Solveig Sollie (KrF)
(ordfører for saken):

       Noen korte merknader til denne saken.

       Den 20. oktober 1994 var det debatt i Stortinget i forbindelse med en interpellasjon reist av meg til barne- og familieministeren. Interpellasjonen rettet oppmerksomheten mot behovet for å styrke familien og hvilke tiltak samfunnet kan iverksette for å styrke familien og barns oppvekstvilkår. Siden det da var en lang og grundig debatt, vil jeg bare komme med noen få merknader i dag.

       Representanter fra alle partier uttrykte viktigheten av en slik debatt den gangen. I forbindelse med interpellasjonen fremmet jeg et forslag der Regjeringen ble bedt om å utarbeide en handlingsplan på det familieforebyggende området som burde inneholde tiltak og virkemidler for å styrke familien. Etter anmodning fra komiteens leder, representanten Grethe Fossum, med støtte fra daværende statsråd Grete Berget, sa jeg meg villig til å gjøre om mitt forslag til oversendelsesforslag den gangen. Både Senterpartiet og Høyre hadde tidligere i debatten gitt positive signaler til forslaget som var fremmet.

       Når både Arbeiderpartiets gruppe og barne- og familieministeren bad om å få forslaget oversendt, regnet jeg selvsagt med at de mente alvor med at en slik handlingsplan ville være formålstjenlig. Jeg registrerer imidlertid i dag at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikke vil stemme for et forslag om å få utarbeidet en slik handlingsplan. Det gjør derimot komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad. Disse representantene ber om at det utarbeides en plan for styrking av familien som basis for barn og unges oppvekst i forbindelse med den bebudede melding om barnepolitikk eller i Regjeringens langtidsprogram.

       Forslaget fra stortingsrepresentantene John Alvheim og Fridtjof Frank Gundersen som vi i dag behandler, er faktisk en oppfølging av den interpellasjonsdebatten og det forslag som ble oversendt i 1994.

       Dette dokumentforslaget er nesten likelydende med det representanten Solveig Sollie foreslo i Stortinget den 20. oktober 1994. Dette har Barne- og familiedepartementet besvart i brev datert den 13. januar 1995, gjengitt i Dok.nr.7 B (1994-1995), som er vedlagt innstillingen.

       Departementet har også gitt en kommentar, i brev datert 10. juni 1996, på det dokumentet vi behandler i dag. Begge disse brevene viser at Regjeringen til stadighet setter i gang tiltak og bevilger store summer for å gi begge foreldrene bedre muligheter til å gi barna både mer tid og en trygg oppvekst, samtidig som begge foreldrene skal ha like muligheter til utdanning og arbeid.

       Ved fleksible foreldrepermisjonsordninger har vi kommet langt for at foreldre kan få mer tid til barna når de er små, men vi må bare innrømme at tjenestetilbudet i form av stabile og fleksible barnehageplasser etter foreldrenes behov ikke finnes i den grad vi ønsker det. Det viser de mange søknadene om barnehageplass og køene som oppstår for dem som står på venteliste. Dette er utfordringer vi står overfor når vi på nyåret skal behandle langtidsprogrammet, en barnemelding og endring av barneloven. Alt dette er store og viktige saker med mange sider. Derfor er det viktig at vi legger Longva-utvalgets innstilling til grunn og vurderer nøye hva høringsuttalelsene sier om denne. Først da kan vi danne oss et helhetlig bilde av det som bør gjøres for å styrke familien som basis for barn og unges oppvekstvilkår. Barns oppvekstvilkår er i dag også svært avhengig av hva som skjer på andre arenaer utenfor familien.

       Med bakgrunn i disse sakene som kommer, mener vi fra Arbeiderpartiet og også fra SV at det blir en for ensidig vinkling dersom vi kun skal ta utgangspunkt i de fem punktene i dette Dok.nr.8:78-forslaget. Vi vil derfor avvise dette forslaget.

