Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg er både på landets og Regjeringens vegne glad for resultatet av de budsjettdrøftelser som har skjedd her i Stortinget. Jeg er glad for de hovedprioriteringer som er gjort, og glad for at dette er et budsjett som sikrer den nødvendige økonomiske styring. Dette er et budsjett som verken finansministeren eller jeg trenger å skrive under på med påholden penn, slik en annen finansminister på 1980-tallet måtte gjøre. Den stø kursen i den økonomiske politikken kan føres videre.

       Budsjettforhandlingene viser også at det er Arbeiderpartiet og sentrum som står sammen om å bevare og bygge ut grunntrekkene i det norske velferdssamfunnet. Vi lurte en stund på hva som foregikk i sentrumspartiene, da de gikk sammen med Høyre om et kommuneopplegg som ville gitt en avsindig skjev fordeling mellom kommunene. Men også det har vi korrigert gjennom den avtalen som nå foreligger.

       Det Regjeringen hele tiden har vært opptatt av, er at finanspolitikken må være tilpasset situasjonen i realøkonomien, slik at vi kan få ledigheten ytterligere ned uten inflasjon og kostnadsstigning. Hvis vi ikke lykkes - og jeg vil understreke dette - i å få hele landet med på at det ikke er hvor mye penger Norge har som avgjør hvor mye vi kan bevilge til de ulike formålene, men hvor mye arbeidskraft med nødvendig kompetanse vi har som må avgjøre det, vil det gå ille med Norge. Mister vi dette perspektivet i en situasjon der Norge vil få mer og mer penger på grunn av oljeinntektene, mister vi styringen over økonomien. Da går den over til å styre seg selv, for hvis den samlede etterspørsel stiger utover det realøkonomien tåler, dvs. hvor mye arbeidskraft vi har til rådighet, trer markedskreftene inn og sørger for at vilkårene for norske konkurranseutsatte bedrifter svekkes, og det kan ingen være interessert i på lengre sikt.

       Gårsdagens debatt ble preget av hvor stramt dette budsjettopplegget er og om det er tilstrekkelig stramt for å holde prisene i sjakk og renten lav. Den viktigste målestokken på stramhet er om budsjettet virker ekspansivt eller inndragende. Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene bidrar til en tilstramming i norsk økonomi tilsvarende 1 % av nasjonalproduktet. Jeg viser også her til hva sentralbanksjefen sa til Aftenposten torsdag:

       «Vi har etterlyst et stramt opplegg, og i lys av den økonomiske situasjonen vi i dag har, kan jeg ikke si noe annet enn at det legges opp til et stramt budsjett neste år».

       Så til diskusjonen om norsk økonomi er overopphetet eller ikke. Det vi kan slå fast, er at situasjonen ikke er den samme som i 1986. Vi har ikke forespeilt en lånefinansiert kjøpefest som vi hadde den gangen. Vi har et helt annet skattesystem, og forbruksveksten er så langt i denne oppgangen finansiert ved økte inntekter i husholdningene. Men vi er ikke garantert en mjuk landing. Det krever både en stram finanspolitikk og vellykket inntektspolitikk. Norsk økonomi er ikke overopphetet. Vår oppgave nå er å sørge for at den ikke blir overopphetet.

       Da Regjeringen skulle utarbeide forslag til salderingsproposisjon, stod vi i den situasjon at Stortinget nettopp hadde plusset på budsjettet med 8 - 9 milliarder kr. Gjennom Regjeringens forslag og behandlingen i Stortinget er denne påplussingen redusert med over en tredjedel, og resten er dekket inn krone for krone. Det blir ikke brukt en oljekrone mer, og budsjettbalansen er slik Regjeringen foreslo den skulle være, og da har Stortinget gjort jobben sin - da sørger vi for at det ikke blir en ny overoppheting av norsk økonomi.

       Ledigheten har ikke vært lavere på 1990-tallet enn den er nå. Nå må Arbeidsdirektoratet i sine ukentlige rapporter tilbake til 1988 for å finne sammenligninger. Mest gledelig er utviklingen i ungdomsledigheten. Det er nå nesten 20 % færre ledige mellom 20 og 24 år enn for ett år siden, og på et tiltaksnivå som er 34 % lavere for denne gruppen enn for ett år siden. Det viser jo hvor vellykket den økonomiske politikken til den forrige regjeringen var, og det er viktig at vi klarer å holde fast ved denne kursen. At ledigheten nå er nede på 3,5 %, er nemlig ingen selvfølge. Det er resultatet av mange handlinger, ikke minst gjennom det inntektspolitiske samarbeidet, som har ført til at når vi har brukt mindre på lønninger, har vi brukt mer på andre ting, særlig over de offentlige budsjetter. Nå peker konjunkturene oppover, men de kan fort snu. Da må vi ha handlefrihet til å øke aktiviteten igjen slik at ikke arbeidsledigheten tar oss en gang til.

       Men denne Regjeringen har mer ambisiøse mål enn å hindre oppgang i ledigheten. Ledigheten må ytterligere ned, og derfor må vi føre en økonomisk politikk som på lengre sikt ikke undergraver muligheten for den fulle sysselsetting. Det er nemlig dit vi skal. Det er arbeidet vi skal leve av i det neste århundret - og ikke oljeinntektene. Et oljefond på vel 100 milliarder kr kan høres mye ut, men bare ett års produksjon i landet utgjør ti ganger så mye som dette oljefondet.

       Kommuneøkonomien har vært et sentralt punkt denne høsten. Regjeringen og Arbeiderpartiet har ikke vært imot at landets kommuner og fylkeskommuner skulle få enda mer penger. Det som har vært viktig, er at en finner forsvarlig inndekning andre steder i økonomien. Velferdstilbudene som kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for, skal vare også etter at oljepengene tar slutt. Og vi har vært opptatt av den geografiske fordelingen. Ensidig tilførsel gjennom skatteinntekter vil sterkt favorisere de skattesterke kommunene. Nå blir det en fordeling som også tilgodeser små kommuner i distriktene, og det er Regjeringen svært glad for.

       Det er blitt mer til kommunene - 3,4 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslo. For kommunene er dette viktige penger - motposten er redusert statlig aktivitet på flere områder. Denne påplussingen har fått en helt annen innretning enn det som flertallet i Stortinget opprinnelig la opp til. Nå er det de skattesvake kommunene som får relativt mest. For eksempel Kåfjord kommune i Troms får 2,5 mill. kr mer med det opplegget det nå er flertall for, mot 700.000 kr mer med det opprinnelige forslaget som de borgerlige partiene og SV samlet seg om, altså med uendret skattøre. I den store sammenhengen er ikke 2,5 mill. kr så mye når Kommune-Norge totalt neste år vil ha 180 milliarder kr til disposisjon, men for Kåfjord er dette viktige penger; det kan f.eks være snakk om åtte til ti sykehjemsplasser. En stor del av inntektstillegget kommer som midler som ikke er øremerket til bestemte formål. Landets kommunestyrer og fylkesting har et klart ansvar for å sørge for at den store inntektsøkningen som kommunesektoren nå gis, nyttes til de høyest prioriterte oppgavene: barnehager, utdanning, helse og ikke minst eldre.

       Jeg forutsetter at romsligere rammer ikke medfører svekket innsats i arbeidet med omstilling og effektivisering. Framtidas utfordringer krever at skattebetalernes midler hele tiden nyttes på den beste måten og der det er størst behov.

       Kommunesektoren har også et ansvar for at vi får en lønnsutvikling som landet er tjent med. Økte inntekter må ikke først og fremst brukes til å overby hverandre i lønnsøkninger for å tiltrekke seg personellgrupper det er nasjonal knapphet på. Vi vet hvordan lønnsøkninger i et område med knapphet lett sprer seg over til andre samfunnsområder, yrkesgruppene vokter på hverandre, og vi kan lett komme inn i en lønns- og prisspiral som ingen kan være tjent med, heller ikke kommunesektoren.

       Jeg er opptatt av å videreføre den vellykkede økonomiske politikken som er ført i Norge. Den har gitt tryggheten tilbake til de mange som opplevde skyhøye renter, priser og arbeidsløshet. Vi har ikke lov til å glemme den situasjonen da nærmest hver eneste familie her i landet var direkte berørt av ledigheten. Og vi må ikke glemme situasjonen med 15 % boligrente, som gjorde at mange fikk boligene sine solgt på tvangsauksjon. Dette skal vi ikke tilbake til. Derfor er det så viktig å holde budsjettbalansen og ikke bruke flere oljepenger i norsk økonomi. Den dagen kan fort komme da vi må legge om i en mer ekspansiv retning igjen. Det er nå vi legger handlefriheten for akkurat det, og jeg føler at det budsjettforliket som er inngått mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, tar vare på både velferden og balansen, slik at vi sikrer økonomien på lengre sikt.

       Sentrumspartienes samlede opptreden har synliggjort det nye politiske landskapet og vist sentrum som et tyngdepunkt og som det realistiske alternativet til Arbeiderpartiet i høst. Vi har fra Senterpartiets side hele tiden kjempet for å forbedre kommuneøkonomien. Arbeiderpartiet la opp til en uakseptabel sultefôring som ville ført til nedlegging av barnehager, stengte sykehjem, lengre helsekøer og nedlagte skoler. Forliket gav en bedre fordeling. Det var jo nettopp behovet for en bedre fordeling som gjorde at Senterpartiet gikk i forhandlinger med Arbeiderpartiet om kommuneopplegget. Da blir det nesten patetisk når vi nå opplever at statsministeren peker på at opplegget ville gitt «en avsindig skjev fordeling», og ser at Arbeiderpartiet angriper Senterpartiet i hele landet for dette. Arbeiderpartiet underslår at det er Senterpartiet og sentrum som har økt

       rammene til kommunesektoren med 5 milliarder kr. Det er lov å prøve seg, men sannheten er at det nå er sentrum og Senterpartiet som tvinger Arbeiderpartiet til å føre en mer solidarisk politikk og en bedre fordelings- og velferdspolitikk.

       Høstsesjonen har utvilsomt ført til en maktforskyvning i Stortinget, og jeg vil spørre statsministeren om dette: Er statsministeren enig med Arne Strand i Arbeiderbladet, som skriver at Høyre er mer isolert enn noen gang, at det politiske sentrum er styrket, at Regjeringen svekkes, og at Stortinget har tatt tilbake makt den mistet under Gro-perioden?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg er av den formening at makten i landet skal ligge i stortingssalen, så det er ikke noe problem for meg.

       At Høyre er mer isolert enn noen gang før, er helt opplagt.

       Når det gjelder sentrumsalternativet, har jeg lyst til å si følgende: Sentrum slo seg sammen med Høyre for å skaffe dekning for halvannen milliard kroner, så det borgerlige alternativet er enda mer smadret enn noen gang før, og enda hadde man ikke med Fremskrittspartiet, man stod sammen om 1,5 milliarder av 500 milliarder kr på statsbudsjettet. Og så måtte man komme til Arbeiderpartiet for å få dekket inn alle sine andre påplussinger i løpet av høsten. Jeg skjønner derfor ikke helt at dette er et regjeringsalternativ. Sannheten er at man ikke hadde noen mulighet til å kunne dekke inn sine mange påplussinger gjennom høsten uten å komme til Regjeringen og spørre: Kan ikke dere være med på dette? Men jeg håper ikke man mener man kan styre et land på den måten. Når man stemmer for påplussinger i Stortinget, må man først se om man har inndekning, ikke bare rekke opp hånden hver gang det er snakk om påplussinger, og så komme etterpå og be andre om hjelp for å dekke inn.

       Når jeg har sagt at Regjeringens fremste seier denne høsten har vært at vi har fått budsjettet i havn, skal man ikke harselere over det. Budsjettet er faktisk det viktigste politiske styringsvirkemiddel vi har. Hvis man ikke syns budsjettet er viktig, og at det er viktig at man får et budsjett som er seriøst og ordentlig, som kan sørge for at landet drives videre på en ordentlig måte, har man i grunnen ingen mening i politikken.

