Tore A Liltved (H)
(ordfører for saken):

       Gjeldende forskrift om internkontroll ble satt i kraft 1. januar 1992. Den gjelder alle virksomheter, store og små, offentlige og private. Fra mange bedrifter har det blitt fremholdt at internkontrollen er så komplisert at små og mellomstore bedrifter ikke makter å gjennomføre den. Tallmaterialet viser at mens 8 % av virksomhetene hadde gjennomført internkontroll i 1993, oppgav 45 % av virksomhetene at de hadde innført internkontroll i 1996.

       Inernkontrollsystemet har kommet for å bli. Dette er en ordning som vil bedre arbeidsmiljøet, styrke medvirkningen og øke interessen for bedriftenes og arbeidstakernes ve og vel.

       Etter utredningsarbeid på 1980-tallet ble internkontroll av helse, miljø og sikkerhet besluttet tatt i bruk innenfor syv forvaltningsområder. Internkontrollforskriften trådte i kraft 1. januar 1992, og myndighetenes arbeid ble tilpasset til dette.

       Internkontrollsatsingen ble utover i 1990-årene gjenstand for kritikk fra flere hold, også fra fagbevegelsen, som jeg kjenner best. Vi kritiserte både Arbeidstilsynets ensidige satsing på internkontroll og arbeidstakernes mangel på medvirkning i prosessen.

       Jeg mener at på bakgrunn av den kritikk som framkom, ble internkontrollreformen evaluert i 1995, og det er iverksatt en bred oppfølging av internkontrollarbeidet for å forbedre de svakheter evalueringen har avdekket.

Morten Lund (Sp) : Internkontroll er en sterkt ønsket arbeidsmåte, men den er ikke så enkel å få til i praksis. Når man får til en egenkontroll etter dette prinsippet, er det bare positivt - ikke minst for samarbeidet i virksomheten.

       Undersøkelser viser at større bedrifter har kommet best og raskest i gang. Men også blant dem som er kommet i gang, er det mange « liksom-ordninger », der internkontrollopplegget ligger i en skuff.

       Det private forslaget som behandles nå, fra bl.a. Senterpartiets Unn Aarrestad, er et resultat av utålmodighet og misnøye som er kommet fra de arbeidsplasser som strever med å komme i gang, og som mener dagens ordning kan og må forenkles mye både når det gjelder det formelle opplegget for internkontroll, forholdet omkring kontrollinstanser og lover og forskrifter som bedriftene skal forholde seg til.

       Småtinget gav en beskrivelse av disse problemene og de ønskene bedriftene har. Det gikk tydelig fram at det særlig er de små bedriftene som har problemer. På bakgrunn av Småtinget som NHO arrangerte i april, var det for meg overraskende å møte NHO i komiteens høringer seks måneder senere. Mye positivt må ha skjedd på de månedene, og det er bra. En sammenfatning av det felles budskapet fra NHO og LO til komiteen kunne være: Bare vi får nok penger til informasjonskampanjen om den nye internkontrollforskriften, så ordner det meste seg. Senterpartiet mener det er en selvfølge at staten bidrar økonomisk til informasjonskampanjen. Det trepartssamarbeidet som her er i gang, må forplikte staten økonomisk.

       Når det gjelder situasjonsbeskrivelsen omkring hvor lett eller krevende det er å gjøre internkontrollforskriften til et tjenlig redskap for alle bedrifter, velger Senterpartiet å legge størst vekt på det direkte møtet med de mange bedriftene på Småtinget. Når Senterpartiet foreslår en egen forskrift for de bittesmå bedriftene, bygger vi også på et brev fra Norsk Bedriftsforbund der det sies:

« Revidert forslag til ny forskrift med veiledning er fortsatt for omfattende sett i forhold til de små og mellomstore bedrifter. »

       Vi har lagt vekt på at vi har en stor overvekt av de bittesmå bedriftene. Ifølge tall fra Småbedriftsutvalget var det i 1995 128.000 bedrifter i privat sektor med mindre enn fem ansatte - det er 80 % av samtlige bedrifter i den sektoren. Den store fordelen man har i de små bedriftene, med oversiktlige forhold og kort avstand og god kontakt mellom ansatte og ledelse, må bl.a kunne utnyttes til å forenkle formkravet til internkontrollen. Ikke minst fordi man i slike bedrifter har dårligere muligheter til og mindre behov for å sette seg inn i kompliserte regler, må lista kunne legges noe lavere enn f.eks i Hydro og Statoil.

