Sak nr. 1
Redegjørelse av landbruksministeren om utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet

TALERE:

       Statsråd Dag Terje Andersen : Da det området som jeg nå skal redegjøre for, er veldig omfattende, vil jeg få be om presidentens samtykke til å gå noe utover den reglementsmessige tid.

       Statsråd Dag Terje Andersen : For store deler av landet vårt - og spesielt for distriktene - er mulighetene til å høste fra naturen grunnlaget for bosetting, sysselsetting og dermed velferd. Gjennom hele vår historie har vi vært avhengig av at produkter basert på våre råvarer kan eksporteres på en effektiv måte. Også i dag bidrar Kyst- og Distrikts-Norge til landets velferd ved å gi grunnlaget for store eksportinntekter fra fiskerisektoren og fra jordbruk. I 1996 utgjør verdien av eksporten av fisk godt over 20 milliarder kr, og vi er nettoeksportør av mat. Når vi får vanskeligheter med avsetningen, slår dette snart ut i problemer i en rekke lokalsamfunn. Nylig opplevde vi bl.a i Finnmark at lokalsamfunn som Mehamn, Berlevåg og andre møtte store problemer på grunn av vanskeligheter med avsetning for fiskeprodukter. Det viser hvor avhengig vi er av eksportadgangen til utlandet.

       Det er vårt ansvar å legge forholdene til rette slik at de som er avhengig av eksport av varer, kan ha sikre rammevilkår. Ved revisjon av vedlegg I til EØS-avtalen mener vi å ha funnet løsninger som er et godt bidrag til det, ved at den veterinære grensekontrollen ved eksport til EU etter dette faller bort, og vi unngår utvidelsen av grensekontrollen som ble gjennomført fra 1. januar 1997.

       Samtidig ville fjerning av grensekontrollen skape utfordringer for dyrehelsen og matvaresikkerheten dersom vi ikke satte inn nye tiltak. Derfor var det nødvendig å finne løsninger for å ivareta våre overordnede hensyn til dyrehelse og matvaresikkerhet. Dette er godt ivaretatt gjennom avtalen, slik jeg senere vil komme tilbake til.

       Det er av stor betydning for distriktene i landet når jeg i dag kan redegjøre for forhandlingsresultatet og de muligheter det gir både for fiskerisektoren og for en økende eksport av landbruksprodukter.

       Avtalen gjelder altså kun det veterinære regelverket og griper ikke inn i tollbestemmelser, tollfrie kvoter eller andre saker som allerede er regulert i EØS-avtalen.

       Norge hadde i 1996 en eksport av fisk og fiskeprodukter som tilsvarer omtrent 15 % av landets eksport av tradisjonelle varer. Om lag 62 %, tilsvarende en verdi på 14 milliarder kr, av denne eksporten gikk til EU-land. På grunn av at bestemmelsene om veterinær grensekontroll ikke er tatt med i den nåværende EØS-avtalen, blir varer fra Norge behandlet på samme måte som varer fra øvrige tredjeland ved grensen til EU, til tross for at EØS-avtalen medfører at vi allerede stort sett har de samme helse- og hygienekrav. Fisk som er produsert i henhold til helse- og hygienereglene som også gjelder innen EU, blir stoppet for kontroll av helse- og hygienestatus på tross av medfølgende attester for oppfyllelse av felles regelverk. Eksportvarer fra landbruket omfattes av samme kontrollregler. Kontrollen har ført og fører til store tap for eksportørene.

       Den fysiske kontrollen ved grensepassering i EU ble harmonisert fra 1. januar 1997. I praksis betyr dette for Norge en skjerping av kontrollen. Fra en gjennomsnittlig kontrollfrekvens på 3-5 % legges det nå opp til en kontroll av 20- 50 % av partiene. Dette vil forsterke problemene for fiskeindustrien i vesentlig grad. I tillegg vil det også skape problemer for eksporten av landbruksprodukter til EU eller i transitt gjennom EU.

       Imidlertid har EU på bakgrunn av de forhandlingene som har vært ført, og i påvente av at den reviderte avtalen kan tre i kraft, gitt de enkelte medlemsland anledning til å benytte den samme frekvens som tidligere for varer som kommer fra Norge og Island.

       Ved at Sverige, Finland og Østerrike har blitt medlemmer av EU, har EU blitt en enda viktigere handelspartner for Norge. Dette forsterker problemene for norske eksportører, spesielt i forhold til de mange som har eksportert til Sverige og Finland.

       Vår deltakelse i Verdens Handelsorganisasjon, WTO, har medført at vi har fått et tollbasert grensevern istedenfor et kvantitativt grensevern for landbruksvarer.

       Under WTO-avtalen hører videre avtalen om sanitære og plantesanitære tiltak. Denne såkalte SPS-avtalen regulerer hvilke helse- og hygienekrav som kan settes ved handel med dyr, planter og produkter av slike. Avtalen har som formål å sikre at tiltak knyttet til helse- og hygienekrav har basis i faglige avveininger og ikke brukes til å begrense eller hindre handel utover det som er nødvendig for å beskytte folke-, dyre- eller plantehelse.

       For Norges del betyr innføringen av WTO-avtalen at hele regelverket for import av dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter må legges om. Tidligere var all import av levende dyr og animalske produkter i utgangspunktet forbudt, men unntak kunne innvilges etter søknad. WTO-avtalen medfører at innførsel ikke kan nektes dersom de helsekrav som er oppstilt, er oppfylt, og det betales toll for varen. Det kreves at importvilkårene er forutsigbare, og kravene bør derfor nedfelles i forskrifter. Gjennomføring av utkastet til revidert avtale medfører at Norge vil oppfylle de forpliktelser som følger av WTO-avtalen.

