Sak nr. 2
Finansministeren redegjørelse for statsbudsjettet for 1997 i Stortingets møte 4. oktober 1996

       Bjørnar Olsen (A) (komiteens leder): Det går godt i norsk økonomi. Vi har vært inne i en oppgangskonjunktur de siste tre årene med sterk vekst i produksjon og sysselsetting. Oppgangen har hatt et solid fundament gjennom at etterspørselsveksten har vært basert på en tilsvarende produksjonsvekst. Økte investeringer i Fastlands-Norge, konsumvekst og økt vareeksport er viktige drivkrefter i oppgangen.

       Veksten i vareeksporten har skjedd i mange næringer, med særlig sterk vekst for fisk, verkstedprodukter og enkelte andre industriprodukter. Det er klare avvik mellom den konjunkturoppgangen vi nå er inne i, sammenlignet med tilsvarende vekstperioder på midten av 1970- og 1980-tallet.

       Veksten i Fastlands-Norge og i sysselsettingen er om lag like sterk nå som i de to foregående konjunkturoppgangene, men veksten har denne gangen en annen sammensetning. Mens veksten på 1970- og 1980-tallet i stor grad var drevet fram av et lånefinansiert privat forbruk, er veksten nå drevet fram av høy vekst i eksporten og i investeringer i fastlandsøkonomien.

       I tillegg dempes nå veksten av lav vekst i offentlig etterspørsel. Det er altså ikke slik som enkelte har påstått, at norsk økonomi er « oljefyrt ». Norsk økonomi er nå i en situasjon hvor de siste års politikk har gitt positive resultater på viktige områder. Vi har hatt en sterk vekst i sysselsettingen i løpet av de siste tre årene. Økningen har vært på hele 170.000 personer, og den registrerte ledigheten er ifølge de siste tallene nå nede på 80.000 personer, som er den laveste så langt på 1990-tallet.

       Prisstigningen er fortsatt lav og lavere enn hos våre viktigste handelspartnere, og vi har et lavt og stabilt rentenivå.

       Før 1997 forventes overskuddet på driftsbalansen å bli 70 milliarder kr. Dette betyr at statens finansielle stilling er bedret de siste årene etter betydelige underskudd i statsbudsjettet i perioden 1991-1994. Samlet overskudd i statsbudsjett og Statens petroleumsfond anslås for 1997 å bli 40,9 milliarder kr.

       Når jeg refererer dette, er det for å synliggjøre at gjennomføringen av solidaritetsalternativet over tid har bidratt til en utvikling i Norge som har gått i riktig retning. Fastlands-Norge styrker sin stilling, og vi har skapt grunnlag for å møte framtidige utfordringer som er enestående i europeisk sammenheng. Det er en del av innholdet i Det norske hus.

       Som ett av få land i verden klarer Norge nå å øke sysselsettingen, holde lav rente og lav inflasjon. Dette gir oss handlingsrom og muligheter for å møte framtidige utfordringer, og det er et resultat av en meget stram finanspolitikk.

       På tross av en stram finanspolitisk styring er det skapt rom for viktige reformer i velferdssystemet:

       Dette viser at vi allerede er i gang med moderniseringen av Det norske hus fram mot det neste tusenår.

       Grunnlaget for den oppgangskonjunkturen vi nå ser, ligger i en langsiktig økonomisk politikk. Et avgjørende bidrag til oppgangen ligger i det inntektspolitiske samarbeidet som har ført til en bedring av konkurranseevnen til norsk industri, noe som nå gir seg utslag i økt produksjon og sysselsetting i et konkurranseutsatt næringsliv.

       Arbeiderpartiets forslag til budsjett er utformet med tanke på å videreføre denne positive utviklingen og ta vare på de fortrinn som ligger i den konkurransekraft og den solide økonomien vi nå har. Men flere forhold i økonomien peker nå i retning av at oppgangen ledes over i en fase med tiltagende pris- og kostnadsvekst og påfølgende svekkelse av denne konkurranseevnen. Det er grunn til å se varsellampene som nå lyser. Med min bakgrunn som anleggsmekaniker er jeg vant til å reagere når disse lysene kommer på. Det betyr at et eller annet er galt, og at det kan være nødvendig å ta et overblikk og få kontroll med det som skjer, for å unngå varige skader i maskineriet. I dagens situasjon er det flere varsellamper som lyser, men så langt ser det ikke ut til at lampene blir tatt like alvorlig av alle.

       Innstillingen viser at de påplussinger som gjøres i budsjettet av sentrumspartiene, vil føre til en ukontrollert vekst i økonomien, og forslagene til inndekning vil ikke motvirke disse negative konsekvensene. Dermed risikerer vi at de positive virkningene vi har oppnådd hittil, kan bli ødelagt, og jeg tar dette som et tegn på at disse partiene har sluttet å prioritere bl.a sysselsettingen.

       Flere signaler tyder på at kapasitetsutnyttelsen er svært høy i mange sektorer. Lønnsoppgjøret i vår har gitt husholdningene økt kjøpekraft. Økende etterspørsel kombinert med mangel på kvalifisert arbeidskraft kan føre til at lønnsveksten tiltar, noe som igjen fører til svekket konkurranseevne for norsk konkurranseutsatt industri.

       Den sterke veksten i bl.a boligpriser og strømpriser er andre tegn på at vi nå går inn i en periode med stort press i økonomien. Det er i denne fasen at finanspolitikken blir satt på prøve. Det er nå det gjelder. Størrelsen på statens utgifter spiller en avgjørende rolle når det gjelder statens muligheter til å dempe etterspørselspresset i økonomien. Å holde igjen på utgiftene i den oppgangen vi nå er inne i, er en forutsetning for å dempe utslagene på pris- og kostnadsveksten og dermed skape grunnlag for en varig vekst i sysselsettingen.

       En finanspolitikk som bidrar til økt etterspørsel i dag, svekker mulighetene for å redusere ledigheten, spesielt på lang sikt. Det grunnlaget som er skapt for stabil og varig vekst gjennom solidaritetsalternativet, kan rives bort. Derfor er det i forslaget til statsbudsjett lagt inn at etterspørselen dempes med om lag 1 %

       Men norsk økonomi står overfor store utfordringer også når det gjelder hensynet til framtidige forpliktelser. Reduserte oljeinntekter og økende pensjonsforpliktelser utover i neste århundre vil øke presset på statens økonomi. Det er derfor viktig at det etableres et finansielt fundament for å møte denne utfordringen gjennom et høyt nivå på den offentlige sparingen. I så henseende er de 40, 9 milliarder kr som avsettes på petroleumsfondet i 1997, viktig å ha med seg framover.

       Dette overskuddet på budsjettet er blitt et hovedpoeng i debatten så langt. Etter Arbeiderpartiets mening er det å ta blikket vekk fra de viktige faresignalene framover. En økt utgiftsvekst og økt press i økonomien vil vise at vi ikke makter å styre i en økonomisk situasjon mange land misunner oss.

       Enhver svekkelse av budsjettet vil forsterke utfordringene og kan redusere den stabilitet vår økonomi nå har. Dette kan få store negative konsekvenser. I denne situasjonen burde det være unødvendig å mane til måtehold i Stortinget og oppfordre alle partier til å ta ansvar for å unngå slike negative konsekvenser.

       Finansinnstillingen viser at det er et klart flertall i finanskomiteen som mener at det ikke er behov for å stimulere økonomien gjennom økt etterspørsel. Likevel ser det nå ut til at det etableres et flertall for å svekke budsjettet med om lag 6 milliarder kr.

       Ved de tidligere års budsjettbehandlinger har det gjennom forhandlinger lykkes å skape flertall for et økonomisk opplegg som har gitt norsk økonomi tillit og styrke, og som har synliggjort at vi gjennom budsjettprosessene har hatt god økonomistyring her i landet. Det har gitt ansvarlige budsjettopplegg. Helheten er ivaretatt på tross av ulike politiske ståsteder. Slik er det ikke nå. Ved behandlingen av innstillingen kan det synes som om det kommende stortingsvalget og valgkampen i forkant av dette har satt sitt preg på resultatet.

       Et ansvarlig budsjettopplegg må innebære at de partier som skaper flertall for en svekkelse av neste års statsbudsjett, også må skape rom for økningene gjennom tilsvarende inndekning. Arbeiderpartiet har under arbeidet med finansinnstillingen ført samtaler med alle de øvrige partiene i Stortingene med sikte på å oppnå flertall i innstillingen for et helhetlig økonomisk opplegg. Vi har i denne forbindelse åpnet for å finne samlende løsninger hvor vi styrker innsatsen innenfor helsevesenet og eldreomsorgen ytterligere i forhold til Regjeringens opplegg, mot å finne tilsvarende inndekning. Men vi må konstatere at det ikke har vært vilje i de andre partiene til å medvirke til et slikt flertallsopplegg.

       Jeg konstaterer at det i hovedsak har etablert seg to alternativ ved denne budsjettbehandlingen: For det første et felles budsjettopplegg fra sentrumspartiene, som på mange felt vil få Sosialistisk Venstrepartis støtte, og for det andre Høyres alternative budsjett, som vil få tilsvarende støtte fra Fremskrittspartiet og Fridemokratene. Ingen av disse alternativene vil samle flertall i denne sal. Det er derfor viktig at alle partier viser evne og vilje til samarbeid.

       Arbeiderpartiet vil derfor ved framleggelsen av salderingsproposisjonen vurdere utfallet av den foreløpige budsjettbehandlingen i Stortinget både i forhold til prioriteringene i Regjeringens budsjettframlegg, i forhold til budsjettbalansen og i forhold til de langsiktige utfordringene i norsk økonomi. Og Arbeiderpartiet vil i fortsettelsen av budsjettarbeidet søke samarbeid med andre partier i Stortinget for å få et helhetlig budsjett. Utgangspunktet for samarbeidet vil være de prioriteringer vi i dag ser at flere av partiene i Stortinget foretar, der innsatsen konsentreres om helse og omsorg.

       Vi begynner nå arbeidet med ombyggingen og forsterkingen av Det norske hus for at det skal tåle de påkjenningene det vil bli utsatt for i det neste tusenår. Arbeiderpartiet ønsker å samarbeide med de politiske håndverkere som vil bidra i dette ombyggings- og forsterkningsarbeidet. Da må forutsetningen være at vi erkjenner at utfordringene og påkjenningene blir så store at det vil bli stilt særlig strenge kvalitetskrav til arbeidet. De økonomiske forutsetningene er til stede for å klare denne oppgaven. Men da må vi ikke skusle bort mulighetene gjennom behandlingen av budsjettet for 1997.

       Finanskomiteen sin nye leiar har erfaring som ordførar. Senterpartiet tar på alvor alle dei fortvila ordførarane, kommunestyre- og fylkestingsrepresentantane - ikkje minst frå Bjørnar Olsen sitt eige parti - som ber om avklaring når det gjeld kva midlar dei har til disposisjon for neste år. Både Thorbjørn Jagland og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har for kort tid tilbake gjentatte gonger sagt at dei står på Regjeringa sitt forslag til rammeoverføringar. Dette er likevel ikkje nedfelt i innstillinga i dag. Eg vil gje Bjørnar Olsen høve til å stadfesta at han har same syn.

       Mitt spørsmål er altså: Står Arbeiderpartiet fast ved Regjeringa sitt forslag til rammeoverføringar til kommunar og fylkeskommunar for 1997?

Bjørnar Olsen (A) : Svaret på spørsmålet er ja. Jeg kunne ha nøyd meg med det, men jeg føler med fristet til å kommentere en del av de tingene som representanten Meltveit Kleppa her er inne på.

       Det er ikke riktig at det i Regjeringens forslag ligger an til en reduksjon i inntektene til kommunesektoren. Jeg var i mitt innlegg inne på at det over de siste årene har vært en betydelig økning, og det er også lagt opp til en økning for 1997. Det er også slik at kommunene vil få beholde den økte skatteinngangen man har hatt i kommunesektoren i 1996, noe som vil gi dem økte muligheter.

       Jeg har fått en del henvendelser fra både senterpartiordførere og arbeiderpartiordførere om denne problemstillingen etter at innholdet i budsjettet ble kjent, og det gjøres ulike regnestykker i de ulike kommunene på hva som blir konsekvensene. Det som er gjennomgående, er at det i de fleste kommunene har vært regnet på konsekvensene for 1997 i forhold til 1996, og da kan de for enkelte av kommunene framstå som negative fordi man ikke har tatt inn over seg at det kommunale inntektssystemet har referanser tilbake til 1995 med konsekvenser for 1997. Det betyr at de kommunene som hadde høy skatteinngang i 1995, skal ha - og vil få - reduserte inntekter og overføringer fra staten i 1997. Dette har ikke alle tatt inn over seg når man har regnet ut forskjellen mellom budsjettet i 1996 og det som er framlagt for 1997.

Per-Kristian Foss (H) : Finanskomiteens nyvalgte leder, Bjørnar Olsen, sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet har ført samtaler med de øvrige partiene i Stortinget med sikte på å oppnå flertall i finansinnstillingen for et helhetlig økonomisk opplegg. Jeg har sjelden opplevd slik mangel på entusiasme for samtaler som i høst. Den beskrivelse som komiteens leder gav i sitt innlegg, stemmer iallfall ikke - den er altså ikke dekkende for de samtaler som har vært ført med Høyre. Så har jeg da ført enkelte samtaler også med andre partier for å høre om de har opplevd noe mer konkret - og det har de ikke gjort! I realiteten har det denne gang ikke i det hele tatt vært ført reelle samtaler med ønske om noe forlik. Det vi har hørt, har vært retoriske utfall på årsmøtet i Kjemisk fra Arbeiderpartiets daværende parlamentarisk leder, Jagland, med konstatering av en slags oppfordring til Stortinget om å samle seg om mer til helse og eldre - akkurat som om det var noen nyhet. Det hadde da Stortinget allerede gjort - uten Arbeiderpartiets medvirkning og støtte! Det bildet som Bjørnar Olsen nå gir i sitt innlegg, stemmer rett og slett ikke.

       Mitt inntrykk er at denne høst har Arbeiderpartiet bestemt seg for følgende: Det skulle ikke bli noe forlik, og det ville man utnytte i en offensiv retorikk overfor alle andre partier, som skulle stemples som uansvarlige. Tallene stemmer jo heller ikke. Jeg registrerte at svekkelsen av budsjettet, fra manus til fremføring, riktignok ble en milliard mindre, men fortsatt har jeg lyst til å minne om at økt satsing på helse og eldre faktisk er dekket inn av flertallet - ca halvannen milliard, som vil fremkomme gjennom voteringer utover høsten. Det som da gjenstår, er at Arbeiderpartiet bestemmer seg for hva slags kommuneopplegg de vil ha etter at skattøren er fastsatt av Stortinget, og så gjenstår det en drøy milliard som da må dekkes inn. Og Arbeiderpartiet har ikke på et eneste tidspunkt forsøkt å fremkomme med kuttforslag som kan skape flertall i Stortinget under behandlingen av finansinnstillingen.

       I helga gjorde fylkesstyret i Nordland Arbeiderparti vedtak i leder Bjørnar Olsens fravær med kritikk av Regjeringas kommuneøkonomiopplegg. Deler Nordland Arbeiderpartis leder, Bjørnar Olsen, denne kritikken fra Nordland Arbeiderparti?

       Helsevesenet går på krykker, mens Regjeringa nå åpner for at det rike Norge skal lage luftbru av ventende pasienter til land som står langt vanskeligere økonomisk enn oss. Ledige hender kommer ikke i arbeid. Det heter seg at ei ulykke kommer sjelden alene. Vil det ikke være ei ulykke dersom fundamentet i Det norske hus ikke er økologisk forsvarlig? Vil det ikke være ei ulykke dersom viktig byggemateriale i huset ikke holder kvalitet, at Kommune-Norge skranter, at eldreomsorg går på sparebluss, at ledige hender forblir uvirksomme, mens vi lar krystallysekrona lyse opp, lar glorete tapeter skjule byggverkets svakheter? Enhver byggherre vet at det er bedre å sørge for god isolasjon i huset og ha kvalitetsvinduer enn i ettertid å måtte fyre for kråkene for å holde varmen. Byggverket må være solid.

Bjørnar Olsen (A) : La meg først komme med en anmodning til representanten Myrvoll. Hvis han har saker eller forhold han ønsker å ta opp med Nordland Arbeiderparti og Nordland Arbeiderpartis leder, foreslår jeg at han skriver brev til Nordland Arbeiderparti v/lederen. Jeg kommer ikke til å kommentere Nordland Arbeiderpartis leder fra denne talerstolen iallfall. Da har vi andre talerstoler vi kan bruke.

       Så til det representanten Myrvoll sier om vårt opplegg for offentlig sektor. Det har aldri vært brukt så mye penger i offentlig sektor som nå. Jeg var i mitt innlegg inne på at vi må ha kontroll også med offentlig sektor. Har vi ikke det, vil vi kanskje oppleve at offentlig sektor er med på å skape uro i norsk økonomi, en uro som også privat sektor kommer til å måtte ta konsekvensene av.

       Jeg akter heller ikke å komme spesielt inn på de veivalg som representanten Myrvoll var inne på, iallfall ikke hva gjelder alternativene i Lofotens fastlandsforbindelse. Det tror jeg vi kommer til å få anledning til å diskutere senere, kanskje også i denne sal.

Odd Holten (KrF) : « Ukontrollert vekst i økonomien », uttalte komitelederen. I denne forbindelse er det grunn til å henlede komitelederens oppmerksomhet på at Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene har inndekning for sine ulike forslag. Vi har riktignok andre prioriteringer innenfor bl.a helse og omsorg. Disse partiene har med andre ord allerede begynt å bygge på Det norske huset til statsministeren. Vi mener at innstramningene ikke bare må skje innenfor offentlig sektor, men at det må skje en innstramning i privat økonomi, og det skjer gjennom disse forslagene.

       Norge har en helt spesiell økonomisk situasjon, med betydelige overskudd på budsjettet. Men hva opplever vi? Jo, at det fortsatt er en altfor lang helsekø, at eldre mennesker føler utrygghet for hverdagen. Helse- og omsorgsoppgavene er uløste, og Regjeringens forslag til statsbudsjett innenfor disse områdene er ikke dekket, etter Kristelig Folkepartis mening. I Stortinget er det et flertall for betydelig økning til sykehus, psykiatri og eldreomsorg uten at Arbeiderpartiet deltar i dette arbeidet. Hvordan skal dette oppfattes når statsminister Jagland gang på gang de siste dagene har sagt at helse- og omsorgssektoren skal styrkes? Bør ikke da Arbeiderpartiet nå støtte de forslag som ligger i innstillingen fra sentrumspartiene, og bør ikke Arbeiderpartiet nå bli med på et samarbeid som løser manglene i helse- og omsorgssektoren, i utdanningssektoren og miljøsektoren, istedenfor å stå passivt slik som vi nå har opplevd i forbindelse med budsjettarbeidet i høst. Regjeringspartiet har et spesielt ansvar.

       Til sist har jeg lyst til å vise til at i fraksjonsmerknadene fra de ulike partiene prøver en å underbygge med resonnementer de tall og bevilgninger som foreslås. Enkelte partier har gjort noe annet i år, de har også kommentert andre partier i sine fraksjonsmerknader. Jeg vil henlede oppmerksomheten på at Senterpartiet viser til at man har håp om at folk får mer « vett » etter hvert. I den grad det gjelder for flere enn Senterpartiet, deler jeg det håpet og det ønsket, men jeg ser av denne innstillingen at man kan stille spørsmål om det kommer fort nok.

       Norsk økonomi er meget sterk, og de fleste økonomiske piler peker i gunstig retning. Vi har stor handlefrihet til å skape et godt samfunn for alle - hvis bare de politiske prioriteringene er riktige. EØS-avtalen begrenser riktignok vår handlefrihet på mange områder, men mulighetenes tid er likevel her.

       Imidlertid kan denne misunnelsesverdige situasjonen for Norge fort bli endret hvis vi nå ikke forvalter vårt pund med fornuft. Senterpartiet mener at Regjeringens budsjettopplegg for neste år svikter på en del viktige områder, som jeg skal komme tilbake til etter hvert.

       Etter vår vurdering er det f.eks ikke fornuftig å holde et så høyt oppdrevet oljeutvinningstempo som det Regjeringen - med støtte av stortingsflertallet - hittil har lagt opp til, og som forsterkes neste år.

       Senterpartiet vil ha ressurssparing framfor finanssparing. Vi går inn for noe reduserte investeringer på sokkelen neste år slik at aktiviteten kan holdes på et jevnt nivå over lengre tid, og ikke, som Regjeringen, blåse opp et allerede meget høyt investeringsnivå de første årene for deretter å få et dramatisk fall i aktiviteten omkring tusenårsskiftet.

       Senterpartiet vil bruke petroleumsloven til å pålegge oljeselskapene en 10 % reduksjon i oljeutvinningsvolumet, etter samme mal som den som ble benyttet på slutten av 1980-tallet. Dermed reduseres budsjettoverskuddet med 11 milliarder kr, og behovet for å « sette penger på bok », som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen uttrykte det, blir tilsvarende mindre. Dette medfører

       Regjeringen gjør lite forsøk på å styre oljeutvinningstempoet. Når først et felt er tildelt et oljeselskap, går den videre utviklingen i realiteten på oljeselskapets egne premisser.

       Ny kunnskap og forbedret teknologi gjør det i dag mulig å utvinne langt mer av et enkelt felt enn det var noen gitt å forutse da feltet ble tildelt. Dermed er oljeutvinningen i dag dobbelt så høy som det stortingsflertallet anså som forsvarlig av hensyn til norsk økonomi for få år siden.

       I 1997 har Regjeringen budsjettert med at 65 milliarder kr skal flyte inn i petroleumsfondet fra oljevirksomheten. 24 milliarder av dette brukes til å dekke noe av de bortimot 400 milliarder kr på statsbudsjettets utgiftsside. Dermed sitter vi igjen med 41 milliarder kr i overskudd. Til overmål er dette basert på en oljepris på 115 kr pr. fat, noe som er et forsiktig anslag. Oljeprisen ligger i dag om lag 45 kr høyere pr. fat. Det er derfor ikke usannsynlig at overskuddet i 1997 vil bli betydelig høyere enn 41 milliarder kr. Med slike overskudd oppstår det et enormt forventningspress både i offentlig og privat sektor.

       Årets lønnsoppgjør er det første signalet om at moderasjonslinja er i ferd med å bli forlatt. Uten fortsatt moderasjon vil lønns- og prisspiralen fort være i gang igjen, slik vi alle med gru husker det fra 1970- og 1980-årene da Norge tapte mye av sin konkurranseevne og la grunnlaget for 1990-årenes høye arbeidsledighet.

       La meg understreke at kravet til moderasjon er rettet vel så mye til bedriftsledere og -eiere som til lønnstakere - og mer til høytlønte enn til lavtlønte.

       Med økende inflasjon svekkes konkurranseevnen, og økt arbeidsledighet med større forskjeller mellom folk vil bli følgen. Det samme kan skje på grunn av en rekordsterk kronekurs som hemmer norsk eksport og gir fortrinn til utenlandske importvarer. Faren for overoppheting av norsk økonomi er klart til stede, men det er ingen gitt å si nøyaktig hvor tålegrensene finnes. Det er dessuten ikke slik at eventuell overoppheting, med derav følgende uheldige utslag for norsk økonomi og dermed for innbyggerne, kun vil skyldes offentlig konsum. En privat krone er like inflasjonsdrivende som en offentlig krone, altså er det totalomfanget av norsk økonomi det kommer an på.

       Senterpartiets anklage mot Regjeringen er at den legger opp til en uakseptabel fordeling mellom privat og offentlig sektor. Privat konsum er forutsatt å øke med hele 3,3 % neste år. Det gjør Regjeringen ingen ting for å forhindre. Dermed må den benytte offentlig sektor som salderingspost.

       Hva betyr så det for folks hverdag? Jo, man må bl.a belage seg på et dårligere tilbud enn i dag innen helse- og omsorgssektoren og utdanningssektoren, en utvikling som er totalt uverdig et så rikt land som Norge. I praksis vil helsekøene ikke blir kortere, men heller øke. Det blir enda lengre tid å vente på nødvendige operasjoner eller andre helsetjenester. Korridorpasienter vil fortsatt være et dagligdags fenomen ved norske sykehus.

       Eldreomsorgen blir ikke bedre. Alders- og sykehjemsplasser vil fortsatt være mangelvare. Av dem som tross alt er så heldig å få en institusjonsplass, må mange tusen fortsatt bo på dobbeltrom. Allerede i dag er det 15.000 eldre som bor på dobbeltrom - de fleste mot sin vilje.

       Regjeringen ønsker seg 13.000 flere barnehageplasser neste år. Det kan fort bli færre og ikke flere barnehageplasser, hvis Regjeringens budsjettforslag går uendret igjennom. Mange kommuner kan komme til å benytte anledningen til å legge ned barnehageplasser når 6-åringene flytter over i skolen - rett og slett fordi kommunen ikke har penger til å drive barnehager for.

       Det vil ikke være mulig å skaffe tilfredsstillende skolerom til alle som etter Reform 97 skal være i norsk skole neste år. Skolebøker og annet skolemateriell vil fortsatt være mangelfullt.

       Alt dette er områder som kommuner og fylkeskommuner er pålagt ansvaret for, altså blir kommuneøkonomi et viktig stikkord også denne høsten.

       Hva gjør så opposisjonen med dette? Jo, de tre sentrumspartiene - Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre - har satt seg sammen og koordinert mest mulig av sine alternative budsjettopplegg. Dette gir ikke noe flertall i Stortinget, men er et godt utgangspunkt for å skaffe flertall sammen med andre partier, hvorav enten Høyre eller Arbeiderpartiet må være med.

       Så vel sentrumspartiene som Høyre - og også andre partier, bortsett fra regjeringspartiet - går inn for betydelige øremerkede bevilgninger til helse- og omsorgssektoren. Det kan være tale om bevilgninger i størrelsesorden 1,5 milliarder kr mer enn det Regjeringen går inn for. Forskjellen mellom opposisjonspartiene ligger først og fremst i synet på omfanget av de frie midlene til kommuner og fylkeskommuner.

       Regjeringens opplegg vil føre til en reell nedgang i kommunenes disponible midler neste år - og altså en reduksjon i tjenestetilbudet. Senterpartiet ønsker å ta et krafttak for kommuneøkonomien. Vi går imot Regjeringens forslag om redusert kommunal skattøre, og det er avklart et flertall i Stortinget for dette, idet kun Arbeiderpartiet går imot. Uendret skattøre medfører isolert sett at kommunene får beholde 4,5 milliarder kr mer av egne skatteinntekter. Senterpartiet vil at dette skal bli en reell økning av kommuneøkonomien utover de øremerkede merbevilgningene. Vi vil derfor opprettholde rammeoverføringene på samme nivå som foreslått av Regjeringen.

       Mens Senterpartiet altså vil beholde rammene for overføring til kommunene uendret, vil Høyre redusere rammene med 4,5 milliarder kr, altså med det samme beløpet som uendret skattøre medfører i økte kommuneinntekter. Dermed går Høyre og Arbeiderpartiet inn for samme totalnivå på kommunenes frie inntekter, men med hvert sitt fordelingsopplegg. Ikke minst Senterpartiet, men også Kristelig Folkeparti og Venstre, går inn for å tilføre kommunene langt mer penger enn Regjeringen, og også betydelig mer enn Høyre. Kristelig Folkeparti og Venstre vil riktignok bevilge mindre i frie midler til kommunene enn det Senterpartiet går inn for. Forskjellen mellom Senterpartiet og de to andre sentrumspartiene er i størrelsesordenen 2 milliarder kr. Likevel lå forholdene denne gangen særlig godt til rette for et felles opplegg. Det vil man lett kunne konstatere ved å sammenlikne de tre partienes respektive alternative budsjettforslag.

       Sentrumsalternativet i norsk politikk kunne derfor enkelt konkretiseres i en felles fraksjonsmerknad og en lang liste over felles forslag til endringer i Regjeringens budsjettopplegg. Til sammen beløper økningen på et femtitalls budsjettkapitler seg til nær 7,3 milliarder kr. Til inndekning i form av reduserte utgifter på andre kapitler eller økte inntekter har de tre partiene presentert et felles opplegg på over 7,8 milliarder kr, altså vel 500 mill. kr mer enn utgiftsøkningen.

       Det er all grunn til å merke seg sentrumspartienes felles opplegg, som vil bli en viktig premiss for det videre arbeidet med budsjettet utover høsten. Så vel Arbeiderpartiet som Høyre blir stilt overfor et valg mellom enten å støtte seg til hverandre eller å støtte sentrumsalternativet. Valget vil gi viktige signaler om det politiske terrenget i Norge.

       Hva som endelig blir vedtatt på de forskjellige budsjettkapitler i høst, er lite avklart i finansinnstillingen. Regjeringspartiet har vært påfallende passivt så langt i prosessen. Det er ikke gjort noe alvorlige forsøk på å få kontroll med budsjettarbeidet.

       Senterpartiet har i høst hatt kun én samtale med Arbeiderpartiet om statsbudsjettet. Der forsøkte Arbeiderpartiet å « sparke inn åpne dører ». Vi ble tilbudt samarbeid på enkelte av de områdene hvor det alt var avklart at et flertall i opposisjonen ville påføre Regjeringen nederlag. Å gå inn på noe slikt, som kun ville redde Arbeiderpartiet fra voteringsnederlag i Stortinget og frata oss selv handlefrihet i det videre arbeidet med budsjettet, var selvsagt uaktuelt.

       Den eneste virkelig betydningsfulle avklaringen i finansinnstillingen er altså det omfattende fellesopplegget fra de tre sentrumspartiene - Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Utover dette er det noen få avklaringer på enkelte få, men i og for seg viktige punkter.

       Regjeringen vil lide nederlag i spørsmålet om å velte utgiftene for en tredje sykelønnsuke over på arbeidsgiverne. Det er også etablert flertall for å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift. Stipendandelen i studiefinansieringen vil bli økt fra 26 % til 30 % i strid med Regjeringens opplegg.

       Det vil trolig bli bevilget minst 1 milliard kr mer til helsevesenet, og det blir en reduksjon i bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak med 500 mill. kr., for å nevne noen poster.

       Utover dette, men med større usikkerhet om de endelige bevilgningsbeløp, synes det klart at barnetrygden blir prisjustert. Det blir bevilget mer penger til universiteter og høyskoler, til etterutdanning og til bl.a. Politiet og Forsvaret. Det opprettes trolig et såkalt såkornkapitalfond på 200 mill. kr. Hva det etter hvert etableres flertall for, vil bli avklart ved behandlingen av de enkelte fagbudsjetter utover i november måned.

       Det synes imidlertid klart at det denne gangen blir langt større endringer på budsjettet enn noen gang tidligere.

       Hvordan Regjeringen vil forholde seg til dette, gjenstår å se. Det vil vi få beskjed om i salderingsproposisjonen.

       Mange har brukt sterke ord og advart mot den budsjettsvekkelsen det kan ligge an til denne gangen. Når en slik svekkelse synes uunngåelig, skyldes det at Regjeringen har prioritert privat forbruk framfor å løse de store utfordringene innenfor viktige områder som helse, omsorg og utdanning. De bevilgninger som foreslås i Regjeringens opplegg, er helt utilstrekkelig i forhold til de store behov som er avdekket.

       Hvis det skulle bli en betydelig budsjettsprekk i år, har Regjeringen seg selv å takke. Realistisk budsjettering og akseptabel prioritering ville gjort store endringer overflødig.

       Per Olaf Lundteigen vil i sitt innlegg ta opp diverse skatte- og avgiftsspørsmål. Jeg skal derfor kun berøre dette i all korthet. Men jeg kan ikke unnlate å uttrykke stor forundring over Regjeringens prioriteringer - også på dette området.

       Regjeringen har vært sterkt opptatt av at de som ligger an til å betale toppskatt, skal få skattelettelse. Innslagspunktet for toppskatten foreslås justert opp mer enn lønns- og prisstigningen skulle tilsi.

       For de lavtlønte og svaktstilte skjerpes skatten. For eksempel foreslår Regjeringen å fjerne særfradraget for dem med grunn- og hjelpestønad.

       Barnetrygd, som anses som en negativ skatt, blir ikke foreslått prisjustert. Tvert imot foreslår Regjeringen en reduksjon i barnetrygden med 245 kr pr. år.

       I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i vår gikk Arbeiderpartiet og Høyre sammen om å fjerne den tre år gamle ordningen med momskompensasjon på matvarer - noe som medførte at momsen på viktige matvarer økte fra 15 % til 23 %. For å døyve samvittigheten og yte en viss kompensasjon til barnefamiliene, ble barnetrygden samtidig økt med 45 kr pr. måned. Nå foreslår Regjeringen å ta tilbake halvparten av denne økningen samtidig som prisjustering unnlates. Og Høyre har ikke protestert på dette!

       Det synes å eksistere et flertall i Stortinget for økte kontantoverføringer til småbarnsfamiliene, men dessverre har det så langt i prosessen ikke vært mulig å enes om måten dette skal skje på. Jeg håper sterkt at dette kan bli mulig før salderingen 19. desember, slik at småbarnsfamiliene får en romsligere økonomi og større valgfrihet.

       Senterpartiet vil bygge på eksisterende system og vil tilføre barnefamiliene penger via barnetrygden og småbarnstillegget. I tillegg til reell prisjustering av barnetrygden foreslår vi en fordobling av småbarnstillegget, slik at det kommer opp i 15 400 kr neste år.

       Senterpartiet snur Regjeringens skattetabell på hodet. Vi gir skattelette til dem med lave inntekter og til barnefamiliene, mens vi skjerper skatten noe for dem med høye inntekter. Lundteigen vil forklare dette mer i detalj senere.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslag Senterpartiet er forslagsstiller for, enten alene eller sammen med andre partier.

       Berit Brørby Larsen (A) : Representanten Restad vet at å sparke inn åpne dører ikke er Arbeiderpartiets stil, men det er vel heller et spørsmål om å se om karmen holder.

       Representanten Restad og Senterpartiet har i sitt økonomiske opplegg økt oljeavhengigheten. Med Senterpartiets budsjett for 1997 må oljeinntektene dekke enda flere utgifter, og på lengre sikt øker også presset på å skaffe inntekter fra andre områder enn oljevirksomheten.

       Senterpartiet og representanten Restad sier at de er opptatt av forskjellene i samfunnet. Det er nok derfor de snur ryggen til de langtidsledige ved å kutte i bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak.

       Senterpartiet forsøker også å selge et skattebudskap for at folk skal tro at Senterpartiet virkelig vil utjevne levekår i landet. Det er nok derfor de vil skattlegge lønnstakere med høye inntekter noe mer, men de har altså sørget for flertall for å gi skattefrihet til dem som virkelig kunne bidra til felleskassa, nemlig rederne. Men det stopper ikke med det. Senterpartiet varsler at de med formue og såkalt arbeidende kapital, altså traktorer o.l., skal betale mindre skatt.

       Til slutt en liten godbit: De med penger til overs, de som har mulighet til å spare, skal få skattefri banksparing. Hvis Senterpartiet skal bli tatt på alvor når de sier at de virkelig vil utjevne forskjeller i samfunnet, bør representanten Restad forklare Senterpartiets skatteøvelser. For forskjellene i samfunnet øker med Senterpartiets opplegg.

Gudmund Restad (Sp) : Ja, jeg mener det er dekkende å kalle det å sparke inn åpne dører når Arbeiderpartiet i samtaler vi hadde med Schjøtt-Pedersen og Berit Brørby Larsen om budsjettet, forsøkte å få oss til å avstå fra en hel del påplusninger som det var etablert flertall for i de alternative budsjetter som var framlagt. Man forsøkte å friste med noe mer til helsesektoren, men det var bagatellmessige beløp i forhold til det som opposisjonen nå vil sørge for.

       Brørby Larsen oppfordret meg til å komme med en forklaring på Senterpartiets skatteøvelser. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, vil Per Olaf Lundteigen i et senere innlegg forklare disse helt nøyaktig, det er ikke mulig å gjøre det nå på et par minutter. Men som jeg sa: Vi snur Regjeringens skatteopplegg på hodet. Regjeringen gir skattelettelse til dem med de høyeste inntektene - de som betaler toppskatt, får i Regjeringens opplegg skattelettelse, mens de som er avhengig av grunn- og hjelpestønad, får skatteskjerpelse. Barnefamiliene får skatteskjerpelse fordi barnetrygden ikke prisjusteres.

       Det er dette vi gjør, kort forklart: Vi legger høyere satser på toppskattetrinnene, vi slår sammen de to trinnene som eksisterer i dag, og legger et nytt høyere trinn, og vi øker minstefradragssatsen fra 20 til 25 %. Det vil komme dem med virkelig lave inntekter til gode. De med inntekter på inntil 125.000 - 130.000 kr, vil få glede av Senterpartiets opplegg. Vi prisjusterer reelt barnetrygden, og som jeg sa i mitt innlegg, foreslår vi en fordobling av småbarnstillegget. Alt dette til sammen gjør at vi får en helt annen profil på vårt skatteopplegg enn det Regjeringen har i sitt, og som jeg frykter for at Arbeiderpartiet vil støtte her i salen.

Harald Ellefsen (H) : Jeg kan godt forstå at Restad helt fortvilet forsøker å få hr. Lundteigen til å forklare og snakke om Senterpartiets skatte- og avgiftsopplegg. Jeg kan godt forstå det, for Gudmund Restad, som for en del år tilbake kom inn på Stortinget som en traust, sterkt borgerlig orientert bygdelensmann, var mest opptatt av å bygge broer på borgerlig side i norsk politikk. Det må jo da være en bitter erfaring å skulle stå her og forsvare et budsjettopplegg hvor man fra Senterpartiets side i større grad enn noen gang før riktignok bygger broer, men det er broer over til SV og RV. Ja, denne gangen står faktisk Senterpartiet sammen med RV om flere merknader enn de står sammen med SV om. Men like fullt er det vel berettiget å opprettholde tilnavnet « store-SV » på Senterpartiet.

       Når man ser på skatte- og avgiftsopplegget til Senterpartiet, er det stikk i strid med alt det Gudmund Restad stod for for noen år siden. De pøser nå på med skatter og avgifter som rammer husholdninger og bedrifter i et meget stort omfang - så til de grader at Kristin Halvorsen fortvilet forleden sa at nå må ikke Senterpartiet stikke av med flere av våre klær. Hver gang SV finner på nye avgifter, hopper faktisk ofte Senterpartiet på. Restad var garantisten for at toppskatten ikke skulle ramme alminnelige lønnstakere. Nå legger Senterpartiet et opplegg for toppskatten som gjør at alminnelige lønnstakere med inntekter på 250.000 - 260.000 kr må betale høyere toppskatt enn det Gudmund Restad i 1992 mente var riktig at folk med millioninntekter skulle betale. Han påstår nå at det er snakk om skattelettelser. Senterpartiet har gått inn for en kraftig skatteskjerpelse bl.a gjennom toppskatten. Hvordan kan representanten Restad forsvare det?

Gudmund Restad (Sp) : Først til dette angivelige klestjuveriet. Jeg er av den oppfatning at Kristin Halvorsens korte skjørt ville passe dårlig i hvert fall for meg personlig. Nå er jeg ikke sikker på om vi har andre i partiet som ville gå med så korte skjørt heller, så beskyldningene om at Senterpartiet har stjålet SVs klær, vil jeg hermed tilbakevise.

       Ellefsen mener at det må være bittert for meg å forsvare Senterpartiets skatteopplegg denne gangen. Nei, overhodet ikke. Jeg er helt enig i det som nå legges fram. Solidaritet med de svake har alltid vært Senterpartiets modell, og det er det vi nå legger opp til. Vi har faktisk også - det har sikkert ikke Ellefsen fått med seg - tatt hensyn til beskyldningen om at toppskatten rammer vanlige inntekter. Vi vil at man skal ha litt mer tålmodighet før toppskatten slår inn, idet vi foreslår at det første toppskattetrinnet skal slå inn først på 240.000 kr, mens Regjeringens opplegg er at det skal slå inn på 233.000 kr, selv etter en overjustering i forhold til pris- og lønnsforutsetningene. Her er det altså ingen problemer for meg å forsvare det vi har gjort, heller ikke i forhold til det jeg var med på i skattereformen. Men viktigst i vårt opplegg er jo at vi ikke aksepterer en skatteskjerpelse for de virkelig lavtlønte. Det er ingen mening i at de med grunn- og hjelpestønad skal fratas særfradraget og dermed få skjerpet skatt. Det går vi imot. Og det er ingen grunn til at den barnetrygden som Høyre og Arbeiderpartiet ble enige om i fjor som en kompensasjon for fjerning av momskompensasjon på matvarer, ikke skal videreføres i prisjustert stand. Høyre sørger ikke for det. De sier riktignok i sitt alternativ at de prisjusterer, men de aksepterer at Arbeiderpartiet først har foretatt en reduksjon på halvparten av de 45 kr som ble pålagt i fjor som en kompensasjon til barnefamiliene, og så prisjusterer man derfra. Jeg synes Høyre burde ha protestert på den øvelsen som Arbeiderpartiet har gjort med barnetrygden.

Tore Nordtun (A) : Representanten Restad sa i begynnelsen av sitt innlegg i finansdebatten i dag følgende:

       « Norsk økonomi er meget sterk, og de fleste økonomiske piler peker i gunstig retning. Vi har stor handlefrihet til å skape et godt samfunn for alle - hvis bare de politiske prioriteringene er riktige. »

       Så kom elendighetsbeskrivelsene utover.

       Nå gjentok Restad at det var viktig å vise solidaritet med de svake. Det er jeg helt enig med ham i, og noen grupper bør de vie mer oppmerksomhet. Men hva gjør Senterpartiet med arbeidsmarkedsbevilgningene? Er det ikke nettopp de langtidsledige vi må ta vare på for å bygge samfunnet videre? Nei, Senterpartiet kutter arbeidsmarkedstiltakene.

       Så snakket han om kommuneøkonomien. Vi har jo kommuner nå der 48 % av den yrkesaktive del av befolkningen får sin lønn fra den kommunen de bor i. Det har skjedd en rivende og formidabel utvikling i kommunesektoren, men dette er ikke godt nok. Jeg synes Restad skulle snakke litt mer om hvordan han vil innrette seg for å angripe problemene, og ikke bare svartmale situasjonen.

       La meg også til slutt ta et eksempel når det gjelder distriktspolitikken. Det virker nesten som om Senterpartiet nå beskriver distriktene som om de ligger øde, men aldri før har det vært så stor vekst i distriktene som nettopp nå. Men hva gjør Senterpartiet med SND? Jo, i flertallsinnstillingen fra finanskomiteen om SND foreslår Senterpartiet at grunnfinansieringslånet skal settes ned fra 1,4 milliarder kr til 400 mill. kr, for de skal overføre mer til de private bankene, som absolutt har sine hovedkvarter i mer sentrale strøk. Hvis dette forslaget blir vedtatt, betyr det en stor ulempe for småbedriftene. Hvordan har Senterpartiet tenkt å føre sin distriktspolitikk med hensyn til SND ved hjelp av dette?

Gudmund Restad (Sp) : Ikke overraskende kom Nordtun med et angrep på Senterpartiet for at vi foreslår å kutte bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak med 500 mill. kr. Det mener vi er fullt forsvarlig. Det er i år skapt 50.000 nye arbeidsplasser, og Regjeringen regner med at det blir skapt 35.000 nye arbeidsplasser neste år. Senterpartiets alternative budsjett vil øke sysselsettingen ytterligere. Det må bli flere arbeidsplasser av de bevilgningsforslag vi kommer med. I en slik situasjon er det fullt forsvarlig å redusere noe på bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak. Det er store beløp igjen, så det er fortsatt mulig å drive arbeidsmarkedstiltak, som jeg er enig i det er viktig å opprettholde, men det er rom for å redusere bevilgningene i forhold til det Regjeringen har lagt opp til.

       Så peker Nordtun på at 48 % av innbyggerne i enkelte kommuner har sin inntekt fra kommunen. Det er mulig - det tallet kjenner jeg ikke. Men det er jo ikke noen begrunnelse for ikke å sørge for at de tjenester som vi har pålagt kommunene å yte, blir bedre ivaretatt. Når kommunene ikke er i stand til å yte en skikkelig eldreomsorg, når de ikke kan gi de eldre - de som la grunnlaget for vårt velferdssamfunn - plass på aldershjem, må vi sørge for at kommunene blir satt økonomisk i stand til å gjøre det, og i Senterpartiets opplegg ligger en økning i kommunenes disponible midler til å kunne satse på eldreomsorgen, på helsetjenester og også på skolesektoren.

       Til slutt nevnte Nordtun vårt forslag om å redusere rammene til SNDs grunnfinansiering med 1 milliard kr, slik at det blir bare 400 mill. kr igjen, som skal gå til Fiskarbankens aktivitet, som vi for øvrig mener ikke burde ha ligget i SND. Når vi gjør dette, er det fordi vi ser det som helt unødvendig at en statsbank skal konkurrere med det ordinære bankvesenet om vanlig finansiering. SND er opprettet for helt andre formål, nemlig å trå til der hvor det ordinære bankvesenet ikke tør å satse. Derfor er det forsvarlig å redusere grunnfinansieringsordningen med 1 milliard kr.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har stått saman om mange prioriteringar i denne budsjettinnstillinga, som vi alle veit. Vi ynskjer å prioritere meir til eldre, til omsorg og helse - dessutan satsar vi på familien. Eg hadde tenkt å la det ligga her no, men sidan representanten Restad var innom det sjølv i sitt innlegg, vil eg nemna at eg registrerte at han etterlyste ei semje mellom dei partia som er samde om å satsa meir på familien enn det Regjeringa gjer. Då har eg lyst til å minna han om vårt Dok.nr.8-forslag som ligg til behandling i komiteen no - ein skal koma med innstilling før jul, har eg høyrt. Spørsmålet er: Må Senterpartiet venta på landsmøtet sitt for å vera med på å skapa eit fleirtal, eller kan vi gjera det no før jul? Vi vil ha ei kontantstøtte som skal gi ca 30.000 kr pr. barn under tre år til dei som ikkje har plass i barnehage. Senterpartiet smør det tynt ut til alle born gjennom småbarnstillegget. Eg konstaterer at det er lite målretta, fordi dei gir til alle, òg til dei som får 30.000 kr i overføringar frå staten gjennom barnehageplass. Men eg skal la det ligga no, det var ikkje det eg hadde tenkt å ta opp.

       I tillegg til den satsinga som vi står saman om i dette budsjettet, ynskjer Senterpartiet å nytta ytterlegare 2 milliardar kr som dei vil gi til kommunesektoren. 2 milliardar kr er faktisk ganske mykje pengar. Vi snakkar om store milliardbeløp både den eine og den andre, men eg har lyst til å minna om at 2 milliardar kr er mykje pengar. Eg synest Senterpartiet går for ekspansivt ut i sitt budsjett. Tenkjer Senterpartiet ikkje på å unngå feila frå 1980-talet, nemleg eit overforbruk som kanskje kan ha ein del negative verknader i høve til t.d. inflasjon og arbeidsløyse? Eg har lyst til å mana til ikkje overforbruk, ikkje misbruk, men til måtehald i den saka og lurar på om Senterpartiet tenkjer på at deira budsjettframlegg kanskje òg kan føra til ein del negative verknader for samfunnsøkonomien?

Gudmund Restad (Sp) : Som jeg pekte på i mitt innlegg, har Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre presentert et omfattende samarbeid i denne finansinnstillingen. Jeg er veldig glad for at vi får markert sentrumsalternativet på en god måte også i praksis, får konkretisert det man hittil er blitt beskyldt for bare har vært ord. Det setter jeg veldig stor pris på at vi lyktes med.

       Et av de områdene vi dessverre ikke kunne ta inn i dette felles opplegget, var overføringene til småbarnsfamiliene. Og som jeg sa i mitt innlegg, håper jeg at det kan bli en enighet om det før vi salderer statsbudsjettet den 19. desember, slik at det blir mer penger til småbarnsfamiliene. Det er beklagelig at når et flertall her i salen ser ut til å ønske å styrke småbarnsfamilienes økonomi, strander det på måten å gjøre det på. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal ty til nye metoder for å få til denne overføringen. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og andre som var med i regjering en gang, gikk sammen om å innføre småbarnstillegget i sin tid, og vi har vært sammen om å øke dette småbarnstillegget år for år. Senest i fjor ble det en betydelig påplussing på småbarnstillegget bl.a fordi Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var enig om det. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke det skal kunne la seg gjenta også i år, slik at det blir mulig å fordoble småbarnstillegget til et nivå på omkring 15 400 kr, som da vil bli resultatet. Vårt mål ligger nok omtrent i samme størrelsesorden som det Valgerd Svarstad Haugland pekte på, et nivå på omkring 30.000 kr.

       Det blir lite tid til å gå inn på de merbevilgningene vi foreslår til kommunene, men jeg vil nærmest spørre, uten at det da er mulig å få noe svar: Er det slik at Kristelig Folkeparti mener at kommunene ikke er i stand til å bruke de 2 milliardene kr ekstra på forsvarlig vis til f.eks eldreomsorgen, som Kristelig Folkeparti har ment det skulle satses veldig sterkt på, til helsetjenester, til psykiatri osv.? Jeg bare spør, og får altså ikke noe svar.

Lisbeth Holand (SV) : Det er svært interessant å følge Senterpartiets mange løp i denne salen. Det har vært en del diskusjoner om Senterpartiets forhold til SV, og om hvorvidt de stikker av med våre klær. Vi har våre klær i behold. Men det vi har opplevd, er at de kopierer en del av våre klær - og det har vi absolutt ingen ting imot. Dess mer de kopierer, dess bedre er det. Og et lite tips til Gudmund Restad, som ikke fristes av Kristin Halvorsens skjørt: Det kan hende han fristes av Eilef Melands antrekk. Så det er nok muligheter fortsatt, og vi ser gjerne at Senterpartiet fortsetter med å ta opp våre forslag.

       Det er godt å høre Senterpartiet snakke om behovet for redusert oljeutvinning, som SV veldig ofte har stått alene om når det gjelder konkrete utbyggingsforslag. Det er godt når Senterpartiet snakker om behovet for mer rettferdig fordeling og i hvert fall endrer skatteopplegget når det gjelder lønnsinntekter, ved å følge opp SVs forslag om økt toppskatt og et høyere bunnfradrag så vi får en mer rettferdig fordeling, i alle fall for lønnsinntekter. Men som Berit Brørby Larsen var inne på, følger ikke Senterpartiet opp når det gjelder beskatning av formuer og kapitalinntekter.

