Roger Gudmundseth (A) (komiteens leder):

       Jeg antar at det allerede ved innledningen til dette møtet vil være nyttig for den videre debatten i dag å vise til siste nummer av Kommunal Rapport, hvor jeg er tillagt meninger som jeg absolutt ikke har noe med å gjøre. Jeg tillater meg å sitere:

« Han er usikker på hvor stor budsjettøkning regjeringen Jagland tåler, men antyder en grense på rundt 4-5 milliarder kr. »

       Dette har jeg selvsagt ingen ting med, og jeg har derfor heller ikke uttalt meg om hvilken balanse som kan bli resultatet av Stortingets videre behandling etter at fagbudsjettene er ferdige. Om det nå skyldes en misorståelse eller ikke, skal være usagt fra min side, men det er avklart med vedkommende journalist.

       Når vi nå skal gå løs på behandlingen av fagbudsjettet for Kommunaldepartementet, har jeg lyst til å vise til at dette budsjettet for 1997 er et meget stramt budsjett. Jeg er enig i Regjeringens opplegg, ut fra den økonomiske situasjonen landet befinner seg i, og ut fra de forhold og signaler som synes å være til stede hva angår fare for inflasjon o.l. Vi må i 1997 ha et stramt opplegg for kommunesektoren etter mange års romslige budsjetter.

       Jeg viser også til at det har vært en tverrpolitisk enighet i dette hus om at vi må sikte hen til et inntektssystem som skal ha tre hovedelementer: Det skal være rettferdig, det skal være oversiktlig, og det skal være forutsigbart. Hva angår rettferdighet, er det min og Arbeiderpartiets klare oppfatning at det skal være rettferdighet med hensyn til kommunenes muligheter til likeverdige tjenestetilbud uavhengig av befolkning, geografi o.l. Oversiktligheten har gradvis blitt bedre etter hvert som dette hus har endret inntektssystemet, og kommunene har etter hvert også berømmet både Stortinget og Kommunaldepartementet for at kommunikasjonen om inntektssystemet er blitt enklere ved at det er forenklet og gjort mer oversiktlig.

       Når det gjelder forutsigbarheten, synes det som om mange av mine politiske kollegaer glemmer at dette hus i juni måned behandlet kommuneøkonomiproposisjonen, nettopp ut fra det siktemål at kommunene skal gis muligheter til å behandle sine budsjetter på en noenlunde rimelig måte. De forhold som kommer i stortingsproposisjonen om budsjettet, er justeringer i forhold til vedtak omkring kommuneøkonomiproposisjonen. Dette er en tradisjon som norske kommuner og fylkeskommuner har levd med i mange år.

       Tilbake til rettferdighetsprinsippet: Det vil vise seg av de foreliggende innstillinger fra flere komiteer at et flertall i dette hus foretar omfordelinger som sterkt griper inn i kommuneøkonomien. Det mest fremtredende er vedtaket som er gjort omkring skattøren. Skattøren er et viktig element i hele inntektssystemet. Og hvis man griper inn i ett av disse elementene, griper man selvfølgelig også inn i fordelingsresultatet kommunene imellom. Når man på denne måten foretar en omfordeling i størrelsesorden 4,5 milliarder kr mellom kommunene, så er det riktig at alle sammen får mer, men det er de rikeste som får mest. Dette er en klar omfordeling som setter en rekke distriktskommuner i en forringet situasjon i forhold til Stortingets forutsetninger om rettferdighet og likeverdig fordeling.

       Når Arbeiderpartiet i dagens budsjett går inn for å opprettholde Regjeringens forslag om rammeoverføringer til kommunene, er det fordi kommunene skal kunne ha tillit til Arbeiderpartiet, at det vi sa ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen, også skulle komme til uttrykk i budsjettproposisjonen. Arbeiderpartiet står fortsatt ved at vi i dette hus stemte imot da man vedtok å opprettholde skattøren fra 1996. Jeg tar det for gitt at Regjeringen i salderingsproposisjonen vil komme tilbake til disse forhold og søke hen til en løsning hvor vi kan bibeholde rettferdigheten i fordelingen mellom kommunene og ikke forfordele de skatterike kommunene.

       Det har også vært et ønske fra dette hus at lokaldemokratiet hva angår disponering av de overførte rammene, skulle komme til uttrykk. Det er derfor med overraskelse jeg konstaterer at Senterpartiet nå går imot innlemming av øremerkede midler. Øremerkede midler er en måte for dette hus å styre økonomien på og dermed også redusere kommunenes egne muligheter til lokaldemokrati.

       I den senere tid har også kommuner med tunge utgifter innenfor PU-reformen stått sentralt. Jeg viser i så henseende til Stortingets vedtak om tilleggsbevilgning til bl.a. Kristiansund kommune, ikke minst på bakgrunn av slike argumenter. Her ligger nå på nytt et forslag om ytterligere forskudd til Kristiansund kommune begrunnet i de tunge PU-klientene. I tillegg ligger det et forslag hvor man inviterer Stortinget til også å bevilge forskudd til Notodden kommune.

       Jeg finner grunn til å be Stortinget tenke gjennom hva det er man nå er i ferd med å gjøre. Det vedtak Stortinget har gjort vedrørende Kristiansund kommune, føyer seg også inn i avtaler mellom kommunene og Kommunaldepartementet. Det vil framgå av forslag nr. 28, hvor det vises til at Bergen, Ullensvang, Gamvik, Kristiansund og Berlevåg kommuner har fått forskudd på skjønnsmidler i 1996, og hvor Rød Valgallianse foreslår at Stortinget skal vedta ikke å trekke dette inn i 1997. Av disse kommunene er det Kristiansund som har fått sitt vedtak i Stortinget. De øvrige kommunene har fått disse forskudd etter samtaler og konferanser, en nøye gjennomgang mellom kommunene og Kommunaldepartementet, noe som dokumenterer for all verden at de kommuner som kommer i likviditetsvanskeligheter, har veier å gå. Nå foreslår altså dette storting at den form for samarbeid mellom Kommune-Norge og Kommunaldepartementet vil vi ikke ha noe av videre. Dette storting inviteres nå til å gripe direkte inn i hvilke kommuner som skal få forskudd. Jeg tror vi er på ville veier hvis det skal bli føringen framover. Da vil det være de kommuner som har de største ressursene, som roper høyest, som argumenterer sterkest, som har de beste kontaktene inne i Stortinget, som vil bli forfordelt, kanskje på bekostning av andre kommuner som har mer tungtveiende grunner til å kunne bli behandlet med hensyn til forskudd på kommende års budsjett. Stortinget vil også da måtte ta standpunkt til i hvilken grad disse midlene skal tilbaketrekkes. Stortinget bør tenke seg om flere ganger.

       Det synes også å være et flertall som vil redusere arbeidsmarkedsmidlene med 500 mill. kr. Det er å redusere arbeidsmarkedsetatens muligheter til å kvalifisere folk til å konkurrere på et arbeidsmarked som på flere områder nå viser seg å mangle kvalifisert arbeidskraft. Dette må være galt, og flere av Arbeiderpartiets talere vil senere komme tilbake til dette.

       Grunnen til den uttalelsen var da selvsagt diskusjonen rundt EØS og debatten om den framtidige distriktspolitikken i Norge.

       Nå er to år gått siden Gunnar Berge sa det ovennevnte, og ifølge uttalelser fra diplomatkretser i Brussel vil ESA i nær framtid se på dette. Det betyr i praksis at den differensierte arbeidsgiveravgifta nå kan se ut til å stå for fall.

       I innlegget sitt brukte komiteens leder ganske store ord om omprioriteringer i forhold til kommunesektoren, omprioriteringer som dreide seg om en nettovirkning på ca en halv milliard. Hvis en ser pluss og minus på skattøren, vil det si at nettovirkningen kommunene imellom er ca en halv milliard kroner. Roger Gudmundseth brukte store ord om denne omprioriteringa og konsekvensene av den. Og da blir spørsmålet hvilke ord komiteens leder kan tenke seg å bruke når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift og muligheten for at den forsvinner. Da snakker vi ikke lenger om en halv milliard, da snakker vi om 5 milliarder kr, altså ti ganger så mye som det som ble omtalt som en ganske viktig sak av komiteens leder fra talerstolen her akkurat nå.

       Mitt spørsmål til komiteens leder i den forbindelse - utover akkurat hvilke ord han vil bruke når det gjelder spørsmålet om differensiert arbeidsgiveravgift - er hva han nå vil foreta seg for at Gunnar Berge skal ha sine ord fra 1994 i behold, om at vi faktisk kan føre en egen distriktspolitikk i Norge, at vi kan beholde den differensierte arbeidsgiveravgifta. Jeg regner med at det er et prioritert mål fra komiteens leder, og jeg har lyst til å høre hva som kommer til å skje nå for at arbeidet for at Norge også i framtida skal kunne føre en egen distriktspolitikk, blir intensivert.

Roger Gudmundseth (A) : Uttalelsen til Gunnar Berge var på vegne av Regjeringen, og det Gunnar Berge har sagt, står sikkert Regjeringen fortsatt ved.

       Representanten Terje Riis-Johansen viste til at ESA skal se på denne saken, og det er kjent for meg også. Men jeg vil ikke trekke de samme konklusjonene som representanten Riis-Johansen. Det har vært og kommer fortsatt til å være Arbeiderpartiets mål at vi skal bruke de virkemidlene som til enhver tid synes nødvendig for gjennom bedriftsetableringer og sikring av bedrifter å styrke og så langt som mulig opprettholde bosettingen i våre forskjellige kommuner. Og da skal vi selvfølgelig ta i bruk de virkemidler som til enhver tid er tilgjengelige. Arbeidsgiveravgiften har vært og er ett av disse virkemidlene. Vi vil fra Arbeiderpartiets side også i fremtiden komme til å bruke regionale virkemidler for å nå de mål som vi i dag har satt oss. Når Senterpartiet ved Riis-Johansen har kommet til den konklusjon at arbeidsgiveravgiften betyr 5 milliarder kr, stoler jeg på deres beregning, men det vesentlige av den arbeidsgiveravgiften kommer jo inn i statskassen fra helt andre områder enn de næringsfattige områder i Norge - bl.a har Finnmark null i arbeidsgiveravgift. Jeg tror det vil være fornuftig at Stortinget avventer de drøftelser og forhandlinger som pågår i forbindelse med vår EØS-avtale, om de virkemidler som Norge skal bruke.

Arild Lund (H) : Den kommunale skattøren er en vesentlig del av kommunenes økonomi. Arbeiderpartiet har gjennom de siste årene ønsket å begrense betydningen av den kommunale skattøren. Arbeiderpartiet har også gått imot å gi kommunene en mulighet for å budsjettere på et sikkert grunnlag, ved at beslutningene om skattøren og andre vesentlige deler av kommuneøkonomien først legges fast gjennom salderingen av budsjettet i desember måned.

       For kommunene er dette en lite akseptabel situasjon. Forutsigbarhet og stabilitet er sentralt i enhver planlegging. Slik det nå er, begrenses det lokale selvstyret mer og mer fra år til år. Jeg forutsetter at dette er en ønsket situasjon fra Arbeiderpartiets side. Etter hvert som kommunene i de senere år har fått en bedre og bedre økonomistyring, vil kommunene kunne se sin økonomi i et lengre perspektiv og en sikrere sammenheng. Forslag av typen tredje sykelønnsuke skaper stor usikkerhet. Ser Arbeiderpartiet noen mulighet for å endre dagens uholdbare praksis med at kommunene ikke får det endelige grunnlag for sin budsjettbehandling før i desember måned?

Roger Gudmundseth (A) : Det er tradisjon i dette at Høyre og Arbeiderpartiet har forskjellige meninger om bruk av skattøren. Men én ting står Høyre og Arbeiderpartiet felles om, og det er ønsket om å få fastsatt denne skattøren på et tidligst mulig tidspunkt, for derved å gi kommunene et bedre grunnlag for sine budsjetter på et tidligere tidspunkt.

       Vi har altså vært inne i en periode hvor Regjeringen har lykkes særdeles godt i sin kamp mot arbeidsledigheten. Dette har vært medvirkende til at vi har fått flere sysselsatte. Vi øker skattegrunnlaget, og vi har erfart de senere år at de skatteanslag for Kommune-Norge som er gjort av kompetent hold - Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og andre - har variert særdeles sterkt utover året og skapt usikkerhet. Det er min oppfatning at Kommune-Norge også er tjent med å få et sikrest mulig grunnlag for sine egne budsjetteringer, og da er jeg enig med Høyre om å beklage at vi settes i den situasjon at vi ikke fastsetter skattøren før på høsten. Men i kommuneøkonomiproposisjonen gis kommunene de nødvendige signaler som de bør og skal ha når det gjelder de totalrammene de skal budsjettere innenfor. Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at fordelingen mellom egeninntekter og rammeoverføringer vil påvirkes av den sene beslutningen. Regjeringen kommer til å bestrebe seg på å bidra til at kommunene skal få tidligst mulig og best mulig oversikt.

Ola T Lånke (KrF) : Først har jeg merket meg at representanten Gudmundseth var bekymret for at det skulle skje en forfordeling av rike kommuner. Jeg går ut fra at han mente det motsatte - betydningen av ordet forfordele er en annen enn den som ble lagt til grunn. Men jeg trøster representanten Gudmundseth med at dette er en nokså vanlig misforståelse.

       Jeg vil også forfølge dette med Arbeiderpartiets og Regjeringens syn på skattøren. Representanten Gudmundseth har allerede vært innom et intervju i Kommunal Rapport fra den 22. november. Der sier representanten Gudmundseth:

« Men vi er også sterkt imot at kommunene skal få beholde skatteinntektene, mens rammen blir uendret. Dette vil forrykke hele balansen i inntektssystemet. »

       Gudmundseth har i sitt innlegg gjort rede for Arbeiderpartiets syn på fordeling, rettferdighet og likeverdighet, og jeg deler langt på vei intensjonene i bruken av skattøren. Men likevel reagerer jeg litt når Gudmundseth er så sterkt imot at kommunene skal få beholde skatteinntektene. Hvorfor er man det? Ser man ikke at nettopp å kunne beholde noe av de pengene kommunen har tjent selv, er viktig for kommunene - at man ser resultater av de anstrengelsene man har gjort i form av investeringer i næringsutvikling? Betyr ikke dette noe for Arbeiderpartiet? Nå har dette med forutsigbarhet i planleggingen vært nevnt også i denne sammenheng, og når man da opplever at skattørene blir satt ned gang på gang, går det ut over nettopp forutsigbarheten.

       Et spørsmål til representanten Gudmundseth til slutt er derfor: Ville Arbeiderpartiet ha gått inn for å sette opp skattøren dersom det hadde vist seg at skatteinntektene hadde hatt en annen trend enn det som har vært tilfellet det siste året?

Roger Gudmundseth (A) : Det er ikke ofte man får et klart ja eller nei fra denne talerstolen i replikkvekslingen, men til det siste spørsmålet fra representanten Lånke er det klart ja-svar fra min side. Og det er selvfølgelig en konsekvens av den argumentasjonen som jeg fører, at vi skal ha en likeverdig bevegelse av rammeoverføring og egne skatteinntekter - nettopp for at vi ikke skal forrykke fordelingsvirkningen mellom kommunene, som hele inntektssystemet bygger på. Og da er det selvklart at dersom man kommer i en situasjon med nedgang i skatteinntektene og ikke har den sterke økningen som de forskjellige prognoser utover året viser, må man ta konsekvensene av det og sørge for at man får en likeverdig bevegelse i rammeoverføringene og egeninntektene. Så der er jeg helt på linje med representanten Lånke.

       Men det faktiske forhold er jo at vi i de senere år har vært i den situasjon at vi har hatt økte skatteinntekter, og den konklusjon jeg trekker av det, er at Regjeringen har lykkes i kampen mot arbeidsledigheten. Vi har fått et bredere skattegrunnlag enn det som man har vært i stand til å forutsi ved inngangen til året. Flere mennesker er kommet i lønnet arbeid, flere er i stand til å delta i finansieringen av fellesgodene i dette landet.

       Det er ikke en ønsket situasjon, som jeg også svarte på den forrige replikken, at disse vedtakene kommer sent på året, men det er bedre at vedtakene er trygge og solide enn at vi gjør vedtak som senere må omgjøres.

       Morten Lund (Sp) : Gjennom budsjettbehandlingen hittil har det lykkes å samle flertall for å øke kommunesektorens inntekter om lag 6 milliarder kr. Samtidig har Stortinget sagt nei til betydelige utgiftsøkninger, f.eks de 300 mill. kr som endret sykelønnsordning ville medført. De bedringer som her er nevnt, er nesten identisk med Senterpartiets forslag til alternativt budsjett, og vi er selvsagt meget godt fornøyd med det som har skjedd. Samtidig er ikke disse bedringene større enn det som er helt nødvendig ut fra de henvendelser vi har fått fra et tverrpolitisk og enstemmig Kommune-Norge, fra brukerorganisasjoner og fra ansattes organisasjoner. Det er en dramatisk vanskelig situasjon som beskrives - slett ikke resultatet av flere års romslighet, som representanten Gudmundseth sier.

       De ekstra pengene som kommunene pr. i dag er sikret, kan de forsatt miste. Hvem som vil og tør ta pengene og hvor mye som tas, blir det store spørsmålet.

       Høyre vil ta svært mye - i alle fall de 4,5 milliarder kr i frie inntekter som gir kommunene tilbake noe av den lokale handlefriheten. Det er uavklart om Høyre vil stemme for 800 mill. kr ekstra for å fjerne sykehuskøer, noe partiet mener er helt nødvendig, men bare dersom pengene overføres fra statskassen på en helt spesiell og ny måte. Høyres prinsippfasthet og manglende grasrotkontakt er trolig den samme som i fjor, da partiet stemte imot sitt eget forslag om 300 mill. kr til de 100 fattigste kommunene fordi de ikke fikk ta pengene fra Nord-Norge.

       Jeg har bedre tro på at Kristelig Folkeparti lar kommunene beholde hele gevinsten, fordi partiets landsstyre den 8. november gjorde vedtak der det bl.a står:

« Imidlertid er det avgjørende at rammen for overføringene i inntektssystemet ikke blir redusert under salderingen av statsbudsjettet. »

       Landsstyret har rett og slett bedt stortingsgruppen være enig med Senterpartiet også i den hovedsaken. Hittil er ikke landsstyret blitt bønnhørt.

       Sosialistisk Venstreparti har langt større krav på vegne av kommunene enn Senterpartiet. Drøyt 10 milliarder kr vil partiet plusse på. Normalt må det bety at partiet ikke vil redusere gevinsten som nå er innen rekkevidde.

       Arbeiderpartiet vedtok landsmøteuttalelser som bl.a.. sier:

« Vi må derfor prioritere vekst i fellesforbruket framfor økt privat forbruk i tida som kommer ».

Og videre:

« Det er helt vesentlig for Arbeiderpartiet at fylkeskommuner og kommuner tilføres midler i samsvar med de oppgaver de må løse. »

       Ut fra dette burde partiet være tilfreds med det som er skjedd til nå. For 1997 hører vel til « tida som kommer », og en vekst i privat forbruk på 3,3 % og i offentlig sektor på 0,6 % som den forrige regjeringen planla, passer vel ikke med disse vedtakene? Og det manglende samsvar mellom tilførte midler og oppgaver som må løses i kommunesektoren, er vel nå erkjent av andre i partiets toppsjikt enn av saksordfører Rolf Terje Klungland? Partiets landsmøte har beskrevet en annen måte å berge budsjettbalansen på enn å fjerne de helt nødvendige påplussinger til kommunene.

       Senterpartiet har sagt nøyaktig det samme som her er sitert fra Arbeiderpartiets landsmøte. Jeg antar at også Kristelig Folkeparti og SV mener det samme. Høyre, som står for det motsatte, må bli et flaut - ja, trolig umulig - førstevalg for Arbeiderpartiet denne gangen.

       Mange kommuner som velger å lage budsjett ut fra statsbudsjettets tall, får ikke til balanse uten betydelige nedskjæringer i helt nødvendige tjenester til barn og eldre. Det er svært beklagelig at kommunene, som er lovpålagt å planlegge langsiktig, heller ikke i dag - 25. november - kan få en sikrere beskjed fra Arbeiderpartiet om hvor mye det kan tenke seg å øke bevilgningene med. I første omgang går kriseoppslagene i media ut over de lokalt folkevalgte. Jeg er sikker på at det nå er et opprør på vei mot de rikspolitiske arenaer, et opprør som ikke vil stoppe før det blir samsvar mellom det som trengs, det som loves, og det som gis. Ikke minst er de over 500.000 kommuneansatte i stand til å plassere ansvaret hos de partier som nå ikke følger opp.

       Mitt råd til Regjeringen og Arbeiderpartiet før årets saldering er at man snakker litt mindre om å bygge hus. Det mest nødvendige nå er å bygge bro - fra der folket bor, til der Regjeringen og partiledelsen holder til. Et slikt byggverk smuldrer bort når det ikke er samsvar mellom liv og lære, mellom det som sies, og det som gjøres. Jeg tillater meg å nevne noen slike eksempler fra nyere tid.

       Statsbudsjettet ble presentert som stor milliardvekst til kommunene. KS dokumenterer negativ vekst.

       « Ingen kommuner skal i 1997 tape på omlegginga. » Den uttalelsen ble oppfattet som en garanti i vår. I Aust-Agder påstår 13 av 15 kommuner at de får lavere frie inntekter.

       « Aldri har kommunene hatt bedre råd. Nå må ordførerne smile litt mer », er en velkjent statsrådsuttalelse. Hitra kommune må ifølge rådmannens budsjettforslag kutte tjenester for 10 mill. kr, si opp 10 % av de ansatte og øke avgiftene med 10 %. Kommunen skal senere redusere med 4.000 kr pr. innbygger etter det nye inntektssystemet.

       Ordkrigen og skyttergravsdialogen mellom staten og kommunene må fjernes, sier den nye kommunalministeren til Arbeiderbladet 21. november. To dager senere presenterer han via NRK « nye grep » for å få til kommunesammenslåinger, som ble forgjengerens store tapssak, og som er den sikreste saken å øke motsetningene på - ikke bare på kommunenivå.

       Det bildet som Regjeringen tegner av kommuneøkonomien, er feil og har vært det så lenge at det nå sies mange steder i Kommune-Norge: « Vi har en Regjering som ikke skjønner oss. » Slik kan vi ikke ha det. Det er bra den nye kommunalministeren ønsker å komme på god talefot med kommunene. Det forutsetter at kommunenes syn blir tatt hensyn til, at både små og store reformer blir fullfinansiert, at tilskudd prisjusteres, at avtaler f.eks om integreringstilskudd for flyktninger og den dugnaden som det ble invitert til, blir overholdt, og selvsagt at kommunene får uttale seg på normalt vis når rammevilkår endres. Jeg tror det ville være bra om man fant ordninger der den enkelte kommune og sektoren som helhet var med som mer enn høringsinstanser før viktige saker kommer til Stortinget.

       Senterpartiet vil øke de frie inntektene til kommunesektoren med 4,5 milliarder kr. Vi mener dette er nødvendig for å sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å bygge ut det grunnleggende tjenestetilbudet som skal gi barn og unge en god start i livet, og gamle og syke en verdig behandling. Dersom vi ikke satser på gode forebyggende tiltak som gode skoler, kultur, omsorg og hjelpetiltak i en tidlig fase, vil problemene vokse oss over hodet. Senterpartiet vil også øke de øremerkede midlene med 2 milliarder kr, først og fremst for å kutte sykehuskøene, styrke psykiatrien og bedre eldreomsorgen, men også til bruk i kampen mot fraflytting og sentraliseringsproblemer.

       Etter Senterpartiets mening er hele vårt folkestyre i fare når de lokale folkevalgtes handlefrihet både økonomisk og saklig blir så sterkt redusert. Også derfor må kommuneøkonomien styrkes mer med frie midler. Statlige detaljreguleringer og byråkrati må bygges ned, særlig på fylkesmannsnivå. Senterpartiet er skuffet over at det ikke ble flertall for å redusere antall nye stillinger hos fylkesmennene. Senterpartiet vil ha undersøkt hva økt antall kontrollører hos fylkesmennene medfører av økt papirarbeid, telefoner, møter og konferanser og derved mindre tid til å yte tjenester til innbyggerne. Senterpartiet mener statsministeren nå bør innføre vekststopp i det plagsomme statlige byråkratiet før han retter søkelyset mot andre.

       Også i dette budsjettet reduseres de beskjedne midler som skal bidra til å motvirke den akselererende flyttestrømmen fra distriktene. Bevilgningene er nå mikroskopiske sammenlignet med de milliardsatsinger det ble lokket med i EU-kampen. Arbeiderpartiet skylder på den hellige budsjettbalansen og de gode tidene for deler av næringslivet. Men dette hjelper ikke de mange som vil starte noe for seg selv, som får nei fra kommunale næringsfond og på søknader om etablererstipend. De midler som staten bruker på disse postene, gir gode sysselsettingsresultater, og Senterpartiet foreslår derfor en økning på henholdsvis 50 mill. kr og 30 mill. kr, samt 50 mill. kr til nye næringsarealer og 25 mill. kr til Østfold/Grenland. Det er gledelig at kommunene prioriterer næringsutvikling så høgt som det går fram av proposisjonen.

       Senterpartiet vil at etablererstipend skal være skattefri ytelse. Vi er forundret over at ingen andre tør å si det samme, men at de som kunne skapt et flertall for et slikt vedtak, bare ber Regjeringen vurdere saken.

       SIVA, Selskapet for Industrivekstanlegg, dokumenterer gode resultater av sin virksomhet. Senterpartiet har tatt stilling til at SIVAs regionale løsning bør velges for den nye såkornkapitalordningen. Sammen med Kristelig Folkeparti og SV har vi vist til Småbedriftsutvalgets uttalelse om at ikke alle næringsfinansielle virkemidler bør samles hos SND.

       Høyre har også denne gang et magert tilbud til sine ordførere - og det lyder slik: Dere skal greie dere med enda mindre. Svaret til ordfører Wiseth i Trondheim er ekstra magert. Det sier at kommunen og han, som påstår at han trenger 96 mill. kr ekstra, skal slankes skikkelig - minus 44 mill. kr, sier Høyre. Senterpartiet plusser på 124 mill. kr til Trondheim i forhold til Regjeringen. Fra Kristiansand tar Høyre 24 mill. kr, Senterpartiet gir 56 mill. kr. Jeg vil tro svært mange er glad for at Høyre ikke får flertall for noen verdens ting. Jeg håper velgerne etter hvert får vite konkret hva de blir spart for.

       Senterpartiet tror bestemt at Norge vil ha godt av å spare f.eks. 10.000 mill. kr pr. år av ledighetskostnadene. Det må lønne seg å investere av fellesskapets midler for å få denne gevinsten. Vi ville gitt statlige penger til Viking Verftet, der eieren la 70 mill. kr på bordet ved siden av en stor sum fra Rissa kommune. Der kunne vi hatt 350 lønnsomme arbeidsplasser fra 1995. Statens bidrag ville ha vært inntjent om et år i form av lavere ledighetskostnader. Regjeringen nekter å tenke på vår måte, og det er synd. Jeg håper Regjeringen nå viser andre takter enn før, at Gunnar Berges mål om å få ledigheten under 2 % ikke glemmes, og at også Viking Verftet, som baseres på helt lokal kapital, kan komme på banen igjen.

       Jeg vil da få fremme de forslag som Senterpartiet er med på i innstillingen, også det forslaget som er lagt fram av Børre Rønningen og meg selv, og som er omdelt i salen.

       Roger Gudmundseth (A) : Senterpartiets krisemaksimering når det gjelder kommuneøkonomien, synes jeg ble veldig tydelig illustrert nå. Ordføreren i Trondheim har bedt om 96 mill. kr. Det er behovet. Senterpartiet foreslår å tilleggsbevilge 124 mill. kr. Jeg synes det illustrerer veldig godt realismen i det Senterpartiet foretar seg for tiden.

       Imidlertid ønsker jeg å stille spørsmål til representanten Morten Lund vedrørende arbeidsmarkedsmidlene: Nekter Senterpartiet fullstendig å ta innover seg de signalene som bl.a kommer fra arbeidsmarkedsetaten, om nødvendigheten av å sørge for kvalifisert arbeidskraft til norsk næringsliv? Svaret fra Senterpartiet er at de tilleggsbevilger så mye til kommunene for at folk skal ansettes der. Men sannheten som arbeidsmarkedsetaten sitter med oversikt over, er at de arbeidsledige ikke er kvalifisert til å gå inn i de jobbene som Kommune-Norge i henhold til avtalesystemet er forpliktet til å utlyse, og hvor de er forpliktet til å ansette folk som har kvalifikasjoner til å bekle stillingene.

       Effekten av å redusere arbeidsmarkedsmidlene med 500 mill. kr er færre mennesker på tiltak, og den økonomiske nettoeffekten er 250 mill. kr. Jeg går ut fra som en selvfølge at Senterpartiet også mener at disse menneskene, når de sendes hjem i sofaen, skal ha dagpengeutbetalinger?

Morten Lund (Sp) : Det representanten Gudmundseth kaller krisemaksimering, er ordførernes virkelighetsbeskrivelse. Enten de hører Arbeiderpartiet, Høyre eller Senterpartiet til, sier de til oss at de trenger å beholde rammeoverføringene, selv om skattøren ikke blir endret.

       Ordføreren i Trondheim har bedt om minst 96 mill. kr - det er minimum. Samtidig peker han på at han har 250 personer i sykehjemskø, og at det på de sykehjemmene ennå er 100 dobbeltrom. Avisene forteller oss at ordføreren i Trondheim trenger mer enn 96 mill. kr. Vi har fulgt opp dette.

       Jeg refererte til situasjonen i Hitra kommune, som må si opp 10 % av sine ansatte. I Notodden kommune er det 50 ansatte som skal sies opp etter rådmannens budsjettforslag.

       Så over til arbeidsmarkedsmidlene, som vi nå har diskutert hvert år i denne stortingsperioden: Senterpartiet har tillatt seg å si at det må være fornuftig å gi folk faste arbeidsplasser istedenfor at de skal gå på tiltak. Undersøkelsene viser at det er ganske liten effekt av de pengene en bruker på arbeidsmarkedstiltak. Men vi har ikke tatt bort alle midlene til arbeidsmarkedstiltak - slett ikke! Bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak som vi har foreslått - etter at vi har skåret så mye at Arbeiderpartiet har sagt at det er uansvarlig - har vært større enn det arbeiderpartiregjeringen har greid å bruke. Ikke noe år, heller ikke det inneværende år, greide de å bruke opp de midlene som vi hadde tenkt å bevilge. Da kan ikke dette være uansvarlig. Det som ville vært uansvarlig, var hvis vi sa at vi i fremtiden skulle utdanne folk på den måten at de først skulle bli ledige, så skulle de bli tatt inn på det arbeidsmarkedskurset som var tilgjengelig, og så skulle de få kompetanse. Jeg tror det er bedre at de har fast jobb, og at vi får en etterutdanningsreform som utdanner folk til den jobben de skal ha.

Per-Kristian Foss (H) : Først bare til en åpenbar misforståelse. Det gjelder representanten Lunds bruk av tall hva gjelder konsekvenser for enkeltkommuner, hvor han angav enkelte av Høyres totale opplegg. Tallene hans er gale, og årsaken ligger i at han legger inn en forutsetning som er riv ruskende gal, og i strid med hva som står i innstillingen, deriblant i finansinnstillingen, nemlig at skatteforslagene skal justeres slik at kommunene holdes skadesløse. Et eventuelt tap ved skattelettelse skal tas på stat og ikke på kommune. Det fremgår av finansinnstillingen. At det ikke ble votert over forslaget, har sammenheng med at forslagene ikke ble vedtatt. Man kan jo ikke justere for ikke-vedtatte forslag, ei heller i denne innstillingen. Jeg går ut fra at representanten Lund, etter å ha tenkt seg noe om, vil forstå det.

