Ottar Kaldhol (A) (ordførar for saka):

       Som det går fram av innstillinga, er grunngjevinga for framlegget om å utsette Reform 97 med minimum eitt år at gjennomføringa av reforma ikkje kan skje på ein forsvarleg og ansvarleg måte.

       Representantar eller parti som gjer framlegg om å utsette Reform 97 eller delar av den reforma, er etter mi meining den største faren for at reforma ikkje kan gjennomførast på ein ansvarleg og forsvarleg måte. Det er etter mi meining også god grunn for å tru at det er mange lokalpolitikarar og foreldre rundt om i landet som stiller seg undrande til enkelte representantar og parti si handsaming av Reform 97. Det er ikkje så rart at mange vert usikre på kva det er som skjer, og kva som vil skje med reforma i tida framover.

       Kva skal kommunane og foreldra halde seg til? For Arbeidarpartiet sin del er svaret klart: dei vedtaka som Stortinget gjer i denne saka!

       I 1991 vart barnehagelova endra slik at 6-åringane kunne takast inn i skulen. Fleire år etter at dei første kommunane innførte eit opplæringstilbod til 6-åringane, og etter at Stortinget fleire gonger har vedteke at frå hausten 1997 skal alle 6-åringar ha eit opplæringstilbod, handsamar Stortinget framleis utsettingsframlegg for Reform 97.

       Forslagsstillarane, representantane Hagen og Lønnum, veit, og visste på det tidspunktet dette framlegget vart lagt fram, at det er fleirtal i Stortinget for at reforma skal gjennomførast med oppstart frå skuleåret 1997-98. Det må bety at den einaste politiske realiteten som kan ligge bak eit slikt utsettingsframlegg, er at Stortinget endå ein gong skal bruke tid og ressursar på representantane Hagen og Lønnum sitt syn på gjennomføringa av Reform 97. Dette er sjølvsagt ein rett som desse representantane har, men det endrar ikkje på dei politiske realitetane her i Stortinget. Det er heller ikkje etter mitt syn kome til nye moment i denne saka som ut ifrå ei ansvarleg vurdering kan gi grunnlag for å utsette Reform 97.

       Stortinget må i respekt for eigne vedtak og i respekt for dei kommunane som har lagt ned og no legg ned eit stort og ansvarsfullt arbeid for å gjennomføre reforma, stå fast på sine vedtak i denne saka.

       Historia viser at alle reformer har hatt både pådrivarar og motstandarar, og at det vert stilt store krav til dei som skal gå i spissen for å gjennomføre reformene. Reform 97 har, som andre reformer, hatt behov for justeringar undervegs, men det betyr ikkje at det er grunnlag for å endre målsettinga eller den vedtekne tidsplanen for gjennomføring av denne reforma. For Arbeidarpartiet ligg målet og tidsplanen fast: ein 10-årig grunnskule med skulestart for 6-åringane hausten 1997.

       Sjølv om kommunestrukturar og skulestrukturar er ulike rundt om i landet, kan ikkje dette åleine vere årsaka til at det er så stor ulikskap mellom kommunane i gjennomføringstakta for Reform 97. Alle kommunane stilte i utgangspunktet heilt likt. Dei politiske signala om at reformprosessen var starta opp, og Stortinget sine vedtak var kjende for heile Kommune-Noreg samstundes. Dei økonomiske føresetnadene var kanskje i starten ulike, men situasjonen så langt viser at dei kommunane som starta i det små med langsiktig planlegging i forhold til nye skulebygg og eventuelle ombyggingar, og som nytta dei oppstartingstilskota som vart stilte til disposisjon, er dei kommunane som i dag har kome lengst i gjennomføringa av reforma. Dette er etter mi meining ikkje tilfeldig. Det vi ser i desse kommunane, er konkrete resultat av lokalpolitisk prioritering og ansvar, i samsvar med Stortinget sine vedtak. Det er nesten ikkje noko som er meir sjølvsagt i vårt politiske system enn at grunnskulen er og skal vere eit lokalpolitisk ansvar.

       Eg vil kort minne om vetak Stortinget har gjort når det gjeld investeringskostnadene.

       Det er likevel ett spørsmål som gjenstår, som jeg kunne tenke meg at Kaldhol begrunnet litt bedre enn det han fikk tid til i sitt innlegg. De fleste i Stortinget innser at Reform 97 - den 10-årige grunnskolen - kommer fra høsten 1997. Også vi som har vært motstandere av det, har måttet resignere i synet på det. Men samtidig har vi fremmet forslag fra SVs side om ikke det hadde vært fornuftig og hensiktsmessig å utsette reformen av hensyn til de kommunene som ikke har klart å gjøre det grunnlagsarbeidet Kaldhol refererer til, og som dermed har relativt kort tid igjen til oppstart.

       Representanten Kaldhol er sikkert godt kjent med at starten for den 9-årige grunnskolen gikk over en lengre periode. Hva skiller den 10-årige grunnskolen fra den 9-årige grunnskolen? Hvilken prinsipiell forskjell er det? Hvorfor skal man tvinge gjennom en reform fra 1997, hvis det er grunn til å tro at kommune vil ha problemer med å få gjennomført den på en ordentlig måte?

       I den byen vi nå er i, er problemene veldig store. Et fåtall av norske kommuner vil ha de problemene, men samtidig er det vel mulig å tenke seg den grad av romslighet i oppstarten av en reform, uten at det vil gå på bekostning av reformens hovedidé. Jeg vil gjerne utfordre representanten Kaldhol på hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne være med og vurdere om de kommunene som ikke kan gi et godt tilbud, kunne få utsettelse på kommunal basis. Så langt jeg klarer å se det, ville ikke det gjort annet enn å styrke reformens idé og også styrket reformens oppstart. Nå vil det bli mye turbulens gjennom våren - det vet vi utmerket godt - og det vil bli mye turbulens ved oppstart til høsten, rett og slett fordi kommunene har relativt kort tid på seg. Så utfordringen er, veldig kort: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet være med og vurdere et slikt forslag?

Ottar Kaldhol (A) : Hovudbodskapen i innlegget mitt var m.a. også å signalisere at historia viser at kommunane slett ikkje har hatt kort tid, slik representanten Djupedal no til slutt peikte på. Alle kommunane har hatt lik tid, og alle kommunane har hatt relativt lang tid til å gjennomføre den prosessen som er målsettinga for denne reforma. Kanskje er det nettopp erfaringane med det som skjedde omkring 9-årig grunnskule, som er grunnen til at vi i Arbeidarpartiet meiner det vil vere rett å innføre denne reforma på eit likt tidspunkt for alle. Kanskje er det ulikskapen som kan verte skapt mellom elevane, som er grunnen til at vi står fast på gjennomføringstidspunktet, og at det er nettopp omsynet til elevane som er hovudgrunnen til at vi står fast på dei vedtaka som er gjorde tidlegare.

       Eg nemnde også i hovudinnlegget mitt dette med å ha respekt for alle kommunane i denne samanhengen. Det er også det som ligg til grunn når vi står fast på dei vedtaka som Stortinget tidlegare har gjort, og eg ser ikkje noko i dag som skulle tilseie at vi skulle endre på dette. Også det som er skjedd i tilknyting til behandlinga av denne saka no over fleire år, viser nettopp at Stortinget, også der Arbeidarpartiet har utgjort fleirtalet i lag med andre, har føreteke dei nødvendige justeringane undervegs, som har skapt eit godt grunnlag for kommunane til å kunne gjennomføre denne reforma på ein ansvarleg og skikkeleg måte.

Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg må først få lov til å gjøre oppmerksom på at det er Senterpartiet som det største opposisjonspartiet som skal ha den første replikken.

       Ellers har jeg lyst til å stille et spørsmål til Ottar Kaldhol. Senterpartiet er også enig i at selve grunnskolereformen må gjennomføres fra 1997, men vi setter spørsmålstegn ved om det er forsvarlig å sette i gang opplæringen av 6-åringene i de kommunene som ikke er ferdig med skoleutbyggingen. En oversikt som er offentliggjort i Aftenposten, viser nemlig at bare halvparten - vel 50 % - av alle 6-åringene fikk et tilbud om opplæring i skoler i høst, og målsettingen for Regjeringen har vært at en tredjedel av årskullet pr. år skulle inn i skolen de siste tre årene før reformen skulle endelig settes i kraft i 1997. Denne målsettingen har Regjeringen ikke klart å følge opp. Det betyr at det er 30.000 6-åringer som fremdeles ikke har fått et tilbud om opplæring. Senterpartiet foreslo derfor da vi behandlet investeringsproposisjonen knyttet til grunnskolereformen, at kommunene måtte få mulighet til å utsette opplæring av 6-åringene i ett år til alle investeringer var kommet på plass. Vi så allerede i mai at det var flere kommuner, spesielt Oslo, som ville få problemer med å få alle investeringer på plass. Men Arbeiderpartiet og Høyre var ikke villig til å utsette reformen for å gi kommunene bedre tid til å legge forholdene til rette slik at 6-åringene skulle få et godt og forsvarlig tilbud. Komiteen har derfor i dag bedt Regjeringen komme tilbake med en statusrapport over gjennomføringen av reformen før 1. mars. Vil Arbeiderpartiet da, hvis det viser seg at kommunene har mye igjen med hensyn til investeringer, være villig til å utsette reformen, slik at alle barna kan være sikret et tilbud i sin egen skolekrets, sitt eget nærmiljø, og at lokalene er tilfredsstillende?

