Sak nr. 1
Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i domstolloven mv. (valg og uttaking av lekdommere) (Innst.O.nr.54 (2006-2007), jf. Ot.prp.nr.22 (2006-2007))

TALERE:

       Elisabeth Aspaker (H) [12:46:34]
(ordfører for saken):

       Lekdommere har tradisjonelt hatt en sterk stilling i det norske rettssystemet. De foreslåtte endringene i domstolloven har som formål å bevare og videreutvikle lekmannsprinsippet, ivareta rekruttering og sikre lekdommere som er i stand til å fylle funksjonen sin. Komiteen er enig med departementet i at loven trenger en modernisering når det gjelder utvalg av lagrettemedlemmer og meddommere, og mener det er fornuftig å skille, slik at oppnevning ikke faller sammen med den ordinære konstitueringen etter kommune- og fylkestingsvalg.

       Lov om endringer i domstolloven bygger på arbeidet i Lekdommerutvalget. Komiteen har merket seg at departementet på flere punkter har valgt å beholde dagens praksis framfor å følge Lekdommerutvalgets tilrådninger.

       Lovproposisjonen viderefører lekmannsprinsippet, slik at det også i framtiden skal oppnevnes et utvalg lekfolk i den enkelte kommune som skal kunne gå inn i funksjoner i lagmannsretten som meddommere og lagrettemedlemmer i straffesaker, og meddommere og skjønnsmenn i sivile saker. I tingretten deltar meddommere i straffesaker og sivile saker, og som skjønnsmenn. Forliksrådene skal bestå av tre medlemmer som utfører jobben uten medvirkning fra juridiske dommere. Lekfolk fungerer også som rettsvitner.

       Komiteen støtter departementets forslag om å videreføre dagens oppnevningsmåte for lekdommere og lagrettemedlemmer gjennom kommunen. Det vil sikre nærkontakt med innbyggerne og gode egnethetsvurderinger av kandidatene. Komiteen slutter seg også til at valgperioden forskyves, slik at fristen for valg til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere settes til 15. oktober året etter kommunestyrevalget. Funksjonsperioden er fire år fra neste nyttår.

       Denne endringen vil gi kommunene bedre tid til å kunne rekruttere og sammensette et mest mulig representativt utvalg personer til disse oppgavene. Komiteen mener lovverket med fordel kan forenkles og støtter oppheving av ordningen med særlige utvalg etter domstolloven.

       Fra 1. januar 2006 overtok staten det administrative ansvaret for forliksrådene. Valg til forliksrådet foretas samtidig med valg av øvrige lekmenn. I tillegg skal det oppnevnes et antall fylkesvise skjønnsmenn. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet og SV, er enig i at fylkestinget skal foreta valget. Et mindretall i komiteen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer forslag om at kommunen skal oppnevne skjønnsmenn.

       Lekmannsprinsippet hviler på systemets legitimitet, og komiteen er enig med departementet i at hensynet til mangfold, med hensyn til alder, kjønn, bakgrunn og kultur, må ivaretas. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, SV og Høyre, støtter departementets forslag om å lovfeste en regel om at utvalgene skal ha allsidig sammensetning.

       Et annet flertall, Arbeiderpartiet og SV, støtter departementets forslag om at kommunene skal pålegges en plikt til å oppfordre allmennheten til å foreslå kandidater. Mindretallet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener det må være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvordan forslag innhentes, og foreslår på den bakgrunn § 67 opphevet.

       Tilliten til lekdommerordningen hviler på tilliten til personene i utvalget. En samlet komite støtter departementets forslag om at personlig egnethet kombinert med tilstrekkelige norskkunnskaper settes som kriterier for å kunne bli lekmann, og videre at det lovfestes et særskilt kvalifikasjonskrav for medlemmer av forliksrådene. Domstolsadministrasjonen skal deretter føre halvårlige kontroller med vandel, som en ytterligere kvalitetssikring. Komiteen er enig i at det er hensiktsmessig at fagkyndige meddommere oppnevnes av retten for den enkelte sak.

       Departementet har foreslått flere nye aldersgrenser knyttet til lekdommere. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet og SV, støtter Regjeringens forslag til ny § 70. Mindretallet, Høyre og Fremskrittspartiet, foreslår en nedre aldersgrense på 18 år, som er myndighetsalderen, og at øvre aldersgrense bortfaller.

