Karin S Woldseth (FrP) (ordfører for saken):

       Bakgrunnen for dette Dok.nr.8-forslaget er at Regjeringen trakk en tilsvarende sak tilbake i høst, fordi man ønsket en total gjennomgang av barnevernets organisering og av hvor ansvaret skulle ligge, det være seg kommune, fylke eller stat. Forslagsstillerne syntes dette var en for viktig sak til at man kunne utsette den, og fremmet derfor dette Dok.nr.8-forslaget.

       Det skal ikke være tvil om at komiteen ser det som svært viktig at barn som plasseres i barnevernsinstitusjoner, skal ha en så trygg oppvekst som mulig. Det er klart at det ofte er traumatisk for barn å bli revet ut av familien sin og plassert på institusjon.

       Komiteen har merket seg at forslagsstillerne ønsker å foreslå en ny bestemmelse som gir departementet mulighet til å gi forskrifter om kvalitetskrav til barnevernsinstitusjonene, samt en særskilt godkjenningsordning for private institusjoner.

       Nå har Barne- og familiedepartementet allerede sendt ut på høring til kommunene tre ulike forslag til organisering av barnevernet. Komiteens flertall mener det er viktig at man ser det totale barnevernstilbudet under ett, og at det derfor er naturlig at man avventer resultatet av høringene i kommunene og proposisjonen som er varslet fra Regjeringen.

       Komiteens flertall anbefaler derfor at forslaget vedlegges protokollen.

       For Fremskrittspartiet er barnevernet en svært viktig sak på flere områder. Vi er selvsagt, i likhet med både Arbeiderpartiet og SV, svært opptatt av at barn som oppholder seg i institusjon, skal ha det trygt og godt. Det bør selvsagt være kvalitetskrav til alle barnevernsinstitusjoner for å unngå at barn som er under det offentliges ansvar, lider noen form for overlast. Men Fremskrittspartiet synes det er riktig å se på det totale barnevernstilbudet for å sikre nettopp dette. Blir det en total omorganisering av barnevernet, blir det feil, slik Fremskrittspartiet ser det, at man allerede nå legger føringer som kanskje i løpet av noen få måneder må endres. Derfor velger vi å ta debatten når proposisjonen kommer til behandling.

Eirin Faldet (A) : Rettssikkerheten må styrkes for barn og unge som i kortere eller lengre perioder har behov for en plass i barnevernsinstitusjon. Barn som plasseres i barnevernsinstitusjon, er ofte i en spesielt utsatt og sårbar situasjon. Derfor må vi sikre at det ikke benyttes institusjoner som ikke på en tilfredsstillende måte kan ivareta disse vanskelige oppgavene, og som ikke har en forsvarlig standard, både faglig og materielt.

       Det var på den bakgrunn regjeringen Stoltenberg i juni i fjor oversendte et lovforslag til Stortinget om å innføre klare kvalitetskrav til alle barnevernsinstitusjoner. Dette ville gjelde både offentlige institusjoner og institusjoner som eies og drives av private aktører. Forslaget innebar videre at det skulle innføres en særskilt godkjenningsordning for rent private institusjoner. Før forslaget ble fremmet for Stortinget hadde det vært på høring. 64 høringsinstanser avgav uttalelse, og forslaget fikk generelt stor tilslutning blant høringsinstansene. Dette forslaget trakk Bondevik II-regjeringen.

       Årsaken til at barn og unge i kortere eller lengre perioder må bo i barnevernsinstitusjon kan være sviktende omsorg i hjemmet og/eller at barnet har utviklet atferdsproblemer. Mange av barna har derfor behov for både omsorg og behandling, og det er av stor betydning for deres framtidige utvikling at de institusjonene som benyttes, er i stand til å ivareta det enkelte barns særskilte behov.

       Hovedtyngden av dagens barnevernsinstitusjoner - 60 % - eies og drives fremdeles av det offentlige. Private organisasjoner eller stiftelser eier de resterende 40 %. Dette omfatter både ideelle og humanitære organisasjoner og kommersielle private aktører.

       Kvaliteten på barnevernsinstitusjonene i landet er varierende både når det gjelder de offentlige og de private institusjonene. De siste årene har det vært gjort mye fra det offentliges side for å luke bort de dårligste tilbudene. Men selv om de fleste barnevernsinstitusjonene nå representerer gode og trygge omsorgsbaser for de barna og ungdommene som bor der, er det like fullt en kjensgjerning at det fortsatt finnes unntak.

       Det var derfor Arbeiderpartiet i regjering fremmet forslag om godkjenningsordning for barnevernsinstitusjonene, og det er derfor vi fremmer forslaget igjen gjennom et Dok.nr.8-forslag.

