Sak nr. 4
Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om lov om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven m.v. (Innst.O.nr.66 (2005-2006), jf. Ot.prp.nr.65 (2005-2006))

TALERE:

       Laila Dåvøy (KrF) [14:00:25] (ordfører for saken):

       Helse- og omsorgskomiteen har behandlet Ot.prp.nr.65, der Regjeringen har fremmet forslag om endringer i lov om psykisk helsevern og pasientrettighetsloven med det hovedformål å styrke ivaretakelsen av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet.

       Komiteen er enig i at rettssikkerhet skal være grunnleggende for utformingen av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet. Tvang er et alvorlig, integritetskrenkende tiltak, og det er et klart mål å begrense bruk av tvang i psykisk helsevern så langt som overhodet mulig. Frivillighet, samarbeid og brukermedvirkning skal stå sentralt i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser.

       Så til noen av endringene. Bestemmelsen om at pasientrettighetsloven bare skal gjelde « så langt det passer », foreslås fjernet. I stedet skal det være konkrete unntak fra de generelle pasientrettighetene når det gjelder tvungent psykisk helsevern. Dette vil kunne bidra til å normalisere synet på mennesker som er psykisk syke, fordi det vil bli en større rettslig likestilling mellom pasienter med psykiske lidelser og pasienter med somatiske lidelser.

       Det har bl.a av den grunn vært viktig for komiteen å lytte til de høringsinnspill som komiteen har mottatt, særlig fra organisasjoner som representerer dem som lovforslaget handler om, og som har sterke meninger om hva som er pasientens beste. Et viktig innspill som har kommet fra Mental Helse Norge, har gått på hva som skal ligge til grunn for å bruke tvang i behandlingen av psykisk syke mennesker. Etter forslaget til § 3-3 i lov om psykisk helsevern kan det være aktuelt å bruke tvang ut fra to kriterier. Det første er dersom en person utgjør « en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse » - nødverge. Det andre er dersom en person « får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret » - det såkalte behandlingskriteriet.

       Det siste kriteriet, behandlingskriteriet, ønsker Mental Helse Norge å fjerne. Komiteen mener dette er et viktig innspill fra pasienthold og mener departementet bør gå inn i problemstillingen knyttet til eventuelt å oppheve behandlingskriteriet i forbindelse med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Vi forventer at Regjeringen følger dette opp så raskt som mulig.

       Psykologforeningen har også i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det er viktig å gå inn i denne problemstillingen.

       Et mindretall i komiteen, medlemmene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, foreslår at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om at tvungent psykisk helsevern også kan etableres av psykologer. Dette bør så langt som mulig gjøres i samråd med pasientens fastlege eller behandlende lege. Det er i dag legevaktsleger, som som oftest ikke kjenner pasienten, som etablerer ca 50 % innleggelser innen tvungent psykisk helsevern. Videre gjelder det hovedsakelig reinnleggelser, det er få helt nye pasienter som blir lagt inn med tvang. Da kan det være hensiktsmessig at det er en psykolog som kjenner pasienten, som også kan foreta innleggelse under tvang, framfor en ukjent legevaktslege. Hensynet til først å forsøke frivillig psykisk helsevern samt mulig kjennskap til pasienten fra tidligere kan være gode argumenter for at også psykologer kan etablere tvungent psykisk helsevern.

       Videre vil det i oppbyggingen av akutteam, som skal opprettes ved alle distriktspsykiatriske sentre innen 2008, være hensiktsmessig at der det ikke er lege på teamet, hvilket det ikke er en rekke steder, men psykolog, vil det kunne være hensiktsmessig at også psykologer kan etablere et tvungent psykisk helsevern. Men vi håper også at man faktisk vil ha flere frivillige innleggelser enn tvangsinnleggelser heretter.

       Selv om dette forslaget ikke får flertall nå, er det positivt at regjeringspartiene også ønsker å be statsråden foreta en vurdering av dette.

       Hovedtrekkene i proposisjonen støttes av komiteen, med unntak av at Fremskrittspartiet stemmer imot forslaget om at pasienter innenfor psykisk helsevern skal ha rett til å velge pårørende, samt at de foreslår en strammere risikovurdering i forbindelse med utskrivning fra sykehus.