Jan Petersen (H) : Jeg skal ikke blande meg opp i det siste oppgjøret. Men jeg har lyst til å peke på at Arbeiderpartiets rolle gjennom denne budsjettbehandlingen har vært å sette seg ned på baken og ikke gjøre noe som helst for å få til bl.a en innstilling fra finanskomiteen slik som vi er vant til.

       Jeg skal komme tilbake til sentrumsalternativet i mitt innlegg etterpå. Jeg vil advare mot at man selger strikk i metervis - det kan fort gå galt - men jeg tror det er det man holder på å gjøre her også.

       Utgangspunktet for min replikk og mitt spørsmål var nettopp at statsministeren sa at han var glad for budsjettet. Det minner meg om det gamle ord om at hvis man ikke får den man er glad i, får man heller bli glad i den man får. Det er det som er realiteten her. Vi husker at budsjettbehandlingen begynte med at daværende finansminister Johnsen anbefalte at hvis man skulle gjøre noe med budsjettet, måtte man heller kutte i enn å legge på budsjettet. Og det skjønner jeg godt, fordi budsjettet allerede i utgangspunktet innebærer en økt prisstigning til neste år som er med på å spise opp både helsekroner, kommunale kroner og private kroner. Nåværende finansminister har jo en rekke ganger understreket behovet for moderasjon. Men så er altså Arbeiderpartiet med på et opplegg som gir mer fart, som via omveier betyr at man bruker mer penger, som legger opp til en budsjettdekning av en slik art at finansministeren i går ble så hardt presset at han sa at nå ville han ikke spørres mer om teknikk, nå ville han snakke om politikk. Man har lagt inn avgiftsøkninger, midler som umiddelbart brukes igjen. Arbeiderpartiet og Senterpartiets felles julegave til det norske folk er 50 øre mer i bensinavgift!

       På toppen av det hele har Regjeringen rygg til å fremme et forslag om SFOR-styrken uten skikkelig dekning.

       Når dette er blitt resultatet, er mitt spørsmål: Tok tidligere finansminister Johnsen feil når han anbefalte at man skulle gå den andre veien?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg er litt forundret når Høyres leder nå snakker om at man heller burde kutte i enn å legge på budsjettet. Høyre har jo vært med på denne trafikken i hele høst! Det er skaffet påplussinger på 8 - 9 milliarder kr fordi Høyre har rakt opp hånden hver gang det har vært forslag om påplussing.

       Dette er en helt ny rolle for Høyre, og det er det som har skapt bl.a den vanskelige situasjonen som gjorde at Regjeringen måtte komme og foreslå inndekninger for en masse av disse påplussingene. Det som er et faktum, er at Høyre var med på påplussinger som ville ha økt det oljekorrigerte underskuddet med 8,7 milliarder kr. Gjennom den salderingsrunden som vi har hatt, er dette blitt null, altså ingen påplussing. Det er en inndragning i den økonomiske politikken på 1 %, og de avgiftsøkninger som blir vedtatt, vil ikke føre til noen økt prisstigning.

       Jeg mener at vi har fått et opplegg som landet er tjent med, og som kan videreføre den økonomiske politikken som har vært ført, slik at vi kan fortsette å bekjempe ledigheten uten at vi får tilbake pris- og kostnadsstigning. Men jeg synes ikke Høyres rolle har vært spesielt positiv denne høsten, for de var bl.a med på at vi fikk denne galopperende utgiftsøkningen, som kunne ha ført til det Jan Petersen advarte mot.

Erik Solheim (SV) : Det er for så vidt bra at statsministeren med begeistring tar imot de ekstra påplussingene til kommuneøkonomien som Arbeiderpartiet hadde noe mindre entusiasme for tidligere, og det er også bra at statsministeren med begeistring mener at det er

       Arbeiderpartiets ære de 480 milliardene som ligger i bunnen av statsbudsjettet, og som jeg trodde at hele denne forsamlingen, fra RV til Fremskrittspartiet, var enig om.

       Men la meg peke på et problem med årets budsjett, dvs. ikke med budsjettet i og for seg, men med norsk økonomi. Det er at den offentlige sektor vokser med ca 1 % og den private sektor med mellom 3 og 4 %, også med det budsjettet som nå blir vedtatt. Faren med dette er selvfølgelig at det blir et gigantisk misforhold mellom den standard vi nordmenn venner oss til i våre private liv, og den standard vi venner oss til å forvente fra offentlig sektor.

       Nå er jeg selvfølgelig klar over alle innvendinger. Jo da, arbeidsløsheten har gått ned, og jo da, det har vært et lavlønnsoppgjør som iallfall har gjort at en del lavlønte har fått litt flere kroner. Begge disse tingene er bra, men de forklarer ikke hele dette misforholdet. Det som blir problemet, er: Hvis vi venner oss til verdens høyeste private forbruk, men ikke til å ha verdens beste skolevesen og verdens beste helsevesen, da har vi vent oss til en standard i våre private liv som det offentlige ikke kan møte, og da vil det selvfølgelig umiddelbart melde seg et krav fra mange mennesker om privatisering og private løsninger. Vi risikerer å kjøre våre unger til skolen i de beste biler og sette på dem de flotteste ransler, men de møter pulter som er for små, og skolebøker som er for gamle. Vi møter på aldershjemmene i de aller beste klær og med store flotte biler utenfor, men vi møter aldershjem som er nedslitt - iallfall mange steder i landet.

       Jeg vil be statsministeren om å kommentere om denne utvikling er akseptabel på lengre sikt, og om han gjennom langtidsprogrammet vil ta initiativ til å snu dette misforholdet mellom privat og offentlig sektor i Norge.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Først vil jeg si at det er det politiske flertallet i denne salen som vil avgjøre hvordan det vil gå. Derfor sa jeg i mitt innlegg at jeg er glad for at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet kan stå sammen om hovedprioriteringene, som altså har vært å styrke den offentlige sektor, særlig kommunene, uten at vi får noen ny ekspansjon i hele økonomien. Det er nettopp det som er poenget, og der syns jeg Erik Solheim bør gå litt i seg selv, for hvis man ikke hadde klart denne prioriteringen, å velge det offentlige forbruk uten bare å plusse på hele budsjettet, hadde man fått en eksplosjon i det private forbruket. Man kan bare se på beregninger som er laget, som viser at den påplussingen som det var flertall for på 8 - 9 milliarder kr, over en periode på 3 - 4 år ville ført til en økning i det private forbruket på 24 milliarder kr. Det er slik økonomien er.

       Det er elementær keynesiansk politikk som skriver seg fra mellomkrigstiden, at når man øker de offentlige investeringene, får man også økt privat forbruk. Og det er enda mer utbredt enn det noen gang har vært, at man nettopp får det, så hvis man vil velge offentlig forbruk framfor privat forbruk, må man være villig til å prioritere. Det var der Arbeiderpartiet kom inn og bidrog til at man ikke bare fikk påslag på de offentlige budsjetter, men faktisk også til at man fikk en balanse i dette, som nå kan sikre den balanserte utvikling som Erik Solheim er ute etter.

       Jeg er enig i at det krever flere grep enn akkurat det jeg nå har vært inne på, men det krever i alle fall det grepet. Og det har ikke SV vært særlig villig til å være med på verken å forstå eller å handle ut fra.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Statsministeren er jo egentlig ganske freidig, og hans innlegg nå slår trolig an tonen for hvordan Regjeringen senere vil bruke de vedtak Stortinget i dag fatter. Sannheten er at vi nå har hatt en budsjettbehandling hvor opposisjonen, og særlig sentrumspartiene, har måttet presse Regjeringen til et bedre og annet budsjett enn det Regjeringen opprinnelig la fram, spesielt for kommuneøkonomien, slik at kommunene kan ta seg skikkelig av pleietrengende eldre og syke. Men jeg regner med at Regjeringen og Arbeiderpartiet nå etterpå vil reise land og strand rundt og ta æren for at sentrumspartiene sørget for et annet budsjett enn det Regjeringen la fram.

       Kristelig Folkeparti var forundret over Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. I en situasjon hvor mange ikke får de velferdstilbud de har krav på, la Regjeringen fram et forslag som i mange lokalsamfunn ville forverre denne situasjonen. Flere kommuner måtte, ikke bygge flere, men legge ned barnehager - ikke bygge flere, men legge ned sykehjemsavdelinger. Jeg forstår ennå ikke den dag i dag at ikke Regjeringen for alvor tok innover seg denne situasjonen, som burde være kjent. I stedet fikk vi et budsjett med svært stramme rammer for kommuneøkonomien, men som la opp til en betydelig vekst i privat forbruk. Det kunne ikke Kristelig Folkeparti godta. Vi la fram vårt eget alternativ, vi samordnet oss senere med de øvrige sentrumspartier, og vi greide altså gjennom forhandlinger å få Regjeringen til å forlate sitt opplegg.

       For opposisjonen er det selvsagt positivt at Regjeringen er så føyelig og gir oss så stor innflytelse. Salderingen var jo egentlig Jagland-regjeringens første styrkeprøve med Stortinget, og mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Kan vi vente at Regjeringen også senere vil vise en slik imøtekommenhet overfor Kristelig Folkeparti og opposisjonen på Stortinget? Da ser det ganske lyst ut for oss.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Som Kjell Magne Bondevik vet, finnes det ikke grunnlag for en flertallsregjering i denne sal, og derfor må en mindretallsregjering samarbeide med Stortinget. Det kommer denne regjeringen til å fortsette å gjøre.

       Men jeg konstaterer også at sentrumspartiene har måttet løpe til Regjeringen for å dekke inn alle sine forslag. Man hadde ingen idé om hvordan det skulle kunne gjøres, og det ble jo åpent sagt at de voteringene som man hadde foretatt i komiteene, som altså førte til en samlet påplussing på 8-9 milliarder kr, var ingen lykkelig med. Ingen ville egentlig leve med det, og på det grunnlaget fant vi ut at det var nødvendig å bidra til en løsning sammen med de partiene som hadde satt Stortinget i den ulykkelige situasjon.

       Min oppfatning er at situasjonen for kommuner, for helsetjeneste og eldreomsorg hadde blitt langt verre hvis vi ikke hadde funnet inndekning for de 8-9 milliarder kr. Det er hevet over enhver tvil at hvis vi ikke hadde klart det, hvis budsjettet altså hadde sprukket med 8-9 milliarder kr, hadde vi fått tilbake kostnads- og prisstigning, og vi hadde fått en høyere rente, istedenfor som nå, når renten er lav og kanskje kan bli enda lavere. Ingen kommuner, ingen eldre, ingen lønnstakere - ingen i dette land hadde tjent på det hvis vi hadde fått en slik utvikling. Det er blitt henvist til disse undersøkelsene Statistisk sentralbyrå har gjort. La oss legge merke til hva som står der, nemlig at med et slikt opplegg hadde industriens konkurranseevne blitt svekket hvert år i neste periode - en liten svekkelse hvert år. Men det var jo nettopp det som skjedde på 1980-tallet. Det var det som førte oss inn i en så vanskelig situasjon, og som gjorde at vi måtte gjennom en lang snuoperasjon i norsk økonomi. Det har vi nå klart å forhindre ved at Regjeringen gikk inn og kom Stortinget nærmest til unnsetning og fikk en inndekning for alle de påplussingene som var gjort.

Carl I Hagen (Frp) : La meg først konstatere at i løpet av de siste 15 år har det aldri skjedd at et statsbudsjett til de grader er blitt endret under stortingsbehandlingen. Det er derfor artig å notere at statsminister Jagland i dag ser ut til å konstatere at budsjettet er blitt langt bedre etter stortingsbehandlingen. Det kunne også være artig å spørre: Hvis det foreliggende budsjettet er bedre, hvorfor i all verden foreslo da ikke Regjeringen det i utgangspunktet?

       Så har jeg et spørsmål til statsministeren om hans økonomiske teorier. Han sa at det viktigste er å få en økonomisk utvikling «uten inflasjon og kostnadsstigning», og litt senere sa han at avgiftsøkningene vil ikke føre til økt prisstigning. Kan statsministeren vennligst forklare hvordan det kan ha seg at en økning av bensinavgifter og alle andre avgifter ikke fører til økt prisstigning? Jeg trodde faktisk det var omvendt! Og jeg vil få lov til å spørre: Er det ikke slik i virkelighetens verden at hvis det var en for høy prisstigning i Norge, kunne faktisk Regjeringen ha foreslått å sette ned en del forbruksavgifter, inkludert merverdiavgiften, som direkte ville slått ut i en redusert prisstigning?

