Jan Petter Rasmussen (A)
(sakens ordfører):

       I Fremskrittspartiets Dok.nr.8-forslag heter det:

       « Det er i dag vanlig at vanekriminelle samler opp en rekke ulike forbrytelser og blir idømt en samlestraff for disse. All kriminalstatistikk viser at et relativt begrenset antall personer står bak en forholdsvis stor andel av de samlede vinningsforbrytelsene i Norge. Det vil være en stor fordel for samfunnet om disse vanekriminelle blir dømt til strenge fengselsstraffer og dermed taes ut av sirkulasjon for lengre perioder. I dag er imidlertid loven slik at en forbryter som blir dømt samtidig for en lang rekke forbrytelser ikke kan få lengre fengselsstraff enn den han kan få for 1 1/2 forbrytelse, forutsatt at lovens maksimumsstraff benyttes. »

Jan Simonsen (Frp) : 14. april gikk politimesteren i Follo, Stein Ulrich, ut i VG med en kraftig advarsel mot dagens superliberale kriminalpolitikk, som ifølge politimesteren fører til at vanekriminelle ofte lever « i sus og dus utenfor fengslene ». Politimesteren slår bl.a fast følgende:

       « Kriminalpolitikkens viktigste funksjon i dag er »... « å legge forholdene godt til rette for alle som vil begå lovbrudd. »

       « Store politiressurser er bundet opp til å « jakte på » hyperaktive som går ut og inn av fengslene. »

       Kjernen av innsatte i dagens fengsler er « i realiteten vaneforbrytere og « yrkeskriminelle » - som ikke ønsker rehabilitering. »

       Politimester Stein Ulrich hevder at den kvantumsrabatten som er et resultat av straffeloven § 62, fører til at lovbryteren premieres for trenering og unnvikelse, og at lovbryteren like gjerne kan begå 30 lovbrudd ekstra hvis han først har begått 20, ettersom straffen likevel blir omtrent den samme.

       Politimesteren får støtte for sine synspunkter fra flere andre erfarne politiledere. Kriminalsjef Bjørn Andersen i Stavanger sier bl.a at « dagens praksis kan virke demotiverende på tjenestemenn ». Politiadvokat Karsten Monsen i Rogaland politidistrikt sier til VG 15. april:

       « Det er en utrolig naivitet i politiske miljøer. »...« Det lave straffenivået, prøveløslatelsene og rabattsystemet koster oss utrolig mange ressurser. Det er frustrerende. Folk slutter i politiet fordi de mister motivasjonen som en konsekvens av dagens system. »

       Også politimester Karl Henrik Sjursen ved Haugesund politidistrikt er enig med Ulrich.

       Vi politikere bør av og til lytte til de personene som føler problemene på kroppen, og som på grunn av sin yrkesbakgrunn har en helt annen forståelse av og bedre detaljkunnskaper om problemene enn det vi har. Det er nettopp det Fremskrittspartiet har gjort når vi har foreslått å fjerne denne kvantumsrabattordningen, som i praksis betyr at en kriminell ikke blir dømt for mer enn en liten del av de kriminelle handlingene han har begått. Eller sagt på en annen måte: Dess flere kriminelle handlinger han begår, dess mindre straff får han gjennomsnittlig for hver enkelt kriminell handling.

       Også i forrige stortingsperiode foreslo Fremskrittspartiet å fjerne denne ordningen og isteden innføre en ordning hvor en kriminell som blir dømt for mange kriminelle handlinger samtidig, får utmålt en straff for hvert enkelt lovbrudd, for derpå å få lagt disse straffene oppå hverandre ved den endelige straffeutmålingen. Det må jo være det eneste logiske og det eneste rettferdige.

       I USA er det langt på vei slik - ja, faktisk enda bedre. Der kan en forbryter bli straffet for brudd på flere lovparagrafer i forbindelse med samme handling og få straffeutmåling for hvert enkelt lovbrudd som er begått. I praksis kan enkelte da bli dømt til fengsel i en lengre periode enn de forventes å leve, og må med andre ord tilbringe resten av livet bak lås og slå - til stor glede for landets lovlydige innbyggere, som blir forskånet for all den elendigheten disse sannsynligvis ville påført andre mennesker dersom de hadde sluppet ut av fengslet igjen.

       Når Fremskrittspartiet har gjentatt sitt tidligere forslag, har vi denne gangen moderert det kraftig i håp om å få et enstemmig storting i ryggen. Vi har satt en øvre grense for den samlede straffeutmålingen på 21 år. Selv ville jeg nok foretrukket det amerikanske systemet i sin helhet. Men selv et så moderat forslag kan altså de øvrige partiene ikke støtte, selv om det er fremsatt i en periode hvor samtlige partier påstår at de ønsker strengere regime i forhold til kriminelle, i en periode hvor Høyre forsøker å markedsføre « Tøffe-Jan », og Venstre er begynt å markedsføre « Tøffe-Dørum ».

       I stedet for å fjerne den urimelige og ødeleggende kvantumsrabattordningen samler regjeringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet seg om et forslag hvor Regjeringen blir bedt om å vurdere en mindre justering av ordningen. Her er det sannelig ikke mye tøffhet, ingen hardhet mot de kriminelle. Dette er med respekt å melde ganske slapt. Høyre og de andre partiene mangler totalt kriminalpolitisk potens.

