Lisbeth Holand (SV)
(komiteens leder):

       Regjeringa skriver i budsjettforslaget at den vil prioritere kampen mot vold, narkotikakriminalitet, internasjonalt organisert kriminalitet og økonomisk kriminalitet. Det er prioriterte områder som komiteen slutter seg til.

       Det har vært en dramatisk økning i kriminaliteten i Norge de siste 30 åra, som det har vært det i andre land som det er naturlig å sammenlikne seg med. Økninga i kriminaliteten har sett ut til å flate noe ut på 1990-tallet, sjøl om den siste statistikken, fra 1995, tyder på en ny økning. Men vi veit lite i hvor stor grad den registrerte økninga viser virkelig økt kriminalitet, fordi statistikkføringa er lagt om fra 1995, og det gir seg utslag i flere registreringer.

       Oppklaringsprosenten for anmeldt kriminalitet er på under 25, noe som selvfølgelig ikke er til å slå seg til ro med.

       Komiteen er enig med Regjeringa i prioriteringa spesielt av voldskriminalitet, men syns det er viktig i den sammenhengen, med de debattene som er om den blinde volden, at seksualisert vold og overgrep mot barn ikke blir glemt. Jeg vil særlig peke på at man i bekjempelsen av barneporno og barnesexturisme trenger økte ressurser. Vi må ikke bli så opptatt av den synlige gatevolden av vi glemmer tragediene som gjemmer seg bak mørketallene, og kriminalitet som ikke blir anmeldt, som i stor grad gjelder seksuelle overgrep mot barn og kvinner og ulike former for heimevold mot eldre. Jeg har tillit til at justisministeren vil se til at disse områdene nå blir tatt på alvor.

       Komiteen peker samla på at det er viktig å reagere raskt på lovbrudd. Jeg tror det er langt viktigere med en høg oppdagelsesrisiko og rask reaksjon enn hvor strenge reaksjonene blir.

       Komiteen peker på at det er nødvendig å få et bedre samarbeid mellom politi og barnevern, og at det trengs et bevisst arbeid for å bekjempe diskriminering, rasisme og fremmedhat.

       Komiteen sier videre enstemmig at den er « utålmodig » når det gjelder å få endret våpenloven. Komiteen sa også i fjor at det haster med å få endringer i våpenloven og strengere regler for oppbevaring av våpen. Det haster ikke mindre i år. Jeg håper at den nye justisministeren kan påskynde dette arbeidet.

       Komiteen er opptatt av at kriminalitet ikke skal lønne seg. Det aller meste av kriminaliteten har økonomiske motiv. Men å legge ned påstand om inndraging av utbytte er noe som i liten grad har vært praksis ved domstolene i Norge. Komiteen pekte på det i fjor og bad om at en søker å skjerpe praksis når det gjelder inndraging, så langt det er mulig med den loven vi har nå. Det er liten tvil om at det er mulig med en viss innskjerping også med den loven vi har nå, når en ser at det er veldig stor forskjell på i hvor stor grad de forskjellige embetene legger ned påstand om inndraging. I den rapporten som er lagt fram nå, står det at ved de fleste embetene ble det aldri gjort krav om inndraging, mens noen gjorde det i ganske mange tilfeller. Det er nok ikke bare fordi kriminaliteten er ulik, men den avspeiler nok også en ulik praksis.

       Komiteen er også enstemmig når den viser til den hyllinga som Regjeringa gjør i ord av åpenhet og demokrati. Vi regner med at det blir fulgt opp av en meir åpen praktisering av innsynsprinsippet enn det Justisdepartementet fram til nå har stått for.

       Så langt komiteens enstemmige generelle merknader, og over til budsjettallene.

       Regjeringa får støtte for bevilgningene sine på justisbudsjettet, og den får mer. I alt plusser flertallet i komiteen på budsjettet med 134,3 mill. kr. Det er ikke flertall for reduserte løyvinger på noe budsjettkapittel. Det innebærer en økning i budsjettrammen på 1,5 %. Nesten hele økningen kommer på politikapitlet der flertallet i komiteen, de tradisjonelt borgerlige partiene, plusser på 112,5 mill. kr. Av det går ca 27 mill. kr til 50 nye kontorstillinger og ti arrestforvarere for å frigjøre politifolk fra arbeid som en ikke trenger politiutdanning til å gjøre. Den bevilgninga er også SV med på. I tillegg samler det borgerlige flertallet seg om en økning i driftsmidler til politiet på 80 mill. kr mer enn det Regjeringa har foreslått.

       De andre påplussingene på justisbudsjettet betyr lite i tall, men viser viktige valg innenfor justissektoren. Flertallet i komiteen, alle utenom Arbeiderpartiet, går inn for å styrke Kriminalomsorg i frihet med ti nye stillinger for å bedre arbeidet i løslatingsfasen og for bedre å følge opp straffereaksjoner utenom fengsel. Elevator får 3 mill. kr med samme begrunnelse. Det er godt innarbeidd, med positive tilbakemeldinger. Frigangsordninga er viktig for å lette overgangen fra soning til frihet. Datatilsynet får en ny stilling. Komiteen har påpekt år etter år etter år at den mener det er viktig at Datatilsynet har tilstrekkelig ressurser, slik at de kan være synlige aktører i samfunnsdebatten. Arbeidsområdet blir stadig mer innfløkt. Da må det følges opp med nye stillinger. Fortsatt står Datatilsynet i Norge ressursmessig svakt i forhold til f.eks i Sverige.

       Det er også flertall i komiteen for å gi dommere et etterutdanningsstipend. Vi ser på det som et viktig rekrutteringstiltak. Til frivillige organisasjoner går også komiteen inn for påplussinger. Det er faktisk en forening som vi direkte bevilger penger til, Foreningen for fangers pårørende. Den får mye honnør både fra fengsel og innsatte. Komiteen gav i merknad i fjor tydelig uttrykk for at foreninga burde få nødvendig driftsstøtte. Da er det pinlig å høre hvordan departementet har opptrådt, med manglende informasjon, ikke svar på henvendelser, avslag på søknad, håpløs seindrektighet. De søkte i september 1995 om bevilgninger for 1996. De fikk en endelig avgjørelse i oktober 1996. Sånn kan ikke organisasjoner behandles. Derfor har vi sett oss nødt til å gi en direkte bevilgning i år.

       Når det gjelder hovedredningssentralene, plusset flertallet i komiteen i fjor på til frivillige organisasjoner som bistår redningssentralene i redningsarbeid. Det ble ikke fulgt opp i årets budsjett, men det retter komiteen opp, så en følger opp den bevilgninga som ble gitt i fjor til frivillige organisasjoner knyttet til hovedredningssentralene.

       Så langt komiteens og komiteflertallets merknader. Så litt mer om SVs prioriteringer.

       Først vil jeg ta opp rettshjelp, som jeg også er saksordfører for og som er et område der Regjeringas holdninger opprører meg kraftig. En samlet komite understreker at når Regjeringa viser til rettssikkerhet som en grunnpilar i samfunnet, forutsettes det at rettssikkerhet skal gjelde for alle. Det forutsetter også at alle har økonomiske muligheter til å forfølge sin rett, sånn at de som har rett, også kan få rett. Vi har en rettshjelpsordning som ikke tilfredsstiller det kravet i dag. Vi har nettopp fått en ny lov om rettshjelp, der en fikk en heving av inntektsgrensene og en innskrenking av saksområdene. Men til tross for heving av inntektsgrensene: Om en kommer igjennom nåløyet når det gjelder hva slags saker en får hjelp til, og om en har så mye som 70.000 kr i brutto inntekt - det gjelder samtlige som lever av inntekt - skal en i utgangspunktet, hvis en får fri rettshjelp, betale 300 kr som inngangsbillett. Men i tillegg skal en betale 25 % av alle utgifter som påløper utover det. Det betyr av honoraret til advokaten, men også av andre utgifter, f.eks eventuelt utgifter til sakkyndige og andre utgifter som kommer til. Det har ikke folk med 70.000-150.000 kr i inntekt råd til. En veit ikke hvor mye det vil koste, og en sånn rettshjelpsordning fungerer ikke som en rett for den som har minst å hjelpe seg med. Det fins muligheter for å bli fritatt fra å betale noe av tilleggsegenandelen, men praksis hittil har vært meget, meget streng og restriktiv.

       Det er altså en samlet komite minus Arbeiderpartiet som igjen ber: Kan vi ikke få den stortingsmeldinga om rettshjelpsordningene som Stortinget enstemmig bad om i 1992, og som komiteen har bedt om ved hvert eneste budsjett siden? Da den forrige Brundtland-regjeringa satt, i 1988, la den faktisk fram en stortingsmelding. Den er fortsatt veldig brukbar. Den vil gi oss et godt grunnlag for å diskutere rettshjelpsordningene. Men arbeiderpartiregjeringa har seinere ikke vært villig til det, og det som nå sies i budsjettproposisjonen om at en arbeider « med sikte på » å skulle fremme en melding om rettshjelpsordningene, skuffer oss stort. Det er altså et flertall i komiteen som ber om at det arbeidet blir påskyndet i den grad at vi får en mulighet til å behandle det til våren.

       I budsjettmerknadene i år og i debatten har det stort sett vært ett område som har vært i fokus, og det har dreid seg om kampen mot voldskriminalitet. Den har førsteprioritet. Trygghet for liv og helse og frihet fra angst for trusler er overordnet i en rettsstat. Men vi skal heller ikke glemme kampen mot den økonomiske kriminaliteten, som fører til at det offentlige mister mellom 20 og 30 mill. kr i året, og som fører til enorme forskyvninger mellom ulike aktører i det økonomiske liv. Økonomisk kriminalitet er uhyre komplisert å etterforske. Fri flyt av økonomiske verdier, kompliserte eierforhold og raske transaksjoner gjør kampen mot økonomisk kriminalitet uhyre vanskelig.

       Jeg tror det mest sentrale i kampen mot økonomisk kriminalitet er å styrke de ordinære kontrollordningene. Men i tillegg trenger vi å styrke kompetansen i politiet, bl.a med det som det er startet opp med, revisorer som er knyttet til politiet, men også med en sterk vekt på spesialisering utover det.

       De borgerlige partiene sier at de tar kampen mot kriminalitet på alvor og øker bevilgningene til politiet dramatisk. Jo lenger ut til høyre, jo mer vil de øke. Vi tar også kampen mot kriminalitet dypt alvorlig. Men vi vil bruke andre midler. Det blir lite troverdig når en skal satse på kamp mot voldskriminalitet og ikke er villig til å gjøre noe med skjenkebestemmelsene. Det er lite troverdig når en vil styrke kampen mot kriminalitet og ikke er villig til å innskjerpe våpenlovgivningen. Det blir lite troverdig når en vil styrke kampen mot voldskriminalitet og ikke er villig til å bedre oppvekstforholdene for unger som vokser opp med rus og kriminalitet i sitt oppvekstmiljø.

       Vi veit at noe av det mest effektive midlet for bekjempelse av kriminalitet er å hjelpe unger som vokser opp under forhold der de ikke får den støtten de skulle hatt. Vi veit også hva som skjer når unger som trenger spesialundervisning, ikke få det - MBD-unger og unger med andre diagnoser eller vansker som gjør at de trenger mer støtte, mer tid, mer korreksjon for å lære å styre aggresjon, eller lære å konsentrere seg eller fungere i et fellesskap og ta imot ny kunnskap. Vi veit hva som skjer med en del av de ungene, men tar vi konsekvensen av det?

       Jeg skal til slutt ta opp de forslagene som SV har i innstillingen.

       Vidar Brynsplass (A) : Jeg har merket meg representanten Holands uttalelser her i dag og i Aftenposten 4. november i år, hvor hun beskylder departementet for å somle med den nye våpenloven. Samtidig er utålmodigheten på andre områder stor. La meg nevne offentlighetsloven og rettshjelpsloven. I Regjeringens forslag til budsjett er det foreslått en økning på elleve nye stillinger i departementet for bl.a å få en raskere behandling av saker. Arbeiderpartiet er i likhet med representanten Holand svært opptatt av at sakene ikke skal bli liggende for lenge før de blir behandlet. SV foreslår imidlertid i innstillingen en reduksjon på 4 mill. kr i departementets administrative utgifter, i forhold til Regjeringens forslag.

       Jeg vil spørre representanten Holand om hun mener at dette er rett medisin å møte sin egen og SVs utålmodighet med.

Lisbeth Holand (SV) : Etter å ha hørt regjeringa Jaglands tiltredelseserklæring trodde jeg at det ikke bare var SVs mål, men også Regjeringas mål å effektivisere statsforvaltninga.

       Jeg gjør oppmerksom på at SV ikke har gått inn for å redusere antall stillinger. Vi har gått imot en del nye stillinger som er foreslått, fordi det er andre områder i mer direkte arbeid med folk, både i kriminalomsorgen og i politiet, som vi ønsker å prioritere høyere. Der må vi foreta et valg. Og jeg er ikke i stand til å tro at det ikke også innen Justisdepartementet fins et effektiviseringspotensial.

Jorunn Ringstad (Sp) : Eg merka meg at Holand frå SV i innlegget sitt hadde fleire eksempel på grupperingar av partia i Stortinget, og eg oppfatta at det var ulike måtar å gruppere på. Det får stå for representanten Holand si rekning. Ho sa at vi tek kriminaliteten på alvor, men at vi bruker andre måtar å møte den på enn ein del andre parti på Stortinget. Så rekna ho opp våpenlova, alkoholpolitikk, innsats for barn og unge, osv. Eg kan seie at Senterpartiet fullt ut deler dei synspunkta. Vi står òg saman med SV når det gjeld desse sakene.

       Eg har lyst til å stille eit spørsmål til representanten Holand når det gjeld kva verdi SV set på politiet sin innsats, for i ein merknad i komiteinnstillinga på side 23 står det at det har vore ein sterk auke i politietaten dei seinare åra, men at kriminaliteten ikkje har gått ned. Så kjem eksempel på område der SV meiner at ein bør setje inn større innsats - førebyggjande arbeid for barn og unge, som ho òg nemnde i innlegget, styrking av psykiatrien, osv. I Senterpartiet er vi heilt einige i at dette er område som må styrkjast. No seier rett nok òg SV at politiet gjer ein viktig innsats, og SV er òg med på ein del av styrkinga av politi- og lensmannsetaten i år. Men eg har lyst til å stille eit spørsmål til SV: Meiner SV, ut frå slike merknader som eg har vist til, at politiet sin innsats ikkje har så veldig mykje å seie i kampen mot kriminalitet, og meiner SV at vi no har nådd eit tilfredsstillande nivå for justissektoren?

Lisbeth Holand (SV) : Som representanten Ringstad er klar over, går faktisk også SV inn for en viss styrking av politiet. Det har vi faktisk gjort i mange år, og det gjør vi selvfølgelig fordi vi mener at det trengs.

       Men: Jeg syns det er viktig å se på dette i sammenheng. Når vi ser at kriminaliteten har økt til tross for en sterk økning i politiet, da forteller det oss at det må være andre ting som også er viktige, og kanskje viktigere, i kampen mot kriminalitet. Hvis en f.eks stengte skjenkestedene et par timer tidligere, så er det ikke tvil om at det ville bli mindre vold i gatene, og det ville bli mindre behov for politi på den sektoren. Det er ikke tvil om at hvis det hadde vært jobbet mer systematisk i forhold til å hjelpe, rehabilitere folk som har sittet i fengsel, da ville det - jeg skal ikke si at det er sikkert, men vi har vel all grunn til å tro det - ført til redusert kriminalitet. For de aller fleste, den største delen av dem som sitter i fengsel i dag, sitter ikke for første gang. Det er snakk om gjentakelseskriminalitet.

       Jeg tror at vi på mange måter kan gjøre et bedre arbeid enn bare å styrke politiet. Men vi trenger et politi som hele tiden står i forhold til kriminaliteten. Så hvis det ikke er flertall for tiltak som mer effektivt kan redusere kriminaliteten, ja, da må vi øke politiinnsatsen.

Arild Hiim (H) : Jeg må gi anerkjennelse til lederen for justiskomiteen når det gjelder den generelle innledningen, som på en grei måte presenterte innstillingen samlet sett. Jeg vil for så vidt også si at de forslagene som SV er medforslagsstiller til i innstillingen, er med på å forbedre budsjettet på viktige punkter.

       Det er faktisk slik at dette justisbudsjettet etterlater mer kritiske spørsmål til Arbeiderpartiet og til Regjeringen enn til SV. Men det er også slik - og det forundrer meg - at når SV er med på å legge grunnlaget for en bedre bekjempelse av kriminaliteten bl.a i form av flere stillinger, så slutter altså alt å fungere når det gjelder å skaffe driftsmidler f.eks til politiet. Og det er i hvert fall for meg totalt uforståelig at man ikke vil gi de midlene som gir oss sjansen til å benytte ressursene vi har, på beste vis. I stedet opplever vi altså dessverre år etter år at vi etter at man har tynt budsjettene og bortforklart at man ikke kan rykke ut når det bl.a trengs bistand, likevel tilleggsbevilger når høsten kommer, fordi man ikke greide seg med det man hadde. Hadde det ikke da vært bedre å ta konsekvensen på det punktet?

       For det annet må jeg berøre dette med konstellasjonene her i Stortinget. Representanten Holand var opptatt av og hevdet at dess lenger til høyre man kom, dess mer økte bevilgningene. Jeg må da registrere at SVs plassering av Senterpartiet i det politiske landskapet for tiden, i hvert fall på dette punktet, er noe underlig. For vi må innrømme at denne gangen tar Senterpartiet luven fra Høyre når det gjelder påplusninger.

