TALERE:
Vidar Bjørnstad (A)
(ordfører for
saken):
Jeg skal bidra til en kort debatt.
Samordningsloven og praktiseringen av denne og oppfølgende regelverk er komplisert og slett ikke enkelt forståelig. Det er i seg selv et problem, både i forhold til praktiseringen og også med hensyn til rettssikkerheten for den enkelte det gjelder. Jeg finner grunn til å understreke dette innledningsvis i denne saken, noe som også påpekes av flertallet i komiteen. Det må være et hovedmål å prøve å få til et enklere lov- og regelverk på dette området. Men jeg ser at ønsket om forenkling må avveies mot de ulike hensyn lovverket skal ivareta.
Når det gjelder realitetene i forslaget fra stortingsrepresentant John Alvheim, ønsker flertallet at de skal vurderes og følges opp i forbindelse med det arbeidet som er i gang i departementet på bakgrunn av Kjønstad-utvalgets innstilling, de avholdte høringsrunder og i forbindelse med kommende lovforslag til Stortinget. Flertallet nøyer seg i innstillingen til Dok.nr.8:66 (1995-1996) å vise til tidligere behandling i Stortinget av tilsvarende problemstillinger i sesjonen 1991-92 og vedtak i denne forbindelse.
Videre vises til et hovedhensyn om at pensjonssystemet må sikre at den enkelte ikke skal tape på at de selv eller ektefellen har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden. I denne sammenheng vises det bl.a til eksempler ved opptjening av omsorgspoeng. Vi imøteser Regjeringens lovforslag med hensyn til framtidig samordning i pensjonssystemet.
For egen del legger jeg til at jeg ser at det ikke alltid er like lett å sikre ulike hovedhensyn som ikke nødvendigvis går i samme retning, nedfelt med millimeterrettferdighet i et klart og entydig regelverk.
John Alvheim (Frp) : La meg i utgangspunktet si at disse sakene, som dreier seg om samordning av tjenestepensjoner med folketrygden, er vanskelige og særdeles kompliserte, så her er jeg fullt ut enig med saksordfører i så måte.
Stortinget har både i 1989 og 1992 foretatt endringer for å rette opp feil i praktiseringen av samordningsloven. En feil består fremdeles. Den synes vi nå det er på tide å rette opp, så vi kan bli ferdig med disse sakene en gang for alle. Man kan jo ikke la en feil bestå fordi den er komplisert og arbeidskrevende å rette opp.
Teknikken i samordningen lar jeg ligge og forholder meg bare til det faktum at en del pensjonister taper på å ha opptjent poeng i folketrygden. Dette er et faktum som man også kan se dokumentert i NOU 1995:29 under overskriften « Man skal ikke tape på å tjene opp pensjonspoeng i folketrygden ». Der står følgende:
« I visse tilfelle kan opptjening av pensjonspoeng i folketrygden føre til at pensjonisten får en mindre samlet pensjonsinntekt enn om opptjeningen ikke hadde funnet sted (negativ effekt). Dette er et forhold som medlemmene i tjenestepensjonsordningene ikke vil forstå, og som det er vanskelig å argumentere mot. »
Det er altså slått fast at noen taper på å ha tjent opp poeng i folketrygden. Og så ser det ut til at man bare godtar det, fordi det blir for komplisert å gjøre noe med det!
I brev fra departementet til Kristelig Folkepartis stortingsgruppe i november i år pekes det på at det i samordningsloven § 23 nr. 2, 5. ledd, er fastslått at Kongen skal gi forskrift som kan gi delvis kompensasjon for den « negative effekt ». Denne forskriften er aldri gitt, fordi det sies i samme brev:
« Dette har vist seg vanskelig. »
I brevet siteres det også fra Samordningsutvalgets forord til egen innstilling når det gjelder den såkalte negative effekten:
« Det er mulig å fjerne denne effekten, enten med meget store utgifter for pensjonskassene i offentlig sektor, eller med skjerpet samordning for mange pensjonister. »
Hvis det er slik at tjenestepensjonen er en ukrenkelig rettighet - og det har Høyesterett slått fast at den er - kan man da ikke gi seg til å vurdere kostnadene i den sammenheng. Gjøres det feil overfor en rettighet, må denne rettes opp. Dersom dette ikke blir gjort, må man konkludere med at offentlige tjenestepensjoner, i likhet med pensjoner fra folketrygden, er mer som en sosial ytelse å regne, slik Høyesterett nylig har fastslått i sakene til pensjonistene Borthen og Thunheim.
En enke som har rett til både tilleggspensjon og etterlattepensjon fra folketrygden, får redusert tjenestepensjonen sin med et større beløp enn det hun får beholde av sin egen opptjente tilleggspensjon fra folketrygden, og det oppstår tap av tjenestepensjon. Det vil med andre ord si at tjenestepensjon ikke respekteres fullt ut.
I 1992 fastslo Høyesterett at statspensjon er en rettighet. Det må bety at det kreves full erstatning for fradragene i denne. Det skjer ikke i de tilfellene vi her snakker om.
Det er for meg vanskelig å forstå at Stortinget innser at det gjøres feil, men nekter å gjøre noe med det fordi det rett og slett er for komplisert. Jeg regner derfor med at når saken kommer tilbake til Stortinget, sammen med oppfølgingen av Samordningsutvalgets innstilling, vil denne siste del av urettferdighetene i samordningen bli rettet opp.
Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets primærforslag i innstillingen, og ber om at voteringen legges slik opp at det er mulig for Fremskrittspartiets representanter å stemme subsidiært for innstillingen.
Presidenten: John Alvheim har tatt opp det forslaget han refererte til.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.
(Votering, se side )