Bjørnar Olsen (A)
(komiteens leder og ordfører for saken):

       Årets budsjettbehandling har vært som å kjøre vogntog. Det er slitsomt når man kjører lenge, og det er viktig å være varsom på grunn av skiftende føreforhold - man må passe både gir, brems og gass, slik at man skal komme gjennom dette uten å havne i grøfta. Så langt har det gått veldig bra.

       For Arbeiderpartiet er det et hovedmål at den økonomiske politikken skal sikre et tryggere og mer rettferdig samfunn. Det viktigste målet i den økonomiske politikken er å skaffe arbeid til alle. Det vil også være den viktigste oppgaven i årene framover. Vi må bygge og trygge velferdssamfunnet gjennom høy sysselsetting. Samtidig må vi ha et langsiktig perspektiv på det vi gjør, slik at vi tar vare på våre store, men sårbare og ikke fornybare ressurser.

       Gjennom solidaritetsalternativet er det etablert en helhetlig strategi for verdiskaping og sysselsetting. Et hovedelement i solidaritetsalternativet er å styrke næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne gjennom et forpliktende inntektspolitisk samarbeid.

       Dette har så langt gitt gode resultater. Sysselsettingen har økt betydelig, arbeidsledigheten går ned, prisveksten er lav og rentenivået er betydelig redusert. Lav kostnadsvekst og stabil utvikling i økonomien har skapt grunnlag for økt produksjon og sysselsetting og grunnlag for å bygge ut de offentlige velferdstilbudene. Velferdstilbudene er kraftig utvidet de siste årene, og viktige reformer er gjennomført både innenfor eldreomsorg, helsevesen, barnehager og i utdanningssektoren.

       I et langsiktig perspektiv er det svært viktig at de investeringer vi gjør i Fastlands-Norge, skjer med sikte på å nå målsettingen om at Fastlands-Norge i årene som kommer, skal bli i stand til å overta for oljesektoren når denne om noen år ikke vil gi de store avkastningene som vi har sett den senere tid, og som vi vil få se mer av i årene som kommer.

       For å kunne ha et konkurransedyktig næringsliv i Norge, er det viktig at vi gjennom statsbudsjettet viser at vi klarer å forvalte oljeinntektene på en fornuftig måte. Dette er avgjørende for å klare å styre den økonomiske utviklingen.

       Det er svært fristende i den situasjonen Norge er i i dag, å løse alle udekkede behov ved å bruke den store oljeformuen vi nå disponerer. Fra mange som følger norsk økonomi nøye, advares det nå imidlertid mot faren for overoppheting. Det er lett å trekke klare linjer mellom situasjonen vi nå er inne i, og situasjoner vi har hatt tidligere. Det påhviler oss et særskilt ansvar for å lære av de feil som ble begått i tilsvarende situasjoner i 1975-76 og i 1985-86, og som det har tatt mange år å rette opp.

       De sterkeste signalene om presset i norsk økonomi er at vi har hatt økende kostnader innenfor mange bransjer, og at vi har mangel på kvalifisert arbeidskraft. Vi har en nedgang i privat sparing, sterk reallønnsvekst og økte boligpriser. Dette er klare varsler som vi alle bør ta innover oss.

       Hva slags muligheter har så Stortinget for å styre og begrense de tendensene vi nå ser? I den nåværende situasjonen er det viktig med en stram økonomisk politikk, først og fremst en stram finanspolitikk. Den økonomiske politikken hviler på tre hovedpilarer:

       Vår oppgave ved behandlingen av budsjettet må være å sikre at finanspolitikken får en innretning som er i samsvar med konjunktursituasjonen og forholdene på arbeids- og valutamarkedet. Av en tidligere finansminister er det sagt, og med rette, at man gir ikke gass i nedoverbakke, når alt går lett. Det eneste man da vil oppleve, er at når man kommer til bunnen av bakken og den første krappe økonomiske svingen kommer, kjører man i grøfta og må ha kvalifisert hjelp - stor innsats må til - for å bringe den norske kjøredoningen på rett kjøl igjen.

       Det er kanskje flere enn meg i denne salen som har sertifikat for tunge kjøretøy. En grunnleggende regel for dem av oss som har dette, er at når en har 60 tonns totalvekt på kjøredoningen - som for øvrig kan sammenlignes med 60 milliarder i oljefond - er det viktig at man velger riktig gir når man begynner på en nedoverbakke. Gjør man ikke det, vil farten øke etter hvert, og man vil oppdage at det å bremse 60 tonn med fotbremsen, ikke vil føre til annet enn at bremsene går varme, og man drar av veien i første sving.

       I et langsiktig perspektiv vil den oljeformuen som vi nå klarer å sette til side, være gull verd for det velferdssamfunnet som skal ivareta både unges og gamles behov når vi passerer det punkt at oljevirksomheten ikke gir de avkastningene vi ser nå.

       Arbeiderpartiet har i årets salderingsinnstilling tre hovedmålsettinger:

       Det er greit for meg å oppsummere med at alle disse tre målsettingene er nådd i årets budsjett.

       Den omdisponeringen som er gjort gjennom et budsjettforlik med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har ført til at kommunesektoren har fått betydelig mer midler til rådighet, både øremerkede og en stor pott med såkalte frie midler. Dette vil gjøre kommunene i stand til å opprettholde og utvide tilbudet innenfor helse-, omsorgs- og skolesektoren. I denne forbindelse er det viktig at kommunene bruker de tilførte midlene på en riktig og fornuftig måte.

       Varaordfører Oddvar Skogli i Balsfjord har i avisen Nordlys mandag 16. desember en analyse av kommunenes økonomi, situasjon og utfordringer, som jeg støtter fullt ut. Han uttaler:

«Det er ikke ærlig å skylde på staten. Den elendige kommuneøkonomien skyldes i grove trekk at kommunene bruker mer penger enn de får.»

       Og videre sier han at det er «mangel på prioritering og langsiktig planlegging rundt om i kommune-Norge».

       Dette er et alvorlig varsku. Framtidige økte satsinger i kommunesektoren må være basert på at prioriteringer og planlegging er gjort av og i kommunene selv.

       Det vi ser, er en offentlig sektor, og da også en kommunesektor, som utgjør en stadig større del av norsk økonomi. Vi kan derfor ikke ekskludere kommuneøkonomien fra totaløkonomien. Kommunene vil framover også få flere oppgaver og vil få en enda større del av den offentlige økonomiske kaka. Samtidig er det et innbyrdes konkurranseforhold mellom kommunene som både kan føre til samfunnsendringer, som man ønsker eller ikke ønsker, og til en sterk grad av sentralisering. Det er derfor viktig å få til en omfordeling fra de befolkningsrike og økonomisk sterke kommunene til distriktskommunene. Det grepet er gjort i forbindelse med salderingen i år, og vi har fått til en slik omfordeling.

       En så stor omfordeling og satsing som det som skjer i årets salderingsproposisjon, har selvfølgelig noen negative sider. For å balansere denne satsingen har det vært nødvendig å skaffe inndekning gjennom økte inntekter og kutt på andre områder, som sikkert vil oppfattes som smertelig for svært mange.

       Økte avgifter vil være en belastning for hver enkelt av oss. Denne økningen må ses i den totale sammenhengen, der dette er viktig når man både på lokalt og regionalt nivå, og også her i Stortinget, ved gjentatte anledninger har valgt å prioritere kommunesektoren, helsesektoren, omsorg og utdanning så høyt som vi nå gjør. Det vil måtte få konsekvenser for andre områder.

       En viktig balansegang her er at man ikke går så hardt til verks med avgifter eller med å hente inntekter fra statlig virksomhet at man i realiteten ødelegger konkurranseevnen i norsk næringsliv eller i statlige selskap, eller gjør strukturelle endringer i sektorer der statlig eller annen offentlig virksomhet er viktige konkurransefaktorer i forhold til privat næringsliv. I så henseende vil jeg peke på at den inndekning det borgerlige flertall i Stortinget har valgt for å skaffe til veie 414 mill. kr til subsidier til norske sjøfolk, skjer på områder som jeg faktisk tror kan få slike negative konsekvenser.

       Et så hardt inngrep i Statkorn som det det borgerlige flertall legger opp til, framstår for meg som et forsøk på å redusere Statkorns konkurransekraft i det markedet de opererer, og overlate større deler av dette markedet til private bedrifter. Dette er en utvikling som jeg ikke er sikker på at landbruket eller andre som hører til i denne sektoren, er tjent med. Så også med den inndragningen av kapital det borgerlige flertall foretar i Postbanken, noe som er en blanding av inndekningsbehov og ønske om å redusere Postbankens konkurransekraft og muligheter i det norske bank- og finansmarked. I begge disse tilfellene ville det vært bedre om man på forhånd gikk inn i en grundig analyse av disse statlige selskapenes virksomhet, for så å gjøre nødvendige politiske vedtak som både kan endre deres økonomiske grunnlag og også deres konkurransekraft. Men da vet vi i det minste hva vi gjør. Nå føler jeg at dette i svært stor grad er overlatt til tilfeldighetene.

       La meg til slutt understreke behovet for at Stortinget gjennom budsjettarbeidet nå og i tida framover driver en bevisst motkonjunkturpolitikk i forhold til de utfordringene vi står overfor. Vurderingen må hele tiden være om vi skal bruke mer oljepenger i norsk økonomi i en situasjon der mange ting går godt. Det må være en felles utfordring å kontrollere utgiftsnivået, slik at vi har oversikt over konsekvensene både på kort og lang sikt, og at vi for omverdenen viser at vi har kontroll i norsk økonomi, og at vi har politisk styring gjennom den økonomiske politikken. Viktige hovedmål i årene som kommer, vil derfor være:

       Vi må være villig til å sette en stadig større del av oljeformuen på en felles bankbok for framtidige generasjoner. Dette må være vår generasjons felles ansvar.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Forhandlingene mellom sentrum, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet, har vært harde fordi arbeiderpartiledelsen hårdnakket har motsatt seg at kommuner og fylkeskommuner skulle få beholde skatteinntektene. Videre var planen at kommunesektoren skulle gå med et underskudd på 3 milliarder kr i 1997. Økte skatteinntekter skulle gå til statsmaktene og plasseres i utlandet, foreløpig i obligasjoner, men dersom en følger sjefsøkonomen i LO, skulle staten etter hvert også plassere i aksjer og eiendom.

       Å forhandle med Arbeiderpartiet har vært som å forhandle med ledelsen i et oljeselskap. Det har ikke vært snakk om å røre verken oljeinvesteringer, oljetempo, oljefond eller endog CO₂ -avgifter knyttet til olje. Konsekvent har alle oljeindustriens interesser vært ivaretatt, her skulle det gå uten forandringer - dette til tross for at finanskomiteens leder, Bjørnar Olsen, i Nordlys 4. desember i år signaliserer en annen oljepolitikk. Jeg får håpe at finanskomiteens leder får mulighet til å følge opp noen av de poengene.

       Jeg vil peke på det som nå skjer med oljepolitikken i forhold til konkurranseevnen. Stort overskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen presser kroneverdien oppover. Dette vil gjøre norskproduserte varer dyrere i utlandet. Norges Bank har søkt å motvirke utviklingen ved å selge norske kroner, og sist ved å sette ned renta. Lavere rente i Olsens språkbruk gir økt gass på traileren. Og det vil ikke hjelpe særlig mer enn å bidra til økt inflasjon, som i utgangspunktet skulle unngås ved å la oljefondet være urørt. Mitt spørsmål er: Vil Arbeiderpartiet føre en rentepolitikk framover som innebærer at det skal lønne seg å spare penger? Hva blir konsekvensen for inflasjonen dersom dette ikke oppfylles?

Bjørnar Olsen (A) : Det går an å si mye om de forhandlingene som ble ført fram til det forliket som vi nå står overfor. Jeg tror ikke Senterpartiet har noen grunn til å stå særlig lenger på sitt opprinnelige standpunkt i disse forhandlingene. Hadde kommunene visst hva slags situasjon de fleste av dem ville havnet i dersom det flertallsforslaget som Senterpartiet var med på om fordeling av påplussingene hadde blitt resultatet, hadde antagelig pipa ute hatt en litt annen lyd enn den har i dag.

       Jeg ser at Senterpartiet nytter høvet til å presentere budsjettforliket på en positiv måte for seg selv. Det syns jeg godt de kan. Vi gjør for så vidt det samme i Arbeiderpartiet. Men det er et faktum at det kun var gjennom et redusert skatteanslag og en betydelig omfordeling av de midlene som dermed ble stilt til rådighet, at man fikk en situasjon der f.eks min hjemkommune, Evenes, ved Senterpartiets forslag ville fått 600.000 til rådighet, nå får de 1,4 mill. Oslo ville ha fått i overkant av en halv milliard, nå får de litt over 300 mill. Det er en type omfordeling som vi kan stå for, og jeg tror Senterpartiet i flere sammenhenger framover vil bli møtt med at de ikke var villig til å være med på det i utgangspunktet.

       Når det gjelder rentepolitikken, hører den til den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet hele tida har ført, og det er ingen grunn til å tro at vi ikke skal fortsette på stø kurs også der.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg ventet spent på utredningen om rentepolitikk. Stø kurs er vel et sånt abrakadabra-uttrykk man bruker når man ikke vet hva man ellers skal si. Faktum er at man fører en stø kurs i rentepolitikken når man har bundet rentepolitikken til et virkemiddel for å holde en fast kronekurs. Men jeg inviterer gjerne finanskomiteens leder til å utdype sine synspunkter på dette i senere replikkrunder. Jeg syns det er interessant også å snakke om både Evenes og Balsfjord og andre fremragende kommuner i landet. Men mer interessant er vel hvordan økonomien virker totalt for alle oss som forbrukere, uansett i hvilken kommune vi bor. Jeg registrerer at flertallet nå har fått til et par milliarder, eller vel det, mer til kommunene. Kommunene får til sammen ca 170 milliarder kr. Kommunepolitikere, iallfall de som har holdt på en stund, vet at det er interessant hva de får, men det er også interessant hva de er verdt, de kronene de får. Om et forlik innebærer 1 % svekket kjøpekraft for hele kommunesektoren - 1 prosentpoeng - innebærer det at de litt i underkant av 2 milliarder kr er borte. Det er effekten av 1 % økt inflasjon. Da er det veldig lite spennende å stå i et juleforlik i Stortinget og fortelle at vi har gitt deg penger, men de blir dessverre mindre verdt enn de du fikk i fjor. Det er allikevel realiteten i det man nå har gjort.

       Min utfordring til finanskomiteens nye leder er å fortelle sammenhengen mellom den forrige finansministers uttalelser i Dagens næringsliv 11. november, hvor han sier at utgiftene ikke må økes, og at man samtidig øker utgiftene. Det er det man nå har gjort i forliket. Man har økt utgiftene med 4-5 milliarder kr. Så har man klart å holde en slags balanse ved å dra inn noen fond og økte avgifter. Men utgiftene har likevel økt, og det er det som er måleenheten, temperaturmåleren, på norsk innenlandsøkonomi, hvorfra man igjen kan skape inflasjon.

Bjørnar Olsen (A) : I likhet med representanten Foss er vi i Arbeiderpartiet også bekymret for utgiftsveksten i norsk økonomi. Det er også derfor vi gjennom budsjettforliket har prøvd å skaffe inndekninger som i minst mulig grad påvirker denne utgiftsveksten, og som signaliserer til omverdenen at dette har vi styring på.

       Så sier Foss at 1 % vil utgjøre 2 milliarder i kommunesektoren etter hans regnestykke. Jeg skulle ønske at kommunene nå brukte de tilførte midlene til å effektivisere sin virksomhet med f.eks. 1 %. Det ville bety at de til neste år etter Foss' regnestykke hadde 2 milliarder kr å bruke til mange gode formål. Så det er ikke entydig slik som representanten Foss her framstiller dette.

       Det er også et faktum at det i en rekke av kommunene som har vært med faner og flagg i nærheten av Stortinget eller har sendt fakser hit, sitter Høyre-ordførere og bedriver kommunepolitikk og kommuneøkonomi. Og de har ikke vært særlig lavmælte, iallfall ikke mer lavmælte enn ordførere fra Senterpartiet, og for så vidt også Arbeiderpartiet, i den tida som er gått fra finansinnstillingen og fram til i dag.

       Jeg tror, som jeg sa i innlegget mitt, at det må være et felles ansvar for Stortinget gjennom budsjettprosessen å sørge for at offentlig sektor, som vil bli en svært stor del av norsk økonomi i framtida, får gode rammebetingelser. Og ute i kommunene må man sørge for å ha kontroll med sin virksomhet på en sånn måte at de kan få mest mulig igjen for de pengene som blir innsatsen herifra.

Eilef A Meland (SV) : Årets budsjettavslutning har vært sammensatt av både parodier og paradokser, og begrepet «opphetning» har funnet sin lokale variant under forhandlingene. Finanskomiteens leder gir i sitt hovedinnlegg uttrykk for både glede og for så vidt lettelse over at opposisjonen har nådd fram, for det har gitt betydelige resultater for kommunene. De politiske realitetene er at sentrum/Venstre med en folkelig forståelse og forankring har vunnet fram for å plusse på det det er behov for på offentlig velferd. Dette gjelder spesielt i kommunene.

       Det vi har møtt, er en besvergelse fra Arbeiderpartiets side knyttet til ett begrep som nøkkelbegrep: Hvor mye penger føres inn i statsbudsjettet fra petroleumsfondet? Det har man etter pressemeldingen fra finansministeren stått helt fast om. Og da vil jeg gjerne konfrontere lederen av finanskomiteen med innstillingen avgitt i dag, og hvor mye penger som tas inn i norsk økonomi til statsbudsjettet. I henhold til den innstillingen som er avgitt i dag, øker bruken av oljepenger med 1,3 milliarder kr, og da er det viktig å få en fornyet tolkning av det beløpet. Det viser seg nemlig at i avtaler man har inngått, har man glemt hvordan man bokfører utbytte for Statoil, og andre poster, som da har gitt større bruk av oljepenger. Da er spørsmålet mitt: Hvilke politiske henrykkelser får finanskomiteens leder ut fra denne kjensgjerning?

Bjørnar Olsen (A) : Mine henrykkelser i forhold til årets budsjett er først og fremst knyttet til at jeg synes, også på vegne av Arbeiderpartiet, at vi har fått et forlik som har gitt budsjettet en profil som er slik vi ønsker, som jeg har vært inne på tidligere, med en omfordeling til kommunene som en ikke ville ha fått med noen av de andre oppleggene vi har fått presentert så langt.

       Så til bruk av oljepenger. Det har i den politiske diskusjonen både i komiteen og i media vært et svært viktig poeng. Jeg føler at representanten Melands vurderinger går i retning av at de 1,3 milliarder kr som er brukt av fond og andre innsatsmidler for å nå den budsjettbalansen vi har nå, like godt kunne ha vært oljemidler. Det er jeg uenig i, og det har vi for så vidt sagt gjennom diskusjoner tidligere. Det er ikke det samme om en bruker fastlandsøkonomien til å balansere budsjettet som om en tar oljefondet i bruk for å gjøre dette.

       Det har også vært gjort til et poeng at Regjeringen fra finansinnstillingen og til salderingsinnstillingen forelå, har redusert innsatsen av oljemidler med 2 milliarder kr, fra 24 milliarder kr til 22 milliarder kr, og det har vært harselert mye med dette. Det er Regjeringens og Arbeiderpartiets oppgave å drive motkonjunkturpolitikk i de tidene vi er inne i nå. Disse 2 milliarder kr er en av flere biter i en slik motkonjunkturpolitikk. Det som er synd, er at Arbeiderpartiet omtrent står alene i denne salen om å vise vilje til å drive en slik politikk. På sikt vil det lønne seg, men da må flere enn Arbeiderpartiet ta det innover seg.

Presidenten: Da har representanten Bjørnar Olsen tatt opp de forslag han viste til.

       Replikkordskiftet er dermed omme.

       Gudmund Restad (Sp) : Årets salderingsprosess har vært usedvanlig krevende. Først for et par timer siden kunne finanskomiteen endelig avgi sin innstilling. Når prosessen har vært så vanskelig og langvarig, skyldes det i hovedsak to forhold.

       For det første har Regjeringen ikke tatt konsekvensen av at den vitterlig er en mindretallsregjering, og den har på en ufornuftig og provoserende måte utfordret flertallet i Stortinget. Arbeiderpartiet sørget ikke for å etablere et flertall i forbindelse med finansinnstillingen. Det gjorde den heller ikke ved behandlingen av de enkelte fagbudsjetter. Dermed måtte Arbeiderpartiet stadig komme i mindretall ved den foreløpige behandlingen av budsjettet i Stortinget.

       På over 100 budsjettposter etablerte opposisjonen flertall og foretok endringer som samlet beløp seg til om lag 8 milliarder kr.

       I salderingsproposisjonen godtok Regjeringen kun noen få av endringene. På sju-åtte poster aksepterte Regjeringen påplussinger i størrelsesorden 2 milliarder kr, og Regjeringen var umusikalsk nok til å reversere selv småposter ned til 100.000 kr. På grunn av dette, endringer i departementsstrukturen og Regjeringens justeringer av tidligere opplegg har finanskomiteen måttet ta stilling til om lag 600 forskjellige endringsforslag.

       For det andre låste Regjeringen seg fullstendig til sin egen budsjettbalanse. Ikke en eneste oljekrone kunne aksepteres brukt utover de vel 22 milliarder kr Regjeringen selv hadde lagt inn i salderingsproposisjonen. At den forrige regjeringen mente det var forsvarlig å bruke 24 milliarder kr, altså 2 milliarder kr mer av oljepengene, hadde ingen betydning. Arbeiderpartiet kunne ikke godta verken reduserte avsetninger til petroleumsfondet, kutt i sokkelinvesteringene eller økt CO 2-avgift på sokkelen. Dermed ble forhandlingene om salderingen unødvendig vanskelige og tidkrevende, og de gikk delvis på helsa løs både for finanskomiteens sekretariat og andre.

       Det politisk mest interessante i denne salderingsrunden er at de tre sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har manifestert seg som et reelt alternativ med stor handlekraft og påvirkningsmuligheter.

       For oss i Senterpartiet er dette en konkretisering av selvstendighetslinja. Vi er ikke bundet av noen faste blokker. Vi har inngått allianser med andre partier og har forhandlet fram svært gode resultater med så vel regjeringspartiet som med andre opposisjonspartier.

       Verdt å merke seg er det også at Stortinget har slått tilbake mot Regjeringens forsøk på maktdemonstrasjon. Styrkeforholdet mellom storting og regjering er bekreftet.

       Når det gjelder resultatet av de meget harde forhandlingene mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet og koordineringen innad i opposisjonen, er det umulig i et kort innlegg å komme inn på særlig mange av de viktige spørsmål som der ble løst.

       For Senterpartiet var oljeutvinningstempoet svært viktig, idet vi mener at dette på en uheldig måte nå påvirker norsk økonomi. Vi tok derfor tidlig opp spørsmålet om en viss reduksjon i utvinningstakten med Regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe, men uten å få noen respons. Det finnes åpenbart ingen vilje der i gården til å ta politisk styring over oljeutvinningen. Når først tildelingen av et felt er skjedd, overtar oljeselskapene styringen av utvinningstempoet. Kollega Lundteigen vil komme nærmere tilbake til dette viktige området i sitt innlegg senere i debatten.

       I sentrumspartienes forhandlinger med Arbeiderpartiet stod kommunenes økonomi i fokus. Vi kunne ikke akseptere Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien, som utvilsomt ville medført at viktige elementer i velferdssamfunnet ble sterkt svekket. Jeg tenker spesielt på helse- og omsorgstjenestene, utdannings- og barnehagesektoren.

       Forhandlingene var usedvanlig tøffe - mest på grunn av Regjeringens hellige budsjettbalanse som var overordnet alt annet fra Arbeiderpartiets side. At man for å finansiere påplussingene til kommunene måtte hente 1,6 milliarder kr fra statlige fond, stiller selvsagt den steile holdningen i et merkelig lys. Det kom også fram i replikkvekslingen mellom representanten Meland og komiteens leder i stad.

       Alle som vil avstå fra bortforklaringer, ser jo at penger fra landbaserte fond har samme virkning på økonomien som penger fra oljefondet. Også her er oljekroner til forveksling lik andre kroner.

       Forhandlingene var vanskelige også fordi Arbeiderpartiet ikke ønsket å tilføre kommunene på langt nær så mye penger som det sentrumspartiene ville. At Arbeiderpartiet på det sterkeste motsatte seg å bevilge nok penger til velferdsoppgaver i kommunene og må tvinges på plass, sier mye om partiets sterke høyredreining i de seneste årene.

       Hadde det ikke vært valg neste år, og dermed behov for å opprettholde myten om Arbeiderpartiet og Høyre som motpoler i norsk politikk, ser jeg ikke bort fra at Arbeiderpartiet hadde henvendt seg til Høyre for å lage et kommuneopplegg. De to partiene var faktisk i utgangspunktet enige om nivået på kommuneøkonomien. Kun fordelingen skilte Arbeiderpartiet og Høyre i synet på bevilgninger til kommunene.

       En budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og Høyre ville blitt budsjettmessig sett billigere, men politisk sett dyrere for begge parter. Derfor ble det, så vidt jeg vet, med kun et par kontaktmøter mellom de to partiene.