       Det er mindretallets syn at kravet om personlig egnethet er tilstrekkelig til å sile ut personer som ikke egner seg i enhver aldersgruppe. Mindretallet mener det er umoderne seniorpolitikk å diskvalifisere noen fra Lekdommerutvalget på grunn av høy alder alene.

       En samlet komite støtter en aldersgrense på 25 år for medlemmer av forliksrådet.

       Proposisjonen inneholder også en oversikt over yrkesgrupper som er utelukket fra valg til utvalgene for lekfolk for å sikre at domstolene skal være uavhengige. Komiteen har ingen merknader til dette.

       Tusenvis av lekfolk gir sitt bidrag for å sikre legitimiteten til systemet, og mange reagerer nå på at godtgjørelsene er relativt beskjedne. Dette er bakgrunnen for at mindretallet i komiteen, Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer forslag der Regjeringen i forbindelse med 2008-budsjettet bes vurdere å øke godtgjørelsen.

       Komiteen er etter avgivelsen blitt gjort oppmerksom på en inkurie. Det vil si at § 66 a og § 86 a skal med i oppregningen av bestemmelser i domstolloven som skal oppheves. På vegne av komiteen må jeg fremme det forslaget nå om at de to angjeldende paragrafene faktisk oppheves.

       For øvrig har komiteen ingen merknader til de foreslåtte endringene i domstolloven. Jeg tar da også opp de nevnte forslagene på vegne av mindretallet.

       Bakgrunnen for de forslagene som behandles i dag, er at gjeldende regler for valg og uttaking av lekdommere gjør at dette er en svært omstendelig prosedyre, og at flere av bestemmelsene er innholdsmessig foreldet. Det viktigste er imidlertid at de nye forslagene gjør utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere mer representative. SV og de andre regjeringspartiene er opptatt av at vi trenger lekdommere fra alle deler av befolkningen, og er fornøyd med at de nye reglene sørger for en mer allsidig sammensetning av lekdommere med tanke på alder, bakgrunn og kultur.

       Lekdommerordningen innebærer en fordeling av formell innflytelse, som etter demokratiske idealer bør favne bredt. Lekdommere kan i mange tilfeller fungere som et bindeledd mellom ulike befolkningsgrupper på den ene siden og domstolene og andre offentlige myndigheter på den annen side. SV mener at det rettssikkerhetsmessig og likestillingspolitisk er viktig å videreføre ordningen med at det velges et utvalg for hvert kjønn, slik at man sikrer kjønnsbalansen.

       Kommunene skal fortsatt velge medlemmer til utvalg av jurymedlemmer og meddommere. Dette sikrer at oppnevningen skjer av dem som har tilstrekkelig nærkontakt med innbyggerne til å foreta de nødvendige egnethetsvurderingene. SV mener også at det er riktig at man flytter valgperioden for lekdommere i forhold til kommunestyrevalget, slik at man markerer at det ikke skal være partipolitiske preferanser som skal styre valg av lagrettemedlemmer og lekdommere.

       SV og de andre regjeringspartiene mener det er riktig å pålegge kommunene en plikt til å oppfordre allmennheten til å foreslå kandidater for å sikre allsidigheten og mangfoldet i utvalgene.

       I tillegg til at lekdommerne skal være representative for befolkningen som helhet, er det også av stor betydning at det velges personer som har gode personlige forutsetninger for oppgaven. Å dømme andre mennesker i retten er og skal være en ansvarsfull gjerning.

       Forslaget går ut på at de som velges som lekdommere, skal ha tilstrekkelige norskkunnskaper og for øvrig være personlig egnet til oppgaven. Det er selvfølgelig viktig at de som skal delta i pådømmelsen av en sak, faktisk oppfatter det som blir framført i rettssalen. Vi mener også det er riktig at medlemmer av forliksrådet står i en særstilling, tatt i betraktning at de må gjennom relativt mange saksdokumenter, avholde meklingsmøter og fatte avgjørelser, og at det derfor er naturlig at man her stiller krav til at de som velges, må beherske norsk, både skriftlig og muntlig.

       SV og de andre regjeringspartiene mener at det skal innføres en øvre aldersgrense for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer på 70 år ved valgperiodens start, slik at den øvre aldersgrensen blir 74 år. Bakgrunnen for dette er at vi mener at mange mennesker vil være egnet til å utføre denne typen arbeid også ved oppnådd pensjonsalder, og en fortsatt valgbarhet fram til fylte 70 år og tjenestetid på opptil fire år utover dette gjør at dette vil være mulig.