       Jeg har lyst til å stille et spørsmål om et punkt som ikke har vært oppe her. Når vi svært ofte har opplevd at Senterpartiet følger etter oss, er det et forslag jeg undres på om de vil lukte på. Det dreier seg om hvordan vi plasserer oljeformuen. Der har altså Senterpartiet gått inn for å salte ned penger på bok i utlandet - 25 milliarder kr som SV i stedet ønsker å bruke til å opprette et investeringsfond for framtidsrettede investeringer i Norge, knyttet til en omlegging av energipolitikken, til energiøkonomisering og alternativ energi, til investering i kunnskap og investering i omlegging av jernbanen til å bli mer miljøvennlig - det gjelder samferdsel i det hele tatt. Kan vi forvente at Senterpartiet snart vil komme etter og følge opp også det forslaget?

Gudmund Restad (Sp) : Representanten Lisbeth Holand sier at SV har alle sine klær i behold. Hvis det er slik, er det altså falske beskyldninger vi er blitt utsatt for fra Kristin Halvorsen. Dermed er det ikke nødvendig å diskutere om det er Kristin Halvorsens eller Eilef Melands klær som passer best for undertegnede.

       Vi har registrert i aviser og nå gjentas det her at Senterpartiet tar opp gamle SV-forslag. Det vil jeg avvise. Jeg skal ikke avvise at SV har vært inne på en del av de samme tankene, men jeg vil ikke akseptere at SV har vært foran Senterpartiet f.eks i spørsmålet om rettferdig fordeling. Det har vært senterpartipolitikk så lenge jeg har kjent Senterpartiet, og det er etter hvert blitt en del år. At dette gir seg utslag i skattemodeller, kan ikke forundre SV. Så jeg vil bare avvise at vi etteraper SV. Vi er faktisk i stand til å tenke selv i Senterpartiet.

       Så tok representanten Holand opp spørsmålet om plasseringen av oljeformuen. Og her må jeg nesten kaste spørsmålet tilbake. Hvem er det som etteraper hvem? For nå vil SV ha et nasjonalt investeringsfond, og det var jo nettopp det Senterpartiet gikk inn for i fjor. Men det var da - da overskuddet var av en håndterlig størrelse. Da så vi oss i stand til å kunne plassere dette innenlands i et nasjonalt investeringsfond. Men vi er realistiske og ser at når overskuddet neste år etter Regjeringens forutsetninger blir 41 milliarder kr - etter alle solemerker å dømme mye, mye høyere - vil det ikke være praktisk mulig å plassere så mye kapital i Norge via et nasjonalt investeringsfond. Derfor har vi nå måttet akseptere at man nok må - jeg hadde nær sagt dessverre - plassere en del av denne kapitalen utenlands, selv om vi gjerne skulle være med på å bruke noe av det til å fortrenge utenlandsk kapital som allerede er i Norge, til fordel for norsk.

       Men det er ikke på det politiske plan. Det politiske plan er faktisk at Senterpartiet har byttet politikk. Her har vi nå hatt en debatt hvor de forsikrer at de ikke har byttet politikk. Men da må man sjekke sine tidligere uttalelser, og det er nå engang slik at en politikers tidligere uttalelser er blant ens verste fiender. Nationen mars 1993, Gudmund Restad:

       « - Sp vil ikke øke marginalskatten ».

       Nå øker de marginalskatten mer enn SV - ikke for de høyeste inntektene, men for middelinntektene, for middelinntektene fra 250.000 kr til litt over 300.000 kr. Der er det Senterpartiet setter inn støtet, for virkelig å ta rikingene!

       Ja, ja. Jeg må legge til én formildende omstendighet: Dette var, i Senterpartiets nye tidsregning, før Lundteigen. I Senterpartiets politiske tidsregning er år 0 Lundteigens inntreden på Stortinget etter valget i 1993. Dette var altså sagt i mars 1993. Det er det mest formildende jeg kan si om hr. Restad og Senterpartiet.

       Finansinnstillingen som nå ligger på bordet, er et usedvanlig åpent dokument. Det inneholder ikke avklaringer når det gjelder politiske rammer, men faktisk heller ikke på hele skatte- og avgiftsopplegget. Uten at noen har brukt tid på det i debatten: Det er slett ikke sikkert at lavinntektsgruppene må leve med den høye skatt som arbeiderpartiregjeringen har foreslått. Det er faktisk et flertall i Stortinget som ønsker å gi skattelettelser for inntekter under middels. Det er en paradoksal situasjon regjeringspartiet her befinner seg i når det skal tale høyt om fordelingspolitikken. Jeg ser frem til Jaglands redegjørelse om at fordelingspolitikken nå krever mer skatt fra pensjonister og mer skatt fra inntekter under middels. Det tror jeg krever betydelige øvelser og mer enn rådslag - for å si det forsiktig.

       Det som er situasjonen, er at det eneste kutt som det vil bli flertall for under høstens budsjettbehandling - ca 1,5 milliarder kr - vil bli gjennomført mot Arbeiderpartiets stemmer.

       Så er det også andre saker som vi har fått appeller fra daværende parlamentarisk leder Jagland om å la ligge.

       Det han har appellert til oss om å la ligge, er skjerpelsen av bedriftenes belastninger gjennom sykelønnsordningen. Det kommer vi ikke til å gjøre, for det fører ikke til noen økt sysselsetting, snarere tvert imot.

       Vi akter heller ikke å la merbelastningen på lærlinger ligge. Vi ønsker å stimulere lærlinginntaket og mener at det nasjonaløkonomisk faktisk er besparende.

       Så akter vi å hjelpe den nytiltrådte justisminister. Hun har jo erklært etter kun kort tid at hun vil satse sterkere på politi- og lensmannsetaten. Men det får hun ikke noen hjelp fra Arbeiderpartiet til å gjøre. Det akter vi derfor å hjelpe henne med ved å øke driftsbevilgningen på dette området noe.

       Videre må vi rette opp den svikt Arbeiderpartiet har begått i forhold til barnetrygden ved å gå tilbake til det forliket som ble inngått i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1996. Jeg skjønner ikke at det skal være noen god fordelingspolitikk i dag å kutte reelt på barnefamilienes økonomi, slik arbeiderpartiregjeringen faktisk gjør.

       Så får vi se om debatten bringer inndekning også på disse områder. Høyre har lagt frem 110 ulike kuttforslag, men Arbeiderpartiet har ikke vært villig til å gå inn på ett av dem - så langt. Men vi vet jo at det kan komme. Etter Høyres syn er det behov for å redusere utgiftene. Vi har lagt frem kuttforslag på til sammen 12,5 milliarder kr over - som jeg sa - 110 ulike punkter.

       Når Arbeiderpartiet ikke har fast flertall i Stortinget og man ikke har faste forhåndsavtaler heller, er man i den situasjon at man er avhengig av å jenke seg også selv. Det har man denne gang utsatt i sin helhet til behandlingen av salderingsproposisjonen, eller eventuelt salderingsinnstillingen. Tiden vil vise om det nytter.

       Den nye statsministerens retorikk tegner ikke godt. Tradisjonelt har striden ofte stått om nivået på sysselsettingstiltakene. De vil ventelig bli kuttet under høstens budsjettbehandling. Med større vilje også fra Arbeiderpartiets side til å redusere disse milliardbevilgningene kunne mye vært oppnådd hvis budsjettbalanse og utgiftskontroll er det overordnede. Men for regjeringen Jagland teller åpenbart forliket med LO om høyt nivå på disse arbeidsmarkedstiltakene sterkest, iallfall sterkere enn forlik i Stortinget.

       For å løfte blikket litt fremover: Vi har nå lagt bak oss en periode med bare forbruk av oljemilliardene til nå også å spare deler av oljemilliardene. Perioder med sparing og pengerikelighet stiller politikere overfor nye utfordringer. Kravene er mange om å bruke pengene til formål som hver for seg er gode. Men ettertiden vil dømme oss hardt dersom vi ikke bruker denne høstingsfasen i norsk oljehistorie til å spare, men heller bruker den til å blåse opp utgiftene på en måte som savner realøkonomisk dekning når petroleumsinntektene etter hvert også reduseres.

       Vi må ikke bli så blendet av dagens inntekter at vi glemmer de fremtidige utfordringene i norsk økonomi. Vi er på vei inn i en fase der forholdet mellom antallet yrkesaktive og antallet trygdemottakere forverres kraftig. Det blir færre som betaler, og flere som mottar.

       Høyre har gjentatte ganger bedt om at Stortinget må bli forelagt tall over hva de fremtidige forpliktelsene krever av oss i årlige avsetninger. Vi vil vite hvor store avsetninger til petroleumsfondet eller, som vi kaller det, støttefondet for folketrygden som må gjøres for å ligge i rute.

       Et generasjonsregnskap i balanse må ligge til grunn for innretningen av finanspolitikken. Regjeringen hevder nå, på et foreløpig usikkert grunnlag, at vi er i en slik balanse. Da er det ingen grunn til å presse opp dagens forbruk på bekostning av morgendagens skattebetalere.

       Høyre var initiativtaker under behandlingen av velferdsmeldingen til bl.a å se på folketrygdens fremtidige organisering, derunder mulighetene for en fondsbasering. Jeg tror at det er viktig at vi går i retning av et mer blandingsøkonomisk system på trygdesiden. Det er en slik reform som vil trygge pensjonsutbetalingene, legge grunnlaget for et sterkt privat og spredt eierskap og dermed redusere statens makt. Maktspredning er en forutsetning for demokrati, og maktspredning er resultatet når sparingen skjer på mange private hender fremfor på statens ene.

       Å spare i dag blir i debatten ofte fremstilt som en politikk for - som det heter - de fete 50-åringers fremtidige pensjoner. Sannheten er at sparing i dag er en politikk for dagens 50-åringers barn og barnebarn. Først og fremst er en reform av folketrygden og sparing i dag med på å sikre dem som i dag er barn og unge, mot vår generasjons økonomiske overgrep. For hvis vi i dag ikke er i stand til å ta morgendagens utfordringer på alvor, så er det disse generasjonene som må bære byrdene.

       På bakgrunn av debatten om statsbudsjettet i og utenfor Stortinget må jeg si at det er grunn til å spørre om vårt politiske system makter å være tilstrekkelig langsiktig i møtet med den voldsomme kapitaloppbyggingen som nå kreves på statens hender.

       I norsk økonomi er det i dag stadig flere tegn til høy temperatur. Lønnsveksten er stigende. Innenfor mange bransjer og i flere distrikter er arbeidsmarkedet i ferd med å bli meget stramt. I debatten stilles også spørsmålstegn ved hva som er det rette balansepunktet mellom på den ene side økonomisk forsvarlighet og ønsket om å satse på sentrale statlige offentlige oppgaver på den annen side. Etter Høyres syn feiler Regjeringen til begge sidene. Politikken er farlig ekspansiv og en tilstrekkelig satsing på de riktige kjerneområdene mangler.

       Den tidligere finansministeren understreket dette poenget ved å advare mot nær sagt enhver utgiftsøkning utover Regjeringens forslag. Regjeringens egne prognoser viser da også at budsjettet vil bidra til økt prisvekst neste år. Vekst i de offentlige utgiftene i dagens konjunktursituasjon er et galt signal som øker risikoen for at den økonomiske utviklingen kan komme ut av kontroll. Resultatet av inflasjon og økte renter som følge av en for ekspansiv politikk vil ramme husholdningene og kommunene langt hardere enn nytten av påplusninger som Stortinget eventuelt måtte bidra med.

       Men samtidig står vi overfor en regjering som ikke makter å samle innsatsen eller konsentrere innsatsen om å løse de mest grunnleggende oppgavene på områder der vi forventer at staten er sterk og effektiv. Innenfor helsevesenet, utdanningssektoren og i kriminalitetsbekjempelsen gjelder dette.

       Da gjenstår det for Høyre som et ansvarlig opposisjonsparti å presentere en politikk som gir svar på denne utfordringen. Derfor presenterer vi i finansinnstillingen et alternativ som kombinerer en strammere finanspolitikk med konkret satsing på kjerneområdene. Men Høyre ønsker ikke bare høyere bevilgninger, men også reelle systemendringer. Det gjelder særlig på helsesektoren.

       Vi vil ha refusjonssatsen for pasientbehandling opp i minst 50 %, slik at det lønner seg for sykehusene å øke behandlingen. Skal stykkprisen kunne få opp produksjonen ved sykehusene, må jo sykehusene få dekket kostnadene ved ekstra operasjoner. Ingen skal få meg til å tro at kapasiteten ved norske sykehus er fullt utnyttet før vi har systemer som gir incentiver til effektivitet og kvalitet, ikke til administrasjon og køer.

       Høyre fremmer også et opplegg i denne innstillingen som vil stimulere privatøkonomien, som vil gi større romslighet i privatøkonomien. Hva er det som er så galt i å ha mulighet til å øke forbruket noe? Er det så sikkert at en krone som omfordeles gjennom de offentlige kasser, gir større velferd enn en som blir i familien? Er det så sikkert at det offentlige forbruk er kvalitativt bedre enn at familiene får større mulighet til å tilpasse seg etter egne ønsker og behov?

       Er det så galt - for å bruke et språk som ikke akkurat innstillingen bruker - å kjøpe seg en ny vaskemaskin, oppdatere bilen eller å unne seg en ferietur som man ikke gjorde tidlig på 1990-tallet. Veksten i det private forbruket er faktisk et resultat av den økonomiske utviklingen, et resultat av økonomisk vekst, større lønnsevne i bedriftene, høyere sysselsetting og lav rente.

       I stedet vil f.eks mellompartiene tøyle det private forbruket gjennom økte skatter og avgifter. Grønne avgifter legges for bedriftene på toppen av røde skatter - for øvrig stikk i strid med forutsetningene i Grønn skattekommisjon.

       Men det er ikke denne delen av det såkalte sentrumsopplegget som egentlig vil tøyle det private forbruket. Det vil derimot utgiftsvekst, inflasjon, renteøkning og svekkelse av arbeidsmarkedet, som er et resultat av deres politikk. De når nok målet om å kvele det private forbruket, men det skjer med andre ord ikke på en måte som tjener velferden i samfunnet. Det skjer på en måte som omfordeler urettferdig. Økt inflasjon er å ta fra dem som står tidlig opp om morgenen, jobber og sparer penger. Deres sparepenger blir mindre verdt. Pensjonistenes sparepenger blir mindre verdt. Inflasjonen stimulerer låneopptak og kortsiktighet - en usunn utvikling i økonomien. Det vil være det faktiske resultat av den politikk som man skisserer elementer av i denne innstillingen fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og underlig nok også Venstre.

       Fra Høyres side har vi forsøkt å løfte debatten om toppskatten opp som et tema etter at Regjeringen i de mange budsjettlekkasjene forsøkte å fremstille sine forsiktige justeringer av innslagspunktet som en såkalt skattelettelse. Når Høyre så ønsker skattelettelse for alle, men med vekt på de største inntektsgruppene, blir det fremstilt som at vi vil gi til dem med de feteste lommebøkene. Er det virkelig slik at 233.000 kr er en topplønn i dagens Norge? Det kan ikke være slik at unge akademikere, arbeidere og alminnelige funksjonærer skal være målgruppen for toppskatten. Men det er det faktisk. Med Senterpartiets opplegg - for å replisere til det representanten Restad sa i et tidligere replikkordskifte - legger man seg i dag på et lavere nivå enn man opprinnelig gjorde i 1992 - man rammer altså i dag lavere inntektsgrupper.

       Skattelettelser vil i dag øke presset i økonomien, sier noen. For å svare på det er det viktig å se på hvilken virkelighet vi befinner oss i. Vi er på vei inn i en situasjon med sterkere lønnspress, men med en uttalt vilje fra partene i arbeidslivet til å holde lønnsveksten under kontroll. I en slik situasjon er en stram finanspolitikk og moderate skattelettelser et viktig bidrag til et budsjett som kan sikre reallønnsvekst for arbeidstakerne, uten at tilleggene blir så høye at det skader bedriftenes konkurransekraft og sysselsettingen.

       I vårt opplegg reduserer vi statens forbruk og sparer mer på det offentliges hender. Samtidig lar vi noen større ressurser bli igjen i privat sektor, der pressimpulsene til økonomien er svakere. Vi kombinerer dette med en omfattende pakke med sparestimulerende tiltak: AMS, pensjonssparing og boligspareordning for ungdom. Hvis det i denne salen også kunne være et flertall for å privatisere en del av statens omfattende eierskap og å rette dette inn mot norske skattebetalere, norske sparere, på en måte som sikrer spredt eierskap, ville også det være et viktig bidrag som kunne øke sparingen og dempe presstendensene i økonomien.

       Jeg tar avslutningsvis opp de forslag som Høyre fremmer alene, og de forslag vi fremmer sammen med andre der Høyre er det største parti.

       Solveig Torsvik (A) : Det er for så vidt interessant at også Høyre og Per-Kristian Foss nå ønsker å snakke om fordelingspolitikk, og at Høyre er opptatt av fordelingspolitikk. Mer paradoksalt blir det når Foss tar opp som sin første fordelingspolitiske sak det forhold at nå skal bl.a jeg ha mer barnetrygd - det er riktig fordelingspolitikk - og så tar vi pengene fra dem som er langtidsarbeidsløse. Det må jeg si er en enormt interessant form for fordelingspolitikk, og det er iallfall ikke den fordelingspolitikk Arbeiderpartiet har forsøkt å legge opp til i dette budsjettet og i sin politikk for øvrig.

       Ellers merker jeg meg at hr. Foss på vanlig måte forsøker seg med noen sleivspark mot arbeidstakere og LO, og ikke minst Regjeringens arbeid for å samarbeide med partene i arbeidslivet. Jeg kan på en måte ikke tenke meg en mer foreldet arbeidsgiverpolitikk enn den Høyre står for. En må være uvanlig godt rotfestet i Høyre for ikke å se hva samarbeidet med partene i arbeidslivet har gitt dette samfunnet, prismessig, i neste omgang konkurransemessig, for utvikling av arbeidsplasser og sysselsetting. En må være uvanlig godt rotfestet i Høyre for ikke å se det. Jeg tror heldigvis at det faktisk er de færreste i arbeidslivet på arbeidsgiversiden som er enig med Høyre i dette. Er det så sikkert at omfordeling i velferdssamfunnet gir oss et godt samfunn, spør hr. Foss. Ja, vi tror det. Men det man kan si med skråsikkerhet, er at i de samfunn som ikke har ført omfordelingspolitikk, som ikke har hatt et høyt skattenivå og en stor offentlig sektor, har man ikke et godt velferdssamfunn. Jeg etterlyser en gang til hvilke land det er som fører høyrepolitikk, som har gode velferdssamfunn med full sysselsetting.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg vet ikke om jeg snakket så mye om samarbeid med partene i arbeidslivet i mitt innlegg, men jeg burde kanskje gjort det for å ha avpasset replikken. Men jeg tolker det slik at dette gjelder det jeg sa om nivået på sysselsettingstiltakene. Jeg visste ikke at det var et fremforhandlet resultat med LO, men når det sies så eksplisitt, tar jeg det til etterretning. Jeg mener faktisk at det er Stortinget som har det endelige ord i disse spørsmål. Jeg mener at det er godt rom for å kutte på disse tiltakene uten at man rammer innsatsen for de langtidsledige. Det er fortsatt mulig å prioritere innenfor gjenstående vel 2 milliarder kr. Hvis ikke, er det noe galt med tiltakene. Men etter Høyres kutt er det mulig å prioritere også innenfor de gjenværende over 2/3 av den foreslåtte bevilgning.

       Det er ikke noe nytt at Høyre snakker om fordelingspolitikk. Vi har snakket en del om politikken på 1980-tallet, da vi under regjeringen Willoch hadde en god kombinasjon av moderate skattelettelser og en riktig fordelingspolitikk som faktisk i henhold til Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse gav en utvikling i retning av reduserte forskjeller i det norske samfunn. Det er mer enn det man kan dokumentere etter ti år med arbeiderpartistyre - med et års avbrudd.

       Nå er det selvfølgelig mulig for representanten Torsvik ikke å begjære barnetrygd hvis det skulle være et påfallende problem. Jeg har møtt en del millionærer som heller ikke trenger barnetrygd, og dette kan løses. Men for de øvrige barnefamiliene innebærer vårt opplegg en ganske betydelig forbedring både gjennom barnetrygd, økt forsørgerfradrag og redusert skatt, nettopp fordi inntektsgruppene som er i etableringsfasen, har flere barn og har en ganske trengt økonomi. Så får vi heller godta at representanten Torsvik, Trygve Hegnar og andre kan sende pengene tilbake, eller ikke begjære dem uttatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Per-Kristian Foss sa i en replikk tidligere at det manglet entusiasme fra Arbeiderpartiet i samtalene. Ja, det kunne nesten synes som om representanten var litt snurt. Og det kan jeg godt forstå, for grunnlaget ligger til de grader til stede for et samarbeid. Høyre fikk et råd fra sin sprenglærde økonom Victor D. Norman i Dagens Næringsliv den 15. oktober:

       « Gitt at Høyre ikke har flertall til å få gjennomslag for sitt eget budsjett, kan den nest beste løsningen for Høyre være « å kjøpe » regjeringens budsjettforslag som det er. »

       Svært interessant! Arbeiderpartiet og Høyre er jo reellt uenig bare på noen få punkter.

       Per-Kristian Foss har nå redegjort for det sugerøret ned i Nordsjøen som Høyre ønsker, slik at høyinntektsgruppene skal få pensjonene sine finansiert for framtida. Så er det en annen viktig forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet, nemlig synet på statsmakten. Det er prisverdig at en tar opp den diskusjonen, men det er dessverre slik at når en kommer til konkrete situasjoner, f.eks lån og garantier til Statkraft, så gir Høyre tilsagn om 6 milliarder kr slik at statsselskapet kan utvikle seg.

       Det er slik at Høyre stort sett går inn for noe mer enn Arbeiderpartiet - mer skattelette til de høytlønte, mer salg av fellesskapets arvesølv, mer utenlandsk eierskap, flere søndagsåpne butikker, mer import fra dumpingmarkedene og mer og raskere smittepress fra utlandet. Høyre og Per-Kristian Foss er generelt en sterk pådriver for en enda mer blåøyd liberalistisk politikk, slik at de sterke internasjonale kapitalkreftene skal få enda større makt over folks hverdag.

       Mitt spørsmål er: På hvilke områder i den økonomiske politikken utover statlig eie og privatisering er Høyre prinsipielt uenig med Arbeiderpartiet? Dette går ikke fram av finansinnstillingen. Det ser det ut som de ikke har noe behov for å skrive om, men vi bør ta det her i salen.

Per-Kristian Foss (H) : Denne oppramsingen har vi hørt før. Jeg savnet hetsen av blårussen denne gangen. Jeg vet ikke om det har skjedd noe, men jeg forstår at den « sprenglærde økonomen » har kommet inn i vokabularet av skjellsord.

       Det var så mye her at jeg får ta for meg to ting:

       Det ene gjelder dette at vi går inn for et utvinningstempo og en sparing av hensyn til høytlønte pensjonister. Det er ikke riktig, det er av hensyn til alle pensjonister. Og pensjonister kan ikke leve av en feilslått politikk eller av annerledesland-eksperimentene på 1990-tallet. Pensjonister må få penger når de har krav på penger. Pensjonister kan ikke leve av fond brukt til mislykkede enøktiltak på 1990-tallet. De må ha penger i 2012. De kan ikke leve av brutte løfter. De må faktisk ha kontanter, og det gjelder alle pensjonister.

       Det andre hovedpoenget mitt er følgende: Da Senterpartiet i møter i forbindelse med budsjettet sa at dette er for ekspansivt, det er for varmt i økonomien, nå går det for fort, vi må bremse, syntes jeg det var interessante signaler. Jeg begynte å føle at Senterpartiet og representanten Lundteigen nærmet seg virkelighetens verden i Norge i dag. Men hva er det man så gjør? Jo, man legger frem et budsjettopplegg som gjennom omdisponeringer på statsbudsjettet riktignok gir et inntrykk av en slags balanse, men som setter større fart i økonomien. Man pøser inn bare gjennom sentrumsopplegget - og det er altså mer moderat enn Senterpartiets eget opplegg - ca 7 milliarder kr mer i kjøpekraft, og så inndrar man 0,8 milliarder kr i reelle budsjettkutt. Det øvrige er luft og venteboller - unnskyld uttrykket. Men det å kutte i investeringer som gir inntekter og forflytte de pengene over i forbruk i dag, gir faktisk gal effekt i økonomien, om jeg må få si det litt forsiktig.

Klara Gauthun Tveit (SV) : Tidlig i høst var Høyre i likhet med SV ute og lovte mer penger til sjukehusa. Det er jo helt nødvendig. Skal vi få økt behandlingskapasitet, færre garantibrudd og reduserte helsekøer, må vi ha flere penger. Velgerne kunne stole på Høyre, var budskapet fra Annelise Høegh. Partiet ville være med og sikre flertall for økte bevilgninger til sjukehusa. Det var nok mange i sjukehuskø som var glad for den oppmuntringa.

       Men hva skjer? Høyre legger fram et budsjettforslag som innebærer et nytt finansieringssystem - et system stortingsflertallet allerede har sagt nei til. 800 mill. kr putter Høyre i en tapt sak, og Høyres opplegg ligger fast. Vil de ikke bidra til å sikre flertall for flere penger til sjukehusa neste år, slik de lovte tidligere? Pasientene kan med rette føle seg lurt. Høyre bidrar ikke til flertall i Stortinget for å øke behandlingskapasiteten og å redusere helsekøene. Ordene fra i høst viser seg nå bare å være prat.

       I trontaledebatten ble både representanten Foss og representanten Høegh utfordret av SV på dette. Vi ønsker nemlig mer penger til sjukehusa - reelle penger som Pasient-Norge kan dra nytte av. I den debatten svarte Høegh at Høyre ville ta ansvar. Dette tolket SV som et ønske om å holde fast ved sine lovnader tidligere i høst.

       Mine spørsmål til representanten Foss blir derfor: Vil Høyre i det videre budsjettarbeidet i høst stå fast ved lovnader om å sikre mer penger til sjukehusa og å øke behandlingskapasiteten? Kan pasientene stole på at Høyre vil gå i lag med SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om å sikre mer penger til de norske sjukehusa?

Per-Kristian Foss (H) : Dette spørsmålet har jeg vitterlig besvart mange ganger. Svaret er ja. Vil Høyre sikre mer penger til sykehus? Ja. Vi har ikke tenkt å sikre mer penger til fylkeskommunene, men til sykehus. Det var det som var representantens spørsmål. Til sykehus - ja. Det skal skje både ved at den såkalt innsatsbaserte støtteordningen utvides og prosentsatsen økes. Det er ikke en ren stykkprisfinansiering. Jeg må få lov til å si at jeg ønsket i og for seg gjerne å innkassere det som en slags seier for at Arbeiderpartiet er kommet til fornuft, men det er bare halvveis. Vi ønsker jo et rent stykkprisfinansiert system, gjennom hele systemet. Det har vi ikke fått flertall for så langt og tar det til etterretning. Vi har riktignok sett at helseministeren har talt litt varmt om det i avisen, men han taler om så meget, og det blir lite av det. Så langt har vi altså ikke fått flertall for det.

       Men den innsatsbaserte støtteordningen som det nå er lagt opp til, ønsker vi å øke. I tillegg ønsker vi 100 mill. kr mer til psykiatri. I tillegg ønsker vi 300 mill. kr mer til en operasjonsbro til utlandet, men der ser jeg dessverre at mellompartiene begrenser den påplussingen til 200 mill. kr. Men vi er gjerne med på å støtte 300 mill. kr hvis det er SVs syn. Jeg ser også at regjeringspartiet nå har gjort det til en flaggsak å gjøre det som vi foreslo tidligere i høst. Det er en del andre poster også, men de er ikke fullt så store. I sum vil dette gi nøyaktig den merbevilgning til sykehus og helsesektor som Annelise Høegh varslet i et oppslag i Aftenposten tidligere i høst. Beløpene står fast.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Kristelig Folkeparti er glad for at Høyre nå heiser familiepolitikken opp i sitt alternative budsjett, bl.a gjennom forslaget om kontantstøtte. Det er svært positivt.

       Men det er én ting vi er mindre glad for, og det er finansieringen av kontantstøtten. Etter å ha gledet oss over uttalelser fra Høyres sentrale politikere bl.a i programsammenheng om at Høyre nå ville gå over på Kristelig Folkepartis kontantstøttemodell, kommer Høyres alternative budsjett som en skuffelse. Igjen tar Høyre penger fra barnehagene, for å være nøyaktig 500 mill. kr. Kristelig Folkeparti er helt klar på dette punkt: Kontantstøtten skal ikke finansieres ved å ta fra barnehagetilskuddet, det må skje på annen måte. Et tilbud om kontantstøtte vil bl.a frigi midler som ellers ville gått til barnehageplasser. Dette vil bl.a bidra til finansiering av ordningen. Men dette er og må være basert på prinsippet om valgfrihet. Det er foreldrene selv som vil avgjøre hvorvidt de ønsker barnehageplass eller andre omsorgsformer. Med Høyres forslag gjør man barnehagene dyrere. I kampen for å øke valgfriheten kan det ikke være riktig å svekke nettopp den ved å redusere den ene av valgmulighetene for foreldrene. Det heter: Det ene skal gjøres, men det andre ikke gjøres ugjort, og det gjelder også i denne sammenhengen.

       Kristelig Folkeparti og Høyre har stått sammen om målet om full behovsdekning - og det er en forskjell på full barnehagedekning og full behovsdekning - av barnehager innen år 2000. Jeg vil gjerne spørre Høyre og representanten Foss om man fremdeles står ved dette målet, og hvis man gjør det, må man også være villig til å se på finansieringen av kontantstøttemodellen. Det er en forutsetning for reell valgfrihet.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg var glad for å få dette spørsmålet fra en så velvillig medrepresentant og kan bare bekrefte at vi står fast på målet om full behovsdekning på barnehagesektoren. Men jeg synes nok at representanten nå undervurderer evnen til rett og slett å tenke blant vanlige barnefamilier og vanlige foreldre. For det er nå engang slik at når en får 30.000 kr mer å kjøpe for - barnehageplass eller eventuell kompensasjon for at man selv ikke er dobbeltarbeidende, men bare hjemmearbeidende - ja, så er jo situasjonen at da har man et valg, og det valget vil man få med vårt opplegg. Jeg tror folk vil velge ulikt, svært ulikt, og det er hele poenget. Norge er stort, forskjellene er store både geografisk og på mange andre områder, men jeg tror fortsatt at etterspørselen etter barnehageplasser også blant de yngste vil være der. Vi vil gjennom kontantstøtten faktisk øke etterspørselsmuligheten.

       Kristelig Folkepartis opplegg synes jeg er veldig byråkratisk: Man skal først sende ut penger, så skal de som bruker barnehageplass, men allikevel får penger, sende dem tilbake igjen, de som bruker halv plass, skal sende halvparten tilbake igjen, og de som bruker en kvart plass, osv. Man får her en rekke slike grenseproblemer som gjør at dette blir et ganske byråkratisk system, jeg må si det. Men, men - ideologisk, prinsipielt, er Høyre og Kristelig Folkeparti enige på dette punktet, og også Venstre.

       Representanten Steensnæs uttrykte i sitt innlegg i gårsdagens debatt at målet med kontantstøtten er å rette opp noe av skjevfordelingen mellom barnefamiliene. Det er hele poenget - det er vi helt enige om.

       Det jeg synes representanten kanskje burde tatt seg litt mer tid til å se på, er konsekvensen; at hvis ikke noen av disse kontantstøtteoppleggene nå blir vedtatt, er altså mellompartienes opplegg for barnefamiliene i sum av skatt og barnetrygd faktisk betydelig dårligere enn Høyres. Der er vi ikke vant til å finne Kristelig Folkeparti.

Erik Dalheim (A) : Mye av den politiske oppmerksomheten rundt budsjettet er knyttet til hvordan utsatte kommuner kan få mer penger. Det må i denne sammenheng være riktig å peke på det faktum at de senere års

       økonomiske politikk nå gir resultater. Arbeidsledigheten går ned, aldri har så mange vært i lønnet arbeid, renten er så lav som vi bare kunne drømme om for få år siden. Dugnaden de siste årene for å få landet, med de ressurser det har, på skinnene har lykkes. Belønningen så langt er enighet i et lønnsoppgjør som sikrer den største reallønnsøkningen på 20 år. Forutsetningen for å føre en slik utvikling videre er stø kurs.

       Problemet rundt Arbeiderpartiets politikk er nå at de fleste andre partier her i salen vil ha mer til kjøp av nye velgere. Vår oljeformue, lottogevinsten, skal ytterligere brukes av flere av partiene når vanlige inntekter ikke strekker til. Det bryter i hvert fall med det jeg lærte av moren min da jeg begynte å jobbe: Bruk ikke mer enn det du tjener, det du har i lønningsposen, så får vi heller hjelpe hverandre når det blir vanskelig. Klok tale - da som nå.

       Forbruket i det norske samfunn vokser nå faretruende. Jeg hører Per-Kristian Foss' mange ord, men må allikevel be om å få presisert: Hvordan kan Høyre forsvare ytterligere forbruksvekst i hytt og pine ved skatte- og avgiftslettelser, forbruksvekst som i tillegg i hovedsak finansieres med mindre penger til kommuner, til det offentlige - mot ønsker også fra Høyres representanter, der de også er?

Per-Kristian Foss (H) : Jeg registrerer at representanten Dalheim og jeg iallfall har hatt en slags felles referanseramme under oppveksten, for moren min sa akkurat det samme. Og dette har vi prøvd litt å leve etter - faktisk noen hakk bedre enn representanten Dalheim. For da Dalheim brukte mye og skaffet svære underskudd i statsbudsjettet, reduserte vi underskuddene. Vi legger nå faktisk opp til å leve mer etter Mor Foss' og Mor Dalheims råd, nemlig å bruke mindre. Så hvis representantens uttrykk om at partiene ønsket seg mer til kjøp av norske velgere, er dekkende for noe parti, så er det iallfall ikke Høyre. Vi er faktisk rimelig nøkterne, også når det gjelder kommuneopplegget. Jeg legger ikke et øyeblikk skjul på at dersom man spør kommunepolitikere fra alle partier, vil de ha mer enn vi byr dem. Men sånn har det da alltid vært. Det er enkelte som glemmer fortere enn andre, men jeg tror at hvis representanten Meltveit Kleppa f.eks hadde vært her i tider da vi hadde borgerlig samarbeidsregjering, ville hun også opplevd at på tross av god vekst i økonomien, også for kommunene, ønsket de selvfølgelig mer. Det er liksom en del av rollespillet, så det overbeviser ikke meg.

       Jeg brukte i mitt innlegg ganske mye tid på å belyse nettopp hvordan det å gi folk flest litt romsligere privatøkonomi, vil kunne bidra både til å legge grunnlaget for et mer moderat lønnsoppgjør neste år og til økt sparing. Folks sparevilje i dag er til stede. Mange har iallfall råd til å spare - men slett ikke alle. Derfor kombinerer vi lettelser for middelinntektsgruppene med sterke sparestimulanser. Og de virker. Se bare på dagens nyheter om hvordan AMS-spareordningene nå virkelig har skutt fart. Med enda litt romsligere rammer kan man få en inndragning her som kan virke fornuftig, både for økonomien i 1997 og på lang sikt, ved at den private sparing øker.

       SV prøvde seg på en dialog i debatten her i går i forhold til Arbeiderpartiet og den nye regjeringen. Vi prøvde å utfordre med en utstrakt hånd, men også med en lurende knyttet neve. Og det er den jobben SV skal gjøre i politikken framover, særlig på de to områdene som er de viktigste for oss og der statsministeren har gitt noen nye signaler. Det gjelder miljøpolitikken. SV har jo vært opptatt av miljøpolitikken selv da det ikke var høykonjunktur for det. Vi har gjort jobben, vi har høy kompetanse på det, og vi er klar til å utfordre på det. Og vi har en jobb å gjøre i forhold til å presse og utfordre den nye regjeringen når det gjelder fordelingspolitikken. Vi har jo vært rettferdighetens vaktbikkje her i Stortinget gjennom mange år. Vi har tapt mange slag. Da Gro strammet inn på velferdsmeldingen f.eks sånn at mange falt utenfor - med Senterpartiet på slep - da sloss vi, og vi har fått medhold i ettertid for at mange som burde ha rettigheter, også burde få rettigheter. Vi har slåss på vegne av de gruppene som ikke har hatt Geelmuyden Kiese-penger til å slåss for seg. Vi stod opp da Arbeiderpartiet laget skatteforlik sammen med mellompartiene og Høyre, den gang Senterpartiet stod og dro i Arbeiderpartiet - ikke fra venstresiden, men fra høyresiden - for å få opp lettelsene i formuesskatten. Og en av grunnene til det vi ser nå, at de 10 % rikeste drar fra flertallet, er nemlig at skatt på kapital og formue har gått betydelig ned. Det er ingenting i Norge som er så skjevt fordelt som formue, og den er blitt skjevere fordelt i løpet av den siste tiden. De 10 % rikeste har nå 57 % av all formue. Det samme ser vi jo i forhold til utbytte av aksjer: Det er de 5 % rikeste i Norge som mottar 90 % av alt utbytte på aksjer. Og de endringene som den forrige regjeringen har gjort, har forsterket disse forskjellene.

       SV har stått på på disse områdene, og vi har fått noen gjennomslag etter hvert. I Senterpartiet begynner man å tenke nye tanker i retning av SV når det gjelder skattepolitikken - dvs. det er våre gamle tanker og nye tanker for Senterpartiet. Til og med Kristelig Folkeparti begynner å tenke på det.

       Så blir spørsmålet: Kan vi da ha noen håp om forandring, noe håp om flertall med en ny regjering? Vi fikk to meldinger i går. Den ene gikk ut på at vi skulle bygge to nye gasskraftverk i Norge. Dermed erklærer jo Regjeringen krig mot den samlede miljøbevegelse hvis ikke de demper seg. Det kom krav om et tredje på radioen i dag morges.

       I går sa Stoltenberg i et replikkordskifte til meg at å skape større rettferdighet ved å løfte opp dem som ikke har fått sin rettmessige del fra velferdsøkningen, slik som det står i erklæringen, betyr å gjøre akkurat det samme som før. Da har jeg lyst til å gi Jagland og Stoltenberg en velment advarsel: Regjeringen har invitert til samråd med hele folket, og folk flest vil gjerne bli hørt, de vil gjerne nå fram, de vil gjerne at de som har makt, skal ta hensyn til dem. Jeg tror at veldig mange tar Regjeringen Jagland på ordet når han sier det sånn, for det er en stund siden vi har hatt den samme utstrakte hånd. Men det betyr også at man skaper ganske mange forventninger. Det sitter nemlig tusenvis av folk og hører dette budskapet, som vet at de ikke har fått noe av den private veksten som mange andre har fått. Der sitter det f.eks noen som har tatt mye kontakt med meg - folk som er blitt arbeidsløse etter at de er blitt 50 år, som begynte i arbeid da de var 16 år, og som ble overflødige etter fylte 50. Så går det noen år, og så har de ikke lenger rett til arbeidsløshetstrygd. Så går de på sosialkontoret, og der sier de at da må du selge bilen og selge hytta, og så kan du komme tilbake. Det er folk som trodde det var et velferdssamfunn, og som får døren mitt i fleisen. Det er også de som blir sendt fra det ene kontoret til det andre. Det er et komplisert, vanskelig system, men det er også mange som får døren i trynet og ikke får del i de ordningene de trodde de hadde rett til. De sitter nå med håp. De sitter nå og tror at det er dem det blir snakket til.

       Det er et veldig stort ansvar å ta for Regjeringen når den strekker ut en hånd. Det betyr at jeg har lyst til å gi følgende advarsel: Hvis det ikke er ment, hvis det ikke kommer fra hjertet, hvis det bare betyr at man skal gå og tråkke i det gamle, så la heller være å si det! For det er ikke sånn at det kommer horder, eller at SV får 30 % oppslutning - at det er det som er resultatet hvis Regjeringen nå svikter. Det som blir resultatet, er mer oppgitthet, mer håpløshet og mer politikerforakt. Det tror ikke jeg Jagland ønsker, jeg tror ikke noen i Regjeringen ønsker det, men jeg tror man skal være rimelig klar over at det er det som blir resultatet. I valgkretser i Oslo har vi opplevd under 50 % valgoppslutning. Det er ikke fordi folk har det kjempefett og suser med i oppgangen i økonomien. Det er rett og slett fordi at de har mistet troen på at det går an å forandre.

       Hvis dere ikke mener alvor i miljøpolitikken og de fine ordene som står i regjeringserklæringen om et økologisk bærekraftig samfunn, men lukker øynene og bygger først de to gasskraftverkene, og så kanskje flere, samtidig som dere sier til småbarn når dere treffer dem ute og de krever svar på miljøutfordringen, at det er det viktigste i verden, da oppnår man bare noen flere desillusjonerte barn - og det er mange av dem som er desillusjonerte nok fra før, som tror at det ikke nytter, som vet at de ikke når fram, og som synes at prioriteringene er gale.

       Jagland skaper forventninger, og han ønsker å gjøre det, og da må det også følges opp med politiske endringer. I gårsdagens debatt merket vi at dagsordenen var litt forandret. Jeg syns at den har vært den samme siden EU-kampen var over. Vi har gått opp og kommet med mer eller mindre de samme replikkene, fått mer eller mindre de samme svarene, og vi har oppført oss som om vi var generalforsamlingen i AS Norge og konserndirektøren tok oss i lære og la fram resultatet. Det er en ny og mer politisert dagsorden nå. Det er mulig å diskutere litt andre ting. Det betyr også at det stilles noen andre krav til hva som skal være den videre diskusjon om budsjettet. Før regjeringsskiftet, og til dels så langt i dag, har debatten om budsjettet bare dreid seg om budsjettbalansen. Balansen er overordnet alt annet. Schjøtt-Pedersen, tidligere finanspolitisk talsmann, tok den bølgen. Jagland, som parlamentarisk leder, tok akkurat den samme øvelsen. Men det er jo Gros dagsorden! Det er jo den dagsorden som spør: Hva blir årets resultat, hva kan vi legge fram for generalforsamlingen, og hva kan vi legge opp i fonds? Nå må den dagsordenen forandres, nå må det være politikkens innhold det dreier seg om. For alle vet at 40,9 milliarder kroner på oljefond er også litt « tenk på et tall », det er ikke slik at det akkurat er der den streken må gå. Det er selvfølgelig slik at hvis vi ikke oppfører oss fornuftig, kan vi komme opp i kniper og overoppheting i økonomien, men det er konsernsjefens prestisje mer enn firmaets framtid disse øvelsene om budsjettbalansen gjelder.

       SV har de utroligste kontakter, og jeg kjenner en direktør meget godt. Vi satt og diskuterte hva som var ansvarlig forvaltning av et konsern, og jeg fikk en lang lekse om på hvilken måte man måtte investere i forhold til vedlikehold, ta vedlikeholdsansvar. Hvis det var litt som tydet på at nå måtte man spare inn, var det veldig ofte at bedriftene begynte å spare inn på vedlikeholdsbudsjettet og droppet å ta investeringer som var nødvendig. Det gikk fint første året og andre året, men tredje året begynte man å se at det bare førte til økte kostnader. Det er den situasjonen vi er i nå, at vi har mulighet til å spare på andre måter. Vi har mulighet til å investere for framtiden på andre måter, vi har mulighet til å gjøre ting som er fornuftig, slik at vi kan spare statsbudsjettet for utgifter, noe som gjør oss bedre i stand til å møte framtiden.

       Det er derfor SV har sagt at vi for det første må la være å pumpe opp oljen så fort som vi gjør. SV har som Stortingets eneste parti gått imot utbygging av en del felt i det tempoet. Det er klart at det er den mest effektive måten å gjøre dette på. I tillegg må vi sørge for at vi har flere ben å stå på når det gjelder energi - fornybar energi. Vi kunne f.eks gjennomføre et forslag som SV har, og det er å innføre energiinvesteringer etter mobiltelefonprinsippet - oppfunnet av markedet, og sånn sett burde man høre etter. Hva gjorde de som solgte mobiltelefoner for én krone? Det var jo ikke det at de gav dem bort gratis, de tok det igjen på regningen etterpå. Vi kunne lage et system som gjorde at folk og bedrifter, og for så vidt offentlig sektor også, kunne få finansiert ved rentefrie lån investeringene som skulle til for å spare energi. Så sparte man jo energi, slik at strømregningen ble lavere, men man kunne ta igjen det som var investeringskostnader, på strømregningen. Dermed hadde vi, du og jeg, spart penger, og Norge hadde blitt en annen energinasjon. Vi hadde til og med bygd opp kunnskap og kompetanse på et område som vi har mye kompetanse på fra før, og det gjør at dette også er en mulig vekstnæring. Faktisk har vi så mye kompetanse at svenskene stjeler den og lager butikk på det.

       Vi foreslår et fond for å ruste opp og modernisere Norge. Det er jo ikke sånn som Gudmund Restad tror, at vi pøser 25 milliarder kr inn i norsk økonomi sånn fra den ene dagen til den andre. Men det vi ønsker oss, er jo at man nå lager planer for å gjøre de viktigste investeringene i Norge framover. Jeg skal nevne noen eksempler.

       Det sitter små og store elever, og små og store lærere, holdt jeg på å si - de er jo litt forskjellige i størrelsen de også - rundt omkring i norske skolerom, og etter noen få timer blir de ganske tunge i hodet, fordi vi har så dårlig inneklima i mange læringsmiljøer at de ikke har luft nok til å lære skikkelig. Det er jo helt paradoksalt! Det kreves milliardinvesteringer for å få gjort noe med det. Det er klart at de pengene har vi - de pengene har vi på bok. Og hvis vi planlegger og gjør dette skikkelig, kan vi gjøre den jobben. Alle er jo enige om at den skal bli gjort. Om unger får klarere tanker før eller senere, er det jo bedre at de får det før enn at de får det senere.

       Det samme er det jo hvis man ser seg rundt i norske skoler. Det er et sånt gap mellom hva veldig mange har fått i økt privat forbruk, og hvordan de møter kunnskapssamfunnet. Du stæsjer opp din førsteklassing fra topp til tå, han går forventningsfull til skolen med ny ransel og riktig bæremeis og i det hele tatt - og møter gamle, lefsete skolebøker, halve blyanter og pulter som er for små. Det gir ikke noe godt signal i forhold til hva som er viktig i verden.

       Vi har store investeringsoppgaver når det gjelder IT, når det gjelder skolebibliotek. Turid Birkeland snakket flott om hvilke muligheter museene hadde her i går. De har kjempemuligheter, men de er jo ganske fjernt fra det som er ungenes hverdag, som heller dreier seg om å tegne pizza mot år 2000 enn å satse på kunnskap.

       Det samme er dette med enerom på sykehjem. Altså: Jeg hæler ikke en valgkamp til hvor partiene skal stå på rekke og rad og pælme sykehjemsplasser etter folk. Når ikke politikere klarer å samle seg om det folk flest syns er viktigst, å få gjort noe med det, og alle står i kø og lover og lover hver valgkamp, da ender det bare i håpløshet. Vi har de pengene som skal til. Vi kan gjøre det - vi kan bli enige om å gjøre det. Det betyr ikke at vi har ledige bygningsarbeidere til å gjøre det akkurat i morgen, men det betyr at vi kan lage de planene slik at vi kan fase dette inn når det blir ledig kapasitet. Når Gardermoen og nytt Rikshospital og Gardermobanen er ferdig, har vi jo bygningsarbeidere med meget høy kompetanse, som vi mister fort mye av hvis ikke det går inn.

       Den tredje sektoren er sykehus. Her må jeg si at hr. Foss jukser litt, fordi han gjentar Høyres gamle forslag. Problemet er at det er ikke flertall for det forslaget i Stortinget, fordi de kobler det til en systemendring. Det vet Per-Kristian Foss godt. Men det det burde kunne være flertall for, som ikke heiter opp norsk økonomi eller noe som helst, ville jo være å gjøre en del investeringer i utstyr på sykehus. For det mange leger og helsepersonell her sier, er at de møter to verdener når det har sin vanlige arbeidsdag i norske offentlige sykehus med ganske dårlig utstyr, og når de jobber litt ekstra på en privat klinikk om kvelden med topp utstyr. Hvis vi virkelig skulle gi et signal til dem som står på i norsk helsevesen nå, var det jo at vi gjorde det og sa: Nå skal vi trappe opp, vi skal få til dette her, vi skal utdanne flere, vi skal satse på det. Det første signalet er at dere skal få oppdatert utstyr. Da ville folk fått litt inspirasjon. Da ville de blitt litt oppmuntret bare av det, og vi ville kunne fått pasientene raskere fram.

       Det fjerde er det som går på jernbane og miljøvennlige transportformer. SV er det eneste partiet på Stortinget som har fulgt opp Opseths egen jernbaneplan med kroner. Det kommer vi til å fortsette å gjøre, og det er også lurt. Det er en jobb som skal gjøres uansett. Vi kan gjøre det så fort vi har kapasitet til det.

       Dette har jo vi tenkt før vi visste at Regjeringen skulle ha en planleggingsminister - jeg vet ikke helt hva det heter - før vi visste om Rød-Larsen. Vi burde jo sette den mannen til å forvalte oljefondet. Nå vet jeg det er en maktkamp på gang mellom finansministeren og denne planleggingsministeren, men det er selvfølgelig sånn man kunne tenkt. Dette er jo ikke forbruk, dette er alternativ sparing, og det er selvfølgelig noen begrensninger i forhold til når det er ledige folk til å utføre jobben. Men det er klart - ikke har den mannen kontor, jeg så at han begynner å få seg en statssekretær, og det gjør at jeg reduserer selvfølgelig oljefondet litt - at dette er det mulig å tenke overordnet på, det er ikke noe en planleggingsminister skal gjøre alene, men det skal gjøres i skjæringspunktet mellom en planleggingsminister og en finansminister. Et meget spennende prosjekt!

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       I Arbeiderbladet i går sier imidlertid sjefsøkonom Stein Reegård i LO at han nå frykter en ny avsporing av norsk økonomi, altså en ny jappetid, fordi påplussingene i budsjettet bidrar til ukontrollert vekst i økonomien.

