Sak nr. 2
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i barnelova, forskotteringsloven og i enkelte andre lover (nye regler for beregning av barnebidrag m.m.) (Innst.O.nr.127 (2000-2001), jf. Ot.prp.nr.43 (2000-2001))

TALERE:

       Trond Helleland (H)
(ordfører for saken):

       Det er en samlet komite som viser til at departementet endelig har lagt fram et forslag til nytt regelverk om barnebidrag, etter at dette første gang ble sendt på høring i september 1996.

       Få saker vekker så sterkt engasjement hos de berørte som bidragsregelverket. Det er derfor bra at Regjeringen har klart å legge fram et forslag til regelverk som tar utgangspunkt i dagens situasjon, en situasjon der det vanlige er at begge foreldre er yrkesaktive.

       Komiteen viser til at etter gjeldende rett fastsettes bidraget som hovedregel i prosent av den bidragspliktiges inntekt, uten at det tas hensyn til den faktiske underholdskostnaden for barnet, samvær med barnet eller bidragsmottakers inntekt. Selv om hovedregelen om at bidraget fastsettes som en fast prosentsats av den bidragspliktiges inntekt er enkel, blir bidraget i 90 % av tilfellene likevel fastsatt av det offentlige. I følge SSB er 91 % av de bidragspliktige menn, og 93 % av bidragsmottakerne kvinner. De bidragspliktige betaler i snitt bidrag til 1,43 barn.

       Komiteen mener at den offentlig administrerte bidragsordningen, i sammenheng med offentlige støtteordninger, i stedet for å stimulere til konflikt må sette begge foreldrene i stand til å utøve omsorg for sine barn, uavhengig av foreldrenes livssituasjon.

       Komiteen understreker behovet for en bidragsmodell som alle parter vil oppleve som rimelig og rettferdig, og som sikrer at begge foreldre deler på omsorgen og oppfostringen av barna så rett og rimelig som mulig. En slik bidragsmodell vil føre til økt betalingsvilje og mindre konflikter mellom foreldrene, noe som i alle fall barna vil profittere på.

       Disse formuleringene er det etter min mening gledelig at hele komiteen står bak. Det betyr at et samlet storting nå ser det urimelige i dagens bidragsordning, hvor det bare er bidragsbetalerens inntekt som er avgjørende for bidragets størrelse. At det nå er samstemmighet om behov for en ny bidragsordning, som understreker begge parters ansvar for barns oppfostring og en modell som demper konfliktene mellom foreldrene, er viktig. At et mindretall da velger å ta utgangspunkt i en annen modell for å nå dette målet, anser jeg som mindre viktig i denne sammenheng.

       Så til en liten teknisk detalj: Komiteen viser til et brev fra departementet av 23. mai 2001, hvor § 5 Forskottets størrelse første ledd tredje punktum blir endret og skal lyde:

       « I tilfeller som nevnt i § 3 tredje ledd andre punktum gis alltid fullt forskott med mindre bortfallsregelen i § 4 tredje ledd kommer til anvendelse. »

       Komiteen har sluttet seg til denne presiseringen.

       Og så videre til komiteens flertall: Alle unntatt Fremskrittspartiet har sluttet seg til forslaget om å endre skatteloven slik at bidragsmottaker ikke lenger skal skatte av bidraget, og at bidraget ikke skal kunne trekkes fra i den bidragspliktiges skattepliktige inntekt. Etter dette flertallets oppfatning innebærer dette en klar forenkling.

       Et stort flertall i komiteen, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at grunnprinsippene i forslaget til nye regler har fått bred tilslutning fra høringsinstansene. Etter dette flertallets oppfatning er dagens regler dårlig tilpasset en tid da det er vanlig at begge foreldrene deltar i arbeidslivet og har egen inntekt. Reglene oppmuntrer heller ikke den bidragspliktige, som i de fleste tilfeller er far, til samvær med barnet.

       Flertallet viser til at samvær i dag ikke har betydning for bidragets størrelse. Konsekvensen av det er at den bidragspliktige gjennom samvær også bidrar til å dekke de løpende underholdskostnadene. For bidragspliktige med dårlig økonomi kan det å klare å betale bidrag gå på bekostning av den økonomiske muligheten til samvær med barnet. Flertallet vil understreke at forsørgelsesplikten for barn i utgangspunktet er et privat anliggende, og at bidrag som hovedregel kan og bør avtales og betales uten at offentlige myndigheter blir trukket inn. Dette flertallet slutter seg til de prinsipper departementet har satt opp for et regelverk om barnebidrag:

       Bidragspliktens formål skal være å sikre barnet underholdsmidler der barnet ikke bor sammen med begge foreldre, og at bidragets størrelse bør stå i forhold til barnets behov. I den foreslåtte kostnadsmodellen ivaretas dette ved at bidraget fastsettes med utgangspunkt i hva det faktisk koster å forsørge barnet, og at disse utgiftene til underhold fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter deres inntekter. Bidraget skal prøves mot den bidragspliktiges bidragsevne og deretter reduseres for utgiftene under avtalt eller fastsatt samvær.

       Flertallet viser til at departementets forslag bygger på et utkast som ble sendt på høring i juni 1999, men at det er foretatt enkelte forenklinger i forhold til dette for å unngå millimeterrettferdighet og et for komplisert regelverk.

       Dette flertallet slutter seg til at utgangspunktet for fastsettelsen av bidrag skal være kostnaden ved å gi barnet et rimelig godt underhold, og at SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter legges til grunn for dette, med et tillegg for boutgifter. Underholdskostnaden skal så fordeles mellom foreldrene etter inntekt. For å unngå at bidraget må endres ofte, slutter flertallet seg til at det fastsettes fem alternative andeler av underholdskostnaden som den bidragspliktige må dekke, avhengig av forholdet mellom foreldrenes inntekter. For begge foreldre skal brutto personinntekt pluss netto kapitalinntekt over 10.000 kr legges til grunn. Den bidragspliktige vil få fradrag i bidraget for avtalt eller offentlig fastsatt samvær med barnet. Samværet kategoriseres i fire samværsklasser, fra to-tre netter pr. måned til 14-15 netter pr. måned.

       Dette flertallet slutter seg også til at folketrygdloven endres slik at mottakere av overgangsstønad beholder hele det fastsatte bidraget, og at reglene om forskottering endres slik at forskotteringsbeløpet reduseres i forhold til bidragsmottakers inntekt.

       Flertallet viser også til at departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å prøve den bidragspliktiges forholdsmessige andel av underholdskostnaden mot betalingsevne, noe flertallet slutter seg til. Vi er videre enig i at det ikke skal fastsettes et minstebidrag.

       Flertallet slutter seg til at bidraget skal indeksreguleres årlig, og at de enkelte sjabloner knyttet til underholdskostnaden, justeres årlig basert på indeksregulering eller oppdatert statistikk. Sjablonen for forbruksutgifter følger SIFOs årlige justeringer.

       Vi vil understreke at bidrag som hovedregel kan og bør avtales uten at offentlige myndigheter blir involvert. Flertallet slutter seg derfor til at det innføres et gebyr for offentlig fastsettelse av bidrag for å redusere antall saker med offentlig fastsettelse av bidraget, samtidig som det vil gi en viss dekning av utgiftene i de tilfeller der bidraget blir fastsatt eller endret av det offentlige.

       Flertallet ber også Regjeringen sørge for at det blir gitt informasjon om de nye reglene med oppfordring om å la disse danne grunnlag for private avtaler om bidrag så snart de er vedtatt. Selv om det vil gå noe tid før reglene kan iverksettes, bør det med henvisning til at nye regler vil tre i kraft, oppfordres til å inngå private avtaler med utgangspunkt i det nye regelverket.

       Det er nødvendig med en slik helhetlig omlegging av bidragsreglene. Dette vil gi et mer rettferdig regelverk. Det har i høringsrunden vært bred tilslutning til en ny modell med nye prinsipper for fastsettelse av bidrag. Det har imidlertid vært ulike synspunkter på de ulike faktorene som legges til grunn for bidragsfastsettelsen, og hvilken vekt disse skal gis. Flertallet vil ikke se bort fra at det kan bli nødvendig med enkelte justeringer etter at regelverket er prøvd i praksis. Flertallet ber departementet vurdere behovet for justeringer etter at regelverket har trådt i kraft og har fått virke en tid.