       Resultatet av forhandlingene mellom sentrum og Arbeiderpartiet ble en avtale som medførte at kommunesektoren får vel 5 milliarder kr mer enn etter Regjeringens opprinnelige opplegg. Dessuten ble helsesektoren, som også er en del av kommunal sektor, betydelig styrket i opplegget som sentrum og Høyre ble enige om, og som støttes av SV.

       Samlet får norske kommuner og fylkeskommuner nærmere 5,5 milliarder kr mer nå enn det Regjeringen la opp til. Det er Senterpartiet meget godt fornøyd med. Tilfreds er vi også med den gode fordelingen mellom kommunene, som er en følge av avtalen med Arbeiderpartiet.

       Fordelingsprofilen var en viktig årsak til at vi gikk i forhandlinger med regjeringspartiet, og ikke bare gikk i salen og stemte inn 5,5 milliarder kr mer til kommunesektoren. 5,5 milliarder kr er mye penger, men ikke mer enn det kommunene absolutt trengte for å kunne videreføre tjenestetilbudet på dagens nivå. Derfor er det viktig at Regjeringen, så vel den nåværende som eventuelle andre regjeringer, i framtidige budsjettopplegg for kommunene tar utgangspunkt i det som nå blir vedtatt.

       De økte utgiftene til kommunesektoren måtte selvsagt finansieres. Av det totale beløpet var knapt 1,5 milliarder kr allerede dekket inn i salderingsproposisjonen. Resten, knapt 3,5 milliarder kr, måtte man sammen finne inndekning for. Sentrumspartiene ville foretrukket å dekke inn om lag halvparten av beløpet ved reduserte avsetninger til petroleumsfondet. Det var det, tross gjentatte forsøk, ikke mulig å få Arbeiderpartiet med på. Dermed ble det en særdeles vanskelig oppgave å finne inndekning. Noe kunne dekkes ved reduserte utgifter, nemlig 700 mill. kr. Det har smertet betydelig for dem som rammes av kuttene.

       Resten måtte skaffes til veie som økte inntekter. 150 mill. kr kunne tas ut som ekstra utbytte fra et par statsaksjeselskaper, og som nevnt ble 1,6 milliarder kr trukket ut av tre statlige fond. Men dette var ikke nok. Fortsatt manglet det knapt 1 milliard kr.

       Dermed var det ikke mulig å unngå avgiftsøkninger. Til sammen utgjør disse 950 mill. kr. Mange ønsker å kritisere oss for avgiftsøkningen, men den kan fullt ut forsvares, selv om dette altså ikke var sentrumspartienes prioritering.

       For det første representerer avgiftsøkningen inndragning av kjøpekraft og dermed en viss utjevning av skjevfordelingen mellom privat og offentlig sektor, noe som i dagens situasjon er nødvendig.

       For det andre må man anta at forbedringer i kommuneøkonomien vil føre til noe mer tilbakeholdenhet i lokalpolitikernes hang til å øke de kommunale avgiftene for å få sammen kommunebudsjettene.

       Når det gjelder økningen av bensinavgiften som mange i distriktene naturlig nok misliker, og som enkelte partier her på Stortinget kritiserer oss sterkt for, kan jeg opplyse følgende: Senterpartiet har tatt initiativ til å fremme to forslag som, hvis de blir vedtatt, vil dempe virkningene av økte bensinavgifter.

       For det første fremmer Senterpartiet sammen med Kristelig Folkeparti, SV og RV et forslag om tiltak som sikrer lik bensinpris i hele landet. Det er forslag nr. 19 i innstillingen. Det er uakseptabelt at bensinprisen nå varierer med over 4 kr pr. liter.

       For det andre fremmer Senterpartiet sammen med RV et forslag om differensiert årsavgift for motorvogn. Det er forslag nr. 33. Forslaget innebærer at det skal betales full årsavgift i arbeidsgiveravgiftssone 1, 75 % i avgiftssone 2 og halv avgift i resten av landet. Dette er altså i innstillingen to mindretallsforslag. Men de som er kritiske til avgiftsøkningen eller bekymret for utslaget og virkningen for bileiere i distriktene, er velkommen til å stemme for forslagene under voteringen.

       La meg nevne at sentrumspartiene fikk en enighet med Høyre om økninger på en rekke viktige områder med et samlet omfang på over 1,8 milliarder kr. Det meste av dette støttes også av SV. Budsjettbalansen blir ikke svekket av dette, idet det er anvist dekning for hver eneste krone. Av de viktigste elementene i opplegget mellom sentrumspartiene og Høyre kan nevnes:

       La meg til slutt få ta opp de forslag som Senterpartiet har varslet i innstillingen, enten alene eller sammen med andre partier.

       Berit Brørby Larsen (A) : Senterpartiet har i forbindelse med årets siste budsjettbehandling valgt en ny tilværelse - fra en politisk alene-hjemme-tilværelse til å sette seg i førersetet i sentrum og dermed kjøre et tosidig løp: ett løp med Høyre, som de har lang og tett erfaring med, og som de også tydeligvis trives med, og ett løp med Arbeiderpartiet, hvor inndekning av den store kommunepakken ble hovedtemaet. Senterpartiet har fridd til flere samtidig og har delvis lykkes, men må nok snart velge ut bruden.

       Men ser en utover forliket, er det mye å undres over. Senterpartiet blir et tydeligere borgerlig parti, og mange gleder seg, særlig Høyre.

       Det er ett eksempel som jeg har lyst til å ta fram, nemlig håndteringen Senterpartiet bidrar til når det gjelder SNDs grunnfinansiering. Senterpartiet bidrar til å fjerne 1 milliard kr av denne grunnfinansieringen og kaster bokstavelig talt det som er igjen, til havs. Senterpartiet og Restad vet at dette grepet - for ikke å si overgrepet - mot SND vil medføre at SNDs rolle som tiltaksyter i distriktene blir dramatisk redusert.

       Hvorfor er SND som et redskap for omfattende tiltaksarbeid så viktig for Senterpartiet å få ødelagt? Kan det bare være at det også her er viktig å være enig med Høyre, og at det er det som er drivkraften?

Gudmund Restad (Sp) : Berit Brørby Larsen mener at Senterpartiet nå har gått inn i en ny tilværelse. Det vil jeg ikke være enig i. Vi har stått på selvstendighetslinjen i hele denne stortingsperioden og vil fortsette å gjøre det. Det er nettopp et utslag av selvstendighetslinjen at man kan inngå allianser i sentrum, at man kan gå til Arbeiderpartiet og få til et kommuneopplegg på 5 milliarder kr, for deretter å gå til Høyre og skaffe 1,8 milliarder kr til resten av budsjettet. Det er selvstendighet. Det er uavhengighet. Og det akter vi å fortsette med.

       Hovedpoenget i replikken var SNDs grunnfinansieringsordning. La meg først si at det ikke er vi som støtter Høyre eller må tekkes Høyre. Faktisk er det slik at Senterpartiet flere ganger har fremmet dette forslaget, men først nå i høst kom Høyre etter. Så hvis det er noen som henger seg på andre, er det Høyre som henger seg på oss og de øvrige i sentrum.

       Når vi har ment at SNDs grunnfinansieringsordning bør trappes ned, skyldes det at denne delen av finansieringsvirksomheten, de ordinære førsteprioritets pantelån, kan de ordinære bankene godt ta seg av. Det behøver vi ikke noen statsbank til å ta seg av. Det som derimot bør være en oppgave for SND, er å satse mer på de områdene vi har opprettet SND for, nemlig å yte risikolån, yte tilskudd osv. for å få i gang bedrifter og få i gang virksomhet i distriktene. Det er vi sikker på vil kunne skje med denne nedtrappingen av grunnfinansieringsvirksomheten i SND.

       Det vil jo komme en melding om SND til våren, og vi ser fram til en diskusjon da for å utvikle SND til et tjenlig redskap for næringslivet i distriktene etter andre retningslinjer enn SND dessverre hittil har utviklet seg etter.

Erna Solberg (H) : La meg få begynne med å dementere det ryktet som representanten Berit Brørby Larsen satte ut om at Senterpartiet hadde så sterkt behov for å være sammen med Høyre. Det er bare løse rykter. Vi føler ikke at Senterpartiet er enklere enn andre. Vi er bare gode venner på et begrenset område av saker, et langt mer begrenset område av saker enn de Arbeiderpartiet har inngått samarbeid om, og det er områder som Høyre i utgangspunktet hadde forsetter på i den opprinnelige budsjettbehandlingen.

       Det har vært en interessant budsjettbehandling, ikke minst fordi Senterpartiet gikk ut veldig bombastisk både ved fremleggelsen av statsbudsjettet første gang, og da salderingsproposisjonen ble fremlagt. Det var bombastiske uttalelser knyttet både til at det var for høy aktivitet i økonomien, og at man måtte gjøre noe for å begrense oljeaktiviteten. Ja, faktisk gikk Senterpartiet så langt at de gav uttrykk for at det var et absolutt krav for Senterpartiet at man skulle oppnå kutt i aktiviteten i oljesektoren for å gå inn i noe forlik med Arbeiderpartiet om budsjettet.

       Så begynte forhandlingene, og vi fikk et dramatisk, lite møte med brudd ganske raskt. Så hadde man et intermesso hvor Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet snakket sammen. Og så kommer man da tilbake igjen i god tro med den såkalte selvstendighetslinjen og holder to andre partier i hånden før man tør snakke med Arbeiderpartiet igjen.

       Jeg har et spørsmål til representanten Restad som vi aldri fikk svar på i de innledende debatter om budsjettet, som er knyttet til den trusselen som har blitt uttrykt fra Senterpartiet, at fordi de ikke får ned oljeaktiviteten, må de øke de offentlige utgiftene. Betyr det i praksis at ingen av de offentlige utgiftene de har bidratt til å øke i løpet av budsjettprosessen, ville de gått inn for hvis de hadde fått kutt i oljeaktiviteten?

Gudmund Restad (Sp) : Innledningsvis i replikken sin bekreftet nå Erna Solberg at Senterpartiet ikke er bundet til noen blokker. Vi kan henvende oss til Høyre om ting som vi kan løse i vår retning, og så kan vi gå til Arbeiderpartiet og løse andre ting i vår retning. Det er selvstendighetslinjen, det. Det er ikke noen isolasjonslinje, som svært mange har forsøkt å fremstille det som gjennom mange år. Det er det som er uavhengighet, å kunne gjøre det som tjener ens egne målsettinger best.

       Så nevner Erna Solberg flere trusler - jeg har ikke hørt noen av dem, og jeg har i hvert fall ikke fremsatt noen av dem. Jeg har heller ikke registrert at andre har kommet med trusler. At reduksjon i oljeutvinningstempoet var veldig viktig for Senterpartiet, er ingen hemmelighet, men det var ikke framsatt som noen trussel eller noe ultimatum for å få til ting. Men vi så det som så viktig at det ble sendt et brev til statsministeren med anmodning om et møte for å diskutere muligheten for en reduksjon i oljeutvinningstempoet. Vi hadde et møte med topprepresentanter fra både Regjering og Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Men det tok ikke mer enn en drøy time før man kunne konstatere at her er det ikke

       mulig å komme til noen enighet. Arbeiderpartiet ønsker ikke å ta styring over oljeutvinningstempoet. De ønsker kanskje i en viss grad å styre fram til man har fått delt ut konsesjonen, delt ut feltene, men deretter får oljeselskapene lov til å kjøre akkurat som de vil. Det er oljeselskapene som bestemmer hvor mye oljeinntekter vi skal få, om det skal bli 50, 60 eller 70 milliarder kr i overskudd som skal settes inn på Oljefondet. Det er beklagelig at Regjeringen ikke vil ta styring her, for hvis det var vilje til å ta styring over oljeutvinningstempoet, kunne spekulantene i hvert fall ha ett usikkerhetsmoment når de vurderte om de skal spekulere mot kronen og gjøre problemene for eksportnæringene større. Nå kan de trygt kalkulere med at oljeselskapene vil tappe olje så fort som hjulene kan gå, så lenge det finnes olje.

Eilef A Meland (SV) : Det er riktig, som det kom frem i en tidligere replikk, at Senterpartiet innledet budsjettmessige forhandlinger med et utspill overfor Arbeiderpartiet. Det er all grunn til å spørre på ny hvorfor Senterpartiet ikke stod fast på sitt krav om å gjøre noe med oljeøkonomien, enten det gjelder investeringene, utvinningstakten eller oljeinntektene.

       Til det siste moment var det et motkrav fra Regjeringens og Arbeiderpartiets side at man ikke skulle bruke en eneste krone mer av oljeinntektene. I replikkordskiftet til finanskomiteens leder spurte jeg om hvorfor innstillingen ikke stemmer med pressemeldingen fra finansministeren. Bjørnar Olsen forstod ikke spørsmålet og svarte feil. Da vil jeg spørre Gudmund Restad, som nestleder i finanskomiteen, om han er enig i følgende, nemlig at pressemeldingen fra finansministeren og for så vidt finanskomiteens leder om at det brukes bare 22.189.000.000 kr, er feil i henhold til den innstillingen som er avgitt senest i dag.

       Et interessant spørsmål som er kommet frem i forlengelse av det som skjedde i budsjettforhandlingene, er hvor Senterpartiet står på selvstendighetslinjen. Det er flere utgaver av dette. Jeg vil gjerne referere til en av de fremste tillitsmenn for partiet, nemlig fylkesordfører Odd Arild Kvaløy, som innkasserer den avsluttende budsjettbehandling med følgende uttalelse til Stavanger Aftenblad:

«Til stortingsvalget i september 1997 tror jeg det kan være stablet på beina et slagkraftig borgerlig regjeringsalternativ.»

       Han ser altså for seg at budsjettforliket åpner for en borgerlig samling. Nå har jo representanten Restad levd med en borgerlig samling, og spørsmålet er: Er sentrum i norsk politikk borgerlig?

Gudmund Restad (Sp) : Sentrum i norsk politikk er ikke-sosialistisk.

       Så til det første spørsmålet: Hvorfor stod ikke Senterpartiet fast? Det nytter ikke å stå fast. Da hadde hele prosessen låst seg. Det var rett og slett enkelt å konstatere at Arbeiderpartiet ikke har noe ønske om å ta styring over oljeutvinningstempoet. De ønsker at dette skal være overlatt helt og holdent til oljeselskapene når først feltet er tildelt. Det ble sagt med så klare ord at det var ikke nødvendig å sitte og kaste bort mange timer på å prøve å få Arbeiderpartiet til å endre holdning. Så vi stod så fast som det var nødvendig, for å få visshet for at det var ingen vei å komme Vi henvendte oss for øvrig for sikkerhets skyld også til Høyre for å høre om det var mulig å skaffe et flertall for redusert oljeutvinningstempo der. Men det var like bastant avslag på den siden, og da er det etablert et klart flertall her i salen som ikke ønsker styring over oljeutvinningstempoet.

       Det andre temaet som Meland tok opp, var disse tallene, om jeg kan bekrefte at pressemeldingen fra finansministeren må være feil. Jeg kan bekrefte at det som står i pressemeldingen, er at det ikke brukes en eneste ekstra oljekrone. Jeg kan bekrefte at dette ikke samsvarer med de tall som vi helt nylig fikk oversendt fra Finansdepartementet, og som ble nedfelt i innstillingen kl.  17.15 i kveld. Jeg har ikke hatt anledning til å studere det, men det er for så vidt i godt samsvar med det jeg sa i mitt innlegg, at det ikke er noe forskjell på kroner fra statlige fond og kroner fra et oljefond. Jeg går ut fra at det er bokføringsteknikk som er forklaringen, dette med over og under streken, som gjør at når man tar inn inntekter under streken, kommer de ikke til syne i budsjettbalansen. Så svekkes budsjettbalansen med disse 1,3 milliarder kr, var det vel, og det betyr da at man får 1,3 milliarder kr mindre å sette inn på Oljefondet. Men jeg gjentar at jeg har ikke fått studert disse tallene og må ta visse forbehold.

       Jeg forutsetter at det er spesielle forhold, ikke minst knyttet til regjeringsskiftet, som gjør at regjeringspartiet denne høst har vist en så påfallende liten interesse for å få til forlik. Ja, det synes faktisk som det ikke å få til forlik har vært et propagandistisk nummer man har hatt behov for i flere uker i høst. Det får nå så være. Det har skadet fremdriften i budsjettet. Fremfor alt har det skadet kommunenes mulighet til å planlegge langsiktig. Mange har sagt det, seneste nå stortingspresidenten - hun leser høyt i avisene forleden fra et forslag Høyre har fremmet. Det er jo interessant å få slik støtte. Hvis hun taler for sitt parti, er det altså flertall for følgende: Stortinget bør fastsette rammene for kommunenes inntekter, derunder skattøren, i juni. Det bør ligge fast under høstens budsjettbehandling. Da har kommunene god anledning til å planlegge. Hvis stortingspresidenten med

       andre ord står på dette, og Arbeiderpartiet gjør det, gjør Høyre det fortsatt. Da er det flertall for denne reformen. Men dette er jo ikke avhengig av reglementer eller vedtekter, men av politisk vilje, for det var et flertall som i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i juni ikke ønsket å fastlegge skattøren og rammene da. Det er realitetene, avkledd alt annet i debatten.

       Om man som et ledd i en slik reform også skulle ønske å se på litt lengre sikt, på at kanskje større deler av budsjettets rammer også på andre områder enn kommunene burde fastsettes tidlig, er det meget interessante tanker. Et budsjettreformutvalg arbeider også med disse spørsmål. Sverige har gjennomført en slik reform, og prøver den ut i år for første gang. Det er interessante erfaringer så langt, men det er for tidlig å bygge noe særlig på det.

       Oljeøkonomien har også vært et tema i den generelle økonomiske debatten knyttet til budsjettet. La meg si at denne debatten preges av mange myter. For det er nå engang slik at alle penger er like. Det er ikke slik at oljepenger skaper mer inflasjon enn andre penger, f.eks skattepenger, kommunepenger, landbruksbankpenger eller Statkornpenger. Alle penger har samme effekt i økonomien, enten de hentes herfra eller derfra. Det interessante er at måleenheten når man har med en opphetet økonomi å gjøre, er ikke lenger balansen. For balanse kan skapes på mange nivåer. Man kan skape balanse også ved å blåse opp både skatteanslag og oljeprisanslag, slik at utgiftene allikevel eksploderer, men balansen er beholdt. Derfor er det interessante når man er i en overskuddssituasjon, å se på hvor mye man bruker i innenlandsk økonomi. Det er faktisk sånn at offentlig brukte kroner i dag er de som mest direkte har inflasjonseffekt. Privat brukte kroner har en tendens til å bli mer spart og faktisk mer brukt på mindre inflasjonsdrivende måter, deriblant importerte innslag i forbruket. Det er et forhold som få har tatt innover seg, men slik er det.

       Det er også et faktum at Norge i dag har et høyt tempo i oljeutvinningen. Det er et spørsmål som egner seg for en langsiktig debatt, om tempoet er for høyt i forhold til flere forhold. To forhold vil jeg nevne spesielt. Det ene er det miljømessige. Fremtidige klimaavtaler kan gjøre det nødvendig for oss å revurdere deler av tempopolitikken. Forvaltningen av formuen kan også gjøre det nødvendig å revurdere dette. Men jeg understreker: En slik vurdering må være langsiktig. Oljepolitikk er i seg selv langsiktig, og er ikke egnet for kortsiktig bruk, f.eks i en salderingsdebatt. Oljeselskaper som går inn - nasjonale, statlige eller utenlandske - må forutsette stabile rammebetingelser og kan ikke utsettes for kortsiktige kutt i budsjettsalderinger eller i årlige budsjettprosesser i det hele tatt. Derfor hører en slik debatt om oljeutvinningstempoet - og det er en interessant debatt - hjemme i f.eks debatten om kommende års langtidsprogram for neste fireårsperiode.

       Mange har også berørt de politiske konstellasjoner som følger av høstens forlik. Det avgjørende for det forliket som er kommet i stand, er Senterpartiets plassering. Senterpartiet plasserte seg først på sidelinjen med følgende utsagn i Arbeiderbladet 30. november:

       «Senterpartiets Per Olaf Lundteigen lover Ap budsjetthjelp hvis oljeutvinningstempoet reduseres.- Vi har ikke noe ønske om å øke de offentlige utgiftene, men vi er nødt til det så lenge oljeformuen øker så sterkt, sier Lundteigen.»

       Dette er jo interessant psykologi. Jeg er ikke sikker på om det er politikk, men det er iallfall interessant psykologisk. For det som her sies, er jo at fordi vi ser så mye penger, er vi nødt til å bruke dem, så vær vennlig og kom og hjelp oss mot disse lystene! Vi fikk altså ingen hjelp mot slike lyster, for den hjelpen bestod jo i at man skulle redusere inntektene, men det forutsatte jo også at man var villig til å redusere utgiftene minst like mye. Høyres kontakt med Senterpartiet kan vitne om følgende: Det er ikke reduksjon av utgifter som har vært det mest påfallende ønske fra Senterpartiet på noe punkt i de diskusjoner vi har hatt. Men så kommer Senterpartiets annet skritt, og det er interessant, for da brøt de med dette fundamentalistiske krav til et forlik, og gikk inn i et mer tradisjonelt hestehandelsforlik, vel med et større volum enn tidligere, men med tradisjonelle ingredienser. Det er en seier for realpolitikken i denne sak. Jeg får se det som et lite, positivt tegn når det gjelder Senterpartiets manøvrering og plassering.

       Mange var inne på hvordan Senterpartiet oppfører seg sammen med Høyre. Til det må jeg si: Jo da, kanskje bedre og bedre, for i fjor kom de bare på kveldstid og ville ikke vedkjenne seg å besøke våre kontorer. I år kommer de på dagtid og sier faktisk fra om det. Vi får ta det som et lite tegn på at noe er i ferd med å normaliseres. Men fortsatt er Senterpartiet plassert til venstre for Arbeiderpartiet i for Høyre veldig viktige spørsmål, som størrelsen på offentlig sektor, privat eierskap og skatt. Der er de på trygg SV-grunn, hvis det kan sies å være trygt, men jeg var inne på et sitat av Lundteigen, så det var kanskje det som inspirerte meg til den formuleringen.

       Så til budsjettets totale virkning i økonomien. Det er det viktige. Jeg må si til debatten om budsjettets inndekning, at det er en realitet - og der har også Meland rett i sin analyse - at budsjettet sender mer penger ut i økonomien, også oljepenger. Det tas riktignok via noen fonds, men det er mer penger brukt i økonomien. Med andre ord: Det finansminister Stoltenberg sa ikke skulle skje, har skjedd. Så er han fortsatt fornøyd. Det er jo da en finansminister som åpenbart er villig til å strekke seg langt. Vi er redd for at den sterke inndekningen gjennom økte avgifter har to virkninger. Den ene er en forsiktig kjøpekraftsinndragning, men verre enn det er en inflasjonsdrivende effekt av dette. Distriktsprofilen er heller ikke til å skryte av. Det er i distriktene at økt bensinpris merkes best.

       Høyres rolle i dette budsjettarbeidet har vært todelt. Det første var vår invitasjon til et enda strammere budsjett enn det Regjeringen la opp til. Den invitasjonen fikk vi ingen respons på i noe parti - aller minst i regjeringspartiet. Da var vår rolle i annen fase, altså salderingen av budsjettet, å bidra til moderasjon der vi kunne bidra. Det var drøye halvannen milliard som Regjeringen ikke hadde lagt inn av de foreløpige vedtak. Høyre var med på alle disse foreløpige vedtakene, men vi har i denne runden avholdt oss fra å fremme ca halvparten av disse vedtakene. Det representerer vårt bidrag til den samlede moderasjon. Vi kunne gått lenger i retning av å fremme disse forslagene, som mye kunne tilsagt, for alle forslagene er gode. Mange av de gode forslagene vil vi altså ikke fremme på nytt, nettopp for å bidra til en samlet moderasjon.

       Våre samtaler med Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har også skaffet inndekning i rimelig grad for dette. Det ser jeg som positivt, selv om det har begrenset verdi i en total budsjettsammenheng. Vårt miniforlik har et omfang som vel er en tredjedel eller litt mindre i forhold til storforliket i budsjettet. Men det er nå et bidrag.

       Vi har også bidratt til å øke utgiftene på for oss viktige områder - justissektoren, utdanningssektoren, sykehus og eldreomsorg. Det står igjen. Vi skulle gjerne gått lenger på alle disse områdene, hvis vi hadde hatt mulighet for å skaffe flertall for en reell inndekning. Men moderasjon er en dyd i seg selv i denne salderingen. (presidenten klubber)

       For å slippe å fremsette forslag fra salen, vil jeg få lov til å fremsette forslagene fra talerstolen. Jeg fremsetter de forslagene der Høyre er eneforslagsstiller eller største parti blant forslagsstillerne.

Kjell Engebretsen (A) : Høyre har gjennom sin deltakelse i samfunnsdebatten bidratt til en større forståelse for behovet for en stram finanspolitikk i oppgangstider, og det er Høyres positive bidrag. Men når representanten Foss nå er så voldsomt entusiastisk i forhold til innstramming og sparing, er det slik at også Høyre har vært med på en utgiftsvekst i år, sammen med sentrumspartiene - riktignok i dagslys denne gangen, forstår jeg - på nesten 2 milliarder kr. Det er heller ikke noe småbeløp, men jeg skal la det ligge.

