Karin Andersen (SV) (ordfører for saken):

       Jeg vil først ta opp forslagene som er inntatt i innstillingen.

       Medisinsk rehabilitering og attføring er viktige ytelser. Når uføretrygdinga og sykefraværet øker, presset og kravene i arbeidslivet stadig forlanger nye ferdigheter og kompetanse, krever stadig raskere omstillinger og jernhelse, blir både rehabilitering og attføring stadig viktigere. Medisinsk rehabilitering og attføring dreier seg om å fokusere på ressursene mer enn på problemene.

       I hovedsak skal ytelsen dekke livsopphold, men innretninga i seg sjøl må bidra til at flest mulig lykkes i rehabilitering. Flertallet i komiteen er fornøyd med Regjeringas forslag både til regelendringer og nivå på ytelsene. SV og Høyre har noen avvikende forslag. Jeg skal gjøre rede for SVs forslag litt seinere.

       Det legges opp til store endringer i systemet. Beregningsgrunnlaget endres, ytelsene blir nå pensjonsgivende og det medfører høg trygdepremie. Minsteytelsen heves til 1,6  G, og de behovsprøvde tilleggsytelsene tas vekk og erstattes av fast tillegg etter modell fra arbeidsledighetstrygden.

       Regjeringa og flertallet foreslår omfordeling mellom trygdede - kostnadsnøytralitet - som økonomisk ramme for omlegginga. Etter SVs menig gjør det at en blir mer opptatt av å få regnestykket til å gå opp i null til slutt, enn at ytelsene skal dekke det de skal.

       Reglene skal bli enklere å forstå og praktisere. Det er bra. Forenkling må føre til at frigjorte ressurser faktisk brukes til oppfølging og bedre tjenester til brukerne, og at det skjer i praksis. Fordi behovsprøvingen tar mer hensyn til den enkelte og de ulike behov ulike familier og personer kan ha, vil en omlegging til standardytelser kreve at en legger ytelsene på et nivå slik at de ikke blir så lave at enkelte ikke klarer seg og tvinges over på sosialhjelp. Reglene for økonomisk sosialhjelp tvinger en til å realisere verdier som kan være helt nødvendige for å klare et videre yrkes- og familieliv, f.eks hus og hjem, eller bil i en fase av livet der det er viktig å ikke miste motet og fotfestet. Det kan rive grunnlaget for rehabiliteringa og attføringa bort.

       Komiteen støtter en omlegging av beregningsgrunnlaget fra reglene i uføretrygden til samme beregningsgrunnlag som for arbeidsledighetstrygden, men flertallet i komiteen er bekymret for at beregningsperioden på tre år kan være for kort og kanskje ramme kvinner mer enn menn, fordi mange kvinner velger å takle helse- og slitasjeproblemer ved å redusere stillingen. Denne nedtrappingen kan gjøre at de taper økonomisk på beregningsmåten slik den blir nå, og vi ber Regjeringa melde tilbake til Stortinget om hvordan dette går, og eventuelt komme med forslag hvis det skulle vise seg at det rammer slik vi har fryktet.

       Regjeringa foreslår at omleggingene skal være kostnadsnøytrale. Skal én ordning bli bedre, må en annen fjernes eller svekkes. Flertallet støtter dette prinsippet. SV er imot det. Vi viser til det utjamningsmeldinga har slått fast, nemlig at det er behov for omfordeling mellom dem som har høy inntekt, og dem som har lav inntekt. I meldinga legges det også til grunn at de økende forskjellene kommer av økt konsentrasjon av kapitalinntekter hos de rikeste og redusert yrkesdeltaking hos andre grupper. Det gjelder altså målgruppen for den proposisjonen vi behandler i dag.

       Regjeringa har ropt varsku her på vegne av disse gruppene, og det tyder ikke på at trygdeytelsen til noen av dem er grunnen til at forskjellene øker. Tvert imot. Gruppen som må supplere trygdeytelser med sosialhjelp, er overrepresentert blant langtidsmottakerne av sosialhjelp. Den lave økninga i grunnbeløpet i folketrygden sammenliknet med økninga i lønnsinntektene i samme periode, forklarer hvorfor det blir stadig vanskeligere for trygdede å klare daglige utgifter.