       Senterpartiet vil ikke ta stilling til om det skal være én og samme grense for de forenklede forskriftene vi nå snakker om, og som vi foreslår, for alle typer bedrifter - om den skal gå ved fem eller ved f.eks ti ansatte. Dog kan det være rimelig å velge samme grense som for kravet om å velge verneombud - ti ansatte. Senterpartiet vil understreke at forslaget om å forenkle internkontrollen for de aller minste bedriftene ikke er et signal om lavere ambisjoner for arbeidsmiljø og sikkerhet på disse arbeidsplassene.

       Senterpartiet håper trepartssamarbeidet med å gjennomgå erfaringene med internkontrollen og oppfølgingen med forenkling av regelverket og forvaltningsstrukturen kan føre til en holdningsendring i bedriftene til arbeidsmiljøloven, til de andre lovene som dette gjelder, og til de instansene som er satt til å føre tilsyn, og at dette kan være gjensidig. Det grunnleggende faktum at et godt arbeidsmiljøet er lønnsomt for alle sammen, skulle tilsi at man arbeider mer på lag enn det man greier i dag.

       Senterpartiet ser store behov for å forenkle regelverket og samordne bedre, slik at bedriftene får færre instanser å forholde seg til. Vi ønsker imidlertid ikke å trekke konklusjonene nå på de utredninger som må settes i gang. Når det gjelder spørsmålet om å inkludere enda flere lovverk i den samme internkontrollen, vil jeg uttrykke skepsis.

       Til siste noen ord om Arbeidstilsynets rolle: Jeg tror man skal innse at en godt fungerende internkontroll ikke kan komme i stedet for, men i tillegg til et mer synlig arbeidstilsyn. Arbeidstilsynets veiledende rolle er viktig, men også kontroll trengs. Senterpartiet ønsker at Arbeidstilsynet skal være mer tilgjengelig enn i dag, og mener det er en selvfølge at alt regelverk er lett tilgjengelig for bedriftene. Regelverket, forskriftene og lovene bør være gratis i så stor utstrekning som mulig.

       Så håper vi at Arbeidstilsynets arbeid med nytt og enklere regelverk ut fra behov i vårt eget arbeidsliv kan prioriteres opp på bekostning av kompliserende og volumstort regelverk som tvinges på oss gjennom EØS-avtalen.

Ola T Lånke (KrF) : Kristelig Folkeparti har vært med som forslagsstiller og mener at det nå bør foretas en forenkling av internkontrollsystemet - dette ut fra den kjensgjerning at internkontrollsystemet slik det er i dag, i stedet for å være et viktig incitament snarere representerer en hemsko for en stor del av bedriftslivet. Tanken bak ordningen med internkontroll er god, selve prinsippet er positivt. Men slik det etter hvert har utviklet seg, med en rekke parallelle regelverk og en rekke ulike tilsynsmyndigheter som sorterer under flere departementer, har det blitt en så komplisert organisasjonsstruktur og et så uoversiktlig nettverk av ordninger at det er nesten umulig ikke å gå seg vill i denne jungelen.

       Kristelig Folkeparti er kjent med at det er gjennomført flere evalueringer av internkontrollreformen, og at evalueringene nettopp har avdekket at det er behov for omstrukturering, oppmyking og tilpasning i forhold til den virkelighet disse ordningene skal fungere i. Det faktum at det nå har gått fire og et halvt år siden internkontrollforskriften trådte i kraft, uten at mer enn halvparten av norske virksomheter har innført ordningen, er i seg selv et bevis for at den ikke har funnet sin form. Vi er også kjent med at det er satt i verk flere tiltak for å forenkle situasjonen for virksomhetene, men det er grunn til å tvile på om de tiltak som er satt i verk, er tilstrekkelige i forhold til de svakheter som er avdekket. Også det forhold at internkontrollen er regulert gjennom hele åtte forskjellige lover og flere hundre forskrifter, veiledninger og publikasjoner, understreker nettopp at vi her står overfor et svært uoversiktlig og nærmest ugjennomtrengelig byråkrati.

