Oddvard Nilsen (H) (komiteens leder og ordfører for saken):

       Denne saken er på en måte en stor sak, men den er likevel liten, fordi det stort sett er enighet i komiteen om alt som står her. Det er på mange måter noe nytt, for det har nok vært rimelig stor strid i denne sal om teleloven tidligere. Vi har brukt ord som « virksom konkurranse » tidligere. Jeg opplever det slik at det som nå skjer, er en justering av teleloven nettopp opp mot det, for å sørge for at det er en virksom konkurranse i denne bransjen som er en av de sterkeste vi har, og som også er en av de største økonomiske verdiskaperne som vi kan se i vår tid.

       Derfor er selve Ot.prp.nr.87 nærmest en klargjøring av begreper og definisjoner for å bringe loven mer i samsvar med utviklingen i internasjonal terminologi på teleområdet. Det er bred enighet i hele komiteen om de endringene som skal vedtas.

       Det er likevel to områder hvor det er en substansiell diskusjon - men man er dog enig. Det går på auksjon ved tildeling av telelisenser. Det har jo ikke vært anvendt i norsk telepolitikk frem til nå. Nå gis det altså en hjemmel i forskriften for at man kan anvende auksjon. Men komiteen har også sagt at fremtidig bruk av auksjon må forelegges Stortinget, dersom man anvender det i vesentlige saker.

       Det andre området er fremføringsretten, som har vært en mulighet som Telenor har hatt opp til nå. Med det antall selskaper og med den liberalisering som man nå ser i bransjen, er det åpenbart at man ikke kan ha 30-40 personer som står i hagen din og forlanger å få grave. Den eneste fornuftige løsningen på det er den som departementet har valgt, nemlig at framføringsretten oppheves, at ingen har den, og hver enkelt må da søke i hvert enkelt tilfelle. Jeg tror det er den eneste praktikable løsningen på dette. Komiteen er også enig i at det er den mest praktikable måten å gjøre det på.

Kari Manger (A) : Når Stortinget nå har fått teleloven opp til revisjon, er det fordi vi atter en gang har opplevd at utviklingen innenfor telesektoren går veldig raskt. Selv om loven trådte i kraft så sent som i 1996, har den allerede blitt endret flere ganger. De senere årene har vi hatt en utvikling og en dynamikk innenfor tele- og IKT-området som jeg tviler på at vi finner i noen annen sektor. Endringene innenfor Telenor og ikke minst Regjeringens eNorge-plan er andre viktige eksempler på at regjering og storting virkelig ønsker å møte disse utfordringene offensivt.

       Selve lovendringene som i dag er til behandling, er ikke de mest kontroversielle politisk sett. Som nevnt av saksordfører, støtter en enstemmig komite alle Regjeringens endringsforslag. Med unntak av noe ulik innfallsvinkel i forhold til auksjonsprinsippet for telelisenser, er alle merknader også enstemmige. Jeg ønsker å benytte anledningen til på komiteens vegne å takke saksordføreren for et godt arbeid og en god og ryddig prosess under behandlingen av saken.

       Jeg skal ikke i innlegget gå inn på alle endringene i loven, men vil konsentrere meg om det vi ser på som de viktigste endringene, nemlig lovhjemlingen av å ta i bruk auksjonsprinsippet ved tildeling av telelisenser, samt opphevingen av den såkalte spesielle framføringsretten Telenor til nå har hatt.

       Når det gjelder auksjonsprisnippet, er uenigheten i komiteen ikke særlig stor, selv om det er et flertall og et mindretall. Komiteen er enig om at prinsippet skal lovhjemles. Komiteen er også enig om at bruk av auksjon som hovedregel skal forelegges Stortinget. Og ikke minst er komiteen enig om at den utviklingen vi har sett i en del europeiske land hvor auksjon er brukt som hovedprinsipp ved tildeling av lisenser for nye nett, først og fremst de såkalte UMTS-lisensene, har vært lite heldig. Det finnes flere eksempler på at de aktørene som vant lisenser, har pådratt seg store gjeldsproblemer, og man har ikke fått sikret de samme mulighetene for utbyggingskrav, dekning og hastighet som en anbudskonkurranse ville ha medført.

