Sak nr. 2
Innstilling frå finanskomiteen om midlertidig lov om arbeidsgiveres avsetninger i Norges Bank og endringer i lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) (Innst.O.nr.75 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.64 (1997-1998))

       Ingebrigt S Sørfonn (KrF) (ordførar for sak nr. 2):

       Eit av Regjeringa sine forslag i St.meld.nr.2 - Revidert nasjonalbudsjett 1998 - gjeld innføring av ei tvungen avsetjingsordning for næringslivet, med verknad frå 1. juli i år. Avsetjinga skulle vera på 2 %, og grunnlaget skulle vera det same som det arbeidsgjevar pliktar å svara arbeidsgjevaravgift av. Avsetjingsbeløpet skulle krevjast inn av skattemyndigheitene og setjast på konto i Noregs Bank med ei bindingstid på fem år før attendebetaling.

       Målet med forslaget var å dempa investeringar og lønsevne i næringslivet. Innstrammingseffekten skulle m.a. koma fram ved at det ikkje skulle betalast rente av avsetjinga.

       Gjennom arbeidet i komiteen har det kome fram at ingen støttar forslaget. Arbeidarpartiet og SV har ein fellesmerknad. Det same har Framstegspartiet, Høgre og Tverrpolitisk Folkevalde. Eg går ut frå at representantar for desse fraksjonane vil gjera nærare greie for sine forslag.

       Sentrumspartia har merka seg at det under handsaminga i komiteen er konstatert uvisse om verknadene av å innføra ei ordning som her nemnt. I samråd med Regjeringa ber difor representantane frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om at det vert sett nærare på om ordninga kan føra til negative følgjer. Når dette er klårlagt, ber ein Regjeringa eventuelt vurdera å leggja saka fram på ny i samband med nasjonalbudsjettet for 1999.

       Det vert difor ikkje fremja forslag på dette punktet.

       Vidare fremja Regjeringa forslag om å fjerna inntektstaket for såkalla « liberale yrke » i delingsmodellen med verknad frå inntektsåret 1998. Taket er no på 75 G. Med dagens grunnbeløp utgjer det om lag 3,2 mill. kr. I bransjar som vert omfatta av det høge taket, er delingsmodellen sine generelle reglar ganske treffsikre. Berekna personinntekt før innstramming gjeld som regel arbeidsavkastning. Kapitalinnsatsen er beskjeden i desse bransjane. Det skulle på den måten vera liten trong for eit tak på berekna personinntekt.

       Arbeidarpartiet og SV går primært inn for å fjerna alle tak i delingsmodellen. I ein merknad i komiteinnstillinga seier dei at dei subsidiært vil støtta Regjeringa sitt forslag.

       Framstegspartiet, Høgre og Tverrpolitisk Folkevalde går imot forslaget.

       Sentrumspartia sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om å fjerne inntektstaket for liberale yrke i delingsmodellen.

       Vidare føreslo Regjeringa i St.meld.nr.2 at med verknad frå og med inntektsåret 1998 skal rett til særskild arbeidsgodtgjersle telja med i den samla vurderinga av kor stor overskotsdel aktive eigarar har rett til. Det vil då vera delingsplikt i selskapet når denne samla overskotsdelen vert to tredelar eller meir.

       Særskild arbeidsgodtgjersle vert etter forslaget til lovendring på same måten å sjå på som ein overskotsdel etter skattelova § 57 tredje ledd, og vil såleis òg kunna vera avgjerande for korleis personinntekta skal delast mellom dei aktive eigarane. Her støttar eit fleirtal i komiteen, alle med unntak av Framstegspartiet og Tverrpolitisk Folkevalde, Regjeringa sitt forslag.

       Dei føreslegne justeringane i delingsmodellane er mindre justeringar. Det er slett ikkje urimeleg at det vert gjennomført slike justeringar etter kvart som ein vinn erfaringar med delingsmodellen.

       Ved handsaming av revidert nasjonalbudsjett i fjor vart t.d. det låge taket i delingsmodellen nedjustert til 16 G. Utan omsyn til kva skattesystem ein vil finna fram til, vil det neppe vera så perfekt at det ikkje er trong for tilpassingar, justeringar og forbetringar. Det ville vera ein illusjon å tru at det ikkje vil vera tilfellet òg i framtida.

       Under handsaminga i komiteen har Arbeidarpartiet og SV òg teke opp fleire forslag som ikkje har fått fleirtal. Eg reknar med at representantar for desse partia vil gjera nærare greie for dette.

Siv Jensen (Frp) (ordfører for sak nr. 3):

       Jeg skal ikke trette denne salen med å bruke mine tilmålte 10 minutter. Jeg skal prøve å være kort.

