TALERE:
Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Rød Valgallianse 5 minutter.
I tillegg foreslår presidenten at en av de uavhengige representantene får en taletid på inntil 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Dette anses vedtatt.
Aud Gaundal (A)
(ordfører for
saken):
Dok.nr.8:86 er ikke en sak av ny dato. Saken skriver seg tilbake til 1977 og fram til 1986, og den har også vært til behandling i departementet.
I forbindelse med utbyggingen av Grytten kraftanlegg ble ett av konsesjonsvilkårene at det i juli måned skulle bli en vannføring i fossen på 3 m3/sek. Ved Statkrafts kontrollmåling i 1986 ble det oppdaget at det ved en feil hadde gått for lite vann i fossen. Det var grunn til å tro at vannføringen hadde vært mellom 1,7 og 1,9 m3/sek.
En samlet komite viser til brevet fra statsråden der det blir beklaget at denne feilen oppstod. Det er imidlertid viktig å påpeke at ingen hadde oppdaget denne før kontrollmålingen til Statkraft. Det kan ikke påvises at Nesset kommune, hvor Mardalsfossen ligger, har hatt økonomiske tap på grunn av for lite vann i fossen.
I forbindelse med endringen av manøvreringsreglementet i 1990 gikk Nesset kommune inn for at vannføringen skulle settes til 3 m3/sek. i to måneder, som en kompensasjon for feilen. I så fall ville ikke kommunen kreve økonomisk kompensasjon.
Departementet etterkom ikke kommunens ønske og uttalte i kgl. res. av 22. juni 1990 følgende:
« Dette forhold kvalifiserer etter departementets mening imidlertid ikke til kompensasjon i form av økt vannføring i fremtiden. Det er ikke mulig å påvise noe direkte tap hverken for kommunen eller andre på grunn av feilen. Den fremtidige vannføringen bør derfor etter departementets mening fastsettes uavhengig av dette forhold. »
Vannføringen ble ved nytt reglement satt til 2,5 m3/sek. I og med at kommunens ønske ikke ble etterkommet, tok kommunen opp spørsmålet om økonomisk kompensasjon med departementet igjen i 1993. Departementet innhentet uttalelser i saken fra NVE og Statkraft. I tillegg ble det avholdt møte med Nesset kommune.
NVEs konklusjon var:
« NVE finner etter dette at det ikke foreligger hverken et formelt eller annet grunnlag for kompensasjon til Nesset kommune. Det er gjort en utilsiktet teknisk feil som er meget beklagelig, men uten at det kan antas å ha medført vesentlige skadevirkninger. »
Departementet foretok deretter en egen vurdering av hvorvidt det fantes noe rettslig grunnlag for departementet til å gå inn og pålegge Statkraft å yte kompensasjon. Denne vurderingen tilsa at departementet ikke hadde hjemmel til å gi et slikt pålegg. Kommunen ble informert om dette i brev av 8. juni 1994. En samlet komite er enig i denne vurderingen. Vi kan ikke pålegge Statkraft å yte kompensasjon.
Komiteen vil likevel be departementet om en vurdering av konsekvensene for brudd på konsesjonsvilkårene, særlig når det ikke kan påvises økonomisk tap for den « fornærmede part ». Det er for eventuelt å gi departementet sanksjonsmuligheter hvis konsesjonsvilkårene ikke blir innfridd.
En samlet komite er altså enig i at vi ikke kan pålegge Statkraft å yte Nesset økonomisk kompensasjon på 27,24 mill. kr., slik forslagsstillerne ber om i Dok.nr.8:86. Likevel foreslår et flertall - SV, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - at Stortinget skal bevilge 15 mill. kr. fra 1996-budsjettet.
