Petter Thomassen (H)
(komiteens leder):

       Jeg vil anta at den budsjettinnstilling vi har til behandling i dag, hører til de minst kontroversielle som Stortinget vil få til behandling i høst. Budsjettinnstillingen omfatter bevilgninger til Stortinget, til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste og endelig bevilgninger til Riksrevisjonen.

       Det er en enstemmig innstilling på alle punkt så nær som ett. Det har med Sivilombudsmannens budsjett å gjøre, hvor Fremskrittspartiet gjør et forsøk på et forsiktig overbud, et overbud som komiteens flertall - alle de andre partiene - ikke har funnet å kunne være med på ut fra den betraktning at når Stortinget skal gi mer ressurser til sine organer, er det et krav at organene selv har bedt om dem og utredet både de praktiske og økonomiske konsekvensene av dem. Det vil si at Stortinget på et senere tidspunkt, når dette er gjort, vil ha full anledning til å komme tilbake til det omstridte spørsmål.

       Når det gjelder Stortingets eget budsjett, tenkes det brukt neste år 445 mill. kr. Dette budsjettforslaget er helt i tråd med Presidentskapets opprinnelige forslag, bortsett fra at Presidentskapet i brev av 15. oktober 1996 foreslo å øke bevilgningen med 7,5 mill. kr. Det har med omlegging av lønnssystemet og økte pensjoner i Stortinget å gjøre.

       Komiteen har en bemerkning til utviklingen av antallet tilsatte i Stortinget. Vi har også tidligere hatt en bemerkning om det samme. Jeg siterer et par setninger om dette spørsmålet som lyder slik:

« Komiteen har merket seg den relativt store økningen av antall tilsatte de senere år. Komiteen forutsetter at det skjer en løpende vurdering av bemanningssituasjonen i Stortinget. »

       Jeg vil tro at det kan være litt ulike oppfatninger i komiteen om hva dette egentlig betyr, derfor velger jeg å gjøre rede for min personlige og mitt partis oppfatning.

       Vi er nok av den oppfatning at økningen i antallet ansatte de senere år har vært ganske formidabel. Men det må selvfølgelig innrømmes at stortingsrepresentantenes arbeidsvilkår - i hvert fall i de etter hvert mange år jeg har vært på Stortinget - har blitt bedre. Men jeg vil tro at man nå kanskje bør legge større vekt på å sørge for at de ressurser som er satt inn i Stortinget, virkelig også fungerer, nemlig at også serviceapparatet rundt stortingsrepresentantene virker bedre enn hittil.

       Det kunne i denne sammenheng være fristende å kaste et lite blikk på den serviceordning vi har ved telefonbeskjeder. Hvis man får et varsel på sin egen telefon om at det foreligger en beskjed i telefonsentralen, og man går opp dit og prøver å finne ut om slik beskjed er registrert, og finner man at ganske riktig, den ligger inne i datamaskinen, den er ikke kommet ut, og når den da endelig kommer ut, viser det seg at den er fire-fem timer gammel. Det et servicenivå som selvfølgelig ikke hører noe sted hjemme, og i hvert fall ikke når man satser så pass mange ressurser som man gjør på dette. En bagatell, vil noen si, men en viktig bagatell for dem som prøver å komme i kontakt med omverdenen. Det er en liten utfordring å gjøre noe med det praktiske spørsmålet.

       Mitt poeng er imidlertid at det er viktig at de ressursene som settes inn i Stortinget, utnyttes på best mulig måte, og etter hvert finnes det jo så mange tekniske hjelpemidler at det å få stadig større effekt ut av ressursene, burde være fullt mulig. Og Stortinget er altså i gang med en slik prosess.

       Det er én ting som kjennetegner Stortinget fremfor andre statsinstitusjoner eller statsorganer, og det er det forhold at Stortinget bevilger penger til seg selv. Det fins på en måte ikke noen som holder Stortinget i ørene, hvis man ser bort fra at den formelle revisjonen foreligger. Det har fått komiteen til i tidligere år, og nå også i år, å slå fast følgende:

       « Komiteen understreker at fordi Stortinget er i den unike posisjon at man bevilger penger til seg selv, er det viktig med åpenhet om ressursbruken i Stortingets organer. Budsjett- og regnskapsrutinene bør derfor tilfredsstille slike krav. »

       Komiteen har registrert at det har vært en klar bedring i informasjonsnivået i Stortingets budsjetter de senere år. Vi har den oppfatning at det kan bli enda bedre, og slår til lyd for at denne utviklingen bør fortsette. Det er ingen grunn til at Stortinget på noe punkt skal holde skjult eller pakke inn de faktiske forhold når det gjelder ressursbruken i Stortinget. Den skal til enhver tid tåle dagens lys. Det mener komiteen at den gjør på det nåværende tidspunkt, og derfor vil jeg anbefale Stortinget å vedta innstillingen som foreligger.