       Saksordførerskapet for odelstingsproposisjon om å utvide arbeidsgivers ansvar for sykepenger til arbeidstakere med ytterligere tre dager, tror jeg er den letteste jobben jeg har hatt hittil i finanskomiteen. Forslaget til innstilling var veldig enkelt, at proposisjonen er å avvise. Det syntes et stort flertall var fornuftig, og resultatet blir som forventet.

       Riktignok har Arbeiderpartiet dissentert, og jeg noterer at deres kronargument er at de ønsker « å stimulere arbeidsgiverne til å finne nye måter å forebygge sykefravær på ». Ja, stimulere - dette oppfatter ikke jeg som stimuli, jeg oppfatter det som et tvangsmiddel, en dyr giftpil inn i hjertet på de tusenvis av små og mellomstore bedrifter i Norge som Arbeiderpartiet ellers omtaler som bærebjelken i norsk næringsliv. Ja, apropos bærebjelke, så har vi vel i og for seg sett resultatet av Arbeiderpartiets husbygging før. Men at Arbeiderpartiet står fast ved et standpunkt de tidligere har inntatt, er ikke overraskende. Det er faktisk ganske troverdig, selv om det ikke er bra.

       Men sentrumsregjeringen og sentrumspartiene på Stortinget finnes ikke særlig troverdige. Først argumenterer Bondevik-regjeringen med at NHO har oppført seg uskikkelig, og at de på en måte skal straffes, og derfor legges dette forslaget fram. Deretter får Bondevik-regjeringen sine egne stortingspartier i hodet, ved at heller ikke de lenger støtter Regjeringens såkalte sentrumspolitikk, som ingen av oss andre egentlig riktig vet hva er lenger, og som Kristelig Folkepartis parlamentariske leder selv har sagt: Sentrumspolitikk lar seg verken kvantifisere eller eksemplifisere.

       Men sentrumspartiene hadde strengt tatt ikke noe valg hvis de i det hele tatt skulle ha en flik av troverdighet igjen av sin uttalte småbedriftsvennlige politikk. Deres kronargument er at de er i en eller annen såkalt « forståelse med Regjeringen », og at de derfor ikke lenger trenger å forsvare Regjeringens politikk. Betyr det at Regjeringen ikke lenger mener at dette tiltaket er nødvendig? For da burde i og for seg proposisjonen blitt trukket. Det fremkommer ikke i regjeringspartienes merknad noen begrunnelse for hva slags « forståelse » det her er snakk om. Det fremkommer rett og slett bare at det er en forståelse. Og det tar vi andre til orientering.

       Så til Regjeringens forslag om midlertidig lov om tvangssparing for næringslivet i Norges Bank til ingen rente, og om endringer i delingsmodellen.

       Når det gjelder denne tvangsspareordningen, støtter ingen av partiene Regjeringens opplegg. Og også her skriver sentrumspartiene at de har en forståelse med Regjeringen, og at de ikke lenger støtter Regjeringens forslag. Ja, et slikt forslag har jo heller ikke livets rett, og det ville, hvis det skulle ha blitt vedtatt, tatt et solid kvelertak på det næringslivet som hadde vært igjen hvis disse tre dagene hadde blitt vedtatt.

       Når det gjelder delingsmodellen, er det oppsiktsvekkende at man i dette hus stadig gjennomfører endringer som gjør skattesystemet enda mer uforutsigbart. Stadig flere millimeterregler gir bare muligheter for ressurssterke til å finne nye smutthull. Regjeringens forslag til endringer bygger på en eller annen forestilling om at skatteyteren notorisk forholder seg illojalt til skattesystemet. Men dette fremstår mildest talt som vinglete, når man først med åpne øyne konstruerer firkantede regler, hvor man klart prioriterer klarhet fremfor rimelighet, og så deretter setter i gang stadige revisjoner av loven, hvor man definerer en rekke unntak og en rekke endringer fordi skattyterne naturlig nok tilpasser seg disse firkantede reglene, som er tilsiktet. Fremskrittspartiet vil derfor stemme mot alle de foreslåtte endringer i delingsmodellen. Vi vil heller anbefale Regjeringen å legge frem en samlet vurdering av hele delingsmodellen og skattesystemet, slik at vi kan slutte med denne nitide flikkingen frem og tilbake for å forsøke å tilpasse et system til virkeligheten, eller til en ikke-eksisterende virkelighet, avhengig av hvilke øyne som ser på det.

Tore Nordtun (A) : Først vil jeg ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet og SV i Innst.O.nr.75 og forslaget fra Arbeiderpartiet i Innst.O.nr.74.

       Skattesystemets viktigste oppgave er å skaffe det offentlige inntekter. Dette gir muligheter til å drive en fordelingspolitikk gjennom utgiftssiden på budsjettet.

