Gunn Karin Gjul (A)
(ordfører for saken):

       Et stort flertall i komiteen støtter Regjeringens forslag til endringer i viltloven.

       Bakgrunnen for endringene av viltloven §§12 og 14 er ønsket om å sikre en mer differensiert og fleksibel forvaltning av de fire store rovdyrartene, ikke minst av hensyn til at jordbruk og tamreinsdrift kan ivaretas på en bedre måte enn i dag.

       Dagens §12 er svært uklar i forholdet til adgangen til å foreta ren preventiv felling av rovdyr. Derfor går vi nå inn for en endring av regelen, slik at den klart gir adgang til å felle rovdyr som et ledd i å forebygge skader.

       Den nye regelen legger til grunn en differensiert forvaltningspraksis med kjerneområder og forvaltningsområder. Innenfor disse områdene blir det opprettholdt et strengt vern med restriktive regler for uttak av skadedyr. Utenfor disse områdene legges det opp til en mer liberal felling enn dagens praksis. På denne måten kan en aktivt hindre etablering av rovvilt i områder med store konflikter.

       Økningen i bestanden av store rovdyr og spesielt ulv gjør at vi nå kan endre praksis og praktisere en langt mer fleksibel forvaltning enn tidligere. Fram til for få år siden var ulven direkte utrydningstruet. Den store økningen i familiegrupper de siste to-tre årene gjør at myndighetene nå kan og bør opptre mer aktivt. Samtidig vil jeg understreke at forvaltningen skal sørge for at vi oppfyller målet om levedyktige bestander av både bjørn, jerv og ulv. Det innebærer at rovdyra blir underlagt et strengt vern innenfor kjerneområdene.

       Arbeiderpartiet er av den oppfatning at den differensierte forvaltning er det best egnede virkemiddel for å oppfylle målet om levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrartene i Norge, med bakgrunn i målet om at det skal være mulig å drive aktivt utmarksbeite samtidig som vi sikrer rovviltbestandene. Ved å konsentrere innsatsen av forebyggende tiltak til sentrale leveområder for rovvilt, kan vi oppnå større effekt når det gjelder bestandenes overlevelse, enn ved å spre tiltakene.

       Endringene av §12 gjør at vår forfatningspraksis blir mer lik praksisen i de andre landene som har forpliktet seg etter Bern-konvensjonen. Vi mener at endringene er i samsvar med unntaksmulighetene i Bern-konvensjonens artikkel 9, hvor målet er å avverge skade på husdyr.

       Regjeringen foreslår å overføre ansvaret for viltforvaltningen til kommunene. Dette får tilslutning fra en samlet komite.

       Vi er enig i at det er viktig å få en sterkere lokal forankring av viltforvaltningen. Endringene vil føre til at kommunenes og rettighetshavernes ansvar og rolle styrkes. Kommunene vil med overføringen av disse virkemidlene for viltforvaltningen også få ansvar for fellingsavgifter og viltfond. Komiteen har i tre budsjettinnstillinger bedt Miljøverndepartementet innføre etterskuddsvis betaling av fellingsavgifter. En enstemmig komite forutsetter at en slik ordning etableres samtidig som ansvaret overføres til den enkelte kommune.

       De nye og viktige endringene i viltloven har fått bred oppslutning i komiteen. Jeg tror at disse lovendringene vil være et viktig tiltak for å dempe konflikten når det gjelder rovdyr og bufe.

Øyvind Vaksdal (Frp) : De endringsforslag i viltloven som vi i dag har til behandling, synes vi i hovedsak er fornuftige skritt i riktig retning. Vi er derfor tilfreds med at det er et stort flertall i komiteen som har sluttet seg til endringsforslagene.

       Bakgrunnen for endringene er behovet for tilpassing av lovverket i forhold til økende bestander av de fire store rovviltartene og de utfordringene vi har fått som følge av dette, noe som også representanten Gjul allerede har vært inne på.

