Britt Hildeng (A)
(ordfører for saken):

       Jeg vil først få lov til å påpeke et par rettelser i det fremlagte dokumentet. Ved en inkurie er enkelte paragrafhenvisninger gjort feil. Det er knyttet til forslag som er fremmet, henholdsvis ett fra Arbeiderpartiet og ett fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og det er knyttet til ferieloven. Der skal det være rettelser på sidene 4, 6 og 11 - rettelser som er knyttet til forslag om arbeidsgiverperioden. Det som omtales der som § 9-14, skal endres til § 9-17 på tre forskjellige steder. Jeg vil ellers bare understreke at komiteens tilråding er korrekt.

       Så til selve saken: Det som nå legges fram, er en samleproposisjon, som i stor utstrekning er en oppfølging av tidligere vedtak fattet i Stortinget. Forslagene er til dels oppfølging av vedtak som ble truffet i forbindelse med velferdsmeldingen, det er konsekvenser av organisasjonsendringer som er gjort i trygdeetaten, og det er en oppfølging av våre forpliktelser knyttet til EØS-avtalen samt en lovteknisk revisjon av folketrygdlovens bestemmelser vedrørende stønad i forbindelse med barns og andre nære pårørendes sykdom. På alle disse områdene har komiteen gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag.

       Ett forslag som legges fram, er imidlertid ikke en oppfølging eller konsekvens av tidligere vedtak, ikke slik å forstå at det ikke har vært behandlet tidligere, men tilsvarende forslag er tidligere - ja, så sent som ved fjorårets budsjettbehandling - blitt avvist av et flertall i Stortinget. Forslaget dreier seg om en utvidelse av arbeidsgiverperioden i forbindelse med utbetaling av sykepenger.

       Forslaget om utvidelse av arbeidsgiverperioden er motivert ut fra den utvikling vi i de senere år har hatt når det gjelder sykefravær. Etter at sykefraværet i arbeidslivet gikk ned tidlig på 1990-tallet, har vi de senere år opplevd en sterk økning i sykefraværet. Dette gjelder i så vel offentlig som privat sektor. Det vi også har registrert, er at korttidssykefraværet har holdt seg relativt konstant, mens antall langtidssykmeldte øker.

       Flertallspartiene som i år har inngått et budsjettforlik, har tidligere vært talerør for innføring av karensdager og redusert lønnserstatning som virkemiddel. Dette gir imidlertid ikke svar på de problemene som sykefraværsutviklingen antyder. Karensdager er knyttet opp til korttidssykefraværet, mens de faktiske problemene er langtidssykefraværet. I den forbindelse har Arbeiderpartiet fremhevet at et godt arbeidsmiljø er viktig for å forhindre at folk blir syke, og vi har pekt på at arbeidsgiveren har et ansvar for det forebyggende arbeidet. Arbeiderpartiet foreslår derfor en utvidelse av arbeidsgiverperioden til tre uker i forbindelse med sykefraværet. Formålet med dette forslaget er bl.a å øke arbeidsgiverens motivasjon til å iverksette arbeidsmiljøtiltak for å forebygge arbeidsrelatert sykefravær. Bedriftenes utgifter blir mer tydelige når arbeidsgiveren må dekke sykepenger fullt ut i en lengre periode. Således må forslaget om utvidelse av arbeidsgiverperioden ses som et virkemiddel som kan bidra til å redusere sykefraværet.

       Vi er glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre nå i regjeringsposisjon har forlatt sine tidligere synspunkter om innføring av karensdager og nedsettelse av sykepengeerstatningen og gått over til prinsippet om arbeidsgiverens ansvar, idet Regjeringen nå foreslår en utvidelse av arbeidsgiverperioden til 17 dager. Selv om Regjeringen ikke har gått så langt som Arbeiderpartiet, og selv om komiteflertallet har redusert Regjeringens forslag til 16 dager, er vi glad for at vi omsider har fått en felles tilnærming til hva som trengs og til hvor ansvaret for et bedre arbeidsmiljø i første omgang må legges.

       Jeg vil til slutt også understreke komiteens enstemmige forutsetning om at en utvidelse av arbeidsgiverperioden ikke skal ramme dem med kroniske lidelser eller arbeidsplasser med få ansatte, og foreslår derfor at dagens skjermingsordning utvides slik at den samsvarer med den forlengede arbeidsgiverperioden.

       Fram til nå har som sagt innstillingen fra komiteen vært enstemmig på alle punkter med unntak av dette med arbeidsgiverperioden. I dag morges fant jeg imidlertid et forslag på vegne av Høyre, som riktignok var med ved behandlingen av denne innstillingen i komiteen, om en endring av folketrygdloven § 3-15, ved at man foreslår at ikrafttredelsestidspunktet skal være fra 1992, i motstrid til Regjeringens forslag, hvor man foreslår at ikrafttredelsestidspunktet skal være 1995.

       Jeg har lyst til å sitere komiteens merknader på dette punktet, fordi jeg synes det er viktig for Stortinget å være oppmerksom på hvordan vi i komiteen har behandlet dette:

       « Komiteen tar til etterretning departementets begrunnelse for at det av praktiske hensyn ikke er mulig å gi endringen virkning tilbake til inntektsåret 1992.

       Komiteen legger til grunn at unntaksregelen i praksis vil omfatte om lag 100 delvis pensjonerte bedriftseiere med beregnet personinntekt fra ansvarlig selskap eller aksjeselskap.

       Komiteen støtter forslaget i proposisjonen. »

       Det er en enstemmig innstilling fra komiteen. Arbeiderpartiet vil forholde seg til Regjeringens innstilling og støtter Bondevik-regjeringens forslag på dette punktet. Vi vil stemme mot forslaget som Høyre her har fremmet.

       Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Fremskrittspartiet har i sitt forslag til statsbudsjett lagt vekt på at man ikke ønsker å utvide arbeidsgiverperioden for sykepenger. Dette er også noe som partiet har vist dekning for i sitt eget budsjettopplegg.

       Det er veldig viktig når man har en slik sak til behandling, at man vurderer de ulike konsekvensene det vil få å foreta denne typen endringer i folketrygdloven. Selve utvidelsen av arbeidsgiverperioden vil få en god del uønskede følger. Dette gjelder både for den enkelte bedrift og for en god del arbeidstakere. Hvis en ser det ut fra dagens konkurransesituasjon på det internasjonale markedet, er det viktig at de norske bedriftene har mest mulig konkurransedyktige vilkår. Vi kan ikke som ansvarlige politikere bare velte den ene økonomiske belastningen etter den andre over på næringslivet i Norge og la det måtte ta kostnadene for de prioriteringene som vi politikere foretar.

