Sak nr. 2
Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Erna Solberg og Sverre J Hoddevik om lov om endring i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (Endring av arbeidsmiljøloven § 58 A slik at bestemmelsen ivaretar hensynet til arbeidstakers stillingsvern uten å hindre ny sysselsetting) (Innst.O.nr.30 (1997-1998), jf. Dok.nr.8:15 (1997-1998))

TALERE:

       Bjørnar Olsen (A) (ordfører for saken):

       La meg kort redegjøre for flertallets holdning og syn i saken.

       Spørsmålet om endring av arbeidsmiljøloven § 58 A ble behandlet her i dette hus så sent som våren 1997. Også da var det flertall for å opprettholde gjeldende lovbestemmelse vedrørende midlertidig ansatte.

       De partier som i dag utgjør flertallet, ser ikke at det i mellomtiden har skjedd endringer som tilsier at dette spørsmålet bør vurderes på nytt. Flertallet mener for øvrig at dagens lovverk ikke er til hinder for å dekke de behov for arbeidskraft som knytter seg til sesongmessige svingninger innenfor f.eks varehandel, turistnæring og annen sesongpreget virksomhet. Vi tror at det til en viss grad er snakk om mangel på informasjon til arbeidsgiver og andre om de muligheter som dagens lovverk inneholder. Derfor er vi tilfreds med den form for informasjon som nå iverksettes fra departementets side, og håper at den skal være med og gjøre arbeidskraften mer tilgjengelig for dem som har behov for midlertidig ansatte innenfor dagens lovverk.

       Jeg vil på denne bakgrunn rett og slett bare vise til komiteens tilråding på side 3, der forslaget om endring av § 58 A avvises.

Lodve Solholm (Frp) : Denne saka er på mange måtar ei naturleg oppfølging av dei sakene vi hadde i Stortinget tidlegare i dag - sakene nr. 1 og 2 - og eg skal ikkje bruke så lang tid på å argumentere for dette forslaget. Det kunne ha vore sagt mykje om dette med mellombels tilsetting og om dei hindringane som blir lagde til grunn når arbeidslivet og næringslivet, arbeidsgjevarane og bedriftene ønskjer ei fleksibel ordning, slik at det lèt seg gjere å møte både arbeidstoppar og anna.

       Eg kunne også ha nemnt ein god del eksempel frå offentleg sektor, som eg har hatt ein del erfaring med sjølv innafor undervisning og barnehagar, der det er svært vanskeleg å planlegge skikkeleg når ein ikkje har høve til mellombels tilsetting osv. Men for ikkje å dra dette ut, i og med at det dreier seg om fleksibilitet i arbeidslivet, til liks med Dok.nr.8:11, Dok.nr.8:12 og Dok.nr.8:13, som vi har behandla i Stortinget tidlegare i dag, vil eg berre vise til argumentasjonen min i sakene nr. 1 og 2 i Stortinget.

       Eg vil heilt til slutt ta opp forslaga frå Høgre og Framstegspartiet og forslaget frå Framstegspartiet, som er tatt inn på side 3 i innstillinga.

       Det er denne regjeringens grunnlag, og derfor er det rimelig for oss å støtte innstillingen slik den foreligger. Vi mener at lovverket slik det er i dag, ikke er til hinder ved sesongmessige svingninger, og vi setter vår lit til at den veiledningen som er utgitt, vil avklare eventuelle uklarheter.

Ivar Østberg (KrF) : Det er regjeringen Bondevik som er besøkt av Høyre i innstillingen. Regjeringen Bondevik har sagt fra hva dens politikk er, og det var det jeg viste til.

       Det har vist seg at gjeldande lovformulering har skapt stor uvisse og frustrasjon i eit næringsliv som på beste måte søkjer å møte kortsiktige utfordringar med mellombels løysingar. Det har vore uvisse, eksempelvis omkring sesongarbeid o.l. Det faktiske spørsmålet er om det er lovleg mellombels tilsetting det ein gjer for å møte utfordringa eller om det vil føre til utilsikta fast tilsetting for ein arbeidstakar. Det blir ikkje særleg betre når Regjeringa gjennom forskrift søkjer å tolke Stortinget sin intensjon. Ved etterprøving av ei slik mellombels tilsetting skal ein altså vurdere om bedrifta var på veg inn i ei såkalla generell svinging som kan kallast sesong, eller om bedrifta faktisk venta seg ein arbeidstopp ut frå generell svinging i ordretilgangen. I det første tilfellet er det altså tillate med mellombels tilsetting, mens det etter det som er sagt, ikkje skal vere det i det siste tilfellet.

