Grethe Fossli (A) (ordfører for sakene)

       : Komiteen har hatt til behandling to saker som gjelder merking av matvarer. Den ene saken er forslag fremsatt av Erik Solheim i forbindelse med en interpellasjonsdebatt i Stortinget 3. juni 1996. Forslaget lyder som følger:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå merkeordningene for mat for å utvide forbrukernes « rett til å vite ». Merkeordningen bør utvides til blant annet å opplyse om mulig helserisiko ved produktet eller tilsettingsstoffer, hormonbruk, medisinering, bruk av sprøytemidler, opprinnelsesland samt genmodifisering, bestråling og andre kontroversielle prosesser. »

       Som de fleste vil huske, var det en omfattende debatt den 3. juni, og komiteen er derfor enig om at en ikke har behov for å ta denne debatten om igjen, da det tross alt bare er seks måneder siden den fant sted, og det den gang var en stor grad av enighet.

       Som det fremgår av innstillingen til dette forslaget, er det en nesten enstemmig komite som foreslår at forslaget vedlegges protokollen. Representanten Jorunn Hageler fra SV vil selv si noe om sine mindretallsmerknader og sitt forslag.

       Vi har valgt å slå sammen behandlingen av Erik Solheims forslag og Dok.nr.8:80, fra representantene Kaci Kullmann Five, Per-Kristian Foss, Eva R Finstad og Svein Ludvigsen.

       Som det fremgår av komiteens innstilling til Dok.nr.8-forslaget, er komiteen i hovedsak enig, selv om SV og Senterpartiet har sitt eget forslag.

       Jeg er av den oppfatning at en i Stortinget stort sett er enig om intensjonene i disse sakene, men at det er virkemidlene og tempoet en er noe uenig om.

       Merking av matvarer er ikke enkelt. En skal ha en merking som kan forstås av alle, samtidig som kravet er at en skal kunne få den nødvendige informasjon om innholdet i den maten en kan få kjøpt, slik at en kan velge bort mat med tilsettingsstoffer eller innhold som en enten ikke tåler eller ikke vil innta.

       Den sterke fokusering en i de senere år har fått på matens innhold og kvalitet, har gjort at vi har forbrukere som er kvalitetsbevisst og som ønsker informasjon. Dette må vi ta hensyn til.

       Utfordringene blir å finne fram til en måte å merke varene på slik at merkingen er forståelig, og brukes det kodemerking, må forbrukerne få lett tilgang til hva som skjuler seg bak de enkelte koder.

       Det er en kjensgjerning at vi importerer mye matvarer. Derfor er et internasjonalt samarbeid på dette området veldig viktig. Norges engasjement på dette området er godt beskrevet i brev av 26. august d.å. fra helseminister Gudmund Hernes til komiteen. Dette brevet er inntatt som vedlegg både til Innst.S.nr.60 og til Innst.S.nr.61.

       Komiteen er klar over det arbeidet som foregår både i norsk, nordisk og internasjonal regi og støtter Regjeringen i dette arbeidet. Som en videre støtte til dette arbeidet signaliserer komiteens enstemmige merknader at Regjeringen har Stortinget bak seg i sitt arbeid med å få til en merking som tilfredsstiller våre kvalitetsbevisste forbrukere.

       Er ikke representanten Fossli enig i det? Og hva er hennes synspunkter på den såkalte nymaten, som nå er påtrengende i norske butikker?

Grethe Fossli (A) : Jeg regner med at representanten Hageler har lest artikkelen i Nationen lørdag 7. desember, og at dette er bakgrunnen for hennes spørsmål til meg. Artikkelen leste jeg i dag morges, og jeg var ikke klar over at prosessen var kommet så langt.

       Nå er ikke helseministeren til stede her, og det var kanskje han som kunne svart greiest på disse spørsmålene. Men jeg har full tillit til at Regjeringen følger opp disse problemstillingene, og at man følger de vedtak som Stortinget har fattet i disse sakene tidligere.

       Forbrukarinformasjon er det viktige for Høgre, og dermed er matmerking eit verkemiddel for betre informasjon til kunden. Vi i Senterpartiet er einige i at matmerking blir stadig viktigare gjennom ei utvikling med større import, større og meir omfattande bruk av tilsettingsstoff og meir sjukdom. Likevel meiner vi hovudproblemet ligg i sjølve effektiviseringa, presset for billegare mat og det som kan kallast ein ekstrem frihandel, der kvalitetskontrollen med viktige varer som mat er redusert. Betra merking er viktig, men kan ikkje erstatte reguleringar og svekt kontroll av importvarer. Grensekontroll og offentleg karantene er no erstatta av veterinærpass, og opnare grenser når det gjeld varepassering, legg press på strengt nasjonalt regelverk. Omsyn til forbrukaren sin valfridom kan heller ikkje vere det avgjerande - omsynet til forbrukaren si helse må vere det viktigaste.

