Lodve Solholm (Frp)
(ordførar for saka):

       Dette er ei sak som til ein viss grad er ei oppfølging av eit vedtak som vart gjort i Stortinget den 29. februar 1996, der Stortinget bad Regjeringa om å legge fram ei stortingsmelding om ei livslang læringsreform. Forslaget er bygt på ei NOU-utgreiing, 1997:25 Ny kompetanse.

       Det er ei stor og viktig reform vi i dag er invitert til å gjere vedtak om. Eg er derfor glad for å kunne seie at det er ein samla komite som i det store og heile står bak innstillinga. Komiteen er einig om å lovfeste retten til permisjon for utdanning, både heil- og delvis permisjon. Vi er også einige om at denne lova ikkje må bli eit hinder slik at eksisterande ordningar som partane i arbeidslivet har forhandla seg fram til, ikkje lenger skal kunne følgjast opp. Eg skal kome tilbake til det seinare.

       Det er veldig få ting komiteen er ueinig om. Det som er interessant, er at alle høyringsinstansane stort sett har gitt positive tilbakemeldingar når det gjeld dette lovforslaget. Dei ser behovet for ein lovfesta rett til permisjon for utdanning. Det som også er viktig, er at denne lovproposisjonen legg opp til at hovudformålet er at ein skal auke kompetansen i næringslivet, ved at ein no også kan få moglegheit til vidareutdanning.

       Det er klart at det er visse forskrifter som må inn her for å regulere denne permisjonsretten, slik at den ikkje legg hinder i vegen for bedriftenes daglege drift og vanlege personalpolitikk. Det som også er viktig å få med, er at det ikkje må bli slik at det nødvendigvis går ut over dei minste bedriftene.

       Ein samla komite meiner at kompetansekravet skal ligge der, men vi ser også behovet for at enkelte arbeidstakarar kan få gjere ferdig ei grunn- og vidareutdanning som dei kanskje ikkje har fått høve til tidlegare.

       Ueinigheitene går meir på lærlingordningane og dei mellombels tilsette. Likevel er det viktig å peike på at komiteen liksom departementet meiner at arbeidstakarane må ha moglegheit til å ta fleire utdanningspermisjonar i løpet av sin yrkesaktive karriere. Komiteen er også einig med departementet i at hovudregelen bør vere at arbeidstakaren ikkje skal ha rett til ny utdanningspermisjon før det har gått minst eitt år sidan den førre permisjonen tok til og det har gått dobbelt så lang tid som den førre permisjonen varte. Komiteen meiner likevel at utdanningspermisjon for kurs av kortare lengd må vere unntatt frå hovudregelen, slik at dette ikkje er til hinder for allereie framforhandla forhold i arbeidslivet. Derfor peikar vi på at for dei fleste yrkesgrupper med grunnutdanning frå universitet, vitskapleg høgskule og/eller høgskular er trongen for yrkesretta kurs av vidareutdannande karakter nokså snarleg etter grunnutdanninga og starten i arbeidslivet. For ein del av desse gruppene er det dessutan aktuelt å starte på ei formalisert spesialisering gjennom ein kombinasjon av rettleiing i arbeid og mange kurs av kortare lengd. Ein må rekne med at relativt mange vil skifte tenestestad for å få teljande teneste for spesialiseringa.

       Komiteen legg vekt på at innføringa av ein lovfesta permisjonsrett, basert på krav om at arbeidstakaren skal ha vore i arbeidslivet i minst tre år og tilsett hjå arbeidsgivaren dei siste to åra, ikkje må legge hinder i vegen for å halde oppe og vidareutvikle det mønsteret for etter- og vidareutdanning som blir praktisert for ymse yrkesgrupper.

       Det er litt ueinigheit i komiteen når det gjeld akkurat dette med kor mange år ein skal ha vore ute i yrkesaktivt liv før ein kan få ta ut full permisjon. Men det er vel kanskje ein del kosmetikk i akkurat den ueinigheita. Likevel er komiteen av den meining at permisjon ikkje kan krevjast dersom dette er til hinder for forsvarleg drift og planlegging av verksemda. Arbeidsgivaren skal innan ei viss tid gi arbeidstakaren skriftleg melding om dette. Det er viktig å peike på at permisjonen skal nyttast til etter- og vidareutdanning, og at den skal vere innafor organiserte rammer. Det er også viktig å ta med at utdanning utover vidaregåande skule og grunnskule må vere yrkesrelatert og omfatte alle typar arbeidsmarknadsrelevant etter- og vidareutdanning.

       Eg vil på vegner av Framstegspartiet likevel gå endå vidare. Vi meiner at permisjon berre skal bli gitt til utdanning som gir dokumentert kompetanse. Framfor å svekke kravet til dokumentert kompetanse bør arbeidet med å etablere dokumentasjon prioriterast av partane i arbeidslivet.

       Det er også verd å merke seg at departementet i utgangspunktet fremma eit lovforslag som ikkje gjorde det mogleg å ta ut deltidspermisjon. Komiteen er usamd med departementet i det, og det er ein samla komite som understrekar at det er kombinasjonen av arbeid og utdanning som vil vere alternativet for folk flest, grunna økonomi og familieliv. Det vil vere den beste og kanskje den einaste måten som vil gjere det mogleg. Derfor hevdar komiteen at ei av hovudutfordringane som er lagde til grunn i den nye kompetansereforma, er at utdanningstilboda i større grad skal rette seg mot å gi høve til å kombinere arbeid og utdanning. Mange vaksne menneske vil i framtida ønskje å ta utdanning ved sida av å arbeide, og lov om rett til utdanningspermisjon må ikkje legge hinder i vegen for ein slik mogleg veg å gå.

       Komiteen meiner derfor at det er like stor trong for ein lovfesta rett til delvis permisjon som ein lovfesta rett til heil permisjon. Dette vil også vere i tråd med arbeidsmarknaden og verksemdene sine behov. Utviklinga av kompetansesamfunnet vil vere best tent med at dei vaksne si etter- og vidareutdanning kan kombinerast med arbeid.

       Komiteen peiker på at for ei rekkje yrkesgrupper er etter- og vidareutdanning og spesialisering basert på kombinasjonen av arbeid og deltidsstudium, der deltidsstudia anten skjer regelmessig gjennom eit eller fleire semester eller ved hyppige og kortare kurs eller utdanningstilbod.

       Det er også viktig å få med at komiteen har teke opp problemstillinga når det gjeld dei arbeidstakarane som ikkje er omfatta av arbeidsmiljølova, og ber Regjeringa om å følgje dette opp.

       Det er ein del ueinigheit i komiteen. Det går på dette med mellombels tilsette. Fleirtalet meiner at reforma og permisjonsretten også skal gjelde for dei mellombels tilsette, mens mindretalet, Høgre og Framstegspartiet, meiner at vi bør vente med å utvide denne lova til også å gjelde mellombels tilsette til vi får erfaringar med ho. Dette er også i tråd med høyringsinstansane KS og NHO.

       Elles er ein også inne på dette med tvistemål - at ein kan legge dei til det vanlege rettsapparatet. Vi frå Høgre og Framstegspartiet meiner at dette er ein såpass viktig og stor reform at ein ønskjer å løyse dette på ein best mogleg måte.

       Ja.

       Odd Eriksen (A) : Det er på mange måter viktig å understreke det saksordføreren var inne på, nemlig den brede prinsipielle enigheten med hensyn til innfasingen av denne reformen. Det er likevel enkelte sider ved den hvor det er en viss uenighet, og la meg stille et spørsmål til representanten Solholm som går på forholdet til de midlertidig ansatte.

       Arbeiderpartiet ser på de midlertidig ansatte som en ikke ubetydelig del av arbeidsstokken. Det vil nok også være slik i framtiden at de vil utgjøre en viss del, og da vil det etter vår vurdering være uheldig om man holder en så betydelig gruppe arbeidstakere unna de rettighetsbestemmelsene som loven legger opp til. La meg vise til det arbeidet som skjer innenfor EU-systemet, hvor partene i arbeidslivet i EU har kommet fram til ordninger som i større grad likestiller de to gruppene ansatte - altså man likestiller midlertidig ansatte med fast ansatte - og at man forventer at dette over tid vil bli en del av EØS-avtalen.

       Mitt spørsmål til representanten Solholm er knyttet til i hvor stor grad Norge vil være en pådriver og være i forkant når det gjelder den type problemstillinger som her reises, eller om vi skal komme i ettertid og bli prisgitt de bestemmelsene som EU-systemet vedtar, og som vi blir underlagt gjennom EØS-avtalen.

