Sak nr. 2
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringar i film- og videogramlova og straffelova (Innst.O.nr.40 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.8 (1997-1998))

TALERE:

       Ola T Lånke (KrF) (ordfører for saken):

       De forslag til endringer i film- og videogramloven og straffeloven som foreligger til behandling gjennom Innst.O.nr.40, er et resultat av flere henvendelser fra Stortinget der det er bedt om en revisjon av loven. Også i Regjeringens handlingsplan mot vold i billedmedier har det vært foreslått flere tiltak som innebærer vurderinger og endringer av film- og videogramloven og forskriftene til loven. Det er ikke minst utviklingen i mediebildet i de senere årene som har gjort revisjonen nødvendig. Parallelt med den tekniske utviklingen har man vært vitne til en urovekkende økning i bruken av voldsskildringer og voldsinnslag innenfor de ulike billedmedier.

       Den økte mengde av spekulative og kyniske voldsfremstillinger i underholdningsøyemed som også blir tilgjengeliggjort for barn og unge, er svært bekymringsfull. Også på dette området gjør vi som lovgivere rett i å erkjenne at vi har vanskelig for å henge med i utviklingen, enten det gjelder den tekniske utviklingen, eller det gjelder nye etiske problemstillinger som dukker opp.

       Dette siste har vi jo sett eksempel på også i denne uken. Etter at innstillingen var avgitt, har det vært til godkjennelse en film hvor nekrofili inngår, og uten her å ta endelig stilling til en film som de færreste har sett, kan vi slå fast at nettopp dette understreker behovet for kontinuerlig gjennomtenkning av hvor grensene bør gå, og i det hele av hva som bør slippes igjennom, og hva som bør holdes tilbake. Når det gjelder den omtalte filmen, tillater jeg meg også å si at jeg har den tiltro til departementet at man der vil tenke grundig gjennom hvordan man kan motvirke at filmer og andre billedmedier med støtende innhold av dette slag kan bli avvist.

       Hovedformålet med de foreslåtte endringer i film- og videogramloven og straffeloven har vært å demme opp for bruken av voldsskildringer i alle medier med levende bilde. Det har vært enighet i komiteen om å foreta en nødvendig samordning av film- og videogramloven og straffeloven slik at nye medier også omfattes av lovverket. I dag faller bl.a film på egne filmkanaler over tele- og kabelnett, enkelte CD-rom, dataspill og elektroniske oppslagstavler utenfor lovens virkeområde. Endringene i forhold til straffeloven § 382 og henvisningen til denne i film- og videogramloven vil føre til at loven i hovedsak vil omfatte alle medier. Dette er et viktig framskritt for nettopp å kunne imøtekomme lovens hovedformål. Rent prinsipielt har det vært avgjørende viktig å legge vekt på at det skal være innholdet og ikke lagringsmediet som skal avgjøre hva som faller inn under loven. Et nytt punkt i forbindelse med revisjonen er at Barneombudet nå også vil få klageadgang når det gjelder fastsetting av aldersgrenser i Statens filmtilsyn.

       Komiteen har imidlertid funnet å måtte gjøre et unntak når det gjelder data- og TV-spill. Regjeringen har av praktiske årsaker ikke foreslått disse innlemmet i loven, slik at de derfor ikke vil bli gjenstand for forhåndskontroll. I komiteen har det også vært forståelse for at en slik kontroll vil bli tid- og ressurskrevende, og man har derfor ikke gått inn for en innlemming på nåværende tidspunkt. I stedet har komiteen bedt Regjeringen følge utviklingen på dette området nøye og komme tilbake med tiltak som kan bedre kontrollen i forhold til nettopp de grafiske billedmediene.

       Det har også vært et viktig anliggende for komiteen å legge til grunn at de ulike forslag til endringer ikke må innebære en liberalisering og derved en svekking av mulighetene til å stanse filmer og videogram med uønsket innhold. Også blant høringsinstansene var det allmenn oppslutning om at film- og videogramloven ikke bør liberaliseres.