       Når det gjeld konkrete betringar i merkinga, må dette gjerast på fleir felt, for det første merking av opprinnelsesland, der det i dag ikkje er høve til å påby merking. Følgjande spørsmål om dette har Senterpartiet sendt til handelsministeren 11. juni 1996: « Korleis er spørsmål om merking av opprinnelsesland regulert i norsk rett? » Ministeren svarte i brev av 20. juni 1996:

       « For produkter som omfattes av EØS-avtalen er det ikke anledning til å kreve opprinnelsesmerking. »

       Vi kan dermed slå fast at EØS-avtalen hindrar Noreg i å setje slike krav. Noreg bør likevel vurdere å innføre merkekrav, også fordi dette kan vere ei støtte til EU-land som Sverige, som ønskte opprinnelesmerking.

       Vidare er betra merking viktig for å kunne opplyse om eventuell genmodifisering. Det er i dag ikkje regelverk for dette, trass i eit einstemmig vedtak i Stortinget for godt over eit år sidan - 31. oktober 1995. Som det går fram av innstillinga i denne saka, påla då Stortinget Regjeringa å syte for obligatorisk merking av genmodifiserte matvarer, både råvarer og foredla varer, som blir omsette i Noreg. Det er grunn til å etterlyse oppfølging ifrå Regjeringa si side vedgåande dette vedtaket. Det hadde derfor vore interessant om statsråden kunne svare på om det er teke initiativ til eit slikt regelverk. I EU har ein kome fram til semje om Novel Food-forordninga, som ikkje vil påby merking når produktet inneheld genmodifiserte råvarer. Dette er då i strid med Stortinget si oppfatning. Det hadde også vore interessant i denne samanhengen å høyre om statsråden har nokon kommentar til denne forordninga.

       Når det gjeld tilsettingsstoff, må eit tydeleg og systematisk regelverk til. Noreg har i dag eit strengt regelverk for godkjenning og for merking, og det er asbsolutt grunn til å advare mot EU sine regelverk for matsminke og barnemat, som vil gi svært negative følger for matvarer på den norske marknaden dersom vetoretten ikkje blir brukt. Det har vore semje i Stortinget om eit strengt regelverk i høve til tilsettingsstoff i maten. Då bør vi på same måten aktivt motarbeide EU-direktiv som gjennom EØS-avtalen gir oss mindre tryggleik for innhaldet i den same maten. Det kan i denne samanhengen nemnast at 16 landsomfattande organisasjonar med over 400.000 medlemer sist vinter gjekk saman i eit såkalla « Nettverk for mat og miljø » og kravde at vetoretten vart brukt. Kosthaldet vårt blir etter kvart utsett for press frå så mange frontar at forbrukarane vil organisere seg. Det skal derfor bli spennande å sjå om Arbeidarpartiet og Høgre nektar å bruke vetoretten, ikkje minst i lys av dette forslaget frå Høgre

       Begge forslagene setter fingeren på noe som opptar flere og flere av oss. Vi er alle forbrukere av matvarer. Erik Solheims ønske om å utvide merkeordningen for å sikre vår rett til å vite hva vi spiser og hvordan maten vår blir produsert, går rett inn i Dok.nr.8-forslaget Høyre har fremmet. Uansett om Senterpartiet og SV prøver å oppvise en større utålmodighet enn resten av komiteen, er det en stor enighet om behovet for og et krav om en bedre merking.

       Forbrukerne selv har uttrykt ønske om en bedre og mer skjerpet kontroll og merking av matvarer. Dette viser en undersøkelse foretatt av Statens institutt for forbruksforskning. Der fremkommer det en klar prioritering av kontroll og merking, og det er få som ønsker importforbud.