       Som vi vet, er det flere elementer enn finanspolitikken som er avgjørende for at vi skal ha en god økonomi. Det er bl.a inntektspolitikken, og Høyre har visse hovedlinjer i sin politikk som ikke uten videre danner et godt grunnlag for inntektspolitisk samarbeid. Det er en lang rekke sider ved Høyres politikk, også nå i budsjettarbeidet, som kan skape vanskeligheter for et inntektspolitisk samarbeid.

       Jeg tillater meg å spørre representanten Foss: Er han enig i at den solidariske inntektspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet har hatt en meget stor betydning for den økonomiske utviklingen i samfunnet? Og dersom han er enig i dette, ville det ikke da være fornuftig å føre en total politikk som fortsatt la et godt grunnlag for et slikt samarbeid i årene framover?

Per-Kristian Foss (H) : Det var hyggelig at representanten Engebretsen trakk frem ett av Høyres mange positive bidrag til norsk politisk debatt, nemlig behovet for moderasjon og balanse i budsjettet. Arbeiderpartiet er innom slike dyder til tider, men det er sannelig ikke lett å være opposisjonsparti når regjeringspartiet synder. Først formaner man: Synd ikke! Så går man i bakgården og synder. Men det er nå engang slik at også bakgården er synlig i våre dager. Og i bakgården gjør de følgende: Etter at de har skjelt ut opposisjonen for ikke å ha inndekning, fremmer de forslag om 600 mill. kr til styrkene i Jugoslavia, og tar det fra ymseposten - noe som er opplest og vedtatt, at der dekker man ikke inn ting. Det er det man kaller juks på intern terminologi i politiske kretser, det er ingen reell inndekning.

       Så kutter man i dagpengene - som er en lovbestemt uttelling som man ikke kan kutte i, for rettighetene er bestemt av antall ledige. Sånt har vi aldri gjort, faktisk heller ikke en del andre opposisjonspartier - det ene på S og ikke det andre. Selv SV driver ikke med sånt. Det gjør altså regjeringspartiet. Hvordan skal opposisjonen klare seg da, når regjeringspartiet synder på de verste områdene?

       Regjeringspartiet kunne skaffet inndekning også i kommuneøkonomien hvis de hadde villet, nemlig ved å stemme for kuttet på 4,5 milliarder kr på rammene. Da hadde det blitt balanse. Men det ville man ikke, fordi man var uenig i innretningen - inntektspolitikken.

       Ja, Høyre vil i regjeringsposisjon føre en politikk som selvfølgelig tar hensyn til fagbevegelsen og andre organisasjoner på arbeidstakersiden, bl.a ved å legge til rette for lav vekst i avgifter, skattelettelser for brede lønnstakergrupper, som gjør at man ikke behøver å gi så mye i inntektsøkninger, men samtidig får en skikkelig reallønnsforbedring.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Representanten Per-Kristian Foss kjem med eit mykje interessant signal i sitt innlegg i dag. Mens han i sitt innlegg i finansdebatten ikkje sa eitt ord i forhold til oljeutvinningstempoet, seier han no faktisk, om enn indirekte og med få ord, at Høgre er villig til å sjå nærare på dette.

       Tidlegare statsminister Kåre Willoch skriv i dag i Arbeiderbladet om det han kallar ein kortsynt oljepolitikk. Han seier at sjølv om ein legg tradisjonelle liberale eller konservative haldningar til grunn, kan det førast fleire typar argument for ei sterkare styring av produksjonen av olje og gass, fordi den er avgjerande forskjellig frå andre typar verksemd. Han nemner miljøomsyn, som Per-Kristian Foss gjer, han seier òg at det dreiar seg om tømming av ikkje fornybar energi, og at den politiske leiinga av den grunn må føreta ei avveging mellom nåtidas og framtidas behov. Willoch nemner vidare at Noreg som oljenasjon bør føla medansvar for forsyningstryggleik i nær og fjern framtid.

       Inge Lønning, som no er nominert som representant frå Oslo Høgre, seier i dag til Stavanger Aftenblad:

«I praktisk politikk må vi heller dempe enn å øke utvinningstakten i Nordsjøen».

       Mitt spørsmål er: Når langtidsprogrammet skal drøftast, vil då Per-Kristian Foss, som Willoch gjorde i 1986-87, ta i bruk petroleumsloven som seier at når særlege samfunnsomsyn tilseier det, kan loven brukast for å redusera oljeutvinningstempoet?

Per-Kristian Foss (H) : Jeg leser alltid det Willoch skriver, med stor interesse. Det hadde gått Senterpartiet godt om de også hadde gjort det - alltid - og fulgt hans råd.

       Det er helt riktig at tapping av oljeinntekter er tapping av ikke fornybare ressurser. Det er formuesomplassering. Det tilsier ifølge - jeg får vel si - Willochs og mitt resonnement at slik tapping må forvaltes som formue og ikke forbrukes. Det er et grunnresonnement som Senterpartiet har syndet mot hele veien. Hadde nøkternheten preget Senterpartiet, kunne mye vært annerledes. Men Senterpartiet har vært et forbruksparti på disse områdene, riktignok mest offentlig forbruk, men det tapper ikke noe mindre formue enn annen type forbruk.

       Så til generasjonsavveiningen: Det er en myte at budsjettet går i overskudd, for budsjettet går egentlig bare i balanse hvis vi hadde vært nødt til, som andre som skal budsjettere, å sette av nødvendige penger til fremtidige pensjonsutbetalinger. Men det er disse pensjonspengene Senterpartiet også vil bruke. Riktignok sier de at de egentlig ikke har lyst til å bruke dem, men de sier at de må gjøre det, jf. sitatet fra Lundteigen, som jeg viste til i mitt innlegg. Her er Senterpartiets dilemmaer. Og svaret på spørsmålet er: Ja, vi er selvfølgelig når som helst beredt til å diskutere langsiktig oljepolitikk, men ikke kutt fra dag til dag, ikke kutt som ledd i salderingen og ikke kutt som bryter med de langsiktige forutsetningene oljeselskapene har for sin politikk. Da er stedet å diskutere det Regjeringens langtidsprogram og Stortingets behandling av dette.

       Representanten Meltveit Kleppa tar feil: Willoch var ikke statsminister i 1986-87. Det var Arbeiderpartiet som regjerte den gangen, og det var en annen begrunnelse for den gangen å bruke paragrafen, nemlig å få prisen på oljen opp.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Jon Lilletun (KrF) : Representanten Foss sin hovudtese er som følgjer: Dess meir pengar ein gir til kommunane, dess mindre vert desse pengane verdt. Høgre si haldning her minner om kona som prøvde å vende hesten av med å ete. Det gjekk nesten.

       Høgre-ordførar Sundtoft truar med å setje statsskatten på sperra konto, om ikkje kommunane betre vert sette i stand til å hjelpe eldre- og skulesektoren. Sentralbanksjef Storvik er rimeleg nøgd med budsjettet som no er lagt fram. Statistisk Sentralbyrå sin prisanalyse som stod i Dagbladet tidlegare denne månaden, gir eit heilt anna bilete av prissituasjonen enn Foss og Høgre. Meiner Foss at Høgre sitt kommuneopplegg ville gi kommunepolitikarane, anten dei no kjem frå Høgre eller andre parti, ein anstendig økonomi til å løyse strengt turvande tenestetilbod?

       Eit anna poeng: Avgiftene kan vere negative og upopulære, men samstundes dreg dei òg inn kjøpekraft. Ser ikkje Foss at den dimensjonen derfor òg er med på å balansere ein del?

       Representanten Foss snakka om Arbeidarpartiet si synd i bakgarden. Eg er einig med representanten Foss i at det er leit om Arbeidarpartiet driv synd, anten det er i bakgarden eller i framgarden. Men det å ikkje gi eldre det tilbodet dei treng, det å ikkje gi skulesektoren det tilbodet den treng - er det mindre synd? Ville kommunane kunne ha løyst dei mest presserande oppgåvene med det kommuneopplegget som Høgre har presentert?

Per-Kristian Foss (H) : Svaret er ja - og bedre enn med det opplegg representanten Lilletun og hans parti representerer. Hvorfor det? Jo, fordi vårt opplegg ville ikke ha den baksiden av medaljen som kommunene også må betale, nemlig høyere avgifter og økt inflasjon. Det er bedre å få penger som er verdt noe, enn å få penger som blir mindre verdt. Det vet garvede kommunepolitikere godt. Nå er det jo ikke slik som representanten Lilletun sa, at dess mer penger man gir kommunene, dess mindre blir de verdt. Fullt så enkel er ikke økonomien, selv om kommunesektoren står for en stor del av totaløkonomien. Nei, sett at man klarte å si at vi er villig til å gi mer til fylkene - for å ta et eksempel der jeg tror Høyre og Kristelig Folkeparti er enig - en milliard eller to mer til fylkene for å løse presserende sykehusoppgaver: Det er mulig, men da må de være villig til å kutte krone for krone tilsvarende på statens forbruk. Men det er jo ikke Kristelig Folkeparti villig til på noen områder, for Kristelig Folkeparti har mange hjertesaker - veldig mange, både utenriks og innenriks, så hver gang man er inne på et kuttområde, møter man i Kristelig Folkeparti en hjertesak. Og slik er dilemmaet i økonomien. Har man mange hjertesaker, må man gjøre visse valg. Det er et av politikkens dilemmaer, og Kristelig Folkeparti kjenner godt det området.

       Jeg berørte også avgifter i mitt innlegg. Avgifter har en viss inndragningseffekt, men det er - og det synes jeg det er rart Kristelig Folkeparti ikke reflekterer mer over - den mest usolidariske måten å inndra kjøpekraft på. De har den virkning at man tar like mye fra gamle og syke som fra alle andre. Alle har fått lide under økte strømpriser, økte kommunale avgifter og nå økte statlige avgifter i 1997 - det er helt uavhengig av deres betalingsevne, deres lønnsevne eller deres formue for øvrig. Minstepensjonisten får like store avgiftsøkninger som en Røkke. Det burde mane Kristelig Folkeparti til mer ettertanke.

       Arbeiderpartiet har ett fikenblad igjen - og det er at oljefondet ikke skulle røres. Nå har SVs Eilef A Meland prøvd å lirke ut av flertallskonstellasjonen hva som er de korrekte tall. De går fram av innstillingen, og oljefondet er rørt. Men det er mange andre poster også som er useriøse i denne salderingen. Her er det en virvling av fonds, anslag for dagpenger, økt utbytte osv., som dekker inn økningene på andre områder - på kommunesektoren og på viktige områder som SV også støtter. Faktisk er det sånn at hvis man ser veldig strengt regnskapsmessig på dette, ligger nå stortingsflertallet på det som var uansvarlig SV-politikk i oktober, nemlig å bruke til sammen nesten 3 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslo i oktober. Og det som da var overoppheting og komplett uansvarlig, det er kjempeansvarlig nå. Det er vel faktisk sånn at hvis finansminister Jens Stoltenberg skulle tatt eksamen på denne salderingsinnstillingen, hadde han strøket. SV har aldri drevet og diktet opp anslag og saldert med det i forbindelse med statsbudsjettet. Vi har også vært veldig nøye med ikke å ta fra investeringer og bruke til forbruk. Det gjøres av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og hele resten av bølingen. Og det har vært fyord hos oss helt fra jeg begynte i finanskomiteen for sju og et halvt år siden, å drive og saldere med Ymse-posten. Det var juks. Det var det som skulle sikre oppgjørene framover. Så det eneste som er igjen nå, er dette lille fikenbladet. Nå har jeg prøvd å gjøre visse undersøkelser. Jeg er ikke så veldig bevandret i botanikken, men hvis det jeg har sett på gamle statuer, er fikenblad, er de av en forholdsvis rimelig størrelse. Det nærmeste jeg kommer fiken, er en sånn bjerkefiken som en har hjemme i stuen sin, og fikenbladet til Jens Stoltenberg og Regjeringa er omtrent så stort, og alle som kan noe om økonomi, kan se at det står til stryk.

       For SV har det vært viktig at det som har skjedd når det gjelder kommuneøkonomien, er rimelig omfattende. Og det skal sentrumspartiene ha, at påplussingene på kommuneøkonomien kommer til nytte der kommunene trenger dem. Vi har hatt telefoner - med rødglødende linjer - fra fortvilte kommunestyrerepresentanter som nå har ringt og lurt på hva som egentlig er resultatet av forliket. Og mange har pustet lettet ut, fordi presset for at man skulle si opp folk, presset for å redusere på eldreomsorgen, presset for å legge ned barnehageplasser, presset i forbindelse med Reform 97 er dempet noe. Men dette er jo ingen varig seier, dette er så langt en engangsforeteelse, og det er ingen sammenheng mellom den økonomiske politikken som Regjeringen fører, og det som Jagland pleier å si om at man skal satse på det offentlige i stedet for det private forbruket. Det er heller ikke samsvar mellom Arbeiderpartiets program og det som er Regjeringens politikk. Og når det gjelder de lange linjene, hva som blir framtiden for kommunene i 1998 og 1999, og hvordan vi skal fordele den økte rikdommen, er ingen seire vunnet. Sentrumspartiene har ikke fått noen forsikringer om at det skal være en ny kurs.

       I disse budsjettbehandlingene har egentlig alle snakket med alle, og jeg har sett at Senterpartiet i diverse presseoppslag har gitt inntrykk av at det er en slags avtale med SV. Det er vel mest av indremedisinske hensyn, og det er ikke riktig. Men det er riktig at vi har snakket med alle for å få på plass mest mulig av de sakene som var viktig for oss. Det har vi klart også. Nå har jeg de siste dagene prøvd å lete litt tilbake til gamle debatter, for det som blir spennende nå i diskusjonen framover, det er hvordan forholdet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet utvikler seg. Et så omfattende forlik i forbindelse med en saldering som dette må dempe noe av den ordbruken som Senterpartiet og særlig Senterpartiets leder anvender på sine reiser land og strand rundt. Jeg har slått opp i en gammel budsjettinnstilling fra 1994-1995, og der slår Senterpartiet prompte fast:

«Hovedalternativene i norsk politikk er for tiden Arbeiderpartiets Brussel-inspirerte budsjettpolitikk og Senterpartiets politikk for nasjonal verdiskaping, sysselsetting, miljø og rettferdig fordeling.»

Full konfrontasjon.

       Så leser jeg med interesse hva hr. Jakobsen - ikke ukjent for noen i denne sal - sier i dagens Arbeiderblad:

«Jeg håper at Aps forlik med mellompartiene i forbindelse med statsbudsjettet kan oppfattes som et varsel om at Ap også er villig til å justere fordelingspolitikken,»

       Justere fordelingspolitikken? Er det det Anne sier i appellene sine rundt omkring - en liten justering i fordelingspolitikken? Og jeg siterer videre:

«for her har sentrum og Ap mye til felles», sier Jakobsen.

       Det er jo meget interessante og ganske nye signaler, og det blir spennende å følge hva som blir temperaturen og avstanden mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet i den videre debatten.

       Vi var kraftig provosert fra SVs side da Regjeringen hadde strøket alle Stortingets foreløpige vedtak. Det betydde nemlig at høgskolene, skolene generelt, mange viktige miljøområder, mange viktige kulturprosjekter osv. bare var radert bort med et pennestrøk. Det som gjorde meg mest indignert, var at dette var endringer som Stortinget hadde gjort etter at folk hadde henvendt seg til Stortinget og sagt: Hør her, høgskolene er i krise. Og så har stortingsflertallet skjønt at det stod dårlig til, at det faktisk var sånn at det ble færre førskolelærere og færre sykepleiere osv. stikk i strid med det alle sa, og så gjorde stortingsflertallet noe med det. Det er jo sånn et demokrati skal fungere, nemlig at det skal være mulig å komme til Stortinget å påvirke det som faktisk blir vedtatt. Så det Regjeringen gjorde da de oppførte seg sånn, var ikke bare at de strøk kapitler og poster, men også at de gav den demokratiske prosessen en trøkk i trynet i forbindelse med behandlingen av et budsjett. Og stakkars Arbeiderpartiets representanter rundt omkring i alle komiteene, som satt bundet på hender og føtter og ikke fikk gjort noe som helst av hensyn til budsjettbalansen og små og store fikenblader.

       Vi har mange utfordringer med hensyn til det som må være de langsiktige linjene, og på dette området er det ikke noe som er avklart ved dagens budsjett. Det gjelder i forhold til dem som ikke får være med på kjøpefesten - det er en del, det er ikke flertallet, men det er viktig likevel. Det gjelder i forhold til miljø, der stortingsflertallet nå ikke gjør noe i retning av Grønn skattekommisjon, men hever flatt på sjokolade, alkohol, tobakk og hva det måtte være, i stedet for å ta det på CO 2-avgiften, slik som SV foreslår. Den tredje utfordringen er det som går på langsiktig formuesforvaltning og hvordan en disponerer Oljefondet, og det fjerde er det som går på fordeling mellom privat og offentlig forbruk. Det er veldig viktig at standarden på offentlige tjenester kan følge med det vi blir vant til ut fra vår egen private lommebok. Når mange av oss kanskje etter hvert får råd til å bytte ut sofaen hvert femte år, kommer vi ikke til å godta en offentlig sektor som ikke holder samme standard. Hvis vi ikke tar det på alvor, kan vi åpne for en ny privatiseringsbølge.

       Grunnen til at vi har fått en såpass omfattende saldering, er at opposisjonspartiene i Stortinget har visst at Jagland uansett ikke kunne gå, uansett ikke kunne etterlate seg et ettermæle av surr og rot og krise.

       I tunge stunder spriter jeg opp humøret med sitater fra en dame som heter Mae West, og Jagland kan kanskje finne trøst i følgende: «Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn».

       Med dette ønsker jeg regjeringspartiet et godt nytt år, og tar opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen, der vi enten står alene eller er største fraksjon.

       Eirin Faldet (A) : Representanten Halvorsen var så opptatt av fikenblad. Nå trodde jeg at størrelsen på fikenblad var tilpasset det de skulle skjule. Men i SV har de ikke engang et fikenblad, de har valgt å blottlegge alt for alle.

       Jeg tror faktisk at det var Erik Solheim som var den som trakk Ole Brumm inn i norsk politikk. Og Ole Brumm har tydeligvis tatt sete hos SV, som det heter, for også i denne debatten hører vi at SV vil gjøre alt. Og la meg med en gang si at mange av forslagene som SV kommer med, er veldig bra, men det blir et problem for andre partier å følge SVs tankegang, for SV har en bunnløs pengesekk å ta av. De gjør som Ole Brumm - sier ja takk til alt.

       Men politikk er å prioritere, og det vil ikke SV være med på. De vil ikke prioritere, og ender altså opp med å ta av oljefondet. Nå befinner jo SV seg i den situasjonen som Senterpartiet befant seg i, nemlig på sidelinjen. Nå har riktignok Senterpartiet her i salen i dag skrytt av at de har skaffet seg venner, men under replikkordskiftet har det kommet fram at ingen vil vite av dem - og det er jo trist.

       Men Arbeiderpartiet vil gjerne vite av SV. Men vi har ikke mulighet til å følge SVs økonomiske politikk - for hvordan vil SV eksempelvis forklare rettferdigheten i den økningen i barnetrygden som de nå går inn for?

       Jeg har lyst til å stille Kristin Halvorsen følgende spørsmål - det er kanskje hypotetisk for henne, men det skulle være interessant å høre svaret: Dersom SV måtte prioritere, hva ville SV sette først - økt barnetrygd eller flere barnehageplasser? Jeg tror jeg vet svaret, men nå leker vi liksom at dere må si ja til det ene foran det andre.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg blir litt provosert. Når man driver seriøst med politisk arbeid, skulle man tro at de som er satt til å ta replikker på folk, som har sittet her nå i fire uker i strekk og ser grå og dratt ut i trynet, i det minste har satt seg inn i hva denne salderingsinnstillingen går ut på, og hva som har vært den økonomiske debatten i politikken i løpet av de siste fem år. Den replikken som Eirin Faldet holdt nå, den har hun trukket fram fra en bunke som var fem år gammel. Den var komplett gal da, men den er enda villere nå!

       Hvis man leser salderingsinnstillingen, ser man veldig klart at SV prioriterer. Vi drar inn privat kjøpekraft, vi. Vi øker CO₂-avgiften og driver ikke med alt det småflikket på alle de andre små avgiftene. Vi øker toppskatten for de høyeste inntektene. Og så sier vi at vi bruker noen oljepenger, og det gjør vi med rak rygg og ved å se folk rett inn i øynene, uten en masse fisling og dilldall. Det betyr at hvis SV skulle ta eksamen på denne salderingsinnstillingen, hadde vi antakelig stått - for alt det «mikkmakket» som regjeringspartiet har dratt seg uti bare for prestisje, syns vi er uverdig og helt høl i hue. Og hvis Eirin Faldet hadde fulgt med, hadde hun også visst hva som var SVs hovedprioriteringer når det gjaldt barnepolitikken, og det er selvfølgelig å øke tilskuddet til barnehager. Nå kommer det til å være betydelig økt foreldrebetaling rundt i kommunene og særlig i de private barnehagene, og det kommer til og med til å bli nedlagt barnehager neste år. Hvis Arbeiderpartiet hadde hatt det på dagsordenen, var det faktisk SV de skulle ha kommet til, for det er Arbeiderpartiets og Regjeringens eget budsjett og deres egen mangel på å prioritere barnehagesektoren som gjør at krisen på det området kommer til å inntreffe mange steder - ikke overalt.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg kan iallfall bekrefte som uavhengig i forhold til dialogen mellom Arbeiderpartiet og SV at det ikke er noe småflikk over SVs avgiftsøkninger. Der andre tar i kraftig, ja historisk kraftig med 3 milliarder kr i avgiftsøkninger i salderingen, smeller jo SV skikkelig til med 7,4 milliarder. Det er liksom ikke noe puslete over det.

       Jeg må også få si følgende: Når man bruker uttrykk som at den demokratiske prosessen fikk en «trøkk i trynet» ved at Regjeringen faktisk tar på ordet at foreløpige vedtak er foreløpige, da må jeg si at man må spare uttrykkene litegrann. Dette er jo ifølge spillereglene, for finansinnstillingen gav ingen avklaring om rammene. Det skal en finansinnstilling normalt gjøre. Og et budsjett er ikke et budsjett før det som skjer når det gjelder fagbudsjettene i Stortinget, er innenfor rammer. Summen av alle gode formål gir nemlig ikke noe godt budsjett. Å si sånt til SV er jo som å skvette vann på gåsa, men jeg sier det allikevel - «for the record», som det heter, altså for protokollen.

       Så spør jeg SV direkte, for jeg har en viss tro på SVs resonnementer på en del områder - det gjelder logikken og CO₂-avgift i forhold til Nordsjøen: Hvor lurt er det å dra til med kraftige CO₂-avgifter i Nordsjøen når man vet at staten betaler 85 % av de avgiftene selv, og når de som vi altså skulle dra inn kjøpekraft fra, oljeselskapene, bare betaler 15 %? Dette er jo en kraftig reduksjon i statens netto kontantstrøm. Så i valget mellom to løsninger - og nå spør jeg Kristin Halvorsen direkte: Syns hun det er best å redusere CO₂-utslippet gjennom avgifter, som staten betaler og ikke oljeselskapene stort sett, eller gjennom frivillige avtaler som tvinger selskapene til gjennom teknologisk prosessforbedring å redusere CO₂-utslippene, slik det faktisk har skjedd?

Kristin Halvorsen (SV) : For det første tror jeg representanten Foss har blingsa litt, for SV foreslår ikke i innstillingen å øke CO₂-avgifter med 7 milliarder kr. Vi foreslår å øke CO₂-avgiften, og det inngir i brutto ca 3 milliarder kr, og så trekker vi fra det som må til for å differensiere årsavgiften. Og da gjør vi det sånn at de som bor i arbeidsgiveravgiftssone 1, betaler den årsavgiften som er i dag, og de i sone 2 betaler 825 kr - altså halv årsavgift - og de som bor i sonene 3, 4 og 5, betaler ikke årsavgift. Så vi tar fra SVs side hensyn til - og dette er et gammalt, godt SV-forslag, selv om Senterpartiet nå verbalt begynner å komme etter - at det er deler av landet der det er større behov for differensiering. Men det gjør altså at nettoprovenyen, for å si det sånn, av våre CO₂-avgiftsøkninger blir lavere.

       Hvis presidenten tillater, må jeg bare få komme med en liten visitt til representanten Restad og hans hovedinnlegg. Der gav han jo nærmest inntrykk av at Senterpartiet gjerne så dette i sammenheng. Men Senterpartiets problem når de skal reise land og strand og snakke om disse økte bensinavgiftene, er jo at Senterpartiet ikke har foretatt noen koblinger av de to kravene. Jeg fryder meg litt når det er Senterpartiet som får de sinte telefonene om dette.