       Jeg vil understreke at komiteen har sluttet seg til departementets vurderinger om at de foreslåtte endringer av §§ 4 og 7 i film- og videogramloven ikke vil føre til en slik liberalisering i forhold til gjeldende rett, og komiteen mener at dette må legges til grunn ved senere lovfortolkning.

       På ett punkt har imidlertid komiteen delt seg når det gjelder endringer i straffeloven § 382. Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har ønsket å gjøre et unntak for filmklubbvirksomhet, slik den i dag drives av Norsk Filmklubbforbunds medlemsklubber. Komiteens mindretall, bestående av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har imidlertid gått mot innføringen av en ordning som unntar filmklubbvirksomhet fra forbudet mot voldsskildringer og har lagt til grunn at straffelovens offentlighetsbegrep, slik reglene i dag gjelder for fremvisning av pornografisk film, også må legges til grunn når det gjelder visning av voldsskildringer i filmklubbene.

       Det andre hovedformålet med lovrevisjonen har vært en justering av rammeverket og forsøk på å finne virkemidler som i størst mulig grad kan begrense distribusjon av ulovlig produserte videogram. I denne sammenheng har man vært opptatt av å finne registrerings- og merkeordninger som i størst mulig grad ivaretar dette formålet. Komiteen har i forbindelse med sitt arbeid trukket inn flere høringsinstanser, og i særlig grad har Norsk Videogramforening, som har representert bransjen, bidratt med en rekke viktige innspill. Selv om komiteens flertall ikke har kunnet imøtekomme bransjens innvendinger på en del punkter, har komiteen vært opptatt av å lytte til de ulike synspunkter og vurdere nøye også de innvendinger bransjen har kommet med.

       En av hensiktene med lovforslaget har imidlertid vært å bringe loven i samsvar med EØS-avtalen. Det har vært reist klage mot Norge, om at man ikke holder seg til avtalen når det gjelder kontroll med omsetning av videogram. De foreslåtte endringene vil bringe loven i samsvar med EØS-avtalen, samtidig som det også vil gi oss økt kontrollmulighet når det gjelder utenlandsproduserte videogram. Slik sett innebærer lovforslaget en skjerping i forhold til dagens regelverk. Situasjonen er at distributører i utlandet ikke kan rammes av norsk straffelov. Samtidig har vi ifølge EØS-avtalen ikke lov til å diskriminere mellom norske og utenlandske distributører. For å kunne ha en best mulig kontroll over innholdet har komiteens flertall funnet det nødvendig å gå inn for en ordning med bruk av klistremerker på videogram, til tross for at bransjen har ønsket en enklere ordning med trykking av merker.

       Komiteens mindretall, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, har gått inn for å beholde dagens ordning, med visse justeringer, der det kan velges mellom bruk av klistremerker og trykking av merker. Jeg vil imidlertid legge til at når flertallet har valgt en ordning med klistremerker, er ikke det ut fra et bestemt prinsipp, men fordi dette synes å være langt det beste alternativet i den nåværende situasjon.

       Flertallet har valgt å følge departementets anbefaling, idet det sier at det bare er en ordning med klistremerker som kan bidra til å opprettholde den nødvendige kontroll, samtidig som en slik ordning ikke vil diskriminere mellom norske og utenlandske distributører, som er et krav etter EØS-avtalen.

       Flertallet har samtidig også understreket at Regjeringen har ansvar for å utforme regler som lar seg praktisere, og som fortløpende kan vurderes, slik at bransjen ikke pålegges større forpliktelser enn nødvendig.

       Når det gjelder avgiftsordningen, har Regjeringen foreslått en omlegging som har sammenheng med valg av merkeordning ved at avgiften til Norsk kino- og filmfond knyttes opp mot salg av registreringsmerker i Statens filmtilsyn. Samtidig er det foreslått at denne avgiften flyttes over fra omsetningsleddet til distributørleddet, noe som betyr enklere og mer effektive innkrevingsrutiner. Den viktigste fordelen med dette er at det vil kunne sikre avgiftsinnbetalingen også fra distributører i utlandet, og dette har vært hovedgrunnen til at komiteens flertall har støttet dette forslaget.