       Det er et faktum at matvarer i dag er produsert på forskjellige måter og kommer fra langt flere land enn tidligere. Og dette vil bare fortsette. Internasjonal matvarehandel har vi alltid hatt, og den vil nok fortsatt øke, selv om mange er blitt litt skremt av medieoppslag om kugalskap, scrapie, bruk av hormoner osv. Men stort sett er våre handelspartnere like interessert i rein mat som vi er. Uansett blir forbrukerkunnskap viktigere jo mer den internasjonale matvarehandelen øker. Målet må være å sikre mest mulig informasjon og valgfrihet i markedet. Merking er nødvendig for å kunne vite hvilke stoffer en matvare inneholder. Men det er like viktig med informasjon for å kunne vurdere innholdet av informasjonen vi får ved merkingen. Det må en viss kunnskap til for å velge, slik at man vet hva man velger mellom. Men er det riktig at man f.eks skal merke wienerbrød som inneholder sukker fra sukkerroer som via genmanipulering er gjort resistente mot tørke, når det fra faglig hold er blitt fremholdt at det ikke er noen som helst forskjell mellom raffinert sukker fra tradisjonelle og « nye » sukkerroer? Det er slike spørsmål vi vil ha Regjeringens vurdering av, også sett i forhold til Codex-arbeidet Norge deltar i, i likhet med de andre landene i Norden og EU for øvrig. Codex-arbeidet har som kjent som hovedmål å harmonisere lovgivningen på næringsmiddelområdet for å lette verdenshandelen med matvarer, samtidig som forbrukernes helse skal beskyttes.

       Det er mange måter å merke matvarer på, bl.a med opprinnelsesland, dyrkingsmåte, produksjonsprosesser, tilsetting av stoffer, allergimerking osv. Men Høyre vil vektlegge at merking av matvarer ikke må skje på en måte som kan virke konkurransevridende eller fungere som en skjult handelshindring. Da vil merkingen bli i strid med internasjonalt regelverk. Det er viktig å ha et internasjonalt perspektiv på forbrukerpolitikken vår, som f.eks det å kunne samarbeide om forskning. Forbrukerne må få de opplysninger de trenger for å treffe sine valg etter de kriterier de selv ønsker å velge ut fra. Det er forbrukernes ønsker som bør påvirke markedet, slik at de selv kan velge bort matvarer de ikke synes virker tillitvekkende. Har en forbruker et ønske om bare å kjøpe norsk mat, må vedkommende kunne få lov til det. Det er forbrukeren som har rett. Men det betyr også at forbrukerne ikke alltid er enige om hva som er sunt, og hva som er godt. Oppfatningen av hva som er akseptabelt, vil variere. Det forbrukerne er enige om, er et ønske om full informasjon og retten til å kunne velge ut fra denne informasjonen.

       Hovedutfordringene i forbrukerpolitikken må være informasjon og valgfrihet. Høyre ønsker å påskynde en slik utvikling og få forbedringer i forhold til dagens situasjon. Vi er alle enige om at matvaremerkingen i dag er mangelfull på enkelte felter.

       Kravet om å vite hva vi spiser, vil bli sterkere, og den eneste måten å møte det på er å gi befolkningen kunnskap, informasjon og en bedre merking. Det må være langt bedre å gi informasjon enn å ha forbud. En bedre merking må være den riktige vegen å gå.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Jorunn Hageler (SV) : Det er flere grunner til at den debatten vi har i dag, er svært viktig. En av grunnene er at utviklinga når det gjelder endringer i produksjon og sammensetninger i mat, går så fort. Det haster med tiltak for å bedre merkinga av mat i Norge. En annen grunn er at forbrukerne virkelig begynner å våkne. En tredje grunn er at Norge deltar i internasjonale fora der disse spørsmålene drøftes, og der det fattes vedtak som får konsekvenser for hva vi i Norge spiser.

       Ett eksempel på hvor fort utviklinga går, er at da jeg skrev merknadene fra SV i innstillinga, var ikke EU-reglene om genmat klare. Det er de nå, og følgene for oss norske forbrukere kan bli alvorlige hvis Norge vedtar disse reglene. Vi kan nemlig i framtida ikke merke all genmat uten å komme i strid med EU. Både EU-parlamentet og enkelte EU-land, som Tyskland, Østerrike, Sverige og Danmark, har krevd en mer omfattende merking der all mat som er endret, skal merkes, uansett om endringen er betydelig eller ikke.

       EUs forlikskomite har kommet fram til et kompromiss som både Ministerrådet og EU-parlamentet ser ut til å godta. Merkereglene i EU angående genmat skal inngå som en del av den såkalte Novel Food-forordninga. Forordninga vil trolig bli vedtatt av Ministerrådet og EU-parlamentet før jul. Det betyr at Norge også må tilpasse seg på dette området, slik at det blir felles regler for godkjenning og merking av genmodifisert mat og andre « nymatprodukter ». Vi må tilpasse oss hvis vi ikke nedlegger veto. SV mener vi må si nei til denne forordninga. Stortinget har som kjent vedtatt at all genmat skal merkes. Forordninga må selvsagt opp i Stortinget.