       Det har vært en lang prosess før et forslag til nye bidragsregler endelig ble lagt fram for Stortinget. Etter flertallets oppfatning bør det nye regelverket tre i kraft så snart som mulig. I proposisjonen antydet departementet at det ville ta fire år før de nye reglene kunne tre i kraft, fordi Rikstrygdeverket trenger tid til forberedelse. En slik ventetid fant komiteen uakseptabel, og vi ser positivt på at departementet og Rikstrygdeverket etter en grundigere vurdering har presentert et alternativ hvor implementering kan skje ett år og ni måneder raskere enn forutsatt i proposisjonen, fra 1. oktober 2003. PricewaterhouseCoopers har foretatt en uavhengig verifikasjon av Rikstrygdeverkets planer for implementering av det nye bidragsregelverket og vurdert situasjonen slik at det er få muligheter for raskere implementering uten at dette vil gå på bekostning av kvaliteten i prosjektet.

       Etter flertallets mening bør loven tre i kraft så snart som mulig, og flertallet ber om at departementet sammen med Rikstrygdeverket fortsatt vurderer muligheter for å sikre raskere implementering.

       Et annet flertall viser til at det i høringsnotatet ikke ble foreslått satt noen grense for hvor stor del av den bidragspliktiges inntekt som skal kunne gå til å betale bidrag. Dette flertallet mener det er riktig å sette en slik grense for å unngå en uforholdsmessig stor bidragsbelastning i tilfeller der den bidragspliktiges inntekt er lav, og det skal betales bidrag for flere barn. I proposisjonen foreslås det å sette en øvre grense for samlet bidrag til 25 % av bidragspliktiges inntektsgrunnlag.

       Dette flertallet viser også til at en av målsettingene med de nye reglene er:

       « Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig. »

       Det er på høy tid at vi får et nytt bidragsregelverk. Det er det ingen uenighet om. Det er naturlig at det ved innføring av et nytt regelverk, basert på en annen modell enn den gamle, vil være en rekke spørsmål og påpekinger knyttet til usikkerhet om hvordan den nye ordningen vil se ut for den enkelte. Det viktige er imidlertid at et bredt flertall i dag slutter seg til den nye ordningen, og samtidig er åpne for justeringer dersom det skulle vise seg at den nye ordningen slår spesielt urimelig ut for enkelte.

       Så vil jeg legge til at mindretallet har en annen modell, og jeg regner med at den blir presentert av representanter for mindretallet.

Jon Olav Alstad (A) : Det er slutten på en lang prosess vi innleder i dag. Daværende statsråd Grete Berget var den første som både forstod de problemer som er med dagens bidragsordning, og som tok initiativ til å få gjort noe med dem. Siden den gang er det blitt utarbeidet flere forslag til hvordan man skulle klare å forbedre dagens ordning for å rette opp de svakhetene som lå i systemet. Enden på visa ble å lage et helt nytt system, som er basert på helt andre kriterier enn dagens system.

       Det skjedde på mange måter en endring i den politiske agendaen på midten av 1990-tallet. Da hadde vi i flere år prøvd både pisk og gulrot for å få flere mannfolk til å ta større ansvar hjemme og i omsorgen for sine barn. Det skjedde selvfølgelig fordi det politiske flertallet mente det var viktig for barna å ha to foreldre. Uten å gå for mye inn i det, kan det vel også slås fast at vi hadde mange negative erfaringer med fedre som ikke stilte opp for sine barn, både før og etter samlivsbrudd.

       Først fikk vi fedrekvoten, og det er tydelig at både den og en generell fokusering på farsrollen har gjort at stadig flere mannfolk nå tar del i sine barns liv. Det skulle bare mangle, vil mange si, men det var ingen selvfølge for bare et tiår siden. Arbeiderpartiet startet et arbeid allerede da for å komme dit vi er i dag. Vi ser at flere fedre deltar, vi ser at flere tar ansvar, men samtidig også at det er et stykke igjen. I erkjennelsen av det er det også viktig å huske på det politiske arbeidet som er nødt til å skje parallelt for å få enda flere til å stille opp.

       Det har dukket opp problemer underveis, og noe av det første vi oppdaget, var at systemene som avgjør forholdet mellom mor og far etter et samlivsbrudd, bygger på at bidragsbetaler ikke deltar i sine barns liv, mens bidragsmottaker er den parten som trenger beskyttelse. Systemene vi har laget, og omverdenen, ikke minst domstolene, syntes - og synes - å videreføre denne holdningen, selv i en situasjon der vi ser at det har skjedd store endringer i ansvarsforholdene bare i de siste ti årene.

       Derfor er det bare naturlig at vi nå lager et system som bidrar til å likestille partenes økonomiske ansvar for sine barns oppvekst, og som samtidig både legger til rette for og stimulerer til at begge foreldrene tar ansvar for barna etter et samlivsbrudd. Dagens ordning er faktisk med på å undergrave denne målsettingen, og det er ingen tvil om at flertallet i denne salen mener det ikke er i tråd med det vi mener er barnas beste.

       Det måtte altså et helt nytt system til for å finne gode løsninger som gjør at mor og far begge tar et ansvar både økonomisk og ikke minst gjennom samvær med sine barn. Derfor lages det nå et system som tar utgangspunkt i de kostnader det medfører å ha barn. Derfor blir det også helt feil å skulle prøve å sammenligne det nye systemet med det gamle. Det nye systemet handler først og fremst om at barna har krav på to foreldre også etter et brudd. Slik virket ikke det gamle systemet.

       Å skulle lage økonomiske beregninger over hvem som blir vinnere, og hvem som blir tapere, får de som synes det er viktig, stelle med. For Arbeiderpartiet har det viktigste vært å komme fram til et system som gjør at barna settes først og får mulighet til å ha kontakt med begge foreldre også etter et samlivsbrudd.

       Derfor er det også riktig å si at dagens lovendringer føyer seg inn i den politiske linjen som statsråd Berget trakk opp med innføringen av fedrepermisjonen, ikke bare slik at fedrene ble stimulert til å være hjemme sammen med sine barn, men også slik at det ble mulig for mannfolk å ha et pressmiddel eller en unnskyldning overfor arbeidsgivere og omgivelser som syntes det var teit med mannfolk som stilte opp for sine barn.

       Det kan sies mye om prosessene bak dagens lovendring, ikke minst om hvorfor det tok så lang tid når man allerede hadde sett problemene i 1995. Hyppige statsrådskifter er en av grunnene. Jeg vil aldri glemme de eplekjekke kommentarene daværende barneminister Svarstad Haugland hadde da hun tok over statsrådplassen: Hun skulle i hvert fall ikke bruke så lang tid som Arbeiderpartiets tidligere statsråder med å få laget et nytt system. Da hun gikk av, hadde hun brukt lengre tid enn de andre til sammen, uten at det var vedtatt noe nytt system. Derfor er det en fjær i hatten for den nåværende barne- og familieministeren at forslaget lå der allerede før det var gått ett år.

       Så er det ikke alle som blir fornøyd med de vedtak vi gjør i dag heller, og det kunne ha vært mye som kunne ha vært gjort annerledes. Et eksempel på det er bruken av faktiske utgifter kontra sjablonger. Men det ville ha skapt et svært byråkratisk system, som ville ha vært uhåndterlig. Og med tanke på den tiden det tar å innføre dette systemet, ville et enda mer komplisert system bidratt til ytterligere tidsforskyvninger. Nå er det på tide å få til endringene som vi ser vil bidra til å skape et bedre system.

       Det er flere ting jeg er glad for i det forslaget som ligger her. Overgangsstønaden skal ikke lenger avkortes mot bidraget. Det vil bidra til at de som har de laveste inntektene blant bidragsmottakere, vil få lettelser i sin hverdag. Mange har karakterisert det gamle systemet som et statlig ran, og det er ikke bestandig så enkelt å se hvorfor den ordningen er der. Men nå skjer det endringer som vil få store økonomiske følger i positiv retning for nettopp den gruppen som tjener minst blant mødrene, som det i all hovedsak gjelder.

       Samtidig skjer det endringer i forhold til reising, som også skal bidra til at barna lettere kan opprettholde kontakten med begge foreldrene. Med deling av reisekostnadene vil vi ikke bare oppleve at det blir enklere økonomisk for bidragsbetaler, som oftest far, å opprettholde kontakten og stille opp for barna. Det er også et håp om at begge foreldrene heretter vil sette barnas beste i fremste rekke når det er aktuelt å bytte bosted. I dag er det nok altfor lett å glemme barna oppe i det hele.

       Så vil det ta en tid før de nye reglene kan gjelde, noe som skyldes tekniske og praktiske årsaker. Det ble antydet fire år, men vi klarte i løpet av behandlingen å få det ned til i overkant av to år. Samtidig er det også klart for den som ser etter, at loven faktisk kan virke slik at fedrene kan risikere å bli skjøvet enda mer ut av sine barns liv av økonomiske grunner. Det er ikke et spørsmål vi kan klare å løse gjennom bidragsordningen, men det er mulig å gjøre det på andre måter. Det har vi tid til å finne ut av fram til nyordningen trer i kraft. Og det regner jeg med at vi kommer sterkere tilbake til.