       I mange av forslagene som komiteen har behandlet, har det vært vanskelige avveininger, med tunge argumenter både for og mot forslagene. Målet for komiteen har vært minst mulig tvungent psykisk helsevern, sammen med hensynet til pasientens beste.

       Jeg vil med dette ta opp forslag nr. 1, som er inntatt i innstillingen.

       Dag Ole Teigen (A) [14:06:11] : Det er i all hovudsak eit breitt fleirtal for dei lovendringane som Regjeringa føreslår i lov om endringar i lov om psykisk helsevern og lov om pasientrettar. Eg har også lyst til å seie at eg synest saksordføraren nettopp heldt eit godt og positivt innlegg, og eg støttar det meste av det som blei sagt.

       Desse lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar - pasientrettar - og om at det er viktig at brukarmedverknad i større grad blir teke ivare i psykiatrien. Under behandlinga av denne lovsaka har vi bl.a fått innspel frå Mental Helse, og eg trur at det er viktig å lytte til desse innspela, f.eks nettopp i forhold til brukarmedverknad.

       Det har vore problematisk at det har vore ein del tvil omkring kor sterke dei gjeldande pasientrettane eigentleg er innan det psykiske helsevernet. Dei lovendringane som no blir vedtekne, skal bidra til å rydde opp i slike uklårheiter.

       Ein samstemd komite gir i innstillinga uttrykk for at det er viktig å styrkje varetakinga av pasientrettar innan det psykiske helsevernet. Borgaren skal ha moglegheit til på førehand å rekne ut rettsstillinga si og forsvare dei rettslege interessene sine. Jo meir inngripande vedtak det er snakk om, jo sterkare gjer omsynet til rettstryggleik seg gjeldande. Og det er ei sjølvfølgje at slike inngrep skal vere i samsvar med menneskerettslege forpliktingar. Desse lovforslaga handlar om at også dei sjuke har rettar, men i nokre tilfelle er likevel tvang både forsvarleg og nødvendig. Tvang overfor pasientar må brukast i minst mogleg grad, men når det først er nødvendig, er det viktig at det skjer i samsvar med eit tydeleg regelverk. Tvilstilfelle bør førekomme i så liten grad som mogleg.

       Eg vil spesielt ta opp at det er føreslått å utvide høvet til tvangsernæring av personar med alvorleg spiseavvik. Som ledd i behandlinga av ein pasient med alvorleg spiseavvik, skal ein kunne gje ernæring utan samtykke såframt dette framstår som eit strengt nødvendig behandlingsalternativ.

       Eg støttar denne lovendringa, og eg trur ho er naudsynt. Samtidig handlar dette om ei pasientgruppe som openbert har behov for eit betre behandlingstilbod. Betre behandlingstilbod er sjølvsagt viktig for dei som er akutt sjuke, men det er òg viktig for dei som er på veg til å bli det, både fordi det er viktig i seg sjølv, og fordi det kan redusere nettopp talet på tilfelle der bruk av tvang blir nødvendig.

       Eit anna moment i lovforslaget som eg spesielt vil ta opp, er kriteria for innlegging. Regjeringa har varsla at det går føre seg eit arbeid med vurdering av psykologars tilrådingsrett. Ein psykolog er kvalifisert til å treffe avgjerd i psykologfaglege spørsmål og til å behandle psykiske lidingar på sjølvstendig grunnlag. Ei lovendring som lèt psykologar føreta undersøking utanfor institusjon og tilrå tvunge psykisk helsevern, vil vere i tråd med dette. Fleirtalet i komiteen er glad for at dette er noko Regjeringa vurderer, og ber Regjeringa kome tilbake til Stortinget på ein eigna måte når ei slik vurdering er gjord.

       Til slutt vil eg peike på ei undersøking føreteken av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør som viser at det er mangel på bruk av strukturerte instrument for vurdering av valds- og suicidrisiko i samband med utskriving. Det er viktig å betre gjennomføringa av og kvaliteten på desse vurderingane. Det er også positivt at direktoratet arbeider med å betre kvaliteten på slik vurdering før utskriving.

