Tore Nordtun (A)
(ordfører for saken):

       Først vil jeg ta opp Arbeiderpartiets forslag og forslag som Arbeiderpartiet er sammen med andre om.

       Odelstinget har nå til behandling innstilling fra finanskomiteen om skatteopplegget for 1999.

       I innstillingen framgår det at det på en rekke skattepolitiske punkter er bred enighet, men det er også klare politiske skillelinjer på andre viktige skattepolitiske områder.

       Så til de enkelte punktene:

       Komiteen har funnet det nødvendig å presisere fradragsreglene for reise mellom hjem og arbeidssted, da det har vært en rekke ulike tolkninger hos de lokale ligningsmyndigheter av hva man skal ha fradrag for, og hva man ikke skal ha fradrag for, når man er pendler.

       Systemomleggingen for ulike reisemåter som Regjeringen legger opp til med hva man skal ha fradrag for mellom hjem og arbeidssted, har det vært en diskusjon om. Det er bred enighet om systemomleggingen med tillegg og presisering av nødvendige merutgifter, som ferjebilletter, bompenger etc.

       Ellers går komiteen i ulike retninger når det gjelder kjente skattepolitiske spørsmål, som rederibeskatningen, aksjerabatter, delingsmodellens videre skjebne, herunder identifikasjonsreglene og de skattemessige sidene av kontantstøtten. Vi har også hevingen av ligningstakstene for bolig og forretningsbygg, som nå regjeringspartiene har droppet for å tilfredsstille Høyre og Fremskrittspartiet, likeså halveringen av fradraget for fagforeningskontingenten, som sentrumspartiene i skjønn forening med Høyre og Fremskrittspartiet presenterer som et innspill til partene i fornyelsen av det inntektspolitiske samarbeidet.

       Det er kanskje naturlig i en debatt om skatteopplegget å minne hverandre på hvilken oppgave et skattesystem skal ha i dagens velferdssamfunn. Skattesystemet vårt vil fortsatt bestå av tre hoveddeler: Det er den personlige inntektsskatten, det er indirekte skatter og det er bedriftsskattene. Skatteinntektene skal finansiere store deler av vår offentlige velferd. Vi vet alle at et moderne, sivilisert samfunn krever en godt fungerende offentlig sektor. For at så skal skje, må vi ha inntekter. Videre må vi ha et godt skattesystem som påvirker inntektsfordelingen ved at de med de høyeste inntektene skal betale relativt sett mest skatt, noe som bl.a gir grunnlag for at personer med lav eller ingen inntekt kan motta offentlige overføringer om de er berettiget til det.

       For oss politikere er vårt skattesystem også et viktig instrument for styringen av svingninger i den økonomiske utviklingen. Det hersker heller ingen tvil om at skattene har stor betydning for inntektsfordelingen i vårt samfunn. Jeg vil understreke at det hadde så avgjort vært en fordel for oss alle at vi i våre skattebeslutninger kunne hatt mer forutsigbarhet og langsiktighet. Vi vet at våre skattevedtak har direkte påvirkning på hvor mye folk vil arbeide, viktige investeringsbeslutninger som skal tas, utvinning av naturressurser og ikke minst valget mellom å være lønnstaker og næringsdrivende.

       Folk flest må oppleve skattesystemets grunnprinsipper på en slik måte at en betaler lik skatt av lik inntekt. Generelt vil det være slik at behovet for å ivareta likebehandling, nøytralitet og rettferdighet vil sette grenser for hvor enkelt et skattesystem kan være. Arbeiderpartiet er imidlertid svært opptatt av å holde fast på skattesystemets hovedhensyn om at skattegrunnlaget må være så bredt at det kan finansiere en god velferdsstat. Ut fra dette hovedhensynet vil Arbeiderpartiet være åpen for å diskutere mulige forenklinger i vårt skattesystem.

       Sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har denne budsjetthøsten, som sedvanlig og vel samkjørte som disse partiene har vært i mange viktige skattesaker de siste årene, angrepet Arbeiderpartiets skatteforslag og påstått at disse er småbedriftsfiendtlige.

       La meg med en gang få replisere at de fem borgerlige partiene her skyver småbedriftene foran seg i sin iver etter å opprettholde betydelige smutthull i vårt skattesystem, smutthull som kommer næringsdrivende med store inntekter til gode.

       I Arbeiderpartiet er vi ikke for at det generelle skattenivået skal økes. Skikker vi vårt hus godt, og vi samtidig klarer å bygge opp et oljefond som kan bidra til finansieringen av eldrebølgen i de neste tiårene, skulle det ikke være nødvendig med noen generell skatteøkning.

       Dette betyr derimot ikke at vi vil stoppe arbeidet for å tette smutthullene i skattesystemet. Disse smutthullene er urettferdige og gir dårlig fordeling. Smutthullene bidrar også til skattemotiverte investeringer og -tilpasninger. I finansdebatten ble det vedtatt et romertallsforslag om velferdspolitikken, som bl.a inneholdt et uttrykt ønske om å gjennomføre tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte.

       I Arbeiderpartiet oppfatter vi tetting av smutthull i skattesystemet som tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte. På dette området vil Arbeiderpartiet fortsette arbeidet med å forbedre skattesystemet.

       La meg få bruke litt tid på å være konkret når det gjelder enkelte av disse smutthullene i skattesystemet. Jeg er, for å si det mildt, litt oppgitt over særlig Senterpartiets og Kristelig Folkepartis bastante forsvar for skatteregler som ikke bare begunstiger, men som i tilfellet med identifikasjonsreglene i delingsmodellen også åpner for regelrett skattetilpasning i strid med skattelovens intensjoner.

       Hovedformålet med delingsmodellen er å hindre at næringsdrivende og aktive eiere i aksjeselskap skal kunne ta arbeidsinntekt ut som kapitalinntekt med lavere skattesats. Sentrumspartiene har gjennom sitt samarbeid med høyrepartiene f.eks bidratt til at det er store incentiver for aktive eiere til å ta ut inntekt som aksjeutbytte i stedet for i form av lønn.

       I aksjeselskap skal deling foretas dersom aksjonærer som deltar aktivt i driften, representerer mer enn to tredjedeler av aksjekapitalen eller har rett til mer enn to tredjedeler av selskapets utbytte. For at delingsplikten ikke skal kunne omgås, må vi ha regler som hindrer eierne i å overføre aksjer til nærstående, f.eks kone og barn, bare for det formål å unngå deling. Disse reglene kalles identifikasjonsreglene.

       Etter forslag fra Høyre vedtok Stortinget i juni 1997 endringer i delingsmodellen, slik at identifikasjonsreglene ble gjort lempeligere. Nå er reglene slik at aksjer kan overføres til barn over 18 år, foreldre og ektefelles foreldre uten at disse aksjene skal anses som « eiet av den aktive skattyter selv ».

       Dette er det nærmeste, muligens med et unntak for rederibeskatningen, det borgerlige stortingsflertallet har kommet en åpen invitasjon til lovlig skatteunndragelse de siste årene.

       Og la meg som et apropos til mandagens finansdebatt, og uten nærmere kommentar, få legge til at dette nye smutthullet i delingsmodellen ble vedtatt i juni 1997 og gjort gjeldende for inntektsåret 1997.

       Hva er konsekvensene av smutthullene i delingsmodellen? La meg få komme med et tenkt eksempel: En eneaksjonær i et aksjeselskap lar sine voksne barn som arveforskudd få en sjettedel hver av aksjene i selskapet. Barna jobber ikke i selskapet, de er eksempelvis lærere på den lokale skolen. Etter overdragelsen rammes ikke eieren lenger av delingsreglene. Han kan dermed redusere sin lønn fra selskapet for å unngå trygdeavgift og toppskatt. I et tilfelle hvor lønnsuttaket reduseres med 300.000 kr og det resulterende meroverskuddet etter skatt deles ut som aksjeutbytte, kan familien putte 95.000 kr i lommen, som følge av de disposisjoner som er foretatt, 12.800 kr til far og 82.200 kr til barna. Taperen i dette lovlige skattetilpasningsspillet er samfunnet og vår felles velferd.

       Hvis en ønsker å studere disse forholdene nærmere, kan jeg anbefale artikler og uttalelser fra professor i bedriftsøkonomi, Terje Hansen, fra den ikke så fryktelig radikale Norges Handelshøyskole i Bergen.

       Jeg vil også benytte anledningen til å etterspørre Regjeringens arbeid med å tette smutthull i skattesystemet. Parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti uttalte til Bergens Tidende 27. januar 1998 følgende om identifikasjonsreglene:

« Vi ønsker ikke at det skulle bli mulig å spare skatt ved overføring av aksjer til familiemedlemmer som ikke selv er involvert i selskapet, og som selv ikke bidrar til å skape verdier i selskapet. »

       Den parlamentariske lederen i Kristelig Folkeparti sa videre at han ikke så bort fra at vi burde « få en lovendring så fort som mulig ».

       Jeg stilte finansminister Restad et spørsmål om de samme forhold i vår. I sitt svarbrev sier Restad:

« Jeg har merket meg at det har vært hevdet at endringen i identifikasjonsregelen kan medføre uheldige tilpasninger. Departementet har derfor denne problemstillingen under vurdering. »

       Jeg ber da finansministeren opplyse om han har til hensikt å foreslå endringer i identifikasjonsregelen slik at denne formen for skattetilpasning kan opphøre. Jeg går ut fra at finansministeren kan gi et svar i løpet av debatten.

       Det er flere uheldige sider ved delingsmodellen. Det var i sin tid et bredt flertall for de grunnleggende prinsippene bak delingsmodellen. Den næringsdrivende eller aktive eieren skal ha 28 % skatt på den beregnede avkastningen av den kapital han har i virksomheten, og her ble det lagt inn mer enn godt monn gjennom en romslig kapitalavkastningsrate, den øvrige inntekten skulle beskattes som arbeidsinntekt etter høyere satser.

       Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, etter at skattereformen ble vedtatt, fått innført nye smutthull i delingsmodellen. Dette gjelder ikke bare de endringer jeg har nevnt i forbindelse med identifikasjonsreglene, men også de gunstige « takreglene ».

       I Norge har vi et system som innebærer at næringsdrivende med inntekter under 680.000  kr har opp til 50 % i inntektskatt. Men med en gang inntekten kommer over 680.000  kr, blir skatten automatisk 28 %. Dette skyldes taket i delingsmodellen, som de borgerlige partiene har presset gjennom. Resultatet er at næringsdrivende med normale inntekter har nærmere dobbelt så høy skattesats som de med store inntekter. Derfor vil Arbeiderpartiet fjerne taket i delingsmodellen.

       Arbeiderpartiet vil også ha en mer rettferdig beskatning av formuer. I Norge er det slik at pensjonister og andre som plasserer sparepengene sine i banken og bor i en gjeldfri bolig, betaler full formuesskatt fra første krone. De med de virkelig store formuene derimot, som kan bære risikoen med å ha mye penger i aksjer, får 35 % rabatt i formuesskatten.

       Det er en merkverdighet i skattesystemet at enkelte typer formuesobjekter, som aksjer som ikke er notert på børsen, skal være betydelig lavere beskattet enn andre. Det fører dessuten til skjevheter i investeringene, som medfører samfunnsøkonomiske kostnader.

       Fordelingsvirkningene av slike skatteregler er svært uheldige. De som har høye inntekter og store formuer, har ofte formuen sin plassert i aksjer. Vanlige lønnsmottakere og pensjonister plasserer det meste av sine sparepenger i banken. Resultatet er at selv de med små oppsparte formuer må betale formuesskatt, mens de med store aksjeformuer og lite gjeld ikke må betale formuesskatt i det hele tatt. Arbeiderpartiet vil fjerne aksjerabattene. Det bidrar til mer rettferdighet.

       De borgerlige partiene avviser Arbeiderpartiets forslag til innstramminger i skattesystemet fordi de mener det vil ramme bedriftene. Det er å snu saken helt på hodet. Det som nå truer norske bedrifter, er svekket konkurranseevne og høyt rentenivå. Det er nettopp av hensyn til norske bedrifter at Arbeiderpartiet ønsker en stram finanspolitikk.

       La meg få oppsummere Arbeiderpartiets syn på delingsmodellen og aksjerabattene:

       Arbeiderpartiet har også foreslått å fjerne nullskatten for rederiene, kanskje det største smutthullet i det nåværende skatteregimet. Det har de borgerlige partiene avvist. De mener at dette er en skattelette til rederiene og ikke til rederne. Dette argumentet bygger på forestillingen om at eiernes økonomiske interesser skulle være uavhengig av de økonomiske interessene til bedriften de eier. Selvfølgelig er ikke det tilfellet.

