Jan Tore Sanner (H) (ordfører for saken):

       Diskusjonen om hvordan og i hvilken grad elevenes prestasjoner og kompetanse skal vurderes, står sentralt i den skolepolitiske debatten både i Norge og i andre land. Det samme gjør diskusjonen om hvordan og i hvilken grad skolene og lærerne skal vurderes.

       De fleste har et forhold til karakterdebatten. Den har rast med ulik styrke gjennom flere tiår. Få skolepolitiske debatter er så mobiliserende som nettopp denne.

       Betydelig engasjement vekker også debatten om vurdering av lærerne og undervisningens kvalitet og debatten om hvor stor åpenhet det skal herske om skolens resultater.

       Jeg skal ikke bruke tid på å analysere årsaken til at vurderingsspørsmålene vekker slikt engasjement. Det er imidlertid liten tvil om at vurderingens omfang og form har betydning for og til en viss grad kan virke styrende på skolens innhold. Holdningene til vurdering tydeliggjør derfor ulik vektlegging når det gjelder skolens innhold og mål, og fremhever de forskjellige syn, særlig konflikten mellom høyre- og venstresiden.

       Da Stortinget bad om en egen stortingsmelding om elev- og skolevurdering, var det på ulike premisser. Mens flertallet hadde et karakterkritisk utgangspunkt, understreket Høyre og representanten Christiansen karakterenes fortrinn. Det er derfor ikke så oppsiktsvekkende at komiteen på sentrale punkter er delt i den innstilling vi behandler i dag.

       Jeg vil som saksordfører trekke frem de spørsmålene hvor komiteen har en samlet innstilling, og de spørsmålene hvor Høyre utgjør en del av flertallet. Utover det vil jeg fremheve Høyres primære holdninger og konklusjoner. Jeg forventer at ulike talsmenn for flertallet i senere innlegg legger frem flertallets konklusjoner.

       Høyre er ikke en del av flertallet når det gjelder de prinsippene som i dag nedfelles for elevvurdering. Høyre har også en annen holdning enn flertallet i spørsmålet om skolevurdering. Disse hovedspørsmålene vil jeg derfor komme tilbake til.

       Først vil jeg trekke frem noen punkter hvor komiteen står sammen, og noen punkter hvor Høyre utgjør en del av flertallet:

       I tillegg til disse punktene er det to andre spørsmål jeg vil kommentere.

       Det første gjelder hvordan elever med individuell opplæringsplan skal vurderes. Det dreier seg om elever som på grunn av særskilte vanskeligheter og etter en sakkyndig vurdering har rett til spesialundervisning. Den gruppen som får slik undervisning, er meget sammensatt. Mens enkelte har en individuell opplæringsplan i alle fag, har andre en slik kun i ett fag.

       Departementets forslag var å innføre en egen karakterskala for elever med individuelle opplæringsplaner, at det var målene i den individuelle planen som skulle danne grunnlaget for karaktergivningen, og at anledningen til å bli fritatt for vurdering med karakterer skulle fjernes.

       Dette er et vanskelig spørsmål, hvor det er mange avveininger som må foretas. Departementets forslag har mange svakheter, bl.a at retten til karakterfritak er fjernet. Jeg er derfor glad for at komiteen samlet avviser departementets forslag, og at komiteen har samlet seg om et alternativt forslag.

       Komiteen vil at foreldrene til elever med individuelle opplæringsplaner etter en sakkyndig vurdering skal kunne velge mellom:

       Det andre spørsmålet jeg vil trekke frem, er at flertallet - alle utenom Arbeiderpartiet - nå vedtar at Foreldreutvalget for grunnskolen, FUG, skal frigjøres fra departementet og organiseres som en uavhengig organisasjon. Høyre har lenge pekt på det uheldige i at den eneste landsomfattende foreldreorganisasjonen er en del av departementet.

       Dette er en organisasjonsmodell som passer sosialdemokratiet, men som i liten grad er egnet til å ivareta foreldrenes interesser. Mens lærerorganisasjonene og byråkratiet både er sterkt og har mange styringsmuligheter, er skolens brukere - foreldrene - dårlig organisert og har liten innflytelse.

       Jeg er glad for at flertallet nå pålegger departementet å ta nødvendige skritt for å sikre Foreldreutvalget en uavhengig posisjon. Det ligger som en forutsetning at et nytt foreldreutvalg og eventuelle andre organisasjoner skal ha gode rammebetingelser. Hvordan dette skal gjøres, må vi komme tilbake til, men her finnes det mange løsninger - fra å organisere FUG som en medlemsorganisasjon og til en stiftelse.

       Arbeiderpartiet og støttepartiene her i Stortinget setter gjennom denne innstillingen karakterene på oppsigelse. Det er ikke første gang radikale pedagoger og sosialdemokratiske politikere utfordrer karaktersystemet. Men denne gangen er strategien mer utkrøpen. Fremfor å foreslå at karakterene fjernes, skal karakterene gradvis undergraves.

       Flertallet fremsetter en karakterkritikk som ikke kan bety annet enn at målet er en karakterfri skole. Flertallet hevder:

       « Dagens karaktersystem fremmer konkurransesamfunnet der flere faller utenfor, ofte med svekket selvtillit. »

       Konkurranseinstinkt er ikke noe skolen skaper, det ligger i menneskets natur. Gjennom hele livet blir det stilt krav til oss som mennesker. Vi oppsøker konkurransesituasjoner og vi blir bedømt for vår innsats. Men skolen både kan og bør med sitt innhold og sin form fremme en konkurransementalitet som får frem det beste i hver enkelt elev, og som kan gagne både elevene og samfunnet. Skolen skal forberede elevene for livet etter skolen. Derfor kan ikke skolen operere som om virkeligheten utenfor skoleporten er enn annen enn det den faktisk er.

       Venstresiden i Arbeiderpartiet kommer i dag ett skritt nærmere sitt mål om en karakterfri skole. Det nye er:

       Det er ikke vanskelig å enes om at dagens system ikke er perfekt. Derfor ønsker Høyre bl.a klarere kriterier for karaktersettingen, og vi ønsker en presisering av lærerens veiledningsplikt som et supplement til den formelle vurderingen. De prinsippene stortingsflertallet nå fastsetter, går imidlertid i gal retning.

       For det første vil det å utvide vurderingsgrunnlaget til også å omfatte elevenes holdninger og personlige egenskaper, fremme øyentjeneri og øke skolens sosiale kontroll.

       Karakterene kritiseres ofte fordi de ikke sier noe om hele mennesket. Det er etter min oppfatning karakterenes styrke. Får du en 2-er i matematikk, betyr det at du er langt fra å nå de mål som er satt for faget. Det sier ingen ting om deg som menneske. Slik bør det fortsatt være! Jeg er grunnleggende uenig i den tanke at skolen skal evaluere hele mennesket. Alt kan ikke og skal ikke underkastes vurdering og karaktersetting. Vurdering må begrenses til det kontrollerbare og etterprøvbare.

       For det andre vil det å sidestille den uformelle vurderingen og karakterene redusere objektiviteten i elevvurderingen og åpne for at tilfeldighetene får avgjøre. Karakterene har mange fordeler. Det er en velkjent og prøvet vurderingsform som både elever og foreldre kjenner. Og karakterene gir et tilnærmet presist uttrykk for graden av måloppnåelse. Karakterene fungerer derfor som en viktig informasjon for elevene og for foreldrene.

       Det system stortingsflertallet nå vedtar, innebærer at skolen skal benytte nye vurderingsformer; det nevnes logg, opplæringsbok og mappevurdering. Høyre vil ikke at den enkelte skole skal pålegges å bruke dette. Det ligger en åpenbar fare i at det utvikles et vurderingsbyråkrati som vil innebære at lærerene får mindre tid til undervisning og mindre tid til den enkelte elev.

       Høyre sier et klart nei til bruk av åpen bok-eksamen i grunnskolen. En slik eksamensform brukt i grunnskolen, vil bidra til en ytterligere nedprioritering av boklig lærdom og faktisk kunnskap. Hensikten med eksamen i grunnskolen må være å teste elevenes faktiske kunnskaper i kjernefagene.

       Det er bemerkelsesverdig hvor konsekvent arbeiderpartiregjeringen nedprioriterer arbeidet med et nasjonalt vurderingssystem og en skolebasert vurdering. Den delen av stortingsmeldingen fortjener knapt en 2-er.

       Skolereformene kommer som perler på en snor, mens det svikter når det kommer til kvalitetsvurdering, kvalitetssikring og kvalitetsheving.

       Vi vet hvor mye penger vi bruker på skolen, vi vet hvor mange elever og lærere som er i skolen, men vi vet lite om hvordan nivået er i fagene, hvordan de utvikler seg fra det ene året til det andre og over tid. Og vi vet lite om hvor god den enkelte skole er og hva som gjør én skole bedre enn en annen.

       Denne mangelen på kunnskap om skolens kvalitet reduserer våre muligheter til å gjøre noe med problemene. I tillegg blir skolen lett et lottospill, hvor tilfeldighetene kan avgjøre elevenes fremtidige muligheter.

       Det er viktig at vurderingsarbeidet preges av profesjonalitet. Tillit er en viktig forutsetning for åpenhet. Skolen og lærerne må kunne ha tillit til at opplysninger om deres skole ikke blir misbrukt. Samtidig må foreldre og bevilgende myndigheter ha tillit til at vurderingen er uavhengig.

       Jeg vil trekke opp tre hovedstolper som har til hensikt å oppfylle dette:

       Etter Høyres oppfatning er det viktig at det organ som har ansvaret for evalueringen, skilles fra den myndighet som har ansvaret for politikken. Denne erkjennelsen ser ut til å gjøre seg gjeldende i flere borgerlige partier. Tanken om å opprette et skoletilsyn ser derfor ut til å få økt oppslutning.

       Det er gledelig at Lærerforbundets Anders Folkestad ifølge VG er positiv til forslaget. Denne holdningen står i kontrast til Lærerlagets frykt for at noen skal kikke dem i kortene.

       Behovet for en bedre skole- og lærerevaluering tvinges frem fordi det er uakseptable forskjeller mellom skolene, og fordi det faglige nivået er for lavt. Høyre vil gi skolen og den enkelte lærer bedre muligheter til å teste elevenes kunnskaper gjennom diagnostiske lese-, skrive- og regneprøver og gjennom jevnlig bruk av standardiserte prøver. Jo tidligere læreren blir klar over enkeltelevenes faglige nivå - og eventuelt særskilte behov - jo bedre er det. En positiv faglig utvikling for hver enkelt elev er det viktigste kvalitetskriterium for skolen.

       Med dette vil jeg ta opp innstillingens romertallsvedtak, som Høyre er blant forslagsstillerne til, og de forslag som Høyre og Fremskrittspartiet fremsetter i innstillingen.

       Tomas Norvoll (A) : Sanner mener mye om evaluering, men han står jo sørgelig alene om det aller meste. Ikke elevorganisasjonene, ikke lærerorganisasjonene, ikke stortingsflertallet - ingen står for så vidt sammen med ham om det, utenom Fremskrittspartiet.

       Eksempelvis åpen bok-eksamen og lignende ting: Det vi ønsker, er å gjøre skolen, og arbeidet og evalueringen i skolen, så lik den virkeligheten elevene møter ute i arbeidslivet, som mulig. Derfor gjør vi det vi gjør. Det er galt at man skal lage skolen til noe helt eget som overhodet ikke har noen tilknytning til samfunnet for øvrig. Det overrasker meg at Høyre står på den linjen. Det er ikke sånn at skal du bli en god lege eller en god medisinstudent, er det bare det å være god i matematikk som betyr noe. Også sosial innsikt og lignende ting vil ha mye å si.

       Så er det en ting som jeg reagerer veldig sterkt på i Sanners innlegg. Det er når han hevder at det ligger i menneskets natur å være opptatt av konkurranse. Jeg er ikke noen evolusjonsteoretiker, det må jeg innrømme. Men jeg trodde virkelig at nettopp det som skiller mennesker fra dyr, er at dette ikke ligger i vår natur. Gribber slåss om maten. Hannulver vil drepe hverandre for å bli leder i flokken og få de beste tispene. Det er dette vi ikke holder på med. Det er det som skiller oss fra dyrene. Det som er spesielt for oss, er nettopp at vi har muligheten for å resonnere, til å vise barmhjertighet, til å forstå andres situasjon og til å samarbeide. Det er det som har gjort at vi har en sivilisasjon rundt omkring i verden.

       Ser ikke Sanner at de holdningene han står for - selv om jeg ikke skal påstå at de er dyriske - vil føre til at samfunnet blir kaldere og hardere?

Jan Tore Sanner (H) : Tomas Norvoll er en av dem som tilhører venstresiden i Arbeiderpartiet og en av dem som har gått i front i Arbeiderpartiet for å få fjernet karakterene fra skolen.

       Jeg er grunnleggende uenig i den tanke at en skole som ikke stiller krav, en skole som ikke gir presis tilbakemelding til elevene om hvor en står faglig, er en skole som fører til et varmere samfunn. Jeg tror at en skole som setter elevene i stand til å mestre samfunnet utenfor skolens porter, er den skolen som også lykkes i å være med på å skape et bedre samfunn for alle.

       I dag vet vi at skolen svikter på helt grunnleggende punkter. Det er mellom 6.000 og 10.000 elever som hvert eneste år går ut av grunnskolen med totalt sviktende lese- og skriveferdigheter. Vi vet at norske grunnskoleelever gjør det dårlig både innenfor matematikk og naturfag. Og så ønsker representanten Norvoll å innføre åpen bok-eksamen, som ytterligere vil være med på å undergrave respekten for boklig lærdom og for faktisk kunnskap. Hele argumentasjonen for åpen bok-eksamen er nærmest en forakt for det som blir kalt reproduserbar kunnskap.

       Jeg er helt enig i at skolen også skal opparbeide ferdigheter hos elevene til å resonnere og til å se sammenhenger. Men forutsetningen for å kunne gjøre det er at basiskunnskapen er i orden. Det er og må fortsatt være grunnskolens primære oppgave.

Marit Tingelstad (Sp) : I Politisk kvarter i P2 i dag tidlig uttrykte representanten Jan Tore Sanner bekymring for flere av de vedtakene som Stortinget senere i dag vil fatte, vedtak som etter flertallets syn vil gi et breiere vurderingsgrunnlag, og som, så langt jeg forstår, er i samsvar med viktige overordnete mål i generell læreplan. Det forundrer meg at et parti som Høyre som sier de har skolepolitikk som en av sine fanesaker, ikke tar opp i seg de krav og ønsker som samfunnet generelt og NHO spesielt etterspør, nemlig en breiere kompetanse enn bare fagkompetanse. Høyres klippetro på tradisjonelle karakterer er etter mitt skjønn gammeldags og lite i pakt med det moderne samfunn. Så langt om det generelle.

       På side 10 i innstillingen har Høyre et forslag som lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen om å innføre vurdering med karakterer fra og med mellomtrinnet. »

       Og jeg tilføyer - det vil altså si fra 10-årsalder. Jeg vil spørre representanten Sanner om begrunnelsen for et slikt forslag, sett i forhold til at vanlig karaktersetting ikke har vært i bruk i barneskolen på 25-30 år eller siden 9-årig skole ble innført. Er det pedagogiske årsaker som ligger til grunn, eller er det allerede på dette tidspunkt å trene elevene til et konkurransesamfunn, som Høyre har så stor tru på?

Jan Tore Sanner (H) : Først til det første som representanten tar opp. Jeg har ikke registrert noe folkekrav om at skolen skal begynne å vurdere og evaluere elevens personlige egenskaper og holdninger. Det har ikke jeg registrert overhodet. Tvert imot registrerer jeg at veldig mange, også lærerorganisasjonene, er grunnleggende kritisk til at læreren skal sette seg til dommer over et ungt menneskes personlighet. Det er min overbevisning at skolen verken kan eller skal vurdere hele mennesket og alle sider ved den enkelte elev. Det skal begrenses til det målbare og kontrollerbare.

       Jeg har heller ikke registrert at det har vært et folkekrav at man skal innføre et vurderingsbyråkrati i skolen med logg, mappevurdering, opplæringsbok og det hele. Tvert imot har noe av kritikken mot karakterene vært at de ikke alltid er like objektive, og da gir man som svar på det at man skal innføre en rekke nye vurderingsredskaper som heller vil fremme subjektiviteten i vurderingssystemet.