Ola T Lånke (KrF) : Kristelig Folkeparti er glad for at Stortinget i dag endelig behandler viktige og nødvendige endringer i bidragsordningen, forskotteringsordningen etter lov om bidragsforskott, forslag om oppheving av de særlige beskatningsreglene for barnebidrag etter lov om skatt av formue og inntekt og forslag om oppheving av refusjonsregelen ved utbetalt overgangsstønad etter lov om folketrygd.

       Nå har saksordfører Trond Helleland gitt en veldig fyldig og god redegjørelse, og også siste taler, Jon Olav Alstad, så det er kanskje ikke behov for å si så mye, for vi står jo for det samme. Allikevel føler jeg at jeg må si litt om dette.

       Det er ingen tvil om at denne lovendringen har vært imøtesett med stor forventning. Og det er heller ingen tvil om at de foreslåtte endringene vil være av stor betydning og få konsekvenser i hverdagen for mange mennesker. Mange har kanskje sukket litt oppgitt over at det har tatt så lang tid å utarbeide et nytt regelverk på dette området. Ja, det har tatt lang tid, og det har vært nødvendig. Det er et svært komplisert regelverk vi behandler i dag, og det er ikke uten grunn at flere regjeringer, inklusive sentrumsregjeringen, har lagt ned mye arbeid på dette området for å gjøre det så bra som mulig. Representanten Alstad gav ros til nåværende statsråd for å ha klart å få dette gjennom på denne korte tiden, og jeg vil slutte meg til det. Jeg føler likevel at det kanskje er naturlig å trekke en liten parallell til det som vi ofte ser i naturen, at noen sår, andre vanner og atter andre igjen høster inn. Slik vil det også være i politikken.

       Men dette er et vanskelig og ømtålig spørsmål. Bidragsspørsmål skal jo som kjent avgjøres i situasjoner hvor sterke følelser er involvert, og ofte er det sterke konflikter mellom partene. I tillegg har bidragsreglene betydelig økonomiske konsekvenser for det offentlige.

       Det er derfor naturlig at det må arbeides grundig og langsiktig slik at de viktige og vanskelige avveininger som skal gjøres, blir mest mulig holdbare. Vi erkjenner at dagens samlivsmønstre stiller andre krav enn tidligere, da de fleste barn som tidligere hadde krav på bidrag, var født av mødre som var alene med barnet fra fødselen av. Nå er det mer vanlig at de som har behov for bidrag, er barn med foreldre som flytter fra hverandre eller skiller seg. Det at det er langt mer vanlig at begge foreldre, menn og kvinner, nå har inntektsgivende arbeid, er også en stor endring det må tas hensyn til i bidragsregelverket.

       Det er fremfor alt viktig at bidragsordningen svarer til dagens og ikke gårsdagens utfordringer. Dagens samfunn krever et bidragsregelverk tilpasset de utfordringer vi ser i dag, og Kristelig Folkeparti støtter derfor opp under målene som er lagt til grunn for de nye reglene.

       Et viktig og grunnleggende spørsmål som nå må besvares før man diskuterer detaljer, er: Hva skal være det bærende prinsipp i beregning av bidrag? Utmålingsreglene har endret seg underveis, i takt med de behov for endring som er fanget opp av berørte parter, og dagens modell, prosentmodellen, har vært gjenstand for endringer. Allikevel har det i økende grad blitt gitt uttrykk for at dagens ordning ikke fungerer tilfredsstillende for mange.

       Det ble tydeligere og tydeligere at det var behov for andre helt grunnleggende grep. Jeg er derfor tilfreds med at den modellen sentrumsregjeringen valgte å bygge regelverket for nye bidragsregler på, er videreført av regjeringen Stoltenberg.

       Sentrumsregjeringen hadde valget mellom to ulike modeller da det skulle sendes ut et høringsnotat om forslag til endringer i bidragsregelverket i 1999. Sentrumsregjeringen valgte kostnadsmodellen, da viktige prinsipper som at begge foreldre har et likeverdig ansvar for både omsorg og forsørging av barnet, utgiftene bør deles mellom foreldrene etter økonomisk evne så rettferdig som mulig, og ikke minst: Barnets behov for underhold må tillegges vekt.

       Selv om det av noen er pekt på svakheter også ved det regelverk som vedtas i dag, er Kristelig Folkeparti enig i de grunnleggende prinsippene: Bidraget skal fastsettes ved at utgiftene til underhold fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter deres inntekter, og bidraget skal prøves mot bidragspliktiges bidragsevne, og deretter reduseres for utgiftene under avtalt eller fastsatt samvær.

       Selve kostnadsmodellen bygger jo på hva det faktisk koster å forsørge et barn. Dette faktum begrunner bidragets størrelse på en konkret måte overfor foreldrene, og det mener Kristelig Folkeparti er et godt poeng. Dessuten sikrer dette prinsippet at barnet får et forsvarlig underhold uansett foreldrenes inntektsnivå. Det er av stor betydning at barn i minst mulig grad lider under eventuelle konflikter mellom foreldrene, eller lider på grunn av et lite tilpasset regelverk.

       Kristelig Folkeparti er også fornøyd med at proposisjonen så klart understreker at forsørgelsesplikt for barn i utgangspunktet er et privat anliggende, og at bidrag som hovedregel kan avtales og betales uten at det offentlige blir involvert. For disse vil barnelovens regler om bidrag være retningsgivende. Og der det offentlige fastsetter bidraget, er det svært viktig at vi har et klart og rettferdig regelverk.

       Som nevnt er det kommet innsigelser også mot det foreslåtte regelverk. Fra Kristelig Folkepartis side mener vi det er viktig å lytte til disse motforestillingene, selv om vi samtidig står fullt og helt inne for den foreslåtte kostnadsmodellen.

       Et så komplisert regelverk vil selvfølgelig alltid kunne ha noen utilsiktede, uheldige konsekvenser. Det er også klart at det er et problem at regelverket er så komplisert at mange vil ha problemer med fullt ut å forstå det. Til det er å si: Vi vil heller ha et komplisert regelverk som i stor grad tar hensyn til individuelle variasjoner når det gjelder folks liv, enn et enkelt regelverk som ikke tar individuelle hensyn. Men for å sikre oss mest mulig mot eventuelle uheldige konsekvenser av regelendringen, la Kristelig Folkeparti inn en merknad, som vi har fått flertall for i komiteen, hvor vi sier at

       « Dette flertallet har merket seg at bl.a. Aleneforeldreforeningen (AFFO) og NTL har hevdet at enkelte grupper kan komme dårlig ut med de nye reglene. Det er en målsetting for dette flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert. »

       Kristelig Folkeparti er glad for at et flertall er med og påpeker nødvendigheten av en løpende evaluering av ordningen, slik at eventuelle svakheter kan rettes opp underveis.

       Jeg håper derfor at dette kan oppleves som en gledens dag for de mange som har ventet på en bedre og mer rettferdig bidragsordning. Nå får vi vente på at implementeringen blir gjennomført, og håpe at det ikke oppstår unødige forsinkelser, slik at ventetiden blir kortest mulig.

       Jeg vil heller ikke unnlate å minne om at det fremlagte forslaget innbefatter stort sett endringer i samsvar med Fremskrittspartiets forslag fra 1996 og Fremskrittspartiets forslag som ble nedstemt i Stortinget i februar i inneværende år.

       Det er ingen tvil om at eksisterende bidragsordning sammen med barneloven har ført til at det økonomiske vinningsaspektet stimulerer til en kamp om hvem som får barna etter samlivsbrudd. Dette er et offentlig sanksjonert og strukturelt overgrep mot barn og familier, og det strider klart mot internasjonale konvensjoner om familie og barn, ratifisert av Norge. Forslaget som ligger på bordet i dag, vil på en mye bedre måte sette begge foreldrene i stand til å utøve omsorg for sine barn, uavhengig av foreldrenes livssituasjon, men noe usikkerhet er det fortsatt, og det er derfor komiteen samstemmig ønsker å følge utviklingen videre.

       Den nye bidragsordning vil gi begge skikkede foreldre samme mulighet til å skape et likeverdig hjem og likeverdige oppvekstvilkår for barna. Deres faktiske omsorgsutgifter må fordeles i henhold til deres faktiske utøvelse av omsorg i forhold til skattelovgivningen. Alle faktiske utgifter, som reiseutgifter for samvær/omsorg og alle offentlige støtteordninger, må innrettes slik at de støtter begge foreldres mulighet til å utøve en normal foreldrerolle.

