Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:42:58]
(ordfører for saken):

       Det er godt å være tilbake!

       Til saken: Det er ofte variabelt hvor viktig jeg synes en sak er i Stortinget. Hvor stort inntrykk en sak gjør på meg som representant, varierer veldig også. Denne gangen har vi en sak som heldigvis berører veldig få mennesker, og godt er det, men allikevel er den viktig. Den er umåtelig viktig for dem som blir berørt.

       Noe av det verste man kan bli utsatt for, er vel å miste et barn som følge av en kriminell handling. I denne saken har Regjeringen satt dette problemet på dagsordenen og lagt fram et forslag som komiteen støtter opp om, selv om komiteen har tatt seg den frihet å finpusse på et av punktene, men kun for å gjøre innstillingen enda litt bedre.

       Som sagt er det heldigvis få saker hvor dette er en problemstilling. Stortinget evner nok i så måte ikke å forstå konsekvensene av det som skjer i disse sakene. Utfordringen vår blir likevel å bidra til at hverdagen for de berørte menneskene blir bedre, i den grad det er mulig. Det er det vi inviteres til å gjøre i denne saken. Om det vil bli slik, om det vil oppleves slik senere, vil bare tiden vise. Men Odelstinget ønsker gjennom dette forslaget å komme dem i møte.

       Konkret foreslås det her at foreldre som mister et barn som følge av en kriminell handling, gis rett til bistandsadvokat. Det er helt klart positivt. Det styrker foreldrenes rettigheter. Som jeg var inne på innledningsvis, tror jeg ikke man kan forestille seg hvor vanskelig dette må være. Da er det greit å ha noen som kan bistå i forhold til prosedyrer, rettigheter, forpliktelser og ikke minst rett og slett noen profesjonelle som kan hjelpe til med å håndtere hverdagen. Jeg tror, som jeg sa i stad, at dette er noe av det vanskeligste man kan bli utsatt for, og derfor er det særdeles fornuftig å avlaste foreldrene, i den grad det er mulig, i den personlige tragedien som det er å miste et barn.

       Videre pålegges påtalemyndighetene å informere foreldrene om at tiltale er tatt ut. Det er også en fornuftig opprydding. Man klargjør et ansvar, man tydeliggjør et ansvar, og man vet at foreldrene da vil få informasjon fra den korrekte kilden. Dette er etter komiteens mening med på å bidra til en mer helhetlig tilnærming til foreldre som har vært utsatt for en slik handling.

       Videre får foreldrene dokumentinnsyn på like vilkår med den som er fornærmet. Det dreier seg altså om informasjon og forståelse, og selv om det kan være vanskelig å forstå, er det ikke tvil om at tilgang på informasjon er avgjørende. Når man blir utsatt for det å miste et barn som følge av en kriminell handling, vil man fokusere mye på spørsmålene: Hvorfor? Hva skjer videre? Derfor er det viktig at man har et system som ivaretar foreldrene med hensyn til usikkerhetsmomentene og de spørsmålene som de stiller seg. Så også her er det et tiltak som etter komiteens skjønn er veldig fornuftig og utvilsomt et skritt i riktig retning.

       Videre kan den siktede eller andre pålegges av retten å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg. Det er vel ikke tvil om her heller at dette tidvis har vært opplevd som vanskelig for de pårørende. Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering av at dette etter loven vil bli enklere og kanskje vil gjøre at det føles mer trygt og mer korrekt. Derfor er også dette et tiltak som komiteen støtter opp om.

       Det kanskje aller viktigste er likevel at man gir et økonomisk grunnlag for at foreldrene skal kunne være med. Det har vel tidvis dessverre tidligere vært slik at foreldrene av økonomiske hensyn ikke har følt seg i stand til å følge rettssaken etter at de har mistet et barn. Det synes komiteen er urimelig, og komiteen støtter fullt ut det som foreslås her, at man nå skal styrke rettighetene til foreldrene som sitter igjen. I motsatt fall ville dette ha kunnet føles som en tilleggsstraff for foreldrene, og det ville være direkte urimelig.