       Når representanten Roaldsen viser til Senterpartiet sine forslag i forhold til behandlinga av investeringsbehovet, kan nok det vere rett. Men også Senterpartiet veit at det er viktig å ha eit fleirtal for dei forslaga ein fremmar i Stortinget. Det betyr at dei ti fuglane som står på taket, gjerne kan vere fine, men det viktigaste er den som ein til kvar tid står med i handa. Senterpartiet og Rita H Roaldsen veit også at det investeringsnivået vi la oss på i Stortinget, eit fleirtal ved Høgre og Arbeidarpartiet, var i tråd med dei vurderingane som dei enkelte kommunane hadde gjort i forhold til dei behova som dei då såg. Rita H Roaldsen nemner også dette med å utsette slik at kommunane kan få god tid til å gjennomføre reforma. Eg vil gjenta det eg sa i hovudinnlegget mitt: Viss vi ser på det som har skjedd i tilknyting til denne reforma, har kommunane hatt lik tid, likt utgangspunkt, og då kan det ikkje vere noko anna enn lokalpolitisk prioritering av 6-årsingsreforma som ligg til grunn for den ulikskapen som vi no ser i dei enkelte kommunane rundt om.

       Eg vil gjerne få vise til romartal II i innstillinga, som går på finansiering av lærebøker til grunnskulen. Eg meiner det er grunn til å tru at dette vil finne si løysing i salderinga i forhold til den avtalen som er inngått mellom Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti.

Øystein Djupedal (SV) : Det representanten Kaldhol nå sa, var ganske interessant, for han avsluttet med å si at vi ser ulikheter i kommunene når det gjelder gjennomføringstakten. Og det er jo vårt utgangspunkt. Hvorfor det er ulikheter, kan skyldes mange ting. Det kan selvfølgelig skyldes at det finnes kommuner som ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg alvoret ved at det kommer en ny, stor skolereform. Men skal barna lide for det? Det er det som er utgangspunktet.

       Representanten Kaldhol begrunnet i sin første svarreplikk til meg hvorfor reformen ikke kunne utsettes, med respekten for kommunene, og med at det kunne skape ulikheter hvis man innførte reformen for 6-åringene over flere år. I sin neste svarreplikk sier han at det er klart at det allerede er ulikheter. Og da er spørsmålet til representanten: Vil ikke disse ulikhetene da forsterkes, og vil det ikke være sånn at det er barna som vil bli skadelidende? Og om det skjer ved - vel, kan vi si - kommunal sendrektighet, statlig sendrektighet, Stortingets sendrektighet eller hva det nå måtte være, så er det på en måte uinteressant for de barna som skal starte.

       Jeg vil da gjenta det spørsmålet jeg startet med: Hvem er det egentlig som taper på litt romslighet i oppstarten av en stor reform? Det har også tidligere vært Arbeiderpartiets utgangspunkt ved alle andre skolereformer knyttet til grunnskolen. Jeg blir litt forbauset når representanten gir svært ulike begrunnelser for dette som går på ulikheter i kommunene.

       Jeg forstår det også sånn at representanten kategorisk avviser en utsettelse - og at når det gjelder den saken Stortinget nå har bedt om å få seg forelagt, så har Arbeiderpartiet allerede konkludert. Det betyr at Arbeiderpartiet allerede i dag, før saken er lagt fram for Stortinget, sier at det er helt uaktuelt for Arbeiderpartiet å akseptere en utsettelse for de minste barna, hvis det viser seg nødvendig. Da må jeg spørre: Hvorfor er Arbeiderpartiet da med på dette vedtaket, hvis Arbeiderpartiet allerede har konkludert? Hvorfor ber de da om å få seg forelagt en sak? Poenget med en sånn sak må nettopp være å få fram om det er nødvendig.

Ottar Kaldhol (A) : Eg trur nok at representanten Djupedal oppfatta det som eg sa, når eg sa at det er ulikskap i gjennomføringstakta frå kommune til kommune. Det er ulikskap mellom barna vi vil forhindre at det skal vere. Vi vil at barna skal ha den same retten og få det same tilbodet, og derfor har også Stortinget lovfesta rett til skulestart for 6-åringar. Det er nettopp det som ligg til grunn for den haldninga vi har til dette utsettingsframlegget også, at vi har respekt for dei fleirtalsvedtaka som Stortinget tidlegare har gjort i denne saka.

       Det er ein påstand frå Djupedal som vert litt hypotetisk, når han seier at barna vil lide i denne situasjonen. Det vert sagt frå dei aller fleste av kommunane som ikkje har gjennomført denne reforma, at dette er noko som ein skal greie. Kanskje vil ikkje lokala og innreiinga vere det mest ideelle, men kommunane har som målsetting å greie å få dette til i forhold til det oppstartingstidspunktet som Stortinget har vedteke, og eg meiner at Stortinget må ha tillit til at den enkelte kommune greier å gjennomføre dette på ein ansvarleg og skikkeleg måte. Det er det som også ligg til grunn for Arbeidarpartiet si haldning til dette utsettingsframlegget.

       I Nordlys kan vi 3. desember lese at man frykter byggekaos på skolene ved skolestart. Man frykter også at kommunene ikke vil bli ferdig med utbyggingen. I tillegg viser beregninger at byggeprisen i Tromsø vil bli 85 mill. kr høyere enn først beregnet.

       Jeg får mest lyst til å si: Hva var det vi sa? Senterpartiet har derfor gjentatt sitt tidligere forslag om at kommunene bør kunne utsette opplæringen av 6-åringene i ett år. Vi ønsker ikke å utsette hele Reform 97 med 10-årig grunnskole og nye læreplaner for hele grunnskolen. Den delen av reformen må iverksettes fra 1997 for ikke å skape større usikkerhet ute blant dem som skal iverksette reformen.

       Senterpartiet ser det også som viktig at kommunene fortsatt skal ha full kompensasjon for utgifter knyttet til reformen. Dette er viktig for å sikre kvaliteten på reformen. Komiteen gikk derfor i budsjettinnstillingen inn for å få en etterberegning av investeringskostnadene knyttet til reformen. Men Fremskrittspartiet ønsker ikke å bevilge midler til investeringene. Hvordan kan de da forvente at kommunene skal være i stand til å iverksette reformen på forsvarlig vis, når de ikke får de nødvendige bevilgningene? Senterpartiet mener at vi også må få en etterberegning av utgiftene knyttet til drift. Det gjelder kompensasjon for utgifter til både skyss og skolefritidsordning.

       Dette er det dessverre ikke mulig å få flertall for, selv om både Arbeiderpartiet og Høyre har vært med på å kreve full kompensasjon for utgifter knyttet til reformen. Fremskrittspartiet er heller ikke med på at kommunen skal få etterberegnet utgifter til drift.

       Komiteen gjentar i behandlingen av denne sak det vi tidligere har bedt om i budsjettbehandlingen, å få en gjennomgang av utgifter knyttet til finansieringen av lærebøker. Her har Stortinget i salderingen plusset på med 300 mill. kr til kommunene. Men det er viktig at vi får en oversikt over kommunenes utgifter, og at vi får den lagt fram på et tidlig tidspunkt. Vi har bedt om å få oversikten i februar, sånn at kommunene vet hva de har å forholde seg til.

       Jeg tror vi alle i denne sal etter hvert må akseptere at grunnskolereformen er vedtatt, og at den skal iverksettes fra høsten 1997. Det er tross alt bare et halvt år til. Jeg har selv en 5-åring som har begynt nedtellingen til han skal begynne på skolen, og det er veldig stas. Det beste vi derfor kan gjøre, er å sikre kvaliteten på reformen. Det kan vi ved å gi kommunene en mulighet til å utsette opplæringen til alle bygninger er ferdig, sånn at ingen må møte sin første skoledag i halvferdige, provisoriske lokaler langt borte fra hjemmet og nærmiljøet. Vi kan også sikre kvaliteten ved å gi kommunene kompensasjon for alle merutgifter knyttet til reformen, både til investeringer og til drift. Og vi kan kvalitetssikre reformen ved å gi lærerne tilstrekkelig kompetanse gjennom etterutdanning. Fremskrittspartiet stryker det meste av bevilgningene på disse områdene. Da nytter det lite å foreslå å utsette reformen til den kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Skal reformen kunne gjennomføres på en forsvarlig måte, må også Fremskrittspartiet være villig til å åpne pengeboka. Men det har de vist liten vilje til.

       Komiteen ber Regjeringen legge fram en statusrapport om fremdriften i grunnskolereformen som sak for Stortinget før 1. mars. Skulle det da vise seg at flere kommuner ikke er i stand til å iverksette reformen på en forsvarlig måte, mener Senterpartiet at konsekvensen av det må bli at man stiller kommunene fritt til å kunne utsette opplæringen av 6-åringene i ett år til.

Jan Tore Sanner (H) : Høyre mener at det er riktig å senke skolestarten til det året barnet fyller 6 år, og Høyre har også støttet iverksettelse av reformen fra høsten 1997. Det siste er bygd på to klare forutsetninger. Den første er at alle 6-åringer skal få et tilfredsstillende tilbud det året de starter. Og den andre forutsetningen har vært at kommunene skal få dekket sine faktiske utgifter til investering og drift.

       Høyre har bidratt til at kommunene får dekket sine faktiske utgifter, både gjennom vedtak i Stortinget og gjennom den avtalen vi gjorde med Arbeiderpartiet våren 1996. Det er nå også vedtatt at det skal være en etterberegning av kommunenes investeringsutgifter.