       Så har jeg spurt statsministeren i den åpne spørretimen om forholdet til eldreomsorgen - og han gjentok nå at ikke minst de eldre er viktige. Vil statsministeren nå gå inn for det som ligger i vårt forslag, nr. 66, at vi får en tilskuddsordning fra staten til kommunenes drift, eller til betaling for sykehjemsplasser? Hvorfor skal det ikke være en tilsvarende ordning for de pleietrengende eldre som det er for vanlig pass av små barn, nemlig en statlig driftstilskuddsordning, slik at staten får et bedre virkemiddel for å styre pengene til omsorgen for pleietrengende eldre?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Når det gjelder eldreomsorgen og forslag nr. 66, fra Fremskrittspartiet, vil jeg bare si at Regjeringen og Arbeiderpartiet er for det som vi har forhandlet fram sammen med sentrumspartiene, og som det også vil bli flertall for i denne sal. Det er vi for, og det er et veldig godt opplegg for en økt og bedre kommuneøkonomi, som bl.a vil sette kommunene i stand til å gjøre mer for eldreomsorgen, og det er jo også øremerkede midler lagt inn der.

       Når det gjelder avgiftsøkningen og hvorfor den ikke fører til økt prisstigning, må man være klar over at det er andre forhold som trekker i motsatt retning, nemlig det at vi har en inndragning på 1 % - som Norges Bank også har anbefalt - som fører til det motsatte av hva avgiftsøkninger fører til. Det er også andre forhold som gjør at Regjeringen kan si at de prisberegninger som ble gjort i nasjonalbudsjettet, vil holde med de avgiftsøkningene som er lagt inn.

       Jeg vil også minne om - bare for å belyse dette - at den gangen vi hadde et påslag på momsen, ble det praktisk talt ingen utslag av det fordi det er andre forhold i økonomien som altså trekker i den motsatte retningen. Svaret på hvorfor Regjeringen ikke foreslo det budsjettet som nå foreligger, er: Hvis vi hadde gjort det, tror jeg kanskje vi hadde fått en enda vanskeligere situasjon under budsjettbehandlingen i Stortinget. Jeg konstaterer at Regjeringen må ha et utgangspunkt, og så er det forhandlinger i komiteer, det er forhandlinger i forbindelse med salderingen, og det fører alltid fram til et annet resultat enn det Regjeringen legger opp til. Det har vært tilfellet hvert eneste år.

       Jeg må også si at det var et ganske forunderlig svar han gav meg, fordi et av hovedproblemene ved behandlingen denne høsten har nettopp vært at Arbeiderpartiet har satt seg ned og betraktet situasjonen og er det partiet som kanskje har stått for den aller største sprekken ved den stemmegivning partiet hadde når det gjaldt kommuneøkonomien.

       I Høyres opplegg har det hele tiden vært inndekning for de forslagene vi har fremmet. Vi har hatt en rik meny av inndekningsforslag som det ville ha vært mulig å slutte seg til, i den grad man mener at det å holde utgiftene under kontroll er viktig. For oss har det hele tiden vært et poeng å balansere disse tingene ut, og det har altså ligget en rik meny av forslag i vårt budsjettopplegg.

       Jeg tror nok at statsministeren må innrømme at han i hvert fall har et betydelig pedagogisk problem når han nå skal fortelle det norske folk at det å øke avgiftene ganske betydelig, ikke fører til økt prisstigning. Når det står noen ved en bensinpumpe og fyller opp bilen, skal altså Thorbjørn Jagland nå fortelle dem at det å betale 50 øre mer i bensinavgift, slett ikke betyr at prisen er blitt høyere. Den virkeligheten folk møter, er nettopp at prisene blir høyere, og det er noe som kommer til å påvirke folks holdninger bl.a ved lønnsoppgjørene. Derfor er dette uheldig.

       Ved inngangen til 1997 peker Høyre i sine forslag ut en annen kurs enn den Regjeringen legger opp til. Vi ønsker mer handlefrihet, mer valgfrihet tilbake til enkeltmennesket, familien, bedriftene og lokalsamfunnet, og derfor sier vi nei til de skatte- og avgiftsøkningene som Arbeiderpartiet foreslår. Det er slik at Arbeiderpartiets og Senterpartiets felles julegave til det norske folk er 50 øre mer i bensinavgift. - Det er dette hovedprinsipp, mer handlefrihet tilbake til enkeltmennesket, familien, bedriftene og lokalsamfunnet, som gjør at det for oss er viktig å ha en mer offensiv småbedriftspolitikk enn det Regjeringen legger opp til, nettopp for å skape en bedre balanse, mer aktivitet i den private sektor, større privat sektor. Derfor sier vi nei til de forverringene av småbedriftenes vilkår som Regjeringen har lagt opp til. Vi har et budsjettforslag som fører til en bedre balanse mellom generasjonene.

       Vi viser også vei til en bedre konsentrasjon om det offentliges kjerneoppgaver. Min anklage mot det sosialdemokratiske samfunn er at man har ambisjoner om å legge seg bort i så mange områder i samfunnslivet at man ikke får nok ressurser og oppmerksomhet om de aller viktigste spørsmål. Derfor er det krise i helsevesenet og når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, derfor er det store mangler når det gjelder utbygging av veier, og når det gjelder utdannelse, og vi burde gjøre mer når det gjelder Forsvaret.

       Høyre har denne høsten lagt inn en offensiv satsing når det gjelder helse - både når det gjelder ressurser til helsevesenet, og ikke minst når det gjelder å legge om systemet slik at disse midlene blir mer effektivt utnyttet enn i dag. Fordi mangel på personell er en av flaskehalsene, legger vi mer inn på den siden for å skaffe oss bedre utdannelse og flere folk på dette området.

       Vi legger stor vekt på å få til etterutdannelse for lærere i forbindelse med Reform 97. Vi må nå gjøre enkelte grep, slik at denne reformen blir vellykket når den blir gjennomført. Denne målrettede måten å nærme seg etterutdannelse på er noe jeg vil sette streker under, og det er en annen måte enn den generelle, mindre målrettede, mer gigantiske måten statsministeren nærmer seg disse spørsmålene på. Siden han nå er her, har jeg lyst til å nevne en ting som jeg nok må innrømme har irritert meg litt. Når man hører statsministeren snakke om etterutdannelse, får man nærmest inntrykk av at han har funnet opp etterutdannelsen, og at debatten nå dreier seg om man er for eller mot etterutdannelse. Nei, det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om hvordan dette skal innrettes, slik at etterutdannelsen blir så målrettet og så god som overhodet mulig.

       Begrepet «livslang læring» er faktisk noe jeg fant i en av Unge Høyres gamle kampskrifter fra min tid, et begrep som altså statsministeren på ingen måte har introdusert. Dette er noe som svært mange partier er opptatt av.

       En av opposisjonens aller fremste oppgaver er å trekke opp alternativer til den linje som nå følges. Det er det Høyre har gjort, for på den måten gir vi velgerne reelle valg. Situasjonen kaller på moderasjon, og vi har både i vårt opprinnelige budsjettopplegg tilpasset oss dette ved en bedre balanse enn det Regjeringen la opp til, og også ved inngangen til denne salderingsdebatten lagt opp et løp som både var og er et bidrag til større moderasjon.

       Arbeiderpartiet har jo greid ett kunststykke i denne budsjettdebatten, og det er å innbille folk at bare man holder seg til Regjeringens opprinnelige forslag - ja, så er alt i orden når det gjelder prisstigning. Men sånn er det ikke. Også etter Regjeringens egne opplysninger øker prisene til neste år, og derfor var ikke opplegget godt nok tilpasset situasjonen.

       Vi ser at Arbeiderpartiet nå tvert imot er med på å gi mer fart. Det gjorde at finansministeren i går viklet seg inn i et replikkordskifte, hvor han til slutt kastet kortene ved å si at nei, nå ville han ikke ha flere spørsmål om teknikk, nå ville han heller ha spørsmål om politikk. Men det betyr jo at hvis finansministeren sitter også til neste år - hvis - ja, så vil han helt sikkert bli møtt av en utgiftsglad opposisjon med følgende motstøt: Nei, nå vil vi ikke ha noen av disse tekniske innvendingene, kom med en politisk innvending til oss. Jeg må si det var en forunderlig forestilling, og det borger ikke godt for autoriteten ved senere budsjettbehandlinger.

       Høyre vil stemme sammen med de såkalte sentrumspartier på enkelte viktige områder. Og jeg synes det er gledelig, det viser at det fortsatt finnes sunne ikke-sosialistiske instinkter i sentrum. Slipp mer av dette frem!

       Vi får dermed forbedring på tre viktige områder: helse, småbedrifter og når det gjelder sjøfolk. Og dette var finansministerens andre selsomme utspill i går. Vi fikk inntrykk av at nå er problemet i Norge at det egentlig er for mange arbeidsplasser, og at det i hvert fall ikke er noe poeng å sørge for at det sluses flere folk til sjøs. Dette er jo en meget alvorlig og en meget kortsiktig holdning, fordi sjøfarten er i Norge en av de viktige stolpene vi har i vår økonomi. Vi er nødt til å sørge for at det blir flere norske sjøfolk. Det mener altså ikke finansministeren.

       Jeg må nok innrømme at jeg hadde håpet at de såkalte sentrumspartiene skulle slippe frem flere av sine ikke-sosialistiske instinkter. Men jeg ser jo at det er en grense, fordi Senterpartiet jo i mange spørsmål ligger på gal side av Arbeiderpartiet. Og Restad la jo i går stor vekt på selvstendighetslinjen, og at man ikke skulle la seg binde av blokker - ja, en slags fri flyt i det partipolitiske system, som nok vil føre til evig opposisjon.

       Sentrumspartiene burde ha satt foten ned når det gjaldt aksjeverdsettelsen, som vil føre til økt formueskatt for småbedrifter. Ja, det er forunderlig at de ikke kunne gjøre det, kanskje ikke så mye når det gjelder Senterpartiet, som jo er et høyutgiftsparti, og da må man være et høyskatteparti. Men jeg synes jo det er leitt at Kristelig Folkeparti og i særlig grad Venstre, som jo har forsøkt å markere en småbedriftsprofil, ikke kunne være med på dette. Og jeg synes det er leitt at de heller ikke kan motsette seg avgiftsøkningene, at de heller ikke kunne følge småbedriftenes krav når det gjelder arbeidsgiveravgift og lærlinger, og at de har hatt et såpass avslappet forhold til prisstigningen som dette.

       Jeg ser at Sponheim sa i går at sentrum er et «maktens veikryss». Problemet er imidlertid at i dette «maktens veikryss» har man altså saldert med en engangssaldering, som ikke kan gjentas, og det betyr at særlig varig kan jo ikke dette være. Og jeg tror jeg vil advare sentrum mot å forsøke å selge strikk i metervis, det er det man gjør hvis man overselger dette alternativet.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Vil Høyre bidra til dette, dvs. ikke være absolutt i sin nedbygging av grunnfinansieringsordningen nå, dvs. ikke være absolutt i dag i forhold til en avvisning av en rolle for SND i forhold til den nye såkornkapitalsordningen, dvs. være reell i en evaluering av SND i Stortinget til våren?

Jan Petersen (H) : Jeg synes for så vidt det er fortjenstfullt at Erik Dalheim forsøkte å understreke det felles grunnlaget for Høyre og Arbeiderpartiet når det gjelder bedriftene, men jeg er nok redd for at det ikke er fullt så enkelt som man legger opp til.

       Min oppfatning av Arbeiderpartiets politikk overfor bedriftene, og i særlig grad overfor småbedriftene, er at det ikke er en slik harmoni og enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, men at vi er i konfrontasjon med hverandre på en rekke forskjellige områder. Jeg vil faktisk si det sånn at jeg kommer til å gjøre nettopp Arbeiderpartiets manglende politikk overfor småbedriftene til et av de viktigste spørsmålene inn i neste år. Vi ser det på område etter område at Arbeiderpartiet svikter, og at man stadig strammer til og gjør det vanskeligere.