       Mindretallet, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, har på sin side sluttet seg til forslaget om en omlegging til distributørleddet, men går imot forslaget om å knytte avgiften opp mot salg av registreringsmerker og mener at den fortsatt bør være prosentbasert.

       For øvrig har det vært full enighet i komiteen om forslaget til endring av registreringsordningene, slik at kravet om særskilt registrering av importører og produsenter faller bort, og at den ansvarlige distributør i stedet blir registrert i forbindelse med registrering av videogram.

       Derimot har komiteen delt seg i synet på den kommunale løyveordning. Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttrykker at de ser nødvendigheten av fortsatt å ha en løyveordning for å kunne øve kontroll med videoomsetningen og derved begrense tilbudet av ulovlige filmer, og slutter seg til Regjeringens forslag. Mindretallet, Fremskrittspartiet og Høyre, vil derimot fjerne løyveordningen.

       Det samme flertallet har videre understreket at det er viktig med like regler mellom kommunene, og at det bør skilles mellom salg og utleie av videogram, likeledes at det bør skilles mellom aktører som har omsetning av videogram som hovednæring, og dem som bare tilbyr et lite antall filmer.

       Til tross for den uenighet som har vært i komiteen på noen punkter, er jeg likevel overbevist om at de endringer som nå vedtas, er endringer til det bedre, en skjerping av kampen mot ødeleggende og nedbrytende voldsspekulasjon i ulike former for billedmedier.

       Til slutt vil jeg anbefale komiteens innstilling og vise til de merknader som fremkommer i denne.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg skal ikke gjenta den saksgjennomgangen som saksordføreren foretok, men gå rett på de problemstillingene som har vært vanskeligst for oss. Dette har faktisk ikke vært noen enkel sak å komme i mål med. Filmloven er et av de viktigste styringsverktøyene våre innenfor medieområdet, derfor har det vært viktig for oss å sørge for at den er mest mulig oppdatert. Samtidig gjør den teknologiske utviklingen og ikke minst framveksten av nye medier det nødvendig å utvide virkeområdene for vårt lovverk. Dataspill og databaser blir nå omfattet av straffelovens reguleringer, noe vi i Arbeiderpartiet oppfatter som et framskritt. Nå har enkelte prøvd å framstille dagens forslag som en liberalisering av de begrensningene som ligger i lovverket for hva som kan vises offentlig. Det er vel ikke den saken som har engasjert mest, men jeg kan bekrefte at vi i Arbeiderpartiet ikke opplever dagens forslag som noen liberalisering, men tvert imot ensidig som en nødvendig samkjøring av lovene våre.

       Film er ikke bare et underholdningsprodukt. Det er en tendens til at mange oppfatter et filmverk som ren kommersiell underholdningsindustri. Da er det grunn til å minne om at film også er et kunstuttrykk. Og vi har lange tradisjoner for - i hvert fall å ha en intensjon om - å være forsiktig med å regulere åndsverk. Det er ingen grunn til at vi skal oppleve nye Mykle-saker. Derfor har flertallet ønsket at de seriøse filmklubbene skal få lov til å fortsette med den virksomhet de driver i dag. Da må det lages kriterier for hvem som skal få lov til å unntas fra de reguleringer som er innført i straffeloven § 382. Filmklubber er uavhengige kritikk- og debattfora som på ingen måte kan sammenliknes med ordinære kino- og underholdningssteder.

       Det er i dag en kommunal løyveordning for å få omsatt videoer. Erfaringene med denne ordningen er ikke ubetinget gode, det har jeg selv fått erfare etter å ha sittet med ansvaret for dette i hjemkommunen min. Nå gjøres det endringer som gjør det vanskelig å forskjellsbehandle, og vi har prøvd å lage en ordning som ikke gir rom for de store tilfeldighetene. Likevel ber flertallet om at Regjeringen følger denne ordningen nøye for å unngå uheldige og utilsiktede virkninger. I distriktene våre har vi enkelte bensinstasjoner og kiosker som har noen få utleievideoer, og vi ønsker ikke å ta fra disse muligheten til å omsette videoer. Alternativet på små steder er faktisk ikke en stor utleiebutikk, men ingen utleie i det hele tatt.

