Tor Nymo (Sp)
(ordfører for saken):

       Proposisjonen er en oppfølging av Næringslovutvalgets arbeid, av en påfølgende kartlegging av saksbehandlingstiden i forvaltningen og av arbeidet til en arbeidsgruppe som hadde til oppgave å utrede innføring av saksbehandlingsfrister i forvaltningen. Det har også vært tatt ulike initiativ i Stortinget.

       Komiteen har merket seg at kartleggingen av saksbehandlingstiden i statsforvaltningen viste stor variasjon. Komiteen vil, i likhet med høringsinstansene, peke på at målet er en så rask og effektiv saksbehandling som mulig.

       Komiteen viser også til Sivilombudsmannens uttalelse bl.a i årsmeldingen for 1997, der det fremgår at forvaltningens praksis ikke er tilfredsstillende når det gjelder å gi foreløpige svar, jf. forvaltningsloven § 11  a annet ledd. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at det innarbeides rutiner i forvaltningen slik at lovens formulering om at det « skal » gis midlertidig svar, i størst mulig grad oppfylles.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er for øvrig av den oppfatning at forvaltningsloven i utgangspunktet har bestemmelser som på en god måte balanserer de motstridende hensyn når det gjelder saksbehandlingstiden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier seg fornøyd med Regjeringens innføring av serviceerklæringer som et sentralt virkemiddel for å forbedre statsforvaltningens service.

       Komiteen har også merket seg at Næringslovutvalget mener at det på en rekke områder bør fastsettes bestemmelser om saksbehandlingsfrister, med utgangspunkt i en hjemmelsbestemmelse i forvaltningsloven. Vi har videre merket oss at høringsuttalelsene til Næringslovutvalgets forslag ikke peker i noen entydig retning.

       Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av saksbehandlingstiden i forvaltningen, herunder hvordan forskriftshjemmelen blir brukt, og effekten av innføringen av serviceerklæringer og fristregler i særlovgivningen, i en dertil egnet form.

       Komiteens flertall viser til at arbeidsgruppens flertall advarer mot at innføring av frister kan medføre utilsiktede og uønskede virkninger som ikke er til publikums fordel.

       Flertallet har merket seg departementets vurdering av at det i særlovgivningen er fristbestemmelser som det er knyttet ulike typer virkninger til, og at man har gjennomgående gode erfaringer med denne type regler. Flertallet støtter departementets vurdering av at fristregler primært bør gis i særlovgivningen. Flertallet er videre enig med departementet i at også innføring av frister i forskrift på enkelte områder kan være hensiktsmessig, og støtter departementets forslag om å innføre en hjemmel i forvaltningsloven som foreslått av arbeidsgruppen.

       Flertallet vil også peke på at forvaltningen ikke bare har næringslivets behov for raske avgjørelser å forholde seg til, men også hensynet til likebehandling og rettssikkerhet for alle landets innbyggere.

       Flertallet understreker betydningen av at den forskriftshjemmelen som nå gis, må utnyttes. Flertallet peker på at det påhviler Regjeringen å utarbeide forskrifter med passende frister for ulike forvaltningsvedtak, og at dette arbeidet må settes i gang så raskt som mulig.

       Flertallet viser til at forslaget fra Fremskrittspartiet til en generell tremåneders frist er i strid med Næringslovutvalgets anbefalinger i utredningen som er vedlegg 1 til proposisjonen. På side 34 i proposisjonen sier Næringslovutvalget:

       « Næringslovutvalget vil til dette peke på at det ikke vil være aktuelt å innføre en generell tidsfrist for samtlige saker forvaltningen behandler. Hensynet til forvaltningssakenes mangfold vil kunne varetas gjennom at tidsfristenes lengde tilpasses den enkelte sakstype. »

       Flertallet har også vektlagt at næringslivet selv - i de to høringene som har vært om disse spørsmålene, og som det redegjøres for i proposisjonen - ikke har tatt til orde for noen slik generell frist.