       For SV har det vært helt avgjørende at det må være omfordeling mellom grupper, og ikke mellom trygdede, og at man skal yte etter evne og få etter behov.

       Regjeringa og flertallet går inn for å øke minsteytelsen fra 1  G til 1,6  G, og innføre stønad til barnetilsyn for personer under attføring og det samme generelle barnetillegget som personer som får dagpenger, får, 17  kr pr. barn pr. dag fem dager i uka.

       SV mener at disse ytelsene blir for snaue. Skal det være forsvarlig å fjerne behovsprøvinga, må minstebeløpet heves til 2  G. Det er ingen høg inntekt. Knapt noen her kan vel tenke seg at det går an å leve av det. Vi tror det er viktig å sikre noe høgere inntekt nettopp for dem med lavest beregningsgrunnlag. Mange av brukerne har sammensatte problemer, og utsiktene til god lønnsinntekt i framtida er små. Utgangspunktet for dem det er snakk om, er varig nedsatt arbeidsevne og for mange innskrenket yrkesvalg. Opplæring og arbeidstrening vil derfor være ekstra krevende.

       I en vanskelig livssituasjon skal man motiveres, ikke bare til å klare å gjenvinne helse og førlighet, men til et liv med utsikt til varig lave inntekter. Omlegginga må derfor etter SVs syn ta sikte på å etablere et rettferdig og motiverende system som ikke påfører noen et fattigdomsproblem. I en vanskelig livssituasjon skal en motiveres både til opplæring og arbeid, og da er det viktig å ikke måtte bruke alle kreftene på å prøve å overleve økonomisk på kort sikt. Det er viktig for samfunnet at flest mulig lykkes i dette. Ytelsene som settes inn for å oppnå det, må altså ikke være så snaue at de tar motet fra folk. Spesielt blir det viktig å sørge for at ikke barnefamilier lever i fattigdom.

       Komiteen støtter forslaget om å innføre stønad til barnetilsyn. For dem som har barn, er det helt avgjørende. En kan etter SVs mening verken gjennomføre attføring eller rehabilitering uten at en vet at en har råd til å sørge for at barna er trygge.

       Standardytelsene til barnetilsyn tilsvarer ca 1.360  kr pr. måned for første barn, og 700 for de resterende. Satsen er lav i forhold til hva en barnehageplass koster. SV foreslår at også personer på medisinsk rehabilitering får rett til stønad til barnetilsyn og at satsene må økes til 2.000  kr for første barn og 1.000  kr for de neste.

       Så til barnetillegget: 17  kr! Jeg vet ikke hvem som har kommet fram til et slikt beløp, men det er vel åpenbart for de fleste at det er ganske lite. SV har foreslått at man må se på dette i forbindelse med meldinga om levekår for barn og unge som ble varslet ved behandlinga av utjamningsmeldinga. Dagens ordning vil gi maksimalt en utbetaling på 14.087  kr pr. år, mens dette nye forslaget betyr maksimalt 4.420  kr. Det er altså en ganske stor nedgang.

       Regelverket for avkorting av trygd er også ulikt for opphold i somatiske sjukehus og andre institusjoner. Det har blitt noe rettet opp i forbindelse med behandlinga av utjamningsmeldinga. SV mener at dette bør likestilles, og komiteen sier seg fornøyd med avkortingsreglene slik de nå foreligger.

       Regjeringa og flertallet ønsker også å gå inn for at muligheten til å tjene 1/2 G i tillegg til attføringsytelsene skal fjernes. SV og Høyre har vært uenig og mener at dette er et positivt virkemiddel for å beholde motivasjonen og for å gi oppmuntring til å arbeide. En må få noe igjen også i lønningsposen. SV og Høyre ønsker at denne muligheten også skal gis til brukere av medisinsk rehabilitering. Av tekniske grunner foreslås dette fritaket for avkorting formet som et fritt antall timer en kan arbeide.

       I tillegg til dette er det en rekke enkeltendringer som komiteen enstemmig slutter opp om. Regjeringa har ved behandlinga i komiteen fått fullt gjennomslag for sitt syn. De avvikende forslagene er i sin helhet mindretallsforslag.