       Utfordringen videre er å fortsette arbeidet med å utvikle en pårørendeomsorg for dem som sitter igjen, og som opplever problemer som de fleste av oss ikke kommer til å oppleve. Dette er en utfordring som vi alle har en plikt til å jobbe videre med, og jeg tror at alle har en klar ambisjon om å gjøre det. Det har vært litt forskjellig tilnærming til det i komiteen, men alt i alt står komiteen samlet bak det. Det har vært nyanser i synet på hvem man har vektlagt skal gjøre dette arbeidet, men jeg går ut fra at justisministeren og Regjeringen for øvrig tar med seg signalene fra komiteen og vil fortsette dette arbeidet.

       På bakgrunn av dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Carsten Dybevig (H) [14:48:15] : Dagens forslag vil styrke rettighetene til dem som har mistet barna sine i en straffbar handling. Håpløsheten og rådvillheten som mange foreldre føler etter å ha mistet et barn, kan aldri forstås fullt ut av dem som ikke har opplevd dette. Mange enkeltpersoner og organisasjoner har arbeidet for å styrke ofrenes rettigheter. Frivillige organisasjoner, som f.eks. Stines Sofies Stiftelse, har gitt samfunnet innsyn i hvilke traumer og dilemmaer mange ofre opplever etter å ha mistet et barn - også den motgangsfølelse som mange har kjent på kroppen under ofte opprivende vitnemål i rettssaker og påfølgende medieoppslag.

       Jeg vil gi honnør til justisministeren, som etter mange års innsats både som justisminister og som stortingsrepresentant og i arbeid i det sivile liv har kjempet en kamp for de svake i samfunnet. Han har lagt frem et forslag som i dag får bred støtte i Stortinget, og han er blant dem som har kjempet en årelang kamp for ofrenes rettigheter.

       En gjennomgang av dagens regelverk er nødvendig fordi endringer av personlig økonomi ikke skal oppleves som en tilleggsbyrde til de psykiske påkjenninger som et dødsfall hos barn medfører.

       Foreldre skal få rett til økonomisk godtgjøring når de følger rettssaken, og de får samtidig nye og uttrykkelige straffeprosessuelle rettigheter, som f.eks retten til bistandsadvokat. I tillegg har justisministeren fortjenstfullt valgt å nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal se nærmere på den fornærmedes stilling. I fremtiden må også den praktiske håndteringen av de fornærmede og pårørende i en straffesak klargjøres, herunder hvilken rolle ofrene kan ha.

       Begrunnelsen for å gi ofrene større rettigheter er at foreldre som helt uskyldig mister sitt barn i en kriminell handling, bør både moralsk og økonomisk ha samfunnets støtte og beskyttelse. Nå vil foreldrene eller verge som følger hovedforhandlingene i straffesaker i disse sakene, få dekket reiseutgifter, dokumenterte utlegg og tapt arbeidsfortjeneste så langt det er rimelig.

       I tillegg gis de samme foreldrene nye straffeprosessuelle rettigheter, som:

       Det er viktig at departementet fortsetter arbeidet med å utvikle en pårørendeomsorg og da i samarbeid med aktuelle organisasjoner. Fremskrittspartiet ønsker at departementet kun samarbeider med Stine Sofies Stiftelse. Jeg tror det er viktig at departementet kan knytte samarbeid også med andre organisasjoner. Det er ofrenes rettigheter og situasjon som er i høysetet, og da må alle samfunnskrefter kunne bidra til et bedre vern for ofrenes rettigheter.

       Det skal nå også bli mulig for barn med én forelder å få støtte og anledning til å oppnevne en person til å være til stede, og som får dekket sine krav med de rettigheter de nevnte foreldre har.

       Avslutningsvis vil jeg påpeke at reglene ikke må håndheves så snevert og rigid at en god og fornuftig ordning blir avkortet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [14:51:39] : Jeg føler også behov for å gi uttrykk for at det er en meget alvorlig bakgrunn for den saken som vi nå har til behandling, og som vi skal si noe i forhold til. Vi skal fatte vedtak i denne saken som kan være med på å gjøre livet for noen som har fått det vanskelig, kanskje noe lettere.

       Jeg vil også, som foregående taler, berømme justisministeren for hans arbeid i denne sammenhengen. Jeg tror det knapt er noe som for foreldre er så dramatisk, og som griper så inn i deres liv, som nettopp det å miste et barn. Det gjelder generelt. Men det gjelder - uten at jeg har noen erfaring fra det selv, men slik jeg kan sette meg inn i det - i særlig grad for dem som mister et barn som følge av en straffbar handling. Da er det viktig at det er noen som kan være med og bidra til at personene får den nødvendige hjelpen som gjør at de kan føle seg både sett og hjulpet, at de har en følelse av at de ikke blir stående alene, verken med sorgen eller med de mange spørsmålene i forhold til det offentlige, i forhold til rettssaker, i forhold til en hel del områder som de normalt ikke har vært forberedt på å skulle takle. Derfor er det viktig at vi går inn for hjelp som gir støtte, og som bidrar både til trygghet og veiledning for foreldre som kommer i en slik situasjon.