       Én krone mer i overskudd i rederiet øker rederens formue med én krone, uavhengig av om kronen betales i utbytte eller holdes tilbake. Før eller siden tilfaller overskuddet og skattelettelsene eierne.

       Arbeiderpartiet har gjort det klart en rekke ganger. I nasjonalbudsjettet og i brev av 6. november fra Finansdepartementet får vi dette også bekreftet. Hensikten med deler av Regjeringens innstrammingsforslag er å hindre massive tilpasninger fra rederiselskapene, som medfører at eierne ikke betaler utbytteskatt for faktisk utbetalt utbytte.

       Arbeiderpartiet er i sitt skatteopplegg opptatt av fordeling og verdiskaping, noe som må kjennetegne ethvert skattesystem som skal fremme verdiskaping i en markedsøkonomi, og at ulike typer virksomhet og ulike typer kapital likebehandles. Det er bl.a av disse grunner Arbeiderpartiet er opptatt av å få tettet en del av hullene i skattesystemet. Hullene i skattesystemet gjør at kapitalen ikke går dit den gir mest avkastning og verdiskaping.

       Stortingsflertallet har bedt Regjeringen om å legge fram en vurdering av ulike fordeler og ulemper ved et mer proporsjonalt skattesystem. Jeg regner med at den utredningen vil komme til Stortinget i løpet av 1999, og at Regjeringen i den forbindelse også presenterer en mer helhetlig vurdering av vårt skattesystem, slik Stortinget bad om, og ikke ensidig fokuserer på flat skatt.

       Børge Brende (H) : To spørsmål til representanten Nordtun: I likhet med sin partileder Thorbjørn Jagland sier representanten Nordtun her i dag at han ikke er tilhenger av at skattenivået skal økes i forbindelse med årets statsbudsjett. Hvorfor har da Arbeiderpartiet forslag som bidrar til å øke skattenivået med 2 milliarder kr i sitt alternative budsjett, i forhold til det som nå blir vedtatt i Odelstinget?

       Det andre spørsmålet er knyttet til forutsigbarheten - skatt og Arbeiderpartiet. Det har vært mange utspill den senere tiden, noen av dem har også Tore Nordtun stått for. I august gikk han i Dagsavisen ut og sa at Arbeiderpartiet nå måtte gå inn for dobbeltbeskatning av utbyttet. Nå ser jeg at SV foreslår det i den innstillingen vi har på bordet i dag.

       Hva er det som har ført til at Tore Nordtun har ombestemt seg i forhold til dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte i forhold til sine tidligere standpunkter? Det var da også snakk om at her måtte vi tette igjen smutthull, og dette var urettferdig. Er det slik at han har endret oppfatning av at dobbeltbeskatning er et smutthull?

       Tore Nordtun var i sitt innlegg også inne på rederibeskatningen, og sa at vi ikke kan se rederne uavhengig av selskapet. Han har kanskje et poeng der, men det er ikke slik at en kan se eierne av en bedrift uavhengig av bedriften. Hvis man forverrer skatteopplegget, slik Tore Nordtun foreslår, er det klart at det vil bli veldig lett for bedriftslederne å kompensere gjennom å ta ut mer fra bedriftene, slik at bedriftene blir rammet. Jeg trodde det var et overordnet mål for Arbeiderpartiet ikke å øke skattene og avgiftene, fordi det kan føre til ledighet. Hva er poenget? Er man for å øke skattenivået med 2 milliarder, eller er man mot det?

Tore Nordtun (A) : Jeg skal prøve å svare representanten Børge Brende på de to spørsmålene.

       Som representanten Brende fremstilte det, gikk Arbeiderpartiet inn for sterke skatteøkninger. Er det egentlig noe som har blitt lagt merke til denne høsten med fremleggelsen av Arbeiderpartiets alternative budsjett, så er det nettopp dette at skatteøkningen ikke har vært gjennomgangsmelodien.

       På personbeskatningssiden ser vi det helt klart. Der har jo Høyre gått inn for en skatteøkning bl.a for de arbeidstakerne som betaler fagforeningskontingent osv. Høyre var jo det partiet som skulle gå inn for null skatteøkning.

       Det vi har gått inn for, som er den økningen Børge Brende viser til, er å tette de åpenbare smutthullene i skattesystemet vårt, og de trodde jeg alle var opptatt av å tette. Det var derfor jeg også gikk inn på tre områder spesielt og brukte en del tid på det i mitt innlegg, nemlig delingsmodellen, aksjerabattene og rederibeskatningen. På de tre områdene er det skattesmutthull som vi har gått inn for å tette. Der fikk vi faktisk også en god del medhold av Regjeringen, for i Regjeringens første utkast til statsbudsjett påpekte man i aller høyeste grad disse skattesmutthullene. Vi står jo på Regjeringens forslag på flere av disse punktene, men de er nå forandret- etter disse turneringene vi har hatt i denne salen.

       Når det så gjelder dobbeltbeskatningen, vil jeg bare kort si at vi har hatt en debatt i partiet over lengre tid om disse spørsmålene, bl.a om kapitalbeskatning på 28 %. Vi står fast på at vi ikke skal ha den dobbeltbeskatningen. Jeg er fullstendig klar over hva jeg sa til en herværende avis i sommer - en meningsytring på det punktet.

Jørgen Holte (Sp) : Representanten Nordtun brukte mykje tid i innlegget sitt til eit angrep på sentrumspartia, i dette tilfellet avgrensa til Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, fordi vi har den haldninga at vi vil stimulere til ein bedriftskultur med aktive eigarar i norsk næringsliv. Eg blir litt undren over at Tore Nordtun som faktisk sa at han gjekk inn for eit skattesystem som skulle fremme verdiskaping, går til angrep på Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti fordi ein vil ta vare på eit system i bedriftsskattlegginga som har som hovudintensjon å stimulere til aktive eigarar.

       For Senterpartiet sin del er det forankra i eit syn om at vi vil spreie makt og kapital. Det er grunnfesta. Det trur eg også er representativt for dei andre sentrumspartia sitt syn. Men eg ser då at på dette punktet når det gjeld å spreie makt og kapital, får vi altså ikkje støtte av Arbeidarpartiet sin representant Tore Nordtun.

       Eg er samd i at det å tette urimelege hol i skattesystemet må vere ei oppgåve for ei regjering, same kva. Det høyrdest faktisk ut på Tore Nordtun som om hans parti dei siste ti åra ikkje hadde vore i nærleiken av regjeringskontora.

       Han brukte mykje tid på identifikasjonsregelen. Det er faktisk ein høgsterettsdom som har gitt medhald i dei identifikasjonsreglane som er - det har Høgsterett sagt noko om. Eg registrerer at Tore Nordtun er usamd i det. Mitt spørsmål er: På kva måte vil Tore Nordtun stimulere til aktive eigarar, og er han imot at t.d. arbeidande kapital må få lov å vere i ei bedrift?

Tore Nordtun (A) : Jeg brukte, som sagt, en del tid i mitt innlegg på disse tre hovedpunktene: delingsmodellen, aksjerabattene og rederibeskatningen, fordi jeg, som jeg sa, ble noe skuffet da jeg så at sentrumspartiene, spesielt når det gjaldt rederibeskatningen, forandret standpunkt her i Stortinget da vi begynte å behandle saken i finanskomiteen. Jeg syns finansministeren kom med et godt innspill til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet, der han påpekte fire-fem områder i det nye rederibeskatningssystemet som man burde gjøre noe med. Jeg går ut fra at det ikke var for ingenting at finansministeren skrev at innstrammingsforslagene fra Regjeringen ble foreslått å tre i kraft fra 5. oktober 1998. Det var faktisk den samme dagen budsjettet ble offentliggjort. I lovproposisjonen fra departementet er det presisert at det ikke er noe til hinder for at lovendringen kan ha et slikt ikrafttredelsestidspunkt. Det jeg sa jeg var skuffet over Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for, var at de ikke ville være med og tette åpenbare smutthull.

       Når det gjelder identifikasjonsreglene, tok vi veldig alvorlig det som fremkom, når de blir så sterkt utvidet, og de uttalelsene som kom fra sentrumspartiene om at vi her måtte gjøre noe, og slik oppfattet vi brevet fra finansministeren til Stortinget. Men ingenting er skjedd. Man er her med på en bølge som går i én retning, og det er mer liberalisering.

       Når det så gjelder denne høyesterettsdommen, er det i denne sal og dette ting vi vedtar lover, og da får vi også justere lovene hvis de ikke er så presise som de burde være.

       Jeg ser at tiden har løpt ut. Holte hadde et spørsmål til, og det skal jeg komme tilbake til.

Børge Brende (H) : Jeg lyttet til Tore Nordtuns innlegg, og der var det mange fornuftige betraktninger knyttet til virkningene av skatte- og avgiftsøkninger i økonomien i dag. Representanten Nordtun understreket at skatte- og avgiftsøkninger nå er feil medisin for norsk økonomi: Skatteøkninger bidrar til at det er vanskeligere å få i havn et moderat lønnsoppgjør til våren, de nominelle tilleggene blir høyere, avgiftsøkninger fører til at prisene øker unødvendig, og det er også slik at når veksten i økonomien avtar, er det dumt å lansere store skatte- og avgiftsøkninger - man må stimulere vekstkraften i økonomien.

       Så langt synes jeg det var god musikk. Det er derfor jeg har litt vanskeligheter med å forstå at svaret på dette skulle være 2 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger, for det er jo det Arbeiderpartiet foreslår.

       Jeg har et spørsmål til Tore Nordtun. Det er selvsagt fint om han samtidig besvarer spørsmålet fra representanten Holte, men jeg håper at det også blir noe tid til å besvare spørsmålet: Når det er slik at skatte- og avgiftsøkninger er negativt for norsk økonomi i dag, er det slik at de 2 milliarder kr som Arbeiderpartiet foreslår i skatte- og avgiftsøkninger i sitt alternative budsjett, ikke virker negativt på norsk økonomi, men hvis noen andre hadde foreslått 2 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger, hadde det virket negativt på norsk økonomi? Den logikken har jeg litt vanskeligheter med å få tak i, så hvis Tore Nordtun kunne hjelpe meg å klare opp litt her, vil jeg være takknemlig for det.

Tore Nordtun (A) : Tallet 2 milliarder kr som Børge Brende stadig vekk viser til, skal vi nok kunne diskutere. Men det som var poenget i innlegget, og som jeg understreker nå, er smutthullene som vi vil til livs. Det har jeg sagt gang på gang. Jeg viste også til identifikasjonsreglene og også til rederibeskatningen, for det var ikke forslag om omlegging av rederibeskatningen finansministeren kom til Stortinget med, men det gikk på tetting av åpenbare hull.

       Børge Brende har også sin hukommelse meget godt på plass. Han vet godt hva Arbeiderpartiet sa om konkurranseavgiften, om elavgiften og om CO₂ -avgiften, som vi har vært meget fast på hele tiden. Dette har også betydning for bedriftene i det norske samfunn.

       Når det så gjelder næringspolitikken, som Holte spurte om - jeg vet utmerket godt hvor lenge Arbeiderpartiet har vært i regjering før den nye regjeringen overtok - hadde ikke Arbeiderpartiet flertall i denne sal, og det er ingen unnskyldning. Men det jeg er ute etter, er at det er langsiktighet og forutsigbarhet i vår skattepolitikk, og da må vi samarbeide om å få det til, som vi gjorde i 1992. Da er det ikke den riktige retningen sentrum nå har gitt seg inn på ved å gå til Høyre og Fremskrittspartiet for å invitere til det samarbeidet. Det var også derfor jeg også avslutningsvis i mitt innlegg sa at jeg så fram til 1999, når Regjeringen kommer med en vurdering av ulike skatteinnretninger, for da kan vi ta en bredere skattedebatt.

       Fremskrittspartiet legger til grunn at inntektsfordelingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes arbeidsinnsats, og vil ikke endre inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning. Fremskrittspartiet mener at progressiv beskatning er spesielt urettferdig mot personer som har satset mye tid og penger på egen utdannelse. Fremskrittspartiet vil derfor på sikt fjerne all statsskatt på inntekt, og som en begynnelse på dette innføre personbeskatning ut fra en flat prosentsats for alle med bunnfradrag i form av fradrag i utlignet skatt. Det mest akutte problemet i inntektsbeskatningen nå er imidlertid at selv lave inntekter beskattes hardt. Fremskrittspartiet vil derfor gå inn for at alle får en god skattelette ved at klassefradragene foreslås økt vesentlig i vårt primære budsjettforslag. Dermed vil færre mennesker være avhengig av sosialhjelp og andre smuler fra de offentlige hender. En enkel måte å bekjempe fattigdom på er å avskaffe den fattigdommen som skyldes skattetrykket.