       Til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten på et forslag som SV nå igjen fremmer, som vi tidligere har fremmet som et Dok.nr.8-forslag. Det dreier seg om å få dekket utgifter til nødvendig skolemateriell for godkjent attføringsopplegg. For noen kan dette dreie seg om utgifter på noen tusenlapper mer enn det de får dekket. For staten er jo dette småpenger, for personer som lever på trygd, kan det være umulig f.eks å øke lånebeløpene - kanskje de ikke får lån engang fordi de har dårlig råd. Når statsråden får kikket litt på den saken, er jeg overbevist om at han vil rydde opp i dette sjøl. Han ser jo at dette er en smålig urimelighet, og at en sparer småpenger og lar hundretusener gå, for risikoen ved ikke å gjøre dette er jo at folk av økonomiske grunner ikke tør å gjennomføre et attføringsopplegg, og at man blir varig trygdet. Jeg tror det er viktig å fokusere på å fjerne noen slike små snubletråder i arbeidet vårt slik at flere skal kunne få bruke ressursene sine i arbeid.

       Odd Eriksen (A) : Takk, president, for at vi får anledning til å behandle saken ferdig på formiddagsmøtet.

       Da Stortinget i mai 1996 behandlet innstilling fra sosialkomiteen til den såkalte velferdsmeldingen, mente en samlet komite at det var uheldig at rehabiliterings- og attføringspenger ble beregnet på samme måte som uførepensjon, som i utgangspunktet er en varig ytelse. Ett av hovedformålene med denne proposisjonen er derfor å endre beregningsreglene på en slik måte at de synliggjør at rehabiliterings- og attføringspenger er korttidsytelser og ikke pensjon, og at målet med rehabilitering og attføring er at vedkommende mottaker av pengene skal tilbake til arbeidslivet. Det er viktig å ta bort det inntrykket at rehabilitering og attføring bare er noe som skal forsøkes før uførepensjon ytes.

       Et annet viktig hovedformål med endringene i beregningsreglene er å frigjøre administrative ressurser til mer aktiv bistand overfor personer under attføring. Dette er viktig! Dagens regelverk er komplisert og har en ugunstig arbeidsdeling mellom trygde- og arbeidsmarkedsetaten. Med de nye beregningsreglene settes arbeidsmarkedsetaten i stand til også å beregne attføringspengene, en funksjon som i dag ligger hos trygdeetaten. Brukerne kan dermed i større grad forholde seg til én etat. Det har dessuten vært en forutsetning ved Stortingets tidligere behandling at forslag til reformer skulle være såkalt kostnadsnøytrale. Dette er fulgt opp i proposisjonen ved at forslag som medfører økte utgifter, er dekket inn gjennom tilsvarende innstramminger. Dette er også en av forklaringene på at det ikke foreslås endringer i folketrygden som skal bygge ut eksisterende velferdsordninger - én av flere forklaringer. I et så komplisert og sammensatt system som trygdeordningene er, vil endringer i regelverket nødvendigvis medføre omfordelingsvirkninger. Disse virkningene er imidlertid gjennomgående små, med unntak av forslaget om å erstatte dagens husholdsstønad med et barnetilsynstillegg. En samlet komite er for øvrig enig i dette. SV mener imidlertid at stønadssatsen er for lav, som saksordfører redegjorde for, og foreslår i tillegg å utvide ordningen til også å omfatte personer som mottar rehabiliteringspenger. Arbeiderpartiet vil ikke støtte forslaget til SV, som for øvrig er en nyskapning i folketrygden. Vi vil imidlertid vise til at hele problemkomplekset - sykepenger, rehabilitering, attføring og uførepensjon - er under utredning av Sandman-utvalget. Vi vil derfor komme tilbake til mange av de standpunktene som SV allerede har tatt, når vi skal behandle innstillingen fra dette utvalget på et senere tidspunkt. På alle disse områdene står vi overfor ytterst alvorlige utfordringer både når det gjelder å opprettholde arbeidsstyrken og mestre trygdeutgiftene. Endringer av denne typen som her foreslås av SV, og for så vidt også forslaget fra Høyre og SV om å opprettholde friinntekter på 1/2 G for personer under yrkesrettet attføring og samtidig utvide ordningen til å omfatte personer under medisinsk rehabilitering, går klart utover en omlegging av beregningsgrunnlaget, og kan i verste fall i neste omgang undergrave muligheten for en helhetlig tilnærming til problemkomplekset som er skissert.