Lodve Solholm (Frp) : Når det gjeld dette med mellombels tilsette, har vi lagt vekt på at dette er ei nokså stor og djuptgripande reform. Vi har gått langt i Noreg når vi i dag høgst sannsynleg - og eg trur ikkje eg tek munnen for full om eg fastslår det - gjer vedtak om å gi arbeidstakarane rett til både heil og delvis permisjon. Men det som gjer at vi bør avgrense dette til å gjelde fast tilsette i første omgang, er at dette er ei så stor reform at vi ønskjer å prøve den ut før vi eventuelt kan utvide den. Det er mogleg at vi er nøydde til å utvide den - representanten Eriksen nemner jo visse EØS-reglement. Haldninga er at det kan bli slik at ein får ein vikar for vikaren for vikaren, og at dette også gjer heile opplegget vanskeleg.

       Dessutan vil eg peike på at veldig mange av dei mellombels tilsette i dag har rett til å bli fast tilsette i bedriftene når dei har vore der i to år - det gjeld kanskje spesielt offentlege bedrifter. Men det er klart at eg ser poenget til representanten Eriksen, at vi gjennom dei forhandlingane som skjer innafor EØS, kanskje blir pålagde å gjennomføre noko som vi i Framstegspartiet ikkje ønskjer å gjennomføre allereie no. Men den sjansen får vi ta - det tør vi i mindretalet.

Øystein Djupedal (SV) : Det som er mest gledelig med den innstillingen som Odelstinget i dag behandler, er den brede enigheten som foreligger. Fremskrittspartiet og saksordføreren har, da saken tidligere var til behandling i Stortinget og i Odelstinget, hatt vesentlig større innsigelser enn det man i dag er i stand til å komme med. Det virker nærmest som man ikke kan være enig hele veien, og at man fremmer et par forslag som etter mitt skjønn er en ren kuriositet, og som heller ikke tar opp det viktigste.

       Men det er et bredt flertall i Stortinget, og det er det mest gledelige. Det er ikke Fremskrittspartiet som har stått bak denne reformen, tvert imot har de kjempet imot den. Men nå har de altså sett at dette er en reform med et voldsomt potensial, og det er jeg glad for at Lodve Solholm nå har sett.

       Mitt spørsmål til saksordføreren er litt utenfor det som er dagens innstilling. Det er klart at det er et enormt potensial i en lovfestet individuell rett til etter- og videreutdanning. Det betyr et voldsomt kunnskapsløft for nasjonen, men samtidig ligger det en fare i at hvis man ikke får på plass en ordentlig finansiering, kan den rettigheten vi i dag gir, bli en rettighet for de sterkeste arbeidstakergruppene og ikke for alle arbeidstakergruppene, som jo er viktig for reformen.

       Nå er det ikke slik at Stortinget skal finansiere reformen. Stortinget skal selvfølgelig være med og finansiere den biten som naturlig faller på Stortinget både som arbeidsgiver og ellers for å få systemet i gang. Spørsmålet mitt til saksordføreren er om han har gjort seg noen betraktninger om hvordan man skal sørge for at partene i arbeidslivet også følger opp de gode vedtak som Stortinget fatter, for å sikre at rettigheten blir reell. Det ligger altså en fare i at rettighetene er der, men ikke kan benyttes av andre enn store firmaer, og at alle småbedriftene, der representanten Solholm har tatt dissens fordi han frykter at dette skal undergrave bedriftens eksistens, av finansieringsgrunner ikke kan delta i reformen. Og det er jo et betydelig problem.

       Det ligger midt i hjertet av saken.

       Det er klart at eg veit at vi kjempa imot delar av dette då dette var oppe i Stortinget i 1996-97, men i motsetnad til ein del andre parti godtek vi realiteten når den ein gong ligg der, og då har vi også interesse av å vere med.

       Det er klart at representanten Djupedal er inne på noko vesentleg. Skal denne reforma få den ønskte effekten, sett både frå denne salen si side, frå arbeidstakarane si side og frå næringslivet si side, nemleg at vi skal auke kompetansen i samfunnet vårt, auke kompetansen i arbeidstakargruppene, auke kompetansen i næringslivet og auke kompetansen i verksemdene våre, krev det initiativ, og det krev mykje av alle som skal delta.

       Som svar på spørsmålet frå representanten Djupedal vil eg seie at eg trur at den første som må ta tak i dette, er deltakarane i arbeidslivet, altså arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonane. Dei må kome med framlegg om på kva slags måte dette eventuelt skal finansierast. Eg trur at dette kan bli lettare å få til no når Odelstinget i dag faktisk vil gjere eit samrøystes vedtak om at retten også skal gjelde deltidspermisjon. Då vil det bli litt lettare å finansiere det og litt lettare å få til at ein arbeidsgivar kan seie ja til permisjon sjølv om det gjeld ein nøkkelperson og ein ser at det blir problem med det daglege ansvaret for bedrifta. Men eg trur det går seg til. Så får vi sjå når arbeidstakar- og arbeidsgivarorganisasjonane kjem fram med sitt, kva Stortinget gjer i så måte.

Karin Andersen (SV) : Hvis jeg ikke hørte helt feil, sa representanten Solholm i sitt innlegg at vi er enige om at reformen skal gjelde alle, og at det er utgangspunktet for reformen. Det er viktig.

       Jeg kunne tenke meg å høre en mer inngående begrunnelse for hvorfor Solholm mener at midlertidig ansatte skal unntas som prinsipp og ikke etter reglene i punkt 2, hvor det går fram at dette dreier seg om en faktisk situasjon i en faktisk bedrift der åpningene nå er ganske store, dersom det ikke praktisk lar seg gjennomføre, til å få utsatt en slik permisjon, eller hvorfor man ønsker at det i forskrifts form skal kunne være mulig å unnta virksomheter.

       Jeg oppfatter at det å gi en slik åpning som flertallet og Solholm gir for å kunne unnta noen bedrifter, faktisk suspenderer hele ordningen permanent for enkelte arbeidstakere. Hvis dette er feil, ber jeg om at saksordføreren klargjør hva flertallet mener man skal kunne unnta i en slik forskrifts form, om det er et tidsbegrenset unntak man i så fall innfører, og om de står fast ved prinsippet om at retten til permisjon skal gjelde alle arbeidstakere.

Lodve Solholm (Frp) : Eg meiner jo at eg svarte ganske godt på det i stad då eg forklarte kvifor vi ikkje no ville trekke inn mellombels tilsette. Vår grunngjeving er at vi ønskjer å prøve reforma før vi går til ei utviding.

       Så til dette med at det i utgangspunktet skal gjelde alle - sjølvsagt skal det det. Det er derfor komiteen ber departementet sjå til at dei arbeidstakargruppene som ikkje får denne retten fordi dei ikkje kjem inn under arbeidsmiljølova, også skal få dei same moglegheitene. Men reint praktisk må ein ha ei moglegheit i lova til å gi dispensasjon til enkelte verksemder fordi det ikkje lar seg gjere å halde fram den daglege drifta og planlegginga dersom fleire viktige nøkkelpersonar skal ut i permisjon. Elles - for å sette det litt på spissen - legg ein faktisk ned sin eigen arbeidsplass om ein pukkar på den retten som lova gir i utgangspunktet. Vi har den tilliten til partane i arbeidslivet at dei vil finne fornuftige og sunne løysingar på dette når det ligg opningar i lovverket, som det gjer ved den forskrifta som skal gjelde for desse verksemdene som kanskje må ha lov til å nekte i enkelte høve. Men eg vil sjå den bedriftseigaren og den bedriftsleiaren som ikkje ønskjer å heve kompetansen i si eiga verksemd. Det gir jo større inntening, og det gir større moglegheiter til å utvikle bedrifta og arbeidsplassane og på den måten verdiskapinga. Så eg har tru på at partane vil gjere dette til det beste for alle.

       Utgangspunktet er at vi gjennom den raske teknologiske utviklingen beveger oss inn i kunnskapssamfunnet, og vår konkurranseevne og næringslivets overlevelse i markedet avhenger av de ansattes kunnskaps- eller kompetansenivå og omstillingsevne. Særlig gjelder dette i små og mellomstore bedrifter og i bedrifter i distriktene. Forskning viser at bedriftene i distriktene ligger vesentlig under gjennomsnittet når det gjelder andel ansatte med høyere utdannelse eller høy kompetanse. Den viktigste utfordringen i kampen om f.eks bosettingsmønsteret vil etter hvert også bli kampen om kompetansen.

       Når jeg innledningsvis understreket at statsråden på en ordentlig måte har håndtert denne saken, som i vid forstand må ses som en samfunnsreform, har det sammenheng med at Regjeringen i stor grad fører videre den konsensus som utvalget har arbeidet seg fram til.

