Bjørnar Olsen (A) (komiteens leder):

       B.innst.S.nr.6 omhandler bevilgninger på statsbudsjettet vedkommende flere departement. Jeg skal bruke innlegget mitt til å ta opp og legge vekt på to forhold som er berørt i innstillingen. Det ene er for så vidt positivt og handler om GIEKs virksomhet, det andre er ikke fullt så positivt og handler om noe annet.

       Etter flere runder her i salen om organiseringen og rammene for GIEKs virksomhet er det grunn til å uttrykke tilfredshet med de resultatene som er oppnådd på disse områdene så langt. Oppdelingen og omleggingen av GIEK til forvaltningsbedrift med fire atskilte virksomhetsområder medførte en del problemer, som nå ser ut til å være løst. De pålegg som bl.a. Riksrevisjonen har kommet med i denne anledningen om avregning mellom de ulike områdene av virksomheten, er etterkommet.

       Videre har etterspørselen etter GIEKs garantiordninger vokst, og eksporten har derigjennom hatt en betydelig vekst. Stortingets målsetting, at ordningen skulle bli et eksportfremmende virkemiddel, har dermed lykkes.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 1995 ble garantirammen for GIEK utvidet fra 16 til 30 milliarder kr, noe som har gitt større fleksibilitet, og også ført til at den norske ordningen er blitt konkurransedyktig i forhold til andre lands ordninger på dette området. En rekke av ordningene i GIEK-systemet har ført til økt eksport i forhold til land i Asia, som Kina og Indonesia, men ikke minst i forhold til Russland og de baltiske land. Det faktum at garantiordningen for SUS/Baltikum pr. august i år var fulltegnet, viser at aktiviteten og etterspørselen etter ordningen i disse landene er meget stor. Dette er et relativt nært og veldig stort marked, noe som komiteen fikk se ved selvsyn under reisen til Russland tidligere i høst. Garantiordningen for SUS/Baltikum blir da også foreslått utvidet fra 1,8 milliarder kr til 3 milliarder kr i 1997.

       Flertallet i komiteen er enig i dette, men ber samtidig om at en ved den evalueringen som skal skje i løpet av 1997, ser alle ordningene i sammenheng med de finansieringsmuligheter og rammebetingelser som for øvrig er til stede på dette området, og tar dem opp til en samlet vurdering.

       I forbindelse med dette kapitlet har Senterpartiet en merknad som gir meg grunn til å stille et spørsmål: Hvorfor er det viktig for Senterpartiet å vurdere størrelsen på og regelverket for SUS/Baltikum-ordningen ved denne evalueringen? Etter min mening er det viktig at vi nå skaper ro og trygghet både om størrelsen på og regelverket for denne ordningen - mest av alt fordi de som benytter ordningen og er interessert i å satse i dette markedet, trenger sikre og forutsigbare rammebetingelser, som Stortinget bør legge opp til. Det faktum at GIEK nå, så vidt jeg forstod ved møtets åpning i går, er blitt en del av Handelsdepartementets virksomhets- og ansvarsområde, tror jeg kan styrke arbeidet med den samordningen som evalueringen av GIEKs ordning bør ha som målsetting - samordning med andre virkemidler og samordning innen flere sektorer.

       Gjennomgående for denne innstillingen, B.innst.S.nr.6, er at de fleste av disse områdene handler om rammebetingelser for store og små bedrifter og for store deler av vårt næringsliv. Et slikt område er også SND. Her må jeg si at det er direkte oppsiktsvekkende at flertallet i komiteen går inn for, som flertallet i Stortinget allerede har gjort vedtak om, å redusere grunnfinansieringsordningen i SND med 1 milliard kr.

       En rekke henvendelser er kommet til komiteen om denne saken, der det blir opplyst at den kombinasjonen av innsats vi har hatt muligheter for å ha hittil gjennom SND og lokale banker og finansieringsorganer, er meget viktig. Jeg vil referere en slik henvendelse som er kommet fra en bedrift i Distrikts-Norge:

« Forespørsel til lokale banker om medfinansiering har i alle byggeprosjekt vært møtt med skepsis og negative holdning.

Hver gang har de satt som betingelse at DU, nå SND, var med og tok grunnfinansieringen.

I mangel på lokale bankers finansrådgivning og som konsulenter, har det vært helt avgjørende og følt som en nøytral institusjon, å ha konsultativ støtte hos SND. »

       Jeg er ikke sikker på om flertallet i komiteen, og heller ikke i denne salen, har vært helt klar over hva man gav seg inn på når man valgte å redusere rammene for grunnfinansieringen så vidt mye. Det naturlige ville være at man tok systemet som sådant opp til evaluering og diskusjon, og derigjennom så om det var grunnlag for å justere rammene. Jeg skulle ønske at det flertallet som allerede er etablert på dette punktet, så nøye gjennom konsekvensene av det man her gjør, og prøvde å finne en vei ut av dette som kan gagne norsk næringsliv og norske bedrifter, spesielt dem som ligger ute i Distrikts-Norge.

       Jeg skjønner egentlig ikke hvordan Senterpartiet med sin distriktspolitiske profil, og for så vidt heller ikke Høyre med sin profil på næringspolitikk, der satsing på lokalt næringsliv og små og mellomstore bedrifter er viktige områder, har resonnert når de er med på dette. Det forekommer meg da at de argumentene som er ført mot Arbeiderpartiets næringspolitikk og mot Arbeiderpartiets distriktspolitikk, nå står igjen som retoriske poeng - og ingenting annet.

       Det eneste riktige ville være - som jeg var inne på tidligere - å ta hele SNDs virksomhet inkludert grunnfinansieringen opp til en grundig evaluering, slik som det også er tillyst at vi skal, og derigjennom se på om det er grunnlag for å endre rammene eller å gjøre andre inngrep i de betingelsene vi har i dag.

       Vi er nå i en situasjon der man ved hjelp av norske støtteordninger kan bygge opp en havgående fiskeflåte f.eks i Russland - som er det mest konkrete, og det siste eksemplet - en havgående fiskeflåte som ikke har kvoter på russisk side. Hvis de heller ikke får det - og det ligger dårlig an - er dette fire trålere som RGI har fått finansiert gjennom denne ordningen, som på en måte vil være ute på salg på verdensmarkedet og kan fiske på fiskestammer andre steder i verden.

       Dette er i strid med den forvaltning Norge har prøvd å legge opp til når det gjelder fiskeripolitikken. Er det ikke et paradoks at vi på den ene siden har en finansieringsordning der man ikke har noe gjennomslag for å diskutere strukturen på hva man er med på å finansiere innenfor fiskeriflåten, mens vi på den andre siden prøver å kjempe for en bærekraftig forvaltning når det gjelder fiskestammer?

