Karin Lian (A) (ordfører for saken):

       Jeg tror jeg kan si at det blir en noe kortere debatt enn det det er lagt opp til.

       Dette Dok.nr.8-forslaget fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad Haugland, Solveig Sollie og Lars Sponheim går ut på at det innføres en ordning med omsorgstillegg i barnetrygden når statsstøttet fulltids barnehageplass ikke benyttes.

       Alle partier er enig med forslagsstillerne om at forholdene skal legges til rette slik at foreldrene kan ha en reell mulighet til å velge arbeid i eller utenfor hjemmet mens barna er små.

       Når det gjelder virkemidlene, har komiteens medlemmer ulike syn, men alle er enige om at den store og omfattende utredningen om offentlige overføringer til barnefamiliene som Longva-utvalget har lagt fram, bør behandles i en større sammenheng, bl.a i langtidsprogrammet for 1997-2001. Her vil overføringer og tjenestetilbud til småbarnsfamiliene bli spesielt vurdert.

       Dok.nr.8-forslaget presiserer også at det er viktig å legge til rette for at kvinner som ønsker det, kan delta i yrkeslivet på like linje med menn, og at offentlig støtte til barnehager er nødvendig for at familiene skal ha mulighet til å benytte seg av det gode tilbudet barnehager er.

       Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til brev fra Barne- og familiedepartementet, datert den 18. november 1996. Dette er tatt inn som vedlegg til innstillingen. Her går det fram at Regjeringens klare mål er å legge til rette for at begge foreldre kan kombinere yrkesdeltakelse og barneomsorg også når barna er små. Dette forutsetter, som Regjeringen har satset sterkt på gjennom mange år, stadig bedre permisjonsrettigheter. Det er også viktig med gode overføringsordninger og et godt tjenestetilbud.

       Som nevnt i vedlegget til innstillingen, ligger Norge sammen med Sverige helt på toppen internasjonalt når det gjelder kontantoverføringer til barnefamilier. Når det gjelder tilskudd til barnetilsyn, kommer vi ikke like godt ut. Her har Sverige, Danmark, Finland og Frankrike større overføringer til barnehager enn Norge.

       Flertallet viser til komiteens budsjettinnstilling for 1996-1997, hvor Kristelig Folkeparti også fremmet dette forslaget. Det ble avvist av Stortinget.

       Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, avviser også dette forslaget.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : I eit kinesisk ordtak heiter det:

       « Dei som tenkjer eitt år framover, sår korn, dei som tenkjer ti år framover, plantar eit tre, dei som tenkjer hundre år framover, tar ansvar for borna og dei unge. »

       I den saka vi handsamar i dag, har forslagsstillarane tenkt minst hundre år framover. Vi har tenkt langsiktig. Vi tenkjer fyrst og fremst på borna og familiane når vi foreslår eit omsorgstillegg til barnetrygda, eller ei kontantstøtteordning, som vi i Kristeleg Folkeparti har kalla det i mange år.

       Dette er ei sak som etter mitt syn er overmogen. Ulike undersøkingar viser at folk ynskjer ei slik kontantstøtte - i alle fall fleirtalet. Eit fleirtal av småbarnsmødrene og -fedrene ynskjer òg ei slik kontantstøtte. Familien er den arenaen som er viktigast for borna sine oppvekstkår. I familien ligg grunnlaget for å bygga opp personlegdomen og gi borna den ballasten dei treng i livet sitt. Det er ei stor utfordring for samfunnet å hjelpa foreldra slik at ein på best mogleg måte kan makta den store oppgåva det er å oppdra born. Derfor er det svært viktig at vi òg i familiepolitikken legg til rette, slik at foreldra kan ha reell fridom til å velja arbeid i eller utafor heimen medan borna er små. Skal valfridomen vera reell, må det bli gitt tilbod både om arbeid og barnehageplassar eller kontantstøtte. I dag manglar vi altfor mange barnehageplassar, samstundes som arbeidsløysa for kvinner i den alderen vi snakkar om, er relativt stor.