       Jeg synes også, i likhet med representanten Djupedal, at det er gledelig at Odelstinget og saksordføreren fører videre denne enigheten.

       Selve reformen ender opp med en rettighetslov, hjemlet i arbeidsmiljøloven. Den gir arbeidstakerne en individuell rett til utdanningspermisjon. Høringsuttalelsene er i hovedsak positive. Det som imidlertid slår meg, er at de som i størst grad har behov for å heve kompetansen til sine ansatte, og som er mest avhengig av et høyt kompetansenivå, også er de som er mest tilbakeholdne med hensyn til å lovfeste ansattes rettigheter. Det gjør meg noe betenkt. Og jeg tenker i første omgang på offentlig sektor, hvor Kommunenes Sentralforbund, som skal representere Kommune-Norge, verken ser behov for å likestille de midlertidig tilsatte og fast tilsatte eller behov for adgang til å kombinere permisjon med arbeid. Det er nedslående. Det understreker samtidig at kommunesektoren må begynne å ta sitt arbeidsgiveransvar på alvor.

       Loven trekker opp en rekke praktiske sider, som frister for varsling av permisjon, vilkår for permisjon og tilbakevending fra permisjon, som burde være håndterbare og bidra til at partene kan nyttiggjøre seg denne reformen.

       Loven er i tillegg til å være en rettighetslov også en fullmaktslov, der departementet gis fullmakt til gjennom forskrifter å unnta spesielle virksomheter fra loven. Dette er en fullmakt som også Utdanningspermisjonsutvalget har foreslått, og som Arbeiderpartiet mener er hensiktsmessig, uten at man har konkrete eksempler på hva slags virksomheter som er relevante i denne sammenheng. Men hjemmelen synes vi er hensiktsmessig å ha med i lovteksten.

       Komiteen er uenig med Regjeringen på ett område. Det gjelder retten til å ta ut delvis permisjon og samtidig være i arbeid. Høyre og Fremskrittspartiet har en noe annen tilnærming til dette spørsmålet, men komiteen står samlet om prinsippet. Arbeiderpartiet tror at arbeidstakernes kunnskaps- eller kompetanseløft vil komme gjennom en kombinasjon av arbeid og organisert utdanning, og vil derfor legge til rette for denne utviklingen.

       Det er viktig å understreke at retten til utdanningspermisjon er betinget av at utdanning utover grunnskolenivå og videregående skole-nivå skal være yrkesrelatert og omfatte alle typer arbeidsmarkedsrelevant etter- og videreutdanning. Når det gjelder retten til utdanningspermisjon, er hovedregelen, som også saksordføreren var inne på, at arbeidstakere som har hatt utdanningspermisjon, ikke har rett til ny utdanningspermisjon før det har gått dobbelt så lang tid som varigheten av den foregående permisjonen, og minst ett år siden den foregående permisjonen tok til.

       Imidlertid står komiteen samlet om ett unntak: For arbeidstakere som har hatt utdanningspermisjon for kurs under én måneds varighet, gjelder ikke kravet om ett års opphold før neste utdanningspermisjon. Jeg antar at statsråden og Regjeringen vil se nærmere på praktiseringen av denne unntaksregelen og eventuelt justere den gjennom forskrifter dersom det over tid skulle vise seg å være behov for det.

       Avslutningsvis vil jeg fokusere på et forhold som proposisjonen ikke omhandler. Utdanningspermisjonsutvalget har drøftet hvor bestemmelsen om utdanningspermisjonen skal hjemles. Regjeringen har, som tidligere nevnt, funnet å innlemme bestemmelsen i arbeidsmiljøloven. Det er jeg enig i, fordi det er sannsynligvis den mest hensiktsmessige plasseringen. Arbeidsmiljøloven omfatter enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstakere. Loven gjelder alle bransjer, offentlige og private, og alle arbeidstakere som omfattes av loven, med visse unntak. Det vil si at det er noen som unntas fra arbeidsmiljøloven. Det innebærer også at retten til utdanningspermisjon ikke gjelder alle arbeidstakere, som er utgangspunktet. Jeg vil derfor utfordre statsråden, og be ham om i sitt innlegg å kommentere den problemstillingen og eventuelt signalisere hvordan og i hvor stor grad det vil være mulig å innta bestemmelser som favner videre enn de som er knyttet opp til arbeidsmiljøloven, altså gi alle arbeidstakere rett til utdanningspermisjon.

       Likevel vil jeg tillate meg å komme med et spørsmål som ikke er av de mest kritiske - for som sagt er jeg i svært godt lune i dag - men det er et viktig punkt der vi har funnet å ville dissentere, og der Arbeiderpartiet ikke følger oss. Det overrasker meg litt, særlig fordi Odd Eriksen i sitt innlegg sa at han ikke klarte å finne eksempler på hvilken type virksomhet som eventuelt skulle unntas fra permisjonsbestemmelsene. Det finner jeg litt merkelig. Vi har valgt å gjøre det, fordi man ikke kan rettferdiggjøre hvilken type virksomhet som eventuelt ikke skal omfattes av loven. Og hadde man hatt veldig klare eksempler på bedrifter som gjennom en sånn permisjonsbestemmelse som vi her innfører, faktisk hadde fått betydelig problemer, er det mulig at man sammen burde ha sett på det. Men så langt jeg forstår, er det altså ikke et eneste konkret eksempel på hvilken type virksomhet det er.

       Nå vil altså denne unntaksbestemmelsen føres inn i loven. Det er ikke vi spesielt glad for, men jeg vil likevel spørre: Hvis det viser seg at den unntaksbestemmelsen vil bli praktisert på en måte som gjør at den får et større omfang enn det representanten Eriksen og også Arbeiderpartiet har tenkt, vil da representanten på et senere tidspunkt være villig til å diskutere en eventuell innskjerping av den bestemmelsen? For jeg antar, slik Eriksen sa i sitt hovedinnlegg, at dette er ment som en helt unntaksvis bestemmelse som kan komme til anvendelse i en tenkt situasjon som vi i dag ikke riktig har oversikt over. Mitt spørsmål er altså veldig konkret: Hvis det viser seg at bestemmelsen blir misbrukt eller får større omfang enn tenkt, vil representanten Eriksen være med og vurdere det på nytt?

Odd Eriksen (A) : Hvem som tok tak i selve reformen, skal jeg la ligge og ikke føre noen vid diskusjon om, for i likhet med representanten Djupedal er jeg i godt lune i dag.

       Det spørsmålet representanten Djupedal tar opp, var jeg inne på i innledningen min, slik han også nevnte, hvor jeg sa at jeg har ikke i dag eksempler på hva slags virksomheter som kan komme inn under denne bestemmelsen. Men jeg syns, i likhet med Utdanningspermisjonsutvalgets innstilling, der det også er enighet om en sånn unntaksbestemmelse, at det var hensiktsmessig fra Arbeiderpartiets side å følge Regjeringens forslag til fullmaktslovgivning på dette området. Men det er samtidig opplagt at dersom denne bestemmelsen blir misbrukt i en eller annen form, vil Arbeiderpartiet forbeholde seg retten til å komme tilbake og se på den. Jeg har ingen indikasjoner som tyder på at denne hjemmelen vil bli misbrukt, men i innstillingen sier vi klart fra at retten til å gjøre disse unntakene skal kun brukes i helt spesielle tilfeller. Og jeg har tiltro til at Regjeringen og statsråden vil følge opp denne unntaksbestemmelsen i tråd med det som flertallet i komiteen har sagt.

Erna Solberg (H) : Jeg er også opptatt av spørsmålet om unntaksbestemmelse, kanskje i et litt videre perspektiv enn det som bare går på paragrafens utforming. Det er jo litt uvanlig å lage en unntaksbestemmelse der det ikke gis noen føringer, slik som denne unntaksbestemmelsen. Fra Høyres og Fremskrittspartiets side har vi bl.a gitt en føring på det som vi oppfatter som det vanskeligste problemet knyttet til denne innføringen av en rettighet til permisjon, nemlig hvordan små og mellomstore bedrifter, men spesielt de mindre bedriftene kommer til å klare å håndtere denne type permisjoner. Det gjelder bedrifter spesielt i Distrikts-Norge, og det gjelder spørsmålet om hvordan arbeidsmarkedet er for de bedriftene. Det er veldig mange bedrifter som er redd for denne reformen, som frykter for at de ikke klarer å skaffe seg kvalifiserte vikarer i permisjonstiden. Derfor har vi kommet med et forslag til en verbalføring overfor Regjeringen, om at man bl.a må se på den situasjon som vil kunne oppstå for en del små bedrifter hvor alle ansatte må anses å være nøkkelpersoner, bl.a gitt det faktum at man kanskje kommer i en situasjon hvor man ikke kan skaffe vikarer, slik at det vil gå ut over driften.