       Høyres argumentasjon er utrolig nok at forslaget om at en kriminell skal få dom for samtlige av de kriminelle handlingene han begår, fører til for streng straffeutmåling! Ja, det må jo være en argumentasjon som får landets kriminelle til å juble. Kvantumsrabattordningen har, slik politimester Stein Ulrich har påpekt i VG, vært til de kriminelles fordel. For andre gang slipper de nå å oppleve at rabatten blir inndratt. De vil fortsatt slippe billig unna sine innbruddsserier, takket være Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre, og sannsynligvis også Venstre og Sosialistisk Venstreparti.

       Jeg har hørt påstått at forslaget vil føre til at en innbruddsserie kan føre til like lang straff som drap. Jeg får vel ikke lov av presidenten til å si at dette er det reneste sprøyt, så jeg skal nøye meg med å minne om at knapt noen innbruddstyver i dag får ubetingede straffer, og at det finnes eksempler på at personer som har begått over 60 innbrudd, har sluppet unna med 40 dagers samfunnstjeneste. Da skal det nok noen hundre innbrudd til for å komme opp i en slik straffeutmåling, med mindre man velger å stjele et Munch-maleri.

       Men selvsagt er det slik at mange mindre forbrytelser vil føre til samme straff som én alvorlig kriminell handling - mange bekker små gjør en stor å. Det må være både riktig, rettferdig og logisk. Dersom noen mener at det er et problem, kan vi bare følge opp med langt strengere straffer for drap og eksempelvis fjerne 21-årsgrensen.

       Det er grunn til å gjenta mitt sitat fra politiadjutant Karsten Monsen ved Rogaland politidistrikt: « Det er en utrolig naivitet i politiske miljøer. » Dessverre fører det til at mange mennesker unødvendig får sine hjem endevendt av innbruddstyver, og at mange unødvendig blir utsatt for ran og kanskje også for voldshandlinger.

       54 % av velgerne sier i en meningsmåling at Fremskrittspartiet er det partiet de er mest enig med i kriminalpolitikken. Det burde kanskje ha fått andre politikere til å tenke. Likevel fortsetter de å svikte sine velgere. Jeg setter pris på de velgerne det gir Fremskrittspartiet. Men mest av alt beklager jeg på vegne av fremtidens ofre, som kunne vært forskånet for kriminelle handlinger begått av personer som burde sittet trygt og godt bak fengselsmurene.

       Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, som er gjengitt i innstillingen.

       Jan Petter Rasmussen (A) : Jeg gav i mitt første innlegg ganske klart uttrykk for at det er stor støtte i komiteen for Fremskrittspartiets begrunnelse for forslaget om å gripe fatt i de vanekriminelle. Når vi ikke kan gå med på forslaget, er det selvfølgelig på grunn av den manglende helheten i Fremskrittspartiets forslag. Simonsen peker på forholdene i USA, og ønsker at vi skal ha såkalte amerikanske tilstander på dette feltet i Norge. Jeg vil igjen peke på det som han hopper bukk over, at strafferammen som ligger innenfor dagens § 62, åpner for langt strengere straffer.

       Når jeg tok ordet nå, var det for å spørre om representanten Simonsen virkelig mener at den medisinen en ung førstegangskriminell, som av en eller annen grunn har havnet på skråplanet, blir møtt med første gangen han treffer rettsapparatet, skal være fengsel i lang tid, gjerne flere år, når vi vet at det kanskje er tiltak og det apparatet vi har i kommunene rundt omkring i landet, som kan få vedkommende på rett kjøl.

       Forbrytelser skal tas på alvor og reaksjoner skal gis. Det har vi i komiteen òg sagt klart fra om mange ganger. Men mitt poeng er: Mener Simonsen at medisinen overfor førstegangskriminelle er tre, fire eller fem års fengsel? Det er mitt spørsmål til representanten Simonsen.

Jan Simonsen (Frp) : For det første: Hvis det skal være noen helhet og sammenheng i straffeutmålingen, bør det faktisk være slik at man får en normal dom for hver enkelt kriminell handling man begår.

       Når det gjelder førstegangskriminelle, er straffeutmålingen etter mitt forslag avhengig av hvor mye kriminalitet han har begått. Hvis en førstegangskriminell ikke blir tatt før han har begått ti ran, er det rimelig at han da dømmes for de ti ranene han har begått, men ved utmålingen av straff for hvert enkelt ran, kan man ta individuelle hensyn. Da kan man vurdere den kriminelles alder, omstendighetene rundt den kriminelle handlingen og brutaliteten den kriminelle handlingen er utført med. Alt dette kan man fortsatt ta hensyn til, selv om man får utmålt en straff for hver enkelt konkret kriminell handling.

Inge Lønning (H) : Jeg ble fascinert av representanten Simonsens konstatering av at alle partier i denne sal, bortsett fra Fremskrittspartiet, mangler kriminalpolitisk potens. Nå skal det som kjent mer enn potens til for å frembringe fruktbare resultater, men ikke desto mindre er det et ganske stimulerende bilde.

