Arne Lyngstad (KrF) (ordfører for saken):

       De endringer i opplæringsloven som legges fram for Odelstinget i dag, er i hovedsak en oppfølging av tidligere debatter knyttet til kompetansereformen og evaluering av Reform 94 i videregående opplæring.

       Det er en enstemmig komite som går inn for å gi voksne rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring. Voksne som først er tatt inn i videregående opplæring, får også rett til å fullføre et treårig løp. Regjeringen anslår at 5.000 voksne vil ta videregående opplæring hvert år, og den anslår kostnaden ved denne lovfestingen til 247 mill. kr. Disse anslagene er beheftet med usikkerhet både når det gjelder antall voksne og totalkostnadene. Det er derfor nødvendig å følge utviklingen nøye.

       Som saksordfører har det vært viktig å få oppslutning om at staten skal betale merkostnaden ved denne nye reformen. Jeg er fornøyd med at en samlet komite foreslår å be Regjeringen legge til grunn at staten skal fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett til videregående opplæring.

       Skal fylkene og kommunene klare å gi tilbud til de voksne, kreves det en aktiv tilrettelegging. De må også kunne bruke studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og andre tilbydere av grunnskole og videregående opplæring. Her går flertallet lenger enn Regjeringen, da det for oss er viktig å få fram nok tilbydere, men fylkene og kommunene skal fortsatt ha ansvaret både for tilbudet og kvaliteten.

       La meg gå inn på noen områder som Kristelig Folkeparti spesielt vil framheve. Godkjenningsordningen for lærebøker blir nå foreslått opphevet. Kristelig Folkeparti støtter dette. Vi mener kvalitetskontrollen ivaretas best gjennom åpen lærebokkritikk og bruk av flere kilder.

       Under komiteens arbeid har det kommet inn tre innspill jeg ønsker å kommentere. Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Høyre har funnet det nødvendig å foreslå en presisering av privatskoleloven når det gjelder godkjenning av friskoler. I behandlingen av en konkret søknad på Sørlandet har statsråden nærmest en prinsipiell argumentasjon knyttet til nedgang i elevtall og fare for nedleggelser av offentlige skoler. Etter Kristelig Folkepartis vurdering er dette en innskrenking av foreldreretten i folkesvake kommuner. Dette er udemokratisk og bryter med lovens formål og intensjon. Det er derfor nødvendig å presisere at det ikke skal legges ensidig vekt på nedgang i elevtall i en samlet vurdering.

       Alle friskoler har som konsekvens en nedgang i elevtall i den offentlige skolen. Dette kriteriet er derfor ubrukbart som eneste kriterium. Jeg viser her til argumentasjonen i merknaden til de nevnte partier. Kristelig Folkeparti ønsker å gi den offentlige skolen gode vilkår. På denne bakgrunn vil Kristelig Folkeparti at kommunene har forutsigbare rammer når det etableres friskoler. Det bør lages en korreksjonsordning i kommunenes inntektssystem som kan inneholde en overgangsperiode på to til tre år før etablering av friskoler får full effekt i overføringssystemet. Jeg forutsetter at Regjeringen iverksetter endringene i privatskoleloven senest fra skoleåret 2000-2001.

       En samlet komite går inn for å be Regjeringen legge fram en sak der en drøfter årsakene til og konsekvensene av skolenedleggelse. I denne saken bør det fremmes tiltak for å støtte opp under grendeskolene i livskraftige lokalmiljø. En av årsakene til at denne debatten kommer i stadig flere kommuner, er innstramningen i kommuneøkonomien. En bedret kommuneøkonomi vil hjelpe nedleggingstruede skoler. Vi trenger også nye tiltak for å ivareta grendeskolene. Kristelig Folkeparti mener det nå er riktig å vurdere å knytte disse debattene til reglene for kommuneplaner. Disse rulleres hvert fjerde år, og en unngår i mellomtiden stor uro om grendeskolens framtid.