       Småbedriftsledere vi har snakket med, sier at dette med internkontroll virker som en uoverstigelig mur. Systemet er tilpasset de større virksomheter, men ikke de små, er omkvedet. Situasjonen i svært mange småbedrifter er slik at de har mer enn nok med sine daglige gjøremål. Det er derfor svært forståelig at de kjenner avmakt i forhold til det skjemaveldet og byråkratiet som de i dag må forholde seg til. Hverdagen i mange småbedrifter er slik at det ikke er lett å holde møter og føre protokoller. Det er heller ikke mange vant til. De er i første rekke opptatt av å holde hjulene i gang. Så bruker de gjerne matpausen til å gjøre avtaler og snakke om nødvendige ordninger.

       Større bedrifter har derimot egne ansatte som tar seg av utfylling av skjemaer og ordner de formelle plikter. I en småbedrift er det gjerne lederen selv som også må ta dette ansvaret og ofte må bruke kvelder og helger for å få det gjort. Når de samtidig opplever at regelverket er så komplisert og ugjennomtrengelig, er det forståelig - om ikke akseptabelt - at det dannes en negativ kultur blant småbedriftsledere mot internkontrollsystemet. Da er situasjonen at man har oppnådd det motsatte av det som var selve tanken bak prinsippet: at ansvaret for ivaretakelsen av helse, miljø og sikkerhet i størst mulig grad skal være et lokalt ansvar som påhviler den enkelte bedrift og bedriftsleder. Målet med internkontrollen må nettopp være å innarbeide en positiv kultur som innebærer at bedriftene selv ser internkontroll som et positivt og nødvendig tiltak for å bedre sikkerheten og fremme kvaliteten på produktene.

       Dersom det innarbeides en for sterk kontrollkultur, oppnår man det stikk motsatte. Derfor er det nå nødvendig at man får snudd tendensen i en mer positiv retning. Det handler om å skape nye holdninger og en ny kultur, hvor trykket ikke ligger på kontroll, men på samarbeid og forståelse.

       I en situasjon hvor vi har ca 240.000 virksomheter bare innenfor Arbeidstilsynets kontrollområde, sier det seg selv at Arbeidstilsynet er ute av stand til å føre en tilstrekkelig kontroll med oppfølgingen av internkontrollsystemet.

       Til slutt: Når det gjelder forslag nr. 2, fra Senterpartiet og Høyre, om at det skal utarbeides egne internkontrollforskrifter som beskriver en forenklet oppfølging for de mindre bedrifter, støtter Kristelig Folkeparti dette forslaget - jeg vil gjerne gi beskjed om det. Når vi ikke gikk sammen med de to partiene og stilte oss bak forslaget, var det nettopp fordi vi var redd for å få et for markert skille ved nettopp fem ansatte. Det er derfor grunn til å understreke at det i forslaget står « f.eks. ... 5 ansatte ». En slik grense ville lett kunne føre til at småbedrifter som er i ekspansjon, vil nøle med å ansette den sjette, fordi man da går over i et mer omfattende regelverk. Mye taler for at grensen heller burde vært satt ved ti ansatte enn ved fem, eller det kunne tenkes en differensiert ordning for forskjellige bransjer. Men Kristelig Folkeparti vil med disse bemerkninger stemme for dette forslaget, slik vi også varslet i komiteen. Samtidig gjør vi oppmerksom på at også forslag nr. 1, som vi er med på, etter vår oppfatning dekker den samme realiteten.

Hans J Røsjorde (Frp) : La oss nå i hvert fall slå fast én ting, og det er at internkontroll har kommet for å bli. Det synes ikke å herske noen særlig uenighet om akkurat det. Så er det da at praktiseringen, lovverket og rammene rundt det hele åpenbart skaper problemer for svært mange, enten man har gode eller mindre gode intensjoner om å følge opp.

       Utgangspunktet for Fremskrittspartiet for å være medforslagsstiller til dette dokumentet har rett og slett vært at vi gjennom lang tids kontakt med særlig mindre bedrifter - men også med større - til stadighet har fått høre hvor vanskelig det er å forholde seg til lover, regler, kontroll, veiledninger og forskrifter. Det gjør at hverdagen for disse bedriftene, som stort sett må konsentrere seg om å holde det gående, sørge for at man får inntekter så man kan betale lønninger, og ellers gjøre det man skal, den krever så mye ressurser at dersom man møter regelverk som blir komplisert, vanskelig å forholde seg til, ja, så legger man det til side. På den måten straffer man bedrifter - kanskje for den gode hensikts skyld.