       Et annet faremoment ved å utvide sykepengeperioden utover dagens nivå er at man er i ferd med å sette enkelte arbeidstakere utenfor arbeidsmarkedet. Det som kan bli resultatet av denne utvidelsen, er at personer med stort sykefravær faktisk kan få vanskeligere tilgang til arbeidsmarkedet. En vil også i langt større grad bli stilt overfor krav om helseattest for å komme i betraktning til en jobb. Dette vil være en naturlig konsekvens i en rekke yrker. Hvis en ser på den situasjonen som en del bedrifter bl.a i fiskeindustrien er i, med stor arbeidsbelastning og i en del tilfeller også veldig lav inntjening, kan man jo bare tenke seg hva utvidelsen av arbeidsgiverperioden for sykepenger vil kunne medføre.

       De endringene som er foreslått i denne proposisjonen, som gjelder selve utvidelsen av arbeidsgiverperioden, vil først og fremst ramme den type bedrifter som er veldig avhengig av menneskelig arbeidskraft, og først og fremst de bedriftene som fra før har en lav fortjenestemargin, da vi i Norge har et høyt kostnadsnivå på arbeidskraft. Det vil ikke akkurat bedre vilkårene for denne type bedrifter, som fra før har en meget lav fortjenestemargin. Det vil også i framtiden virke hemmende på bedrifter som ønsker å utvide antallet arbeidstakere.

       Det er et faktum at vi i Norge i dag alt har et altfor stort sykefravær. Men man får nødvendigvis ikke sykefraværet ned ved bare å overføre regningen til arbeidsgiver.

       På bakgrunn av dette vil Fremskrittspartiet vise til sitt prinsipale forslag, som går ut på ikke å utvide arbeidsgiverperioden for sykepenger. Subsidiært vil Fremskrittspartiet gå inn for det forslaget som Bondevik-regjeringen har fremmet, først og fremst fordi man der har den korteste utvidelsen av antall dager. Man får ikke den avgåtte regjeringens hele uke i tillegg, men har klart å forhandle seg ned til en utvidelse på to dager. Det synes Fremskrittspartiet er noe å gå inn for, for det kan skape et flertall for det synspunktet.

       Helt til slutt vil jeg bare si at Fremskrittspartiet vil støtte forslaget som Erna Solberg har fremmet på vegne av Høyre, som ligger på representantenes plasser.

Are Næss (KrF) : Som saksordfører redegjorde for, er Ot.prp.nr.24 en samleproposisjon som inneholder endringer i en rekke lover. Det dreier seg i stor grad om tekniske justeringer, og komiteens innstilling er enstemmig unntatt med hensyn til forslaget om endring i folketrygdloven § 8-19 m.fl. i forbindelse med utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger.

       Kristelig Folkeparti ser alvorlig på den sterke økningen i sykefraværet og sykepengeutgiftene. Denne økningen har sannsynligvis flere årsaker. Blant annet kan det ikke utelukkes at sykefraværet tidligere også kan ha vært kunstig lavt ved at folk har gått på arbeid uten å være friske. Men uansett er det viktig å forebygge sykefravær. Kristelig Folkeparti er enig i departementets intensjon, å motivere arbeidsgivere til å sette i verk tiltak for å forebygge sykefravær og sikre tidlig oppfølging av sykmeldte.

       Ved en utvidelse av arbeidsgiverperioden, som nå ser ut til å bli på 16 dager, er det viktig at dette ikke blir en for stor belastning verken på den enkelte arbeidstaker eller på den enkelte bedrift. Derfor er det helt vesentlig, slik det også blir foreslått, at det skjer en tilsvarende utvidelse av unntaksordningen for kronisk syke og forsikringsordningen for arbeidsgivere med få ansatte.

       Jeg synes også det er viktig at endringene blir evaluert, slik at en kan se om intensjonene er blitt oppfylt.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiet og SV også en merknad til den foreslåtte justering av folketrygdloven § 3-26 tredje ledd, slik at dagens praksis kan opprettholdes med hensyn til at rehabiliteringspenger og attføringspenger reduseres med grunnbeløpet når en person har rett til barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene. Retten til barnetillegg må etter vårt syn ikke føre til en utilsiktet avkorting av andre stønader som det er behov for.

Erna Solberg (H) : For det første vil jeg på vegne av Høyre si at vi er imot utvidelsen av arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen, og det vil vi fortsatt være i fremtiden, vi vil fortsatt arbeide for å få den ned igjen til de 14 dagene som gjelder i dag, og med andre endringer i sykelønnsordningen. Men vi har inngått et kompromiss for å få et budsjett denne høsten, og for å få i havn endringer i budsjettet som går i riktig retning i forhold til det vi har ønsket, og vil derfor i forbindelse med denne behandlingen stemme for det forslaget til en forbedret løsning som nå foreligger fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og som utgjør innstillingen her, nemlig at man utvider arbeidsgiverperioden med to dager. Men det rokker ikke ved vårt prinsipielle standpunkt, at vi ikke ønsket denne endringen, og at dette er en endring som virker negativt for små og mellomstore bedrifter, og som bør reverseres ved kommende budsjettopplegg.

       Så til den saken som gjør at jeg har tatt ordet i denne debatten, selv om jeg ikke sitter i sosialkomiteen, nemlig forholdet mellom delingsmodell og trygderettighetene. Dette er ingen enkel sak, og jeg skjønner at det kan være vanskelig å få med seg alle finessene, men jeg tror nå litt på at vi er kommet her på Stortinget for å løse problemene, og hvis det skjer små arbeidsuhell på veien, fordi man ikke har sett alle sidene av en sak og kan hele forhistorien når et nytt storting trer sammen, får man løse problemene og rette opp de forslagene som kommer. Derfor har jeg lagt frem et forslag som er i tråd med et vedtak Stortinget faktisk gjorde før sommeren, på bakgrunn av et forslag fra Gudmund Restad, Einar Steensnæs, Lars Sponheim, meg selv og Stephen Bråthen. Det var et forslag som fikk enstemmig tilslutning i Stortinget på det tidspunktet, og jeg tror at vi egentlig er enig om at det skal være slik som mitt forslag gir uttrykk for, ut fra de føringene som har vært tidligere.

