Marit Arnstad (Sp) (ordfører for saken):

       I Innst.O.nr.34 gir stortingsflertallet hjemmel for innføring av et strukturfond for kystfiskeflåten gjennom en endring av § 9 b i lov om saltvannsfiske. Det gjøres imidlertid ikke uten visse vilkår, som komiteen har begrunnet nærmere i sine merknader.

       Målet med etablering av et strukturfond er å redusere kapasiteten i kystflåten. Fondet er ett av flere strukturelle virkemiddel som for tiden enten er til diskusjon eller ute på høring fra Fiskeridepartementets side. Av de viktigste strukturordningene som nå diskuteres, er strukturfond, innføring av enhetskvoteordning for kystflåten og en ordning med såkalt kvoteutveksling.

       Komiteen understreker i sin innstilling at alle strukturelle virkemiddel må ses i sammenheng med de fiskeripolitiske målsettinger som Stortinget tidligere har nedfelt. Komiteen viser også i likhet med departementet, til viktigheten av at de ulike strukturelle virkemiddel blir sett i sammenheng, ut fra erkjennelsen av at det er kombinasjonen av ulike drifts- og strukturordninger som vil forme framtidens kystflåte. Komiteen konkluderer derfor med at det er naturlig med en samlet stortingsbehandling av strukturpolitikken i fiskerinæringen, og ser det som en forutsetning at en slik samlet drøfting blir gjennomført før nye tiltak blir iverksatt, herunder også det foreslåtte strukturfondet.

       På den bakgrunn er ikrafttreden av et slikt fond skutt ut i tid, slik at det tidligst kan gjennomføres fra 1. juli neste år. Det er viktig og helt nødvendig at Stortinget på denne måten sier fra at man ønsker å behandle de samlede tiltak. Jeg forutsetter at Regjeringen følger dette opp, slik at en sak kan behandles i Stortinget i løpet av vårsesjonen.

       Komiteen sier for øvrig at fondet skal finansieres av en avgift for førstehåndsomsetning av fisk. Det er ulike meninger om det bør gjelde hele eller deler av fondet. Komiteen understreker videre at fondet bør administreres av SND.

       Jeg skal la de ulike fraksjoner få lov til å utdype sine merknader knyttet til innstillingen, men la meg få si litt om Senterpartiets holdning til dette spørsmålet og gi en begrunnelse for hvorfor Senterpartiet i dag gir hjemmel til et strukturfond som ligger i saken.

       Senterpartiet er ikke prinsipielt motstander av en form for strukturfond eller kondemneringsordning, men vi mener i likhet med departementet at kombinasjonen av strukturfond, såkalt kvoteutveksling og enhetskvoteordning for kystflåten må ses i sammenheng. Vår holdning er at den type kombinasjon av strukturelle tiltak vil bety en altfor sterk strukturering av kystflåten som i sum kan føre til at mange fiskere blir stengt ute fra fiske på permanent basis, og samtidig at rettighetene til fiskeressursene blir sterkt sentralisert.

       Senterpartiet har tidligere lagt til grunn at vi anser en enhetskvoteordning for kystflåten som uheldig. Men jeg vil i sammenheng med den saken vi i dag behandler, få lov til å påpeke særlig spørsmålet om kvoteutveksling, som jeg oppfatter som et tiltak som ligger helt i nærheten av spørsmålet om omsettelige kvoter. Omsettelige kvoter er, som denne salen er kjent med, tiltak som så langt ikke har vært akseptert fra norske fiskerimyndigheters side.

       Senterpartiet ser også med bekymring på at man gjennom prosessen med behandlingen av Innst.O.nr.34 ikke har klart å få fram godt nok begrunnede analyser av hva konsekvensene av strukturordningen faktisk vil bli. Det har ikke vært mulig å få svar på hvor stor andel av kystfiskeflåtens båter som må ut av fisket for at det skal bli lønnsomhet for de gjenværende fiskerne. Det har ikke vært mulig å få svar på hvilken geografisk fordelingseffekt dette vil få når det gjelder kystflåten. Det har heller ikke vært mulig å få svar på hva dette vil bety for landingsmønsteret for fisk langs kysten.

       Senterpartiet anser det som viktig at en del av disse spørsmålene blir besvart når man nå får en videre drøfting av de samlede strukturelle virkemidlene. Vi mener at i en sak som er så avgjørende for framtidens kystflåte, bør en for å ha et best mulig beslutningsgrunnlag få fakta omkring disse spørsmålene på bordet. Vi er også av den oppfatning at man bør få muligheten til å evaluere enkelte av de strukturordningene som allerede er gjennomført, før man gjennomfører nye tiltak. Det er Senterpartiets holdning og vilkår knyttet til å kunne gå inn for en hjemmel for et strukturfond.

       Vi er glad for at det har vært mulig å samle komiteen bak spørsmålet om å ha en mer helhetlig behandling i Stortinget av disse forslagene, og vi ser det på den bakgrunn også som naturlig å kunne gå inn for hjemmelen med den utsatte tidsfrist som det ligger an til i innstillingen.

       Med dette vil jeg ta opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

       Fisken har alltid vore ein av våre viktigaste næringsvegar. Slik kan det òg bli i framtida dersom me forvaltar denne ressursen på ein berekraftig måte. Historia har dessverre vist korleis det kan gå når uttaket av fisk blir for stort. Kollapsen i sildebestanden er eit eksempel på det.

       Me må derfor vera føre var, slik at denne fornybare ressursen blir teken vare på. På den måten vil fiskeria òg i framtida kunna skapa ein sikker leveveg langs vår langstrakte kyst.