       Alternativet til en kollektiv øvre aldersgrense vil imidlertid være en individuell vurdering av den enkeltes egnethet basert på aldersendringer, noe som etter vårt syn vil kunne oppleves som langt mer stigmatiserende for den enkelte som ikke lenger vurderes som egnet, enn en generell aldersbegrensning. At man ikke innfører en øvre aldersgrense for fagkyndige meddommere og skjønnsmedlemmer, kan oppleves som en forskjellsbehandling. Den vesentlige forskjellen her er imidlertid at siden fagkyndige ikke oppnevnes for en tidsperiode, men eksplisitt for hver enkelt sak, vil man uansett fortløpende kunne vurdere den enkeltes egnethet. Av den grunn vil ikke behovet for en øvre aldersgrense være det samme som for lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer.

       Anne Marit Bjørnflaten (A) [12:57:29]
(komiteens leder):

       Lekmannsprinsippet er en av grunnpilarene i den norske rettsstaten og ble i sin tid innført for å danne en motvekt til embetsmannsveldet.

       Selv om det er mer enn 100 år siden dette prinsippet ble innført, står lekmannsprinsippet sterkt i den norske tradisjonen og er i dag kanskje viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid da terrortrussel og kriminalpolitiske utfordringer som organisert kriminalitet fører til at politi og påtalemyndighet får tilgang på metoder som er utfordrende med tanke på åpenhet og innsyn, og som derfor er underlagt domstolskontroll. Derfor er lekmannsinstituttet viktig for å bevare tilliten til politi, påtalemyndighet og rettsvesen, og derfor må vi til enhver tid vurdere hvordan lekmannsinstituttet best mulig kan ivaretas og være villige til å gjøre de nødvendige endringer, slik at dette prinsippet fortsatt skal stå sterkt i den norske rettstradisjonen, slik Odelstinget inviteres til i dag.

       Representanten Saxi har på en god måte redegjort for flertallets holdning, men jeg vil understreke noen poeng. Lekdommerne skal være folkets representanter i rettsapparatet. Vi har imidlertid sett en utvikling der det ikke har vært et godt nok mangfold blant lekdommerne. Det har bl.a vært for få representanter fra innvandrerbefolkningen blant meddommerne, og det har også vært en skjev aldersmessig fordeling. Derfor er jeg glad for at Stortinget vil lovfeste en regel om at utvalgene skal ha en allsidig sammensetning, slik at de best mulig representerer alle deler av befolkningen.

       Jeg har selv erfaring som lokalpolitiker og kjenner derfor til den krevende prosessen det er å skulle velge ut folk til meddommervervet, og at det ofte lett løses ved at man velger personer man kjenner. Dette sikrer selvfølgelig ikke en god nok representasjon, og derfor er det et riktig skritt både å lovfeste at kommunene har plikt til å sørge for mangfold, og å endre tidspunktet for når meddommere skal oppnevnes. Erfaring viser også at det er riktig å pålegge kommunene en plikt til å oppfordre allmennheten til å foreslå kandidater.

       Jeg registrerer at opposisjonen, selv om de uttrykker at de ønsker mangfold, ikke vil lovfeste dette for Fremskrittspartiets del, mens Høyre ikke vil pålegge kommunene en plikt til å oppmuntre allmennheten til å foreslå kandidater. Fromme ønsker som ikke følges opp med tiltak, har sjelden noen effekt. Jeg er derfor glad for at flertallet sørger for at det nå kommer lovendringer som sikrer at vi får det mangfoldet blant meddommere som er en forutsetning for prinsippet om representativitet.

       Det er viktig at de som velges ut til å være meddommere, er personlig egnet til det. Dette er den nye regelen med hensyn til hvem som skal velges, i tillegg til kravet om gode norskkunnskaper. Meddommerne forvalter et stort ansvar både i forhold til å treffe avgjørelser som holder høy kvalitet, i forhold til å ivareta en demokratisk kontroll med rettsapparatet, i forhold til offentlighet og innsyn i rettspleien, og i forhold til at befolkningen skal ha tillit til domstolene.

       Derfor vil jeg understreke at kommunene fortsatt skal ha et stort ansvar for kontroll med vandelen, i tillegg til Domstolsadministrasjonens kontroller. Vi støtter også innskjerpingen av vandelskravet.