       Det andre Regjeringen bør vurdere, er å flytte ansvaret for skoleskyss fra fylkeskommunen til kommunen. Kommunene håper å spare penger på å legge ned skoler, og så tar de ikke med utgiftene til økt skoleskyss, fordi dette kommer på et annet budsjett. Dette er dårlig samfunnsøkonomi, og her må vi få fram totalkostnadene.

       Kristelig Folkeparti og flertallet ønsker å endre reglene for målavstemning i skolekretsene. Kristelig Folkeparti har hele tiden ment det har vært et viktig kulturpolitisk anliggende å sikre allmenn deltakelse i avstemninger om skolens opplæringsmål. Dette henger nært sammen med identiteten i lokalsamfunnet som skolen er en del av. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet her har snudd, og forutsetter at lovendringen blir iverksatt senest skoleåret 2000-2001.

       Jeg vil så ta opp de mindretallsforslag som Kristelig Folkeparti er forslagsstiller til.

       Ulf Erik Knudsen (Frp) : I lys av at det begynner å bli sent på natten skal det ikke bli mange replikker, men et par blir det nok i løpet av debatten.

       Stemmerettsreglene ved valg av opplæringsmål ble endret med virkning fra 1999. Endringen gikk ut på at det bare var foreldre til elever ved den skole dette vedkom, som skulle ha stemmerett i slike saker.

       Fremskrittspartiets primære syn er at det er foreldrenes soleklare rett å bestemme opplæring for sine barn. Når det gjelder målform, er ikke dette veldig lett gjennomførbart overfor den enkelte, spesielt i små skoler. Men den lovendring som ble gjort, var et svært positivt skritt i riktig retning, mener vi.

       Etter 1. august 1999 har det ifølge Noregs Mållag vært avstemninger ved 16 skoler, og et soleklart flertall skoler er nå i gang med å bytte over til bokmål. Når foreldrene selv kan bestemme, velger de altså i stor utstrek-ning bokmål. Dette mener sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV at det må settes en stopper for. Når foreldrene begynner å bruke sin rettighet og velger den målform som de mener barna bør ha, er dette en fare for lokalsamfunnet! Jeg finner det svært betenkelig at foreldrene skal kunne overstyres og prisgis et flertall i kommunestyret og i befolkningen generelt når det gjelder valg av målform for sine barn.

       Mitt spørsmål til representanten er: Er det slik at det er greit å gi foreldrene demokratiske rettigheter så lenge de stemmer slik det politiske flertall vil at de skal stemme? Jeg stiller meg også spørsmål om hva som blir det neste forslaget for å innskrenke foreldrenes frihet og rettigheter i den norske skole.

Arne Lyngstad (KrF) : I Kristelig Folkeparti støttet vi ikke endringen som flertallet gjorde for to år tilbake. Vi har hele tiden ment at opplæringsmål er et spørsmål som angår kulturen i et lokalsamfunn, og således er en del av lokaldemokratiet som alle stemmeberettigede i det lokalmiljøet bør få være delaktig i.

       Vi ønsker ikke å sette en stopper for foreldrenes muligheter til å bestemme opplæringsmål. Derfor beholdes de reglene som finnes i opplæringsloven om å kunne starte egne klasser, egne grupper, dersom det er mange i foreldrekretsen og foreldregrupper som ønsker det. Jeg opplever det slik at her har vi et kulturpolitisk standpunkt som harmonerer godt med foreldrenes mulighet til å velge et annet opplæringsmål.

