Sak nr. 1
Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (Innst.O.nr.27 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.16 (1997-1998))

TALERE:

       Morten Lund (Sp) (ordfører for saken):

       Jeg vil først kommentere de endringer i arbeidsmiljøloven som gjelder arbeid av barn og ungdom samt organisering av arbeidstiden generelt. Disse endringene er en følge av EU-direktiv som Norge ifølge EØS-avtalen er forpliktet til å innarbeide i vårt lovverk. Da Stortinget i 1996 gav klarsignal for dette, ønsket Senterpartiet å utsette den avgjørelsen til de praktiske følger var utredet. Det viser seg nå at flere høringsinstanser avstår fra å foreta en reell vurdering av virkningene så lenge de ikke er til å unngå som en følge av EØS-avtalen. Senterpartiet beklager at det har blitt slik når det gjelder viktige deler av vår lovgivning.

       De aktuelle EU-direktiver er minimumsregler, men går likevel på enkelte punkt lenger enn arbeidsmiljøloven i å legge restriksjoner på arbeidstiden som vi ikke har følt behov for her i Norge. Ett eksempel er at kravet til den minste daglige fritid økes fra 10 til 11 timer. Det vil da ikke være anledning til å arbeide mer enn 4 timer pr. dag i overtid. Hvis en ønsker å utnytte grensen for ukentlig overtid fullt ut, må en altså være på arbeidsplassen fire kvelder på overtid. Overtidsreglene skjerpes direkte noe bl.a ved at perioden som Arbeidstilsynet kan gi dispensasjon for, reduseres til seks måneder. Det fastsettes en øvre grense for overtid på 200 timer i løpet av seks måneder som Arbeidstilsynet kan godkjenne. I dag innvilges over 400 timer i løpet av ett år i noen få tilfeller.

       Barn og unge vil få mindre adgang til å arbeide. Å gå med morgenavisen går ikke lenger, da de ikke kan starte før kl. 6 - heller ikke i ferien. Lærlinger i skiftgående industri kan ikke arbeide på nattetid før de er 18 år. Lærlinger under 18 år i hotell- og restaurantbransjen må slutte kl. 24 mot nå kl. 01. Barn og unge skal ha en sammenhengende hvile på 48 timer i helgen.

       Senterpartiet anser at de nevnte lovregler er til ulempe med tanke på at barn og unge skal få arbeidserfaring, og at også bedriftene vil oppleve disse regler som belastende. Det vil øke presset på arbeidsmarkedet når voksne skal overta som avisbud og annet som i dag kan utføres av barn. Senterpartiet finner å måtte stemme for de aktuelle lovendringer som Stortinget allerede har godkjent i prinsippet.

       Det er bred enighet i komiteen om at vi trenger et lovforbud mot etnisk diskriminering ved ansettelser. Bare Fremskrittspartiet mener at en slik bestemmelse ikke trengs. Ved Stortingets behandling av integreringsmeldingen ble behovet for en slik bestemmelse understreket. Det er så viktig for integreringsarbeidet at innvandrere kommer i arbeid fort. Den registrerte ledigheten er tre ganger så høy blant innvandrere som i befolkningen for øvrig. Departementet mener det forekommer diskriminering i arbeidslivet, og flertallet i komiteen slutter seg til det og mener at en lovbestemmelse kan bidra til å bedre det forholdet. Samtidig erkjenner man at arbeidet for å motvirke diskriminering først og fremst må skje gjennom holdningsskapende arbeid. Dette arbeidet må rette seg både mot arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

       Det er også slik at Norge har forpliktet seg gjennom internasjonale avtaler om rasediskriminering til å foreta denne lovendringen. Det vises i proposisjonen både til en FN-konvensjon og en EU-traktat.

       Departementet har ønsket å forsterke forbudet med en såkalt omvendt bevisbyrde for arbeidsgivere. Den innebærer at en søker som mener seg forbigått, kan kreve at arbeidsgiver opplyser om kvalifikasjonene til den som ble ansatt. Ved en rettssak må arbeidsgiver sannsynliggjøre at ulovlig forskjellsbehandling ikke har skjedd. Det er bare Arbeiderpartiet og SV i komiteen som ønsker en slik omvendt bevisbyrde inn i loven. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har lagt vekt på at det skjer mye positivt i arbeidslivet for å bedre situasjonen for de utsatte grupper, og at det ikke minst vil bli lettere på grunn av det strammere arbeidsmarkedet. Det er viktig at slike positive tiltak som samarbeidet mellom LO, NHO og arbeidsmarkedsetaten om en fadderordning for innvandrere ikke stopper opp. Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har gjort det klart at man vil vurdere behovet for en omvendt bevisbyrde på nytt hvis virkningen av lovforbudet ikke blir som forutsatt.

       Det er et bredt flertall for at også diskriminering på grunn av homofil legning og samlivsform skal forbys. Også gruppen funksjonshemmede har vært vurdert med tanke på en slik beskyttelse. Det vil ikke skje i denne omgang, men man ber departementet sørge for at dette og andre tiltak for å lette funksjonshemmedes adgang til arbeidsmarkedet, blir tatt med i den handlingsplanen som Stortinget bad om da velferdsmeldingen ble behandlet.