       Satsing på utdanning, helse, pleie- og omsorgstjenester, folketrygden, barnehager etc. er avgjørende for å sikre god fordeling av vår felles velferd. Det er samtidig avgjørende at selve skattesystemet utformes slik at det ivaretar disse fordelingshensynene. Rettferdighet og bred oppslutning om en relativt stor offentlig sektor tilsier at de som har størst faktiske inntekter, bidrar relativt mest til felleskassen.

       Hvis man ser på Norge, har inntektene blitt mer ulikt fordelt på 1980- og 1990-tallet. I perioden 1986-95 fikk de 10 % fattigste redusert sin andel av samlet inntekt med om lag 7 %. De 10 % rikeste økte sin andel med om lag 8 %. Den viktigste forklaringen på hvorfor de rikeste økte sin andel av totalinntekten, er at en stadig større andel av kapitalinntektene tilfalt personer i toppen av inntektsfordelingen. I 1986 disponerte tidelen personer med høyest husholdningsinntekt, om lag 32 % av all kapitalinntekt. I 1995 tilfalt hele 63 % av all kapitalinntekt den rikeste tidelen. Denne utviklingen kan ikke fortsette.

       Poenget er at tar ikke skattesystemet nå fatt i kapitalinntektene, vil ulikhetene mellom de kapitalsterke som kan « ordne seg », og vanlige lønnsmottakere og pensjonister vokse skremmende i tiden framover. Arbeiderpartiet foreslår skatteøkninger for de med høye formuer, de høyeste inntektene og rederiene på til sammen over 3 milliarder kr. Forslagene gir påløpte inntekter i 1998 på nærmere 2,5 milliarder kr. Forslagene er viktige for å oppnå en bedre fordeling i vårt samfunn. Bedret fordelingsprofil vil være et viktig og positivt signal til bl.a partene i arbeidslivet. Dessuten er det avgjørende for å sikre den nødvendige forståelsen for og oppslutningen i befolkningen om behovet for tilstramming i den økonomiske politikken, at ikke de rikeste går fri i en slik innstramming.

       På tampen av 1996 og før sommeren 1997 vedtok sentrumspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet omfattende skattelettelser til næringsdrivende med høye inntekter og til rederiene. Endringene bryter med prinsippet om likebehandling i skattereformen. Lettelsene gir økte inntektsforskjeller, økt privat forbruk og en uheldig vridning i investeringene.

       Arbeiderpartiet har tidligere foreslått å øke skattene for aksjeeiere med store formuer, næringsdrivende med de høyeste inntektene og for rederiene. Av disse forslagene har Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslått å fjerne taket i delingsmodellen på 75 G for såkalt frie yrker. Forslaget har ingen budsjettvirkning for 1998, og den påløpte økningen i skatteinntektene er bare 60 mill. kr. Arbeiderpartiet vil selvsagt støtte alle forslag som går i riktig retning, men dette var puslete greier.

       Det er svært oppsiktsvekkende at Regjeringen i det minste ikke retter opp det den selv karakteriserer som hull i delingsmodellen. Parlamentarisk leder for det største regjeringspartiet har bl.a uttalt til Bergens Tidende 27. januar 1998 følgende om de såkalte identifikasjonsreglene i delingsmodellen:

       « Vi ønsker ikke at det skulle bli mulig å spare skatt ved overføring av aksjer til familiemedlemmer som ikke selv er involvert i selskapet, og som selv ikke bidrar til å skape verdier i selskapet. »

       På spørsmål fra journalisten om en ikke burde sett dette smutthullet, svarer parlamentarisk leder bl.a.: « Det er fort gjort å overse utilsiktede virkninger », og videre at « vi bør få en lovendring så fort som mulig ».

       Vel, Arbeiderpartiet har i innstillingen fremmet forslag om å tette nettopp dette hullet, men uten at det får støtte fra Kristelig Folkeparti. En kan bare konstatere at denne regjeringen heller ikke er innstilt på å rette opp skjevheter som den selv erkjenner gir muligheter for omfattende skattetilpasninger.

       Arbeiderpartiet går imot forslaget om en tvungen avsetningsordning for næringslivet på 2 % av all lønn og arbeidsgodtgjørelse, som har samme effekt som en økning av arbeidsgiveravgiften for næringslivet. Forslaget vil kunne slå svært ulikt ut i forhold til forskjellige bedrifter og i forhold til hvor arbeidsintensive de enkelte næringer er. Virkningene kan også slå ulikt ut i forskjellige deler av landet. Arbeiderpartiet viser videre til at forslaget langt på vei nuller ut virkningen av forslaget fra Regjeringen om redusert arbeidsgiveravgift i St.prp.nr.54 om Grønne skatter.

