytting. Skatte- og avgiftssystemet må ikkje oppmuntre eller ha som sitt fremste mål å spare skatt, men med basis i den enkelte si evne å tilføre fellesskapet inntekter for slik å løyse viktige oppgåver i samfunnet.

       Sentrumspartia sitt forslag til skatteopplegg, med subsidiær støtte frå Framstegspartiet og Høgre, har tatt utgangspunkt i sentrumsregjeringa sitt forslag om å auke skattar og avgifter med om lag 2 milliardar kr i budsjettverknad for 1998 i forhold til regjeringa Jagland sitt forslag. Sentrumsregjeringa sitt skatteforslag, rekna frå 1997 til 1998, har ein samla budsjettverknad på om lag 4,5 milliardar kr, mot regjeringa Jagland sitt på 2,4 milliardar kr.

       Senterpartiet hadde som mål å sikre finansiering av fire viktige saksområde:

       Regjeringa Jagland sitt opplegg ber ikkje preg av at den hadde som føremål å styre landet med det budsjettforslaget som var fremma.

       Sentrumspartia sitt opplegg har derfor gått langs to linjer:

       Sentrumspartia sitt opplegg vil gi om lag 1,2 milliardar kr i reduserte skatteinntekter i 1998 i forhold til opplegget frå regjeringa Jagland. Sentrumspartia vil i motsetnad til regjeringa Jagland stimulere til sparing ved å halde ved lag AMS-ordninga, utvide BSU-ordninga ved å heve det årlege sparebeløpet til 15.000 kr og det maksimale sparebeløpet til 100.000 kr. I tillegg vil vi utvide moglegheitene for sparing til eigen alderdom ved å gjere IPA-ordninga meir attraktiv gjennom m.a. å auke frådragsgrensa til 40.000 kr.

       Desse tiltaka har ein nødvendig oppbindingseffekt av privat kjøpekraft, samtidig med den psykologiske effekten av å vektlegge sparing som eit privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk rett tiltak.

       Både regjeringa Jagland og sentrumsregjeringa har gått inn for å heve likningsverdien på bustader med 10 %. Sentrumsfraksjonen, med subsidiær støtte frå Framstegspartiet og Høgre, har redusert satsen med 5 %. Dette inneber at skatteinntektene blir reduserte med 200 mill. kr.

       Formuesskatten er endra på fleire punkt. Gjeldande botnfrådrag står ved lag. Ikkje-børsnoterte aksjar skal verdsetjast til 65 % av formuesskatten. 65 %- regelen er erstatta med ein avgrensingsregel på 80 %

       Sentrumspartia sitt justerte opplegg vil samla svekke 1998-budsjettet med om lag 620 mill. kr i formuesskatt i forhold til regjeringa Jagland. Regjeringa Jagland har reversert Stortinget sitt vedtak frå våren 1997 om å heve personinntektstaket, innsnevre grunnlaget for lønsfrådraget og utvide regelen om identifikasjon i delingsmodellen frå og med inntektsåret 1998.

       Sentrumspartia har fått gjennomslag for å vidareføre gjeldande regelverk. Delingsmodellen har fram til i dag vore eit virkemiddel for skattemessig å motivere til ein bedriftskultur med aktive eigarar. Det må vere eit mål å betre bedriftsskattlegginga slik at fleire familieeigde bedrifter blir etablerte, og at fleire vil satse kapital og arbeidskraft for å skape nye arbeidsplassar.

       Til slutt: Senterpartiet står ved dei særskilde skattereglane for reiarlagsselskap. Men det er viktig at næringa innrettar seg slik at dei særskilde skattereglane får verknad også i form av etablering av både eigarskap og næringsverksemd i Noreg.

       Jeg synes det skatteopplegget som vi nå står tilbake med etter kompromisset på den borgerlige siden, stemmer lite med det som partiet til representanten Holte snakket om før valget. Da hørte vi veldig mye om - og vi har hørt det i mange år - at nå går fordelingspolitikken i feil retning, nå blir det for store forskjeller mellom folk, og nå må vi se å få utjevnet beskatning av arbeid og kapital. Men det er jo det stikk motsatte som skjer - både i det forslaget som Regjeringen selv la fram, og ikke minst i det kompromisset som har skjedd etter at sentrum igjen fant tilbake til den borgerlige blokken.

       I talen sin her i Stortinget påpekte finansministeren at det var så viktig å få til noen skatteinnstramminger sammen med avgiftsinnstrammingen for det vi skulle finansiere, de store løftene som skulle tas. Men nå står representanten Holte og sier at det er positivt at vi har fått til skattelette etter kompromisset. Det blir altså ikke sammenheng. Når det gjelder det representanten Holte sier om at det er viktig for denne regjeringen at folk skal skattlegges etter evne - etter skatteyterens økonomiske evne, som representanten Holte sier - har vi i det siste sett at resultatene for rederne er ganske bra. Men det er vel kanskje sånn at sentrumspartiene mener at pendlerne nå har fått så stor handlekraft at det er på tide å stramme inn 140 mill. kr i forhold til dem, slik at de stakkars utarmede rederne skal få romsligere økonomi enn etter det regjeringen Jagland la fram. Dette går i helt motsatt retning av det Senterpartiet har sagt tidligere.

Jørgen Holte (Sp) : Replikken frå Dag Terje Andersen bar nærast preg av at Arbeidarpartiet er bekymra fordi dei igjen valde feil. Sentrumspartia hadde faktisk sonderingar her i Stortinget med Arbeidarpartiet om budsjettet. Men Arbeidarpartiet valde å sette seg utanfor. Det bekymra dei den gongen slett ikkje kva resultatet kom til å bli. Det er mykje mogleg at eg tar feil, men det tyder på at Dag Terje Andersen på vegner av Arbeidarpartiet i dag er bekymra over at dei ikkje såg si gjestingstid og valde å vere med og prege politikken saman med dei som vel å ta ansvar.

       Så til fordelingspolitikken som går i feil retning: Er det slik at det å yte 1.000 kr pr. månad til einslege minstepensjonistar som må greie seg med under 70.000 kr, er ein feil fordelingspolitikk sett frå Arbeidarpartiet si side? Er det slik å forstå at når vi i eit subsidiært budsjettopplegg har greidd å auke pensjonen til minstepensjonisektepar som må greie seg med 117.000 kr. med 1.000 kr, så er det ein fordelingspolitikk som går i feil retning? Eg vil seie at når det gjeld desse spørsmåla, har vi valt ei veldig god retning. Det urovekkande er jo at Arbeidarpartiet har valt å stige av og ikkje vil prege retninga i det heile.

Kjellaug Nakkim (H) : Regjeringen Jagland reverserte alle de forbedringene i skatteopplegget som opposisjonen fikk til overfor de små og mellomstore bedriftene. Det var derfor med stor skuffelse vi tok imot regjeringen Bondeviks budsjett, hvor han ikke har klart å reversere alle omkampene og få dette tilbake på plass i budsjettet sitt.

       I valgkampen førte Senterpartiet en argumentasjon om at man nå måtte ta hele landet i bruk, og at man skulle ha bosetting i hele landet. Det jeg da lurer på, er om det skatte- og avgiftsopplegget som regjeringen Bondevik framla i sitt budsjett, er et godt bidrag til å ta hele landet i bruk og til å få bosetting i hele landet. Når man innfører seteavgift på flyreiser, er det et bidrag til å opprettholde bosettingen i hele landet? Og pendlerfradraget, som man øker fra 6.000 til 7.000 kr - det høres kanskje lite ut, men er det et bidrag til å opprettholde bosettingen? Bidrar ikke det heller til at man får folk til å ønske å flytte inn til sentrene i stedet for fortsatt å bo i distriktene, enten man nå er ukependler fra dalene og inn til Oslo eller fra fylkene rundt omkring og til andre sentre i hele landet? Mener representanten Holte at dette er et bidrag til å opprettholde bosettingen i hele landet?

Jørgen Holte (Sp) : Eg synest faktisk det lovar godt for distrikta dersom det er slik å forstå at også Høgre er bekymra og litt meir aktivt oppteke av distriktspolitikken enn kva som har vore tilfellet gjennom dei fire åra som vi har lagt bak oss. Dersom det er slik å forstå at den politiske krafta som no sit i regjeringskontora, kjem til Stortinget med forslag som forbetrar vilkåra for dei som vil bu i distrikta, dei som vil drive næringsverksemd i distrikta og ta heile landet i bruk slik Senterpartiet gjennom mange, mange år har stått for, har vi altså - dersom eg tolkar representanten Kjellaug Nakkim rett - å gjere med eit Høgre som prioriterer litt annleis enn kva eg så langt har registrert.

       Som eg sa i hovudinnlegget mitt: Det er klårt at med det budsjettopplegget vi fekk frå regjeringa Jagland, som opplagt ikkje hadde tatt mål av seg til å regjere med det budsjettforslaget, makta sjølvsagt ikkje denne regjeringa i løpet av 10 dagar å avskaffe alle dei næringsfiendtlege tiltaka som vi gjerne hadde sett at vi hadde makta. Men det er sagt tidlegare i dag at Høgre har planar om å samhandle med denne regjeringa kanskje ved neste budsjett. I det ligg det at dei i alle tilfelle gir oss litt meir enn tre dagar. Er det slik å forstå at Høgre også har tru på oss, kan jo det tyde på at vi vil kunne rette opp ein del næringslivstiltak ved eit seinare høve.