       Et annet eksempel på at ting skjer raskt, er at vi nå får informasjon om at det trolig allerede er massevis av genmat i butikkene i Norge. Dette vil jeg be statsråden gjøre rede for. Er det sant at det finnes genmat i handelen i Norge nå? Hvis det er tilfellet, er statsråden enig i at det haster med regler om merking av genmat?

       Vi har nylig hatt en lekfolkskonferanse, der konklusjonen ble et blankt nei til genmat. Norske kjøpmenn krever merking av slik mat. La det være helt klart: Vi løser ikke framtidas problemer når det gjelder matvaresikkerhet for den enkelte, bare vi sikrer oss et godt merkesystem.

       Utfordringa både for Regjeringa og det øvrige politiske systemet er selvsagt å velge forbrukernes side ved at hensynet til helse, sikkerhet og miljø og hensynet til føre var-prinsippet alltid skal gå foran. Det viktige er å lage regler gjennom forbud, grenseverdier og merkesystemer som inngir tillit. Når vi forbrukere er informert, har vi en enorm makt - mer enn all verdens avtaler og regelverk. Vi kan få slaktet og destruert hundretusenvis av kuer i England og utallige sauer i Norge, og vi kan få fjernet hormonkjøtt fra norske forretninger over natta. Men vi må vite. Media har sørget for mye av informasjonen her i Norge, men jeg vil at dette i sterkere grad skal være det offentliges oppgave.

       I Norge har vi forbrukere vært vant til å stole på at lovene og regelverket vårt har beskyttet oss mot skadelige stoffer og overførbare sykdommer i mat. Den tida er forbi hvis ikke harde motkrefter settes inn mot det som er i ferd med å skje. Den sterkeste motmakt jeg kan tenke meg, er et samlet folk som protesterer. Vi er alle avhengig av mat, vi er alle forbrukere. En våken opinion er et kraftig virkemiddel for å nå fram der de politiske vedtak fattes, og også overfor næringsinteresser som vil introdusere nye kjemikalier i form av fargestoffer, søtstoffer eller nye framstillingsmåter, som genmanipulering, nye plantevernmidler eller bestråling, for å tjene mer penger på det de holder på med.

       Et eksempel når det gjelder internasjonale avtaler, er den kampen som har pågått mellom USA og EU om Codex skulle tillate restverdier i kjøtt etter bruk av kjønnshormoner som vekstfremmere. USA ville tillate det, mens EU kjempet imot, og USA gikk seirende ut. Gjeldende Codex-standarder medfører dermed at man ikke kan nekte handel med kjøtt fra dyr som er blitt gitt veksthormoner. En eventuell nektelse av dette på nasjonalt nivå må i tilfelle begrunnes vitenskapelig, og det vil i praksis være svært vanskelig når Codex anser det tilstrekkelig bevist at slike hormoner er ufarlige. Men saken er fortsatt aktuell fordi både EU og flere europeiske land nekter import av amerikansk hormonkjøtt, til tross for vedtaket i Codex. Vi husker forbrukernes reaksjon på slikt kjøtt her i Norge.

       USA jobber videre med saken i forhold til WTOs tvisteløsningsorgan. Dette blir en viktig prøvestein på hvilken betydning WTO-avtalen vil få i framtida på dette området. Norge har som medlem av WTO forpliktet seg til å følge WTOs prinsipper i vår egen lovgivning. Teoretisk kan man stille strengere regler nasjonalt enn det som følger av WTO-avtalen, dvs. Codex. Disse reglene kan imidlertid bare omfatte varer produsert i Norge, og det kan ikke stilles strengere krav til importerte varer enn det som følger av Codex-standardene. Gjennom WTO kan Norge bli utsatt for iverksettelse av sanksjoner og straffetiltak dersom vi velger å beskytte forbrukerne mot mat vi mener ikke er produsert etter føre var-prinsippet, eller som er direkte helsefarlig.