       Så til dette som replikken gikk på: Er det best å bekjempe CO₂-utslipp gjennom avgiftspolitikk eller gjennom avtaler? Og representanten Foss har absolutt et poeng i spørsmålet om hvordan pengestrømmene går. Men vi tror faktisk at det er ganske viktig å ha en konsekvent CO₂-avgift, sånn som f.eks. Grønn skattekommisjon sier, at man priser ut fra utslipp. Jeg tror heller ikke at folk flest kommer til å finne seg i betydelig økte CO₂-avgifter hvis det er sånn at de utslippskildene som de store gutta står bak og styrer, skal slippe.

Jørgen Holte (Sp) : Eg skal ta opp ei sak som representanten Kristin Halvorsen snakka lite om i innlegget sitt, men som likevel gjeld statsbudsjettet for 1997, nemleg løyvinga til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

       SND er det mest omfattande offentlege organ for næringsfinansiering i Noreg, og etter Senterpartiet sitt syn skal SND fungere som ein distriktspolitisk reiskap for å styrke sysselsetjinga og næringslivet, spesielt i næringssvake område. Eg reknar med at Sosialistisk Venstreparti og Kristin Halvorsen sluttar seg til dette. Men eg føler at motet sviktar hjå SV når ein kjem så langt at ein skal innrette verkemidla som kan fylgje opp den kritikken som eg har registrert at også SV har målbore overfor Statens nærings- og distriktsutviklingsfond - at dei ikkje er den motoren som SV hadde forventa.

       Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen blir: Er SV tilfreds med Statens nærings- og distriktsutviklingsfond si rolle i distrikta, der vi ser at SND gjennom grunnfinansieringa - spesielt i det området som eg kjem frå - i tur og orden jekkar ut små distriktsbankar og sparebankar som kunne ha gått inn og tatt førsteprioritets engasjement med førsteprioritets sikkerheit, men der dei også opptrer på ein slik måte at dei delvis er fråverande når det gjeld risikovillig kapital til fråflyttingsområda? Eg vil også spørre: Kan Kristin Halvorsen avklare SV sitt syn når det gjeld korleis dei best ser SND innretta mot dei næringssvake områda?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg er litt forundret over at Senterpartiet tror at dette er en sak som er god å kjøre offensivt fra Senterpartiets side, for etter all den kjeften som Senterpartiet har fått fra distriktene rundt om i Norge, har også konsekvensene av den milliarden som Senterpartiet og resten av de borgerlige partiene - for i denne saken er Senterpartiet ganske borgerlig - tar bort fra SND, begynt å vise seg. Da er det ikke slik at det står mange lokale sparebanker eller andre banker klar med lån til bedriftene ute i distriktene til det som de ikke får penger til fra SND. Det rapportene fra distriktene sier, er at hvis de ikke får de kronene fra SND, får de dem ikke noe annet sted. Det er jo derfor reaksjonene har vært så sterke.

       Senterpartiet vet utmerket godt hva SVs kritikk av innretningen i forhold til SND går på, fordi den har vi faktisk vært ganske enige om. Men det vi ikke har noen tro på fra SVs side, er at når vi ikke vinner kampen om formålsparagrafen fullt ut, skal vi undergrave SNDs virksomhet ved å trekke kronene ut i bunnen. Det er det Senterpartiet gjør nå, og dette kommer til å gå ut over distriktene.

       Vi har laget vår egen modell når det gjelder hvordan SND burde virke i distriktene - en RUS-modell - som er en mulighet for å kombinere lokal kompetanse, sentral kompetanse, lokal kapital og statlig kapital. Det som er oppsiktsvekkende i den salderingsinnstillingen vi nå har til behandling, er Senterpartiets posisjon i forbindelse med dette såkornkapitalfondet som nå opprettes, hvor Senterpartiet - sammen med Høyre - sier at i styret for dette skal de private ha flertall, selv om de ikke har mer enn 50 % av kapitalen. Senterpartiet sier rett og slett at de store skipsrederne som her står bak den private biten av kapitalen, også skal bestemme over 200 mill. statlige kroner. Det er borgerlig politikk!

       Dette var sakene som Kristelig Folkeparti prioriterte ut fra de behov som klart avtegnet seg.

       Det er i dag betydelige forskjeller mellom kommunenes og statens bruk av ressurser. Det er behov for en større grad av utjevning mellom det sentrale og lokale nivå. Det må være noe galt når kommunenes andel av BNP har sunket, samtidig med at de er blitt delegert langt flere oppgaver.

       Kristelig Folkeparti har prioritert helse, eldreomsorg, familie, utdanning og også en sterkere satsing på miljø og internasjonalt solidaritetsansvar innenfor en ganske stram ramme. På denne bakgrunn har de ulike fagfraksjoner fulgt opp disse hovedlinjene i de respektive fagkomiteers budsjettinnstillinger.

       Kristelig Folkeparti opplevde derfor Regjeringens forslag til saldering av budsjettet som er sterk skuffelse. Ja, jeg må nesten kalle det en provokasjon, fordi svært mye av de foreløpige budsjettvedtak ble nullstilt. At Regjeringens salderingsproposisjon bygde på en helt annen oppfatning av den kommunale økonomi enn det Kristelig Folkeparti og de øvrige sentrumspartiene la til grunn, har jeg forstått, men det er i alle fall et sterkt brudd med det som er en vanlig måte å behandle flertallsvedtak i Stortinget på.

       Sett fra opposisjonens side undres en på om den nesten hysteriske holdning til bruk av oljeinntekter skyldes en arbeidsulykke ved et vaktskifte, der en av mangel på en bredere politisk vurdering har latt sosialøkonomene danse på bordet. Vi tror ikke at lav eller høy inflasjon avhenger av om det tas 22 eller 24 milliarder kr av oljefondet, og har merket oss at SSB og andre fagmiljøer gir støtte til et slikt syn.

       Regjeringen har etter lange og til dels vanskelige drøftinger mellom sentrumspartiene vært villig til å bruke andre fondsavsetninger. Disse forhandlingene førte til nødvendig justering av budsjettet med en total ramme på ca 5 milliarder kr i økte kostnader, i tillegg til den styrking som allerede var lagt inn på viktige områder i salderingsproposisjonen. Disse økningene går til bedring av kommunenes generelle økonomi via økte skatteinntekter, bedring av helsevesen og eldreomsorg, skolen samt økte rammer til tunge PU-klienter, integrering av flyktninger og til gjennomføring av kirkelovens intensjoner for de administrative ledere i kommunene.

       I tillegg til avtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene er det også inngått en avtale på en rekke budsjettområder mellom Høyre og sentrumspartiene på til sammen i underkant av 2 milliarder kr.

       Kristelig Folkeparti tok i forbindelse med trontaledebatten høsten 1995 initiativ til et samarbeid i sentrum - et samarbeid som er blitt fulgt opp og konkretisert bl.a gjennom felles forslag og forhandlinger i forbindelse med budsjettbehandlingen nå i høst.

       Sentrum bekrefter dermed sin styrke og mulighet til å danne flertall for viktige saker ved å veksle mellom høyre- og venstresiden for å oppnå mest mulig støtte for sin alternative politikk, i tråd med partiets eget budsjettforslag.

       Et samlet sentrum øker mulighetene for å få gjennomslag, og er i mange saker uunngåelig både for mindretallsregjeringen og for høyreopposisjonen. Årets budsjettvedtak mener jeg viser at dette har lyktes i godt monn.

       Arbeiderpartiet er med på å styrke kommunesektoren og dermed gi bedre løsninger for en rekke saker som helse, omsorg, skole og miljø. Om det hos finansministeren og Arbeiderpartiet sentralt er liten glede over dette, kan jeg forsikre at det finnes mange kommune- og fylkestingsrepresentanter som er meget tilfredse.

       Høyre, som også denne gangen ønsket å unngå å ta hovedansvaret for et budsjett, har begrenset Regjeringens problemer ved bare å vedstå seg deler av sitt opprinnelige budsjett. De har gjentatt forslag tilsvarende ca 30 % av totalrammen fra de foreløpige vedtak de var med på å skape flertall for i fagkomiteene og i finansinnstillingen. At Høyre er fornøyd med en slik rolle, tar jeg til etterretning.

       Dette er med på å demonstrere at sentrum har økt politisk styrke og har mulighet til å spille en avgjørende og sentral rolle når viktige beslutninger skal fattes. Dette tror jeg norske borgere merker seg.

       For Kristelig Folkeparti har det ved årets budsjettbehandling vært viktig å fremme forslag om å dempe kjøpekraften i privat sektor og øke rammene i offentlig sektor. Av salderingsproposisjonen fremgår det at i årene 1995-97 er privatkonsumet anslått å øke med 10,2 %, mens det offentlige konsum i samme periode øker med bare 3,2 %. Kristelig Folkeparti mener det fortsatt er betydelige fellesoppgaver å løse innenfor helsevesen, eldreomsorg, utdanning, miljø og sysselsetting, og at de offentlige budsjetter må ta hensyn til dette. Spesielt vil jeg ta avstand fra å lure lokalpolitikere og beslutningsorganer ved å legge opp til en delfinansiering av sentralt vedtatte reformer. Det vil på sikt rive grunnen vekk for lokaldemokratiet og respekten for politikere.

       At Høyre går tilbake på sine vedtak er bare å beklage og heller ikke lett å forstå, når det fra partiets side uttrykkes som mål å styrke det lokale demokrati. Det forutsetter nemlig en økonomisk handlefrihet.

       Budsjettvinnerne er egentlig ikke sentrumspartiene, men landets mange kommuner og fylker. Vinnere er også borgere som er avhengig av det velferds- og skoletilbud de får der de bor.

       Prispress, inflasjon og renteøkning er elementer vi alle må ta på alvor. Det må motvirkes gjennom finans-, penge- og valutapolitikken, og ikke minst gjennom inntektsoppgjørene. Det budsjett Kristelig Folkeparti har vært med på, anbefaler vi trygt. Det er et solidaritetsalternativ som burde gjøre det mulig å begrense kravene fra de fleste til våren.

       Jeg tar opp de forslag der Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller og hvor vi er forslagsstiller.

       Laila Kaland (A) : Arbeidarpartiet sin økonomiske politikk viser no gode resultat. Vi har fått 120.000 nye arbeidsplassar dei siste tre åra. Talet på langtidsledige går kraftig ned - frå 40 % til 32 % sidan i fjor. I salderinga har Arbeidarpartiet auka lærlingtilskotet med 250 mill. kr, som vil styrkje lærlingordninga, og vi har foreslått tiltak for dei arbeidslause med 31.500 nye tiltaksplassar. Kristeleg Folkeparti vil kutte 450 mill. kr på arbeidsmarknadstiltaka, som vil bety ca 6.000 færre opplæringsplassar. Kristeleg Folkeparti argumenterer i salderinga med at desse arbeidsplassane kan kome i kommunesektoren.

       Eg har følgjande tre spørsmål til representanten Odd Holten: Trur representanten Holten og Kristeleg Folkeparti at kommunane står i kø for å ta inn folk utan kompetanse og arbeidsmarknadstrening? Og er det viktigare for Kristeleg Folkeparti å gi dei rike skattelette på mange milliardar kronar - eg tenkjer her på reiarane - enn det er å hjelpe dei som er utestengde frå det ordinære arbeidslivet? Er det dette Kristeleg Folkeparti sin solidaritetspolitikk er i praksis?

       Så til slutt: Stortinget har vedteke ungdomsgarantien, som eg opplever at Kristeleg Folkeparti også er med på. Dersom det viser seg utover våren at løyvingane til arbeidsmarknadstiltak er for låge til å gi ungdom utan arbeid og utan eit anna tilbod rett til å få det, er då Kristeleg Folkeparti villig til å auke desse løyvingane som dei no kuttar, slik at dei svakaste på arbeidsmarknaden igjen kan kome inn og få eit tilbod?

Odd Holten (KrF) : I år etter år har Kristelig Folkeparti sammen med andre partier, f.eks. Arbeiderpartiet, aktivt bidratt til å bedre sysselsettingen i landet vårt. En av de viktigste oppgaver Kristelig Folkeparti har hatt de siste år, har vært å prøve å få flere inn i fullt arbeid.

       Når vi denne gangen har valgt å gå til det skritt å kutte i bevilgningene til sysselsetting og dagpenger, har det sin klare sammenheng med at vi ser at det har skjedd en hyggelig utvikling innenfor arbeidsmarkedsområdet. Det er flere som har kommet i arbeid, flere har fått mulighet til fast arbeid, og det er det Kristelig Folkeparti ønsker seg fremfor alt. Hvis vi ser på det alternative budsjettforslag som Kristelig Folkeparti har lagt fram, er det betydelig økte rammer innenfor kommunal sektor, hvor det nettopp er mulig å få til flere arbeidsplasser. Jeg tror ut fra de signaler som vi har, at nettopp kommuner står i kø for å ta inn arbeidstakere - dersom de har økonomi til det. Og det Kristelig Folkeparti har vært med og bidratt til i dette budsjettet, er å øke økonomirammene på kommunesektoren.

       Representanten Kaland var også så vidt inne på dette som har med redernes økonomi å gjøre. Vi har selvfølgelig ikke sett det slik at det er rederne vi gjør noe for i den sammenheng. Det vi er opptatt av, er arbeidsplasser knyttet opp til rederinæringen. Det er så viktig at vi er nødt til å tilrettelegge rammevilkår innenfor skipsfarten som er tilsvarende det andre i lignende situasjon i NOR-området har.

       Representanten var også innom det som har med arbeidsmarkedstiltak å gjøre, og muligheten for å kunne få revurdert ordningen. Det er klart Kristelig Folkeparti er opptatt av dette, og dersom det blir behov, kommer vi tilbake til saken.

Harald Ellefsen (H) : Fordi det snart er jul og Østfold-representanten Holten skal hjem til Fredrikstad og feire den, har jeg ikke hjerte til å be Holten komme her og forsvare at han nå i siste runde har vært med på å øke avgiftene på diesel, bensin og typiske lokkevarer - som sterkt stimulerer handelslekkasje i milliardklassen - fra årsskiftet.

       I stedet vil jeg stille et spørsmål som er knyttet til et mer avgrenset avgiftsområde. Gjennom mange år har Kristelig Folkeparti hevet fanen høyt, under etiketten «barnerike familier», og gitt uttrykk for at det er et slags rettferdighetskrav at det skal være mulig for barnerike familier å kjøpe seg en ordinær personbil som har stor nok plass til også en barnerik familie, innen økonomisk rimelige rammer. Det synspunktet har da blitt presentert under stikkordet at flerbruksbilene, som er helt ideelt tilpasset de barnerike familiene, bør ned i avgift. Det har vært en slags familiepolitisk fanesak for Odd Holten og Kristelig Folkeparti. Så opplever vi i høst at først torpederer Kristelig Folkeparti et forslag som kunne ha redusert avgiften på denne kategori biler med 15.000 - 20.000 kr. Og sannelig min hatt: Her i forrige uke, i de lukkede rom sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, øker de avgiften på denne type biler med 8.000 - 10.000 kr. Mitt spørsmål til Odd Holten er da: Hvordan går det an at Kristelig Folkeparti med styrke kjører fram denne viktige familiepolitiske saken med den konsekvens at man går i stikk motsatt retning av det man har lovet?

Odd Holten (KrF) : Ja, det begynner å bli ganske god tradisjon med replikkene fra Høyre når det gjelder avgifter og representanten fra Østfold. Jeg tror nesten jeg kan si at de år jeg har vært med i debattene, har dette vært en standardreplikk fra Høyre overfor meg. Det som veksler, er selvfølgelig personene. Som regel har det vært representanten fra Østfold Høyre som har rettet denne replikken til meg. Jeg kan vel da bare minne om at det er jo ikke så svært lenge siden at Høyre var med på å justere momsen. Det er vel heller ikke så helt enkelt å få en momsjustering på basismatvarer - jeg vil tro at det også har relevans i denne sammenhengen.

       For øvrig: Representanten Ellefsen er jo bilmannen i finanskomiteen. Han har stor glede av å stå fram og skremme det norske folk med de økte avgiftene. Med et litt lurt smil om munnen kan han gå ut og signalisere at nå er vi inne på en farlig vei på nytt.

       Fra spøk til alvor: Det er klart at vi er opptatt av familieøkonomien. Det er det ikke tvil om. Men vi tror vel neppe at det som begrenser seg til det som har med en familiebil å gjøre, er det eneste vi er nødt til å ta hensyn til. Vi tror nemlig at familiens økonomi er noe langt, langt mer. Men vi er fullt klar over at et trygt og godt fremkomstmiddel i form av en god bil også er et viktig element for familien. Det er nok ikke riktig å si at vi nå får en dramatisk økning. Går vi tilbake og ser på de vedtak som er fattet det siste året, har jo Kristelig Folkeparti vært med på nettopp å gjøre det enda billigere for familiene når det gjelder bilbruk. De får riktignok en påplussing nå, men det er billigere enn det var for et år siden.

       Jeg synes det var meget dramatisk. Jeg synes også det var merkverdig hvorledes Regjeringen ved salderingspresentasjonen slo fast at det ikke kom på tale med de og de økte utgifter som Stortinget hadde lagt opp til. Sluttresultatet er jo at det har blitt ganske betraktelig økte utgifter, særlig når det gjelder kommunesektoren. Der gav Regjeringen seg. Så sa man at det ikke skulle brukes oljekroner, som er et nytt ord for friske penger. Og selvsagt vil Jens Stoltenberg kunne si at det har man jo oppnådd fordi man har brukt andre friske penger i stedet, penger med en annen merkelapp på. Men det er jo ingen utenom dem som driver denne kreative bokføringen i finanskomiteen med støtte av finansministeren, som ser noen forskjell på de kronene som kommer fra andre fond, og de som kommer fra oljefondet. I så måte har jeg lagt merke til at det er en del i finanskomiteen som opp gjennom årene har snakket om finansakrobater der ute i den store verden. Og finansakrobater er noen som gjør ting som ikke er bra, og som egentlig burde vært tiltalt og straffet, fordi de opererer på forskjellige måter. Sånn som det nå er, burde en del kunne gå på kurs hos finanskomiteen i finansakrobatikk og kreativ bokføring! Man tryller altså bort det som er det faktiske forhold, nemlig at man bruker friske penger til å saldere budsjettet.

       Jeg synes også det er noe merkverdig som har dukket opp denne høsten: Man har blitt så opptatt av at vi ikke må få en overoppheting av norsk økonomi. Det går så det suser, det går liksom for fort - arbeidsledigheten går for fort ned, så nå må vi sette bremsene på. Og så fortsetter man å strø ut milliardbeløp gjennom statens SND-system, og kommunale næringsfond får mer penger. Hvis man er redd for at det er for stor aktivitet, burde man i hvert fall stoppe de bevilgninger som direkte går til nettopp å skape ny aktivitet, som man egentlig er så redd for. Dette henger ikke på greip, for å bruke et folkelig uttrykk.

       En annen ting jeg har lagt merke til, er at disse makroøkonomiske teoretikerne som tror at man kan finstyre økonomien, er livredde for at budsjettet kanskje ville sprekke med en 5-6 promille av bruttonasjonalproduktet. I makroøkonomi er det det som teller. Vi har et bruttonasjonalprodukt på ca 1.000 milliarder kr og en sprekk på ca 8 milliarder kr. Det er 8 promille, eller 0,8 %. Forskjellen på en stabil, rolig økonomi uten prisstigning, med passe sysselsetting, passe av alt mulig rart, og vilt kaos er altså at man brukte 8 promille mer. Nå kjenner ikke jeg Jens Stoltenbergs private økonomi, men jeg tror faktisk ikke han hadde hoppet i taket av glede hvis han hadde fått 8 promille mer penger mellom hendene, hvis han på forhånd syns han hadde dårlig råd. Jeg tror ikke han heller hadde reagert noe særlig på de 8 promillene.

       Denne opphaussingen akkurat i desember hvert år av balansen, som er glemt fullstendig i januar-mars - og når vi får tallene på bordet, er det enorme endringer i regnskapene - synes jeg er veldig rart. Jeg tror ikke det hadde skjedd noe som helst, og der er jeg enig med Statistisk sentralbyrå. Det andre rare er at når det brukes penger på helsevesen, eldreomsorg og skole, blir det alltid inflasjon. Da blir det inflasjon, da! Men hvis det brukes penger til næringsfond, SND og overføringer til selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen, bransjen til Per Olaf Lundteigen, blir det ikke inflasjon. Det er hver gang det brukes penger på helsevesen og eldreomsorg at det blir inflasjon av det - ganske artig.

       Det er også ganske artig at nå har minstepensjonister, eldre som har behov for eldreomsorgstilbud og syke mennesker som har behov for bedre kapasitet i helsevesenet, i ti år hørt at dessverre tilsier ikke landets økonomiske situasjon at vi bruker mer penger til dette, vi har så store underskudd. Vi skulle gjerne hjulpet dere, sier man fra denne talerstol. Men vi har dessverre underskudd i statsøkonomien, så vi må være forsiktig - vi må ha balanse i budsjettene. Så svømmer staten over av penger - vi har 50 milliarder kr i overskudd - og så venter en del av disse at de kanskje nå kan få det noe bedre. Nei, det blir inflasjon hvis man bruker penger på helsevesen og eldreomsorg. Og for å hindre at det skal bli inflasjon, må man gjøre noe hvis det brukes penger her: Man må øke avgiftene. Det skulle vært artig å høre en sosialøkonom som Stoltenberg holde en liten forelesning: Hvordan begrense prisstigningen ved å øke avgifter? Det kunne vært artig! Jeg har den enkle tro at når man øker avgiftene, slår det direkte ut i økt prisstigning. Det er jo den sikreste måten å øke prisstigningen på. Hadde man vært redd for prisstigning, kunne vi jo redusert avgiftene. Hvis prisstigningen hadde gått litt opp, kunne man faktisk ha redusert momsen med 1 eller 2 %. Andre land kan ikke gjøre dette, for de har ikke den statsøkonomien som vi tross alt har. Vi har full handlefrihet til å justere prisstigningen i Norge ved å redusere litt på avgiftene - relativt direkte. Men det gjør man heller ikke, man gjør det motsatte - man øker avgifter i den uttalte hensikt å få ned prisstigningen. Forstå det den som kan! Jeg skulle gjerne hørt den forelesningen av Stoltenberg, eventuelt i morgen tidlig.

       Fremskrittspartiet er ikke særlig fornøyd med statsbudsjettet slik som det ser ut. Vi må bare konstatere at flertallet lager det slik som flertallet lager det. Hvordan det blir, får vi se etter at vi har votert i morgen, det er da resultatene egentlig kommer. Vi vil fremme noen forslag, men ikke så mange. Det er bl.a fordi dette er kommet nært inn i julen, og fordi det i realiteten er blitt slik at man nesten kan vurdere om vi ikke bør stoppe budsjettbehandlingen om høsten og bare ha salderingen. Hvorfor skal vi drive dette narrespillet med stortingsrepresentanter, organisasjonsfolk og masse mennesker som tror at Stortingets budsjettbehandling er alvorlig ment, når alt sammen likevel skal gjøres om i salderingen? Da kunne man bare ha salderingen, og så kunne vi gjøre noe annet, nyttig arbeid i oktober og november - behandle alle de andre sakene, istedenfor å bli lurt litt trill rundt, slik som Stortinget i realiteten nå har blitt, og som stortingsflertallet, ved å gjøre det de har gjort i finanskomiteen, i realiteten har akseptert, istedenfor bare å gjøre alle foreløpige voteringer til endelige, og utfordre den arrogante regjeringen som vi for øyeblikket har.

       Jeg har også lyst til å si at når f.eks miljøminister Thorbjørn Berntsen sier at når strømprisene er gått opp - til sterk skade for bl.a mange pensjonister som sliter med sine strømregninger - må vi også øke oljeavgiften, CO₂-avgiften, i tilfelle noen skifter over til olje, så viser det litt av den nedlatende holdning den sittende regjering nå har overfor vanlige mennesker med en relativt dårlig økonomi. Jeg synes det er leit å konstatere at det er teoretikerne som helt har overtatt i Arbeiderpartiet, og at de som hadde litt jordnær kontakt med vanlige folk, i realiteten er satt på gangen.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Eva Lian (Sp) : Kanskje det hadde vært like greit ikke å ta denne replikken, men når representanten Hagen øser seg opp over at salderingsprosessen har vært et selsomt skue, har jeg lyst til å si at etter min oppfatning er partieier Carl I Hagen et minst like selsomt skue når han i så godt som alle TV-kanaler som kringkaster på norsk, hever seg til de store høyder og snakker med patos - rett inn i kamera - om eldre, syke og funksjonshemmende. Det blir mer enn et selsomt skue, for det er så lite hjelp med snakk, om det er aldri så mye patos bak det. For hva gjør Fremskrittspartiet i sitt alternativ til statsbudsjett? Ifølge Carl I Hagen selv flytter Fremskrittspartiet ikke på 8 promille, men 8 %. Når en legger sammen alle de beløpene - inndragningene - inklusiv det som blir plusset på, betyr det ca 20 milliarder kr mindre til kommunesektoren. Som gammel ordfører vet jeg at mellom 70 og 80 % av det som går til kommunesektoren, nettopp brukes på eldreomsorg, helsevesen og skole. Hvis vi da driver litt enkel hoderegning, blir det 14 - 16 milliarder kr mindre nettopp til de gruppene som Carl I Hagen sier at han er så veldig opptatt av.