       Flertallet har merket seg at arbeidsgruppen ikke deler Næringslovutvalgets syn når det gjelder behovet for regler om særlige rettsvirkninger knyttet til fristene, og at arbeidsgruppens syn på dette punkt støttes av de fleste høringsinstansene.

       Flertallet deler departementets oppfatning av at de sanksjonene Næringslovutvalget nevner, vil ha uheldige sidevirkninger som ikke står i forhold til den effekt med hensyn til saksbehandlingstiden man eventuelt kunne oppnå med slike regler.

       Flertallet vil ikke utelukke at det kan bli aktuelt å komme tilbake til særlige rettsvirkninger slik det redegjøres for i proposisjonen. Av disse rettsvirkningene er det særlig rettsvirkningen om automatisk innvilgelse som bør vurderes og utredes nærmere, og som det etter disse medlemmers oppfatning er særlig aktuelt å innføre gjennom særlovgivning. Flertallet ønsker imidlertid å se hvordan praksis utvikler seg etter at fristene er innført.

       Til slutt tillater jeg meg å be Odelstinget stemme for innstillingen.

Jan Petter Rasmussen (A) : Saksbehandlingstid og rutiner i offentlig forvaltning er et yndet tema, ofte med utgangspunkt i at saksbehandlingen går for sent, og at det hele er for omstendelig. Det er en kritikk som kan være mer eller mindre berettiget, og det er ikke tvil om at mange kan oppleve møtet med det offentlige saksbehandlingssystem som frustrerende og lite imøtekommende. Men det motsatte kan også være tilfellet: Mange kan oppleve et offentlig system, f.eks i enkelte kommuner, der forvaltningen er både serviceminded, rask og ikke minst grundig og rettferdig i sin behandling.

       Dette siste, som går på grundighet og rettferdighet, er det kanskje mange som ikke tenker på. For å oppfylle det kreves det i en del tilfeller et minimum av saksbehandlingstid. Jeg vil også nevne den myten om at alt er så mye bedre, raskere og effektivt innenfor det private næringsliv. Sammenlignet med det offentlige finner jeg ut fra egen erfaring at det ikke er tilfellet.

Jørn L Stang (Frp) : Det viser seg i denne saken at Fremskrittspartiet nok engang blir stående alene når det gjelder å styrke forbrukernes kår. Vi har hatt tilsvarende saker tidligere i Dok.nr.8-forslag, og det var akkurat det samme der. Jeg har på følelsen at de fleste partiene ikke helt tar ballen. Man er opptatt av å stadfeste i sine festtaler at man skal styrke forbrukernes kår, men når tilstrekkelige handlinger skal settes i verk, faller man av lasset. Derfor er vi uenig i at det ikke skal knyttes noen sanksjoner til forvaltningens tidsforsømmelser utover det lovgivningen allerede opererer med. Regjeringens forslag om innføring av serviceerklæringer i forvaltningen vil lett kunne bli bare et slag i luften. Vi vil peke på at serviceerklæringer ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å effektivisere forvaltningen uten at det suppleres med konkrete og supplerende tidsfrister.

       I dag er det mange eksempler fra enkelte kommuner som allerede har innført såkalte serviceerklæringer, men det har ikke forbedret forbrukernes situasjon, tvert imot. Jeg vil henvise til noen artikler som omtaler dette med forvaltning: En livstruende syk 77-åring har forgjeves ventet på svar fra et av våre trygdekontorer i mer enn sju måneder. Det er ett eksempel. Men med jevne mellomrom kan landets aviser melde om lignende behandling fra offentlige myndigheters side. Selv både tre og fire års ventetid har blitt noe man synes å måtte finne seg i fra departementers og offentlige etaters side - en form for saksbehandling som bare kan forekomme så lenge den er skjult og beskyttet av hva helse- og sosialombud i Oslo, Helge Hjort, så treffende har kalt « det navnløse byråkrati ».

