Siv Jensen (Frp) (ordfører for saken):

       Som saksordfører for denne meget tekniske og viktige saken vil jeg ikke stikke under stol at arbeidet med den nye regnskapsloven har vært svært omfattende og foregått i løpet av svært kort tid. Finanskomiteen drøftet i startfasen inngående hvorvidt man skulle sende hele proposisjonen tilbake til Regjeringen, men valgte, særlig av hensyn til næringslivet, å behandle saken. Det overordnede målet for komiteen har vært å klare å ferdigbehandle regnskapsloven før sommerferien, slik at den kan tre i kraft pr. 1. januar 1999 sammen med ny aksjelov - og det har vi nå endelig klart. I forhold til det endelige resultat er vel dette det eneste jeg faktisk er svært godt fornøyd med.

       Hoveddiskusjonen i finanskomiteen har vært knyttet til behovet for materielle endringer og til valg av modell for småbedrifter. Som saksordfører har jeg hele veien hatt et inngående ønske om å samle bredest mulig politisk tilslutning til det endelige resultat, men må bare erkjenne, og det med relativt tungt hjerte, at komiteen er delt i sin innstilling, og at flertallets løsninger på ingen måte kan sies å ta høyde for de mest sentrale behov for endringer.

       De materielle forbedringer komiteen har blitt enig om, er bl.a å endre definisjonen av hva som er små foretak. Taket på antall ansatte er av komiteen løftet til 50. Komiteen er videre enig om å ikke innføre plikt for registrering av kjøpere ved kontantkjøp. Hvis Regjeringen mener dette er en problemstilling Stortinget bør se nærmere på, må den fremme en sak som i lys av personvernhensyn omtaler dette langt mer inngående, og som også vurderer f.eks elektroniske spor gjennom kortbruk, fremfor å smugle inn en setning i en lovproposisjon av dette omfattende format. Komiteen er også enig om at goodwill ikke må avskrives over 20 år, men at man skal følge ordinære avskrivningsregler over levetid.

       Det opprinnelige lovutvalget anbefalte å tillate bruk av ulik prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap. Når dette nå avvises av flertallet, vil det bidra til å svekke konsernregnskapets informasjonsverdi ved at eventuelle skattemessige vurderinger i selskapsregnskapet overføres til konsernregnskapet og dermed gjør det vanskeligere å analysere. Lik prinsippanvendelse i selskaps- og konsernregnskap fører til at foretak som er en del av et stort konsern, fratas muligheten til å benytte regler for små foretak i sitt selskapsregnskap. Det mest oppsiktsvekkende er at komiteens flertall ikke vil lytte til et samlet ekspertmiljø innen regnskap, revisjon og næringsliv, som meget tydelig har understreket viktigheten av at ulik prinsippanvendelse blir nedfelt i lovs form. Jeg konstaterer dog at komiteen med mindretallets subsidiære tilslutning har tatt til orde for at departementet bør gjøre en vurdering av dette og komme tilbake til Stortinget med det gjennom proposisjonen om endringer i skattelovgivningen som følge av denne nye regnskapsloven. La oss da også håpe at departementet ser fornuften i å tillate bruk av ulik prinsippanvendelse.

       Et annet sentralt moment er lovens anvendelighet for små bedrifter i Norge. Det er en kjensgjerning at over 90 % av våre bedrifter faller inn under definisjonen små og mellomstore, likevel har ikke dette gjort inntrykk på komiteens flertall, som av ulike grunner har vektlagt helt andre hensyn i lovutformingen.

       Fremskrittspartiet står fast ved at loven burde vært bygd opp på en annen måte, enten ved å gjøre reglene for småbedrifter til lovens hovedregel eller ved å samle reglene for de små i et eget kapittel.

       Komiteens mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, valgte den siste løsningen, særlig som følge av kort tid til behandling i finanskomiteen. Men selv ikke dette fikk vi nødvendig bistand fra Finansdepartementet til å kvalitetssikre. Derfor har ikke mindretallet kunnet fremme sitt alternative lovforslag, men vi har valgt å vedlegge det innstillingen. Dette er selvfølgelig svært uheldig, men nok en realitet.

       Mindretallets innretning av regnskapsloven ville ført til en langt mer brukervennlig lov for det store flertall av norske bedrifter. Et uttømmende kapittel 8 ville ført til at småbedriftenes interesser på en langt bedre måte ville vært tatt hensyn til. I forbindelse med behandlingen av ny aksjelov fant Stortinget det nødvendig å gi to aksjelover nettopp for å ivareta hensynet til små bedrifter. Regjeringens framlegg, som heller ikke blir vedtatt, hadde i seg en slalåmkjøring som ville ført til at småbedrifter måtte bla fram og tilbake i en svært komplisert lov. Også her vil tydeligvis sentrumsregjeringen forsøke å slå fast sin såkalte blokkuavhengighet under mottoet: Med sentrum må du kjøre slalåm.

       Mange av høringsinstansene har pekt på at redigeringen av lovteksten bør innrettes mot flertallet av de regnskapspliktige, nemlig de små foretakene. At små og mellomstore bedrifter gis gode rammevilkår er en forutsetning for et bærekraftig og sterkt næringsliv. Men når man samtidig har valgt å skjerpe strafferammen, sier det seg selv at svært mange næringslivsledere ikke vil ønske å ta ansvaret for regnskapsføring, men sette det bort til profesjonelle. For det er slik loven nå er tilrettelagt - så vanskelig at det blir en lov for spesialister. Men det fjerner likevel ikke det faktum at bedriftenes styre sitter med ansvaret for at regnskapet er korrekt ført.

       Med sentrumspartienes holdning til småbedriftene, som i svært stor grad synliggjøres gjennom denne loven, er det nå en gang for alle slått fast at sentrum ikke har en småbedriftsvennlig politikk.

       Oppskriving er tillatt i de aller fleste EU-land og har hittil også vært tillatt i Norge. Etter den nye regnskapsloven som flertallet nå vedtar, vil oppskrivningsadgangen fjernes. Oppskriving er et viktig virkemiddel i forhold til å omorganisere virksomheter gjennom fusjoner og fisjoner. Jeg syns også det er naturlig at bedriftene har mulighet til gjennom regnskapene tydelig å vise hvilke verdier som finnes i selskapet.

       Den nye regnskapsloven innebærer en betydelig utvidelse av plikten til registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger. Loven definerer registreringsplikten til å omfatte alle opplysninger om transaksjoner og andre disposisjoner som har betydning for størrelsen og sammensetningen av den regnskapspliktiges eiendeler, gjeld, inntekter og kostnader i et regnskapssystem. Det er viktig å peke på at kravet om systemendringer kommer i en tid med store prosjekter i næringslivet som gjelder systemendringer i forbindelse med år 2000-problematikken og tilpasninger til euro-rapportering. Systemeringsressursene er derfor knappe, og det er svært kostbart. Det er også grunn til å peke på at kriteriene for registrering av opplysninger om transaksjoner og andre disposisjoner innebærer en altfor omfattende registreringsplikt. Underutvalget som drøftet dette, anbefalte at man ikke brukte ordet transaksjon som kriterium for regnskapsføring, med den begrunnelse at begrepet er upresist, og at en ikke vil pålegge plikt til å registrere interne transaksjoner. Flere av høringsinstansene var også klart imot at interne forhold skal angis i lovteksten som et formål ved bokføringen. Fremskrittspartiet mener derfor det vil være behov for at departementet begrenser omfanget av registreringspliktige opplysninger til et minimum. Mindretallet mener også at departementet burde foreta en fornyet gjennomføring av kravene til regnskapssystemet, der det legges en betydelig vekt på hensynet til personvern og bedriftenes kostnader. Blant annet burde det vurderes om pliktig oppbevaringstid for de registrerte opplysninger kan kortes ned. Det har man gjort i Danmark, og det vil være merkelig om man ikke kan gjøre det samme her i Norge. Samtidig må en slik vurdering gjøres av reglene i ligningsloven og merverdiavgiftsloven.

       Det er også grunn til å dvele litt ved uttrykket at « registrering skal foretas uten ugrunnet opphold ». Fremskrittspartiet mener at en mer hensiktsmessig ordlyd burde være at « registrering foretas innenfor de frister som gjelder for pliktig rapportering ». Mye av det ovennevnte er grunner gode nok til at kapittel 2 ikke burde vedtas nå, men sendes tilbake til Regjeringen for en mer dyptpløyende gjennomgang. Men også dette avviser flertallet.

       Departementet har ikke ansett at forsiktighetsprinsippet behøver en ytterligere presisering i lovteksten, da det antar at det følger av sammenhengen i lovteksten og av god regnskapsskikk at beste estimat-prinsippet må forstås slik at det skal ligge innenfor hva som ville vært tillatt etter forsiktighetsprinsippet. Fremskrittspartiet mener at tolkningen som departementet gir uttrykk for, ikke er åpenbar for alle dem som skal forholde seg til regnskapsloven. Den manglende generelle implementering av forsiktighetsprinsippet kan antas å innebære en fare for overvurdering av overskudd og egenkapital. Videre mener Fremskrittspartiet at departementets krav om avviklingsregnskap når sannsynligheten for avvikling overstiger 50 %, er for streng, og finner grunn til å lempe på dette kravet.

       Internasjonal regnskapspraksis i samsvar med EU-direktivene innebærer at negativ goodwill skal oppføres separat i balansen. Flere høringsinstanser påpeker at loven bør åpne for balanseføring av negativ goodwill. Dette burde derfor ha vært presisert i lovs form, men forslaget får ikke flertall.

       Lovforslaget fastslår også at enkelte markedsbaserte finansielle omløpsmidler skal vurderes til virkelig verdi. Jeg konstaterer at markedsverdiprinsippet i seg selv ikke vil få særlig betydning ved beskatning av de finansielle omløpsmidlene. Men det er av vesentlig betydning at regnskapet viser korrekte verdier. Vurdering av markedsbaserte finansielle omløpsmidler til markedsverdi kan synes tilforlatelig og korrekt, men kan også innebære en betydelig risiko for overvurdering av den regnskapspliktiges eiendeler. Det at en aksje omsettes over børs er ingen garanti for at aksjen har god eierspredning og likviditet som gjør at aksjekursen ved regnskapsavslutning nødvendigvis er det beste estimat for verdien av den regnskapspliktiges beholdning av aksjer. Markedsverdiprinsippet er dermed i klar strid med hensynet til forsiktighetsprinsippet og beste estimat-prinsippet som foreslås gjeldende for den regnskapsmessige vurderingen av andre anleggs- og omløpsmidler. Laveste verdis prinsipp vil kunne gi en bedre og mye sikrere vurdering av verdiene av finansielle omløpsmidler.

       Ved bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet vil alle direkte overføringer mellom selskap i et konsern påvirke balanseført verdi av investeringen. Mottatt konsernbidrag fra et datterselskap skal føres som en reduksjon av investeringen på linje med mottatt utbytte, mens avgitt konsernbidrag vil øke balanseført verdi av investeringen. I proposisjonen sies det at inntektsført resultatandel utover utbytte skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. I dag overføres ofte midler som konsernbidrag i stedet for utbytte. Slik paragrafen er formulert, vil imidlertid ikke konsernbidrag føre til justering av fond for vurderingsforskjeller.

       Mye går i gal retning når flertallets innstilling nå blir vedtatt. Det burde vært lagt mer vekt på forenkling - og som nevnt er det en rekke forslag til materielle forbedringer som ikke blir vedtatt. Jeg tar allikevel opp mindretallsforslagene 2 - 13 og 16.

       Avslutningsvis: Jeg er glad for at en enstemmig komite går inn for en evaluering av regnskapsloven etter tre regnskapsår. Her vil det være en ny mulighet til å forbedre de vedtak som gjøres dag.

       Til slutt: Vi har blitt gjort oppmerksom på at departementet har gjort en feil i sin lovtekniske gjennomgang hva gjelder § 5-14 annet ledd, hvor henvisningen til allmennaksjeloven ikke er rettet på samme måte som henvisningen til aksjeloven. Henvisningen skal for begge være til § 13-2 annet ledd første punktum, og jeg ber om at dette blir rettet opp i samsvar med brev av 8. juni 1998 fra statsråd Restad til Presidentskapet.

       Berit Brørby Larsen (A) : Fremskrittspartiet er generelt for høye og strenge straffer. Dette skal tydeligvis ikke gjelde økonomisk kriminalitet, jf. at Fremskrittspartiet ikke er med på en merknad om at skjerping av straffebestemmelsene i regnskapsloven kan være et godt bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Isteden finner Fremskrittspartiet grunn til å understreke at det er forskjell på reelle lovbrudd og små overtredelser, hva nå det engang er - en « lovovertredelser, men pytt pytt »-holdning, antakeligvis - og at det er forsett og grov uaktsomhet som må være grunnlaget for straffereaksjoner. Dette er jo domstolene inderlig klar over!

       Men det er også et annet punkt i denne innstillingen hvor Fremskrittspartiet utmerker seg. Fremskrittspartiet er skeptisk til ti års oppbevaring av dokumenter, og mener at mye kan tilsi kortere oppbevaringstid. Ti års oppbevaringstid må anses nødvendig for kontroll og ettersyn og er ikke spesielt lenge i en slik sammenheng. Igjen synes det som om Fremskrittspartiet ikke synes det er så særlig farlig med å etterse forhold på det økonomiske området. Mitt spørsmål går til representanten Jensen: Kan hun forklare Stortinget hvordan dette samsvarer med Fremskrittspartiets image om at partiet er et lov og - ikke minst - orden-parti?

       Det representanten Brørby Larsen nå insinuerer, vil jeg ta sterk avstand fra. For det er jo ikke slik at Fremskrittspartiet ikke er opptatt både av å bekjempe økonomisk kriminalitet og av å tilrettelegge strafferammene, slik at man får tatt dem som virkelig begår grove overtramp. Men jeg understreket i mitt innlegg nettopp behovet for å tilpasse lovgivningen slik at man ikke blir kjeltring uten faktisk å være klar over det. Det er det som er hovedproblemet, spesielt i denne lovgivningen, at man gjør det så vanskelig å lese en lov, som man burde kunne klare enkelt og greit som næringslivsleder. Det vil altså ikke representanten Brørby Larsens parti være med på å bidra til. Det synes jeg er langt mer alvorlig. Man kan ikke skjerpe straffebestemmelsene på den ene siden og på den andre siden gjøre loven enda mer uoversiktlig, og så regne med at dette er greit.

       Så til dette med oppbevaringstid for dokumenter. Jeg syns ti år er svært lang tid for en masse dokumenter. Det Arbeiderpartiet ser ut til å glemme, er hva dette betyr av lagerplass og problemer knyttet til kostnadene ved det, for hver enkelt bedrift. Samtidig er det påvist at flere land etter hvert har begrenset oppbevaringsplikten nettopp fordi man allikevel ivaretar de nødvendige forhold knyttet til regnskapsmateriell. Da burde det også være i Arbeiderpartiets interesse at man nå forenkler dette systemet også elektronisk, slik at man bidrar til å begrense behovet for plass og samtidig tar høyde for at noen dokumenter knyttet til regnskapene ikke er like viktige som andre.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : I høyringsrunden vart det fremja ein nokså sterk kritikk mot proposisjonen med den grunngjevinga at det var for mange krysstilvisingar, og at dette spesielt ville verta problem for små og mellomstore bedrifter, altså små føretak. Det er teke omsyn til dette i den modellen som lova no byggjer på, på ein slik måte at ein finn det aktuelle temaet som det er snakk om, i den paragrafen der det høyrer heime, og så finn ein under denne paragrafen under dette temaet både det som gjeld for små føretak, og det som gjeld for store føretak.