       Dernest - og det vil jeg arrestere representanten Holand for - for å holde meg til sektoren: Hvor har hun det fra at ikke vi skal være villig til å bedre oppvekstvilkårene for de unge?

Lisbeth Holand (SV) : Det var tre spørsmål - eller kommentarer. Det ene var hvorfor vi går inn for å øke antall stillinger uten å gå inn for å øke midlene til drift. Vi går også inn for en økning på 20 mill. kr til drift. Det tror jeg gir vesentlige muligheter for økt aktivitet knyttet til de 60 frigjorte stillingene. Så den føler jeg ikke rammer i det hele tatt!

       At Senterpartiet etter min vurdering her har plassert seg til høyre, er også til forundring for meg. Men det er jo det de har gjort. Nå har vel Senterpartiet noen flere midler å rutte med i årets budsjett enn Høyre ut fra generelle prioriteringer, og det er det som slår ut også når Høyre så pent sier at de vil bedre oppvekstforholdene for ungene. Men hvis en ser på bevilgningene knyttet til tiltak både i skole og til oppvekstforhold ellers, blir det pene ord og mindre realiteter - dessverre.

       Ellers vil jeg jo poengtere at det er klart at det er mye her som kan gjøres uten midler. Så la oss få en bred ansvarsmobilisering både blant foreldre, blant voksne for øvrig og i et samarbeid mellom skolen og samfunnet rundt. Og der har det vært en gledelig utvikling i den seinere tida ved at stadig flere er villig til å ta ansvar, f.eks når en ser på natteravnprosjektene. Men like viktig som å stille opp i sånne sammenhenger, er det å stille opp i det daglige arbeidet i forhold til ungene. Men det står nok dessverre fast at Høyre ikke bevilger tilstrekkelige midler til at de er troverdige når de sier at de vil bedre oppvekstforholdene for ungene.

       Dette er som sagt resultatet av ein bevisst politikk der sterke prioriteringar har vore viktig. Historia viser at avgjerder gjorde på eitt område, kan få uventa og utilsikta konsekvensar på andre. For oss i Arbeidarpartiet er det no viktig å ta vare på dei gode resultata me har oppnådd, og ikkje skusla dei vekk ved å seia ja til alle gode tiltak eller ved at ein ikkje er tøff nok til å prioritera. Me veit alle at ein for sterk vekst i dei offentlege utgiftene no kan føra til ny pris- og rentestigning, med dei konsekvensane det måtte få.

       Eg begynner innlegget mitt slik for å visa at me i Arbeidarpartiet ser alt i ein samanheng. Me kan ikkje diskutera eitt budsjettområde utan å skjela til dei andre. For oss er det totaliteten som tel. Filosofien bak det stramme statsbudsjettet som er lagt fram i år, er å ta vare på dei resultata me har oppnådd dei siste åra. Trass i det stramme budsjettopplegget føreslår Regjeringa ein løyvingsvekst på 3,1 % når det gjeld justissektoren. Regjeringa sitt opplegg inneber ein stillingsvekst på totalt 104 stillingar. Med andre ord: Veksten innan justissektoren held òg fram i 1997. Ser ein dei siste ti åra under eitt, ser ein at justissektoren er eitt av dei områda som har hatt sterkast realvekst. Alle delar av justisforvaltninga har fått forbetra sine budsjettvilkår under Arbeidarpartiet si regjeringstid.

       Kampen mot kriminalitet er eit av Arbeidarpartiet sine viktigaste satsingsområde. Kampen mot rus, vald og kriminalitet har òg fått ein svært brei plass i den nye Regjeringa si erklæring overfor Stortinget. Men på same måte som Justisdepartementet sitt budsjett ikkje kan diskuterast isolert frå resten av statsbudsjettet, på same måte må ein sjå at kampen mot kriminalitet ikkje åleine kan førast innafor dei rammene justissektoren rår over. Også her må ein sjå heilskapen. Vårt mål er eit tryggare, varmare og meir rettferdig samfunn. Arbeidarpartiet sin strategi i kampen mot kriminalitet er ein heilskapspolitikk der arbeid til alle, sosial tryggleik og små forskjellar er viktig. Trygge og stabile oppvekstvilkår for barn og eit godt utbygt skuleverk er like viktige bidrag i kampen mot kriminalitet som f.eks styrking av politiet.

       Budsjettet innan justissektoren, særleg politi- og lensmannsetaten, har gått sterkt oppover dei siste åra. No meiner me i Arbeidarpartiet det er på tide å ta ein pust i bakken. Etter så sterk vekst må det vera rett å sjå seg om, sjå om me oppnår det me vil med satsinga vår. Me veit at det er store forskjellar i måten polititenestene blir organiserte på. Me veit òg at det er store forskjellar i oppklaringsprosent. For eksempel veit me at Nord-Jarlsberg har ein heilt annan og langt betre oppklaringsprosent enn den som er oppgjeven å gjelda for landet som heilskap. I Stovner og i Grønland politidistrikt i Oslo har ein makta å redusera kriminaliteten ved å leggja om polititenestene. Me i Arbeidarpartiet meiner at mykje kan gjerast annleis og betre innafor dei rammene me har i dag. Me merkar oss at parti som elles er svært opptekne av offentleg effektivitet og fornuftig ressursutnytting, ikkje brukar same retorikken innafor dette feltet.

       I år og til neste år blir det teke inn rekordmange studentar ved Politihøgskulen. Sjølv om ingen av desse er sikra rett til jobb, trur eg ikkje dei treng frykta for arbeidsløyse. For oss i Arbeidarpartiet er det viktigare at me har politiutdanna folk å setja inn i dei stillingane me opprettar, enn å føra ein symbolpolitikk ved å oppretta ei rad stillingar som ein ikkje har kvalifisert personell til. At for mange ledige stillingar er noko som først og fremst går ut over distrikta, bør òg vera heilt klart. Eg er glad for og imøteser det arbeidet Regjeringa har sett i gang med behovsplan for nye tenestemannsstillingar innafor politetaten.

       Eg er òg glad for at ein samla komite slår fast at kriminalitetsførebyggjande tiltak skal prega politi- og lensmannsetaten sitt arbeid. Dette er eit viktig signal om at større delar av politiet si tid og sine ressursar skal brukast til førebygging. Me i Arbeidarpartiet vil at alle barn skal få eit positivt, ope og tillitsfullt forhold til politiet. I tillegg til at politiet møter barn og unge på skulen, i fritidsklubbar osv. er nærpolitimodellen viktig i det førebyggjande arbeidet. Polititenestemenn som kjenner forholda og innbyggjarane i sitt område, står etter mitt syn ikkje berre betre rusta til å førebyggja kriminalitet, men òg til å oppklara den.

       Elles synest eg det burde vera soleklart at politiet skal prioritera å vera til stades der det skjer når det skjer, og eg reknar med at vaktlistene blir lagde opp med sikte på å tilgodesjå dette.

       Verda blir stadig mindre. Auka mobilitet og ny teknologi gjer at landegrensene får stadig mindre å seia. I dag kan ein utføra kriminelle handlingar i eit land utan sjølv å vera fysisk til stades. Dei kriminelle har oppdaga og drar nytte av denne utviklinga. Me opplever eit godt organisert internasjonalt nettverk av kriminelle. Internasjonale bandar opererer på tvers av og uavhengig av landegrensene. Dette skapar nye ufordringar i kampen mot kriminaliteten. Ein nasjonal strategi for å nedkjempa kriminaliteten er ikkje lenger nok. Når dei kriminelle samarbeider tett over landegrensene, må politiet få høve til å gjera det same. Politisamarbeid over landegrensene blir derfor stadig viktigare. Eg er derfor glad for at ein del europeiske land tar denne utfordringa på alvor og jobbar for å få til eit effektivt og skikkeleg politisamarbeid på tvers av landegrensene, eit arbeid som har som siktemål å kjempa mot den internasjonale organiserte kriminaliteten, eit samarbeid som har som siktemål å tryggja folks kvardagsliv. Eg snakkar om Schengen-samarbeidet. Eg er glad for at ein får til ein avtale og gler meg til at me skal få diskutera dette i heilskap her i salen. Eg må likevel seia at når enkelte allereie no går imot denne avtalen, trur eg det er meir av partistrategiske hensyn enn ut frå innhaldet i Schengen-avtalen.

       Eit av dei mest omdiskuterte områda når det gjeld kriminalitet det siste året, har vore ein avart av internasjonal kriminalitet, nemleg MC-kriminaliteten. Eg synest det er viktig at me som politikarar tar denne typen kriminalitet på alvor. Eg vil likevel åtvara mot lettvinte utspel og enkle løysingar, her som elles. Eg har overfor statsråden fremja ein interpellasjon om dette, og eg gler meg til å diskutera det, slik at me får eit betre grunnlag for å ta dei rette avgjerdene for å koma denne typen kriminalitet til livs.

       Jeg har to spørsmål til representanten Akselsen. Stortingets justiskomite har i flere år vært opptatt av det forebyggende arbeid i politi- og lensmannsetaten. Det kom meget godt fram i kriminalmeldingen, St.meld.nr.23 (1991-1992), og har vært gjentatt i budsjettdebattene hvert år etterpå. Men det viser seg at i det utøvende arbeid ute i politi- og lensmannsdistriktene kommer denne prioriteringen lite til syne. Ser en på ressursbruken, er det en svært liten del som går direkte til det forebyggende arbeidet. Kan Arbeiderpartiet gjøre noe for å påvirke justisministeren til å legge et sterkere press på politimestrene slik at de prioriterer innsatsen av ressursene i samsvar med den kriminalpolitikk som har bred støtte i Stortinget? Det var det første spørsmålet.

       Det bør også satses på et bredt tverrsektorialt samarbeid i alle kommuner og fylkeskommuner. Etter Senterpartiets syn bør det opprettes kriminalitetsforebyggende råd i alle kommuner og fylkeskommuner. Rådene bør ha en bred sammensetning der en involverer kommunale etater, frivillige lag og organisasjoner, skoleverket, lokalpolitiske miljøer m.v., i tillegg til det lokale lensmannskontor eller den lokale politistasjon. Det lokale lensmannskontor eller den lokale politistasjon bør sammen med kommunen ha ansvaret for å organisere dette arbeidet. Hva slags tanker gjør Arbeiderpartiet seg om behovet for et slikt bredt sammensatt kriminalpolitisk råd?

Olav Akselsen (A) : Når eg innleidde innlegget mitt som eg gjorde, var det for å visa at ting heng saman, og vedtak som blir gjorde på dei ulike sektorane, skal summerast opp, og det kan då resultera i ein totalitet som me ikkje ønskjer. Og for Arbeidarpartiet er det altså dei totale rammene som er avgjerande.

       Når det gjeld kriminalpolitikk, må eg faktisk, etter å ha sete i justiskomiteen i åtte år, innrømma at det er vanskelegare for meg å peika på ulikskapar enn på likskapar mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet sin politikk på dette området. Faktisk vil eg påstå at me er nærmast siamesiske tvillingar. Me legg vekt på dei same tinga, òg når det gjeld førebygging. Det er klart at dersom det som Stortinget har påpeika i fleire år, ikkje viser seg igjen i praksis, skal Arbeidarpartiet vera med og gjera sitt for at det skal bli betre. Når me ikkje ville vera med på formuleringa i komiteinnstillinga om kriminalitetsførebyggjande råd i alle kommunar, er det først og fremst fordi me meiner at ein må vurdera lokalt kva som er den beste måten å få til dette samarbeidet på. Men eg meiner like sterkt som Nymo, trur eg, at dei ulike kommunane må sterkare inn, og at dei òg bør ha eit nært dagleg samarbeid med politiet. Slik at det er ikkje forskjell i politikk, men litt ulik innfallsvinkel som gjer at Arbeidarpartiet ikkje var med på akkurat den formuleringa. Men som sagt, eg trur Arbeidarpartiet ser det førebyggjande arbeidet som politiet utfører, som minst like viktig som Senterpartiet gjer.

Anders C Sjaastad (H) : Jeg var sannelig glad for at hr. Akselsen ikke snakket om siamesiske trillinger og inkluderte Høyre i denne sammenvoksten. For øvrig må jeg få lov til å si følgende: Når hr. Akselsen sier at man under arbeiderpartiregjeringen har opplevd en sterk økning i justissektoren, er jo det riktig. Og hvem har man å takke for det? Jo, nettopp opposisjonen. Opposisjonen har år etter år gjort en solid innsats for å forbedre det justisbudsjett som både den forrige arbeiderpartiregjeringen og jeg går ut fra også den nå sittende kommer til å satse på.

       Hr. Akselsen sa at man må være villig til tøff prioritering. Det er akkurat det man må være, og det er Høyre, og det har stortingsflertallet vært villig til - en tøff prioritering til fordel for å sikre trygghet og bekjempe kriminalitet.

       Dette er den fjerde budsjettbehandlingen i denne stortingsperioden, og jeg har i grunnen bare lyst til å stille hr. Akselsen et lite, enkelt spørsmål: Er han ikke nå snart lei av fire år på rad å stå opp og forsvare et utilfredsstillende justisbudsjett, og så oppleve at opposisjonen hver gang forbedrer dette - og i ettertid prøve å ta æren for det opposisjonen har fått til? Er han glad denne perioden snart er over?

Olav Akselsen (A) : Det er rett at det er fjerde budsjetthandsaminga, og det er òg rett at det tek til å bli uvanleg føreseieleg. Og sidan det er fjerde gongen me diskuterer dette, og truleg siste, synest eg at me må vera såpass ærlege at me seier til oss sjølve, som sanninga er, at same kva Regjeringa hadde lagt fram, ville eit fleirtal ha plussa på. Dette har mykje til felles med kortspel - nokon må koma med første bodet, og då er det lett å by over.

       Men eg må innrømma at eg er ikkje spesielt imponert over dette overbodet som Høgre har bidratt med i året som har gått. Kvart år, også i år, har altså Regjeringa lagt inn ein vekst på 3 - 4 %, og så vel Høgre å plussa på med 100 mill. kr eller derikring, slik at ein får ein vekst på ytterlegare 1 %. Det er mogleg at dette for Høgre er resultatet av sterk prioritering, men i så fall seier det meir om Høgre si evne til prioritering enn Høgre sin vilje til å satsa på dette området.

       Dersom ein tar ein kikk på årets budsjett frå Høgre, ser ein at dei legg opp til ein skatte- og avgiftsreduksjon på 6 610 mill. kr. Den satsinga som Høgre gjer på justissektoren, utgjer ca 1,6 % av den skatteletten Høgre vil gje til det norske folket i det året då reallønnsveksten er sterkast på tjue år. Og då må eg seie at ei sånn prioritering imponerer meg lite. Dersom det var slik at Høgre meinte at det berre var pengar som måtte til for å betra kampen mot kriminaliteten, burde dei etter mi meining ha grave djupare i lommene. Elles må eg seia at eg nok aldri kjem til å ta Høgre så tett inntil meg at eg vil kalla det korkje tvilling eller trilling - det er det nok ikkje grunnlag for.

Jon Lilletun (KrF) : Ja, det vert nok ein interessant debatt her om det er tvillingar eller trillingar, og i denne teknologiens tidsalder ser vi det begynner å verte endå større tal - det var ei litt uventa side ved debatten, for å seie det sånn.

       Eg er heller ikkje ekspert på kortspel. Eg skjønar at Akselsen meiner at dette liknar på kortspel, og grunngjevinga er stort sett at ein veit at det kjem eit anna bod, difor byr ein litt under det ein håpar at det skal verte til slutt. Men nok om det.

       I årets innstilling er det ein positiv ting frå Arbeidarpartiet, og det vil eg kreditere dei for. Dei uttalar seg positivt om frivillige organisasjonar. Det har dei ikkje vore med på i dei tidlegare innstillingane, men i år seier dei faktisk noko positivt om det. Men det vert ikkje noko pengar av det. Eg har då to spørsmål. Det eine er: Var det gjennomtenkt og godt grunngjeve det kuttet som kom i samband med prosjektet Elevator, og det med ettervern for fangar? Prosjektet har svært gode resultat, av dei beste resultata innafor ettervern, og ei undersøking nyleg viste at det er ein uhyggeleg høg gjentakingsprosent. Den er mindre for dei som får gå gjennom det prosjektet, og det vil ein altså kutte ut. Var det eit velgrunna forslag, eller ser òg Arbeidarpartiet i ettertid at det burde ein eigentleg ikkje ha gjort?

       Det andre spørsmålet er: Den positive merknaden i år, er det ei sterk føring for på ein måte å imøtekome det både Jagland og andre i Regjeringa har sagt, at samarbeid med organisasjonane vert viktig for den nye regjeringa i kampen mot kriminalitet og mot vald? Er det eit signal om at det neste år ikkje kjem til å verte skore i løyvingane til dei frivillige organisasjonane, at det tvert imot vil kome nye forslag, som følgjer opp det stortingsfleirtalet gjer no og det vi har høyrt statsministeren uttrykkje verbalt?

Olav Akselsen (A) : Eg meiner sjølvsagt at alt Arbeidarpartiet gjer, er vel grunngjeve, også det som er skrive i denne budsjettinnstillinga, og det som er skrive frå departementet si side. Dessutan vil andre representantar frå Arbeidarpartiet snakka om akkurat den saka. Eg meiner i utgangspunktet at alle frivillige organisasjonar skal stillast likt, og at det er departementet som sit inne med den rette kunnskapen om kva for x mengd frivillige organisasjonar som har det beste tilbodet og dermed bør få tilskot.