       Utgangspunktet for proposisjonen er altså en teknisk og administrativ gjennomgang av reglene om rehabiliterings- og attføringspenger med sikte på å frigjøre ressurser rettet mot mer bistand til personer under attføring. Fattigdomsbekjempelse er et annet viktig element i proposisjonen.

       I utjamningsmeldingen, som ligger til behandling i Stortingets sosialkomite, trekkes det fram at levekårsproblem ofte er en følge av manglende tilknytning til arbeidslivet. Et enklere og bedre regelverk, som det her legges opp til, frigjør ressurser som kan brukes til bedre rehabilitering og attføring, og fører dermed til at flere kan komme tilbake i ordinært arbeid, i utdanning eller fungere bedre, og dermed bidra til å nå målene i sysselsettingspolitikken og i fordelingspolitikken.

       Forslagene i proposisjonen innebærer en viss omfordeling av ytelsene. De nye beregningsreglene vil gi dem uten eller med lavere inntekt høyere rehabiliterings- eller attføringspenger enn etter dagens regler. Dette vil gi en ikke ubetydelig bedring av den økonomiske situasjonen for denne gruppen. Videre viser beregninger at personer med avbrudd fra yrkeslivet, f.eks som følge av omsorg for barn, som etter dagens regler normalt har lave pensjonsrettigheter, i mange tilfeller vil kunne få høyere ytelser etter de nye beregningsreglene.

       Overgangsreglene som er antydet i proposisjonen, er rause og bygger på at de som er inne i et attføringsløp, i stor grad ikke skal få endret sine ytelser mens attføringen pågår. Dermed vil heller ikke personer som er inne i en løpende ytelse, bli møtt med virkningene av omleggingen. Den vil kun gjelde nye tilfeller.

Lodve Solholm (Frp) : Dette lovframlegget hadde ved sida av dei formåla som er nemnde før, også det vesentlege formålet å få fleire i arbeid. Det å vere på rehabilitering og attføring skulle vere eit korttidstilhøve. Det er ottefullt at det er så mange som no er på uføretrygd i vårt samfunn. Derfor er det viktigare enn nokon gong før å prøve å kome inn på eit tidlegare tidspunkt, før ein blir overført til uføretrygd, og få folk til å ta del i ein del førebyggande tiltak av ulik karakter, slik at ein kan få fleire i arbeid.

       Lovverket må bli enklare både å forstå og å praktisere. Det er viktig. Derfor er det også viktig at ein får lagt om berekningsgrunnlaget, som det no blir gjort forslag om. Det vil igjen vise, som tidlegare nemnt, at rehabiliteringssituasjonen er eit mellombels tilhøve, på lik linje med arbeidsløyse og sjukefråvær. Formålet med å endre berekningsgrunnlaget var også å frigjere ressursar til aktivt arbeid, til å hjelpe personar som var under attføring, slik at vi oppnår formålet, å få fleire i arbeid. Kortast mogleg tid på attføring og rehabilitering, det er til beste for dei det gjeld.

       Elles vil eg vise til innlegget frå Arbeidarpartiet sin talsmann, Odd Eriksen, som eg støttar fullt ut.

Ivar Østberg (KrF) : Lovforslaget om medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring som vi nå behandler, har som en hovedmålsetting å bidra til at flere kommer i arbeid. Det er dessverre mange eksempler på at både unge og eldre har opplevd at det ikke alltid har vært tilfellet. Mange har sittet med opplevelsen av at det greieste for de etater som skulle arbeide med dette, hadde vært at klienten/pasienten - eller hvilket navn vi bruker - hadde blitt uføretrygdet. Det er jo også den bekymring en samlet komite gir uttrykk for, nemlig den sterke økningen i antall uføretrygdede som vi har opplevd i de senere år. Det er min sterke overbevisning at medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring hadde vært et langt bedre tiltak for en rekke av dem som etter hvert er blitt uføretrygdet.