       Arbeiderpartiet støtter Regjeringens syn når det gjelder både øvre og nedre aldersgrense. Med den nye ordningen vil lagrettemedlemmer, alminnelige meddommere og forliksrådsmedlemmer kunne fungere fram til de er 74 år. På denne måten sikrer vi oss at mange mennesker som er egnet til å utføre denne type verv, vil kunne gjøre det også etter oppnådd pensjonsalder.

       Samtidig vil innføring av en øvre aldersgrense hindre en individuell vurdering av hver enkelts egnethet, basert på aldersendringer. Slik sikrer vi at vi får en balansert og representativ sammensetning av lekdommere.

       Solveig Horne (FrP) [13:01:44] : Det er en viktig sak som vi behandler i dag. En del av oss har enten vært meddommere i en sak, eller vi har vært med i et kommunestyre for å finne de viktige personene som skal være meddommere i retten vår. Jeg er glad for at vi har fått denne saken i dag, med en slik viktig debatt.

       Uansett hva vi vedtar i dag, er det viktig å få denne informasjonen ut til kommunene. Vi som stortingspolitikere har også en oppgave overfor våre politikere i kommunestyrene når det gjelder bevisstgjøring av hvor viktig det er å finne de rette personene som skal gjenspeile mangfoldet, med hensyn til både alder, kjønn, bakgrunn og kultur. Fremskrittspartiet har likevel tro på at verken våre folkevalgte eller flertallspartienes folkevalgte ute i kommunene trenger noen lovfesting for å få dette til. Det må være opp til den enkelte kommune å se til at dette blir fulgt opp, slik at meddommere i retten representerer alle deler av befolkningen.

       I det store og hele, som jeg sa, er dette en god sak, men det er et par ting som mindretallet har påpekt, spesielt når det gjelder de fylkesvise skjønnsutvalg. Det er flere fylkeskommuner og flere domstoler som har tatt til orde for å overføre denne oppgaven til kommunene. Fremskrittspartiet mener at det ikke er nødvendig å vente til vi har hatt en regiondebatt her før vi tar dette steget. Det kan kommunene gjøre nå. Som en løsning kan kommunene melde disse navnene inn til domstolene, og de vil da bli trukket ut i forhold til folketallet i de enkelte kommunene.

       Det har også blitt snakket veldig mye om alder i denne saken. Det vet vi det også gjorde i forbindelse med det senioropprøret som har vært. For Fremskrittspartiet har det vært viktig at vi skal ha et tverrsnitt av befolkningen, og derfor vil vi verken ha en nedre eller en øvre aldersgrense. Fremskrittspartiet vil derfor heller ikke være med på å heve aldersgrensen fra 18 til 21 år. Er en gammel nok til å være med i denne sal og til å lage lover, må en også kunne være med på å avsi en dom i en sak. Og 18 år er myndighetsalderen i dette landet.

       Så til den øvre aldersgrensen: En 70-åring i dag er ikke det samme som en 70-åring var for ti år siden. Det kan også være 50-åringer som gjør en dårligere jobb enn en på 70 år. Folk blir bare yngre og yngre, og derfor vil ikke Fremskrittspartiet ha en øvre aldersgrense. Det er noe av utviklingen, og jeg mener at det må være opp til den enkelte kommunestyregruppe å finne fram til de personene som er egnet.

       Når det så gjelder den økonomiske siden av denne saken, er det jo bemerkelsesverdig at en meddommer i dag får 250 kr pr. dag i godtgjørelse. Denne godtgjørelsen har ikke blitt økt siden 1981, og jeg må si at det er merkelig at ikke flertallet ser at det nå er på tide at dette viktige arbeidet blir verdsatt, ved at en gir en økning i godtgjørelsen.

       Tanken om at ein skal kunne dømmast av likemenn, er eit viktig prinsipp i lovverket vårt. Utvala av lagrettemedlemer og meddommarar bør difor representere eit visst mangfald med omsyn til alder, kjønn, yrkesbakgrunn, kultur og etnisk bakgrunn. Ein lovfesta regel om at utvala skal ha ei allsidig samansetjing, slik at dei best mogleg representerer alle delar av folket, er eit viktig tiltak. Difor blir det føreslått ei endring no, ved at kommunane, som er ansvarlege for oppnemningane, blir pålagde å oppfordre ålmenta til å føreslå kandidatar. I tillegg blir valperioden forskyvd for å unngå partipolitiske koplingar, og det blir ikkje opp til dei politiske partia å føreslå sine eigne til desse verva.