       Spørsmålet er: Når har Carl I Hagen tenkt å fortelle sannheten om Fremskrittspartiets kommuneopplegg og i praksis vise hva Fremskrittspartiets politikk reellt sett betyr for eldre, syke og funksjonshemmede? Vær ærlig!

       Når det så gjelder spørsmålet, forteller jeg ærlig og redelig sannheten hele tiden. Eventyrene og eventyrsammenleggingen av tall som her ble presentert, tar jeg avstand fra.

       Jeg har lyst til skissere hva Fremskrittspartiet står for når det gjelder eldreomsorg, helsevesen og skole, i og med at det er det som her brukes som et angrepspunkt. Vi har sagt at det i sin helhet skal finansieres av staten, basert på kostnader som så skal lage en stykkpris, også for skolen, som er fullt mulig - ikke noe problem. Staten skal ha lovfestet plikt til å betale for skole og undervisning pr. elev det det koster for en god utdanning. Da spiller ikke kommuneøkonomien noen rolle, for det er staten som dekker hele regningen. Vi vil at staten skal ha lovpålagt plikt til gjennom folketrygden å dekke utgifter til eldreomsorg og helsevesenet, slik som man har lovpålagt plikt til å betale sykepenger når folk blir syke, lovpålagt plikt til å betale arbeidsledighetstrygd når folk blir arbeidsledige og lovpålagt til å betale en del andre ting. Da vil ikke kommuneøkonomien ha noen innvirkning verken på skole, helsevesen eller eldreomsorg. Det vil være lovpålagt betalingsplikt på de områdene, som det er på de helt sentrale områdene. Vi vil ha overslagsbevilgninger på disse områdene, slik at det er behovet for helsetjenester, eldreomsorgstjenester og utdanningstjenester som i Fremskrittspartiets opplegg styrer bevilgningsstørrelsen.

       Så til salderingen av neste års statsbudsjett, som har vært en utrolig langdryg prosess i finanskomiteen: Det er først og fremst Regjeringens forslag til saldering som har gjort denne prosessen så langvarig, tror jeg. Salderingsproposisjonen var sterkt preget av Regjeringens vilje til omkamp på uvant mange av de poster Stortinget hadde foretatt endringer i i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag. Av mange ble Regjeringens framlegg opplevd som en provokasjon og preget av liten vilje til å komme opposisjonen i møte - det så vi på alle reaksjonene i Stortinget den dagen proposisjonen ble lagt fram. Ikke minst i forhold til mange av de store uløste oppgaver - det har mange representanter for alle partier i Kommune-Norge gitt uttrykk for - var Regjeringens forslag til liten trøst. Representanter for Arbeiderpartiet og Regjeringen lot åpenbart Stortingets foreløpige budsjettbehandling skride fram uten at noe ble gjort for å bygge bredere budsjettallianser som kunne holde denne pengegaloppen igjen.

       Når det så var Jagland-regjeringen som la fram salderingsproposisjonen, var det nok mange som hadde forventet noe mer lydhørhet i forhold til den foreløpige behandling. Om ikke annet, så hadde i det minste den foreløpige behandlingen i praksis ført til at alle partier hadde spilt ut sine kort, så Regjeringen visste hva den hadde å spille mot. Dette gjorde det bare dobbelt overraskende å se hvor lite imøtekommende Regjeringen var i sitt salderingsframlegg.

       I den videre behandlingen av salderingsproposisjonen har de tre sentrumspartiene framstått som en samlet blokk og fått stor påvirkning på det endelige resultatet, som vi har til behandling i dag og i morgen.

       For Venstre har hele tiden ønsket om å få til en styrking av kommunesektoren stått sentralt. Norge er et velferdssamfunn som etter hvert i det alt vesentlige består av velferdskommuner. Det er kommunene som står ansvarlig for å drive det aller meste av omsorgs-, utdannings- og andre velferdsoppgaver. Derfor er en god økonomi i kommunene til å løse de oppgavene vi står overfor, helt sentralt for at vi fortsatt skal kunne bevare en sterk oppslutning om et omfattende offentlig velferdstilbud. Om kommunene år etter år er ute av stand til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud til innbyggerne, risikerer vi at oppslutningen om det lokale selvstyret svekkes ytterligere. Allerede er oppslutningen om lokalvalgene skremmende lav. Mange opplever etter hvert lokalpolitikk som utelukkende å handle om å velge mellom hva det skal skjæres ned på. Samtidig må lokalpolitikere forholde seg til et stadig mer omfattende lov- og regelverk som gjør den politiske handlefriheten minimal.

       Også i forhold til småbedriftenes vilkår var Regjeringens salderingsproposisjon en skuffelse, vurdert opp mot de fagre ord Regjeringens leder valgte i sin tiltredelseserklæring og intervjuer som ble gitt i den forbindelse. Når Regjeringen valgte å gjenta sitt forslag om utvidelse av arbeidsgiveransvaret, riktignok i noe moderert form, vitner det om liten vilje til å ta innover seg hverdagen til alle dem som driver små virksomheter. Igjen fikk vi et eksempel på en endring som nok lett kunne bæres av de store selskapene, men som ville presse marginene hos de små. Det er når det blir mange nok av denne type forslag, summen rammer så skjevt - i de små bedriftenes disfavør. At Regjeringens svar på økning i sykepengeutbetalingene ensidig innebærer å øke belastningene på arbeidsgiversiden, sier også noe om denne regjeringens svært sterke bindinger til andre interesser.

       Regjeringens forslag til endringer av grunnlaget for formuesskatt på aksjeformue var det andre forslaget som opprørte småbedriftenes representanter mest. Ikke minst familiebedrifter, som ble forespeilet helt nye og dramatiske kostnader i forbindelse med framtidige arveskifter, følte seg kraftig provosert. Flere har fortalt om økninger i arveavgiften som ville føre til behov for låneopptak for å få gjennomført arveskifte. Sånn kan ikke et skattesystem fungere. Først og fremst er det kanskje den dramatiske skatteskjerpelsen i forslaget og hvor brått den er forsøkt gjennomført, som oppleves som provoserende. Igjen er det de små virksomhetene som opplever plutselige endringer hardest. Det er denne evnen til å vurdere virkningen av sine forslag også for de små bedriftene som må være det denne regjeringen blir bedre på i framtiden.

       Det statsbudsjettet som i morgen får tilslutning i Stortinget, har et sterkt sentrumspreg. Sentrumspartiene har gjennom samlet opptreden i forhandlinger med Arbeiderpartiet fått til det mest omfattende budsjettforlik noensinne. Samtidig har den samordning som har funnet sted med Høyre, også gitt omfattende uttelling. De politiske fingeravtrykk sentrum har satt på denne budsjettbehandlingen, er svært tydelige. Ikke minst har reaksjonene fra representanter for Kommune-Norge fortalt at de fikk mye til. Jeg tror også at det blant mange av Arbeiderpartiets lokale folkevalgte er stor tilfredshet med at deres eget parti etter hvert var villig til å gi noe større innrømmelser enn det kunne tyde på i første omgang.

       Venstre er som Regjeringen svært tilfreds med at det var mulig å komme til enighet om omfattende omprioriteringer og videre satsing på velferd og omsorg uten at dette medførte økt tapping av oljefondet. Det er viktig at vi som politikere klarer å sette til side deler av de ufattelige inntektene fra petroleumsvirksomheten til kommende generasjoner.

       Hva forteller så budsjetthøsten oss om det politiske landskapet? Mer enn noe tror jeg det nå er blitt klart at det er sentrum - mellompartiene eller sentrumspartiene, som vi liker å kalle oss selv - på Stortinget som på mange måter utgjør maktens veikryss. Et aktivt og resultatorientert politisk sentrum vil vise seg å være svært vanskelig å komme utenom når løsninger skal finnes og makt fordeles i politikken. Jeg tror det er denne erkjennelse som har kommet til uttrykk fra Arbeiderpartiets side gjennom de siste ukers tautrekking i Stortinget. Det kan nok, som vi ser på en del områder, være saker der Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen om felles interesser og standpunkter, men i bunn og grunn er de to partienes egeninteresser i politikken svært forskjellige. Det er denne interessekonflikten som gjør at et sentrum som spiller kortene sine riktig, også kan bli veldig interessant. Ønsker regjeringspartiet å finne løsninger uten å gå til Høyre, tvinges de inn mot sentrum. De politiske kostnadene ved å samarbeide med Høyre er ofte så store at Arbeiderpartiet er villig til å strekke seg langt for å unngå nettopp det, og dette har vi sett i høst.

       På den annen side: Har Høyre et reelt ønske om igjen å kunne være med som en del av en utfordring mot Arbeiderpartiets regjeringsmakt, må også dette skje i samarbeid med sentrum. Denne viljen har hittil ikke vært framtredende i Høyre. Høyre må på et eller annet tidspunkt erkjenne at partiets selvstendighetslinje ikke fører partiet nærmere makten, men snarere stadig lenger unna. All historisk erfaring tilsier at det er ene og alene i de situasjoner der Høyre og sentrumspartiene har klart å identifisere felles interesser, at Arbeiderpartiets sterke grep om makten har latt seg løse opp. Denne budsjettprosessen har vist at sentrum er interessert i å finne løsninger. Også for Høyre er det mulig - og nødvendig - å søke mot sentrum om de ønsker å skaffe seg innflytelse i utformingen av politikken.

       Samarbeidet mellom sentrumspartiene gjennom særlig det siste halvannet år har gradvis ført til at sentrum står fram som en mer samlet blokk i Stortinget. Selvsagt er det forskjeller mellom de tre partiene. Men samtidig er det mange av de samme av verdiene som preger vår orientering i politikken. På vegne av Venstre, som ikke er så mye av en avgjørende maktfaktor i denne sal, i alle fall i inneværende periode, kan jeg få legge til at det har vært tilfredsstillende å få delta i et samarbeid preget av gjensidig respekt for ulikheter både i standpunkter og størrelse. Og det er min oppfatning at et sentrum som styrker seg gjennom samarbeid internt, også skaffer seg styrke til å samarbeide utover sentrum med andre partier. Dette er en utvikling ingen partier som ønsker å spille en rolle i norsk politikk, kan overse.

       Venstre er tydeligvis nå et parti som er i siget i norsk politikk. Derfor er det også naturlig å spørre hvilken retning de vil gå i og hvilke signaler de vil gi i en del viktige veikryss - «maktens veikryss», som Sponheim selv sa.

       La oss ta to spørsmål i innstillingen, om utbyttepolitikk. La oss ta Statkorn Holding, der de vil redusere egenkapitalen med 300 mill. kr, 400 mill. kr utover Regjeringens forslag. Ser ikke representanten Lars Sponheim en meget mørk fremtid for Statkorn Holding hvis dette må gjennomføres - i forhold til konkurransen, i forhold til Felleskjøpet osv.?

       La oss ta det andre spørsmålet om utbytte: grunnfondskapitalen i Postbanken. De vil øke utbyttet fra 214 mill. kr til 424 mill. kr, og flertallet skriver i sin merknad at hvis utbytteforutsetningene «ikke lar seg realisere, bes Regjeringen forberede vedtak om tilbakeføring av restbeløpet.»

       Hvilken retning er det Venstre går i i disse to viktige spørsmål når det gjelder utbyttepolitikken? Jeg ønsker Sponheims kommentar til det i forhold til «maktens veikryss» framover. Hvilken retning er dette?

Lars Sponheim (V) : Jeg må først få takke for den rosen som ble Venstre til del. Jeg er ikke den som liker å skryte så mye, men jeg må jo likevel si at sett i et perspektiv har det vært iallfall litt oppsiktsvekkende at et parti med én representant på Stortinget har kunnet så å si spille seg inn i de innerste budsjettkretser når dette viktige statsbudsjettet for neste år skulle formes. Og jeg tror i all beskjedenhet at det har vært mulig for Venstre å spille en liten rolle i dette, først og fremst fordi samarbeid er så viktig. Og det Venstre som jeg leder, ønsker jeg å ha et stempel på hvor det står at dette er et parti som søker samarbeid for gjennom samarbeid å kunne påvirke politikken.

       Jeg er personlig en kremmer. Jeg liker å handle, jeg liker å bytte. Jeg liker å selge litt og få litt. Jeg liker å tape litt og vinne litt. Og derfor liker jeg meg veldig godt i en sentrumsrolle som handler om å få til litt resultater - også ved å måtte gi litt og sikkert få litt kjeft for det man taper i sånne forhandlinger.

       Så til disse to konkrete spørsmålene om utbyttepolitikk. Ja, Venstre har et pragmatisk syn på statens rolle som eier, og jeg tror faktisk at det, kanskje i litt ulik grad, deles av de øvrige sentrumspartier. Staten skal ikke være noen slapp eier. Vi skal sette krav til våre bedrifter om tøff akkord, og vi har ikke noen grunn til å ha stående mer av statens kapital i disse bedriftene enn det de faktisk trenger for å gjøre den oppgaven de har. Det gjelder Statkorn Holding, som etter denne gjennomgangen står igjen med så og så mye kapital. Det blir kanskje en tøffere akkord, men de bør klare det i konkurransen. Og det gjelder også Postbanken, med de oppgaver de har. Staten skal være en krevende eier, sånn at disse bedriftene kan bidra til penger som trengs i det øvrige velferdssamfunnet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Jeg er enig med Lars Sponheim når han sier at sentrums «politiske fingeravtrykk» er sterkt i denne salderingsinnstillingen. Ja, resultatet er jo sånn at det er bedre for kommunesektoren enn det Venstre hadde som sitt krav for sektoren. Men det som er interessant, er det Sponheim sa om at han var en kremmer, og at han ønsket å bytte litt. Andre ønsker å presentere partiet som et idéparti, så det er et mangslungent parti.

       Tidligere leder i Venstre, Håvard Alstadheim, sa i Liberalt Forum, Venstres medlemsavis, for kort tid siden at mer penger til distriktene var å avfolke distriktene. Så i neste nummer av Liberalt Forum sier Lars Sponheim:

«Senterpartiene skader distriktene med sin sjølstendighetslinje. I stedet for å søke innflytelse på politikken satser partiet på slagord og vedlikehold av myter».

       Som om ikke dette skulle være nok, har vi siste nummer av Liberalt Forum, hvor overskriften er:

«Sentrumsbudsjett gir milliarder til kommunene.

Venstres ordførere jubler.»

       Det er tydelig at utspillet fra tidligere leder Alstadheim i hvert fall er kraftig «detronisert». Men det som er mest interessant, er det som står videre inne i bladet angående det maktpolitiske veikrysset, som vi i Senterpartiet er enig i. Der står det hva Lars Sponheim har sagt:

«Han understreker at det også var viktig for Venstre at det ikke ble noen regjeringskrise nå før jul.

- Jeg følte det var ekstra viktig å hindre et havari under forhandlingene. Det ville vært dramatisk for Venstre med en sentrumsregjering nå, som et resultat av brudd i salderingsforhandlingene. En slik situasjon ville vært farlig taktisk sett fra vår side.»

       Og da må jeg få lov til å spørre: Hvorfor ville en slik situasjon vært farlig taktisk sett for Venstre? Skal ikke maktens veikryss ta regjeringsmakt?

Lars Sponheim (V) : Det var hyggelig at Venstres lille interne avis skulle få så stor oppmerksomhet i denne avsluttende budsjettbehandling. Det er for øvrig en god avis, så den fortjener å bli lest av mange flere enn meg og noen få til i den indre sirkel.

       Det er helt åpenbart, som representanten Lundteigen peker på, at det foregår svære debatter i Venstre, fra idépartiet Venstre, hvor man drømmer seg langt vekk fra virkeligheten, og til det virkelighetens Venstre, som jeg prøver å representere og i økende grad å vinne oppslutning rundt. Det er store distriktspolitiske spenninger i Venstre. Slik har det alltid vært. Kampen mellom By-Venstre og Bygde-Venstre har på en måte drevet viktige deler av norsk politikk framover så lenge det har vært politikk i Norge, og den debatten går fortsatt. Jeg synes at jeg har gode evner til å delta i denne debatten. Som kanskje den eneste partileder i Norge som bor langt vekk fra Oslo-gryta, i en liten bygd med 1 200 mennesker, og livnærer familien bl.a av en liten saueflokk, står jeg plassert i en virkelighet som gir meg en rimelig kompetanse til å ta del i samfunnsdebatten på dette området. Jeg tror faktisk på at det er de fornuftige mellomløsninger også i disse skalerte by/land-debattene, som er de gode løsninger.

       Tidligere Venstre-leder Alstadheim, også tidligere professor i sosialøkonomi, har uttalt seg om det fenomen at økt etterspørselspress i norsk økonomi fører til at en økt andel av etterspørselen retter seg mot tjenester som blir produsert fra sentrale områder eller fra utlandet, og det betyr at en økt etterspørsel fører til sentralisering. Det er hans resonnement, og det ligger til grunn for dette som er sitert her.

       Når det gjelder de taktiske interesser, tror jeg faktisk at dette er så enkelt at når tiden er moden for virkelig å danne en sentrumsregjering, har min gode venn, representanten Per Olaf Lundteigen og representanten Sponheim på en måte behov for å balansere hverandre litt i denne sentrumsregjeringen. Da er det viktig for Venstre kanskje å bli litt større enn det vi er nå, og det håper vi å bli etter valget neste gang. Og vi håper at Senterpartiet blir så stort som det er nå, og kanskje enda større. Da får vi et balanseforhold som gjør at Lundteigen og Sponheim kan få interessante spenninger i en slik sentrumsregjering.

Harald Ellefsen (H) : Jeg skal ikke blande meg inn i den interne krangel mellom Lundteigen og Sponheim om hvilke departementer de to skal bekle, men denne lille konfrontasjonen kan vel tyde mest på at for å unngå altfor store spenninger bør det fortrinnsvis være en tomannsregjering.

       Ellers tror jeg det er riktig som Sponheim gjør oppmerksom på, at Venstre har lagt stor vekt på å komme seg inn i det han beskriver som maktens sentrum. At det er et ønske om å utøve makt, er det ikke noen tvil om. Det som er noe mer diffust, er hva denne makten skal brukes til. Sponheim antydet at det alltid har vært en kamp innad i Venstre, nær sagt mot hverandre, og vi husker hvordan Venstre gjennom historien har vært et - for å si det litt uærbødig - vinglemennenes parti.

       De siste år har Sponheim profilert Venstre som et småbedriftsparti, et parti som ønsker å styrke småbedriftene i den private sektor, i tautrekkingen mellom den og det offentlige, og gi rom for verdiskapning. Det er riktignok snakket en del om miljøavgifter, men økte miljøavgifter skulle kompenseres med reduserte røde skatter. Nå har den maktkloa som omtales, som Venstre har på dette budsjettforliket, ensidig gått ut på nettopp å øke de offentlige utgiftene med mange milliarder kr, og i tillegg ensidig å øke avgiftsnivået, bl.a for små og mellomstore bedrifter og forbrukere, med 3 milliarder kr. Altså: De har i hovedtallene gått i stikk motsatt retning av den politiske profil Sponheim og Venstre ønsker å gi uttrykk for utad, for å oppnå makt, og så har de brukt makta for å oppnå det motsatte av det de sier at de ønsker. Mitt spørsmål til Sponheim er: Er dette et utslag av den sentrumspolitikk Venstre skal etterstrebe og gå ut i valgkampen med?

Lars Sponheim (V) : Så var det vinglemennenes parti. Ja, jeg vil ikke si at det ikke har elementer av en sannhet i seg, slik det etter hvert er blitt for mange. Høyre vingler litt mellom å godblunke til Hagens parti og til sentrum, og det samme kunne en sikkert også si om flere partier. Men det er på en måte litt av sentrumspartienes rolle, og det ser vi også i salderingen som ligger der. Her har sentrum på den ene side laget et samarbeid med Høyre og på den måten flyttet 1,8 milliarder kr i retning sentrum, og på den annen side har vi gjort et storforlik, eller avtale, med Arbeiderpartiet, som flytter 5 milliarder kr i retning sentrum, med satsing på kommuner og lokaldemokrati osv., som er sentrumspolitikk framfor noe. Hvis man vil være stygg, kan man godt kalle det for vingling at man er i stand til å samarbeide i to retninger, men det er pragmatisme, som gjør at vi får en bedre politikk for landet. Det er også et poeng, og da kan man i Høyre kalle det hva man vil.

       Så var det småbedrifter og avgifter. Det vi nå behandler - i realiteten er det jo hele statsbudsjettet - er sluttoppgjøret på en lang behandling av et statsbudsjett som har fått en spesiell utforming nå i siste liten fordi noen måtte ta ansvar og sy sammen, og man gir og tar. Men det er i finansinnstillingen at, skal vi si, Venstres økonomiske politikk kommer klarere fram, med et tydelig skatteskifte fra rød til grønn beskatning. Det ensidig å øke grønne skatter uten å kunne få til lettelser i de røde er ikke Venstre spesielt glad for, for jo mer vi gjør det, jo mindre evne får vi til å kunne gjøre det skikkelige skiftegrepet i neste omgang. Men så er det nå viktig for småbedriftene rundt omkring at barnehagene er der og er åpne når far eller mor skal på arbeid og gjøre sin avgjørende oppgave, og at gamlemor får stell på sykehjemmet osv. Det gjør at småbedriftene faktisk får arbeidstakerne og de ansatte på plass når de trenger det. Det er ganske viktig å ha fungerende kommuner.

       Fordi velferdsstaten i hovudsak er kommunalisert, er det kommunedelen av statsbudsjettet som betyr mest for folk sine liv i dag. Når det overklassebudsjettet som regjeringa Harlem Brundtland la fram for drygt to månader sidan, vart møtt av så omfattande protestaksjonar, var det fordi det var ekstremt kommunefiendtleg. Meir enn 20.000 personar har deltatt i gatedemonstrasjonar rundt om i Noreg av den grunn. Det er uvanleg omfattande protestaksjonar i eit roleg og fredeleg Noreg. Kor mange som har deltatt i politiske streikar og andre aksjonsformer, aner eg ikkje, men den førre arbeidarpartiregjeringa har altså laga eit budsjettopplegg for å gjere kvardagen verre for hundretusentals menneske. Og når det er røyndomen, undrar det meg at så mange har konsentrert seg om den nokså livsfjerne korridorkrangelen i Stortinget om kven som skal inngå forlik med kven, og andre uhyre korridorinterne spørsmål.

       Men eg vil tru at Per Olaf Lundteigen har eit poeng når han seier at det å forhandle med Arbeidarpartiet har vore «som å forhandle med ledelsen i et oljeselskap». Eg godtar gjerne det biletet. Men så må vi spørje: Kor dyktig har forhandlingsdelegasjonen frå Senterpartiet vore? Har dei gløymt kven dei skal forhandle på vegner av, slik det opp igjennom åra så ofte har skjedd med forhandlingsdelegasjonar f.eks i fagrørsla?

       Senterpartiet skal jo vere distriktspartiet, men nå har dei enda opp med at dei for andre året på rad er Arbeidarpartiet sine garantistar for enda ein gong å gjennomføre ein reduksjon i kommunane sin del av inntektsskatten. Det var mange som sa etter at Senterpartiet var med på det same i fjor haust, at det var den einaste og siste gongen.

       Kraftig heving av både kommunane sin del av inntektsskatten og av rammetilskotta er det einaste som kan forsvare velferdsstat og einskapsskole mot privatisering og marknadsliberalisme. Dersom vi skal få til ei utjamning, men på eit høgre velferdsnivå enn i dag, må rammetilskotta aukast meir enn det kommunane sine samla skatteinntekter aukar. Det var innhaldet i RV sine skatteforslag i haust og i RV sine forslag for kommunane og fylka.

       Arbeidarpartiet har jo ikkje eit sånt utgangspunkt, det veit vi. Men det hadde ikkje Senterpartiet heller. Derfor vart det eit forlik som er heilt utilstrekkeleg dersom vi tar utgangspunkt i folk sin kvardag. Men sjølvsagt, dersom ein forvekslar Stortinget sitt indre korridorliv med folk sin røyndom, fortonar dette forliket seg tydelegvis både som stort og eineståande. Men forliket gjev ikkje kommunane nok pengar til f.eks å forhindre alle dei 116 skolenedleggingane som har lege inne i dei kommunale budsjettforslaga, og heller ikkje nok til å forhindre nedleggingar av alle dei 8.000 barnehageplassane som er foreslått nedlagde.

       Når den offentlege skolen blir dårlegare, blir det ein betre marknad for private skolar. På same måten er det når den private eldreomsorga overtar fordi det offentlege tilbodet blir for dårleg. Da er det greitt for dei rike som kan betale, dei får det betre. Vi andre får det verre.