       For Kristelig Folkeparti er det derfor viktig at lovforslaget har som mål også å forenkle lovverket. Det er mange eksempler på at vi har fått forskjellige fortolkninger av lovverket avhengig av hvor en har levd og bodd i landet, og avhengig av hvilket kontor som har stått for forvaltningen av lovverket. Komiteen understreker derfor også betydningen av det samarbeid som må til mellom helsevesen, trygdeetat og arbeidsmarkedsetat. Skal vi nå målene, å få flere i arbeid, ved at medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring lykkes, må nettopp disse etater ha et godt samarbeid og ikke se på sitt ansvarsområde som noe som tilhører oss, men at lovverket er der nettopp for å tjene brukeren.

       En av de gode tingene ved endringsforslaget er at ytelsene nå gjøres pensjonsgivende. Det kan jo diskuteres hvilke begrep man skal bruke, men Kristelig Folkeparti er glad for det løft som tross alt ligger i forslaget når det gjelder lovfestede ytelser til dem som får minst, nemlig - som saksordfører pekte på - fra 1 G til 1,6 G.

       Det er også viktig å understreke at noe av hensikten nå er å frigjøre midler slik at det kan brukes mer menneskelige ressurser til aktiv bistand, aktivt arbeid, for å få gjennomført medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring. Kristelig Folkeparti er også enig i forslaget om å fjerne ulikhetene mellom satsene for uføretrygd og medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring, slik at vi ikke lenger opplever situasjoner hvor man faktisk velger uføretrygd ut fra økonomiske hensyn.

       Kristelig Folkeparti slutter opp om de lovforslag som er fremmet.

Sverre J Hoddevik (H) : Høyre har som de andre partiene positive forventninger til de forenklingene som skal komme i kjølvatnet av proposisjonen og innstillinga. Vi ser mulighetene for en mer målrettet ordning for å tilbakeføre de omtalte gruppene til meningsfylt arbeid. Vi ser behovet for heving av minsteytelsen, aksepterer den begrensede omfordelinga og setter pris på signaleffekten rettet mot arbeid og arbeidsinntekt i stedet for en beregningsmetode basert på trygd.

       Kompleksiteten i dagens regelverk er ikke bare arbeidskrevende, det blir også dokumentert at det medfører betydelige feilutbetalinger, som ikke engang lar seg måle. Frigjorte ressurser ved forenkling er tenkt tilbakepløyd til bedre tjenester. Likevel er det tenkt kostnadsnøytralitet som konsekvens av omlegginga. Vi får tro at dette resonnementet står seg også gjennom en senere evaluering - skjønt departementets beregninger av økonomiske og administrative konsekvenser ikke alltid holder i ettertid. La meg også her gjøre oppmerksom på at Høyre i et mindretallsforslag stresser provenynøytraliteten en smule idet vi går inn for å bibeholde mulighetene for en 1/2 G-inntjening gjennom arbeid uten direkte avkorting av ytelsene. Vi mener likevel dette er riktig, og vi har den motsatte analysen av hva departementet har med hensyn til incentiv til kontakt med arbeidslivet. Det har ikke latt seg gjøre å få fullt ut holdbare overslag over provenyeffekten av dette, all den stund departementet åpenbart ikke har et slikt avkortingsregnskap som verktøy.

       Vårt syn er i alle fall klart: Det å ha et ekstra motiv til en minimumskontakt med arbeidslivet gjennom en periode av korttidsytelse vil øke sjansene for en framtid i yrkeslivet i stedet for en lang framtid basert på trygd. Dette er altså det eneste punktet der Høyre forslagsvis avviker fra flertallet i denne innstillinga.

       Merknadsmessig skiller vi lag med flertallet på et likestillings- eller omvendt likestillingstema som knytter seg til motivet for brøken av deltidsarbeid i forhold til helse. Dette var nevnt som et tema også i SVs innlegg. Her synes vi flertallet går litt for langt i å forvente en uheldig effekt av kvinners spesielle måte å takle belastningsplager på, og tilsvarende for langt i å bestille - eller forvente - endringsforslag fra Regjeringa.