Bjørnar Olsen (A) : En rekke utenlandske redere og selskaper har gjennom de norske støtteordningene fått muligheter for å finansiere sine båter og bygge sine båter i Norge - så også med RGI og de båtene som representanten Halvorsen her refererer til. Disse var tenkt brukt på russiske fiskekvoter og i forhold til russisk fiskeindustri, og det var utgangspunktet for den søknaden som jeg oppfattet var levert til norske myndigheter, og det som gjorde at man bygde disse båtene. Det er vel enda litt tidlig å si at slik blir det ikke. Det forhandles nå om disse spørsmålene, så vidt jeg har oppfattet det, og vi får se enden på de forhandlingene. Hvis det mot formodning ikke skulle bli slik, vil det naturligvis som representanten Halvorsen sier, være mulig å selge disse båtene i det åpne markedet til andre land, faktisk også til Norge, eller det vil være mulig å bruke dem for å fiske andre steder i verden. Hvorvidt det er et paradoks i forhold til vårt ønske om å ha en forsvarlig fiskeriforvaltning, er jeg ikke sikker på. Jeg er iallfall helt sikker på at i den grad disse båtene skal selges til Norge og brukes på norske fiskeressurser, vil de komme til erstatning for allerede eksisterende gamle båter, og derigjennom i alle fall ikke belaste vår fiskestamme utover de kvotene og den belastningen som den har i dag.

       Hva gjelder andre lands kvoter og fiskeressurser ellers på det frie verdenshav, har vi reguleringer der også, men jeg er ikke sikker på om vi gjennom virkemiddelapparatet kan regulere akkurat det.

       På kap. 1560 Pristilskudd foreslås det bevilget 134,5 mill. kr, fordelt med 104 mill. kr til frakttilskudd på bensin og autodiesel og 30,5 mill. kr som særtilskudd til Nord-Norge. Frakttilskuddet skal dekke alle fraktutgifter på drivstoff utover 7 øre pr. liter, som brukeren selv må betale. Dette er den egenandelen drivstoffbrukere har måttet dekke siden 1. juli 1995.

       Finanskomiteens flertall støtter Regjeringens forslag til bevilgning. Kun representanten Stephen Bråthen går imot bevilgningen, idet han - angivelig på prinsipielt grunnlag - avviser enhver form for pristilskudd eller fraktutjevning. Jeg har imidlertid ikke fått med meg at han er imot den fraktutjevningen på elektrisk kraft som ligger i at overføringskostnadene er de samme uansett hvor i landet kraften benyttes.

       Drivstoffprisene varierer meget sterkt i Norge, hovedsakelig som følge av en priskrig mellom oljeselskapene. En nylig gjennomført undersøkelse blant 550 bensinforhandlere viste prisforskjeller på over 4 kr pr. liter. Prisen på 95 oktan bensin varierte fra kr 5,52 til kr 9,60 pr. liter. Det er uakseptabelt at drivstoffprisene skal kunne variere slik. Det er særlig uheldig at prisene er høyest i de deler av landet hvor kollektivtilbudet er dårlig utbygd og avhengigheten av privatbilen dermed er størst.

       Regjeringen bør vurdere mulige tiltak for å få til en utjevning av drivstoffprisene. Et forslag om dette ble oversendt Regjeringen uten realitetsvotering ved avslutningen av den regional- og distriktspolitiske debatten i Stortinget den 15. oktober 1996.

       På kap. 1561 foreslås det ingen bevilgning for 1997, idet ordningen med merverdiavgiftskompensasjon for kjøtt og meieriprodukter ble avviklet fra 1. juli 1996. Det var Arbeiderpartiet og Høyre som sikret flertall for Regjeringens forslag om å oppheve den tre år gamle ordningen som i realiteten hadde medført at momsen på de nevnte produktene ikke var 23 %, men 15 %

       En viktig begrunnelse for å avvikle ordningen med momskompensasjon var at den angivelig var for lite målrettet. Som en kompensasjon til barnefamiliene ble det vedtatt å øke barnetrygden med 45 kr pr. måned fra 1. juli 1996.

       En fersk undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå viser at prisutslaget for forbrukerne på de aktuelle matvarene ble langt større enn forutsatt av Regjeringen.

       Dermed ble også den kompensasjonen for barnefamilienes merutgifter i form av en økning av barnetrygden med 45 kr pr. måned for knapp. Desto mer påfallende blir det derfor at Regjeringen i opplegget til statsbudsjett for 1997 foreslo å redusere den nominelle barnetrygden med 22 kr pr. måned. Dermed ville Regjeringen i realiteten fjerne hele kompensasjonen. Hvem snakket om målrettede tiltak? Heldigvis led Regjeringen nederlag på dette forslaget.

       Kap. 1632 gjelder refusjon av merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner for kjøp av tjenester fra private bedrifter, en ordning som ble vedtatt av Stortinget høsten 1994.

       1997 er det første året det skal utbetales slik refusjon, og det er foreslått 365 mill. kr til dette formålet neste år. Komiteen slutter seg til bevilgningsforslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen ber imidlertid Regjeringen vurdere om måten finansieringen av refusjonsordningen skjer på, er i samsvar med forutsetningene. De nevnte partiene har fremmet et forslag i tråd med dette i innstillingen.

       Da momsrefusjonsordningen ble vedtatt, var det en klar forutsetning at den skulle være provenynøytral. Det ble altså lagt til grunn at staten ikke skulle få økte utgifter, men heller ikke økte inntekter på grunn av refusjonsordningen.

       Det må anses som sannsynlig at innføringen av momsrefusjonsordningen har medført at kommuner og fylkeskommuner har gått til kjøp av momsbelagte tjenester fra private som de ikke ville ha gjort uten denne ordningen. Dermed har staten fått momsinntekter som den ellers ikke ville fått.

       På denne bakgrunn er det rimelig at Regjeringen revurderer hvordan finansieringen av momsrefusjonsordningen bør skje.

       Det er nærliggende å mene at refusjonsordningen bør finansieres fra to kilder. Reduksjon i rammeoverføringene til kommuner og fylkeskommuner bør nok være en del av finansieringen. Men noe bør trolig også finansieres ved bruk av nevnte merinntekter som staten har fått som følge av et større omfang av kommunale kjøp av tjenester fra private.