       Jeg må si at jeg har betydelig sans for at et parti som har uendelig med penger å bruke, vil kunne vinne en konkurranse om hvem som har gitt mest til alle kommuner. Ja, de har sågar gitt det kommunene ber om! Jeg forstår at det ikke gjelder absolutt alle kommuner. Meg bekjent bad Arendal kommune om 60 mill. kr, og de har av Senterpartiet bare fått 22 mill. kr, så det gjelder ikke over hele landet. Men jeg hadde lyst til å sette dette litt i relieff, fordi det ikke bare er et spørsmål om å gi, det er også spørsmål om konsekvensen av handlinger. Jeg erindrer Senterpartiets første kommentar da budsjettet ble lagt frem, og det var at dette skapte for mye press i økonomien. Det ble uttalt bl.a av representanten Lundteigen.

       Mitt spørsmål er da til Morten Lund: Mener representanten Lund at penger brukt på offentlig sektor ikke skaper press i økonomien? Jeg skulle gjerne ha den teorien forklart, bl.a med henvisning til at Senterpartiets eget medlem i hovedstyret for Norges Bank i en uttalelse om budsjettet faktisk mener det motsatte - at det brukes for mye penger på offentlig sektor i dag, og at faren for press i økonomien dermed øker.

Morten Lund (Sp) : Jeg er klar over at Høyre har skrevet i finansinnstillingen at det er staten som skal tape på de skattegrepene Høyre gjør. 6 milliarder kr er Høyres skattelette, som skal bøte på alle de problemene som enkeltindivider og samfunnet har i dag - etter hva jeg forstår. De forslagene Høyre skulle fremme for å få til dette, har ikke jeg sett noe til. I kommunalkomiteens forslag står det ingenting om dette, så vi har gått ut fra at dette er noe som Høyre også denne gangen har skrevet, men ikke gjennomført. I tilfelle de gjennomfører det, blir det nok en annen balanse i Høyres alternative budsjett enn det de har lagt fram. Da vil de nok komme fram til omtrent den balansen Regjeringen har.

       Vi tror ikke det er noe problem for staten, for det offentlige og for framtidens økonomi at kommunene får lov til å løse de oppgavene som Stortinget har pålagt dem å løse. Vi tror det blir et kjempeproblem hvis vi ikke har en god nok skole, hvis vi ikke har et godt nok barnevern, eller hvis vi ikke har en god nok eldreomsorg. Da må det bli et kjempeproblem, og vi tror at vi får mange problemer som det blir kostbart å bøte på. Så er det da spørsmål om hva folk mener, og hva Høyre mener om dette? Det er nettopp gjort en undersøkelse omkring disse spørsmålene - forskjellen mellom velgernes og partienes mening. Innen Høyre er det 60 % som mener at vi kan redusere den offentlige sektoren - Høyre på Stortinget sier akkurat det motsatte. Når det gjelder oljeproduksjonen, er det ganske mange innen Høyre som mener at den skulle vært redusert. Når det gjelder å innføre sekstimersdagen, er det også mange av Høyres velgere som mener at det skulle det vært gjort noe med. De er altså enig med Senterpartiet mer enn de er enig med sitt eget parti. Det synes jeg representanten Foss skulle være litt mer opptatt av.

Børre Rønningen (SV) : Det var eit klart politisk innlegg representanten Lund heldt. SV for sin del signaliserte alt under fjorårets budsjettbehandling - saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti - at kutt i skattøyren nærma seg ei smertegrense for Kommune-Noreg. SV la difor fram framlegg om å halde oppe skattøyren, bl.a for fylkeskommunane. Senterpartiet redda faktisk Regjeringa sitt framlegg om kutt i skattøyren til fordel for rammene så seint som i fjor. Sjølvsagt er det slik at ei omlegging av inntektssystemet eller RattsøI-utvalet si tilråding påverkar den økonomiske situasjonen i Kommune-Noreg for 1997. Det er SV og Senterpartiet einige om. Men når Senterpartiet bruker så « høgt flagg » i skattøyresaka i dag - og gjennom representanten Lundteigen i Dagbladet faktisk hevdar at Senterpartiet aleine har redda Kommune-Noreg i finansinnstillinga ved å halde skattøyren uendra - er det eit dristig politisk spel som kan få dramatiske fylgjer dersom eit fleirtal her vil straffe ved f.eks kutt i rammene.

       Var ikkje Senterpartiet klar over balansen mellom skattøyre og rammeoverføringar ved fjorårets budsjettbehandling? Er ikkje resultata lenger viktige for Senterpartiet - berre politiske markeringar? Og til slutt: Dersom resultata er viktige, kva for bidrag vil Senterpartiet leggje inn, og kva for nivå kan dei tenkje seg å samarbeide om ei løysing for Kommune-Noreg på?

Morten Lund (Sp) : Den kommunale skattøren og bruken av den som regulator i kommuneøkonomien og som fordelingsmekanisme er vi opptatt av, og det har vi vært svært mye opptatt av. Dette året har vi også diskutert omleggingen av inntektssystemet. Og det som ble resultatet av den omleggingen, er en av årsakene til at vi nå gjør det annerledes med skattøren enn før - altså i inntektssystemet har fått en langt dårlige fordelingsvirkning enn det hadde tidligere. Slik som situasjonen er nå, ville effekten av de 2.830 mill. kr som skulle overføres fra skatt til ramme, bli 350 mill. kr som ble flyttet på når det gjelder primærkommunene. Det er langt, langt mindre enn med det tidligere inntektssystemet. I tillegg vil de som nå taper på at skattøren ikke blir redusert, få tilbake gjennom inntektsutjevningen, og inntektsutjevningen er sterkere enn tidligere. Det er det ene forholdet som har gjort at vi nå har håndtert dette spørsmålet annerledes.

       Men vi er ikke på noe vis misfornøyd med det som vi har gjort tidligere. Vi ville nå ha vært nede i 30 milliarder kr gjennom det utgiftsutjevnende tilskuddet hvis vi ikke hadde redusert skattøren tidligere i år - nå er vi på 46,5 milliarder. Vi synes det er lite nok penger i det som skal fordeles gjennom inntektssystemet, men det er lite gagn i å ha penger i den fordelingspotten hvis vi ikke har et inntektssystem som virker.

       Det vi har gjort hittil i budsjettet, er at vi får til en økning til kommunene - en stor økning, tror vi. Vi tror at Arbeiderpartiet nå har store problemer på grunn av det flertallet som er skaffet for å gi ekstra inntekter til kommunene. Arbeiderpartiet har store problemer når komitelederen reiser rundt og sier at her skal det bli mer penger - bare vent! Så går han på Stortingets talerstol i dag og sier at han ikke har sagt noe av det vi har hørt. Da tyder det på at Arbeiderpartiet har meget store problemer med å kutte bevilgningene til kommunene.

Roger Gudmundseth (A) (fra salen):

       Det var en åpenbar misforståelse.

       Høyre har gjennom år påpekt skjevhetene i inntektssystemets fordelingseffekt. Vi har ment at innbyggerne har krav på likeverdige tjenester. For å få dette til har Høyre i Stortinget ført en seriøs, sterk og vedvarende opposisjonspolitikk som pr. i dag har gitt følgende resultat:

       I og med at Høyre nå har fått stortingsflertallet til å innse og ta konsekvensen av tidligere feilbedømmelser, kan Kommune-Norge i løpet av fem år få riktigere overføringer. Det betyr at de vil få muligheter til å tilby innbyggerne mer likeverdige tjenester, og de vil få bedre oversikt over fremtidig økonomi, slik at budsjettbehandlingen kan skje under større ansvarlighet.

       For Høyre er det meget tilfredsstillende at Beregningsutvalgets tabeller over velferdstjenestene i de forskjellige kommuner og fylker viser at våre forslag også har hatt en korrekt innretning i forhold til likeverd i tilbud og rettferdighet. Dette har ikke vært og er ikke tilfellet med Senterpartiets og Arbeiderpartiets forslag. Disse partiers forslag vil hver på sin måte øke forskjellene mellom kommunenes inntekter og redusere mulighetene for likeverdighet i tilbudene.

       Arbeiderpartiets budsjettinnretning styrer i tillegg atskillig mer makt til staten på kommunenes bekostning. Det er nemlig slik virkningen av en stadig redusert skattøre blir. For å understreke dette velger jeg å sitere tidligere statsråd fra Arbeiderpartiet Matz Sandman. Han skriver bl.a følgende i Kommunal Rapport for fredag 18. oktober:

       « Om det er duket for en kommuneaksjon i år, vet jeg ikke, men det blir spennende å se hvor bevisste kommunene er i forhold til sitt inntektsgrunnlag og dermed sitt selvstyre. Staten har nemlig nok en gang senket de kommunale skattørene, og år for år er vi i ferd med å komme i en situasjon hvor kommunenes eneste reelle selvstendige inntektsgrunnlag undergraves. »...

       « Men utover i landet jubler skattesvake ordførere over « Robin Hood »-prinsippet og interesserer seg ikke for hvor penga kommer fra, bare de kommer. Det kan man forstå, men om man ikke ser de prinsipielle sidene ved dette, kan mange ordførere oppleve at man varmer seg ved å tisse i buksa. »... « Det vil være litt av et paradoks om vi går ut av det neste århundre med å ha mistet det som er kjennetegnet ved ethvert folkevalgt fellesskap, nemlig beskatningsretten. »

       Sterkt, men sant og helt på linje med Høyres syn og politikk.

       Arbeiderpartiets politikk er stikk motsatt. Jeg vil minne om et ord av tidligere president Woodrow Wilson:

« Frihetens historie er historien om begrensninger av statens makt. »

       Jeg oppfordrer Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å tenke over disse ordene før statlig makt gjør oss alle til servile tjenere av det hus Jagland vil bygge - « Jaglandismen ». Altfor mange befinner seg alt innenfor maktvevet.

       Folkevalgte i mange kommuner strever med å få endene til å møtes. Selv om kommunene år etter år har fått plusset på og fått realvekst i sine inntekter, har mange kommuner dårlige tilbud til sine innbyggere. Dette har selvsagt mange årsaker. Jeg vil vise til Arbeiderbladet 21. november 1996, der kommunalminister Opseth uttaler:

« Mange kommuner tar kontakt og klager over sine budsjettproblemer. Vi oppfatter ikke klagene som sutring. Vårt inntrykk er at kommunene viser ønske og vilje til å løse oppgaven. Men de stiller med beregninger og kalkyler som sterkt avviker fra våre. Verktøyet vi har for å måle en kommunes behov på, er rett og slett for dårlig. »

       Dette kan jeg underskrive på. Vi har i år fått regnestykker fra Kommune-Norge som avviker sterkt fra de regnestykkene departementet har gitt oss som beslutninsgrunnlag. Men hittil har departementet stått fast på at dets beregninger er riktige, og at det ikke kommer på tale å gå utover budsjettets rammer slik de er lagt av Regjeringen.

       Høyre lytter til kommunene. Derfor vil vi komme tilbake i salderingen med vårt endelige forslag angående størrelsen på overføringene til kommunene. Jeg vil bare nevne at Høyre sammen med stortingsflertallet har vedtatt å avvise Arbeiderpartiets forslag om å påføre arbeidsgiverne en tredje betalingsuke for sykepengeordningen. Dette vil redusere kommunenes utgifter med flere hundre millioner. Hovedbegrunnelsen for at Høyre først ved salderingen kan gjøre endelig vedtak angående kommuneøkonomien for øvrig, er selvsagt innretningen av hele budsjettet. Høyre kan ikke som Senterpartiet sette stabiliteten i landets økonomi på spill med valgtaktisk uansvarlighet. Økonomisk Overblikk nr. 3 av november mener at statsbudsjettet er helt avgjørende for konjunkturstyringen og skriver bl.a.:

« For at den sterke etterspørselsveksten ikke skal medføre overoppheting av økonomien, må offentlig sektors bidrag til økning i etterspørselen være meget beskjedent, helst burde utgiftene i realverdi vært redusert. »

       I denne sammenhengen bør vi ta føre var-prinsippet alvorlig, for vi vet at det ikke er noe « etter snar ». Dersom vi handler slik at prisstigningstakten øker, vil påplussingen snart gå i minus og vekstkraften i næringslivet avta. Høyre vil derfor innpasse kommuneøkonomien i et helhetlig og endelig budsjettopplegg ved salderingen.

       Det er en utbredt villfarelse å tro at Norge går med overskudd på statsbudsjettet. Selv om Regjeringen har planlagt et overskudd på 41 milliarder kr avsatt på petroleumsfondet, er underdekningen av fremtidige pensjonsforpliktelser skremmende stor. Beregninger viser at vi mangler 1.300 milliarder kr. Det bør vi ikke glemme! Vi plikter å trygge våre barns og barnebarns fremtid. Jeg mener at påstanden om overskudd på statsbudsjettet i realiteten er villedende og nærsynt. Vi må også stille spørsmål om kommunenes forvaltning av tilgjengelige ressurser. Er det slik at kommunene driver rasjonelt nok? Er kommunene mer opptatt av sine utgifter enn å legge til rette for nye inntekter? Vi ser dessverre eksempler på kommuner som velger ikke å konkurranseutsette kommunale oppgaver. En undersøkelse Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning har gjort for Kommunenes Sentralforbund, viser at det er milliarder å spare. Jeg vet ikke om det er denne undersøkelsen eller de mange bevis som finnes på at konkurranseutsetting gir besparelser, som nå har fått statsråd Opseth til å uttale seg positivt om privatiseringens gode effekt. Det skal bli morsomt å se hvilke realiteter det er bak kommunalministerens uttalelser.

       Arbeiderpartiet har som kjent stemt mot en rekke forslag om konkurranseutsetting fremsatt av bl.a. Høyre. Likeledes har partiet stemt mot å gi private renholdsfirma samme konkurransevilkår som kommunale renholdere. Det er så rart med Arbeiderpartiet; ofte gjør enkelte i partiet riktige erkjennelser, som denne om konkurranseutsetting, men derfra til handling går det som den berømmelige lusa på tjærekosten - om det går i det hele tatt.

       Det er i alle fall slått ettertrykkelig fast både gjennom faktisk konkurranseutsetting og nå gjennom forskning at det er store summer å spare. Alle kommuner bør derfor bruke konkurranseutsetting, og Kommuneforbundet bør snarest slutte med sin aggressive og bakstreverske motstand.

       Anneliese Dørum (A) : Representanten Liltveds omtale av kommunesektorens økonomi er ikke helt i overensstemmelse med virkeligheten, er jeg redd. Høyre foreslår å redusere rammene til kommunesektoren med hele 4,5 milliarder kr. Det vil innebære en sterk forverring av økonomien til de kommunene som er mest avhengig av rammetilskuddet. Men også om lag halvparten av Akershus-kommunene vil komme negativt ut gjennom Høyres budsjettforslag.

       Representanten Liltved var også bekymret over prisstigningen og for at prisstigningstakten skal øke. Da ser jeg med forbauselse at Høyre foreslår å redusere arbeidsmarkedstiltakene med hele 1 milliard kr. Problemet i dag er at det er mangel på kvalifiserte folk på en rekke områder. De som står i ledighetskø, er ikke kvalifisert for de ledige jobbene som finnes. Det er derfor fortsatt et stort behov for kvalifiserende tiltak. Det som skjer i dag, og som vil kunne øke, er at arbeidsgiverne slåss om de folkene som allerede er i arbeid. Det å kvalifisere arbeidsledige til jobber innen omsorgsyrkene, bygg og anlegg m.v. vil kunne virke inflasjonsdempende, fordi det blir lettere å få tak i folk. Dermed blir det ikke press på lønningene, og det vil være gunstig både for dem som søker jobb, og for bedriftene.

       Høyres forslag fører til at om lag 9.500 personer mister kvalifiseringstiltak og blir passive mottakere av trygd og sosialhjelp. Er dette virkelig Høyres intensjon? Høyres forslag om å privatisere arbeidsformidlingen vil ikke gi noen flere snekkere. Høyres forslag om skattelette til bedriftene blir jo ikke vedtatt, så hvorfor står Høyre på sitt forslag om å redusere disse tiltaksmidlene?

Tore A Liltved (H) : Det representanten Dørum ikke fortalte, var at Arbeiderpartiet har foreslått å kutte 4,5 milliarder kr av kommunenes inntekter og overføre dem til rammene. Det vil gi en annen fordeling enn Høyres forslag. Som jeg sa i mitt innlegg: Høyres innretning er riktigere, fordi det en oppnår ved å legge på rammene - slik også Senterpartiet gjør - er at de rike kommunene blir rikere og de fattige fattigere i forhold. Dermed blir avstanden større istedenfor mindre, som også ved vedtaket som vi gjorde angående Rattsø-utvalget og innstillingen fra departementet. Men det er jo selvfølgelig bekvemt å ikke nevne realitetene.

       Når det gjelder stor mangel på arbeidskraft, må jeg si det er ganske mange penger til arbeidsmarkedstiltak likevel - ca 2 milliarder kr. Når arbeidsmarkedet nå er i bedring, mener Høyre det er galt å låse fast arbeidsledigheten ved å bruke så mye penger som Arbeiderpartiet vil, til arbeidsmarkedstiltak. Det skulle ikke forundre meg om Arbeiderpartiet neste år kom tilbake med forslag om reduksjoner også på den posten fordi disse pengene ikke er brukt.

       En annen ting er at det også er stor mangel på ufaglært arbeidskraft. Hvorfor kommer ikke den da inn i de stillingene jeg refererte til i mitt innlegg? Det er nok kanskje fordi det ikke er så ille for en del å gå på trygd istedenfor å være i arbeid. Og da er det noe som er galt. Det er ikke slik Høyre vil ha det, så vi står fast på våre forslag, og tror nok at de både er bevisste og riktige.

Eva Lian (Sp) : Høyre bruker store ord om seg selv i dagens innstilling. Jeg siterer:

« Høyre er den fremste forkjemper for at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnene, til familiene og enkeltmenneskene. »

       Ja, mer makt og innflytelse til lokalsamfunnet betyr vel også at kommunene får økonomisk makt og innflytelse i beste Høyre-tradisjon. Det er store ord om egen fortreffelighet. Men hva gjør Høyre?

       I Høyres eget alternativ til statsbudsjett er budsjettvirkningen av Høyres skatteletteforslag nesten 5 milliarder kr i reduserte skatteinntekter for 1997. Finansdepartementet har beregnet dette til å bety ca 1, 5 milliarder kr i mindre skatteinntekter for kommuner og fylkeskommuner. Hva betyr det i praksis for den enkelte kommune og fylkeskommune? I Høyre-styrte Vestfold-kommuner som Borre og Sandefjord betyr Høyres budsjettforslag over 7 mill. kr mindre for Borre, og over 15 mill. kr. mindre for Sandefjord. I Liltveds hjemfylke, Aust-Agder, mister kommunene i alt ca 43 mill. kr, mens Senterpartiet tilfører ca 70 mill. kr, Kristelig Folkeparti tilfører ca 30 mill. kr, og SV ligger mye høyere enn Senterpartiet. For Arendal - kanskje av spesiell interesse for representanten Liltved - betyr Høyres opplegg ca 14 mill. kr i minus. Høyre sier at kommunesektoren ikke skal rammes av deres skatteletteforslag, men foreslår ingen konkrete endringer i skattesystemet som følger opp dette. Hvordan vil representanten Liltved forklare dette manglende samsvar mellom det en sier, og det en gjør?

Tore A Liltved (H) : Det var store ord i en liten salmebok!

       I Arendal spurte representanten Lian om hvor mye kommunen trengte for å kunne gi alle tjenester, og med den viten skulle selvfølgelig Senterpartiet gi det de trengte. Arendal sa da at de trengte ca 60 mill. kr. Men det gir jo ikke Senterpartiet Arendal! Hvor er de store ordene? De er hos Senterpartiet - ingen andre steder.

       Så kommer representanten Eva Lian opp her og bruker regnestykker som den kronisk upålitelige regnemesteren Morten Lund har laget. Det ble jo faktisk innrømmet av representanten Lund i stad at han visste hva som stod i finansinnstillingen. Likevel går han ut i landets aviser og skriver og regner som om dette ikke var skjedd. Hvem skal man tro? Hvem er pålitelig - de som sier hva de vil gjøre, eller de som gjør noe annet enn det de sier, og også skriver noe helt annet enn det som er sannheten? Jeg skal ikke si skam dere til Senterpartiet, men de bør i hvert fall prøve å være mer redelige i sine fremstillinger.

       Når det gjelder Høyres budsjett, kan man spørre: Hva er det vi gjør for alminnelige mennesker? Hvis en går gjennom forslagene fra de forskjellige komiteer, vil en se hvordan Høyres politikk er bygd opp skritt for skritt, steg for steg. Det vil i sum gi Norge et bedre demokrati, det vil gi mer makt til enkeltmenneskene, og det vil også på sikt gi mer handlefrihet til kommunene. Men vi skal se når vi kommer tilbake i salderingen hvordan helheten blir.

Eva Lian (Sp) (fra salen):

       Til en åpenbar misforståelse!

       Som medlem av kommunalkomiteen i snart åtte år kan eg knapt minnast at protestane mot eit statsbudsjett - og i særleg grad kommuneøkonomien - har vore så sterke og eintydige. Grensa for kutt er nådd, seiest det. Og me skal vere klare over at kommunesektoren i 1997 m.a. står framfor ei sluttføring av grunnskulereforma, fyrste året med nytt inntektssystem og generelt statsbudsjett i ein omgang. Det er omfattande.

       Fleire kommunar melder no frå om at aktivitetsnivået er for høgt i forhold til befolknings- og inntektsgrunnlag. Dette er nytt, og det heng saman med ei markant forverring av dei økonomiske rammevilkåra, som gjev krise i Kommune-Noreg. Punkt som er trekte fram, er:

       Samtidig vert uklare signal, jamfør representanten Gudmundseth her tidlegare i dag, frå regjering og storting hevda å vanskeleggjere budsjett- og økonomiplanarbeidet, særleg ved at kommuneøkonomiproposisjonen ikkje lenger er noko styringsverktøy - vedtak om skattøyre vart utsett - og ved at kommunesektoren må vente heilt til salderinga av statsbudsjettet for å få konkret beskjed om endelege økonomiske rammevilkår. Det gjev problem for legitimiteten også for lokaldemokratiet og politikarane lokalt.

       Også i mitt eige fylke er frustrasjonen over kommuneøkonomien påtakeleg, og i t.d. Notodden, som er verst råka, er situasjonen alvorleg. Eg vil få vise til at rådmannen i Notodden i sitt budsjettframlegg faktisk varslar kutt i bemanning og omlegging av drift og innsparingstiltak på grunn av at utgiftsnivået, også som følgje av lovpålagde oppgåver, ligg på bortimot 35 mill. kr over inntektene, og då legg kommunen Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett til grunn. Kutt i sentrale oppgåver som skule, barnehagar etc. er uunngåeleg og står for døra. Situasjonen for Notodden som omstillingskommune er så alvorleg at eg dristar meg til å gjere framlegg i dag om ekstraordinære tiltak, jamfør framlegg nr. 23.

       Eg kunne ha nemnt fleire kommunar og eksempel frå fylke som Finnmark, Hedmark og Aust-Agder, men eg gjer ikkje det.

       SV har i sitt alternative statsbudsjett tatt høgd for noko av denne situasjonen ved at ein har gått for uendra skattøyre - 4,5 milliardar kr - og auka rammene samt ulike andre tiltak og prioriteringar tilsvarande samla opp imot 10 milliardar kr utover Regjeringa sitt framlegg. Oppgåver som utbygging av sjukeheimsplassar, vedlikehald av kommunal bygningsmasse - som skular, knytt til t.d. inneklima - miljø- og avfallstiltak og driftsoppgåver som barnehage, skule med IT-satsing, lærebøker, psykiatri og pasientbehandling ved sjukehusa våre m.m.

       Eg vil kome tilbake til einskilde av punkta.

       SV sitt opplegg ville m.a. ha gjeve Notodden ca 18 mill. kr meir i 1997 - ikkje nok, men eit monaleg bidrag.

       SV meiner at Regjeringa har lagt fram eit særs stramt budsjett for offentleg sektor for 1997. Det offentlege forbruket er venta å auke med 0,6 %, medan det private forbruket er forventa å auka med 3,3 %. Etter SV sitt syn er dette eit politisk val, og me nærmar oss faktisk Høgre si opphavlege målsetjing om at offentleg sektor ikkje skal utgjere meir enn 50 % av bruttonasjonalproduktet.

       Eg vil ikkje akkurat gratulere Regjeringa med dette, for i motsetnad til all politisk retorikk frå m.a. Høgre og Framstegspartiet har den offentleg delen av BNP falle frå 55,7 % i 1992 til 51,3 % i 1995. Ei slik prioritering av fordelinga vil innebere at veksten ikkje lenger kjem på område som SV ser som viktige å løyse. Og dokumentert dårleg kommuneøkonomi samt realnedgang i kommunane på 0,25 % kan føre med seg at oppgåver innafor eldreomsorg, helsesektor, skule og barnehagar ikkje held tritt med folk sine forventingar til ein moderne velferdsstat. Mange ser kontrasten mellom betra privatøkonomi - om den er skeivt fordelt - og offentlege tenestetilbod. Ser Regjeringa den? Er ikkje finanspolitikken for stram?

       I Telemark har me eit uttrykk som heiter å vere « passig », altså hushaldere med økonomien. Men det er langt frå å vere gjerrig, som me som nasjon no meir og meir står fram som. Ingen har noko imot at me som nasjon har god økonomi. Men svekkjer me krona, blir det inflasjon og renteoppgang om me steller litt betre med bestemor eller bestefar, våre gamle og sjuke, her og no? Blir det inflasjon og renteoppgang om me rustar opp skulane våre nødvendig og gir lærarane lov til etterutdanning og elevane nødvendig utstyr og lærebøker - eller for den del gjev barna den barnehageplassen som er lova av m.a. fagstatsråden?

       Sjølvsagt må svaret her bli nei.

       La oss vere « passige », som me seier i Telemark, men ikkje gjerrige. Å satse på eldreomsorg, helse, miljø, barn og unge er ikkje berre nødvendig og framtidsretta - for me blir jo alle eldre. Men det er nødvendig for å gjenskape og halde på tilliten til velferdsstaten.

       Eg håpar statsråd Opseth også vil ta opp kampen med Finansdepartementet om den politiske dagsordenen, den politiske prioriteringa for m.a. å betre kommuneøkonomien. Det vil vere ein god start for å få til ein betre dialog - som statsråden etterlyser - å starte med den politiske dagsordenen, for i nasjonalbudsjettet er det rekna med større låneopptak i kommunesektoren. Lånetransaksjonane er utrekna til å vekse til 3,3 milliardar kr i 1997. I 1996 ligg det også an til eit underskot i kommunane på bortimot 1 milliard kr. Var det ikkje finansielt og samfunnsøkonomisk betre om t.d. kommunesektoren fekk lagt seg opp reserver i staden for å måtte låne? Her er det stor forskjell mellom liv og lære i Regjeringa knytt til hushaldering med økonomien. Dette er å gi rimeleg rom for fornuftig aktivitet.

       Vidare burde ein i reformarbeidet få til eit betre samarbeid mellom dei ulike nivåa, slik at fleire kunne føle « eigedomsrett » til reforma i staden for at reforma ofte blir styrd frå toppen. Både Reform 94 og Reform 97 var i hovudsak « klekte ut » i departementa, og både kommunesektor, elevar og lærarpersonell fekk ei kjensle av overstyring.

       Det er sjølvsagt til kvar tid naudsynt med reformer. Ja, det er faktisk avgjerande for tilliten til og bruken av offentlege tiltak og tenester at me har ein kontinuerleg prosess for å utvikle nye metodar, nye måtar å drive service og tiltak på. Ordet « kommune » er utleia av latin og betyr faktisk felles, så det ligg i omgrepet.

       Utbygging av sjukeheimsplassar og ulike omsorgstiltak er presserande, og Norsk Sykepleierforbund har rekna ut at det er trong for ca 15.000 plassar, og at kostnadsramma vil liggje på storleiken 5-7 milliardar kr for å få utbygt tidsmessige tilbod av sjukeheimsplassar.

       SV meiner me her treng ei reform som på ein fire til fem år kan leggje til rette for eit fullverdig tilbod både når det gjeld bygningsmasse, drift og fagleg innhald.

       Kva om Regjeringa her søkte samarbeid/dialog med kommunesektoren for ei slik reform?

       Den same situasjonen gjeld for arbeidsmarknads- og sysselsetjingspolitikken, særleg no i desse dagar, når Regjeringa utviklar ein ny modell for m.a. tiltak for langtidsledige, folk som har gått ledige i meir enn tre år. Me veit alle at stor arbeidsløyse, reduksjon i dagpengesatsar osb. ofte krev at det vert gjeve økonomisk sosialhjelp for at den einskilde ledige skal greie seg. Mange kommunar har i den samanhengen sprekk òg i sosialbudsjetta. Undersøkingar fylkesarbeidskontoret i Telemark har gjort, viser også at det er få ledige som får jobb i utlyste ledige stillingar i kommune, fylke og stat. Det er forskjellige grunnar til dette, men me må ta det på alvor, for det er heilt på det reine at langtidsledig ungdom og eldre over 55 år har store problem med å få jobb. Det same gjeld for så vidt flyktningar og psykiatriske langtidspasientar. Kva om me også her fekk til eit samarbeid mellom regjering og kommunesektor for desse gruppene? Her vil eg få vise til ein rapport frå Trondheim kommune - utarbeidd av Geir Hyrve i 1996 - som viser at tiltaksperioden ofte er for kort, i motsetnad til det Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet hevdar. Dette gjeld m.a. KAJA. SV vil utfordre statsråden til i nært samarbeid med KS å vurdere eit prøveprosjekt der ein t.d. utvidar KAJA til 2 x10 månader, og der ein for ledigmelde arbeidstakarar over 57 år også kunne kombinere dette med mogleg fast tilsetjing i kommune, fylke eller stat.

       Som saksordførar for arbeidsmarknadsetaten er eg glad for at komitefleirtalet - Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV - stør departementet si prioritering av at frigjorde ressursar i arbeidsmarknadsetaten skal overførast til arbeidet for dei langtidsledige, og at fleirtalet seier:

« Det er viktig at tiltaket, tiltaket sitt innhald og økonomiske vilkår legg til rette for at den ledige blir kvalifisert for jobb og kan føle økonomisk tryggleik i tiltaksperioden. »

       Eg har òg fått svar frå statsråden på eit brev eg har sendt om desse tinga, og der dementerer han heilt klart rykta om kraftig innstramming. Men statsråden gjer oppfylginga av gruppa klart avhengig av om det vert fleirtal for kutt i arbeidsmarknadstiltaka eller ikkje. Eg reknar med at dette kan bli eit hovudelement i moglege tingingar om budsjettkompromiss i Stortinget, i og med at både Regjeringa, Arbeidarpartiet si stortingsgruppe og ikkje minst LO er opptekne av dette spørsmålet. SV skal love å fylgje med også på dette punktet, i og med at SV her har lagt inn framlegg om 1.000 fleire tiltaksplassar enn Regjeringa.

       SV har problem med å skjønne at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti med sitt sosiale engasjement kan meine alvor med å gå for kutt i arbeidsmarknadstiltaka. Dei står saman med SV om å prioritere flyktningar for lønstilskot og å øyremerkje 18 mill. kr av tiltaksposten til Revita og arbeidsledige organisasjonar, og det er fornuftig og til å forstå. Men å kutte i arbeidsmarknadstiltaka for dei aller vanskelegast stilte på arbeidsmarknaden er heilt uakseptabelt, i og med at tiltaka no etter Regjeringa sitt opplegg allereie vil vere på eit lågare nivå enn i 1989, sjølv om arbeidsløysa då var lågare. Dette går fram av ei utgreiing frå LO. Ser ikkje mellompartia samanhengen? Eller er det slik at dei skal ofre dei langtidsledige på budsjettsalderinga sitt alter?