       Barnetrygda er i dag hovudelementet i dei statlege overføringane til barnefamiliane. I tillegg til barnetrygda er enkelte born så heldige at dei får tilskott frå stat og kommune gjennom plassen sin i barnehagen. Kristeleg Folkeparti er opptatt av at alle born skal få den same overføringa frå staten, både dei som har plass i barnehage, og dei som ikkje får - eller vel å ikkje ta imot - ein slik plass.

       I svaret frå Barne- og familiedepartementet til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert den 18. november 1996, står det ei rekkje argument mot forslaget vi i dag skal handsama, m.a.:

       « Også av andre grunner er jeg i mot å innføre kontantstøtte. Unge kvinner tar i dag høyere utdanning i større utstrekning enn unge menn. Dette har som en naturlig konsekvens at yrkesaktiviteten blant kvinner er høy. Og vi trenger alle i arbeidslivet; også unge mødre. Dagens permisjonsordninger inneholder sterke incentiver for kvinner til å beholde sin yrkestilknytning også mens barna er små. Kontantstøtte ville bryte med dette prinsippet, og kvinnens posisjon i arbeidsmarkedet som i utgangspunktet er svakere enn menns, vil kunne bli ytterligere svekket. »

       At kontantstøtta vil bryta med dette prinsippet, er direkte tøv. Dersom ei kvinne er ute i yrkeslivet og har ein interessant jobb som ho ikkje har lyst til å slutta i, vil ikkje ei kontantstøtte på vel 30.000 kr tvinga henne tilbake til heimen, slik svarbrevet nesten insinuerer. Eg har faktisk større tru på kvinnene enn som så. Kvinna vil vera i sin fulle rett til å velja om ho vil halda fram i yrkeslivet eller vera heime i ein periode. Kvifor er vi så redde for å legga til rette for denne valfridomen? Vi har tatt våre val - andre har tatt sine. Det beste må jo vera ei rettvis ordning som tillèt dei ulike familiane å ta sine konkrete val.

       I svarbrevet står det òg at Longva-utvalet si innstilling er ute på høyring, og at departementet vil fylgja opp innstillinga og høyringssvara i langtidsprogrammet for 1997-2001.

       Fleirtalsinnstillinga i dag går ut på å avvisa forslaget frå representantane Solveig Sollie, Lars Sponheim og meg sjølv. Fleirtalet i salen er vonleg annleis, og debatten kjem tilbake i samband med handsaminga av langtidsprogrammet. Kanskje også Senterpartiet kan ha bestemt seg på den tida, etter at dei har hatt landsmøte. Kristeleg Folkeparti og gode samarbeidspartnarar vil i alle fall ikkje stansa kampen om å tilby større rettferd og valfridom for småbarnsfamiliane. Dette er ein kamp der fleirtalet i folket faktisk er einig med oss, og det er berre eit spørsmål om tid når også fleirtalet på Stortinget må innrømma at gjennomføringa er naudsynleg.

       Eg hadde faktisk vona at statsråden hadde innsett at dersom vi skal ha sjanse til å gjennomføra full barnehagedekning innan år 2000, vil innføring av kontantstøtte vera eitt av dei tiltaka som vil gjera det realistisk mogleg for oss å nå denne målsettinga. Får fleire valfridom gjennom kontantstøtte, vil færre velja barnehageplass medan borna er aller minst. Dermed vil trongen for utbygging vera mindre enn han ser ut til å vera i dag. Kombinasjonen av kontantstøtte og vidare utbygging av barnehagetilbodet vil vera dei verkemiddel som verkeleg set valfridom i sentrum, og som vil gi foreldra sjanse til å velja omsorgsform for dei aller minste borna.