Dag Terje Andersen (A) : Jeg la merke til at representanten Holte i sitt svar til meg var inne på de sonderingene som var mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet til å begynne med. Alle som vil se, måtte jo se den dagen det nye forslaget til statsbudsjett ble lagt fram, at det var mot høyre den regjeringen søkte. Det gikk også klart fram av de sonderingene vi hadde, for det var jo nettopp de fordelingspolitiske spørsmål som jeg tok opp i min forrige replikk til Holte, som var grunnlaget for at det ikke var mulig å komme fram til noen avtale mellom sentrum og Arbeiderpartiet.

       Men det er klart at den avtalen som nå er inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, driver dette budsjettet ytterligere i høyreretning i forhold til det som var Bondevik-regjeringens forslag. En liten randbemerkning til det: Det blir stadig hevdet at det var umulig for Bondevik-regjeringen å få gjort så mye, i og med at vi hadde lagt fram et budsjett først. Det er jo ikke tilfellet. Vi hadde ikke brukt opp en krone av budsjettpengene fra 1998, vi. Vi hadde lagt fram et forslag, og med det apparatet som finnes i Regjeringen, er det klart at det hadde vært mulig å forandre på ganske mye i løpet av den perioden som Regjeringen har hatt, når de kunne forandre på 8 milliarder kr eller noe sånt over natten i mai da de satt i opposisjon. Så det var mulig å forandre. Det er Regjeringens eget valg og Regjeringens egen kurs som ligger inne.

       Når representanten Holte sier at de nå går i en god retning, må jeg minne om at Senterpartiet før valget sa at Arbeiderpartiet har gått for mye mot høyre. Så går sentrum mot høyre og lager avtale med Fremskrittspartiet, som det tidligere har vært umulig å snakke med. Med den kursen som nå er valgt, kan en da stille spørsmålet: Når regner sentrumspartiene med å være framme i forhold til å få et bedre fordelingspolitisk opplegg?

Jørgen Holte (Sp) : Ja, kva tid vi reknar med å vere framme, er jo litt avhengig av kor lenge vi kjem til å få gå. Og 36,9 % ved stortingsvalet står no ved lag til det blir eit nytt stortingsval.

       Så var Dag Terje Andersen veldig uroa over den fordelingspolitiske effekten. Då er det altså slik å forstå at dei opprettingane som er gjorde i kommuneøkonomien, slik at folk sine tenestetilbod ute i distrikta kan bli haldne ved lag på eit akseptabelt nivå, er Arbeidarpartiet uroa over. Dei er også uroa over at vi har lagt til rette for det å drive næring. Det å sjå til at vi i Fastlands-Noreg har nokon som ser eit poeng i å satse kapital og arbeidskraft og drive næring, og at næringslivet går godt, såg representanten Ranveig Frøiland på som ein trussel ein nærmast måtte stoppe litt for. Derfor fjerna ein delingsmodellen, eller i alle fall reduserte dei tiltaka som det var eit fleirtal for i Stortinget i vår. Det at vi no venteleg har makta å få på plass 1.000 kr pr. månad for minstepensjonistane, blir av Dag Terje Andersen og Arbeidarpartiet oppfatta som urovekkande fordelingspolitikk, og at barnefamiliane er gitt valfridom, høyrer under den same uroa.

       Eg er veldig godt nøgd med den vesle turen vi har gått, og eg håpar sjølvsagt at vi får gå i fire år til.

       Når man hører representanten Holte og hans omfavnelse her av - skal vi si - sine borgerlige sengekamerater, er det ingen grunn til å tro at denne regjeringen vil komme med ting som vil ta fra noen nattesøvnen når det gjelder å utligne forskjellene i samfunnet.

       Det er ikke lenger siden enn i valgkampen at også Senterpartiet, som har finansministeren, var enig med SV i at forskjellene må minke. Det vi ser av den innstillingen som her foreligger, er en lang rekke forslag som peker i helt motsatt retning. Det er en videreføring av aksjerabatten for ikke-børsnoterte selskaper, som SV lenge var alene om å ønske fjernet. Nå har heldigvis også Arbeiderpartiet sett at det var et riktig forslag, men dessverre går ikke Regjeringen inn for det. Det er ingen endringer i delingsmodellen, som altså gir en skattelettelse i størrelsesorden 200 mill. kr i forhold til regjeringen Jaglands forslag. Det er en videreføring av skattesubsidier ved AMS-ordningen. Det er en videreføring av den såkalte 65 %-regelen, som gir store lettelser for dem med de største formuene. Det er en videreføring av en meget gunstig - hvis en skal si det forsiktig - rederibeskatning. Det er nedsettelse av særfradraget for pensjonister, og det er en økning av pendlerfradraget fra 6.000 til 7.000 kr, som koster 140 mill. kr.

       Alle disse forslagene trekker i feil retning. Det er med andre ord ikke de som sitter øverst ved bordet, som skal betale for minstepensjonistene. Regjeringens erkjennelse av at det er økende forskjeller i Norge, som står mye omtalt i sentrumserklæringen, er ikke tatt til følge. Det er altså langt mellom liv og lære i den nye regjeringen. Og med den utilslørte invitten som Holte og andre fra sentrum har kommet med til Høyre og Fremskrittspartiet, er det helt åpenbart at det er et mønster vi også kan forvente oss fortsetter i hvert fall neste år.

       SV har vært konsekvent i denne som i andre skatteinnstillinger. Vi ønsker å gjeninnføre det klassiske prinsippet om skatt etter evne, et prinsipp som ikke lenger har gyldighet - i hvert fall blir det stadig mer uthult. De forslag vi fremmer i denne innstillingen - enten alene eller nå heldigvis også sammen med Arbeiderpartiet enkelte ganger - har som målsetting at forskjellene i Norge skal utlignes, og at det er det man sitter igjen med etter skatt, som er viktig. Vi foreslår å skattlegge aksjeutbytte på mottakers hånd - vi har altså en svært gunstig aksjebeskatning i Norge - vi går imot senking av særfradraget for pensjonister, og - ikke minst - vi vil øke minstefradraget, for å nevne noen av de tiltakene som vi foreslår for å få en bedre beskatning.

       Jeg syns også det er oppsiktsvekkende at SV blir stående alene om at aksjeutbytte fremdeles ikke skal offentliggjøres på mottakers hånd. Vi har altså et system der bedriftene dekker aksjebeskatningen for dem som mottar aksjeutbytte, mens skattelistene gir inntrykk av at skattyterne selv har betalt denne skatten. Det er jo aldeles urimelig, og så lenge man heller ikke vil gå til det skritt å skattlegge aksjeutbytte på mottakers hånd - hvilket jo hadde vært det eneste rettferdige - velger man altså å skjule at det ikke er de som mottar pengene, som har betalt skatten. Det er en urimelighet som SV dessverre står alene om å påpeke, og det er et spørsmål der jeg særlig vil utfordre Arbeiderpartiet, slik at kanskje også de i neste runde vil se at dette er voldsomt urimelig.

       Vi foreslår fra SVs side i denne innstillingen to reformer som peker framover - og jeg omtalte begge i stad i replikken til Børge Brende. Vi er altså enig i et skattefritak for arbeidsgivere som sender sine ansatte på kompetansegivende etterutdanning. Vi står foran en av de største reformer i norsk arbeids- og utdanningsliv, nemlig en etterutdanningsreform. Den har SV brukt mye tid på her i salen, og det skal komme en stortingsmelding i løpet av våren. Men det er allerede nå mulig å berede grunnen for det som skal bli den store reformen ved inngangen til det neste tusenåret. Og det vi vet - og der er jeg på mange måter enig med mange av dem som påstår seg å være så næringslivsvennlige - er at de små og mellomstore bedriftene kanskje er de som i særlig grad vil ha bruk for etterutdanning. Det betyr at å gi skattelettelse til dem som tar sine ansatte ut av produksjon og gir dem muligheten til etterutdanning - ved at de slipper å betale arbeidsgiveravgift - vil være en svært sikker og målrettet måte å nå de bedriftene på som i dag i minst grad bruker etterutdanning, men som kanskje i størst grad hadde hatt bruk for det. Det er et forslag som SV vil komme tilbake til, og vi regner jo med at når folk har fått tenkt seg om, vil det være et forslag som vil samle bred støtte her i salen.

       Det andre forslaget vi fremmer, går på å øke frikortgrensen for ungdom, som også er et forslag som peker i retning av å utligne forskjeller. Frikortgrensen har nærmest stått stand by nå i mange år. Vi foreslår å øke den med 10.000 kr, noe som vil være et håndslag til ungdom slik at de skal ha anledning til å jobbe litt mer uten å betale skatt. Det er også et forslag der vi hadde forventet å få mer støtte. Så langt står vi nærmest alene, men jeg vil tro at både sentrumskameratene og Høyre - og også Arbeiderpartiet når de har tenkt seg om - vil se at det er et fornuftig forslag, og det er heller ikke så veldig kostbart, hvis man skal bruke en sånn term.