       SV er i denne samanhengen òg glad for at komiteen har slutta seg til å be for eit pilotprosjekt knytt til samarbeid mellom kommunar, fylke og sjukehus og arbeidssamvirkebedrifter for å få psykiatriske langtidspasientar i jobb. Eg viser då til eit prosjekt som pågår i Telemark, Buskerud og Vestfold, kalla « Grip sjansen »-prosjektet, som er viktig i denne samanhengen.

       SV gjer saman med mellompartia framlegg om å oppretthalde ordninga med tilskot til miljøvernleiarar i kommunane. Overføringa til rammene fører i verste fall til at miljøvernarbeidet, som er nokså nytt i kommunane, må konkurrere med andre sektorar i budsjettet. Som alle ser, skjer dette dessverre samtidig med at det statlege tilskotet til avløps- og avfallstiltak også vert redusert. Her har miljøstatsråden gått på eit monaleg nederlag! For heile arbeidet til Miljøverndepartementet er klart avhengig av øyremerkte postar i statsbudsjettet. Her er gulrot-effekten påtakeleg. SV vil fylgje opp dette seinare og har registrert interessante nye politiske signal frå Høgre om ei meir open haldning i miljøspørsmål. Kanskje kjem regjeringspartiet i « skammekroken » ved neste korsveg?

       Til slutt vil eg ta opp dei framlegga SV står bak i innstillinga og framlegga som er omdelte på pultane.

Rolf Terje Klungland (A) : Arbeiderpartiets mål er arbeid til alle. For å få til dette er vi avhengig av et næringsliv som fungerer, og som har økonomisk overskudd. På lik linje med private bedrifter er det viktig at staten også går med overskudd. Gjennom hard jobbing, der fagbevegelsen har tatt et stort ansvar, har vi nå fått resultater som vi kan være stolte av. Lav prisstigning og lav rente er en fordel både for offentlig og privat økonomi. Hva fører så en slik politikk til? Jo, for det første får vi mer penger gjennom skatter og avgifter, slik at vi kan videreutvikle velferdssamfunnet vårt. Deretter slipper det offentlige trygdeutgifter til ledige personer som er arbeidsdyktige, og som vil ha en jobb.

       Hvis vi skulle ha fulgt SVs retorikk fullt ut, ville det betydd at vi aldri ville fått overskudd på våre budsjetter. Og hvordan går det med en slik virksomhet? Er det SVs politikk å tviholde på den offentlige delen av BNP helt fram til vi har svenske tilstander her i landet? Eller synes SV at det tross alt er litt positivt at vi nå får flere i arbeid, og at arbeidsfolk får en lettere og bedre økonomisk hverdag?

       Hvis SV innrømmer at det er bra at private og offentlige virksomheter ansetter flere, innrømmer de da også at dette betyr en bedre privat økonomi?

Børre Rønningen (SV) : Eg reknar med at når representanten Klungland stiller dette spørsmålet, er det fordi han allereie er i gang med å snikre eit nytt hus, der dei skal ha nye bord og stolar og andre mål for verksemda. Ein er ikkje akkurat komen så godt i gang, men eg registrerer at den husbygginga er sett på dagsordenen.

       Sjølvsagt er det slik at næringslivet må ha gode rammevilkår, og det finst jo ikkje noko land som på det nærmaste har så gode rammevilkår for sitt næringsliv som Noreg. NHO har fått gjennomslag for det meste, og det er ikkje noko grunnlag for å seie at næringslivet står dårleg rusta i Noreg. Men med det bidraget som Stortinget og Regjeringa har gjeve gjennom åra - kanskje med unntak av støtte frå SV tidvis - for å få lagt tinga på plass økonomisk, skulle òg næringslivet bidra til verdiskaping. Den situasjonen har vi ikkje fått, og eg saknar dei resultata. Og det bør vel heller ikkje bli slik at Noreg som det einaste landet i Europa ved sida av Luxemburg vert aleine om å vinne konkurransen om å vere best i økonomi. Eg tenkjer då på inflasjon, renter, at me ikkje har underskot på statsbudsjettet, osv. Dette er krav som er nedfelte i konvergenskrava i Maastricht-avtalen. Noreg har rom for å føre ein alternativ politikk der me tar omsyn til vanlege folks behov, der me tar omsyn til rettferdige løysingar og fremjar solidaritet i samfunnet. Eg synest Arbeidarpartiet dessverre har gått for langt når det gjeld å tenkje berre pengar og økonomi. Dei har gløymt at det huset som skal byggjast, òg treng at folk flyttar inn i det.

       Så har jeg et annet spørsmål, med utgangspunkt i en replikk representanten Rønningen hadde tidligere i dag. Der sa han noe sånt som at han var kritisk til Senterpartiets kommuneøkonomiopplegg fordi Senterpartiet hadde lagt lista så høyt - og refererte til representanten Lundteigen. Det er mulig at det var det at Lundteigen hadde et stort oppslag i avisa som var problemet, men jeg regner med at problemet var det reelle innholdet i Senterpartiets kommuneøkonomiopplegg. Da er mitt spørsmål til representanten Rønningen: Hva er det som gjør at Senterpartiet, med sitt kommuneøkonomiopplegg, som er ca 5,5 milliarder kr i pluss i forhold Regjeringas, har produsert en fallhøyde som er så stor? Må ikke SV da ha produsert nær sagt det dobbelte, når SV har et kommuneøkonomiopplegg som ifølge Rønningen er på 10 milliarder kr i pluss i forhold til Regjeringas? Hva er det som gjør at fallhøyden til Børre Rønningen ikke er høy, mens Senterpartiet altså har laget et problem rundt fallhøyden på kommuneøkonomien fordi vi har et opplegg som ifølge Rønningen er på halvparten av hva han sjøl har?

Børre Rønningen (SV) : SV er faktisk opptatt av resultat, og det fyrste eg gjer, er ikkje å springe til Akersgata og seie at no har SV redda Kommune-Noreg fordi me har eit budsjett på 10 milliardar kr. Eg trur ikkje det er måten å arbeide på politisk.

       Når det gjeld arbeidsmarknadstiltak, er det slik at eg lyttar til faglege råd. Dei har kome sterkt frå arbeidsmarknadsetaten - og eg viser til eit oppslag i Varden nyleg, der fylkesarbeidssjefen går i rette med nettopp representanten Riis-Johansen fordi han ikkje ser samanhengen. No er det slik at tiltaksnivået dessverre òg blir redusert frå Regjeringas side, men - og det er verre - det er jo òg slik at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti vil gå eit monaleg steg vidare. Og det er det som eigentleg gjer oss mest urolege i denne salen. For å bremse denne nedgangen, og for å prøve å leggje til rette for ein viss auke, har me i SV lagt inn eit forslag på 1.000 plassar. Det er eit veldig realistisk fundert tiltak. Og eg vil minne representanten Riis-Johansen om at Senterpartiet saman med Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti seier at det er viktig også i framtida å ha eit tiltaksnivå som tar vare på behovet for desse gruppene - det går då på langtidsledige personar, personar med yrkeshemming, innvandrarar osv. Eg opplever det slik at Senterpartiet med sin retorikk er i ferd med å slå seg sjølv på munnen, for dei kan ikkje eigentleg meine det dei har lagt fram i finansinnstillinga, og som dei køyrer vidare med i kommuneøkonomibudsjettet, som inneber eit kutt på 500 mill. kr. Det står nemleg ikkje i forhold til verbale føringar politisk.

Tore A Liltved (H) : Det er ikke lett å være SV når en har fått et ekstremt senterparti å konkurrere med.

       Men jeg vil nå spørre litt om konkurranseutsetting: Jeg sa i mitt innlegg det er viktig å se på hvilke inntekter en kan skaffe. Nå er det slik at Senterpartiet ikke vil konkurranseutsette - jeg tenker bl.a på moms - fordi de venter på EUs avgjørelse, og dette kaller de selvstendighetslinjen. Arbeiderpartiet ønsker heller ikke å konkurranseutsette, og det er vel mest på grunn av Kommuneforbundet og LO. SV vil ikke konkurranseutsette, og det tror jeg er på grunn av ideologi. Men når en nå kan spare ca 20 % av utgiftene innenfor visse sektorer ved å konkurranseutsette, vil jo det også være til beste for kommunene og kommunenes innbyggere. Hvorfor er da SV mot en slik konkurranseutsetting? Hvilken ideologi bygger dette på?

Børre Rønningen (SV) : No har ikkje dette vore det største temaet i denne budsjettsamanhengen, men eg kan jo svare likevel: Dette med konkurranse er ikkje noko nytt i kommunal sektor. Tilbod er bruka i mange år på fleire område - reingjering er sett bort, søppeltømming og renovasjon har gått til private i mange kommunar - så det er ikkje nødvendig å dramatisere denne situasjonen, som Liltved gjer her. Men det som er dramatisk, er når ein får politisk populisme blanda inn, som f.eks i Tønsberg kommune, der Høgre og Framstegspartiet har fleirtal. Dei sa at ved konkurranseutsetting utover det eg her har nemnt, og med eit sterkare innslag av private, ville økonomien bli betra. Men så skjer det katastrofale for Høgre og Framstegspartiet at Tønsberg blir ein økonomisk katastrofe. Eg vil anbefale representanten Liltved å ta ein tur til Tønsberg og sjekke ut om desse prosjekta har vore vellykka, og om det er verdt å satse på dei i framtida.

       Til slutt om konkurranseutsetting: Som eg sa i innlegget mitt, tyder ordet kommune felles. Visse fellesskapsløysingar skal me ha. Kjenneteiknet deira er at dei ikkje er gjenstand for fortenestetenking, profittenking, oppbygging av kapital, osv. Viktige sektorar skal gå i balanse, og eg reknar òg med at representanten Liltved er einig i at det ikkje er nødvendig å stresse dette vidare på alle område utover det som er alminneleg praksis i Kommune-Noreg i dag. Her er det grunnlag for prinsipiell diskusjon ved eit seinare høve. Til slutt vil eg berre anbefale representanten Liltved å ta ein tur til Tønsberg!

       Den andre oppfatningen er representert ved partiet Høyre. Høyre legger hovedvekten på å øke den lokale handlefriheten gjennom å sikre kommunene og fylkeskommunene større andel av egne skatteinntekter og redusere antall øremerkede midler. Samtidig vil Høyre skjære betydelig ned på rammeoverføringene og gjennomføre en betydelig skattelette. Spørsmålet er bare hvordan dette skal sikre økt handlefrihet og samtidig sørge for at innbyggerne i alle landets kommuner får et likeverdig tilbud. Det spørsmålet er ubesvart i Høyres opplegg.

       Den tredje oppfatningen representeres ved Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Disse tre partiene tar i en felles analyse utgangspunkt i at kommunesektoren har hovedansvaret for å tilby folk grunnleggende velferdsoppgaver, og at kommuner og fylkeskommuner dermed må sikres tilstrekkelige økonomiske midler for å kunne oppfylle sine forpliktelser overfor innbyggerne. Disse partiene er enige om at det er behov for økte overføringer til kommunesektoren, men skiller imidlertid lag i spørsmålet om nivået på overføringene og hvilke prioriteringer som skal legges til grunn for fordelingen av disse midlene.

       Kristelig Folkeparti bygger sitt forslag på det opplegg som ble foreslått i kommuneøkonomiproposisjonen i vår, og på partiets alternative budsjettforslag. Et viktig utgangspunkt for Kristelig Folkeparti er at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 1997 holdes på samme nivå som i 1996. Jeg vil her understreke at Kristelig Folkeparti også gikk imot å nedsette skattørene i fjor, og at partiet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i vår antydet at man også kom til å gå imot en nedsettelse i år. Det er derfor direkte feil når Høyre i sine merknader skriver at Kristelig Folkeparti i år har endret politikk. Det som er riktig, er imidlertid at Kristelig Folkeparti støttet nedsettelse av skattørene to tidligere år, nemlig høsten 1993 og 1994, fordi vi den gang så nødvendigheten av å få til en bedre fordeling mellom kommunene og fylkeskommunene. Jeg vil her understreke at det etter Kristelig Folkepartis syn går en grense for hvor langt staten bør gå når det gjelder å trekke inn av kommunenes skatteinntekter.

       Kristelig Folkeparti er enig med dem som sier at det er avgjørende viktig at kommunene kan se resultater av egen satsing i form av økte skatteinntekter. Det er flertall i Stortinget denne gang for å beholde nivået på skattørene, noe som i utgangspunktet betyr 4,5 milliarder kr mer til kommunesektoren. Med de betydelige merutgifter kommunene nå sitter med, ville det være svært uheldig dersom Regjeringen i forbindelse med salderingen gjør alvor av sine antydninger om å redusere rammeoverføringene med det tilsvarende beløp. Det er nok å vise til at årets lønnsoppgjør ble dyrere enn forutsatt, noe som også førte til økte pensjonsforpliktelser.

       Videre foreslår Regjeringen å redusere integreringstilskuddet for det fjerde og femte bosettingsår, som ifølge Kommunenes Sentralforbund betyr reduserte overføringer til kommunene tilsvarende 300 millioner kr. Nevnes skal også at barnehagetilskuddet ikke er prisjustert, at de økte kostnader ved Reform 97 ikke kompenseres fullt ut, osv. Flere forhold kunne ha vært tatt med. I tillegg vil jeg bare nevne den nye kirkeloven som Stortinget vedtok sist vår, og som forutsatte opprettelse av egne kirkevergestillinger ved fellesrådene i alle kommuner.

       Jeg vil understreke at de midlene som er lagt inn i budsjettet, på langt nær er tilstrekkelig til å ivareta de intensjonene som ligger i den nye kirkeloven. Det er sterkt beklagelig at heller ikke dette er på plass.

       Kristelig Folkeparti går inn for å styrke kommunenes og fylkeskommunenes budsjetter med tilsvarende 4,5 milliarder kr. Partiet går i den forbindelse inn for å opprettholde om lag halvparten av de økte rammeoverføringene som frie midler. Jeg viser til at Kristelig Folkeparti i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i vår foreslo et endret basistilskudd som ville ha gitt en bedre kompensasjon for utgiftene til administrasjon, særlig i mindre kommuner. Videre gikk partiet også inn for et eget storbytilskudd samt endringer i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene. I tillegg til dette foreslår Kristelig Folkeparti å øremerke betydelige beløp til spesielt prioriterte områder. Disse midlene skal gå til å få ned sykehuskøene og til styrking av psykiatrien både i kommuner og fylker, utbygging av kommunenes omsorgstjenester med enerom, nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger samt oppfølging av den nye kirkeloven. Denne ekstrasatsingen utgjør til sammen 2,3 milliarder kr, som kommer til fradrag i det beløp Regjeringen har foreslått å overføre til kommunene. Regjeringens rammetilskudd bygger som kjent på nedsatt skattøre. Kristelig Folkeparti foreslår i sitt opplegg også bevilgninger utover de 4,5 milliarder som ligger i skattøren, til omsorgslønn og kommunale næringsfond, slik at den kommunale satsing vil bli ytterligere styrket med Kristelig Folkepartis opplegg. Av de forslagene som nå er skissert, går det fram at nettopp helse og omsorg er de høyest prioriterte områdene i Kristelig Folkepartis budsjettopplegg. Jeg viser i den forbindelse til budsjettinnstillingen fra sosialkomiteen.

       Når det gjelder Kommunaldepartementets budsjett, foreslås en økning på 310 mill. kr til ombygging til enerom og til nye sykehjems- og omsorgsplasser. Samtidig er det foreslått å øke tilskuddssatsen til nye sykehjemsplasser fra 120.000 kr til 150.000 kr pr. plass. Det er gledelig at dette nå ser ut til å samle flertall, og at det forhåpentlig også blir flertall for Senterpartiets og Høyres forslag om en påplussing på 150 mill. kr, som Kristelig Folkeparti vil støtte subsidiært. Dersom Kristelig Folkepartis forslag hadde blitt vedtatt, ville det imidlertid gitt rom for et langt større antall ombygde enerom, sykehjemsplasser og omsorgsplasser. Jeg nevner at Kristelig Folkeparti har gått inn for å lovfeste minstestandarder i eldreomsorgen. Til disse minstestandarder hører nettopp tilbudet om enerom. I dag må ca 15.000 eldre i Norge dele rom med andre på institusjon. Enerom til alle som ønsker det, er en viktig rettighet for alle eldre.

       Det er derfor beklagelig at det er så langt mellom ord og handling i Regjeringens politikk. Det var interessant å høre sosialministeren i forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte presentere et opplegg med en femårig opptrappingsplan for utbygging av enerom. Det er ikke desto mindre forstemmende å konstatere at det er så lite lagt inn til dette formål i budsjettopplegget fra Regjeringens side. Her må man ta med at det er nødvendig ikke bare med ombygging, men også nybygg og drift.

       Det er blitt meddelt at det arbeides med en slik plan, så får vi smøre oss med tålmodighet når Regjeringen velger å ile så langsomt - det er bare det at det er de eldre som må vente, og mange av dem har ventet lenge nok. Når Kristelig Folkeparti har funnet det nødvendig å øremerke mer enn 1 milliard kr til økt satsing på eldreomsorg og annen omsorg, er det fordi disse områdene står i fare for å bli klemt inne mellom andre kapitler på budsjettet som har enda høyere prioritet. Vi er klar over at dette også gjelder områder som f.eks miljøvern, barnehager og musikkskoler - viktige tilbud, som i mange kommuner står i fare for å bli sterkt redusert i budsjettene. Kristelig Folkeparti mener det er beklagelig at eldre og psykisk utviklingshemmede skal betale for den dyre skolereformen vi har fått, og vi beklager at lønnsoppgjøret i så stor grad bidrar til å legge press på den kommunale økonomien. Dette må etter Kristelig Folkepartis mening få konsekvenser for senere oppgjør.

       Kristelig Folkeparti ser absolutt behov for at man holder igjen, slik at man ikke får en baksmell i økonomien om noen år. Det er grunn til å understreke at dette er en vanskelig balansegang, hvor en i vurderingen av hva som er ansvarlig budsjettpolitikk, heller ikke kan overse det faktum at svake grupper forsømmes i vårt velferdssamfunn.

       En annen konsekvens av den pressede kommuneøkonomien som vi allerede ser, er at egenandeler og gebyrer fyker i vært. Disse blir på en måte en slags ventil i trykkokeren. Vi ser eksempler på at avgiftene i mange kommuner øker langt mer enn prisstigningen. En følge av dette er også at det oppstår enorme forskjeller de ulike kommunene imellom. Det er dokumentert at det kan skille mange hundre prosent fra kommuner med de laveste gebyrene til kommuner med de høyeste. Og det er dessverre slik at systemet i dag tillater dette.

       Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid med en gjennomgang av beregningsgrunnlaget for selvkost når det gjelder kommunale avgifter. Kristelig Folkeparti foreslo dette i fjor, men oppnådde ikke flertall for sitt forslag, og gjentar det i år. Det er grunn til å være skuffet over at partier som ellers er opptatt av utjevning i samfunnet - jeg nevner Senterpartiet, som har gjort det til en hovedsak å kjempe mot forskjellene i landet vårt - prioriterer det lokale selvstyret så høyt at de ikke vil ivareta hensynet til større likhet i denne sammenheng.

       Jeg avslutter med å ta opp de forslag som Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

       Rune E Kristiansen (A) : Representanten Lånke omtalte ikke nevneverdig på hvilket grunnlag Kristelig Folkeparti har gått inn for å forskuttere 15 mill. kr til Kristiansund kommune av Regjeringens rammepott på 75 mill. kr. Det ville være interessant om representanten Lånke kunne opplyse her i salen hva som er grunnlaget for at Kristelig Folkeparti velger ut én kommune, og på hvilket grunnlag den er berettiget egen stortingsbehandling og å få tildelt på forskudd 15 mill. kr.

       Det andre spørsmålet er om ikke Kristelig Folkeparti ser prinsipielle vansker med at Stortinget etter forslag fra Kristelig Folkeparti nå går inn og vurderer enkeltkommuner på den måten en her legger opp til.

       Det kunne også vært interessant å få vite når Kristelig Folkeparti ville si nei til en kommune som gjør en tilsvarende henvendelse.

Ola T Lånke (KrF) : Skjønnsmidlene som representanten Kristiansen her tar tak i, skal ikke fordeles av Stortinget. Det er først og fremst departementet som tildeler dem etter råd fra de ulike fylkesmenn. Det prinsippet står vi ved.

       Når det gjelder spørsmålet om byen Kristiansund og særbehandlingen, må jeg først og fremst si at det forslaget innebærer, er en forskuttering av penger som Kristiansund kommune allerede har rett til, til neste år - det er spørsmål om å få et forskudd. Det er vel ikke umulig at man, hvis man går på lønnskontoret i Stortinget, også kan få et forskudd på neste måneds lønn. Det er for så vidt ikke et uvanlig prinsipp i samfunnet. Men jeg vil medgi at det er et subsidiært syn som kommer til uttrykk i dette forslaget fra Kristelig Folkeparti. Primært ønsker vi at Kristiansunds spesielle problemer når det gjelder tunge enkeltbrukere av psykisk utviklingshemmede, skal løses via inntektssystemet på mer permanent basis, og vi viser til forslag i forbindelse med behandlingen av helse- og sosialbudsjettet, hvor vi ber om at midlene til styrking av tilbudet og de midlene som er øremerket for disse formål, blir justert, slik at de også omfatter kommuner med tunge enkeltbrukere. Jeg er kjent med at dette også gjelder andre kommuner enn Kristiansund. Nå har vi ikke oppnådd flertall for det i sosialkomiteen. Vi vet at Kristiansund kommune ser på sin økonomiske situasjon fremover med meget stor bekymring, og det har vært grupper her i Stortinget og snakket med oss om det. Vi finner det riktig likevel å gjøre et unntak i denne forbindelse. Siden det var en arbeiderpartirepresentant som nå tok dette opp i denne replikken, viser jeg også til at i salderingsdebatten i fjor på denne tiden foreslo en representant fra Arbeiderpartiet å forskuttere midler til den samme byen, slik at det er ikke noen ny praksis Kristelig Folkeparti har begitt seg inn på.

Morten Lund (Sp) : Jeg konstaterer at det er stor enighet mellom Senterpartiet og Kristelig Folkeparti når det gjelder det som er hovedtemaet i dag, nemlig kommuneøkonomien. Avstanden her er på 2,5 milliarder kr mellom Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og det er langt større avstand mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, nemlig 4,5 milliarder, og det er vel fordi Kristelig Folkeparti, som Senterpartiet, har innsett at det koster mye mer å innfri Stortingets krav til kommunene enn det Regjeringen har kommet fram til.

       Men når det da er en forskjell mellom Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, må det vel være fordi Kristelig Folkeparti har fått andre signaler enn vi har fått, og også andre signaler enn det landsstyret i Kristelig Folkeparti har fått. I dette landsstyrevedtaket, som jeg refererte fra før i dag, står det at de er fornøyd med at skattøren ikke er endret - og det vil medføre 4,5 milliarder ekstra til kommunene - og så blir det understreket at man ikke må redusere rammeoverføringene i inntektssystemet. Det er det Kristelig Folkeparti har gjort, og de må vel ha fått noen signaler som landsstyret i Kristelig Folkeparti ikke har fått, når de kommer ut med en total sum til kommunene gjennom de frie inntektene som faktisk er drøyt 2 milliarder mindre enn det landsstyret sa. Dette gir seg store utslag. Bergen, som ville ha fått 156 mill. kr ekstra hvis skattøren ble som i dag og rammene ikke ble redusert, får langt mindre gjennom Kristelig Folkepartis vedtak. Det samme gjelder Trondheim.

       Spørsmålet er derfor om det er hensynet til prisstigningen og budsjettbalansen, som Arbeiderpartiet legger så stor vekt på, som har gjort at Kristelig Folkeparti har havnet på dette, eller om det er det at de rett og slett har oppfattet virkeligheten så mye annerledes enn Senterpartiet. Jeg vil da spørre Kristelig Folkeparti om de bare er litt uenig med Arbeiderpartiet når det gjelder deres virkelighetsbeskrivelse på kommunesektoren?

Ola T Lånke (KrF) : Det er underlig at representanten Lund velger å gjøre så mye ut av en så vidt liten uenighet mellom Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i disse spørsmål. Hvis vi leser innstillingen fra kommunalkomiteen, vil vi se at vi står sammen i merknader på side etter side når det gjelder analysen av kommunenes situasjon.

       Jeg har også merket meg at representanten Lund har tatt fatt i en uttalelse fra landsstyret i Kristelig Folkeparti, som har formulert seg litt annerledes enn Kristelig Folkepartis stortingsgruppe har gjort gjennom innstillingen fra kommunalkomiteen. Jeg tror egentlig det dreier seg mer om en diskusjon om ordbruk enn om realiteter. Det man sier i landsstyret, er:

       « Landsstyret er tilfreds med at Stortinget har vedtatt at den kommunale og fylkeskommunale skattøren skal videreføres med uendrede satser for 1997. Imidlertid er det avgjørende at rammene for overføringene i inntektssystemet ikke blir redusert under salderingen av statsbudsjettet. »

       Det kan også sies på den måten det som vi har sagt i innstillingen. Men med rammer menes det her naturligvis den totale overføringen, inklusiv de øremerkede midlene. Når Kristelig Folkeparti har valgt å gjøre dette på en litt annen måte enn Senterpartiet, er det nettopp fordi vi vil styre en del av midlene til spesielt prioriterte områder - dette har jeg gjort rede for også i mitt innlegg - og spesielt gjelder det eldreomsorgen, som det også er viktig å følge opp på driftssiden. Jeg ser ikke dette annerledes enn at dersom Kristelig Folkepartis totale opplegg var blitt vedtatt, ville det gitt en langt bedre uttelling både for inntektssvake kommuner og for kommuner som står overfor store utfordringer innenfor den sosiale sektoren og på helsesektoren.

Arild Lund (H) : Jeg har merket meg at det er flere enn jeg som har sett Kristelig Folkepartis iver etter å detaljstyre kommunene. For Høyre er det viktig at kommunene har et reelt selvstyre. Vi ønsker å gi kommunene frihet til selv å fatte avgjørelser både i populære og mindre populære saker. Det kommunale selvstyret er grunnlaget for et levende lokaldemokrati. Kristelig Folkeparti har i innstillingen fremmet forslag om å gripe inn i det lokale selvstyret - og jeg siterer fra forslag nr. 22, som er inntatt på side 41 i B.innst.S.nr.5:

« Stortinget ber Regjeringen snarest fastsette retningslinjer for beregning av kommunale avgifter som sikrer at innbyggerne får mest mulig like priser for like tjenester. »

       Tror representanten Lånke at Regjeringen eller Stortinget er bedre i stand til å vurdere denne typen saker enn et stort antall lokalpolitikere som sitter ute i kommunene og vurderer de samme spørsmål på vegne av sine innbyggere? En av fordelene med lokalt selvstyre er nettopp at de enkelte kommunestyrer innenfor nærmere angitte rammer kan vurdere disse spørsmålene. Det kan da umulig være noe mål at Stortinget skal sitte og vedta kommunenes vann-, kloakk- og renovasjonsavgifter.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Lund - den annen får jeg si - tar tak i et punkt i budsjettet og innstillingen som jeg anser for å være uhyre viktig, og som går på nettopp dette med å utjevne de økonomiske forskjellene i samfunnet vårt. Jeg syns det er beklagelig og forstemmende at det ikke er flere som er med på å skynde på Regjeringen. Det står i kommuneøkonomiproposisjonen for 1997 at man arbeider med å finne fram til et bedre og mer enhetlig beregningssystem etter selvkost, slik at vi får mindre forskjeller, men til nå er det ikke satt ut i livet. Jeg skal av hensyn til den kommunale handlefrihet innrømme kommunene en viss frihet til å fastsette disse avgiftene, men i dag ser vi at beregningsgrunnlaget og regelverket er altfor åpent. Det fører som jeg sa i mitt innlegg, til store forskjeller - forskjeller på mange hundre prosent - mellom de kommuner som har de laveste avgiftene, og de som har de høyeste.

       Jeg står her med et utklipp fra Dagbladet fra tidligere i høst som viser hvor høye avgiftene er i ulike kommuner landet over. Jeg ser at i fylket til representanten Lund er det ikke så store forskjeller, men over fjorden i Østfold er det betydelige forskjeller. Dette må da være noe å ta tak i. Vi må være klar over at det først og fremst er de ressurssvake det går ut over når det blir for store forskjeller. Det gjelder enpersonhusholdningene og minstepensjonister; det er de som har minst å rutte med. Vi får avgiftsforskjeller som dreier seg om mange tusen kroner i året. Dette kan vi ikke være med på, og jeg syns det er underlig at man ikke vier dette problemet større oppmerksomhet og forsøker å få til et system som i hvert fall utjevner noe mer enn det som er i dag.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil begynne med å spørre kommunalminister Kjell Opseth om hvordan han ser på å følge opp noe hans forgjenger i en TV-debatt for noen måneder siden lovet å studere meget nøye. Det gjelder forslag nr. 34, om å sørge for at det utvikles, produseres og distribueres norskopplæringsmateriell for selvstudium for de forskjellige innvandrergrupper. Det klages ofte over at 750 gratistimer eller skattebetalerbetalte timer er for lite. Men hvorfor i all verden kan ikke en lang rekke innvandrergrupper og enkeltmennesker selv lære seg norsk, hvis de bare får tildelt en del materiell? Regjeringen sier av og til at den er opptatt av å være moderne og skal være interessert i IT, også fins det altså ikke noe så enkelt som en liten kassett som man kan putte i en walkman og så lære norsk ved å lytte. Det fins slike kassetter for nordmenn, slik at de kan lære utenlandske språk som fransk, spansk, tysk og engelsk, og det har det gjort i 15 år. Men å utvikle tilsvarende, slik at innvandrere istedenfor å ligge på sofaen hvis de ikke har jobb, selv aktivt kan gjøre noe for å lære norsk - det kan de altså ikke fordi det enkle bokmateriellet og kassettene ikke finnes. Vi har fremmet forslag om å be Regjeringen ta initiativ overfor de firmaer som driver med dette, for å få det utviklet, og vi har i vårt alternativ gått inn for å bevilge 20 mill. kr. til det.

       Så til det andre jeg vil spørre statsråden om: Er det noen logisk forklaring på at det er Kommunaldepartementet som bestyrer tilskuddsordningen for å etablere flere sykehjemsplasser og få omgjort flersengsrom på våre sykehjem til ensengsrom? Ville det ikke snart være naturlig å overføre det til Sosialdepartementet? Sykehjemsplasser må ses i sammenheng med hjemmehjelp, hjemmesykepleie og annet innenfor eldreomsorgen. Da er det rart at den kanskje viktigste ordningen for å få gjort noe med det å få flere sykehjemsplasser og ensengsrom, ligger under Kommunaldepartementet istedenfor Sosialdepartementet.

       Så til ordningen: Jeg hadde trodd at det ville kommet noen nye signaler fra Arbeiderpartiet etter at nestlederen i Arbeiderpartiet, Hill-Marta Solberg, sosialministeren, gjorde et stort nummer av å gjenta det gamle løftet om å fjerne ventelistene som ble gitt for en del år siden, og sa at nå skulle de fjernes på fem år.

       En passent - da vi under trontaledebatten fremmet forslag om å pålegge Regjeringen å komme med en plan for å fjerne sykehjemskøene innen år 2000, fikk vi høre at det var umulig å tallfeste hvor lang tid det skulle ta. Det måtte man utrede lenge og vurdere grundig. Men akkurat tilfeldigvis på landsmøtet i Arbeiderpartiet hadde man greid å tallfeste det. Hvorfor i all verden var det så vanskelig under trontaledebatten, men så lett på landsmøtet?