       Jeg har lyst til å si litt om hva dette egentlig dreier seg om. I praksis har vi i dag utviklet et forhold mellom delingsmodellen og trygderettighetene som gjør at det er tilnærmet umulig for en aktiv medeier i et selskap - altså et selskap som kommer innenfor delingsmodellen - å bli delvis uføretrygdet hvis bedriften går godt. Slik slår den beregnede personinntekten ut når man ser det sammen med regelverket for fastsettelse av uføretrygd. Dette er et problem som finanskomiteen ble klart oppmerksom på gjennom tallrike eksempler på hvordan dette slo ut, ved behandlingen av evalueringen av skattereformen og delingsmodellen våren 1995. Men de eksemplene på ganske grove utslag som vi da fikk på bordet, gjaldt jo vedtak som var fattet i trygdeetaten i 1992, 1993 og 1994. På det tidspunktet ønsket alle partier å gjøre noe med dette. Det gjaldt flere forhold mellom trygderettighetene og delingsmodellen, og vi har gjennom ulike forslag og ulike behandlinger nå til slutt kommet til at stort sett alle spørsmål er løst, unntatt spørsmålet om tilbakevirkende kraft, slik at vi faktisk endrer det fra det tidspunktet delingsmodellen og begrepet beregnet personinntekt ble innført gjennom skattereformen.

       Det har som sagt vært enstemmighet om at vi må løse dette. Men det har vært litt tungt - og det sier jeg fordi jeg har hatt både Dok.nr.8-forslag og spørsmål til tidligere sosialminister Hill-Marta Solberg - å få trygdeetaten med på at det går an å vedta regler hvoretter altså den aktive parten, de som skal ta opp saken for å få endret vedtakene, faktisk er de som blir fratatt uføretrygd, i stedet for som trygdeetatens innfallsvinkel til disse problemene ofte har vært, at da må de gå ut og lete og finne alle som er blitt underlagt dette vedtaket. Utgangspunktet vårt har vært at vi skulle hjemle en mulighet for folk til å ta opp sin sak og få endret vedtakene og slippe å tilbakebetale uføretrygd trygdevesenet har ment de urettmessig har fått utbetalt, fordi de har hatt større inntekt enn det man trodde, til tross for at denne inntekten altså var en teoretisk inntekt beregnet etter delingsmodellen.

       Som sagt, dette er ikke enkelt, men jeg synes at det som ligger i Ot.prp.nr.24, på mange måter er trygdeetatens gamle innsigelser mot at dette i praksis ikke kan la seg gjennomføre, og at Stortinget i vår på en måte sa det motsatte, altså at vi mener at vi har en hjemmel for dette, og at dette i praksis kan la seg løse. Jeg skjønner jo at med regjeringsskiftet og andre ting kan det gå litt fort for seg, men jeg tror vårt ansvar først og fremst kanskje er overfor de 40 - 50 personene som føler at de virkelig er blitt urettmessig behandlet ved at de altså er blitt krevd for tilbakebetaling av utbetalt uføretrygd, med hjemmel i en sideeffekt av delingsmodellen som aldri skulle vært der. Derfor dette forslaget om at endringene skjer med tilbakevirkende kraft fra inntektsåret 1992. Jeg håper at også Arbeiderpartiet kan tenke litt nytt når det gjelder dette, for en av dem som har stått frem i avisen og sagt at dette skal vi løse i enkelttilfeller knyttet til forhold som er vedtatt før 1995, er tidligere statsråd Sigbjørn Johnsen. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta sånne ting over bordet, men jeg tror det er på tide å bli ferdig med denne saken og få den behandlet i Odelstinget nå i dag, og bare vedta tilbakevirkende kraft fra 1992. Hvis statsråden kan bekrefte at det er praktisk mulig, synes jeg vi bare bør holde fast ved den enigheten som har vært om at dette må vi rydde opp i.

       Erna Solberg (H) : Det vil jeg. Jeg tar herved opp endringsforslaget til punkt X.

       Morten Lund (Sp) : Jeg skal få komme med noen få merknader til endringer i folketrygdloven § 3-15 om avkorting av uføretrygd på grunn av delingsmodellens regler.

       Jeg har fulgt en konkret sak i over to år og er forskrekket over treg saksgang, manglende forståelse for enkeltpersoners problemer og motstand mot å følge opp Stortingets vedtak. Jeg synes det er veldig bra at den nye Regjeringen har fått fram denne saken så fort, for det var på høy tid.

       Våren 1995 sa Stortinget i forbindelse med evalueringen av delingsmodellen at eventuell avkorting av trygdeytelser bør gjøres ut fra faktisk arbeidsinntekt og mottatt lønn, og ikke ut fra tilordnet inntekt. Det var våren 1995. I november 1995 skriver finansminister Sigbjørn Johnsen i et brev til en som var fratatt sin uføretrygd, at det legges mye arbeid i å finne gode løsninger, men at saken er komplisert. Ifølge finansministeren er man da redd for at aktive eiere får store og uakseptable fordeler sammenlignet med arbeidstakere.

       La meg da bidra med mitt praktiske eksempel på en som da eventuelt kunne få store fordeler: Det var en 70 % uføretrygdet kvinne som var medeier i familiens aksjeselskap. Hun hadde en lønnsinntekt på 18.000 kr for årene 1992-94. Hun har fått beregnet personinntekt som aktiv eier på opptil 68.000 kr for årene 1993 og 1994. Den pensjonen hun hadde fått for 1993, 1994 og deler av 1995, ble krevd tilbakebetalt, fordi hennes samlede pensjonsgivende inntekt etter skattereformen kom over inntektsgrensen. Med rentetillegg var hun skyldig 128.000 kr da saken var avgjort i januar 1997. Hun gav bort sine aksjer i 1995 og har fått innvilget ny uførepensjon. Nå trekkes hun 100 kr i måneden av en pensjon som utbetales med 2 600 kr i måneden.

       Den urett som er gjort i denne saken i forhold til Stortingets intensjoner, skulle vært rettet opp for lenge siden.

