Sak nr. 6
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnevernet (Innst.S.nr.6 (1996-1997), jf. St.meld.nr.39 (1995-1996))

       Grethe G Fossum (A) (komiteens leder og ordfører for sakene):

       Komiteen har valgt å drøfte St.meld.nr.39 (1995-1996) og Dok.nr.8:17 (1995-1996) i sammenheng fordi de begge forsøker å gi et bilde av erfaringene med det « problemfylte » barnevernet.

       Jeg vil i mitt innlegg si litt om det ideologiske grunnlaget for barnevernet, ta opp de dilemmaene det har å hanskes med, og deretter redegjøre for komiteens flertallssyn. Jeg regner med at mindretallet vil gjøre greie for sine standpunkter.

       Regjeringen ble i stortingsvedtak av 16. mai 1995 bedt om å gi Stortinget en redegjørelse for erfaringene med barnevernloven. Barne- og familiedepartementet har satt i gang en større evaluering av den nye barnevernloven, og den evalueringen er ennå ikke avsluttet. Dette betyr at den stortingsmeldingen vi nå har til behandling, først og fremst redegjør for Barne- og familiedepartementets inntrykk av hvordan loven fungerer. Senere vil Regjeringen fremme en egen melding om barnepolitikk hvor barnevern blir sett i sammenheng med barnepolitikken.

       Det har i alle år vært bred tverrpolitisk enighet i Norge om nødvendigheten av å ha en lovgivning som skal sikre barn mot overgrep og omsorgssvikt. I dagens lovverk har man valgt å gjøre barnet til et individ med egne rettigheter. Det er et viktig ideologisk og verdimessig valg, selv om det åpner for interessemotsetninger mellom nettopp barn og foreldre.

       Å sette søkelyset på barnevernloven og finne ut om den er i takt med folks rettsoppfatning, er ingen enkel operasjon. Men nettopp der, hvor barns og foreldres rettigheter og interesser kolliderer, hvor barnets rettigheter overvåkes av samfunnet og ved eventuelle motsetninger skal settes først, kan det være vanskelig å få full oppslutning i befolkningen.

       Vi som er lovmakere og politikere, har bedt barnevernet overvåke et meget ømfintlig område, nemlig vår tilstrekkelighet som foreldre. Det virker både truende og skremmende når det offentlige påpeker at vi ikke gjør jobben som foreldre godt nok. Jeg tror også det virker uvirkelig for mange foreldre at det finnes andre voksne personer som ikke klarer eller har forutsetninger for å sørge for at barna deres har det så godt som mulig. Når så sensasjonsoppslagene kommer i avisene, er det de forurettede foreldrene som får spalteplass, og da er det lett og tro at sannheten er det man leser.

       Barnevernsarbeiderne arbeider i et minefelt. De beveger seg inn i privatlivet, som ellers er vel skjermet. De signaliserer tvil om de voksnes tilstrekkelighet som omsorgspersoner. Ofte kommer barnevernet til familier som er truet fra før, gjerne utslåtte mennesker som ikke har fått oppleve seg selv som vellykkede på viktige arenaer i vårt samfunn. Og sist, men ikke minst, barnevernet går inn i familier som slett ikke har bedt om hjelp, og som ikke forstår - eller vil eller kan forstå - at de har behov for hjelp. Dermed har vi plassert barnevernsarbeideren i det motsetningsfylte feltet hjelp/kontroll og tvang/frivillighet.

       Vi har i Stortinget ved vårt nåværende lovverk og de holdninger og handlinger som følger av dette, valgt et ideologisk ståsted, at barnet er et selvstendig individ med egne rettigheter. Vi har også valgt at det offentlige er medansvarlig for vern av disse rettighetene. Det vi da har gjort, er å pålegge barnevernet å våke over barns situasjon, drive kontroll og gripe inn med eller mot foreldrenes vilje når noen fratar et barn de rettigheter det har gjennom det verdivalget vi politikere har tatt. Måten kontrollen skjer på, kan være mer eller mindre faglig kompetent og menneskelig klok, men å forvrenge sannheten om barnevernet dithen at det er en gruppe kunnskapsmessig svake fagfolk preget av ufølsomhet og maktbegjær som nærmest går på selvstyr, er forferdelig.

       Det var en utstrakt oppfatning at barnevernloven av 1953 ikke i tilstrekkelig grad tok vare på barn og foreldres rettssikkerhet. Barnevernloven av 1992 rettet opp en del av disse svakhetene. Man har lavere terskel for hjelpetiltak, det er understreket at man skal ha flere hjelpetiltak, man har bedret statistikken og bedret målformuleringene, man har sørget for at de som arbeider i barnevernet, har fått mer adekvat praksis, det er flere ansatte, det er bedre oversikt og kontroll fra myndighetenes side, og man har bedret vaktberedskapen ved f.eks barnevernsvaktene. Alle disse nye rutinene og arbeidsmåtene i barnevernet er hjelpemidler til å finne ut hvordan barna har det, og til å gjøre familien til et bedre sted å være for nettopp barnet. Kvartalsrapporter og statistikk gir muligheten til å forandre kurs underveis og gir en god oversikt over hva man har gjort, og hva man skal gjøre i framtida.

       Jeg har lyst til å understreke viktigheten av tiltaksplanene i barnevernet. Men uansett hvor fine planer man har, hvordan man kontrollerer dem, finnes det alltid mennesker i det systemet vi har, både i barnevernet, i andre tiltaksgrupper som vi har, og i familien. Hvordan ser så barnelandskapet ut i Norge? Vi har 1 million barn under 18 år. 2,27 % av disse barna er på tiltak fra barnevernstjenesten.

       Ved utgangen av 1995 viste rapporteringen at det var 17 399 barn som var på hjelpetiltak. 5 018 barn var under omsorg. Av statistikken kan vi lese at antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992.

       Komiteen er av den oppfatning at et av de vanskeligste områdene for alle parter i forbindelse med barnevernssaker er barnevernloven § 4-12 om å overta omsorgen for et barn. Omsorgsovertakelse skal bare finne sted i de aller vanskeligste situasjonene. Siden barnevernloven forutsetter stor anvendelse av skjønn, er det vanskelig å finne et godt uttrykk for hvor høy eventuelt hvor lav terskelen for omsorgsovertakelse skal være. Etter flertallet i komiteens oppfatning bør det ikke være et mål i seg selv å få færre omsorgsovertakelser enn vi har i dag, men målet må være å gi barn rett til beskyttelse, trygghet og utviklingsmuligheter, fordi barnevernloven er en lov om vern av barn.

       Komiteen har også villet understreke et problemområde i forbindelse med hjelpetiltak for ungdom. Vi vil understreke at kommuner og fylkeskommuner har et ansvar for at ungdommer som fyller 18 år og som fortsatt selv ønsker å bo i fosterhjem og institusjoner, må få lov til dette.

       I Oslo har vi hatt en situasjon hvor barn under 15 år har begått kriminelle handlinger og rett og slett har spekulert i at de er under den kriminelle lavalder. Det er oppstått uklarheter om hvordan § 4-24 i barnevernloven skal tolkes, og derfor ber flertallet i komiteen departementet om å klargjøre bruken av denne paragrafen. Det er flertallets oppfatning at barn med atferdsvansker som f.eks gjentatt kriminalitet og vedvarende rusmisbruk faktisk trenger behandling, og man kan da etter barnevernloven slik den er, gjennomføre tvangsplassering. At fylkesnemndene ikke har ønsket å fatte hastevedtak på bakgrunn av kriminelle handlinger, kan også være et uttrykk for at saken ikke er godt nok forberedt for fylkesnemndene.

       Flertallet i komiteen har understreket at barnevernsarbeid ikke skal oppfattes som straff, og tiltak må bare settes i verk etter en konkret vurdering av det enkelte barns situasjon.

       Barnevernsarbeid er krevende. Det krever ikke bare teoretiske kunnskaper, men også praktiske ferdigheter. Komiteen har derfor understreket at man bør vurdere om nyutdannede skal få praksis under veiledning før de blir satt på tunge barnevernssaker. Samtidig mener vi at grunnutdanning, etter- og videreutdanning må drøftes nærmere.

       I Dok.nr.8:17 fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise er det fremmet 11 forslag. Komiteen har valgt ikke å gå nærmere inn på de enkelte påstandene som er framsatt i Dok.nr.8:17, men har forholdt seg til forslagene og har gått nærmere inn på problemstillingene i St.meld.nr.39.

       Ifølge Dok.nr.8:17 er barnevernets hovedoppgave å forebygge omsorgsovertakelse. Komiteen er ikke enig i en slik målsetting for barnevernet. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får hjelp i rett tid, og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Forskjellene i disse to hovedmålsettinger viser at forslagsstillerne har et ideologisk ståsted som er rettet mot vern av familien. Barnevernloven har også et vern om familien, men samtidig pålegger loven at man skal gripe inn om nødvendig med omsorgsovertakelse når situasjonen for et barn er svært alvorlig. Forslagene fra Fremskrittspartiet må ses i lys av dette.

       Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at et parti som Fremskrittspartiet i dokumentet sitt bygger sine konklusjoner på en blanding av løse rykter, udokumenterte påstander, misbruk av statistikk og et ideologisk grunnlag som undervurderer barns rettssikkerhet. Det er for meg ganske skremmende. Som eksempler på udokumenterte påstander vil jeg utheve følgende som står i dokumentet:

       Det vil føre for langt å gå grundig inn på avvisningen av hvert enkelt forslag, men jeg kan trøste forsamlingen med at alle forslagene er avvist, enten med solid flertall eller enstemmig på de aller fleste punktene.

       Et av forslagene for å bøte på tillitskrisen i barnevernet er nettopp å heve kunnskapsnivået hos dem som arbeider med barnevernssaker. Ja, det er det ganske lett å stille seg bak, men å gjøre det ved å lyse bokbann over et bestemt læreverk er å ville ensrette tenkningen i en grad som ikke er i overensstemmelse med den kritiske og nyanserte holdningen til sin praksis som komiteen faktisk ønsker seg av barnevernsarbeidere.

       Andre myndigheter og offentlige instanser bør fortsatt ha opplysningsplikt overfor barnevernet for at barn i alvorlige situasjoner nettopp skal bli sett.

       Fylkesnemndene gjør etter komiteens syn en god jobb og bør evalueres. Derfor avviser man også forslaget om å nedlegge fylkesnemndene.

       Til slutt: Jeg synes det generelt er en overraskende positiv holdning i samfunnet til barnevernet på tross av barnevernets motsetningsfylte oppgaver. Jeg må stille spørsmål ved om vi kan forvente at holdningene skal bli mye mer positive. Med bakgrunn i påstandene om at loven er en provokasjon, vantroheten er et problem, og skjermingen av privatlivet og ømfintligheten i forhold til egen tilstrekkelighet som foreldre må vi forvente at et offentlig barnevern er og fortsatt vil være kontroversielt i vårt samfunn.

       Det er en del svakheter ved dagens praksis, javel, og det er et godt stykke igjen før barnevernet når det faglige nivået det bør ha. Så istedenfor å definere situasjonen som en generell tillitskrise må vi se i øynene at det med vitende og vilje er skapt en motsetningsfylt situasjon som bare delvis kan få generell tilslutning. Styrkingen på barnevernssektoren må ikke i framtida utelukkende basere seg på styrking av selve barnevernet. Helsestasjoner bør spille en større rolle. Det tverrfaglige samarbeidet bør også utvikles mer. Og ansvaret for at barn skal ha det bra må ikke bare ligge hos dem som driver med barnevern, men også hos alle oss andre som er interessert i og opptatt av barn.

       Hallgrim Berg (H) : Det å oppseda barn til å bli gode, trygge og gagnlege samfunnsmenneske er inga lett sak. Etter Høgre sitt syn er ansvarsutvikling gjennom heim og familie særs viktig, men også det me kan kalla samfunnet sine grensesetjingar er i mange samanhengar avgjerande for om barn og unge held seg i skinnet, utviklar seg positivt eller sklir utfor, som det heiter. Dei føredøme som samfunnet set opp gjennom lovverk, skuleverk, institusjonar, tradisjonar - kort sagt korleis samfunnet møter den oppveksande slekta - er viktig i seg sjølv som førebyggjande verksemd overfor unge med åtferdsvanskar.

       Arbeidarpartiet framhevar i innstillinga at barn og unge kanskje opplever barnevernet som straffeinstitusjon, og at sjølve barnevernet sin legitimitet i så fall vil kunna svekkjast overfor barne- og ungdomsgruppene. Eg synest at slike formuleringar vitnar om ei form for misforstått snillisme. Når me i dag veit at ungkriminelle gjengar utfører brotsverk og kriminelle handlingar overfor andre unge, og at dei spekulerer i at dei sjølve ligg under den kriminelle lågalderen, då bør fleire enn Høgre og dei uavhengige vera urolege over manglande grensesetjing, som meir effektivt kan stoppa ei gryande kriminell utvikling på eit tidleg årssteg og tidspunkt. Bør ikkje Arbeidarpartiet i staden for å visa til alle slag unntaksreglar på ein unnvikande måte på individbasis, heller vurdera å senka den kriminelle lågalderen som eit enklare og meir effektivt verkemiddel mot aukande kriminalitetsutvikling i utsette aldersgrupper?

Grethe G Fossum (A) : Jeg kan svare helt klart og tydelig på det spørsmålet representanten Hallgrim Berg prøver å stille Arbeiderpartiet: Vi kommer ikke til å senke den kriminelle lavalder. Det er ikke misforstått snillisme at barn under 15 år ikke skal være strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. Jeg tror dette med straff og hjelp er et ganske viktig skille mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Arbeiderpartiet - og jeg tror også flertallet av de andre partiene - ønsker nettopp at barnevernet skal være en hjelpende institusjon. Den skal ikke gå inn med straff. Fylkesnemnda i Oslo og Akershus har også sagt at det vil de ikke være med på. De kan fatte vedtak dersom det er i et forsvarlig behandlingsopplegg for uønsket atferd, men ikke brukt som straff.

       Når det gjelder grensesetting, er det nok ikke bare barnevernet og rettsinstansene som må sette grenser for hvordan barn skal oppføre seg. Det er først og fremst familien, og hvis familien har problemer med grensesetting overfor sine egne barn, er det barnevernet som er den offentlige instansen som skal inn og hjelpe dem med det. Jeg henviser til statistikken, som viser at nettopp hjelpetiltakene har økt sterkt etter at vi fikk en ny barnevernlov i 1992.

John Alvheim (Frp) : Fremskrittspartiet bygger sine påstander på løse rykter, hevdet komitelederen Grethe Fossum. Da kunne det være interessant å spørre komitelederen: Hvorfor har ikke komiteen bedt Fremskrittspartiet, som fremmer dette forslaget, om å dokumentere sine påstander? Vi har ikke hørt et ord.

       Vi har en ideologi som verner om familien, men ikke om barnet, fikk jeg inntrykk av at Grethe Fossum uttalte her i sitt innlegg. Da er mitt spørsmål: Hvilken forskjell er det på å verne om familien og å verne om barnets rettigheter? Er ikke det en og samme sak?

       Misbruk av statistikk var en annen påstand som ble fremsatt av Grethe Fossum. Nei, vi har ikke misbrukt statistikk, men jeg har et spørsmål til representanten Grethe Fossum. 17.000 tilfeller oppgis statistisk som frivillige tiltak. Har representanten Grethe Fossum sjekket litt om disse tiltakene som angivelig er frivillige? Hvis det hadde vært gjort, hadde man også registrert at mange av disse såkalte frivillige tiltakene var gjort under press fra barnevernets side.

       Så mitt siste spørsmål: Hvorfor følger barnevernet i så liten grad opp de barna som er under offentlig omsorg, i fosterhjem eller i institusjoner? Senest i går fikk vi et grelt eksempel på en 14-åring som har vært under barnevernets tilsyn og omsorg over lang tid, og som ble sendt på fylleturer og fylleorgier rundt omkring i verden. Er dette bare løse rykter når det bekreftes og dokumenteres av en advokat på norsk TV?

Grethe G Fossum (A) : Min påstand om at Dok.nr.8:17 (1995-1996) består av løse rykter bygger nettopp på dokumentet, hvor man sier at enkelte forsvarsadvokater i barnevernssaker « mener at », samtidig som man sier at det er svært få av det slaget. Da må det jo være et veldig lite utvalg. Man har heller ikke tatt seg bryet med å bruke noen som helst kjent statistikk som komiteen har hatt tilgang til, for å underbygge sine påstander.