       De områdene hvor EFTA-landene har reservert seg retten til å bruke nasjonalt regelverk eller på annen måte hadde unntak fra EUs regler, bl.a importkontrollen, skulle ifølge avtalen gjennomgås i løpet av 1995. På grunn av de problemer vår fiskeeksport møtte, startet de daværende EFTA-land et arbeid for å finne løsning på grensekontrollspørsmålet alt i 1992/93.

       I drøftelser med kommisjonen har det vært viktig for Norge å finne fram til en løsning som ivaretar hensynet til Norges gode dyrehelsestatus, og som kan sørge for at matvarer i Norge er trygge. Her har det bl.a vært viktig å kunne videreføre det norske salmonellakontrollprogrammet som ble satt i verk i begynnelsen av 1995.

       Så til dagens EØS-avtale:

       Dagens EØS-avtale omfatter først og fremst en harmonisering av tekniske bestemmelser innenfor helse for dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter. EFTA-landene overtok i 1994 med visse unntak og tillegg de aller fleste av EUs bestemmelser om helse-, hygiene- og kvalitetskrav ved handel med animalske næringsmidler, helsekrav ved handel med dyr og andre dyreprodukter enn næringsmidler og rapportering av og kontroll med sykdom. Den delen av EØS-avtalen som vi her snakker om, inneholder ikke bestemmelser om genmodifisering, tilsetningsstoffer, bestråling og barnemat.

       Innenfor den veterinære delen av EØS-avtalen er de enkelte EFTA-land ikke deltakere i samme grad. De opprinnelige EFTA-landene Finland, Sverige og Østerrike tok sammen med Norge over den samme del av EUs regelverk. Island har bare overtatt reglene når det gjelder fiskeprodukter, og Liechtenstein har en generell overgangsperiode fram til 1. januar år 2000. Bakgrunnen for skillet mellom de øvrige opprinnelige EFTA-land og Island var hovedsakelig geografisk, ved at disse landene har grense mot EU.

       EØS-samarbeidet forutsetter en løpende utvikling av regelverket for å kunne oppnå det felles regelverk som er avtalens intensjon. Innenfor denne sektoren har bestemmelsene ikke blitt oppdatert i samsvar med utviklingen av EUs regelverk. Kommisjonen og EFTA-siden har ulikt syn på den formelle kompetanse til å innvilge tilleggsgarantier og fristatus for visse sykdommer. Tilleggsgarantier er betegnelse på vedtak som innebærer at det i tillegg til de vanlige krav til handel med levende dyr lovlig skal kunne kreves en sikrere garanti for at dyrene har en helsestatus som er i samsvar med status i regionen som skal motta dyrene. Vi har tilleggsgarantier for to viktige sykdommer på henholdsvis storfe og svin.

       Fristatus åpner for muligheten til å stille de strengeste kravene som er nedfelt i direktivene for den aktuelle sykdommen. Norge har oppnådd fristatus for en rekke alvorlige sykdommer på både husdyr, fisk og skjell.

       Uenigheten har blokkert for vedtakelse av nytt regelverk på denne sektoren siden EØS-avtalen trådte i kraft.

       Norge overtok ikke de såkalte kontrolldirektivene, som bl.a angir hvordan varen eller dyret skal kontrolleres på avsenderstedet og på mottaksstedet. Disse direktivene kom som en følge av at kontrollen på grensen mellom landene ble opphevet. Dette unntaket medførte at vi for så vidt gjelder selve kontrollen på grensen til det indre marked, blir oppfattet som tredjeland. Dette har ført til de problemer jeg har omtalt for vår eksport av fisk og enkelte landbruksprodukter. En annen følge av at kontrolldirektivet ikke ble tatt inn, var at kontrollen på grensen ved import til Norge fra de øvrige EØS-landene og fra tredjeland, ble som før EØS-avtalen.

       Dagens norske importkontroll for levende dyr går ut på at dyrene blir kontrollert av grenseveterinæren før de blir fraktet til bestemmelsesstedet. Der blir de satt i karantene, observert og tatt prøver av under tilsyn av distriktsveterinæren i et tidsrom som varierer for de ulike dyreartene.

       For animalske næringsmidler består hovedelementet i importkontrollen i at det tas ut prøver for undersøkelse av salmonella, i tillegg til at det kan tas stikkprøver for undersøkelse med hensyn til enkelte andre forhold som temperatur, hormoner, antibiotika, generell bakterieforekomst og surhet. Dette skjer før partiene tollklareres.

       I den opprinnelige avtalen ble bestemmelsene som EU har for import av varer fra land utenfor EU, de såkalte tredjelandsbestemmelsene, holdt utenfor. Det samme gjelder bestemmelser om handel innenfor EØS med levende fisk og skalldyr, sau og geit, merking av dyr og EUs bestemmelser som angår dyrevern. Finansielle ordninger ble også holdt utenfor. På de områdene som er unntatt fra gjeldende EØS-avtale, har Norge til nå fulgt nasjonale regler. I tillegg har Norge hatt en ordning der vi har fått stille særskilte krav vedrørende storfesykdommen BSE - bedre kjent som kugalskap - og svinesykdommen PRRS, som er en virussykdom.

       Når det gjelder dyrevern, baserer både Norge og EU seg på tilrådinger fra Europarådet. Av denne grunn er Norges og EUs regler i dag i stor grad sammenfallende. Norge har, etter EUs siste revisjon, et regelverk som tillater mer langvarig transport av dyr enn EU. De norske reglene er imidlertid under endring med sikte på et nivå som tilsvarer EUs.