       Hele komiteen, med unntak av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, står bak et forslag som sikrer at religiøse trossamfunn, herunder Den norske kirke, har full anledning til å innhente opplysninger om seksuell legning hos søkere så lenge organisasjonen selv har slike krav knyttet til enkelte stillinger ut fra organisasjonens formål. Forbudet mot diskriminering vil ikke komme til anvendelse for slike stillinger, forutsatt at utlysingen gjør dette kjent.

       La meg så få rette opp to forhold i innstillingen. Fotnotene i tilknytning til § 34 og § 36 skal utgå, da henvisningen til Ot.prp.nr.36 ikke lenger er aktuell. I § 55 A fjerde ledd skal ordet « og » byttes ut med « eller », slik at siste del av fjerde ledd skal lyde:

« er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet ».

Signe Øye (A) : Yrkesdeltakelse representerer en av de viktigste årsakene til ulikhetene i levekår og deltakelse i det sosiale fellesskap. Derfor er saken vi i dag behandler, veldig viktig. Fra den forrige regjeringen ble det bl.a foreslått et forbud mot forskjellsbehandling av arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarve eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Forslaget innebar også at arbeidsgiver skulle ha opplysningsplikt og omvendt bevisbyrde. Dette er forslag som både den forrige og den nåværende regjeringen har stilt seg bak. Under komiteens behandling ble det flertall for at dette forbudet også skal gjelde for homofile ved utlysing av stillinger.

       Selv om to regjeringer utgått fra fire forskjellige partier har stilt seg bak forslaget om omvendt bevisbyrde i ansettelsessaker, ble det altså ikke flertall for dette i kommunalkomiteen. Flertallet - bestående av regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet - gikk mot omvendt bevisbyrde med den begrunnelse at det ville være vanskelig å håndtere når homofile inkluderes. Det er ganske utrolig. En får litt følelsen av at flertallet her setter grupper opp mot hverandre.

       På forhånd hadde NHO argumentert aktivt mot en omvendt bevisbyrde, fordi organisasjonen mente dette ville gjøre bedriftene forsiktige med å innkalle innvandrere til intervju. Det er ingen grunn til å overdramatisere dette. I Arbeiderpartiet mener vi at den beste måten for å få innvandrere i jobb, ville være at Stortinget vedtok dette forslaget i dag. Når NHO nå mener at fadderordningen er den beste måten å få innvandrere i jobb på, får vi se om de står for det og klarer å få det til.

       Forslaget om omvendt bevisbyrde i § 55 A tredje ledd bygger på den regel som i dag gjelder i likestillingsloven. Lignende argumenter ble også brukt da den ble innført. Nå har loven vært praktisert en stund, og det er ingen grunn til engstelse. Loven fungerer faktisk meget bra.

       Regjeringens vurdering av dette var at det var viktig å opprettholde forslaget om omvendt bevisbyrde, slik regjeringen Jagland foreslo, ikke minst på grunn av at en her har en parallell til likestillingsloven. Men når det gjelder diskriminering ved ansettelse av kvinner, har vi helt siden 1978 hatt omvendt bevisbyrde, uten at en kan hevde at det har ført til at arbeidsgivere kvier seg for å intervjue kvinnelige jobbkandidater av den grunn. Selv om Regjeringen støttet den forrige regjeringen, gikk representanter for regjeringspartiene i Stortinget imot forslaget. Det er trist, for hvis en arbeidstaker f.eks føler seg forbigått ved ansettelse, må arbeidstakeren selv bevise at det er usaklig, i motsetning til det vi mener, at arbeidsgiveren burde bevise at det ikke skyldes at arbeidssøkeren f.eks er innvandrer.

       Det er imidlertid gledelig at vi har fått et flertall for bedre diskrimineringsvern for homofile. Men flertallet vil ikke gå så langt som å si at det også skal gjelde innenfor Kirken, snarere tvert imot. Det er trist, for det vil bety at det fortsatt vil være opp til hvert enkelt menighetsråd eller bispedømme å avgjøre dette. Vi vil få ulikheter mellom kommunene. Arbeiderpartiet mener at dette ikke er heldig.

       Det er også grunn til å tro at noen funksjonshemmede ikke får jobber som de er kvalifisert for og i stand til å utføre. Derfor er jeg glad for at et flertall ber departementet vurdere hvorvidt og eventuelt på hvilken måte funksjonshemmede bør omfattes av et forbud mot diskriminering ved ansettelse - i de tilfeller funksjonshemmingen ikke kan sies å være relevant i forhold til arbeidets art. Dette får vi nå en gjennomgang av, og så får vi ta endelig stilling til saken når den kommer tilbake til Stortinget.

       Arbeiderpartiet mener at med dagens arbeidsmarked haster det med å få en slik utredning fra Regjeringen. Det er nå det er muligheter på arbeidsmarkedet. Vi mener også at Regjeringen samtidig må se på ordningene med økonomisk støtte til bedrifter som tilpasser arbeidsplasser til funksjonshemmede, om de er gode nok. På tross av et godt arbeidsmarked øker antall uføretrygdede drastisk, og antall funksjonshemmede vet vi er en gruppe med høy arbeidsledighet. Det er grunn til å tro at det er en sammenheng mellom den høye arbeidsledigheten blant de funksjonshemmede og det at det kan være diskriminering. Det bekymrer Arbeiderpartiet. Vi tror at det ville være svært samfunnsøkonomisk å gå inn med støtte til bedrifter i lengre perioder enn i dag for å få flest mulig funksjonshemmede i arbeid. Antall yrkeshemmede har ligget stabilt på 54.000 de siste tre årene, slik at den generelle oppgangen på arbeidsmarkedet, som har resultert i lavere arbeidsledighet, ikke har ført til nedgang i antall yrkeshemmede. Med andre ord, her er det nødvendig å iverksette konkrete tiltak, og det raskt. Derfor er det synd at Arbeiderpartiet og SV ikke fikk flertall for sitt forslag om å komme tilbake til Stortinget allerede i høst når det gjelder funksjonshemmede og § 55 A. Dette skal nå komme i handlingsplanen for funksjonshemmede, men når kommer den? Regjeringen, som er så opptatt av å minske forskjellene, burde absolutt ha prioritert dette.