       Fremskrittspartiet vil også fjerne den urettferdigheten i skattesystemet som straffer eninntektsfamiliene. Vi vil derfor innføre ektefelledelt beskatning, som i korthet betyr at familiens samlede inntekt deles i to like deler og beskattes i klasse 1. Dette vil bety at en familie som til sammen tjener f.eks. 350.000  kr, vil betale den samme skatt uavhengig av om ektefellene rent faktisk har tjent 175.000 hver, eller om den ene har tjent 250.000 og den andre 100.000. Ved innføring av ektefelledelt beskatning skal begge ektefeller i tillegg til fullt klasse- og minstefradrag også opparbeide seg samme pensjonspoeng.

       Fremskrittspartiet er imidlertid tilfreds med gjennom avtalen med regjeringspartiene og Høyre å ha bidratt til at de samlede personskatter faktisk går noe ned i 1999.

       Næringslivets rammevilkår er og har vært en kjernesak for Fremskrittspartiet i hele den tid Venstre var mer opptatt av grønt gress og intern krangling og i hele den tiden Høyre syslet med « lyserøde » verdier og var mer opptatt av å bli et stort folkeparti enn av å føre en politikk som er viktig og nødvendig for næringslivet.

       Fremskrittspartiet synes derfor at Bondevik-regjeringens angrep på næringslivet i statsbudsjettforslaget er nedslående og dessuten virker lite gjennomtenkt. Det er synd å si det, men for Bondevik-regjeringens del er angrepet sågar et løftebrudd, og for næringsminister Sponheim må det være svært sårt.

       Angrepet jeg snakker om, er et angrep på flere fronter:

       Fremskrittspartiet er svært glad for å ha medvirket aktivt til at samtlige av disse angrepene på næringslivet nå er slått tilbake gjennom den budsjettavtalen som er inngått mellom de fem borgerlige partier.

       Fremskrittspartiet er også svært glad for å ha fått gjennomslag for at særfradraget for alder skal økes fra 12.000  kr til 17.640  kr, som var nivået i 1997.

       Jeg vil så knytte enkelte bemerkninger til andre deler av skatteopplegget som er omtalt i innstillingen, men vil ikke berøre de forslagene Fremskrittspartiet er enig i.

       Fremskrittspartiet ber Regjeringen påskynde arbeidet for å gi fradrag for bidrag til de frivillige organisasjoner. Vi kan imidlertid ikke være med på forslaget om å likestille rett til fradrag for fagforeningskontingent og fradrag for bidrag til de frivillige organisasjoner. Vi erkjenner at det er en betydelig forskjell på skattefrihet for å mele sin egen kake og skattefrihet for uegennyttig å gi et økonomisk bidrag til den lokale speiderforeningen.

       Fremskrittspartiet mener det er viktig å oppmuntre arbeidstakere til å bli medeiere i egen bedrift, og legger til grunn at det er en bredt forankret politisk målsetning å legge til rette for slikt eierskap. Vi fremmer derfor forslag om at det ikke skal innføres noen grense for ansattes rett til opsjoner. Og vi fremmer forslag om at det selvsagt må bli slik at opsjoner ikke skal kunne beskattes før man med sikkerhet vet at opsjonen har en virkelig verdi. Beskatning på utstedelsestidpunktet er i realiteten en beskatning av verdier som kan være lik null, og hemmer kraftig arbeidstakeres anledning til å bli medeiere i egen bedrift.

       Fremskrittspartiet har konstatert at Regjeringen er livredd for markedet, og at Regjeringen derfor vil legge kjelker i veien for arbeidsgiveres adgang til å bekoste ansattes utdanning og opplæring. Vi mener at det er helt selvsagt at arbeidsgiveren ikke skal bekoste ansattes utdanning med mindre arbeidsgiveren har nytte av det. En slik nytte bør ikke beskattes. Regjeringen setter en skattebremse på markedet som betyr at man vrir menneskers utdanningsløp over fra noe som er så nyttig at arbeidsgivere vil betale for det, over til utdanningsløp som ikke er nyttige for noen. Det bør være et tankekors for Regjeringen at nettopp en slik politikk fører til at mange jurister livnærer seg som drosjesjåfører, mens det er mangel på leger og økonomer.

       Fremskrittspartiet konstaterer med en viss uro at Regjeringen selv varsler at forskriftsverket i tilknytning til skattebetalingsloven er blitt så komplisert og uoversiktlig at dette bør gjennomgå en teknisk revisjon. Vår uro er imidlertid primært knyttet til Regjeringens forslag til løsning, nemlig gjennom forskriftsmyndighet å legge ytterligere makt til departementet. Vi vil hevde med en viss styrke at det ikke er noe som helst som tyder på at et slikt tiltak vil bidra til noen opprydding i forskriftsjungelen. Vi går derfor imot at departementet gis ytterligere fullmakter, og vi forventer ikke bare en teknisk, men også en politisk revisjon av forskriftsverket knyttet til skattebetalingsloven. Privatpersoner og bedrifter i dette land trenger mer åpenhet og færre forskrifter, ikke ytterligere makt til departementene.

       Til slutt må jeg få lov til å si at de aller fleste fradragsordninger vil være unødvendig etter at vi trinn for trinn har innført Fremskrittspartiets skattesystem, og samfunnet vil være spart for en rekke jurister, skatterådgivere og ligningsfunksjonærer som heller kan settes til samfunnsgagnlig arbeid. Imidlertid må vi innenfor det fradragssystemet vi har, legge stor energi i å sørge for at fradragene er riktige og rettferdige sett fra vårt politiske ståsted.

       Jeg vil få lov til å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de forslag som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre partier. Det fremgår også av innstillingen hvilke forslag vi subsidiært slutter oss til i forståelse med regjeringspartiene.

       Det er nok ikkje så rart at det er slik, for dette med skatt rører direkte ved lommeboka vår - og den betyr mykje trass i all tale om viktigheita av andre verdiar.

       Det er ikkje usemje om at me må ha eit skattesystem, men skattesystemet er ein viktig reiskap for å fremja dei ulike partia sine verdiar og idear, vektleggingar og prioriteringar. Difor får denne totale semja eit heller kort løp.

       Regjeringa sitt forslag til skatteopplegg for 1999 var m.a. prega av omsynet til rasjonalisering, frivillige organisasjonar og næringslivet, i tillegg til at skatteopplegget skulle ha ein god fordelingsmessig profil. Desse omsyna er tekne godt vare på også i det forslaget som no ligg føre.

       Først litt om rasjonalisering: Forslaget fører med seg ei standardisering av frådragsreglane for reise mellom heim og arbeidsstad. Desse reglane er ei sterk forenkling av gjeldande regelverk, som har skapt mykje hovudbry og ført til mange utrekningar, drøftingar og klager. Eg er overtydd om at dei fleste, både pendlarar og likningsfunksjonærar, helsar denne endringa velkomen.

       Vidare vert det lagt opp til ei prøveordning med elektronisk overlevering av likningsoppgåver frå næringsdrivande. I dette bør det liggja ein effektiviseringsgevinst. Her dreier det seg om å ta i bruk moderne IT-hjelpemiddel også i kommunikasjonen med styresmaktene. Av Ot.prp.nr.1 pkt. 20.4.2 går det fram at deltaking i dette prøveprosjektet skal vera basert på fritt val.

       På bakgrunn av klåre positive signal frå dei fem kommunane som har gjennomført prøveprosjektet med førehandsutfylt sjølvmelding for inntektsåret 1997, vert det no lagt opp til at prøveordninga for inntektsåret 1998 skal utvidast til å gjelda alle kommunar. Igjen snakkar me om å ta i bruk dagens teknologi. Eg vil tru at dei aller fleste skattytarar set pris på at jobben med sjølvmeldinga no vert å kontrollera og eventuelt retta opp feil tal og opplysningar, i staden for å fylla ut alle rubrikkar på sjølvmeldingsskjemaet manuelt. Dette er i tråd med Regjeringa sitt mål om mindre byråkrati og meir forenkling.

       Skattereglar for arbeidsgjevarfinansiert utdanning har på mange måtar vore eit grått felt. På bakgrunn av stortingsvedtaket frå 30. april i år om ein prinsippiell gjennomgang av dette for å stimulera til positive haldningar i samfunnet når det gjeld etter- og vidareutdanning, er det no føreslege endring i skattelova § 42 første ledd. Vidare har departementet starta arbeidet med ei føresegn om temaet. I odelstingsproposisjonen er det gjort nærare greie for dei vurderingane av dette som ein førebels har gjort, og endeleg føresegn vil verta utforma etter ein høyringsrunde. Dette må vera steg i rett lei.

       Når det gjeld frivillige organisasjonar, må eg først få nemna at som ein konsekvens av vedtaket frå i fjor om avvikling av sjømannsfrådraget for sjømenn i Redningsselskapet frå 1999, er det i statsbudsjettet for neste år lagt inn 8 mill. kr for å kompensera Redningsselskapet sin meirkostnad.

       I samband med at frådragsretten for fagforeiningskontingent og kontingent til arbeidsgjevarforeining vil verta halvert, har me bede Regjeringa om å leggja fram for Stortinget forslag om korleis frådragsordninga frå år 2000 kan gjerast til ei meir generell ordning som også omfattar kontingent/bidrag til frivillige organisasjonar. Me meiner at dette er heilt i tråd med utviklinga i eit stadig meir nyansert og omfattande organisasjonssamfunn.

       I Kristeleg Folkeparti legg me stor vekt på den positive effekten som opsjonar kan ha for å få arbeidstakarar til å verta medeigarar i eiga verksemd. Særleg i små og mellomstore verksemder kan dette vera avgjerande for å ta vare på nøkkelpersonell, for på den måten å sikra kompetanse, og gjennom det tryggja arbeidsplassane. Saman med dei andre sentrumspartia har me difor funne det forsvarleg og fornuftig å heva grensa for skattlegging av opsjonar til 600.000 kr.

       I Ot.prp.nr.1 var det føreslege ein del innstrammingar i skatten for reiarlag. I vår vurdering av dette kom me til at ein kunne oppleva den såkalla speilvendinga for uttak av skattlagd/ikkje skattlagd kapital som noko urettvis, særleg når det galdt tidlegare skattlagd kapital som var teken med inn i ordninga. I samsvar med budsjettsforliket med Framstegspartiet og Høgre har me kome fram til at me også kan ta ut dei andre forslaga på dette området, bortsett frå forslaget om auke i tonnasjeavgifta.

       For oss er det viktig at skattesystemet skal medverka til å halda oppe og vidareutvikla arbeidsplassar - også innan den maritime næringa. Me er overtydde om at desse grepa vil verka i rett lei.

       Ved at den nedre grensa for trygdeavgift vert heva med 4.400 kr, vert den såkalla frikortgrensa auka tilsvarande, og vil no verta på 22 599 kr.

       Alt i alt synest me at forslaget til skatteopplegg for neste år er eit godt opplegg, som me fullt ut stiller oss bak. I den budsjettsituasjonen me har vore i denne hausten, er dette det aller beste me kunne oppnå. Det er ingen grunn til å leggja skjul på at me er nøgde med opplegget.

       Skatteopplegget er et av de viktigste fordelingspolitiske instrumentene vi har, i tillegg til at det selvfølgelig skal skaffe inntekter som vi skal bruke til mange gode formål. Det ble lagt merke til da statsministeren 10. august i år i VG var ute og refset den norske befolkning generelt fordi det var en del folk som reagerte på signaler om at det skulle bli skatteøkninger. Han brukte en sammenlikning. Jeg tror det ble nevnt at det var en smålig debatt når man diskuterte relativt små skatteøkninger i Norge og samtidig visste hvilken situasjon barna i Sudan var i på det tidspunktet.