       Dagens nasjonale bestemmelser gir et generelt forbud mot innførsel av sau og geit, men departementet har etter søknad gitt dispensasjon fra forbudet og satt vilkår for innførsel. I perioden fra 1992 og fram til i dag er det gitt dispensasjon i to tilfeller. Ut fra WTO-avtalens forpliktelser er det nødvendig å erstatte dette regelverket med en forskrift som tillater innførsel på gitte vilkår.

       Norge har ikke offentlige bestemmelser for merking og registrering av dyr, men husdyrorganisasjonene praktiserer et eget merkesystem gjennom husdyrkontrollene. EU har regler som pålegger at dyr skal være merket. Dessuten er det regler om registreringsplikt av produksjonsdyr i driftsenheter.

       Med unntak av de fiskeartene Norge allerede handler med EU med, har vi brukt nasjonalt regelverk ved omsetning av levende fisk og skalldyr til oppdrett eller utsetting.

       Så til forhandlingsresultatet.

       EUs regelverk for veterinærkontroll omfatter som nevnt både fisk og landdyr. Av den grunn ble det raskt klart at en utvidelse av avtalen til å omfatte kontrollbestemmelsene, måtte omfatte alle de deler av EUs regelverk som de respektive EFTA-land har overtatt gjennom EØS-avtalen, dvs. for Norges vedkommende både fisk og landdyr. For Islands vedkommende vil avtalen fortsatt bare gjelde for fiskeprodukter.

       Det er derfor ikke slik som noen har gitt uttrykk for, at EU har presset på for å bytte salmonella mot fisk. Som jeg sa tidligere, inneholder dagens EØS-avtale de aller fleste av EUs bestemmelser knyttet til helse- og hygienekrav ved omsetning av animalske produkter som næringsmidler. Det er bestemmelser om kontrollen av at varene oppfyller de vilkårene vi allerede har akseptert, som vil være den vesentligste forandringen av den reviderte avtalen. I det foreliggende utkastet har vi således fått nedfelt et salmonellakontrollprogram som gir oss garantier for at kjøtt som skal til Norge, skal testes i tråd med kravene i det programmet. Dette medfører at ferskt kjøtt som innføres til Norge til konsum, skal testes for salmonella eller komme fra en bedrift som gjennomfører en salmonellaovervåking som tilsvarer den norske. En revidert EØS-avtale vil ikke svekke kontrollen med at næringsmidler som omsettes i Norge, ikke inneholder salmonella. Det er imidlertid slik at de aller fleste registrerte tilfeller av salmonellose hos folk i Norge er og trolig vil være en følge av reisevirksomhet til utlandet.

       EU har på bakgrunn av salmonellaproblematikken egne regler om at egg skal omsettes maksimalt 21 dager etter verping. På grunn av Norges fordelaktige salmonellasituasjon og at hovedandelen av eggene omsettes i nedkjølt tilstand, har Norge fått et tidsbegrenset unntak fra bestemmelsene fram til den 31. desember 1997, slik at vi kan lagre egg inntil 35 dager, forutsatt at eggene er gjenstand for konstant kjøling. Norge har tidligere tillatt lagringstid på inntil 48 dager, og endringen vil derfor bety en innstramming. Dette er diskutert med organisasjonene, og det forventes ikke å skape store problemer for de norske eggprodusentene. Det skal settes ned en egen arbeidsgruppe innen EU som skal se på reglene for dette arbeidet, og Norge vil delta i denne.

       Avtaleutkastet innebærer at EØS-avtalen utvides til også å omfatte regler om kontroll ved handel med dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter, regler for merking av dyr, kontroll og vilkår for import fra tredjeland, handel med levende akvakulturorganismer, småfe og dyrevern.

       Norge vil som følge av dette oppheve dagens veterinære grensekontroll for levende dyr og animalske produkter fra andre EØS-land ved passering av grensen til Norge. Dette vil blir erstattet med

       Som ledd i de nasjonale kontroll- og overvåkingsprogrammene for visse sykdommer vil det dessuten gjennomføres fysisk kontroll før innsett i mottakerbesetningen av dyr der status for disse sykdommene ikke er kjent. Dette vil ikke være en del av importkontrollen, men et ledd i det offentliges arbeid med å kontrollere forekomsten av prioriterte smittsomme sykdommer. Det vil bli satt tilsvarende krav ved handel innenlands. Jeg vil komme tilbake til disse programmene litt senere.

       Når Norge overtar kontrollreglene og de harmoniserte helsekravene overfor tredjeland, vil Norges grenser mot tredjeland utgjøre yttergrensen for EØS og dermed også for EU. Kontroll med levende dyr og animalske produkter som kommer fra land utenfor EØS, vil derfor bli utført på spesielt utpekte grensekontrollstasjoner, der det skal foretas identitetskontroll, dokumentkontroll og fysisk kontroll. Ved kontrollstasjonene skal det være mulig å holde tilbake produkter, og det skal være muligheter for karantenering av dyr i umiddelbar nærhet. Etter først å ha gjennomgått slik kontroll, vil dyrene eller produktene frigis for EØS-markedet og sendes til bestemmelsesstedet.

       I en overgangsperiode på inntil fem år vil handel med levende fisk bare omfatte et fåtall nærmere spesifiserte arter, i påvente av at EU skal videreutvikle sitt regelverk. Norge deltar allerede i dette arbeidet ut fra vår gode kompetanse og erfaring på dette feltet.