       Til slutt. Hvis myndighetene ikke skal gi klare signaler om at diskriminering ikke tolereres, vil dette kunne forstås som en stilltiende aksept av slike holdninger og handlinger. Det vil ikke Arbeiderpartiet være med på. Alle mennesker er like mye verdt, både i og utenfor Kirken, og derfor burde også diskrimineringsvernet i forhold til homofile være likt. Jeg er noe forundret over at en regjering som snakker så mye om verdier og toleranse, ikke legger dette til grunn.

       Så vil jeg ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV og samtidig komme med stemmeforklaring. Arbeiderpartiet vil stemme imot I, Kapittel XI A. Tilsetting, § 55 A, siste avsnitt.

       Forslaget til endringer i denne paragraf, slik de forelå i Ot.prp.nr.16 fra Regjeringen, gikk ut på både å innføre skriftlig opplysningsplikt, omvendt bevisbyrde og erstatningsplikt for arbeidsgiver i ethvert tilfelle der en arbeidssøkende ikke-vestlig innvandrer kunne påstå seg forbigått ved ansettelse på bakgrunn av diskriminering ut fra rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

       Fremskrittspartiet har hele tiden ment at det ville være svært uheldig å innlemme et slikt omfattende tillegg i arbeidsmiljøloven og har derfor sterkt motsatt seg dette, og viser i den sammenheng til partiets merknader i Innst.O.nr.27 fra kommunalkomiteen.

       Når så et flertall i kommunalkomiteen vil motsette seg å innføre de foreslåtte reglene, omvendt bevisbyrde, opplysningsplikt, erstatningsplikt for arbeidsgiver, finner Fremskrittspartiet dette meget gledelig og konstaterer at partiets konsekvente holdning langt på vei har fått gjennomslag i denne sammenheng.

       Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at departementets forslag om å innføre opplysningsplikt, omvendt bevisbyrde, erstatningsplikt for arbeidsgiver synes forankret i en meget diffus lovtekst med rom for store uklarheter og fortolkningsmuligheter.

       Uklarhetene i departementets forslag må sies å være av en så omfattende karakter at lovforslaget på ingen måte kan gi klare føringer på hvordan loven eventuelt kunne anvendes i praktiske og konkrete situasjoner.

       En må derfor kunne anta at kun påfølgende domsavgjørelser vedrørende fortolkninger av lovtekstens betydning ville kunne danne rettspraksis og presedens for hva loven virkelig kunne bety av fortsatt styringsrett for arbeidsgiver i ansettelsessaker.

       Når det så ifølge departementets vurdering fortsatt vil være legitimt å begrunne en ansettelse med søkerens personlige egenskaper og egnethet fremfor de rent dokumenterbare og lett beviselige kvalifikasjoner, mener Fremskrittspartiet at en slik måte å tolke lovteksten på slett ikke fremgår av departementets eget forslag til lovtekst. Lovforslaget fra Regjeringen ville derfor kunne resultere i en mengde klagesaker om påstått etnisk forskjellsbehandling ved ansettelser, der bare en rettslig prøving ville kunne avgjøre hvorvidt departementets vurderinger på dette området er korrekte. Dette ville selvsagt kunne medføre en merkbar belastning på retts-

       apparatet, med en stor mengde ansettelsestvister nettopp med utgangspunkt i de foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven § 55 A, slik de foreligger i proposisjonen fra Regjeringen.

       Ingen er tjent med en lov som i sin form er så uklar og uforutsigbar at det må opparbeides en omfattende rettspraksis før man vet hva loven egentlig betyr for arbeidsgivere og arbeidstakere. Det verste ville allikevel være den helt urimelige og ressurskrevende belastning den enkelte arbeidsgiver ville kunne bli utsatt for ved de mange ansettelsesforhold han må ta stilling til, som omfattes av en slik lovendring. Det ville også i prinsippet være å betrakte som et overgrep å belaste de respektive arbeidsgivere med en lovbestemmelse de selv meget sterkt har motsatt seg og slett ikke ønsker.

       Fremskrittspartiet merker seg imidlertid at både Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil innføre regler om omvendt bevisbyrde og opplysningsplikt, og at Sosialistisk Venstreparti i tillegg vil påføre arbeidsgiverne erstatningsplikt i de forhold loven er ment å omhandle. Slik selve innstillingen fra komiteen vedrørende § 55 A i arbeidsmiljølovens bestemmelser om ansettelse nå foreligger, er - som tidligere nevnt - verken opplysningsplikten, den omvendte bevisbyrde eller erstatningsplikten medtatt i innstillingen fra komiteflertallet. Fremskrittspartiet er meget fornøyd med det, og mener at det nå synes å gå mot en så skånsom lovendring som mulig på dette området.