       Jeg innser at det ikke er enkelt å vurdere hvor mye av kommunenes merkjøp av tjenester fra private som er en følge av momsrefusjonsordningen, og hvor mye av dette som eventuelt ville kommet selv uten en slik ordning. Likevel er det rimelig å be Regjeringen foreta en slik vurdering, siden forutsetningen om provenynøytralitet bør søkes oppfylt.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen har varslet i innstillingen, som er forslagene nr. 1 og 2.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har et spørsmål til representanten Gudmund Restad, fordi jeg er noe forundret over at det ikke har vært noen støtte eller drahjelp å hente fra Senterpartiet i forbindelse med problemstillingene rundt at vi faktisk aktivt finansierer oppbygging av en flåtestruktur som undergraver den fiskeripolitikk som jeg har oppfattet at både Senterpartiet og SV har interesse av å få lagt om til. Derfor ønsker jeg bare å spørre Gudmund Restad om hva grunnen er til at Senterpartiet ikke kan være med på følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen å endre regelverket for Garanti-Instituttet for Eksportkreditt slik at det ikke gis garantier til skipseksport av havfiskefartøyer. »

Gudmund Restad (Sp) : Et kort og greit spørsmål krever kun et kort svar.

       Nå tror jeg representanten Halvorsen har et litt feil utgangspunkt hvis hun mener at SVs og Senterpartiets fiskeripolitikk er identisk. Jeg tror nok at Senterpartiet har noe større sans for den havgående del av flåten enn SV har, da SV i stor grad oppfattes å ville basere seg nokså utelukkende på kystflåten. Vi har også sans for kystflåten, men mener at det er viktig å ha en variert flåtestruktur. Når vi ikke er med på det forslaget som Kristin Halvorsen refererte, er det fordi vi ikke synes det er nødvendig nå å ta standpunkt til det spørsmålet. Det er bebudet en evaluering av GIEK-ordningene, og vi har sågar forsøkt å pushe på slik at den evalueringen ikke skjer sent i året 1997, som Regjeringen har lagt til grunn, men at den kan komme allerede til våren.

       På den annen side opplever vi at når vi kommer til behandling av norske småbedrifter, har Senterpartiet det motsatte utgangspunkt i forhold til behandlingen av de store internasjonale kapitaleierne. Da legger de frem budsjett etter budsjett og forslag etter forslag ut fra ønsket om å gjøre livet mest mulig utrivelig. Det siste er at de til og med setter en strek over alt som heter troverdighet og forutberegnelighet i skattereformen, og altså til og med forsøker å tvinge Arbeiderpartiet og Regjeringen til å øke toppskatten, med den effekt at det også vil ramme norske småbedrifter som rammes av delingsmodellen - for man vet jo at det kun er lønnstakere og småbedrifter som rammes av delingsmodellen, som rammes av toppskatten. I tillegg øker man avgiftene på en rekke områder, som vil ramme små og mellomstore bedrifter utover i Distrikts-Norge - og på toppen av det hele ønsker man ikke engang at de skal få like konkurransevilkår i forhold til momsreglene. Kristin Halvorsens problemstilling var at det var en del paradokser i Senterpartiets politikk knyttet til subsidiering av båtbygging - det må det jo absolutt være. Men paradokset synes jeg ikke går så mye i retning av det Kristin Halvorsen er opptatt av, men mer i retning av at Senterpartiet kan forsvare denne type massive subsidier, all den stund de så konsekvent ønsker å gjøre skatte- og avgiftslivet verre for norske småbedrifter.

       For øvrig er B.innst.S.nr.6 av den art at den inneholder en rekke budsjettkapitler rundt om - kall det gjerne for et sammensurium. Jeg skal knytte noen få kommentarer til områder som kanskje har vært særlig fremme i diskusjonen, og dels også områder hvor det foreligger visse dissenser.

       I forholdet til GIEKs virksomhet kan jeg i hovedsak slutte meg til de generelle betraktninger som bl.a komiteens leder kom med, men vil samtidig tilføye følgende: For noen år siden ved behandlingen av St.prp.nr.64 (1992-1993) - det var våren 1993 - hadde Stortinget en bred gjennomgang av GIEKs virksomhet og regelverket for GIEK. Det innebar på mange måter en modernisering og en effektivisering av det offentlige rammeverk for eksportgarantier. Det gjorde at de norske garantiordninger ble mer tilpasset de ordninger man har i våre konkurrentland, og vi fikk i all hovedsak et regelverk som gjorde at norske eksportbedrifter kunne bli konkurransedyktig. Samtidig som man på den måten gav en stimulans til bedre eksportgarantiordninger for norske bedrifter og også inkluderte skipsfarten i det, ble det etter smertelig erfaring fra hva vi opplevde under den såkalte Skipseksportkampanjen, lagt opp et regelverk som forutsetter at de mer romslige ordninger skulle være undergitt en strengt faglig vurdering, og det skulle være en streng og klar avstand mellom de faglige og forretningsmessige vurderinger som GIEK hadde ansvaret for, og de generelle regler som storting og regjering hadde ansvaret for. For er det noe erfaringen fra Skipseksportkampanjen har lært oss - og der kan jeg også gi Senterpartiet et poeng når det gjelder behovet for å få evaluert disse tingene - er det at denne type garantivirksomhet i hvert fall ikke må legges opp slik at den blir gjenstand for politisk manipulering i den forstand at eksportgarantier skal være en form for politiske gulrøtter som enten det nå er storting eller regjering skal benytte på en slik måte at de griper inn i de faglige vurderingene, slik det åpenbart skjedde under Skipseksportkampanjen.

       Nå har vi hatt erfaring noen år med de nye ordningene. Vi har hatt en gradvis opptrapping og utvidelse av ordningene, og den siste utvidelsen i så måte er de vesentlig mer effektive ordningene vi har fått for SUS/Baltikum. Det registreres fra hele komiteens side at departementet også har bebudet at man i løpet av 1997 vil foreta en bred evaluering av GIEKs virksomhet med utgangspunkt i praktiseringen av de nye ordningene vi nå etter hvert har fått.

       Jeg synes ikke vi her skal overdrive uenigheten i komiteen. Men det er allikevel grunn til å konstatere at et flertall i og for seg aksepterer Regjeringens noe omtrentlige forutsetning om at denne brede evalueringen skal finne sted i løpet av 1997, mens noen partier - det gjelder Senterpartiet, Høyre, SV og Venstre - har gitt

       uttrykk for at de mener det må være hensiktsmessig at vi får en slik evaluering så raskt at også Stortinget har mulighet til å foreta en vurdering av den i løpet av vårsesjonen 1997. Da vil vi være på slutten av en fireårsperiode hvor i prinsippet de nye ordninger har vært aktuelle og har vært benyttet. Høyres oppfatning er at det vil være naturlig at det på tampen av denne stortingsperioden hvor man har fått disse erfaringene, finner sted en oppsummering.