       Dessverre ser det ut til å vera ein overkapasitet i den norske fiskeflåten og eit behov for strukturendringar. Høyringsrunden viser òg at dei fleste er einige i ei slik verkelegheitsbeskriving. Strukturendringar kan likevel gjerast på mange måtar. For Arbeidarpartiet er det viktig at kapasitetsendringar i fiskeflåten ikkje går ut over hovudmåla i fiskeripolitikken. Føremålet med å oppretta eit strukturfond må vera ein betre tilpassa flåte, men òg ei meir lønsam næring. Endringane må gjerast på ein måte som tryggjer grunnlaget for dei mange kystsamfunna som lever av fiskeria. Endringane må ikkje føra til ei sentralisering av kvotane.

       Det er viktig og riktig å regulera flåtekapasiteten på ein måte som tek omsyn til både eit berekraftig ressursuttak og ein balanse mellom ulike fartøygrupper.

       Det er viktig at fondet ikkje får ei innretting som får motsett effekt av det som er ønskjeleg. Me må ikkje få ei reaktivisering av kapasitet som i realiteten er teken ut av aktivt fiske. Det må heller ikkje vera slik at det er dei mest lønsame båtane eller dei med minst gjeld som blir tekne ut. Strukturfondet må ikkje bidra til gjeldsoppbygging hos dei aktørane som blir igjen i næringa.

       Me veit i dag for lite om kor mykje kapasiteten må byggjast ned. Me veit heller ikkje nok om kva som blir effekten av forslaget frå Regjeringa i forhold til busetjing, råstofftilgang og rekruttering. Desse forholda burde ha vore betre utgreidde.

       Det er viktig at innføringa av eit strukturfond ikkje blir ei sovepute. Andre tiltak må òg setjast inn. Det er viktig å sjå dei ulike tiltaka i samanheng. Det hadde derfor vore ein klar fordel om Stortinget hadde hatt eit breiare grunnlag for dei avgjerdene som me er inviterte til å gjera i dag.

       Arbeidarpartiet vil likevel gå inn for etableringa av fondet og avgifta som skal finansiera fondet. Det er viktig at dette arbeidet kjem i gang. For Arbeidarpartiet er det òg ein viktig premiss at Regjeringa vil leggja fram ei sak, slik at Stortinget får anledning til ei breiare behandling av denne saka. Dette skal skje før strukturfondet blir sett ut i livet.

       Eg reknar med at Regjeringa i saka som skal fremjast til våren, òg vil gje ei breiare framstilling av konsekvensane av eit strukturfond enn det som er tilfellet i den saka som me i dag behandlar.

       Det har vore ein viktig premiss for Fiskarlaget at staten minst bidreg med den same summen som blir teken inn gjennom avgifta. Sjølv om det er slik at Stortinget behandlar budsjetta for eitt år om gangen, burde ein ha signalisert støtte til eit slikt prinsipp. Det er iallfall viktig at opprettinga av fondet ikkje blir eit argument for å kutta det statlege bidraget til omstrukturering i næringa.

       Framstegspartiet sine ønske om å oppheva avgrensinga i størrelsen på fiskefartøy og fritt omsetjelege kvotar vil føra til ei sentralisering av næringa. Rettane til fiske vil hamna på få hender. Avfolking av store delar av kysten vår vil bli resultatet. Eg er derfor glad for at dei i dag blir ståande åleine om sine ønske.

Ivar Kristiansen (H) : La meg bare innledningsvis få slå fast at jeg i utgangspunktet er imot prinsippet om omsetning og sentralisering av fiskekvoter. Høyre mener at kvoter og konsesjoner som ikke ivaretas fra utøverenes side som forutsatt, i utgangspunktet skal inndras til fellesskapet. Vi må til livs en utvikling som har vedvart i mange år, der konsesjoner og kvoter faktisk selges, med mulighet for milliongevinst.

       Denne saken blir etter min oppfatning satt svært på spissen. Den har skapt mye bråk, mye unødvendig bråk. Det er etter min oppfatning høyst nødvendig at departementet setter i gang gjennomføring av de tiltak som foreslås. Ikke minst forklares det med at fiskekvoter historisk sett er på et svært lavt nivå i dag. Det er på dette nivået man stiller spørsmål om det er nødvendig å iverksette tiltak, om vi har svar nok på om kapasiteten er tilpasset ressurssituasjonen eller ikke. Jeg tror vi alle, hvis vi tenker oss nøye om, vet at den største trusselen mot gjenoppbygging av de ressurser som i dag er på et minimum, eller som ikke er tilfredsstillende, er overkapasitet innen fangstkvoten. Dette er faktisk en sak som Stortinget har bedt om. Så det som departementet gjør, er faktisk å gjennomføre et vedtak fra Stortingets side. Derfor er jeg glad for at det i denne saken åpnes for å gi hjemmel til å gjennomføre strukturfondet for kapasitetstilpasning av fiskeflåten.