Kjellaug Nakkim (H) : Forslagsstillerne henviser i Dok.nr.8-forslaget til statsminister Gro Harlem Brundtlands siste nyttårstale og til den oppmerksomhet statsministeren tilla familiens betydning for barns oppvekstvilkår. I brev datert 10. juni 1996 til komiteen avviser daværende statsråd Grete Berget behovet for en handlingsplan under henvisning til at det arbeides med en stortingsmelding om barnepolitikk og fortsetter:

« I meldingen vil spørsmålet om det offentliges ansvar i forhold til familiens ansvar bli drøftet, og et overordnet perspektiv vil være å se dette ut fra barnets ståsted. »

       Hva nå det måtte innebære. Det er viktig at Stortinget i denne forberedende fasen legger noen premisser for hvordan politikken for barns og unges oppvekstvilkår bør utformes, og at familien må være det bærende element.

       Det har vært mange debatter om familiepolitikken her i Stortinget, og det har vist seg at det går klare ideologiske skillelinjer i synet på hva som er god familiepolitikk. Og ikke overraskende går det skillet mellom Arbeiderpartiet og SV på den ene siden og Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet på den annen side. Det viste seg klart i budsjettdebatten, hvor overføring av en kontantstøtte til familiene ble det mest debatterte tema.

       Friheten til å treffe egne valg er helt nødvendig for å kunne utforme den tilværelsen vi selv ønsker. Men det ligger en forutsetning til grunn for å treffe egne valg, nemlig at vi kan ta det personlige ansvaret som følger med. Det er viktig at folk generelt har ansvarsfølelse og omtanke for hverandre, og at en ikke forutsetter at det er det offentlige som skal ta seg av vanskene når de tårner seg opp. Vi må ikke føre en politikk hvor det kan være tvil om hvor ansvaret ligger. Det vi trenger, er en politikk som favoriserer familien. Vi trenger en barne- og utdanningspolitikk som erkjenner at en kommune aldri kan erstatte hjemmet. Vi vet at økonomisk trygghet, tid til barna og utvikling av personlig ansvar har stor betydning for at foreldre tar ansvar for hverandre og for sine egne barn. Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet og SV fører en slik politikk.

       Høyre er enig med forslagsstillerne i at familien alltid har vært et grunnleggende element i vårt samfunn. Jeg vil si det slik: Familien er grunnvollen i vår samfunnsorden, enten det er en eneforelderfamilie, samboerskap eller en helt vanlig familie. En fungerende familie gir trygghet i alle livets faser. Det er i første rekke gjennom familiens omsorg at de unge lærer seg grunnleggende normer og verdier, å ta ansvar og å vise hensyn. Det er i alle fall der de bør lære det.

       Vi er alle enige om at i de siste 15 - 20 årene har det skjedd en endring i familiestrukturen. Det er flere som skiller seg, det er flere som velger å få barn uten at foreldrene bor sammen, og flere og flere familier består av eneforeldre med ett eller flere barn.

       Det er en gang sagt: Familien er sivilisasjonens hjerne. Det er en kjerne av sannhet i dette utsagnet. Det er viktig at det legges til rette for å verne om familien. Dårlige økonomiske kår bidrar ikke til å motvirke oppløsningstendenser.

       Det finnes en sterk sammenheng mellom harmonien hos foreldrene og harmonien hos barna. Det som passer bra for en familie, passer kanskje ikke i det hele tatt for en annen familie. Det kreves derfor en familiepolitikk som gir foreldrene mulighet til å få og kunne ta ansvar for sin egen familie. Målet for en familiepolitikk må være å skape forutsetninger for at foreldrene selv kan velge den arbeidsdeling og den type pass og oppdragelse av barna som passer nettopp dem og barna best der og da.

       Retten til selv å bestemme hvordan barneomsorgen skal utformes er spesielt viktig for eneforelderfamilien - der har en ikke fordelen av å kunne dele på to det løpende ansvaret for pass og tilsyn av barna. Derfor er de økonomiske rammene familiene har, så viktige. Økonomisk handlefrihet og mulighet til å tilpasse sin tid til barnas behov er forutsetninger for gode oppvekstvilkår.

       Mange føler at 68-generasjonens tro på at offentlig - statlig og kommunal - styring av menneskets liv er bedre enn eget ansvar for sin egen og familiens utvikling, fortsatt preger Arbeiderpartiets og Regjeringens barne- og familiepolitikk. Selv om en liten prosent ikke er i stand til å ta tilstrekkelig ansvar for sine barns utvikling og oppvekst, kan ikke dette rettferdiggjøre offentlig styring og uniformering av barnas oppvekst.