       Etter det nevnte brevet fra finansministeren ble det purret flere ganger muntlig. Til sist ble det levert et Dok.nr.8-forslag, som representanten Erna Solberg refererte til, og det forslaget representerte et klart flertall i finanskomiteen i februar 1997. 25. april 1997 fikk sosialkomiteen, som behandlet saken, brev fra sosialministeren som hadde fattet poenget. Statsråden anviste hvilken endring hun ville gjøre i folketrygdloven, og jeg siterer fra det brevet:

« I samråd med Finansdepartementet, vil jeg foreslå en endring i regelverket, slik at « beregnet personinntekt » til aktive aksjonærer som mottar hel eller gradert uførepensjon, ikke lenger skal regnes som pensjonsgivende inntekt av ligningsmyndighetene. Derved vil slik inntekt ikke lenger medføre avkorting av pensjon, men gir heller ikke ytterligere poengopptjening. »

       Statsråden avslutter brevet med følgende:

« En slik bestemmelse kan gis virkning tilbake til året 1992 for skattytere som selv søker ligningskontoret om å få endret den pensjonsgivende inntekten for de aktuelle årene. »

       Sosialkomiteen fulgte i vår opp med å presisere at verken fastsetting av uføregrad eller avkorting i uføretrygd skal skje ut fra beregnet personinntekt, og at endringene gis virkning tilbake til skatteåret 1992. Det var i juni i år vi debatterte denne saken.

       Det står i denne proposisjonen at de ikke er praktisk mulig å gi endringene virkning tilbake til inntektsåret 1992. Jeg regner med at statsråden i dag vil bekrefte at det er mulig å rette opp den urimelige behandlingen som enkelte uførepensjonister er blitt utsatt for, også det som gjelder de tre første årene med delingsmodellen.

       Jeg regner med at komiteens merknad denne gangen om tilbakevirkende kraft ikke er til hinder for at flertallet i Odelstinget følger opp vedtaket fra 11. juni 1997, og stemmer for det forslaget som Erna Solberg har lagt fram i dag.

       Jeg vil anbefale at Senterpartiets medlemmer stemmer for det forslaget. Det gjenstår da å informere dem som skal behandle de søknadene som jeg håper kommer fra dem som er blitt feilaktig behandlet i forhold til Stortingets intensjoner. Jeg håper også at det blir informert best mulig overfor dem dette gjelder.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Når det gjelder forslaget fra Erna Solberg, støtter SV det under forutsetning av at det rent praktisk lar seg gjennomføre, så vi er lydhøre overfor statsrådens innspill her.

       Med bakgrunn i det budsjettforliket som har funnet sted mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, synes det klart at en utvidelse av arbeidsgiverperioden ved sykefravær vil finne sted. SV er glad for at de to sistnevnte partier har gått sammen med SV om en særmerknad om hvilke uheldige konsekvenser en slik utvidelse kan gi, bl.a ved at personer med et forventet økt sykefravær kan få vanskeligere tilgang på arbeidsmarkedet. Når imidlertid Høyre og Fremskrittspartiet subsidiært støtter den utvidelsen de i sin særmerknad så sterkt uttrykker at de er imot, er det til liten hjelp så vel for den enkelte arbeidstaker som for de bedrifter og foretak som nå skal måtte bære økte økonomiske byrder som følge av endringen. SV står altså dermed alene tilbake i Stortinget om å beholde nåværende arbeidsgiverperiode ved sykefravær på to uker.

       Argumentasjonen for utvidelse av arbeidsgiverperioden synes i det alt vesentlige å være økonomisk betinget, ut fra forestillingen om at Rikstrygdeverkets kostnader knyttet til sykefravær er sterkt økende. Men en slik økning av kostnadene fremkommer kun ved en helt isolert betraktning av antall erstattede sykepengedager, for parallelt med at den økningen har funnet sted, har vi også hatt en betydelig økning i sysselsettingen. Det er dermed ganske åpenbart at antall sykefraværsdager må øke, selv om sykeligheten i befolkningen ikke nødvendigvis gjør det.

       Sammenholder man Rikstrygdeverkets utgifter til sykepenger med de utgifter man har hatt til dagpenger, vil man finne at noen samlet utgiftsøkning ikke har funnet sted. I 1993 lå det tallet på ca 22 milliarder kr, det samme gjorde det i 1994. I 1995 gikk det litt ned til 21 milliarder kr, for så igjen å nå 22 milliarder kr i 1996. Her skjer det altså bare en overføring av utgifter fra ett kapittel til et annet, men alt dekkes av Rikstrygdeverket. Men ikke på noe sted, verken i den gamle eller den nye regjeringens budsjettforslag, finner man en påpekning av den sammenhengen, og etter SVs syn har også Rikstrygdeverket på det forberedende plan gjort for lite for å få fram de faktiske forhold knyttet til denne utgiftsforskyvningen. I tillegg hørte vi Arbeiderpartiets Britt Hildeng her si at Arbeiderpartiet er opptatt av langtidsfraværet, at man må få ned langtidsfraværet, som man har dokumentert er hovedårsaken til det høye antall erstattede sykepengedager. Men man reduserer jo ikke langtidsfraværet ved å øke arbeidsgiverperioden med to dager eller for den saks skyld med en uke, som Arbeiderpartiet har foreslått, slik at her bommer man jo totalt på den målgruppen som man er på jakt etter å kunne gjøre noe med og eventuelt avhjelpe.

       Man sitter altså tilbake med det inntrykk at den endring som nå finner sted, gjøres ut fra sviktende politiske forutsetninger, der man velter utgiftene over på kommuner og fylkeskommuner samt kapitalsvake bedrifter uten at det ved nærmere gjennomgang finnes noe belegg for at staten de senere årene har hatt merutgifter når man betrakter arbeidsmarkedet samlet og knytter økningen i sykefraværet til den nedgang som har vært i arbeidsledighet, og dermed de reduserte utgifter man har hatt knyttet til arbeidsmarkedstiltak og dagpenger.

       SV vil avslutningsvis sterkt beklage at vi blir stående helt alene i denne saken, når man tenker seg hvor sterkt næringsminister Sponheim har gått ut og sagt at han skulle tale de små og mellomstore bedriftenes sak, hvorpå dette forslaget kommer på bane og blir vedtatt også nettopp med Venstres støtte.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å kommentera nokre få punkt i denne saka.

       For det fyrste barnetillegget: Eg ser på vedtaket i dag om å auka barnetillegget frå 25 % til 30 % for alders- og uførepensjonistar som eit lite, men viktig steg for å motverka økonomiske forskjellar. Barnetillegget vil auka med 2 125 kr. Det vil særleg koma unge uføre med forsytaransvar til gode, og eg er glad for at Stortinget samrøystes står bak dette vedtaket.

