Erling Brandsnes (A)
(ordfører for saken):

       Husdyrloven får med de foreslåtte endringene i denne saken et utvidet virkeområde. Hovedhensikten er at en skal unngå å produsere næringsmidler som kan medføre en risiko for folkehelsen. Slik sett er lovendringen med på å sikre at norske matvarer skal være trygge matvarer, noe som er en overordnet målsetting for norsk matproduksjon.

       Loven utvides slik at det kan iverksettes tiltak mot smittestoffer hos dyr som ikke nødvendigvis gjør dyrene syke, men som medfører en risiko for mennesker. Likedan blir loven utvidet for å kunne forhindre at dyr med forekomst av fremmedstoffer i kroppen skal kunne nyttes i produksjon av næringsmidler.

       Lovforslaget skal også gi hjemmel for å få etablert rutiner for internkontroll i de ulike virksomhetene. Nå er det slik at en stor del av produksjonsenhetene i jordbruket allerede er med i et kvalitetssikringsprogram, og disse vil allerede ha oppfylt de kravene en regner med vil komme som en følge av lovendringen. Igjen understreker dette at næringen selv er svært interessert i å produsere mat med så stor sikkerhet som mulig.

       Lovendringen gir også hjemmel til å kreve gebyr for tjenester som utføres av eller for det offentlige. Dette kan gjelde en rekke tjenester, bl.a også veterinærkontroll ved innførsel og utførsel av dyr eller produkter. Ved at en nå kan kreve gebyr, vil det bety store administrative forenklinger, og departementets forslag harmonerer også med utviklingen i EØS-regelverket.

       § 11 i husdyrloven gir eier rett til erstatning for dyr som pålegges avlivet og for gjennomføring av tiltak for å fjerne mulige smittestoffer. Erstatningene skal fastsettes ved skjønn, og fra i sommer har det blitt praktisert maksimalsatser ved slik erstatning. Loven vil nå åpne for standardsatser, som en regner med vil følge dagens maksimalsatser. Dette systemet vil føre til mindre byråkrati og mindre utgifter, idet skjønn og tvister stort sett vil falle bort.

       Det er også grunn til å nevne at lovendringer vil føre til at Norge vil oppfylle sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen og WTO-avtalen når erstatning for innførte dyr blir likestilt med den for norskefødte dyr.

       Komiteens flertall mener det er riktig at innkreving av avgift på fôr ikke bare skal gjelde hund og katt, men også andre selskapsdyr. Avgiftsmidlene skal, som før, finansiere visse helseforebyggende tiltak med hensyn til selskapsdyr, men de skal også kunne benyttes til veterinær vaktordning for slike dyr.

       Det legges opp til at selskapsdyr skal betjenes både av den ordinære kliniske vakten og av en spesialvakt. Den ordinære kliniske vakten skal på et vis være en primærhelsetjeneste også for kjæle- og sportsdyr. De fleste sykdomssituasjoner vil bli behandlet her. I noen tilfeller vil den lokale vakten ha behov for å ringe spesialistvakten for å få råd, eventuelt for henvisning videre til spesialister.

       Den Norske Veterinærforening og Dyrehelsetilsynet arbeider med å få en slik spesialistvakt på plass. Dette betyr også at klinikker som skal være med i en spesialistvaktordning, må ha personell og utstyr som er egnet til å ta seg av henviste tilfeller hos selskapsdyr.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Fremskrittspartiet slutter seg til merknader og forslag til vedtak inntatt i innstillingen, med ett unntak, og det gjelder hjemmel for å utvide avgiftsgrunnlaget til å omfatte avgift på fôr til andre selskapsdyr enn hund og katt.

Karin Andersen (SV) : SV vil støtte innstillinga, bortsett fra på ett punkt, og det dreier seg om lik erstatning for innførte og norskfødte dyr. Min spådom er at hvis statsråden skulle lagt fram tilsvarende lov i dag, hadde ikke denne paragrafen kommet med. Statsråden har jo sjøl nå gått ut og varslet sterke tiltak for økt smittevern, og EU har gjort det samme. Tidspunktet for å innføre en slik bestemmelse som den vi er invitert til å vedta i dag kunne derfor på en måte ikke vært verre. Det vi gjør, er at vi reduserer den økonomiske risikoen for dem som tar sjanser og risiko på vegne av oss alle ved å importere dyr.