       Men det er også viktig at barn gis den nødvendige hjelpen når de er i en situasjon hvor de har fått rett til bistandsadvokat. Derfor er det nødvendig at det utvalget som skal nedsettes av Justisdepartementet for å vurdere fornærmedes straffeprosessuelle stilling, ikke bare ser på det, men også vurderer problemstillinger for pårørende til barn som har fått rett til bistandsadvokat.

       Jeg fulgte selv det som førte til opprettelsen av Stine Sofies Stiftelse i Grimstad, og opplevde noen av de vanskeligheter og det samfunnsmessige engasjementet som kom til uttrykk rundt stiftelsen etter hvert. Jeg så hvordan enkeltmennesker med et engasjement - i dette tilfellet fra hovedpersoner med et engasjement sprunget ut av opplevd virkelighet - ble ivrige etter å kunne være en hjelp for andre som kommer i en lignende situasjon. Den idealismen og den viljen til å stå på for å kunne hjelpe mennesker i en lignende situasjon, er det viktig at vi belønner. Jeg synes det er veldig riktig at det også fra Stortingets talerstol allerede - og gjennom mitt innlegg - har blitt gitt uttrykk for den anerkjennelse som Stine Sofies Stiftelse virkelig fortjener.

       Men det er også andre som gjør et godt stykke arbeid. Vi snakker også i denne innstillingen om pårørendeomsorg. Det er viktig at man kan institusjonalisere en del ting, men jeg vil også gi oss selv en aldri så liten oppmuntring - ikke noen moralsk pekefinger - til å se mennesker i vårt nærmiljø som trenger noen å snakke med, noen å være nær. Det er ikke slik at vi bare kan skyve ansvaret for omsorg over på offentlige instanser eller til de frivillige organisasjonene. Vi har som medmennesker og enkeltpersoner i et nærmiljø et ansvar for hverandre. Det er slik at vi kan legge til rette forholdene gjennom vedtak her i Odelstinget og Stortinget, men jeg skulle ønske at vi kunne innse at vi ikke kan løse alle problemer med vedtak, men ved å vise omsorg i vårt dagligliv, i tillegg til disse vedtak.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme. Nytt møte vil bli satt igjen kl. 18. Første taler i kveldsmøtet er Inga Marte Thorkildsen.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg er meget glad for at komiteen har sluttet seg til forslaget om å styrke og synliggjøre rettstilstanden for pårørende i saker der barn er døde som følge av en straffbar handling.

       Spørsmålet om de pårørendes situasjon i straffesaker har vært omtalt i samfunnsdebatten den senere tid, og Regjeringens arbeid med å forbedre enkelte pårørendes stilling har hatt høy prioritet. Det er en sak jeg brenner for.

       Forslaget innebærer for det første at foreldre kan få dekket reiseutgifter i forbindelse med hovedforhandlingene etter reiseregulativet i staten, samt at retten kan tilkjenne foreldre dekning for dokumenterte utlegg og tapt arbeidsfortjeneste så langt det er rimelig.

       Videre innebærer forslaget at foreldre får en klar rett til bistandsadvokat dersom de ønsker det, uavhengig av om de fremmer erstatningskrav i saken eller ikke. I tillegg innebærer forslaget at den samme personkretsen gis enkelte andre, nye og uttrykkelige straffeprosessuelle rettigheter. Jeg trekker her fram forslaget om å gi foreldrene rett til dokumentinnsyn på lik linje med fornærmede.

       Jeg er også godt fornøyd med at komiteen har tiltrådt forslaget om å gi retten adgang til å pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg, selv om det er grunn til å tro at vitnet uansett vil gi en uforbeholden forklaring. Bakgrunnen for dette forslaget er at det kan være en stor påkjenning for foreldrene å forklare seg med den siktede til stede.

       Under høringsrunden var høringsinstansene noe delt i synet på hvilke pårørende som skal omfattes i hvilke type saker.