       Representanten Alvheim går videre og spør: Hva er forskjellen mellom å verne familien og å verne om barns rettigheter? Det er faktisk slik at ikke alle familier tar hånd om barna sine på best mulig måte. Statistikken viser jo nettopp at 17 399 barn er under barnevernets ansvar på et eller annet vis, eller i hvert fall får hjelp av barnevernet. Vi ser i mange tilfeller at det faktisk ikke er slik at familien til enhver tid er det aller beste for barnet. Derfor må det offentlige ta på seg den vanskelige oppgaven det er å gå inn i disse familiene.

       Så spurte Alvheim meg om jeg hadde tatt meg bryet med å gå inn i de frivillige tiltakene som disse 17.000 representerer, og sjekket om de egentlig var frivillige. Da vil jeg si til Alvheim: Når han påstår at mange av disse er laget under press, hvilken statistikk har han som grunnlag for å si dette? Kanskje har han snakket med en del som føler det, men da har han bare snakket med den ene parten i saken.

       Hvorfor følger ikke barnevernet godt nok opp de tiltakene som er under offentlig omsorg? Jeg har ikke lyst til å kommentere en sak som er under rettsbehandling akkurat i disse dager, men det er slik at barnevernsarbeidere er som alle andre mennesker. Noen gjør en god jobb, andre gjør en dårlig jobb. Det blir vår oppgave som politikere å sette dem i stand til å gjøre en så god jobb som mulig, gjennom bevilgninger, kompetanseheving og gjennom systemer som gjør at de kan få gjort jobben sin.

Roy N Wetterstad (Uav) : Arbeiderpartiet har vært opptatt av å understreke at Strasbourg-dommen mot Norge for brudd på menneskerettighetene kom på grunnlag av gammel barnevernlov. På denne måten forsøker man å frikjenne dagens barnevern. Jeg oppfatter det som om de mener at et tilsvarende overgrep ikke kunne ha skjedd i dag. Da blir det litt underlig at de samtidig påpeker at det først og fremst er praktiseringen av regelverket som denne dommen retter seg mot. Det blir direkte galt når representanten Fossum i sitt innlegg hevder at det er blitt lavere terskel for omsorgsovertakelser. Det var faktisk bare i et toppår, i 1992, at det ble foretatt flere omsorgsovertakelser enn i dag.

       Strasbourg-dommen er fremfor alt en belæring av Norge i hva som bør ligge til grunn ved omsorgsovertakelser. Det fremgår at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske foreldre og deres barn. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet ta denne dommen skikkelig innover seg? Hvis de hadde gjort det, slik de burde gjøre, hadde de vært med på vår påpekning av at terskelen for omsorgsovertakelser må bli høyere enn den er i dag.

Grethe G Fossum (A) : Vi kan godt diskutere en dom som er sagt. Jeg må nok si at jeg ikke er enig i den måten som representanten Wetterstad fremstiller dommen i Strasbourg på. Det var nemlig slik at Norge fikk medhold på de aller fleste punkter, unntatt i én artikkel, nemlig i artikkel 8. Det dommen sier, er at domstolen i Strasbourg ikke vil ta hensyn til omsorgsovertakelsen. Men det å fradømme et menneske foreldreansvaret og det å ha samvær med sitt barn, skal det veldig sterke grunner til å gjøre. Og det er det dommen i Strasbourg går ut på. Jeg har lest hele dommen, så jeg tror det skulle være ganske klart i forhold til artikkel 8.

       Når det gjelder dette å forandre den nåværende lov i takt med dommen i Strasbourg, og at man aldri skal ha omsorgsovertakelse, tror jeg man er inne på et feilspor. Vi må i Norge også innse at det er familier som ikke klarer å ta seg av sine barn, hvor det ville være aller best om de ble bortadoptert slik at de fikk stabile, trygge oppvekstvilkår hos foreldre som er gode. Det må skje også i framtiden. Hvor terskelen skal ligge, hvor høy eller lav den skal være, må være gjenstand for sterk debatt hele tiden. Det er fint når politikere bryr seg om ideologien i barnevernssaker, men de må unngå å gå direkte inn i enkeltsaker, for det kan være ganske vanskelig.

       Senterpartiet sine forslag i innstillinga baserer seg på Barne- og familiedepartementet og ulike høyringsinstansar sine inntrykk av korleis barnevernlova fungerer i praksis. Vi ynskjer å vere med på å legge føringar i høve til Regjeringa sitt arbeid med evaluering av barnevernlova, som skal sikre det som til kvar tid er det best moglege vern for utsette barn i samfunnet vårt, samstundes som samfunnet skal strekke seg til det yttarste for å hjelpe foreldre i vanskelege situasjonar, slik at dei kan greie omsorga for barna sine i heimen.

       Utgangspunktet for barnevernlova er å sikre barn mot omsorgssvikt og overgrep og samstundes å trygge barna og foreldra sin rettstryggleik. For å greie dette i praksis er det nødvendig med eit barnevern med høg etisk standard, god kompetanse og erfaring. Det er ein viktig føresetnad at vi til kvar tid har eit lovverk, ei organisasjonsform og eit økonomisk fundament for barnevernet som skal ta vare på barnet sine interesser, eller barnet sitt beste, som lova formulerer det.

       Etter mi meining er førebyggande verksemd barnevernet sin viktigaste funksjon. Tverrfagleg samarbeid i kommunar og fylkeskommunar, der representantar frå skulen, pedagogisk-psykologisk teneste, fritidsklubbar, sosialkontor og barnevern møtest, kan føre til at barn med åtferdsvanskar eller vanskelege oppvekstvilkår, kan få tilstrekkeleg hjelp slik at det ikkje blir nødvendig med omsorgsovertaking. Det kan spare mykje sorg i oppløyste familiar for både barn og foreldre og samstundes spare samfunnet for store utgifter.

       Det er viktig å kunne slå fast at det er tverrpolitisk semje om at barnevernlova stort sett fungerer godt etter intensjonane. Både barnet sitt beste og barn og foreldre sin rettstryggleik er betra med den nye barnevernlova. Dei fleste partia har sett at den nye barnevernlova og det løftet som vart teke med Utviklingsprogrammet for barnevernet, har ført til at langt fleire barn og familiar har fått ei eller anna form for hjelp av barnevernet. Det er godt å sjå at sjølv om talet på hjelpetiltak gjennom barnevernet stadig aukar, er det heldigvis ikkje ein tilsvarande auke i talet på omsorgsovertakingar. Det inneber at fleire foreldre får meir hjelp til å klare omsorgsoppgåvene sine i heimen, og at fleire barn får den hjelpa dei treng utan å bli fråtekne familierelasjonane sine i større eller mindre grad, og det er viktig.

       Senterpartiet har i sine forslag tatt utgangspunkt i dei innspela vi har fått frå fagfolk, einskildpersonar og politikarar i kommunar og fylkeskommunar som arbeider direkte med barnevernssaker.

       Frå fagleg hald og frå bl.a eit tverrpolitisk helse- og sosialutval i Aust-Agder fylkeskommune har det kome eintydige signal om at det er behov for at institusjonar som skal ta imot barn som har vist alvorlege åtferdsvanskar, bør godkjennast før det enkelte barn eller ungdomen vert plassert der. Barnevernlovas § 4-24 femte ledd seier at barn som har vist alvorlege åtferdsvanskar, skal kunne tvangsplasserast berre « dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen ».

       I dagens lov er det ingen krav om førehandsgodkjenning av barnevernsinstitusjonar anna enn at dei etter § 5-2 skal inngå i fylkeskommunen sin plan for slike institusjonar. Praksis har vist at barn og unge er plasserte i private institusjonar utan at den faglege eller materielle standarden er vurdert i høve til det einskilde barnet eller den einskilde ungdomen som vert tvangsplassert der.

       Eit samrøystes fylkesutval i Aust-Agder, der alle parti unnateke Framstegspartiet er representerte, vedtok i 1995 å be Barne- og familiedepartementet å vurdere endringar i lov om barnevernstenester slik at det vert stilt krav om førehandsgodkjenning for å opprette og drive private institusjonar. Fylkesutvalet såg med uro på den utviklinga som hadde skjedd når det gjeld etablering av private barnevernsinstitusjonar i fylket. Utvalet meinte vidare at dagens ordning med fri etablering av private institusjonar ikkje medverkar til ei føremålstenleg utvikling av barnevernet.

       Tilsvarande har ei faggruppe sett ned av Barne- og familiedepartementet for å greie ut dei faglege føresetnadene for arbeid med ungdom som er plassert etter lov om barnevernet §§ 4-24 og 4-26, føreslått fagleg konsultasjonsteneste i fylkeskommunen, som bl.a skal vurdere om plasseringsstaden er eigna ut frå tiltaksplanen for den enkelte ungdom og institusjonen sin fagplan. Denne konsultasjonstenesten er føreslått å vere obligatorisk og systematisk.

       Det er ikkje meininga frå Senterpartiet si side å snevre inn det mangfald av tilbod som har opna seg med at private institusjonar av ulik storleik tek på seg oppgåver i høve til barn og unge med tilpassingsvanskar. Det er likevel ein tankekross for oss at samfunnet har krav til førehandsgodkjenning av f.eks ein familiebarnehage, men ikkje til institusjonar som skal ta seg av barn og unge med store åtferdsvanskar.

       Senterpartiet føreslår at departementet skal utarbeide forskrifter for førehandsgodkjenning av alle institusjonar som mottar barn og unge, som vert plasserte etter tvangsparagrafane 4-24 og 4-26 i barnevernlova. Etter mi meining vil ei slik forskrift betre rettstryggleiken til den enkelte som vert plassert etter tvangsparagrafane og samtidig sette kriterium for godkjenning av barnevernsinstitusjonar.

       Fylkesmannen skal etter barnevernlovas # 5-7 føre tilsyn med at institusjonar som er tekne inn i dei fylkeskommunale planane, vert drivne i samsvar med denne lova, forskriftene til lova og den planen som er fastsett. Senterpartiet meiner prinsipielt at fylkesmannen skal kunne føre tilsyn med statlege pålegg av ulike slag, og føreslår at fylkesmannen også kan fungere som godkjenningsinstans for alle barnevernsinstitusjonar, både dei i offentleg og dei i privat regi.

       Saksbehandlingstida i fylkesnemdene er gjennomsnittleg dobbelt så lang som det lova tillèt. Barne- og familiedepartementet viser i stortingsmeldinga til at det ved enkelte nemnder har vore problem med rekruttering av tilstrekkeleg mange sakkunnige. På bakgrunn av dette vurderer departementet å oppnemne eit fellesutval for fleire nemnder. Men når fylkesnemndene samtidig har oppgitt berammingsproblem som årsak til lang saksbehandlingstid og utsetting og forseinking av saka på grunn av ytterlegare utredning etter at saka er oversendt fylkesnemnda, er det vanskeleg å forstå at den beste løysinga på dette problemet no er eit fellesutval av sakkunnige for fleire nemnder.

       Difor har Senterpartiet saman med Sosialistisk Venstreparti føreslått at Stortinget ber Regjeringa utarbeide ein konkret plan for korleis saksbehandlingstida i fylkesnemndene kan reduserast, slik at dei overheld dei tidsfristane for saksbehandling som barnevernlova fastset. Det verkar særleg demoraliserande på foreldre som står i fare for heilt eller delvis å miste omsorga for barnet sitt, at myndigheitene sjølve ikkje følgjer lova sine rammer for kor lang tid det er tillatt å bruke til førebuingar for beramming eller sakkunnige si utgreiing i ei barnevernssak.

       Barnevernlova sin hovudintensjon er å gi nødvendig hjelp og omsorg i tide til barn og unge som lever under vanskelege forhold. Eit av måla med utviklingsprogrammet var at hjelpetiltak skulle bli tilbydd tidlegare, og at hjelpa skulle bli gitt medan barna var hos foreldra sine. Senterpartiet har merka seg at tall frå fylkesnemndene viser at det blir fatta i gjennomsnitt 33 vedtak om å ta ansvaret frå foreldra, medan det gjennomsnittleg blir gitt løyve til 25 adopsjonar pr. år. Med tanke på at adopsjon er endeleg og at barnevernlova har eit biologisk prinsipp, har Senterpartiet saman med Høgre og representanten Wetterstad føreslått at Stortinget skal be Regjeringa « vurdere om § 4-20, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål ».

       Når det gjeld Dok.nr.8:17, vil Senterpartiet kome attende til det i seinare innlegg.

       Til slutt vil eg sette fram forslag nr. 1, 2 og 3, som er tekne inn på side 15 i innstillinga.

       Hallgrim Berg (H) : Den såkalla Strasbourg-dommen ved Den europeiske menneskerettsdomstolen, saka Adele Johansen mot staten Noreg, vekte nyleg oppsikt i norsk og internasjonal presse. Dommen legg til grunn at det skal svært sterke grunner til for å ta foreldreretten frå nokon og hindre samvær mellom biologiske foreldre og barna deira.

       I komiteinnstillinga ser eg til mi store undring at Senterpartiet på eit vis forsvarer regjeringssida sitt syn ved å vera med på å hevda at dommen ikkje rettar seg mot norsk lov og regelverk, men praktiseringa av den eldre barnelova av 1953. Men no hevdar jo klagaren sin advokat at jamvel det nye lovverket er slik at det ikkje utelèt at liknande vedtak kan fattast som sist. Difor bør sjølvsagt lova endrast, rett og slett fordi foreldreretten ikkje bør takast frå biologiske foreldre og deira born.

       Me må hugsa på at også foreldre kan forbetra seg. Og skal dei, utan omsyn til personleg utvikling, hindrast i all si levetid i å kunna vera saman med barna sine? No vil eg stilla dette spørsmålet til Senterpartiet: Kvifor er Senterpartiet ikkje med dei borgarlege partia i eit slikt verdisyn, men i staden støttar opp om typiske oppfatningar i sosialdemokratiet og hos venstresosialistane?

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Det er ikkje alltid eg er samd med representanten Hallgrim Berg, men når det gjeld Strasbourg-dommen, er eg heilt ut samd i det som han seier: Det skal svært sterke grunnar til at ein skal bryte det biologiske bandet mellom mor og barn.

       Eg meiner at den merknaden som Senterpartiet har vore med på, fullt ut dekker det synet. Der står det:

       « Flertallet tar dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen alvorlig, og ber departementet om at praktiseringen av barnevernloven for fremtiden skjer i samsvar med intensjonene i domsavsigelsen. »

       Og som tidlegare talarar har vore inne på, er det praktiseringa av regelverket dommen rettar seg mot. Det som vi har skrive i denne merknaden, dekker fullt ut det som vi meiner.

John Alvheim (Frp) : Representanten Sollied Øveraas fra Senterpartiet understreket at forebygging mot omsorgsovertakelse var en viktig målsetting i barnevernloven, og der er jeg helt på linje med Senterpartiet. Derimot gav vel komiteens leder fra Arbeiderpartiet uttrykk for det stikk motsatte syn.

       Ellers har Senterpartiet en del positive forslag i innstillingen som vi vil kunne støtte. Det er bare ett område jeg vil ta opp med Senterpartiets representant.

       I dag settes det i gang en del barnevernssaker - og ganske mange - på grunnlag av anonyme anmeldelser til barnevernet. Jeg skal understreke det ved et eksempel. Spørsmålet mitt er da: Synes ikke Senterpartiet det burde vært omtalt i innstillingen at barnevernet burde være uhyre forsiktig med denne type anmeldelser? Og kort fortalt et eksempel: En familie skulle flytte fra Harstad til Drammen, reiste i egen bil og kom frem til sin leilighet. Flyttelasset ble tre dager forsinket, så de måtte ligge på gulvet i leiligheten. En observant helsearbeider som gikk forbi dette huset uten gardiner og fikk se dette, anmeldte det til barnevernet. Denne familien ble plaget av barnevernet i ett år før de kom ut av barnevernets klør. Bør man ikke være mer forsiktig med anonyme henvendelser som av og til virker som det rene KGB-opplegget?

       Hva har skjedd hvis det er blitt slik at Senterpartiet nå mener at omsorgsovertakelser er et bedre virkemiddel enn før? Jeg vil be Senterpartiet klargjøre nærmere hvordan de stiller seg til omsorgsovertakelser. Kan de være enig i at terskelen i dag er for lav? Jeg må presisere at det ikke dreier seg bare om § 4-20 som Senterpartiet har foreslått vurdert.