       Så over til den vanskeligste saken: merke- og registreringsordningen. Jeg har inntrykk av at de fleste i det store og hele har vært fornøyd med dagens system for registrering og merking av videogram, men at det skjer endringer som følge av internasjonale avtaler som fordrer en bedre kontrollordning. Dagens system med trykking er praktikabel, den er enkel og den fremstår som en bedre ordning enn en ordning med klistremerker dersom kontrollen hadde vært god nok. Derfor hadde det beste vært å kunne fortsette med dagens ordning, men Regjeringen har påpekt at det ikke vil være i samsvar med EØS-avtalen. Ut fra det har flertallet sagt at vi ønsker å gjennomføre Regjeringens forslag. Men vi legger svært stor vekt på det Regjeringen har skrevet i brev til komiteen, der det fremgår at Regjeringen har mulighet til i forskrift å tillate trykking av merker. Det hadde det vært ønskelig å få til under forutsetning av at kontrollen ble like god. I den sammenheng hadde det også vært mulig å vurdere avgiftsregimet på nytt.

       Vi har med de endringene vi nå støtter, ikke til hensikt å lage en kostnadsdrivende og tungvint ordning, vi ønsker først og fremst å sikre rettferdighet og god kontroll.

Per Sandberg (Frp) : Siden 15. mai 1987, da nåværende lov om film og videogram har virket, har det skjedd mye med hvordan levende bilder distribueres. Også innholdet i filmene har forandret seg en del. Derfor er også Fremskrittspartiet med på at loven kan ses på på nytt igjen, slik at den kan gjelde for alle måter å distribuere dette produktet på. Det er i dag også forskjell på om en film vises i næring, salg, utleie eller på TV. Fremskrittspartiet er glad for at filmklubber som ikke viser filmer i næring, unntas fra bestemmelsen.

       Fremskrittspartiet har også merket seg at Regjeringen denne gangen legger langt sterkere vekt enn tidligere på kulturpolitiske hensyn, og at konsesjonsordningen nå begrunnes med at den er nødvendig for å sikre tilstrekkelig bredde i sjangre og utvalg av videogrammer. Fremskrittspartiet har problemer med å forstå at tilbud av videofilm skal være kulturpolitisk viktigere enn tilsvarende tilbud av litteratur eller musikk, men konstaterer at det åpenbart ikke er noen som har ønsket å innføre tilsvarende krav om bredde og sjangre på disse områdene. Dette tyder på at de kulturpolitiske hensyn nå trekkes inn som begrunnelse etter at det er stadig klarere at kommunal konsesjon har liten eller ingen betydning som virkemiddel for å begrense tilgjengeligheten av videogrammer med ulovlig innhold. Fremskrittspartiet vil derfor sammen med Høyre ta opp forslag om at kravet om kommunal konsesjon ved omsetning av film og videogram oppheves.

       Et irritasjonsmoment for dem som driver med videogram, er den såkalte merkingen. Det kan virke som om det kun er Fremskrittspartiet og Høyre som vil gjøre noe med dette, selv om også de andre partiene ser at den foreslåtte omlegging kan fungere tungvint og ikke minst være dyr for de berørte parter. Det er også en kjensgjerning at opptil 25 % av filmene blir returnert til distributør. Derfor må det være et lovverk som både er enkelt og medfører så lave kostnader som mulig.

       Selvsagt må det viktigste med merkeordningen være å få redusert omfanget av ulovlige filmer, men Fremskrittspartiet kan ikke se at dette gjør det nødvendig å fjerne adgangen for distributørene til å trykke registreringsmerker direkte på kassettene. Norsk Videogramforening ønsker jo nettopp å beholde dagens ordning, kanskje med noen enkle forandringer. I tillegg har Fremskrittspartiet lagt vekt på Filmtilsynets vurderinger, dvs. at man bør beholde tilnærmet dagens ordning.