       Bidragsmodellen baserer seg i større grad på grunntanken om at begge foreldrene er likeverdige, med felles ansvar for omsorg og oppfostring av barna. Dette krever at en tar hensyn både til inntekter og til utgifter i forbindelse med begge foreldrenes likeverdige omsorg for barna.

       Det er allikevel bekymringsfullt at proposisjonen fortsatt innehar et snev av manglende likeverdstanke. Utformingen av den foreliggende proposisjonen styres fortsatt for mye av hvem som får tildelt barnets faste bosted, og ikke ut fra den faktiske omsorgen som begge foreldre yter for barnet. Det er påfallende at departementet i sin saksutgreiing ikke har vært villig til å gå inn på diskusjonen om ved hvilket samværsnivå barnet utløser økte husholdskostnader også hos samværsforelder.

       Her vil jeg peke på at det i proposisjonen er lagt opp til at det er bestemmelsesretten over barnet og ikke faktisk omsorg som styrer bidragsnivået, jf. at det i proposisjonen på side 41 presiseres:

       « Det avgjørende skillet mellom delt bosted og utvidet samvær refererer seg ikke til tid, men til avgjørelsesmyndighet. Ved utvidet samvær bor barnet fast sammen med den ene av foreldrene. »

       Fremskrittspartiet ønsker at faktisk omsorg i større grad likestilles med økonomisk bidrag. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å foreta en grundig vurdering av bestemmelsene om delt bosted når barneloven revideres. »

       Det er faktisk slik at de fleste parter vil komme gunstig ut med den nye ordningen, hvis man selv ønsker det. Det offentlige vil få en gevinst ved at bidragsordningene baseres på felles omsorg, hvor foreldrene selv deler på utgiftene og avlaster hverandre, slik at de kan delta både i arbeid og utdanning. Ut fra tallmaterialet i Velferdsmeldingen, sidene 123-125, antas det at den årlige offentlige innsparingen vil kunne ligge i størrelsesorden 500 mill. kr.

       En likeverdig behandling av foreldrene også i økonomisk sammenheng vil bedre samarbeidet mellom foreldrene. Forslaget stimulerer også foreldrene til å bo i nærheten av hverandre, fordi reiseutgiftene er foreslått delt mellom foreldrene. Men det er noe uklart hvordan en inndriving av slike kostnader skal skje, spesielt der hvor konflikter hindrer dette. Fremskrittspartiet foreslår derfor:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem for Stortinget flere alternative modeller for innkreving av reisekostnader for reiser mellom foreldrenes hjem. »

       Et annet moment som Fremskrittspartiet mener bør vies oppmerksomhet, er samværs- og omsorgssabotasje. Det er en realitet at samværsboikott/omsorgssabotasje forekommer i 20-40 % av barnefordelingssakene etter samlivsbrudd. Fremskrittspartiet mener at det ved slik sabotasje bør vurderes hvorvidt kutt i bidraget kan benyttes som en sanksjonsmulighet. En slik ordning vil føre til et større press på begge foreldre til å opptre i tråd med barnets beste og sikre barnets rett til to foreldre. Her vil jeg også vise til Dok.nr.8:44 (1998-1999) fra Fremskrittspartiet når det gjelder dette problemet, hvor Fremskrittspartiet foreslo at samværssabotasje måtte føre til tap av samvær.

       Proposisjonen legger vekt på samværsavtaler. Mange sliter allikevel med å få til slike avtaler av forskjellige årsaker. Uansett er det helt urimelig at en bidragspliktig skal være pålagt å betale bidrag når samværet blir boikottet. Fremskrittspartiet mener derfor at der hvor det ikke foreligger skriftlig samværsavtale, skal bidraget fastsettes som ved vanlig samvær etter barnelovens bestemmelser.

       Ved å stimulere til barnas likeverdige samvær med begge foreldre, vil en også hindre at en av foreldrene blir tilsidesatt og ikke orker å kjempe videre for kontakten med sine barn, som jo er et vesentlig tap for barna. En positiv utvikling her vil også redusere antall foreldre som etter en stund ikke stiller opp for sine barn. Foreldre som ikke utøver samvær/omsorg, må også i forhold til forslaget betale høyere bidrag enn de foreldre som stiller opp.

       Fremskrittspartiet viser til at det er en målsetting å sørge for at foreldre som stiller opp, slipper å betale dobbelt, som de gjør i dag. Derfor er det viktig at en tar hensyn til kostnadene ved å ha barn og til de faktiske samværs-/omsorgsdager. En slik bidragsordning, med utgangspunkt i de faktiske utgiftene til barna, vil ikke bare føre til bedre betalingsvilje hos begge foreldrene, men forhåpentligvis også føre til flere private avtaler, og forhåpentligvis også til mindre administrasjonskostnader for det offentlige. Jeg registrerer imidlertid at forslaget kun tar bidragsmottakers boutgifter med i beregningsgrunnlaget. Fremskrittspartiet mener at enten bør begge parters boutgifter legges til grunn, eller så bør boutgifter ikke være en del av beregningsgrunnlaget overhodet. Fremskrittspartiet forventer at begge foreldres bokostnader dekkes av den enkelte og dermed tas ut av beregningsgrunnlaget. Fremskrittspartiet foreslår dette.

       Bidraget som fastsettes, skal ikke være gjenstand for skattefradrag på bidragspliktiges hånd og skal følgelig heller ikke være gjenstand for beskatning på mottakers hånd, fordi ordningen konsentrerer seg om de faktiske utgiftene og ikke skal være et skjult ektefellebidrag, slik som i dagens ordning. Fremskrittspartiet støtter i utgangspunktet dette, men det kan virke som om det vil slå ugunstig ut i flere tilfeller, og at det i mange tilfeller bidrar til at bidragets størrelse øker. I den sammenheng vil jeg vise til brev fra statsråden i dag, 6. juni, som bekrefter at særlig de med inntekter mellom 200.000 kr og 350.000 kr vil få økt bidrag, selvfølgelig basert på ordinært samvær. Øker samværet, vil selvfølgelig bidraget også reduseres. Kostnadene til barna skal tross alt uansett dekkes ut fra det som er netto inntekt. Slik sett kunne man i utgangspunktet ønske at bidraget skulle fastsettes ut fra netto lønn. Men da dette kan virke noe byråkratisk, mener Fremskrittspartiet at fradragsretten videreføres inntil videre. Vi foreslår derfor:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere/utrede konsekvenser ved at skattefradraget opprettholdes på bidragsyters hånd, og ikke skattlegges på mottakers hånd. »

       Videre vil jeg peke på at maksimumsbidraget vil øke hvis skattefradraget forsvinner. Jeg hadde derfor ønsket at Regjeringen ville finne fram til ordninger som sørget for at maksimumsbidraget kompenseres hvis skattefradraget forsvinner. Når det gjelder Regjeringens forslag om ekstrabidrag for dem som måtte ha høye inntekter, vil Fremskrittspartiet sterkt gå imot dette. Dette bryter direkte med kostnadsmodellens intensjoner og er mer et inntektsutjevnende forslag. Her foreslår Fremskrittspartiet at dette tas ut.

       Et annet viktig moment i forslaget er at refusjonsordningene i forbindelse med overgangsstønaden fjernes. Det vil fremme private avtaler og hindre at staten har egeninteresse av å få bidraget innkrevd. Fremskrittspartiet mener i tillegg at private avtaler ei heller skal kunne overprøves av staten ved forvaltningsvedtak, slik det blir gjort i dag gjennom trygdekontor og innkrevingssentral. Foreldre må være enige om en endring, eller endringer må kunne fastsettes av fylkesmann eller domstol hvis private avtaler ikke lenger er ønskelig. Forvaltningsmakten, som ofte synes å bli utøvd ut fra den enkelte saksbehandlers private skjønn, er i dag en alvorlig trussel mot rettssikkerheten for den utvidede familien, ikke minst for barna. Her har Fremskrittspartiet et forslag.

       Til slutt når det gjelder stordriftsfordeler: Det er en kjensgjerning at barn nr. 2 osv. ikke « koster » det samme som barn nr. 1 i underhold. Dette har Regjeringen ikke lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Her vil jeg vise til SIFOs beregninger, som viser klare besparelser fra fjerde familiemedlem. Fremskrittspartiet foreslår derfor at SIFOs prinsipper for stordriftsfordeler også legges til grunn for beregning av bidraget.

       La meg slå fast at jeg faktisk tror at alle i denne sal vil bidra til ordninger som i utgangspunktet har barnas beste som siktemål, og som samtidig gjør det mulig for begge foreldrene både å ha kontakt med barnet og yte sitt for å sikre barnets og egen livssituasjon. Spørsmålet er bare om denne gode vilje fører til riktig resultat i dag. Jeg er redd for at flertallet tar feil.