       For det andre justering av pensjonsgjevande inntekt for delvis pensjonerte bedriftseigarar: Dette er ei fyrste oppfylging av stortingsvedtaket i samband med forslaget som blei vedtatt i vår. Eg har merkt meg fleirtalsmerknader der ein ber Regjeringa arbeida vidare med ein meir likestilt situasjon for arbeidstakarar i små og store bedrifter og òg ei betre likestilling mellom arbeidstakarar og sjølvstendig næringsdrivande - også dei som har personinntekt frå einmannsføretak. Eg ynskjer å streka under at dette skal bli fylgt opp frå mi side.

       Til forslaget om tilbakeverkande kraft frå 1992, som i dag er reist av representanten Erna Solberg, er det fylgjande å seia: Det er visse praktiske vanskar knytte til tilbakeverkande kraft frå 1992, slik det òg framgår av proposisjonen. I ettertid er eg blitt kjend med at vanskane ikkje er uoverstigelege. At det ikkje er mogleg, viser seg altså å vera for sterk språkbruk. Framlegget frå Erna Solberg er i samsvar med Stortinget sin intensjon frå vedtaket den 11. juni. Eg er ikkje nøgd med at komiteen ikkje blei kjend med at dette lét seg praktisk gjennomføra. Det gjer det altså, og eg tilrår derfor det forslaget som er fremja i dag.

Britt Hildeng (A) : Lovgivning er tydeligvis vanskelig, det skal vel være det, så vanskelig at jeg som novise i første omgang glemte å ta opp Arbeiderpartiets forslag fra komiteen. Herved er det gjort.

       Så har jeg lyst til å kommentere det forslaget som er tatt opp av representanten Erna Solberg. Jeg vil understreke at når komiteen har hatt dette til behandling, har vi faktisk aktivt gått inn i problemstillingen om hvorvidt dette har vært mulig å gjennomføre eller ikke. Vi har tatt Regjeringens og statsråd Kleppas vurdering på alvor når de har sagt at det ikke har vært mulig å gjennomføre. Man har også i proposisjonen fra Regjeringen resonnement om hvorfor det ikke har vært mulig å gjennomføre, og jeg har lyst til å sitere noe av det som står om de resonnementene som nettopp har ligget til grunn for komiteens behandling:

       « Rikstrygdeverket ber i et brev av 1. september 1997 om at unntaksordningen kun gis framtidig virkning. Rikstrygdeverket peker spesielt på problemer i forhold til uførepensjon og uttaler i den anledning at det ikke nødvendigvis er den faktiske pensjonsgivende inntekt som danner grunnlaget for vurderingen, men inntektsmulighetene. »

       Det er altså dette som er vanskelig å vurdere. Så kommer departementets vurdering, og jeg går ut fra at dette er Regjeringens vurdering:

       « Departementet har forståelse for Rikstrygdeverkets syn. Dette er forhold som det er vanskelig å revurdere når det er gått flere år. »

       På bakgrunn av disse tingene står det:

« På denne bakgrunn foreslår departementet at unntaksordningen gis virkning tilbake til inntektsåret 1995 da finanskomiteen tok opp spørsmålet. » - Det var først da finanskomiteen tok opp dette spørsmålet - « Lenger tilbake enn dette anses det ikke mulig å gå. »

       Det er de forholdene komiteen har lagt til grunn når vi har behandlet dette. Det er også det som ligger til grunn for den enstemmige tilslutning som komiteen har gitt til Regjeringens vurdering.

       I natt fremmes så dette nye forslaget. For en som er ny i Stortinget, er dette en vanskelig måte å utøve sitt folkevalgte verv på, og jeg føler at jeg faktisk forsøker å ta på alvor at jeg er satt her til å gå inn i en lovgivningsprosess. Jeg opplever det vanskelig at en først får en vurdering fra Regjeringen som en behandler seriøst, og så i et neste møte løper Regjeringen fra disse vurderingene, på talerstolen, uten at det er vurdert i komiteen. Hvis dette er en praksis i lovforberedelser som vi kan forvente, føler jeg at vi går en ganske vanskelig tid i møte når det gjelder forholdet mellom Stortinget og Regjeringen. Hvis det er slik at man faktisk gjennom noen få timer vurderer at den innstillingen en har gitt, ikke holder mål da må jeg også stille spørsmålet: I hvilken utstrekning skal en kunne stole på at Regjeringen i framtiden står inne for det forslaget den legger fram? Det blir for meg et dilemma.

       På den annen side er jeg opptatt av at vi gjør det riktig, og at vi ivaretar de sosiale hensynene vi skal ivareta ved denne loven. Jeg vil spørre om det er mulig når det gjelder dette punktet og dette forslaget, at vi kan få en mer seriøs behandling av det og faktisk kan oversende det til Regjeringen, slik at vi kan få en ny runde på det. Det gjelder bare dette konkrete punktet.

       Are Næss (KrF) : Representanten Erna Solberg har, synes jeg, på en veldig grei måte redegjort for forhistorien og for kompleksiteten som ligger til grunn for det forslaget som hun fremmer i dag.

       Jeg skal være enig med representanten Hildeng i at dette er vanskelige saker, og det er også riktig at komiteen har tatt Regjeringens vurdering på alvor. Men i motsetning til representanten Hildeng har jeg ikke noe problem med å se at det kan komme til opplysninger og at situasjoner kan forandre seg, slik situasjonen er blitt annerledes i dag. I den forbindelse er det vesentlig, som det står i proposisjonen, at det var utelukkende « praktiske » og ikke prinsipielle årsaker til at forslaget ble fremmet med tilbakevirkende kraft fra 1995, og ikke 1992. Med utgangspunkt i at det bare var praktiske årsaker som en kunne rydde av veien, har jeg ingen problemer med å ta Regjeringens vurdering på alvor også i dag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg vil fyrst seia at eg skjønar veldig godt representanten Hildeng sin frustrasjon i denne saka, ikkje minst fordi eg har vore her sjølv i fire år som stortingsrepresentant. Det er faktisk akkurat det som gjer at eg tilrår at det forslaget som no er fremma, blir vedtatt. Det er nettopp denne erfaringa som gjer at eg veit at dette er ei sak - altså dette området som blei tatt opp i 1995 - som galdt nokre få tilfelle mellom 1992 og 1995, og som det òg er brei einigheit om skal løysast om det praktisk lar seg gjennomføra. Eg skjønar hennar frustrasjon, ikkje minst i forhold til tidspunktet. Eg skuldar å gjera merksam på at når eg brukte ordet « i ettertid », at eg i ettertid var blitt kjend med at vanskane ikkje er uoverstigelege, var det faktisk i forkant av representanten Solberg sitt tidspunkt for å levera inn dette forslaget.