       Forliksrådet er i ei særstilling. Her må det stillast større krav, m.a. til alder. Minstealder bør framleis gjelde her, sidan dei skal utøve arbeidet utan samarbeid med juridiske dommarar. I tillegg er det ein fordel å ha litt livserfaring i den meklarrolla som dette inneber.

       Det er framleis forslag om at det til forliksrådet må veljast personar som er « vederheftige » - eller pålitelege, på folkeleg språk. I tillegg må dei vere solvente, sidan det ofte er tvistar om pengekrav det gjeld her. Dette er Senterpartiet samd i.

       Det er også forslag om å ha ei øvre aldersgrense for lagrettemedlemer, alminnelege lekdommarar og forliksrådsmedlemer på 70 år når valperioden startar. Dette vil innebere ei øvre aldersgrense på 74 år ved slutten av valperioden.

       Senterpartiet meiner det er viktig å ta vare på dei ressursane som dei eldre representerer. Mange vil vere godt eigna til oppgåva òg ved oppnådd pensjonsalder. Vi har stadig fleire friske eldre, samstundes som det på andre område blir stimulert til at seniorane skal kunne halde fram lenger i sitt virke.

       Det er no føreteke ein klok grenseoppgang i høve til vandel og i høve til kva som vil diskvalifisere frå utval til å vere lekmann. Det er likevel klart at det nye systemet ikkje fritek kommunane for kontroll med vandel i samband med valet.

       Etter lovforslaget skal lagrettemedlemer og meddommarar trekkjast ut elektronisk i kvar enkelt sak, med ei maksgrense oppover i talet på dagar i året. Her er det òg føreslått omfattande og greie reglar, også om gyldig fråvær.

       Senterpartiet stiller seg bak Regjeringa sine føreslegne endringar i lova.

       Odd Einar Dørum (V) [13:12:49] : Det er en positiv og nødvendig opprydding i lekmannsinstituttet som behandles her i dag. Jeg skal likevel benytte sjansen til å holde et innlegg om noe som jeg ikke har hørt noen holde innlegg om, nemlig juryen.

       Det er et slags merkelig fenomen at jo flere fagjurister som samles, jo mer skeptisk blir de til juryen. Samtidig har jeg lyst til å meddele Stortinget at jeg i september i fjor var på et usedvanlig spesielt møte, et møte som ble avholdt i regi av det juridiske og medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Møtet handlet om sakkyndige i norske rettssaler. Media dekket dette først og fremst fordi det var noen der som hadde synspunkter på konkrete enkeltsaker, men seminaret handlet prinsipielt om sakkyndige. Ved historiske eksempler, både innenlands og utenlands, kom det etter hvert fram at de som hadde den største kritiske evne overfor sakkyndige, var juryer og ikke fagdommere. Bit for bit kom dette fram. Og de som har undret seg over fenomenet, kan bare lese Trygve Lange-Nielsens lange ferd med seg selv, som førte til at han arbeidet for å få opphevet dommer som han syntes var gale. Han sier jo nettopp det samme.

       Jeg har behov for å understreke dette, fordi det er noen som tror at når en Venstre-mann tar dette opp, er det for å mimre over Johan Sverdrup for ca 120 år tilbake. Nei, det er rett og slett fordi vi lever i en tid hvor det etter hvert er spesialister på så mange forskjellige områder, at det å være allmenndannet i den betydning at man bærer med seg en tradisjon som er bredere enn sin egen fagtradisjon, i seg selv er et sunnhetstrekk. Det er faktisk det som i praksis gjør at vi som borgere velger folk som skjøtter tillitsverv både på storting og i regjering. Jeg vil bare med disse ordene på vegne av Venstre markere at vi mener dette fortsatt om juryens plass i det norske rettssystemet. Det svekker ikke argumentasjonen for andre lekmedlemmer i rettssystemet. Jeg synes det er viktig å si det.

       Jeg synes det er veldig viktig å si det, nettopp fordi vi er i et land hvor det juridiske felt lider av en mangel på tradisjon for forskning om seg selv. Det har skjedd veldig mye for å gjøre noe med det, men den tradisjonen burde jo mane til ettertanke. En jury som møtes, møtes jo nettopp fordi de ikke skal være der med den opplevelse at de har vært der hele tiden, og det som kan forebygge alle former for systemblindhet, er viktig.