       For handel med sau og geit har Norge lagt vekt på å finne fram til et resultat i tråd med målsettingen om å sikre en god helsestatus. Det er bl.a fokusert på en løsning som kan forhindre at innførsel medfører en forverring av forholdene omkring småfesykdommen skrapesyke, en sykdom som det på grunn av lang inkubasjonstid og manglende metoder for testing av levende dyr er vanskelig å kontrollere. Det er iverksatt omfattende tiltak med sikte på å utrydde denne sykdommen i Norge. Vi er i ferd med å etablere et overvåknings- og kontrollprogram som skal dekke alt småfe i Norge. Et viktig element i dette programmet er en generell reduksjon av unødig kontakt mellom småfebesetningene, og det vil legges sterke begrensninger på kontakt ut fra besetninger der smittestatus er usikker. Innkjøp av dyr der status ikke er tilfredsstillende dokumentert, vil gi mottakerne en dårligere status og medføre forsterket overvåkning. Disse elementene vil, sammen med øvrige tiltak, sørge for at innkjøp av levende småfe i lys av en revidert EØS-avtale ikke er til hinder for en målsetting om å utrydde skrapesyke i Norge. Det overvåknings- og kontrollprogrammet som nå skal etableres, vil bli etablert i samsvar med anbefalinger fra nasjonal og internasjonal ekspertise. Dette vil kunne danne grunnlag for at Norge gjennom EØS-avtalen kan gis tilleggsgarantier for at småfe som importeres til Norge, ikke fører med seg skrapesykesmitte.

       Norge vil også overta reglene som gjelder for import fra tredjeland, dvs. krav til helse, hygiene og kvalitet. EU har lang erfaring fra vurdering av tredjeland, og gjennomgående stilles det strengere krav til disse land enn ved handel innenfor EU. Overtakelse av dette regelverket vil etter min vurdering være fordelaktig, bl.a fordi vi gjennom det vil oppfylle våre forpliktelser i forhold til WTO-avtalen uten å måtte bruke en stor andel av egne ressurser på arbeidet med å samle informasjon for å vurdere alle de land i verden som handelsnæringene ønsker å importere fra.

       I tillegg vil vi få full harmonisering når det gjelder merkebestemmelser for dyr. På dette området vil det bli strengere enn i dag, noe som vil lette kontrollen.

       Når det gjelder kugalskap, vil vi også få en harmonisering med EUs bestemmelser, som vurderes som tilfredsstillende. EU har gjennom bruk av sikkerhetsklausulen forbudt utførsel av levende storfe og produkter av storfe fra Storbritannia for å hindre at sykdommen får anledning til å spre seg til kontinentet, og ikke minst for å skape trygghet for forbrukerne. Det ser ikke ut til at det vil komme noen snarlig opphevelse av dette forbudet. Forbudet anses som tilstrekkelig for å ta høyde for den usikkerhet som råder omkring denne sykdommen i dag.

       Norge kan, dersom folke- eller dyrehelsen er satt i fare, ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen og fatte ensidige vedtak som kan medføre stans i handel når det vurderes som nødvendig, på samme måte som den gjeldende avtale gir anledning til. Norge har brukt sikkerhetsklausulen ved utbrudd av sykdommer ved flere tilfeller i EU og kan også gjøre liknende tiltak i framtida.

       De såkalte institusjonelle spørsmål har vært en del av drøftelsene med kommisjonen, og det har også vært konsultasjoner med EFTAs overvåkningsorgan med sikte på å oppnå løsninger som er i overensstemmelse med de generelle rammene for EØS-samarbeidet. Den løsningen som nå foreligger, tilfredsstiller dette kriteriet.

       Til tre områder vil jeg knytte særlige kommentarer. Det gjelder sikkerhetsklausulen i vedlegg I, det gjelder godkjennelse av bedrifter som kan eksportere til EØS, og det gjelder tilleggsgarantier og fristatus for visse sykdommer.

       For det første: I den eksisterende EØS-avtalen er det nasjonale myndigheter i EFTA/EØS-landene som avgjør om det er nødvendig med sikkerhetstiltak på veterinærområdet. EFTAs overvåkningsorgan kan vurdere om den faktiske bruk av sikkerhetstiltak er i samsvar med EFTA-landenes forpliktelser etter avtalen. Ved uenighet mellom partene kan saken tas opp til drøftelse i EØS-komiteen.

       I den reviderte EØS-avtalen beholdes systemet med nasjonale beslutninger på EFTA-siden. Hovedårsaken til at man beholder systemet med nasjonale beslutninger med hensyn til sikkerhetstiltak, er at det ikke skjer en full overtakelse av EUs regelverk på EFTA-siden. Blant EFTA/EØS-landene er det som jeg tidligere har påpekt, bare Norge som vil delta fullt ut i veterinærordningen, dvs. innenfor samtlige produktområder - levende fisk og dyr og produkter av disse. En løsning hvor EFTAs overvåkningsorgan skulle godkjenne sikkerhetstiltak, ville medføre at de andre EFTA/EØS-statene ville få avgjørende innflytelse bl.a på Norges bruk av sikkerhetstiltak på områder hvor de ikke selv har overtatt regelverket. En slik løsning tror jeg ikke noen ville være tilfreds med.

       Når vi skal utføre yttergrensekontroll også på vegne av EU, samtidig som vi forlater prinsippet om at veterinærkontrollen skal foregå på grensen, må vi vise stor grad av disiplin for å unngå at nasjonale beslutninger skaper problemer for vår deltakelse. Avvikende bestemmelser kan føre til at saken tas opp i EØS-komiteen.