       Så til spørsmålet om karakterer fra mellomtrinnet. Det er slik at da man fjernet karakterene fra mellomtrinnet, brukte man noe av den samme kritikken mot karakterene som man gjør i dag. Man har fjernet karakterene. Det er ikke blitt noe mindre konkurranse av den grunn. Tvert imot vet vi at elevene måler allikevel. De vet at 90 av 100 poeng er bedre enn 80 av 100 poeng. De vet at « meget bra » er bedre enn bare « bra ». Dette er et ønske fra vår side om å få en mer presis tilbakemelding til foreldre og til elever. Det har også kommet frem gjennom den siste OECD-undersøkelsen at en av årsakene til at elevene gjør det bedre når de kommer på ungdomstrinnet, er at de der får karakterer og at det dermed er større konsentrasjon om fagene.

Jon Lilletun (KrF) : Først ros til Sanner som saksordførar for å vere ryddig i forhold til innstillinga, og for at den har vorte så klargjerande og skikkeleg som den er, trass i at han tilhøyrer mindretalet stort sett gjennomgåande i innstillinga.

       Så til saka. Eg må seie at det er forunderleg når Sanner framstiller karakterar slik dei er i dag, som objektive, men det som skal kome av breiare vurdering, er mangel på objektivitet. Kva er det som gjer at karakterar i norsk f.eks., mange andre karakterar òg, er reint objektive vitskapleg sett? Det er klart at det ikkje er slik. Eller meiner Sanner at det er det? Det er eitt spørsmål.

       Igjen spør eg representanten Sanner: Kva for høyringsinstansar har gjeve støtte til Høgres forslag om karakterar på mellomtrinnet? Eg har ikkje registrert nokon. Har Høgre registrert nokon som støttar det? Gjer det inntrykk på Sanner at FFO heilt klart seier at dei føler karakterar slik dei vert praktiserte, som eit åtak på deira menneskeverd, slik som dei sa i høyringa i komiteen? Eg seier ikkje utan vidare at det er det, og eg òg slit med å finne fram til gode løysingar. Men gjer det inntrykk på Sanner at dei som representerer dei som livet faktisk har vore annleis for, ser det problematisk, eller er det like unyansert i forhold til det som det er elles?

       Så seier Sanner vidare at det er karakterar og den måten skulen vert organisert på og som set krav, som gjer at elevar kan meistre det vanskelege livet. Er det då slik at f.eks elevar frå Steiner-skolane, som jo ikkje har karakterar, meistrar livet dårlegare? Finst det forsking som tyder på det? Eg spør Sanner.

Jan Tore Sanner (H) : La meg først takke for den ros som jeg ble tildelt av komiteens leder.

       Deretter vil jeg få lov til å uttrykke en viss skuffelse over at Kristelig Folkeparti har kastet seg på den samme galei som Arbeiderpartiet i angrep på karakterene. Jeg har bl.a registrert at representanten Lilletun har vært ute i bladet til Skolenes Landsforbund og tatt til orde for å innføre forsøksprosjekt med karakterfrie skoler på ungdomsskoletrinnet. Det synes jeg er skuffende.

       Så til spørsmålet når det gjelder karakterer. Jeg er helt enig i at karakterene gir heller ikke et 100 % objektivt uttrykk. Jeg tror det er vanskelig å finne frem til det systemet. Men jeg ser ikke at de systemene som nå foreslås, vil øke objektiviteten i vurderingen. Mye av selve kritikken mot karakterene har vært at de ikke har vært objektive nok. Da undres jeg over at man innfører et system som ytterligere vil redusere objektiviteten. Da må vi heller se på hvordan man kan øke objektiviteten i karakterene, bl.a ved at fagseksjonene ved den enkelte skole, og gjerne flere skoler i samarbeid, samordner kriteriene for karaktersetting. Det vil være et nyttig virkemiddel.

       Så til spørsmålet om karakterer og de som ikke lykkes i et eller eventuelt flere fag. Der understreket jeg veldig sterkt i mitt innlegg at en karakter er ikke noe dom over deg som menneske. Det sier noe om i hvilken grad du har oppnådd de målene som er satt for faget i læreplanen, men det er også det. Mennesket er langt mer enn kun de faglige prestasjonene, og det er skolens oppgave å være med på å utvikle også de evnene. Men når man fra flertallets side nå utvider vurderingsgrunnlaget, og skolen også skal begynne å vurdere holdninger og de personlige egenskapene, er man ute på en farlig galei.

       Kvar månad fekk dei karakterar i alle fag, og dei var rangerte. Eg gløymer aldri kor redd jenta var for å gå på skulen desse dagane. Angsten gjekk først og fremst på kva plassering ho fekk, sjølv om det bare varierte mellom 1., 2. og 3. plass. Dette gjorde stort inntrykk på meg, og eg har ofte lurt på korleis det gjekk med denne ressursrike, engstelege jenta - som i tillegg vart send i ein mørk kjellar dersom ho vegra seg mot å gå på skulen, og dersom ho ikkje fekk god nok plassering.

       Eg er så gamal at eg har gått i ein barneskule utan særleg grad av tilpassa opplæring, med eit tradisjonelt karaktersystem og med røff handsaming av dei svakaste. Eg har sett mange ulemper ved dette systemet. Eg har no hatt eigne ungar i skulesystemet i vel 15 år, og svært mykje er betra både når det gjeld tilpassa opplæring, og når det gjeld tilbakemelding. Det som har slått meg, er likevel kor mykje tilbakemeldinga varierer frå lærar til lærar, kva gjeld både form og omfang.

       St.meld.nr.47 (1995-1996) og innstillinga som me handsamar i dag, er eit steg i retning av å få meir system på særleg den uformelle vurderinga. Det er eg glad for.

       Regjeringa har fått støtte for det aller meste av forslaga i denne stortingsmeldinga om elevvurdering, skulebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem. Arbeidarpartiet og mellompartia er samde om dei fleste spørsmåla, og eg vil takka desse partia for godt samarbeid i denne saka. Sakshandsaminga i komiteen har i det heile vore ryddig, og resultatet har som venta, som representanten Sanner òg sa, vore i høve til politiske skiljelinjer i norsk politikk.

       Høgresida går inn for karakterar alt frå mellomtrinnet og for fleire karakterterminar. SV går inn for ein karakterfri grunnskule. Fleirtalet går inn for vurdering med karakterar i ungdomsskulen, og vurdering utan karakterar sett i system i heile grunnskulen.

       Høgresida ynskjer eit nasjonalt vurderingssystem basert på standardiserte prøver, og openskap om m.a. anonymiserte eksamensresultat ved den einskilde skulen. Me i Arbeidarpartiet, og eg trur eg har både mellompartia og SV med meg i dette, ser dette som ei tilrettelegging for fritt skuleval, noko me ser som ein motsetnad til einskapsskulen, som skal inkludera alle i eit nærmiljø. Me er òg overtydde om at auka bruk av standardiserte prøvar og auka fokusering på eksamensresultat, særleg dersom dette vert kombinert med fritt skuleval, vil føra til meir konsentrasjon om det avgrensa faglege og setja til side heilskapstenking der utvikling av haldningar og ikkje minst dugleik også må stå sentralt.

       Når det er sagt, skal eg vera den fyrste til å innrømma at spørsmål knytte til kva vurderingsformer som fremjar læring og utvikling, både er samansette og har motsetnader innebygde i seg. Og det er med audmjuke eg går inn i debatten. Eg registrerer at det er lettare å peika på feil, farar og manglar både ved noverande og moglege framtidige system, enn det er å finna fram til system som tener alle føremål og ikkje har ulemper eller farar innebygde i seg. Eg møtte forresten nokre lærarstudentar frå Høgskulen i Oslo på tysdag. Særleg ein av dei problematiserte det meste med vurderingsformer i skulen - det vera seg med eller utan karakterar. Eg var ikkje vesentleg usamd i det han sa. Då det likevel er slik at dei fleste meiner at me må ha eit system for tilbakemelding, at inga tilbakemelding eller neglisjering er verre enn alt, var mitt svar at det er viktig at lærarar og lærarstudentar gjer seg medvitne om farane, m.a. for subjektivitet og ulikehandsaming, og at dei i sin praktiske kvardag søkjer å motverka desse farane.

       Det er mange problem eller utfordringar knytte til elevvurdering.

       Elevar tykkjest å verta motiverte/demotiverte av ulike former for tilbakemelding. Medan Ole gjev opp når han får ein dårleg karakter, lèt Kari seg motivera til å arbeida endå hardare. Medan Per lèt seg motivera av tilbakemelding om eigen framgang, er Anne meir oppteken av og lèt seg motivera av korleis ho ligg an i høve til dei andre i klassen. Og medan Tone er oppteken av tilbakemelding på eigne faglege prestasjonar, er Arne meir oppteken av korleis dei andre har det og korleis han fungerer som medelev og samarbeidspartnar. Derfor må me ha ulike former for tilbakemelding.

       Og som om det ikkje var nok, er lærarane sitt syn på og praktisering av tilbakemelding til einskildelevar og til klassen svært varierande. Når det gjeld syn på karakterar, er det slik at Skolenes Landsforbund er imot karakterar i grunnskulen, Norsk Lærerlag har eit noko uklårt syn, men ynskjer i alle fall forsøk utan karakterar, og Lærerforbundet er for karakterar på ungdomssteget. Det er òg variasjon i syn på vurdering utan karakterar, men dette tykkjest til dels meir å ha si grunngjeving i at dette vil medføra meirarbeid for lærarane enn at ein er prinsipielt imot. Akkurat det siste tykkjer eg er eit forhandlingsspørsmål og ikkje noko me skal løysa i denne salen.

       I dette villnisset skal så me politikarar prøva å arbeida oss fram til eit system som er best mogleg. Det kan sjølvsagt ikkje verta eit system som er best for alle føremål og for alle personar til kvar tid. Men det bør føra til betring.

       Me har hatt ein debatt, som representanten Sanner sa, for og imot karakterar i grunnskulen i dette landet i alle fall dei siste 25-30 åra. Karakterane har overlevd kvar runde. I denne runden overlever òg karakterane, men me vedtek at det parallelt med karakterar skal utviklast og systematiserast eit system for vurdering utan karakterar. På barnetrinnet skal dette vera det einaste systemet, og det skal ta utgangspunkt i elevane sine føresetnader. På mellomtrinnet skal det òg vera det einaste systemet, men det skal i aukande grad ta utgangspunkt i læreplanane og mål for læreplanane for faget. Og på ungdomstrinnet skal vurdering med og utan karakterar skje parallelt og vera jamstilt. Høgre og Framstegspartiet støttar ikkje forslaget om å sidestilla dei ulike formene, som representanten Sanner gjorde greie for.

       Før eg går gjennom dei einskilde sidene ved dette, vil eg nemna at det for dei færraste er spørsmål om å vera for eller imot karakterar på prinsipielt grunnlag og på alle trinn. Det er for dei fleste eit spørsmål om kva tid ungdom skal møta eit karaktersystem der dei vert vurderte i høve til mål, og der dei vert rangerte i høve til kvarandre.

       Mitt første spørsmål til representanten Ausdal Starrfelt er om hun er enig i den vurderingen som er gitt av andre arbeiderpartirepresentanter, eller om hun har en annen holdning.

       Det andre spørsmålet dreier seg om den utvidelse av vurderingsgrunnlaget som flertallet foretar. I innstillingen refereres det til stortingsmeldingen, hvor det bl.a sies:

       « Vurderinga må fange opp breidda i kompetansen til elevane... »

       og videre:

       « ...breidda i den totale kompetansen til elevane og omfattar både kunnskapar, dugleik og haldningar. »

       Mitt spørsmål til representanten Ausdal Starrfelt er: Hvordan forestiller Arbeiderpartiet seg at denne vurderingen av elevenes holdninger skal foretas? Her snakker vi altså ikke bare om å vurdere samarbeidsevner, som jeg i og for seg synes det er ille nok at skolen skal vurdere og karaktersette, men vi snakker i tillegg om at skolen skal vurdere elevenes holdninger. Hvordan ser Arbeiderpartiet for seg at den vurderingen skal foretas, og hvilke normer skal ligge til grunn for den vurderingen?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det er ikkje uvanleg at me har politiske debattar i Arbeidarpartiet, heller ikkje på landsmøtet. Det er heller ikkje uvanleg at me har skulepolitiske debattar på landsmøtet.

       Det er riktig som representanten Sanner seier, at me hadde eit stort mindretal som var imot karakterar, eller for å fjerna karakterane i ungdomsskulen. Så kan ein stilla seg spørsmålet: Betyr det at karakterane er på oppseiing? Det veit eg ikkje sikkert. Dersom det viser seg at dette uformelle systemet eller vurdering utan karakterar er genialt og tilstrekkeleg, kan det bety at karakterane er på oppseiing. Men det kan òg visa seg at summen av dette todelte systemet er mykje betre og tek vekk nokon av ulempene ved berre å gje karakterar. For fleirtalet har peika på mange ulemper ved berre å ha karakterar. Det er jo ikkje sånn at dei er objektive og nøytrale i alle former og ikkje har nokon « trynefaktor » i seg, sånn som Høgre tenderer å gje inntrykk av. Karakterar har nokon av dei farane i seg, og dersom dette dobbelte systemet vert betre for fleire, kan det faktisk styrkja karakterane i skulen og gjera at me beheld dei lenger. Men det får framtida visa. Så vil det vera sånn i Arbeidarpartiet, som i Høgre, at vert det eit fleirtal mot karakterar i eit landsmøte, stemmer me imot karakterar i denne salen òg.

       Så til vurderingsgrunnlaget som skal utvidast. Ja, for oss er poenget at vurderingsgrunnlaget skal utvidast, altså skulane gjev tilbakemelding til elevane som dreiar seg om meir enn om dei oppnår målet. Heilskapstenking er viktig, å stimulera til å sjå ting på tvers av fag, stimulera til samarbeid, og dette bør dei få tilbakemelding om undervegs. Men dette kjem jo ikkje med i den karakterboka som dei skal bruka vidare.

Øystein Djupedal (SV) : Arbeiderpartiet har tidligere, i de innstillingene som ligger til grunn for dagens innstilling, vært med på en til dels betydelig kritikk av det karaktersystem som vi har. Jeg har registrert at gjennom den prosessen som har vært, står Arbeiderpartiet fast på at karakterer er hensiktsmessig, dog med den utvidelsen som nå foreligger.

       Det som overrasker meg, er at Arbeiderpartiet, når de så klart har sett karakterenes svakheter, ikke også er villig til å slutte å « synse » om karakterer, og skaffe mer faktisk kunnskap om hvordan karakterer fungerer.

       Jeg innser - og det har jeg innsett hele tiden - at SV ikke vil få flertall for vårt primærsyn, som går på en karakterfri ungdomsskole og en karakterfri grunnskole i sin alminnelighet. Det gjelder å bli kvitt « synsingen » om karakterer, en « synsing » som finnes både hos oss som er motstandere og hos dem som er tilhengere, og Sanners innlegg er jo det beste eksempel på hvor høyt og panegyrisk det er mulig å « synse » om karakterer.

       Vi har i innstillingen tatt til orde for at det skal initieres et prøveprosjekt for å finne empirisk belegg for hvordan karakterer fungerer. Dette er praktisk realiserbart i mye enklere grad enn tidligere også, fordi opptak til videregående skole nå er blitt en rettighet. Derfor overrasker det meg, og ikke minst skuffer det meg, særlig på bakgrunn av at fremtredende arbeiderpartirepresentanter, som Marit Nybakk, har sagt at de er positive til et prøveprosjekt. Og da er mitt spørsmål til representanten Ausdal Starrfelt veldig enkelt: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet være med og framskaffe den empiriske kunnskapen som et prøveprosjekt ville ha medført? Hvorfor går Arbeiderpartiet mot det? Det kan da umulig skade å skaffe litt faktisk kunnskap. Og særlig med tanke på at vi skal ha en lang debatt i dag med masse « synsing », er det fremdeles håp om at Arbeiderpartiet kan snu i det spørsmålet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg er lei for å skuffa ein så hyggeleg medrepresentant som Øystein Djupedal, men me kjem altså ikkje til å snu i den saka utover dagen. Me tykkjer at det no har skjedd veldig mykje nytt i skulen. Me påfører dei no òg eit nytt vurderingssystem, som det vil krevja tid og krefter å koma seg inn i. Dersom me i tillegg parallelt med det skal driva med forsøk utan karakterar, tykkjer me det vert i meste laget. Så det er ikkje nei til evig tid, men det er nei til å gjera det no. Me tykkjer me får ganske mykje erfaring i vurdering utan karakterar med dette systemet

       me legg opp, som me òg kan trekkja vekslar på når me heilt sikkert ein gong i framtida får nye diskusjonar for og imot karakterar i grunnskulen.

