Gunhild Øyangen (A)
(komiteens leder):

       Det er bred enighet både i og utenfor Stortinget om at vi har store utfordringer i velferdspolitikken og i helsesektoren. Behovene for helse- og omsorgstjenester øker raskt. Det skyldes både at vi i dag har høyt utviklet kompetanse for å behandle lidelser som vi før ikke kunne få hjelp for, og at vi blir stadig flere eldre. Dette er en utvikling som er positiv for innbyggerne her i landet. Det gir oss store

       muligheter, men også enorme og økende forventninger til det offentlige.

       Det er på sin plass å minne om at Sosial- og helsedepartementets budsjett er stort. Det omhandler ikke mindre enn en tredjedel av statsbudsjettet, eller mer enn 133 milliarder kr. Det sier selvsagt mye om at sektoren er sterkt politisk prioritert. Etter mitt syn bør den også være det. Regjeringens budsjettforslag er et godt utgangspunkt for å videreutvikle helse- og omsorgssektoren innenfor rammen av en ansvarlig politikk.

       Svært mange får i dag hjelp og behandling. Ja, for hvert år som går, får stadig flere hjelp. Regjeringens forslag til budsjett innebærer en styrking av helsetjenestene med nesten 850 mill. kr, hvorav 100 mill. kr er til psykiatrien. Regjeringen foreslår videre 320 mill. kr til oppfølging av velferdsmeldingen, som bl.a gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er også foreslått 45 mill. kr for å finne alternative boformer for unge funksjonshemmede som i dag bor i institusjon.

       Et annet viktig og krevende område er eldreomsorgen. Økt levealder og store alderskull eldre betyr at vi vil få økt behov for både sykehjemsplasser, omsorgsboliger og omsorgstjenester. Det er derfor foreslått å bevilge 90 mill. kr over Kommunaldepartementets budsjett for å bidra til at flere kan få enerom på sykehjem. Samtidig som det er behov for flere plasser, ønsker vi også en kvalitetsheving i eldreomsorgen. Kommunene må også prioritere eldreomsorg om vi skal lykkes. Mange eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig med noe hjelp.

       Naturlig nok har pasientbehandling, sykehus og utdanning av helsepersonell blitt satt i fokus ved behandlingen av budsjettet. Dette er svært viktige saksområder, og utfordringene er store. Arbeiderpartiregjeringen har da derfor også grepet fatt i disse utfordringene, og svært mye arbeid er i gang. Samtidig med budsjettet behandler Stortinget i dag en sak om ny ventetidsgaranti og innsatsstyrt finansiering av sykehusene.

       Videre vil Stortinget få til behandling oppfølgingen av Hellandsvik-utvalgets innstilling. Det er også et utvalg i arbeid som nå vurderer organiseringen og ledelsen av sykehusene. I tillegg arbeider et utvalg med prioriteringene innenfor helsevesenet, det såkalte Lønning II-utvalget. Utfordringene innen helsevesenet kan etter min vurdering ikke bare løses med økte ressurser. Det er også behov for en gjennomgang av hvordan menneskelige og økonomiske ressurser blir brukt.

       Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for mange viktige saksområder i tillegg til helsepolitikken, som forebyggende arbeid, bekjempelse av rusmisbruk og tiltak for funksjonshemmede. Disse oppgavene kan imidlertid ikke løses av staten alene.

       Det er mange som må ta ansvar for et tryggere og bedre samfunn. Vi trenger lokalpolitisk engasjement og det positive arbeidet som blir gjort av mange frivillige organisasjoner. Sist, men ikke minst har vi alle et ansvar for egen helse. Vi kan også bidra positivt ved å skape gode sosiale nettverk og ta ansvar for hverandre i familien. Vi har alle et ansvar for vår egen livsstil, vårt eget kosthold og fysisk aktivitet. Jeg ser ingen motsetning mellom en bevisstgjøring av hva vi selv kan gjøre for å forbedre vår egen og familiens helse, og det offentliges ansvar når vi trenger hjelp og blir rammet av sykdom. Vi må ikke få en utvikling mot et samfunn hvor alle skal være sin egen lykkes smed, og hvor den som gjør en feil, må reise seg igjen uten hjelp.

       Omfanget av bruk av rusmidler er et stort problem, både for de mange mennesker som blir direkte og indirekte berørt, og for samfunnet som helhet. Sosialkomiteen har nå alkoholloven til behandling, og vi vil snart få en stortingsmelding om narkotikapolitikken. Det vil gi Stortinget en mulighet til å gripe fatt i utfordringene på dette området.

       Det er gledelig at kvinners helse nå blir spesielt satt på dagsorden. Det er viktig at det arbeidet blir fulgt opp og forsterket.

       Budsjettbehandlingen har båret preg av mange påplussingsforslag. Det er selvsagt et uttrykk for at alle ønsker å gjøre noe med de utfordringene vi står overfor. Vi ønsker alle å greie enda mer. Den raske medisinske og teknologiske utvikling vil sette store krav til et solid økonomisk fundament, god organisering og velfunderte prioriteringer, det være seg internt på det enkelte sykehus, på fylkesplan og på nasjonalt nivå. Til syvende og sist handler det om at vi må prioritere.

       Vi må også sikre oss at påplussingene realistisk sett lar seg omsette i økte tjenester. Det er på det rene at en uhemmet utgiftsøkning på mange sektorer kan føre til økende press i økonomien og større problemer med å ivareta velferden over tid. Det er fort gjort å skape ubalanse i økonomien. Vi er avhengig av en ryddig samfunnsøkonomi for å sikre velferdsgodene.

       En mindretallsregjering er imidlertid også avhengig av at opposisjonen er med og sikrer flertall for en helhetlig politikk som trygger velferdsstaten.

       Til slutt vil jeg på vegne av Arbeiderpartiet ta opp forslagene nr. 62 og 63, som ved en feil ikke ble fremmet i forbindelse med innstillingen.

       Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg har med meg en leder fra Hamar Arbeiderblad, og jeg har lyst til å ta utgangspunkt i den i spørsmålet til sosialkomiteens leder. Den tar utgangspunkt i Arbeiderpartiets landsmøte og at den nye partilederen og statsministeren svingte tuktens ris over Kommune-Norge og sa at nå var det kommunenes tid til å effektivisere driften, og viste bl.a til snuoperasjonen i Telenor og Posten. Så har Kommunal Rapport gjort en undersøkelse hos landets ordførere, og det viser seg at bortimot halvparten av disse nå må vurdere å si opp folk. Det vil bl.a kunne gå ut over omsorgstjenesten og føre til stengte sykehjemsavdelinger. For å sitere fra Hamar Arbeiderblad:

       « Men fra regjeringspartiets finanspolitikere på Stortinget får vi høre at kommuneøkonomien knapt noen gang har vært bedre enn nå. Fra 1988 til 1996 har kommunene og fylkeskommunene hatt en reell inntektsøkning på 20 prosent, eller 30 millioner kroner, skryter Arbeiderpartiets nye finanspolitiske talsmann, Bjørnar Olsen. »

       Vi vet at virkelighetsbeskrivelsen kan være noe forskjellig, men det er også helt klart, slik som avisen skriver, at Kommune-Norge ikke markerer dette politisk ved å legge ned sykehjemsplasser og barnehageplasser for moro skyld. Det er en reell uenighet om virkeligheten. Jeg har lyst til å spørre sosialkomiteens leder om hun er enig i Kommune-Norges beskrivelse av økonomien, og om hun vil bidra til at rammen for kommunesektoren ikke blir rørt, slik som den tidligere leder i finanskomiteen antydet tidlig i budsjettprosessen, slik at den rammen pluss uendret skattøre kan bidra til at kommunesektoren tilføres 4,5 milliarder kr.

       Når det gjelder refusjonsordningen, gir ikke representanten Høegh en riktig framstilling av den saken. Det er prisverdig at helseministeren har tatt opp dette spørsmålet. Vi ønsker fra flertallets side, der Høyre ikke er med, å gå inn på det nye forslaget som helseministeren har fremmet, men vil også ha belyst flere sider av det. Jeg regner med at saken ganske snart kan komme tilbake til Stortinget, og da vil vi f.eks se spesielt på de behov som de psykiatriske pasientene har, så det skal bli vel ivaretatt i det videre arbeidet på dette feltet.

Solveig Sollie (KrF) : Sosialkomiteens leder tok opp eldrepolitikk i sitt innlegg. Eldrepolitikk angår etter hvert ganske mange innbyggere i landet vårt. Selv om de fleste greier seg bra både økonomisk og på andre måter, gjenstår det mye før alle får dekket sine nødvendige behov på en verdig måte når de blir pleietrengende. Dette er en kjensgjerning.

       Arbeiderpartiet har i den senere tid gjort et stort nummer av at de vil skaffe alle enerom i løpet av fem år. Dette vises imidlertid lite igjen i statsbudsjettet. Hvordan har da Arbeiderpartiet tenkt å innfri sine løfter? Når flersengsrom bygges om, må det også samtidig bygges nye plasser til erstatning. Det skal også penger til å drive disse nye plassene. Hva vil Arbeiderpartiet gjøre for at kommunene skal få råd til dette?

       Kristelig Folkeparti foreslår i dette budsjettet å øke bevilgningen til omsorgstjenestene i kommunene med 600 mill. kr. Arbeiderpartiet står på samme bevilgning som foreslått. Mener komiteens leder dette vitner om satsing på eldreomsorg?

       Så et annet spørsmål som har relasjon til eldresektoren: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet foreslår at staten skal dekke 50 % av kommunenes utgifter til omsorgslønn. Vil Arbeiderpartiet gjøre noe for å få opprettet flere omsorgskontrakter med omsorgslønn, slik at pårørende kan få godtgjørelse for den omfattende omsorgstjenesten de utfører?

Gunhild Øyangen (A) : Det er riktig at sosialministeren har satt som mål at eldre skal få mulighet til å ha enerom i sykehjem. Jeg synes det er prisverdig at vi har en slik målsetting. Det går jeg ut fra at også Kristelig Folkeparti er enig i.

       Jeg vil også understreke at dette er i tillegg til det samlede tilbudet som kommunene skal by på. Det gjelder sykehjemsplasser, som vi trenger flere av, og der vi også trenger kvalitetsheving. Vi trenger omsorgsboliger, og vi trenger også hjemmebaserte tjenester for dem som ønsker å ha en mulighet til fortsatt å bo hjemme. Prioriteringene skjer veldig ofte innad i den enkelte kommune. Det samme gjelder i forhold til omsorgslønn. Der har kommunene et betydelig ansvar. Jeg håper og regner med at det skal være mulig å ha et fortsatt samarbeid med Kristelig Folkeparti om en god utvikling innenfor eldreomsorgen også i tiden framover.

       Verdens Helseorganisasjon har uttalt at de store utfordringene når det gjelder helse framover, er knyttet til omfanget av depresjoner og livsstilssykdommer. Økende sosiale forskjeller, rusproblemer og røyking utgjør hovedtrusselen i forhold til folks helse. I tillegg til dette kommer økningen av kreft og allergier hvor årsaken kan knyttes til forurensning og til matkvalitet. Jeg tenker da på tilsetningsstoffer og rester av gift og kjemikalier i mat og natur. Det er signaler som bør gi en alvorlig vekker i forhold til hvilken samfunnsutvikling vi planlegger for. Vi som politikere bør ta et langt større ansvar for å se helheten og styre utviklingen slik at vi unngår noen av de åpenbare fallgruvene vi ser.

       Dessverre er det liten politisk vilje til å vie samfunnsmedisinen større oppmerksomhet. All debatt konsentreres om ventelister og køer for sykehusbehandling, til tross for at vi vet at 80-90 % av folks behov for helsetjenester blir dekket i kommunene. Og hvis vi kan utvikle gode miljøer i kommunene, slik at en kan drive forebyggende arbeid og god rehabilitering etter sykehusbehandling, vil en redusere bruken av andrelinjetjenester. Spesielt gjelder dette i forhold til rus, barnevern og psykiatri.

       De unge er satt under sterkt press i dagens konkurransesamfunn. Reklame er med på å skape et bilde av hva som kreves for å være ung og vellykket. Det lokker unge mennesker inn i en farlig kroppsopptatthet. Dette kan gi seg utslag i ulike former for spiseforstyrrelser. Konkurranseidretten er med på å sette krav. Nylig kom det fram at i hoppsporten måtte utøverne skrive under på at de må holde seg innenfor en bestemt vektgrense for å være med i konkurranse på topplan. Uforstanden til voksne som skal være ledere for de unge, kjenner visst ingen grenser.

       Barn og unge med store problemer er taperne i dagens helsevesen. Det er forstemmende at mange ikke får nødvendig hjelp og behandling. Vi har altfor store selvmordstall, og dødsfall knyttet til overdoser av narkotika øker. For meg er det uforståelig at det er ventetid og ingen hjelp å få for unge som står i fare for å miste livet på grunn av narkotika. Det er grunn til å spørre om unge narkomane er mindre verdt enn personer som blir rammet av annen livstruende sykdom - for overfor dem har en høyeste beredskap og gir all mulig hjelp ut fra hvor langt teknologien er kommet. Menneskelige lidelser skal ikke settes opp mot hverandre, det innser jeg. Allikevel er det slik det fungerer i praksis. Det er på tide at noen snakker om dette. De partiene som bare prioriterer somatikken, må forstå at de dermed svekker muligheten til å gi dem hjelp som andre grupper trenger for å overleve. For i dagens helsevesen har vi prioritert, nemlig dem som kan hjelpes gjennom somatikken.

       Senterpartiet mener at både somatikk, psykiatri og rusomsorg må styrkes, slik at de som trenger nødvendig behandling, får det. Kommunene må få bedre økonomi for å kunne hjelpe barn og unge, og for å kunne ha en god eldreomsorg. Senterpartiet har gjennom årets budsjettbehandling sørget for at kommunene har fått økt sine rammer med 4,5 milliarder kr. Det er flertall i kommunalkomiteen for en økning på 150 mill. kr ekstra til utbygging av sykehjemsplasser. Men skal kommunene få råd til utbygging og drift, må kommuneøkonomien generelt styrkes. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti foreslår også å øremerke 150 mill. kr til omsorgslønn for dem som utfører tyngende pleieoppgaver.

       Senterpartiet mener at det frivillige arbeidet er et viktig supplement til god omsorg og nettverk i nærmiljøet. Derfor foreslår vi 10 mill. kr mer til utbygging av frivillighetssentraler. Det var tidligere sosialminister Wenche Frogn Sellæg som tok initiativet til å styrke det frivillige arbeidet. Nå følger ikke Høyre opp med å sikre flertall for denne økningen.

       Helsepolitikken har i altfor stor grad dreid seg om kirurgien og høyteknologiske inngrep. En ytterligere prioritering i den retningen skjer gjennom innføring av stykkpris. Men hvordan en skal sette stykkpris på folk med sammensatte lidelser, er det ikke funnet løsning på - heller ikke hvordan stykkprisen kan brukes til forebyggende arbeid og til rehabilitering, områder som alle partier gjentatte ganger har fremhevet betydningen av. Senterpartiet mener det trengs en nærmere utredning i forhold til dette før vi kan ta stilling til bruk av stykkpris.

       Det kan bli flertall for 800 mill. kr mer øremerket til pasientbehandling i dag. Men midlene til pasientbehandling må ses i sammenheng med kommunenes og fylkeskommunenes økonomi, for 70 % av midlene til pasientbehandling kommer fra rammeoverføringene. Hvis Høyre strammer inn på kommunenes rammeoverføringer, blir det et større tap for eldreomsorg og pasientbehandling enn noen ekstra kroner i øremerkede tilskudd.

       Den store vinneren i Regjeringens budsjett er Helsedepartementet, som har fått en påplussing på 33 %. Dette står i skarp kontrast til Jaglands uttalelser om mindre penger til sentralt byråkrati og mer til utøvende behandling. Det er uforståelig at Høyre og Fremskrittspartiet, som tidligere har snakket imot byråkrati, er med på og godtar en slik økning.

       Utdanning av helsepersonell og mangel på ulike helsearbeidere er noe av flaskehalsen for å få redusert køene i helsevesenet. Senterpartiet fremmer i KUFs budsjett forslag om å øke kapasiteten på utdanning av leger og annet helsepersonell. Også i Sosialdepartementets budsjett foreslår vi å øke bevilgningen med 20 mill. kr til etterutdanning i psykiatri og 16,6 mill. kr mer til turnusplasser for legestudenter. Vi mener at utenlandsstudentene også må få turnusplasser.

       Det er gledelig at det er flertall for å legge opp til et studium hvor en på kortere tid kan utdanne hjelpepleiere til sykepleiere, og at en også vurderer dette for omsorgsarbeidere. Det er også flertall for å se nærmere på forholdet mellom antall hjelpepleiere og sykepleiere i ulike institusjoner.

       Med den store legemangelen en har, må en snarest foreta en nøye gjennomgang av hvordan en bruker legene på best mulig måte. I det statlige helsebyråkratiet er det ansatt over 200 leger til - enkelt sagt - å flytte papirer. Senterpartiet fremmer forslag om at en bør avvikle ordningen med rådgivende leger i trygdeetaten og heller bruke disse i en aktiv pasientbehandling. Disse legene er ansatt for å vurdere uføretrygdsøknader og følge opp sykemeldte. De har liten eller ingen kontakt med søker, og 40 % av ankesakene blir omgjort til fordel for hva behandlende lege har innstilt på. Dette viser at det er feil bruk av helsemidler og feil bruk av den knapphetsressursen som legene er.

       Senterpartiet er bekymret for de økende forskjeller som er i ferd med å utvikle seg i landet vårt. De store taperne er folk som er for syke til å arbeide og for friske til å få pensjon. Vi har foreslått at det må innføres en ordning med samfunnslønn, slik at alle er sikret en grunntrygghet. Vi ønsker også at det skal utredes en mer lik pensjon for alle, en pensjon som er stor nok til at alle kan ha en anstendig økonomi. Utover dette får heller de enkelte sikre seg med egne pensjonsordninger hvis de ønsker det.

       Jeg registrerer at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i foreløpig innstilling til nasjonalbudsjettet har fremmet en del fellesforslag for styrking av helse- og omsorgssektoren. Det er gjort - sies det - for å konkretisere sentrumsalternativet i norsk politikk, og partiene vil i de respektive fagkomiteer ta opp forslagene i samsvar med fellesopplegget.

       Hvis en går til innstillingen fra sosialkomiteen, finner en det fellesopplegget beskrevet som en merknad fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

« Disse medlemmer mener det er nødvendig med en betydelig satsing for å redusere ventetiden for pasienter i sykehuskø, og vil øke den øremerkede bevilgningen til sykehusene med totalt 800 mill. kroner utover Regjeringens forslag. Av dette skal 485 mill. kroner gå til å styrke tilskuddet til pasientbehandling, rehabilitering... ».

       Så blar vi noen sider til i innstillingen fra sosialkomiteen, og så finner vi plutselig at Senterpartiet har funnet ytterligere 300 mill. kr og er med på et fellesforslag med Høyre, mens Kristelig Folkeparti står på det opprinnelige forslaget fra fellesmerknadene med Senterpartiet. Mitt spørsmål til Tove Kari Viken er da: Hvor har Senterpartiet i løpet av noen uker - og sider i sosialkomiteens innstilling - plutselig funnet rom for ytterligere 300 mill. kr? Og hva med inndekning? Skal det også her skje ved økt bruk av oljepengene - for oljen som Senterpartiet helst hadde sett skulle forblitt i Nordsjøen? Jeg stiller også spørsmålstegn ved seriøsiteten i fellesopplegget fra disse partiene, som skulle konkretisere det politiske sentrumsalternativet.

Tove Kari Viken (Sp) : Jeg registrerer at Arbeiderpartiet har hatt store kvaler i årets budsjettbehandling, fordi profilen utad har vært høy i forhold til å ville satse på helse og sosiale spørsmål, men når det kommer til realiteten, er det ikke fra Regjeringens side foreslått noen vesentlig påplussing på disse feltene - der alle sier at vi trenger et løft, og at vi bruker altfor lite på helse i Norge. Selve budsjettet har en påplussing på bare 1,1 %, hvis en trekker ut det som har med pensjoner og trygd å gjøre.

       Jeg registrerte i en avis forleden at Gudmund Hernes hadde kjempet hardt i Regjeringen for å få mer midler til helse- og sosialsiden, men at han ikke klarte å få mer enn 870 mill. kr. Det er vel derfor Arbeiderpartiet nå synes det er ganske fortvilet å se at de ikke kan være med på å plusse på budsjettet.

       I Senterpartiet har vi sørget for å få 4,5 milliarder mer til kommunene og fylkene, og vi håper inderlig at Arbeiderpartiet ikke går sammen med Høyre i salderingen og plukker bort igjen disse pengene, som er så nødvendige for at en skal kunne bygge ut f.eks sykehjem for å få nok enerom, som også Arbeiderpartiet har lovet.

       Når det gjelder påplussingen til pasientbehandling, hadde Senterpartiet i sluttopplegget til budsjettet prioritert 400 mill. kr til styrking av psykiatrien. Vi ønsket i årets budsjett å løfte fram psykiatrien, noe alle andre partier har sagt var viktig. Det ønsket også Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og SV, men Høyre og Arbeiderpartiet blokkerer det. Vi prioriterer de midlene over til pasientbehandling i stedet, siden vi ikke fikk flertall for det.

Sonja Sjøli (H) : Tove Kari Viken sa i sitt innlegg at andre partier bare prioriterer somatikken. Da må jeg spørre hvilke partier det er. Det er iallfall ingen her i salen. Jeg synes hun avslører at Senterpartiet er imot enhver endring i norsk helsepolitikk. De har faktisk klart det kunststykket å få Arbeiderpartiet til å virke nytenkende i forhold. Senterpartiet avviser stykkprisfinansiering av norske sykehus. De tviholder på rammefinansiering, et system som bevislig er ineffektivt. 400.000 av 1 mill. kr blir kastet bort ved ekstrabevilgninger. Senterpartiet avviser å gi stykkprisrefusjon direkte til sykehusene, slik helsefagmiljøene ønsker. Norsk institutt for sykehusforskning mener det er småsykehusene som tjener mest på en direkte stykkprisfinansiering. Er det slik at Senterpartiet setter opprettholdelse av fylkeskommunen fremfor opprettholdelse av lokalsykehusene?

       Senterpartiet avviser at private formidlingsfirma skal kunne hente inn utenlandske spesialister til norske sykehus. Ifølge ferske tall fra Lægeforeningen er det 404 ubesatte spesialiststillinger, og det er 2 500 ubesatte sykepleierstillinger. Manpower kan tilby 200 - 300 årsverk innen sykepleien, hvis de får lov. Er det slik at Senterpartiet heller vil opprettholde personalmangelen?

       I tillegg til økte ressurser trengs det systemendringer for å redusere helsekøene. Senterpartiets løsning er en medisin hvor holdbarhetsdatoen har gått ut for lengst. Når ren rammefinansiering bevislig er ineffektivt, vil jeg spørre representanten Viken hva som er den egentlige grunnen til at Senterpartiet vil opprettholde rammefinansieringen.

Tove Kari Viken (Sp) : Jeg har registrert at Høyre har mer interesse av å framheve seg selv som de som har en høy profil når det gjelder helse og å hjelpe folk som står i sykehuskø, enn av realiteten - når det kommer til å bevilge penger. I årets budsjett plukker de ut pengene fra rammene til fylkeskommunene, som vi vet at 70 % av pasientbehandlingen er avhengig av, og setter inn noen få øremerkede midler her og der, som de deler ut som fine julekort, som jeg tenker meg at Høyre skulle sende rundt til ulike pasientgrupper og si: Se her, vi har foreslått 30 millioner hit og 40 millioner dit osv. - for at pasientene derigjennom skulle tro at Høyre er det partiet som ivaretar deres interesser.

       Jeg har lyst til å fortelle hva sånne øremerkede midler fører til. Fra Møre og Romsdal har vi nå fått høre at folk fra Rogaland - ut fra ventelistegarantien - blir sendt til sentralsykehuset i Ålesund for ortopediske operasjoner, mens folk som bor like ved dette sykehuset, blir sendt til Røros for å bli operert der, og også den legen som er ansatt ved sykehuset i Ålesund, blir sendt til Røros for å foreta operasjonen. Er dette så mye mer effektivt da? Blir det mer pasientbehandling av det enn av at fylkene kan planlegge og se på hvilke behov som er i fylket, hvordan de skal dekke behovet for befolkningen i fylket, hvordan de skal samarbeide i helseregionen og fordele oppgavene sånn at alle får de nødvendige tilbud? Det er det som er viktig, ikke om vi har noen øremerkede midler histen og pisten til noen organisasjoner.

       Når det gjelder dette med privat formidling av leger og sykepleiere, er jo det viktigste å utdanne nok leger og sykepleiere. Og jeg skulle ønske Høyre var med på mye større satsing for å få utdannet nok helsepersonell.

       Ja, Hernes er blitt som keiseren i eventyret om « Keiserens nye klær » - naken står han der, for han har forlatt den gamle politikken, men ikke ikledd seg den nye. Det er et mindretall i Stortinget som driver reformene fremover. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet innser at penger må følge reformene for at de skal komme pasientene til gode. De tre partiene går foran og viser vei:

       Jeg spår at Arbeiderpartiet vil komme haltende og hinkende etter på alle disse områdene når det bare får gått noen år. For dette er fremtiden, dette er måten norsk helsevesen kan hjelpe flere raskere og bedre på enn i dag.

       Men foreløpig er det altså bare et mindretall - men et viktig mindretall - av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som driver utviklingen mot et mer pasientrettet helsevesen fremover. Det er vi som peker på løsningene de aller fleste utenfor partipolitikken, utenfor Stortinget, er enige i. Hernes følger forsiktig etter, men motkreftene er tydeligvis mange.

       Derfor stiller Høyre denne gangen krav til at det må bli flertall for virkelige reformer i finansieringen for at vi skal kunne øke bevilgningene med hele 800 mill. kr neste år. Vi utfordrer derfor Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti til å ta til fornuft og sette hensynet til pasientene først, gi pasientene økt makt, gi pasientene økt innflytelse ved å la den aktivitetsbaserte finansieringen gå direkte med pasientene til sykehusene. Dette kan avklares allerede i kveld ved å stemme for forslag nr. 17 fra de tre partier, eller man kan altså vente helt til salderingen. Selv om forslaget ikke får flertall i dag, er det lov å tenke om igjen frem til salderingen - det kan kanskje flere ha behov for. Men inntil så skjer, vil Høyre holde åpent hvor store de endelige påplussingene til sykehusene skal bli med vår medvirkning.

       Høyre fremmer også flere forslag i budsjettet, bl.a disse:

       Det er en myte at Høyre har statsskrekk. Vi vil ha en sterk, men begrenset stat, et sterkt, men begrenset helsevesen, som konsentrerer seg om kjerneoppgavene, om det som er viktigst. Helse er blant de viktigste kjerneoppgavene det offentlige i det hele tatt kan drive med. Derfor må vi satse der det er viktigst, ikke spre offentlig innsats tynt utover alt og alle. Men det er det Arbeiderpartiet gjør. Det er derfor de ikke har råd til nødvendig satsing på helse og eldreomsorg. Det er et nederlag for velferdssamfunnet at Norge bruker vesentlig mindre til helse og omsorg enn de aller fleste land vi sammenligner oss med. Og det er et nederlag at fylkene brukte mindre til sykehus i 1995 enn året før. For når Stortinget legger på de øremerkede tilskuddene, strammer fylkene inn. Det blir et uverdig spill mellom forvaltningsnivåene. Bare når pasientene fritt kan velge sykehus, kan de belønne god og straffe dårlig service og kvalitet. Fylkeskommunene og fylkespolitikerne gjør ikke en dårlig jobb. De gjør så godt de kan, men fylket er blitt en for liten enhet til å drive sykehus på en hensiktsmessig måte. Derfor vil Høyre reformere helsevesenet.

       Jeg la merke til at helseministeren i trontaledebatten sa at

       « Regjeringen arbeider nå fram en ny politikk. Den kan ikke komme som bitvise endringer i dette og hint ... Man kan ikke sette inn lett kavaleri for et feiende anfall på et enkelt avsnitt. Det er hele fronten som må flyttes ».