       Når enhver sanksjonsmulighet nå synes fjernet fra lovteksten, fremstår forslaget kun som en signallov, helt uten den alvorlige merbelastning og trussel det opprinnelige forslaget fra Regjeringen medførte mot arbeidsgivernes nødvendige styringsrett og frihet i ansettelsesprosedyrer. Fremskrittspartiet føler imidlertid behov for å påpeke at å utvide lovverket med kraftløse paragrafer bidrar til å gjøre lovverket enda mer omfattende, uoversiktlig og komplisert.

       Det er allikevel grunn til å være fornøyd med at både Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet synes å ville medvirke til å unngå de mest uheldige konsekvensene av lovforslaget, som opplysningsplikten, omvendt bevisbyrde og erstatningsplikten for arbeidsgiverne. Konklusjonen er derfor at vi nå kan få en langt mer moderat endring på dette området i arbeidsmiljøloven enn det opprinnelig foreslåtte fra Regjeringen.

       Fremskrittspartiet mener likevel at det er unødvendig å supplere § 55 A i tråd med komiteflertallets innstilling, og vil stemme mot de foreslåtte tilleggsendringene i denne paragraf andre ledd, men vil stemme for unntakene i § 55 A tredje ledd.

Ivar Østberg (KrF) : Ot.prp.nr.16 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.67 (1996-1997), har flere endringsforslag til lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Saksordfører har grundig redegjort for en rekke av de forslagene som er fremmet, om permisjon ved omsorg for barn innlagt i helseinstitusjon, som komiteen ikke har tatt stilling til fordi det er behandlet av sosialkomiteen, om arbeid av barn og ungdom, om organisering av arbeidstiden, om unntak fra arbeidstidsbestemmelsene ved naturkatastrofer o.l. og om regler om adgang til trekk i lønn og feriepenger. Det som imidlertid har vært omfattet med størst interesse, er nettopp Regjeringens forslag om forbud mot etnisk diskriminering m.v. i arbeidsforhold.

       Det er altså endringene i § 55 A, forbud mot etnisk diskriminering, med forslag om omvendt bevisbyrde og om erstatning, som har tatt det meste av arbeidet med de endringsforslag som er kommet. Alle, bortsett fra Fremskrittspartiet, har vært for en lovendring. Også NHO har gitt klart uttrykk for det samme når det gjelder spørsmålet om etnisk diskriminering. NHO ønsker seg en holdningsparagraf, en formålsparagraf, som klart sier fra, og som sådan er denne viktig.

       Vi har hatt mange høringer i komiteen. Flere har ønsket å komme inn og få presisert sine synspunkter, fordi de opplever at det er viktig å bli nevnt når det gjelder diskriminering. Det gjelder seksuell legning, og det gjelder funksjonshemming. Eldre har også vært nevnt, og flertallet har valgt å utvide forslaget til også å gjelde homofil legning og samlivsform.

       Tidligere har en enstemmig komite i forbindelse med Innst.O.nr.2 (1994-1995) understreket at dagens bestemmelser

« også må forstås slik at arbeidsgiver ikke har rett til å kreve opplysninger om søkers seksuelle legning ».

       Det er altså i og for seg ikke noe prinsipielt nytt når flertallet foreslår « homofil legning og samlivsform » tatt inn i lovens bestemmelser.

       Jeg tror det er nødvendig at vi vurderer spørsmålet om de funksjonshemmede nærmere. Det er uten tvil vanskelig for mange funksjonshemmede å få de jobber de burde kunne få, men vi trenger et grundigere utredningsarbeid, og jeg er glad for at komiteen har gitt sin tilslutning til det.

       Unntaksbestemmelsene som allerede er i loven, må også videreføres i § 55 A andre ledd når det gjelder religiøse trossamfunn. Det vil være helt urimelig å frata noen muligheten til selv å kunne velge hvem de skal ansette når det gjelder det å arbeide for samfunnets målsettinger og regler. Jeg er derfor glad for at flertallet, på bakgrunn av de endringene vi har gjort, har fjernet spørsmålet om omvendt bevisbyrde og erstatning. Utvidelsen av forbudet mot diskriminering på etnisk grunnlag er en god ting, et viktig signal ut i samfunnet, og Kristelig Folkeparti støtter dette med glede.

Erna Solberg (H) : Innvandrernes problemer i arbeidsmarkedet har vært store i den arbeidsledighetsperioden vi har lagt bak oss. Dessverre viste det seg også at da ledigheten falt blant nordmenn, holdt den seg høy blant innvandrere svært lenge. Kun de siste månedene har vi sett et klart fall også i arbeidsledigheten blant innvandrerne.

       Det finnes mange myter om innvandrere som skaper en skepsis på arbeidsplasser og hos potensielle arbeidsgivere. Man lurer på om arbeidssøkeren kan godt nok norsk, om han kommer til å passe inn i arbeidsmiljøet.

       Man lurer på om det vil være mer arbeidskrevende å ansette en innvandrer enn å ansette en tilsvarende nordmann. Jeg forstår at slike tanker dukker opp, men jeg har en beklemmende følelse av at slike motforestillinger blir større jo mer fremmedartet navnet man møter i søkerbunken, er. Jeg har nemlig eksempler på andregenerasjons innvandrere som jeg selv møtte i valgkampen, med perfekt bergensk, oppvokst i Norge, men med et fremmedartet navn, som har opplevd at de har langt større problemer på arbeidsmarkedet enn det deres kvalifikasjoner ellers skulle tilsi. Da tror jeg neppe grunnen var at de hadde et bergensk tonefall.