       Det er skjevheter ved dagens lovgivning. Det er ikke tvil om at mange bidragsytere med rette har opplevd situasjonen som urettferdig. For det første bør betydelig samvær telle med ved utregningen av bidrag, og for det andre er det rimelig at begge foreldres inntekt - både bidragsyter og bidragsmottaker - tas med i vurderingen og i fastsettingen av bidragets størrelse.

       Den såkalte kostnadsmodellen som Regjeringen har foreslått, og som flertallet slutter seg til i dag, vil gi nye skjevheter. Det var selvsagt velbegrunnet at instanser som Barneombudet, Redd Barna, Likestillingsrådets flertall, Rikstrygdeverket og et flertall av fylkesmennene støttet en forbedret prosentmodell da saken ble sendt ut på høring første gang i 1996. Til tross for dette valgte den regjering som jeg selv var medlem av, i et nytt utkast til høring i 1999 å legge kun én modell, nemlig kostnadsmodellen, til grunn. De fleste høringsinstanser tok dette til etterretning, men mange uttrykte fortsatt at de var kritiske til å bruke kostnader som utgangspunkt for bidragsfastsettelsen. Det var høringsinstanser som Barneombudet, Redd Barna, Likestillingsombudet, Offentlig Familievernkontorers Organisasjoner og NOVA. Slikt gjør inntrykk på meg.

       Mange regneeksempler viser dessuten at den nye ordningen vil slå skjevt ut. Det virker som om de endringer som nå vil bli vedtatt, gir lettelser til dem som har ganske mye fra før, men vil øke belastningene for dem som sliter tyngst. Dessuten, og det er det viktigste, det å ta utgangspunkt i kostnader, medfører at barnet - uten at jeg tror at det er hensikten - blir framstilt som « en vare med fastsatt pris », som Barneombudet sier det. Det er ikke bra. Alt omgjøres til penger på en utgiftsside og en inntektsside. Barnets beste må ha forrang i alle disse sakene, og det er det hensynet vi først og fremst må sikre å ivareta.

       Om man så velger kostnadsmodellen, er det klart at kostnadene varierer. Vi vet at både barnehagepriser, boligpriser og andre kostnader er ulike fra sted til sted. Dessuten bør barnet ha glede av foreldrenes inntektsnivå. Og det var vel meningen ikke bare å sikre bidrag ut fra gjennomsnittsbetraktninger, som etter min mening må bli galt.

       Som det framgår av innstillingen, står representanten fra SV, Ågot Valle, representanten fra Kystpartiet, Inger Stolt-Nielsen, og jeg fra Senterpartiet sammen om å gå imot den foreslåtte nyordningen. Vi fremmer på vår side forslag om en justering, eller rettere sagt en forbedring av dagens prosentmodell, og forbedringen må skje på følgende områder:

       Det er riktig at det blir tatt hensyn til betydelig samvær. Det vil være nødvendig at begge foreldres inntekt trekkes inn i beregningen av bidraget. Vurdering av bidragsevne er også viktig. Bidraget må kunne settes til 0 kr.

       Jeg kan ikke se at det er noe som skulle hindre en slik justert modell - tvert imot virker det både mer rettferdig og enklere enn forslaget om en kostnadsmodell. Først og fremst mener jeg at det vil være det beste for barnet. Dessuten mener jeg det er viktig å se at alle disse sakene er individuelle, og at det også må gis rom for betydelig grad av bruk av skjønn, noe som Norsk Tjenestemannslag understreket i høringen i komiteen.

       Når det gjelder foreslåtte forenklinger av skatteforhold, har jeg ingen innvendinger mot det. Derimot kan jeg ikke se at det er klokt å innføre et gebyr på offentlig fastsetting av bidrag og endring av slikt. Selvsagt er det en fordel med frivillig avtale. Problemene knytter seg jo først og fremst til de situasjoner der det er konflikt, og der man ikke finner fram til ordninger. Da trenger man hjelp av en nøytral instans, et tilbud, uten at det dermed blir et gebyr og således en skatt på den type tjenester.

       Så vil jeg på vegne av Ågot Valle, Sosialistisk Venstreparti, Inger Stolt-Nielsen, Kystpartiet og meg selv ta opp det forslag som er i innstillingen.

       Det er også ganske imponerende å høre representanten Sandberg som knapt er opptatt av barnas situasjon, men som stort sett konsentrerer sitt innlegg om den bidragspliktige, som som oftest er en mann.

       Når Odelstinget vedtar en ny modell for barnebidrag, er taperne i første rekke barna, men også en stor gruppe bidragsmottakere. Vinnerne i dag er de bidragspliktige med god betalingsevne. Bidragspliktige med lav inntekt kommer dårligere ut av Regjeringens forslag, og det er et paradoks at det var situasjonen for denne gruppen som var utgangspunktet for disse nye reglene og denne nye modellen. De som var utgangspunktet, de vi hadde som mål, er altså de som kommer ut som taperne.

       Barna er taperne fordi kostnadsmodellen medfører at barna defineres som « en vare med fastsatt pris », jf. Barneombudets påstand. Det tas ikke hensyn til at det er store variasjoner i boutgiftene. Boutgiftene kalkuleres til å være de samme, uansett om en bor i Oslo eller i Finnmark. Det tas heller ikke hensyn til at det er store variasjoner i den levestandarden barna hadde før skilsmissen. Det er Statens institutt for forbruksforsknings gjennomsnittlige standardbudsjett som skal legges til grunn for beregningene av normen. Med andre ord skal barn av skilte foreldre koste det samme, uansett hva de kostet før, mens barn som bor sammen med sine foreldre, selvsagt skal nyte godt av begge foreldrenes økonomi.

       Det finnes forskningsbasert kunnskap om skilsmisse og barns situasjon etter en skilsmisse. Jeg vil henvise til forsker Kari Moxnes, som har funnet ut og dokumentert at en av årsakene til at barn lider etter en skilsmisse, er sterk reduksjon i økonomien i barnets hushold. Det er en av de viktigste grunnene til at en skilsmissesituasjon blir spesielt vanskelig.

       Alt utover en « rimelig » sats må betales av bidragsmottaker. Den bidragspliktige, ofte en far, kan fortsatt ha et høyt forbruk uten å dele med sine barn. Og hva kan det bety for en mor som har lav inntekt i utgangspunktet? Dersom den bidragspliktige etablerer seg på nytt, får nye barn og ikke er villig til å sørge for å betale bidrag slik at barna kan ta del i hans levestandard, kan dette lett føre til at disse barna blir hva vi kan kalle « fattigunger ». Vi vet at det er en stor del fattige barn i vårt samfunn som lider, og at dette gjør noe med barns selvfølelse.

       Så vil sikkert representanter for flertallet, spesielt Arbeiderpartiet, si at fedre med god råd automatisk vil betale ekstra til barna sine. Det kan kanskje skje, men når vi ser engasjementet og entusiasmen hos organisasjoner som organiserer bidragspliktige foreldre, er det ikke grunn til å tro at de vil stå i køen for å yte ekstra og frivillige beløp til sine barn.

       Dagens prosentmodell fungerer ikke godt nok. Det har også Anne Enger Lahnstein understreket. Vi ønsker å gjøre endringer i dagens prosentmodell, for vi tror at den er vesentlig bedre enn det alternativet som blir lagt fram. Våre endringer i prosentmodellen går på at bidragspliktige med lav inntekt må bli beskyttet på andre måter enn i dag, og at mye samvær må få konsekvenser for bidraget. Med disse endringene i prosentmodellen er vi ganske sikre på at den ville være en vesentlig bedre modell enn den som i dag blir vedtatt.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Flere regjeringer og mange statsråder har vært involvert i arbeidet med nytt bidragsregelverk. Jeg er glad for at et flertall i komiteen slutter seg til forslaget som nå foreligger. Jeg vil også vise til den grundige redegjørelsen som saksordføreren har gitt. Jeg er glad for at et flertall i komiteen understreker at det å forsørge barn i utgangspunktet er et privat anliggende, og at bidrag som hovedregel bør avtales og betales uten at offentlige myndigheter trekkes inn.

       Dagens regelverk tar utgangspunkt i far som hovedforsørger og mor som omsorgsperson. Forslaget til ny bidragsordning er et mer tidsriktig regelverk, det fremmer barnets beste, og det fremmer likestilling. Jeg vil på det aller sterkeste ta avstand fra den fremstillingen som SV gir av dette framlegget og innstillingen fra et klart flertall i komiteen. Det at en gjør dette til et spørsmål om en fastsatt pris på barn, vil jeg ta kraftig avstand fra. Dette handler faktisk om at vi mener at det koster å ha barn også etter et samlivsbrudd, og det forplikter begge foreldrene etter samlivsbruddet.