       Jeg vil henstille til Regjeringen og Regjeringens representant her i salen å være så vidt åpen i denne sammenheng at selv om man måte mene at man ikke vil ha tilstrekkelig tid og kapasitet til å legge denne brede og mer detaljerte analyse og evaluering av GIEKs virksomhet fram for Stortinget til våren, i det minste gjør sitt ytterste for å få med så mye som mulig av den typen evaluering. For når Stortinget skal behandle både revidert nasjonalbudsjett, og - enda viktigere i så måte kanskje - langtidsprogrammet for neste periode, som jo skal behandles i innspurten av vårsesjonen, mener jeg at det, tatt i betraktning det svære omfanget denne virksomheten nå har, helt åpenbart må være riktig av både regjering og storting å få med så mange elementer som mulig i en vurdering av GIEK og disse garantiordningene som et ledd i vurderingen av hvilken politikk som skal føres på dette området i neste stortingsperiode. Så min henstilling til departementet er at man i hvert fall gjør sitt ytterste for å få med så mye som mulig av en slik evaluering til våren. Jeg har egentlig også tatt det for gitt at så vil skje.

       Ellers har man merket seg at Senterpartiet og enkelte andre partier har argumentert en del i innstillingen under kapitlene om pristilskudd og lovfestet merverdiavgiftskompensasjon, uten at det her egentlig foreligger noen motstridende eller avvikende forslag i denne sammenheng. Jeg vil likevel på vegne av Høyre si et par ord om disse to kapitlene. Det er så vidt klare politiske og prinsipielle motsetninger som her kommer til uttrykk også i merknadene at jeg for ordens skyld finner grunn til det.

       For det første gjelder det pristilskudd, hvor vi igjen ser noen av effektene av den nesten hemningsløse avgiftsgaloppen som nå preger deler av Stortinget. Det interessante er at det f.eks på området bensin og autodiesel virker som om jo mer avgiftsøkningsivrig man er, jo mer bekymret er man over prisvirkningene av avgiftsøkningene. Det interessante er å se at disse partiene nå på nytt har en mindretallsmerknad i innstillingen der de er ekstremt opptatt av og ekstremt bekymret over at bensinen er så dyr ute i Distrikts-Norge. De er nå så bekymret for det at de nærmest igjen ønsker et postulat om at det skal være samme bensinpris over hele landet, uansett fraktkostnader og uansett ulike konkurransevilkår. De ønsker til og med å få lagt inn et element om differensiert årsavgift for å gjøre det dyrere å ha bil i byer og tettsteder, antakelig ut fra den betraktning at hvis en ikke bor veldig avsides, har en kanskje ikke så stort behov for bil - det er kanskje ikke så viktig. Høyres svar på dette er følgende:

       Bilister både i distrikt og by vil tape på at de politiske myndigheter griper inn og svekker eller ødelegger konkurransen på dette området. Den bør være så effektiv som den kan være. Det gjør at en i perioder får priskriger. Da kan en få utslag som en ideelt sett kanskje ikke ønsker, men det er en del av en effektiv konkurranse som egentlig tjener all forbrukere på sikt. Forsøker en å tildekke denne effektive konkurransen, vil det i siste omgang, tror jeg, være bensinselskapene og oljeselskapene som tjener på det.

       Det andre jeg tror er en feil og en total misforståelse i de resonnementene som her gjør seg gjeldende, er det synspunktet som nærmest går ut på at man ikke har noe særlig behov for bil i byer og tettsteder. For selv om det i større grad er muligheter for kollektivtransport i våre byområder, er det opplagt, slik Norge er og familiemønstrene er, at privatbilen er et nødvendig fremkomstmiddel både i by og i bygd.

       I forhold til den debatt Gudmund Restad og Senterpartiet forsøker å trekke opp når det gjelder den lovfestede merverdiavgiftskompensasjonen og spørsmålet om differensiert moms, føler jeg at man har det samme problemet som i forhold til bensin og diesel. Man er en pådriver for å få høyest mulig avgift og høyest mulig pris, og så forsøker man å legge inn elementer for å unngå at noen grupper kommer for skadelidende ut av sin egen politikk, for Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har faktisk vært pådrivere for å få den generelle momssatsen i været. Man kan selvfølgelig si at vi kan frita noen av produktene til Landbrukssamvirket, så blir noen matvarer billigere, men realiteten er at når man først presser gjennom stadig nye økninger i den generelle momssatsen, vil den alltid ramme på bred basis og alltid også ramme de fleste nødvendighetsvarer. Så å tro at en på en måte løser problemene knyttet til sin egen avgiftsøkningspolitikk ved å gjøre unntak for enkeltvarer som ligger ens politiske hjerte og mage aller nærmest, tror jeg er fullstendig feil, for totalsummen med den type grep hvor Senterpartiet har vært en pådriver, vil alltid bli at forbrukeren vil komme skadelidende ut av det, også når det gjelder dekningen av daglige utgifter - også nødvendighetsvarer.

       Jeg vil gjerne slutte meg til det Gudmund Restad sa omkring refusjon av merverdiavgift i forbindelse med den ordningen som er innført, og jeg skal ikke si noe mer om det.

       Når det så gjelder det siste punktet i innstillingen, knyttet til krav om utbytte på statens aksjer i SAS Norge AS, vil jeg bare henvise til at det forslaget Høyre har lagt inn, med forutsetning om økte avkastningskrav på statens eierinteresser, er et ledd i et totalt budsjettopplegg hvor vi på en rekke områder har tatt til orde for skjerpet avkastings- og utbyttekrav på områder hvor staten har eierinteresser, og vi fremmer forslag i samsvar med det.

       Jeg vil på vegne av Høyre og representanten Stephen Bråthen ta opp forslag nr. 3 som er gjengitt på side 26 i innstillingen.

       Det som finanskomiteen og resten av Stortinget burde være veldig klar over, er den nære forhistorie der en rimelig stor utgift ble pålagt staten fordi man ikke hadde laget ordninger der det var en viss finansiell sikkerhet i forhold til Skipseksportkampanjen. Den ligger vel i bakhodet på mange her i salen, og det er viktig at vi minner oss om den. Nå har man endret regelverket på dette området, slik at det er ikke trolig at man havner i en like stor finansiell krise på en slik sak med mindre den utløses av noe annet. Det er derfor vi er opptatt av dette som dreier seg om havfiskeflåten. Hvis vi ser på det som er gjort av undersøkelser på verdensbasis, sier f.eks. FAO at kapasiteten når det gjelder fiskefartøyer, er dobbelt så stor som bestandene er i verden. Ergo er den en betydelig overkapasitet på dette området.