       Komiteen har i flere tilfelle bedt Regjeringen evaluere deler av den nye barnevernloven. Departement har igangsatt en slik evaluering, og den er ennå ikke avsluttet. En slik evaluering tar tid, og ut fra den erkjennelse bad Stortinget statsråden om en orientering om erfaringene med den nye loven. St.meld.nr.39 (1995-1996) er Regjeringens inntrykk pr. i dag av hvordan loven fungerer.

       Hensikten med den nye loven var å styrke rettssikkerheten både for barn og foreldre, samtidig som den skal sikre at barn og unge får den hjelp de trenger når de lever under vanskelige forhold.

       Barnevernssaker er konfliktfylte og vanskelige. Fra media kjenner vi de mest konfliktfylte - ja de er rett og slett tragiske. Selv om en bare er avisleser eller TV-seer og er utenforstående, opprører slike saker ethvert tenkende menneske. De vanskeligste av disse sakene kan medføre at folk generelt får mistillit til barnevernet. En undersøkelse viser imidlertid at barnevernet har større tillit hos dem som benytter seg av den hjelpen de kan få av barnevernet, enn blant folk som ser det fra yttersiden.

       Det er viktig at barnevernet selv innrømmer at det kan forekomme feil både i saksbehandlingen og i behandlingen av klienter. Generelt sett er standarden og kompetansen blitt hevet i de senere år. Men er den god nok?

       Opplysninger komiteen har fått, viser at den gjennomsnittlige arbeidserfaringen til arbeidstakere innenfor barnevernet er på 5,4 år, og at én av fem medarbeidere har under ett års arbeidserfaring. Dette gir grunn til bekymring. Også de ansattes organisasjoner har gitt uttrykk for dette.

       Tiltak for å styrke kompetansen gjennom utbygging av etter- og videreutdanningstilbud kan hjelpe på. Men Høyre er av den oppfatning at det nå er nødvendig å foreta en kritisk gjennomgang av grunnutdanningen. Asplan Analyse laget i 1992 på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet en utredning hvor de konkluderte med at utdanningen ikke gav tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgaver og funksjoner som barnevernstjenesten skal ivareta. De ansattes organisasjoner er også opptatt av grunnutdanningen. De sier at det er helt nødvendig med en kritisk gjennomgang av barnevernspedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningen. Denne gjennomgangen bør skje i lys av ny barnevernlov, ny forskning og kunnskap samt i lys av samfunnsdebatten om barnevernet. Det må skje en kritisk analyse av utdanningens innhold sett i forhold til de behov brukerne må ha, og de mål som samfunnet setter for barnevernstjenestene. Det er på denne bakgrunn Høyre og representanten Roy N Wetterstad fremmer forslag om en gjennomgang av grunnutdanningen.

       Asplan Analyse anbefalte også at det må gjøres mer bruk av andre faggrupper innen barnevernet. Blant annet bør bruken av psykologer og jurister øke, fordi dette vil heve kompetansen både når det gjelder det atferdsfaglige og det saksbehandlingsmessige. Høyre og representanten Roy N Wetterstad har også fremmet forslag om dette. Det er med forundring jeg registrerer at ingen av de andre partiene kan slutte seg til disse forslagene, men nøyer seg med å si at dette bør drøftes nærmere. Skal barnevernstjenesten bli så god som vi alle ønsker, er det av aller største viktighet at grunnutdanningen er god, og at den følges opp med både etter- og videreutdanning.

       Komiteens medlemmer har fått mange innspill om vanskelige saker, der det har vært reist alvorlige anklager mot den behandling enkelte har fått av barnevernstjenesten. I disse sakene virker det som vi har et godt nok lovverk, men at de som utfører tjenesten, ikke har god nok kompetanse til å håndtere sakene. Komiteen er derfor også av den oppfatning at forsøksprosjektene som er igangsatt i noen fylker, må bli videreført. Det er viktig for de små kommuner å ha et veilednings- og konsultasjonstilbud til sine ansatte. Disse forsøksprosjektene er et slikt tilbud.

       Høyre er opptatt av at vi skal ha et godt barnevern. En av de største utfordringene vårt samfunn står overfor, er å gi de utsatte barna bedre oppvekstvilkår. Det er derfor viktig at hjelpetiltak i hjemmet blir igangsatt på et tidlig tidspunkt. Terskelen for omsorgsovertakelse må være høy. Når vi ser på statistikken for omsorgsovertakelse, ser vi at denne ikke har endret seg vesentlig siden den nye loven ble innført. Selv om antall hjelpetiltak i hjemmene har økt, tyder mye på at det fortsatt er slik at hjelpetiltak ikke blir satt inn på et tidlig nok tidspunkt. Dette bør departementet følge nøye opp ved evalueringen av loven. En annen sak som ofte er blitt påpekt fra de nærmeste pårørende til de barna som er under barnevernets beskyttelse, er at fylkesnemdene ikke vurderer barnets behov for samværs- eller besøksrett i forhold til f.eks besteforeldre, eller at andre pårørende innenfor familien kan få overta omsorgen. Da komiteen ikke har noen oversikt over dette og stortingsmeldingen heller ikke omhandler dette spørsmål, ber Høyre om at også dette området blir tatt med ved evalueringen av loven.

       I den senere tid har vi sett en skremmende utvikling blant barn og unge, spesielt i Oslo. Det er derfor Høyres oppfatning at det bør reageres tidlig og effektivt med hjelpetiltak. Før var det slik at det mer var enkeltpersoner som gikk til angrep på og drev med veskenapping fra eldre og overfalt barn. Men det vi nå ser, er at det dannes gjenger som systematisk overfaller mindreårige barn. Vi opplever at ungdomsvolden øker. Mange hevder at det er for enkelt å gjøre foreldrene ansvarlig for barn og unges oppførsel, og at det er direkte galt å legge skylden på venstresidens foreldre spesielt - slik det ble gjort i en TV-debatt nylig. Det er blitt et tegn i tiden at altfor mange skyver ansvaret fra seg og ofte skylder på markedsliberalismen. Foreldre må være seg sitt ansvar bevisst, og vi må alle være med på å skape gode og sunne holdninger. Det verken kan eller skal overlates til barnehage eller skole. Men foreldre og andre nære venner og pårørende må være aktive i slike spørsmål. Slike holdninger skapes ikke ved at det holdes statlige kurs i foreldreskap, men ved at det settes klare grenser for hva barn og unge kan tillate seg å gjøre. Det er viktig at samfunnet reagerer når slike alvorlige ting skjer, og det er viktig at det reageres øyeblikkelig. De hjemlene som finnes i barnevernloven i dag for å anbringe barn og ungdom med store atferdsproblemer, benyttes i liten grad. Fylkesnemdene, som avgjør disse spørsmålene, bruker ikke virkemidlene de har til rådighet, fordi barnevernlovens forarbeider avklarer at det ikke er adgang til å bruke hasteparagrafen i kriminalitetsforebyggende øyemed. Slik er det i hvert fall blitt forklart for meg. Da loven ble vedtatt, var de problemstillingene vi i dag ser, ukjente. Vi ber derfor Regjeringen vurdere om det er nødvendig med lovendringer for å slå utvetydig fast at hasteparagrafen skal kunne brukes også for å forebygge kriminalitet, spesielt i slike ekstreme tilfelle som vi har vært vitne til i den senere tid. I slike saker kan det være vanskelig å si noe sikkert om hvor barnevernets oppgaver slutter og politiets oppgaver begynner.

       Et annet problem som reiser seg, er om det eksisterer egnede anbringelsesmuligheter for disse barna. Dette er et alvorlig problem som vi nok bør se nærmere på, da vi vet at mange av disse anbringelsesstedene ikke holder faglig mål, mens det kanskje også er altfor få tilbud og ofte bare korttidstilbud, og at vi må få et utredningstilbud når det gjelder slike barn. Dette er ikke sagt ut fra at Høyre ønsker at barn skal straffes. Men vi har hørt både fra politi, barnevernsvakt og andre at barn og unge spekulerer i at de er under den kriminelle lavalder og ikke kan straffes. En straffetrussel er selvfølgelig ikke tilstrekkelig garanti for at ungdom under lavalderen ikke begår handlinger som rammes av straffeloven, men betydningen av en straffetrussel skal heller ikke undervurderes. Slik det ofte har vært i dag, har ikke samfunnet reagert før det er gått lang tid, eller det er ikke reaksjoner i det hele tatt.

       Når foreldrene ikke har klart å sette klare grenser for sine barn, må samfunnet sette slike klare grenser og reagere. Hvis ikke, gjør vi disse barna en bjørnetjeneste. Når barn som er blitt utsatt for overgrep, opplever at ingenting blir gjort, får også disse et galt inntrykk av hva samfunnet tillater.

       Nå har jeg i dette innlegget ikke gått spesielt inn på Dok.nr.8:17, men som man vil se, har vi heller ikke gått inn på noen av de forslagene og anbefalt at de skulle vedtas. Men i mange tilfelle er det ut fra mitt syn for tidlig å endre barnevernloven nå. Vi er innstilt på at man skal få en skikkelig og grundig gjennomgang, eller evaluering av den før vi går til konkrete forslag om endringer i loven - hvis det skulle trenges.

       Jeg vil helt til slutt få lov til å ta opp de forslagene som er inntatt i innstillingen og som Høyre er med på.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Langt ut på 1970- og 1980-talet - ja kanskje til dels enno - kan ein spissformulert seia at barn vart ofra av omsyn til privatlivet sin fred - i tydinga foreldrene sin fred. Om mindretalet i dag vann gjennom, ville det etter mi vurdering seia at barna sitt vern vert ofra for foreldra sin rettstryggleik.

       Det er positivt å lesa at eit fleirtal klarer å ha tunga rett i munnen, og ser at kompliserte saker må møtast med ulike tiltak ut frå kvar einskilt sine behov. Barnevernet arbeider i skjæringspunktet hjelp/kontroll og tvang/fri vilje - akkurat som vi foreldre gjer. Høgre vil senka den kriminelle lågalder, slik at f.eks. 14-åringar skal kunna setjast i fengsel. Høgre er i dag meir uroa enn i 1992 over at ein manglar verkemiddel for å stoppa kriminalitet hjå ungdom. Kva dokumentasjon har Høgre for at auka kriminalitet heng saman med heving av den kriminelle lågalder frå 14 til 15 år? Det vart sagt at ungdom spekulerer i det. Ja, kva skulle tilseie at dei då ikkje skulle spekulere i det mellom 13 og 14 år òg eller mellom 14 og 15 år?

       Eg trur dei fleste av oss oppfattar barna våre som barn til dei er langt over 14-15 år, og i alle fall når dei er 14 år og går i 7.-8. klasse og ikkje er konfirmerte. Er det ein reduksjon til 14 år Høgre vil ha, eller er det 10 eller 12 år ? Kva er i tilfelle argumentasjonen for dette?

       Det kan tykkjast lite at berre 323 barn og unge er under såkalla åtferdstiltak. Det er òg mi erfaring at det rår ein del uvisse i høve til § 4-24, og eg er glad for at fleirtalet ber departementet klargjera dette. Men det er ikkje nok for Høgre, som ber departementet slå fast at hastevedtak skal kunna nyttast for å førebyggja kriminalitet. Ser Høgre at dette kan støyta mot barn og unge sin rettstryggleik?

Kjellaug Nakkim (H) : Ved innføringen av den nye barnevernloven ble barns og foreldres rettssikkerhet trygget langt bedre enn det var etter den gamle barnevernloven. Vi ser også at barns rettssikkerhet er blitt trygget gjennom den nye loven ved at de har fått sin talsmann som skal ivareta barnets interesser, og hvor det også blir gitt advokatbistand til barn når det er behov for det. Jeg har tillit til at fylkesnemndene klarer å vurdere når dette er påkrevd, og at det gis advokathjelp i de tilfellene, slik at barns rettssikkerhet blir ivaretatt når de blir behandlet etter § 4 -24.

       Men når Høyre ønsker - og har foreslått tidligere også - at den kriminelle lavalder skal senkes til 14 år, har det sammenheng med at barnevernet ikke har mulighet til slike raske reaksjoner som politiet eventuelt kunne ha. Det betyr ikke at vi ønsker at barn skal settes i fengsel. Vi ønsker overhodet ikke at det skal gjøres. Men vi kjenner også til ganske mange eksempler hvor politiet har vært borti ungdom og barn som spekulerer i at de er under den kriminelle lavalder, eller de foretar seg ting som det bør settes grenser for og reageres raskt på. Det har de ikke hatt muligheten til når man ikke kan bruke hasteparagrafen i barnevernloven eller man ikke har senket lavalderen. Jeg vil heller se det slik at barnevernet kunne ha blitt avlastet i slike saker hvis man senket den kriminelle lavalderen til 14 år.

       Men jeg er helt sikker på at dette spørsmålet vil vi komme tilbake til flere ganger i løpet av dagen.

John Alvheim (Frp) : Det er et problem i forbindelse med omsorgsovertakelse som er lite omtalt både i meldingen og i innstillingen, nemlig praktiseringen av besøksretten når omsorgsvedtak fattes. Det er jo i veldig mange tilfeller ganske strikst fra barnevernets side når det gjelder besøksrett. Det kan være to timer i måneden og kanskje fire timer hver annen måned, for å ta de mest grelle eksemplene.

       Da er mitt spørsmål til representanten Nakkim: Mener representanten Nakkim at det er tilfredsstillende for å opprettholde kontakten med et bortsatt barn at man skal få besøke dette barnet under tilsyn to timer i måneden eller fire timer hver annen måned? Det har da lett for å bli slik at når man kommer til spørsmålet om tilbakeføring av barnet, hevdes det fra barnevernets side at foreldrene har hatt så dårlig og liten kontakt med dette barnet at det ikke er forsvarlig å føre barnet tilbake.

       Og mitt siste spørsmål til Nakkim er: Burde det ikke være slik at ved enhver omsorgsovertakelse burde barnevernet gå inn hos de biologiske foreldre, hjelpe til med å bedre omsorgsevnen og selv ta initiativ til å tilbakeføre barnet til foreldrene? Det skjer aldri. Det må alltid skje ved gjentatte krav fra foreldrene, selv om omsorgsevnen er bedret.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg er enig med Alvheim i at det er et stort problem hvordan man skal hanskes med praktiseringen av besøksrett. Det kan være tilfeller - jeg sier det kan være tilfeller - hvor man ikke bør tillate besøksrett. Men jeg må også si at mange ganger har praktiseringen av besøksretten vært for streng. Det har også vært et dilemma når man setter opp dette med besøksrett i forhold til dette å kunne tilbakeføre omsorgsretten til foreldrene. Det er derfor også veldig viktig at man ikke fratar foreldrene ansvaret når man overtar omsorgsretten, fordi det da tross alt er enklere å tilbakeføre barnet. Men det er også slik at det har vært brukt som et argument mot foreldrene at de ikke har hatt kontakt, når det har vært nedlagt forbud mot kontakt. Og det er et stort dilemma. Jeg tror - det er også en av de grunnene jeg nevnte i mitt innlegg - at departementet når de foretar en evaluering av loven, også bør se på denne delen. Det er nemlig helt klart at det har vært brukt som et argument fra barnevernet for ikke å tilbakeføre barn, at de nå er i ro, trives og har det bra. Slik skal det ikke være, for foreldrene må også ha muligheten til å kunne forbedre seg, og de må kunne opprettholde en viss kontakt med sine barn.

       Det er, tror jeg, ofte underkjent at det biologiske forholdet, forholdet mor/barn, far/barn er mye sterkere enn det er blitt vektlagt tidligere. Så vi mener at hvis barnevernet har mulighet til å kunne sette inn hjelpetiltak hos foreldrene slik at barnet kan bli tilbakeført, bør det være målsettingen for barnevernet.

       Enkelte sider ved barnevernet vekker fra tid til annen stor oppmerksomhet i media og i befolkningen og rører ved sterke følelser ikke bare hos dem som er direkte involvert, men hos folk flest. Dette gjelder først og fremst bruk av tvang. Ut fra min kjennskap til barnevernet er fremstillingene i media ofte sterkt usaklige og unyanserte fordi bare den ene part, som oftest foreldrene, som føler seg utsatt for overgrep fra storsamfunnet, får stå fram med sin historie. Barnevernet kan ikke gå ut i media, fordi de er bundet av taushetsplikten. De kan ikke fortelle det norske folk om enkelttilfeller der foreldre f.eks utsetter ungene for grov omsorgssvikt.