       Kortvarig topp som ein ikkje kan rekne seg til på førehand, gir rom for mellombels tilsetting. Ved denne spissfindigheita skal altså ein bedriftsleiar måtte frykte si eiga vurdering med tanke på Arbeidstilsynet si vurdering av det same tilfellet. Konsekvensen kan utan tvil bli at ei avtalt mellombels tilsetting kan bli sett på som ulovleg, og at arbeidsforholdet dermed blir fast, noko som sjølvsagt kan leie til store, kanskje umoglege, kostnader for ei lita bedrift. Her går vi utan tvil i ring. Utfallet blir her gjerne ytterlegare ønske om overtid, noko som det same stortingsfleirtalet har vondt for å akseptere. For meg er det vanskeleg å skjøne at ikkje politikarar kan oppfatte mellombels tilsetting som ein naturleg og tilforlateleg veg frå arbeidsløyse inn i ei mogleg fast framtidig tilsetting når og om det er eit faktisk grunnlag for det i den gjeldande bedrifta. Det motsette - inga mellombels tilsetting og inga tilsetting i det heile, men i staden meir bruk av overtid - er ofte tilfellet no.

       Det er også grunn til å peike på at det slett ikkje berre er det private næringslivet som utmerkjer seg med omsyn til mellombels tilsettingar. Frå byrjinga av 1990-talet har talet på studieplassar auka ved landets universitet og høgskular. Innstramminga når det gjeld mellombels tilsetting har ført til ein auke i fast tilsett vitskapleg personell for å møte forelesings- og rettleiingsbehovet til eit høgre studenttal enn det mange fag vil ha behov for i år med lågare søkjartal. Stortinget som løyvande organ forventar no ei tilpassing av ressursane til eit lågare studenttal. Ressursar ved høgre universitetsinstitusjonar tyder i praksis lærekrefter. Avgrensingane i mellombels tilsetting gjer det svært vanskeleg å få til den omstillinga Stortinget sjølv har forlangt.

       Svaret på denne utfordringa bør vere at det blir vurdert å utvide høvet til å auke talet på stillingar på åremål. Vi har derfor fremma følgjande forslag:

« Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en vurdering av om tillatelsen til åremålsansettelser bør utvides til å omfatte flere typer stillinger. »

       Til slutt er det grunn til å reflektere over dei borgarlege partia si stilling til dette lovforslaget denne gongen jamført med debatten frå førre runde. I dåverande representant Sponheims innlegg, og ikkje minst i innlegget til representanten Lars Gunnar Lie frå Kristeleg Folkeparti, var det tydeleg meiningsfellesskap med Høgre når det galdt prinsippet om utvida høve til mellombels tilsetting - endåtil eit forslagsfellesskap mellom Høgre og Kristeleg Folkeparti. Det er grunn til å spørje om det er anna enn regjeringsfellesskapet med Senterpartiet som i dette tilfellet får Kristeleg Folkeparti til å halde seg borte frå eit forslagsfellesskap med Høgre. Med strenge rammer framleis for bruk av overtid og med dei same stramme vilkåra for utleige av arbeidskraft er Høgre sine forslag i denne saka om mellombels tilsetting absolutt like rettkomne som ved tidlegare fremming av tilsvarande forslag. Høgre sine forslag er hermed sette fram.

       Senterpartiet vil ikke ha en utvikling mot et samfunn der arbeidskraft betraktes som en vare som kjøpes til den pris og i den mengde som markedet til enhver tid bestemmer. Vi tror at de bedrifter som tar best vare på alle sine ansatte, vil bli vinnere i den økende konkurransen. Og nå er vi heldigvis i en tid der overskuddet på arbeidskraft er mindre. Vi tror det er mest lønnsomt for samfunnet at den enkeltes trygghet for fast arbeid og inntekt ikke blir redusert, men styrket. Vi tror et strengt stillingsvern trengs for å få det gode arbeidsmiljøet som er lønnsomt for alle - ikke minst for bedriftene.