Gunnar Skaug (A) : Det kunne for så vidt vært fristende å ta opp hansken der komitelederen i sitt innlegg konsentrerte seg om Stortingets arbeidsforhold. La det iallfall være tillatt, som et vitnesbyrd fra denne taler som også har hatt denne arbeidsplassen i ganske mange år - sammenhengende fra 1969 - å påstå at det i realiteten har skjedd en revolusjon her i huset til det bedre når det gjelder arbeidsforhold. For balansens skyld synes jeg også det er grunn til å ta hatten av for den prosess som gjennom årene har skjedd i Stortinget med hensyn til å gjøre arbeidsforholdene bedre for de folkevalgte. Det har faktisk skjedd.

       Ellers vil jeg, i likhet med komiteens leder, bare understreke at denne innstillingen fra komiteen er - bortsett fra et påplussingsforslag fra Carl I Hagen på vegne av Fremskrittspartiet - preget av enstemmighet både når det gjelder Stortingets budsjett, Riksrevisjonen og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.

       Når det gjelder Sivilombudsmannens budsjett, viser jeg til komiteens understreking av det viktige arbeid som ombudsmannen og hans stab utfører på vegne av Stortinget i alle de ulike saker som gjelder rettssikkerheten for Ola og Kari. Det sier seg selv at skal dette arbeidet utføres på den beste mulig måte, må ombudsmannen også ha tilstrekkelige ressurser. Jeg tror jeg kan si at en samlet komite derfor imøteser den evalueringsrapport som er bebudet, og så får vi se hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser som denne rapporten eventuelt måtte få.

       På denne bakgrunn vil jeg også anbefale komiteens innstilling, som for øvrig er i tråd med Presidentskapets opprinnelige forslag og senere forslag til endringer.

Marit Tingelstad : I motsetning til andre komiteer har kontroll- og konstitusjonskomiteen en ganske enkel og lite kontroversiell jobb i forbindelse med statsbudsjettet for 1997, men det tør være kjent at den nevnte komite likevel ikke er arbeidsledig.

       Jeg skal konsentrere meg om mitt ansvarsområde, som er Riksrevisjonens budsjett. Det er ikke foreslått noen økte stillingshjemler for kommende års budsjett utover de 443 hjemler som Riksrevisjonen disponerer i inneværende år. Men totalrammen er økt med 18,9 mill. kr, bl.a på bakgrunn av økte utgifter til husleie i og med at Riksrevisjonen i nærmeste framtid flytter inn i nye og mer hensiktsmessige lokaler. Økt satsing på opplæring, økt revisjonsreisevirksomhet og satsing på mer bruk av edb med nødvendig opplæring er også med i den økte budsjettrammen.

       Det står stor respekt av Riksrevisjonens arbeid. Det er viktig å ha et kontrollorgan som kan utføre sine arbeidsoppgaver på en rasjonell og effektiv måte, slik det er en gammel - men moderne - organisasjon verdig. Den omorganiseringen som Riksrevisjonen gjennomførte fra 1. januar 1996, er et ledd i en slik prosess, i tillegg til det å få bedrede lokaliteter. Komiteen er tilfreds med de effektivitetstiltak som iverksettes.

       Komiteen foreslår nå at den refusjonsordningen som har vært praktisert for NSB og Postverket, opphører fra og med 1997, ut fra betydningen av Riksrevisjonens uavhengighet i forhold til de reviderte etater. Riksrevisjonen har selv presisert denne uavhengigheten i forhold til departementer og etater og viser til at dette berører det konstitusjonelle forhold mellom storting og forvaltning.