       Jeg tror virkelig folk er i ferd med å våkne. Interessen for hvordan maten er produsert og sammensatt, er økende i Norge. Vi ser det bl.a på aktiviteten til « Nettverk for mat og miljø », som omfatter 16 forskjellige organisasjoner og til sammen 400.000 medlemmer. Nettverket, hvor både Norges Husmorforbund, Natur og ungdom og Forbrukerrådet er med, arbeider bl.a for at Norge skal nedlegge veto mot de såkalte matsminkedirektivene når disse skal behandles i EØS-sammenheng. SV har, som kjent, prøvd å få Stortinget til å vedta at Norge skal bruke veto, men det gikk ikke. Arbeiderpartiet og Høyre ville ikke ta stilling da, slik at Norge kunne gitt Sverige og Danmark drahjelp i kampen mot deler av direktivene. Vi får sjansen igjen til å gå inn for veto mot direktivene når de skal opp i Stortinget om forhåpentligvis ikke lang tid.

       To hovedprinsipper må ligge i bunnen når vi skal møte de nye truslene mot maten vår: føre var-prinsippet og retten til å vite. Føre var-prinsippet må gjelde fullt ut når det er snakk om godkjenning av stoffer som kan tilsettes matvarer. Det betyr at stoffer som ikke er dokumentert å være uten negative helsemessige virkninger, skal være forbudt, alternativt at stoffer der det foreligger den minste mistanke om negative effekter, skal være forbudt. Det betyr at tilsettingsstoffer som ikke har noen dokumentert effekt på matvarenes kvalitet, eller som kan erstattes av andre og sikrere stoffer, ikke skal være godkjent. Føre var-prinsippet må gjelde ikke bare for stoffer som tilsettes maten, men også for prosessen som leder fram til matvaren. Vi må si nei til EUs matsminkedirektiv og andre direktiver, som f.eks barnematdirektivet. Når det gjelder de såkalte matsminkedirektivene, vet vi mye om stoffene som skal gjøre maten vår søtere og rødere. Direktivene fastslår at det ikke er lov for det enkelte medlemsland i EØS å stille strengere krav enn det som framkommer i direktivene. Azofargestoffene kan føre til astma- og allergireaksjoner og kan være kreftfremkallende. Disse stoffene har vært forbudt i Norge i 18 år. Hvis direktivet om søtstoffer tas inn i EØS-avtalen, betyr det at forbruket av søtstoffer blir fordoblet i forhold til i dag. Forbruket av sakkarin er nå trolig altfor høyt, særlig blant barn og unge i Norge. Direktivet om andre tilsettingsstoffer tillater bl.a økte mengder nitritt, sulfitt og nitrat, som kan være kreftfremkallende.

       Når det gjelder barnematdirektivene, har Statens ernæringsråd heldigvis i en rapport advart sterkt mot dem. Direktivene åpner for at barnemat kan « berikes » med store doser vitaminer, mineraler og aminosyrer. Direktivene blir gjort gjeldende i Norge på samme måte som matsminkedirektivene blir det gjennom EØS-avtalen hvis ikke Norge legger ned veto. Forbrukerrådet støtter Statens ernæringsråd i kravet om et norsk veto når det gjelder barnematdirektivene.

       Kanskje er det nettopp på matområdet vi har muligheter for å synliggjøre hvilke dramatiske konsekvenser EØS-avtalen har, når vi er nødt til å omgås den til frokost, middag og kvelds hver dag. Det kan vel ikke være tvil om at kravet om å si opp EØS-avtalen var og er riktig.

       Nå i juni hadde Erik Solheim en interpellasjon i Stortinget om merking av mat. Han betonte retten til å vite hva vi spiser, og hvordan maten vår er produsert, og trakk fram områder som matens opprinnelsesland, bruk av genmodifiserte organismer, dyrehelse og bruk av antibiotika og veksthormoner i kjøttproduksjon, bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel, bestråling osv. Erik Solheim stilte klare spørsmål til helseministeren på mange områder, f.eks hva Norge har gjort for å presse EU når det gjelder merking, og om vi har en offensiv, egen norsk profil når det gjelder merkesystemer og advarsler mot helsefarer. På det siste fikk han bare unnvikende svar.

       Jeg vil til slutt ta opp SVs forslag i Innst.S.nr.60.

       Det har bl.a vært trukket fram et oppslag i Nationen den 7. desember - altså på lørdag - når det gjelder merking av genmodifiserte næringsmidler. Jeg har lyst til å si noen få ord om det.

       Forliksprosedyren mellom EU-parlamentet og rådet/kommisjonen ble avsluttet 27. november i år. Institusjonene har seks uker på seg til å bekrefte endringsforslaget, og deretter vil forordninga bli vedtatt.

