Jørn L Stang (Frp)
(ordfører for saken):

       Det er som presidenten sa: Denne saken dreier seg om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner bl.a mellom Norge og Thailand.

       Det kan være aktuelt å forhandle med andre stater om tilsvarende avtaler som den som er inngått mellom Norge og Thailand. Komiteen er enig i at det gis mulighet for at nordmenn som straffedømmes i utlandet, kan sone straffen i Norge.

       Man slutter seg videre til forslaget fra Justisdepartementet om en utvidelse av adgangen til å iverksette avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer generelt. I særlige tilfeller skal det være adgang til å vurdere å kunne overføre domfelte til og fra Norge uten at det foreligger noen generell overføringsavtale mellom Norge og det aktuelle landet.

       Det er viktig å legge merke til at overføring til Norge kan finne sted uten omgjøring av straffen, selv om straffen er strengere enn hva den kunne blitt i Norge for tilsvarende lovbrudd.

       Myndighetene skal ikke utøve noen automatikk når det gjelder å be om at nordmenn som er dømt i utlandet, og som har bedt om overføring til norske fengsler, blir overført. Det å involvere seg i f.eks narkotikatrafikk eller misbruk av barn skal alltid innebære en kalkulert risiko for pådømmelse av svært streng straff, ikke bare i Norge, men i mange land. Uansett vil det måtte skje en konkret vurdering i det enkelte tilfellet av om overføring bør skje eller ikke, basert på gjeldende regelverk og inngåtte avtaler.

       Man ser problemet rundt « dobbel straffbarhet ». I tilfeller hvor det foreligger utenlandske straffedommer for handlinger som ikke rammes av norsk lov, vil det etter komiteens syn normalt ikke være aktuelt å overføre domfelte til fortsatt fengsling eller forvaring i Norge. Norske myndigheter må vurdere om en overføring vil kunne stride mot våre menneskerettslige forpliktelser. Det jeg tenker på, er at i forhold som sett med norske øyne må anses som lovlig utøvelse av ytringsfriheten, eller for den saks skyld religionsfriheten, må man via politiske og diplomatiske kanaler søke om å få domsstaten til å løslate vedkommende. Om nødvendig bør man vurdere å trekke inn internasjonale organer.

       Det kan være vanskelig å få inn i en avtale om overføring av domfelte at fullbyrdingsstaten skal ha benådningsrett. Det bør ikke være noe krav om dette, spesielt ikke når det gjelder forhold som er straffbart i Norge.

       I avtalen med Thailand er det bestemt at fullbyrdingsstaten kan fastsette en ny og lavere straff der lovgivningen krever det, men dersom den nye straffen er lavere enn gjenstående straffetid i domsstaten, kan domsstaten nekte overføring.

       Jeg vil også vektlegge en henvisning som en samlet komite står bak, til at det i Europarådet er utarbeidet en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen som lemper på kravet til at domfelte skal samtykke til overføring i visse tilfeller. Det er å merke seg at komiteen slutter seg til dette, og også anbefaler at det gis samtykke fra Stortinget til avtalen som er inngått mellom Norge og Thailand.

       Fremskrittspartiet vil for sin del vektlegge betydningen av at domfelte normalt soner den straffen som er idømt i vedkommende land, slik at fullbyrdingen ikke svekkes ved overføring og mulighet for soning i sitt hjemland. Derfor vil det være en fordel at fullbyrdingsmetoden som hovedregel legges til grunn, slik at domfelte må sone en straff som ikke er mildere enn den straffen som er fastsatt av domsstaten, dog ikke ut over det som er maksimumsstraff for samme forhold i Norge.

       Jeg vil også fremheve to forhold som Fremskrittspartiet er meget opptatt av. For det første bør det være en plikt for statsborgere å sone i hjemlandet når hjemlandet krever det, uten at den domfelte har mulighet eller rett til å motsette seg det, og foreslår derfor i tråd med dette en presisering i den nye § 12, som er beskrevet i vårt forslag nr. 1. Videre er vi prinsipielt mot doble statsborgerskap. Personer som er såkalt norske statsborgere i tillegg til statsborgere i sitt opprinnelsesland, bør sone fengselsstraff i sitt opprinnelsesland eller i domsstaten. Derfor bør nettopp det jeg nå har skissert, legges til grunn i videre avtaler som Norge inngår om overføring av domfelte.