       Når bare den ene parten kommer til orde, er det forståelig at folk flest blir opprørt og skremt over i hvor sterk grad det offentlige griper inn og til og med tar ungene fra foreldrene.

       Jeg ser Fremskrittspartiets dokument som et forsøk på å politisere den mistilliten som begrunner seg i denne type ensidig informasjon. På et slikt snevert grunnlag er det etter min mening ikke interessant å diskutere barnevernet, men jeg tar likevel dokumentet alvorlig og ser at vi politikere som er uenig med Fremskrittspartiet, ikke har stilt nok opp for å forsvare barnevernet eller kommet med kritiske innspill. Vi skal kikke barnevernet kritisk i kortene, men det innebærer også et stort ansvar, slik at resultatet ikke blir at barn - som den svakeste part - blir skadelidende.

       Det er Stortinget som har vedtatt både den nye og den gamle barnevernloven. Det er vi som har vedtatt det som barnevernsarbeiderne til daglig prøver å gjennomføre. Jeg er selvsagt ikke fremmed for at ikke alt står bra til innen barnevernet og at det er nødvendig med kvalitetsheving på en del områder. Jeg skal komme nærmere inn på det.

       SV har tidligere stått alene om å ville ha forhåndsgodkjenning av barnevernsinstitusjoner. Nå har også Senterpartiet innsett at dette er nødvendig. Bakgrunnen for ønsket om forhåndsgodkjenning er fra SVs side at det er vokst opp en rekke private institusjoner de siste årene, og at det er en del eksempler på at det arbeidet som gjøres i institusjonene, ikke alltid er til beste for barnet eller ungdommen.

       Vi har tvert imot eksempler på bruk av metoder som ikke kan forsvares verken faglig eller etisk, og vi skal ikke glemme at det ofte er barn og unge med til dels store og sammensatte atferdsproblemer det er snakk om. Det er også et stort paradoks at det i dag er mye vanskeligere å få åpnet en pølsebod eller å bli godkjent som fosterforeldre, enn det er å åpne en institusjon for barn som plasseres der etter vedtak fra barnevernet.

       Det må heller ikke underslås at det for dem som vil spekulere i det, er penger å tjene på å opprette en barnevernsinstitusjon, særlig hvis bemanningen både kvalitetsmessig og kvantitativt holdes på et lavt nivå, og man i tillegg reduserer tiltak som utflukter osv. til et minimum.

       Jeg vil understreke at jeg ikke har grunnlag for å påstå generelt at tilstanden er slik i private institusjoner. Det jeg først og fremst ønsker å gi uttrykk for, er at en forhåndsgodkjenning i større grad enn i dag vil kunne sikre oss at det blir brukt metoder overfor den enkelte unge som kan forsvares faglig og etisk.

       Siden det ikke blir flertall for forhåndsgodkjenning i dag, er det viktig for meg å poengtere at tilsynet fra fylkesmennenes side i mange tilfeller må kunne gjøres bedre. Jeg har f.eks fått rapporter om at en del steder bare får besøk på vanlige ukedager når barna er på skolen. Det holder ikke. Et effektivt tilsyn må også ha god kontakt med brukerne av institusjonene. I tillegg skal vi ikke se bort fra at det med den store mangelen det er på offentlige institusjoner og fosterhjem, skal mye til før et barn som allerede er på plass i en institusjon, flyttes, eller at hele institusjonen blir stengt, selv om det avdekkes klanderverdige forhold.

       Det er videre åpnet adgang for å plassere barn med atferdsvansker i private virksomheter som ikke er innpasset på fylkeskommunalt plan. De fleste unge med atferdsvansker er plassert i private tiltak.

       I tvangs§ 4-24 heter det at « institusjonen faglig og materielt » skal være « i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp », men en nærmere definisjon av hvordan dette skal forstås, mangler.

       Det er også bemerkelsesverdig at den rapporten som nettopp utredet og kom med forslag til hvilke faglige forutsetninger som burde være til stede, ikke i det hele tatt er tatt opp til drøfting i stortingsmeldinga. Rapporten foreslår bl.a en individuell godkjenning av tiltak for det enkelte barn. Det må utvikles og vedtas kriterier som definerer faglig og materiell standard for godkjenning av alle barnevernsinstitusjoner. Jeg beklager på vegne av barn som har hatt og har et uforsvarlig tøft liv, at det ikke er mulig å få flertall for dette i Stortinget i dag.

       Det er nødvendig med en sterkere satsing på barnevernet fra det offentliges side, både når det gjelder utbygging av institusjonsplasser i offentlig regi og faglig kompetanseheving gjennom veiledning, etter- og videreutdanning. Det er også nødvendig med en skikkelig satsing på forebygging, på tverretatlig samarbeid og på informasjon, ikke bare til brukerne, men også til folk flest.

       I budsjettforslaget for 1997 foreslår Regjeringa nedskjæringer til barnevernet på 25 mill. kr og skyver mer av ansvaret over på kommunene og fylkeskommunene. Det er etter min mening en risikabel linje å legge seg på når vi vet hvordan det står til med økonomien rundt om i kommunene. Statsråd Berget har gått ut og lovet sterkere satsing på barnevern, men realitetene bak ordene ser vi klart i budsjettforslaget.

       Farene for at det er barnevernsbarna som igjen blir sittende med svarteper, er absolutt til stede. Vi har nok eksempler i dag på barn som lever som kasteballer mellom forskjellige institusjoner og tiltak, og aldri vet sikkert hvor de skal feire neste jul. Det vil sikkert ikke noen gang være mulig å oppnå at barnevernet ikke oppfattes som kontroversielt av en rekke mennesker. Til det griper det for direkte inn i grunnleggende, følelsesmessig sterke minefelt, i hjertet av problemstillinger som handler om den offentlige kontra den private sfære. Vi vil også oppleve - slik som i dag - at det ideologisk og dermed også verdimessig er varierende syn på hvor skjæringspunktene går på dette området.

       Det er uhyre viktig at vi har et barnevern som er faglig kompetent og menneskelig klokt, siden oppgaven er så stor og kontroversiell. Barnevernets legitimitet og troverdighet må styrkes gjennom konkrete tiltak og gjennom ideologisk støtte fra oss politikere som oppdragsgivere. Jeg er glad for at det store flertall i det politiske landskap har en slik tillit til barnevernet at det er mulig å gripe fatt i de svakere punktene uten å rokke ved samfunnets ansvar for å gi barn og unge en trygg og god oppvekst og hindre at barn lider.

       Demonstrasjonene sist søndag i Belgia tyder på at det er få ting som engasjerer folk mer enn overgrep mot barn. Jeg tror det er grunnlag for stort engasjement og stor harme på barns vegne - også i Norge - når barn utsettes for overgrep, enten disse utføres i privat eller offentlig regi.

       Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernsarbeiderne er blitt pålagt av storsamfunnet å gjennomføre dette. Vi må se til at barnevernet ideologisk, materielt og kvalitetsmessig blir i stand til å ivareta en så viktig samfunnsoppgave.

       Sjølv om St.meld.nr.39 (1995-1996) ikkje er nokon endeleg evaluering av barnevernlova, er det likevel råd å dra somme konkluderande linjer om korleis den nye barnevernlova har fungert.

       Eitt av måla i barnevernlova var å tilby hjelpetiltak så tidleg som råd. Resultat tyder på at barnevernet no kjem tidlegare inn for å løyse problem. Terskelen er senka for å få førebyggjande tiltak. Dette er ei positiv utvikling når talet på tidlege hjelpetiltak er stigande, medan omsorgstiltaka viser nedgang. Denne utviklinga ønskjer Kristeleg Folkeparti skal ytterlegare betrast. Vi har difor lagt inn i vårt alternative budsjett ei styrking på 25 mill. kr til barnevernet, og Kristeleg Folkeparti ser det som naturleg at desse blir prioriterte til fordel for dei førebyggjande tiltaka.

       Å kanalisere meir ressursar inn mot det førebyggjande arbeidet meiner Kristeleg Folkeparti totalt sett vil ha størst effekt og verdi for dei det gjeld.

       Røynsler frå fleire kommunar viser at kommunane må halde att på tidlege hjelpetiltak fordi fosterheimstilbod må prioriterast. Faren er at dei førebyggjande tiltaka dermed blir salderingsposten.

       Hovudmålsetjinga må vere å intensivere hjelpetiltaka mens barna er hos foreldra sine. Skal det førebyggjande arbeidet lykkast, må ein stille krav til tverretatleg samarbeid i kommunane. Fleire kommunar har utvikla eit etter måten godt tverretatleg samarbeid mellom kultur-, sosial-, helse- og skolesektoren og barnevernstenesta for å sikre eit så godt oppvekstvilkår som råd for barna og dei unge. Skal dette lykkast, må barrierar brytast mellom barnevernet og andre etatar. Like viktig er det at barn og unge får eit mest mogleg variert aktivitetstilbod i sitt nærmiljø for positiv utfalding. Her vil også dei frivillige organisasjonane sitt arbeid stå sentralt.

       Omsorgsovertaking utafor heimen er ofte tunge og vanskelege saker, der fylkesnemnda for sosiale saker kjem inn. Tiltaka som i desse tilfella blir sette inn, er fosterheim, institusjon eller spesielle behandlings- og opplæringsinstitusjonar.

       Fylkesnemndene kom inn etter at dei kommunale barnevernsnemndene blei lagde ned. Det har knytt seg både skepsis og forventning til fylkesnemndene. Etter tre års funksjonstid tyder mykje på at dei har gjort jobben bra. Dei utøver ei grundig, seriøs og - ikkje minst - lik behandling. Her tyder erfaringar på at omlegging frå kommunenemnder til fylkesnemnd har styrkt både foreldra og barna sin rettstryggleik.

       Problemet er at når moglegheita for vidare ankeadgang til andre nivå i rettssystemet kjem, då kan saksgangen ta uforsvarleg lang tid. Barnet og foreldra kan bli i ein uavklara situasjon over svært lang tid. Dette bør departementet sjå nærare på.

       Elles ser ein i St.meld.nr.39 Om barnevernet at meir enn 80 % av barn og unge under offentleg omsorg er plasserte i fosterheim. Dette er ein stor prosent og fortel oss at fosterheimane spelar ei viktig rolle i den offentlege omsorgspleia innan barnevernet.

       Då melder spørsmålet seg om fosterheimane får den nødvendige oppfølging frå det offentlege, slik at dei kan lykkast i det viktige og vanskelege arbeidet sitt. Det er derfor relevant å reise spørsmålet, slik innstillinga gjer, om ei meir målretta kursing av fosterforeldre før godkjenning og ei kontinuerleg oppfølging seinare. Eg er samd med dei som meiner at dei i barnevernstenesta som skal ha ansvaret for oppfølgingsarbeidet i fosterheimane, må gjennom tilsvarande opplæring som fosterforeldra. Dette kjem også sterkt fram i komiteinnstillinga.

       Eg vil elles peike på at tilboda innan barnevernstenesta, barne- og ungdomspsykiatrien og rusmiddelomsorga ikkje er godt nok samordna. Her er det framleis ein vegstubb å gå. Ein kan trygt seie at det finst eit uryddig landskap mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. I Telemark er dette utprøva i eit 3-årsprosjekt omkring opplegget ved Klokkerhuset. Mange meiner at det her er gjort eit pionerarbeid. Ein nyleg avgitt FAFO-rapport konkluderer med at det bør etablerast fleire slike tiltak som Klokkerhuset for å ta vare på eit nødvendig samarbeid nettopp mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Eg reknar med at departementet også ser behovet for å styrkje nettopp dette samarbeidet, og at FAFO-rapporten og Klokkerhuset sitt 3-årsprosjekt kan vere eit pionerarbeid å vurdere nærare med tanke på å utvikle eit liknande i andre fylke.

       Eg vil også peike på det faktum at det i utgangspunktet er vanskeleg å få til eit godt samarbeid mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien, fordi to ulike lover styrer dei to fagområda. Difor kan tilnærminga til dei faglege problema vere ulik. Men trass i dette noko vanskelege utgangspunktet klarte likevel partane i nemnde prosjekt å samarbeide overraskande godt, viser same FAFO-rapport. Det er brei semje om å styrkje psykiatrien. I den samanhengen er det viktig med ei styrking av barne- og ungdomspsykiatrien. Kristeleg Folkeparti har i sitt alternative budsjett lagt inn ein auke på 500 mill. kr, som også bør gå til styrking nettopp av barne- og ungdomspsykiatrien og til samarbeidet med barnevernet der det er naturleg og viktig.

       Eit særleg følsamt punkt i barnevernlova er § 4-9, som seier at det kan gjerast førebels vedtak om omsorgsovertaking for eit nyfødt barn når barnet er på fødeklinikk. Her vil eg nok presisere at eit slik vedtak - omsorgsovertaking - må baserast på svært strenge kriterium, særleg kriteriet at barnet kan bli vesentleg skadelidande dersom vedtaket ikkje blir effektuert. Eg trur at det i slike tilfelle, så langt som råd, må tilretteleggjast tiltak for mor/barn, slik at hjelp kan setjast inn for om mogeleg å berge den biologisk grunnleggjande mor/barn-relasjonen. Men la meg leggje til at sjølvsagt er det omsynet til barnet som er det aller viktigaste.

       Borgestadklinikken i Porsgrunn har no utvikla seg til eit kompetansesenter nettopp for rusmiddelbelasta mødre, der barnet også kan vere med. I grove tilfelle vil det nok vere rett å skjerme det nyfødde barnet frå mor si med ei mellombels omsorgsovertaking, men eg trur det vil vere klokt å vurdere og styrkje andre tiltak som ivaretar omsynet til både mora og barnet i sterkare grad.

       Trass i somme negative fokuseringar på barnevernstenesta i media viser undersøkingar at tilliten til barnevernet er aukande. Heilt avgjerande for at denne tendensen skal halde fram, er at folk oppfattar at kvaliteten innan barnevernstenesta er bra.

       I denne samanhengen står grunnutdanning og vidareutdanning av sakkunnige innan tenesta sentralt. Eg reknar med at departementet kontinuerleg vurderer om grunnutdanninga og vidareutdanninga tar vare på hovudintensjonen i den nye barnevernlova og samstundes ber i seg eit element som fokuserer på at det er viktig med eit tverretatleg samspel, og at samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien blir sikra.

       Barnet er også i denne samanhengen den veike parten, men denne innstillinga som i dag ligg føre i Stortinget, ber preg av ein sterk tverrpolitisk vilje til å leggje til rette for eit endå betre resultat til beste for dei barna og foreldra som treng det offentlege støtteapparatet som barnevernet representerer.

Carl I Hagen (Frp) : Grethe Fossum kritiserte vårt Dok.nr.8:17 (1995-1996) og hevdet at det var mangelfull dokumentasjon av en del påstander.

       For dem som ikke har sett det, vil jeg gjerne nevne at det i dette dokumentet er 63 kildeangivelser, mer enn i noe annet dokument fremlagt av noen representanter i dette hus, og det er basert på sju intervjuer med personer med praktisk erfaring fra barnevernssaker. Et dokument har samme status som en stortingsproposisjon, og som John Alvheim påpekte: Hvis det er slik at en komite gjerne vil ha svar på ytterligere spørsmål i forbindelse med en proposisjon, sender man alltid en statsråd et brev med anmodning om å fremkomme med dokumentasjon, hvis det er ønskelig. Selvsagt kan også en komite gjøre det samme overfor forslagsstillere i et dokument, selv om de bare er stortingsrepresentanter. Vi har ikke fått noen slike ønsker fra komiteen, men vi har selv sendt en rekke forskjellige nye dokumenter over til komiteen.

       Vi har fått uttalelser fra 20 personer, norske og svenske psykologer, psykiatere, forfattere, jurister, barnepsykologer, kulturhistorikere og sosialantropologer som har innsikt i den type spørsmål og som nettopp går god for hovedsynspunktene i Dok.nr.8:17.

       Bare det å følge med i den offentlige debatt burde gi komiteen, departementet og statsråden klare signaler om at det er et betydelig antall skjønnsmessige feilvurderinger utført av barnevernet i Norge.

