TALERE:
Erik Dalheim (A) : I Dok.nr.8:99 fremmes det forslag om at ordningen med kompensasjon for merverdiavgift utvides, slik at private og ideelle virksomheter som får driftsmidler finansiert over offentlige budsjetter, også blir inkludert i ordningen med merverdikompensasjon. Det er et forslag som i utgangspunktet høres veldig greit ut, men når man går inn i de virkninger et slikt forslag vil få, og hvilke administrative kostnader som vil knytte seg til det, blir virkelighetsbildet et noe annet.
I svar til komiteen sier departementet at en utvidelse av kompensasjonsordningen til å omfatte flere subjekter, kan føre til nye konkurransevridninger. Det er grunn til å tro at det eksisterer en rekke parallelle virksomheter, hvor noen finansieres med offentlig tilskudd, mens andre finansieres ved private midler. Det ville virke uheldig, sier departementet, om offentlig finansiert virksomhet skal kunne kreve merverdiavgiften kompensert gjennom kompensasjonsordningen, mens privatfinansiert virksomhet måtte belastes merverdiavgiften fullt ut uten noen form for kompensasjon.
Departementet sier videre at en utvidelse av kompensasjonsordningen vil måtte få konsekvenser for finansieringen av ordningen. Dersom ordningen ikke skal innebære noe provenytap for staten, må en utvikling av ordningen finansieres på en eller annen måte. Dette kan f.eks skje gjennom at de private ideelle virksomheter som helt eller delvis finansieres med offentlige tilskudd, blir trukket i offentlige tilskudd tilsvarende kompensasjonsbeløpet. Virksomheten kommer da ut som før.
Det er de samme problemstillingene når det gjelder andre alternativer for kompensasjon.
Dersom andre rettssubjekter, f.eks stiftelser og aksjeselskap som helt eller delvis drives med tilskudd fra kommunen eller fylkeskommunen, skulle fremme krav om kompensasjon for merverdiavgift på linje med kommunene eller fylkeskommunene, vil dette måtte skje gjennom de respektive kommuner eller fylkeskommuner. Kompensasjonsordningen ville da innebære betydelig økte administrasjonsutgifter for kommunesektoren.
Departementet presiserer at det er kommunesektoren, altså mottakeren av kompensasjonsbeløpet, som selv skal dekke utgiftene ved kompensasjon av merverdiavgiften. Dette gjelder både de utgifter som knytter seg til administreringen av ordningen og selve merverdiavgiftsbeløpet. En må være klar over at jo større omfang ordningen får, jo mer penger vil - for å si det sånn - være i sirkulasjon innenfor systemet, og jo større blir den administrative belastningen for kommunene.
Vi står altså overfor et forslag til utvidelse av en ordning som i utgangspunktet kan virke besnærende fordi man da skal inkludere private og ideelle virksomheter, som på mange måter gjør en god jobb. Men når man går inn og ser på hva det utløser av aktivitet og flytting av penger, blir det mer skuebrød.
Komiteens flertall - Arbeiderpartiet, SV og RV - innstiller på at forslaget ikke bifalles, altså en avvisning av det framlagte Dok.nr.8-forslaget.
Eilef A Meland (SV) : Noen korte momenter i tillegg til det Dalheim gjennomgikk:
SV gikk imot å endre merverdiavgiftsbestemmelsene for kommunesektoren da disse ble behandlet i februar 1994. Begrunnelsen for en slik endring fra det borgerlige flertallets side var den gang ideologisk og for så vidt politisk fremfor praktisk, nemlig ut fra ønsket om å markedsutsette deler av kommunal sektor og øke markedsmulighetene for private bedrifter.
En utvidelse av ordningen til også å gjelde private organisasjoner vil føre til ytterligere byråkrati. For institusjoner vil det økonomisk sett antagelig bety verken fra eller til, fordi stat og/eller kommune antakelig vil trekke momsrefusjonen i neste omgang. Dette dreier seg derfor bare om konkurransevridning mellom kommunal og privat virksomhet.