       Jeg forstod samtidig representanten Simonsen slik at han nærmest beklaget at det forslaget han fremsatte, hadde en grense på 21 år, og at det ville ha vært enda mer potens i det hvis man hadde hatt ubegrenset adgang til å idømme straff.

       Jeg føler trang til å stille et spørsmål fordi jeg la merke til at representanten Simonsen flere ganger sa at det prinsippet som ligger i det forslaget han har fremsatt, er det eneste logiske og det eneste rettferdige. Det må bety at det knapt nok finnes stater, i hvert fall i den vestlige del av Europa, som har en logisk og rettferdig lovgivning på dette området. Men hvorfor i all videste verden skulle det ikke ut ifra Simonsens egne premisser snarere være slik at det var det motsatte av en kvantumsrabatt, nemlig en økning? Ville ikke det være enda mer logisk? I alle fall ville det jo være enda mer potent. Hvorfor i all videste verden nøyer representanten Simonsen seg med et så puslete forslag som dette når han er så full av potens?

       Kristelig Folkeparti deler bekymringen over omfanget av både vinnings- og voldskriminalitet. Representantene Hagen og Simonsen peker på « gjengangerne » som opplever domstolenes « kvantumsrabatt » som samfunnets kjærkomne unnfallenhet i forhold til det å få straff for hver enkelt kriminell handling. Det er ingen grunn til å se bort fra at representantene her fokuserer på et problem som det er nødvendig å gjøre noe med. Men Kristelig Folkeparti vil ikke følge resonnementet om at straffen for hver enkelt kriminell handling skal gjøres til enkel matematikk, hvor de individuelle straffeutmålingene legges sammen med to streker under svaret - og marsj i fengsel!

       Dagens praktisering av straffeprosessloven § 13 første ledd er helt klart uheldig. Prinsippet om at forskjellige saker mot samme person skal forenes i en sak, fører ofte til at straffesaken utsettes fordi det i etterforskningen dukker opp nye straffbare forhold. Vi stiller oss derfor på nytt bak de merknader som i forskjellige sammenhenger uttrykker støtte til å begrense oppsamlingen av flere straffbare forhold før det tas ut tiltale. Vi imøteser forslag fra departementet om dette.

       Kristelig Folkeparti mener at det i innstillingen er pekt på en del tiltak som vil føre til redusert gjengangerkriminalitet. Det gjelder både i form av reduserte rabatter, og at gjengangerne får redusert sine muligheter til å begå nye straffbare handlinger. Jeg viser til følgende punkter:

       Kristelig Folkeparti er enig med flertallet i komiteen om at de særlige reglene i §§ 62 og 63 i straffeloven fortsatt må bygge på det såkalte straffeskjerpingsprinsippet. Dermed fastsettes det en felles straff for alle overtredelsene, men med en utvidet strafferamme. Vi ønsker også at Regjeringen vurderer om maksimumsgrensen for den samlede straffeutmålingen bør heves. Den nåværende grensen har stått urørt siden 1902.

       Ellers synes jeg at sakens ordfører har hatt en grei gjennomgang av denne saken. Jeg finner ikke noen grunn til å føye til annet enn at Kristelig Folkeparti mener departementet og Regjeringen har gitt tilbakemeldinger til komiteen som viser at problemstillingen tas på alvor.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Det som Stein Ulrich tar opp, er et reelt problem. Vi har en praksis med lang ventetid for domstolene kombinert med en praktisering av straffeprosessloven § 13 som sier at en lovbryter har rett til å få behandlet alle saker mot seg forent i en sak. Det gjør at enkelte kan være tiltalt for både førti og femti lovbrudd på én gang. I disse tilfellene vil straffen sjelden stå i forhold til omfanget av forbrytelsene, bl.a på grunn av en begrensning som ligger i straffeloven § 62, som sier at man bare kan få en straff opp til en og en halv gang strafferammen for den mest alvorlige forbrytelsen man har begått. Det er dette som kalles strafferabattsystemet.

       Det som er gledelig i dag, er at det er en enstemmig komite som tar til orde for å endre dagens praksis, den praksisen som Stein Ulrich og også en rekke andre politifolk ønsker å endre. Men man skal være litt varsom med å ta andre til inntekt for sitt eget løsningsforslag. Stein Ulrichs utspill i VG den 14. april var basert på hans artikkel i PEL-bladet nr. 1 for 1999. Der beskriver han virkningene av dagens strafferabattsystem, men jeg kan ikke lese et eneste sted i den artikkelen at det er Fremskrittspartiets modell som han gir sin tilslutning til. Poenget mitt er at de tiltak som flertallet i komiteen tar til orde for i dag, vil ha den virkning at man får bort dagens strafferabattsystem og oppnår det som Stein Ulrich og en rekke andre politifolk ber om.

       Når det gjelder det å ta andre til inntekt for sitt syn, vil jeg også advare mot å kapre Fantomets jungelord, for det er Fantomets gamle jungelord som sier at Fantomet er hard mot de harde. Det er heller ikke noe som Jan Simonsen og Fremskrittspartiet har funnet på.