       I dette budsjettet gjorde man det enda vanskeligere nettopp med forslaget om nye regler om formuesbeskatning og grunnlaget for verdifastsettelsen av aksjene, og man sa nei til krav om fritak for arbeidsgiveravgift når det gjelder lærlinger. Og dette kommer oppå en gammel strid om arbeidsmiljølov, om delingsmodell, om skjemavelde og en masse av dette plukket i skattelovgivningen som Arbeiderpartiet har hatt en hang til å legge seg opp i. Vi ser det også på spesialområder, f.eks ved at Fiskeridepartementet aldri blir ferdig med disse overmodne reglene for kontrahering av fiskefartøyer som burde være viktig både for næringen og for de ansatte. Så at det er en slik harmoni, er jeg ikke enig i.

       Når det gjelder dette ene spørsmålet Dalheim var opptatt av, må jeg si at jeg har overhodet ikke noen dårlig samvittighet med hensyn til vårt standpunkt angående SND. Vi har et fungerende banksystem i Norge, og det er ingen grunn til at SND skal være inne på dette området. Jeg tror det var riktig nå å ta dette standpunktet.

       Når det gjelder såkornkapitalordningen, skjønner jeg at Arbeiderpartiet er sår fordi man ikke får det som man vil ha det. Men noe av det viktigste her er nettopp at vi får satt de private i førersetet, og jeg tror at den forankring i staten som vi anviser, kommer til å bli en god ordning for småbedriftene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Høyres leder sier at de vil holde en annen kurs, med lavere skatter og avgifter, for det gir økt handlefrihet for enkeltmennesket. Hvilke enkeltmennesker det snakkes om, får vi lite greie på.

       I den økonomiske politikken satser Høyre på finanspolitikken. Konsekvensen av dette er at dess større overskudd på handelsbalansen og statsbudsjettet, dess strammere finanspolitikk må det føres, altså dess trangere rammer må kommuneforvaltningen få. Er Høyres leder enig i denne beskrivelsen, eller er det slik at Høyre er i konfrontasjon med Arbeiderpartiet i dette spørsmålet, som lederen sa i en annen sammenheng?

       Høyre vil ikke røre oljepolitikken, eller mangel på sådan. Vi opplever nå en abdikasjon fra tidligere styringsideer, som tidligere statsminister Kåre Willoch nettopp formulerte det, og det er ingen avveining mellom nåtidens og framtidens behov når det gjelder at oljekildene må tømmes så raskt, for ellers får vi for lite betalt, som vår nåværende statsminister har sagt. Vedkommende har endog sagt at vi må passe oss, for framtidens biler vil jo kunne gå på vann. Jeg vil si at en må ikke oppheve fysikkens lover, for skal biler gå på vann, da er det vel snakk om hydrogen, og til det må det produseres ved hjelp av energi. Men det var ikke hovedpoenget.

       Hovedpoenget i forhold til Jan Petersen er det som tidligere statsminister Willoch sa i Arbeiderbladet 20. desember, og jeg har lyst til å sitere:

«Reflekterte tilhengere av markedsøkonomien har aldri ment at markedene strekker til når det gjelder å avveie vår egen tids interesser mot de ressursproblemer som ligger bortenfor den forretningsmessige horisont.»

       Er Jan Petersen en slik reflektert tilhenger av markedsøkonomien?

       Dagens oljeutvinningstempo er to og en halv ganger så stort som det som ble vurdert som høyt under Bratteli-regjeringen på 1970-tallet. Jeg vil avslutte med et siste spørsmål: Er Høyres leder enig i at dagens oljeutvinningstempo vil gi sterkere inflasjonspress og dermed svekket konkurranseevne?

Jan Petersen (H) : Dette var en bukett med lett usorterte poenger. Jeg skal ta opp noen av dem, og kanskje begynne med det aller siste, for det går rett inn i Senterpartiets måte å håndtere disse spørsmålene på på det området som virkelig har fått meg til å undres over Senterpartiet.

       Det som skaper press i norsk økonomi, er hvor mye man pumper inn og bruker i norsk økonomi, og i og for seg ikke hvor mye olje man tar opp, gitt at pengene forvaltes på en måte som ikke skaper press i norsk økonomi. Her er det noe forunderlig når det gjelder Senterpartiets linje, for på den ene siden ønsker de ikke å ta opp så mye olje som det man nå gjør, selv om de for så vidt har stemt for alt til nå - det er en annen side av saken, la nå det ligge - og samtidig er Senterpartiet et av de aller mest utgiftsglade partier. Når man hørte ikke minst på Lundteigen i oppspillet til budsjettbehandlingen, fikk man inntrykk av at nettopp fordi vi pumper opp så mye olje blir forventningene om å bruke pengene så store at vi er nødt til å pumpe opp mindre. Det skjønner jeg, for man føler vel det selv, og Lundteigen er nettopp av dem som bruker mye av disse pengene over de offentlige budsjetter. Jeg kan derfor ikke oppfatte det annerledes enn at Lundteigens holdning til disse spørsmålene er et rop om å bli vernet mot seg selv, at man sørger for ikke å pumpe opp så mye olje fordi man føler seg fristet til å bruke pengene. De andre av oss som kanskje greier å motstå fristelsen noe bedre, tror jeg også er bedre egnet til å håndtere den inflasjonssituasjonen som er, nettopp ved å avsette pengene på den måten som vi anviser, gjøre petroleumsfondet om til et støttefond for folketrygden og på den måten sørge for at vi får en solidaritet mellom generasjonene i disse spørsmålene.

Erik Solheim (SV) : Siden Jan Petersen tydeligvis foretrekker sorterte spørsmål, skal jeg starte med å sortere mine. Jeg har egentlig bare ett, og det er hvilke kommentarer Jan Petersen har til Per-Kristian Foss' interessante utlegninger i går om oljetempoet. Før jeg utdyper dette vil jeg presisere at spørsmålet nå gjelder Høyres syn på dette, ikke Senterpartiets, ikke SVs - rett og slett ingen andres syn, for det er Høyres leder som nå har ordet, og jeg ber om at han utlegger hva som er Høyres syn. Det interessante er nemlig at Per-Kristian Foss i går sa at framtidige klimaavtaler kan gjøre det nødvendig å revurdere oljeutvinningstempoet. Han sa videre at hensynet til den langsiktige forvaltningen også kan gjøre det nødvendig å revurdere oljeutvinningstempoet. Jeg synes dette var et ganske interessant signal. Jeg ville ærlig talt foretrukket at det var Arbeiderpartiet som gav det signalet, så miljøalliansen i Stortinget kunne stå sammen med Arbeiderpartiet om en sånn politikk. Men vi er også beredt til å stå sammen med Høyre om en sånn politikk hvis Høyre nå mener alvor med de signalene som er sendt ut.

       Når vi undrer oss litt over dette, er det fordi sist Per-Kristian Foss sendte ut lignende signaler, brukte Høyres leder hele formiddagen til å prøve å slukke alle de brannene som var oppstått på grunn av disse signalene. Men når Per-Kristian Foss gjentar de samme signalene i Stortingets salderingsdebatt, går jeg ut fra at det er fordi han mener at dette er viktige politiske signaler som bør sendes ut og diskuteres av Høyre. Jeg gjentar: Spørsmålet er verken hva Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV eller noen andre mener, men hva Høyre mener - om Høyre er beredt til å revurdere oljeutvinningstempoet.

Jan Petersen (H) : Jeg skjønner at Erik Solheim hadde et stort behov for å forsikre seg om at jeg ikke svarte på noe annet enn det han spurte om. Men det er for så vidt heller ikke nødvendig, fordi jeg oppfattet spørsmålet på den måten at Erik Solheim i motsetning til ganske mange andre oppfattet hva Per-Kristian Foss sa i sommer, da denne debatten foregikk. Jeg har et veldig enkelt svar på spørsmålet, nemlig at jeg er enig med Per-Kristian Foss, og Per-Kristian Foss er enig med meg. Kort sagt: Dette er vi enige om. Det var det vi forsøkte å skape en viss ørens lyd for her i sommer. Det som var problemet med den debatten, var at folk oppfattet det som om vi nå skulle gå inn og bruke petroleumsloven for så å begynne å regulere. Det var jo det spørsmålet Per-Kristian Foss fikk fra Senterpartiet i går. Jeg brukte en del tid på å si at det ikke var tilfellet, men det mente han da heller ikke. Men når det gjelder langtidsperspektivene, må jeg si at det Per-Kristian Foss sa i går, det sa han på vegne av partiet.

       Det blir henta ut 1,6 milliardar kr. frå statlege fond i fastlandsøkonomien, nærare bestemt frå Landbruksbanken, Banksikringsfondet og ein stadig meir ribba Kommunalbank. Desse pengane, som er oppsparte midlar - eller statleg formue om ein vil - har, etter kva vi forstår på finansministeren og leiar i finanskomiteen, ein heilt annan funksjon enn dei såkalla oljepengane. Medan dei løpande inntektene frå petroleumsverksemda vil føre til ei enorm overoppheting av økonomien, inflasjon og annan økonomisk styggedom, kan vi etter det finanspolitikarane frå Arbeidarpartiet seier, trygt tappe dei statlege fonda i fastlandsøkonomien utan uheldige konsekvensar for den økonomiske utviklinga. Forstå det den som kan! Eg trur ein skal leite lenge for å finne ein økonom utan partibok stempla Arbeidarpartiet som ser den store forskjellen.

       Det blir trylla på bordet 300 mill. kr i sparte dagpengar utan at Regjeringa går god for noka anslagsendring på dette området. Dersom opposisjonspartia hadde saldert sine budsjett på denne måten, reknar eg med at vi hadde fått høyre det frå arbeidarpartihald, men så lenge Arbeidarpartiet sjølv brukar tryllestaven, stiller visst saka seg i eit anna lys.

       På toppen av dette skal det seljast statleg eigedom og hentast ut statleg utbytte for å finansiere påplussingane.

       Denne måten å drive budsjettriksing på er - for å seie det mildt - heller tvilsam, og så langt eg kan sjå, må det einaste føremålet vere å redde Regjeringa si viktigaste prestisjesak: dei heilage milliardane til oljefondet, som no har vakse frå 40,9 milliardar kr den 4. oktober til 55,4 milliardar kr i dag. Særleg opplysande eller forståeleg er dette neppe korkje for politikarar utanfor Arbeidarpartiet eller for andre med mindre innsikt i politiske symbolprosessar. Eg har registrert at det er ein del arbeidarpartirepresentantar også her i salen som stiller seg litt undrande til dette. Folk flest skjønar lite av at det ikkje går an å investere meir der behova er openberre: til utdanning, helse, eldreomsorg osv.

       I SV balanserer vi vårt budsjettalternativ på ein annan måte. Vi seier klårt frå at vi ynskjer å omfordele frå dei med dei høgaste inntektene gjennom toppskatt og formuesskatt, til dei som fell utanfor og blir usynlege no i den kjøpefesten vi ser rett oppunder jul. Vi seier klårt frå at vi vil prioritere miljøet gjennom ein klår profil på avgiftene gjennom å auke CO₂-avgifta i staden for å gjere som Arbeidarpartiet og budsjettkameratane i sentrum, å auke sjokoladeavgifta, sukkeravgifta, båtmotoravgifta og eg veit ikkje kva. Kvifor ikkje fylgje dei klåre trilrådingane frå Grøn skattekommisjon om å gje avgiftene ein klår og grøn miljøprofil?

       Eit slikt samråd ville SV gjerne hatt Arbeidarpartiet med på, der vi kunne vri forbruket frå ein privat kjøpefest over til løysing av sentrale velferdsoppgåver som helse, miljø og fordeling - at vi løyver midlar til kommunane slik at ein slepp å legge ned barnehageplassar, men heller bygger dei ut, at eineromma som alle partia er einige om trengst, kjem på plass. Men dessverre har det vore viktigare for Arbeidarpartiet å halde oppe det som for meg fortonar seg som den heilage - ikkje budsjettbalansen, men oljepengebalansen og hindre at pengar til inndekking blir henta frå dei rikaste.