       Ja, så sant, så sant! Men er det det han gjør? Nei, det er jo ikke det han gjør. Hernes' strategi skal være å gå ut på bred front for at motkreftene ikke skal få samle seg. Men denne gangen har han ikke lykkes, for motkreftene finnes i hans egne rekker, som en femtekolonne. Han har tapt i Regjeringen.

       En forsker ved SINTEF Unimed som heter Kjell Solstad, sier at det er

« størst mulighet for måloppnåelse, dersom stykkprisinntektene går direkte til sykehusene. ... Dersom stykkprisfinansieringen utbetales til fylket, og fylket fortsatt rammefinansierer sine sykehus, har vi på mange måter samme situasjon som i dag. »

       Han sier videre at den eneste endringen blir at fylkene har sikkerhet for økt statlig finansiering, og at en stykkprisandel på mellom 20 og 40 % ikke er tilstrekkelig for å dekke sykehusenes ekstrakostnader ved å behandle en ekstra pasient.

       Så langt forskeren - nå over til Høyre: Dette er hovedgrunnen til at vi mener stykkprisandelen må gå direkte til sykehusene. Den bør være på minst 50 %, fordi det er det som skal til for å gi den klare økonomiske stimulans til sykehusene som de trenger, som de må ha for å ha råd til å behandle flere pasienter. Konklusjonen fra fagmiljøet er at Arbeiderpartiets forslag ikke vil føre til den ønskede aktivitetsøkning, for det er den lange ventetiden i det offentlige helsevesenet som er hovedgrunnen til at folk i dag oppsøker private tilbud. Mennesker fra alle samfunnslag betaler - ofte dyrt - for privat behandling for å unngå lang sykemelding, for å unngå attføring, for å unngå uføretrygding, for å unngå arbeidsledighet ved å vente i en offentlig kø. Derfor må vi forbedre det offentlige helsevesenet i stedet for å angripe det private. Det er det Høyres forslag går ut på, men det er det siste Arbeiderpartiets hovedforslag går ut på. Det går ut på ikke å forbedre det offentlige helsevesenet i tilstrekkelig grad, men å angripe det private.

       Nå er det heldigvis slik at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV utsetter forslaget om å fjerne refusjonsretten for deltidspraktiserende leger. De ønsker å se det i en større sammenheng, sier de, og at det er nødvendig med en nøye vurdering av hvordan refusjonene fungerer. Hvis ikke dette er en klar innrømmelse av at forslaget var dårlig begrunnet, og at Hernes får en kilevink for å ha fremmet forslag som rammer pasientene mer enn legene, så vet ikke jeg! Forslaget bør ikke bare utsettes, men droppes og glemmes; for opprettholdes det, vil færre leger bruke fritiden sin til pasientbehandling, og mange pasienter vil ikke ha økonomisk evne til å oppsøke legen.

       Høyre er med på å hindre vedtak av et overmodent forslag om å overføre hele ansvaret for skyssutgiftene i hjemmesykepleien fra folketrygden og over til kommunene. Det er i dag ulik finansiering av skyssutgiftene i kommunenes hjemmetjeneste, avhengig av hvilket personell som foretar hjemmebesøk. Folketrygden refunderer som kjent skyssutgiftene for sykepleiere og hjelpepleiere, og kommunene dekker skyssutgiftene for hjemmehjelpere.

       Det skulle nå være rimelig kjent at disse tjenestene i stor grad er organisert som en samlet tjeneste i de aller fleste kommunene. Dessuten får vi en ny gruppe helsearbeidere inn, dvs. omsorgsarbeidere. Jeg har da tre spørsmål til representanten Høegh: Hvilke problemer ser Høyre ved å skille disse hjemmetjenestene rent administrativt? For det andre: Ser ikke Høyre at dagens system gir minimalt incitament til å få til et samordnet skyssopplegg og dermed mulighet til rasjonell og forsvarlig ressursutnyttelse? Og for det tredje: Mener Høyre at dagens ordning med til dels iboende muligheter for svarteperspill mellom trygdeetat og kommune skal være morgendagens ordning?

Annelise Høegh (H) : Det er kanskje symptomatisk for Arbeiderpartiets forsøk på å vri seg unna det som er hovedproblemene i helsevesenet, at man tar opp en såpass liten detalj - unnskyld at jeg kaller det det - som hvem som skal skysse helsepersonell fra det ene stedet til det andre. Problemet for pasientene er ikke hvordan de skal komme til sykehus, men at de faktisk får komme inn og får hjelp, og at eldre pleietrengende får den hjelpen de trenger, ikke på hvilken måte helsepersonellet når frem til dem.

       Det forbauser meg også at Arbeiderpartiet i en tid hvor signalene fra kommunene er helt entydige: at de har mer enn nok med å prøve å følge opp de lovvedtak Stortinget har gjort på område etter område, om de ikke også skal få seg pålagt en ny oppgave, at folketrygden skal la være å betale for skyssutgiftene. Jeg synes det er litt beklemmende og trist at Arbeiderpartiet i en debatt hvor vi diskuterer hovedomleggingen av vårt sykehusvesen - hvor vi ser en skrikende mangel ikke bare på penger, men først og fremst på reformer - finner grunn til å trekke frem behovet for å legge om skyssordningene i helsevesenet. Det er selvsagt også et problem at flere er med på å betale det, men det er jammen et lite problem i forhold til de nesten 300.000 som venter på behandling i våre sykehus, alle de eldre som ennå bor på flersengsrom, og alle de eldre som er i sine boliger og ikke får kvalifisert hjelp, og som får en ny hjemmehjelper nesten for hver gang de kommer og banker på døren.

       Jeg synes vi må konsentrere oss om hovedoppgavene, ikke tulle oss bort i detaljer som kanskje i en mindre sammenheng er viktige, men som i den store sammenhengen blir svært små.

       Syver Berge hadde her teke over presidentplassen.

Inga Kvalbukt (Sp) : I går var jeg på et møte. Da jeg kom dit, strømmet folk ut - før møtet hadde begynt. Jeg tenkte at her måtte det ha vært et annet møte først. Så gikk jeg inn, og der ble jeg møtt av en plakat: Fullt! Da fikk jeg samme følelse som Sigbjørn Obstfelder, da han spurte om han hadde kommet på feil klode. Jeg fant ut at jeg måtte ha gått på feil møte, for jeg skulle på et møte i regi av Mental helse, og det gikk jo ikke an at det var fullt. Det var fullt! Jeg greide likevel å lure meg til en liten plass, og det ble en aha-opplevelse å se hvor mange som var opptatt av de problemene som ble lagt fram der.

       Jeg tror at når de psykiatriske pasientene kommer og spør hvor de kan få hjelp, og hvem som kan hjelpe dem, da vil de oppleve at går de til Høyre, kommer de til feil parti. Riktignok er Høyre med på budsjettmerknaden om at behandlingskapasiteten for barn og unge med psykiske lidelser er for lav. Men når de så skal prøve å gjøre noe aktivt for å hjelpe dem - og kanskje aller mest forebygge - uteblir de. Høyre vil ikke støtte en styrking av kommuneøkonomien. De har også forslag om skattelette som fratar kommunene 1 milliard kr. Hvor er det vi først og fremst må sette inn hjelpen for å fange opp flest mulig med psykiske lidelser? Det er nettopp i kommunene. Nå får vi også høre at Høyres tilsagn om å støtte 800 mill. kr til økt pasientbehandling fremdeles står litt åpent, og vil stå åpent fram til salderingen.

       Er det så at det er lite innhold i de fine ordene til Høyre, og at Høyres strategi synes viktigere enn pasientbehandling både for psykiatri og somatikk? Hva er viktigst for Høyre? Hvor vil de møte de unge?

Annelise Høegh (H) : Jeg fikk ikke helt klart for meg hva replikanten mente da hun viste til det møtet som Mental helse arrangerte, og folk strømmet ut. Var det da representanten kom, eller da representanten gikk?

       Spøk til side! Jeg synes det er godt gjort av et parti som stemmer for å frata psykiatere og psykologer refusjon slik at de psykiatriske pasientene må betale hele regningen, å anklage Høyre for ikke å ville prioritere opp det psykiatriske tilbudet. Det er katastrofalt mangelfullt, både i fylker og kommuner. Men man kan ikke gjøre alt samtidig. Vi satser for neste år først og fremst på å bygge opp institusjonsplassene i kommunene. Vi vet, som representanten også var inne på, at spesielt når det gjelder barn og ungdom er behandlingstilbudet nesten ikke-eksisterende. Det medvirker vi til å forbedre. Det får vi flertall for.

       Så sa representanten Kvalbukt noe om at Høyre svekker kommunenes økonomi. Nei, det gjør vi ikke! Vi får altså flertall - riktignok når det gjelder de eldre - for å øke bevilgningen til enerom med 150 mill. kr, sammen med Senterpartiet. Vi lar kommunene beholde mer av sine egne skatteinntekter. Det er faktisk slik at det er de kommunene som har de høyeste skatteinntektene, som har det laveste velferdsnivået, fordi deres problemer er størst. Vi ønsker å bedre velferdsnivået også i disse kommunene. Senterpartiet har konsekvent støttet Arbeiderpartiets nedsettelse av skattøren de siste årene. I år går de en annen vei. Det er vi glad for, men å anklage Høyre for ikke å ville sette kommunene bedre i stand enn i dag til å ta vare på sine innbyggere, er en påstand som faller på sin egen urimelighet.

       Annelise Høegh (H) : Jeg tar herved opp de forslag som Høyre selv fremmer, eller der vi er medforslagsstiller.

       Den stramme linja det fortsatt legges opp til, er helt uforståelig for innbyggerne så vel som for kommunepolitikerne, sjøl om det er de som må stå til ansvar overfor befolkningen - særlig når vi vet at bedriften Norge går så det suser, og overskuddet er større enn noen gang.

       Det er positivt at flertallet ser ut til å ville trosse Regjeringas forslag om en realnedgang i kommuneøkonomien, sjøl om vi fra SVs side hadde sett at den ble ytterlige styrket.

       Bare forslaget fra Regjeringa om å overføre utgiftene til skyss av helsepersonell i hjemmesjukepleien til kommunene, ville ha gitt min egen kommune en inntektssvikt på 600.000 - 700.000 kr. Det er mye penger i et stramt kommunebudsjett, og jeg er glad for at flertallet nok en gang avviser dette og krever full refusjon fra folketrygden.

       SV kan ikke forstå at et flertall bevisst fortsetter å øke skatten på sjukdom ved å høyne egenandeler og videreføre innstrammingene fra velferdsmeldinga, når det er dokumentert at forskjellene mellom dem med lavest inntekt, som er mest avhengig av et godt offentlig tilbud, og dem med høyest inntekt, bare øker. Minstepensjonistene må fortsatt klare seg med langt mindre enn det kostnadsutviklingen i landet tilsier.

       For å ta egenandelene først: Sosialistisk Venstreparti er imot å øke egenandelene slik det er foreslått. I fjor var det 50 kr, i år er det 100 kr - fra 1.190 kr til 1.290 kr. Dette går igjen utover dem som også rammes sterkest av økt bruk av egenandeler i hjemmebaserte tjenester i kommunene. Vi mener fortsatt at taket bør reduseres til 800 kr, og har lagt inn 200 mill. kr på kap. 2752 for å dekke opp dette. Også i tråd med tidligere budsjettbehandlinger fremmer SV forslag om å øke særtillegget slik at minstepensjonistene skal få noe bedre vilkår. Like ens foreslår vi å øke bostøtten for eldre med 50 mill. kr.

       SV hadde gjerne sett en valgkamp neste år uten eldreomsorg som tema - sjølsagt en valgkamp der også de eldre skal motta våre politiske budskap, men ikke med de samme gamle løftene om bedre livsvilkår, uten oppfølging. Dessverre ser det ut til at vi får den samme gamle leksa nok en gang. Muligens kan det ligge et lite håp i at partiene har tatt sosialministeren på ordet når hun på Arbeiderpartiets landsmøte lovte full sjukehjemsutbygging med enerom innen år 2001. Regjeringa blir iallfall bedt om å finne ut hva dette vil koste.

       I dag kom meldinga om hva Sykepleierforbundet har beregnet investeringa til: 6 - 7 milliarder kr. SV er villig til å følge opp dette, og har bl.a lagt inn forslag om en forpliktende investeringsplan i finansinnstillinga.

       Når vi fortsatt er inne på kommunale oppgaver, er det trist å registrere at det ikke er flertall for å styrke psykiatrien med mer enn 100 mill. kr til fylkeskommunene. Vi vet at en stor del av ansvaret på dette feltet også er overlatt til kommunene, samtidig som psykososiale problemer fortsatt er økende. SV foreslår til sammen 500 mill. kr for å styrke psykisk helsevern i kommuner og fylkeskommuner. Dette kommer vi tilbake til i senere innlegg i dag.

       I den forbindelse vil SV peke på at Regjeringa foreslår en innstramming i refusjon til leger uten kommunal eller fylkeskommunal driftsavtale. SV er helt enig i at en innstramming på dette området er et virkemiddel for å styrke tilgangen på helsepersonell i det offentlige helsevesen, og ser gjerne at Regjeringa forserer gjennomgangen av disse spørsmålene. SV anser det imidlertid uheldig at ordningen innføres umiddelbart for psykologer og psykiatere, da det vil få svært negative følger for dem som er under behandling.

       Alle er enige om at innsatsen for å redusere ventelistene og øke behandlingskapasiteten i sjukehusa er helt nødvendig. Hvordan dette kan oppnås, er det likevel ikke enighet om, bortsett fra at helsepersonell i sterkere grad må bruke sin kapasitet til behandling og ikke til administrative oppgaver, og at det er stor mangel på spesialister.

       SV foreslår flere tiltak for å øke behandlingskapasiteten.

       Vi vil styrke regionsjukehusa med 250 mill. kr og øremerke 20 mill. kr til spesialistutdanning. Umoderne utstyr er en flaskehals som vi vil ha bort ved å bevilge 500 mill. kr. Her blir det nok flertall for en liten begynnelse på 50 mill. kr.

       I SVs budsjettforslag har vi lagt inn 500 mill. kr til pasientbehandling. Her kan det i utgangspunktet være flertall for en bevilgning på 800 mill. kr, men det ser ut til at Høyre er mer interessert i en stykkprisfinansiering enn i å øke bevilgningen. For SV er det helt uaktuelt å gi tilslutning til en slik løsning, uansett om den kalles stykkprisfinansiering eller innsatsbasert finansiering.

       SV står fortsatt på det vi uttalte sammen med Arbeiderpartiet i innstillinga til helsemeldinga:

« ...stykkprisfinansiering vil ha en rekke negative konsekvenser som knytter seg til manglende politisk styring og ressurs- og kostnadskontroll. En vil kunne få utviklet en uhensiktsmessig sykehusstruktur og åpenbart redusert samarbeid mellom sykehusene. Det vil lett kunne oppstå utilsiktede prioriteringsvurderinger og tilsidesetting av pasienter med sammensatt behandlingsbehov, f.eks psykiatriske pasienter.

Slike systemer har også vist seg å føre med seg økt byråkrati og større administrasjonskostnader. »

       Ikke minst frykter SV at dette vil svekke lokalsjukehusa og ytterligere true deres eksistens. Det er de største sjukehusa som i første omgang vil konkurrere om penger i det nye systemet.

       Et annet system som SV helt klart går imot, er flertallets forslag om å gjøre forsøket med overføring av sjukepenger i folketrygden til behandling, til en permanent ordning. OK, det gir innsparinger i utbetaling av sjukepenger, men det er en fullstendig usolidarisk måte å kjøpe folk ut av helsekøene på. En fjerdedel av befolkningen har ikke denne muligheten. SV vil stå fast ved det som en enstemmig komite framhever i innstillinga om ventetidsgarantien, at det er pasientens behov for behandling som må settes i sentrum for helsepolitikken. Det er forunderlig at de partiene som sterkest tar til orde for at småbarnsforeldre - mødre - skal ha en valgmulighet til å være hjemmearbeidende, kan gå inn for dette forslaget. Og hva med sjølstendig næringsdrivende?

       I utgangspunktet gikk SV med på Regjeringas forslag om å utvide arbeidsgivers ansvar til også å omfatte tredje uke ved sjukemelding. SV knyttet imidlertid dette klart opp mot en reduksjon av arbeidsgiveravgiften med 0,5 %, ikke gjeldende i sonene 4 og 5 med 0 i arbeidsgiveravgift. Dessuten måtte dette ikke bety at kommuner og fylkeskommuner kom dårligere ut enn i 1996. Da denne handelen ikke gikk i orden, støtter SV flertallet i at arbeidsgiverperioden fortsatt skal være to uker.

       Til slutt vil jeg bare kommentere noen få enkeltposter. Det gjelder for det første kap. 734, der Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet foreslår å øke bevilgningene til Radiumhospitalet med 25 mill. kr. Det er fortsatt mye ugjort innen så vel forskning som forebygging og behandling av ulike typer kreft, samtidig som vi vet at hyppigheten av de fleste kreftformer er økende. SV støtter derfor forslag 6.

       Vi støtter også forslagene 3 og 4, fra de samme partier pluss Kristelig Folkeparti, hva angår å utrede en refusjonsordning for opphold i opptreningsinstitusjon for pasienter som har gjennomgått alvorlig hjertelidelse og hjerteoperasjon, samt fastsettelse av kurprisen for opptreningsinstitusjonene i gruppe 1 og gruppe 2. Følgelig støtter vi også forslag 1, om å øke bevilgningen under kap. 2711 post 75 til dette formål.

       Det må tilskrives en nykommers uoppmerksomhet at SV ikke har tilkjennegitt dette under komitebehandlinga.

       Når det gjelder Rikshospitalet, må en si seg tilfreds med at sjukehuset endelig blir bygd for framtida og ikke blir for lite allerede i utgangspunktet. For ordens skyld vil jeg presisere at både SV og Fremskrittspartiet var med på forslaget om å utvide Rikshospitalet med 60 senger, som i innstillinga er referert som Høyres forslag.

       Helt til slutt vil jeg ta opp SVs forslag i innstillinga, samt det forslag SV, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står sammen om.

       Rita Tveiten (A) : Representanten Nyhuus nemnde at kostnadene til skyss av heimesjukepleiarar ville kosta hennar kommune 600.000 - 700.000 kr, og at det ville svi på eit magert kommunebudsjett. Det kan eg godt forstå. Men då er det i alle fall ei saksopplysning som eg synest bør koma fram, nemleg at dei pengane som i dag vert refunderte frå staten, var meinte å skulla overførast til kommunane. Dette skulle altså ikkje vera ei innsparing for staten, men det skulle vera slik at pengane skulle følgja oppgåvene.

       Vidare er det tydeleg at SV har eit høgt ambisjonsnivå når det gjeld helsestellet og Helse- og sosialdepartementet sitt aktivitetsnivå, og dette ambisjonsnivået har òg Arbeidarpartiet. Men skal det koma konkrete resultat ut av eit høgt ambisjonsnivå, må òg departementet ha ressursar til å få gjort jobben.

       Så mitt spørsmål til representanten Nyhuus er: Kor skal me leita etter logikken, når SV reduserer Sosial- og helsedepartementet sitt lønsbudsjett med 15 mill. kr og dei òg reduserer med 10 mill. kr til kjøp av varer og tenester? Har SV klart for seg kva slags oppgåver departementet skal leggja til side? Det synest eg i rettferds namn at pasientgruppene har krav på å få veta, dersom SV vil gjera krav på både truverde og merksemd.

       Hvis man ikke vet hvor man skal, kommer man ikke fram, heter det. Regjeringen vet hvor den skal. Det samme gjør sosialkomiteen. Målet for begge parter er at alle skal sikres et tilfredsstillende behandlingstilbud samt pleie og omsorgstjenester. Målet fokuserer altså på pasienten og den pleie- og omsorgstrengende. På dette punkt ser det ut til å være enighet.

       Med hensyn til de virkemidler som er aktuelle, står bl.a følgende sentralt:

       Det er om virkemidlene kampen står. Bevilgningenes størrelse er et sentralt virkemiddel for hele komiteen på tvers av partigruppene. Men det hadde etter min vurdering vært ønskelig med en grundigere drøfting av virkemiddelbruken og den effekt det enkelte virkemiddel forventes å gi i forhold til det å nå målet om tilfredsstillende tilbud til alle. Jeg savner også større fokusering på ressursutnyttelsen, og hvordan vi kan få mest mulig og best mulig helsetjenester for pengene.

       Jeg vil snart komme tilbake til dette med ressursutnyttelse, men først vil jeg ta opp en prinsipiell sak.

       Kristelig Folkeparti har en rekke ganger fremmet forslag for å få slutt på den forskjellsbehandling det i dag er av gifte i forhold til samboere når det gjelder pensjonsrettigheter. Selv om noen samboere nå omfattes av samme regelverk som gifte, har fortsatt de fleste samboere rett på to fulle grunnbeløp, mens ektepar kun får 1 grunnbeløp. Dette utgjør omkring 20.000 kr i forskjell i pensjon. Denne urimeligheten må det nå bli slutt på.

       Kristelig Folkeparti ønsker primært å heve ektefellepensjonen, men det viktigste er å få slutt på at samboere skal ha rett på mer enn gifte. Vi fremmer derfor nå forslag der Regjeringen blir bedt om å legge til rette for en lovendring som innebærer at samboende pensjonister ikke skal ha rett på høyere pensjonsytelser enn gifte pensjonister. Høyre er med på dette forslaget. Ut fra det jeg forstod på foregående taler, kan det være at også SV blir med.

       Som saksordfører for innstillingen til St.meld.nr.44 (1995-1996) om ventetidsgarantien har jeg behov for å bruke litt tid på denne saken, og særlig den delen av stortingsmeldingen som omhandler såkalt innsatsstyrt finansiering.

       Det er et tankekors at selv om det de siste årene er bevilget mer penger til helsevesenet, så vokser køene til sykehusene. Ved utgangen av august i år var det totalt vel 290.000 som stod på venteliste, hvorav ca 108.000 hadde garanti. Av garantipasientene hadde vel 17.000 ventet mer enn seks måneder, mot vel 10.000 i april.

       De som står på venteliste og som har garanti, lider alle av svært alvorlige lidelser. Ventetiden er derfor i en del tilfeller med på å forhindre at de blir helt friske igjen. Selv om de aller fleste får behandling innen seksmånedersgarantien, er ikke dette godt nok.

       Regjeringen konkluderer i meldingen med at det ikke vil være mulig å gjennomføre den nye ventetidsgarantien Stortinget vedtok i fjor vår, med dagens tilgang på helsepersonell og innenfor dagens sykehusvesen.

       Kristelig Folkeparti er glad for at sosialkomiteen står fast på den vedtatte garanti som et mål. Så må de virkemidler iverksettes som gjør garantien mulig å etterleve innen rimelig tid.

       I stortingsmeldingen om ventetidsgarantien fremgår det at dagens finansiering av somatiske sykehus i all hovedsak er basert på rammekontrakter, dvs. at det ikke er knyttet konkrete krav til sykehusets produksjonsvolum og kostnadsutvikling. Det sier seg selv at man på dette grunnlag - innenfor rammen av slike kontrakter - ikke har tilstrekkelig sikkerhet for at økte bevilgninger vil gi økt produksjonsvolum i form av behandling av flere pasienter.

       Med utgangspunkt i pasientens behov og for å bidra til redusert ventetid er det nødvendig å gjennomføre forslag om ny finansieringsmodell for somatiske sykehus som stimulerer til økt behandlingsaktivitet og en effektiv ressursutnyttelse.

       Kristelig Folkeparti støtter derfor at det settes i verk en ordning med innsatsstyrt finansiering av somatisk sykehusbehandling der det er enkelt å fastsette pris og behandlingstid på forhånd. Men vi er villig til å gå et skritt videre i forhold til Regjeringen, idet vi mener det er nødvendig at pengene utbetales direkte til sykehusene, slik at dette tiltaket kan være en direkte motivasjon til ekstra innsats.

       Vi støtter også at det opprettes en midlertidig pasientbro til utlandet. Kristelig Folkeparti foreslår i den forbindelse å bevilge 200 mill. kr til dette i budsjettet for 1997. I tillegg til at pasientbroen hjelper dem som benytter seg av et tilbud om behandling utenlands, bidrar den også til å redusere ventelister til norske sykehus. Dermed er pasientbroen til hjelp for alle som trenger behandling, i den forstand at ventetiden totalt sett blir redusert.

       Hvis man parallelt med pasientbroen også bygger opp kapasiteten her hjemme, bidrar man ytterligere til at alle om en tid kan få nødvendig behandling. La meg i denne forbindelse vise til at en samlet komite i Innst.S.nr.27 sier:

« Komiteen er derfor innstilt på at de nødvendige økonomiske midler må stilles til disposisjon for sykehusene og fylkeskommunene, slik at den behandlingskapasitet som trengs, kan bygges opp. »

       Kristelig Folkeparti mener det er særlig grunn til å rette søkelyset mot kreftpasientene, som har et særlig behov for rask behandling og høy prioritet.

       Kristelig Folkeparti foreslår 485 mill. kr mer til økt pasientbehandling i sykehusene i 1997, 15 mill. kr mer til flere turnusplasser og 100 mill. kr mer til sykehusutstyr, i tillegg til bevilgningene til pasientbroen til utlandet.

       Det er kommunesektoren som har hovedansvaret for de fleste velferdsordningene. Kristelig Folkeparti foreslår derfor å øke bevilgningene til kommunesektoren med 4,5 milliarder kr. Av dette foreslås det øremerket vel 2 milliarder kr til ulike tiltak innen helse- og omsorgssektoren.

       Vi foreslår også å øremerke 910 mill. kr mer enn Regjeringen til eldreomsorgen. Av dette foreslås 310 mill. kr bevilget over Kommunaldepartementets budsjett som tilskudd til ombygging til enerom.

       Det er veldig positivt at Arbeiderpartiet nå kommer etter og gjør et stort nummer av at de vil skaffe alle som ønsker det, enerom innen fem år. La meg si det slik at i denne saken skal ikke Kristelig Folkeparti være noen bremsekloss.

       Jeg vil avslutningsvis kort også nevne at det er en del mindre poster på budsjettet som vi tror er veldig viktige. Vi er bl.a opptatt av å redusere aborttallene, og foreslår i den forbindelse støtte til AAN-kontorene og abortforebyggende tiltak.

       Når det gjelder rusmiddeltiltak, vil en annen taler fra Kristelig Folkeparti komme nærmere inn på dette senere.

       La meg så helt til slutt ta opp de forslag der Kristelig Folkeparti enten er eneforslagsstiller eller medforslagsstiller.

       Mimmi Bæivi (A) : Eldreomsorg er for Kristelig Folkeparti, som for de fleste andre partiene, et viktig område. Det er derfor ikke overraskende at Kristelig Folkeparti her foreslår en sterk økning i budsjettet. Det lovet jo nærmest Kristelig Folkepartis leder i sommer, da hun sa at Kristelig Folkeparti ville styrke eldreomsorgen.

       Flertallet i komiteen støtter imidlertid ikke Kristelig Folkepartis forslag.

       Mitt spørsmål er imidlertid om ikke Kristelig Folkeparti salderer budsjettet ved å sette svake grupper opp mot hverandre. Kristelig Folkeparti foreslår nemlig å redusere bevilgningene til sykelønnsordningen med 775 mill. kr, og pengene skal hentes inn gjennom å innføre en karensdag og 90 % utbetaling av lønn etter den første dagen. Når vi vet at økningen av sykefraværet har kommet i langtidssykefraværet og ikke i sykefraværet som går over få dager, må jeg spørre: Er det sånn at syke skal betale for Kristelig Folkepartis satsing på de eldre?

Svein Konstali (KrF) : Jeg kan ikke helt si meg enig i koblingen mellom disse to sakene. Når det gjelder sykelønnsordningen, tror jeg faktisk det er behov for tiltak, selvfølgelig helt uavhengig av hva vi gjør med eldreomsorgen - det var representanten Bæivi som koblet dette, ikke jeg. Jeg står her med en pressemelding fra Rikstrygdeverket av 18. november 1996 - den er altså rimelig fersk - og der står det:

       « Tallet på sykepengedager pr. arbeidstaker som folketrygden betaler gikk opp med 10,1 prosent i de første tre kvartalene i år sammenlignet med samme periode i 1995. »

       Dermed behøver man etter min mening ikke begrunne nærmere behovet for reformer når det gjelder dette problemet.