       Vi synes bl.a at det er fornuftig at en får en sterkere lokal forankring av viltforvaltningen med sterkere juridiske og økonomiske virkemidler på lokalnivået, i og med at endringene medfører overføring av ansvar og virkemidler til kommunene.

       I forhold til adgangen til ren preventiv felling i § 12, hvor vi tidligere hadde svært uklare bestemmelser, får vi nå på plass en mye bedre presisering enn tidligere. Vi mener også helt klart at dette medfører en langt mer liberal adgang til felling utenfor de sentrale leveområder for rovvilt enn dagens praksis. Vi ønsker imidlertid å presisere at når man først gir fellingstillatelse, bør fellingen skje på en mest mulig effektiv måte. Det er derfor avgjørende at nødvendige og effektive hjelpemidler tas i bruk, slik at vi får til avliving på en hurtig og human måte og slipper jaging og forsøk på felling over lengre tid.

       Vi synes også at staten i større grad skal ta det økonomiske ansvar for kostnadene ved skadedyrfelling der fellingen skyldes den statlige rovdyrpolitikk. Vi finner det klart uheldig at dette skal dekkes av den skadelidende. Vi synes imidlertid at lovendringene i hovedsak går i riktig retning, og Fremskrittspartiet vil derfor støtte de foreslåtte endringene.

Bror Yngve Rahm (KrF) : De foreslåtte endringene i viltloven, som i dag får full tilslutning, er viktige for å bidra til en mer effektiv og målrettet rovdyrforvaltning. Som kjent er den grunnleggende målsettingen for norsk rovdyrforvaltning å sikre levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene i Norge og samtidig opprettholde et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein utnytte beiteressursene i utmarka. For å oppnå dette støtter Kristelig Folkeparti forslaget om en differensiert forvaltning, altså at det i avgrensede områder ikke skal legges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr, og at rovdyrbestandene i disse områdene i første rekke skal forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt på gaupe.

       Innenfor særskilte kjerneområder og forvaltningssoner for store rovdyr skal det iverksettes forebyggende omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tamrein. Målet om levedyktige bestander av bjørn, ulv og jerv i Sør-Norge skal primært nås gjennom forvaltning innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltningssoner.

       Dagens utforming av § 12 i viltloven er uklar i forhold til mulighetene for forebyggende felling. Kristelig Folkeparti støtter derfor også at § 12 i viltloven endres med sikte på en tilpasning av fellingsbestemmelsene for rovvilt som gjør skade. Kriteriene for felling skal være forskjellige for ulike områder. Denne endringen gir grunnlag for en mer liberal fellingsadgang enn i dag i visse områder. Dette er områder som ligger utenfor kjerneområder eller i såkalte forvaltningssoner.

       Konfliktnivået mellom verneinteressene og næringsinteressene i områder med rovdyr har lenge vært svært høyt. Av forståelige grunner reagerer mange på til dels store tap av husdyr med de belastninger det medfører både økonomisk og følelsesmessig. Samtidig er det viktig å understreke mange distrikters avhengighet av denne typen næringer. De er en viktig forutsetning for bosetting i Distrikts-Norge. En rovdyrpolitikk som kan ivareta hensynet til ulike kryssende interesser med et så lavt konfliktnivå som mulig, må derfor fortsatt være en overordnet målsetting.

       De endringer som nå er foreslått i viltloven, er en videreføring av den forrige regjeringens mål og intensjoner for rovdyrpolitikken. Det legges i denne omgang ikke opp til noen omfattende rovdyrdebatt, men Odelstinget foretar i dag viktige justeringer av enkelte paragrafer som kan bidra til å senke konfliktnivået og motvirke for omfattende skadevirkninger på bufe og eiendom, samtidig som det legges opp til levedyktige rovdyrbestander i Norge.