       Det denne saken viser, er at det av og til lønner seg å være litt tålmodig, og at det lønner seg å bedrive samarbeid. Det er flott at alle partiene i komiteen i år stemmer for to forslag som Høyre fremmet den 4. november 1997 i Dok.nr.8:21, og som kun fikk Fremskrittspartiets stemmer så sent som i mars i fjor. Dette viser at ved å ta tiden til hjelp kan det fordi komiteen mener alvor med merknadene sine, ende opp - og det gjør det ofte - i flertallsforslag.

       I tillegg fremmer flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, et forslag om å få utredet en oppheving av dagens begrensing i straffeutmålingssystemet, regelen om at ingen kan idømmes en straff som er lenger enn en og en halv gang den mest alvorlige forbrytelsen man står tiltalt for. Disse tre forslagene til sammen vil virke slik at vi i framtiden kan unngå det som er politimestrenes anliggende, nemlig å se at rabattene som innvilges i straffesystemet, er altfor store i forhold til det som oppfattes som rimelig, både av det politiske flertall og av folk flest.

       Det som er Fremskrittspartiets løsningsforslag i dag, er å gjeninnføre en ordning fra før 1902, om å legge en konkret straff for hver forbrytelse oppå hverandre, uten hensyn til at man da kan komme til å straffe gjentatt tyveri hardere enn f.eks voldtekt eller mord. Den eneste begrensning i Fremskrittspartiets forslag er at ingen skal straffes lenger enn 21 år.

       Av og til lønner det seg å lese litt historie. Det var mange gode grunner til at loven ble endret i 1902, og at Stortinget den gang faktisk var enstemmig om omleggingen. Jeg har lest stortingsdebatten fra 3. desember 1901, samt de underliggende papirer, og det er interessant lesning.

       Bakgrunnen for endringen var alle de urimelige straffeutmålingseksemplene som ble dokumentert, og som førte til at Stortinget allerede i 1885 bad om å få nedsatt en kommisjon for å foreslå endringer som rettet opp svakhetene. En kongelig resolusjon av 14. november 1885 endte etter en tid opp i utkast til ny straffelov.

       Det gamle systemet var et stykke straff for hvert av de kriminelle forhold, med en maksimumsgrense, slik Fremskrittspartiet foreslår i dag. I konklusjonen fra kommisjonens arbeid av 1885 står det:

       « I sig selv synes det klart, at det her befulgte System lider af Selvmodsigelse. Er det rigtigt at straffe fuldt ud de enkelte Forbrydelser, da kan der ikke drages en vis Grænse, hvor dette pludselig ophører at være rigtigt, og det i Stedet bliver rigtigt aldeles ikke at straffe. »

       Man slo altså allerede den gangen fast det urimelige i at to mord ville treffe grensen fort, mens flere tyverier ville treffe grensen senere, slik at strafferabatten på det groveste forholdet ble størst. Videre at når grensen var nådd, fikk man jo full straffrihet, hvilket er den størst mulige rabatt.

       Videre står det i kommisjonsarbeidet fra 1885:

       « Vor Lovs System er nu ogsaa de fleste Steder opgivet. Istedetfor at idømme alle Straffe fuldt ud, indtil en absolut Grænse er naaet, har man i Almindelighed gaaet over til at idømme én Straf for alle Forbrydelser, saaledes at Maximum for den Straf, som kan idømmes, er forhøiet, men at det forøvrigt er en Skjønssag at finde en passende Strafudmaaling. »

       Dette betyr at Norge så tidlig som i 1885 erkjente at knapt noe land hadde beholdt denne bestemmelsen - som det står: « Vor Lovs System er nu ogsaa de fleste Steder opgivet » - samt at et moderne rettssamfunn er kjennetegnet ved dommerens individuelle straffeutmåling, slik at man istedenfor rigide regnestykkedommer, unngår vilkårlighet og lar det være dommerens skjønnssak å finne passende straffeutmåling.

       I innstillingen fra justiskomiteen, Indst. O. I for 1901/1902, var det enstemmighet. Og en enstemmig tilslutning til omleggingen ble gitt i Stortinget. Siden det har Norge holdt fast på den individuelle straffeutmåling og domstolens anledning til helhetlig vurdering.

       Det er en videreføring av denne linjen når komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, nå ønsker å ta bort maksimumsgrensen på 1  1/2 gang straff for groveste forbrytelse. Den tar nemlig også bort dommerens mulighet til å utøve individuelt skjønn, på samme måte som det gamle systemet gjorde det.

       Dagens maksimumsgrense på 1  1/2 gang fratar dommeren mulighet til å idømme strengere når det er på sin plass, på samme måte som systemet fra før 1902 i realiteten fratok dommeren myndighet til å dømme mildere ved å gi en rabatt som gjorde helheten riktig.

       Flertallets innstilling i dag er derfor helt i tråd med de prinsippene som lå bak den omleggingen som ble påbegynt i 1885, for 114 år siden, samtidig som vi sier at vi ønsker å endre dagens strafferabattsystem for å finne en bedre middelvei. Løsningen på problemet ligger ikke i regler fra 114 år tilbake, men i å finne fremtidsrettede løsninger, som tar med seg det beste fra flere systemer. Det krever vilje til å samarbeide om løsninger fremfor å demonstrere, og det krever vilje til å forsvare den individuelle straffeutmåling framfor automatsystemet.