John Alvheim (Frp) : Av og til kan man få inntrykk av at Kristelig Folkeparti har monopol på rettferdighet i politikken, og det fikk vi da også inntrykk av i forbindelse med replikken til SV, som gjaldt dette med pensjonistektepar og samboende par når det gjelder utbetaling av pensjon. Nå kan jeg fortelle representanten Konstali fra Kristelig Folkeparti at det partiet som først var ute og så på den urettferdigheten som her er til stede, var Fremskrittspartiet og ikke Kristelig Folkeparti.

       Nå kan Kristelig Folkeparti enda en gang få anledning til å fortelle hva de egentlig vil, og hva de mener. Er de indignert over at samboende får mer enn ektepar? Mener de at disse skal behandles likt? Og hvis de skal behandles likt, så mener i hvert fall Fremskrittspartiet at da må de, som de samboende får i dag, få en pensjon som er korrekt og riktig - en individuell pensjon. Kristelig Folkeparti går inn for et forslag om å redusere pensjonen til de samboende for å øke den for ektepar. Jeg lurer på hvor mye moral det ligger i dette forslaget til Kristelig Folkeparti. Det er i hvert fall ikke noen som helst form for rettferdighet.

Svein Konstali (KrF) : Det er noe som heter at rettferdigheten ikke kan vente. Hvis det er urettferdig å diskriminere ektepar i forhold til samboende, må vi gjøre noe med det, uavhengig av hvilken budsjettramme vi har til disposisjon - og vi bør gjøre det nå, det er vårt syn.

       Jeg vil dessuten føye til at det ikke var min mening å ta æren for noe andre har foreslått verken før eller etter oss. Det var heller ikke min mening å redegjøre i detaljer om hvilke forslag som tidligere er fremmet om denne saken.

       Men i den grad det er så bred oppslutning om dette i denne sal som denne debatten kan gi inntrykk av - når både SV og Fremskrittspartiet signaliserer vilje til å støtte forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti - vil jeg si: Jeg synes det er veldig gledelig å registrere at vi etter hvert synes å stå foran en ny dag når det gjelder gifte pensjonister og deres krav om rettferdighet. Kanskje kan vi nå vinne fram med en veldig viktig prinsipiell sak som vi ikke har lykkes å vinne fram med tidligere.

       Kanskje har både helseministeren og sosialministeren gamblet på at den store interessen for helse og omsorg i alle politiske partier den seneste tid ville gi som resultat at Stortinget nå, foran et stortingsvalg, ville plusse vesentlig på budsjettet . Dette har da også slått til, men dessverre ikke i den størrelsesorden Fremskrittspartiet ønsket og mente var nødvendig. Det ligger nå an til en påplussing på 800 mill. kr til somatiske sykehus og 100 mill. kr til psykiatriske sykehus, mens Fremskrittspartiets forslag er en økning på 1,2 milliarder kr til somatikken, 900 mill. kr til psykiatrien og 400 mill. kr til regionsykehusene.

       Denne gangen foreslår Fremskrittspartiet at bevilgningene til behandling og rehabilitering skal være overslagsbevilgninger, slik at sykehusene kan opprettholde full behandlingskapasitet hele året igjennom.

       Beklageligvis er det igjen psykiatrien som kommer dårligst ut i den foreliggende innstilling - dette til tross for at samtlige partier, inklusiv regjeringspartiet, under behandlingen av både helsemeldingen og velferdsmeldingen gav uttrykk for at man måtte gjøre en dugnad innen psykiatrien. Jeg vil særlig presisere de uløselige problemer som kommunene nå står foran i 1997 når det gjelder mottak av langtidspsykiatriske pasienter fra fylkeskommunene, med de utilstrekkelige ressurser som foreligger i kommunene. Ja, så alvorlig finner jeg denne situasjonen at jeg vurderer under salderingen av budsjettet å fremme forslag om at utskrivingen av langtidspasienter fra de fylkeskommunale institusjonene opphører inntil kommunene både planmessig og ressursmessig vil være i stand til å ta vare på disse pasientene på en faglig forsvarlig måte.

       Den foreliggende budsjettinnstilling styrker igjen min og Fremskrittspartiets tro på at det vil være helt nødvendig snarest å fremme forslag om en pasientrettighetslov koblet opp mot folketrygden som finansieringskilde.

       Det vanlige hittil har vært at all kritikk for manglende ressurser til helse og omsorg har gått mot Regjeringen og regjeringspartiet. Dette er etter mitt skjønn verken riktig eller rimelig, idet det til sjuende og sist må være Stortingets flertall som sitter med hovedansvaret for de ressurser som bevilges, eller mangel på sådanne. Og det er jo nettopp mangelen på ressurser som har skapt hovedproblemene i vårt helse- og omsorgsvesen fram til dags dato. Når situasjonen har kunnet utvikle seg slik over mange år, er det naturlig nok av den enkle grunn at det til enhver tid sittende flertall i Stortinget ikke har villet « forloddsprioritere » helse og omsorg slik at bevilgningene ble tilstrekkelige.

       Det er en seiglivet myte at Norge bruker større og større ressurser til helse og omsorg. Det faktiske forhold er at andelen av bruttonasjonalproduktet til våre sykehustjenester fra 1988 til 1995 er vesentlig redusert, fra 3 % av BNP i 1988 til 2,2 % av BNP i 1995. Fylkeskommunenes netto utgifter til sine somatiske sykehus har også gått betydelig ned, fra 3.538 kr pr. innbygger i 1988 til 3.250 kr i 1994.

       Når dette er sagt, er det imidlertid enkelte positive innspill i den foreliggende budsjettinnstilling. Det er for det første en garanti om utredning innen 30 dager og for det andre et forsøk på innføring av stykkprisfinansiering. Likeledes er det særdeles positivt at sosialkomiteen kunne enes om å etablere en pasientbro til utlandet for enkelte utvalgte pasienter som har oversittet ventetidsgarantien. Dette har Fremskrittspartiet tidligere tatt til orde for mange ganger, og et forslag om at pengene skulle følge pasienten til behandlingsstedet, fremmet Fremskrittspartiet allerede i 1985.

       Det som jeg mener dessverre er utilfredsstillende ved den såkalte aktivitetsbaserte finansiering som det legges opp til fra Regjeringens side, er at den, med en prosentsats på bare 30, ikke vil gi noe positivt resultat, snarere tvert om. Meningen med en 30 % aktivitetsbasert finansiering er å øke kapasiteten vesentlig ved norske sykehus, men man vil nok dessverre oppleve det stikk motsatte, nemlig at denne lave stykkprisandelen vil bli en belastning på sykehusbudsjettene i like stor grad, ja kanskje i større grad enn med den tradisjonelle rammefinansieringen, om pasientbehandlingen øker vesentlig. Dette var da også den erfaringen man gjorde i Hordaland og Nordland fylker med et tidligere stykkprisforsøk, da stykkprisandelen var på 40 %

       Uansett prosentandel må pengene følge pasienten til det behandlende sykehuset om det skal bli en motiveringsfaktor i behandlingskapasiteten. Ved overføring av stykkprisandelen til fylkeskommunen har en ingen garanti for at sykehuset får disse pengene.

       Når det i den foreliggende budsjettinnstilling gjelder bevilgningen til eldreomsorgen i kommunene, er det også grunn til å rope et varsku. Vi har problemer i institusjonsomsorgen, vi har problemer i den åpne omsorgen, og vi har fremfor alt for få institusjonsplasser. Dette budsjettframlegget - både fra Regjeringen og sosialkomiteen - vil på ingen måte rette opp disse forholdene. Det blir bare et svært lite stykke på veien. Det er nå utarbeidet retningslinjer fra departementet om hvilke standarder man skal følge i institusjonene, men det som departementet ikke har gjort, er å sende penger med disse forskriftene, slik at det blir mulig for den enkelte kommune å gjennomføre disse forbedringene.

       Jeg er glad for at Regjeringen viderefører ordningen med stimuleringstilskudd til bygging av nye sykehjem og ombygging av flersengsrom til ensengsrom. Men også her er selvfølgelig bevilgningen utilstrekkelig hvis man vil oppnå full sykehjemsdekning innen rimelig tid. Jeg viser i denne forbindelse til det vedtaket Stortinget gjorde under trontaledebatten, hvor man ba Regjeringen legge frem en plan for sykehjemsdekning med enerom. I foreliggende innstilling har sosialkomiteen i IX forsterket og tidfestet vedtaket fra trontaledebatten, og komiteen ber nå Regjeringen kostnadsberegne full sykehjemsdekning med enerom innen 2001. Innstillingen fra sosialkomiteen er helt i tråd med sosialministerens uttalelse på Arbeiderpartiets landsmøte om full sykehjemsdekning med enerom innen en femårsperiode. Fremskrittspartiet har for sin del fremmet forslag i kommunalkomiteens budsjett om 1 milliard kr til bygging av nye sykehjem og ombygging av flersengsrom til ensengsrom. Det vil gi ca 1 200 nye sykehjemsplasser i 1997, og det er det minste man må få i tilskudd hvis denne femårsplanen skal oppfylles.

       Når det gjelder ventelistegarantien, er Fremskrittspartiet det eneste partiet i foreliggende innstilling som krever at ventetiden skal reduseres fra seks til tre måneder for gruppe 2-pasienter og til seks måneder for gruppe 3-pasienter. Fremskrittspartiet finner ikke god nok begrunnelse for å utsette iverksettelsen av den nye ventetiden til 1. juli 1997. Det burde være mulig, hvis viljen var til stede, å kunne øke kapasiteten for behandling av innlagte pasienter med 8 % og poliklinisk virksomhet for pasienter med 15 pst, slik som SINTEF har regnet ut at man må øke hvis man skal kunne sette i gang den nye ordningen med forkortet ventetid. Økonomisk vil dette bety ca 2 milliarder i tillegg til somatikken årlig og ca 500 millioner til psykiatrien årlig. Dette til tross har Regjeringen gått inn for å utsette gjennomføringen av ventetidsnedkortingen, og begrunner dette med mangel på helsepersonell. Dette kan ikke Fremskrittspartiet akseptere som en god nok begrunnelse. Jeg har i Fremskrittspartiets merknader i den foreliggende innstilling vist hvordan en kan øke kapasiteten i sykehusene med det personalet en allerede har, ved omfordeling av arbeidsoppgaver og innleid personale fra inn- og utland. Jeg er kjent med at det er et betydelig overskudd på ulike legespesialister i Nord-Amerika, og ved å stille sykehusene fritt til import av legespesialister burde dette problemet kunne løses relativt snart. Jeg er også gjort kjent med at regionsykehusene ved et samarbeid om en slik løsning med import av legespesialister nå søker departementet om tillatelse til dette. Jeg vil sterkt anbefale at slik tillatelse blir gitt.

       En vesentlig hindring for å rekruttere og få ansatt flere legespesialister i offentlige sykehus er det såkalte Legefordelingsutvalget, også kalt ULS. Dette utvalget har for lengst utspilt sin rolle og er i dag en direkte hemsko for mange sykehus når det gjelder å få tilsatt både norske og utenlandske spesialister. Beklageligvis var det ikke mulig å få flertall i sosialkomiteen for mitt forslag om å legge ned hele Legefordelingsutvalget.

       Den innstramming Regjeringen lanserer i meldingen når det gjelder trygderefusjon til spesialister i bistillinger, viser etter mitt skjønn at departementet neppe kan være interessert i å utvide kapasiteten i pasientbehandlingen, idet en konsekvens av Regjeringens forslag til kutt i refusjonsordningene utvilsomt vil føre til en betydelig redusert pasientbehandling.

       Endelig vil jeg påpeke at våre sykehus og poliklinikker i dag utfører altfor meget kontrollarbeid som på en like faglig god og forsvarlig måte kunne utføres av primærhelsetjenesten. Hvis man gjorde det, ville ikke sykehusspesialistene bli så belastet, og de kunne bruke betydelig mer av sin tid til direkte behandling av pasienter i avdelingene.

       Så til det nye Rikshospitalet. Som det fremgår av innstillingen, er selvfølgelig Fremskrittspartiet med på flertallsinnstillingen som går på å utvide arealet ved det nye rikshospitalet for å få tilstrekkelig kapasitet til å behandle det antall pasienter som de tre sammenslåtte sykehus i dag behandler. Jeg viser i denne sammenheng til at allerede da bygging av nytt rikshospital for første gang var oppe til behandling i Stortinget, fremmet Fremskrittspartiet forslag om å øke arealet, ut fra det faglige råd som var gitt fra Rikshospitalets ekspertise. Om en den gang hadde fulgt Fremskrittspartiet, ville en ha spart betydelige kostnader, og hele hospitalet kunne stått ferdig på samme tid.

       Jeg er glad for at det nå blir en større arealutvidelse, men jeg er fortsatt meget bekymret over utstyrssituasjonen ved det nye rikshospitalet, hvor man etter mitt skjønn forutsetter å flytte altfor mye utrangert og gammelt medisinsk-teknisk utstyr over til Gaustad. Men dette vil Fremskrittspartiet komme tilbake til ved en senere anledning.

       Så til Dok.nr.8:03. Ikke særlig overraskende har flertallet i komiteen avvist forslaget i Dok.nr.8:03 fra Carl I Hagen om å gi nødvendig bevilgning til sykehusdriften ut året 1996. Det er etter min mening ingen tvil om at sykehusene, store og små, kunne ha behandlet flere hundretalls pasienter mer i inneværende år om ressursene hadde vært til stede. Dette gjelder både de store og ikke minst de mindre sykehusene.

       Budsjettunderskuddet, som de fleste sykehus forventer å oppleve siste kvartal hvert år, fører da også til at man reduserer aktiviteten og tilbudene nettopp i disse tre av årets siste måneder. Men jeg tar til etterretning at det ikke var vilje i sosialkomiteen til å være med på vårt forslag slik at sykehusene kunne fortsette å behandle ut hele året.

       Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i sakene nr. 1, 2, 3 og 4.

       Anders Hornslien (A) : Jeg vil først takke for en del av de rosende ordene som representanten Alvheim sa om Regjeringen - vi er alltid glad for ros og skryt av Arbeiderpartiet. Vi mener også at det er begrunnet.

       Uavhengig av hva representanten Alvheim mener når han her henviser til BNP-tallet, er det sånn at det aldri noen gang tidligere har vært behandlet flere pasienter i dette landet enn i dag. Vi er alle enige om at mer kan gjøres, men det har heller aldri vært flere mennesker som har vært omfattet av disse omsorgstjenestene enn i dag. Så bildet er ikke så svart som jeg føler at Alvheim til tider liker å tegne det.

       Hvis vi er enige om at det ikke bare er ressurser det står på i helsesektoren, men at en del av problematikken er at vi må ha flere folk inn i helse- og sosialsektoren for å gi folk disse tjenestene - for å behandle dem og for å gi de eldre omsorgstjenester osv. - da blir mitt spørsmål til representanten Alvheim: Varsler dette en endring av Fremskrittspartiets politikk på andre områder? For hvis vi erkjenner at vi trenger flere folk til å jobbe i omsorgssektoren, må vi også legge til rette for å få nye grupper inn på arbeidsmarkedet, og det må, slik jeg ser det, bl.a bety en radikal omlegging av kvinnepolitikken til Fremskrittspartiet. Betyr det da en økt satsing på å tilrettelegge for at kvinner skal gå ut i arbeidslivet? Og ikke minst: Betyr det en økt satsing fra Fremskrittspartiet på å få våre nye landsmenn inn på dette arbeidsmarkedet, noe vi trenger for å gi pasientene det tilbud de fortjener? For disse ressursene er vi helt avhengig av hvis vi skal kunne klare å løse alle disse oppgavene som Alvheim, sammen med oss, gjerne vil ha løst.

       Så spørsmålet mitt blir ganske enkelt: Varsler dette en endring i Fremskrittspartiets politikk på disse områdene, sånn at vi ikke står i en situasjon hvor vi ikke har personell til å kunne løse alle de oppgavene som vi syns det er viktig å få løst?

John Alvheim (Frp) : Ja, representanten Alvheim kan også lese helsestatistikk, og han vet at man behandler flere pasienter fra år til år. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er de som ikke får behandling, som i dag er 300.000. Det er problemet! Det er det problemet vi skal løse - og så skal vi være glad for alle som har fått behandling.

       Så snakker representanten Hornslien om at det skulle være personalmangel som forhindrer oss i å øke kapasiteten. Jeg prøvde i mitt innlegg å motbevise dette, at det ikke er personalmangelen som er problemet, men først og fremst manglende ressurser og manglende smidighet når det gjelder organisering og drift av våre helseinstitusjoner, og lover og regler. Det er det som er hemmende, og det er det som det må gjøres noe med.

       Så spør representanten Hornslien om Fremskrittspartiet har tenkt å forandre sin - jeg mener å ha hørt at han sa - « kvinnepolitikk ». Hvilken « kvinnepolitikk » har vi, da? Vi har den samme politikken i forhold til begge kjønn. Det er det som er likestilling.

       Når det så gjelder familiepolitikken, har vi en politikk som sier at kvinne og mann selv skal kunne velge om de vil jobbe her eller der. Derfor er spørsmålet til representanten Hornslien fullstendig urelevant i den sammenheng det er fremsatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Framstegspartiet har tilsynelatande eit stort engasjement når det gjeld styrking av helse- og eldreomsorg. Det er likevel manglande samsvar mellom dei store orda og dei fine forslaga på dette området og Framstegspartiet sin politikk elles.

       Lat meg nemna to område: For det fyrste viser tilgjengeleg statistikk at 80 % av alvorleg valdskriminalitet og drap går føre seg i rusa tilstand, og minst 100.000 innleggingar i sjukehus kvart år er ei fylgje av alkoholbruk. Alkohol er i stor grad ei medverkande årsak både ved familieoppløysing og ved trafikkulykker. Og mitt spørsmål nr. 1 er: Når skal Framstegspartiet ta fylgjene av sin liberale alkoholpolitikk og sjå samanhengen mellom alkoholbruk og sjukehuskøar?

       For det andre: Senterpartiet meiner at kommunane har ei nøkkelrolle når det gjeld god eldreomsorg. Det er dei lokale folkevalde som i samråd med innbyggjarane ser behovet for sjukeheimsplassar, for omsorgsbustader, for heimetenester, for frivillegheitssentralar, for omsorgsløn. Ei godt utbygd primærhelseteneste kan òg redusera sjukehusinnleggingane ved at ein fylgjer opp personar som har vore på sjukehus, og forhindrar nye innleggingar av såkalla svingdørpasientar. Framstegspartiet ser etter alt å dømma ikkje denne rolla. Dei kunne heller ikkje vera med på sosialkomiteens fellesmerknad som strekar under at dei ulike omsorgstenestene må sjåast på som ein heilskap. Eg reknar med at Framstegspartiet òg har sett kva som skjer i kommunane som fylgje av Regjeringa sitt budsjett: oppseiing av heimehjelparar, utsetjing av drift av sjukeheimar osv.

       Mitt spørsmål nr. 2 er: Ser Framstegspartiet at kommunane har ei nøkkelrolle i ei god eldreomsorg?

John Alvheim (Frp) : Selvfølgelig ser vi sammenhengen mellom misbruk av alkohol og sykdomsforekomster, men det finnes i øyeblikket ingen løsning på hvordan man skal kunne forhindre folk i å bruke alkohol. Tilgjengeligheten kan være større eller mindre, men det betyr ikke at alkoholkonsumet er mindre der hvor tilgjengeligheten er dårlig. Dette er en fantasitanke som ikke har rot i virkelighetens verden.

       Så var det spørsmål om kommunene skal ha en nøkkelrolle når det gjelder omsorg. Jeg trodde Senterpartiets representant var kjent med at Fremskrittspartiet vil ha et statlig ansvar for eldreomsorgen, betalt av folketrygden i likhet med våre helsetjenester. Kommunene eller andre kan utmerket godt produsere disse tjenestene. Det skal ikke koste kommunene noe som helst.

       Når det gjelder omsorgslønn, har Fremskrittspartiet alltid vært opptatt av det, så der skulle det ikke være noen uenighet mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men jeg må jo få lov til å bemerke, når vi diskuterer helse- og sosialbudsjettet: Senterpartiet har hele tiden gått imot å bygge et nytt rikshospital hvor vi skal utdanne folk, hvor vi skal høste erfaring på høyt faglig nivå. Hva er det for slags bakstreversk helsepolitikk som Senterpartiet der står for? Det er langt viktigere enn dette med kommunene.

Anders Hornslien (A) : Jeg syns ikke jeg fikk noe særlig tilfredsstillende svar av representanten Alvheim på den første replikken jeg tok, så jeg må prøve å forklare representanten litt mer om hva jeg mente.

       Mitt poeng er at hvis vi nå er enige om at omsorgstjenestene kommer til å øke i omfang videre framover, så er det ikke bare snakk om legespesialister, men om et helt spekter innenfor helse- og sosialsektoren hvor vi sannsynligvis vil trenge flere og flere ansatte i årene som kommer. Da er det ikke helt « urelevant », som representanten Alvheim kalte det, hva slags politikk man legger opp til for å kunne klare å få folk inn i disse tjenestene. Min påstand er at hvis vi hadde hatt Fremskrittspartiets såkalte kvinnepolitikk - Alvheim likte ikke begrepet engang - hadde vi i det hele tatt ikke hatt folk til å betjene omsorgssektoren. Et av de viktigste grepene vi har gjort for å få kvinner ut i arbeidslivet - vi vet at det er kvinner som i første rekke er ansatt i omsorgssektoren - har f.eks vært å bygge ut det offentlige velferdstilbudet sånn at det har blitt mulig for dem å gå inn i disse yrkene. Derfor spurte jeg representanten Alvheim om denne voldsomme satsingen innenfor omsorgssektoren betyr en endring i holdning til disse spørsmålene, ikke bare overfor kvinner, men også overfor innvandrerne, som jeg mener er en viktig ressurs for oss hvis vi skal klare å håndtere de omsorgsoppgavene som vi skal løse i framtiden. Det var spørsmålet mitt, og dette er resonnementet bak det. Jeg håper spørsmålet er litt klarere for representanten denne gangen enn det var forrige gang.

John Alvheim (Frp) : Skal man forvente et rimelig klart svar på et spørsmål, må i det minste spørsmålet være klart! Det er i hvert fall min oppfatning.

       Så spør representanten Hornslien igjen hva vi skal gjøre for å tilfredsstille behovet for omsorgspersonell i fremtiden, og om det ikke er nødvendig å åpne for større innvandring. Nå tror jeg at dette spørsmålet er stilt ut fra et litt annet motiv enn det vi diskuterer her i dag, men svaret mitt er: Nei, det skulle ikke være noe behov for det. Spørsmålet er ikke om vi har for lite arbeidskraft, for vi har faktisk også omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og sykepleiere som ikke er i arbeid fordi det ikke er tilrettelagt for dem. Jeg gjentar: Fremskrittspartiet har ikke noen spesiell kvinnepolitikk og vil ikke ha det, fordi vi mener at mann og kvinne er likeverdige i alle sammenhenger. Vår familiepolitikk med en ektefelledelt beskatning gjør det mulig for kvinnene, i dette tilfellet, å gjøre et valg: Vil man jobbe ute, eller vil man være hjemme og ta vare på sine barn, i hvert fall de første leveårene? Noe bedre svar kan ikke jeg gi representanten Hornslien.

       Sentrale elementer i velferdsstaten er sikring av folketrygden. Vår sosiale velferdspolitikk skal gi god fordelingseffekt og samtidig stimulere til arbeid og arbeidstilknytning, sikre ved tap av inntekt og sikre den enkelte hjelp og omsorg når behovet melder seg. En rekke igangsatte og bebudede tiltak skal sikre alle et tilfredsstillende og mest mulig likeverdig helsetilbud. Konkretisert i vårt budsjettforslag vil dette bl.a si:

       Disse fakta står i skarp kontrast til hva opposisjonspartiene mener om Regjeringens angivelige mishandling av grupper i det norske samfunn. Ja, mange skal være forulempet og i nød: Barn, ungdom, pensjonister, barnefamilier, folk utenfor og i sykehjem, folk utenfor og i sykehus osv. Det alvorlige er at overfladisk krisemaksimering kan påvirke ressursbruk i uønsket og tilfeldig lei. Trøsten får være at alt synes å være galt. Dette betyr at en kanskje ikke får noen vridning fordi alle de negative fortegn gjensidig opphever hverandre.

       Dette vil vi gjøre noe med. Det pågår et målrettet og omfattende arbeid for å forbedre det vi ikke er fornøyd med.

       Ulike utvalg har arbeidet eller arbeider med:

       Så skal vi i dag gi tilslutning til det innsatsstyrte finansieringssystemet, inkludert en vurderingsgaranti, slik at alle pasienter som henvises til spesialisthelsetjeneste, innen én måned skal få vurdert sin tilstand og få fastlagt behandlingsopplegg.

       Et flertall i Stortinget gir i dag Regjeringen støtte til å arbeide videre med og foreslå ytterligere innstramming av refusjonsretten for avtaleløs legepraksis. Det samme flertall ser gjerne at Regjeringen kommer med lovproposisjon om dette raskere enn den tidsramme vi har skrevet i merknadene, og gjerne slik at disse endringene kan settes i verk som planlagt 1. juli 1997. Jeg forutsetter at en finner skjermingsordninger som gjør at pasienter med psykiske lidelser kan få sin behandling hos psykiatere og kliniske psykologer uten vesentlig endring i kostnad.

       Jeg vil nevne ett forhold spesielt: Jeg forutsetter at de forhold som omtales i budsjettforslaget om hvordan behandlingstilbudet for rygglidelser kan økes og kompetansen bedres, så raskt som mulig etableres innenfor kompetansesentermodellen, av hensyn til pasientene selv og de enorme belastninger på folketrygden som rygglidelser utløser.

       Jeg vil for øvrig vise til komiteens flertallsinnstilling til Dok.nr.8:03 fra representanten Carl I Hagen, der flertallet avviser forslaget.

Ola D Gløtvold (Sp) : I løpet av denne stortingsperioden har vi hatt en bred gjennomgang av både helse- og velferdspolitikken ved behandlingen av de to store meldingene som er kommet fra Regjeringen. Svakheten ved dette arbeidet synes å ligge i at vi ikke fikk lagt en skikkelig og helhetlig plan for struktur, oppgaver og ansvarsfordeling. Meldingene var i seg selv brukbare grunnlag for en generaldebatt, men vi trenger også en generalplan spesielt for vårt helsevesen. Derfor er det også at Senterpartiet fremmer følgende forslag i Innst.S.nr.27:

« Stortinget ber Regjeringen fremme en samlet utredning og plan for kapasitets- og ressursbehovet i norsk helsevesen, herunder behovet for personell, utstyr og økonomiske ressurser. Planen bør ha både en kortsiktig og langsiktig strategi og løsningsmodell. »

       Det er behov for å se ulike saksområder og forhold i en helhet, og det kan gjøres gjennom en slik plan. Behovet for behandlingskapasitet gjennom sykehusstruktur, beredskapshensyn, samarbeid, eier- og ansvarsforhold er noe av helheten. Behovet for personell og ressurser både til forebygging, behandling og rehabilitering er et annet stort område som må løses mer helhetlig både i et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Utviklingen innen medisin, både faglig og teknologisk, må trekkes inn i planen, ikke minst i forhold til de ressurskrav som dette skaper. Det samme gjelder utfordringene i forhold til befolkningens alderssammensetning, livsstilssykdommer og nye store sykdomsgrupper. En slik samlet nasjonal helseplan må gi klare signal om de store linjene i framtidas helsepolitikk med hensyn til kapasitet og struktur og - ikke minst - gi grunnlag for en kostnadsberegning og en kostnadserkjennelse som vi alle tar innover oss, og står ansvarlig for. Først da kan vi bl.a komme til livs det som også Høyre beskriver i sin merknad som et « uverdig spill mellom forvaltningsnivåene for å fraskrive seg ansvar », men som Høyre synes å være med på å praktisere i dag.

       Når det gjelder dagens budsjettinnstilling, vil jeg først og fremst ta for meg de forhold som knytter seg til fylkeskommunenes og kommunenes helse- og sosialtjenester, herunder bl.a ventetidsgarantien.