       Dette er problemstillinger som er til kontinuerlig debatt i det internasjonale samfunn. Man skal ikke se bort fra at det på et eller annet tidspunkt også tas politiske initiativer som tilsier at man legger om fiskeripolitikken, med mindre vekt på havgående fartøy som kan gå tvers over til den andre siden av jordkloden for å drive rovfiske på andre og mer fattige lands ressurser, og at det dermed settes inn et politisk initiativ som gjør at en skal kvitte seg med overkapasiteten som faktisk finnes. Det er da vi er rimelig ille ute, for vi har nemlig ved hjelp av vår egen ordning dummet oss ut. For slik som Skipseksportkampanjen nå fungerer, er vi med på å finansiere havgående fartøy som vil bidra til en overkapasitet. Nå sies det fra RGIs side at de fire trålerne som det er snakk om i det konkrete eksemplet jeg har vært inne på flere ganger i dag, i utgangspunktet er tenkt i forhold til russiske fiskekvoter og avtaler - altså eid av RGI, men tenkt å fiske på russiske kvoter. Men fra Russland sies det at de har ingen kvoter å avse, for de har allerede diverse båter som ligger uten noe å foreta seg. Det er bare en mindre del av sin egen flåte de setter inn. Dessuten sies det fra russisk side at de nå er i ferd med å ønske seg en annen fiskeristruktur, en fiskeristruktur som gjør at de kan bearbeide større deler av sine egne fangster selv. Det er derfor det er et meget stort og påtrengende behov for å få en politikk som henger sammen, fra eksportkreditt til fiskeripolitikk. Hvis det er slik at Russland ønsker å legge opp til en flåtestruktur som gjør at det er større nærhet mellom deres egne ressurser og foredling på land i Russland - sånn som vi for så vidt selv har tenkt - burde alle deler av norsk politikk i forhold til Russland legges opp for å styrke en slik struktur. Det betyr ikke at vi ikke skal eksportere skip til Russland, men det betyr at de båtene som vi eksporterer, bør være tilpasset en kystflåtestruktur.

       Nå er det litt uklart for meg hvor mange og hvor klare forutsetningene for å få eksportkreditt er i forhold til det regelverket som finnes. Der har jeg kanskje forsømt meg selv i forhold til å sjekke hva som er regelverket, og hva disse trålerne faktisk har oppgitt når de har søkt. Jeg er glad for at handelsministeren kanskje kan klargjøre akkurat det punktet, for det virker ikke på det som sies fra RGIs side, som at de tror at deres finansieringsordning er i ferd med å glippe hvis torskekvotene i Russland glipper. Men hvis det er sånn at det er en forutsetning i deres søknad at eksportkreditten skal brukes på russisk kvote, er vi faktisk i den situasjon at disse båtene ikke kan bli bygd fordi det ikke er klargjort. Jeg er glad for at handelsministeren kan klargjøre dette senere i debatten.

       Det er også enkelte andre spørsmål som er til behandling i forbindelse med denne saken. Når det gjelder disse spørsmålene, kan jeg bare henvise til innstillingen.

       Til slutt vil jeg gjerne ta opp det forslaget SV har fremmet i forbindelse med behandlingen av saken, og som står i innstillingen.

       Etter GIEKs andre driftsår som forvaltningsbedrift synes det som om tilpasningen til den nye organisasjonsformen og nye rammevilkår er kommet langt, og det er grunn til å merke seg at departementet overfor GIEK har lagt stor vekt på oppfølging av Stortingets forutsetninger om klare regnskapsmessige skiller mellom de ulike virksomhetsområdene. På denne bakgrunn er det komiteens flertall, alle unntatt Rød Valgallianse, tar departementets gjennomgang av GIEKs virksomhet i 1995 til etterretning.

       Hva er så hovedformålet med GIEKs virksomhet? Jo, det er å fremme norsk eksport og investeringer i utlandet, og virksomheten skal drives i samsvar med balansekravene, dvs. at forretningsdelens driftsresultat skal gå i balanse på kort sikt og samfunnsdelen på noe lengre sikt.

       I forbindelse med innføringen av nye rammevilkår for GIEK vedtok Stortinget at virksomheten under de endrede vilkår skulle underlegges en nærmere evaluering etter en treårsperiode, og at det i den forbindelse skulle vurderes å utarbeide en ny lov om GIEK. Forutsetningen var at evalueringen skulle finne sted i løpet av 1997. I denne forbindelse ber komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre om at Regjeringen foretar denne gjennomgangen så raskt at Stortinget gis mulighet til å vurdere dette i løpet av vårsesjonen 1997. Uenigheten på dette området er altså ikke stor; alle partier ønsker denne gjennomgangen i løpet av 1997.

       Garantirammen på 30 milliarder kr for den alminnelige ordning for 1997 videreføres. Garantiordningen for

       SUS/Baltikum utvides fra 1,8 milliarder kr i 1996 til 3 milliarder kr i 1997. Også denne ordningen skal evalueres i løpet av 1997, idet det er naturlig å vurdere størrelsen på og innretningen av SUS/Baltikum-ordningen ut fra de erfaringene man har høstet.

       Norsk næringsliv har i stadig stigende grad engasjert seg i Øst-Europa, bl.a ved at norske myndigheter i de siste årene gjennom garantiordningen for SUS/Baltikum har bidratt til å tilrettelegge offentlige garantier. Utvidelsen av garantirammen er særlig beregnet på Nordvest-Russland og den utvikling av næringsvirksomhet Norge ønsker å bidra med i dette området.

       Når det gjelder kapitlet om pristilskudd, er det grunn til å rette oppmerksomheten på frakttilskudd for bensin og autodiesel for å ivareta en mest mulig lik utsalgspris på drivstoff. Kristelig Folkeparti ønsker sammen med Senterpartiet, SV og RV å tilrettelegge det slik at drivstoffprisene blir like for hele landet. I denne forbindelse har disse partiene gjentatte ganger fremmet forslag om et selvfinansierende fraktutjevningsfond, uten å ha fått flertall for dette i Stortinget. Bensinen er billigst i sentrale områder, hvor ikke minst kollektivtilbudet også er godt utbygd. Drivstoffprisen er nå beklageligvis høyest i distriktene, hvor bilen er uunnværlig fordi man her mangler kollektivtilbud.