       Det er slik som òg representanten Hildeng her peika på, at det handlar om å ta sosiale omsyn. Det handlar i tillegg om nokre få tilfelle. Det handlar om eit forslag som lèt seg gjennomføra, som eg òg registrerer her at det er fleirtal for å fylgja opp. Frå mi side kan eg med dei signala som eg har fått frå Stortinget, syta for at dette blir sett i verk.

       Britt Hildeng (A) : Det er godt at vi alle er opptatt av å treffe de riktige avgjørelsene. Jeg forsøker da også å få tak i hva vi nå skal ta standpunkt til. Det er vitterlig slik at Regjeringen og statsråd Kleppa har fremmet en proposisjon med den konklusjonen som komiteen har gått god for. Så sier statsråden at det har kommet nye forhold som gjør at hun har fått ny innsikt. Da vil jeg veldig gjerne at statsråden deler med Odelstinget hva det nye er, for det har ennå ikke kommet fram i hennes redegjørelse her.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : For det fyrste vil eg visa til brevet frå tidlegare sosialminister Hill-Marta Solberg som representanten Morten Lund refererte frå, der det òg blei sagt at dette var praktisk mogleg. For det andre vil eg visa til eit brev frå Rikstrygdeverket som eg blei kjend med i går, der det går fram at det hovudsakleg er eit spørsmål om ei omprioritering av Rikstrygdeverket sitt eige arbeid. Om alle dei som kan koma inn under denne endringa, vil fremja saka si på nytt, kan det her vera snakk om eit tidsforbruk på eit årsverk for å fylgja opp desse sakene. Eg meiner det kan tolkast som ikkje-uoverstigelege hindringar at trygdeetaten ei kort stund må omprioritera sitt eige arbeid for å få rydda opp i eit forhold det i Stortinget er brei semje om at det bør ryddast opp i.

Gunhild Øyangen (A) : Det var egentlig til det samme. Jeg har prøvd å lytte veldig godt etter hva statsråden har sagt her, og spørsmålet er: Hvilke konkrete, nye opplysninger er det som gjør at statsråden inntar et helt annet standpunkt i dag? Brevet fra forrige statsråd, Hill-Marta Solberg, har jo ligget der hele tiden, så der er det ingen nye opplysninger. Men hvis jeg forstod statsråden riktig, var det nå praktisk gjennomførbart, ressursene måtte bare omprioriteres, det måtte brukes et årsverk. Er det slik å forstå? Da er det jo en alvorlig sak, for da er det feilinformasjon til Stortinget.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg held meg for det fyrste til det som er sagt i Ot.prp.nr.24, og for det andre til det som eg no har gjort greie for frå Rikstrygdeverket, og som eg blei kjend med i går som eit ledd i mi eiga førebuing på kva som var mogleg eller ikkje mogleg i forhold til det som tidlegare er sagt. Eg valde på det tidspunktet ikkje å senda dette brevet vidare. Det var faktisk ut frå ei vurdering av at det i denne saka er fleire framlegg som Stortinget skal få seg førelagt på nytt. Som eg òg sa i innlegget mitt: Eg reknar det som ligg føre så langt som eit fyrste steg i oppfylginga av dei vedtaka som blei gjorde den 11. juni. Så blei dette framlegget fremja i dag, og det blei sagt frå fleire parti at dei ynskte at dette skulle iverksetjast om det var praktisk mogleg.

Britt Hildeng (A) : Jeg forstår det er ny informasjon som statsråden har fått, som gjør at hun har tatt et nytt standpunkt, og Odelstinget inviteres da til å ta det samme standpunktet. Men ville det ikke vært rimelig at Odelstinget også hadde blitt gjort kjent med dette brevet som har endret statsrådens innstilling til denne saken? En snakker om at det er « eit fyrste steg » - som statsråden sier - på veien. Vi står jo ved et sluttpunkt, vi står jo faktisk der at vi skal treffe vedtak i en lov. Det grunnlaget som statsråden gjør sine vurderinger ut fra, burde ikke det også tilkommet komiteen? Og når statsråden var kjent med at dette forslaget ville bli fremmet, ville det ikke da vært rimelig om i hvert fall saksordfører var blitt gjort kjent med dette brevet som statsråden hadde, og ikke først på invitt - etter at man faktisk etterlyser om det er ny informasjon og hva dette innebærer - blir gjort kjent med brevet fra talerstolen.

       Jeg vil gjenta spørsmålet som jeg fremmet tidligere: Er det mulig at man når det gjelder dette punktet, kan oversende dette forslaget til Regjeringen, slik at vi kan komme tilbake til behandling av akkurat dette punktet i folketrygdloven?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er ikkje vanskeleg i ettertid å erkjenna at behandlinga av denne saka slik den no har blitt, ville vore enklare dersom alle hadde fått dette brevet frå Rikstrygdeverket. Samtidig er dette ei sak som har vore drøfta fleire gonger i Stortinget, der det òg er brei semje om at ei retting av forholdet til dei som er omfatta av denne ordninga, skal gjennomførast dersom det er praktisk mogleg. Men det er Odelstinget som må vurdera om ein ynskjer eventuelt å utsetja akkurat det punktet og koma tilbake til det. Det er det andre enn eg som tek stilling til.

Asmund Kristoffersen (A) : Det kan kanskje være å tøye dette temaet noe langt, men allikevel, så komplisert som denne saken er: Det er behandlet i komiteen. Så lenge ingen komitemedlemmer hadde andre forslag enn det som lå fra Regjeringen, tilsier det at en i ettertid, når nå dette dukker opp i salen her, bør sikre seg en mer forsvarlig behandling av dette punktet. Det har med ryddighet i komiteen å gjøre at vi som komitemedlemmer kan stole på hverandre, at en har de samme informasjoner, og at vi drar konklusjonene ut fra den samme kunnskapen.