       Ja, for meg ser det ut som at milliardpartiene som nå pøser på med mer penger, er mer opptatt av hvor mange milliarder Arbeiderpartiets regjering tåler av nederlag enn av konsekvensen for norsk økonomi. En kan kalle det hva en vil, men jeg kaller det i hvert fall ikke ansvarlighet.

       I alternativt budsjett foreslår SV tiltak som trekker i flere forskjellige retninger. De vil gjerne ha økt barnetrygd med 1,4 milliarder kr, SMS-ordning til 100 mill. kr, økte fødselspenger for yrkesaktive med 100 mill. kr og økt minstefradrag på 1,6 milliarder kr. Totalt er dette en økning i overføringer på 1,3 milliarder kr, som betyr at mange av oss får mer penger og kan bruke mer penger - altså økt privat forbruk. Og er det SVs politikk?

       SV sier at vi må skru igjen oljekranene. 70 % av økningene i oljeproduksjonen kommer fra tre felt som heter Gullfaks, Oseberg og Statfjord, og det er jo felt som er bygd ut for mange år tilbake. Hvorledes skal vi teknisk gjøre det? Det er et spørsmål. Og har SV tenkt over hva det betyr for sysselsettingen eksempelvis på Aker Verdal?

       SV vil altså at oljen skal stå på rot, slik at neste generasjon får nyte verdien.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg tror det må være noen misforståelser her, for jeg kjente ikke igjen alle tallene. Det er en misforståelse hvis man tror at vi prioriterer økt barnetrygd framfor satsing på f.eks barnehager. Det er en misforståelse. Hvis vi skal se på hovedlinjene i det vi gjør, trekker vi inn ganske mye privat kjøpekraft - for å si det slik - gjennom noe økte miljøavgifter, gjennom en del skatteforslag, som først og fremst går på dem som lever av utbytte av aksjer og har store kapitalinntekter. Men det vi ellers prioriterer, er først og fremst fellesgoder.

       Hvis vi skal ta barneområdet, vil altså Regjeringens forslag til budsjett antakelig bety nedgang i antall barnehageplasser neste år, med konkurser i en del private barnehager og betydelig økt foreldrebetaling. Det som kan hindre folk i å ha en del valgfrihet i forhold til hva slags løsninger vi skal velge, vil være at foreldrebetalingen på en barnehageplass er oppe i 3.000-/4.000-kronersklassen.

       Vi har faktisk beregnet virkningene av vårt alternative statsbudsjett. Det pleier vi å gjøre, som Stortingets eneste parti. Vi har mulighet til det gjennom et tilbud fra Statistisk sentralbyrå til opposisjonspartiene på Stortinget, og vi gjør det for å se noe av virkningene av det vi foreslår. Det betyr at vi får økt styrkingen i budsjettet på de områdene der oppgavene er flest, nemlig kommunesektoren. Det betyr at vi har en helt annen vektlegging mellom privat og offentlig forbruk enn det Arbeiderpartiet har, fordi vi mener at fellesoppgavene er viktigere enn at vi får økt privat forbruk. Det er viktigere å sikre både barnehagesektoren og eldresektoren. Vi får betydelig flere i arbeid. Vi får opp mot 40.000 flere arbeidsplasser, men det er viktig hvor de kommer, og at det er på de områdene der folk står i kø. Og så en utfordring til Arbeiderpartiet helt til slutt: Hvis dere nå gir dere på arbeidsmarkedstiltakene, er det veldig viktig å få folk som i dag er arbeidsløse, inn i de nye jobbene. Hvis ikke de kommer med nå, kan det hende de blir parkert utenfor for lang tid.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet og SV står òg i denne innstillinga i lag på viktige område. Vi tar opp kampen mot stadig aukande oljefyring i økonomien. Vi foreslår tiltak mot dei aukande forskjellane som vi no ser mellom folk i landet vårt.

       Eit av dei områda der vi har heilt ulikt syn, gjeld småbedriftene sine oppgaver, deira utfordringar i tida framover. No foreslår Regjeringa å endra dagens sjukelønsordning, slik at bedriftene må ta ei veke meir av kostnadene, rekna til 825 mill. kr. Senterpartiet går mot dette. Vi veit det vil medføra problem for delar av næringslivet, spesielt for mange småbedrifter. Analysar viser at det er i småbedriftene potensialet ligg for å få fleire i arbeid, for auka sysselsetjing.

       No har SV lagt til nokre føresetnader for at dei skal stø Regjeringa sitt opplegg, f.eks at kommunar med null i arbeidsgivaravgift skal koma utanom endringa. Men det gjeld jo berre bedriftene i nokre yttarst få kommunar i nord. SV sitt opplegg vitnar om mangel på vilje - eller kanskje evne - til å sjå dei moglegheitene småbedriftene representerer.

       La meg i tillegg understreka følgjande: Regjeringa har i velferdsmeldinga sagt at ein føresetnad for dagens sjukelønsordning er at fråveret ikkje går ned. No prøver dei seg altså med ein framstøyt som dei på førehand veit det ikkje er fleirtal for i Stortinget. Ser ikkje SV her samanhengen? For Senterpartiet er det viktig å betra inneklimaet og arbeidsmiljøet og få ned sjukefråveret, men elles - både av sysselsetjingsomsyn og fordelingsomsyn - å slå ring om dagens sjukelønsordning.

Kristin Halvorsen (SV) : Denne saken har jeg faktisk diskutert både med regjeringspartiet og med NHO. Det er ikke så ofte jeg legger så stor vekt på hva de sier - ingen av dem, for å si det sånn - men akkurat i denne saken foreslår SV å kombinere to hensyn.

       Regjeringspartiet har et godt argument i forhold til det som går på arbeidsgivernes innsats for å få ned sykefraværet. Vi vet at de har gjort en ganske stor innsats på det som går på korttidsfraværet, altså de tre dagene man kan ta på egenmelding osv., men betydelig mindre innsats på det som går på litt lengre sykefravær. Det er klart at da er vi fort inne på ting som er mer krevende å endre på en arbeidsplass, arbeidsstillinger, inneklima osv., sånn at det Regjeringen har rett i, er at det kan være rimelig å innføre noe som gir noe mer oppmerksomhet fra arbeidsgiverne for å bedre arbeidsforholdene. Men så er da spørsmålet hvilke deler av næringslivet som rammes av et slikt forslag. Derfor har ikke vi bare gått på dette, som Meltveit Kleppa også var inne på, for hvis man samtidig reduserer arbeidsgiveravgiften, slik SV gjør med 0,5 %, får arbeidsgiverne mer tilbake enn de økte kostnadene ved endringene i sykelønnsordningen. Da syntes vi at det kanskje var mulig å oppnå to ting, for det første fordi vi mener at arbeidskraft i en litt større sammenheng burde prises lavere - og det kan vi gjøre gjennom arbeidsgiveravgiften - og for det andre fordi vi ønsker at arbeidsgiverne skal ta større ansvar for arbeidsmiljøet. Men det er jo ikke sånn at vi ville innført det ene uten å ha fått gjennomført det andre.

       Ellers når det gjelder småbedrifter, har vi mange gode forslag som går nettopp på det, på forskningsmidlene, på skatteopplegg - vi står til og med sammen om en del forslag i innstillingen på SND o.l. - så jeg tror det kommer mye godt ut av SVs tankegang på dette område.

Harald Ellefsen (H) : Jeg synes det er positivt at Kristin Halvorsen har merket seg Høyres forslag om sterkt økt satsing innenfor helsevesenet. Det gjelder jo en todelt økt satsing, både det å bevilge betydelige beløp for å kjøpe kapasitet for sykehusbehandling i utlandet på områder hvor vi ikke har tilstrekkelig kapasitet i Norge, og hvor det er helt nødvendig for å kunne gi helsetilbud. For det andre er det en systemomlegging, som Kristin Halvorsen sier, knyttet til at vi ønsker en betydelig økt bevilgning til sykehussektoren. Denne systemomleggingen, som Kristin Halvorsen har innvendinger mot, betyr ikke annet enn at vi vil ha en sikkerhet for at de pengene vi skal bruke til sykehusbehandling, går til sykehusbehandling. Jeg nekter rett og slett å tro - inntil man ser det motsatte bevist i løpet av høsten - at SV og Stortingets flertall vil stemme ned en forutsetning om at den økte sykehussatsingen skal gå til sykehus.

       Ellers bad jeg om ordet for å kommentere litt problemet som er oppstått for SV i det siste i forhold til at Senterpartiet, også kalt Store-SV, på område etter område har stjålet SVs klær, som Kristin Halvorsen har gitt uttrykk for. Og det er jo riktig. Hver gang SV finner på en ny avgiftsøkning - og der har SV en enorm oppfinnsomhet - så tar det en stund, og så hopper faktisk Senterpartiet på det. Nå har forsyne meg Senterpartiet også hoppet på SVs krav om å skjerpe toppskatten for alminnelige lønnstakere, en skatt som Senterpartiet for en tid tilbake lovte bare skulle ramme rikfolk. Jeg skjønner godt at Restad kanskje ikke er glad i Kristin Halvorsens miniskjørt, men det må da være bedre enn det fikenbladet Senterpartiet har. Og mitt spørsmål til Kristin Halvorsen: Har SV noen flere politiske skatte- og avgiftsklær igjen i skapet?

Kristin Halvorsen (SV) : Harald Ellefsen er jo inne på noe, men jeg syns ikke eksemplene er så gode. Hvis man leser finansinnstillingen, er det flere avgifter der Senterpartiet og Kristelig Folkeparti øker, og SV ikke gjør det. Når det gjelder toppskatten, har vi faktisk også en litt annen profil.

       Men Ellefsen, som er vant til at klesskapet robbes, har et poeng, og alle kan bare se seg rundt for å se hva som skjer i norsk politikk. Nå er jo forskjellen på SV og Høyre at når Syse sa at Høyres klær ble stjålet mens de var ute og badet, så er ikke vi ute og bader. Vi er her! Vi inspirerer gjerne Senterpartiet på motefronten. Jeg har skjørt nok. Jeg har skjørt til Gudmund Restad, til Johan J Jakobsen og til hvem det skal være. De skal få velge. Det er helt fint! At Gudmund Restad ikke ser ut til å trives særlig godt i mine politiske habitter, blir hans problem, men i SV er vi et tolerant parti. Hvis en tidligere lensmann på 58 år har lyst til å gå rundt i miniskjørt, syns vi det er fint! Han kan barbere leggene og stæsje seg litt opp, for vi har mer utstyr, han må gjerne forsyne seg. Vi er opptatt av å få gjennomslag for det vi står for i politikken. Vi er jo opptatt av det, vi er ikke her for å sitte med eiendomsretten og drive haute couture og fransk moteskaping. Vi er opptatt av massespredning av denne moten. Det virker det som om vi klarer å få til i forhold til Senterpartiet.

       Jeg har noen ferske eksempler: I trontaledebatten maste vi på Senterpartiet om egenandeler. Senterpartiet har aldri tidligere gått imot Regjeringens forslag til økte egenandeler. To dager etter kommer de og er imot. Hele tankegangen rundt oljefond: Gudmund Restad var med Arbeiderpartiet i hele tankegangen. Nå begynner vi å snakke om å spare mer på havbunnen og disponere annerledes. Senterpartiet kommer etter. Hjertelig velkommen - for det gir oss jo noe håp. Hvis vi klarer å påvirke og snu noen rimelig tradisjonelle borgerlige politikere, kan vi også klare å påvirke det som er Regjeringens politikk. Og da kan det faktisk bli flertall for noen endringer på dette.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg skal ikkje robba SV sitt klesskap, men vi har heldigvis gått i felles butikk av og til, for vi står no saman om at vi vil kutta skatt på arbeid og redusere arbeidsgjevaravgifta. Det vil styrkja små og mellomstore bedrifter og dermed sysselsetjinga. Vi er einige om å satsa meir på helse og på eldreomsorg, og vi er også einige om at det er lurt å gje sjukehusa pengar til vedlikehald og utstyr. Men, eg lurar på korfor SV ikkje vil stimulera ungdom til å spara? Det må jo vera bra å hjelpa dei unge inn på boligmarknaden ved at dei får spara skattefritt. Dessutan er det å avgrensa forbrukarmentaliteten. Er ikkje SV interessert i det? Kvifor støttar ikkje SV forslaget til boligsparing med skattefritak? Det undrar meg at SV nesten alltid har tru på offentlege eller kollektive løysingar. Vitsen må jo vera å få krona til å strekkja lengst mogleg og hjelpa flest mogleg. Kvifor vil ikkje SV gje litt ekstra til slike som hjelper dei som har det aller vanskelegast? Eg tenkjer t.d. på evangeliesentra og AAN, Alternativ til Abort, og eg kan nemna fleire ting. EU-kampen må ha lært SV at det ikkje er statsapparatet åleine ein kan lita på. Vi treng folkelege, frivillige, breie initiativ. Skal vi ha det, må vi støtta opp under nettopp slike. Kvifor vil ikkje SV støtta fritak for arbeidsgjevaravgift for små summar - bitte små summar - frå frivillige organisasjonar? Det vil nemleg vera ein kjempelette for alle dei som driv idrett, kor og barne- og ungdomsarbeid frå nattbordskuffen på fritida. Kvifor vil ikkje SV ein gong gje ideelle organisasjonar som driv tenestetilbod innafor omsorgssektoren, momskompensasjon, og likestilla dei skattemessig med offentlege tilbod? SV kan vel ikkje meina at vi ikkje har bruk for desse kjempebra institusjonane, t.d. innafor eldreomsorga?

       Så til dette som går på ungdom - skattefritak for boligsparing for ungdom. Jeg vet ikke helt hva slags ungdommer som ligger Kristelig Folkeparti nærmest på hjertet. Men de som ligger meg nærmest på hjertet, er de som sliter med studiegjeld. Det er f.eks en som jeg kjenner veldig godt, nyetablert og nyforelsket i en rimelig liten leilighet her i byen, hun og kjæresten har til sammen 1 million kr i gjeld, 600.000 kr i studiegjeld og 400.000 kr i boliggjeld. Det er jo ikke folk som har hatt nytte av boligsparing med skattefradrag, for de har vært studenter, de har ikke betalt noe særlig skatt. De har bare lagt seg opp gjeld. Dermed blir jo det aller viktigste hvis en skal satse i forhold til dem som skal ut og etablere seg, å satse på en skikkelig studiefinansiering, sånn at de kommer ut i den andre enden uten å være dynget ned i gjeld. Da har de flere muligheter enn det det er. Derfor er det like effektivt overfor ungdom å spare dem for utgifter som å oppmuntre dem til å spare.

Erna Solberg (H) : Den forrige replikken kunne tyde på at Kristelig Folkeparti gjerne også ville adoptere mer av SVs politikk. Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at å si at både SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kutter skatt på arbeid, er direkte en tilsnikelse. Med den toppskattøkningen vi har, er den endringen de gjør i arbeidsgiveravgifter, nesten usynlig. Samtidig får de alle det dilemmaet at når det gjelder små og mellomstore bedrifter, øker de forskjellen mellom skatt på arbeidsdelen og skatt på kapitaldelen, og det bidrar til å forverre delingsmodellen for små og mellomstore bedrifter.

       Det kanskje på en måte SV fremdeles står alene om - nesten da, for Senterpartiet har begynt å lukte på det også - er bedrifts- og kapitalbeskatningen. Det er et spesielt område der jeg gjerne skulle hørt litt mer av SVs tanker om hvordan verden faktisk fungerer, og det er dette gammelmodige forslaget som SV tar opp, og som de salderer stort med uten at det kommer til å bli noen inntekter av det - det vet vi fordi vi har forsøkt det før - nemlig avgift på annenhånds omsetning av aksjer. Dette har Arbeiderpartiet tidligere forsøkt i Norge. De sluttet veldig raskt med det, for de oppdaget at det kom ingen inntekter. De oppdaget bare at dette var en sterk motivasjon for å flytte aksjeomsetning ut av Norge og over på utenlandske børser. Da er mitt spørsmål til SV om de ikke ser at det er konsekvensen. Innfører man en avgift på annenhånds omsetning av aksjer i Norge, vil det innebære at omsetningen av aksjer i alle de store norske selskapene ikke kommer til å foregå på norsk børs, men kommer til å foregå på utenlandske børser, hvor flere av selskapene allerede er notert, og hvor det å bli notert ikke tar så forferdelig lang tid. Størstedelen av effekten vil her være at det blir dyrere og vanskeligere for nordmenn å eie aksjer, og det blir billigere for utlendinger å eie aksjer i norske selskaper fordi de kommer til å flytte notering selv. Vi har prøvd det, vi fjernet det. Hvorfor skal SV gjeninnføre det, og hvorfor vil Senterpartiet slenge seg på?

Kristin Halvorsen (SV) : Det siste må nesten Erna Solberg spørre Senterpartiet om - hvorfor de har kastet seg på. Jeg hadde egentlig klar min replikk til Gudmund Restad her, da vi drev med alle papirene våre i innspurten til finansinnstillingen, og den replikken skulle gå på hvorfor de ikke ville snuse på vårt forslag om en spekulasjonsavgift på annenhånds aksjeomsetning. Men før vårt forslag var kaldt og ute av kopimaskinen, hadde Senterpartiet sprunget etter. Det viser hvilken påvirkningskraft SV har i politikken, og at vi i meget stor grad faktisk dikterer hva Senterpartiet skal være opptatt av. Det er det som er saken.

       Det er jo riktig at en slik avgift, som Erna Solberg har nevnt, har vært prøvd før, og det også i en konjunktursituasjon som var ganske lik den som er nå. Den ble fjernet med bl.a den begrunnelsen at det var nedgang og dårligere tider og mindre omsetninger. Nå koker det på børsen. Aksjeomsetningen i 1995 var på over 300 milliarder kr. Det er en spekulasjonsøkonomi på aksjesiden som er rivende, for dette er jo ikke nyemisjoner eller nyutlagte aksjer. Dette er jo på en måte bare å bytte aksjer i stadig mer rasende fart. Vi tror at det er fornuftig å dempe interessen for å flytte papir raskest mulig, og å styrke interessen for å putte penger i ting som er nyskaping. Jeg mener vi har tenkt gjennom det som er sagt i forhold til børser. Det er klart at denne avgiften bør knyttes til Verdipapirsentralen og skiftes der, for da kommer man en sånn type argumentasjon i møte. Det er jo også faktisk sånn at vi har f.eks en dokumentavgift på 2,5 % når folk kjøper bolig. Det er noen som spekulerer i bolig, men det er veldig få. Men aksjeomsetning er altså fritatt for avgift. Da er det ikke urimelig å foreslå en forsiktig avgift på 1 % på det.

       Odd Holten (KrF) : Finansdebatten har til nå i stor grad dreid seg om å være ansvarlig og å tenke på de fremtidige generasjoners behov. Det er en debatt Kristelig Folkeparti gjerne deltar i, men vi kan ikke akseptere at denne debatteknikken brukes til å avskjære en løsning av dagens akutte behov. Det finnes nemlig slike behov i dagens Velstands-Norge. Jeg tillater meg å referere kort fra et brev som Alstahaug kommune har sendt til komiteen:

       « Alstahaug kommunestyre vil gjøre oppmerksom på at kommunens økonomiske situasjon for 1997 er vanskeligere enn den tilnærmelsesvis noen gang har vært. »

       Videre heter det:

       « Alstahaug kommunes ekstremt trange økonomi skyldes i vesentlig grad at Kommune-Norge de senere år stadig er blitt pålagt nye og store oppgaver innen helse, sosial og skole uten at de reelle utgiftene er blitt kompensert. »

       Det er betydelige forskjeller mellom de enkelte kommuner, svært mange av landets primærkommuner og fylkeskommuner kunne underskrevet uttalelsene fra Alstahaug kommune.

       Kristelig Folkeparti har advart mot reformtempoet til Regjeringen, senest knyttet til Reform 97, som har en mangelfull finansiering. Det er gode muligheter for å spare omkostningene til et byggverk ved å redusere armeringsjernet. En har i det siste sett eksempler på hva det kan føre til. Den politikk som Regjeringen fører overfor kommunene, er etter Kristelig Folkepartis syn uansvarlig fordi den ikke er innrettet mot kommunenes reelle kostnader - de får ikke dekket reformkostnadene. Det fører ofte til et amputert tjenestetilbud eller at man må fuske med kvaliteten i reformbyggverket.

       Finansinnstillingen gir ingen avklaring gjennom flertallskonstellasjoner, og det er vel ikke å forvente at debatten her i dag gir særlig avklaring av hvilket budsjett som vil bli vedtatt. Kristelig Folkeparti har gitt et bidrag til et godt budsjett ved det alternativ som partiet har lagt fram, og ved en meget omfattende samordning av budsjettforslagene til sentrumspartiene.

       Det er ingen ny erfaring at det er lettere å vedta økte utgifter enn det er å få en samling om en felles inndekning av økte utgifter. Det er generelt grunn til å advare mot budsjettsprekk også i en periode med store overskudd på statsbudsjettet, men det er ikke noe godt utgangspunkt for samarbeid når regjeringspartiets talsmenn ustanselig karakteriserer andres budsjettforslag som uansvarlige. Det finnes også talsmenn utenfor det politiske miljø som mener at en sterkere satsing på utdanning er en like god investering i fremtiden som å sette flere penger på bok. Det er også bred enighet i og utenfor det politiske miljø om at det er riktig å satse mer på å avvikle helsekøene, løfte opp innsatsen i psykiatrien og sikre de eldre en verdig alderdom. Ja, opinionsundersøkelser viser at folk prioriterer det framfor forslag til skattelette. Ute i kommunene finnes det liten forståelse for å skjære ned på budsjettrammene, i en tid med store statlige overskudd.

       Den nye regjeringen har sagt at den vil prioritere helse og eldreomsorg, men det kan ikke skje uten å gi utvidede rammer til kommuner og fylkeskommuner. Hva Regjeringen i denne situasjonen vil gjøre, er uklart. Jeg vil anbefale Arbeiderpartiet å studere vårt kommuneopplegg, som er godt tilpasset de reelle oppgaver som kommuner og fylker er satt til å løse. Ja, jeg må rett og slett be Arbeiderpartiet skaffe seg kunnskap om den alvorlige situasjonen innen helse- og omsorgssektoren rundt omkring i vårt land.

       Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 1997 er konsentrert om solidaritet med de svake grupper innenfor helse, eldreomsorg og familiepolitikk ved å forbedre helsesektoren gjennom standardheving og styrking av sykehuskapasiteten og psykiatrien, ved styrket kommuneøkonomi, kontantstøtte og større valgfrihet for barnefamiliene, økt sysselsetting og styrket næringsliv, samt en styrket miljøprofil ved grønne skatter og større innsats for fremtidsrettet miljøvern.

       Kristelig Folkepartis alternative budsjett og det felles sentrumsalternativ fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre legger hovedvekten på disse sentrale områdene. Dette er et samarbeid som Kristelig Folkeparti over lengre tid aktivt har arbeidet for. Vi mener det er behov for et alternativ til dagens regjering.

       Norges sterke økonomiske situasjon er basert på vekst i olje- og gassutvinningen og høye oljepriser, men også på en betydelig vekst i Fastlands-Norge.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av at budsjettpolitikk har den nødvendige ansvarlighet, men vi kan ikke akseptere at det er de offentlige budsjetter som ensidig skal strammes inn for å kunne gjennomføre et såkalt solidaritetsalternativ.

       Kristelig Folkeparti går mot Regjeringens forslag om kutt i skattøren for kommuner og fylker. Vi ønsker å gi det kommunale selvstyre innhold og realistiske muligheter for å kunne fungere på en forsvarlig måte.

       Det betyr for oss:

       På samme måte vil Kristelig Folkeparti gi eldreomsorgen et løft. Rundt 15.000 eldre må fortsatt dele rom med andre på institusjon, og mange får ikke plass overhodet. Vårt forslag er å øke rammene med vel 900 mill. kr til enerom, nye sykehjems- og omsorgshjemsplasser og til nødvendige driftsmidler for disse.

       Familiene er under press, og økonomien er anstrengt for mange barnefamilier i etableringsfasen. Jeg må konstatere at Regjeringens budsjettforslag ikke innebærer noen bedring av familienes økonomi. Tvert imot vil budsjettet forverre mange barnefamiliers økonomi, og mest for dem med lave og alminnelige inntekter og aleneforsørgere. Kristelig Folkeparti vil gi mulighet for reell valgfrihet for familiene med hensyn til å velge å ta omsorg for egne barn eller å benytte barnehageplass. I denne forbindelse henvises det til Kristelig Folkepartis kontantstøttemodell.

       Stortingets flertall har tidligere vedtatt å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Regjeringen har ikke fulgt opp dette forslag, og flertallet gjentar det nå. Viktig er det også at stipendandelen for studenter økes til 30 %. Dette for å lette mulighetene for å få unge mennesker inn i fagutdanning og sikre seg arbeid. Stor fare er det dersom ungdom blir gående ledig, ja det er faktisk en meget alvorlig situasjon.

       Regjeringens forslag innenfor miljøsektoren er bedrøvelig svakt til tross for statsminister Jaglands uttalelser om satsing på fornybare energikilder, enøktiltak og ulike former for rensing av miljøet. Derfor har Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjettforslag foreslått en økning på vel 700 mill. kr til disse formål. Vi forsøker også gjennom vårt opplegg å lette skattetrykket på arbeidskraft og tilsvarende øke avgiftene på miljøskadelig forbruk.

       Overføringene til Oljefondet blir etter vårt opplegg redusert med i underkant av 2,5 milliarder kr. Vår vurdering er at de satsingsområder Kristelig Folkeparti har prioritert i sitt alternative budsjett, ikke vil gi et utilsiktet press i økonomien, men bidra til å ivareta sentrale viktige oppgaver til beste for den enkelte. Vi har også støtte fra fagøkonomer i dette syn.

       Vi savner imidlertid en mer aktiv holding fra regjeringspartiet ved årets budsjettbehandling. De samtaler som har funnet sted mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, har så langt fra vært reelle. Det har ikke vært mulig å finne fram til hva Arbeiderpartiet har ønsket ved årets budsjett.

       På vegne av Kristelig Folkeparti tillater jeg meg å fremme de forslag som vi er medforslagsstiller til, og de forslag vi stiller for egen regning.

       Gunnar Halvorsen (A) : Odd Holten trakk selvfølgelig fram de positive sidene ved Kristelig Folkepartis alternative budsjettopplegg. Men Kristelig Folkeparti vil innføre et nytt trinn på toppskatten for personlig skattepliktige, og dermed ta inn noen millioner av vanlige lønnsmottagere. Hvorfor tar ikke Kristelig Folkeparti heller inn skatt fra aksjeselskap og på kapital? Det er jo slik at skatt på arbeid nå blir over 50 %, mens aksjeselskap har en flat beskatning på 28 %, ingen formuesskatt og skattefritt aksjeutbytte. Var det ikke bedre å arbeide for mindre avstand mellom skatt på arbeid og på kapital? Høyere toppskatt øker dessuten også rettferdigheten i delingsmodellen, noe som spesielt vil gå ut over små og mellomstore bedrifter, ikke minst personlig eide firmaer.

       Jeg trodde Holten var en av arkitektene bak delingsmodellen. Spørsmålet mitt er derfor: Er dette Kristelig Folkepartis nye politikk for små og mellomstore bedrifter?

Odd Holten (KrF) : Kristelig Folkeparti har i en årrekke aktivt arbeidet for å bedre forholdene for næringslivet, ikke minst når det gjelder rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter. Hvis vi går konkret på årets budsjettforslag, er vi villig til å redusere arbeidsgiveravgiften med 0,5 % i alle soner. Vi støtter ikke Regjeringens forslag om å øke sykepengene. Det ville selvfølgelig være en ekstra belastning for små og mellomstore bedrifter. Vi går inn for å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Dette vil selvfølgelig bedre forholdene for små og mellomstore bedrifter. Vi er villig til å gjennomføre en overavskrivning for forskningsmidler, også for næringslivet. Vi er villig til å opprette økte rammer innenfor næringsfondsektoren. Alt dette tyder på at er det noe Kristelig Folkeparti er opptatt av, så er det å skape nye arbeidsplasser, og vi vet at de kommer i små og mellomstore bedrifter.

       Hva angår toppskatten som representanten var inne på, må jeg si at jeg er forundret over at Arbeiderpartiet ikke er villig til å sette inn et økt trykk på dem som tjener mer. Kristelig Folkepartis alternativ går inn på et innslag på 450.000 kr for dem i skatteklasse 1. Da er det forunderlig at Arbeiderpartiet ikke er villig til å lage trykket høyere på den gruppen og være med på å lette trykket for dem som har svært liten inntekt, nemlig barnefamiliene.

       Kristelig Folkeparti er altså villig til å øke innsatsen for små og mellomstore bedrifter.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har samanfallande syn på ei rekkje saker innafor barne- og familiepolitikken. Auka løyvingar til barnehagedrift viser at vi tek på alvor dei store utfordringane både private og kommunale barnehagar står overfor som ein konsekvens av 6-årsreforma, og som eit ledd i å nå målet om full behovsdekning innan år 2000.

       I motsetnad til Regjeringa vil både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti bidra til at ikkje foreldrebetalinga aukar kraftig, og også bidra til å hindre nedlegging av eksisterande barnehagar i og med at vi ynskjer ein vekst i det statlege driftstilskotet. Løyvinga på 565 mill. kr for å prisjustere dagens barnetrygd og løyvingar på 100 mill. kr for å auke eingongsstønaden ved fødsel for dei heimearbeidande kvinnene er andre eksempel på område som Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti samarbeider om.

       Både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti ynskjer å prioritere småbarnsforeldre gjennom auka kontantoverføringar. Kristeleg Folkeparti har sin kontantstøttemodell, medan Senterpartiet gjennom småbarnstillegget vil bidra til at småbarnsfamiliane får auka overføringar, overføringar som vil utgjere om lag 2 200 kr skattefritt utbetalt pr. månad.

       Ved å innføre kontantstøtte til dei som ikkje brukar barnehagetilbodet, hevdar Kristeleg Folkeparti at dette vil føre til reell valfridom for barnefamiliane. Korleis kan Kristeleg Folkeparti forsvare at dette vil føre til reell valfridom for einslege forsørgjarar, einslege forsørgjarar som berre har ei inntekt? Meiner Kristeleg Folkeparti at det er rett å medverke til at foreldre av økonomiske årsaker bør ta barna sine ut av barnehagen for å få utbetalt kontantstøtte og så nytte andre barnetilsynsordningar? Og til slutt: Vil Kristeleg Folkeparti gjennom subsidiær stemmegiving bidra til at småbarnsfamiliane kan få auka kontantoverføringar frå og med år 1997?

Odd Holten (KrF) : Jeg konstaterer at representanten Øveraas fra Senterpartiet hadde en rekke punkter hvor Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enige, på områder som har med barn, familie og økonomi å gjøre, og ellers på svært mange andre punkter i dette budsjettforslaget. Vi har nemlig klart å gjennomarbeide et alternativ i sentrum som burde være et alternativ som også Regjeringen videre kunne ta tak i når den kommer frem til saldering. Vi står altså sammen om svært mye.

       Jeg skal være den første til å innrømme at det er svært beklagelig at det ikke er mulig på dette sentralt viktige området å skape denne valgfriheten for barnefamiliene som vi er ute etter gjennom Kristelig Folkepartis kontantstøttemodell. Det som Senterpartiet legger opp til med sitt småbarnstillegg, er å spre dette utover til alle. Det er det Kristelig Folkeparti ønsker å ha en annen modell på. Vi ønsker altså en kontantstøtte som skal gis til dem som ikke selv har fått muligheten til å få en barnehageplass. Vi ønsker full barnehageutbygging, men det skal være valgfrihet for familiene, slik at foreldrene kan velge om de vil ta omsorg for barnet selv eller kjøpe tjenester. Vi vil gjennom vår modell sette dem i stand til å ha en økonomi som gjør at de har denne valgmuligheten til stede.

Erna Solberg (H) : Det er bare å konstatere at Odd Holten ikke svarte på det som var essensen i Gunnar Halvorsens spørsmål, nemlig om man ikke føler seg noe beklemt over å innføre en toppskatt som medfører en innstramning for de små og mellomstore bedriftene som kommer inn under delingsmodellen. Det er mange fine generelle tiltak som vi bør gjennomføre for små og mellomstore bedrifter, men det er altså slik at den delingsmodellen vi har vedtatt, rammer spesielt en del bedrifter, ikke minst de som er medarbeidereide og kunnskapsorienterte, hvor de lettelser som ble gjort i delingsmodellen våren 1995, ikke hjalp den typen bedrifter fordi lønnsfradraget, som var den faktiske lettelsen, i liten grad kommer til anvendelse for dem. Når man da innfører et ekstra trinn på toppskatten, innfører man en ekstrabetaling også for denne gruppen. Man øker forskjellen på beskatning av arbeid og på beskatningen av kapital. Det medfører igjen at delingsmodellen blir verre, og at motargumentene mot delingsmodellen altså forsterkes. Jeg synes det er rart at Kristelig Folkeparti ikke har sett konsekvensene på dette området.

       Så synes jeg også det er rart at man er så veldig fornøyd med det sentrumsalternativet som er lagt til grunn - for er det én ting Kristelig Folkepartis talsmenn i de senere debattene har sagt har vært viktig for dem, er hjertesak nr. 1, så er det kontantstøtten, og det er helt åpenbart at de ikke får noe gjennomslag i forhold til Senterpartiet på det området. Vi får bare konstatere at når det er spørsmål om familiepolitikk, står Høyre og Kristelig Folkeparti betraktelig nærmere hverandre enn Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gjør, og at man kanskje hadde oppnådd mer med å gå i samtaler andre veier enn å tviholde på et opplegg sammen med Senterpartiet.

       Så har jeg til slutt et konkret spørsmål som er knyttet til Postbanken. (Presidenten klubber.) Kristelig Folkeparti har valgt å skrive en merknad om Postbanken som sprer forvirring om hvorvidt man ønsker å foreta endringer i strukturen. (Presidenten klubber igjen.) Kan Holten forklare hva som har skjedd siden i vår?

       Hva gjelder skattereformen, er det klart at det Kristelig Folkeparti, i likhet med Høyre, selvfølgelig har vært opptatt av, er å rette opp skjevheter, og representanten Solberg vet meget godt at Kristelig Folkeparti har deltatt aktivt i dette arbeidet under den prosess som har pågått fra reformen ble vedtatt.

       Det det imidlertid kan være noe ulike syn på i Kristelig Folkeparti og Høyre, er fordelingen og belastningen gruppene imellom. Det er ikke noe nytt. Høyre har en annen profil i sin skattepolitikk enn Kristelig Folkeparti. Vi er opptatt av å få til en fordeling slik at det i forhold til dem som har relativt høye inntekter - og jeg gjentar relativt høye inntekter - blir mulig å stramme inn og få til en bedre profil. Vi ønsker et nytt innslagspunkt når det gjelder dem i skatteklasse 1 som har en lønn på over 450.000 kr, og fordele de pengene på grupper som har svakere økonomi.

       Jeg skal love representanten Solberg at i det arbeidet som skal foregå videre i komiteen når det gjelder skattepolitiske justeringer - i den grad det er behov for det - på områder der det er urimeligheter, skal Kristelig Folkeparti delta aktivt.

Øystein Djupedal (SV) : Når en hører Odd Holten snakke om alternativet i sentrum og går inn og ser på hva de rent faktisk er enig om, så finner en at det er svært puslete greier det er snakk om.

       Et felt de helt har holdt utenfor, er kommuneøkonomien. Representanten Holten kom nå med et langt forsvar for det han mener er en styrking av norsk kommuneøkonomi. Sannheten er at de trekker inn 2,3 milliarder kr fra rammeoverføringen, som gjør at norske kommuner slett ikke får det lettere. At de i tillegg ønsker å øremerke midler, er en annen historie. Men dette vil selvfølgelig gjøre at norske kommuner totalt sett ikke kommer bedre ut med Kristelig Folkepartis opplegg.

       Det er noe som forbauser meg også på et annet felt. Det er at Kristelig Folkeparti ønsker å skjære ned tiltaksrammen til arbeidsledige med 400 mill. kr. Det kan virke som Kristelig Folkeparti nå mener at vi har en arbeidsledighet som er tilfredsstillende. Vi har langt over 100.000 registrerte arbeidsledige. Hvis vi tar med de undersysselsatte og dem som er på attføring, er tallet langt over 200.000. Her ønsker altså Kristelig Folkeparti å skjære ned med 400 mill. kr, og det i pengene til dem som nettopp trenger kvalifisering for å kunne komme seg inn på arbeidsmarkedet. De langtidsledige utgjør nå over en tredjedel av ledighetskøen, og tilfellet er at det er en overopphoping av langtidsledige særlig i den eldre arbeidstakergruppen. Så mange som 59 % av de eldre som er ledige - de mellom 60 og 66 år - er langtidsledige.

       Min utfordring til representanten Holten er: Hvordan kan han forsvare en profil som til de grader rammer dem som har det vanskeligst når det gjelder arbeidsmarkedet, og som nettopp vil ha bruk for kvalifiseringstiltak for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, altså innvandrergrupper og de langtidsledige - og spesielt de eldre langtidsledige? Det vi også vet om de eldre langtidsledige, er at de i veldig stor grad havner som uføretrygdede hvis ikke samfunnet setter inn den typen spesielle tiltak som arbeidsmarkedstiltakene er. Min utfordring til Holten er altså veldig klar: Hvordan kan han forsvare dette?

Odd Holten (KrF) : For det første er det slik at det er relativt stor enighet i Kristelig Folkeparti og SV på en rekke områder når det gjelder omfordeling.

       Representanten Djupedal sier at alternativet til sentrumspartiene er ubetydelig. Det er ikke uvesentlig å ha mulighet for å kunne få omdisponert vel 8 milliarder kr, og spesielt når vi vet hvor disse midlene skal brukes - innenfor helse, omsorg, utdanning, miljø og familie, som er betydelige områder.

       Vi ønsker å styrke kommuneøkonomien. Men når det gjelder de rammene vi overfører, har vi rettet en del av de 4,5 milliarder kr direkte mot ulike formål.

       Hva angår sysselsettingen, kan jeg ganske enkelt si at vi har svært stor tro på det alternative forslag som Kristelig Folkeparti har lagt inn. Vi har tro på at dette vil kunne være med på å gi økt sysselsetting, og derfor mener vi det er grunnlag for å kutte i sysselsettingstiltakene. Vi ser, ikke minst innenfor kommunesektoren, andre muligheter for å få til økt vekst som gjør at vi på en målrettet måte går inn og henviser til hvordan denne sysselsettingen skal kunne skje. Jeg tror at vi gjennom f.eks å redusere arbeidsgiveravgiften generelt og fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger og også gjennom å bygge opp næringsfond i kommunene er med på å skape mulighet for sysselsetting for de ulike grupper som i dag er ledige. Når det gjelder overføringene til kommunene, har jeg lister f.eks fra mitt eget fylke som på en klar måte forteller at kommunene vil komme atskillig bedre ut med vårt opplegg.

Erna Solberg (H) : For å gå tilbake igjen til Postbanken: Bakgrunnen for at vi har blitt noe forvirret når det gjelder hva Kristelig Folkeparti faktiske mener, er at Kristelig Folkeparti står inne med to merknader i budsjettinnstillingen. I den ene står de sammen med oss, samt Senterpartiet, Venstre og representanten Stephen Bråthen om å henvise til det vi var enige om i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, hvor det heter at

       « Stortinget legger til grunn at Postbankens disponible kapital ikke benyttes til ekspansjon gjennom oppkjøp av andre finansinstitusjoner.

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av Postbankens forretningsstrategi bl.a knyttet til bedriftsmarkedet og annen ekspansjon sett i forhold til Stortingets forutsetninger for Postbanken. »

       Det betyr altså at vi - som et flertall på Stortinget - har lagt en begrensning for Postbankens ekspansjonsmuligheter og på det jeg vil definere som rammebetingelsene for dens aktivitet.

       Samtidig har Kristelig Folkeparti lagt inn en merknad hvor de sier:

       « Disse medlemmer ønsker ikke at Postbanken skal utvikle seg til en ordinær forretningsbank men mener den bør få rammebetingelser som gjør at den kan operere i markedet på linje med andre banker. »

       Det er to litt motstridende meninger, men jeg er glad for at Odd Holten nå har oppklart at det ikke har skjedd noe linjeskifte, og at det man sa i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 1996, fremdeles er dekkende for spørsmålet om oppkjøp av andre finansinstitusjoner.

       For Høyres vedkommende ser vi ikke behov for at man ytterligere skal styrke det statlige eierskap i banksektoren ved å tillate Postbanken å drive oppkjøp av andre i dag privateide finansinstitusjoner, slik det ser ut til å være antydninger til i markedet, og som det er antydninger til at Regjeringen ønsker å gjøre gjennom de merknadene de har lagt inn i statsbudsjettet.

       Jeg er da glad for at det er åpenbart at Kristelig Folkeparti er moden for å begynne å tenke på nytt når det gjelder å gjøre endringer i delingsmodellen - selv om de har vært med på et kompromiss med Arbeiderpartiet på den modellen som fungerer i dag. Det betyr også at vi kan komme tilbake med et konkret endringsforslag som vi fikk nedstemt i forrige runde.

Odd Holten (KrF) : Jeg kan igjen bare berolige representanten Solberg med at i Kristelig Folkepartis plan og tanker når det gjelder Postbanken, er det ingen endringer i vårt tidligere standpunkt. Det vi imidlertid ønsker å markere, er at også denne banken må settes i stand til å kunne ivareta de oppgaver den er tiltenkt innenfor det bankvesen den nå skal fungere innenfor.

       Vi ønsker altså at den skal være en tilnærmet ordinær bank, og da må den få et arbeidsredskap som gjør at det er mulig.

       Nå vil sikkert noen si at vi gjør veldig, veldig store ting, så jeg har lyst til å minne om at vi flytter på ca 8 % av budsjettet - 8 pst! Vi reduserer både utgiftene og inntektene med ca 8 %, altså rundt 25 milliarder kr. Budsjettet er i sin helhet på 370 milliarder kr omtrent.

       På skattesiden - som først og fremst er det tema vi behandler i dag - fortsetter vi å gi skattelettelser, men med en helt annen profil enn f.eks. Høyre, idet vi gir alle som er i skatteklasse 1, 3.000 kr i skattelettelse, og 6.000 kr for familier, altså de som er i skatteklasse 2. Det betyr for en normal familie 500 kr mer å rutte med pr. måned. Og vi gir den samme kroneskattelettelsen enten man tjener 100.000 kr, 200.000 kr eller 800.000 kr. Vi tar nemlig konsekvensen av at de med de høye inntektene, er de første som nøt godt av skattereformen av 1992, hvor marginalskatten ble senket fra 70 - 80 % og ned til under 50 %

       Jeg hørte Kristelig Folkeparti spørre om hvorfor ikke Arbeiderpartiet vil øke marginalskatten. Da har jeg lyst til å si at det kan jo være at det er fordi Arbeiderpartiet vil holde sine løfter fra 1992 og ikke gjøre som Kristelig Folkeparti, som nå suverent bryter sine løfter ved å endre skatteforlikets hovedinnhold, nemlig at marginalskatten skal holdes under 50 %. Det kan jo være at det er det som er årsaken.

       I tillegg til at vi gir en skattelettelse i bånn for alle, med lik skattelettelse uavhengig av egen inntekt - altså en sosial profil - gjør vi det samme med formuesskatten. Vi vil gi ca 1,2 milliarder kr i lettelser i formuesskatten - ikke ved å redusere prosentsatsene, men ved å øke grensene som gjelder for når man skal betale formuesskatt. Det betyr at det vil være mange titusener som vil slippe å betale formuesskatt, fordi vi gjør det nettopp med en sosial profil ved at alle får den samme lettelse i formuesskatten uavhengig av hvor høy formuen måtte være. Det er det samme vi gjorde også i fjor når det gjaldt nedsettelse av eiendomsskatten i Oslo: Vi vil øke grensene nedenfra i stedet for å bruke den satsen som bare hjelper dem med ekstraordinære høye inntekter, som fortsatt er Høyres profil. De har ikke tatt inn over seg at vi fikk en skattereform i 1992.

       Vi fortsetter å foreslå innføring av ektefelledelt beskatning, slik at det er familiens inntekt som er grunnlaget for inntektsbeskatningen. Om inntekten er tjent inn på den ene eller begge foreldres hånd, skal være likegyldig. Det vil styrke de familier hvor det er én utearbeidende og én hjemmearbeidende, ved at den hjemmearbeidende betaler skatt av halvparten av den utearbeidendes inntekt og mottar folketrygdpoeng for det samme. Hvis begge er i jobb, slår man inntektene sammen, deler på to og betaler derved skatt basert på hver sin halvpart. Dette er en familiepolitisk nøytral situasjon hvor familien er skattegrunnlaget.

       Vi fortsetter også vår familiepolitikk ved gjennom forskjellige former for kontantstøtte å støtte de familier hvor den ene er hjemmearbeidende og tar seg av barna mens de er små, og den andre er utearbeidende. I dag er det grov forskjellsbehandling - meget urettferdig. La oss si at det er to familier som kanskje har omtrent samme inntekt: I den ene familien er den ene ektefellen hjemme og tar seg av barna. Den familien får ikke noen støtte, mens den andre får støtte i form av betalt barnehageplass. Vi ønsker, i likhet med Norges Husmorforbund og Norsk Bondekvinnelag, å utjevne denne forskjellsbehandlingen. Og det er beklagelig at det er Senterpartiet som hindrer muligheten for å få gjennomført en kontantstøtteordning ved å hjelpe de hjemmearbeidende. Jeg håper at Senterpartiet kommer til sans og samling, og at det er mulig å få koordinert det slik at både Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet kanskje kunne vært med. Vi vil stemme for andre løsninger subsidiært, uavhengig av opphav. Det viktigste for oss er å bedre støtten til de familier som selv tar seg av sine barn mens barna er små, og dermed kanskje også bidrar til å hindre kriminalitet og sosial uro i fremtiden fordi man skaper et trygt hjem.

       Vi reduserer også en del på avgiftene. Vi reduserer bensinavgiften, den avgiften som man kaller CO₂ -avgiften for å lure velgerne til å tro at den har noe med miljøet å gjøre - det er jo en ren inntekt for å skaffe penger i kassa, og så bruker man ordet « miljøavgift » for å sukre pillen for avgiftsbetalerne. Vi reduserer den. Vi reduserer også investeringsavgiften. For å styrke arbeidsplassene reduserer vi arbeidsgiveravgiften med 2 prosentenheter der den er positiv, og selvsagt kompenserer vi folketrygden for tapte inntekter over statsbudsjettet.

       På utgiftssiden reduserer vi en god del. Vi ønsker en frivillig u-hjelp istedenfor en statlig tvungen, og vi reduserer u-hjelpen med anslagsvis 7 milliarder kr. Vi tar faktisk finansministrene - både den nåværende og den foregående - litt på ordet når de hevder at de er redd presstendenser i økonomien, og reduserer derfor på subsidier til friske og arbeidsføre mennesker i arbeid - bl.a selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonen - og vi kutter i SND og næringsfond. Når man er redd det blir for stor aktivitet, hvorfor i all verden skal man da stimulere til nyetableringer, hvorfor skal man stimulere næringslivet når man nettopp sier at faren er at det er presstendenser? Vi kutter en god del på byråkratiet en del steder - som vi har gjort tidligere. Vi reduserer noe på kultur - og vi reduserer på en del områder.

       Men: Vi plusser på til sykehusene det som er nødvendig for at de der skal bruke all sin tid og alle sine krefter på å få syke mennesker friske. Det er et område hvor vi ikke er villig til å spare. Faktisk har vi den holdning at først skal vi bruke det som er nødvendig for ikke å ha køer og ventelister innenfor helsesektoren eller eldreomsorgen, så skal vi bruke det som er nødvendig på politi, kriminalitetsbekjempelse og utdanning, og når vi har gjort det skikkelig på disse områder, så får vi se hva som er igjen av penger til andre ting etterpå - det motsatte av det arbeiderpartiregjeringen i realiteten har gjort i praksis, som nettopp snakker om inflasjonspresset så fort det er snakk om å bygge flere sykehjem og gi midler til sykehusene slik at de kan kjøpe utstyr og skaffe seg mer mannskap for å øke kapasiteten. Der plusser vi på. Vi vil gå inn for en ny støtteordning til kommunene, slik at staten dekker kostnadene ved å bygge nye sykehjemsplasser. Noen sier - slik også SVs Kristin Halvorsen påpekte, med mange synspunkter som er lik våre - at hvis det akkurat nå er problemer med bygg- og anleggsarbeidere fordi man bygger Gardermobanen og Gardermoen og Rikshospitalet og noe til, er det klart at man må kunne vente noe. Men poenget er at vi skal si at det som nå skal bygges ut, er tilbudet til de eldre ute i kommunene. Derfor har vi tilskuddsordninger her. Det går an å forsinke et par andre statlige staselige bygg som ikke er så nødvendige, og mange kommuner kan også la være å bygge kulturhus og rådhus og heller bygge sykehjem. Vi vil fremskaffe midler til dette, bl.a ved bare å styrke kommunesektoren med anslagsvis litt over 2 milliarder kr når det gjelder opplegget med skattøre og fellesskatt og overføringer. Vi kutter i skjønnsmidlene til kommunene og lar dem få beholde mer av sine egne inntekter.

       Vi synes også at dette snakket hele tiden om press fra Regjeringens side hver gang det er snakk om helsevesen og eldreomsorg, egentlig er litt merkverdig. Jeg fikk ikke noe særlig godt svar på det før i dag - det skulle være interessant om finansministeren også kunne redegjøre for det. Vi vil jo, som han er kjent med, gjenta vårt forslag om å øke minstepensjonen med 5.000 kr pr. år. Hvorfor er det slik når vi vil styrke bevilgningene til barnetrygd, til minstepensjon, til helsevesen, til eldreomsorg og kriminalitetsbekjempelse, at akkurat da er man opptatt av inflasjonspress og presstendenser i en økonomi hvor staten på en måte har vunnet i Lotto og har fått nok inntekter? Tidligere hadde man ikke penger, sa man. Nå har man pengene, og da bør vi i hvert fall sette inn ekstraressurser på disse sektorer som jeg har nevnt.

       Jeg tillater meg å ta opp de forslag fra Fremskrittspartiet som er omdelt på representantenes plasser.