       Ordningen med lovfestet merverdiavgiftskompensasjon omfattet som kjent melk, ost og kjøtt, en ordning Kristelig Folkeparti var med på å forhandle fram sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett våren 1996 ble ordningen fjernet etter forslag fra Regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen her i Stortinget. Dette medførte at momssatsen for de aktuelle matvarer i realiteten gikk opp til 23 % i en periode da bl.a. Sverige reduserte momsen på sine matvarer. Vi mener også at økte matvarepriser fører til en ekstra belastning for barnefamiliene, i tillegg til at barnetrygden ikke er prisjustert i Regjeringens forslag. I sum vil dette føre til en betydelig innstramming i familienes økonomi.

       Kompensasjon for betalt merverdiavgift ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende ble fastsatt av Stortinget i desember 1994. Formålet med ordningen er å motvirke konkurransevridning mellom kommunale og fylkeskommunale tjenester i egen regi som er fritatt for merverdiavgift, og kommunenes og fylkeskommunenes kjøp av tjenester fra private næringsdrivende som er pålagt avgift. Forutsetningen for momskompensasjonsordningen har hele tiden vært at den skulle være provenynøytral, altså at staten verken skulle få økte utgifter eller økte inntekter ved innføring av denne ordningen. I denne forbindelse fremmer flertallet forslag der man ber Regjeringen snarest legge fram en vurdering av en reduksjon av rammeoverføringene til kommunene som eneste finansiering av ordningen med kompensasjon for merverdiavgift ved kommunale kjøp av tjenester fra private bedrifter. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å få denne avklaringen snarest mulig, for å unngå en konkurransevridning.

       Kristelig Folkeparti anbefaler også å redusere rammen for SNDs grunnfinansieringslån fra 1,4 milliarder kr til 400 mill. kr i 1997.

       Jeg anbefaler de forslag i innstillingen der Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller.

       Da har jeg lyst til å spørre hr. Holten om han vil gjøre noe skikkelig når det gjelder utjevning av levekostnadene. Han er vel kjent med at den store forskjellen mellom - la oss si - byer og distrikter når det gjelder levekostnadene, er bolig- og tomteprisene. Vil hr. Holten også gå inn for en tilsvarende utjevning når det gjelder boligkostnadene, eller er det etter hans mening helt OK at de som bor i byene, har langt høyere boutgifter enn de som bor i Distrikts-Norge? For der dreier det seg om penger som betyr noe - disse drivstoffgreiene beløper seg ikke til særlig mange kroner i året for en normal familie. Det som virkelig betyr noe, er boligkostnadene, og der går det altså den andre veien.

       Det skulle være interessant å høre om hr. Holten kunne redegjøre for om han også ønsker et eller annet slags boligutjevningsfond som sørger for like bokostnader for samme type hus over hele landet.

Odd Holten (KrF) : Det er riktig som representanten Hagen sier, at det er betydelige prisforskjeller innenfor området bokostnader i sentrale og mer distriktspregede områder. Dette forhindrer jo ikke at vi med det forslaget som nå ligger inne, ønsker å rette søkelyset mot fraktutjevning når det gjelder bensin. Og det står vi ved.

       Det er klart at vi har ulike måter å tilnærme oss det spørsmålet på som Hagen her berører når det gjelder boligkostnadene. For Kristelig Folkepartis vedkommende er vi opptatt av å se nærmere på det som har med boligbeskatningen å gjøre, og vi ønsker i utgangspunktet å fjerne ekstraskatten ved å ha en bolig. Det ville også være med på å skape et bedre forhold mellom by og land, for det er jo ikke tvil om at en her går ut fra de takster som settes på boliger i distrikter og sentrale strøk.

       Likedan er vi svært opptatt av å få et nytt takstsystem for boliger, slik at en får et noenlunde likt grunnlag for beregningen av kostnadene på boligene i distriktene og sentralt. I sum tror vi dette vil være med på å utlikne noen av de store forskjellene det er mellom pressområder, nær byer og i byer, og distriktene.

Harald Ellefsen (H) : Nå synes jeg ikke Odd Holten var i nærheten av å gi noe svar på Carl I Hagens berettigede spørsmål. Ære være Kristelig Folkeparti for at de er skeptisk til fordelsskatten på bolig, men det dette spørsmålet dreier seg om, er følgende:

       Når Kristelig Folkeparti er så veldig opptatt av eventuelt å tvinge igjennom en såkalt lik bensinpris over hele landet, slik at folk som bor i byer og tettsteder, ikke skal få nyte den lille fordelen som det på dette området prismessig er i konkurransesammenheng og fordi transportkostnadene f.eks er lavere på bensin og autodiesel, hvor er da logikken i at Kristelig Folkeparti ikke også har lansert tanken om et slags utjevningsfond for boligpriser? For med eller uten boligskatt er det ingen tvil om at boutgiftene er ekstremt mye høyere i mange byer og tettsteder enn i enkelte utkantstrøk. Det er dramatiske forskjeller som har en langt større betydning for ulikhet i kostnadsnivå enn bensinprisene.

       Så det Hagen spurte om, og det vi ikke har fått noe svar på, er: Hva er det i Kristelig Folkepartis politikk eller ideologi som tilsier at utjevning og likhet når det gjelder bensin og autodiesel, befinner seg i en slags høyere sfære ideologisk sett enn boligkostnader?

       Og hvis det nå er slik at autodiesel og bensin snart har nærmet seg St. Peter i trinnhøyde, vil da Kristelig Folkeparti i det minste love å si nei hvis nå Regjeringen fredag legger fram et forslag om å øke bensinpriser og bensin- og autodieselavgifter, for en slik økning vil medføre høyere priser både på bensin og autodiesel både i by og bygd. Vil i det minste Kristelig Folkeparti gå imot det?

       Men så til spørsmålet om det er en ideologi i Kristelig Folkeparti at det skal være lik bensinpris, da sett i forhold til boligkostnader. Nei, selvfølgelig ikke. Spørsmålet om bensinpriser er ikke noen salighetssak for Kristelig Folkeparti, men dette er ett av de områder der vi mener det er viktig å få til en utjevning, slik at vi i hvert fall har mulighet for å ha en noe mer utjevnet pris på dette drivstoffet i distriktene, hvor bilen kanskje er det eneste fremkomstmiddel. Det er det som ligger til grunn.