       Som det framgår av innstillingen, reduseres kap. 3051 Riksrevisjonen med 7.900.000 kr.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Når det gjeld Stortingets budsjett og dei budsjettmessige konsekvensar av at Stortinget etter kvart har fått eit større apparat enn tidlegare, må eg seia at vi alle har medverka til at vi etter kvart både har fått ein atskilleg betre rådgjevingsstab og teknisk stab. Talet er blitt atskilleg større på få år, og det er viktig og bra. Men i ein sånn samanheng er det også grunn til å stille seg kritisk til ei automatisk oppbygging av tenestefunksjonane. Det er ikkje slik at det er ein direkte samanheng mellom desse funksjonane og innhaldet og kvaliteten av politikken. Eg synest det er viktig også å ta vare på den delen av Stortingets arbeid som inneber at den enkelte representanten er den som er den viktigaste premissleverandøren for politikkutviklinga her i huset, og at vi klarar oss relativt godt samanlikna med andre parlament som vi kjenner, som har relativt enorm - for ikkje å vere forsiktig med uttrykka - kapasitet f.eks når det gjeld utgreiingar. Vi har nokon kvar med litt misunning vore i Kongressen og Senatet i USA og sett kva dei har til disposisjon der, utan at vi har vore så imponerte over kvaliteten, verken på representantane eller politikken som blir produsert, for å seie det enkelt.

       Men vi har tatt eit initiativ her i Stortinget. SV har foreslått og fått fleirtal for at Stortinget treng å ta eit grep når det gjeld å skaffe seg motekspertise til byråkratiet omkring Regjeringa. Det skulle ikkje minst vere nødvendig etter den nye Regjeringa sitt initiativ til oppbygging av utval og råd som eg har forstått statsministeren har tenkt å omgje seg med. Derfor er det viktig at Stortinget kjem i gang med det arbeidet som vi tidlegare har tatt initiativ til, for det må ikkje bli slik at det berre skal vere fagekspertisen og dei ulike forskingsmiljøa som skal vere premissleverandørar for det arbeidet politikarane gjer, anten det er i regjering eller storting. Vi skal òg ha ein open dialog, skaffe oss informasjon og kunnskap gjennom å ha eit ope parlament og ta inn dei ulike interessegruppene sine vurderingar i vårt arbeid. Det kan kome til å få visse budsjettmessige konsekvensar også, og det vonar eg vi skal få kome tilbake til om ikkje så lenge, kanskje alt ved neste års budsjett, i høve til Stortingets avgrensa ressursar når det gjeld å kunne gjere meir på det området enn vi kan i dag.

       Når det gjeld Sivilombodsmannens budsjett, som fleire har vore inne på, er vi alle einige om at oppgåva som Sivilombodsmannen har, er særs viktig, og det ser ikkje ut til at han og staben hans blir arbeidslause med det første. Til meir komplisert samfunnet blir, til meir byråkrati det er, til vanskelegare er det ofte for enkeltmennesket å få tatt vare på sine interesser og nå fram, slik som det ofte kjem til uttrykk i dei sakene som vi som stortingsrepresentantar også får, men som høyrer heime hos Sivilombodsmannen. Årsmeldingane frå Sivilombodsmannen viser tydeleg at det ikkje er mangel på arbeidsoppgåver. Når SV likevel har valt å ikkje vere med på den påplussinga som Carl I Hagen no foreslår, er det nettopp fordi vi ventar på rapporten som Sivilombodsmannen har varsla. Han har alt tatt initiativ til å få evaluert ein del av den verksemda som er knytt til kontoret, og vil kome tilbake til eit eventuelt behov for stillingar og ressursar i ein annan samanheng.

       Med desse orda vil eg tilrå innstillinga frå komiteen.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil få lov til å ta opp det forslag som er inntatt i komiteens innstilling vedrørende en liten styrking av Sivilombudsmannen med fire stillinger.

       Komiteens flertall sier at Sivilombudsmannen er i ferd med å foreta en gjennomgang av sin virksomhet, og at man i realiteten vil utsette eventuelt å vurdere en styrking av Sivilombudsmannen til hans vurdering foreligger en gang på nyåret. Det har jeg respekt for og syns i hvert fall det er positivt at det mellom linjene ligger en positiv holdning til å styrke Sivilombudsmannen, dersom denne undersøkelsen gir grunnlag for det.