       Nå har budsjettavtalen endt opp med at det ikke blir noen skatteøkning. Rederne får beholde nullskattregimet sitt. De høyeste inntektene får ikke noen skatteskjerpelse, som Regjeringen hadde foreslått, men derimot endte kompromisset opp med at det ble kutt på bistand - noe kamuflert, fordi penger har blitt flyttet fra Kommunaldepartementet til Utenriksdepartementet, men et betydelig reelt kutt på bistand. Da blir spørsmålet mitt til en representant fra et parti som står bak den såkalte verdiregjeringen: Er det Kristelig Folkepartis verdiprofil når Sørfonn nå sier at opplegget har blitt godt?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Det var mange spørsmål og vurderingar i innlegget her. Som eg sa, er dette skatteopplegget resultatet av ein avtale ved eit kompromiss, men me har òg konstatert at eit fleirtal på Stortinget var imot ein skattesats på 29 % - det var òg Arbeidarpartiet imot.

       Så til reaksjonar på skatteauken. Det høyrdest nesten ut som det her var gjort radikale nedskjeringar på bistandsbudsjettet. Det er direkte feil. Når det gjeld bistand, er den framleis halden ved lag på 0,88 %

       Vidare gjorde Andersen den « feilen » å blanda uttrykka reiar og reiarlag. Me må skilja mellom desse to omgrepa. Det som ligg i reiarlagsskatteordninga, gjeld skattlegging i reiarlag, i selskap og i firma. I den augneblinken ein tek ut midlar som reiar, skal dei skattleggjast. Dersom me ikkje greier å halda desse to omgrepa frå kvarandre, får me ein debatt som vert veldig vanskeleg å følgja, spesielt for dei som står på utsida. Eg gjentek det som eg sa: Reiarlaga betyr veldig mykje for næringslivet vårt og for sysselsetjinga, både langs kysten og i andre strok. Det resultatet som no ligg føre når det gjeld reiarlagsskattlegginga, trur me det skal vera råd å leva med.

Dag Terje Andersen (A) : Det som jeg først og fremst spurte om, og som jeg ikke fikk svar på, var fordelingspolitikken i dette, om Kristelig Folkeparti er fornøyd med resultatet der, og utgangspunktet var de klare fordelingspolitiske signalene som statsministeren gav i august. Som eksempel var brukt skatteøkning kontra situasjonen i andre land i verden. Sudan ble brukt som ett eksempel. Når en ser at den stikk motsatte profilen har blitt resultatet, må det være lov til å stille det spørsmålet. Den eneste grunnen til at bistandsprosenten er opprettholdt på 0,88 %, er at Regjeringen har gjort et taktisk bokføringsgrep ved å flytte 35 mill. kr i siste runde fra Kommunaldepartementets budsjett til Utenriksdepartementets budsjett som betaling for ODA-godkjente flyktninger i Norge.

       Når det gjelder rederibeskatningen, er det litt overraskende at representanten Sørfonn nå påstår at den ikke har betydning for rederne. Det hadde vi grundige runder på i fjor, og finansministeren måtte til slutt innrømme at det i praksis kunne bli en skattelette for rederne ved skatteutsettelsen som ligger i rederibeskatningen. Det stod klart i nasjonalbudsjettet, og vi hadde mange runder på det her i salen.

       Da blir spørsmålene mine: Ble fordelingsprofilen god? Vil representanten Sørfonn påstå at rederne som privatpersoner ikke har fordel av rederibeskatningen når de f.eks gjennom det skatteregimet vi har i dag, oppnår en skatteutsettelse på mange år? Det blir en nettogevinst for rederne. Vil Sørfonn benekte det?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Først til fordelingsprofilen. Eg er litt usikker på kva spørsmålsstillaren meinte med fordelingsprofil, om det galdt dei ulike tema i budsjettet, eller om det var fordelingsprofilen i skatteopplegget, som me diskuterer i dag. Når det gjeld det første, svarte eg på det i mitt førre innlegg, derfor vil eg no ta for meg fordelingsprofilen i skatteopplegget.

       Ja, me er nøgde med fordelingsprofilen som ligg i dette. Det forslaget som vart lagt fram frå Regjeringa, hadde ein veldig god fordelingsprofil. Me har framleis ein bra fordelingsprofil i dette, eg nemner bl.a at særfrådraget for eldre er lyfta opp. Representanten Svendsen sa vel i innlegget sitt at det var ein del av forliket. Det er ikkje korrekt, det låg i det forslaget frå sentrumspartia som vart lagt fram tidlegare. Vidare er frikortgrensa for ungdom auka, og når me ser på resultatet f.eks for ein familie med to middels inntekter, vil det utgjera ein skattelette på ca 1.500 kr etter opplegget her.

       Så litt om reiarlagsskattlegginga. Me har jo denne tidsperioden på ti år, men ti år er ganske lang tid. Så var det eit direkte spørsmål om ikkje reiarlagsskatten ville ha noko å seia for reiarane. Når det gjeld evaluering av heile reiarlagsskatteordninga, er det veldig tidleg å gjera den no, den har vel berre vart eit par år. Men det som er viktig å skilja på, er at reiarlagsskatteordninga er inga skattlegging for reiarane som personar. Når inntekta vert teken ut, skal ho skattleggjast. Det må stå uomtvisteleg fast.

       Eg håpar eg då har vore innom dei fleste spørsmåla som vart stilte her.

Børge Brende (H) : Jeg hadde ikke tenkt å blande meg inn i den diskusjonen som nå pågår mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti om fordelingspolitiske virkninger av det budsjettforlik som foreligger - jeg har da også merket meg at Arbeiderpartiet ikke var tilhenger av skatte- og avgiftsøkninger i forbindelse med årets budsjett, iallfall var det signaler om at man kunne ha endt der, og det var jo godt! Men det var ikke det som var poenget mitt, det var en ting jeg reagerte litt på i det representanten Sørfonn tok opp. Han hevdet nemlig at særfradraget for eldre ikke lå i forliket. Poenget er at i fjor høst tvang Regjeringen i forhandlingene mellom Fremskrittspartiet og Høyre gjennom en nedgang, en senking i særfradraget for eldre, fra 17.640  kr ned til 12.000  kr - en skatteskjerpelse på en tusenlapp. I forbindelse med årets forhandlinger krevde også Fremskrittspartiet og Høyre at det skulle gå opp til 17.640  kr igjen. Og så får representanten Sørfonn seg til å si at på grunn av at dette ble lagt inn i sentrums justerte opplegg, var det ikke en del av forliket! Poenget er at det vi ble enige om til slutt, var jo at man skulle legge sentrums justerte opplegg, som var å komme Høyre og Fremskrittspartiet delvis i møte, til grunn. Det var det som var grunnlaget for forhandlingene videre, og så fikk man til andre justeringer som man også ble enig om.

       Jeg vil bare ha klarlagt at det som ligger i pakken, er en del av forliket. Når sentrum f.eks frafalt økningen av arbeidsgivers ansvarsperiode for sykelønn i sitt budsjett, men gikk tilbake på det i det justerte, er det da slik at heller ikke det er en del av pakken, eller er det en del av pakken? Det vil jeg gjerne ha presisert. Jeg har også forstått det slik at Fremskrittspartiet syns det ville være nyttig å få et par ord om dette.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg er glad for at eg fekk akkurat det spørsmålet, så får eg høve til å presisera litt nærmare det som eg kanskje litt upresist sa i stad. For det er korrekt som representanten Brende her seier, at det justerte opplegget frå sentrumspartia låg i botnen og danna grunnlaget for forliket. Så på den måten er det heilt korrekt at det å heva særfrådraget frå 12.000  kr til 17.640  kr er ein del av forliket, eller avtalen.

       Men det som eg prøvde å få fram, var at dette, sjølv om det for så vidt har vore tema i tidlegare forhandlingar, var noko som sentrumspartia hadde lagt inn i det budsjettforslaget som vart fremja, og som var finanskomiteens innstilling. Det var det eg prøvde å seia.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

       Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er også for lengst omme. Presidenten vil foreslå at møtet nå avbrytes, og at nytt møte i Odelstinget settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Børge Brende (H) : Vi får nå daglig bekreftet at veksten i norsk økonomi avtar, senest bekreftet av Statistisk sentralbyrå, som kom med en analyse i ettermiddag som viser at det kan ende med at vi til neste år i Norge får en nedgang i veksten. Jeg tror det nå også bør være utgangspunktet for den skatte- og avgiftsdebatt som vi har her.

       Ekstra uklokt å skjerpe skatter og avgifter er det i en situasjon hvor vekstkraften i økonomien avtar, og derfor tror jeg alle, når de får tenkt seg om, vil være fornøyd med at vi i Norge ikke foretar skatte- og avgiftsøkninger til neste år.

       Det er mange årsaker til det. Det ene er at det blir lettere å få et moderat lønnsoppgjør i havn hvis skatteøkningene ikke er slik som Regjeringen opprinnelig foreslo. De nominelle tilleggene vil bli lavere. Det er også slik at pristakten ikke vil øke med en ekstra halv prosent på bakgrunn av de avgiftsøkningene som var foreslått.

       Det er også verdt å merke seg at det Regjeringen opprinnelig foreslo, var bokførte skatte- og avgiftsøkninger til neste år på 4  milliarder  kr. Men hvis man ser helårsvirkningen av det, var det 7  milliarder  kr. Og spesielt slo det hardt ut overfor bedriftene.

       Hvis vi nå ser på Europa for øvrig, ser vi at man bruker skatter og avgifter aktivt for å bidra til økt sysselsetting og ytterligere vekst. Derfor var overraskelsen hos oss stor da vi så at Regjeringen gikk til tiårets største skatte- og avgiftsøkning i en situasjon hvor man stod overfor lavere vekst i økonomien.

       Når man nå også får tall fra SSB om at veksten i økonomien avtar så kraftig, tror jeg Regjeringen og finansministeren, når de får tenkt seg om, er ganske fornøyd med at man også fikk sløyfet forslaget til konjunkturavgift knyttet til bygge- og anleggsnæringen. Hvis vi i tillegg hadde fått det, tror jeg at det kunne ha vært ekstra beklagelig i forhold til sysselsettingsutviklingen.

       Det man da mangler noe av i den norske skattedebatten, er visjoner om å bruke skatter og avgifter aktivt for å fremme et mer robust næringsliv i Fastlands-Norge. I Danmark har regjeringen invitert til en debatt om hvordan man i sterkere grad skal få bedrifter til å flagge inn, ikke bare flagge ut. Man skal greie å beholde dem man har, og samtidig få flere etableringer. Hvor er denne debatten i Norge? Det er ikke et riktig signal å sende til næringslivet i en vanskelig tid at man øker beskatningen fra 28 % til 29 % på alminnelig inntekt. Det har vi heldigvis greid å drive tilbake, og det tror jeg var meget klokt.

       Nå har den skattedebatten som har pågått de siste ukene, også ført til nytenkning hos flere aktører. Jeg så at Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, gikk ut i Aftenposten den 14. oktober og sa følgende:

       « Sviktende verdensmarked, økt konkurranse og globalisering av økonomien gjør at Norge ikke ensidig kan tillate seg økte skatter ».

       Det mener Jagland. Det er jeg helt enig i. Derfor har vi også i vårt alternative budsjett avvist skatte- og avgiftsøkningene og lagt inn små lettelser. Hvis man ser på den lille runden som var før pausen, er det jo ikke slik at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett har fraveket sine forslag om skatte- og avgiftsøkninger. Man har tvert imot tatt skritt til aktiv forverring for eierne av små og mellomstore bedrifter gjennom delingsmodellen. Som bortimot det eneste land i Europa går man også inn for ikke å gi noen form for rabatt til dem som eier aksjer i små og mellomstore bedrifter. Man må huske på at når vi diskuterer 28 % eller 29 % kapitalskatt i Norge, så må det ses i sammenheng med at vi også opererer med formuesskatt som må legges på toppen.

       Jeg tror vi i tiden fremover bør gå i oss selv alle sammen og tenke gjennom hvilke virkemidler vi nå kan bruke for aktivt å tilrettelegge for fortsatt nyetablering i en periode hvor veksten blir lavere. Den innstrammingen vi nå gjennomfører, må kombineres med initiativ som kan sette både samfunnet og den enkelte bedre i stand til å møte kravene fra den nye kunnskapsøkonomien.