       Jeg har stor forståelse for at man fra Stortingets side ønsker en drøfting av hvordan kvotefordeling, struktur og prinsipper skal gjennomføres. Men jeg tror vi gjør en stor feil hvis vi fremstiller denne saken som et slags overgrep mot en fangstgruppe, for det er ikke det som ligger i saken. Kondemnering har vært et fast og vedvarende prinsipp i mer enn 40 år. Det har vært det mest effektive prinsipp for å få ut overkapasitet eller få den modernisering av fangstkapasiteten som har vært nødvendig for å ha en flåte som vi i hvert fall kan slå oss på brystet og være bekjent av også miljømessig. Det er faktisk flere tusen fartøyer som i løpet av disse et par og førti år har vært gjennom en kondemnering, og den norske stat har brukt et sted mellom en halv og en milliard kr gjennom disse år for å bidra til kapasitetsnedbygging, fordi dette har vist seg som det mest effektive virkemiddel vi har hatt, samtidig som det har hatt effekt hva angår å tilpasse seg ressurssituasjonen. Men det vi kan slå fast, er at vi uansett ikke har lyktes godt nok på denne sektoren, og at vi fortsatt har en stor overkapasitet i alle ledd innenfor norske fiskerier. For dem som ønsker mer dokumentasjon: Jeg går ut fra at når vi til våren får en sak fra departementet som omtaler dette, må i hvert fall dokumentasjonen være på plass. Jeg tror samtidig at vi er nødt til å stille oss selv spørsmålet i en situasjon hvor det er nedlagt nokså mye kapital i utstyr, fangst og flåte: Hva er alternativet til den løsningen som departementet skisserer, og som har fått bred oppslutning i fiskernes organisasjoner?

Øystein Hedstrøm (FrP) : Innledningsvis vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, referert i innstillingen.

       Det synes å være bred enighet om at kapasiteten innen fiskeflåten ikke er optimal, at noe må gjøres for å få til en reduksjon. For høy kapasitet i flåten er ikke i næringens interesse, fordi det medfører lavere lønnsomhet for fiskerne og dermed økt usikkerhet om mulighetene innenfor næringen. Fremskrittspartiet registrerer at det er uenighet i Stortinget om hvordan problemene skal løses, men det er et subsidiært flertall for innføring av strukturavgiften som Regjeringen foreslår innført.

       For å forklare Fremskrittspartiets syn på strukturen i fiskeflåten vil jeg si noen ord om Fremskrittspartiets generelle fiskeripolitikk. Vi er av den oppfatning at det må iverksettes tiltak som kan bidra til å redusere overkapasiteten i den norske fiskeflåten, og da spesielt i kystflåten, noe som virkelig betyr noe. Vår målsetting er at fiskerinæringen skal gis rammevilkår slik at offentlige overføringer ikke vil være nødvendig. Tidligere støtteordninger gjorde det mindre interessant for fiskerne å tilpasse seg et marked, og vi mener at resultatene tilsier at støtteordningene ikke har fungert som et godt distriktspolitisk virkemiddel. Vi skal ha en variert fiskeflåte i Norge, men det må være opp til den enkelte investor å avgjøre hvilket fartøy han ønsker å investere i og fiske med. Det offentlige skal ikke ved tildeling av kvoter eller støtteordninger forfordele ulike typer fiskefartøy, etter vår oppfatning. For oss er det viktig å ha en fiskeripolitikk som gjør at ressursene blir utnyttet på en langt bedre måte. Fartøyenes størrelse må derfor ikke begrenses.

       Fangsten skal reguleres ved tildeling av totalkvoter. Og her kommer et viktig punkt i Fremskrittspartiets fiskeripolitikk, som vil bidra til å redusere den overkapasiteten som vi har i dag. Vi vil innføre et system med fri omsetning av kvoter. Dette vil være det beste tiltak for å få tilpasset strukturen i fiskeflåten. Det vil også føre til en bedre utnyttelse av de forskjellige fiskeartene. Kvotene skal følge fiskeren eller bedriften, og ikke båten, slik som i dag. Ved å innføre fritt omsettelige kvoter vil strukturen i næringen bli langt mer rasjonell, ved at tilgangen på råstoff til den landbaserte industrien vil bli bedre enn hva som er tilfellet i dag. Nå sliter industrien mange steder med å få tak i nok råstoff og må legge ned virksomheten. Dette viser at dagens system ikke er godt nok, og at endringer er påkrevd.

       Fremskrittspartiet erkjenner også at det er nødvendig med en viss regulering av fiskerinæringen, fordi fisk er en nasjonal ressurs som skal forvaltes til landets beste. Det er ingen som har eiendomsretten, og det er også vårt syn at den skal forvaltes som en nasjonal fellesressurs. Reguleringen må ha som mål å sikre at bestanden av de forskjellige fiskeslag ikke blir kraftig redusert, men holder en størrelse som gjør at kystbefolkningen også i fremtiden kan ha fiske som en sikker næringsvei. Reguleringene må imidlertid være utformet slik at de i større grad stimulerer til privat initiativ og konkurranse. Omsettelige kvoter vil sikre det. Det kan med fordel innføres en reguleringsmodell hvor kvotene fastsettes for flere år av gangen. Dette vil gi stabilitet og danne grunnlag for en bedre planlegging innenfor næringen. En slik stabilitet vil stimulere til langsiktige investeringer for industrien, fiskerne og fiskebåteierne. Tildelte kvoter som ikke vil bli fisket opp innen årets utløp, auksjoneres bort, slik at andre fartøy kan utnytte denne ressursen. Jeg viser til vårt forslag i innstillingen hvor vi ber Regjeringen om å fremlegge en sak for Stortinget hvor spørsmålet om innføring av omsettelige kvoter er utredet.