       Lat oss sjå på Balsfjord kommune, som skreiv til Stortinget at dei måtte ha 10 mill. kr meir enn Regjeringa sitt forslag dersom dei skulle unngå kutt i eige budsjett i 1997. Balsfjord får nå 2,5 mill. kr. Lat oss sjå på Notodden, som måtte ha 35 mill. kr for å unngå aktivitetskutt. Gjennom forliket får dei 5,7 mill. kr. Kva blir så situasjonen for folk flest i dei to kommunane og i andre kommunar som er i liknande situasjon, etter morgondagens budsjettvedtak? Kva blir situasjonen for osloforeldre, som neste haust skal sende barna sine anten til overfylte skolar eller til skolar som ikkje finst i det heile? Jo, situasjonen blir sjølvsagt den at dei nå må halde fram med å forsvare seg mot usosiale nedskjeringar gjennom å trappe opp protestaksjonane frå i haust. Men så vil dei også - ut gjennom 1997 - få høyre frå den lokale ordføraren eller bydelsutvalsleiaren eller administrasjonssjefen at dei nedskjeringane som ein nå prøver å gjennomføre, er ei uheldig, men dessverre heilt logisk følgje av det budsjettforliket som Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre laga i Stortinget. Og da hjelper det lite om Lundteigen seier at han følte at han forhandla med leiinga i eit oljeselskap. For det folk vil legge merke til, er jo at Lundteigens parti vart einig med Arbeidarpartiet om å auke straumprisen og senke kommunane sin del av inntektsskatten. Eg trur at folk flest utover i landet vil feste seg ved at Senterpartiet godtok eit forhandlingsresultat som tvingar fram privatisering og redusert tenesteyting. Og mange vil synast at Senterpartiets forhandlarar kan samanliknast med LO-leiinga, som i mange, mange lønsoppgjer har servert måtehald og atter måtehald som svar på konkrete lønskrav frå eit grunnplan som har hatt mykje dårlegare levekår enn dei toppane som har sete i forhandlingsdelegasjonen.

       Noreg er eit av verdas rikaste land. Statskassa renn over av pengar. Men pengane skal ikkje brukast heime. Dei skal investerast i utlandet. Det er dei slunkne kommunekassene som finansierer den norske statens ekspansive eventyr i Aserbajdsjan og Timorhavet. Nåverande finansminister, Jens Stoltenberg, sa nyleg at det var Aserbajdsjans oljerikdom som skulle finansiere våre framtidige alderspensjonar og helsestell. RV meiner at det er mye klokare å redusere oljeutvinninga i Noreg, slik at vi også i framtida vil ha olje her som kan gi inntekter som kan brukast til å delfinansiere helsestell og eldreomsorg i Noreg. Så kan Aserbajdsjans olje brukast til å finansiere helsestell og eldreomsorg for folk i Aserbajdsjan.

       Eg har lyst til å seie nokre ord til slutt om den førebels siste runden med avsløringar om kva arbeidarpartiregjeringa sitt hemmelege politi har vorte brukt til dei siste åra. Vi veit at dei har vore på spionjakt, og vi veit òg frå sist vekes avsløringar at dei klart har prøvd å ta Berge Furre, men dei klarte det ikkje heilt og måtte gi opp. Raud Valallianse sitt standpunkt er at vi ikkje skal ha eit politisk meiningspoliti i Noreg. Vi veit av erfaring at Politiets overvakingsteneste ikkje har vore noko anna enn eit meiningspoliti ...

       Til presidenten sin kommentar vil eg seie at det er andre enn eg som har gjort at det er nødvendig å gå inn på dette spørsmålet også i salderingsdebatten, fordi Regjeringa misbruker makta si ved å halde tilbake opplysningar som folk har all mogleg grunn til å bli kjende med.

       Til slutt skal eg ta opp RVs forslag.

       Jeg tror det er to hovedårsaker: dels at det er valg om trekvart år - dermed øker det politiske markeringsbehov - og dels har vi for første gang en debatt og en budsjettbehandling når store inntektsstrømmer fra olje- og gassvirksomheten er blitt sterkt synlig i norsk økonomi. Men samtidig er det en del presstendenser i norsk økonomi som gjør det meget uforsvarlig ikke å føre en stram finanspolitikk, uforsvarlig simpelthen fordi mange av de resultatene vi ved godt samarbeid med mange aktører i samfunnet har klart å nå når det gjelder sysselsetting, når det gjelder lav rente, når det gjelder lav prisstigning, og når det gjelder en rekke faktorer vi er meget glad for i norsk økonomi, kan bli sterkt utsatt hvis vi nå ikke makter oppgaven å husholdere i den gode økonomiske situasjonen vi er inne i. Det er åpenbare farer ved ikke å ta slike presstendenser alvorlig. Vi har gått av hengslene før, og det har kostet oss ganske mye å få hengt døra på plass igjen.

       I den mindretallssituasjonen vi har i Stortinget, har de ulike partigrupper gjennom hele høsten søkt å markere og få bredest mulig oppslutning om sine forslag. Det førte til en utgiftsøkning på 7 - 8 milliarder kr. Dette er det ikke noe unaturlig i. Problemet var at man opererte med hver sine balanser, slik at der det ble etablert flertall for påplussinger, ble det ikke like ofte etablert flertall for reelle inndekninger. Det var en situasjon som nok de fleste regnet med at vi måtte få en løsning på i forbindelse med salderingen av budsjettet, og det var dette utgangspunktet Regjeringen la til grunn da salderingsproposisjonen ble fremmet. Her ble dels Stortingets prioriteringer imøtekommet i den forstand at det var økte uttellinger til kommuneøkonomien, til helse og til eldre, og - ikke minst - disse økningene ble dekket inn innenfor en budsjettbalanse som var forsvarlig i forhold til den økonomiske situasjonen vi hadde, og det faktum at presstendensene i økonomien hadde økt enda sterkere etter at statsbudsjettet var lagt fram. Dette er særlig Regjeringens og regjeringspartiets ansvar. Men det er hele Stortingets ansvar å få satt en sluttstrek på budsjettet som gjør at denne balansen kan opprettholdes, og at det kan etableres politiske flertall for et budsjett som henger sammen. På den bakgrunn har Arbeiderpartiet forhandlet med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre med sikte på å få dette på plass, dels å få et opplegg for kommuneøkonomien som gir en fordeling kommunene imellom som vi kan være bekjent av - det hadde vi ikke oppnådd ved å ta påplussingene på kommuneøkonomien bare eller hovedsakelig på skattøren - dels å styre den oversiktlighet som Stortinget må gå inn i salderingen og budsjettet med, og dels å bevare de helheter i økonomien som vi er avhengig av.

       I forbindelse med slike forhandlinger søker alle å sette sine fingeravtrykk på det som blir sluttresultatet. Det er ethvert partis rett, og det søker de fleste partier etter. Fra regjeringspartiets side er det at vi har holdt budsjettbalansen, at vi har fått til et bidrag til avkjøling i en økonomi som lett kunne bli for varm, og at vi har bedret fordelingen i kommuneøkonomien, det vi er særlig glad for i dette opplegget, og som gjør at Regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe kan stille seg bak det.

       Høsten har på mange måter vært en påkjenning, og nå snakker jeg ikke først og fremst om den politiske påkjenningen. Men det er klart at i en mindretallssituasjon hvor man skal ha den typen bred budsjettgjennomgang, særlig i forbindelse med salderingen - og jeg tror alle ansvarlige partier i salen ønsker det for å få et budsjett som henger sammen - ja, så gjøres det mye arbeid og tunge tak helt inn i innspurten. Det kan være grunn til å stille et lite spørsmålstegn ved om denne arbeidsformen er den gunstigste når alt kommer til alt. Jeg setter for min del atskillig lit til at det reformutvalg for budsjettarbeid som Gudmund Restad leder, skal kunne komme fram til en del positive endringer i hvordan vi kanskje, særlig på høsten, kan gjøre budsjettbehandlingen i Stortinget mer strukturert enn det vi ofte er oppe i nå. Resultatet blir også at det kan forekomme glipper når tunge ting løftes helt inn i de siste døgnene. Det kan f.eks være slik at kutt på institusjoner eller annet samlet sett og litt utilsiktet fra de ulike fraksjoner, rammer hardere enn det kanskje noen egentlig hadde som intensjon. Jeg håper at det i slike tilfeller - Statkorn kan være ett av dem - vil være mulig å få til gjennom et samarbeid med Stortinget og Regjeringen at en kan beholde kuttet, men at en strukturerer det på en måte som blir - skal vi si - mer levelig for den eller de institusjoner dette måtte gjelde.

       Så endelig til sist: Er det slik at høstens budsjettbehandling har gitt varige endringer i det politiske mønsteret? Det tror jeg det er altfor tidlig å uttale seg om. Jeg registrerer at mellompartiene nå har stått samlet om en del viktige politiske elementer, og at de har samarbeidet og forhandlet med oss om dem. Men jeg registrerer også

       at de har hatt samtaler med Høyre, som fører til enighet på en del punkter der. Så jeg tror vel at både sentrums styrke og deres samhold vil bli testet ut i den politiske debatt vi får framover. Det er én ting som jeg synes kanskje er noe underlig. Jeg vil nødig lekke fra noen fortrolige møter i dette huset, men vi har altså hatt samtaler med både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti separat - det er nå kommet relativt tydelig ut i pressen - og i forhandlingene med oss var de sakene disse partiene enkeltvis trakk fram, som de ønsket løsninger på for å få til et budsjettkompromiss separat med oss, noen helt andre og mer spesielle enn de de samlet har forhandlet med oss om.

       Det har også skjedd noe interessant denne høsten ved at det har vært en maktforskyvning fra Regjeringen til Stortinget, etter manges oppfatning et klart sunnhetstrekk ved norsk politikk. Jeg forstår Tom Thoresen slik at han ikke deler denne analysen. Iallfall gav han uttrykk for at det var for tidlig å trekke konklusjoner, og det må han selvsagt ha full rett til.

       Men jeg vil allikevel spørre Tom Thoresen om han også er uenig med politisk redaktør Arne Strand, som i Arbeiderbladet i dag bl.a sier at stortingssesjonen har forandret det politiske landskapet. Det politiske sentrum er styrket. Regjeringen er svekket, og Stortinget har tatt tilbake makt det mistet under Gro-perioden.

       Er det også en vurdering som Arbeiderpartiets parlamentariske leder synes det er for tidlig å trekke konklusjonen av?

Tom Thoresen (A) : Svaret er ja på Jakobsens siste spørsmål. Jeg har også sett hva Arne Strand mener om dette, og jeg tror jeg vil være forsiktig med å trekke de konklusjonene så raskt.

       I en situasjon hvor vi har en mindretallsregjering, og vi har en mindretallsparlamentarisme som har eksistert i noen tid, så er det klart at regjering og storting, ikke minst i budsjettarbeidet, må påvirke hverandre gjensidig. Jeg har sagt før at i en slik situasjon må Regjeringen ha autoritet uten å bli autoritær, og det tror jeg er tilfellet nå. Etter at stortingsflertallet hadde foretatt påplussinger på budsjettet i størrelsesorden 7-8 milliarder kr uten at dette var sikret en forsvarlig felles inndekning, så satte Arbeiderpartiet seg som mål å finne det, og vi klarte det. Samtidig har vi fått til en vesentlig bedre fordeling når det gjelder kommuneøkonomien, enn det som ville vært tilfellet ved bare å oppsummere Stortingets foreløpige vedtak. Jeg tror at sentrums rolle i dette - jeg gir gjerne Jakobsen den honnør - utvilsomt har vært sterk, men det har også alle andre konstellasjoner vært. Og viktigst av alt: Det er Regjeringen og Arbeiderpartiet som gjennom hele budsjettbehandlingen har bidratt til å beholde den balansen som vi gikk inn for, og det av hensyn til fedrelandets ve og vel på lengre sikt enn de nærmeste månedene.

       Videre følgende sitat:

«Det eneste som kan sikre en regjering stabile arbeidsforhold, er å føre en politikk som kan samle et reelt flertall i Stortinget.»

       Dette er ikke innlegg fra opposisjonen nå, men fra opposisjonen i 1985, representert ved Gunnar Berge og Gro Harlem Brundtland. Det var en kritikk av den daværende Willoch-regjeringen.

       Nå er rollene byttet om, og jeg må si at inntil de siste dager av salderingsbehandlingen var dette også en meget god beskrivelse av hvordan denne regjering har møtt opposisjonen. Verken i statsbudsjettet, i finansinnstillingen eller i salderingsproposisjonen ble det gjort noe forsøk på å imøtekomme Stortinget eller lene seg i noen fast retning.

       Nå kan vi si at i sluttspurten skjedde det en betydelig ompostering av budsjettet i samarbeid med Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Det problematiske nå er at man forsøker å beskrive dette forliket som det er det samme som Regjeringens opplegg. Da er det de virkelig store ord må tas i bruk. Da er det som med prestens tale, hvor det stod i manuskriptet: «Svakt argument. Tal derfor høyt.» Det er også tilfellet her. Når man hevder at det å pøse ut 3-4 milliarder kr mer i økonomien er det samme som ikke å gjøre det, da har man et problem. Problemet rammer selvfølgelig særlig Arbeiderpartiet og finansministeren. Jeg vil derfor be Arbeiderpartiets parlamentariske leder, som står noe friere i forhold til den høye sosialøkonomiske retorikk, om å forklare meg og oss som ikke er økonomer, på et enkelt språk hvordan det i grunnen er det samme å pøse ut 3-4 milliarder kr i økt forbruk og å trekke det inn fra noe som ikke forbruker - for fondene dette er finansiert over, bruker ikke penger, de hadde stått der uansett.

Tom Thoresen (A) : Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forstå Per-Kristian Foss' hovedresonnement i forhold til den utfordringen det er, ikke bare for Regjeringen og Arbeiderpartiet, men også andre partier, simpelthen å ha en oversiktlighet i forhold til at Stortinget foreløpig har plusset på 8 milliarder kr på budsjettet uten å ha en samlet inndekning for det.

       I 1985, da disse uttalelsene fra Gunnar Berge og andre som Per-Kristian Foss var så elskverdig å sitere, kom, var, etter hva jeg ser, påplussingene i Stortinget på 800 mill. kr. Nå er de altså det tidobbelte. Det må få som konsekvens at Arbeiderpartiet for å få til en forsvarlig total budsjettbehandling er nødt til å gå inn i resonnementer med andre politiske partier. Jeg er ikke så overbevist om at de grep man må gjøre i salderingsproposisjonen, er helt likeverdig i to så ulike budsjettsituasjoner. Faktisk stod det vesentlig mer på spill denne gang. Derfor ønsket Arbeiderpartiet å ha samtaler med andre parter for å finne et opplegg vi i fellesskap kunne stille oss bak, der hvor Willoch kanskje uten å ha sondert helt, gamblet på at han skulle ha Fremskrittspartiets støtte.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Einar Steensnæs (KrF) : Den 27. november kunne vi høre Arbeiderpartiets parlamentariske leder på Dagsnytt Atten, der han uttrykte sterk bekymring for landets økonomi. Det brukes for mange penger i norsk økonomi, og kommunene har i tillegg hatt en betydelig skattevekst, slik at det ikke er forsvarlig å pøse mer penger inn i kommunesektoren. Sammen med finansministeren har Arbeiderpartiets parlamentariske leder også sagt at enhver økning i kommuneøkonomien vil presse prisene og overopphete økonomien. Sentrumspartiene har blitt beskyldt for å drive en politisk svartmaling i så henseende.

       Det er vel ingen hemmelighet at forhandlingene med Arbeiderpartiet om et budsjettforlik drog ut fordi det satt langt inne å få aksept for den betydelige flytting av penger som måtte til for å få til en forbedret kommuneøkonomi. I ettertid registrerer vi likevel at både finansminister og parlamentarisk leder sier seg svært godt tilfreds med budsjettforliket. Da er det helt andre toner for den løsning som man har kommet fram til. Og borte er enhver bekymring med hensyn til hva som skjer i norsk økonomi på grunnlag av denne flytting av penger. Det er god grunn til å være tilfreds, fordi dette er midler som er nødvendige for å opprettholde viktige tjenestetilbud i helse og omsorg, skole og miljø i kommunene. Det er likevel noe uklart hva Arbeiderpartiet legger i sin uttrykte glede over budsjettforliket, og foreløpig begrenses gleden tydelig til at en har fått en forbedret balanse og en bedre fordeling, som parlamentarisk leder her sa. Jeg vil gjerne vite: Hva sier nå Arbeiderpartiets parlamentariske leder til sine ordførere og kommunalpolitikere i Østfold? Er Arbeiderpartiet fremdeles av den oppfatning at Regjeringens opplegg var tilstrekkelig for å ivareta viktige grunnleggende kommunale tjenestetilbud innen helse, omsorg og utdanning, eller er også Arbeiderpartiet nå i stand til å glede seg over at det kom 5 milliarder kr mer til kommunesektoren?

       Senterpartiet ynskjer å bruka budsjettet til ei betre fordeling av byrder og gode. Vi tar på alvor alle dei breva som er komne til Stortinget denne hausten, alle dei avisoppslaga som fortel om fortvila ordførarar, kommunestyrerepresentantar og fylkestingsrepresentantar, som ikkje har midlar til lovpålagde oppgåver innan helse, omsorg og utdanning. Det er oppsiktsvekkjande korleis Arbeidarpartiet har brukt tida til å bortforklara at det er Regjeringa sine rammer som medfører - såg ut til å medføra - rasering av den vidaregåande skulen i Rogaland og Møre og Romsdal. Det var desse rammene som gjorde at mange kommunar måtte planleggja med brakkar til 6-åringane og med sjukeheimar som dei ikkje kunne ta i bruk. Fortvila psykiatripasientar har bedt om hjelp.

       Eg er glad for at sentrum klarte å pressa Arbeidarpartiet så langt som til det resultatet vi no har, for å betra kommunane sine moglegheiter til å gje innbyggjarane sine ein lettare kvardag. Eg synest nok at det blir noko lettvint av Arbeidarpartiet sin parlamentariske leiar her å snakka om ei betre fordeling utan å seia noko om kor mykje mindre Arbeidarpartiet sine rammer overfor kommunane var til å byrja med.

       Det er grunn til å undrast over den manglande kontakt som det må ha vore mellom regjering, stortingsrepresentantar og Arbeidarpartiet sine folk ute i by og bygd. Det er òg grunn til å undrast over mangel på kontakt internt i Regjeringa i samband med budsjettet for 1997. I går, då politikken var lagd på plass i finanskomiteen, varsla Thorbjørn Berntsen auka CO₂-avgift på fyringsolje. Han seier ikkje kva tid, eller kor stor auke, men då hadde han registrert noko som Senterpartiet har påpeikt lenge, at salet av fyringsolje har gått opp med 25 % i haust som følgje av auka straumprisar. Senterpartiet ynskjer, som Thorbjørn Berntsen, å stimulera fleire til å velja fornybar energi. Arbeidarpartiet si innretning av avgiftspolitikken ser ut til å vera bruk av kalkulator og prosentrekning utan tanke for korleis ein òg kan bruka avgiftene til å fremja eit betre miljø. Arbeidarpartiet hadde sjansen til å vri avgiftene over til meir vedfyring, men dei ville ikkje. Dei hadde òg moglegheit til ei betre fordeling i form av auka toppskatt. Det ville dei heller ikkje.

       Ordninga med blå resept er òg eit viktig fordelingspolitisk verkemiddel. I 1997 er det sett av 4,5 milliardar kr til å gje ulike pasientgrupper med svært så forskjellig personleg økonomi same høve til å nytta dei medisinane som legane tilrår. Eg har lenge undra meg over Arbeidarpartiet si holdning overfor den store gruppa eldre kvinner som har fellesnemninga osteoporose-pasientar. Vi kjenner dei, med krum rygg av såkalte kompresjonsbrot, med store smerter, med lårhalsbrot og handleddsbrot - ein alvorleg og invalidiserande sjukdom. Ei komplisert sak både fagleg og økonomisk, seier Regjeringa. Det har dei sagt i to og eit halvt år. Til meir krefter burde vore sette inn for å finna løysingar, for å gje mange kvinner eit liv med mindre smerte og samtidig å spara utgifter i forhold til sjukehusinnleggingar og sjukeheimsplassar. Eg er glad for det fleirtalet som i dag har skore gjennom i denne saka.

Signe Øye (A) : Aldri har det vært ansatt så mange ved norske sykehus, aldri har kompetansen vært større, aldri har så mange blitt behandlet og hjulpet for så mye. Likevel er det behov for mer penger i norsk helsevesen. Nettopp derfor er helse- og sosialsektoren årets budsjettvinner. Det er på disse områdene Arbeiderpartiet mener at vi trenger å løfte, og det er disse områdene Arbeiderpartiet har som satsingsområder i de kommende årene. Derfor kommer også de største påplussingene i årets budsjett her.

       I det opprinnelige statsbudsjettet hadde Regjeringen plusset på 850 mill. kr til behandling av flere pasienter ved sykehusene og til psykiatri. I tillegg kom Regjeringen tilbake i forbindelse med salderingen med en påplussing på ytterligere 850 mill. kr. Det blir en påplussing på 1,7 milliarder kr i forhold til 1996. Det er også grunn til å bemerke at det er Regjeringens forslag som nå ligger i innstillingen, og som kommer til å bli vedtatt.

       Men Arbeiderpartiet mener at mer penger ikke er et sesam i helsesektoren og i eldreomsorgen. Det er flere flaskehalser i helsevesenet som ikke forsvinner ved å legge inn mer penger. Derfor må neste års budsjett brukes med fornuft. Jeg håper inderlig at det ikke er til økte legelønninger vi nå bevilger mer penger. Derfor påhviler det kommune- og fylkeskommunepolitikerne å forvalte alle disse pengene som blir bevilget, riktig, slik at vi virkelig får mer helse og omsorg, for det er det vi trenger.

       Høyre avslører seg fortsatt som et tradisjonelt gammelkonservativt parti med ønske om et mest mulig privat helsevesen. Ja til og med enkel behandling som vi kan utføre her i landet, ønsker Høyre i større grad å få utført i utlandet. Sammenlikner vi Norge med f.eks. USA, bruker vi i gjennomsnitt færre helsekroner pr. hode i Norge. Det skyldes at vi ikke har et overveiende privat helsevesen, og det skyldes at offentlige helsetjenester er mer helseeffektive - ikke det motsatte, slik Høyre og Fremskrittspartiet ynder å tro.

       Kommunene får nå gjennom forliket med Arbeiderpartiet, Senterpartiet Kristelig Folkeparti og Venstre tilført nesten 5 milliarder kr mer. I tillegg får kommunene beholde de økte skatteinntektene på 4,5 milliarder kr som de har fått i 1996. Dagens Næringsliv kaller det «Pengeregn over kommunene». Arbeiderpartiet mener at kommunene trenger mer penger. Styrking av kommuneøkonomien vil i særlig grad komme oppgaver i pleie- og omsorgssektoren til gode.

       Så til årets julegave fra Stortinget til en bestemt legemiddelprodusent. Nissekonene kommer fra partiene Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV. Disse nissekonene må være spesielt velvitende om medisiner, for de har også overtatt Statens legemiddelkontrolls funksjon under behandlingen her i Stortinget, og de instruerer departementet om hvilke preparater som skal forskrives på blå resept. Det blir som om Stortinget skulle blande seg borti om folk skal få Globoid eller Dispril. Det synes jeg Stortinget skal overlate til andre, det er helt andre som har bedre greie på det. Men det disse nissekonene glemte, var å legge igjen sjekken for disse legemidlene, som ikke er så rent liten. Nå er det slik at det har vært lett etter penger både dag og natt i flere uker her i Stortinget. Kanskje fant de ikke de 200 mill. kr som denne gaven koster. Men da spørs det om det blir noen blåreseptordning for medisiner mot benskjørhet før til neste jul, da forhåpentligvis nissekonene igjen kommer på besøk.

       I flere år har vi hørt fra Senterpartiet at Arbeiderpartiet fører en politikk som tvinger småkommunene til å slå seg sammen for å overleve. Men det som nå har skjedd under budsjettbehandlingen her i Stortinget, er det stikk motsatte: Gjennom natt etter natt er Senterpartiet blitt tvunget til å bli med på endring av skattøren, slik at nettopp små kommuner i distriktene er de som får mest. Da blir spørsmålet hvilket parti som ivaretar distriktene og småkommunene. Nei, kommunesammenslåingsargumentene blir nok ingen god sak i valgkampen lenger for Senterpartiet, etter det som har skjedd i høst.

Harald Ellefsen (H) : Det var interessant å registrere litt tidligere i debatten dette friske replikkordskiftet mellom hr. Lundteigen og hr. Sponheim, som kom langt inn i en diskusjon om sammensetningen av en eventuell ny regjering bestående av, så vidt jeg skjønner, ganske ulike kategorier politikere og retninger. Så det er tydelig at dette storforliket som er inngått mellom Arbeiderpartiet og det såkalte sentrum og med støtte hovedsakelig fra SV, har gitt en veldig stimulans til betydelige deler av sentrum, også til de deler av sentrum som kanskje av og til er litt på kant med hverandre.

       La oss se litt nærmere på hva dette enestående forliket innebærer. Det er sannsynligvis riktig at konsekvensen av det er at flertallet i Stortinget i noen hektiske førjulsnetter har foretatt langt mer dramatiske endringer på et budsjettforslag fra en regjering enn noen gang før.

       Og hva er det så i hovedlinjene i disse endringene som tilsier at to personer som representanten Lundteigen og representanten Sponheim, i åpenbar glede over å ha kommet i politiske maktposisjoner, klarer å mobilisere en slik gjensidig beundring og entusiasme fra denne talerstol? Jo, disse dramatiske endringene består først og fremst i at man har lykkes i å få presset de offentlige utgiftene opp med flere milliarder kr mer enn noen opposisjon tidligere har klart. Det andre består i at de sannsynligvis har klart å presse avgiftsnivået for forbrukere og bedrifter mer i været i løpet av noen sene nattetimer bak lukkede dører enn noen tidligere opposisjon på Stortinget har klart, og sannsynligvis mer enn noen tidligere opposisjon på Stortinget har vært interessert i.