       Og jeg sier igjen til representanten Ellefsen at når det gjelder boliger, er det klart at vi også er veldig opptatt av at vi skal prøve å få til en mest mulig likhet i kostnadene, men det er ikke tvil om at det er store forskjeller i ikke minst det som har å gjøre med entreprenørvirksomheten og selve byggekostnadene i sentrale strøk, hvor det er pressområder. Det kjenner vi alle til som bor i disse områdene og skal ha oss en bolig. Det å klare å få til en ordning som gjør at boligkostnadene blir like, kan være vanskelig, men jeg refererer altså igjen: Vi er opptatt av å ha en reduksjon i eller bortfall av det som har med boligbeskatning å gjøre i dette området.

Carl I Hagen (Frp) : Nå begynte det å bli interessant. Så vidt jeg skjønte nå på hr. Holten, var det faktisk de praktiske, byråkratiske problemer som eventuelt ville være til stede ved en utjevningsordning for boligkostnadene i landet, som var grunnen til at han ikke ville gå inn for en tilsvarende boligprisutjevningsfondsordning som han gjør når det gjelder drivstoffet. Jeg vil gjerne få bekreftet om det er slik at det er de praktiske konsekvenser, for da må jeg si det begynner å bli interessant. Er det slik å forstå at ideologisk sett mener Kristelig Folkeparti at alle priser skal være like over hele landet, uavhengig av produksjonskostnader og alt mulig annet rart som man kan tenke på i et fritt samfunn? Hvis det er det som er ideologien, begynner det å bli en slags stalinistisk ideologi. For det er klart at det er ikke noen hindring rent praktisk hvis man først vil. Det er bare å innføre full planøkonomi igjen det - politisk vedtatte priser, og forbud mot andre priser enn de politisk vedtatte! Det er det som er forskjellen mellom et samfunn med planøkonomi og et fritt samfunn hvor prisdannelsen er et resultat av enkeltmenneskenes handlinger, de som er aktører i et marked og produserer. Prisdannelsen er et av de viktigste virkemidler i en fungerende markedsøkonomi, mens enhver fri prisdannelse er nettopp kjennetegnet ved å være fjernet fra planøkonomien. Derfor var det nå interessant at hvis det ikke var for de byråkratiske hindringer, ville Kristelig Folkeparti gå inn for dette. Det ville være artig å få en bekreftelse på om det er slik.

       Og så vil jeg gjerne gjenta spørsmålet til hr. Ellefsen når han var så elskverdig å gjenta spørsmålet mitt, som jeg heller ikke fikk svar på. Er Kristelig Folkeparti innstilt på å øke drivstoffavgiftene, slik at det går ut over alle barnefamiliene i distriktene, dersom Regjeringen skulle finne på noe så dumt som å fremme forslag om noe slikt?

Odd Holten (KrF) : Når det gjelder det siste spørsmålet, om økte drivstoffavgifter, er det slik at vi fra Kristelig Folkepartis side har lagt fram et alternativt budsjettforslag. Det ligger i bunnen for det arbeidet som skal gjøres videre nå i tilknytning til salderingsinnstillingen. Vi vet at vi hele tiden under denne sluttfasen har behov for å justere ulike forslag, og derfor kan jeg ikke her og nå si at vi ikke kommer til å gå inn og gjøre endringer på dette eller hint punkt. Dermed har jeg heller ikke sagt at dette er et område vi kommer til å gjøre det på, men åpningen må være til stede der som på andre områder innenfor denne sluttfasen som vi nå er inne i, og det er vel ikke tvil om at vi fortsatt har en drivstoffpris som det burde være mulighet for å kunne se nærmere på hva avgifter angår. Men det er ikke et prioritert område for oss. Vårt forslag ligger klart, og der ligger det ikke noen økning til grunn.

       Når det gjelder boligkostnadene, er det klart at Kristelig Folkeparti er opptatt av at de skal være lavest mulig både for dem som bor sentralt, og for dem som bor ute i distriktene. Vårt bidrag i den sammenhengen er å gå inn og se nærmere på boligbeskatningen. Vi tror at vi ved en fjerning av den samt at vi også går inn og arbeider aktivt for å få til en ny taksering av boligene, vil være med på å tilrettelegge muligheten for en bedre utjevning mellom by og land.

       Vi synes selvsagt det er gledelig at Kristelig Folkeparti også vil gjøre noe med boligbeskatningen. Hittil har jeg skjønt at det de vil gjøre, er at de skal vurdere den. De skal vurdere den og være innstilt på å se på den. Men når har Kristelig Folkeparti tenkt å gjøre noe? De har sjansen senere i dag i Odelstinget. Der er det et forslag fremmet av Høyre, Venstre og representanten Bråthen som går ut på å ta bort boligbeskatningen, noe Fremskrittspartiet foreslo første gangen i 1990-91.

       Det er vel egentlig ikke noen særlig kraft i det så lenge det man går inn for, er å vurdere et spørsmål. Det er når man er ferdig med sin vurdering og kommer til sin konklusjon, at det begynner å bli interessant - litt avhengig av hva konklusjonen blir. Jeg synes Odd Holten snarest mulig burde ta noen standpunkter til boligbeskatningen og ikke bare vurdere den. Det ville i hvert fall vært litt troverdig.

       Ellers har jeg lyst til å replisere: Det er interessant, det som hr. Ellefsen sa for ikke så lenge siden i et replikkordskifte med hr. Holten, og det hr. Per-Kristian Foss sier i avisen i dag: Det er visstnok snakk om at Regjeringen kommer til å fremme en salderingsproposisjon med forslag om en god del innstramminger av de foreløpige vedtak som Stortinget har gjort i budsjettbehandlingen. Og så vidt jeg skjønner, er nå Høyres posisjon den at hvis noen av de merutgiftene som den foreløpige budsjettbehandling har medført, skal dekkes inn på statsbudsjettet, skal det gjøres ved utgiftskutt, og at Høyres rom er lukket hvis det er snakk om å øke noen skatter og avgifter som et inndekningssystem. Det var meget interessant. Det er identisk med det standpunktet Fremskrittspartiet hadde våren 1986, da regjeringen Willoch var i samme posisjon som regjeringen Jagland er i nå - en ønsket å stramme til på statsbudsjettet. Det er helt identisk. Og det som var vår holdning den gangen, var altså at vi var åpne for utgiftskutt for å dekke inn på balansen det som var nødvendig. Den gang ville Høyre overhodet ikke snakke med oss om det, ei heller regjeringspartnerne Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. De la frem en proposisjon. Jeg går ut fra at finansminister Jens Stoltenberg husker meget godt våren 1986, at innstrammingsproposisjonen fra regjeringen Willoch da innebar åtte ganger økte skatter og avgifter i forhold til utgiftsreduksjoner. Det beløpet som var utgiftsreduksjoner, altså i « Påskepakken », var en åttendedel så stort som det som var økte skatter og avgifter. Så det blir en interessant saldering for Fremskrittspartiet - da kan vi minne Høyre litt om det som skjedde den gangen - og kanskje få en bedre historieskrivning enn den hr. Willoch har bedrevet siden den gangen.