       No er vi i SV glade for at kommunane har fått ein større del av kaka for å løyse dei viktige oppgåvene som dei har. Vi er fornøgde med at vi har klart å skjerme ein del av den påplussinga Stortinget gjorde på viktige område. Her har SV spela ei viktig rolle, ikkje i eit forlik, men ved å vere pådrivarar i kontakt med dei andre partia, der vi syntest det var viktig. Men vi er svært skuffa over at Arbeidarpartiet ikkje har vore villig til å fylgje opp retorikken frå regjeringserklæringa om ein offensiv miljøpolitikk og ein betre fordelingspolitikk. I SV er vi meir enn villige til også å snakke om inndekking. Og det er eit faktum at Regjeringa kunne ha samla fleirtal for både ei meir rettferdig skattlegging gjennom eit nytt tredje trinn på toppskatten og ein skikkeleg miljøprofil på avgiftene, men dessverre strekk ikkje retorikken frå regjeringserklæringa seg til den praktiske politikken.

       Eit nær samla Kommune-Noreg med innbyggarane i ryggen peiker på det store gapet mellom kva som er lovpålagde oppgåver og tenester, og kva midlar staten stiller til rådvelde for å få gjennomført naudsynte og gode tiltak. SV kan tilby hjelp til både ei betre og meir rettferdig fordeling og korleis midlar kan hentast for å saldere budsjettet på ein langt betre både politisk og teknisk måte enn Arbeidarpartiet i år har gjort i samarbeid med sentrumspartia.

       Så utsett som SV alltid har vore for argusauge og kritikk frå regjeringspartiet på dette med budsjettbalanse, har vi lang trening i å legge fram ansvarlege og gode budsjettalternativ, som eg har registrert at ganske store veljargrupper som no soknar til Arbeidarpartiet, synest er fornuftig politikk.

       SVs budsjettforslag innvarsler ikke noen oppfølging i forsøk på en ny linje. SV krisebeskriver de fleste områder i samfunnet, og løsningen er mer penger. For SV gjelder det å ha det høyeste budet. I Arbeiderpartiet er vi glad for at det her i salen har blitt sikret et budsjett til beste for norsk økonomi, for våre velferdsordninger, spesielt framtidige, ikke minst for å holde en lav arbeidsledighet. For Arbeiderpartiet er ikke utgangspunktet hvor mye penger vi har til disposisjon på oljekontoen, men hva vi kan bruke uten å true vår økonomi.

       SV er en av de ivrigste motstanderne av økte oljeinntekter og samtidig den største pådriveren for å bruke dem. SV mener at størrelsen på det vi sparer på oljefondet, er problemet i norsk økonomi. Selv vil de avsette mesteparten av oljeoverskuddet til innenlandske fond, øremerket bruk til samferdsel, utdanning, eldreomsorg etc., til ordinære budsjettoppgaver, som vil stå laglig til for hogg for utgiftskåte partier, akkurat som om presset mot disse fondene ikke skulle bli enda større enn det presset vi opplever mot oljefondet i dag. Mine spørsmål til representanten Lunde blir følgende: Hvorfor betyr innenlandske fond mindre fare for press i norsk økonomi enn et oljefond, som er ment brukt ikke for kortsiktige, men for langsiktige oppgaver og for fremtidige velferdsoppgaver? Og ønsker ikke representanten å sikre avsetninger til fremtidige oppgaver, men å øremerke oppgaver som er til behandling ved de ordinære budsjetter?

Kjellbjørg Lunde (SV) : Jo, SV ynskjer sterkt å sikre at pengar blir investerte slik at vi kan gje framtidas generasjonar ein basis for å klare å gjere det betre enn vi klarer i dagens samfunn. Det er ikkje slik at desse oljekronene er merkte med ein drope, altså dei vi brukar, og at dei som vi no skal sette i fond, eventuelt har to dropar i kanten. Fleirtalet brukar no altså formue, men ikkje meir av denne oljeformuen - det har dei forresten òg gjort, sjølv om dei framstiller det som om dei ikkje har gjort det. Så dette er snakk om å bruke pengar til investeringar fornuftig og noko av formuen på ein alternativ måte.

       Det er ikkje slik at SV ikkje ser fornuft i å sette av ressursar til framtidig bruk, men vi har altså desse manglane i vårt samfunn. SVdriv ikkje fullstendig svartmaling, men vi påpeiker dette som eit faktum for alle som vil sjå. Ikkje minst gjeld dette foreldre som har ungar på skulen, dei som ventar på barnehageplass, alle dei familiane som er fortvilte for tilstanden i eldreomsorga. Det er vanskeleg å finne økonomar utan partibok knytt opp mot Finansdepartementet som meiner at vi får desse presstilstandane i norsk økonomi om vi innfrir det vi har lova alle saman for lenge sidan, nemleg einerom til dei gamle og ein anstendig standard blant dei sjukaste gamle. Det blir heller ikkje press i økonomien om ungane våre får høve til å kunne bruke den teknologien som vi alle er omgjevne av, og om vi investerer i skulemateriell og inneklima i skulane, slik at ungane våre kan ha eit optimalt læringsmiljø. Det blir heller ikkje noko press i økonomien om vi investerer i betre utstyr i sjukehusa, slik at Hernes får høve til å halde sine lovnader overfor dei som no står i helsekø, eller ligg på sengar i korridorar. Det er altså eit faktum at det går an å gjere dette på ein annan måte enn fleirtalet har gjort, men desse heilage kyrne, eller heilage oljekronene, kan også brukast på ein annan måte.

Harald Ellefsen (H) : Ettersom dette er Kjellbjørg Lundes siste deltakelse i budsjettdebatt og budsjettbehandling her i Stortinget, synes jeg egentlig at hun skulle tillate seg å se litt lysere på tilværelsen, og da særlig sett ut fra SVs synsvinkel. For så vidt jeg kan forstå, er det som har skjedd i nattens mulm og mørke de siste uker, langt på vei fullt gjennomslag for SV-politikk. Enten det er en eller to dråper, pøser nå flertallet inn over offentlige budsjetter i realiteten mange milliarder utover det Regjeringen finner forsvarlig, og de pøser på med økte avgifter som neste år vil beløpe seg til ca 3 milliarder kr. Hvis man ser på SVs opplegg, ønsker de over natta å saldere budsjettet ved å øke skatte- og avgiftsnivået med over 7 milliarder kr. Det er selvfølgelig mye mer. Men Arbeiderpartiet har under sterkt påtrykk av mellompartiene drevet budsjettprosessen et langt stykke i den retning SV ønsker.

       Jeg vil problematisere dette litt, for tatt i betraktning at SV anser hensynet til offentlige omsorgsoppgaver og rettferdig fordeling for å være så viktig i politikken, må jeg spørre: Hvilken effekt tror Kjellbjørg Lunde det vil ha å pøse på med økte skatter og avgifter i størrelsesorden 7-8 milliarder kr, med den konsekvens at man får en kraftig økning av avgiftsbelastningen til husholdningene og forbrukerne og vesentlig dårligere vilkår for norske små og mellomstore bedrifter både gjennom en forverret delingsmodell, økt toppskatt og forverring av beskatningen av nasjonalt eierskap? Hvilke konsekvenser vil en slik innstramming etter hvert få også for muligheten både for fordeling og offentlig omsorg?

Kjellbjørg Lunde (SV) : Alle som bryr seg med å sjå på realpolitikken og konsekvensen av dei vedtaka som blir fatta i dette storting, vil sjå at det er ikkje dei som SV dreg inn nokre fleire skattekroner frå, som har det dårlegaste utgangspunktet for å betale til fellesskapet. Det som SV legg fram av alternativ skattepolitikk, gjev betre vilkår for dei fattigaste. Dei er færrast - dei med vanlege inntekter. Men så dreg vi inn frå dei som dei siste åra har fått høve til å få ein privat framgang både på grunn av inntekter - det er gjerne ikkje den største delen - og aksjeutbytte. Så tek vi inn - som eg sa - ein del på toppskatten, som gjer at vi kan saldere budsjettet vårt med ein fordelingsprofil som kjem folk flest til gode.

       Det er heller ikkje slik at SV driv med nokon uansvarleg avgiftspolitikk. Vi følgjer opp råda frå alle som er opptekne av at vi skal få ei vriding i skattesystemet mot grøn skattepolitikk og bort frå det systemet som vi no ser vi ikkje er i stand til, med det fleirtalet vi no har, å få til ei rettferdig fordeling med. Totalt sett tek det omsyn til både framtidig miljø og til dei som treng samfunnet sin solidaritet mest.

       Så SV ser ikkje aldeles svart på dette her! Det er ingen i SV som har uttrykt at det ikkje står bra til med dei aller fleste av oss. Vi har aldri hatt så bra privat velstand. Men det er kontrasten mellom dette og det som manglar i offentleg sektor, som SV har vore oppteken av å rette søkelyset mot og dermed få støtte til å gjere noko med. Det trur eg vi kan få. No har mellompartia, saman med Arbeidarpartiet i dette forliket, gått riktig veg når det gjeld kommuneøkonomien - i retning av SV sin veg. Vi er optimistiske for framtida!

Einar Steensnæs (KrF) : SV står sammen med sentrumspartiene og gleder seg over at resultatet av det inngåtte budsjettforliket med Arbeiderpartiet er at kommuneøkonomien blir styrket. Det har stor betydning for helse- og omsorgstiltakene i kommunene, og det har stor betydning for utdanningstiltakene. Vi står også sammen med SV og kritiserer Regjeringens budsjettprofil gjennom en betydelig vekst i privat sektor, mens det blir lite rom for økning i den offentlige sektor for å løse grunnleggende oppgaver der.

       Kristelig Folkeparti erkjenner for sin del at det er pressproblemer i økonomien som må løses. Derfor er det viktig å stramme inn i privat sektor for å få rom i økonomien for å løse oppgavene innenfor helse, omsorg, utdanning, miljøoppgaver osv. i kommunene.

       Stabile priser er viktig for kommuneøkonomien. Lønningene må holdes på et moderat nivå. Stabil valuta er viktig for eksportrettet industri og dermed for sysselsetting og arbeidsplasser. SV er i sin fraksjonsmerknad lite bekymret for disse pressproblemene i økonomien. Pressproblemene er overdrevet, sier SV i sin fraksjonsmerknad og kritiserer sentrumspartiene fordi de går til avgiftsøkninger for å finansiere den viktige mulighet for å øke bevilgningene innenfor offentlig sektor.

       Mitt første spørsmål er: Ser ikke SV at en overoppheting i økonomien først og fremst vil gå ut over de svake gruppene, og at det derfor er viktig å dra inn kjøpekraft for å få rom for offentlige oppgaver? Og mitt annet spørsmål er: Hvorfor er det mer forsvarlig å legge så mye på CO₂ -avgiftene i forhold til de andre avgiftene som sentrumspartiene øker på helse og miljø?

Kjellbjørg Lunde (SV) : SV likar det godt når vi bli tekne som garantistar for den sosiale profilen frå mellompartia sine takstfolk, og blir fortalde at det som er positivt av fordelingspolitikk i dette budsjettforliket, er i SV-retning. Det likar vi godt. Hald fram slik!

       Så har vi òg vore pådrivarar, som eg sa, for at det skulle bli så pass bra som det blei, tilhøva sett under eitt. Kristeleg Folkeparti er òg no uroa over pressproblema. Det er faktisk slik at SV dreg inn langt meir, eller iallfall noko meir, enn Kristeleg Folkeparti frå den sektoren i samfunnet der det verkeleg er problematisk med høgt forbruk, nemleg i det private og blant dei rikaste. Det er det private forbruket som er problemet. Det er ikkje dei gamle som no ventar på å få eit anstendig tilvere, som må dele rom, som ikkje får nødvendig pleie og omsorg som vi andre tek som sjølvsagd, og som gjerne vil ha eit einerom, som betyr press i økonomien.