       Elles trur eg heilt fast og bestemt at politiet og me som sit i denne salen som politikarar, og politikarane ute i dei ulike kommunestyra, ikkje kan koma kriminaliteten til livs åleine. Eg trur faktisk at me må få ei folkereising, ei mobilisering der ikkje minst alle sitt ansvar kjem fram. Kriminaliteten vedgår oss alle, og eg trur det berre er gjennom felles innsats me kan greia å få bukt med kriminaliteten. Derfor synest eg det har vore mykje positivt å sjå. Me har frivillige organisasjonar, f.eks. « Non Fighting Generation » her i Oslo, som tar spesielle problem blant ei gruppe av ungdomen på alvor. Me har sett den aksjonen mot vald som samla mange tusen i Oslos gater, så eg trur ikkje ein på dette området skal frykta for at Arbeidarpartiet ikkje vil leggja vekt på dei frivillige sin innsats.

       Eg vil ta opp dei forslaga som Arbeidarpartiet fremjar åleine eller med SV.

       Tor Nymo (Sp) : Alle de tre foregående talere har i en eller annen forbindelse vært inne på dette med tvillinger. Jeg er litt stolt over at jeg fra denne talerstolen faktisk kan gi uttrykk for at jeg virkelig er far til tvillinger, om ikke siamesiske. La nå det være.

       Akselsen var inne på dette at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i en del av kriminalpolitikken var å betrakte som siamesiske tvillinger. Det er korrekt, men det er i grunnen i hovedsak verbalt og inntil det blir snakk om å tilføre politiet og justissektoren ressurser. Da skiller vi lag.

       En helhetlig kriminalpolitikk forutsetter at søkelyset rettes både mot den enkelte lovbryters ansvar for sine handlinger og mot samfunnsforhold som særlig påvirker omfanget av kriminaliteten. Det er derfor utilstrekkelig bare å sette inn tiltak mot den enkelte lovbryter i kriminalitetsbekjempelsen. Det er også nødvendig å se på hvilken betydning samfunnsmessige forhold kan ha, slik at tiltak også kan settes inn på slike områder.

       Forhold som bomiljø og oppløste sosiale nettverk kan f.eks forklare en del av kriminaliteten. Det er nødvendig å vurdere flere samvirkende sosiale forhold under utformingen av kriminalitetsbekjempende tiltak.

       Det er med andre ord nødvendig med et samspill mellom forebyggende tiltak og det strafferettslige utgangspunkt om at ethvert individ er ansvarlig for sine handlinger. Kriminalitet består av en serie enkelthandlinger, begått av personer som kanskje ville handlet annerledes hvis deres generelle livssituasjon hadde vært gunstigere.

       Kunnskap om forhold som kan ha betydning for kriminalitetens art og omfang er viktig å tilegne seg, fordi den gir økt innsikt i hvorfor den enkelte begår lovbrudd framfor å være lovlydig. Dette kan likevel ikke rokke ved at det til syvende og sist dreier seg om valg, og dermed også frihet og ansvar.

       Kriminaliteten har betydning for folks velferd på to måter - direkte ved at de som blir utsatt for vold eller tyveri, får sin velferd redusert, og indirekte rammer kriminaliteten også andre og større grupper av befolkningen i form av utrygghet og engstelse, dvs. svekket livskvalitet.

       Når vi tar for oss kriminalitetsutviklingen de senere år, vil vi finne at det er grunn til bekymring. Statistikk som presenteres i budsjettproposisjonen, viser en klar økning av kriminaliteten fra 1994 til 1995. Dette kommer klart til uttrykk både når det gjelder ferdig etterforskede forbrytelser, og - ikke minst - når det gjelder anmeldte forbrytelser, hvor det er registrert en økning på ca 15 %. De siste dagers medieoppslag når det gjelder utøvelse av grov vold, drapsforsøk og drap, gir grunn til alvorlig bekymring. Ikke minst at stadig yngre mennesker under den kriminelle lavalder begår alvorlige forbrytelser, må føre til at det fra departementets side iverksettes tiltak for å møte denne utviklingen.

       I tillegg til den registrerte kriminaliteten jeg nå har vært inne på - og det er det viktig å ha klart for seg - forblir svært mye kriminalitet skjult, og dermed ikke anmeldt eller registrert. Vi vet at omfanget av denne skjulte kriminaliteten er stor. Mørketallene er store, bl.a for voldskriminaliteten. Skadeverk og tyveri blir ofte ikke anmeldt på grunn av at offeret ikke opplever at forholdet er alvorlig nok, eller de er av den oppfatning at politiet ikke har tilstrekkelig ressurser. Politiets innsats er derfor av stor betydning for om et lovbrudd blir registrert.

       Vi er vel alle enige om at kriminalitetsbekjempelse ikke er et ansvar for strafferettspleien alene. Dette viktige arbeidet skal hindre at det begås straffbare handlinger, og at enkeltpersoner utvikler kriminell atferd. Skal en lykkes i dette arbeidet, er det av største betydning at samfunnets evne til å inkludere alle gjennom skole og arbeidsliv, vise omsorg overfor dem som er svake, og få fordelt velferden rettferdig, blir utnyttet.

       Jeg formoder at vår nyutnevnte statsråd - som hennes forgjenger - ganske kjapt vil konstatere at hun er svært glad for at det har vært stor grad av politisk enighet når det gjelder kriminalpolitikken i vårt land. Det vil i tilfelle være en sannhet med modifikasjoner.

       Vi er kjent med at politi- og lensmannsetaten, med utgangspunkt i Stortingets intensjon om å skape et profesjonelt, effektivt og servicepreget politi, har iverksatt prosjektbasert arbeid for å endre og forbedre styrings- og ledelsesformen ut fra prinsippene for mål- og resultatorientert arbeid. Det har til hensikt å høyne både den interne og eksterne effektiviteten og å møte morgendagens utfordringer til kompetanse, motivasjon, teknologi, tilgjengelighet og nærhet til publikum. Mulighetene til å nå målene er avhengig av tilstrekkelige ressursrammer.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Jeg har ved gjentatte anledninger lagt merke til at representanten Nymo i sine innlegg har for vane å sitere mye fra innstillingen, og jeg la med glede merke til at han denne gangen siterte uvanlig mye fra Arbeiderpartiets merknader i innstillingen - og det setter vi pris på!

       Men det han ikke siterte eller viste til, var Senterpartiets egne merknader om Schengen-samarbeidet. Nå skal ikke jeg dra i gang en Schengen-debatt her i dag, men siden det står såpass mye i merknadene, har jeg noe jeg må spørre om. Jeg forstår nemlig ikke logikken. Her ser vi at Senterpartiet sier et begeistret ja til internasjonalt samarbeid for å forebygge kriminaliteten, som blir mer og mer internasjonal, og et begeistret ja til samarbeid med 176 land gjennom Interpol. De sier ja til nordisk samarbeid, og de sier ja til bilateralt samarbeid, men de sier nei til å samarbeide med ti av våre nærmeste europeiske naboer. De sier nei til å samarbeide med de landene vi har mest felles problemer med, nettopp på området kriminalitet. Schengen-avtalen byr oss et unikt samarbeid om å bekjempe kriminalitet, som ikke noe annet fellesskap gir.

       Jeg ser i merknadene at Senterpartiet og deres meningsfeller argumenterer med at da får vi ikke utført noen grensekontroll. Men det får vi jo! Norge kan fortsette med akkurat den samme grensekontrollen som før, men vi kan ikke innføre passkontroll for våre nordiske naboer og våre andre nærmeste naboer. Men det er nå en gang slik at det ikke er i den lille boka som er pass, folk kan skjule narkotika, våpen eller sprit.

Tor Nymo (Sp) : Jeg kjenner meg faktisk ikke igjen i den beskrivelsen representanten Tømmerås gav uttrykk for, at vi har tatt deler av Arbeiderpartiets merknader i innstillingen. Det er vel snarere tvert imot, Tømmerås, hvis du tenker deg litt om!

       Så til det som går på Schengen og internasjonalt samarbeid: Komiteen hadde fornøyelsen av å besøke Schengen-sekretariatet, vi hadde også fornøyelsen av å besøke Interpol, og vi var for å se på Schengens yttergrense, dvs. Spania. Jeg tror faktisk de fleste av oss fikk en forståelse av at Interpol ivaretok de interesser vi måtte ha i forbindelse med bekjempelse av internasjonal kriminalitet. Vi ble rett og slett imponert, og det er ingen tilfeldighet at flertallet her - Arbeiderpartiet, med støtte av Fremskrittspartiet og Høyre - har tatt en del av mine merknader når det gjelder Interpol. Jeg synes det er flott! Proposisjonen hadde noen få linjer om Interpol. Interpol gjør en utmerket jobb, så jeg ser faktisk ikke behovet for at vi skal bygge opp et parallelt organ når vi har Interpol. Det er i tilfelle ut fra to funksjoner, og det har med flyktning- og asylpolitikken å gjøre. Der kjenner også representanten Tømmerås Senterpartiets innstilling.

       Vi har sett i avisen at nå går ikke tallet på søknader nedover, men tvert om oppover. Jeg trodde at et forsvarsvennlig parti som Senterpartiet var oppriktig bekymret over en slik utvikling, og at man fremdeles var opptatt av at vi skal ha et godt forsvar, og at det de unge som skal gjøre sin tjeneste for fedrelandet, primært skal søke til, er en tjeneste på lik linje med alle andre, i det militære forsvaret vårt. Er ikke representanten Nymo urolig over en utvikling som er den motsatte? Angrer han noe på disse ordene om den utviklingen som er på gang når det gjelder sivile tjenestepliktige i den sammenheng?

Tor Nymo (Sp) : Nå er det ingen grunn for representanten Hiim til å bekymre seg over Senterpartiets og min forsvarsvilje. Det tror jeg også representanten Hiim er klar over.

       Når det gjelder spørsmålet om prosedyre og den utviklingen man har hatt når det gjelder søknader om fritak etter at ordningen trådte i kraft, er det faktisk slik jeg oppfatter det slik at til å begynne med gikk søknadsmengden ned, og nå har den da tydeligvis tatt seg opp igjen. Det opplevde man vel også i Finland, inntil man kom til et nivå hvor det stabiliserte seg. Det ville være feil av meg nå å komme med en evaluering eller signaler om hvordan jeg ser på ordningen, som har vart så veldig kort tid.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har samarbeidd svært godt, ikkje minst i år på justissektoren - men tvillingar er vi ikkje. Av og til forstår eg ikkje Senterpartiet. Dei har mykje pengar til disposisjon, misunningsverdig mykje - det skal eg innrømma. Dei har også brukt dei til mykje bra.

       Men eit stort problem innanfor justissektoren er kriminelle med åtferdsavvik. Dei står faktisk for ein stor del av drapa, og sjølvmordsprosenten er også urovekkjande høg for denne gruppa. Dette kostar politiet mykje arbeid, og det fører til naud og elende for familiar og nærmiljø.

       Vi er vel samde om at det er behov for innsats på dette området. Derfor har Høgre, SV, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti funne ut at vi må gje 10 mill. kr til meir adekvat behandling på ressursavdelinga i fengsla. Dette kunne Senterpartiet skapt fleirtal for, men så vil dei ikkje. Det går an å ombestemma seg, for det er så sørgjeleg at det ikkje skal bli fleirtal for dette. Eg ber Senterpartiet om å ombestemma seg her og no!

Tor Nymo (Sp) : At vi i denne budsjettbehandlingen ikke var med på det og det forslaget, var uttrykk for en klar prioritering. Vi vet at vi nå står foran behandlingen av en stor og tung melding, kriminalomsorgsmeldingen, som vil gi oss et betydelig bedre grunnlag for å vurdere hva som er riktig og galt når det gjelder kriminalomsorgen. Sånn sett tror jeg jeg kan forsikre representanten Apelthun Sæle om at også vi når den tid kommer, skal bidra slik at vi får en kriminalomsorg som vi alle sammen kan være tjent med.

       Men hva kommer til å skje når vi nærmer oss innspurten i valgkampen neste år? Da kommer Regjeringen med brask og bram til å lansere en aksjonsplan mot kriminalitet. Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jo, slike « aksjonsplaner » presenterer arbeiderpartiregjeringene hver gang det er valgkamp. Den siste ble under stort seremoniell lagt frem i forbindelse med kommunevalget i 1994. Bare så synd at Regjeringen ikke klarte å følge opp denne aksjonsplanen i statsbudsjettet én - jeg gjentar én - måned senere! Dårlig langtidshukommelse vet jeg er en medfødt svakhet hos arbeiderpartiregjeringer, men at korttidshukommelsen er så elendig, er mer sjokkerende. Skal vakre løfter i aksjonsplaner ha noen mening, må de i hvert fall følges opp i de årlige budsjetter. I denne stortingsperioden er det stortingsflertallet, mot Arbeiderpartiets stemmer, som har sørget for et krafttak i kampen mot den voksende kriminalitet.

       Samtidig erkjenner Regjeringen at det har skjedd en sterk økning i antall anmeldte forbrytelser, på 15 % fra 1994 til 1995. Riktignok er statistikkmetoden endret, men Regjeringen våger i hvert fall ikke å stole på at statistikken lyver. Derimot må vi forvente at Arbeiderpartiets talere i dagens debatt vil forsøke å bagatellisere økningen, nettopp under henvisning til at statistikken er omlagt. Det som imidlertid er enda mer alvorlig, og hvor det i hvert fall ikke er mulig å skylde på statistikkmetoder, er at det prosentvise antall forbrytelser som oppklares, synker. For de anmeldte forbrytelser i 1995 sank oppklaringsprosenten med 2,5 prosentpoeng, til kun 23,5 %

       Spesielt når det gjelder vinningsforbrytelser, er situasjonen i Norge i dag den at forbrytelser altfor ofte « lønner seg ». Sjansen for at en vinningsforbryter skal måtte stå til rette for sin kriminalitet, er blitt uakseptabelt liten. Dette er samtidig den form for kriminalitet som hyppigst rammer folk flest i deres hverdag. For øvrig er kriminalitetsutviklingen, bl.a når det gjelder voldskriminalitet og organisert kriminalitet, særlig urovekkende og medfører at altfor mange mennesker føler utrygghet for liv og eiendom. Samtidig er selve frykten for kriminalitet en alvorlig realitet som svekker livskvaliteten for mange nordmenn - ikke minst gjelder dette eldre mennesker.

       Høyre ønsker en sterk stat, men ikke en altomfattende stat. Statens kjerneoppgaver, hvorav kampen for trygghet og mot kriminalitet er en av de viktigste, ivaretas for dårlig i dagens Norge. Derfor er det god Høyre-politikk å ta et krafttak innenfor justissektoren. Samtidig er det også god Høyre-politikk å husholdere med de bevilgede kroner og effektivisere virksomheten. Også i så måte står justissektoren fortsatt overfor en betydelig utfordring. Men dette forhindrer allikevel ikke at det også må stilles flere ressurser til disposisjon i form av penger og personell.

       Under fjorårets budsjettbehandling gikk stortingsflertallet langt i å bedre Regjeringens justisbudsjett. I år er stortingsflertallet villig til å gå enda lenger i å ta konsekvensen av et for svakt justisbudsjett fra Regjeringens hånd. Ikke nok med det: I de siste par år har det vært en stille revolusjon når det gjelder de mer prinsipielle holdninger i kriminalpolitikken. Viktige merknader som Høyre for et par år siden ikke fikk særlig støtte for, står nå et flertall bak. Ja, selv SV viser ikke lenger omsorg bare for gjerningsmannen, men er også blitt litt opptatt av offeret, Den gamle sosialistiske forestilling om at kriminalitet skyldes kun samfunnsforholdene og at bare økonomiske og sosiale reformer kan forebygge kriminalitet, er nå blitt sterkt svekket. Gode konservative dyder som personlig ansvar og individuell frihet fremheves som viktig selv av sosialister - riktignok uten at de liker å måtte si det. Og de jakter alltid på såkalte nye forskningsresultater som et påskudd for å vende tilbake til sin barnetro.

       Høyre for sin del har alltid hevdet at en vellykket kriminalpolitikk må bygges på et bredt sett av virkemidler, noe som ikke minst må innebære sterk satsing på forebyggende arbeid. En konservativ vil alltid legge stor vekt på det selvstendige ansvar som den enkelte har for sine handlinger. Høyre vil nettopp med dette for øye styrke familiens og skolens rolle i en oppvekstsammenheng. Det å skape større forståelse for foreldrenes ansvar for sine barn er ikke minst viktig for å redusere den skremmende høye kriminalitet blant barn og unge. Det er nok å minne om den senere tids ran av unge foretatt av ungdomsgjenger. Det er i dag mer nødvendig enn noensinne å satse sterkere på tiltak som gjør det mulig å reagere raskere og mer konsekvent på kriminalitet begått av unge lovbrytere. Ikke minst må kriminalomsorgen i samarbeid med barnevernet settes bedre i stand til å ta hånd om både førstegangskriminelle og det voksende antall sterkt belastede ungdomskriminelle i aldersgruppen 12 - 16 år.

       Høyre beklager å måtte konstatere at fremveksten av organisert kriminalitet fortsetter, ofte med sterk tilknytning til internasjonale kriminelle miljøer. Et nytt alvorlig innslag i den senere tid er utviklingen av volds- og narkotikaforbrytelser innenfor deler av det organiserte MC-miljø. I denne sammenheng vil jeg vise til Dok.nr.8:13 om tiltak mot kriminelle MC-miljøer, lagt frem av Høyre.

       Bekjempelse av organisert kriminalitet må være en meget høyt prioritert oppgave for politiet, samtidig som dette arbeidet krever utradisjonelle etterforskningsmetoder. Av den grunn er det beklagelig at det såkalte metodeutvalget, som skal vurdere utradisjonelle etterforskningsmetoder, fortsatt ikke har avlevert sin innstilling. Det haster med å få dette arbeidet sluttført, slik at Stortinget kan ta konkret stilling til utvalgets forslag.