       Fremskrittspartiet vil gi sin subsidiære tilslutning til Regjeringens forslag om innføring av en strukturavgift og et strukturfond. Vi er imidlertid av den oppfatningen at kostnadene ved opprettelsen av strukturfondet må dekkes av næringen selv, at det ikke er nødvendig med offentlige bidrag til fondet. Grunnen til dette er at gjennomføringen av den strukturtilpasningen som ligger i saken, vil gi dem som blir i næringen, økt lønnsomhet og mulighet for en større inntjening enn det de har i dag. Det er næringen selv som vil profittere, og da er det rimelig og riktig at det er næringen selv som må dekke kostnadene ved gjennomføringen.

       Odelstinget er invitert til å gi heimel til å halde fram på den same galeien, utan noka form for konsekvensutgreiing. Den som måtte vere ein smule betenkt over dette, kan trøyste seg med fiskeriministeren si utsegn til Fiskeribladet nyleg: « Den beste konsekvensanalysen er å prøve ordningene i praksis. » Det er ei utsegn som eigentleg gjer andre kommentarar overflødige. Men eg trur at departementet heller skulle ha teke innover seg at den manglande utgreiinga av korleis dei nye ordningane vil verke, og det totale fråværet av evaluering av eksisterande ordningar kan føre til at ein får mange overraskingar. Det har både høyringsinstansane i sine utsegner og komiteen i si innstilling peika på. Eg kan ikkje forstå korfor statsråden er så lite interessert i å få nokre slike analysar på bordet.

       Etter at fartøykvoteordninga vart innført, har vi sett to ulike hovudstrategiar for å oppnå lønnsemd i kystflåten: Ei gruppe har valt kostnadsreduksjon for å oppnå betre lønnsemd med låge fartøykvotar. Ei anna gruppe har valt å investere for å delta i flest moglege fiskeri. Den siste strategien viser seg no å vere den minst lønnsame, og behovet for større inntekter har raskt meldt seg. Det er innafor denne ramma vi må forstå det føreliggjande forslaget om oppretting av eit strukturfond. Alle tal viser at den minste flåtegruppa som vi i dag skal gi lovheimel for å kvitte oss med, driv mest lønnsamt.

       Feilinvesteringane i den største kystflåten og dei gjeldsbyrdene som havfiskeflåten har opparbeidd seg som resultat av kvotekjøp, er føresetnader for opprettinga av eit fond som har som formål å kjøpe ut dei minste. Dette kan ingen lukke augo for. Desse fartøya - ein- og tomannsbåtar under 15 meter - er dei som ikkje har gått i investeringsfella. Dei har derfor kunna leve med dei relativt lave kvotane ein har hatt dei siste åra.

       Denne regjeringa verkar å ha tru på at det er mogleg å skape stabile rammevilkår, vekst i bestandane og ei berekraftig og lønnsam næring ved nedbygging i kystflåten. Dette er feil strategi. Vi skulle ha gått den andre vegen. Det går ikkje an å nå dei fiskeripolitiske måla utan å endre skattleggingsmønsteret. Vi skulle i staden ha styrkt dei gruppene som driv det mest ressursriktige fisket. Dessverre skjer dette i dag berre i den fiskeripolitiske retorikken. Odelstinget legg i dag til rette for å kondemnere dei mest lønnsame og berekraftige ut av næringa.

       Politisk sett er eg ikkje overraska over at ein i proposisjonen ikkje har teke seg bryet med å gjere ei omgrepsavklaring av kva kapasitet eigentleg handlar om. Det er nemleg ei avklaring som svekkjer grunnlaget for heile det resonnementet som proposisjonen byggjer på.

       Både for enkeltaktørar og for næringa i det heile kan ein viss overkapasitet vere gunstig. For den enkelte vil vissa om at ein har god kapasitet til å fange ein gitt kvote, gjere det mogleg å redusere utgiftene, satse på selektivt fiske etter stor fisk, gi betre tid til kvalitetsbehandling osv. For næringa i det heile vil det gjere det enklare å setje i verk tiltak for å endre skattleggingsmønsteret og innskjerpe kvalitetsforskrifta. Det som departementet i proposisjonen omtaler som den udiskutable overkapasiteten i kystflåten, gjer det altså enklare å sikre ei berekraftig utnytting av fellesskapet sine ressursar i framtida.

       Overinvesteringar derimot set både enkeltaktørar og næringa i det heile i ein tvangssituasjon: Eg må ha større kvote - banken bankar på døra, eg må ha kvote så eg kan betene gjelda mi. I lys av dei mange strukturtiltaka som denne regjeringa har føreslått, oppfattar eg at ein er i ein slik tvangssituasjon.

       I år med større torskekvotar enn i år har kystflåten under 15 meter fiska mindre enn sin del av kvoten. Om ein reduserer kapasiteten i kystflåten, vil det i år med dårleg tilgjengelegheit ikkje vere mogleg å ta opp den kvoten som ein har, med passive reiskapar. Det paradoksale er at ein tilpassar flåten til eit bestandsmessig lavmål, samtidig som målet er å byggje opp bestandane og auke det framtidige kvotegrunnlaget. Dette er å gå i feil retning. SV vil derfor stemme mot proposisjonen.

Olaf Gjedrem (KrF) : Bakgrunnen for saka me behandlar i dag, er at det er overkapasitet i fiskeflåten, også i kystflåten. Me treng å redusera den overkapasiteten, m.a. gjennom å kjøpa ut og kondemnera fiskefartøy og på den måten redusera talet på deltakarar og auka lønsemda hos dei attverande deltakarane i fisket.

       Etter Kristeleg Folkeparti si oppfatning er det ein styrke at me i Noreg har ein samansett flåte, og det skal me framleis ha. Summen av den flåten me har, skal danna grunnlag for levedyktige lokalsamfunn langs kysten, med stabile arbeidsplassar både på båtane og i industrien på land.