       Jeg vil innledningsvis få bemerke at jeg bruker « mor » om bidragsmottaker og « far » om bidragspliktig. Dette er ikke i likestillingens ånd, men jeg gjør det for enkelhets skyld.

       Først litt til hva dette forslaget ikke er:

       Derimot er dette et forslag som har følgende målsetting:

       Forslaget til nye regler tar utgangspunkt i hva det koster å ha et barn, mors og fars inntekt samt samvær med barnet. Den nye ordningen innebærer også at det tas hensyn til flere elementer enn i dag. Det har vært viktig å legge fram regler som har blitt til i skjæringspunktet mellom millimeterrettferdighet og en økonomisk og administrativt håndterbar ordning. Forslaget innebærer også at vi nuller ut noen ordninger. Fedre vil ikke lenger få fradrag på skatten, og mødre vil ikke lenger måtte skatte av bidraget.

       Jeg vil kort minne om at forslaget som Regjeringen her legger fram, består av mange ulike komponenter og endringer i barnelov, skattelov, folketrygdlov og forskotteringslov som til sammen utgjør en helhet. Regjeringen legger også vekt på å få en så kostnadsnøytral reform som overhodet mulig.

       Vi har vært opptatt av hvordan de aller fattigste kommer ut. Jeg vil få gjenta at dette ikke er en ordning som tar sikte på å løse fattigdomsproblemene i Norge. Det er dessuten slik at når en omfordeler mellom personer som i utgangspunktet ikke har det for godt, vil det mange ganger føles urettferdig.

       Før det endelige bidraget regnes ut, foretas det en bidragsevnevurdering av far. Da legger vi de samme prinsippene til grunn som vi gjør ved gjeldsordningsloven. Jeg mener at forsørging av eget barn skal være en høyt prioritert utgift. Og jeg kan vanskelig forsvare at gjeld til andre skal prioriteres høyere enn bidrag til eget barn selv om en har dårlig råd.

       Vi endrer reglene om bidragsforskott. Mødrene med lavest inntekt vil få et større bidragsforskott, de med middels inntekt vil få netto det samme som i dag, de rikere vil få noe redusert, mens det for de aller rikeste vil bortfalle.

       Det er også gledelig å konstatere at komiteen slutter seg til en oppheving av det som kalles 30/70-regelen. Det er urimelig at staten skal trekke tilbake den støtten som skal gå til barnet. Mødre som mottar overgangsstønad, er de fattigste av de enslige forsørgerne. Deres barn kommer styrket ut av dette.

       En av intensjonene med forslaget til nye regler er at bidraget skal bli mer rettferdig ved at beregningen tar utgangspunkt i hva det koster å forsørge et barn. Når det skal innføres en ny ordning, vil det alltid være slik at noen vil få økt sitt bidrag, mens andre vil få redusert bidraget. Regjeringen vil imidlertid fastsette overgangsregler for å gjøre overgangen til nye regler så skånsom som mulig for dem som får større endringer i sitt bidrag.

       Jeg har dessuten lyst til å tilføye at det uavhengig av bidragsordning vil være den enkelte mor og far som avgjør på hvilken måte ens egen levestandard skal komme barnet til gode. Far kan fritt bruke mer penger på sitt barn.

       Vi har lagt fram et forslag til regelverk som vi mener gir et riktig balansepunkt mellom rettferdige regler og praktisk håndtering. Det er et forslag med en sosial profil, og det vil forhåpentligvis føre til at det blir flere som avtaler bidrag på egen hånd enn i dag.

       Så har jeg et annet spørsmål. Som flertallet i komiteen peker på, er det viktig at det nye regelverket, når det nå blir vedtatt i dag, blir gjort kjent for dem som eventuelt skiller lag, slik at - som er komiteens utgangspunkt - flest mulig inngår private avtaler og forsøker å finne ut av betaling av bidrag, fordeling av omsorg osv. på egen hånd, uten at det offentlige skal trekkes inn. Det er grunnelementet i den nye bidragsordningen. Hva vil statsråden gjøre for å få de nye bidragsreglene kjent og informere ut slik at flest mulig kan ta utgangspunkt i de nye reglene dersom de havner i den situasjonen at de skiller lag?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg forstår at Stortinget reagerte på gjennomføringen av bidragsordningen, og at fire år høres urimelig lenge ut. Det departementet har jobbet etter i denne saken, er de beregningene som er gjort av Rikstrygdeverket, som er den instansen som har den reelle kunnskapen og kan gjøre den beste vurderingen av gjennomføringen av ordningen. Vi har hatt en veldig god dialog med RTV i denne saken, og vi har fått forsikringer. Som representanten også nevnte i sitt hovedinnlegg, er planene kvalitetssikret av et uavhengig konsulentbyrå. Forutsatt at de informasjonene som departementet har fått av RTV, er korrekte, mener vi at vi kan si at gjennomføringen vil kunne skje fra 1. oktober 2003. Men det er ingen tvil om at dette er en meget stor og komplisert ordning. Det er svært mange lover og ulike elementer som skal legges inn, så det kan selvfølgelig skje ting underveis i prosessen som jeg i dag ikke har oversikt over. Men med alle de forbeholdene vil jeg si at jeg har i hvert fall fått den tryggheten ved gjennomgangen med RTV at etaten vil gjøre sitt til at denne ordningen skal iverksettes så raskt som mulig. Så får vi se det som positivt hvis datoen kan fremskyndes noe.

       Så til det siste representanten spør om, nemlig informasjon. Det er departementet opptatt av, for mye av vitsen nå er at privatpersoner går inn på de ordningene som skal iverksettes fra 1. oktober 2003, og begynner å bruke de ordningene. Vi har jo ikke et system fra det offentlige klart før den tid, slik at det vil være lite bistand å få fra det offentlige. Men vi håper at flest mulig vil benytte seg av denne ordningen etter i dag, og vi vil også ta ansvar for et informasjonsopplegg på det.

Per Sandberg (Frp) : Jeg vil også åpne med å gi statsråden ros, særlig i forhold til innholdet i hennes innlegg. Jeg deler også hennes inntrykk av representanten Reikvams innlegg.

       Min replikk kommer i kjølvannet av representanten Hellelands. Jeg setter pris på at statsråden også legger vekt på at de som nå eventuelt ønsker å gå inn på private avtaler, skal få lov til å basere seg på loven selv om den ikke trer i kraft umiddelbart. Jeg har fått mange henvendelser i den forbindelse, og spørsmålet jeg ønsker å stille, går på dette med at overgangsstønaden nå ikke skal avkortes i forhold til bidrag. Mitt spørsmål er: Er det nå slik at de som ønsker å inngå private avtaler, eksempelvis basert på delt omsorg, 50-50, kan gjøre det med full tiltro til at overgangsstønaden ikke blir avkortet, selv om bidraget på en måte faller bort ut fra det nye reglementet?

       Jeg vil gjerne ha statsrådens kommentar til dette.

       I tillegg sa statsråden at man hadde gått bort fra dette med økonomisk millimeterrettferdighet. Jeg mener at man med disse sjablonmessige gjennomsnittsbetraktningene på både barnepass, husleie osv., kommer i en situasjon hvor det blir ganske firkantete regler. NTL har også lagt stor vekt på dette med større bruk av skjønn, og jeg har lyst til å utfordre statsråden på om hun føler seg fortrolig med at det faktisk er lagt opp til gjennomsnittsbetraktninger på husleie i dette landet - om det er tilfredsstillende. Ser statsråden at de som taper på det, nettopp er de som først og fremst trenger hjelp?

       Til slutt har jeg lyst til å utfordre statsråden på dette med forholdet mellom det som fremmer barnets beste, og det som fremmer likestilling. Stort sett mener også jeg at det er to sider av samme sak, men ikke alltid. Og jeg mener at det under denne nye bidragsordningen ligger en tanke om delt omsorg, kanskje til og med en mulighet for å dømme til delt omsorg. Jeg mener at det likestillingsmessig kanskje er en god idé, men det tjener slett ikke barns interesser. Kunne Karita Bekkemellem Orheim si litt om det?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg er glad for å få anledning til å svare nettopp på det spørsmålet, for hvis det hadde vært slik at dette var en ordning for på et vis å gjøre noe med fattigdomsproblemet, hadde det vel også vært slik at både Senterpartiet og SV hadde lagt inn store summer for å hjelpe disse gruppene når et samlivsbrudd var et faktum. Men det gjør heller ikke disse partiene. Og det handler jo faktisk om at en er nødt til å fordele i forhold til den situasjonen en opplever ved et samlivsbrudd, og så må vi bygge på det sosiale sikkerhetsnettet vi har i vårt samfunn for de gruppene som kommer aller dårligst ut.