       Eg sluttar meg dermed til innstillinga slik ho ligg føre.

       Vigdis Giltun (FrP) [14:09:52] : Fremskrittspartiet ser også behovet for å gjennomføre lovforbedringer parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er viktig å forsikre seg om at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringen av tvangen, saksbehandlingen og overprøvingsmulighetene er i samsvar med menneskerettighetene.

       Komiteens medlemmer, med unntak av Fremskrittspartiet, mener bruk av tvang og restriktive tiltak skal begrenses og kontrolleres gjennom lovfesting. Fremskrittspartiet vil ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov, men mener at tvang og restriktive tiltak skal begrenses til nødverge. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om en rettighetslov. En slik rettighetslov tillater ikke bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Slik vi ser det, bør det ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det som generelt gjelder i samfunnet, hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge.

       Fremskrittspartiet er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte med sterkt selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt. Det er også viktig at familie og pårørende får større innflytelse i de tilfeller hvor bruk av tvang eller makt i forbindelse med omsorgs- eller behandlingstiltak er nødvendig.

       Pasientrettighetslovens regler skal legges til grunn når det gjelder samtykke på vegne av barn under 16 år. En konsekvens av dette er at barn under 16 år i enkelte tilfeller vil kunne anses å ha selvstendig samtykkekompetanse i forhold til et bestemt tiltak. En annen konsekvens er at barnevernstjenesten kan samtykke til helsehjelp i det psykiske helsevernet på vegne av barn under 16 år i de tilfeller hvor barnevernet permanent eller midlertidig har overtatt omsorgen etter barnevernsloven.

       Fremskrittspartiet støtter forslaget, men har lagt inn en merknad om at det kan oppstå problemer med at barnevernet ikke alltid opptrer objektivt, og at det derfor er viktig at klageinstansen må være kritisk i sin vurdering av om vedtaket er til beste for barnet.

       Pasienter under frivillig psykisk helsevern har rett til fritt sykehusvalg, og det styrker pasientenes rettigheter at også pasienter under tvungent psykisk helsevern skal få tilsvarende rett til fritt sykehusvalg som andre pasienter, unntatt i tilfeller hvor det vil være « uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke » behandlingstilbudet.

       I lov om psykisk helsevern § 1-3 er det en særskilt regulering av hvem som er pårørende etter loven. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at lovens paragraf er god nok slik den står i dag, og ønsker ikke å endre dette til « den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten ». Vi vil ikke at det skal likestilles med pårørende. Dette vil, slik vi ser det, innebære en svekkelse av pårørendes ansvar og rettigheter samt legge et stort ansvar over på ansatte i helsevesenet. Fremskritts-partiet vil derfor stemme mot proposisjonens forslag til endring av § 1-3 i lov om psykisk helsevern og § 1-3 første ledd bokstav b i pasientrettighetsloven.

       Fremskrittspartiet finner det viktig å understreke at det kun er legen som har en tilstrekkelig bred faglig bakgrunn til å ta det totale ansvaret for behandling av syke mennesker også innenfor psykiatrien. Et slikt standpunkt er ikke i strid med at autorisert helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste på sitt faglige nivå.

       Fremskrittspartiet mener det er viktig at ansvarlig lege alltid foretar en risikovurdering av pasientene før de skrives ut fra sykehus. Risikovurderingen skal alltid dokumenteres av den faglig ansvarlige. Tilbakeholdelse eller overføring til tvungen behandling skal kun skje dersom pasienten på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare for eget eller andres liv, men vi registrerer stadig at pasienter blir skrevet ut fra sykehusene for tidlig, eller ikke får nødvendig ettervern, og dette har ført til flere alvorlige og tragiske hendelser.

       Når det gjelder unntaksbestemmelsen for overføring eller tilbakeholdelse til tvungen behandling eller omsorg i § 3-3 første ledd 3 b har vi foreslått at setningen endres. I forslaget til vedtak heter det at unntaksbestemmelsen bare skal gjelde situasjoner hvor konsekvensen av en utskrivning vil være at pasienten på grunn av sinnslidelsen « utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse ». Vi ønsker at det skal stå « en mulig fare for eget eller andres liv eller helse ». Det er en innskjerping, og årsaken til det er alle de alvorlige hendelsene vi har hatt som følge av at for syke personer blir skrevet ut. Denne endringen fremmes med tanke på bedre å sikre samfunnet og pasientene selv mot alvorlige og tragiske hendelser. Jeg fremmer herved forslaget fra Fremskrittspartiet.