       I tråd med fiskarane sine organisasjonar ser altså eit breitt fleirtal i komiteen det som nødvendig at styresmaktene regulerer flåtekapasiteten i alle delar av fiskeflåten på ein balansert måte. Me må hindra at kapasiteten til enkelte flåtegrupper veks og skaper press på ressursuttaket og dermed set lønsemda og dei opphavlege arbeidsplassane i fare.

       Så er det då også eit breitt fleirtal som støttar Regjeringa sitt forslag om å etablera eit strukturfond som skal sikra tilgang til midlar til ei utkjøps- og kondemneringsordning også for kystflåten, gjennom ei avgift på fyrstehandsomsetjinga av fisk.

       Fondet er ei av fleire strukturordningar som for tida blir vurderte i samband med kystflåten. I proposisjonen blir det peika på at kombinasjonen av strukturfond og andre strukturtiltak i sum vil forma utviklinga i kystflåten, og at departementet vil sjå desse verkemidla i samanheng. Blant tiltaka som blir vurderte, er

       Eg er derfor fornøgd med at Stortinget vil få høve til å sjå desse forholda i samanheng i samband med ei sak om ressursfordelings- og strukturpolitikk, som me skal behandla våren 2003. Komiteen har sett ein kort frist for når denne saka skal leggjast fram for Stortinget, og eg reknar med at dei fleste partia vil ha forståing for at det er ein meir avgrensa gjennomgang som vil koma. For Kristeleg Folkeparti sin del reknar me bl.a med at desse problemstillingane vil bli belyste og drøfta:

       Eg ynskjer meg òg ei drøfting av og ein grenseoppgang mellom omgrepet kvoteutveksling og omsetjelege kvotar, og ei politisk vurdering av kva former for kvoteutveksling som bør tillatast.

       Etter Kristeleg Folkeparti si meining er det viktig å hindra at båtar og kvotar utilsikta blir flytta over på større båtar eller hamnar i meir sentrale strøk. Me vil derfor støtta opp rundt dei tiltaka som Fiskeridepartementet har kome med for å retildela kvotar innanfor relativt smale storleiksgrupper, og for å hindra at båtar med kvotar i våre nordlegaste fylke blir selde sørover.

       Eg ser fram til behandlinga av denne saka og vil ynskja fiskeriministeren lykke til med arbeidet.

Steinar Bastesen (Kp) : Da vi gikk inn for strukturering i havfiskeflåten, ble det brukt flere hundre millioner for å gi snurpere de arbeidsvilkårene som de har i dag, og for å redusere flåten til et fåtall. Har det blitt noe bedre? Nei, det har ikke blitt noe bedre. Havfiskeflåten har blitt strukturert med statens midler, med penger som er bevilget av Stortinget. Og hver eneste én sliter med økonomien.

       Når vi skal gjøre det samme i kystflåten, skal departementet skaffe seg lovhjemmel for å kunne gjøre det via en strukturordning. Via en avgift skal dette betales av den enkelte. Er det likhet for loven? Er det likhet for Jørgen hattemaker og Kristian skomaker? Jeg kan ikke se at det er det. Det er jo en skrikende urettferdighet at når man har en liten båt, så skal man betale det selv, mens når man har en stor båt, skal man ikke betale noen ting. Da skal staten betale. At det trengs en strukturering, at det trengs en ordning slik at den mindre flåten får bedre arbeidsvilkår, skal jeg være enig i, men Stortinget har sagt til departementet at det skal være bedre lønnsomhet og en bedre ordning. Lønnsomhet for hvem? Lønnsomhet for dem som svinger beger på Aker Brygge, med høge stettglass? Eller skal det være lønnsomhet for han bestefar, som drar ut i sjarken sin på 35 fot for å fiske? Jeg bare spør. Det er Stortinget som har sagt at det skal være på denne måten.

       Jeg må på nytt spørre om det virkelig er nødvendig å skaffe seg lovhjemmel så tidlig, når hele strukturordningen i kystflåten er utsatt med ett år. Vi skal ikke ta dette opp til debatt. Er det nødvendig i dag å fatte vedtak om å skaffe seg lovhjemmel for å iverksette en ordning som de aller fleste er imot? Jeg kan ikke forstå det.

       Vi vet jo hva som har skjedd på Island. Der har man hatt omsettelige kvoter i lang tid. Der har man rett og slett levd etter prinsippet « den som er rikest, er mektigst ». Og slik skal det bli i Norge også, med den strukturordningen som er foreslått. Vi vet hva det innebærer. Det er ikke noe nytt. Og vedtar man i dag å gi departementet fullmakt til å iverksette denne ordningen, vet vi også at det kun er pengene som rår. Det er ikke snakk om lønnsomhet, det er snakk om at den som er rikest og mektigst, skal få de største rettighetene.

       Jeg sier fra her og nå at jeg støtter mindretallets forslag i den innstillingen som ligger på bordet, og jeg vil stemme med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i den saken som vi nå skal vedta. Jeg kan ikke med min beste vilje gå inn for en ordning som mange av velgerne mine er imot. Det ville være det samme som at jeg kastet dem blår i øynene. Når vi snakker om en kondemneringsordning, må det bli på lik linje med det som har vært de tidligere årene, og ikke ut fra en avgift som skal betales av den enkelte. Da er vi på ville veier. Og jeg tror ikke det er akkurat det folk vil ha.