       Det som også er interessant i dagens innstilling, er at sentrum og høyresiden i norsk politikk nå har funnet hverandre. Det har jeg brukt mye tid på, så jeg skal ikke bruke mer nå. Men det som også vil være interessant, det er å se om Arbeiderpartiet nå faktisk har lagt seg på en annen kurs enn den de fulgte gjennom sin regjeringsperiode. Mange av de forslagene regjeringen Jagland fremmet for Stortinget, var forslag som SV tidligere stod helt alene om. Det er ingen hemmelighet at forskjellene økte i Norge under hele Arbeiderpartiets regjeringstid. At Arbeiderpartiet nå i opposisjon har kommet med forslag som peker i riktig retning, setter vi i SV stor pris på. Det viser jo at voksenopplæring faktisk nytter. Det vi nå på en måte er usikre på, er om dette bare er for å terge sentrum, eller om Arbeiderpartiet rent faktisk også ønsker og har tenkt å legge seg på en mer radikal fordelingspolitikk enn den de har ført gjennom de siste år. I så fall ville det være en kursomlegging fra Arbeiderpartiets side som vi i SV hilser velkommen, for vi har i mange år savnet dette og utfordret Arbeiderpartiet nettopp når det gjelder å ta fatt i de store utfordringene som ligger i å utligne forskjellene mellom folk. Under Arbeiderpartiets styre økte forskjellene - det er nå også dokumentert gjennom Statistisk sentralbyrå - og dessverre har vi all grunn til å tro at forskjellene vil fortsette å øke med den nye regjeringen og deres sengekamerater. Men la meg da få lov til å håpe at Arbeiderpartiet står fast ved at de nå ønsker en mer radikal omfordelingspolitikk.

       La meg avslutningsvis få lov til å peke på at de skatte- og avgiftslempingene som her foretas for frivillige organisasjoner, er svært positive. De frivillige organisasjonene har bruk for en håndsrekning, og disse endringene er positive. Nå vil jeg tro at dette ikke er tilstrekkelig, og det betyr at vi i neste runde vil foreslå økt tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner som gjør et verdifullt arbeid.

       La meg til slutt få ta opp de forslag som SV enten står alene om eller sammen med andre om i innstillingen.

       Kenneth Svendsen (Frp) : SV ønsker å skjerpe skatten for bedrifter generelt og for skipsfarten spesielt. SV ønsker å få færre av det de med forakt kaller for « de rike » i dette landet. Og de ønsker å nå dette målet ved å skjerpe skattereglene for redere og bedriftseiere. Jeg er ganske sikker på at SVs skatteopplegg ikke bare vil føre til færre redere og bedriftseiere i Norge, men sett fra mitt ståsted har dette også en ubehagelig bieffekt, nemlig færre norske sjømenn, færre norske ansatte i bedrifter - ganske enkelt fordi SVs skattepolitikk vil fjerne arbeidsgiverne. Rederne flagger ut, og flere bedriftseiere gir opp og legger ned. Så mitt spørsmål er: Er ikke SV opptatt av å beholde de arbeidsplassene som redere og andre bedriftseiere skaper? Og hvordan har de i tilfelle tenkt å erstatte de tapte arbeidsplassene som skattepolitikken til SV fører til? Skal de gå ledige, eller skal det offentlige etablere nye arbeidsplasser?

Øystein Djupedal (SV) : Representanten Svendsen ønsker å fremstille SV som et parti som ikke er opptatt av verdiskaping i næringslivet. Det er selvfølgelig det rene tøys. Men vi ønsker at også næringslivet skal bidra til det fellesskapet som vi alle skal nyte godt av. Hvis man ser på de beskatningsreglene som norske rederier har, må jeg jo si at det finnes ikke maken til lav beskatning. De skal altså ikke betale skatt, de skal ikke bidra til fellesskapet i det hele tatt. På toppen av alt får de tilskudd for å lønne sine ansatte for at de skal være norske. Men hvis en ser hvordan rederiene oppfører seg, ser man jo at de ikke oppfyller den del av kontrakten som jeg antar flertallet her føler at de har med norske rederier - de lempningene som de har fått, skulle selvfølgelig medføre at man også fikk noe igjen.

       Vi har mange forslag i denne innstillingen som peker i retning av at vi ønsker et oppegående næringsliv. Vårt forslag om kompetansegivende etterutdanning, skattelette, er et slikt forslag. Et annet er at vi går imot å utvide arbeidsgiverperioden. Flertallskonstellasjonen har her pålagt to nye dager som arbeidsgiverne skal betale. Vi synes at de to ukene de i dag betaler, er mer enn tilstrekkelig.

       Jeg vil også si følgende: SVs skatteopplegg er, veldig kort fortalt, omfordelende. Det betyr at vi ønsker å skattlegge dem som bør bidra mer. Vi må ha et skatteopplegg som er rettferdig. Det gjelder for næringsliv som for vanlige skattytere. Det er et fornuftig og riktig solidarisk prinsipp i all fordelingspolitikk. Det betyr at det vi foreslår i denne innstillingen - som vi foreslår i andre innstillinger - har en omfordelende virkning. Vi gir lettelser i bunnen og skjerpelser på toppen. Det er slik skattesystemet rent faktisk bør fungere, ved at de som sitter nederst ved bordet - også de bedriftene som sliter mest - skal få, mens de som sitter øverst ved bordet, selvfølgelig skal bidra mer.

       Beklager, president!

Per-Kristian Foss (H) : Jeg vil bare først gjøre oppmerksom på at lønnsrefusjonsordningen for rederier jo har kommet som en erstatning for en meget lang tradisjon med lavere sjømannsbeskatning. Og fordi man ikke klarte å bli enig om avgrensning av sjømannsbeskatningen, har dette kommet. Jeg er enig i at det egentlig er litt av et misfoster av en mellomløsning, men når alternativet var absolutt ingenting, så er det bedre. Vår prioritet var fortsatt lavere sjømannsbeskatning, som flertallet i Stortinget ikke ønsket.

       Spørsmålet mitt går både på det politiske og ideologiske dilemma som SV må forholde seg til, nemlig det å leve i en kapitalistisk verden og ha meninger av denne verden. Det er ikke alltid like lett å se logikken i SVs forslag når man skal forholde seg til virkeligheten. Man kunne ønsket seg en annen verden, men den er nå engang her. Jeg vil da spørre hvordan SV forholder seg til følgende problemstilling: I dag er det lov når det gjelder rederibeskatning - jeg legger vekt på i-en i dette uttrykket, altså rederi, det er ikke en beskatning av redere, men av rederier - slik det har vært kjent fra media nå, å ha et rederi som er eid av et selskap som har tilhold i et skatteparadis. Det kan være et rent postkasseselskap, som man kaller det, altså et selskap uten virksomhet. Det selskapet eier et fungerende rederi i Norge, og etter våre skatteavtaler, som så vidt jeg vet SV har stemt for, og etter nåværende lovgivning skatter altså ikke rederiet til Norge. Dette er etter det jeg kjenner til, ikke ulovlig, det er innenfor dagens regelverk, som også SV har forholdt seg til og etter det jeg kjenner til og husker, stemt for.

       Det er med andre ord nullskatt allerede for de rederier som innretter seg. Men SV vil at det skal skje på den måten at de i så fall må ha en postkasse på Bahamas eller i et annet egnet skatteparadis. Det er da jeg ikke helt følger SVs logikk, for når det gjelder de rederiene som faktisk er med hele sin virksomhet i Norge, er det etter SVs logikk forferdelig at de ikke skal betale skatt på rederiets hånd.

Øystein Djupedal (SV) : Per-Kristian Foss har selvfølgelig rett i at det er svært komplisert å drive med nasjonal lovgivning for skatteparadisene hvor de nå enn måtte være i verden. Mange norske næringsvirksomheter har jo også avleggere og varianter i mange land. Rederiene er i så måte ikke i noen særstilling. Men jeg innser selvfølgelig at hvis man er kreativ, finnes det helt sikkert mange muligheter til å unngå beskatning. Det er helt sikkert mulig for et rederi, selv om man hadde ordinær rederibeskatning i Norge, slik som SV ønsker, å unndra seg de forpliktelsene man har. Men så kan man jo stille det motsatte spørsmål: Har ikke rederne noen som helst moralsk forpliktelse til å bidra til det landet man faktisk er utsprunget fra, eller er det slik at samfunnet skal legge til rette for å legalisere ordninger som beviselig ikke har til hensikt at rederiene skal bidra til det fellesskapet de har sprunget ut av? Det er klart at dette er et juridisk spørsmål, men det er i like stor grad et moralsk spørsmål. Jeg skjønner utmerket godt at det er helt håpløst å snakke med norske rederier om moral, for det har de svært lite igjen av. Men det betyr at vi da må forsøke å finne juridiske regler som gjør at de bidrar til det fellesskapet som vi ønsker. Det vil jeg også tro Per-Kristian Foss ønsker. Det kan ikke være slik at en kan sammenlikne seg med et hvilket som helst land der det finnes gunstigere ordninger enn det vi i dag har i Norge, og så si at fordi at man har det der, så ønsker vi også å ha det her. Hvis vi ønsker et høyt fellesforbruk og et høyt velferdsnivå i Norge, må vi gjeninnføre prinsippet om å skatte etter evne og bruke de ulike mulighetene man har gjennom lovgivning for å sikre at også selskaper som går med knalloverskudd, selvfølgelig skal bidra i Norge.