       Å se bort fra kvalifikasjoner fordi man har myter om en person knyttet til etnisk og nasjonal opprinnelse, innebærer diskriminering av enkeltindividet. De negative signalene dette gir og manglende vilje til integrering fra nordmenns side, er alvorlig, og det gir dårlig virkning for innvandrere som ønsker å komme inn og bidra og være selvforsørgende i vårt samfunn. Men det gjør også det norske arbeidslivet fattigere. Næringslivet og det offentlige svekker seg selv ved ikke å ta i bruk den som er best egnet og kvalifisert til jobben.

       Et spørsmål er derfor hvordan man best får hull på disse mytene. Hvordan sørger man for at det ikke er denne typen myter som styrer ansettelsene, men de faktiske kvalifikasjonene? Det gjør man best ved å vise arbeidsgivere hvilken kompetanse den enkelte innvandrer har som enkeltindivid. Derfor er positive stimuleringstiltak langt viktigere enn sanksjoner mot diskriminering. Det viser også de erfaringene man etter hvert har fått fra de integreringstiltak som er satt i gang via arbeidsmarkedsmyndighetene og partene i arbeidslivet når det gjelder fadderskapsordningen. Det viser seg at når de enkelte innvandrere får forsøke seg i en jobb, blir de mye mer positivt mottatt og mange av mytene blir borte. For oss i Høyre var det derfor viktig at intensjonene med denne saken skulle være å bedre innvandrernes vilkår i arbeidslivet, og vi synes derfor at de faresignaler som ble gitt fra næringslivet selv om at omvendt bevisbyrde ville ha motsatt virkning av det vi egentlig ønsket med lovendringen, måtte vi ta seriøst.

       Når jeg lytter til Signe Øye, lurer jeg på om hun skjønner litt av de ansettelsesprosessene som faktisk skjer i en liten bedrift, hvor det er kanskje bare fire-fem ansatte, og hvor man er i en situasjon hvor den som ansetter, ikke har stor juridisk kompetanse eller vet når man går over lover og grenser, men hvor man skal vurdere om man tør ansette en person som man ikke er helt sikker på fyller alle kravene for å kunne gjøre jobben. Man kan plutselig komme i den situasjonen, hvis man ikke har gjort alt rett, at man blir erstatningspliktig, eller man kan komme i en situasjon hvor man selv må vise at det ikke var noen diskriminering med i bildet, noe som vil være veldig vanskelig hvis man ikke bare teller utdanning og år. Å ha et sånt regelverk som hadde gjort at bedriften valgte å ikke ansette, ville i seg selv skapt en frykt. Det er faktisk sånn at en del av lovreglene i arbeidsmiljøloven kanskje ikke er så negative for mange bedrifter. Det skal jeg gi Signe Øye rett i. Det er kanskje en del bedriftsledere som ikke utnytter overtidsreglementet - som var oppe til debatt tidligere i dag - godt nok, fordi de tror det er strengere enn det er. Problemet er at i mange småbedrifter har man ikke tid å kunne kjenne alle detaljer i dette regelverket, fordi det er tungt og komplisert. Da sørger man mest mulig for ikke å komme i uheldige situasjoner. Det betyr at man kunne komme i en situasjon hvor innvandrere fikk det dårligere på arbeidsmarkedet fordi vi hadde et ønske om å gjøre det bedre for dem, og det er et paradoks.

       Samtidig synes vi det er viktig å understreke styringsretten til arbeidsgivere. Ansettelser hos den enkelte er ansvaret til den enkelte arbeidsgiver i privat sektor. Det bør fortsatt være slik, men ren diskriminering er ikke tillatt, og det er viktig at vi sender et signal om at det ikke er slik.

       Derfor er vi veldig fornøyd med den innstillingen som foreligger. Den er i tråd med de ønsker Høyre hadde for endringer. Man har etter vår mening fjernet det punkt som var viktigst å fjerne, om omvendt bevisbyrde. Man har fjernet erstatningsplikten og informasjonsretten. Det betyr at man står igjen med et viktig signal, og at man kanskje kan bruke denne lovregelen positivt i tiden fremover.

       Da vi behandlet saken, satte vi også opp spørsmålet om å inkludere de homofile i loven som et vesentlig poeng, men begrenset selvfølgelig av at vi mener Den norske kirke faktisk dreier seg om religion og er et religiøst samfunn. Jeg får av og til en følelse av at når man ønsker å gjennomføre alle mulige slags lover også for Den norske kirke, glemmer man at det er et religiøst samfunn, at det har visse teologiske sider ved seg. Man glemmer at Stortinget har sagt at Kirken skal ha et stort indre selvstyre. Da kan man ikke gjennomføre alle regler som gjelder ellers i samfunnet, også for Kirken. Det mener vi er riktig også i forholdet til homofile. Når vi innfører forbud mot diskriminering på grunnlag av homofil legning og samliv, betyr det ikke at vi skal gjøre det gjeldende for religiøse samfunn hvor det pågår en debatt om forholdet til innholdet i lærespørsmålene knyttet til homofili. Hver enkelt av oss som medlemmer i Den norske kirke kan få lov til å komme med vårt syn, men vi mener at vi som politikere ikke skal styre de indre forholdene i Kirken på denne måten.