       Selvsagt er det slik komiteens leder sa, at også innen dette området er det noen som gjør en god jobb, og, som hun sa: « andre gjør en dårlig jobb ». Problemstillingen er jo: Hva gjør vi for å begrense muligheten for dem som gjør en dårlig jobb, til å fortsette å gjøre en dårlig jobb, når offeret kan være både familier, foreldre og barn?

       Det er relativt klart at barnevernet gjennom lovgivningen og de kontrollordninger som er, har en enorm maktposisjon. Det skal mye til i en fylkesnemnd for lekfolk å motsi barnevernet, som alle sier har barnets beste for øye, og tenker på barnets beste. Spørsmålet er jo nettopp om det barnevernet foreslår i ethvert henseende, alltid er til barnets beste. Det er det vår kritikk går på, at det er for mange eksempler på at det ikke er det.

       Jeg vil få lov til å nevne at barnevernet bruker masse tid på å finne kritikkverdige forhold hos en familie som anonymt f.eks er blitt anmeldt til barnevernet. Da er man på jakt etter alt som kan medføre at det er kritikkverdige forhold. Det som taler til familiens unnskyldning og til dens beste, ses det ofte bort fra. Og så presenteres det et helt ensidig opplegg for en fylkesnemnd, hvor advokat først har kunnet komme inn i bildet etter at saken er reist.

       De eksperter som benyttes, er som regel - og det kan gås igjennom - mange steder en del såkalt sakkyndige som har barnevernet som en slags hovedklient, og som nesten alltid gir barnevernet rett. Motekspertise og motsakkyndige er meget sjelden kost. Det er dette systemet vi har fremmet en rekke konkrete forslag for å forbedre. Vi vil også ha et godt barnevern. Vi vil også kunne støtte at man overtar omsorgen, men det skal være en grundig bevisbyrde, og den er ikke god nok i systemet i dag. La meg også understreke: Tenk om barnevernet brukte det samme kritiske blikk på alle fosterhjem, på alle barnevernsinstitusjoner, som man bruker på de familier man undersøker. Hvordan vet de at alternativet til å la barn være hos sin egen familie med eventuelle frivillige hjelpetiltak er bedre, og hvilke undersøkelser har man foretatt for å få vite det? Tvert imot er det rettssaker nå om dagen som nettopp kan medføre at det settes spørsmålstegn ved om det faktisk ikke er bedre å være hos noen dårlige biologiske foreldre enn å være på en kald, offentlig barnevernsinstitusjon, eventuelt kastet fra institusjon til institusjon, fra fosterhjem til fosterhjem.

       Jeg vi få ta opp samtlige forslag i Dok.nr.8:17.

       Tor Nymo (Sp) : Med all respekt kjenner jeg meg ikke igjen i det råkjøret representanten Carl I Hagen og Fremskrittspartiet driver mot barnevernet. Og så kan man jo spørre hvilke forutsetninger jeg har for å vurdere om det er råkjør.

       Før jeg kom inn på Stortinget drev kona og jeg - kona driver fortsatt - sammen et familiehjem for ungdom med omsorgssvikt. Jeg har nesten uten unntak gode erfaringer med det arbeid barnevernet har gjort. Vi har hatt ungdom som har vært plassert der ved omsorgsovertakelse, og også frivillig. Vi har fått veiledning og støtte fra det fylkeskommunale barnevernet og fra de lokale sosialkontorer, der de har hatt personell som spesielt har tatt seg av de konkrete sakene. Så den virkelighetsoppfatning som Carl I Hagen - og også ensidige medieoppslag - tilsynelatende forsøker å skape av barnevernet, er fjern for meg. Jeg vil også si at dette med tilsyn/oppfølging har vært kjempebra, vi er faktisk en del av det fylkeskommunale barnevernet, men en privat institusjon.

       Mitt spørsmål til Carl I Hagen er til slutt: Er ikke representanten Carl I Hagen redd for at det råkjøret han og Fremskrittspartiet driver mot barnevernet, til syvende og sist går ut over dem som er den svakeste part i denne saken - barn og ungdom?

Carl I Hagen (Frp) : Nei, jeg er ikke redd for at det representanten Nymo kaller « råkjøret », går ut over de svakeste. Det jeg er glad for, er at det representanten Nymo kaller råkjør, har medført en langt større forsiktighetsgrad og aktsomhetsgrad i barnevernet - hos dem som tidligere har hatt en tendens til å mene at enhver sak skal løses ved omsorgsovertakelse. Presset for å finne hjelpemidler og hjelpetiltak for familier, basert på at barna fortsatt kan være hos sine biologiske foreldre, er styrket i den senere tid, og det står også i innstillingen.

       Det er også slik at etter at utredningen fra Asplan Analyse kom frem, er det grunn til å tro - og det sier også komiteen - at det kan bli en langt bedre utdanning av de ofte unge mennesker som arbeider i barnevernet, hvor det er en lav gjennomsnittlig arbeidserfaring ifølge innstillingene, slik at de også er langt mer forsiktige og litt mer ydmyke. Jeg tror, etter å ha fulgt med i saker i media, at det nettopp er et økende aktsomhetspress overfor dem som har rettssikkerhetstenkningen i behold, som også kan se at det kan være en fare for å ødelegge barn, slik det hevdes nå om dagen, og som vi ser eksempler på: folk som nettopp har vært under barnevernets omsorg i årevis, med dramatiske negative resultater.

       Det er veldig hyggelig at Tor Nymos personlige erfaringer er gode. Men vi har altså hatt en strøm av brev og telefonhenvendelser fra det ganske land med gråtende mennesker, med gråtende barn som ikke får lov til å se sine foreldre, og foreldre som ikke får se sine barn, og hvor det er umulig å få rede på hva som er den egentlige årsak til omsorgsovertakelsen.

Grethe G Fossum (A) : Det er interessant å høre på representanten Carl I Hagens sammenroting av hvem som gjør hva innenfor barnevernet. Det er nemlig slik at når besøksordninger skal bestemmes i forhold til overtakelse av omsorg for barn, er det ikke barnevernet som bestemmer det, det er fylkesnemndene. Fylkesnemndene består av juridiske personer med dommerbakgrunn - de bestemmer dette. Det Carl I Hagen gjør, er å kritisere dommerne i rettssaker, i rettssaker der han har svært liten bakgrunn for å bedømme om avgjørelsene er riktige eller ikke.

       Ifølge Dok.nr.8:17 ønsker Fremskrittspartiet å gjennomføre ting som bygger opp tilliten i barnevernet, og det skal gjøres ved å forby bøker - det siste jeg leste om, var i 1933 i Tyskland, da Hitler overtok makten. Carl I Hagen vil kriminalisere foreldrene som ikke klarer omsorgen, ved å dele den forebyggende tjenesten og kontrolloppgaven mellom politi og barnevern. Han vil kutte ut fylkesnemndene, som består av dommere. Han vil ha flere advokater inn i barnevernet - jeg bare husker Alvheims ti bud. Og dette prøver han å dokumentere ved å vise til eksempler som Stortinget ikke har noen muligheter til å gå inn i for å se om det er virkeligheten. I Dok.nr.8:17 skriver Fremskrittspartiet at hvis psykologer og psykiater arbeider på en « samvittighetsfull måte », vil de raskt bli upopulære på sosialkontoret og « frarådes » som sakkyndige i andre saker. Hvilken statistikk viser dette? Taggerne fungerer som en evaluering av i hvilken grad norsk barnevern fungerer etter intensjonen. Hvilken statistikk viser dette?

Carl I Hagen (Frp) : Verken verden, Norge eller barnevernet styres av statistikk. Det styres av en lang strøm av henvendelser og gjennomgang av ganske mange saker. Men ett av problemene er ofte, når man vil gå inn i en sak for å se om noe er kritikkverdig, at man møtes med taushetsplikt. Taushetsplikten brukes ikke for å beskytte en familie eller et barn, nei den brukes til å beskytte barnevernsarbeidere og barnevernets avgjørelser. Det er det den brukes til - eller rettere sagt misbrukes til. Hvis man er så sikker på at barnevernet er i orden, hvorfor er man så livredd, som Grethe Fossum og statsråden er, for kvalitetssikring, slik vi prøver å få inn på mange områder? Vårt forslag om å opprette enten et barnevernsombud eller et barnevernstilsyn har nettopp kvalitetssikring som et formål. Og det sier man blankt nei til. Ingen skal få innsyn og ingen skal undersøke.

       Så snakker Grethe Fossum om at det er dommere og lekfolk i fylkesnemnden, og det er det, og snakker om rettssakslignende. Men hvorfor i all verden er Grethe Fossum imot? Hvis hun skal påberope seg at dette er rettssaker, så la oss overføre dette til de ordinære domstoler, slik at den ordinære prosesslovgivning, som skal sikre rettssikkerheten, kommer til anvendelse. For den kommer ikke fullt til anvendelse i dag.

       Så snakket hun om å forby bøker. Den siste boken som ble forbudt, var det hennes egen regjering som forbød for ikke så lenge siden. Statssekretæren i Forsvarsdepartementet forbød en bok på Krigsskolen fordi det var to sider hun ikke likte. Når det gjelder akkurat denne boken, er det nettopp i avisene i dag og i går psykiatere som sier at det er umulig å forutsi at noen skal bli drapsmann. Men Killéns bok går ut på den tese at ved en del enkle, greie spørsmål til foreldre som har en 2-3-åring, så skal hun kunne forutsi om vedkommende kommer til å bli gjenstand for omsorgssvikt om 15 år, og da er det bedre å ta 2-åringen nå. Maken til tøv! Det som dere aksepterer, er å pode inn i nye barnevernsarbeidere at de tror at de vet hva som skjer om 15 år, og så er det bedre å handle i tide. Det er det vi kritiserer.

       (Klapping på galleriet)

       Lars Sponheim (V) : Når vi som lovgivere skal vurdere praktiseringen av barnevernloven, beveger vi oss inn på et følsomt og vanskelig område. Det handler i sin ytterste konsekvens om noe så dramatisk som situasjoner der mor og far ikke strekker til i sin omsorg overfor egne barn, og på en slik måte at vi som samfunn finner å måtte gripe inn.

       Det er Venstres holdning at barnevernet gjør et viktig og nødvendig arbeid. Det er likevel et liberalt partis rolle å stille ubehagelige spørsmål om hvorvidt vi har gjennomført de rette grenseoppganger.

       Barnevernet utøver kanskje den mest lukkede beslutningsprosess vi har i samfunnet vårt. Sånn må det også være, av hensyn til dem som er involvert. Men det betyr at vi må stille klare krav om en mer generell åpenhet for å få et bedre grunnlag for kvalifisert offentlig debatt. Stortingsmeldingen tilfredsstiller ikke dette kravet. På flere felt viker den unna vanskelige avveininger og problemstillinger.

       Meldingen gjennomgår den innsatsen som nå finner sted for å bedre kvaliteten på barnevernets arbeid, og det er viktig. Men vi kan ikke stoppe der, og derfor blir det å evaluere selve loven og hvordan den fungerer, så viktig. Dette er i for liten grad berørt i meldingen. I redegjørelsen om rettssikkerhet er gjennomgangen for overfladisk. Den varslede evaluering av barneloven bør rette opp dette.

       Bakgrunnen for kravet om evaluering av barnevernloven var bl.a en rapport fra Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i forbindelse med Adele Johansen-saken. Nå har vi også fått en dom i denne saken. Den sentrale kritikk i dommen gjelder bl.a samværsrett etter at omsorgsvedtak er truffet. Denne problemstillingen er ikke viet særlig plass i verken stortingsmeldingen eller innstillingen. Det vises til at dommen gjelder den tidligere barnevernloven. Men den nye loven representerer neppe noen ny rettsorden eller praksis, selv om den har med en bestemmelse om samværsrett.

       Samvær med den biologiske familie er sentralt dersom man skal kunne oppnå et hovedmål i lovgivningen - å kunne tilbakeføre barn til sine biologiske foreldre. Det er positivt at den nye loven framhever samvær som en rettighet. Lovregelen gir imidlertid ingen veiledning med hensyn til hvor mye samvær det skal være, og hvilke kriterier som skal være retningsgivende for fastsettelse av samvær. Komiteflertallet ønsker at praktiseringen av samvær skal skje i samsvar med domsavsigelsen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

       Venstre har i denne debatt framlagt forslag om å vurdere en lovendring for bedre å sikre barns samværsrett med biologiske foreldre for å følge opp komiteflertallets intensjon. Det er så konkret som dette vi som lovgivere må våge å være dersom vi skal oppnå en tilfredsstillende politisk og folkevalgt avveining og kontroll med praktiseringen av loven.

       Stortingsmeldingen om erfaringene med barnevernloven inneholder mye statistikk, men unnlater å svare på en del helt sentrale spørsmål: Hvor mange av barna som har vært under omsorgsovertakelse, har siden blitt tilbakeført til sine biologiske foreldre? Samtidig er mer enn tusen barn omplassert i medhold av barnevernlovens bestemmelser om frivillig plassering. Forutsetningen er at slike plasseringer skal være kortvarige. Bestemmelsen kan i gitte situasjoner bli misbrukt av barnevernet og få samme resultat som ved sak om omsorgsovertakelse. Samtidig er det en viktig forskjell at rettssikkerheten til foreldre og barn i denne typen vedtak er langt svakere ivaretatt. Har departementet i det hele tatt kjennskap til hvor mange langvarige omplasseringer som foretas på grunnlag av frivillighet?

       Både meldingen og komiteinnstillingen understreker viktigheten av å legge til grunn det « mildeste inngrepsprinsipp ». Dette må være et riktig og grunnleggende prinsipp i alt sosialt arbeid. Samtidig kan dette være tilslørende fordi det kan tildekke den myndighetsutøvelse som faktisk finner sted.

       I barnevernsarbeid framheves barnets beste som det ledende prinsipp. Dette er selvsagt riktig. De stadige henvisningene til prinsippet kan likevel føre til at vi overser et grunnleggende spørsmål: Hva er til syvende og sist barnets beste? Problemstillingen i mange barnevernssaker vil like ofte være: Hva er minst skadelig for barnet? Da kan « barnets beste » bli et lite presist vurderingskriterium.

       Samtidig framheves i meldingen det biologiske prinsipp som førende for loven. Hvis en leser lovteksten, finner en imidlertid ikke dette prinsippet nevnt noe sted. Bakgrunnen er vel delvis at loven åpner for inngrep nettopp i de biologiske prinsipper. Bånd mellom foreldre og barn kan brytes. Men kanskje hadde det allikevel vært naturlig å formulere i selve loven et mål om at foreldre og barn helst skal kunne leve sammen.

       Utfordringen for oss som lovgivere er hele tiden å søke mot å finne den rette balansegang mellom barnets rett til beskyttelse, i ekstreme situasjoner også mot mor og far, og samtidig stå vakt om familiens rett til beskyttelse mot urettmessig inngrep fra det offentliges side.

       Med dette tar jeg opp forslag nr. 6, fra Venstre, som er omdelt på representantenes plasser.

       Siden barnevernloven ble vedtatt for vel fire år siden er dette den første mulighet til en bred gjennomgang som Stortinget har hatt. Denne gjennomgangen viser altså en meget bred tilslutning til dagens lov og praktiseringen av den, selv om det er enkelte påpekinger og forslag til oppfølging.

       Det er, slik komiteen også påpeker, tre viktige prinsipper som er nedfelt i barnevernloven: det biologiske prinsippet, det mildeste inngrepsprinsipp og barnets beste.

       Vi skal være opptatt av både detaljene og de overordnede prinsippene. Ikke sjelden møter vi forventninger om å gi raske og utfyllende svar på alle tenkelige spørsmål tilknyttet barnevernet. Men spørsmålsstillinger tilknyttet barnevernet er som nevnt ofte kompliserte. For å unngå å trekke forhastede slutninger må vi av og til vente på nye forskningsresultater, innhente utfyllende informasjon på annen måte og gjennomdrøfte de aktuelle spørsmålene. I dag har vi muligheten til å drøfte både barnevernstjenestens nåværende praksis og visjoner om barnevernet i framtiden.