       Det er mye som tyder på at vi ikke helt har fått med oss konsekvensene av det paradigmeskiftet vi står overfor - overgangen fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn. Et kjennetegn er at det oppstår et misforhold mellom de bestående institusjoner av virkemidler som er opprettet for å ta vare på industrisamfunnets behov, og de krav som stilles til kunnskapssamfunnet. Et eksempel på det er de nye bedriftene og den nye næringsstrukturen som vokser frem. Dette er bedrifter som produserer kunnskap, der verdsettingen skjer på en helt annen måte enn i en tradisjonell vareproduserende bedrift. Den viktigste innsatsfaktoren i disse bedriftene er de ansattes kompetanse. I en tidlig fase har disse bedriftene - som nystartede bedrifter flest - ikke råd til å betale høye lønninger. For å kunne konkurrere om dyktige og ettertraktede medarbeidere, spesielt i en tidlig fase da risikoen er høy, må de kunne tilby en gevinst på et senere tidspunkt når økonomien er bedre. Det er dette som går under betegnelsen opsjoner. Etter innstrammingen i 1996 har den norske opsjonsordningen vært den klart dårligste i Europa, dvs. at nystartede, norske kunnskapsbedrifter har den svakeste muligheten i hele Europa til å tiltrekke seg de personene som er nødvendig for å kunne utvikle seg videre. Det er meget uheldig i en situasjon der norsk økonomi virkelig trenger nye bedrifter som kan redusere avhengigheten av oljeinntektene.

       Et riktig første skritt er selvsagt forslaget om at man endrer på den opsjonsordningen som ble vedtatt i 1996, og setter tak på 300.000 kr. Men jeg er også glad for at et flertall i komiteen bestående av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre pålegger Regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en ordning der grensen settes til 600.000 kr, og med en betydelig forenkling av de opsjonsreglene som departementet opprinnelig foreslo. Primært har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått at det ikke skal settes noen beløpsgrense, men som en subsidiær løsning er den til å leve med. Det er iallfall et første riktig skritt.

       Det er også viktig å minne om at det ikke er gunstig at det offentlige legger beslag på en for stor del av ressursene i samfunnet. Når offentlig sektor vokser, vil det bli mindre rom for privat næringsliv. Derfor er det en grunnleggende forutsetning for vekst i næringslivet, som nå er mer viktig enn på lenge, at offentlig sektor ikke legger beslag på en stadig større del av ressursene i samfunnet. Når staten tar penger fra den enkelte for å forvalte dem på en annen måte enn den enkelte selv ville ha valgt, er det et stort ansvar det offentlige tar på seg. Det må være et krav at skattepengene forvaltes på en slik måte at de ønskede mål oppnås på billigst mulig måte. Slik er det ikke i dag.

       Når det gjelder den innstillingen som nå ligger på bordet, er jeg veldig glad for at vi har fått til en løsning i forhold til norsk skipsfart som ikke endrer rammebetingelsene fullstendig over natten. Sentrumspartiene har gått fra sine opprinnelige forslag, som ville ha vært et alvorlig anslag mot en næring som sysselsetter veldig mange, og som bidrar til at vi har en cluster knyttet til den maritime næringen i Norge.

       Gjennom denne innstillingen fikk vi også drevet tilbake forslaget om å øke ligningstakstene på boliger, altså boligskatten, med 10 %. Jeg er litt forundret over at en regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår en slik 10 %-økning, i og med at begge partiene har programfestet fjerning av fordelsbeskatningen ved å bo i egen bolig. Det er ikke vanlig å foreslå skatteøkninger som man er imot. Men la nå det ligge, ettersom vi har fått drevet forslaget tilbake, slik at det ikke i neste runde kommer nye forslag fra finansministeren i den retning.

       Når det gjelder arbeidsgivers finansiering av utdanning, er det også positivt at man nå har fått en ny og bedre ordning på plass. Man har ikke gått riktig så langt som man burde, slik at det fortsatt er en del grensetilfeller som ligger der, men det er en betydelig forbedring man har fått til. Det er ikke slik at ligningsfunksjonærene, ved tilfeldigheter fra kommune til kommune, skal være dem som bestemmer hva som skal fordelsbeskattes eller ikke når det gjelder arbeidsgivers dekning av utdanning. Man må forutsette at arbeidsgiver i utgangspunktet bare er villig til å betale for utdanning som er relevant for den arbeidsoppgave som den ansatte har.

       Ellers merker jeg meg at en del partier fortsatt ønsker å avvikle AMS-ordningen, som er en sparestimulerende ordning. Det får heldigvis ikke flertall.

       For å oppsummere: Jeg tror skattedebatten fremover vil bli ført litt annerledes enn den har vært gjort en stund. Jeg tror at skatt og avgift må ses som en av de viktige instrumentene vi som politikere kan bruke for å gjenreise vekstkraften. Vi må ta innover oss at vi ikke kan operere med et skatte- og avgiftsnivå i Norge som er langt høyere enn det som våre handelspartnere har, ikke minst er inntektsbeskatningen i Norge høy. Hvis man ønsker å minske forskjellen mellom skatt på arbeidsinntekt og kapitalskatt, bør det gjøres gjennom redusert skatt på arbeidsinntekt. Det har vi faktisk fått gjennomslag for gjennom den skatteløsningen som nå skal vedtas.

       Jeg tar for øvrig opp forslaget som Høyre har fremmet i innstillingen.

       Desse endringane stadfester også viljen frå sentrumspartia si side til å finne løysingar med dei partia i Stortinget som har vore forhandlingsdyktige i budsjettsamanheng. Slik må arbeidsmåten vere, og slik har den også vore gjennom dei mange åra vi har hatt mindretalsregjeringar her i landet.

       Når det gjeld spørsmålet om Regjeringa sitt forslag om ein ny frådragsmodell for arbeidsreiser, har Stortinget slutta seg til det. Det vil innebere forenkling både for den enkelte skattytaren og for likningsstyresmaktene.

       Eg føreset sjølvsagt at finansministeren si vurdering om å ta omsyn til utgifter knytte til ferjer og bompengar blir varetatt gjennom forskrifter når ordninga skal iverksettast. Vidare føreset eg at regelverket om godkjenning av pendlarstatus får den naudsynte opprettinga av utilsikta og moglege uheldige utslag.

       Når det gjeld skattlegginga av reiarlag, vil eg presisere at den særskilde føresegna om at reiarlag er fritatt frå skattlegging av alminneleg inntekt, står ved lag. Denne særskilde regelen inneber ikkje endeleg fritak for skatt av utbytte frå reiarlagsverksemd, men utsett skattlegging. Denne modellen har som føremål å halde kapitalen i selskapet for å styrke verksemda spesielt og den maritime næringa generelt.

       Det har frå Rederiforbundet og enkeltføretak kome ein del merknader om at forslaget frå Regjeringa gjer planlegging vanskeleg. Eg vil seie at det er ei grunnlaus uro, som reiarlaga bør legge til side.

       Det mest uavklara punktet som sentrumspartia gjer framlegg om ikkje å sette i verk, er forslaget om speilvending av konto for utbytte, slik at skattlagd kapital ikkje skal delast ut først så lenge det er ikkje skattlagd kapital i føretaket. Eit slikt forslag kan m.a. føre til ei uheldig innlåsing av kapital som gjennom eigarane kunne vore nytta til nye og andre investeringar. Hovudpoenget med den nye ordninga er, slik eg tidlegare har gitt uttrykk for, at utbytte skal skattleggast ved utdeling. Dette gir også fordelen av å halde midlane i selskapet og dele ut utbytte på eit seinare tidspunkt.

       Andre endringar i lovverket kjem som fylgje av at sentrumspartia ikkje auka skatten på alminneleg inntekt, men fører vidare eksisterande sats på 28 %. Det er elles gledeleg at ein i det justerte opplegget har funne plass til å auke fribeløpet for trygdeavgift frå 17.000 kr til 21.400 kr, at likningstaksten for eigedom ikkje blir auka, og at særfrådraget i inntekt for skattytarar over 70 år er auka til 1.470 kr pr. månad.

       Når det gjeld den stadbundne skattlegginga av anlegg for kraftproduksjon og -distribusjon, slik det går fram av §8 i eigedomsskattelova, viser eg til brev av 16. oktober frå finansministeren, som ber om at det blir sett i verk frå 1. januar 2000.

       Dette er i samsvar med det Senterpartiet tidlegare har gitt uttrykk for, og eg er samd i at eigedomsskatten for 1999 blir skriven ut på det gjeldande grunnlaget i den enkelte kommune.

       Eg viser elles til saksordførar sitt hovudinnlegg og den fyldige kommentaren han har gitt til det som blir fleirtalsinnstillinga i saka, og som er i samsvar med det endra justerte sentrumsforslaget.

Øystein Djupedal (SV) : Når jeg hører representanten Brendes betraktninger rundt skattepolitikk, blir det stadig mer klart for meg hvorfor jeg aldri har tenkt tanken på at Høyre skulle vært mitt parti, for den betraktningen han gjør om hvordan skattepolitikk bør fungere, er en tilnærming som ligger veldig fjernt fra den måten jeg og mitt parti tenker på.

       Det viktigste i skattepolitikk er jo ikke at man skal straffe befolkningen, og at enhver skatt i utgangspunktet er en vederstyggelighet. Tvert imot har man skatter og avgifter i et samfunn for at man skal omfordele. Man skal skape et mer rettferdig samfunn for de fleste, og det er utgangspunktet for SVs skattepolitikk. Man skal skape en rettferdig fordeling av godene, og man skal prøve å tette igjen de smutthull som måtte finnes i skattelovgivningen, slik at selskaper og mennesker behandles likt, noe som også er et viktig poeng. Kort sagt, det viktigste prinsippet i skattepolitikken er at man skal skatte etter evne, men det prinsippet har vi dessverre ikke som rettesnor i vår skattelovgivning. Vi har et skattesystem som legger til rette for en hel rekke smutthull, det finnes en hel rekke selskap som forskjellsbehandles, og det er ikke lenger sånn, eller kanskje har det aldri vært sånn, at prinsippet om å skatte etter evne er det som er gjennomgående i vår skattelovgivning.

       La meg trekke fram et par av de mest grelle eksempler vi har, som representanten Nordtun også på en fin måte redegjorde for, og som jeg i grunnen i all hovedsak kan slutte meg til. Det gjelder særlig rederibeskatningen. Rederibeskatningen er en « merksnodighet », for å bruke et litt unorsk ord, ved at man skal tillate at en hel næring faktisk ikke skal bidra til fellesskapet. Det er sagt mye rart om hvordan og hvorfor man har rederibeskatning, og hvorfor man ikke skal betale skatt hvis man eier et rederi. Hvis man går inn og ser på årsregnskapene for norske rederier, vil man jo se at de representerer Norges rikeste firmaer og Norges rikeste kvinner og menn. Det er en skam at de ikke skal bidra til det fellesskapet de faktisk også nyter godt av.

       SV har, sammen med Arbeiderpartiet, i dagens innstilling fremmet forslag om at hele rederibeskatningsordningen skal avskaffes, og at rederiene skal behandles på lik linje med andre selskaper, noe som burde ha vært en selvfølge. Regjeringens opprinnelige budsjettforslag hadde en del forslag til økt beskatning av rederiselskapene, som var vårt subsidiære standpunkt. Men i det forliket som nå er inngått med høyrepartiene, har også de fleste av dem dessverre blitt borte.

       Et annet eksempel på en urettferdighet i skattesystemet, er at man ikke skal beskattes for aksjeutbytte. Her står vi dessverre alene. Jeg har et håp om at Arbeiderpartiet kanskje etter hvert også vil se at det er urimelig. Hvis man er lønnsmottaker, kan man beskattes helt opp til 49 % eller litt over det, men hvis man har sin inntekt, fra aksjer, har bedriften i praksis betalt 28 % skatt, og så sitter man igjen med et skattefritt aksjeutbytte. En større urimelighet i vårt skattesystem er det vel vanskelig å tenke seg. En ærlig arbeidsmann skal betale nesten 50 %, mens en kupongklipper sitter der uten å betale skatt i det hele tatt. Det er en åpenbar urimelighet som jeg ikke kan forstå det finnes noen saklig, fornuftig begrunnelse for. Ei heller for et dannet konservativt menneske kan det være en fornuftig tilnærming til skatt. Jeg har også vanskelig for å forstå hvordan det faktisk kan rettferdiggjøres, men det er en annen debatt. Vi blir dessverre stående alene om det her i dag, men et tidligere replikkordskifte her i dag antydet også at det tenkes om dette i andre partier. Uansett er det en urimelighet som SV vil fortsette å kjempe imot. Man skal ikke forskjellsbehandle inntektene man får fra arbeid og kapital på den måten.