       Slike kvalitetskrav vil bl.a inneholde bestemmelser om faglige krav til institusjonsvirksomheten, krav til bemanning og til de ansattes kompetanse. Det vil videre bli stilt visse minimumskrav til materielle forhold, som f.eks at institusjonens bygninger og utstyr er tilpasset barnas alder og behov. Etter forslaget vil institusjoner som ikke oppfyller kvalitetskravene, ikke kunne bli benyttet.

       Som nevnt er det også foreslått en særskilt godkjenningsordning for de rent private barnevernsinstitusjonene. For å kunne bli godkjent må en privat institusjon drives i samsvar med barnevernsloven og lovens forskrifter, og de må oppfylle de fastsatte kvalitetskravene. Institusjonen må ellers drives på en forsvarlig måte.

       Det er også foreslått at det i forbindelse med godkjenningen kan tas hensyn til behovet for den aktuelle institusjonen i fylket. I dag har enkelte fylker en overbelastning når det gjelder institusjonsetableringer, mens andre fylker har få institusjonsplasser i forhold til behovet i eget fylke. Arbeiderpartiet mener at det er viktig å sikre en rimelig fordeling av institusjoner i landet, slik at flest mulig barn og unge får tilbud om institusjonsplass i eget hjemfylke, med mindre det av hensyn til barnet selv er behov for avstand.

       Kvalitetskrav og godkjenningsordninger er et av flere virkemidler som skal bidra til å sikre kvaliteten ved barnevernsinstitusjonene. En godkjenningsordning er en forhåndsklarering av en institusjon, men den vil ikke kunne fastslå institusjonens kvalitet en gang for alle. Det vil derfor være nødvendig å føre et aktivt tilsyn med institusjonene. I lovforslaget opprettholdes derfor de gjeldende bestemmelser om tilsyn med institusjonene.

       Det er beklagelig at Arbeiderpartiet står alene om denne saken, men det er tydelig at det er viktigere for de andre partiene hvilket forvaltningsnivå som skal ha ansvaret for barnevernet i framtiden, enn å gi de svakeste barna trygghet i sin vanskelige hverdag. Stoltenberg-regjeringen mente at dette var så viktig for dem det gjaldt, at det å vente på avklaringer på forvaltningsnivåer ville være feil. For Arbeiderpartiet er rettssikkerhet, omsorgsnivå og utviklingsmuligheter for de barn og unge som er plassert i institusjonene, aller viktigst.

       Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

       Det ligger alvorlige ting til grunn før slike vedtak fattes. Det kan være omsorgssvikt i hjemmet, rusmisbruk og store atferdsproblemer. Uansett er det slik at det offentlige tar over ansvaret for omsorgen for barnet eller ungdommen når det blir fattet et tvangsvedtak, eller ved en frivillig omsorgsovertakelse.

       Det kan ikke understrekes nok at det offentlige må være helt sikker på at man kan tilby barnet eller ungdommen et tilbud som er tilpasset det enkelte barnet, at institusjonen har visse standarder når det gjelder husvære, og at personalet har kvalifikasjoner som kan gi omsorg og andre tilbud som barnet eller ungdommen trenger.

       Det offentlige har ikke hatt kapasitet eller prioritert å bygge ut det offentlige tiltaksapparatet slik at det dekker behovet for barnevernsinstitusjoner. Mange institusjoner drives derfor i privat regi. Dessverre er det ikke slik at det konsekvent inngås avtale mellom fylkeskommunene og institusjonene. Vi vet at det bor barn og unge i private institusjoner som bl.a ikke får de tjenester og det tilbud de har krav på, selv om kostnadene er skyhøye.

       Vi har altfor mange eksempler på at barn og unge er plassert i hjem og i institusjoner uten at det offentlige har vurdert plasseringen godt nok. De er plassert i ulike løsninger som ikke tilfredsstiller de behovene den enkelte har.

       Det haster med en godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner. Vi kan ikke akseptere at et eneste barn eller en eneste ungdom plasseres feil, enten det gjelder mangel på kvalifisert personale, at det ikke finnes tilstrekkelig skoletilbud, eller at det er andre mangler. Vi kan i verste fall gjøre skaden større og problemene større enn det de var i utgangspunktet. Voldsutviklingen blant barn og unge og alvorlighetsgraden i den krever politisk handling nå. Drapene i Moss i helga er et godt eksempel, hvor en av de siktede, som er 19 år gammel, har flere dommer, og hvor barnevernet har vært inne i bildet. Vi må være sikre på at de tilbudene vi gir, har den kvalitet og faglige kompetanse som er nødvendig, hvis vi skal endre den negative utviklingen og oppnå resultater.