       Til slutt: Vi ser det altså som svært riktig at eksempelvis en høyst diskutabel ordning for husholdningsutgifter under attføring blir fjernet. Et annet eksempel er at et behovsprøvd barnetillegg blir gjort om til et enklere fast tillegg. Det har også en prinsipiell verdi at et sosialt sikkerhetsnett ikke nødvendigvis behøver å finnes i mange etater så lenge vi har en sosialordning i dette landet og en husbank med bostøtteordning som kan ta seg av den type spørsmål som der håndteres.

       Vårt forslag er allerede tatt opp.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det viktige for å gje fleire høve til rehabilitering og attføring er betre tilrettelegging og oppfølging. Realisering av rehabiliteringsmeldinga, og særleg forslaget om ein lokal koordinator, trur Senterpartiet vil vera avgjerande for at fleire skal ha høve til å lukkast. Lat meg frå den meldinga berre ganske raskt streka under at den einskilde skal møtast med respekt, at kommunen, arbeidsmarknadsetaten og trygdeetaten er seg særleg bevisst både det spesielle ansvaret den einskilde av instansane har, og det felles ansvaret dei har for oppfølging, likeins den haldninga og viljen som må vera til stades både frå den einskilde og frå arbeidsgjevaren.

       Proposisjonen i dag er ei av fleire saker som er lagde fram av sentrumsregjeringa, og som arbeidarpartiregjeringa no følgjer opp. Det er eit resultat av eit omstendeleg arbeid. Eit hovudmål er forenkling, frigjering av ressursar til oppfølging. Ei anna viktig oppgåve er å styrkja økonomien i ein rehabiliterings- og attføringsperiode til dei som har lita eller inga inntekt. Det er òg viktig å betra unge uføre sin situasjon. Eg er nøgd med at rehabiliterings- og attføringspengar no blir pensjonsgjevande inntekt.

       Det er sjølvsagt grunn til å stilla spørsmål ved enkeltelement i dei forslaga som her ligg føre. Når utgangspunktet er eit nøytralt proveny, seier det seg sjølv at når nokon skal hevast i botnen, er det andre som må yta. Det vil vera slik at ei forenkling f.eks av hushaldningsbidraget sjølvsagt vil innebera endring for nokon som vil gå ut over andre.

       Eg er nøgd med det arbeidet som er gjort så langt. Eg trur det er rett å sidestilla nivået her på enkeltsatsar med dagpengar, men eg vil gjerne streka under det behovet som no vil vera for at Regjeringa følgjer nøye med på dei utslaga som måtte vera, og spesielt utilsikta utslag, og melda det tilbake til Stortinget.

Statsråd Jørgen Kosmo : Kommunalkomiteens innstilling viser at det er oppnådd bred enighet om de fleste av Regjeringens forslag. Det er jeg svært fornøyd med. Det er viktig å få endret beregningsreglene på dette området. En tilslutning fra Stortinget til prinsippene for beregning av rehabiliterings- og attføringspengene vil markere at formålet med innsatsen er at personer under rehabilitering og attføring skal tilbake til arbeidslivet. Bedre og enklere regler frigjør også administrative ressurser som kan brukes til mer aktiv bistand overfor personer under attføring. Og disse ressursene bør ikke brukes til budsjettiltak - dette var rettet til representanten Lodve Solholm.

       Dette punktet er viktig for Regjeringen. I våre ambisjoner om modernisering av offentlig forvaltning legger vi vekt på mindre detaljstyring og ytterligere desentralisering. Det gir større lokal handlefrihet. Attføringsregelverket har på de områder proposisjonen foreslår endringer, vært unødig omfattende og uoversiktlig. Endringsforslagene gir et enklere og bedre regelverk med økt fokusering på mål og innhold i attføringen.

       De nye beregningsreglene er en oppfølging av St.meld.nr.35 (1994-1995), velferdsmeldingen. Beregningen av rehabiliterings- og attføringspenger skal, i tråd med det som der ble signalisert, ikke lenger følge beregningen av uførepensjon. Endringene synliggjør at ytelsene er midlertidige ytelser til livsopphold, og at målet for rehabilitering og attføring er at personen skal tilbake til arbeidslivet.