       Det er i proposisjonen og i innstillinga vist til at EØS-avtalen inneholder forbud mot kvantitative importrestriksjoner eller tiltak med tilsvarende virkning. Det er nok riktig. Men når EU sjøl på en måte er på aldeles desperat leting etter nye virkemidler som kan bedre smittesituasjonen, slik at de kan få litt kontroll over kugalskap og andre ting som gir økt smitterisiko, tviler jeg sterkt på at dette er en paragraf som Norge ville blitt kjørt noe særlig på i den nærmeste framtida. Tvert imot er jeg sikker på at både EU og Norge etter hvert vil komme til at her trenger man strengere regler også på permanent basis, og ikke bare som en slags panikkhandling akkurat når det står på som verst.

       Det står i proposisjonen at enhver handel internasjonalt eller nasjonalt kan innebære en viss smitterisiko. Erstatning er et viktig virkemiddel i sykdomsbekjempelsen fordi dyreeiere stimuleres til å melde fra ved mistanke om sykdom. Det er også en viktig stimulans sjøl å måtte bære en økonomisk risiko hvis det skulle vise seg at man har importert dyr som har sykdom.

       SV vil derfor stemme imot at § 11 annet ledd andre og tredje punktum skal oppheves. For øvrig støtter vi innstillinga.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : I de senere år har Europa opplevd flere matskandaler, eller snarere fôrskandaler. Det er nok å nevne dioksinsaken og BSE, som nå fører til at EU og Norge ytterligere skjerper tiltakene.

       Det er et klart mål for Regjeringen at maten skal være trygg, og at forbrukerne opplever maten som trygg. En forutsetning for å nå dette målet er at tiltakene er samordnet i hele kjeden « fra jord og fjord til bord ». For at det offentlige skal kunne pålegge nødvendige tiltak, må vi ha det nødvendige hjemmelsgrunnlag.

       Et av de viktigste elementene i det lovforslaget som Regjeringen nå fremmer i denne proposisjonen, er at vi foreslår husdyrlovens virkeområde utvidet til også å omfatte hjemmel for å sikre at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen.

       I dagens lovverk har vi hjemler for å iverksette tiltak i forhold til smittestoff og andre skadelige stoffer som utgjør en trussel mot dyr. Det er imidlertid en svakhet med dagens lov at vi ikke har liknende hjemler når det gjelder smittestoff eller fremmedstoffer som ikke utgjør noen trussel mot dyret som sådant, men i neste instans utgjør en trussel mot folkehelsen. Smittestoff eller fremmedstoff kan overføres og true folkehelsen både via produkter som melk, egg og slakt. Kjøttproduksjonsloven, eller næringsmiddelloven, hjemler tiltak rettet mot produktene. Vi har imidlertid ikke hjemmel til å gå inn i besetningene og iverksette direkte tiltak tidlig i kjeden. Vi kan med dagens husdyrlov ikke forby omsetning av dyr som bærer smittestoff eller fremmedstoffer, og som er en trussel mot folkehelsen, men som ikke gir sykdom hos dyret. Et godt eksempel på dette er « hamburgerbakterien », som ikke gir sykdom hos dyra, men som gir alvorlig sykdom hos mennesker. Dette er ikke tilfredsstillende. Forslaget om lovendring vil bøte på det.

       Videre foreslår Regjeringen å endre erstatningsreglene på to punkter. For det første vil importerte dyr og norskfødte dyr nå behandles likt ved erstatning etter utbrudd av sykdom. Norge har gjennom både WTO-avtalen og EØS-avtalen lagt til grunn at det skal være tillatt å handle med levende dyr dersom de oppfyller de dyrehelsemessige vilkår for slik handel. Det vil være galt om staten på den ene siden sier at det er tillatt å handle med dyr, og på den annen side at bonden må bære kostnadene selv dersom et importert dyr skulle bli forlangt avlivet av sykdomshensyn. Forutsetningen er her selvsagt at dyret på det tidspunktet handelen fant sted, oppfylte vilkårene for handel. Vi kan altså på særlig grunnlag forby import av levende dyr fra bestemte land fra et bestemt tidspunkt, men dersom det ikke foreligger slike særlige grunner til å forby import, vil import være tillatt, og da må i så fall det importerte dyret likebehandles med de norske.

       I tillegg foreslås erstatningsreglene endret når det gjelder prosedyrene for erstatningsutmålingen. I dag blir dyrenes verdi fastsatt ved skjønn, men etter gjeldende regler er det fastsatt maksimalsatser for erstatning for dyr, slik at skjønnet er begrenset oppad når det gjelder erstatningens størrelse. Dette er en tidkrevende og kostbar prosedyre. Regjeringen foreslår nå å innføre et system med standardsatser for verdien av dyrene. I og med at satsene er kjent, vil eiere av spesielt verdifulle dyr kunne tegne forsikring på verdien som overstiger erstatningsbeløpet. Satsene blir fastsatt i et nært samarbeid med næringen, og vil bli gjennomgått og eventuelt justert med jevne mellomrom.