       Dette står ikke i og for seg i denne saken, men jeg synes det var svært viktig å ha det sagt. En får oppfatte det som et tilrop til statsråden i hans arbeid med saken.

       Så til den saken som foreligger. Venstre følger innstillingen, med to unntak. Vi vil støtte Høyre og Fremskrittspartiets forslag om aldersgrenser, og jeg skal være prinsipiell. Det er 15 år siden jeg ble stoppet av noen tidligere pensjonerte fylkesleger, som så alvorlig på meg og sa: Dørum, det er aldersapartheid i Norge! Så opplever jeg at mennesker over en viss alder nærmest beskrives som eldrebølgen. Man har følelsen av at det kommer en slags tsunami rullende utover landet. Det må jo være slik at en borger er en borger, og et individ er et individ, når først myndighetsalderen er inntruffet. Så for meg er det helt naturlig å stemme for det forslaget som sier at man kan utøve de verv som er omtalt når man er 18, og så får aldersgrensen oppad være som på alle andre forhold i livet, være preget av skikkethetsvurderinger. Da kan det som kjent være slik at man litt uavhengig av hvilken alder man har, kan ha litt ulik skikkethet på forskjellige måter. Individer betraktes på den måten.

       Er det noe jeg virkelig reagerer sterkt på, bl.a fordi jeg har holdt på med politikk så lenge, så er det denne kollektivistiske betegnelsen av mennesker som har passert 60+, og det er noen av oss. Det er nesten som at når vi er ved det tidsskillet, blir vi forfremmet til barn igjen, og når vi blir riktig voksne, får vi jo honnørrabatter. Så jeg tar et ideologisk oppgjør med denne forkrøplede måten å nærme seg den eldre del av befolkningen på. Man kan ikke snakke om noen, inkludert meg, som en slags tsunami som kommer rullende. Så får vettet vårt bli vurdert av kyndige folk når man kommer så langt.

       Så til forslag nr. 4. Det får være et hjertesukk. Jeg har sukket over at det forslaget ikke har vært der før i en annen situasjon, så jeg får ta ut min legning og delta i sukket ved å stemme for noe som er det nærmeste en stortingsrepresentant kan stemme for uten å være uforsvarlig med penger, nemlig å be noen vurdere noe. Jeg kommer da også til å stemme for forslag nr. 4, fordi jeg tror det er et saklig poeng i det. Men jeg ville aldri kunne ha stemt for det hvis det hadde vært et bevilgningsforslag, for det ville ha vært helt useriøst. Men det nærmeste vi i Stortinget kommer til å fatte en slags sympatiresolusjon, det kan jeg ikke la være å stemme for i denne sammenheng.

       Statsråd Knut Storberget [13:18:07] : Det er en interessant diskusjon og en interessant lovsak Odelstinget har fått seg forelagt - i mange aspekter. Jeg syns saksordføreren og andre talere har vært inne på veldig viktige elementer i forhold til hvordan vi skal foreta utvelgelse av lekdommere på en mest mulig fornuftig måte, som sikrer best mulige beslutninger i domstolene. Men la det også være sagt herfra at Regjeringa og jeg mener at det er avgjort viktig at vi fortsatt sikrer et veldig sterkt innslag av lekfolk i rettspleien, kanskje mer enn noen gang. Representanten Dørum har vært inne på spørsmålet om sakkyndighet. Jeg tror han har helt rett.

       Jeg vil også peke på behovet for å skape legitimitet og tillit til - jeg holdt på å si - et spekter av avgjørelser som kommer, hvor vi egentlig stadig gir domstolene større oppgave når det gjelder å fatte viktige beslutninger om veivalg i livet, enten det er strafferettslige eller sivilrettslige avgjørelser, kalt rettsliggjøring, og i så måte er behandlinga i dag av revisjonen av regelen om valg og uttaking av lekdommere viktig.