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti sier i sine merknader at de primært hadde ønsket den løsningen som er foreslått i Dok.nr.8-forslaget. Jeg går ut fra at det gjelder beløpet på ca 24 mill. kr og ikke prinsippet om at Stortinget skal pålegge Regjeringen å sørge for at Statkraft overfører midler til Nesset kommune. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er med i merknaden som sier at det ikke er riktig, samtidig som de støtter Dok.nr.8-forslaget. Jeg går derfor ut fra at de mener beløpet skulle vært 24 mill. kr og ikke 15 mill. kr. Etter min mening blir ikke saken bedre av den grunn.
Jeg vet at det var en vanskelig sak, med mange følelser, da fossen ble utbygd, men det kvalifiserer ikke til at en uten videre bevilger 15 mill. kr til kommunen uten at det kan påvises tap. Det ville nok vært mange kommuner som hadde tatt imot 15 mill. kr, kommuner som sannsynligvis er i en vanskeligere økonomisk situasjon enn Nesset kommune.
Vi mener det kun er gjennom en rettslig avgjørelse det er mulig å få avklart om kommunen har krav på erstatning for manglende vannføring i juli måned i årene 1977 - 1986. Arbeiderpartiet avviser derfor forslaget.
Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg viser til den gjennomgang som saksordføreren hadde av grunnlaget for denne saken, som har sitt utgangspunkt i vedtaket om utbygging av Mardalsfossen i 1970.
Bakgrunnen for at vi har fått et forslag til behandling her, er at det har vært feil i målingene som har ført til at minstevannsføringen ikke har blitt overholdt i henhold til det reglement som var blitt lagt til grunn, og kommunen har fremmet krav både overfor Statkraft og Nærings- og energidepartementet, uten at man har nådd fram med sine krav.
Det kan, som saksordfører var inne på, være vanskelig å dokumentere økonomiske tap for Nesset kommune. At man har hatt reduksjon i fangsten av laks, at man har hatt tørkeskader og landskapsskader, er det for så vidt ingen tvil om, men å påvise hvor store de økonomiske tapene har vært, kan nok være vanskelig.
Jeg må imidlertid si at jeg tror verken Statkraft eller for så vidt Arbeiderpartiet på sikt er tjent med å legge seg på den linjen som man har gjort i denne saken, og som også saksordfører gjør seg til talsmann for. Statkraft har i de senere år hatt gjentatte konflikter med kommuner som har påtatt seg utbyggingsoppgaver. Det gjelder eiendomsskatt, taksering av grunnlaget for formuesbeskatning osv. I dette tilfellet har Statkraft påviselig hatt merinntekter uten at det vises noen som helst form for vilje til imøtekommenhet.
Jeg tror altså ikke at Statkraft er tjent med dette på sikt, og hadde derfor gjerne sett at det hadde vært mulig å få etablert et flertall i tråd med den løsning som er foreslått i Dok.nr.8:86. Jeg er for så vidt ikke særlig optimistisk i så henseende, men jeg håper i det minste at Statkraft tar det signal som ligger i at et flertall i Stortinget legger til grunn en mer smidig opptreden i forhold til de kommuner som påtar seg tunge og ofte konfliktfylte utbyggingsoppgaver, enn det man har gjort så langt.
Når Senterpartiet gjerne hadde sett at man hadde valgt en løsning som er i tråd med forslaget, har det flere årsaker. Det er nettopp det som jeg nå var inne på, at Statkraft bør utvise noe mer smidighet. Vi er enig i at Stortinget skal være varsom med å ta i bruk sin instruksjonsmyndighet overfor Statkraft, men det vil ikke i alle tilfelle være nødvendig å bruke denne instruksjonsmyndigheten for å få gjennomslag for det syn som Stortinget har.
Jeg håper som sagt at Statkraft kan vise litt mer smidighet og være villig til å ta det signal som ligger i det vedtak som Stortinget nå fatter.
Gunnar Fatland (H) : Den saken vi har til behandling, er etter min oppfatning en spesiell sak uten klare fasitsvar.