       I sin praktiske virksomhet skal barnevernstjenesten innenfor lovverkets rammer vurdere hva som er tilfredsstillende omsorg for barna fra foreldrenes side, og hva som er akseptabel atferd fra barns og unges side. Barnevernloven gir adgang til å foreta til dels svært omfattende inngrep i barns og familiers liv, om nødvendig uten deres samtykke. For at denne myndighetsutøvelsen skal være legitim og rimelig, kreves et system som sikrer barns og foreldres rettssikkerhet. På barnevernsområdet er spørsmålet om rettssikkerhet komplisert fordi det er flere interesser å ivareta. Det kan få dramatiske følger for et barn dersom barnevernstjenesten ikke griper inn eller griper inn for sent, og det kan få like dramatiske følger hvis barnevernstjenesten griper inn for tidlig eller griper inn på gale premisser. Barnevernloven må på den andre siden derfor sikre en balanse mellom barnets rett til beskyttelse mot urettmessige inngrep fra det offentlige.

       Saksbehandlingsreglene er av vesentlig betydning for rettssikkerheten. Det var bakgrunnen for en av de viktigste reformene i den nye barnevernloven, nemlig opprettelsen av fylkesnemndene. Dette er statlige, uavhengige organer hvor avgjørelsene tas etter de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolene. I den enkelte sak består fylkesnemnda av en jurist, som er leder, og to sakkyndige og to alminnelige medlemmer. Blant annet for å få en uavhengig vurdering av om det gjeldende lovverket ivaretar rettssikkerheten i tilstrekkelig grad, blir den nye barnevernloven, og fylkesnemndene, nå evaluert.

       Etter at stortingsmeldingen ble overlevert Stortinget, er det avsagt dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en norsk barnevernssak, slik flere har vært inne på i debatten. Det er en tankevekker for barnevernet. Selv om det ble konkludert med at norske myndigheter ikke hadde overtrådt Menneskerettighetskonvensjonen når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen og opprettholdelsen av denne, kom domstolen til at barnevernet hadde brutt menneskerettighetene når det gjaldt fratakelse av foreldreansvar og nektelse av samvær. Dette er selvsagt alvorlig for Norge og barnevernet.

       Etter departementets vurdering nødvendiggjør dommen ikke endringer i gjeldende barnevernlov. Som kjent er barnevernloven endret siden saken ble behandlet av norske myndigheter. Loven gir fortsatt adgang til fratakelse av foreldreansvar, samtykke til adopsjon og nektelse av samvær. Menneskerettighetsdomstolen har akseptert at slike tiltak kan være nødvendige, og norsk lovgivning er derfor ikke konvensjonsstridig på dette området. For å sikre at praksis i framtiden skjer i samsvar med dommen, vil jeg sørge for at barnevernsmyndighetene blir gjort kjent med dommen og konsekvensene av den. Jeg har også tatt initiativ til å kartlegge fylkesnemndenes praksis når det gjelder å gi samtykke til adopsjon som barnevernstiltak.

       Et godt lovverk er en nødvendig forutsetning, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for å sikre et godt barnevern. Barnevernets skjønnsmessige vurderinger, beslutninger og tiltak må bygge på velfundert forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Denne kunnskapen må dessuten formidles til de ansatte i barnevernstjenesten gjennom ulike tiltak for å styrke kompetansen. Det har blitt og må også i framtiden bli satset på helhetlige tiltak for å styrke kompetansen i barnevernet, slik også komiteen understreker. Teoretisk kunnskap må forenes med praktiske ferdigheter og etisk refleksjon. Det er gledelig at etiske spørsmål nå diskuteres i høy grad blant ansatte i det kommunale og fylkeskommunale barnevernet.

       Utover et godt lovverk og et høyt kompetansenivå må barnevernet være organisert på en måte som stimulerer til samarbeid mellom ulike etater og ulike yrkesgrupper og mellom kommunale og fylkeskommunale tjenester. Jeg er glad for at så mange i debatten i dag har understreket nettopp behovet for tverretatlig samarbeid.

       Samarbeid er ikke bare et spørsmål om formell organisering, men også om holdninger. Som det gjøres rede for i stortingsmeldingen, har det skjedd mye positivt når det gjelder samarbeid mellom barnevernet og andre etater i løpet av de siste årene. Etter min mening er det ikke bare rom for forbedringer her, de er helt nødvendige om vi skal få et helhetlig tilbud.

       Dette gjelder særlig koordinering av fylkeskommunale tjenester. Vi står også overfor særlige utfordringer når det gjelder å utvikle gode tiltak for ungdom med alvorlige atferdsvansker.

       Et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Barnevernet skal, når det er behov for det, i utgangspunktet prøve å bedre situasjonen med hjelpetiltak i hjemmet. Antallet barn under offentlig omsorg har de siste årene vært stabilt og ligget på ca 5.000, samtidig som hjelpetiltak i hjemmet har økt meget sterkt. I 1995 var det til sammen 21.000 barn som fikk hjelp i hjemmet. Dette er en utvikling som er i tråd med intensjonene i barnevernloven.

       Selv om det etter mitt skjønn isolert sett ikke er et mål å få ned antallet omsorgsovertakelser, er det gledelig at dagens barnevernstjeneste i langt større grad enn tidligere arbeider med barnets familie som en partner og ikke som en motspiller. Det er en bred oppslutning om at vi har et godt barnevern, men vi vet også at det kan gjøres bedre på flere felt.

       En viktig forutsetning for dette er at barnevernets inngrep og tiltak er i samsvar med befolkningens normer. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten aktivt informerer og har en dialog med foreldre og barn som er brukere av tjenesten. Barnevernstjenesten må også ha en dialog med sine samarbeidspartnere, og sist, men ikke minst, må det fortsatt arbeides med større åpenhet overfor folk flest. Bare da kan vi få et barnevern som har legitimitet.

       La meg helt til slutt også nevne at fosterforeldre og den kompetansen de hjelper oss med i barnevernet, er veldig viktig. Og som det er påpekt: 80 % av barn under omsorg er plassert hos fosterforeldre. Vi har nå besluttet at vi skal bevilge penger, slik fosterforeldreforeningen har bedt om, for å få en skikkelig opplæringsplan - dette i samarbeid med fylkeskommunene, for vi forutsetter selvsagt at fylkeskommunene skal være med og bidra her. Så det er et arbeid som er på gang. Jeg vil også understreke at vi foretar en bred satsing når det gjelder kompetanseheving, og at vi i forbindelse med utviklingsprogrammet har etablert tre kompetansesentre rundt omkring i landet nettopp for å sikre kompetanseheving i barnevernet.

       Institusjonane vil på ei rekkje område fungere utafor det etablerte samfunnsmønsteret. I tilfelle der det oppstår problem i høve til ein enkelt ungdom, har politi og hjelpeapparat elles ingen andre å halde seg til enn institusjonen som vedkomande bur på. Forholdet til føresette, til heimstadkommunen sitt barnevern og andre nøkkelinstansar som ligg utafor rekkjevidde, gjer det i praksis veldig vanskeleg å få til eit godt samarbeid. Den faggruppa som Barne- og familiedepartementet har sett ned, har også uttalt seg kritisk til ordninga.

       Eg har fylgjande spørsmål til statsråden: Er statsråden nøgd med noverande praksis, utan førehandsgodkjenning? Og har statsråden fått førespurnader som peikar på dei svake sidene vi ser ved nogjeldande ordning? Og for det tredje: Korleis stiller statsråden seg til forslag nr. 2, som er tatt inn i innstillinga, når det gjeld førehandsgodkjenning med tanke på revidering av barnevernlova?

Statsråd Grete Berget : Flere ganger har jeg blitt bedt om å vurdere om en ikke skal ha forhåndsgodkjenning når det gjelder private institusjoner. Jeg har svart nei, og jeg er også i dag av den oppfatning at jeg ikke vil ha det. Jeg ønsker et mangfold. Og jeg ønsker ikke en ny situasjon à la Tyrili, for jeg husker godt de enorme debattene den gangen mellom profesjonene i fagmiljøet som holdt på å utelukke at vi i det hele tatt fikk en institusjon som Tyrili.

       Derfor ønsker jeg å ha et mangfold. Jeg ønsker å kunne imøtekomme de ulike barn og unge som vi må ha et tilbud til, for jeg innser at barn og unge ikke nødvendigvis skal ha det samme tilbudet. Det er forskjellige grupper barn og unge som trenger forskjellige tilbud ut fra hva de har av opplevelser bak seg og hvilke behov de har. Men det som er viktig, er jo at vi har styrket tilsynet og sier at fylkesmennene skal ha åtte tilsynsbesøk i løpet av året i den type institusjoner. Vi har også fått henvendelser, bl.a fra Aust-Agder, når det gjelder ulike typer institusjoner og etablering av slike, og vi har da reagert med et omfattende arbeid i form av et brev om hva vi aksepterer og ikke aksepterer av institusjoner, og opplegg for den type institusjoner. Jeg tror det kan være ganske veiledende og retningsgivende for de organisasjonene som har et sånt tilbud.

Kjellaug Nakkim (H) : St.meld.nr.39 omhandler alt det Regjeringen synes er positivt innen barnevernet, også sett i lys av de forbedringer Stortinget foretok av loven, men de vanskelige sakene berøres i svært liten grad, som f.eks samværsretten, som Sponheim så riktig omtalte i sitt innlegg. Det som imidlertid får meg til å stusse litt, er at statsråden for så vidt gjentok det samme som Arbeiderpartiet - som en del av flertallet - sier i innstillingen:

       « Dersom barn og unge opplever barnevernet som en straffeinstitusjon, vil barnevernets legitimitet kunne svekkes overfor barne- og ungdomsgruppene. »

       Dette sier man altså i innledningen til kapitlet som omhandler § 4-24, som jo egentlig dreier seg om tvangstiltak overfor barn med store atferdsvansker.

       Samtidig sier man også i innstillingen at fagmyndighetene på fylkesplan mottar mange klager. Det gjelder private institusjoner som « benytter tilnærminger i arbeidet », som det står, « som ikke kan forsvares, verken faglig eller etisk ». Man sier « private », men jeg er overbevist om at det også finnes offentlige institusjoner hvor det samme skjer. Vi vet også at det ligger en rapport i departementet om de faglige forutsetninger for innholdet i tvangstiltak etter bestemmelsene i § 4-24 og 4-26. Rapporten omhandler disse tiltakene, hva som kan skje i forhold til institusjonene og hvilke retningslinjer man skal gi. Og mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil denne rapporten bli behandlet? Vil den komme før man er ferdig med å evaluere loven, og får man den eventuelt til Stortinget? Det er nemlig av stor interesse. Jeg ser dette på lik linje med tiltak for psykisk utviklingshemmede: Man trenger et vern, slik at barn ikke blir misbrukt i slike institusjoner.

Statsråd Grete Berget : Når det gjelder samvær og samværsrett, er det sagt veldig klart i § 4-19 at fylkesnemnda kan bestemme at andre enn foreldrene skal ha rett til samvær med barnet - i situasjoner der foreldrene ikke skal ha samvær. Poenget er da at det er fylkesnemnda som avgjør om det skal være samvær eller ikke.

       Når det gjelder hele dette problemfeltet, om barnevernloven også skal være en type straffelov, er jeg i utgangspunktet uenig i at den skal være det. Men jeg ønsker heller ikke at alternativet for barn som går utover samfunnets grenser, det vi har satt som grenser for akseptabel atferd, skal være barnefengsel. Vi vet at det finnes land - også i den vestlige verden - som har barnefengsler. Det ønsker ikke vi. Men når barn utøver vold og gjør ting som vi ikke aksepterer fra samfunnets side, er det snakk om barn som også trenger hjelp. Når barn går rundt med kniver eller våpen, er det barn som trenger hjelp. Og da har vi full mulighet til å bruke barnevernsloven og sikre at barnet får hjelp.

       Når det så gjelder de rapportene som er nevnt, er det klart at de, og den evalueringen som foretas, også forelegges Stortinget, sånn at Stortinget får mulighet til å uttale seg og til å følge med i det arbeid som gjøres for å sikre at barnevernet og barnevernloven fungerer etter hensikten.

Jorunn Hageler (SV) : Statsråd Berget har ved flere anledninger påpekt nødvendigheten av å styrke barnevernet. Behovet for en styrking er klart til stede og ikke vanskelig å dokumentere. Barnevernet er sårbart hvis det svekkes eller det begås feil der. Vi tåler ikke en svekket tillit til barnevernet, verken i opinionen eller fra brukernes side. Og det er barna som blir de skadelidende.

       Jeg forstår ikke at Regjeringa våger å stille seg i en slik situasjon ved å legge fram et budsjett hvor man svekker barnevernet med 25 mill. kr i 1997. Regjeringa overlater ansvaret for å styrke barnevernet til fylkene og kommunene. Er ikke statsråden bekymret for at barnevernet, og i neste omgang barna, kommer til å lide ved slike kutt i statens økonomiske ansvar for barnevernet? Hvordan begrunner statsråden kuttene? Har statsråden grunn til å tro at kommunene økonomisk er i stand til å fylle det tomrommet som de foreslåtte kuttene vil føre til? Etter min mening blir Regjeringas satsing på barnevernet - på lignende måte som satsing på barnehagene - bare tomme ord når realitetene er store kutt på statsbudsjettet for 1997. Hvordan kan statsråden forklare at barnevernet styrkes, når det faktisk svekkes økonomisk?

Statsråd Grete Berget : Jeg regner med at vi ikke tar hele budsjettdebatten i dag, at vi har et arbeid foran oss der. Men jeg synes det er ganske godt gjort av SV å hevde at det bare er økonomi som avgjør kompetansen i barnevernet. Som det har vært påpekt fra flere i dag, er det her snakk om en helhetlig tenkning, en helhetlig tenkning når det gjelder foreldreansvaret. Jeg vil minne om at vi i går bl.a presenterte et stort opplegg angående foreldreveiledning. De foreldrene som kanskje får størst utbytte av det opplegget, er kanskje også blant dem som trenger hjelpetiltak fra barnevernet. Sånn sett er det også en styrking av barnevernet.

       Vi har store utfordringer når det gjelder samarbeid innenfor barnevern, barne- og ungdomspsykiatri, PP-tjeneste. Hvis jeg skal si at jeg er misfornøyd med noe, er det at vi ikke har kommet lenger i det samarbeidet. Det tar tid og tålmodighet, og det er små bevegelser når det gjelder å få ned skottene slik at man kan samarbeide. Til våren har vi satt oss det store mål - hvis jeg skal omtale det på den måten - å få til en ekspertkonferanse for å prøve å få noe mer bevegelse. Vi hadde seks fylkeskommuner som hadde som mål å få til et bedre tverrfaglig samarbeid. Ved avslutningen av det prosjektet opplevde jeg å lese i en rapport at de ikke klarte å bli enige om hva de var uenige om! Det er situasjonen i barnevernet. Barn som trenger hjelp, skal ikke være kasteballer i systemet vårt, og den innsatsen som vi kan gjøre der for å få til det samarbeidet, må ha høyere prioritet.

       I Dok.nr.8:17 (1995-1996) sier Hagen og Alvheim:

« Barneverntjenestens hovedoppgave er å forebygge omsorgsovertakelser. »

       Det er en omskrivelse av barnevernets mandat som ikke kan stå uimotsagt. Riktignok er forebyggelse av omsorgsovertakelse et viktig prinsipp i barnevernsarbeidet, men barnevernets samfunnsmandat, slik det er nedfelt i formålsparagrafen, er:

« - å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,

- å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. »

       Det betyr at Stortinget som lovgiver har slått fast barns status som eget rettssubjekt, og at samfunnet har ansvar for at barnets interesser blir ivaretatt. Barnevernstjenesten er den etat som har fått dette oppdraget. Det betyr at barnevernsarbeiderne er satt til å vurdere forholdet mellom samfunnet, foreldrene og barna. Det medfører at de kan fremme forslag som ingen av oss liker, nemlig å ta barnet fra foreldrene. Slike forslag bryter med en av de mest grunnleggende verdier i hele vår kultur, nemlig at barn og foreldre hører sammen. Derfor « liker » jeg hjelpetiltak, og ser mer negativt på omsorgsovertakelse. Dette reflekteres i St.meld.nr.39 (1995-1996), som er fylt av tilfredshet over at barnevernet har nådd en rekke av sine mål, f.eks overholdelse av tidsfrister og flere hjelpetiltak. Vi må faktisk helt til side 32 i en melding på 35 sider før konfliktene barnevernet står overfor, blir omtalt!