       Når jeg likevel tar opp forslaget, er det fordi jeg ser det slik at Sivilombudsmannen, delvis sammen med Riksrevisjonen, er helt spesielle organer i vårt system. De er på en måte Stortingets underordnede organer, oppnevnt direkte av Stortinget som kontrollorganer for forvaltningen. I realiteten er det da Stortinget som styrer og bestemmer hvorledes man ønsker at disse organene skal drive sin virksomhet. Det ligger i sakens natur at det vil være unormalt om Sivilombudsmannen selv ber om mer ressurser, ber om flere stillinger. Det er vi som overordnet organ som må fortelle Sivilombudsmannen om vi ønsker at han skal øke sin aktivitet. Det er det som ligger i mitt forslag. Jeg mener at kontrollen med statsforvaltningen - den lille manns forsvarer, som Sivilombudsmannen på en måte skal være - skal øke sin aktivitet fordi statsforvaltningen er blitt så omfangsrik, lovene er blitt mer fullmaktslover, det er så mange forvaltningsavgjørelser som skjer, at vi er nødt til å styrke nettopp kontrollen med denne forvaltningen parallelt med at forvaltningen dessverre er blitt for omfangsrik. Det er en politisk beslutning om man virkelig ønsker å ha en sterk kontrollør, eller om man ikke ønsker det. Den som utfører kontrollen, er egentlig ikke i en posisjon hvor vedkommende skal ha en så bastant oppfatning om dette. Vedkommende er en tjener for Stortinget, og da er det Stortinget som i tilfelle må si fra at vi nå ønsker å øke aktiviteten, korte ned på saksbehand-

       lingstiden hos Sivilombudsmannen og eventuelt styrke de muligheter Sivilombudsmannen har for å utføre sitt arbeid. Og det er det som ligger i vårt forslag, vi ønsker å plassere ansvar der det hører hjemme, nemlig i denne salen. Jeg skjønner at det ikke lykkes i akkurat denne omgangen, men ser fortrøstningsfullt frem til en senere gjennomgang.

       Det kan nok også være at Stortinget etter hvert burde ta et initiativ for å gjennomgå instruksjonsverket, lovverket for Sivilombudsmannen, for å se om det også der kan være behov for endrede fullmakter til å gå inn i statsforvaltningen og kikke embetsverkets avgjørelser enda bedre etter i sømmene.

       Dette er grunnen til at vi har vårt eget forslag i denne sammenheng, og det ville jo vært artig om vi kunne fått flertall for det i salen. Det er full anledning for dem som etter å ha lyttet til min bedre forklaring her, er kommet til at det er fornuftig å gjøre det nå istedenfor å vente til ut på nyåret, å vise at det går an å ta uventede avgjørelser i stortingssalen. Så jeg anbefaler Stortinget å slutte seg til Fremskrittspartiets forslag om fire nye stillinger til Sivilombudsmannen for å øke kontrollaktiviteten med vår forvaltning.

       Etter RV sitt syn er ein del av Stortinget sitt budsjett uttrykk for rein sløsing. Stortinget er eit bygg som bør haldast i veldig god stand, og det er utmerkt at det skjer. Men eg synest det eg har sett dei siste par åra, viser at det openbert er eit altfor stort budsjett til vedlikehald, oppussing, utskifting av inventar osv. i Stortinget. Det har heilt tatt av når det gjeld det omfanget det har. Eg er dessverre ikkje i stand til å rekne ut kor mykje som bør kuttast på den budsjettposten, men den er openbert altfor stor. Den står ikkje i noko rimeleg forhold til det vi har bruk for: å halde bygget i god stand og halde ein rimeleg god standard på tekniske hjelpemiddel osv.

       Eg synest elles det er grunn til å minne om at neste års budsjett når det gjeld pensjonsutgifter for stortingsrepresentantar har svulma kraftig opp, fordi Stortinget i eit av dei siste møta i juni gjorde eit vedtak om å heve pensjonsytingane med ca 50.000 kr årleg pr. pensjonist. Det var vel eit trygdeoppgjer nokså utanom det vanlege - Stortinget gav utan noka særleg påakting kvar stortingspensjonist eit tillegg som nesten svarar til det ein minstepensjonist har å leve for heile året.

       På eit punkt synest eg saksordføraren snakka om noko som eg er einig i kan vere problematisk. Eg forstod at saksordføraren hadde problem med kontakten med omverda, og han konkretiserte det til nokre erfaringar han hadde med telefonmeldingar som det var gått nokre timar før han hadde fått. Eg synest også at å gå i dette huset kan skape problem for kontakten med omverda, men eg oppfattar problemet på ein litt annan måte enn slik saksordførar Thomassen skildra det.