       Vi har sett med nye øyne på spørsmål om hvilke forutsetninger lekdommere må ha, og etter hvilke prinsipper de skal rekrutteres. Kommunene og domstolene får mer oversiktlige regler å forholde seg til, og det blir tydeligere at rekrutteringsgrunnlaget for lekdommere ikke er begrenset til de partipolitiske miljøene. Det tror jeg er viktig. For å bevare tilliten til domstolenes uavhengighet og upartiskhet stenges stadig flere statlige yrkesgrupper ute, og det stilles strengere krav til lekdommernes vandel. Jeg er glad for at justiskomiteen i det alt vesentlige har sluttet seg til forslagene i proposisjonen. Særlig setter jeg pris på at komiteen støtter forslaget om at utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere fortsatt skal velges av kommunene gjennom personlige valg.

       Jeg konstaterer at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at oppgaven med å oppnevne medlemmer til de fylkesvise utvalgene av skjønnsmedlemmer bør overføres fra fylkeskommunene til kommunene. En slik løsning ble vurdert også så langt tilbake som i 1971/1972. Den gangen ble den forkastet, bl.a fordi oppnevningen kunne bli så spredt at det var usikkert om utvalget som helhet ville få en tilstrekkelig allsidig sammensetning. Disse argumentene er fortsatt aktuelle. Forslaget fra Fremskrittspartiets og Høyres medlemmer tar for øvrig ikke hensyn til at det er flere faktorer enn folketallet som kan være av betydning for kommunenes mulighet til å oppnevne gode kandidater, slik som befolkningssammensetning og sysselsettingsmønster.

       Etter forslaget til ny § 67 i domstolloven skal kommunene sørge for at utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere får en allsidig sammensetning, slik at utvalgene best mulig representerer alle deler av befolkninga. Bestemmelsen er helt sentral for å oppfylle målet om at utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere skal bli mer representative. Det har med tillitsspørsmålet. Vi ser det bl.a gjennom hele strafferettspleien hvor viktig det er å sikre at de som er inne i strafferettspleien på en eller annen måte, faktisk har en slik representativ bakgrunn. Det gjelder alt fra opptak til Politihøyskolen til, la meg si, hvem vi bemanner kriminalomsorgen med.

       Lekdommerutvalget foreslo at utvalgene til tingretten skulle rekrutteres med utgangspunkt i trekning direkte fra folkeregisteret, og drøftet også muligheten for å lovfeste en bestemt fordeling i utvalgene med hensyn til alder og etnisk bakgrunn. Departementet har som kjent ikke videreført noe av dette. Skal vi nå målet om representative utvalg, bør imidlertid lovteksten gi uttrykk for det. Ellers er det vanskelig å se hvordan kommunene skal kunne oppfatte målet. Så vidt jeg forstår, er det ikke uenighet om at formuleringene i forslaget til § 67 er dekkende for det vi faktisk ønsker å oppnå.

       For å sikre at bestemmelsen skal bli mer enn en « papirbestemmelse », ligger det videre i forslaget til § 67 at kommunene skal oppfordre allmennheten til å foreslå kandidater til valget. Det er imidlertid fortsatt kommunene som skal velge medlemmer til utvalgene, så noen begrensning av deres innflytelse ligger det ikke i denne delen av forslaget. At kommunene skal oppfordre befolkninga til å foreslå kandidater bidrar for øvrig til å understreke et annet sentralt poeng, at det er den enkeltes personlige egenskaper og kvalifikasjoner, ikke politisk tilhørighet, som skal stå sentralt ved valg til utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere. Forslag til kandidater må undergis en nærmere vurdering i kommunene.

       Eldre lekdommere - det har flere vært inne på - tilfører domstolene verdifull erfaring og kompetanse. Samtidig er det en kjensgjerning at en del eldre mennesker opplever en gradvis svekkelse av syn, hørsel eller andre egenskaper som er nødvendige for å kunne delta i dømmende virksomhet. Slike endringer kan det være vanskelig å oppfatte. Det er noe av bakgrunnen for at vi mener det er behov for en øvre aldersgrense, men jeg minner om at det altså er mulighet for å gjøre tjeneste helt fram til fylte 74 år.

       Spørsmålet mitt til statsråden blir: Ser ikke statsråden at det er på tide med en heving av godtgjørelsen til meddommerne når sist heving ble gjort i 1981?

Statsråd Knut Storberget [13:23:44]: Jeg er klar over at nivået på godtgjørelsen til lekdommere har vært uendret i mange år. Mange mener at det er for lavt. For det første er det et budsjettmessig spørsmål, og det vil få konsekvenser i den grad man hever det, som flere har vært inne på, men ved vurderinga av godtgjørelsesnivået til lekdommerne syns jeg faktisk også det skal tas i betraktning at de arbeidstakere som nå blir trukket i lønn på grunn av tjeneste som lekdommer, kan få den tapte arbeidsfortjenesten dekket.