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg er tilfreds med at komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om adgang til å lovhjemle et næringsfinansiert strukturfond for å sikre stabil tilgang til kondemneringsmidler for fartøyeiere som frivillig ønsker å ta sitt fartøy ut av fisket.

       Jeg konstaterer også at Regjeringen og komiteen er enig om at de nasjonale fiskeripolitiske målsettinger som Stortinget tidligere har trukket opp, fortsatt ligger fast. Men det er i dag, uansett hvordan vi ser det, for mange fartøy som fisker etter for lite fisk, i både hav- og kystflåten. Overkapasiteten i fiskeflåten gjør det derfor vanskeligere å sikre en bærekraftig utnyttelse av fellesskapets ressurser.

       Overkapasitet gir videre samlet en dårligere lønnsomhet enn hva som ellers kunne vært oppnådd i flåteleddet, selv om det - avhengig av kvotestørrelsene det enkelte år - kan oppnås tilfredsstillende resultater for det enkelte fartøy.

       Dårlig lønnsomhet for den enkelte driftsenhet reduserer også muligheten for å opprettholde gode, trygge arbeidsplasser lang kysten, i flåten og industrien, og det reduserer den enkeltes mulighet til å foreta de investeringer som er nødvendige for å sikre levering av fisk av høy kvalitet.

       Overkapasiteten skaper også mer eller mindre permanent uro omkring ressursfordelingen mellom ulike fartøygrupper. Ressursfordelingen mellom gruppene ligger i dag imidlertid fast. Utfordringen er å finne alternative måter å tilpasse kapasiteten til ressursgrunnlaget på, uten at dette innebærer en overføring av ressurser fra en flåtegruppe til en annen.

       Kanskje det mest oppsiktsvekkjande med heile det materialet som ligg føre, og som vi har til behandling i dag, er at det ikkje blir sagt noko om korleis dei kvotane staten kjøper, skal delast ut igjen. Dette er eit særleg aktuelt spørsmål når det gjeld torskeavhengige fartøy i Gruppe I-fisket. Dette er sikkert gresk for dei fleste, men eg reknar med at statsråden skjønar kva eg snakkar om. Skal dei kvotane fordelast flatt utover heile gruppa, eller skal dei inn i Gruppe I? Skal dei delast ut til dei gjenverande fartøya i den lengdegruppa dei er kjøpt ut etter, i forhold til Finnmarksmodellen? Kva skjer med Gruppe II-fiskarane? Alle fiskarar skal betale avgift til strukturfondet. Skal Gruppe II-fiskarane betale til eit fond som trekkjer inn kvotar som dei ikkje får nytte av, og er det rettferdig på nokon slags måte?

       Så registrerte eg at representanten Kristiansen sa at forslaget hadde fått unison støtte. Eg ønskjer å utfordre fiskeriministeren på om statsråden opplever det på same måten. Opplever han at forslaget om strukturering og kondemnering av kystflåten har fått unison støtte langs kysten? Dersom statsråden og representanten Kristiansen er einige, må eg seie at vi tre som representerer den nordlegaste landsdelen, ikkje lever i den same verkelegheita.

Statsråd Svein Ludvigsen : Debatten om hvorvidt vi har overkapasitet eller om vi har for små kvoter, er en debatt som går igjen. For meg er det to sider av samme sak. Vi må konstatere at vi har en fangstkapasitet som langt overgår det ressursgrunnlaget vi har, og det er liten grunn til å tro at ressursgrunnlaget skulle bedre seg, slik at vi kan få en lønnsomhet som gjør det mulig for fiskerne og fiskebåteierne å fornye flåten. Det er to viktige grunner til å fornye flåten. Det ene er sikkerhet, det å få et bedre arbeidsmiljø. Jeg unner fiskerne å ha en lønnsomhet som gjør at de kan fornye flåten og få gode og trygge arbeidsplasser.

       Det andre er at det i framtiden kommer til å bli spørsmål om å ha båter som kan ta vare på hele fisken - 100 % av fisken - fordi hele fisken, også det vi i dag kaller for avfall, og hva det skulle være, kommer til å være en viktig ressurs å ta vare på. Da trenger vi en fornyelse av flåten, slik at en kan ivareta det. Det er nettopp innenfor det området, altså ikke bare den delen av fisken vi spiser, men også resten fisken, at det vil skapes store muligheter i tiden fremover.

       En del av de spørsmål som blir reist, hører naturlig hjemme i den redegjørelsen vi skal komme med for Stortinget om drifts- og strukturordningen. Men det ligger fast - og det har ligget fast hele tiden fra vår side - at kvoter som kjøpes ut, skal refordeles innenfor den lengdegruppen som er. Og jeg har sagt helt klart fra at Finnmarksmodellen ligger fast, dvs. at vi ser for oss at det skal være en refordeling innenfor gruppen. Men det skal vi komme tilbake til med en redegjørelse om når vi har hørt hva høringsinstansene måtte mene om det. Vi har bedt høringsinstansene om å ha synspunkter på om vi bør åpne for kvotebytte, overføring innenfor ulike lengdegrupper innenfor en kommune. Det er av de ting som vi nå skal få en redegjørelse om, men primært har vi foreslått at det skal være innenfor lengdegruppen. For øvrig - ja, det er bred støtte til forslagene vi har hatt.