       Jeg ønsker å få Arbeiderpartiets synspunkter på i hvilke situasjoner man faktisk bør kunne nekte. Vil f.eks en situasjon hvor man har problemer med å skaffe vikarer på grunn av arbeidsmarkedet, hvor det vil skape driftsproblemer hvis jobben ikke blir fylt, være tilstrekkelig vilkår til å si at denne permisjonen må utsettes, og da også på ganske ubestemt tid?

Odd Eriksen (A) : Det som for meg er noe forunderlig når det gjelder Høyre, er at de på den ene siden hevder å være særlig opptatt av kompetanseheving og utdanning, men i denne sammenhengen, når det gjelder arbeidstakere, er tilsynelatende mindre opptatt av det. Det går klart fram av denne replikken fra representanten Solberg.

       Fra mitt ståsted er den unntaksbestemmelsen vi har lagt opp til i loven, å forstå på den måten at den ikke skal omfatte de problemstillinger representanten Solberg her fokuserer på. De utfordringene representanten Solberg her viser til, mener jeg er ivaretatt i punkt 2 i § 33 D, nemlig at hensynet til arbeidsgivers forsvarlige planlegging av drift og personaldisponeringer skal legges til grunn når man gir permisjon. Punkt 2 innebærer på mange måter en utsettelse av å gi permisjon, ikke et varig unntak for virksomheten med hensyn til å gi permisjon. Det er derfor jeg sier at jeg ikke pr. dato har eksempler på virksomheter som kan komme inn under denne unntaksbestemmelsen, men jeg finner det rimelig å gi den fullmakten til regjering og departement for å ha muligheter dersom spesielle tilfeller gjør seg gjeldende.

       Dette burde være et svar på de utfordringer representanten Solberg her viste til.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Presidenten vil gjere merksam på at tida for formiddagsmøtet straks er omme. Presidenten vil derfor gjere framlegg om at møtet no vert avbrote og sett på nytt kl. 18 - og ser det som vedteke.

       Karin Andersen (SV) : Komiteen er enig i alt det vesentlige. Det er bare på ett punkt komiteen er uenig. Det er i synet på hva slags utdanning det kan gis permisjon til, altså begrepet yrkesrelevans kontra arbeidsmarkeds- eller arbeidslivsrelevans. Og jeg registrerer at flertallet i komiteen er uenig i det en enstemmig kirke-, utdannings- og forskningskomite uttalte da de behandlet denne saken i fjor, for da sa komiteen i sin innstilling:

       « Komiteen støtter Regjeringen i at reformen må ha en dimensjon utover det å sikre næringslivets behov for kompetent arbeidskraft. Vel så viktig er det å realisere det potensiale som ligger i det enkelte mennesket. Følelsen av mestring og muligheten til utvikling og utfoldelse er viktig for menneskets trivsel. I denne sammenheng er det viktig å legge til grunn et utvidet kompetansebegrep der den enkeltes interesser og evner lar seg realisere gjennom reformen. Dette vil etter komiteens syn gi rom for kreativitet og utvikling til gagn for den enkelte og samfunnet for øvrig. »

       Jeg kunne ha lyst til å høre Kristelig Folkeparti, som representant for regjeringspartiene, begrunne hvorfor de har valgt å snevre inn kompetansebegrepet, kunnskapsbegrepet, i permisjonsreglene i forhold til det som var intensjonen fra en enstemmig kirke-, utdannings- og forskningskomite da de behandlet saken i Stortinget. Jeg synes at de den gangen tok et grep rundt saken og gav en definisjon av kunnskapsbegrepet som jeg tror hadde vært langt mer framtidsrettet og mer til gagn for både bedriftene og det enkelte mennesket på en helt annen måte enn det komiteen har endt opp med nå. Jeg er redd for at komiteen har endt opp med et begrep som kan virke begrensende.

       Jeg kunne også tenke meg å spørre om det kan være aktuelt hvis det viser seg at det virker slik, å se på nytt på lovtekstens bestemmelser og bruk av begrepet yrkesrelevans.

Ivar Østberg (KrF) : Som jeg gav uttrykk for, ser jeg, i likhet med tidligere talere, på dette som en samfunnspolitisk reform til glede for både arbeidstakere, virksomheter, næringslivet og yrkeslivet.

       Mye tyder på at investering i grunnskole og videregående skole er det som gir størst avkastning på investeringskapitalen. Dette må være grunnlaget for og grunnpilaren i reformen. Når vi har brukt begrepet yrkesrelevans, er det nettopp fordi dette skal være en reform både for den enkelte arbeidstaker og for den virksomhet som vedkommende arbeider i. Derfor finner vi det rimelig å bruke begrepet yrkesrelevans, slik at dette ikke blir en generell alternativ måte å skaffe seg utdanning og karriere på.

       Jeg har lyst til å slå fast at for Høyre er etter- og videreutdanning et viktig element i det kunnskapssamfunnet vi ønsker å bygge for fremtiden i Norge. Det er kanskje et paradoks at jo dårligere vi gjør grunn- og videreutdanningen i Norge - eller flertallet har klart å gjøre den - desto mer trenger man etter- og videreutdanning. Men jeg tror uansett at endringstempoet i vårt samfunn er så høyt nå at det innenfor nesten alle områder av vårt samfunn er behov for kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kunnskapen. Det er viktig for et godt fungerende arbeidsmarked at flest mulig får oppdatert sin kompetanse og får videreutviklet sin kunnskap, slik at vi kan møte nye behov.

       Spørsmålene er selvfølgelig: Hvor stort skal det offentliges engasjement være? Og: Hvilke roller skal det offentlige ha i denne sammenhengen? Etter vår mening er vi på vei inn i en situasjon hvor arbeidskraft i mange år fremover kommer til å være meget ettertraktet. Vi vil få en situasjon hvor arbeidsgiverne i større grad kommer til å måtte konkurrere om arbeidskraft, bl.a på hvilke vilkår, hvilke tilbud, man har i bedriftene. Samtidig vet man i de bedriftene som overlever, at man i fremtiden også vil måtte øke kompetansen i sine bedrifter. Det er derfor god grunn til at det i større og større grad gjennomføres etter- og videreutdanning i bedriftene uten at det er pålagt eller organisert gjennom en spesiell utdanningsreform. Den som har sakket akterut, er i stor grad offentlig sektor - bl.a er lærersektoren ett område hvor Høyre har fremmet en rekke forslag, og vi har ekstrabevilget penger til etterutdanning. Der har det vært et stort behov.

       Man kunne derfor ha stilt seg spørsmålet: Er det egentlig behov for å lovfeste retten til permisjon? Er det et behov for - og dette spørsmålet har vi tenkt grundig gjennom - å sørge for at man får denne typen rettighet? Sannsynligvis vil en slik lovfesting bidra til å øke aktiviteten på dette området i forhold til det som frivillig skjer, og den vil kunne dra med seg deler og sektorer som henger etter i utviklingen. Derfor har Høyre også gått inn for en reform hvor man lovfester retten til etterutdanning i arbeidsmiljøloven. Men vi synes det har vært vanskelig å forholde seg til det rent tekniske i denne sammenhengen og å lovfeste uten at man i det hele tatt er ferdig med diskusjonen knyttet til finansieringen av disse spørsmålene. Dette henger ganske nøye sammen, og egentlig burde finansieringen vært på bordet omtrent samtidig med diskusjonen om hvordan man skal lovfeste denne reformen.

       Jeg vil få lov å legge til grunn en ting fra Høyres side: Vi mener i denne sammenhengen at når det gjelder finansiering, er dette en reform som først og fremst arbeidslivets parter må ta ansvar for, at det offentliges rolle her er å sørge for at det finnes tilbud om etter- og videreutdanning, og at det offentlige må ta ansvar for sin egen arbeidsgiverpolitikk. Man må ikke beregne å komme med en stor regning for denne reformen til Stortinget og forvente at man her skal ta kostnadene knyttet til dette. Dette er egentlig kostnader som både arbeidsgiver og arbeidstaker selv bør kunne ta en større del av, fordi det vil være direkte til nytte for dem.

       Når det gjelder selve lovverket som er foreslått, er det sagt fra flere talere her at komiteen stort er sett enig. Jeg er ikke så helt sikker på det. Jeg vil iallfall fremheve at vi er uenige på en rekke punkter. Vi ville ønsket oss en annen struktur på denne rettigheten enn det som flertallet har kommet frem til, og vi er bekymret for at flertallet har kommet frem til en lovfesting som ikke nødvendigvis tar hensyn til at den skal tilpasses mange ulike arbeidsplasser. Det å bygge et Fremtids-Norge er å sikre at underskogen av norske bedrifter også overlever, og at rettighetene ikke utvikles så sterkt i Norge at de undergraver den økonomiske muligheten for bl.a småbedrifter i Distrikts-Norge til å overleve.