       Selv det departementsnedsatte utvalget som skulle komme med en uttalelse om tidsfrister i offentlig saksbehandling, leverte sin innstilling 18 måneder for sent, ved å vise til at man ikke fant behov for eller grunn til nye regler for tidsfrister. Det vil si at fortsatt skal ingen ha ansvar. Ingen skal måtte ta stillingssmessige eller andre følger av sin mangel på evne eller vilje til å følge opp en sak på en måte som samfunnet og allmennheten burde ha et selvfølgelig krav på.

       Når det tar Statens helsetilsyn mer enn fire år å svare på en enkel og liten sak, på forhånd grundig forberedt med faglige og entydige uttalelser, må noe tydeligvis være galt - og ennå er ikke saken skikkelig ferdigbehandlet. I løpet av disse årene har den samme lille saken vandret mellom seks, muligens flere, saksbehandlere, som alle har måttet sette seg inn i den på nytt. Stilt overfor et slikt administrativt kaos, står det ikke til troende når en av etatens kontorsjefer i et avisintervju klager over at man i en periode har hatt mer å gjøre enn bemanningen tilsier. Det vektlegger også flertallet i innstillingen. Man skylder på at man ikke har ressurser nok innenfor forvaltningen - det være seg kommunalt eller på andre områder. Dette er en ansvarsfraskrivelse. Også på dette området går det rett og slett på prioritering - prioritering av ressurser og hensyntagen nok til forbrukernes ønsker.

       Fremskrittspartiet støtter Næringslovutvalgets forslag om å innføre frister i forvaltningen. Vi konkretiserer det mer. Av hensyn til både bedrifter og næringer, og ikke minst enkeltmennesker, er det i dag påkrevd med en større forutsigbarhet og en generelt kortere og mer effektiv saksbehandlingstid i den offentlige forvaltning. Vi mener det vil være både nyttig og nødvendig med innføring av konkrete tidsfrister i forvaltningsloven, spesielt når forvaltningen, som jeg allerede har vært inne på, trenerer saker og saksbehandling.

       Vi støtter derimot departementets forslag om en forskriftshjemmel som gir adgang til å innføre frister, men vi mener, som sagt, at forslaget ikke går langt nok. Derfor vil vi foreslå at den generelle forskriftshjemmelen gir en særlig regel for søknader om tillatelser, bevilgninger og autorisasjoner, der det fremgår at fristen for behandling av slike saker ikke skal overstige tre måneder. Vi vil også knytte rettsvirkningen til oversittelse av tremånedersfristen. Jeg tar opp vårt forslag, som berører akkurat dette.

       Jeg vil også komme inn på en undersøkelse som faktisk er gjennomført av Kommunal- og regionaldepartementet som en del av en større gjennomgåelse av lokaldemokratiet i 19 utvalgte kommuner i seks regioner - en undersøkelse hvis resultat er gitt. Og bl.a er verken helse- og sosialombud Helge Hjort i Oslo eller administrerende direktør Peter Batta i Huseiernes Landsforbund overrasket over resultatet, som viser at 48 % av de spurte avslører manglende tillit til den kommunale saksbehandling:

       « Min erfaring er at saksbehandlingsreglene brytes ofte. Folk har som regel et for positivt syn på hvordan saksgangen i det offentlige foregår, sier Hjort. Han bistår mange av dem som møter problemer i det kommunale helse- og sosialvesenet i hovedstaden. »

       Det er faktisk byråkrater som også reagerer på at det ikke er tilfredsstillende tidsfrister innenfor forvaltningen. Videre står det:

       « Noe av problemet skyldes mangel på sanksjoner hvis lover og regler brytes av offentlig ansatte. Saksbehandlingsfeil fører bare til reaksjoner der utfallet i en sak kan bli annerledes. På meg virker det som om norsk forvaltning ikke har tilstrekkelige ambisjoner om å følge de lover og regler som faktisk gjelder, sier Hjort. »

       Han er tydeligvis oppdatert på hva saken egentlig dreier seg om. Jeg vil videre sitere Peter Batta i Huseiernes Landsforbund:

       « Min kritikk av de offentlige kontorene dreier seg ikke om avslag, men om at tidsfrister neglisjeres og at svarene som kommer, ikke sier noe som helst. Det siste skjer ofte, fordi ingen påtar seg ansvaret for en sak, men avspiser en kunde med svada, sier Batta. »

       Det er derfor Fremskrittspartiet vil ha et regelverk som fører til at forvaltningsorganet selv eller den overordnede, bevilgende myndighet og den aktuelle medarbeider skal ha et incitament til å overholde de absolutte tidsfrister, slik at det får konsekvenser for forvaltningsorganet, for den bevilgende myndighet eller for sakens materielle innhold.