       Når noen her nå har hevdet at det på en måte var takket være « Småtinget » - dette veldresserte showet fra NHO, får jeg kalle det - at man fikk dette dokumentet på skinner, kan man kanskje si at det har vært en medvirkende faktor. Men jeg vil anta at de langt fleste av dem som var til stede på det møtet, var kjent med problemstillingen fra tidligere. Jeg er jo ikke det minste overrasket over at NHO gjerne vil slå seg på brystet og si: Se hva vi har greid å få til, nå har vi kjørt dette løpet. På den annen side er det i hvert fall min og Fremskrittspartiets oppfatning at NHO er mer interessert i å være gode venner med den til enhver tid sittende regjering enn i å ha noe særlig forhold til Stortinget. Sånn sett kan vi kanskje tro at de i ettertid har fått et visst syn for at Stortinget faktisk er i stand til å gjøre noe og ta initiativ.

       For Fremskrittspartiet var det naturlig å være medforslagsstiller, nettopp - som jeg sa - fordi vårt ønske er å ivareta interessene til små og mellomstore bedrifter. For NHO-systemet har neppe vist særlig storsinn overfor denne type bedrifter; der er man mer opptatt av de såkalt store linjer. Og Fremskrittspartiet har hele tiden vært ansett nærmest som utilregnelig i forhold til NHO-systemet, i hvert fall å dømme etter hvordan ledelsen i NHO har ordlagt seg fram til denne dag. Vi får se om skiftet i ledelse betyr ny giv. For vår del forstår vi veldig godt småbedriftenes problemer, og det er dem vi er opptatt av.

       Når det så gjelder hvorledes vi skal komme videre, forstår jeg at også Arbeiderpartiet har innsett at med dagens ordninger, dette mangfold av ting som overlapper hverandre, er det ikke slik det bør være. Sånn sett hadde det kanskje ikke vært urimelig om man hadde kommet fram til en enstemmig innstilling som gikk ut på å få dette på skinner slik at det også kunne fungere overfor de små og mellomstore bedriftene. De store bedriftene har normalt ressurser til å håndtere dette, slik andre talere har vært inne på. Derfor ser jeg ikke den helt store motsetningen mellom det Regjeringen nå arbeider med, og det som et mindretall her fremmer forslag om. Men hvis dette dokumentet har vært med på å bidra til at Regjeringen får opp farten, har man altså gjort jobben. Og jeg føler at det er behov for å hjelpe Regjeringen til å få opp dampen i en sak som denne, for jo lenger man utsetter å sørge for å få forenklet systemene, desto vanskeligere er det for bedriftene å følge opp, og desto mer vil man altså undergrave de gode intensjonene. Ut fra den utviklingen vi kan forvente å se videre, må jeg si at jeg vil bli svært skuffet hvis Regjeringen ikke kommer fram til ordninger som forenkler dette slik at det går an for en eier av en liten bedrift å henvende seg til ett kontor og få de opplysninger som er relevante, og at man får én inspektør som er ute og kontrollerer, og ikke en skokk med mennesker som løper rundt omkring med skjemaer til bedrifter med to - tre ansatte. Det henger liksom ikke sammen.

       Hvis Regjeringen ikke makter å få gjort dette i løpet av kort tid, er jeg overbevist om at Stortinget igjen er villig til å gripe fatt i Regjeringen og sørge for at den gjør det den sier den skal gjøre. La oss da for en gangs skyld tro at ministeren er fullstendig klar over nødvendigheten av disse håndgrepene i forhold til små og mellomstore bedrifter. På det stedet ministeren kommer fra, vil jeg anta at svært mange er interessert i å få en ordning bråfort.