       Eg har òg lyst til å legga til at då statsråden var på besøk i Stavanger, sa ho i eit intervju ... (presidenten klubbar)

       SV vil gi utbygging og drift av barnehager høyeste prioritet. Alle barn bør få tilbud om barnehageplass for kortere eller lengre tid fordi barnehage er bra for de aller, aller fleste ungene. Barnehageopphold er et gode for barn i deres utvikling, både sosialt, verdimessig og pedagogisk, også i de tilfeller hvor en av foreldrene er hjemmeværende. Barnehagetilbud er viktig ikke bare for barna, men også for kvinnenes muligheter til å benytte seg av sin selvfølgelige rett til utdanning og arbeid. Økonomisk uavhengighet er kanskje den aller viktigste faktoren i arbeidet for full likestilling mellom kjønnene.

       Problemene for barnefamiliene i dag er at slett ikke alle som ønsker det, får barnehageplass. Mange som får plass, opplever at foreldrebetalinga er så høy at de ikke har råd til å ha ungene i barnehagen. Et annet problem som mange barnefamilier føler sterkt, er kampen mot klokka og manglende tid sammen.

       SV vil arbeide for at barnehagetilbudet skal bli gratis, i første omgang korttidsopphold for barn mellom tre og fem år. SV vil videre foreslå ordninger som gjør det mulig for både kvinner og menn å kombinere omsorgen for barn og deltakelse i arbeidslivet. Vi jobber for å få fram ulike modeller for deling av arbeid, bl.a innføring av 6-timersdag.

       Hvis forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre skulle få gjennomslag, er jeg ikke i tvil om at kvinnene vil bli de skadelidende ved at både familie og samfunn vil oppfordre dem til å være mer hjemme enn de selv ønsker. Jeg er ikke så sikker på at en slik situasjon vil være til barnas beste. SV mener at det er mye riktigere for alle at det blir full barnehagedekning og at det innføres reformer som gir både mor og far muligheter for å være mer sammen med ungene.

       Vi regner med at det skal bli rikelig anledning til å diskutere disse forholdene nærmere i månedene som kommer.

Roy N Wetterstad (Uav) : Mindretallsforslaget som jeg - i likhet med Valgerd Svarstad Haugland - forventer vil få flertall, vil være et viktig skritt nærmere innføring av en kontantstøtteordning i Norge. Dette vil i tilfelle bli en av de aller viktigste familiepolitiske reformer vi får i vår tid.

       Mitt utgangspunkt er at familiepolitikk må være mer enn barnehager. Når Sosialistisk Venstreparti og venstresiden i Arbeiderpartiet krever at alle skal tilbys gratis barnehageplass, viser det at de på sin side satser alle kort på ett element i familiepolitikken. Det er dessuten veldig galt å hevde at den vil bli gratis, så lenge regningen vil måtte gjøres opp over skattseddelen.

       Hadde det ikke vært for at Senterpartiet noe overraskende har bremset, ville vi trolig allerede hatt en kontantstøtteordning. Jeg har registrert at det er sterke brytninger i Senterpartiet i disse spørsmålene. Representanten Rita H Roaldsen har ved ulike anledninger uttalt seg negativt til reformer i familiepolitikken som går i den retning vi ønsker. Derimot har familiepolitisk talskvinne, Eli Sollied Øveraas, i alle fall i pressen signalisert at hun er langt mer åpen her.

       Jeg håper Senterpartiet i dette tilfellet vil bryte med det ytterste venstre og heller følge de borgerlige partienes valgfrihetslinje. Dermed kan kontantstøtte komme til å bli en realitet. Jeg tror i alle fall ikke det vil stå på verken Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, de uavhengige liberalistene eller Venstre. Det bør være mulig for disse å komme frem til et bredt kompromiss i familiepolitikken. Riktignok har vi klart forskjellige kontantstøttemodeller, men med et felles mål om større valgfrihet for barnefamiliene bør vi kunne klare å komme til enighet. Personlig mener jeg overføringene til barnefamiliene samlet sett ligger på et høyt nok nivå. De burde imidlertid vært innrettet slik at de fremmet valgfrihet fremfor å tvinge alle til en bestemt løsning. Hvis barnehagesubsidiene omgjøres til kontantstøtte til alle småbarnsforeldre, vil flere få økonomisk mulighet til å velge det som veldig mange har aller mest lyst til, nemlig å få være hjemme med barna noen år mens de er små.