       Ellers er det gledelig at i mange spørsmål som SV før stod alene om mens Arbeiderpartiet var i posisjon, har Arbeiderpartiet nå funnet tilbake til en rettferdig fordelingspolitikk. Det gjelder særlig forholdet til aksjerabatter og identifikasjonsreglene i delingsmodellen, som begge er ordninger som åpenbart er forskjellsbehandlende og urimelige. Vi blir stående sammen med Arbeiderpartiet om de forslagene her i dag, og der gjorde representanten Nordtun en fin jobb med å redegjøre for hvorfor det er forskjellsbehandling og urimeligheter, og hvorfor de smutthullene i skattelovgivningen bør fjernes.

       Det forliket som er inngått mellom de fem borgerlige partiene, har i en rekke spørsmål gått i feil retning. Hvis man tar det opprinnelige forslaget fra Regjeringen om 29 % beskatning av alminnelig inntekt, var det etter SVs mening et fornuftig forslag. Det ville vært et skritt i riktig retning for å skape større grad av likhet mellom beskatning av arbeid og kapital. Det forutsetter selvfølgelig at man har et betydelig bunnfradrag eller minstefradrag som gjør at de med lavest inntekt kommer bedre ut, og de med høyest inntekt betaler litt mer skatt, altså skatt etter evne-prinsippet, i tillegg til at man likebehandler arbeid og kapital bedre. Det har dessverre ikke fått flertall. Tvert imot, det er bare SV igjen i salen som mener at det var et fornuftig forslag. Jeg antar at finansministeren i sitt hjerte fremdeles mener at det var et fornuftig forslag, men det har han ikke lyktes med å komme igjennom med i de forhandlingene som har pågått.

       SV hadde gjerne ønsket at minstefradraget ble økt til 25 % pr. inntekt. Da ville vi fått - og det har vi også fremmet forslag om - en fordelingsmekanisme i det som hadde vært rettferdig. Det er også her foreslått, og det har endog blitt styrket gjennom Stortingets behandling, at opsjoner skal gis fordeler på mange ulike felt. Det er etter SVs mening en urimelighet at man innfører ordninger som skattemessig begunstiger enkelte istedenfor at man gir ordinær lønn, som bør være det rimelige.

       Gjennom forliket har man også fått et mindre fradrag for fagforeningskontingent. Og som om det ikke er nok, har man lagt føringer for at det fradraget over tid skal fjernes, og det skal bli et mer allment fradrag for bidrag til organisasjonsliv eller sosiale organisasjoner eller hva det nå måtte være, som da selvfølgelig undergraver det som har vært hele det fradragets hensikt. Det vil også premiere gratispassasjerer, altså de mange i vårt arbeidsliv som ikke er organisert, men lar de organiserte gå foran og gjøre jobben og etterpå får de samme fordelene som de organiserte har kjempet fram. Det er etter mitt skjønn en urimelighet som her innføres, og den vil bli enda mer urimelig når fradraget utvannes enda mer ved å bli et fradrag for bidrag til organisasjoner.

       Nå er det ikke sånn at SV har noe imot at organisasjoner skal få penger fra borgere, det syns vi er helt utmerket. Men det som ligger i et slikt forslag, vil premiere de store organisasjonene som har et apparat til å samle inn penger, mens de små idrettslagene, korpsene og alle de viktige organisasjonene rundt i våre mange lokalsamfunn, ikke vil ha den samme muligheten til å nyte godt av det. Det er dessverre situasjonen. Nå har departementet sagt de skal komme tilbake til det, men jeg registrerer til min store skuffelse at flertallet allerede har konkludert før forslaget har vært ute på den nødvendige høringsrunden.

       La meg også trekke fram et par andre forhold i dagens innstilling. Det ene er svært positivt, og det er at departementet nå har fulgt opp SVs forslag om arbeidsgiverfinansiert etter- og videreutdanning, og har laget et forslag som nå også skal på høring. Det eneste jeg var enig i i representanten Børge Brendes innlegg, var at det har mange åpenbare svakheter, og at for mye skjønn fremdeles delegeres til ligningsfunksjonærer, og at faren for forskjellsbehandling i de enkelte kommuner fremdeles er stor. Nå skal forslaget ut på høring til de ulike instansene som høres i sånne sammenhenger, og så vil Stortinget på et senere tidspunkt få saken til behandling. Men det som her fastslås, er at det fra 1. januar neste år skal innføres en slik ordning. Det er også fornuftig med hensyn til at en annen komite her på Stortinget nå driver og sluttbehandler SVs gamle forslag om etter- og videreutdanning - det som nå kalles kompetansereformen. Dette er en nødvendig opprydding før man innfører den store reformen, som kanskje ikke blir så ambisiøs som SV tenkte, men som allikevel har kommet så langt at det vil bli en realitet.

       Skattefradraget for AMS er brakt inn i debatten. Der står SV dessverre alene. Vi har ingen ting imot at folk setter sine penger i aksjer, det må de gjerne gjøre. Det er positivt. Men det som er komplett uforståelig, er hvorfor vi skal ha et skattesystem der jeg skal betale for at enkelte velger å spare i aksjer. Hvis jeg setter mine penger i banken, er det ingen som betaler for det med skattefradrag, og hvorfor vi skal gi et skattefradrag for spesielt å favorisere de som ønsker å spare sine penger i aksjer, er for meg komplett ubegripelig. Det er nok en forskjellsbehandling vi har i vårt skattesystem, som åpenbart er ment for å stimulere til aksjekjøp, og det har sikkert fungert utmerket, men uansett er det en urimelighet. Det er en urimelighet at de som sparer sine penger i aksjer, forskjellsbehandles i forhold til oss andre som måtte ha noen kroner i banken.

       Det er mye man kan si om skattepolitikk, men jeg ser på mine medrepresentanter i salen at det begynner å bli sent på kvelden. Den store debatten hadde vi jo på mandag, så de store ideologiske konfrontasjonene er det vel vanskelig å få til her. Som en sluttbemerkning vil jeg si at det er interessant at det nå fins et skille i fordelingspolitikken i Det norske storting, der SV og Arbeiderpartiet dessverre er i mindretall. Det fins et flertall som nå bestemmer politikken. Det betyr at det nå er et klarere skille mellom høyre og venstre, mellom rett og galt, enn det har vært på en stund. Det gir håp for framtiden: Kanskje det kan bygges et flertall langs den samme aksen.

       For øvrig tar jeg opp de forslag som er omtalt i innstillingen.

       Børge Brende (H) : Djupedal avsluttet sitt skattepolitiske innlegg med å si at det nå er et klarere skille mellom det som er rett og galt i Stortinget, enn på lang tid. Samtidig sa han at det ikke var tidspunktet, for det var for sent på kvelden, å ta et ideologisk oppgjør om skatt. Nå var jeg ikke mye enig i det som Djupedal kom med i sitt innlegg, selv ikke hans tidsangivelse av når på kvelden vi befant oss, kunne jeg slutte meg til. Det er litt vanskelig å forstå hva Djupedal legger i at det er større skilnader i skatte- og avgiftspolitikken i høst enn på lenge. Jeg tror representanten Djupedal må være en av de meget få aktørene som hevder det, ettersom Det norske Arbeiderparti for første gang på mange år har gått ut og sagt at skatte- og avgiftsøkninger faktisk ikke er tingen i norsk økonomi nå. Det var vel heller ikke det poenget Djupedal tenkte på, så jeg lurte på om han kunne utdype det litt.

       Så vil jeg også gjerne spørre representanten Djupedal om det er slik at SV ikke i det hele tatt synes at det er noen grunn til å bruke skatte- og avgiftspolitikken i en form for stabilisering av norsk økonomi, i en konjunkturstyring. Synes SV at det er fornuftig å øke bedriftsbeskatningen med halvannen milliard kr i en situasjon hvor vi kanskje står overfor nullvekst til neste år, og i verste fall en nedgang i veksten?

       Når SV hevdet at det viktigste ved å innkreve skatt er å skape rettferdig fordeling - les millimeterrettferdighet - stusset jeg også litt. Jeg trodde det viktigste ved skattesystemet var å få inn de pengene som staten trenger for å drive med de oppgavene som vi her i Stortinget synes er nødvendige, for å få samfunnet til å gå rundt. Men der har også representanten Djupedal brakt en ny dimensjon inn i norsk skattedebatt.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg legger merke til at representanten Brende er ivrig i dag, og det er hyggelig. Jeg vil også takke for en hyggelig replikk.

       La meg ta det siste poenget først. Hele poenget med at vi skal ha en skattlegging i et sivilisert samfunn, er at de pengene vi tar inn, skal vi bruke på noen gode formål. Det er ikke mulig å skape et rettferdig og godt samfunn for alle hvis ikke storsamfunnet har penger å fordele. De pengene kan man ikke ta inn som en koppskatt fra hver enkelt borger; de pengene må tas inn proporsjonalt med hvor mye folk har å bidra med. Det betyr skatt etter evne-prinsippet. Det betyr at de som sitter øverst ved bordet, skal bidra mer enn de som sitter nederst ved bordet. Det betyr at de som sitter nederst ved bordet, kanskje faktisk bør motta mer enn de som sitter øverst ved bordet, men slik er ikke vårt skattesystem, og det er hele mitt poeng.

       Vi har altså et skattesystem som ikke har likebehandling, ikke skatt etter evne, ikke rettferdighet som rettesnor, men som tvert imot er fullt av smutthull og muligheter til å unndra seg beskatning, altså å unndra seg å bidra til det fellesskapet som man faktisk skal få igjen fra. Det som er poenget, er at vårt samfunn ikke skiller på hvem som får nyte godt av de godene samfunnet har å gi. Om du er fattig eller rik, har du anledning til å gå på skole. Om du er fattig eller rik, har du anledning til å komme på sykehus hvis du dessverre må det, og slik skal det være. Det er det mest elementære i et sivilisert samfunn sett med mine øyne, nemlig at man har en grunnleggende solidaritet i bunnen. Det er SVs tilnærming til skattepolitikken, og hvis det var nytt for Børge Brende, forbauser det meg, for da har han ikke skjønt noen ting av hvorfor vi har beskatning. Hvis vi ikke skulle hatt beskatning langs en slik akse, hadde vi ikke trengt å ta inn noen penger i det hele tatt. Da kunne enhver bare ha ordnet opp for seg selv om man ville. Det er godt mulig at det er det Høyre vil, men det vil altså ikke SV.

       Så til de ideologiske skillelinjene her i Stortinget. Det er helt riktig at jeg ikke har noen grunn til å forsvare Arbeiderpartiets politikk på et eneste punkt annet enn i disse fordelingspolitiske spørsmål som jeg har nevnt, og som representanten Nordtun på en aldeles utmerket måte listet opp. Vi er enige i de spørsmålene. Det er bra. I mange andre spørsmål er vi og Arbeiderpartiet veldig uenige, og det vil vi sikkert forbli. Men vi er altså enige om rederibeskatningen og de ulike aksjerabattordningene som Arbeiderpartiet går inn på, og det syns jeg er positivt. Det er også å betrakte som et ideologisk skille.

       Vi gikk sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om rederibeskatningen. Det er ikke fordi vi syns synd i rederne - langt ifra. Men det har noe å gjøre med forutsigbarheten i norsk rederinæring, og det har litt å gjøre med forutsigbarheten når det gjelder hvordan det maritime miljøet skal kunne få lov til å utvikle seg, om det skal kunne bestå i Norge. Så får man heller senere ta opp det spørsmålet og diskutere om det skal gjøres noe med den beskatningen, gjerne også sette ned et utvalg til å vurdere hvordan man skal rette det opp hvis skjevhetene er så store som det er uttalt. Jeg er litt opptatt av at det skal være forutsigbarhet.

       Vi har også gått inn for å øke verftsstøtten til samme nivå som i de øvrige OECD-landene. Vi leser i avisene og får stadig meldinger om folk som blir oppsagt fordi kontraktene som verftene skulle ha hatt, er gått til andre land som vi konkurrerer med, og som har verftsstøtte på 9 %, mens vi opererer med en verftsstøtte på 7,5 %. Når det er snakk om store kontrakter i hundremillionersklassen, kan det være akkurat den marginen som avgjør om våre verft får disse kontraktene eller ei. Derfor har vi gått inn for det.

       Vi har også gått inn for refusjonsordningen for sjøfolk, nettopp ut fra samme prinsippet om å ha forutsigbarhet. Det drives en storstilt opplæring av ungdom til maritime næringer, og det ville være for galt hvis de ungdommene, når de er ferdigutdannet, ikke skal få seg arbeid fordi refusjonsordningen er fjernet. Det er et spørsmål om forutsigbarhet. Man får heller ta opp debatten i løpet av året fram til neste budsjett og begynne allerede nå hvis man skal fjerne slike ordninger og si både til de som driver rederivirksomhet, de som driver med skipsbygging, og de som utdanner til maritime næringer, at dette skal vi trappe ned på, vi skal ikke ha en sentral posisjon i verden som skipsfartsnasjon. Det er det det dreier seg om.