       Når det gjelder avgifter, ønsker Fremskrittspartiet og Høyre at denne legges på distributørleddet, og at den skal være prosentbasert og beregnes ut fra den faktiske omsetning.

       Ut fra dette ønsker Fremskrittspartiet på vegne av mindretallet, Fremskrittspartiet og Høyre, å fremsette det forslaget som er inntatt i innstillingen.

       Lovendringen er en oppfølging av St.meld.nr.32 (1992-1993), Media i tida, og har bl.a bakgrunn i at det siden loven ble vedtatt i 1987 har utviklet seg en rekke andre former for distribusjon av levende bilder enn det som omfattes av loven fra 1987. Høyre ser problemene ved å regulere disse nye mediene. Vi konstaterer samtidig at data- og TV-spill ikke er tatt med i det foreliggende lovforslag, og vi vil be Regjeringen følge utviklingen på disse områdene, men ser samtidig at det i den rivende teknologiske utviklingen som nå kjennetegner elektroniske medier, vil være vanskelig å følge opp med lovgivning. Internett er bare en forsmak på de muligheter som ligger i globaliseringen av ulike billedmedier. Her tror jeg at den enkeltes indre verdikompass og familiens grensesetting for egne barn vil bli den viktigste sensurinstansen i de årene vi har foran oss. Det må være en like stor utfordring i verdidebatten som når det gjelder tradisjonell lovgivning, å regulere den informasjonsflommen vi nå opplever, og som vi i enda sterkere grad vil oppleve i tiden framover. Surfing i cyberspace er altså bare en forsmak på den utviklingen vi vil se i vår interaktive framtid.

       Straffeloven § 382 om vold i billedmedier blir imidlertid gjort gjeldende for regulering av elektroniske oppslagstavler i interaktive programmer. Dette er bra, men det vil gjelde utsendelse med base i Norge, og som sagt, i en globalisert IT-verden vil det være vanskelig å regulere tilfanget av informasjon og underholdning.

       Når det gjelder kommunalt løyve for omsetning, salg og utleie av videogram, vil Høyre fortsatt gå imot denne unødvendige og byråkratiske ordningen. Jeg vil minne om at Høyre under lovbehandlingen i 1987 stemte mot ordningen med kommunal konsesjon for utleie og omsetning av videogram. Høyre la den gang vekt på at ordningen åpnet for skjønnsmessig og vilkårlig behandling og derfor ville være et urimelig inngrep i adgangen til privat næringsvirksomhet. Når det gjaldt arbeidet for å hindre utvekster i videomarkedet, henviste Høyre til reglene om merking og registrering av videogram. Kommunal konsesjon ville derfor føre til en unødvendig dobbeltkontroll. Disse synspunktene fikk Høyre langt på vei tilslutning til i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.32 (1992-1993), Media i tida.

       I Ot.prp.nr.78 (1996-1997) blir det bl.a sagt at løyveordningen i seg selv « ikkje er nokon garanti når det gjeld kontroll ». Og videre: « Uavhengig av løyve, vil det alltid vere nokon som omset ulovlege videogram utanom systemet. »

       Derfor ser Høyre ingen grunn til å opprettholde ordningen med kommunalt løyve. Og det er interessant å merke seg at Regjeringens argumentasjon når det gjelder denne kommunale konsesjonsordningen, denne gangen legger sterkere vekt enn tidligere på kulturpolitiske hensyn, og at konsesjonsordningen nå blir begrunnet med at den er nødvendig for å sikre tilstrekkelig bredde i sjanger og utvalg av videogram.

       Nå har flertallet tatt et forbehold, som Alstad var inne på, når det gjelder de minste utleievirksomhetene, men Høyre har allikevel vanskelig for å forstå at tilbudet av videofilm skal være kulturpolitisk viktigere enn tilsvarende tilbud av litteratur eller musikk. Jeg må konstatere at det ikke foreligger noe krav om kommunal konsesjon for bokhandler eller musikkforretninger. Min konklusjon er dermed at de kulturpolitiske hensyn nå blir trukket inn som begrunnelse, etter at det er blitt stadig klarere at kommunal konsesjon har liten eller ingen betydning som virkemiddel for å begrense tilgjengeligheten av videoer med ulovlig innhold.