       RV fremmer eit forslag om å redusere lønningane for stortingsrepresentantar ned til lønnstrinn 27 i det offentlege regulativet. Det vil gi ei årslønn på ca 210.000 kr, som er godt over gjennomsnittslønna for arbeidarar i Noreg, og som gjer at ein vil ha ein godt høveleg levemåte. Eg trur at om det blir gjennomført, ville det verke ganske godt når det gjeld å styrke kontakten med omverda for stortingsrepresentantane. Noko som er eit av dei største problema og veikskapen med det politiske systemet i Noreg i dag, er at det både i Stortinget og rundt i fylke og kommunar til saman er tusenvis av politikarar som har altfor høge lønningar og godtgjersler. Dei har løyvd seg sjølve levekår som gjer at dei - sjølv om dei lever ganske nært innpå folk - er heilt skjerma mot verknadene av den nedskjeringspolitikken som dei administrerer. Eg kan berre nemne at for året 1997 skal Stortinget og politikarar rundt omkring i Noreg administrere ein kapitalflaum ut av Noreg, ein kapitaleksport, som er planlagd å utgjere ca 180 mill. kr dagleg. Å få til det samtidig som det skal kuttast ned på budsjetta til skole, helsestell og eldreomsorg, vil ikkje bli mogleg å få til utan at ein har eit forholdsvis tjukt sjikt av heiltids- og halvtidspolitikarar som er altfor høgt gasjerte i forhold til det dei driv på med. RV meiner difor det er ei hovudsak å få redusert politikarlønningane, slik at folk som er valde til å vere talsmenn for folket, har omtrent dei same økonomiske vilkåra som ein vanleg lønnsmottakar har. Eg tar difor opp forslag nr. 2, frå RV.

       Erling Folkvord (RV) (frå salen): Takk, president.

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : La meg først få si at en rekke av de forbedringer som har skjedd her i huset, også er en utfordring for representantene. Av og til føler jeg at teknologien blir en større belastning enn hjelp. Det er slik at også stortingsrepresentanter av og til har behov for å tenke uten at man skal « pipes i hjel » av mobiltelefoner, av personsøkere, av beskjeder som kommer via telefaks og andre hjelpemidler. Det jeg med dette prøver å si, er at teknologien i seg selv gjør ikke politikken bedre. Den gjør kanskje arbeidsdagen enklere for enkelte, men den gjør den urolig, mye mer urolig, for mange av oss som skal dekke store områder både geografisk og politisk.

       Stortingets fremtidige budsjetter vil, håper jeg, stå i forhold til behov og mål. Dersom Stortinget fortsetter å ekspandere og ønsker større aktivitet, krever det også økt innsats både budsjettmessig og personellmessig. Jeg vil nevne at i fjor kom hovedøkningen i stillinger innen partigruppene, gjennom gruppesekretærer og bevilgninger til gruppene, 22-23 stillingshjemler. Det er altså ikke administrasjonen som i hovedsak skal ha en eventuell kritikk som måtte ligge i de tidligere taleres innlegg. Det er ikke den som i hovedsak har forsynt seg av økningen.

       Etter hvert som Stortinget også ønsker økt utadrettet aktivitet gjennom utredningskapasitet og gjennom åpne høringer, krever det flere rom, økt bygningsmasse, som vi har fått de senere år, og økt bemanning. Jeg tror at vi som representanter er nødt til å se dette i sammenheng og erkjenne at de vedtak vi fatter når det gjelder Stortinget, også har budsjettmessige konsekvenser. I forhold til Presidentskapets forslag fra i vår er det blitt en vesentlig økning i det budsjettframlegget som nå ligger på bordet, gjennom det vedtaket som ble fattet i juni, og som bl.a. Folkvord refererte til, nemlig på pensjonssiden. Også her er det slik at fra et budsjett fremlegges av Presidentskapet i mai og til det kommer til behandling i Stortinget på høsten, kan Stortinget ha fattet andre vedtak og tilleggsvedtak som utfyller dette. Men det er ikke riktig som Folkvord sa, at Stortinget har fattet vedtak om at stortingspensjonistenes pensjon skulle økes med ca 50.000 kr. Det er derimot en konsekvens av at Stortinget i juni vedtok at diettgodtgjørelsen for representantene skulle bakes inn i den faste godtgjørelsen for å rydde opp i det som mange har kalt « tilleggsytelser » eller brukt mindre fine ord om tidligere. I den sammenheng er pensjonslovgivningen knyttet til akkurat stortingsrepresentantenes godtgjørelse på en slik måte at det ble automatikk, uten at det konkret er fattet noe vedtak verken om bevilgning eller beløp, men den er heller ikke justert ned, så der har selvfølgelig representanten Folkvord rett.