       Grunnen til at en enstemmig komite likevel åpner for en lovhjemling av dette prinsippet, er først og fremst at lisenstildeling er noe som ikke bare gjelder for nye nett. I behandlingen av statsbudsjettet for 2001 gikk et bredt flertall i Stortinget inn for at ledige frekvenser i såkalte annen generasjons mobilnett - 900- og 1.800-frekvensbåndet - i løpet av 2001 tildeles ved auksjon. De eksisterende mobiloperatørene i dette nettet er i sine konsesjoner pålagt betydelige dekningsforpliktelser, og har en dekning på om lag 94 % av befolkningen. I slike tilfeller ser vi at det ikke vil være noen lett oppgave å stille fornuftige krav ved anbud, og auksjon må da kunne brukes. Selvfølgelig er valg av auksjon som tildelingsprinsipp ikke til hinder for at vi fortsatt skal kunne stille krav både til søkernes kompetanse, seriøsitet og økonomi.

       La meg kort kommentere komiteens enstemmige tilslutning til Regjeringens forslag om å avskaffe den spesielle adgangen tilbydere med dekningsforpliktelse har i dag til selv å kunne treffe vedtak om ekspropriasjon, den såkalte framføringsretten. Enkelt sagt er dette en rett som først og fremst har eksistert for Telenor, og den har vært begrunnet i de spesielle krav selskapet gjennom konsesjonen har til leveringsplikt når det gjelder tjenester.

       Det har vært innvendt mot denne retten at den har fungert konkurransevridende, og det er nok mulig at den ikke har vært med på å fremme like konkurransevilkår. Som følge av den teknologiske utviklingen er det stadig vanskeligere å skille mellom infrastruktur som er spesielt knyttet til leveringsplikten, og tjenester som også går utover denne. Når vi i tillegg får opplyst at denne rettigheten kun er brukt i få, om noen, tilfeller siden loven trådte i kraft, tyder dette på at bestemmelsen bør oppheves.

       Så har noen krevd at for å oppnå like konkurransevilkår bør vi i stedet for å oppheve denne retten, utvide den til å omfatte alle aktører på markedet. Jeg er redd for at dette vil gi en helt uholdbar situasjon. Vi har i dag om lag 40 registrerte teleselskaper, og selv om vi stiller krav til dekning og størrelse, vil et slikt forslag likevel kunne føre til at et betydelig antall aktører når som helst med loven i hånd kan komme og grave opp hagen din, for å sette det litt på spissen. Jeg tror ikke at det er særlig ønskelig. Derfor har en enstemmig komite valgt å støtte Regjeringen i at § 10-2 første ledd bør oppheves. Jeg vil likevel understreke at vi har et ansvar for å sikre framføring av telenett over hele landet. Jeg forutsetter derfor at departementet ved eventuelle behandlinger av ekspropriasjonstillatelse etter § 10-2 annet ledd er seg bevisst dette ansvaret og bidrar til at opphevingen av denne framføringsretten ikke medfører vesentlige forsinkelser eller hindre for samfunnsmessig viktige nettutbygginger.

       Til slutt vil jeg understreke at de endringer vi vedtar i dag, bidrar, som også saksordføreren var inne på, til et lovverk og en ramme for statlig teleforvaltning som bringer oss mer i takt med situasjonen på telemarkedet og den teknologiske utviklingen. Det vil ikke overraske meg så veldig mye om vi om få år på nytt må behandle endringer i denne loven, ikke fordi vi gjør noe galt og vedtar noe galt i dag, men fordi utviklingen på denne sektoren gjør at vi stadig må fornye også telepolitikken for å møte nye utfordringer. Og jeg vil understreke at vi på alle måter fortsatt må sørge for å være i forkant på dette området.

       Gjeldende telelov trådte i kraft i 1996 og er senere endret i 1998 og 1999 i forbindelse med deregulering av telesektoren. Den raske utviklingen i telesektoren etter at Stortinget vedtok å oppheve gjenværende eneretter fra 1. januar 1998, gjør det ønskelig med ytterligere tilpassing av lovens bestemmelser til en situasjon med stadig flere aktører og et øket tjenestetilbud.

       I proposisjonen foreslås det ellers en del endringer som gjelder frekvensplanlegging og tillatelser til frekvensbruk. Innføringen av nye regler om radio- og teleterminalutstyr gir grunn til noen endringer i telelovens bestemmelser på dette området. Lovendringsforslagene gjenspeiler også utvidet virksomhet for Post- og teletilsynet på EMC-området, Elektromagnetisk kompatibilitet, og når det gjelder Radiostøykontrollens virksomhet, som tilsynet tidligere har fått overført fra Telenor.