       Den delen av loven som har voldt mest bry, er merking av videogram. Høyre er enig i at det viktigste formålet med merkeordningen er å begrense omsetningen av videogram med ulovlig innhold. Men vi kan ikke se at dette hensyn gjør det nødvendig å fjerne adgangen for distributørene til å trykke registreringsmerket direkte på kassetten. Det er svært interessant at den kompetente faginstansen, Statens filmtilsyn, i hovedsak har sluttet seg til Norsk Videogramforenings vurderinger når det gjelder dette. Høyre legger stor vekt på Filmtilsynets vurderinger, og går derfor inn for at dagens registrerings- og merkeordning med valg mellom bruk av klistremerker og trykking av merker opprettholdes, med de mindre endringer som Statens filmtilsyn mener er ønskelig. Vi vil støtte den foreslåtte lovtekst i § 8, forutsatt at forskriftene utformes slik at dagens ordning med både trykking av merker og bruk av klistremerker kan videreføres. Det er gitt signal også av flertallet om at her bør en bruke sunn fornuft og finne praktiske ordninger.

       Når det gjelder avgiften til Norsk kino- og filmfond, er Høyre enig i at den legges til distributørleddet, men går imot forslaget om å knytte avgiften opp mot salg av registreringsmerker. Vi mener at avgiften må være prosentbasert og beregnes ut fra distributørens faktiske omsetning. Når det gjelder gebyret for registrering og merking, § 10, vil Høyre understreke at gebyret fortsatt skal fastsettes slik at inntektene tilsvarer utgiftene ved videogramregistreringen. Jeg håper at departementet kan legge seg på en ordning med prosentvis avgift til Norsk kino- og filmfond som legges på distributørens omsetning, dersom det kan finnes fram til en utforming som er tilfredsstillende på dette området.

       Til slutt: Høyre håper av vi kan få gode og praktiske kontrollordninger, og at departementet i forskriftsutformingen merker seg både flertallets og mindretallets merknader i denne saken. Sunn fornuft og praktiske ordninger må være en god leveregel ved utforming av forskriftene.

Ågot Valle (SV) : De endringene vi nå gjør i lov om film og videogram, skjer etter at Stortinget flere ganger har gitt uttrykk for ønsket om en revisjon av loven, som flere andre har vært inne på.

       Det vil i tida framover være viktig at vi har en kontinuerlig oppfølging og ajourføring av lovene og forskriftene på dette området. Det er urovekkende å følge utviklinga når det gjelder data- og videospill. Det gjelder særlig den tilgang det gir barn og unge til materiale som inneholder grov vold. Det er i denne sammenheng viktig at Regjeringa følger utviklinga på dette området nøye. Komiteen har også enstemmig bedt Regjeringa om å komme tilbake til Stortinget med tiltak som kan bedre kontrollen i forhold til de grafiske billedmediene, og det er SV glad for.

       SV går sammen med flertallet om å gi filmklubbene tilknyttet Norsk Filmklubbforbund unntak fra straffeloven § 382. Vi ser samtidig at det er voldstendenser i mange filmer og ellers også i media. Disse tendensene er det viktig at samfunnet hele tida overvåker og er oppmerksom på. Det er også viktig med straffebestemmelsene, fordi video og film sidestilles. Jeg synes Jon Olav Alstad hadde en svært god begrunnelse for hvorfor filmklubbene bør unntas. Jeg vil forsterke det med å si at filmklubbene viser film som kunstytring og ikke bare som kommersiell underholdning, som Jon Olav Alstad var inne på, og det skjer med påfølgende diskusjoner. Medlemsklubbene i Norsk Filmklubbforbund fungerer da som kritikk- og debattforum.