       Det er dessverre et faktum at mye kriminalitet kan føres tilbake til utlendingsmiljøer. I den senere tid er det også avdekket en betydelig økning i voldskriminaliteten innenfor ungdomsbander med basis i etniske miljøer. Utgangspunktet for Høyre er at samfunnets reaksjon på lovbrudd skal være den samme uansett hvem som begår forbrytelsen, uavhengig av nasjonalitet eller etnisk bakgrunn. Allikevel er det nødvendig med spesielle tiltak mot utlendingskriminalitet, bl.a å styrke politiets muligheter til å få innsyn i kriminelle miljøer. Dessuten må politiets innsats mot utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, intensiveres, samtidig som reglene om utvisning for kriminelle handlinger må praktiseres strengt og baseres på rask saksbehandling. Alt dette understreker også behovet for å rekruttere flere politifolk med fremmedkulturell bakgrunn.

       Høyre har i de senere år vært med på å sikre en betydelig stillingsvekst i politiet. Denne gangen var det særlig viktig å bidra til å styrke politiets drift og utstyr. Resultatet er at flertallet øker driftsbevilgningen med hele 80 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. I tillegg bevilger stortingsflertallet 50 nye kontorstillinger og 10 ekstra arrestforvarerstillinger for ytterligere å frigjøre utdannede politifolk til politioperativ tjeneste.

       Forslaget om en styrking av politi- og lensmannsetaten vil føre til at flere kriminelle handlinger blir oppklart og flere personer stilt for retten. Det gjør det nødvendig med en ytterligere styrking av domstolene, noe også flertallet bidrar med ved å øke bevilgningen til lagmannsretten med 5 mill. kr.

       Høyre ser det som et særlig problem at en kriminell ikke stilles for retten raskt etter at vedkommende er arrestert for en kriminell handling, og deretter kan sone umiddelbart etter domsavsigelse. Ved å oppnå en raskere behandling gjennom hele systemet vil det redusere antall kriminelle handlinger og i større grad enn i dag virke generalpreventivt for forbryteren. Høyre mener derfor det bør opprettes en domstol som kan avgjøre og idømme straff i såkalte opplagte saker, utenom de ordinære domstolskøene. Saker for en slik « hurtigdomstol » kan være fartsovertredelser, innbrudd hvor gjerningsmannen blir « tatt på fersken », eller saker der det foreligger klare tilståelser. Derfor er Høyre med på å fremme forslag om å opprette en « hurtigdomstol ».

       Når det gjelder kriminalomsorgens stilling i 1997, er det et problem at Regjeringen fortsatt ikke har fremmet den lenge bebudede stortingsmelding om kriminalomsorgen, og at den neppe vil foreligge før i 1997. Dette er desto mer beklagelig i og med at alle utfordringene innenfor kriminalomsorgen står i kø, og alle spørsmål vedrørende fremtidens kriminalomsorg henviser Justisdepartementet til behandling i den nevnte melding.

       Det som ikke er mulig å skjule, er at mange av anstaltene er for gamle og sikkerheten for dårlig for både befolkningen og de ansatte i fengselsvesenet. Antall rømninger er for høyt, og varetektssituasjonen er fortsatt utilfredsstillende. Kriminalomsorg i frihet blir som vanlig sultefôret av Regjeringen.

       Høyre er glad for at det også ved denne budsjettbehandlingen er blitt flertall for å gi friomsorgen ti nye stillinger, mot Arbeiderpartiets stemmer. Dette gjør det bl.a mulig å styrke tilsynet med sikringsdømte og fanger som er prøveløslatt. Flertallet verdsetter også den store innsats frivillige organisasjoner gjør for å formidle verdier, trygghet og kontakt inn i fengslene, og vil støtte dette arbeidet med konkrete bevilgninger og ikke bare med fagre ord. Likeledes avviser flertallet Regjeringens demonstrative forslag om å avvikle tilskuddet til Frelsesarmeens institusjon Elevator, som nettopp bidrar til å rehabilitere straffedømte.

       Høyre registrerer med tilfredshet at Regjeringen nå endelig har snudd i sin holdning til hvordan soningsforholdene for straffe- og sikringsdømte med store atferdsavvik skal organiseres. Høyre var i sin tid mot bygging av det såkalte spesialfengselet i Trøndelag, og ved at Regjeringen til sist legger arbeidet med dette på is, åpner det seg nye løsninger for innsatte med store atferdsproblemer. Det nærmere innholdet og organiseringen av tilbudet må drøftes i forbindelse med behandlingen av kriminalomsorgsmeldingen. Høyre vil imidlertid allerede nå styrke bevilgningen til ombygging og vedlikehold av fengslene med 10 mill. kr, slik at situasjonen for innsatte med atferdsproblemer og sinnslidelser kan bedres. Dette er nødvendig av hensyn til de innsatte selv, men også av hensyn til befolkningen utenfor anstaltene.

       Til sist noen ord om Oslo: Det er en kjensgjerning at nesten en fjerdedel av alle anmeldte lovbrudd skjer i Oslo. Nye trekk i kriminalitetsutviklingen, slik som organisert kriminalitet, kommer dessuten tidligere til syne i hovedstaden. Høyre vil på denne bakgrunn fastslå at de totale personellmessige og økonomiske ressurser som Oslo politikammer kan påregne ut fra Regjeringens budsjettforslag for politiet i 1997, vil være utilstrekkelig til å møte de store utfordringer landets hovedstad vil stå overfor i kampen mot kriminaliteten. Med den sterke økningen i politibudsjettet som stortingsflertallet i dag sørger for, vil Oslo få betydelig større ressurser til disposisjon. Men i denne sammenheng vil jeg på vegne av stortingsflertallet advare den nye justisminsteren mot å følge den forrige justisministers dårlige eksempel, nemlig om noen måneder ved fordeling av budsjettmidler til det enkelte politikammer uhemmet å skryte av de ekstra midler og de nye stillinger som hun, Regjeringen og Arbeiderpartiet har gått imot!

       Syver Berge hadde her teke over presidentplassen.

       Fra vårt ståsted ser det ut som det det forslaget som her fremsettes, dreier seg om, egentlig er det samme som forhørsretten. I dag har vi fullstendig anledning etter straffeprosessloven § 248 til å gjøre nøyaktig det som iallfall jeg leser ut av merknaden og forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet. I tillegg er det effektivitet i forhørsrettssakene, for det er stort sett 14 dagers behandlingstid i Norges land.

       Så mitt spørsmål til Sjaastad blir: Kan Sjaastad forklare oss hva som prinsipielt er forskjellen på den hurtigdomstolen som Høyre og Fremskrittspartiet vil ha, og forhørsretten, som i dag er i bruk?

Anders C Sjaastad (H) : Når vi fremmer et slikt forslag, har vi for det første håp om at vi på et tidspunkt skal få dette forslaget tilbake i form av en konkret oppfølging fra Regjeringen. Jeg må nok si at noe av det som er et problem for oss, er at gode forslag, gode utspill fra Stortingets flertall, har en tendens til ikke å komme tilbake i tide.

       Så til selve spørsmålet: Jeg er klar over at forhørsretten kan dømme i en god del saker så lenge dette aksepteres av tiltalte, men jeg tror vi også må se i øynene at vi vil ha situasjoner hvor forhørsrettsinstituttet ikke vil virke fullt ut tilfredsstillende i forhold til dette forslaget om hurtigdomstol. Hvis dette forslaget hadde blitt vedtatt - hva jeg dessverre tviler på, men la oss si at det hadde blitt det - ville jeg vært veldig interessert i å se hvordan Regjeringen kunne kommet opp med en hurtigdomstol som nettopp kan oppfylle de intensjoner som vi ønsker gjennom vårt forslag. Representanten Rui sa at man rundt omkring i landet hadde en del forsøk med hurtigdomstol, som man hadde gode erfaringer med. Vi ønsker å komme forbi prøveordningsinstituttet, som ofte varer altfor lenge. Det vi har behov for nå, er rett og slett å komme videre og etablere en hurtigdomstol som en permanent ordning.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg husker tilbake til Willoch-regjeringen og Syse-regjeringen, da var det også slik at opposisjonen på Stortinget foreslo mer i bevilgninger til politiet enn den sittende regjering. Så representanten Sjaastad har sine ord i behold når han sier at Stortinget til enhver tid er misfornøyd med justisministeren, men det er tydeligvis helt uavhengig av hvilket parti justisministeren representerer.

       Jeg konstaterer også at Høyres forslag til budsjett innebærer en stigning på 4,34 % i forhold til 1996-budsjettet og bare 1,23 % mer enn det arbeiderpartiregjeringen foreslår. Videre kan jeg konstatere at Høyres forslag til driftsbudsjett for politi- og lensmannsetaten ligger 160 mill. kr lavere enn det beløp politiorganisasjonene mener er absolutt nødvendig for å sikre den norske befolkningen en tilstrekkelig polititjeneste, og at Høyres forslag til nye stillinger er 140 færre enn det antall stillinger politiorganisasjonene mener det er behov for for å styrke etterforskningskapasiteten og gjøre politiet tilstrekkelig synlig i gatene.

       Så jeg kan konstatere at representanten Sjaastad og Høyre foretar en ganske tøff nedprioritering av politiet i forhold til behovet. Jeg konstaterer også at Høyres forslag til påplussinger selvfølgelig ligger lavere enn Fremskrittspartiets, men også lavere enn det beløp Senterpartiet foreslår, men på nivå med Kristelig Folkepartis. Jeg konstaterer at representanten Sjaastad sier at dette er god Høyre-politikk.

       Så mitt spørsmål blir: Hvordan kan Høyre i fremtiden fremstille seg selv som spydspiss i kampen for et styrket politi og i kampen mot kriminalitet, uten å føle hulheten i sin egen retorikk?

Anders C Sjaastad (H) : Jeg har tidligere uttalt at det er umulig å konkurrere med Fremskrittspartiet om å være storartet når det gjelder kampen mot kriminalitet, så lenge representanten Jan Simonsen er i live - og det vil jeg fastholde. Men jeg ville også like å se hva slags budsjett man ville få hvis man skulle følge representanten Simonsen i ett og alt. Ja, da ville vel stort sett statsbudsjettet være delt mellom justissektoren og - ja, jeg vet ikke hvilken annen sektor.

       Jeg synes representanten Simonsen skulle rettet sitt skyts mot dem som gjør minst. Jeg har med interesse registrert at Jan Simonsen og Fremskrittspartiet står sammen med Høyre både om en rekke merknader og om nødvendige påplussinger. Det jeg som sagt aldri ville ha ambisjon om, er å kunne overby hr. Simonsen og Fremskrittspartiet når det gjelder penger. Men jeg er ikke helt sikker på om penger er det eneste saliggjørende på denne jord, heller ikke på justissektoren.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg opplever heldigvis nokså ofte at Høyre gjør seg til talsmann for rettssikkerhet. Og en viktig del av rettssikkerheten er at en person dømmes ut fra hva vedkommende selv har gjort. Ut fra det blir jeg litt forundret når jeg ser at Høyre slår lag med Fremskrittspartiet og snakker om at mye kriminalitet kan føres tilbake til utlendingsmiljøer. Hva er det? Den siste statistikken vi har, fra 1994, viser at mellom 8 og 9 % av dem som ble siktet, var utlendinger. Av dem var 40

       % fra Norden eller Storbritannia. Resten var fordelt på svært mange land, og det opplyses ikke hvorvidt de var bosatt i Norge, om de var tilfeldig i Norge, om de var her lovlig eller ulovlig. Men det vi kan fastslå ut fra tallene, er iallfall at blant dem med utenlandsk statsborgerskap som bor i Norge, er den overveiende del lovlydig. At det også fins alvorlig kriminalitet blant utlendinger som er fast bosatt i Norge, vet vi. Og det er viktig å ta fatt i. Ikke minst er det er bekymringsfullt med den økte ungdomskriminaliteten blant utlendinger som bor fast i Norge. Men likevel: De fleste er lovlydige.

       Ser Høyre at det kan ha uheldige konsekvenser med en språkbruk som kan føre til at en øker motsetningene mellom folk med utenlandsk bakgrunn som bor fast i Norge, og nordmenn ellers? Ser de at det kan fungere svært negativt i forhold til å få til en fredelig sameksistens?

Anders C Sjaastad (H) : Jeg mener det ærlig og ikke ironisk når jeg sier at jeg faktisk var glad for det spørsmålet, for det gir meg anledning til å presisere litt nærmere hva jeg mener.

       Vi har veldig dårlige statistikker når det gjelder fordelingen av kriminalitet og hvor de kriminelle kommer fra. Men det vi har sett av den statistikken vi har - med alle forbehold - er at det er ikke mer kriminalitet generelt blant folk med fremmed bakgrunn enn det er blant nordmenn med norsk bakgrunn. Derimot ser man dessverre forskjeller som er urovekkende, nemlig kriminalitet der det er snakk om grov vold og narkotika. Representanten Holand var selv inne på en del av det vi ser i ungdomsmiljøer: kniv- og våpenbruk, til dels antagelig reaksjoner og holdninger som er brakt med, enten direkte eller gjennom overlevering fra andre samfunn og andre forhold enn dem vi kjenner i Norge.

       Jeg tror man generelt er tjent med å prate åpent, fordomsfritt og ærlig om disse spørsmålene, fordi man rett og slett er nødt til å se i øynene hva som foregår rundt oss. Å forsøke å bagatellisere det er ikke bra, men heller ikke å overdrive det som foregår. Jeg tror at det, ikke minst med tanke på å bekjempe også denne form for kriminalitet, er viktig å vite hva som foregår, og hva som skal gjøres.

       Tryggleik i kvardagen er noko vi alle ynskjer. Og dersom tryggleik for liv og verdi vert truga, skjønar vi meir av kor viktig det er.

       Ein skremmande bit av kriminalitetsbiletet er at så mange drap vert utførte av personar i sterk ubalanse - personar som skulle ha vore tatt hand om av psykiatrien, men som ikkje er « oppdaga », eller, kanskje endå verre, som ikkje har fått plass. Utilreknelege skal naturlegvis ikkje fengslast, men eg er usikker på om det er så klokt å skrinleggja gråsoneanstalten som var planlagd for dei kriminelle med åtferdsavvik. Men når Regjeringa no gjer det, er eg skuffa over at det ikkje er fleirtal i denne salen for å styrkja psykiatribiten i budsjettet med dei føreslåtte 10 mill. kr.

       Vi treng snarast ressursavdelingar ved alle kretsfengsla våre, slik at ikkje farlege kriminelle i psykisk ubalanse skal forsvinna i « ingenmannsland » der korkje psykiatriinstitusjonane eller kommunane har ein sjanse til å hanskast med problema.

       Kristeleg Folkeparti er med på det som vonleg vert eit fleirtalsvedtak i dag om 60 nye stillingar og 80 mill kr. til drift i politiet. Eit synleg politi vil føra til tryggare gater, ro og orden. Politiet må ha ressursar til å gripa inn når folk er redde og kallar på hjelp, utan at dei er redde for å bruka av overtidsbudsjettet.

       Sjølvsagt er det grenser for alt, og krava til politivakt kan verta uavgrensa. Men vi trur at det er meir tryggleik å få av å auka driftsmidlane til politi- og lensmannsetaten i år. Med milliardoverskot på budsjettet er i overkant av 100 mill. kr til politiet ei fornuftig investering. Og vi har råd til det.

       Det trengst elles litt etterutdanning for politiet på eit spesielt område. Eg har - ikkje minst dei siste dagane - vorte skremd når eldre, sannferdige norske damer fortel at ungjenta som vart torturert i Kenya, vart henta av to politifolk, ikkje får pakka, ikkje får henta medisinen sin, ikkje får forlata Noreg på høveleg vis.

       Eg vonar at den nye justisministeren ikkje berre vil sørgja for at tenåringar som har vorte torturerte i heimlandet sitt, får høve til å verta her, men at ho òg sørgjer for at dei som må reise heim - det vil jo nokre måtte gjera - får eit verdig og menneskeleg møte med norsk politi - eit møte som helst skil seg positivt ut samanlikna med det dei hadde med politiet i sitt eige land.

       Folk skal møtast med respekt så langt som mogleg, sjølv om dei ikkje er lovlydige, og ikkje mindre om dei kanskje slett ikkje har gjort noko anna gale enn å verta fødde i eit land utan menneskerettar. Eg er lei for å måtta seia dette, men det er diverre for mange vitnesbyrd om at politiet vårt ikkje alltid består denne prøven. Då trengst det vaksenopplæring. Kristeleg Folkeparti ynskjer meir midlar til politiet, men vi ynskjer også eit betre politi.

       Kristeleg Folkeparti trur ikkje at vi løyser kriminalitetsproblemet ved å auka politiet sin kapasitet åleine. Vi veit at det kanskje ville vera vel så effektivt å styrkja andre budsjettpostar og andre område i samfunnet. Difor gjer vi det.

       Kristeleg Folkeparti meiner at det viktigaste førebyggjande arbeidet skjer i familien. Styrking av familien er kriminalitetsførebyggjande. Trygge barn vert stabile vaksne. Det at 20 % av barna enkelte stader i Noreg ikkje veit om mor og far er glad i dei, gjer noko farleg med sjølvbiletet, som igjen rekrutterer til ustabile miljø.

       Skal vi få trygge gater, må vi satsa på trygge barn. Kristeleg Folkeparti er difor glad for det forslaget, nr. 17, som Senterpartiet har fremja på tampen. Komiteen har jo sagt det same i ein merknad, men barnekriminaliteten er eit skremmande nytt fenomen i valdsbiletet, og det er skremmande når unge kriminelle har vald som suksesskriterium. Vi må ikkje undervurdera denne nye trenden, men snarast finna fram til effektive tiltak.