       Jeg er enig med saksordfører i at det er viktig med forutsigbarhet. Det er viktig med forutsigbarhet for foreldrene. Første skoledag er ikke en hvilken som helst dag, verken for mor eller far eller for den 6-åringen som skal begynne på skolen. Da er det viktig at man vet hvilken skole barnet skal begynne på, og at man har trygghet for at det er et godt skoletilbud. Det er også viktig med forutsigbarhet for skolene, som trenger tid til å planlegge, og det er viktig med forutsigbarhet for kommunene.

       Men det er ikke tilstrekkelig bare å lene seg tilbake og si at dette går bra. Vi ser nå, knapt et år før reformstart, at det er en rekke varsellamper som blinker. Vi har ventet på flere saker fra departementet. La meg minne om at både meldingen om evaluering og læreplanen var sterkt forsinket, og nå venter vi på opplæringslovene. Den proposisjonen var varslet tidligere i høst, og jeg håper at statsråden i løpet av debatten kan bekrefte at proposisjonen om opplæringslovene ligger i våre hyller førstkommende fredag, som er siste frist før jul. Det er lovt at denne saken skal foreligge før jul, og det er sterkt bekymringsfullt dersom også denne saken blir forsinket, for det er en sak som Stortinget trenger tid på.

       Det er også viktig at kommunene får dekket sine utgifter til skolebøker. Det er varslet at det skal ligge noen kroner i et forlik mellom mellompartiene og Arbeiderpartiet. La meg der legge til at Høyre i salderingen legger inn 300 mill. kr til skolebøker.

       Det siste gjelder fremdriften i reformen. Det var i budsjettdebatten at statsråden etter spørsmål fra meg kom med den opplysning at det kun var 52 % av 6-åringene som fikk et skoletilbud høsten 1996. Det er bekymringsfullt. Statsråden etterlot også det inntrykk at ettersom storting og regjering nå hadde gjort sine nødvendige vedtak, var det ene og alene opp til kommunene å gjøre resten. Jeg er derfor glad for at en samlet komite understreker at « departementet har et overordnet ansvar » for denne nasjonale reformen, og jeg er også glad for at alle partier har sluttet seg til Høyres forslag om at vi nå skal få en statusrapport om fremdriften i den enkelte kommune. Det er viktig fordi dette som sagt er en nasjonal reform, og fordi vi ønsker å ha en forsikring om at alle 6-åringer får et tilfredsstillende tilbud høsten 1997. Og det er en forsikring som påhviler statsråden å gi.

       La meg også minne om at Høyre ved flere anledninger har fremmet forslag om at foreldrene skal kunne utsette skolestarten for sitt barn, men vi konstaterer at dette forslaget ikke har oppnådd flertall i Stortinget så langt.

       La meg til slutt anmode Sosialistisk Venstreparti om å omgjøre sitt forslag, som er fremsatt i innstillingen, til et oversendelsesforslag. SV har i sitt forslag bedt om at enkeltkommuner kan søke om utsettelse, og at dette skal innfris fra departementets side. Jeg syns ikke det er naturlig at vi voterer over det forslaget ved denne anledning. Jeg syns det er naturlig at det forslaget ses i sammenheng med den sak som Stortinget har bedt statsråden legge frem.

       I innstillingen fra komiteen er også Høyre med på et forslag hvor vi ber om en statusrapport om fremdriften av grunnskolereformen, og at vi får den som en sak før 1. mars. Betyr det at Høyre nå er på gli til kanskje å være med på å få en utsettelse av opplæringen av 6-åringene hvis det skulle vise seg at den statusrapporten ikke er tilfredsstillende, og at en da konkluderer med at det gjenstår en rekke investeringer før alt er på plass slik at kommunene kan sette i gang et forsvarlig tilbud til 6-åringene?

Jan Tore Sanner (H) : La meg først si at jeg synes dette var en litt merkelig replikk.

       Senterpartiet har jo opptrådt lite forutsigbart, for å si det mildt, i hele denne reformprosessen. For halvannet år siden mente Senterpartiet at det var mer enn nok av penger og mer enn nok av tid. Et halvt år senere fant man ut at det var for lite penger og for liten tid. I løpet av den tiden ble investeringskostnadene som skulle betales fra staten, fordoblet. Jeg synes derfor det er litt vanskelig å forholde seg til Senterpartiets ulike innspill og utspill i akkurat denne saken.

       Jeg må også si at det forslaget som representanten henviser til, nemlig at man ber om en statusrapport om fremdriften i den enkelte kommune, ikke er et forslag som Høyre tilfeldigvis er med på. Det er et forslag som Høyre har fremsatt, og som vi er glad for at hele Stortinget ser ut til å slutte seg til.

       Når vi ber om denne statusrapporten, er det fordi vi er sterkt bekymret for fremdriften i reformen i en rekke kommuner, og da påhviler det statsråden et stort ansvar for å komme tilbake til Stortinget og berette innen 1. mars om at dette går bra, at alle 6-åringer får et tilfredsstillende tilbud, og at vi kan få den ro og den trygghet rundt skolestarten for 6-åringene som er nødvendig høsten 1997.

Jon Lilletun (KrF)
(leiar for komiteen):

       Slik som eg oppfattar dette, er det eit forslag frå komiteen som ligg føre, ikkje eit forslag frå Høgre - berre til oppklaring når det gjeld akkurat det.

       Elles er det mykje godt å seie i forhold til at Høgre har medverka til å få forbetra økonomien. Høgre medverkar òg med det fellesforslaget som ligg føre i dag, til at vi får ei oppdatering på eit tidspunkt som er viktig. Høgre medverka òg i budsjettinnstillinga til å skaffe fleirtal for ei etterrekning av investeringskostnadene, men det som Høgre ikkje medverka til, var å sørgje for eit fleirtal for at driftskostnadene skulle etterreknast.

       Skal det vere konsekvens i det Høgre meiner her, håpar eg at dei nå kan varsle at dei òg på eit seinare tidspunkt vil medverke til at det kan skje det som representanten Jan Tore Sanner no akkurat sa, at kommunane fullt ut får dekt sine kostnader. Det gjeld ikkje berre investeringar, det gjeld òg drift. Eg vil gjerne at representanten Sanner på vegner av Høgre klargjer at dei òg på eit seinare tidspunkt vil vere med på å sørgje for at den føresetnaden vert innfridd.

Jan Tore Sanner (H) : Med så mye ros fra komiteens leder og Kristelig Folkepartis førstemann i komiteen hadde det vært hyggelig om man kunne ha kvittert ut med positiv tilbakemelding. Det kan jeg dessverre ikke. Vi kommer ikke til å støtte forslag om etterberegning av driftskostnadene. Vi synes ikke det er naturlig i denne sammenheng å sammenligne drift og investeringer, idet investeringskostnadene er en engangsbevilgning, og drift er noe vi krangler om hvert år, i hvert eneste budsjett og også i debatten om kommuneøkonomien, hvor partiene har ulike innretninger.

       Ellers er det riktig som Lilletun understreker, at Høyre har bidratt aktivt til at det skal bli en god gjennomføring av denne reformen. Og la meg minne om at det gjør vi til tross for at Høyre er sterkt uenig i mye av innholdet i denne reformen, men vi mener det er riktig å senke skolestarten til 6 år, og for å få det til mener vi det er helt nødvendig at kommunene får dekket de faktiske utgiftene, og at det er forutsigbarhet i prosessen. Men når det er sagt, kan vi ikke falle til ro når vi ser at varsellampene blinker og det kommer bekymringsfulle meldinger. Derfor kan jeg love både representanten Lilletun og statsråden at Høyre kommer til å ha dette spørsmålet til obs og kommer også til å presse på, slik at vi kan få de forsikringer vi trenger om at alle får et tilfredsstillende tilbud.

       Det er vel grunn til å sette spørsmålstegn ved om den likeverdigheten som vi liker å tro at vi har i norsk grunnskole, er til stede. Veldig kort fortalt er det en del av bakgrunnen for det norske foreldre føler når de skal ha innført en 10-årig grunnskole fra høsten. Veldig mye av motstanden mot skolestart for 6-åringer tror jeg ikke er begrunnet primært ut fra at 6-åringene ikke skal på skolen, men ut fra at foreldrene ser at skolen kanskje ikke er i stand til å ta i mot barna på en slik måte som de vil være tilfreds med. Det ansvaret hviler selvfølgelig på kommunene, på storting og regjering, men i den situasjonen vi nå er i - det er nemlig bare litt over et halvt år til at barna skal inn i skolen - er det bekymringsfullt, og det bør det være for flere enn oss, å tenke på hvordan vi skal klare det.

       Jeg har tro på at veldig mange kommuner har gjort et svært godt grunnarbeid og forholdt seg til de vedtak som her foreligger, men vi har også grunn til å tro at mange ikke har hatt tilstrekkelig oversikt, og heller ikke nå har mulighet til å komme i mål på en måte som vi kan være stolte av. Det er også veldig mange vedtak som det gjenstår å gjøre knyttet til den 10-årige grunnskolen, knyttet til kommunenes mulighet til å gi et godt og akseptabelt tilbud.

       Det er riktig at det er vel neppe en reform i norsk skolehistorie som er grundigere behandlet av Stortinget - og dermed er også departementet pålagt en like grundig behandling - som denne reformen. Allikevel er det fremdeles stor usikkerhet knyttet til både læremidler, til etterutdanning, til skoleskyss, til hvorvidt utemiljøet vil være godt nok, og ikke minst til det som kanskje er det største utfordringen: om investeringsmidlene er tilstrekkelige. Det er også usikkerhet knyttet til drift, men hvis vi tenker oss drift som rene lønnsmidler, vil jeg tro det vil være mulig å komme til et presist anslag.