Statsråd Kjell Opseth : Det er ikkje særleg tvil om at dette er eit område der Regjeringa er særleg opptatt av å medverke til ei forenkling til beste for både bedriftene og dei tilsette. Difor er det bra at Stortinget er opptatt av at ein i Noreg skal ha eit godt og effektivt tilsyn. Dette er, som sagt, heilt i tråd med dei haldningar og målsettingar som Regjeringa og eg sjølv har. Ut frå den store verknaden helse, miljø og tryggleik har for arbeidslivet, verksemdene sin produktivitet og samfunnsøkonomien, fortener feltet etter mi meining større merksemd enn det ofte får. Eg vil likevel gje uttrykk for at helse, miljø og tryggleik i røynda er eit felt der vi har vore vitne til mykje god nytenking og nyutvikling dei seinaste åra. For meg ser det ut til at ulike styresmakter og tilsynsetatar i stor grad har teke fatt i utfordringane, og at dei gjer eit godt og aktivt arbeid for å kome vidare. Eg vil t.d. framheve at alle dei sentrale aktørane på feltet har arbeidd saman om å summere opp røynslene med internkontroll. For meg synest det òg som dei er samde om det aller meste, ikkje minst at internkontroll er ein høveleg reiskap i arbeidet for kvalitativt betre verksemder med omsyn til arbeidsmiljø. Det verkar også som dei langt på veg er samde om kva for forbetringar som må til, og kva for tiltak og vidare utvikling ein bør streve etter. Eg meiner det er viktig å framheve dette, og minner om at vi talar om eit felt der dei ymse aktørane i mange høve har motstridande eller ulike interesser, i alle høve på kortare sikt.

       Komiteen har gjeve ei fyldig og oppdatert framstilling av kva for oppfølging aktørane no er samde om, og kva for planar dei no har for det vidare arbeidet. Eg ser såleis ingen grunn til å gå nærare inn på dette. Eg vil berre føye til at den nye forskrifta om internkontroll som no ligg til trykking, inneber ei klår forenkling. Partane i arbeidslivet har vore sentrale i utforminga, ikkje minst av den praktiske brukarrettleiinga som skal trykkjast og sendast ut saman med forskrifta. Dei sentrale utfordringane for dei små verksemdene har vore noko av det aller viktigaste ved utforminga av forskrifta og brukarrettleiinga.

       Eg sluttar meg til at det vil vere ønskjeleg å setje i verk ein brei gjennomgang av heile forvaltningsstrukturen på helse-, miljø- og tryggleiksfeltet. Dette bør skje parallelt med ei oppfølging av dei planane som alt ligg føre. Ein gjennomgang må etter mitt syn ikkje avgrensast berre til dei aktuelle KAD-etatane eller dei som no er internkontrolletatar. Dette kan hindre at ein finn fram til ein framtidsretta struktur på feltet. Eg er òg samd i at vi ved same høvet må sjå på gjeldande reglar og regelstruktur på feltet med sikte på høvelege tilpassingar.

       Eg vil streke under at ein slik overordna gjennomgang ikkje må føre til at det arbeidet med modernisering, forenkling og samordning m.v. som går føre seg både innanfor dei ulike etatar og mellom dei, skal stoppe opp. Ei viktig oppgåve må for meg vere å sjå til at desse utviklingsarbeida kan gå parallelt og stimulere kvarandre på ein god måte, slik at vi får ein internkontroll som er til beste både for bedriftene, dei tilsette og for samfunnet.

Unn Aarrestad (Sp) : I løpet av dei siste åra har det vorte gjort ei rekkje endringar når det gjeld viktige vilkår for småbedriftene - det er ikkje berre dei store endringane som betyr noko. For mange av bedriftsleiarane er det dei mange små som i sum betyr meir enn mange trur.

       For mange av desse bedriftsleiarane består kvardagen av tallause arbeidsoppgåver, nokre produktive som gjev pengar direkte i kassa, andre går på utfylling av skjema og oppfølging av internkontroll, som i skriftleg form skal fortella korleis helse, miljø og tryggleik er teke vare på i bedrifta. Denne kontrollen omfattar altså åtte lover, som vert forvalta av fem tilsynsetatar under fire departement, som igjen syner til 260 forskrifter, 106 rettleiingar osb. Det er dette representanten Leif Lund i dag kalla for eit breitt samarbeid, men la no ikkje dette samarbeidet verta slik at den viktigaste medspelaren, bedrifta, fell utanfor.

       Alle pålegg med plikt til å senda inn skjema og oppgåver kan verka tyngande, særleg for småbedriftene. Berre det å få oversikt over kva forskrifter som gjeld for den enkelte bedrift, kan for nokre verka mest uoverkomeleg. Her kunne det nok trengast rettleiing for å kunna hjelpa dei mindre bedriftene med å finna fram i jungelen av reglar og forskrifter som gjeld på dette området. Enkelte gonger ringer dei frå etat til etat for å få tak i dei reglane som gjeld deira eiga bedrift.