       Vi må brennemerka valden, vi må spotta den og vi må isolera den. Vald er ikkje demokratiet sin veg, sa Rabin nokre minutt før han vart myrda. Også i vårt samfunn dreier det seg om å kjempa mot valden for å bevara fridomen. Basis for kvart demokrati er eit felles sett med normer og verdiar som kvar borgar kjenner seg bunden av. Vi treng ein verdistat - viss ikkje, får vi ein politistat.

       Barn og unge må læra forskjellen på mitt og ditt, på rett og gale. Vi treng normer mot den veksande kriminaliteten. Kristeleg Folkeparti har peika på og vil igjen peika på at dei ti boda er slike normer som hjelper oss til eit tryggare samfunn. For god moral er faktisk god butikk!

       Komiteen uttalar klart at straffene for vald mot barn, sedskapsbrot og grov valdsbruk bør skjerpast. Men vi må også få klarlagt samanhengen mellom underhaldningsvalden og den aukande valden i samfunnet. Tru om det ikkje er slik at ein innsats for å redusera valden i media ville ha stor effekt for å redusera valden i gatene?

       Professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Tordis Dalland Evans, peikar på noko fundamentalt når ho seier:

       « Fordi den totale mengde vold i massemedier og samfunnet har økt sterkt de siste årene, vil barn av i dag komme til å leve med denne påvirkningen mye lenger enn noen annen generasjon har gjort etter at TV-mediet entret banen ... Når den samlede voldspåvirkningen kombineres med et mer diffust skille mellom de « gode » og de « onde », mellom rett og galt, mellom helter og skurker, kan dette få konsekvenser vi ikke kjenner. »

       Eg trur at justisministeren, som jo har skrive ein del bøker som tangerer dette, kan vera i stand til å forstå kva som må til.

       Freud lærte oss for hundre år sidan at miljø skaper menneske. Og spørsmålet er om vi er i ferd med å forsøpla miljøet vårt. Det skaper i tilfelle problem.

       Dei psykiske verknadene av valdsfilmar - såkalla desensitivisering, som vil seia akseptering av vald som problemløysingsmetode, og redusert reaksjon på medievald og verkeleg vald - er farlege. Ein treng ikkje vera psykolog for å sjå at dette er eit akutt problem i samfunnet vårt no.

       Eg vil naturlegvis også nemna vårt største sosiale problem, som er narkotika og alkohol. Det er så klar samanheng mellom rus og kriminalitet at det skulle vera umogleg å oversjå. Det er i røynda enkelt å redusera valden vesentleg. Det gjer vi dersom vi reduserer alkoholbruken. Det står på viljen.

       Det var med undring eg las årets budsjett og såg at Regjeringa hadde kutta alle dei påplussingane til private organisasjonar som justiskomiteen hadde lagt til i fjor. Komiteen var og er opptatt av å styrkja dei frivillige organisasjonane sitt fengselsarbeid, redningsarbeid og nettverksarbeid.

       Kristeleg Folkeparti trur det er av uvurderleg verdi at vi styrkjer og stimulerer den innsatsen frivillige gjer for å formidla verdiar, tryggleik og kontakt der slikt er mangelvare. Dermed førebyggjer dei store reparasjonsskadar og hindrar tilbakefall til kriminalitet på ein måte som det offentlege knapt kan følgja opp same kor mange millionar ein måtte ha til rådvelde.

       Kristeleg Folkeparti er glad for at ein samla opposisjon syter for at midlane til dei frivillige organisasjonane ikkje berre vert haldne oppe, men i tillegg vert auka i forhold til fjoråret. Det trur vi er lurt. Det er få kroner som gjev ein slik effekt som nettopp desse.

       Kristelig Folkeparti er også glad for at det er fleirtal i komiteen for å styrkja fengselsprestkorpset i dette budsjettet. Vi veit at dei gjer eit viktig arbeid for å forhindra tilbakefall til kriminalitet - eit arbeid som vi ikkje kunne ha vore utan.

       Det er nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, å styrkja politiet for å redusera vald og kriminalitet. Kristeleg Folkeparti meiner at det er vel så viktig å satsa sterkare på dei andre områda eg har nemnt, for å oppnå trygge gater, tryggare kvardag. Derfor satsar vi på familien, på verdiar mot vald, på kamp mot rus og meir midlar til psykiatri.

       Vi er overtydde om at får vi ikkje meir tid til omsorg, vert justisdebatten ei tilbakevendande øving i å krevja meir midlar til reparasjonar.

       Eg meiner at alle dei forslaga som Kristeleg Folkeparti er medforslagsstillar til, allereie er tatt opp.

       Da Josef tyda denne draumen, sa han at det var ein klar samanheng. Her ville det koma sju gode år med stor overflod i heile Egypt, deretter ville det koma sju uår med stor armod og naud. Rådet faraoen fekk, var å leggja til sides av overfloda slik at ein hadde noko å tæra på når dei harde tidene kom.

       På mange måtar er det dette som er filosofien bak Regjeringa sitt statsbudsjett i år, nemleg at no når me lever i gode tider, er det viktig å leggja til sides for dei vanskelege åra me veit me har framfor oss når oljeinntektene går ned og utgiftene til pensjon går opp. Me er altså uroa for storleiken på budsjettet.

       Mitt spørsmål til Anita Apelthun Sæle blir derfor om ho i den interne prosessen som står att i Kristeleg Folkeparti, vil medverka slik at me kan ta denne lærdomen frå Bibelen til nytte i det vidare budsjettarbeidet her i huset.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Det gler meg naturlegvis at Akselsen har byrja å lesa i Bibelen. Det er mykje å læra av den boka, og historia han refererte til, viser at det gjeld å førebu seg på framtida.

       Men det er jo uår for folket når valden spreier seg. Når born blir kriminelle, når familien går i oppløysing, når rus blir ein måte å rømma på, og når underhaldningsvalden er så grov at den smittar over til det som skjer på gatene våre, då synest Kristeleg Folkeparti at vi skal bruka noko av den rikdomen som vi held på å samla opp, til å motarbeida dette. Likevel skal vi spara. Vi skal spara milliardar, mens vi skal bruka litt over 100 mill. kr på dette justisbudsjettet. Til neste generasjon kjem vi til å spara milliardar. Om det blir 41 milliardar kr eller kanskje 70 milliardar kr dersom oljeprisane held seg, er vi ikkje heilt sikre på, nett som vi i fjor ikkje var heilt sikre på om det vart 12 milliardar kr eller dei 30 milliardar kr som det til slutt vart. Vi trur på å spara, og vi skal spara til endå dårlegara tider, dersom dei skulla koma, men fyrst og fremst vil vi syta for at det uåret som er for folket når det gjeld kriminalitet, blir snudd til ei betre utvikling, som vi har bruk for når tidene vert magrare.

Presidenten: Fleire har ikkje forlangt ordet til replikk.

       Presidenten gjev ordet til representanten Anders C Sjaastad utanom tur slik at han får sett fram forslag.

       Anders C Sjaastad (H) : Jeg vil få sette frem de forslag som Høyre står alene om eller står sammen med andre om.

       Dagens debatt dreier seg kriminalitetsbekjempelse. Det er en sak som angår alle nordmenn. Kriminalitet skaper en utrygghet som bidrar til å forringe vår livskvalitet. Derfor bør kampen mot kriminalitet ha en langt høyere prioritet enn det den får av flertallspartiene på Stortinget.

       Det finnes mange synspunkter på hvordan kriminalitet kan forebygges og bekjempes. For Fremskrittspartiet er det viktig med en familiepolitikk som gjør det mulig for foreldre å ha best mulig kontakt med sine barn, det er viktig å føre en skatte- og avgiftspolitikk som reduserer arbeidsledighet blant ungdom, slik at vi unngår den kriminaliteten som springer ut fra sosial mistilpassethet og frustrasjon, det er viktig å ha en skole som gir barn og ungdom gode holdninger og respekt for privat eiendomsrett, det er viktig å ha en god integrering av innvandrerungdom i det norske samfunn, og det er viktig med en restriktiv innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk som gjør det vanskeligst mulig for kriminelle utlendinger å ta seg inn i Norge, og det er selvfølgelig viktig med strengere straffer. Men det er ikke noe av dette denne debatten bør dreie seg om. Det saken dreier seg om i dag, er budsjettallene. Spørsmålet er hvor store ressurser vi er villig til å satse for å bygge opp en politi- og lensmannsetat som skal være i stand til å forebygge kriminalitet gjennom sin tilstedeværelse og oppklare kriminalitet gjennom sin etterforskning. Synspunktene til politiorganisasjonene, som sitter inne med kompetanse på dette området, er samkjørte og klare. Det trengs minst 200 nye stillinger i tillegg til departementets forslag, og det trengs minst 250 mill. kr i ekstra bevilgninger til driften. Fremskrittspartiet foreslår at politiet får disse ressursene, og er dessuten overbevist om at det også er den beste samfunnsøkonomiske løsningen på litt lengre sikt. Mindre kriminalitet vil raskt spare samfunnet for verdier som langt overgår de økte budsjettmidlene. De andre partiene har dessverre en annen oppfatning. De foreslår langt mindre beløp til politi- og lensmannsetaten enn det politiorganisasjonene mener er et minimum for å bli satt i stand til å betjene publikum på en tilfredsstillende måte.

       Noen partier snakker med større bokstaver enn andre, og det er grunnen til at jeg tok replikk på representanten Sjaastad. Selvfølgelig rammer min kritikk av manglende bevilgninger også de partiene som har foreslått bevilgninger som er lavere enn det Høyre har foreslått, men det begynner jo etter hvert å bli ikke så mange partier som det var tidligere. Selvfølgelig har representanten Sjaastad rett i det han sa i en replikk til meg at Høyre ikke kan konkurrere med Fremskrittspartiet når det gjelder å bevilge tilstrekkelig med midler til politi og lensmannsetaten fordi dette for Fremskrittspartiet, bl.a ved siden av helsepolitikken, er en prioritert kampsak.

       Etter alle de uttalelsene som er kommet fra Høyres formann, Jan Pettersen, den siste tiden, burde det jo vært mulig for Høyre å konkurrere med Senterpartiet, men også den striden taper Høyre når det gjelder sine budsjettforslag. Så hvis partiet Høyre fortsetter å fremstille seg som spydspiss i kampen mot kriminalitet etter dette budsjettforslaget, må partiet ha fått overført noen nådegaver fra Kristelig Folkeparti, og i dette tilfellet være i besittelse av frekkhetens nådegave.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Arbeiderpartiet mener at kriminalitet må angripes fra flere kanter, og som grunnlagsmateriale må vi ha kunnskap og forståelse om sammenhengene i samfunnet vårt. Det er klare sammenhenger for det blotte øye at rus av alle slag gjør at de vanlige grensene folk har, ikke alltid er der lenger. Forskning på området viser også at så er tilfellet.

       Derfor er jeg glad for at vi nå har fått lagt fram en alkohollov som vil gjøre det enklere å styre skjenkerettighetene på en bedre måte for kommunepolitikerne. Hvis denne loven går igjennom her som den nå er, får kommunepolitikerne nå mulighet til å gjøre sitt til at volden i beruset tilstand kan bli mindre. Vi som er Schengen-tilhengere, mener også at denne avtalen vil være et nytt og godt redskap i bekjempelsen av narkotikatilstrømmingen til Norge.

       Holdningsskapende og forebyggende arbeid er viktig for å stagge utagerende og kriminell atferd, særlig blant de yngste. Når det gjelder grunnlagsmateriale, er gode statistikker en nødvendighet. At man nå fører mer nøyaktige statistikker fordelt på hvert enkelt lovbrudd som den kriminelle begår, fører ikke nødvendigvis til at sammenlikningene gir et riktig utviklingsbilde fra år til år - iallfall ikke ennå - av kriminaliteten generelt.

       Til tross for at vi leser i avisene at IT-satsingen i politiet går dårlig, har jeg stor tro på satsingen, spesielt etter at jeg var på et besøk ved Nord-Jarlsberg politikammer, som nå bruker IT ved politistasjonen og ved alle lensmannskontorene. De ferskeste tallene fra Nord-Jarlsberg politidistrikt viser nå en oppklaringsprosent på 51,9 for hele distriktet, og det er noen helt andre tall enn de representanten Sjaastad i stad refererte til som gjennomsnittstall. Dette gir igjen resultater som nedgang i antall straffesaker, fordi de kriminelle raskt blir pådømt og ikke får anledning til flere lovbrudd i rask rekkefølge.

       Fri rettshjelp er viktig for at de som har rett, skal få rett. Jeg er glad for at vi nå har fått nye forskrifter som skal gjelde fra nyttår. Der har inntektsgrensene blitt forhøyet betraktelig, og det vil bety at flere får nyte godt av ordningen. Departementet har økt bevilgningen på denne posten i budsjettet i tråd med forskriftene.

       Alle er opptatt av at pådømmelse må skje raskt etter at en kriminell handling er blitt begått. Og vi har gode erfaringer med de hurtigdomstolsforsøkene som gjennomføres. Men her må vi gi muligheter til lokale tilpasninger og løsninger av de flaskehalsene som fins. Det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet framsetter i dette budsjettet, kan jeg ikke se er noe annet enn det vi allerede har i dag ved forhørsrettsprinsippet, der tilståelse er kriteriet for å få saker pådømt i forhørsretten, som i dag fungerer godt og kun har 14 dagers behandlingstid.

       Arbeiderpartiet har vært med på én påplussing på årets budsjett med 5 mill. kr, og det er til et prøveprosjekt med et politihelikopter. Her er det sterkt ulike meninger. Noen tviler på nødvendigheten av dette fordi vi i Norge har egen redningstjeneste, og fordi vi har valgt et synlig og nært politi i våre lokale miljøer, mens andre mener vi kan ha nytte av et helikopter til trafikkovervåkning, søk etter savnede personer og overvåkning ved besøk av statsoverhoder. Når det er to så sterke meninger om en sak, kan det være vanskelig å vite hvem som har rett. Vi mener derfor et prøveprosjekt kan gi nyttig kunnskap i det videre arbeidet. Og en evaluering etter prøveprosjektet vil forhåpentligvis gi oss mer entydige råd om framtida.

Jorunn Ringstad (Sp) : I debatten om justisbudsjettet i fjor brukte eg litt av innlegget mitt til å streke under det viktige arbeidet som frivillige organisasjonar gjer på ulike område. Frivillige organisasjonar er t.d. viktige og ofte heilt nødvendige aktørar i redningsaksjonar. Frivillige organisasjonar gjer òg ein viktig innsats for innsette i fengsel, både under fengselsopphaldet og etter at dei kjem ut frå fengselet.

       Ein samla komite streka i merknadene i fjor sterkt under det arbeidet dei frivillige organisasjonane gjer på ulike område i samfunnet. I tillegg auka eit fleirtal i komiteen løyvinga på posten for løyvingar til frivillige organisasjonar på kap. 430 Kriminalomsorg i anstalt. Også posten for løyvingar til frivillige organisasjonar på kap. 455 Hovedredningssentralene vart auka. I budsjettproposisjonen for i år er desse postane reduserte igjen. Det ser ut som departementet har vanskar med å forstå innhaldet i merknadene, og at fleirtalet i komiteen meinte alvor både med merknadene og løyvingane i fjor. Desse postane for frivillige organisasjonar er ei godkjenning av det arbeidet som organisasjonane utfører. Tilskot til dei frivillige organisasjonane har ein signaleffekt om at arbeidet dei utfører, er viktig og verdifullt.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke Arbeidarpartiet, har difor også i år auka løyvingane på dei nemnde postane. Fleirtalet har òg oppretta ein ny post under kap. 430 Kriminalomsorg i anstalt. Dette er midlar som er øyremerkte til Foreningen for Fangers Pårørende. Denne nyoppretta posten er tydelegvis nødvendig for at Regjeringa skal forstå at Stortinget sitt fleirtal meiner det tilskotet denne organisasjonen hittil har fått, er mindre enn det som er stortingsfleirtalet sitt ynske.

       I tilknyting til det eg har sagt om tilskot til frivillige organisasjonar, vil eg knyte nokre kommentarar til ein annan type tilskotsordning, nemleg ordninga med fri rettshjelp. Dette er ei ordning som skal sikre at dei som treng rettsleg hjelp, kan få det, sjølv om dei ikkje har økonomi til å betale for dette sjølve. Som tidlegare år, heilt frå St.prp.nr.1 (1991-1992), seier Regjeringa også i år at det blir arbeidd med ei stortingsmelding om ordninga med fri rettshjelp. Stortingsmeldinga har late vente på seg heilt frå 1991-92, og det er grunn til å etterlyse ho på nytt. Ordninga med fri rettshjelp er ei ordning som er viktig for svært mange, og etter så mange år er det på tide at den lenge varsla stortingsmeldinga kjem. Denne meldinga bør danne grunnlag for ein grundig og brei gjennomgang av heile rettshjelpsordninga.

       Ei av kriminalomsorga sine viktigaste oppgåver er å føre dei dømde tilbake til ein livssituasjon utan kriminalitet. Det må leggjast vekt på å organisere soningsopplegg som er progresjonsretta og best mogleg tilpassa den enkelte, slik at målet om at ein innsett som har sona ferdig, skal kunne skape seg eit liv utan nye lovbrot, kan oppfyllast for flest mogleg. Skal arbeidet med å hindre tilbakefall lukkast, må ein få til eit godt samarbeid mellom ulike offentlege etatar og frivillige organisasjonar og lag.

       Komiteen føresette i merknadene sine i fjor at arbeidet med stortingsmeldinga om kriminalomsorg vart prioritert, slik at denne meldinga kunne danne grunnlag for å diskutere dei store utfordringane kriminalomsorga står overfor. Meldinga er framleis ikkje komen, og før denne meldinga kjem, er det vanskeleg å ha eit godt grunnlag til å diskutere kriminalomsorga i full breidd.