       Dette er ett av flere eksempler på at Regjeringen med få ukers mellomrom fremmer forslag overfor Stortinget som slår hverandre i hjel. Hvor er sammenhengen i politikken? Hvordan skal det være mulig å få øye på en sentrumsprofil, når det ene forslaget undergraver det andre fra den samme regjering? Kanskje det nettopp er denne mangel på sammenheng i Regjeringens politikk som gjør at sentrumspartiene på Stortinget går imot Regjeringens forslag om tvungen avsetningsordning.

       Likevel er det svært oppsiktsvekkende at Regjeringen ikke får støtte fra sine egne partier på Stortinget. Her foreligger jo ingen avtaler med andre partier, slik at det er sentrumspartiene - helt på egen kjøl - som avviser forslag fra sin egen regjering.

       Så til utvidelse av arbeidsgiverperioden for sykepenger, hvor Regjeringen foreslår en utvidelse fra 16 kalenderdager til 21 dager, dvs. tre uker. Partene i arbeidslivet har i flere år samarbeidet for å oppnå redusert sykefravær. Likevel har sykefraværet fortsatt å øke. Det er særlig langtidssykefraværet som har økt. Arbeiderpartiet mener at arbeidsgiverne må ta et større ansvar for å legge forholdene til rette slik at færre kommer i en situasjon at en blir sykmeldt. Arbeiderpartiet mener forslaget i proposisjonen om en utvidelse av arbeidsgiverperioden til tre uker vil virke positivt og stimulere arbeidsgiverne til å finne nye måter å forebygge sykefravær på. Arbeiderpartiet støtter på denne bakgrunn forslaget i proposisjonen, som er det samme forslaget som regjeringen Jagland fremmet i statsbudsjettet for 1998.

       Så opplever vi det merkverdige at regjeringspartiene ikke følger sin egen regjering i saken i dag. I « forståelse med Regjeringen », heter det i innstillingen. Dette er egentlig ganske alvorlig, fordi forslaget ville fått flertall med sentrumspartienes støtte. Dermed ville budsjettet for inneværende år blitt styrket med 225 mill. kr. Årsvirkningen av forslaget er på hele 980 mill. kr. Man kan lure på om sentrumspartienes bekymring for budsjettbalansen bare er prat.

       Et stramt budsjettopplegg i dagens situasjon dreier seg om å sikre velferd og fordeling. Det er nemlig dårlig fordelingspolitikk når rentene øker. Det rammer ikke minst førstegangsetablerende på boligmarkedet. Det er dårlig fordelingspolitikk når lønnsøkningene spises opp av økt inflasjon. Det er dårlig fordelingspolitikk når arbeidsplasser settes i fare som følge av svekket konkurranseevne. Renteøkningen er allerede et faktum! Prisene er oppjustert. Når våre bedrifter taper i konkurransen, kommer arbeidsplassene i fare. Det er dette som gjør at det i dagens situasjon er nødvendig å stramme til i budsjettpolitikken - ikke satse mange milliarder på tiltak som øker det private forbruk. Samtidig er det avgjørende at innstrammingen skjer ved at de som har de høyeste inntektene og formuene, bidrar mest. Regjeringens opplegg innebærer at det er vanlige lønnsmottakere som skal betale for de økte utgiftene, mens redere og personer med store formuer og inntekter går fri.

       Budsjettet må være strammere enn Regjeringens forslag for å sikre arbeid og velferd, og fordelingen må bli bedre. Arbeiderpartiet hadde forventninger til at regjeringspartiene skulle komme oss i møte, ikke minst fordi de selv har vektlagt at de minst må ha et like stramt opplegg som forslaget i revidert nasjonalbudsjett, og de har hevdet å være opptatt av fordeling. Bruddet i forhandlingene skyldes at sentrumspartiene har bundet seg opp i avtaler med Høyre og Fremskrittspartiet til ikke å øke skatten for de rikeste i landet. En skjerming av de aller rikeste blokkerer med andre ord muligheten til å få til et forsvarlig budsjettopplegg sammen med Arbeiderpartiet. Vi kan ikke akseptere at de rikeste går fri, når det er behov for en tilstramming.

Presidenten:

       Tore Nordtun har tatt opp de forslagene han refererte til.

Børge Brende (H) : Først registrerer jeg at representanten Nordtun iallfall har lært seg trikset å heve stemmen ved svakt argument. Han brukte hoveddelen av sitt innlegg til å snakke om de store forskjellene som har utviklet seg i Norge fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag, i motsetning til hva som var situasjonen fra begynnelsen av 1980-tallet og frem mot slutten av 1980-tallet, og det var egentlig en ganske god beskrivelse av Arbeiderpartiets politikk. Så vidt jeg vet, er det Arbeiderpartiet som har styrt fra 1990 og frem til i fjor høst. Jeg er enig i at det har vært trekk i samfunnsutviklingen som ikke bare har vært positive. Men underveis i den perioden hadde man også en ganske høy arbeidsledighet. Den har nå gått kraftig ned, og det er positivt. Men det er også slik at man i en situasjon hvor det var lavkonjunktur i Norge, måtte bruke skatteincitamenter for å bidra til at næringslivet foretok en del investeringer. Det er klart at det var meget fornuftig, og jeg tror også at et sånt positivt næringsklima er det viktig å videreføre.