       Jeg ber derfor justisministeren bekrefte at det arbeidet som følger av komiteens tre flertallsforslag, vil bli fulgt opp, og at det er enighet om at målsettingen helt klart er å ta bort de uheldige sidene ved dagens strafferabattsystem, slik det fungerer med sin maksimumsgrense, og at Stortinget kan vente konkrete forslag tilbake fra Regjeringen langs disse linjer.

       Men det er ett argument som jeg ikke helt klarer å forstå, som jeg gjerne skulle fått forklart litt bedre. Det gjelder denne påstanden om at fjerning av kvantumsrabatten vil fjerne domstolenes mulighet til å utøve individuelt skjønn. Det vil naturligvis være slik at hvis en person har begått la oss si to ran, fem innbrudd og en voldtekt, og får en samledom for dette, vil man idømme ham én straff, eksempelvis for voldtekten, som ligger et sted mellom ett og ti års fengsel, minimums- og maksimumsstraffen. Da vil man utøve individuelt skjønn ved straffefastsettelsen for hver enkel av de kriminelle handlingene. Det betyr at to forskjellige personer, som begge begår to ran, fem innbrudd og en voldtekt, vil kunne komme ut med ganske vesentlige forskjeller i samlet straffeutmåling, fordi det kan være forskjellige individuelle forhold som ligger til grunn for straffeutmålingen. Så akkurat denne påstanden om at det ligger en begrensning i det individuelle skjønnet, klarer jeg rett og slett ikke å forstå, utover den ene begrensningen med maksimumsstraffen på 21 år.

Kristin Krohn Devold (H) : Poenget mitt var ikke at man må gå helt tilbake til 1885 for å finne argumenter mot Fremskrittspartiets forslag. Poenget mitt var at allerede i 1885 så et enstemmig storting alle argumentene mot Fremskrittspartiets forslag, og at man var et av de siste land i Europa som la om straffeutmålingssystemet sitt.

       Det viktigste ved den individuelle straffeutmålingen vi har i dag, er dommerens samlede skjønn. Så lenge Fremskrittspartiet insisterer på at det skal dømmes én straff for hvert forhold, er det noe annet enn at det skal dømmes én straff for det samlede forhold. Jeg vil nesten snu spørsmålsstillingen på hodet: Hvis det er slik som Jan Simonsen nå sier, at det kan utøves et så stort skjønn i forhold til hver enkelt utmålt straff at det i realiteten blir det samme som dagens skjønn, hva er da poenget med forslaget?

       Men det blir fullstendig proporsjonsløst når den eneste begrensningen for pådømmelser av flere forbrytelser under ett, uavhengig av typen forbrytelse, skal være lovens maksimumsstraff på 21 års fengsel. Det vil lett kunne føre til urimelig høye straffer som knapt kan sies å være en rettsstat verdig.

       Ved flere anledninger har det blitt påpekt fra komiteens side at straffenivået er for lavt for vinnings- og voldskriminalitet. Særlig har kriminelle gjengangere oppnådd en kvantumsrabatt som fra flere hold med rette er blitt karakterisert som urimelig. Men det er langt fra dagens system til det forslaget som Fremskrittspartiet her har fremmet.

       Det er allerede med det regelverket vi har i dag, adgang til å idømme strengere straffer ved pådømmelse av flere kriminelle forhold samtidig. Komiteen har også tidligere gitt uttrykk for at en slik straffeskjerpelse er ønskelig. Vi har da også sett de første eksemplene på at Høyesterett har skjerpet straffenivået for gjentatt vinningskriminalitet.

       Det er imidlertid på flere punkter behov for å ta i bruk også andre virkemidler enn bare økt straff. Det er særlig ett punkt som jeg i den sammenhengen vil peke på.

       Det er i dag slik at forfølging mot en person for flere kriminelle forhold ofte forenes i en sak. Svært ofte fører det til at det tar lang tid før forholdene pådømmes. Det er mye som taler for at det i større grad må åpnes for fortløpende pådømmelse. Jeg avventer derfor i spenning de reaksjonene som kommer på det høringsnotatet om straffeprosessloven § 13 som Justisdepartementet vil sende ut i løpet av våren.

       Jeg har til slutt et lite hjertesukk. De personene som her i dag blir kalt vanekriminelle, fortsetter ikke å begå forbrytelser fordi de ikke sitter lenge nok bak murene. De havner tilbake i de samme kriminelle miljøene fordi de ikke har annet å gå til - fordi den eneste måten de kan livnære seg på, er ved vinningsforbrytelser. Det må ikke bli slik i tida som kommer, at vi byr over hverandre i hvem som vil straffe disse personene hardest. Strengere fengselsstraffer bidrar nemlig ikke til å få bukt med årsakene til kriminaliteten. Svært ofte er årsaken til at et menneske havner på den kriminelle løpebane, en oppvekst i miljøer som ikke gir rotfeste eller positive utfordringer. Den økte kriminaliteten har også sammenheng med den tiltakende alkohol- og stoffmisbruken. Kampen mot kriminaliteten må derfor føres på flere plan. Som forebyggende tiltak mot kriminalitet vil trygge oppvekstmiljø være langt viktigere tiltak enn stadige rop om strengere straffer.