       Så har jeg nok et spørsmål til Kjell Opseth: Når og på hvilken måte vil Regjeringen følge dette opp? Det burde være en selvfølge å gjøre det som Fremskrittspartiet foreslår under denne budsjettbehandlingen. For det første å øke tilskuddssatsene for investering i ombygging fra flersengsrom til enerom og øke tilskuddet til etablering - ved investeringer i bygninger - av flere sykehjemsplasser. Og så - og dette vil jeg nevne for Kristelig Folkeparti og et par av de andre partiene - må tilskuddet gjøres til en overslagsbevilgning. Hvorledes skal det gå hvis man fra kommuner får søknader om dobbelt eller tredobbelt så mye tilskudd til etablering av nye sykehjemsplasser som den rammebevilgningen man har, tillater? Skal det lages en kø av søknader, en søknadsventeliste? Skal vi kanskje også få en garanti for at disse søknadene skal behandles innen et visst tidsrom? Med et tilskudd på 150.000 kr pr. nye ensengsrom i sykehjem, som nå sannsynligvis blir vedtatt, må man følge opp med en overslagsbevilgning hvor det som er nødvendig, automatisk stilles til rådighet.

       Til slutt: Når vi har en driftstilskuddsordning for barnehager som stort sett drives av kommunene, hvorfor i all verden har vi ikke en driftstilskuddsordning for sykehjemsplasser? Det har vi jo ikke. Det foreslår Fremskrittspartiet i denne budsjettbehandlingen samt å gjøre tilskuddene til overslagsbevilgninger, som er den eneste måten å få det til på innen den fristen som Regjeringen skryter av, men som den ikke har noen intensjon om å holde.

       Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

       Ved sida av den artikkelen, som forresten hadde overskrifta « Vår strålende fiasko », stod ein artikkel av den komande statsmannen Thorbjørn Jagland, som der avslutta sin argumentasjon mot å bruke meir pengar i kommunane med følgjande formulering:

       « Jeg er overbevist om at det er i år og i noen år framover vi kan hindre at det går med Norge som det gjorde med Spania som fant gullet. Landet klarte ikke å takle rikdommen, og ble et av Europas fattigste land.

       Vi får håpe at Norge ikke vil oppføre seg som mange lottomillionærer gjør. »

       Dette er for så vidt ein statsmanns ord, men ei haltande forklaring for å tyne kommunane og få dei ned på eit lågare aktivitetsnivå enn i år. Raud Valallianse sitt standpunkt er at kommunane og fylka må opp på 1993-nivået når det gjeld kor stor del av skatteinntektene dei skal få lov til å behalde, og rammetilskotta må aukast litt kraftigare enn det, for dermed å prøve å oppnå ei utjamning mellom rike og fattige kommunar, men ei utjamning på eit høgare nivå enn det nåverande nivået, som er svært lågt.

       Senterpartiets og andres standpunkt om å behalde det svært låge skattøyrenivået for kommunane som vi har i 1996, er utilstrekkeleg. Det er tilstrekkeleg til å føre ein polemikk mot Arbeidarpartiet her i stortingssalen, men det er heilt utilstrekkeleg viss ein skal ta utgangspunkt i dei rettmessige behova for kommunal- og fylkeskommunal tenesteyting rundt om i landet.

       Elles vil eg seie nokre ord om eit av Raud Valallianse sine forslag, forslag nr. 31, som eg skal referere:

       « Stortinget ber regjeringa sørge for at det innafor løyvingane til arbeidsmarknadstiltak i 1997 blir sett av nok ressursar til at undervisninga for personar med lese- og skrivevanskar i regi av PedLog i Bergen kan trappast opp. Stortinget vil vidare be regjeringa ta tiltak for at dei undervisningsmetodane som PedLog har utvikla, blir tatt i bruk fleire stader. »

       Dette er eit tiltak der eit firma har klart å utvikle pedagogiske metodar som viser seg å verke svært bra for vaksne med lese- og skrivevanskar. Eg må seie at det ideelle ville ha vore at vaksne med lese- og skrivevanskar skulle kunne få hjelp til å takle det utan å måtte gå på AMO-kurs. Men når det nå er sånn som det er, og dette faktisk er eit føretak som har lykkast med å få til noko som verkar mykje bra, meiner Raud Valallianse det er svært uheldig at den verksemda blir trappa ned på grunn av budsjettproblem eller prioriteringsproblem ved Fylkesarbeidskontoret i Hordaland.

       Forslaget går ikkje ut på å endre budsjettramma for arbeidsmarknadstiltak - det er eit forslag om å sikre at ein pedagogisk metode som bør takast i bruk fleire stader, nå blir verdsett og tatt i bruk. Eg håpar det kan få tilslutning - det ville vere til glede for dei ganske store gruppene som har lese- og skrivevanskar utan å ha fått høveleg hjelp for det hittil.

       Til slutt vil eg ta opp Raud Valallianse sine forslag.

       Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Videre vil jeg peke på at i de siste årene har statsbudsjettet blitt brukt aktivt for å bekjempe arbeidsløsheten. Fortsatt vil kommunal sektor spille en meget viktig rolle innenfor sysselsettingspolitikken. Mange av samfunnets mest fundamentale behov blir ivaretatt av dem som er ansatt i kommuner og fylkeskommuner. Gjennomsnittlig bidrar kommunesektoren til 20 % av sysselsettingen her til lands. Av de 100.000 nye arbeidsplassene som er skapt de siste tre årene, er 80.000 i kommunene. Allikevel er det enkelte politikere som påstår at Arbeiderpartiet ikke satser på offentlig sektor. Jeg mener at disse tallene taler for seg selv. Det er viktig å merke seg hvilket parti som forsvarer de arbeidsløse.

       I første halvår av 1996 er det i gjennomsnitt registrert 95.100 ledige. Det tilsvarer 4,3 % av arbeidsstyrken. Den registrerte ledigheten har gått ned med 11.500 - 10,8 % - fra første halvår 1995, og vi ser fortsatt en nedgang i ledigheten. Det er jeg svært glad for. Jeg tror det kan bli knapphet på arbeidskraft i løpet av neste år. Hovedbildet nå er at arbeidsmarkedet er blitt strammere, og at det jevnt over tar lengre tid for en del arbeidsgivere å få besatt stillinger. Utfordringen nå er å kvalifisere arbeidsledige for det som er av ledige jobber. For det første gjelder det innvandrere, hvor det sikkert er 10.000 ledige. I tillegg finnes det en mengde langtidsledige i aldersgruppen 45-50 år som er motivert for arbeid, men som har feil utdannelse i forhold til dagens krav. I industrien dreier det seg om opplæring innen ny teknologi og i servicenæringen først og fremst om edb-opplæring.

       Arbeiderpartiet er det eneste partiet som ikke har forslag om å kutte i midler til arbeidsmarkedstiltak og arbeidsformidling. Alle andre partier ønsker kutt fra 500 mill. kr til 1 milliard kr. Slik jeg ser det, kan de arbeidsløse bare stole på Arbeiderpartiet. Det er litt merkelig at det ikke snakkes særlig høyt om hvordan de enkelte partiene skal dekke inn alle påplussingene, fra rasering av sykelønnsordningen til kutt i arbeidsmarkedstiltakene. Men dette er det vel ikke noe hyggelig å snakke om.

       Så et par kommentarer til noen av kapitlene i innstillingen. Et arbeidsliv i rask endring skaper nye utfordringer og krav til myndigheter, arbeidsgiver og arbeidstaker. Undersøkelser og statistikk viser at det fortsatt gjenstår mye før all virksomhet har arbeidsmiljø som tilfredsstiller lovens krav. Jeg mener at den visjon for det gode arbeidsmiljø som er nedfelt i den nye strategiske plan for Arbeidstilsynets virke, i de kommende år vil gjøre Arbeidstilsynet godt rustet til å møte eksisterende og fremtidige utfordringer. Jeg mener at Arbeidstilsynets overordnede strategi er å medvirke til at virksomhetene tar sitt ansvar på alvor, og at det arbeider systematisk og målrettet med dette for øye, noe jeg tror Arbeidstilsynet vil klare på en utmerket måte.

       I kapitlet Direktoratet for brann og eksplosjonsvern viser en samlet komite til erfaringene fra prosjektet « Tiltak for økning av interkommunalt brannvernsamarbeid ». Jeg mener at erfaringene fra dette prosjektet må danne grunnlag for at andre kommuner kan etablere lignende samarbeidsformer. Jeg forventer at erfaringene fra prosjektet videreføres, og at departementet vil følge opp dette viktige arbeidet.

       Et annet prosjekt jeg vil nevne, er omtalt i kapitlet Arbeidsmiljøtiltak. En samlet komite viser til et samarbeidsprosjekt mellom LO og NHO, prosjektet « Renutvikling », som er en frivillig godkjenningsordning som skal redusere svart arbeid, og bedre arbeidsmiljøet for de ansatte i renholdsbransjen. Det er svært viktig og gledelig at partene kan gå sammen om et frivillig samarbeid i kampen mot svart arbeid og for arbeidsmiljøet, og dette må være et prioritert satsingsområde i 1997.

       Til slutt (presidenten klubber) vil jeg vise til omtale i kapitlet Statens arbeidsmiljøinstitutt angående bedriftshelsetjenesten og et sekretariat som skal bidra til faglig utvikling og veiledning av bedriftshelsetjenesten, koordinere innsatsen på utvalgte satsingsområder (presidenten klubber) og formidle informasjon om regelverk. Jeg viser til at komiteen er kjent med... Jeg må visst gi meg.

       På kap. 581, Bolig- og bomiljøtiltak, finnes postene som viser hva Regjeringen foreslår å bruke til bl.a byfornyelse, boligkvalitet og botilskudd til etablering, utbedring og utleieboliger. Det foreslås bevilget knappe 786 mill. kr. Det er en nedgang på 40,5 mill. kr, dvs. ca 5 % reduksjon. Det mest bekymringsfulle her er post 74, boligtilskudd, med minus 9 %. Denne posten brukes til både unge i etableringsfasen og til andre grupper med spesielle behov. Regjeringens forslag viser konkret at Husbanken mer og mer blir en bank for spesielle grupper og ikke en bank for alle. AUF hadde helt rett da de i forbindelse med omleggingen av Husbankens rente- og subsidieprofil fryktet at Husbanken kunne bli en « FFF-bank », dvs. en bank for flyktninger, funksjonshemmede og fattige. Så langt har i hvert fall ikke tidligere statsråd Gunnar Berges løfter om en husbank for folk flest, og særlig for unge i etableringsfasen, holdt stikk. Det er trist å oppleve at det er Arbeiderpartiet som er pådriver for å marginalisere Husbanken.

       Som om ikke dette var nok, så kan ikke jeg med min beste vilje se at Regjeringen foreslår en eneste konkret bevilgning når det gjelder å følge opp Stortingets vedtak om tiltak i Oslo indre øst. Så langt er det bare fagre ord:

« Tiltak for å bedre levekår og boforhold i Oslo indre øst har høy prioritet. »

       Siden vi har skiftet statsråd, vil vi i Senterpartiet gjerne gi den nye kommunalministeren en sjanse. Sammen med SV ber vi derfor om at Regjeringen kommer tilbake i salderingsproposisjonen med forslag til hvordan staten kan bidra til gjennomføringen av handlingsprogrammet for Oslo indre øst.

       For øvrig er det svært gledelig at det er et flertall på Stortinget - alle unntatt Arbeiderpartiet - som med dagens vedtak, øker det statlige tilskuddet fra 120.000 kr til 150.000 kr når det gjelder bygging av nye ensengsrom på sykehjem og omgjøring av flersengsrom til ensengsrom. Dette flertallet øker også tilskuddsrammen med 150 mill. kr i tillegg til Regjeringens forslag på 90 mill. kr. Det betyr totalt 240 mill. kr mer til ensengsrom på sykehjem i 1997. Dette er bra, men ikke godt nok dersom målet om ensengsrom til alle som har behov, skal nås innen rimelig tid.

       Jeg vil også nevne et annet punkt hvor Regjeringen bedriver politisk nytale. Det gjelder bevilgningen til Samisk språkråd, som reduseres samtidig som Regjeringen sier at bruken av samisk i den lokale, kommunale forvaltningen må styrkes. Det var dette med sammenhengen mellom det Arbeiderpartiet sier og det som gjøres, da!

       Så til hovedsaken i dette budsjettforslaget: Rammeoverføringene til kommuner og fylkeskommuner. Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen om å støtte Regjeringens forslag til rammeoverføringer. Det kan ikke sies klarere enn dette:

« Regjeringens opplegg med nedgang i frie inntekter neste år betyr reduksjon i tjenestetilbudet til befolkningen. »

       Dette er ikke et sitat fra en senterpartiordfører, men fra Kommunenes Sentralforbund. Enstemmig. Her mener Arbeiderpartiets og Høyres representanter nøyaktig det samme som Senterpartiets. Over 70 % av midlene i de fleste kommuner og fylkeskommuner brukes til helse, skole og eldreomsorg. Hvordan kan Regjeringen si at den satser på nettopp disse områdene, når det faktisk foreslås en reell nedgang på % i de frie inntektene neste år? Dette er i beste fall nok et eksempel på politisk nytale.

       Faktum er at folk rett og slett føres bak lyset. Enkeltmennesker får ikke det tilbudet de har behov for og forventer å få ut fra de løftene og signalene som gis fra ulike statsråder. Lokalpolitikere over det ganske land er mildt sagt fortvilet og mister så godt som all motivasjon til å drive politikk. For det er lokalpolitikerne som får skylda, ikke statsråden, når det er mangel på sykehjemsplasser eller knapt med skolemateriell. Statsråden sier jo at det er kommunene som svikter. Hvis det er noe som svikter, så er det kontakten mellom det lokale og det sentrale nivå, slik jeg ser det.

       Det som virkelig har skuffet meg i løpet av de tre årene jeg har vært på Stortinget, er mangelen på tillit i denne sal til de lokale folkevalgte, at de lokale folkevalgte har like mye vett som oss som sitter sentralt, og at de forvalter pengene de har til rådighet, på en stort sett fornuftig og god måte .

       La meg illustrere lokalpolitikernes frustrasjon med noen eksempler. Her har jeg med meg en hel bunke med brev som er kommet til kommunalkomiteen og partiene på Stortinget i løpet av høsten. Alle brevene forteller om meget vanskelig arbeid for å få budsjettene for 1997 til å gå i hop. I 12 av Vestfolds 15 kommuner dekker ikke Regjeringens forslag utgiftene når det gjelder driftstilskuddet til grunnskolereformen. En detaljert oversikt fra min egen hjemkommune Hof, viser en mangel på nesten 600.000 kr. Det er mye det, for en liten kommune! Ti av Vestfolds kommuner har vesentlige kommunale utgifter i forbindelse med flyktningmottak, og enda foreslår Regjeringen å redusere det statlige tilskuddet. Slik følger staten opp sin del av dugnadsinnsatsen!

       De store byene med ordførere fra Høyre og Kristelig Folkeparti, og Oslo med byråd fra Arbeiderpartiet, sier at Regjeringens forslag til statsbudsjett vil skape en uholdbar situasjon, ikke bare i deres kommuner, men i de fleste av landets kommuner.

       En detaljert oversikt fra Overhalla kommune i Nord-Trøndelag viser en manko på ca 3 mill. kr for å få budsjettet i balanse. I Rennebu mangler de ca 1,5 mill. kr. Fra arbeiderpartistyrte Fredrikstad rapporteres det om færre stillinger, reduksjon i antall sykehjemsplasser, umulig å nå målet om full barnehagedekning i år 2000, ca 1,5 mill. kr i manko bare når det gjelder 6-åringsreformen, særtilbud til belastet ungdom vil bli betydelig redusert osv. osv.

       I Høyrestyrte Gjerstad kommune sier et samlet formannsskap i brev til komiteen:

« Vi er samstemte i vår dype fortvilelse over situasjonen kommunen uforskyldt og så uforutsigbart er havnet i. »

       Rogaland fylkesting sier i vedtak av 8. oktober :

« Fylkestinget i Rogaland vil på det sterkeste anmode Stortinget om å bidra til nødvendige forandringer i statsbudsjettet som gjør det mulig å gi et tjenestetilbud i samsvar med de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn. »

       Rælingens Høyre-ordfører skriver bl.a.:

Våre tilbud er « på grensen til det uakseptable.

Vi er allerede i en slik situasjon at det blir et valg hvilke rettighetslover (skole-, helse-, sosial-) vi skal bryte. »

       Lenvik kommunes ordfører skriver:

« Dersom regjeringens kommuneøkonomiopplegg gjennomføres, vil det for mange Troms-kommuner bli vanskelig å få budsjettene i balanse uten å måtte legge ned tjenester og si opp arbeidstakere. »

       Vanylven formannskap sier:

« Det er vanskeleg å forstå - og godta - at i ei tid der nasjonen Noreg har ein særs god økonomi - må kommunen bygge sterkt ned sine tilbod og tenester til innbyggjarane. »

       Jeg kunne fortsette å referere fra alle disse brevene, men jeg syns det er ganske deprimerende lesning. Dette må vi på Stortinget ta innover oss!

       I Senterpartiet er vi skuffet og oppgitt over at Regjeringen og partiet Høyre ikke har større forståelse for det som skjer ute i kommunene og fylkeskommunene. Senterpartiets forslag til statsbudsjett med en styrking av kommunesektorens frie midler på ca 4,5 milliarder kr, er helt nødvendig. Jeg håper inderlig det blir vedtatt, men det gjenstår å se hva som skjer i salderingen.

Rune E Kristiansen (A) : Nå nærmer det seg jul, så jeg håper at representanten Lian begynner å se noe lysere på livet. Det innlegget jeg hørte, var så mørkt at jeg registrerer at selv Erik Solheim er en glødende optimist i forhold til hva Senterpartiet klarte å prestere i innlegget her om hvor mørkt det nå er ute i Kommune-Norge, og hvilken holdning Arbeiderpartiet og Regjeringen har til våre 435 kommuner. Jeg ønsker Senterpartiet fortsatt lykke til i mørket. Så får vi andre, som ser lyset, bevege oss der hvor det er noe mer trivelig.

       Mitt utgangspunkt for dette innlegget går i hovedsak på to områder. Det ene er kommunalkomiteens reise i Bosnia, og det andre er tilknyttet situasjonen i Oslo.

       Kommunalkomiteen var på reise i Bosnia for få uker tilbake, en reise som synliggjorde hvilken ruinhaug Bosnia i dag er, sett i europeisk sammenheng. Komiteens formål med reisen var i utgangspunktet å se på mulighetene for tilbakevending for de 11.000 bosniere som er i Norge.

       Jeg tror jeg på vegne av samtlige som deltok på reisen, kan slå fast at det mest fornuftige ville være å komme fram til fast oppholdstillatelse. Det var derfor gledelig at Regjeringen dagen etter at komiteen kom fra Bosnia, gav de 11.000 bosniere som er i Norge, tilbud om fast oppholdstillatelse.

       Det er ingen tvil om at det har vært mye usikkerhet blant den gruppen som er bosatt her i landet, omkring tilbakesendingsmulighetene. Uten å bruke altfor lang tid på det, tror jeg i hvert fall at det ennå tar lang tid før vi kan si at det er trygt og fornuftig å reise hjem. Det får hver enkelt selv vurdere. Men jeg tror det er viktig at vi fra Stortingets side har et nøkternt forhold til hele tilbakevendingsaspektet på sikt.

       Men - og der kommer menet - allikevel er det viktig at Regjeringen opprettholder de tilbakevendingsprosjekter og tilbakevendingsaspekter som Stortinget tidligere har trukket opp. Det er helt nødvendig at den informasjonen som det måtte være behov for, når dem som i dag er bosatt i landets kommuner, og som helt sikkert innerst inne har et ønske om å kunne vende tilbake. Selv om man er gitt fast oppholdstillatelse, håper jeg at det fortsatt er enighet om at det viktigste bidraget Norge kan yte i flyktningsituasjoner, er å tilrettelegge for tilbakevending. Det er ikke til å underslå at skal Bosnia igjen komme på fote, må de som er i en flyktningsituasjon i Europa, også ta sin del når landet skal bygges opp igjen.

       Så langt om Bosnia.

       Så sa jeg at jeg skulle si noen få ord om Oslo. Også i år har en enstemmig kommunalkomite i budsjettinnstillingen pekt på levekårsforholdene i Oslo. Det er en enstemmig komite som forutsetter at før staten bevilger penger, må Oslo kommune ha en forpliktende rolle. Riktignok har SV og Senterpartiet et noe annet syn, man ber om at man kommer tilbake til dette i salderingen.

       Men jeg har lyst til å si at når Stortinget er opptatt av levekårsforskjellene i Oslo, er det i hvert fall å ønske at det flertall som er i Oslo, også har et syn på levekårsforskjellene. Jeg føler at det blir noe vanskelig for Stortinget å gå inn og rette opp levekårsforskjellene, når et flertall i Oslo, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet gjør det motsatte. Når dette flertallet i årets budsjett ønsker å kutte sosialhjelpstønaden, når man ønsker å kutte tiltak for barn og ungdom, når man ønsker å kutte sysselsettingstiltak for ungdom og innvandrere, er det klart at vi også må stille oss dette spørsmålet: Hva er det vi foretar oss hvis det sittende flertall i Oslo ikke har ønske om å gå i den retning?

       Jeg håper at også andre politiske partier har et noe edruelig forhold til hva et eventuelt flertallsvedtak i årets budsjett måtte innebære for Oslo.

Kristin Krohn Devold (H) : Dette er ikke bare en debatt om kommunepolitikken. Det er like mye en debatt om arbeidspolitikken.

       I dag hørte vi på morgennyhetene at legene kan jobbe så mye de vil fordi de har fått unntak fra arbeidsmiljøloven. Begrunnelsen er at det er mangel på leger.

       Samtidig bøtelegges den ene industribedriften etter den andre fordi nøkkelpersonell jobber for mye overtid - nøkkelpersonell det er mangel på, akkurat slik det er mangel på leger. En rekke bedrifter i så vel Møre og Romsdal som Sogn og Fjordane har mangel på arbeidskraft.

       Det er altså lov å skjære i mennesker på overtid, men ikke å skru på en båt. Det ene er uansvarlig, det andre er ansvarlig.

       Dette betyr at industribedriftens kunder isteden kan velge å få jobben gjort i land vi konkurrerer med. Det å få båten ferdig i tide betyr nemlig mye i et sesongfiske.

       Sykehusets kunder derimot blir værende uansett, for de har på grunn av Arbeiderpartiets motstand mot systemreformer ofte ikke noe alternativ.

       Hele tankegangen rundt forbudet mot frivillig overtid er helt på siden av dagens virkelighet. Hvis vi hadde hatt mange ledige, kvalifiserte hender som kunne settes inn, ja da kunne tankegangen om at dette forbudet ville skape flere arbeidsplasser, kanskje forstås. Men slik er ikke situasjonen.

       Arbeidsmarkedsetatens leder, Ted Hanisch, har 4.200 heltidsansatte. Disse formidler litt under en jobb pr. måned pr. ansatt. Arbeidsmarkedsetaten fungerer ikke som jobbformidler.

       Eksemplene på småbedriftsledere som har ringt arbeidskontoret og spurt etter folk uten å finne en eneste som ville jobbe, er mange. Som en industribedriftsleder på Sunnmøre sa det: Jeg fikk en liste med 20 navn - 19 av dem gjorde det helt klart at de ikke var interessert i jobb. Den samme bedriftslederen sa at det faktisk var lettere å ansette folk via Internett.

       Foreløpig er ikke jobbformidling på Internett forbudt - eller stoppet - men all annen privat arbeidsformidling er forbudt, bortsett fra til sekretæroppgaver.

       Vi har altså en Regjering som verken vil tillate frivillig overtid i private bedrifter eller tillate at disse bedriftene forsøker andre kanaler enn den offentlige arbeidsformidlingen når denne åpenbart ikke fungerer.

       Jeg var akkurat i en liten bygd på Vestlandet med 4.700 innbyggere. Tre industribedriftsledere anslo å trenge 15-20 personer hver neste år. Ingen ante hvor de skulle få arbeidskraften fra.

       Regjeringen forskjellsbehandler store offentlige bedrifter i sentrale strøk og små private bedrifter i distriktene. Sykehus og departementer slipper unna. De små privatbedriftene må blø. Brattvaag Skipsverft fikk en bot på 100.000 kr, Søviknes Verft fikk 50.000 kr, Kværner Fodema fikk 40.000 kr, Fjordlaks fikk 30.000 kr og Skarbøvik Mekaniske fikk 15.000 kr i bot - 235.000 kr raske penger til staten bare fra et lite distrikt.

       I næringslivet har vi aktive og passive eiere. I byråkratiet har vi aktive og passive arbeiderpartipolitikere. Mens stadig flere eiere i næringslivet på grunn av delingsmodellen blir passive, blir arbeiderpartifolk rundt i byråkratiet mer og mer aktive.

       Tilbake står private distriktsbedrifter, låst på hender og føtter og tvunget til å bli lovbrytere hvis de vil gjøre jobben sin og beholde kundene.

       Det verste er at overtidsforbudet i realiteten er det rene hykleri - så lenge enhver nordmann kan ha så mange jobber han vil, og på den måten jobbe så mange timer han vil. Det er bare forbudt å gjøre det for en arbeidsgiver, den arbeidsgiveren som er din hovedinntektskilde, og som du kanskje er mest interessert i skal gjøre det bra. Dette betyr at mens arbeidstakeren ville fått overtidslønn hos sin normalarbeidsgiver, får han nå vanlig timebetaling hos to arbeidsgivere og må kanskje jobbe enda flere timer før boliggjelden er betalt.

       Dette er ikke sunn fornuft, og det er ikke arbeidstakervennlig. Når ansatte som vil tjene ekstra penger, nå jobber tre uker i Nordsjøen og så tre uker på verft istedenfor alle seks ukene på verftet, er det demonstrert for all verden hvor hul og uheldig denne loven er.

       Nøkkelen ligger hos Senterpartiet. De har sagt de skal snu og oppheve lovforbudet hvis praksis viser at det er nødvendig. Her er det Senterpartiet som har en mulighet til å slippe lyset inn i tunnelen. Ingen som tar bedriftene i distriktene på alvor, enten det er Senterpartiet eller Arbeiderpartiets nye husbyggerlag, kan la denne loven bli stående.

Rolf Terje Klungland (A) : Arbeiderpartiets budsjettopplegg for kommuneøkonomien i 1997 er en oppfølging av kommuneøkonomiproposisjonen som Stortinget behandlet i vår. Dette innebærer en fortsatt økonomisk vekst med en mest mulig rettferdig fordeling av midlene. For Arbeiderpartiet er det viktig å sikre en jevn velferdsutvikling nasjonalt. Vi vil derfor legge vekt på at vi får en inntektsfordeling mellom kommunene som sikrer det grunnleggende velferdstilbudet over hele landet.

       Kommune-Norge er i en situasjon som innebærer at de får liten tid fra salderingen og fram til deres budsjett skal være ferdig. Imidlertid er det slik at Stortinget allerede under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen om våren varsler neste års kommunebudsjetter. Arbeiderpartiet har selvfølgelig fulgt opp disse signalene. Dette innebærer at det er andre partier som stiller Kommune-Norge i en vanskelig situasjon. Da nytter det lite at de samme partiene i media hevder at kommunene får dårlig tid.

       Kommune-Norge har i de senere årene hatt en kraftig vekst i sine inntekter. Fra 1991 og fram til Regjeringens forslag for 1997 har kommunesektorens inntekter økt med 27 milliarder kr. Foruten dette har rentenedgangen vi har hatt gjennom disse årene, hatt stor positiv virkning på økonomien. Alt dette sammen med en bedre fordeling av økonomien har ført til at kommunene har fått bedre mulighet til å skape et bedre og videre velferdstilbud til sine innbyggere.

       For 1997 vil et forbedret inntektssystem bidra til en mer rettferdig fordeling av inntektene mellom kommuner og fylkeskommuner. Det gleder meg at også Senterpartiet i innstillingen innrømmer at Rattsø-utvalgets arbeid har ført til en bedre fordeling kommunene imellom.

       For å unngå at den store skatteveksten som det nå er i kommunene, skal forringe denne fordelingen, foreslår Arbeiderpartiet å redusere skattøren. Etter de fine ordene som ble uttalt fra denne talerstolen i vår om fordeling mellom kommunene, skulle en forvente at flertallet var voksent nok til å gripe denne anledningen. Men nei, i kommunesektoren skal fortsatt fordelingsprinsippet være at de rike skal bli rikere, sier en enstemmig opposisjon.

       Senterpartiet har i denne innstillingen også sagt akkurat det. Senterpartiet skriver i innstillingen at en reduksjon av skattøren vil bety en jevnere fordeling av veksten mellom skatt og rammetilskudd. Allikevel er de ikke villig til å være med og redusere skattøren for 1997. Dette er partiet som hevder at forskjellene i Norge blir større og større. Jeg vil advare mot en filosofi der en tror at Arbeiderpartiet kan stå for fordelingen, mens stortingsflertallet kan stå for populismen. Konsekvensen av en slik politikk vil måtte bli økte forskjeller. Utfordringene i kommuneøkonomien er først og fremst et fordelingsproblem. Når skatteinntektene i enkelte kommuner er skyhøye, mens andre kommuner sliter med skattenedgang eller stagnasjon, fører dette til en skjevfordeling som rammer enkeltkommuner. At Høyre ønsker en slik fordeling er i grunnen som forventet, men at SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hopper på, er jeg mer forundret over.

       Imidlertid er jeg ikke sikker på at Høyre-ordførerne rundt omkring i landet er klar over konsekvensen av sitt partis budsjettopplegg. Ut fra et innlegg som ble holdt av representanten fra Høyre, Tore Liltved, fra denne talerstolen i forrige uke, der han beskyldte Arbeiderpartiets representanter for å følge partiet sitt for mye, vil jeg herved utfordre han til å stemme for Arbeiderpartiets forslag i dag. Høyres forslag vil nemlig føre til at Arendal får et kutt i rammeoverføringene på 25,2 mill. kr. Kristiansand får et kutt på 45 mill. kr, mens Aust Agder fylkeskommune ville fått et kutt på 38 mill. kr. Dette kan vel ikke være noe å komme hjem og fortelle om, eller hva?

Jon Lilletun (KrF) : Det har vore svært interessant å sitje og fylgje debatten i dag. Det er òg interessant å fylgje skildringa av situasjonen ute i Kommune-Noreg. Det er klart at det ligg i sakens natur at dei som har regjering, vil ha ei skildring, og at ein opposisjon vil ha ei anna skildring. Eg vil likevel utfordre statsråden som ny kommunalminister, som skal ha ordet seinare, til i litt større grad å vere audmjuk i høve til den situasjonen som er ute, enn eg har opplevd at regjeringspartiet har vore i dag.

       Som andre representantar reiser eg ganske mykje, og eg tviler på at regjeringspartiet treffer mange frå sitt parti som er samde i den skildringa som sentrale representantar, både statsministeren og tidlegare kommunalminister, har kome med og som òg leiaren for kommunalkomiteen gav uttrykk for i dag. Dei eg treffer ute, er dei som ikkje veit kva dei skal la vere å skjere ned på, og kva dei skal skjere ned på, og det gjeld anten det er ein landkommune eller ein bykommune.

       Då skulle eg ynskje at vi, når vi diskuterer eit så viktig budsjett som dette, som gjeld heile velferda vår, i litt større grad prøver å kome fram til kvifor ein skildrar det så forskjellig, og kva som eigentleg er realiteten. Slik som Kristeleg Folkeparti har sett det, må det eit skikkeleg lyft til. Vi trur det er to grunnar til at kommunebudsjettet er så tøft som det er, trass i at det ser ut som det har vorte ein auke til kommunane.

       Det eine er lønsoppgjeret, som for arbeidstakarane vart veldig godt, men som opplagt ikkje er kompensert i den grad som er sagt frå Regjeringa si side. Det vert dokumentert i kommune etter kommune at her manglar det kompensasjon.