       Det er derfor gledelig at en enstemmig komite på nytt ønsker en sak for å se om fremdriften i kommunene er sånn at Stortinget kan være tilfreds med den. Det betyr at vi bør ikke i dag konkludere bl.a når det gjelder det forslaget som SV har satt fram, om 6-åringene skal få utsatt sin skolestart fra høsten av. Det betyr at SV imøtekommer henstillingen fra Høyre om at dette forslaget oversendes. Det må jo være en alvorlig støkk for statsråden, for hvis Høyre går med på forslaget, glipper nemlig flertallet for skolestart for 6-åringene. Det gjør at statsråden og hans departement på en helt annen måte får et press på seg for å påse at fremdriften nå blir sånn at vi kan si - ikke bare i Stortinget, men i større grad til norske foreldre - at vi tror at dette kommer til å bli en god skole fra høsten av.

       La meg også legge til at mange av de vedtakene som vi ikke har gjort, er det nødvendig at vi gjør - og det relativt fort. Jeg nevnte i stad at vi har en skole som kanskje ikke er i en sånn forfatning at vi er tilfreds med den. La meg da trekke fram ett punkt, noe av det første barna møter i skolen: læremidlene. Vi har fremdeles mange læremidler i norsk skole der kongen heter Olav, vi har læremidler som er så lefsete og fillete at vi ville aldri funnet på å bruke dem selv. Nå skal vi ha nye læreplaner i alle fag i samtlige ti grunnskoleår. Da er tiden inne til å gjøre det løftet for grunnskolen og for læremidlene som vi lenge burde ha gjort.

       Jeg syns jo det er underlig å se hvordan departementet hele tiden har håndtert denne saken, hvordan vi fra Stortingets side hele tiden er nødt til å presse på, og hvordan departementet nærmest trenerer å komme med de opplysningene Stortinget har bedt om. Det betyr at jeg henstiller sterkt til statsråden å legge stor interesse og aktsomhet i den saken et enstemmig storting nå ber om.

       Avslutningsvis vil jeg bare si at vi har etterkommet den henstilling som Høyre har kommet med, om at SVs forslag, nr. 3, oversendes Regjeringen, og at vi da på nytt selvfølgelig vil ha muligheten til å vurdere det i forbindelse med den saken som vi har bedt statsråden om å komme med.

Jon Lilletun (KrF) : Eg er samd med saksordføraren, Ottar Kaldhol, i at Stortinget har eit stort ansvar i denne saka. Det bør ikkje skapast forvirring frå dette hus i forhold til kva kommunane har å halde seg til. Det har han rett i.

       Kristeleg Folkeparti har vore imot ein obligatorisk skulestart for 6-åringar. Dette har hatt både pedagogiske og økonomiske grunnar, men eg skal ikkje gjenta ei utdjuping av desse grunnane no. Kristeleg Folkeparti hadde teke nederlaget til etterretning og gått inn for at vi no skulle starte i 1997. Sjølv har eg konsekvent, i alle dei foredraga eg har halde rundt i landet, rådd alle kommunar til å planleggje ut frå dette.

       Fylgjande forhold har gjort at vi no likevel stør eit utsetjingsframlegg:

       Mange kommunar har konkrete problem med å verte ferdige. Ein kan vurdere og diskutere korfor. Det er heilt klart at det òg har noko med innstilling til reforma å gjere, men eg trur hovudgrunnen er at erfaringane med statlege reformer har vore manglande overføringar. Derfor har mange kommunar vilja ha det svart på kvitt før planlegginga har skote fart, iallfall i forhold til store investeringar: Kor mykje får vi overført? Og som vi veit, det tok tid før Stortinget endeleg fylgde opp det som var sagt verbalt - men som ikkje konkret vart fylgt opp likevel. Derfor var det ein del som ikkje kom tidsnok i gang.

       Det andre som har vore avgjerande for Kristelig Folkeparti, er jo den situasjonen som kommunane sin økonomi har vore i. Det er heilt rett at separat sett har det lege pengar til investeringar og drift i budsjettet. Men den totale økonomien som låg i Regjeringa sitt budsjettframlegg, gjorde at kommune etter kommune ikkje visste si arme råd med å få dette til å henge i hop likevel. Det kan jo illustrerast bl.a med at langt over 100 grendeskular står i fare for å verte nedlagde.

       Vidare visste vi lite når det galdt skulebøker, og vi visste at uteareala ikkje var på plass. Eg kan nemne at ein kommune i Oslos nærleik, Nesodden, kl. 13 i dag ynskjer å levere fleire tusen foreldreunderskrifter utanfor Stortinget i samband med økonomien i reforma. Dette er ikkje noko som er initiert berre av enkelte; det er faktisk eit stort folkeleg engasjement ute i angst for at tilbodet ikkje vert godt nok.

       No har budsjettforliket forbetra dette mykje. Det ligg 300 mill. kr til læremiddel, kommuneøkonomien er òg monaleg betre, og det er derfor klart at tilhøva er betre no enn då denne innstillinga vart laga.

       Men eit anna argument er òg overopphetinga av økonomien og byggjeprisane. Vi forstår ikkje at det ikkje ville vere klokt å dra dette over nokre fleire år, i forhold til at både byggebransjen og prisane kunne verte meir stabile. Det er derfor uforståeleg at det skal vere så utenkjeleg å dra dette ut noko lenger enn det regjeringspartiet er villig til. For no ligg det faktisk an til at Det norske hus kan verte ein brakkeby mange plassar i landet, og på ein måte venta eg vel at det var noko anna statsministeren meinte den gongen han lanserte Det norske hus.

       Subsidiært ynskjer Kristeleg Folkeparti å støtte SV og Senterpartiet sine framlegg. SVs framlegg er jo no gjort om til oversendingsframlegg. Ein viktig konsekvens har kome ut av dette Dok.nr.8-forslaget frå Framstegspartiet, og det er presiseringa om statusrapporten i mars. Derfor har det ikkje vore eit formålslaust framlegg.

       Så til slutt: Det er òg mykje positivt her. Det er kome ein spennande læreplan, det skjer spennande utviklingsarbeid, men eg skulle ha ynskt at det var ein vilje til realistisk å gå inn i tempoplanen og ha ein viss fleksibilitet. Derfor står Kristeleg Folkeparti på det framlegget som vi er medforslagsstillarar til, men vil samtidig gje uttrykk for at situasjonen er betre no enn då innstillinga vart skriven.

       Det forslaget vi behandler i dag, baserer seg på et tilfeldig avisoppslag. Men denne gangen har de altså fått maksimal uttelling på sin populisme ved at komiteen har gått inn i en svær drøfting og en fullstendig omkamp om Reform 97. Så jeg vil tro at Fremskrittspartiet - selv om de ikke får flertall for forslaget sitt - er rimelig fornøyd i dag.

       Undrenes tid er ikke forbi. Her går altså Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i lag i utdanningskomiteen! Jeg må si jeg er noe skuffet over at representanten Lilletun nå ønsker å utsette reformen. Jeg har alltid oppfattet ham som en rimelig ryddig fyr med respekt for vedtak, og som tar innover seg den virkeligheten som til enhver tid er der. Når han nå selv bidrar til å skape mer uro i kommunene, må det sies til hans forsvar at han tydeligvis likte seg veldig dårlig på talerstolen her i dag. Det var så vidt han greide å tyne fem minutter ut av innlegget sitt, og det var ikke særlig entusiastisk, så det er kanskje en formildende omstendighet oppi alt dette, likevel.

       Hvis det er noe som virkelig har skapt uro i kommunene i forbindelse med gjennomføring av reformen, er det at Stortinget stadig vekk gir forskjellige signaler, at ikke Stortinget kan stå fast på de vedtak som er fattet, og at ikke de som har tapt ved voteringen, kan akseptere det. Ser ikke representanten Lilletun at det er et problem at Stortinget stadig vekk gir forskjellige signaler, og ser ikke representanten Lilletun at han selv bidrar til usikkerhet i kommunene med sin opptreden her i salen, bl.a nå i dag?

       Til slutt: Kan vi nå stole på at representanten Lilletun vil respektere de vedtak som er og vil bli fattet i forbindelse med gjennomføringen av Reform 97?

Jon Lilletun (KrF) : Det skulle vel i og for seg ikkje kome som noka overrasking at det for denne representanten er heilt rett at underas tid ikkje er forbi!

       Når det er sagt, skal eg prøve å svare på representanten Norvolls utfordringar. Eg aksepterer at han er skuffa, men det er ikkje rett at det er Stortingets behandling som har skapt uro ute i kommunane. Sanninga er at det er Stortinget som heile tida konsekvent har klart å dra på plass så mykje midlar at det finst ein viss tryggleik i kommunane.

       Det har konsekvent vore eit fleirtal for reforma i denne salen. Dei råda som iallfall Kristeleg Folkeparti har gjeve, er at ein rettar seg etter fleirtalet og planlegg ut frå det. Og dersom ein les dei avisutklippa som vi har fått frå heile landet dei siste månadene, går det då fram at det er Stortingets behandling som har skapt uro? Nei, det er Regjeringas budsjettforslag og den totale økonomien i kommunane, og at ein har venta lenge før ein har fått ut dei planane som var nødvendige, som har skapt uroa. Vidare har det skapt uro at alle lærarorganisasjonar har sagt at det ikkje er pengar nok til etterutdanning. Dermed har foreldra blitt urolege for at det ikkje vert god nok kvalitet på dette, når det i den største reforma vi gjennomfører på mange tiår, faktisk ikkje er tilstrekkeleg pengar til skolering. Derfor gjekk vi no til det steget å ville vere medforslagsstillarar til eit forslag om at reforma skulle utsetjast.