       Dagen i dag er ein stor dag for alle vaksne som ønskjer seg vidaregåande opplæring. Etter at Arbeidarpartiet i fleire omgangar har gjort framlegg om å gje vaksne rett til vidaregåande opplæring, er det nå ein realitet at eit stort fleirtal stør dette. Ja, det er verdt å merke seg at også Høgre vil røyste for dette nå. Eit av dei store problema knytt til Reform 94 var den såkalla omfangsforskrifta. Denne forskrifta var det ingen fylke som makta å følgje opp dei siste åra. Dette gjekk ut over dei vaksne søkarane. Nå er dette historie, og Odelstinget tar nå eit langt steg for satsing på kunnskapssamfunnet. For meg er det underleg at Framstegspartiet framleis vil røyste imot ei slik lovfesting av retten for vaksne. Retten til vidaregåande opplæring er nemleg eit viktig grunnlag for etter- og vidareutdanningsreforma.

       For om lag to år sidan debatterte og vedtok Odelstinget endringar i lova når det gjaldt skulemålsrøystingar. Røysteretten blei da innsnevra til å gjelde foreldre til born i skulen. Arbeidarpartiet gjorde det da klart at dersom ei slik endring ville få negative konsekvensar, ville me kome attende raskt og vurdere dette på nytt.

       Arbeidarpartiet meiner at opplæringsmålet er ein del av den lokale kulturarven. Slik sett er den òg ein del av lokaldemokratiet. Alt tyder på at sidan endringa om at røysteretten berre skulle gjelde foreldre til born i skulen, har det vore eit stort engasjement for å halde nye røystingar. Frå Noregs Mållag har me fått opplyst at sidan 1. august i fjor har det vore eller skal vere røystingar ved 16 skular i dette skuleåret. Ved 13 av desse skulane var opplæringsmålet nynorsk før røystinga. Til nå har utfallet blitt at nynorsken har tapa i halvparten av desse krinsane. Det er vanskeleg å spå utfallet dersom røysteretten hadde vore allmenn, men det er all grunn til å tru at resultatet ville ha blitt annleis.

       Nå er det eit stort fleirtal som ønskjer å gå attende til allmenn røysterett, og eg vil be statsråden om at denne endringa kan bli sett i verk så snart som mogleg.

       Ei anna sak det er litt usemje om, er framlegget til endring under § 8-1. Da Arbeidarpartiet gjekk inn for gjeldande lovformulering i 1998, var dette mest for å sikre omsynet til dei funksjonshemma. Me veit at funksjonshemma born og unge har stort utbytte av å bli integrert i sitt heimemiljø. Dersom me skal ha ein fellesskule for alle, er det viktig at dei funksjonshemma skal ha denne retten. Eg er glad for at sentrumspartia nå har snudd i denne saka.

       Arbeidarpartiet er opptatt av å sikre både elevar og tilsette mot overgrep og mobbing. Derfor må det berre heilt unntaksvis vere høve til å flytte elevar med åtferdsvanskar. Eg vil særskilt gjere merksam på elevar med Tourettes syndrom som ikkje tidlegare har fått denne diagnosen. Denne kategorien unge må ein vere merksam på når det står i loven at alle tiltak skal prøvast ut før ein set i verk ei eventuell flytting.

       Det er eit fleirtal som nå ønskjer å oppheve det førebelse unntaket frå parallellutgåveregelen når det gjeld administrativ programvare. I opplæringslova står det at slik programvare skal kome både på nynorsk og bokmål. I føresegnene til paragrafen er det gjort eit unntak frå denne regelen når det gjeld administrativ programvare. Dette unntaket skulle vere mellombels. Nå har dette unntaket vara i eitt års tid, og nå vil altså eit fleirtal at det snart må opphøyre. Denne saka er viktig både i høve til å jamstille nynorsk og bokmål og for at bokmåls- og nynorskelevane får dei same vilkåra i skulen. Men ei slik oppheving av unntaket må ikkje føre med seg at skulane innfører ein engelsk versjon for å unngå denne lovføresegna.

       Til slutt: Odelstinget handsamar i dag ei rekkje lovendringar som vil innverke på skulekvardagen til den einskilde elev og den einskilde vaksne som nå får rett til grunnskule og vidaregåande opplæring. Men i diskusjonen kring paragrafar og rettar må me ikkje gløyme å arbeide for ein kvalitativt god skule for alle, med motiverte elevar, dyktige lærarar og føremålstenlege skulelokale. Lover og òg ressursar og organisering er viktige verkemiddel for å få ein slik skule.