       Kjell Engebretsen (A) : Carl I Hagen er en av dem som ikke svartmaler situasjonen i Norge. I går slo han også fast at det egentlig bare var snakk om en del fernisser, så var dette et aldeles utmerket samfunn. Nå vet vi at dette er en del av omfavnelsesteknikken når det gjelder Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet skal omfavnes fram mot valget - innen anstendighetens grenser naturligvis. Vi kjenner også forhistorien til hvorfor Fremskrittspartiet i dag ikke har noe medlem i finanskomiteen, og det skaper naturligvis visse problemer at vi ikke kjenner Fremskrittspartiets finanspolitikk godt før vi møtes her i salen.

       Carl I Hagen sier at kontantstøtten er en av modellene til Fremskrittspartiet, og denne vil jo gjøre det helt nødvendig å redusere tilskuddene og redusere barnehageutbyggingen i landet. Dette henger etter min oppfatning veldig dårlig sammen med andre sentrale sider ved Fremskrittspartiets politikk, nemlig Carl I Hagens entusiasme og engasjement i forhold til helse og omsorg. Hvor skal han hente folk fra til disse arbeidsoppgavene hvis vi ikke har velfungerende barnehager og andre slike tilbud i samfunnet? Samtidig forstod jeg nå at staten skal bygge sykehjemsplassene - kommunene skal gjøre det, men skal få midler til det. Jeg trodde at Carl I Hagens idé og tenkning her var at sykehjemmene skulle privatiseres, at det skulle være konkurranse, og at det altså var privat kapital som burde stå bak denne typen utvikling i samfunnet.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil først tilbakevise at vi liksom har som formål å omfavne Arbeiderpartiet eller Regjeringen. Vi liker ikke omfavnelser. Omfavnelsen mellom Arafat og Jagland forleden dag, som ble presentert om igjen og om igjen på fjernsynet, gav ikke noe særlig mersmak, så det tror jeg vi skal ta litt avstand fra.

       Det vi har tillatt oss å si, i motsetning til Senterpartiet og Høyre, er at de gangene arbeiderpartiregjeringen gjør noe fornuftig - det skjer av og til - så skal ikke vi være så livredd for ikke å kunne si det og innrømme det. Høyre og Senterpartiet tør jo aldri innrømme det. De skal bare hakke, hakke, hakke. Vi synes det er greit at noen er litt redelige og ærlige og sier: OK, akkurat det var bra. Det var bra at statsministeren sa at han ville vurdere å kjøpe operasjonskapasitet i utlandet. Det har vi kjempet for siden 1991. Det er klart det er fint at vi kan si: Nå begynner han å komme etter der. Det er nå det som er stillingen.

       Kontantstøtte: Poenget er å gi den enkelte familie valgfrihet, å økonomisk likebehandle alle familier med små barn når det gjelder overføringer, og så la dem selv velge. Engebretsen forutsetter at ingen ville velge yrkesaktivitet og derfor ha behov for barnehager. Det har aldri jeg drømt om. Jeg tror mange mennesker vil velge å være ute i yrkesaktivitet og trenge barnehageplass, og den må da være der - og den vil kunne være der innenfor det nåværende systemet, og også i det systemet hvor det er valgfrihet for den enkelte familie. Så det er en kortslutning fra hr. Engebretsens side, det også.

       Når det så gjelder å skaffe personell, er det mange reserver allerede. Bare la vikarbyråene få lov til å formidle helsepersonell, så har man bare der flere tusen årsverk i reserve som i dag ikke benyttes!. La det være mulig å få inn annet personell i sykehus og helsebehandling til å gjøre alt papir- og kontorarbeidet istedenfor at leger sitter og skriver skjemaer halve dagen! Mye kan gjøres for å bedre kapasiteten.

John Dale (Sp) : Carl I Hagen framstår ofte som ein folkets talsmann, og han set søkjelyset på enkelte viktige saker som blir neglisjerte av det store fleirtalet. På det punktet har representanten Hagen avgjort ein misjon i norsk politikk. Men summen av alle forslaga hans er det verkeleg vanskeleg å få tak på.

       Framstegspartiet har ikkje som andre parti lagt fram ei samla budsjettinnstilling med inntekter og utgifter som seg hør og bør. Det kan gjerast sjølv om Framstegspartiet ikkje er med i finanskomiteen. Difor er det Carl I Hagen sa her i dag, det einaste me har å halda oss til, og då oppdagar me fort at me har behov for å stille enkelte tilleggsspørsmål. For oss er det f.eks viktig å få greie på om Carl I Hagen fullt ut vil støtta den styrkinga av kommuneøkonomien som nå er nødvendig, særleg i lys av at me treng å ta eit snarleg krafttak innanfor eldreomsorga i kommunane. Dei forslaga som han sjølv presenterte, er jo langt frå tilstrekkelege.

       Når det gjeld forståinga her, ser vi sikkert likt eit langt stykke på veg. Så vel Carl I Hagen som eg forstår at det er mangelen på alders- og sjukeheimar som skapar krise i eldreomsorga, at det er her innsatsen må koma, og at den må koma fort. Men finansieringa må det bli orden på. Eg går ut frå at Carl I Hagen ser det opplagte poenget at me godt kan redusera omfanget av pengeplasseringane i utlandet til fordel for å bruka meir pengar på område der behovet er innlysande, og der me også av moralske grunnar bør fylgja opp. Då er det merkeleg at Carl I Hagen framleis vil henta sine pengar ved å foreslå nedskjeringar som rammar norsk matvareproduksjon og andre nødvendige satsingsområde.

Carl I Hagen (Frp) : Hvor i all verden har John Dale det fra at nedskjæringer i subsidier til selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen skulle gå ut over norsk matvareproduksjon? Det er mange år siden Johan J Jakobsen, som er parlamentarisk leder i Senterpartiet og da var formann i Senterpartiet, innrømmet at man i matvareproduksjonen i Norge kunne produsere akkurat like mye mat med 25 % færre arbeidsårsverk i landbruket. Der har vi faktisk en arbeidskraftreserve som kan brukes nettopp til å fylle de tomme hullene noen hevder det er i helsesektoren og i eldreomsorgen! Det er fullt mulig å produsere like mye mat i Norge med langt færre mennesker enn det vi gjør i dag. Dette er ikke subsidier til norsk matvareproduksjon, men det er til de selvstendig næringsdrivende matvareprodusenter, som John Dale vanligvis omtaler som bønder.

       Så nevner han dette med at ikke vi er med i finanskomiteen og derfor ikke har lagt frem et opplegg. Vi tilbød oss at Fremskrittspartiet skulle være representert i finanskomiteen da vedkommende som hadde vært det, ikke lenger var med hos oss. Det sa de andre nei til. Og det er klart at når vi har fått ulempen ved ikke å være i finanskomiteen, skal vi jammen ha fordelen ved at de andre her i salen ikke får vite hele vårt opplegg før utover høsten. Altså: Når vi har fått en ulempe, må vi jammen også få lov til å ha fordelen med å kunne skape litt spenning. (Latter i salen)

       Så til dette med kommuneøkonomien. Vi vil altså øremerke penger i kommunesektoren til eldreomsorg, fordi vi har erfart - og det er det John Dale ikke greier å ta innover seg - vi har for mange eksempler på at kommuner har fått mer penger under dekke av å skulle bruke dem til eldreomsorg, og så bygger de et nytt kulturhus i stedet, så bygger de et nytt rådhus, og så gjør de andre ting. Vi stoler ikke på kommunene, derfor vil vi at staten skal overta ansvaret for eldreomsorgen.

Erna Solberg (H) : Carl I Hagen gjorde i sitt innlegg et poeng av at de som var i høylønnsgrupper, hadde fått skattelettelse i 1992, og derfor måtte man legge om skattesystemet nå ved bare å gi samme og lik skattelettelse til alle grupper; man hadde jo gjennomført en skattereform som hadde gjort det så mye bedre for høylønnsgruppene. Dette var en profil til hva Høyre foreslo i skatteopplegget. Nå er situasjonen at det Høyre foreslår i skatteopplegget nå, er faktisk å forsøke å opprettholde de reelle innslagspunktene på toppskatten som ble vedtatt av et flertall på Stortinget i 1992. Det betyr at vi forsøker å opprettholde at de samme gruppene skal komme inn der, under og over innslagspunktet for toppskatt. Det betyr i praksis at det Carl I Hagen er med på, er en skatteskjerpelse for disse gruppene når det gjelder marginalskatt, og en høyere marginalskatt på lavere inntekter enn det flertallet faktisk vedtok i 1992.

       Men det mest interessante med dette er at nå står Fremskrittspartiet opp og er en kjempeforsvarer for det et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vedtok av satser på det tidspunktet. Nå er han en storslått forsvarer av toppskatt - nå er det bra, for nå skal vi ha en annen inntektsfordeling. Men det var ikke det Fremskrittspartiet mente da vi behandlet skattereformen. Det Fremskrittspartiet mente, var at vi ikke skulle ha noen toppskatt. Fremskrittspartiet mente at vi skulle ha en marginalskatt som var betraktelig lavere, og som var flat. Fremskrittspartiet hadde et veldig godt forsvar og god prinsipiell begrunnelse for det de sa den gangen. De sa bl.a.:

       « Fremskrittspartiet mener at inntektsfordelingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes frie valg til å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid, og vil ikke endre denne inntektsfordeling gjennom progressiv beskatning. »

       Det har vært en kjempeforandring i de standpunktene Fremskrittspartiet har hatt siden 1992. Nå forsvarer de et dårligere opplegg enn det flertallet vedtok på Stortinget den gang.

Carl I Hagen (Frp) : Vi har aldeles ikke endret prinsipiell oppfatning av hvordan samfunnet burde vært. Det vi ganske enkelt har gjort, er å forholde oss til de årlige budsjetter. Det vi nå gjør, er å ta stilling til hva slags omfordeling vi skal gjøre i det enkelte år. Og det er faktisk slik at et av våre langsiktige mål ble oppnådd da marginalskatten ble redusert til under 50 %. Vi vil gjerne ha et system hvor vi kunne redusere de høyeste lønningene mot å fjerne all toppskatt, for de høyeste lønningene er kunstig satt opp fordi det har vært så høy marginalskatt. Men da må det gjøres gjennom en prinsipiell skattereform, som også har som motstykke at de høye bruttolønningene blir dramatisk redusert hvis grunnlaget for dem er borte. En slik operasjon - og det var det vi drev med i 1992, et prinsipielt nytt system - tok vi til orde for.

       Det vi nå arbeider med, er skatteopplegget for neste år, og da synes vi faktisk vårt opplegg er mer sosialt forsvarlig. Jeg er klar over at Høyre ikke skjønner engang innholdet av ordene « sosialt forsvarlig », for de er opptatt av sin ene gruppe oppe i Holmenkollåsen. At vi gir den samme skattelettelse i kroner til alle, er det som er nødvendig, tror jeg, også for å få folk til å være interessert i skattelettelse - for det skal jo også selges til befolkningen. En skal gjøre det slik at befolkningen mener det er bedre at vi reduserer skatter og avgifter og lar folk få bestemme mer over sine egne inntekter enn at politikere tar for mye, for så å bestemme - ikke på deres vegne, men over dem.

       Når det gjelder vår subsidiære votering i kveld, har ikke jeg sagt noe. At vi er blitt en forsvarer av det de andre har gjort, er en fullstendig feilaktig beskrivelse fra Erna Solbergs side - vi er aldeles ikke noen « kjempeforsvarer », som hun kalte det, for det de andre måtte gjøre. Vårt alternative opplegg bygger på både formuesskatten og inntektsskatten, og har en sosial profil ved å heve grensene nedenfra og gi alle den samme kroneskattelettelse, uavhengig av formuens størrelse og uavhengig av inntekt.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er noe jeg lurer veldig på når det gjelder Carl I Hagens og Fremskrittspartiets tankegang. Jeg trodde det var et prinsipp for Fremskrittspartiet at det skulle lønne seg å jobbe.- Stemmer ikke det, at de som stod på og hang i stroppen, de skulle tjene kroner på det? Så går Carl I Hagen inn for et kontantstøtteopplegg, som hvis man hadde et barn over tre år og et barn under tre år, ville bety at man fikk 50.000 kr i året. Hvis disse barna gikk i barnehage, en privat barnehage, ville man hatt minst 3.000 kr i utgifter pr. måned pr. barn i en barnehage.

       Det betyr at for at det regnestykket skulle lønne seg for en som var i arbeid, måtte man regne inn kontantstøtte og utgiftene til barnehageplass - altså man måtte ha en netto lønn på 120.000 kr i året. Hvis man også tar med at det er reiseutgifter forbundet med å være i jobb - man trenger kanskje en ekstra bil, utgifter til T-bane, trikk eller buss - betyr det at man nærmer seg en bruttolønn på 180.000-200.000 kr for at det med Carl I Hagens opplegg skal lønne seg å jobbe. Det er en veldig vanlig lønn for svært mange av de kvinnene som jobber i helsesektoren. Svært mange av dem reduserer stillingen sin litt, og hvis de gjorde det om Carl I Hagen fikk sitt forslag gjennom, så hadde det vært rent tap for dem, fordi barnehageplassene er så dyre.

       Jeg har derfor bare ett spørsmål til Carl I Hagen - for han er også opptatt av eldreomsorg og sykehus, og dette ville for mange kvinner betydd en flukt fra helsevesenet fordi det rett og slett ikke ville lønt seg for dem å jobbe, de ville etter Carl I Hagens opplegg ha jobbet for knapper og glans: Hvordan skulle han ha nådd sine målsettinger når det gjelder helse og omsorg, og hvorfor er det bare for kvinner med små barn det ikke skal lønne seg å jobbe i Carl I Hagens Norge?

Carl I Hagen (Frp) : Nå skulle jeg gjerne hatt en liten lommekalkulator som jeg kunne overlevert til Kristin Halvorsen, for de tallene hun bruker, henger ikke særlig på greip. Den kontantstøtten som alle ville få, uavhengig av om de var i yrkeslivet eller ikke, som hun - så vidt jeg skjønte - mente kunne være 50.000 kr, den får de jo først, og de som så velger å gå ut i yrkeslivet og betale noen for å passe barna, vil ha de 50.000 kr i kapital til å betale barnehageutgiftene, og da vil det ikke være så mye av den lønnen man får i yrkeslivet, som går til å dekke barnehageutgiftene. Det er det som er sannheten når man ser på disse tallene.

       Hadde man fulgt vår barnehagepolitikk, med en langt enklere lovgivning, kunne man også hatt langt rimeligere barnehageplasser enn det man har i dag. Vi ville også ha åpnet for at husmødre og husfedre med erfaring med barn kunne få adgang til å ta jobb i barnehage uten å måtte ha tre-fire års skolegang først. Vi tror faktisk ganske mange godt voksne, erfarne er like gode som de i 23-24-årsalderen som kommer direkte fra barnevernsakademiskolene. Så det er mye som også kan gjøres på det området, som Kristin Halvorsen ikke tenker på.

       Og så fremstiller man det - og jeg snakker ikke om kvinner, jeg snakker om at en av ektefellene er hjemme mens barna er små; familien selv får avgjøre hvem det skal være - som om dette skal vare hele livet. De aller fleste er enige om at det det dreier seg om, er den perioden da barna er - la oss si - under 5-6 år. Og hvis de etter hvert skal begynne på skolen som 6-åringer, noe jeg synes de ikke burde innenfor den ti års skolerammen som vi nå har, så er det bare noen få år før man allikevel er tilgjengelig for yrkeslivet. Det er ikke akkurat bare småbarnsforeldre som jobber på sykehjem, i helsesektoren og hjemmehjelpstjenesten, så derfor er ikke denne virkningen på noen måte i nærheten av de dimensjoner Kristin Halvorsen later som.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg registrerer på Carl I Hagens opptreden i dag og i går at han iallfall følger sitt eget strateginotat, med omfavnelser av Arbeiderpartiet. Det var vel ikke meningen at det notatet skulle komme ut, men hans opptreden er iallfall rimelig. Men jeg må jo si at det er forskjell på omfavnelse og ren klining, og jeg synes nok at Hagen nå driver med det sistnevnte.

       Jeg hører også at vi liksom skal hakke på Arbeiderpartiet for alt hva de mener. Fra Senterpartiet hører jeg at vi i grunnen er enig med Arbeiderpartiet i alt hva de mener. Jeg tror nok sannheten ligger midt mellom disse tingene. I realiteten er vi enige om en del ting og svært uenige om mye annet. Det er vel slik partier oppfører seg. Man går ikke mot et standpunkt fordi det fremmes av Arbeiderpartiet. Når Arbeiderpartiet kommer på gode tanker, støtter vi det også varmt, f.eks dette med operasjonsbruer. Det tok ikke mange minuttene før vi var enig i det - og hjertens enig i det, for det var opprinnelig vårt forslag. Det er en god tanke, og derfor støtter vi det.

       Så til dette med Holmenkollåsen og skatt: Jeg skjønner ikke hvorfor Hagen har så mye imot Holmenkollåsen. På meg virker det som om han har jobbet seg oppover i den retning i flere år og ikke har noe imot det. Men skatteforslaget vårt, Hagen - unnskyld, hr. president, indirekte rettet til representanten Hagen - er et særlig godt skatteforslag for middelinntektene på mellom 250.000 og 300.000 kr. Og det som er det rare ved Hagen, er at han for fire år siden sa at høyeste marginalskatt ikke må være på mer enn 35,8 %, han var altså mot toppskatt. I dag forsvarer han Arbeiderpartiets forslag til marginalskatt ut fra et slags merkelig krumspring om at man egentlig ville satt inntektene ned i samfunnet - og det sier en mann som er tilhenger av fri markedsøkonomi! Nei, dette henger ikke i hop. Av og til tror jeg Hagen har godt av å lese noen av sine tidligere dokumenter - om de så var skrevet av Tor Mikkel Wara.

Carl I Hagen (Frp) : Det er noe rart med Høyre-folk. De har generelt en litt sånn lettvint omgang med de faktiske forhold og sannheten. Det er så mange eksempler på det, og Per-Kristian Foss demonstrerte det her nå. Han snakker om omfavnelse og nesten klining. Hva slags uttrykk er dette? Hvis han vil, kan jeg godt nevne en hel haug av saker hvor vi er uenige med Arbeiderpartiet, men, som jeg sier, det hender faktisk at jeg er enig. Det er det jeg har tillatt meg å si og ikke noe annet. Det er ikke noe å gjøre et stort nummer av. Vi er dypt uenige med arbeiderpartiregjeringen som gir masse penger til Yasir Arafat, som selv har en konto på 500 mill. som han kan disponere etter eget forgodtbefinnende. Jeg synes det er helt håpløst. Jeg synes det er håpløst at Regjeringen fortsetter å gi masse penger i subsidier til friske og arbeidsføre mennesker som har arbeid, istedenfor å ta seg av dem som er pleietrengende eldre og dem som har behov for operasjoner.

       Som sagt, jeg kunne godt gå gjennom flere ting. Og jeg syns Høyre-folk burde slutte å lage et nummer av et « hemmelig notat » - det er dog offentliggjort på en pressekonferanse, så det er ikke mer hemmelig enn som så.

       Så til skattereformen: Hvis Per-Kristian Foss ville undersøke litt, har vi hele tiden sagt at når vi skal fjerne toppskatt og få ned marginalskatten, må det få virkninger for bruttolønningene. Jeg skjønner at Per-Kristian Foss omgås mange av disse i Holmenkollåsen og direktørene med høye inntekter. Da vil han kunne spørre og få bekreftet at når deres høye inntekter gikk opp brutto, skyldtes det i gamle dager den høye marginalskatten. De måtte ha 50.000 kr i pålegg for at det skulle være noe igjen i lommen. Det var grunnen. Og når man så foretar en ny snuoperasjon og tar bort dette, må man forvente markedstilpasning på det området. Det tror jeg ville komme av seg selv, men det bør skje i forbindelse med en reform, ikke et årlig budsjett. Vi forsvarer ikke Arbeiderpartiets skattemodell i det hele tatt, vi forsvarer Fremskrittspartiets skattemodell. Det er relativt lett, vi har det ikke så tungt som hr. Per-Kristian Foss har det.

       Regjeringen - riktignok en ny regjering - har i budsjettbehandlingen slått sterkt fast to posisjoner:

       For det første står den nye regjeringen på Harlem Brundtland-regjeringens framlegg til budsjett uten endring, og for det andre er den nytiltrådte regjering innstilt på å fremme de endringer i budsjettet den ser behov for i salderingsproposisjonen. Dette gir jo med respekt å melde ikke det beste utgangspunktet for å finne fram til budsjettløsninger i Stortinget.

       Men så har Regjeringen nå oppnådd én ting: Alle de alternative kort som ble spilt ut av opposisjonen, er nå kjent for Regjeringen. De vet allerede i forkant av den avsluttende budsjettbehandling hvor de kan søke støtte for sin politikk, og i hvilken grad de kan finne grunnlag for en kursjustering som det åpenbart er mulig å finne flertall for.

       Sentrumspartiene står i denne finansinnstillingen sammen om en omfattende pakke som innebærer en større satsing på helse, eldreomsorg, utdanning og miljø - kanskje noe av de viktigste oppgavene vi som samfunn står overfor. Det er åpenbart at det er disse oppgavene som må være de første vi går løs på dersom vi virkelig skal kunne si at vi har et velferdssamfunn. Gjennom det sentrumsopplegget som finnes i finansinnstillingen, er invitasjonen gitt til Arbeiderpartiet om et samarbeid om en styrking av innsatsen nettopp på disse kjerneområdene.

       Regjeringens forslag til statsbudsjett innebærer i praksis en svekkelse av det lokale selvstyret og vil gjøre det betydelig vanskeligere for kommunene å løse sine oppgaver.

       For fjerde år på rad legges det opp til å redusere den kommunale skattøren. Dette vil forsterke den negative utviklingen der en stadig større del av kommunens inntekter kommer som statlige overføringer. Dette er et demokratisk problem, fordi det gir oss et lokalt selvstyre stående på ett ben: Kommunene kan til en viss grad utøve selvstyre på utgiftssiden, mens friheten til og ansvaret for å skaffe kommunene egne inntekter fra egne borgere og lokal næringsvirksomhet stadig tas bort.

       Når rammene for det lokale selvstyret på denne måten strammes inn år for år, svekkes også borgernes interesse for å delta i lokaldemokratiet. I en situasjon der mange kommuner får den alt overveiende delen av inntekter som statlige overføringer, blir det mer rasjonelt for ordfører og rådmann å dra på lobbytur til Oslo enn å drøfte hvordan lokale problemer kan løses i direkte dialog med byens eller bygdas innbyggere.

       Utbyggingen av det norske velferdssamfunnet har for en stor del foregått ved at kommunene har blitt pålagt flere oppgaver. Slik sett gir det like stor mening å snakke om velferdskommunen som velferdsstaten. I prinsippet er det en god løsning at kommunene har det meste av ansvaret for tunge velferdstjenester som skole, helse og omsorg, fordi det gir nærhet til brukerne og åpner for lokale tilpasninger. Dette forutsetter imidlertid at statlige myndigheter gir tilstrekkelige bevilgninger når lokalsamfunnene pålegges nye reformer. Etter Venstres vurdering er ikke overføringene som foreslås i statsbudsjettet for 1997, tilstrekkelige i et år der bl.a den omfattende reformen med skolestart for 6-åringer skal gjennomføres.

       Knappe rammer og liten økonomisk handlefrihet er i ferd med å redusere kommunenes rolle til å være tjenesteprodusenter for staten, der lokalpolitikere ikke tiltros større oppgaver enn å være avdelingsbestyrere i statlige filialer.

       Venstre ønsker å snu denne utviklingen og legge til rette for et lokalt selvstyre med reelt innhold og med frihet til å velge ulike løsninger ut fra lokale behov og ønsker. Venstre går derfor, som ved de tre foregående års budsjettbehandlinger, mot en reduksjon i skattøren for kommuner og fylkeskommuner. Det er gledelig at det i år ble flertall for å si nei til denne skattereduksjonen Regjeringen har lagt opp til, ved at Senterpartiet også har snudd i synet på skattøren.

       Når det så gjelder hvor mye av de økte rammeoverføringene kommunene skal få beholde selv med en økt skattøre, er dette noe som åpenbart ikke vil få sin avklaring før i budsjettsalderingen senere i høst.

       Venstre er innforstått med at styrking av kommunens økonomi gjennom å opprettholde skattøren vil slå ulikt ut for den enkelte kommune. Til en viss grad reflekterer disse forskjellene ulik evne i kommunene til å skaffe seg egne inntekter og er slik sett en del av prisen det er rett å betale for det lokale selvstyret. Venstre forutsetter imidlertid at det i overføringene til kommunene legges betydelig vekt på skjønnsmidler, slik at kommuner som i urimelig grad ikke nyter godt av den generelle økningen i skatteinntekter, kan få tildelt kompensasjon for dette. Tallmateriale viser at et ønske om å løfte disse skattesvake kommunene når man nå opprettholder skattøren, trolig krever mindre enn én milliard i overføringer. Det er derfor Regjeringens grep med redusert skattøre på totalt 4,5 milliarder, som så skal fordeles ut igjen, viser hvordan vi har fått en kommunalpolitikk som i praksis innebærer en voldsom « overfordeling ». Dette oppstår jo fordi vi ikke har mekanismer som på en god måte lar oss fordele jamnere mellom kommunene de enorme midler som allerede i dag går gjennom overføringssystemet.

       Venstres økte satsing på kommunene vil ikke bare gi det lokale selvstyre et mer reelt innhold. Den legger også grunnlaget for en god grunnskole selv om et nytt årstrinn kommer til, bedre helsetjenester, kortere køer og en mer verdig eldreomsorg.

       Venstre går i utgangspunktet mot at friske midler som tilføres kommunesektoren, hele tiden skal øremerkes. Jeg har tillit til at lokalpolitikere i like stor grad som stortingspolitikere kan prioritere de fundamentale tjenestene i velferdssamfunnet. I motsetning til sentral øremerking av bevilgninger vil Venstres ønske om overføring av ansvar til kommunene bringe de vanskelige avveiningene mellom ulike behov i offentlig sektor nærmere folks hverdag. Det vil øke innbyggernes interesse for å engasjere seg i lokalpolitikken og invitere folk til å påta seg et større samfunnsansvar enn bare å levere fra seg selvangivelsen sin.

       Småbedriftene står for halvparten av sysselsettingen og det meste av tilveksten av nye arbeidsplasser i Norge, men får ingen hjelp fra Regjeringen i forslaget til statsbudsjett. Regjeringen vil tvert om gjøre det enda tyngre å skape nye arbeidsplasser ved bl.a å velte mer av sykelønnskostnadene over på arbeidsgiverne. Mens fokus i næringspolitikken ofte er rettet mot rammevilkårene for de store bedriftene, består næringslivet stort sett av små bedrifter med færre enn 20 ansatte. Det store flertallet har ikke mer enn fire eller færre ansatte. Mens de store bedriftene forbedrer sine resultater ved å bytte ut arbeidskraft med maskinkraft, skaper småbedriftene nye arbeidsplasser. Men langt fra alle lykkes. Derfor trengs det en næringspolitikk som har som hovedmål å gjøre det lettere å skape nye arbeidsplasser og lettere å komme seg over de første tunge årene.

       Ved inngangen til et nytt årtusen står vi også overfor en endring av næringsstrukturen som vil øke småbedriftenes betydning ytterligere. Den informasjonsteknologiske revolusjonen gjør det ofte mer rasjonelt å organisere produksjon i små samarbeidende bedrifter framfor i én stor. Den samme utviklingen gjør det også lettere for den enkelte å skape seg sin egen arbeidsplass.

       Venstre vil gi et håndslag til småbedriftene, ikke bare på grunn av deres fundamentale betydning for sysselsettingen, men også fordi mange av dem er eid og drevet på en ideell måte, der arbeidstakerne selv er med og eier sine arbeidsplasser. En slik eierform gir det beste grunnlaget for ansvarsfull drift. En god småbedriftspolitikk er også et hovedelement i en politikk for livskraftige distrikter.

       I statsbudsjettet tar Venstre til orde for en miljøskattereform som bl.a innebærer redusert arbeidsgiveravgift, noe som særlig kommer de små bedriftene til gode. Venstre er også fortsatt nærmest alene om å ville fjerne delingsmodellen for aktive eiere i aksjeselskap. Dette retter seg særlig inn mot små, familieeide bedrifter. Delingsmodellen fører til at disse bedriftene kan få en merskatt på over 20 % og er dessuten nærmest uforståelig og svært arbeidskrevende for dem som omfattes av den. Etter Venstres mening er det nærhet mellom eier og bedrift som må stimuleres, ikke avstand.

       Som sagt bærer denne finansinnstillingen noe mer preg av å være et debattgrunnlag for finansdebatten enn å være et styringsinstrument for den økonomiske politikken. Men med den tunge sentrumsmarkering som nå kan leses ut av det fellesopplegg som framkommer i innstillingen, bør det være åpenbart at om Regjeringen ønsker å komme i mål med høstens budsjettbehandling, er det denne gangen vanskelig å komme utenom et samlet sentrum.

       Jeg tar opp de forslag som er framsatt i innstillingen.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

       Sigrun Eng (A) : Representanten Sponheim har i debatten i dag fortalt om Venstre sin finanspolitikk. Dette gir oss ein peikepinn om dei rammevilkåra dei har å tilby. Men etter å ha lese dei særmerknadene som står i innstillinga, har eg likevel ein del spørsmål om noko som eg lurer på.

       400 mill. kr i auka flyavgift t.d, er det eit godt argument å gje til folk der fly nesten er det einaste tilbodet om kommunikasjon innanfor ein rimeleg tidsfaktor? Er det eit godt signal til reiselivsnæringa for Noreg som turistmål? Kva vil representanten Sponheim tilby oss som bur i distrikta, og som gjerne ønskjer å bu der, som ein kompensasjon? Eg lurer på om dette er Venstre sin distriktsprofil.

       Venstre vil òg trekke inn 2,7 milliardar kr i elavgift frå den kraftkrevjande industrien. I mange lokalsamfunn er dette hjørnesteinsbedrifter som har hatt den billige straumen som eit konkurransefortrinn.

       Kolfyrt energiproduksjon til smelteverk o.l. i andre land står klar til å ta over produksjonen som f.eks. Årdal Verk i dag har. Eg har vanskeleg for å finne miljøprofilen her. I tillegg ønskjer eg å få høyre kva desse lokalsamfunna skal leve av? Over natta kan vel ikkje dei små og mellomstore bedriftene som Venstre ønskjer å vere talsmann for, framfor alle oss andre, vekse opp? Vi treng desse lokomotiva.

       Resultatet må slik eg ser det, bli ei storstilt sentralisering, der mesteparten av landet skal ligge brakk og vente på å ta imot stressa byfolk på rekreasjon.

Lars Sponheim (V) : Som vanlig, hadde jeg nær sagt, gikk replikken på en omlegging fra rød beskatning til grønn beskatning. Det har vært et Venstre-ærend ved fire års behandling av statsbudsjettet, og jeg har i realiteten stått alene og forsvart dette hver gang. Nå kan jeg glede meg over følgende:

       « Vi må ha en omlegging av skattesystemet vårt i grønn retning. Det må koste mer å forurense, og være mer lønnsomt å arbeide. »

       Dette kunne godt vært tatt fra et innlegg jeg har holdt de fire siste årene, men det er det altså ikke. Det er landets nye statsminister som sier dette i et intervju i landets største avis for få dager siden. Da har det jammen skjedd mye. Det innebærer i realiteten at vi må lette på beskatningen med røde skatter, slik Venstre har gjort i sitt forslag - i all hovedsak arbeidsgiveravgift, det er jo det som på en måte gjør prisen på arbeidskraft så dyr - og også gi litt skattelette for å stimulere de private husholdningene. Venstre vil gjennom et klassefradrag gjøre det likt i bunnen for alle, men med tilsvarende økning av de grønne skatter. På bedriftsnivå vil det i all hovedsak ha positiv uttelling, med noen få unntak, og på husholdningsnivå vil det være positivt for økonomien hvis man velger å leve litt mindre forurensende eller litt mer grønt enn det man kanskje gjorde i utgangspunktet. Og det er jo meningen med en slik skatteomlegging.

       Det er artig å se dette når det gjelder flyseteavgift, som i realiteten er en teknisk måte å innføre en veldig forsiktig CO₂-avgift på fly på, og det er ganske utrolig at vi nesten skattes i hjel ved å kjøre bil i dette landet, mens når man reiser med fly, betaler vi ikke noe av den samme avgiften for forurensning.

       Det samme gjelder elavgift til industrien. Jeg kan lese opp tabellene fra Grønn skattekommisjon som viser at det gir gode doble gevinster å flytte dette fritaket for elavgift for industrien over på arbeidsavgiveravgift, noe som vil ta ut åpenbare sysselsettingsgevinster og store miljøgevinster. Og det må det være fornuftig å gjøre.

Bjørg Hope Galtung (Sp) : Fyrst må eg seia meg glad for at Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre har funne saman på ein del postar på budsjettet på viktige område. Det teiknar i grunnen godt for framtida.

       Representanten Sponheim og eg kjem frå eit distrikt på Vestlandet der ein del av næringslivet er sterkt avhengig av gode kommunikasjonar og av rimelege naturgjevne ressursar, som elektrisk kraft er. I nabokommunane våre er den kraftkrevjande industrien hjørnesteinsbedrifter, som i svært stor grad har hindra ei større utflytting av folk enn det vi til no har opplevd. Rett nok har desse verksemdene vore - og er - gjennom ein kontinuerleg rasjonaliserings- og effektiviseringsprosess, slik at talet på arbeidsplassar har minka i løpet av dei siste åra. Men like fullt er dei hjørnesteinsbedrifter, som i si tid vart etablerte her fordi det var lett tilgang på elektrisk straum, og den var billig.

       Sponheim sa i trontaledebatten:

       « Hvis Venstre får mulighet til å påvirke det, vil det ikke bli delt ut noen nye billigkontrakter på kraft. »

       Dersom dette vert gjennomført og denne konkurranseføremonen fell bort, tyder det i grunnen i klartekst at den kraftkrevjande industrien òg forsvinn, og Sponheim veit sjølv kva konsekvensar dette ville ha for heimtraktene hans. Sponheim veit òg så inderleg vel kor vanskeleg det er å etablera nye små og mellomstore bedrifter i vår region eller i distrikta generelt, sjølv om desse verksemdene skulle verta tilgodesette med. t.d. redusert arbeidsgjevaravgift eller fjerning av delingsmodellen.

       Er det slik at den oppriktige meininga til representanten Sponheim er at det reelt er mogleg å erstatta eit eventuelt bortfall av ein kraftkrevjande industri med små og mellomstore verksemder, slik at talet på arbeidsplassar i hovudsak vert halde oppe i distrikta?

Lars Sponheim (V) : Får jeg først sende tilbake gleden over at det har vært mulig å lage en slik sterk sentrumsmarkering i dette budsjettet. Jeg tror det kommer til å få en politisk betydning langt utover den viktige omprioriteringen som ligger der.

       Jeg er enig i at gode kommunikasjoner er viktig for distriktene. I vårt nærområde, som representanten Hope Galtung og jeg har felles, har vi f.eks nesten rett over fjorden for der hun bor, en teknologibedrift, Kværner Fjellstrand, som nettopp er et eksempel på hvordan det er mulig med avansert teknologi og alle de kloke hoder som er i dette området, å få til moderne framtidsrettede bedrifter. Men de lider voldsomt under at kommunikasjonene ikke holder mål - det trengs at noe gjøres på fylkesvegsiden.

       Så gjelder det den kraftkrevende industri og hjørnesteinsbedrifter. Det Venstre foreslår, er å ta vekk fritaket for elavgift for denne industrien. Det betyr i realiteten at de må betale omtrent 5,3 øre, lite grann økning til neste år, slik en alminnelig minstepensjonist, en alminnelig husholdning eller en alminnelig gardbruker må betale for strømmen i strømskatt. Det er dokumentert veldig godt i Grønn skattekommisjon hvordan en ved å ta det enkle grepet, på 2,7 milliarder kr - hvorav Norsk Hydro nesten alene får 1 milliard kr i skattelette, og de hadde i parentes 10,6 milliarder kr i overskudd i fjor - rett ut på arbeidsgiveravgift, får en ikke veldig stor, men positiv utvikling på sysselsettingen og en veldig god miljøgevinst. Men det fører til noen omstillingsproblemer, jeg skal innrømme det, og det er lettere for Venstre med én representant i Stortinget - et tall som skal øke litt, president - å ta smertene ved å tore si dette som veldig mange tenker. Så får finansministeren og statsministeren, som nok tenker de samme tanker, men som har et mye bredere og større velgergrunnlag å « flytte på », komme etter, og når de kommer, er det kanskje det rette tidspunktet til å gjøre det. La noen av oss få gå foran og vise retningen. Men når prisen på arbeidskraft går ned gjennom redusert arbeidsgiveravgift, får en virkelig utløst alle de gode kreftene som er i distriktene, og er det noe en har opplevd i Hope Galtungs og mitt område gjennom mange år, er det å sende fra seg det meste av sin dyktige arbeidskraft.

Erna Solberg (H) : Jeg vet ikke hvor oppdatert representanten Sponheim er på hva som foregår i vårt valgdistrikt, men jeg tror ikke jeg ville brukt bedriften Kværner Fjellstrand som et eksempel på en bedrift som synes det er så kjempeflott å være i Hardanger, med de dårlige kommunikasjonsmidlene som er der for øyeblikket, og de dyre transportkostnadene. Det er en av grunnene til at de ser på å kjøpe Kværner Mandal for bl.a å kunne flytte produksjonen. Det er kanskje det dårligst valgte eksemplet på en bedrift som føler seg vel tilpass ved å leve i Distrikts-Norge, med høye transportkostnader.

       Jeg har også lyst til å spørre om han har fulgt med på hva som foregår i norsk kraftkrevende industri for øyeblikket. Vi har fått tredjekvartalsrapporter som viser total kollaps i markedet, som viser store økonomiske problemer, og på et slikt tidspunkt ønsker representanten Lars Sponheim å fjerne elavgiftfritaket og øke kostnadene for denne industrien med milliarder. Er det riktig timing? Synes representanten at det er riktig timing å gjøre det i årets budsjett?

       Representanten Sponheim var forferdelig glad for sentrumsalternativet som er fremlagt. Men dette sentrumsalternativet inneholder jo ikke den profilen som representanten Sponheim har stått og snakket om er Venstres profil, nemlig å gå fra røde skatter til grønne skatter. For det er ikke forandring på de røde skattene når det gjelder bedriftsbeskatningen i sentrumsalternativet. Det er bare mer grønne skatter på toppen av de røde skattene, noe representanten Sponheim ellers har argumentert mot skal bli utviklingen. I et samarbeid med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har man altså ikke klart å få til en omlegging, bare en økning av skattenivået. Det forbauser egentlig ikke Høyre, for vi har opplevd hvor vanskelig det er å få ned de røde skattene, spesielt i samarbeid med Senterpartiet tidligere.

       Men jeg har et spørsmål knyttet til dette: Hvordan tror representanten Sponheim det blir for småbedriftene å overleve med sentrumsalternativet, hvis det skulle bli vedtatt, som først og fremst innebærer økte transportkostnader i Distrikts-Norge for små og mellomstore bedrifter, som er avhengig av lavere transportkostnader? Det er konsekvensen av det som foreslås, uten noen lettelser på andre områder.

       Så er det overgangen fra rød til grønne skatter. Det er jo alltid slik når man samarbeider, at man gir og tar. Sentrumspakken som ligger i denne innstillingen, bærer også preg av at her får alle litt og alle gir litt. Jeg må si at i forhold til å være Venstres ene representant på Stortinget, sammenliknet med partier som er betydelig større, synes jeg jeg har fått rimelig bra gjennomslag for viktige ting. Jeg kunne godt tenke meg at vi hadde klart å få til litt av det som står klart i Venstres alternative budsjett - klare lettelser i røde skatter, særlig arbeidsgiveravgiften. Nå har det riktignok skjedd at alle disse tre sentrumspartiene på egen hånd foreslår reduksjoner i arbeidsgiveravgiften. Riktignok har den utviklingen skjedd etter at vi la fram dette framforhandlede resultatet, men i sum vil alle disse partiene stemme for reelle lettelser i arbeidsgiveravgiften på generelt grunnlag, fritak for lærlinger og vi skal også ta med oss den lille skattereduksjonen det er å øke barnetrygden, som tross alt er en slags tilbakebetaling av skatt.

Jorunn Hageler (SV) : Venstre er tydeligvis det partiet på Stortinget som har størst tiltro til Regjeringas regnekunnskaper. Det er det eneste partiet som er fullstendig, 100 %, enig med Regjeringa i at 40,9 milliarder kr er det eneste mulige beløp å avsette til oljefondet neste år. Det tyder ikke akkurat på en særlig alternativ måte å tenke økonomi på.

       Nå skal Venstre ha det at innenfor denne rammen som Regjeringa har lagt og som Venstre er helt enig i, disponerer de annerledes. Det jeg vil diskutere, er om ikke de lavlønte bør få en større kompensasjon enn det Venstre legger opp til? Venstre foreslår 1,5 milliarder kr på klassefradraget. SV foreslår 2,6 milliarder kr på minstefradraget, som har en bedre sosial profil og kommer dem med lave og middels inntekter spesielt til gode. Men la nå det ligge.

       Det som opprører meg, er at Venstre vil bidra til å øke forskjellene i samfunnet, forskjeller som har ført til at de 10 % som har det vanskeligst her i samfunnet, har fått det enda tøffere. Hvordan i alle verden kan Venstre, som i hvert fall i retorikken er opptatt av å ha en sosial profil, forsvare at de vil kutte i sykelønnsordningen med 2,4 milliarder kr, kutte i arbeidsmarkedstiltakene med 750 mill. kr og fjerne fradragsretten for vanlige arbeidsfolk gjennom fagforeningskontingenten med 520 mill. kr? På denne måten er Venstres skattelette mer enn spist opp. Og verre: Kuttene rammer de svakeste i samfunnet, de med størst behov for et puff i hverdagen, foreldre med sjuke unger, de langtidsledige, eldre arbeidstakere med lav utdanning, innvandrere osv. Det er nettopp disse vi må hjelpe til å få en lettere hverdag. Men Venstre gir disse en skikkelig smekk på handa gjennom sine svært usosiale nedskjæringsforslag.

       Mitt spørsmål blir derfor: Hvordan kan et parti som kaller seg sosialt engasjert, bidra til at de med dårligst levekår her i landet, skal få det enda tøffere?

Lars Sponheim (V) : Representanten Hageler hadde en liknende replikk i trontaledebatten. Da hadde hun ikke lest så godt på Venstres alternativ, så da var det riktig galt med den sosiale profilen. Nå var den nok dosert litt, hun hadde sett litt på satsene mellom minstefradrag og klassefradrag, og det skulle bety at Venstre har trukket i feil retning når det gjelder fordelingsprofil sammenlignet med SVs forslag. Det er ikke rett etter min vurdering. Det er rettere å bruke klassefradrag enn minstefradrag. Det gir bl.a en bedre fordeling mellom eninntektsfamilier og toinntektsfamilier, som i dag åpenbart er gjenstand for en skjevfordeling.

       Så til disse to andre poengene som SV stadig kommer tilbake til, og som er rett. Jeg tør si det. Vi ønsker å gjøre begrensninger i sykelønnsordningen, slik at vi har en karensdag. Med det opplegg som er skissert, gir det litt over 2 milliarder kr i innsparinger, som vi ønsker å omfordele først og fremst ved å øke satsene til de uføretrygdede. Det er litt slik i dag, at de av oss som er friske og klarer å holde oss med gode inntekter gjennom arbeidet vårt, har bevilget oss store velferdsgoder bl.a ved at de to, tre, fire dagene i året hvor vi er syke, har vi fullt betalt for. Men de få av oss - og det er noen av oss det også - som blir uføre og på en måte blir varig satt utenfor arbeidsmarkedet, har et betydelig inntektsbortfall. Det er en mulig måte å omprioritere på. I en situasjon hvor det er grenser for hvor mye penger vi kan bruke, kan vi omprioritere fra de få av oss som har noen få sykedager, til de enda færre av oss som blir varig syke. Det er en reell omprioritering og ikke noe Ole Brumm-politikk.

       Når det gjelder fagforeningskontingenten som Venstre ønsker å fjerne fradraget for - det er i grunnen et paradoks at det ikke forsvant i skattereformen - så vet vi at det gjennom skattesystemet gir hver og en av oss som er medlem av en fagforening - slik jeg også er - litt over 500 kr i direkte gave fra staten. Dette har selvsagt gjort at disse organisasjonene har skrudd satsene opp til vanvittig høye nivåer, 2.000 - 3.000 kr for å være medlem av ordinære fagforeninger, og som gjør at de kan bygge opp en betydelig mengde av kapital i disse organisasjonene på statens bekostning. Jeg vil bruke pengene annerledes.

Rune E Kristiansen (A) : Representanten Sponheim uttrykte at det er « knappe rammer » i kommunesektoren - og knappere og knappere har de blitt, det var vel slik det egentlig var ment. Da tror jeg det er nødvendig å gjøre representanten Sponheim oppmerksom på at i 1993 hadde kommunesektoren 153 milliarder kr, og i forslaget til budsjett for 1997 er vi oppe i 174 milliarder kr - en økning på 21 milliarder kr på tre år. Det definerer altså representanten Sponheim som knappere og knappere rammer.

       Representanten Sponheim sa også noe i sitt innlegg som jeg gjerne skulle fått mer utdyping av: Venstre ønsker det totale selvstyre for kommunene - « totale selvstyre », hva det nå måtte ligge i det. Jeg har også registrert at Venstre i sitt forslag ønsker en økning på kommunesektoren på 3,1 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Er det de 3,1 milliarder kronene som danner grunnlaget for « det totale selvstyre », syns jeg i så fall at forslaget fra Venstre i sum virker - for å si det folkelig - litt pysete, hvis det er det man er ute etter.

Lars Sponheim (V) : Representanten Kristiansen er fra Oslo. Jeg er helt sikker på at han er jublende glad for at det blir et flertall, som han selv ikke vil være med og lage, for å holde skattøren i kommunene på fjorårets nivå. Det vil gi Oslo ca 800 mill. kr mer i inntekt, så vidt jeg vet. Med den økende forståelse jeg tror det er i hele befolkningen - og jeg er fra en liten plass på Vestlandet - for at Oslo har spesielle problemer som krever økt satsing og kanskje økt ressurstilgang i forhold til det vi har hatt for vane å tenke i nasjonalforsamlingen gjennom veldig mange år, tror jeg nok representanten Kristiansen innerst inne er litt glad for at det går an å lage et sånt flertall.

       Så til prinsippet om selvstyre. Det er blitt en slik utvikling at kommunene, fordi de har fått tilført nye oppgaver og økonomien har blitt hengende litt etter i forhold til å følge oppgavene, langt på vei har blitt satt til kun å administrere utgifter og nedskjæringer istedenfor å kunne investere i framtidige inntekter og i større grad skape seg et politisk rom som det er mulig å drive politikk i. Det handler om å ha tro nok på det lokale selvstyret. Jeg tror faktisk at vettet er veldig jevnt fordelt i dette landet. Det gjør at det er meget kloke og fornuftige politikere som blir valgt inn rundt omkring i kommunestyrene, og som forstår å bruke pengene rett. Da er forslaget om 3,1 milliarder kr, men først og fremst prinsippet om skattøren, et viktig skritt å gå. Men det er klart at det tar mange år å ruste kommunene opp til å være i en sånn situasjon.

       Så blir det sagt at dette er litt for « pysete ». Vi er nok på en måte kommet dit at vi skaper politikken, og Stortinget skaper et forventningsnivå i kommunene som ikke er i samsvar med det som er finanspolitisk forsvarlig og realøkonomisk mulig. Vi bør kanskje lete etter nye mekanismer. En idé kan være å etablere et slags forhandlingssystem mellom Kommune-Norge og staten. Det tror jeg kan være en vei å gå for å skape forståelse for kommunenes rolle i den samlede finanspolitikken.

       Finansministeren og dei største kapitalistane druknar nærmast i utbyttefest og tosifra milliardoverskott på statsbudsjettet. Men dei nektar hardnakka å bruke lite grann av pengane på slikt som folk har aller mest bruk for.

       RV foreslår kort og enkelt at vi skal gjere slutt på den skattemessige særbehandlinga som kapitalistane nyt godt av. Vi foreslår at prinsippet om likskap for lova skal utvidast til også å gjelde i skattespørsmål.

       Eg utfordrar finansministeren, som er neste talar, og dei andre som er ueinige med RV her, til å stå opp og forklare med forståelege ord korfor dei synest likskap for lova er bra reint allment, mens likskap for skattelova er uakseptabelt. Eg trur faktisk at Raud Valallianse her har ein nokså stor del av folket i ryggen når vi krev å få lovfesta skattemessig likebehandling mellom dei som livnærer seg av eige arbeid, og dei som lever høgt på inntekta frå andre sitt arbeid.

       Det som er ekstremt, er at aksjeutbytte er fritatt for skatt, mens lova likevel pålegg likningskontora at dei skal skrive i likningsprotokollen at aksjonærane har betalt skatt, slik at dei årlege skattelistene inneheld usanne opplysningar.

       Det som misvisande blir kalla kapitalinntekt, er inntekt frå andre sitt arbeid. Det er ekstremt at dei kapitalinntektene som blir skattlagde, aldri blir skattlagde med meir enn 28 %, mens ein minstepensjonist som har eit par titusen i tillegg til minstepensjonen, må betale 55 % skatt av denne « ekstrainntekta ».

       Det er ekstremt at alle partia her i Stortinget utanom RV godtar ein slik marginalskatt på 55 % for tusenvis av dei nest fattigaste pensjonistane, mens det er umogleg å få fleirtal for noko så moderat som at dei svært rike skal ha såpass toppskatt på den delen av inntekta som går utover 500.000 kr, at dei får same marginalskatt som dei nest fattigaste pensjonistane har i dag.

       Det er ekstremt at Noreg blir styrt sånn at kvinners gjennomsnittlege årsinntekt berre er 57 % av menns årsinntekt.

       Det er ekstremt at 130.000 går utan arbeid i eit land som fløymer over av uløyste oppgåver og attpåtil har pengar nok til å løyse oppgåvene.

       Det er ekstremt at Arbeidarpartiet kan få seg til å truge med det dei kallar omkamp om budsjettet i desember, fordi dei førebels ikkje får fleirtal for at kommunane og fylka skal ha færre kroner å rutte med i 1997 enn i 1996.

       Det er ekstremt at Regjeringa planlegg at det neste år skal gå ein kapitalflaum på over 60 milliardar kr ut av Noreg.