       For det annet vil jeg kommentere løsningen med hensyn til visse beslutninger av mer administrativ art som gjelder godkjennelse av slakterier, nedskjæringsanlegg, fryse- og kjølelagre m.v., som kan eksportere til EU-området. Siden vi innen EØS vil ha fritt varebytte, er det av betydning for EU at heller ikke EFTA-landene tillater import fra andre anlegg enn dem som er inspisert og godkjent av kommisjonen. Løsningen her er at vedtakene med lister over anleggene innlemmes i EØS-avtalen etter den vanlige beslutningsprosessen. Men listene endres oftere enn det denne beslutningsprosessen kan følge med i. Vi har derfor på EFTA-siden gått med på at vi inntil endringer i vedtakene kan innlemmes i EØS-avtalen, vil anvende dem på nasjonalt grunnlag. Skulle det medføre vanskeligheter å gjennomføre forandringer i listene, kan saken tas opp i EØS-komiteen.

       Som et tredje punkt hvor man var nødt til å finne en praktisk løsning, vil jeg nevne de såkalte tilleggsgarantiene.

       En løsning i spørsmålet om kompetanse til å vedta tilleggsgarantier og fristatus for visse sykdommer er nedfelt i en egen brevveksling, som innebærer enighet om at de tilleggsgarantier og fristatus som allerede er innvilget, har virkning i hele EØS, mens man forutsetter enighet om det prinsipielle, dvs. hvilket organ som skal ha kompetanse til å fatte nye beslutninger, på et senere tidspunkt.

       Så til konsekvensene: Den reviderte EØS-avtalen medfører også at Norge får observatørstatus i Den faste veterinærkomite. Dette er en komite under kommisjonen som ifølge EUs prosedyrer for vedtakelse av nytt regelverk skal behandle forslag før det kan vedtas. Denne komiteen har vide fullmakter til å utforme innholdet i rettsakter på den veterinære sektor. Norge får derved adgang til EUs høyeste veterinærfaglige organ, og man kan på en helt annen måte dra nytte av det tette veterinærfaglige samarbeidet og informasjonsutviklingen innen EU. På denne måten får man også en reell mulighet til å påvirke regelverksutviklingen innenfor EU, og derved også EØS, på en måte som ikke er mulig i dag.

       Så til bortfall av grensekontrollen ved innførsel fra EU/EØS. Dagens nasjonale bestemmelser om veterinær grensekontroll og karantenering av levende dyr som kommer fra andre land innenfor EØS, vil falle bort og erstattes av de nye kontrollbestemmelsene som jeg har beskrevet. Det er en kjensgjerning at karantenering av dyr er et kostnadseffektivt tiltak med tanke på å hindre at import av levende dyr også medfører innførsel av smittestoffer. Det er også en kjensgjerning at EUs harmoniserte regelverk har omfattende bestemmelser for å bekjempe de alvorligste smittsomme sykdommene på dyr. Imidlertid omfatter EUs regelverk i begrenset grad tiltak for å hindre spredning av mindre alvorlige smittsomme sykdommer, som likevel kan medføre vesentlige økonomiske tap i husdyrproduksjonen. I hele prosessen med revisjon av vedlegg I til EØS-avtalen har det vært en forutsetning at den løsningen en kommer fram til, tar hensyn til at vi må sikre vår gode dyrehelsestatus når det gjelder smittsomme sykdommer.

       Den helhetlige løsning som en her har lagt opp til for å komplettere EUs generelle bestemmelser, består av følgende hovedelementer:

       De nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammene vil omfatte nærmere angitte sykdommer hos storfe, svin, småfe, fjørfe og oppdrettshjort. Det vil kunne bli aktuelt med endringer av hvilke sykdommer som skal være omfattet av kontrollprogrammer, avhengig av utvikling og erfaring fra de programmer som igangsettes.

       Kontrollprogrammer for matvarer er sentrale også for viktige animalske produkter. Risikofaktorer forekommer både innenfor norsk produksjon og under produksjonsforhold i utlandet. Dessuten vil mulighetene for en eventuell endring av handelsmønstrene gjøre det nødvendig med særlig tilsyn med sikte på å klargjøre om slike endringer er av negativ betydning når det gjelder forekomsten av slike risikofaktorer i det norske markedet. Av aktuelle programmer som kan gjennomføres i regi av Statens næringsmiddeltilsyn, skal nevnes kartlegging og overvåkning av forekomst av smitte i fjørfekjøtt, av særlig sykdomsfremkallende tarmbakterier i visse typer ost, i kjøtt og i kjøttvarer, og av forekomst av antibiotikaresistente mikroorganismer i ulike typer næringsmidler. Slike programmer vil omfatte både norske og innførte animalske produkter med det siktemål å identifisere forhold som trenger særlig oppmerksomhet fra det offentlige med tanke på sikring av folkehelsen.

       All næringsmiddelvirksomhet, også importvirksomhet, vil omfattes av plikten til å ha internkontroll/internkontrollsystem for å sikre og dokumentere at det aktuelle regelverk etterleves. Internkontrollen vil være gjenstand for revisjon og tilsyn gjennom stikkprøvekontroll.

       Den skisserte løsningen vil innebære at Landbruksdepartementet og til dels Fiskeridepartementet og Sosial- og helsedepartementet må utarbeide et omfattende og til dels nytt regelverk for å implementere de bestemmelsene som vil følge av den reviderte EØS-avtalen. Det vurderes foreløpig ikke som nødvendig med lovendringer for å kunne gjennomføre dette, idet nødvendige tilpasninger kan skje med hjemmel i eksisterende lovverk. Dette arbeidet er forberedt.