       Til slutt noen ord om EU-spørsmålene. Jeg vil først og fremst bare henvise til replikkvekslingen med Morten Lund tidligere i dag. Jeg har bare lyst til å si at det er et lite paradoks at i den første debatten vi hadde i dag, prosederte Morten Lund på at alt var så liberalt i EU. Det var ikke måte på hvordan alt var liberalt og hvor galt det er, og at det er derfor man har høy arbeidsledighet. Etter det har hovedpoengene til Morten Lund knyttet til EU- og EØS-regler vært at de er enda strengere når det gjelder en del arbeidslivsforhold enn det norske regler er. Vi kunne godt tenkt oss andre regler i EU på disse områdene. Men vi mener at EØS-avtalen totalt sett er så viktig for landet at vi ikke har tenkt å prosedere alle områder som vi, hvis vi hadde vært med-

       lem, hadde hatt mulighet til å påvirke. Når vi ikke er det, har vi ikke mulighet til å påvirke det. Men vi skal bruke de mulighetene som er innenfor lovverket til å skape et best mulig og mest mulig fleksibelt arbeidsmarked.

       Når det gjelder spørsmålet om funksjonshemmede integrert i § 55 A, er Høyre enig i at dette bør vurderes, men vi synes det er spesielt viktig at man i den sammenhengen vurderer forholdet som gjelder når paragrafen om diskriminering inntrer i forhold til kravene til tilrettelegging av arbeidsforholdene. Det er klart at når det gjelder funksjonshemmede, kan det være fysiske tilretteleggingsspørsmål som kan være avgjørende også for en bedrift når det gjelder ansettelser. Det må det legges vekt på når det gjelder spørsmålet om å innlemme også funksjonshemmede i § 55 A.

Karin Andersen (SV) : Det viktigste spørsmålet som tas opp i behandlingen av arbeidsmiljøloven, er lovforbud mot diskriminering ved ansettelser. Diskriminering er et stort problem. Det krenker enkeltmennesket, begrenser og hemmer den enkelte og hindrer en positiv samfunnsutvikling. Det er etisk uakseptabelt og politisk reaksjonært. Målet er etnisk likestilling og et skikkelig rettsvern for alle. Alle vet at minoriteter utsettes for diskriminering. Det trengs både styrket lovverk og endret praksis på flere områder. Derfor foreslår SV at det utarbeides et forslag til samlet rettsvern for etniske minoriteter og et samlet lovverk mot diskriminering. Vi ønsker også en ordning med minoritetsombud.

       Det har gått veldig tregt med tiltak mot diskriminering. Vi har forpliktelser internasjonalt som vi må følge opp, og det er et faktum at alle unntatt Fremskrittspartiet erkjenner at det er en realitet at det foregår diskriminering. Det må jo bety at vi snart setter dette ut i praksis.

       To regjeringer har lagt fram forslag som har sagt klart nei til diskriminering på etnisk grunnlag, lagt inn omvendt bevisbyrde for å gi den svakeste part en mulighet til å få fram relevante opplysninger og kunne avsløre lovbrudd og har lagt inn erstatningsordninger, slik at arbeidsgiver kan ha et økonomisk incitament til å ta dette på alvor. Da er det litt underlig og lite flatterende at partiene i Stortinget klarer å rote dette bort under behandlingen, og ender opp med en lovbestemt holdningskampanje mot diskriminering, uten sanksjonsmuligheter. Stortinget inntar en sinkerolle i forhold til Regjeringen i dette spørsmålet, og det lover ikke godt. Jeg vet ikke hva slags politiske beveggrunner som ligger bak, men det ser ut som noen har hatt mer behov for å være uenig og markere det enn å få til et skikkelig vedtak. Det må være en vekker at Fremskrittspartiet er så fornøyd som de er i dag.

       Departementet sier i høringsbrevet at hvis ikke myndighetene gir klare signaler om at diskriminering ikke kan tolereres, vil det oppfattes som en stilltiende aksept av slike holdninger og handlinger. Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at det som ikke blir nevnt, også er glemt og ikke prioritert. Klare signaler må jo bety at det også trengs sanksjonsmuligheter for å ha tilstrekkelig tyngde bak signalene.

       Det er bra at det er blitt flertall for å ta med forbud mot diskriminering på grunnlag av homofil og lesbisk legning, men trist at flertallet ikke også ville ta med forbud mot diskriminering av funksjonshemmede nå.

       Størst diskusjon har det vært rundt omvendt bevisbyrde. Er det saklige grunner for ikke å gå inn for dette? Jeg mener nei. Det er den eneste reelle mulighet arbeidssøker har til å reise sak og få fram det faktiske grunnlag for en ansettelse. Prinsippet er brukt når det gjelder diskriminering på grunn av kjønn, og har ikke vært spesielt vanskelig å håndtere. Forslaget til lovendring er ikke slik som mange tror - en stor innskrenking i arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver har den samme styringsrett nå som før. De har rett til å kreve de kvalifikasjoner og den kompetanse som er nødvendig for stillingen. De har også rett til å ta hensyn til helt andre forhold som de mener er viktige. Personlig egnethet er et slikt krav. Det skulle bare mangle! Det er ingenting i lovbestemmelsen, slik den er blitt, eller i omvendt bevisbyrde, som på noen måte ville satt dette til side. Verken juridisk eller på annen måte innskrenkes arbeidsgivers mulighet til å legge inn i stillingen det han ønsker. Det eneste som kreves, er at utelukkelse av person til stilling ikke skal begrunnes i eksempelvis etnisk bakgrunn, homofil/lesbisk legning eller funksjonshemming, hvis det ikke har noe med stillingen å gjøre. Det er kravet til saklighet i begrunnelse som har økt.