Det er uten tvil slik at det har foregått brudd på konsesjonsvilkår eller reguleringsbestemmelser. Dette har ikke skjedd bevisst, og ikke i vinnings hensikt. Saken reiser likevel en rekke spørsmål. Hvilke skader kan ha oppstått? Hvem er skadelidende, og i så fall, på hvilken måte er man påført skader? Hvor nødvendig er det å reagere på brudd på konsesjons- og reguleringsbestemmelser generelt, og i dette tilfellet spesielt? Skal tvil om skadeomfang legitimere slike reguleringsbrudd? Og hva med de preventive hensyn? Hvilke reaksjonsformer vil det være naturlig å bruke i tilsvarende saker? Skal det være bot til statskassen, eller andre reaksjoner? Og hva med hjemmelsforholdene? I dette tilfellet er det jo slik, som saksordføreren allerede har redegjort for, at det foreligger ingen hjemmel for formelt sett å gjøre Stat-
kraft ansvarlig i denne saken. Er det andre spesielle hensyn, f.eks politiske hensyn, som veier tyngre enn de mer formelle hensyn?
Som kjent var Mardøla-saken svært spesiell og kontroversiell. Regulerings- og konsesjonsbestemmelser er ofte et resultat av en svært fin avveining mellom økonomiske måleenheter og andre hensyn av mindre målbar karakter - jeg tenker da på landskapsvern, fiskeriinteresser, turisme osv.
Det er etter min oppfatning viktig at en lokalt kan stole på de vedtak som fattes sentralt, også i denne type spørsmål. I dette tilfellet er det også slik at tapet ved mindre utslipp av vann fra Mardalsfossen ikke lett lar seg dokumentere, men det er vist til reduksjon i fangsten av laks, til tørkeskader og landskapsskader. Det er heller ikke slik at alternativ bruk av det vannet som man ifølge reguleringsbestemmelsene skulle sluppet i fossen, for Nesset kommune ville være å produsere strøm. Statkrafts merinntekter ved å slippe for lite vann er derfor heller ingen presis målestokk for de økonomiske konsekvenser for skadelidte i dette tilfellet.
Flertallet har likevel etter en samlet vurdering av preventive og politiske hensyn, funnet at Nesset kommune på vegne av allmennheten lokalt bør tildeles et skjønnsmessig beløp bevilget direkte over statskassen, og ikke som et pålegg til statsforetaket Statkraft - det sistnevnte fordi feilen oppstod da Statkraft var et forvaltningsselskap. Statsforetaket har ikke vært involvert i saken direkte. Dessuten var det slik de fleste år forvaltningsselskapet Statkraft hadde merinntekter på grunn av for lite vannslipp i Mardalsfossen, at selskapet gikk med underskudd, som ble dekket inn over statsbudsjettet. Indirekte gikk derfor merinntektene inn i statskassen, og er på den måten også med på å legitimere en begrenset utbetaling fra statskassen nå.
Når det gjelder beløpets størrelse, er det i høyeste grad skjønnsmessig fastsatt. Noen vil nok mene at stortingsflertallet er for generøst, men faktum er at 15 mill. kr ligger omtrent midt mellom det beløp et stort mindretall, på den ene siden, kunne tenkt seg å bevilge, og det et annet stort mindretall ville, nemlig ikke betale noe skjønnsmessig beløp i det hele tatt. Tatt i betraktning at det pr. dags dato ikke foreligger kjennskap til andre brudd på reguleringsreglementer, er Mardøla-saken enestående, og løsningen som flertallet går inn for, kan gjerne for meg kalles det samme.
Til slutt vil jeg bare få vise til innstillingen og anbefale innstillingens forslag til vedtak.
Paul Chaffey (SV) : Kraftutbyggingen i Mardøla er en av de mest kontroversielle vassdragsutbyggingene i Norge noen gang, og spørsmålet er jo om et sånt vassdrag i dag ville blitt bygd ut i det hele tatt. Jeg tror at sett med dagens øyne ville det være relativt dramatisk å bygge ut Nord-Europas høyeste fossefall.