       Vi viser til at Næringslovutvalget foreslår at det bør gis en hjemmel til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger ved oversittelse av de tidsfristene som settes for å effektivisere reglene. Fremskrittspartiet deler ikke departementets begrunnelse for ikke å følge opp Næringslovutvalgets forslag. Å innføre alternative sanksjoner som erstatning, bot, gebyr, automatisk innvilgelse av søknad, rettslige tiltak og klager til Sivilombudsmannen i forhold til oversittelse av frister bør ikke være noe praktisk problem, hvis viljen er der. Vi viser til at det gjennomgående er gode erfaringer med fristbestemmelser i særlovgivningen som det er knyttet ulike typer rettsvirkninger til. Derfor vil vi foreslå:

       « Kongen kan på bestemte områder fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak.

       Fristen for behandling av en søknad om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner m.v. kan ikke overstige tre måneder. Dersom saken ikke er realitetsbehandlet innen tre måneder, anses søknaden som innvilget, med mindre det vil være i strid med andres rettigheter.

       Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregningen av fristene, herunder om hvilken virkning oversittelse av en tidsfrist som gjelder andre saker enn de som er nevnt i annet ledd skal ha. »

Harald Hove (V) : Jeg vil gjerne innledningsvis få lov til å slutte meg til den rosen som representanten Hernæs gav til Regjeringen for at man hadde kommet raskt med denne saken, og for så vidt også andre saker. Det har i hvert fall ikke vært spesielt langdryg behandling i Justisdepartementet i en rekke saker.

       Det spørsmålet denne proposisjonen og innstillingen er knyttet til, nemlig spørsmålet som saksbehandlingstid i forvaltningen, er noe man skal ta på skikkelig alvor. Det er ikke tvil om at det er litt for enkelt å finne mange gode eksempler i den retning som representanten Stang gjorde når det gjelder saker hvor det ikke er tvil om at saksbehandlingstiden har vært altfor lang. Det er vel på mange måter en gjenganger hos Sivilombudsmannen at Sivilombudsmannen er nødt til å påtale at selve saksbehandlingstiden har vært altfor romslig.

       Det har for øvrig også vist seg å være et forholdsvis effektivt virkemiddel - tross alt heldigvis - å klage til Sivilombudsmannen nettopp over at en sak tar tid. En og annen gang har vel faktisk det vist seg å være den eneste muligheten til å få fram et svar.

       Men det er også viktig å understreke at når Sivilombudsmannen kan gripe fatt i saksbehandlingstid og påpeke det, er det faktisk fordi at det også er regler i dag om saksbehandlingstid, og det er ikke nødvendigvis slik at flere regler alltid fører til det mest effektive resultatet. Noe av bakgrunnen for at Venstre har vært opptatt av dette med serviceerklæringer og har oppfattet serviceerklæringer som viktige, har nettopp vært det forhold at man gjennom det har villet få forvaltningen til å fokusere på sin egen saksbehandling, ikke minst derunder saksbehandlingstid.

       Det har vel vært den filosofien som har gjort seg gjeldende hos oss, at hvis et forvaltningsorgan først selv legger nivået for sin service, legger nivået for sin saksbehandlingstid, er det kanskje større sannsynlighet for at man virkelig følger opp det man forplikter seg til, enn hvis dette dyttes på utenfra. Derfor vil jeg understreke på Venstres vegne at arbeidet med serviceerklæringer, kanskje også faktisk å ta litt på alvor at det er det enkelte forvaltningsorgan som selv skal gjøre dette, og ikke i for stor grad overordnede eller utenforstående myndigheter. Det er viktig. Samtidig kan det være viktig å gi en forskriftshjemmel for at man har adgang til å fastsette frister for saksbehandlingen. Dette med saksbehandlingstid og frister i forhold til saksbehandling er et viktig forbrukerspørsmål og ikke minst et viktig spørsmål i forhold til næringslivet, som i mange sammenhenger lider tap på grunn av lang saksbehandlingstid.