       I Senterpartiets forslag til stasbudsjett for 1997 ligger det inne at kommunesektoren skal ha en generell økonomisk styrking på 4,5 milliarder kr, fordelt med ca 1,7 milliarder kr til fylkeskommunene og ca 2,8 milliarder kr til primærkommunene. Vi mener at dette er et grunnleggende grep for å sikre kommunesektoren de ressurser den må ha for å kunne opprettholde og videreutvikle sitt tjenestetilbud spesielt innen helse- og omsorgsområdet. Og vi håper at Arbeiderpartiet står ved de signaler som ble gitt av tidligere leder i finanskomiteen, at de ikke vil røre rammen til kommunesektoren, slik at disse midlene kan sikre et grunnlag for tjenestetilbudet i det en kan kalle offentlig sektors ytre etater.

       Men skal vi makte å få ned ventekøene i vårt helsevesen, er det nødvendig med ytterligere styrkinger, derfor vil vi være med og styrke pasientbehandlingen med 800 mill. kr som øremerkes sykehusene. Et slikt beløp vil kunne øke kapasiteten for innleggelser, slik at vi kan komme nærmere målsettingen om kortere ventetidsgarantier.

       Senterpartiet mener også at det i en overgangsperiode, til vi bl.a får mer fagpersonell inn i vårt helsevesen, vil være riktig å kunne kjøpe behandlingsplasser i utlandet. Derfor foreslår vi 200 mill. kr til opprettelse av en pasientbru for å kunne utnytte ledig kapasitet utenfor landets grenser.

       Vi ønsker også å styrke våre behandlingsinstitusjoner ved at de får anledning til å bedre og fornye sitt medisinske utstyr. Dette vil bety en kvalitetsmessig bedre og, i de fleste tilfeller, raskere behandling. Vårt og Kristelig Folkepartis forslag om en bevilgning til utstyrsinvesteringer på 100 mill. kr synes dessverre ikke å få flertall, men vi håper i hvert fall at beløpet kan bli 50 mill. kr ved behandlingen her i dag.

       Videre mener vi det er viktig at våre sykehus kan settes bedre i stand til å ta imot helsepersonell som er under utdanning, og derfor ønsker vi å styrke beløpet til turnusplasser og opplæring med 16,6 mill. kr.

       Senterpartiet ser behovet for og verdien av trygghet og nærhet til øyeblikkelig hjelp og behandling ved at sykehusstrukturen består av både store og små enheter. I dette mønstret har lokalsykehusene sin store betydning, og de betyr også mye som kompetansegivere for primærhelsetjenesten i sitt nærområde. Sykestuemodellen som bl.a fungerer bra i Finnmark, har også sin plass i dette bildet. Opptreningsinstitusjonene har stor betydning for både rask og god rehabilitering, og Senterpartiet mener at disse institusjonene må styrkes. Vi ønsker derfor å øke bevilgningen til disse med 30 mill. kr og ber om at kurprisen økes for både gruppe I- og gruppe II-institusjonene. Dette vil igjen bety mindre press på egenandelene. Videre er vi med på og ber om at Regjeringen skal utrede og vurdere en refusjonsordning for pasienter som har gjennomgått alvorlig hjertelidelse og hjerteoperasjon, ved opphold på opptreningsinstitusjon. Vi er også med og foreslår lempinger når det gjelder tildeling av hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralene, og går inn for en økning i bevilgningene til dette formål med 5 mill. kr. Når det gjelder våre forslag i forhold til psykisk helsevern, har representanten Viken tidligere redegjort for disse.

       Primærhelsetjenesten er, som navnet tilsier, hovedbasen for vår helsetjeneste. Spesielt når det gjelder forebygging, etterbehandling og rehabilitering, har kommunene store oppgaver. Dette, sammen med omsorgsoppgavene overfor dem som trenger hjelp og pleie, har gjort at ressursbehovet er stort i kommunene. Blant annet på bakgrunn av dette er det etter Senterpartiets mening absolutt behov for en styrking av økonomien til primærkommunene med 2,8 milliarder kr. Ønsker vi en kvalitativ heving av det vi omtaler som velferdssamfunnet, må det til ytterligere løft og fordelingsendringer når det gjelder våre kommuner. I denne omgang ønsker Senterpartiet å prioritere omsorgssektoren ved at vi sammen med Kristelig Folkeparti foreslår at staten går inn og dekker 50 % av utgiftene til omsorgslønninger. For budsjettåret 1997 foreslår disse partiene 150 mill. kr bevilget til dette formålet. Dessuten ønsker vi å øke takten i utbyggingen av enkeltrom ved sykehjemmene ved at det over Kommunaldepartementets budsjett blir bevilget 150 mill. kr til dette formålet.

       Senterpartiet ser behovet for bedre tilrettelegging av frivillig arbeid og likemannsarbeid og vil styrke ordningen med frivillighetssentraler med 10 mill. kr.

       Når det gjelder oppfølgingen av ansvarsreformen, mener vi det er nødvendig med en økning av bevilgningen til psykisk utviklingshemmede med 50 mill. kr. Videre mener jeg det er viktig å få til en statlig toppfinansiering for spesielt ressurskrevende klienter, slik at kommunene har et øvre tak for sine driftsutgifter. Dette støttes så langt av Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

       Dessverre ser det heller ikke ut til å bli flertall for et forslag vi har om å få vurdert likebehandling av eldre som bor i sykehjem og i omsorgsboliger, med hensyn til betalingsordninger når det gjelder medisiner, hjelpemidler og medisinsk behandling.

       Når det gjelder tiltak for funksjonshemmede, vil vi øke tilskuddet til assistenter for funksjonshemmede med 15 mill. kr og ønsker at dette skal bli en permanent ordning. Videre er det viktig å følge opp velferdsmeldingens intensjoner om bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede, og vi foreslår 5 mill. kr til dette formålet.

       Gledelig er det at det blir flertall for en økning i bevilgningen til utskriving av unge funksjonshemmede fra eldreinstitusjoner med 10 mill. kr.

       Til slutt vil jeg komme tilbake til kapasiteten i forbindelse med pasientbehandling og ventetidsgarantien. Senterpartiet står fast på målsettingen om kortere ventetid og en behandlingsgaranti i tråd med vedtaket i forbindelse med helsemeldingen. Men vi er ikke fornøyd med Regjeringens forslag i St.meld.nr.44 (1995-1996) vedrørende kriterier og finansiering. Vi mener forslaget er for lite presist og utredet i forhold til flere forhold og konsekvenser, bl.a gjelder dette samarbeid og organisering når innsatsstyrt finansiering blir innført.

       Senterpartiet mener det er stor fare for at et slikt finansieringssystem vil ha flere uheldige og kanskje utilsiktede virkninger. Det bør bl.a utredes nærmere hvilke behandlings- og pasientkategorier som skal komme inn under en slik finansieringsordning. Det bør også utredes hvordan denne finansieringsordningen vil fungere i forhold til behandling på ulike nivå, f.eks ved behov for behandling både på lokal-, sentral- og regionsykehusnivå og i spesialsykehus. Hvilke økonomiske og ressursmessige følger et slikt system kan få for små kontra store sykehus, bør også nærmere belyses. Det bør bl.a vurderes om det skal være et tillegg på DRG-satsene til de sykehus som har liten kapasitet, og da også ofte lav bemanning med tilsvarende behov for økte lønnsressurser for overtid og ekstrabemanning. Denne typen sykehus utfører ofte først og fremst enklere behandling, noe som også betyr relativt lave DRG-satser.

       Senterpartiet ber på bakgrunn av dette om at Regjeringen fremmer et mer konkret og konsekvensutredet forslag om innsatsstyrt finansiering. Dette forslaget bør framlegges i rimelig tid før behandlingen av revidert nasjonalbudsjett til våren. Etter Senterpartiets mening må et slikt forslag også inneholde en helhetlig vurdering av helsesektorens oppgaver i forbindelse med en bedret pasientbehandling.

       Senterpartiet mener dessuten at St.meld.nr.44 klart viser behovet for en mer helhetlig tenkning innenfor helsesektoren og ber derfor Regjeringen fremme en samlet plan for ressursbehov, personell og kapasitet innenfor norsk helsevesen.

       Når det gjelder tiltak som kan bedre og øke behandlingskapasiteten, vil vi igjen understreke at utdanning og tilrettelegging for mer fagpersonell i offentlig helsevesen er en av de viktigste oppgavene.

       Senterpartiet mener det må legges til rette for en bedre organisering innen offentlig helsevesen, bl.a når det gjelder bruken av helsefaglig personell, slik at disse primært brukes til de oppgaver de er utdannet for. Spesialisthelsetjenesten må utnyttes bedre innen offentlig helsevesen, og det må tilføres mer ressurser, slik at det kan opprettes flere driftsavtaler og stillingshjemler knyttet til fylkenes helseplaner og behandlingsinstitusjoner. Vi ser dette også klart i sammenheng med spørsmålet om trygderefusjon for avtaleløs praksis, og ber om at Regjeringen kommer tilbake med forslag i god tid før tariffoppgjøret.

       Jeg tar videre opp Senterpartiets forslag i sak nr. 4 i forbindelse med Innst.S.nr.27.

       Et markedsbasert helse- og sosialvesen vil ikke kunne sikre alle den samme rett til et likeverdig tilbud. Kjennetegnet på private løsninger er utvelgelse, og et privat marked ville ikke være interessert i eller ha mulighet til å ta geografiske hensyn. Jeg er overbevist om at det private markedet ikke ville velge å gi et tilbud til øybefolkningen f.eks i Finnmark. Nei, et slikt underskuddsforetak vil nok det offentlige måtte ivareta.

       Vi behandler i dag et budsjett som har mye å si for stort sett alle i dette landet. Ett av områdene er tilskudd til utskrivning av unge funksjonshemmede fra kommunale alders- og sykehjem. Dette er et stort problem for den enkelte funksjonshemmede som er feilplassert. Jeg mener at disse institusjonene nok gir tilstrekkelig hjelp når det gjelder fysiske behov, men tiden strekker ikke til når det gjelder omsorg og menneskelig kontakt. Mange av disse unge beboerne har sikkert fått et annet botilbud, men da et botilbud som ikke egner seg for dem. Kommunene må bli flinkere til å komme med tiltak for nye og utradisjonelle løsninger, og ved en utflytting vil det også frigjøres plasser for eldre tungt pleietrengende.

       Det har vært foretatt en kartlegging av hvor mange personer under 50 år som har plass i alders- og sykehjem, og det framkom at det er ca 200 personer som bor i denne type institusjon. Rapporter fra fylkesmennene viser at det til sammen er 185 saker der kommunene vurderer det som aktuelt å benytte ordningen med et engangstilskudd ved utskrivning av unge funksjonshemmede. Dette er et tall som er betydelig lavere enn opprinnelig anslått. Det er altså ut fra kommunenes vurderinger av hva som er realistisk å få til i den nærmeste framtida, at Regjeringen har foreslått tallene i budsjettet.

       Det heter også at utflyttingen må skje i samråd med den enkelte bruker og mest mulig i tråd med brukernes ønsker. Konsekvensene av dette er at løsningene kan ta tid, selv om kravet fra Stortinget til kommunene om snarest mulig utskrivning selvsagt står ved lag. Utskrivingstilskuddet var opprinnelig på 200.000 kr, og for å stimulere kommunene til en forsert utskrivning, foreslås tilskuddet økt til 300.000 kr pr. person.

       1996 har vært det første året med en slik ordning, og på grunnlag av erfaringene som er gjort, vil det bli vurdert om det er behov for endringer i tildelingskriteriene, som bl.a å utarbeide individuelle tiltaksplaner for hver enkelt som flytter ut. Erfaringene vil også kunne gi viktig informasjon om hvilke behov og ønsker denne gruppen vil ha. Det er tverrpolitisk enighet om økningen av utskrivningstilskuddet, men når det gjelder forslaget om økning av totalbeløpet med 10 mill. kr, kan ikke Arbeiderpartiet se at forslagsstillerne på noen måte har underbygd dette som et realistisk forslag. Arbeiderpartiet vil gjerne vite til hva og hvordan pengene vil bli brukt, og stemmer derfor i mot.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H) : Et av de områdene som vil kreve økte ressurser i fremtiden, og det i stigende grad, er eldreomsorgen. Det avdekkes stadig uverdige og umenneskelige forhold ved enkelte institusjoner for eldre, uten at jeg kan se at Regjeringen i tilstrekkelig grad tar dette alvorlig. Jeg må virkelig si at jeg savner en samlet strategi med nødvendige kostnadsoverslag over hva denne stigende eldrebølgen vil bety av økonomiske uttellinger innenfor institusjonsomsorgen.

       Forslag og vedtak i trontaledebatten om at det skal utarbeides en stortingsmelding om bygging av bl.a enerom, er et nødvendig første skritt. I dagens innstilling fremmer en enstemmig komite forslag om å pålegge Regjeringen å kostnadsberegne full sykehjemsdekning med enerom innen 2001. Dette forslaget leser jeg først og fremst som Stortingets utålmodighet på dette området.

       Når dette er sagt, vil jeg ikke unnlate å peke på det ansvar den enkelte kommune har ved at det er kommunene som forestår drift og utbygging av sykehjem. Det er ikke til å underslå at kommunene har prioritert forskjellig, og at kommuner som ellers har samme økonomiske grunnlag og forutsetninger, kan være svært forskjellige i prioriteringene på dette området. Det er bare å registrere at i enkelte kommuner har prioriteringen vært slik at de eldre har kommet dårlig ut. Da er det ikke nok, som Senterpartiet gjør, å peke på at det er bare å pøse på med økte bevilgninger. Det trengs lokale prioriteringer for å oppnå det målet som er felles for oss alle. Jeg vil appellere til kommunepolitikere om å ta eldreomsorg på alvor, og ikke minst ta høyde for den eldrebølgen som vil komme i mange av våre kommuner.

       Høyre er i årets budsjett med på å øke så vel det øremerkede tilskuddet til ombygging av flersengsrom som å heve satsen som utbetales for hvert rom som gjøres om. Det aller viktigste er imidlertid etter mitt skjønn at Regjeringen i sin stortingsmelding lager et skikkelig grunnlag for en samlet gjennomgang av behovet fremover inn i neste århundre.

       Av innstillingen og det som i dag er sagt, går det fram at alle så nær som Arbeiderpartiet vil heve satsene for statlig refusjon for opphold på opptreningsinstitusjoner. Disse institusjonene gjør et svært viktig arbeid for personer som trenger opptrening - enten etter en operasjon eller i forbindelse med reumatiske lidelser eller andre lidelser. Et slikt opphold er som oftest forbundet med store egenandeler. Det er faktisk snakk om fra 6.000 - 8.000 kr i måneden. Mange opplever prisen de selv må betale, så høy at de avstår fra tilbudet. Resultatet er da ofte at livskvaliteten for den enkelte blir dårligere. Dette fører igjen til en todeling av helsetilbudet. Den enkeltes lommebok gjør utslaget. Det er derfor nødvendig at stortingsflertallet hever den statlige refusjonstaksten for å unngå at egenandelene skal stenge enda flere ute fra et slikt nødvendig tilbud. Det blir nemlig den praktiske konsekvens av Arbeiderpartiets holdning. Den tiltakende todelingen forsterkes av Arbeiderpartiets og Regjeringens generelle holdning til disse institusjonene, og det er synd for alle dem som trenger dette tilbudet.

       For hjertepasienter er det gledelig at forslaget om å be Regjeringen vurdere en refusjonsordning også for disse, går igjennom.

       Reformen for psykisk utviklingshemmede går nå mot sin avslutning. Utskrivingen fra institusjonene har gått en del senere enn forutsatt - det har faktisk også gått senere enn forutsatt i fjorårets budsjett. Komiteen mener imidlertid at det er viktigere å ha et fullgodt tilbud å bli utskrevet til enn å forserer dette i for stor grad. Men det er ikke til å stikke under stol at mange kommuner i dag opplever store problemer når det gjelder kostnader forbundet med psykisk utviklingshemmede generelt. Eksemplene er veldig mange, og komiteen har fått seg forelagt mange av dem.

       Flere småkommuner har tre til fire ganger så mange psykisk utviklingshemmede som landsgjennomsnittet. Jeg vil henstille til statsråden og departementet om å se på en del av disse enkelttilfellene, for dette er en situasjon som jeg ikke tror vi kan leve med i framtiden. Jeg føler at vertskommunetilskuddets størrelse bør vurderes for mange av de enkeltkommunene som i dag er kommet særdeles dårlig ut. Dette rammer først og fremst de små kommunene som statistisk kommer dårlig ut fordi de har tre-fire ganger så mange psykisk utviklingshemmede som andre.

Statsråd Gudmund Hernes : Velferdssamfunnet kan bare trygges gjennom en økonomisk politikk som fremmer høy sysselsetting og økt verdiskaping innen rammen av et bærekraftig miljø. For å trygge våre velferdsordninger, må det føres en realistisk utgiftspolitikk som kan opprettholdes over tid. Regjeringens satsing i statsbudsjettet er utformet i et slikt langsiktig perspektiv. Skal helsevesenet sikres, må velferdens materielle basis være trygg. Skal folks helse sikres, må deres arbeidsplasser trygges.

       Mennesker med psykiske lidelser utgjør en stor og uensartet gruppe. Psykiske lidelser finnes i alle aldersgrupper og spenner fra forbigående og kortvarige krisereaksjoner til langvarige invalidiserende tilstander. Som følge av at livssituasjonene og tilstandene er så forskjellige, vil mulighetene for forebygging og behovene for behandling og hjelp og støtte være svært forskjellige. Dette må være utgangspunktet for styrkingen og utviklingen av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser.

       De øremerkede midlene som Stortinget hittil har bevilget, har så langt bidratt til en betydelig økning i tilbudet i kommuner og fylkeskommuner til personer med psykiske lidelser, og ikke minst til en betydelig økt oppmerksomhet rundt denne gruppens behov.

       I Regjeringens budsjettforslag for 1997 er det lagt opp til en videre opptrapping av de øremerkede tilskuddene. Jeg har merket meg at et flertall i sosialkomiteen går inn for en ytterligere styrking av det psykiske helsevern i fylkeskommunene. En av de store utfordringer i det fylkeskommunale psykiske helsevern er å sikre at pasientene får et tilbud på riktig omsorgsnivå. Det er i alle voksenpsykiatriske institusjonstyper, inkludert akuttavdelingene, et stort antall pasienter som befinner seg på feil omsorgsnivå. Dermed skapes problemer med tilgjengelighet og god flyt i pasientbehandlingen.

       Regjeringen legger våren 1997 fram en stortingsmelding om tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen vil trekke opp en helhetlig politikk og legge grunnlaget for bedre og mer sammenhengende tjenester til mennesker med slike lidelser med utgangspunkt i brukernes behov. Stortingsmeldingen og Stortingets behandling av denne vil gi Regjeringen et bredere grunnlag for forslag om konkrete styringstiltak, slik at økt ressursinnsats kan settes inn på prioriterte områder.

       Regjeringen har lagt opp til en helhetlig satsing for somatiske lidelser i budsjettet hvor de enkelte elementene er ledd i en langsiktig opptrapping av behandlingskapasiteten som er nødvendig for å møte behovene som kommer til uttrykk gjennom ventelistetallene. Med begrenset tilgang på nøkkelpersonell - legespesialister og spesialsykepleiere - vil det imidlertid være fare for at en større økonomisk satsing ikke slår ut i økt aktivitet på sykehusene.

       Med en lett omskrivning av et klassisk sitat er dette situasjonen i norsk helsevesen: Aldri har så mange gjort så mye for så mange. Aldri har det vært ansatt så mange ved norske sykehus, aldri har kompetansen vært større, aldri har så mange blitt behandlet og hjulpet for så mye. Likevel øker ventelistene og garantibruddene parallelt, ventelistedugnader og økt ressurstilgang til tross. Dette tilsier at vi den nærmeste tiden fremdeles må regne med brudd på garantiordningen og et synlig gap mellom det som er mulig å få til, og forventninger til hva som kan gjøres.

       Men det er også problemer med hvordan vi måler behovet for spesialisthelsetjenester. I gjennomsnitt ble nesten 70 % av alle nyhenviste pasienter tildelt garanti siste kvartal 1995. I samme perioden året før var denne andelen 7 % mindre, altså 63 %. Det er ingen holdepunkter for å si at sykeligheten i befolkningen har endret seg dramatisk i løpet av dette året. Det er også fylkesvis store variasjoner i garantitildeling. Ved sykehusene i Rogaland tildeles nesten 90 % av alle nyhenviste pasienter garanti, mens denne andelen i Telemark er 30 %. Garantiandelen varierer også mellom de ulike fagområdene. Variasjonene er langt større enn hva sykdomspanoramaet skulle tilsi, og må tilskrives ulik tolkning og ulik skjønnsutøvelse av lege, avdeling og sykehus. Jeg er glad for at det nå er et flertall i Stortinget som stiller seg bak Regjeringens forslag om en ny og forbedret ventetidsgaranti. Departementet arbeider nå med å bedre kvaliteten på ventelisteføringen, og forventer at Lønning II-utvalget vil legge grunnlaget for klarere kriterier for garantitildeling.

       Målet om at flere pasienter raskere skal få et behandlingstilbud, kan kun nås gjennom å øke den samlede behandlingskapasitet i sykehusene. I Regjeringens budsjettforslag er målet en vekst i behandlingskapasiteten på 5 % fra 1995 til 1997. Dette er den økning i kapasitet som departementet har lagt til grunn at det er mulig å realisere på kort sikt. Jeg har merket meg at et flertall i sosialkomiteen går inn for å øke bevilgningen til pasientbehandling med ytterligere 500 mill. kr. På denne bakgrunn vil jeg foreta en ny vurdering av mulige tiltak for økt behandlingskapasitet i 1997.

       Problemene med for liten behandlingskapasitet i sykehussektoren løses ikke ved hjelp av økonomiske virkemidler alene. Spesielt vil jeg fokusere det potensialet som fremdeles ligger i sykehussektoren for å få en bedre utnyttelse av de samlede ressurser. Særlig med begrenset tilgang på nøkkelpersonell blir det viktig å se på mulighetene for bedre ressursutnyttelse gjennom organisering og ledelse internt i sykehus. Videre kan også ressurser frigjøres gjennom etablering av bedre sykehusstruktur og tettere samarbeid mellom fylkeskommunene. I dag brukes altfor mye ressurser til vaktberedskap i mange sykehus. Hensiktsmessig funksjonsfordeling vil kunne frigjøre ressurser til økt pasientbehandling. Jeg vil derfor henvise til departementets arbeid med oppfølgingen av Hellandsvik-utvalgets innstilling og det pågående arbeidet i Steine-utvalget, som vurderer ledelse og intern organisering i sykehus, og som vil avgi sin innstilling i slutten av desember.

       I Regjeringens budsjettopplegg for sykehussatsingen er innsatsstyrt finansiering et viktig element. Omleggingen av finansieringen vil medvirke til å vri fylkeskommunenes ressursbruk mot sykehusene. Fylkeskommunene vil kun oppnå full uttelling på statlige midler gjennom å øke aktiviteten i pasientbehandlingen. Dette vil gi mulighet for en mer målrettet statlig satsing på helse med fylkeskommunenes aktive medvirkning.

       Innretningen på budsjettet må ikke føre til unødige spillsituasjoner mellom fylke, sykehus og stat. I Regjeringens opplegg for innsatsstyrt finansiering har fylkeskommunen det økonomiske og faglige ansvaret for sykehusdriften. Fylkeskommunene vil i tillegg gjennom disse rammebetingelsene ha mulighet til å prøve nye økonomiske styringsmodeller for sine sykehus, og mange har allerede kommet langt i å legge til rette for innsatsstyrt finansiering på lokalt nivå. Departementet vil følge nøye med i fylkeskommunenes arbeid med den nye finansieringsordningen, og er innstilt på å foreslå de nødvendige endringer dersom den nye ordningen ikke fungerer i samsvar med forutsetningene.

       En enstemmig komite går inn for at det kan gjennomføres tiltak for pasienter med garanti der kapasiteten i dag ikke er tilstrekkelig, og at det foreslås avsatt midler til å opprette en pasientbro til utlandet. Jeg forutsetter at dette vil være aktuelt hvor det kan gjøres til en lavere kostnad enn hva det alternativt ville koste i Norge, og at en pasientbro ikke må svekke fylkeskommunenes forpliktelse til å prioritere økt satsing på sykehustjenester. Jeg vil, slik komiteen ber om, komme tilbake til dette i salderingsproposisjonen.

       Jeg registrerer med tilfredshet at et flertall i komiteen støtter Regjeringens forslag om det nye Rikshospitalet. Dette legger til rette for økt behandlingskapasitet og bedre forhold for pasientene, men også for bedre arbeidsforhold for de ansatte. Jeg er glad for at en slik utvidelse kan skje uten at overflyttingen til Gaustad blir forskjøvet i tid.

       Til slutt vil jeg også nevne at når det gjelder spørsmålet om helsetilbud til samiske befolkning, vil det bli tatt opp og behandlet i de enkelte dokumenter som departementet legger fram for Stortinget, og at vi i forbindelse med disse dokumenter også er i inngrep med Sametinget, slik at vi kan få dets premisser inn i forarbeidene til disse dokumentene.

       Hvordan skal vi ha tillit til Statens helsetilsyn etter dette, og hvordan skal vi kunne ha tillit til et sykehus som ikke har gjort noe for å hjelpe de pasientene som har fått slike omfattende skader? Og direktør Jan Vincents Johannessen gikk i Brennpunkt i går kveld fra å si at han ikke kjente saken, til å si at han hadde hatt kontakt om dette dagen før. Jeg er sjokkert over et slikt forsøk på ansvarsfraskrivelse. Hva vil statsråden gjøre for å rydde opp etter denne skandalen, og vil han sørge for at ofrene snarest får økonomisk oppreisning, hjelp og støtte?

Statsråd Gudmund Hernes : Både Statens helsetilsyn og Radiumhospitalet ligger under mitt ansvarsområde. Da jeg ble oppmerksom på denne saken, skrev jeg umiddelbart et brev til Radiumhospitalet hvor de ble pålagt å foreta en gjennomgang av den aktuelle pasientgruppen. Jeg skrev også samme dag et brev til Helsetilsynet hvor jeg bad Helsetilsynet undersøke om tilsvarende behandling som den som ble gitt ved Radiumhospitalet, også kan ha foregått ved andre norske sykehus. Dette gjorde jeg for å bringe de faktiske forhold på det rene.

       Det som er klart, er at når vi nå har brakt de faktiske forhold på det rene, også må vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes overfor de pasienter som kan ha vært skadelidende, både når det gjelder eventuell etterbehandling og når det gjelder erstatning. La meg også nevne at jeg har fått en tilbakemelding fra Radiumhospitalet om hvordan de vil følge opp denne saken, og jeg har også oversendt Radiumhospitalets forslag til oppfølging til Helsetilsynet for å få en faglig vurdering av det som jeg som ikke-medisinsk sakkyndig ikke kan foreta. Så vi har altså forsøkt å følge opp denne saken.

       Det er klart at rutinene her har vært for dårlige, også rutinene innad i departementet, og derfor er dette også rutiner som jeg har innskjerpet etter denne saken.

Annelise Høegh (H) : Jeg slutter meg helt til den kommentar og det spørsmål som Tove Kari Viken stilte til statsråden, og må bare understreke at det er meget kritikkverdig, skremmende og alvorlig at både sykehuset, Statens helsetilsyn og departementet lenge har visst om dette uten å sørge for at de berørte pasienter får den erstatning de måtte ha krav på og den informasjon de har krav på uansett om behandlingen har vært vellykket, mislykket eller noe midt i mellom.

       Jeg merket meg med glede at statsråden nå har tatt hånd i hanke og vil sette ting på plass, men jeg tror det kan være grunn til å be statsråden overveie om ikke en redegjørelse for Stortinget bør følge av denne saken, slik at også vi får kjennskap til hvordan saken nå forløper. En redegjørelse kan gjøres på mange måter, den kan være muntlig, den kan være i form av et brev eller den kan være i form av en stortingsmelding. Jeg tror det er viktig at Stortinget får beskjed om på hvilken måte denne saken nå blir løst for pasientene og eventuelt for deres etterlatte.