       Når det gjeld den kritikken som me har vore med på, er den for så vidt ganske omfattande. Men kritikk og kritikk - for meg er det meir snakk om at det er viktig at ein lærar er varsam, er merksam på problema knytte til karakterar. Derfor er eg glad for at me har sagt noko om at lærarutdanninga må styrkjast på dette området. For eg har ikkje høyrt at nokon har kome opp med eit columbi egg som til kvar tid tek vare på alle omsyn når det gjeld karakterar. Det lettaste er å fokusera på problema, men det er veldig vanskeleg å koma fram med konstruktive alternativ. Og det er jo ganske påfallande at vår største lærarorganisasjon ikkje har greidd å gje oss klare råd i denne saka. Så kan ein seia at det er svakt av Lærerlaget. Ja, men det er òg eit uttrykk for at dette er veldig komplisert, og det er eg ganske audmjuk i høve til. Men eg er nokså overtydd om at me no går eit steg i rett lei, og at dette nye todelte systemet vil gje ei breiare tilbakemelding og tena fleire omsyn og fleire elevar.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet har til hensikt at deres holdning til karakterer i hvert fall skal gjelde dagen ut. Men det skaper jo ikke særlig sikkerhet for fremtiden, og det er å håpe at elever og foreldre og lærere vil mobilisere på samme måte som man gjorde på slutten av 1970-tallet, da Arbeiderpartiet også gjorde fremstøt mot karakterene.

       Den karakterkritikk man fremsetter i innstillingen, går jo ut på at det er karakterene som fremmer konkurransesamfunnet. Hvor har man det fra? Er det slik at det på de lavere trinn i grunnskolen hvor man ikke har karakterer, ikke er konkurranse? Det er jo det det er. Vi vet at elevene helt fra første klasse i barneskolen driver og sammenligner seg med andre elever og i forhold til de målene som er satt. Lenge før barna begynner på skolen, løper de ut på løkka for å spille fotball. Det er jo også en form for konkurranse. Så da må det heller være skolens formål å se hvordan man kan få det beste ut av dette konkurranseinstinktet som ligger i menneskets natur.

       Så bekrefter representanten Starrfelt at man ønsker å utvide karaktergrunnlaget. Men hun sa ingenting om hvordan man skal vurdere elevens holdninger. Og hvordan skal man vurdere elevens samarbeidsevner? Kan det være at en 13-åring er i opposisjon til sin lærer - kan det tenkes at kjemien ikke er den beste? Kan det tenkes at eleven utvikler seg over tid, og at det kanskje er forholdet mellom lærer og elev som er årsaken til at eleven ikke samarbeider så godt? Og hvilke holdninger er det man skal vurdere? Er det holdningen til likestilling? Er det holdningen til miljø? Er det holdningen til sosialdemokratiet og Det norske hus? Hvilke holdninger er det som skal settes under vurdering i skolen, og hvordan har man tenkt å gjøre det? Og hvilke konsekvenser vil det få dersom eleven eventuelt måtte ha gale holdninger i forhold til det som skal være normen i Det norske hus?

       For elevvurderingen skal selvsagt de mål som ligger i våre læreplaner, være én basis, men den må også ivareta andre mål og hensyn. Et annet krav er at elevvurderingen skal fremme læring og virke motiverende for alle elever. Av dette følger at vurderings- og veiledningsformene må være tilpasset hele spekteret av kunnskaper og ferdigheter som eleven skal tilegne seg i løpet av skoletiden.

       Vurderingen skal også ta hensyn til bredden i elevmassen og ha samme funksjon i forhold til å fremme utvikling og læring hos hver enkelt elev. Vurderingsformene skal også legge til rette for et trygt og godt arbeidsmiljø, utvikle evne til ansvar for egen læring, fremme samarbeid og ikke minst dyktiggjøre den enkelte elev til egenvurdering, styrke hans selvfølelse og gi større selvinnsikt.

       Skal en oppnå at evalueringen fremmer læring i forhold til alle disse mål, må vurderingen i tillegg til målforankring baseres på positive forventninger i forhold til den enkelte elev. Vurderingen må legge vekt på det eleven kan, og mindre vekt på det han ikke kan. Skal vurderingen fremme læring, vil det også i stor grad være nødvendig å trekke eleven selv med i vurderingsprosessen.

       Vurderingen har også en informasjons- og veiledningsfunksjon. Den skal informere elevene om utvikling i forhold til skolens mål. Den skal gi svar på hvordan arbeidsinnsats, utvikling og resultat står i forhold til målene i læreplanen, og i denne sammenheng er også foreldre en viktig målgruppe for informasjon. Andre målgrupper for slik informasjon for avgangselever vil være bl.a andre utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere.

       Elevvurdering skal også ha en funksjon som korrektiv for lærere og danne grunnlag for refleksjon over egen praksis. Dersom en elev viser liten interesse for læring, skylder ofte læreren på dårlig motivasjon, mens eleven mener undervisningen er kjedelig og dårlig tilrettelagt. Elevvurdering sier ikke bare noe om eleven, men den sier også en del om hvordan skolen oppleves og oppfattes av elevene. En elevvurdering som avslører manglende læring, må derfor hos lærerpersonalet føre til spørsmål om hva som er årsak, og i denne sammenheng føre til at læreren selv vurderer sine arbeidsmetoder og arbeidsmåter med tanke på forbedring.

       En god elevvurdering legger heller ikke ensidig vekt på sluttresultat, men vektlegger også selve læreprosessen.

       Tilfredsstiller så den innstilling vi i dag behandler, de krav som jeg har stilt til en god elevvurdering? Langt på vei vil jeg svare ja. Senterpartiet ser det som svært viktig at vi beholder en barneskole uten karakterer. Den uformelle vurdering som foreslås for dette trinn, vil være det beste utgangspunkt vi i dag kan få for å veilede den enkelte elev og som informasjon til foresatte og foreldre. Jeg vil understreke at eleven bør delta i de samtaler som foreldre har med skolen. Men for å sikre et minimum av kontakt med alle hjem bør også den uformelle vurdering gis i en vurderingsbok.

       Senterpartiet mener også at det er viktig at elevene får vurdert sin innsats. Dette bør imidlertid være en vurdering som bare gis internt til elev og foreldre.

       For Senterpartiet har det også vært viktig å sikre alle elever de samme rettigheter til vurdering. Men for de elever der det foreslåtte vurderingssystem virker direkte urimelig, kan foreldre til elever med egne læreplaner kreve å få en vurdering som tar utgangspunkt i disse spesielle opplæringsplanene. Jeg vil understreke at for elever med slike planer, er det foreldrene som avgjør hvilken evalueringsform som skal benyttes.

       I innstillingen foreslås det på ungdomstrinnet å endre karakterskalaen fra en femdelt bokstavskala til en seksdelt tallskala. Jeg mener at den gamle karakterskalaen for en rekke elever virker sterkt stigmatiserende. For mange elever betydde stadige Lite godt-vurderinger en betydelig reduksjon i selvaktelse og selvrespekt. En slik virkning kan ikke sies å tilfredsstille målet om at all vurdering skal ha en motiverende effekt. Den nye tallskalaen mener jeg derfor har mindre stigmatiserende effekt, og den gir også bedre mulighet til å måle framgang og plasserer ikke elever så lett i faste båser.

       Senterpartiet ser det også som en forbedring av karaktersystemet at det skal gis flere muntlige karakterer. Dette vil ha positiv effekt for både elever med lese- og skrivevansker og fremmedspråklige elever.

       En sideeffekt med vurdering er at den måten den utføres på, påvirker skolens arbeidsmetoder og arbeidsmåter i sterk grad. Dette kan motvirkes ved at det utvikles et mangfold av prøveformer og eksamensformer. I innstillingen er det pekt på både åpen bok-eksamen og tverrfaglige prøver. Men også andre former for prøver og eksamener bør kunne utprøves.

       Den norske grunnskolen forvalter bortimot 20 milliarder kr i året. Det ville være uansvarlig av Stortinget ikke å sørge for en skikkelig kontroll med hvordan disse midlene blir brukt. Det er derfor naturlig å fokusere på oppbygging av et nasjonalt system for skolevurdering. I tillegg til å sikre god ressursforvaltning må et slikt system ha som mål å sikre enhetsskolen og likeverdige skoletilbud over hele landet. Vurderingen må videre fange opp hvordan kommuner og stat følger opp de forpliktelser som de er pålagt gjennom lov og forskrifter. Ansvaret for hvor gode skoler vi har, er delt på mange instanser og personer. Skolens kvalitet er med andre ord ikke bare et spørsmål om den enkelte lærer gjør jobben sin. Det er like mye et spørsmål om hvilke rammer den enkelte lærer har for sin jobb. Har f.eks skolen de ressursene som trengs for å gi den enkelte elev en tilpasset opplæring? Hva med lærebøker og opplæringsmateriell? Er skoleområde og skolelokaler utformet slik at det gis mulighet til moderne arbeidsmetoder? Har skolen nok personale og høy nok kompetanse blant sine ansatte? Og hva med skolelederne - har de arbeidsvilkår som kan gjøre dem til den pedagogiske kraft som vi forventer de skal være? Alt dette er spørsmål som et nasjonalt vurderingssystem bør være opptatt av.

       Vi registrerer i dag stor forskjell i ressursbruk i skoleverket fra kommune til kommune. Det kan faktisk stilles berettiget spørsmål ved om vi i dag har en enhetsskole i vårt land som sikrer alle elever like muligheter. Et nasjonalt vurderingssystem vil ikke fungere etter sin hensikt, etter Senterpartiets mening, dersom det ikke bidrar til å styrke enhetsskolen.

       Senterpartiet mener også at et nasjonalt vurderingssystem må sikre sterk medvirkning av både foreldre, lærere og elever. Det vil også alltid være slik at den viktigste vurdering er den som skjer ved den enkelte skole, og som gjerne er en del av skolens arbeidsprosess. En nasjonal vurdering foretatt av instanser utenfor skolen kan og skal aldri erstatte skolens eget vurderings- og forbedringsarbeid. Men under de rette forutsetninger kan resultatet av et nasjonalt vurderingsarbeid foretatt av utenforstående være en støtte, og det kan gi viktige impulser og inspirasjon og dermed fremme en positiv utvikling i hele vår grunnskole. Men skal det skje, må vi ha både foreldre, lærere og elever som aktive medspillere.

       Et nasjonalt vurderingssystem må også ha klare kriterier for hva som skal måles. Skolevurdering er mer komplisert enn vanlig vurdering av varer og tjenester. Skolen skal nemlig hjelpe elevene med å tilegne seg både kunnskap, ferdigheter og holdninger. Skolen skal både danne og utdanne. Elevene skal lære mer enn multiplikasjon og brøk. Skolen skal bidra med opplevelser, innsikt og utfordringer. Den skal gi håp, den skal gi tro, og den skal fremme samarbeid og lære elevene medmenneskelighet og omsorg for seg selv og andre. Alt dette har utgangspunkt i de mål som er gitt gjennom de læreplaner som gjelder for vårt skoleverk. Alt dette må også gjenspeiles i det nasjonale vurderingssystem.

       Med dette er det sagt at en vurdering av skolen som først og fremst fokuserer på ressursbruk, vil være forfeilet. En vurdering som tar utgangspunkt i rasjonalisering og effektivisering, vil også være bygd på feil mål. En skolevurdering må i vid forstand ha elevenes ve og vel som basis og ikke ha som mål først og fremst å spare penger.

       Oppsummert vil jeg si at følgende pilarer bør være det grunnlag et nasjonalt vurderingssystem tuftes på:

       Men jeg vil også tilføye at vurderingen bør skje av et fritt og uavhengig organ og være forskningsbasert.

       Høyre har skissert et opplegg som bygger på tre stolper, for det første en skolebasert vurdering hvor den enkelte skole utvikles til å bli en lærende organisasjon, for det andre opprettelse av et politisk og departementalt uavhengig skoletilsyn, og for det tredje større åpenhet om skolens resultater.

       Jeg har litt problem med å se hvor Senterpartiet står i innstillingen. Jeg har registrert at representanten Manneråk i VG har gitt uttrykk for støtte til opprettelsen av et politisk og departementalt uavhengig skoletilsyn. Jeg har registrert at representanten også i sitt innlegg i dag påpeker behovet for uavhengighet i vurderingsprosessen.

       Men så til spørsmålet: Hvilken konsekvens trekker man av det i innstillingen? I det romertallsvedtaket som er nedfelt, sier man at departementet skal jobbe videre med dette. Men gir man med det tilslutning til de prinsipper og de forslag som er nedfelt i stortingsmeldingen? Eller er det i realiteten å sende saken tilbake og få en ny og grundigere behandling av spørsmålet? Svaret er litt avgjørende for hvordan Høyre vil forholde seg til romertallsvedtaket. Gir man sin tilslutning til departementets opplegg, eller står man fritt til å se på dette på nytt, bl.a i forhold til de tankene som flere borgerlige partier har gitt uttrykk for, om støtte til opprettelse av et politisk og departementalt uavhengig skoletilsyn som vil ha det overordnede ansvaret for vurderingen?

Sigurd Manneråk (Sp) : Mellom Senterpartiet og Høyre er det ganske stor avstand når det gjelder skolepolitikk. Men på ett felt har vi visse sammenfallende interesser, og det går på det som jeg vil kalle behovet for kvalitetssikring. Der møtes vi. Det bærer for så vidt også denne innstillingen preg av. Det har også kommet fram i andre innstillinger tidligere.

       Når jeg brukte så lang tid i mitt innlegg på nasjonal vurdering og oppbyggingen av et nasjonalt vurderingssystem, var det for å gi signal om hva som vil være våre krav når den saken kommer tilbake til oss i neste omgang. I innstillingen har vi også sagt at vi synes det statlige inspektoratet som vi så i Skottland, kan være en modell som i alle fall bør undersøkes nærmere. Jeg sier ikke hermed at vi kommer til å gå inn for et slikt inspektorat etter en skotsk modell, men det er mange ideer som en kan hente i utlandet og norskgjøre, som kan få en fornuftig funksjon.

       Vi gir ikke uten videre vår tilslutning til det som ligger i meldingen. Vi vil ta endelig stilling til oppbyggingen av dette systemet når vi ser dette i sammenheng med den vurdering som skal skje av Reform 97, og det systemet som skal bygges opp for vurdering av den reformen. Jeg mener for øvrig at disse to tingene med fordel kan slås sammen og bli en og samme sak. Jeg tror det vil være uheldig om en får veldig mange vurderingssystem for vår grunnskole å forholde oss til.

Øystein Djupedal (SV) : Det var svært lite oppløftende signaler representanten Manneråk gav i sin replikk til Sanner. Hvis Senterpartiet er enig i Høyres syn og det de kaller kvalitetssikring av norsk skole, med opprettelse av et skolepoliti, eller skoletilsyn som de velger å kalle det - men det er jo et skolepoliti vi snakker om - og at Senterpartiet mener at det fins modeller, eller elementer av dem, i Skottland som er overførbare, og som er viktige å bruke i norsk skole, må jeg si at da har Senterpartiet beveget seg langt bort fra det jeg trodde var Senterpartiets hovedtanker i norsk utdanningspolitikk, nemlig forsvar og bevaring av enhetsskolen.

       Et skoleinspektorat etter modell av det vi så i Skottland, vil bety at man får en inspeksjon av skolen, med en kvalitetssikring som også betyr måling av elevresultater for å se om elevene har nådd de målene som er satt. Jeg antar at Senterpartiet fremdeles mener at slike resultater skal anonymiseres, men vil det være mulig å tenke seg at slike resultater vil bli anonymisert over tid? Jeg tror at resultatet av et slikt inspektorat vil bety at skolene vil få et A- og B-stempel. Elever og foreldre vil da selvfølgelig søke seg til de skolene som har det beste stemplet, noe som vil berede grunnen både for fritt skolevalg og i sin tur også for flere privatskoler. Jeg vil advare Senterpartiet veldig sterkt mot å gå i en retning der et statlig skolepoliti skal være Senterpartiets politikk.

       Jeg håper at representanten Manneråk i sitt svar til meg nå kan avkrefte at mine antakelser er en feiltolking av det han sa. Det håper jeg virkelig! Heldigvis er ikke Senterpartiet med på Høyres merknad i innstillingen, men samtidig henviser jo Senterpartiet til et statlig skolepoliti i Skottland, og Manneråk utdypte det dessverre altfor langt i Høyres retning i sin forrige replikk.