       Etter mi oppfatning er dette ein ryddig måte å byggja opp lova på. Lova vert meir både lesarvenleg og brukarvenleg og det vert greitt og systematisk å finna fram i lova. Eg er derfor noko undrande når representanten Jensen her hevdar at den modellen som ho forfektar, nemleg eit uttømmande stort kapittel 8, der alt som gjeld små føretak, skal samlast, skal vera så mykje meir lesarvenleg og småbedriftsvenleg. Eg har ikkje heilt forstått at forskjellen mellom tilgjenge for småbedrifter og dette at ein gjer ei lov enkel - eller så vanskeleg, slik det har vorte sagt, at den berre er tilgjengeleg for ekspertar - går på dette området.

Siv Jensen (Frp) : Jeg har for lengst oppfattet at representanten Sørfonn mener at den modellen han selv nå kommer til å stemme for, er en bedre modell enn den mindretallet ønsker. Hvis ikke, hadde i så fall representanten kommet i skade for å stemme på helt galt forslag. Men nå er det altså slik at mindretallet i komiteen ikke deler den oppfatningen. Vi mener at både fremlegget fra Regjeringen og det som nå blir resultatet etter komiteens behandling, ikke fremmer leservennligheten for små bedrifter.

       Jeg syns det er snodig at særlig sentrumspartiene ikke vil ta innover seg at vi har en næringssammensetning i Norge som innbefatter så mange små bedrifter. Her har man tilrettelagt loven for store konsern, som allikevel er i besittelse av nødvendig kompetanse til å føre sine regnskaper etter beste prinsipper og estimater. Den kompetansen er svært mange små foretak ikke i besittelse av. Og nettopp ved å samle all lovgivning knyttet til små foretak i ett kapittel ville leservennligheten ved en lov blitt svært mye bedre. Så jeg vil i og for seg anbefale sentrumspartiene, som holder fanen knyttet til småbedrifter så høyt, å tenke seg om når det gjelder hva de nå er i ferd med å vedta, for det blir ikke særlig mye igjen av troverdigheten, særlig til Venstre og Kristelig Folkeparti, hva gjelder behovet for å legge til rette for små bedrifter i Norge.

Trond Giske (A) : La meg først si at jeg fullt ut deler Siv Jensens kritikk av det framlagte forslaget fra Regjeringen og den modellen som var valgt i forhold til småbedriftene. Men nå er det jo engang slik at finanskomiteens flertall har kommet fram til en helt annen modell enn den Regjeringen foreslo, en modell som i sin struktur og med sin oversikt gir minst like stor klarhet i regelverket som den modellen som mindretallet fra Fremskrittspartiet og Høyre har lagt seg på. Når Siv Jensen angriper flertallet for å være småbedriftsfiendtlig, går jeg ut fra at det er denne strukturen hun først og fremst snakker om, for i det øvrige av sitt innlegg snakket hun mest om retten til oppskriving, negativ goodwill eller ulik prinsippanvendelse i konsernregnskap og selskapsregnskap. Men det er ikke ting som først og fremst rammer småbedriftene, hvis det var det som var bedriftsfiendtlig, for det er jo regler som skal gjelde likt for alle foretak - så det må være den strukturen Jensen snakket om, som er så småbedriftsfiendtlig.

       Men jeg har fryktelig vanskelig for å forstå at det å lese ti eller kanskje femten setninger mer i en lov ved at de ulike unntakene for småbedrifter er plassert der de er, ved at unntakene er plassert slik at man lett kan se når man skal gå over på andre regler hvis foretaket vokser, og at man på den måten også får den fleksibiliteten på de forskjellige reglene som gir unntak for små bedrifter, at det skal være en ulempe for små foretak. Jeg tror Jensen fortsatt kritiserer forslaget som kom fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, som jeg er helt enig i var småbedriftsfiendtlig. Men det flertallet i komiteen nå har kommet fram til, er et godt forslag for små foretak, og jeg skulle likt å spørre Jensen om hvilke problemer de små foretakene får ved den modellen som flertallet har valgt.

Siv Jensen (Frp) : Når det gjelder modell, er jeg også svært klar over at det foreligger to modeller som man kan reise kritikk mot, nemlig den som er fremlagt av Regjeringen, og den som nå litt populært blir kalt Giske-modellen. Jeg konstaterer at det for representanten Giske er viktigere å gå inn i historien som fødselshjelper for en ubrukelig regnskapslov, enn å bruke energien på å gjøre de nødvendige endringene for at loven skal bli anvendelig. Etter min vurdering er utformingen av loven, enten det hadde blitt Regjeringens eller flertallets modell som hadde blitt vedtatt, småbedriftsfiendtlig fordi den må leses fra perm til perm også av små bedrifter. Det å hevde at ulik prinsippanvendelse, negativ goodwill og oppskrivningsadgang ikke er problemstillinger som også berører små foretak, er å skyte langt bak mål, for særlig ulik prinsippanvendelse vil nettopp ramme små foretak i Norge fordi de i mange sammenhenger tilhører konsern. Det flertallet nå påtvinger disse små foretakene, er at de må føre sine regnskaper etter morselskapenes prinsipper, som i svært mange tilfeller vil være langt mer komplisert og unødvendig. Mange små foretak har omtrent ikke kontakt med sine morselskaper og burde fått anledning til å føre regnskapene sine etter forenklede regler.

       Jeg vil ta avstand fra insinuasjonen om at mindretallet, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ikke har fokusert i riktig retning når vi har jobbet ut våre mindretallsforslag.

Trond Giske (A) : Saksordføreren, Siv Jensen, begynte sitt innlegg med å si at det var svært vesentlig for saksordføreren og Fremskrittspartiet å få gjennom denne loven før sommeren. I replikkordskiftet nå er det blitt til at dette er en « ubrukelig » regnskapslov. Jeg må spørre saksordføreren om hun mener det er ansvarlig av Odelstinget å vedta en ubrukelig regnskapslov.

       Det er selvsagt sånn at goodwillregler, oppskrivningsregler og ulik prinsippanvendelse også omfatter små foretak, men det kan ikke være det som er spesielt småbedriftsfiendtlig. Det var modellen som var småbedriftsfiendtlig. Tidligere har den vært vanskelig tilgjengelig, nå er den blitt ubrukelig.

       Jeg må gjenta spørsmålet mitt: Er det sånn at det at det er ti setninger mer i en lov, at man i småbedriftene må lese ti setninger mer - jeg tror det er forskjellen på Siv Jensens modell og den modellen som flertallet har valgt - som er forskjellen på en ubrukelig og en brukelig regnskapslov? Er det sånn at fordi at en regnskapsfører for en liten bedrift er nødt til å se hva som er hovedregelen for de store før man kommer til unntaket for de små istedenfor at man får hovedreglen for de små i et eget kapittel, så blir Småbedrifts-Norge nærmest lammet når det gjelder regnskapsførsel? Det er selvsagt ikke sånn. Tvert imot vil en etter den modellen som vi har valgt, få mye bedre muligheter når det gjelder fleksibilitet, hvor man kan velge å bruke reglene for småbedrifter eller storbedrifter på forskjellige områder. Man kan se hvilke regler man kan bruke når bedriften etter hvert vokser og blir større. Det er en lov som har en god og klar struktur for den som skal sette seg inn i loven, både hvis man skal slå opp på enkelte regler, eller man ønsker å sette seg inn i hele loven fra perm til perm. Det ville derfor være fint om saksordføreren, Siv Jensen, kunne utdype hvordan hun kan mene at det i det hele tatt er forsvarlig å vedta en lov her i Odelstinget som hun har beskrevet som « ubrukelig ».

Siv Jensen (Frp) : Når jeg vil anbefale Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot svært mye av det flertallet er blitt enig om, er det nettopp fordi jeg mener at det ikke er forsvarlig, fordi jeg mener at loven ikke er godt nok innrettet, og fordi jeg mener at man er mer opptatt av byråkratisk innretning av en lov enn å ta hensyn til det som er viktig.

       Når representanten Giske er fanatisk opptatt av å kommentere antall setninger som er forskjellen i lengde på hans forslag, på Regjeringens forslag og på mindretallets forslag, begynner denne debatten å bli relativt lystig. Det er ikke antall ord som er utslagsgivende her, men det er innretningen av lovens oppbygging. Hvis representanten Giske teller etter, tror jeg han også vil se at flertallets lovforslag faktisk består av flere ord enn det mindretallet la fram. Men det er innretningen av loven, oppbyggingen av strukturen og leservennligheten for småbedrifter som er viktig, og ikke hvorvidt den består av så og så mange ord, og det tror jeg at representanten Giske også er enig i hvis han får tenkt seg om.

       Jeg vil understreke en viktig ting som komiteen er blitt enig om, og det er at vi skal evaluere regnskapsloven etter tre regnskapsår, og da får tiden vise om Odelstinget her i kveld fatter de riktige vedtak knyttet til både materielle endringsforslag og oppbyggingen av strukturen for loven som helhet. Men her er vi uenige, og det tror jeg også vi kommer til å være når evalueringen foreligger.

       Trond Giske (A) : Det har vært en lang ferd fram mot den regnskapsloven vi kan behandle her i dag. Det er over åtte år siden utvalget som skulle utrede en ny regnskapslov, ble nedsatt, og to og et halvt år siden de avgav sin innstilling.

       Det har vært en omfattende høringsrunde, og mange parter har deltatt i prosessen fram mot den nye loven. Slik må det også være når man skal utforme en lov som kommer til å ha betydning for flere titusen foretak med hundretusenvis av arbeidsplasser. Og derfor føler jeg meg også helt trygg på at den loven vi kan vedta i dag, vil være en god lov. Helt inn i de siste ukene, ja siste dagene, har det i arbeidet med denne loven i Stortinget vært nær kontakt mellom dem som skal bruke loven, og oss. Og gjennom denne dialogen har vi formet en lov som jeg tror vil tjene både brukere og leverandører av regnskaper.

       Regjeringen skriver i proposisjonen at lovens siktemål er at regnskapsreguleringen skal bidra til informative regnskaper som tjener brukernes behov. Loven skal gi minstekrav til standardisering av regnskaper, slik at de er lette å lese og analysere. Det vil hjelpe investorer til å ta riktige beslutninger. Det vil gi kreditorer god informasjon om foretakenes økonomi. Og det vil gi ansatte og fagforeninger innsikt i bedriftens økonomi, grunnlag for medbestemmelse og en mulighet til å vurdere om arbeidsplassen er sikker eller utsatt.

       Arbeiderpartiet deler alle disse siktemålene. Det er viktig å ha en regnskapslov som sørger for at foretakene gir et riktigst mulig bilde av foretakenes økonomiske situasjon. Den loven vi i dag behandler, vil gi regler som gjør det mulig å nå det målet.

       Vi får en lov med enhetlige regnskapsprinsipper, en lov som vil gi mer informative årsregnskap og årsberetninger. Særlig er det bra at loven fører til et enda klarere informasjonsansvar i forhold til miljøkonsekvenser av virksomheten og et enda klarere straffeansvar ved brudd på loven.

       Regjeringen sier også i proposisjonen at brukernes behov for informasjon må avveies mot de kostnader ulike krav til regnskapsføring medfører for de regnskapspliktige. Informasjonskravet må ikke settes så høyt at kostnadene ved å utarbeide regnskapet svekker grunnlaget for drift, heter det.

       Også dette syn deler Arbeiderpartiet fullt ut. Dessverre har ikke dette hensynet blitt like godt ivaretatt av sentrumspartiene. Tvert imot har lovforslaget møtt ganske sterke reaksjoner fra dem som skal bruke loven. Kritikken har bl.a gått ut på at lovforslaget fra Regjeringen er lite oversiktlig og har en komplisert struktur med mange krysshenvisninger. Det vil gjøre det ekstra ressurskrevende å finne ut hvilke regler som gjelder for de ulike foretak. Særlig vil det gå ut over små foretak. Det skyldes både at det er de unntak som omhandler små foretak, som er mest uoversiktlige i Regjeringens lovforslag, og at de små foretakene får størst belastning dersom regnskapsførselen krever for store ressurser.

       Kritikken har også gått ut på at for mange små foretak blir regnskapspliktige etter regnskapsloven, og at reglene for små foretak kunne vært enklere enn det Regjeringen har foreslått.

       Arbeiderpartiet deler den kritikken som er kommet mot Regjeringens opprinnelige forslag. Sentrumspartiene - Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti - har ikke i sitt forslag klart å ivareta småbedriftenes interesser. Å få oversikt over Regjeringens lovforslag ville for mange småbedrifter fortone seg som det rene puslespillet. Når man samtidig tar i betraktning at loven innebærer et enda strengere straffeansvar ved brudd på loven, blir det enda viktigere at loven er lett tilgjengelig, og at det går klart fram hvilke regler som gjelder.

       Det har vært mye oppstyr rundt forslaget om å registrere alle kjøp over 20.000  kr. Men etter mitt syn er spørsmålet om lovens struktur og småbedriftenes situasjon minst like alvorlig. At statsråd Sponheim har sovet i timen da spørsmålet om å registrere store kontantkjøp ble behandlet, kan være forståelig. Men at han ikke har sørget for å sette seg inn i konsekvensene for småbedriftene av den modellen Regjeringen har valgt, er helt utilgivelig.

       Derfor har det vært nødvendig med en grunnleggende omarbeiding av loven her i Stortinget. Det hører med til sjeldenhetene at et lovforslag blir så omfattende endret som vi har gjort i dette tilfellet. Det faktum at flere partier var inne på tanken om å sende lovforslaget tilbake til Regjeringen, viser også hvilken jobb vi stod overfor.

       Flertallet i komiteen, alle bortsett fra regjeringspartiene, sier i innstillingen at « det framlagte lovforslag har en struktur som er lite brukervennlig og vanskelig tilgjengelig for små foretak ».

       Klarere dom kan vel ikke felles, og selv regjeringspartiene ser behovet for en radikal omlegging av forslaget. Og det er det som har skjedd. Når Kristelig Folkepartis hovedtalsmann i denne saken, Ingebrigt Sørfonn, sier til Bergens Tidende at resultatet av behandlingen av loven er at Arbeiderpartiet har sluttet seg til et justert sentrumsopplegg, er det en viss omskrivning av virkeligheten. Sannheten er at loven er fullstendig omskrevet. Dersom det var det sentrumspartiene ønsket hele tiden, kunne de ha spart Stortinget for fryktelig mye arbeid hvis Regjeringen hadde sagt det da den la fram proposisjonen. Sannheten er at Stortinget har gjort den jobben Regjeringen burde ha gjort, men ikke gjorde.

       Regjeringen hadde valgt en struktur der unntaksreglene for små foretak var samlet i et eget kapittel. Problemet er at i dette forslaget viser unntaksreglene hele tiden tilbake til bestemmelsene i de tidligere kapitlene. For å få oversikt over reglene som gjelder for små bedrifter, måtte brukerne av loven bla på kryss og tvers for hver enkelt bestemmelse.