       Selv om det ikke legges opp til en omfattende ny rovdyrdebatt under dagens behandling, er det neppe siste gang at denne saken diskuteres i en eller annen form i storting og odelsting.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Regjeringens vedtak om å tillate ulv i nye områder av landet, nærmere bestemt i etableringsområder som omfatter Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Østfold, Oslo og deler av Buskerud, Akershus og Hedmark, har naturlig nok blitt møtt med reaksjoner. Rovdyrpolitikken er og blir omtvistet, og den er ikke mindre kontroversiell etter at dette utspillet fra Regjeringen ble kjent. Denne saken kommer vi imidlertid tilbake til når prøveordningen er gjennomført og høringsrunden avsluttet.

       Et springende punkt i debatten er spørsmålet om hvor store bestander av rovviltarter det er realistisk å etablere i Norge, vurdert opp mot interesser knyttet til beitebruk og andre utmarksnæringer. Spørsmålet kan stilles på bakgrunn av at det norske bosettingsmønsteret er særpreget i Europa. Med tanke på så vel bosetting som rovdyr har vi små marginer å gå på i Norge, dersom ønsket er å unngå et uakseptabelt konfliktnivå. Det kan således bli svært vanskelig i praksis å få til en balansert rovdyrforvaltning, slik saken nå ligger an. Men som sagt, denne diskusjonen vil vi komme for fullt tilbake til på et senere tidspunkt.

       Dagens tema er endring av viltloven, og på det punktet kan det nå registreres bred politisk enighet. Det synes jeg er et godt tegn i tiden, og Senterpartiet ønsker endringene velkommen. Et stort flertall i komiteen skriver uten forbehold at endringen av § 12 vil gi en langt mer liberal anledning til å felle rovdyr enn det som tidligere har vært tilfellet. Flertallet sier også i klartekst at felling av rovdyr ikke er det samme som jakt, og det presiseres at felling etter § 12 i viltloven skal effektueres raskt. Videre er det grunn til å merke seg at det heretter kan gis regler om felling utenom fastsatt jakttid av bestemte viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon. Ja, dette er nye toner, og de er høyst aktuelle. Det kan være grunn til å minne om den uklare situasjonen som oppstod da det ble vedtatt å felle den radiomerkede ulven Fenre. Det må kunne fastslås at den foreslåtte endrede lovteksten vil forebygge at slike episoder skjer igjen.

       Isolert sett vil lovendringen bli møtt med tilfredshet i mange deler av landet. Når jeg her bruker ordene « isolert sett », er det selvfølgelig fordi det nye lovinitiativet med en viss rett kan oppfattes som et forsøk på å sukre pillen. Med det menes at mer effektiv felling av rovdyr blir sett i sammenheng med forslaget om å gi de fire store rovviltarter et fristed i mange og store områder av norsk villmark, der folk lever og bor. Dette resonnementet kan ingen av oss avvise helt. Derfor synes jeg det er nødvendig å presisere at en i og for seg velkommen endring av viltloven ikke vil demme opp mot følgene av det som nå avtegner seg som Regjeringens rovdyrpolitikk.

       Poenget her er at det skal bli lettere å felle rovdyr utenfor det flertallet benevner som kjerneområder eller forvaltningssoner, men det sier seg sjøl at jo flere og større disse områdene er, desto mer vil vi oppleve av tilspissede konflikter. Senterpartiet støtter lovendringen og dermed også tanken om differensiert forvaltning, som ligger til grunn. Men det aller viktigste for oss, er at vi får en rovviltforvaltning som både på kort og lang sikt gir nødvendig trygghet for så vel mennesker som dyr.

       Til slutt: Et flertall, der også Senterpartiet er med, mener at differensiert forvaltning er det mest egnede virkemiddel for å oppfylle målet om levedyktige bestander at de fire store rovdyrartene i Norge. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at Senterpartiet mener at utgangspunktet for å etablere levedyktige bestander er det sørskandinaviske området, og at Norge i en slik sammenheng vil være beredt til å ta sin del av forpliktelsene vedrørende de fire store rovviltarter, i tråd med Bern-konvensjonens bestemmelser.