       Helsedepartementet har fått oversendt et endringsforslag, men mangler fortsatt den fulle lovteksten. Det er derfor på det nåværende tidspunkt ikke mulig å begynne å tolke i detalj hva endringsforslaget innebærer. Forliket går bl.a ut på at genmanipulerte næringsmidler skal merkes når sluttproduktet ikke er ekvivalent med mat produsert på en tradisjonell måte. Det vil derfor være avgjørende hvordan man tolker ekvivalent, og i første omgang må EU selv tolke dette. Skulle det senere oppstå uenighet om fortolkinga, vil det bli opp til EU-domstolen å si det avgjørende ordet.

       Helsedepartementet har bedt Statens næringsmiddeltilsyn starte arbeidet med å utarbeide en forskrift for godkjenning av genmodifiserte næringsmidler med basis i godkjenningsprosedyren som Novel Food-forordningen legger opp til. I denne forskriften vil sannsynligvis også merkespørsmålet bli ivaretatt, men Helsedepartementet har bedt SNT avvente merkespørsmålet inntil det er endelig klarlagt hva EUs forliksprosedyre innebærer.

       Når det gjelder spørsmålet fra representanten Hageler om det finnes genmodifisert mat i norske butikker i dag - noe som for øvrig ble hevdet av professor Blomhoff i en rapport til Statens ernæringsråd, og som ble uttalt i Nationen på lørdag - er det ingenting som tyder på at det finnes slike genmodifiserte matvarer i norske butikkhyller. Verken Ernæringsrådet, SNT eller Helsedepartementet kjenner til at det skulle finnes.

       Når det så gjelder overskriften i Nationen, hvor det sies at det dreier seg om « Massevis med genmat », er ikke det mulig ifølge de informasjoner jeg har fått. De første mais- og soyaavlingene ble høstet i høst, og de første genmodifiserte tomatene kom på det amerikanske markedet i fjor, slik at produktutvalget umulig kan være særlig stort ennå.

       Når det gjelder spørsmålet om hvorfor Helsedepartementet ikke har utarbeidet en nasjonal forskrift tidligere, er det å si at EU skulle ha kommet med sin forordning før sommeren, men på grunn av de store uenighetene mellom EU-parlamentet og kommisjonen utsatte EU lengst mulig å iverksette den formelle forliksprosedyren i et håp om å komme fram til enighet.

Solveig Sollie (KrF) : Det er stor enighet i Stortinget om behovet for merking av matvarer. Det viste også den interpellasjonsdebatten som vi hadde i juni på bakgrunn av den interpellasjonen som Erik Solheim hadde fremmet. Der ble det uttrykt stort behov for og stor enighet om dette.

       Det haster med å få merket matvarer, ikke minst på grunn av matallergikere selvfølgelig, men også av hensyn til den vanlige forbruker.

       I den ene saken som vi nå behandler, Innst.S.nr.61, er det en samlet komite som uttrykker utålmodighet og ber Regjeringen om å påskynde arbeidet med en mer fullstendig matvaremerking. Dette er et sterkt signal til Regjeringen, og jeg vurderer det slik at selv om dette forslaget fra Senterpartiet og SV har positive ting i seg, synes jeg at komiteens merknad er så sterk at å få nedstemt dette forslaget nærmest vil skade saken. Derfor vil jeg anmode Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om å vurdere å gjøre om sitt forslag til oversendelsesforslag. Det vil jeg også be Sosialistisk Venstreparti vurdere når det gjelder Innst.S.nr.60. Å få nedstemt dette forslaget i dag vil ikke - slik jeg vurderer det - tjene saken, så jeg vil sterkt anmode om det.

       Vi vil selvfølgelig komme tilbake til debatt her i Stortinget om EUs regler hva gjelder genmodifisert mat, derfor synes jeg ikke det er riktig å ta denne debatten nå, den vil vi komme tilbake til.

       Med disse få ord vil jeg slutte meg til komiteens innstilling i begge disse to sakene.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg er av representanten Solveig Sollie blitt oppfordret om å gjøre forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om til et oversendelsesforslag.

       I løpet av debatten har det både fra Høyre og Kristelig Folkeparti blitt uttrykt en betydelig utålmodighet på dette området - at det må handles raskt, og at man må komme tilbake med klare merkeordninger, og det er også vurdert om dette skal skje på selvstendig grunnlag, altså uten å vente på internasjonale avtaler. På den bakgrunn vil jeg imøtekomme henstillingen om å gjøre forslaget om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet under sakene nr. 6 og 7.

       (Votering, se side 1609 f.)