       Den andre saka er Reform 97. Kristeleg Folkeparti har heile tida stemt imot at den reforma skulle kome, men har samstundes sagt at vi bøyer oss for at det er eit fleirtal som har bestemt det, og vi opptrer konstruktivt i Stortinget ut frå det, og ynskjer å gjere den reforma best mogleg.

       Det er heilt rett som utdanningsministeren seier, at Stortinget aldri har teke eit sånt løft i høve til investeringane ved ei reform. Det er heilt rett, og det er ei sann framstilling. Det står det respekt av, sjølv om eg må seie at det jo er Stortinget som i stor grad har pressa det fram. Men det er likevel ei sann framstilling. Men samstundes, så lenge ein har teke dei andre innstrammingane på budsjettet som bl.a ein konsekvens av lønsoppgjeret, hjelper det ikkje for kommunane sin situasjon. Det vil òg føre til at ein ser negativt på reforma i ein periode då vi treng at folk ser positivt på den.

       Ein ting til er ganske alvorleg her: Dersom ein ser på læreboksituasjonen, har Regjeringa og forlaga ei felles skildring av korleis situasjonen er: Vi treng 1,1 milliardar kr til desse lærebøkene. Men så seier Regjeringa at ein har tent så og så mykje åra før, og at ein vil tene så og så mykje året etter, så kommunane til slutt var heldige dei ikkje blei skuldige pengar til staten. Det er det som har fått kommunane til no å gå veldig sterkt på for at ein må kome tilbake allereie i salderinga, slik at kommunane når dei skal planleggje, veit kva dei har å bruke til bøker. For 1,1 milliardar kr er eit dramatisk høgt tal, og det skal brukast på tre år. Derfor: Kommunane må få beskjed no i salderinga, slik at dei ikkje må vente til revidert nasjonalbudsjett. Når ei reform skal kome frå hausten 1997, er det for gale at ikkje kommunane veit før i mai/juni kva dei har å bruke til lærebøker. Derfor trur eg det er viktig at ein har ei realistisk framstilling av situasjonen, og da kan det vel hende at begge partar må innrømme at i ein debatt står ein veldig sterkt på sitt.

       Eg trur at alle regjeringar har ein tendens til av og til å presentere dei gode sakene når eit budsjett blir lagt fram, og ikkje seie noko om det som blir dratt inn. Det må eg innrømme at vi delvis var medskuldige i då vi var i regjering, og eg synest denne regjeringa gjer det i endå større grad. Eg skulle ynskje for folk ute sin del at vi her på Stortinget oppførte oss på ein annan måte, at vi sa kvar vi stramma inn, og at vi sa at det kan hende òg var rom for forbetringar.

Anneliese Dørum (A) : Kommuner og fylkeskommuner i Norge vil neste år forvalte om lag 174 milliarder kr, ifølge Regjeringens forslag. I 1994 brukte kommunesektoren om lag 170 milliarder kr. Det er mye penger, men med tanke på at så godt som all offentlig individrettet tjenesteproduksjon skjer i regi av kommunene og fylkeskommunene, synes jeg vi får mye igjen for pengene.

       Vi har stort sett en effektiv offentlig sektor i Norge, med høy kvalitet på tjenestene i forhold til situasjonen i mange andre land. Men det betyr ikke at alt er bra. Mye kan og må gjøres bedre. Dersom kommunesektoren ikke klarer å yte den service som befolkningen forventer, vil kravet om private løsninger øke i styrke.

       Det er f.eks et tankekors at de færreste kommuner klarer å dekke de grunnleggende behovene den eldre delen av befolkningen har. Jeg tenker her på de uverdige forholdene mange gamle lever under, som ikke får plass på sykehjem eller får andre omsorgstilbud den dagen de ikke lenger klarer seg selv og derfor må ha pleie og omsorg. Det er en skam for velferdssamfunnet vårt. Derfor har Regjeringen nå etablert en ordning hvor kommunene skal stimuleres til å bygge ut slike tiltak gjennom tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser og til ensengsrom i sykehjem. Arbeiderpartiet mener det må gjøres en kraftinnsats her for å få gjort noe med et slikt grunnleggende behov - det må dekkes.

       Et annet tankekors er at kommunesektorens rolle som kunde er så lite påaktet. Kommunenes innkjøp utgjorde om lag 59 milliarder kr i 1993, og fylkeskommunene handlet samme år for om lag 13 milliarder kr. Det er til sammen 72 milliarder kr. I dag er beløpet langt høyere.

       En del større kommuner og fylkeskommuner er i gang med å effektivisere innkjøpstjenesten. Det er helt klart at her er det mye penger å hente i kommunesektoren. Det er sannsynligvis de små og mellomstore kommunene som vil ha størst utbytte av å få bedre innkjøpsordninger, men også for de store kommunene og fylkeskommunene vil det her ligge en betydelig gevinst. Ulike kilder oppgir ulike besparingspotensial - fra 5 % helt opp til 15 %. Tar en utgangspunkt i 10 % besparing, vil dette utgjøre over 7 milliarder kr i året. Da blir f.eks skjønnsmidlene som årlig deles ut av staten til kommunesektoren - omtrent 2,2 milliarder kr i 1996 - for småpenger å regne.

       Ved å redusere kommunesektorens administrasjonsutgifter med en fjerdedel, noe som er mulig både med og uten kommunesammenslutninger, vil de årlige besparelsene bli om lag 1,9 milliarder kr, ifølge en undersøkelse. Med tanke på effektiviseringsgevinster er innkjøpssektoren den som gir desidert største gevinst.

       Kommunesektoren får svært stramme rammer å operere innenfor neste år. Det skyldes bl.a at vi frykter at det skal bli press i økonomien, og at det skal føre til bl.a renteøkning. Det vil få betydelige negative konsekvenser, ikke minst for kommunesektoren, men også for næringslivet og for oss som privatpersoner. Det er derfor viktig at vi i gode tider husholderer med midlene og sørger for at vi ikke får for sterkt press i norsk økonomi.

       De målene vi har for utviklingen av samfunnet vårt, vil i stor grad være avhengig av kommunesektoren. Det er i fylkene og kommunene jobben må gjøres. Derfor møter kommunesektoren store utfordringer neste år.

       Da Stortinget for knapt et år siden fjernet rentesubsidiene i Husbanken og gikk over til markedsrente, var det mange som fryktet at Husbanken hadde utspilt sin rolle som boligbank for alle. Dersom en bare ser på statistikken, kan det virke som om skeptikerne hadde rett. Det har vært en kraftig nedgang i etterspørselen etter husbanklån. Men det er neppe omleggingen av rente- og subsidieordningen i Husbanken som er den viktigste årsaken til nedgangen. Under oppgangskonjunkturene i midten av 1980-årene opplevde vi også at det private markedet overtok en større del av boligfinansieringen. I dag er renten i markedet lav, og for mange lønner det seg like godt å låne i en privat bank som i Husbanken.

       Ingen kan riktignok konkurrere med Husbanken om prisen på et 1. prioritetslån. Men folk må vanligvis låne mer enn om lag 60 % av anleggskostnadene når de skal skaffe seg en bolig. I dag utgjør husbanklånet om lag 62 % av anleggskostnadene. Behovet for egenkapital eller toppfinansiering har økt, og for gjennomsnittsboligen er anleggskostnadene nå 300.000 kr høyere enn husbanklånet. Mange finner det derfor både rimeligere og mer lettvint å ta hele boliglånet i en privat bank. Når situasjonen er slik, kan en spørre seg om Husbanken har utspilt sin rolle som en vanlig boligbank. Bør banken konsentrere seg om tilskudd til låneordninger for spesielt utsatte grupper?

       Jeg mener det er viktig å beholde og videreutvikle Husbanken som en generell boligbank. Vi må heller se på hva vi kan gjøre for å bedre Husbankens tilbud. Det er god økonomi at staten lar befolkningen få rimelige lån til å bygge en nøktern bolig. Husbanken er ikke ute etter å tjene penger på kundene, og den sikrer en god kvalitet. Husbanken har mye boligfaglig kunnskap som kommer kundene til gode.

       Komiteen ser positivt på at Regjeringen i neste års budsjett vil oppheve det såkalte gjennomsnittslånet. Det innebærer at husbanklånet kan økes, slik at det kan finansiere en større andel av det enkelte boligprosjekt. Dermed vil behovet for toppfinansiering kunne reduseres.

       Arbeiderpartiet vil at Husbanken fortsatt skal være en sterk generell boligbank, i tillegg til at den skal forvalte ulike tilskuddsordninger. Den skal ha en sosial profil og være statens viktigste gjennomføringsorgan i boligpolitikken. Den må sikre alle mulighet til å disponere en egnet bolig, et godt bomiljø, og tilby lav rente og gunstige lånevilkår til dem som vil eie en bolig med alminnelig standard.

       I statsbudsjettet er det foreslått at Husbankens delrammer blir slått sammen til en ramme i 1997, noe som hele komiteen slutter seg til. Det betyr en mer fleksibel bruk av midlene, og det er en fordel.

       I perioder med lav etterspørsel etter vanlige oppfølgingslån kan mer av midlene gå til f.eks etableringslåneordningen. Et flertall i Stortinget har bedt om å få vurdert en utvidelse av etableringslåneordningen, slik at alle førstegangsetablerere som har behov for det, skal få et tilbud om etableringslån. Departementet sier i proposisjonen at det vil komme tilbake med en slik vurdering etter at en har vunnet mer erfaring med hvordan omleggingen av Husbanken har fungert. Det er viktig at etableringslånordningen blir utvidet. Gjennom denne ordningen kan unge mennesker få et toppfinansieringslån til vanlig husbankrente. Disse lånene kan brukes både til nye og brukte boliger og vil være et godt tilbud til dem som ikke har klart å spare til egenkapital. En enstemmig komite mener at for neste år må en større del av Husbankens låneramme gå til etableringslån.

Terje Riis-Johansen (Sp) : I et tidligere innlegg var representanten Rune Kristiansen opptatt av at det var mørkt i Norge, og det var mørkt i Senterpartiets Norge. Det var sagt med utgangspunkt i Eva Lians innlegg, som tydeligvis hadde gjort et sterkt inntrykk på representanten Rune Kristiansen.

       Det er ikke tvil om at hvis en tar seg en runde i Kommune-Norge nå og følger med i budsjettbehandlingene som foregår fram til jul, vil vi oppleve at det er mye mørkt. Problemet sett fra Norges og denne salens side er at det dreier seg om mer enn at det er mørkt for Senterpartiet. Det dreier seg faktisk om at det er en alvorlig situasjon ikke bare i de kommunene hvor Senterpartiet har ordføreren, men i de kommunene hvor valgkampen har startet med at det er sendt inn innspill til kommunalkomiteen, osv. Det er en jamn storm som kommer fra hele landet, uavhengig av partitilknytning hos ordførere osv. Så jeg er enig med representanten Kristiansen i at det dessverre er mørkt en del steder nå, men jeg er ikke enig i at det har noe med partifarge å gjøre. Jeg trur kanskje vi skulle ta det som faktisk foregår ute akkurat nå, litt mer innover oss.

       Så har jeg et par kommentarer til representanten Klungland, som var opptatt av skattøren. Jeg har lyst til å dvele litt ved ordet rettferdighet, for jeg merket meg at representanten Klungland to ganger i sitt innlegg brukte ordet rettferdighet, men med totalt forskjellig utgangspunkt. Til å begynne med sa han at han var veldig glad for at det han oppfattet som stortingsflertallet, nå gav sin tilslutning til at det lå rettferdighet i Rattsø-kriteriene, som altså betyr at en går forholdsvis langt i å innrømme en del av de store, befolkningstette kommunene noe mer av kaka fra Kommunaldepartementet. Senterpartiet syntes jo det gikk vel langt. Så like etterpå i samme innlegget sier representanten Klungland at han mener at det ligger lite rettferdighet i å opprettholde en høy skattøre, som da har den samme virkningen som en del av Rattsø-problematikken og omlegginga der ville hatt. Jeg har da veldig vanskelig for å se hva som er kriteriene for valget av ordet « rettferdighet » fra representanten Klungland. Det som er saken fra Senterpartiets side, er at vi ønsker rettferdighet på et høyere nivå. Vi sier ikke at det isolert sett er riktig å endre skattøren og la det være med det. Vi er helt innforstått med at det fører til en fordelingsvirkning som ikke er god. Men det som vi i Senterpartiet ønsker, er å løfte kommuneøkonomien, vi ønsker å tilføre mer midler, slik at en faktisk får en grei fordeling og samtidig også får nok penger - iallfall mer penger - til at kommunene blir i stand til å løse en del flere av de oppgavene de er satt til å løse, enn det som vil være tilfellet med det foreslåtte budsjett. For det første er det veldig vanskelig å klare å følge med i bruken av ordet « rettferdighet » i denne salen i den debatten vi har nå, og i tillegg er det en vesentlig forskjell i forhold til skattøren om en legger inn friske midler ved siden og ved å opprettholde rammeoverføringene, som vi har foreslått, eller om en ikke gjør det.

       Kommunalkomiteen har i tillegg til det jeg har snakket om nå, et sektorovergripende ansvar som bl.a kretser inn mot justis- og utenrikskomiteens saksområder, og da tenker jeg på innvandringspolitikken. Med det utgangspunktet er den avgjørelsen som justisministeren tok for ikke så lenge siden angående bosniernes varige opphold i Norge, noe som går rett inn i kommunalkomiteens arbeid. Som representanten Kristiansen var inne på, var også det noe som kommunalkomiteen engasjerte seg i ved at vi var i Bosnia. Jeg deler fullt ut de vurderinger som ble gjort av representanten Kristiansen om muligheten for å sende bosniere tilbake til hjemlandet nå. Det er helt uakseptabelt å drive med tvungen tilbakesending. Men jeg oppfordrer også sterkt de som måtte ønske det, til å forsøke å dra tilbake og hjelpe til med å bygge opp et land i ruiner. Vi så ved selvsyn at Bosnia pr. i dag er et land uten hus, det er et land hvor det fortsatt er store interne problemer, og hvor det er etniske konflikter på tross av at det er sagt at det er fred i landet. Det er en fred som hviler på militært nærvær, og det betyr at vi må være veldig varsom med å forskuttere en fred og si at det er fred i landet, for det kan veldig fort snu. Men som sagt: Jeg og Senterpartiet er glad for den avgjørelsen som ble tatt i etterkant av kommunalkomiteens besøk i Bosnia, og ser det som et viktig bidrag til å drive internasjonalt arbeid fra Norge ved at vi faktisk legger til rette for at folk sjøl kan velge om de vil reise hjem til Bosnia eller ikke.

       Det jeg ikke er så glad for, er den holdningen som stortingsflertallet nå viser overfor de kommunene som har engasjert seg i forhold til særlig Bosnia-problematikken. Vi er helt avhengig av en fellesforståelse mellom Kommune-Norge og staten - og da særlig storting og departement - hvis vi skal løse framtidige flyktningkatastrofer, som nok dessverre kommer til å dukke opp, om ikke i samme omfang, så iallfall i et stort omfang. Da kan vi ikke gjøre som stortingsflertallet er i ferd med å gjøre nå, gå fra de løftene som er gitt, og endre rammevilkåra for de kommunene som faktisk har tatt på seg en jobb i forhold til mottak av flyktninger, ved å sette ned integreringstilskuddet. Jeg syns det er veldig overraskende, det er leit, at en faktisk her, som det kan se ut til, setter ned integreringstilskuddet og på den måten for det første fratar kommunene muligheten til å drive en så god integreringspolitikk som de måtte ønske, og i tillegg - og det er nesten like viktig - gir kommunene inntrykk av at her kan en ikke stole på det som blir sagt fra staten i forhold til det som i denne sammenhengen var en nasjonal dugnad. Jeg håper det er siste gangen at vi her i Stortinget går inn og endrer forutsetningene underveis i forhold til kommunenes jobbing med flyktninger. Hvis vi fortsetter med det, er jeg redd at vi får trøbbel i neste omgang når det kommer flytninger fra andre deler av landet som vi ønsker å integrere ved hjelp av kommunene.

       Det er på side 60 i innstillingen i forslaget til vedtak kommet inn en feil, idet V i realiteten er et mindretallsforslag fra Arbeiderpartiet. Jeg benytter samtidig anledningen til å ta opp dette forslag.

       Samtidig er teksten under XIII i forslaget til vedtak fra komiteens flertall - alle unntatt Arbeiderpartiet - blitt beriktiget. Den beriktigede teksten blir omdelt på representantenes plasser og utgjør således flertallsinnstillingen.

       Eirin Faldet (A) : Først må jeg få si at jeg er veldig glad for at komiteen har samlet seg rundt alt som dreier seg om attføring. Når det gjelder å hjelpe de svakeste blant de svake på arbeidsmarkedet, er det viktig at vi står sammen.

       Vi har en god politikk på dette området. I dag har 79 % av alle registrerte yrkeshemmede et tilbud. Med det arbeidet som kommunalkomiteen i høst har gjort på dette området, føler jeg meg sikker på at dette tilbudet videreføres og forbedres ytterligere der det skulle være nødvendig.

       Når bedringen i arbeidsmarkedet har vart en stund, slik som nå, vil ofte de som er « tyngst » å formidle til ledige jobber, være igjen. I stadig større grad er det ikke mangel på arbeidsplasser som hindrer de ledige i å komme ut i jobb. I en situasjon med stor etterspørsel etter arbeidskraft er det viktig at de som er arbeidsledige, er attraktive. Mange er attraktive fra første stund og er derfor lette å formidle, mens andre trenger oppfølging og « ny » kvalifisering. Problemet er at de som står i ledighetskø, ikke har de kvalifikasjonene som etterspørres. Dette er noe av grunnen til at andelen langtidsledige fortsatt er så høy som 30 %

       For å bøte på dette har Regjeringen lagt opp til et tiltaksnivå for hele 1997 på 31 500 plasser. Stortingsflertallet kan nå rive vekk ca 500 av disse plassene. Samtidig vedtar det samme stortinget garantier om rett til tiltak for stadig nye grupper arbeidsledige, slik som ungdom, langtidsledige, og nå sist for dem som går ut av systemet etter tre år med dagpenger. Beregninger viser at bare det å oppfylle alle garantiene alene, krever 20.000 tiltaksplasser. Da er det ganske uansvarlig av det samme stortinget å kutte ned på midlene til tiltak. Konsekvensen av dette kan bli at det bare er de med spesielle garantier som får tiltak.

       Det verste med det som kan bli dagens vedtak, er at det ikke vil spare staten for de helt store summene. Et kutt i arbeidsmarkedstiltakene på 500 mill. kr vil spare staten for 250 mill. kr, altså bare halvparten. Grunnen til dette er at så mange av de som går på tiltak, har rett til dagpenger. Konsekvensene av et slikt kutt blir da at folk i stedet for å delta på kvalifiserende tiltak, blir liggende på sofaen og heve dagpenger uten at staten sparer tilsvarende. Og hva med omsorgen for kommunenes sosialbudsjett?

       Dette er flertallet selvsagt klar over. Allikevel opprettholder de sitt forslag. Den eneste logiske forklaringen på dette er at flertallet har en prinsipiell holdning mot arbeidsmarkedstiltak. Her er Høyre i utakt med noen av dem de vanligvis hører på, nemlig NHO. Sjefsøkonomen i NHO gikk for noen dager siden ut i avisene og sa at mangelen på kvalifisert arbeidskraft nå er et større problem enn mangelen på ledige stillinger.

       Jeg vet ikke hvem Senterpartiet hører på. Jeg har i lengre tid fulgt dette partiet med undring. Jeg har hørt deres uttalte bekymring for småkårsfolk. Jeg har hørt deres advarsel om at det går mot en todeling av samfunnet, der de som har, vil få mer, mens de som ikke har, får enda mindre.

       Grunnen til at dette fyller meg med undring, er at det Senterpartiet sier og det de gjør, går i stikk motsatt retning. La meg kort få nevne noen eksempler:

       Det siste eksemplet på Senterpartiets fordelingspolitikk har vi sett i debatten rundt den kommunale skattøren. Å senke skattøren er en metode for å få til lik vekst i skatt og ramme og dermed en riktigere fordeling mellom skattesvake og skattesterke kommuner. Av fordelingsmessige hensyn har Senterpartiet tidligere dannet flertall med Arbeiderpartiet for å redusere den kommunale skattøren. I høst har de snudd i denne saken. Det betyr at de går inn på en politikk der det blir litt mer til alle, men mest til dem som har mye fra før.

       Når man fjerner retorikken, vil man se at dette går som en rød tråd gjennom Senterpartiets politikk. Med en slik politikk sikrer man seg i alle fall nok småkårsfolk å være bekymret over også i framtiden.

       Senterpartiet har en ugjendrivelig tro på at våre kommuner kan løse alle verdens problemer bare rammen er stor nok. Med denne troen som ledesnor fortsetter Senterpartiet ufortrødent å sikre landet flere småkårsfolk, idet de går inn for et kutt i arbeidsmarkedstiltakene på 500 mill. kr.

       Senterpartiets kronargument i forhold til å kutte ned på arbeidsmarkedstiltakene er at deres forslag om mer penger til kommunene vil føre til at flere blir ansatt der. Flere penger til kommunene betyr ikke at køen av ledige nødvendigvis går ned. Det er neppe de som står i ledighetskøen, som kommer i første rekke når kommunene utlyser flere stillinger.

       Vi vet at det er en stor menneskelig belastning ved å gå ledig. Jo lenger ledigheten varer, jo større blir belastningen. Tiltak som kafeer og møteplasser kan her være et godt supplement til Arbeidsformidlingens tilbud. Jeg er derfor veldig glad for at flertallet i komiteen ble med på å øremerke 1,5 mill. kr til slike tiltak for arbeidsledige i regi av Arbeidernes Edruskapsforbund.

       Langtidsledige utgjør ikke bare et problem og en brysom statistikk. Hver og en er de mennesker med en arbeidskapasitet som samfunnet i stadig sterkere grad har bruk for. Derfor er det viktigere enn noensinne å kjempe aktivt mot langtidsledigheten. Det kan vi bare gjøre ved å utstyre de ledige med kvalifikasjoner som gjør at de kan komme over i regulært arbeid.

       Jeg fikk faktisk med meg en innrømmelse fra Riis-Johansen, idet han sa at Senterpartiet erkjenner at det ligger en uheldig fordelingsvirkning i å gå imot reduksjon av skattøren, slik jeg forstod ham. Men så føyde han til at de hadde selvfølgelig mer til alle allikevel. Jeg har faktisk også fått noen signaler fra ordførere fra Senterpartiet, som sier at de er litt skremt over at Senterpartiet ikke vil være med på å redusere skattøren. Men det er ikke sikkert de signalene har kommet til Senterpartiet i denne sal.

       Så var Riis-Johansen litt fortørnet over representanten Rune E Kristiansens kommentar til at det var så mørkt i Kommune-Norge. Ja, det er litt dumt, syns jeg, at vi ikke kan innse at det i bunn og grunn er veldig mange som har det bra her i landet, at også mange kommuner har det bra, og da kunne vi vel i det minste koste på oss å si det. Men slik jeg opplever det, kunne vi faktisk ha spart tid i denne debatten ved at Senterpartiet unisont sang « Alt var mye bedre under krigen, alt var mye bedre før » - for det er liksom den tonen som høres når Senterpartiet har ordet fra denne talerstol.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg må til siste innslag si at jeg tror ikke det ville virke mer klargjørende for å forstå Senterpartiets politikk om man fremførte det som en sangtekst, for problemet ville være at folk vil være i tvil om hvilken krig det dreier seg om når man hører Senterpartiets innlegg av mer nostalgisk karakter.

       Til representanten Faldet må jeg også si at jeg tror hun skal være noe forsiktig med å støtte seg til NHOs sjefsøkonom som en slags begrunnelse for at arbeidsmarkedstiltakene bør opprettholdes på høyest mulig nivå. Hans argumentasjon var faktisk den stikk motsatte. I tider hvor det er sterkt press på arbeidsmarkedet, i alle fall innenfor avgrensede regioner og bransjer, bør man ikke pøse mer penger inn i arbeidsmarkedstiltak, og av det som brukes, er det jo svært lite som egentlig går til kompetansegivende etterutdanning eller kompetansegivende skolering i det hele tatt. Det klassiske argumentet har vært at når man har hatt et vanskelig arbeidsmarked - altså høy ledighet - bør man bruke mye på ledighetstiltak. Da kan man ikke snu det argumentet og si at nå når ledigheten er sterkt nedadgående, skal man fortsatt bruke mye på ledighetstiltak. Arbeiderpartiet må kanskje bestemme seg for hvilket ben de skal stå på i denne argumentasjonen. Men jeg skjønner at det kan være et problem, for realiteten er vel at dette er bestemt av organer utenom både regjering og storting, i samråd mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, og da er det vanskelig å finne en argumentasjon som alltid henger helt sammen.

       Et tema som har gått igjen i debatten, er hvorfor Stortinget har kommet i den situasjon at kommunene ikke kan få vite før tett oppunder jul hva som blir de økonomiske rammer. Det må jeg si er i seg selv beklagelig. Uansett hvordan man snur og vender på det, er det for en praktisk innrettet kommunepolitiker svært, svært vanskelig.

       Ansvaret for dette er iallfall todelt. Den ene delen hviler på Regjeringen og den andre delen på Senterpartiet. Det hviler på Senterpartiet fordi partiet i juni ikke var i stand til å vite hvilket prinsipielt syn de hadde på skattøren for 1997. De tok ikke standpunkt da andre tok standpunkt. Dermed var det skapt en uvisshet som kun Senterpartiet kan ha ansvaret for, og ingen kan komme og si at det i løpet av sommeren har inntrådt så dramatiske tilstander i Kommune-Norge at det har forandret Senterpartiets holdning. Nei, det vi kunne lese ut av innstillingen om kommuneøkonomiproposisjonen, var at dette ville partiet bruke som et ledd i en dragkamp i Stortinget, men kanskje helst utenfor Stortinget . Det er helt legalt, men da må man ikke samtidig beklage seg over at andre partier ikke følger det spillet, og at det som følge av Senterpartiets holdninger blir uvisshet for lenge om kommunenes inntektsrammer for 1997.

       En annen del av ansvaret ligger på Regjeringen - som vi var i stand til å lese i innstillingen. Ut av den kunne man lese at den ikke lenger hadde støtte - den tradisjonelle støtte - for å nedsette skattøren, på grunn av Senterpartiets nye signal - eller nullstilling, for å bruke det uttrykket. Allikevel tok Regjeringen sjansen - da gamblet Regjeringen i realiteten høyt - og derfor er vi brakt i den situasjonen vi nå er i. Så kunne vel regjeringspartiet i Stortinget ha valgt å ta et faktisk standpunkt til rammene for kommuneoverføringene etter at stortingsflertallet hadde vedtatt uendret skattøre. Det har regjeringspartiet latt være å gjøre. Man har signalisert tidlig ved daværende leder av finanskomiteen, hr. Schjøtt-Pedersen, at man ikke ville ta realitetsstandpunkt under noen del av Stortingets budsjettdebatt, men utsette det til salderingen, altså behandle det internt i gruppe og regjering først og så offentliggjøre det kommende fredag, altså ved salderingsproposisjonen.

       Det er klart det er tillatt å gjøre det, men da kan man ikke komme og skylde på at andre partier har skapt en situasjon hvor stor uvisshet råder. Det er regjeringspartiets eget ansvar. Det virker da litt hult av representanter - senest hr. Klungland - fra talerstolen å oppfordre andre partier til å støtte regjeringspartiets ikke-standpunkt. Alle vet jo i realiteten at det standpunktet ikke vil bli stående mer enn ca fem dager, til salderingsproposisjonen kommer med nye innspill, sannsynligvis på flere områder av kommuneøkonomien. Så det er et spill man kunne spart seg, som bare virker forvirrende og som vel må basere seg på at man bruker gamle manuskript.

       Til slutt vil jeg si til dette med Høyres opplegg og skattøren at der tar både Eva Lian og Morten Lund fullstendig feil. Man må i hvert fall være i stand til å kunne lese - i tillegg til finansinnstillingen - sin egen innstilling på side 39, der Høyres holdning til at det er staten som alene skal bære inntektsbortfallet som følge av eventuelle skattelettelser, er rimelig klargjort i første spalte. Så det hadde kanskje vært greit om komiteen selv kunne holdt den debatten internt og ikke forvirret Stortinget med den.

Statsråd Kjell Opseth : Det er med stor respekt for oppgåva eg går inn i arbeidet og i debatten om eit budsjett som direkte og indirekte forvaltar innpå 190 milliardar kr. Av dette disponerer kommunesektoren nær 175 milliardar kr. Det er dette enorme beløpet som blir stilt til rådvelde for kommunesektoren for å utøve service på ulike område for innbyggjarane.

       Det er ikkje urimeleg når ein diskuterer så store beløp, at ein også stiller seg spørsmålet: Blir desse store ressursane utnytta effektivt og rasjonelt? Det spørsmålet har eg stilt meg, og det er eit spørsmål eg kjem til å stille meg igjen. Det må vere tillate når ein har med så store beløp å gjere, å forvisse seg om at det blir gjort det som kan gjerast for at ressursane blir brukte så effektivt og rasjonelt som råd er, til beste for innbyggjarane.

       Og så er det slik at same kor svart det ser ut, har kommunesektoren aldri forvalta så store ressursar som den vil gjere i 1997. Ja, det er faktisk slik at Regjeringa sin politikk dei seinare åra fører til at kommunane vil forvalte meir enn det som går fram av den budsjettproposisjonen vi i dag drøftar. Skatteinntektene blir større enn det som er rekna med, og renteutgiftene blir mindre, for å nemne to døme.

       Men trass i dette er kommuneopplegget eit stramt opplegg. Det er ingen grunn til ikkje å nemne det. For sjølv om kommunesektoren i 1997 disponerer meir enn nokon gong, har den også fleire oppgåver enn nokon gong.

       Men når det er valt å halde eit stramt budsjett samla sett, må også kommunesektoren ta sin del, for kommunesektoren sine utgifter eller forbruk har akkurat same verknaden på økonomien som staten sitt forbruk eller den private sitt forbruk. Og er det noko vi ikkje treng no, så er det overoppheiting i norsk økonomi.

       Det er ei oppgåve for oss alle saman å prøve å medverke til, sjølv om det er ei pedagogisk vanskeleg oppgave, å få folk flest til å skjøne at i ei tid der staten har store inntekter, bør ein vere varsam med å bruke meir enn det som strengt tatt er naudsynt. Det er det det dreier seg om. Då er det ikkje særleg hjelp i å hive på stadig meir kol, delvis inspirert av ulike kommunar og fylkeskommunar og for så vidt andre som er avhengige av offentlege budsjett.

       For presset i norsk økonomi er klart synleg, og det skal lite til før det koker over - med prisauke, renteauke og dernest etterfølgjande lønnsauke. Og er det noko kommunesektoren ikkje treng, er det nettopp det. 1 % auke på desse områda fører med seg ein utgiftsvekst på over 2 milliardar kr. Den beste tenesta vi kan gjere både kommunesektoren og samfunnet elles, er å sørgje for at vi unngår nettopp det.

       Vi er nøydde til å ha i mente at det i ein sånn situasjon er viktig at vi får ei fordeling som er rettvis. Og det er ei av årsakene til at Regjeringa kom til at den måtte redusere skattøyren, men innafor den ramma som kommuneøkonomiproposisjonen la i vår. For det er, så langt eg har skjønt det, brei semje om at eit av dei sentrale rettferdsprinsippa i samfunnet vårt er at vi skal ha ein velferdsstat der tenestetilbodet er tilnærma likt same kva for ein kommune eller landsdel ein bur i.

       Og meiner ein dette, må ein også medverke til at så skjer. Det gjer diverre korkje Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti eller Høgre gjennom den innstillinga vi i dag drøftar.