Sigurd Manneråk (Sp) : For Senterpartiet er det ikke et spørsmål om å være med på å lage et statlig skolepoliti, men vi trenger et system for vurdering av våre skoler, og vi trenger et system som også sikrer en vurdering som gjør at vi kan sammenlikne hvordan skolen utvikler seg fra landsdel til landsdel og fra kommune til kommune. Jeg sa at en av de pilarene som et slikt vurderingssystem bør bygge på, nettopp er å sikre enhetsskolen. Det vil være en av de aller viktigste oppgaver for oss i tiden framover - å bygge opp et system som gjør at vi også får kommuner, lærere, elever og foreldre - alle - til å slå ring om den skolen, og at vi, basert på de vurderingene, også får et system som gjør at vi får muligheter for forbedring der vi ser mangler.

       Den redselen Djupedal gir uttrykk for her om at Senterpartiet beveger seg i feil retning, tror jeg SV i denne sammenheng kan glemme. Men jeg innrømmer gjerne at når det gjelder behovet for kvalitetssikring, har Høyre uttrykt seg mer presist enn det SV har gjort i denne sammenheng - jeg skulle ønske SV hadde uttrykt seg like presist. Jeg tror det systemet som vi diskuterer i denne saken, hadde fortjent å få en større oppslutning også fra SV, for vi trenger en sterk og solid enhetsskole for at vi i det hele tatt skal bevare den. Greier vi ikke å holde et godt nivå på den, vil forslag om private løsninger komme i langt sterkere grad enn det kravet vi ser på dette feltet i dag.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg ble dessverre ikke beroliget. Slik begrepet kvalitet brukes i denne debatten, og også i andre skolepolitiske debatter, knyttes kvalitet ensidig til resultater. Høyres skoleinspektorat, eller skolepoliti, dreier seg i veldig stor grad om resultater. Resultater er å oppnå best mulig karakterer. Senterpartiet har vanligvis og tradisjonelt hatt et mer nyansert syn, og også i denne innstillingen har de et mer nyansert syn - takk og pris for det! Men det gjør meg altså urolig når representanten Manneråk nå har hatt to anledninger til å si at den type statlig skolepoliti som vi så i Skottland, ikke er Senterpartiets mål, og at vi egentlig ikke har noe å lære av det.

       Arbeiderpartiet og SV har faktisk en fellesmerknad i dagens innstilling, der det påpekes at skolen må « åpne seg mot samfunnet rundt seg », og at det er mange forhold ved skolen som vi - både som foreldre og politikere - har krav på å ha større grad av innsyn i. Det kan gå på læringsmiljø, det kan gå på arbeidsmiljø, og det kan gå på andre forhold rundt skolen. Jeg er forbauset over at Senterpartiet ikke er med der, men tvert imot er med på et skolepoliti som ikke har noen annen hensikt enn at foreldrene skal få anledning til å bli utrygge på om barna går på en god skole. Noe av enhetsskolens mest geniale idé er jo at alle skal føle trygghet for at skolen er god - alle barn og alle foreldre skal føle trygghet for det. Men hvis vi skal ha et statlig skolepoliti, vil det bety at utryggheten vil bre seg. Mange foreldre vil være i tvil om vi har en god skole. Det bereder grunnen for fritt skolevalg og privatskoler i en retning som er motsatt av det Senterpartiet - antar jeg - mener.

       Nå skal jeg gi representanten Manneråk enda en mulighet til å si at det representerer en glipp at det skoleinspektoratet vi har vært med på i innstillingen, ikke er det vi egentlig mener, og at det er andre kvaliteter ved norsk skole vi ønsker skal settes under lupen, og at det er de etablerte instanser vi har - altså Statens utdanningskontor, Det tekniske beregningsutvalg og også instanser innen kommune og fylkeskommune - som er de instanser vi ønsker skal ha overoppsyn med skolen, men også større foreldreinnflytelse, vil jeg tro.

       Det skal være et fritt og uavhengig organ som foretar vurderinger.

       Hvis representanten Djupedal mener at et vurderingssystem som bygger på dette, kun måler resultat, og elevresultat, som jeg hadde inntrykk av at han mente, da har han oppfattet meg fullstendig galt. Men denne debatten får vi anledning til å komme tilbake til ved senere høve.

       Marit Nybakk (A) : La meg først gi den ros til representanten Øystein Djupedal at han både er genuint opptatt av skolepolitikk og har kommet med svært mange konstruktive bidrag i Stortinget i de tre årene han har sittet her. Arbeiderpartiet og SV er i veldig mange sammenhenger enige om skolepolitikken - dvs. vi ønsker å verne om enhetsskolen.

       I dag har han et par ganger stått her og sagt at det « synses » mye om karakterer i denne debatten. Men det er vel også « synsing » veldig mye av det som Øystein Djupedal nå kommer med, når han kategorisk slår fast at vi står på stedet hvil når vi er ferdig med voteringene her i dag. Det vi gjør i dag, er at vi innfører et system med uformell evaluering ved siden av karakterene. Vi innfører - og slår fast - at vi skal ha åpen bok-eksamen, vi skal ha mattevurdering og vi skal ha elevbok. Vi tar til orde for og vedtar at vi skal ha elevvurdering som er mer i samsvar med hele læringsprosessen og rettet mot de krav som unge mennesker møter i arbeidslivet - her jo åpen bok-eksamen ett eksempel.

       Så har jeg lyst til å stille representanten Djupedal et spørsmål. Vi har nå i 30 år hatt en karakterdebatt uten å komme ett skritt videre. Når vi nå får disse to evalueringssystemene side om side, får vi på mange måter et prøveprosjekt for å se hvordan den nye skolen kan utvikle seg ved at vi har utvidet grunnlaget for evaluering, ikke minst knyttet til den generelle delen av læreplanen. Jeg tror det er viktig at vi når vi innfører det nye systemet, passer på at vi ikke heller barnet ut med badevannet, for det kan jo hende at den nye uformelle vurdering også kan favorisere de flinke og dem fra akademiske hjem. Ser ikke representanten Djupedal at det kan være en fordel å ha de to systemene side om side nettopp som et slags prøveprosjekt i den nye tiårige skolen framover - altså på ungdomstrinnet?

       Så til sakens innhold. Jeg har ikke lagt skjul på at det « synses » mye om karakterer også fra oss som er motstandere av karakterer. Men representanten Nybakk tar grunnleggende feil på ett punkt, nemlig ved at dette ikke er noe prøveprosjekt. Det Stortinget i dag vedtar, er altså ikke noe prøveprosjekt, det er en endring av vurderingsformene i grunnskolen. Det betyr at hvis dette hadde vært prøvd ut som én variant av flere, der karakterer og uformell vurdering ble sidestilt som et prøveprosjekt, og at man også prøvde andre varianter som bl.a innebar karakterfrihet, men ikke vurderingsfrihet, hadde det vært et prøveprosjekt som jeg i større grad kunne vært entusiastisk til og støttet. Det vi her gjør, er også uten empirisk kunnskap. Man innfører et nytt system som sannsynligvis vil være bedre enn det gamle - det synes jeg også, nettopp fordi jeg har tro på uformell vurdering, jeg har ikke tro på karakterer - men her skal altså vurderingsformene sidestilles, hvilket jeg ikke tror vil bli realiteten ute i norsk skole.

       Hele representanten Nybakks replikk underbygger egentlig det som har vært mitt hovedpoeng og anliggende overfor Arbeiderpartiet i dag, nemlig: Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet være med på et prøveprosjekt, ikke det prøveprosjektet som nå vil bli en realitet, nemlig sidestilte vurderingsformer, men et prøveprosjekt der man ikke har karakterer? Det ville brakt debatten framover. Representanten Nybakk sa også - som jeg er helt enig i - at karakterdebatten har stått på stedet hvil i 30 år. Den vil også stå på stedet hvil etter dagens debatt. Det vil komme ett nytt element, men karakterene som sådanne og deres virkning på læring og unge mennesker, vet vi ingenting om. På nytt - selv om jeg har skjønt at det er fånyttes - har vi tatt til orde for å skaffe empirisk kunnskap gjennom et prøveprosjekt.

       Og nok en gang må jeg få lov å utfordre Arbeiderpartiet og representanten Nybakk, som tidligere har vært positiv til det: Det er lov å snu!

Sigurd Manneråk (Sp) : SV og Senterpartiet har på mange felt sammenfallende syn på vurdering og også på karakterer. Hadde vi hatt en videregående skole som uten videre kunne ha sluppet elever inn uten en eller annen form for rangering, tror jeg også Senterpartiet i dag hadde sagt at vi kutter den formelle vurderingen som karakterer er, i hele grunnskolen. Men vi har fremdeles et opptaksproblem. Riktignok har alle elever rett til videregående utdanning, men i tillegg til det skal elever sorteres i forhold til linjer. Den praktiske ordningen når det gjelder det problemet, ser ikke jeg i dag noen god løsning på uten karakterer. Det er ett av de viktigste argumentene for å beholde det karaktersystemet vi har.

       Jeg vil derfor gjerne spørre representanten Djupedal: Hvordan ville han eventuelt ha ordnet et slikt opptak, som faktisk gjelder 60.000 elever hvert år, uten karaktersystem, og uten at det hadde blitt et helt uoverstigelig byråkrati?

Øystein Djupedal (SV) : Det er interessant å høre representanten Manneråk når han sier at et av de viktigste argumentene for karakterer er opptak til videregående skole, for det betyr at han indirekte er enig i den kritikken av karakterer som jeg har kommet med. Problemet med opptak til videregående skole er nå minimalisert. Så langt jeg husker, var det rundt 95 % av elevene som fikk sitt førstevalg i fjor, helt uavhengig av karakterer. Det betyr at i hvert fall 59.000 av de 60.000 - jeg husker ikke tallet eksakt - får det de ønsker, altså langt den største majoritet. De øvrige elevene får ett av sine tre ønsker innfridd. Men jeg innser at det kan tenkes at det finnes spesielle linjer som det er få av, kanskje bare noen få plasser i landet, der en vil få en oversøkning. I dag er det slik at karakterene er utslagsgivende for opptak på disse linjene. Men hvorfor ikke loddtrekning, hvis man først skal si at de få elevene er et betydelig problem? Alle har gjennomgått ungdomsskolen og har muligheten til å gå på videregående. Ett av sine førsteønsker får de garantert, mest sannsynlig får de også det de aller helst ønsker, og da står vi igjen med relativt få elever som vil være i den konkurransesituasjonen, og da er det mulig å tenke seg andre varianter.

       Jeg la også merke til at i en helt annen debatt som ikke har med opptak til videregående skole å gjøre, men som har med opptak til medisin å gjøre, har også andre partier luftet ideen om at kanskje loddtrekning ved like vilkår kunne være en idé. Så dersom det er mulig til landets høyeste embetsstudium, nemlig medisin, må det vel i himmelens navn være mulig å få det til i forbindelse med noen få linjer - og jeg snakker om veldig få - innenfor den videregående utdanningen.

Jan Tore Sanner (H) : Det store flertall av elever og foreldre gir i alt som er gjort av undersøkelser, uttrykk for at de ønsker å beholde karakterene i grunnskolen. Så jeg tror nok at det store flertall er glad for at deres barn ikke skal bli forsøkskaniner i et av hr. Djupedals forsøksprosjekter.

       Ellers er jeg noe overrasket over at Djupedal og SV gir uttrykk for så stor skuffelse over flertallets konklusjoner. SV burde være meget godt fornøyd. Dette er jo en seierens dag for SV og venstresiden i Arbeiderpartiet, fordi man - som det også gis uttrykk for fra Arbeiderpartiets side - tar et skritt i retning av en karakterfri skole og setter karakterene på oppsigelse.

       Mitt spørsmål til representanten gjelder allikevel noe som sies i innstillingen. Der sies det bl.a at SV « vil advare mot at elevresultater offentliggjøres da dette vil skape A og B skoler ».

       Med andre ord er det selve kunnskapen om forskjellene mellom skolene som ifølge representanten vil skape A- og B-skoler. SV sier nei til informasjon, nei til kunnskap, og det betyr i realiteten også nei til å kunne gjøre noe med det. Jeg er helt enig i at eksamensresultater sier langt fra alt om hvor god en skole er, men dette er allikevel en viktig brikke i et nasjonalt vurderingssystem. Jeg synes det er ganske overraskende at SV, som ellers snakker om åpenhet, vil si til foreldre at nei, du skal ikke få vite hvor god skolen til dine barn er, og til lokalpolitikere og fylkespolitikere og oss på Stortinget at nei, dere skal ikke få vite hvor god skolen er, eller hva som faktisk skiller de enkelte skolene. Og det som er mest bedrøvelig med den holdningen, er at man da også sier nei til å gjøre noe for å unngå at vi får A- og B-skoler.

Øystein Djupedal (SV) : Ingenting hadde gledet meg mer enn hvis representanten Sanner hadde hatt rett i sine antakelser, at det er Djupedal og SV som i dag er seierherrer i debatten, og at karakterene er satt på oppsigelse. Det hadde gledet meg mye - det må jeg tillate meg å si. Nå klarer ikke jeg å lese innstillingen akkurat som representanten Sanner leser den, men la nå det være. Framtiden vil vise hvordan dette vil gå. Jeg har som sagt kommet med den antakelse at dette betyr en forsterkning av dagens karaktersystem, men jeg innser at hvis Høyre har rett, går det i en retning jeg setter pris på.

       Når det gjelder Sanners statlige skolepoliti og offentliggjøring av resultater, vet jeg jo at SV og Høyre har svært lite til felles i sitt syn på enhetsskolen. Vi har et grunnleggende skolepolitisk syn som sier at alle barn, uavhengig av bakgrunn, kjønn, rase og religion, skal ha de samme mulighetene innenfor en offentlig enhetsskole. Det betyr at uansett hvilken bydel du bor i, har du krav på at den grunnskolen dine barn går på, skal være en god grunnskole. Når jeg sier at jeg frykter offentliggjøring av resultater fra den enkelte skole, skyldes det at det vil skape frykt og usikkerhet med hensyn til om vi har en god enhetsskole. Det vil bety at foreldre i større grad vil søke seg bort fra skoler som får et dårlig rykte. Det vil bety at vi får flere privatskoler. Dette er en retning Høyre ønsker - det er jeg innforstått med - men det er altså det helt motsatte av det SV ønsker. Vi ønsker å ha en god enhetsskole. Og jeg ønsker å være trygg på at datteren min og sønnen min har en god skole i den bydelen jeg tilfeldigvis bor i, slik at jeg ikke trenger å skysse dem til en annen bydel for i større grad å få det Høyre kaller en god skole. Men Høyres gode skole er ensidig tuftet på resultater. Jeg er forbauset over det kunnskapssyn Høyre her gjør seg til talsmann for. Det er et fossilt kunnskapssyn, som til og med NHO har forlatt for mange år siden, der leksikal kunnskap framheves som det som skaper gode mennesker.

       Hovudpoenget med vurdering er likevel å gi informasjon til eleven og foreldre om den faglege og personlege utviklinga, altså om kor eleven står i høve til måla for undervisninga. I tillegg trur eg karakterar har ein motiverande effekt for mange av elevane gjennom at eleven får eit konkret mål å arbeide mot. Men samstundes kan det òg stimulere til konkurranse mellom elevane, og vinnarane i denne konkurransen tener på det, medan verknaden for dei som ikkje vinn, kan vere så ymse. Ja, vi veit jo ut frå forsking og ut frå bl.a høyringsuttaler frå FFO - Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon - at dette blir oppfatta som noko heilt anna enn positivt.

       Når Kristeleg Folkeparti har gått inn i desse spørsmåla, har det vore viktig for oss å få til eit nasjonalt system som gjer det mogleg å samanlikne vurderingar. Vi har òg hatt eit ynske om eit system som kan gi informasjon og god rettleiing. Karakterar aleine vil ikkje gi det. Difor treng skulen òg ei systematisk uformell vurdering. Kristeleg Folkeparti stør difor ei sidestilling av formell og uformell vurdering. Men framleis trur eg at den formelle vurderinga vil dominere merksemda til elevar og lærarar av di det er dei formelle vurderingane som tel ved opptak til vidaregåande skule.