       Selv om kommunalkomiteens innstilling viser at det er tilslutning til departementets forslag til nye beregningsregler, har jeg merket meg at komiteens flertall er bekymret for minst én side av de nye beregningsreglene. Reglene legger til grunn at inntektsforholdene de tre siste årene før inntektsevnen blir redusert, skal være grunnlaget for beregningen av attføringspengene. Komiteflertallets bekymring er knyttet til om beregningsreglene på dette punktet vil ramme kvinner. Det kan skje ved at kvinner selv velger å redusere sin stilling ved belastningsplager, og at dette påvirker beregningsgrunnlaget på et senere tidspunkt. Jeg vil derfor, slik flertallet ber om, følge dette spørsmålet nøye og se om beregningsreglene kan slå ugunstig ut for denne gruppen.

       Utgangspunktet for arbeidet med Ot.prp.nr.48 var derfor at det skulle foretas en teknisk og administrativ gjennomgang av regelverket for rehabiliterings- og attføringspenger. Det var ikke lagt opp til en bred gjennomgang av ytelsen som sådan. Av den grunn er det ikke primært foreslått endringer i folketrygden som skal bygge ut eksisterende velferdsordninger. Jeg viser til at hele problemkomplekset sykepenger, rehabilitering/attføring og uførepensjon er under utredning av Sandman-utvalget. Det er grunn til å avvente utvalgets vurderinger slik at vi kan se sammenhengene på dette området og legge grunnlaget for løsninger som sikrer et helhetlig grep på utfordringene. På dette området står vi overfor ytterst alvorlige utfordringer når det gjelder å opprettholde arbeidsstyrken, motvirke passivitet og mestre trygdeutgiftene samt greie å hente ut den arbeidskraftreserven som ligger i denne gruppen. Det er en utfordring, men jeg er ikke i tvil om at vi med godt samarbeid skal kunne greie å finne fornuftige løsninger, samtidig som vi skal ha øynene godt rettet på de problemer som også SV reiser i komiteinnstillingen gjennom sine forslag.

       Vi er alle bekymret over økningen i antall uførepensjonister og høye utgifter til sykepenger. Forslagene i Ot.prp.nr.48 gir et bidrag til fortsatt aktiv innsats mot denne utviklingen. Beregningsreglene vil klart markere målet med rehabilitering og attføring. Enklere regler vil frigjøre administrativ innsats og styrke det faglige arbeidet. Dette, sammen med det store arbeidet som legges ned på attføringsområdet, er et godt grunnlag å bygge på for å møte de ytterligere utfordringene knyttet til veksten i antallet uførepensjonister. Og jeg ønsker å føye til: Det er et fåtall som ønsker å bli uførepensjonister fordi de ønsker seg en stille og rolig hverdag. De fleste føler at de blir tvunget over på en uførepensjon fordi de ikke strekker til i arbeidslivet. Det er den utfordringen vi er nødt til å møte.

       Arbeidsmarkedsetaten registrerte i fjor om lag 53.100 yrkeshemmede i gjennomsnitt. I gjennomsnitt deltok vel 44.000 av disse i arbeidsmarkedstiltak. Dette tallet har økt de siste årene, og det betyr at rundt 80 % av de yrkeshemmede til enhver tid deltar på aktive tiltak. 50 % av de som avsluttet attføring, går over i aktive løsninger, og flere blir formidlet til nytt arbeid. De gode resultatene har sin bakgrunn i høy etterspørsel etter arbeidskraft, men også et kvalitativt godt attføringsarbeid i arbeidsmarkedsetaten. Utfordringen videre blir å bygge ut disse arbeidsmarkedstiltakene i stedet for å redusere dem. Vinsten vil være at flere kommer i arbeid, og det vil være en betydelig gevinst for den enkelte og for samfunnet som sådant. Etatenes omfattende kontakt og samarbeid med arbeidsgiverne er et viktig bidrag for å nå målsettingene om at minst halvparten av de yrkeshemmede skal over i aktive løsninger. Forslagene i Ot.prp.nr.48 vil styrke og videreutvikle dette arbeidet gjennom beregningsreglenes understreking av målet om arbeid og et enklere regelverk som vil gi administrative effekter.