       Det budsjettopplegget som sentrumspartiene nå går inn for, med de lovendringer som hører til, betyr en sterk forbedring for næringslivet om vi sammenligner med det Arbeiderpartiet hadde til hensikt å gjøre.

       Når Venstre hevder at Arbeiderpartiet inviterte til omkamper, sikter vi bl.a til at Stortinget i vår vedtok en rekke endringer i delingsmodellen for å lette betingelsene for små og mellomstore bedrifter. Sommeren var ikke gått før Regjeringen foreslo full reversering av de lovendringene som gjaldt:

       Om Arbeiderpartiet hadde fått viljen sin, ville dette betydd økt skatt for aktive eiere med 250 mill. kr på årsbasis.

       At Arbeiderpartiet er uenig med stortingsflertallet i dette spørsmålet, er en grei sak. Det forholdet kom tydelig fram i vår, da saken ble behandlet. Men Venstre mener at det var meget ugreit at Arbeiderpartiet valgte å trekke inn disse skattereglene i forbindelse med sitt budsjettforslag. De aktive eierne ble brakt inn som del av et politisk spill der hensikten først og fremst var å lage vanskeligheter for en politisk motpart. Etter min oppfatning vitner det om manglende respekt for de mange som for det første gjør en kjempejobb for å få nye bedrifter opp å stå rundt omkring i hele landet, og som for det andre sliter med å forstå hele det kompliserte regelverket som næringsdrivende må forholde seg til.

       Venstre er tilfreds med at sentrumspartiene i forbindelse med budsjettbehandlingen har fått ryddet opp i dette og stilt situasjonen tilbake til det Stortinget vedtok i vår. Med det har vi fulgt opp i praksis det vi la vekt på ved stortingsbehandlingen i vår - å stimulere til aktivt eierskap i næringslivet og å bedre de generelle vilkårene for små og mellomstore bedrifter, herunder familiebedrifter. Når vi nå har fått unna den verste ryddejobben i forbindelse med regjeringsskiftet, ser Venstre fram til at vi får anledning til å gå videre inn på dette saksområdet når Regjeringen legger fram sin tilleggsmelding om eierskap i næringslivet, for jobben er langt fra gjort ferdig. Det er bl.a behov for nye grep som kan bidra til at det blir lettere å gjennomføre generasjonsskifte i de mange familieeide bedriftene. Det blir et viktig siktemål i den bebudede gjennomgangen av arveavgiftssystemet.

       Venstre vil gjerne også understreke at det på noen områder kunne ha vært ønskelig å få reversert enda mer av de innstramningstiltakene som Jagland-regjeringen foreslo. I løpet av få uker og i en tøff og tilspisset budsjettsituasjon er det gjort et godt arbeid for å få et opplegg med bedre næringsprofil. Mer skal gjøres ved neste korsvei.

       I den innstillingen som er til behandling, ser vi betydningen av at vi har fått et regjeringsskifte. Det legges opp til en langt bedre politikk når det gjelder skatt og næringsliv enn det den forrige regjeringen ville ha. Fremskrittspartiet og Høyre vektlegger næringspolitikken når de begrunner hvorfor de sekundært vil støtte sentrumsregjeringens budsjettopplegg. SV sier at Venstre har fått gjennomslag i næringspolitikken, når de skal begrunne hvorfor de misliker budsjettprofilen.

       Mange har sagt at den nye regjeringen vil få det vanskelig i forhold til Stortinget. Det skal ikke store matematiske kunnskaper til for å si at det er mye sant i det. Men politikk er mer enn matematikk. Politikk handler også om engasjement, fornuft og argumentasjon. Venstre tror at de fleste nå ser at det har lyktes for sentrumsregjeringen å sette sitt stempel på politikken. De lovsakene vi behandler i dag, er det første eksempelet på det. I neste uke kommer det mer.

       Da har jeg følgende spørsmål: Hvorfor grep ikke Venstre fatt i de mulighetene som faktisk ligger både i den innstillingen som ligger på bordet nå, og i det arbeidet som skal gjøres fremover? I den innstillingen som ligger på representantenes bord i dag, er det forslag om at man i neste fireårsperiode skal fjerne boligskatten. Hvordan kan representanten Kvassheim forsvare at Venstre i dag har varslet at man ikke vil stemme for et forslag som er en tro kopi av partiets partiprogram? Jeg har møtt Odd Einar Dørum og Lars Sponheim på mange valgmøter de siste årene, hvor de har sagt at det er en av partiets viktigste saker at folk skal kunne eie sin egen bolig. Da synes jeg det er riktig at den parlamentariske lederen klargjør dette!

       Av andre saker som bl.a. Sponheim har vært opptatt av, er opsjonsbeskatning for småbedrifter som ønsker å gi opsjoner til sine ansatte for å kunne konkurrere med store bedrifter. Dette utspillet var Sponheim ute med for 14 dager siden. Vi fremmet forslag om at Regjeringen skulle se nærmere på dette og fremme forslag i tråd med næringsministerens forslag. Da vil jeg gjerne spørre representanten Kvassheim: Hvordan kan representanten Kvassheim forsvare at Venstre i dag har varslet at de ikke vil stemme for et slikt forslag? Er det slik at Venstres næringspolitikk bare er ment for festtaler og retorikk? Det samme gjelder bl.a også lovgivningen for arveavgift ved generasjonsskifte, hvor Venstre stod sammen med Høyre i fjor høst, og hvor vi var enige om at reglene ikke er gode nok. Vi fremmet forslag i tråd med Venstres program. Hvorfor stemmer man da ikke for dette forslaget når det kommer til votering? Da beviser man at dette ikke bare er ment for festtaler, men reell politikk, og det gir ingen provenymessige virkninger.

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Brende må åpenbart ha forberedt sine spørsmål før han hørte mitt innlegg. I mitt innlegg forklarte jeg at Venstre ønsker å komme tilbake til avgiften i forbindelse med generasjonsskifte i familieeide bedrifter i sammenheng med den gjennomgang av arveavgiftsreglene som nå er på gang. Det er svaret på spørsmålet, at vi har sagt hvilken sammenheng og helhet dette skal vurderes i.

       Når det gjelder opsjonsavtalene, viser jeg til det svar Sponheim gav representanten Per-Kristian Foss i spørretimen for vel to uker siden. Der bebudet han en gjennomgang av disse reglene med sikte på å utrede om en kan utforme opsjonsregler som bidrar til at ansatte kan få eierskap og tilknytning til sin bedrift uten at en får de ekstreme utslagene som en tidligere har blitt kjent med i forbindelse med opsjonsavtaler.

       Jeg går ut fra at representanten Brende og Høyre er sterkt tilfreds med at det kom fram et regjeringsalternativ som de i valgkampen benektet hadde en mulighet, og som i løpet av disse få ukene har drevet gjennom næringslivstiltak på bortimot 1,7 milliarder kr. Vi har ikke kommet til veis ende, men vi har fått til en dreining i budsjettet som er meget betydningsfull og en første start på en bedre næringspolitikk her i landet.

Børge Brende (H) : Jeg merket meg at representanten Kvassheim ikke kommenterte forslaget om boligskatt som ligger på bordet i dag, der man gir regjeringen Bondevik i oppdrag å fjerne boligskatten i kommende fireårsperiode. Jeg lurer på om det er for mye forlangt å få støtte fra Venstre for det som har vært partiets hjertesak gjennom mange år, i en situasjon hvor vi kun krever dette gjennomført i løpet av en fireårsperiode. Jeg synes det er et forsiktig forslag vi nå har lagt på bordet, og jeg vil gjerne høre den parlamentariske lederen i Venstre begrunne hvorfor man da ikke har tenkt å gjøre noe med boligskatten i den neste fireårsperiode.

       Forslaget om opsjonsbeskatning er det selvsagt naturlig å komme inn på og ta stilling til når sakene behandles i Stortinget. Det er greit nok at næringsministeren skal arbeide videre med det. Begrunnelsen som er gitt for at man ikke vil gå inn på denne saken så langt, er at det ikke er næringsministerens bord, men derimot finansministerens. Jeg lurer også på om vi kan få en avklaring av hvem som arbeider med denne saken i Regjeringen. Når de fremmer forslag i media om den type beskatning, og dette tas opp i Stortinget, kan man ikke da forlange at de iallfall stemmer for at Regjeringen skal fremme forslag for Stortinget i tråd med det som har vært partiets egne forslag?

Gunnar Kvassheim (V) : Når det gjelder opsjonsbeskatningen, var ikke mitt poeng utelukkende at dette var et spørsmål det ville bli arbeidet med i Regjeringen. Mitt poeng var at det blir gjort et arbeid som vil bli lagt fram for Stortinget med invitasjon til en debatt om disse spørsmålene. Og da skal konklusjonen trekkes.

       Venstre er med på en økning av takstgrunnlaget for boligbeskatning på 5 %. Det er en del av en helhetlig budsjettpakke hvor vi har flyttet betydelige midler i retning av de hjertesakene vi har. Underveis har vi måttet inngå en del kompromisser i forhold til det som er våre primærstandpunkter.