       Kan ein så stole på at Kristeleg Folkeparti no vil respektere Stortingets fleirtal? Ja, ut frå at det framleis er eit fleirtal, vil vi sjølvsagt anbefale kommunane til å arbeide på spreng. Men den statusrapporten som kjem, vil vi sjølvsagt gå grundig inn i når det gjeld korleis vi skal gå fram i forhold til den.

Erling Folkvord (RV) : Kristeleg Folkeparti er jo eit av dei partia i Stortinget som stemte mot obligatorisk skolestart for 6-åringar frå august 1997, og det er utmerkt.

       Det eg reagerte på, var det som Jon Lilletun nå sa om kva som skaper uro i kommunane når det gjeld kommunane si økonomiske moglegheit til å gjennomføre Reform 97 og sjølvsagt også halde oppe skolens verksemd elles. Det er kjent frå eit oversyn som er laga av ein av lærarorganisasjonane, at det i rådmennene sine budsjettforslag ligg til saman forslag om å legge ned 116 skolar. Det er ikkje fordi norske rådmenn synest at skolane bør nedleggast, men det er av økonomiske grunnar. Og det budsjettforliket som nå er inngått, er heilt utilstrekkeleg til å berge alle dei nedleggingstrua skolane. Tar ein eksemplet Balsfjord kommune, som etter meldinga som er referert tidlegare her i Stortinget, treng 10 mill. kr for å unngå kutt i eige prosjekt neste år, får den kommunen ei forbetring på berre 2,5 mill. kr på grunn av budsjettforliket. Så eg synest det ville vere ryddigare av representanten Lilletun å seie at grunnen til uro og bekymring i kommunane skyldast dels Regjeringa sin budsjettpolitikk og dels at dei som har inngått forlik med Regjeringa og regjeringspartiet, berre har fått fylt ut bitte lite grann av tomromma i kommunane sin økonomi.

Jon Lilletun (KrF) : Ja, eg tviler no på at den uroa som vi har sett i kommunane det siste halvåret, kjem på grunnlag av det forliket som no er inngått. Det har vore kjent i tre dagar, så lite av det vi har fått høyre om, kan byggje på det.

       Så vil eg jo tru at dei milliardane som er tilførte kommunesektoren, vil berge ganske mange av desse skulane ute i Bygde-Noreg. Men eg tviler på at representanten Folkvord kan ha høyrt mitt hovudinnlegg, for der tok eg opp akkurat det som var grunnlaget for uroa, der eg òg hadde med desse grendeskulane. Men det heng i hop med mange andre ting òg. Då vi behandla Rattsø-utvalet, hadde vi i Kristeleg Folkeparti forslag saman med andre parti som kunne ha retta opp ein del av den skeivskapen som finst i forhold til at det lønner seg å leggje ned skular. Og dette er ein bit vi ikkje er ferdige med, og som det trengst å jobbast med, for det burde vere opplagt at kommuneøkonomisystemet burde organiserast på ein måte som gav større utslag for det med spreidd busetjing, med språkdeling og med fleire fremmendspråk, slik at det i større grad vart mogleg å halde i gang grendeskulane.

       Men det som eg trur Erling Folkvord skal vere nøgd med, er at det forliket som no ligg føre, gir moglegheiter for langt, langt fleire grendeskular til å overleve. Eg trur ikkje vi kjem til å kome ut med ein kommuneøkonomi nokon gong som er i samsvar med og kan nå igjen RV sine ønske i så måte, så der må han nok framleis leve med vonbrot, den godaste Folkvord.

       Debatten bærer preg av at Arbeiderpartiet og Høyre ror sammen i en slags dobbeltsculler. De fossror mot skjærene - kanskje over Hustadvika, hva vet jeg? Det blir i hvert fall ganske så stormfullt der ute, men det virker som om man på en måte bare forutsetter seg bort fra det. Den som gikk lengst i å idealisere virkelighetsfornektelsen her, var Tomas Norvoll, og jeg oppfattet det slik at alt som går på å peke på de problemene som har tårnet seg opp omkring reformen, er reinspikka populisme. Det er i hvert fall godt at rokamerat Sanner var oppmerksom på at det var varsellamper som blinker. Etter vårt syn er det diverse alarmer som uler og går over hele landet, men at man har begynt å se at det er noe som kan være galt, er i hvert fall en god begynnelse. Jeg har en stygg mistanke om at Høyre på denne måten er ute og posisjonerer seg for valgkampen ved å si at de forutsetter at departementet har gjort en grundig jobb her og har grunnlag for det de sa, og at de trodde på det departementet sa. Når dette så raser sammen og problemene tårner seg voldsomt opp utover mot skolestart, tror jeg nok ikke Høyre kommer til å stå så last og brast med Arbeiderpartiet og Regjeringen likevel. Det er synd også for Oslo. Oslo er en av de byene hvor problemene er virkelig store. Jeg tror neppe kommunen har noen som helst idé om hvordan de skal klare å løse de oppgavene de står overfor, når flertallet står fast ved sin linje. Og det er synd, fordi Høyre i Oslo også spiller en stor rolle og kunne hatt god nytte av hjelp fra Høyre her på Stortinget. Jeg forstår ikke hva som skal være så galt, men man kunne i hvert fall gå inn for Senterpartiets forslag - som vi vil støtte subsidiært - at de kommunene som vil det, kan velge om de vil iverksette reformen allerede fra neste høst, eller utsette den et år. Det burde kunne være en håndsrekning for å prøve å forebygge de verste problemene. Men det er man ikke interessert i, for man vil bare stå på. Og det er for så vidt prisverdig nok, hvis det ikke hadde vært for at man burde sett at her er man ikke modig lenger, her er man overmodig.

       Når det gjelder Senterpartiets invitt til Fremskrittspartiet om at vi må åpne lommeboka, skal Fremskrittspartiet være med på det, men ikke før vi må. Og foreløpig er det slik at vi ser sjansen til at denne reformen ikke bør gjennomføres, eller i det minste at den bør utsettes. Å bruke masse penger på den er foreløpig ikke vårt primære anliggende, så lenge vi kan slippe. Men hvis reformen først gjennomføres, og skal den gjennomføres i sin fulle bredde, må kommunene ha kompensert alle de merutgiftene de blir påført ved denne reformen fra flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre.

       Jeg tar med dette opp forslaget fra innstillingen.

       Marit Nybakk (A) : Det blir litt absurd for meg når representanten Arve Lønnum, som har vært på besøk i komiteen i høst, fra denne talerstolen uttrykker bekymring over skolesektoren og skolestrukturen i Oslo.

       Det er altså ikke så veldig mange år siden at den samme representanten var til dels sterkt medansvarlig for at et byråd i Oslo sanerte den ene skolen etter den andre. Jeg tror faktisk at det totale antallet skoler som ble nedlagt over en viss periode, var 16.

       Når Oslo kommune i dag sliter på skolesektoren, skyldes det et sett av faktorer. Blant annet må man ta igjen dette etterslepet, ikke bare på grunn av nedleggelse av skoler, men også fordi det i samme perioden ikke var så veldig mye vedlikehold som ble lagt inn i skolesektoren. I tillegg har hovedstaden fått en babyboom og har en stadig tilvekst av innflyttere. Og vi kjenner også de ekstra problemene som storbyen selvfølgelig har når det gjelder barn med flerkulturell bakgrunn.

       Jeg vil også stille spørsmål til Arve Lønnum om det ikke er slik at det er et vikarierende motiv bak dette forslaget. Fremskrittspartiet stemte opprinnelig for at 6-åringene skulle inn i skolen, men at skoletiden skulle vare i ni år. Når det ikke ble slik, har Fremskrittspartiet i ettertid gått imot at 6-åringene skal være i skolen, etter det opplegget som er vedtatt av flertallet i Stortinget og lagt fram av Regjeringen. På sett og vis blir Fremskrittspartiets forhold til skolestart for 6-åringer veldig likt det forholdet Fremskrittspartiet har til kommunale barnehager - og da et bortfall av offentlig ansvar for barn i denne alderen.

Arve Lønnum (Frp) : Det er for så vidt ganske typisk for den politiske debatten at når vi diskuterer virkeligheten av i dag og den virkeligheten man skal forholde seg til i morgen - nærmere bestemt neste år - og jeg da er så frekk at jeg kommer her og påberoper meg at virkeligheten ikke er så enkel som det Arbeiderpartiet og Høyre vil tro, blir jeg altså møtt med replikk fra selveste nestlederen i komiteen, hvor hovedpoenget er den virkeligheten jeg angivelig skapte for seks år siden!