Men det var strid også den gang. En av de tingene striden gav seg utslag i, var at det ble satt ganske strenge konsesjonsvilkår. Det var strid om flere sider ved utbyggingen, og for i det hele tatt å få samlet et flertall i Stortinget, var det viktig å få strenge konsesjonsvilkår, der vannføring i sommermånedene inngikk som en del av konsesjonsvilkårene.
I en sak som er så kontroversiell som utbyggingen av Mardøla, er det jo spesielt alvorlig når konsesjonsvilkårene brytes, for hadde det ikke vært for dem, hadde det aldri blitt noen utbygging i det hele tatt. Nå er det også, som andre talere har vært inne på, ikke lett å påvise noe konkret tap i kroner og øre for noen spesiell part. Det er heller ikke sånn at det nødvendigvis er kommunen som har lidd tap. Det kan det være andre som har gjort, f.eks kan man i reiselivsnæringen - uten at det i det hele tatt er mulig å tallfeste - helt sikkert snakke om tap i en eller annen størrelse og form. Derfor er det etter min mening ikke riktig at staten på en måte slipper unna i saker som dette. Selv om det ikke i en rettssal eller erstatningsjuridisk er sånn at man kan reise et erstatningskrav på et bestemt beløp, er det ingen tvil om at det er gjort en feil, at staten har tjent penger på å bryte konsesjonsvilkårene, og at staten vil slippe unna hvis man ikke gir en kompensasjon i en eller annen form.
Grunnen til at dette er viktig, er for å unngå at staten eller andre i framtiden tar seg til rette og bryter den typen vilkår uten å risikere å måtte gjøre opp for seg etterpå. Det er ikke sånn at en kommune eller en part i en sak som dette f.eks kan søke billighetserstatning, som er en nødmekanisme som privatpersoner i Norge kan bruke hvis det er gjort en urett som ikke kan rettes opp gjennom det vanlige rettsapparatet. Derfor har også flertallet i energi- og miljøkomiteen funnet det riktig å bevilge disse pengene over statsbudsjettet.
På en måte kan man vel si at beløpet er for lite, fordi staten har tjent ett beløp og skal nå over statsbudsjettet betale en erstatning som er lavere enn det man har tjent. Ut fra en sånn argumentasjon burde beløpet vært høyere. Det er likevel ting som taler for at man ikke skal gå noe særlig høyere, først og fremst fordi det er vanskelig å påvise at det i dette tilfellet er kommunen som har lidd et konkret tap i form av kroner og øre som er like stort som det staten har tjent.
Dette er en skjønnsmessig vurdering. Det er heller ikke noe som nødvendigvis vil skape presedens for andre saker i framtiden. Jeg vet ikke om det fins noen lignende saker i det hele tatt. Men i dette tilfellet har flertallet i komiteen følt det riktig at man straffer staten for å bryte konsesjonsvilkårene og kompenserer Nesset kommune, som dette har gått ut over, og muligens andre, som det ikke er mulig å kompensere nå.
Kjell Magne Bondevik (KrF) : Som forslagsstiller er jeg glad for utfallet av denne saken, slik voteringen i dag ser ut til å kunne gå. Blir forslaget fra komiteflertallet vedtatt, går det nesten bedre enn jeg til tider våget å håpe på.
Mardøla-saken ble i 1970 et begrep i norsk samfunnsdebatt. Stortingets vedtak medførte at Østre Mardalsfoss - Nord-Europas høyeste fossefall - som kjent ble regulert ved atskillig lavere vannføring enn tidligere, og med et vannfall bare i juli måned.
Forslaget om utbygging skapte store naturvernaksjoner og resulterte i en intens politisk debatt. Jeg tror mange av oss fortsatt har på netthinnen bildet fra de aksjonene som da fant sted, og den koalisjonen som oppstod mellom naturverninteresser og lokale bygdeinteresser. For dem av oss som har vokst opp i nærheten av dette lokalsamfunnet, har Mardøla, Eikesdal og Nesset en helt spesiell klang.