       Det er et spørsmål om man i denne sammenheng benytter lovrevisjonen til å bytte ut et dårlig begrep med et som er enda verre. Som negativt ladet merkelapp skulle « kompetanse på et lavere nivå » være åpenbar.

       Slik vi ser det, er delkompetanse en fullverdig kompetanse, men man har gjennomgått en ikke fullstendig fagkrets. Man har kanskje tatt for seg enkelte fag eller deler av disse fagene. Den tilegnede kompetansen kan ikke uten videre anses å være av dårligere kvalitet eller på et lavere nivå. Men den er kanskje mer spesifikt knyttet til de enkelte fag eller deler av fag som man har tatt. Det er altså snakk om kompetanse på et bestemt avgrenset område.

       Inntil vi finner noe bedre uttrykk, synes jeg derfor begrepet « delkompetanse » fortsatt bør brukes. Mitt konkrete spørsmål til representanten Oppebøen Hansen er: Ser han noen betenkeligheter ved det nye begrepet « kompetanse på et lavere nivå »?

       Mitt spørsmål er: Gjelder forbehold om negative virkninger også Arbeiderpartiets nye standpunkt, og vil det gå mer enn ett år før man revurderer det?

       Jo, eg synest det er på sin plass å nemne Høgre i denne samanhengen når det gjeld vaksne sin rett til vidaregåande opplæring, og den lovfestinga som er foreslått, og som kjem til å bli vedtatt. For det er faktisk første gongen at Høgre røyster for å lovfeste ein rett etter at Reform 94 blei foreslått og innført.

       Når eg seier at det er ein stor dag, meiner eg det er ein stor dag for Arbeidarpartiet, som har kjempa for dette spørsmålet i fleire år. Og det er jo slik at ein må opp om morgonen for å få til noko, og det er tidleg på morgonen nå.

       Når det gjeld val av språkform og den kuvendinga som representanten Lønning påstår me har gjort, er det også slik at Arbeidarpartiet ser at det er ein tendens til at det er eit stort engasjement frå bokmålsfolket for å få endra språkforma i dei enkelte skulekrinsane. Det engasjementet har oppstått på bakgrunn av den innsnevringa som eit fleirtal i denne salen gjorde da vi behandla opplæringslova for to år sidan. Når Arbeidarpartiet har revurdert si oppfatning av saka, er det fordi vi meiner at det er ei kulturpolitisk sak, og det er ei lokaldemokratisk sak. Det må heller ikkje vere slik i ei folkerøysting om det t.d. skal innførast øl i forretningane rundt omkring i kommunane, at det er berre dei som drikk alkohol, som får lov å vere med og røyste. Det er ei sak for heile samfunnet.

Gunnar Skaug hadde har gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Presidenten har grunn til å anta at det nå er et ønske om at replikkadgangen kun skal konsentreres om statsrådens innlegg. Hvis det ønsket imøtekommes, ville iallfall presidenten for sin del være veldig glad av hensyn til den resterende del av dagens program.

       Ursula Evje (Frp):

       Det er ikke mange punkter i innstillingen som er gjenstand for dissens. Det er enighet om de viktigste delene av reformverket, derunder lovfestingen av rett for voksne til videregående opplæring. Høyre tok forbehold da vi behandlet opplæringsloven, om at vi ønsket å se nærmere beregninger av hva dette ville innebære. De beregningene har vi fått, og selv om de er beheftet med betydelig usikkerhet, synes vi at de gir et tilstrekkelig grunnlag til å vedta reformen. Jeg vil anta at anslaget på 5.000 i utgangspunktet er et realistisk anslag, vel å merke under forutsetning av at arbeidsmarkedssituasjonen fortsetter å være så positiv som den er i øyeblikket. Skulle vi få en betydelig arbeidsledighet i årene fremover, så vil etter alt å dømme etterspørselen komme til å øke betydelig og omkostningene tilsvarende. Det er i så tilfelle en omkostning vi må være beredt til å ta.