       I den vesteuropeiske og norske kristne kultur som har preget vårt land i 1.000 år, har familien vært det sentrale element i opplæring og utvikling. Et av de største problemer i vår tid er at vi altfor ofte hopper på nye ideer uten at vi har oversikt over konsekvensene av dem. Dette gjelder mennesker i vår tid som individer, men også i høy grad sentrale beslutningsorgan og myndigheter.

       Høyre er et verdikonservativt parti. Det er derfor en selvfølge at vi ønsker familien som det bærende element i oppveksten, det gir fortsatt best mulig vilkår for å ta ansvar for seg og sine. Dette er et av de områder der skillet mellom røde og rosa partier og Høyre i dag er mest markert.

       Høyre støtter derfor forslagsstillernes ønske om å få utredet de fem punktene i Dok.nr.8-forslaget.

Jorunn Hageler (SV) : Det er litt over to år siden vi hadde nøyaktig samme problemstilling til debatt her i Stortinget. Det vil trolig ikke gå lang tid før vi igjen skal få muligheten til å debattere familie- og barnepolitikk, når stortingsmeldinga om barnepolitikk er lagt fram. Jeg ser derfor ingen grunn til å gå i dybden på alle problemstillingene som er relevante i en slik sammenheng.

       Det er fra stortingsflertallets side lagt til rette for en rekke tiltak som skal bedre familienes kår, både når det gjelder forebyggende tiltak, økonomisk tilretteleggelse og offentlige tilbud med hensyn til omsorg for familiens svakere medlemmer. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dem.

       For SV er det viktig å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er, og ikke være med på tiltak som kan virke reverserende, ikke minst for kvinnene. Det er videre viktig å være med på å forme framtida på en måte som kan komme alle medlemmer av familien til gode, ikke minst barna.

       Unge kvinner tar i dag mer og lengre utdannelse enn vi noensinne har opplevd i samfunnet vårt. Utdannelse er nesten alltid inngangsbilletten til arbeidslivet. Og unge kvinner ønsker å bruke utdannelsen sin. 70 % av dagens unge kvinner tar avstand fra at de ikke skal kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorg for små barn. Unge kvinner vil ikke tilbake til kjøkkenbenken, og samfunnet vårt har ikke råd til å unnvære kvinners ressurser i arbeids- og samfunnsliv.

       Jeg er ikke i tvil om at en større grad av likestilling mellom kjønnene vil være til beste for begge kjønn, og ikke minst for barna.

       Forslagsstillerne beskriver en utvikling der hjemmene er blitt tømt for voksne personer og problemene bare hoper seg opp for de unge i samfunnet. Skylda for denne utviklinga legges på kravene om full likestilling mellom kjønnene, kvinnekampen og kvinneorganisasjonene. Jeg er gladelig med på å ta på meg skylda, eller skal vi si æren, for at vi har fått større likestilling i samfunnet. Problemet er at vi på langt nær er i havn med det arbeidet. Det er fortsatt langt igjen. Det arbeidet må ikke reverseres, men heller forseres.

       Følgene av økt likestilling har konsekvenser både for kvinner og menn. Det er i stor grad fortsatt bare kvinnene som har tatt konsekvensene, mens mannsrollen ennå ikke til fulle har tatt dette innover seg. Det skaper problemer mellom kjønnene både i familier og i arbeidsliv.

       Skal den moderne livsførsel ikke skape store problemer i samliv og for barneomsorg, er det nødvendig at småbarnsfamiliene får bedre tid for hverandre. For SV er det viktig at vi får forskjellige ordninger der arbeidet i større grad enn i dag deles, og at arbeidstida reduseres. Det vil være spesielt viktig for barnefamiliene. SV mener vi snarest må komme i gang med forsøk med deling av arbeid, bl.a. 6-timersdagen.