       Senterpartiet er einig med dei som hevdar at det spesielt for ei gruppe hastar med å betre tilbodet. Dette er gruppa av innsette med personlegdomsforstyrringar eller alvorlege psykiske lidingar. Sjølv om det har skjedd ei betring av tilbodet til denne gruppa både innafor fengselsvesenet og ved styrking av dei regionale tryggleiksavdelingane innan psykiatrien og ved at samarbeidet mellom kriminalomsorga og psykiatrien har vorte betre, er situasjonen for denne gruppa langt frå tilfredsstillande.

       I Senterpartiet har vi merka oss at departementet ikkje tilrår å gå vidare med bygging av ein eigen anstalt for innsette med store åtferdsavvik på det grunnlaget som ligg føre. Dette på grunn av både fengselsfaglege og helsefaglege vurderingar, som det heiter i St.prp.nr.1, utan at det blir gått nærare inn på desse vurderingane. Regjeringa gjer i budsjettproposisjonen framlegg om at det skal setjast i gang eit prøveprosjekt i Trondheim, ei såkalla ressursavdeling med ei anna organisering og større personaltettleik. Senterpartiet støttar dette prøveprosjektet og ser dette som eit tilbod til enkelte grupper innsette. Vi ser likevel ikkje dette som ei endeleg skrinlegging av spesialfengselet som har vore planlagt i Trondheimsområdet. Skal gruppa av innsette med personlegdomsforstyrring eller alvorlege psykiske lidingar få hjelp, må det vere eit variert tilbod med ulike opplegg. Senterpartiet vil difor avvente den varsla stortingsmeldinga om kriminalomsorga og vurdere spørsmålet om spesialfengsel når denne meldinga kjem.

       I fleire debattar denne hausten har saka om norsk tilknyting til Schengen vore nemnd. Det er òg naturleg å nemne denne saka i debatten om Justis- og politidepartementet sitt budsjett. Det undrar ikkje meg det minste lenger å lese korleis Regjeringa framstiller norsk tilknyting til Schengen, og heller ikkje å høyre framstillinga til representanten Ane Tømmerås i eit replikkordskifte tidlegare i debatten. Regjeringa er i dette spørsmålet svært så taktisk og snakkar berre om at dette skal vere med og sikre den norske pass- og reisefridomsordninga ikkje berre i Norden, men òg i eit større reisefridomsområde i Europa. I tillegg skal det gje oss betre høve til å kjempe mot kriminalitet, seier Regjeringa. Her har Regjeringa funne eit par argument som er enkle og lette å forstå. I tillegg verkar dei positive. Men dette er ikkje heile sanninga om Schengen. Kvifor fortel ikkje Regjeringa at det i Schengen-systemet blir bygt opp datasystem der det blir lagra og formidla personopplysningar som i større grad er bygde på vurderingar enn på fakta? Kvifor fortel ikkje Regjeringa at desse dataregistra skal innehalde ei oversikt over personar som er uynskte i Schengen-landa? Med andre ord: Ein person som er uynskt i eit Schengen-land, skal òg vere uynskt i alle Schengen-land. Kvifor blir det ikkje opplyst at ved Schengen-tilknyting kan utviklinga bli at vi blir pålagde å bere på oss identifikasjonspapir overalt, ikkje berre når vi passerer nasjonsgrenser, men også overalt i eige land? Kvifor blir ikkje heile sanninga fortald? Er det slik at Regjeringa er redd for å fortelje om dei negative sidene? Eg trur i så fall dette er ein uklok strategi. Eg trur ettertida vil dømme Regjeringa si handtering av Schengen-saka på ein heilt annan måte enn det Regjeringa håper og trur.

       Kriminaliteten kjenner ikkje landegrenser, derfor er det viktig med norsk Schengen-tilknyting, er eit anna argument. Men kriminaliteten kjenner heller ikkje Schengen sine grenser. Kampen mot narkotika og internasjonalt organisert kriminalitet kan ikkje vinnast innafor Schengen sine yttergrenser. Denne kriminaliteten går langt utover Schengen sine grenser. Etter Senterpartiet si meining er det difor viktig å byggje vidare på internasjonalt samarbeid slik det er utvikla i Interpol. Interpol har i dag også naudsynt infrastruktur og kommunikasjonsmiddel og har dessutan eit juridisk fundament. Med sine 176 medlemsland er Interpol eit mykje betre instrument til å kjempe mot internasjonal kriminalitet enn Schengen-samarbeidet er, eit samarbeid så langt mellom ti land. Reduksjon av grensekontrollen mellom landa, slik Schengen-samarbeidet føreset på sikt, vil òg ta frå oss ein viktig reiskap i kampen mot kriminalitet. Senterpartiet meiner vi bør arbeide for å utvikle Interpol vidare i staden for å bruke ressursar på å byggje opp ein organisasjon som skal utføre litt av dei same oppgåvene som Interpol, men som i tillegg også har klart negative sider. Ut frå dette går difor Senterpartiet saman med Kristeleg Folkeparti og SV inn for å redusere kostnadene til deltaking i internasjonale organisasjonar med den summen vi har fått oppgitt er kostnaden med Schengen-samarbeidet.

       Olav Akselsen undra seg i innlegget sitt tidlegare i dag over at nokon alt no hadde teke stilling til Schengen-samarbeidet. Dersom vi skulle ta stilling ut frå opplysningar som kjem frå Regjeringa, kan eg forstå at Akselsen undrar seg. Men no finst det heldigvis andre kjelder til kunnskap, bl.a. Schengen-landa sjølve.

       Til slutt nokre få ord om Datatilsynet. Eit fleirtal i komiteen har kvart år i denne stortingsperioden auka løyvingane til Datatilsynet utover framlegget frå Regjeringa. Talet på stillingar har difor auka desse åra, noko som etter fleirtalet si vurdering har vore nødvendig for å sikre at vi skal ha eit effektivt og godt datatilsyn. Når overordna mål for Datatilsynet er å ivareta og styrke personvernet, er det viktig at Datatilsynet har ressursar til å fylle denne oppgåva.

Statsråd Anne Holt : Kriminalitet kan være utslag av grådighet og mangel på respekt for fellesskapet. Men kriminalitet kan også vokse fram av misnøye, av at mennesker føler seg tilsidesatt, de opplever ikke å få ta del i et større fellesskap med de rettigheter og de plikter dette innebærer.

       Det er derfor grunn for oss alle til å være stolt over at kriminaliteten i Norge ligger på et lavere nivå enn i de aller fleste land i verden. Sett i det store perspektivet er Norge i dag et trygt land å bo i, et godt sted å være.

       Representanten Akselsen gjennomgikk noen av årsakene til dette innledningsvis i sitt innlegg, noe jeg mener klart hører hjemme i en debatt som denne.

       Men også vi har hatt en bekymringsfull utvikling, og vi har det fortsatt. Selv om statistikkene omkring den registrerte kriminaliteten de siste årene ikke er helt entydig, er det bred enighet om at antallet forbrytelser og forseelser som begås her i landet, ligger på et nivå som ikke kan aksepteres.

       Videre vet vi at noen er redd for å bli utsatt for forbrytelser. Det nytter ikke bare å trøste engstelige gamle, å berolige redde foreldre, å avfeie beboerne i de indre bykjerne ved å vise til at de statistisk sett faktisk ikke har så mye å frykte.

       Regjeringen ønsker å skape et tryggere samfunn for alle. Trygghet er, som det har vært nevnt flere ganger tidligere i dag, ikke bare frihet fra overgrep. Det er også frihet fra frykt, reell eller ubegrunnet. Den reelle frykten kan bare dempes ved å bekjempe kriminaliteten mer effektivt. Den ubegrunnede frykten er vi alle ansvarlige for å gjøre noe med.

       Men trygghet skal ikke bare være forbeholdt lovlydige borgere. Det er bekymringsfullt - den bekymringen deler jeg med flere av de tidligere talerne - å se at også svært unge mennesker, nærmest barn, gjør seg skyldig i lovbrudd. Det er ikke tilstrekkelig bare å drive forebyggende arbeid i tradisjonell forstand, ved å hindre at mennesker blir kriminelle. Vi må også sette alle krefter inn på å sikre at mennesker som allerede i sin tidligste ungdom påbegynner en kriminell løpebane, kommer over i et tryggere liv, et liv der normer blir akseptert og livskvaliteten blir bedre, både for dem selv og - ikke minst - for deres omgivelser.

       Forebyggende arbeid på alle plan er altså en hovedstrategi for Regjeringens kriminalitetsbekjempelse. Dette er en oppgave som involverer mange, til syvende og sist oss alle sammen. Justissektoren vil alltid bare kunne stå for en del av det totale løft som må til for å snu en utvikling vi alle er enige om må snus.

       Jeg er glad for at det synes å være bred enighet om de hovedmålene som Justisdepartementet har for politiets arbeid. Dette sier jeg til tross for representanten Nymos modifikasjoner på dette punkt. Selv om det forebyggende arbeidet må drives på flere plan, ikke minst når det gjelder innsats blant barn og unge, er det av stor betydning at rettshåndhevelsen er effektiv. Det betyr at flest mulig forbrytelser må oppklares, og at straffeforfølgingen må skje raskest mulig.

       Dette er ikke minst nødvendig for at de av oss som rammes av kriminalitet, kan oppleve at rettferdigheten skjer fyllest. Signalet må alltid være at samfunnet ikke tolererer lovbrudd. Her må vi finne et meget viktig balansepunkt: på den ene side å søke hensiktsmessige reaksjonsformer i forhold til målsettingen om rehabilitering og forebygging, og på den annen side å ta hensyn til borgernes krav på å bli tatt på alvor i sin frustrasjon og smerte over å bli utsatt for kriminelle overgrep.

       Justisdepartementet vil i samarbeid med representanter for politi, påtalemakt og de ansattes organisasjoner gå gjennom politiets oppgaveløsning for å finne de mest effektive løsninger. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med resultatet av dette arbeidet.

       Det er et beklagelig faktum at det i enkelte politidistrikter er vanskelig å få besatt ledige stillinger. Dessverre har vi for få utdannede tjenestemenn i forhold til antallet stillinger i politi- og lensmannsetaten. Problemet er ikke stort, men det er der, og det må gjøres noe med det. Det viktigste virkemiddelet er åpenbart økt studentopptak til Politihøgskolen. Allerede for inneværende år er opptaket så stort at kapasiteten ved høgskolen er utnyttet maksimalt. Åpningen av en ny avdeling i Bodø gjør det mulig med en ytterligere økning neste år.

       Dette er ikke minst nødvendig når vi står foran en utbygging av nærpolitimodellen, som vi vet vil kreve flere tjenestemenn.

       I budsjettproposisjonen er det gitt prioritet, som også flere har vært inne på tidligere i dag, til kriminalitetsbekjempelse på noen områder som i særlig grad truer individets trygghet og samfunnets interesser. Det er:

       Denne prioritering er gjentatt av statsministeren i tiltredelseserklæringen i forrige uke.

       Regjeringen sier også et klart nei til legalisering av bruk av narkotiske stoffer, og vil rette hovedinnsatsen mot bakmennene i denne delen av vårt kriminalitetsbilde.

       Jeg behøver ikke, som det også er nevnt tidligere under denne debatten, gå lenger tilbake enn til siste ukes hendelser for å finne grunn til å nevne at Regjeringen i 1997 vil fremme et forslag til ny våpenlov. Dette blir et nødvendig, men langt fra tilstrekkelig tak i kampen mot kriminalitet, noe også representanten Holand var inne på.

       Økonomisk kriminalitet er ikke bare et problem for selskaper og bedrifter, som i og for seg er ille nok. Økonomisk kriminalitet kan også innebære å stjele fra fellesskapet. Derved blir vi dårligere i stand til å løse de mange oppgavene vi trenger midler for å gripe fatt i. Det er et faktum at bekjempelsen av økonomisk kriminalitet krever særskilt kompetanse hos politi og påtalemakt. I 1997 er det, som det også har vært nevnt, foreslått å opprette egne revisorstillinger ved fylkesskattekontorene som skal ambulere mellom politikamrene og gi politiet bistand i vanskelige økonomiske saker.

       I noen distrikter foreslås det i tillegg opprettet egne stillinger som skatterevisorer i politiet. Inndragningsutvalget er også ferdig med sitt arbeid, og denne utredningen er ute på høring. Dette utvalgets arbeid er også et viktig bidrag i satsingen mot økonomisk kriminalitet.

       Jeg snakket innledningsvis om det viktige i en effektiv og rask straffeforfølgelse. Det stiller ikke bare krav til politiet, men til alle ledd i straffesakskjeden.

       I herreds- og byrettene er den gjennomsnittlige behandlingstiden nå innenfor de normer som er satt. Ved våre lagmannsretter er saksbehandlingstiden fortsatt for lang. Fra kommende årsskifte blir det igangsatt et prosjekt ved Borgarting lagmannsrett, der målsettingen er å få beholdningen av sivile ankesaker ned på et akseptabelt nivå innen utgangen av 1998.

       I budsjettproposisjonen er det varslet at departementet vurderer å fremme en kgl. resolusjon om enkelte reguleringer i domstolstrukturen i Stavanger, Bergen, Trondheim, Haugesund, Holmestrand og Horten, som også noen har vært inne på tidligere i dag. Jeg har merket meg at komiteen ber om at eventuelle forslag om endringer i embetsstrukturen framlegges for Stortinget som egen sak. Jeg tar disse merknadene til etterretning, selv om slike embetsreguleringer ligger innenfor Regjeringens myndighetsområde. Ettersom jeg ønsker å foreta en del reguleringer ganske raskt, vil jeg komme tilbake til saken med det første.

       Siden både lovbrytere og deres lovbrudd er svært forskjellige, vil det være viktig med ganske differensierte virkemidler for å oppnå disse målene som jeg nå har snakket om. Det er derfor av den aller største viktighet at kriminalomsorgen får anledning til å velge virkemidlene ut fra hva som individuelt finnes hensiktsmessig, og hva man på basis av forskning og erfaring vet kan ha den ønskede, rehabiliterende effekt.

       Justiskomiteen venter utålmodig på stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, og det kan jeg forstå. Regjeringen og komiteen er enige om ganske ambisiøse målsetninger på dette området, og det er viktig at denne meldingen kvalitativt sett blir best mulig. Jeg kan love at arbeidet gis høy prioritet.

       Så langt har jeg hovedsakelig snakket om kriminalitetsbekjempelsen. Dette er et hovedsatsingsområde, og er dessuten det feltet som legger beslag på de største ressursene innenfor justissektorens budsjett.

       Departementet har i lengre tid arbeidet med revisjonen av den offentlige rettshjelpsordningen, som opp til flere representanter har uttrykt en viss utålmodighet i forhold til tidligere i debatten. Når budskapet om trygghet og rettssikkerhet står så sentralt i budsjettforslaget, må man selvfølgelig understreke at rettssikkerhet også innebærer en mulighet til å få rett når man har rett, og, jeg vil legge til, til rett tid.

       Revisjonsarbeidet har vært omfattende og meget krevende. Til nå har arbeidet vært konsentrert om det som har mest direkte betydning for folk flest: lov- og forskriftsendringene. Budsjettforslaget er basert på at en heving av inntektsgrensene for å få fri rettshjelp blir gjennomført fra årsskiftet. Det er en betydelig forbedring av folks muligheter til å få sin rett.

       En forutsetning for at dette skal kunne gjennomføres er - slik departementet ser det - at innkrevingen av egenandeler blir overført til Statens Innkrevingssentral. Komiteens flertall, merker jeg meg, ber om at det blir gjort en ny vurdering av kostnadene med denne endringen, før denne delen av loven, altså innkrevingsdelen, blir satt i kraft. En ny kostnadsberegning vil bli gjort meget raskt.

       Når lov- og forskriftsendringene er gjennomført, vil jeg prioritere arbeidet med stortingsmeldingen, slik komiteen ber om. Det gjenstår svært mye arbeid, og jeg må si at det neppe er realistisk at en så omfattende melding kan bli ferdig slik at Stortinget kan ta stilling til meldingen tidlig våren 1997.

       Vårt samfunn blir stadig mer komplisert, og for mange grupper også stadig mer uoversiktlig. Derfor er åpenhet i den offentlige forvaltning av den største betydning. Enkeltmenneskets frihet og trygghet kan bare garanteres gjennom et sterkt demokrati, som igjen forutsetter en slik åpenhet, slik også blant andre representanten Holand var inne på.

       Regjeringen tar dette på alvor, og det vil bli framlagt en egen melding om praktiseringen av offentlighetsprinsippet. Nylig er det også nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Nye informasjonskanaler og en informasjonsteknologi i rivende utvikling stiller nye krav til forvaltningen av vår ytringsfrihet. Arbeidet med dette vil stå sentralt i Regjeringens videre arbeid.

       Det har vel knapt gått mange forbi at jeg er særlig opptatt av hvordan innvandrere og flyktninger blir behandlet i Norge.

       Dette er et område som stiller store krav til hver og en av oss. Norge kan ikke leve med at grupper faller utenfor fellesskapet og føler seg utelatt i samfunnslivet på grunn av sin kulturelle opprinnelse eller etniske tilhørighet. Regjeringen er opptatt av å føre en inkluderende politikk, av å være inviterende overfor alle mennesker som på lovlig vis bor og lever her i landet. Dersom grupper og enkeltindivider blir holdt utenfor og fratatt sin respekt og verdighet uten annen grunn enn sin opprinnelse, medfører ikke dette bare et tap for dem selv. Til syvende og sist vil det også kunne undergrave den respekt og den kjærlighet som vi som har våre røtter her, føler for Norge.