       Vi har sammen med Fremskrittspartiet ønsket å få til en presisering av de begreper som brukes i loven, nemlig nøkkelstillinger og driftsproblemer, og at det i forskriftene skal gjøres helt klart at i mindre bedrifter vil alle ansatte i gitte situasjoner kunne ha en nøkkelposisjon, slik at om noen av dem går ut i permisjon, så vil det kunne medføre store driftsproblemer som gjør at man bør kunne suspendere retten i disse situasjonene. Vi har et ønske om at det skal komme til uttrykk gjennom forskriftene til regelverket. Hvis vi hadde fått til det, ville det gjort det lettere for oss også å leve med de andre delene av flertallets innstilling.

       Så til de spørsmålene som vi har avvik på for øvrig. Saksordfører har gått gjennom dem. Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om disse spørsmålene.

       Først til spørsmålet om midlertidig ansatte. Det er slik i Norge at flertallet har vedtatt veldig strenge regler for hvem som er midlertidig ansatt, og for de aller fleste midlertidig ansatte vil ikke denne loven gjelde uansett, for de fyller ikke kravene til ansettelsestid. Hadde de fylt kravene til ansettelsestid, hadde det vært ulovlig ifølge det flertallet har vedtatt i Stortinget. Det som står igjen som restbit, er stort sett de som er prosjektansatte rundt omkring, og de som er på åremålsstillinger som er midlertidige. Og for den gruppen synes vi det ville være unaturlig at de skulle få rett til permisjon i løpet av den perioden, nettopp fordi man i den typen nøkkelstillinger nesten automatisk vil være inne i et prosjekt som skal avsluttes. Det er nemlig litt inkonsekvent det flertallet her sier knyttet til midlertidig ansatte, hvis man da på en måte ikke forutsetter at svært mange ikke følger det lovverket som de selv har vedtatt for midlertidig ansatte.

       Og sammenligningen med EU holder ikke, siden regelverket for midlertidig ansatte der er helt annerledes. I en rekke land i EU finnes ikke den typen begrensninger for midlertidige ansettelseskontrakter som den vi har i Norge.

       Når det gjelder spørsmålet om kompetansekrav, har vi ønsket å bruke begrepet « dokumentert kompetanse ». Vi synes faktisk at det er eksakt. På de områdene det ikke er eksakt, har man allerede i Buer-utvalget ment at man skulle jobbe mer med instrumenter for å kunne finne frem til dokumentert kompetanse.

       Vi har ikke et ønske om å opprette en tvistenemnd nå. Vi mener at man først får prøve hvordan dette fungerer gjennom samarbeid på bedriftene. Vi føler at å gjennomføre denne reformen og ha en tvistenemnd som skal tre beslutninger ned over bedriftene på innføringstidspunktet, vil kunne bære ganske galt av sted i forhold til oppslutningen om denne reformen, spesielt i de mindre bedriftene. Vi tror at forhandlingsapparatet er bra rundt omkring på bedriftene, og at det er i arbeidsgivernes interesse at de ansatte tar etter- og videreutdanning. Vi synes derfor det må være unødvendig å etablere denne tvistenemnden med en gang. Vi er åpne for at skulle det bli et stort problem, får man komme tilbake til det, men vi synes at en myk innfasing av denne reformen vil være å gjøre det uten noen tvistenemnd.

       Jeg har nevnt hensynet til mindre bedrifter. Det som gjør det viktig for oss, er at vi også har vært med på en del liberaliseringer som innebærer sterkere rettigheter i dette forslaget enn det Regjeringen la opp til. Det gjelder bl.a retten til deltidspermisjon. Det gjelder også det spørsmålet som Odd Eriksen nevnte, nemlig praktiseringen av karensregelen på et år. På begge disse områdene er vi enig i at det vil være bedre og mer tilpasset arbeidslivet, som er så forferdelig mangslungent når det gjelder hvordan dette passer, at man ikke legger en fast norm for at man skal være i heltidspermisjon, som en lov lett gjør, men at man gjør det klart at man har rett til å kunne ta ut permisjonen på ulike måter. Vi tror det er positivt hvis man kan kombinere etterutdanning med samtidig å være yrkesaktiv.

       Men jeg har lyst til å understreke at vi er enig i det Odd Eriksen sa om at når det gjelder å suspendere fra karensregelen på et år, må man følge praktisering av denne paragrafen som Stortinget har innført, og justere den hvis erfaringene skulle vise at den ikke fungerer bra, eller at den skaper unødvendige konflikter. Hensikten har vært å få med seg bredden i de muligheter som eksisterer, og at man ikke skal presse folk til å låse seg til å ta større permisjoner av gangen fordi det er vanskeligere å få mindre permisjoner.

       Så kunne jeg ha behov for å få Høyre til å presisere sin forståelse av punkt 2 i loven, der det står :

       « Utdanningspermisjon kan likevel ikke kreves når det vil være til hinder for arbeidsgivers forsvarlige planlegging av drift og personaldisponeringer. »

       Slik jeg leser denne setningen, er den ganske sterkt formulert. Det er også en veldig åpen formulering som gjør at bedriftene kanskje har et sterkt virkemiddel for at de kan utsette utdanningspermisjoner på litt ubestemt tid når de av praktiske grunner ikke lar seg gjennomføre. Grunnen til at jeg stusser litt ved dette, er at man stresser problemene som kan oppstå, fordi noen kan kreve permisjon på et tidspunkt som ikke passer, slik at en bedrift kan få problemer med det. Slik jeg tolker det, er dette en streng bestemmelse. Har Høyre en juridisk fortolkning her som ikke er åpenbar for meg, vil jeg gjerne ha den forklart.

Erna Solberg (H) : Når det gjelder spørsmålet om den offentlige finansieringen, er utgangspunktet vårt at det hadde vært lettere å vurdere konsekvensene av det vedtaket vi gjør i dag, hvis vi samtidig hadde sett hvordan finansieringen var tenkt løst på dette området.

       Det er ulike elementer i denne etter- og videreutdanningsreformen: Det er spørsmål om nye sjanser, og det er spørsmål om tradisjonell etter- og videreutdanning. Det dreier seg om et bredt spekter av fag. Det kan godt tenkes at det vil være naturlig med en offentlig finansiering i noen tilfeller, spesielt gjelder det for dem som ikke har fått tatt en grunnutdanning. Men vårt utgangspunkt er at det offentlige skal følge de rollene som det har i forhold til tilrettelegging av utdanningstilbud gjennom utdanningsinstitusjonene og sitt ansvar som arbeidsgiver, og selvfølgelig å gi lån gjennom Lånekassen på normal måte som ved finansiering av studiepermisjoner. Vi ønsker ikke at staten skal få en rolle hvor den skal finansiere store deler av denne reformen. I så fall blir det forferdelig lett for partene å forhandle seg frem til en grei løsning hvis de kan komme med regningen til Stortinget.

       Når det gjelder spørsmålet om fortolkningen av loven, kan jeg lese den paragrafen strengt og se at den stort sett dekker alle de behov jeg nevnte i mitt innlegg. Det vi forsøker å gjøre, er å få presisert at den skal dekke de behovene, for den er åpen. Det vil alltid være et spørsmål om hvor sterke driftsproblemer man må ha for at man f.eks kan nekte en permisjon. Man må også diskutere i hvor lang tid man f.eks kan utsette en permisjon. Vi mener også at man skal kunne suspendere for ganske lang tid, f.eks når det gjelder de eksemplene vi har gitt i innstillingen angående arbeidsmarkedet.

       Jeg oppfatter slike ting som et lite demokratiproblem. Men det er kanskje ikke slik Arbeiderpartiet oppfatter det.

       Etterutdanningsreformen er en av de viktigste sakene Stortinget behandler i denne perioden. SV er stolt av den, fordi det er en sak SV har stått i spissen for, og den er av avgjørende betydning både for enkeltmennesket og for samfunnet.

       Perspektivene i saken er store. Det er viktige politiske grep som nå er tatt for å få start på en kunnskaps- og kompetansesatsing for det 21. århundre. Det er en av de viktige strategiske bitene i en visjonær næringssatsing. Det er gledelig bred enighet, sjøl om en på noen områder kanskje er litt lunken og skuffer litt i forhold til at man ikke ser at dette er en næringssatsing som de fleste burde være interessert i.