       La meg ta eit døme: Dersom vi ikkje reduserer skattøyren, vil Oppegård kommune få auka sine inntekter med 1.095 kr pr. innbyggjar, mens Rendalen vil få ein auke i sine inntekter på 383 kr pr. innbyggjar; rett nok større inntekter, men på kjøpet får ein med seg auka skilnader i tenestetilbodet til innbyggjarane i landet vårt. Og ikkje berre det, men gjev ein dei skatterike kommunane som dette fører med seg, større inntekter, ja så gjev ein dei også større moglegheiter til å leggje til rette for ulike næringsaktivitetar, og det fører i sin tur til sentralisering, anten ein likar det eller ikkje.

       Det er rett som det er sagt: Ein har oppnådd ein gledeleg reduksjon i talet på arbeidslause. Det ligg i dag kring 3,6 %. Men framleis er det slik at det er mange som gjerne vil inn på arbeidsmarknaden, men som kanskje ikkje har den kompetansen som skal til. Er svaret då ein reduksjon i arbeidsmarknadsløyvingane? Nei, etter mitt skjønn er det ikkje det, sjølv om vi sjølvsagt kan føre den argumentasjonsrekkja som representanten Foss gjorde, at når det er behov for arbeidskraft, bør ein redusere tiltaka i arbeidsmarknadsetaten.

       No har det faktisk også skjedd gradvis, men det er likevel viktig at ein er klar over at jo lågare arbeidsløyse ein får, jo vanskelegare blir det å formidle dei som er arbeidslause. Og i tillegg til det har vi ei sentral oppgåve som vi ikkje må gløyme, og det er at vi skal formidle dei flyktningane og innvandrarane vi har i landet vårt. Jo raskare vi får dei i arbeid, jo raskare er dei med på å leggje grunnlaget for auka verdiskaping i samfunnet vårt, slik at vi får meir å fordele, også til såkalla kriseramma kommunar.

       Senterpartiets beskjed på dette området er klar: Vi ønsker ikke dette. Vi synes dette er ferdig utredet. Det var meget beskjedne innsparinger Christiansen-utvalget greide å dokumentere: For eksempel 100 mill. kr for hele landet når det gjaldt administrasjon, hvis samtlige kommuner fikk over 5.000 i folketall. Kommunene og innbyggerne i kommunene har sagt at de har brukt mye tid på denne saken i disse årene.

       Vi har fått en del nye kommunesammenslåinger, f.eks i Fredrikstad, Arendal og Larvik. Senterpartiet synes vi nå skal evaluere de eksperimentene som der er fastsatt. Hva greier en å spare reelt på det? Det er det viktig å få fram. Ellers synes vi det er viktig at kommunene skal få arbeidsro. Jeg tror det er mye å spare for staten ved at kommunene får konsentrere seg om oppgavene sine og slipper å være urolige for framtiden, slipper å være urolig for at en i framtiden « frivillig » skal tvinges til sammenslåinger på grunn av dårlig økonomi.

       Jeg har en følelse av at det er lite penger og for lite ressurser i Kommunaldepartementet til de oppgavene som skal gjøres. Jeg tror mye kunne vært gjort f.eks ved et samordningsdepartement. Jeg mener at de utredningene som nå er signalisert, er sløsing med penger. Jeg vil derfor spørre: Vil Arbeiderpartiet nå starte et nytt arbeid for å få færre og større kommuner? Eller vil man ta Stortingets konklusjoner og vedtak på alvor?

       Høyre fremmer i dag også to forslag som åpner for mer og utvidet konkurranseutsetting. Det er forslaget som Høyre og Kristelig Folkeparti setter frem om like momsregler på de områder hvor kommunale virksomheter og privat næringsliv konkurrerer med hverandre. Det er Høyres forslag om å endre anbudsforskriftene for samferdselsdrift, slik at det blir reell likestilling og rettferdig konkurranse innenfor alle samferdselsområdene. Og det er Høyres forslag om å legge til rette for jevnlige anbud for alle kontrakter med det offentlige.

       Spørsmålet blir: Vil kommunalminister Opseth anbefale Arbeiderpartiet å stemme for disse forslagene? Eller vil han demonstrere at egne uttalelser bare er retorikk?

Statsråd Kjell Opseth : Eg har eit visst inntrykk av at for representanten Liltved og Høgre er privatiseringa nesten ideologi. For mitt vedkomande har eg ikkje noko imot at vi privatiserer, gitt at kommunens innbyggjarar får eit betre og billegare tilbod. Vi har jo ofte sett i dei tilfella tenester har vore sette ut på anbod i konkurranse mellom kommunal og privat utføring, at det er dei kommunale som har vunne fram. Så det er ikkje noko likheitsteikn her, at det er dei private som alltid gjer alt betre og billegare enn kommunane. Det veit ein faktisk ikkje før ein har prøvd.

       Og så er det ein del område, såkalla kjerneområde, som eg for min del - også i det intervjuet eg har gitt - har skjerma, fordi dei er så sentrale i velferdsstaten vår. På ein del område vil det vere slik at dersom kommunen har ansvaret for korleis desse tenestene blir utførte, men vel ulike måtar å løyse dei på som gir den beste og billegaste tenesta for innbyggjarane, så har ikkje eg nokon prinsipielle motførestellingar mot nettopp det.

       Kva Arbeidarpartiet skal stemme for og imot her i salen, er eg heilt sikker på at Arbeidarpartiet si stortingsgruppe ryddar opp i og bestemmer seg for, utan at eg skal diktere dei noko som helst frå denne talarstolen.

Børre Rønningen (SV) : Det var ikkje måte på makroøkonomiske utgangspunkt statsråden tok. Me er i alle fall einige om ein ting, og det er at budsjettet for 1997 er stramt. Men me har kanskje litt forskjellig erfaringsbakgrunn, statsråden og eg. Eg kjem frå eit fylke som har store problem både med inntektssystem og overføringar over statsbudsjettet, som eg har poengtert tidlegare i dag. Men det besynderlege oppi det heile er at Sogn og Fjordane kjem relativt godt ut av det. Det kan jo vere mogleg at det blir forskjellar i vektlegginga av problema ut frå det, men det er påtala frå mange kommunar at budsjettet er så stramt at dei heller ikkje maktar å handtere lovpålagde oppgåver. Utgiftene er større enn inntektene i fleire kommunar, og då må dei skjere ned på allmenne samfunnsoppgåver, som skular, barnehagar eller omsorgsoppgåver.

       Noreg går godt. Privat forbruk blir prioritert framfor offentleg forbruk i nasjonalbudsjettet. Me sparer oss til offentleg fattigdom, og renteoppgang og fare for inflasjon blir brukt mot offentleg sektor. Men kan ikkje det like fort bli brukt mot ei overoppheiting i privat sektor? Bør vi ikkje ha 1980-talet i minne på det punktet? Det var vel ikkje ei sparebøsse regjeringa Jagland & Co. hadde tenkt å byggje? Det var vel eit hus der alle skal ha plass, og der me òg skal prioritere velferdsoppgåver?

       Eg vil då spørje statsråden: Ser han det slik at om me steller bra med dei eldre, har alminneleg barnehagedrift og skular i dette landet, kjøper lærebøker til elevane osv., så er det inflasjonsdrivande og skaper fare for renteoppgang? Mange ekspertar seier det stikk motsette i dag. Det er rom for ei viss satsing og investering òg i offentleg sektor.

Statsråd Kjell Opseth : Det er godt mogleg at Sogn og Fjordane kjem betre ut av det nye inntektssystemet enn det Telemark gjer. Eg skal ikkje ha sagt noko sikkert her og no om kva som i tilfelle kan vere årsaka. Men det kan jo vere at vi har landets lågaste arbeidsløyse, og at ein dermed har ein aktivitet som medverkar til økonomien.

       Så spør representanten Rønningen om det å satse på helse og omsorg, det å pleie eldre osv., fører til press i økonomien. Ja, det gjer det. Det fører automatisk til meir privat forbruk. Jo meir ressursar vi set inn i offentleg forbruk, jo meir tyter det ut igjen i meir privat forbruk. Det blir fleire som kjem i jobb, og dei brukar ressursane - og dermed får ein auka privat forbruk. Det er jo det som gjer at det private forbruket veks, og det veit nok representanten Rønningen også. Det er at vi har lukkast så godt med den politikken vi fører, at vi får fleire i arbeid som brukar ressursane sine - og dermed får vi vekst i det private forbruket. Eg trudde faktisk det var ein fordel at vi fekk folk i jobb og på den måten var med og fekk fart i økonomien. Men ein plass går det ei grense, og den grensa er vi heilt oppunder - om vi ikkje er i ferd med å skumple i overflata på ho - og då er det viktig å halde igjen. Då er det like viktig å halde igjen på det offentlege som på det private. Det kjem ikkje vi unna, for begge delar er med på å heite opp økonomien.

       Jeg har likevel lyst til å komme inn på dette med den kommunale handlefriheten, for jeg møter en del lokalpolitikere som er frustrert, jeg også. De er frustrert fordi de ikke har noen som helst mulighet til å prioritere etter sine egne program og sine egne ønsker for sin kommune, fordi alt er bundet opp fra før. Vi vet at det er mange faktorer som bidrar til å begrense handlefriheten i kommuner og fylkeskommuner. Det gjelder ikke minst øremerking av tilskudd, og der har alle partiene vært med og vedtatt øremerkingen. Ikke minst øremerkede tilskudd som er kombinert med høye egenandeler, dreier prioriteringene i sin retning, og det er jo noe av poenget med dem.

       Manglende innflytelse over lønnspolitikken er også en faktor, og økte pensjonspremier - jeg kunne ramset opp flere faktorer som bidrar til å innskrenke den kommunale handlefriheten. Ikke minst har en rekke tunge, kostbare reformer de senere årene ført til det samme ved at ressursene er blitt kanalisert i retning av finansiering av disse, samtidig som de heller ikke har vært fullfinansiert, slik at presset har blitt ekstra stort på kommunepolitikerne.

       Mine spørsmål til statsråden er: Føler han ikke litt med disse politikerne? Tror han at dette kan føre til at vi får færre som vil gå inn i lokalpolitikk i årene som kommer? Og bør vi ikke nå gå inn i en periode med reformpause?

Statsråd Kjell Opseth : Eg får nytte høvet til å takke Lånke og også Morten Lund for lykkønsking og invitasjon til samarbeid - den tek eg imot.

       Eg har vore så lenge lokalpolitikar, sjølv om det byrjar å bli relativt lenge sidan, at eg veit at det har vore, er og alltid vil bli slik at det å drive politikk, både lokalt og sentralt, er spørsmål om å prioritere, det kjem ein aldri unna, og det er like lite kjekt same kvar ein sit. Det kan godt hende det er noko vanskelegare no enn det har vore. Iallfall er det psykologisk vanskelegare, det er eg heilt sikker på. For i mi tid som lokalpolitikar var det stort sett avgrensa ressursar både lokalt og sentralt. I dag er det, som eg sa i mitt hovudinnlegg, vanskelegare reint pedagogisk å forklare kvifor vi ikkje kan bruke meir, og det har eg brukt relativt mykje tid på å gjere no, prøve å skaffe ei forståing for at det er nødvendig å halde igjen.

       Og så er det heilt rett at både regjering og storting gjennom åra har vore med og « butta » kommunepolitikarane og fylkespolitikarane sin handlefridom gjennom øyremerkte tilskot. Eg har kjempa for meir øyremerkte tilskot til fylkesvegar, i alle fall i seks år, men ei tid før det òg. Det var for å få fram den sektoren på kostnad av andre sektorar. Det er eit grep ein som politikar har brukt, enten ein sit i regjeringa eller i Stortinget. Vi kan gjerne vere med og dele skuld, og så trur eg vi i fellesskap kan seie at det ikkje alltid er like lett å vere politikar, enten ein er her eller der.

Morten Lund (Sp) : Jeg noterte meg fra det første replikksvaret at alle vedtak selvfølgelig respekteres i departementet. Ja, jeg hadde ikke ventet å få høre noe annet, men det blir for firkantet hvis det er slik at dersom Stortinget har glemt å vedta at det samme ikke skal utredes på nytt og på nytt, skal departementet ha anledning til å komme tilbake til saken noen måneder etterpå.

       Stortinget har altså glemt å vedta at det ikke skal sløses med statens penger. Nye utredninger om kommunesammenslåinger er sløsing med statens penger. En ny utrygghet ute i kommunene omkring kommunesammenslåinger er sløsing med penger. For frivillig samarbeid som kommunene er blitt bedt om av Stortinget å arbeide fram mot, kommer til å gå dårligere hvis det blir satt i gang nye utredninger om dette, og det er sløsing med penger.

       Hvis det kommer ut en beskjed til Kommune-Norge nå om at Gunnar Berges kongstanke lever videre til tross for høringsrunden og til tross for stortingsbehandlingen, så er det negativt. Det er negativt for den dialogen som statsråden ønsker å ha, og som Stortinget ønsker å ha med statsråden. Jeg er ganske sikker på at de som deltok i den høringsrunden fra kommunesektoren, de som satt i fylkestingene, i kommunestyrene, de som satt i stortingskomiteen og i stortingssalen her, tenkte selvfølgelig på bedre kommunale tjenester. De tenkte på muligheten for at disse besparingene kunne gjøre noe godt for folket og vurderte dette opp mot de tapene som vi kan få ved kommunesammenslåing, f.eks når det gjelder forholdet mellom folket og dem som er valgt til å styre - det blir lengre avstand på grunn av sentraliseringen som ligger i kommunesammenslåingen. De tenkte på alt dette, og så kom de til at de besparingene ikke betyr så mye. De utredningene som ble lagt på bordet, greier seg for oss, vi tar standpunkt på det grunnlaget. Jeg mener at det her er gjort godt arbeid fra Stortinget, fra departementet. Stortinget har gitt departementet et nederlag. Vil ikke departementet nå respektere det som Stortinget her har bestemt?

Statsråd Kjell Opseth : Eg får ta opp att at eg som statsråd respekterer dei vedtaka som Stortinget har gjort. Men eg må òg på nytt få lov å seie at eg har litt vanskeleg for å forstå korfor det blir reagert så sterkt på eit forslag som går ut på å invitere nokre kommunar som det geografisk ligg til rette for å slå saman, til å ta ei drøfting av dette i fellesskap på mikronivå - kva kan vi vinne, og kva kan vi tape, heilt konkret. Er det fordi ein er redd for at det faktisk skal vise seg at det kan svare seg å slå saman desse kommunane at ein reagerer så sterkt, eller er det andre grunnar som ligg bak? Eg har ikkje noko anna motiv, eg, enn å sjå om det er noko å hente her til beste for innbyggjarane i denne regionen, eller om det ikkje er det. Viss det er det, må eg i samsvar med Stortingets vedtak ha frivillig medverknad frå kommunane si side for å få det gjort. Då kan eg ikkje skjøne kvifor Senterpartiet til dei grader er så oppteke av at dette ikkje må skje.

       Eg kjem til å jobbe vidare med denne tanken - det legg eg ikkje skjul på. Og eg har faktisk vorte meir inspirert no, for det kan faktisk vere slik at det er fleire enn eg som trur det er noko å hente på dette.

       Inga Kvalbukt (Sp) : På samme måte som det heter i ordtaket at alle veger fører til Rom, vil jeg si at alle politiske vedtak fører til eller fra distriktene. Viktigere enn en spesifikk distriktspolitikk er de distriktspolitiske virkningene av enkeltvedtak - ikke minst hvilke økonomiske betingelser vi gir kommunene, hvilket økonomisk albuerom vi gir dem for å kunne utføre de oppgavene kommunene er pålagt, og som har betydning for folks velferd.

       Det må være en overordnet målsetting å opprettholde bosettinga i distriktene ut fra et samlet ressurs- og miljøhensyn. Nettopp fordi ressursene våre er så spredt, er det nødvendig å legge til rette for spredt bosettingsmønster for at vi skal kunne være i stand til å drive verdiskaping ut fra vårt naturlige ressursgrunnlag.

       På et næringslivsseminar i Tromsø tidlig i høst hadde vår daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, ordlagt seg på en måte som i avisreferatene ble utlagt som at vi i dag ikke er avhengig av å bo i Nord-Norge for å kunne utvinne ressursene i landsdelen.

       Jeg er grunnleggende uenig. For sterk sammenstimling av folk skaper problemer i forhold til miljøforurensing og sosial uro, på samme tid som vi taper kompetanse og kultur og således blir fattigere som nasjon - både bokstavelig og i overført betydning.

       Jeg har med vantro registrert at vår nye kommunalminister har overtatt den gamle regneboka fra forrige statsråd og ønsker å fortsette å regne på kostnader ved ulike kommunestrukturer. Det er umulig å sammenligne kommunene på denne måten, ved kun å legge økonomisk målestokk til grunn. En slik undersøkelse som Opseth har bebudet, kan aldri greie å gi et riktig bilde av virkeligheten - til det finnes det for mange uidentifiserte faktorer og faktorer som er vanskelig å måle, men som menneskelig og økonomisk kan gi uante følger ved store endringer i bosettingsstruktur. Derfor råder jeg Opseth til å legge disse planene til side. Og hva er egentlig vitsen? Er det ikke annet å bruke kreftene til? Christiansen-utvalgets utredning viste at besparelsen ville være på ikke mer enn 100 mill. kr for hele landet om kommunestørrelsen ble satt til minimum 5.000 innbyggere.

       Økte sosialutgifter og mer kostbar infrastruktur er en av sidevirkningene av større enheter. Når mange velferdstilbud blir stadig lenger unna, flytter til slutt også folket. Det må være bedre å gi gode tilbud der folket er. En strupning av kommuneøkonomien rammer de svakeste først. Vi kan ikke gi et familiemedlem i oppgave å stå for husholdningen uten å la vedkommende ha penger til innkjøp. Arbeiderpartiet har slått på stortromma i forhold til sykehjem og ensengsrom, men hvor blir pengene av?

       En god målestokk på hva slags samfunn vi har, er hvordan barna, de syke og de eldre har det. Senterpartiet ønsker at omsorgslønn skal brukes mer aktivt. Derfor ønsker vi at staten skal delfinansiere omsorgslønn til dem som steller egne pleietrengende eldre.

       Ellers må det snart være en vekker for Arbeiderpartiet at egne ordførere rundt om i landet, bl.a. Vefsns ordfører, Knut Petter Torgersen, begynner å kritisere Regjeringa. I avisa Helgeland den 19. oktober står det at Torgersen er opprørt over Regjeringa. Og han sier:

« Senterpartiet har helt rett når de sier at Kommune-Norge trenger 4-4,5 milliarder kroner mer enn det regjeringen vil gi i overføringer. Det stemmer nøyaktig med våre beregninger. »

       Og han uttrykker fortvilelse over den kommunalministeren og den barne- og familieministeren som la fram budsjettet, og sier:

« De sier vi tar feil, uten å ville se på våre regnestykker. De bare kritiserer oss fordi vi aldri prøver å få til noe, sier en frustrert Torgersen. »

       Kanskje er det på tide å få ny regnebok også for Arbeiderpartiet og Regjeringa? Det er tydeligvis en grunnleggende feil i den gamle!

       Interessant er det også at Torgersen her sier at Regjeringa ikke tar hensyn til lønnsøkningen. Vefsns regnestykke viser at det med Regjeringas budsjett mangler 7,2 mill. kr. i forhold til økonomiplanen.

       Med Senterpartiets forslag til kommuneøkonomi vil Vefsn kommune, som dette eksemplet er tatt fra, få 9,9 mill. kr mer. Dette skal jeg fortelle Torgersen, og da vil han kanskje få et problem mindre, da han sier at han har problemer med å vite hvilket parti han skal anbefale folk å stemme på.

Kjell Terje Fevåg (A) : Jeg har merket meg at kommunalkomiteen har forståelse for at det i kommuner med mange tunge enkeltbrukere av PU-reformen kreves en ekstra innsats, og jeg vil i denne sammenhengen vise til de innsatsmidlene som Sosial- og helsedepartementet har satt av bl.a til dette formål. Disse innsatsmidlene ble i statsbudsjettet for 1997 styrket med 35 mill. kr og vil i 1997 til sammen utgjøre 184,5 mill. kr.

       Komiteen gjør den erkjennelse å peke på at enkeltkommuner som har store utgifter til PU-klienter, bør vurderes særskilt, og viser til Stortingets ønsker om å få til en slik vurdering. Det er positivt. Dette arbeidet er allerede i gang, og jeg har tillit til at resultatene kommer raskt.

       Jeg har merket meg at et flertall i komiteen har dradd fram en kommune i denne forbindelse, nemlig Kristiansund, og foreslått 15 mill. kr som forskudd på neste års rammebevilgninger. Jeg vet at Kristiansund kommune sliter med sin økonomi, og at det er PU-reformen som er den tyngste børa for kommunen, og som gjør at de må skjære i sine velferdstilbud med de følger dette har spesielt for helse- og sosialområdet, med nedleggelse av sykehjemsplasser og økt egenbetaling for befolkningen. Men det vil være nærmest uetisk overfor andre kommuner som sliter med de samme problemer, og som ikke har fått anledning til å dokumentere dette ovenfor Stortinget. Jeg vil vise til kommunalkomiteens leders kommentarer i sitt hovedinnlegg om dette punkt, og merknaden fra Arbeiderpartiet som viser nettopp til dette. De sier:

       « Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at ordningen med forskuttering av rammeoverføringer jevnlig brukes av kommunene som står i akutte likviditetsproblemer. Disse medlemmer forutsetter at både Kristiansund og andre kommuner med tilsvarende problemer fortsatt kan benytte seg av denne ordningen. Disse medlemmer vil allikevel understreke det prinsipielt uheldige ved at Stortinget behandler enkeltkommuner i forbindelse med det samlede opplegg for kommunesektoren. »

       Jeg vil peke på at kommunene ikke kan leve med forskudd på rammetilskuddene i år etter år. PU-reformen må evalueres, og derigjennom må rettferdighet oppstå ikke bare for Kristiansund, men for alle de kommunene som ikke får inndekning for sine utgifter til PU-reformen. Jeg vil også vise til at det nye systemet for kommuneøkonomi, Rattsø-systemet, som er innført, vil virke positivt på sikt bl.a for Kristiansund. Og som minsteinntektskommune vil også Arbeiderpartiets kommuneopplegg virke positivt for Kristiansund.

       Jeg vil til slutt ta opp et forhold til. Det går på arbeidsledigheten, som nå ligger på under 4 %. Jeg vil understreke at vi fortsatt har store utfordringer i å redusere den videre. Det er derfor veldig beklagelig at det på bekostning av de arbeidsledige blir flertall for å redusere arbeidsmarkedstiltakene med 500 mill. kr.

Arild Lund (H) : Det er sjelden at ønsker og forslag i Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett spriker så mye fra parti til parti som de gjør i år.

       Høyre står fast på sin linje om nøkternhet også i kommuneøkonomien. Vi ønsker en linje i økonomien hvor de tyngste postene på kommunebudsjettene, renter og lønninger, kan holdes under kontroll.

       Høyre er også innstilt på at kommunene får beholde de 2,5 milliarder kr de har fått i økte skatteinntekter utover det som lå til grunn for kommuneøkonomiproposisjonen. Dette vil styrke kommunenes økonomi og gi dem en mulighet til å høyne sitt servicenivå.

       For Høyre har det også vært viktig å sikre ytterligere 150 mill. kr til enerom i sykehjem. Bygging av sykehjemsplasser med sikring av omsorg overfor eldre vil bli en av kommunenes største utfordringer fremover.

       Høyre er også tilfreds med å ha fått flertall for sitt forslag om å fastholde den kommunale skattøren. Dette forslag bidrar til økt lokalt selvstyre, og er en spore til at kommunene selv søker å øke sine skatteinntekter til egen fordel.

       For en Vestfold-representant er det også tilfredsstillende å konstatere at fylkets største avis, Tønsberg Blad, på lederplass gir støtte til en nøktern linje i behandlingen av årets statsbudsjett. Innenfor det budsjett vi i dag behandler, er det Høyre som står for denne linjen. Det er ikke alltid lett å tenke fremover. I en tid hvor det tilsynelatende kan være penger å ta av, er det bekvemt å gi etter for krav om mer til gode formål. Man må selvsagt se bort fra statens forpliktelser med hensyn til fremtidige pensjoner på svimlende 1.800 milliarder kr når en finner å ville bruke mer penger. Hvis en la de samme krav på staten som en gjør på kommunene når det gjelder sikkerhet for pensjoner, ville bildet av en overskuddsøkonomi slå betydelige sprekker. For staten er det viktig å benytte enhver anledning til å styrke grunnlaget for fremtidige pensjonsforpliktelser.

       For Høyre er det viktig å få en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor - både ved at det offentlige konsentrerer seg mer om kjerneoppgavene og ved at tjenesteproduksjonen effektiviseres. Vi har med tilfredshet merket oss den nye kommunalministerens mer fordomsfrie tilnærming til konkurranseutsetting av offentlige tjenester, men vi ser også med beklagelse hvordan Norsk Kommuneforbund slår ned på statsråd Opseth nesten før han får tenkt sine tanker ferdig. Det blir spennende å se hvorvidt statsråden ved hjelp av sin velkjente « stahet » vil nå frem på dette feltet - la oss sette stahet i gåseøyne, statsråden er jo kjent for dette, så han tåler sikkert å leve opp til det. Han skal ikke møte motstand fra Høyre hvis han setter i gang en offensiv for mer konkurranse om offentlige tjenester.

       Høyre har i sitt budsjettalternativ også lagt til grunn at vi må ha en bedre balanse mellom dagens og morgendagens skattebetalere. Hvis ikke dagens politikk innrettes etter en målsetting om en sunn byrdefordeling mellom generasjonene, betyr det at vi skyver en større skattebyrde over på våre barn enn den vi selv er villig til å bære.

       En økning i de offentlige budsjetter vil være en klar risiko for økende inflasjon og økende renter. De klare og umiddelbare følgene av dette blir krav om høyere lønn for kompensasjon av pris- og rentestigning. I kommunene utgjør lønnsandelen en meget stor del av budsjettene. Det må være åpenbart at mer penger til kommunene i den størrelsesordenen enkelte har foreslått, vil få store og negative konsekvenser for de samme kommunene i årene som kommer. Her gjelder det å se tingene i et noe lengre perspektiv og sørge for at den stabile situasjonen vi nå har, fortsetter. Det er liten hjelp i mer penger i dag hvis regningen kommer i form av økte lønninger og høyere renter i morgen.

Asmund Kristoffersen (A) : Kommunesektoren er den største produsent av tjenester - helsetjenester så vel som omsorgs- og velferdstjenester. Aldri har en bevilget så mye over statsbudsjettet til helse, velferd og offentlige pensjoner som for 1997. Summen er 133,5 milliarder kr, og dette er 7,2 milliarder kr mer enn for 1996.

       Av kommunesektorens løpende utgifter på vel 160 milliarder kr går om lag halvparten til helse- og sosialformål. Disse tallene betyr en oppbygging av det offentlige tjenestetilbudet, ikke en nedbygging, som mange prøver å si. Skulle ikke 70.000 flere ansatte over få år bety flere og bedre tjenester?

       Etter å ha fulgt deler av budsjettdebatten i Stortinget denne høsten, skulle en - dersom en lyttet til hva opposisjonen har sagt - tro at Regjeringens budsjettforslag er en mishandling av nær sagt alle grupper i det norske samfunn. En rekke grupper nevnes som forfulgt eller forulempet - barn, ungdom, pensjonister, studenter, aleneforsørgere, gifte pensjonister, barnefamilier, folk i sykehus og folk utenfor sykehus, boligeiere osv. Dette er en meningsløs beskrivelse av det norske samfunnet. Men dersom vi ikke skal sløse bort de verdiene vi skaper og skal bruke på velferd, helse, barn, eldre, utdanning m.m., må vi hele tida tenke modernisering og effektivisering - også av offentlig sektor og offentlige tjenester.

       Det finnes partier i Stortinget som hele tida er mot all forandring. Konsekvensene av ikke å være med på dette kan være det motsatte av hva en tror. La meg si det slik: Hvis vi skulle la være å effektivisere offentlig sektor tilsvarende 1 % pr. år, ville vi i løpet av en tiårsperiode ha brukt opp hele den oppsparte oljeformuen vår.

       Mange vil spørre: Har vi råd til velferdsstaten? Velferden beskrives ofte som et kostnadsproblem. En glemmer da at den er en rasjonell og viktig del av vårt samfunnssystem. Den bidrar til økonomisk og sosial stabilitet, og den bidrar til at vi har et forholdsvis homogent samfunn. Velferdsstaten er en forutsetning for at vi har høy yrkesdeltaking, et høyt utdanningsnivå og en velfungerende arbeidsstyrke.

       Får så de offentlige institusjoner penger nok til å gi et tilfredsstillende tilbud av helsetjenester? La meg først si at vi har problemer og utfordringer:

       Dette vil Regjeringen gjennom årets budsjett gjøre noe med, og la meg få nevne tre eksempler som vil sette fylkeskommunen bedre i stand til å løse sine oppgaver innenfor helse.

       For det første: Stortinget har gjennom behandlingen av Sosial- og helsedepartementets budsjett vedtatt innsatsstyrt finansiering av somatiske sykehus. Dette innebærer bl.a at staten dekker 30 % av behandlingskostnadene for hver pasient som behandles. Dette gjør fylkeskommunene mindre sårbare ved svingninger i antall behandlede pasienter og vil over tid være en reell styrking av sykehusenes og dermed fylkeskommunenes økonomi.

       For det andre: Driften av våre sykehus blir i 1997 i betydelig grad styrket ved innføringen av et sterkt forbedret poliklinisk takstsystem, der utgiftene refunderes direkte fra folketrygden. Dette har så langt vært altfor lite påaktet. Det gjelder forbedrede takster for poliklinikk og dagkirurgi, nye takster for psykiatrisk behandling, nye takster for laboratorie- og røntgenvirksomhet og dessuten innføring av polikliniske takster for bruk av telemedisinske tjenester. Dette vil føre til økt pasientbehandling og mer lønnsom sykehusdrift.

       For det tredje: Regjeringen har fått stortingsflertallets oppslutning om å fremme sak om innstramming av privatpraktiserende legers refusjoner fra folketrygden. Formålet med dette er å kanalisere mer av legers ekstrainnsats til sykehusene og dermed få en vridning av personellressurser og økonomiske ressurser til den offentlige helsetjenesten.

       I sum betyr de eksemplene jeg nevnte, en betydelig styrking av det økonomiske grunnlaget for den offentlige sektor.

Sigurd Manneråk (Sp) : Det blir stadig færre grunnskoler i Norge, og særlig er det små barneskoler som legges ned. I løpet av siste femårsperiode er antallet barneskoler redusert med 113, og i skoleåret 1995-1996 ble hele 38 skoler lagt ned. 30 av disse skolene var skoler med under 20 elever.

       I den samme perioden har antallet elever i den norske grunnskolen gått opp. Dette forteller oss at vi i dag også i skoleverket, som i samfunnet for øvrig, ser en stadig sterkere sentralisering. Vi får større klasser og flere elever pr. lærer. Nå vil nok Regjeringen hevde at skylden for dette ligger på det lokale nivå, og at kommunepolitikere prioriterer skolen og utvikling av denne for lavt. Men dette er en etter mitt syn en altfor enkel forklaring.

       Kommuneøkonomien er i stor grad avhengig av de overføringer som skjer fra statlig hold, men også av mengden av de statlig lovpålagte oppgaver. Jeg vet av erfaring at å legge ned småskoler i lokalsamfunnet er en så smertelig prosess at dette ikke skjer uten at en er tvunget til det. Det er ingen lettvint løsning. Når nedleggingsløsninger i dag likevel skjer i økt tempo, er det fordi det ikke er samsvar mellom de oppgaver kommunene er pålagt, og den pengepotten som følger med. Kommunene blir sultefôret, og dette går ut over små grendeskoler og elever i grunnskolen og mest på barnetrinnet.