       De lovforslagene som vi behandler i dag, omhandler helt grunnleggende spørsmål i helse- og omsorgspolitikken. På den ene side skal vi ivareta hensynet til personvern og beskyttelse av den enkeltes integritet. Dette er grunnleggende menneskerettslige prinsipper. På den annen side må ikke frihet fra tvang bli en lite prisverdig rett til å gå til grunne. Retten til å være annerledes må ikke bli samfunnets frihet fra ansvar for dem som ikke kan ivareta seg selv. Denne omsorgsfilosofien er helt sentral i vårt velferdssamfunn.

       I de lovforslagene som Stortinget slutter seg til i dag, er det gjort to helt konkrete avveininger mellom disse hensynene. Forslaget om et snevert unntak fra konverteringsforbudet innebærer en adgang til omgjøring av frivillig til tvungent psykisk helsevern. Det innføres også en hjemmel for tvangsernæring av pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. På begge disse områdene har vi lagt sterkere vekt på omsorgsfilosofien enn på hensynet til den enkeltes integritetsvern. Vi tar med andre ord små, men viktige skritt i retning av økt rettslig adgang til tvangsbruk. Det er grunn til å være ydmyk overfor at vi ikke nødvendigvis har funnet den rette balansen her, men at vi må være åpne for å revurdere våre standpunkt i lys av erfaringer med loven. Disse vanskelige etiske dilemmaene er imidlertid ikke løst ved å kamuflere lovbestemmelsen bak nye betegnelser, slik som jeg opplever at Fremskrittspartiet går inn for.

       Vi har allerede en del erfaringer med bruk av tvang i psykisk helsevern. Pasienter forteller at det er en betydelig belastning å bli utsatt for tvungent psykisk helsevern, og at dette gir langvarige skadevirkninger. Tvil om nytteverdien ved tvangsbruk er også begrunnelsen for at Mental Helse har foreslått å fjerne behandlingskriteriet som grunnlag for tvungent psykisk helsevern.

       SINTEFs undersøkelser viser at tvangsbruk fortsatt varierer sterkt mellom helseforetakene og helseregionene, både i og utenfor døgninstitusjoner. I Asker og Bærum tvangsinnlegges dobbelt så mange i døgninstitusjon som landsgjennomsnittet, og tolv ganger så mange som på Helgeland.

       De store geografiske variasjonene i bruk av tvang mener jeg er urovekkende. Det er nødvendig å stille spørsmål ved årsaken til dette. Et sentralt spørsmål er knyttet til behovet for større faglig konsensus om tvangsbruk og behandling i psykisk helsevern generelt. Pasientenes integritetsvern må ikke avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utløser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk.

       I lys av dette stiller jeg meg litt uforstående til at regjeringspartiene ikke støtter merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser og sikre faglig konsensus på området. Når vi nå utvider adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spiseforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sikrer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning ved mangel på frivillige behandlingstilbud.

       Det er prisverdig at Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en handlingsplan for å redusere tvangsbruk. Det er imidlertid viktig at vi ser tvangsbruk i en større sammenheng med tjenestene innenfor psykisk helse.

       Pasientene som utsettes for tvungent psykisk helsevern, skårer dårligere på sosiodemografiske variabler som inntekt, utdannelse og boforhold enn de pasientene som behandles frivillig. Hele 43 % av dem som er innlagt under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, har ikke egen bolig, ifølge SINTEF. Dette er alarmerende funn som viser at personer med alvorlige psykiske lidelser også har uholdbare sosiale levekår. Det å mangle noe så grunnleggende som et eget hjem kan i seg selv påføre mennesker store psykiske belastninger.