Stortinget hadde den gang valget mellom to alternativ, Grytten kraftverk i Rauma kommune og Eikesdal kraftverk i Nesset kommune. En utbygging av Grytten ville medføre en overføring av vannet til Romsdalen og bort fra Nesset kommune. Det skapte naturlig nok sterke protester i Nesset. Fordelen ved Grytten-alternativet, som jo ble vedtatt, lå hovedsakelig i økonomiske, anleggstekniske og driftstekniske forhold og ville i hovedsak gi utbytte for Statskraftverkene. Men ulempene lå i det vesentligste hos Nesset kommune i form av landskapsskader ved Mardalsfossen, ved redusert vannføring samt skade for fisk og for jordbruk. Likevel falt altså valget på Grytten, og Nesset fikk i stedet en pakke som bestod av visse økonomiske ytelser og tiltak for å begrense skadevirkningene. De økonomiske ytelsene bestod bl.a av et næringsfond.
Når det gjaldt begrensninger i skadevirkningene, ble Statskraftverkene pålagt å holde en vannføring i Østre Mardalsfoss på 3 m3 /sek. i de første ti år etter at anleggene ble tatt i bruk. De ble tatt i bruk i 1977. Ved kontrollmålinger i 1986 ble det, som allerede nevnt i debatten, oppdaget at det ved Statkrafts målestasjon for vannmålingen i Mardalstjern har vært referert til feil høydegrunnlag, og at vannstanden i tjernet hadde vært for lav til å gi de pålagte utslipp på 3 m3/sek. i fossen.
Pålegget om vannslipp i juli måned har altså ikke vært i samsvar med forutsetningene. Det har gjennomsnittlig i denne måneden, i perioden fra 1977 til 1986, vært sluppet 1,2 m3/sek. for lite. Det har medført at Statkraft har hatt en uforutsett økonomisk vinning i samme periode. Ved vanlig oppgitt vinterkraftpris for Statkraft, basert på 4.000 vinterbrukstimer, gir dette en verdi på 9,1 mill. kr. En justering av disse oppgitte verdiene for det enkelte år fram til 1. januar 1993 ville gitt en total økonomisk innsparing på over 27 mill. kr. Nesset kommune har krevd at denne uberettigede vinningen overføres til beste for lokalinteressene og mener at det er i samsvar med Stortingets behandling og konsesjonsvilkår. Kommunen har gjort krav gjeldende overfor Statkraft og overfor Næringsdepartementet uten å nå fram. Dette ble vurdert bl.a i 1990 og i 1993.
Det er riktig at det ikke foreligger noen konsesjonsvilkår som gir departementet, som konsesjonsmyndighet, hjemmel til å pålegge Statkraft å yte en slik kompensasjon. Konsesjonssystemet inneholder ikke regler om kompensasjon til kommuner for brudd på bestemmelser i et manøvreringsreglement. Det kan også hevdes at Nesset kommune ikke har lidt direkte økonomiske tap, men det kan vises til reduksjon i fangst av laks, tørkeskader og landskapsskader. Men - og det er hovedpoenget - ved en så omstridt utbygging som i Mardøla, der bostedskommunen har hatt sterke innvendinger mot utbyggingen, skal en vise ekstra stor årvåkenhet ved oppfylling av konsesjonsvilkår. Det har ikke skjedd i dette tilfellet. Det har skjedd et brudd på disse vilkårene, og derfor synes jeg det er rimelig og riktig, ikke minst av preventive hensyn, at en gir en økonomisk kompensasjon i forhold til den merinntekt Statkraft har hatt. (Presidenten klubber.)
Så, for bare å avslutte: Selv om jeg helst hadde sett den løsningen vedtatt som var foreslått av oss som forslagsstillere, er jeg glad for og fornøyd med den rimelighetsløsning komiteflertallet har foreslått.