       Rett nok er verdien av karakterane for opptak til vidaregåande skule ein av dei faktorane som har endra seg mest, då elevane i dag, etter Reform 94, i stor grad kjem inn på det tilbodet dei vil. Konsekvensane av denne røynda har likevel ikkje gått opp for mange enno. Grunnlaget for vurderingane i grunnskulen vert difor ikkje konkurransen om å få skuleplass i vidaregåande skule, men heller å stimulere til fagleg og personleg utvikling.

       Innstillinga frå komiteen er eit steg på vegen mot eit nasjonalt vurderingssystem. Vi er ikkje i mål, og vi har framleis mykje arbeid att. Vi får no doble sett av vurderingar i grunnskulen. Kristeleg Folkeparti ser ingen grunn til å innføre formell vurdering i barneskulen, men vi ynskjer å supplere den formelle vurderinga i ungdomsskulen med uformell vurdering. I stor grad er dette òg i samsvar med dei høyringssvara vi har fått. Eg registrerte at representanten Sanner ikkje kommenterte spørsmålet mitt om kven i høyringane som hadde stødd karakterar på mellomtrinnet - forståeleg nok - for det er det nemleg ingen i høyringsrunden som har gjort. Men det systemet vi innfører i dag, gir oss høve til å prøve ut den uformelle vurderinga saman med den formelle vurderinga. I Kristeleg Folkeparti har vi vore villige til å starte med noko meir forsøksverksemd med uformell vurdering enn det fleirtalet no legg opp til, og eg trur kanskje det hadde tent den vidare debatten om vurderingsformene og vurderingsarbeidet i grunnskulen om vi hadde funne eit forsøkssystem for dette. Det har vi likevel ikkje gått inn på. Men om innstillinga no ikkje tek til orde for meir aktiv forsøksverksemd, treng jo heller ikkje det tolkast som eit forbod mot slik verksemd.

       Kristeleg Folkeparti har ikkje kunna støtte Regjeringa sitt framlegg i høve til vurdering av elevar med individuell opplæringsplan. Dette har vore ei vanskeleg sak for heile komiteen, men vi har landa på at ein skal la foreldre og elevar få velje om ein vil ha formell eller uformell vurdering. Dette er ein konklusjon eg er glad for. Denne elevgruppa er så forskjellig og har så ulike behov at også ein eigen karakterskala ville verte misvisande og yte elevane mindre rettferd enn i dag.

       Eit tema det har vore stor debatt om i komiteen, er korleis ein skal utforme eit nasjonalt vurderingssystem. Kristeleg Folkeparti meiner at skissene i meldinga er noko førebels. Eg er derfor glad for at ein ber Regjeringa kome attende til oppbygginga at eit slikt nasjonalt vurderingssystem for grunnskulen i samband med evalueringa av Reform 97 no i vår. Kristeleg Folkeparti for sin del avviser ikkje det som ligg i stortingsmeldinga, men er glad for at det kan arbeidast grundigare med det før komiteen tek endeleg stilling. Fleire i komiteen har peika på den skotske modellen for vurdering. Eg trur det kan vere ein modell også Noreg kan lære av. Det berande i denne modellen er ikkje sjølve oppbygginga av eit eige inspektorat, men den måten ein organiserer vurderingsarbeidet på. Her er nemleg karakterar ute av grunnskulen. Men ein har funne 33 indikatorar som går på eit breitt felt, òg dei felta som representanten Sanner i dag tala hånleg om, om dei kan målast. Her har ein klart å få til eit samspel mellom lærarar, foreldre og styresmakter om utforminga av dette systemet. Ein legg opp til eit prøvesystem som vert gjennomført lokalt, og ein har då fleire indikatorar som legg grunnlaget for råd og rettleiing til skulane, lærarane og foreldra. Det vert feil om ein vil innføre ein slik modell i Noreg av di ein ynskjer å gjere vurderingsarbeidet uavhengig av styresmaktene sine kontrollorgan og utøvande organ. Men om ein ser heilskapen i det skotske systemet, meiner eg at det er eit spennande system som ein kan vurdere også i høve til norsk skulekvardag og skuletradisjon.

       Det eg har sagt, håper eg avkreftar den redselen som m.a. representanten Djupedal her har for at ein vil innføre eit skulepoliti. Det er ein ganske annan bakgrunn for at eg nemner dette systemet, som eg og Kristeleg Folkeparti tykkjer er interessant.

       No er all vurdering i utgangspunktet noko som skjer på individuelt nivå. Det er den einskilde eleven som skal vere i fokus. Men når ein også ynskjer meir bruk av skulebasert vurdering og eit nasjonalt vurderingssystem, er det for å få ein betre skule - ein betre skule for den einskilde eleven. Men skal vi få det til, treng skulen og styresmaktene samarbeidspartnarar. Særleg viktig er det at foreldregruppa vert betre organisert, slik at ho kan målføre denne gruppa sine interesser og synspunkt. Det er også ein viktig grunn til at komiteen no gjennom vedtak vil gjere Foreldreutvalget for grunnskolen til eit organ uavhengig av departementet.

       Eg er svært glad for at eit nokså breitt fleirtal nokså samanhengande gjennom innstillinga gir eit breitt grunnlag for arbeidet vidare. Eg registrerer at Høgre og representanten Sanner prøver å framstille det som at det er dramatiske steg som blir tekne i dag. Eg trur at dei som kan lese, og det kan dei fleste, vil sjå at det er små steg, men det er viktige ting som skjer. Og eg er glad for at m.a. representanten Ausdal Starrfelt på ein god måte har vore med på å lose dette fleirtalet i land, i lag med Senterpartiet og oss i Kristeleg Folkeparti.

       Kva er det viktigaste som skulen skal gjere for ungane? Jau, det er å gje dei tryggleik og få dei til å oppleve at dei faktisk er verdifulle menneske. Det å verte sett som verdifull er det viktigaste som kan skje med oss som menneske - og ungar treng det meir enn andre. Det er òg i samsvar med eit kristent syn på mennesket, at vi alle er like verdifulle. I det perspektivet må vi òg sjå eit vurderingssystem, eit evalueringssystem og eit karaktersystem. Då er det kanskje nødvendig at vi prøver å vere audmjuke i forhold til den måten vi legg det opp på, korleis vi omtaler det, og korleis vi omtaler andre sitt syn på det.

       På et punkt avviker Kristelig Folkeparti fra dagens innstilling, og det dreier seg om forholdet mellom tallkarakterer og bokstavkarakterer. Jeg har i og for seg bare tre korte spørsmål til representanten Lilletun.

       Det ene er: Mener Lilletun at det å gi elevene Lite godt og Nogenlunde er mye bedre enn å gi dem tallkarakterer?

       Mitt andre spørsmål er om det er slik at det kan sies at en karakterskala fra 1 til 6 er en sterkere gradering enn dagens system, som har utartet i retning av Meget + og Meget (, Meget (() og Godt +, med og uten parantes og et par tre plusser. Er det å innføre en ren tallkarakterskala da en sterkere gradering?

       Og det siste spørsmålet er: Vil det ikke være lettere, når man har formelle karakterer, å ha det samme systemet på ungdomstrinnet som man skal ha videre når elevene går inn i videregående opplæring?

Jon Lilletun (KrF) : Det er rett som representanten Nybakk sa, at vi i Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet er einige i dei fleste spørsmål i denne innstillinga. Når det gjeld dei tre spørsmåla om bokstavkarakterar kontra talkarakterar, som representanten Nybakk tok opp, vil eg seie at det er ikkje det aller største spørsmålet i denne innstillinga, men i dette tilfellet meiner eg at det er eit steg i feil retning. Det er ikkje slik at det er tilsvarande system som i vidaregåande ein innfører, for det er eit motsett opplegg for tala. Derfor kan det ikkje utan vidare overførast og samanliknast på den måten som representanten Nybakk gjorde no. Men det er ei meir stringent og litt meir kald vurderingsform. Det byggjer no stort sett på korleis ein opplever ting og ikkje på objektiv vitskaplegheit. Men allikevel så meiner eg at røynsla ein har frå den måten å setje karakterar på i barneskulen - eller grunnskulen, rettare sagt - har fungert rimeleg godt dersom ein fyrst skal ha karakterar.

       Eg registrerer òg at ganske mange av høyringsinstansane, m.a. Norsk Lærerlag, som eg sa, åtvarar mot denne endringa akkurat med den grunngjevinga eg gjev. Dei meiner at det er å gå i ei meir formalisert retning med karakterane. Derfor står eg og Kristeleg Folkeparti ganske trygt på det standpunktet vi er komne fram til, men det er ikkje noko hovudspørsmål i denne debatten i dag, og det er eg glad for at det ikkje har vore heller. Det hadde ein tendens til å verte det før meldinga vart lagd fram. No får vi akseptere det som kjem, og så får vi håpe at det fungerer godt.

       Hans J Røsjorde (Frp) : Dette er så visst ingen forsvarsdebatt, selv om det også er fronter i denne sammenheng, og jeg får bare slå fast at innstillingen bærer klart preg av at det er to sider i dette. Det er et flertall som utgjøres av et godt samarbeid mellom det som het mellompartiene, og Arbeiderpartiet, og så er det Høyre og Fremskrittspartiet som har sin oppfatning av hvorledes evalueringssystemet bør være. Det er vel i hovedtrekkene også det som preger innstillingen, og som også på mange måter har preget debatten.

       Fra Fremskrittspartiets side er det en grunnholdning at det man gjør, det man skal lære, det skal også evalueres, og det skal evalueres på mest mulig objektiv måte. Og hvis det er utgangspunktet, faller det naturlig at man ønsker en evaluering på den type grunnlag: best mulig målbarhet og sikrest mulig evaluering. Det betyr selvsagt at en bruk av tallkarakterer er nødvendig. Det gjelder evalueringen av elevene, men jeg har lyst til å gå videre og peke på et par momenter.

       Det er en klar forutsetning for i det hele tatt å kunne få anledning til å gi en evaluering at man arbeider i en skole hvor elever og lærere møtes på en slik måte at miljøet, omgivelsene, for undervisningen er det best mulige. I det ligger en meget viktig faktor, nemlig grunnlaget for å kunne drive en undervisning, ha en skole hvor man har ro og orden og har mulighet til å formidle kunnskap. Hvis man ikke har det - og det er svært mye ved norsk skole i dag som tyder på at man ikke har dette grunnlaget, ikke har styringsmuligheter, ikke har et personale som er gitt muligheter til å utøve orden - har man med en gang undergravet grunnlaget for en hel del av denne debatten. Jeg synes kanskje det også burde ligge i bunnen når man diskuterer evaluering. Dertil vil det alltid være en balansegang mellom hvor mye tid man skal bruke på evaluering. For bruker man for mye tid på evaluering, går det ut over den tid man har til å gi faglig undervisning. Dette er etter min mening viktig, og jeg tror at de fleste med erfaring fra å gi karakterer vil si at det å skulle gi karakteristika av hvordan en elev på en måte fungerer, gi dette et verbalt innhold, har lett for å bli subjektivt. Derimot er en eksakt målemetode basert på eksakte kunnskaper nødvendigvis enklere å gjennomføre, og den gir også etter min mening det beste resultatet. Hvis vi skal gi oss på veien med den uformelle vurdering, vil det meget lett føre til subjektivt arbeid, hvor holdninger for eller mot, enten man nå liker det eller ikke, legges inn, kanskje også så langt som politiske vurderinger, hvis man går helt til den ekstreme delen av dette. Derfor ønsker vi rett og slett et system hvor vi har mest mulig objektive, målbare metoder å arbeide etter.

       Når det gjelder den såkalte åpen bok-metoden, vil det etter Fremskrittspartiets mening forutsette at man har en rekke basiskunnskaper. En del av dem som sitter her, vil antakelig med en viss glede erkjenne at en del basiskunnskap hadde man. Det har man bruk for, og det danner grunnlaget for å komme videre. Man må gjerne ha åpen bok-eksamen, men da må det skje på et tidspunkt i utdanningen hvor man har basiskunnskap liggende inne, slik at man kan bruke dette på tvers. Da matcher det, ikke i en tidlig fase av undervisningen.

       Jeg har sett uttrykket « mappevurdering » brukt i innstillingen. Det kan være litt fristende å si at det er andre som har drevet med mappestudier og mappevurdering i denne sal - og det har ikke vært særlig populært. Etter min vurdering bør det i hvert fall være lite populært i den sammenheng komiteen har nevnt dette, nemlig i undervisningssammenheng.

       Hva ønsker så foreldre, og hva ønsker elever? Jo, de ønsker en best mulig skole. Da må det være lov til, slik Høyre og Fremskrittspartiet har pekt på, å få et vurderingssystem som ligger utenfor departementets styring, og som kritisk kan vurdere hva skolene er gode for. For det må jo være en målsetting å få dette vurdert på lik linje med mye annet. Vi er fryktelig nøye med evaluering av produkter som slippes ut på markedet. Da er vi veldig nøye - alt dette skal granskes, og man skal passe på at det inneholder kvalitet. Undervisningsprodukter er minst like viktige som de produkter vi kjøper over disk!

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Når man diskuterer evaluering og karakterer, er det i dag sånn som det pleier å være, en voldsom polarisering mellom dem som synes karakterer er veldig bra, og dem som ikke liker karakterer. Hvis man hører på innleggene, er nok ikke forskjellen mellom alle dem som har hatt ordet, så stor som det kanskje kan høres ut til, når det gjelder det reelle innholdet.

       Jeg har lyst til å starte med å referere til et besøk jeg hadde i Israel for snart fire år siden, som daværende medlem av Europarådets vitenskaps- og teknologikomite. Israels viktigste ressurs er faktisk kunnskap. De har utviklet et moderne samfunn basert nesten utelukkende på kompetanse. Og visst er det imponerende! Men de metodene de har brukt for å utvikle sitt kunnskapssamfunn, er svært tvilsomme sett med mine politiske øyne: segregering, selektiv utvelgelse, organisert differensiering basert på IQ-tester og karakterer.

       Alle femåringer ble testet før skolestart, fikk vi vite. En viss prosentandel av elevene med høyeste IQ ble satt i eliteskoler, undervist av universitetslærere. Tilsvarende ble en viss prosentandel av de elevene som gjorde det dårligst i testen, satt i spesialskoler - med ulike graderinger imellom.

       Vi ønsker ikke et slikt skolesystem. Vi skal verne om enhetsskolen, og vi skal løfte befolkningen i bredden. Vi ønsker ikke bare en utdannet elite. Vi skal verken ha gettoskoler eller stjerneskoler, og heller ikke klasser satt sammen på grunnlag av karakterer, IQ-tester, etnisk bakgrunn eller kjønn. Enhetsskolen - møteplassen for barn fra ulike miljøer, kulturer og sosiale lag med tilnærmet like rammevilkår og læreplaner - er viktig som fordelingsfaktor, men også for å utvikle sosial kompetanse og heve det generelle kunnskapsnivået.

       Vi skal med de nye skolereformene både ta vare på enhetsskolen og gjøre skolesystemet mer relevant i forhold til det arbeidslivet elevene etter hvert skal inn i. Vi skal øke kunnskapsnivået i takt med den teknologiske utviklingen. Derfor har vi - i tillegg til faglig innhold og læreplaner - også sett på pedagogikk, arbeidsmetoder, evalueringssystemer og eksamensformer. Vi vektlegger førskolepedagogikk og dans og drama som metode i småskolen. Vi får en ny og spennende ungdomsskole med økt vekt på prosjektarbeid, tverrfaglighet, entreprenørskap og arbeidslivsorientering. Unge mennesker skal få kunnskaper om jobbskaping og etablering.

       Vi trenger også arbeidsformer der læreren går inn i rollen som veileder og rådgiver og tar i bruk arbeidsmetoder som egenaktivitet, gruppearbeid og prosjektarbeid, som stimulerer til bruk av aviser, bibliotek, oppsøkende virksomhet og utadvendthet.

       Det er et par år siden kirke-, utdannings- og forskningskomiteen bad departementet om å sette i gang prøveprosjekt med åpen bok-eksamen, slik at tentamener og eksamener skal kunne bli mer i samsvar med den måten man jobber på i arbeidslivet: bruk av kilder og oppslagsverk når man skal løse en oppgave. Prøveformer må, syns jeg, bli mer i samsvar med den daglige opplæringen. Og jeg har også lyst til å si til representanten Jan Tore Sanner at det er slik at det ungdomstrinnet som vi nå snakker om, skal ha en kombinasjon av det som jeg vil kalle reproduksjon av kunnskaper og åpen bok-eksamen. Det er ikke slik at det ene utelukker det andre, og jeg er langt på vei enig i det som representanten Røsjorde sa i den forbindelse: basiskunnskap og eksamener, men også åpen bok-tentamen og åpen bok-eksamen.