       Da vi skulle omarbeide strukturen, stod vi derfor overfor flere alternativer. Én mulighet hadde vært å speilvende hele loven, slik at hovedreglene gjaldt for de små foretakene, og at de øvrige hadde unntaksbestemmelser. Fordelen ved det hadde vært at hovedreglene dermed hadde rettet seg mot flertallet av brukerne, nemlig de små foretakene. Derimot var det også innvendinger mot en slik løsning. Teknikken i loven kunne bli merkelig, hvor unntak fra prinsipper ble hovedregler, og prinsipper framstod som unntak. Den viktigste innvendingen var imidlertid tidsaspektet. Det hadde vært helt umulig å få til en god nok vurdering av en speilvending uten en ny utredning, høringsrunde og behandling i regjering og storting. For hele komiteen var det et viktig mål at vi skulle komme i havn med loven, slik at den kunne tre i kraft fra årsskiftet, slik planen var.

       Derfor stod vi i realiteten igjen med to muligheter. Den ene var å endre kapitlet med unntaksregler for små foretak, slik at de enkelte unntakene kom inn under de enkelte paragrafene der de hører hjemme gjennom hele loven. Det andre alternativet var en fullstendig utskrivning av reglene for små foretak i et eget kapittel. Begge alternativene har sine fordeler. Og la meg si at begge alternativene er dramatisk mye bedre enn Regjeringens opprinnelige forslag.

       En fullstendig utskrivning av alle reglene for små foretak i et eget kapittel har selvsagt den fordelen at reglene samles på ett sted. Små foretak kan gå til et bestemt kapittel og finne de reglene som gjelder for disse. Samtidig trenger ikke andre foretak å sette seg inn i de samme reglene. Dette var også en modell som en del av småforetakene selv ønsket. Opprinnelig var det HSH, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, som lanserte og argumenterte for forslaget om et fullstendig kapittel for små foretak overfor komiteen. Og de argumenterte godt - så godt at både Høyre og Fremskrittspartiet har valgt den modellen.

       Når Arbeiderpartiet likevel har valgt det andre alternativet, er det fordi også HSHs forslag har svakheter. Vi ville få en lov hvor svært mange bestemmelser måtte gjentas to ganger. Det kunne oppstå utilsiktede unøyaktigheter og nyanseforskjeller. Særlig kunne man komme i en slik situasjon ved framtidige lovendringer. Loven ville bli vanskeligere tilgjengelig som oppslagsverk, man kunne til og med komme i den situasjonen at man ved tilfeldige oppslag gikk til feil regelsett. Juridisk sett ville vi rett og slett fortsatt ha fått en kronglete lov. At det ikke har vært mulig å få til en skikkelig juridisk kvalitetssikring av en slik modell på den tiden vi har hatt til rådighet, sier sitt om at dette er en mer komplisert løsning.

       Arbeiderpartiet mente derfor at den andre løsningen var bedre. Vår struktur innebærer at de ulike unntaksreglene for små foretak innpasses der de naturlig hører hjemme under hver enkelt paragraf og kapittel. I tillegg skilles de reglene som ikke er obligatoriske for små selskaper, ut i egne underkapitler, slik at de små ikke behøver å sette seg inn i hele loven. Det er denne løsningen sentrumspartiene også har sluttet seg til.

       Etter mitt syn har denne løsningen flere fordeler:

       I arbeidet fram mot den loven vi nå behandler, har det vært viktig at ikke spørsmålet om struktur fullstendig skulle overskygge spørsmålet om det materielle innholdet i loven. Til syvende og sist er det jo det som har aller mest betydning for foretakene og for næringslivet.

       Regjeringen hadde i stor grad fulgt opp Regnskapslovutvalgets innstilling, og i hovedtrekk oppfylte lovforslaget de målsettinger man hadde satt seg om en mer anvendelig lov og en lov som gav klare enhetlige regnskapsprinsipper.

       Likevel hadde Regjeringen heller ikke på dette området gjort en god nok jobb i forhold til de små foretakene. På en rekke punkter har komiteen måttet forbedre lovforslaget slik at den endelige loven skulle være tilpasset småbedriftenes virkelighet. At Sponheim sov i timen da 20.000-kronersforslaget ble behandlet, er som sagt forståelig, at han sov da strukturens konsekvenser for småbedriftene passerte, er uforståelig, men at han fortsatte å sove da de materielle reglene for småbedriftene ble behandlet, er i hvert fall utilgivelig.

       Heldigvis har vi fått til en enstemmighet om en rekke endringer til lovforslaget. Selv sentrumspartiene har valgt å gå bort fra Regjeringens forslag, og støtter de øvrige partiene i komiteen. Regjeringen har faktisk kommet i den situasjonen at på en rekke punkter har deres forslag ingen stemmer i komiteen, og på en rekke områder er det ingen i komiteen som følger opp Regjeringens syn.

       Komiteen har på mange punkter forbedret reglene, særlig i forhold til småbedriftene:

       Det er dette resultatet saksordføreren kaller « småbedriftsfiendtlig » - hun sier også at det er en « ubrukelig regnskapslov ». Jeg tror denne språkbruken mer skyldes en fortvilelse over ikke å få være alene på banen enn at en er opptatt av næringslivets og småbedriftenes kår i Norge.

       En enstemmig komite går imot forslaget om at alle kontantkjøp over 20.000  kr skal registreres med navn, og det er en flengende kritikk komiteen kommer med på dette punktet. Et slikt prinsipp ville i praksis innebære en legitimasjonsplikt ved større kontantkjøp, skriver vi i innstillingen. Det ville ha vært noe helt nytt, og ville ha reist store prinsipielle spørsmål i forhold til personvernet. Arbeiderpartiet støtter fullt ut målet om å bekjempe hvitvasking av penger og bekjempe svart økonomi, men departementet bør i stedet vurdere andre måter å oppnå dette på.

       Jeg har registrert at resultatet av denne saken i avisene har blitt framstilt som en « seier » for statsråd Lars Sponheim. Ja, slik kan det også framstilles. Sannheten er at det spiller ingen rolle for Stortinget hva statsråd Sponheim mener om denne saken. At Sponheim er uenig med sin egen regjering, er en kuriositet, men det har ingen praktisk betydning. Flertallet i komiteen hadde kommet til å gå imot forslaget selv om Sponheim fortsatt hadde sovet. Det var ikke Sponheim som kom til Stortinget, det var Stortinget som vekket Sponheim. At det er mulig for en statsråd å stå på Stortingets talerstol og anbefale Stortinget å gå imot et forslag fra Regjeringen, sier mest om Sponheims syn når det gjelder lojalitet overfor regjeringskolleger.

       Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å sende tilbake hele kapitlet om registrerings- og dokumentasjonsplikten, inkludert forslaget om å registrere alle kontantkjøp over 20.000  kr, og la meg si det sånn at det hadde vært fristende å støtte Høyres og Fremskrittspartiets forslag på det punktet. Med Sponheims innspill fins det gode argumenter for at Regjeringen kan få kapitlet tilbake og foreta en ny gjennomgang. Det er tross alt litt ryddigere at den indre diskusjonen tas i regjeringskonferanser enn at den tas her, fra Stortingets talerstol.

       Arbeiderpartiet har likevel valgt å være med på å behandle disse reglene nå. Det har også fra Fremskrittspartiets side vært understreket at det har vært viktig å få ferdig denne loven, ja saksordføreren sa sågar at den overordnede målsettingen for henne var å få loven ferdig før sommeren. Vi i Arbeiderpartiet hadde riktignok noen andre overordnede målsettinger, men vi deler ønsket om å få loven ferdigbehandlet.

       Vi har valgt en løsning hvor dagens regelverk for registrering og dokumentasjon skal eksistere side om side med det nye regelverket, slik at bedriftene i en overgangsperiode har en valgmulighet. De nye reglene krever nemlig en ganske stor omstilling i bedriftenes registreringsrutiner. På denne måten, ved å ha overgangsregler, ved å ha begge regelverk side om side, kan de bedriftene som ønsker å gå over til de nye reglene, gjøre det umiddelbart. Samtidig kan de bedriftene som ønsker å vente, gjøre det helt fram til 1. januar 2001. På den måten sikrer vi den fleksibilitet som er nødvendig for næringslivet ved en slik stor omlegging.

       Så noen kommentarer til de forslagene som ikke har fått flertall. La meg først si at det er merkelig å notere den enorme indignasjon som Fremskrittspartiet legger for dagen over at ikke deres forslag har fått flertall - det dreier seg tross alt om forholdsvis beskjedne forslag. Jeg tror som sagt at den følelsesmessige frustrasjonen egentlig dreier seg om at partiet har vanskelig for å markere seg som mer småbedriftsvennlige enn Arbeiderpartiet, og at de ser at vårt forslag i like stor grad tar vare på de næringsdrivendes behov.

       Et hovedpunkt i saksordførerens innlegg var at flertallet ikke støtter forslaget om ulik prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap. Nå er det for det første en sannhet med visse modifikasjoner. Saksordføreren vet godt at flertallet har bedt departementet komme tilbake til denne saken i proposisjonen om skatteendringer som følge av ny regnskapslov. Jeg forutsetter at det vil skje i god tid før den nye regnskapsloven trer i kraft. Derfor vil eventuelle uheldige sider ved kravet om lik prinsippanvendelse kunne behandles og eventuelt rettes på i god tid før loven trer i kraft.

       Akkurat det samme er situasjonen i forbindelse med forslaget om at interkommunale selskaper skal være regnskapspliktige etter regnskapsloven. Regjeringen skriver selv i proposisjonen som fremmes på grunnlag av utredning av organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet, at Kommunal- og regionaldepartementet vil vurdere spørsmålet om hva slags regnskapsplikt som er mest hensiktsmessig for slike selskaper. Det er helt greit for Arbeiderpartiet og burde være uproblematisk også for Høyre og Fremskrittspartiet.

       Da står vi igjen med noen vurderingsregler som Høyre og Fremskrittspartiet er uenige med flertallet i. Det gjelder:

       Jeg aksepterer at Høyre og Fremskrittspartiet her har et annet syn enn flertallet. Men noe omfattende problem for næringslivet er det ikke at vi har forskjellig syn på denne saken, heller ikke kan det beskrives som særlig småbedriftsfiendtlig. Faktum er at den loven vi er i ferd med å vedta, er en god lov for næringslivet. Det er en god lov for småbedriftene, for større foretak, for markedsaktørene, for ansatte, for skattemyndigheter og for samfunnet som helhet.

       Jeg vil nevne miljøreglene, som jeg er spesielt glad for skjerpes i loven. Det er et skritt i riktig retning at man utvider informasjonsplikten om innsatsfaktorer og produkter som kan medføre miljøskade. Det samme gjelder plikten til å informere om tiltak som er iverksatt, eller som planlegges iverksatt, for å forhindre negative miljøvirkninger av virksomheten. De reglene kan føre til større bevissthet om miljøspørsmål i en bedrift, og også gjøre samfunnet rundt i stand til å vurdere de virkningene bedriften har på miljøet.

       Det eneste Arbeiderpartiet ikke har vunnet fram med under behandlingen av denne loven, er forslaget om at enkeltmannsforetak som har mer enn fem ansatte, skal være regnskapspliktige etter regnskapsloven. Her har flertallet lagt seg på en grense på 20 ansatte. Arbeiderpartiet mener at det er vesentlig at de ansatte skal ha gode muligheter til å sette seg inn i bedriftens økonomiske situasjon, og et informativt regnskap er viktig for at det skal være mulig. Derfor mener vi at enkeltmannsforetak som har et så betydelig arbeidsgiveransvar som det flere enn fem ansatte innebærer, burde være forpliktet til å følge regnskapsloven. Dessverre har det ikke vært mulig å få mellompartiene med på det, selv om det ikke dreier seg om så veldig mange foretak som ville ha blitt omfattet av regnskapsloven.

       Likevel: Alt i alt er det en god lov vi nå skal vedta. Gjennom det arbeidet vi har gjort i Stortinget, har vi kommet fram til et resultat som vil være meget godt for brukerne og for leverandørene av regnskaper i Norge.

       Siv Jensen (Frp) : Det er riktig at komiteens flertall har bedt departementet komme tilbake med en nærmere vurdering av forholdene knyttet til lik eller ulik prinsippanvendelse. Det redegjorde også jeg for i mitt hovedinnlegg tidligere i dag.

       Men det representanten Giske ikke gjorde noe forsøk på å forklare, var hvorfor Arbeiderpartiet ikke støtter innføringen av ulik prinsippanvendelse. Det Arbeiderpartiet i realiteten her gjør, er å dytte en problemstilling foran seg i håp om at den på en måte skal drukne i nye problemstillinger. Så jeg vil veldig gjerne vite hva det er knyttet til lik eller ulik prinsippanvendelse som er viktig for Arbeiderpartiet, og som også er begrunnelsen for at man nå ikke kan ta reell stilling til et ganske sentralt moment i regnskapsloven.

Trond Giske (A) : La meg først si at jeg deler fullt ut saksordførers syn, at hvis man sender et problem over til Regjeringen, vil det drukne i en masse andre problemer. Det tror jeg vi kan være enige om. Men det har ikke vært hovedhensikten fra Arbeiderpartiet i denne saken. Vi mener i utgangspunktet at det skal være lik prinsippanvendelse i selskapsregnskapet og konsernregnskapet fordi selskapsregnskapet skal inngå som en del av konsernregnskapet direkte. Det vil gi et mer oversiktlig konsernregnskap, og det vil også gi enhetlige konsernregnskap og være i tråd med det som er et generelt prinsipp i hele regnskapsloven, om enhetlig prinsippanvendelse.

       Det har derimot kommet fram innvendinger helt på tampen av behandlingen av loven mot enkelte tekniske sider ved en slik ordning som kan være problematiske i forhold til konsernregnskapet og gi mindre informativt konsernregnskap. På den andre siden kan det også være skattemessige motivasjoner som ligger bak ønsket om ulik prinsippanvendelse. De spørsmålene ønsker vi at Regjeringen skal se nærmere på, utrede og komme tilbake til Stortinget med, slik at vi kan foreta en vurdering av det når vi har alle elementene inne i den sammenheng som det også passer godt inn, nemlig i spørsmålet om skatt. Så dette er ikke et spørsmål om å skyve ting foran seg, vi får det tilbake, vi får en grundig behandling av det i god tid før loven skal innføres, og derfor er det også helt uproblematisk for dem dette gjelder.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Representanten Giske kom med ein del sterke karakteristikkar av lovforslaget frå Regjeringa. Eg må innrømma at eg kjenner ikkje heilt proposisjonen igjen i representanten sine skildringar. Men det er for så vidt korrekt at sentrumspartia har gått inn for ein del forbetringar, etter eiga vurdering, og me er ikkje dogmatiske i så måte.

       Når det gjeld det som det vart referert til frå Bergens Tidende, er det, så langt eg kan hugsa, korrekt at sentrumspartia la fram det som me kalla ei skisse for eit justert sentrumsopplegg i forhold til Regjeringa sitt forslag. Opplegget inneheldt ein del vesentlege element som det var tilslutning til. Det var ei anna oppbygging i systematikk, basert på den modellen som Arbeidarpartiet presenterte. Den var det stor sympati for, me syntest den kunne vera god. Me gjekk vidare inn for å auka talet på tilsette i små føretak til 50, me gjekk inn for ein del andre unntak for bedrifter som me meinte ikkje trong koma inn under rekneskapslova osv. - ein del slike materielle endringar.