       Lovhjemmelen er nå på plass på papiret, og nå skal den settes ut i livet. Da tror jeg at det må skje en revolusjon i manges hoder, både hos mange arbeidstakere og hos mange bedriftsledere, kanskje spesielt i offentlig sektor, og det må følges opp av en politisk vilje til å lage en finansieringsordning som sikrer at denne retten skal gjelde alle.

       I et moderne arbeidsliv vil oppgaver og organisering skifte mye raskere enn før. Kompetanse må fornyes og forandres. Hver enkelt har langt mer å komme med enn det vi har fått vist og utviklet i dag. Evner og talenter ligger ubrukt, kreativitet er ikke utløst. Skal hver og en kunne ta mer makt og styring over sitt eget liv og ikke være prisgitt hva andre finner på, må vi gi den enkelte en kunnskapskapital som ingen kan ta fra dem. Noen kaller det en ny maktfordeling mellom arbeid og kapital at en kan ta med seg kunnskapskapitalen sin og gå dit en vil sjøl og får best betalt for den.

       Hvis dette skal bli noe annet enn en floskel, må vi altså legge til rette for at denne rettigheten og muligheten til å få livslang læring og etterutdanning er en rett som skal gis til alle, og at det må gis permisjon, slik at man kan få del av denne. Ellers vil man oppleve store klasseskiller mellom folk og mellom regioner og land.

       For samfunnet og næringslivet er reformen helt avgjørende, for vi er på veg inn i et kunnskapssamfunn. Det som har forundret SV mest ved behandlinga av dette, er at flertallet etter vår mening henger mest igjen i gårsdagens tenkning når det gjelder kunnskapssynet. Flertallet velger å bruke begrepet « yrkesrelatert » om etterutdanning som skal kunne gi rett til permisjon. Det gjør rammene for permisjon altfor trange, og er ikke i tråd med innstillinga fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen da de behandlet reformen, eller i tråd med det som var utgangspunktet for den. Når man kan kombinere kunnskap og kompetanse på ulike, uvante og nye måter - andre måter å gjøre ting på - det er da oppfinnelsene oppstår, det er da de nye måtene å organisere arbeid på oppstår. Jeg tror krysskompetanse på tvers - på nye måter - absolutt vil være et konkurransefortrinn både for den enkelte arbeidstaker og for den enkelte bedrift i framtida.

       Det er ikke så enkelt å finne ut hva slags kompetanse det egentlig er som er « yrkesrelatert » for en rørlegger f.eks., eller en hjelpepleier. Kanskje et år på teaterskolen eller grunnfag i urdu kunne være like relevant for å klare jobben på f.eks. Ullevål sykehus. Jeg ser ikke bort fra det. For en lærer måtte nesten alt være relevant, for en lærer skal jo kunne formidle det meste. I « mitt tidligere liv » - i barnehagen - må jeg innrømme at jeg drømte om at vi skulle få en snekker, eller noen som kunne snekre, til å jobbe der. Om man som barnehageassistent kunne få en utdanning i snekring, tror jeg det ville være en berikelse.

       Jeg ser slik på det at kanskje både komiteen og Regjeringen har hatt litt for stor frykt for at man i industrien skulle gå mann av huse for å ta et grunnfag i japansk kunstbroderi eller noe slikt. Jeg trur faren for det er liten. Jeg trur de fleste er opptatt av å styrke seg i det faget man har, men at man skal være mye mer åpen for å kunne se de uvante og utradisjonelle kombinasjonene av fag, og at det vil være en stor fordel i framtida.

       Så til dette med at bedrifter skal kunne unntas ved forskrift. Jeg ser at flertallet ønsker å være veldig restriktive også på dette området, og jeg er glad for det. Men jeg og SV oppfatter at det som er slått fast i punkt 2 i lovforslaget, er tilstrekkelig og gir bedriftene tilstrekkelig spillerom for å kunne utsette permisjon til det er praktisk mulig å få den gjennomført. Det at noen skal unntas helt, mener vi er i strid med intensjonene i hele reformen.

       Lodve Solholm (Frp) : No har representanten Karin Andersen ved fleire høve vist til den samla merknaden frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, og ho meiner at det som kommunalkomiteen no gjer, ikkje held mål i forhold til det kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen la til grunn i si innstilling til vedtak i fjor. Men korleis vil då representanten Karin Andersen tolke det som kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen seier? Denne innstillinga har altså vore hjå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen. Dei har ingen merknader, og dei har då tolka sitt eige vedtak. Eg trudde at det var kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen som var den rette til å tolke sine eigne vedtak, slik at eg ser ikkje heilt poenget i å gjenta til det nesten blir trøyttande at dette som komiteen no har gjort, ikkje er i tråd med det kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen la til grunn. Eg tolkar merknaden frå den komiteen til vår innstilling slik at dei godtar vår tolking, og at den dermed også er i tråd med den tolkinga kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen sjølv la til grunn i si innstilling til vedtak, som var frå ein samrøystes komite.

       Jeg skal komme noe tilbake til den debatten som har gått mellom yrkesrelevans og arbeidsrelevans. Men jeg har også lyst til å nevne for Stortinget at da kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som har hatt behandlingen av reformen i sin helhet, var i møte i OECD i Paris - hvor OECD har hatt en gjennomgang av den etter- og videreutdanningsreformen som Stortinget har vedtatt tidligere - fikk vi klar tilbakemelding om at vi nå lå helt i spiss i Europa og hadde den mest avanserte etter- og videreutdanningsreformen på plass i Norge. Også i Nordisk Råd i forrige uke registrerte jeg at med hensyn til den store arbeidsgruppen som har omhandlet arbeidsliv i forandring, er Norge i særklasse, ikke minst i forhold til de vedtak som blir fattet knyttet til utdanningspermisjon. Det synes jeg er svært viktig å understreke.

       Samtidig, når vi snakker om permisjonsrett for alle, må vi heller ikke glemme det fordelingspolitiske aspektet. Det er veldig mange i dag som har rett til utdanningspermisjon, men det er ofte de som har høy og lang utdanning fra før. Det har ikke vært en permisjonsrett for alle, som vi vedtar her i kveld, og det er en begivenhet som slår om seg langt utenfor egne grenser. I forhold til Erna Solberg må jeg si at jeg håper at hun og jeg kan være enige om at dette er absolutt innenfor de demokratiske linjer både Høyre og Arbeiderpartiet kan nikke i fellesskap til.

       Kombinasjonen av arbeid og utdanning tror jeg er svært viktig. Der la vi sterke føringer tidligere i behandlingen av etter- og videreutdanningsreformen. Vi vil se helt andre former for utdanningsmønster når det gjelder voksne - altså en kombinasjon av arbeid og utdanning. Det flertallsvedtaket som det er lagt opp til her, er helt i tråd med det vi tidligere har hatt til behandling i Stortinget, og ligger også veldig tett opp til det som høringsinstansene har lagt vekt på, nemlig at man får en kombinasjon - at man kan ha arbeid, ta permisjon og gå litt fram og tilbake. Det er svært viktig.

       Så til begrepene « yrkesrelatert » eller « arbeidslivsrelevans ». Jeg føler at begrepet « yrkesrelatert » er et veldig vidt begrep. Her vil det nok bli juridiske konflikter og tolkninger av hva som ligger i dette. Man vil helt sikkert bruke mye tid på det og komme fram til mange forskjellige konklusjoner. Men jeg tror, ut fra høringsinstansene og den virkeligheten jeg har en viss føling med, at hvis ikke begrepet « yrkesrelatert » hadde ligget på plass, hadde neppe den enigheten som ligger i komiteinnstillingen, vært til stede. Jeg tror partene i arbeidslivet, når de på et senere tidspunkt skulle forhandle om påfyll av penger, ikke ville ha oppnådd enighet hvis ikke nettopp begrepet « yrkesrelatert » hadde vært på plass.

       Jeg forstår godt SVs synspunkter på arbeidslivsdelen, men jeg registrerte tidligere i debatten i dag at Øystein Djupedal var bekymret for de små og mellomstore bedriftene. Jeg tror neppe det hadde vært noen enkel sak for en arbeidstaker i en femmannsbedrift å få permisjon hvis denne ikke hadde yrkesrelevant tilknytning. Det tror jeg er viktig å understreke. Samtidig har også Karin Andersen fått med seg at vi hadde innstillingen til behandling i utdanningskomiteen. Der konkluderte vi med at vi ikke hadde noen merknader til kommunalkomiteens flertallsinnstilling på det punktet. Man skal vel ikke referere fra lukkede komitemøter, men man hadde selvfølgelig en debatt knyttet til begrepene.