       Det er også slik, syns jeg, at i oppfølgingen av det som er knyttet til bruk av ulike virkemidler og åpen bok-eksamen at det å utvikle entreprenørskap og skapende tenkning også er utgangspunkt for bedre handlingskompetanse når unge mennesker skal inn på arbeidsmarkedet.

       Også den rene elevevalueringen eller vurderingen må være mer i samsvar med hele læringsprosessen og være rettet mot de krav som unge mennesker møter i arbeidslivet. Det betyr at evaluering må være en støttestruktur, en del av en utviklingsprosess, ikke bare en kontrollfunksjon. Det bør legges vekt på sosial og uformell kompetanse og selve skolesituasjonen, men la meg legge til - som jeg også var inne på i en replikk til representanten Djupedal - kanskje ikke så ensidig uformelt at den berømte trynefaktoren blir helt avgjørende. Det er derfor disse to evalueringsformene som vi i dag vedtar, er spennende i et samspill.

       Jeg leste for en tid tilbake en artikkel som problematiserte begreper som IQ og intelligens. Artikkelen trakk fram sosial intelligens og sosiale ferdigheter som vel så viktige egenskaper som det å ha tilegnet seg passiv læring og å ha såkalt høy IQ. Artikkelen gikk faktisk så langt som til å konkludere med at tradisjonelle IQ-tester har lite for seg så lenge testen ikke måler sosial intelligens og evne til kreativitet og entreprenørskap. Det er flere av mine kolleger her som har nevnt det som Næringslivets Hovedorganisasjon gav uttrykk for da de var på en høring i komiteen, at de la hovedvekten på ordenskarakter og frammøte. De la også til at de satte pris på evne til å tenke løsninger, være driftige som saksbehandlere, som ledere og som administratorer.

Erling Folkvord (RV) : Eg tviler ikkje på at det er somme som vil sjå og finne spenning i det som dagens vedtak vil medføre i skolen, men hovudsaka er at skolen blir vidareutvikla som sorteringsmaskin, og at det saman med andre årsaksforhold kjem til å styrkje klasseskilja i skolen. Dei feite, vakre honnørorda står ganske tett både i regjeringsdokumentet og komiteinnstillinga. Spriket mellom den offentlege svadaen og det som faktisk blir gjort, er stort. Eg synest det verkar som om dette spriket er aller størst i utdanningspolitikken. I utdanningspolitikken blir dei fine orda brukte for å dekke over mykje elende. Behandlinga av 6-årsreforma er eit eksempel på det, og i denne saka får vi etter mitt syn eit eksempel til.

       Da prinsippa og retningslinene for tiårig grunnskole vart behandla i Stortinget, sa eit fleirtal i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen følgjande:

       « Dagens karaktersystem fremmer konkurransesamfunnet der flere faller utenfor, ofte med svekket selvtillit. »

       Fleirtalet meinte vidare at

       « dagens karaktersystem kan virke hemmende på skolens virksomhet på en rekke områder og legger for stor vekt på rangering av elever ».

       Sånne standpunkt gjer seg bra på trykk, og innhaldet som eg siterte, er faktisk ganske likt det slagordet som Raud Valallianse sin ungdomsorganisasjon, Raud Ungdom, lanserte for nokre år sidan: « Gjør skolen interessant - bort med karakterer og tvang! » Men i motsetning til ungdomsaktivistane som meinte det dei sa, og står for det dei sa, så går komitefleirtalet inn for noko heilt anna når det kjem til praktisk gjennomføring.

       Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti støttar og sikrar fleirtal for ei meir fingradert rangering av elevane, med ny talkarakterskala, og går inn for å innføre karakterar i fleire fag, både i tilvalsfag og i språkfag. Resultatet blir ei hardhendt og meir effektiv sortering av elevane. Det nye karaktersystemet er skreddarsydd for den nye inntaksordninga til vidaregåande skole som bystyrefleirtalet her i Oslo vil innføre. Dei elevane som får dårlegast karakterar i grunnskolen, skal få færrast valmoglegheiter og den lengste reisevegen til skolen. Vi får a-skolar for dei som er skoleflinke, og b- og c-skolar for resten av elevane.

       Arbeidarpartiet i Oslo har vore imot å innføre den nye inntaksordninga når saka har vore behandla i Oslo bystyre, men med det forslaget som passerer i dag, er dessverre Arbeidarpartiet med på her i Stortinget å gi Høgre og Framstegspartiet i Oslo eit glimrande verktøy for å kunne sile elevane enda meir effektivt.

       Karakterpresset er på god veg til å øydelegge læringsmiljøet i vidaregåande skole. Med dagens innstilling og vedtak blir karakterpresset i grunnskolen forsterka. Det kjem til å ha store skadeverknader for store elevgrupper, men det er heilt sikkert somme som kjem til å bli sorterte ut tidlegare til noko som kanskje somme vil synast er eit framgangsrikt liv som karrierist i ulike delar av samfunnssystemet.

       Raud Valallianse er imot karakterar i grunnskolen, og vi er følgjeleg også imot å innføre ei elevrangering med talkarakterar i grunnskolen. Vi støttar SV sine forslag nr. 12-14 i innstillinga, og SV blir da ikkje fullt så åleine lenger i Stortinget som det Djupedal påpeikte at SV var i komiteen når det galdt ein del spørsmål.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg slutter meg helhjertet til flertallets syn som uttrykker at elevvurdering må framelske alle elevers lærelyst, gi dem selvtillit og gjøre dem søkende etter nye kunnskaper og ferdigheter. Den største utfordringen er å opprettholde barnets naturlige nysgjerrighet, som er selve drivkraften for læring og utforsking. Dessverre har ikke skolen klart dette alltid. Å gi elevene selvtillit er ikke noe vi kan overrekke innpakket som en presang. Det å skape et læringsmiljø som fremmer selvtillit er den aller viktigste oppgaven skolen har. Og her kommer den enkelte lærers pedagogiske og psykologiske evne i fokus. Å skape et sosialt fellesskap der alle elever føler seg like mye verdt, er etter mitt syn det viktigste. Jeg har i mange sammenhenger uttrykt det slik: Det er ikke karakterene som teller mest i livet, men den enkeltes personlighetskarakter.

       Jeg er tilfreds med at innstillinga kommer med nye prøveformer som vil teste elevenes vurderingsevne og evne til å sortere vesentlig stoff fra mindre vesentlig. Jeg tenker her på åpen bok-eksamen. Det er videre bra at prosjektarbeid er positivt vektlagt. Det er prosessene ved slikt arbeid som fremmer læring, vurderingsevne og samarbeidsevne - egenskaper som vil komme den enkelte til nytte seinere i livet, og som vi vet samfunnet etterspør.

       Vurderinga skal fange opp bredden i kompetansen til elevene sett mot de mål som læreplanen beskriver, både de enkelte fagplanene og generell del av læreplanverket. Den generelle læreplan er hovedlesten for alt læringsarbeid i det obligatoriske skoleverket. Det må ikke glemmes i en hektisk skolehverdag. Det bør også sies at skoleledelsen har et stort ansvar her. Alle mennesker trenger tilbakemelding og bekreftelse på egen innsats. Det er en viktig betingelse for personlighetsutviklingen.

       Senterpartiet er tilfreds med at den formelle vurderinga med karakterer suppleres med individuell vurdering uten karakterer, men jeg vil understreke at det er viktig at lærerne utviser en særlig evne til objektivitet, slik at ikke den berømte « trynefaktoren » får en avgjørende betydning. Videre må vi være oppmerksom på at mye papirarbeid kan stjele verdifull tid fra lærernes viktigste oppgave, nemlig det å legge til rette for læring.

       Flertallet går inn for at tallkarakterer også skal brukes i grunnskolen. Fordelen med det er bl.a at det gir en bedre gradering. Jeg vil likevel advare mot en utvikling med matematisk verdisetting, at vurderingsproduktet blir målt med desimaler. Det er ikke hensikten med tallkarakterene. Helhetsvurderingen må ikke gå tapt. Senterpartiet er enig i at elevene fortsatt skal få vurdering av orden og oppførsel der en tar hensyn til elevenes forutsetninger. Jeg mener det er viktig både for elevene og foreldrene og etter mitt skjønn mer egnet til å forebygge og korrigere disiplinærproblemer enn større vektlegging av karakterer. Jeg er så gammel at jeg husker flidkarakteren. At dette var en form for stimulans for mange elever, er jeg ikke i tvil om, men nå er jeg tilfreds med at innsatsvurdering heretter skal inngå i totalvurderingen. Det viktigste er at viljen til innsats vektlegges og honoreres.

       Til slutt vil jeg si noe om vurdering av elever med individuell opplæringsplan. Dette gjelder for det meste elever med lærevansker av ulike slag, funksjonshemmede eller sosialt mistilpassede elever. Således er det en svært sammensatt gruppe. Jeg er glad for at komiteen ikke følger departementets forslag om en egen karakterskala. Det ville etter mitt skjønn på mange måter virke stigmatiserende. Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å bruke akkurat samme vurderingsform for alle elever som har rett til spesialundervisning. Men det er bra at det er åpnet for valgmuligheter. Jeg kan ikke forstå at departementet foreslår at det ikke skal være anledning til å bli fritatt for vurdering med karakterer. Jeg må spørre om departementet vet hvilke lærevansker mange av disse elevene har. Mine erfaringer er at elever som f.eks ikke har språk, men deltar integrert eller i egen gruppe, vanskelig kan få karaktervurdering. Sjøl om vurderinga skal skje i forhold til målene i individuell læreplan, synes ikke dette å være naturlig. Jeg mener komiteen har kommet fram til en god balanse når den foreslår at foreldrene - og jeg tar det for gitt eleven sjøl, når denne er i stand til det - skal kunne velge mellom vurdering med karakter og vurdering uten karakter. Dette er etter mitt skjønn det eneste fornuftige. Som kjent er det ikke mulig å gjøre alle like, ei heller på dette området.

Statsråd Reidar Sandal : Vi er inne i eit historisk år. For første gong i skulehistoria skal den obligatoriske skulegangen utvidast til å omfatte ti årskull. Med behandlinga av denne innstillinga fell ein av dei siste steinane på plass i eit omfattande byggverk.

       Grunnskulereforma har vore oppe til ei grundig og brei drøfting i fleire år, både i og utanfor denne salen. Sentralt i debatten har ønsket om å vidareutvikle einskapsskulen stått, ein skule som gir alle elevane høve til likeverdig opplæring ut frå eigne føresetnader, uavhengig av kjønn, heimstad og etnisk og sosial bakgrunn. Nettopp denne tradisjonen har medverka til at Noreg i dag er mellom dei landa som har høgst utdanningsnivå innanfor OECD-området, og som bruker mest ressursar på opplæring og utdanning.

       Debatten om vurdering har stått sentralt i den skulepolitiske diskusjonen i heile etterkrigstida. Dette har samanheng med at ein har vore klar over at vurdering i skulen speler ei sentral rolle for utviklinga til barn og unge og for verksemda i skulen. Det er gledeleg å kunne konstatere brei semje om dei overordna spørsmåla meldinga tar opp. Sjølvsagt vil det vere avvikande synspunkt på enkelte område, men målet er klart: eit samla vurderingssystem som reiskap til å sikre ei likeverdig og kvalitetssikra opplæring for alle elevar.

       Eg vil seie meg tilfreds med at komiteen i hovudsak sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar og konklusjonar i St.meld.nr.47 (1995-1996).

       Det er ei kjend sak at vurderinga verkar sterkt styrande på arbeidet i skulen. Derfor er det viktig å understreke at elevvurderinga skal vere ein naturleg og integrert del av opplæringa, og at dei arbeidsmåtane og det innhaldet som pregar opplæringa, skal komme til uttrykk i elevvurderinga. På den måten blir vurderinga eit viktig hjelpemiddel til å realisere måla i det nye læreplanverket og intensjonane i grunnskulereforma. Den aktivt deltakande eleven er sterkt understreka i læreplanverket, og det må òg prege elevvurderinga.

       Regjeringa legg med andre ord stor vekt på samanhengen mellom opplæringa slik den går føre seg i det daglege arbeidet i skulen, og vurdering og rettleiing. Dette perspektivet er det stor tilslutning til - både i komiteinnstillinga og i tidlegare behandling av spørsmålet i Stortinget.

       Grunnlaget for alt arbeid med vurdering er måla for opplæringa slik dei er utforma i den generelle delen i læreplanverket og i læreplanane for faga. Som det går fram av meldinga, skal vurderinga gå føre seg på ulike måtar. Det blir derfor særs viktig at skuleleiarar, lærarar, elevar og føresette er bevisste om formålet med elevvurderinga og arbeidsformer i vurderings- og rettleiingsarbeidet.

       Regjeringa har lagt til grunn at elevvurderinga skal ha fleire formål, men den overordna målsetjinga er å fremje læring og utvikling hos kvar enkelt elev. Vurderinga skal vere med og gi lærelyst, motivere til innsats og auka sjølvkjensle hos elevane, og den må derfor vere noko meir enn ei einsidig bedømming av resultat. Det er like viktig å gi god rettleiing og informasjon undervegs i læringsprosessen. Eg er glad for at komiteen også understrekar dette. Det er òg viktig at dei føresette får god informasjon om korleis eleven nærmar seg måla for opplæringa.

       Fordi det viktigaste formålet med elevvurderinga er å fremje læring og utvikling, har Regjeringa lagt vekt på å systematisere og strukturere den uformelle vurderinga som er brukt til no. Siktemålet er å heve kvaliteten på denne delen av elevvurderinga og i større grad likestille dei to hovudformene for vurdering. Her blir det òg presisert at foreldra skal vere med på ein meir strukturert og forpliktande måte enn før.

       Ut frå det overordna formålet for elevvurderinga må all vurdering ha element av rettleiing. Samtidig som elevane får greie på kvar dei står i forhold til fagmåla, anten ved hjelp av karakterar eller på annan måte, må dei få hjelp til å sjå korleis dei skal utvikle seg vidare. Problemstillingar knytte til arbeidet med vurdering i skulen vil derfor stå sentralt i etterutdanninga av lærarar.

       Eg har merka meg at ein samla komite ønskjer ei anna løysing for elevar med individuell opplæringsplan enn det som er foreslått i meldinga. For Regjeringa er det overordna at vurderingsgrunnlaget samsvarar med mål, innhald og arbeidsformer i opplæringa. Det kan ikkje vere rett å vurdere elevar etter mål som dei i liten grad har arbeidd etter. Det er vanskeleg å motivere til innsats dersom eleven gjennom karakterane jamleg får melding om at ho eller han ikkje lykkast. Eg håper ikkje at den løysinga komiteen har valt for elevar med individuell opplæringsplan, fører til at talet på elevar som blir fritatt for vurdering med karakter, aukar. Vi har sett ei slik utvikling over tid. Elevar med individuell opplæringsplan er ei samansett gruppe. For enkelte elevar kan fritak for vurdering med karakter opplevast som unødvendig særbehandling, og eit vitnemål utan karakter oppfattast som mindreverdig.

       Departementet vil, slik det er omtalt i meldinga, syte for at det blir sett i gang tiltak for å følgje opp måla med eit nytt system for elevvurdering. Det kan m.a. gjelde utvikling av avgangsprøver etter L97 og vurdering i prosjektarbeid, vidare å utvikle støttemateriell til hjelp for lærings- og utviklingsprosessen, m.a. mappevurdering, logg, opplæringsbok og andre opplegg for eigenvurdering.

       Departementet vil halde fram arbeidet for å sikre ein betre og meir eintydig praksis for vurdering med karakterar på ungdomssteget.

       Grunnskulen går no inn i ein ny fase med innføring av nye læreplanar. Den nasjonale vurderinga i åra framover må sjåast i samanheng med gjennomføringa av Reform 97 og evalueringa av den.

       Komiteen ber staten ta ansvaret for at det blir utvikla formålstenleg verktøy til bruk i den nasjonale vurderinga. Departementet har, som komiteen er kjend med, alt utvikla enkelte metodar og instrument som òg kan brukast i samband med evaluering av Reform 97. Departementet vil utdjupe dette nærare i ei eiga sak om evaluering av reforma.