       Det er ekstremt at eit stortingsvedtak som berre Høgre, Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak, skal resultere i at 6-åringane neste år blir tvinga til å begynne i skolen, også der det ikkje er plass for dei i skolen.

       Det er alt dette som er ein ekstremistisk politikk. Til samanlikning er RV sine endringsforslag til statsbudsjettet si inntektsside av moderat karakter. Dersom vi ser konkret på kommuneøkonomien og det forslaget som Raud Valallianse førebels står nesten aleine om, og som går ut på at kommunane skal få behalde like stor del av skatteinntektene som i 1993, endar det opp med nokså nøyaktig den inntekta som f.eks. Notodden kommune treng for å unngå å legge ned nåverande kommunal tenesteyting. Dei andre partia sine forslag vil seie store nedskjeringar f.eks i Notodden kommune.

       RV sine endringsforslag til statsbudsjettet er bygde opp rundt fire hovudpunkt:

       For det første meiner RV som nemnt at det er rimeleg at dei som innkasserer inntekt frå andre sitt arbeid, skal betale skatt etter omtrent same reglar som gjeld for lønsinntekt frå eige arbeid. Dersom det moderate prinsippet blir brukt på dei inntektene som er kjende i Noreg i dag, ville det seie at stat, fylke og kommune til saman ville få 65 milliardar kr meir i skatteinntekter. Det ville ikkje føre til sosial naud og matmangel blant dei rikaste i overklassen. Dei må berre betale skatt slik som heimehjelparar, bussjåførar og andre lønstakarar må gjere. Når summen blir så høg som 65 milliardar kr, viser det berre kor ekstremt stor forskjellsbehandling kapitalistane nyt godt av i dag.

       For å seie det heilt enkelt: Raud Valallianse godtar ikkje at det berre er arbeidsfolk som skal betale skatt etter evne.

       For det andre meiner Raud Valallianse at oljeutvinninga må reduserast til 70 % av nivået i dag. Det er nødvendig av fleire grunnar. Dels fordi staten jo er ute av stand til å bruke så store oljeinntekter som utvinninga i dag fører til. Dels fordi det er uforsvarleg å tømme oljebrønnane mens teknologien enda er så dårleg at vi berre får opp ein liten del av olja. Dels fordi teknologiske framsteg gjer at vi etter kvart får betre reinseutstyr som kan redusere miljøskaden ved å forbrenne olje og gass. Dels fordi redusert utvinningstempo aukar oljeprisen, slik at forbruket og dermed miljøskadane blir mindre også på kort sikt. Kort sagt: Beste måten å spare for framtidige generasjonar på er å la mest mogleg olje og gass ligge i fred og ikkje bygge gasskraftverk.

       For det tredje vil RV stanse den vanvittige kapitalflommen ut av Noreg.

       For det fjerde meiner RV at den vanlege inntektsskatten skal delast mellom stat, fylke og kommune på same måten som i 1993. I fjor haust var det Senterpartiet som hjelpte Arbeidarpartiet og fekk sikra fleirtal for enda eit kutt i kommunane sin del av skatteinntektene. Raud Valallianse meiner at det er heilt urimeleg at staten har fått auka sin del på bekostning av kommunane år etter år, når det er slik at statskassa fløymer over av pengar og må flytte titals på titals av milliardar til utlandet både i år og neste år, mens kommunane må vurdere om dei skal legge ned skolar, barnehagar eller innføre enda høgare eigendelar på heimehjelp og heimesjukepleie.

       RV meiner kommunane skal ha same del av skatteinntektene som i 1993, og at rammetilskotta til kommunane dessutan skal aukast med 20 % utover Regjeringa sitt forslag. Det siste er nemleg også nødvendig for å hindre at det blir auka forskjellar innbyrdes mellom kommunane.

       La oss sjå konkret på kva dette forslaget frå RV betyr. Notodden kommune som eg nemnde som eksempel, ville da få 36,2 mill. kr meir enn det Regjeringa føreslår. I går var det møte i budsjettkomiteen i Notodden. Konklusjonen var at kommunen treng 35 mill. kr ekstra dersom dei både skal klare å ta på seg dei nye oppgåvene dei er pålagde, og halde oppe nåverande tenesteyting utan å auke eigendelane. RV-forslaget er altså berre 1,2 mill. kr meir enn det denne kommunen treng for å halde ved lag tilstanden av i dag. Det fortel mest om kor ekstremt Regjeringa sitt forslag er, og kor utilstrekkelege dei små endringsforslaga frå Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og fleire andre er.

       For Notodden vil Regjeringa sitt opplegg bl.a medføre:

       Og om alt dette blir gjennomført, peikar rådmannen på at det enda står igjen kutt for 15 mill. kr før kommunen kjem ned på det nivået som skal vere passeleg i det Maastricht-inspirerte byggverket som statsminister Jagland omtaler som sitt norske hus. Notodden-rådmannen seier at « dette vil være tiltak som for kommunen ikke vil være akseptable ». Dette viser veldig klart at det er Thorbjørn Jagland og hans meiningsfellar her i Stortinget som er ekstremistane i den økonomiske politikken.

       Det går an å snu på dette. Det går an å snu litt av den strie kapitalflauen som går ut av landet, slik at pengane hamnar i kommunekassene i staden for i høgprofitabel business i Indonesia eller Tyrkia, og slik at desse pengane heller blir brukte f.eks til å heve minstelønna til 180.000 kr i kommunane, der svært mange kvinner arbeider.

       Dette - og meir til - er mogleg dersom mange nok slår seg saman for å ta makta over dei ekstremistane som styrer norsk økonomi i dag. Da blir det også mogleg å gjennomføre noko av det som folk har aller mest bruk for. Da er det mogleg å gjennomføre nokre av dei tinga som folk drøymer om i dag. Da er det mogleg å fjerne særskatten på alder og uførleik, det som blir kalla for eigendelar. Da er det mogleg å la dei som bur på sjukeheim, få einerom. Da er det mogleg å få til gratis barnehagar og full barnehagedekning innan år 2000. Da går det an å starte forsøk med 6-timarsdag i alle fylka.

       Det ville vere ei reform som peika framover mot eit samfunn der kvinner og menn er likestilte både i arbeid og fritid. Førebels er det ein fjern draum for dei fleste, men det skal bli realitet når kvinne- og fagrørsla slår seg saman og gjer felles sak.

       Eg skal til slutt ta opp dei forslaga frå RV som står i innstillinga, og som er omdelte i salen.

       Leif Lund (A) : Som tidligere faglig tillitsmann er jeg litt overrasket over at RV egentlig går inn for et opplegg i kommuneøkonomien som gir mer til de skattesterke kommunene. RV og representanten Folkvord gjør et nummer av at de vil øke rammeoverføringene med 20 % istedenfor 16,6 %, som Regjeringen, men dette utgjør jo bare småpenger i forhold til kommunenes inntekter. Det som gjør noe her, er jo skatteinntektene. Er det slik at RV ønsker at vi skal lage et Forskjells-Norge ved at skattesterke kommuner skal bli rike og de små kommunene og utkantkommunene bli fattige?

       Underskuddene på statsbudsjettet er snudd til overskudd. Rekordstor arbeidsledighet er avløst av sterk vekst i sysselsettingen. To tiår med nedbygging av industrien er avløst av ny vekst i antall industriarbeidsplasser.

       Situasjonen i norsk økonomi er med andre ord god.

       Men nå er vi kommet til en skillevei. Flere økonomiske varsellamper blinker:

       Det er fare for overoppheting av norsk økonomi. Det vil skade både velferden og sysselsettingen. Vi er i det fjerde året i en økonomisk oppgang. Det var på dette punktet i høykonjunkturene midt på 1970-tallet og midt på 1980-tallet at lønnsutviklingen og inflasjonen kom ut av kontroll. Det tvang fram innstramminger. For sterk vekst utløste kraftig økonomisk tilbakeslag. Nå må vi greie det vi ikke greide på 1970-tallet og ikke greide på 1980-tallet: Vi må greie å komme oss gjennom høykonjunkturer uten at lønns- og priskarusellen igjen settes i gang.

       Økonomiske bølgebevegelser, økonomiske konjunkturer, er ingen naturlov. De kan styres, og de kan jevnes ut. Det krever at vi fører motkonjunkturpolitikk. Det vil si at vi bruker offentlige budsjetter til å bremse i oppgangstider og til å øke aktiviteten i nedgangstider. Det er politisk styring. Styring av markedskreftene.

       Solidaritetsalternativet handler om politisk styring, og det alternativet bygger på tre grep:

       Finanspolitikken, dvs. utformingen av statsbudsjettet, har hovedansvaret for en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.

       Pengepolitikken er innrettet mot stabil kronekurs.

       Inntektspolitikken skal sørge for lav inflasjon og en god konkurranseevne.

       De tre elementene i solidaritetsalternativet må støtte opp under hverandre. Det betyr at vi ikke kan sikre lav inflasjon hvis presset i økonomen blir for sterkt. Derfor må statsbudsjettet utformes slik at vi forhindrer overoppheting av økonomien. Det er bare på den måten vi kan legge grunnlaget for fortsatt moderat lønnsvekst og varig nedgang i arbeidsledigheten.

       Vi står foran flere år hvor vi venter store oljeinntekter. Det kan gi mulighet til store avsetninger på petroleumsfondet. Dette er en ny situasjon. Det vil sette hele vårt politiske system og vår kollektive fornuft på en ny prøve. Regjeringen og Stortinget må nå vise at vi kan håndtere slike inntekter. Investering i norsk næringsliv krever trygghet for at Norge ikke på ny kommer på kostnadstoppen.

       Vi må være forberedt på at oljeinntektene vil variere sterkt i årene som kommer. En endring i oljeprisen på 1 krone pr. fat betyr en årlig endring i statens oljeinntekter med 1 milliard kr. Oljeprisen har hittil i år variert med nesten 60 kr pr. fat. Det sier noe om hvilken fundamental usikkerhet norsk økonomi står overfor.

       Det sikreste vi kan si om oljeinntektene, er at de er usikre. Usikkerheten om oljeinntektene kan vi ikke fjerne. Utfordringen er å innrette oss slik at vi kan håndtere denne usikkerheten. Det er en av hovedgrunnene til at vi har et petroleumsfond.

       Variasjoner i inntektene bør ikke slå ut i endringer i statsbudsjettets utgifter, men i avsetningene til fondet. Ellers ville statsbudsjettet ikke virke stabiliserende på den økonomiske utviklingen, og vi ville i virkeligheten ha gitt opp å forsøke å styre de økonomiske bølgebevegelsene.

       Vi må skille opptjening og bruk av oljeinntektene. Det er ikke opptjeningen av inntektene som gjør oss oljeavhengig. Det er bruken av oljeinntektene som skaper avhengigheten. Det som er helt sikkert, er at økte offentlige utgifter øker oljeavhengigheten. Jo høyere utgifter vi har, jo mer avhengig er vi av oljeinntektene.

       Å redusere oljeutvinningen og samtidig foreslå å øke utgiftene er derfor et meget spesielt forslag. Det både svekker statens finanser og øker oljeavhengigheten. Det er uansvarlig å bruke reduserte statlige investeringer i petroleumssektoren til å finansiere økte driftsutgifter på andre områder. Forslag om lavere oljeutvinning kan bare være troverdig hvis det samtidig foreslås tiltak som på varig basis fører til lavere vekst i utgiftene utenom oljeinvesteringene.

       Kommunesektoren sysselsetter flere enn noen andre sektorer i Norge og mer enn tre ganger så mange som staten. Kommunesektoren er den største økonomiske sektoren i Norge. Det er derfor umulig å drive motkonjunkturpolitikk uten at det berører kommunesektoren.

       Økt sysselsetting og vekst i norsk økonomi har gitt kommunene uventet høye inntekter i 1996. I 1997 legger Regjeringen opp til at også kommunesektoren må holde igjen for at vi skal unngå overoppheting av norsk økonomi. Det er derfor svært vanskelig å følge opp forslagene i finansinnstillingen om å øke kommunenes inntekter i 1997 med over 5 milliarder kr utover Regjeringens forslag.

       Vi ønsker alle å styrke helsevesenet, men det er ikke penger som gjør folk friske. Helsevesenet må ha sykepleiere, leger og annet helsepersonell for å gjøre folk friske. Det blir ikke uten videre flere leger og flere sykepleiere av at kommuner og fylkeskommuner får mer penger. Det vil lett bli høyere lønninger når alle kommunene og fylkeskommunene skal forsøke å ansette de samme legene og de samme sykepleierne.

       Økte lønninger i offentlig sektor vil ha virkning i lønnsoppgjørene også for andre grupper. I dagens situasjon, med mangel på mange typer arbeidskraft, kan økte bevilgninger derfor føre til høyere lønnsvekst i norsk økonomi. Dette kan sette i gang en ny lønns- og prisspiral. Det er industrien og andre konkurranseutsatte næringer som da rammes først og hardest. Det bryter med solidaritetsalternativet.

       Hvis vi vil styrke norsk helsevesen, må vi mobilisere økte realressurser. Det betyr bl.a mer utdanning og bedre organisering av helsevesenet.

       På 1990-tallet har det offentlige forbruket økt like sterkt som det private forbruket. Men stimulansen fra økt offentlig forbruk har vært sterkest i år når det har trengtes - ikke når økonomien arbeider under høytrykk, som nå. Sysselsettingen i offentlig sektor har siden 1990 økt med 80.000 personer, mot 20.000 personer i privat sektor. Og det er særlig i kommunesektoren at økningen er kommet. Det er altså ikke tvil om hvor de økte arbeidskraftressursene har blitt satt inn. De har blitt satt inn i kommunesektoren.

       Det private forbruket øker. Det skyldes bl.a at flere mennesker er kommet i arbeid, at reallønningene har økt, at renta er lav og at de offentlige overføringene øker. Senterpartiet og SV foreslår for 1997 høyere offentlig forbruk og større overføringer til private enn Regjeringen. Dette opplegget kan godt gi sterkere vekst i privat forbruk enn Regjeringens opplegg. Det viser at det er ganske kompliserte og sammensatte sammenhenger mellom offentlig og privat forbruk.

       Finanspolitikken skal bidra til å stabilisere norsk økonomi. Dette bør få konsekvenser for den videre budsjettbehandlingen. Det er selvsagt at de enkelte partiene kommer med forslag om økte utgifter til sine hjertesaker. Men hvis de samme partiene i løpet av budsjettbehandlingen ikke kan skape flertall for inndekning av sine forslag, bør dette få konsekvenser for hvordan de opptrer ved den endelige salderingen av budsjettet. Hvis ikke, blir det vanskelig å unngå at vi ender opp med et budsjett som ingen vil ha, og som ingen vedkjenner seg. Det er å løpe fra ansvaret.

       Hvis det ikke er oppnådd flertall for en reell inndekning, må Regjeringen i salderingen på nytt fremme forslag om et budsjett som bidrar til å dempe presset i norsk økonomi.

       De siste årene er det gjennomført omfattende sosiale reformer. Bevilgningene til helse, fødselspenger og barnehager har i gjennomsnitt økt med 70 % på seks år. Det er blitt 43.000 flere studieplasser i høyere utdanning. Vi har fått Reform 94. Nå står Reform 97 for døren.

       Det er jevn vekst i norsk økonomi som har gjort dette mulig. Hvis denne veksten får fortsette i årene framover, vil vi i Norge få nye ressurser til disposisjon. Da kan vi fortsette å bygge ut helsevesenet, bygge ut eldreomsorgen og bygge ut utdanningssystemet her i landet. Men det må skje i et tempo som gjør at vi år for år kan bygge videre - uten å bli tvunget til å rive ned igjen senere.

       Regjeringen vil ikke vike fra kravet om en forsvarlig budsjettpolitikk. Vi vil ikke undergrave grunnlaget for varig og jevn økonomisk oppgang.

       Viktigst av alle oppgaver er å legge grunnlaget for en fortsatt varig vekst i sysselsettingen.

       Jeg må derfor spørre finansminister Jens Stoltenberg: Mener han at et betydelig problem nå er at de med inntekter på 230.000 kr og oppover har for lite å rutte med og derfor må ha skattelette? Siden Regjeringen foreslår slik skattelette, må jeg gå ut fra at svaret på det spørsmålet blir ja. Men for å følge opp: Er dette virkelig en større utfordring enn den norske kommuner og fylkeskommuner står overfor innen f.eks helse-, omsorgs- og skolesektoren? Er det ikke viktigere enn å øke høyinntektsgruppenes kjøpekraft å sørge for at sykehuskøene kan bli kortere, og at pasientene ikke skal ligge i korridorer, at eldreomsorgen kan bli bedre med bl.a et bedre tilbud på syke- og aldershjemsplasser, helst på enerom, at antall barnehageplasser blir flere og ikke færre i 1997 enn i 1996, eller at det gis akseptable skoleplasser med hensiktsmessig materiell til elevene? I det hele tatt: Hvordan kan finansministeren forsvare at hensynet til en verdig behandling av syke, eldre og våre barn må vike for Regjeringens ønske om å gi privat sektor forkjørsrett og høytlønnede enda mer forbruk.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det er helt riktig at jeg i helgen skriftlig overfor finanskomiteen bekreftet at Regjeringen ikke la opp til å legge fram noe nytt budsjettforslag. Derimot kan vi på helt ordinært vis komme med tilleggsproposisjoner til St.prp.nr.1, men det er en del av den helt ordinære behandlingen av budsjettet.

       Når regjeringen Jagland ikke legger fram et nytt budsjettforslag, handler det selvfølgelig om at vi mener at det opprinnelige budsjettforslaget er et godt budsjettforslag, bl.a et forslag som tar hensyn til at den viktigste utfordringen i norsk økonomi nå er å unngå at vi gjør de samme feilene som vi gjorde på 1980-tallet, nemlig at vi sluttet å føre motkonjunkturpolitikk og isteden startet med medkonjunkturpolitikk - gav mer gass når det fra før av var veldig høy temperatur. Det er det som vil bli resultatet av Senterpartiets opplegg. Vi la opp til en innstramming på 1 %. Hele den innstrammingen har Senterpartiet fjernet. Det betyr mer forbruk, ikke minst i privat sektor. Resultatet av de økte overføringene, resultatet av de økte offentlige utgiftene, resultatet av bedringen i studiefinansieringen, mer barnetrygd, som Senterpartiet legger opp til, betyr ikke minst økt privat forbruk og større risiko for at vi igjen får lønns- og prisvekst som kommer til å presse ut norsk konkurranseutsatt sektor og norsk industri. Det er det vi ikke vil gjenta. Derfor står vi imot de kravene som bl.a kommer fra Senterpartiet, om nå å gi opp å forsøke å føre videre den politikken som har ført til jevn og varig vekst både i den private delen av økonomien og i den offentlige delen av økonomien.

Kristin Krohn Devold (H) : Stortingspolitikere fra mellompartiene har så vel i erklæringsdebatten som i finansdebatten talt varmt for økte miljøavgifter og kalt det en overgang fra røde til grønne skatter. Men det er jo ingen overgang, det er et både-og-system. Høyres bekymring har hele tiden vært faren for at vi får nye grønne skatter uten å bli kvitt noen av de røde. Da får vi jo dette både-og-systemet som rammer norske bedrifter enten de er store eller små.

       Det som er farlig med den miljøretorikken mange nå driver på med, er at det skapes et inntrykk av at man bare driver og følger opp Grønn skattekommisjon. Men det er jo ikke riktig. Mellompartiene foreslår økt CO₂-avgift på flere sektorer, inkludert offshore, til tross for at dette ikke ble anbefalt av noen av medlemmene i Grønn skattekommisjon. At Norge allerede ligger høyt når det gjelder slike avgifter uten at noen andre land følger etter, var begrunnelsen for kommisjonens holdning her. Og som om ikke det er nok, foreslår mellompartiene samtidig økte røde skatter med økt toppskatt som rammer helt vanlige lønnstakere. Vi får altså rød og grønn skatt samtidig.

       Så lurer sikkert finansministeren på hva dette har med ham å gjøre. Jo, ganske enkelt at denne rød-grønne dobbeltskatten fort blir farlig hvis finansministeren på bakgrunn av de grønne ordene i regjeringserklæringen blir fristet til å hoppe på en slik politikk. Og spørsmålet mitt til den tidligere næringsminister, nåværende finansminister, er: Kan finansministeren bekrefte at han står fast på at grønne skatter ikke skal innføres hvis våre naboland ikke gjør tilsvarende, slik at vi unngår ensidig eksport av norske arbeidsplasser uten å oppnå noen som helst global miljøgevinst?

Statsråd Jens Stoltenberg : Ja, jeg står fast på at hensikten med grønne skatter er å redusere forurensningen og ikke flytte den. Men Norge er et land som allerede har innført omfattende grønne skatter. Det finnes knapt noe land i verden som har høyere grønne skatter. Vi har verdens høyeste CO₂-avgifter, norsk industri betaler verdens høyeste CO₂-avgifter, og vi er det eneste landet som har CO₂-avgifter på olje- og gassvirksomhet. Det er skatter som er gjennomført i løpet av 1990-tallet, og som har bidratt til at vi har kunnet finansiere redusert skatt på arbeid. Den omleggingen av skattepolitikken som vi så gjennom første halvdel av 1990-tallet, var altså en grønn skattereform i betydningen av at vi reduserte beskatningen på arbeid vesentlig og også reduserte beskatningen av bedriftene, og så ble det bl.a finansiert gjennom økte miljøavgifter. Det er en tenkning som Regjeringen også har gitt uttrykk for i regjeringserklæringen, og så skal vi se hvordan vi nå kan gå videre på den veien. Men hensikten er ikke å øke det samlede skattetrykket, hensikten er å vri skattetrykket.

       Så er dilemmaet vårt - og det er der vi må finne de rette grepene - at vi ikke ønsker å innføre avgifter som bare fører til at vi flytter forurensning, flytter norsk industri. Vi ønsker å innføre grønne skatter, eventuelt fjerne subsidier, som bidrar til en mer effektiv økonomi, bidrar til lavere forurensning og til å sikre sysselsettingen i Norge. Det er en krevende oppgave. Men de skattetiltakene og de grønne skattereformene som allerede er gjennomført, viser at det lar seg gjøre, og derfor har vi tiltro til at vi også kan gjøre det i fortsettelsen.

       Den nye finansministeren sier at dette budsjettet, som er lagt fram av den forrige regjeringen, er et budsjett de skal stå fullt og fast på. Men det er jo riktig som det har vært sagt i debatten her før, at det har ikke så langt vært gjort noen intense forsøk i Stortinget på å forhandle med opposisjonen for å få det til. Det som egentlig skjer i høst, det er at slalåmens pris begynner å vise seg. Det har nå gjennom flere budsjettrunder, både når det gjelder statsbudsjettet og når det gjelder revidert nasjonalbudsjett, vært sånn at Arbeiderpartiet har støttet seg til Høyre i den ene saken, til Senterpartiet i den andre og til Kristelig Folkeparti og SV i den tredje. Og på den måten har jo ikke opposisjonen noen spesiell innflytelse over budsjettet, bortsett fra i de sakene der vi kan bidra til å skape flertall, men vi føler heller ikke noe stort ansvar for hvordan det skal skje. Jeg skulle ønske at man i framtiden la seg på en litt annen linje når det gjelder dette. Jeg var litt spent på hva dette lille sentrumsforliket skulle inneholde, for man kunne jo tro at det nå, i og med at vi fikk en ny regjering, kom en vrang og vanskelig mellompartikonstellasjon som skulle presse Regjeringen maksimalt. Men det som har skjedd, det er jo, som Sponheim sier, at invitasjonen er gitt. Det forslaget som foreligger her fra sentrumskoalisjonen, holder kommuneøkonomien utenfor, det holder skattepolitikken utenfor - det er et rimelig moderat forslag som det burde være fullt mulig for Regjeringen å tråkle sånn rimelig greit sammen. Det betyr ikke at man kan stå på det akkurat sånn som det er, men både Jaglands prestisje, Stoltenbergs prestisje og sentrumspartienes samarbeidsinvitt kan man jo ta hensyn til når det virkelig store budsjettslaget står, og det er i forbindelse med salderingen. Jeg skulle gjerne ha finansministerens vurdering av situasjonen utover høsten.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det jeg forstod av representanten Halvorsens innlegg, er at det er krevende å drive budsjettarbeid i Stortinget, og at det ville vært lettere for arbeiderpartiregjeringen dersom Arbeiderpartiet hadde rent flertall. Det har vi ikke, og det er vi smertelig klar over. Derfor er vi også klar over at hvis vi skal få vedtatt et budsjett, er vi på en eller annen måte nødt til å få støtte av ett eller flere partier her i Stortinget. Det har vi lært gjennom mange år i mindretallsposisjon, og det har vi også til hensikt å få til i år. Men vårt utgangspunkt er selvfølgelig at det budsjettforslaget vi la fram, er det som best avstemmer de ulike hensyn som må ivaretas, og som best ivaretar hovedhensynet som et budsjett skal ta vare på, nemlig stabilisering av norsk økonomi og å sørge for at denne ikke kommer ut av kontroll. Det er hovedmålet - i den forstand at vi har opplevd tidligere og nok kommer til å oppleve på nytt at elementer i vårt budsjettforslag blir endret og ser annerledes ut når det har vært gjennom stortingsbehandlingen. Men det som er avgjørende for Regjeringen, er at vi får et budsjett som kjøler ned norsk økonomi og ikke bidrar til ytterligere oppheting.

       Det må også være slik at det ikke bare er Regjeringen som har ansvar for at vi får et forsvarlig budsjett på plass, det er et ansvar som påhviler alle partiene her i Stortinget. Vi må prøve å unngå å komme i en situasjon der det er mulig å samle flertall for påplussinger, men ikke å samle flertall for inndekninger, slik at vi sitter igjen med vedtak på et budsjett som ingen vedstår seg, og som ingen egentlig er enig i, men som noen må ta ansvar for. Det er den situasjonen vi må prøve å unngå å komme i; vi må prøve å få på plass et budsjett som vi mener er ansvarlig, både overfor de velferdsoppgavene vi står overfor, men også overfor den økonomiske situasjon Norge er i for øyeblikket.

Einar Steensnæs (KrF) : Det var i det fattige Norge at de økonomiske ressursene ble ulikt fordelt, sa finansministeren i sitt innlegg i går, og trakk historiske linjer tilbake til førindustriell tid, dvs. før den sosialdemokratiske orden avskaffet nøden og skapte større rettferdighet og sosial utjevning.

       Jeg er ikke særlig i tvil om at Arbeiderpartiet har gjort en historisk viktig innsats i utviklingen av det moderne velferdssamfunnet, selv om de selvfølgelig ikke var alene om oppgaven. Men faren er jo at Arbeiderpartiet ser ut til å ville lene seg tilbake i en slags selvtilfreds betraktning over det som er gjort, i stedet for å feste oppmerksomheten på de skjevheter som ennå gjenstår. Og det er det Kristelig Folkeparti gjør i sitt alternative budsjett, når vi tar tak i grunnleggende behov for helse, omsorg og utdanning. Men vi gjør noe mer. Finansministeren sa at Regjeringen ikke vil vike tilbake for å ta ansvar for en forsvarlig budsjettpolitikk. Nei, det gjør heller ikke Kristelig Folkeparti. Derfor skjerper vi fordelingsprofilen i budsjettet ved å innføre et tredje trinn i toppskatten, og vi øker i stedet klassefradraget. Samtidig legger vi på avgifter på miljøskadelig og mer luksusbetont forbruk. Og ingenting av dette er luft - som det kalles i Finansdepartementet - dette er reell inndekning, slik finansministeren nå nettopp etterlyste i sitt svar på replikken fra Kristin Halvorsen. Og da ville det være utrolig dersom Arbeiderpartiet motsetter seg grep i skatte- og avgiftspolitikken som fører til en innstramming og til at økonomisk svaktstilte grupper kommer bedre ut, mens mer velstående grupper må yte mer. Hva mener i så fall Arbeiderpartiet egentlig med sitt såkalte solidaritetsalternativ?

Statsråd Jens Stoltenberg : Vi mener svært mye med vårt solidaritetsalternativ: Det er den politikken vi har ført de siste årene, og som bl.a har gitt en klar nedgang i ledigheten og en økonomi som har gjort det mulig å styrke velferden. Det er riktig at Kristelig Folkeparti i sitt budsjettopplegg bruker mer penger på en del gode formål, som også Arbeiderpartiet er for. Men det gjør Kristelig Folkeparti ved å øke det såkalte oljekorrigerte underskuddet - dvs. underskuddet før vi begynner å saldere med oljepengene. Sagt på en annen måte betyr det at når Kristelig Folkeparti har mer til helse, mer til barn, mer til studiefinansiering, mer til overføringer til private, så er det oljepenger, mer oljepenger, Kristelig Folkeparti bruker. Og det er ikke gratispenger, det er de penger vi hadde tenkt å sette til side - nesten 9 milliarder kr mer, som dere vil bruke - for å ha mer penger til kommende generasjoner og ha en mer robust norsk økonomi når vi en gang ikke lenger har den type høykonjunktur som vi nå er oppe i. Derfor mener vi det er uansvarlig det Kristelig Folkeparti foreslår, og ikke er det spesielt sosialt heller.

       Så foreslår Kristelig Folkeparti å øke toppskatten og innføre et nytt trinn. Det kan høres besnærende, men da er vi på vei tilbake til det gamle skattesystemet som vi hadde på 1970- og 1980-tallet, og som hadde formelt mye progressivitet i seg, men som reelt sett ikke fungerte. Det vil bl.a føre til at mens vi i Norge skattlegger kapital med 28 % og i dag har en maksimal skattesats på arbeid på 49 %, ønsker Kristelig Folkeparti økte forskjeller mellom skatt på kapital og skatt på arbeid. For når man øker toppskatten, øker man ikke skatt på kapital, den er fortsatt 28 %, det man øker, er marginalskatten på arbeid. Det er ikke åpenbart sosialt riktig, men for det andre øker det hele spennet, hele presset i delingsmodellen og forskjellen mellom næringsinntekt og arbeidsinntekt. Det er et ganske alvorlig problem, som Kristelig Folkeparti ikke har håndtert på annen måte enn konsekvent å bidra til større sosiale ulikheter gjennom det de sier om rederibeskatning og boligbeskatning.

Gudmund Restad (Sp) : Man gir ikke gass i utforbakke, sa finansministeren i sitt svar på min første replikk. Men er det ikke nettopp det Regjeringen gjør, når de på toppen av et altfor godt lønnsoppgjør gir skattelette til de høytlønte?

       Ellers er jeg enig med finansministeren i at det mest ødeleggende ville være om vi nå igjen får et økt lønns- og prispress. Den største faren for at det skal skje, er det forventningspresset som skapes på grunn av de store overskudd man får som følge av det altfor høye oljeutvinningstempoet. Nå er det slik at ingen vet hvor mye mer totaløkonomien tåler før slike skadevirkninger inntrer. Statistisk sentralbyrå har lagt inn i sine analysemodeller en tenkt svekkelse av Regjeringens budsjettforslag på 7 milliarder kr, noe jeg vil anta ligger langt over det som vil bli realiteten når høstens budsjett er behandlet. Resultatet av byråets studie var noen negative effekter, men faktisk flere positive effekter, bl.a økt sysselsetting. Og hovedkonklusjonen til byrået er: Det gir ingen dramatiske virkninger. Men om nå Regjeringen skulle mene at den har bedre vurderinger, sikrere vurderinger, at byrået tar fullstendig feil, og at Regjeringens budsjettbalanse er den eneste forsvarlige - hvorfor likevel ensidig bruke offentlig sektor som salderingspost - offentlig sektor, med sine mange uløste oppgaver innen helse-, omsorgs- og utdanningssektorene? Hvorfor ikke tenke litt nytt, hvorfor ikke vurdere en annen fordeling enn den Regjeringen har lagt opp til, som altså går ut på at privat sektor i 1997 skal få øke med 3,3 %, mens offentlig sektor må nøye seg med 0,6 %?

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg er en varm tilhenger av norsk gass, men jeg er en sterk motstander av å gi mer gass i norsk økonomi nå. Og hoveddiskusjonen rundt dette budsjettet er nettopp hvorvidt norsk økonomi tåler mer gass, tåler mer fart fra stimulanser fra de offentlige budsjettene. Det er ingen eksakt vitenskap, og man kan gå til sosialøkonomene, man kan gå til forskerne og vi kan regne og vi kan regne. Jeg har selv jobbet i byrået i to år, og det var lærerikt på mange måter. Men man behøver ikke å være spesielt mye sosialøkonom eller forsker, det er bare å se seg rundt og se at nå er det høyt tempo i norsk økonomi. Boligprisene øker med 10-12 %, det private konsumet vokser mer enn på svært mange år, reallønningene vokser mer enn på tyve år og bankutlånene øker mer enn på svært mange år. Det er de samme varsellampene som lyste på 1980-tallet, som lyser nå. Vi lærte i hvert fall noe på 1980-tallet - og jeg trodde faktisk ganske mange andre i Norge også skjønte at når alle de varsellampene blinker og sier at nå er det høy temperatur - konsumet vokser, bankutlånene vokser og boligprisene vokser - da er det på tide å tenke seg litt om for å forsøke å unngå det samme som skjedde i 1985 og 1986. Da sluttet vi å drive motkonjunkturpolitikk, budsjettet i 1985 var medkonjunkturpolitikk, og så brukte man ganske mange år på å rette opp de problemene.

       Statistisk sentralbyrås analyse er glimrende, men den er basert på de forutsetningene som er lagt inn, og det er bl.a at det er et engangsskift - liksom at ett år er dere bedre enn oss i alle mulige velferdstiltak, men deretter har dere samme vekstbane. Så virkeligheten er bare at disse partiene som mener at vi skal bruke 6 milliarder kr mer, de mener bare at de skal være ett år bedre enn Arbeiderpartiet. Så en mye mer realistisk tolkning av det dere mener, er faktisk at vi på varig basis skal ha en høyere veksttakt i de offentlige utgiftene. Da blir resultatet noe helt annet, da blir det en dramatisk svekkelse av konkurranseevnen, og selv de beregningene som byrået laget for Aftenposten, viste en svekkelse på 2,5 %, og det er alvorlig nok for de industriarbeiderne som da mister jobben.

Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at Stortinget no bryt forhandlingane, og at nytt møte vert sett kl. 18 for vidare handsaming av sakene på dagens kart - og ser det som vedteke.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er mange oppgaver som best kan løses i fellesskap. Disse oppgavene må finansieres via skatter og avgifter. Spørsmålet er hvordan. Hva er mest framtidsrettet og rettferdig? Her er vi midt inni feltet for sterke interessekonflikter - konflikter mellom

       Som folkevalgte må vi ta stilling i disse interessekonfliktene - det er jobben vår. Vi må velge om vi skal gjøre det åpent og ærlig, eller om vi skal late som om det ikke er en interessekonflikt, men likevel ta våre valg i det skjulte.

       Finanskomiteens leder, Bjørnar Olsen, sa i dag at det er summen av pengebruken som er problemet i forhold til inflasjonen. Ja, nettopp derfor må vi prioritere. Arbeiderpartiet prioriterer privat forbruk, Senterpartiet omprioriterer en del til offentlige løsninger under de omstendigheter som rår i dag.

       I tillegg til å skaffe det offentlige inntekter er skatte- og avgiftspolitikken langt viktigere enn det folk er klar over når det gjelder å påvirke de valg enkeltmennesket og bedrifter gjør. Dette betyr at skatte- og avgiftsreglene er fulle av verdivalg. Disse valg får langsiktige konsekvenser, herunder for miljøet. Dette må fram.

       Skatte- og avgiftsreglene består av mange detaljer i tillegg til satsene, regler som har store konsekvenser også for næringslivet. Slik skal det være. Dette er ikke noe spesielt for Norge, sjøl om enkelte liberalister forsøker å skape det bildet. Men når dette er sagt, må mange næringslivsledere ta innover seg at det prinsipielt ikke er forskjell på å få vilkår som gjør dem konkurransedyktige overfor utlandet i form av skatte- og avgiftslette, eller som bevilgninger over statsbudsjettet. Et eksempel på dette er Senterpartiets forslag om gunstige skatteregler for rederiene, med nullskatt i selskapet og skattlegging av utbytte til rederne. Teknisk sett kunne dette like gjerne vært gitt som bevilgninger over statsbudsjettet.

       Senterpartiets skatte- og avgiftspolitiske grep for 1997 bygger på to viktige punkter:

       Hva gjør så Senterpartiet i finansinnstillingen mer konkret? Vi omfordeler i inntektsskatten. Vi gir skattelette til de lavtlønte og skjerper skatten for de høytlønte. Det er snakk om en total skattelette i størrelsesordenen 1 600 mill. kr for de lavtlønte ved å øke satsene i minstefradraget fra 20 til 25 %, noe som gir nærmere 2.000 kr i skattelette for enslige med 130.000 kr i inntekt - altså en klar lavtlønnsprofil, en klar kvinneprofil. Dernest hever vi inntektsgrensene før folk får toppskatt, fra Regjeringens forslag på 233.000 kr til 240.000 kr i klasse 1. Videre forenkler vi ved å kutte ut dagens 2. toppskattgrense ved 248.500 kr i klasse 1 og erstatter den med ny 2. toppskattgrense. Den 2. toppskattgrensen slår inn i klasse 1 ved 360.000 kr i inntekt og ved 410.000 kr i inntekt i klasse 2. Endringen i toppskattgrensene inklusiv økte satser tilsvarer skatteletten for de lavtlønte, altså: ingen skatteøkning. Det Senterpartiet gjør, er å snu trill rundt på Arbeiderpartiets skattetabell som står på side 121 i nasjonalbudsjettet, og det er vi stolt av.

       Arbeiderpartiet gir skatteøkning for enslige lavtlønte - Senterpartiet gir skattelette. Arbeiderpartiet gir skattelette for ektepar med en inntekt over 500.000 kr - Senterpartiet gir skatteøkning for ektepar med én inntekt over 500.000 kr.

       Videre vil Senterpartiet i finansinnstillingen at vi skal dyrke fram lange verdikjeder i Norge. Det skal realiseres f.eks i kraftselskapsbeskatningen ved at det ikke er klokt å skatte ut fra børspris, men nettopp å skatte ut fra faktisk salgspris. Dette er et punkt som har vært lite påaktet. Det punktet vil, når det blir kjent, innebære at skattesystemet er medvirkende til at prisene på elektrisk strøm vil gå ytterligere opp, utover det som hadde vært nødvendig hvis vi hadde hatt en klokere kraftselskapsbeskatning.

       Videre: Når det gjelder rederiene, har jeg sagt at vi er klar over hva vi gjør, med null skatt på rederiene, men skatt på utbytte, samtidig som vi gjør en viktig endring, nemlig å ringe inn rederivirksomhet, slik at en ikke kan ta overskudd fra fastlandet og sette inn i rederivirksomheten og dermed i stor grad unnslippe skatt, slik det i stor grad har vært tidligere.

       Det tredje punktet som jeg vil trekke fram når det gjelder å dyrke fram de lange verdikjedene, er å beholde toll på industrivarer. Vi har våre forpliktelser i henhold til WTO-avtalen, og det er da svært blåøyd å redusere tollen før forpliktelsene i WTO-avtalen trer i kraft, nemlig fra 2004. Det er ikke noen internasjonal vanlig atferd å gjøre det på egen basis.

       Det neste punktet er at vi går inn for å trekke inn kjøpekraft ved en sterk satsing på CO₂ -avgifter, både når det gjelder mineraloljeavgiften på sokkelen, inklusiv NOx -avgift på sokkelen, og en CO₂ -avgift på bensin. Det er snakk om inntrekking i størrelsesordenen 2 milliarder kr. For videre å stimulere til sparing ser vi ingen grunn til at de privatpersoner som ønsker å spare på bok, ikke skal ha samme mulighet som staten når det gjelder å spare på bok. Altså: Vi ser en likebehandling av AMS-sparing og SMS-sparing for å sikre at vi her skal få en inndragning av kjøpekraft og en sparementalitet. Det vil virke positivt under dagens forhold.

       Vi vil se nærmere på bedriftseiere som omfattes av delingsmodellen - få en ny vurdering ved sider av delingsmodellen. Vi er glad for at det er blitt flertall for det, og at innstillingen fra Regjeringen skal komme våren 1997.

       Videre signaliserer Senterpartiet en skattlegging av kapitalinntekter innenfor 1997. Vi skal her komme tilbake med forslag som vil øke beskatningen av kapital, og dermed dempe gapet mellom beskatning av arbeidsinntekter og kapitalinntekter.

       Til slutt signaliserer vi boligskatten, ved at vi går inn på skattelettelser for folk med vanlige boliger. Folk med vanlige boliger er det ikke naturlig å beskatte, verken med inntekts-, formues- eller eiendomsskatt.

       Et siste punkt som jeg vil ta opp under avgiftsspørsmålet, er at vi går inn for å utrede transaksjonsavgift på aksjer. Det er nok kanskje enkelte som mener at det er et spesielt norsk forslag, men det er det så langt ifra. Det er ikke noe særsyn internasjonalt. Det er en rekke eksempler fra EU-land, hvor en har paralleller til det: Storbritannia har transaksjonsavgift ved salg av aksjer og andre omsettelige verdipapirer, Danmark har transaksjonsavgift ved salg av aksjer, Sverige har avgift på utstedelse av aksjer, Belgia har transaksjonsavgift ved salg av aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer, og Østerrike har transaksjonsavgift ved salg av aksjer og for emisjoner av obligasjoner.

       Det siste punktet som jeg vil ta opp, er forenkling av skattereglene. Vi foreslår å forenkle fradragssystemet for reiseutgifter fra hjem til arbeid. Det er ett av de områdene som ligningskontorene bruker mest tid på, og som irriterer en rekke skattytere. Vi foreslår derfor at det innføres en sjablonregel som bygger på avstanden fra hjem til arbeidssted og en kronesats. Sjøl om vi ikke har fått tilslutning til vårt forslag, ligger det andre forslag i innstillingen som viser at løsningen går i den retningen, og det er vi glad for.

       Vi går også inn på RISK-ordningen og er glad for den endring som Regjeringen der har foreslått, ved at det oppstår full skatt på aksjegevinster ved salg av aksjer som man har eid mindre enn fire år. Jeg vil si at Arbeiderpartiet på det punktet på en fin måte har fulgt opp Senterpartiets forslag. De går nå inn for forenklinger i samme retning som det Senterpartiet har lagt til grunn i tidligere innstillinger.

       Det store bildet er hvorfor skatt og avgift blir særlig viktig framover. Det er på grunn av internasjonaliseringen av norsk økonomi, og spørsmålet er om vi der skal legge oss flat. Utenfor EØS ville vi hatt stor handlefrihet. Innenfor EØS har vi langt mindre. Oljeoverskuddet i Norge er også noe vi må ta hensyn til. Det er de som mener at Nordsjøens skatter skal betale folkets skatter - det må vi ta klart stilling til. Videre må vi også ta hensyn til klimaet - trusselen om ozonlaget.

       Skatte- og avgiftspolitikken blir enda mer sentral i tida framover og vil vise verdivalgene. Dessverre er det slik at mange fortsatt er tilhenger av EUs indre marked og gjør alt for å beholde EØS-avtalen, sjøl om vår handlefrihet minner om en bokser med en hånd på ryggen. Men det vil jo komme fram i kampens hete. Jeg vil gjerne bokse med begge hender samtidig, men dette krever at vi går ut av EØS.

       Vidare har eg forstått det slik at Lundteigen meiner at privatforbruket må reduserast. Dersom ein tek for seg Senterpartiet sitt framlegg til budsjett, vil ein sjå at inndraginga frå hushaldningane i forhold til dei auka overføringane til den same gruppa blir netto meiroverføringar på om lag 1,3 milliardar kr. Min konklusjon og det einaste logiske blir da at Senterpartiet sitt opplegg faktisk vil føre til auka privat forbruk.

       Lundteigen har på mange måtar vore den største pådrivaren i Senterpartiet for å trekke partiet mot venstre i norsk politikk. Dette er positivt. Men Lundteigen sine påstandar om at forskjellane i samfunnet blir stadig større, vil Lundteigen altså løyse ved å skjerme eller redusere skatt på kapital og auke skatten på arbeid. På dette området har Lundteigen blitt reiarlaga sin beste venn. At dette er ein måte å redusere forskjellane i samfunnet på, verkar på meg litt underleg.

       Til slutt registrerer eg at Senterpartiet strammar avgiftsskruen endå eit hakk på viktige grensehandelsvarer, som diesel, tobakk og alkohol. Kva dette kan ha å seie for eventuelle handelslekkasjar, ser ikkje ut til å uroe representanten Lundteigen i det heile.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : For å være korrekt: Det beløpet som Senterpartiet svekker statsbalansen med, er 4,5 milliarder kr. Det er det beløpet vi bevilger ekstra - for å si det på den måten - til kommunene, ut fra hva kommunene har som ansvar. Senterpartiet tar innover seg at det er et problem at en regjering dyrker fram en stadig rikere stat, mens kommunene og de som har ansvaret for å følge opp i det daglige, har mindre muligheter for å realisere det.

       Når det gjelder oljeproduksjonen, har Gudmund Restad tidligere gått inn på det. Vår politikk er trygt forankret i en verdikonservativ holdning som går ut på å spare ressursene der de er, og vi ser med glede at stadig større deler av det norske folk ser at det vil være en klok måte. Det vil være i den beste folkelige tradisjon. Det har vist seg at det er svært lite heldig å ta fram alle verdiene og legge dem på bordet - ta dem i en stor kiste. Det fører lett til at de sterkeste tilriver seg større deler av dem enn det de rettmessig tilkommer.

       Når det så gjelder det økte private forbruket, som representanten trakk fram, vil jeg bare replisere at vårt avgiftsopplegg, som replikanten seinere kom inn på, innebærer økte avgifter, spesielt på CO₂, og det er i denne omgang vår måte å trekke inn på. Det skal bli interessant å se om Arbeiderpartiet kan følge opp de fagre formuleringer omkring miljø- og ressursforvaltning og økologisk samfunn uten at Regjeringen i framtida må øke CO₂-avgiftene, når vi veit at det er det eneste virkemidlet som med tyngde kan slå inn og redusere forbruket av ikke-fornybare energikilder.

Erna Solberg (H) : Det er lett å tro at alt går galt i verden når man hører på Per Olaf Lundteigen. Kan vi ikke sammen notere oss for iallfall en glad nyhet, nemlig det faktum at ozonlaget er blitt drastisk forbedret i løpet av det siste året i henhold til de internasjonale målingene som er gjort?

       Vi ble litt begeistret da budsjettet ble fremlagt og vi så Lundteigens første kommentarer. Da var Lundteigen raskt ute og sa at han var svært bekymret for ekspansiviteten i Regjeringens opplegg, svært bekymret for veksten det ble lagt opp til, og for oljeavhengigheten som lå til grunn. Det var vi begeistret for, for det var nesten som vi skulle sagt det selv. Vi er bekymret for det underliggende utgiftspresset som ligger i det budsjettopplegget som Regjeringen har lagt opp til.

       Men så gikk det ikke så forferdelig lang tid før vi oppdaget at denne bekymringen ikke slo så sterkt ut i Senterpartiet. Da Senterpartiet la frem sitt eget budsjettopplegg, var det mer ekspansivt enn Regjeringens opplegg. Da sentrumsalternativet ble fremlagt, fikk det beskrivelsen i Aftenposten: « Sentrum slipper opp bremsene. » Det man altså i praksis gjør fra Lundteigens side, er å bidra til å øke opphetingen i norsk økonomi. Man foreslo samtidig at man ikke skulle trekke inn oljeinntektene i norsk økonomi, og påpekte at det først og fremst er oljeinntektene som skaper det økte presset. Nå er jo ikke det riktig, for det er først når vi bruker oljeinntektene i norsk økonomi at vi skaper overopphetingen. Det er det Senterpartiet gjør. De bruker dem, mens en del av oss andre mener vi skal holde mer utenfor.

       Men så har vi etter hvert lest innstillingen og funnet ut hva som er den reelle årsaken til Senterpartiets problemer med argumentasjonen. Der står det direkte at det er synliggjøringen av de enorme formuer Norge forvalter, som skaper et samfunnsmessig forventningspress som disse medlemmer mener vi bare har sett begynnelsen av konsekvensene av. Mitt spørsmål til Senterpartiet: Er dette en merknad og en holdning som bare står for en ting: (presidenten klubber) at Senterpartiet som parti (presidenten klubber) ikke kan stå imot fristelsen til å bruke opp pengene med en gang hvis de ser at det er penger et sted?

       Ellers sa replikanten at en hadde forventninger til Senterpartiet i forbindelse med at budsjettet var for ekspansivt. Jeg er glad for det! Det er akkurat på samme måte som Senterpartiet hadde forventninger til partiet Høyre da deres finanspolitiske talsmann, Per-Kristian Foss, faktisk sa at man burde redusere oljeutvinningen. Det kunne også dannet grunnlag for noe. Men det vi har sett, er at det ikke var noe mer i det.

       Det er oljepolitikken, oljeutvinningen, som i dag er motoren - til de grader motoren - i norsk økonomi. Det er den situasjonen finansministeren på en glimrende måte beskrev før i dag med at det var en rekke lamper som lyste. Det var noe som gikk varmt. Derfor bør en angripe det som er problemet, nemlig oljeaktiviteten. Det er interessant å oppleve at mens en tidligere brukte petroleumsloven - og vi har den tidligere finansministerens ord på at det kan en fortsatt gjøre - er det i dag den holdning at det er det oljeselskapene som skal bestemme, så snart det er puttet et rør ned i oljekilden og det er satt i gang.

       Her vil jeg si at hvis partiet Høyre kunne komme på andre tanker, kunne det utløse ganske nye, interessante debatter her i Stortinget. Når det gjelder fristelser, har Senterpartiet lange tradisjoner for ikke å gå på dem så raskt som mange andre.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er egentlig veldig interessant å være medlem av Stortingets finanskomite. Etter å ha sittet der noen år, har en jo lært en del økonomi, men en har også lært litt sosiologi og noe som vel må være på grensen av sosialantropologi.

       Jeg føler meg ofte som en sosialantropolog på feltarbeid når jeg sitter ved andre enden av bordet og betrakter Senterpartiets finansfraksjon. Det gjør en egentlig her i dag også når en hører Per Olaf Lundteigens skatteinnlegg, om fordelingsprofilen og å gi ut i bunnen og ta på toppen. For jeg husker skattereformen fra 1992, der var det det motsatte som skjedde, da gav en ut på toppen 5,6 milliarder kr, og fordelingsprofilen var motsatt av den Per Olaf Lundteigen tok til orde for her i dag. De som står bak den skattereformen, er Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Høyre. De som stod og drog i Arbeiderpartiet på høyresida, var Senterpartiet.