       I arbeidet med utlendingssaker skal kravet til rettssikkerhet og likebehandling stå like sterkt som ellers i vårt samfunn. Med sikte på å styrke rettssikkerheten er det tidligere i år overfor Stortinget fremmet et lovforslag om oppretting av en utlendingsnemnd. Jeg imøteser Stortingets behandling av den saken.

       Det er ingen tvil om at utlendingsområdet innebærer store utfordringer for Justisdepartementet i tiden som kommer. Her og nå kan jeg ikke love annet enn det som allerede er signalisert av statsministeren ved flere anledninger: Vi tar utfordringene innenfor flyktning- og innvandrerområdet meget alvorlig.

       Det ser i dag ut til at det vil bli truffet vedtak om påplussinger på om lag 132 mill. kr, eller ca 1,6 % utover det Regjeringen har lagt opp til. Jeg lover å gjøre mitt til at økningene blir brukt på en best mulig måte.

       Imidlertid tillater jeg meg å påpeke, som andre representanter fra mitt eget parti allerede har vært innom, at Regjeringen har et ansvar for helheten i statsbudsjettet, og at det alltid vil være bekymringsfullt med påplussinger som svekker budsjettet totalt sett.

       Avslutningsvis vil jeg kort anføre følgende:

       Statsministeren har lagt en invitasjon på bordet. Han har på vegne av Regjeringen invitert alle i denne salen og alle i dette landet til å være med på å føre Norge inn mot et årtusenskifte på en måte som gir størst mulig velferd og trygghet for oss alle. Jeg håper ikke at representanten Sjaastads innledning på sitt innlegg er representativt for hvordan denne invitasjonen vil bli mottatt. Jeg håper inderlig at den blir tatt på alvor. Også innenfor justissektoren står vi overfor så store utfordringer framover at dette må løses gjennom dialog og innhenting av forskjellige typer erfaringer.

       Politikk blir født av gjennomtenkte meninger og reflekterte holdninger. Meninger blir best når de rendyrkes og slipes i møte med motforestillinger. Ingen kan si at de på det omfattende justisområdet forvalter den eneste sannhet.

       Jeg ser fram til meningsbryting og - ikke minst - dialog.

       Jorunn Ringstad (Sp) : Eg vil fyrst få ynskje den nye justisministeren lukke til i arbeidet. Eg lytta med interesse til statsråden sitt innlegg, og eg merka meg at statsråden sterkt streka under den prioriterte oppgåva, som er kamp mot kriminalitet. Men statsråden streka òg under kamp mot frykt for kriminalitet, og i dette arbeidet er førebyggjande arbeid ein viktig del. Desse utsegnene som justisministeren hadde i innlegget sitt, går rett inn i eit område som justiskomiteen er og har vore svært oppteken av. I Senterpartiet har vi sett det som ei av dei svært viktige oppgåvene å få ein politi- og lensmannsetat som er desentralisert, og som er organisert på ein slik måte at det blir meir kontakt mellom publikum og politi og lensmann. Dette er viktig, ikkje minst i høve til det førebyggjande politiarbeidet. I Senterpartiet meiner vi at det går ei grense med tanke på geografi, folkemengd, kriminalitet m.a. i høve til kor store vaktregionar vi bør ha. Vi registrerer ei utvikling i retning av stadig fleire store vaktregionar. Det kan gå utover nærleiken mellom publikum og det lokale lensmannskontor og politi. Er det ikkje då på tide at ein får ei evaluering av nokre av dei store vaktregionane før ein går vidare på denne modellen? Mitt konkrete spørsmål til statsråden blir: Har statsråden tankar om å stoppe opp og føreta ei slik evaluering?

Statsråd Anne Holt : Først må jeg jo bare åpne med å gjenta representanten Akselsens betraktninger tidligere i dag om at Senterpartiet vel ikke er Arbeiderpartiets hovedmotstander innenfor kriminalpolitikken, hvilket også tydelig kom fram under siste innlegg.

       Når det gjelder de mange erfaringene som Justisdepartementet fortløpende trekker fra den stadig pågående kampen for både effektivisering og bekjempelse av kriminalitet, foretas det en evaluering også fortløpende. Når det gjelder det konkrete spørsmål som representanten her stilte, foreligger det ikke pr. i dag planer om å stanse opp for å evaluere dette særskilt, men jeg tar selvfølgelig disse tankene med meg tilbake, og så får vi se, når jeg får satt meg bedre inn i akkurat disse spesialfeltene. Men for øvrig gir jeg min tilslutning til alt som ble sagt om forebyggende arbeid.

Anders C Sjaastad (H) : I motsetning til enkelte andre er ikke jeg spesielt opptatt av hva justisministeren mente tidligere, som forfatterinne. Derimot er jeg selvfølgelig interessert i hva justisministeren mener nå, som justisminister. Justisministeren har ved et par anledninger bedt om mer tid. Det har jeg en viss forståelse for, selv om vi ikke er beredt til å gi en ny statsråd 100 dager, og med så dårlig resultat. Jeg har registrert én klar uttalelse fra justisministeren, nemlig ønsket om å få mer politi.

       Så la jeg merke til helt på slutten av statsrådens innlegg en kritikk av noe jeg sa - og det er lov. Men hvis opplegget for dialog består i at justisminsteren og Regjeringen ikke skal kritiseres, ja, da er det den form for dialog som vi kjenner fra tidligere arbeiderpartiregjeringer - og det lover ikke godt. Men nå skal jeg vende det andre kinn til og stille følgende spørsmål: Er justisministeren, i lys av at hun ønsker mer politi, glad for den store påplussing som stortingsflertallet nå sørger for, eller er det slik som hun sa, at hun generelt vil reservere seg mot budsjettpåplusninger? Er hun glad for dette eller må jeg konkludere - etter å ha hørt hennes svar - at utakk er verdens lønn?

Statsråd Anne Holt : Innledningsvis må jeg bare slå fast at jeg har ikke de minste forhåpninger om å få 100 dagers fredningstid. Det ser ikke slik ut når jeg leser avisene for tiden!

       Når det gjelder dialog og kritikk, er jeg også overbevist om at både jeg og Regjeringen for øvrig kommer til å få nok av det også i tiden som kommer. Jeg tror ikke på noen revolusjon på det feltet.

       Jeg ønsker et sterkere politi, jeg ønsker et mer effektivt politi og jeg ønsker et politi som drar i lag etter en felles målsetting. Dette tror jeg vi kan få til også innenfor de budsjettrammene som Regjeringen hadde lagt opp til. Når det gjelder mitt følelsesliv i forbindelse med at det nå kommer en påplussing, som riktignok bare er på 1,6 % omtrent, skal jeg holde det for meg selv. Jeg vil bare gjenta det jeg sa i mitt hovedinnlegg: Jeg tar midlene til etterretning når de nå kommer, og jeg kan forsikre at de vil bli brukt på aller beste måte.

Lisbeth Holand (SV) : Statsråden presiserte at det var et hovedanliggende for henne at vi skal opptre inkluderende overfor innvandrere. Jeg ønsker henne lykke til i arbeidet - det er et stort arbeid hun har foran seg.

       Vi ser i Norge at vi begynner å få en etnisk underklasse - det tyder i hvert fall en del rapporter på. Dess mørkere hudfargen er, dess fattigere er folk, og dess mindre integrert er de. Unger vokser opp i miljøer der ingen av foreldrene er i arbeidslivet. Det er klart at det er en utvikling som er samfunnsmessig farlig.

       Jeg tror det er viktig å skille mellom inkludering av innvandrere og en flyktning- og asylpolitikk. Men på begge områdene er det klart at det er viktig det justisministeren presiserer om at en skal sette de samme krav til skikkelig saksbehandling og rettssikkerhet på det feltet som på andre områder. Jeg tror det er et stort lerret å bleke. Jeg skal ikke si noe mer enn at jeg ønsker henne lykke til med det.

       Det er to andre ting jeg vil kommentere så vidt. Statsministerens invitasjon til dialog tar vi gjerne imot - forutsatt at det er en invitasjon til en åpen politisk dialog med andre politiske partier og at den ikke blir henvist til indre partirådslag, som vi har sett tendenser til.

       Så et konkret spørsmål som gjelder våpenloven. Justisministeren sier at det skal komme et lovforslag i løpet av 1997. Det kan bety sent på høsten 1997. Det betyr at den neppe kan bli satt i kraft før i 1998. Dette er et område der det haster med å få gjort noe, og jeg tror det er stor enighet. Kan statsråden tenke seg å fremme enkelte forslag bl.a til sikrere oppbevaring av våpen og til et nasjonalt våpenregister før den tid, slik at vi kan få behandlet det inneværende stortingsperiode?

Statsråd Anne Holt : Jeg forstår at representanten Holand og jeg er relativt enige når det gjelder hvordan vi skal møte våre nye landsmenn, og jeg lar det ligge.

       Når det gjelder det konkrete spørsmålet omkring våpenloven, har jeg en sterk opplevelse av at det vil være å forskuttere noe, ikke å avvente delinnstilling nr. 2 fra Våpenlovutvalget. Det blir den viktigste delinnstillingen, ettersom den første utelukkende tok for seg våpenamnesti. Jeg vil derfor be om respekt for at vi avventer det, men uttrykker samtidig forståelse for representanten Holands utålmodighet i saken. Jeg er også utålmodig i den saken.

       Da har jeg lyst til å ta fatt i den innfallsvinkelen vi har til dette budsjettet, og som for så vidt ble gitt fra representanten Olav Akselsens side, når man fikk inntrykk av at det knapt ville nytte for Regjeringen å legge frem noe som helst forslag uten å måtte påregne å få påplusninger på bordet når det kom til stortingsbehandling, fordi markeringsbehovet skulle være så stort her. Ja, hadde Olav Akselsen rett i det, ville jeg være dypt bekymret. Men jeg er også bekymret dersom dette er den faktiske innfallsvinkel for regjeringspartiets budsjettbehandling. Hvis det er slik at Regjeringen og Finansdepartementet i sine overlegninger av de taktiske hensyn som man skal forsøke å møte Stortinget med, så å si beregner at her er det områder som Stortinget kommer til å markere seg på - og man da antar: uansett - og derfor med vilje faktisk budsjetterer lavere enn det man ellers ville ha gjort, har vi et problem, som jeg håper at man i hvert fall for fremtiden vil arbeide seg ut av. Det må da aldri bli slik at ikke Regjeringen står på selvstendige forslag. Vi må slippe å oppleve en representant - i dette tilfellet til og med deres fraksjonsleder - hevde at uansett hva Regjeringen gjør, vil man oppleve påplusninger.

       Hadde det vært slik, hadde vi bl.a tatt en kostbar lærdom av det som skjedde når det gjaldt Politihøgskolen. Takket være nettopp en etter mitt syn ansvarlig opptreden fra Stortingets side, hvor man forsøkte å finne fram til det budsjettnivå man hadde behov for, klarte man altså å berge 150 flere plasser for politistudenter enn det man hadde hatt etter Regjeringens opplegg. Når man da vet hva Regjeringen selv kom fram til bare et par år senere, må man takke seg - eller i hvert fall takke en eller annen - for at man klarte å unngå den katastrofen som man ville ha fått dersom man hadde mistet disse 150 plassene.

       Jeg må i en parentes også anmode den nye statsråden om virkelig å se på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne man ta så kapitalt feil i departementet når man hadde en nesten åpenlys krangel med Stortinget om behovet for plasser for politihøyskolestudenter, og departementet påberopte seg all verdens fagekspertise -for etterpå å komme til at man lå opptil 200-300 plasser for lavt? Det syns jeg virkelig må være til ettertanke.

       Trenger man andre bevis for problemer av lignende art, kan man bare se på årets budsjettinnstilling og hva man møter der. Igjen er altså Kriminalomsorg i frihet et område hvor Regjeringen står på stedet hvil, til tross for at vi åpenbart har problemer, påvist år etter år og ikke minst i de årlige budsjettbehandlingene, og hvor Stortinget forsøker å rette opp. Men til stadighet unnlater departementet å følge etter.

       Vi kunne se på politibudsjettet både innenfor stillingskapitlet, driftsmidler og utstyr. Vi gjør akkurat den samme erfaringen: Departementet står imot, og Stortinget løfter. Den eneste gangen Regjeringen løfter, er når man må etterbevilge på høsten.

       Til fulle har man demonstrert dette i årets budsjett når det gjelder forslagene om støtte til frivillige organisasjoner og redningstjenesten. I fjor økte Stortinget bevilgningen, og de frivillige ble både glade og lykkelige og trodde at nå var man kommet på et nytt stadium. Men Regjeringen kommer tilbake med et forslag som er på samme nivå som tidligere år, og Stortinget må altså løfte på ny. Det samme gjelder de frivilliges innsats overfor de innsatte i våre fengsler. Igjen er det null fra Regjeringen i økning. Man må hit for å få økt støtte. Elevator er enda et eksempel.

       Listen er lang og entydig. La meg håpe at den nye statsråden i hvert fall ikke legger seg på det som jeg opplevde Akselsen gjorde, nærmest et auksjonsprinsipp. Vi må tillate både regjering og storting å forsøke å analysere det reelle behov og legge fram reelle forslag.

Trond Mathisen (A) : Fengselsvesenet skal gjennomføre idømt straff på en slik måte at frihetsberøvelsen gir minst mulig uheldige virkninger, samtidig som det arbeides aktivt for å tilbakeføre den innsatte til en kriminalitetsfri tilværelse etter løslatelse. Med visshet om den store tilbakefallsprosenten er det viktig å få til en god rehabilitering, slik at tilbakefallsprosenten kan reduseres i tråd med fellesskapets målsetting.

       Fengsel er noe mer enn straff ved det å miste friheten i mange, mange år og etter dette slippe ut med noen få kroner i lomma for å klare seg selv. Fengselsvesenet skal på den ene siden straffe, på den annen side motivere og bygge opp den innsatte slik at den innsatte kan etablere seg og bli en del av fellesskapet.

       Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig undervisning og botrening er for den enkelte innsatte. Det er utallige kontakter via brev og telefon fra de innsatte som forteller at det er dette tilbudet som har gitt soningen mening - at soning oppfattes som noe mer enn bare straff. Sterke og fortvilte signaler når de innsatte mister denne muligheten, vitner om hva dette tilbudet virkelig betyr.

       Ved flytting av innsatte grunnet plassbehov eller av sikkerhetsmessige årsaker er det viktig at det blir lagt stor vekt på muligheten for å kunne fortsette undervisningen eller botreningen også ved det nye soningssted. Ved oppsetting av soningsplan tror jeg det vil være på sin plass at utdanning får en langt større vektlegging. Opplæringen må bedre tilpasses de kvalifikasjoner den enkelte innsatte har. Det må legges opp til at allerede oppstartet utdanning kan fortsette etter avsluttet soning og være en del av etterverntilbudet. De senere års bevissthet på å heve kvaliteten på arbeid og skoletilbud i fengslene i samsvar med kravene i Reform 94 i skoleverket og tilrettelegging for etablering av lærlingordning i en rekke av våre fengsler er en positiv utvikling.

       Uten et nytt fundament å stå på, med mer utdanning eller jobb, er det utenkelig at tiden utenfor fengslet blir av langvarig karakter. Derfor er den mest samfunnsøkonomiske og medmenneskelige løsning å legge forholdene best mulig til rette for undervisning og botrening under soning.

       Tidligere i mitt innlegg har jeg sagt at det er den innsatte som skal straffes. Når en har sett noen av de besøksrom som tilbys, kan spørsmålet virkelig stilles: Hvor sterkt skal barn og ektefelle straffes?

       Derfor er det gledelig å lese i avisene om besøkshuset på Bastøy - et gammelt, verneverdig hus rehabilitert av de innsatte og for de innsatte i samarbeid med Riksantikvaren. Huset er en perle. Her får barn og ektefelle følelsen av et hjem som ramme rundt besøket. Det er blitt for fint, synes noen. Jeg spør om ikke det fine og pene gir motivering, ønske om noe mer hos den innsatte, noe å kjempe for, noe å nå når en kommer ut. Jeg har tro på denne veien å gå, og gir stor ros til dem som tør tenke nytt innen kriminalomsorgen.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Som vanlig er det mye å glede seg over i budsjettet fra Justisdepartementet. Til tross for flere år med generell innstramming øker Regjeringen som vanlig budsjettet på denne sektoren.

       Representanten Akselsen bad innledningsvis i denne debatten om ærlighet, siden det er den siste budsjettdebatten denne komiteen har, og at vi alle kunne innrømme at den ene prosents økningen, drøyt det, som opposisjonen kommer med, bare er et overbud for galleriet. Da var det ganske interessant å høre at representanten Sjaastad faktisk tok den oppfordringen til følge og erkjente nettopp det i replikkvekslingen med Simonsen. Der sa Sjaastad at Høyre kan aldri overby Fremskrittspartiet - underforstått: Men derimot de fleste andre partier kan vi overby. Dette har da skapt en idé hos høyrerepresentantene om at det at vi vet at man alltid vil overby, innebærer at Regjeringen underbudsjetterer sine budsjetter. Det har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten, og hvordan man får en sånn idé, er en gåte for meg. Arbeiderpartiregjeringen vil selvfølgelig alltid legge fram et budsjett hvor man ser på de reelle behov og veier dem opp mot helheten.