       Jeg merket meg spørsmålet om nivået på godtgjørelsen, men må i dag nøye meg med å si at det får finne sin avklaring eventuelt gjennom de ordinære budsjettprosesser. Det er et spørsmål som vi fortsatt har oppe til vurdering.

Elisabeth Aspaker (H) [13:24:38] : Bilkjøring i Norge har ikke noen øvre aldersgrense. Man har en årlig legesjekk, som jeg tror ingen oppfatter som krenkende. Det er rett og slett en sjekk for å se om man er i stand til å kjøre bil også det neste året.

       Jeg vil inn på det som jeg mener er en litt gammeldags og negativ tilnærming til folk over 70 år. Det er altså en realitet at mens vi nå skal ha et lekdommerutvalg med en alder fra 70 år og nedover, får vi faktisk etter hvert en større aldersgruppe i befolkningen som er fra 70 år og oppover. Jeg mener det sender et veldig negativt signal at man skal begynne å avskilte folk, avskrive dem, selv om de passerer 70 år.

       Nordlys hadde nettopp en forside om « krim for eldre », som viste at eldre mennesker nå faktisk også utgjør flere i lovbryterstatistikken. Jeg har lyst til at statsråden skal begrunne hvorfor en Kåre Willoch ikke kan være en god lekdommer også i framtidens rettsvesen i Norge.

Statsråd Knut Storberget [13:25:42] : Dette føler jeg at jeg kunne sagt ganske mye om.

       Poenget er at man etter dette opplegget kan gjøre tjeneste som dommer fram til 74 år. Det er faktisk en betydelig alder.

       Jeg er helt enig med dem som mener det er viktig at vi trekker med oss eldre mennesker i mange fasetter av samfunnet. Det er et veldig viktig argument for at man skal være slakk når det gjelder regelsetting og begrensninger i forhold til eldre. Men når det gjelder saker i domstolene, har vi et annet hensyn, som må være overordnet, og det er at vi til enhver tid må sikre oss at alle typer dommere, enten de er eldre eller unge, er kompetente. Derfor har vi minimumsgrense med hensyn til alder, for det er noen av disse forholdene, f.eks svekkelse av syn, hørsel og observasjonsevne, som det ikke bestandig er så enkelt å avdekke, og i hvert fall ikke i en prosess hvor man trekker ut lekdommere. Der har Regjeringa kommet til at den alder man her har falt ned på, er en mellomvei for å sikre en god ramme som sikrer evner og god kompetanse i domstolsbehandlinga.

Elisabeth Aspaker (H) [13:26:57] : Opplæring, altså introduksjon til den jobben som lekdommerne skal gjøre, har ikke vært noe stort tema i proposisjonen. Jeg har i forbindelse med arbeidet med proposisjonen faktisk snakket med en del lekdommere, og de kunne gjerne ha ønsket seg en slags introduksjon, en slags forberedelse til den jobben de skal gjøre når de kommer inn i rettssalen.

       Vil statsråden vurdere om man i framtiden skal legge til rette for et eller annet system som gjør at de som trekkes ut, faktisk vil få en slags introduksjon, en innføring i den jobben som skal gjøres?

Statsråd Knut Storberget [13:27:34] : Dette ligger jo ikke i den proposisjonen vi nå behandler, men det gjøres allerede arbeid med hensyn til hvordan man skal møte lekdommerne. Den forrige regjeringen initierte - så vidt jeg erindrer - flere ganske gode tiltak.

       Jeg vet at flere domstoler jobber veldig seriøst med hvordan man møter lekdommerne som skal inn i straffesakene og i andre type saker. Jeg tror det er en diskusjon vi skal ta framover også, for det blir mer og mer krevende å være lekdommer, ofte er det også vanskeligere å skjønne faktum i saken, og ikke minst vil det skape trygghet i forhold til den prosessen som er. Det gjelder både informasjon som gis i forkant, skriftlig ved innkalling, og ved oppmøte. Men man må selvfølgelig også vurdere om det er andre tiltak som kan settes i verk for å bedre domstolsavgjørelsene på en best mulig måte. Det er vi opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 434)