       Barns oppvekstvilkår er et viktig politikkområde som handler om langt mer enn bare å legge til rette for private løsninger. Det handler om å avskaffe arbeidsledigheten, forsere barnehageutbyggingen, øke tilskudd til nærmiljøtiltak, gode miljøtiltak, støtte til enslige forsørgere, og det handler om det offentliges innsats overfor familier med problemer. I dette arbeidet er SV en pådriver.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Flertallet i Stortinget går inn for å be Regjeringa legge fram en handlingsplan for styrking av familien som basis for barns og unges oppvekstvilkår.

       La meg med en gang si at jeg vil bygge videre på den familiepolitikken som Regjeringa så langt har ført. Familiens situasjon og barnas oppvekst står og har stått sentralt i Regjeringas politikk.

       Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i - og jeg siterer fra innstillinga -

« at det er familien som har størst betydning for barns oppvekstvilkår og utvikling. I familien legges grunnlaget for den enkeltes trygghet og personlighetsutvikling. »

       Arbeiderpartiet har alltid ment at foreldrene selvfølgelig har hovedansvaret for sine barn, og vi skal sette alt inn på at familien skal greie sine oppgaver.

       Jeg synes allikevel det er grunn til å nyansere det bildet forslagsstillerne tegner av dagens familiesituasjon, for vår virkelighetsforståelse er ikke at det går nedover med familien, slik en kan få inntrykk av ved å lese mindretallets kommentarer i innstillinga. De fleste par lever i stabile forhold, og åtte av ti barn bor sammen med både biologisk mor og far. I motsetning til i store deler av Europa har fruktbarheten i Norge ligget høyt, og den har til og med økt. Jeg velger å tolke det som et uttrykk for at familiepolitikken har vært vellykket. Jeg tror at et samfunn som har likestilling mellom kjønnene både i det lønnede og ulønnede arbeidet som basis, også er det beste utgangspunktet for en god familie. Innholdet i en handlingsplan, slik forslagsstillerne skisserer, tror jeg vil rokke noe ved dette.

       For det første skal en handlingsplan ifølge forslagsstillerne omfatte et nøytralt overføringssystem for barnefamilier som ikke diskriminerer familier med én inntekt samt en samling av alle overføringer eller subsidier til barnefamilier i én ordning. En slik omlegging er, slik jeg ser det, ingen nøytral støtteordning, men nok en gang et forslag som jeg tror vil rive grunnen vekk fra bl.a barnehagene.

       Under erklæringsdebatten i Stortinget gav jeg til kjenne at jeg vil styrke innsatsen for å nå målet om full barnehagedekning for dem som ønsker det, innen år 2000. En innføring av kontantstøtte i den form og størrelse som her skisseres, tror jeg vil måtte gå på bekostning av den videre barnehageutbygginga. At en ny kontantstøtteordning alene vil føre til større valgfrihet, er jeg helt uenig i. Det blir ingen frihet til å velge dersom det ikke finnes barnehager. Her kan jeg også støtte meg på utviklingstendenser i de kommuner som har prøvd forskjellige kontantstøttemodeller. Det har gått på bekostning av barnehager, f.eks i Stavanger.

       Jeg tror at veien å gå for familien er at den utvikler seg i takt med den tida vi lever i. Kvinner utdanner seg, de vil kombinere morsrollen og yrkesrollen, og et viktig premiss for dette er at barna har et trygt sted å være

       mens foreldrene er på jobb. Barnehagen er med på å gi gode oppvekstvilkår, og den gir begge foreldre mulighet til å være yrkesaktive.

       Men like viktig er det å få enda flere fedre inn på hjemmearenaen. De må i større grad ta omsorg for barna og husarbeidet. I så henseende har den fedrekvoten vi har, etter min mening vært en suksess. Jeg har også registrert at fedreutvalget har foreslått at fedre skal få egne opptjeningsrettigheter i forhold til foreldrepermisjon. Det har Arbeiderpartiets landsmøte også støttet, og jeg akter selvfølgelig å følge opp det.

       De borgerlige partiene trekker i innstillinga fram at et økende antall barn opplever at foreldrene flytter fra hverandre, og at det er av stor betydning for barn å vokse opp i stabile og trygge omgivelser. For det første er det viktig å slå fast at det ikke lenger er en stor økning i antall skilsmisser. Fra 1993 til 1994 var det faktisk ingen økning. Vi vet imidlertid at over 11.000 barn opplevde at mor og far skilte seg eller flyttet fra hverandre i 1994. Det utgjør om lag 1 % av alle barn under 18 år, og tallene inkluderer samboerpar som har minst ett barn felles, og som er registrert på samme adresse.