Ingrid Fiskaa (SV) : Noreg har eit ansvar for å følgja opp internasjonale avtalar, og Bern-konvensjonen om biologisk mangfald er ein slik avtale. Likevel meiner ikkje SV at vern om det biologiske mangfaldet er noko vi skal etterleva berre fordi ein internasjonal avtale forpliktar oss til det. Å verna om alle dei ulike artane som finst i norsk natur, er nødvendig for å ha eit overlevingsdyktig miljø òg i framtida. SV erkjenner òg at utmarksnæring er ei viktig næring både for miljøet og for å oppretthalda busettinga i distrikta. Det er derfor viktig å gje gode vilkår for denne næringa.

       SV er einig i ideen om at det kan vera lettare å fella rovdyr utanfor kjerneområda enn innanfor, og støttar derfor prinsippet om ei differensiert forvaltning. Vi er likevel ueinige med fleirtalet på eit par punkt. For det første meiner SV at differensiert forvalting må knytast til faktisk utført skade. Fleirtalets lovforslag, der det heiter at ein skal gje løyve til felling av rovdyr « for å forhindre skade på bufe eller tamrein », definerer rovdyr utanfor kjerneområdet nærmast som « fritt vilt », og opnar for ein praksis som står i motsetnad til våre internasjonale forpliktingar gjennom Bern-konvensjonen. Derfor har SV fremma forslag om at løyve til felling berre skal bli gjeve for å forhindra ytterlegare skade.

       For det andre er det viktig for SV at alternativ til felling må prøvast ut, slik Bern-konvensjonen òg krev. Førebyggande tiltak, som tilsyn, gjeting, bruk av hund, inngjerding, flytting av sau til alternative beiteområde osb., må vurderast grundig, slik at felling berre kan skje når det ikkje finst andre alternativ. I Abruzzo i Italia har det vore satsa stort på førebygging. Her har ein systematisk over mange år arbeidd for at rovdyr, bufe og folk skal kunna fungera saman. Dette har ikkje berre gjeve positive resultat for både næring og rovdyr, men det har også gjeve det aktuelle området ei oppblomstring i form av tilflytting. SV føreslår derfor at me gjer oss nytte av erfaringar frå slike prosjekt og gjennomfører liknande forskingsprosjekt i rovdyrutsette område i Noreg. Dette vil kunna gje oss ny kunnskap om rovdyrspørsmål og samtidig vera ei spennande distriktssatsing, spesielt for ungdom.

       Det er òg eit problem knytt til definisjonen av kjerneområda. Det er eit faktum at kjerneområda i enkelte tilfelle har vore definerte på ein slik måte at rovdyrstammen det er meint for, oppheld seg like mykje utanfor kjerneområdet som innanfor. Dette gjer ordninga med differensiert forvalting meir problematisk. SV er oppteken av at det må vera mogleg å justera grensene for kjerneområda dersom dette viser seg å vera nødvendig.

       I dag blir rovdyrspørsmålet framstilt einsidig som ein konflikt mellom vern av biologisk mangfald og næringsinteressene til bønder i rovdyrutsette område. Slik må det ikkje nødvendigvis vera. Forsøksprosjekt av den typen SV føreslår, vil kunna bidra til å overvinna denne konflikten.

       Ja.

       De foreslåtte endringene i viltloven springer ut fra et behov for en mer effektiv, fleksibel viltforvaltning med økt lokal forankring. Endringene er i tråd med forslag fra den foregående regjeringen, og Venstre støtter forslagene.

       Det ligger fast at vi skal opprettholde levedyktige stammer av de store rovdyrene. Vi skal også ha et landbruk der utmark blir benyttet til beitemark for bufe og tamrein. Vi vet at Norge benytter utmarka til beiting i større grad enn andre europeiske land. Derfor trenger vi fleksibel forvaltning for å nå begge målene.