       Det var også et annet spørsmål jeg gjerne ville bringe opp med helseministeren, og som gjelder organiseringen av helsevesenet. Han pekte på et klassisk sitat som skulle forklare hva som skjer i dagens helsevesen. Det var vel et sitat fra Churchill, om jeg ikke husker feil. Statsråden omskrev det lett - aldri har så mange gjort så mye for så mange, sa han vel. Kanskje et annet sitat fra Churchill kunne være vel så velegnet for min oppfordring til statsråden. Churchill sa nemlig også en gang:

« Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen. »

       Det gjelder vel også det statsråden har lagt frem - vi trenger reformer som går lenger. (Presidenten klubber.) Gjør det ikke inntrykk på statsråden at dette ikke bare er uttrykk for opposisjonens holdning, men også for fagmiljøenes - de medisinske og de forskningsmessige - og pasientorganisasjonenes? (Presidenten klubber igjen.)

       La meg også minne om at vi skal legge frem en ny lov om pasientrettigheter, og jeg håper at vi gjennom det lovarbeidet skal få klarere retningslinjer for hvordan saker av denne art skal behandles.

       Nå var det litt uklart for meg akkurat hvilken sak representanten Høegh refererte til ved sine henvisninger til Churchill. Jeg går ut fra at det hun refererte til, var det vi ser gjennom de økte garantibrudd. Og det er klart at det er en veldig alvorlig situasjon. Jeg har også ved flere anledninger sagt at jeg regner med at disse bruddene i tiden fremover kan komme til å øke. Det er flere grunner til dette, men samtidig er det helt klart at de mål vi bruker gjennom vår garantiordning, også er meget mangelfulle. Det er en av grunnene til at vi har nedsatt Lønning-utvalget, slik at de kriteriene som benyttes for å plassere pasienter i ulike kategorier, skal anvendes på en mer likeartet måte ulike steder i landet. Når variasjonen mellom fylker er mellom 30 % og 90 % for det man må forutsette er en noenlunde likeartet pasientgruppe, da er det helt klart at det er målene det er noe galt med, ikke at pasientene er så forskjellige.

       Det er en rekke tiltak vi her må iverksette. Jeg vil si meg enig i det representanten Høegh gav uttrykk for i sitt eget innlegg, nemlig at det ikke bare er et spørsmål om økonomi her. Det er i stor grad også et spørsmål om organisering både når det gjelder arbeidsdelingen mellom sykehus, når det gjelder måten helsevesenet finansieres på, og - ikke minst - når det gjelder den interne organiseringen ved sykehusene. Alt dette vil vi ta fatt i.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg vil òg ta opp den saka som har opprørt oss alle - vonleg både kvinner og menn - dei siste dagane, og som statsråden fekk spørsmål om først. Vi er sjølvsagt opprørte på vegner av dei kvinnene som er blitt utsette for desse lidingane og som ikkje er blitt informerte og heller ikkje har fått sine rettar ivaretekne ved eventuell erstatning.

       Det som gjer at eg no vil forfølgje dette, er at eg er redd for at dette kanskje er eit symptom på korleis det er i helsevesenet for fleire enn dei kvinnene det dreier seg om i denne omgangen. Kan statsråden seie litt om kva han trur er årsaka til at norsk helsevesen fungerer så dårleg overfor ei ganske stor pasientgruppe? Kan det ha noko å gjere med at desse ofra var kvinner, og at kvinnesjukdommar og kvinnene sine helseplager ikkje blir tatt på alvor? Dette har det blitt peika på gong på gong i mange debattar her i Stortinget, og det er av fleire statsrådar blitt lova at ein skal ta opp dette aspektet på ein seriøs måte, men eg har ikkje registrert at det har skjedd noko særleg. Derfor vil eg òg spørje helseministeren om han vil ta initiativ no til å finne ut om det kanskje er fleire grupper i vårt samfunn som har fått behandling innanfor helsevesenet, som ikkje har fått informasjon om sine rettar, og kva han eventuelt vil gjere med det.

       Så det er to spørsmål: kvinneaspektet, som statsråden har eit ansvar for skal ivaretakast og fylgjast opp, som lovt, og at eventuelt andre grupper ikkje får sine rettar ivaretekne. Det er greitt å vise til lov om pasientrettar, men eg synest at statsråden snarast bør kome med ein skikkeleg gjennomgang av kva han har tenkt å gjere, og ta konsekvensane av denne saka og dei alvorlege aspekta som den reiser.

Statsråd Gudmund Hernes : Det første jeg gjorde da jeg ble gjort oppmerksom på denne saken, i slutten av oktober, var å ta kontakt med Radiumhospitalet. Men en kan ikke se bort fra at det tilsvarende har skjedd for den samme pasientgruppe ved andre sykehus. Det har vi ingen informasjon om, og det var derfor jeg bad Helsetilsynet undersøke den siden.

       En samlet gjennomgang av alle de former for feilbehandling som kan ha skjedd i norsk helsevesen, tror jeg nok ville være problematisk å igangsette som en større anlagt undersøkelse. Men jeg får jevnlig innspill fra både pasienter og pasientorganisasjoner om problemer som pasienter kan møte. Jeg bruker faktisk en betydelig del av min arbeidsdag på å gjennomgå nettopp den type korrespondanse. I den grad jeg kan gripe inn i saker eller overfor pasientgrupper, forsøker jeg å gjøre det.

       Jeg tror det sentrale her for det første er at vi håndhever det regelverk som vi har. Det er helt klart at norske pasienter har betydelige rettigheter også innenfor nåværende lovgivning. Jeg har i tillegg til dette også forsøkt å knesette et regelverk som jeg har kalt « Pasienten først! », som ble lansert i vår, også overfor sykehusene. Det skal også legges til grunn for det utredningsarbeid som Steine-utvalget gjør, som skal se på den interne organiseringen og rutinene innad i sykehuset for å ivareta pasientenes rettigheter.

       Men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig. Det er også grunnen til at vi arbeider med en ny lov om pasientrettigheter, slik at vi både kan få synliggjort og tydeliggjort de rettigheter som pasienter har. Pasientene skal også settes i en juridisk og organisatorisk stilling slik at de lettere kan ivareta sine interesser.

       Når det gjelder spørsmålet om kvinnehelse, har vi en rekke ulike satsingsområder som spenner fra forskning til oppgaver som er pålagt departementets underliggende organer, fra helsetilsyn til folkehelse.

Svein Konstali (KrF) : Først vil jeg takke statsråden for et interessant innlegg, og jeg må si meg enig i at det er tid for å se nærmere på hvordan helsesektoren er organisert, og hvordan ressursutnyttelsen er.

       Jeg må også få lov til å gratulere Regjeringen med den biten av St.meld.nr.44, om ventetidsgaranti, som går på såkalt innsatsstyrt finansiering, som jeg tror er et viktig element når det gjelder muligheten til å styre denne sektoren på en mer hensiktsmessig måte, slik at køene kan bli redusert.

       Jeg noterte under statsrådens innlegg at han karakteriserte innsatsstyrt finansiering som mer målrettet statlig satsing « med fylkeskommunens medvirkning ». Fylkeskommunens medvirkning er nettopp noe av kjernen i det jeg vil ta opp i mitt spørsmål til statsråden. Hvorfor velger statsråden i forbindelse med innsatsstyrt finansiering å gå via fylkeskommunen? Hvorfor går han ikke direkte til sykehusene for å få en direkte kobling mellom innsats og midler?

       Jeg er interessert i å få vite hvor langt inne dette sitter hos statsråden - om han kan tenke seg å se pragmatisk på det, eller om det ligger mer prinsipielle betraktninger bak denne løsningen. Er det slik at statsråden kan vurdere å gå direkte til sykehuset dersom det viser seg at den løsning som han i første omgang har lagt til rette for, ikke gir den effekt som han forventet?

Statsråd Gudmund Hernes : Svaret på det siste spørsmålet er ja. Det er også sagt både i St.meld.nr.44 og andre steder at vi er innstilt på å vurdere hvordan det vi har foreslått, virker.

       Når vi gikk inn for fylkeskommunen, var det ikke fordi det ikke også er sterke argumenter som taler for en direkte tilføring av midlene til sykehusene. Men, som denne sal er vel kjent med, kommer man i forholdet mellom stat og fylke lett i en spillsituasjon når det gjelder tildeling av midler til helsesektoren.

       Det vi her har gjort, er å lage en ordning hvor fylkeskommunene så å si settes på en prøve. Den prøven kan de bestå dersom de selv fortsetter det arbeidet som de nå gjør med å endre sykehusstrukturen innad i eget fylke. De kan også følge opp det staten gjør med innsatsstyring og tildeling av midler, ved å tildele sine midler på samme måte og eventuelt forsterke effekten. Vi unngår iallfall å komme i den situasjonen at fylkene vil spille mot staten. Det så vi enkelte eksempler på under stykkprisforsøkene.

       Det var ut fra en slik samlet vurdering at vi fant at det beste ville være å forsøke å gå gjennom fylkene snarere enn å komme i en situasjon hvor fylkene vil gå mot staten og en direkte finansiering av sykehusene slik at man får to pengestrømmer, som nettopp åpner for spillsituasjoner.

       Jeg kan minne om at departementet også i en annen sammenheng har foreslått at pengene skal styres på én måte, nemlig når det gjelder det som representanten Høegh unnlot å svare på, spørsmålet om transport av helsepersonell. Hun klarte å bruke hele sitt innlegg på å unngå å svare på det spørsmålet, som jo nettopp innbyr til en slik spillsituasjon på et annet nivå, når pengene kommer gjennom flere kanaler.

       Men som sagt: Jeg er pragmatisk til dette. I politikk gjelder det ofte ikke først og fremst hva en mener, men hva en får til. Hvis vi ikke får dette til ved det opplegget som her er foreslått, vil vi selvsagt endre opplegg.

John Alvheim (Frp) : Jeg slutter meg til ønsket om at Stortinget får seg forelagt resultatet av den granskingen som nå er i gang ved Radiumhospitalet, og spesielt vil jeg understreke at det tilsies at Stortinget må klargjøre hvilken rolle Statens helsetilsyn har spilt i denne situasjonen, og om de har fulgt sitt reglement til punkt og prikke.

       Det er bred enighet i Stortinget om at kapasiteten i helsevesenet er for liten på nær sagt alle områder. Da er det for meg et paradoks at vi har over 1.000 hjertepasienter som har oversittet seks måneders ventetidsgaranti, og som venter på utredning og eventuell behandling, men som ikke har fått det, mens Feiringklinikken har ledig kapasitet, har hatt det lenge og selger sine tjenester til utlandet. Er det virkelig slik at her har fylkeskommunene bukta og begge endene, slik at de selv kan vurdere hvorvidt man skal sende sine pasienter til Feiring eller ikke, eller finnes det ingen mulighet fra overordnet myndighet, eksempelvis helseministeren, til å gripe inn i en slik situasjon?

Statsråd Gudmund Hernes : Nei, med dagens regler er det fylkeskommunene som har den myndigheten. Det er avgjort en myndighetsfordeling som jeg mener man bør vurdere. En slik vurdering er det min mening å legge frem for Stortinget i forbindelse med innstillingen om Hellandsvik-utvalgets forslag.

       Man kan - bare for å skissere en tanke uten at det er et avveid og endelig forslag - tenke seg et opplegg hvor fylkeskommunen, dersom man ikke har løst og tilfredsstilt behandlingsgarantien innen fristen, tilpliktes å betale pasientens behandling et annet sted dersom det er kapasitet et annet sted. Det kan også omfatte behandling i utlandet etter det Stortinget har diskutert og lagt frem som flertallsforslag i komiteen. Jeg mener at vi bør være åpne for å diskutere slike forslag, og de konklusjonene jeg trekker, vil jeg fremme i forbindelse med Hellandsvik-utvalgets innstilling.

       Norge har økonomiske muligheter til å gi gode offentlige tilbud til alle - hvis det er vilje til å prioritere. Det er stadig grunn til å minne om at Norge har et lavt offentlig forbruk i forhold til land som det er naturlig å sammenlikne oss med. Når det gjelder bruk av midler til helse, er det praktisk talt bare de aller fattigste landene i Europa som bruker en mindre del av BNP til helsetiltak enn det Norge gjør. Jeg syns det er viktig å minne om slike faktum, fordi det er klart at helsevesenet er et uendelig sluk der det kan brukes uendelig med midler. Men det er liksom ikke på det nivået vi befinner oss. Vi befinner oss i en situasjon hvor vi bruker en liten andel av ressursene våre til helse. Jeg må si jeg syns det er uforståelig at Arbeiderpartiet kan si at det er de sjuke og de som har de største problemene og størst behov for hjelp, som skal ta ansvaret for å hindre økt press i norsk økonomi, mens det private forbruket får lov til å øke langt sterkere enn det offentlige. Jeg håper fortsatt at Arbeiderpartiet ved salderinga er villig til å inndra kjøpekraft fra de gruppene som tjener aller mest, til fordel for en større satsing på bl.a helsesektoren.

       Men hovedanliggendet mitt her i dag er det manglende løftet for psykiatrien. Etter fjorårets merknad fra hele komiteen i innstillinga til velferdsmeldinga om nødvendigheten av en kraftig opprustning av psykiatrien, var det grunn til å vente noe annet enn det vi fikk - 100 mill. kr smurt tynt utover hele Norge. Det er som mange fagfolk har påpekt, en dråpe i havet. Det holder til det et dagsenter ved Harstad sykehus var kostnadsberegnet til, 60 mill. kr. En får kanskje to dagsenter, og dermed var de midlene brukt opp. Psykiatrien blir stort sett avspist med honnørordene, med hvor viktig den er, men pengene følger ikke med.

       Det er en akutt nød hos folk som har alvorlige psykiske lidelser, og hos de pårørende. Når situasjonen er sånn, f.eks i Oslo, at en overveiende andel av innleggelsene i psykiatriske sjukehus er tvangsinnleggelser, ikke fordi pasientene ikke ønsker et tilbud, men fordi det er den eneste måten å få plass på, da er det uverdige og fortvilte forhold.

       Jeg har lyst i den sammenheng å minne om en sak som vi har til behandling i justiskomiteen nå, som dreier seg om strafferettslige særreaksjoner og utilregnelighet. Forslaget fra Regjeringa, som sannsynligvis får flertall, går ut på at en skal innføre en ordning med dom på behandling for dem som anses farlig, og som ikke er strafferettslig tilregnelig. Det betyr at vi får inn en gruppe som skal dømmes til behandling, en reform som psykiatrien sterkt vegrer seg imot, og som vil gi et økt press på institusjonspsykiatrien.

       Det er behov for flere institusjonsplasser. Men det største problemet i psykiatrien er den mangelfulle oppfølgingen i kommunene, at folk blir skrevet ut for tidlig og blir skrevet ut av en kommune som ikke har råd til dagsentertilbud, som ikke har råd til vernet botilbud, og som ikke har det tilbudet som kan hjelpe folk på fote igjen. Dermed får vi svingdørspasienter, dvs. mye penger brukt dårlig. I den sammenhengen må jeg si jeg synes det er helt uforståelig at det ikke engang skal være mulig å få flertall for et forslag fra SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om skarve 10 mill. kr til å styrke brukerorganisasjonene, en styrking av selvhjelpsorganisering.

Odd Holten (KrF) : Sosialbudsjettets totalrammer er betydelige. Mye godt arbeid blir utført av store grupper av leger og pleiepersonell. Ved de aller fleste sykehus og helseinstitusjoner utføres det et meget godt arbeid til nytte og glede for pasientene.

       Men beklageligvis - midt i vår rikdom og mange gode behandlingstilbud er det fortsatt enkelte mennesker og grupper som ikke får den hjelp og behandling de har behov for. De kommer i uheldige venteposisjoner i uker, måneder og år hvor smertene kan være uutholdelige, og hvor sykdomstilstanden kan forverre seg med tilhørende lange sykepermisjoner.

       Det hevdes fra mange hold ulike løsninger, og vi har hørt mange har vært berørt her i denne debatten, bl.a at det må skje bedre organisering og effektivisering, at utstyr må utnyttes på en bedre måte. Dette er selvfølgelig riktig. Utvilsomt kan mye forbedres, men jeg vil anta, ut fra min egen kjennskap til helsesektoren, at dette er en prosess som pågår kontinuerlig.

       Helse- og omsorgssektoren utvides på grunn av behov og nye « landevinninger ». I denne situasjonen må det også mer penger inn i denne sektoren. Jeg mener at det er direkte feil det finansministeren under Arbeiderpartiets landsmøte uttalte: at folk ikke blir friske av penger. Uten penger i helsevesenet blir det i hvert fall ikke bedre helsetilbud. Jeg tror det er god grunn til å be finansministeren om å nyansere sine uttalelser. Jeg tror nemlig at ventelistepasientene kan få hjelp ved mer penger inn i systemet, ved siden av at det selvfølgelig er behov for nyorganisering og effektivisering.

       For hvorfor blir mange sykepleiere og hjelpepleiere sagt opp ved sykehusene? Og hvorfor blir ikke avdelingene bemannet med nødvendig legeberedskap for å kunne gå vaktturnus? Ofte er dette på grunn av manglende økonomiske rammer.

       Stortingsflertallet, alle unntatt Arbeiderpartiet, har erkjent disse forholdene og at det er økt behov for ressurser til helse- og omsorgssektoren. Er dette et tegn på at det kun er opposisjonspartiene som er lydhøre overfor de mange signaler som kommer fra pasienter og organisasjoner?

       Helseministeren fornyet løftet om enerom på sykehjem under det samme landsmøtet i Arbeiderpartiet. Men hva har vi nå opplevd i Stortinget? Jo, ved første anledning stemmer Arbeiderpartiet mot å øke bevilgningene, senest under kommunalkomiteens behandling av budsjettet. Hvor blir det da av troverdigheten til Arbeiderpartiet i denne saken?

       PU-reformen er ikke fullfinansiert, slik forutsetningene har vært. Mange kommuner har tatt oppgavene på alvor, tilrettelagt gode tilbud, men taper når det gjelder å få betalt regningen. Et av de mest ekstreme tilfellene er Kristiansund kommune hvor økte kostnader til PU-reformen er i ferd med å knekke kommunens andre helse- og omsorgstilbud. Dette kunne ikke være hensikten da oppgavene knyttet til PU-reformen ble flyttet fra fylket til kommunene.

       Snarest mulig må Sosialdepartementet nøye gå gjennom PU-reformens kostnader for å sikre kommunenes nødvendige bevilgninger til dette betydelige hjelpe- og omsorgstilbudet. Opptreningsinstitusjonene er gode avlastingstilbud for sykehusene, slik at pasientstrømmen ved sykehusene blir bedre. Også her er det behov for økte bevilgninger for å sette disse viktige institusjonene i stand for sine oppgaver.

       Til slutt: Arbeidet for å reparere skadene av alkoholbruken er omfattende, men langt fra nok. Målet om å redusere alkoholbruken med 25 % innen år 2000 oppnås neppe. Behandlingstilbudene er få og mangelfulle. I denne situasjonen er det gledelig og nødvendig at det tilrettelegges for et såkalt gråsonetilbud drevet av organisasjoner som Blå Kors, Det Hvite Bånd eller av Kristenfolkets Edruskapsråd i Arendal og de mange evangeliesentrene rundt om i landet med en svært trang økonomisk ramme. På disse stedene gjøres det et godt arbeid, men økonomien er stram, og Kristelig Folkeparti ønsker å styrke disse sektorene.

Vidar Bjørnstad (A) : Jeg avsluttet mitt innlegg i budsjettdebatten i fjor høst med å påpeke at det er i gode tider vi settes på de hardeste prøver. Med det mente jeg å minne om at det viktigste grunnlaget for et godt helse- og sosialvesen og et godt velferdssamfunn er å sikre og holde orden i norsk økonomi. Ikke minst gjelder det nå vi skuer inn i tiårene framfor oss.

       Opposisjonen, hvis jeg kan bruke det begrepet, synes i den aktuelle diskusjonen om pasientbehandling og omsorgstjenester å ta dette grunnlaget som gitt. For så vidt et godt skussmål til Arbeiderpartiet for den jobb som er gjort, men som jeg mener fortsatt krever en innsats fra alle ansvarlige partier her i Stortinget. Det er fortsatt nødvendig å ha fokus på økt sysselsetting og verdiskaping, på pris og kostnadsvekst, med solidaritetsalternativet og inntektspolitisk samarbeid som redskaper. Det er i en slik helhet vi best kan sikre gode helse- og omsorgstjenester.

       Arbeiderpartiet har de senere årene brukt den økte handlefriheten i økonomien til å sikre folketrygden og øke kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene. Det gjelder også vårt budsjettforslag for neste år. Ja, Arbeiderpartiets budsjett innebærer en styrking av helse- og eldreomsorgen. I budsjettet er det lagt opp til økt behandlingskapasitet i sykehusene, økt rekruttering og videreutdanning av personale og bedre organisering. Vi viderefører og øker innsatsen overfor mennesker med psykiske lidelser. I sum tilsvarer det i underkant av 900 mill. kr.

       Ved siden av å styrke bevilgningen til bygging av enerom på sykehjem vil Regjeringen vedta forskrifter om kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren. Penger er ikke isolert noen hokuspokus-løsning for gode tilbud.

       Flere unge funksjonshemmede skal få mulighet til å flytte ut av sykehjem i 1997. Arbeiderpartiet følger opp forslag i velferdsmeldingen med 320 mill. kr. Her vil jeg særlig legge vekt på gjennomføringen av arbeidslinjen og større muligheter til å kombinere arbeid og trygd. Det er heller ikke uvesentlig at det i budsjettet ligger en økning på over 3 milliarder kr til pensjonsutbetalinger for eldre. Vi ønsker å være en garantist for folketrygden, og det koster.

       Jeg nevner disse eksemplene fra vårt budsjettforslag for å understreke at helse- og velferdsformål er et prioritert område for Arbeiderpartiet. Men mulighetene til økte ressurser må likevel ikke bli en sovepute for andre viktige oppgaver om vi skal sikre og trygge velferden. Vi må hele tiden ha et kritisk øye på eksisterende ordninger og bruk av ressurser. Jeg viser her bl.a til spørsmålet om skyssutgifter. Målsettingen må være å få mer helse og velferd ut av hver krone.

       Jeg registrerer at de andre partiene har stor bevilgningsiver. Ja, det har vært rene vårsleppet i sosialkomiteen. Men det er også i påplussinger de andre partiene finner hverandre. Når det gjelder inndekning, spriker det i alle retninger. Slik kan de operere når de slipper å ta ansvaret for helheten. Det er ingen stor kunst å øke bevilgninger.

       Høyre har lettfattelig omgang med tall når de foreslår kutt i trygdeetaten med 250 mill. kr - jeg gjentar 250 mill kr - med to setningers begrunnelse om behovet for lavere offentlige utgifter. For slike beløp forventes det en mer seriøs oppfatning av hvor dette skal få konsekvenser.

       Jeg har fått bekreftet i et replikksvar fra Senterpartiet at de holder dobbelt bokholderi - at de bruker pengene flere ganger. Her kommer jeg tilbake til mitt utgangspunkt: Også de gode hensikter og formål på helse- og sosialområdet må vurderes i forhold til hva vi kan og har muligheter til å forbruke i en totaløkonomi.

       Jeg håper vi ved neste korsvei kan få en bedre forankring for dette perspektivet også hos de andre partiene, slik at vi kan forene alles ønske om en styrking av helse- og eldreomsorgen, med fortsatt bevaring av en trygg norsk økonomi som vil sikre velferdsordningene for kommende generasjoner av barn, unge og eldre.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har lyst til å minne om at det ikke er utviklinga som skal gripe fatt i oss, og så skal vi ydmykt tilpasse oss. Det er vi som skal styre utviklinga. Og for å gjøre det trengs det vilje. Men det trengs også en plan for hva vi ønsker, hva vi vil ha.

       Jeg er veldig betenkt over de diskusjonene som foregår utover i landet om sykehusstrukturen. Jeg er veldig redd for at vi plutselig får et resultat der våre fylkespolitikere sitter og administrerer de forslagene som kommer fra de forskjellige ekspertutvalgene. Ikke minst er jeg redd for hva som kan skje i mitt eget fylke Nordland. Nordland er på størrelse med fem sørnorske fylker, pluss litt til. Flere fjelloverganger, fjorder, øyer og mye vær gjør at vi ikke kan endre drastisk på sykehusstrukturen i det fylket uten at vi samtidig reduserer tryggheten for at folk skal få tilgang på nødvendige legetjenester den dagen det er nødvendig.

       Vi har fått et høyteknologisert helsesystem. Vi kan skifte ut de utroligste delene på et menneske. Vi kan forebygge, vi kan legge til rette for et bedre liv på mange måter, men vi må ikke glemme hva som er helsevesenets fremste oppgave og bestandig må være det - det er å berge liv. Og skal en gjøre det, er avstanden til den som trenger hjelp, avgjørende - da er minuttene viktig.

       Jeg synes det er veldig betenkelig at det i Helgelandsprosjektet, som det omtrent akkurat nå i dag er lagt fram innstilling om, konkluderes med redusert akutt beredskap. Det skjer samtidig som vi vet at vi har en veldig mangelfull ambulanseberedskap. Uansett hva vi gjør, kan vi ikke fjerne fjellene og sy sammen fjordene. Sykehusstrukturen, spesielt i mitt fylke, har fått en naturlig plassering ut fra bosetting, geografi og også i forhold til store industriarbeidsplasser.

       Trygghet er det viktigste i folks hverdag. Forskning kan være med på å gi folk større trygghet. Jeg har lyst til å peke på det viktige i at en samlet komite i innstillinga slår fast at forskning i forhold til problemer med krybbedød, må fortsette. En samlet komite ber departementet i samråd med forskningsmiljøene og Landsforeningen til støtte ved krybbedød sørge for at forskninga fortsetter. Denne forskninga er viktig i forebyggende sammenheng. Komiteen slår også fast at samarbeidet mellom krybbedødforskninga og generell spedbarnsmedisin må forsterkes.

       Seinere i dag - sannsynligvis i kveld - skal vi behandle en sak i Odelstinget som tar for seg endringer i legemiddelloven. Jeg vil komme ganske mye inn på legemiddelområdet da. Dette er veldig viktig i forebyggende sammenheng, for vi vet at ca hver sjuende sykehusseng er opptatt av folk som har bivirkninger eller skader på grunn for legemiddelbruk. Nettopp derfor er det så overordnet viktig at vi har en omsetningsform av legemidler som sikrer tilgang på legemidler til alle i hele landet til lik pris, og tilgang den dagen en trenger det, og også en omsetning som er sånn at veiledning følger med salget. Problemet er at vi har for få farmasøyter for å greie å få en god nok legemiddelberedskap. Her vil jeg minne om at kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen i sin innstilling slår fast at det må sørges for at den utdanninga som starter i Tromsø, får forsette, og at det blir satt inn nok midler til dette.

       Jeg vil også be om, når jeg nå har hørt rykter om at frakten skal øke drastisk, at departementet sørger for at fraktutjevninga blir stor nok på legemiddelområdet.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Et sentralt mål for velferdspolitikken er rettferdig fordeling og sosial sikkerhet. For det store flertall av oss ligger den økonomiske sikkerheten i muligheten til arbeid og inntekt. Men for en ikke ubetydelig del av befolkningen utgjør ulike trygdeordninger en vesentlig del av inntekten og dermed levegrunnlaget. For dem er utformingen av trygde- og sosialpolitikken helt avgjørende.

       Da Stortinget behandlet velferdsmeldingen, var større fleksibilitet i uføretrygden et viktig tema. Mange har erfart at dagens regelverk kan være et hinder for dem som ønsker mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Det har vært bred enighet i Stortinget om å gjøre dette regelverket mer fleksibelt. I årets statsbudsjett har Regjeringen lagt til grunn at disse endringene gjennomføres i 1997, og en egen lovproposisjon om de lovmessige endringene ligger nå i Stortinget.

       Foruten nye bestemmelser som gir større rom for å kombinere arbeid og trygd, inneholder statsbudsjettet for 1997 andre viktige tiltak for funksjonshemmede. Alle unge født uføre får samme garanterte minste tilleggspensjon, hjelpemiddelformidlingen styrkes ytterligere, og ordningen med personlig assistanse utvides. Statsbudsjettet inneholder også en vesentlig forbedring av grunn- og hjelpestønadsordningen. Ved å fjerne en lite målrettet ordning som særfradraget er og anvende midlene til direkte støtte, kan vi heve satsene og dermed gi mer hjelp til dem som trenger det mest. Dette er viktige tiltak for å bedre levekårene for de vanskeligstilte.