       Jeg er selvfølgelig veldig glad for at Senterpartiet skifter mening, men jeg skulle veldig gjerne like å høre hva Senterpartiets nåværende skattepolitiske talsmann mener om den skattereformen som ble gjennomført i 1992, og som ble forsvart med nebb og klør her i salen av Gudmund Restad, av Senterpartiets parlamentariske leder Jakobsen, og hva en mener er nødvendig å gjøre - men nå. Det er det ene.

       Det andre er at jeg ser at det på en måte ikke kan være en regjeringserklæring dette miniforliket mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. For det oppsiktsvekkende her er at skatt er jo ikke noen del av dette forliket. Ikke engang kommuneøkonomi er en del av dette forliket. Det eneste en er enig om, er at en skal si nei til å inndra skattøre, men det er altså uenighet om hvorvidt dette skal kompenseres ved å trekke på rammene. Jeg vil gjerne vite om representanten Lundteigen mener at dette er en plattform for et sentrumsalternativ, eller om det er et lite, rimelig fislete budsjettforlik.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Når ordet « fislete » blir akseptert her, så får vel jeg følge opp. Det er faktisk slik at det som foreligger fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, omfatter godt over 6 milliarder kr. Så lenge jeg har vært med i denne sal, har det de gangene SV har vært med i forhold til avtaler med Arbeiderpartiet, vært snakk om langt, langt mindre beløp. Og jeg vet ikke da hva vi skulle kalle det.

       Jeg tror at SV gjør klokt i å berømme sentrum for å ha kommet fram til endringer av en slik størrelsesorden, endringer som vi her i dag har fått høre at SV i stor grad slutter seg til. Jeg tror det hadde vært en mye klokere inngang i dette spørsmålet enn å dele ut slike karakteristikker som at det ikke er noe å bry seg om.

       Det er riktig at det ikke inneholder en fellesmerknad omkring skattepolitikken. Men det vi ser, er at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har tatt det samme prinsipielle skritt når det gjelder toppskatten. Vi har litt forskjellige satser, men det må det kunne gå an å komme videre i når en har den holdning i bunnen at en skal bruke skattepolitikken til å utjamne skjevheter som kommer etter inntektsforhandlingene ellers.

       Til slutt om skattereformen: Det er ganske klart at skattereformen innebar at gapet mellom arbeid og kapital ble stort. Og jeg har signalisert at det er noe Senterpartiet vil gjøre noe med gjennom endring av beskatningen av kapital.

       Ellers til slutt: Det er ikke Per Olaf Lundteigen som har tatt til orde for skatteendringer, det er Senterpartiet i den finansinnstillingen som nå foreligger, som er en oppfølging av den finansinnstillingen som forelå i fjor, hvor vi sa tilnærmet akkurat det samme.

       Det er blitt harselert både foran denne debatten og under debatten over at Regjeringen og Arbeiderpartiet maner til ansvarlighet, og det er blitt spurt: Kan det gjøre noe om vi bruker noen flere milliarder av et stort overskudd som landet nå har? Men det er ikke overskuddet som avgjør hvor mye penger vi kan bruke i økonomien. Samfunnsøkonomien fungerer på en annen måte enn privatøkonomien vår. Privat har vi en tendens til å bruke stort sett det vi har, men samfunnsøkonomisk er det riktig å ha underskudd når arbeidsledigheten går opp og vi har ledig kapasitet, mens man må passe på å stramme til når økonomien snur, slik at ikke oppgangen drepes av prisstigning. Dette er noe av det mest grunnleggende ved sosialdemokratisk styringspolitikk, og den går helt tilbake til John Maynard Keynes på 1930-tallet, Erik Brofoss og Einar Gerhardsen som prentet inn i folk at det var de realressurser landa hadde, som avgjorde hvor rike de var, ikke hvor mye penger de hadde.

       Apropos 1950- og 1960-tallet - da var jo dette den rådende filosofi, men man kunne tillate seg å være noe mer slepphendt på den tiden, fordi vi ikke hadde en så åpen økonomi. Det var valutarestriksjoner, så man kunne være litt mer slepphendt med prisstigningen. Men i dag kan man ikke være det. I en helt åpen økonomi får inflasjonen umiddelbare konsekvenser for arbeidsplassene. Derfor er det enda mer nødvendig å ha en finstemt motkonjunkturpolitikk i en slik åpen økonomi. Hvis ikke, overlater man til markedet å styre. Hvis politikerne ikke er i stand til å styre via finanspolitikken, styrer man gjennom markedet - dvs. det er prisene som vil balansere ut økonomien.

       Så diskuteres altså: Hvilket balansepunkt? Senterpartiet har bl.a sagt at det gjør ikke noe om man bruker 7 - 8 milliarder kr mer, og viser til utregninger fra Statistisk sentralbyrå som ble presentert bl.a i Aftenposten. Men legg merke til hva som sies! Det vil ikke få noen store virkninger umiddelbart, men konkurranseevnen vil bli svekket og oljeavhengigheten vil øke, presiseres det fra Statistisk sentralbyrå - ikke så mye med en gang, men her igjen vil de små tall over lang tid ha stor betydning. Jeg vil si til hele det norske folk: La oss ikke enda en gang gå inn på galskapens vei, som vil være å svekke konkurranseevnen i norsk industri. Vi brukte siste halvdel av 1980-tallet og 1990-tallet til å rette opp igjen konkurranseevnen. Skal vi måtte gjøre den jobben enda en gang fordi politikerne ikke er i stand til å holde seg i skinnet? Det er dette som står i Statistisk sentralbyrås utregninger.

       Det snakkes om små og mellomstore bedrifter også i denne debatten. Det verste av alt for små og mellomstore bedrifter, særlig ute i distriktene, ville være en ny prisoppgang. De store vil nok kunne klare det, for de har så stor økonomi at de kan jevne ut, men små bedrifter kan ikke klare seg i konkurransen hvis inflasjonen kommer i gang igjen.

       Det er etter min mening to ting vi ikke bør gjøre. Det ene er å begynne med skattelettelser i en situasjon der økonomien går for fulle mugger. Regjeringen har ikke lagt inn noen skattelettelser i budsjettet. Man har foretatt justeringer for å hindre skatteskjerpelse. Og hvis man ikke gjør det, vil beskatningen på arbeid stadig bli høyere også for dem med lave og middels inntekter - dvs. arbeidet blir dyrere. Det alle snakker om nå i miljødebatten, er at arbeidet må bli billigere, og man må øke prisen på å forurense og på å ta ut ressurser. Men det første de gjør de som snakker om dette, er å øke prisen på arbeid ved å øke skatten på arbeid.

       Restad sa i debatten tidligere i dag at Regjeringen ikke gjør noe for å dempe det private forbruk. Men hvorfor øker det private forbruket? Jo, bl.a fordi vi har fått 120.000 flere i arbeid de siste tre årene. Da blir det mer privat forbruk. Det skyldes også lønnsoppgjøret som vi hadde i vår. Men vi ville være på ville veier hvis vi skulle stramme inn lønnsoppgjørene ved hjelp av skatteseddelen. Da er vi jo inne i den gamle karusellen med at lønnsoppgjørene begrunner økte skatter, og økte skatter begrunner økt lønn. Sånn kan man da holde på, og man kommer igjen inn i et system der arbeidet blir dyrere og dyrere. Hvis man skal stramme inn privatøkonomien, bør man i hvert fall gjøre det på en annen måte enn gjennom inntektsskatten.

       Det andre vi ikke bør gjøre, er å øke offentlige utgifter uten å finne inndekning for det. Og da har jeg lyst til å si om kommuneøkonomien: Det virker på meg som om partiene i denne sal ikke husker hva de gikk inn for i fjor eller i forfjor. Ser vi på inntektsnivået for kommunesektoren for årene 1996 og 1997, som vi har lagt opp til, vil inntektsnivået være høyere enn det noe parti her i Stortinget har lagt opp til i sine alternative budsjetter. Men enda er det ikke nok. Det man mente var nok i fjor, er nå altfor lite. Vi kan ikke fortsette på den måten. Jeg vil sette fram følgende påstand: Den regjering som begrenser seg til å motta og i samme sekund som de kommer, godta alle krav fra kommunesektoren, har ingen finanspolitisk styringsevne. For hvis man godtar innholdet i en keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som går ut på at man må holde igjen når oppgangen kommer, må man være innstilt også på å regulere kommunesektorens økonomi - rett og slett fordi den er så stor i hele den offentlige økonomien. Hvis man ikke er i stand til å regulere den, må man belaste statens økonomi så voldsomt at ingen egentlig har en oppskrift på hvordan man skal kunne gjøre det. Men kommuneøkonomien får realvekst, og den får mer realvekst enn det noe parti her har foreslått. Enda er det ikke nok!

       Flere har vært opptatt av fordelingen, særlig barnefamilienes økonomi - og peker på barnetrygden. Da renten gikk ned fra 1992 til 1994, ble rentekostnadene for en barnefamilie redusert med 25.000 kr. I denne debatten snakker man om å øke barnetrygden 30-50 kr i måneden. Og en ting til: Prisstigning er det verste av alt for sysselsetting og fordeling. Så det kan bli dyrekjøpte penger man legger inn på de forskjellige postene her.

       Restad var redd for forventningspresset på grunn av overskuddet i økonomien. Men jeg har lyst til å si: Vi kan ikke bli kvitt oljeressursene våre. Formuen er der, enten ved at den ligger under havet, eller ved at vi har den på oljefond - dvs. det er en kombinasjon vi alltid vil ha. Og det må vi leve med. Man kan ikke flykte fra denne virkeligheten hvis man vil være ansvarlig politiker.

       Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg litt harselerende at balansen på statsbudsjettet står over alt. Men det å harselere på denne måten over balansen på statsbudsjettet og gjøre den til en mindre viktig politisk sak er etter min oppfatning å gå av som politiker. Det er jo gjennom balansen vi styrer. Det er gjennom den vi jevner ut konjunkturer slik at ikke mange må gå arbeidsledig i en periode, mens vi opplever pris-, rente- og kursoppgang i neste periode, som bare spekulantene tjener på. Det er denne finstemmingen av den økonomiske politikken som er så viktig. For hvis man ikke er innstilt på det, har man i virkeligheten heller ikke noen styringsmidler i den åpne økonomien som vi i dag lever i. Jeg vil oppfordre til at vi holder den balansen som er lagt inn. Så kan det bli omprioriteringer. Men i situasjonen nå å gi seg inn på nye frislipp enten i form av skattelettelser eller økte utgifter, tror jeg ville være ganske galt.

       Statsministeren har også vært opptatt av at vi ikke skal bruke slagord, men se hvilken retning politikken går i og ta de reelle konfliktene opp. I regjeringserklæringen står det: Det skal skapes « større rettferdighet og løfte opp dem som ikke har fått sin rettsmessige andel av velferdsøkningen ». For det første erkjenner jo her statsministeren at det er noen som ikke har fått det. Men hva gjør en med det? Jo, jeg vil nevne to grupper - først enslige forsørgere. Man går sammen med Høyre inn for å redusere hjelpen til enslige forsørgere, en gruppe som har blitt hengende etter. Så gjelder det de trygdede. Her går en også sammen med Høyre for å ta bort skattefradraget for dem som har grunn- og hjelpestønad.

       Nå bør det bli dialog, og nå bør statsministeren legge opp en stil hvor det er mening i de ordene som brukes, og hvor en følger opp de forventningene som skapes.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg tror absolutt det er nødvendig at vi argumenterer, og at vi legger fram vårt syn - da får vi en kraftfull dialog. Jeg har sagt fra om hvor vi står hen i dette, så kan Senterpartiet komme med sitt, og så får vi se.

       Når det gjelder Maastricht-kriteriene, er det en åpenbar sammenheng som alle nå kan se, nemlig at vi har stort overskudd og oppfyller Maastricht-kriteriene og har lav ledighet, mens land som har store underskudd og ikke oppfyller Maastricht-kriteriene, har høy ledighet - fra 10 til 12 - 15 %. Hvis man ser tilbake i tid - mange er opptatt av det, og det er faktisk en god del å lære av fortiden - til den perioden hvor vi hadde en stabil vekst i landet, 1950- og 1960-tallet, ser vi at inflasjonen var meget lav, rentene var lave, og det var alltid overskudd på statsbudsjettet. Man tok ikke ut mer enn det som var produktivitetsveksten i økonomien, og heller ikke i bedriftene. Det er ikke noe annet enn det som står i Maastricht-kriteriene.

       Hvis Senterpartiet nå gjennom dette innlegget faktisk mener at man skal kunne løse arbeidsledighetsproblemet ved å begynne å skru opp prisstigningen igjen, vil jeg ønske lykke til, da vil jeg virkelig ønske lykke til. Jeg kjenner ikke noe land som har klart det, men jeg kjenner veldig mange land som har klart å ødelegge sin samfunnsøkonomi ved ikke å ta det alvorlig - ved å la underskuddene øke, og ved å la inflasjonen øke.

Jan Petersen (H) : Det er i og for seg riktig og bra at statsministeren understreker faren for prisstigning, og at vi må motvirke prisstigningen. Vi får nærmest inntrykk av at det er dette statsbudsjettet dreier seg om. Men da vil jeg minne statsministeren om at det statsbudsjettforslaget han har stilt seg bak, jo i seg selv, ifølge Regjeringens egne tall, er et opplegg for prisstigning. Vi får altså etter Regjeringens opplegg en dobling av prisstigningstakten i forhold til det vi har i år. Derfor burde vi hatt et annet budsjett enn det statsministeren har lagt opp til, et budsjett som Høyre i sitt alternativ peker på.

       Nå er det jo slik at Regjeringen helt har stilt seg bak dette budsjettforslaget som regjeringen Harlem Brundtland la frem. Det innebærer en del valg, og spørsmålet er: Hvem tilgodeser man? Hva slags fordelingsprofil er det på dette budsjettet?

       Så vidt jeg kan se, er det to grupper man strammer til overfor. Den ene gruppen er pensjonistene. Statsministeren varslet dette i VG på søndag, og stilte seg bak det. Regjeringen er allerede i gang med tilstrammingen ved at det heller ikke denne gangen foretas noen justering av satsene for særfradraget. Dette er den tradisjonelle måten Arbeiderpartiet gjerne øker skatter på: Man lar være å foreta justeringer, og dermed får man en gradvis skatteskjerpelse. Høyre ønsker ikke dette. Vi vil gå tilbake til den verdien fradraget hadde i 1992.

       Den andre gruppen er barnefamiliene, hvor man vil ha ned barnetrygden. Heller ikke det er Høyre enig i.

       Statsministeren sa at man har lagt inn justeringer « for å hindre skatteskjerpelse ». Det stemmer altså ikke på de to områdene jeg nå har nevnt. Da er mitt spørsmål: Hvorfor vil Regjeringen klemme til overfor disse to gruppene? Hva slags ideologisk overbygning er det som får ham til å gjøre det? Eller er det slik at heller ikke her er det sammenheng mellom ordene og handlingen?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jan Petersen sa selv at det er en viss tendens til noe høyere prisstigning. Hvorfor da begynne med skattelettelser? Det er helt elementært i enhver økonomisk styring at når man får økning i det private forbruket og ser faresignaler der, så skal man i hvert fall ikke begynne å gi skattelettelser, og i hvert fall ikke i det omfang som Høyre foreslår. Det er jo ikke bare skattelette på inntektsskatten Høyre anbefaler, men det er også skattelettelser på en lang rekke andre områder. Så det tyder på at Høyre har tenkt - hvis man hadde kommet i regjering - å gjøre samme feil om igjen som det vi gjorde på 1980-tallet.

       Når det gjelder fordelingen, hvorfor « klemme til » mot de gruppene som Jan Petersen nevnte? Det er ikke å « klemme til » mot barnefamiliene når barnetrygden blir på det samme nivå som den er i 1996. Den blir gjennomsnittlig på samme nivå som i 1996, så man klemmer da ikke til mot barnefamiliene. Det viktigste for barnefamiliene er jo at man ikke får ny prisoppgang og at rentene er lave.

       Når det gjelder fordelingen for øvrig, har jeg lyst til å si at det som virker utjamnende i et samfunn, er at vi får alle i arbeid. Anne Enger Lahnstein nevnte enslige forsørgere i sin replikk i stad. Der har vi også klar statistikk som viser at de som er blitt hengende etter, er ikke enslige forsørgere generelt sett, men det er de enslige forsørgere som har lite eller ikke arbeid. Kontantstøtten har gått opp til enslige forsørgere, men dessverre er flere blitt utenfor arbeidslivet, slik at de har fått lavere inntekt enn før. På punkt etter punkt kan man si at det er det å ha arbeid som virker utjamnende i et samfunn.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil gjerne fortsette dialogen fra i går med statsministeren om miljøpolitikken. Jeg synes å kunne « sense » at gasskraftverk er et tema som statsministeren ikke snakker om med noen stor begeistring og entusiasme. Derfor var det litt overraskende å våkne opp i dag morges og høre at nå er ikke to gasskraftverk nok, det skal være tre. Kanskje skal det være enda flere. Mitt første spørsmål til statsministeren blir da: Er det noen ende på oppfinnsomheten når det gjelder hvor mange steder det skal bygges gasskraftverk, eller er dette kysten rundt, ned Rogalandskysten, opp Agder og Hallingdal og ned Valdres? Er det noen bygd eller noe nes i Norge som ikke skal få sitt gasskraftverk?

       Thorbjørn Berntsen bekrefter i et foredrag for to dager siden SVs syn:

« I de internasjonale klimaforhandlingene arbeides det nå med å forhandle fram et utkast til en protokoll, eller annet legalt instrument, med bindende forpliktelser innen den tredje partskonferansen i 1997. Hvis vi etter disse forhandlingene ender opp med bindende utslippsforpliktelser vil, slik jeg ser det, både Norge og de øvrige industrilandene stå overfor nye forpliktelser av en helt annen karakter enn vi har sett før. Slike forpliktelser kan komme til å fremtvinge endringer i både produksjons- og forbruksmønstre... ».

       Så sier han videre at dette må tas med i planleggingen av den videre energipolitikken.

       Dette bekrefter jo i virkeligheten det SV sier, at gasskraftverk kan bli en økonomisk byrde og påkjenning for Norge. Vi kan risikere å komme i den situasjonen at USA og EU i de internasjonale forhandlingene tvinger fram et regime som gjør at Norge ikke kan sette i verk de gasskraftverkene som på det tidspunktet vil være halvferdige, altså at gasskraftverk blir en påkjenning på det norske statsbudsjettet.

       Mitt andre spørsmål til statsministeren er: Vil han sørge for at igangsetting av gasskraftverk blir utsatt til vi vet om det blir et slikt internasjonalt klimaregime?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det første som Erik Solheim viste til, er altså en utredning fra Oljedirektoratet. Det er for øvrig en utredning som Stortinget selv har bedt om, fordi man har bedt om å få en utredning om alternativ tilførsel av el til oljeinstallasjonene. Så man kan ikke si seg lei for at Oljedirektoratet utreder noe som Stortinget selv har bedt om å få. Så skal vi ta stilling til det som kommer på bordet, men man må ikke være redd utredninger her i samfunnet. Nå har for øvrig også Bellona kommet med forslag om hvordan man kan drive oljeplattformer på en annen måte. Jeg vil ikke ta stilling til noe av det, men det jeg kan si her og nå er at det vi har tatt stilling til, er de to gasskraftverkene som det er søkt om konsesjon til og som det er gitt konsesjon til. Vi har ikke sagt noe mer enn det, men vi syns det er fint at man får utredninger på bordet når Stortinget ber om det.

       Så til disse internasjonale klimaforhandlingene. Jeg har ikke noe tro på at man kommer fram til avtaler som ikke er hensiktsmessige med henblikk på det globale miljø. Jeg er helt overbevist om at landene vil komme fram til en avtale som bl.a bygger på kostnadseffektivitet. Jeg tror ikke at man vil sette seg i en slik situasjon at Norge ikke kan forsyne f.eks. Tyskland med gass, som fører til en drastisk reduksjon i CO₂-utslippene i Tyskland, bare fordi det øker CO₂-utslippene i Norge. Det har jeg ikke noe tro på. Men jeg er helt enig med Erik Solheim: En avtale vil helt sikkert være veldig krevende for Norge. Derfor er det viktig at vi satser på de andre tingene nå, f.eks bioenergi, får opp alternative energikilder slik at vi kan klare vårt elforbruk. Og da skal ingen kunne komme til Norge og si: Hva er det dere gjør for miljøet? Da kan de reise hjem og spørre seg selv hva de gjør for miljøet?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg syns at Jagland-regjeringen fikk en dårlig start i sin satsing på miljøpolitikk ved at det første den gjorde, var å gi klarsignal for disse to omsøkte, forurensende gasskraftverkene.

       Men la meg gå tilbake til det som ellers var temaet i statsministerens innlegg. Statsministeren gav den framstilling at det egentlig bare er Arbeiderpartiet som tar ansvar for helheten. Hva er helheten i den økonomiske politikken? Det er selvsagt budsjettrammen, men også - ja, enda mer - konsekvensene av et budsjett for folks hverdag, for omsorgstilbud, for helsetilbud i lokalsamfunnene. Budsjettet er jo til for folkets skyld og ikke omvendt. Uansett statsministerens makroøkonomiske betraktninger, er det et faktum at Regjeringens budsjettforslag betyr at flere kommuner må skjære ned på sine tilbud innen eldreomsorg og helsetjeneste og ikke kan bedre tilbudene, slik det er et desperat behov for. Dette er ikke å ta ansvar for helheten.

       Kristelig Folkeparti vil ta ansvar for helheten ved å styrke kommunenes mulighet til skikkelig omsorgs- og helsetjeneste. Men da sier statsministeren at det er uheldig å få for mye penger ut i forbruk. Det er riktig. Men er ikke Jagland enig i at det ikke er bare det offentlige forbruket, men også det private forbruket som skaper kostnadspress? Det er jo det private forbruket som klart har økt mest de siste årene, og det er også det Arbeiderpartiet legger opp til for neste år. Stortinget kan ikke vedta veksten i det private forbruk, men Stortinget kan påvirke det. Derfor har Kristelig Folkeparti et opplegg hvor vi vil dempe det private forbruket og heller satse mer på omsorg for eldre og barn og i helsetjenesten.

       Så vil ikke Jagland bruke skatten for å dempe forbruket, og det er en litt ny, forsiktig linje fra Arbeiderpartiets side. Men hva da med avgifter som er forbruksdempende - grønne avgifter, helseavgifter? Er Arbeiderpartiet villig til å gå inn for slike konkrete forslag for å styrke omsorgs- og helsesektoren?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg er litt skuffet over at også Kjell Magne Bondevik nå begynner å harselere over makroøkonomiske betraktninger, som om det skulle være noe mindreverdig. Det er faktisk veldig viktig nå at vi gjør oss en del makroøkonomiske betraktninger.

       I fellesinnstillingen fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre øker de statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd med 8,7 milliarder kr i forhold til Regjeringens opplegg. Det er ganske mye, det, så man burde gjøre seg noen makroøkonomiske betraktninger. Det er min oppfatning. Man må ikke harselere så mye over det og balansepunktet i økonomien, fordi det kan få ganske store virkninger for hverdagen til folk.

       Når det gjelder kommunene: Kommunene har for 1996 mer penger enn Kristelig Folkeparti foreslo at de skulle få for et år siden. Kommunene har for 1996 like mye penger som Senterpartiet foreslo at kommunene skulle få ved budsjettbehandlingen i fjor. Da foreslo Senterpartiet at kommunene skulle få 2,5 milliarder kr mer. Det har kommunene fått, takket være Regjeringens økonomiske politikk, fordi flere har kommet i jobb, slik at skatteinntektene øker og arbeidsledigheten går ned. Derfor øker kommunenes inntekter. Så kommunene har fått like mye som Senterpartiet bad om. Men tenk om man skulle lagt på de 2,5 milliardene for et år siden som Senterpartiet ville, da hadde kommunene fått 5 milliarder mer. Så jeg tror man bør gjøre seg noen makroøkonomiske betraktninger når man fra år til år foreslår, og så bør man huske hva man foreslo året før.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Statsministeren har her lagt an en slags seminarform. Det er slett ikke meg imot, men hvis han skal ut på bygdene og forklare seg, tror jeg han bør skifte ut ordet « makroøkonomi » med « samfunnsøkonomi ». Men det var nå det.

       Det jeg har festet meg ved, er at for en del år tilbake hadde vi 80 % skatt på lønnsinntekter. Nå er den 49,5 %. Vi hadde over 70 % skatt på kapitalinntekter. I dag er den 28 %. Jeg synes dette har snudd litt på problemene i det norske samfunn. Problemet er i dag, slik jeg ser det, at de lave inntektene rammes av et altfor høyt skattenivå, altfor høye skattesatser. Fremskrittspartiet har tatt konsekvensen av dette og samlet sine skattelettelser om et bunnfradrag på 3.000 kr for alle i skatteklasse 1 og 6.000 kr i skatteklasse 2. Det vil komme alle skattytere til gode, men relativt, prosentvis, vil det være størst fordel for dem som har lavest inntekt. Det vil også føre til at færre blir avhengig av sosiale støtteordninger, og at de derved vil føle seg som mer verdifulle samfunnsborgere. Kanskje statsministeren, når han ikke føler seg så bundet av en annen regjerings budsjett, vil slå inn på den linjen når han skal foreslå neste budsjett. Jeg er litt nysgjerrig med hensyn til hvordan statsministeren ser på denne skattemodellen.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Man må vel tåle litt debatt i denne sal. Det er bare hvis vi snakker rett ut, vi får debatt, og det tror jeg faktisk vi trenger nå, for vi er ved et punkt som gjør at vi alle bør tenke oss litt om og ha den direkte diskusjonen som her kan foregå. Det store spørsmålet for Norge er etter min oppfatning om vi klarer overgangen fra store underskudd, som vi har hatt lenge, til å bli en multibillionær, med kjempestore overskudd. Klarer vi å takle det? Det er vi som sitter i denne sal, som har ansvaret for det, og da er vi nødt til å føre en direkte dialog om hvordan dette skal gjøres, og ikke stikke noe under stol. Da bør man ikke komme og kalle det seminar. Det er en reell debatt som må foregå i ethvert parlament. Jeg har ikke brukt ordet « makroøkonomi ». Det var Kjell Magne Bondevik som gjorde det. Jeg snakket om samfunnsøkonomi. Men man skal ikke harselere med det, for det er jo faktisk ganske viktig at vi har et helhetlig bilde på hvordan denne situasjonen skal takles.

       Når det gjelder skattefantasiene til Fremskrittspartiet - ja, det er nettopp det det er - kan jeg ikke se at det er spesielt ansvarlig å innbille folk at man nå kan få svært mye lavere skatter. Jeg tror det er andre ting folk nå trenger. Det er eldreomsorg, det er gode skoletilbud - alle de tingene. Der må alle være med og betale, og så skal vi prøve å gjøre skattesystemet så rettferdig som mulig. Det er sikkert mulig å gjøre det mer rettferdig enn nå, men jeg tror ikke at Fremskrittspartiets måte å få det til på fører i den retningen.

       Årets lønnsoppgjør understreker behovet for å redusere skatte- og avgiftstrykket i Norge, slik at vi får lavere lønnsoppgjør, lavere kostnader i næringslivet og mer igjen for pengene i offentlig sektor. Dette er hovedhensikten med Høyres forslag til skattelettelser i årets budsjett. Vi prioriterer personskattelettelser først og fremst ved å øke innslagspunktet for toppskatten. Målsettingen må være at alminnelige inntekter ikke skal ilegges toppskatt, og vårt første trinn i dette budsjettet er å foreslå å øke toppskattepunktet, innslagspunktet, med 20.000 kr. Det er nemlig ikke slik at inntekter i størrelsesordenen 240.000 - 250.000 kr er høylønnsinntekter i Norge i dag. Det er faktisk lønnsnivået for en akademiker som har fått et par års ansiennitet i kommune eller stat, eller lønnsnivået for en fagarbeider som har jobbet litt overtid.

       En bevisst politikk for å skyve innslagspunktet for toppskatten vekk fra normale inntekter vil bidra til at den enkelte lønnstaker vil sitte igjen med mer i lønningsposen, og gjøre det lettere å opprettholde moderate lønnsoppgjør. Derfor er det altså blå skattelettelser som trengs for å begrense prispresset. Men vi foreslår mer enn å øke innslagspunktet for toppskatten, vi foreslår å øke klassefradraget slik at alle får en romsligere personlig økonomi neste år. Ser man våre forslag til skattelettelser, økningen i forsørgerfradraget og oppjustering av barnetrygden i sammenheng, betyr det at vi totalt sett gir barnefamiliene romsligere økonomi enn både Arbeiderpartiet og det såkalte sentrumsalternativet. For en vanlig, nyetablert familie med høy studiegjeld og to inntekter - den ene på 240.000 kr og den andre på 180.000 kr, dvs. et typisk lønnsnivå for en førskolelærer og en langtidsutdannet akademiker i starten - gir våre skattelettelser nærmere 1 800 kr mer igjen for de familiene som har det trangt, og som ikke fikk store skattelettelser i forbindelse med skattereformen i 1992. De får 1 800 kr mer igjen i forhold til sentrumsalternativet og 2 800 kr i forhold til Regjeringens opplegg.

       Apropos skattereformen i 1992: Hvert eneste år siden skattereformen ble innført har Regjeringen lagt opp til en snikende skatteskjerpelse. Ved å unnlate å prisjustere vesentlige fradrag i skatteloven strammes privatøkonomien til. Forsørgerfradraget er ikke prisjustert siden 1992. Fradraget for alder er ikke prisjustert siden 1992. Fradraget for tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms er ikke prisjustert, innslagspunktene for formuesskatten er ikke prisjustert, innslagspunktene for arveavgiften er ikke prisjustert, AMS- og BSU-beløpene er ikke prisjustert, pensjonssparingsgrensen er ikke prisjustert, fisker- og sjømannsfradraget er ikke prisjustert. Listen er faktisk lengre.

       Vi synes det ville være naturlig i år, som er det femte året etter skattereformen, å foreta en gjennomgående justering av de større fradragsbeløpene. Vi foreslo i fjor at det skulle skje som en automatisk ordning. Det ville ikke flertallet. Nå tar vi det opp punkt for punkt i forbindelse med vårt skatteopplegg. Hvis ikke « boligskattkameratene » - Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV - bidrar til en slik justering i den videre budsjettprosessen, er det ingen grunn for folk til å feste noen som helst lit til et løfte fra disse partiene om å opprettholde realverdien av fradrag i forbindelse med boligskatten og boligtakseringen.

       I tillegg til dette foreslår Høyre skatte- og avgiftslette for bedriftene. Spesielt synes vi det er viktig å gå imot et tiltagende ønske fra både regjering og øvrige partier om å ilegge grønne skatter, som først og fremst vil medføre en økt avstandsulempe for bedriftene i distriktet. Mineraloljeavgiften, dieselavgiften, flyseteavgiften - alt vil bidra til å øke avstandsulempene og bidra til at norsk næringsliv, spesielt små og mellomstore bedrifter, kommer til å gå dårligere og få større problemer. Det som har skuffet mest i forbindelse med behandlingen av budsjettet, er økningen i toppskattforslagene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som kommer til å bidra til en drastisk økning av konsekvensene av delingsmodellen i den kunnskapsbaserte industrien i Norge.

       Dersom ein finn det ønskjeleg å auke inntektsrammene til kommunesektoren neste år, vil forslaget frå fleirtalet i finanskomiteen om ikkje å redusere dei kommunale og fylkeskommunale skattøyrane ha fleire uheldige sider. For det første er provenyverknaden av å ikkje redusere skattøyrane svært stor, om lag 4 500 mill. kr. I tillegg vil fordelingseffekten vere uakseptabel stor. Utrekningar gjorde av departementet viser at medan Oppegård kommune vil kunne få ein auke i inntektene sine på i underkant av 7 % som følgje av uendra skattøyre, vil tilsvarande auke for Bjarkøy i Troms vere på 1 %. Eg vil minne om at Regjeringa i budsjettet for 1997 har lagt til grunn ei mest mogleg lik inntektsutvikling for alle kommunane. Dette var også utgangspunktet i kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, som Stortinget behandla i juni. Det burde i det vidare budsjettarbeidet i Stortinget i haust vere mogleg å oppnå semje om eit økonomisk opplegg for kommunesektoren som ivaretek omsynet til ei rettferdig inntektsfordeling mellom kommunar.

       Det er etter dette umogleg å ikkje vende attende til det som gjennom heile hausten har vore Senterpartiet sin kjepphest, nemleg påstanden om aukande forskjellar i samfunnet. Partiet har det siste året brukt mykje energi på å kjempe mot ei meir rettvis fordeling mellom kommunane. Hadde dei sagt med reine ord kva dei meiner med framtidig utvikling på kommunal sektor, burde dei sagt at det er greitt med eit lite lyft for fattige kommunar så lenge det fører til eit langt større lyft for dei som klarar seg.

       Vi kan i dag legge fram nytt materiale som fortel om ei gledeleg utvikling på arbeidsmarknaden. For første gongen sidan november 1989 er arbeidsløysa under 80.000. Det betyr at den positive trenden i arbeidsmarknaden held seg. Det som kanskje er endå meir gledeleg, er at nedgangen er størst blant dei unge under 25 år og blant kvinner. Samla er arbeidsløysa no lik for menn og kvinner, på 3,6 %

       Sjølv om den samla arbeidsløysa går ned, er det framleis mange grupper og område der utviklinga ikkje er like positiv. Det er difor viktig framleis å fokusere problema på arbeidsmarknaden. Vi kan ikkje redusere løyvingane til arbeidsmarknadstiltak raskare enn at politikken på dette området kan bidra til ei fortsatt god utvikling.

       Arbeidsmarknadspolitikken slik den er lagd fram for Stortinget, er tufta på ei utvikling med ytterlegare nedgang i arbeidsløysa. Dette er i tråd med solidaritetsalternativet. I arbeidsmarknadspolitikken har Regjeringa prioritert arbeidet med formidling av arbeidssøkjarar til ledige stillingar. Den etterspurnaden etter arbeidskraft vi opplever i dag, må nyttast til å få flest mogleg av dei ledige i jobb.

       Men jamvel om vi prioriterer formidling, skal vi ikkje gløyme at det er mange som også i ein god arbeidsmarknad har vanskar med å finne eit arbeid dei kan ta. Særleg utsette er arbeidsledige unge og folk som har gått lenge utan arbeid. Det er difor vanskeleg å forstå at det synest å vere fleirtal i Stortinget for å kutte i løyvingane til arbeidsmarknadstiltak.

       I kveld vil Stortinget etter alle solemerker vedta at kommunene skal få beholde sine skatteinntekter, nemlig at skattøren skal opprettholdes. Så stiller de som sitter med budsjettene, følgende spørsmål: Hva med rammeoverføringene? Tidligere har Schjøtt-Pedersen sagt at det ikke kommer på tale for Arbeiderpartiet og redusere rammeoverføringene. I dag fikk Bjørnar Olsen et veldig konkret spørsmål fra Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa. Hun spurte om det var slik at Arbeiderpartiet står fast på forsikringen om at en ikke vil røre rammeoverføringene i samarbeid med Høyre. Bjørnar Olsen svarte følgende: « Svaret på spørsmålet er ja » - altså ingen tvil. Men etter å ha hørt både finansministeren og statsministeren i dag, melder det seg selvsagt en viss tvil, for det var ingen særlig entusiastisk holdning til det som skjer i Stortinget, for å si det forsiktig.

       Mitt spørsmål til kommunalministeren vil være følgende: Kan kommunalministeren nå forsikre at han ikke i salderingsproposisjonen vil legge opp til kutt i rammeoverføringene? Vil kommunalministeren takke nei til Høyres tilbud om å skaffe flertall for kutt i rammeoverføringene? Kan med andre ord lokalpolitikerne legge til grunn at Arbeiderpartiet står ved det løftet som finanskomiteens leder har gitt til Stortinget i dag?

Statsråd Kjell Opseth : Det burde ikkje vere naudsynt å minne representanten Jakobsen om at kommuneopplegget for 1997 har ikkje eg arva etter min forgjengar, det er Regjeringas opplegg.

       Så er det faktisk slik at den beste avklaringa for dei som skal lage budsjett rundt om i kommunane, var jo at Stortinget slutta seg til Regjeringas opplegg utan endringar. Då ville dei hatt det avklart i løpet av kvelden. Det er det vel ikkje store sjansar for å få representanten Jakobsen og Senterpartiet med på, men sjansen er der.

       Så til skattøyren: Ja, eg var inne på skattøyren i mitt hovudinnlegg. Og eg gjentar at eg er forundra over at Senterpartiet, som til dei grader har fokusert på likskap, på denne måten favoriserer kommunar med store skatteinntekter. Det er det dei gjer, og ingenting anna. Vi får ta ein diskusjon seinare på konsekvensane av nettopp det. Eg er nokså sikker på at det er ein del rådmenn og ordførarar rundt om i Kommune-Noreg som også vil oppdage det etter kvart.

       Så til auka rammeoverføringar: Ja, representanten Jakobsen er optimist når han meiner eg i debatten om finansinnstillinga skal seie kva Regjeringa skal gjere i salderingsproposisjonen, som skal fremjast i desember. Jakobsen har jo sjølv sete i Regjeringa, og eg er heilt sikker på at han minnast framleis at den slags lovnader gjev ein ikkje, iallfall gjer ikkje eg det som nybakt kommunalminister.

Harald Ellefsen (H) : Kommunalministeren hadde selvfølgelig helt rett, i den forstand at det enkleste hadde jo vært at Stortinget ikke bare hadde godtatt Regjeringens opplegg for kommuneøkonomi, men faktisk hadde godtatt alt Regjeringen kom med i budsjettet. Ja, det beste hadde vel egentlig vært at Regjeringen hadde hatt både forslags- og beslutningsmyndighet, så hadde man sluppet disse plagsomme rundene i Stortinget.

       Men for en gangs skyld hadde jo faktisk en representant fra Senterpartiet et helt betimelig og berettiget spørsmål, utløst av at Senterpartiet nå plutselig har gjort en kuvending og støtter opp om Høyres forslag om å stimulere og støtte opp om kommunenes egen vilje og evne til verdiskapning, nemlig at de får beholde en større andel av sine egne skatteinntekter. På den måten ligger det altså an til et flertall imot Regjeringens forslag til kutt i skattøren.

       På den annen side har også Regjeringen full anledning til å skaffe flertall for nødvendig inndekning innenfor det totale kommuneøkonomiopplegg, for å unngå disse vederstyggelighetene som ulike talsmenn for regjering og regjeringsparti har skissert. Og da synes jeg det må være helt betimelig å spørre kommunalministeren om han - som representant for en regjering og underordnet en regjeringssjef som har snakket om at han legger så stor vekt på dialog og forutberegnelighet - vil svare på om han er innstilt på å ta noe initiativ for å få fortgang i denne dialogen. Finansministeren har i dag sagt at han er fullt rede til å komme med tilleggsmeldinger og tilleggsproposisjoner også i tilknytning til budsjettet. Regjeringen har full mulighet til her å innlede en dialog, komme på offensiven på et tidlig tidspunkt, slik at Kommune-Norge slipper å vente til like oppunder jul - så utilfredsstillende som det vil være for budsjetteringen i Kommune-Norge. Med andre ord: Er kommunalministeren villig til å ta noe initiativ og vise handlekraft i denne sammenheng?

Statsråd Kjell Opseth : Ja, eg skal notere meg representanten Ellefsens invitasjon, men eg må gjenta at det enklaste og greiaste for kommunesektoren - dersom det er den ein er oppteken av - var jo at ein aksepterte Regjeringas opplegg.

       Men eg skjønar at alternativet er at vi skal kjøpe eit av dei forslaga som ligg føre, og det er eg ikkje så sikker på om er like enkelt. I alle tilfelle har ikkje eg tenkt å gje nokon lovnader i den samanhengen, iallfall ikkje når det gjeld Høgre sitt opplegg for kommunesektoren, for det er jo for kommunesektoren endå verre enn Senterpartiet sitt. Ikkje berre er Høgre imot å redusere skattøyren, men i tillegg reduserer dei overføringane med den same summen, og då blir jo forskjellen kommunane imellom endå større enn det Senterpartiet foreslår. Så når eg ikkje kan kjøpe Senterpartiet sitt opplegg, er det jo nesten håplaust, nesten utruleg, at representanten Ellefsen kan invitere meg til gå for deira opplegg, for det er dei særdeles rike kommunane sitt opplegg, og berre deira. Og det er eg heilt sikker på at iallfall mange ordførarar og rådmenn vil merke etter kvart.

       Det er heilt opplagt at vi er opptekne av å ha dialog. Men skal ein dialog vere fruktbar, må den vere slik at ein ikkje presenterer sitt prinsipale standpunkt fullt ut og så tru at Regjeringa skal ete det. No får Stortinget handsame finansinnstillinga. Så får vi sjå korleis opplegget blir for kommunesektoren, og så vil Regjeringa sine standpunkt til det finnast i salderingsproposisjonen.

Børre Rønningen (SV) : Verknaden av nytt inntektssystem for kommunesektoren har skapt langt sterkare politisk turbulens rundt i landet enn det til og med kritikarane av systemomlegginga her i huset hadde venta - for kritikk kjem alltid, men styrken varierer.

       Kommunalkomiteen var i førre veke på rundreise i Vestfold og i Agder-fylka, og meldinga frå Kommune-Noreg der var klar og tverrpolitisk, som t.d. oppsummert i Fædrelandsvennen 25. oktober:

« Grensen for kutt er nådd. »

       Særleg vart det referert til kutt i skattøyren, og det kom åtvaringar mot ytterlegare kutt i rammeoverføringane. Og i område med stor arbeidsløyse, fråflytting - der folk er avhengige av offentleg sektor, både sysselsetjingsmessig og næringsmessig - er utslaga store, og til dels dramatiske. Eg kan vise til eksempel i Finnmark og i Aust-Agder, og òg i Sogn og Fjordane er det eksempel på at utslaga kan vere dramatiske.

       Regionaltilskot, overgangsordning og ein mellombels større skjønnspost dempar verknadene noko i 1997. Saksordføraren for inntektssystemet, Rolf Klungland, sa til Fædrelandsvennen 23. oktober at det må vere feil i statsbudsjettet, og han seier at « ingen kommune skulle tape på » systemomlegginga.

       Og i dialogens ånd vil eg spørje statsråden om han vil vere open for ein dialog der me kan justere dei verste utslaga av systemomlegginga og manglande ressurstilførsel til prioriterte område som t.d. helse og skule. Eg synest ikkje at statsråden har svara på utfordringa frå Johan J Jakobsen, for det er vel slik at me er inviterte til dialog. Stortinget prøver på det, men det verkar mest som at statsråden kanskje må gå i dialog med sine eigne på dette punktet, for dette står vel ikkje som ei personleg utsegn frå representanten som er leiar i finanskomiteen?

Statsråd Kjell Opseth : Inntektssystemet er i innkøyringsfasen, og vi i departementet har også registrert at det er ulike kommunar som meiner at Regjeringa ikkje har innfridd det vi har sagt om at ingen skal kome dårlegare ut. Vi meiner at vi kan dokumentere at dei ikkje har kome dårlegare ut. Men det er også sagt at ein i det vidare arbeidet skal sjå på kriteria på ein del område, og det skal vi sjølvsagt gjere, og i den grad det viser seg at ein i dag får skeivheiter, så får ein prøve å rette dei opp. Men vi greier aldri å lage eit inntektssystem som treffer 100 % heilt rettferdig for alle kommunar, til det er Kommune-Noreg for forskjellig, men det må vere ei målsetjing å få det så rettvist som råd er, og så får vi sørgje for at vi har ein skjønnspott som er stor nok til at vi kan ta dei verste utslaga som måtte kome på bakgrunn av inntektssystemet.

       Dialog - ja, sjølvsagt vil vi ha dialog, men eg har ikkje høyrt nokon her som har sagt at dei vil ha ein dialog som går på at ein skal prøve å tilnærme seg. Det er mest slik at Regjeringa skal kjøpe dei ulike partia sine opplegg, og det er heller ikkje dialog. Ein dialog må, dersom det skal vere dialog, gå begge vegar.

       Dette er for så vidt ikke nye toner. Her tar en opp igjen tråden og retorikken som vi takket være regjeringsskiftet fikk en liten pause fra. Når jeg uttrykker meg slik, er det slett ikke fordi vi vender det døve øret til de vurderinger og advarsler som kommer både fra regjeringshold og fra ulike fagøkonomiske miljøer - slett ikke. Men av og til kan disse advarslene og denne retorikken gi inntrykk av at Regjeringen har funnet fram til noe som fra et sosialøkonomisk synspunkt kan være nærmest uangripelig i forhold til en ønsket budsjettbalanse og ønsket om en stabil lav rente, en moderat prisutvikling og en kronekurs som holder seg i ro. Selvsagt er det andre løsninger på statsbudsjettet som kan være like ansvarlige og gi den samme stabilitet i økonomien som Arbeiderpartiets løsninger. Det viser også tidligere budsjettbehandlinger i Stortinget, hvor Regjeringen har måttet finne seg i omfattende omfordelinger og påplussinger på budsjettet uten at noen har kunnet påvise negative utslag i makroøkonomien av den grunn. Derfor kan denne retorikken etter min mening gjerne dempes noe.

       Kristelig Folkeparti har alltid lagt vekt på å føre en ansvarlig budsjettpolitikk i Stortinget. Vi er tilhengere av et føre var-prinsipp også i den økonomiske politikken, og studerer derfor sentralbanksjefens råd med den største interesse. Vi er klar over at en pris- og renteøkning først og fremst vil ramme de økonomisk svakstilte gruppene i samfunnet. Det er ikke mangel på penger som er problemet. Pengene er nærmest blitt et problem, en kompliserende faktor i budsjettbehandlingen. Spørsmålet er om pengene kan bli brukt i et slikt omfang og på en slik måte at det skaper økt etterspørsel, slik at priser, renter og lønninger presses oppover.

       En hovedutfordring ved denne budsjettbehandlingen er etter min mening å gjøre noe med statsbudsjettets store fordelingsmessige skjevheter. Mens statens inntekter øker langt utover tidligere budsjettmessige anslag, sliter mange kommuner og fylkeskommuner tungt for å innfri forventningene til et brukbart tjenestetilbud. Riktignok er det slik at kommunene samlet har hatt en betydelig økning i skatteinntektene på 2-3 milliarder kr, men veksten er så skjevt og ulikt fordelt at svært mange kommuner ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene som gis av tilstanden i Kommune-Norge.

       Etter Kristelig Folkepartis mening kan vi ikke lenger skyve de grunnleggende politiske utfordringene som går på manglende bevilgninger til helse, omsorg og utdanning, foran oss. Det nytter ikke å bruke nasjonaløkonomiske argumenter for å forklare manglende vilje til prioriteringer og slippe unna dette store politiske paradokset: Hvordan kan vi i dette rike landet tåle at det finnes pleietrengende eldre og pasienter med alvorlige diagnoser som lever med en nagende uvisshet om de får den hjelp, den pleie, den omsorg eller det tilsyn som de trenger for å føle trygghet for dagen og morgendagen? Hvordan kan vi forsvare at så mange godt kvalifiserte arbeidsdyktige mennesker ikke får være med i verdiskapende virksomhet, men hver dag blir henvist til nye ydmykende runder til arbeidsgivere som ikke har bruk for dem?

       Kristelig Folkepartis alternative budsjett er et budsjett hvor solidaritet med de svake grupper legges til grunn. For å gi rom for en økt innsats for å løse offentlige, påtrengende oppgaver innen helse og eldreomsorg og innen familiepolitikken legger Kristelig Folkeparti opp til en viss dempning av privat kjøpekraft. Vi vil derfor foreslå innstramninger, bl.a i form av redusert sykelønnsordning, innføring av et tredje trinn i toppskatten, økte avgifter på mer luksusbetont forbruk og økte miljøavgifter.

       Gjennom innleggene i denne finansdebatten har Arbeiderpartiet gjentatt sine invitasjoner til samarbeid for å få til fornuftige løsninger i budsjettbehandlingen. Men jeg syns det er en iøynefallende forskjell på den retorikk som Arbeiderpartiet ikler seg, og den reelle vilje som vises til å følge opp denne samarbeidsinvitten. Skulle Arbeiderpartiet fremdeles stille seg i et hjørne med ultimative posisjoner, har partiet et betydelig forklaringsproblem og et vesentlig medansvar for at budsjettbehandlingen kommer ut av styring.

Tore Nordtun (A) : Vi står overfor krevende, langsiktige utfordringer i den økonomiske politikken. Det er naturlig at vi i den situasjon også er opptatt av manglene i dagens samfunn, enten det er fordelingsspørsmål eller områder hvor vi vil satse enda sterkere. Ingen kan bortforklare at vi på mange måter er rike, ikke minst som følge av det som skjer på olje- og gassiden, og da kan det bli lett å bruke for mye.

       Men vil en slik merbruk som mange nå tar sikte på å gjennomføre, føre til at vi legger grunnlaget for en bedre fordelingspolitikk i samfunnet vår? Vil en slik merbruk være til beste for de generasjoner som skal overta etter oss? Det er dette vi må ta utgangspunkt i, og deretter må vi prioritere på de områdene hvor vi ønsker å satse - også på den offentlige innsats. Vi fører en politikk som har som sitt viktigste mål å skape nye arbeidsplasser. Videre vil det bli satset på eldreomsorg, helse og utdanning for nettopp å sikre en vekstpolitikk som miljøet kan tåle, og som kan bidra til økt livskvalitet.

       Mange land forsøker å løse arbeidsledighetsproblemene sine med å øke lønnsforskjellene for dermed, sies det, å skape flere lavlønnsjobber. Vi vet hvem som må ta disse jobbene. Det er ungdommen, og det er de svakest stilte. Det viser seg i dag at slike lettvinte grep ikke løser problemene. Og la det være helt klart fra Arbeiderpartiets side at vi ikke kan gå inn på slike løsninger. Vi skal skape et høyt kvalifisert Norge. Det skal satses på arbeid og utdanning, og de løftene må vi ta i fellesskap. Et viktig element i en strategi for å få flere i arbeid må være å skaffe ungdom utdanning og også dem som er midt i livet, voksne arbeidstakere. Det er det viktigste virkemiddelet for å hindre at vi får en skjev utvikling i Norge. Det er også den eneste måten å sikre velferd og trygghet på, og det vi kan bygge videre på i vårt fellesskap.