       Ellers er det ganske morsomt å registrere Svarstad Hauglands begeistring over at flertallet i befolkningen er enig med Kristelig Folkeparti i dette spørsmålet. Det er jo ikke så ofte at Kristelig Folkeparti er på linje med befolkningen, men her er jeg helt enig i at de har en god sak.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg har bare lyst til å gi noen kommentarer, spesielt til representanten Svarstad Hauglands innlegg, for jeg har hørt representanter både fra Kristelig Folkeparti og andre partier hevde at undersøkelser skulle vise oss at det er et flertall i befolkninga som ønsker kontantstøtte. Til det har jeg lyst å si at det kommer an på hvordan en spør. Det er noe som heter: Som du roper i skogen, får du svar. Spørsmålet er om folk også da blir opplyst om hvilke alternativer de har. Jeg er kjent med at i en kommune som har vært berørt i denne salen nå en rekke ganger, Stavanger, er det gjort en spørreundersøkelse. Jeg tror det i hvert fall er grunn til å stille spørsmål ved om alle er klar over hvilke tiltak det ville føre til da de gikk inn for f.eks en kontantstøtteordning.

       Så blir det framstilt her som om Arbeiderpartiet skulle være imot kontantstøtte, og det snakkes som om det nå er behov for å innføre en kontantstøtteordning. Jeg vil jo da minne om at vi nå i over 50 år har hatt kontantstøtte i form av barnetrygd. Det er Arbeiderpartiet for. Vi ligger faktisk også på europatoppen når det gjelder kontantstøtte, og vi har ikke tenkt å fjerne den ordninga. Men det vi videre har sagt i erkjennelsen av at vi ligger nesten på bunnen når det gjelder overføringer til tjenester - i dette tilfellet barnehager, og vi vet at det er svært mange småbarnsforeldre som fortsatt etterspør det - er at vår hovedprioritet fram mot år 2000 nå må være å greie å sikre alle foreldre, der det er ønskelig, et tilbud om barnehageplass til en pris som folk har råd til å betale. Da mener vi at det ikke er riktig å gå inn på nye kontantstøtteordninger. Jeg mener også det er grunn til av prinsipielle årsaker å stille spørsmål ved om det er riktig å betale folk for å være hjemme, slik noen partier her ønsker, og slik noen partier legger opp til, i en tid der vi faktisk ser at kvinner som menn tar utdanning. Kvinner som menn - også småbarnsmødre - er i yrkeslivet og ønsker å være der, og vi trenger dem for å greie å opprettholde det velferdssamfunnet vi har, ikke minst de utfordringer vi står overfor i omsorgssektoren i tida framover.

       Så tar selvfølgelig vi også innover oss at en del småbarnsforeldre har behov for mer tid. Det er jo bakgrunnen for at vi - i samarbeid med flere partier i denne salen - har innført ett års foreldrepermisjon og tidskontoordninger som nettopp gjør at en kan ta ut deler av foreldrepermisjonen i form av kortere daglig arbeidstid. Det er modeller som vi kanskje i framtida må se nærmere på. Men jeg er også særdeles opptatt av at vi må greie å få flere menn inn på den arenaen som også dreier seg om hjemmebanen. Jeg tror ikke at det ved hjelp av den ordninga som er foreslått f.eks i dette Dok.nr.8-forslaget, vil føre til at det er særlig mange menn som går hjem igjen og tar seg mer av barna sine enn det som er tilfellet i dag.