       Nå er det mye man kan si om den beskrivelsen av virkeligheten for seks år siden, men ærlig talt, kan man i hvert fall ikke nå i dag starte med: Hva er situasjonen i Oslo-skolen hvis man skal gjennomføre Reform 97 slik som planlagt, hvor det ikke er skolebygninger klare, hvor ikke noe har muligheten til å være operativt? Bør man ikke da i hvert fall starte med å forholde seg til den virkeligheten? Så kan jeg gjerne være med på å diskutere hvor bra det borgerlige byrådets politikk var i 1990 og 1991, som gikk ut på en enorm oppstramming av kommunens økonomi, noe som var meget nødvendig etter mange års overforbruk som Høyre og Arbeiderpartiet hadde stått for. Man fikk i løpet av veldig kort tid snudd et underskudd fra 1,449 milliarder kr i 1989 til pluss 448 mill. kr i 1991, hvilket var en formidabel snuoperasjon. Det er klart at den kostet litt, men noe av det som var skjermet, var skolene, men det ble også der foretatt en nødvendig og streng prioritering av ressurser. Og det er jeg faktisk fortsatt stolt av!

       Nokre få ord om det som komiteleiar Lilletun sa om innhaldet i budsjettforliket. Eg meiner at Lilletun gjer det litt for lettvint for seg sjølv når han påpeikar at Raud Valallianse aldri vil bli fornøgd fordi Stortinget sine løyvingar ikkje vil komme opp på det nivået som Raud Valallianse foreslår til kommunal tenesteyting. Men poenget er jo nå i desember 1996 at også det nivået som Kristeleg Folkeparti har foreslått for løyvingar til kommunesektoren neste år, er utilstrekkeleg til å halde oppe den tenesteytinga som faktisk er i gang i kommunane i dag, og dei nye oppgåvene som kommunane er pålagde neste år. Det at forliket med Regjeringa vart enda dårlegare enn Kristeleg Folkeparti sitt primære utgangspunkt, er eit faktum. Men det er den røyndomen som alle burde halde seg til.

       Reform 97 er etter RV sitt syn ein trussel mot den pedagogiske kvaliteten i skolen og dermed mot ungane sine oppvekstvilkår. Raud Valallianse sitt syn er at barnehagepedagogikk vil vere betre for 6-åringane enn obligatorisk skole, også om skolen hadde dei lokala og dei løyvingane som dei har bruk for. Men så er det slik at i dagens røyndom og i 1997-røyndomen blir Reform 97 nå prøvd tvinga gjennom i eit tempo som gjer at også det som er bra i dei skrivne pedagogiske planane for Reform 97, kjem til å bli øydelagt veldig mange stader. Det er slik at dei knappe ressursane i kommunane kjem til å føre til at mange kommunar og mange elevar vil oppleve at Reform 97 etter fleirtalet sitt opplegg betyr ei standardsenking på svært mange alderstrinn i skolen. Det er mange fleire enn 6-åringane som vil bli ramma av det. Ei slik standardsenking har vore føresetnaden frå Regjeringa si side heilt frå hausten 1993, da det vart sagt klart at rasjonalisering, innsparing i barnehagar og skole skulle vere ein del av pengekjelda som skulle brukast for å få til skolestart for 6-åringane.

       RV sitt syn er at det nå er nødvendig at foreldre, lærarar og elevar ikkje bøyer seg for dagens vedtak i Stortinget heller, men at dei held fram med kampen for å få utsett oppstarten av Reform 97. RV stemmer for dei mindretalsforslaga som er fremma, og ser at det er Senterpartiet sitt forslag blant mindretalsforslaga som er det beste, og SV sitt som er det dårlegaste. Men alle er betre enn det som er fleirtalet si innstilling. Eg går ut frå at når SV sitt forslag er så svakt og dårleg som det er, er det fordi SV er eit av dei tre partia i Stortinget som har stemt for obligatorisk skolestart for alle 6-åringane frå neste haust.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Reidar Sandal : På bakgrunn av innhaldet i forslaget frå Framstegspartiet som blir behandla i dag, finn eg det nødvendig å minne om det arbeidet som er gjort i førebuingane til Reform 97. Av Innst.S.nr.77 ser eg at fleire gonger blir det vist til merknader frå mindretal under tidlegare stortingsbehandling av fleire saker knytte til Reform 97. Som kjent er det vedtak i Stortinget som gir Regjeringa retningslinjer for vidare arbeid.

       Våren 1992 blei stortingsmeldinga « ...vi smaa, en Alen lange; Om 6-åringer i skolen - konsekvenser for skoleløpet og retningslinjer for dets innhold » lagd fram for Stortinget. Eit fleirtal slutta seg til å senke alderen for skulestart til 6 år frå skuleåret 1997-98. Lengda på den obligatoriske skulegangen stod igjen som eit uavklart spørsmål.

       I 1994 blei forslag til endringar i lov om grunnskulen lagde fram. Her blei tidlegare vedtak om senka alder for skulestart følgt opp. Dessutan blei det lagt fram forslag om at grunnskulen skulle vere 10-årig. Forslaga fekk tilslutning frå eit fleirtal i Stortinget.

       I kommuneøkonomiproposisjonen for 1996 gjorde Regjeringa greie for dei økonomiske utrekningane som låg til grunn for finansieringa av reforma, og for kompensasjonen til kommunane for utgifter til drift og investeringar.

       Våren 1995 bad Stortinget Regjeringa leggje til rette for at Reform 97 kunne starte 1. juli 1997. Tidspunktet blei deretter fastsett ved kgl. resolusjon.

       Parallelt med dette arbeidde departementet med innhaldet i den 10-årige grunnskulen. Det er viktig å understreke at grunnskulereforma ikkje berre omfattar 6-åringane og økonomiske konsekvensar knytte til tilbodet til denne aldersgruppa, men heile det 10-årige skuleløpet. Hausten 1994 blei den såkalla « brua » - retningslinjer og prinsipp for den 10-årige grunnskulen - send på høyring. Med utgangspunkt i denne og dei fråsegnene som kom inn, blei St.meld.nr.29 (1994-1995), Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan, utarbeidd og send Stortinget våren 1995. Stortinget slutta seg i store trekk til forslaga frå Regjeringa.

       Så står det:

       « Hadde dette vært en produksjonsbedrift hadde man gjort noe med det for lenge siden. »

       Dette er i en arbeiderpartistyrt kommune. Jeg kan ta et annet eksempel. Det er fra Kristiansand: « Opprør mot fattigskolen ». Ingen kan komme her og si at disse to eksemplene er helt og fullt dekkende for hvordan forholdene er overalt i Norge, men ingen kan heller si at her er det politikere på lokalt plan som har sørget for at slik er det. Vi har i dag en skole som ikke står i forhold til de krav vi bør stille.

       Vi leser også om at mange 6-åringer nå faktisk vil bli plassert i kjellerlokaler. Jeg vil da stille følgende spørsmål til statsråden: Er kjellerlokaler godt nok som skolerom for 6-åringer? Mener statsråden at det er greit at regler for arbeidsmiljø og inneklima neglisjeres når det dreier seg om rom for skolelever?

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer at representanten Manneråk er opptatt av at eg i innlegget mitt ikkje hadde inneklima som tema, iallfall for store delar av innlegget. Eg må seie at den kommentaren og den inngangen til replikkrunden overraskar meg. Eg er invitert til å vere med på ein debatt om grunnskulereforma, kva tid den skal setjast i verk, på bakgrunn av eit forslag framsett av to stortingsrepresentantar. Det er det temaet eg har resonnert rundt, og det er det temaet som har vore gjenstand for min argumentasjon, som i klartekst viser at Regjeringa har førebudd denne reforma på ein svært god måte, og eit fleirtal i Stortinget har gjort ei rekkje vedtak gjennom fleire år for at grunnskulereforma skulle setjast i verk, og at den skal setjast i verk frå neste skuleår.

       Så stiller òg representanten Manneråk spørsmål som meir generelt knyter seg til skulelokale og manglande standard ved dei. I den samband vil eg minne om at etter grunnskulelova er det faktisk slik at det er eit kommunalt ansvar å sørgje for at skulelokala er tenlege. Eg trur det vil føre heilt gale av stad dersom ein frå nasjo-

       nalt plan begynner å overstyre kommunane på dette området. Det kommunale sjølvstyret har vi i dette landet, og det trudde eg faktisk at Regjeringa og Senterpartiet var einige om.

Jan Tore Sanner (H) : I innstillingen og i denne debatten er det fremkommet sterk bekymring fra Stortingets flertall knyttet til fremdriften i reformen. Det er mildt sagt overraskende at statsråden besvarer denne bekymringen med en historisk gjennomgang av når saker er behandlet i Stortinget. La meg gjøre det klart: Når Høyre uttrykker bekymring over fremdriften i reformen, mener vi alvor. Når vi ber statsråden bekrefte at alle 6-åringer høsten 1997 får et tilfredsstillende tilbud, mener vi alvor.

       I mitt første innlegg stilte jeg et konkret spørsmål til statsråden. Jeg bad ham bekrefte at saken knyttet til opplæringslovene ville komme i våre hyller før jul. Etter mitt innlegg har det sirkulert et brev i stortingssalen som visstnok er stilet til Presidentskapet, hvor det opplyses at denne proposisjonen først vil foreligge i mars. La meg da minne om at denne proposisjonen først ble varslet våren 1996, så ble den varslet høsten 1996, og så ble den varslet desember 1996. Vi hadde forventet at den ville foreligge før jul. Det er faktisk helt nødvendig for å sikre fremdriften i dette arbeidet. Hvis det er riktig at denne saken først vil foreligge i mars 1997, er det en meget sterk provokasjon overfor Stortinget. La meg understreke igjen den bekymring som er kommet til uttrykk både i innstillingen og i debatten, knyttet til fremdriften.