       Og det er da jeg stusser litt over at representanten Lars Sponheim i entusiastisk førjulsglede klarer å presentere dette som at her har sentrum kommet inn i maktens innerste sirkler. Ikke det at jeg er uenig i at Sponheim og hans venner har hatt en avgjørende innflytelse på sluttresultatet, men jeg kan ikke forstå at det kan fremstilles som en politisk sentrumsprofil at budsjettets hovedlinjer dramatisk har blitt endret i den retningen SV står som fanebærer for. Ja, at det skal kunne beskrives som sentrumspolitikk er ikke ufattelig, for det er slikt man mer og mer er blitt vant til, men for Sponheim må det jo være et enormt problem idet man nå går inn i et valgår, å forklare sine velgere og småbedriftene rundt om i Norge at den entusiastiske sentrumsmakt som er oppnådd, går i stikk motsatt retning av det inntrykket Venstre har skapt som et liberalt parti som ønsker å gjøre tilværelsen enklere både for forbrukere og småbedrifter.

       Gjennom mange år har et bredt politisk flertall, inkludert mellompartiene, reklamert med at de nå ønsker å endre profilen på Avgifts-Norge. Riktignok har de erkjent et ønske om flere og økte såkalte grønne avgifter, men det skal motsvares av en reduksjon av såkalte røde skatter. Nå reduserer de ikke én øre på noen skatter og avgifter, de presser dem bare i været. Og disse talemåtene om at bilavgiftene skal vris fra kjøp til bruk, håndteres nå på den måten at de presser avgiftsnivået i været både for kjøp og bruk, og trekker tilbake halvparten av den avgiftslettelsen som de har skrytt så mye av at de var med på i desember. Alt går egentlig i gal retning, og jeg kan forstå at selv om dette tilsynelatende fremstår som en seier for sentrum, fordi det er sentrum som har presset det igjennom, passer dette i virkeligheten som hånd i hanske også for en arbeiderpartipolitikk.

Roger Gudmundseth (A) : Arbeiderpartiet tar til etterretning at vi har en mindretallsregjering. Gjennom høstens budsjettbehandling synes det ikke like klart at opposisjonen, som er i flertall på dette stortinget, har tatt det samme ansvaret, i og med at de ikke har kunnet enes om felles inndekning for alle de påplussingene som er foretatt. Arbeiderpartiet tok også til etterretning den foreløpige behandling av fagbudsjettene, og at det måtte gjøres noe som en konsekvens av det som der hadde skjedd.

       Arbeiderpartiet har tradisjon for å kunne diskutere innretningen på budsjettet. De som sier noe annet, har særdeles kort hukommelse i dette hus. Arbeiderpartiet har vist gjennom budsjettbehandlingene tidligere år at vi er villig til å drøfte innretningen på budsjettet. Disse faktiske forhold avgjorde derfor at Arbeiderpartiet så det nødvendig å finne et grunnlag for en riktigere innretning og en nødvendig balanse i budsjettet.

       Kommuneøkonomien har vært en tung andel i dette arbeidet. Flertallets foreløpige vedtak i fagbudsjettene hadde en ensidig økning av skatteinntektene ved å opprettholde skattøren. Arbeiderpartiet lykkes, til udelt glede for Distrikts-Norge, som nå kan illustreres ved følgende eksempler, og jeg skal gjerne innrømme at mine eksempler ikke er tilfeldig valgt:

       Dersom man sammenligner dette forliket nå med Senterpartiets opprinnelige forslag, vil Hjelmeland kommune i forliket få 1,9 mill. kr, mens Senterpartiets opprinnelige forslag ville ha gitt Hjelmeland 1,6 mill. kr. Øvre Eiker kommune vil gjennom forliket få 7,5 mill. kr, mens de etter Senterpartiets opprinnelige forslag ville ha fått 8,2 mill. kr. Smøla kommune vil etter forliket få overført 2,1 mill. kr, mens de etter Senterpartiets opprinnelige forslag ville ha fått overført 900.000 kr.

       Ja, så kan man stille seg spørsmålet: Er dette solidaritet mellom Kommune-Norge? Er dette en riktigere fordeling mellom Kommune-Norge? Er dette en oppfølging av Stortingets tidligere felles uttrykte ønske om at man skal ha en riktig fordelingsprofil? Svaret på alle disse spørsmålene er ja.

       Til tross for dette uttaler Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i en fellesmerknad i salderingsinnstillingen:

       «Disse medlemmer konstaterer at bildet av trange økonomiske rammer og fare for et redusert tjenestetilbud i 1997 finnes over hele landet og i alle typer kommuner.»

       Videre uttaler de samme partiene i samme innstilling:

       «Disse medlemmer vil understreke at det er helt nødvendig med et økonomisk løft for å avhjelpe den vanskelige situasjonen som svært mange kommuner og fylkeskommuner har havnet i og ønsket primært å gjenta forslaget om å opprettholde skattøret på 1996-nivå uten å redusere de samlede rammeoverføringene til kommunesektoren.»

       Det som ligger i mine eksempler, ville blitt en realitet dersom dette hadde blitt opprettholdt. Jeg tror ikke senterpartiordførerne rundt omkring i Norge ville være noe lykkelig for akkurat det resultatet.

       Det er viktig også å oppfylle tilbudet om lærlingplasser. Jeg er derfor glad for at man gjennom dette forliket kom fram til at man skulle øke tilskuddssatsene for å få flere lærlingplasser istedenfor å gå på det håpløse forslaget om arbeidsgiveravgiftsfritak for lærlingplasser. Dette ville gi en total skjevfordeling rundt omkring i landet og premiere sentrale strøk. I hvert fall ville Finnmark komme særdeles dårlig ut, med 0 % i arbeidsgiveravgift.

       Så må jeg selvfølgelig beklage sterkt at det er et flertall som kommer til å inndra midler fra arbeidsmarkedsmidlene, og dermed hindre økt sysselsetting og bredere skattegrunnlag for Kommune-Norge.

Stephen Bråthen (Uav) : Finanskomiteens arbeid med salderingsproposisjonen har vært en selsom opplevelse. De av oss som måtte ha levd i den villfarelse at Stortingets finanskomite først og fremst skal befatte seg med de lange linjer og økonomisk politikk på makronivå, har fått en illusjon knust.

       Jeg føler på mange måter at jeg har bommet litt på referanselitteraturen. Fremfor faglige publikasjoner og lærebøker i økonomi burde jeg nok heller fordypet meg i Felleskatalogen for legemidler, demografisk norgesatlas og «alt du trenger å vite om norske kulturfestivaler og -stevner», om det finnes noe slikt. For her er det ymse å kose seg med for dem som liker å drukne seg i detaljer. Og det gjør jo som oftest politikere.

       Her inviteres man til å inkludere legemidlene Epivir, Zerit, Invirase, Crixivan og endelig Norvir under blåreseptordningen. Komiteens flertall kvitterer med å kreve innlemming av Fosamax og Didronate mot osteoporose. Etter flittige øvelser klarer jeg kanskje med akseptabel presisjon å uttale navnene på henholdsvis lidelse og legemiddel. Realitetene bak dette er selvfølgelig alvorlige nok, men noen forutsetning for å mene noe om detaljer på et slikt felt har jeg ikke.

       Også bevilgninger til utallige kulturfestivaler, organisasjoner, råd m.m. har stått sentralt. Her inviteres man til å kutte 100.000 kr på Kirkemusikkfestivalen. Ikke overraskende er Kristelig Folkeparti imot dette. Videre 500.000 kr på Norsk Folkemusikk- og Danselag, 600.000 kr på Landslaget for spelemenn osv. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende ble dette i drøyeste laget for Høyres munnharpespillende kulturtalsmann fra Ål, som gjennom sine partifeller foreslår noen hundre tusen i pluss for hver av dem. Og sist, men aldeles ikke minst har veiprosjekter stått sentralt - ikke mindre enn 42 prosjekter, og ikke en avkrok er glemt. Komiteflertallets henrykkelse for de ulike prosjekter synes dessuten å øke proporsjonalt med fallende samfunnsøkonomisk kost/nytte - heller ikke det særlig oppsiktsvekkende i stortingssammenheng, særlig ikke ved siste ordinære budsjettbehandling før et valg. Men for alle parters del hadde det vel vært en fordel om dette detaljeringsnivå ble forbeholdt fagkomite.

       Det er Regjeringen selv som må bære ansvaret for det ekstreme detaljeringsnivå som preger denne innstillingen. På punkt etter punkt har den fotfulgt opposisjonens påplussinger i den foreløpige behandlingen og reversert disse helt ned til beløp på 100.000 kr. Med et par unntak deler jeg Regjeringens oppfatninger om de konkrete utgiftsøkninger som er foretatt. Men denne fremgangsmåten er ikke bare en provokasjon: den grenser til det barnslige. Men muligens er dette en form for hersketeknikk. Vel vitende om Stortingets ualminnelig sterke interesse for deltaljer og symboler sørger man for at all oppmerksomhet rettes mot ubetydeligheter - ubetydeligheter i den store sammenheng vel å merke. Slik blir jo tiden knapp og sannsynligheten større for at Stortinget mener minst mulig om andre og viktigere saker. Det ville jo kunne redusere regjeringspartiets manøvreringsmuligheter om opposisjonen fikk god nok tid på seg til å underlegge de mest sentrale spørsmål en grundig og seriøs behandling.

       Ikke på noe punkt i den foreløpige behandling har Regjeringen og Arbeiderpartiets gruppe her i huset anstrengt seg for å samle flertall om sentrale deler av budsjettet. Man har latt det skure og gå helt frem til salderingen, hvor man først i sluttfasen tok de nødvendige initiativ for å få en løsning. Regjeringen og Arbeiderpartiets strategi har i år vært alt annet enn forbilledlig. Visste man ikke bedre, og var det ikke for at uttalelsen falt for elleve år siden, skulle man tro det var denne budsjettprosessen Gunnar Berge siktet til da han i salderingsdebatten høsten 1985 uttalte følgende:

«Men vi vet jo alle at det har vært tradisjon i Stortinget å betrakte de foreløpige budsjettvedtakene som endelige. Gjør en ikke det, blir selvfølgelig alvoret og seriøsiteten borte under behandlingen av fagdepartementenes budsjetter. Stortinget voterer da over budsjettkapittel etter budsjettkapittel uten å vite om regjeringspartiene kort tid etter vil fremme forslag om å omgjøre disse beslutningene dersom de ikke er overensstemmende med Regjeringens opprinnelige forslag. Dersom dette skulle fortsette, vil jo den foreløpige budsjettbehandlingen i Stortinget kunne utvikle seg til den rene parodi.»

       Dette er et utsagn jeg i hovedsak kan slutte meg til, og det er en passende beskrivelse på budsjettprosessen så langt.

       Helt siden stats- og nasjonalbudsjettet ble fremlagt den 4. oktober, har gjennomgangstonen vært: ikke en oljekrone mer på statsbudsjettet. Videre ser vi tegn til overoppheting av økonomien, og et stramt finanspolitisk opplegg er påkrevet for å kjøle den ned. Så langt så godt. I grove trekk kan jeg slutte meg til så vel beskrivelse som målsetting.

       Skuffende er det derfor å registrere at det så vel fra daværende som nåværende Regjering i hovedsak dreier seg om billig retorikk og symboler. Når man nå eksempelvis tapper statlige fond, altså deler av nasjonalformuen, for så å bringe dette inn på driftsbudsjettet, altså til offentlig konsum, gir dette den samme effekt som om man hadde brukt penger fra petroleumsfondet. Og Regjeringen har bifalt at 1,7 milliarder fondskroner trekkes inn for å øke utgiftssiden i budsjettet. Man kan jo velge å gjøre et poeng av at det ikke står stikkordet «petroleum» på den post man tar midlene fra, men det dreier seg om symbolbruk, ikke realiteter. Stikk i strid med egne formaninger aksepterer finansministeren et budsjettopplegg som stimulerer den samlede etterspørselen, til tross for at han, om han hadde ønsket det, kunne etablert flertall med andre konstellasjoner i Stortinget og med det sikret et nødvendig stramt opplegg. Da kunne det sannsynlig også vært innen rekkevidde å sikre et edruelig kommuneopplegg. Det har vi ikke fått med den reservasjonsløse kapitulasjonen vi nå ser overfor Kommune-Norges ansvarsfraskrivelse. Kommunene har hatt en svært sterk inntektsvekst i inneværende år, ja på hele 1990-tallet, og det må stilles krav om prioriteringer også fra den kanten - krav om å prioritere sine oppgaver, konkurranseeksponere egenregiproduksjon av tjenester osv.

       Så til et felt som ligger mitt hjerte særlig nær, avgiftsopplegget. Her har Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen med Arbeiderpartiet sørget for at det norske folk får en avgiftseksplosjon i julegave. Jevnt over øker særavgiftene med over 6 %. Tobakksavgiftene øker med mellom 10,5 og 15,5 %, bensin med 10,5 % og autodiesel med nesten 14,5 %. Dette må påkalle jubel hos svenske kjøpmenn - fortvilelse derimot hos de samme i representanten Holtens hjemfylke Østfold, som rammes sterkest av økt grensehandel. En dårlig nyhet er dette også for Distrikts-Norge. Folk på småsteder, som i gjennomsnitt har høyere årlig kjøredistanse enn folk i sentrale strøk, vil merke 50 øre i tillegg pr. liter godt i husholdningsbudsjettet. De vil i tillegg til dette rammes hardt av prisøkningen på transporttjenester, som blir en konsekvens av avgiftsopplegget. Norges Lastebileier-Forbund anbefaler allerede nå sine medlemmer å øke sine priser med minst 2 %. Det må innkalkuleres i prisene for varene der de tilbys, også for drivstoff selvfølgelig. Det må jo være et paradoks for samrørepartiene, som ellers i enhver annen sammenheng liker å fremstille seg om distriktenes beste venner. Jeg regner med at folk i distriktene merker seg dette.

       Økningen i kjøpsavgiftene på biler er et annet punkt hvor sentrumspartienes rolle stilles i et underlig lys. Her forlater de alle posisjoner de hadde senest ved avgivelsen av avgiftsinnstillingen den 6. i forrige måned. I en fellesmerknad sentrumspartiene har sammen med Høyre og meg, en merknad representanten Gudmund Restad til alt overmål selv har forfattet, vektlegges nødvendigheten av ro omkring avgiftssystemet, at det fremdeles er mye å hente ved videre utskiftning i bilparken sette i et miljø- og trafikksikkerhetsperspektiv, og videre - og det er den beste - at bilbransjen trenger stabile og forutsigbare rammevilkår for sin virksomhet. I herværende innstilling, avgitt en drøy måned senere, bidrar den samme Restad og hans sentrumskamerater til en reell avgiftsøkning på 3,5 % utover prisstigningen på 2,5 %, altså til sammen 6 %. Vi får håpe at folk flest merker seg at det for disse partiers standpunkter ikke eksisterer noen holdbarhetsdato. Alle standpunkter er i utgangspunktet til salgs. Det hele avhenger av pris.

       Jeg må med dette få lov til å trekke tilbake det jeg har gitt disse partier av hederlig omtale tidligere for den rollen de har hatt når det gjelder bilavgifter. Det ble en kortvarig glede, og slik omtale synes jeg ikke lenger de fortjener. Med det vil jeg få lov til å ta opp mine forslag som er gjengitt i innstillingen.

       Utgangspunktet var at Stortingets foreløpige behandling av budsjettet innebar en svekkelse av budsjettet med over 8 milliarder kr. Det vil si at man økte bruken av oljepengene i norsk økonomi med 8 milliarder kr. I tillegg kom andre påplussinger som var knyttet til økte anslag i utgifter fra folketrygden, og andre påplussinger som hadde kommet i tilleggsproposisjoner. Da vi startet arbeidet med salderingen, manglet det i virkeligheten 9 milliarder kr, og det er åpenbart at i et land med store overskudd, med store avsetninger til oljefond, er det fristende for alle politikere fra alle partier å la være å gjøre den krevende jobben det er å finne inndekning andre steder enn å gå løs på oljeinntektene. Utgangspunktet var at vi manglet opp mot 9 milliarder kr. Det gledelige ved den budsjettbehandlingen vi nå sluttfører, er at hele den svekkelsen på opp mot 9 milliarder kr er dekket inn. Den er dekket inn gjennom tre grep.

       For det første er den dekket inn ved at en rekke av de påplussingene Stortinget opprinnelig hadde vedtatt, er frafalt. Det utgjør en del milliarder bare det.

       For det andre er det gjennomført en rekke nye kutt på andre områder i budsjettet. Det gjelder ikke minst bygge- og investeringsvirksomhet, statlige bygg, veier og en rekke andre små og store enkeltposter er kuttet.

       Den tredje inndekningsmetoden er økte inntekter.

       Samlet har det ført til at vi kommer til å få et budsjett der det brukes om lag 22 milliarder oljekroner, der det avsettes 55 milliarder kr til oljefondet, slik Regjeringen opprinnelig hadde foreslått, og der det innføres en kraftig innstramming i norsk økonomi i størrelsesorden 0,9 % av nasjonalproduktet, regnet som det såkalte olje- og aktivitetskorrigerte underskuddet. Det betyr at vi i en periode med høykonjunktur, sterk vekst i den private økonomien, innfører en innstramming fra den offentlige sektor. Det er god gammeldags motkonjunkturpolitikk. Det er slik politikk Arbeiderpartiet ønsker å føre. Det er å styre økonomien. Hadde vi lagt de foreløpige budsjettbetraktninger til grunn, hadde vi ikke lenger ført motkonjunkturpolitikk i dette landet, da hadde vi ført medkonjunkturpolitikk, vi hadde gitt opp å styre, og vi vet hva det kan føre til av økonomiske problemer - ny inflasjon, høyere rente og etter hvert innstramminger og økende arbeidsledighet. Den motkonjunkturpolitikken vi nå fører, stimulerer til vekst i nedgangstider og stabiliserer veksten i oppgangstider.

       Det avgjørende for oss er gjennom den økonomiske politikken å sikre varig nedgang i arbeidsledigheten - en jevn og varig vekst istedenfor kraftige svingninger med det vi vet de påfører økonomien av belastninger og etter hvert økende ledighet.

       Flere talere har i denne debatten hevdet at Regjeringen har opptrådt arrogant, og at vi har opptrådt provoserende fordi vi i salderingsproposisjonen ikke fulgte opp alle de foreløpige budsjettvedtakene komiteene hadde gjort gjennom høstens budsjettbehandling. Jeg er dypt uenig i den virkelighetsbeskrivelsen. Problemet var at det ikke forelå noe enighet om rammene for budsjettbehandlingen i finansinnstillingen. Dermed ble det gjort en lang rekke enkeltvedtak i komiteene som summerte seg opp til en helhet som norsk økonomi ikke kunne leve med, som de arbeidsledige og som alle andre, som er avhengige av en sterk norsk økonomi, ikke kunne leve med.

       Hele poenget med en saldering er jo nettopp å avveie alle enkeltvedtakene opp mot helheten og se at enkeltvedtakene går opp i den helheten vi ønsker. Denne gangen var det åpenbart misforhold mellom alle enkeltvedtakene og den helheten som et budsjett må balansere i forhold til, og derfor var det umulig for Regjeringen å følge opp alle de foreløpige vedtakene i komiteinnstillingen, og Regjeringen hadde ikke gjort jobben sin hvis den kom tilbake og gjentok alle de påplussingsforslagene som hadde innebåret en økning av bruk av oljeinntekter i størrelsesorden 8 - 9 milliarder kr. Vi har gjort jobben vår og lagt fram en saldering som avstemmer de ulike forslagene, og det gledelige er at vi har fått flertall for et opplegg som gjør at det som i utgangspunktet var en meget sterk svekkelse, nå er brakt ned til null. Det var mulig fordi det var partier i dette stortinget som viste evne til å ta ansvar. Sentrumspartiene tok ansvar for å få budsjettet på plass. De har vært med på å utforme budsjettet, vært med på å sørge for at vi har rammer som er gode for norsk økonomi. Det er et ansvar sentrumspartiene kan være stolte av at de har tatt, med også de belastningene som ligger i å ta ansvar, bl.a belastningene ved en del av de kuttene som vi alle sammen syntes var vanskelige, men som var nødvendige for å få på plass det budsjettopplegget som nå ligger i finansinnstillingen.

       Vi er fra Regjeringens side derfor fornøyd med rammene som nå ligger rundt budsjettet. Så er det spørsmål om sammensetningen av budsjettet. Den viktigste enkeltfaktoren som har vært diskutert, er kommuneopplegget. I de foreløpige budsjettvedtakene var det lagt opp til at kommunene skulle få 4,5 milliarder kr i økte skatteinntekter sammenlignet med Regjeringens opplegg ved at man avviste reduksjonen i skattøre. Det hadde ført til at de kommunene som fra før av har mest, skulle få enda mer. Den økningen i forhold til Regjeringens opplegg som de borgerlige partiene opprinnelig la opp til på 4,5 milliarder, er nå halvert, og det har gitt kommuneopplegget en vesentlig bedre fordelingsprofil enn de opprinnelige vedtakene fra det borgerlige stortingsflertallet. Det er vist til konkrete eksempler her, men det er altså slik at vi finner en rekke småkommuner som nå har fått doblet sine inntektsøkninger sammenliknet med det inntektsforslaget som Senterpartiet, mellompartiene og de borgerlige opprinnelig foreslo, mens f.eks en kommune som Bærum får redusert sine inntekter med 30 mill. kr sammenliknet med det opplegget det opprinnelig var flertall for her i Stortinget. Det har altså skjedd en drastisk omfordeling av kommuneopplegget sammenliknet med det opprinnelige vedtaket, og det er også Arbeiderpartiet fornøyd med.

       Samlet får kommunene økte inntekter på 3,4 milliarder kr sammenliknet med Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Det er selvfølgelig kommunene glad for, og det gir dem mulighet til å styrke mange viktige velferdsoppgaver, sørge for at vi yter mer innenfor helse, omsorg og utdanning. Det er vi alle sammen opptatt av. Men det vi alle sammen også bør være litt redd for, er at den kraftige økningen i inntektene til kommunene gjør at kommunene blir mindre opptatt av omstillinger, mindre opptatt av en del smertefulle beslutninger som er knyttet til effektivisering, og at en god del av pengene dermed forsvinner i ineffektiv drift av kommuner istedenfor at de brukes på økt velferdsproduksjon.

       Så bør vi alle sammen være opptatt av at den kraftige inntektsveksten for kommunene gir dem en enestående anledning til å nedbetale gjeld og dermed gjøre kommuneøkonomien sterkere. Vi bør alle sammen også være opptatt av at når vi nå går inn med ganske mange flere milliarder i kommunesektoren, og vi vet at den sektoren etterspør en type arbeidskraft det fra før av er stor mangel på her i landet, er det en overhengende fare for - selv om de pengene i og for seg er dekket inn andre steder i budsjettet - at den økte aktiviteten fører til at byggekostnader og lønninger bys opp. Og da får vi ikke mer velferd, men vi får dyrere velferd. Derfor er det et stort ansvar for alle kommuner, for alle partier, å sørge for at pengene brukes til det de er ment til, nemlig mer velferd og ikke mer press i norsk økonomi. Det stiller ikke minst krav til partene i arbeidslivet og til dem som er ansvarlig for lønnsdannelsen i kommunal sektor.

       Jeg har lyst til å nevne bare én enkelt post i forhold til den innstillingen som nå foreligger, og det er forslag knyttet til Statkorn Holding. Der er det et forslag fra flertallet om å ta ut 400 mill. kr. Det utgjør noe sånt som 41 % av konsernets bokførte egenkapital. Det er et veldig drastisk vedtak, som kan ha ganske dramatiske konsekvenser for selskapet. Det kan være uheldig for landbruket og uheldig for den virksomheten Statkorn skal drive. Jeg legger til grunn at flertallet ønsker at denne overføringen av 400 mill. kr skal skje på en måte som gjør at Statkorn kan drive sin virksomhet videre, ta vare på de verdiene Statkorn forvalter, og ta vare på arbeidsplasser. Derfor må Regjeringen komme tilbake med et opplegg til Stortinget som gjør at vi sikrer den måten å overføre disse midlene på.

       Norge har betydelig oljeinntekter. Vår oppgave er å forvalte dem på en forsvarlig måte. Det budsjettopplegget vi nå har, sikrer det.

       Etter at forhandlingsresultatet forelå, kunne enhver konstatere at Arbeiderpartiet hadde tapt alle slag, kun fikenbladet, budsjettbalansen, var tilsynelatende i behold. Det ble riktignok trukket inn 1,6 milliarder kr fra tre statlige fond, og de fleste med noen økonomisk innsikt ser at dette ikke er vesentlig forskjellig fra å bruke oljepenger og svekke budsjettbalansen.

       I en pressemelding finansministeren sendte ut den 15. desember heter det innledningsvis:

«- Gårsdagens budsjettforlik med sentrumspartiene innebærer at vi satser mer på velferd uten å svekke budsjettet eller øke bruken av oljepenger.»