       Sjølv er eg på mange bedriftsbesøk, bl.a som medlem av næringskomiteen. I haust var eg på eit besøk på ei mindre bedrift på Vestlandet - ei bedrift som nok kunne seiast å vera ein farleg arbeidsplass. På spørsmål frå meg om dei hadde internkontroll, var svaret at dei papira hadde dei lagt i ein skuff. Det tenkte dei ikkje meir på, for skulle me ha gjort det, måtte me ha tilsett fleire folk, sa dei. Og så skjønar me heller ikkje heilt korleis me skal gjera dette, la dei til.

       På denne måten kan altså det beste verta det godes fiende, og det som var laga i beste meining og med dei beste intensjonar, har for nokre vorte umogleg å praktisera. Difor fell lett heile det gode føremålet bort. Å gjera ei forenkling her er bakgrunnen for at dette høgst nødvendige forslaget vart reist no.

       Dersom me meiner noko med alt snakket om at me prioriterer småbedriftene, så må me òg gjera det me kan for å leggja til rette kvardagen for dei. Når dette er sagt, er det viktig å slå fast at arbeidet med helse, miljø og tryggleik er kome for å verta verande. Arbeidstakarane i næringslivet må vera sikra ein trygg arbeidsplass, men det er dei ikkje dersom bedrifta ikkje evnar å følgja pålegga som vert gitt på dette området.

       Men når me på Stortinget stiller krav til bedrifter i form av pålegg og lover, må òg føresetnadene vera at alle, ikkje berre nokre, skal kunna etterkoma desse og ta kostnadane og det meirarbeidet som det medfører.

       I Senterpartiet er me opptekne av at alt regelverk for næringslivet skal vera så enkelt og avgrensa i omfang som mogleg. Me er klare over at næringslivet no vert påført ekstra belastningar i form av eit unødig komplisert og omfattande regelverk òg på grunn av EØS-avtalen. Det vil alle småbedrifter kunna skriva under på.

       Eg var på Jæren for nokre månader sidan og snakka med ein del bedriftseigarar, og dei uttrykte det slik då dei hadde fått desse pålegga: Ja, me berre håper at det skal gå over. Slik er det ikkje, og slik vert det truleg ikkje heller, men difor kan òg faren no vera at EØS-avtalen på lengre sikt vil kunna redusera konkurranseevna vår i høve til andre land, og dermed setja arbeidsplassar i fare.

       I Noreg ser me klart behovet for enklare reglar, og samstundes kan det sjå ut som me vert tvinga i motsett retning så lenge Noreg er bunde opp til EØS-avtalen. Og det må òg vera eit paradoks for enkelte her.

       Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg synes internkontrollovgivningen og praktiseringen av dette kompliserte og omfattende lovverket er en demonstrasjon på en av Småtingets hovedsaker, nemlig ønsket om politikere som forstår småbedriftenes hverdag. Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet demonstrerte der og da på « Småtinget » i april at vi forstod problemet, og tilbød oss å rydde opp i en av de andre av de ni sakene som « Småtinget » prioriterte, nemlig den mislykkede internkontrollsaken. Det står vi fortsatt ved.

       Arbeiderpartiet viser seg imidlertid fra sin vante side. De snakker om at de også vil skjemaveldet til livs, at de vil ha en enklere hverdag for småbedriftene og vil støtte dem, men i praktisk politikk avviser de arrogant å gjøre noe med problemet. I dag har Arbeiderpartiet en sjanse til å være positiv i praktisk politikk, men de sier nei. Regjeringen må utrede enda mer, må vite!

       Småbedriftslederne trenger ikke flere utredninger. De kjenner på kroppen og i hverdagen at internkontrollens åtte lover, som forvaltes av fem tilsynsmyndigheter, ti ulike kontorer og fire departementer, nærmest er en tvangstrøye og for enkeltes vedkommende en papirhaug i en pappeske eller i hylla på veggen. 260 forskrifter, 106 veiledninger og 330 publikasjoner gir ikke et bedre miljø, men går på helsa løs for lek og lærd i bedriftens ledelse.

       Småbedriftene ber om et regelverk og en internkontrollstruktur som er tilpasset den verden de lever i, nemlig mindre arbeidsplasser med f.eks fire-fem ansatte. Som om det skulle være for mye å be om, selv fra Arbeiderpartiet! Men praksis viser at Arbeiderpartiet vender tommelen ned også for dette ønsket fra « Småtinget ».