Marit Arnstad (Sp) : La meg få lov å være litt opptatt av språkbruken først, for fiskeriministeren sier at han vil « orientere » Stortinget. Da må jeg få lov å si at det som komiteen ber om, er en samlet drøfting av de ulike drifts- og strukturordningene før nye tiltak blir iverksatt. Vi forutsetter at det er det vi får muligheten til, og jeg synes at det er verdt å minne om det representanten fra Kristelig Folkeparti viste til, og de betingelsene han mente var viktige i forhold til en slik drøfting, både spørsmålet om hvor mye kapasitet som skal nedbygges, og konsekvensene for både landingsmønster og bosetting. Det synes jeg også er viktige punkt.

       Det er slik at flertallet ikke er prinsipielt imot kondemneringsordninger. Men det er kombinasjonen av ulike ordninger som noen av oss anser som svært problematisk - kombinasjonen av muligheten for kvotebytte, strukturfond, enhetskvoteordninger og andre drifts- eller strukturordninger. Departementet sier sjøl at de ulike virkemidlene må ses i sammenheng.

       Nå hører jeg at Høyres talsmann i debatten her sier at han er sterkt imot omsettelige kvoter. Det er jeg helt enig med han i. Hvis det er et tydelig og klart Høyre-standpunkt, er det bra. Men i et brev til departementet har Fiskebåtredernes Forbund sagt følgende:

       « I denne omgang vil vi bare påpeke at innføringen av en slik liberal driftsordning » - kvotebytte - « vil føre til utstrakt omsetning av kvoter i kystflåten og fjerne eller sterkt redusere dagens grunnlag for overregulering ... »

       Ser ikke statsråden også at de forslag som nå er til diskusjon i organisasjonene omkring såkalt kvotebytte, likner mistenkelig på og kan forveksles med omsetning av kvoter, og at det bør være naturlig at en har en stortingsdrøfting av grensegangen eventuelt mellom den type kvotebytte og omsettelige kvoter?

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg ser ikke noen motsetning her i forhold til det jeg har sagt i brevs form til Stortinget, og som komiteen kvitterer ut i innstillingen, hva angår den saken vi skal legge fram for Stortinget. Jeg lyttet også til de synspunkter som er kommet i debatten, ikke minst fra Kristelig Folkeparti, om innholdet i det Stortinget skal få seg forelagt, og som skal ligge til grunn, og i god tid, før fastsettelsen av avgiftssatsen og iverksettelsen av strukturfondet.

       Jeg er helt enig i at ulike virkemidler må ses i sammenheng. Derfor er strukturfondet bare en del av det. Men uten strukturfondet vil man heller ikke få full effekt. Jeg har også oppfattet at Stortingets flertall er enig i at man må se disse tingene i sammenheng. Man må iverksette strukturfondet for å få effekt av de øvrige ordningene som er tenkt gjennomført.

       Men da må jeg få lov å si at det er ikke noe nytt at Høyre og flertallet i Stortinget er imot omsettelige kvoter. Og vår definisjon av omsettelige kvoter er ikke slik som den definisjonen som mange bruker å referere til på f.eks. Island. Det er en omsettelighet som er av en helt annen karakter enn den vi har i Norge. Omsettelige kvoter som vi har i dag, som skal godkjennes av myndighetene, er en ordning som har vært under skiftende regjeringer. Og det er ikke kommet noe nytt fra denne regjeringen i så måte. Nå er vi i full gang med å drøfte det som er ute på høring, og Stortinget skal ikke være en høringsinstans i så måte, men jeg vil allikevel minne om at de driftsordninger og kvotebytter som vi har foreslått, er tenkt innført og vil være tillatt i tre av maksimalt fem år. Det er ikke noen permanente ordninger. Ethvert slikt kvotebytte skal godkjennes årlig av myndighetene, og de skal tilbake til dem som har kvoten opprinnelig, nettopp for å unngå at noen skal kunne sitte på kaipålene og dingle med føttene og være kvotebaron.

       For det første er jeg glad for at statsråden bekrefter at Stortinget skal få full mulighet til en drøfting av de samlede forslagene til drifts- og strukturordninger som nå er ute til diskusjon. Det synes jeg er viktig, og det må sjølsagt skje før en kan iverksette noen form for strukturfond.

       Jeg vil reservere meg mot at strukturfondet skal ses i en sammenheng med resten, på den måten at hvis en er for strukturfondet, må en også være for resten. Det er ikke slik det er. For noen av oss er det tvert imot det motsatte. Strukturfondet i seg sjøl trenger ikke å være det mest bekymringsfulle, men det mest bekymringsfulle er de andre ordningene som også er sendt ut til diskusjon fra Fiskeridepartementets side.

       Da er det interessant både det som Høyres representant sa tidligere i debatten, og det som fiskeriministeren nå bekrefter i replikkvekslingen. Høyre er mot omsettelige kvoter.

       Så sier fiskeriministeren at forskjellen på omsettelige kvoter og kvotebytte er at et kvotebytte er tidsbegrenset. Jeg synes ikke det er en helt tilstrekkelig grensegang i forholdet mellom kvotebytte og omsettelige kvoter, og jeg synes at hans svar på det punktet nettopp er et tegn på at vi bør ha en mer omfattende debatt om hvor grensen går mellom omsettelige kvoter, som et flertall i dette hus er imot, og en kvotebytteordning, som en del av aktørene i fiskerinæringen også oppfatter som en omsettelig kvote. Det vil jeg utfordre statsråden til å gå litt nærmere inn på.

       Jeg vil også spørre om han deler oppfatningene til talsmannen fra Høyre om at vi må komme til livs den omsetning av kvoter som i dag skjer, og som en på en måte stilltiende finner seg i. En ser at det foregår gjennom annonser i Fiskeribladet, og det skjer på tvers av forbudet mot omsettelige kvoter som vi i dag har. Ønsker fiskeriministeren å komme den praksisen til livs, og hvordan vil han gjøre det?