       Jeg finner særlig grunn til å peke på at man i proposisjonen foreslår å endre reglene om framføringsrett i teleloven. Dette gjør vi for å sikre større grad av likebehandling mellom aktørene på området. Jeg er spesielt glad for at komiteen enstemmig slutter seg til forslaget om å oppheve den spesielle retten som enkelte aktører har hatt til selv å beslutte eiendomsinngrep. Framføringsveiene - kanalanlegg, tunneler og rør for kabler, master og plattformer for radioantenner mv. - utgjør en stor kostnadskomponent ved anlegg av ny teleinfrastruktur. Det vil være ressursbesparende og gi stordriftsfordeler dersom man i større grad enn i dag kan sikre nye tilbydere av infrastruktur tilgang til eksisterende ressurser for framføring og få til en bedre koordinering ved nybyggingsaktivitet. Dette reiser imidlertid mange problemstillinger. I henhold til Regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon skal forutsetningene for å få til felles utnyttelse av eksisterende og nye framføringsveier for telenett utredes nærmere. Som omtalt i proposisjonen har Samferdselsdepartementet for dette formål nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe med representanter for berørte offentlige myndigheter og markedsaktørene. Hovedspørsmålet arbeidsgruppen utreder, er rettslige og praktiske forutsetninger for å få til felles framføring. Jeg vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når arbeidsgruppen senere i år har avsluttet sitt arbeid.

       Samferdselsdepartementet forbereder nå arbeidet med å tildele ytterligere frekvenser for bruk til annengenerasjons mobilsystemer. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2001 bestemte Stortinget at tildeling skal skje ved bruk av auksjon. Dette er lagt til grunn i departementets arbeid med tildelingen, og behovet for forutsigbare rammevilkår for aktørene tilsier at en holder seg til det som Stortinget har bestemt om tildelingsmåte. Jeg er derfor glad for at et stort flertall i komiteen fortsatt ser bruk av auksjon som en hensiktsmessig tildelingsform i forhold til de tillatelser det nå er aktuelt å tildele til bruk av radiofrekvenser. Samferdselsdepartementet legger opp til å finne fram til en auksjonsform som er tilpasset etterspørselen og betalingsviljen i markedet for de ledige frekvensressursene. I arbeidet vil departementet også se hen til erfaringene fra andre land som har gjennomført tilsvarende frekvensauksjoner. Men dette er en bransje i stor forandring, det viser ikke minst erfaringer fra andre land. Dermed vil jeg peke på den usikkerhet som også ligger i bruk av auksjonsprinsipper, men vi vil, som nevnt, videreføre dette arbeidet med sikte på en auksjon i løpet av høsten 2001.

       Jeg har for øvrig merket meg komiteens forutsetning i forhold til framtidig bruk av auksjon som tildelingsmåte, og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når det eventuelt måtte bli aktuelt i forhold til tildeling av tillatelser til bruk av frekvenser til framtidige større samfunnsviktige systemer.

       Men for å være helt ærlig er det ikke mindretallet jeg er mest overrasket over her, men Fremskrittspartiet, som er med på flertallsinnstillingen. Som de fleste vil huske, var dette partiet i april i fjor med i en enstemmig komite som gikk inn for at UMTS-lisensene skulle tildeles etter anbudsprinsippet. En måned senere gjorde partiet kuvending da revidert nasjonalbudsjett ble behandlet, og ville ha auksjon. Partiet budsjetterte sågar med milliardinntekter fra en slik auksjon i sitt budsjettopplegg for revidert nasjonalbudsjett 2000.

       I dag ser vi at partiet på nytt har snudd, og er med i det flertallet som slår fast at vårt valg av anbudsprinsippet ved tildeling av UMTS-lisensene var en riktig vurdering. Enten er det slik at partiet nå for annen gang på ett år har skiftet syn i dette spørsmålet, eller så må Fremskrittspartiets syn være avhengig av om saken behandles i samferdselskomiteen eller om den behandles i finanskomiteen. Forutsigbarhet er ikke under noen omstendighet til stede.

       Avslutningsvis vil jeg peke på, som også omtalt i proposisjonen, at Samferdselsdepartementet høsten 2000 gjennomførte en tidlig høring i markedet og blant utvalgte offentlige myndighetsorganer av åtte reguleringsforslag fra EU, den såkalte Review 1999-pakken, som med ett unntak er ment å skulle tre i kraft i fellesskapet fra 1. januar 2002. Departementet arbeider nå med oppfølgingen av denne høringen, og vil for øvrig følge prosessen i EU så tett som mulig. Som følge av EØS-avtalen vil resultatet av EUs regelverksgjennomgang også få betydning for norsk regelverk. De lovendringsforslag som nå framlegges, tar ikke opp i seg eventuelle lovendringer som måtte bli nødvendige som følge av EUs Review 1999. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til i framlegg til Stortinget når en ser resultatet av behandlingen av reguleringsforslagene i EU.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 780)