       Det SV gjer, er målretta. Vi har konferert med dei beste økonomane som er her i landet - vi har gode kontaktar i mange miljø - og vi har lytta til både dei som er skeptiske til å bruke meir pengar uansett om det er offentleg eller privat, og vi har lytta til dei som gjev gode råd om korleis vi kan klare denne balansen som vi alle er opptekne av skal vere der i vår type økonomi. Så eg synest Steensnæs skal konsentrere seg om å samarbeide godt vidare med SV, som vi har gjort i fleire saker etter kvart, og det er faktisk saker som er på SV sin banehalvdel. Det er eg relativt stolt av, sjølv om det er andre som får æra.

       Stortinget ble satt på en stor prøve under høstens budsjettbehandling. Vi må vel i dag konstatere, selv om det skjer noe på overtid, at Stortinget bestod prøven med et nødskrik. Situasjonen viser både problemene og fordelene med en mindretallsregjering - problemene ved at det blir vanskelige og lange forhandlinger for å få sydd sammen flertallsløsninger, men fordelene ved at det gir opposisjonen større innflytelse enn den ville ha hatt med en flertallsregjering. Denne gangen er det sentrumspartiene som i hovedsak har fått innflytelsen, selv om også andre partier gjennom ulike avtaler har fått være med og sette sitt preg på budsjettet.

       Kristelig Folkeparti så med en gang da Regjeringens budsjettforslag ble lagt fram i begynnelsen av oktober, at dette var et for dårlig budsjett og ikke tilpasset de utfordringer vi står overfor i politikken. Da vi påpekte slike mangler, ikke minst innenfor kommuneøkonomien, fikk vi til svar fra Arbeiderpartiet og Regjeringen at det egentlig bare er de som ivaretar ansvaret for den såkalte helheten i økonomien.

       Men hva er det å ta ansvaret for helheten? Det er viktig i så måte å minne hverandre om at økonomien egentlig bare er virkemiddel, og ikke noe mål i seg selv. Finanspolitikken er ikke noe mål i seg selv, den er et virkemiddel for å bidra f.eks til at folk møter gode velferdstilbud innenfor helsesektoren, omsorgssektoren og utdanningssektoren, den er et virkemiddel i arbeidet for et renere miljø, og legger også til rette for næringsvirksomhet som skal gi oss det økonomiske fundamentet. Men det er selvsagt riktig at for å lykkes med dette, må vi også holde orden i totaløkonomien. Det er riktig. Men vi må ikke bli så opptatt av makroøkonomi og totaløkonomi at vi glemmer hvorfor vi skal holde orden i den. Vi skal holde orden i den for å kunne styrke de sektorene i samfunnet som er viktige for folks velferd.

       Det var her vår hovedinnvending mot Regjeringen og Arbeiderpartiet lå. En var så opptatt av gjennomsnittstall på vekst i kommuneøkonomien f.eks at en ikke så og tok innover seg at i en rekke kommuner var det nå ikke snakk om å styrke velferdstilbud, men rett og slett om hvor mye de skulle redusere dem.

       Derfor kunne ikke Kristelig Folkeparti godta Regjeringens budsjettopplegg. Derfor la vi fram vårt eget alternativ med en ganske annerledes prioritering. Vi er glad for at vi har lykkes i å forandre såpass mye på dette opplegget at det nå på en helt annen måte ivaretar helheten, men også møter de viktigste utfordringene spesielt i Kommune-Norge.

       Jeg må si at jeg syns Regjeringen har vært unødig stivbeint i spørsmålet om å bruke noe mer penger fra oljefondet. Resultatet måtte av den grunn bli at en i budsjettforliket har måttet finne en del annen inndekning, som en jo så ser medfører betydelige problemer. Det gjør at jeg bare må si at vi er nødt til, som det også går fram av innstillingen, å komme tilbake til hvordan en f.eks skal foreta kuttet på fylkesmannsembetene uten at det går ut over de oppgavene de er pålagt. Vi er nødt til å komme tilbake til, som også finansministeren var inne på i sitt innlegg, hvordan en skal håndtere innstramningen og det økte utbyttet fra Statkorn uten at det får uoversiktlige konsekvenser. Vi er også nødt til å komme tilbake til, som det framgår av innstillingen, hvordan kuttet skal gjøres når det gjelder Utenriksdepartementets virksomhet, uten at det får uakseptable virkninger.

       Vi har på mange måter en gunstig økonomisk situasjon - overskudd på statsbudsjettet, lav prisstigning og lav rente. Faren er en sterk privat forbruksvekst. Derfor har Kristelig Folkeparti, selv om det på noen områder er upopulært, også lagt inn forbruksdempende avgiftsøkninger.

       Sentrumspartiene og Kristelig Folkeparti har spilt en viktig rolle i denne budsjettbehandlingen. Selv tok jeg initiativet til en sterkere samordning av sentrumspartienes politikk allerede under trontaledebatten høsten 1995. Det har forsterket seg gjennom flere budsjettbehandlinger, og jeg er glad for i dag, ved den siste budsjettbehandling før stortingsvalget, å kunne si at sentrum aldri har framtrådt så samordnet og sterkt som det nå gjør, og det utgjør et tyngdepunkt i norsk politikk som ingen kan komme utenom.

       Nå har Kristelig Folkeparti endt opp i et budsjettforlik som ikke inneholder denne avveiningen, men som inneholder en ren avgiftsøkning. Det er store avgiftsøkninger knyttet til petroleumsprodukter, bensin og diesel, som igjen kommer til å medføre at først og fremst distriktene rammes. I tillegg er det en flat avgiftsøkning, som er en av de mest usosiale måtene å ilegge skatt på i Norge, fordi det rammer dem som har størstedelen av sin inntekt knyttet til forbruk, og det er de med lavest inntekt.

       Jeg har lyst til å høre om Kristelig Folkeparti fortsatt mener at dette er en god sosial profil. Er det en god sosial profil på toppen av de elkraftprisene vi i dag har, å øke elavgiften og derigjennom også øke grunnlaget for moms på kraft, slik som Kristelig Folkeparti bidrar til nå? Er det riktig at minstepensjonister på grunn av dette forliket skal betale enda høyere kraftpriser, eller er det slik, som statsministeren sier, at disse avgiftsøkningene ikke kommer til å bety noe for prisene? Men da har det jo ikke det viktige elementet for seg som Kjell Magne Bondevik sa, nemlig at de skal virke forbruksdempende. Slår de ikke ut i prisstigning eller i prisendringer, virker de ikke forbruksdempende. Er det Kristelig Folkepartis profil å fortsette avgiftsøkninger som er usosiale, og vil de fortsette med det i de fremtidige oppleggene?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Vi vet at Høyre, og i enda større grad Fremskrittspartiet, ikke liker avgifter, og i hvert fall ikke at de til tider må justeres opp. Men avgifter er et virkemiddel for å bruke markedsøkonomien på en fornuftig måte, for å fremme et bedre miljø og for å fremme helse og sosial utjamning. Det er de tre typer avgifter Kristelig Folkeparti er villig til å justere på. Hvis en ser både på vårt alternative statsbudsjett og på det budsjettforliket som nå er inngått, er det slike. Det er miljøfremmende avgifter, det er helsefremmende avgifter - for å dempe forurensning og for å dempe bruken av helseskadelige rusgifter f.eks. Det undrer meg litt at Høyre ikke er mer opptatt av det, men bare skriker opp hver gang det skjer slike avgiftsjusteringer.

       Det andre er at en må jo se avgiftsjusteringer over tid. For å ta bensinprisen f.eks er sannheten den at vi betaler i dag mindre i bensinutgifter målt i forhold til en gjennomsnittsinntekt enn det en gjorde for noen år tilbake. Bensinen har på den måten relativt sett blitt billigere. Den tar en mindre andel av vårt husholdningsbudsjett. Sånne sammenhenger må Høyre være villig til å gå inn i og skjønne.

       Når det gjelder bensinprisen, har Kristelig Folkeparti gang på gang gått inn for at vi burde få en ordning med lik bensinpris over hele landet nettopp for å unngå at en skal ha den forskjellen hvor distriktene ofte betaler mer enn sentrale strøk.

       Når det gjelder arbeidsgiveravgiften, skulle vi gjerne fått en reduksjon av den. Det har vi kjempet for. Når det gjelder lærlinger, hvor vi foreslo spesielt en avgiftslettelse, har vi kommet til at det kan være bedre å la det tilskuddet komme i form av et direkte tilskudd. Da vil også bedrifter i Finnmark og Nord-Troms nyte godt av det, noe de ikke ville gjort med forslaget om fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger. Men hovedpoenget er jo at disse inntektsøkningene går til helse og eldreomsorg, og det skuffer meg at ikke Høyre i større grad verdsetter det.

       Så er det andre bilavgifter, engangsavgift osv. Men representanten Ellefsen kan ikke underslå at disse avgiftene og nå prisene på bil er klart lavere enn de bare var for ett års tid siden, fordi stortingsflertallet vedtok betydelige reduksjoner av bilavgiftene. Fortsatt er det vel i hvert fall ca to tredjedeler igjen av den reduksjonen, og så prøver Høyre å gjøre det til et stort poeng at det er blitt så mye dyrere å ha bil her i landet. Det er feil.

       Så minte representanten Ellefsen om at Høyre har vært med på påplussinger til helse og eldreomsorg. Ja, men de ødelegger jo igjen de påplussingene ved at de har et kommuneøkonomiopplegg som vil ødelegge for mange kommuner i deres bestrebelser på å opprettholde tilbudet innenfor helse, eldreomsorg, utdanning og barnehager. Med det kommuneøkonomiopplegget Høyre har, er det en rekke kommuner som kommer ut i kjempeproblemer, og det hjelper ikke at de har en økning på noen øremerkede tilskuddsordninger hvis de slår grunnen unna mange kommuners økonomi gjennom kommuneøkonomiopplegget.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg er glad for at Kristeleg Folkeparti skriv i dei få særmerknadene som er i dagens innstilling, at det ikkje er nokon vesensforskjell på å bruke pengar frå oljefondet og pengar frå andre statlege fond med tanke på dette inflasjonsspøkjelset. Kristeleg Folkeparti hadde i sitt opphavlege alternative budsjett brukt ca 2,5 milliardar kr til alternativ bruk av desse namngjetne oljefondspengane. SV hadde då budsjettet blei lagt fram, ei grundig drøfting ikkje berre internt i partiet, men òg med ein del andre miljø om korleis vi kunne bruke desse oljepengane til alternativ investering. Vi la i vårt budsjett fram ein måte å gjere dette på som vi meinte var fullt forsvarleg, å satse på fonds til utdanning, miljø, samferdsle, velferd og å spare ein del av den oljeformuen på havbotnen i staden for å bruke han opp i dag.

       Dette meinte vi kunne brukast. Først må det leggjast planar, og så må desse ressursane fasast inn i økonomien etter kvart som vi har kapasitet, bl.a i byggebransjen osv. Vi meinte det var nødvendig, som eg har sagt før i dag, med kunnskap og kompetanseoppbygging, alternativ energiøkonomisering, velferd og helse, jernbane og miljøvennlege investeringar og også eit aksjefond ved investeringar i norsk næringsliv.

       Eg har tidlegare i dag fått ros for at SV har ein fornuftig politikk når det gjeld velferd og òg å sjå kvar investeringane trengst, så eg er veldig spent på om Kristeleg Folkeparti, trass i at dei no kavar fælt for å binde saman dette samling i sentrum-alternativet, likevel kan tenkje seg når vi kjem til neste korsveg - og det er ikkje lenge til, ved revidert nasjonalbudsjett - å gå vidare på den tankegangen som dei var inne på, og som eit stykke på veg er det som SV har meint som forsvarleg alternativ investering for framtida. Kan dei tenkje seg å støtte SV på dette, slik at vi etter kvart kan ha håp om å få fleirtal for ein del av desse tinga som vil innebere investering i Fastlands-Noreg på dei områda der det er absolutt behov?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Ja, Kristelig Folkeparti vil være åpent for en drøfting av hvordan vi mest fornuftig skal bruke oljeformuen vår, ikke minst hvordan vi kan kanalisere mer av den inn i varige investeringer innenfor flere av de gode formål som Kjellbjørg Lunde nå nevnte.