       Slik er det også når Høyre går inn i et budsjettforlik eller en sekundær stemmegivning i forhold til sentrum. Jeg vil bare si til representanten Brende at av de ønskemålene Høyre la inn da de kom på banen i forhold til sentrumsalternativet og samarbeid, var det ikke ett som gikk direkte på næringslivstiltak. Det var personbeskatning som ble prioritert, i motsetning til i første runden, med Fremskrittspartiet, hvor begge deler var med.

       Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av den viktige rollen de frivillige organisasjonene spiller i samfunnet vårt. Hvis vi skal lykkes med å skape et godt samfunn, må vi dra med hele befolkningen i det arbeidet. Her er det frivillige Norge nøkkelen.

       Det legges ned et enormt arbeid av tusenvis av mennesker i de frivillige organisasjonene, i idrettslag, i ungdomsorganisasjoner, i musikkorps, i kvinneforeninger, i solidaritetsorganisasjoner og mange andre steder. I disse organisasjonene bruker mange mennesker kvelder, helger og ferier i til sammen mange årsverk for selv å være med å skape et godt sosialt miljø, gi folk en sjanse til å engasjere seg, drive med sine aktiviteter og få en rik fritid og et rikt liv.

       Derfor var det et viktig mål for Arbeiderpartiet å skape en enda bedre situasjon og enda bedre betingelser for disse organisasjonene. Det stod sentralt i vår valgkamp, og regjeringen Jagland har fulgt opp dette i framleggelsen av budsjettet.

       Selv om det meste av arbeidet i disse organisasjonene foregår på fritiden og utføres aldeles gratis, må disse organisasjonene noen ganger gi en liten godtgjørelse for utførte oppgaver. Det kan dreie seg om en fotballdommer som får noen kroner for å dømme kamper, en far eller en mor som tar på seg et lederverv i en organisasjon eller et korps som har bruk for en dirigent.

       Arbeiderpartiet ønsker at disse organisasjonene skal ha det lettest mulig når de i disse tilfellene blir nødt til å fungere som arbeidsgiver. Organisasjonene må få mest mulig tid til å drive med det de er stiftet for å drive med, til å skape aktiviteter, gi et tilbud og holde på med de aktivitetene de ønsker - ikke bli neddynget i regnskapsføring og skjemaarbeid.

       Derfor har regjeringen Jagland foreslått en rekke forenklinger og forbedringer for de frivillige organisasjonene. Vi utvider grensen for den omsetningen organisasjonene kan ha uten at de må betale skatt, ja vi dobler den fra 70.000 kr til 140.000 kr. Vi utvider på samme måte grensen for omsetning før organisasjonene blir pliktig til å betale merverdiavgift. Beløpet organisasjonene kan utbetale i lønn uten å betale arbeidsgiveravgift heves til 300.000 kr. I tillegg foreslår vi forenklinger i regelverk og skjemavelde.

       Det er en glede å kunne konstatere at det er blitt bred enighet om de endringene vi foreslår. En samlet komite har sluttet opp om Arbeiderpartiets opplegg for de frivillige organisasjonene, og dermed blir dette nå gjennomført.

       Alle disse forslagene fra Jagland-regjeringen vil gjøre det lettere for organisasjonene å drive, og de vil forhåpentligvis utløse enda mer frivillig aktivitet rundt omkring i landet. Samtidig innebærer det at Arbeiderpartiet har oppfylt det løftet vi i valgkampen gav til alle ildsjelene i Organisasjons-Norge. Og valgløfter er jo noe man helst skal innfri; i hvert fall prøver Arbeiderpartiet å legge sine løfter på et nivå som vi tror vi har mulighet til å nå.

       Dessverre kan ikke det sies om alle partier i denne salen - tvert imot. Denne høsten må være ny norsk rekord når det gjelder å løpe vekk fra valgløfter. Mange av løftebruddene hører hjemme i finansdebatten neste uke. Jeg ser ikke bort fra at Arbeiderpartiet der kan komme tilbake til noen av løftebruddene, selv om jeg neppe tror vi klarer å komme gjennom alle - debatten er tross alt begrenset til to dager. Derimot er det en del av løftebruddene som hører hjemme i denne debatten. På mange måter har vi fått en situasjon som nærmest har snudd politikken på hodet i forhold til det man sa i valgkampen.

       Sentrumspartienes ville flukt fra valgløftene er blitt mye omtalt, men fortsatt er det noen områder som trengs å nevnes: Før valget lovet Kristelig Folkeparti å rette på Forskjells-Norge, etter valget stemmer de for et skatteopplegg som øker forskjellene mellom folk. Før valget lovet Senterpartiet å gjøre det bedre for distriktene, etter valget foreslår de å øke skatten for pendlerne med 140 mill. kr. Før valget lovet Venstre å kjempe mot økt sykelønnsbetaling for bedriftene - etter valget foreslår Venstre å øke arbeidsgiverens ansvar med tre dager.

       Men Høyre og Fremskrittspartiet må også omtales. Her ser vi ikke bare løftebrudd, men også en stemmegivning som på enkelte punkter bryter fundamentalt med alt disse partiene har stått for i sine angrep på Arbeiderpartiet. Jeg er klar over at Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er en såkalt subsidiær stemmegivning de begår i disse sakene. Det er like fullt en stemmegivning, og det er denne stemmegivningen som sikrer flertall i mange av disse sakene.

       I valgkampen var Høyre og Fremskrittspartiet kraftig mot en økning i boligskatten, nå er Høyre og Fremskrittspartiet med på å øke likningsverdien på boliger med 5 %. Før valget var Høyre og Fremskrittspartiet kraftig mot en økning i formuesbeskatningen, nå er de med på et opplegg som er dårligere enn det Jagland-regjeringen foreslo. Før valget hørte vi ingenting om at pendlerne skulle betale mer i skatt, etter valget er de

       med på et opplegg hvor pendlerne skal betale 140 mill. kr mer. Og før valget var nettopp Høyre og Fremskrittspartiet de som bastant nektet å være med på en skatteøkning for pensjonister, nå er de med på et opplegg som innebærer mer skatt for pensjonistene enn det Arbeiderpartiet har foreslått. Det hjelper ikke at representanten Brende og andre terper på at Høyre i sitt budsjettopplegg har foreslått å fjerne boligskatten i løpet av de neste fire årene, når de vitterlig er med på et opplegg som øker boligskatten neste år. Det hjelper ikke at man hevder at man har et primæropplegg som innebærer lavere skatt for pensjonistene, når man er med på en pakke som innebærer økt skatt for pensjonistene. Arbeiderpartiet hadde et helhetlig skatteopplegg, en helhetlig pakke, som innebar en mer rettferdig fordeling. Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene tar nå biter av det opplegget, og til sammen blir det et mer urettferdig opplegg.

       På disse områdene er Høyre og Fremskrittspartiet nå blitt partiene for en moderat heving av skatter og avgifter. Det er ganske overraskende i forhold til det de partiene alltid har stått for. Det skal bli svært spennende å se hvilken profil de vil legge seg på i kommende valgkamper - vel å merke på de områder som gjelder skatt for vanlige folk. Det er helt riktig som det blir sagt, at summen av skatteforslagene til de borgerlige partiene innebærer en skatteletting. Men de som får skatteskjerpelser, er vanlige folk, det er pensjonister og pendlere. Det er de som skal betale de borgerliges forlik. Summen er en skattelette, men de de borgerlige partiene har vært opptatt av å skjerme, er de med store aksjeformuer. Det er rederne, det er de selvstendig næringsdrivende med høye inntekter. Det er og blir et mer urettferdig opplegg. Det er og blir en høyredreining av politikken. Det er og blir stikk i strid med det sentrumspartiene presenterte for oss før valget.

       Jeg har ingenting imot at andre partier endrer standpunkt i den grad det går i retning av Arbeiderpartiets opplegg. Jeg syns det er flott at Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene tar inn deler av vårt opplegg i sine forslag, men da må man også se på helheten. Når man tar biter som gjør at helheten svekkes, og at resultatet blir mer høyredreining og mer urettferdighet, da er det ikke bra.

       Det er selvsagt ikke å forvente at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre på noen som helst måte skulle klare å oppfylle de løftene de gav i valgkampen. Men når de endrer det som var hele hovedfundamentet for deres kritikk av Arbeiderpartiet, nemlig at vi hadde gått for langt til høyre, og går inn i et budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet, da syns jeg at hele troverdigheten til disse partiene står på spill. Og ikke bare troverdigheten til disse partiene: Med den norgesrekorden vi i høst har sett når det gjelder å fly fra valgløfter, tror jeg dessverre det rammer troverdigheten til hele det politiske systemet, til alle oss som driver med politikk - og det er det mest beklagelige av alt.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg skal ikke ta for meg hele skatteproposisjonen, det har jeg ikke tatt mål av meg til - sjøl om jeg representerer en gruppe, er jeg dog alene - men jeg skal ta for meg en del av den som for Stortinget selvfølgelig er en liten del. Det gjelder Redningsselskapet og de ansatte på redningsskøytene, som det er blitt meg til del å ta meg av i finanskomiteen.