       Vi har også gått inn for at det skal være fradragsrett for gaver til frivillige organisasjoner. Det er en rekke frivillige organisasjoner som gjør en utrolig god jobb i samfunnet og sliter med økonomien. Jeg mener det er rett at de skal kunne motta bidrag, og man skal kunne skrive det av. Størrelsen på bidraget er et annet spørsmål. Det får man ta opp - det bør jo ikke være slik at man skal kunne bruke ubegrensede midler. Men det har med prinsipper å gjøre det også.

       Når det gjelder ungdom, har vi også gått inn for å øke det skattefrie beløpet de kan tjene, til 30.000 kr. Det er ikke mer enn en normal justering i forhold til det opprinnelige beløpet - jeg tror det er mange, mange år siden det beløpet ble justert. Disse 30.000 skattefrie kronene kan de bruke til studiefinansiering. Slik det har blitt i dag, med dyre skolebøker de i stor grad må betale selv - eller som foreldrene må betale - kan 30.000 kr skattefritt være et godt tilskudd for å kunne få en skikkelig utdannelse.

       Boligtakseringen gikk vi også sammen med Høyre om. Det er for meg et paradoks at hvis folk som sitter i et gammelt hus - det kan gjerne være stort, men de behøver ikke å ha noen stor pensjon - får for høy formuesskatt på huset sitt, kan de bli nødt til å flytte ut av huset. De har ikke råd til å bo der lenger, for skatten tar huset fra dem. Dette er en debatt som har pågått i Stortinget tidligere, så jeg skal ikke gå så veldig langt inn i det, men det har vært et paradoks for meg. Selv om en har et svært hus og bor i et sentralt strøk, behøver ikke det bety at en tjener penger. En tjener jo ikke penger på å bo, så for meg var det lett å støtte dette.

       En annen ting er kontantstøtten - et tilbakevendende problem. Jeg har avholdt meg fra å si så mye under hele den debatten som har pågått i den tiden jeg har vært på Stortinget, men det er for meg litt rart at ikke kontantstøtten skal telle som skattbar inntekt. Alt det andre som man får fra samfunnet, teller jo som skattbar inntekt - til og med minstepensjonistene må vel regne med å komme i den kategorien - så dette har jeg aldri forstått. For øvrig gikk vi inn for kontantstøtten, for folk hadde jo fått beskjed om at kontantstøtten skulle innføres, og vi har til og med vedtatt det her i Odelstinget, så det var ikke bare å fjerne den i full fart. Så får man heller i løpet av året ta debatten om den skal bestå.

       Ektefelledelt beskatning synes jeg også er et godt forslag. Det er mange ektepar der den ene tjener godt og den andre ingenting. Den som ikke tjener penger, opparbeider selvfølgelig ikke pensjonspoeng. I tilfelle samlivsbrudd eller andre forhold står den ene parten ribbet og har ikke mulighet for de samme sosiale godene som den andre parten har.

       Jeg må nevne litt om sjømannsfradraget og Redningsselskapet. Jeg synes det er litt « taslåt », for å si det med et dialektuttrykk, at man skal frata Redningsselskapet muligheten for å få sjømannsfradrag på båter under 100 tonn, når de har en flåte som består både av båter over 100 tonn og båter under 100 tonn. De bruker jo mannskapene på begge typer fartøyer - mannskapene ambulerer, for det er jo ikke slik at en er mannskap bare på den ene typen båt og ikke på den andre. Det blir litt rart for meg når man på statens båter, som i mange tilfeller er under 100 tonn - jeg tenker på Kystfartverkets fartøyer - får sjømannsfradrag. Er det fordi det er staten som lønner folket, eller er det på grunn av at staten skal særbehandle sine egne ansatte? Det får jeg selvfølgelig ikke noe svar på, men det blir litt rart for meg - det er iallfall en klar forskjellsbehandling.

       Vi har ellers gått inn for å øke særfradraget for de eldre, og det er jeg glad for. De fleste har vel ikke mer å rutte med enn at de trenger hver eneste krone, og hvis dette kan være et bidrag til å gjøre hverdagen lettere for dem som har lite, går vi iallfall inn for det.

Statsråd Gudmund Restad : Odelstinget behandler i dag lovsakene i skatteopplegget for 1999. Det har vært mange lovsaker å ta standpunkt til i år. Noen av sakene er mindre justeringer i skattereglene, men det er også saker av stor betydning for de som berøres. Det ser ut til at de fleste forslagene i proposisjonen vil bli vedtatt, de fleste med bred støtte. Dette er gledelig.

       I forbindelse med budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre i forrige uke ble det gjort enkelte endringer i forhold til forslagene i proposisjonen. Dette er endringer det går an å leve med.

       Jeg går så over til enkelte av sakene i komiteinnstillingen. Fordi det er så mange temaer som behandles, nøyer jeg meg med et utvalg.

       Jeg vil først framheve endringen i fradragsreglene for reise mellom hjem og arbeidssted. Fra neste år vil det bli innført en fradragsmodell basert på reiseavstanden mellom hjem og arbeidssted. Modellen tenkes bygd på registrering av reiseavstanden en gang for alle, så lenge en beholder samme arbeidssted og bopel, og automatisk fradragsberegning etter satser pr. km eller kilometerintervaller, uavhengig av reisemåte. En slik standardisering vil være en vesentlig forenkling av regelverket, og en unngår problemer med rapportering, spørsmål om fradrag for bruk av bil og faren for unndragelse i forhold til dagens regler.

       Som det går fram av komiteinnstillingen, har jeg gitt uttrykk for at sterke rimelighetsgrunner taler for at det blir gitt ekstrafradrag når bil er nødvendig for å komme til og fra arbeidet, og denne bilbruken medfører større ekstrautgifter til fergebillett eller bompenger. Komiteen har lagt til grunn for sin aksept at Finansdepartementet utformer forskrift i tråd med dette. Dette vil selvsagt bli fulgt opp.

       I forskriften er det også en rekke spørsmål utenom dette som må reguleres. Jeg viser her til skisseringen av forutsetningen i proposisjonen. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring, slik at brukergruppen og skatteetaten kan ta del i prosessen.

       Enkelte kan henge seg opp i at fradrag etter reiseavstand ikke vil stemme med reisekostnadene. Dette er en nødvendig følge av den prinsipielle omleggingen fra en reisekostnadsmodell til en reiseavstandsmodell. Realiteten i denne omleggingen er at en ikke legger vekt på å treffe det nøyaktige kostnadsnivå, men i stedet lar reiseavstanden overta som fradragskriterium. Dette er en rasjonell omlegging, selv om den gir lavere fradrag for noen og høyere fradrag for andre.

       Som nevnt i proposisjonen vil det for øvrig være aktuelt å vurdere en begrensning av overdrevent stort fradrag ved atypiske reisemønster m.v. Også dette må i tilfelle reguleres i forskriften om reisefradrag.

       Men jeg skal gå videre med et annet tema, som også har med innstramming å gjøre. Det gjelder rederibeskatningen. Det er sjelden å oppleve at en finansminister skriver et så kraftig brev til finanskomiteen som det brevet av 4. november. Der begrunnet finansministeren ganske grundig hvorfor det var nødvendig å gjøre visse ting med den berømte rederibeskatningen. Men så plutselig endret man syn. Jeg skal ikke sitere alt som står i brevet, det vil kanskje trekke ut litt for langt, men brevet illustrerer hvordan rederiselskapene i sterk grad tilpasser seg skattereglene, og hvilke konsekvenser et så liberalt skatteregime kan få for den enkelte.

       Mitt spørsmål til finansministeren på det punktet er: Skal man bokstavelig talt seile videre uten å gjøre noe med disse smutthullene i rederibeskatningen?

       Det siste spørsmålet til finansministeren gjelder dette som Børge Brende tok fram, nemlig likningsverdien på boliger. 10 % ble foreslått av den sittende regjering, men det ble drevet ettertrykkelig tilbake av Fremskrittspartiet og Høyre. Hvor står saken om takseringssystemet vårt nå? Jeg er den første til å innrømme - og det understreket jeg også sterkt den gang vi jobbet med den meldingen - at vi har urimelige takstregler i Norge. Hvor langt er man kommet med det? Kan man nå forvente at man tar tak i saken, slik at man kan få en mer rettferdig fordeling her?

Statsråd Gudmund Restad : Nordtun kommenterte litt det svaret som jeg gav på hans innlegg når det gjaldt identifikasjonsregelen. Jeg har vel ikke så mye å tilføye. Han viste til at det er her i huset skatteregler vedtas, og det er riktig. I 1991 ble man altså enig om en noe mer omfattende identifikasjonregel enn det Regjeringen hadde foreslått, men det er lov for et stortingsflertall å innse at man har gjort en feil, og å rette den opp, og det skjedde i 1997. Man kom da fram til en identifikasjonsregel som er identisk med den som Harlem Brundtland-regjeringen foreslo våren 1991.

       Så var det rederibeskatningen. Det er forskjell på det Regjeringen har foreslått, som er en justering av rederiskatteregimet, og det Arbeiderpartiet og SV stadig går inn for, nemlig å fjerne hele ordningen. De påstår at det er mye skatter å hente fra rederinæringen. Jeg er ikke så sikker på det. Hvis man endret rederiskatten totalt, tror jeg ikke det ville være så lenge man hadde noen skatter å hente fra den næringen. Så er det riktig at jeg har påpekt at det er en del utilsiktede virkninger av de regler som vi har nå, men jeg måtte ta til etterretning at det var veldig stor uenighet mellom Rederiforbundet og Finansdepartementet når det gjaldt de mulige effekter av de endringer som ble foreslått av Regjeringen. Derfor har jeg ingen problemer med at dette nå ikke ble noe av.

       Når det så gjelder økt likningsverdi av boliger, var det vel egentlig en oppsang til å etterlyse hvordan det går med oppfølgingen av boligtakseringsmeldingen som vi behandlet her i Stortinget for nærmere to år siden. Arbeidet er i gang. Som man var enig om den gangen, må man jo innhente nærmere datamateriale som et grunnlag for å foreslå et nytt takseringssystem. Men jobben er i full gang, og jeg regner med at i løpet av neste år vil saken kunne fremmes for Stortinget. Uten at jeg kan stå her og love det sikkert, regner jeg med at det kan bli mulig.

Tore Nordtun (A) : Jeg takker for svarene.

       Jeg merket meg at finansministeren i sitt hovedinnlegg sa at det var gjort en del endringer i de lovene vi nå har til behandling, i forhold til det som Regjeringen hadde foreslått, men at det går an å leve med disse endringene. Da må jeg si at da går det an å leve med det meste, for Per-Kristian Foss uttalte rett etter forliket at dette i realiteten nå har blitt et rent Høyre-budsjett.

       Mitt spørsmål til finansministeren er da: Når nå alle disse justeringene - for nå skal jeg være svak og si justeringene - som Regjeringen kom med når det gjelder smutthullene på skattesiden, har blitt drevet tilbake av høyresiden så ettertrykkelig, hvilken retning ser finansministeren nå for skattesystemene våre, og på hvilket område kan han se at visse grep kan gjøres? For jeg går ut fra at sentrumsregjeringen nå ikke vil være med og bygge ned velferdsstaten vår, hvor hovedprinsippene har vært tjenesteoverføringer og ikke kontantoverføringer.

       Jeg har merket meg at finansministeren i sitt innlegg også sa at vi fortsatt har noen huller igjen. Men jeg ser meget mørkt på å få tettet disse hullene, når vi ser at finansministeren gjorde en innsats, som egentlig ble lagt totalt død da dette kom til Stortinget og kompromissene med høyresiden ble gjort. Og så sier han: Det er til å leve med. Jeg vil bare minne om at et av samarbeidspartiene til finansministeren i skattespørsmål, nemlig Fremskrittspartiet, i sitt program har en reduksjon i skatter og avgifter på ca 25  milliarder  kr, og det blir ikke noen spøk i neste runde for finansministeren.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg synes ikke det er noe problem å leve med de endringene som ble en følge av den avtalen man til slutt fikk med de partiene i opposisjon som var villig til å forhandle fram et flertall for et budsjett. Man må jo sette pris på at det i hvert fall er noen som tar ansvar og stiller opp for å skaffe landet et budsjett. Det var ikke alle som ville det, noen hadde en annen agenda. Det er ingen av de aktuelle endringene som plager sentrumspartiene på noen måte.