       Men så til det som eg ønskjer å stilla spørsmål om. Det er jo slik at sentrumspartia og Arbeidarpartiet har funne saman i veldig mange av desse sakene, men når det gjeld nedskriving av goodwill, har me skilt lag. Når det gjeld nedskriving av goodwill, er det frå fleire høyringsinstansar tilrådd at ein får ei maksimal nedskrivingstid. Me veit òg at i fagmiljøa vert det presisert frå mange hald at det er nødvendig med ei maksimering av nedskrivingstida for slike « soft spots », som dei vel kallar det. Så mitt spørsmål er: Korfor finn ikkje Arbeidarpartiet grunnlag for å gå inn for ei avgrensing av avskrivingstida for goodwill?

Trond Giske (A) : La meg først svare på spørsmålet om negativ goodwill og avskrivningstid. Jeg vil for det første si at det er en forholdsvis mindre sak i den store regnskapsloven, men jeg ser ingen grunn til at de norske foretakene skal ha noen andre regler på det området enn det som gjelder ellers i de land som vi handler med. En nedskrivningstid for negativ goodwill som er ubegrenset, vil i praksis kanskje ikke bety så veldig stor forskjell, fordi den praksisen som følges, også i dag stort sett er innenfor 20 år. Men at det i enkelte tilfeller kan være mulig å gå utover det, syns vi er helt uproblematisk.

       Så vil jeg si til Ingebrigt S Sørfonns innlegg at det framstilles på en måte som at komiteen her har kommet fram til en enighet om et eller annet som er annerledes enn Regjeringens forslag. Nei, det er ikke det. Vi har ikke kommet fram til noe stort forlik i komiteen. På modellen har vi gjort det. Der har vi kommet fram til en slags enighet ved at sentrumspartiene stort sett har sluttet seg til den modellen som Arbeiderpartiet har valgt. Men når det gjelder alle de materielle endringene som ligger i loven, har det ikke vært noen « pakke » eller noe forlik. Når det gjelder avvikende regnskapsår, når det gjelder antall ansatte som må til for at selskapet skal regnes som et lite foretak, når det gjelder avgrensning i forhold til de aller minste foretakene som ikke skal omfattes av regnskapsloven, når det gjelder konsernregnskap for små foretak, og når det gjelder notereglene for små foretak, så har sentrumspartiene helt frivillig valgt å gå bort fra Regjeringens forslag og sluttet seg til det komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og SV var enige om. Det er ikke sånn at dette har vært et gi og ta-kompromiss. Regjeringen står uten støtte fra sine egne partier på Stortinget på en rekke punkter, fordi også sentrumspartiene har sett at Regjeringen her rett og slett ikke har gjort en god nok jobb, at den har foreslått ting som ikke er i næringslivets eller småbedriftenes interesse.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg skal konsentrere meg om en liten del av regnskapsloven.

       Representanten Giske snakket om brukernes behov for oversikt over regnskaper uten at dette medførte for store kostnader. Slik loven foreligger i dag, vil det medføre store kostnader for de frivillige organisasjonene hvis lovforslaget blir gjennomført. Under arbeidet med den nye regnskapsloven ble også de frivillige organisasjonene inkorporert. Men da lovforslaget ble sendt ut på høring, ble ingen av de frivillige organisasjonene gjort oppmerksom på endringene Regnskapslovutvalget hadde foreslått, eller tatt med på høringsrunden.

       Det var en arbeiderpartiregjering som sendte lovforslaget ut på høring. Regjeringen Jagland lanserte i sin melding om de frivillige organisasjonene at man skulle styrke de frivillige organisasjonene og forenkle systemet.

       Når det gjelder momsplikt, har vi satt en grense på omsetning for de frivillige organisasjonene på 140.000  kr. Den gikk opp fra 70.000 kr til 140.000 kr. Da er spørsmålet til representanten Giske: Vil man, for å unngå at de frivillige organisasjonene byråkratiseres, være med på å heve denne grensen ytterligere, eller kan man unnta lag og foreninger fra regnskapsplikten? Hvis ikke, vil det bety at de må gå til innkjøp av kassaapparater eller få et omstendelig arbeid med forhåndsnummererte sluttsedler. Det vil skape et utrolig byråkrati som vil gjøre at organisasjonene vil få ytterligere problemer med å få tillitsvalgte til å ta verv.

Trond Giske (A) : Det er riktig som representanten Nakkim sier, at regnskapsloven også har regler for frivillige organisasjoner og hvem som er regnskapspliktig. Sånn må det være, for også frivillige organisasjoner kan ha en ganske omfattende økonomisk virksomhet. Så vidt jeg har oppfattet innstillingen, har heller ikke Høyre noe alternativt forslag i forhold til hvilke frivillige organisasjoner som skal omfattes av regnskapsloven. Så vidt jeg husker, står hele komiteen samlet bak forslaget. Derimot har vi i innstillingen bedt Regjeringen, når den skal komme tilbake med en evaluering av loven etter tre år, se spesielt på spørsmålet om innføring av en ny regnskapslov har medført ekstra belastninger for de frivillige organisasjoner.

       Hvis vi husker litt tilbake, vil vi minnes at den forrige regjeringen - regjeringen Jagland - kom med regler som gjorde det lettere for frivillige organisasjoner å drive inntektsbringende virksomhet. Målsettingen til den forrige regjeringen var at det skulle være lettere for de frivillige organisasjonene å skaffe seg inntekter. Det har vært et mål å unngå større belastninger for de frivillige organisasjonene, også når det gjelder regnskapsloven. Derfor har vi spesifikt bedt Regjeringen om å vurdere det når loven skal evalueres. Men som sagt, ingen partier har avvikende forslag i forhold til de reglene som skal gjelde for frivillige organisasjoner. Men jeg deler fullt ut representanten Nakkims omtanke for deres situasjon.

Børge Brende (H) : Først vil jeg si at jeg deler de vurderingene som representanten Giske hadde når det gjelder det opprinnelige lovforslaget fra regjeringen Bondevik. Derfor slår også et flertall i komiteen fast at det var lite brukervennlig og vanskelig tilgjengelig. Noe er rettet opp, men det gjenstår faktisk en rekke materielle spørsmål hvor det er et skille mellom flertallet og mindretallet.

       En av de viktige sakene er at man eventuelt kan ha en ulik prinsippanvendelse i konsernregnskapet og selskapsregnskapet ut fra at det skal bli klarere hva som er knyttet til skattemessige vurderinger av selskapsregnskapet, og hva som er interessant for eventuelle investorer å vurdere når de skal analysere selskapet i konsernregnskapet.

       Jeg forstod på representanten Giske at han mente at dette var en viktig sak, men at man ikke kunne ta stilling til den nå, for man behøvde nærmere utredninger. Da vil jeg gjøre representanten Giske oppmerksom på at det opprinnelige lovutvalget sa ja til at man kunne benytte ulik prinsippanvendelse, og hadde en meget grundig begrunnelse for det. Det er også sånn at representanten Giske nå sier at man skal komme tilbake til denne saken og se nærmere på den, og så skal man vurdere den i forbindelse med en lovproposisjon, og at dette ikke er å skyve saken foran seg. Men det er klart at det er å skyve den foran seg - siden dette er en av de sakene som det har blitt knyttet flest motforestillinger til i komiteen - når man ikke er villig til å gå inn i substansen og argumentere i forhold til den. Så jeg vil som representanten Jensen be om å få nærmere begrunnelse for hvorfor Arbeiderpartiet føler at det er behov for å få utredet noe som det opprinnelige lovutvalget sa ja til, og som det er et sterkt behov for for å øke forståelsen av den informasjon som ligger i konsernregnskapet. Det samme gjelder det som er knyttet til interkommunale selskaper. Giske sier at han nok ser argumentene, men ikke vil ta stilling til dem her og nå. Det er fullt mulig - istedenfor å skyve det foran seg.

Trond Giske (A) : La meg først si at det er en viss forskjell på spørsmålet om interkommunale selskaper og spørsmålet om ulik prinsippanvendelse i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Når det gjelder spørsmålet om interkommunale selskaper, står det allerede i proposisjonen fra Regjeringen at man vil komme tilbake til den saken i en sammenheng hvor det er naturlig. Det syns jeg er helt greit, og jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være noe problem for de andre partiene på Stortinget heller at Regjeringen legger opp til en sånn framgangsmåte.

       Så til dette om ulik prinsippanvendelse i selskaps- og konsernregnskap: Arbeiderpartiet mener prinsipielt at det bør være den samme prinsippanvendelse. For meg vil det bli ganske merkelig hvis man for et datterselskap i et foretak som er organisert som et konsern, som jo fullt ut er kontrollert av morselskapet - for det er det som ligger i at det er et konsern, at man har full stemmekontroll i selskapene - skal kunne ha forskjellig prinsippanvendelse i regnskapet i forhold til morselskapet, eller kanskje også andre datterselskaper, mens man i et selskap som er organisert som ett foretak, hvor man har ulike divisjoner, skal ha samme prinsippanvendelse i hele foretaket. Det betyr da egentlig teoretisk sett at et stort foretak som er organisert med ulike divisjoner, men som er ett selskap, kunne ha reorganisert seg og fått datterselskap og morselskap og ha benyttet helt andre regnskapsprinsipper. Det må jo være et meget merkelig resultat av en sånn lov, hvis det var mulig. Jeg mener prinsipielt at det bør være samme prinsippanvendelse i selskapsregnskapene som i konsernregnskapet. Men så har det kommet enkelte tekniske innvendinger på enkelte helt spesifikke områder. Svaret på det er ikke å åpne for en helt generell adgang til å benytte ulike prinsipper i selskaps- og konsernregnskap - svaret på det er å få en vurdering av de tekniske innvendinger som kommer, og komme tilbake til saken lenge før loven skal settes i verk.

       Det lovframlegget som Odelstinget i dag skal ta standpunkt til, er tilpassa og gjev like stor tyngd og status til små og store verksemder. Dette kjem m.a. fram ved at det på ein del område vert stilt enklare og mindre detaljerte krav til små føretak enn til store, altså unntaksføresegnene. Dette kjem òg fram ved at i dei tilfella der det er andre krav til små enn til store føretak, kjem det fram i kvar paragraf eller under kvart tema. Dette gjer lova lesevenleg og lett å finna fram i - i den grad ein kan bruka slike uttrykk om eit heller komplisert lovverk.

       Frå fleire høyringsinstansar, m.a. frå HSH, vart lovproposisjonen frå Regjeringa sterkt kritisert på grunn av at det var veldig mange kryssrettleiingar å retta seg etter, særleg for små føretak. Ved den systematikk som det lovframlegget som ligg føre, byggjer på, og som er vald i forståing med departementet, er grunnlaget for denne kritikken borte.

       HSH tilrådde på si side at lova skulla ha eit såkalla utfyllande kapittel 8, der det meste av det som vedkjem små bedrifter, vert samla. Dette ville føra til eit svært omfattande kapittel 8, i tillegg til at det som gjekk fram av dette kapitlet, òg ville gå fram parallelt andre stader i lova. Med andre ord var det langt på veg tale om å skriva inn ei lov i lova. Reint lovteknisk vert ikkje dette sett på som ei særleg god løysing.

       Med den systematikken me har valt, unngår me både kompliserte kryssrettleiingar og å skriva ei lov inn i lova. Det vert enkelt å bruka lova ved at det som gjeld det aktuelle temaet, anten det dreier seg om små eller store føretak, er å finna i den aktuelle paragrafen.

       Etter ei grundig vurdering har Kristeleg Folkeparti kome fram til at det er forsvarleg å lyfta eit av vilkåra for definisjonen av små føretak opp til færre enn 50 tilsette. Me trur då at lova på ein betre måte enn det som var føreslege i proposisjonen, fangar opp dei små og mellomstore verksemdene som har eit lite administrativt apparat, og som på den måten har avgrensa ressursar til kompliserte rekneskapssystem og -rutinar. Me vurderer det òg slik at informasjonsbehovet for desse verksemdene vert teke vare på på ein forsvarleg måte gjennom føresegna for små føretak.

       For å unngå krav til rekneskapsføring som kan verka unødvendig ressurskrevjande i forhold til storleik og omfang av verksemda, har me òg funne det forsvarleg å gå inn for at samvirkelag med inntil 2 mill. kr i salsinntekter og nærare definerte selskap med mindre enn 5 mill. kr i salsinntekter og færre enn fem tilsette, vert unnatekne for rekneskapsplikt etter lova.

       Det forslaget til ny rekneskapslov som no ligg føre, vil gje eit lovverk som er små-bedriftsvenleg, samstundes som omsynet til store føretak er teke vare på på ein god måte.

       Ein samla komite er samd i at det bør gjennomførast ei evaluering av rekneskapslova etter tre år. Kristeleg Folkeparti er heilt samd i den filosofien som ligg bak dette. Når ei så omfattande og komplisert lov vert innført, med så mange vesentlege endringar for Bedrifts-Noreg, er det uttrykk for ei ansvarleg haldning at ein etter relativt kort tid tar ein skikkeleg gjennomgang av korleis lova har verka, om det er ting som bør endrast og forbetrast, og om lova eventuelt har ført til utilsikta konsekvensar.

       Kristeleg Folkeparti er òg nøgd med at ein samla komite nemner spesielt at det i samband med nemnde evaluering må verta gjennomført ein grundig analyse av om lova sine føresegner har ført til utilsikta konsekvensar for frivillige organisasjonar.

       Proposisjonen var konsekvent når det galdt at rekneskapsåret skal vera kalenderåret. Me kjenner til at det for ein del selskap, òg norske, kan vera gode grunnar for å nytta eit rekneskapsår som avvik frå kalenderåret. Kristeleg Folkeparti er derfor med i fleirtalet som legg opp til ei dispensasjonsordning på dette punktet.

       Når det gjeld kapittel 2 i lova, Registrering og dokumentasjon av rekneskapsopplysningar, ser Kristeleg Folkeparti at dette fører med seg ein del utvidingar i forhold til eksisterande lov. Av den grunn har me funne det naturleg å gå inn for å utsetja pliktig innføring av dette kapitlet fram til den 1. januar  2001. Fram til den tida skal det vera valfritt for brukarane om dei vil nytta føresegnene i den gamle lova, eller om dei vil nytta det som går fram av den nye. Me er nøgde med at eit fleirtal i komiteen har gått inn for ei slik løysing.

       Eit av dei ganske mange kompliserte forholda i lova gjeld spørsmålet om det skal vera høve til å nytta forskjellige prinsipp i konsernrekneskap og selskapsrekneskap.

       Kort kan ein seia at det her er tale om vinkling frå to sider. Sett frå den eine sida dreier spørsmålet om lik eller ulik prinsippbruk seg om praktiske sider ved rekneskapsføring, der det i enkelte høve kan vera nyttig, fornuftig og rasjonelt å ha høve til bruk av ulike prinsipp. Sett frå den andre sida har spørsmålet samanheng med skatteplanlegging og skattlegging. Dette kompliserer spørsmålet ganske sterkt, og gjer at det slett ikkje er så enkelt å ha oversyn over kva som kan vera tilsikta og kva som kan vera utilsikta konsekvensar av ei slik eventuell oppmjuking. I utgangspunktet er Kristeleg Folkeparti skeptisk til å nytta ulike prinsipp i konsern- og selskapsrekneskap, men me erkjenner likevel at spørsmålet er komplisert. Og for ikkje å låsa endeleg eit system, som kan føra til heilt utilsikta ulemper for enkelte føretak, har me i ein fleirtalsmerknad i komiteen gått inn for å oppmoda departementet om å sjå nærare på denne problemstillinga i samband med den varsla proposisjonen om endringar i skattelovgjevinga som følgje av ny rekneskapslov.