       Med dette tar jeg også opp forslagene fra Fremskrittspartiet, nr. 1 og 2, og vil be om en separat votering over hvert av forslagene.

       Jeg vil også gjøre presidenten oppmerksom på at det i innledningen til forslag nr. 1 er en feil. Innledningen skal lyde som følger:

       « I lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte gjøres følgende endringer: ».

       Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sier at grunnlaget for nye bilaterale avtaler skal være den europeiske overføringskonvensjonen og gjeldende overføringslov, med de unntak som Stortinget gir tilslutning til her i dag. Det er kanskje en selvfølge. Men samtidig sies det fra Høyre og Fremskrittspartiet at fullbyrdingsmetoden som hovedregel skal legges til grunn for avtaler med andre land.

       Den europeiske overføringskonvensjonen er det grunnleggende utgangspunktet for vår lovgivning og bør være det også for avtaler med andre land. Ifølge denne konvensjonen gis fullbyrdingsstaten mulighet til å velge mellom å omgjøre straffen eller fortsette fullbyrdingen. Selv om fortsatt fullbyrdelse besluttes, skal straffen alltid settes ned der den overskrider maksimumsstraffen for et tilsvarende lovbrudd i fullbyrdingsstaten. Hovedregelen i dag er at fullbyrdingsmetoden skal brukes. Dagens regelverk er imidlertid utformet med sikte på overføring etter overføringskonvensjonen som gjelder mellom europeiske stater, hvor det er sterke likhetstrekk mellom de strafferettslige tradisjonene. De statene det er aktuelt for Norge å inngå nye bilaterale avtaler med, vil ofte ha en strengere straffelovgivning og en strengere utmålingspraksis enn Norge.

       Vi har merket oss at flere høringsinstanser har betenkeligheter med å godta å fullbyrde lengre straffer enn man selv ville eller kunne idømt. Riksadvokaten gir bl.a uttrykk for at et vilkår om at straffer ilagt i domsstaten kan settes ned, hadde vært ønskelig som hovedregel, men er enig i at en ikke bør avskjære muligheten for å foreta overføring der domsstaten stiller som betingelse for overføring at reglene om fortsatt fullbyrding uten tilpassing blir fulgt. Men slike tilfeller bør være unntak i det utgangspunkt Norge bør ha ved avtaler med andre land. Selvsagt vil det være domsstaten som vil ha det avgjørende ordet.

       Når Høyre og Fremskrittspartiet fastslår at fullbyrdingsmetoden skal legges til grunn, ivaretar dette etter vårt syn ikke intensjonene i den europeiske overføringskonvensjonen eller norsk lovgivning, og heller ikke den skepsis riksadvokaten gir uttrykk for. I et enklere språk betyr det at norske myndigheter bør prøve å sikre avtaler som gir mulighet til å vurdere fullbyrding eller omgjøring i individuelle tilfeller. Det betyr at en bør sikre muligheter for å omgjøre straffen i tilfeller der denne virker urimelig streng etter norsk lovgivning, eller der straffen overskrider strafferammene for tilsvarende forhold i Norge. Det bør i utgangspunktet ikke være en målsetting for Norge, i de tilfeller en etter henvendelse har avtale og velger å ta hjem en norsk statsborger for soning i Norge, at vedkommende skal sone det mangedobbelte av pådømt straff for tilsvarende forhold i Norge, selv om det ikke overskrider maksimumsstraffen. Avtaler forutsetter jo uansett at det blir enighet med domsstaten.

       Bare dette for å klargjøre innholdet i merknader fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti versus merknader fra Høyre og Fremskrittspartiet, som det ikke er like lett å lese direkte ut av innstillingen.

Bjørn Hernæs (H) : Høyre slutter seg på de vesentligste områdene til forslaget om endringer i overføringsloven, noe som innebærer at bilaterale avtaler om fullbyrdelsen av utenlandske straffedommer kan gjennomføres uten ytterligere lovvedtak, at fullbyrdelsen av dommen i regelen skal skje med den domfeltes samtykke, og at fullbyrdelsen skjer i overensstemmelse med den norske fengselslovgivningen.