       Skatt er et av de viktigste virkemidler for å utjevne forskjellen mellom folk. Skal skattepolitikken kunne være en viktig del i styringen av så vel offentlig som privat forbruk, krever det at vi ved behandling av enkelte skattereformer har med oss at det er behov for skatt på en rekke områder og fra ulike kilder for å sikre de offentlige budsjettene og bidra til en god fordeling.

       Skattesystemet er i dag progressivt når det gjelder skattlegging av arbeidsinntekt, skatt på inntekt av egen bolig, arbeidsgiveravgift for høye inntekter, avgifter på luksusforbruk - som f.eks dyre biler - og beskatning av formue. Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag gjennom de siste årene for å bidra til en økt progressivitet i skatte- og avgiftssystemet vårt. Jeg vil her minne om at Senterpartiet var imot økt progressivitet på kapitalskattesiden.

       Skulle vi ikke regulere toppskatten, ville atskillig flere bli rammet av toppskatt. Folk med vanlige inntekter ville få en stor skatteskjerpelse. På mange måter føler vi det som en avtale med store lønnstakergrupper i dette spørsmålet. Det ville også kunne få betydning for lønnsoppgjørene. Arbeiderpartiet har i innstillingen kommet fram til et viktig vedtak om kraftverksbeskatning sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, nemlig om innfasing av naturressursskatten, som vi nå senker fra 15 år til 7 år.

       En skattepolitikk må også være forankret med tillit i befolkningen, og den må ligge fast over tid. Ulikheter kan lett oppstå når formuer omfordeles gjennom ustabil utvikling i priser og renter. En politikk for mindre ulikheter må derfor rettes inn mot å sikre en stabil økonomisk utvikling. En mulig økning i inflasjonen vil f.eks kunne føre til at høyinntektsgruppene kommer bedre ut, fordi denne gruppen lettere kan tilpasse sin private økonomi deretter.

       Det aller viktigste virkemiddel for å utjevne forskjellen mellom folk, er å redusere arbeidsledigheten og styrke attføringsarbeidet. Det er å merke seg at en felleserklæring fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ikke inneholder ett ord om skattesiden, det viktigste fordelingsinstrumentet vi har i samfunnet, og inntekter til det offentlige er totalt utelatt. Satsing på fellesskapsløsninger og tilskudd til de svakest stilte vil nettopp bidra til å redusere forskjeller. Derfor er det avgjørende å verne om folketrygden og videreutvikle velferdsordninger med tanke på en bedre fordeling. Det er viktig at vi i den tiden som ligger foran oss, unngår en utvikling som går i retning av flere forskjeller og flere lavinntektsgrupper.

Johan J Jakobsen (Sp) : Presidenten opplyste ved starten av dagens møte at rammen for årets finansdebatt var fastlagt « etter ønske fra finanskomiteens flertall ». Senterpartiet representerer det mindretall i komiteen som var uenig i at finansdebatten skulle begrenses i forhold til tidligere praksis og i forhold til det fastlagte ukeprogrammet.

       Om årets statsbudsjett og budsjettbehandling kan en si følgende:

       Med dette som bakgrunn kan jeg for så vidt forstå at Arbeiderpartiet gjerne vil begrense debatten om dette budsjettet, men jeg er mer overrasket over at Stortingets flertall vil gjøre det.

       Senterpartiet har i år døpt sitt alternative budsjett « Ny kurs for Norge! ». Vårt økonomiske opplegg markerer en markant kursendring i forhold til Regjeringens « stø kurs ». Senterpartiets kurs avviker sterkest fra Regjeringens opplegg når det gjelder oljetempo og aktivitet på sokkelen, miljøpolitikken, familiepolitikken, fordelingspolitikk - nasjonalt og internasjonalt - og distriktspolitikken.

       I finansdebatten er Senterpartiets alternative budsjett behørig presentert av partiets representanter i komiteen. Og ikke nok med det, Senterpartiet og Senterpartiets økonomiske opplegg har også stått sentralt i mange andre innlegg og replikkordskifter. Ja, jeg har inntrykk av at f.eks. SV har vært mer opptatt av å kommentere Senterpartiets budsjettalternativ enn å presentere sitt eget!

       Jeg vil derfor legge hovedvekten på det politisk sett kanskje mest interessante i dagens finansinnstilling, nemlig sentrumspartienes samordnede budsjettopplegg.

       At Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre presenterer et meget omfattende fellesopplegg, er en videreføring av det sentrumssamarbeidet Senterpartiet faktisk gikk til valg på i 1993.

       Men like interessant som det omfattende sentrumssamarbeidet er de reaksjoner som kommer fra andre partier i Stortinget. Det er åpenbart at de øvrige opposisjonspartiene i Stortinget sterkt misliker at tre partier i 1997-budsjettet har samordnet viktige elementer i sin politikk.

       Mange har lenge etterlyst et alternativ til Arbeiderpartiet. Vi har en sprikende opposisjon, har det vært hevdet - med rette. Men når de tre partier som politisk tross alt står hverandre nærmest, samordner viktige deler av sin politikk og derved opptrer som et tyngdepunkt i Stortinget, er det maktpåliggende for de andre partiene å svekke inntrykket av at det tross alt skjer en positiv utvikling i samarbeidet mellom partier - og da mellom partier som ingen kan komme utenom i diskusjonen om alternativer til den sittende regjering.

       Sentrumssamarbeidet er ikke ved vegs ende, selv om mottakelsen i de andre partiene har vært temmelig kjølig, for å si det forsiktig. Forhåpentligvis vil Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre føre samarbeidslinjen videre, bl.a når langtidsprogrammet skal behandles i vårsesjonen.

       Den nye regjeringen møter med andre ord et mer samordnet sentrum enn noen gang tidligere i denne stortingsperioden. Det blir naturlig nok spennende å se hvordan Regjeringen vil møte denne nye utfordringen.

       La meg få lov til å gi Regjeringen et råd i forbindelse med høstens vanskeligste, men også viktigste sak, nemlig budsjettet. Når denne finansdebatten er over, bør Regjeringen legge til side den til dels nedlatende overbærenhet som har kommet til uttrykk i dagens debatt. En ryddig budsjettprosess er avhengig av at Regjeringen viser vilje til å komme opposisjonen i møte.

       Men for all del: Det er Regjeringens og Arbeiderpartiets eget valg hvilke grupperinger en som mindretallsregjering vil søke å finne løsninger sammen med i Stortinget.

       Mitt spørsmål til Jakobsen er noe knyttet til representanten Lundteigens beskrivelse av det norske skattesystemet og den brede skattereformen. Kristin Halvorsen har gitt en relativt presis beskrivelse på hva som skjedde i forbindelse med skattereformen og Senterpartiets rolle i det. Mitt spørsmål er om det nå er Senterpartiets syn at det hovedsystem som ble lagt til grunn i skattereformen, nå står for fall.

Johan J Jakobsen (Sp) : Som jeg sa i mitt første innlegg: Jeg skjønner utmerket godt at Arbeiderpartiet ønsker å begrense debatten om dette budsjettet mest mulig. Det jeg gav uttrykk for en viss overraskelse over, var at et flertall i Stortinget, så vidt jeg skjønner nærmest alle unntatt Senterpartiet, mente at det til tross for at vi står oppe i en meget vanskelig budsjettprosess, og vi har for oss den vanskeligste politiske saken som vi får til behandling i høst, er maktpåliggende å begrense debatten i forhold til det som har vært tradisjon i en årrekke, når vi har en hel arbeidsdag i morgen..

       Tom Thoresen var opptatt av karakteristikkene. Men jeg står fast ved det som også var mitt poeng i går, at når Arbeiderpartiet og den nye regjeringen snakker om dialog, når dette skal ut i praktisk handling i Stortinget og for øvrig, forsterkes mistanken om at denne dialogen lett kan komme til å gli over i det jeg kalte « belæring ».

       Så til det konkrete spørsmål om skatteopplegget. Det virker jo som om enkelte oppfatter det slik at det f.eks bare er de som vil gjennomføre skattelette, som er på linje med det skatteopplegg som i sin tid ble vedtatt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av de siste årene har sagt fra denne talerstol at Senterpartiet aldri har oppfattet skattemodellen og skattereformen fra 1992 som et opplegg for en skjerpet beskatning fordelingsmessig sett. Jeg vil si til Tom Thoresen, som i går var så opptatt av dokumentasjon og statistikk: Les side 121 i nasjonalbudsjettet! Der får han en dokumentasjon på at Regjeringen jobber konkret for at det skal bli større forskjeller i samfunnet via skattesystemet.

Harald Ellefsen (H) : Det er påfallende hvordan Jakobsen benytter både replikktid og taletid til å beklage seg over hvor liten taletid han har til rådighet i debatten, i stedet for å bruke denne knappe tiden til å fortelle litt mer om Senterpartiets politikk. Han hoppet meget elegant over det spørsmålet han fikk om hvorvidt man nå kan trekke den konklusjon at all forutberegnelighet med hensyn til rammevilkår for skattytere og næringslivet som lå til grunn for skattereformen, og som Senterpartiet var en pådriver for, nå er forlatt. Det er nesten slik at en bare kan konstatere at slik er det. Jeg ser da bort fra Senterpartiets pådriverrolle for å hoppe på nesten alle tenkelige og utenkelige forslag om å øke avgiftene som SV kan finne på, rettet mot både bedrifter i Distrikts-Norge og mot husholdninger. Det er vi etter hvert blitt vant til. Men jeg tenker nå på hvordan Senterpartiet også kommer med et opplegg hvor man sprenger bl.a rammene for toppskatten, og også gir signal om at kapitalbeskatningen skal skjerpes. Alt som har med forutberegnelighet i skattereformen å gjøre, synes forlatt. Alminnelige lønnstakere med inntekt på 240.000 - 250.000 kr skal ha en høyere marginalskatt, en høyere straffeskatt på ekstrainnsats etter Senterpartiets opplegg nå enn det Senterpartiet i forbindelse med skattereformen mente var rimelig for dem som hadde inntekter på mange millioner.

       Men la nå gå at Senterpartiet bryter med skattereformen, retter en torpedo inn mot lønnstakere og fjerner enhver troverdighet med hensyn til forutberegnelighet i forhold til lønnstakere. Som kjent rammes jo ikke landbrukets yrkesutøvere særlig av toppskatten. Men hva med småbedriftene? Med Senterpartiets toppskattopplegg vil også de bedrifter som rammes av delingsmodellen, få opp til 100.000 kr i økt skatt. Hvor er troverdigheten i forhold til småbedriftene? Det er mitt spørsmål til Johan J Jakobsen.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det er alltid fristende når det er snakk om den nye skattereformen, å minne Høyre om at den meget omstridte og omtalte delingsmodellen primært var Høyres verk - den ble endog beskrevet som selve « juvelen i skattekronen ». Jeg bruker det som utgangspunkt, fordi Ellefsen snakker om små og mellomstore bedrifter. Det Ellefsen selvsagt ikke vil nevne, men sikkert husker, var at det også har skjedd en evaluering av denne skattereformen, og det skjedde endringer i delingsmodellen som ikke minst Johan C. Løken og Høyre var fødselshjelpere for. Det skjedde endringer i denne skattereformen som nettopp for de små og mellomstore bedrifter fikk vesentlig betydning. Jeg har sett beregninger som viser at disse bedriftene gjennom denne evalueringen fikk en skattelette på mellom 200 og 300 mill. kr, og jeg ser enkelte i avisartikler opererer med langt større tall.

       Så tilbake til spørsmålet om hva som er brudd på skattereformen? Jeg skjønner at Ellefsen selvsagt mener at å gi 6 milliarder kr i skattelette er helt ut forenlig med skattereformen. Jeg går ut fra at Ellefsen også mener at å bruke skatteopplegget på en slik måte at f.eks høyinntektsgruppene får 1.000 kr i skattelette, mens lavinntektsgruppene og barnefamiliene får ca 1.000 kr i skatteskjerpelse, selvsagt er helt i samsvar med den vurdering av skattereformen som Høyre har. Jeg får gjenta meg selv og si at Senterpartiet aldri har ment at denne skattereformen skal brukes for å skape økte forskjeller i samfunnet.

Per-Kristian Foss (H) : Det er tydelig at vi trenger minst et par debattdager for å få klargjort hva Senterpartiet egentlig mener, for nå må Jakobsen slutte med desinformasjonen om delingsmodellen. Faktum er at delingsmodellen var et kompromiss. Høyre hadde mange dissenser til den ved første gangs behandling. Ved annen gangs behandling, altså det vi kaller evalueringen, var Høyre ikke med. Det var derimot Senterpartiet.

       Tallene for lettelser kan ikke dokumenteres - vi har spurt Finansdepartementet. Jakobsens tall er de rene fantasifostre. Men følgende står fast: Senterpartiet har et annet syn på skattepolitikk i dag enn de hadde i 1992. Følgende står også fast: Det som Senterpartiet i 1992 mente var en for høy marginalskatt for millionærer, og for å være helt presis, for folk med en lønnsinntekt i millionklassen, det mener Senterpartiet nå er forsvarlig marginalskatt for funksjonærer, og jeg skal være helt spesifikk og si folk med en inntekt på 260.000 - 270.000 kr. Kan Johan J Jakobsen forklare dette uten å snakke om noe annet?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg føler meg temmelig sikker på at historien vil vise at det i større grad er Høyre som driver desinformasjon om det som faktisk har skjedd når det gjelder skattereformen.

       Jeg beklager selvsagt at jeg ikke i mitt svar på den forrige replikken fra representanten Ellefsen nevnte at Høyre ikke var med på den forbedring av delingsmodellen som ble en direkte konsekvens av et konkret samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Men jeg trodde faktisk det lå implisitt i mitt svar at Høyre ikke var med på det. Høyre sviktet fordi en skulle finne en annen løsning, og ønsket ikke å være med på den løsningen som i alle fall jeg bestemt mener å ha sett beregninger på i den størrelsesorden jeg selv nevnte i mitt første innlegg. Men som jeg også sa, jeg har også møtt kritikk fra f.eks. SV-hold, som har påstått at evalueringen av skattereformen, der Senterpartiet stod sammen med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, bidrog til skattelettelser i størrelsesorden 600 mill. kr. Jeg viser til et innlegg som bl.a har stått i Nordlys, hvor forskjellene i samfunnet har blitt tatt opp.

       Når det gjelder den konkrete saken som Per-Kristian Foss tok opp på slutten, mener jeg også at det gjennom den modell som ble valgt ved evalueringen, ble tatt hensyn til dette forholdet. Det ble en bedre delingsmodell etter det opplegg som Senterpartiet var med og fikk igjennom og skaffet flertall for. Men det hører også med til historien at Senterpartiet i dette kompromisset heller ikke fikk en så god løsning som vi helst ville hatt.

       Bjørnar Olsen (A) : Jeg viser til B.innst.S.nr.1 og tar opp de forslag Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen.

       Nå er det utkrystallisert noen budsjettalternativer gjennom finansinnstillingen. Det er det budsjett som Regjeringen har lagt til grunn. På avgrensede områder har Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre søkt å komme fram til et budsjettalternativ, men altså et budsjettalternativ som ikke full ut har klart å samle de tre partiene. I tillegg har Høyre sitt opplegg, hvor Fremskrittspartiet og de uavhengige støtter en del forslag.

       På bakgrunn av dette kan det slås fast at ingen av disse alternativene i utgangspunktet har en flertallsbase i Stortinget. Men derimot kan enkeltforslag fra ulike av disse samles i en balansesvekkelse på mellom 6 og 9 milliarder kr, litt avhengig av hva som vil skje i de enkelte fagkomiteer. Det er noe som vil sette landet i en meget vanskelig situasjon. Det vil nødvendigvis føre til økt oljeavhengighet. Det kan øke pris- og kostnadspresset, og det blir den motsatte virkning av en motkonjunkturpolitikk og et solidaritetsalternativ.

       Jeg tror for min del ikke at verken en regjering eller et stortingsflertall kan sitte å se på at dette blir den samlede løsning når budsjettet endelig skal vedtas like før jul. Det vil nemlig være å spille hasard med svært mange av de økonomiske gevinstene vi har oppnådd i det norske samfunn. Og særlig kan det føre til en utvikling i stikk motsatt retning av hva man sier og ønsker seg når det gjelder en bedret fordelingsvirkning for inntektstakerne og bedrede rammebetingelser for næringslivet. Da vil det nødvendigvis måtte være slik at både Regjeringen og Stortinget må vurdere den samlede situasjon man da er kommet opp i, og komme med de forslag som er tilpasset den situasjonen.

       Så med en viss referanse til Jakobsens bekymring for at vi ikke diskuterer finansinnstillingen over lengre tid, vil jeg for min del avslutningsvis si at jeg tror at den budsjettdebattsituasjon vi nå står overfor, kan sammenfattes i Winston Churchills ord: « This is not the end. This is not even the beginning of the end. It is perhaps the end of the beginning. »

       Det blir i dag presentert fra Arbeiderpartiet som om det balansetallet en har kommet til når det gjelder statens overskudd, er et balansetall som er regnet ut slik at det nødvendigvis er det som norsk økonomi tåler. Det skulle vært interessant snart å få den beregningen som ligger til grunn for at det er akkurat det balansetallet som skaper den nødvendige avbalanseringen i norsk økonomi. Jeg syns parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet bør komme fram med dette nå, sånn at vi som er i villfarelse, kan vurdere det grunnlaget som ligger bak dette balansetallet.

       Og videre: Det snakkes om signaler og nyorientering. Hvorfor bruker ikke Arbeiderpartiet denne viktige anledningen til å signalisere hvor en kan gå inn og sikre inndragning av kjøpekraft i den private sektor, slik at den økte satsing på offentlig sektor som det er bred oppslutning om, kan finne sin finansiering og finne et nytt balansepunkt? Det er det det er behov for. Jeg imøteser med spenning om Arbeiderpartiet vil vise vilje til nyorientering, eller om en bare vil pukke på at det som Regjeringa har kommet fram med, er det punkt som alle logisk må følge.

Tom Thoresen (A) : Hvorvidt balansetallet er hellig? Utfordringen er faktisk nå den at i en situasjon hvor vi får store overskudd i oljeøkonomien, og hvor vi allerede har tatt store deler av overskuddet inn i det ordinære budsjettet, må vi alle vare oss meget sterkt for at dette skal utvikle seg til en ny kjøpefest og en økt oljeavhengighet. For det første er det slik at oljeinntektene er usikre i forhold til den prisutvikling vi kan stå overfor. Men dessuten er det slik at jo mer man baserer seg på å spise av dette oljeoverskuddet, jo mer gjør man seg avhengig av oljeøkonomien, med det press det kan føre til i økonomien for øvrig, og dermed også for investeringer og drift i landets næringsliv for øvrig.

       Jeg vil tro at det vel egentlig ikke er dette Senterpartiet legger opp til. Men den viktigste prøven er kanskje hvorvidt Stortinget og vi alle er så disiplinerte at vi sørger for at det oljeoverskuddet som vi har i en avgrenset del av vår historie, forvaltes på en slik måte, herunder at en del av det avsettes til framtidig bruk, at vi verken spiser opp det våre etterkommere skal leve av, eller steller oss sånn at vi får prisstigning og andre ting i det norske samfunn som undergraver vår felles økonomi.

Per-Kristian Foss (H) : Vi fikk under en tidligere manuduksjon ved statsminister Jagland, som jeg forstår er delvis studert uti sosialøkonomien, vite følgende: Det er gjennom balansen vi styrer økonomien. Jeg tillater meg å utfordre den parlamentariske leder i mangel av tilstedeværende statsminister på å manudusere litt videre i om dette er en rimelig teori.

       Min påstand er at dette ikke er sant, det er i hvert fall ikke tilstrekkelig til å være sant. For hvis vi skulle styre gjennom balansen, er det faktisk sånn at da må vi passe på å bruke pengene etter hvert som de strømmer inn. Hvis oljeinntektene neste år øker med 20 milliarder kr - bare for å anta det - er ikke poenget å styre gjennom balansen ved å holde den uendret, altså ved å bruke opp de 20 milliardene etter hvert som de kommer inn. Poenget er jo å styre, i en økonomi som vi har nå iallfall, gjennom hvordan utgiftssiden virker inn i Fastlands-Norges økonomi. Det er langt mer interessant for en oljeøkonomi å styre etter den metoden. Eller som Finansdepartementet kaller det i sitt enkle språk: Den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikator. Det er et slags måleinstrument på å se hvordan doseringen er på utgiftssiden inn i den nasjonale økonomi.

       Jeg skulle gjerne høre representanten Thoresens kommentar til dette, så vi kan få vite hvor statsministeren egentlig står. For hvis han virkelig står på det han sa, er det jo faretruende ekspansivt. Da er det så ekspansivt at jeg er redd for hva han kan bruke pengene til etter hvert som mulige oljeinntekter strømmer inn på grunn av høy oljepris.

       Så til slutt bare følgende spørsmål: Jeg forstod det slik at grunnen til at Regjeringen i 1997 legger opp til innstramning av barnefamilienes økonomi er at barnefamiliene tidlig på 1990-tallet fikk en fordel av at renten gikk ned. Kan vi da forstå det slik at man skal fortsette å inndra denne fordelen også i tiden som kommer?

Tom Thoresen (A) : Hensynet til barnefamilienes økonomi kan man ikke vurdere bare på bakgrunn av foregående rentesituasjoner. Den må man vurdere i forhold til den totale innsats som er satt inn over statsbudsjettet overfor barn og ungdom over ganske lang tid og også i de senere års budsjetter.

       Jeg tror også at hensynet til barnefamilienes økonomi henger meget godt sammen med at vi innretter oss i vår totale økonomiske politikk slik at vi unngår prispress og rentestigninger nå. Det er et av de mest vesentlige bidragene vi kan gi til denne gruppen og til andre grupper.

       Så har jeg for mitt vedkommende verken evne eller egentlig noe lyst til å manudusere Per-Kristian Foss. Men jeg tror at det viktigste vi nå gjør framover i budsjettarbeidet, er å se på en balanse som det er mulig å oppnå flertall for med noenlunde de samme premisser. Hvis vi nå opererer med hver vår balanse, vil balansen forsvinne, og det er et hovedproblem. Hovedproblemet er ikke å bruke mer oljepenger.

Odd Holten (KrF) : Inndekningen til Kristelig Folkeparti er ikke reell, uttalte representanten Bjørnar Olsen i sitt svar til meg tidligere i debatten. Dette vitner om manglende respekt og forståelse for at andre partier kan ha gode forslag. Vi har sett ved flere anledninger at våre forslag er blitt stuerene senere i prosessen. Arbeiderpartiet har selv fremmet liknende forslag. Vi mener at forslagene som ligger i vårt alternative budsjett, er reelle.

       Under debatten i går var ikke parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet villig til å svare på budsjettsaker, men nå bør tiden kunne være inne. Da stiller jeg følgende spørsmål til parlamentarisk leder: Vil Arbeiderpartiet styrke kommunesektoren, øke rammene til helse og omsorg, bedre barnefamilienes økonomi, oppfylle flertallets ønske om å frita for arbeidsgiveravgift for lærlinger og kutte ut forslag om den tredje sykelønnsuken for næringslivet? Dette bare for å nevne noen punkter. Nå håper jeg på at parlamentarisk leder Tom Thoresen klart kan svare på dette under dagens behandling av budsjettet.

Tom Thoresen (A) : Utgangspunktet for den debatten og det spørsmålet som Odd Holten reiser til meg, er at det er lagt fram et eget budsjettalternativ som i hvert fall på noen punkter er samordnet mellom de tre sentrumspartiene. Arbeiderpartiet har lagt fram sitt budsjett, og det er det budsjettet Arbeiderpartiet står på i finansinnstillingen. Da vil meget lett den situasjonen oppstå underveis at når vi skal gå fram mot salderingen, vil man måtte vurdere den situasjonen som foreligger. Da vil også enkelte spørsmål måtte bli drøftet, men med det utgangspunkt at man får en helhetlig budsjettløsning som både Regjeringen, regjeringspartiet og et stortingsflertall kan stille seg bak. Arbeiderpartiet har på et tidligere tidspunkt signalisert at helse- og sosialsektoren kan være et element i de forhold som under slike forutsetninger kan diskuteres.

       Når det gjelder kommunesektoren, vil jeg tro at ingen vil være tjent med en oppsummeringssluttstrek rundt at man både skal unngå reduksjoner i skattøren og samtidig beholde de rammeoverføringene som finnes i dag. Det vil ha to sider som jeg ikke vil tro et stortingsflertall vil stille seg bak. Det ene er at det vil kunne overopphete kommuneøkonomien totalt sett, og det andre er at det vil bli en for skjev fordeling mellom de ulike kommuner.

       Ellers merker jeg meg at Arbeiderpartiet forsøker seg stadig vekk på mytebygging, og en av dem er at hvis man ikke nå følger Arbeiderpartiets budsjettopplegg, blir det prisstigning. La meg få lov å minne om at Arbeiderpartiets og Regjeringens opplegg i seg selv er et opplegg for økt prisstigning. Det er en dobbel prisstigningsrate i forhold til det vi har i år. Det er det Arbeiderpartiet legger frem for oss. Når vi derfor får prisstigning til neste år, er det Arbeiderpartiet som har et ansvar for dette med det budsjettforslaget vi nå har fått oss fremlagt.

       Jeg må også si at det var et underlig svar statsministeren gav meg når det gjaldt pensjonistene. For som begrunnelse for å klemme til overfor pensjonistene, sa han at svaret på fordelingsproblemene er at flere kommer i arbeid. Jeg er ikke sikker på om det kommer til å imponere landets 75- og 80-åringer.

       Jeg har også lyst til å si til Johan J Jakobsen at problemet for ham nå i distriktene er at han har en småbedriftspolitikk som er vesentlig dårligere enn Høyres, og delingsmodellen er ett av de områdene hvor han har en dårligere politikk. De grepene han gjør i denne debatten, vil øke problemene med delingsmodellen og vil ytterligere forrykke balansen for dem som nå får seg tilordnet en inntekt. Derfor går han feil vei på dette området.

       Ellers må jeg si at jeg synes budsjettopplegget fra Arbeiderpartiet mangler det det burde ha, nemlig en skikkelig konsentrasjon om kjerneoppgavene. Det er mulig å få det til uten at man tyr til mer oljepenger eller høyere skatter. Det er omstillinger som er nøkkelordet.

       Vi hadde i går en debatt om det såkalte sentrumsalternativet, som jeg skjønte enkelte i salen oppfattet som et realistisk alternativ. Jeg må nok innrømme at med debatten i går i tankene gikk jeg med stor forventning for å lese budsjettinnstillingen, og fant at sentrumsalternativet er presentert på noen ganske få sider. Noe alternativ er det ærlig talt ikke. Det er meget begrenset. Det står intet om skatteopplegget. Man er ikke blitt enig om rød/grønn skatt. Det står ingenting om personskatten, ingenting om inndekning for endringer i skatten. Kommuneopplegget er ikke der. Det er en del prinsipper og en del ønsker - noen konkrete, noen atskillig mindre konkrete.

       Nå var det ikke noe særlig vellykket å forsøke å etablere et sentrumsalternativ i trontaledebatten, og jeg synes ikke dagens forsøk er så forferdelig mye bedre, men det er jo interessant å undersøke det videre. Jeg husker godt at Kjell Magne Bondevik for vel en måned siden hadde en ligning, som han offentliggjorde i Vårt Land, hvor han sa at en av forutsetningene for at det skal bli et sentrumsalternativ, er at Venstre og Kristelig Folkeparti blir større enn Senterpartiet. Det er interessant. Det er mye som tyder på at han kan komme til å bli bønnhørt også, for Senterpartiet blir vel mindre. Jeg ser jo at Johan J Jakobsen benytter sin siste sesjon som leder for det største opposisjonspartiet med aplomb, men det er egentlig det som er problemet at sentrumsalternativet kan komme til å bli mindre - og Senterpartiet må bli mindre etter Kristelig Folkepartis opplegg.

       Men så er spørsmålet: Hva legger man egentlig opp til? Jeg må nok si at det samme spørsmål vi hadde i forhold til erklæringsdebatten til Arbeiderpartiet i går, også kan reises overfor det såkalte sentrum, nemlig: Hva betyr nå egentlig det som står her? Hva ligger bak ordene? Da har jeg lyst til å stille spørsmål når det gjelder ett punkt som jeg synes er viktig, for det er på ett punkt man har en viss ideologisk løfting på dette. Det står i budsjettinnstillingen:

« Bare ved å prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi kan vi utvikle gode svar på disse interesseavveiningene mellom individ og samfunn. »

       Prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi! Det høres jo ut som Lundteigens Eksperiment-Norge. Jeg tror nok det også er det det er. Da er mine helt konkrete spørsmål til Lundteigen: Hva vil han eksperimentere med? Hva vil han prøve ut? Mitt spørsmål til Steensnæs er det samme: Hva vil han prøve ut som alternativ til dagens markedsøkonomi? Jeg håper jeg får svar fra begge to, for jeg har tenkt å foreta en komparativ analyse av de to svar i mitt siste innlegg i dag.

       Kommuneøkonomi er en meget viktig del av statsbudsjettet. Senterpartiet har stått og står mer enn noen gang på for kommunesektoren. Senterpartiet ser at staten blir rikere og rikere, og at kommunesektoren blir mer og mer presset. Det er ikke samsvar mellom lovpålagte oppgaver, nye reformer - ikke minst driftsutgiftene knyttet til Reform 97 - og den økonomiske handlefriheten som kommunesektoren samlet har. Høyres kommuneøkonomiopplegg betyr at kommunene skal få lov til å ha større økte skatteinntekter, men mindre rammeoverføringer. De skal ikke ha økte inntekter totalt sett.

       Høyre sier at Høyres fanesak er å kjempe enkeltindividets sak. Det må jeg si jeg har full respekt for. Høyres ordfører i Gjerstad kommune i Aust-Agder - en meget sympatisk kar - sier at han føler han kjemper enkeltindividets sak når han ber om bedre rammebetingelser for kommunene. Med Regjeringens opplegg for 1997 betyr det for Gjerstad kommune - det er bare et eksempel, men dette er så viktig, for det er det enkeltmenneskene føler - at de der vil få 2,2 mill. kr mindre å rutte med. Det betyr veldig mye i en liten kommune. Høyres opplegg innebærer ytterligere 600.000 kr mindre - nesten 3 mill. kr mindre å rutte med! Hvordan henger dette sammen, når det er helse, skole, eldreomsorg som kommunesektoren står for? Det må være privatisering og privatisering som blir Høyres svar. Eller hva mener Jan Petersen?

Jan Petersen (H) : Jeg skal ikke forsvare Arbeiderpartiets beredskapsnivå i denne debatten, men jeg skulle vel tro at de ønsket å slippe frem Senterpartiet så lenge det var mulig å få dem frem, og nå er det altså kommuneøkonomien som er poenget.

       Først vil jeg si at hvis vi nå ser utviklingen i kommuneøkonomien over en tid, tror jeg vi alle er klar over at det har vært en ganske betydelig økning. Også i år har man fått betydelige ekstraordinære inntekter, som kommunesektoren får beholde. Det blir også - i motsetning til det replikanten sa - en reell økning i kommuneøkonomien fremover. Jeg har lyst til å minne om at vi på et par viktige områder virkelig setter inn et støt. Når det gjelder helseområdet, vet replikanten meget godt at vi har en kombinasjon av betydelig omfordeling til fordel for helse, sammen med en reformpolitikk som er nødvendig. Vi letter kommunenes byrder når det gjelder den tredje sykelønnsuken, som går på noen hundre millioner kroner, og vi har en ekstraordinær bevilgning som gjelder enkeltrom i sykehjem, som også vil komme kommunesektoren til gode, så når vi balanserer dette budsjettet ut, ja, så vil vi se at her er det en betydelig satsing på kommunesektoren. Men man skal også huske at vi kan ikke gjøre som Senterpartiet gjør, til de grader å spise på bekostning av fremtidige generasjoner og la være å investere i de fremtidige inntekter.

       Jeg må si at et av de pussigste innslagene i finansinnstillingen er jo nettopp Senterpartiets påpekning av alle forventningene som oljeøkonomien medfører. Men Senterpartiet er jo de første som gir seg for disse forventningene, slik at jeg oppfatter på mange måter Senterpartiets budsjettkommentarer i år nærmest som en slags bønn om å bli skånet mot seg selv.

Einar Steensnæs (KrF) : Det var en original vri som jeg ble invitert til her, nemlig at replikantene skulle svare på spørsmål i innlegget. Det pleier da å være omvendt, så jeg tror vi får holde oss til normalprosedyren, og så får Jan Petersen kanskje få et svar litt senere i kveld. Jeg skjønner at han er skuffet over at sentrumspartiene har funnet sammen til fornuftige løsninger i budsjettet. Jeg trodde ærlig talt at også Jan Petersen skulle glede seg over at vi hadde skaffet en god balanse, faktisk mer inndekning enn det vi har anvist av utgifter.

       Men det jeg hadde lyst til å snakke om, var et forhold som jeg tok opp i formiddagsmøtet, men som jeg ikke fikk et tilfredsstillende svar på, og det gjelder kontantstøtten. Vi hadde trodd at Høyre nå hadde nærmet seg Kristelig Folkepartis løsning, slik at finansieringen av kontantstøtten ikke skulle gå ut over barnehagene. Men der tok vi altså feil, for idet vi leser Høyres budsjettforslag, ser vi at de tar 500 mill. kr fra barnehagene for å finansiere kontantstøtteordningen.

       Nå forsøkte representanten Frafjord Johnson å få et svar på dette fra representanten Per-Kristian Foss, men med et nokså magert resultat. I hvert fall gav Foss - som jo ellers har ganske god oversikt, vil jeg si - et tilsvar som viste at han i hvert fall ikke kjente Kristelig Folkepartis forslag. Og jeg ble sant å si ikke helt sikker på hvordan Høyres forslag var å forstå heller. Derfor håper jeg på et klargjørende svar ved å spørre Høyres leder: Må Høyre ta fra barnefamiliene for å etablere kontantstøtten? Er de 500 mill. kr mer et uttrykk for et behov for å skape en god budsjettbalanse, slik at Høyre ved en annen anledning kan se på andre former for inndekning som alternativ til å forgripe seg på barnehagepengene?

       Men så til kontantstøtten. Man kan selvfølgelig retorisk snu poenget: Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti nærme seg Høyre? Det ville det være like naturlig å gjøre. Jeg vil bare nevne at det som er viktig for oss å få gjort, er å få en ordning som både er praktikabel og også er innenfor slike økonomiske rammer at det er mulig å få den gjennomført. Og det er jo problemet med Kristelig Folkeparti. Jeg har stor sans for Kristelig Folkeparti, men de er jo oftest flinkest på utgiftssiden, og det gjentar seg vel også her.

       Når Steensnæs nå undrer seg over at vi ikke kan stå sammen, må jeg si at jeg undrer meg også over det, for disse spørsmålene har jo nettopp vært utredet i det såkalte Longva-utvalget. Der stod faktisk Høyre, Kristelig Folkepartis representant og Husmorforbundet sammen om et opplegg, en idé, og så vidt jeg skjønner Kristelig Folkepartis opplegg nå, avviker man fra det man fikk som indikasjon den gangen. Så jeg tror nok at Steensnæs i så fall er den som fjerner seg fra forutsetningene her, og ikke vi.

       Selve ideen bak kontantstøtten er altså ikke at man tar fra noen, og Steensnæs vet jo godt at slik er det ikke. Men vi sier det slik at de pengene som vi bruker på barnefamiliene, de fordeler vi på en annen måte, slik at man får en valgfrihet ut av situasjonen. Også med de sterkt økte fradragene som vi gir, kommer vi skikkelig ut her, så vi tar ikke noe fra noen, men vi får gjennomført en omfordeling som gir en valgfrihet - innenfor økonomisk realistiske rammer.

Tom Thoresen (A) : Med referanse til åpningen av Eva Lians replikk er det vel faktisk slik at både dagens og gårsdagens debatter har vist at Senterpartiet og Høyre er noen av hovedmotstanderne i disse debattene, og da er det kanskje ikke så veldig galt at den realitet også av og til blir avspeilt i rekkefølgen på replikkene.

       Min bemerkning til Jan Petersen er - og jeg må ta det forbehold at jeg kanskje misforstod ham litt - at han lot til å undre seg over at statsministeren på et spørsmål om pensjonistene hadde svart at det viktigste her er å skape sysselsetting og holde folk i arbeid, også for pensjonistene. Ja, det tror jeg er en veldig riktig betraktning av statsministeren. Skal vi oppfylle de forpliktelsene vi har nå og framover, er det åpenbart at verdiskaping og sysselsetting hos dem som er yrkesaktive, må stimuleres til å bære de forpliktelsene vi har overfor pensjonistene. Og i en slik situasjon er det atskillige omstillinger som er nødvendig i det samfunnet vi har nå. Derfor synes jeg at et kutt på en milliard på sysselsettingstiltak, slik jeg forstår at Høyre går inn for, herunder kutt på arbeidsmarkedstiltak som bl.a tar sikte på å kvalifisere for omstilling og yrkesaktivitet, på sett og vis er kutt som på lengre sikt også vil ramme pensjonistene.

Jan Petersen (H) : Jeg er redd det kommer til å ta tid når Tom Thoresen og jeg skal veksle i replikkrundene, men la meg gå rett på spørsmålene hans. Hvis man skal se på hovedmotstander her, tror jeg nok Tom Thoresen fortsatt bør melde seg først i replikkordskiftene. Det er to realistiske muligheter når det gjelder å styre landet: den ene er Arbeiderpartiet og den andre er et samarbeid hvor Høyre er kjernen. Men det var for så vidt et godt forsøk på å være galant, og det setter jeg pris på.

       Når det så gjelder pensjonistene, er et grunnleggende spørsmål nå i hvor stor grad det er dagens pensjonister som skal betale den regningen Tom Thoresen snakker om. Vi står altså overfor den situasjon at Arbeiderpartiet nå ikke bare snakker om fremtiden når det gjelder å klemme til på pensjonistene, men de benytter sin vanlige måte å heve skatter på, ved simpelthen å la være å justere de fradragene som er. Dermed kommer man uten et eneste vedtak inn i en gradvis skatteskjerpelse, slik vi nå ser på en lang rekke områder. Det er en kjent arbeiderpartiteknikk, og de har brukt den i veldig mange tilfeller, og det er det de nå gjør: Det vris til og det vris til og det vris til. Jeg må si at jeg synes Regjeringen burde ha et bedre svar overfor dagens 75-80-åringer enn det statsministeren gav på dette punktet.

       Når det gjelder arbeidsmarkedstiltakene, vil jeg gjøre Tom Thoresen oppmerksom på at det står betydelige midler til dette i det budsjettforslaget som Høyre fremmer på dette området - hvis jeg ikke husker feil i størrelsesordenen 2,5 milliarder kr, og det er en meget betydelig innsats på dette området. Det er ikke der problemet ligger. Det Arbeiderpartiet burde gjøre, er å sette inn flere støt for å sørge for å få en bedre småbedriftspolitikk enn den de har, slik at det skapes ordinære arbeidsplasser i et høyere tempo.

       Laila Kaland (A) : Norsk økonomi er i god utvikling. Det har teke ni år å rette opp økonomien. Samarbeidet mellom fagrørsla og Arbeidarpartiet viser no resultat, og moderasjonslina har lukkast.

       Med ein solid økonomi med stor satsing på helse, omsorg, skulereformer, omstillingstilskot til barnehagane og oppfølging av velferdsmeldinga har Arbeidarpartiet fått gjennomført svært mykje av sosial- og velferdspolitikken sin. Dette viser også budsjettet for 1997, og desse tiltaka skal vidareførast. I moderasjonslina og samarbeidet mellom LO og Arbeidarpartiet var det viktigaste målet å få fleire hender i arbeid.

       Jobb nr. 1 er arbeid til alle. Resultatet viser no at 120.000 fleire er i arbeid på tre år. Arbeidsløysa er redusert frå 6 % i gjennomsnitt i 1993 til ca 4,9 % i 1995. For 1997 kan den gå heilt ned mot 4 %. Fram til august i år var den registrerte arbeidsløysa på 94 400 personar. Dette er om lag 11 800 færre enn i same perioden i fjor. Gledeleg er det også at talet på langtidsledige går kraftig ned.

       Arbeidsløysa går nedover, men den er ikkje redusert like mykje som sysselsetjinga aukar. Årsaka er at mange fleire har meldt seg på arbeidsmarknaden. Spesielt har fleire kvinner meldt seg ute i arbeidslivet.

       Av kvinner i aldersgruppa mellom 25 og 57 år er 70 % yrkesaktive. På 1960-talet snakka vi om full sysselsetjing, men då var omtrent berre halvparten av den norske befolkninga ute i yrkeslivet, og det var flest menn. Kvinnene var for det meste ikkje ute i arbeidslivet. Her har det skjedd ein revolusjon, og det er gledeleg. Likestillinga er komen for å bli.

       Vi har kome langt i Noreg. Vi har ein solid økonomi, vi har ein industri som har gode rammevilkår og som jobbar godt. Frå naturen si side har vi råstoff og ressursar som mange andre nasjonar berre kan drøyme om. Vi har vannkraft, olje og gass som har gitt oss mange fordelar, og som styrkjer moglegheita til å betre velferdsstaten vår.

       Ressursane i oppdrett og fiskeri gir Noreg valutainntekter på heile 21 milliardar kr i år, og denne næringa står framfor store utviklingsmoglegheiter. Vi har aktive bygdesamfunn, der jordbruk, skogsavvirke, pelsdyrnæring og reiseliv er i stadig utvikling. Vi har ein natur som er unik, med skog og fjell, natur og vatn, noko som er mangelvare i mange land i verda. Eg trur at vi har det så godt i dette landet at vi er på grensa til å bli eit egoistisk folk, som ser på oss sjølve som isolerte frå resten av verda.

       Den kriseskildringa mange av partia gjev av stoda i Noreg, er ugrunna. Arbeidarpartiet vil ha ein rettferdig politikk der folk er vår viktigaste ressurs. Global utjamning og ei berekraftig utvikling er viktige satsingsområde. Eit uttrykk seier at det skal sterk politisk rygg til å tåle gode tider. Dette vil eg kommentere til slutt:

       Vi har brukt fleire hundre milliardar oljekroner til velferd i Noreg. Men etter mitt syn må vi kunne setje av ein del av formuen til komande generasjonar. Vi må investere i utdaning, forsking og næringsutvikling. Dette vil gi nye arbeidsplassar, som igjen vil tryggje grunnlaget for velferdsstaten også i framtida.

       I tida framover står vi overfor store utfordringar. Vi må stå betre rusta til å møte dei store utbetalingane vi får i høve til pensjons- og velferdstilboda. Folketrygda må sikrast, og for å oppretthalde tilboda på dagens nivå, må vi ha ein auke på folketrygdbudsjettet med 6 milliardar kr kvart år.

       Dei fleste av oss meiner at tilboda innan psykiatri, helse og eldreomsorg ikkje er gode nok. Men dette er ikkje berre eit spørsmål om auka løyvingar. Vi må først sjå til at vi utnyttar dei store ressursane vi har i helsevesenet, og vi må syte for at vi har nok kvalifisert helsepersonale. Ei einsidig fokusering på budsjettpostar vil ikkje løyse dei store utfordringane vi står overfor på lengre sikt.

       Summen på 41 milliardar kr som vi har på bankbok for å løyse alle viktige oppgåver framover, må vi ikkje røre. Eg er djupt ueinig med det fleirtalet i finansinnstillinga som vil svekkje budsjettet med 6 - 9 milliardar kr i forhold til Regjeringa sitt forslag. Etter mitt syn er dette ein uansvarleg politikk som vil forsterke pressproblema i norsk økonomi.

Stephen Bråthen (Uav) : Jeg vil innledningsvis få lov til å gjøre noe jeg sjelden finner grunn til å gjøre offentlig, nemlig å komplimentere Regjeringen, først og fremst da regjeringen Harlem Brundtland, for å ha tatt den belastningen det er å legge frem et såvidt stramt budsjett som det de har gjort for 1997. Og da mener jeg stramt i forhold til den tradisjon Arbeiderpartiet har i budsjettpolitikken - ikke til hva jeg selv nødvendigvis legger i begrepet. Sett fra mitt ståsted er fremdeles 3/4 % reell vekst fra forrige fremlagte budsjett å anse som rimelig, ja faktisk utålelig ekspansivt. Men så har jeg et helt annet utgangspunkt, et fundamentalt forskjellig syn på prioriteringene innbyrdes i budsjettet og i synet på hva som er ønskelig styrkeforhold mellom privat og offentlig sektor. Men for dem som representerer en politisk kultur hvor det er et uttalt mål at mest mulig av den samlede etterspørsel skjer gjennom politiske valg og over et offentlig budsjett, ja, så er det på sett og vis en bragd å legge frem et budsjett som setter av nær 41 milliarder kr på petroleumsfondet, særlig i en tid da sterke krefter som står regjeringspartiet nær, hadde forventninger om så mye mer til bruk i offentlige kasser. Sett i et slikt lys kan man nesten - men bare nesten - tilgi det faktum at statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd fremdeles er på 24,2 milliarder kr.

       For tiden er det mange, både i og utenfor dette hus, som lever i den villfarelse at norsk økonomi nå er i en stilling som muliggjør etablering av nye, varige driftsutgifter i offentlig sektor. Dominerende her er de krefter som ikke synes å se forskjell på investeringsmidler og driftsmidler, som ikke evner å se at realisering av nasjonalformuen ikke er det samme som inntekter fra varig ordinær verdiskapning, krefter som ikke vil ta inn over seg konsekvensene av å stimulere den samlede etterspørsel i økonomien ytterligere, og som ikke forstår at taket for det samlede skatte- og avgiftsnivå for lengst er nådd i vårt land.

       Det er ingen sak å peke på mangler og uløste oppgaver i samfunnet. Det er heller ingen sak forut for et valg å kreve mer penger til alle gode formål fremfor å kreve omprioritering og bedre ressursutnyttelse bl.a gjennom økt konkurranseeksponering. For det er upopulært det, og helst skal man jo ikke provosere noen velgergruppe. Fremst blant dem som gjør seg skyldig i dette, er Senterpartiet og SV, for tiden forsterket av Kristelig Folkeparti, og, dessverre må jeg si, i økende grad partiet Venstre. Førstnevnte og de to sistnevnte har endog lagt frem et felles dokument i finansinnstillingen, en samrøre som etter eget utsagn skal synliggjøre grunnlaget for et såkalt sentrumsalternativ. Dette er etter mitt skjønn en særs skrøpelig allianse. At man blir enige om utgiftsøkninger på en rekke felt, økte avgifter og kutt i oljeinvesteringer - et grep som på kort sikt ikke provoserer en velger - er verken nytt eller banebrytende. Og det fordekker ikke det faktum at de samarbeidende partier i mange saker står så langt fra hverandre politisk at samarbeidet vil forbli en papirmanøver. Det skal ikke særlige analytiske evner til for å observere det hav av avstand det er mellom den liberale Sponheims Venstre og Lundteigens Senterparti. Det tør likeledes være klart at flere av dem som eventuelt kunne utgjøre et parlamentarisk grunnlag for en sentrumsregjering, i valget mellom et senterpartidominert sentrumsalternativ og en arbeiderpartiregjering helt opplagt ville valgt det siste. Med Senterpartiets klare venstredreining og tiltagende uansvarlighet, senest demonstrert ved det opplegg de har lagt frem i herværende innstilling, setter de imidlertid seg selv så langt utenfor innflytelse at de for tiden knapt utgjør noen trussel for andre enn seg selv.

       Verre er det imidlertid at det nå er fare for at rammene for budsjettet kan sprekke med flere milliarder kroner - at det synes å være flertall for å se bort fra de fordringer som hviler på staten i form av utgifter til pleie, omsorg og pensjoner for morgendagens gamle. Noen vil heller bruke pengene til å kjøpe seg velgere i dag. Solidaritet, kaller de det. Men er det ikke snarere et utslag av egoisme at man i dag bevilger seg flere goder enn hva man har råd til, på bekostning av fremtidige generasjoner? Bedre blir det jo ikke ved at dette også gjøres for å samle velgere til eget parti så jobben sikres for nye fire år. Personlig vil jeg hevde at ekte solidaritet snarere er å husholdere klokt i den økonomiske politikken, at man unnlater å etablere kostnader som på sikt ikke kan bæres av inntekter fra ordinær verdiskapning, men som må betales av fremtidige generasjoner i form av lavere levestandard og høyere skatter, og at man, når man tapper nasjonalformuen, hvilket man vitterlig gjør når man utvinner olje og gass, forvalter den på en måte som setter oss i stand til å møte utfordringene den dagen inntektene fra denne sektoren avtar, for så å bortfalle.

       Solidaritet er å sikre et økonomisk fundament som gir grunnlag for å opprettholde et velferdssamfunn med høye standarder også i en tid hvor inntektsstrømmen fra Nordsjøen er borte. Ikke minst samfunnets svake vil være blant taperne om vi ikke lykkes i dette.

       Jeg har inntrykk av at svært mange i denne sal konkluderer om behovene, bl.a i sykehussektor og kommunesektor, etter innspill fra og telefonsamtaler med de impliserte, og det alene. Og ut fra det søkes det skapt et bilde av kommunal armod og fattigdom og et utilstrekkelig helsestell. Jeg er aldeles ikke uenig i at mye er galt og kritikkverdig i Kommune- og Helse-Norge. Jeg er heller ikke uenig i at staten har et betydelig ansvar. Det jeg derimot ikke er enig i, er at alt blir så mye bedre om man bare tilfører ytterligere midler. Her har vi å gjøre med grunnleggende svikt i organiseringen og ikke minst i finansieringen av sykehusene. Dertil har vi knapphet på fagfolk. Det må overordnet styring og en gjennomgripende reform til for at denne sektoren skal kunne nyttiggjøre seg ressursene den får tilført, på en effektiv måte. Når det gjelder kommunesektoren, er denne etter min oppfatning den sektor som er minst egnet for å dokumentere påstått offentlig fattigdom. Ingen sektor i dette land, det være seg offentlig eller privat, har vel opplevd en slik årlig realvekst som nettopp kommunesektoren de siste årene. Og ingen sektor, må jeg få tillegge, har vel vist mindre evne til politisk prioritering av sine oppgaver og til å konkurranseeksponere egenproduksjon m.v. i den hensikt å få mest mulig ut av hver anvendte skatte- og avgiftskrone. Kommunal krisemaksimering gjør ikke inntrykk på meg. Det gjør imidlertid modige lokalpolitikere med evne og vilje til å ta upopulære, men nødvendige valg for å bedre utnyttelsen av de ressursene de faktisk har til rådighet. Det er bare så synd det er så få av den sorten i lokalpolitikken.