       Representanten Hagen argumenterte for økt bevilgning til Sivilombudsmannen og dermed også økt antall stillingshjemler. Argumentasjonen til Hagen er OK, den er god, og jeg støtter den, men tidspunktet for forslaget er ikke godt. Dette har vi drøftet før både i komitesammenheng og i andre sammenhenger. Forslaget vil få Kristelig Folkepartis støtte når den evalueringsrapporten som Sivilombudsmannen har varslet, foreligger. Jeg vil håpe at det skjer så tidlig på året at eventuelle justeringer kan foretas i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett til våren, men vi får se på dette når den måtte komme.

       Jeg tror at Stortingets utredningskapasitet vil være det diskusjonstemaet som vil komme igjen år etter år. Det kan være at akkurat dette området bør utredes grundig, og at vi vurderer om vi skal møte økt aktivitet fra regjeringssiden på dette feltet med økt aktivitet i Stortinget. Det er praktiske spørsmål knyttet til det, og det er også politiske sider ved dette, slik at det må vurderes nøye.

       La meg til slutt si at på ett punkt er jeg ikke enig med representanten Folkvord, og det er i hans beskrivelse av at politikerlønningene er årsaken til så mye vondt her i verden. Vi er 165 representanter i Stortinget Jeg vil tro at hvis vi istedenfor hvert år å votere over nivået på politikerlønningene, om de skal settes ned noen lønnstrinn eller ikke, fikk en større sirkulasjon i denne salen, så kunne vi kanskje slå oss til ro med at det ikke ble levebrød som ble argumentasjonen for noen. Jeg mener at en fireårsperiode med det lønnsnivået som er i dag, er et rimelig nivå for dem som både forholder seg til et arbeidsliv, skal drive politikk og seinere også skal forholde seg til et arbeidsliv. Så jeg beklager at akkurat på dette området er jeg nok sterkt uenig i representanten Folkvords argumentasjon.

       Fjærvoll gav for så vidt att min argumentasjon riktig når han sa at eg hadde sagt at politikarlønningane er årsak til så mykje vondt i dagens samfunn. Det er ikkje slik at det er politikarlønningane som er årsaka f.eks når det gjeld dei tusentals millionar kroner som neste år skal slusast ut av landet til høgprofitable investeringar i utlandet i staden for å bli brukte til slikt som folk har bruk for i Noreg. Årsaka til det er ikkje politikarlønningane, men dei høge politikarlønningane fungerer som smøring, som får mange politikarar til å avfinne seg med det i staden for å stille opp på parti med dei som har valt dei, og slåst mot denne pengestraumen ut av Noreg. Eg meiner ikkje at dei høge politikarlønningane er årsaka til galskapen, men det er smøring av maskineriet som gjer at altfor mange politikarar fungerer som tannhjul i eit negativt maskineri i staden for å stille opp for dei som dei er valde av.

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : Akkurat det ordet som representanten Folkvord brukte, synes jeg er ganske godt, nemlig ordet smøring. Noe av min argumentasjon for å holde et høyt politikerlønnsnivå her til lands er å unngå smøring, å unngå at politikere får behov for å bli et tannhjul i et system der ordet « smøring » er et problem i miljøet. Jeg mener også at rekrutteringen i politisk sammenheng kan bli påvirket av det lønnsnivået vi holder her til lands. Jeg er ikke og har aldri vært tilhenger av de skyhøye lønningene, men jeg er tilhenger av et lønnsnivå for politikere som ikke avviker sterkt fra grupper som vi ellers i samfunnet er nødt til å sammen-

       ligne oss med når det gjelder arbeidssituasjon, livssituasjon og tidsperiode. Jeg skal gjerne ta på meg belastningen ved å argumentere for at lønnsnivået for politikere i Norge skal være anstendig. Men så vil jeg samtidig si til mine kolleger at den perioden vi er valgt for, er fire år, pluss fire år, pluss fire år eller hva det måtte være. Det er med andre ord slik at vår engasjementsperiode er begrenset, og det må også gjenspeiles i lønnsnivå og arbeidsvilkår.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Fleire har ikkje bede om ordet i saka.

       (Votering, sjå side 606)