       Jeg håper at Regjeringa kan revurdere sin holdning og gå inn for en godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner, uavhengig av fylkeskommunens og barnevernets framtid. Dersom en slik godkjenningsordning fører til at enkelte barnevernsinstitusjoner blir nedlagt, må man i offentlig regi bygge ut bedre løsninger. Vi kan ikke se på og godta at unge mennesker går til grunne fordi de ikke får adekvat hjelp, og at andre blir ofre for blind vold med - noen ganger - døden som utgang.

       Sosialistisk Venstreparti ønsker også et mangfold av ulike former for plassering og institusjoner. Det er helt nødvendig for å dekke de ulike behovene, men vi mener at det må være strengere krav til kvalitet og standard.

       Jeg vil poengtere at Sosialistisk Venstreparti vil fortsette å være pådriver for et godt tilbud for de barn og unge som plasseres i barnevernsinstitusjoner og i andre tvangstiltak.

       Avslutningsvis vil jeg gjøre Stortinget oppmerksom på den prekære situasjonen fylkesmennene er i. Etter at lovendringen i 1993 påla fylkesmennene å føre tilsyn med institusjonene, skjer det nå daglige brudd på regelverket. Det er et sterkt misforhold mellom de lovpålagte tilsynsbesøkene og det at fylkesmennene daglig må kutte ut gjennomføringen av disse besøkene, grunnet mangel på økonomi og tilførte ressurser. Dette har selvfølgelig Sosialistisk Venstreparti tatt på alvor i sitt budsjett, og vi styrket bevilgningene til fylkesmennene med 33 mill. kr. Vi kommer også til å ta opp dette framover.

       Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har ved flere anledninger gått inn for at det må innføres godkjenningsordninger for barnevernsinstitusjoner, med den begrunnelse at dette er en alvorlig inngripen i et barns liv fra samfunnets side. Da må samfunnet ha tilsvarende stor sikkerhet for at tilbudet dekker barnets behov. SV fremmer derfor følgende forslag sammen med Senterpartiet:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en godkjenningsordning og kvalitetskrav uavhengig av behandlingen av fylkeskommunens fremtid og barnevernets plassering. »

       Dette burde ha vore gjort for fleire år sidan. Senterpartiet har ved fleire høve uttrykt at alle barnevernsinstitusjonar treng kvalitetssikring i form av ei godkjenningsordning. Dessverre har det ikkje vore fleirtal for det i Stortinget, og eg vil minne om at både under regjeringa Gro Harlem Brundtland og regjeringa Jagland sa Arbeidarpartiet nei til å godkjenne private barnevernsinstitusjonar. Eg er derfor glad for at det no verkar som om alle parti ser at det her trengst ei lovendring for å sikre at desse barna får det best moglege tilbodet, når t.d. omsorgssvikt fører til at det offentlege må ta ansvaret for å sikre at denne gruppa får ein trygg oppvekst.

       For meg og for Senterpartiet er det viktig at departementet set i gang dette arbeidet snarast, og argumentet om å sjå dette i samanheng med den pågåande gjennomgangen av fylkeskommunen sine oppgåver er etter Senterpartiet si meining eit altfor defensivt syn. Faktisk vil eg seie at det er urettferdig i forhold til barns og unges behov og i forhold til å ta deira behov på alvor.

       Når vi også veit at det stadig kjem endringar frå Regjeringa som er i strid med den oppgåvefordelinga som Stortinget gjorde vedtak om våren 2001, er det endå meir viktig at det vert tatt tak i dette umiddelbart. Det fortener desse barna.

       Eg vil faktisk utfordre statsråden når det gjeld ei konkret problemstilling. Kor lang tid kan statsråden akseptere at det tek før vi får til ei kvalitetssikring til barnas beste? Primært hadde Senterpartiet ønskt at departementet la fram ei sak for Stortinget umiddelbart etter at dei høyringsnotata som eg veit statsråden har sendt ut, er innkomne. Men det vil ikkje få fleirtal i denne salen, og for å vise at dette er ei alvorleg sak, ei hastesak for Senterpartiet, kjem eg derfor til å anbefale mi stortingsgruppe til subsidiært å stø Arbeidarpartiet sitt konkrete lovframlegg. Vi er redde for at dette vil kome til å dra ut i tid, med tanke på alt som stadig kjem frå Regjeringa når det gjeld fylkeskommunane og dei oppgåvene som tilligg dei i dag, og som nå går ei veldig usikker tid i møte.

May Hansen (SV) : Jeg glemte å si at SV også støtter Arbeiderpartiets forslag. Det er ingen motsetning i å vedta det og å flytte denne godkjenningsordningen til det etatsnivå som man legger det fylkeskommunale barnevernet på.

       Det er trist, synes jeg, at man ikke har fått dette på plass. En godkjenningsordning og kvalitetskrav, uavhengig av behandlingen av fylkeskommunens framtid og barnevernets plassering, er ikke avhengig av hvor det ligger hen, hvis man bare har kvalitetskravene og godkjenningsordningen på plass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 202)