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg er litt overrasket over at representanten Marit Arnstad ikke ser forskjellen mellom det man har i dag av såkalte omsettelige kvoter, hvor fartøy og retten til å fiske omsettes, som må godkjennes av myndighetene i hvert enkelt tilfelle, altså omsetning av fartøy med rettighet, og det som ligger i kortene at vi skal fremme av såkalte driftsordninger, altså kvotebytte, som skal være en tidsavgrenset ordning, hvor man kan bytte fra år til år, og hvor kvoten går tilbake til den som opprinnelig har rettigheten. Man skal, slik vi har foreslått - så får vi se hva høringsinstansene foreslår - i tre av maksimalt fem år kunne foreta et slikt bytte. Men det er da et bytte som foregår fra et år til et annet, og hvor kvoten skal tilbake til eieren.

       Det systemet vi har i dag, er såkalte omsettelige kvoter, hvis vi først bruker det begrepet, men det er viktig at vi definerer hva som ligger i omsetteligheten. Det er viktig i den sammenheng å ha med seg at enhver omsetning av fartøy og kvote skal godkjennes av myndighetene. Hvem som helst kan kjøpe fiskefartøy, men de får ingen rettighet uten godkjenning. Det er et helt annet system enn det man f.eks har på New Zealand og Island, som er et system som Regjeringen så absolutt ikke kan komme til å foreslå gjennomført.

       Ivar Kristiansen (H) : Jeg beklager å måtte forlenge debatten, men jeg skal prøve å være kort. La meg først få sitere fra komiteinnstillingen:

       « I tråd med fiskernes organisasjoner ser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, det som nødvendig at myndighetene regulerer flåtekapasiteten i alle deler av fiskeflåten på en balansert måte, som hindrer at enkelte flåtegruppers kapasitet vokser og skaper press på ressursuttaket, og synkende lønnsomhet for de opprinnelige deltakerne. »

       Bare så det ligger fast. Det var det ene.

       For det andre vil jeg advare mot at noen søker å fremstille situasjonen slik at det er noe nytt som foregår når det gjelder kvotebytte, omsettelighet, uten at man tar med seg det forhold at Stortinget innenfor den havgående flåte langt på veg har vedtatt innføring av en enhetskvoteordning. Jeg tror en del av representantene ikke må glemme hvem som var statsråd da Stortinget fattet de nødvendige vedtak etter råd fra en tidligere regjering.

Statsråd Svein Ludvigsen : Etter det siste innlegget følte jeg behov for bare å understreke og forsterke det som representanten Kristiansen sier.

       Det å innføre kondemneringsordninger gjennom et strukturfond er ikke noe annet enn det fiskerne selv gjennom sitt vedtak i Norges Fiskarlag har sagt at de ønsker å få en fortgang på og vil være med på å finansiere selv. Og de har satt som forutsetning at staten også må delta.

       Men vi har, slik det er sagt tidligere i dag av representanten Kristiansen, i de siste 40 årene hatt ulike kondemneringsordninger som har gitt resultat. Den første ordningen kom så tidlig som i 1960, og ca 3.500 fartøy er allerede kondemnert gjennom de ulike ordningene. Bare i perioden fra 1960 til 1987 er det brukt 650 mill. kr av skattebetalernes penger, og kom ikke å si at det er unødvendig bruk av penger. Dette har vært nødvendig, og det har ulike storting og ulike regjeringer erkjent. Kondemneringen er et velprøvd struktureringstiltak i andre land også.

       Fra 1998 og fram til i dag har det over statsbudsjettet og fiskeriavtalen vært bevilget nesten 200 mill. kr til kondemnering av kystfartøy. I den sammenheng er det i de siste tre årene kondemnert 109 kystfartøy, hvorav 44 i Nord-Norge og 7 til sammen i de to trøndelagsfylkene, som et eksempel.

       Så vidt eg kan hugse, har Ivar Kristiansen ved fleire høve uttalt til pressa at den omsetninga vi har av kvotar i dag, har gått altfor langt, men dessverre veit vi ikkje heilt kva vi skal gjere med det.

       Det skjer i dag kjøp og sal av fiskerettar trass i Stortingets uttrykte vilje. Det kjem av, som statsråden demonstrerte ganske tydeleg her i dag, at departementet godkjenner desse sala. Departementet godkjenner at retten til å fiske har ein verdi, har ein pris. Denne retten blir sjølvsagt omsett på den frie marknaden, slik som det er i dag. Det er nok å lese eit nummer av Fiskeribladet, så får ein det med seg.

       Nokre har tent seg til millionærar på å selje retten til å fiske - ein rett dei har fått gratis og tilfeldig, har dei selt og fått gode pengar for. Sjølvsagt er det ein forskjell på den frie omsetninga som ein har på Island. Den viktigaste forskjellen er at dette skjer med godkjenning frå departementet. Dette dreier seg om politisk vilje, og eg forstår godt at representanten Kristiansen har behov for å vise til at ulike statsrådar har sete i stolen og godkjent dette.

       Elles vil eg berre vise til at den såkalla struktureringa som har skjedd i havfiskeflåten, og innføringa av einheitskvote der, ikkje har ført til spesielt betre lønsemd for enkelte av reiskapstypane - tvert imot. Ein har opplevd ein kapasitetauke og investeringar i milliardklassen. For meg er dette ein del av det bakteppet som er for den debatten vi har i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 190)