       Så vil jeg til slutt si, når jeg har skrytt så mye av reformen som helhet, at dette faktisk er et av de viktigste svarene på betydningen av inntektspolitisk samarbeid med tre parter. Det er det veldig mange av de andre nordiske land ikke har fått til. Det er det en rekke europeiske land ikke har fått til, men som Norge har gått i spissen for, og det er viktig å få med seg.

       Og helt til slutt, siden statsråden skal ha ordet etter meg: Det er et komplisert område, men hvis man har utdanningspermisjon uten lønn og blir syk, håper jeg at Regjeringen nå foretar en vurdering av hvilke stønadsordninger man eventuelt kan komme inn på i slike tilfeller.

       Høy endringstakt i samfunnet, teknologisk utvikling og økt konkurranse stiller nye krav til kompetanse, og både bedrifter og arbeidstakere må ha evne til omstilling. Kunnskap og kompetanse er nøkkelfaktorer i en slik nødvendig omstilling.

       Permisjonsrettigheter knyttet til kompetanseutvikling er i dag kun hjemlet i tariffavtaler. Flere arbeidstakere og virksomheter står utenfor denne samordningen. Det er imidlertid bred enighet om at det norske samfunnet er tjent med at alle virksomheter og alle arbeidstakere omfattes av slike ordninger. En lovfestet rett til utdanningspermisjon vil gi et viktig signal om at samfunnet ønsker kompetanseheving, og ordningen kan virke motiverende på den enkelte når det gjelder å ta videre utdanning.

       Målsettingen har vært å lage en minimumsbestemmelse som er håndterbar både for arbeidstakere og arbeidsgivere, og som gir en balansert avveining av hensynet til kompetanseheving, hensynet til virksomheten og at arbeidskraften holdes stabil. Det forutsettes imidlertid at arbeidslivet fortsetter å jobbe fram egne, kanskje mer gunstige permisjonsordninger på forskjellige områder som kan virke ved siden av utdanningspermisjonsinstituttet. Her er det naturlig å påpeke at lovforslaget kun gir en rett til permisjon uten lønn.

       Kompetansereformens målsetting er å øke kompetansen og omstillingsevnen i hele arbeidslivet, ikke bare i den enkelte bedrift. Det er bakgrunnen for at Regjeringen har falt ned på en vid definisjon av utdanningsformålet. Et vidt utdanningsformål markerer dessuten at det er snakk om en reell individuell rettighet for arbeidstakeren. Samtidig har arbeidsgiveren mulighet til å utsette tidspunktet for utdanningspermisjon når den vil være til hinder for forsvarlig drift og personaldisponering.

       Kommunalkomiteens innstilling inneholder to forslag som avviker fra odelstingsproposisjonen. For det første foreslår komiteen at utdanningspermisjon for kurs under én måneds varighet bør unntas fra hovedregelen om at det må gå minst ett års opphold fra den foregående permisjonen startet til neste permisjon kan kreves. Regjeringens vurdering av dette spørsmålet har utgangspunkt i den ovennevnte målsettingen om å lage en minimumsbestemmelse som er enkel å praktisere. Jeg ser imidlertid at kommunalkomiteens løsning kan ha mye for seg og vil, som også representanten Odd Eriksen spurte om, finne fram til egnede former for å ivareta de hensyn som kommunalkomiteen har bedt om blir ivaretatt.

       For det andre går komiteen inn for at utdanningspermisjon også skal kunne tas ut på deltid, og at dette skal presiseres i lovteksten. Dette spørsmålet er vanskelig og krever en avveining av flere interesser. Ut fra hensynene som ligger bak kompetansereformen, er det ønskelig med en permisjonsrett som også favner dem som bare har behov for å ta ut permisjon på deltid. Jeg er helt enig med dem som har sagt at svært mange nok kommer til å benytte seg av en ordning som dette. Regjeringen fant likevel at det ville bli vanskelig å praktisere en lovbasert rett til permisjon og landet derfor på det forslaget som vi gjorde. Ut fra hensynet til arbeidsgiverne og at mulighetene for å håndtere fravær på grunn av utdanningspermisjon på deltid kunne bli vanskelig å praktisere, har dette fra Regjeringens side veid tyngst i de vurderingene vi har foretatt. Jeg ser også, som kommunalkomiteen enstemmig har lagt opp til, at dette sannsynligvis vil være en helt sentral måte å ta videre- og etterutdanning på. Vi vil også her finne egnede former å følge dette opp på.

       Så er det stilt et par spørsmål med hensyn til muligheten for å knytte alle arbeidstakere, også arbeidstakere som ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven, opp til retten til permisjon for etter- og videreutdanning. Det dreier seg i utgangspunktet om sjøfolk. Sjøfolk er ikke underlagt arbeidsmiljøloven, og Næringsdepartementet ser på utformingen av et regelverk som også skal gi den yrkesgruppen den samme rett til permisjon som arbeidstakere som omfattes av arbeidsmiljøloven, har. Derfor har vi ikke sett det som hensiktsmessig å innarbeide dette i en lov som ikke omfatter den yrkesgruppen.

       Retten til unntak vil selvfølgelig bli fulgt opp slik som komiteen har bedt om, at det er rent unntaksvis at retten til unntak vil bli brukt.

       Det som imidlertid har vært et stafettema, har vært sikkerhetsventilen under punkt 2 i § 33  D, og jeg har lyst til å gjøre statsråden til ankermann og kanskje også låne litt av terminologien i den yrkesrettede utdanningen av snekkere og rørleggere og andre som har vært nevnt. Spørsmålet mitt til statsråden blir: Hvor stor dimensjon har etter statsrådens mening denne sikkerhetsventilen under punkt 2, som for øvrig også er nevnt i vårt verbalforslag?

Statsråd Odd Roger Enoksen : Bestemmelsen i punkt 2 om at utdanningspermisjonen likevel ikke kan kreves når det vil være til hinder for arbeidsgivers vanlige planlegging av drifts- og personaldisponeringer, menes selvsagt å være reell, slik at det på et tidspunkt hvor det medfører problemer for virksomheten at det tas ut utdanningspermisjon, skal man ta hensyn til det, og partene skal ta hensyn til det. Så dette er i aller høyeste grad en bestemmelse som etter min oppfatning burde dekke de formål som komiteen og flertallet i komiteen har vært opptatt av i debatten i dag.

       Etter min oppfatning er hensikten at en også må ta hensyn til bedriftens daglige drift, og det er imøtekommet gjennom punkt 2 i lovforslaget.

Karin Andersen (SV) : Noe som det ikke er gjort noen forandringer på i innstillingen, men som det kanskje er grunn til å se på framover, er tidsfristene i loven. Tidsfristen, slik som den har blitt nå, er ganske lang, og det er her en sammenblanding av om vilkåret for utdanningspermisjon er til stede og om muligheten for utdanningspermisjon er til stede.

       SV var under behandlingen av saken inne på å lage en todelt ordning, der man kunne få en kortere tidsfrist for å finne ut om vilkåret var til stede, for det ville kanskje ikke være så vanskelig å finne ut om en arbeidstaker faktisk hadde rett til en slik permisjon. At man kunne trenge lengre tid for å tilrettelegge den praktiske gjennomføringen, er en annen sak. Vi valgte å ikke fremme denne saken nå igjen, fordi man var opptatt av den brede enigheten som var rundt saken, og det var tydelig at det var viktig å ikke komme med noen overraskende momenter.

       Men jeg har lyst til å spørre statsråden om han mener at det i framtida kan være grunnlag for å se på en slik todeling av tidsfrister, slik at arbeidsgiver kan få en kortere tidsfrist, f.eks. én måned, for å finne ut eller klargjøre om vilkåret for permisjon er til stede, og at fristen for tilrettelegging f.eks kan være seks måneder, slik som i dag. Det at man får en klargjøring av om vilkåret er til stede, tror jeg vil rydde en del stridsspørsmål til side og vil kunne gjøre det klart at når de praktiske forutsetningene for å kunne gjennomføre en permisjon endrer seg, kan man mye raskere få gjennomført en utdanning. For det er tidsfrister ved utdanningsinstitusjoner, og det er ikke alltid så lett å vente i seks måneder på å skulle begynne på et utdanningsløp.

Statsråd Odd Roger Enoksen : Min oppfatning er, som det også står i proposisjonen, at lovens hovedregel skal være at arbeidsgiver skal gi svar så snart som mulig. Den fristen som er satt på et halvt år, er en maksimumsfrist som ikke skal overskrides. Det er jo slik at jo kortere maksimumsfrist man setter og jo snarere svar skal gis, jo større er risikoen for at svaret, ut fra hensynet til daglig drift, planlegging og slike ting, kan komme til å bli nei. Så dette er en avveining som etter min oppfatning går begge veier. Svar på om utdanningspermisjon kan imøtekommes, skal gis så snart som mulig og innenfor en maksimumsfrist på seks måneder, med mindre det gjelder kortere permisjoner hvor det er en mindre romslig frist.