       Jeg vil nok være betenkt hvis det skal skje i form av at en skal begynne å øremerke masse penger fra oljesektoren som skal inn i bestemte fond, en rekke fonds for ulike formål. Å styre disse pengene via statsbudsjettet inn til fornuftige investeringer og andre formål, mener jeg Stortinget burde kunne greie uten at en skal opprette en masse øremerkede ordninger. Men det er mer et spørsmål om valg av virkemiddel. Poenget som SV er opptatt av, deler Kristelig Folkeparti.

       Når det gjelder oljeutvinningstempoet, som Kjellbjørg Lunde også så vidt var inne på, tror jeg vi deler det syn at det tempoet har blitt for høyt, og at det bør flates ut og reduseres. Men vi har vært tilbakeholdne med og har ikke særlig tro på å bruke petroleumsloven slik at den skal direkte regulere ned tempoet på produserende felt. Det er dårlig samfunnsøkonomi, og veldig mange av feltene er nå marginale. Det kan bety at de blir ulønnsomme, og at oljen blir liggende der og aldri senere blir tatt opp. Det er dårlig samfunnsøkonomi. Vi trenger de pengene. Jeg tror derfor at vi får produsere på de felt som er, men styre tempoet ned ved hjelp av å redusere investeringstempoet og letevirksomheten, og det går som kjent Kristelig Folkeparti inn for.

       Det var vel en liten julehilsen fra Kjellbjørg Lunde, og jeg får returnere den, for når hun snakket om at sentrumspartiene driver og kaver i sentrum for å få samordnet sin politikk, syns jeg jeg heller vil lytte til SVs finanspolitiske hovedtalskvinne, Kristin Halvorsen, som jo offentlig har sagt at denne gangen har det vær sentrum som egentlig har styrt budsjettbehandlingen her i Stortinget. Det syns jeg var en mer treffende beskrivelse enn den hennes parlamentariske leder kom med.

       Regjeringen mener at å pumpe olje bare er omplassering av nasjonalformuen. Tempoet har ingen virkning i økonomien, bare bruken av pengene, og bruken av pengene bestemmes over statsbudsjettet. Oljekroner er noe som bare finnes i offentlige regnskaper, oljekroner har ingen annen vei inn i folks privatøkonomi. Som alle forstår, er dette teoretisk modelltenkning.

       Når oljepolitikken skal stå urørt, må en satse på finanspolitikken, og ved å strupe offentlig sektor, f.eks kommunesektoren, realiserer en dette. Skatteveksten skal tilfalle staten, men så skal en gi tilbake en liten del som øremerkede overføringer. Detaljstyringen vil øke og konsekvensene blir at interessen for lokaldemokratiet avtar.

       Kombinert med dette øker statsmaktens appetitt på å gå inn i nye områder med mer hardhendt strukturstyring, f.eks. SND og fiskerinæringen. Konklusjonen på finanspolitikken blir en relativ tilbakegang for offentlig sektor i forhold til privat. Det blir ubalanse mellom folks forventninger til hvilke grunnbehov kommunene skal dekke på skole, helse og eldreomsorg og den økonomiske mulighet for kommunene til å realisere det.

       Budsjettforliket med sentrum retter opp dette. Gjennom fasthet fra Senterpartiets side er det oppnådd mer enn Kristelig Folkeparti og Venstre krevde. Forliket gir om lag 4 milliarder kr mer til kommunesektoren enn Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Kommunesektoren unngår derved underskudd på 3 milliarder kr, slik arbeiderpartiledelsen gikk inn for. Men blir det nå bedre servicetilbud i 1997 enn i 1996? Blir det bedre vedlikehold av skoler og mer kraft i forebyggende helsearbeid? Tvilsomt! Servicetilbudet vil bare grovt sagt kunne opprettholdes.

       Senterpartiet er ikke enig i at kommunene sløser, slik Bjørnar Olsen i virkeligheten sa i sitt hovedinnlegg i går. Men jeg vil understreke at nøkternhet i bruken av pengene må vektlegges sterkere dersom ordførerne tar sikte på at kommunen skal bestå som en økonomisk administrativ enhet i framtida, slik innbyggerne ønsker. Min spådom angående kommuneøkonomien er at kommunebudsjettene i 1997 vil gå om lag i balanse, fordi lønns- og prisveksten blir sterkere enn forventet. Spesielt er lønnsveksten avgjørende.

       Den underliggende kraft bak lønnsveksten er synliggjøringa av oljeformuen. De økonomiske forventninger om framtida er lyserøde - ja, neste år enda større overskudd, deretter enda, enda større overskudd. Bakgrunnsmusikken er at vi kan og skal oppføre oss som sjeiker. Skifte av verdinormer kan ikke gå raskt nok. Penger og materielt gods må opprioriteres. Vårt forbruk er lavt i forhold til fattige land i Europa, sier den såkalte framtidsforsker Per Benterud.

       I det private næringsliv har vi nøkkelbedrifter med eksklusive kontrakter for utnytting av naturressurser, eller salg av utstyr til slike konsern som tjener godt. Vi har en byggebransje som går svært godt. Vi får etter hvert en prisstigning på boliger som gjør at boliginvesteringene også øker. Dette fører til større forskjeller i inntekter, noe som gjør at de som er avhengig av offentlig sikkerhetsnett, f.eks minstepensjonister, går inn i en vanskelig situasjon. Som en konsekvens av en slik politikk blir det viktig for Senterpartiet å ta et krafttak for minstepensjonistene i 1997, for å hindre et slikt Forskjells-Norge.

       Oppi alt dette kommer penge- og valutapolitikken. Vi har enorme overskudd både på handelsbalansen og i statsbudsjettet. Det gir signaler om en sterk økonomisk stilling. Norske kroner blir da mer verdt. Regjeringen forsøker å fornekte dette, fordi en sterkere krone vil gjøre norsk produksjon som er i konkurranse med importvarer i Norge eller på det internasjonale eksportmarkedet, mindre konkurransedyktig.

       Regjeringens parole er: Krona skal ikke styrkes, men renta skal settes ned. Ja, renta skal settes ned mot tysk nivå - kanskje sveitsisk. Om andre land er i den situasjonen at de må stimulere investeringer og forbruk med lav rente, må Norge føre samme rentepolitikk. Stabil valutakurs er tilnærma ei hellig ku.

       Konsekvensen blir fort ei så lav rente at det ikke lønner seg å spare. Dette gir en enorm kraft til økt privat investering og forbruk - en enorm kraft til press i økonomien. Bare siden onsdag har pengemarkedsrenten gått ned 0,5 %, og vi står nok derfor foran en nedsettelse av signalrenta fra Norges Bank. Det mangler vel bare instruks fra Regjeringen.

       Sammenhengen mellom oljepolitikken og press i økonomien kjenner sjølsagt Regjeringen. På hvilket tidspunkt presset blir for stort, slik at styringa kommer ut av kontroll, veit ingen. Om det blir i 1997 eller seinere, avhenger av mange faktorer, også sjølsagt internasjonale begivenheter. Men med arbeiderpartiledelsens stø kurs blir dette et problem før eller siden. Poenget blir så hvem som skal få skylda - de som oljefyrer økonomien, eller de som gir kommunene 4,5 milliarder kr mer i denne innstillingen.

       Senterpartiet vil love omkamp på oljepolitikken. Sentrum-venstrealliansen, anført av Senterpartiet og SV, med god støtte fra Kåre Willoch på laget, må kjøres enda hardere fram mot arbeiderpartiledelsen og Høyre. Så får vi se hvem som bøyer først av. Jeg spår at det blir Høyre, for der finnes det tross alt enkelte relikvier av verdikonservativ tenkning i ressursforvaltningen.

       Mange personkundar i by og bygd opplever i dag ein annan postbank enn den som var førespegla. Banken har blitt monaleg mindre tilgjengeleg. Arbeidarpartiet og Høgre har sytt for det ved å kutta ut 1.400 postkontor. Stortingsfleirtalet har bedt Regjeringa leggja fram for Stortinget ei eiga sak om Postbanken si framtid sett i lys av dei føresetnadene som tidlegare er gjevne.

       Senterpartiet gjev i dag ingen nye signal i forhold til det som er sagt tidlegare som svar på Regjeringa sin invitt om høve til oppkjøp av porteføljar. Vi ynskjer ei breiare drøfting om kva oppgåver Postbanken skal ha i lys av endra føresetnader, og vi ynskjer ei sak til Stortinget om dette rimeleg raskt.

       Så til slutt: Arbeidarpartiets Signe Øye retta i går kritikk mot det fleirtalet som no gjev grønt lys for medisin på blå resept for nokre av dei mange pasientane som lir av osteoporose. Ho framstiller det som om det er eit overgrep å nemna medisinar ved namn i eit stortingsvedtak. Eg finn grunn til gjera det klårt at Regjeringa i denne salderinga inviterer nettopp til det. I eit vedtak som alle står bak, vert fleire medisinar tekne opp på blå resept, til og med medisinar som pr. dato ikkje er godkjende i Noreg. Det å gje refusjon til osteoporose-pasientar seier Regjeringa er ei økonomisk og fagleg vanskeleg sak. Eg gir Regjeringa rett i det. Dette handlar likevel om å retta opp ein urett som har ramma mange eldre kvinner.

Arne Haukvik (Sp) : Eg er svært lei for Regjeringa si haustslakting av dei ekstra kulturmidlane som Stortingets fleirtal har gjort vedtak om. Den einaste posten som overlevde, er det opphavlege senterpartiframlegget om ekstra løyving til 1.000-årsjubileet i Trondheim. Eg tillèt meg å be om at både Trøndelag Teater og Trondheim Symfoniorkester får høve til å få ein del av desse midlane.

       Etter vanlagnaden til Seniorteatret er det fint at Stortinget nå vil bruke 800.000 kr til teater for eldre. Vi i komiteen hadde tenkt at Riksteatret skulle ta seg av dette. Nå viser det seg at Oslo Nye Teater alt er i gang med mange planar for slikt arbeid, og eg ber derfor departementet vurdere om ikkje også Oslo Nye Teater skal vere med på dette opplegget.

       Så til hovudsaka: Det tristaste kuttet er likevel manglande likestilling mellom dei nasjonale institusjonane og knutepunkt-regionale-landsdelsinstitusjonane innan dei ymse mangfaldige kulturområda når det gjeld venta auke av pris- og lønskostnader i året 1997. Senterpartiet, Høgre, SV og Kristeleg Folkeparti var samde om dette framlegget. Seinare har Venstre og RV kome med, men Regjeringa strauk i salderinga. Dette er småleg og urettferdig. Og ikkje nok med det - i denne omgangen har Høgre hoppa av.

       Eg tillèt meg derfor i desse juletider, da folk skal vere snille med kvarandre, å seie: Bli med på framlegget igjen. Og om Regjeringa vil vise litt kulturelt storsinn: La dette bli eit samrøystes julegåvevedtak til beste for det samla kulturarbeidet i heile landet. Kvar krone som blir løyvd til dette kulturarbeidet, løyser nemleg ut 4 - 5 kr lokalt, så det er snakk om store beløp totalt sett i kulturarbeid. Skal me vere med på denne positive satsinga?

Anders Talleraas (H) : Mot slutten av den tjuende ordinære budsjettbehandlingen og min siste her i Stortinget slår det meg sterkt at denne siste runden uten sammenlikning er den mest ekstraordinære. Årsakene til det er sikkert mangfoldige, og ansvaret kan fordeles mellom regjering og storting. Men slik denne behandlingen nå ender, med et fragmentert, lite helhetlig og sterkt utgiftsdrivende budsjettopplegg hvor avgiftsøkningene i forhold til prisstigningen er rekordstore, og hvor trusselen om ytterligere skatteøkninger henger over hodet på skattyterne fortsatt, er resultatene meget uheldige.