       Vi må tåle ytringer sjøl om vi ikke er enig i dem, og jeg må innrømme at jeg er en av de første som både reiser meg fra TV-en og går ut av kinosalen hvis det blir for mye vold, fordi jeg ikke liker å se på det - men det er ikke essensen i dette. Det som er viktig å presisere, er at hvis de filmklubbene som nå foreslås unntatt fra denne bestemmelsen i straffeloven - hvis det blir fulgt opp - begår overtramp og ikke lever opp til det ansvar som ligger i dette unntaket, må vi se på bestemmelsene på nytt.

       Videomarkedet er stort og kan være uoversiktlig, og det er viktig å begrense tilbudet av ulovlige filmer. SV mener at det nå er viktig å få enhetlige regler for å utøve kontroll med videoomsetningen. Dette gjelder både i forhold til enhetlige regler for kommunene og i forhold til å skille mellom utleie og salg av video. Det er også her viktig at Regjeringa følger utviklinga nøye og kommer tilbake til saka dersom det som følge av de nye reglene blir virkninger som vi ikke ønsker.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har i sin innstilling sluttet seg til Regjeringens forslag til endringer i film- og videogramloven på de aller fleste punktene. Det er jeg glad for. Regjeringens forslag kommer dels som en konsekvens av den teknologiske utviklingen som er skjedd siden loven ble vedtatt i 1987, og dels gjør EØS-avtalen det nødvendig å justere loven.

       La meg innledningsvis peke på at forslaget til endring av § 382 i straffeloven medfører at vi får et generelt forbud mot voldsskildringer i billedmediene på samme måte som det nåværende forbudet mot pornografi. Forbudet mot voldsskildringer vil dekke alle medier og - ikke minst viktig - dataspill og TV-spill. Når Regjeringen ikke har foreslått at slike spill skal være omfattet av ordningen med adgang til å kreve forhåndskontroll, er det utelukkende av praktiske grunner. Jeg er svært opptatt av å begrense volden i samfunnet. Jeg ser det likevel ikke som noen aktuell politikk at offentlig ansatte i Statens filmtilsyn skal bruke arbeidstiden på å spille seg gjennom alle spill som kommer på markedet. Jeg har derfor bedt Statens filmtilsyn foreta en utredning om hvordan dette problemkomplekset kan møtes, slik at vi kan gjennomføre praktiske ordninger med stikkprøvekontroll eller adgang til forhåndskontroll av slike spill. Hvis denne utredningen viser at slike ordninger er ønskelig og praktisk mulig, og dette krever endringer i loven, vil Regjeringen komme tilbake til saken. For dataspill og TV-spill vil jeg også vurdere lovgivning som innfører samme ordning med aldersgrenser som den som i dag gjelder for videogrammer.

       I proposisjonen har Regjeringen foreslått at videogrammer som hovedregel skal merkes med klistremerker. I forhold til dagens ordning er det flere som har gitt uttrykk for at dette kan virke som en teknologisk gammeldags ordning som samtidig vil virke tyngende og upraktisk for bransjen.

       Det er bare én grunn til at Regjeringen har fremmet dette forslaget, og det er for å ha en så stor sikkerhet som mulig for at EØS-avtalen ikke fører til at det blir mer pornografi og vold i videobutikkene enn i dag. ESA, som er overvåkningsorganet i henhold til EØS-avtalen, har fastslått at Norge ikke kan opprettholde kravet om at det skal finnes en ansvarlig norsk importør for videogrammer på det norske markedet. Derfor må vi ha denne ordningen. Med den ordning Regjeringen har foreslått, vil vi ha størst mulig sikkerhet for at videoer med et innhold som er i strid med straffelovens bestemmelser om forbud mot vold og pornografi, ikke kommer på det norske markedet. Samtidig får vi en garanti for at avgiften til Norsk kino- og filmfond og gebyret til Statens filmtilsyn blir innbetalt.