       Jeg håper statsråden nå kan bekrefte at denne proposisjonen kommer før jul, slik at Stortinget får tilstrekkelig med tid til å behandle den, så reformen kan tre i kraft høsten 1997, som forutsetningen har vært.

Statsråd Reidar Sandal : La meg innleiingsvis seie at eg har den same genuine interessa som representanten Sanner av at framdrifta i samband med innføringa av grunnskulereforma skal vere maksimalt god. Derfor har vi frå staten si side, både frå Regjeringa og frå Stortinget sitt fleirtal, følgt opp på ein god måte.

       Eg vil òg få streke under at vi frå departementet si side har omtalt dette òg i St.prp.nr.1, der det heiter:

« Departementet vil gjennom statens utdanningskontorer følge opp framdriften i tilretteleggingen av skolelokaler til seksåringene i kommunene. »

       Dette viser i klartekst at departementet tar dette arbeidet på alvor og brukar den forlengde armen som vi har i dei enkelte fylka, som kjenner dei lokale forholda best til å skaffe seg detaljert innsikt og oversikt, og pressar på slik at kommunane gjer sin del av jobben.

       Når det gjeld det andre spørsmålet som representanten Sanner tok opp om tidspunktet for når odelstingsproposisjonen om opplæringslovgiving blir lagd fram, er det slik at det er sendt brev til Stortinget av 13. desember, der det er orientert om at proposisjonen ikkje vil komme no ved årsskiftet, men at den vil komme i mars. Grunnen til det er at dette er eit stort og svært omfattande arbeid, og ein treng noko meir tid til sluttføringa enn det som har vore føresett til no.

Øystein Djupedal (SV) : Når statsråden kommer til Stortinget og sier at fordi en sak er stor og omfattende, skal vi altså tolerere over ett års utsettelse fra det første tidspunkt saken var meldt til Stortinget, må jeg tillate meg å si at ikke vet jeg hva de holder på med i departementet, men dette nærmer seg en skandale.

       Hvis det er meningen at den 10-årige grunnskolen skal starte opp til høsten - hvilket jeg forstår at statsråden legger stor prestisje i - er det bl.a ett spørsmål som ikke er avklart. Det er spørsmålet om det nye kristendomsfaget og den fritaksretten som der er beskrevet. Stortinget har sendt saken til departementet fordi den skal vurderes opp mot de internasjonale avtalene som vi er knyttet opp til - som gjelder menneskerettigheter og trosfrihet. Det kan bety, hvis departementet har tenkt å legge denne saken fram for Stortinget i mars, at vi vil sluttbehandle denne saken helt på tampen av sesjonen - kanskje med det resultat at hele kristendomsfaget som det nå er beskrevet, ikke går gjennom i Stortinget fordi det ikke er i tråd med de konvensjoner som vi er forpliktet til.

       Jeg håper statsråden har tatt dette med i betraktningen når han kommer til Stortinget og sier at proposisjonen ikke vil komme før i mars. Jeg håper statsråden vil kommentere dette spørsmålet - om han har sett for seg at det kan bli en konsekvens av departementets sendrektighet.

       Det jeg også hadde tenkt å utfordre statsråden på, er det samme som jeg utfordret Kaldhol på. Statsråden begrunnet det delvis i sitt innlegg, men jeg har tungt for å forstå, ut fra min intellektuelle kapasitet, hvorfor det er et brudd med enhetsskolens prinsipp at de barna som skal inn i skolen, starter over to forskjellige år. Det har det aldri tidligere vært i Arbeiderpartiets retorikk. Tvert imot sikrer enhetsskolen likeverdighet. Og hvis tilbudet ikke er likeverdig, så er det det motsatte som er brudd på enhetsskolens prinsipp.

Statsråd Reidar Sandal : Når det gjeld grunngivinga for at ein ikkje vil gå inn på eit opplegg à la det som representanten Djupedal har argumentert for, og som SV har lagt inn forslag om, viser eg innleiingsvis til det svaret som representanten Kaldhol gav tidlegare i debatten, som er dekkjande for mi oppfatning òg. Eg vil særleg poengtere eit par synspunkt.

       Det eine, som òg representanten Djupedal peikte på, går på den grundige behandlinga som denne saka har hatt, at kommunane i veldig god tid har fått varsel om dei vedtaka som er gjorde, og at ein på det grunnlaget kunne planleggje og leggje til rette for gjennomføringa frå skuleåret 1997/98.

       Eg har òg lyst til å streke under at det ikkje må vere slik at vi får eit system som premierer dei kommunane som har vore seine til å leggje til rette for oppstart av grunnskulereforma til det tidspunkt som var føresett. Eg synest faktisk òg at politikarane og byråkratane i Kom-

       mune-Noreg har krav på å ha ei klar line å halde seg til, slik at ein ikkje ein månad gir eitt signal om kva tid grunnskulereforma skal starte opp, og den neste eit nytt signal. Vi er no komne i ein situasjon der somme yppar til omkamp om dette viktige politiske spørsmålet som gjeld veldig mange, og det trur eg òg er med på å skape uvisse rundt om i landet. Eg er derfor veldig glad for og tilfreds med at eit fleirtal i Stortinget står fast ved at tidspunktet for oppstarting av grunnskulereforma skal vere frå neste skuleår.

       Marit Nybakk (A) : La meg også innledningsvis understreke at det i dag er et klart flertall i denne salen som avviser de ulike forslagene om helt å utsette Reform 97 eller utsette deler av reformen. Jeg vil også understreke at det er viktig, ikke minst som signaleffekt til de kommunene som nå øker tempoet for å få Reform 97 ferdig til skolestart i august måned.

       I denne debatten har vi hørt en rekke påstander bli satt fram av mindretallet. Vi har hørt uttrykk som at det er helt uforsvarlig for kommunesektoren å gjennomføre denne reformen, vi hører at vi forringer det pedagogiske tilbudet til 6-åringene, og at barna våre får dårligere rammebetingelser ved at vi får skolestart for 6-åringer.

       I tillegg til dette kritiseres statsråden for å si noe om historien. Men det er faktisk nødvendig å si noe om historien i denne saken, i tillegg til at vi selvfølgelig er avhengig av at tempoet holdes i kommunene.

Rita H Roaldsen (Sp) : Først vil jeg komme med en oppklaring i forhold til et svar Høyres Jan Tore Sanner hadde på en replikk fra meg. Det er ikke rett som Høyre påstår, at Senterpartiet godtok en investeringsramme på 2 milliarder kr, som var det opprinnelige beløpet Arbeiderpartiet la til grunn for investeringer til reformen. Vi var sterkt i tvil om at det beløpet var tilstrekkelig, men vi hadde ikke noen andre beregninger å forholde oss til på det tidspunktet. Derfor foreslo vi å få gjort en etterberegning av utgiftene knyttet til reformen av et teknisk beregningsutvalg og ut fra de reelle kostnadene i hver enkelt kommune. Det gjaldt kostnader til investeringer, drift, skyss og skolefritidsordninger. Det har vist seg at utgiftene vil komme nærmere 5 milliarder. Senterpartiet har også fremmet et nytt Dok.nr.8-forslag i denne sammenhengen, men dessverre har ikke Høyre vært villig til å sikre kommunene full kompensasjon for driften.

       Senterpartiet har gjennom hele behandlingen av reformen hatt som hovedintensjon å sikre kvaliteten på reformen. Det måtte vi gjøre ved å gi kommunene full kompensasjon for utgiftene. Da ville vi også ha mulighet til å sikre at alle elevene skulle få et likeverdig skoletilbud.

       Reformen skulle også være med på å opprettholde grendeskolene. I dag ser vi at kommunene har planer om å legge ned 116 skoler som en følge av svak kommuneøkonomi. 22 av disse skolene ligger i Troms fylke. Her har heller ikke Høyre vært villig til å gi kommunene en bedre økonomi, sånn at reformen kunne sikres en forsvarlig gjennomføring.

       Som sagt har hovedintensjonen til Senterpartiet vært å kvalitetssikre reformen, og da kan vi ikke gi 6-åringene opplæring i brakker og skur. Vi ser det som helt nødvendig at kommunene får en mulighet til å få investeringene på plass før vi iverksetter reformen, og vi må ha tilstrekkelig med læremidler, kommunene må få kompensert for utgifter til læremidler, vi må ha kvalifisert personell, og det må utdannes tilstrekkelig med førskolelærere for å oppnå det.

       Til slutt: Det er svært uheldig - som statsråden nå bekrefter i en replikk - at den nye opplæringsloven ikke kommer før i mars. Den loven burde nemlig ha fått en grundig behandling i Stortinget før Reform 97 skal iverksettes.

       Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet har i innstillingen.

       hadde vært gode og hadde vært slik som statsråden gjerne ønsker å skildre dem, at vi hadde perfekte forhold for alle 6-åringer og for alle øvrige elever, da skulle jeg fra denne talerstol vist meg minst like ivrig som statsråden for at denne reformen skulle settes i verk til høsten. Men det er ikke slik forholdene er, og jeg prøvde å åpne statsrådens øyne litt for at forholdene i en del kommuner varierer, og at vi derfor måtte ta hensyn til det for å sikre 6-åringene best mulig skolestart - med tanke på hvilket viktig skritt det å starte på skolen i virkeligheten er. Jeg kan ikke oppfatte det statsråden svarte meg, på noen annen måte enn at det for Arbeiderpartiet er - unnskyld uttrykket, president knekkende likegyldig og uinteressant hva slags forhold som tilbys 6-åringene, bare reformen får starte i 1997. Reformen skal gjennomføres, koste hva det koste vil. En slik holdning, en slik prestisje mener jeg er farlig.