       Så har jeg også lyst til å si at lovarbeid ikke er en arena for tilfeldige innspill. Nå hører vi at for å rydde opp i denne saken trengs et helt årsverk for å få tak i disse femti personene dette gjelder. Og da setter jeg et stort spørsmålstegn ved om ikke dette er såpass komplisert at det iallfall ikke er rett å ta det på strak arm her. Så min konklusjon er følgende: For det første tilsier det som nå er skjedd i salen her, at saken absolutt bør oversendes Regjeringen til den nødvendige utredning, slik at komiteen også kan bli kjent med alle de dokumentene som tilsier at ordningen kan settes i verk fra 1992. For det andre så slår det meg at forslagsstillerne burde ha den respekten for Stortingets organer at en ikke prøver å tvinge gjennom et slikt forslag som dette i stortingssalen.

Britt Hildeng (A) (fra salen) : Kan jeg få replikk?

       John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Som komiteens leder synes jeg nok at denne debatten nå utvikler seg til dimensjoner som saken egentlig ikke fortjener.

       Når det er sagt, har jeg stor forståelse for saksordførerens frustrasjon i den situasjonen som nå er oppstått: Saksordføreren forholder seg til en proposisjon og til det som der er anført, legger frem sine merknader for en samlet komite og får enstemmig tilslutning til sine merknader. Og når man da opplever i salen her i dag at det som står i proposisjonen, ikke nødvendigvis er korrekt og riktig, oppstår det et lite problem - som jeg håper vi kan kreditere det at både den ene og den andre er ny i dette gamet nå. Det må ikke bli en praksis fra Regjeringens side at man skriver noe i proposisjonene og i meldingene og sier det stikk motsatte når man kommer til behandling i plenum. Det kan Stortinget og Odelstinget ikke akseptere.

       Når det gjelder det nye som her fremsettes, at det skulle være slik at Rikstrygdeverket nå etter en ny gjennomgang og med eventuelt krav om et helt årsverk likevel kan få til en ordning med tilbakevirkning fra 1992, er det egentlig for meg lite interessant. Jeg forholder meg ikke til Rikstrygdeverket, Odelstinget forholder seg ikke til Rikstrygdeverket; vi forholder oss i denne debatten til sosialministeren, som er ansvarlig for saken.

       Når dette er sagt, synes jeg ikke det er noen grunn til å tilbakesende noe som helst til Regjeringen, slik at jeg og mitt parti vil stemme for det forslaget som ligger her, fra Høyre. Det er et korrekt forslag i forhold til det som har skjedd i Stortinget tidligere, og det gir rettferdighet i forhold til de menneskene som det gjelder.

       Men helt til slutt: Vi bør ikke i fremtiden få denne type uoverensstemmelser mellom sosialministeren og den proposisjonen som sosialministeren selv legger frem til behandling i Odelstinget eller Stortinget.

Gunhild Øyangen (A) : Det vi kan slå fast, er at saksordføreren her har gjort et solid og samvittighetsfullt arbeid. Så møter vi her i Odelstinget og får et spontanforslag som vil forandre på hele innstillingen, og hvor statsråden faktisk går opp og sier at det er kommet fram nye opplysninger som Stortinget ikke er blitt gjort kjent med. Det er veldig spesielt. Det viser seg altså at dette er praktisk gjennomførbart, det er ikke riktig det som står i proposisjonen, at det ikke er praktisk gjennomførbart, man må bare bruke et årsverk ekstra, så er det praktisk gjennomførbart. Det synes jeg er meget alvorlig, og vil da anmode statsråden om å kommentere om det skal være praksis i framtida, eller om dette er siste gang at vi ved behandling får beskjed om at det som faktisk står i proposisjonen, er uriktig.

Erna Solberg (H) : Så spontant eller tilfeldig er nok ikke det forslaget man skal votere over. Det er faktisk sånn at denne saken har Stortinget vært borti én gang i året siden mai 1995, henholdsvis med Dok.nr.8-forslag og innstillinger fra finanskomiteen og sosialkomiteen. Alle har vært enige om at det som ligger i forslaget på bordet, er det vi ønsker. Arbeiderpartiet har også vært enig i at det er dette vi ønsker. Og nå sier statsråden: Vi skal klare å gjennomføre det Stortinget ønsker. Da synes jeg Arbeiderpartiet burde være glad, for å være ærlig! Vi burde egentlig være glad for at det man har bedt om, likevel kan gjennomføres. Det er altså 30 - 40 personer i dag som betaler ned på tidligere utbetalt uføretrygd, som raskt og greit kan få løst sine problemer, som raskt og greit kan få avklart at det skal de faktisk ikke gjøre i fremtiden, fordi regelverket er feil, og vi ønsker å endre dette regelverket. Vi skal i denne debatten som nå utvikler seg om saksbehandlingen, ikke glemme at det er mennesker som er avhengig av de vedtakene vi fatter, og at hvis man utsetter saken, er det disse menneskene man rammer - det er ikke statsråden, ikke det politiske flertallet, men disse menneskene man faktisk rammer. Jeg syntes det var greit å legge forslaget frem nå og sørge for at vi fikk dette opp- og avgjort og fikk løst problemene for en del mennesker som har økonomiske problemer basert på praktiseringen av regelverket.

       Og så synes jeg statsråden i og for seg har svart - hun har sagt at de har gått en ny runde og funnet frem til at dette er praktisk mulig, og har absolutt svart på det som Gunhild Øyangen spurte om, om dette er noe som skal være kutyme fremover. Det har hun sagt det ikke er, og hun har tatt kritikk på det. Da synes jeg egentlig det er på tide at vi roer ned dette spørsmålet og får votert over saken - og kanskje være glad for at vi løser noen problemer for noen mennesker på slutten av dagen i dag.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg merket meg Gunhild Øyangens ord om at dette var « meget alvorlig ». Det slår meg nok som ny representant at da må det være ganske mange saker som er meget, meget alvorlige, og en del saker som er svært, svært alvorlige. Så her håper jeg at det finnes nyanser.

       Sånn som jeg har oppfattet det, har sosialkomiteen i utgangspunktet ikke fanget opp et enstemmig vedtak i Stortinget i sommer på den måten man kanskje burde ha gjort. Jeg skal gjerne som en av representantene i sosialkomiteen være med på å ta selvkritikk for det. Jeg må si, etter å ha sittet i salen og hørt Britt Hildengs kommentarer, at jeg synes man her gir en ny statsråd vel hard medfart for noe som jeg tror at både Stortinget og Regjeringen samlet får finne en hensiktsmessig løsning på, der ingen alene skal ta på seg det ansvaret.