       De forpliktelser som følger av WTO-avtalen, som omtalt tidligere, medfører at Norge uansett vil måtte utvikle et nytt regelverk overfor tredjeland. EU har lang erfaring med vurdering av tredjeland, og gjennom en revidert EØS-avtale vil Norge kunne nyte godt av det regelverket EU har utviklet, og få delta på inspeksjoner og få tilgang til de vurderinger og erfaringer som ligger bak dette. Dette betyr at vi får vesentlige besparelser sammenliknet med en situasjon der vi måtte ha oppfylt våre forpliktelser i henhold til SPS-avtalen basert utelukkende på egne ressurser.

       De økonomiske konsekvenser vil på utgiftssiden anslagsvis omfatte 13. mill. kr i investeringer til grensestasjoner inklusiv etablering av elektronisk meldesystem. I tillegg vil det årlig påløpe om lag 60 mill. kr i utgifter til drift av grensestasjoner, gjennomføring av kontrollprogrammer - inklusiv program for skrapesyke - samt tilsyn, kontroll og sentral administrasjon.

       Regjeringen vil fremme forslag om nødvendige bevilgninger i proposisjonen om saken. Det er regnet med at investeringskostnadene på 13 mill. kr fullt ut må gjennomføres i 1997.

       Inntektssiden ved innkreving av avgifter forventes å bli omtrent som i dag.

       Det utkastet som nå foreligger til endringer i vedlegg I, er totalt sett gunstig, fordi vi oppnår at våre eksportnæringer først og fremst når det gjelder fisk, men også andre dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter, ikke vil påføres tap som følge av EUs yttergrensekontroll. Vi får et forutsigbart regelverk å forholde oss til. Det bidrar til å sikre et godt grunnlag for en eksportnæring som er svært viktig for Distrikts-Norge.

       Dersom de foreslåtte kompenserende tiltak ikke blir gjennomført, er det negative sider ved at vår nasjonale importkontroll av levende dyr faller bort og ved en eventuell økning i volum av slike importer. Imidlertid vil jeg si at vi i dag står mye bedre rustet til å kunne handle trygt innenfor et indre marked i EØS enn vi gjorde bare få år tilbake. Videre har vi her i landet gjennom en rekke kontrollprogrammer og gjennom styrking av tilsynsetatene skaffet oss en mye bedre dokumentasjon på vår egen situasjon og kan derfor stille tilleggskrav i forbindelse med handel. Vi vet dessuten mye mer om hvor de kritiske punkter finnes, og hvordan vi skal håndtere dem.

       Vi legger stor vekt på kontrollprogrammenes strategiske betydning med hensyn til kontroll av dyr og mat som omsettes i Norge. Disse programmene, med den økte kontrollinnsats Regjeringen går inn for, vil dermed gi en vesentlig styrket overvåkning mot sykdom også i det nasjonale husdyrhold og næringsmiddelomsetning. Slike programmer tjener også den hensikt at de gir en god dokumentasjon ved eksport av dyr og mat til utlandet, både i EØS og i forhold til verden ellers. Endret tilsyn med næringsmiddelvirksomheten vil også bidra til en samlet styrket overvåkning.

       Med de tollsatser som Norge generelt anvender i tråd med WTO-avtalen, forventes ingen sterk økning i importvolum.

       Løsningen gir etter mitt syn rom for å beholde og videreutvikle Norges fordelaktige dyrehelsestatus og gir nødvendig sikkerhet når det gjelder sykdom som kan overføres til mennesker.

       Avslutningsvis vil jeg minne om at når det gjelder forebygging av risiko for medføring av smitte via innførsel av levende dyr og animalske produkter, er det ikke bare staten som har et ansvar. For den private importør er det ingen formelle begrensninger når det gjel

       der å stille utfyllende krav til kvalitet eller krav til garantier knyttet til varer som ønskes importert. Importører kan på eget initiativ stille de tilleggskrav som er ønskelige.

       Saken skal nå behandles i medlemslandene og i EUs organer. Deretter skal EØS-komiteen fatte sin beslutning. Med den informasjon vi pr. i dag har fått fra kommisjonen, forventes det at behandlingen innen EU er sluttført slik at EØS-komiteen kan treffe beslutning i saken i mars. Stortinget vil få saken forelagt på vanlig måte etter at EØS-komiteen har tatt en beslutning, og det betyr at en proposisjon om saken kan fremmes for Stortinget over påske. Avtalen vil kunne tre i kraft kort tid etter en godkjenning i Stortinget.

       Roy Jacobsens bok « Seierherrene » beskriver på en god måte framveksten av det norske velferdssamfunnet. Tidlig i boken forteller han om fiskeren Johan Strand, som i først del av vårt århundre hadde store økonomiske bekymringer på grunn av problemer med å selge fisk, selv om ressursene var rikelige. Med det forhandlingsresultatet som jeg her har redegjort for, vil vi ha gitt et nytt positivt bidrag til næringslivet i distriktene, slik at Johan Strands etterkommere på Helgelandskysten og ellers i landet får enda bedre muligheter for verdiskaping, trygge arbeidsplasser og dermed grunnlag for å utvikle velferdssamfunnet.

       Johan J Jakobsen (Sp) : Etter Senterpartiets mening er det sterke og gode grunner for å sende den gitte redegjørelse til komite. Fordi dette dreier seg om internasjonale forhandlinger, er utenrikskomiteen den rette komite, men som presidenten sa: Saken må også forelegges næringskomiteen.