       Men vi ser også andre tendenser. Mange kommuner har i dag store vansker med å gi den enkelte elev et tilpasset tilbud, og utstyr og læremidler er langt fra godt nok i mange skoler. Det avsløres forskjeller mellom skoler og mellom kommuner som på mange måter truer selve enhetsskoletanken, om alle elevers rett til likeverdig utdanning uavhengig av evner, økonomiske, sosiale eller geografiske forhold.

       Ifølge Bergens Tidende den 6. november d.å under spalten « sagt om skolen » står det at statsminister Torbjørn Jagland har uttalt følgende til VG:

« Enhetsskole-tankegangen er hva hele det norske samfunn hviler på. Det er selve bærebjelken i vårt likhetssamfunn. Faller enhetsskolen, så vil vi se ulikheter spre seg på en rekke områder. Men skal man bevare enhetsskolen, så må forutsetningene være at skolen kan ivareta elevenes individuelle behov. »

       Jeg deler fullt ut innholdet i Jaglands utsagn. Men det er stor avstand mellom oss når det gjelder å ta konsekvensene av dette.

       I dag fører Arbeiderpartiet en politikk der antallet elever i klassene øker. Dette gir skolen dårligere mulighet til å tilpasse undervisningen til den enkelte elev. Trange økonomiske rammer for kommunene rammer også sterkt tilbudet til svake elever.

       Arbeiderpartiet snakker ofte om grunnskolereformen som århundrets skolereform. Og jeg er enig i at denne reformen er en viktig skolepolitisk milepæl. Men leser vi i dag landets aviser, ser vi at det i forbindelse med reformen er store problemer med å skaffe egnede rom, og mange elever må til neste år tilbringe sin skoletid i lite egnede lokaler som brakker og kjellerrom.

       I flere kommuner snakkes det i dag om private ordninger som alternativ til den offentlige skolen. Etter mitt syn er Arbeiderpartiets manglende vilje til å sette kommunene i stand til å ta seg av lovpålagte oppgaver den største trussel mot enhetsskolen. Denne trussel er langt farligere enn Høyres prat om privatisering.

       Legger ikke Arbeiderpartiet om sin holdning til kommunenes økonomi, kan Reform 97 bli historisk, men på en helt annen måte enn hva partiet har forestilt seg, nemlig ved at enhetsskolen blir svekket, og brakkeskoler blir et varig begrep i den norske skolepolitiske debatt.

Tore Nordtun (A) : Flertallsinnstillingen fra kommunalkomiteen, og i særdeleshet forslagene fra Senterpartiet, bærer i høy grad preg av at en ikke har tatt innover seg hvilke alvorlige utfordringer vi står overfor i norsk økonomi akkurat nå.

       Det er en reell fare for at vi kan gjøre de samme feilene som ble gjort på midten av 1980-tallet. Det må vi for enhver pris nå unngå. I Arbeiderpartiet vil vi ikke gi vrak på flere års møysommelig arbeid i kampen mot ledigheten og for å styrke produksjon og velferd. Det må være samsvar mellom den politikk vi utformer på kort sikt, og den langsiktige utvikling vi ønsker.

       Fram til 1993 var det riktig å bruke offentlige budsjetter på en aktiv måte for å stimulere produksjon og sysselsetting. Sysselsettingen i offentlig sektor ble økt kraftig for å motvirke fallet i privat sysselsetting. Ikke noe annet OECD-land har noen gang ført en så ekspansiv motkonjunkturpolitikk som det som ble gjort i Norge fram til 1993.

       Etter 1993 har privat sektor vært motoren i norsk økonomi. Det er her de nye arbeidsplassene har kommet. Sysselsettingsveksten er nå like sterk som på midten av 1980-tallet. Men de nye arbeidsplassene er i dag ikke bygd på sandgrunn som den gang. Det står reelle inntekter bak. Allikevel er det grunn til å være på vakt. Faren for ny overoppheting i økonomien er til stede. Vi ser tydelige presstendenser i delarbeidsmarkeder og i reallønningene, og privat forbruk øker kraftig. I en slik situasjon er det riktig å føre en motkonjunkturpolitikk og la offentlige budsjetter dempe presset i vår økonomi. Ansvaret for finanspolitikken ligger her i salen. Det ansvaret kan vi ikke løpe fra.

       I politikk er det ikke nok med god vilje. Flertallsinnstillingen fra kommunalkomiteen er i høy grad uttrykk for gode ønsker og god vilje. Politikk er derimot også å prioritere. Opposisjonen er blitt pengerikelighetens fange. Vi ser det også i de andre komiteinnstillingene så langt, som vi så det i finansinnstillingen.

       Opposisjonen ser ikke realøkonomien for bare oljedollar. Mye av det som flertallet/opposisjonen ønsker å tilgodese med økte bevilgninger, lar seg ikke automatisk løse med vedtak i denne sal. På flere områder vil de realøkonomiske rammene bli de gode ønskers fiende. Press i bygg- og anleggsbransjen og mangel på kvalifisert arbeidskraft i f.eks undervisnings-, helse- og omsorgssektoren vil gi økte priser og økte kostnader framfor økt produksjon når mer penger sprøytes inn.

       Flertallet vil kutte 500 mill. kr i arbeidsmarkedstiltakene. Det tilsvarer et kutt på over 5.000 tiltaksplasser i forhold til Regjeringens forslag for 1997 på 31.500 plasser i snitt. Vi vil da kunne få problemer med å oppfylle tiltaksgarantien overfor ungdom under 20 år og langtidsledige under 25 år. Vi må heller ikke glemme at Arbeiderpartiet ønsker å gi alle som går ut av andre 80-ukersperiode på dagpenger etter nyttår, tilbud om tiltak. Dette krever økt innsats, noe det er tatt høyde for i Regjeringens budsjettforslag. Også Senterpartiet har tidligere ønsket at en slik innsats skal settes i verk fra nyttår.

       De som ønsker å kutte i arbeidsmarkedstiltakene, begrunner dette bl.a med at deres opplegg for kommuneøkonomien vil gi flere sysselsatte og dermed mindre behov for tiltaksplasser. Da må vi ikke glemme at kommunene i høy grad ansetter folk med høyere utdanning. Arbeidsmarkedstiltakene er rettet inn mot de lediges behov, særlig gjelder det de langtidsledige. Disse er kjennetegnet ved lav formell kompetanse. Kommunene er ikke lenger noen stor sysselsetter av ufaglærte, slik de var før. Kutter vi i midlene til arbeidsmarkedstiltak, svikter vi med andre ord de langtidsledige. Særlig de strukturelle problemene i arbeidsmarkedet, det at de arbeidsledige ikke har den kompetansen som de ledige jobbene krever, tilsier et fortsatt høyt nivå på tiltakene.

       Flertallet ønsker ikke å kutte i skattøre, dermed får kommunesektoren 4.500 mill. mer i skatteinntekter.

       Her er det to forhold. Hvor mye skal kommunesektoren ha? Og hvordan skal det fordeles? Kommunesektoren har hatt en betydelig vekst de siste fire årene. For 1997 innebærer budsjettforslaget at vekstforutsetningene fra kommuneøkonomiproposisjonen følges opp. Det er også viktig at budsjettopplegget, herunder kommuneøkonomiopplegget, tilpasses situasjonen i norsk økonomi, en situasjon som nå er preget av presstendenser på flere områder. Det er da viktig at budsjettopplegget bidrar til å dempe presset i økonomien.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg vil snakke om integrering av etniske minoriteter og si noe om den gruppen blant disse som får minst oppmerksomhet - om minoriteten blant minoritetene. Det er kvinner, og det er kanskje dem vi burde satse mest på, særlig når det gjelder språkopplæring. Dette er også viktig for språkopplæringen og skolegangen for ungene, både for 1. generasjons innvandrere og for dem som er 2. og 3. generasjons nordmenn. Ved å beherske norsk kan mødrene også hjelpe ungene bedre i tilpasningen til det norske samfunnet.

       Kvinner fra etniske minoriteter er mer utsatt for mytedannelser enn sine menn. Bildet av muslimske kvinner er f.eks mer sammensatt enn bildet av omskårede kvinner med slør. De som ikke lever opp til dette, blir ofte stigmatisert som utbrytere. På den annen side kan det være en ganske stor sjokkopplevelse å komme fra et beskyttet landsbyliv i Pakistan og oppleve likestillingen i Norge. Etter min mening er det først og fremst på dette området at toleransebegrepet vil bli utfordret.

       Kvinner fra etniske minoriteter er en sammensatt gruppe: Det er juristen fra India, studenten fra Malaysia, legen fra Bosnia og analfabeten fra den pakistanske eller somaliske landsbygda. Og det er denne siste gruppen jeg er spesielt opptatt av. Jeg vil også minne om at det selvfølgelig er svært mange innvandrerkvinner som klarer seg helt utmerket i det norske samfunnet.

       Mennesker som verken kan lese eller skrive på sitt morsmål, tilbys maksimum 750 timers språkopplæring i Norge. Opplæring målt i antall timer er jo også meningsløst. Dessuten trenger de en helt annen opplæring, et helt annet tilbud for å lære seg funksjonelt norsk. De trenger utdanning, i første omgang et tilrettelagt tilbud om 9-årig grunnskole, for i det hele tatt å kunne hevde seg i arbeidsmarkedet. Bare på den måten kan de klare seg selv i det norske samfunnet. Jeg vet ikke hvor mange tusen dette gjelder, men analfabetene vil trolig fortsette å komme til landet i forbindelse med gjenforening og ekteskap. Hvis vi ikke lykkes med denne delen, er jeg redd for at integreringsproblemene vil bli reprodusert.

       Det er viktig at språkopplæringen blir tilrettelagt for den enkelte, nettopp fordi det er så stor forskjell på innvandrerkvinner - akkurat som det er på oss andre. Men noen er mer isolert enn andre, og for dem vil rett og plikt til å lære norsk være en hjelp overfor en mann som ikke vil la kona lære seg norsk - uansett hva grunnen måtte være. En av grunnene er selvfølgelig mennenes frykt for å miste kontrollen over sine koner, at de skal bli fri og likestilte som de norske.

       Språkopplæringen må følges opp med tilbud om tilsyn for ungene, ellers lar den seg ikke gjennomføre i praksis. Mange av de kvinnene som ikke er språkmektige nok, er gjerne hjemmeværende, og barneflokken er stor. De har rett og slett ikke råd til barnehageplass. Det vil også være en styrke for ungenes språkopplæring at de kommer tidlig med i lek sammen med norske barn. Skal vi gi kvinnene en reell sjanse til et godt liv i Norge og hjelpe dem ut av isolasjonen, er språkopplæring det viktigste virkemidlet politikere rår over.

       Det er dessverre noe sant i påstanden om at vi har kjøpt oss fri fra en mislykket integreringspolitikk med sosialhjelp. Vi har gjort mange feil. Noe av dette må gå på kontoen for uforstand. Men nå kan vi heldigvis rette opp feilene, og jeg er svært glad for at både kommunalkomiteen og kirke- utdannings- og forskningskomiteen legger stor vekt på språkopplæring. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om integreringspolitikken, og jeg håper at den vil vie kvinner fra etniske minoriteter og deres spesielle behov oppmerksomhet. Målet må være at også de skal gis reell valgfrihet, og at de gis mulighet til å delta i samfunnet som fullverdige samfunnsmedlemmer, på deres egne premisser. Jeg frykter at den manglende interessen som de andre partiene har vist her i dag, er noe som vil fortsette, men jeg håper og tror at de også etter hvert vil komme mer på banen når det gjelder integrering også i den kommunalpolitiske debatten.

       Jeg synes det er meningsløst at både statsminister og finansminister gjentatte ganger viser til den sterke veksten i kommuneøkonomien uten at det samtidig pekes på den tilsvarende sterke vekst i pålagte, kostnadskrevende oppgaver gjennom vedtak som er fattet i dette hus. Derfor er jeg spent på salderingsproposisjonen som kommer på fredag. Finnes det nødvendig politisk musikalitet i Regjeringen for de behov som her er påpekt? Det er selvfølgelig Regjeringen selv som bestemmer på hvilke områder den ønsker å kjempe for sine standpunkter. Jeg vil være overrasket om ikke Regjeringen skjønner at når det gjelder kommuneøkonomien, har iallfall Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene lite å gå på.

       I den sammenheng er jeg overrasket over at Morten Lund, Senterpartiets hovedtalsmann innenfor kommuneøkonomi, velger å gå til krig mot Kristelig Folkeparti både i sitt innlegg og faktisk også i en replikk til vår representant Ola T Lånke. Det er god sammenheng mellom det vi har sagt i vår landsstyreuttalelse, og det som har vært stortingsgruppens syn. Det vet jeg, for det er meget god forbindelse mellom de som formulerer standpunktene i Stortinget, og de som tilsvarende har formulert denne resolusjonen fra landsstyret. Overføringer kan, slik det er nevnt i vår resolusjon, skje som øremerkede tilskudd, men også som rene rammeoverføringer. Jeg tror derfor det ville være klokt av Senterpartiet å rette skytset mot partier som ikke støtter opp under en bedret kommuneøkonomi, slik Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gjør, og ikke innrette skytset mot det jeg vil kalle « vennligsinnede samarbeidspartnere ».

Unn Aarrestad (Sp) : Tidlegare i dag ønskte representanten Rune Kristiansen Senterpartiet lukke til i mørkret. « Så får vi andre » opphalde oss « der hvor det er noe mer trivelig », sa han. Eg vonar at representanten Kristiansen vil opphalda seg der han kan sjå sanninga, om han kanskje må gå utanfor gatelysa og ikkje berre der det er triveleg. Det er vel ikkje berre derfor han er på Stortinget.

       Igjen kjem det fram at Arbeidarpartiet sentralt har problem med å fanga opp signala frå Arbeidarpartiet lokalt. Det er her nok å syna til Rogaland, der Arbeidarpartiet si fylkestingsgruppe nå har valt ikkje å leggja fram noko eige budsjettforslag. I staden vil partiet venta på avklaring i Stortinget, for deretter å føreslå ekstraordinært budsjettmøte i januar. Her ventar og vonar openbert Arbeidarpartiet på at det endelege, salderte statsbudsjettet skal gi meir pengar til fylkeskommunen. Arbeidarpartiet vil sleppa å prioritera etter si eiga regjering sitt budsjettforslag, noko som òg Rogalands-representanten Tore Nordtun i dag støttar varmt opp om. Arbeidarpartiet vil like eins sleppa bryet med å ta stilling til kva følgjer dette budsjettforslaget vil få for innbyggjarane i Rogaland. På denne måten syner Arbeidarpartiet i Rogaland klart fram den håplause kommuneøkonomien som ligg i Regjeringa sitt forslag. Så kanskje representanten Kristiansen burde våga seg litt ut i sitt eige lokal-Ap-mørkre - dersom han ikkje er mørkredd, då.

       For kort tid sidan kom den nye kommunalministeren med ei utsegn på Vestlandet om å setja i gang forsøk med samanslåing av små kommunar for å sjå kva som kunne sparast her. Igjen har altså Arbeidarpartiet problem med å godta at eit fleirtal på Stortinget så seint som i juni i år ville noko anna. Igjen har Arbeidarpartiet problem med å skjøna at me har demokrati her i landet og på Stortinget. Og igjen har Arbeidarpartiet problem med å lytta til sine eigne folk lokalt.

       Det Opseth nå vil, er å lura kommunane til noko dei ved omfattande høyringar har sagt nei til, og som Stortinget seinare har følgt opp. Kva så med å vidareutvikla det interkommunale samarbeidet? Her vil kommunane kunna spara mykje ved å samarbeida med ulike kommunar alt etter kva område det gjeld, og over den tida som er naudsynt. Eller greier ikkje statsråden å tenkja i nye banar? Vil kommunalministeren ta initiativ til å vidareutvikla dette i staden for å prøva seg med å finna såkalla andre grep?

       Så til slutt: Dette kunne sjølvsagt vorte ei fin valkampsak for Senterpartiet, men denne saka vil me ikkje ha. Dette ønskjer me ikkje. Nå treng nemleg kommunane med sine innbyggjarar fred og ro på dette området. Eller er det heilt umogleg for Arbeidarpartiet å lytta til sine eigne lokalt, her òg?

Leif Lund (A) : Jeg skal ta opp to av kapitlene i innstillingen. Da vil jeg vise til omtale under kapitlet Statens arbeidsmiljøinstitutt angående bedriftshelsetjenesten, hvor det er opprettet et sekretariat som skal bidra til faglig utvikling og veiledning av bedriftshelsetjenesten, koordinere innsats på utvalgets satsingsområder og formidle informasjon om regelverk og faglige nyheter.

       Jeg vil vise til at komiteen er kjent med det arbeidet som gjøres ved Universitetet i Bergen, og mener at det er nødvendig å etablere et samarbeid mellom Universitetet, Institutt for samfunnsmedisinske fag i Bergen og Statens arbeidsmiljøinstitutt for å kunne utnytte de nasjonale ressurser på dette området best mulig. Komiteen ber departementet medvirke til at dette og lignende samarbeid får et innhold som bidrar til å styrke arbeidsmiljø og sikkerhet. Dette er jeg meget glad for. Jeg forventer at departementet følger dette opp.

       Representanten Fevåg tok opp komiteens omtale av PU-reformen. Kommuner som har mange tunge enkeltbrukere av PU-reformen, og som har store utgifter til PU-klienter, bør vurderes særskilt. Jeg er enig i den konklusjonen som representanten Fevåg hadde på dette punkt.

       Så skal det bli spennende uker fram til jul. På fredag legges salderingsproposisjonen fram, og vi kjenner nå omfavnelsene når det gjelder påplussinger. Så får vi se hva slags omfavnelser det blir når det gjelder inndekninger. Og så får vi se om vi ser lyset, vi som til vanlig pleier å se det. Senterpartiet er jo ikke klar over at vi er inne i mørketiden, men sånn er det jo bare. Vi nærmer oss jul, som jeg sa.

       Når det gjelder Unn Aarrestads bekymring for at vi i Arbeiderpartiet ikke kjenner Arbeiderpartiet, så kan hun jo melde seg inn, skal vi snakke med henne lokalt.

Rolf Terje Klungland (A) : Jeg har tatt ordet for å rette opp en misforståelse, hvis det ikke rett og slett er desinformasjon vi står overfor.

       For det første vil jeg si at Høyre i debatten i dag har hevdet med tyngde at deres skatteopplegg ikke vil ramme kommuneøkonomien. Høyre skriver i sine merknader på side 39 i innstillingen følgende:

« Disse medlemmer viser til at Høyres skatteopplegg med betydelige lettelser ikke vil svekke kommunenes økonomi. »

       Det har vel ikke kommet de helt store overraskelsene i denne debatten utenom denne. Dette er en helt ny politikk fra Høyres side. La meg begrunne det litt nærmere. Stortinget har tidligere fulgt opp Høyre-politikken og Høyres skattepolitikk når det gjelder rederibeskatningen imot Arbeiderpartiets, SVs og RVs stemmer.

       Dette betyr at rederne får store skattelettelser, mens f.eks. Kristiansand kommune får 12 millioner i skattereduksjon i 1997. For å hjelpe Kristiansands økonomi har vi måttet øke skjønnstildelingen til denne byen, en minsteinntektskommune som vi alle vet har hatt økonomiske problemer. Hvis Høyre mener det de sier og skriver, hvorfor har de ikke foreslått en økning for å dekke opp den skatteletten som de nå har foreslått? Slik som jeg ser det, er dette retorikk uten hold i virkeligheten.

       Til representanten Per-Kristian Foss, som var oppe her i dag med nye manuskript, vil jeg si at det kan være en fordel å holde seg til de gamle, for da slipper en i alle fall å veksle så mye at en ikke vet hva en sier.

       Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet var også oppe her og spurte om jeg kunne definere mer rettferdighet for ham tidligere i dag. Jeg har prøvd meg på voksenopplæring i forhold til representanten Riis-Johansen før, men jeg må si at han fikk strykkarakter den gangen vi holdt på i vår. Det medfører at han ikke kan komme inn på videregående, men han kan satse på at han kommer inn under oppfølgingstjenesten.

Johanne Gaup (Sp) : Senterpartiet ønsker å øke bevilgningene til Samisk språkråd, slik at målsettingen med samisk språklov kan oppfylles. Dagens bevilgning på 17,5 mill. kr er på langt nær nok til å oppfylle språklovens målsetting, og det blir ikke mye til fordeling når disse midlene skal fordeles til kommuner, fylkeskommuner og andre tiltak til utvikling av samisk språk. Vi har i dag lovhjemlet likestilling mellom samisk og norsk i språklovens virkeområde. Det blir da uholdbart når kommunene hvert år skal søke om midler til f.eks tospråklige barnehager, grunnskoler og videregående skoler. Det hemmer også langtidsplanleggingen innenfor disse tiltakene. Etter min mening burde det være faste statlige overføringer til disse formålene, da dette er en varig tilstand og ikke noe som kan sies å være prosjekter som er avhengig av årlige søknader om støtte.

       Jeg forutsetter at Regjeringen vurderer nærmere hvordan tospråklighet i samiske områder kan ivaretas bevilgningsmessig på en bedre måte enn i dag. Dagens ordning fører også til at statlige etater i kommunene må bruke midler til tospråklighet fra det ordinære budsjettet, selv om det er lovfestet bruk av to språk.

       Også de samiske kommuner rammes av Regjeringens innstrammingspolitikk overfor kommunene. Det går selvfølgelig også ut over tilbudet til den samiske befolkning på det språklige området. Senterpartiet vil bevilge 1 mill. kr til samepolitisk arbeid i forbindelse med sametingsvalget. Jeg lurer jo på, siden ingen andre partier støtter det, om det ikke er noen andre som har tenkt å drive arbeid i forbindelse med sametingsvalget. Det kunne være greit om statsråden kunne forklare hvordan Arbeiderpartiet i tilfellet har tenkt å finansiere dette arbeidet.

       Jeg mottar for tiden en rekke henvendelser fra kommunene i mitt eget fylke, altså de kommunene som ifølge Rattsø-utvalget skulle være svært rike og ha et godt tilbud til befolkningen. Nå må også de kommunene skjære ned på velferdstilbudene og legge ned skoler, barnehager og andre velferdstilbud. Disse kommunene har i en årrekke prioritert nettopp velferdstilbud, og det kan ikke være mulig at det nå skal være en ulempe for disse kommunene.

       For Senterpartiet er det viktig å sikre at også små distriktskommuner fortsatt kan beholde sitt velferdstilbud til innbyggerne. I mitt fylke har vi sentralisert det meste. Hvis flere skoler, barnehager og velferdstilbud skal legges ned, vil det snart ikke være grunnlag lenger for bosetting i våre utkantkommuner.

Morten Lund (Sp) : Representanten Foss har kritisert Senterpartiet i dag, for han sier at kommunene lever i stor usikkerhet når det gjelder økonomien sin, og det skyldes at Senterpartiet ikke i juni fastsatte skattøren. Det er tre anmerkninger til den kritikken.

       Kommunene vet i dag om skattøren sin, men usikkerheten om inntektene er større enn noen gang, og de blir ikke avklart før 19. desember. For det andre, Høyre er mye senere ute med sitt kommuneopplegg. Vi var ferdige 21. oktober - Høyres blir ferdig i salderingsdebatten ifølge Tore Liltveds innlegg. Da skal det til gjengjeld bli et helhetlig opplegg, men antakelig bortgjemt i salderingsinnstillingen. For det tredje, Høyre ble ikke ferdig med opplegget for kommunene for 1996 før i juni 1996. Da tok de 600 mill. kr fra kommunene, sammen med Arbeiderpartiet selvsagt.

       Senterpartiet har konstatert at Høyre ikke har fremmet forslag i Stortinget eller vist i sitt eget alternative budsjett hvordan kommunene ikke skal tape på 6 milliarder kr i skattelette. Enten er opplegget fra Høyre halvferdig, slik at resten gjemmes bort i salderingsinnstillingen, eller så er kommunenes inntekter 1,6 milliarder kr lavere enn partiet påstår.

       Vi har beregnet virkningene for kommunene ut fra de forslagene partiet har fremmet, inkludert i dagens innstilling.

       Det ville etter vår mening ha vært best om partiet Høyre selv konkret viste hvordan partiets politikk skal gjennomføres, hva virkningene blir for den enkelte kommune, før vi hadde en diskusjon som den vi har i dag i Stortinget .

       Tore Liltveds eneste trøst her i dag er at Senterpartiet « bare » gir 30 mill. kr til Arendal. Jeg synes det er bra at det blir nevnt gang på gang fra Høyre at vi gir « bare » 30 millioner kr til Arendal. Så kunne han jo tatt med i en bisetning hva deres innsats for byen er.

       Høyres kritikk mot andre er med på å understreke avstanden til egne velgere. Avstanden til ordførerne i Stavanger, Oslo, Kristiansand, Hitra og i Roan er nevnt, og den er enorm, for de ordførerne vil noe bra for folk, men så sier de: Vi trenger penger. Det er selvfølgelig, egentlig.

       Den undersøkelsen som er presentert her, som er gjort av bl.a. Henry Valen, viser at bare 60 % av Høyres velgere vil redusere offentlig sektor. 54 % vil redusere inntektsforskjellene i samfunnet. 36 % vil innføre 6-timersdagen for alle yrkesaktive, og 55 % vil redusere oljeutvinningstempoet. Dette gjaldt altså Høyres velgere. De er altså mye mer enige med Senterpartiet enn med sitt eget parti. Da syns jeg Høyre burde være mer forsiktig med å karakterisere oss som uansvarlige, isolerte og hva det nå er alt mulig.

       Kanskje det også ville ha vist seg, hvis det ble gjort en undersøkelse om folks oppfatning av viktigheten av trygge ansettelsesforhold og behovet for å begrense overtidsbruken, at Høyres velgere var enige med Senterpartiet - eller f.eks om spørsmålet om å bygge demninger mot fraflytting og økte sentraliseringsproblemer. Jeg ville da tro at Høyres velgere var mer enig med Senterpartiet enn de er med partiet Høyre.

Tore A Liltved (H) : Det er ganske klart at representanten Morten Lund verken vil lese innstillingen eller høre på de ord som er sagt, og fortsetter da med desinformasjon. Det tar jeg til etterretning, og det er ganske beklagelig.

       Vi har et ordtak som sier at « blind høne finner også korn », og Rolf Terje Klungland har funnet et i rederiskatten. Jeg spør da retorisk: Hvor mye skatt hadde Kristiansand fått dersom Høyres politikk fikk virke for rederne? Så kan man spørre på en annen måte: Hvor lite skatt ville ikke Kristiansand ha fått dersom Arbeiderpartiet hadde jaget rederne ut av landet? For det er det som ville være tilfellet, nemlig skatteflukt, for rederne som ikke lenger hadde vært i landet, hadde heller ikke skattet her.

       Men også Rolf Terje Klunglands parti har foreslått med en redusert rederiskatt. Hvor mye vil den bety for Kristiansand? Det sa ikke representanten Rolf Terje Klungland noe om.

       Så vil jeg tilbake til noe som er viktig. Det er riktig som statsråd Opseth sa, at privatisering eller konkurranseutsetting er viktig. Når man vet at dette kan spare kommunene for milliarder kroner, er det ingen bisak - det er en veldig viktig sak. Det var som jeg fryktet, kommunalministeren gikk som katta rundt den varme grøten når det gjaldt å svare på mitt tidligere spørsmål. Så lenge kommunalministeren gjør det, må jeg karakterisere hans holdning til konkurranseutsetting som retorikk. Dette underbygges også av den underlige holdning at konkurranseutsetting av helsetjenester må skjermes ifølge kommunalministeren, og oppfattes som en anti-velferdsstat-holdning. Dette må være en slags omvendt logikk. Det er alt bevist at konkurranseutsetting av helsetjenester kan gi både bedre kvalitet og billigere tjenester. Altså er konkurranseutsetting i en slik sammenheng et gode for forbrukerne og for kommunene, men ifølge statsråd Opseth til skade for velferdsstaten. Jeg vil be kommunalministeren svare på om følgende er riktig oppfattet: Dersom en kommune utsetter helsetjenester for konkurranse og resultatet blir at den private helsetjenesteprodusent kan yte bedre og billigere tjenester enn kommunen selv, mener kommunalministeren at det tjener velferdsstaten best å velge bort det beste og billigste tilbudet. Hvis kommunalministeren er enig i min oppfatning av hans uttalelser tidligere i dag, er spørsmålet: Hvordan forklarer kommunalministeren dette?

Ola T Lånke (KrF) : Sentrumspartiene, deriblant Kristelig Folkeparti, er blitt sterkt kritisert av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti for forslaget om å kutte i bevilgningene til arbeidsmarkedstiltakene. Som det framgår av merknadene, ønsker vi med dette å omprioritere midler til praksisplasser og faste stillinger i kommunene. Dette er i tråd med det vi har gjort flere år tidligere, og da også har det kommet høylytte protester fra de samme partiene. Men det som har skjedd, er jo at Regjeringen senere har kommet etter og fulgt opp disse kuttene. Og selv om vi ikke har for vane å ta Erling Folkvord som sannhetsvitne på at forslag er fornuftige, har vi i hvert fall merket oss at han nå foreslår å omdisponere alle midlene på arbeidsmarkedstiltakene til faste stillinger i kommunene.

       Jeg vil si litt om integrering av flyktninger. Kristelig Folkeparti har varslet at vi går imot den foreslåtte reduksjonen i integreringstilskuddet, og foreslår sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti å øke bevilgningen med 45 mill. kr, slik at det kommer på samme nivå som inneværende år. Ikke minst etter at Regjeringen besluttet å la de bosniske flyktningene bli her i Norge, aktualiseres spørsmålet om videre integreringstiltak for disse. Spesielt viktig er det å prioritere integrering i arbeidsmarkedet. Som kjent er arbeidsledigheten blant innvandrere og flyktninger langt over gjennomsnittet for den øvrige befolkningen. De siste fem-ti årene har flyktninger som er kommet til Norge, opplevd et arbeidsmarked med mange stengte dører, og vi vet at dette er den viktigste enkeltårsaken til at flyktninger blir værende i sosialhjelpsystemet. Forskning viser at ikke minst nettverket har stor betydning for rekrutteringen til arbeidslivet, og her stiller innvandrerne med et handikap. Derfor er det av avgjørende betydning at innvandrerne får prøve seg i arbeidslivet og vise hva de kan og står for. Flere av arbeidsmarkedsetatens ordninger er laget med sikte på å gi slike muligheter: lønnstilskudd, hospitantordninger, næringslivets fadderordning, praksisplass m.v.

       Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslått en integreringspakke som til sammen utgjør 121 mill. kr, fordelt på økt norsk opplæring, utvidet lønnstilskott og økte bevilgninger til de frivillige organisasjonenes arbeid mot rasisme og fremmedfrykt. På samme tid har det vist seg at også godkjenningsordningen når det gjelder innvandrernes kompetanse er tungrodd og lite effektiv, og vi har derfor lagt fram et forslag om at det blir foretatt en gjennomgang av disse kriteriene. Det er gledelig å se at dette forslaget kommer til å få flertall.

Eva Lian (Sp) : I mitt innlegg tidligere i dag refererte jeg fra noen av den mengde brev kommunalkomiteen og partiene på Stortinget har fått i løpet av høsten når det gjelder kommuneøkonomien. Jeg kan referere fra ett til, som er kommet til Stortinget i dag - det ligger i representantenes hyller. Det er fra Balsfjord kommune, der kommunestyret enstemmig har vedtatt følgende uttalelse til Det norske storting:

       « I 1997 må vi kutte med knapt 10 mill. kr. Prognosene fremover indikerer at vi må forberede oss på ytterligere millionkutt i -98 og -99.