       I dag har finanskomiteen gått halve dagen for å få tall fra Finansdepartementet som skulle inn i salderingen. Først ved 17-tiden forelå tallene. Nå viser det seg at Finansdepartementet har regnet ut at det i salderingsrunden er brukt 1,3 milliarder oljekroner. I salderingsproposisjonen er budsjettoverskuddet og dermed avsetningen til petroleumsfondet angitt til 55,402 milliarder kr. Det tilsvarende beløpet i salderingsinnstillingen er 54,123, altså en forskjell på knapt 1,3 milliarder kr.

       Mitt spørsmål til finansministeren blir da: Har hans embetsmenn forledet ham til å gi finanskomiteen feil tall, og hva er eventuelt forklaringen på og konsekvensen av det? Eller er det faktisk slik at vi likevel har brukt oljepenger?

       Når det er litt forvirring knyttet til disse avsetningene, skyldes det først og fremst følgende forhold:

       I komiteen er det flertall mot en lang rekke av de inndekningene det borgerlige flertallet bruker til å saldere eller finansiere sine påplussinger - altså sentrumspartienes og Høyres påplussinger - på 1,8 milliarder kr. Der er det inndekninger som f.eks. 450 mill. kr i reduserte sysselsettingstiltak, 400 mill. kr i økt utbytte fra Telenor, mer utbytte fra Statoil, 300 mill. kr utover Regjeringens forslag på Statkorn, 214 mill. kr fra Postbanken osv. De forslagene er det ikke flertall for i komiteen, men det er flertall for dem her i salen. Og det betyr at når vi blir bedt om å regne gjennom konsekvensene av innstillingen, framstår det en svekket balanse sammenliknet med det som blir resultatet ved avstemningen her i morgen. Det er hovedforklaringen på at det ser ut som om vi bruker vesentlig mer oljepenger - dvs. 1,3 milliarder kr mer - i innstillingen sammenliknet med det jeg går ut fra at det borgerlige flertallet regner med at de skal få flertall for. For eksempel er det slik at det borgerlige flertallet ønsker å bruke 414 mill. kr på å subsidiere høyt utdannede norske sjøfolk, og det finansierer de bl.a ved å ta 400 mill. kr ekstra utbytte fra Telenor, eller ta noen hundre millioner ekstra fra Statkorn, og så har de altså flertall i komiteen for påplussingen, men ikke for inndekningen, men det får de i salen. Det var tallteknikken, bare for å ha gått gjennom den.

       Når det så gjelder politikken, har jeg lyst til å minne om utgangspunktet, nemlig at det såkalte sentrumsalternativet hadde en økt bruk av oljeinntekter på 8,7 milliarder kr. Det er nå nede på null, det er det som er den store prestasjonen.

Per-Kristian Foss (H) : La meg først si meg enig med finansministeren på ett punkt, nemlig at kommunene nå får en enestående mulighet for å nedbetale gjeld. Og de som får muligheten, bør benytte den. Det gir handlefrihet på sikt. For i økonomien går det opp og ned, og det er greit å være gjeldfri når det går nedover igjen.

       Finansministeren spurte om det var slik at inndekningen på Statkorn Holding skal skje. Jeg forstår at han er innforstått med at den skal skje etter Stortingets vedtak. Om departementet, Regjeringen, har andre forslag, må de gjerne komme til Stortinget med det, det skal vurderes fordomsfritt, men det gis ingen arbeidsplassgaranti, slik finansministeren uttalte det. I et marked hvor det er konkurranse, gis ikke det statlige AS-et en arbeidsplassgaranti som private bedrifter eller samvirkebedrifter innenfor samme bransje ikke har. Den må han ikke forsøke seg med.

       Når det gjelder denne inndekningsdebatten, skal jeg la den ligge, for alle vet jo at det ikke er inndekning når man slipper ut 2 milliarder kr i kjøpekraft og så inndrar det ved å ta fra fond som aldri ville blitt brukt. Man må være halvstudert sosialdemokrat for å kunne stå bak noe slikt, det er ikke økonomen som taler i denne pressemeldingen. Men jeg har lyst til å utfordre finansministeren på et annet punkt: Her aksepterer han faktisk at det gjøres anslagsendringer når det gjelder dagpengeutbetalingene, noe Stortinget aldri har blandet seg bort i før - ja ikke siden man på 1970- og l980-tallet regnet med økt nedbør det påfølgende år for å få mer penger inn i Statskraft, eller hva det nå het den gangen - men nå aksepterer altså den sittende finansminister i brev til komiteen at det gjøres slike anslagsendringer under stortingsbehandlingen. Og mitt spørsmål til Stoltenberg er: Er han kjent med at det har skjedd før at Finansdepartementet har akseptert at det er Stortinget som gir anslag for utviklingen på arbeidsmarkedet og fastsetter dagpengebevilgningen etter det?

Statsråd Jens Stoltenberg : Først må jeg kommentere den første halvparten av representanten Foss' replikk, for han har i hele dag latterliggjort at det går an å øke noen utgifter på noen milliarder - nå sa han 2 milliarder - og så finansiere det ved å gå i noen fond. Det er jo det de borgerlige gjør i samarbeidet mellom sentrumspartiene og Høyre; man øker utgiftene med 1,8 milliarder kr. Høyre stemmer for hver eneste krone, bl.a for å opprettholde en subsidieordning til høyt utdannede norske sjøfolk, og så går man i Telenor og henter 400 mill., man går i Statkorn og slakter det, og man går i diverse andre statsbedrifter og henter pengene i Postbanken. Så når han gjennom en rekke innlegg har latterliggjort den måten å håndtere budsjettet på, har han i virkeligheten latterliggjort den enigheten som er etablert mellom sentrumspartiene og Høyre. For det er akkurat dette dere gjør for å dekke inn de påplussingene dere har gjennomført. Og da synes jeg man skal være litt mer ydmyk, litt mer forsiktig når man omtaler den tilsvarende inndekningen som bare er ett av mange elementer i vår inndekning av de 8 milliardene vi manglet. For det er altså tre elementer: Det er at mange av påplussingene er frafalt, det er at det er innført reelle utgiftskutt, og det er at det er økte inntekter bl.a gjennom overføringer fra fond. Men det er totalt sett dekket inn over 8 milliarder kr.

       Når det gjelder dette med dagpengebevilgningen, trodde jeg at det var gjort før, for det er jeg blitt fortalt. Det er jeg nå litt usikker på i øyeblikket, men hovedpoenget er at sysselsettingsveksten nå er sterkere enn noen gang før, og den er sterkere enn noen antok tidligere. For eksempel er det slik at Statistisk sentralbyrå i sine konjunkturtendenser dobler anslagene for sysselsettingsvekst, og det gjorde de rett før vi startet sluttarbeidet med salderingen.

       Den siste og tredje feilen som finansministeren gjør, er å bortforklare dette som går på Oljefondet og den magiske grensen for hvor mye som skal overføres til statsbudsjettet. For det Arbeiderpartiet har gjort før det begynte å forhandle med mellompartiene, var at de så avtalen mellom mellompartiene og Høyre, og da så de også inndekning. Og de vet like godt som meg at Høyre og mellompartiene ikke har flertall i Stortinget. Og da er det fremdeles et uløst spørsmål om inndekningene fra de borgerlige har flertall i salen, for ingen vet hvor Hagen hopper, og ingen vet hva dette magiske tallet til slutt blir. (Presidenten klubber.)

       Kan Jens Stoltenberg tenke seg en lignende saldering neste år, med like stor grad av kreativ bokføring og like stor grad av kaos?

       Det er galt at det er slik at inndekningen til de borgerlige bare er å ta fra et overskudd, det er faktisk å ta fra reservene i Statkorn, for inndragningen der er mange ganger overskuddet, og det er også å ta fra reservene i Postbanken. Men jeg ber om at vi nå slutter å diskutere denne budsjetteknikken. Det avgjørende er at vi startet med et budsjett som la opp til medkonjunkturpolitikk og forsterket presstendensen i norsk økonomi. Nå har vi et budsjett der vi har en klar innstramning i norsk økonomi, og der det er slik at vi legger grunnlaget for å føre videre en økonomisk politikk som gir rekordvekst i sysselsetting, som gir lavere ledighet, lav rente og lav inflasjon. Og det tror jeg de som er ute i den virkelige verden er fornøyd med, og så får vi fortsette å diskutere budsjetteknikk her inne i salen.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV) (fra salen):

       Kan jeg få ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse?

       Og mitt spørsmål til finansministeren blir: Hvorfor var det da så galt å bruke 24 milliarder kr fra oljefondet i finansinnstillingen, mens det bare skal kunne brukes 22 milliarder kr i salderingen - bortsett fra den såkalte symbolverdien - når det likevel er flertall, inklusiv Arbeiderpartiet, for å bruke midler fra andre fond til å inndekke de mange ulike påplusninger som nå er foretatt i budsjettet? En krone er etter min vurdering en krone, uansett hvilke fond den tas fra.

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg syns det er en veldig god replikk, jeg, å si at det er ikke penger man blir frisk av. For det jeg forsøkte å få fram da, var at det er realressursene som avgjør og ikke pengeøkonomien. Det er faktisk slik at det er tilgang på sykepleiere, leger, andre helsearbeidere, fysioterapeuter, det er tilgang på den type ressurser som avgjør hvor mange mennesker vi kan behandle i det norske helsevesenet. Og nå er problemet at det er mangel på den type realressurser.

       Og så sier jeg at det er ikke åpenbart at det blir veldig mange flere av dem hvis vi pumper inn mer penger. For det vi kan risikere - jeg sier ikke at vi helt sikkert kommer til å oppleve det - er at lønningene og kostnadene går opp, og så får vi dyrere helse, men ikke mer helse. Og så sier jeg at derfor er det veldig viktig nå når det kommer mer penger inn, at vi passer på at vi fjerner flaskehalser, at vi organiserer helsevesenet bedre, at kommunene ikke slutter å effektivisere seg, og at vi holder igjen på lønnsglidningen. Hvis ikke, kommer de pengene til å føre til bare økte kostnader - pengeøkonomi og ikke realøkonomi. Det er det jeg har forsøkt å si i hele høst, og som jeg er like bestemt på i dag som da vi begynte denne budsjettbehandlingen tidligere i høst.

       Når det gjelder forskjellen på de 22 milliardene og de 24 milliardene, er hele poenget med oljefondet at vi skal forsøke å bestemme oss for en bane, for hvordan utgiftsveksten skal være, og så skal anslagsendringene slå ut i oljefondet, enten det er pluss eller minus. Slik har det alltid vært, og slik bør det også være i framtida.

       Det siste jeg vil si, er at det er også faktisk en ganske viktig symboleffekt med oljefondet. For hele poenget med oljefondet er jo nettopp at en krone ikke er en krone. Hvis det var slik at det ikke var forskjell på kroner, hvorfor har vi da opprettet oljefond? Jo, det er fordi et flertall i Stortinget erkjenner at oljeøkonomien har en spesiell funksjon i norsk økonomi og derfor ønsker å behandle den på en spesiell måte. Derfor har vi opprettet oljefondet, og derfor har vi en krittstrek som sier at den avsetningen må vi stå ved. Begynner vi å slå hull på den demningen, da kan det få helt uante konsekvenser. Og det er nettopp den symbolikken som er hovedbegrunnelsen for oljefondets eksistens.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det var merkeleg å oppleva at finansministeren her faktisk ville avskjera Stortinget frå å ta opp det som Stortinget meinte skulle vera tema i replikkordskiftet. Det er sjeldan kost.

       Men no skal eg gje han moglegheit til å kommentera eit politisk spørsmål. Det er eit spørsmål som gjeld veldig mange som ynskjer å ha eit arbeid innan skipsfarten, og som statsråden nemnde med fire ord. Han kalla ordninga å subsidiera høgtutdanna norske sjøfolk. Det er ei ordning som fekk verknad frå budsjettet i 1994. Regjeringa hadde på 1994-budsjettet føreslått å løyva 190 mill. kr - det var eit fleirtal som hevde dette beløpet til 340 mill. kr. Det blei ført forhandlingar. Organisasjonane både på arbeidsgjevar- og arbeidstakarsida ytte sitt for at fleire skulle få ei framtid til sjøs, for at det skulle vera praksisplassar og for at vi skulle ta vare på ei næring med rike tradisjonar på sjøen og med ringverknader i land. Og eg vil no gje statsråden ei moglegheit til å seia at han neste gongen det blir stilt spørsmål ved denne ordninga, set seg betre inn i kvifor Sjømannsforbundet og LO har reagert så sterkt som dei har på at Arbeidarpartiet, av alle, føreslår å ta denne ordninga vekk.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det er en veldig enkel sak å forklare hvorfor Sjømannsforbundet, andre organisasjoner som organiserer sjøfolk, og Rederiforbundet har reagert på at vi foreslår å fjerne lønnstilskuddsordningen på 414 mill. kr. Det er helt åpenbart at de som får lønnstilskudd, ønsker å ha det og blir sinte hvis vi foreslår det fjernet. Det er for meg helt åpenbart.

       Det som er mitt utgangspunkt, er at i Norge nå er det mangel på arbeidskraft i store deler av landet og i mange deler av økonomien. For eksempel i Kyst-Norge, i verftsindustrien, er det mangel på arbeidskraft. Det er et akutt problem for ganske mange bedrifter i Norge. Det er spesielt mangel på utdannet arbeidskraft, og de som har utdanning i Norge i dag, har få problemer med å skaffe seg jobb. Samtidig vet vi at de sjøfolkene vi subsidierer med denne ordningen, gjennomgående er folk med høy utdanning, høykvalifiserte mennesker som lett kunne få jobb i Norge utenom båtene/skipsfarten, og dermed kunne bidra bedre i norsk økonomi enn gjennom de jobbene de gjør, og som forutsetter subsidier fra staten.

       Jeg syns det er en dårlig ordning. Det er ikke bra for økonomien. Det er ikke bra å bruke oljepenger, og det er i det hele tatt en ordning som jeg tror ikke kommer til å bli varig, simpelthen fordi det i tillegg også er en overslagsbevilgning, så risikoen for at dette blir stadig mer penger, er stor. Og det er den type subsidier vi ikke ønsker å bruke oljepengene på.

       Men både blant økonomer og politikere gjør det seg gjeldende ulike vurderinger av styrken i de underliggende presstendensene. Senterpartiet har i sin behandling av 1997-budsjettet lagt til grunn at Norge i dag opplever en vekst i det private forbruk som kan rokke ved viktige velferdsmål dersom den offentlige innsatsen - med andre ord fellesoppgavene i samfunnet - samtidig skal holdes nede.

       Allerede i finanstalen slo Arbeiderpartiet an tonen: Etter først å ha slått fast at lønnsoppgjøret vil gi den sterkeste reallønnsveksten på 20 år, konkluderte daværende finansminister Sigbjørn Johnsen med at

«De andre deler av den økonomiske politikken må bidra til å dempe veksten i samlet etterspørsel.»

       I trontaledebatten tillot jeg meg å karakterisere dette som «en strategi for økte forskjeller». Regjeringen har imidlertid på dette punkt ikke fått fullt gjennomslag, for et av de mest interessante trekk ved høstens budsjettbehandling er nemlig at sentrumspartiene gjennom felles opptreden har presset Arbeiderpartiet - har presset sosialdemokratiet - til å føre en bedre velferdspolitikk.

       En av de viktigste pressfaktorene i norsk økonomi i dag er utvilsomt oljen - i klartekst det høye aktivitetsnivået på sokkelen og det høye utvinningstempoet. Og det er alvorlig at Regjeringen nærmest abdiserer når det gjelder styringen av denne virksomheten.

       Senterpartiet bad om et møte med Regjeringen, bl.a for å drøfte mulighetene for å justere oljepolitikken som ledd i en økonomisk stabiliseringspolitikk. Men som Lundteigen sa i en replikk tidligere i kveld, var det som å forhandle med et oljeselskap.

«Den statlige styring kan innskrenkes til køordning for leteprosjekter, utvalg av konsesjonærer, teknisk kontroll og beskatning»,

       for å sitere Kåre Willoch i Arbeiderbladet av i dag.

       Det alvorlige er imidlertid at Regjeringen tydeligvis mener at Norge kan overlate tempoet og aktiviteten på sokkelen til oljeselskapene og hvert år sette av 50 - 60 milliarder kr på et oljefond og samtidig unngå at markedet etterspør norsk valuta. Min spådom er følgende: Spekulasjonen mot den norske kronen med påfølgende svekket konkurransekraft vil fortsette hvis ikke Regjeringen markerer at en har politisk kontroll med aktiviteten på sokkelen.

       Tar en også med ressurs-, miljø- og forsyningsaspektet, er det lett å si seg enig i Kåre Willochs avslutningssats i den nevnte artikkelen:

«Mangelen på interesse for langsiktig forvaltning av petroleumsressursene er en av de store forsømmelsene i norsk politikk i de senere år.»

       Det politisk sett mest interessante som har skjedd i Stortinget denne høsten, er utviklingen i samarbeidet mellom sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Sentrumssamarbeidet har dokumentert sentrum som et politisk tyngdepunkt med både forhandlingskraft og innflytelse. Ved innledningen til valgåret 1997 framstår sentrum som det reelle politiske alternativet til Arbeiderpartiet.

       En direkte konsekvens av at sentrumspartiene har inngått budsjettavtaler - i størrelsesorden ca 7 milliarder kr - med nær sagt alle partier i Stortinget, er at det har bidratt til å flytte makt fra Regjeringen til Stortinget. Dette er utvilsomt et sunnhetstrekk ved norsk politikk ved inngangen til året 1997.

       Endringene i det politiske landskapet blir stadig tydeligere: Sentrum og SV presser Regjeringen - presser den sosialdemokratiske regjeringen - i fordelingspolitikken, samtidig som Regjeringen fortsatt lener seg tungt mot Høyre i bl.a miljø- og ressurspolitikken, oljepolitikken, distriktspolitikken, energipolitikken og la oss også ta med Schengen-samarbeidet.

       Ingen kan iallfall si at norsk politikk er kjedelig på terskelen til det viktige valgåret 1997!

       Nå er det faktisk slik at det norske oljeutvinningstempoet i dag mer eller mindre er et produkt av tidligere vedtak om utbygginger, som i meget høy grad er fattet også med Senterpartiets stemmer i denne saken. Ved en anledning, så vidt jeg kjenner til, har petroleumsloven vært brukt for å dempe tempoet, men da for å øke prisene - altså ikke for å dempe aktivitetsnivået i seg selv. Dette resonnementet er litt vanskelig å få tak på, for hvis man på den ene side ønsker et lavere oljeutvinningstempo, som utvilsomt er noe som må diskuteres hos mange på lengre sikt, men samtidig her og nå ønsker å øke oljeavhengigheten, kommer man før eller senere opp i et ganske grundig dilemma, så vidt jeg kan skjønne.

       Jeg tror nok at Jakobsen bør prøve å forklare oss som ikke har klart å få dette med oss, selv etter en hel høsts debatt, hvordan man på den ene side gjennom lang tid har søkt å øke oljeavhengigheten, og på den annen side samtidig nå ønsker å redusere tempoet som straksvirkning.

       Jeg har et konkret spørsmål til Jakobsen. Han snakker svært mye om det glade forhold mellom sentrumspartiene. Jeg har foran meg et brev, skrevet av Senterpartiets stortingsgruppe ved Liv Monica Bargem, til Leieboerforeningen. Det er ikke gammelt. Det er fra den 26. november i år. Der sies det følgende:

«Senest i dag, under behandlingen av Budsjett- innstilling S. nr. 6 fremmet stortingsrepresentanter fra høyre-partiene ...» - jeg stopper opp for å forklare at høyre-partiene er skrevet med liten h - «... igjen sitt forslag om å fjerne skatt på fordel av egen bolig.»

       De partier som omtales under begrepet «høyre-partiene», er Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Er dette Jakobsens definisjon på Senterpartiets samarbeidspartier i sentrum? Jeg stiller spørsmålet på en annen måte: Stiller han seg bak denne formuleringen, brukt av Liv Monica Bargem på vegne av Senterpartiets stortingsgruppe?

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg må si at jeg skjønner ikke helt hva Per-Kristian Foss viste til da han snakket om anslagene på sokkelen. Mitt poeng var ikke at ikke anslagene varierer, men mitt poeng var jo at anslagene som Stortinget la til grunn da det fattet vedtak om utvinning, har vist seg ikke å holde stikk. Det har vist seg at det har vært langt større mengder i reservoarene, og på toppen har vi fått en teknologisk utvikling som har gjort det mulig å ta ut vesentlig større kvanta. Hvis en ser på Senterpartiets budsjettopplegg, vil en se det kanskje litt overraskende at de beløp som Senterpartiet kan sette av på oljefondet etter Senterpartiets alternative budsjett, omtrent på millionen er det samme beløpet som den avsetning til fondet som Regjeringen la opp i sitt første budsjett.

       Når det gjelder spørsmålet om skatt på fordel av egen bolig, har ikke jeg sett det brevet som det refereres til her, men jeg går jo ut fra at den sekretæren som har skrevet brevet, har gitt uttrykk for at når det foreslås å fjerne skatt på fordel av egen bolig - en skatt som ikke minst ulike finansministre fra Høyre har sett som en veldig nødvendig skatt - må en i alle fall kunne si, i den grad en skal plassere et slikt standpunkt på den politiske skala, at det er et standpunkt som ligger noe til høyre for det Senterpartiet har stått for når det gjelder boligskatten. Jeg må jo samtidig si at i en del spørsmål er det heller ikke noen tvil om at de to øvrige sentrumspartiene - det gjelder kanskje ikke minst Venstre - faktisk står på standpunkter som ligger noe til høyre for Senterpartiet, men heldigvis ikke så langt til høyre som partiet Høyre faktisk gjør.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Når det gjeld alle desse definisjonane på dei ulike konstellasjonane på det som tradisjonelt har vore den borgerlege sida av streken, oppdaga eg i alle fall ut i salderingsdebatten at det hadde oppstått eit nytt omgrep, nemleg SIS - samling i sentrum. Denne samlinga i sentrum har jo gledelegvis ført til ein del resultat. Om dette er realpolitikk eller det som òg blir kalla kreativ bokføring eller budsjetteknikk, kan vi spekulere på. Etter mitt skjønn er det faktisk ein del av begge delar! Det er blitt ein god del realpolitikk. Mellom anna har kommunane fått det ikkje så lite betre enn det som var utgangspunktet, men ikkje så bra som etter forslaget frå det fleirtalet som òg SV var med på før vi begynte salderingsprosessen. Det var 4,5 milliardar kr, og resultatet er nå blitt 3, 4 milliardar kr, så vidt eg har forstått.

       Det blei tidlegare i dag referert til ei utsegn frå Johan J Jakobsen i Arbeiderbladet i dag, der Jakobsen kommenterer dette forliket og m.a. seier at det kan vere «et varsel om at Ap også er villig til å justere fordelingspolitikken, for her har sentrum og Ap mye til felles». SV har jo alltid meint at dersom Senterpartiet verkeleg meinte det dei sa, kunne SV og Senterpartiet saman legge så sterkt press på Arbeidarpartiet at vi kunne oppnå langt betre resultat i fordelingspolitikken enn det vi no har sett. Eg vonar denne utsegna ikkje betyr at Senterpartiets parlamentariske leiar er relativt fornøgd med den fordelingsprofilen som Arbeidarpartiet no har akseptert - i tilfelle er det nokså mykje annleis enn det vi har høyrt frå både Lundteigen og Senterpartiets leiar tidlegare i haust.

Johan J Jakobsen (Sp) : Kjellbjørg Lunde startet med å omtale det hun kalte for «samling i sentrum». Jeg oppfatter iallfall hennes konklusjon på det punktet å være at resultatet av den såkalte samling i sentrum har blitt et realpolitisk viktig resultat - ikke minst for Kommune-Norge, som i henhold til våre beregninger vil få økt rammen med ca 5 milliarder kr i forhold til Regjeringens eget opprinnelige forslag.

       Senterpartiet er glad for at Arbeiderpartiet ble med på et opplegg som kunne gi en så stor overføring av ressurser til Kommune-Norge, men jeg har aldri gitt uttrykk for eller ment å gi uttrykk for at Arbeiderpartiet med dette har markert en ny fordelingspolitisk linje.

       Vi har i Senterpartiet av og til sagt at den uavhengighetslinjen eller den selvstendige linjen vi står for, består av både samarbeid og kamp. Når det gjelder de forhandlinger vi førte med Arbeiderpartiet i forbindelse med salderingen, er jeg ikke helt sikker på om den skal rubriseres under kategorien kamp eller samarbeid.

       Fortsatt vil jeg gjenta det jeg har sagt tidligere i dag, at noe av det mest påfallende som har skjedd denne høsten, og som er med på å understreke det nye politiske bildet, det nye politiske landskapet, er jo faktisk at det er sentrum - og SV, for all del - som i fellesskap denne høsten har presset Arbeiderpartiet til å føre en bedre velferdspolitikk. Sentrum og SV har presset sosialdemokratiet til å føre en bedre velferdspolitikk, og det vil jeg i høyeste grad katalogisere som realpolitikk.