Harald Hove (V) : Det er to spørsmål vi i hovedsak har til behandling i denne saken. Det er for det første forslaget om at man skal vurdere å utvide den øvre straffegrense på 1 1/2 ganger den strengeste strafferammen. Det er i og for seg et greit forslag, selv om jeg nok må innrømme at jeg har relativt liten tro på at det vil ha den helt store effekt på straffeutmålingen. Jeg tror nok at man skal lete relativt grundig for å finne dommer hvor den øvre straffegrensen på 1  1/2 ganger den strengeste strafferammen reelt fungerer i den forstand at man kommer opp på dette straffenivået. Men det kan allikevel ligge en viss signaleffekt i at man øker denne, i den forstand at det kan være et signal om at man har et ønske om et høyere straffenivå.

       Det andre spørsmålet vi har til behandling, er Fremskrittspartiets forslag om en separat utmåling, og så en summering av straff for hver enkelt straffbar handling. Jeg må innrømme at dette for så vidt tilhører de forslag fra Fremskrittspartiet som jeg aldri har vært i stand til å ta skikkelig på alvor, i den forstand at jeg alltid har kalkulert med at dette egentlig er forslag som i grunnen bare har én eneste hensikt, nemlig å skulle markere Fremskrittspartiet som det partiet som liksom tar straffbare handlinger mest på alvor, og som skal være mest til å stole på i kriminalitetsbekjempelse. For - med all respekt - jeg er sterkt i tvil om Fremskrittspartiet, og i alle tilfeller Jan Simonsen, virkelig ville ønske de resultater som det var mulig å få med et slikt straffeutmålingsprinsipp.

       Og når man litt lettvint bruker ord som « kriminelle gjengangere », kan det faktisk være et poeng av og til å stille spørsmålet: Hvem er dette? En del av dem som blir dømt for en serie lovbrudd, er faktisk unge lovbrytere som kanskje ikke blir stanset tidlig nok - ja vel - og som av den grunn nettopp begår en ytterligere serie. Det andre vil i ganske stor grad kunne være personer som av ulike grunner ut fra en personlig situasjon begår lovbrudd, og da tenker jeg ikke minst på narkomane. Og så vil man kunne ha en viss gruppe som begår flere straffbare handlinger på rad, som vil være dem man eventuelt egentlig ville mene at man muligens kunne straffe hardere enn i dag. Men det vil faktisk bare være en liten andel av dem som ville bli rammet av en slik straffebestemmelse som den Fremskrittspartiet her foreslår.

       Så en ørliten gjenganger også fra min side, og da i forhold til saksordføreren, som på nytt understreker at straffenivået skal være så mye lavere enn folks rettsoppfatning. Jeg klarer aldri å la være å tenke på at vi jo sammensetter domstolene slik at vi har svært mange såkalt vanlige folk med. Vi har i en annen sak litt tidligere i år også vært inne på at det kanskje er litt uvanlige folk, i den forstand at de måtte likne for mye på oss selv siden de i stor grad er politikere - hvis det var det som gjorde at de avvek fra å være vanlige folk. Og da blir det litt rart hvis resultatet av disse organenes avgjørelser skal bli så veldig i strid med folks alminnelige rettsoppfatning. Det er faktisk grunn til å stille spørsmål ved det.

       Når vi sier at straffenivået i dag er for lavt for gjengangerkriminalitet og man så viser til en dom i Høyesterett fra desember 1997, blir på en måte også mitt spørsmål: Er det fortsatt for lavt, eller har ikke nettopp Høyesterett gjennom den dommen gjort den justeringen som gjør at vi nå trolig har fått et riktig straffenivå? Man kan på en måte ikke fortsette å snakke om disse tingene uten å ta hensyn til at den dommen gav et klart signal om en endring av rettstilstanden.

       En liten ting til: Rabatten har faktisk mange gunstige sider. I alle tilfeller medfører den nok at vi har en langt høyere oppklaringsprosent for lovbrudd enn det vi ellers ville hatt. For en av effektene er faktisk at folk tilstår de handlinger de har gjort, i langt større grad enn de nok ville gjort med et slikt system som det Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de ønsker.

       Men det er all grunn til å se på de andre spørsmålene som man tar opp, og det er ingen grunn til å oppfatte denne strafferabatten som en fordel for den gjerningspersonen det dreier seg om. Det er ikke noen fordel for folk å få lov å begå flest mulige straffbare handlinger. Og når vi har rabatten, ligger en del av poenget i - den kanskje litt naive - troen på at straffen har en individualpreventiv virkning. Det er jo nettopp grunnen til at man legger vekt på forhold før og etter dommen.

       I likhet med min forgjenger, tidligere justisminister Aud-Inger Aure, kan jeg ikke slutte meg til Dok.nr.8-forslaget. Jeg viser for så vidt til brev av 18. januar i år til justiskomiteen, som er vedlagt komiteinnstillingen.

       Derimot kan jeg i store trekk slutte meg til komiteens tilrådinger, som jeg om litt skal kommentere nærmere punkt for punkt.