       Et tema som har stått sentralt i regjeringserklæringen og i gårsdagens erklæringsdebatt, er statens rolle som eier i norsk næringsliv. Det synes på dette området å være en strategi for Regjeringen å erstatte foreldede virkemidler som konsesjonsordninger og reguleringer med direkte kontroll gjennom eierskap. Etter mitt skjønn representerer statens tiltagende apetitt i forhold til næringslivet et demokratiproblem, både i forhold til de sterke interessekonflikter dette uvegerlig gir, og gjennom den sterke maktkonsentrasjonen man her får. Videre svekker økt fokus på forretningsvirksomhet oppmerksomheten om det offentliges kjerneoppgaver og evnen og viljen til å løse disse. Vår nye finansministers synspunkter på offentlig eierskap, slik disse fremkom i et replikkordskifte i gårsdagens debatt, er i så måte ikke beroligende.

       Jeg har i foreliggende innstillinger fremlagt et alternativt budsjett som innebærer en vesentlig finanspolitisk innstramning i forhold til Regjeringens opplegg - i forhold til de øvrige opplegg også. Det gis her en god del store skatte- og avgiftslettelser, men etterspørselsimpulsene dette gir, blir mer enn oppveid av innstramningene i etterspørsel fra offentlig sektor. Jeg går ikke mer inn på de konkrete elementer, da dette fremgår rimelig klart av innstillingen. Men jeg må få lov å ta opp de forslagene som jeg har fremmet, og som er inntatt i B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.1.

       Solidaritetsalternativets økonomiske politikk gir nå resultater. Næringslivet og industriens konkurranseevne er vesentlig styrket. Sysselsettingen øker betraktelig. Aldri før har så mange vært i lønnet arbeid. Renten, som har avgjørende betydning for hvor langt lønningsposen rekker, og for hvilken investeringsevne næringslivet vårt har, er lavere enn det vi drømte om for bare få år siden. I Arbeiderpartiets økonomiske opplegg, solidaritetsalternativet, har det vært stramme rammer for å nå målet: alle i arbeid. Innenfor disse rammer har vi bedret tilbudet til barnefamiliene og styrket innsatsen i pleie og omsorg og økt satsingen på kompetanseheving i universiteter og høgskoler. Nå går det meste i høygir. Partene i arbeidslivet har i tarifforhandlinger akseptert en lønnsøkning som er den sterkeste på 20 år. Store deler av industrien, bygg- og anleggsbransjen går nå så det suser. Knapphet på arbeidskraft er i enkelte bransjer i ferd med å bringe inn kostnader ingen er tjent med. Ytterligere oppfyring med offentlige penger, slik spesielt Senterpartiet stiller seg i spissen for, møter derfor hoderisting i de fagmiljøer som har jobben med å følge opp norsk økonomi. Statistisk sentralbyrås beregninger viser at dersom det endelige resultat av høstens budsjettbehandling blir som sentrumspartiene legger opp til, vil Stortingets påplusninger gi en klart høyere pris- og lønnsvekst enn det konkurranseutsatt industri har regnet med å klare.

       Jeg har permisjon fra en internasjonalt konkurranseutsatt industribedrift. Jeg har gjennom de senere år tett fulgt med på de meget krevende endringer og innstramninger som har vært nødvendige dersom arbeidskameratene mine skulle beholde arbeidsplassen. Jobber styrt av stadige krav om innhenting av den minste margin blir ytterligere presset av leveringsbetingelser som dramatisk reduserer den enkelte arbeidstakers mulighet til hvile og sosial aktivitet. Denne arbeidsplassen er i front, men jeg vet at de fleste marginer i forhold til konkurrentene nå er minimale. Det betyr i klartekst at gjennomslag for Senterpartiets gambling, med faren for prisstigning, også er en gambling med de mange eksportavhengige industriarbeidsplasser. Jeg er skremt over hvor enøyd og korttenkt slike særinteressepartier kan være.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eit av Senterpartiet sine fem hovudgrep for ein ny kurs for Noreg har overskrifta « Ta hele Norge i bruk! ».

-	Vi meiner den beste forvaltninga av våre rike naturressursar, jord, skog og fisk, skjer gjennom lokalt eigarskap og lokal utnytting.

-	Vi vil redusera eit galopperande oljeutvinningstempo og flytta investeringsmidlar til arbeidsplassar i Fastlands-Noreg.

-	Kommunale næringsfond og auka distriktsutviklingsfond i SND skal stimulera til ny aktivitet.

-	Fylkesvegane skal etter vårt syn rustast opp landet over.

-	Vi ynskjer for 1997.400 mill. kr i ekstra satsing på jernbane.

-

Vi vil ha ei fiskeri- og oppdrettsnæring som er basert på kunnskap, fornuftig styring, lokalt eigarskap og utnytting av dei fortrinna som Kyst-Noreg har. Vi vil rusta opp fiskarflåten. Vi vil auka innsatsen både på mottakar- og foredlingssida og på den måten sikra fleire arbeidsplassar i mindre kystsamfunn. Vi er djupt ueinige i Regjeringa sin strategi, der SND bevisst er brukt for å rasjonalisera og sentralisera både fiskerinæringa og andre næringar.

       Den nye statsministeren har varsla ein langsiktig nyorientert næringslivspolitikk med vekt på utvikling av små og mellomstore bedrifter, særleg i distrikta. Hans bodskap om færre og større fiskarbåtar og færre og større gardar fortel vel at han eigentleg ikkje har særleg syn for distrikta.

       Budsjettopplegget i forhold til næringslivet, der Regjeringa veltar ei tredje sjukelønsveke over på bedriftene og nektar å fylgja opp stortingsfleirtalet sitt forslag om å ta vekk arbeidsgjevaravgifta for lærlingar, er vel heller ikkje akkurat å ta omsyn til småbedriftene. Han har bedt om dialog. Her er nokre tips:

       Når eg går så detaljert til verks på akkurat det, er det fordi den omtalen statsministeren gav av sentrumsalternativet i sitt innlegg, fortel at han ikkje kan ha lese det. Då vil eg anbefala han å lesa både det og Senterpartiet sitt alternative statsbudsjett. Han kan der finna gode råd, for det har ein næringslivsvenleg profil. Vi tar parti i sak etter sak, for næringsliv, sysselsetjing og busetjing i heile landet, også der interessemotsetnadene er store, og kritikken mot Senterpartiet blir dermed hard. Vår haldning når det gjeld skattlegging av reiarlaga si verksemd, som også har mykje å seia for verftsindustrien i landet, illustrerer dette. Den som vil ha omelett, må knusa egg, seier eit gammalt ordtak. Det gjeld også den som vil halda oppe eit levande næringsliv i heile landet.

       I ei anna viktig sak i vår stod Senterpartiet langt på veg åleine om å vareta omsynet til fornuftig ressursforvaltning, kombinert med det å halda oppe eit levande industrimiljø i Noreg. Eg tenkjer då på dei nye reglane for skattlegging av kraftføretak. I den saka valde eit fleirtal i Stortinget, Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, å innføra reglar som lèt staten få den største delen av dei høgaste inntektene frå vasskrafta, i staden for å la verdiane gå til næringslivet der fossane ligg.

       Dei nye reglane tar ikkje omsyn til den gode ressursøkonomien som ligg i å prioritera å selja straum til bedrifta ved fossen i staden for å transportera han over li og hei, med tilhøyrande energitap. Arbeidarpartiet føreslo til og med eit forbod mot at eit kommunalt kraftverk skulle selja billeg straum til ei lokal bedrift. Dette fekk dei heldigvis ikkje dei andre partia med seg på, men dei lukkast i å få fleirtal for at skattlegging skulle skje med utgangspunkt i ein fiktiv børspris - også når ei lokal bedrift vart tilgodesett med billeg straum. Eg kallar ikkje det for å ta omsyn til småbedriftene i distrikta.

       Eg ynskjer gjerne statsministeren lukke til med ein nyorientert politikk for små og mellomstore bedrifter. Arbeidarpartiet har mykje å retta opp.

Kjell Engebretsen (A) : Debatten har i løpet av dagen vist at samtlige partier i alle fall ønsker å ha et visst forhold til den rammen som Regjeringen har lagt - riktignok med ulike fortegn.

       Når det likevel blir slik at enkelte partier i finansinnstillingen havner betydelig utenfor denne rammen, har man følgende kommentarer til dette: For det første - hevder de - er rammen nærmest en fiks idé og kunne vært betydelig høyere eller betydelig lavere, alt avhengig av Regjeringens dagsform. For det andre pekes det på at det ikke spiller noen rolle om det vi klarer å spare, beløper seg til 40 milliarder kr eller noen milliarder mindre. Og endelig: at Regjeringens påtagelige frykt for at ytterligere press i økonomien skal føre til lønns- og prisvekst og rentestigning, ikke har noen forankring i den virkelige verden.

       La meg først få tilbakevise påstanden om at den rammen som er lagt, nærmest er tilfeldig valgt, at det er et tilfeldig tall. Rammen er basert på gode analyser over hvilken vekst vi kan forvente oss i de fastlandsrelaterte virksomheter. Regjeringen har altså ikke tenkt på et tall for deretter å bygge opp et budsjett over dette. Det er en solid vurdering ut fra økonomiske realiteter som ligger til grunn, og det vet naturligvis både mellompartiene og SV. Om man til slutt faktisk klarer å etablere flertall for å gå utover denne rammen på en lang rekke områder, uten at man samtidig klarer å samle flertall for tilsvarende innstramminger, må man erkjenne at vi får et budsjett med en vekst som er atskillig større enn det vi normalt kan tåle.

       Nå har jeg forstått at de partier som styrer mot en slik overskridelse av rammen som foreligger, med betydelig innlevelse forfekter at dette kanskje ikke vil få noen store utslag verken på lønnsvekst, prisvekst, svekket konkurranseevne eller rentestigning med umiddelbar virkning. Her har man en utredning med autoritet å forholde seg til. At den samme utredningen viser at en slik utvikling sakte, men sikkert vil måtte komme som en følge av denne type økning i budsjettet, er noe de ikke kjenner akutt behov for å ta stilling til. Det er jo slik at realiteter ofte forkludrer en god debatt. Det er mer spennende å føre en debatt ut fra de premisser man finner hensiktsmessig. Det er jeg umiddelbart enig i. Problemet er bare at om man ser bort fra realitetene, får det konsekvenser.

       Når det gjelder behovet for å spare ca 40 milliarder kr, er jeg veldig enig i at det ikke er noe bastant mål. Det er bra om vi kan spare så mye som mulig naturligvis, men det har ikke styrt budsjettprosessen. Det som kan settes av på petroleumsfondet, er en konsekvens av budsjettet, og ikke omvendt. Finansministeren har tidligere i dag listet opp en del helt innlysende signaler på hvor nær vi nå er en ny spiral oppover hva gjelder lønns-, pris- og følgelig også rentestigning. Men én ting unnlot han å ta med, og det er bygningsbransjen - kanskje det mest følsomme barometer når det gjelder svingninger i den økonomiske situasjonen. Prisen i pressområdene har nå i løpet av ett år steget med opp mot 25 %, og prisen pr. m2 nybygg i Bærum, som et eksempel, ligger nå på ca 20.000 kr.

       Enkelte av oss er gamle nok til å huske de harde 1980-årene og har tatt lærdom av det. Lånerenter på 13 - 15 % var som det skulle være. Bare en rentestigning på 2 % i dag vil gi en kommune med et lån på 60 mill. kr en økning i utgiftene på vel 1,2 mill. kr, og en familie med et lån på 800.000 kr vil få ekstra utgifter på 16.000 kr i året.

       Det er hensiktsløst, eller verre: det er meningsløst å gå inn i en situasjon hvor faren for gjentagelse av de økonomiske eksperimenter fra 1980-årene er til stede. Dette er første gang på lang tid vi behandler et budsjett hvor vi har et overskudd å forholde oss til. Dersom vi ikke består prøven med å styre økonomien i denne omgang, kan det hende at ettertiden vil gi oss relativt dårlige karakterer. Dårlige karakterer er det aldri noen stas å få, og særlig lite stas er det når det er våre barn som setter dem.

       Likevel legges det frem et budsjettopplegg som åpenbart i beste fall er helt i yttergrensen av hva norsk økonomi kan tåle i nåværende situasjon, med meget stor fare for at Arbeiderpartiets eget opplegg nettopp gir de konsekvenser partiet nå advarer imot. Når regjeringspartiet likevel har sklidd unna konfrontasjoner omkring denne realitet, skyldes det selvfølgelig at regjeringspartiet befinner seg i - skal vi si - en enestående situasjon, en gledelig situasjon sett fra Arbeiderpartiets side, men ulykksalig situasjon sett fra vårt parlamentariske systems side, nemlig en situasjon hvor store deler av det såkalte sentrum, som gjennom lang tid nå har argumentert med at de tradisjonelle skillelinjer høyre/venstre nærmest er utvisket i norsk politikk, til de grader har plassert seg på disse skillelinjene. Da tenker jeg selvsagt først og fremst på Senterpartiet, som har plassert seg med en solid forankring langt til venstre for Arbeiderpartiet i svært mange spørsmål, bl.a i skatte- og avgiftsspørsmål.

       Et annet paradoks er at det såkalte sentrum, igjen med Senterpartiet i spissen, sammen med SV - det såkalte miljøpartiet SV - advarer mot overoppheting i norsk økonomi, advarer mot for sterk forbruksvekst, advarer mot for stor oljeavhengighet og samtidig legger frem et budsjettopplegg som helt åpenbart vil føre til økt press og økt oljeavhengighet. Det paradoksale er at det som på en måte er en propagandamessig hovedmelodi, er det motsatte av den politikken de foreslår.

       Så vil jeg ta det som jeg kanskje synes er det mest dramatiske brudd, og som på mange måter fjerner siste rest av den tillit Senterpartiet måtte ha - hvis de lenger har noen tillit igjen hos bedrifter i Distrikts-Norge. Det at de ikke har noen tillit hos lønnstakerne, er greit nok. Det kommer i og for seg ikke som noen stor overraskelse at Senterpartiet bryter med skattereformen og sier at de vil redusere gapet mellom arbeidsinnsats og kapital, mens de foreslår en betydelig økning av skatten på arbeidsinnsats og økt toppskatt, slik at vanlige lønnstakere nå skal få en marginalskatt som er høyere enn det Senterpartiet selv mente skulle forbeholdes millioninntekter for noen år siden.

       Ålreit, alt dette er meget ille, det skaper det motsatte av hva som er ønskelig. Det skaper det motsatte av stabile rammevilkår. Det skaper utrygghet og usikkerhet. Og på toppen av det hele legger altså Senterpartiet gjennom dette toppskattopplegget opp til at de bedrifter som rammes av delingsmodellen, blir beskattet hardere. Johan J Jakobsen har fra Stortingets talerstol i dag sagt at Senterpartiet fortsatt synes at delingsmodellen ikke er bra nok. Riktignok vil bønder flest slippe å bli rammet, fordi de kommer så gunstig ut av delingsmodellen, men svært mange andre små og mellomstore bedrifter vil rammes. Delingsmodellen vil bli verre, slik at bedrifter som rammes av denne diskrimineringen, vil få opp til 100.000 kr i økt skatt i forhold til Arbeiderpartiets opplegg. Jeg synes det er så ille, det er så tragisk at Senterpartiet på denne måten har gått så langt i å omfavne det som hittil har vært SVs privilegium - SV har alltid vært imot skattereformen - og til de grader handler stikk i strid med alle disse propagandaversjoner Senterpartiet presenterer når de reiser rundt om i Bygde-Norge og snakker pent om småbedrifter, at jeg kan ikke skjønne annet enn at selv det siste fikenblad til Senterpartiet i forhold til Distrikts-Norge og småbedrifter nå må ha falt av - beklageligvis. Jeg skjønner at Gudmund Restad må ha det riktig ille for tiden.

Signe Øye (A) : Norsk økonomi går meget bra for tiden. Regjeringens resept - solidaritetsalternativet - skrevet ut sammen med arbeidstakerne, har virket. I de siste tre årene er det blitt skapt 100 nye arbeidsplasser hver eneste dag. Dette er meget viktig, ja jeg vil si det aller viktigste som skjer for at vi skal kunne bygge og videreutvikle det velferdssamfunnet vi alle ønsker.

       I visse yrker er det nå blitt mangel på arbeidskraft. Arbeiderpartiet erkjenner at skal vi få enda flere av de 80.000 som i dag er ledige, ut av ledighetskøen - ja, da står vi overfor nye problemstillinger og nye utfordringer, fordi svært mange av disse som fortsatt er ledige nå, mangler kompetanse til de ledige jobbene. Det må vi gi dem. Derfor må det være stikk i strid med all sunn fornuft å trappe ned på sysselsettingstiltakene nå. Det vil jeg si er å gi signaler om at vi aksepterer et høyt ledighetsnivå. Det vil ikke vi i Arbeiderpartiet være med på. Og pussig nok er det de samme partiene som foreslår nedskjæringer innenfor sysselsettingstiltakene, som i hele går snakket om Forskjells-Norge, og at forskjellene mellom fattig og rik øker her i landet. Har ikke disse partiene forstått at det beste grepet for å utjevne forskjellene her i landet er å gi alle et tilbud om jobb - ikke å gi 22 kr mer i måneden i barnetrygd. Det blir for smått, og det er også slik folk flest oppfatter det.

       Helse- og eldreomsorg opptar oss alle, og det er på dette området det også i år tilføres nye friske penger - nesten 1 milliard kr, og det er viktig og riktig. Her er et område som vi ikke er gode nok på. Jeg mener det trengs mer penger til helse- og eldreomsorg. Vår nye statsminister har signalisert at Arbeiderpartiet vil prioritere det. Men det finnes en grense også her for hvor mye penger vi kan sette inn over natta. Eldremilliarden for noen år siden er et godt eksempel på det. Spør folk ute i kommunene om de egentlig merket så veldig mye til at det ble bedre helse- og eldreomsorg ut av den milliarden. Svaret er nok nei.

       Helsevesenet må bygges opp over tid. Vi forlanger fagfolk i helsevesenet i dag - leger, spesialister, sykepleiere, for å nevne noen. I dag har vi ikke alle disse fagfolkene. Derfor må vi raskest mulig øke utdanningskapasiteten, og det gjøres. Men selv om vi så gjerne ville, og selv om vi brukte aldri så mye penger, så vil ikke alle disse være fagfolk 1. januar 1997. Derfor ser Regjeringen på andre grep som kan gjøres innenfor helsevesenet, og som kan være med på å få bort de lange ventelistene som vi ikke er noe særlig glad for.

       Det skjer mye innenfor sykehus og helse. Jeg skal nevne noe av det som allerede er underveis fra Regjeringen. Det går på

       Det er viktig at vi får alt dette på plass først, at vi nå ikke bygger et luftslott, men får bygd et solid fundament før vi starter med reisverket. At dette vil kreve nye friske penger til helsesektoren, er det vel ingen som er i tvil om.

       Kontantstøtte og valgfrihet har vi hørt mange ganger her i dag. Er det virkelig noen som tror at dette har noen sammenheng? Forslaget om kontantstøtte er rett og slett kvinnefiendtlig. Hvor er kvinnene i partiene Høyre og Kristelig Folkeparti som går inn for en slik ordning? Tør de fortsatt ikke slå i bordet?

       Jentene i Senterpartiet skal ha ros for at de har satt foten ned for dette forslaget - i hvert fall så lenge. Så får vi se om de våger å stå løpet ut. Hvem er det som skal være hjemme for ca 2.000 kr pr. måned? Er det mannen? Vi jentene vet svaret. Selvsagt er dette myntet på jentene. Jeg har ikke sett en eneste av de unge nyutdannede menn som har stiftet familie, som har gått ut og sagt at de gleder seg til å bruke 3 til 5 av sine første yrkesaktive år til å stelle hjemme.

       Arbeiderpartiets svar på kontantstøtte og valgfrihet er utvidelse av tidskontoordningen til 70 uker med 60 % lønn - uten at vi tar noe fra barnehagene. Dette vil bety minst 90.000 kr pr år i 1 1/2 år. Det er valgfrihet det!

Gunn Karin Gjul (A) : Sett utenfra vil debatten vi har her i dag om størrelsen på petroleumsfondet, fortone seg som et luksusproblem. Riktignok er vi i en unik situasjon, og den må vi ikke skusle bort. Rikdom må forvaltes klokt, og det legger en tung bør på våre skuldre. Spørsmålet er om vi er tilliten verdig.

       Jeg er redd for at neste generasjon vil felle en knusende dom over vår forvaltning av petroleumsformuen. Aller mest vil denne dommen ramme mellompartiene og SV.

       Vi er satt til å passe på verdiene av en naturressurs det har tatt millionvis av år å bygge opp. Skal vi bli den første og den siste generasjonen som får gleden av oljeformuen?

       Jeg blir fortvilet når Senterpartiet snakker varmt om å bevare oljeformuen på rot, for deretter å grabbe til seg det som er av verdier når den blir pumpa opp.

       Hvor er logikken? Hvor er solidariteten med de kommende generasjoner.

       I dag står det knapt 2 milliarder kr på petroleumsfondet. I år ser det ut til at vi bygger opp ytterligere 40 milliarder kr. Og noe av det vi har blitt kritisert for fra senterpartihold, er at vi det siste året har stått så steinhardt på at det ikke skal brukes mer av petroleumsformuen enn det som allerede er gjort. Vi kommer altså i 1996 ut med et resultat på 40 milliarder kr. Vi håper vi får det samme resultatet også neste år, men det forutsetter at Arbeiderpartiet får flertall for sitt opplegg.

       Vi vet allerede nå at pensjonsutbetalingene og offentlige utgifter til omsorg og helsetjenester for den eldre delen av befolkningen vil øke i åra framover. Samtidig vet vi at oljeinntektene vil avta. Det vil sette velferdsstaten under et enormt press. For å møte denne situasjonen må vi bygge opp reserver, slik at min generasjon og aller mest den generasjonen som nå befinner seg i barnehagen, makter å betale hjemmehjelpen og pensjonen til Lahnstein, Lundteigen og Bondevik.

       I revidert nasjonalbudsjett for 1995, som tar hensyn til de økte inntektene fra oljesektoren, går det fram at budsjettet for 1995 burde ha vært styrket med 10-30 milliarder kr for å unngå byrder på de kommende generasjoner. Uansett, det er en realitet at dagens foreldregenerasjon oppnår en høyere velferd fra oljeinntektene enn hva dagens unge og framtidas unge kan forvente. I 1996 kommer vi til å tjene mer penger på olje enn noen gang, men halvparten bruker vi opp med én gang. Det samme vil skje i 1997. Og får opposisjonen viljen sin igjennom, vil ytterligere 6-9 milliarder kr bli brukt opp.

       Dagens unge er den første generasjonen som virkelig må ta på alvor at hensynet til miljø og fordeling i verden setter klare grenser for vår levestandard. Arbeiderpartiet erkjenner at en god miljøpolitikk i framtida ikke er forenlig med dagens produksjons- og forbruksmønster, men at vi tvert imot må begrense den økonomiske veksten. Vi kan ikke løse utfordringene i framtida med mer penger, slik SV og Senterpartiet legger opp til. Vi må løse utfordringene gjennom en bedre fordeling. Det er bl.a derfor Arbeiderpartiet står så hardt på at budsjettbalansen må opprettholdes. Det er derfor Arbeiderpartiet aktivt bruker skattesystemet for å omfordele, noe som består i å ta fra de rike og gi til de fattige. Det kan dokumenteres at vi har gjort det gjennom økt formuesbeskatning for de største formuene, økt arbeidsgiveravgiften på de aller høyeste inntektene, innskjerping i skattebegrensningsreglene som favoriserer nullskattytere med høye formuer, innføring av luksusavgift på de dyreste bilene og nytt topptrinn i boligskatten for de dyreste boligene.

       De fleste av disse forslagene har Senterpartiet enten stemt mot eller motvillig blitt med på. Deres skattesolidaritet går på å gi skattelette til de aller rikeste, rederne. Arbeiderpartiet er nødt til å ta hensyn til kommende generasjoner. Vi er derfor nødt til å ha en budsjettbalanse og tenke på at det også kommer folk etter oss som skal ha en tilsvarende levestandard som den vi har i dag.

       Statsministeren ser ikkje i det heile teke behov for å justere kommuneopplegget sitt på bakgrunn av dei tilbakemeldingane som no strøymer på oss om sprik mellom dei udekte behova, ikkje minst etter dei pålegga Stortinget har gjeve kommunane på grunn av alle reformene i det siste, og dei rammene kommunane no må halde seg innanfor. Særleg er det dei gruppene som Regjeringa no har gjeve inntrykk av å skulle prioritere, dei yngste og dei eldste, dette går ut over.

       Eg synest det er rart at statsministeren framleis torer å sprike så mykje mellom retorikk og realitet og vere så skråsikker på at arbeidarpartiopplegget er det einast ansvarlege!

       Det sikraste vi kan seie om oljeinntektene, sa Jens Stoltenberg, er at dei er usikre. Men det som er endå sikrare enn det, er at Regjeringa sin « planke » er usikker. Den absolutt einaste summen som kan overførast til oljefondet, ifølgje Jagland og Stoltenberg, er altså 40, 9 milliardar kr. Det er feil, det trur eg er endå sikrare enn at oljeinntektene er usikre.

       I fjor då statsbudsjettet blei framlagt, var den einaste ansvarlege summen å avsette på oljefondet for 1996, ifølgje Regjeringa, litt over 10 milliardar kr. Utover hausten steig dette beløpet til 12,4 milliardar kr. I revidert budsjett var plutseleg summen blitt 24,9 milliardar kr, og no har den altså stige til 40,9 milliardar kr.

       Ansvarsevne kan ikkje målast i pluss eller minus ein eller to milliardar kroner, den kan målast ved at vi følgjer opp dei reformene som vi pålegg Kommune-Noreg å gjennomføre, med dei nødvendige midlane til både investeringar og drift. Vi skal følgje opp våre lovnader når det gjeld einerom. Vi skal hindre nedlegging av barnehagar, oppseiingar og dei innstrammingane i undervisningssektoren som vi no får tilbakemelding om går føre seg.

       Regjeringas ansvarlege linje framstår i grunnen i eit litt merkeleg lys også når vi ser på det enorme avviket mellom statsbudsjettet - altså kva Regjeringa har budsjettert med som ansvarleg for nasjonaløkonomien - og statsrekneskapen. For eksempel blei underskotet før lånetransaksjonar, eksklusiv petroleumsverksemda og oljeskattane, redusert med 12 695.000.000 kr frå B.innst.S.nr.3 til statsrekneskapen for 1995. Endå verre avvik vil det nok bli for 1996, og sikkert også for 1997. Dette skulle vel tilseie at den planken som Regjeringa no klamrar seg til, er nokså usikker. Arbeidarpartiet har ikkje treft han før, og eg trur ikkje dei treffer han i år heller.

Erna Solberg (H) : Signe Øye etterlyste hvor kvinnene i Høyre og andre borgerlige partier hadde vært i kontantstøttesaken. Da er det bare å forklare at de er meget komfortable med det som er foreslått. Det er faktisk et gammelt kvinnekrav internt i Høyre å få en kontantstøtteordning som gir større valgfrihet, og som gir muligheten til å ha tillit til at familiene kan organisere hverdagen sin selv.

       Valgfrihet er ikke et spørsmål om man skal være hjemme eller i arbeid, men et spørsmål om å lov til å få samme støtten fra staten uansett hvilken barneomsorgsmodell man velger. Det er faktisk ganske mange jeg kjenner som synes det er interessant - og som er i fullt arbeid. Men de er ikke i fullt arbeid innenfor arbeidstiden 9 - 4. De jobber f.eks om kvelden i handels- og servicesektoren eller om natten som sykepleiere og har behov for en helt annen omsorgshjelp enn det som Arbeiderpartiets A4-løsninger i dag gir dem. De er meget glad for tanken om en kontantstøtteordning.

       Så er det spørsmål om hva slags kontantstøtteopplegg vi skal ha. Kristelig Folkeparti har tatt opp overfor Høyre flere ganger noe som åpenbart baserer seg på en misforståelse. At det skulle være noen særlig stor forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet i forhold til å blande inn barnehagestøtten, er nemlig ikke riktig. Det vi kan være enige om, er at vi er enige om hovedformålet med dette, nemlig valgfriheten. Vi er enige om at de som har barnehageplass, ikke skal få dobbelt opp - at de som får økningen gjennom kontantstøtten, og som har heltidsbarnehageplasser, ikke skal få den økningen som andre får. Vi er faktisk helt enig i hvordan profilen og utbetalingen skal være på dette. Men vi er litt uenig i metoden. Og det som for oss har vært viktig i valget av metode, har vært å gjøre dette enklest mulig og minst mulig byråkratisk. Vi synes ikke at det er noe poeng å bygge opp et nytt stort databasesystem for folk som har barnehageplass, der vi hver eneste måned skal ha en innrapportering av personer som har barnehageplass. Det er faktisk de tekniske problemene ved Kristelig Folkepartis modell som har gjort at det har vært vanskelig for oss å gå inn for den.

       Kristelig Folkeparti reduserer beløpet hvert enkelt barn får, på det tidspunktet utbetalingen skjer - det er den ene metoden de kan velge. Eller de kan gjøre det i ettertid, avhengig av hvem som har barnehageplass. Det må bety at det offentlige når de utbetaler kontantstøtten, vet hvem som har barnehageplass. Det vet ikke det offentlige i Norge i dag. Faktisk er det sånn at når det offentlige Norge i dag skal utdele barnehagestøtten, har man stort sett en opptelling i desember av hvor mange barn man har i de forskjellige barnehagene, og så blir utbetalingen for neste halvår basert på det. Det vi er redd for, er at man bygger opp et stort nytt byråkrati. Hvis Kristelig Folkeparti kan komme med en enkel og grei forklaring på hvordan de har tenkt å gjennomføre ordningen uten å koste mye penger på byråkrati, skal vi velvillig se på det. Men frem til det tror vi at den løsningen vi har valgt, er mye enklere, og den kommer ikke til å ha større konsekvenser for barnehageutbyggingen i Norge enn Kristelig Folkepartis egen modell vil ha.

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : Egentlig hadde jeg ikke tenkt å ta ordet i finansdebatten i dag, verken ved innlegg eller replikk. Men etter å ha sittet med en økende følelse av politisk bløff gjennom to - tre ukers argumentasjon etter at statsbudsjettet ble lagt fram, og i dag å ha opplevd en økende grad av det jeg vil definere som politisk frekkhet fra enkelte partiers side, kan jeg ikke sitte rolig og høre på.

       Her står altså et Arbeiderparti som til neste år skal gjennomføre en av tidenes dyreste reformer - 6-årsreformen - som krever 6 milliarder kr i investeringer og 2 milliarder kr i drift, og maner til ansvarlighet og karakteriserer sentrumspartienes budsjettopplegg for uansvarlig i forhold til prisstigning og rentestigning, og et Høyre som applauderer - naturligvis, fordi de selv er medansvarlig for denne kjempekostnaden. Det er bare det at Høyre ønsket ytterligere nedskjæringer. Pengene skal på bok, må vite, for de er jo allerede kommet opp fra Nordsjøen. Har Arbeiderpartiet og Høyre forsøkt å sette lidelser og sykdom på bok, og deretter forsøkt å fortelle folk flest at de må vente i helsekø i det uendelige fordi dette er makroøkonomi?

       Debatten i dag har sjokkert meg, hr. president! Noen av oss er nødt til på grunn av stort valgdistrikt å reise temmelig mye. Det som er sagt fra denne talerstol i dag, er umulig å forklare, at vi har definert det som skal inn på bok, til et spesielt beløp, fordi vi konkret har valgt å prioritere en 6-årsreform som utelukker andre investeringer. Vi vet nå etter å ha besøkt flere sykehusområder at det er ledig operasjonskapasitet. Og da å stå og fremstille det slik at det ikke er behov for penger, eller at helseministerens oljeglass renner over fordi han har fått tildelt for lite glass, er meningsløst.

       Statsministeren har bedt om direkte tale og debatt. Det bør han få. Men da ikke med tåkeprat som tildekker de reelle behov ute i kommunene hvor folk opplever sin hverdag, og hvor de skal gjennomføre de pålegg Stortinget har gitt. Da nytter det ikke å tåkelegge at noen partier har valgt sin vei videre gjennom 6-årsreformen og dermed utelukket andre veivalg. Og da synes jeg det er meget sterkt og uansvarlig å karakterisere andres budsjettopplegg som dette, når vi vitterlig har prøvd å legge en solidaritetslinje. Det er i alle fall ikke solidaritetsveien Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Høyre, har valgt, verken gjennom sine budsjettopplegg eller i debatten her i dag. Jeg beklager, her er lite å samarbeide om hvis dette er veien videre.

       Men jeg hadde lyst til å trekke noen linjer fra debatten. Så langt må jeg konstatere at de som hadde trodd at Arbeiderpartiet ville føre en dialog i salen, tok feil. Det er ikke ført en dialog fra regjeringspartiets side med noe substansielt innhold utover det som står å lese i finansinnstillingen, og som har vært kjent lenge. De som har trodd at denne debatten skulle gi en avklaring på hva Arbeiderpartiet vil gjøre for å skape flertall, bortsett fra å stå på hver krone, hver setning, hver bisetning og hvert komma, har ikke fått noe svar i denne debatten. De som hadde trodd at Arbeiderpartiet kanskje ville avsløre i denne debatten hva man vil gjøre med kommuneopplegget når rammene ikke holder på grunn av at man ikke forutså at stortingsflertallet ville stå fast på at skattøren skulle være uendret, har også blitt skuffet. Det er ikke åpnet noen dialog om disse spørsmål. Jeg konstaterer at vi i og for seg kunne klart oss med en enda kortere finansdebatt, for noen vilje til å føre en dialog om disse spørsmål har i alle fall regjeringspartiet ikke avdekket så langt, på tross av at også kommunalministeren er brakt inn i debatten. Det brakte heller intet nytt.

       Jeg konstaterer også avslutningsvis at de tre partienes opplegg i innstillingen er avdekket på følgende måte: De er ikke enige om skatt, de er ikke enige om synspunkter på grønne kontra røde skatter og avgifter, og de er ikke enige om kommuneopplegget. Men alle ser med spenning frem til å få vite representanten Bondeviks oppfatning av det han har vært med på å skrive under i finansinnstillingen, eller iallfall har vært med på å stille seg bak, nemlig hva som legges i at de tre partiene nå vil utprøve alternativer til markedsøkonomien. Det er faktisk det eneste virkelig substansielle økonomisk-politiske som står i innstillingen skrevet av hr. Lundteigen. Men når dette skal iverksettes av andre partier og ikke være interne partieksperimenter, ser vi virkelig frem til å få dette avklart nå på tampen av debatten.

       For det første til den merknad Per-Kristian Foss hadde til Dag Jostein Fjærvolls innlegg. Jeg tror nok at selve hovedpoenget i Fjærvolls innlegg har gått hr. Foss forbi, nemlig at de partier - og det gjelder først og fremst Arbeiderpartiet - som beskylder sentrumspartiene for uansvarlighet i det økonomiske opplegg, fordi vi bruker en del milliarder på prioriterte formål, skal være litt forsiktige når de selv har prioritert en reform for å få alle 6-åringer inn i skolen, som koster milliarder både i investeringer og i årlige driftsutgifter. Det har vi stemt imot fordi vi ville prioritere annerledes, fordi vi mente det var riktigere nå å ta at krafttak for syke og for eldre. Og når vi så gjør det, kommer de som bruker milliarder av kroner på 6-årsreformen og kritiserer oss for uansvarlighet. Det var Fjærvolls hovedpoeng, og det var et meget godt poeng.

       Så til den formulering som står i sentrumsmerknadene om alternativer til markedsøkonomien. Er ikke Høyre overhodet villig til å se at det er behov for å diskutere hvordan markedsøkonomien, ikke minst internasjonalt, trenger korreksjoner. Kristelig Folkeparti tror på at vi skal bruke markedsmekanismer, men det skal skje ved korreksjoner som først og fremst er basert på økologiske prinsipp og på en sosialt rettferdig fordeling. Derfor går det nå en internasjonal debatt om dette. Jeg har selv deltatt i slike fora hvor det ikke lenger snakkes ensidig om markedsøkonomi, men om sosial markedsøkonomi og nå stadig mer også om en økologisk markedsøkonomi. Det er dette vi må ha en debatt om - en markedsøkonomi som fungerer bedre enn det den gjør i dag, først og fremst hvordan den slår ut internasjonalt. Og det vil jeg faktisk tro at Høyre var åpen for.

Bjørnar Olsen (A) : I motsetning til Dag Jostein Fjærvoll hadde jeg tenkt å ta ordet på slutten av debatten, ikke for å gå inn i debatten som sådan, men for å få anledning til å rette opp en feil i en av innstillingene. Det skal jeg komme tilbake til.

       En del av det Dag Jostein Fjærvoll var inne på, vil jeg gjerne kommentere.

       For det første anklages Arbeiderpartiet for at vi viser en lite solidarisk holdning til de syke og svake i og med at vi ikke vil være med på budsjettpåplussinger som bl.a. Kristelig Folkeparti har gått inn for - og det henvises spesielt til sykehussektoren. Jeg har fått meg fortalt at forrige gang vi bl.a gjorde det som Per-Kristian Foss var inne på, nemlig å bruke midler til å kjøpe oss sykehusplass i utlandet, gjorde vi det på bekostning av mennesker i det landet som vi kjøpte disse tjenestene i. Vi gikk med våre hjertepasienter forbi køen i f.eks. England og kjøpte plass der. Jeg er ikke sikker på at det i England oppfattes som spesielt solidarisk at vi med våre oljepenger kommer dit og kjøper oss forbi køen i helsevesenet der.

       Jeg vil minne om det jeg sa i mitt innlegg, at vi i forbindelse med de forhandlingene som foregikk før budsjettinnstillingen ble avgitt i komiteen,

« åpnet for å finne samlende løsninger hvor vi styrker innsatsen innenfor helsevesenet og eldreomsorgen ytterligere i forhold til Regjeringens opplegg ».

       Det kan hende, Dag Jostein Fjærvoll, at den styrkingen fra Arbeiderpartiets side var tenkt nettopp på det området du nå kritiserer oss for at vi ikke ville være med og styrke.

       Så etterlyses det dialog og samarbeid. Jeg sa også i mitt innlegg:

       « Arbeiderpartiet vil derfor ved framleggelsen av salderingsproposisjonen vurdere utfallet av den foreløpige budsjettbehandlingen i Stortinget både i forhold til prioriteringene i Regjeringens budsjettframlegg, i forhold til budsjettbalansen og i forhold til de langsiktige utfordringene i norsk økonomi. Og Arbeiderpartiet vil i fortsettelsen av budsjettarbeidet søke samarbeid med andre partier i Stortinget for å få et helhetlig budsjett. »

       Derfor syns jeg at jeg etter dagens debatt må si at jeg ikke ser mørkt på den prosessen som følger fram mot salderingen. Jeg ser at den blir vanskelig, men jeg ser ikke at ikke vi skal kunne finne helhetlige løsninger. Det syns jeg hele denne debatten i dag har bekreftet at vi er nødt til, fordi man fra de ulike partiene har lagt vekt på betydningen av det som nå skjer i norsk økonomi.

       Så til det jeg egentlig skulle ta ordet for: Jeg vil rette to faktiske feil i Innst.S.nr.15, som gjelder statsregnskapet for 1995.

       Det er en feil i nest siste linje i første spalte på side 4. Beløpet som er betalt i avdrag fra SF Statkraft for 1995, skal være 5 170 mill. kr, ikke 570 mill. kr, som det står i innstillingen.

       I nest siste linje i andre avsnitt i merknaden fra Senterpartiet, SV og RV i annen spalte på side 5 skal beløpet være 12 695 mill. kr, ikke 12 695 milliarder kr, som det nå står.

       Jeg skjønner meget vel at Dag Jostein Fjærvoll er oppbrakt over at det ikke er mulig å gjøre mer på helsesektoren enn det Regjeringen sier. Jeg vil da minne om at det bl.a i Høyres alternativ ligger en prioritering av helsespørsmål som er skarp, og det er mulig å få det til ved å konsentrere statens utgifter mer om kjerneoppgavene.

       Ellers må jeg nok si at jeg deler den oppfatning med en del at det å få til en dialog med Regjeringen ikke er noen enkel affære. Fra tid til annen virker det som om ordet « dialog » er noe Regjeringen gjenfinner under « D » i Fremmedordboken. Det er i hvert fall ikke så forferdelig mye som er gitt fra den siden.

       Jeg hadde også lyst til å ha en dialog med det såkalte sentrum om deres merknader i finansinnstillingen når det gjelder det spørsmålet jeg tidligere tok opp, og som også Per-Kristian Foss nevnte, nemlig: Hva mener man med at man skal « prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi ». Jeg var ute etter å teste ut om Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mente det samme. Nå har altså Bondevik vært her oppe og gitt en oppfatning om det. Jeg hadde tenkt å spørre Senterpartiet hva de mente om det, men Lundteigen forsvant ut av salen i det øyeblikk Bondevik hadde uttalt seg, og det er kanskje en av de mest talende reaksjonene på det som ble sagt. Poenget er at da jeg stilte spørsmålet, nikket Lundteigen meget energisk og smilende. Dette er det han som har funnet på. Det er klart at det er Lundteigens Eksperiment-Norge vi her ser. Det er ikke slik som Bondevik forsøkte å gi inntrykk av, at man her sier at man skal drøfte korrigeringer i markedsmekanismen. Mitt spørsmål til Bondevik går på det at det står at man skal « prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi ». Det betyr jo at man må ha noen konkrete forslag på gang, og jeg vil da vite: Hvilke konkrete utprøvinger - det dreier seg ikke om debatt, men utprøvinger - er det nå Kjell Magne Bondevik skal foreslå? Og jeg vil samtidig spørre Senterpartiet: Er de enig i de forslagene Bondevik vil komme med etterpå?

Per-Kristian Foss (H) : Senterpartiets parlamentariske leder var så opptatt av at debatten ble for kort. Derfor skal jeg nå gi ham anledning til å svare - det er jo fortsatt debattid igjen. Jeg vil gjerne inn i den samme problemstillingen som Petersen. Det er forskjell på å « prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi » og å drøfte nye korreksjoner til markedsmekanismen, som representanten Bondevik snakket om. Det er jeg enig i. Korreksjoner til markedsmekanismen har vi mange av - Konkurransetilsynet og regler på det området, skatte- og avgiftssystemer, forurensningsbegrensninger osv. Det er ikke noe nytt. Og hvis representanten Bondevik synes det er et stort gjennombrudd for radikal nytenkning å bruke uttrykket « sosial markedsøkonomi », kan jeg opplyse at det er et uttrykk som har stått i CDUs partiprogram siden midt på 1950-tallet, og som har gått igjen i Høyres partiprogram ved flere anledninger, uten at det har vært noe nybrottsarbeid i det i seg selv, men du verden, man kan finne opp ting på nytt.

       Jeg har også lyst til å si at dialog har vi nå i siste runde sett et visst tilløp til, ikke mellom Arbeiderpartiet og opposisjonen, men i Arbeiderpartiet, og det er vel kanskje det vi vil oppleve. Vi opplevde altså i går en statsminister som sier at vi må kunne satse på operasjonsbro: Kjøp behandlingskapasitet i utlandet. Så opplever vi den nyslåtte leder i finanskomiteen, også han fra Arbeiderpartiet, som sier at dette er farlig, for det kan gå på bekostning av noen. Nå må Arbeiderpartiet bestemme seg. Sist man evaluerte hjertebroen, var de fornøyd. Da var det kjøpt operasjonskapasitet i Det forente kongerike - i England - på private klinikker.

       Jeg forstår at det er ikke norske myndigheters jobb å styre verken britisk helsepolitikk eller - langt mindre - private klinikkers salg av operasjonskapasitet. Men vi opplever nå to ulike signaler. Hva er det som er Arbeiderpartiets holdning til dette? Det ville jo være greit om man tok en dialog med seg selv før man beredte seg på å føre en dialog med opposisjonen.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner at Høyre nå synes de har funnet et halmstrå, med tanke på å kunne dokumentere og påvise en viss sprik mellom sentrumspartiene.

       Jeg tror jeg blir nødt til å skuffe både Per-Kristian Foss og Jan Petersen også på det punktet. Det har aldri vært noen tvil om at vi i Senterpartiet står for en markedsøkonomi, men vi har også gang på gang, og i mange sammenhenger - ikke minst under EU-kampen - sagt at den frie markedsøkonomien må korrigeres. Jeg kan ikke skjønne at noen i Senterpartiet har noen innvendinger mot den tolkning eller utlegning som Bondevik la til grunn med hensyn til den merknad som sentrumspartiene har i innstillingen. Den korrigering som er tvingende nødvendig når det gjelder markedsøkonomien, går jo på flere plan, og dette med den sosiale markedsøkonomi og den økologiske markedsøkonomi, det skjønner jeg på Per-Kristian Foss nærmest også er innbefattet i den internasjonale, konservative union hvor Høyre er med.

       Hvis det er slik at Kjell Magne Bondeviks og Senterpartiets vurdering av dette er sammenfallende med det Høyre mener, kan ikke jeg se at dette kan være noe stort problem. Men jeg skjønner jo at Høyre nå er veldig skuffet over at en her allikevel ikke fant den spiren til uenighet som en kanskje har søkt etter gjennom hele denne finansdebatten.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Som hr. Jakobsen bekreftet, er vi faktisk enige om vurderingen av det begrepet som Høyre har funnet så veldig interessant. Så tror jeg at jeg også må be Per-Kristian Foss om å høre litt bedre etter når det gjelder de innleggene han repliserer til.

       Han prøvde å fremstille det slik at jeg skulle mene at det å gå inn for en sosial markedsøkonomi var en nyvinning. Jeg sa vitterlig at det er et begrep som lenge har gått både i internasjonal politikk og i debatten for øvrig. Men det som faktisk er relativt nytt - og det berørte da ikke hr. Foss, talende nok, i det hele tatt - er å gi markedsøkonomien klare korreksjoner ut fra økologiske prinsipp, en økologisk markedsøkonomi. Hadde han hørt etter, ville han oppfattet at det var faktisk det jeg sa, at det er et relativt nytt element i debatten, og for meg er det like viktig som å gi markedet sosiale korreksjoner. « Sosial markedsøkonomi » har jo vært et honnørbegrep lenge i de fleste partier.

       Denne debatten må gå både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalt har noen av oss forsøkt å reise den bl.a ved å gi støtte til forskningsprosjekt her i landet som skulle prøve å utvikle modeller for dette. En kan diskutere hvor mye som kom ut av det. Vi har fått Grønn skattekommisjons rapport, som, hvis den blir gjennomført fullt ut, vil bety en ganske kraftig omlegging av norsk markedsøkonomi i økologisk retning. Hvorvidt alle forslag skal tas slik de er, får vi komme tilbake til, men det er i hvert fall et forsøk på å korrigere markedet ut fra økologiske prinsipp.

       Internasjonalt går det en debatt om dette, bl.a knyttet til WTO, som egentlig er den mest verdensomspennende avtalen vi har for handel og økonomi - den nye Verdens Handelsorganisasjon. Noe av svakheten ved denne avtalen er, etter mitt og andres syn, at en ikke har bygd inn nok økologiske prinsipp i den - og det går det i mange land en debatt om å prøve å få til. Det er mulig at den debatten har gått Høyre hus forbi, men den går faktisk. Og det er slike ting vi tenker på når vi taler om å prøve ut alternativer til dagens markedsøkonomi. Det betyr ikke at en forkaster markedsøkonomi som prinsipp.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg konstaterer at man nå har forlatt begrepet « alternativer » til markedsøkonomi og snakker om « korreksjoner ». Da er vi inne i en internasjonal debatt som, som jo Bondevik helt riktig presiserer, går. Det interessante er kanskje, noe Bondevik bør ta med seg, at de sterkeste skeptikerne til nettopp å innføre økologiske betingelser for verdenshandelen er u-landene, som bl.a oppfatter dette - det er en av deres begrunnelser - som forsøk fra de rike land på ytterligere å befeste sin maktposisjon i den internasjonale handelen..

       Jeg har forstått det slik at representanten Bondevik skal til Østen på mandag - det har jo vært behørig annonsert. Da kan han kanskje teste ut sine teorier og se om han får oppslutning fra en del av de nyindustrialiserte landene og en del av utviklingslandene i Sørøst-Asia på dette punktet. Hvis han kan komme hjem med håndfaste resultater av det, skal jeg være en aktiv deltaker i den dialogen. Men dette oppfattes ikke internasjonalt som alternativer til markedsøkonomien, men som supplerende betingelser i forhold til det regelverk vi allerede har internasjonalt for verdenshandelen.

       Når det gjelder representanten Jakobsen, må jeg nok si at det var en svært velvillig utgave av Senterpartiets kamp mot markedsmekanismene - for å bruke hans egen partileders uttrykk - han nå gav. Det er mulig man kan kjempe mot markedsmekanismene og samtidig være for markedsmekanismene. Jeg ser ikke bort fra det, men det er en ganske splittet kamp, da. Det blir veldig selvdestruktivt.

       Representanten Sponheim fikk et spørsmål i trontaledebatten om han følte seg hjemme i en del helt konkrete sitater gitt av representanten Enger Lahnstein. Og han svarte følgende:

« For meg er ikke kampen mot markedsliberalistisk tenkning det viktigste i livet. »

       Hr. Sponheim har sans for « understatements ».

       Avslutningsvis vil jeg for øvrig bare si at min viktigste innvending mot det som skisseres som et slags sentrumsopplegg her, er at det opplegget gjør det motsatte av det en hevder. Hvis man vil bremse økonomien, bruker man ikke gasspedalen! Det er der problemet ligger. Dette er ikke noe ukjent problem for opposisjonen. Jeg husker representanten Jakobsen på 1960-tallet refse Arbeiderpartiet i opposisjon for å snakke innstramming ...

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.

       Samtidig er den reglementsmessige tiden straks omme. Presidenten vil foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. - Det anses vedtatt.