       Det er viktig å presisere også det stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl nettopp understreket, at Stortinget ikke skal ta endelig stilling til saken nå. Men det Stortinget skal gjøre i forbindelse med redegjørelsen, er å gi Regjeringen et råd, og denne gang - og det understreker jeg - i plenum, i forbindelse med utvidelsen av EØS-avtalens bestemmelser på veterinærområdet.

       Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl sa at denne saken vil komme til behandling senere på grunnlag av en proposisjon, og det er riktig, men det vil jo være en proposisjon som tar utgangspunkt i et ferdigforhandlet opplegg og en endelig beslutning fra Regjeringens side. Når vi skal ha en behandling i Stortinget hvor Stortinget skal gi et råd, er det etter Senterpartiets mening utilstrekkelig at det i denne saken legges opp til en behandlingsmåte som det f.eks. Arbeiderpartiet har gått inn for i Presidentskapet.

       Som landbruksministeren sterkt understreket, er denne saken av stor betydning for norske næringsinteresser, og det er selvsagt også viktige forbrukerinteresser involvert. Det tilsier etter min oppfatning en grundig behandling, og da en grundig behandling før Regjeringen treffer sin beslutning. Dette fordi det er en omfattende sak, og de som hørte redegjørelsen, vil være meget observant på det. Det er en omfattende og komplisert sak, og selv etter dagens redegjørelse vil det etter Senterpartiets oppfatning være behov for å innhente ytterligere opplysninger. Det er behov for å gå nærmere inn på de påståtte fordeler når det gjelder spørsmål som har med grensepassering å gjøre, og dette med forenkling ved å overta EUs tredjelandsregelverk om kontroll av dyr og kjøtt, og det er også etter min oppfatning behov for å høre andre faglige vurderinger enn departementets, f.eks fra Statens næringsmiddeltilsyns nyopprettede vitenskapelige komite, som er opprettet nettopp for å kunne gi slike vurderinger.

       De hensyn jeg her har nevnt, kan etter Senterpartiets mening bare ivaretas gjennom en grundig behandling i komite, og på det grunnlaget støtter jeg president Grimstads forslag.

       Denne saken har vært behandlet i Stortinget tidligere på grunnlag av et Dok.nr.8-forslag, og alle de partier som den gang stod bak dette Dok.nr.8-forslaget, gikk inn for komitebehandling, hvis jeg ikke husker feil. Fordi det i debatten også fra Høyre og Arbeiderpartiet ble gitt en klar åpning for komitebehandling, tillater jeg meg å håpe på en bred tilslutning til presidentens forslag, og da snakker jeg om fungerende presidents forslag.

Jan Petersen (H) : La meg begynne med å si at jeg synes det nesten er utrolig hva det er mulig å bli uenig om i Stortinget. Nå er det altså uenighet om en foreløpig behandling av en sak som Stortinget senere skal ratifisere, men så vidt jeg skjønner både på presidenten og Johan J Jakobsen, ønsker man nå en vidløftig behandling av et opplegg for en internasjonal forhandling.

       Når jeg satt og hørte på Johan J Jakobsen, hadde jeg et meget sterkt inntrykk av at vidløftigheten hadde et selvstendig formål, og jeg tror nok at det er mer taktiske vurderinger som ligger bak enn egentlig det å gi et råd. Jeg har en viss mistanke om at Senterpartiet vet hvilket råd de har tenkt å gi.

       Jeg synes at denne vidløftigheten går for langt. Jeg synes at det forslaget som Kirsti Kolle Grøndahl har fremmet, er det riktige, nemlig at vi får en skikkelig debatt i Stortinget i plenum om dette spørsmålet, slik at Regjeringen vet hvilke råd den har å forholde seg til, og at vi deretter på vanlig måte får saken til endelig avgjørelse, ratifikasjon, når avtalen foreligger. Det må være mer enn tilstrekkelig, og jeg vil advare mot vidløftighet for vidløftighetens skyld.

Reidar Johansen (SV) : Som tidligere talere har vært inne på, berørte vi fliker av dette i en debatt like før jul, og det kom fra samtlige partier - så vidt jeg registrerte - i den debatten soleklare signaler om at man ønsket en mest mulig åpen og breiest mulig debatt om de forhold som denne avtalen dreier seg om. Jeg må si, kanskje spesielt ut fra representanten Petersens innlegg nylig, at det forbauser meg at Høyre ikke vil følge opp de signalene de sjøl faktisk kom med i den debatten vi hadde før jul.

       Jeg skal ikke gå inn på realitetene i saken. SV deler i hovedtrekk de synspunkter som representanten Jakobsen la fram når det gjelder saka. Jeg må si at vi fra SVs side gjerne skulle ha sett at det i denne typen saker blir en langt større mulighet for de ulike partier og Stortinget til en størst mulig inngripen i saka før den eventuelt behandles i Stortinget.

       Jeg vil på det grunnlag anbefale SVs gruppe å stemme for presidentens forslag om å sende redegjørelsen over til komite.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg meiner landbruksministeren i si innleiing til orienteringa streka under kor nødvendig og viktig denne sak er, at den er omfattande næringspolitisk, når det gjeld matvaretryggleik og dyrehelse. Det i seg sjølv er ein god grunn til å senda saka til komitehandsaming. I tillegg til det vil eg streka under at landbruksministeren også nemnde eit tidsperspektiv på dette som gjer at vi har tid til ei kort komitehandsaming før dette vert debattert i Stortinget. I tillegg vil eg peika på at ved ei komitebehandling kan ein gje ei tilråding nedfelt i skriftleg form der ein kan få ei fagleg grundigare grunngjeving enn ved ein debatt i Stortinget.