       Særlig er jeg glad for at forslagene, som vil føre til forenklinger for så vel forvaltningen som for enkeltindividene, får flertall. Dagens regler er kompliserte og arbeidskrevende for trygde- og arbeidsmarkedsetaten og vanskelige å forstå for stønadsmottakerne. De nye beregningsreglene vil redusere det administrative arbeidet og legge til rette for enklere samhandling mellom etatene ved at arbeidsmarkedsetaten overtar beregningen. Denne effekten vil bli brukt til tettere oppfølging og til bedre service.

       Jeg har lyst til å understreke at mye av innsatsen må rettes mot et kontinuerlig bedret samarbeid mellom den enkelte, den behandlende lege, arbeidslivet, de tidligere arbeidsgiverne, trygdekontoret og arbeidsmarkedsetaten. Dette er viktig og nødvendig for at vi skal kunne lykkes i det videre arbeidet.

       Dette vil også legge grunnlaget for en sikrere løsning med hensyn til forvaltningen av ytelsene og redusere det vi tidligere har sett: de altfor store feilutbetalingene - enten de går i den ene eller i den andre retningen. Dermed er det også lagt et forbedret grunnlag for det samlede rehabiliterings- og attføringsarbeidet, noe som igjen er en forutsetning for å dempe den sterke tilgangen til uførepensjonsordningen. Det er i seg selv viktig ettersom det er forventninger til begge etaters innsats på dette kritiske samfunnsområdet, både hver for seg og sammen. Det er fortsatt mange uløste oppgaver som vil kreve en stor innsats fra trygde- og arbeidsmarkedsetaten.

       Jeg vil igjen minne om at utjamningsmeldinga, som to regjeringer har lagt fram, ligger til behandling parallelt. Meldinga peker på at den gruppa som vi behandler i dag, nettopp omfatter dem som trenger til styrking av sin økonomi. De som har størst sjanse til bli fattige, er de som har kombinasjonen liten tilknytning til arbeidslivet og dårlig helse. Det er grunnen til at SV har ønsket å heve disse ytelsene allerede i dag, ikke på et generelt grunnlag, men fordi utjamningsmeldinga har dokumentert at omfordeling mellom trygdede som prinsipp ikke er tilstrekkelig hvis man ønsker å fjerne fattigdommen.

       Jeg vil også peke på at sosialhjelpa - som sikkerhetsnett - styres av regler som tvinger en til å realisere verdier for å få lov til å få tilgang til hjelpas midler. Dette er - som alle som har vært oppe her, har sagt - midlertidige ordninger som i en overgang skal hjelpe folk som er i en krise, tilbake til yrkeslivet igjen. Det kanskje å måtte selge huset sitt i en slik periode, tror jeg kan ta motet fra temmelig mange - hvis man skulle ende opp i en slik situasjon. Problemet er at når man nå fjerner behovsprøvinga, kan man lettere havne i en slik situasjon. Det vil derfor være helt nødvendig å heve noen av ytelsene.

       Jeg mener at det også burde være mulig å fokusere noe mer på det å bedre barnefamilienes situasjon enn det vi har greid i forbindelse med behandlinga, også med referanse til det som er sagt i utjamningsmeldinga.

       Utjamningsmeldinga dreier seg også om avkorting av trygd ved opphold på institusjon. Og i innstillinga står det:

       « En del pasienter avslutter institusjonsopphold fordi den personlige økonomien blir for dårlig. »... « Dette er personer som er under aktiv behandling med sikte på arbeid og dersom behandlingen avsluttes er sannsynligheten for å lykkes liten. »

       Jeg synes vi her har fått en ganske alvorlig opplysning. Det viser at hvis man er somatisk sjuk, slipper man avkortinga, men hvis man har et rusmiddelproblem eller et psykisk problem, kan man risikere at pasienter skriver seg ut, rett og slett fordi de ikke har penger til å betale regningene sine. Det synes jeg må være fryktelig uhensiktsmessig, og det er grunnen til at SV har gått imot disse siste lovparagrafene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 484)

       Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er for lengst omme. Presidenten vil foreslå at møtet i Odelstinget nå avbrytes, og at nytt møte settes kl. 18. - Det anses vedtatt.