       Hvordan vil så dette bli i praksis? Når det gjelder etnisk bakgrunn, er det få tilfeller der det har noe særlig med jobben å gjøre om man har et fremmedartet navn eller om man er brun eller hvit i huden, kanskje med unntak av filmbransjen og noen modelloppdrag, der det kreves et spesielt utseende. Det kan også være en grunn at man ønsker et flerkulturelt miljø på arbeidsplassen og derfor søker etter en person med minoritetsbakgrunn. Da vil det framgå av utlysningsteksten, og det er fullt lovlig. Det som er usaklig, altså ulovlig, er å si at noen ikke fikk jobben fordi vedkommende f.eks var sigøyner.

       Når det gjelder homofil og lesbisk legning, er det nesten umulig å forestille seg at dette skal ha noe med noen som helst slags jobb å gjøre, hvis det da ikke dreier seg om ansettelse i interesseorganisasjoner. Det er derfor også vanskelig å forstå hvorfor en bruker som motargument at det i en sak om forbigåelse på et slikt grunnlag skulle bety at arbeidsgiver først måtte spørre om de andre søkernes seksuelle legning - det har de jo ikke lov til - for så å avsløre denne legningen og bruke det som argument for hvorfor man har valgt den ene framfor den andre. For hvilken stilling skulle en slik opplysning være relevant og saklig og ha avgjørende betydning for valg av medarbeider? Poenget er at arbeidsgiver må ha en relevant grunn til å velge den ene framfor den andre, som ikke har noe med seksuell legning å gjøre. Det kan umulig være så vanskelig. Jeg tror de fleste vil greie det og ikke ha store problemer med å praktisere det.

       For funksjonshemmede gjelder det samme. Akkurat som mange med annen hudfarge og uvant navn, opplever de ikke engang å bli vurdert - søknaden blir lagt til side, uten realitetsvurdering. Å ta funksjonshemmede inn i anti-diskrimineringsparagrafen betyr ikke noe annet for en arbeidsgiver enn at han må vurdere kvalifikasjoner og funksjonsevne i forhold til den ledige jobben. Vi snakker ikke om fortrinnsrett, eller at arbeidsgiver gis et større ansvar for å legge til rette arbeidsplassen eller arbeidet nå enn det han hadde før. Kan en ikke utføre jobben sin fordi funksjonshemmingen hindrer det, kan det være en saklig grunn. Har ikke arbeidsgivers virksomhet økonomi til f.eks å installere en heis hvis funksjonshemmingen skulle kreve det, kan det være en saklig grunn. Det eneste som ikke ville være lov, er å la være å vurdere den funksjonshemmede ut fra de kvalifikasjoner vedkommende har i forhold til jobben, og begrunne en forbigåelse med funksjonshemmingen, dersom den ikke hadde noe med jobben å gjøre.

       Men det er også nødvendig, sett i lys av det vi har fått fram nå, at det offentlige tar et større ansvar for å få funksjonshemmede i jobb. Derfor trengs det en gjennomgang av trygdelovgivningen, av arbeidsmarkedspolitikken og av arbeidsmiljøloven § 13. Det er ingen følge av en eventuell endring i § 55 A, men en erkjennelse av at virkemidlene ellers ikke er gode nok. Det er positivt at komiteen vil se videre på dette.

       Det finnes ikke tvil om at det er mye ubrukt, god kompetanse hos mennesker med minoritetsbakgrunn eller blant funksjonshemmede - arbeidskraft og kompetanse som bedriftene trenger. Det er ikke tvil om at næringslivet, som samfunnet ellers, vil oppleve at mer mangfold er en berikelse. Er det noen som tror at bedrifter som ikke åpner seg for nye tanker, leveformer og muligheter, kommer til å leve lenge i landet? Det tror ikke jeg.

       Jeg skal ikke bruke mye tid på NHOs rolle i denne saken, men bare si at nå har de et stort ansvar for å vise til resultater. De har skremt, og de har fått det som de har villet - de har fått en holdningskampanje. Nå gjenstår det å vise at de har holdninger. Loven gir ikke arbeidssøkergruppene som vi vet blir diskriminert, noen sterk stilling i og med at de sjøl må ta hele bevisbyrden og heller ikke i henhold til denne loven kan kreve noen form for erstatning.

       Diskriminering i arbeidslivet er alvorlig. Det er også alvorlig at arbeidsmarkedspolitikken generelt ikke er god nok. Det trengs både en holdningsendring og en mer aktiv handling. I ei tid med økende krav til kompetanse, kvalifikasjoner og omstillingsevne må myndighetene mer bevisst og målrettet øke innsatsen overfor grupper som ellers vil kobles fra arbeidsmarkedet for godt.

       Til slutt: SV har ønsket at ordet « rase » ikke skulle bli brukt i lovteksten. Poenget med det er at internasjonal forskning viser at det er én rase, det er menneskerasen, og så er det noen etniske grupper under den. Nå er dette ordet brukt i lovtekst ellers, f.eks i straffeloven, og sånn sett står det der. Men vi ønsker å reise spørsmålet om dette er et nyttig begrep, om det ikke er andre begrep som vi har foreslått i ordlyden til paragrafen, som er mer egnet og mer målrettet for de forhold som vi nå ønsker å rette på. Vi kommer tilbake til det for å rette opp lovverket totalt sett og få bort dette begrepet, som i tillegg til å være veldig upresist, også oppleves som nedsettende og diskriminerende.