       Høyre har på ett punkt advart mot en forhåpentligvis utilsiktet uklarhet i flertallets innstilling. Det gjelder regelen om å gi adgang til å sette standpunktkarakter for andre enn den offentlige skolen. Vi har ment at den forskjellsbehandling som dette inviterer til mellom tilbydere av videregående opplæring, er uheldig. Og vi har ment og mener at det vil skape vesentlig klarere og ryddigere forhold dersom man likebehandler alle og lar privatistordningen være kvalitetskontrollen for de tilbudene som blir gitt.

       Så en kort merknad til forslaget om å presisere ordlyden i privatskoleloven § 25. Som det er sagt i merknaden fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, burde det under normale forhold ha vært unødvendig å foreslå en slik presisering av lovteksten. Når Stortinget har behandlet sakens realitet så sent som for et halvt år siden og trukket opp retningslinjene for det skjønn som skal utøves, burde det ikke være nødvendig å bruke teskjemetoden og foreta en presisering av lovteksten. Statsrådens håndtering av en konkret sak, hvor avgjørelsen helt klart er på kollisjonskurs med stortingsflertallets oppfatning, har imidlertid gjort det nødvendig å forandre lovens ordlyd slik at det ikke skal være noen tvil om hva som er grensene for det skjønnsrommet statsråden har å foreta sine vurderinger innenfor. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte dette forslaget ved sin stemmegivning slik at vi kan få en kontrovers mindre når det gjelder den videre debatt om godkjenning av private skoler.

       Til sist: Det er gledelig at vi får opphevet den sentralstyrte godkjenningsordning Norge praktisk talt har vært alene om i den vestlige verden, når det gjelder læremateriell i skolen. Jeg er ganske overbevist om at aktørene, dvs. forbrukerne, lærebokforfatterne og forlagene, vil være i stand til å ivareta kvalitetskontrollen på en betryggende måte.

Rolf Reikvam (SV) : Det er en viktig utdanningspolitisk reform vi i dag skal vedta. Vi setter den foreløpige sluttstrek her i Stortinget for etter- og videreutdanningsreformen. Vi skal lovfeste voksnes rett til grunnskole og til videregående opplæring.

       Når det gjelder spørsmålet om å åpne for andre tilbydere for å sørge for at denne reformen blir gjennomført, synes jeg representanten Reikvam gikk vel langt når han kalte dette en privatisering. Vi har statlige videregående skoler i deler av landet - jeg går ut fra at de ikke vil falle inn under privatiseringsbegrepet - vi har folkehøyskoler som kan gi deleksamener, og vi har Bjørknes, som etter min kunnskap har drevet med å ta opp flere og flere av dem som ble stående igjen på perrongen da Reform 94 kjørte forbi, slik at formuleringene her åpner for flere praktiske muligheter. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for hva som blir valgt.

       Jeg oppfatter det slik at de ulike formuleringene og forslagene som er fremmet om målformer, i praksis også er en viktig kulturpolitisk markering. Det gjelder for det første stemmerettsreglene ved målformavstemninger. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fulgt opp det forbeholdet de selv tok - og som representanten Oppebøen Hansen viste til - bygd på de erfaringer som de har.

       Jeg vil også vise til de formuleringene komiteen har slått fast når det gjelder oppgaven å sørge for administrativ programvare etter en konkret tidsplan, og også sørge for at Stortinget får tilbake praktiske planer og vurderinger av hvordan man kan følge opp med parallelle læremidler, som er vesentlige deler av læreplanen når det gjelder andre læremidler enn de som er trykt.

       Når det gjelder privatskoleloven, skal jeg ikke si mer enn at det som står i komiteinnstillingen, er fyllestgjørende nok. Der er det beskrevet klart hvorfor Venstre står sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dette. Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet subsidiært kan stemme for forslaget.