       Statsministeren snakker stadig om Regjeringens «stø kurs». Hvor stø er en kurs som øker rammene til kommunesektoren over de siste nettene med nesten 5 milliarder kr etter mer enn to måneders regjeringskamp mot det? Hvor stø er den kursen som for ett år siden la et nytt og fornuftig løp for bilavgiftene, og nå er tilbake på gammel kurs? Eller hvor stø er kursen overfor sjøfolkene når Regjeringen i vår var med på et bredt opplegg i Stortinget for å sikre mulighetene til å få flere norske sjøfolk på norske skip, og over natten nå foreslår å rive teppet bort under norske sjøfolk og snur tvert om? Og hvor stø er den kursen som vi nå har sett fra Arbeiderpartiet i forhandlingsprosessen med mellompartiene, hvor de har vært villig til å sluke nesten ethvert forslag, fornuftig eller ufornuftig?

       I denne min siste budsjettbehandling konstaterer jeg at forretningsordenens krav om at avklaring av det finansielle opplegget skal skje i finansinnstillingen ved utløpet av oktober. Det er en meget fornuftig anbefaling. Regjeringen og Stortinget må legge større vekt på å følge det reglementet som de selv har vedtatt. Da kunne en heller brukt en dag eller en uke ekstra for å få det til. Det ville være et vesentlig bedre opplegg enn det vi har sett utfolde seg høsten 1996.

       Da dette er min siste budsjettbehandling og det første stortingsmøtet på lørdag på mine 20 år i Stortinget, vil jeg kun peke på ett reelt forhold i budsjettet som understreker at ting nå tas i feil rekkefølge og under et arbeidspress som kan gi utilsiktede virkninger. SND skal evalueres av Stortinget til våren. Likevel struper vi allerede nå rammene slik at grunnfinansieringsordningen i praksis er nedlagt fra 1. januar 1997. Heldigvis opprettes det nå et såkornkapitalfond, men hvorfor ender Stortinget med å plassere ansvaret for dette hos en så spesiell aktør i norsk næringsliv som SIVA? Regjeringen må etter mitt skjønn arbeide videre med dette og komme tilbake til Stortinget med et mer fornuftig opplegg, f.eks ansvaret plassert i SND, men med avgjørende styring av pengebruken fra de private investorene. Muligens kan det være fornuftig å ta dette opp ved evalueringen av SND som skal komme til våren.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Som en del av forliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet inngår det en tilbakeføring av fondskapital på 700 mill. kr fra Kommunalbanken. For Senterpartiet er det avgjørende at dette lar seg gjennomføre i forhold til at Kommunalbanken vurderes lagt under Kredittilsynets virksomhet. Det er videre viktig for oss at Kommunalbanken skal være konkurransedyktig, som i 1996, framover, og at den skal kunne realisere et utlånsvolum for 1997 som forutsatt i nasjonalbudsjettet. Senterpartiet ser det som naturlig at Kommunalbanken gis mulighet til å beholde overskuddet av driften i en femårsperiode framover for å bygge opp egenkapitalen. Vi finner det også naturlig at Kommunalbanken får utnytte det finansieringsgrunnlaget som ligger i å motta innskudd fra kommunesektoren.

       For Senterpartiet er Kommunalbanken et framtidsrettet virkemiddel for å sikre en effektiv, konkurransedyktig kredittilførsel til våre kommuner. Den rollen skal bestå, og banken må gis økonomiske rammebetingelser til å realisere det. For at Kommunalbanken skal ha en egenkapitalstruktur mest mulig på linje med andre banker, ser Senterpartiet det som naturlig å trekke inn 700 millioner i fondskapital ved at grunnfondet på over 2 milliarder brukes. Dette vil kunne kreve at obligasjoner tilbakeføres staten og så refinansieres.

       Et annet sentralt punkt i forliket er Statkorn Holding AS. Et flertall, bestående av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, går inn for å dimensjonere egenkapitalen på et lavere nivå enn det den var på pr. 1. januar 1996. Egenkapitalen var da på 976 mill. kr, og i samsvar med en markedsandel på om lag 60 %. Ved å redusere egenkapitalen med 300 mill. kr vil selskapet få en egenkapital på om lag det samme nivå som det var forutsatt i St.prp.nr.1 Tl.08 (1994-1995). Det som gjøres, er altså fullt ansvarlig i forhold til den nye situasjonen selskapet er inne i, og det er fullt ansvarlig i forhold til at vi også tar ut økt utbytte som følge av at Statkorn Holding AS nå har solgt ut hele beredskapslageret av korn.

       Videre går flertallet inn for å selge eiendom i 1997 for 100 mill. kr, for å redusere overkapasiteten i bransjen.

       Til slutt vil jeg bare understreke at Senterpartiet vil videreutvikle Statkorn-gruppen for å ta vare på de verdier som er nedlagt i korn-, kraftfôr- og matmjølbransjen, og jeg vil understreke at for Senterpartiet er det ikke aktuelt å avhende aksjer i Statkorn Holding AS. Vi trenger et heleid statlig selskap til å dekke opp vårt kornbehov eksempelvis i en forsyningskrise.

Johan J Jakobsen (Sp) : Kommuneopplegget har stått sentralt under høstens budsjettarbeid. For Senterpartiet har det under hele budsjettprosessen vært et ufravikelig krav at kommuneøkonomien skulle styrkes med ca 4,5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Så har vi altså fått et kommuneopplegg som sikrer kommunene ca 5 milliarder kr utover nasjonalbudsjettets tall, og vi har fått en god fordeling. Men så opplever vi at Arbeiderpartiet er i ferd med å gjennomføre en landsomfattende markedsføringskampanje som bevisst underslår at arbeiderpartiregjeringen opprinnelig gikk for et opplegg som ville ha ført til en massiv nedlegging av skoler, barnehageplasser og andre viktige tjenester. Det er noe som heter å ha frekkhetens nådegave. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på det uttrykket akkurat nå, men vi hørte at til og med statsministeren prøvde seg. Han viste til at en bestemt kommune i Troms ville ha fått mindre overføringer enn den nå får, hvis Senterpartiets opplegg hadde blitt stående, og freidig underslår han at både denne kommunen og alle landets øvrige kommuner ville ha fått mindre å rutte med hvis Arbeiderpartiet hadde fått det som de ville.

       Sannheten er jo at Regjeringen måtte presses til å akseptere den kommuneramme som vil få flertall ved voteringen senere i dag. Den sosialdemokratiske regjeringen måtte presses av sentrum for å føre en bedre velferdspolitikk. La meg vise til historien: I tre år bidrog Senterpartiet til en fordelingsprofil under kommuneopplegget ved å akseptere noe lavere skattøre sammen med Arbeiderpartiet. Hvoretter Arbeiderpartiet systematisk gikk til Høyre for å sikre flertall for ufullstendige, helt utilstrekkelige rammeoverføringer. I år valgte Senterpartiet en annen strategi: Vi sørget for en uendret skattøre, og satset på at Regjeringen ikke mente alvor når den i kommuneøkonomiproposisjonen skriver at alternativet til redusert skattøre var å foreslå kutt i rammeoverføringene med i alt 4,5 milliarder kr. Vi måtte gå denne veien for å sikre 5 milliarder ekstra til kommunene. Og som det er presisert fra Senterpartiets side tidligere i debatten: Vi var sjølsagt ikke imot at kommuneopplegget fikk en bedre profil, profilen deler vi gjerne med Arbeiderpartiet. Men regjeringspartiet kan ikke selge dette som om årets kommuneopplegg nærmest er Arbeiderpartiets verk. Tvert om, det som står i kommuneøkonomiproposisjonen, viser at Arbeiderpartiets opplegg var følgende: 4,5 milliarder mindre til kommunene enn det som ble resultatet.

Presidenten: Flere har så langt ikke bedt om ordet. Situasjonen er imidlertid den at vi ikke er riktig klar til å avslutte debatten ennå. Presidenten vil derfor foreslå at vi tar en liten pause, og at det ringes når vi er klar til å fortsette debatten. - Det anses vedtatt.

       Presidenten vil i pausen invitere på kaffe og småkaker i vandrehallen, som en liten oppmuntring like før jul.

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiets gruppe få lov til å ta opp forslagene nr. 60 - 69.

       Regjeringen foreslår å frita kommunale og interkommunale investeringer i avfallsminimeringsutstyr utenfor deponier og i kilde- og gjenvinningsinstallasjoner for investeringsavgift. Dermed likestilles slike investeringer med investeringer i kommunale kloakkrenseanlegg og kloakkledningsnett, som siden 1989 har hatt slikt avgiftsfritak.

       For å oppnå denne likebehandlingen foreslår Regjeringen endringer i § 6 i Stortingets vedtak av 15. november 1996 Om merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. for budsjetterminen 1997. Forslaget finnes, som nevnt, under A i XXIX, så vel i proposisjonen som i innstillingen.

       Forslaget er i og for seg fornuftig. Imidlertid drøftes ikke i saksframstillingen den konkurransevridningen som på denne måten oppstår mellom offentlige og private virksomheter. Private investeringer som nevnt foran er ikke fritatt for investeringsavgift.

       I tilknytning til denne saken ligger det også et mindretallsforslag i innstillingen. Det går ut på full likebehandling mellom offentlige og private investeringer på dette området. Dette er forslag nr. 25, fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen.

       Den aktuelle problemstillingen omkring konkurransevridning mellom offentlige og private investeringer ønsker Senterpartiet belyst før vi tar endelig standpunkt i saken. Det kan vi oppnå ved å stemme imot både bokstav A i XXIX og imot forslag nr. 25. Da vil ingen av forslagene bli vedtatt, og jeg forutsetter at Regjeringen da vil komme tilbake til Stortinget med saken på en egnet måte og med en fullstendig belysning av sakskomplekset.

       Jeg ber om at voteringen legges slik til rette at Senterpartiet kan få gitt uttrykk for sitt standpunkt til så vel XXIX bokstav A som til forslag nr. 25.

       For ordens skyld: Senterpartiet stemmer for bokstav B i XXIX, som angår fritak for investeringsavgift på lassbærer anskaffet for transport av tømmer i skogen.

       Til slutt skal jeg på vegne av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen få ta opp et forslag som skal komme til erstatning for forslag nr. 3 i innstillingen. Det nye forslaget har fått nr. 70, og har følgende ordlyd:

       «SNDs ramme for grunnfinansieringslån for 1997 settes til brutto 850 mill. kroner.»

       Forslaget er utlagt i salen.

       De tilhørende bevilgningsforslag er nok etter dette noe feil, men dette bør kunne korrigeres senere, f.eks i revidert nasjonalbudsjett 1997.

       I det nevnte beløpet på 850 mill. kr har forslagsstillerne lagt til grunn at man skal dekke 400 mill. kr til Fiskarbanken, ca 300 mill. kr til gjennomføring av gitte lånetilsagn i 1996 og resten, ca 150 mill. kr, til en redusert aktivitet i første del av 1997 inntil Stortinget har behandlet den bebudede stortingsmeldingen om SND.

       Så har jeg to rettelser, og det er et forslag som er falt ut, som jeg gjerne ville ta opp. Det første er på kapittel 920 post 50. Dette kapittel og denne post er oppført i utkast til vedtak både under I og II. Under II skal denne post og kapittelet utgå. Under I skal teksten være:

«Kap. 920 Norges Forskningsråd:

post 50 Tilskudd, kan overføres, nedsettes med kr 167.700.000».

       Det betyr at fra-beløpet blir 977.396.000 kr, og til-beløpet skal være 809.696.000 kr.

       Så gjelder det kapittel 294 post 72 Tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene. Det forslaget er falt ut i utkast til vedtak I. Det skal nå være produsert, og blir omdelt øyeblikkelig i salen. Det skal lyde:

«Kap. 294 Kirkelig administrasjon

(ny) 72, Tilskott til kyrkjeleg verksemd i kommunane, vert løyvd med kr 100.000.000».

       Så er det kapittel 287 post 70. Her er det også beklageligvis en feil. Slik det står i dag, står det «forhøyes med kr 5.000.000». Det riktige i innstillingen skal være at kapittel 287 Forskningsinstitutter post 70 Tilskudd til forskningsstiftelser, «nedsettes med kr 3.000.000».