       Derfor vil vi i Senterpartiet:

       Jeg er glad for at Regjeringen skal legge følgende til grunn for sitt arbeid - og jeg siterer fra Voksenåsen-erklæringen:

       «Ansettelsesvilkår skal være ryddige, med klargjorte vilkår. Fast arbeid skal være hovedregelen og engasjement og korttidskontrakter må begrenses».

       Regjeringen har fått fram den veiledning til § 58 A som Stortinget har bedt om. Derved vil vi kunne få en lovpraksis som er i samsvar med Stortingets intensjoner. Det er ikke korrekt slik Høyre skriver, at vi har uklare bestemmelser om midlertidige ansettelser. Det Høyre beskriver som foreldede reguleringer, vil jeg kalle fremtidsrettede basisrettigheter for arbeidstakere som tar nødvendig hensyn til bedriftenes behov.

       Hvem er det så som skal ha fordel av Høyres politikk? Høyre påstår at deres forslag særlig vil være til fordel for de svakeste i arbeidsmarkedet. Det er grunn til å spørre hvorfor ingen har gitt lyd fra seg for å støtte Jan Petersen. NHO er også denne gangen eneste støttespiller, og det virker som støtteerklæringene derfra er en kopi av det som ble skrevet for to, tre og fire år siden, akkurat på samme vis som Høyres forslag ord for ord er det samme.

Karin Andersen (SV) : Først vil jeg si at SV er en del av flertallet i denne saka, og at vi støtter flertallsinnstillingen.

       Det har vært en del kommentarer når det gjelder sentrumspartienes ferd fra sak til sak, bl.a i dag. Fra SVs side ser vi det slik at disse partiene har forholdsvis kort fartstid når det gjelder å hevde arbeidstakerinteressene med stor styrke. Da er det kanskje ikke så rart at de vingler hit og dit, når de på andre områder har behov for støtte og søker samarbeid med høyresida i norsk politikk. Det forstår jeg. Men det er gledelig at de i hvert fall i noen saker etter hvert ser ut til å være ganske patente når det gjelder argumentasjonen om at det ikke er bra med et fleksibelt arbeidsmarked. Det tjener verken arbeidstaker eller arbeidsgiver.

       Når det nå harseleres litt med NHOs tyngdekraft og gjennomslagskraft i andre partier, kan jeg bare vise til forrige sak der det ser ut til at NHO har hatt stor gjennomslagskraft langt inn i sentrumspartiene. Det skaper et litt underlig inntrykk. Det skapes i det hele tatt et inntrykk av at arbeidslivet i Norge er fullt av uoverstigelige hindringer. Det er ikke tvil om at NHO har stor makt og interesse av å framstille situasjonen som langt vanskeligere enn den er.

       Det kan være grunn til å minne om hva NHO mener om midlertidige ansettelser, og hva man bør definere som midlertidige ansettelser. I et høringsbrev til komiteen sier NHO at de ønsker midlertidige tilsettinger tillatt når varigheten av behovet er usikker, eventuelt med en tidsbegrensning. Det må være lov å spørre hva i all verden for slags begrensning dette i det hele tatt skal være. Jeg vet ikke hvilke arbeidsplasser som er slik at vi etter hvert kan si at de vil være varige i den forstand at de vil vare - la meg si - en menneskealder. Det betyr at NHO egentlig ønsker seg at hele stillingstryggheten skal svekkes, de ønsker å strekke strikken enda mye lenger og svekke stillingsvernet. Det synes jeg de bør merke seg som nå bruker enhver anledning til å framstille situasjonen som verre enn den er og helt uten grunn påstår at utformingen av lovteksten når det gjelder midlertidig tilsetting, ikke muliggjør at man f.eks kan ta unna arbeidstopper eller sesongsvingninger, slik det er behov for. Den beskrivelsen er ikke riktig, og jeg håper at departementet lykkes i sin informasjonskampanje for å få til en beskrivelse av den lovparagrafen som er slik at både arbeidstaker og arbeidsgiver er tjent med den formuleringen vi har i dag.