       Så hørte jeg representanten Svarstad Haugland si at hun var særdeles opptatt av rettvise ordninger. På bakgrunn av det besøket jeg hadde i Stavanger i forrige uke, der Kristelig Folkeparti sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har gått inn på en kontantstøtteordning over en toårsperiode i første omgang, som også har ført til en nedleggelse av over 300 barnehageplasser, vil jeg spørre om representanten Svarstad Haugland syns det er en rettferdig ordning når vi, etter de informasjonene jeg fikk da jeg var der, vet at det er familier med inntekt opp til 700.000-800.000 kr som får kontantstøtte, 2.000 kr i måneden, for også å betale sin private barnehageplass. Det er altså ikke noe krav at en er hjemmearbeidende for å få de pengene. Samtidig ser vi at kommunen, i tillegg til å legge ned barnehageplasser, også fjerner friplasser for dem med inntekt under 100.000 kr, noe som rammer de barna som kanskje hadde hatt aller mest behov for å være i barnehage. Jeg syns ikke det er en rettvis ordning. Jeg syns i høyeste grad at det er en usolidarisk holdning. Jeg er også sikker på at det som resultat av denne ordninga ikke er så mange menn som er hjemmearbeidende, det er kvinner, i den grad det er noen, som er hjemme ved hjelp av denne ordninga. Jeg ønsker at det skal være både kvinner og menn. Jeg syns også den ordninga er et eksempel på hvordan innføring av kontantstøttemodeller kan føre til at vi legger ned enda flere barnehageplasser. Jeg mener at tida ikke er inne for det nå. Vi burde gå den motsatte veien, nemlig å fullføre barnehageutbygginga; først da kan vi snakke om reell valgfrihet, etter mine begreper.

       Det « kommer an på hvordan en spør », seier statsråden. I mange av undersøkingane har dei faktisk spurt: Vil du ha ei kontantstøtte eller vil du ha ein barnehageplass? Fleirtalet har då valt ei kontantstøtte. Det å trekka undersøkingane i tvil, er, for å seie det mildt, useriøst i denne debatten.

       Så var det Stavanger kommune som har lagt ned ein del barnehageplassar. Eg vil jo legga til at dei har då oppretthalde 300 av 6-åringsplassane til vidare plassar i barnehagar. Men dersom regjeringspartiet og Regjeringa hadde lagt opp til ein sånn kommunal økonomi, er eg sikker på at Stavanger kommune aller helst hadde ynskt å vidareføra alle dei 600 plassane som blir frigjorde i forhold til 6-åringsreforma.

       Eg har også høyrt rykte om den turen som statsråden har hatt til Stavanger, der ho kalla Stavanger ein « barnehageversting ». Statsråden uttala at ho er bekymra for at foreldre med opp til 700.000 kr i inntekt skal få ei kontantstøtte på 2.000 kr. Då vil eg spørje statsråden: Bekymrar det statsråden at folk med 700.000 kr eller over det i inntekt faktisk får ei kommunal og statleg støtte på opp til 60.000 kr for den barnehageplassen dei er så heldige å få? Eg ynskjer at støtta skal gå både til dei som har 700.000 kr i inntekt, og til dei som eventuelt har 300.000 eller om så er 1 mill. kr - det skal vere den same støtta til alle born. Viss det er problematisk at dei med så høg inntekt får 2.000 kr i månaden, må det jo vere endå meir problematisk at dei faktisk får 60.000 kr i året i statlege og kommunale overføringar.

       Elles er det vel her snakk om eit verdimessig forskjellig syn på familiepolitikken. Ynskjer ein valfridom for dei kvinnene som ikkje ynskjer å vere i arbeidslivet? Eg vil ikkje på nokon måte ta til orde for at folk skal gå heim igjen. Dei som ynskjer å vere ute i arbeidslivet, må få barnehageplass, og dei som ikkje ynskjer det, må få velje å vere heime, med støtte frå oss.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Når det gjelder en del av de omtalte undersøkelsene, tror jeg det kommer litt an på øynene som ser - det er min kommentar til det.