       Det er foreslått at sjømannsfradraget for disse sjøfolkene skal fjernes. Begrunnelsen fra departementet er følgende, som det står i innstillingen:

       « Et slikt unntak for ansatte i et enkelt foretak kan imidlertid medføre press fra andre grupper om tilsvarende eller lignende unntak. »

       Det går på at folk som er på båter under 100 brutto registertonn ikke skal få dette fradraget.

       Nå har det seg slik at Redningsselskapet har både store og små båter, og mannskapene alternerer mellom de forskjellige båtene. Det er 186 mann som er berørt av det på de små båtene, og det er 56 mann på de store båtene, og dette er i samme rederi. Altså må de operere med to forskjellige slags lønnsforhold i rederiet. Så det blir resultatet av vedtaket, hvis dette blir stående fram til 1999. Jeg vet ikke hvilket annet rederi i Norge som blir behandlet på en slik måte. Jeg håper vi får en sjanse til å komme tilbake til dette. Det er selvfølgelig et ferdigforhandlet opplegg, så det går ikke an å forandre på det her i salen, men det er et prinsippvedtak om at det skal gjelde fram til 1999. Jeg håper iallfall at vi kan komme tilbake til det ved neste års budsjett. Resultatet av det er at Redningsselskapet må øke sitt budsjett for 1999 med mellom 13 mill. kr og 14 mill. kr. De må plusse på mannskapenes lønninger for at de skal beholde lønnen sin. For når de mister sjømannsfradraget, taper de 25.000 kr pr. mann pr. år. Det er vel ingen i denne salen som ville godta en reduksjon på 25.000 kr i året. Og jeg tror ikke noen andre grupper i dette landet heller ville gjort det. Når vi da vet at departementet i sitt forslag til Redningsselskapets budsjett i år kutter overføringene med 10 mill. kr, forstår ikke jeg hvorfor de skriver:

       « Av prinsipielle grunner bør også eventuell støtte til Redningsselskapet gis i form av direkte bevilgninger og ikke i form av særskilte skattefradrag. »

       Hvor er sammenhengen? De kutter 10 mill. kr og så forutsetter de at det skal bevilges 13 mill. kr ekstra. Er det noen som tror på dette? Jeg tror det dessverre ikke! Jeg tror ikke andre i denne salen tror på det heller. Det er det som blir konsekvensen av dette.

       Så fremholder departementet videre at det er ikke noe problem å administrere denne unntaksordningen - fortsatt å gi varige unntak - men det kan få konsekvenser for andre grupper som kan komme med de samme kravene. Hvilke grupper skulle det i så fall være? Det måtte i så fall være folk i frakteflåten. Jeg vet ikke om det er noen av småfrakterne som er under 100 brutto registertonn. I gamle dager, for 30-40 år siden, hadde vi små treskuter som var under 100 brutto registertonn. Men hvis en skal drive frakting på kysten i dag, må en ha en båt på minimum 100 brutto registertonn.

       Så kan vi se på de øvrige gruppene som det muligens også kunne bli et problem for, og det er folk på de båtene som frakter laks - brønnbåtene. De aller fleste av disse er også over 100 brutto registertonn. Så gjenstår taubåtene. Der er vel også de fleste over 100 brutto registertonn. Det kan vel være noen små der, men det finnes ikke taubåtrederier som har båter under 100 brutto registertonn. Jeg begriper ikke argumentasjonen til departementet. Jeg vil påstå at det er en urett som gjøres mot sjøfolkene på redningsskøytene.

       Vi vet alle at Redningsselskapet står sterkt i kystsamfunnene, de støttes av frivillige organisasjoner, det er folk som strikker votter og sokker og de holder tombola og foreningsmøter. Hvis Redningsselskapet ikke får ekstra bevilgning over statsbudsjettet, må folk til å strikke og ordne enda mer. Resultatet blir at man selvfølgelig ikke greier å dekke opp inntektstapet. Så vi står igjen med en svekket tjeneste. Det er det dette kan resultere i.

       Det er også et annet paradoks som jeg må få nevne i farten. Redningsselskapet er ute og berger folk. Det er pussig at den fiskeren de berger, har et lignende fradrag i sin inntekt, men redningsmannen, som er ute på samme oppdrag, har ikke det fradraget. Det er en forskjellsbehandling som ikke kan aksepteres. Jeg håper tross alt - selv om det kan være vanskelig - at Stortinget ved voteringen allikevel kan gå inn for mindretallets forslag i denne innstillingen. Mindretallet består av medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte - det var en fin blanding, ikke sant, president! Jeg håper at det går an å votere for mindretallets forslag på tross av at det er en flertallsinnstilling mot. Det er en veldig urettferdig ordning. Hvis ikke noen andre har fremmet forslaget, fremmer iallfall jeg mindretallsforslaget.

       Steinar Bastesen (TF) : Det er et mindretallsforslag fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte om at de ikke vil støtte forslaget om et prinsippvedtak som medfører at sjømannsfradraget for sjømenn i Redningsselskapet avvikles fra 1999.

Statsråd Gudmund Restad : Odelstinget behandler i år lovsakene i skatteopplegget for 1998 før finansdebatten i Stortinget om budsjettet i sin helhet. Dette er mulig fordi finanskomiteens arbeid med budsjettopplegget, inklusive lovsakene, har gitt god avklaring av det budsjettet vi får. Jeg vil gi komiteen ros for arbeidet og resultatet av det. Prestasjonen er desto større fordi komiteen skulle forholde seg til et revidert budsjettopplegg etter regjeringsskiftet og derfor fikk meget kort tid til arbeidet. Videre var det denne gangen uvanlig mange lovsaker i skatteopplegget å ta standpunkt til.

       Også Regjeringen fikk kort tid til å revidere den forrige regjeringens budsjettopplegg. Men resultatene - også på lovsiden - viser at regjeringsskiftet har vært en drivkraft til betydelige endringer i positiv retning. Regjeringspartiene måtte selvsagt samarbeide med den nye opposisjonen i Stortinget for å få til konstruktive løsninger. Det har lykkes godt, med solid gjennomslag for Regjeringens holdninger i skattepolitikken. Det er jeg godt fornøyd med.

       Ganske mange av den forrige regjeringens forslag i skatteopplegget i høst var gode og fornuftige forslag. Disse har den nye regjeringen sluttet seg til, bl.a ved å opprettholde store deler av Ot.prp.nr.1. Jeg viser her til Ot.meld.nr.2, som Odelstinget behandlet sist tirsdag. På disse områdene har det ikke vært så nødvendig med forhandlinger, fordi det var bred enighet i utgangspunktet. Men det betyr ikke manglende samarbeidsvilje fra vår side, snarere tvert imot.

       På andre områder av skatteopplegget har regjeringspartiene funnet støtte hos Fremskrittspartiet og Høyre. Dette er det mest framtredende i komiteinnstillingen i dag. Men det er ingen grunn til å glemme Arbeiderpartiets bidrag av den grunn. De to regjeringene har mange felles forslag. Det kan faktisk virke som om Arbeiderpartiet selv har glemt dette, så kritisk og generelt negativ som omtalen av budsjettløsningene har vært der i gården.

       Jeg vil gjerne understreke at denne regjeringen søker samarbeid med alle partiene i Stortinget, ikke minst i den langsiktige skattepolitikken. Stabile skatteløsninger med bred oppslutning i Stortinget er viktig, ikke minst for rammebetingelsene til det næringslivet som vi alle lever av.

       Jeg går så over til enkelte av sakene i komiteinnstillingen. Fordi det er så mange temaer som behandles, må jeg nøye meg med et utvalg.

       Årets skatteopplegg inneholder ikke de tradisjonelle lovsakene om justering av beløpsgrensene for klassefradrag, minstefradrag osv. Det skjer i år en teknisk omlegging, slik at endringer i disse beløpsgrensene nå skal fattes ved plenarvedtak i Stortinget, og ikke ved lovvedtak i Odelstinget og Lagtinget. Det er en ryddig fordeling.

       Skatteloven bør hovedsakelig inneholde beregningsgrunnlagene for skatt, mens satsstruktur og fribeløp bør stå samlet i skattevedtaket. Departementet vil se på flere slike omlegginger etter hvert, f.eks kan det bli aktuelt å flytte satsene og fribeløpsgrensen for formuesskatten til kommunen fra skatteloven til Stortingets skattevedtak.

       Den kommunale formuesskatten går ned til 0,7 %. Sammen med den forutsatte reduksjon i satsene for statlig formuesskatt vil marginalskatten på formue gå ned fra 1,5 % til 1,1 %. Det er gledelig stor enighet om dette.

       Når det gjelder verdsettelsesreglene for formuesbeskatningen, får vi nå et godt opplegg for aksjebeskatningen. Aksjerabattene ved formuesligningen blir redusert slik:

       Verdien på nybygde skip går opp fra 55 % til 85 % av kostpris. Deretter reduseres verdien med 15 % pr. år inntil verdien når 10 % av kostpris.

       Boligtakstene justeres opp 5 % ved årsskiftet 1998-99. Denne justeringen foretas i lys av den verdiutviklingen som har skjedd på eiendomsmarkedet, og er en moderat justering av takstene.

       Verken endringen i verdsettelse av skip eller justeringen av boligtakstene krever lovendring, fordi dette er regulert i Skattedirektoratets takseringsregler. Departementet vil sørge for at takseringsreglene tilpasses årets skatteopplegg.