       Jeg vil ta opp de mindretallsforslagene som er referert i innstillingen.

       Først den gledelige siden: Mennesker kan ikke diskrimineres på bakgrunn av sin homofile legning eller samlivsform. Komiteens flertall sier i innstillingen at den er overbevist om at diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av homofil legning og samlivsform, innebærer at vårt samfunn ikke bruker den kompetanse og de ressurser man har, på en best mulig måte. Flertallet erkjenner at diskriminering i ansettelsesforhold på bakgrunn av homofil legning og samlivsform er « et overgrep mot den enkelte arbeidssøker ». Flertallet konkluderer med å erkjenne at det er et sterkt behov for anti-diskrimineringsvern ved ansettelser for lesbiske og homofile utover den beskyttelse mot diskriminering som ligger i loven i dag. Derfor fremmer flertallet forslag om eksplisitt å ta med homofile i selve lovteksten. Det er veldig gledelig at flertallet med dette uttrykkelig og i lovs form viser at diskriminering på bakgrunn av homofil legning og samlivsform ikke tolereres.

       Så til det oppsiktsvekkende: Kirken skal unntas! Flertallet i komiteen, bestående av regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, unntar nemlig Den norske kirke fra forbudet mot diskriminering. Hva mener flertallet med dette? Skal Den norske kirke ha anledning til å diskriminere, til å begå overgrep mot den enkelte arbeidssøker, som man tidligere i innstillingen tar sterkt avstand fra? Når komiteens flertall erkjenner at homofile diskrimineres ved ansettelser, og når vi vet at dette særlig er tilfellet i Den norske kirke, viser man sin unnfallenhet overfor slike overgrep ved å unnta Kirken fra diskrimineringsforbudet.

       På den ene siden gir man forsikringer om menneskeverd og henvisninger til menneskerettigheter, for så på den andre siden å følge biskop Aarflots leveregel: Ja, vi er inkonsekvente i dette spørsmålet. Storsamfunnets klare holdning om ikke å tolerere diskriminering av homofile må manifesteres fullt ut - også i Den norske kirke.

       Dobbeltmoralen har en egen evne til å overleve og bli tolerert, og nå skal den til og med lovfestes! Regjeringspartiene, som snakker om verdier, om menneskeverd og menneskerettigheter, legaliserer diskriminering av homofile og lesbiske.

       Tilbake står at det i utlysningsteksten må stå at man ikke kan diskriminere, for så å gjøre kjent - alt etter lokale forhold - at homofile i forpliktende samboerskap ikke har anledning til å søke.

       Om noe kan være til trøst, må det være at hele denne absurde holdningen vil bli avslørt, og at det blir avslørt hvem som blir tatt med buksene nede. - Og da er vi vel ved kjernen av det hele.

Erna Solberg (H) : President! Kan jeg få ordet til replikk?

Det er derfor rimelig å ha den bestemmelsen med også i forhold til det nye annet ledd.

       Når det gjelder opplysningene om at dette problemet skulle være størst i Kirken, er det feil ifølge Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring og Åpen kirkegruppe, som var på høring i komiteen. På direkte spørsmål fra komiteens medlemmer sa de at dette problemet på ingen måte var størst i Kirken, men man oppfordret oss til å innføre disse nye reglene, fordi vi har et arbeidsliv som er vesentlig større enn Kirken. Opplysningene i stad fra representanten Rune Kristiansen var altså ikke korrekte.

Erna Solberg (H) : Det er mulig at man på en lang dag som denne ikke skulle la seg provosere, men jeg må si at Rune Kristiansen provoserte meg litt, for det å anklage andre for dobbeltmoral når man har en annen vektlegging når det gjelder stat-kirke, synes jeg er å gå noe langt. Jeg synes på mange måter at Arbeiderpartiet har et lite reflektert forhold til nettopp disse spørsmålene, for det er nettopp der skillet mellom flertallet og Arbeiderpartiet i vektlegging ligger, nemlig: Skal tyngdepunktet ligge på stat eller på kirke i forholdet til statskirke?

       Vi mener at Kirken er et religiøst samfunn. Hvis Rune Kristiansen hadde satt seg inn i den tankegangen at denne loven f.eks skulle gjelde for en muslimsk menighet eller en frikirkelig organisasjon, hadde han kanskje ment at det ikke skulle være slik. Men vi mener at Kirken, selv om den er en statskirke, skal ha de samme muligheter som frikirker eller andre typer menigheter til å fungere på sine religiøse premisser, og derfor har vi unntatt den fra regelen. Og så kan hver og en av oss ha mange synspunkter på hva som foregår innenfor Kirken, men det er ikke alltid slik at vi skal bruke våre muligheter som politikere og lovgivere til å påvirke det. Man burde kanskje vært noe mer aktiv internt i Kirken for å påvirke synspunktene der?

       Når man hele tiden ønsker å regulere de indre forholdene i statskirken, får jeg av og til en følelse av at de hvis ærend man først og fremst går, er herrene i Strandebarm prosti, som ønsker et klart og rent skille mellom stat og kirke. Det er det Arbeiderpartiet bidrar til å provosere frem i alle disse sakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 131 f.)