       En undersøkelse foretatt i regi av Sosial- og helsedirektoratet bekrefter tidligere funn fra pasienttellinger, nemlig at sykehusenes akuttavdelinger er overbelagt med pasienter som ikke får et adekvat behandlingstilbud andre steder.

       SINTEFs undersøkelse om tvangsbruk og rapporten fra Sosial- og helsedirektoratet understreker behovet for økt satsing på tilrettelagte boliger og bedre behandlingstilbud i pasientenes nærmiljø. Et hovedmål for opptrappingsplanen for psykisk helse er at mennesker med psykiske lidelser skal få mulighet til å leve og bo selvstendig. Vi er dessverre milevis fra dette målet.

       En psykisk syk, forkommen og fortvilet jente som ble hentet av en ambulanse i Oslo sentrum, ropte ut at hun ikke trengte tvang, hun trengte omsorg. Det må være en tankevekker for oss alle.

       Rune J Skjælaaen (Sp) [14:20:13] : Saksordføreren har på en god måte redegjort for komiteens innstilling.

       Jeg har lyst til å vise til merknaden der regjeringspartiene

« viser til at Regjeringen i St.prp.nr.1 (2005-2006) varslet at det pågår et arbeid med vurdering av psykologers henvisningsrett. En lovendring som lar psykologer etablere tvungent psykisk helsevern, vil være i tråd med merknad i Innst.O.nr.58 (1998-1999) der det står at « en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag ». Disse medlemmer ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når vurderingen er gjort ».

       Det var under høringen til dette lovutkastet, i møte med Psykologforeningen, at jeg på en måte ble oppmerksom på denne problematikken knyttet til henvisningsretten. Det er åpenbart, tenker jeg, at om en som pasient blir vurdert av en psykolog som en kjenner, er det større grad av sikkerhet for at vurderingen blir den rette, enn om en blir vurdert av en tilfeldig legevaktslege, osv.

       Så vet vi at når det gjelder dette med henvisningsrett, er det nok sterke interesser, også innad i Legeforeningen, mot å skulle dele denne henvisningsretten med andre. Det har vi hørt i andre sammenhenger. Men vi synes det er betryggende at Regjeringen arbeider grundig med disse spørsmålene, for det er faktisk nødvendig. Når vi går så langt i merknaden vår som til å henvise til hva vi tidligere har uttalt om dette, er det nettopp i forvissning om at dette er et arbeid som Regjeringen faktisk tar på alvor.

       Gunvald Ludvigsen (V) [14:22:52] : Hovudmålet med dei endringane som Stortinget i dag er invitert til å gjere i lova om psykisk helsevern og lova om pasientrettar, er å styrkje rettane til pasientane.

       Dei overordna rammene det blir vist til i proposisjonen, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen, Europarådets rekommendasjon om vern av menneskerettar og verdigheit til personar med psykisk sjukdom, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar og andre sentrale FN-konvensjonar, viser etter Venstre sitt syn at det er eit viktig og solid fundament som blir lagt til grunn. Dette er viktig, for rettstryggleiksomsyn og menneskerettar må vere heilt grunnleggjande for utforminga av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet.

       Sjølv om rammene for lova er solide, er det ei utfordring å formulere lovene slik at dei blir så enkle som råd, og ikkje minst så forståelege som mogleg. Det er viktig at køyrereglane blir klare og tydelege, og at det blir minst mogleg trong for skjønn.

       I Noreg er bruk av tvang relativt utbreidd. Tal frå Den norske lægeforening viser at i 2000-2001 var ca 50 % av alle pasientar ved psykiatriske institusjonar innlagde ved tvang. Eit særtrekk ved psykisk sjukdom er at den sjuke ikkje alltid vil oppfatte seg sjølv som sjuk. Eit av psykiatrien sine dilemma er derfor i kva grad det er etisk forsvarleg å behandle menneske som ikkje sjølve forstår at dei er sjuke, med tvang, mot deira eigen vilje.

       Venstre meiner at bruk av tvang skal avgrensast og kontrollerast gjennom lovfesting. Men eg trur vi må erkjenne at lovverket i seg sjølv ikkje er nok.