       Regjeringen Jagland foreslo innstramminger i delingsmodellen ved at de lovvedtak som ble truffet av Stortinget i vår vedrørende reglene om identifikasjon, lønnsfradrag og tak for beregnet personinntekt, skulle reverseres. I det skatteopplegget som vedtas i dag, stanses denne reverseringen.

       Departementet vil i henhold til Stortingets vedtak i vår utrede spørsmål om flatere skatt. Som ledd i denne omfattende vurderingen vil også delingsmodellen være et tema. Det vil i denne forbindelse være naturlig å vurdere nærmere hvilken rolle delingsmodellen skal ha, og om den kan avløses av bedre skatteordninger for aktive eiere i næringslivet.

       Når det gjelder fradrag for reiseutgifter ved reiser mellom hjem og arbeidssted, har Regjeringen fått gjennomslag for å øke det ikke fradragsberettigede bunnbeløpet fra 6.000 kr til 7.000 kr. Denne oppjusteringen med 1.000 kr er moderat sett i forhold til lønns- og prisstigningen siden 1990, da bunnbeløpet ble satt til 6.000 kr.

       Det er i Ot.prp.nr.1 Skatteopplegget 1998 - Lovendringer redegjort for at det er behov for enklere regler for beregning av fradrag for reiser hjem - arbeidssted. Departementet vil med utgangspunkt i den reiseavstandsmodell som er beskrevet, arbeide videre med sikte på å legge fram en endelig vurdering senere.

       Regjeringen ønsker å stimulere til sparing for å dempe det private forbruket. Regjeringen har fått gjennomslag for å opprettholde ordningen med aksjesparing med skattefradrag, som Jagland-regjeringen foreslo å avvikle. Dessuten økes de maksimale sparebeløpene i ordningene med individuelle pensjonsavtaler, IPA, og boligsparing for ungdom, BSU. Jeg håper at mange vil benytte seg av disse ordningene, slik at husholdningenes samlede sparing øker og derved bidrar til mindre press i økonomien.

       Det er etter anmodning fra Stortinget i forbindelse med årets skatteopplegg lagt fram en gjennomgang av skatteplikten for arbeidsgiverfinansiert opplæring og utdanning. Departementet har kommet til at det er ønskelig å se nærmere på om avgrensningen mellom skattefri og skattepliktig finansiering kan forenkles. Komiteen slutter seg til de vurderinger og konklusjoner som er lagt fram. Departementet vil på bakgrunn av dette videreføre arbeidet, med sikte på å legge fram endelige konklusjoner senere.

       Nå foreligger et forlik mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet som ikke minst griper tungt inn i skatteopplegget. Min ærbødige påstand er at skulle finansminister Restad holdt ny finanstale på bakgrunn av budsjettforliket, måtte han ha foretatt en betydelig fornyelse av sin argumentasjon omkring skatteopplegget og dets betydning som sådant.

       Mitt spørsmål til finansministeren er følgende: Mener finansministeren at det framforhandlede budsjettforliket med skattelette i størrelsesorden 3 milliarder kr fortsatt bidrar til det finansminister Restad la så stor vekt på da han la fram sitt eget budsjett, nemlig å dempe det private forbruk? Og dernest: Bidrar skatteopplegget, som innebærer lettelser i beskatningen i forhold til rederier, aksjonærer og næringsdrivende med høye inntekter samtidig som det inneholder skjerpet beskatning for pendlere, til bedre fordeling?

Statsråd Gudmund Restad : Regjeringen er opptatt av en bedre fordeling, og derfor tar vi fatt på det med å foreslå økt minstepensjon med 1.000 kr pr. måned. Dette var ett av flere viktige element, men siden det er fordelingen det er snakk om, vil jeg holde meg til det. Dette gikk våre forhandlere her i huset til Arbeiderpartiet med for å forsøke å få dets støtte. Det avviste Arbeiderpartiet. Dermed var det umulig å få igjennom et av Regjeringens viktigste forslag i et samarbeid med Arbeiderpartiet. Man må ha et flertall hvis man skal få gjennomført ting. Og det var Arbeiderpartiet som henviste sentrumspartiene til forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet, og der er det vanligvis ikke så lett å få gehør for skatteskjerpelser, som var foreslått.

       Jeg mener fortsatt at det er slik, og derfor må Arbeiderpartiet ta sin del av ansvaret for at man får det resultatet man nå har fått. Jeg mener fortsatt at det hadde vært nyttig og fornuftig å få en viss innstramning i det private forbruket ved å trekke inn noe kjøpekraft fra oss alle for at minstepensjonistene skulle få sitt. Men det ønsket altså ikke Arbeiderpartiet å bidra til. Allikevel mener jeg at det resultatet som er oppnådd, er forsvarlig, men det betinger at den økte kjøpekraften som nå er utdelt, ikke brukes til økt forbruk, men at den i stor grad brukes til å benytte seg av de skattestimulerende tiltak vi har lagt fram.

       Så kommer igjen disse påstandene om at det er feil i forhold til fordeling at man har laget en skattelette for rederiene. Rederibeskatningen medfører at det er mulig å ha norske sjøfolk om bord, og at rederiene våre ikke flytter fra oss. Til slutt om pendlerfradraget, som Hill-Marta Solberg tok fram, og som er tatt fram fra flere andre fra Arbeiderpartiet. Jeg vil minne om at det ikke er mer enn to-tre år siden arbeiderpartiregjeringen foreslo å heve 6.000 kr-grensen til 10.000 kr. Vi har hevet den til 7.000 kr, som er halvparten av det en lønnsjustering ville medføre hvis man tar utgangspunkt i 1990, da « egenandelen » av reiseutgiftene ble satt til 6.000 kr.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg kan bekrefte at finansministeren begynner å få kompasset på plass når han uttaler at skatteøkninger kanskje ikke er det det er lettest å få til i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. Det begynner å hjelpe. At man så begynner å forhandle med Fremskrittspartiet, og dernest forhandler med Høyre, vitner jo også om at man har sans for stigende vanskelighetsgrad. Det tror jeg også er en riktig erkjennelse.

       Finansministeren er særlig opptatt av det budsjettet egentlig ikke regulerer - han er opptatt av den private utlånsvekst. Mitt spørsmål til finansministeren er følgende: Bidrar det til redusert utlånsvekst når Postbanken får anledning til å styrke sin kjernekapital gjennom å oppta ansvarlige lån? Jeg kan ikke helt se sammenhengen der, for det øker faktisk bankens mulighet til å låne ut penger og fortsatt holde seg innenfor gjeldende kjernekapitalkrav.

       Så spørsmål nr. 2. Jeg merket med at finansministeren sa at man nå vurderer om delingsmodellen kan avløses av bedre ordninger. Jeg har registrert at hans partis nestleder, hr. Enoksen, på en konferanse nylig allerede har konkludert, og mener det er mulig å avskaffe delingsmodellen dersom kapitalskattesatsen settes opp til 29 eller 30. Da vil altså forskjellen på de to skattesatser på inntekt og kapital være redusert med 1 prosentpoeng. Jeg erindrer diskusjoner om dette tidligere med stortingsrepresentant Restad, og jeg har aldri oppfattet en slik marginal endring som tilstrekkelig til å erstatte delingsmodellen. Men mitt spørsmål er - og jeg er veldig åpen, for hvis dette er Senterpartiets nye strategi, ser jeg betydelig muligheter for samarbeid om eventuelt å fjerne delingsmodellen, men mot dette taler altså alt representanten Restad tidligere har sagt i denne sal - om dette er et resultat av en tilnærming til Høyre eller en nytenkning i Senterpartiet, som kanskje kan åpne for interessante skjæringspunkter.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg synes nok representanten Foss er vel tidlig ute med å forvrenge historien. Man må vente til det har gått litt lengre tid, i hvert fall, før man fremstiller det slik at sentrumspartiene først gikk til Fremskrittspartiet og så til Høyre. Historien var nemlig at vi først gikk til Arbeiderpartiet, og der fikk vi nei - det var jeg inne på i mitt forrige replikksvar. Deretter gikk vi til Høyre og Fremskrittspartiet sammen, tok to-tre runder der, men måtte konstatere at også Høyre, på samme måte som Arbeiderpartiet, avviste å bruke 2,1 milliarder til økt minstepensjon. Og siden det var en svært viktig sak for Regjeringen, var man da henvist til å forsøke med det partiet som var villig å gi en slik økning av minstepensjonen. Det er den riktige historien. Så kom Høyre da nødvendigvis inn i siste runde, for Fremskrittspartiet kunne ikke alene gi noe flertall, og så fikk vi det sluttresultatet som vi skal diskutere om et par dager.

       Så er det riktig at jeg har uttrykt bekymring for økt utlånsvekst, og det står jeg ved. Når utlånsveksten bare i løpet av det siste året har vært på 100 milliarder kr, er det klart at det setter en ekstra fart i etterspørselen og er med og fyrer opp en allerede ganske varm økonomi. Så jeg ville gjerne se at bankene var noe mer tilbakeholdne med sin utlånsaktivitet, det gjelder alle banker, inkludert Postbanken.