       Jeg synes altså det er hyggelig å konstatere at vi nå omsider får følge fra partiet Høyre i det som har vært vår hovedholdning hele veien, nemlig at det på utgiftssiden er mer enn nok dekning til å stramme inn på økonomien. Og jeg må si at det virker jo relativt dumt når vi hører at Regjeringen er bekymret for en overopphetet økonomi, samtidig som den pøser ut med subsidier til næringsvirksomhet gjennom SND og fortsetter å subsidiere ganske betraktelig alle de selvstendig næringsdrivende matvareprodusenter i vårt land. Der burde man i hvert fall nå skjære radikalt ned, slik at man kanskje kunne frigjøre litt arbeidskraft fra de sektorene og gjøre den tilgjengelig for sektorer hvor det eventuelt er mangel på arbeidskraft, som det alltid vil være med en overopphetet økonomi. Det er nok av muligheter for en fornuftig finansminister til å fremme forslag om utgiftsreduksjoner som går på direkte subsidiering av næringsvirksomhet. Det ville være logikk når Regjeringen hevder at den er redd for en overopphetet økonomi.

       Jeg vil få ta opp Fremskrittspartiets forslag samt gjøre oppmerksom på at det ved en inkurie er kommet inn også et forslag om å redusere litt når det gjelder Finansdepartementet. Det har vi prøvd tidligere, men det ble dessverre nedstemt. Jeg tar altså ikke opp den delen av vårt forslag da det er tidligere behandlet, men den resterende delen av det.

       Jeg må si at jeg ikke er overrasket over at etterspørselen etter slike garantier er stor. Mange alternative investeringer ville hatt den samme om en tredjepart sa seg villig til å ta all risiko uten krav om andel i avkastning i fall prosjektene lykkes. Det får i denne sammenheng stå som et paradoks at den skattebetalerbetalte garantigivningen, eksempelvis for prosjekter i Russland, bidrar til styrking av virksomheter som vil kunne stå i direkte konkurranseforhold til tilsvarende norske virksomheter.

       Punktet om pristilskudd er en gjenganger. Jeg stemmer her imot bevilgning, idet jeg anser frakttilskudd for fyringsolje, bensin og autodiesel som et regulært subsidium. Det faktum at disse og andre varer er dyrere i utkantene enn i sentrale strøk, er etter min oppfatning rimelig logisk, idet langtransport kombinert med mindre volumer tilsier høyere pris enn i områder hvor avstandene er mindre og volumet tilsvarende høyere. Det er ikke mer logikk i å utjevne disse forskjellene enn eksempelvis å utjevne forskjeller i boligprisene mellom utkanter og pressområder, i og omkring byene, som representanten Harald Ellefsen og representanten Carl I Hagen har vært inne på tidligere i dag.

       Min stemmegivning i forhold til det som er opptatt i innstillingen er rimelig klar, men det ligger også et forslag, nr. 5, fra Carl I Hagen, på bordet i dag. Når det gjelder kap. 1560, er vel det dekket av innstillingen ved at man kan stemme imot bevilgning. Når det gjelder kap. 2430, altså lån til diverse statsbanker, er det et forslag jeg er enig i, men som jeg selv ikke har funnet grunn til å fremme, all den tid mine forslag til innvilgningsrammer for de samme tidligere har falt. Men når forslaget nå allikevel ligger på bordet, vil jeg stemme for det, all den tid det er i tråd med de standpunktene jeg har gitt uttrykk for tidligere.

Statsråd Grete Knudsen : Først vil jeg få konstatere at det er bred enighet i komiteen om GIEK og garantirammene for GIEKs virksomhet. Som tidligere anmeldt, vil vi komme tilbake til Stortinget med en bred evaluering av deres virksomhet.

       Men dette er spesielt til Kristin Halvorsen, som bad om å få en oppklaring om en del av GIEKs virksomhet. GIEK gir sine garantier på basis av helt klare, gitte forutsetninger fra søkeren, og i dette tilfellet nevnte Kristin Halvorsen Røkke. Det som generelt blir oppgitt, er pant i skip, fiskelisenser og annet. Dersom f.eks fiskelisensene faller fra, må søkeren på nytt ta saken opp igjen med GIEK, som vil vurdere om det da er tilstrekkelig grunnlag for garantier. Da ser GIEK på den økonomiske sikkerheten. Dersom f.eks en fiskebåt skal fiske i et annet farvann - det var jo bl.a også en del av den problematikken Halvorsen reiste - enn det som var forutsatt, blir dette en ny sak. Hvis ikke - igjen går det på om det fins god nok sikkerhet i den nye situasjonen som søkeren legger fram - frafalles garantitilsagnet. Det sentrale for GIEK er at hvert eneste tilfelle vurderes individuelt. Men det skal foreligge tilstrekkelig sikkerhet for at kreditten blir tilbakebetalt.

       Så spør Kristin Halvorsen videre: Hvis forutsetningen ikke følges, betyr det at båten ikke blir bygd? Til det er å si at dersom dette skulle oppstå, vil GIEK vurdere saken på nytt. Men det viktige med garantiene fra GIEK er at de utløses når rederen overtar båten. Det er de forhold som gjelder da, altså når rederen overtar båten, som blir bestemmende.

       Så er det en annen problemstilling også. Siden søknaden om finansiering av disse båtene ble sendt inn fra RGI, har vel RGIs status som norsk selskap blitt forandret. RGI har altså så langt blitt et norsk selskap. Hvis det er sånn at de legger opp til ikke å drive båtene selv, men leier dem ut til utenlandske operatører uten et formelt eierskifte, så har vel også egentlig bakgrunnen for en mulig eksportkreditt falt bort.

Statsråd Grete Knudsen : Når det gjelder den helt konkrete saken som Halvorsen her har tatt opp, kan jeg ikke kommentere den utover at det er sikkerheten det dreier seg om for GIEKs styre. Hvis det er endringer, blir det en egen sak i forhold til forutsetningene, men igjen ut fra at det er sikkerhet for å få tilbakebetalt kredittene.

       Når det gjelder eksportgarantiene, enten et firma er norsk eller ikke, er de det samme, det er ikke noen forskjell på det.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå neste spalte)