       Når det gjelder Stavanger, har jeg lyst til å si at når det både av lederen for Kristelig Folkeparti her og av representanter for Kristelig Folkeparti i Stavanger sies at grunnen til at de nå må legge ned de 310 barnehageplassene er at de ikke får nok penger fra staten, må jeg med respekt å melde si at det er jeg sterkt uenig i. Stavanger er for det første ikke den kommunen i dette landet som har hatt det dårligst økonomisk de siste årene. Stavanger er en kommune som har hatt det ganske bra, bl.a i forhold til skatteinntekter. Jeg går etter forhandlingene her i huset og salderingsdebatten og avstemninga på fredag og lørdag ut fra at Stavanger også vil sitte igjen med mer penger etter det. Men det som er saken i Stavanger, er at det borgerlige flertallet, mot bl.a. Arbeiderpartiets stemmer, har gått inn for en kontantstøtteordning som koster kommunen 7 mill. kr. Og så har de altså lagt ned barnehager og gjort det verre for de foreldre som har aller dårligst økonomi i den kommunen. Det er saken. Da syns jeg det er galt å skylde på staten for noe som etter min mening skyldes gal politisk prioritering i den kommunen.

       Når det gjelder spørsmålet om jeg ikke er bekymret for at foreldre med inntekter opp mot 700.000 - 800.000 kr får barnehageplass, er mitt svar på det: Nei, det er jeg ikke bekymret for, fordi det er da viktig at en har gradert foreldrebetaling, og det har en så langt jeg har skjønt i hvert fall i deler av bl.a. Stavanger. Men det jeg er bekymret for, er det som det borgerlige flertallet der nå har vedtatt, nemlig å fjerne friplassene for dem med inntekt under 100.000, samtidig som man deler ut 2.000 kr i måneden til folk som tjener om lag 700.000 kr. Da får vi en helt gal fordelingsprofil. Jeg tror dette ikke i det hele tatt dreier seg om valgfrihet, men det vil ramme dem som vi ønsker å ramme aller minst, nemlig de aller svakeste - barna.

Jorunn Hageler (SV) : Under behandlinga av familie-, kultur- og administrasjonskomiteens fagbudsjett ble SV angrepet fra flere arbeiderpartirepresentanter fordi vi gikk sammen med Høyre om en påplussing på barnetrygden med 270 mill. kr. Det ble da framstilt som at SV var på glid når det gjaldt holdningen til kontantstøtte. Dette forslaget om 270 mill. kr i påplussing til barnetrygd ble vedtatt. Så fikk vi salderingsproposisjonen fra Regjeringa, og der gikk Regjeringa inn for 270 mill. kr i påplussing til barnetrygd - altså at man skulle opprettholde det nivået som man vedtok under behandlinga av revidert budsjett i juni. Hva er det som har skjedd i Arbeiderpartiet? Har man endret synet på barnetrygd i løpet av en måneds tid? Hvorfor kom Regjeringa med et forslag som de sjøl karakteriserte som en kontantstøtte - noe jeg selvfølgelig avviste i debatten under budsjettbehandlinga?