       Representanten Nordtun gjorde et stort poeng av at kapitalskatten i Norge er for lav. Det vil si at det en sparer og får i aksjeutbytte og liknende - i hvert fall renteinntektene på det en sparer - skal det betales 28 % skatt av. Poenget er at det var enighet om i Stortinget at det var en fornuftig sats, for kapitalen kan forsvinne til andre land, og at det var det vi trengte av rammevilkår i Norge. Det var også Arbeiderpartiets syn. Det at man nå har skiftet syn, får man bare ta til etterretning. Det har noe å gjøre med at ingen er så overbevist som de nyfrelste. Så at Tore Nordtun ikke nevner noen av de argumentene som var førende for at Arbeiderpartiet også har sluttet seg til det skatteregimet vi har i dag, er litt overraskende. Vi får mulighet til å komme tilbake til dette senere, i debatten på fredag. Men jeg vil gjerne etterlyse et svar i forhold til på hvilket nivå Arbeiderpartiet mener at kapitalskatten i Norge bør ligge. Innser man ikke at det er begrensninger i forhold til hvor mye vi kan øke den ut fra konsekvensene når det gjelder kapitalflukt? Jeg er også enig i at det bør bli mer likhet mellom den skatt man betaler på arbeidsinntekt og på kapital, men det kan en også løse ved å sette ned skatten på arbeidsinnsats.

       Jeg merket meg også at representanten Nordtun mente at det var « puslete greier » det regjeringen Bondevik har foreslått av skatteskjerpelser. Det har han dessverre ikke rett i. Regjeringen Bondevik har nå foreslått forverringer i delingsmodellen som faktisk Arbeiderpartiet ikke foreslo i sin tid i regjeringskontorene. Det er endringer i delingsmodellen som absolutt ikke er positive, og da tenker jeg på at man vil fjerne taket for de liberale yrkene, og jeg tenker spesielt på at de liberale yrkene ikke er nærmere definert - det omfatter også kunnskapsindustrien.

       Men en av de lovbestemmelsene jeg har forståelse for at Arbeiderpartiet ikke endret på, var den såkalte 300 timers-regelen for de liberale yrkene, for den er det bare arbeiderpartifolk som så langt har benyttet seg av. Derfor kom det vel ikke noe forslag fra Arbeiderpartiet i sin tid - så vidt jeg vet - om at den skulle oppheves. Den endringen som Regjeringen foreslår i bestemmelsen som nå gjelder, altså knyttet til 300 timers-regelen for liberale yrker - lex Brundtland - får også Høyres støtte, akkurat som de endringene som går på indre selskap og forsøkene på å omgå det som er hovedintensjonene i delingsmodellen.

       Det som vi er langt mer betenkt over, er de forslagene som nå foreligger knyttet til Regjeringens forslag om å fjerne det såkalte taket for beregning av personinntekt. Det er en meget radikal reform som bl.a rammer alle kunnskapsbaserte bedrifter, og som på mange måter opphever viktige deler av delingsmodellen. Dersom forslaget blir vedtatt, vil det gi en selskapsmessig særskatt til kunnskapsbaserte bedrifter, drevet av aktive eiere, mens myndighetene nå burde ha lagt til rette for utvikling av kunnskapsbaserte virksomheter, som i fremtiden må stå for en stadig større del av verdiskapingen her i landet.

       I en egen forskrift til skatteloven har Finansdepartementet definert hvem som skal inngå i de såkalte liberale yrkene, men i revidert nasjonalbudsjett bedriver da finansministeren en tåkelegging, for der står det:

« Dette taket gjelder i praksis alle såkalte liberale yrker, som f.eks advokater, konsulenter, meglere, leger og tannleger. »