       Jeg har registrert at det er ulike oppfatninger i Stortinget når det gjelder å lovfeste grunnlaget for innkreving av avgift på fôr til hund og katt. Avgiftsgrunnlaget utvides til å gjelde alle selskapsdyr, men skal ikke gjelde fôr til produksjonsdyr. Hest skal i denne sammenheng regnes som produksjonsdyr. Avgiftens størrelse skal som før fastsettes i forskrift, og alle berørte parter får anledning til å uttale seg ved en eventuell endring i avgiftssatsen. Midlene skal bidra til å finansiere generelle helseforebyggende tiltak for selskapsdyr og veterinær vaktordning for slike dyr.

       Avslutningsvis vil jeg vise til at hovedgrepene som Regjeringen tar i denne lovproposisjonen, er med på å sikre at vi i større grad kan minske risikoen for at skadelige smittestoffer og fremmedstoffer kommer inn i matkjeden. Vi vil tidlig være i stand til å iverksette målrettede tiltak der problemene oppstår, for dermed å sikre forbrukerne trygge animalske næringsmidler. Trygg mat er et helt sentralt mål for meg som landbruksminister.

       Så da blir det å overveie behovet for økt likebehandling når det gjelder økonomi, og vårt behov for bedre vern mot smitte. Jeg kunne tenke meg at statsråden burde ha en litt bedre begrunnelse enn at det som prinsipp er galt at den som importerer en tillatt vare, må bære kostnadene ved f.eks at det hefter et eller annet ved den som gjør at man er nødt til å destruere den, enten det nå er et dyr eller det er en annen vare. Det er vanskelig å få fatt i hva det skal være i det prinsippet som skal stå over det store og nødvendige behovet vi har nå for å sikre oss bedre mot den smitten som vi alle vet følger med økt handel med dyr over landegrensene.

Erling Brandsnes (A) : Jeg betviler ikke representanten Karin Andersens ekte engasjement i denne saken. Det er et engasjement som vi alle i salen deler, tror jeg. Vi vil hindre at dyresykdommer blir importert utenfra og får fotfeste i Norge.

       Bare en presisering: Det er ikke slik at eierne ikke får erstatning i dag når importerte dyr blir krevd avlivet. Hvis de er over seks måneder gamle, får de erstatning for dem. Det er den første seksmånedersperioden vi eventuelt snakker om, og som vi er uenige om.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen : Bare helt kort fra min side:

       La meg understreke at prinsippet knyttet til import av levende dyr for det første er at vi til enhver tid skal overvåke dyrehelsesituasjonen i Europa, som er det nærliggende området å importere fra. Det er klart at hvis vi blir klar over spesielle forhold i et land som gjør at vi frykter for dyrehelsen i tilfelle import, vil det bli iverksatt sikkerhetstiltak fra norsk side som gjør at import ikke blir tillatt.

       Hvis slike forhold ikke foreligger, er import tillatt. Men det er ikke dermed slik å forstå at en import kan skje uten kontroll. Selv om en nå har lagt om kontrollsystemet, er det jo slik at ved import av levende dyr er det et helt spesielt regime som iverksettes, med kontroll fra både veterinær i avsenderland og veterinær i mottakerland. Så vil det gå en periode før dyret blir erklært som friskt eller i verste fall det motsatte. Og det er ut fra det prinsippet en ser at en har foretatt en lovlig import, en har gjennomgått importregelverket slik som det skal gjøres. En står da overfor et dyr som har kommet inn i Norge på lovlig måte, som er godkjent av veterinær både her og i avsenderlandet. Da er utgangspunktet vårt at i så fall bør dyreeierne likebehandles.

       Så kunne vi selvfølgelig ha sagt at vi liker så dårlig at det importeres dyr at vi nærmest vil bruke økonomiske virkemidler for på den måten å hindre at det skjer. Til det er å si at handel mellom land ikke kan styres av hvorvidt en til enhver tid liker eller ikke liker det som skjer. Vi må nok ha noen klarere retningslinjer enn som så. Derfor må vi forholde oss til spørsmål knyttet til import eller ikke import av levende dyr på samme måte som EU når de av og til har planer om f.eks å komme med forbudstiltak i forhold til import av norsk laks. En må forholde seg til det samme regelverket og de samme strenge krav til faglig dokumentasjon. Og det er vel ikke minst en liten nasjon som Norge svært avhengig av, at en har klare kjøreregler på dette området.

       For øvrig er jeg litt forundret over at Senterpartiet ikke er mer engasjert i denne saken når de hadde et slikt engasjement mot veterinæravtalen. Dette dreier seg om akkurat den samme politikken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 197)