Avgrensningen i forslaget er dessuten meget uklar. Hva er finansiering « fullt ut med offentlige midler samt eventuell brukerbetaling »? Skal private barnehager være med? Skal de være med hvis de selger plasser til private bedrifter? Hvis ikke, hva er rimeligheten i en slik ordning? Skal institusjoner som også mottar innsamlede midler, få momsrefusjon?
Dette inviterer bare til nye runder, nye avgrensninger og mer byråkrati. Og det er merkelig at mindretallet i sitt forslag ikke engang kan gjøre det så klart at det er mulig for Finansdepartementet å lage klare retningslinjer når saken kommer på deres bord. Vi vil derfor ende opp i et system som vil bety stadig nye runder, urimeligheter og forklaringer, og stadig mer flytting av penger mellom budsjetter. De formål som forslaget skulle tilgodese, vil verken tape eller vinne. Hensikten var at de skulle vinne. Resultatet blir et nullsumspill. Det blir dessuten en dårlig løsning for den offentlige forvaltning.
Einar Steensnæs (KrF) : Jeg konstaterer med tilfredshet at det synes å være flertall for det mindretallsforslaget som er grunnlaget for behandlingen her i Stortinget i dag. Dermed rettes det opp en skjevhet som har virket urettferdig overfor mange frivillige organisasjoner og private ideelle virksomheter som ønsker å tilby sitt engasjement og sin kompetanse til det offentlige tjenestetilbudet.
Den tjenesteproduksjon som i dag utføres i kommuner og fylkeskommuner, er veldig omfattende. Mesteparten av denne tjenesteproduksjonen drives i egen regi, og kommunene og fylkeskommunene har bygd ut en betydelig organisasjon innen teknisk sektor, innen helse og omsorg og når det gjelder ulike typer renovasjons- og vedlikeholdsoppgaver.
Fremdeles vil det nok være slik at det offentlige tar hånd om hovedtyngden av slike tjenesteoppgaver selv. Men mange kommuner har sett det som verdifullt og nyttig å samarbeide med ulike typer frivillige organisasjoner og private ideelle virksomheter når det gjelder forskjellige tjenestetilbud, særlig innen helse- og omsorgssektoren.
For kommunene er det blitt stadig viktigere å vurdere kvalitet og pris på tjenesteproduksjonen. Her vil ofte de frivillige organisasjonene være interessante samarbeidspartnere fordi de besitter en betydelig kompetanse gjennom et årelangt engasjement i ideell virksomhet. Det betyr at de også kan tilføre tjenesteproduksjonen noe verdifullt og personlig utover det som har med det faglige å gjøre. Og mange kommuner setter pris nettopp på dette personlige engasjementet.
Det er mange kommuner i dette landet som har god erfaring med et slikt samarbeid og har erfart at tjenesteproduksjonen blir tilrettelagt på en rasjonell og god måte og med høy kvalitet på det utførte arbeid. Dette har ført til at en rekke private ideelle organisasjoner og stiftelser har kommet inn i de offentlige planene som et verdifullt supplement og som en integrert og fullt likestilt del av de institusjoner som kommunen selv driver. I mange tilfeller dekker da kommunen eller fylkeskommunen alle driftsutgifter på linje med det kommunen gjør med sine egne institusjoner.
Ordningen med momskompensasjon ble innført for at private næringsdrivende skulle kunne konkurrere på like vilkår som tilsvarende offentlig virksomhet. Konkurransevridningen oppstår fordi de kommunale og fylkeskommunale institusjonene kan fremstille egne varer og tjenester ved bruk av egne ansatte uten at dette utløser noen plikt til å beregne moms. Denne ordningen har nå - paradoksalt nok - skapt en ny, uheldig konkurransevridning, og nå i forhold til de mange private og ideelle virksomhetene. Momskompensasjonsordningen omfatter nemlig bare virksomhet som drives fullt ut i offentlig regi, med offentlige ansatte, og forskriften har tydelige avgrensinger mot virksomheter som er organisert som stiftelser, aksjeselskap e.l.