Ivar Kristiansen (H) : Som andre talere har vært inne på er det flere saker som behandles nå i dag i forbindelse med disse Dok.nr.8-forslagene, og det er ting som tyder på at flertallet i denne sal ikke kan ha forstått den situasjonen man er i når det gjelder arbeidsmarkedet i Norge i dag. Jeg tror man illustrerer et faststivnet mønster som gjør at man ikke er i stand til å møte morgendagens krav til fleksibilitet i arbeidsmarkedet i det hele tatt. Man skulle heller begynne å løse opp i gamle forestillinger og gamle regler og lover i stedet for nå å stramme dem ytterligere til, i en situasjon hvor man hadde muligheter via en ny regjering til å skaffe seg flertall for større fleksibilitet og større tilpasning til arbeidsmarkedet enn det man har hatt tidligere, men

       man unngår likevel å benytte seg av denne muligheten, og det synes jeg er veldig skuffende.

       Man burde egentlig ikke snakke så mye om hva NHO måtte mene i disse sakene. De har som enhver annen organisasjon lov til å mene hva de vil, og ytre seg som de vil. Når man hører representanten fra SV gi uttrykk for at det ikke er bra med fleksibilitet i arbeidsmarkedet, må man virkelig lure på om SV har fått med seg hva som skjer hver bidige dag i denne verden og i dette samfunnet, hvor de som ikke i det hele tatt møter morgendagen med åpenhet for fleksibilitet, er de som først ramler av lasset.

       Når jeg hører representanten fra Senterpartiet si at Høyre ønsker at arbeidskraft skal kjøpes i løs vekt, kunne jeg trodd at jeg hørte rett hvis dette hadde blitt sagt i en studiesirkel i Rød Valgallianse, men ikke av en senterpartipolitiker som burde vite at dette er en politikk som ikke noen i denne salen står for, og at man må ta hensyn til hva som skjer i bedriftene. For de store bedriftene og konsernene som er etablert i de mer sentrale strøk, er ikke dette noe problem i det hele tatt - og da tenker jeg også på de andre sakene vi har hatt til behandling i dag.

       Har man ikke i Senterpartiet registrert hva som skjer i Distrikts-Norge, på kysten, hvor folk ikke lenger får muligheten til å ta en jobb med midlertidig preg, hvor man må hente arbeidskraft fra utlandet - svensker og tamiler - for i det hele tatt klare å holde hjulene i gang, mens de som kunne hatt en jobb nå, mer ser seg tjent med å flytte til de mer sentrale strøk, ikke minst på grunn av at vi har et næringsliv og en struktur som er preget av sesongvirksomhet, og som gjør at folk ikke ønsker å bli værende. Denne type næringsvirksomhet har fått så lav status at man ønsker seg bort fra den, og man får sannelig også hjelp fra stortingsflertallet til å komme seg bort fra denne delen av virksomheten.

       Hva tror man man kan få av assistanse når flertallet i Stortinget sier nei til å oppheve forbudet mot midlertidig ansettelse, sier nei til å oppheve forbudet mot å øke kvoten for frivillig bruk av overtid og sier nei til å oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling? Så sier man ja til å fortsette med det systemet som vi ser flust av, som skaper en slags sysselsetting, og det er for dem som sitter og behandler alle disse dispensasjonene. Så presterer man samtidig å si at man har ikke oppfattet eller hørt at det er noen som etterspør krav om å løse opp i disse problemene. Da må jeg sannelig tillate meg å stille spørsmålet om hva slags kontakt man egentlig har til arbeidsmarkedet, arbeidslivet og næringslivet i dag, når man kommer med sånne uttalelser. Har man ikke registrert hva som er situasjonen i arbeidsmarkedet for de små og mellomstore bedriftene, og spesielt de som ligger i Utkant-Norge? Skjønner man ikke at det flertallet gjør i dag overfor disse deler av landet, hvor de små og mellomstore bedriftene, som ikke minst preges av sesongvirksomhet, er i stort flertall, er å bidra til å holde folk ute fra arbeidslivet?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 134)