       Så litt om goodwill og avskriving av goodwill. Goodwill er definert som differansen mellom innkjøpskost ved kjøp av ei verksemd og verkeleg verdi av eigedelar som kan identifiserast, og gjeld i verksemda. Etter gjeldande reglar skal goodwill ha ein maksimal avskrivingsperiode på 20 år. I proposisjonen vert det føreslege at goodwill skal nedskrivast over levetida, men maksimalt over 20 år. Sentrumspartia har merka seg at fleire av høyringsinstansane har føreslege maksimal nedskrivingstid for goodwill. Sentrumspartia fremjar difor forslag i samsvar med det som går fram av proposisjonen.

       Etter gjeldande praksis har det vore vanleg å omklassifisera første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld. Rekneskapslovutvalet har gjennomført ein grundig gjennomgang av dette, og har konkludert med at det ikkje tilrår vidareføring av dagens praksis. Det same går fram av proposisjonen.

       Sentrumspartia har på denne bakgrunnen kome til at me vil følgja rådet og vurderinga frå lovutvalet. Me fremjar difor eige forslag om dette.

       Eg tek difor opp dei forslaga eg har referert til i innlegget.

       Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

       Ranveig Frøiland (A) : Etter at innstillinga om rekneskapslova låg føre, las eg eit intervju med Ingebrigt Sørfonn i Bergens Tidende om dette, og der seier han at Arbeidarpartiet har gjeve « sin tilslutning til det jeg vil kalle et justert sentrumsopplegg ».

       I debatten her i dag er det etter det eg har høyrt, stor semje blant dei som har hatt ordet så langt. Eg føler faktisk òg at det har vore gjort omfattande endringar i høve til det Regjeringa la fram. No har lova vorte ein god og nyttig reiskap, seier Sørfonn, og den har vorte lesarvenleg. Då synest eg faktisk at representanten Sørfonn burde takka representanten Giske og Arbeidarpartiet for at ho har vorte meir lesarvenleg, og ikkje prøva og vri på historia slik representanten Sørfonn gjer i Bergens Tidende, og seia at det er sentrumspartia som har stått for dette, med hjelp frå Arbeidarpartiet. I verdidebatten bør ein halda seg til det som er sant. Eg skal gje Sørfonn eit høve til, for det er ikkje alltid avisene skriv det som er korrekt, til å fortelje frå talarstolen at her har altså Arbeidarpartiet hjelpt godt til med å få rekneskapslova slik ho har vorte no, både lesarvenleg og ikkje minst venleg overfor småbedriftene.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det er ikkje alltid ei udelt glede å måtta stå til rette for det avisene skriv, men eg veit veldig godt kva som vart sagt, og kva som vart gjort.

       Det som skjedde, var at sentrumspartia la fram det me kalla ei skisse til eit justert sentrumsopplegg i høve til Regjeringa sitt forslag. Det første hovudelementet var at me såg det som gunstig med ei anna oppbygging, ein annan systematikk, og me skreiv vel - fritt etter hugsen - at me hadde stor sympati for den skissa som Arbeidarpartiet hadde lagt fram. Omtrent slik vart det uttrykt.

       Så gjekk me inn for ein del materielle endringar, slik at den skissa som vart lagd fram frå sentrumspartia, bestod av eit opplegg for ein annan systematikk, og ein omredigerte ein del ting - eg vil ikkje karakterisera det som radikale endringar - for å gjere det meir lesarvenleg. I tillegg gjekk me som sagt inn for ein god del materielle endringar, m.a., som eg var inne på i ein annan replikk, å auka taket på talet på tilsette i små føretak til 50 for å frita mindre verksemder for rekneskapsplikt etter lova og utsetja gjennomføringa av kapittel 2, avvikande rekneskapsår og evaluering etter tre år. Me konstaterte at denne skissa var det stor semje om. Når det gjeld det lovforslaget som ligg føre, er det i realiteten stor semje i komiteen om hovudinnhaldet og hovudretninga.

Trond Giske (A) : Jeg skal ikke plage representanten Sørfonn mer med strukturen - jeg tror det går ganske klart fram av arbeidet med loven hva som har skjedd. Derimot har jeg lyst til å stille det spørsmålet som jeg var inne på i innlegget mitt, og det gjelder alle de endringene som Stortinget nå har gjort med loven.

       Vi har gått imot en rekke av de forslagene som Regjeringen har fremmet. Vi har gått imot forslaget om at terskelen for små foretak skal være 20 ansatte. Vi har gått imot Regjeringen med hensyn til at en ikke skal kunne ha avvikende regnskapsår. Vi har gått imot Regjeringen når det gjelder punktet om at små konsern må følge store regler. Vi har gått imot Regjeringen når det gjelder kravene til noter for små foretak, om hvilke regnskapsregler de må benytte spesifikt når de bruker uttaksregler for små foretak. Vi har gått imot Regjeringen når de ikke har hatt en bunnterskel for hvor små ansvarlige selskaper skal være før de blir regnskapspliktige, og vi har gått imot Regjeringen når det gjelder det samme i forhold til små samvirkelag. Og mitt spørsmål til representanten Sørfonn blir da følgende: Har Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre støttet de andre partiene, Arbeiderpartiet, SV, Fremskrittspartiet og Høyre, på disse punktene og gått mot Regjeringens forslag fordi Regjeringens forslag var godt nok, eller fordi det ikke var godt nok?

       Det må selvsagt være fordi Regjeringen her ikke hadde gjort en god nok jobb i forhold til de små bedriftene, at sentrumspartiene velger ikke å støtte sin egen regjering. Hvis sentrumsregjeringens forslag var gode nok, hadde det ikke vært noen grunn til å gå bort fra dem. Det må nettopp være fordi Regjeringen her hadde gjort en for dårlig jobb i forhold til de små foretakene, ikke bare når det gjelder strukturen, men også når det gjelder en del av det materielle innholdet i loven. Det skulle derfor vært interessant å få høre sentrumspartienes syn på akkurat det.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det tok nærare åtte år frå Rekneskapslovutvalet vart nedsett til proposisjonen vart førelagt Odelstinget. Representanten Giske kjenner òg vel til at det var viktig å få vedteke ei ny rekneskapslov, slik at dei nye aksjelovene kan innførast frå 1. januar komande år. Me kan vel derfor slå fast at alle partar har arbeidt under eit visst tidspress her.

       I og med at òg sentrumspartia har gått inn for ein del endringsforslag, stiller Giske spørsmålet om ikkje Regjeringa sitt forslag var godt nok. Eg vil seia det slik at for sentrumspartia har det vore viktig å få ei rekneskapslov som er så god som mogleg. Me har ikkje følt behov for å vera dogmatiske i forhold til det som vert framlagt av Regjeringa. I all hovudsak er Regjeringa gjenkjenneleg i det resultatet som ligg føre, men me har med lyfta hovud òg gått med på ein del endringar som me meiner har vore med og gjort lovforslaget, slik som det ligg føre no, endå betre. I sum trur me at det forslaget som i dag vil verta vedteke, er det beste ein kunne oppnå ut frå omstenda.

Trond Giske (A) : Det er ikke spørsmål her om å være dogmatisk eller ikke dogmatisk. Her er det spørsmål om hva som er den beste regnskapsloven. Sentrumspartiene i Stortinget sier at de har valgt å gå med på en rekke endringer, men det var aldri snakk om noen slags pakke for å oppnå andre ting. Det skjer jo av og til i Stortinget at man må oppgi sine standpunkter for å få noen andre ting som de andre egentlig ikke vil være med på. Det foregår f.eks nå en diskusjon om revidert nasjonalbudsjett hvor det nok sikkert kan komme til å skje at folk gir og tar. Men her var det ikke snakk om det. Her var det ikke snakk om at noen skulle gi noe for å få noe annet tilbake.

       Her har sentrumspartiene i Stortinget på punkt etter punkt gått bort fra det Regjeringen har foreslått, og gått inn for noe annet. Det kan skyldes to ting. Det kan skyldes enten at Regjeringen ikke visste om disse forskjellige andre forslagene da den behandlet loven, at den ikke visste at det med 20.000-kronerskontantkjøp var et problem, eller at den ikke visste at det ville være en del små foretak som ble omfattet av regnskapsloven, som det kanskje ikke fra sentrumspartienes side var meningen skulle omfattes av loven. Det ene alternativet er at Regjeringen rett og slett har gjort en for dårlig jobb og ikke kjente de forskjellige alternativene. Jeg tror ikke det har skjedd. Jeg har lest proposisjonen, og jeg syns den er ganske grundig. Det er gjennomarbeidede, gode argumenter for de forslagene som Regjeringen fremmer. Da må det skyldes at sentrumspartiene i Stortinget er uenig med sentrumspartiene i Regjeringen. Det må være det som er forklaringen.

       Vi har til og med fått et brev til komiteen fra statsminister Bondevik om at Regjeringen faktisk står fast ved forslaget fra Regjeringen. Det ble nødvendig etter at statsråd Sponheim her på talerstolen bad Stortinget om å endre på det forslaget som Regjeringen hadde lagt fram. Det gjaldt bare den 20.000-kronersgrensen. Vi har aldri hørt noen statsråd stå på talerstolen og si at man ønsker at Stortinget skal endre på terskelen for små foretak eller endre notekravene eller endre reglene for konsernregnskap for små foretak. Det har aldri noen statsråd sagt. Vi får nå forhåpentligvis svar på det når finansministeren senere skal ha ordet, men det vil også være interessant å høre fra Sørfonns side om det her foreligger en enighet og forståelse mellom sentrumspartiene i Regjeringen og sentrumspartiene i Stortinget.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det er mogleg me snakkar om to ulike politiske verder no. Eg trur ikkje sentrumspartia har vore opptekne av å få ein politisk gevinst i denne saka og dermed laga politiske pakker, slik at ein kan gå ut og seia at her vann me ein stor politisk seier. Det viktigaste for oss og målet vårt var at me skulle få ei så god rekneskapslov som mogleg.

       Når det gjeld det forslaget som Regjeringa la fram, synest eg at Regjeringa har gjort ein så god jobb som mogleg sett på bakgrunn òg av den knappe tidsramma som dei hadde. Når det gjeld prosedyren vidare, vart proposisjonen frå Regjeringa send ut på høyring, og når høyringsinstansane kom med innvendingar, valde me i sentrumspartia å lytta med eit ope sinn til dei innvendingane som kom. I dei tilfella der me har funne det nyttig og forsvarleg, har me òg vore med på å føreslå endringar i forhold til proposisjonen for å gjera den endelege lova så god som det i det heile var mogleg.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil stille spørsmål til representanten om hvorfor i all verden man absolutt skal unnta de interkommunale selskapene fra å følge de alminnelige regnskapsregler. Når man ikke lar dem følge alminnelige regnskapsregler, er det veldig vanskelig å få innsyn. En god del av disse interkommunale selskapene konkurrerer vitterlig med private foretak, særlig på renovasjonssiden, og det er veldig vanskelig å få skikkelig innsyn i forhold til selskapene.

       Så har vi det forhold at Kommunaldepartementet nå har lagt fram forslag til en lov om kommunale og interkommunale selskaper som innebærer at man vitterlig kan dispensere fra at de interkommunale selskapene skal følge kommuneloven. Men det er heller ikke gitt noen god begrunnelse for hvorfor man må følge kommunelovens regnskapsplikt og ikke de alminnelige regnskapsreglene. Når man ikke får innsyn, kan man også ilegge høyere avgifter enn man egentlig er nødt til. Når de ikke følger vanlige avskrivningsregler, som alle andre selskaper, vil det bli slik at man får høyere avgifter, noe publikum ikke er tjent med. Det slår begge veier: Man kan unnlate å føre en del administrasjonsutgifter, noe som gjør at man kan konkurrere med de private selskapene på en helt annen måte enn man egentlig skal, og man kan også føre regnskapene slik at man kan ilegge høyere avgifter enn man egentlig skal. Det som er virkelighetens verden, er at fylkesmennene ikke klarer å følge opp slik at man kan se hvor reelt dette er. Så jeg vil gjerne høre Sørfonns forklaring på hvorfor man absolutt vil unnta de interkommunale selskapene fra de alminnelige regnskapsreglene.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det er nok fleire grunnar til at interkommunale selskap er unnatekne frå rekneskapsplikt etter denne lova. Ein av grunnane finn me heilt klart i følgjande: Me har tre forvaltningsnivå i Noreg, det skulle vera vel kjent, men i ein god del kryssande område er det naturleg med eit interkommunalt samarbeid, eit interkommunalt samarbeid som på mange måtar er organisert på same måten som verksemda i ein kommune. Men på grunn av at ein går over kommunegrensene, har ein mått organisera dette som eit interkommunalt selskap. Det finst faktisk ein god del av nett den typen selskap. Me har funne det unaturleg at desse selskapa skal tilleggjast rekneskapsplikt etter rekneskapslova, og finn det meir naturleg at dei følgjer det kommunale rekneskapssystemet. Dette er vel eit av dei momenta som det er heilt naturleg å følgja med på og sjå korleis slår ut i samband med evaluering av lova etter tre år. Men førebels er me trygge på det som ligg i innstillinga her.

       Man har brukt åtte år på å utrede den nye regnskapsloven. Man har underveis fått mange forskjellige innspill i forhold til hvordan den skal utformes. Jeg hadde jo håpet at den sentrumsregjering som tiltrådte, ville brukt en god del tid på å legge seg i selen for å gjøre loven mest mulig bedriftsvennlig. Det har man dessverre ikke gjort, og det strider jo mot de valgløftene og fine talene som kom før man tiltrådte. Da lovte regjeringen Bondevik bedre forhold for næringslivet. I sine budsjettforslag har Regjeringen stått for en aktiv forverring for næringslivet, bl.a gjennom utvidelsen av arbeidsgivers ansvar for sykelønn, innstramninger i formuesbeskatningen, aksjerabattene etc. Så langt har de skyldt på budsjettproblemer, og budsjettproblemer blir det selvsagt hvis man lover for mye. Men at man velger å neglisjere næringslivets behov i den nye regnskapsloven, er den endelige bekreftelse på at denne regjeringen har foretatt en faneflukt fra sine egne løfter, selv når de ikke koster en krone.

       Som nevnt har finanskomiteen gjennom sitt arbeid foretatt en del forbedringer. Det er bra at vilkåret for å bli definert som små og mellomstore foretak, med den konsekvens at man slipper de mest omfattende notekravene, blir satt til mindre enn 50 ansatte, ikke 20, som departementet foreslo, og at det ikke blir plikt til registrering av kjøper ved kontantkjøp, og at goodwill ikke må avskrives over 20 år. Dog står det igjen en rekke spørsmål av stor betydning for Bedrifts-Norge, hvor Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har sviktet.

       Hensynet til at flertallet av bedriftene på enklest mulig vis skal kunne sette seg inn i loven, burde tilsi at en valgte å bygge opp loven på en annen måte. Dette kunne vært gjort ved å gjøre reglene for småbedriftene til lovens hovedregler, eller ved å samle reglene for de små i et eget kapittel. Dette ville hatt den klare fordel at småbedriftenes interesser eksplisitt ville blitt tatt vare på også ved senere endringer av loven.