       Så når det gjelder barnehager: Jeg må si jeg begynner å bli grundig lei av at man befinner seg på festtalestadiet - i årevis snart - fra Arbeiderpartiets side. Når kan vi vente handling? Når får vi planen for førskolelærerutdanning? Når vil utvalget - dette ad hoc-utvalget - komme med noe? Er det i det hele tatt nedsatt, dette ad hoc-utvalget - som jeg tror betyr at det skal jobbe veldig fort, og det skal vel også nedsettes ganske fort - og når kommer de med noen glupe svar som Regjeringa kan godta? For det er tydeligvis ikke noen vilje til en sterkere økonomisk satsing fra Regjeringas side på barnehager, det så vi jo i budsjettforslaget og også i forbindelse med salderinga.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Først: Når det gjelder spørsmålet om vi har endret synet på barnetrygden, er svaret nei. Som jeg sa: Vi er for barnetrygd. Men vi ønsket ikke å prisjustere barnetrygden, fordi vi mente at det var bedre måter å bruke de pengene på. Men vi registrerte selvfølgelig at det var et flertall i Stortinget som ville bruke 270 mill. kr på prisjustering av barnetrygden, som betyr at en pr. barn får 22 kr mer i måneden. Jeg mente da og jeg mener nå at det hadde vært bedre måter å bruke de pengene på, f.eks å øke pristilskuddet for barn under 3 år, som da ville ha økt med over 20 %. Det mener jeg hadde vært en mer målrettet måte å gjøre det på. Men vi har tatt til etterretning at flertallet i Stortinget ville prisjustere barnetrygden, og det er også bakgrunnen for at Regjeringa la det inn i sitt forslag til Stortinget.

       Når det så gjelder spørsmålet om barnehager, er det helt klart prioritet nr. 1 fra min side. Målsettinga står fast. Jeg skal senere i ettermiddag ha - skulle faktisk akkurat nå hatt - møte med lederen av Kommunenes Sentralforbund bl.a for å drøfte hva vi kan gjøre i fellesskap for å greie å nå målsettinga.

       Når det gjelder utvalget, har vi lagt opp til at de skal komme med noe tidlig neste høst.

       Når det så gjelder spørsmålet om en plan for førskolelærerutdanning, er vi i dialog med Utdanningsdepartementet om det, og så vidt jeg har registrert, har utdanningsministeren sagt at planen skal komme våren 1997.

       Jeg erkjenner at når vi står bak den målsettinga - og det gjør vi - betyr det selvfølgelig også at vi fra statlig side i tida framover er nødt til å bruke mer penger på barnehager, men vi er også nødt til å sørge for at vi får flere kommuner til å spille på lag med oss. Og det er også en av grunnene til at jeg, som sagt, skal ha et møte med lederen av KS nå om kort tid.

Kjellaug Nakkim (H) : Vi hadde ikke fra komiteens side lagt opp til noen omfattende drøfting av kontantstøtten nå fordi vi nettopp har hatt det i budsjettdebatten. Men når statsråden selv drar opp til debatt, blir mitt spørsmål: Hvis dette vedtaket om utredning nå skulle bli vedtatt i Stortinget, noe det forhåpentligvis gjør, vil hun ikke da gjennomføre det Stortinget ber om, i og med at hennes motstand mot kontantstøtte er så stor som den virkelig er?

       Jeg må også spørre statsråden om hva hun egentlig mener med et kommunalt selvstyre. I Stavanger kommune velger man å gjennomføre et forsøk med kontant-

       støtte, men det passer tydeligvis ikke inn i statsrådens kram, for å si det på den måten, at man ikke bruker pengene slik Arbeiderpartiet ønsker å gjøre det. Hvor er da det kommunale selvstyret? Kommunen må da kunne få lov til å prøve ut de ordninger den mener er riktige?