       Sammen med økte midler til ansvarsreformen for mennesker med psykiske utviklingshemminger og en forbedret ordning for å flytte unge funksjonshemmede ut av aldershjem, betyr dette at statsbudsjettet for 1997 er et godt budsjett for funksjonshemmede. Av komiteens flertallsinnstilling fremgår at Stortinget i det alt vesentlige er enig i Regjeringens opplegg på disse områdene.

       Jeg ser at flertallet i komiteen ønsker å øke bevilgningen til å flytte unge funksjonshemmede ut fra aldersinstitusjonene. Til det vil jeg bemerke at Regjeringens forslag bygger på en gjennomgang av det foreliggende materialet om gruppen funksjonshemmede under 67 år i alders- og sykehjem. Ut fra dette har departementet beregnet at det kan dreie seg om ca 400 personer som det kan være aktuelt å flytte ut av institusjonene. De foreslåtte bevilgninger for 1997 vil gi rom for tilskudd til utskrivning av i alt 150 unge funksjonshemmede i 1997. Jeg mener at dette er et realistisk anslag for hvor mange personer kommunene vil kunne gjennomføre utflytting for i 1997.

       I pleie- og omsorgssektoren har vi mange utfordringer. De senere årene har ansvaret for tjenestene i stor grad blitt samlet og lagt til kommunalt forvaltningsnivå. Sykehjemmene ble overført fra fylkeskommunen i 1988. Fra 1991 ble ansvaret for tjenester til psykisk utviklingshemmede samlet i kommunene, og kommunene har fått større ansvar for de psykiatriske pasientene. Omfanget av brukergrupper er altså blitt større. I tillegg er det nå betydelig flere eldre over 80 år.

       Ikke alle kommuner har greid å bygge ut pleie- og omsorgstjenestene i takt med de økende behov, og mange steder oppleves også knapphet på nødvendige tjenester. I tillegg sliter mange kommuner med institusjoner, spesielt sykehjem, bygd for 20 - 30 år siden, da ingen stilte spørsmål ved om det var verdig eller ikke å bo flere på samme rom på sykehjemmet.

       Oppgavene framover blir derfor både å skape et bredere tilbud og sikre god kvalitet innenfor omsorgen.

       Opptrappingen av statlige tilskuddsordninger for å få fart i utbygging innen eldreomsorgen har gitt resultater. Mange kommuner har bygd omsorgsboliger, de har forbedret sykehjemmene og videreutviklet de hjemmebaserte tjenestene. I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 ligger en ytterligere styrking, spesielt rettet inn mot utbedring av gamle sykehjem. Totalt er ca 1 milliard kr øremerket til eldreomsorg på statsbudsjettet, hvorav 457 mill. kr er investeringstilskudd. Etter dagens satser vil Regjeringens opplegg gi rom for utbygging av nærmere 4.000 nye plasser innen pleie- og omsorgssektoren i 1997.

       Vårt mål er å bygge om ca 1 500 av de eksisterende flersengsrom til enerom hvert år. Da vil vi i løpet av en femårsperiode kunne nå målet med enerom på sykehjemmet til alle som ønsker det.

       Eldreomsorgen skal fortsatt være et kommunalt ansvar. Men nå er det stort behov for et nasjonalt løft innenfor denne sektoren, og da må nasjonale og lokale myndigheter arbeide sammen for å få dette til. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for utbygging og styrking av eldreomsorgen, der vi også vil gjennomgå de statlige virkemidler. Skal vi lykkes med å løfte denne sektoren, må vi ikke gjøre om igjen de feil som ble gjort den gang eldremilliarden ble kastet inn i kommunesektoren. Nå må kommunene få mulighet til å planlegge hvordan de best skal møte behovene ut fra situasjonen i den enkelte kommune. Regjeringen vil legge til rette for at hele kjeden av tjenester, fra hjemmebasert omsorg til tilbud i tilrettelagt bolig og i institusjonsomsorgen, skal kunne forbedres.

       Rusmiddelmisbruk er et alvorlig problem for den enkelte og for samfunnet. I Regjeringens arbeid er kampen mot misbruk av rusmidler sentralt. I statsbudsjettet for 1997 er denne sektoren også styrket. Folks levevaner er ikke alltid bare en privatsak, de rammer mange ganger også andre; rusmiddelmisbruk går ut over flere enn misbrukeren selv, og ofte på måter som ødelegger egne og andres livsmuligheter. Selv om dårlig mental helse og arbeidsløshet ikke er noen selvstendig forutsetning for misbruk, vet vi at rusmiddelbruk samvirker med leveforhold og livsvansker i ulike situasjoner og dermed også svekker den enkeltes evne til å løse sine egne vanskeligheter.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg skal ikke gi meg ut på å vurdere hvem av oss som eventuelt hadde kommet best ut av det som tryllekunstner. Men jeg ser ikke bort fra at sett utenfra kan en del av det som foregår i slike sammenhenger som vi befinner oss i i dag, fremstå som beslektet virksomhet.

       Til dette at noen må vente i årevis på å få uføretrygd - som jeg oppfatter var et av poengene i Kvalbukts replikk - må jeg si at jeg la i mitt innlegg betydelig vekt på å få fram at vi i løpet av 1997 nettopp skal gjennomføre endringer i uføretrygdordningen som skaper mye større fleksibilitet enn vi har i dag. Det innebærer dog ikke at døra eller porten inn til uføretrygdordningen på en måte blir bredere eller romsligere. Når vi ser på utviklingen til i dag, der gjennomsnittsalderen for kvinner som uføretrygdes, er 45 år - noe som innebærer at mange langt under den alderen uførepensjoneres - vil jeg si at det er meget alvorlig å trekke den konklusjon at et ungt menneske skal settes varig utenfor arbeidslivet, og jeg synes vi skal være meget forsiktig med å etablere snarveier dit. Det vil sette i verk en del mekanismer som vi ikke ønsker oss - og støte folk ut i en varig tilstand utenfor arbeidslivet.

       Hva vil vi gjøre for å møte folk med sammensatte problemer? Jo, ved behandlingen av velferdsmeldingen foreslo Regjeringen at det i alle kommuner burde etableres et såkalt felles forum, der berørte etater skal kunne drøfte problemstillinger rundt en felles klientgruppe. I tillegg har vi sagt at vi må få etablert et system som innebærer at den etat som mottar en henvendelse fra en klient, har ansvaret for å følge det videre opp og sørge for at vedkommende blir tilbudt hjelp og henvist til det som er det riktige sted, slik at ingen skal kunne unndra seg sitt ansvar for å følge opp klienter som måtte stå foran deres dør.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg synes det var interessant det Kvalbukt tok opp om tryllekunster, og jeg tror vi har å gjøre med en representant for et parti som har erfaring på det området. Det er et parti som bruker mye og vil tjene lite, så det er nok i besittelse av visse egenskaper der.

       Det jeg har tenkt å spørre statsråden om, er den motstriden det i dag er mellom på den ene siden trygdelovgivningen i form av sykepenger til foreldre som har barn som er livstruende syke, og de rettighetene som er forskriftsfestet og som barn har i forhold til å ha foreldre hos seg når de er svært syke og innlagt på sykehus. Vi vet at mange av de sykdommene som rammer barn og som er livstruende, ofte kan være langvarige. Det kan være kreft, og det kan være andre sykdommer. Veldig mange foreldre opplever en konfliktsituasjon mellom på den ene siden å ville være ved sitt barns side i en avsluttende del av barnets liv, og på den andre siden det problemet som de møter i form av ubetalte regninger.

       Regjeringen og de enkelte statsrådene har mange ganger blitt gjort oppmerksom på dette både skriftlig og i direkte kontakt, uten at jeg kan se at det egentlig har skjedd noe som helst.

       Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om, er kort og godt: Hvorfor har Regjeringen valgt ikke å prioritere denne gruppen i det hele tatt og respondere på dette som av mange blir sett på som et problemområde? Hvorfor velger man innenfor sykepengekapitlet heller å prioritere dem av oss som er borte en dag eller to i året og gi oss full lønn for den ene eller de to dagene vi måtte være borte, mens en del mennesker som er i en særdeles vanskelig livssituasjon i dobbel forstand, ser man helt bort fra?

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først få si at det er da ikke slik at ingenting har skjedd med denne saken, selv om det fortsatt ikke ligger et forslag i Stortinget. Senest sist sommer tok sosialkomiteens forhenværende leder opp spørsmålet med Sosial- og helsedepartementet, og det ble da fra min side satt i verk et arbeid der Rikstrygdeverket ble bedt om å gå igjennom og belyse ulike måter å håndtere disse problemstillingene på.

       Vi står overfor flere problemstillinger, det ene er spørsmålet om hva som skal være løsningen for dem som har barn på sykehus som har såkalt mindre alvorlige sykdommer. Vi har i dag bestemmelser som fungerer ganske bra i forhold til foreldre med barn som har alvorlig sykdom, men der er det også en begrensning oppover til 780 dager. Så det er en annen problemstilling vi også må ta stilling til, om den begrensningen skal være slik den er i dag.

       En annen problemstilling er at kompensasjonsgraden for arbeidstakerne går ned i det andre og tredje året for dem som har barn med langvarige og alvorlige sykdommer. Disse problemstillingene arbeider Sosial- og helsedepartementet med, og det vil innebære at vi ved en senere anledning vil komme tilbake til Stortinget med forslag til å møte en del av disse utfordringene som vi ser når det gjelder sykepengerettigheter for foreldre med kronisk og alvorlig syke barn.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg høyrde ein forskar på radioen i programmet « Sånn er livet » her for nokre dagar sidan. Han sa at med dagens løyvingsnivå, inkludert det som ligg i årets forslag, ville vi kunne ha von om å få desse mykje omtala eineromma på sjukeheimane i år 2025.

       No høyrde vi at sosialministeren sa at ho hadde rekna ut at etter årets satsing - som ho kalla det - skulle det bli 4.000 plassar, kvart år seinare skulle det bli 1.500 plassar, og det skulle då fylle målet, så vidt eg skjøna. Det kan då ikkje bli meir enn 10.000, og det er i alle fall 15.000 - 16.000 som det no er fremma rettkomne krav om, og der ein har fått positivt svar i valkamp etter valkamp.

       Eg synest at Arbeidarpartiet må ha skamvett etter kvart, for det er faktisk slik at dette er blitt lova av den førre sosialministeren og av denne sosialministeren. Mellompartia og SV la fram eit forslag i velferdsmeldinga om ei målsetting på ti år i von om at Arbeidarpartiet ville vere med - men det kunne dei ikkje vere med på. Så hadde vi ein runde med programutkast frå Arbeidarpartiet, der dei lova fem år, sosialministeren la det fram på Arbeidarpartiet sitt landsmøte og det vart vedteke. Og så ser vi på årets budsjett den litle ekstrasatsinga, som er 90 mill. kr. Eg er altså einig med sosialministeren når det gjeld det ho refererte til med « eldremilliarden », at det er dei generelle løyvingane til kommunane som må vere avgjerande.

       Så er det nedkutting på den generelle ramma til kommunane; det står svart på kvitt i Regjeringa sitt budsjett som er lagt fram for Stortinget. Og så har vi altså rekna på dette, vi som baserer oss på seriøs forsking og ikkje på det som det etter kvart tyder på er løgnpropaganda frå Arbeidarpartiet. Det er altfor lite midlar i Regjeringa sitt forslag. Derfor har altså nokre parti som Arbeidarpartiet burde samarbeide med, lagt fram forslag om påplussing i von om at Arbeidarpartiet vil vere med. Nei - dei kan ikkje vere med. Likevel er dei frimodige nok til å love - innan fem år.

       Då må eg spørje sosialministeren: Er det slik at det faktisk ikkje er mogleg å skaffe dei pengane som er nødvendige for at vi skal kunne halde dei lovnadene som vi har kome med nokon kvar? Arbeidarpartiet har høve til å realisere det raskt dersom dei vil. Vil dei det i det heile, eller er det berre å føre veljarane og dei gamle bak lyset endå ein gong?

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først få si at jeg registrerer med betydelig tilfredshet at det er store ambisjoner, til dels utålmodighet etter å få gjort det som de fleste, for ikke å si alle, i politisk sammenheng mener er nødvendig når det gjelder eldresektoren, nemlig å få til et løft som både innebærer en bedre kvalitet på deler av den omsorgen som ytes i dag, og et bredere tilbud. Det er nettopp det vi trenger nå, istedenfor de mange som også i dag står med hælene i bakken og hendene i været og sier at dette er umulig. Den kategorien vil jeg plassere dem i som hevder at dette er uhåndterlig før år 2025.

       Og så må vi nok rydde litt opp i tallstørrelser. Bevilgningen på statsbudsjettet for 1997 gir etter de satser som ytes i dag, rom for total utbygging av 4.000 nye plasser. Det er ikke på noe tidspunkt antydet at denne satsingen skal ut av statsbudsjettet og erstattes med en satsing bare på ombygging til omtrent 1.500 enerom om i løpet av året.

       I løpet av de siste fem årene har vi i dette landet greid å skaffe til veie nærmere 50.000 plasser i høyere utdanning. Flere titalls nye barnehageplasser har vi også skaffet til veie. Det er bygd godt over 100.000 nye boliger, mange nye plasser også faktisk i tilrettelagte boliger for eldre og funksjonshemmede. Når vi så reiser problemstillingen om i løpet av fem år å bygge om ca 6.500 rom til eldre for å få en kvalitet som vi kan være bekjent av alle sammen, er det dessverre noen som strekker hendene i været og sier at dette er umulig. Det er ikke min oppfatning, men det betyr at vi selvfølgelig også må gå gjennom de virkemidlene vi bruker både fra statlig og kommunalt hold. Det har jeg også gjort rede for i mitt innlegg, at en slik gjennomgang kan være nødvendig å legge fram for Stortinget, og det vil Regjeringen også gjøre i løpet av våren.

Kjellbjørg Lunde (SV)
(frå salen):

       President - ei openberr mistyding!

       Det må vere ei mistyding dersom sosialministeren tillegg meg det som ho no sa, at det er nokon som ikkje trur det er mogleg. Jau, eg trur det er mogleg. Men med dei løyvingane som Regjeringa legg inn, og den mangelen på støtte frå Arbeidarpartiet til dei forslaga som trass i alt ligg der, og som er realistiske, er det altså ikkje mogleg. Det er det som er mi påpeiking.

Svein Konstali (KrF) : Det er spørsmålet om finansieringen av enerommene som har gjort at jeg også bad om ordet, og det har jo kommet flere spørsmål om dette allerede. Men jeg føler vel kanskje at svarene ikke er helt klare. Jeg forstår situasjonen dit hen at Arbeiderpartiet for et års tid siden stemte mot et forslag som innebar enerom innen ti år for dem som ønsket det. Så har Arbeiderpartiet lagt fram budsjettet for 1997, deretter har Arbeiderpartiet hatt et landsmøte, og på landsmøtet ble det lovet enerom innen fem år til alle som ønsker det.

       Jeg oppfordrer statsråden til å avkrefte det jeg nå sier, hvis det er feil, men jeg oppfatter situasjonen slik at det ikke er lagt på bordet noen nye midler etter at statsbudsjettet er fremlagt. Følgende spørsmål er da ubesvart: Hvordan skal man finansiere denne femårsreformen - for å bruke et slikt uttrykk når det gjelder enerom? Dog registrerer jeg at statsråden mener det er andre virkemidler å ta i bruk utover rene bevilgninger. Ut fra det jeg har sagt tidligere i dag, må jeg jo gi henne rett på det punkt. Men på bevilgningssiden oppfatter jeg det dit hen at Regjeringen ikke foreslår nye midler.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg må igjen understreke at jeg setter pris på utålmodighet. Jeg tror ganske mange av oss trenger å være utålmodig for at vi skal greie å få gjort det som er nødvendig innenfor pleie- og omsorgssektoren. Men la meg også vise til at Stortinget i trontaledebatten gjorde et vedtak om at Regjeringen skal komme tilbake med en melding der vi skal beskrive hvordan vi skal dekke behovene på sykehjemssektoren.

       I dag foreligger det en merknad fra sosialkomiteen som Stortinget skal forholde seg til, som tar opp hele bredden i tilbudet på omsorgssektoren, og hvordan det skal innfris og kostnadsberegnes innenfor en gitt periode. Jeg tar det meget alvorlig. Det samsvarer for så vidt meget godt med det arbeidet som departementet og Regjeringen allerede har satt i gang, og som vil innebære at vi til våren kommer til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av hvordan vi skal styrke, forbedre og utbygge denne sektoren, inklusiv en gjennomgang av det som skal være statens styrings- og virkemidler i den sammenheng.

       Så må naturligvis den samlede avklaring vi forhåpentligvis vil få når det gjelder statsbudsjettet, like før vi pynter juletreet, avklare hvorvidt det skal foreligge ytterligere påplussinger utover det som lå i budsjettframlegget fra Regjeringen for 1997. Men den helhetlige gjennomgangen av hvordan vi skal finansiere og bygge ut denne sektoren, foreligger ikke i Stortinget i dag.

       Så seier sosialministeren at ho vil leggja fram for Stortinget ein heilskapleg plan over behovet. Mitt spørsmål er: Er det det som er statsråden sitt svar på situasjonen i dag? I Kommunal Rapport ligg det føre ein oversikt som viser at kvar annan kommune i dag vurderer oppseiingar på grunn av kommuneøkonomien, slik som han er no. Mitt spørsmål er også: Ser ikkje statsråden at det er behov for styrking av kommuneøkonomien allereie no, på 1997-budsjettet, utover dei øyremerkte midlane ho har snakka så varmt for?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Når jeg i mitt innlegg for Stortinget påpeker at det er en rekke kommuner som ikke har greid å bygge ut pleie- og omsorgssektoren i takt med behovene, at det er mange kommuner som sliter med dårlige, gamle, uegnede institusjoner innen eldreomsorgen, og det er slik at det er mange som bor på samme rom på sykehjemmet, lar jeg meg faktisk forundre over at representanten Meltveit Kleppa greier å trekke ut av det at det er en beskrivelse av tilfredshet med situasjonen. Slett ikke!

       Det er store oppgaver som skal løses innenfor pleie- og omsorgssektoren, og det kan ikke gjentas mange nok ganger! På denne sektoren er det faktisk slik at behovene de nærmeste årene vil komme til å øke enda mer enn det som selve utviklingen i befolkningen skulle tilsi, ut fra at det kommer flere brukergrupper til.

       Det er også riktig at jeg har kjennskap og erfaring fra å iverksette slike pleie- og omsorgstilbud på primærkommunenivået. Det betyr at jeg også har erfaring fra og har sett på nært hold ørkesløse diskusjoner om hvorvidt enkelte kommuner skal bygge sykehjem, omsorgsboliger, om det skal bygges det ene eller det andre sted i bygda osv. - en type håndtering som i mange tilfeller innebærer at slike investeringer blir skjøvet stadig mer ut i tid, fordi man bruker veldig lang tid på å komme fram til beslutningen.

       I en slik sammenheng tror jeg det er overmåte viktig at vi fra nasjonalt hold formulerer klare målsettinger og forventninger i forhold til framdrift på utbyggingen i denne sektoren. Jeg er selvfølgelig også enig i at dette kan vi ikke gjøre uten ressurser. Men det er da heller ikke slik at Senterpartiets kommuneopplegg sikrer ressurstilgangen i kommunene på en god måte. Tvert imot, etter min oppfatning, vil ikke Senterpartiet ta i bruk den mekanismen som statlige myndigheter har til å omfordele fra kommuner med en god inntekt til kommuner med en lav inntekt, som gjør at også kommuner med lave inntekter kan sikre gode omsorgs- og pleietjenester.

       Eit hovudgrep for å få bukt med flaskehalsane i helse- og sosialvesenet er at rett fagperson gjer rett oppgåve. Det kan f.eks ikkje vera meining i at legen skal ta seg av heile svangerskapskontrollen, når det er lovfesta at kommunane skal ha jordmorteneste, og det er jordmødrene som er spesialutdanna for nettopp denne oppgåva.

       Det kan ikkje vera meining i at sjukepleiarar skal kunna blokkera ordninga med at hjelpepleiarar skal kunna utdanna seg f.eks som operasjonsteknikarar.

       Det er ei felles plikt å setja pasienten i sentrum og å organisera tenesteproduksjonen slik at me får det meste og det beste ut av innsatsen. Kamp om pasientane er uakseptabelt.

       Det teiknar godt når ein samla komite går inn for å auka utdanningskapasiteten for helsepersonell samt at det skal verta lettare for hjelpepleiarar og omsorgsarbeidarar å utdanna seg som sjukepleiarar.

       Regjeringa følgjer opp abortmeldinga og aukar løyvinga til dette føremålet med 5 mill. kr.

       Sjølv om talet på abortar har gått ned, må det satsast vidare på det førebyggjande arbeidet. Det er særleg viktig at det vert lagt auka vekt på seksualundervisning i skulen, og at prevensjonsmidlar vert lettare tilgjengelege. Forsøket med utdeling av gratis kondomar og p-piller må halda fram. Det er viktig at jordmødre og helsesøstre kjem ut i ungdomsmiljøa med sakleg informasjon. Når det gjeld aldersgrense for utdeling av p-piller, må det vera autorisert helsepersonell som gjer dei nødvendige vurderingane. Det må vera betre at jenter med eit aktivt seksualliv før fylte 16 år får p-piller, der det er rett, enn at dei kan henda må gå gjennom eit abortinngrep.

       Det er også viktig at det vert gitt sakleg informasjon om risiko knytt til bruk av p-piller, sett i høve til risikoen knytt til eit abortinngrep.

       Krybbedød er ei av dødsårsakene som krev mange barneliv kvart år. Rett nok har talet på dødsfall knytte til krybbedød gått ned, men årsaksforholda i høve til krybbedød er ikkje avdekte. Det er ein samla komite som meiner at forskinga på dette området må halda fram.

       Statens helsetilsyn skal sjå til at nasjonale helsepolitiske målsetjingar får gjennomslag, og at behandlingstilbod og undersøkingar når heile befolkninga. Det er i seg sjølv ei stor og viktig oppgåve i vidaste forstand. Statens helsetilsyn skal herunder vurdera ulike behandlingstilbod til menn og kvinner.

       Det er særleg viktig at Helsetilsynet no ser nærare på tilhøve knytte til kvinnesjukdomar. Det er derfor rett å satsa på eit eige senter for kvinnesjukdomar.

       Utvalget for legestillingar og stillingsstruktur, såkalla ULS, vart oppretta for å unngå å halda fram med beordring av legar. ULS skulle tryggja behovet for å fordela legar til dei distrikta og dei sjukehusa som har legemangel, og sørgja for ei balansert fordeling av nye stillingsheimlar.

       Det er nødvendig at ULS verkeleg tryggjar desse omsyna. Det må departementet sjå nærare på, slik at resultatet vert betre enn det som er tilfellet i dag. Det er noko som er feil når private klinikkar kan tilsetja legar utanom ULS sitt arbeidsfelt, medan det offentlege helsevesenet vert utarma. Det er trass i alt det offentlege som utdannar dei same legane. Det er vidare nødvendig å nytta legar frå utlandet inntil me har nok legar her i landet - særleg gjeld dette spesialistar til spesialsjukehusa våre, som t.d. Radiumhospitalet.

       Eg vil til slutt ta opp dei problema enkeltpersonar kjem opp i som ei følgje av den lange behandlingstida i trygderetten. På dette feltet er det viktig at departementet held fram med innsatsen, slik at behandlingstida kjem ned på eit akseptabelt nivå.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg har i den siste tida gjennom ei i min næraste familie hatt høve til å oppleva kommunal eldreomsorg frå innsida. Det er i ein kommune med nærleik og oversikt, som gjer at eldreomsorgstenester i mange år har blitt prioriterte. No er det manglande samsvar mellom dei oppgåver som kommunen etter kvart har fått, og dei midlar som følgjer med, og som òg der gjer at den enkelte eldres moglegheit for tryggleik i kvardagen er redusert. Då kan eg berre ana korleis det må vera i mange andre kommunar der dei har endå større oppgåver òg på andre område.

       Eg har ingen sans for nemninga eldrebølgje. Det at fleire lever lenger i landet vårt, blir jo framstilt som ein trussel for kvar og ein, ein fare som kjem veltande innover oss som er i ein yrkesaktiv alder, og som vil gjera framtida utrygg for nokon kvar av oss. Det ein høgare levealder fyrst og fremst handlar om, er jo at det blir stadig fleire friske og aktive pensjonistar mellom oss. Det inneber ein spesiell rikdom i form av erfaring og kunnskap, som kjem både arbeidsliv, samfunnsliv og den oppveksande generasjonen til gode. Men det er òg ei anna side ved dette, nemleg at nokre fleire treng hjelp, omsorg og pleie. Det er ei utfordring til den enkelte av oss om ikkje berre å vera einsidig opptekne av oss sjølve i vår eigen kvardag, men òg vera innstilte på å planleggja både eigen alderdom og syta for tid og nærleik til dei i vår eigen næraste krets som har behov for det.

       Men så er det òg eit ansvar for løyvande styresmakter å syta for at det er midlar til tilgjengelege tenester for dei som har behov for hjelp, pleie og omsorg utover det dei næraste kan hjelpa til med. Situasjonen i kommunesektoren i dag er altså noko annleis enn den sosialministeren - og tidlegare ordførar - hevdar å ha tatt følgjene av.

       Eitt eksempel på dette synest eg faktisk er den måten sosialministeren reknar behova for einerom på. Det seier seg jo sjølv at det å leggja til rette for fleire einerom, treng ikkje kosta pengar i det heile. Det er i mange tilfelle nok berre å bera ut ei seng frå nokre rom, så er det gjort. Det som er poenget, er at det trengst ikkje berre fleire einerom, men det trengst totalt fleire sjukeheimsplassar. Eg vil gjerne at sosialministeren klargjer nærare korleis ho har tenkt å løysa den biten - at det trengst atskilleg fleire sjukeheimsplassar enn ho har kalkulert inn i sine reknestykke til no.

       Så vil eg òg gjera merksam på den skeivheita som i dag er i folketrygdsystemet i forhold til medisinar, hjelpemidlar og medisinsk behandling, og forholdet mellom sjukeheim og omsorgsbustad, og det forslaget som Senterpartiet i den samanhengen har fremja om likebehandling. I førre veke var det ein konsensuskonferanse om osteoporose - beinskjørheit. Der var òg ei god eldreomsorg tema. Det er altså slik at 100.000 kvinner over 50 år etter statistikken får lårhalsbrot, 140.000 kompresjonsbrot i ryggsøyla. Dei eldste av desse kvinnene treng at kommunen stiller opp. Relevant medisin mot beinskjørheit forstår eg no at Regjeringa har tenkt å fylgja opp med, og det er viktig. Men i tillegg vil eg oppmoda helseministeren om å ta initiativ til endra refusjonsordningar mellom rehabiliteringsinstitusjonar og kommunale institusjonar, slik at det kan utøvast større fleksibilitet enn i dag. Kommunane kan då bruka sjukeheimar og omsorgsbustader òg til korttidsopphald i denne samanhengen. Ryddige og rettferdige refusjonsordningar skulle kanskje vera eitt av dei enklaste grepa å føreta her. Det vil faktisk innebera ei tryggare behandling, ei oppfylging av fleire - og i deira eige miljø. Eg håpar at han i løpet av denne debatten kan kommentera det.

       Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten litt på noe av det sosialministeren tok opp i sitt innlegg, og det var særlig rundt rusproblematikken. De tiltakene som sosialministeren trakk opp, synes jeg var meget gode, ikke minst synes jeg det var viktig i forhold til at hun la så sterk vekt på at ting måtte ses i en sammenheng, og at vi nå så en utglidning, at holdningene til legale og illegale stoffer ser ut til å forskyve seg. Det er en problematikk som vi er nødt til å ta alvorlig, og som jeg gleder meg til å kunne komme tilbake og diskutere i forbindelse med narkotikameldingen. For det er helt åpenbart at rusproblematikken og ikke minst narkotikaproblematikken i de aller fleste tilfeller begynner med alkohol. Det er altså ikke slik at det er vanlig å gå på illegale stoffer direkte, at man f.eks begynner å røyke hasj eller går direkte på heroin eller begynner med LSD. Man har gjerne en periode med alkohol bak seg før man går over på disse stoffene. Det betyr bare at den politikken som føres på alkoholsiden, må ses i sammenheng med det som skjer på narkotikasiden.