       Jeg hadde vel imidlertid inntrykk av at det ikke var skatteregelendringene Nordtun hadde mest i tankene, men at det var skattenivået, for det skjedde vitterlig en ganske betydelig endring i skattenivået i det som ble en følge av avtalen i forhold til det som Regjeringen foreslo, nemlig ca 4  milliarder  kr i bokførte skatter og avgifter. Men situasjonen var jo den at det ikke var noe flertall i Stortinget for skatte- og avgiftsøkninger.

       Det var helt tydelig av innlegget til Arbeiderpartiets leder på Arbeiderpartiets landsmøte at Arbeiderpartiet ikke lenger er for en skatte- og avgiftsøkning. Jeg er blitt litt mer i tvil om det var et soloutspill som ikke hadde dekning i partiet, fordi det har vært umulig å få bekreftet om det er det partiet egentlig mener, eller om det er det som var fremmet i Arbeiderpartiets alternative budsjettopplegg, hvor det vitterlig lå en god del skatte- og avgiftsøkninger, nærmere bestemt omkring 2,5  milliarder  kr, men da ganske ensidig innrettet mot næringslivet, og særlig de små og mellomstore bedriftene. Det kunne derfor vært interessant å få vite hva Arbeiderpartiet egentlig mener om skatter og avgifter, og om det han sa på landsmøtet bare var et frieri fra partilederen i håp om å kunne komme seg tilbake i regjeringskontorene snarest mulig ved hjelp av Høyre.

Børge Brende (H) : Jeg skal ikke blande meg inn i det replikkordskiftet som nå fant sted, men det er interessant å merke seg at finansministeren blir bedt om å svare for en situasjon hvor vi ikke har skatte- og avgiftsøkninger, og det fra et parti som selv hevder at man ikke er for skatte- og avgiftsøkninger, men nå indirekte hevder at det er høyrekreftene i samfunnet som har ført til at det er nullstilling. Men la nå det ligge.

       Det jeg kunne tenke meg å spørre finansministeren om, gjelder oppfølging av den behandlingen vi hadde av regnskapsloven i vår. Der var det et forslag fra Regjeringen om at alt kontantsalg over 20.000  kr skulle registreres i ti år på navn og adresse. Det fikk vi drevet tilbake i Stortinget. Sentrumspartiene var til slutt også enig i at det ikke var et godt forslag. Men nå har man i forbindelse med utformingen av forskriftene overfor næringsdrivende, som en oppfølging av regnskapsloven, prøvd seg igjen. Registreringsplikten blir vesentlig utvidet. Forskriftsforslagene bærer overdrevent preg av kontrollvridning, og de vil påføre bedriftene mye merarbeid i forhold til i dag. Det som man bl.a vil kreve i de forskriftene som er gått ut på høring, er referat fra forretningsmøter i utlandet, å få lese revisors råd til bedriftene og rapport om selv det minste småsalg til næringsdrivende. Dette vil medføre mye merarbeid og mye byråkrati.

       Mitt spørsmål til finansministeren er: Har finansministeren sett nærmere på disse forskriftsforslagene, og hva er hans synspunkt? Næringsdepartementet har allerede advart sterkt mot dem. Vil Stortinget på noen som helst måte få mulighet til å uttale seg om saken? Det er også mitt spørsmål til finansministeren.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg skal ikke kommentere replikkordskiftet mellom hr. Nordtun og finansministeren, men bare si at mitt inntrykk var nok at Arbeiderpartiet var villig til å strekke seg langt for å komme Høyre i møte, og det hadde også vært en forutsetning. Det betyr at hr. Nordtun da - hvis det hadde endt annerledes - hadde vært en sterk forsvarer i denne debatten av det han nå angriper. Men hr. Nordtun er en fleksibel mann. Han angriper sin egen regjering for det han selv var med på. Ikke minst gjelder det deler av delingsmodellen som finansministeren også har omtalt, og det gjelder hans syn på ønsket om å gjeninnføre dobbeltbeskatning av utbytte, en ordning som ble avskaffet av hans egen finansminister tidlig på 1990-tallet.

       Mitt spørsmål går til finansministeren. Det gjelder skatt, det gjelder delingsmodell, og det gjelder en høyesterettsdom som nylig er falt. Det er en høyesterettsdom som gjelder delingsmodellens bestemmelse om adgang til å tilpasse seg ved at eier selger seg ned under 67,5 %. Det gjelder Bergen likningskontor, det gjelder en bedrift som tapte i to rettsorganer, men vant i Høyesterett. Høyesterett har altså stadfestet et syn som er i tråd med Stortingets syn, i tråd med saksordfører Thor-Eirik Gulbrandsens syn den gangen skattereformen ble vedtatt og finansministeren også var medlem av Stortingets finanskomite - og selvfølgelig stortingsrepresentant - nemlig at det skal være en adgang til lovlig og reell tilpasning. Her har vi altså opplevd at en bedrift har brukt masse ressurser på å kjempe seg gjennom rettsapparatet, og til slutt slår Høyesterett fast det åpenbare som er å lese ut av komiteinnstilling og stortingsdebatt.

       Mitt spørsmål er, og jeg kan gjerne forme det generelt: Ser Finansdepartementet dette som et problem, og vil Finansdepartementet sørge for at ikke skattytere må bruke så lang tid og så mye ressurser for rett og slett å få rett?

       Mitt avsluttende spørsmål gjelder dagens rapport fra Statistisk sentralbyrå om konjunktursituasjonen, over såkalte økonomiske analyser. I denne slås det nå fast at Statistisk sentralbyrå i alle fall er av den oppfatning at veksten i BNP i Fastlands-Norge neste år ikke vil være slik Regjeringen fremholder, godt over 1 %, men faktisk godt under null. Det er et meget stort avvik mellom de økonomiske prognosene fra byrået og fra Finansdepartementet. Og jeg minner om at finansministeren i finansdebatten denne uken, mandag, fastholdt alle prognoser som var gitt i Finansdepartementets dokumenter. Ingen av disse får nå tilslutning fra Statistisk sentralbyrå. Mitt spørsmål er: Vil finansministeren fortsatt fastholde prognoser som knapt noen lenger holder med Finansdepartementet i? Det gjelder innenlandsk konsum, det gjelder Fastlands-Norges BNP, og det gjelder også utviklingen av prisstigningen, av inflasjonen.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg skjønner ikke hva som har gått av Høyre-representantene her i salen i kveld, for den siste delen av spørsmålet fra Per-Kristian Foss har jo slettes ikke relasjon verken til mitt innlegg eller til den saken vi behandler. Jeg har en del synspunkter på det, men hvis jeg skal være prinsipiell og holde fast på det at man ikke skal svare på noe som verken angår innlegget eller saken, så må jeg avstå. Men jeg kan gjerne ta en prat med Per-Kristian Foss utenfor salen her etter at vi er ferdig med debatten, for jeg har som sagt visse synspunkter på det som er kommet fra Statistisk sentralbyrå i dag.

       Første delen av spørsmålet kan jeg med velvilje tolke til å ligge innenfor rammen av den saken vi behandler, for det gjelder skatt og delingsmodell og tolkning av den. Jeg har ikke hatt anledning til å lese den høyesterettsdommen som nylig er avsagt. Det er for øvrig avsagt tre høyesterettsdommer på kort tid. Den siste gikk i skattyters favør, som Per-Kristian Foss peker på, mens de to andre gikk i - skal vi si - statens favør, hvor det var ganske åpenbart at det var foretatt ulovlig tilpasning, kun for å skaffe seg lavere skatt. Men det er selvfølgelig slik at det ikke er noe forbud mot å avhende aksjer og dermed sørge for at man ikke eier mer enn to tredjedeler av aksjene. Og når det er en reell overdragelse, er jeg glad for at Høyesterett også har fastslått at det selvfølgelig er lovlig.

       Hva man så skal kunne gjøre for å avverge at slike saker havner for retten og blir en kostbar fornøyelse for skattyteren, har jeg ikke i farten noen god oppskrift på. Men jeg håper at når denne høyesterettsdommen nå blir kjent, vil man ta den til etterretning og sørge for at ikke saker utidig blir brakt inn for retten - med kostbare prosesser for skattyter som følge.

Per-Kristian Foss (H) : I den tid jeg har vært i Stortinget, har det vel vært presidentens jobb å anse hva som tilligger saken, men jeg forstår at det tilligger nå finansministeren. Det er en relativt pussig tildragelse, men tatt i betraktning at det er det SV definerer som sent på kvelden, så får vi la det passere. Det er også noe nytt for øvrig. Sent på kvelden var meget senere før i tiden - for SV.

       La meg da i fullt alvor si at jeg håper finansministeren vil sørge for at Skattedirektoratet gjør disse dommene kjent for de ulike ligningskontorer, for det er ressurskrevende for små næringsdrivende å drive sine saker gjennom. Vi opplever jo at ligningskontoret gang på gang fastholder sin tolkning på tross av rettsavgjørelser, og at det går prestisje i slike saker.

       Jeg er helt enig i at overdragelse av aksjer må være reell. Jeg tror ikke det er noen politisk uenighet her mellom undertegnede og finansministeren, men det er åpenbart at definisjonen av reell overdragelse varierer fra ligningskontor til ligningskontor. Og jeg synes det i vår opplyste tid med datakommunikasjon og rimelig sentraliserte virksomheter bør være mulig å nå frem med felles definisjoner på disse områdene. Så min oppfordring til finansministeren er rett og slett at Finansdepartementet aktivt tar et initiativ for å sørge for størst mulig grad av opplysning som kan sikre likebehandling her fra ligningskontorenes side overfor denne type skattytere.

       Til slutt må jeg si at det er min oppfatning at byråets prognoser for innenlandsk konsum faktisk har en viss sammenheng med skattenivået i et land, men jeg registrerer at det ikke er finansministerens oppfatning. Og jeg håper finansministeren på egnet måte før Stortinget går fra hverandre, kommer tilbake til synspunkter på de økonomiske utsikter for neste år, for jeg tror finansministeren vil gå inn i historien på en bedre måte ved før dette året er omme, å ha justert prognosene noe, om ikke annet fra Stortingets talerstol. For det er betydelige avvik når en regjering mener at vi går inn i et år med betydelig vekst neste år - 1,3 % av Fastlands-Norges BNP - mens landets statistiske sentralbyrå mener at det blir nullvekst, altså minus 0,3 %, som er byråets prognose. Det er et så betydelig avvik at jeg faktisk synes det har en sammenheng med det økonomiske opplegget, herunder også skatteopplegget.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg tror nok ikke det er så enkelt som Per-Kristian Foss nå forsøker å gi inntrykk av, å avsløre hva som er reelle aksjeoverdragelser, og hva som er mer fiktive overdragelser i den hensikt å spare skatt. Med litt kløkt går det nok an å foreta overdragelser som ikke har noen reell økonomisk virkning, og uten at det er lett for myndighetene å avsløre det. Så jeg vil ta det forbeholdet at det nok kan foregå en del aksjeoverdragelser som har som formål å spare skatt, men som man ikke klarer å avsløre.

       Men til det som var spørsmålet: Jeg er enig i at disse høyesterettsdommene - for det er som sagt ikke bare en, men tre som nylig er avsagt - burde bli mest mulig kjent. Nå finnes de jo tilgjengelige i publikasjoner, men jeg skal gjerne vurdere om det kan være hensiktsmessig at Skattedirektoratet på et eller annet vis sørger for at dommene blir så godt kjent som mulig. For øvrig har vi både Skattebetalerforeningen og næringsorganisasjoner og litt av hvert som jeg vil regne med er interessert i å sørge for at disse høyesterettsdommene blir kjent.

       Så må jeg be om at vi får en prat utenfor salen etter møtet. Min korte kommentar til forskjellene: Jeg tror for det første at de vurderes å være større enn de faktisk er med unntak for et par punkter. Det gjelder bl.a. BNP-veksten, og det gjelder utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet. Der er det en betydelig forskjell, og noe av det er ganske uforklarlig for meg, i hvert fall foreløpig. Jeg vil studere nærmere det materialet som Statistisk sentralbyrå la fram i dag, og i den grad det er behov for å komme tilbake til Stortinget med endrede anslag fra Finansdepartementets side, vil det selvfølgelig skje.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se neste spalte)