       Men i denne listen er ikke nevnt at det også gjelder dataselskaper som driver databehandling og utvikling av edb-programmer, undervisningsvirksomhet, alle selskaper som tilbyr helsemessige tjenester, utgivelse av egne bøker, aviser og blader, forsknings- og utviklingsarbeid, formidling og utleie av arbeidskraft og kunstnerisk og kulturell virksomhet. Et minstekrav til regjeringen Bondevik på dette punktet, synes jeg ville ha vært at man hadde analysert forskriften nærmere og kommet tilbake til en slik endring i forbindelse med statsbudsjettet til høsten, når man da også hadde sett nærmere på forskriften. Det hadde jeg faktisk ventet. Det kan bero på en misforståelse, for jeg merket meg at representanten Sørfonn i sitt innlegg sa at de som nå ble omfattet av det såkalte personinntektstaket på 75 G, ikke har noen avkastning på noen kapital. Da henviser jeg til det som var føringen i forbindelse med vedtaket av den modellen som vi har valgt, og det som stod i Ot.prp.nr.35 (1990-1991), og som var Regjeringens vurdering av dette. Departementet har vurdert hvorvidt en bør innføre særskilte regler som setter grenser for størrelsen av beregnet personinntekt. I enkelte tilfeller vil den beregnede personinntekten bli så høy at en med stor sannsynlighet må kunne anta at vesentlige deler av denne springer ut av andre kilder enn den næringsdrivendes arbeidsinnsats. Slike utslag vil først og fremst kunne oppstå i sterkt konjunkturrelaterte virksomheter, eller der inntektsstrømmen er ekstra stor i forhold til den faste kapital som virker i næringen. Det synes jeg man burde ha lagt seg på minne, når man drev med disse endringene.

       Ellers er vi fornøyd med at to av de absolutt vanskeligste forslagene, og de forslagene vi var mest imot, ble avvist i komiteen, også fra regjeringspartienes side. Det ene er forslag om at arbeidsgivers ansvarsperiode ved sykelønn skulle utvides til tre uker, altså med tre dager. Det var et forslag som vi på mange måter oppfattet som et løftebrudd, også i forhold til de avtalene som vi inngikk med sentrumspartiene i fjor høst. Vi var veldig overrasket over at det ble fremmet, for det har blitt brukt som et argument når andre har sett på den subsidiære avtalen, at dette ikke skulle endres i inneværende år. Og det er også i strid med de valgløftene som sentrumspartiene har gitt, nemlig at arbeidsgiver ikke skal få større belastninger i forbindelse med sykelønnsordningen. Tvert imot har i alle fall to av regjeringspartiene vært inne på, og foreslått, karensdager.

       Det andre forslaget som også sentrumspartiene har gått bort fra i komiteen, er forslaget om tvangssparing i Norges Bank. Der synes jeg at sentrumspartiene har argumentert veldig godt selv for hvorfor det var en dårlig idé. Det slår distriktsmessig uheldig ut, det slår uheldig ut overfor arbeidsintensive bedrifter, og det er bra at vi har fått ryddet det av veien.

Jørgen Holte (Sp) : Sentrumsregjeringa fremma sist haust i St.prp.nr.1 Tl.03 (1997-1998), forslag om å auke arbeidsgivarperioden med tre dagar etter at regjeringa Jagland hadde auka den med sju dagar.

       Sentrumspartia fremma i budsjettinnstillinga eit justert sentrumsopplegg for budsjettet 1998, der forslaget til Regjeringa om ein auke på tre dagar, vart endra til to, frå 14 til 16. Det justerte sentrumsopplegget fekk subsidiær støtte og fleirtal i Stortinget for budsjettåret 1998.

       Eg er av den meining at generelle og viktige rammevilkår for næringslivet ikkje i særleg grad bør endrast midt i eit budsjett- eller kalenderår. Sentrumspartia fekk i fjor haust subisidiær støtte for eit samla opplegg for budsjettåret 1998, der skatt og avgifter var eitt av fleire viktige element. Sentrumspartia vil i høve til dette spørsmålet i dag stå fast på det synet sentrumspartia hadde ved ordinær handsaming hausten 1997.

       Ut frå den manglande vilje som spesielt NHO har synt når det gjeld å ta del i det vidare arbeidet for å få ned sjukefråveret, har eg forståing for Regjeringa sitt framlegg. Eg skal ikkje avvise moglege incentiv, dersom ein viktig part i eit så sentralt spørsmål framleis vel å stille seg utanfor eit samarbeid som myndigheitene ynskjer.

       Det er vidare grunn til å peike på at sjukefråveret er aukande både i privat og offentleg sektor. Auken er sterkare mellom kvinner enn menn. Langtidsfråveret er auka mest, medan korttidsfråveret viser lita endring.

       Eg vil difor gi mi fulle støtte til Regjeringa sitt arbeid retta mot partane i arbeidslivet, for å finne nye og framtidsretta frivillige ordningar, som på sikt kan redusere sjukefråveret både i offentleg og privat sektor.