Siri Frost Sterri (H) : Aller først bare en kort kommentar til Senterpartiets ulike aktører i denne debatten. Jeg har full forståelse for at partiene kan ha ulike motiver for sitt engasjement i dagens debatt, men jeg synes dog Senterpartiet overskrider enhver grense med tanke på å bli tatt på alvor, når de opererer med begreper som kjeller, brakker, skur, knekkende likegyldig hvilke forhold 6-åringene skal bli tatt imot under - og det kommer fra et parti som står som forsvarer av det lokale selvstyre. Jeg skulle like å vite hvordan representanter for Senterpartiet i kommunestyrer rundt omkring i dette landet vil reagere på en slik beskrivelse fra partikolleger av de forhold de er med på å tilrettelegge for 6-åringene i skolen. Jeg kan ikke la være å si at det er med en viss avsky jeg tar avstand fra den type beskrivelser. Vel er det slik at det er problemer i en del kommuner, men jeg tror virkelig på alvor at kommunepolitikerne gjør sitt ytterste for å tilrettelegge for en skikkelig start for denne reformen, og bekreftelsen vil vi altså få i den statusrapporten som statsråden skal fremlegge før den 1. mars.

       Når jeg bad om ordet, var det fordi jeg med stigende uro har fulgt debatten i dag. Vel er det slik at flertallet står fast på høsten 1997 som starttidspunkt for denne reformen, og Høyre er en del av dette flertallet. Men jeg vet ikke om statsråden egentlig har tatt innover seg at det er en samlet komite som i dagens innstilling gir uttrykk for en sterk grad av bekymring. Ja, bekymringen er så sterk at komiteen samlet må fastslå at departementet har det overordnede ansvaret for denne reformen. Og når det nå også er kommet frem i løpet av debatten - bekreftet av statsråden - at saken om opplæringslovene, som opprinnelig skulle ha kommet på vinteren i år, som så skulle komme på høsten og så oppunder jul, nå altså blir varslet å skulle komme like før påske, da begynner alarmklokkene for alvor å settes i gang, i hvert fall for min del. Og jeg vil si som en sterk advarsel til den tempoplanen statsråden nå legger opp til, at dette er bare ikke godt nok. Det gjenstår viktige sider ved reformen som skal ha sin avklaring i forbindelse med opplæringslovene. Og når statsråden får seg til å si fra talerstolen at departementet har fulgt opp denne reformen på en god måte, og så bekrefter at dette er nok en viktig sak hvor man overhodet ikke er i rute, ja da er det grunn til bekymring, og den bekymringen brer seg nå sterkt i Høyre.

Trond Mathisen (A) : Det er med interesse jeg har fulgt Sigurd Manneråks beskrivelse av situasjonen i Skole-Norge, og også det som har vært skrevet om dette i en del lokalaviser her i Oslo. Manneråk bruker benevnelsen brakke for at - slik jeg oppfatter det - vår tankevirksomhet skal hensettes til tyskerbrakker med tilhørende standard. Brakker i dag er mobile enheter, prefabrikert nettopp for å kunne brukes der man har behov for nye, alternative løsninger. Vår komite har også ansvaret for de kirkelige saker, og nå rett foran julehøytiden tør jeg minne både Jon Lilletun og Sigurd Manneråk om at det er større personligheter som til og med er kommet til verden i en stall. Det vesentlige er om byggeforskrifter og arbeidsmiljøloven er til stede og blir etterfulgt. Og når det gjelder Sigurd Manneråks beskrivelse av rotter og mus som flyr rundt, har jeg ingen tro på - verken ut fra egen erfaring med hensyn til ro i skolen den gang jeg var elev eller fra senere besøk - at det er noen mus som holder ut i dagens skoleverden.

       Når det gjelder det Siri Frost Sterri sa om lokalt selvstyre, vil jeg gi representanten full støtte.

Jon Lilletun (KrF) : Det er klart at vi må akseptere at motiv vert stilte i tvil når ein endrar strategi i forhold til tidlegare nederlag. Eg står likevel fast på at grunngjevingane for Kristeleg Folkeparti var dei eg gav i innlegget mitt, og ikkje det at vi tidlegare har vore imot reformen generelt.

       Det er to årsakar til at eg tek ordet no. Den eine er at regjeringspartiet ikkje erkjenner at det er ein del problem, at det faktisk er ein del stader der lokalitetane slett ikkje vert bra, og at det er ein god del kommunar der foreldra spør: Kva for ein skule skal barnet mitt gå på? Og dei får ikkje noko svar på det. Det er òg sjølvsagt at vi har ikkje løyst problemet om det vert nok lokale i det heile. Det er ein realitet. Det ser vi ut frå rapportar vi får frå kommunane. Men det er klart at dei fleste kommunane har gjort ein god jobb, og dei er à jour.

       Men så til hovudårsaka til at eg tek ordet. Eg reknar ikkje med at Arbeidarpartiet i større grad er villig til å erkjenne at det er problem rundt omkring, sidan ingen har gjort det hittil. Det gjeld statsrådens varsling om når opplæringslova kjem. I ei så stor og vanskeleg sak har eg forståing for at ein har problem med å berekne tidsbruken. At ein gjekk frå februar til desember, det har eg forståing for. Om dei hadde måtta bruke romjula òg til å skrive det ferdig og få det trykt til vi kom tilbake, hadde eg hatt forståing for, for dette er ei omfattande sak. Men når vi kjenner til mengda av saker vi skal ha denne våren, når vi veit kor viktig det er at vi får behandla dei sakene for at desse reformene kan setjast i verk, og når vi veit kor mykje anna som er avhengig av Stortingets behandling, i forhold til informasjon til kommunar og til foreldre, så uroar dette med mars meg veldig sterkt.

       Eg veit at departementet arbeider på spreng. Eg veit at det er tøft i desse reformtider, når så mange reformer skal gjennomførast på ein gong. Men likevel kan vi på ein måte ikkje ta omsyn til det, vi må ta omsyn til heilskapen i forhold til at dette etter fleirtalet sitt ønske skal skje frå hausten 1997, og då skal òg f.eks lærarutdanninga vere lagd på plass, slik at den kan kome i gang på det tidspunkt den kan.

       Då er mi utfordring til statsråden: Dette med mars må revurderast. Det må omprioriterast nok folk til at proposisjonen kan liggje føre i januar.

Øystein Djupedal (SV) : Mange av dagens innlegg har vel vært litt på siden av dagens tekst, men la meg da komme til det som er sakens kjerne. Sakens kjerne er at det etter dagens debatt har vist seg at det fins et flertall i Stortinget som er så bekymret for om 6-åringene kommer til å få et godt tilbud, at Regjeringen kanskje er i ferd med å miste sitt flertall.

       Hvis en ser litt i innstillingen, vil en se at de fleste partiene der har signalisert støtte til ulike former for utsettelse, og Høyre gjør det i dag indirekte fra Stortingets talerstol ved å oppfordre oss i SV til å utsette behandlingen av vårt forslag. Det ønsket har vi imøtekommet, og det viser på en måte departementet hvilket alvor Stortinget legger i dette.

       Men debatten har vist at departementet ikke tar det med samme alvor. Tvert imot har de som har vært urolig, blitt mer urolig av det statsråden og Arbeiderpartiets representanter i salen har sagt. Det har altså ikke virket etter hensikten, tvert imot, spesielt når statsråden har fått så mange utfordringer om å kommentere ulike sider av reformen, og han ennå ikke har bedt om ordet til å kommentere de ulike spørsmål som er kommet knyttet til opplæringsloven.

       Det er en realitet at hvis reformen skal starte høsten 1997, må en del vedtak på plass gjennom Stortinget i løpet av våren. Hvis vi skal få oss forelagt denne store og omfattende saken i mars, er det klart at her vil mange ting kunne ryke, og da kan også skolestarten ryke, rett og slett av tidsnød. Det håper jeg også statsråden har tatt innover seg.

       Så jeg vil - før presidenten klubber debatten avsluttet - gi statsråden nok en mulighet til å svare på om han vil ta initiativ til at Stortinget får opplæringsloven i januar, slik at vi har mulighet til å behandle dette på en ansvarlig måte før sommerferien. Jeg må si at jeg er meget forbauset over at statsråden så langt ikke har gitt signal, og jeg er også forbauset over at han ikke har kommentert de ulike forhold i opplæringsloven som er knyttet til den 10-årige grunnskolen.

       Jeg håper statsråden nå tar ordet og på en helt annen måte prøver å ta sakens alvor innover seg, noe han så langt ikke har gjort. Spesielt foruroligende blir det når han sier at departementet har håndtert saken på en god måte.

Statsråd Reidar Sandal : Eg blei vel litt overraska over at representanten Djupedal, dersom han eigentleg meinte det han sa, bad meg om å kommentere viktige element i ein lovproposisjon som gjeld opplæringslovgivinga, før den er fremja. Det vil komme ei avklaring når det gjeld Regjeringa sine standpunkt og vurderingar i desse store og viktige spørsmåla når proposisjonen blir fremja - og ikkje i dag, sjølvsagt.

       Når det gjeld tidspunktet for å fremje proposisjonen, har eg orientert om korleis det er tilrettelagt, og eg er sjølvsagt oppteken av at Stortinget skal få saka så snart som mogleg, men det må òg avbalanserast i forhold til dei praktiske moglegheiter ein har for å få saka fram.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, sjå side 1831 f.)