       Jeg skal i dette innlegget nøye meg med noen kommentarer knyttet til et par andre forhold. For godt og vel tolv timer siden behandlet Stortinget innstillingen om en handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Vi har i komiteinnstillingen vært borte i dette på to måter - på forskjellige vis og i en bred forstand - det å skape uro. Et av spørsmålene gjelder muligheten for en elev til ikke å skulle gå på nærskolen når spesielle forhold tilsier det. Jeg tror det er en sosial realitet at det er slik. Jeg har selv besøkt så mange skoler at jeg vet at lærere anstrenger seg til det ytterste. Jeg vet også at i mange, mange tilfeller vil man med godt tilfang av ressurser og med kompetanse i nærheten av skolen klare det. Men det finnes situasjoner hvor det ikke går, og i de situasjonene vil det etter min og Venstres mening være en klar fordel at eleven flyttes til et annet sted, men med et forpliktende opplegg.

       Et annet aspekt ved dette har helt andre overtoner. Komiteen kommenterer vold i skolen. I deler av landet er det et stigende problem. Det er vold som ytrer seg mot lærere. Etter et brev fra Riksadvokaten er det slik at vold mot lærere kan anmeldes av skoleledelsen eller av skoleetaten i kommunen. Det ville vært ønskelig at det ble laget ensartede retningslinjer for hele landet når det gjelder dette forholdet, og at vold mot elever fra andre elever også blir reagert på, slik at det gis retningslinjer for og en endelig juridisk avklaring av at både skoleledelsen og skoleadministrasjonen kan følge opp dette. Man må aldri risikere at den svakeste parten blir stående igjen alene. Det er den sikreste måten å sørge for at en voldsepisode utvikler seg til det enda verre på og skaper et mobbemiljø, helt uavhengig av hva som ellers skaper mobbing og hvordan mobbeaktiviteten ter seg.

       Komiteen har også valgt å gå inn på spørsmålet om grendeskoler. Man har valgt en svært bevisst formulering når man ber statsråden komme tilbake med konkrete tiltak « for å støtte opp under grendeskolen i livskraftige lokalmiljø ». I det ligger det at ikke alle lokalmiljø er det. Men det er nok ganske mange lokalmiljø som opplever å miste skolen av andre grunner enn de grunner som kan knytte seg til kampen om kommunal økonomi. Det går jo en slags bedriftsøkonomisk farsott over landet, hvor noen mener at det er ren automatikk i å slå ting sammen - så får man en slags rasjonaliseringsgevinst av det. I bl.a de tilfellene er det særdeles viktig at økonomien ikke gjøres til en ideologi langt bortenfor det å være verktøy. Ikke minst fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen - som har dyp respekt for at utdanning representerer en institusjon og ikke en sektor, slik sosialøkonomene ville like å uttrykke det - er dette en meget klar markering. Og det er selvfølgelig en stor glede for meg som stortingsrepresentant å vite at en annen representant, som er sosialøkonom, har bidratt til denne alminnelige folkeopplysning.

Statsråd Trond Giske : Jeg er glad for komiteens behandling av denne odelstingsproposisjonen. I det alt vesentlige har komiteen sluttet seg til de forslag som er fremmet av Regjeringen. Det er viktig og gledelig at så å si en samlet komite er enig når det gjelder hovedtrekkene i kompetansereformen, der grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne er sentrale elementer.

       Jeg har merket meg at komiteen har understreket at retten til grunnskoleopplæring for voksne også omfatter dem som på grunn av sykdom eller skade har behov for fornyet grunnskoleopplæring. Det nye lovkapitlet 4A dekker også denne gruppen, og jeg er enig i at dette må følges godt opp fra kommunenes side.