       Jeg har merket meg Arbeiderpartiets forslag om at saken oversendes Regjeringen. SV sa tidligere at vi ville høre på statsrådens redegjørelse. Hvis det virket greit, syntes vi man kunne votere over det i salen i dag. Rent prinsipielt er faktisk jeg også tilbøyelig til å være enig i det forslaget Arbeiderpartiet nå kommer med, om at det vil være ryddig at Regjeringen ser på saken på nytt. Man får da en skriftlig redegjørelse fra Regjeringen, og man kan likevel komme fram til den løsning Erna Solberg har foreslått, som synes å være en praktisk og hensiktsmessig løsning, som et samlet storting tidligere var enig i.

       Men igjen: Jeg er overrasket over den relativt harde medfarten man her gir en ny statsråd for noe som neppe statsråden alene skal måtte ta ansvaret for.

Asmund Kristoffersen (A) : Når forslagsstilleren fikk seg til å ordlegge seg slik som hun gjorde, ble jeg nødt til å ta ordet igjen.

       Når et relativt komplisert lovforslag har kommet fra Stortingets organer, gått til Regjeringen og derfra kommet tilbake med den konklusjonen vi her har fått, tilsier det at å komme og legge fram et slikt forslag samme dag som Stortinget skal behandle saken i salen, ikke er tilfredsstillende. Og det er det jeg først og fremst angriper. Jeg er ikke ute etter noen bestemt statsråd, heller ikke statsråden vi har i dag, men jeg er ute etter den måten en inviterer Stortinget til å arbeide på. Dette kan vi ikke godta, fordi lovarbeid krever grundige vurderinger både rent juridisk og ellers av andre forhold, særlig i denne saken, hvor det også kommer inn et økonomisk aspekt som en også skal ha med i bildet.

       Jeg syns representanten Solberg skulle vært litt mer ydmyk overfor Stortingets arbeidsmåte og hvordan den må være hvis en skal arbeide på en seriøs og skikkelig måte. Det er dette jeg reagerer på i denne saken.

       Vi har bearbeidet denne saken veldig grundig i komiteen. Jeg prøvde å sette meg inn i dette spesielle punktet da jeg på et av møtene skulle være i stedet for saksordføreren, og jeg kom ikke til noen annen konklusjon enn det Regjeringen hadde komme fram til. Jeg syns derfor det må være rimelig å forlange at forslagsstilleren etterkommer det vi nå ber om fra Arbeiderpartiets side at denne saken oversendes Regjeringen, slik at Regjeringen på en helt sikkert ryddig og skikkelig måte kommer tilbake til Stortinget med akkurat denne paragrafen, enten i en egen sak eller knyttet til en revisjon av folketrygdloven, som en ofte foretar i løpet av året. - Det får kanskje være nok.

Britt Hildeng (A) : Jeg skal forsøke ikke å forlenge denne debatten noe særlig mer. Jeg har bare lyst til å presisere at komiteen faktisk har vært innforstått med at vi tidligere har hatt enstemmige vedtak i Stortinget når det gjelder denne saken. Det var på bakgrunn av det vi fikk en tilbakemelding fra Regjeringen som var negativ, og den har vi aktivt tatt stilling til. Og så får vi ny informasjon, og da blir det en ny situasjon.

       Jeg tror vi alle her er enig om intensjonen: å finne en løsning - for det har ligget i tidligere vedtak. Men her er det også hensyn til hvordan vi skal bedrive vår gjerning som lovgivere. Jeg tror at hvis en skal ha troverdighet, må en også ta på alvor de spillereglene som ligger til grunn for vår behandling. Vi har et tosidig ansvar her. Vi har ansvar for å ta våre oppgaver her i Stortinget på alvor, og vi skal ivareta hensynet til de menneskene som berøres av det lovverket vi gir. Det er nettopp for på behørig måte å ivareta de hensynene at vi også setter krav til en lovforberedelse.

       Jeg vil bare formelt ta opp det forslaget som flere av Arbeiderpartiets representanter har antydet, at forslaget som er fremmet fra representanten Solberg, oversendes Regjeringen, slik at vi kan få en behandling som er Stortinget og Regjeringen verdig.

Presidenten: Presidenten oppfattar det slik at Britt Hildeng oppmoda forslagsstillaren om å be om oversending. Forslagsstillaren må då vurdere korleis ho ynskjer behandlinga.

       Gunhild Øyangen (A) : Det er jo nettopp fordi dette omhandler skjebnen til mennesker i dette landet at vi er nødt til å ha ryddighet i behandlingen, og at alle partier på Stortinget må ha mulighet til å få den samme informasjon ved behandlingen av viktige saker som angår mennesker som bor rundt omkring i Norges land. Det er det vi peker på. Vi må ha en ryddig saksbehandling.

       Nå har det i løpet av debatten kommet fram at det faktisk forelå opplysninger som tilsa at det var mulig, det var praktisk gjennomførbart det Stortinget før har gått inn for, men som Regjeringen sa var praktisk ugjennomførbart. Jeg har gjort oppmerksom på det faktum at statsråden plikter å gi Stortinget riktig informasjon. En kan si at det er en kritikk mot statsråden, men det er en selvfølge. Jeg har litt erfaring fra dette, og jeg har også den erfaring at Senterpartiet i denne sal har vært ganske flinke til å gjøre oppmerksom på det dersom en ikke har gitt riktig og korrekt informasjon til Stortinget. Det er bare en kjensgjerning. Selv om statsråden er ny, må statsråden ta til etterretning og være oppmerksom på at Stortinget må få all relevant informasjon - ikke av hensyn til oss selv, men av hensyn til dem som vi skal ivareta interessene for, må vi ha en skikkelig saksbehandling her i Stortinget. Det håper jeg vi kan få i fremtiden. Dette er ikke bra nok.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer berre å understreka, så ingen skal vera i tvil om det, at det som blir lagt fram frå Regjeringa, skal vera korrekt informasjon. Eg ynskjer sjølv for ettertida å medverka til at sosialkomiteen har dei opplysningane som er relevante i forhold til dei sakene som dei til kvar tid behandlar. Det var representanten Gunhild Øyangen som tok opp dette spørsmålet, og eg meiner at dette har eg allereie understreka i eit tidlegare innlegg. Eg er òg kjend med

       den erfaringa representanten har, og eg tar med hennar siste innlegg som eit godt råd.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå nedanfor)