       Eg har merka meg at ei vidare utvikling av systematisk rapportering og dialog mellom alle nivåa i utdanningssystemet om ressursbruk, organisering og resultat får brei støtte i komiteen. Departementet vil arbeide vidare med oppbygginga av eit slikt system der utdanningskontora vil ha ei sentral rolle. Det vil derfor vere viktig å rettleie utdanningskontora om korleis resultata skal vurderast og formidlast til nasjonalt nivå, og nyttast i deira dialog med kommunane.

       Fleirtalet i komiteen meiner at dei samla resultata frå dei diagnostiske prøvene må brukast i mindre grad, og ikkje til å rangere klassar og skular. Dette er i tråd med den praksis departementet har følgt i sitt utviklingsarbeid på dette området og planlegg å følgje vidare. Det blir òg ei viktig oppgave for departementet å formidle korleis utdanningskontora, kommunane og skulane kan bruke data og resultat frå den nasjonale vurderinga på ein etisk forsvarleg måte.

       Komiteen meiner forskinga i større grad enn tidlegare bør klarleggje samanhengar mellom ressursinnsats og måloppnåing i skulen. Dette er eit svært komplisert, men viktig område. Trass i omfattande internasjonal forsking har ein ikkje funne enkle samanhengar mellom ressursinnsats og måloppnåing.

       Konklusjonen på denne forskinga så langt er at det gjer seg gjeldande innfløkte samanhengar på dette området. Departementet vil arbeide vidare med desse spørsmåla, m.a. gjennom det nye forskingsprogrammet « Kompetanse, utdanning og verdiskaping » i regi av Noregs forskingsråd.

       Komiteen legg dessutan vekt på at klasseromsforskinga blir styrkt. Dette er eit viktig grunnlag for å kunne finne løysingar og idear til tiltak og forbetring av arbeidet i klasserommet. Eg viser elles til initiativet departementet tok for nokre år sia der ein sette i gang eit eige program på dette området.

       Til slutt vil eg presisere kor viktig det er å vidareutvikle heilskapen i det systemet for elevvurdering og nasjonal vurdering som no er lagt fram. Eg er sikker på at eit slikt heilskapleg system vil styrkje og betre opplæringa for den enkelte eleven.

       Personlig mener jeg, som jeg for øvrig sa i en replikk til Sanner, at det vil være naturlig at en ser disse to sakene under ett og gjerne får et felles system, og jeg forstod for så vidt statsråden som om han hadde den samme oppfatning.

       Jeg sa videre i mitt innlegg at et slikt system bør bygge på en del pilarer, og jeg nevnte at dette bør omfatte alle sider ved skolens arbeid, ved å sikre enhetsskolen, kontrollere at både stat og kommune oppfyller sine forpliktelser, sikre medvirkning fra foreldre, elever og lærere og en god ressursforvaltning. Jeg sa også at vurderingen i stor grad bør være fri og uavhengig. Jeg vil gjerne utfordre statsråden litt nærmere på dette og høre hvordan han ser på de pilarer som jeg her har nevnt for oppbygging av et slikt vurderingssystem.

Statsråd Reidar Sandal : Det er gjerne slik i politiske debattar at ein er meir opptatt av det som skil enn av det som samlar. Når representanten Manneråk framheva eit punkt der han har ein del andre tilnærmingsmåtar iallfall så langt enn det departementet og Regjeringa har gitt uttrykk for, vil eg likevel få lov til å peike på at i all hovudsak gir Senterpartiet og Manneråk tilslutning til det opplegget som er skissert frå Regjeringa i denne saka, og det er eg tilfreds med.

       Når det gjeld spørsmålet om nasjonal vurdering, merka eg meg dei synspunkta som representanten Manneråk gav uttrykk for i hovudinnlegget sitt, som han òg i ein kortare versjon peikte på no. Eg vil stadfeste at eg tar sikte på at ein i samband med saka om evaluering av Reform 97 lyftar inn stoff om nasjonal vurdering og legg det fram for Stortinget, så vidt eg skjønar i tråd med det ønsket som representanten Manneråk har. Eg vil få lov å seie at som premiss og viktig grunnlag for arbeidet med den saka legg eg til grunn dei merknader som fleirtalet i komiteen har på dette punktet, og som òg Senterpartiet er ein del av. Eg deler fleirtalet sitt syn, som eg ikkje oppfattar står i motstrid til dei signala som

       er gitt i meldinga om kva arbeid som har vore gjort, og kva planar ein har for verksemda framover. Eg har tru på at vi, når vi får den saka til behandling, skal finne ei løysing som òg representanten Manneråk kan vere tilfreds med.

Jan Tore Sanner (H) : Til tross for denne selvtilfredsheten håper jeg at statsråden har merket seg at flertallet ikke er særlig imponert over departementets arbeid når det gjelder nasjonalt vurderingssystem, og at de borgerlige partiene, riktignok med litt ulikt engasjement, har gitt uttrykk for støtte til tanken om å opprette et politisk og departementalt uavhengig skoletilsyn.

       Ellers må jeg få gi uttrykk for skuffelse over at statsråden ikke benytter denne talerstol til å sette foten ned i forhold til de kommentarer som er kommet fra ulikt arbeiderpartihold om at man oppfatter innstillingen som et skritt i retning av en karakterfri skole, og at karakterene er satt på oppsigelse. Jeg lurer på om statsråden er enig i den grunnleggende karakterkritikk som flertallet fremsetter i innstillingen om at karakterene er det som fremmer konkurransesamfunnet. Er det en oppfatning som statsråden deler?

       Ellers har jeg til flere av Arbeiderpartiets talere stilt spørsmålet om vurdering av holdninger og personlige egenskaper. Jeg har ikke fått svar. Hvordan ser statsråden for seg at skolen skal vurdere den enkelte elevs holdninger, og hvilke holdninger er det statsråden mener at skolen skal vurdere? Er det elevenes holdninger til likestilling, til miljøvern, til Det norske hus og sosialdemokratiet? Hvilken skala er det man her skal benytte? Og ser ikke statsråden det betenkelige i at skolen på denne måte kan sette seg som en dommer over et ungt menneskes personlighet?

       Det er, som jeg også har gitt uttrykk for tidligere, ikke alt som kan eller skal vurderes i skolen. Karakterenes styrke er at de sier noe begrenset, de sier ikke alt om hele mennesket, og det skal heller ikke skolen gjøre.

Statsråd Reidar Sandal : La meg først få gi uttrykk for at dei holdningane som representanten Sanner tidlegare i dag og i innstillinga har gitt uttrykk for når det gjeld skuletilsyn, er i det heile ikkje samanfallande med dei resonnementa eg har på dette området. Og om det ikkje blei berørt eksplisitt i innlegget mitt, føler eg at det ikkje skulle vere vanskeleg å ta det signalet ut frå dei andre resonnementa som eg gav der.

       Når det gjeld spørsmålet om karakterfri skule, som representanten Sanner stilte spørsmål om, og om eg er einig i den grunnleggjande kritikk - som han sa - som fleirtalet kjem med mot karakterane, må eg få lov til å seie at den tilnærmingsmåten synest eg er ualminneleg spesiell. Poenget er at Regjeringa no, etter stillstand på dette området i kanskje fleire tiår, legg opp til eit system der ein både tar vare på den formelle vurderinga med karakterar for ungdomstrinnet og samtidig innfører noko nytt, spennande og eg trur faktisk veldig konstruktivt med, uformell vurdering for heile grunnskulen. I denne situasjonen prøver representanten Sanner å framstille det slik at fleirtalet i komiteen har gått inn på ei grunnleggjande negativ holdning til karakterane i innstillinga.

       Eg har sett forhistoria og kjenner den, men eg let meg først og fremst rettleie og inspirere av det fleirtalet seier nyansert både om karakterane og den nye vurderingsmåten.

       Så får eg ikkje høve til å kommentere det siste spørsmålet som Sanner tok opp. Det er kanskje andre som vil ta det opp i replikkordskiftet.

Øystein Djupedal (SV) : La meg først si at jeg er ualminnelig tilfreds med den presiseringen som statsråden nå gjorde knyttet til både skoletilsyn og til Høyres utlegning av hva som er flertallet i innstillingen. Jeg tror nok at det er en inkurie at Arbeiderpartiet har havnet en plass i innstillingen som de ikke burde ha havnet, og jeg satte stor pris på at statsråden nå så klart gav uttrykk for at han ikke deler de synspunktene at et statlig skolepoliti er en vei Den norske regjering ønsker å gå for norsk skole. - Så det er jeg ualminnelig tilfreds med.

       Mitt anliggende til statsråden er de diagnostiske og standardiserte prøvene som flertallet her tar til ordet for og mener er en fornuftig måte å måle kunnskap på. Vil det være - og det er min utfordring til statsråden - mulig å tenke seg at de resultatene som der innsamles, vil kunne forbli anonymisert? Vi ser nå for oss flere prøver i skolen også fra lavere alderstrinn som skal måle utviklingsnivå og kunnskap hos elever gjennom grunnskolen. Min frykt er at de resultatene som der innsamles, ikke vil kunne forbli anonymisert over lang tid.

       Så klart til spørsmålet: Hvem er det som skal ha tilgang på de opplysninger som der innsamles, og hvordan ser departementet for seg at de skal håndteres? Og hvordan ser departementet for seg at de resultatene som vil foreligge av denne typen prøver - hvordan skal de faktisk brukes overfor skolen? Betyr det at statens utdanningsdirektør eller departementet vil ta kontakt med den enkelte rektor og den enkelte lærer, eller hvordan ser departementet for seg at dette overhodet skal ha noen funksjon? Jeg antar det er meningen det skal ha en funksjon siden både departementet og flertallet går inn for det?

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Djupedal stilte spørsmål om diagnostiske og standardiserte prøver. Eg skal klargjere kva eg meiner om bruken av desse.

       Eg trur faktisk at det som bør vere utviklinga, er at diagnostiske prøver og resultata av dei vil bli brukte mindre i tida framover enn det som vi har sett før. Og eg trur faktisk òg det er viktig at desse prøvene ikkje blir brukte på ein slik måte at ein kan rangere klassar eller skular. Det meiner eg faktisk er i tråd med den praksis som vi frå departementet og Regjeringa har følgt til no. Og eg signaliserer at det òg bør vere retningsgivande for tida som kjem.

       Representanten Djupedal stilte òg spørsmål om utdanningskontora si rolle i denne samanhengen. Eg trur det er ei viktig oppgåve å formidle til utdanningskontora

       korleis dei skal bruke desse data og resultatet frå ei nasjonal vurdering på ein forsvarleg - ikkje minst etisk forsvarleg - måte. Det arbeidet vil vi sjølvsagt ta på oss. Det er ei krevjande oppgåve, og det er fine balansegangar å gå, men det føler eg meg sikker på at vi skal greie på ein tilfredsstillande måte.

       Jeg syns det er viktig at man nå setter fokus på en mer systematisk skolevurdering enn det vi har hatt i Norge. I forhold til veldig mange andre land har Norge hatt lite systematikk i spørsmålet knyttet til skolevurdering. Systematisk skolevurdering har lenge vært oppfattet som både elev-, skole- og lærerfiendtlig. Tvert imot er min mening at en systematisk skolevurdering gir elever og foreldre kunnskap om egenutvikling og skolens utvikling. Det gir lærerne tilbakemelding på egen og arbeidsfellesskapets utvikling på den enkelte skole. Det gir skolelederne et instrument for sammen med den øvrige lærerstaben å utvikle den pedagogiske lederfunksjonen og kvaliteten i skolen. Og det gir politikere og skoleverkets administrasjon kunnskap om den faglige og læringsmessige utviklingen og ulikheter mellom skolene, slik at de kan vurdere om det er behov for spesielle tiltak eller spesiell innsats på en helt annen måte enn det har vært mulig til i dag.

       Faktum er at skoleevaluering sannsynligvis er det viktigste vi kan innføre for å heve kvaliteten i norsk skole, hvis det gjennomføres systematisk og med en mulighet til å sammenligne, nettopp fordi læringsprosesser er mer kompliserte enn bare å fastsette og diskutere krav i mønsterplanen. Man må kunne mer om hva som foregår innenfor klasserommet, og hvordan læringsprosesser utvikles.

       Derfor er det også viktig å ha en skolevurdering som baserer seg på to ulike elementer, nemlig den indre vurderingen som foregår på den enkelte skole, og den eksterne vurderingen som foregår mellom skolene, og som også innebærer en vurdering av hvordan skoler står i forhold til hverandre. Det er viktig - noe som jeg syns tilsynelatende har forsvunnet i debatten her så langt - at denne informasjonen også gis til dem som til daglig bestemmer over ressurssituasjonen for den enkelte skole hvis det oppdages problemer, nemlig skoleadministrasjonen i de enkelte fylker og kommuner, som er ansvarlig for skoleverket og ressurssituasjonen der.

       Når man har mangel på systematikk i evalueringen av skoleverket, får man en rekke øyeblikksbilder. Øyeblikksbilder kan være interessante, de kan gi varselsignaler. Men de er ikke et godt grunnlag for systematisk å mene så mye om informasjonen eller ha informasjon om skolens utvikling. Det er fort gjort at disse øyeblikksbildene enten blir overdrevet eller bortforklart.

       Enkelte har vært redd for skolevurdering fordi man frykter rangering av skoler. Sannheten er etter min mening at mangelen på skoleevaluering er en kamuflering av helt andre motiver. Systematisk kunnskapsinnhenting en slik skolevurdering vil gi, stiller utfordring til en del interessegrupper, og også politiske grupperinger stiller diagnoser om hvor feilen i skolen er, og forsvarer sine egne løsninger som det eneste sanne, som monopolet på hvordan skolen skal utvikles. Det betyr også at Høyre kanskje på noen punkter i fremtiden vil oppleve at noen av deres løsninger ikke var det som skulle til for å få kvaliteten bedre.

       Jeg har et godt eksempel på hvordan dette har vært i mange år, fra min tid som skolepolitiker. Da ble det stilt spørsmålstegn ved om vi ikke skulle redusere elevantallet i skolene, fordi det ville gi så mye bedre læringsmiljø. Men sannheten er at Bergen kommune har en enorm forskjell i gjennomsnittlig elevtall på grunn av språkdelingen i noen av de ytre deler av kommunen. En sammenlignende studie av kunnskapsoppnåelsen mellom småklassene og storklassene viste ikke noen læringsmessige forskjeller, selv om man det ene stedet hadde hatt én lærer på 12 elever og andre steder én lærer på 27 elever. Det som skulle vært den store løsningen på hvordan man skulle bedre kvaliteten, viste seg altså ikke å være riktig.

       Jeg er heller ikke redd for at rangeringen skal medføre en større mulighet for at foreldre velger skole bare ut fra kunnskap. Jeg er faktisk redd for at det er mangelen på kunnskap i dag som fører til at man f.eks ønsker å velge videregående skole som har rykte på seg for å være god. Vi vet av undersøkelser som har vært gjort, at forskjellen mellom skoler og den evnen skolen har til å gi elevene bedre læring, er mye mer avansert enn bare gjennomsnittlig skoleresultat på den enkelte skole.

       Derfor trengs det altså mer systematikk i kunnskapen, og det trengs åpenhet om resultatene for å gi de innspillene som skal til for at skolene utvikler seg.

Tomas Norvoll (A) : Gjennom denne behandlingen tar vi et skritt videre mot en enda bedre norsk skole. Det har skjedd store omlegginger til det bedre gjennom flere år. De to store reformene Reform 94 og Reform 97 er viktige bidrag for å sikre at vi har en utdanning som er framtidsrettet og tar opp i seg de utfordringene og endringene som vi står foran i samfunnet.

       Det var naturlig å få drøfte evalueringssystemer i lys av reformene. Reform 97 innebærer at elevene skal delta mer aktivt, ikke passivt motta kunnskap. Utvikling av personlige egenskaper blir viktig. Dette har Stortingets flertall sluttet seg til tidligere. Da kan vi ikke ha et vurderingssystem som er en overlevning fra et skoleverk

       som vi har forlatt. Strengt tatt hadde vi hatt bruk for denne diskusjonen alt for flere år siden. Nå er tiden bortimot overmoden. Dagens karaktersystem er en del preget av tankegangen om at elevene først og fremst skal kunne rene faktakunnskaper - en tankegang som det nesten bare er partiet Høyre som forsvarer i kongeriket Norge i dag.