       Opplegget for grunnskoleopplæring og videregående opplæring er basert på de voksnes behov for fleksible løsninger, løsninger som gjør det mulig å kombinere studier med andre forpliktelser som voksne ofte har i forhold til arbeidsgiver, familie og et aktivt samfunnsliv. De voksne vet oftest hva de er interessert i å studere, og det er derfor viktig at de får tilbud som svarer til deres spesifikke behov. Bruk av IKT vil bl.a kunne være en virkningsfull metode for å gjøre tilbudene fleksible og tilpassede.

       Et flertall i komiteen har vist til tidligere vedtak i Stortinget om at elever som gis opplæring i studieforbundenes regi, skal få elevstatus og standpunktkarakterer. Jeg kan bekrefte at departementet arbeider med revidering av forskriftene, og at spørsmålet vil bli behandlet der.

       Imidlertid valgte statsråden å ikke kommentere det forslaget som Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre fremmer, og som Fremskrittspartiet har varslet subsidiær støtte til, om presisering av privatskoleloven når det gjelder godkjenning av friskoler. Jeg tar det som en selvfølge at statsråden vil legge til grunn det samme skjønn og de samme prinsipper som flertallet nå slår fast i loven, og jeg vil be statsråden bekrefte at han også vil legge den forståelsen til grunn for sin utøvelse av loven.

Statsråd Trond Giske : Jeg er glad for at representanten Lyngstad er glad for at jeg har sluttet meg til det komiteen har sagt om rett til opplæring også for dem som blir hindret på grunn av sykdom og skade.

       Når det gjelder spørsmålet om det som representanten Lyngstad kaller for friskolene, og som jeg kaller for privatskolene, vil statsråden selvsagt legge til grunn det Stortinget vedtar ved den lovendringen som nå skjer. Dette er jo ikke en ny debatt, den springer tilbake til et forslag som Arbeiderpartiet hadde med motsatt fortegn i Stortinget for en tid tilbake, som ikke ble vedtatt. Nå vedtas det motsatte av det som Arbeiderpartiet den gangen foreslo, man får altså aktivt inn i loven det som Stortinget den gangen la til grunn. Sånn sett er det i og for seg ikke noe nytt, men det blir nå skrevet inn i loven at man ikke ensidig kan legge elevtallet i en kommune til grunn i skjønnsvurderingen, og det vil statsråden selvsagt også legge til grunn i sin skjønnsutøvelse.

Ursula Evje (Frp) : Helt kort:

       Statsråden sa at de voksne vet oftest hva de vil ha, og det er helt korrekt. Nettopp det utsagnet knytter seg opp til Fremskrittspartiets betenkeligheter når det gjelder å si ja til rett til videregående opplæring for voksne. Når de voksne vet hva de vil ha, og vi har begrenset med skoleplasser, begrenset med lærlingplasser - begrensninger i det meste her - er vi nødt til å stille spørsmålet hvordan flertallet tenker seg at dette skal løses. Vil ungdommen - de ordinære rettighetselever - få sitt annet- eller tredjevalg når vi vet at de voksne rettighetselevene ikke vil akseptere å bli diktert? Og er det sånn at barn og ungdom må ta det som er igjen, vil dette fort medføre et kostbart opplæringstilbud fordi nye kurs vil bli søkt av disse barna og ungdommene som etter- og videreutdanning i fremtiden. På denne bakgrunn ser ikke vi på dette som alfa og omega og noe som fører oss inn i fremtiden. Det vil føre en utdøende rase inn i en bedre fremtid, men det vil neppe gi rettighetselever mellom 16 og 19 år det store pushet for å gå inn i arbeidslivet med flagget til topps. Og så lenge flertallet ikke har kommet med noe konkret om hvordan dette skal løses, annet enn at de gjentar det de har gjort med høyere utdanning - de øker volumet og senker kvaliteten for å få plass til flere for å dempe arbeidsledigheten - kan vi ikke gå med på det. Men jeg ville veldig gjerne at statsråden, hvis han har muligheter til det nå, utdyper dette noe nærmere.