       Så vil jeg også høre om det er riktig slik jeg oppfattet statsråden. Statsråden gir inntrykk av at alle som har en utdanning, vil være ute og jobbe uansett hvor gammelt barnet er, og at de skal være det. Er det noen valgfrihet? Er det et prinsipp for Arbeiderpartiet at alle som har tatt en utdanning, skal være ute og jobbe? Nå er Arbeiderpartiet og alle i komiteen og i Stortinget enige om at svangerskapspermisjonen kan dras ut til 70 uker. Da vil jeg spørre: Er det da slik at det til enhver tid er Arbeiderpartiet som vet best når det er best å være hjemme med barnet? Er det det som er valgfrihet? Er det kanskje ikke like viktig for en 2-åring at moren er hjemme hvis hun ønsker det, som når barnet er under ett år?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Selvfølgelig er det slik at jeg har full respekt for dem som ønsker å være hjemmearbeidende mens ungene er små og også når ungene er større. Jeg har selvfølgelig også full respekt for dem som ønsker å være både mor og yrkesaktiv. Mitt poeng er at det bør være et reelt og fritt valg. Vi har selvfølgelig ikke tenkt å jage noen ut i arbeid hvis de ikke ønsker det. Men jeg registrerer jo at når så mange kvinner nå etter hvert begynner å ta såpass lang utdanning, er det sannsynligvis ikke for å være hjemme i så veldig mange år. Men nettopp utbygginga av de ulike permisjonsordninger mens ungene er små, er jo tiltak for å kunne gi småbarnsforeldre mer tid. Og jeg har sagt, og jeg gjentar det gjerne, at det er ordninger jeg mener vi bør vurdere videre.

       Til det første spørsmålet, om jeg vil utrede og vurdere det forslaget det sannsynligvis vil bli flertall for her, er svaret ja, det vil jeg selvfølgelig gjøre. Jeg forholder meg selvfølgelig til det flertall som til enhver tid er i Stortinget, og jeg skal selvfølgelig gjøre det jeg blir bedt om å gjøre.

       Når det så gjelder Stavanger-eksempelet, har jeg bare det å si at jo, jeg er for kommunalt selvstyre. Men da forventer jeg også at det flertall som til enhver tid er i de ulike kommuner, og i dette tilfellet Stavanger kommune, tar ansvaret for de politiske prioriteringer de selv gjør, og at en i dette tilfellet, når det har ført til nedleggelse av barnehageplasser, sier: OK, vi har prioritert noe annet! Det er det en må gjøre når en har prioritert kontantstøtte, og ikke skylde på staten Det var mitt poeng.

       Dagens innstilling viser at dei fleste partia er samde om at tilhøva bør leggast til rette slik at småbarnsforeldra skal få mest mogleg val med omsyn til arbeid i eller utafor heimen. I Senterpartiet ynskjer vi full dekning på barnehagesektoren, fleksible arbeidstidsordningar og gjennom kontantoverføringar til barnefamiliane å legge til rette for at småbarnsforeldre kan ha ein reell valfridom.

       Det regjeringsnedsette Longva-utvalet har gjennom si innstilling kome med ei rekkje forslag til endringar i overføringane til barnefamiliane, deriblant ei gratis kjernetid i barnehagen på 20 timar, som Senterpartiet har sagt nei til. Vi ser det som naturleg at det vert lagt opp til ein brei debatt om dette i samband med langtidsprogrammet for 1997-2001, eller eventuelt den varsla barnemeldinga.

       Under budsjettbehandlinga la Senterpartiet opp til ei styrking av barnhagesektoren og ein kraftig auke av kontantoverføringane til barnefamiliane gjennom småbarnstillegget. Under den vidare behandlinga av Longva-utvalet si innstilling vil vi kome attende til dette og drøfte alle overføringane til barnefamiliane, der også etter vår meining barnehagepolitikken må vere eit viktig element i den debatten.

       Det har blitt lansert fleire modellar når det gjeld kontantstøtte. Som komiteen si budsjettbehandling viser, kunne ikkje Senterpartiet støtte dei skisserte modellane. Vi vil likevel halde fram med å arbeide for auka overføring til barnefamiliane, med spesiell vekt på småbarnsfamiliane, og vi vil også arbeide for full behovsdekning innafor barnehagesektoren. Vi ynskjer at Dok.nr.8:07 vert oversendt Regjeringa fordi vi ynskjer - som sagt - å kome tilbake til dette under behandlinga av langtidsprogrammet for 1997-2001.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 14.

       (Votering, sjå side 1832 f.)