       Oppskrivning er tillatt i alle EU-land unntatt Tyskland. Det er etter dagens lov tillatt i Norge. Etter den nye regnskapsloven vil det ikke lenger være anledning til det. Oppskrivningsadgangen ville vært viktig å beholde som virkemiddel for å få omorganisert virksomheter gjennom fusjoner og fisjoner. Det er dessuten naturlig at virksomheter må ha anledning til å vise eksplisitt hvilke verdier som finnes.

       Vi har tidligere her vært inne på spørsmålet om uensartet prinsippanvendelse. Når det nå blir avvist av Stortinget, vil det bidra til å svekke konsernregnskapets informasjonsverdi ved at eventuelle skattemessige vurderinger i selskapsregnskapet overføres til konsernregnskapet og gjør det atskillig vanskeligere å analysere. Lik prinsippanvendelse i selskaps- og konsernregnskapet betyr også at foretak som er en del av et stort konsern, fratas adgangen til å bruke forenklingsregler for små foretak i sitt selskapsregnskap.

       Flere representanter har vært inne på diskusjonen om det ytre miljø. Plikten til å redegjøre for det og for arbeidsmiljøet er kraftig utvidet i den nye regnskapsloven. Den har åpenbart blitt for omfattende. Kravene f.eks til denne type miljøspesifikasjoner i årsberetningen burde bare omfatte bedrifter som er konsesjonspliktige etter forurensningsloven, eller på annen måte har særskilte utslipp. Det er ikke hensiktsmessig å pålegge plikt til å redegjøre for helt alminnelige forhold, som f.eks at bedriften benytter kjøretøy som forurenser. Det er unødvendig byråkratisk.

       I den nye regnskapsloven stilles det økt krav til dokumentasjon fra de næringsdrivende. De kriteriene for registrering av opplysninger om transaksjoner og andre disposisjoner loven legger opp til, er for omfattende. Det er ikke gitt faste regler som skiller mellom kravet til store og små selskaper om hva som skal registreres, og hva som må utarbeides av dokumentasjon og rapporter. Dette kapitlet, altså kapittel 2, burde vært sendt tilbake til departementet for en fornyet vurdering av kravene til regnskapssystemet, der det legges betydelig vekt på hensynet til personvern og bedriftenes kostnader.

       De fleste høringsinstansene var klart imot at interne formål i lovteksten skal angis som et formål ved bokføringen. Forslaget innebærer bl.a at alle regnskapspliktige må føre lagerregnskap med løpende registrering av f.eks uttak fra råvarelager.

       Høyre mener at det må være opp til den enkelte hvordan man internt driver foretaket. Det er f.eks mulig at en rekke foretak ut fra en avveining mellom det departementet kaller god internkontroll, og hensynet til byråkratisering og administrative kostnader i bedriften, i dag ikke velger å føre lagerregnskap. For mange kan det være godt nok å foreta en vareopptelling f.eks ved slutten av året.

       Så til spørsmålet om såkalt interkommunale selskaper skal være omfattet av regnskapsplikten. Jeg er overrasket over at man har konkludert slik man har gjort. En rekke interkommunale selskaper driver også i konkurranse med andre, og jeg syns man har krav på å vite hvordan driften foregår, og hvilke avsetninger man foretar, etter de spesifikasjonene som fremgår av regnskapsloven. Man henviser til at Kommunaldepartementet skal se nærmere på saken, men det er nå, i regnskapsloven, dette spørsmålet blir avklart. Jeg ser ingen grunn til at interkommunale selskaper ikke skal ha den samme plikten til å føre regnskap som andre selskaper som de f.eks konkurrerer med. Det er jo slik at et av hensynene bak regnskapsloven også er at utenforstående aktører skal ha informasjon. Da burde man også ha mulighet til å gå de interkommunale selskapene nærmere etter i sømmene.

       Dette er bare et lite knippe av forhold som har gått i gal og unødvendig byråkratiserende retning i den nye loven. Det burde i arbeidet med loven vært lagt vekt på at det enkelte foretak lett kan få oversikt over hvilke regler og unntak som gjelder, særlig med tanke på det skjerpede straffeansvar som lovforslaget innebærer. Slik ble det dessverre ikke. Nok en gang er det næringslivet som har blitt stortingsflertallets salderingspost.

Jørgen Holte (Sp) : Gjennom denne innstillinga er eit viktig punktum sett for eit langt fagleg, men også politisk viktig arbeid.

       Den nye rekneskapslova skal ha til formål å hjelpe brukarane med naudsynt informasjon, slik at ein får fram standardiserte, men representative rekneskapsoversyn for ulike verksemder. Krav til standard og utforming av ny rekneskapslov vil vere ei veging mellom omsyn til den informasjonen brukarane av rekneskapen bør ha, og kostnaden med å få fram slik informasjon for den enkelte bedrift.

       Det er brei semje om ulike omsyn når det gjeld hovudpunkt som personvern, kompleksitet og unødig kostnad med utforming og oppbygging av rekneskapen, i den innstillinga som ligg føre.

       Eit sentralt spørsmål for sentrumspartia har vore å gjere ei felles lov brukarorientert for spesielt dei mindre verksemdene. Ut frå innkomne synspunkt frå brukarane i små og mellomstore verksemder har sentrumspartia under handsaminga her i Stortinget lagt fram eit justert opplegg for modell i forhold til proposisjonen frå Regjeringa. Modellvalet som no ligg føre, er, slik vi i Senterpartiet ser det, småbedriftsorientert og eit brukarvenleg opplegg for alle som fell inn under lova.

       Diskusjonen i fagmiljøa har i lang tid gått på systemval i lova av omsyn til små verksemder. Den same problemstillinga har prega arbeidet også her i Stortinget. I staden for eit uttømmande kapittel som nærmast blir ei lov i lova, finn brukarane no det dei treng av informasjon under dei ulike kapittel. Etter sentrumspartia si vurdering fører det nye modellvalet til at ein stort sett unngår slike krysstilvisingar i lova.

       Med det som ligg føre, har Regjeringa i hovudsak fått gjennomslag for det materielle innhaldet i proposisjonen. Det er såleis grunn til å vere nøgd med at åtte år med fagleg og politisk førearbeid er ført fram gjennom Regjeringa sitt framlegg til ei sluttbehandling i Stortinget.

       Når det gjeld merknader til dei enkelte punkta i lova, viser eg til innlegget frå representanten Ingebrigt Sørfonn og dei presiseringane han tidlegare har målbore på vegner av sentrumspartia.

       Hovudretningane i dette lovverket vil stå ved lag i lang tid framover. Lova som i dag blir vedtatt, er langt meir omfattande enn noverande praksis. Om det skulle vere utilsikta uheldige trekk ved det Odelstinget i dag gjer vedtak om, er det sentrumspartia si haldning at ein ut frå erfaringar legg opp til evaluering av lova etter tre år.

       Når det gjeld kapittel 2 i lova, som går på registrering og dokumentasjon, går sentrumspartia inn for at det blir gitt tid for meir utfyllande utforming gjennom forskrift og tid for tilpassing for den enkelte brukar. Den lova gjeld for, kan derfor fram til 2001 velje å bruke bokføringsreglar heimla i eksisterande rekneskapslov eller likningslov.

       Som tidlegare sagt er sentrumspartia sine forslag om systematikk og innretning først og fremst fremma av omsyn til dei mindre verksemdene. Eg reknar med at alle partar og brukarar no vil sjå seg tente med det verktøyet som ligg føre, og gi konstruktive innspel med sikte på den brukarerfaringa ein gjer seg dei første tre åra.

       Regjeringen har foreslått at grensen skal gå ved 20 ansatte. Arbeiderpartiet og SV foreslår at grensen skal gå ved fem ansatte. Senterpartiet har jo ved visse anledninger likt å framstille seg som et parti som tar arbeidstakere på alvor, som tar fordelingshensyn på alvor, og som er opptatt av de spørsmålene, og de framstiller seg nærmest som et parti som skal overgå SV og Arbeiderpartiet på akkurat det området. Det å endre regelen for enkeltmannsforetak fra 20 ansatte til fem ansatte, vil føre til at bare 3.900 ekstra foretak av i alt over 103.000 foretak blir omfattet av regnskapsloven. Men det har betydning for de ansatte i disse bedriftene. Jeg skulle gjerne høre fra Jørgen Holte hvorfor Senterpartiet ikke kan støtte det forslaget.

       Neste spørsmål dreier seg om bruken av ulik prinsippanvendelse. Vi har jo hørt Arbeiderpartiet slå fast sin begrunnelse for at de ikke støtter dette, men det kunne være svært interessant å vite sentrumspartienes begrunnelse for ikke å ta innover seg det Lovutvalget klart anbefalte, men som Regjeringen fjernet, uten nødvendigvis å ha gitt noen særs god begrunnelse for det. Så jeg vil veldig gjerne høre representanten Holte utrede litt hvorfor uensartet prinsippanvendelse ikke er vesentlig for sentrumspartiene.

Jørgen Holte (Sp) : Det var to spørsmål som representanten Siv Jensen reiste. Det var dette med avskriving av goodwill. Som representanten Jensen sikkert er kjend med, er det drøfta i proposisjonen og understreka at det er behov for ei maksimaltid på 20 år, og det har sentrumspartia lagt til grunn. Vi byggjer også på det som er sagt i høyringsinstansane. Enkelte høyringsinstansar har gitt uttrykk for at det vil vere riktig å ha ein maksimal periode. Det er bakgrunnen for at vi har støtta proposisjonen på det punktet.

       Når det gjeld det som går på dei ulike vurderingane om forskjellig prinsippbruk, viser eg til proposisjonen. Sentrumspartia er med på ein fleirtalsmerknad der ein ber departementet gjere ei vurdering av om det på enkelte område bør vere tillatte med forskjellig prinsippbruk mellom selskapsrekneskapa og konsernrekneskapen. Vi går såleis eit stykke lenger enn det som proposisjonen frå Regjeringa la opp til.

Siv Jensen (Frp) : Jeg hører at representanten Holte har lest proposisjonen, men jeg hører ingen begrunnelse for at det er nødvendig å avskrive goodwill over maksimalt 20 år. Det er den begrunnelsen jeg veldig gjerne vil ha fremført fra denne talerstolen, ikke en henvisning til hva Regjeringen måtte ha skrevet i en proposisjon.

       Samtidig sier representanten Holte at i tilknytning til spørsmålet om ulik prinsippanvendelse har de sluttet seg til en merknad om å få dette vurdert på et senere tidspunkt gjennom skatteloven. Men det er jo ingen hemmelighet at Lovutvalget drøftet dette særs inngående, og det er en grundig omtale av denne problemstillingen i proposisjonen. I tillegg har det gjennom hele komitebehandlingen vært fremført svært gode argumenter fra flere hold for hvorfor komiteen burde gå inn og endre innstillingen på dette punkt. Det er den begrunnelsen jeg savner fra representanten Holte - for hvorfor man her mener at det ikke er grunnlag for å endre innstillingen fra Regjeringen.

Jørgen Holte (Sp) : Etter min kjennskap er gjeldande regel at goodwill skal ha ein maksimal avskrivingsperiode på 20 år. Proposisjonen har forslag om at goodwill skal nedskrivast over økonomisk levetid, men maksimalt over 20 år. Det er mi grunngiving. Eg viser til det eg sa tidlegare, og som for så vidt også representanten Sørfonn har gitt uttrykk for i sitt innlegg tidlegare.

       Derimot har mye av oppmerksomheten vært rettet mot småbedriftenes evne til å håndtere den nye loven. Regelverket slik det ble foreslått fra Regjeringen, var ikke lett tilgjengelig for småbedriftene - overraskende nok, særlig på bakgrunn av regjeringspartiet Venstres overgang fra såkalt miljøparti til småbedriftsparti. Nå er de heller ikke et småbedriftsparti, så da gjenstår det å se hva de er. Uansett, denne manglende småbedriftsprofilen har komiteen gjort noe med. Det er gledelig og nødvendig, men dette gjør at andre sider av loven kanskje har fått mindre oppmerksomhet.

       Jeg nevnte at en god regnskapslov er et virkemiddel mot økonomisk kriminalitet, eller snarere et redskap for å avdekke økonomisk kriminalitet. Selv om et brudd på regnskapsloven i seg selv og pr. definisjon må sies å være økonomisk kriminalitet, er det ikke denne form for kriminalitet jeg har tenkt på. Poenget er at klare regler om hvordan regnskapene skal føres og hva slags opplysninger som skal framkomme av regnskaper og årsberetning, gjør det vanskeligere å skjule økonomisk kriminalitet.

       I denne sammenheng er også straffereaksjonene ved brudd på regnskapsloven av betydning i kampen mot den mer alvorlige økonomiske kriminaliteten. Det vil si: Et flertall i komiteen, bestående av SV, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, mener dette. Her har vi ikke minst støtte i uttalelser fra Økokrim. Det er litt underlig at Fremskrittspartiet og Høyre ikke kan slutte seg til formuleringene som flertallet i komiteen har kommet med.

       For det første kan det ikke være slik at en bedrift som ikke følger reglene, skal ha fordeler framfor de bedrifter som holder seg innenfor loven. Men viktigere: Det må være slik at bedrifter som unndrar seg kontroll, slik at mulig straffbare handlinger ikke kan oppdages, skal straffes for dette selv om bruddet på regnskapsloven ikke har som konsekvens at man faktisk skjuler en mer alvorlig forbrytelse. Det er dette som kalles forebygging, og som er så viktig på mange andre samfunnsområder.

       At Fremskrittspartiet, som for øvrig roper på strengere straffer for de fleste former for kriminalitet, fortsatt ser ut til å være mindre opptatt av å forebygge økonomisk kriminalitet, er et faktum jeg for så vidt har sluttet å forundre meg over. Derimot forundrer det meg litt at Høyre ikke er mer opptatt av dette forholdet.

       Som nevnt innledningsvis har regnskapsloven også en annen viktig samfunnsmessig betydning, nemlig å sikre et mest mulig riktig bilde av bedriftenes økonomiske situasjon. Dette er opplagt viktig i forhold til selskaper med en markedsverdi, f.eks de børsnoterte selskapene, men kanskje vel så viktig i forhold til kreditorer, låneinstitusjoner og konkurrenter. Dette er vel det saksfeltet som komiteen har jobbet mest med, nest etter regelverket for småbedrifter, selv om den offentlige oppmerksomheten har vært langt mindre omkring dette saksfeltet.

       I mye av dette er enigheten stor. I en del spørsmål - noen om hvor små bedriftene skal være før man « slipper unna » regnskapslovens regler, og noen om hvordan verdier skal beregnes og framstilles i regnskapet - deler komiteen seg i to. Stort sett tilhører SV et flertall sammen med Arbeiderpartiet og mellompartiene der hvor det er dissens. Disse forhold er tilstrekkelig berørt i debatten, ikke minst av Arbeiderpartiets talsmann, Trond Giske.