       Når det gjeld Innst.O.nr.75 (1997-1998) til Ot.prp.nr.64 (1997-1998), viser eg til saksordførar Ingebrigt Sørfonn, som i innlegget sitt har klargjort sentrumspartia sitt standpunkt i denne saka. Eg vil legge til at sjølvsagt kan ein òg på skatt gjere endringar som kan ha ein betre fordelingsverknad. Dei forslaga om endringar som Regjeringa har fremma på dette området i denne proposisjonen, er viktige og rette tiltak. Det som undrar meg, er for så vidt ikkje Tore Nordtun sitt innlegg om sentrumspartia si manglande evne til det meste. Det har vi høyrt før. I så måte var innlegget nærmast ein reprise av eit tidlegare pinsebrev. Men det som undrar meg, er Arbeidarpartiet sine forslag om full omkamp på det skatteområdet Odelstinget avviste sist haust. Det som også undrar meg, er Tore Nordtun si bekymring og uttrykte behov for eit strammare opplegg. Kvifor då avvise elavgifta? Kvifor då avvise mineraloljeavgifta? Kvifor då avvise dei konjunkturdempande tiltaka som denne regjeringa har fremma? Dersom denne bekymringa er så stor som det her har vore gitt uttrykk for i Odelstinget, synest eg det er lite samsvar mellom kvitteringa på Regjeringa sine forslag og den bekymringa ein gir uttrykk for.

       Sjølv om næringslivet også i distrikta har godt med arbeid og slik sett er i ein god situasjon, bør Stortinget ikkje sjå det som ei utvikling ein vil nedkjempe. Eg synest ein bør gle seg over at det er nokon som vil etablere næringsverksemder - store som små - i så vel gode tider som i mindre gode tider. Og i ei tid då faren for prisstiging er stor, fordi alle vil ha gjort viktige investeringar til same tid, ligg det til Stortinget å gi signal som kan dempe ein slik konsentrasjon av investeringar, slik tilfellet er i dag. Og det står ikkje i motsetnad til at Stortinget bør vere føreseieleg når det gjeld rammevilkåra, i det minste for eitt budsjettår om gongen.

       Det undrar meg at Arbeidarpartiet, som har erfaring frå regjering, vel å kome opp med forslag som riv opp skatteopplegget, slik tilfellet er i dag, gjennom dei forslaga representanten Nordtun har fremma.

Øystein Djupedal (SV) : La meg starte med å si: Av alle floskler som nå eksisterer i norsk politikk, er floskelen justert sentrumsopplegg den aller største. Det vi diskuterer i dag i disse to odelstingssakene, er et såkalt justert sentrumsopplegg ved at sentrumspartiene ikke støtter sin egen regjering. Det gjelder både spørsmålet om sykelønn og spørsmålet om tvungen sparing. Situasjonen er altså et justert sentrumsopplegg som betyr at man går mot sin egen regjering. Det er da også en form for justering.

       SV går også - i likhet med sentrumspartiene - imot disse to tiltak, rett og slett fordi de var dårlig fundert. La meg bare si kort om tiltakene: Det at man nå har større sykepengeutbetaling, bør ikke overraske noen. I en situasjon der arbeidsledigheten går ned og flere mennesker kommer inn på arbeidsmarkedet, skal man ikke bli mye forbauset over å se at sykepengebetalingen går opp. Men hvis man legger dagpengeutbetalingen sammen med sykepengeutbetalingen, vil man se at totaliteten stort sett er uforandret. Totaliteten har faktisk gått litt ned, hvis man sier at man nå ikke betaler ut like mye i dagpenger, men mer i sykepenger. Men realiteten er altså at det er langtidsledigheten som er problemet, og ikke korttidsledigheten, så det betyr at å legge den kostnaden over på arbeidsgiverne - det være seg private eller offentlige arbeidsgivere - er en helt urimelig kostnad som arbeidsgiverne ikke bør ta.

       La meg også ta tvangssparingen, som er en morsom sentrumskonstruksjon, der man skulle betale inn en tvungen arbeidsgiveravgift i Norges Bank. Jeg antar at den må ha sittet veldig langt inne i Regjeringen, fordi den er stikk i strid med alle de prinsipp som er nedfelt i Grønn skattekommisjon og grønn skatteinnstilling fra Regjeringen, som dessverre ikke fikk flertall i Stortinget - men det er en annen sak.

       Poenget var at man rett og slett skulle legge på 2 % arbeidsgiveravgift. Man kalte det ikke arbeidsgiveravgift, for det var sannsynligvis for stor belastning for Regjeringen. Derfor kalte man det isteden tvungen sparing. Heldigvis har også Stortinget gått imot det forslaget. Det var heller ikke noe godt forslag.

       La meg kort også kommentere deler av det som SV selv er med på av aktive forslag. Man kan få inntrykk av, hvis man følger norsk politisk debatt, at den består av mange floskler. En annen floskel som eksisterer i debatten, er at man nærmest har krisetilstander i norsk økonomi. Det er altså ikke tilfellet! Hvis vi har noen krise i norsk økonomi, er det en fordelingskrise, en fordeling som har blitt mer og mer skjev gjennom 1990-tallet. I så måte må jeg si at jeg slutter meg helt til representanten Nordtuns aldeles utmerkete innlegg, som påviste de store skjevheter som er blitt til gjennom 1990-tallet. Men der hadde også Børge Brende et godt poeng, for Nordtun kunne ikke ha holdt det innlegget i forrige periode, for de aktive forslag som SV og Arbeiderpartiet fremmer i dag , fremmet ikke Arbeiderpartiet mens de satt i regjeringskontorene. Jeg har usvikelig tro på voksenopplæring, så jeg tar det som et tegn på voksenopplæring. Jeg håper jo også at det er resultat av erkjennelse, og ikke resultat av at man sitter i opposisjon.

