Heidi Sørensen (SV) : På vegne av sakens ordfører, Sigbjørn Molvik, vil jeg legge fram innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov om sosiale tjenester mv. og lov om helsetjenesten i kommunene (rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming).

       Det fremmes i proposisjonen forslag om at sosialtjenesteloven kapittel 6A i hovedsak videreføres i et nytt og permanent regelverk - sosialtjenesteloven kapittel 4A.

       Komiteen erkjenner at det i enkelte tilfeller kan være behov for å utøve tvang og makt i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Komiteen erkjenner videre at spørsmålet inneholder mange dilemmaer både av etisk art og i forhold til spørsmålet om menneskeverd, menneskerettigheter og den enkeltes rettssikkerhet. Nettopp av slike årsaker er komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, av den oppfatning at det er nødvendig med lov og regelverk som regulerer bruk av tvang og makt i de tilfeller der slik bruk er ansett som nødvendig. Flertallet støtter derfor departementets forslag om at sosialtjenesteloven kapittel 6A i hovedsak videreføres i et nytt og permanent regelverk, sosialtjenesteloven kapittel 4A. Jeg regner med at representantene fra Fremskrittspartiet vil redegjøre for sine standpunkter.

       Når det gjelder erfaringer med sosialtjenesteloven kapittel 6A, viser komiteen til at Norge siden 1999 har hatt en midlertidig lov som regulerer bruk av tvang og makt. I denne perioden har en rådgivende gruppe, omtalt som Rådet, fulgt med i praktiseringen av loven. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, registrerer med tilfredshet at alle som har uttalt seg om virkningen av gjeldende regelverk, uttaler at dette har virket positivt og har ført til redusert bruk av tvang. Flertallet er også fornøyd med at fylkesmennene gir uttrykk for at regelverket har bidratt til å sette fokus på andre tiltak enn bruk av tvang og makt.

       Når det gjelder andre tiltak for å redusere bruken av tvang og makt, vil komiteen understreke at en høy kvalitet på det tilbudet den enkelte utviklingshemmede får, vil være av avgjørende betydning for behovet for bruk av tvang og makt. Komiteen vil i den sammenheng peke på at både kompetanseheving og økt ressurstilgang på kommunalt nivå vil være avgjørende for kvaliteten på det tilbudet som kan gis i framtiden.

       Når det gjelder forholdet til menneskerettighetene, er komiteen opptatt av at lovregler som åpner adgang til å bruke tvang og makt overfor enkelte grupper, krever spesiell årvåkenhet, for å redusere risikoen for at loven i forhold til den enkelte bruker anvendes på en måte som krenker den enkeltes menneskeverd og menneskerettigheter. Komiteen viser til at Norge har påtatt seg klare forpliktelser i en slik sammenheng, bl.a ved at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er inkorporert i norsk lovverk.

       Når det gjelder forholdet til annet regelverk, mener komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Senterpartiet, at det er behov for å få regelverk som regulerer bruken av tvang og makt for andre grupper enn psykisk utviklingshemmede. Flertallet viser i denne sammenheng til at det arbeides med en lov som regulerer bruk av tvang mv. overfor personer med demens. Flertallet mener likevel det er riktig å utrede videre spørsmålet om felles regelverk før en beslutning om et eventuelt felles regelverk tas.

       Et annet flertall, som også inkluderer Senterpartiet, vil også understreke behovet for å regulere bruken av tvang for å gjennomføre medisinsk undersøkelse og behandling, herunder tannbehandling. Dette flertallet er av den oppfatning at det er behov for en bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen, og at det bør være et langsiktig mål å komme fram til én felles lov som regulerer bruken av tvang og makt overfor ulike grupper som av ulike grunner ikke kan gi sitt samtykke.

       Når det gjelder lovgivningen i de andre nordiske land, viser komiteen til at det er ulik rettstilstand i de nordiske land når det gjelder lovgivning som regulerer bruk av tvang og makt. Mens Sverige ikke har denne type lovgivning, har Danmark regler som ligner de norske, mens Finland vurderer å innføre slik lovregulering.

       Når det gjelder selve lovforslaget, støtter komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, forslagene i proposisjonen med hensyn til den gjeldende lovgivning som videreføres i den nye loven. Flertallet viser til at et solid flertall av høringsinstansene også er enige i dette. Flertallet vil likevel understreke at bruk av makt og tvang bare skal brukes i nødssituasjoner, der det er helt nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade. Flertallet vil også sterkt understreke at alle andre tiltak skal være utprøvd før tvang eller makt blir tatt i bruk. Det må ikke bli slik at adgangen til å bruke tvang fører til redusert innsats for å bedre kvaliteten og omfanget av det omsorgstilbudet som gis til den enkelte psykisk utviklingshemmede. Flertallet viser til at bruk av tvang og makt i atferdsendrende tiltak ikke videreføres som eget grunnlag. Uttalelsene fra høringsinstansene spriker på dette punktet. Men ut fra en samlet vurdering vil flertallet støtte forslaget i proposisjonen om ikke å videreføre atferdsendrende tiltak som eget grunnlag, og viser bl.a til høringsuttalelsen fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede, hvor det heter:

       « Erfaringer har vist at slik behandling ikke har den effekt man hadde håpet, og i ekstreme tilfeller går langt over lovens uttalte verdigrunnlag og forsvarlighetsnormer for akseptabel behandling. »

       Flertallet mener derimot at det fortsatt bør være adgang til bruk av tvang i opplærings- og treningstiltak, men kun begrenset til de situasjoner der det er nødvendig for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov for mat, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet. Flertallet viser til at et flertall i Rådet anbefaler at det åpnes for bruk av tvang og makt, basert på samtykke fra tjenestemottaker over 16 år, og at det kan inngås avtaler med den eller de som har foreldreansvar, om bruk av tvang eller makt overfor barn under 16 år. Dette forslaget følges ikke opp i proposisjonen.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, vil ut fra en samlet vurdering si seg enig i departementets vurderinger og støtter forslaget om at det ikke åpnes for bruk av tvang basert på samtykke fra tjenestemottaker eller avtaler med foresatte for barn under 16 år. Flertallet viser til at departementet foreslår å myke opp kravet om at to tjenesteytere skal være til stede ved gjennomføringen av planlagte skadeavvergende tiltak og tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov på en slik måte at dette kan fravikes dersom det « er til ugunst for tjenestemottakeren ». Flertallet finner dette rimelig og støtter derfor forslaget.

       Flertallet registrerer videre at det foreslås å sløyfe dagens utdanningskrav til den andre av de to tjenesteyterne. Flertallet støtter dette forslaget, men vil peke på at det gjennom høringene i komiteen er uttrykt bekymringer for den dispensasjonspraksis som i dag utøves når det gjelder utdanningskrav. Flertallet er sterkt opptatt av at det må føres et godt og effektivt tilsyn med bruk av tvang og makt i pleiesektoren. For å sikre dette mener flertallet at det er nødvendig at fylkesmannen i tillegg til systemrettet tilsyn også må ha plikt til å føre stedlig tilsyn. Flertallet fremmer derfor bl.a følgende forslag:

       « I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester skal § 2-6 første ledd nytt annet punktum lyde: Ved tiltak etter § 4A-5 tredje ledd bokstavene b og c skal det også føres stedlig tilsyn. »

Beate Heieren Hundhammer (H) : Bruk av tvang og makt overfor enkeltmennesker berører grunnleggende etiske og politiske spørsmål. Det har derfor vært nødvendig å foreta en svært grundig behandling av det foreliggende lovforslaget.

       Det midlertidige regelverket ble grundig utredet og debattert i Stortinget, med særlig fokus på forholdet til menneskerettighetene. Praksisen med regelverket er nøye overvåket og evaluert. Regjeringens lovforslag får nå bred tilslutning i Stortinget, blant interesseorganisasjoner og i fagmiljøer.

       Bakgrunnen for den brede oppslutningen om lovforslaget er de positive erfaringene med det midlertidige regelverket. Erfaringene viser redusert bruk av tvang og makt, økt fokus på brukerens integritet og styrket rettssikkerhet for den enkelte.

John I Alvheim (FrP) (komiteens leder):

       At en skal kunne redusere bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede ved å gjøre denne maktbruken lovlig, er for meg like uforståelig i dag som det var den gangen den midlertidige loven ble vedtatt. Det er heller ikke i denne innstillingen eller i proposisjonen dokumentert at det er mindre maktutøvelse overfor psykisk utviklingshemmede i dag enn tidligere. Jeg setter personlig et stort spørsmålstegn ved den evalueringen som foreligger fra et departementalt oppnevnt råd, som har evaluert bruken av tvang i henhold til lovverket. Dette rådet var sammensatt kun av personer som gikk inn for tvangsloven. Jeg registrerer imidlertid med tilfredshet at den foreliggende reviderte lov har lagt ned forbud mot atferdsterapibehandling. Det var også den type behandling som var mest grotesk før vi i det hele tatt fikk noen lovregulering.

       Selv i den tid hvor loven nå har vært i virksomhet, har vi sett grove overgrep fra den såkalte atferdsekspertisen, som med rette mer kan kalles overgrep enn behandling av spesielle pasienter innen denne omsorgen. All tidligere erfaring, også mens loven har vært i virksomhet, viser at der man har et tilstrekkelig antall personale med gode kvalifikasjoner, reduseres behovet for tvang av ulikt slag ganske radikalt. Det er altså langt viktigere etter min mening å satse på faglig god bemanning enn å tillate bruk av tvang og makt i denne omsorgen.

       Praktiseringen av loven har så langt medført et kostbart byråkrati og har ikke løst de mest dagligdagse problemene, nemlig situasjoner som oppstår der og da, i øyeblikket. Det er slike situasjoner som er mest alminnelig, og det er der man må ha fagpersonell til å rydde opp på en skikkelig, god måte. Jeg synes i denne sammenheng at det er oppsiktsvekkende at det i proposisjonen legges opp til å redusere kravet til kompetanse og personell i forbindelse med gjennomføringen av tvangstiltak. Mer oppsiktsvekkende er det at flertallet i komiteen støtter dette, som etter min mening utelukkende må være begrunnet i økonomi - noe som selvfølgelig ikke sies i proposisjonen.

       På vegne av Fremskrittspartiet må jeg gi uttrykk for stor skuffelse over at flertallet i komiteen i den foreliggende innstilling gir uttrykk for at man nærmest hilser med glede en lignende tvangslov overfor senildemente, som er annonsert fra departementets side. Å vedta en tvangslov overfor senildemente, kanskje de svakeste av de svake av våre pasientgrupper, gir meg assosiasjoner til samfunnssystemer jeg trodde vi for lengst hadde lagt vekk.

       Dette landet har og vil fortsatt ha en økonomisk situasjon som gjør det mulig med menneskelig omsorg istedenfor teknisk/elektronisk omsorg og tvangsbruk.

       Fremskrittspartiet vil også denne gangen stemme imot lovforslaget.

Per Steinar Osmundnes (KrF) : Kristeleg Folkeparti erkjenner saman med eit klart fleirtal i komiteen at det i enkelte tilfelle kan vere behov for å utøve tvang og makt i den kommunale pleie- og omsorgstenesta overfor personar med psykisk utviklingshemming. Det er ut frå denne erkjenninga at Kristeleg Folkeparti meiner at det trengst eit lovverk som regulerer bruk av tvang og makt i dei tilfella der slik bruk blir sett på som nødvendig. Kristeleg Folkeparti støttar derfor departementet sitt forslag om at sosialtenestelova kapittel 6A i hovudsak blir vidareført i eit nytt permanent regelverk.

       Rådet som gav sin sluttrapport 11. juni 2002, konkluderte med at den mellombelse lova har bidrege til å betre kontroll med bruk av tvang og makt under tenesteutøving, høgare erkjenning av tenestemottakaren sin integritet og sjølvbestemming og redusert bruk av tvang i tenesteutøvinga. Denne utviklinga ser Kristeleg Folkeparti på som positiv. Kristeleg Folkeparti er tilfreds med at rådet og andre som har uttala seg om verknaden av gjeldande regelverk, har uttala at det verkar positivt, og at bruken av tvang er redusert.

       For Kristeleg Folkeparti er det eit mål å redusere bruken av tvang og makt. Ei lov som regulerer bruk av tvang og makt overfor enkelte personar med psykisk utviklingshemming inneheld mange dilemma, og det erkjenner Kristeleg Folkeparti. Eg vil i første rekkje peike på dilemma av etisk art og dilemma i forhold til spørsmålet knytt til menneskeverd og menneskerettar og den enkelte sin rettstryggleik. Kristeleg Folkeparti har likevel klart falle ned på at det er nødvendig å få ei slik lov permanent. Kristeleg Folkeparti understrekar at føremålet med ei slik lov er å avgrense og kontrollere eventuell nødvendig bruk av tvang og makt, og at andre tiltak av frivillig og positiv art skal vere prøvde ut først. For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande at bruk av tvang og makt aldri må skje på grunn av eit mangelfullt eller utilfredsstillande omsorgstilbod.

       Kristeleg Folkeparti meiner at kompetanseheving på kommunalt nivå er det mest sentrale verkemidlet i arbeidet med å betre tenestetilbodet til den aktuelle brukargruppa. Kristeleg Folkeparti understrekar at høg kvalitet på tilbodet er avgjerande for å redusere behovet for bruk av tvang og makt.

       Ei anna erfaring som er gjord i perioden med den mellombelse lova, er dei mange dispensasjonane frå dei utdanningskrava som lova stiller. Kristeleg Folkeparti er bekymra for at ein slik dispensasjonspraksis kan bidra til å svekkje rettstryggleiken for tenestemottakarane. Kristeleg Folkeparti meiner derfor at det er viktig at ein følgjer nøye med i utviklinga av dispensasjonspraksisen.

       Komiteens fleirtal, der også Kristeleg Folkeparti inngår, meiner at det er behov for å få eit regelverk som regulerer bruken av tvang og makt for andre grupper enn psykisk utviklingshemma. Fleirtalet viser i komiteinnstillinga til at det vert arbeidd med ei lov som regulerer bruken av tvang mv. overfor personar med demens. Kristeleg Folkeparti meiner at problemstillingane knytte til bruk av tvang overfor desse to gruppene langt på veg er dei same. Vi meiner likevel at det er riktig å greie ut denne problemstillinga vidare og sjå på spørsmål om felles regelverk før avgjerda om eit eventuelt felles regelverk vert teken.

Ola D Gløtvold (Sp) : Senterpartiet var svært skeptisk til det første lovutkastet som kom når det gjaldt bruk av makt og tvang overfor personer med psykisk utviklingshemming. Dette lovutkastet ble da også sendt tilbake til regjeringen av sosialkomiteen den gang.

       Jeg vil understreke at hensikten med et slikt lovverk som det vi behandler nå, må være å begrense og kontrollere eventuell bruk av makt og tvang, og at alle andre tiltak av frivillig og positiv art skal være prøvd først. Videre må bruk av makt og tvang aldri skje på grunn av et mangelfullt og utilfredsstillende omsorgstilbud. Det er veldig viktig at kvaliteten på omsorgen - pleie, stell og omgivelser - er av en slik karakter at en ikke provoserer fram vanskelig oppførsel.

       Jeg er i dag imidlertid tilfreds med at det som ble utformet i sosialloven kapittel 6A, har disse grunnholdningene i seg, at en nå ser at en har bedre kontroll med bruk av makt og tvang, og at antall tilfeller av bruk av makt og tvang ser ut til å gå ned etter de registreringer som er gjort. Skal vi opprettholde og utvikle et samfunn der enkeltmenneskets ukrenkelighet og samfunnets omsorgsetikk blir ivaretatt og praktisert på en forsvarlig måte, må loven og retningslinjene ha et slikt klart og restriktivt utgangspunkt. Samfunnets ansvar i forhold til menneskeverd og rettigheter overfor enkeltmennesker er svært viktig hvis vi ønsker å ha et samfunn der vi skal ta vare på respekten for den enkelte. Det er også viktig at Norge har et skikkelig forhold til internasjonale menneskerettigheter og konvensjoner som vi har forpliktet oss til gjennom å underskrive disse.

       Vi merker oss at departementet arbeider med et lovgrunnlag for bruk av tvang overfor personer med demens. Vi vil understreke at det er stor ulikhet mellom disse to brukergruppene, og at utviklet atferd og livsførsel i størst mulig grad må respekteres og aksepteres uansett hvilken brukergruppe det gjelder. Det går jo også bl.a på det som andre har vært inne på her, at vi nå har fått vekk at det skal være lov å bruke makt og tvang i forhold til atferdsterapi. Vi er svært skeptiske til å bruke tvang og makt overfor tilvent atferd og livsførsel som forsøk på å rehabilitere og endre enkeltpersoners måte å opptre på. Vi ser imidlertid at det i spesielle situasjoner, f.eks ved medisinske undersøkelser og medisinsk behandling, kan være behov for et regelverk i de tilfeller hvor en må bruke en form for makt eller tvang overfor ulike personer og grupper som av forskjellige årsaker ikke kan gi sitt samtykke.

       Det er viktig at en har et godt tilbud til alle som trenger pleie og omsorg, og at tilbudet skal være slik at man ikke skal bruke tvang og makt for at folk skal kunne få sine daglige behov dekket. Det er videre viktig at det i dette tilbudet er kompetanse hos tjenesteyterne, slik at en vet at kvaliteten er best mulig. Det er derfor grunn til å understreke at disse forholdene som denne loven tar opp i seg, kommer inn i opplæringssammenheng og i videreutdanning av personell, slik at folk er klar over hvordan man skal opptre og hvordan et best mulig tjenestetilbud skal være. Vi er veldig glad for at Regjeringen har foreslått ikke å videreføre at atferdsendrede tiltak skal kunne være grunnlag for bruk av makt og tvang.

       Jeg vil også påpeke to-tre andre ting som vi har sett på i forbindelse med loven, bl.a gjelder det forholdet til at tjenestemottaker selv skal kunne gi samtykke til avtale om bruk av makt og tvang. Vi mener at det er riktig at man ikke inngår en slik samtykkeavtale, og at heller ikke foresatte skal kunne gjøre det. Vi er også klar over at det er så mye alvor forbundet med denne loven at den bør følges nøye, og at man får en grundig erfarings- og forskningsbasert evaluering. Vi ønsker at man skal ta opp igjen en debatt om denne loven om tre år.

Statsråd Ingjerd Schou : I enkelte unntakstilfeller er det nødvendig å bruke tvang og makt i omsorgen overfor personer med psykisk utviklingshemming. Det er ikke ønskelig med omfattende bruk av tvang og makt, men i enkelte tilfeller kan det dessverre være nødvendig. Dette er også bakgrunnen for at vi fra 1. januar 1999 har hatt regler om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Formålet med disse reglene har ikke vært å åpne opp for bruk av tvang, men tvert imot å forebygge og begrense bruk av tvang og makt så langt som mulig. I tillegg har formålet vært å få kontroll på den tvangen som er nødvendig.

       Gjeldende regler i sosialtjenesteloven kapittel 6A har en lang forhistorie. Lovforslaget ble vedtatt i juli 1996, etter flere endringer og tilføyelser under stortingsbehandlingen. Det ble bl.a bestemt at en rådgivende gruppe skulle følge med i praktiseringen av reglene og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen. I tillegg ble det bestemt at reglene skulle ha en tidsavgrenset varighet på tre år fra ikrafttredelsen.

       Når det nå bare skal stilles utdanningskrav til den ene av tjenesteutøverne, hva har statsråden tenkt å gjøre for å stramme inn den relativt liberale dispensasjonspraksisen som har vært på området?

Statsråd Ingjerd Schou : Det er viktig både for rettssikkerheten og hensynet til de psykisk utviklingshemmede at tjenesteutøverne har kompetanse av en slik karakter at vi kan være trygge på at de faktisk får den beste tjenesten.

       Oppfølgingen når det gjelder tilsyn av fylkesmennene - det at en skal ha både et systemisk og et stedlig tilsyn - vil være viktig. Det er også viktig å ha oppmerksomhet rettet mot kompetansen til de øvrige tjenesteutøverne.

       I tillegg setter vi i gang en evaluering nå, som vi skal se på etter tre år.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 116)