       Men det er også andre aspekter enn saksbehandlingstid isolert sett som kan være viktige. Det er viktig å skape et enklere Norge, altså å sørge for at det blir færre saker som må behandles i en del sammenhenger. Også tiltak f.eks for å sikre parallell saksbehandling når et saksforhold skal behandles av flere forvaltningsorgan, kan være en måte å få ned den samlede saksbehandlingstiden på.

       Men det er viktig å ikke forfølge en god sak for langt. Selv om det å få ned saksbehandlingstiden er en god sak, vil det altså være min oppfatning at det er å følge den for langt om man skulle vedta Fremskrittspartiets forslag. For det første har man, som representanten Hernæs gav uttrykk for, det forhold at man risikerer at saksbehandlingen ikke blir tilstrekkelig forsvarlig, og at man får en avgjørelse uten en god nok saksbehandling. Det kan være ett aspekt som er viktig å ta hensyn til.

       Jeg tror nok også at man skal se i øynene at man ville kunne komme i den situasjonen at hvis det å ikke gi et avslag innen f.eks tre måneder innebar det samme som at det derved var gitt en tillatelse, kunne det faktisk også åpne opp for risikoen for at man for sikkerhets skyld gir et avslag fordi man ikke har kommet langt nok i saksbehandlingen og har et tilstrekkelig godt grunnlag til å gi et svar som er positivt. Da er det ikke gitt at det alltid er like lett etterpå å overbevise et forvaltningsorgan om at man tok feil forrige gang, da man gav avslaget.

Statsråd Odd Einar Dørum : Lovforslaget som Odelstinget behandler i dag, om å innføre en bestemmelse i forvaltningsloven som gir adgang til å gi forskrifter med tidsfrister for forvaltningens saksbehandling på bestemte saksområder, er en del av Regjeringens viktige arbeid med bedre service i forvaltningen.

       Forslaget er også en oppfølging av Næringslovutvalgets forslag i utredningen fra 1991 og Stortingets vedtak 31. oktober  1994 om å be Regjeringen fremme et slikt forslag. Jeg er derfor meget fornøyd med å kunne framlegge forslaget for Stortinget, og konstaterer med glede at et flertall i justiskomiteen støtter forslaget.

       Jeg er også glad for at flertallet i justiskomiteen støtter Regjeringens syn om at slike frister primært bør gis i særlovgivningen, og ikke ved forskrifter med hjemmel i forvaltningsloven, og at man også er enig med Regjeringen i at det bare skal innføres frister i saker der hvor det er et reelt og begrunnet behov for det.

       Forslaget må ses i sammenheng med Regjeringens arbeid med innføring av serviceerklæringer. Jeg er meget glad for at komiteens flertall sier seg fornøyd med dette arbeidet. Jeg er enig i komiteens kommentarer om at slike serviceerklæringer vil virke oppdragende overfor forvaltningen, men jeg vil også nevne at det som kanskje er viktigst i forbindelse med dette arbeidet, er det kvalitetssikringsarbeidet i etatene som forutsettes å ligge til grunn for serviceerklæringene, og som sikrer at de løfter man gir i erklæringene, kan overholdes. Det samme er tilfellet når det gjelder frister som gis for saksbehandlingen ved forskrift.

       En innføring av en frist vil ikke alene kunne endre på de strukturelle og ressursmessige forhold som ligger til grunn for at saksbehandlingstiden er for lang på et bestemt saksområde. For at en slik frist skal føre til kortere saksbehandlingstid, vil det derfor normalt være nødvendig å kombinere innføringen av en frist med effektiviseringstiltak og/eller økte ressurser på det forvaltningsområdet det gjelder.