       Allikevel bør hovedregelen fortsatt være at en dom pådømt i utlandet bør sones der, men med mulighet for overføring dersom spesielle omstendigheter tilsier det. Domfeltes mulighet og sjanse til å bli rehabilitert i samfunnet kan være en slik omstendighet. På den annen side bør alle nordmenn være oppmerksom på at enkelte land har svært strenge straffer når det gjelder f.eks narkotika og seksuelt misbruk av barn. Land som står utenfor den vestlige verden må ikke få det inntrykk at vi ser med lemfeldighet på slik kriminalitet, og at vi nærmest automatisk etterkommer et i og for seg naturlig ønske fra domfelte om å få sone i Norge. Vi vil derfor fra Høyres side understreke at hovedregelen må være at en dom pådømt i utlandet må sones der, men at det er mulighet for overføring dersom spesielle omstendigheter tilsier det. Derfor mener vi det er riktig å ha mest mulig fleksibilitet i soningsmulighetene. Dersom overføring finner sted, må fullbyrdelsen ikke svekkes, og domfelte må sone en straff som ikke er mildere enn den straffen som er fastsatt av domstolen i det landet forbrytelsen har funnet sted, men selvsagt ikke utover det som er maksimumsstraffen for de samme forhold i Norge.

Statsråd Hanne Harlem : Det forslaget Odelstinget nå behandler, er til en lovendring som vil føre til en vesentlig utvidelse av adgangen til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer. Det vil også føre til at Norge vil kunne iverksette en avtale mellom Norge og Thailand om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner. Videre vil Norge kunne slutte seg til en tilleggsprotokoll til overføringskonvensjonen som gjør enkelte unntak fra kravet om at den domfelte må samtykke til overføring.

       Soning av dommer på frihetsstraff i utlandet kan være hardt. Den domfelte er som oftest langt fra slektninger og venner og kan ikke nødvendigvis språket. Forholdene i fengslene kan være dårlige, og soning i utlandet kan ikke minst også vanskeliggjøre den domfeltes tilbakeføring til samfunnet. Det er derfor ønskelig at nordmenn som straffedømmes i utlandet gis en mulighet til å sone i Norge. På samme måte bør det legges til rette for at utlendinger som er straffedømt i Norge, kan få sone i sitt hjemland.

       Overføringsloven slik den i dag lyder, gir liten mulighet til å fullbyrde frihetsstraff idømt i land utenfor Europa. Behovet for overføring kan imidlertid være minst like stort i tilfeller der en nordmann er domfelt i et ikke-europeisk land. En mer omfattende adgang til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer har støtte både i humanitære hensyn og hensynet til rehabilitering. Og jeg nevner også at de fleste høringsinstansene er positive til lovutkastet.

       Lovforslaget åpner for at straffen skal kunne fullbyrdes i Norge, selv om den overskrider strafferammene for tilsvarende forhold i Norge. Noen har funnet dette betenkelig, og det kan det også være. Alternativet kan være at den domfelte i stedet må sone i domsstaten, på tross av at vedkommende ønsker å sone i hjemlandet, men likevel vil sone den totale straffen som er pådømt i domsstaten. Etter mitt skjønn bør norske myndigheter i slike tilfeller kunne forsøke å få gjennomslag for å omgjøre straffen, slik at den faller innenfor norske strafferammer. Jeg har vanskelig for å forstå mindretallet, som består av Høyre og Fremskrittspartiet, som sier at fullbyrdingsprinsippet uten videre skal legges til grunn, nettopp fordi man vil kunne få noen veldig ekstreme utslag ved forhold som straffes svært strengt i land med en annen kultur, langt vekk fra Norge - så kommer man hjem og soner en forferdelig mye lengre straff enn mannen på nabocella, som har gjort nøyaktig det samme.

       Jeg er i tillegg uenig i forslagene fra Fremskrittspartiet om at den domfelte skal ha plikt til å sone i det landet vedkommende er statsborger av. Overføring til hjemlandet mot den domfeltes vilje bør bare skje i de tilfeller der den domfelte har flyttet til hjemlandet for å unndra seg straffen, og i tilfeller der domfelte skal utvises som følge av straffedommen. Forslaget fra Fremskrittspartiet vil innebære en vesentlig utvidelse i dette. Den domfelte kan jo ha sterk tilknytning til Norge selv om han eller hun ikke har statsborgerskap her. Dersom vedkommende skal fortsette å bo i Norge når straffen er sonet, kan fullbyrding i et annet land ødelegge muligheten for en effektiv tilbakeføring til det norske samfunn. Og dette gjør seg i desto større grad gjeldende i de tilfellene som er tatt opp når det gjelder dobbelt statsborgerskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 532)