       Når det er sagt, er selvfølgelig ingen uenig i at skilsmisser i det store og hele er uheldig for barn. Likevel er vi nødt til å respektere at to voksne velger å gå fra hverandre, og jeg tror at av og til kan det også være til det beste for barna.

       Det betyr ikke at vi ikke bør og kan jobbe aktivt for at flere mestrer samlivet og hverdagen. Derfor har vi satt i gang flere tiltak på dette området. Det akter vi å fullføre, slik at vi som samfunn er med på å legge til rette for at barn i ulike livssituasjoner får et best mulig oppvekstmiljø der familien selvfølgelig har hovedansvaret.

       Jeg er uenig med flertallet i Stortinget, men jeg tar selvfølgelig flertallets mening til etterretning og skal komme tilbake til Stortinget med en sak i en egnet form.

John Alvheim (Frp) : Fremskrittspartiet prioriterer det monogame ekteskap og mener det er absolutt den beste samlivsform for å gi barna en tryggest mulig oppdragelse, idet det ligger i ekteskapet forpliktelser som foreldrene skal forholde seg til også i forhold til barna.

       Når Arbeiderpartiets representanter skal forsvare den familiepolitikk de og Regjeringen fører, går det stort sett ut på å ramse opp alle tiltak og prosjekter som er satt i gang for å gjøre situasjonen bedre for familier med problemer. Det snakkes om mer veiledning, styrking av barnevernet, og det settes i gang en rekke hjelpetiltak. Den 20. oktober 1994, da interpellasjonen fra Solveig Sollie om tiltak for å styrke familien ble behandlet her i Stortinget, uttalte representanten Grethe Fossli følgende:

       « De problemstillingene interpellanten har tatt opp, løses ikke av det offentlige alene. Jeg mener vi har mange gode hjelpetiltak. Det er opp til de involverte å benytte seg av tilbudene når behovene melder seg. »

       Det er dette som er hovedproblemet i familiepolitikken i dag. Det gjøres altfor lite for å unngå at problemer oppstår. Man tror at det er godt nok å ha en rekke hjelpetiltak når problemene først oppstår, men viktigere er det selvfølgelig å gjøre noe for å unngå at problemene oppstår: først og fremst å legge til rette for en bedre familieøkonomi og en bedre familiepolitikk enn den som hittil har vært rådende. Det er derfor nødvendig å sørge for at familien får anledning til å leve sammen, ta ansvar for seg selv og sine, slik at man kan unngå at barna blir gående alene i gatene og fanges opp av gjenger som erstatning for familiefellesskapet, og slik at de ledes inn i rusgiftfrie miljøer og lærer å ta avstand fra bruk av narkotika. Dette kan langt på vei hindres ved at man har trygge, gode familieforhold i hjemmet. Det er dette vårt Dok.nr.8-forslag som er til behandling i dag, egentlig dreier seg om.

       De offentlige overføringene til familiene bør etter Fremskrittspartiets mening overføres til familiene via barnetrygden, slik at foreldrene gis valgfrihet. Da vi behandlet Barne- og familiedepartementets budsjett for noen dager tilbake, dreide debatten seg stort sett om å legge forholdene til rette for yrkesaktivitet blant mødrene; det var svært lite snakk om barnas behov for at mødrene eller fedrene var hjemme i de første leveår.

       Til slutt skal jeg få meddele at jeg ikke tar opp forslaget i Dok.nr.8:78, idet jeg finner at mindretallsforslaget ganske godt følger opp de intensjonene vi hadde med vårt forslag, og vi vil derfor under voteringen stemme for dette forslaget, som synes å få flertall her i Stortinget, og da er vi svært godt fornøyd med resultatet av vårt Dok.nr.8:78.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 5.

       (Votering, se side 1609)

       Presidenten: Etter oppfordring fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6 og 7 behandles samlet. - Det anses vedtatt.