       Jeg ser selvsagt at det kunne være mulig å dele dette, slik at spørsmålet om vilkår kunne være avklart på et tidligere tidspunkt, som representanten Andersen var inne på. Men sammenhengen mellom vilkår og mulighetene for praktisk å ta ut permisjon er likevel i aller høyeste grad til stede, også i forhold til å søke utdanningsinstitusjoner, på en slik måte at jeg har funnet det rett å legge til rette for at man skal kunne gi et svar på om utdanningspermisjonen gis. Det skal gis så raskt som mulig. Det er lovens hovedregel, og maksimumsgrensen er seks måneder.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg legger merke til at statsråden driver og sprengleser lovtekst, og jeg skal ikke stille et inkvisitorisk spørsmål om hvordan det skal forstås, men heller gi et generelt råd. Ut fra dagens debatt er lovteksten å forstå, i den grad det måtte være tvil, i rausest og romsligst mulig grad i den forstand at man faktisk mener det som er hovedintensjonen i det som står her, nemlig at denne reformen skal på plass, og at de unntaksbestemmelser som ligger der, er unntaksbestemmelser som i svært liten grad skal komme til anvendelse.

       Men la meg da stille et spørsmål av mer overordnet karakter, fordi vi som storting, og også Regjeringen, har et overordnet ansvar som arbeidsgivere. Det betyr at når man nå iverksetter en stor etter- og videreutdanningsreform, vil mange yrkesgrupper også innenfor det offentliges ansvarsområde selvfølgelig omfattes av reformen. Hvis en bare ser på noen yrkesgrupper som nylig har vært omtalt, det gjelder helsepersonell og også lærere, så har de et sterkt ønske om å få muligheten til etter- og videreutdanning for å bli satset mer på og for å være på høyde med de store teknologiske og andre endringer som foregår også i det offentlige arbeidsliv. Det som da kunne være interessant å høre, var om statsråden kunne gi noen signaler om hvordan Regjeringen har tenkt å legge til rette for at også disse store arbeidstakergruppene skal få del i reformen, selvfølgelig, og hvordan en rent offensivt, etter at reformen nå blir vedtatt i Stortinget, har tenkt å praktisere sitt arbeidsgiveransvar. Det vil jo bety at store grupper i det offentlige til enhver tid enten vil sitte på skolebenken eller på annen måte få etter- og videreutdanning, og det vil muligens føre til betydelig personellmangel hvis mange gjør det samtidig. Men det det betyr uansett, er at mange vil få en livskvalitet og en mulighet til å bli satset på, som mange sterkt har etterlyst og etterlengtet - også i denne sal. Og hvis jeg ikke husker helt feil, har også statsrådens parti gjentatte ganger tatt til orde for at det er en av de viktige arbeidsgiveroppgavene som vi må ta innover oss. Så det kunne være interessant å få en overordnet betraktning rundt det.

Statsråd Odd Roger Enoksen : I likhet med det som bl.a representanten Karin Andersen sa i sitt innlegg, tror jeg faktisk at dette også i offentlig sektor er en av de virkelig store utfordringene vi står overfor. Også i offentlig sektor vil behovet for økt kunnskap, økt kompetanse, ny kompetanse og omstilling komme til å være kontinuerlig til stede i årene framover. Det er like viktig at yrkesgrupper innenfor denne sektoren reelt får brukt retten til etter- og videreutdanning, som andre yrkesgrupper gjør det.

       Vi vet at vi allerede i dag innenfor enkelte sektorer har knapphet på arbeidskraft. Det er helt opplagt, som representanten Djupedal peker på, at det blir en utfordring å løse dette på en måte som gir en reell mulighet til å benytte seg av retten til etter- og videreutdanning.

       Det er av forståelige grunner vanskelig for meg i dagens debatt nøyaktig å gå inn på hvordan dette skal løses, men dette er vi i aller høyste grad opptatt av, for denne retten skal bli reell.

       Så valgte jeg også å ta med meg lovteksten opp denne gangen, for det står faktisk ganske mye nyttig lesning i denne teksten. Og jeg har, spesielt siden representanter fra SV har vært opptatt av avgrensningen mellom yrkesrelatert og arbeidslivsrelatert utdanning, til slutt lyst til å si at det fra Regjeringens side er lagt opp til at dette begrepet, som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, ikke skal avgrenses for mye. Og i denne teksten står det:

« Yrkesrelatert utdanning omfatter alle typer arbeidsmarkedsrelevant etter- og videreutdanning. »

       Det er ikke påkrevd at utdanningen vil ha betydning for den stilling eller arbeidsplass arbeidstakeren innehar. Bakgrunnen er at kompetansereformen er begrunnet i behovet for høy kompetanse og økt omstillingsevne i hele arbeidslivet, og ikke først og fremst i heving av kompetansen i den enkelte bedrift eller virksomhet. Så etter min oppfatning snevrer representantene fra SV inn reformen i forhold til det som Regjeringen har lagt til rette for. Det syns jeg er uheldig, for vårt utgangspunkt er at den skal være så vid som mulig. Det er det også lagt til rette for i lovteksten, som jeg av og til med fordel finner at man kan lese fra.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

       Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

       Øystein Djupedal (SV) : Det er veldig fort gjort å gå seg litt blind i en så viktig debatt som vi har i dag, fordi det perspektivet som de fleste her er opptatt av, jo er et perspektiv som egentlig ikke går på lovforståelse, men som går på det faktum at Odelstinget er i ferd med å vedta en av de aller største reformer som er vedtatt i de siste ti år. Dette er sannsynligvis en av de aller viktigste sakene Odelstinget har til behandling i inneværende år, for den har altså et perspektiv som er langt videre enn det man kanskje kan få inntrykk av når man driver med lovforståelse, som vi her har gjort.

       Det er en stor gledens dag for SV også, for vi var de som startet den politiske prosessen her i Stortinget med vårt forslag, som senere resulterte i Buer-utvalget, stortingsmeldinger, innstillinger fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen - og til slutt i dagens innstilling.

       Men først og fremst er det ikke en gledens dag bare for SV, dette er en gledens dag for norsk arbeidsliv, for denne reformen som vi nå er i ferd med å vedta, ligger altså helt i forkant i europeisk sammenheng. Det gjør at norsk arbeidsliv vil ha muligheten til å møte endringstakt og utfordring på en helt annen måte enn mange andre land. Det som er det genuint norske, og som er det mest geniale med hele reformen, er at perspektivet hele tiden har vært at alle skal omfattes av reformen. For alle land satser på etterutdanning - en kan se det i alle rapporter som kommer, fra hvilket som helst land, at en snakker om etterutdanning og videreutdanning. Men det er bare for de få. Og det betyr at det perspektivet som ligger til grunn for de vedtak Odelstinget i dag gjør, er at alle skal omfattes av reformen.

       Hvis en ser i utdanningsstatistikken, vil en jo se at det som er skjevest av alt, er hvem som i dag får muligheten til etter- og videreutdanning. De som sitter øverst ved bordet, som i utgangspunktet har mest utdanning, er de som også satses mest på. De som har de dårligst betalte jobbene, som sitter nederst ved bordet, er også de som satses minst på. Og det betyr at en lovfesting av en individuell rett til permisjon kan utviske det klasseskillet eller det kunnskapsskillet som eksisterer i arbeidslivet. Det er det genuint norske med denne reformen, og det vil vi håpe vil gi en smitteeffekt også overfor våre nordiske land, der vi har tatt opp reformen gjentatte ganger. Kanskje vil også etter hvert flere europeiske land se at det er et perspektiv en må ha med seg - altså ikke et perspektiv som ekskluderer, men som inkluderer også et gode, etterutdanning. Denne reformen skal være en rettighet for de mange, og ikke et gode for de få.

       Det er et par andre perspektiver som det også er viktig å ta med seg. Det som i reformen går på livskvalitet, er også genuint viktig. Det betyr altså at man får muligheten til å bli satset på gjennom et yrkesliv. Vi kjenner alle sammen mange eksempler på at en arbeidstaker går tom, man går lei etter mange år fordi man har gjort det samme, stått i den samme tralten. At man får muligheten til faglig påfyll, er i seg selv et livskvalitetsperspektiv som er kjempeviktig. Men kanskje det aller viktigste, selvfølgelig, hvis man skal se stort på det, er at endringstakten i arbeidslivet er så høy at denne reformen også av den grunn er nødvendig.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 60)