       Uansett ville de forslag som SV og Arbeiderpartiet står sammen om, ha medført omfordeling, for det er de med høye inntekter og høye kapitalformuer som drar ifra, mens vanlige folk må betale regningen for rotet med høyere rente. Og renteoppgang kan vi fortsatt få med det rotet som ellers stelles i stand i dette huset.

       SV fremmer også aktivt et forslag om å beskatte aksjeutbytte. Aksjeutbytte er den enkeltposten som fører til størst forskjeller fordi det er en så stor urimelighet i skattesystemet vårt ved at man kan motta aksjeutbytte skattefritt. La meg bare komme med et par kommentarer til det, for det sies jo retorisk at man ikke skal dobbeltbeskatte aksjeutbytte. Som om det skulle være noen helt spesielle penger! Vi dobbeltbeskatter jo det meste av andre ting i vårt samfunn. Den lønnen vi mottar, har vi personlig blitt beskattet av, og arbeidsgiveren har betalt arbeidsgiveravgift - for å ta et eksempel på dobbeltbeskatning. Eller: Hvis man er utlending og eier aksjer i Norge, skal man også dobbeltbeskattes, ved at man skal betale de 28 % flatt som bedriftene skal betale, men så skal man som utlending betale kildeskatt til Norge - altså en ren dobbeltbeskatning. Så hva som da er forskjellen mellom en norsk aksjonær som eier aksjer i Norge, og en utenlandsk aksjonær som eier aksjer i Norge, sett ut fra prinsipiell tenking, er svært vanskelig å forstå.

       Uansett har SV lansert et forslag som vi har lansert før, og som over tid forhåpentligvis vil få støtte, nemlig at det er helt urimelig at aksjonærer skal kunne stikke aksjeutbytte skattefritt i lomma i forhold til det vanlige arbeidsfolk må beskattes av.

       Da tror jeg at jeg i all hovedsak har kommentert de forslag som ligger her, og jeg vil da på tampen av debatten ta opp forslaget som SV står alene om.

       Jeg ville gjerne ha ordet.

       Jeg rekte opp hånden, president.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker for velviljen. Jeg hadde sittet og viftet en liten stund.

       Jeg hadde tenkt å stille statsråd Meltveit Kleppa et kort spørsmål. Hun begrunnet sitt forslag om sykelønn med at det var behov for innstramming. Statsråden og Regjeringen fikk ikke støtte i Stortinget for det forslaget de har lagt fram, og derfor har jeg bare tenkt å stille et kort spørsmål: Jeg håper ikke at det betyr at Regjeringen er på gli i de andre spørsmålene knyttet til sykepengeutbetaling, som bl.a gjelder karensdager. Jeg vet at det er mange her i huset som er opptatt av det, og jeg håper ikke det betyr at statsråden har tenkt å være kreativ, men stå fast på det som står i Voksenåsen-erklæringen, og på tidligere vedtak fra Regjeringen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Når det gjeld innstramingseffekten i budsjettet, vil representantar frå både Regjeringa og regjeringspartia koma tilbake til heilskapen der på fredag, og grunngje kvifor ein justerte opplegget frå Regjeringa undervegs.

       Til Øystein Djupedal sitt spørsmål kan eg seie at Regjeringa si grunngjeving for å stå fast på arbeidstakarane sine rettar i samband med sjukeløn, er at alle dei forslaga som har vore lufta i samband med dette til no, går mest ut over dei som har dårlegast løn, dei som slit og strevar mest i dag, og særskilt går dei ut over mange kvinner. Det er difor uaktuelt å fremja eit slikt forslag, noko som heller ikkje er gjort. Det eg i mitt innlegg prøvde å gjera greie for, er den kreativiteten og det samarbeidet som her er naudsynt både mellom arbeidstakarar, arbeidsgjevarar og sentrale og lokale styresmakter for å få ned eit sjukefråvær som i dag slit både den som har ei skrantande helse, leiaren som strevar i sin kvardag med å få til eit inkluderande arbeidsmiljø, og ikkje minst ein sosialminister og ei regjering som skal få eit budsjett til å gå saman med både inntekter og utgifter.

Presidenten: Da har ikke flere bedt om ordet i sakene nr. 2 og 3.

       (Votering, se side 494 f.)