       Jeg konstaterer med glede at komiteens flertall ikke har latt seg rive med av Fremskrittspartiets iver etter å foreslå lettvinte løsninger på sammensatte og kompliserte problemer. På den annen side konstaterer jeg uten glede at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at straffskjerpelsesprinsippet er en « ren oppfordring til vanekriminelle om å begå flere lovbrudd ». Det er dessuten med undring jeg ser at disse medlemmer av komiteen oppfatter meg som en « støttespiller for de kriminelle ».

       Jeg er også opptatt av å bekjempe kriminalitet. Spesielt prioriterer jeg høyt kampen mot gjentakelseskriminaliteten og den grove kriminaliteten. Jeg mener også at domstolenes straffutmålingspraksis i en viss grad bør skjerpes. Men skal vi kunne bekjempe kriminaliteten effektivt, trenger vi en konstruktiv og nyansert debatt.

       Jeg er tilfreds med at komiteen tilrår å avvise forslaget om å gjeninnføre kumulasjonsprinsippet i norsk straffutmålingspraksis. Dette prinsippet, som går ut på at det fastsettes en straff for hver enkelt overtredelse som så legges sammen til slutt, ble forlatt allerede ved vedtakelsen av straffeloven i 1902, som representanten Krohn Devold dokumenterte og gikk inn på. Komiteflertallet ønsker som jeg å beholde straffskjerpelsesprinsippet, som straffeloven § 62 i dag bygger på. Straffskjerpelsesprinsippet innebærer at det blir fastsatt en felles straff for alle overtredelser som pådømmes samtidig, men med en utvidet strafferamme.

       Jeg minner i denne sammenheng om at Stortinget i januar 1995 avviste et tilsvarende Dok.nr.8-forslag fra representanten Simonsen.

       Når det gjelder komiteens tilråding til vedtak under II, kan jeg si følgende: Regjeringen vil fremme forslag til lovendringer for å motvirke oppsamlingen av forbrytelser før straffereaksjon. Justisdepartementet vil i løpet av våren sende ut et høringsbrev som bl.a inneholder forslag om en oppmyking av reglene om forening av straffesaker. Forslaget tar sikte på at det i større grad blir anledning til å vurdere konkret om det er hensiktsmessig å dele opp pådømmelsen av flere straffbare handlinger begått av samme person.

       Justisdepartementet har også satt i gang en utredning om behovet for å endre regelverk og praksis om varetektsfengsling av kriminelle gjengangere. Økt bruk av varetekt kan forhindre at disse kriminelle får anledning til å begå nye straffbare forhold - som etter hvert samles opp - mens de venter på at straffesaken mot dem skal komme for retten. Departementet har i første omgang bedt om Riksadvokatens syn på saken, og jeg avventer Riksadvokatens svar.

       Regjeringen vil i statsbudsjettet for år 2000 presentere konkrete tiltak som reduserer tiden mellom den kriminelle handling og straffereaksjon.

       Forslaget om å endre reglene om forening av straffesaker som jeg nettopp nevnte, kan også få den virkning at tiden mellom den straffbare handlingen og reaksjonen reduseres. Man unngår forsinkelser som skyldes at straffesaken stadig må utsettes fordi nye forhold kommer til.

       Det samme høringsbrevet vil også komme til å inneholde forslag til endringer i reglene om forkynnelse av dom og ankefrist. Dersom det innføres som hovedregel at domsavsigelsen i straffesaker skjer i rettsmøte der siktede/tiltalte er til stede, samtidig som ankefristen begynner å løpe fra domsavsigelsen, kan man unngå forsinkelser i saksavviklingen som i dag skyldes at dommen må forkynnes av politiet. Vi vet jo at i en del av storbyene våre, kanskje i en by som Oslo spesielt, blir dette et så betydelig praktisk problem at det i seg selv ofte fører til forsinkelse i straffesakskjeden.

       På samme måte vil økt bruk av varetekt kunne redusere tiden som går, fordi siktede/tiltalte får mindre mulighet til å pådra seg nye straffbare forhold som kan forsinke iretteføringen av saken.

       Det kan også være aktuelt med andre konkrete tiltak. Det har lenge vært en høyt prioritert oppgave for Justisdepartementet å redusere saksavviklingstiden i straffesaker. Mye er allerede gjort på dette området, og arbeidet fortsetter med uforminsket styrke. Jeg nevner kort som mulige midler en økning av antallet stillinger ved domstolene og en økning av rettssalskapasiteten, mer effektiv bruk av IT, og andre tiltak som kan bedre utnyttelsen av de ressursene som allerede finnes.

       Dette vil Regjeringen komme nærmere tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet. Jeg understreker betydningen av å se på straffesakskjeden under ett. Det er også viktig at valget av tiltak skjer etter en nøye vurdering av om tiltakene har den tilsiktede virkningen.

       Det er også slik at jeg er svært opptatt av det vi kan kalle for balansen i straffesakskjeden. En har med rette styrket politiet de senere år, men det er viktig å sørge for at en ikke får en skjevhet i forhold til det som domstolene, fengselsvesenet og andre i denne kjeden skal stille opp med, og jeg er opptatt av den problemstillingen. Hvis ikke vi får dette til å henge sammen, kan de ideelle målene på et av disse områdene, f.eks politiet, føre til at man ikke får den effektiviteten man ønsker. Jeg nevner også at Justisdepartementet tidligere i år arrangerte et symposium med bred deltakelse fra bl.a domstoler og advokater om straffesakskjeden. Hurtighet i straffesakskjeden var et sentralt tema.