Statsråd Trond Giske : Den muligheten har statsråden, takket være representanten Evjes spørsmål.

       Elevene mellom 16 og 19 år har sine rettigheter i behold. 95 % av elevene får sine førstevalg oppfylt. Den retten står ved lag. Å se på dem som er over 19 år som en utdøende rase, som representanten Evje omtaler dem som her, kan en i og for seg sikkert med rette hevde, men derfra til å si at ikke også de skal få mulighet til å ta den videregående opplæringen som den lovendringen som i dag blir vedtatt, medfører, er kanskje et drøyt skritt. Jeg ser ingen motsetning mellom det å gi alle voksne mulighet til å ta videregående opplæring og det å ivareta rettighetselevenes muligheter samtidig. Nå hører det med til historien at Fremskrittspartiet også var imot Stortingets vedtak om å gi elevene mellom 16 og 19 år rett til videregående opplæring, så sånn sett er det en viss konsistens i representanten Evjes argumentasjon. Men jeg tror at samfunnet som helhet og hvert enkelt menneske tjener på at man får mulighet til å ta videregående opplæring. Vi tjener på det som enkeltmennesker, vi tjener på det økonomisk som samfunn - og vi tjener på det helhetlig.

       Det er selvsagt ikke sånn at rettighetselevene mellom 16 og 19 år og de voksne skal få den samme type tilbud. Vi har tvert imot lagt til grunn at de voksne skal få et tilrettelagt tilbud tilpasset sin arbeidssituasjon og familiesituasjon - de har andre ansvarsoppgaver og en annen familiesituasjon. Jeg tror det er fullt mulig å ivareta de hensynene samtidig som man gir ungdommen mulighet til å ta videregående opplæring.

Statsråd Trond Giske : Representanten Lønning spør om jeg er glad for den lovendring som nå skjer, eller den presisering av privatskolelovens ordlyd som stortingsflertallet nå etter alt å dømme foretar.

       Nei, denne statsråden er ikke glad for det, denne statsråden hadde helst sett at Stortinget hadde vedtatt det Arbeiderpartiet foreslo, nemlig at når etablering av privatskoler truer grendeskoler, skulle man ha det som grunnlag for å si nei til etablering av privatskoler. Det har Stortinget allerede sagt nei til. Det ble nedstemt da Arbeiderpartiet foreslo det. Jeg beklager jo særlig at et parti som Senterpartiet, som svært ofte markedsfører seg som distriktenes parti, likevel er med på et vedtak som gjør det lettere å legge ned grendeskoler, lettere å legge ned skoler i distriktene - og dermed er de antakelig også med på å gjøre det vanskeligere å bosette seg i distriktene. Så mitt svar på spørsmålet fra representanten Lønning er: Nei dessverre, jeg skulle ønske at man heller hadde sluttet til Arbeiderpartiets politikk på det punktet. Men det er jo ikke noe nytt, for den debatten har vi hatt i Stortinget tidligere. At Stortinget nå på en måte vedtar i lovs form det samme som Stortinget tidligere har sagt, og som denne statsråden også tidligere fra Stortingets talerstol har sagt at han har forstått at Stortinget har sagt, er ikke noe nytt. Det er likevel ikke noe positivt for denne statsråden. Men selvsagt, en statsråd gjør jo lurt i å følge det Stortinget vedtar, og det kommer jeg også til å gjøre i denne saken.

       Så til punktskriftspørsmålet. Den loven som vi nå vedtar, gir rett til opplæring i punktskrift. Vi får en lovfestet rett til det. Selvsagt må den retten gjøres reell ved at lærebøker og -materiell er på plass ved skoleårets start. Jeg kan ikke gi garantier fra denne talerstolen. Den eneste garantien jeg kan gi representanten Lønning, er at jeg skal gjøre det jeg kan for at det læremateriellet skal være på plass når skoleåret starter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

       (Votering, se side 650)