       Jeg mener forslaget innebærer en balansert løsning når det som hovedregel omfatter foreldre, eventuelt verge, til barn som var under 18 år da de ble drept som følge av en straffbar handling. Det er likevel åpnet for unntak etter en konkret vurdering, fordi en skarp grense kan lede til urimelige resultater i praksis. Forslaget går derfor ut på at også foreldre til barn over 18 år kan få rettigheter når særlige forhold foreligger.

       Jeg har forståelse for komiteens ønske om at også andre enn dem som hadde foreldreansvaret, i konkrete tilfeller bør ha rett til godtgjørelse. Aleneforeldre kan ha behov for å ha med seg en ledsager, eller foreldrene orker kanskje ikke å møte i retten selv, men har behov for at noen de kjenner, følger saken. Jeg støtter derfor den presiseringen komiteen har foreslått i lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse for å åpne for en slik fleksibel ordning.

       Dersom reglene blir vedtatt, tar jeg sikte på å sette dem i kraft så raskt som mulig.

       Den neste milepælen i arbeidet for fornærmedes og pårørendes stilling er det utvalget Regjeringen vil sette ned om kort tid. Der skal man utrede hvordan fornærmedes og pårørendes straffeprosessuelle stilling kan styrkes. Jeg tar med meg komiteens innspill når mandatet skal utarbeides.

       Jeg vil også be en arbeidsgruppe se nærmere på hvordan omsorgen for fornærmede og pårørende i deres møte med strafferettsapparatet kan bedres.

       Når det gjelder de merknader som spesielt Fremskrittspartiet og SV har kommet med, bl.a om å sørge for at foreldre til barn som er tilkjent bistandsadvokat, skal få økonomisk støtte til å følge saken, er det en problemstilling som jeg vil ta med til det utvalget som skal gå bredere til verks i denne saken.

       Jeg vil også se på andre spørsmål som er reist i komiteen, fordi jeg synes det er viktig å ha en åpen vurdering av dem.

       Jeg er enig med komiteens flertall i at berørte organisasjoner kan trekkes inn i utviklingen av en omsorg for pårørende, og jeg vil til merknadene fra Fremskrittspartiets medlemmer vise til at departementet har hatt et langvarig og sterkt samarbeid med Stine Sofies Stiftelse, fordi den er viktig.

       Jeg vil også si meg enig i refleksjonene gjort av representanten Thorkildsen om at vi har mye ugjort. Men da får vi gjøre jobben. Jeg vil også, lik representanten Thorkildsen, gi anerkjennelse til mennesker som har tatt den byrden på vegne av samfunnet å fortelle sin historie i ulike sammenhenger. Jeg har også møtt en del av de menneskene. Jeg synes de har gjort dette på en meget skikkelig og imponerende måte, for å si det slik. Det er mange av dem, og det er ulike skjebner. Det er også møtet med disse skjebnene som i sum har påvirket meg til å ta opp denne saken.

       Når det gjelder komiteens ønske om at saker om voldsoffererstatning skal prioriteres når noen har mistet et barn, vil jeg ta det med i det kontinuerlige arbeidet vi gjør, for at saksbehandlingen skal være så rask og god som mulig i saker om voldsoffererstatning. Jeg oppfatter, slik som det ble sagt i begynnelsen av denne saken, at det er en viktig sak.

       Jeg vil avslutningsvis si noe som går utover denne saken. Gjennom mange år i politisk arbeid, i praktisk sosialt arbeid og i diakonalt arbeid har jeg fått det inntrykket at pårørende i mange sammenhenger er en usynliggjort gruppe i Norge. Jeg synes ikke de er godt nok verdsatt, bl.a i det arbeidet de gjør overfor stoffavhengige. Jeg synes heller ikke at de alltid er verdsatt og påskjønnet i møtet med andre offentlige vesen i Norge, f.eks med helsemyndigheter og sosialmyndigheter. Det er jo ikke noen tvil om at det er mennesker her som gjør en kjempeinnsats. Dersom vi bekjenner oss til at vi alle er borgere i et samfunn, og at det sivile samfunnet er grunnleggende for at samfunnet som sådant skal eksistere, er det på tide at vi ser de pårørende og erkjenner dem. Det som skjer i dag, er et viktig skritt i den retningen, men det er flere skritt som også trengs å bli tatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 575)