       Et mindretall i komiteen, Fremskrittspartiets representanter, foreslår at man skal innføre en generell tremåneders saksbehandlingsfrist i forvaltningsloven. Jeg er enig med justiskomiteens flertall i at en slik generell frist ikke er hensiktsmessig, fordi den vil være for lang i noen typer saker, mens den vil være altfor kort i andre typer saker. Som flertallet påpeker, ville en slik generell frist også være i strid med Næringslovutvalgets anbefalinger.

       Når det gjelder spørsmålet om det også bør gis adgang til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger av at fristene ikke overholdes, konstaterer jeg at komiteens flertall er enig med Regjeringen i at dette i utgangspunktet fortsatt skal reguleres av de alminnelige forvaltnings- og erstatningsrettslige reglene.

       Når et mindretall i komiteen, Fremskrittspartiets medlemmer, på dette punkt går imot Regjeringens forslag, vil jeg bemerke at Regjeringen mener at det er i særlovgivningen man i tilfelle bør ta inn regler om særlige rettsvirkninger av frister. Slike regler må nemlig ses i nøye sammenheng med det livsområdet og de hensyn som særloven regulerer, og det er i særloven folk kan vente å få beskjed, f.eks om betydningen av frister i sosialsaker og byggesaker.

       Jeg har også merket meg at flertallet ikke vil utelukke at man vil komme tilbake til spørsmålet om særlige rettsvirkninger, men jeg forstår dette dit hen at man ikke i denne omgang ber Regjeringen om å utrede dette nærmere, men at man eventuelt vil komme tilbake til dette senere. Jeg vil understreke, som flere representanter har vært inne på, at dette er et saksfelt jeg er engasjert i og vil følge opp.

       Jeg har også merket meg at justiskomiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av saksbehandlingstiden i forvaltningen, herunder hvordan forskriftshjemmelen blir brukt og effekten av innføringen av serviceerklæringer og fristregler i særlovgivningen, i en dertil egnet form, og at komiteen også peker på at Regjeringens arbeid med å utarbeide forskrifter med passende frister må settes i gang så raskt som mulig.

       Dette er et spørsmål som Regjeringen vil komme tilbake til. Siden det bare skal gis regler med frister der hvor det er et reelt og begrunnet behov for dette, vil det være nødvendig å vurdere effekten av innføring av serviceerklæringene før man kan foreta en vurdering av behovet for å gi forskrifter om tidsfrister. Dette arbeidet må gis noe tid, og den nevnte gjennomgangen bør skje etter at arbeidet med innføring av serviceerklæringer har pågått en stund. Men allerede nå vil Justisdepartementet i det kommende veiledningsheftet om arbeidet med lovforberedelse og lovteknikk legge opp til at behovet for å gi regler om saksbehandlingsfrister i særlovgivningen skal vurderes når det gis nye lover.

       Jeg har på følelsen at Venstre i denne sammenhengen ikke er småbedriftenes beste venn - som de også liker å prøve å fremstå som. Det er jo nettopp småbedrifter som rammes hardt av rotete, krunglete og langvarig saksbehandling. For brukere og småbedrifter skal regelverket være forutsigbart og enkelt - det er vårt utgangspunkt. Derfor er jeg skuffet over at Venstre ikke er enig i en slik generell holdning.

       Sterkere krutt er nødvendig for å få både oss politikere og forvaltningen til å ta disse problemene på alvor. Og dette er langt mer alvorlig enn slik representanten Hove prøver å fremstille det som, at det bare er enkelttilfeller. Det er altfor mange negative tilfeller i så måte.

       Vi må vedkjenne oss at vi har et ansvar for å få til et regelverk som er enkelt og forutsigbart. Derfor står det også i vårt forslag:

« Dersom saken ikke er realitetsbehandlet innen tre måneder, anses søknaden som innvilget » - det er utgangspunktet, men et viktig tillegg i så måte er - « med mindre det vil være i strid med andres rettigheter ».

Der kan forskriftshjemler komme inn og brukes.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 683)