       Vi vet at vi har fått en økt mengde av de store rovdyrene de siste årene, men mengden rovdyr er fremdeles liten, bestandene er fåtallige, og vi har ennå ikke tilstrekkelig kunnskap om hva « levedyktige stammer » innebærer. Derfor må de mest truede artene fremdeles oppfattes som truet og utsatt for uforutsigbare bestandsnedganger, særlig i langsiktig og genetisk perspektiv. Det bør fremdeles være åpning for at rovdyrene kan benytte andre deler av landet enn kjerneområdene, særlig så lenge skadenivået er på et minimum, og de samme områdene ikke brukes aktivt til landbruksformål.

       Dagens foreslåtte endring av § 12, når det gjelder felling av rovvilt for å forhindre skade, må også i framtiden medføre en restriktiv praksis, spesielt innenfor fastsatte kjerneområder og nærmere bestemte forvaltningssoner.

       Venstre ser det som positivt at forvaltningen av de utnyttbare viltressursene får en sterkere lokal forankring. Jeg vil understreke at økt ansvar også stiller større krav til kompetanse, slik at en får en forvaltning basert på kunnskap om bestandene og respekt for de forpliktelsene vi har påtatt oss i forhold til bl.a. Bern-konvensjonen.

Gunnar Halvorsen (A) : Jeg ser på denne forandringen av viltloven som positiv. Det at det nå blir en mer differensiert forvaltning ved felling av rovdyr, er bra. Dette innebærer at når rovvilt er inne i kjerneområdet, blir det vanskeligere å felle det, mens utenfor blir det langt mer liberal adgang til felling.

       Mitt utgangspunkt er at når et rovdyr på lovlig måte er bestemt avlivet, bør det skje på den raskeste og mest humane måten. Dette mener jeg ikke har vært praksisen til nå. I § 14 åpnes det for bruk av fangst som kan være bedre enn jakt. For eksempel er gaupejakt vanskelig, og da bør det også vurderes om en ikke kan ta snøscooter i bruk, iallfall til utkjøring av poster, og at f.eks redskap til fangst i større grad bør brukes i framtiden.

       Det er også positivt at retten til forfølging av såret vilt på annens grunn utvides. Men det som kanskje er den viktigste endringen i viltloven, er at kommunene nå får et langt større ansvar. Kommunen gis et økonomisk ansvar for innkreving av fellingsavgift og skal ha tyngden av de midlene som tildeles fylkesmannen. Dette viltfondet som nå opprettes, vil bli viktig i den kommunale viltforvaltningen. Jeg mener at også jegeravgiften, eller deler av jegeravgiften, kunne ha vært overført til det kommunale viltfond, men det får kanskje komme på et senere tidspunkt.

       Når det gjelder merknadene om opprettelse av et profesjonelt jegerkorps, har for så vidt det vært omtalt i budsjettet tidligere. Jeg er litt skeptisk til at den kunnskapen som finnes utover på bygdene, skal undervurderes til fordel for teoretisk kursede jegere. Men det kommer vel an på hva komiteen legger i ordet « profesjonelt », for jeg tror mange på bygdene vil bli skuffet hvis det kom en gjeng i veldressede uniformer og med moteriktige klær og skulle lære gamle bygdefolk hvordan en skal avlive dyrene i skogen.

       Hovedinntrykket av endringene er som sagt positivt. Men det som likevel blir viktig, er saken som ikke er til debatt i dag, og det er forslaget om størrelsen på kjerneområdet, spesielt i forhold til ulv. Hva som skal være utenfor, og hva som skal være innenfor, blir helt avgjørende. Jeg vil allerede nå si at det å slippe ulven over Glomma og helt ned til Telemark og Aust-Agder, er etter min vurdering galt. Men det blir en senere debatt.

Presidenten: Det var én stemmeforklaring. Er det flere stemmeforklaringer? - Det er det ikke.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 548)