       Vi bruker altså nesten 1 milliard kr - rundt regnet - i dette landet på å forebygge og ikke minst reparere skader fra misbruk av både alkohol og narkotiske stoffer - milliarden går vel først og fremst til narkotikamisbruk, så vidt jeg husker. Det er ganske mye penger dette samfunnet setter inn på å prøve å reparere de skadene som narkotikaen fører med seg. Jeg er glad for den økningen som ligger i budsjettet, nemlig at vi nå øker over 12 mill. kr i år også til tiltak til rusmisbrukere.

       Men jeg har lyst til å ta med en dimensjon til i debatten, og det er det ansvaret som påligger de såkalt kommersielle kreftene i dette samfunnet, og som vi dessverre - vil jeg kanskje si - ikke har en mulighet til å styre via lovverket. Jeg må si at den holdningen som bl.a reklame- og musikkbransjen de siste årene har utviklet spesielt i forhold til narkotiske stoffer, er svært skremmende. Denne forherligelsen som man bl.a ser i klesreklamen om dagen i forhold til det harde liv, at det gjerne knyttes opp til å være lykkelig og det å ha et misbruk, og denne forherligelsen som de kommersielle kreftene setter på dopbruk, må jeg si skremmer meg ganske mye. Og her vil jeg rette en advarende pekefinger til de kreftene som står for denne forherligelsen. Det ser man dessverre også i musikkbransjen - denne voldsomme forherligelsen - at all god musikk liksom blir laget i en slags kreativ rus. Det er veldig uheldige signaler å sende ut, og jeg ville gjerne at de kreftene som står bak, også er bevisste på det.

       Til slutt har jeg bare lyst å si i forhold til hele denne problematikken at dette er et område av politikken hvor jeg føler at vi har et sterkt ansvar alle sammen for å ta et tak. For når man snakker om rusmisbrukere - og særlig når man snakker om narkotika - er det ofte de laveste på rangstigen det gjelder. Da må jeg advare også høyresiden som ofte roper på mer politi og hardere straffer. Jeg må si at hvis man tror at det f.eks skulle være løsningen på den problematikken man ser nederst i Karl Johansgate, tror jeg man tar ganske feil. Her tror jeg vi utelukkende må gå inn med ganske positive tiltak for å satse på å få folk ut av et misbruk. For er man først dypt nede i et misbruk, tenker man ikke over hvor lange straffer man får etter hva slags stoff man har på kroppen, for det stoffet er man nødt til å ha allikevel. Det er en form for spiral som er vanskelig å komme ut av, og som i hvert fall vanskelig lar seg regulere av harde straffer.

       Vi må ha en politisk enighet om å løse disse problemene. Det er de svakeste vi her snakker om, og vi må løse dette med positive tiltak og være villig til å bruke mer penger. Vi må også være villige til å gå en runde med oss selv og spørre hva som har sviktet på den holdningsmessige siden når vi også ser at økningen på denne såkalte designerdrugen er så sterk som den er i Norge. Jeg gleder meg til narkotikameldingen kommer. Jeg synes de signalene sosialministeren sendte ut her i begynnelsen, var meget lovende, og jeg håper at alle partiene i Stortinget tar den debatten på alvor, fordi problemet er så sterkt økende som det er.

Sonja Sjøli (H) : Høyre vil ha systemendringer i helsevesenet. Vi vil at befolkningen skal ha trygghet for at helsetjenestene finnes når vi trenger dem. Vi vil ikke være med på å tilby det norske folk et nummer i helsekøen, en helsekø som Arbeiderpartiet har bidratt til å femdoble i løpet av de siste ti årene. Jeg sier som AUFs Trond Giske: Mer stø kurs er død kurs!

       Høyre fremmer forslag om 800 mill. kr ekstra til sykehusene. Vi tar det råd Sosialdepartementet i sin bok « Sykehuskø - rett vei til god helse? » skisserer:

« Det er opplagt at mange av helsekøene vil forsvinne eller reduseres sterkt ved økte ressurser. »

       Men det pekes også på at « rammene gjør at det ikke lønner seg for sykehus å øke sin produksjon ». Høyre erkjenner dette problemet.

       Vi vil gi 50 % stykkprisrefusjon direkte til sykehusene etter hvor mange pasienter man behandler. Slik gis det et incitament til økt innsats.

       Vi vil la privat arbeidsformidling hente arbeidskraft her i landet og i utlandet. Den offentlige arbeidsformidlingen klarer ikke jobben alene. I den situasjonen vi er nå, må vi ta i bruk alle muligheter inntil vi har utdannet nok folk.

       Høyre vil gi pasienter som ikke har fått oppfylt sin ventetidsgaranti, behandling i utlandet. Vi er glad for at det ser ut til å bli flertall for å opprette en pasientbro. En slik pasientbro til utlandet er god samfunnsøkonomi. Pasienter kommer ut av behandlingskøen og tilbake til arbeid.

       Arbeiderpartiet sier at køene og garantibruddene vil øke. Det brukes stadig nye forklaringer på hvorfor det ikke nytter å ta aktive grep mot helsekøene. I 1995 var det den nye teknologien som fikk skylden. I 1996 legger arbeiderpartiledelsen skylden på profesjonskampen i norsk helsevesen. Man legger altså skylden på fagfolk som gjør en utrolig innsats for økt pasientbehandling gjennom å bruke hundrevis av timer av sin fritid på overtidsarbeid. Hva blir så forklaringen i valgkampen? Jeg tipper at det blir fylkeskommunene som får skylden.

       Arbeiderpartiet fortsetter i realiteten med den gamle finansieringsmodellen når de gir stykkprisen til fylkeskommunene istedenfor direkte til sykehusene. Denne finansieringsmodellen avviser forskerne, og omtaler den som en fiasko. Likevel vil Arbeiderpartiet fortsette og se hvordan det går. Det er etter Høyres syn ikke godt nok!

       Høyre ønsker å bygge ned barrierene i Helse-Norge. Jeg kan gi et eksempel. I dag kan jeg, som bor i Akershus, ikke bli behandlet ved Feiringklinikken hvis jeg blir hjertesyk, selv om klinikken ligger i mitt nabolag. Nei, jeg blir sendt til Rishospitalet i Oslo, og så kanskje tilbake til Feiring fordi det ikke er nok kapasitet ved Rikshospitalet. Men pasienter fra Rogaland blir behandlet på Feiringklinikken. Dette er ikke å sette pasienten i sentrum.

       Vi må få en nasjonal sykehusplan som fastlegger funksjonsfordelingen mellom sykehusene. Vi må få en stykkprisfinansiering der pengene følger pasienten, og vi må få et fritt sykehusvalg. Dette vil sikre at helsevesenets kapasitet utnyttes maksimalt. Det må bli slutt på at det finnes ledig kapasitet i et fylke eller sykehus som ikke blir utnyttet fordi man bor på feil sted.

       Jeg er i likhet med Norske Kvinners Sanitetsforening svært fornøyd med at flertallet slutter opp om Høyres forslag om å etablere et forskningssenter for kvinnesykdommer. Medisinsk forskning innebærer noe mer enn å forske på « 70 kilos mannen ».

       Kvinner blir i dagens helsevesen dårligere behandlet enn menn, dette fordi typiske mannssykdommer kan synes å ha høyere prestisje. Menn blir ofte prioritert i behandlingsapparatet og i tildeling av forskningsmidler. Dette må det bli en slutt på!

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg skal ikkje ta frå opposisjonen retten til å plussa på budsjetta. Eg skal heller ikkje ta frå dei retten til den gode viljen. Men for det fyrste er den gode viljen ikkje hjå opposisjonen åleine. Det ligg ei klår prioritering av helse- og sosialsektoren i Regjeringa sitt budsjettforslag. For det andre: Opposisjonen ville heilt sikkert ha plussa på nær sagt utan omsyn til kor mykje midlar som låg i forslaget. For det tredje er opposisjonen med på å styrkja og til dels skapa mytar om kor elendig det står til, m.a. for sjuke og eldre.

       Det er ganske alvorleg å nytta omgrep som « krise » og « katastrofe » så lettvint som eg har høyrt det frå opposisjonen gjennom fleire budsjettdebattar, særleg når me alle no får verkelege kriser og katastrofar i verda inn i stovene våre. Og det er jo slik at me aldri har behandla fleire i helsevesenet, og at dei fleste eldre får både relevant og god hjelp.

       Men sjølvsagt er ikkje alt topp. Sjølvsagt er det ein del som kan gjerast betre. Noko trengst det meir pengar til, og anna handlar meir om korleis me nyttar dei ressursane som me alt har.

       Forslag om omorganisering og effektivisering handlar ikkje fyrst og fremst om at helsepersonell skal arbeida fortare. Det er meir eit spørsmål om kven som skal gjera kva, og korleis det skal gjerast. Eg er overtydd om at her er mykje å henta, at mangel på helsepersonell, slik komiteen seier i innstillinga, kan løysast eit godt stykke på veg ved omorganisering og omfordeling av arbeidsoppgåver mellom legar, sjukepleiarar og hjelpepleiarar. Eg er glad for den positive innstillinga komiteen har til at hjelpepleiarar, eventuelt med tilleggsutdanning, skal kunna nyttast til fleire oppgåver enn no. Eg trur òg at kontorfagleg personell og anna hjelpepersonell kan overta oppgåver for helsepersonellet. Det er viktig å få helsepersonellet attende til pasienten. Sjølvsagt må dette balanserast mot omsynet til pasienten, slik at pasienten ikkje må halda seg til for mange personar.

       Som helse- og sosialsjef undra det meg ofte kor mykje registrerings- og rapporteringsarbeid som var pålagt helsepersonellet. Rapportar for å sikra kvalitet og samanheng i hjelpa er bra. Men eg er i tvil om vinning og tap når det gjeld x mengd skjema som skal gå gjennom y mengd på personar for å krevja inn eigenbetaling, eller for å få refusjon for skyss frå trygdekontoret. Dette tek personalressursar bort frå pasienten, og eg vil oppmoda helseministeren om å sjå nærare på dette i eit kost-nytte-perspektiv.

       Sjølv med betre utnytting av helsepersonell tyder alt på at me treng fleire sjukepleiarar og legar framover. Då må me gjera fleire grep samtidig.

       Me må få fortgang i arbeidet for å omprioritera studieplassar frå område med redusert etterspørsel etter studieplassar og arbeidskraft til område bl.a innan helsesektoren, både permanent og mellombels.

       Me må etablera desentraliserte tilbod. Med slike tilbod løyser ein flaskehalsar som praksisplassar, rettleiarar og til dels lærarkrefter. I tillegg når ein politiske mål om å gje studietilbod i distrikta, fyrst og fremst til vaksne kvinner med omsorgsansvar, og om å rekruttera kvalifisert personale i distrikta.

       I tillegg kan det vera aktuelt å oppretta nye studieplassar utover dette.

       Eg håpar at fleirtalet er ope for å snu i spørsmålet om å overføra den bedriftsinterne vidareutdanninga for sjukepleiarar til høgskulane. Dette er imot sjukehusa sitt råd. Ein av flaskehalsane i helsekøane er tilgang på spesialsjukepleiarar, og det er viktig at dei sjølve kan organisera omfang og innhald ut frå dei behova dei har. Utdanningane er i stor grad praktisk retta og passar betre inn i ein praktisk helsekvardag enn innafor ein høgskule. Spørsmålet vert behandla i ein plan for helsepersonell som Stortinget har bedt om, og eg håpar at det kan behandlast med opne auge.

Erling Folkvord (RV) : Det er ikkje dagens debatt og vedtak som har mest å seie for utviklinga av helse- og sosialvesenet neste år. Handlingar - altså politikarane sine handlingar - speler ei større rolle enn ord også i denne saka. Viss det ikkje i desember, når Stortinget avsluttar budsjettbehandlinga, langt på veg blir oppslutning om RV sine forslag om at kommunane og fylka skal få behalde same del av inntektsskatten som i 1993 og samtidig få heva rammetilskotta kraftig, får vi neste år lengre helsekøar og enda meir klassedelt helsevesen og eldreomsorg, same kor mange « bruer » som blir etablerte til utlandet.

       Det er dyrt å halde seg med eit blanda privat og offentleg helsevesen. Når det offentlege skal spare pengar på helse, aukar køane, og kvaliteten går ned. Dei private skummar fløyten. Det offentlege må ta dei tunge, dyre oppgåvene og dei pasientane som ikkje kan betale, og sjølvsagt ta seg av utdanninga av helsepersonell, som dei private bruker etterpå. Når tilstanden er sånn i landet, meiner vi i RV at vi er nøydde til å bruke ein del private « bruer » og privat behandling, sjølv om det ville ha vore mykje billegare, og vi ville fått meir helse for pengane, om pengane vart brukte på å auke kapasiteten og kvaliteten i det offentlege helsevesenet. Vi er trass i alt nøydde til å gå inn for det som er moglege løysingar for å dekke behovet for helsetenester her og nå.

       Eg synest det er skremmande at ingen andre parti i Stortinget stør RV sine forslag om å heve pensjonsutbetalingane for dei fattigaste pensjonistane med overkomelege 20 %. Dette handlar om levekåra til dei som har overgangsstønad, og til dei alders- og uførepensjonistane som er fattigast - minstepensjonistane og dei som har litt meir - dei gruppene som det snakkast så vakkert om kvar einaste dag året rundt, unnateke den dagen da Stortinget løyver pengar.

       RV foreslår å fjerne særskatten på funksjonshemming og uførleik. RV er mot « særskatt for å være annerledes », som Handikapforbundet formulerte så presist den hausten da alle var så opptatt av « annerledeslandet ». Dei stilte spørsmålet: Kvifor skal det vere særskatt for å vere annleis? Det er rart at RV ser ut til å bli ståande aleine der òg.

       Å fjerne alle eigendelane på heimehjelp og heimesjukepleie vil koste ein del, men ikkje så veldig mykje. Regjeringa og stortingsfleirtalet vil nemleg heller investere pengane i utlandet, der avkastinga sjølvsagt er betre. Viss den norske kapitaleksporten vart stansa i berre 40 timar, ville det bli nok pengar til rådvelde til å finansiere fjerning av alle eigendelar på heimehjelp og heimesjukepleie over heile landet.

       RV meiner at tida nå er inne til å tenne ein motbrann mot den omfattande legemiddelkorrupsjonen. Legemiddelkonserna bruker tresifra millionbeløp på mangfaldige former for smøring av legar og andre som tar helseavgjerder på det offentlege si rekning. RV fremmer to enkle forslag for å starte ein forsiktig motoffensiv mot denne legemiddelkorrupsjonen. Det eine forslaget lyder:

« Stortinget ber Regjeringa gjøre nødvendige endringer i regelverket slik at retten til å skrive ut blå resept forbeholdes leger som forplikter seg til ikke å motta gaver eller tjenester, f.eks hel eller delvis finansiering av utenlandsreiser og faglige møter, eller annen økonomisk fordel fra legemiddelprodusentene eller disses representanter. »

       I det andre forslaget ber vi Regjeringa gjere endringar i regelverket slik at retten til å uttale seg om offentlege tilbod på medisinsk utstyr blir avgrensa til legar og andre som forpliktar seg til å gi avkall på økonomiske fordelar frå produsentane.

       Sånne tiltak bør det vere mogleg å slutte opp om. Det kostar ikkje ein øre for det offentlege. Det er berre spørsmål om vi skal seie ja eller nei til den akselererande korrupsjonen når det gjeld omsetning av legemiddel og medisinsk utstyr.

       Eg vil også nemne at RV har eit forslag der vi ber Regjeringa gi ei utgreiing om kor stor førekomst det er av gåver og tenester frå produsentar av legemiddel. Dette burde få støtte.

       Så skal eg til slutt ta opp RVs forslag. Eg vil overlevere eit av forslaga i korrigert form. Det gjeld forslag nr. 64, kap. 761. I det forslaget som er omdelt, er det feil kronebeløp i løyvingssummen.

       Marie Brenden (A) : På ferietur i inn- og utland, på tur i skog og mark, på biltur og dans - aldri har vel den store gruppa pensjonister vært sprekere eller hatt så god råd som nå. De aller fleste klarer seg selv eller med minimalt med praktisk hjelp. Dette er viktig å ha med seg i debatten om de eldres situasjon.

       Eldreomsorgen skal være det sikkerhetsnettet som skal finnes når helsen begynner å svikte og alderen etter hvert får sin naturlige virkning på kropp og sjel - og det må være lov å bli gammel og skrøpelig.

       Det gjøres mye bra innen eldreomsorgen ute i kommunene, ved bygging av omsorgsboliger og dagsenter, ved hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Likevel ser vi at dette ikke er nok. Det er ikke nok omsorgsboliger og sykehjemssenger. Det er ikke nok å få besøk av hjemmehjelp og hjemmesykepleie noen få ganger i døgnet for hjelpeløse, syke gamle som bor alene. Det er kanskje greit nok for dem som selv ikke ønsker å flytte på institusjon, men svært mange føler utrygghet og engstelse ved å tilbringe det meste av døgnet i ensomhet, og disse vonde følelser tror jeg også de som arbeider i hjemmetjenesten, har.

       Jeg har ofte med forundring fulgt forskjellige kriteriedebatter når det gjelder mulighet til sykehjemsplass. Jeg synes nok at når en person har passert godt og vel 90 år, må alder i seg selv være et kriterium dersom den gamle selv føler behov for en institusjonsplass.

       Det mangler sykehjemssenger nå. Det er ideelt og riktig å ha som mål at alle skal ha enerom. Men det ideelle må ikke bli det godes fiende. Det hjelper ikke den som trenger sykehjemsseng nå, at det er nok enerom om fem år. Vi bør gå veien om et opplegg som gir plass til alle dem som trenger og ønsker en trygg sykehjemsseng, samtidig som vi planlegger og bygger enerom. Det har de gamle som trenger det nå, fortjent. Dette må derfor stat og kommune løse i fellesskap.

Inger-Marie Ytterhorn (Frp) : Gjennom mange år og i forbindelse med mange statsbudsjetter har Fremskrittspartiet forsøkt å oppnå bedringer i økonomien og livskvaliteten til minstepensjonistene. 66.000 kr er ikke mye å leve av i dagens Norge. Også i år foreslår vi en økning av særtillegget på 5.000 kr for denne gruppen. Men ellers har heller ikke i år andre enn SV og RV ment at det er vanskelig å leve av minstepensjonen.

       Også samordningen av giftes pensjoner med et halvt grunnbeløp, altså 20.000 kr, er Fremskrittspartiet alene om å ville gjøre noe med. Vi synes fortsatt at det er uheldig på denne måten å stimulere til samboerskap som samlivsform, på bekostning av ekteskapet. Vi foreslår samordningen avviklet over to år.

       Kristelig Folkeparti har også i mange år vært mot forskjellsbehandlingen av gifte og samboende pensjonister. Det bør imidlertid være klart at for Kristelig Folkeparti, og nå også Høyre, er det viktigste å få redusert ytelsene til samboende til samme nivå som for gifte pensjonister.

       Behandlingen av velferdsmeldingen gav flertall for å avkorte grunnpensjonen til pensjonist med yrkesaktiv ektefelle. I budsjettproposisjonen er dette foreslått gjennomført fra 1. mai neste år. Dette er nok et skritt i retning av favoriseringen av samboerskap på bekostning av ekteskapet. Fremskrittspartiet vil ikke bidra til en slik utvikling.

       Folketrygdens ytelser har siden 1990 stadig vært gjenstand for endringer, dvs. reduksjoner. Det er etter Fremskrittspartiets mening etter hvert grunn til å spørre seg om fremtidens pensjonister kan bygge sin pensjonisttilværelse på de løfter som er gitt, eller om man igjen må sørge for å sikre alderdommen på en annen måte for å være trygg.

       Det var trygghet som ble lagt til grunn da folketrygden ble innført. Folketrygden skulle være det man kunne stole på. Man skulle aldri behøve å være redd for økonomien i alderdommen eller for å måtte endre sin livsførsel vesentlig. Også de som ikke hadde hatt noen aktiv yrkeskarriere, skulle vite at når de ble pensjonist, skulle de være økonomisk trygge. Kanskje spesielt uførhet var en situasjon som man ikke skulle behøve å frykte, i hvert fall ikke økonomisk.

       Er folketrygden trygg i dag? Kan vi stole på at vi får det vi er blitt lovet? Kan vi stole på at politikerne ikke forandrer folketrygdloven like før vi skal gå av med pensjon, eller etter at vi er blitt uføretrygdet, eller til og med etter at vi er blitt alderspensjonister? Dessverre har Høyesterett ved sin domsavsigelse mot pensjonistene Thunheim og Borthen vist at det kan vi ikke. Til og med allerede innvilgede pensjoner kan reduseres. Rettighetene er blitt til en sosial ytelse som til enhver tid er avhengig av politikernes velvilje.

       Jeg finner det derfor nødvendig å anbefale fremtidige pensjonister å ta dette til etterretning og sikre sin alderdom med dette for øye.

Signe Øye (A) : Med denne flertallsinnstillingen fra sosialkomiteen har jeg en sterk følelse av at ikke så mange har tatt innover seg hvilke alvorlige utfordringer vi står overfor i norsk økonomi akkurat nå.

       Det er en reell fare for at vi kan gjøre de samme feilene som ble gjort på midten av 1980-tallet, og det må vi for enhver pris unngå. Arbeiderpartiet vil ikke kaste vrak på flere års møysommelig arbeid i kampen mot ledigheten gjennom styrkingen av produksjon og velferd. Det må være samsvar mellom den politikk vi utformer på kort sikt, og den langsiktige utvikling vi ønsker.

       Fram til 1993 var det riktig å bruke offentlige budsjetter på en aktiv måte for å sikre produksjon og sysselsetting, og inntektene fra petroleumssektoren og ansvarlige parter i inntektsoppgjørene gjorde politikken mulig. Og den har lykkes.

       I dagens situasjon er riktig motkonjunkturpolitikk å la offentlige budsjetter dempe presset i økonomien. Ansvaret for finanspolitikken ligger her i Stortinget. Det ansvaret kan vi ikke løpe fra.

       I politikk er det ikke nok med god vilje. Innstillingen fra sosialkomiteen er i høy grad et uttrykk for gode ønsker og god vilje. Politikk er derimot å prioritere, og mye av det som opposisjonen ønsker å tilgodese med økte bevilgninger, lar seg ikke automatisk løse med et vedtak i denne sal. Press i bygg- og anleggsbransjen og mangel på kvalifisert arbeidskraft i undervisnings,- helse- og omsorgssektoren vil gi økte priser og økte kostnader framfor økt produksjon når mer penger sprøytes på. Vi har i dag mangel på helsepersonell, vi har mangel på leger, vi har mangel på sykepleiere. Det er først og fremst kvalifisert arbeidskraft og en bedre organisering av sykehusene vi trenger, ikke masse penger - så kommunene og fylkeskommunene kan slåss om helsepersonellet ved å tilby høyere lønninger. Jeg er redd det lett blir resultatet. Og da er vi like langt.

       Østfold er et godt eksempel. Her har Arbeiderpartiet sett at det er helt nødvendig å bruke legekapasitet på behandling istedenfor bare på beredskap. Østfolds fem sykehus skal nå organiseres som ett sykehus med fem avdelinger. Forslaget om at to sykehus skal ha akuttberedskap, vil frigi 60 leger som i dag brukes i vakter og bakvakter, til kurativ behandling for å få ned ventelistene. Avdelingene får sine spesialområder, legevaktsenter med grunnberedskap og observasjonssenger. Dette bygges ut i samarbeid med kommunene, der også kommunenes behov er ivaretatt.

       Men i Østfold - som i Stortinget - vil ikke Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet være med på endringer. Alt skal være som det har vært. Og da er det lett å forstå at de samme partiene her i Stortinget trenger masse mer penger for å kunne møte behovene i helsesektoren.

       Stortinget må ta sitt ansvar! Skal det foretas andre prioriteringer, ja da må vi også finne inndekning. Og den debatten får vi ta i forbindelse med salderingen.

Marit Tingelstad (Sp) : Kvinnehelse skal være ett av to satsingsområder, står det å lese i budsjettinnstillingen. Ja, det er på tide. Dette er et forsømt område som så mye annet når det gjelder kvinners situasjon i vårt velferdssamfunn - alle likestillingstiltak til tross. Statistikker viser at kvinner har større sykefravær enn menn, mens vi vet at kvinner lever lenger. Med andre ord: Kvinner har et lengre liv, men plages med mer sykdom.

       Norske Kvinners Sanitetsforening sier i forbindelse med kvinnemedisinsk forskning at behovet for å fokusere på kvinner etter alle år med forskning på 70-kilos-mannen og hannrotter er dokumentert.

       Et helsetilbud til kvinner ut fra kvinners biologi og psyke vil ha stor betydning for den enkelte kvinne i yngre så vel som i eldre år.

       Samfunnsmesig ville dette også ha positive konsekvenser. Jeg vil framheve de frivillige kvinneorganisasjoners innsats på dette området, og da i særdeleshet NKS, som i år, når foreningen fyller 100 år, etablerer et fond til kvinnemedisinsk forskning. Dette viser at kvinnene selv tar ansvar. Samme organisasjon har stiftet Norsk Osteoporoseforening for bl.a å øke forskningen og informasjonen om benskjørhet.

       Det er lange helsekøer i landet vårt. Dette har mange årsaker som jeg ikke har tid til å gå inn på nå. Men jeg vil sette søkelyset på det etterarbeidet som er viktig for at folk som har fått medisinsk behandling, kan komme seg inn i arbeid igjen etter sykefraværet og på den måten få en bedre livssituasjon. Jeg tenker her på de ulike opptreningssentra som gjør en viktig jobb i rehabiliteringsøyemed.

       Jeg er enig med komiteflertallet, som påpeker det uheldige med de høye egenandelene som disse institusjonene må ta. Dette må det gjøres noe med, slik at vi får større rettferdighet blant folk. Og jeg er glad for at det er flertall for å øke bevilgningene på dette området.

       I et oppslag i Oppland Arbeiderblad i går er det satt søkelys på spørsmålet om å la yrkesaktive gå foran i sykehuskøen. Det vises der til at Norsk Sykepleierforbund mener dette er uetisk. Det er jeg enig i ut fra den ideologi som jeg bygger mine politiske vurderinger på. Jeg er klar over at dette er en såkalt prøveordning, men som vi vet, vil slike prosjekter som regel bli permanente.

       Jeg er redd dette fører til en sortering av mennesker ut fra den nytteverdi de representerer for samfunnet. Mitt svar er at det må til mer ressurser i helsevesenet og nye organiseringsformer innen sykehussektoren om vi skal løse disse problemene. Den foreslåtte pasientbro til behandling i utlandet må ses på som et rent midlertidig nødstiltak.

       Til slutt vil jeg gi ros til den nåværende helseminister - tidligere kirke- og undervisningsminister - for de endringene som er blitt gjort for funksjonshemmede elever som trenger tekniske hjelpemidler i skolesituasjonen. Nå skal dette finansieres over folketrygdbudsjettet og sikre at elevene får de nødvendige hjelpemidler uten altfor høye byråkratiske hindringer.

Asmund Kristoffersen (A) : Behandlingstilbudet i psykiatrien til barn og unge er nesten fraværende, sa Annelise Høegh tidligere i debatten i dag. Og Høyres svar er å beholde refusjonene til avtaleløse privatpraktiserende leger og psykiatere.

       Nå er ikke refusjonsordningen for psykiatere og kliniske psykologer endret. Tror virkelig Høyre at unge med psykiske problemer først og fremst er eller bør være pasienter hos privatpraktiserende psykiatere? Jeg tror ikke dette vil være et godt opplegg. I et samarbeid mellom fylkeskommunene og staten er det i løpet av de senere år bygd opp 55 psykiatriske poliklinikker for barn og unge med vel 600 fagfolk. Overser Høyre dette?

       Det er nok mangel på institusjonsplasser, eller i alle fall er eksisterende plasser ikke utnyttet målrettet nok. Fra Stortingets side er det lagt føringer for øremerkede midler til psykiatri, bl.a rettet mot ungdom.

       Når det gjelder den varslede innstrammingen i refusjonsordningen for privatpraktiserende leger, gjøres dette for å kanalisere mer av legers ekstrainnsats inn i det offentlige helsevesenet, i sykehus og poliklinikker. Det gjøres også for å få til en offentlig styring av de mange helseressurskronene og en behandling av pasienter etter omforente prioriteringer.