       Med dette vil eg tilrå Kristeleg Folkeparti sine representantar å røysta for at utgreiinga vert oversend til komitebehandling.

Carl I Hagen (Frp) : Når det gjelder spørsmålet om hvordan Stortinget behandler saker, har det både en prinsipiell saksbehandlingskarakter, og det kan også ha en slags hensiktsmessighetskarakter.

       Jeg har det syn at når det i Stortinget er delte oppfatninger om disse spørsmål, vil jeg legge vekt på å prøve å være imøtekommende overfor de partier som er spesielt interessert i og spesielt engasjert i et saksområde. Det kan vi alle sammen være fra tid til annen. Noen syns det er veldig viktig å få en sak behandlet i en komite, med den adgang det medfører til å stille noen skriftlige tilleggsspørsmål til statsråden, til å avholde høringer. Og når det er departementets syn man er interessert i, er man interessert i hva statsråden sier - det er jo ikke alltid det er slik - og man vil da ha adgang til høringer med statsråden. Det vil altså være adgang til å få mer opplysninger, synspunkter og fakta, og det blir en grundigere behandling. Så når noen syns det, vil vi legge stor vekt på det. Vi i Fremskrittspartiet ser ikke det store behovet for å sende redegjørelsen til komiteen, men når noen åpenbart gjør det, syns vi at man bør være imøtekommende og innvilge akkurat det ønsket. Så vi vil anbefale å stemme for forslaget fra fungerende president om å sende redegjørelsen til komiteen basert på dette.

       Det andre momentet jeg vil nevne, er det som Johan J Jakobsen tok opp, og som jeg også syns er meget viktig. Jeg syns ikke det er vidløftigheter når man sier at det er en fordel at man utesker et godt begrunnet råd fra Stortinget før man går til internasjonale avtaleforhandlinger og sluttfører dem. Ved etterhåndskontrollen med ratifisering er det eneste Stortinget kan gjøre, å si ja eller nei. Det må være langt bedre at Stortinget fra tid til annen kan komme inn på forhånd og prøve å påvirke forhandlingsposisjonen til Regjeringen, og særlig i en situasjon med en mindretallsregjering, hvor faktisk Stortingets flertall kan instruere Regjeringen om visse forhandlingsposisjoner. Det var under EØS-forhandlingene meget viktig med jevnlige konsultasjoner og debatter i Stortinget når det gjaldt forhandlingsposisjonen. Det er klart at det er bedre med en komiteinnstilling og en komitebehandling enn en verbal debatt her i salen. Så også i det prinsippet vil jeg slutte meg til Johan J Jakobsen, at når Stortinget kan komme inn på forhånd og bidra til utformingen av forhandlingsmandat, bør det være mulig å gjøre det. Og når tiden tillater det, er komitebehandling den beste form for slik påvirkning og eventuell instruksjon. Så jeg vil anbefale Fremskrittspartiets representanter å stemme for president Grimstads forslag om å sende redegjørelsen til komiteen.

       Det er også grunn til å understreke at denne saka er langt meir lagnadstung for framtidige levekår i Noreg enn det at Noreg har gitt frå seg råderetten over eigen alkoholpolitikk. Dersom ein mister styringa med dyrehelsa, vil ein kunne få tilstandar som er heilt irreversible. Då vil ein kunne få inn organismar og sjukdomar blant norske buskapar som det vil vere umogleg å utrydde igjen. Derfor er dette ei langt meir lagnadstung sak enn det eksemplet eg nemnde frå den første behandlinga av EØS-avtalen. Ut frå det vil RV støtte president Grimstads forslag.

William Engseth (A) : Jeg merket meg at presidenten foreslo saken oversendt utenrikskomiteen. Næringskomiteen hadde en runde i går - ikke på sak, og vi drøftet heller ikke behandlingen, bortsett fra at vi fastsatte taletid, og underforstått lå det vel i det at vi ikke ventet en komitebehandling. Jeg går ut fra at det også var inntrykket som representanten Lars Gunnar Lie satt med etter dette møtet.

       Jeg kan ikke se det på annen måte enn slik som Kirsti Kolle Grøndahl har sagt her. Dette er en foreløpig orientering som skal debatteres, og senere kommer da en proposisjon, som Stortinget får anledning til å behandle på vanlig måte.

       Det er også en annen utvei enn dem som er lansert her, og det er at man vurderer oversendelse til komiteen etter stortingsdebatten. Jeg føler at når det gjelder det som er sagt i debatten her nå bl.a om synspunkter på saken, har man jo god anledning til å komme med dem også i en stortingsdebatt. Jeg er derfor av den mening at man inntil videre bør støtte det forslaget som representanten Kirsti Kolle Grøndahl kom med, som også Stortingets presidentskaps flertall står bak, om at saken behandles slik som de har antydet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.
Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte

       Presidenten: Saken tas opp til votering.

       Det foreligger to forslag. Siden det er to presidenter som har hvert sitt forslag, vil presidenten, for å unngå mulige misforståelser, legge bort titlene og bruke personnavn, for å gjøre det helt klart hva det stemmes på.

       Følgende to forslag foreligger:

       Edvard Grimstad foreslår at landbruksministerens redegjørelse om utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet sendes utenrikskomiteen til behandling, men at saken forelegges næringskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

       Kirsti Kolle Grøndahl foreslår at landbruksministerens redegjørelse om utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet legges ut for behandling i et senere møte.

       Under debatten har Arbeiderpartiets og Høyres representanter gitt sin støtte til Kirsti Kolle Grøndahls forslag, mens representanter fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har gitt støtte til Edvard Grimstads forslag.