       Næringslivets skjemaråd har i en utredning fra november 1994 listet opp ti regler for statlig skjemavett. I denne saken kan vi imøtekomme skjemarådet. Vi har sjansen til å tilby småbedriftene bedre skjemavett med overkommelige og relevante spørsmål. Slik oppfatter ikke storparten av småbedriftene at internkontrollen spør. For mange småbedrifter opplever at tilsynet fra det offentlige utøves ulikt, avhengig av distrikt og person. Ved å skreddersy skjemavariantene og kontrollen for den enkelte virksomhetstype og situasjon kunne målsettingen med internkontrollen blitt bedre forstått både blant ledelse og ansatte. Så skjer ikke i dag på grunn av et ufattelig byråkrati og regelverk.

       Noen felles organisasjonskultur i tilsynsetatene finnes heller ikke i fylkene, forteller en NHO-undersøkelse i Troms, Vestfold og Trondheim. I internkontrollsaken burde det offentlige øke den generelle forståelsen for viktige spørsmål i arbeidslivet med gode veiledninger og begreper fra bedriftenes hverdag. Etter fem år har bare halvparten av bedriftene med under 50 ansatte et fungerende internkontrollsystem. Har det ikke falt Regjeringen og Arbeiderpartiet inn at årsaken er feil med hele organisasjonsstrukturen, at den er komplisert, uoversiktlig og faktisk hindrer effektiv internkontroll i bedriftene? Det er en selvfølge at alle bedriftene ser en synlig egennytte for bedriften og dens ansatte i å legge mye arbeid i internkontrollen. Når de ikke gjør det, er det noe feil med regelverket, for både eiere og ansatte har i utgangspunktet felles interesse av å ivareta helse, miljø og sikkerhet.

       Jeg håper småbedriftene legger merke til at det er Høyre som tar initiativ, og at det er vi, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som demonstrerer at i disse partiene finnes det politikere som forstår at f.eks konsernet Hydro og verkstedet i bygda har forskjellige behov når det gjelder helse, miljø og sikkerhet, og at det er i disse partiene det er politikere som skjønner at småbedriftene og storkonsernene har vidt forskjellig bakgrunn for å følge opp det enormt omfattende internkontrollsystemet.

       Kanskje småbedriftene og NHO også vil legge merke til hvem som er bremsen i å lette hverdagen for småbedriftene. Det er Arbeiderpartiet. Det klargjorde representanten Leif Lund fra Arbeiderpartiet på en glimrende måte i sitt innlegg tidligere i dag. Når det gjelder å rydde opp i skjemaveldet, er det Høyre som tar initiativ sammen med de andre borgerlige partiene, mens Arbeiderpartiet slår ring om byråkratiet og vil utsette og utrede. På annen måte kan man ikke tolke Arbeiderpartiet når de går mot forslaget som foreligger i innstillingen, hvor vi ber Regjeringen straks sørge for en forenklet oppfølging av internkontrollforskriftene overfor småbedriftene. Høyre og Senterpartiet går da også videre og krever egne forenklede internkontrollforskrifter for bedrifter med f.eks mindre enn fem ansatte. Skulle det være så vanskelig å etterkomme, spør jeg.

       I hvert fall synes Arbeiderpartiet det, og viser til at de mener at det er en positiv utvikling småbedriftene nå er inne i hva angår internkontrollen. Hadde småbedriftene opplevd virkeligheten slik, hadde det vært bra. Men de gjør ikke det, og det affiserer ikke Arbeiderpartiets og SVs representanter i kommunalkomiteen det minste at småbedriftene opplever hverdagen annerledes enn dem. Det har gått åtte måneder siden « Småtinget », og Arbeiderpartiet får seg til å si at nå samarbeider småbedriftene og myndighetene så mye bedre at de går mot våre konkrete forslag. Jeg har lyst til å si: Hører dere, småbedriftsledere, Arbeiderpartiet vet fortsatt best, og Arbeiderpartiet skal ha seg frabedt at næringslivslederne i småbedriftene tukler med internkontrollstrukturen til Arbeiderpartiet!

       President! Jeg motstår alle fristelser og frafaller.

Eirin Faldet frafalt ordet.

Presidenten: Da er debatten om sak nr. 6 slutt.

       (Votering, se side 1561 f.)