       Derfor vil jeg veldig sterkt ta avstand fra at det at Arbeiderpartiet ikke nå legger inn store millionbeløp for å hjelpe de gruppene som opplever samlivsbrudd, og som har lave inntekter, betyr at vi ikke er opptatt av dem som kommer aller dårligst ut. Vi har nettopp tatt høyde for at de enslige forsørgerne som har det vanskeligst, vil komme mye bedre ut med dagens ordning. Så jeg syns ikke det er holdepunkt for å si det representanten Lahnstein her hevder.

       Så vil det selvfølgelig også være slik når vi skal legge fram store reformer, at det vil være en avveining i forhold til hva vi kan klare å få til av praktiske, håndterbare ordninger også for dem som sitter ute i den ytre etaten og skal prøve å få til dette i praksis. Og da kan det godt være slik at vi burde hatt millimeterordninger der vi gikk inn og vurderte bokostnadene til den enkelte. Men det departementet har gjort, er å ta utgangspunkt i SIFOs beregninger, vi har gjort det ved å ta et gjennomsnitt, og vi mener at det skjer på en forsvarlig måte.

       Så til det siste representanten sa, dette med delt omsorg og barnas behov. Det er litt interessant å se på hvem som uttaler seg veldig sterkt i denne debatten. Det er ofte de som har opplevd et samlivsbrudd selv, og som har hatt forsørgeransvaret for barn alene. Jeg tror at det som må være viktig for oss som politiske parti i den tiden vi går inn i, faktisk er å lytte til de barna som har opplevd et samlivsbrudd. Vi må fokusere mer på barnas behov og ikke de voksnes egne behov for kontakt med egne barn - som selvfølgelig er likelig fordelt mellom mor og far.

Rolf Reikvam (SV) : Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å legge inn de store millionbeløp som statsråden nå kommenterte. Det som er saken, og som har vært saken for oss, er å få et system som er rettferdig, der bidragspliktige betaler en rimelig andel til sine barn, slik at barna ikke må redusere sitt forbruk og sin levestandard dramatisk. Det er det vi snakker om.

       Vi mener heller ikke at denne ordningen skal løse fattigdomsproblemene. Det er ingen som har vært i nærheten av å si noe slikt. Det vi må være opptatt av, er at vi ikke lager en ordning som skaper nye fattige barn. Det bør vi i alle fall være opptatt av. Vi kan kanskje være i ferd med å skape en ordning og lage et system som kan føre en del barn over i fattigdom - som ikke ville skjedd med den tidligere ordningen.

       Dette er et forslag med sosial profil, sa statsråden også. Det undrer det meg at hun sier. For vi har fått beregninger - så kan vi selvsagt diskutere om de er korrekte, og det kan sikkert settes mange spørsmålstegn ved en del av beregningene - som helt klart viser at her er det skjevheter. De som blir vinnerne i dette systemet, og de som får redusert sin bidragsplikt - når vi går bort fra den gamle ordningen med prosentberegning og over til en kostnadsnorm - er bidragspliktige med høye inntekter. Det er et uomtvistelig faktum, går jeg ut fra. Og dette er ikke bare tilfeldig, men det er en ganske systematisk skjevhet. Mener statsråden at det er en riktig sosial profil at de med høye inntekter og høyt forbruk skal betale mindre, og dermed redusere bidraget, slik at barna ikke får del i det forbruket som de selv har muligheten til å beholde?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim : Jeg tror jeg har lyst til å begynne med å si at dagens ordning fører til meget store konflikter. 40 % av alle sakene avgjøres ved skjønn, og den tar heller ikke høyde for at far er omsorgsperson og mor yrkesaktiv. Dette mener jeg sier noe om et system som helt klart har overlevd seg selv.

       Mye av kritikken mot dagens regelverk har også gått på at det ved bidragsberegningen utelukkende tas hensyn til bidragspliktiges inntekt og ikke til barnets behov. For å sikre at barn av bidragspliktige som tjener svært godt, skal få ta del i bidragspliktiges levestandard, er det foreslått et tilleggsbidrag der bidragspliktige tjener mer enn ca 616.000 kr pr. år. Det vil i dag være mulighet for å gi større bidrag til barnet hvis det er ønskelig. Men det vil også være slik at hvis man hadde gitt 10.000 kr i bidrag, hadde man ikke hatt noen garanti for at mor ville bruke de pengene på barnet. Vi vet at til syvende og sist er det vi som foreldre som har ansvar for å sørge for at vi gir barna våre nødvendige ressurser, både mat, klær og selvfølgelig også kjærlighet og annen omsorg. Derfor tror jeg det blir en avveining hva staten kan gå inn og dirigere, men vi må ha et system som tar utgangspunkt i barnas behov, og det er det Regjeringen har lagt fram med dette forslaget.

       Eg vil takka saksordføraren, representanten Helleland, for samarbeidet og for godt arbeid med proposisjonen. Arbeidarpartiet sitt forslag til bidragsreglar var godt, og det er i Stortinget eit breitt fleirtall som støttar det. Det var også eit breitt fleirtal i høyringane som støtta endringane.

       Når bidragspliktige prøver å skaffa seg sympati ved å seia at « nåverdien av mine bidrag er ca 2. mill kr », kjem dei til feil person dersom dei kjem til meg. Å sjå på eigne barn som ein utgiftspost, har eg inga forståing for, anten barna bur hjå mor, hjå far eller hjå begge. For meg er det klinkande klart at begge foreldra har ansvar for, etter evne, å forsørgja sine eigne barn. Det er bare når dei ikkje på nokon måte kan klara det, at det offentlege må gje støtte.

       Eg stiller meg sjølvsagt bak innlegga til representantar frå alle partia som står bak fleirtalet. Eg har bare nokre få kommentarar i tillegg.

       Nokre har snakka om denne saka som den bidragspliktige si sak, som fedrane si sak. Det er det ikkje. Det er barna si sak. Nokre mødrer vil koma betre ut, nokre fedrar vil koma betre ut - og motsett. Dei fedrane som vil koma betre ut, er først og fremst dei som tek mykje ansvar og gjev mykje omsorg til barna sine. Dette er ikkje anna enn rett og rettferdig. Det kan ikkje vera slik at alt som slår negativt ut for ei eller fleire mødrer, er feil. Det trur eg ikkje ein gong dei som i komiteen har kalla seg jentegeriljaen, SV, Senterpartiet og Kystpartiet, meiner.

       For meg som ein gammal likestillingsaktivist frå tidleg på 1970-talet er det ein heilt naturleg konsekvens av dette no å støtta og stimulera fedrar til å delta i barna sin oppvekst på alle moglege måtar og å stå på krava. Det kjempa me for, og her har verda gått framover mange steg. At nokre mødrer ser på forslaget til endringar for bidrag som eit svik fordi dei kjem dårlegare ut økonomisk, eller fordi dei i større grad må dela ansvaret med far, også etter skilsmissa eller samlivsbrotet, endrar ikkje dette for meg. Me som kjempa for at fedrar skulle delta i heimen, for barna si skuld, for mødrene si skuld, men òg for fedrane si skuld, møter no utfordringar. Fedrane tek meir ansvar og krev i aukande grad sin rett som resultat av dette. Dei krev lengre fedrepermisjon, meir samvær etter samlivsbrot og eit meir rettferdig regelverk for bidrag. Då må me stilla opp. Difor er eg stolt over at Arbeidarpartiet har lagt fram ei sak mange har venta på lenge, og at eg som farmor på godt over 50 er med på desse lovendringane i dag.

       På den andre sida må me vera balanserte og ta omsyn til både mor og far. Eg tykkjer Framstegspartiet går langt i å tala fedrane si sak einsidig og kanskje like ukritisk som nokre av mine medsøstre frå 1970-talet har talt mødrene si sak.

       Fattige foreldre eller foreldre med dårleg råd vert ikkje mindre fattige når dei skil seg og må klara to hushaldningar med dei same pengane og eventuelt litt ekstra barnetrygd og litt mindre skatt. Det tek heller ikkje denne reforma mål av seg til å endra, som før er sagt. Men der er eit par unntak. I tillegg til at det ikkje vert teke refusjon i overgangsstønaden framover, noko som vil koma dei fattigaste bidragsmottakarane til gode, vil bidragsytarar med inntekt under 124.000 kr sleppa å betala bidrag, og dei opparbeider seg ikkje gjeld. Det finst sikkert døme på at bidragsytarar ikkje kan klara seg med så små inntekter, men det er det ikkje bidragssystemet, men sosialhjelpssystemet som må ordna opp i, som for andre i tilsvarande situasjonar.