       Det hevdes at norske barn og ungdom skårer dårlig på faglige tester sammenliknet med andre land som vi liker å sammenlikne oss med. For det første er det ikke riktig at vi ligger katastrofalt etter andre vestlige land. Dernest er det mest interessant hva vi ønsker at den norske skolens mål skal være. Selvsagt skal skolen formidle kunnskap om språk og naturfag. Man skal lære om land og kulturer osv. Dette er så selvfølgelig at det nesten ikke tjener noen hensikt å diskutere det. Alle er enige om det. Men skolen skal være noe mer. Elevene skal utvikle personlige egenskaper. Holdninger om toleranse og demokrati skal utformes. Det er ikke noe mål å innføre en skole som bare fremmer rene faktakunnskaper. Jeg vet en del ønsker det, også her i salen, men de er heldigvis langt fra å få flertall.

       Vi har jo hatt en sånn skole. Gå noen tiår tilbake og se! Se hvordan pugging av salmevers var viktig, f.eks! Dette har vi forlatt. Andre land har en sånn skole, f.eks i det tidligere Øst-Europa, deler av Asia, Japan - men disse landene vil vi vel ikke kopiere? Japan med et enormt press på menneskene fra de er små barn - hele tiden lære kunnskap, produsere mer og et prestasjonspress som vi ikke er i nærheten av - har en meget høy selvmordsrate. Jeg skal selvsagt ikke beskylde noen her i salen for å ønske et samfunn som er kaldt og hardt, men jeg er redd for at holdningene til skoleverket vil kunne føre den veien.

       Det sies i innstillingen fra Høyre og Fremskrittspartiet at man ikke skal vurdere holdninger og personlige egenskaper. Betyr dette at bl.a. Sanner mener at sånne ting er skolen uvedkommende? Når man mener at det bare er klart definerte, faglige mål som teller, tyder ting på det. Da skal altså ikke skolen ha en oppdragende funksjon. Da skal den altså ikke formidle de verdiene som samfunnet vårt bygger på. Dette er mildt sagt uheldig.

       Allerede i dag er personlig utvikling en viktig del av den norske skolen. Dersom man vil svekke dette, hindrer man ikke bare framskritt, men man skrur tiden tilbake. Jeg skal ikke påberope meg å være noen stor analytiker av de forskjellige ideologiene, men jeg trodde faktisk at konservatisme baserte seg på å bevare det bestående, ikke å gå langt tilbake i tid.

       Det er et faktum at partiet Høyre har vært imot så godt som alle store omlegginger og reformer i skolen. Med unntak av nå hvor de støtter innføring av skolestart for 6-åringer, riktignok med et innhold som er totalt uakseptabelt, har de vært imot alt. Retten til videregående opplæring var det siste eksemplet, men det er flere. Innføring av 9-årig grunnskole i sin tid var man heller ikke begeistret for. Strengt tatt skal vi vel være glad for at vi har mer enn en 7-årig folkeskole her i landet.

       Det er et punkt hvor Arbeiderpartiet ikke får flertall - stort sett har vi et bredt flertall bak de tingene som departementet har lagt fram. Det går på dette med Foreldreutvalget for grunnskolen, og at det skal være uavhengig. Greit det - det tror jeg ikke er noen stor og viktig sak for noen av partene, den bør ikke være det. Det har nok liten betydning. Det som gjør det så rart, er at FUG selv er fornøyd med dagens ordning. Jeg har ikke opplevd noe press fra FUG om at man har ønsket å bli mest mulig fristilt fra departementet. Jeg håper dette går bra, men det blir vanskelig. Jeg håper bare ikke rollen til FUG utspilles ved at det bare blir igjen aktivister som holder på der, men at de fortsatt kan ha en viktig rolle i norsk skoleverk. Vi får satse på at dette går bra. Men jeg har sagt i tidligere debatter at jeg er litt forundret over den holdningen at alt skal være uavhengig av departement. Man sier til og med i debatten her at den ordningen som er i dag, passer sosialdemokratiet bra. Det kan ikke bety annet enn at opposisjonen en gang for alle har oppgitt tanken på at de noen sinne selv skal komme i regjering.

       Når man har behandlet den nye 10-årige grunnskolen, har man endret på en del ting. En ting som ligger i denne meldingen, er at departementet ønsker å prioritere prosjektarbeid i skolen. Dette får flertall, og det er uhyre viktig. Vi må sette skolen i stand til å føre elevene inn i det samfunnet som de møter ute. Poenget er at skolen kan ikke leve sitt eget liv uavhengig av samfunnet for øvrig. Det blir det samme med prøveformene. Man snakker om åpen bok-eksamen. Poenget er jo at elevene i skolen skal lære seg å virke i det samfunnet de skal ut i, og skolen må ikke bli en stat i staten. Det ville bli forholdsvis håpløst.

       Men for så vidt nok prat om høyresiden her.

       De vedtakene som forhåpentligvis blir fattet nå i dag, vil gi oss et karaktersystem som utvilsomt er bedre enn dagens. Det tror jeg det er veldig stor enighet om her i salen. Ikke minst har høringene med lærer- og elevorganisasjonene vist at departementet har gjort en god jobb med meldingen. De får også støtte på de aller fleste områder. Det vi gjør, er å likestille formell og uformell vurdering. Det er bred oppslutning i Stortinget om dette, noe som i seg selv er bra. Det ville vært uheldig hvis det var stor strid rundt et sånt spørsmål.

       Det har vært en debatt om hvorvidt karakterene eller den formelle vurderingen, om man vil, lenger har noen plass i skolen. Ja, si det! Personlig føler jeg at dagens system har utspilt sin rolle, i og med at det ikke lenger er det viktigste å rangere elevene i forbindelse med opptak til videregående opplæring. Likevel er det en del skjær i sjøen som gjør at vi fra Arbeiderpartiets side ikke er villig til å gå så langt som å fjerne karakterene helt.

       For det første er det allerede mange nye ting som skal på plass i skolen. Det ville være en belastning for skoleverket å fjerne karakterene nå. Det er hevet over enhver tvil. I tillegg ville det uansett ta tid å innføre et eventuelt karakterløst system. Det måtte mye omskolering av lærere til. Tross alt har det systemet vi har i dag, eksistert så lenge iallfall jeg kan minnes. Det vi gjør, er å likestille de to vurderingsformene. Det er viktig at dette faktisk skjer, og at vi ikke vedtar en papirreform hvor lærerne kjører videre i samme spor. Jeg er glad for at statsråden understreket det i sitt innlegg.

       Så hevdes at vedtakene som blir fattet i dag, bare er en utkrøpen strategi for å undergrave karakterenes mening. Til det vil jeg si at det vedtaket vi skal fatte i dag, er et vedtak om et selvstendig system, et system som sannsynligvis kan stå seg. Men det som er bra med dette vedtaket, er at nå får vi, i tillegg til de karakterene som vi kjenner så godt fra før, også prøvd et annet system på siden av det. Det kan jo være om ti år at vi ser at de uformelle greiene var totalt ubrukelig, og da må vi fjerne det. Men det kan også være om ti år at det viser seg at de uformelle greiene er geniale. Da kanskje man kan se på om man skal foreta nye endringer.

       En ting som jeg synes er snodig, er at både SV og Høyre mener at det vedtaket som skal fattes i dag, er dårlig, for ikke å si at det er et elendig system. At Høyre er forbanna, skjønner jeg, men SV burde være glad når vi nå tar et skritt som uten tvil er nærmere deres syn enn det systemet som eksisterer i dag.

       Så til slutt tilbake til det som jeg var inne på i stad, diskusjonen om holdninger, om hvorvidt skolen har et ansvar for å skape holdninger hos elevene. Jeg må si det er skremmende hvis det skal bli sånn at skolen kun skal formidle rene leksikale kunnskaper og ikke forme elevenes holdninger. Det er da vel ikke noen i Stortinget som mener at skolen ikke skal ta et oppgjør med nazisme, høyreekstremisme, rasisme, vold? Hvis ikke skolen får være med og ta den kampen mot disse kreftene og forme elevene til å delta i kampen mot disse kreftene, skjønner ikke jeg hva slags skole og hva slags samfunn vi skal få i landet. Jeg er glad for, oppriktig glad for at den holdningen ikke får støtte i denne salen her i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg vil knytta nokre kommentarar til temaet elevvurdering. Det å lesa innstillinga i denne saka vart for meg ein ettertankens time. Eg såg føre meg situasjonar frå mi eiga skuletid, der elevar vart sorterte og stempla. Nokre fekk oppmuntrande merknader og bar stolte og tilfredse med seg karakterar i overkant av det som var fortent. Andre stod på same Ng utan omsyn til innsats og engasjement.

       Åra som lærar dukka opp. Vurderingsskjema og seinare vurderingsbøker i barneskulen. Forventningsfulle elevar og foreldre. Eg fylte ut med kryss i boka - « tilfredsstillande utvikling, kan bli betre ». I ettertid er eg ikkje heilt trygg på effekten. Eg veit at det krevst enno eit stort arbeid for å få til ei « opplæringsbok » som legg til rette for ei likeverdig vurdering frå skule til skule, frå lærar til lærar og frå elev til elev. Eg tykkjer innstillinga i dag legg eit godt grunnlag for det. Prøvebunkane frå ungdomsskuleelevane mine på kjøkkenbordet i seine nattetimar er eit anna minne. Forsøka på å styrkja ein svak karakter med ein positiv kommentar. Karakterbøkene i ungdomsskulen hadde ei side med plass for utfyllande opplysningar. Mange klassestyrarar orka ikkje ta bryet med å finsikta ordbruken for å få fram ein bodskap som var nødvendig for nokre; « karakterane fortel sitt, men eleven har mange fleire sider. » Andre brukte mykje tid og fantasi på akkurat det.

       Eg veit SV sitt forslag om å avvikla karakterane i ungdomsskulen ville verka positivt på læresituasjonen for nokre elevar. Eg er òg overtydd om at Høgre og Framstegspartiet sitt forslag om karakterar i barneskulen ville stimulera mange ivrige elevar og òg forventningsfulle foreldre.

       Men begge desse framlegga har likevel så openberre sideeffektar at eg er svært glad for at dei ikkje får fleirtal i dag. Senterpartiet legg vekt på at all vurdering skal gi rettleiing og skapa grunnlag for vidare utvikling og læring. Det er viktig for oss å presisera prosessen framfor resultatet. Eit vurderingssystem basert på individuell vurdering både med og utan karakterar, altså ei utbygging og systematisering av den før omtalte eigne sida i karakterboka, føreset langt meir varierte arbeidsformer og metodar enn mange skular har høve til i dag. Arbeidssituasjonen i skulen er vel kjend. Innføring av nye vurderingsformer er frå vår side ikkje meint å forsterka ein frå før pressa kvardag. I tillegg til utdanning må òg midlar til ein god skule med høve til varierte arbeidsformer sikrast. Kommunane skal ha midlar i samsvar med pålagde oppgåver - det gjeld òg i denne saka!

       Heile komiteen meiner at elevvurdering skal ha ein sentral plass i lærarutdanninga. Slik er det ikkje i dag. Det blir heilt feil om Stortinget innfører nye og utvida vurderingssystem som lærarane ikkje har grunnlag for å praktisera. Statsråden må her merka seg at han må fylgja opp både det faglege innhaldet i lærarutdanninga og med tilstrekkelege midlar til høgskulane, til lærarutdanning og til vidareutdanning.

       Mange stortingsrepresentantar og statsrådar har også erfaring frå individuell vurdering heilt til denne dag. Sjølv har eg ikkje opplevd desse terningkasta som somme media deler ut. Eg vil likevel tru at det å få ein 1-ar eller 2-ar når ein sjølv meiner at ein har utført ein innsats som burde tilseia høgare tal, kjennest sårt for kortare eller lengre tid. Kor viktig er det ikkje då at ein i skulen overfor enkeltelevar legg til rette for system som kjennest meir rettferdige enn dagens ordningar, og som gjev rom for utvikling, og som for framtida hindrar dei såre minna som dessverre altfor mange tidlegare elevar i dag går rundt med.

       Foreldresamarbeidet, kontakten mellom skule og heim, må understrekast. Endring i vurderingsformene krev spesiell oppfylging både overfor foreldra og elevane, særleg i startfasen, men òg i den jamne skulevurderinga. Det er avgjerande for gode samarbeidsformer at eleven blir trekt med, slik at han sjølv har høve til å vita kva som blir vektlagt, og kor forbetring kan skje.

Grethe G Fossum (A) : Siden mennesket ikke bare er et fornuftsvesen, men faktisk også av og til styres av sine følelser, er det viktig at vi har et opplæringssystem og et evalueringssystem som inspirerer til at følelsesmennesket brukes like mye som kunnskapsmennesket.

       Vårt opplæringssystem må bygge på at barn blir interessert, at de blir nysgjerrige, og at de får selvtillit til å prøve noe nytt. Gjennom fantasi, kreativitet, vilje og pågangsmot er det utrolig hva en kan lære selv, og hva som kan læres bort.

       I norsk utdanning har vi høye mål. Vi ønsker å ha en enhetsskole som alle skal finne seg til rette i. Samtidig ønsker vi å gi kvalitet i opplæringen. Jeg tror det nye vurderingssystemet i grunnskolen er et skritt i riktig retning av å forene både de følelsesmessige sidene i mennesket og de intellektuelle. Gjennom forandrede arbeidsmetoder og nye målsettinger vil det være like viktig å evaluere læringsprosessen som selve læringsmålet. Jeg ser fram til at eksamensformen skal gjenspeile både arbeidsmåte og opplæringssystem. Ved at en får en evaluering av læreprosessen, vil eleven få større innsyn i sin egen læring. Elevene vet da selv hvordan de lærer, og hva de selv er interessert i. Det får en heldig bieffekt ved at de inspirerer seg selv.

       Målene for opplæring må ikke være karakterene, men målene må være en elev som går ut av skolesystemet uten knekt selvtillit, men med fantasi og lyst til å lære noe. Jeg tror at den uformelle vurderingen er like viktig som den formelle, fordi den uformelle vurderingen i større grad ivaretar læreprosessen. Ved den uformelle vurderingen vil elever og lærere knytte læringsbånd mellom hverandre, slik at utviklingen hos eleven går i riktig retning og læreren får de nødvendige tilbakemeldinger om at eleven er på rett spor. Naturligvis vil dette bli en omstillingsprosess for lærerne i den norske skolen. Jeg tror det er viktig at lærerutdanningen opptar i seg den viktige delen av den pedagogiske hverdagen som vurderingen er, for å gi eleven den rette opplæringen. Jeg tror også det er viktig at vi får en nasjonal vurdering av skolene våre, slik at uansett hvor en bor i landet, har man et skoletilbud som oser av kvalitet.

       Karakterens rolle i vårt skolesystem er kanskje betydelig svekket etter denne nye omleggingen - og kan vi ikke legge til: heldigvis? Det er ikke lenger nødvendig å rangere elevene for at de skal komme inn på videregående skole, men karakterenes nødvendighet ligger - og skal ligge - på motivasjons- og inspirasjonssida.

       Er målene for opplæring nådd, har elevene adekvate kunnskaper både når det gjelder arbeidsmåte og samarbeidsevne, og har de lært noe om historie, matematikk og språk, og samtidig tør å bruke det, da er de godt rustet for et liv i samfunnet utenfor skolen.

       Jeg er glad for at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er enig om hvordan enhetsskolen skal vurderes i framtida, for nettopp framtidas skole ligger i disse partienes hender, i motsetning til Høyre, som gjennom sin evalueringspolitikk går tilbake til en elite- og puggeskole.

       Elevar med individuell opplæringsplan er omtalt i eit eige avsnitt i innstillinga. Eg er glad for at heile komiteen så kontant har avvist departementet sitt forslag om ein eigen karakterskala for elevar med individuell opplæringsplan. Eg tykkjer likevel det er viktig å streka under at viss ein no skal få eit system i tråd med dei føresetnadene som komiteen her legg til grunn, og at elevar og foreldre skal ha innverknad på og faktisk avgjera på kva måte den enkelte elev skal få si vurdering, så er det òg behov for utdanning på dette området til dei som skal gje elevar og foreldre desse råda. Det gjeld både val av vurderingsform, og det gjeld dei følgjene val av vurderingsform kan få for dei utdanningsvegane som er aktuelle vidare utover grunnskulen. Då er etter mitt syn ei styrkt rådgjevingsteneste ein føresetnad for vellukka ordningar.

       Så heilt til slutt: Eit breitt fleirtal vil ha ein eigen munnleg karakter for språkfag. Det handlar etter mi oppfatning om oppretting av ei ordning som i dag synest urettferdig. Det er mange elevar som i dag ikkje får dokumentasjon på kva dei verkeleg kan i språkfaga.

Presidenten: : