Sak nr. 1
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (Innst.O.nr.41 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.4 (1997-1998))

TALERE:

       Per Sandberg (Frp) (ordfører for saken):

       Regjeringen fremmer i Ot.prp.nr.4 forslag om lov om endringer i lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. Forslaget er identisk med lovutkast som ble fremmet i Ot.prp.nr.66 (1996-1997).

       Forslaget er ment, og tar sikte på, å bedre den økonomiske stillingen til kvinner som skilles etter langvarige ekteskap. I forslaget søkes dette gjennomført ved gjeninnføring av en kompensasjonsbestemmelse for pensjonsrettigheter som unntas fra deling etter ekteskapsloven § 61 bokstav b. Videre foreslås det å presisere i lovteksten til ekteskapsloven § 81 at det som hovedregel skal gis bidrag uten tidsbegrensning ved skilsmisser etter langvarige ekteskap.

       Det er på det rene at den tidligere ekteskapsloven av 20. mai 1927 ivaretok disse aktuelle problemstillingene, i motsetning til den nye ekteskapsloven, som viderefører kompensasjonsbestemmelsen om « andre eiendeler og rettigheter », men ikke pensjonsrettigheter.

       Etter ekteskapsloven § 63 åpnes det for at en ektefelle kan kreve vederlag, men kun dersom den andre ektefellen har benyttet fellesmidler til å ordne private forsikrings- og pensjonsrettigheter. § 63 kan ikke benyttes for krav om vederlag for opptjente rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden eller andre offentlige pensjons- og trygdeordninger. Ei heller kan en anta at § 63 åpner for vederlagskrav når det gjelder private tjenestepensjoner fra arbeidsgiver.

       Forslaget er, som sagt ment i sterkere grad å ivareta hensynet til kvinner som skilles etter et langvarig ekteskap, og som har ivaretatt omsorgsoppgavene i hjemmet og på grunn av dette ikke har tjent opp pensjonspoeng. Forslaget innebærer at disse personer etter en konkret rimelighetsvurdering kan få kompensasjon eller deler av den andre ektefellens opparbeidede rettigheter som holdes utenfor delingen på skiftet.

       Det er tverrpolitisk enighet i komiteen om at dette er en gruppe mennesker, fortrinnsvis kvinner, som har tatt større deler av omsorgen og oppgavene i hjemmet, og som på grunn av dette faller uheldig ut med hensyn til opptjente pensjonsrettigheter, og at det er nødvendig med lovendringer.

       Komiteens flertall ser at den eksisterende lovteksten ikke er klargjørende nok for å få samsvar mellom forarbeidene, rettspraksis og administrativ praksis, og støtter derfor Regjeringens forslag til endringer av lovteksten.

       Så til bidrag uten tidsbegrensning - dagens situasjon. I dag er ekteskapsloven bygd på prinsippet om at ved separasjon og skilsmisse opphører ektefellenes gjensidige underholdsplikt. Men den åpner for å pålegge bidrag hvis den ene ektefellen gjennom omsorg for felles barn eller ved fordeling av felles oppgaver i samlivet har fått dårlig evne for et passende underhold etter skilsmissen. Bidraget skal utmåles etter begge parters behov og evner i henhold til §§ 79 og 80. Varigheten på bidraget skal begrenses til tre år. Ved langvarige ekteskap eller andre særlige grunner kan bidraget fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Økonomisk uavhengighet er poenget for tidsbegrensning på tre år. Det fremgår også av forarbeidene til ekteskapsloven at det normalt bør fastsettes bidrag uten tidsbegrensning ved langvarige ekteskap, der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert.

       Forslaget bygger på at dagens lovtekst ikke er presiserende nok vedrørende forannevnte ønsker. Det foreslås derfor direkte i lovteksten at etter langvarige ekteskap « skal bidrag som hovedregel fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning ».

       Komiteen støtter i sin helhet Regjeringens forslag til ny lovtekst i § 81.

       Komiteen har ikke merknader for øvrig og anbefaler Odelstinget å fatte vedtak som foreslått i innstillingen.

Grethe G Fossum (A) : Den endringen i ekteskapsloven som vi behandler i dag, kommer på bakgrunn av den økonomiske stillingen som en del kvinner kommer i etter at de skilles etter et langvarig ekteskap. Mange kvinner opplever, etter at de gjennom et langt liv har stelt hjemme for mann og barn, har hatt få muligheter til å tjene opp pensjonspoeng og har hatt få muligheter til å ta utdanning, at de når de skilles etter 25 års samliv, står der uten jobb, uten utdannelse og uten pensjonspoeng. Derfor har komiteen åpnet muligheten for at kvinner som kommer i en slik situasjon, skal kunne tilkjennes bidrag, selv om de ikke lenger har ansvar for felles barn.

       Forslaget bygger på at man skal legge vekt på varighet av ekteskap, størrelsen på mannens pensjonsrettigheter, partenes alder og muligheten til å få eget arbeid. Hensikten med loven er å få et rettferdig system som sikkerhet for den personen som har bidratt til hjemmearbeidet.

       Diskusjonen har også gått på deling av pensjonspoeng. Dette er en mulighet som departementet nå ser på. Det er mange regler, lover og implikasjoner i det systemet, så Arbeiderpartiet avventer det arbeidet som gjøres i departementet, før man ser nærmere på problemstillingen med deling av pensjonspoeng.

       Dette er et lite skritt i retning av å få større trygghet for de kvinner som har brukt mesteparten av sitt liv i hjemmets tjeneste. Det spørs om man senere skal gå til litt større skritt.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (komiteens leder):

       Det er positivt at et flertall i komiteen støtter forslagene fra Regjeringen om å endre ekteskapsloven § 61 bokstav b og § 81. Endringsforslaget i ekteskapsloven gjelder en styrking av den økonomiske situasjon for ektefeller som blir skilt etter et langt ekteskap hvor den ene ektefelle har vært hjemmeværende med omsorgsoppgaver og ikke tjent opp pensjonspoeng.

       Da velferdsmeldingen ble behandlet, understreket en behovet for i sterkere grad å ivareta hensynet til kvinner som skilles etter langvarig ekteskap i godt voksen alder, og som har dårlig pensjonsopptjening i folketrygden. Dette lovendringsforslaget er et skritt i riktig retning når det gjelder å ivareta denne gruppens behov.

       Gruppen kvinner vi her snakker om, hadde kompensasjonsbestemmelse for pensjonsrettighetene i den gamle ekteskapsloven. Ved revisjon av ekteskapsloven i 1991 falt disse rettigheter bort. Vi ønsker nå å støtte forslaget om å gjeninnføre disse rettighetene, som det er bred enighet om at disse kvinnene skal ha. Kristelig Folkeparti er fornøyd med at det nå gjeninnføres en kompensasjonsregel for pensjonsrettigheter som kan unntas fra deling etter ekteskapsloven § 61 bokstav b.

       Det blir gitt en presisering om adgangen til å fastsette bidrag uten tidsbegrensning i ekteskapsloven § 81. Ektefellenes gjensidige underholdsbidrag opphører vanligvis ved separasjon og skilsmisse. Av forarbeidene til ekteskapsloven går det imidlertid fram at bidrag normalt bør fastsettes uten tidsbegrensning ved langvarig ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert. Det lovendringsforslaget vi nå behandler, sørger for samsvar mellom forarbeidene, administrativ praksis og lovtekst. Kristelig Folkeparti synes det er positivt, da det sikrer kvinner som har vært hjemmearbeidende, bedre enn i dag.

       Bidrag kan kreves på et hvilket som helst tidspunkt, også først på det tidspunkt kvinnen f.eks når pensjonsalder. Dette er en viktig presisering.

       Sosial- og helsedepartementet utreder spørsmålet om fleksible pensjonsordninger og besteårsregelen. Endringen i ekteskapsloven som vi nå behandler, gir i påvente av denne utredningen et viktig bidrag i riktig retning for kvinner som har vært helt eller delvis hjemmearbeidende.

Erna Solberg (H) : Jeg er glad for at alle i dag er ganske fornøyd med å få gjennomført denne lovendringen, men jeg må si det har tatt veldig lang tid. Bakgrunnen for den lovendringen som behandles i dag, var et Dok.nr.8-forslag som ble innlevert i november 1993 fra fire Høyre-representanter, nettopp fordi vi ønsket å sette søkelys på den problematiske stillingen som en rekke kvinner var kommet i - kvinner som etter langt ekteskap har manglet mulighet til å få ut pensjon som en del av oppgjøret i forbindelse med en skilsmisse, på grunn av vårt teknisk vanskelige pensjonssystem.

       Det som var det interessante ved dette, var jo at det ble avklart veldig raskt. Allerede i februar 1994 var det et klart flertall på Stortinget som mente at disse lovendringene burde gjøres, og at det var en sak som var viktig fordi den gjaldt en gruppe kvinner som kom dårlig ut. Ett parti stemte imot, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå sier at de vil ha disse reglene. De stemte altså imot at disse lovendringene skulle komme, og jeg har opplevd den utviklingen vi har hatt, som en trenering fra arbeiderpartiregjeringens side når det gjelder å komme med disse forslagene. For det har tatt urimelig lang tid fra Stortinget i 1994 gav klarsignal for lovendring, og til man altså i slutten av mai 1997 fremmet forslag.

       Dette er en liten endring i forhold til det store problemkomplekset med kvinners pensjonsrettigheter og det faktum at spesielt kvinner som er hjemmearbeidende i perioder - lange eller korte - opplever å tape pensjonsrettigheter. Dette er ikke en hovedløsning på alle disse områdene. Men det er en viktig løsning når det gjelder de verste eksemplene på enkeltskjebner som har vært beskrevet ganske mange ganger i avisene. Det er derfor etter vår mening viktig å få vedtatt dette nå, selv om det ikke er den perfekte løsningen for fremtiden. Det er viktig å få gjort disse endringene nå, for det vil bedre rettsstillingen i dag.

       Det pågår et arbeid om oppfølging av velferdsmeldingen når det gjelder spørsmål om deling av pensjonspoeng eller pensjonsrettigheter på andre områder, knyttet til de vanskelige spørsmålene: Hva gjør man i forhold til folketrygden? Hva gjør man med besteårsregelen? Det er dette som bremser mange av disse delingsproblemene, fordi man kan komme i en situasjon hvor enten familien totalt sett taper pensjon, eller familien får mer ut av pensjonssystemet hvis de blir skilt enn hvis de ikke er skilt.

       Dette er viktige spørsmål. Men jeg har merket meg at SV i innstillingen har ønsket å ta opp disse spørsmålene i hele sin bredde. Det er vi ikke uenig i, og det har vi altså tatt opp, og deler av dette er under arbeid. Men det er etter min mening ganske viktig at det ikke er til hinder for at man får vedtatt lovendringer som bedrer strakssituasjonen. Dette er altså et lite steg på veien. Det er ikke den perfekte og endelige løsningen.

       Jeg er glad for at det også blir understreket at det går an å ta opp spørsmål om bidrag ikke bare i forbindelse med skilsmissen, men også når man nærmer seg pensjonsalderen, og at det presiseres godt i denne lovteksten. Det er vesentlig at man har mulighet til å komme tilbake til dette når man ser utviklingen.

       Jeg synes altså at vi bør være seriøst opptatt av denne gruppen kvinner som dette først og fremst gjelder. Jeg tror ikke, som det ble lagt vekt på fra arbeiderpartiregjeringen og som jeg også har sett nevnt fra Arbeiderpartiet, at dette er en gruppe som vil dø ut over tid. Jeg tror det er en gruppe som vil reduseres, men det vil fremdeles være personer som av ulike grunner ikke kommer til å være fullt ut yrkesaktive, f.eks innenfor rekken av små og mellomstore familiebedrifter hvor den enkleste løsningen er at en bidrar litt og lar en jobbe mye. Dette er en struktur rundt omkring i landet som innebærer at en del kvinner vil kunne oppleve urimeligheter knyttet til skilsmisse etter å ha gjort en stor innsats hjemme, en innsats som har vært basis for de pensjonsrettighetene som er opparbeidet. Derfor er det viktig å få vedtatt lovteksten i dag. Men det er også viktig å ha med seg at disse spørsmålene vil vi komme tilbake til når man er ferdig med de utredninger som kommer som en oppfølging av velferdsmeldingen.

Unn Aarrestad (Sp) : Dette forslaget tek sikte på å betra den økonomiske stillinga til kvinner som vert skilde etter langvarige ekteskap. Desse har, trass i at dei er godt vaksne, ofte dårleg poengopptening i folketrygda. Mange av desse var heime med og for familien i fleire år. Det gav i dei tider lite poeng eller ingen poeng. Men dette gjeld ikkje berre dei som var såkalla heimeverande, eller som jobba deltid. I tillegg til dette er det ei gruppe som reelt var i arbeid, men som ikkje fekk lov til å vera det på likningskontoret. Då tenkjer eg på alle dei kvinnene som saman med ektefellen sin dreiv gard, butikk eller anna privat næring. Etter lang diskusjon og mange år fekk desse til slutt lov å skriva inntil 30.000 kr av ekteparet sine felles inntekter på seg. Men det gav lite poeng. På toppen av dette måtte ein del av dei, ikkje minst innan landbruket, skriva opp for likningskontoret kva dei gjorde dei ulike dagane og timane i veka. Eg skulle sett den mannen som vart utsett for slik mistanke!

       Derfor er det god grunn til å endra lova om ekteskap for at desse kvinnene skal kunna koma betre ut, noko forslaget òg går ut på. Derfor meiner Senterpartiet at det ved skilsmisse skal kunna bli gjeve vederlag for ulik pensjonsopptening under ekteskapet. Regelen for dette skal brukast i dei tilfella der den eine parten, oftast kvinna, elles vil koma svært dårleg ut.

       Intensjonane med dette er å gje betre økonomisk sikring av den parten i ekteskapet som ikkje har hatt, eller av likningskontoret ikkje har fått lov til å ha, inntektsgjevande arbeid. Det er òg viktig at regelverket vert handheva på ein slik måte at eit skilsmisseoppgjer verkar rettferdig òg for den parten som i utgangspunktet står økonomisk svakt.

       Lovendringa som her er føreslått, vil nå kunna fungera som ein tryggingsventil i konkrete saker, der resultatet elles ville vore urimeleg. Derfor sluttar Senterpartiet seg til forslaget.

Ågot Valle (SV) : « Utsikter for alderdommen: fattige kvinner og rike menn - ... » er overskriften på en artikkel som Tone Sverdrup, dr. juris og førsteamanuensis ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, har skrevet. Her kommer hun med en rekke velbegrunna innvendinger mot § 61 bokstav b, som stortingsflertallet er i ferd med å vedta. Denne paragrafen omfatter som kjent - som andre også har sagt - unntak fra likedeling av formue som er bygd opp gjennom felles innsats i ekteskapet, ved skilsmisse.

       Flertallet foreslår en kompensasjonsordning. Komiteflertallets intensjoner er å bedre rettighetene til kvinner som blir skilt etter et langvarig ekteskap. SV og artikkelforfatteren mener at bedringen er minimal, og at den fortsatt vil føre til « fattige kvinner og rike menn ». Vi hadde forventet en mer offensiv holdning nå.

       Mye av norsk lovgivning er i dag med få unntak basert på likhet mellom kvinner og menn, i den forstand at kjønn behandles likt, også i nåværende ekteskapslov. Den forutsetter full og reell likestilling og tar ikke hensyn til at i dag, 20 år etter at likestillingslova ble vedtatt, er makt og ressurser ulikt fordelt. Den tar heller ikke hensyn til at kvinner og menn har ulike muligheter til å forsørge seg sjøl, og at kvinner har et annet livsløp enn menn. Mange kvinner jobber deltid og har luselønn. De har dermed ikke samme mulighet til opptjening av pensjonspoeng og pensjonsrettigheter som deres menn, og de ender som minstepensjonister etter et havarert ekteskap. Derfor mener SV at når det nå skal gjøres endringer i ekteskapslova for å bedre kvinnenes stilling, må det gjøres på en måte som faktisk fører til forbedring. Spesielt gjelder det for de kvinnene som ikke nyter godt av mulighetene til opptjening av pensjonspoeng når de har omsorg for egne barn, og som fremdeles omfattes av kravet om 40 års lønnet arbeid som gjelder for utregning av pensjon. Og dette gjelder mange kvinner som går av med pensjon de neste 30 åra. Det er nettopp i den generasjonen mange kvinner med deltidsarbeid og avbrudd i lønnet arbeid befinner seg.

       Formuen som bygges opp, som skal deles, må da også omfatte pensjonspoeng og private pensjonsordninger. I innstillinga peker vi på at pensjonspoeng er sparing som staten har som ordning for alle i lønnet arbeid, og det er ofte tilfeldig om man sparer i bank eller gjennom private pensjonsordninger. Bankkontoen vil ved en skilsmisse bli felleseie og deles, mens med det foreliggende forslaget kan mannen beholde verdien av pensjonspoengene og pensjonsordningene. At flertallet åpner for kompensasjon der den ene ektefellen - les kvinnen - er « urimelig dårlig stilt », vil ikke hjelpe særlig. Det forutsetter noen ganger rettssak, og hvem orker det etter en opprivende skilsmissekonflikt?

       Da Jurk var til høring i komiteen, pekte de også på dette forholdet. De pekte også på noe av det som Unn Aarrestad var inne på i sitt innlegg, nemlig situasjonen for de kvinnene som har lagt ned arbeidsdagen sin i landbruket og i familiebedrifter. Der føres ofte hele inntekten på mannen, og i den generasjonen som vi snakker om, blir kvinnen minstepensjonist ved en skilsmisse.

       Vi har et alternativt forslag til § 61 bokstav b. Det går ut på at vi ber Regjeringa utarbeide nye forslag til regler i ekteskapslova for deling av opptjente pensjonsrettigheter. Det må etter vår mening innebære:

       Jeg har sjøl fått brev fra bitre og fortvilte kvinner som sitter fattige igjen etter et langt ekteskap. Med vårt forslag vil de få muligheter til rettferdig deling av felles formue, som begge ektefeller har bidratt til å bygge opp.

       På vegne av SV fremmer jeg det forslaget som er referert i innstillinga. De andre forslaga til vedtak støtter vi fordi de faktisk innebærer en reell forbedring.

       Man kan vel kanskje si det slik at dette dreier seg om en forbedring for de « glemte kvinnene », de som har hatt en viktig arbeidsplass hjemme med barn, og som i langt mindre grad enn det som er situasjonen i dag, også har hatt inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet. Det betyr ikke - og her tror jeg det kan være grunn til å fremheve det som er blitt sagt - at dette er en problemstilling som vil falle vekk om noen år. Det vil nok heller være slik at den blir redusert, altså at antallet personer den vil gjelde for, vil bli færre. Men det er viktig ikke å glemme de gjenværende, selv om gruppen blir mindre.

       Det kan også være grunn til å fremheve at lovendringen kanskje ikke er så stor i forhold til det som har vært gjeldende rett etter den lovbestemmelsen vi har i dag, og da tenker jeg på § 81, men rettssituasjonen kommer langt klarere til uttrykk. Det er i seg selv alltid viktig, men kanskje særlig viktig når det gjelder den typen regler som vi her har med å gjøre. For det er - som Ågot Valle var inne på - et spørsmål om eventuelt å gå til rettssak, og hvis man skulle gjøre det, er det alltid viktig å ha et best mulig grunnlag for å kunne vurdere sjansene til å få medhold. Dessuten vil klare regler redusere antallet rettssaker, fordi det da er stor sannsynlighet for at den annen part ikke vil motsette seg et krav.

       Det er min vurdering at endringene i § 81 antakelig er langt viktigere enn endringene i § 61, i den forstand at det kanskje ikke alltid er den typen regler som det er enklest å anvende i praksis.

       Men en problemstilling som vi ikke har til behandling her i dag, er den som oppstår når den bidragspliktige dør. Da vil bidragsplikten falle bort. Hvis vi går til folketrygdloven, vil situasjonen for den gjenlevende - som vil være bidragsmottakeren, som nesten alltid vil være en kvinne - faktisk avhenge av om den tidligere ektefellen dør før eller etter at det er gått fem år etter skilsmissen. Dør vedkommende før det er gått fem år, gir folketrygdloven rett til etterlattepensjon, riktig nok på noen nærmere vilkår, men de vil vanligvis være oppfylt i alle fall når det gjelder eldre kvinner. Dør vedkommende etter at det er gått fem år etter skilsmissen, har man ikke rett på etterlattepensjon. Med de holdninger det gis uttrykk for i de forslagene vi i dag har til behandling, og den holdningen det gis uttrykk for i debatten her, må det være all grunn til å se nærmere på denne bestemmelsen i folketrygdloven. En mulighet kunne være å si at i de tilfeller der det foreligger krav på bidrag, vil man også få etterlattepensjon etter folketrygdloven.

       En kvinne kom i denne situasjonen. Mannen døde da det var gått seks år etter skilsmissen. Kvinnen ble intervjuet i Bergens Tidende den 7. mars i år, og overskriften på intervjuet var: « Staten stjeler pensjonen min ». Det kan nok være et godt uttrykk for hvordan dette oppleves for den som kommer i denne situasjonen.

       Det er også viktige sammenhenger mellom den saken vi i dag har til behandling, og det spørsmålet som jeg har vært inne på, men man må selvfølgelig komme tilbake til det i en annen sammenheng. Jeg vil sterkt oppfordre Regjeringen til å gå inn i dette spørsmålet i forbindelse med arbeidet med folketrygdloven som en oppfølging av velferdsmeldingen.

       Til slutt vil jeg si at jeg på mange måter har ganske stor sympati for de synspunkter som SV har fremført i dag, men det vil nok ikke være aktuelt å stemme for et slikt forslag - i alle fall ikke når det har den ordlyden som forslaget fra SV har. Men det er også spørsmål som fortjener nærmere overveielse, og som det er grunn til å komme tilbake til.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg er glad for at fleirtalet i komiteen støttar framlegget frå Regjeringa om å endra ekteskapslova § 61 og § 81.

       Framlegget tek sikte på å betra den økonomiske stillinga til kvinner som blir skilde etter langvarige ekteskap. Dei fleste menn i yrkesaktiv alder har inntektsgjevande heildagsarbeid. Mange kvinner i godt vaksen alder har derimot heilt eller delvis vorte forsørgde av ektemaken ved at dei har vore heimearbeidande eller deltidsarbeidande i delar av eller heile den yrkesaktive alder. Når desse kvinnene blir skilde og må forsørgja seg sjølve, vil mange av dei kunna ha store problem med å få lønna arbeid på grunn av alder, lita yrkesrøynsle eller mangel på utdanning. Ved pensjonsalder vil desse kvinnene berre ha rett til minstepensjon, mens den fråskilde ektemaken ofte vil ha høg tilleggspensjon og supplerande pensjon. Ektemannen har hatt høve til å opparbeida seg slike rettar fordi kona har vore heime og tatt hand om born og heim. Når ektemakane skil lag etter langvarig ekteskap, kan det difor føra til at dei får nokså ulike økonomiske vilkår i alderdomen. Desse kvinnene har gjort ein stor innsats med omsorgsoppgåver i heimen gjennom mange år, og Regjeringa er svært oppteken av å gjera noko med deira situasjon.

       Endringa i ekteskapslova § 61 dreier seg om å føra inn ein regel som gjev kompensasjon for pensjonsrettar som blir unnatekne frå deling etter ekteskapslova § 61 bokstav b. Den føreslåtte lovendringa vil bli ein tryggleiksventil som gjev domstolane heimel til å gje kompensasjon i konkrete saker der resultatet elles ville bli urimeleg. Som komiteen har merka seg, er den foreslåtte lovendringa å føra inn igjen ein regel som fanst i den gamle ektefellelova. Men etter den tidlegare regelen kunne kompensasjon berre gjevast når ein ektemake elles var urimeleg dårleg stilt og særlege grunnar talte for det. Etter lovframlegget krev ein ikkje at det ligg føre særlege grunnar, og framlegget går difor noko lenger enn den tidlegare regelen.

       Endringa i ekteskapslova § 81 er ei presisering i lovteksten, slik at det blir direkte uttrykt at ektefellebidraget som hovudregel skal gjevast utan tidsavgrensing når det gjeld skilsmisse etter langvarig ekteskap. I praksis er dette òg hovudregelen i dag, men ved å ta det inn i lovteksten oppnår vi å klargjera gjeldande rett. Dette er viktig, då mange kvinner dessverre har manglande kjennskap til rettane sine.

       Eg er klår over at framlegget ikkje inneber dei store endringane, men det er eit steg i rett retning for å betra situasjonen for dei kvinnene som kjem urimeleg dårleg økonomisk ut etter eit langvarig ekteskap. Det er er fleire som har peikt på det i innlegg tidlegare. Vi er ikkje komne i mål, men det er eit steg i rett retning. Eg ynskjer å sjå nærare på om det er mogleg å gjera noko meir for å betra stillinga til desse kvinnene som har hatt ulønna omsorgsarbeid, og som etter mange år i ekteskap av ulike grunnar blir skilde. Som det tidlegare har blitt peikt på, har denne saka lege lenge, og eg synest det var viktig for meg i alle fall å gå så langt som vi går i dag, og så må vi koma tilbake til det.

       Sosial- og helsedepartementet greier som kjent ut spørsmål om fleksible pensjonsordningar og « besteårsregelen », som vil vera relevant for denne problemstillinga. Eg vil difor vurdera denne utgreiinga nøye før eg eventuelt foreslår andre endringar i ekteskapslova.

Kjellaug Nakkim (H) : Det er gledelig å høre den enigheten som utspinner seg i debatten om denne saken i dag. Det merkelige er at denne enigheten egentlig har vært til stede hele tiden, uten at man har kommet frem til noen løsning i saken. Og en kan spørre seg hvorfor i all verden det har tatt så lang tid som det har gjort.

       Den endringen i ekteskapsloven som vi behandler i dag, har en lang forhistorie. Og det at man har en enstemmig innstilling i dag, er som sagt gledelig. Det alle har presisert, er at dette bare er et skritt i riktig retning, og at det er en minimumsløsning.

       Saken ble allerede belyst i St.meld.nr.12 (1988-1989), trygdemeldingen. Det er altså ti år siden saken var oppe første gang. Det ble den gang veldig fokusert på alle vanskelighetene med endring av lovverket, og man var enig om at man burde løse det. Men det var ikke noen som tok problemet så alvorlig at de la seg i selen for å få løst det.

       Retten til tilleggspensjon er som tidligere sagt, knyttet til lønnet arbeid. Fravær fra yrkeslivet i mange år på grunn av omsorgsarbeid eller andre forhold gjør at tilleggspensjon ikke blir opptjent. Hovedtyngden av dagens minstepensjonister er kvinner som har vært hjemmearbeidende hele livet. Minstepensjon og etterlattepensjon skaper trygghet for dem som ikke har deltatt i inntektsgivende arbeid. Men en skilsmisse etter mange års ekteskap kan gi urimelige utslag for den ektefellen som har vært hjemmeværende, fordi denne kvinnen som regel har problemer med å gå ut i arbeidslivet, noe som har blitt påpekt fra flere hold.

       Det er denne type urimelighet Høyre har forsøkt å finne løsninger på. Vi fremmet derfor et Dok.nr.8-forslag i 1993, og allerede i innstillingen den gangen var det enighet om at dette spørsmålet burde vurderes i proposisjonen om velferdsordningene, noe som også er blitt gjort. Men Høyre og Kristelig Folkeparti forutså en del problemer i forbindelse med deling av pensjonspoeng, og at dette ville kunne ta lang tid, så vi fremmet derfor i den samme innstillingen et forslag om at regjeringen måtte se på endring av ekteskapsloven §§ 61 og 81, eller at vi måtte presisere bestemmelsene. Som sagt, vi forutså at dette kunne ta lang tid, og vi ville ha en rask løsning på det. Likevel har det tatt fire år før man har fått frem denne proposisjonen. Jeg har etterlyst den flere ganger. Det har vært lovet at man skulle se på det og komme med en løsning, men det har som sagt tatt fire år. Vi er derfor glad for at statsråden nå har fremmet dette så fort hun kunne.

       Så er det noen som sier at dette er et problem som vil avta etter hvert som stadig flere ektefeller eller samboere nå deltar i det yrkesaktive liv. Men det vil fortsatt være et problem, og det vil ikke falle bort. Det er å være litt på avveier hvis man tror det. Det har vært veldig mange innvendinger mot det forslaget som ligger på bordet i dag - som er en minimumsløsning - selv om de fleste godtar det. Innvendingene har gått på at man tidligere ut fra « særlige grunner » har hatt mulighet til å få bidrag, mens man nå har skiftet ut « særlige grunner » med « urimelig dårlig stilt ». Jeg stiller spørsmål om man ikke fortsatt egentlig er litt i det samme uføre, fordi man vil få en skjønnsmessig vurdering av begrepet « urimelig dårlig

       stilt ». Og jeg håper at det ikke blir slik at man til stadighet må gå til retten for å kunne få dette fastslått.

       Vi i Høyre er - i likhet med de fleste andre - enige i at man må avvente gjennomgangen av folketrygdloven, og derfor stemmer vi ikke for SVs forslag nå. Jeg vil henstille til SV å gjøre dette forslaget om til et oversendelsesforslag, fordi det ligger mange gode intensjoner i det, og det ville egentlig være synd om det ble nedstemt.

Per Sandberg (Frp) : Lovforslaget har som tidligere nevnt, bakgrunn i Dok.nr.8:10 (1993-1994), som ble vedtatt oversendt regjeringen for drøftelser i forbindelse med fremleggelsen av velferdsmeldingen. Et flertall sluttet seg til forslagene, slik de ble redegjort for i velferdsmeldingen. Fremskrittspartiet hadde ikke noen merknader i denne innstillingen. Men Fremskrittspartiet ser selvsagt også at dette er en gruppe i samfunnet som har utført en meget viktig samfunnsoppgave gjennom å ivareta omsorgen i hjemmet, og som så mister rettighetene som er opparbeidet i fellesskap i ekteskapet.

       I 1992 var det 10.200 skilsmisser i Norge. 25 % av disse ekteskapene hadde vart i mer enn 25 år. Mange av kvinnene dette gjelder, vil ha vanskeligheter med å få inntektsgivende arbeid. De aller fleste har vært forsørget av ektefellen og vil ved oppnådd pensjonsalder kun ha krav på minstepensjon. De vil ha liten eller ingen mulighet til å beholde hjemmet eller skaffe seg et tilsvarende nytt. Mange av disse kvinnene har gjort en betydelig innsats med omsorgsoppgaver i hjemmet over mange år. For dette får de ingen kompensasjon ved en skilsmisse og ingen større del av fellesformuen ved deling.

       På den annen side kan det også sies at ved det forslaget som foreligger, vil mannen bli tilkjent en forsørgelsesbyrde for resten av livet. Det kan virke urimelig. Fremskrittspartiet ønsker derfor å presisere at også kvinnen bør sørge for at det opprettes pensjonsordninger for henne selv underveis i ekteskapet eller sørge for at andre ordninger kommer på plass frem mot pensjonsalderen. Dette var dessverre ikke aktuell problemstilling for 30 år tilbake. På grunn av dette er det vi i dag har en del kvinner som faller mellom to stoler. For den gruppe kvinner dette gjelder, vil det være rimelig å sørge for en mulighet til å ha en levestandard tilnærmet lik den ektefellen oppebærer etter en skilsmisse. Dette er selvsagt forutsatt at ekteskapet har vart i lang tid når skilsmissen er et faktum.

       Det kan også virke urimelig å innføre nye regler for ekteskap som allerede er inngått. Å innføre endringer for ekteskap inngått etter et gitt tidspunkt har liten hensikt, da dette regelverket i det alt vesentlige kun vil være relevant for ekteskap inngått for lenge siden. Fremskrittspartiet ønsker å bemerke at hadde vårt ønske om ektefelledelt beskatning vært gjennomført, ville sannsynligvis problemet ikke oppstått. Da ville pensjonspoengene blitt fordelt på begge ektefellene. Det er vel også verdt å bemerke at problemet vil forsvinne over tid på grunn av at ingen av partene i dagens unge familier vil være hjemmeværende over 20-25 år, og at begge har en eller annen form for pensjonsordning.

       Jeg vil til slutt signalisere at Fremskrittspartiet vil støtte det foreliggende forslag, men hadde ønsket en mer presis formulering når det gjelder vurderingen av partenes situasjon eller tidspunkt for inngåelse av ekteskapet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 247 f.)