       Denne for oss dramatiske situasjonen resulterer i bortfall av kommunal kulturstøtte og tiltak, nedlegging av flere skoler, fjerning av omsorgstilbud, arbeidsledighet og økt fraflytting. Det vil videre være umulig å få nødvendige investeringer, som utbygging av sykehjemsplasser (enerom), vedlikehold av veier og bygninger og reguleringer av nye boligfelt m.m. »

       Dette blir av Arbeiderpartiets representanter her på Stortinget betegnet som svartmaling fra Senterpartiets side. Jeg presiserer enda en gang: Dette er ikke Senterpartiets beskrivelse, men lokalpolitikeres enstemmige beskrivelse. Det er Arbeiderpartiets egne, med andre ord. Hvis lokalpolitikeres beskrivelse, som også Arbeiderpartiets representanter er med på, betegnes som svartmaling, tyder det på mangel på kontakt mellom Arbeiderpartiet sentralt og Arbeiderpartiets grasrot.

Terje Riis-Johansen (SV) : I et tidligere innlegg i dag påpekte jeg den manglende sammenhengen i bruken av ordet « rettferdighet » i hr. Klunglands innlegg, hvor rettferdighet det ene øyeblikket ble brukt om et Rattsø-opplegg som klart tilgodeser befolkningstette områder, og i neste øyeblikk ble rettferdighet brukt om noe som går i stikk motsatt regning. Det er helt åpenbart at det ikke går an å definere Arbeiderpartiets politikk i enhver sammenheng som rettferdighet, og at det motsatte gjelder for partier som har et annet standpunkt i saker. At representanten Klungland ikke har annet enn overflatiske betraktninger å komme med som svar på det, tar jeg som et tegn på at jeg har rett i den påstand jeg kom med tidligere i dag.

       Så er det et forslag jeg har lyst til å bruke noen få sekunder på, et forslag om Notodden fra representanten Børre Rønningen. Jeg tror ingen i denne sal er i tvil om - i hvert fall er ikke jeg det - at Notodden kommune pr. i dag har et kjempeproblem i forhold til å få sine budsjetter til å gå i hop. Det er forslag om å kutte 50 stillinger i administrasjonen, det er forslag om nær sagt å la være å gjennomføre budsjettbehandlingen - i det hele tatt en helt håpløs situasjon. Det er en tilsvarende situasjon - om enn noe sterkere for Notodden - som vi har sett i en del andre kommuner som er utgangspunktet for at både SV og Senterpartiet har en forholdsvis offensiv holdning til kommuneøkonomien ved årets budsjettbehandling.

       Jeg må likevel si jeg er litt overrasket over at representanten Rønningen tar opp et forslag som dette i salen i dag, når vi nå har sittet og jobbet med kommuneøkonomien i kommunalkomiteen nærmest i flere måneder, og at vi ikke kunne tatt dette forslaget som en del av debatten der. Jeg synes det er vanskelig at Stortinget skal foreslå for Regjeringen at den skal gå inn og behandle en kommune spesielt, når en antakeligvis vil kunne gå inn i de fleste fylker og finne enkeltkommuner som har behov for spesiell behandling. Jeg beklager den arbeidsmåten representanten Rønningen har lagt opp til rundt behandlingen av Notodden i denne saken, og derfor synes jeg det er vanskelig å kunne støtte det i avstemningen her i dag. Det har ikke noe å gjøre med at en ikke ser at Notodden trenger penger, for det er helt udiskutabelt - der er behovet meget stort.

       Så har jeg lyst til å si et par ord om arbeidsmarkedspolitikken, som også har vært framme ganske mye i dag. En får inntrykk av at det er to forskjellige politiske linjer som blir fulgt. Den ene er en satsing på opplæring og kompetanseheving innenfor arbeidsmarkedsetaten, mens den andre er en rasering av etaten. Det kan være greit å minne om et par tall. For det første er det - hvis en tar med det som går til administrasjon innenfor etaten og attføringen - faktisk over 10 milliarder kr som går til etaten i dag. Hvis vi i tillegg tar med dagpengene, snakker vi om bortimot 20 milliarder kr som blir brukt til dagpenger, attføring og arbeidsmarkedstiltak. Av det foreslår Senterpartiet å kutte en halv milliard når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, da snakker vi om ca 5 %- litt etter som hvilket utgangspunkt en tar. Det er helt klart en bevisst politikk fra vår side og vi står for den, men samtidig må en være klar over at det betyr ikke at en er for eller imot arbeidsmarkedstiltak. Det betyr at noen av oss ønsker en mer offensiv politikk i forhold til sysselsetting, men ikke at vi er for eller imot arbeidsmarkedstiltak.

Gunnar Breimo (A) : På tross av at vi vitterlig har hatt en realvekst i kommunesektoren, er det ikke tvil om at flere kommuner sliter med å få endene til å møtes. Det kan nok skyldes egne disposisjoner, men enkelte kommuner kan også vise til at inntektene har gått ned med millionbeløp de siste årene.

       Det er derfor veldig bra at statsråd Kjell Opseth signaliserer at han ønsker en bedre dialog med kommunesektoren. Det er nemlig viktig å være klar over de store forskjellene som er til stede i landet vårt, noe som også gir seg utslag i kommunesektoren. Det er derfor nødvendig å ha inntektssystemet under kontinuerlig vurdering, og at vi til enhver tid har en betydelig skjønnspost til fordeling.

       Senterpartiet framstiller seg gjerne som det mest distriktsvennlige partiet i denne salen, og at de er spesielt opptatt av de svakeste gruppene, enten det dreier seg om kommuner eller enkeltpersoner. Men i praktisk politikk gir det seg en del underlige utslag. Det gjelder også i kommunesektoren. Partiet vil prioritere de svakeste, men lar de rikeste få beholde alle sine skattekroner og avviser å være med på et grep som kan virke utjevnende. Det sementerer og øker ulikhetene, som blir vanskelig å rette opp. Det gjør også at de rikeste kommunene settes i enda bedre stand til å konkurrere om fagfolk til offentlige tjenester og til å etablere arbeidsplasser.

       Senterpartiet sikrer også at bevilgningene til ekstraordinære sysselsettingstiltak blir redusert med en halv milliard kroner. Dette er jo det stikk motsatte av å ta vare på de svakeste. Det rammer dem som fra før ligger dårligst an på arbeidsmarkedet, og som ikke vil kunne konkurrere om faste stillinger. Når vi så vet at de ekstraordinære tiltakene svært ofte er engangsoppgaver nettopp i kommunesektoren, vil det også ramme kommunene. At Terje Riis-Johansen forsøker å gjøre dette til prosentregning, forbedrer ikke situasjonen.

       Når det gjelder distriktspolitikken, er det ingen tvil om at flyttetendensen det siste året vil stille oss overfor svært store utfordringer når vi skal sikre bosettingen, men jeg kan ikke se at Senterpartiet har noen god oppskrift på det området. Kommunenes økonomi er uten tvil viktig, men uten at vi skaper arbeidsplasser innenfor næringslivet, kommer vi ingen vei. Da vil flyttingen gå sin gang. Derfor er det oppsiktsvekkende at Senterpartiet var med på å rasere SNDs grunnfinansieringsordning. Også det er å favorisere de mest sentrale områdene, der bankene ligger på rekke og rad. Men i distriktene er det ikke slik. Her er SND som regel eneste alternativet. Å overlate grunnfinansieringen av arbeidsplasser i distriktene til markedskreftene, er ikke svaret. Det er det Senterpartiet i realiteten har gjort sammen med Høyre. Da hjelper det lite med en desentralisert beslutningsprosess.

       Det er for øvrig verdt å merke seg den framgangen som Arbeiderpartiet kan registrere også i nord. Det kan ikke bety annet enn at velgerne også i distriktene ser hvilket parti som tar ansvar for helheten i vårt land, og som ikke er villig til gamble med prisstigning og rentenivå i en popularitetsjakt før et stortingsvalg.

       Jeg sa i hovedinnlegget mitt at jeg tror det vil bli knapphet på arbeidskraft, og det er viktige utfordringer som ligger i å kvalifisere arbeidsledige - spesielt langtidsledige i aldersgruppen 45-50 år - og innvandrere, hvor det er ca 10.000 ledige, og bruke disse midlene til å skolere arbeidskraft og få dem ut i arbeidslivet. Da går det ikke an å kutte i disse midlene, som Lånke nå forsøker å si at vi har gjort i tidligere år. Men i tidligere år hadde vi større arbeidsløshet, større fleksibilitet på arbeidsmarkedet som gjorde det mulig å plassere folk i arbeid. I dag klarer vi ikke det, og derfor er det oppsiktsvekkende at Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet, vil kutte i bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak.

Erling Folkvord (RV) : Nå på slutten av debatten er det to kommunar som er nemnde konkret, Balsfjord og Notodden. Eg synest dei to kommunane sin økonomi illustrerer noko av den veldige avstanden mellom det som pregar debatten i Stortinget, og det som er den kommunaløkonomiske røynda.

       Eva Lian nemnde at Balsfjord i eit samrøystes kommunestyrevedtak gjer merksam på at dei står i fare for å måtte kutte 10 mill. kr i budsjettet for neste år. Men så kan ein spørje kor mykje det forslaget som Senterpartiet går inn for - og som inneber å halde ved lag også for 1997 den låge skattøyren som kommunane har i 1996 - vil ha å seie for Balsfjord. Det er eit viktig spørsmål. Eg veit ikkje nøyaktig kor mykje det vil utgjere, men eg har sett på det forslaget som Raud Valallianse har fremma om å heve skattøyren til 1993-nivå og samtidig auke rammetilskotta med 20 %. Det vil for Balsfjord sitt vedkomande utgjere ei styrking av økonomien på inntektssida i kommunebudsjettet med ca 14,9 mill. kr samanlikna med Regjeringa sitt opplegg. Det er noko meir enn det som trengst for å forhindre kutt i verksemda i Balsfjord i 1997.

       Når det gjeld Notodden kommune, er det slik at rådmannen for ei tid sidan rekna ut at Notodden ville trenge meirinntekter på 35 mill. kr utover det som låg i Regjeringa sitt opplegg, dersom dei skulle klare å halde oppe dagens standard og ta på seg nye oppgåver utan å gjennomføre noko kutt i kommunal verksemd. Det nemnde forslaget frå RV vil for Notodden seie ei styrking av inntektssida i budsjettet med 36,2 mill. kr i forhold til Regjeringa sitt opplegg.

       Eg synest dette illustrerer at RV sine forslag er av ganske moderat karakter, og at vi har meiningsforskjellar mellom ulike parti der enkelte tar veldig sterk avstand frå Regjeringa sitt opplegg, men som sjølve går inne for ting som ikkje er så veldig mykje betre, sjølv om dei er litt betre.

       Til slutt synest eg det er stussleg når Riis-Johansen frå Senterpartiet seier seg lei for arbeidsmåten til representanten Rønningen. Det må da vere betre at eit forslag som drar i riktig retning, kjem seint enn at det ikkje kjem i det heile. I alle fall er det ei uhyre spinkel grunngjeving for å stemme imot det. RV vil ved avstemminga over forslaga stemme for ei rekke forslag som drar i same retning som RV sine primære forslag, som blir avviste. Det blir ei form for subsidiær stemmegjeving på mange område.

Børre Rønningen (SV) : Det er sikkert ikkje lett for publikum og utanforståande i forhold til denne salen å kunne få noko ut av den ordkrigen som me har sett tendensar til i debatten i dag.

       For SV sin del har me lagt fram eit budsjett som er i balanse. Me har lagt fram eit budsjett der me på den eine sida ynskjer å halde ved lag skattøyren og på den andre sida styrkjer rammeoverføringa. Det er ein logisk samanheng i det, bygd på det forhold at det er ein skjør balanse når det gjeld skattøyrenivå og verknader for rammene, som me kjenner til. SV har lagt inn det som føresetnad. SV har lagt inn ei rekkje tiltak som vil forbetre kommuneøkonomien landet rundt.

       Eg vil seie det slik at det må vere viktig for Stortinget å prøve å dra sine primærstandpunkt i retning av å finne ei løysing som kan tene landet og kommunane best. SV vil sjølvsagt vere med på det. Me ynskjer å dra våre primærstandpunkt så langt som råd for å finne løysingar som me kan ta som subsidiære løysingar. Når det er sagt, må eg seie at eg samtidig er litt skremt på grunn av at Arbeiderpartiet sine talsmenn så til dei grader no har kjøpt - for å bruke det uttrykket - Høgre og Framstegspartiet sin politiske retorikk når det gjeld kva som er inflasjonsdrivande osv. Eg ser at det kan vere eit stort hinder når me skal gå laus på salderinga at her ligg det til rette for at dei argumenta vil kome igjen. Eg ser også faren for at me kan få konfliktar knytte til arbeidsmarknadstiltaka, slik som fleire frå mellompartia har signalisert.

       Til slutt ein merknad til Terje Riis-Johansen. Eg skal ikkje dele ut karakteristikkar på arbeid i komiteen. Det har ikkje Stortinget noko med, og det er Stortinget uvedkomande. Men eg må seie det slik at når representanten Riis-Johansen kan vere med på ei innstilling der vi brukar av posten forskottering av rammer, til Kristiansund, og i neste omgang seier at han ikkje kan røyste for eit anna forslag fordi det kom litt seint, heng ikkje dette saman. Eg merkar meg at Senterpartiet ikkje i det heile har registrert kva KS har sagt om Telemark og Notodden spesielt, og eg merkar meg at Senterpartiet og Riis-Johansen slår på skjækene og finn andre argument enn å gå inn i realiteten i saka.

Per-Kristian Foss (H) : Et par av representantene, deriblant Morten Lund, var inne på at Høyres representanter hadde sagt i sine innlegg at vi vil i salderingen komme tilbake til en helhetlig vurdering også av kommuneopplegget. Det har vi sagt på mange områder, og det er i grunnen det salderingen er til for, særlig i tider hvor finansinnstillingen ikke bringer helhet om rammer. Da er salderingen stedet å foreta en sluttvurdering. Det er et poeng som faktisk Senterpartiets egne representanter i et par andre debatter har understreket til fulle, ja, faktisk så sterkt at de har erkjent at de ikke har tatt opp noen av de største inndekningsforslagene i den såkalte trepartipakken, fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Da de ble minnet om det, viste de til at det ville de ta opp i salderingen og kun der. At vi vil få en del forandringer der, har partiet selv understreket.

       Så til den gjennomgående tone som flere, deriblant representanten Eva Lian, har understreket med et slags voldsomt engasjement, at alle ordførere ønsker mer enn de får. Jeg må si at det er en av de mest historieløse observasjoner jeg noen gang har vært med på å registrere, for sånn har det alltid vært. Det skulle bare mangle! Hva er rollespillet her? Jo, ordførerens jobb er selvfølgelig å få mest mulig til sin kommune. En ordfører vil kjenne det igjen på at sektorpolitikeren for kultur, for samferdsel og for teknisk etat vil ønske å få mer til sin sektor enn han som ordfører kan gi.

       Men politikk er noe mer enn å stå og lese opp resolusjoner. Politikk er noe mer enn å samle på statistikk og finne ut at hvis man spør folk flest, vil de gjerne ha mer - hvis de slipper å ta standpunkt til konsekvensen av det. Politikk er noe mer enn å stå og lese opp sånt. Politikk er bl.a å ta konsekvensen av at hvis det er for mye press i økonomien, må presset reduseres. Man reduserer ikke presset ved å øke pengemengden blant folk, særlig på den sektor som direkte virker mest inflasjonsdrivende.

       Det er stor avstand mellom det Senterpartiet sa da budsjettet kom, nemlig at det var for mye press i økonomien, og det man nå sier. Nå vil man ha mer press. Jeg kunne tenke meg å spørre en del ordførere direkte om de ønsker mer penger og høyere inflasjon eller om de ønsker fortsatt lav inflasjon, som nå. Da vil jeg få et meget klart svar: Den lave inflasjonspolitikken har bidratt meget godt til stabilitet i kommuneøkonomien, og de ønsker iallfall ikke et press i retning av et enda dyrere lønnsoppgjør neste år.

       Til slutt vil jeg bare si til dem som har nektet å tro på Høyres merknader om skatt på side 39 i innstillingen, at det som er å si om det, står der. Grunnen til at ikke forslag tas opp, er selvfølgelig at skatteforslagene er falt. Det er i strid med Stortingets reglement å ta opp igjen konsekvenser av forslag som ikke er vedtatt.

       Kristiansund ble av representanten Rønningen brukt som argument for at vi burde gå inn og behandle også Notodden-saken her i dag. Det som er saken, er at vi har hatt en runde i komiteen på dette med ekstraordinære situasjoner rundt omkring i landet, og uten å si hva som skjedde i komiteen, røper jeg vel ikke noen stor hemmelighet med å si at det faktisk var veldig stor skepsis i komiteen til i det hele tatt å gå inn og behandle enkeltkommuner i budsjettbehandlingen, som vi nå har gjort. Det er nå en ting å gjøre det i en komitebehandling. Hvis en i tillegg skal gjøre det i stortingssalen, og det på et område hvor en normalt ikke gjør vedtak fra Stortingets side, er det ikke vanskelig å se at en fort kommer ut i et uføre. Det er i forhold til dette vi prøver å ha litt ryddighet i tankegangen.

       Når det gjeld tilfellet Notodden, taler det sitt tydelege språk om at ein òg i Telemark har ein hardt pressa kommuneøkonomi, og Notodden er den kommunen som har dei verste utslaga av den hardt pressa økonomien. Eg synest det er skuffande at Senterpartiets representant reagerer på den måten.

Statsråd Kjell Opseth : Eg vil først få svare på eit spørsmål frå representanten Liltved, som var inne på kva som burde vere konkurranseutsett og kva som ikkje burde vere konkurranseutsett innan offentleg sektor. Eg vil berre få lov å seie at det er ikkje slik at ein ikkje kan få opp effektiviteten i den offentlege sektoren utan at det er ein konkurranse mellom privat og offentleg sektor, slik som eg har inntrykk av at Høgre heilt slavisk meiner. Det finst andre modellar for å få det til, ikkje minst innanfor helsesektoren. Eg vil be representanten Liltved følgje med i tida som kjem, så kan det hende at han får sjå døme på det.

       Så må eg få lov å seie til Unn Aarrestad at det er sjeldan eg blir overraska. Men når det blir påstått at Regjeringa og Arbeidarpartiet ikkje greier å tenkje nytt, og det kjem frå ein senterpartirepresentant, får eg visse problem. For eit av dei største problema vi har, er faktisk mangelen på evne til å tenkje nytt i Senterpartiet. Dei heng fast i dei gamle løysingane, og eg ventar spent på når vi vil få ei forandring.

       Vi er inne i ei tid som forandrar seg meir enn nokon gong. Det går så rasande fort at ein knapt nok greier å følgje med. Då kan ein kanskje reint politisk vere takksam for å kunne peike på dei gamle løysingane. Men dei gamle løysingane verkar ikkje lenger, og då må ein finne nye, og nokon må ta på seg den jobben. Eg har iallfall tenkt å halde fram med å freiste å tenkje nytt, sjølv om Senterpartiet oppfattar det som å tenkje i gamle baner.

       Eg har, som sagt, tenkt å prøve å sjå om vi kan utnytte desse om lag 175 milliardane som kommunesektoren disponerer for året, meir effektivt og rasjonelt til beste for innbyggjarane - dvs. for kommunar og fylke og landet som heilskap. Så langt har ikkje eg registrert at nokon har kome og sagt imot akkurat det, som er det heilt sentrale, eller kome med andre løysingar. Eg ser gjerne at Senterpartiet presenterer andre måtar for å ivareta denne heilt sentrale interessa for nasjonen. Så er eg opptatt av at vi prøver å fordele det vi har, så rettvist som råd er. Ei heller der har Senterpartiet treft blinken særleg sentralt.

Johan J Jakobsen (Sp) : Representanten Per-Kristian Foss har hatt et par innlegg knyttet til Senterpartiets innlegg, og særlig til det Morten Lund og Eva Lian sa om Høyres opplegg for kommunesektoren. Men realiteten må jo være at Høyres opplegg for Kommune-Norge, slik det er presentert i denne innstillingen, uansett må gi uttrykk for hva Høyre mener, hvilken profil Høyre ønsker en skal ha i kommuneopplegget. Dette opplegget innebærer som sagt at en skal ha uendret skattøre, og så skal det kombineres med kutt i inntektsrammen på 4,5 milliarder kr. Alle som har satt seg litt inn i hvordan dette vil virke i Kommune-Norge, vil se at det gir en fullstendig meningsløs profil og forsterker de forskjellene som allerede eksisterer. Da er det litt for lettvint å skyve alt dette til side og si at dette skal vi komme tilbake til i forbindelse med salderingen.

       Så var det Balsfjord, som jeg synes Per-Kristian Foss bagatelliserer ganske sterkt. Det er en realitet at denne kommunen med Arbeiderpartiets opplegg vil måtte stramme inn sitt budsjett med 10 mill. kr for 1997, og det møter Høyre med å foreslå ytterligere kutt på 3,5 mill. kr for denne kommunen. I uttalelsen fra Balsfjord var det også lagt vekt på dette med sentraliseringen, eller skal vi si utflyttingen fra Kommune-Norge på grunn av en betydelig svekket kommuneøkonomi, og da er egentlig Balsfjord kommune en veldig god illustrasjon på det som faktisk skjer rundt omkring i deler av Kommune-Norge i dag. For året 1995 var det stort sett uendret folketallsutvikling i Troms fylke, men Tromsø by hadde en økning i sitt folketall på nærmere 900, og 19 kommuner i Troms hadde tilbakegang i sitt folketall. Og hva med Balsfjord, den kommunen som konkret var nevnt her? Jo, Balsfjord kommune, som er en mellomstor kommune i Troms, hadde tilbakegang i folketallet på ett år på over 100 personer. Jeg synes også det illustrerer hvor dramatisk det er det som nå skjer i Distrikts-Norge og i Kommune-Norge. Og så opplever vi at Høyre ønsker å gjøre denne situasjonen ytterligere vanskelig ved å stramme enda mer inn overfor kommunesektoren enn det Arbeiderpartiet gjør i sitt forslag.

Eirin Faldet (A) : Denne debatten har vist at vi har forskjellige innfallsvinkler, og siden det nærmer seg jul, får jeg vel tillegge alle positive meninger. Den tiden vi lever i, krever mye av noen hver av oss, men den krever sannelig også mye av kommunene.

       Siden vi nå er inne i en forandringens tid, krever det også at vi tar innover oss at vi må være med på de forandringene som skjer. Det er ikke alltid like lett, og jeg må nesten smile - hvis det er lov - når Unn Aarrestad spør hva Arbeiderpartiet ønsker av forandring. Vi har lagt fram flere forslag, men Senterpartiet sier nei. Da vi behandlet kommunestrukturen i komiteen, var det revnende likegyldig hva som kom av innspill fra forskjellige distrikter, det bør Unn Aarrestad legge seg på sinnet, for Senterpartiet hadde jo bestemt seg lenge før vi fikk den til diskusjon. Det hadde jo vært interessant om de tross alt kunne være med i debatten og lese om de undersøkelsene som var gjort fra flere hold. Men de sa nei, nei og atter nei. Og det er det som er så underlig. Hvis man skal være med på forandring, må en i hvert fall være med og si tja noen ganger. Men det kan ikke Senterpartiet være med på, og da blir det å stampe og stampe.

       Så en liten saksopplysning, som det heter: Representanten Morten Lund insinuerer hele tiden at Arbeiderpartiet står sammen med Høyre. Men nå har jeg telt litt, og da er det faktisk sånn at Høyre og Senterpartiet står sammen i 19 av merknadene, og Arbeiderpartiet og Høyre står sammen i fire. Stikk den, president!

Roger Gudmundseth (A) : Når denne debatten nå forhåpentligvis nærmer seg slutten, er det interessant å kunne konstatere at opposisjonspartiene i sine bestrebelser på egne markeringer mildt sagt ryker i tottene på hverandre - mildt sagt.

       Når representanten Johan J Jakobsen anklager Høyre for å ha en meningsløs profil, må en stille spørsmål om ikke dette også rammer Senterpartiet. Jeg vet at en rekke av senterpartiordførerne, som vi har altfor mange av i Nord-Trøndelag, med bekymring ser fram til 1999 dersom resultatet av Senterpartiets forslag i denne sal, nemlig å beholde skattøren, blir vedtatt, noe som riktignok i 1997 ville gi en del ekstrainntekter til kommunene i Nord-Trøndelag - alle sammen er minsteinntektskommuner - men inntektssystemet vil jo sørge for at rammen i 1999 vil bli redusert tilsvarende. Det har altså senterpartiordførerne sammen med de øvrige ordførerne i Nord-Trøndelag konstatert. Så når man snakker om en « meningsløs profil » i Høyres opplegg, som vil forsterke forskjellene, ja da gjelder det i hvert fall til fulle også for Senterpartiets opplegg. Selvfølgelig gjør det det når man griper inn i inntektssystemet med et av elementene, slik Senterpartiet her foreslår hva angår egeninntektene, uten at man har et likeverdig forhold for rammen. Balsfjord er trukket fram her, og jeg forstår godt at Senterpartiet har behov for å sende sine representanter opp på denne talerstolen for å gi eksempler på rådmannsberegninger fra rundt omkring i kommunene og prøve å gi inntrykk av at dette retter Senterpartiet opp. Senterpartiet er med sin profil med på å øke forskjellene i Kommune-Norge, det er sannheten.

       Så er Senterpartiet sitt svar interkommunalt samarbeid. Ja, interkommunalt samarbeid er jo eit framifrå eksempel på at kommunen som kommune ikkje greier å innfri sine oppgåver, slik at dei må finne andre løysingar, og i mange område har faktisk det interkommunale samarbeidet der det fungerer, utvikla seg slik at det nesten har gjort kommunane overflødige. Og då er spørsmålet mitt: Kvifor ikkje ta det steget og få ein ny organisasjon så ein får full effekt av dette, rasjonelle beslutningsvegar osv.? Men Senterpartiet ønskjer altså ikkje det.

       Så litt til fordelings- eller ikkje-fordelingsverknaden av inntektssystemet. Eg har sagt før at Senterpartiet sitt forslag, Kristeleg Folkeparti sitt forslag og ikkje minst Høgre sitt forslag inneber ei omfordeling frå skattesvake kommunar til skattesterke kommunar. Det er gradsforskjellar, ja, men likevel er det profilen. Når Balsfjord er trekt så sterkt inn i biletet her, skal eg ikkje underslå at Balsfjord får noko meir med Senterpartiet sitt opplegg. Men det eg er heilt sikker på, er at store, sterke bykommunar får langt, langt meir, og då er det ei omfordeling som eg har peikt på.

Johanne Gaup (Sp) : I mitt innlegg i sted hadde jeg en del spørsmål til statsråden om hva han vil gjøre når det gjelder årlige midler til tospråklige barnehager og skoler i de områdene som er under språklovens virkeområde, og jeg kan ikke se at han har svart på det. Jeg synes det er uverdig at de skal være nødt til å søke hvert år om midler til tiltak som er varige. Disse kommunene er tospråklige, og det vil ikke endres.

       Det som fikk meg til å ta ordet nå i tillegg, var statsrådens egen påpeking av at han har nær fortid som statsråd i et annet departement, og i det departementet har man drevet med sentralisering på både post- og teleområdet, og det har ført til en masse nedleggelser av arbeidsplasser utover landet.

       Han viser også til at noen kommuner sannsynligvis frivillig vil slå seg sammen, og jeg har da et spørsmål til statsråden: Hva vil han gjøre hvis disse kommunene ikke vil slå seg sammen frivillig? Lå det i innlegget hans en trussel om at han også da vil bruke den samme metoden som han brukte overfor post- og teleområdet da han var statsråd for samferdselssaker? Det kan jo være spennende å høre hvilke tanker han har i den forbindelse.

Johan J Jakobsen (Sp) : Senterpartiet og Arbeiderpartiet har forskjellige innfallsvinkler, fikk vi høre fra representanten Faldet. Ja, hvis det bare var det som var forskjellen, var problemet langt mindre. Vi kan nok ha ulike innfallsvinkler, men hovedforskjellen på Senterpartiets og Arbeiderpartiets opplegg for Kommune- Norge går på ressurser - eller skal vi heller si mangel på ressurser.

       Når det gjelder Eirin Faldets oppfordring til Senterpartiet om av og til å si tja, kan jeg bare si at den oppfordringen har Senterpartiet ikke til hensikt å følge.

       Gudmundseth var inne på dette med den meningsløse profilen i Høyres opplegg. Det kan vel ikke være noen tvil om at et kommuneopplegg som innebærer at en opprettholder skattøren og samtidig foreslår en reduksjon i rammeoverføringene på 4,5 milliarder kr, gir en helt annen profil enn et opplegg som innebærer at en opprettholder skattøren og samtidig lar den foreslåtte ramme for inntektene bestå. Jeg er for øvrig imponert over at Gudmundseth allerede i dag er i stand til nærmest å forskuttere hvordan partiene i Stortinget vil opptre ved budsjettbehandlingene i 1998 og 1999. Det er klart at Stortinget har betydelig handlefrihet når Stortinget senere skal behandle disse budsjettene.

       Arild Lund nevnte at Høyres opplegg ikke innebærer noen innstramming overfor Kommune-Norge. Det er for så vidt riktig - totalrammen er vel stort sett uendret - men det jeg satte fingeren på i mitt første innlegg, var den ulike profilen i Arbeiderpartiets og Høyres opplegg. Som jeg allerede har vært inne på, vil den innstrammingen som Høyre foreslår, skje i forhold til en del skattesvake kommuner som kommer særdeles dårlig ut etter Høyres opplegg.

       Ellers nevnte representanten Arild Lund også en del positive elementer i Høyres opplegg, hvor bl.a. Høyre og Senterpartiet går sammen om å foreslå økte rammer, f.eks tilskudd til sykehjemsplasser, og Lund snakket i den forbindelse om den omfordeling som Høyre foretar. La meg da minne om at det Høyre strammer inn på samtidig, går på tilskudd til skolefritidsordning, det går på integreringstilskudd, det går på kommunale næringsfond og det går på ikke minst på barnehager, så dette er altså en omfordeling som jeg synes Høyre ikke bør snakke altfor høyt om hvis man ønsker å bevare bildet av en sosial profil i sitt opplegg.

Trond Mathisen (A) : Representanten Unn Aarrestad er opptatt av noe som har vært tidligere, mens Arbeiderpartiet nå sier at dersom kommuner ønsker å slå seg sammen, skal de få lov til dette.

       Da konstaterer jeg også at representanten Jakobsen er opptatt av kommunenes overføring av ressurser. Jeg er mer opptatt av kommunenes forbruk av ressurser. Ut fra forbrukerens synspunkt er det uinteressant om det er én kommune eller to kommuner som leverer tjenesten. Med andre ord: Er det nødvendig å ha to administrasjoner for å gi den enkelte innbygger i et område kommunale tjenester? Jeg konstaterer altså at forbrukeren er mindre interessant for Senterpartiet enn det å ha administrasjon av et antall kommuner for bare å administrere. Jeg håper at Senterpartiet vil være med på det dersom to kommuner ser seg tjent med å slå seg sammen for kanskje å redusere på bemanningen av dem som skal administrere, så kanskje noen flere kunne begynne i helsetjenesten eller omsorgstjenesten.

       Men Unn Aarrestad var inne på dette med interkommunalt samarbeid, og jeg har litt erfaring med det. Og det går kjempebra, det, når det er konkrete oppgaver som liksom kan regnes ut konkret pr. stk. Men i det øyeblikk det er oppgaver som er mer diffuse i utregningsmetoden, f.eks forebyggende barne- og ungdomsarbeid, er det straks vanskeligere å få dette til å gli, bare så det er nevnt.

       Når det gjelder representanten Gaup, vil jeg foreslå at hun går til tidligere samferdselsminister Johan J. Jakob-

       sen og får definert frivillighet når det gjelder nedleggelse av postkontor. Det kan han mye om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er dermed avsluttet.