       Så til slutt til delingsmodellen. Jeg har ikke registrert at Enoksen skal ha sagt at ved å øke kapitalskatten fra 28 til 29 %, kan delingsmodellen bare fjernes. Jeg må si jeg tillater meg å betvile at han kan ha sagt det, for det er i tilfelle en helt utilstrekkelig endring i skattereglene til å kunne fjerne delingsmodellen. Men jeg håper at det arbeidet vi nå har satt i gang i departementet for å utrede forskjellige modeller av flatere skatt, kan konkluderes med at det er mulig å erstatte delingsmodellen med en annen og enklere skattemodell.

Per-Kristian Foss (H) : Det er viktig å være opptatt av den nære historieskrivning, og finansministerens gjengivelse er ikke helt korrekt. Høyre var villig til å forhandle også om minstepensjonen, men vi var ikke villig til å låse konklusjonen før helheten i budsjettet var drøftet. Det er en vesentlig forskjell.

       Så til mitt spørsmål om utlånsvekst. Jeg har registrert at representanten Restad en rekke ganger har uttrykt seg med en slags moralsk indignasjon over at folk låner penger. Nå er representanten Restad finansminister, da styrer han et stykke på vei dette. Og mitt spørsmål var - ikke til representanten Restad, men til finansminister Restad: Hvorfor står han som finansminister og sier at folk bør låne mindre, for dernest å gi en statlig bank adgang til å låne ut mer? Her skjønner ikke jeg rett og slett sammenhengen i Regjeringens politikk. Det er mulig det står på meg, men jeg skulle gjerne ha velvillig bidrag fra finansministeren til å forklare sammenhengen i dette.

       Så til slutt til delingsmodellen. Det var interessant det finansministeren sa. Jeg bare gjengir et oppslag i Aftenposten 20. november, hvor det står som overskrift:

       « Tror delingsmodellen blir fjernet. »

       Videre:

       « Delingsmodellen står for fall, og det blir større skattelikhet når det gjelder henholdsvis arbeid og kapital. »

       I artikkelen siteres angjeldende nestleder, som sier:

       « Det kan innebære endret skattesats, men om den blir 29 eller 30 prosent gjenstår å se. »

       Jeg registrerer da at det er et stykke diskusjon igjen i Senterpartiet. Jeg minner Restad om at det er foretatt en del beregninger av nettopp dette - hvor ligger skjæringspunktet for å sette opp skattesatsen på kapital i forhold til at det skal bli verre enn det er med nåværende delingsmodell? En del beregninger tyder på at det ligger relativt tidlig på 30-tallet. Altså: Hvis en setter satsen opp til f.eks. 32 eller 33 %, blir det likevel verre, mer skatt å betale, selv uten delingsmodell. Jeg minner om dette fordi representanten Restad var jo part i en diskusjon om dette i vår.

Statsråd Gudmund Restad : Ja, nå deltok ikke jeg, i motsetning til Foss, i disse forhandlingene, så jeg skal være veldig forsiktig med å si hva som faktisk skjedde. Men slik jeg har fått det gjengitt, ble det uttrykkelig sagt fra i møte nr. 2 eller 3 med Høyre at de under ingen omstendighet kunne bruke 2,1 milliarder på minstepensjonistene. Da var det ikke mulig å få til 1.000 kr i økt minstepensjon pr. måned, og dermed måtte man gå noen runder med Fremskrittspartiet før man til slutt også fikk Høyre på plass til å kunne støtte 2,1 milliarder, eller omsatt i kroner til minstepensjonistene, 12.000 kroner i året.

       Så tilbake til Postbanken. Postbanken har et problem, idet det er stor ubalanse mellom innskudd og utlån. Det som foreløpig er gjort her, er bare å gi Postbanken noe mer samme stilling som andre banker, for derved å prøve å bidra til å lette dette presset. Men Postbanken er vi ikke ferdig med; det er åpenbart at man trenger nye runder på Postbanken for å se hvordan denne banken kan leve videre.

       Om delingsmodellen tør jeg ikke å si noe særlig mye mer foreløpig. Jeg går ut fra at vi kan være enige om, Foss og jeg, at en hovedsvakhet med delingsmodellen er at den er altfor komplisert. Det er ikke mening i å ha skatteregler som er så kompliserte at vanlige folk ikke klarer å beherske dem og må leie kostbar hjelp, både regnskapsførere og revisorer, for å kunne levere selvangivelse. Det ville være sterkt ønskelig om en kunne finne et enklere skattesystem. Jeg tør ikke ennå konkludere med at man vil finne et slikt, men det er i hvert fall bryet verdt å utrede det som for så vidt er pålagt departementet fra Stortinget, forskjellige modeller for flatere skatt. Så får vi konkludere når utredningen er foretatt, se om det vil være mulig å erstatte delingsmodellen med en eller annen modell for flatere skatt som - hvis det blir gjennomført - vil være svært enkel og slik at alle vil kunne både regne ut sin skatt og inngi selvangivelse riktig.

       Jeg kan iallfall love følgende, for å være konkret: Hvis en sentrumsregjering makter å stå ved det de samme partier mente i opposisjon om beskatning av bedriftene i Norge og bedriftene i distriktene, nemlig at det ikke er grunnlag for at de skal betale mer i sykelønnsutgifter enn etter dagens ordning, så skal vi støtte et slikt forslag, og da er det flertall for det i Stortinget. Hvis sentrumsregjeringen i neste års budsjett kan fjerne den skjerpelse av formuesskatten som har rammet særlig små bedrifter, så skal vi støtte også det. Konkrete regneeksempler viser at for en liten bedrift med 20 ansatte dreier dette seg om relativt sett store penger, så lenge det er en familiebedrift og den er organisert etter dette. Det dreier seg, selv om vi nå har fått til en forbedring, om merutgifter pr. år på godt over 100.000 for denne bedriften med 20 ansatte og skattemessige verdier på ca 20 mill. kr. Det er penger, og på toppen kommer sykelønnsutgiftene. Illusjonen om at dette påvirker fordelingspolitikken i positiv retning, er forfeilet. I realiteten betyr dette at disse pengene vil øke kravet om utbytte, profitt, gjerne kalt i den ideologiske debatten, av selskapet. Med andre ord: Noe av det som i dag skaper skjevheter, er nettopp store utbytter. Økt skatt øker presset på å ta ut enda større utbytte. Fordelingspolitisk går dette i gal retning.

       Jeg er meget interessert i å diskutere fordelingspolitikk når Regjeringen kommer med sin fremtidige stor-

       tingsmelding, men jeg vil advare mot bare å henfalle til klisjeer, man må se på realiteter. Noe av det som i dag gjør at vi har relativt store skjevheter, er at aksjeutbyttene har vokst mye i løpet av kort tid. Fortsatt er de gjennomgående lavere enn hos konkurrentlandene, men de har vokst sterkt. Hvis utbyttet hadde vært fordelt på flere hender, hadde det gitt en annen effekt. En folkekapitalisme der noen hundre tusen mennesker var aksjeeiere, men som ikke er det i dag, ville gitt større spredning av dette aksjeutbyttet. I dag er det på mange måter for stor konsentrasjon. Men svaret på for stor konsentrasjon er ikke å beskatte det som er, hardere, men rett og slett å føre en politikk som bevisst sprer eierkapital på flere - gjerne av oss kalt folkekapitalisme. Sett gjerne andre navn på det, men Norge har for liten spredning av eierskapet.

       Det andre jeg vil peke på, er at den reform man nå er i ferd med å gjennomføre når det gjelder minstepensjonister, på mange måter begrenser våre muligheter for å se på den reelle fattigdom. Jeg erkjenner at blant minstepensjonistene er det mange som er blant de reelt fattige, men som det er påvist i en serie forskningsrapporter, er det også andre som faller betydelig lavere når det gjelder disponibel inntekt, enn pensjonister, uførepensjonister og alderspensjonister.

       Jeg hadde foretrukket et system hvor man først hadde kartlagt den reelle fattigdommen og sagt: Hvor er de grupper som er blitt hengende for mye etter? Hvor er man under minstenivået? - og så gjort noe der på fritt grunnlag, og ikke delt ut en sjenerøs gave på 3 milliarder i årsvirkning til alle først. Men denne regjering har valgt å prioritere politiske symbolsaker før analysen, før kartleggingen. Det registrerer jeg. Jeg hadde foretrukket en annen fremgangsmåte. Men i neste omgang begrenser det vår mulighet til å gjøre noe på andre områder og overfor mange andre grupper - overfor langtidsledige, overfor en del ungdom, tidlig uføre totalt uten muligheter for å få tillegg i sine svake pensjoner, bare for å ha nevnt et par eksempler.

       Det var representanten Holte som stilte spørsmålet om Høyre nå også er interessert i å diskutere fordelingspolitikk. Og svaret er ja - nå som før, men da på realitetsgrunnlag og ikke på et grunnlag basert på enkle klisjeer. Jeg vil også diskutere fordelingspolitikk på måter som ikke svekker verdiskapingsgrunnlaget i Fastlands-Norge. Det kan vi nok klare å leve med på kort sikt, for oljen kan lege så mye og fylle så mange hull, men på lengre sikt er det meget uklokt i forhold til maktfordelingen i et samfunn og i forhold til å ha noe å leve av etter at petroleumsinntektene begynner å gå ned.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå neste spalte)