       I ett spørsmål, om såkalte enkeltmannsforetak, tilhører SV et mindretall sammen med Arbeiderpartiet. Flertallet følger Regjeringen og mener at enkeltmannsforetak med 20 ansatte ikke skal ha regnskapsplikt etter regnskapslovens bestemmelser med mindre omsetningen overstiger 20 mill kr. SV mener at grensen bør gå ved fem ansatte. Selv om argumentene om at regnskapet for foretaket som sådant ikke gir et fullstendig bilde av eierens økonomiske situasjon, er et foretak på f.eks ti ansatte et rimelig stort foretak som bør komme inn under regnskapslovens bestemmelser.

       Jeg har avslutningsvis lyst til å knytte en kort kommentar til formuleringen som ikke er ny, men fornuftig nok videreføres i den nye loven. Så vidt jeg vet, står den også i den nye aksjeloven, og dermed er vi i alle fall på den sikre siden. I Aftenposten for lørdag kan man lese om tidligere Aker-sjef Gerhard Heibergs avtale om sluttvederlag. Denne ble inngått på et tidspunkt da det var liten offentlighet om slike avtaler. Først i 1995 ble avtalen kjent fordi den måtte omtales i selskapets årsrapport for 1994. At fallskjermen på grunn av dette ble krympet betydelig - ikke som et resultat av at offentligheten fikk kjennskap til avtalen, men fordi styret på denne måten ble orientert om det kun noen få i styret visste om - hører med til historien. Det viser enda sterkere berettigelsen av kravet om mer offentlighet i årsberetninger.

Gunnar Kvassheim (V) : Det viktigste for et samlet næringsliv i denne saken er at det blir vedtatt en ny regnskapslov, og at dette skjer nå. Kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet om at dette er en dårlig lov for småbedriftene skyter etter Venstres mening høyt over mål.

       Det betyr ikke at ikke også Venstre kunne ha tenkt seg en annen innretning på enkelte forhold. I utgangspunktet var vi innstilt på å vurdere en speilvending, slik at loven for småbedriftene ble det primære, med supplerende regler for de større. Dette lot seg imidlertid ikke praktisk gjøre, noe alle er klar over. Det ville ha ført til utsettelse, til stor skade for næringslivet. Det er også reist sterke faglige innvendinger mot en slik løsning.

       Det er ikke slik i dag, og det blir heller ikke slik framover, at småbedriftseierne vil bruke sin dyrebare tid til å lese regnskapsloven fra A til Å. Selv de minste bedriftene får hjelp og veiledning av revisorer og regnskapsfirmaer, og vil i all hovedsak forholde seg til ferdige regnskapsprogrammer på diskett. Det er derfor ingen grunn til å overdrive vanskelighetene som firmaer får ved at en regnskapslov nødvendigvis må ha en viss kompleksitet.

       Arbeiderpartiets regjeringer brukte nesten ti år på å få fram forslag til ny regnskapslov. Det sier seg selv at en sentrumsregjering da ikke kan snu opp ned på dette arbeidet i løpet av fire måneder uten vesentlige utsettelser. Arbeidet i Regjeringen og i finanskomiteen har bidratt til å gjøre loven mer småbedriftsvennlig, og den er etter Venstres syn en god lov for alle deler av næringslivet. Viktige innvendinger fra fagmiljøene er det tatt hensyn til i prosessen. Venstre er tilfreds med at forslaget om registrering av kontantkjøp over 20.000 kr er tatt bort både av personvernhensyn og av hensyn til ekstraarbeidet dette ville ha påført bedriftene.

       Det er uenighet i komiteen om bestemmelsene for de mindre bedriftene burde samles i et eget kapittel eller ikke. I utgangspunktet var Venstre positiv til dette, men har i prosessen funnet at dette ikke nødvendigvis er et riktig grep. Det viktige er det materielle innholdet i loven, og det er nødvendigvis ikke mindre oversiktlig å finne bestemmelser for de mindre bedriftene under de riktige hovedkapitlene når disse bestemmelsene er spesielt uthevet, enn å finne dem samlet i et eget kapittel. Mindretallet har ikke gitt noen tungtveiende begrunnelse for at det siste skal være så mye bedre. Det er markeringsbehov og symbolpolitikk i større grad enn realitetsforskjeller som ligger bak mindretallets sterke utfall på dette punktet.

       Venstre ser det som viktig at loven skal evalueres etter tre år. Da vil det vise seg om det finnes svakheter som bør rettes opp. Dersom sterke hensyn taler for å dele loven i to etter mønster fra aksjeloven, vil det ikke være Venstre imot. Nå er det om å gjøre at næringslivet får en oppdatert regnskapslov som trer i kraft fra nyttår, som er tilpasset internasjonale bestemmelser, og som sikrer at norske bedrifter kan konkurrere på like fot med sine konkurrenter i utlandet.

       Jeg har lyst til å stille den parlamentariske lederen for Venstre et ganske enkelt spørsmål: Er han enig med meg og komiteens flertall i det vi skriver, selv om sentrumspartiene ikke har sluttet seg til det i innstillingen, at her har Regjeringen rett og slett gjort en for dårlig jobb - her har Venstres representanter i Regjeringen rett og slett gjort en altfor dårlig jobb med å sikre de små foretakenes muligheter ved innføringen av en ny regnskapslov?

       Videre har Venstre også brukt mye energi på å snakke næringspolitikk generelt, og vi har sett at et samlet Bedrifts-Norge og et samlet regnskapsmiljø i Norge sterkt har anbefalt stortingsflertallet å innføre bruken av ulik prinsippanvendelse. I tillegg har man understreket behovet for å tydeliggjøre bruken av forsiktighetsprinsippet, og jeg kan ikke se at Venstre har gjort det minste forsøk på å slutte seg til disse forslagene i komiteen.

       Videre har mindretallet fremmet forslag om også å pålegge interkommunale selskaper regnskapsplikt. Etter hva jeg har erfart, har Venstre vært svært opptatt av ikke å få på plass konkurransevridende elementer mellom offentlig og privat virksomhet. Nettopp her har man en slik effekt. Da vil jeg også gjerne vite hvordan det har seg at Venstre heller ikke på dette punkt bryr seg nevneverdig om hva som blir utfallet.

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg har registrert at det på en del av de punktene som Siv Jensen utfordrer meg på, har vært en debatt der det har vært ulike synspunkter framme i media og fra folk som arbeider med dette spørsmålet.

       Det ble stilt ulike spørsmål. Jeg har ikke anledning til å kommentere alle, men jeg skal kommentere det som var hovedspørsmålet, nemlig om jeg var tilfreds med Venstres medvirkning til å få en lov som var god også for småbedrifter. Svaret på det er ja. Det er tilfredsstillende at denne loven kommer fram nå, med en hovedstruktur som blir betegnet som en betydelig forenkling i forhold til eksisterende opplegg, og som er så enkel og grei å forholde seg til at en fra faglig hold mener at ingen andre land har gått lenger.

       Så vil jeg som referanse si - og det er kanskje litt uvanlig i denne forsamling - at jeg faktisk i tolv år har vært leder for en liten bedrift, og i deler av denne perioden sittet i styret for flere andre småbedrifter. Jeg kan ikke se at det med saklig tyngde kan hevdes at denne loven er vanskelig å forholde seg til for små og mellomstore bedrifter. Tvert imot vil den gi et ryddig utgangspunkt for det daglige arbeid i bedriften og for det samspillet som bedriften har mellom sin regnskapsfører og sin revisor.

Børge Brende (H) : Hvis noen hadde sagt til meg før sentrumsregjeringen tiltrådte, at den kom til å fremlegge en regnskapslov som Arbeiderpartiet var misfornøyd med fordi den var for lite bedriftsvennlig, hadde jeg ikke trodd det. Flertallet i komiteen sier at lovforslaget som Bondevik-regjeringen kom med, er lite brukervennlig og vanskelig tilgjengelig.

       Jeg hadde ikke ventet at den regjeringen som har heist småbedriftsvimpelen så høyt, skulle fremlegge et lovforslag som ikke var tilpasset interessene til små og mellomstore bedrifter - og bedrifter generelt.

       Representanten Kvassheim sa at det nå er en del materielle spørsmål som gjenstår, og som selvsagt kan diskuteres. I en rekke av dem har man nå havnet på feil standpunkt, så jeg har noen konkrete spørsmål som jeg lurte på om Kvassheim kunne svare på, ettersom han selv har bred erfaring også fra næringslivet.

       Det ene er at det i den nye loven er slik at hvis en liten bedrift er med i et større konsern, må den føre regnskap etter reglene for de store bedriftene. Med hvilken begrunnelse har Venstre gått inn for et slikt standpunkt? Med hvilken begrunnelse mener Venstre at interkommunale selskaper ikke behøver å føre regnskap etter regnskapsloven? Dette er ofte selskaper i konkurranse med private aktører. Hvorfor skal disse særbehandles?

       Det ene spørsmålet jeg stilte var altså prinsippanvendelsen. Det andre var knyttet til interkommunale selskaper, og det siste spørsmålet mitt er: Med hvilken begrunnelse er det at en ikke lenger skal ha en oppskrivningsadgang i den norske regnskapsloven, som vil være til hinder for nødvendige fusjoner og fisjoner til beste for næringslivet?

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg har stor forståelse for at folk som i lang tid har arbeidet med denne loven og har kommet ned på et utpreget detaljnivå, har behov for å få valuta for innsatsen og kjører det detaljerte løpet helt ut. Jeg respekterer det. Men i forhold til de viktige spørsmål for små og mellomstore bedrifter er det helt marginale ting som tas opp, eksempelvis dette med oppskrivningsreglene, som jeg ut fra den erfaring jeg har, ikke opplever som noe praktisk problem i de sammenhengene det vises til.

       Det andre spørsmålet gjelder selskap i konsern, og det har vært belyst i debatten tidligere. Det går jo på et prinsipp som en ønsker å innføre for å få den ryddighet som det representerer.

       Jeg mener derfor bestemt at den loven som foreligger, er en god lov for små og mellomstore bedrifter, og at det vil være fullt mulig å leve godt med den. Og så vil jeg minne om at det vil bli en vurdering av loven etter tre år, hvor det blir mulighet for å korrigere dersom det på enkelte av de punktene som representanten Brende er opptatt av, skulle vise seg å være behov for justeringer. Vi er altså åpne for det.

Ranveig Frøiland (A) : For nokre veker sidan hadde vi ein situasjon i Stortinget der næringsminister Sponheim vart ledd av fordi han bad Stortinget om å endra reglane i rekneskapslova om at ein skulle registrerast ved kontantkjøp over 20.000  kr.

       No har Stortinget gjort dette - ikkje for å koma Sponheim til møtes, men fordi alle partia syntest at dette var ein unødvendig regel. Det er altså ikkje noko uvanleg at Stortinget endrar ei sak som kjem frå Regjeringa. Men det som er uvanleg, og som eg vil spørja Kvassheim om, er det at Kvassheim i eit lesarinnlegg skriv at forslaget om registrering ved kontantkjøp over 20.000  kr ikkje var diskutert i Regjeringa. Det betyr altså, etter det eg skjønar, at når eit punkt i ei lov ikkje er diskutert i Regjeringa, står ikkje alle regjeringsmedlemene bak. Er det ein ny praksis som no skal innførast, at ein frå Stortinget si side må spørja om kva for forslag alle regjeringsmedlemene står bak?

       Eg meiner faktisk at det framleis skal vera slik at når regjeringa legg fram ei sak for Stortinget, står regjeringa bak. Eg vil ha stadfesta at slik må det òg vera i framtida.

Gunnar Kvassheim (V) : Det aktuelle spørsmålet som berører Sponheim og registrering ved handel over 20.000  kr, er enkelt å besvare. Det som har vært mitt poeng, er at dette spørsmålet ikke har vært sentralt i debatten om regnskapsloven. Det Sponheim uttrykkelig gjorde klart i spontanspørretimen, var at det var av stor betydning at denne loven ble vedtatt nå, og at den ble vedtatt med den hovedinnretning som Regjeringen hadde lagt opp til. Men Sponheim sa at på ett punkt som ikke hadde vært sentralt i debatten, kunne det være grunner som tilsa at det ble vurdert i Stortinget.

       Det synes jeg er ryddig og greit, og jeg synes ikke at Sponheim sådde tvil om at han stod bak Regjeringens regnskapslov, slik som enkelte har forsøkt å si. Jeg vil derfor bare legge til, siden denne replikanten kommer fra Arbeiderpartiet, at jeg registrerer at i den debatten som kom umiddelbart etter at problemstillingen med disse 20.000  kr ble reist, var det stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet som forsvarte at det stod i loven, men har altså nå kommet til en annen konklusjon. Det synes jeg er greit. Det er den samme prosessen som Regjeringen og Venstre har tillatt seg å være en del av.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg skal ikke fortsette manuduksjonen i parlamentarisk skikk og bruk, men vil gjerne tiltre replikanten Frøilands oppfatning av at regjeringsmedlemmer enten står bak et forslag fra regjeringen, eller så står de ikke bak. Og konsekvensen av ikke å stå bak er at de ikke lenger er medlemmer av regjeringen. Det er parlamentarisk praksis. Og Venstres parlamentariske leder må være den eneste som ikke har oppfattet at Venstres leder ikke stilte seg bak forslaget helt og holdent.

       Jeg har lyst til å gripe fatt i det Kvassheim sa tidligere i et replikksvar til representanten Børge Brende, at han ikke besvarte spørsmål på « detaljnivå ». Det er et interessant synspunkt, for da har representanten for Venstre sluttet å interessere seg for lovens materielle innhold. Og det er altså innholdet småbedriftene må forholde seg til - ikke formen, ei heller representanten Kvassheims forsikringer. De har knapt juridisk verdi ved en eventuell tolkningsstrid. Men her er det ikke strid om noen tolkning i det hele tatt! Her er tolkningen slik at småbedriftene er uenig i at selv om de er selskaper i et konsern, skal de måtte avlegge regnskap etter konsernmetoden. De er uenig i at private selskaper som konkurrerer med f.eks interkommunale selskaper, skal behandles ulikt. Det private selskap må avlegge regnskap - ikke det interkommunale selskapet.

       Jeg har lyst til å minne representanten Kvassheim om at det står en del om dette i Venstres program, som vi har lest. Det var i grunnen derfor vi tok opp dette temaet. Jeg vil derfor be representanten Kvassheim vise til den bestemmelsen i Venstres program for inneværende periode som peker på behovet for likestilling mellom bedrifter som utfører arbeid for en kommune, og kommunal egenvirksomhet. Dette er jo et skritt i retning bort fra den meget fornuftige bestemmelsen som står i Venstres program, og som vi har gledet oss lenge over i forhåpning om at Venstre ville bidra til å oppfylle den. Men jeg gjentar at det altså ikke er slik at småbedriftene, ifølge de henvendelsene vi får fra deres organisasjoner og enkeltvis, ikke er opptatt av lovens innhold - det representanten Kvassheim kalte « detaljnivå ».

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Foss utlegger meg som om jeg ikke var villig til å svare på spørsmål på « detaljnivå ». Det har jeg aldri sagt.

       Jeg slo fast i kjølvannet av Brendes replikk at han valgte å fokusere på relativt marginale spørsmål, og at det dermed kom til å prege debatten. Jeg valgte et overordnet perspektiv og sa at denne loven er god for små og mellomstore bedrifter slik den nå foreligger, og at den i den praktiske hverdagen for småbedriftslederne ikke vil volde problemer av den karakter som man her forsøker å fremstille. Og jeg er overbevist om at det kommer til å bli den konklusjonen som trekkes når denne loven skal evalueres om tre år. Jeg tok et forbehold om at hvis det på noen punkter skulle vise seg at det er behov for en justering, er vi åpne for det. Det må være en grei måte å møte denne type utfordringer på.