       Jeg vil gjøre det helt klart for representanten Høegh og andre som nå hevder at Regjeringens refusjonsforslag er satt i revers, at vårt utsettingsforslag ikke har noen slik innretning eller føring. Vi vil ta den nødvendige tid, vi vil ha resultat, og vi vil ha flertall i Stortinget. Og for ikke å gi Høyre noen trøst vil vi be om at Regjeringen kommer til Stortinget med sitt forslag gjerne raskere enn det som vi har annonsert i våre merknader, slik at en ny ordning kan settes i verk som forutsatt fra 1. juli 1997.

Johanne Gaup (Sp) : Finnmark har et desentralisert tilbud innenfor sykehustjenesten i form av sykestueplasser i kommunene. Det er et meget godt tilbud, noe som også Regjeringen viste til i velferdsmeldingen. Vårt klima og våre avstander krever et desentralisert helsevesen for at befolkningen skal ha et likeverdig tilbud med befolkningen i resten av landet.

       Regjeringens forslag til rammeoverføringer fører til at den fylkeskommunale økonomi ikke lenger gir rom for opprettholdelse av det nødvendige antallet sykestueplasser i Finnmark. Senterpartiet vil ved å styrke rammeoverføringene stimulere til at det gode tilbudet som de desentraliserte sykestueplassene er, kan opprettholdes.

       Det er vanskelig å være helsepolitiker i fylkene i dag. Utfordringene burde bestå i å gi innbyggerne gode helse- og sosialtilbud. I stedet er den største utfordringen blitt ved hver eneste budsjettbehandling å finne ut hvor man kan kutte ned på tjenestetilbudet for at helse- og sosialbudsjettet skal komme i balanse, og det er en uverdig situasjon i et av verdens rikeste land.

       Jeg synes heller ikke at det er Regjeringen verdig at man ikke har fulgt opp det vedtaket som Stortinget gjorde i forbindelse med behandlingen av Sametingets årsmelding for 1994, om at den nasjonale helseplan for den samiske befolkningen skulle oversendes Stortinget til behandling. I budsjettet kan man få inntrykk av det motsatte.

       Nå er det sagt i dag av helseministeren at deler av den planen skal inngå i de enkelte meldinger som kommer om helsepolitikken. Det er klart at vi, den samiske befolkning, ville være meget lykkelig over at samepolitikken var integrert i de ulike saker som behandles i Stortinget, i stedet for å komme i særmeldinger, men jeg tror det er et godt stykke igjen før man kan sies å ha integrert samepolitikken i de fagsakene som kommer. Når jeg ser i budsjettet i dag, ser jeg at det eneste som er nevnt om samiske saker innenfor helse- og sosialtjenesten, er at tilskuddet til samisk helsetjeneste videreføres i 1997 på samme nivå som i 1996. Det er det eneste som står der. Og når jeg tenker på oppslaget i Dagsrevyen i går ifra Kautokeino, hvor en hadde hatt 74 leger i løpet av få år, synes jeg det er grunn til å stille Regjeringen spørsmål om hva man vil gjøre for å rekruttere samisktalende helsepersonell.

       Videre vil jeg, hvis man skal integrere de samiske sakene i de vanlige fagsakene, anbefale alle departementene at de før de sender sakene fra seg, slår opp på ordet « samisk » på datamaskinen og ser hvor mange ganger det ordet finnes i de ulike sakene. Da får de kanskje en peiling på hvordan det går med integreringen.

Are Næss (KrF) : I en tilleggsproposisjon til budsjettproposisjonen foreslår Regjeringen en betydelig utvidelse av det nye rikshospitalet. Sosialkomiteens flertall går inn for forslaget. Det er mulig at dette er en riktig avgjørelse, men jeg synes ikke det er en riktig måte å fatte slike avgjørelser på. Det dreier seg om utvidelser og tilleggsbevilgninger av betydelig størrelse, som ikke burde vært kjørt gjennom komite og storting i en hektisk budsjettid.

       Det er viktig å huske på at Rikshospitalet først og fremst er et regionsykehus, landsfunksjonene har langt fra samme størrelsesorden. Derfor må ikke Stortinget signalisere en forskjellsbehandling i forhold til pasienter i andre regioner. Innstillingen tyder etter mitt skjønn på at det kan bli resultatet.

       Det er foreslått en økning i antall innleggelser på 10 %, 100 nye kontorer, areal for nye funksjoner og 150 barnehageplasser. Arealutvidelsen er satt til 11 200 m2 - ca to fotballbaner. Sengetallet vil etter planen øke fra 610 til 650 - pluss 90 sykehotellsenger. Arealet vil ifølge mine opplysninger øke med 36 % i forhold til planen fra 1988 - i tillegg til 30.000 m2 til parkeringsanlegg og tekniske mellometasjer. Arealet pr. seng økes fra 123 til 187 m2. Det er en økning på over 50 % og er betydelig mer enn noen andre sykehus kan tillate seg. Kostnadsrammen er økt fra 2,1 milliarder til over 4,1 milliarder. Ifølge dekanene for de medisinske fakulteter i Bergen, Trondheim og Tromsø vil kostnadene pr. behandlet pasient ligge betydelig høyere enn for andre region- og sentralsykehus.

       Det er mulig at det er gode grunner for noen av - ja, endog for alle - disse utbyggingsforslagene. Men det bør i så fall godtgjøres på en overbevisende måte og sett i relasjon til forholdene ved de øvrige regionsykehusene. Det må dokumenteres hvorfor pasientene ved Rikshospitalet krever så mye større kostnader og sengearealer enn pasientene ved de øvrige regionsykehusene, spesielt sett i relasjon til at en av begrunnelsene for bygging av det nye rikshospitalet var at man ønsket en reduksjon i kostnadene. Disse vurderingene er viktige for vår vurdering av sykehusenes fremtidige eierstruktur. Nærhet, likhet og kvalitet skal være grunnprinsippene for helsevesenet i Norge. Her ser det ut som likheten kan komme i faresonen.

Presidenten: Tida for føremiddagsmøtet er omme. Møtet vert no avbrote, og nytt møte vert sett kl. 18 for vidare handsaming av sakene på sakskartet for i dag.

       Kari Helliesen (A) : Gjennom handlingsprogrammet for redusert spedbarnsdødelighet har vi her i Norge klart å bygge opp et meget solid forskningsmiljø.

       Denne forskningen har vist svært positive resultater. Antall krybbedødsofre er redusert med 75 % i løpet av seks år, og det er svært gledelig. Likevel er det bare noen av mange risikofaktorer som er blitt avdekket gjennom forskningen. Fortsatt er hovedårsaken til at mange spedbarn hvert år dør i krybbedød ikke avdekket. Det er derfor svært viktig at forskningen kan opprettholdes, selv om den øremerkede bevilgningen og forskningsprosjektet avsluttes i år.

       Fra og med 1997 vil tilskuddet til sykehusene inngå i rammetilskuddet til fylkeskommunene. Jeg håper forskningsmiljøene fortsatt vil prioritere denne forskningen, som er så viktig i det forebyggende helsearbeidet, slik at det gode og internasjonalt anerkjente miljøet som vi har bygd opp, kan videreføres, og slik at vi en dag kan finne svaret på spørsmålet: Hva er den egentlige årsaken til krybbedød? Da vil vi også kunne finne nøkkelen til hvordan vi skal forebygge plutselig, uventet spedbarnsdød, og tenk hva det vil kunne spare foreldre, søsken og andre pårørende for av engstelse, sorg og fortvilelse.

       Jeg er glad for komiteens enstemmige merknad om betydningen av denne forskningen og håper statsråden vil medvirke til at den kan fortsette i samråd med forskningsinstitusjonene og Landsforeningen til støtte ved krybbedød.

Ola D Gløtvold (Sp) : Representanten Gabrielsen fra Høyre vurderte andres roller tidligere i dag - og uansett om det var som tryllekunstner eller som lokalpolitiker, er han flink til å vite hva andre skal gjøre, men setter seg selv kanskje litt på observatørplass og ser hva andre gjør uten å bidra så mye selv.

       Gabrielsen er som representant for Høyre heller ikke ukjent med illusjonens kunst. Og når han oppfordrer kommunepolitikere til å ta oppgaven med eldreomsorgen alvorlig, er det spørsmål om hans parti og han selv tar oppgaven med eldreomsorg og andre helse- og sosialpolitiske saker alvorlig.

       Vi må i hvert fall alle innrømme de ulike forvaltningsnivåene de ressurser som trengs for å utføre de nødvendige oppgaver, om helse- og omsorgstjenesten vår skal ha den helhet vi alle tilsynelatende ønsker den skal ha.

       Det vi imidlertid ser fra enkelte partiers side også ved årets budsjettbehandling, er en omgåelse av den ansvars- og funksjonsfordeling som vi til nå har hatt i vårt helsevesen. Det skjer en triksing med tall som gir en mindre styrking av behandlingssiden enn man prøver å framstille det som. Jeg tenker da på Høyres forslag om å trekke inn midler fra rammen til fylkene, for å bruke de samme pengene på stykkprisfinansiering - en stykkprisfinansiering som skal dekke 50 % av behandlingskostnadene, og som skal betales ut på en måte som i enda større grad enn i dag vil svekke fylkenes muligheter til å styre tjenestene for de pasientene de har ansvaret for på 2.-linjenivå. Når Høyre attpå til, i hvert fall så langt, setter slike plutselige strukturendringer i vårt helsevesen som betingelse for at de i det hele tatt skal være med på en skikkelig heving av beløpet til pasientbehandling, må en kunne stille spørsmål om partiets motiv og holdninger. Er det for Høyre viktigere å endre funksjonsfordeling og oppgaveansvar enn å øke tilbudet for dem som trenger medisinsk behandling? Er det viktigst for Høyre å nedlegge fylkeskommunen og innføre et markedsbasert helsevesen i Norge etter Thatcher-modellen? I hvert fall blir forutsigbarheten og den planmessig trygghet, både for pasient og for ansvarlig myndighet, dårlig ved en slik politikk.

John Alvheim (Frp) : En tidligere taler i dag mente at opposisjonen i sosialkomiteen hadde mange gode ønsker og viste god vilje. Da vil jeg trekke frem en menneskegruppe som i sannhet trenger begge deler, nemlig våre tunge stoffmisbrukere.

       Vi har i dag ganske god erfaring for både fra eget land og i dokumentasjon fra utlandet at en betydelig del av de tunge heroinmisbrukerne ikke lar seg behandle eller blir stoffrie ved såkalt konvensjonell behandling, men at metadon har vært til stor hjelp, reddet mange liv og gitt enda flere en bedre livskvalitet. De kan fungere rimelig bra i samfunnslivet og i familie- og nærmiljø.

       Det er en menneskegruppe som teller et sted mellom 8.000 og 10.000 mennesker, gjerne i alderen fra 20 - 25 år til 30 - 45 år. Det er ikke mange, men hvis vi først skal snakke om svake grupper, vil jeg betegne disse menneskene som kanskje de aller, aller svakeste. Ingen av oss vil egentlig ha noe med dem å gjøre. Vi går gjerne langt utenom for å slippe å komme for nær dem. Men dette er mennesker med samme verd som alle andre.

       Det var positivt å lese sosialministerens pressemelding tidligere i år om at man vil videreføre det prosjektet som i dag er i gang på Gaustad når det gjelder metadonbehandling, til et landsdekkende behandlingsopplegg - kanskje i Oslo. Videre var det også positivt å høre at man ville vurdere lignende tilbud i regionene. Dette er jeg veldig glad for, for jeg er ubeskjeden nok til å si at til det prosjektet som i dag er i gang på Gaustad, har i hvert fall Fremskrittspartiet vært en av fadderne. Det er vi egentlig svært glad for.

       Jeg er klar over at det er mange som er uenig i metadonbehandling. Det er ikke noe sesam-sesam i behandlingsopplegget, men ganske mange blir reddet fra all den forferdelige livsopplevelsen de har, ikke bare selv, men kanskje i enda større grad deres familier. Jeg har sett disse menneskene på relativt nært hold.

       Nå er det ikke sikkert at sosialministeren skal ha ordet igjen i denne debatten, men jeg kunne tenke meg å spørre hvordan sosialministeren hadde tenkt å legge opp tilbudene på regionalt nivå.

       I foreliggende innstilling har jeg laget en merknad på vegne av Fremskrittspartiet. Jeg har også et forslag om tilbud om behandling med metadon i regionene. Jeg vet ikke hvordan dette kan legges opp, men jeg har antydet at det bør legges til et psykiatrisk sykehus i regionen.

Erna Solberg (H) : Jeg har på slutten av debatten bare lyst til å si noen ord knyttet til et konkret forslag som stort sett har fått flertall og positiv tilslutning fra alle partier i innstillingen, nemlig forslaget om å etablere et spesielt forskningssenter knyttet til kvinnehelse og kvinnelidelser. Det er verdt noen ord.

       Jeg er glad for at det har flertallet i komiteen bak seg. Selv om det er ulik oppfatning om hvor hurtig man skal gå frem med å øremerke midler allerede nå, er det en klar opprioritering av et viktig område innenfor forskningen. Jeg er også glad for forslaget, fordi Høyres kvinnepolitiske utvalg inviterte deler av Stortinget til et seminar rett før budsjettet ble lagt frem, nettopp for å fokusere dette. En av konklusjonene fra dette seminaret var å fremme et forslag om å få et slikt forskningssenter for kvinnelidelser. Ikke fordi det er så lett å plassere alle sykdommer og kvinners helse i en gruppe, men fordi det er viktig å synliggjøre og opprioritere spørsmål knyttet til kvinners helse.

       Det er nemlig slik at vi lenge har trodd at det bare er liten forskjell på kvinner og menn. Det er ikke slik. Den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn er stor og bør kanskje i større grad enn det man gjør i dagens sykehus, behandles ulikt. I praksis vet vi at kvinner ofte blir dårligere behandlet i dagens sykehus. De blir feilbehandlet fordi de fleste undersøkelser og det meste av bakgrunnsmaterialet gjelder menn, ikke kvinner. Av og til blir også kvinner overbehandlet fordi kvinners uttrykksform finner andre veier enn menns uttrykksform. Kvinner har kanskje tendens til å gå mer til legen når de opplever lettere psykiske problemer, mens menn har en tendens til å utøve aggressivitet og heller søke kriminalitetsbiten av dette for å forsøke å løse sine problemer.

       Det er viktig å få mer kunnskap om kvinners helse og ikke minst mer kunnskap om den kliniske delen av kvinnelidelser, fordi vi på mange områder i dag mangler kunnskap og på mange områder ikke har fått en forskjellsbehandling nettopp mellom kvinner og menn inn i forskningen. Det er slik at det er store biologiske forskjeller. Det er faktisk også slik at man over lang tid har prioritert forskning på mannskroppen, og ikke bare på mannskroppen, for går man helt ned i laboratoriefagene, viser det seg at hannrotter blir fortrukket som forsøksdyr fremfor hunnrotter, fordi hunnrotter, på samme måten som kvinnelige hunndyr, har sine biologiske og hormonelle sykluser, som gjør det vanskeligere å opprettholde samme stabile forsøk som man gjør på hanndyr. Sånne enkle prioriteter på et laboratorium kan få stor betydning hvis det betyr at man produserer medisin i vårt samfunn som ikke tar hensyn til at den virker ulikt på kvinnekroppen i ulike stadier av syklusene.

Eirin Faldet (A) : Offentlig sektor er og har vært den beste forsikring for at folk flest skal kunne få den hjelp og omsorg som de har behov for. Det har derfor vært nødvendig å styrke den offentlige sektor, slik at folk - uavhengig av den enkeltes økonomiske evne - kan få hjelp når de blir syke, eller trenger hjelp. Vi trenger alle hjelp en eller annen gang i løpet av livet.

       Vi har sett at debatten fremdeles pågår om hvem som skal gjøre hva innenfor helse- og sosialsektoren. Det minner om en bordtennismatch der ballen går fram og tilbake uten at noen egentlig får poeng. Dette er en ørkesløs debatt, som ingen vinner, men som til sjuende og sist går ut over den som ber om hjelp. I respekt for alle de sliterne som arbeider på våre sykehus, sykehjem og i hjemmetjenesten synes jeg det nå er på tide at debatten blir mer nyansert. Ingen yrkesgruppe er viktigere enn andre. I helsesektoren er selvsagt legene nødvendig, men uten renholdere og hjelpepleiere ville vårt sykehusvesen falle sammen. Alle yrkesgrupper er gjensidig avhengig av hverandre for at den syke og hjelpetrengende skal kunne få så godt stell som mulig. Profesjonsstrid hjelper ingen, aller minst den som er syk.

       Vi trenger en god utdanning. Det må utdannes flere leger, psykologer, operasjonsteknikere og sykepleiere. Men i påvente av at det blir utdannet mer helsepersonell, må vi sette inn kortsiktige tiltak som gir bedre bruk av nåværende personell og økonomiressurser.

       I den forbindelse vil jeg understreke den fagkompetanse som kiropraktorene har, men som dessverre ikke er vektlagt godt nok i helsesektoren. Kiropraktorer har en faglig godkjent utdanning som gir den yrkesgruppen like god - om ikke bedre -innsikt i rygg og muskellidelser som det legeutdanningen gir. Mange yrkesaktive benytter seg av behandling hos kiropraktorer, noe som igjen resulterer i at mange med rygglidelser unngår sykemelding. De kan fortsette i sitt arbeid samtidig som de får behandling hos godkjente kiropraktorer.

       Når det ropes på private løsninger i helsevesenet, er det fordi folk ikke føler at de får hjelp fra det offentlige raskt nok. Når en diskuterer fenomenet privatisering, er det sjelden at de ansattes arbeidsforhold dras med i debatten. Hvorfor skulle private løsninger egentlig være bedre enn offentlige? I de fleste tilfeller vil privatisering føre til privat monopol istedenfor et offentlig. Hvorfor skulle det da bli billigere?

       Offentlig sektor skal være en garantist, og jeg har stor tro på at det offentlige kan være like effektivt som det private hvis det bare organiseres på en hensiktsmessig måte. Men også her må vi innrømme at vi har en jobb å gjøre.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg må få lov å framheve det artige i at flere av Høyres talere peker på hvor viktig kvinnehelse og forskning på kvinnesykdommer er. Jeg undres da på hvorfor de foreslår å redusere budsjettet med 15 mill. kr på det området.

       Så til et annet område som i høyeste grad angår kvinners helse, kanskje ikke minst en del kvinners psykiske helse. Jeg har både for et halvt år og over ett år sia drevet og stresset et spørsmål overfor to helseministre, angående genetisk kjønnstesting av idrettsjenter. Jeg var overbevist om at vi hadde et klart lovforbud mot det i bioteknologiloven. Statsråden ville ikke dele min tolkning av loven den 10. mai i fjor. Han var likevel så redelig at han lovet å gå inn og se på loven en gang til. Og for fem dager sia forelå Bioteknologinemndas nye gjennomgang. Jeg spurte den forrige helseministeren hvem som skulle sørge for at et så viktig lovverk ble fulgt, for det ble jo ganske vanskelig hvis vi som politikere skulle gjøre det, og han viste da til Bioteknologinemnda. På bakgrunn av det tok nemnda opp spørsmålet. Jeg ser de har greid å gjøre sitt arbeid, og jeg har lyst til å gi ros til Bioteknologinemnda, som nå har konkludert med at idrettens bruk av kjønnstester er forbudt etter det lovverket vi har. Jeg håper at også statsråden vil gå inn og støtte opp om dette og gjøre det han kan for å få helt slutt på en sånn uskikk i alle idrettsmiljøer. Vi vet at i mange idrettsmiljøer er det allerede slutt på dette.

       Enkelte idrettsjenter har jo gått ut og sagt at de synes ikke dette var så farlig, det var jo bare å skrape ut litt inne i munnhulen. Men jeg tror ikke de har tenkt gjennom hva dette egentlig innebærer. Det er greit at det ikke hadde så store konsekvenser for dem å gå gjennom denne testen, men vi vet at en sånn test kan avdekke kromosomavvik. De betyr ikke noe i forhold til personens kjønn, og alle eksperter sier de heller ikke gir noen typiske fortrinn, men vi kan jo tenke oss for et sjokk det er for en ung jente i den alderen hun skal finne sin identitet som kvinne, å få høre at hun ikke er kvinne. Hun oppfatter seg som kvinne, hun ser ut som kvinne og er i høyeste grad kvinne, men hun er ikke kvinne i den grad at hun får lov til å gå inn og konkurrere i sin idrett. Samtidig som det er hardt ikke å få lov til å konkurrere i en idrett, som nok vil bety veldig mye for en på toppnivå, får hun problemet med å finne sin identitet.

       Jeg er veldig glad for det Bioteknologinemnda nå har gjort, og jeg forventer statsrådens tilslutning til det.

Tove Kari Viken (Sp) : Vi har vært gjennom en debatt i dag om helse og sosiale spørsmål, og de fleste har gode ønsker og ønsker mye mer penger for å få til et reelt løft på helsesektoren. Det ser ut til at det kan bli flertall for en påplussing på bortimot - kanskje over også - 2 milliarder kr på budsjettet til Sosialdepartementet. På budsjettet til Kommunaldepartementet ble det en påplussing på 4,5 milliarder kr til kommunene og fylkene. Dette til sammen vil gi et kraftig løft på helsesektoren. Det vil gi kommunene muligheter til å bygge ut eldreomsorgen, det vil kanskje føre til at en kan få til enerom og øke sykehjemsutbyggingen, fordi kommunene vil få en bedre økonomi og bedre muligheter for drift.

       Senterpartiet har også foreslått at en skal se på en annen finansieringsmulighet når det gjelder sykehjem, dvs. at pasientene der skal behandles som egne individ, og at refusjoner av utgifter til medisiner og hjelpemidler skal dekkes direkte av folketrygden på samme måte som når det gjelder omsorgsboliger. Jeg håper at departementet vil se nærmere på en sånn løsning, for det vil hjelpe kommunene i forhold til driften av sykehjemmene. Det vil medføre samme finansieringsmåte for omsorgsboliger som for sykehjem, sånn at ikke finansieringen bestemmer hva en skal bygge ut, men at en bygger ut etter det reelle behovet. Jeg vil også minne om at sykehjemmene har et større ansvar for rehabilitering av pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus, f.eks oppfølging av kreftpasienter, hvor cellegiften er så dyr at det blir vanskelig med kommuneøkonomien i små kommuner. Hvis midlene hadde kunnet følge den enkelte gjennom refusjoner fra folketrygden, ville det ha vært en mye gunstigere ordning.

       Med alle de påplussingene som det ligger an til i forhold til helsebudsjettet, er jeg spent på - fordi jeg har en følelse av at partienes behandling i dag på en måte er en fiktiv behandling - hva som i realiteten blir vedtatt i salderingen. Det er altså finanskomiteen, og ikke fagkomiteen, som skal være med og bestemme hva vi skal ha til helse og sosiale formål framover. Jeg håper endelig at Arbeiderpartiet ikke går sammen med Høyre om å stramme inn på kommunebudsjettet, for da er vi like langt i forhold til de tilbudene vi skal gi.

Statsråd Gudmund Hernes : Dette er en replikk først og fremst til Inga Kvalbukt i forbindelse med et spørsmål om Bioteknologinemndas uttalelse. De har anbefalt at kjønnstesting ikke skal kunne brukes i Norge. Nå er det imidlertid et spørsmål om hvilken status den nåværende loven har. Det er helt klart at den kan tolkes på flere måter, og den beste måten å forholde seg til en

       lov på som kan tolkes ulikt, er å sørge for at man formulerer en lovbestemmelse som er så klar at den ikke kan misforstås. Jeg har derfor tatt initiativet til at vi foretar en lovendring som innebærer at det blir forbud mot å gjennomføre genetiske tester for å bestemme kjønnstilhørighet i idrettssammenheng, og videre også at denne bestemmelsen får en slik utforming at det blir forbudt å spørre om slike undersøkelser er utført i utlandet, og at det derfor heller ikke blir anledning til å spørre utenlandske utøvere om kjønnssertifikat ved idrettsarrangementer i Norge. Dette er et lovendringsforslag som jeg vil sende ut på høring. Jeg er også innstilt på å sette fristen for denne høringen slik at Stortinget kan få dette forslaget til behandling ved månedsskiftet januar/februar. Det er det tidligste tidspunkt det er mulig, og på vanlig vis vil både idrettsorganisasjonene og de medisinske miljøene få anledning til å uttale seg om dette spørsmålet og også om tidspunktet for iverksettingen av denne loven. Jeg har registrert at representanten Kvalbukt har vært opptatt av denne saken, men ikke så opptatt at hun har fremmet sitt eget forslag i Stortinget.

       La meg også understreke at jeg har merket meg at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber om at odelstingsproposisjonen om refusjonsrett for avtalelegers praksis skal legges fram så snart som mulig. Forslaget er nå sendt til høring med frist den 10. desember, og proposisjonen vil kunne legges fram i februar-mars. Forslaget vil da bli satt i en større sammenheng, bl.a ved at behandlingstilbudet for psykiatriske pasienter blir prioritert, og antallet avtalehjemler blir da nøye vurdert. Øvrige spørsmål som gjelder trygderefusjoner til privatpraktiserende leger, vil jeg - slik flertallet har bedt om - komme tilbake til i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Erling Folkvord (RV) : Tove Kari Viken reiste spørsmålet om det som har gått føre seg og går føre seg i Stortinget i dag, er ei fiktiv behandling av helse- og sosialbudsjetta, og ho håpar at det ikkje er tilfellet.

       Eg oppfattar det slik at ein grunn til at mykje av det som går føre seg i ord i dagens debatt, blir til dels fiktivt, er at det er litt for mange både-og-parti i forhold til kva ein skal gjere med behova innan helse- og sosialsektoren. Med det meiner eg at det er mange parti som gjer spørsmålet om fri marknadskonkurranse til eit heilag prinsipp, samtidig som dei gjer inntrykk av å vere for ein god del ting som har å gjere med å dekke folks behov for helse- og sosialtenester. Eg synest det er grunn til å seie det tydeleg at det går ikkje an å lette presset, som ein kallar det, på trygdeordningane med å innskrenke rettane som folk har. Det som ein må gjere, er å gi alle rett til å forsørgje seg ved eige arbeid og under slike arbeidsforhold at dei kan overleve i lønna arbeid fram til pensjonsalderen. For å seie det slik: Førebygging av psykiatriske lidingar og slitasjesjukdomar startar i Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet, for å bruke dei områda som får følgjer for arbeidsforholda til svært mange. Det startar i Kommunaldepartementet, Samferdselsdepartement og framfor alt i Finansdepartementet. Eller ein kan seie at det er hindringa av førebygging som i veldig stor grad startar der. Helse- og Sosialdepartementet betaler i grunnen berre forbindingssaker og krykker når skaden er skjedd. Det er sjølvsagt viktig for dei som har skore seg i fingeren, men det er kanskje den minst viktige biten dersom det gjeld å sikre ei verkeleg god folkehelse

       Det er viktig å innsjå at ein ikkje kan få både sosialt nettverk og høg mobilitet på arbeidskrafta samtidig. Ein kan ikkje både kjempe mot trafikkdauden og legge ned jernbanen samtidig. Ein kan ikkje kjempe mot rusproblema og avvikle Polet samtidig. Lettmjølka har ingen sjanse til å konkurrere med Coca Cola om marknadsdelar dersom absolutt fri konkurranse skal haldast ved lag som eit heilag prinsipp.

       Det er mange forslag som uttrykker ein viss velvilje i dagens innstilling. Raud Valallianse kjem til å stemme for mange enkeltforslag som likevel frå vår side er subsidiære standpunkt i forhold til det som er viktigast, nemleg å gjere noko med kommunane og fylka sin økonomi.

       Jeg mener at genetisk kjønnstest ikke tjener noe genetisk formål. Min tolking av loven ble delt av lagdommer Rune Voll, som har gitt en betenkning over dette på oppdrag fra Bioteknologinemnda. I Bioteknologinemndas konklusjon heter det:

« Bioteknologinemnda mener at idrettens bruk av kjønnstester er forbudt i Norge. »

       Likevel vet vi at det har vært gitt klarsignal fra departementet til å foreta kjønnstesting, da loven ble tolket slik at det gikk an. Derfor er jeg glad for at statsråden nå prøver å presisere dette enda bedre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.