       Det har i media kome fram døme frå NTL og Aleneforeldreforeningen på at folk med dårleg økonomi kjem dårlegare ut enn med dagens ordning. Det kan godt vera det er nokre døme på det, men det er ikkje hovudtrenden. Fleirtalet i komiteen viser til at målsettingane for dei nye reglane er:

       « Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimeleg som mulig. »

       Fleirtalet seier vidare:

       « Det er en målsetting for dette flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert. »

       Samlivsbrot er ofte tøft for både vaksne og barn. Deling av ein familie gjer det naudsynt med klåre og gode avtalar for å redusera barna sine problem knytte til eit samlivsbrot mest mogleg. Men det er samansett, og det handlar om sterke kjensler, ulike syn og ulike behov. Det finst sjeldan enkle løysingar på slike kompliserte problem, ordningar som får 100 % støtte frå alle involverte. I eit slikt perspektiv har framlegget fått svært brei støtte. No står det bare att at framdrifta vert minst så rask som Rikstrygdeverket sitt siste alternativ tyder på.

       Så opplever jeg at SV går i den fella at de ser på dette lovverket som vi i dag lager, som inntektsutjevning, og ikke noe som er barnas beste. Igjen, både i innlegg og i replikker, er man opptatt av hvem som blir vinnerne økonomisk. Arbeiderpartiet har først og fremst vært opptatt av å lage et system som sørger for at nå er det barna for en gangs skyld som skal bli vinnerne. Da må vi sette begge foreldrene i stand til å følge opp barna etter et samlivsbrudd, og det gjør det nye systemet. Det gjør ikke det gamle systemet, og det gjør ikke det systemet som SV og Senterpartiet fremmer forslag om i dag.

       Så har man fra SVs side vært mye opptatt av de fattige barna. Det kan være grunn til å minne om at dette ikke er en sosiallov, men en lov som skal stimulere til og som skal gjøre det mulig at barna kan ha et forhold til begge foreldrene etter bruddet. Så synes jeg SV på en bedre måte bør belegge hvordan dette systemet gjør det mulig å produsere flere fattige barn. Jeg tror at dette brevet også viser at det faktisk bidrar til det motsatte i mange tilfeller.

       Så blir jeg litt forundret når jeg opplever at det eneste partiet som prøver å framstille nyordningen slik at barnet blir en vare, er Senterpartiet. Resten av oss har prøvd å ta utgangspunkt i at vi skal lage et system som innebærer at barna har krav på to foreldre, også etter et samlivsbrudd, og vi legger opp til systemer som ivaretar barna, ikke motsatt. Så opplever man at Senterpartiet prøver å framstille dette som at barna blir en handelsvare. Det får stå for deres regning. De er foreløpig de eneste jeg har hørt som har gjort det.

       Ellers var Senterpartiet opptatt av at begge foreldres inntekt skal telle med. Den modellen som de legger opp til, vil innebære at bidragsmottakerne gjennomgående vil få lavere bidrag, og bidragsbetalere vil slippe billigere unna over hele linja. Det har ikke Arbeiderpartiet vært opptatt av i det hele tatt. At et parti så til de grader bygger sin politikk på tabloide oppslag, i dette tilfellet fra Dagsavisen, er ikke en metode som Arbeiderpartiet vil prøve seg på å kopiere heller.

       Så bare en liten kommentar til de forslagene som vi har fremmet, så slipper jeg å ta det i en stemmeforklaring senere. Forslag nr. 1, fra Senterpartiet, SV og representanten Stolt-Nielsen, går Arbeiderpartiet imot, fordi vi mener at det ikke er til det beste for barna.

       Forslag nr.  2 vil vi be om blir oversendt til Regjeringen, for vi er veldig enig i at det må bli et bedre system for rådgiving og veiledning etter samlivsbrudd. Det vil vi også følge opp i forbindelse med barneloven. Det er jo der det må tas.

       Forslagene nr.  3 og 4, fra de samme, vil vi selvsagt gå imot.

       Så vil jeg be om at forslag nr.  5, fra Fremskrittspartiet, blir oversendt, slik at det er mulig for Regjeringen å jobbe videre med det og se på ulike muligheter i forbindelse med revideringen av barneloven, slik at en ikke utelukker noen løsninger.

       Når det gjelder forslag nr.  6 om reisekostnader, er vi ikke uenige i at det kan bli et problem, men vi oppfatter det slik at det her er snakk om privatrettslige forhold som staten ikke skal blande seg inn i. Det er litt interessant å legge merke til at Fremskrittspartiet ønsker det motsatte.

       Forslagene nr.  7-11 vil vi gå imot.

       Det samme vil jeg si om de såkalte vinnerne som representanten Reikvam er så veldig opptatt av. Det er jo de samme som i en årrekke har betalt dobbelt bidrag og til dels meget høye bidrag, som overstiger alle de kostnadene som vedrører det å ha barn.

       Det er også en annen ting som er merkelig, og det er at de høye bidragene som disse fedrene har betalt, jo faktisk har gått til statskassen. De har ikke kommet barna til gode. Derfor går en i det forslaget som ligger på bordet nå, inn for å fjerne refusjonsordningen, slik at alle midler går til barna, til barnas beste. Men jeg forventer ikke at SV skal ta det innover seg. De vil fortsatt behandle dette som en sosiallov eller som en inntektsutjevning. Det må tas på andre områder, under det som heter bidragsordning.

       Representanten Ausdal Starrfelt beskyldte på en måte meg for å snakke fedres sak. Ja, det blir jo automatisk fedre som en taler for, når en vet at de utgjør 95 % av bidragsyterne, da blir det naturligvis det. Det er altså slik at tusenvis av fedre, som jeg sa tidligere, er blitt fratatt muligheten til omsorg for sine barn. Det er en realitet at det er tusenvis av barn, mellom 60.000 og 70.000 barn, som ikke har sett den ene av foreldrene sine de siste 12 månedene, mye på grunn av en bidragsordning som fører til at den ene ikke har råd til det.

       Det er betegnende at i komiteen er det en viss kvinnegerilja som er imot dette forslaget. Det er representantene fra SV, Senterpartiet og Kystpartiet. Det bevitner bare at de handler slik man gjorde for 20-30 år siden, og man innser altså ikke at samværsformer i dag er av en helt annen karakter enn de var på den tiden.

       Utgangspunktet er det at en har barn som har en levestandard, et bestemt forbruksmønster, og så etter en skilsmisse vil de aller fleste måtte redusere sitt forbruk og sin levestandard. Og vi vet på bakgrunn av forskning at dette er en ekstrabelastning etter en skilsmisse.

       Så har vi en del bidragsytere som har rimelig god levestandard og et rimelig høyt forbruk, og vårt utgangspunkt er at de skal dele dette med sine barn. Det er tenkningen bak en prosentmodell, i motsetning til en kostnadsmodell, der en tar utgangspunkt i sjablongkostnader og så fastsetter en norm ut fra det.

       Vi erkjenner også, som vi har sagt, at det må foretas noen justeringer av dagens lovverk for å skjerme bidragspliktige med lav inntekt. Vi sier helt klart at det må vi gjøre noe med, fordi det slår urimelig ut. Men vi ser ingen grunn til å legge opp til et system der de med høye inntekter skal slippe å dele sitt forbruk med sine egne barn, for det er det vi her snakker om. Dette er ikke sosiallovgivning, det er heller ikke utjevning, det er ikke det vi snakker om, men vi snakker rett og slett om hvordan vi skal få til en rettferdig fordeling av inntektene mellom, i dette tilfellet, bidragspliktige og barna.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg måtte bare få komme med en kort merknad til det siste innlegget fra representanten Sandberg.

       Jeg begynte mitt innlegg i dag med å peke på at jeg tror at alle i denne sal er opptatt av barnas beste, men at jeg dessverre mener at flertallet tar feil. Men når Sandberg begynner å karakterisere mindretallet, og nærmest legger i sin karakterisering at vi ikke skulle være meningsberettiget fordi vi har levd en stund, vil jeg si at der tar representanten Sandberg helt feil. Erfaring er bra å ha med seg i politiske vurderinger, og det at jeg har levd en stund har lært meg bl.a at man ikke skal være naiv når det gjelder konflikter knyttet til det som betyr mest for oss, nemlig vårt forhold til barna.

       Jeg mener at den modellen som flertallet her går inn for, som er basert på sjablongmessige kostnader, gjennomsnittskostnader, og hvor barna på en måte blir en utgiftsside og en inntektsside for både bidragsyter og bidragsmottaker, er gal, og jeg tror at det vil vise seg framover. Og så har jeg ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved mine ærede medrepresentanters motiver, og jeg fraber meg at man gjør det ved mine.

Presidenten: Med denne merknaden avslutter Odelstinget behandlingen av sak nr.  2.

       (Votering, se side 731)