       Det er ett punkt hvor komiteens flertall ikke støtter forslaget i proposisjonen, og det dreier seg om filmklubbene og bestemmelsen i straffeloven i den sammenheng. Komiteens flertall forutsetter altså at filmklubber som er medlem i Norsk Filmklubbforbund, skal unntas fra bestemmelsen, og at departementet skal ta hensyn til dette ved utformingen av forskriftene.

       Regjeringens forslag på dette punkt er for det første en klar oppfølging av Stortingets forutsetninger fra den gang loven ble behandlet i 1987. For det andre er forslaget en konsekvens av at mange filmklubber i dag reelt sett fungerer som åpne kinoer hvor publikum i praksis har samme adgang som til vanlige kinoer.

       Som departementet har gitt uttrykk for i brev av 25. mars i år til komiteen, vil et unntak fra straffelovens bestemmelser for filmklubbene sannsynligvis måtte få som konsekvens at også andre formidlingsformer må unntas, som f.eks. Internett. Dette vil være stikk i strid med den politikk et flertall i Stortinget gjentatte ganger har gitt uttrykk for. Jeg vil også minne om at det i de senere årene er brukt betydelige midler for å begrense bruken av voldsskildringer i mediene, bl.a gjennom handlingsplanen mot vold.

       Jeg skal heller ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at straffeloven i dag ikke inneholder noen unntakshjemmel som gjør at noen kan vise ulovlige filmer offentlig uten å bli gjort strafferettslig ansvarlig for det. Dette har jeg også gjort komiteen oppmerksom på i det nevnte brevet. Det er altså ikke mulig uten videre å følge opp komiteens forutsetninger verken gjennom forskrifter til straffeloven eller gjennom forskrifter til film- og videogramloven. Jeg vil imidlertid søke å følge opp flertallets synspunkter og vurdere hvordan intensjonene best mulig kan realiseres. Regjeringen vil måtte komme tilbake til Stortinget med dette spørsmålet.

       Flertallet i komiteen har ikke sagt at medlemmer av Norsk Filmklubbforbund skal unntas. Vi har, som det står, sagt at filmklubbvirksomhet slik den i dag drives av medlemmer av Norsk Filmklubbforbund, gir en del muligheter for å sette begrensninger. Vi har også lagt inn en annen setning som gjør det mulig for statsråden å lage regler som gjør at filmklubber som i realiteten er offentlig kino, ikke får lov til å drive det, i og med at vi har sagt at det gjelder filmklubber som ikke viser filmer i næring. Dermed regner jeg meg at det er fullt mulig å finne regler som gjør at Stortingets intensjoner i denne saken vil oppfylles. Vi tar gjerne en ny runde i Stortinget på det når vi får det nærmere klarlagt.

       Og bare så det også er presisert: Flertallet i komiteen har vært meget klar på at det er filmklubber, ikke dataspill og databaser, som skal unntas. Det bør være mulig å finne en måte å oppfylle stortingsflertallets intensjoner på som ivaretar ikke bare hensynet til filmklubbene, men også ønsket om å kunne regulere databaser, dataspill o.a.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg brukte litt tid på dette med filmklubber, fordi det faktisk har vært et ganske vanskelig punkt for oss når vi ser på muligheten for å følge opp det som stortingsflertallet her har gått inn for, som altså står i motsetning til det Regjeringen har lagt opp til og som et mindretall, bestående av de tre regjeringspartiene, står bak.

       Nå presiserer representanten Alstad at dette dreier seg om filmklubber som ikke viser film i næringssammenheng, og det er jeg klar over, men jeg tror ikke det er ubetinget enkelt å finne ut hvordan man skal følge opp det som stortingsflertallet her har gitt uttrykk for. Jeg la også merke til hva representanten fra SV sa om saken, og selvfølgelig skal vi gjøre det vi kan med hensyn til de signaler som er gitt i innstillingen. Men som jeg bebudet, er det mulig at vi her må komme tilbake til Stortinget for å finne en hensiktsmessig form på det, eventuelt med en endring av loven. Så får vi se hvilke konsekvenser det får når det gjelder volds- og pornoskildringene, som jeg tror at deler av dette stortingsflertallet ønsker å begrense.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 248 f.)