       Jeg tror ikke, som statsråd Berget later til å tro, at det å sette bare de positive hjelpetiltakene i fokus, vil medføre større aksept for de negative oppgavene. Med andre ord, det hjelper ikke hva Grete Berget sier når folk stadig leser i VG og Dagbladet at barnevernet ubegrunnet tar barna fra Ola og Kari, en oppfatning som styrkes og får næring når Alvheims « ti bud for å unngå barnevernet » og Fremskrittspartiets Dok.nr.8:17 blir stående alene som politikernes holdninger. Jeg tror tvert imot det er nødvendig å sette det kontroversielle i fokus og det faktum at storsamfunnet har ansvar. Jeg tror at politikere og barnevernsarbeidere må bli flinkere og mer aktive til å formidle dette komplekse og følelsestunge landskapet. Det er en utfordring til oss som politikere og til departementet. Jeg sier ikke at vi skal gå inn og mene noe om den enkelte sak, men vi må opplyse allmennheten om lovgrunnlaget for at barnevernet kan fremme slike forslag.

       Hvis de synspunkter Fremskrittspartiet står for, skal få råde banen, blir jeg bekymret både for hvilke konsekvenser det vil få for barnevernets troverdighet, for hvordan dette virker inn på barnevernsarbeiderne og sist, og kanskje viktigst, for barnas stilling. Det er ikke utenkelig at barnevernsarbeidere blir redde for å gripe inn hvis både politikere og media framstiller omsorgsovertakelser som noe rettsstridig. Selv om det for folk flest kan oppleves som nærmest utenkelig at noen ikke makter å ta vare på sine barn, er det likevel virkeligheten for noen familier. Det er nok lettere for oss voksne å identifisere oss med foreldrene enn med barna. Noe av det såreste vi kan bli utsatt for, er at vi ikke makter foreldreoppgaven.

       Når barnevernsarbeidere framstilles som noen uhyrer som tar barna fra folk for sin fornøyelses skyld, rammer det først og fremst barna og deres familier. De blir redde for å ta kontakt, redde for å ta imot hjelp. Resultatet kan bli en ødelagt barndom, med alt det kan føre med seg av vansker i ungdom og voksen alder.

       Det er stor gjennomtrekk av personale i det kommunale barnevernet. Undersøkelser ved Senter for atferdsforskning i Stavanger viser at én av fem ansatte har under ett års samlet erfaring i barnearbeid. Det er med andre ord svært få som holder ut over tid. Barnevernsarbeidere oppgir at det mest problematiske er:

       Det kan altså se ut som om det kommunale barnevernet er et område folk ønsker å søke seg vekk fra, og at det er svært uheldig, er det ingen grunn til å tvile på. For å snu denne utviklingen trengs det et bredt spekter av tiltak. Det viktigste er å gi barnevernet legitimitet og støtte i de vanskelige avgjørelsene. Like viktig er kontinuerlig styrking av de ansattes kompetanse. Senterpartiet har fremmet forslag om godkjenning av alle barnevernsinstitusjoner, private som offentlige. Det har virkelig vist seg å være nødvendig. Både gjennom media og gjennom fylkesmannen er det avdekket private institusjoner som bruker metoder som ikke kan forsvares. (Presidenten klubber).

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Taletiden er omme.

       Karin Lian (A) : Det har skjedd en merkbar endring i barnevernet etter at den nye loven trådte i kraft 1. januar 1993. Flere får hjelp, og - la oss ikke glemme - de mest brukte hjelpetiltakene er besøks- og avlastningshjem, støttekontakt og barnehage. Færre foreldre mister omsorgen, noe som vi, tross dype konflikter i mange tilfeller, mener er riktig. Den nye loven har som siktemål å bedre rettssikkerheten for barn og foreldre, og den legger til grunn prinsippet om barns beste.

       En av de viktigste forutsetningene for at man skal kunne lykkes, er kravet til tverretatlig samarbeid, hvor f.eks kultur- og fritidssektoren, sosial- og helsesektoren, skoleetaten, politiet og konfliktrådet i samarbeid med barnevernstjenesten inngår i et forpliktende samarbeid. De fleste kommunene har laget eller er i ferd med å gjennomføre sine forebyggingsplaner. Og det er her - i denne livsfasen - enkelte barn og foreldre og kommunepolitikere står i et avgjørende veikryss. Hvilken retning skal kommunepolitikerne velge for sine innbyggere? Det er på det forebyggende stadiet investeringene på området er avgjørende. Det er et faktum at det blir langt dyrere dersom det offentlige må reparere i ettertid.

       Staten iverksatte i 1995 foreldreveiledningstiltak i kommunene. Dette tilbudet går til alle som blir foreldre, noe som det i dag viser seg å være stor oppslutning om. En undersøkelse som Barne- og familiedepartementet står bak, viser at 70 % av mødrene og 30 % av fedrene ønsker foreldreveiledning. Fagfolk på helsestasjoner og i barnehager gir også uttrykk for at de har behov for å få mer kunnskap om hvordan de kan snakke med foreldrene om aktuelle spørsmål. Derfor har statsråd Grete Berget gitt ut informasjonsmateriell til både helsestasjoner, barnehager, fagfolk og foreldre for at starten på den verdifulle foreldrerollen skal bli best mulig. Denne veiledningen kan være med på å gi foreldre en større trygghet når utfordringene melder seg. Og de kommer: sorger og gleder, ikke bare i barnets første leveår, men gjennom hele oppveksten - ja gjennom hele livet. Det er derfor så enormt viktig at foreldrene er forberedt på det meste. Og det er godt å vite at det fins mennesker en kan snakke med. Da er det også vårt ansvar å ha et offentlig apparat som er forberedt, både for å forebygge og for å reparere. Dette har Regjeringen etter min mening tatt alvorlig.

       Det er viktig å understreke at når barn skal plasseres i barneverntiltak, skal foreldrene i størst mulig grad være med i utformingen av tiltaksplanen. Denne skal være tidsavgrenset, og det skal være mulig å evaluere om tiltaket virker etter hensikten, eller om man må sette inn andre tiltak. Barnevernet må ha en aktiv oppfølging av både barn og foreldre.

       Når barnevernet må foreta omsorgsovertakelse, definerer den nye loven barn som personer under myndighetsalder. Dette betyr ikke at det ikke kan settes inn tiltak overfor 18-åringer som tidligere har mottatt barneverntiltak. Kommuner og fylkeskommuner har fortsatt et ansvar for disse ungdommene. Når disse bor i f.eks fosterhjem eller institusjon, bør disse kunne fortsette med dette når de selv ønsker det.

       Den nye barnevernloven legger stor vekt på forebyggende tiltak. Etter Arbeiderpartiets mening vil barn som i en tidlig alder - av forskjellige årsaker - har behov for hjelp fra barnevernet, være tjent med at de fageksperter som er utdannet for å ta seg av slike spesielle problemer, gis mulighet til å oppdage slike tilfeller i f.eks barnehagen. Vi konstaterer at førskolelærerne har en bra pedagogisk utdannelse på sitt felt og er « proffe » på sitt område, men vi savner en erkjennelse fra denne yrkesgruppen av at også andre yrkesgrupper med spesialutdanning om barn, slik barnevernspedagoger og sosionomer har, kan bli ansatt i lederstillinger i barnehagene. Virkeligheten i barnehagene er i dag dessverre slik at de er rammet av en profesjonskamp som førskolelærerne har vunnet.

Arild Hiim (H) : Vi behandler et av de aller mest følsomme områdene i forholdet mellom stat og individ. I det vesentlige er det bred enighet om ansvarsområde, prinsipper og begrensninger.

       Men forskjellen i synet på individ og stat kommer også fram, som bl.a i synet på tvang, slik det fremgår av komiteinnstillingen, sidene 9 og 10. Og jeg har i denne sammenheng innledningsvis bare lyst til å uttrykke min overraskelse over at Senterpartiet søker til Arbeiderpartiet og SV i sin vurdering av hvilke konsekvenser som bør trekkes av Strasbourg-dommen og at de ikke finner grunn til å be om den lovendring som mindretallet antyder, når det gjelder fylkesnemndenes praksis og muligheter.

       Dessuten, hvis jeg til ettertanke skulle formulere min innfallsvinkel til dette vanskelige saksområde, måtte det være at det fremdeles er rom for mer hjerte og mindre stat, og at man bare kan søke til sak etter sak for finne at rettssikkerheten og hjertet ofte har vært på samme side i disse sakene.

       Ellers har debatten avslørt at også en del sosialistisk gammelt tankegods, som at samfunnet skulle ha den beste evne til å forme individene til gode borgere, har blitt til vrakgods, senest i statsrådens innlegg, hvor hun nettopp understreket behovet for mangfold, fordi vi som individer er så forskjellige, og at det ikke finnes noen entydig resept for alle, og at vi i hvert fall må ha et bredt spillerom. Det synes jeg er bra.

       Men det er altså enkelte områder hvor jeg synes flertallet fremdeles går i vranglås. Det gjelder - og dessverre med sørgelig resultat - på et for meg i hvert fall meget viktig område. Min lærdom fra mange år i politiet og fra arbeidet med unge i farlig grenseland bekrefter det statsråden sa om behovet for mangfold. Da undres jeg over at straks man er kommet dit hen, tar man altså for en viktig ungdomsgruppe, 14-åringene, vekk nettopp noe av det som kunne være med på å gjøre spekteret bredt, og gjøre det mulig å treffe med den riktige reaksjonen og tilpasset den enkeltes situasjon.

       Flertallet rekker ikke med sin forståelse lenger enn til å fraskrive seg den muligheten som ligger i å la 14-åringene stå til rette for sine handlinger når det er riktig, rett og slett for å ta ansvar for det som er gjort. Det synes jeg er en god leveregel. For meg blir det en forunderlig motsetning når komiteens leder sier at det å senke den kriminelle lavalder til 14 år er det samme som at man så å si fratar barnevernet muligheten til å gjøre sin jobb. Det er jo langt fra det - tvert om, det kunne kanskje gjøre barnevernets oppgave enklere ved at man, som bl.a påpekt av representanten Fossum, ikke ønsket å bruke tvang primært og ikke skulle ha barnevernets tiltak som straff, men man hadde fått en mye enklere adgang til å benytte straff, hvis det i sjeldne tilfeller skulle være aktuelt.

       Jeg vil reservere meg mot at denne debatten gjøres til en debatt om for eller imot fengsel. Det har ikke noe med det å gjøre. Det er for eller imot å ta ansvar for egne handlinger - det er det debatten dreier seg om. Og det skal man altså ikke tillate 14-åringene, noe vi har sett resultatet av her i Oslo.

       Jeg må også si at jeg er skuffet over at man overlater til departementet å vurdere om det er behov for en lovendring dersom fylkesnemnda i Oslo skulle ha rett i at dette med tvangstiltak ikke er hjemlet i forutsetningen for barnevernloven som hastesak. Jeg synes at man i kjølvannet av dette burde ha den ærlighet å erkjenne at her har man et kjempeproblem som man ved å holde lavalderen på 15 år, har økt. Ved ikke å forutsette en lovendring dersom fylkesnemndas oppfatning skulle være riktig, skaper man etter mitt syn store problemer for dem som skal forholde seg til dem som er kriminelle innen den sektoren, men først og fremst for dem som er kriminelle - for de unge som trenger tiltak for at de skal komme inn i en annen løpebane og få en annen fremtid. Jeg håper at man kan sette også denne kjepphesten i skapet, se rasjonelt på problemet og gjøre statsrådens ord om mangfold til sannhet.

Jon Olav Alstad (A) : Av og til blir jeg litt forskrekket over Stortinget og den debatten som er i Stortinget, ikke minst knyttet til den kriminelle lavalder og barnevernet. Jeg får av og til inntrykk av at vi befinner oss noen tiår tilbake, og ikke i 1990-årene.

       Diskusjonen om barnevernets tillit og den utilstrekkeligheten som finnes, bør føres på bakgrunn av prinsippet om hva som er best for barna. Og da er det hele tiden viktig at vi har et lovverk og en form for organisering av dette som ivaretar nettopp det.

       Vi som sitter i denne salen, gir lovene, og på mange måter blir de barnevernsansatte vår forlengede arm ut i samfunnet. Det er ingen enkel jobb i et høyst kupert terreng der de ofte blir kritisert, og da helst av voksne, som ut fra de voksnes behov og ønsker har klare oppfatninger om enkeltsaker - til og med enkeltsaker der fakta ikke alltid ligger på bordet. Det er da grunn til å spørre: Hva er årsaken til denne skepsisen? Det er ikke noe enkelt svar å gi på et slikt spørsmål, men mye av årsaken ligger nok i at vi som er foreldre og voksenpersoner har sterke følelser og sterke motforestillinger mot det innsyn og de inngrep i familielivet som barnevernet er pålagt.

       Det å strekke til som foreldre er en av de viktigste, men også en av de vanskeligste oppgavene mennesker står overfor, og det er derfor kanskje ikke så rart at vi ikke liker tanken på å bli målt og veid.

       Som en kuriositet: Vi har innført et lovverk som gjør at dersom man skal kjøre en moped på inntil 50 kubikk og fattige 2,5 hestekrefter, må man ha opplæring på det området.

       Det vi kan slå fast, er at barnevernets oppgave er å ivareta barns interesser. De voksnes behov må da stille i andre rekke.

       Barns rettsstilling har helt fram til nyere tid vært svak. De tilhørte helt klart den private sfæren og har på mange måter blitt sett på som et vedheng til familien. Alvheims replikk til representanten Fossum i dag tydet jo på at uansett hvordan situasjonen var, var Fremskrittspartiets oppfatning at familien uansett var det beste. Da er jeg glad for at en enstemmig komite har slått fast at det dessverre ikke er sånn her i verden at alle foreldre har evnen til å gi sine barn en trygg og god oppvekst. Derfor har barnevernet også det mandatet det har.

       Alvheims ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys, er rettet mot å beskytte familien - ikke mot å beskytte det svakeste leddet i familien, nemlig barna.

       Gjennom meldingen om barnevernet ser vi hvordan det nye lovverket fungerer i forhold til det å ivareta barnas rett til en trygg og god oppvekst, selv om foreldrene av en eller annen årsak ikke på alle områder klarer jobben som foreldre til det beste for barna.

       Jeg er derfor glad for at stortingsflertallet avviser Alvheims berømte ti bud om barnevernet som helt uaktuell politikk for Stortinget, og at flertallet ser på loven som et godt arbeidsredskap for de barnevernsansatte.

       Stortingsflertallet kan ikke tolkes annerledes enn at vi har full tillit til de ansatte i barnevernet, og vi mener at de gjør så godt de kan i det minefeltet de jobber i.

Jorunn Ringstad (Sp) : I innlegget mitt vil eg kommentere nokre av dei framlegga som er sette fram i Dok.nr.8:17.

       Men først vil eg peike på at det er stor allmenn semje om grunnprinsippa i den nye barnevernlova, som er ei erkjenning av barn som sjølvstendige rettssubjekt. Eit grunnprinsipp er òg at tiltak som blir sette i verk, skal vere til barna sitt beste. Det er òg stor semje om at den nye barnevernlova har betra både barna og foreldra sin rettstryggleik.

       Fakta om barnevernet viser òg at den langt største delen av barnevernstenestene er førebyggjande og frivillige hjelpetiltak. Sjølv om talet på hjelpetiltak har stege kraftig dei seinare åra, viser talet på omsorgsovertakingar ein svak nedgang etter ein topp i 1992. Kriteria for inngrep i § 4-12 er nettopp formulerte slik at omsorgsovertaking berre skal skje i alvorlege situasjonar, og berre når det ikkje kan skapast tilfredsstillande tilhøve for barnet ved hjelpetiltak.

       Det er sikkert mogleg for representantane Hagen og Alvheim å vise til eksempel på omsorgsovertaking før det etter deira meining var nødvendig, og det er òg diverre mogleg å finne eksempel på menneskeleg svikt i barnevernet. Men det er vanskeleg å kunne dokumentere dei tilfella der barnevernet burde ha gripe inn, men ikkje kunne gjere det, m.a. på grunn av at kriteria i § 4-12 i lova, som gjeld grunnlaget for omsorgsovertaking, i samsvar med Innst.O.nr.80 (1991-1992) må tolkast på ein streng måte. Det er likevel nokså eintydige signal frå foster- og adoptivbarna sine organisasjonar. Det er ikkje eit generelt problem at barnevernet grip inn for tidleg eller med for kraftige verkemiddel. Kanskje burde barnevernet i ein del saker ha gripe inn tidlegare og spart barna for mykje sorg og fortviling.