       Dessuten var det også interessant at Sjaastad i den samme replikkvekslingen erkjente at det er ikke bare penger som løser problemene på justissektoren. Dette er viktige erkjennelser i justisdebatten. Vi vet at kriminalitet og vold stadig er i utvikling, og det medfører stadig nye utfordringer. Derfor må også apparatet for å møte utfordringene stadig være i utvikling. Det viser nettopp at det er mer enn penger som trengs. For eksempel ser vi det gjennom organisasjonsutviklingsprosessen i politiet. Vi ser det gjennom nærpolitiarbeidet. Vi ser det gjennom effektiviseringen i politiet og ved domstolene, og ikke minst ser vi det i utviklingen av kriminalomsorgen. Der har vi sett hvordan de ansatte har gått fra å være nøkkelbærere og oppbevarings-/ sikkerhetsfolk til å bli komplette sikkerhets- og omsorgspersoner.

       Jeg skal ikke foregripe meldingen om kriminalomsorg, men noen posisjoneringer har vi jo i innstillingen. Da er det gledelig å se at i år som i fjor er det en enstemmig komite som mener at hovedutfordringen - i entall bestemt form - er at soningsinnholdet må være sånn at den innsatte blir habilitert og kommer på fote igjen og ikke faller tilbake til kriminalitet. Det burde kanskje være opplagt, men sånn har det dessverre ikke vært før de siste to årene. Innholdet i soningen må være at den innsatte blir konfrontert med det han har gjort, at han kan innse hva han har gjort, og at han kan ta ansvar for det. Løslatelse må være i bildet og i fokus fra dag nr. 1. Det må være individuelle soningsprogram. Vi må fortsette med påvirkningsprogrammene, særlig overfor voldsdømte og sedelighetsdømte. Vi må fortsette med prøvingen med promilleprogram, som av en eller annen grunn Kristelig Folkeparti som det eneste partiet går imot. Ikke forstår jeg hvorfor de ikke vil at alkoholikere skal få sjansen til å bli tørrlagt. Og vi må fortsette med livsmestringsprogram. Det som er så fint, er at alle mener at dette er det overordnede målet med soningen, til og med Fremskrittspartiet og Høyre. Likevel går de to nevnte partiene ut i noen særmerknader om et mer lukket system, med mindre permisjoner, mindre åpen soning, mindre samfunnstjeneste osv., og det står selvfølgelig helt i konflikt med dette overordnede prinsippet. Men jeg tolker den særmerknaden som en gammel pliktøvelse de utøver på ren refleks tross den nye erkjennelsen.

       Moderne kriminalomsorg stiller også krav til de ansatte. Her er selvfølgelig mennesketype og erfaring viktig. Men det er jammen utdanningen også. Komiteen ser fram til revideringen av grunnutdanningen for de ansatte. Det er kanskje ikke utenkelig at man her kan se på et høyskolesystem for de ansatte i fengselsvesenet.

       Men de ansatte trenger også bidrag fra mange andre steder. De kan ikke alene løse den oppgaven det er å skulle få et menneske tilbake til et verdig og normalt liv igjen. De trenger bidrag fra den enkelte, fra oss enkeltpersoner - ved hvilken holdning vi har til dem som har vært innsatt, hvilken holdning vi har til en nabo som er tidligere kriminell, hvilken holdning vi har i ansettelsesforhold og andre steder hvor vi blir konfrontert med folk som har en sånn bakgrunn. De trenger bidrag fra offentlige etater i forhold til utdanning og arbeid, som det har vært en grundigere gjennomgang herfra av, og de trenger bidrag fra frivillige organisasjoner som både driver et imponerende gratisarbeid på området, og som gir tjenester som det betales for over statsbudsjettet. En av dem er § 12-soningen. Her ser vi at vi har flere bidragsytere. Vi har Elevator. Vi har Tyrilistiftelsen. Vi har mange evangeliesentre rundt omkring i landet, f.eks.

       Så ser vi at et flertall vil løfte ut Elevator på forhånd i budsjettet og gi en egen post. Men jeg kan ikke forstå hvorfor Elevator skal prioriteres foran alle andre institusjoner som også tilbyr et kvalitativt godt opplegg for § 12-soning. Vi er alle enige om at den enkelte innsatte skal ha et individuelt tilpasset opplegg. Men da må også kriminalomsorgsfolkene ha frihet til å velge det beste opplegget for den som skal ut på § 12-soning, enten det er på Elevator eller på en av de andre institusjonene.

       Det forundrer meg at Høyre på denne måten går imot fri konkurranse og prinsippet om etterspørsel og tilbud. Det forundrer meg at SV i realiteten går inn for å etablere Norges eneste private fengselsinstitusjon. Det uforklarlige her er hvorfor Elevator blir prioritert foran alle andre, og ikke hvorfor ikke.

       Moderne fengselsomsorg krever også at vi må bygge. Det krasjer med moderne fengselsomsorg at man bruker gamle fengselsbygninger. Enhver som har vært i gamlebyen i Fredrikstad og sett på fengselet der, forstår hva det dreier seg om. Der er det trange, kronglete murganger og lave dørkarmer, som en helst bør være 1,50 meter høy for ikke å skalle i. Fra fortauet kan en se rett inn i de trange cellene. Enhver skjønner at dette er en utmerket bygning for et museum, men at den er ubrukelig som en fengselsbygning. Den typen forhold knekker det engasjement og de visjoner som fengselspersonellet har, og kan være med på å redusere dem til å bli nøkkelbærere igjen.

       Det samme så vi slik forholdene var tidligere på Trøgstad, som nå heldigvis er rettet opp. Der var det altfor mange innsatte, altfor krevende klientell på for få ansatte. Men en gjennomgang av dette må vi få i kriminalomsorgsmeldingen for å se hvor det må bygges.

       Individualiteten i soningen må vi også føre over på hva slags reaksjon vi skal gi en som har brutt loven. Da ser vi at konfliktrådsordningen fungerer så det ryker. 96 % av avtalene som blir inngått, blir faktisk innfridd 100 % tilfredsstillende. Vi ser at 95 % av dem som er med på denne ordningen, er fornøyd med meklingen, og det er litt av et skussmål å kunne legge fram. Det eneste skår i gleden er at behandlingstiden hos påtalemyndigheten er for lang. Den er i snitt på tre måneder, og det er for lenge i saker hvor poenget nettopp er rask reaksjon.

       Men denne vellykketheten borger også for utvidelse. En enstemmig komite - og jeg er også glad for at til og med her er Høyre og Fremskrittspartiet med - mener at det er riktig at Riksadvokaten vurderer konfliktrådsordning også i voldssaker. Vi vet jo at konfrontasjon og mekling virker sterkere på de aller fleste mennesker enn noe annet straffetiltak. Jeg ser derfor fram til den videre utviklingen i en krevende tid, når vi ser at det er så mye enighet og så mye erkjennelser fra høyresiden på dette området.

Vidar Brynsplass (A) : For Arbeiderpartiet er kamp mot vold, rus og kriminalitet et hovedsatsingsområde i arbeidet for å skape et tryggere og varmere samfunn. Dette er også gjenspeilet i forslaget til budsjett fra Regjeringen og i de merknader Arbeiderpartiet har lagt inn i innstillingen som vi i dag behandler.

       Denne kampen må føres på mange felt hvis vi skal lykkes i å komme noen vei. Politiet har sine oppgaver, rettsvesenet har sin funksjon, og kriminalomsorgen skal bl.a få lovbrytere tilbake til samfunnet igjen.

       Men viktigst av alt er det å forebygge at folk blir utsatt for vold, at unge mennesker havner i rusmisbruk, og at noen finner det lønnsomt å drive med kriminalitet. Det er derfor ikke bare nye stillinger i politi- og lensmannsetaten som må til hvis vi skal komme disse problemene til livs.

       Justisdepartementet ivaretar rollen som sekretariat for den politiske ledelsen, rollen som administrativt ansvarlig overfor domstolene, rollen som etatsleder i forhold til en rekke etater og endelig rollen som forvaltningsorgan. Denne kombinasjonen stiller store krav til departementet og representerer en viktig forskjell mellom Justisdepartementet og de fleste andre departementer.

       De sentrale arbeidsoppgavene i departementet har de senere årene økt betydelig i omfang. Derfor har departementet også i år foreslått en viss økning av bevilgningene. Økningen går i hovedsak til opprettelse av nye stillinger, noe som skal styrke departementets polare og internasjonale arbeid og arbeidet med billighets- og voldsoffererstatning, et arbeid det dessverre ser ut til å være et økende behov for. For flertallet i komiteen har det vært avgjørende at dette skal bidra til å sikre rask og god behandling av den økende saksmengden. Det samme flertallet mener samtidig at det hele tiden må være slik at også departementet må se på hvordan de organiserer sitt arbeid, slik at dette skjer på en rasjonell og effektiv måte.

       Jeg har merket meg at et mindretall bestående av den noe underlige konstellasjonen Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet går inn for å kutte i bevilgningene til departementet.

       For Arbeiderpartiet er det ikke bare denne konstellasjonen som virker noe underlig. Også det faktum at det er representanter for de samme partiene som mer enn gjerne - i form av private lovforslag eller andre utredningsoppdrag - bidrar til økning av saksmengden.

       Disse partiene kritiserer også flittig det såkalte byråkratiet for å være sendrektig i saksbehandlingen.

       Arbeiderpartiet er svært opptatt av at sakene ikke blir liggende for lenge før de blir behandlet. Jeg tør minne om at departementet forvalter over 150 lover. I et samfunn i stadig utvikling er det helt sentralt at også lovverket vårt er oppdatert til enhver tid.

       Jeg vil derfor til slutt berømme både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for at de har sett nødvendigheten av å styrke departementets administrative funksjoner. Dette arbeidet er viktig for at departementet skal kunne utføre de oppgaver som det forventes at de skal gjøre.

       Jeg kan ikke komme utenom å påpeke den rollen byråkratiet har spilt i denne saken. Det har etter min oppfatning direkte motarbeidet Stortinget og den intensjonen som fremkom her ved behandlingen den 6. februar i år. Jeg vil forvente og forlange en helt annen lojalitet fra politiavdelingen i Justisdepartementet heretter. Det må ikke i det videre arbeidet med denne saken gjøres uheldige koblinger til kommersielle selskap, som man kommer i et slags konkurranseforhold til. Man må heller ikke la folk fra denne arbeidsgruppen få forkludre saken videre.

       Jeg regner med at det blir mulig å komme i gang med prosjektet til våren. Den føring som er lagt med hensyn til lokalisering av tjenesten, er at man skal ta hensyn til hvor servicefunksjoner og aktuelt personell befinner seg. Da begrenser det seg, i og med at det pr. i dag trolig bare er to politifolk som er pilotutdannet for helikopter. Det bør legges til grunn at disse skal delta i ordinær polititjeneste når de ikke har flyoppdrag.

       Helikopteret vil bli et viktig virkemiddel i kriminalitetsbekjempelsen. Tjenesten bør organiseres enkelt, ubyråkratisk og rasjonelt, noe som ikke burde være vanskelig når man i hovedsak legger den svenske modellen til grunn.

       Man bør for øvrig utnytte den ressurs som ligger i at man innenfor politiet har folk som er sterkt engasjert i denne saken, f.eks har Lensmannsetatens Landslag en-

       gasjert folk som har bidratt med mye viktig. Disse må involveres enda mer aktivt og direkte.

       Jeg slutter meg til det som er anført som hovedoppgaver her: søk etter savnede, jakt på rømte kriminelle, trafikkovervåkning og overvåkning i forbindelse med f.eks statsbesøk.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal komme med noen kommentarer når det gjelder internasjonal kamp mot kriminalitet.

       Når Arbeiderpartiet presterer å snakke om Schengen-samarbeidet som om det først og fremst var opprettet for bedre å bekjempe internasjonal kriminalitet, er vi i hvert fall helt på siden av det som er Schengen-debatten for øvrig i Europa. Den Schengen-debatten som Arbeiderpartiet fører, er fullstendig uten motforestillinger, og det skjønner jeg ut fra det overordnede målet om i større grad å integrere Norge i EU. I EU blir Schengen-samarbeidet oppfattet som en motor i den videre integreringen i EU. Og på punkt etter punkt betyr medlemskap i Schengen at en må bøye seg for vedtak som er fattet i EU, som er fattet med flertallsvedtak der. Det står helt klart i Schengen-avtalen at vedtak som er gjort med flertall når det gjelder bl.a visumregler, er bindende for Schengen. Det samme gjelder våpenlovgivning, og det arbeides med stadig flere områder for å kunne legge Schengen inn under flertallsvedtak i EU.

       Det andre punktet er at hovedgrunnen for Schengen-samarbeidet er den indre integreringen, men ikke minst å styrke muren rundt Schengen-landene, for flesteparten av reglene handler jo om hvordan en skal samordne den ytre kontrollen og kontrollen mot uønskede tredjelandsborgere. Det er ikke kriminalitetsbekjempelsen som står i fokus. Tvert imot sies det at fordi grensekontrollen faller bort, må en opprette kompensatoriske tiltak. Sånn innrømmes det faktisk i avtaleteksten at det å ta bort grensekontrollen, er en svekkelse, men så får en kompensere det på andre måter.

       Det forundrer meg at det ikke finnes noen motforestillinger etter at vi har hatt Lund-kommisjonen i Norge, som har vist hvordan en rett til å overvåke personer ut fra at de kunne være en fare for rikets sikkerhet, systematisk har blitt misbrukt, og hvordan en da er villig til å overføre til et internasjonalt register opplysninger om folk som en mistenker kan være en trussel mot den offentlige orden og sikkerhet, herunder rikets sikkerhet - altså en langt videre fullmakt enn det overvåkningspolitiet har i Norge. Det skremmer og bekymrer meg at det overhodet ikke problematiseres fra Arbeiderpartiets side.

Dag C Weberg (H) : Både proposisjonen og innstillingen tar opp de foreliggende planer for domstolstrukturen og nødvendige bygg og investeringer i den forbindelse. Jeg vil gjerne si at jeg håper at dette også omfatter Hadeland og Lands sorenskriverembete. Jeg føler at det også er en viss usikkerhet om hva som er de nærmeste planer for også denne viktige delen av vår rettspleie.

       I den forbindelse har jeg lyst til å peke på at innstillingen viser til at selv om behandlingstiden i lagmannsretten har gått ned fra 8,9 måneder, så er den fortsatt på 8,7 måneder, hvilket jeg tror forsamlingen her i salen er enig om er for lenge. Jeg håper det vil være mulig å gjøre noe med dette, og at f.eks det å legge lagmannsrettssaler også til nye steder vil være med på å kunne senke denne behandlingstiden.

       Høyre og Fremskrittspartiet har i denne innstillingen og i tidligere innstillinger fremmet en rekke forslag som tar sikte på en raskere, mer konsekvent og strengere straffeutmåling, og jeg forstår at dette er noe man vil fortsette med inntil det er mulig å samle flertall for straffereaksjoner som ivaretar samfunnets behov for trygghet og borgernes alminnelige rettsfølelse. Derfor venter vi på den lenge bebudede stortingsmelding om kriminalomsorg. Det betyr at vi vil komme tilbake til dette viktige temaet i 1997, og da håper jeg også at det vil være mulig å komme et skritt videre mot at idømte fengselsstraffer skal kunne sones så raskt som mulig etter at rettskraftig dom foreligger.

       Til tross for at det de senere årene er bygd en rekke nye fengsler, er situasjonen for dem som skal håndtere kriminalomsorg, svært vanskelig. Situasjonen blir tilsvarende vanskelig for politiet, som med utilstrekkelig mulighet for varetektsfengsling osv. binder svært mye av sin kapasitet på flytting av fanger, ved fremstilling og varetektsfengsling osv. Ikke minst er det situasjonen i det indre østland. Jeg synes det var synd at vi ikke kunne komme frem til en løsning den gang det faktisk forelå fornuftige planer om bygging av et fengsel som kunne dekket dette området, et område som i dag sliter med to eldgamle og svært uhensiktsmessige fengsler, som også er dyre i drift.

       Jeg har helt til slutt også lyst til å peke på at det i innstillingen vises til at det er en viss sammenheng - for å si det forsiktig - mellom kriminalitet og utlendingsmiljøer. Det er vel også en kjent sak at dømte kriminelle utlendinger opptar svært mange plasser i norske fengsler. Jeg har merket meg at bl.a. Høyre foreslår at det i forbindelse med drøftingen av kriminalomsorgsmeldingen bør tas opp om norske myndigheter bør forhandle med flere land om muligheten for å opprette gjensidige avtaler om soning, og jeg ser ikke bort fra at det i forbindelse med slike drøftinger kan være aktuelt å vurdere om man kanskje kunne stille opp med en viss økonomisk kompensasjon for å komme frem til nye avtaler. Jeg kunne tenke meg å få en vurdering av det.

Anders C Sjaastad (H) : Det var representanten Wetterstad som fikk meg til å gripe ordet.

       Først et par ord til realitetene når det gjelder spørsmålet om et prøveprosjekt med helikopter. Fra Høyres side har vi ikke noen tro på at et slikt prosjekt kan gjennomføres for en beskjeden sum med penger. Vi tror også at det er bedre måter å bruke pengene på justisbudsjettet på enn gjennom en helikoptertjeneste. Vi skal huske på at i Norge har vi en redningstjeneste som drives av Forsvaret, og derfor er ikke parallellen til Sverige særlig god.

       Men så til formalitetene: Jeg reagerte meget sterkt på at representanten Wetterstad gikk til angrep på en avdeling i et departement. Vi i Stortinget kjenner kun statsråden. Vi er tidvis kritiske overfor en statsråd, og slik skal det være. Og statsråden skal svare for det som foregår i vedkommende departement. Men det er helt uholdbart hvis man angriper navngitte embetsmenn eller navngitte avdelinger.

       Jeg hadde bare lyst til å si det, slik at slike ting forhåpentligvis ikke gjentar seg. Og her tror jeg virkelig at jeg har en bred koalisjon bak meg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se nedenfor)