       Jeg var også nylig tilstede på årsmøtet i Politiembetsmennenes Landsforening, hvor man nettopp la opp til å feie for egen dør i straffesakskjeden. I stedet for å feie for andres, diskuterte man hvordan politijuristene, påtalejuristene, kunne få hjelp fra alle andre - forsvarere, aktor, riksadvokat - til å skjerpe seg slik at de gjorde jobben sin bedre. Jeg synes personlig å møte en slik kultur som er innstilt på å ta fatt på de utfordringer man selv har, er noe meget konstruktivt. Det er jo ofte i dette landet slik at vi synes det er bedre å feie for andres dør, og hver gang vi treffer noen som feier for sin egen, med det motto at når de har gjort det, har de mye større rett til å snakke med andre, er det desto mer oppmuntrende. Jeg merker denne mentaliteten mange steder i det systemet jeg nå har ansvaret for.

       Regjeringen er innstilt på å vurdere nærmere en endring av straffeloven § 62 slik at det blir adgang til å idømme en strengere maksimalstraff enn i dag. Jeg har ikke i dag noen fast oppfatning om hvordan dette eventuelt bør gjøres. Man kan jo f.eks tenke seg at den øvre grensen forhøyes til to ganger strafferammen for det alvorligste forholdet, mot i dag halvannen gang. Men dette må utredes nærmere i departementet og så eventuelt sendes på høring, før et forslag til lovendring kan legges fram for Stortinget. Jeg vil selvfølgelig følge opp disse synspunktene, fordi jeg deler de vurderingene som ligger bak dem.

       Jeg må imidlertid advare mot for store forventninger til effekten av en eventuell endring av rabattregelen. Allerede i dag er strafferammene innenfor begrensningene som følger av § 62, svært vide, og de utnyttes ikke på langt nær fullt ut av domstolene. Ønsker man et høyere nivå på den utmålte straffen, er endringer i domstolenes praksis viktigere enn lovendringer. Men jeg utelukker ikke at en endring som komiteen ber Regjeringen om å vurdere, kan ha en viss signaleffekt.

       Høyesterett, som trekker opp retningslinjene for straffeutmålingen innenfor lovens strafferammer, har i en dom fra desember 1997- som flere av representantene har vist til - uttalt at den rabatten som i praksis gis ved straffeutmålingen for et større antall vinningsforbrytelser, var blitt for stor. Straffenivået burde derfor heves for å få et bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet. Det er foreløpig for tidlig å si noe om hvilken virkning dommen vil få, men jeg har et håp om at domstolene lojalt retter seg etter Høyesterett.

       Jeg mener på denne måten å ha gått inn på de ulike saksforhold som tas opp i denne saken - og som jeg deler saksordførerens oppfatning av henger sammen - og som i sum, når de blir fulgt opp, vil ha den effekt at straffesakskjeden blir raskere og man unngår den kritikk som følger av folks oppfatning av hvordan retten skal praktiseres, ved at det rett og slett går kortere tid. Derved unngår man også den opphoping av saker for gjengangere man har vært opptatt av. Man sørger rett og slett for at rettsfølelsen blant folk flest styrkes ved disse praktiske tiltakene, og det vil etter min mening også styrke tilliten til hele straffesakskjeden.

       I justiskomiteens møte med Høyesterett ble det klart presisert at merknader fra komiteen i ordinære saker blir å betrakte som lovens etterarbeider og har dermed ikke en veldig høy status i Høyesterett. Det ble også helt klart presisert at hvis vi legger inn merknader i tilknytning til en odelstingssak - odelstingsinnstillinger leses av Høyesterett - blir det sett på som lovens forarbeider og får en veldig høy status, og vil dermed kunne påvirke i straffeutmålingen.

       Jeg går ut fra at statsråden deler oppfatningen av denne presiseringen, slik at vi ikke her undervurderer nettopp den betydning det har å kjøre igjennom en odelstingssak som gir oss muligheter til å presisere vårt syn, siden det er merknader her som er å betrakte som lovens forarbeider, og som dermed vil ha en direkte effekt på Høyesteretts straffeutmåling.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg undervurderer selvfølgelig ikke det. Helt siden Gunnar Knudsen klart plasserte maktforholdet mellom Høyesterett og Stortinget under konsesjonsstriden, er det vel ingen som er i tvil om at det Stortinget sier, blir lagt merke til. Jeg deler også den oppfatning som representanten nå gav uttrykk for.

       Min undring knyttet seg nok mer til at det allerede er vide strafferammer innenfor paragrafen, og at det derfor i praksis blir avgjørende hvordan domstolen oppfatter det. Men jeg er selvfølgelig ikke i tvil om at domstolen vil følge med i de merknader som knyttes til en sak som denne, og som også går på relasjonene innenfor straffesakskjeden. Det er jeg ikke i tvil om. Det er slik som representanten Krohn Devold har gitt uttrykk for, og jeg deler hennes syn på det punkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til innlegg, og dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.

       (Votering, se side 510)