Jeg legger for min del til grunn at ordningen aldri har vært ment å være til hinder for at det fortsatt skal være et samarbeid, og mulighet for samarbeid, med frivillige organisasjoner om ulike tjenestetilbud ute i kommunene og fylkeskommunene. Men det er et slikt hinder denne ordningen faktisk representerer i dag. Der disse institusjonene drives helt ut likt med det offentlige, og kommunen eller fylkeskommunen tar det fulle og hele driftsansvaret for institusjonen, vil det derfor være urimelig om ikke også disse institusjonene kommer inn under ordningen med momskompensasjon. I motsatt fall ville det kunne føre til at det var momskompensasjonen som avgjorde kommunens valg av driftsform, og ikke hva kommunen i utgangspunktet mente var praktisk og prinsipielt den beste løsningen. Det er dette forholdet som nå vil bli rettet opp dersom det foreliggende forslaget blir vedtatt. Da vil alle private virksomheter som helfinansierer driften med offentlige midler, med en eventuell brukerbetaling ved siden av, slik som for en tilsvarende offentlig institusjon, bli inkludert i ordningen med momskompensasjon.
Dette er derfor både en viktig prinsippsak og en rettferdighetssak dersom en ikke er opphengt i at alle tjenestetilbud pr. definisjon skal være offentlige. Kristelig Folkeparti har for sin del ingen slik ideologi, og jeg tror det gjelder også for Senterpartiet, Høyre, Venstre og representanten Bråthen, som står bak dette forslaget sammen med oss. Men i denne saken kommer faktisk de gamle skillelinjene i norsk politikk til syne igjen, mellom de ikke-sosialistiske partiene på den ene siden og de sosialistiske partiene på den andre.
Jeg vil understreke at Kristelig Folkeparti for sin del ikke har noe ønske om mest mulig privat drift og minst mulig av det offentlige. På samme måte som representanten Stephen Bråthen søker vi de beste løsningene for kommunen, og vil legge det i kommunens hender å velge. Det er det denne saken dreier seg om. Jeg tror for min del at hovedtyngden av tjenestetilbudene i offentlig sektor fremdeles vil bli drevet i offentlig regi, og jeg tror også det er en forstandig og god løsning. Under enhver omstendighet er det i hvert fall slik at det offentlige fremdeles skal ha styringen på hvordan utviklingen av tjenestetilbudene skal skje.
Det denne saken dreier seg om, er altså først og fremst rettferdighet, i hvert fall dersom en ser at privat ideell virksomhet kan være et interessant alternativ som kommunen må få lov til å bestemme og vurdere ut fra helt nøytrale økonomiske betingelser. Derfor er jeg særlig forundret over at Arbeiderpartiet, ut fra den diskusjon som i dag foregår i dette partiet, ikke kan se dette rettferdighetspoenget og velger å stemme mot forslaget som her er fremmet.
De innvendinger som både representanten Dalheim og representanten Meland hadde, vil jeg ganske kort kommentere: Når det gjelder nullsumspillet, som det er uttalt, er det jo helt opp til kommunen selv å velge hvordan den vil forholde seg til dette. Kommer disse institusjonene under momskompensasjonsordningen, er det opp til kommunene å vurdere om de dermed skal trekke et tilsvarende beløp fra driftstilskuddet. Det er noe som Stortinget ikke trenger å legge seg opp i. Dette kan vi trygt overlate til kommunene selv å bestemme.
Når det gjelder avgrensningen, har komiteen vært gjennom flere runder på dette. Og når det nok en gang trekkes i definisjonene, mener jeg at det mer er uttrykk for en uenighet i selve saken og et forsøk på å komplisere avgrensningen. For min del legger jeg til grunn at forslaget har fått en form som skulle gi en klar avgrensning, nemlig til de institusjoner som drives med offentlige midler samt eventuelt brukerbetaling, på lik linje med offentlige virksomheter.
Når det så til slutt gjelder de administrative problemer, kan jeg ikke se at de har slike dimensjoner at det skulle medføre at en skulle legge til side hele saken. Saken er så viktig for de institusjonene dette gjelder, at det overskygger eventuelle administrative kostnader og problemer som måtte følge med en utvidelse av ordningen. Jeg kan heller ikke se at den har slike dimensjoner som representanten Meland gav uttrykk for.
Jeg tar opp mindretallsforslaget.