       Legeforeningen starta i 2000 eit prosjekt som er kalla « Gjennombruddsprosjekt Psykiatri », der bevisstgjering av personalet og meir informasjon til pasientane gav ein markant reduksjon i bruk av tvang ved 19 akuttavdelingar. Dette viser at haldningane til personalet og meir bevisstgjering rundt bruken av tvang kan vere like viktig som å stramme inn lovverket. Så her må vi ha meir enn ein tanke i hovudet samtidig.

       Venstre vil støtte forslaget om at psykologar med relevant praksis og vidareutdanning på lik linje med legar får høve til å etablere tvungent helsevern og ditto kunne vere medlemer av kontrollkommisjonane. Vi trur at denne endringa faktisk òg vil styrkje pasientane sine rettar.

       Heilt til slutt: Spinoza har ein gong sagt: Kvar og ein har så mange rettar som han har makt til.

       Som psykiatrisk pasient har ein ikkje så mykje makt. Dess meir viktig blir det å styrkje og vareta pasientrettane i det psykiske helsevernet.

       Statsråd Sylvia Brustad [14:26:34] : Jeg er tilfreds med at komiteen i så stor grad gir sin tilslutning til de framlagte lovforslagene. Etter min vurdering - og flere av talerne har berørt det - vil disse forslagene bidra til å styrke både realiseringen av pasientrettigheter i det psykiske helsevernet og rettssikkerheten for den enkelte pasient. Begge deler mener jeg er svært viktig.

       Lovgivning er som kjent bare ett av de virkemidler vi som samfunn har til disposisjon for å nå de mål vi setter oss. Alle kjent med at vi på bakgrunn av et enstemmig storting nå gjennomfører en storsatsing på psykisk helsevern gjennom opptrappingsplanen. I denne planen er det ikke det juridiske eller lovgivningen som har stått sentralt, men en betydelig økning av de økonomiske ressursene og utbygging av tjenesteapparatet. Likevel mener jeg at man i realiteten kan si at opptrappingsplanen også handler om pasientrettigheter. Satsingen handler om at den enkelte skal få riktig og god hjelp i rett tid. Det er pasienten som skal være i sentrum, og pasientens behov skal avgjøre hvilket tilbud som skal gis.

       Gjennom pasientrettighetsloven er det allerede gitt en rekke lovfestede rettigheter som skal bidra til å oppfylle slike mål. Likevel har departementet fått mange innspill, både forut for oppstarten av lovarbeidet og i forbindelse med høringa, som uttrykker tvil om i hvilken grad lovfestede pasientrettigheter faktisk gjelder innenfor det psykiske helsevernet. Årsaken til dette er bl.a at det i lov om psykisk helsevern er tatt forbehold om pasientrettighetslovens anvendelse i det psykiske helsevernet. Slik uklarhet bør fjernes, og det er det Regjeringa nå foreslår i lovforslaget, og som jeg oppfatter det er bred støtte til. Det handler jo rett og slett om å realisere pasientrettigheter i det psykiske helsevernet, og det handler også om å fjerne unødvendig særregulering og dermed bidra til å normalisere psykiske lidelser.

       Endring av forholdet til pasientrettighetsloven innebærer også enkelte endringer i gjeldende lovtekst. Blant annet styrkes barnevernstjenestens mulighet til å samtykke til psykisk helsehjelp på vegne av barn som den har overtatt omsorgen for. I tillegg er det foreslått at barnevernstjenestens adgang til å samtykke utvides ytterligere, til også å omfatte midlertidige omsorgsovertakelser i akuttsituasjoner. Jeg mener at begge disse lovendringsforslagene er nødvendige, og de vil styrke hensynet til barna.

       Det er videre foreslått flere lovendringer som skal gjøre loven om psykisk helsevern mer oversiktlig og lettere tilgjengelig. Det er derfor også et rettssikkerhetsmessig poeng at loven er så tilgjengelig som overhodet mulig.