       For at barnevernet skal kome inn på eit tidleg tidspunkt når det er grunn til å tru at barnet blir mishandla heime, eller at det skjer andre former for omsorgssvikt, er det viktig at det er opning for at det blir gjeve melding frå dei instansane som dagleg har kontakt med barnet. Framleggsstillarane sitt ynskje om ei lov som fører til færre omsorgsovertakingar i barnevernssaker, reknar etter mitt skjønn med eit samarbeid mellom ulike instansar som t.d. barnehage, skule, fritidsklubb og barnevernet.

       Dersom barnevernet får tidleg melding om uro i høve til den daglege omsorga for eit barn, vil det òg vere langt større sjansar for at barnevernet kan setje inn førebyggjande tiltak og andre hjelpetiltak som kan hindre at det seinare kan bli nødvendig med tvangstiltak og omsorgsovertaking.

       Det ligg òg føre eit framlegg om å leggje ned fylkesnemndene for sosiale saker utan ei grundig evaluering av korleis dei har fungert i barnevernssaker. Senterpartiet har fått opplysningar som så langt tyder på at fylkesnemndsordninga stort sett fungerer etter dei føresetnadene og forventningane som eit samrøystes storting vedtok i 1992, då avgjerdsretten i barnevernssaker vart lagd til fylkesnemndene.

       I Dok.nr.8:17 blir det lagt fram ei rekkje endringsframlegg som vil endre barnevernlova og lova si innretning, samtidig som departementet har lagt fram ei stortingsmelding om dei førebels erfaringane med barnevernlova av 17. juli 1992. Eg finn det mest naturleg på dette tidspunktet at partia i dag kommenterer lova og er med på å leggje premissar for den grundige evalueringa av barnevernlova som Regjeringa alt er i gang med.

       I Senterpartiet vil vi vente med å gje nærare synspunkt på den overordna målsetjinga i den nye barnevernlova og også spørsmålet om fylkesnemnder og andre spørsmål til Regjeringa legg fram evalueringa av heile lova.

       Utgangspunktet for Dok.nr.8:17 er, slik det står i dokumentet, « tiltak for å gjenopprette tilliten » til barnevernet.

       Den generelle tilliten til barnevernet har betra seg dei seinare åra. Etter at den nye barnevernlova trådte i kraft, viser undersøkingar at tilliten til barnevernet samtidig har auka. Etter mi meining må vi nå gje oss tid til ei grundig og kritisk evaluering av lova og praktiseringa av den. Og så får dette evalueringsarbeidet vise om endringar av lova er nødvendig.

Roy N Wetterstad (Uav) : Grunnlaget for at det norske barnevernet skal fungere godt, ble mye bedre etter at vi fikk ny barnevernlov i 1992. Jeg vil berømme Stortinget for det grundige arbeidet som da førte til betydelige forbedringer. Allikevel er dessverre ikke alt såre vel for barnevernet, og jeg hadde håpet at denne debatten hadde gitt en bred erkjennelse at dette, og at vi hadde sluppet lite konstruktive bortforklaringer.

       La oss se i øynene at det fremdeles er langt frem før vi kan si at vi i Norge har et barnevern vi kan være stolte av. Norge har til og med fått en dom mot seg ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd på menneskerettighetene på dette området, og det tjener vår nasjon til liten ære. Dette kunne også ha skjedd i dag, fordi det avhenger av praksis ved omsorgsovertakelser, noe flere også har påpekt.

       I 1992 var flertallet i Stortinget klare med hensyn til at de kriterier som er formulert i lovens § 4-12 om grunnlaget for omsorgsovertakelse, måtte tolkes på en streng måte. Mye kan tyde på at dette ikke har blitt fulgt opp i den grad man måtte kunne forvente. Jeg vil derfor uttrykke håp om at man vil sette terskelen for omsorgsovertakelse høyere, kriteriene for omsorgsovertakelse bør strammes inn.

       Personlig gikk jeg inn i arbeidet med denne saken uten en masse forutinntatte oppfatninger. Jeg har forsøkt å lytte like åpent til barnevernets varmeste forsvarere som til dets sterkeste kritikere. La meg også si at det heller ikke blir konstruktivt å sable ned barnevernet nærmest i ett og alt, slik forslagsstillerne bak Dok.nr.8:17 synes å ha en tendens til.

       Jeg har merket meg at det innenfor barnevernet synes å være en utbredt oppfatning at det er på utdanningssiden skoen trykker mest. Kravene herfra blir imidlertid etter min oppfatning konsentrert for mye om etter- og videreutdanning, mens det er på grunnutdanningen det aller største problemet ligger. Fremskrittspartiet har trukket veldig bastante konklusjoner når de har vurdert hva som er galt med utdanningstilbudene for sosionomer og barnevernspedagoger. Nærmest all skylden ser ut til å bli lagt på Kari Killéns omstridte lærebøker. Jeg kan på mange måter forstå deres sterke angrep på disse lærebøkene, men jeg kan ikke være med på at Stortinget skal forby dem. Jeg vil av prinsipp ikke forby noen bøker. Det eneste måtte være ligningsbøkene.

       Jeg har tatt meg tid til å lese en del av det som Killén har skrevet, samt de mange sterke reaksjonene mot henne som har kommet fra fagkompetent hold, både barnevernsfaglig, juridisk og fra andre som arbeider med problematikken. Professor Marianne Haslev Skånland fra Bergen har samlet en rekke kritiske uttalelser både fra inn- og utland. Det er absolutt grunn til å uroe seg over at den type teorier som Kari Killén står for, har fått så stor gjennomslagskraft i den norske barnevernsutdanningen, og vi kan ikke utelukke at dette er noe av forklaringen på at det ikke står så bra til med barnevernet.

       Vi uavhengige liberalister foreslår sammen med Høyre en fullstendig gjennomgang av grunnutdanningstilbudene for sosionomer og barnevernspedagoger. Asplan Analyse utredet i 1992 denne utdanningen og konkluderte da med at den ikke gav tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barnevernstjenesten skal utføre. Signalene fra denne utredningen bør man bygge videre på i det arbeidet vi nå foreslår igangsatt. Selve idégrunnlaget og de teoriene som utdanningen i dag bygger på, er noe et nytt utvalg bør få mulighet til å se kritisk på. Åtte av ti ansatte i den kommunale barnevernstjenesten er sosionomer og barnevernspedagoger. Den sterke dominansen av folk med denne bakgrunnen kan skape en uheldig ensidighet. Jeg støtter derfor anbefalingen fra Asplan Analyse om en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av andre faggrupper i barnevernstjenesten, som bl.a psykologer og jurister, for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessige kompetansen.

       Arbeiderpartiets sanne ansikt ble svært tydelig gjennom en uttalelse fra representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt i et tidligere replikkordskifte i dag, da hun sa at barnas vern er ofret for foreldrenes rettssikkerhet.

       Jeg vil til slutt få ta opp det forslag jeg er alene om. Så vidt jeg vet, er de forslag som jeg står sammen med Høyre om, tatt opp tidligere.

       Jorunn Hageler (SV) : Statsrådens svar på min replikk tidligere i debatten var det som vi på godt norsk kaller « god dag, mann - økseskaft »-svar. Jeg spurte hvordan det var mulig å si at Regjeringen ville styrke barnevernet når de vitterlig svekker barnevernet med flere titalls millioner i budsjettforslaget for neste år. Statsråden svarte ikke på det. Hun svarte på alle « skottene » innen barnevernet, og det skal vi være enige om. Her har statsråden, etatene og profesjonene en jobb å gjøre.

       Men det var pengene, da. Nå er det slik at penger ikke alltid er målestokk for kvalitet, men jeg tror at statsråden vil få vanskeligheter med å framstå med troverdighet om hun mener at kutt i budsjettene er medisin for et bedre barnevern. Vi må bruke de kronene vi har til barnevernet, best mulig, men i en tid der barnevernet selv påpeker mangel på ressurser, bør statsråden kunne framstå med noen argumenter for hvorfor de nå kutter. Det er både overraskende og bekymringsfullt at et så viktig område blir utsatt for kutt. Hvordan kan en økonomisk svekkelse være ensbetydende med en styrkelse av barnevernet? Det er uforståelig for meg. Statsråden kan vel ikke mene at det ikke er en sammenheng mellom de økonomiske rammene og kvaliteten på en tjeneste. Hvorfor hadde vi ellers øremerking til barnevernet?

       Når det gjelder forhåndsgodkjenning av barnevernsinstitusjoner, skyver statsråden ungene foran seg i mangfoldets navn. De som lider, er nettopp ungene, når tvilsom metodikk fører til at de f.eks plasseres alene på en holme eller settes til å pusse et kjellergulv med tannbørste. Er det et slikt mangfold statsråden finner spennende? Jeg gjør ikke det og ønsker en forhåndsgodkjenning som bygger på faglig og etisk trygt grunnlag. Det statsråden er talsperson for, er ansvarsvegring, ikke mangfold.

Grethe G Fossum (A) : Siden dette med domstolen i Strasbourg var så sterkt presisert ved møtets begynnelse i dag, har jeg lyst til å sitere fra domsslutningen der:

«1.	Domstolen finner enstemmig at vedtaket om overtakelse av omsorgen for klagerens datter og opprettholdelsen av det relevante omsorgsvedtaket ikke innebar overtredelse av konvensjonens artikkel 8.

2.	Domstolen finner med åtte stemmer mot én at vedtaket av 3 mai 1990, så langt det fratok klageren hennes rett til samvær og hennes foreldreansvar i forhold til sin datter, innebar et brudd på artikkel 8.»

       Jeg finner det nødvendig å sitere dette, slik at det ikke skal fremkomme senere i debatten at den norske stat er stevnet for domstolen i Haag for å ha tatt omsorgen fra en forelder.

       Det er lagt fram et forslag fra Lars Sponheim på vegne av Venstre hvor han ber Stortinget om å vurdere Regjeringens samværsregel i henhold til barnevernloven § 4-19. Jeg vil henstille til representanten å oversende dette forslaget til Regjeringen, slik at det kan bli vurdert samtidig med at man evaluerer barnevernloven.

       Som oppsummering har jeg lyst til å si følgende: Det er klart at når vi har en sterk barnevernlov og en sterk barneverngruppe og vi har en del problemer i samfunnet, er det visse motkrefter som ønsker å uttrykke sin misnøye over at man går inn i den private sfæren. Det skjer ikke bare i Norge, det skjer også i Europa. Jeg tror at dette backlash-fenomenet kommer sterkt i Norge i den tiden som kommer. Derfor er det viktig at politikerne står imot dette presset om å ta fram enkeltsaker og innser hvor vanskelig det er å gå inn og si at sånn og sånn burde man gjøre.

       Jeg har observert at flertallet i Stortinget har støttet barnevernet i det vanskelige arbeidet de utfører. Vi ser at det begås feil, men er opptatt av at man evaluerer og hever kompetansen på det arbeidet som gjøres. Og dermed tror jeg kanskje at vi skal overlate budsjettet til budsjettdebatten, og ikke ta den nå.

Statsråd Grete Berget : Jeg er helt enig med komiteens leder i at vi ikke skal ta budsjettdebatten nå. La meg likevel minne om forhistorien: På begynnelsen av 1990-tallet kom det fram at det ikke stod noe særlig bra til i barnevernet. Kommunene og fylkeskommunene hadde ikke gjort jobben sin i forhold til å ha et godt barnevern og å ha et tilbud til de barna som trengte hjelp. Så overtok staten det arbeidet i form av et treårig utviklingsprogram, der en gikk inn med øremerkede penger og tidoblet bevilgningene. Men vi var også veldig klar på at når det treårige utviklingsprogrammet var ferdig, var det kommunene som skulle overta ansvaret igjen, fordi det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvar for det daglige barnevernsarbeidet. Kommunene fikk igjen ansvaret, og de fikk penger - nesten en halv milliard kroner. Før hadde de klart seg med vel 40 mill. kr. Så det er situasjonen. Kommunene har stilt opp og gjort arbeidet og tatt ansvaret. Vi ser bl.a at veldig mange av de midlertidige stillingene som kommunene hadde under utviklingsprogrammet, nå er gjort permanente, og kommunene har stilt opp og betalt det det koster å ha penger. I en overgangsfase, der vi overførte ansvaret til kommunene igjen, sa vi at det var nødvendig å ha en pott penger på ca 30 mill. kr for å stille opp overfor kommunene og fylkeskommunene hvis vi så at det var noen som hadde problemer i den fasen. Men vi sa også veldig klart fra om at det var nødvendig med nedtrapping av den potten på ca 30 mill. kr. I fjor tok vi ca 10 mill. kr av den. Vi foreslår også nå en nedtrapping på omtrent den størrelsen. Det er en del av strategien og det vi har sagt i våre budsjettproposisjoner tidligere.

       I forhold til mangfold og private institusjoner vil jeg bare vise til det innlegget jeg hadde tidligere. Jeg får en sånn « vær forsiktig, vær forsiktig »-følelse når jeg hører noen begynne å snakke om tvilsom metodikk, for det ligger nettopp en vurdering av hva som er akseptabel og hva som ikke er akseptabel metodikk i det vi vet er et behov for mangfold, for utradisjonelle løsninger og utradisjonell tenkning når det gjelder et tilbud til dem som har store atferdsproblemer. Det er der vi mangler tilbud og behandlingsformer - det er der vi må øke innsatsen for å få bedre behandlingsformer.

Roy N Wetterstad (Uav) : Senterpartiet sa tidligere i debatten at de hadde valgt å støtte Arbeiderpartiets merknad om Strasbourg-dommen fordi den ivaretok det samme som merknaden fra meg, Høyre og Kristelig Folkeparti. Da burde det være et tankekors for Senterpartiet at hver gang Arbeiderpartiet ved komitelederen omtaler denne dommen fra denne talerstolen, forsøker de å bagatellisere den. Det som er viktig ved dommen, er at den legger til grunn at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske foreldre og deres barn.

       Det står, hvis jeg skal få sitere litt fra den:

       « ... På denne bakgrunn mener domstolen at avgjørelsen, i den grad den fratok klageren samvær og foreldrerettigheter til hennes datter, ikke var tilstrekkelig berettiget når det gjelder Artikkel 8 § 2, ettersom det ikke var vist at tiltaket samsvarte med noe behov som burde ta forrang for å ivareta barnets beste interesser ...

       ... Derfor kommer domstolen til den konklusjon at de nasjonale myndigheter overskred sin skjønnsmargin, og dermed krenket klagerens rettigheter under Artikkel 8 i konvensjonen. »

       Så viste jeg i mitt foregående innlegg til en ganske skrekkelig påstand fra representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt, hvor hun sa at barnas vern er ofret for foreldrenes rettssikkerhet. Dette avslører egentlig en type holdning som bidrar til å forklare hvorfor vi ikke er kommet lenger enn vi har. Vi arbeider alle for barnets beste - la det være helt klart. Men det finnes ulike oppfatninger av hva som er best for barnet. Det å kutte familiebånd er antakelig noe av den største skade et barn kan påføres. Det er det også svært mange fagfolk som mener.

       Jeg har i arbeidet med denne saken lest forskningsmateriale som klart konkluderer med at barn som er fratatt sine foreldre og som er blitt satt bort, har dårligere prognoser. Det skal oftest en helt ekstrem hjemmesituasjon til dersom omsorgsovertakelse skal gi bedre prognoser for barnet, både på kort og på lang sikt.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg skal være ganske kort.

       Jeg vil gjerne støtte opp under innleggene som Roy N Wetterstad og også Lars Sponheim hadde, som går på dette med brudd på samvær med foreldre når foreldrene er fratatt omsorgen.

       Det er viktig at man får opprettholdt en viss samværsrett og har kontakt med den biologiske familie. For det blir veldig ofte brukt mot foreldrene senere når de søker om å få omsorgsretten tilbake, at de ikke har opprettholdt kontakten med sine barn. Det er altfor lite vurdert og altfor lite berørt i St.meld.nr.39. Det er heller ikke - etter det jeg har forstått når vi har hatt møter med fylkesnemndene - det spørsmålet som de er mest opptatt av. Derfor vil jeg allerede nå signalisere at det forslaget Lars Sponheim har lagt inn, vil vi stemme for. Jeg håper det blir et flertall for det forslaget, slik at man ikke bare får et oversendelsesforslag, men en erklært viljeserklæring fra Stortinget om at dette er en viktig sak.