       Jeg tror det er helt andre rammevilkår som vil være av avgjørende betydning for små og mellomstore bedrifter enn den marginaldebatten som foregår her. Jeg underkjenner ikke at det har vært et engasjement, og jeg underkjenner ikke at tunge aktører har et annet syn enn Venstre på en del spørsmål, men det jeg tar et kraftig oppgjør med, er en framstilling av denne loven som småbedriftsfiendtlig. Det er den ikke. Jeg påberoper meg faktisk en viss erfaring med den type arbeid som gjør at jeg mener å kunne hevde at den vil være et greit verktøy å arbeide med for dem som har sitt daglige virke i småbedrifter.

       Regjeringens forslag til ny regnskapslov representerer en samordning og modernisering av norske regnskapsbestemmelser. Forslaget skal også gjennomføre de regnskapsdirektivene som er en del av EØS-avtalen. Vi er på etterskudd når det gjelder forpliktelsene etter EØS-avtalen. Videre er ikrafttredelsen av de nye aksjelovene avhengig av en ny lov om årsregnskap. Det er derfor tilfredsstillende for Regjeringen at det nå foreligger en klar flertallsinnstilling fra komiteen som Odelstinget og senere Lagtinget forventes å ta positiv stilling til. Jeg vil rose komiteen for en rask og saksorientert behandling som har gjort det mulig å få vedtatt loven, slik at de nye bestemmelsene om årsregnskap kan tre i kraft fra 1. januar 1999. Dette vil markere avslutningen av et stort arbeid som ble startet ved oppnevningen av Regnskapslovutvalget i 1990, og som involverte regjeringene Harlem Brundtland og Jagland, før utkastet til lov ble framlagt av nåværende regjering.

       Jeg konstaterer at finanskomiteens flertall foreslår relativt få materielle endringer i Regjeringens lovforslag, selv om de på enkelte punkter går inn for endringer. Den vesentligste endringen går på redigeringen av loven. Ut fra de spørsmål jeg har mottatt fra komiteen, oppfatter jeg det slik at det er regnskapsreglene for små foretak som har medført størst diskusjon.

       Departementet er klar over at blant alle de titusener av småbedrifter er både virksomheten og kompetansen ganske ulik. Det har derfor vært viktig å skape en fleksibel lov som gjør det mulig for de minste selskapene å utarbeide enkle årsregnskap med et minimum av noteopplysninger og med få krav til periodisering av økonomiske resultater underveis i året.

       Finansdepartementet har under utarbeidelsen av lovforslaget hatt en løpende dialog med bl.a næringsorganisasjonene når det gjelder utformingen av reglene for små foretak. Næringsorganisasjonene har blitt forelagt ulike forslag til utforming og har gitt til dels motstridende merknader til forslagene.

       Departementets erfaring på bakgrunn av den generelle høringen og den løpende dialogen med bl.a næringsorganisasjonene, er at det er til dels svært ulike syn på hvordan forenklede regler for små foretak bør utformes. Dette har også blitt synliggjort i forbindelse med finanskomiteens arbeid.

       Regnskapslovutvalgets forslag var å plassere hver enkelt forenklingsregel sammen med den tilhørende hovedregel. Under departementets behandling ble det framholdt av organisasjoner som mente å representere småforetakene, at forenklingsreglene ville bli mer synlige hvis de ble samlet i ett lovkapitel. Regjeringen valgte derfor en slik løsning.

       Komiteen har mottatt flere alternative forslag til forenklede regler fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon m.fl., og ett forslag fra Norsk RegnskapsStiftelse m.fl., og har selv falt ned på et tredje forslag til utforming.

       Jeg har i forbindelse med brev fra komiteen gitt uttrykk for at en speilvending av Regjeringens lovforslag slik at forenklingsreglene for de små foretakene gjøres til hovedregler, ville være svært vanskelig å gjennomføre. Et slikt forslag ville også svekke den fleksibilitet som ligger i Regjeringens forslag, ved at små foretak skal kunne velge mellom lovens hovedregler og de forenklede reglene.

       Jeg tar til etterretning at komiteens flertall nå foreslår en framstilling av de forenklede reglene for små foretak som ser ut til å ligge tett opp til det Regnskapslovutvalget foreslo.

       Kriteriene for småforetak der 20 ansatte ble foreslått som tak, og som også ble foreslått av Regnskapslovutvalget, mente jeg gjenspeilte den norske virkeligheten, men ser ikke noe problem i at det heves til det EØS fastsetter som høyest mulige tak, nemlig 50 ansatte.

       Jeg tar til orientering at bestemmelsen om registrering av kontantsalg blir en annen enn hva Regjeringen foreslo. Regjeringen foreslo en hovedregel om at den regnskapspliktiges dokumentasjon av kontantsalg bl.a skulle inneholde opplysninger om partene. Det var foreslått et unntak ved kontantsalg til forbrukere for beløp under 20.000  kr. Finanskomiteen mener at det bør innføres et generelt fritak fra kravet til opplysninger om partene ved kontantsalg til forbrukere.

       Jeg tar også dette til etterretning, selv om jeg nok mener at en slik dokumentasjon ville ha vært et bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at FATF, altså Financial Action Task Force - en internasjonal arbeidsgruppe som arbeider med tiltak mot hvitvasking av penger - i et utkast til en rapport som nylig er utarbeidet, synes at dette arbeidet blir for lavt prioritert i Norge.

       Jeg vil i denne sammenheng påpeke at det er lagt opp til skjerpede strafferammer i forhold til tidligere. Dette kan ha en preventiv virkning i forhold til økonomisk kriminalitet, og dette har fått komiteens støtte.

       Jeg vil til slutt igjen rose komiteen for godt arbeid som gjør det mulig å sette loven i kraft 1. januar 1999. Flertallet foreslår imidlertid at det bør være mulig å benytte gjeldende bokføringsregler for dem som ønsker det i en overgangsperiode fram til 2001.

       Framtiden vil vise om regnskapsloven fungerer som forutsatt, noe jeg føler meg trygg på at den vil gjøre. Eventuelle avslørte svakheter vil når som helst kunne avhjelpes ved lovendring, og under enhver omstendighet vil jo erfaringene med loven bli evaluert etter tre regnskapsår.

       Vi har fra Stortingets talerstol tidligere hørt at en av statsrådens kollegaer i Regjeringen har bedt Stortinget endre et av de punktene. Nå hørte vi den parlamentariske lederen fra samme parti, Venstre, si at også han var svært fornøyd med de endringene som Stortinget har gjort, altså at vi har gått bort fra Regjeringens forslag. På punkt etter punkt har Regjeringens forslag ikke fått en eneste stemme i finanskomiteen, og får formodentlig heller ikke en eneste stemme når det skal voteres over saken om en liten stund. Mitt spørsmål blir da: Er statsråden fornøyd med at Regjeringens syn i denne proposisjonen ikke engang får regjeringspartienes støtte? Kan vi også anta at resultatet vi får, er mer i tråd med statsråd Sponheims ønsker enn statsråd Restads?

Statsråd Gudmund Restad : Som jeg sa i mitt innlegg, har jeg ingen problemer med at finanskomiteen nå foreslår at definisjonen av små selskaper skal gå ved 50 ansatte. Når jeg foreslo 20 ansatte, for øvrig i tråd med Regnskapslovutvalgets forslag, var det fordi det har vært vanlig å definere små og mellomstore bedrifter i Norge som bedrifter med inntil 20 ansatte. Men for all del, jeg har ingen problemer med at denne grensen nå settes høyere, og at ytterligere en del selskaper da vil kunne ha større valgmuligheter når det gjelder hvilke regler de skal følge.

       Så sier Giske at strukturen er totalt endret. Ja, man har i all hovedsak, så vidt jeg har oppfattet, gått tilbake til Regnskapslovutvalgets forslag. Tiden vi hadde til rådighet, var for øvrig veldig kort. Vi kunne ikke begynne på arbeidet med regnskapsloven før etter at budsjettet var godt i havn til jul, så det var først på nyåret man kunne starte med dette. Vi hadde også det presset over oss at det var veldig viktig å få fremmet et lovforslag for Stortinget så tidlig at man kunne få vedtakene i vårsesjonen og loven iverksatt fra kommende årsskifte, bl.a av hensyn til våre internasjonale forpliktelser. Men i den perioden vi hadde til rådighet, registrerte vi jo at det var høyst forskjellig oppfatning av hva som ville være hensiktsmessig redigering av loven, særlig i forhold til småbedriftene. Vi la oss da på den løsningen som organisasjoner som gav seg ut for å representere småbedriftene, anbefalte, nemlig opplisting av småbedriftsbestemmelser og henvisninger i et eget kapittel - kap. 8. Jeg har registrert at noen mener dette var helt galt, mens andre mener at man ikke gikk langt nok. Flertallet landet på det som nå blir resultatet, stort sett likt Regnskapslovutvalgets forslag, mens mindretallet ville at man skulle ha gått enda lenger på den veien som Regjeringen allerede hadde lagt opp til, nemlig å ha et spesialkapittel for småbedrifter.

       Jeg rekker ikke å svare på om jeg er fornøyd. Det får jeg kanskje komme tilbake til, for jeg ser tiden er ute.

Siv Jensen (Frp) : Som statsråden sikkert er klar over, hadde mindretallet i komiteen, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, behov for en lovteknisk kvalitetssikring av et mulig mindretallsforslag. Det forslaget har vi altså ikke kunnet fremme som følge av at statsråden og Finansdepartementet avviste å foreta en lovteknisk kvalitetssikring. Man skyldte bl.a på tiden. Men knapp tid er det med respekt å melde finanskomiteen som har hatt, som bare har hatt noen få uker på å realitetsbehandle en svært omfattende lov, hvis man altså skulle klare å få den vedtatt før sommeren slik at den også skulle kunne tre i kraft fra 1. januar 1999.

       Så hører jeg statsråden si fra talerstolen at han ved flere anledninger har mottatt det som ville ligget i mindretallets forslag, gjennom den prosessen som Regjeringen var igjennom før den fremmet lovforslaget. Dessuten var mindretallets synspunkter sendt over til Regjeringen på et meget tidlig stadium i prosessen. Likevel var svaret fra statsråden at dette har vi ikke tid til å kvalitetssikre! Da er mitt spørsmål til statsråden om han syns det er en ansvarlig og forsvarlig måte å behandle et mindretall i finanskomiteen på - en måte som altså effektivt har forhindret oss fra å kunne fremme et mindretallsforslag.

Statsråd Gudmund Restad : La meg kort få avslutte svaret på den forrige replikken, jeg skal ikke bruke opp mye av svartiden for Siv Jensens spørsmål.

       Jeg har selvfølgelig ingenting imot at våre partier her i Stortinget tar på alvor den høringsprosessen som gjennomføres mens komiteen har saker til behandling. Under prosessen denne gangen har jeg forståelse for at våre komitemedlemmer er blitt overbevist om at enkelte ting burde gjøres på en annen måte enn det som var foreslått av Regjeringen, og har gått inn for det i komiteinnstillingen. Det er helt i orden og byr ikke på problemer.

       Jeg synes det er nokså drøyt å bli beskyldt for at det ikke er ytt nok bistand fra Finansdepartementet i denne saken, for det er brukt veldig mye tid nettopp på å betjene komiteen. Også i prosessen fram til vi kunne legge fram proposisjonen, brukte vi mye tid, men det er ikke komiteens skyld. Etter at saken ble oversendt til Stortinget, dette er en veldig vanskelig og komplisert sak, som krever mye arbeid, fikk vi en rekke spørsmål og forespørsler som har tatt mye kapasitet i departementet. Det var ikke slik at departementet avviste en lovteknisk kvalitetssikring, men vi gjorde oppmerksom på at på grunn av den korte tiden som var til rådighet, kunne man ikke gå god for at kvaliteten kunne bli absolutt 100 % sikret. Det er et så komplisert regelverk at det kunne være ting som glapp på den korte tiden som da var til rådighet.

       Ellers vil det være min påstand at departementet stilte opp så langt det var mulig for å forsøke å hjelpe komiteen i det vanskelige arbeidet de hadde, og på den korte tiden de hadde til rådighet.

Ranveig Frøiland (A) : No høyrde vi finansministeren seia at han hadde ikkje noko imot at regjeringspartia her på Stortinget fann betre løysingar. Og det er nettopp det som har skjedd i denne saka om rekneskapslova.

       No var det ikkje heilt slik opptakten til endring av grensa på 20.000 kr når det galdt kontantkjøp, skjedde. Det var faktisk ein regjeringskollega av finansministeren som sa dette i Stortinget. Han bad Stortinget om å endra den grensa. Det har Stortinget gjort, ikkje ut frå statsråd Sponheim sine ønske, men ut frå at det var eit ønske i Stortinget om å rydda opp når det galdt denne grensa på 20.000 kr.

       Eg skal ikkje spørja om finansministeren sine kjensler i forhold til at ein annan regjeringsmedlem seier at ein skal gå bort frå Regjeringa sitt forslag, for det har vi lese om i VG, og eg forstår at det gjekk ganske heitt for seg i møtet etter den saka. Men det vi høyrde her i kveld, var at parlamentarisk leiar i Venstre sa at det var ganske ryddig av Sponheim å gjera dette i Stortinget. Då er mitt spørsmål til finansministeren: Meiner finansministeren det er ryddig når Regjeringa legg fram ei sak, at vi har ein minister som kjem til Stortinget og seier at framlegget må endrast på, for det var ikkje heilt slik han ønskte? Eller deler finansministeren mi oppfatning, at når Regjeringa legg fram ei sak, så står heile Regjeringa bak? Det må vi òg kunna forventa i framtida.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg kan igjen bekrefte at jeg ikke har noe imot at våre partifeller her i Stortinget - i finanskomiteen - konkluderte på en annen måte enn Regjeringen har gjort på enkelte punkter, fordi de etter høringsrunden var blitt overbevist om at det kunne være bedre løsninger. Det er slik, selvfølgelig, at vi gjerne og helst ser at det stilles opp for Regjeringens forslag, men det er ikke slik at vi driver med partipisk. Hvis våre folk

       i Stortinget blir overbevist om at andre løsninger enn Regjeringens er bedre, må de få lov til å fremme sin mening også i innstillingen, og stemme slik de mener er riktig.

       Så ønsker ikke jeg å kommentere det som har vært en gjenganger nå i flere replikkrunder, om Sponheims angivelige uttalelse her. Det har vært sagt at uttalelsene ble gitt « fra denne talerstolen », men jeg forstår at det var fra en annen talerstol her, for det var vel i en spontanspørretime uttalelsen falt. Jeg var ikke til stede og hørte ikke hva Sponheim sa. Jeg hører her i kveld at det er litt forskjellige versjoner av hvordan disse uttalelsene falt. Jeg vil for øvrig avvise spekulasjonene som har stått i VG nylig om hvilken oppvask som angivelig skal ha foregått etter dette; det kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. For det første er det jo slik at det aktuelle forslaget står Regjeringen bak, og det har jo statsministeren bekreftet med brev til komiteen. Generelt er det selvfølgelig også slik at saker som fremmes fra Regjeringen, står hele Regjeringen bak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 3.