       Den såkalte tutorordningen - kravet til begjæring fra offentlig myndighet eller pasientens nærmeste - er foreslått opphevet som et absolutt vilkår for tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. Dette er en ordning som etter mine begreper ikke lenger fyller sitt opprinnelige formål, som var å ivareta den nærmeste familiens ansvar for den som er alvorlig psykisk sjuk. I dag er offentlig myndighet begjærende instans i om lag 80 % av de vedtak som treffes om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Høringa bekrefter at vedkommende myndighetsinstans ofte ikke kjenner pasienten på forhånd. En rekke høringsinstanser har bekreftet at ordninga i svært liten grad tilfører etablering av tvungent psykisk helsevern en rettssikkerhetsmessig verdi. Det er imidlertid viktig at offentlige myndigheter, særlig kommunelegen, sosialtjenesten og politiet, fortsatt ivaretar sitt ansvar overfor alvorlig psykisk sjuke. Den foreslåtte bestemmelsen om offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt synliggjør dette ansvaret.

       Det er foreslått et unntak fra forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern. Som komiteens flertall påpeker, er det viktig at dette praktiseres restriktivt for å unngå at tilliten til behandlingsapparatet i det psykiske helsevernet svekkes. Kontrollkommisjonene vil her ha en viktig oppgave med å føre kontroll med den praksis som utvikles.

       Når det gjelder spørsmålet om psykologer skal kunne foreta undersøkelsen utenfor institusjon og henvise til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, som også flere talere har vært inne på, pågår det, som representanten Skjælaaen var inne på, og som det også står i merknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et arbeid med dette spørsmålet i mitt departement. Jeg har til hensikt å komme tilbake til Stortinget med disse vurderingene på et senere tidspunkt.

       Loven om psykisk helsevern regulerer bruk av tvang. Jeg vil si at bruk av tvang i undersøkelse og behandling i det psykiske helsevernet skal være unntaket. Det er altså andre ting vi først og fremst skal prøve, men i noen sammenhenger er det ingen vei utenom. Da må vi være sikre på at vi har lover og regler som sikrer dem det gjelder, først og fremst.

       Jeg går ut fra at det er enighet om at pasientenes integritetsvern ikke må avhenge av hvilken behandlingskultur man møter, eller hvor i landet man bor. Vi kan heller ikke akseptere at mangel på adekvate behandlingstilbud utløser akutt sykdom som nødvendiggjør tvangsbruk.

       I lys av dette stiller jeg meg uforstående til at regjeringspartiene og Regjeringen - som jeg antar har et sammenfallende syn - ikke kan støtte merknaden om behovet for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser og sikre faglig konsensus på området. Jeg vil gjerne høre statsrådens begrunnelse for dette. Når vi utvider adgangen til bruk av tvang overfor pasienter med spiseforstyrrelser, bør vi i det minste treffe tiltak som sikrer at tvangsernæring ikke blir en dårlig erstatning for mangel på frivillige behandlingstilbud.

       Mitt spørsmål er om statsråden har tenkt seg hvordan man skal jobbe med dette i departementet. Jeg vet selvfølgelig at Mental Helse og andre dette gjelder, er utålmodige. Er det noen tidsplan for når vi kan høre fra statsråden igjen om dette viktige spørsmålet?

Statsråd Sylvia Brustad [14:35:09] : For det første er jeg helt enig med representanten Dåvøy i at vi må bli enda bedre når det gjelder oppsøkende virksomhet, behandling og DPS-er, at det gis nok tid, og at en har kjennskap til dem som faktisk trenger hjelp. Personlig må jeg si at jeg har veldig stor tro på de ambulerende tjenestene vi nå utvikler innenfor dette tilbudet, hvor en oppsøker folk der de bor, i deres hjemmemiljø der det er mulig, og at det ikke er pasienten som nødvendigvis må kjøre mange mil til et kanskje fremmed og ukjent sted, som også virker skremmende på den måten. Så her er det mye å gå på. Når vi nå kanskje nærmer oss en sluttfase av opptrappingsplanen, mener jeg det er noe vi må se spesielt på.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet om behandlingskriteriet, er det av en art som må utredes ordentlig - i hvert fall føler jeg behov for det - for å kunne ta det rett over bordet. Jeg kan ikke i dag si når vi kan komme tilbake med en slik gjennomgang, men det er helt åpenbart at vi må ha et langsiktig arbeid når det gjelder både en del prinsipielle spørsmål framover og også noe av det som representanten Dåvøy her tar opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 346)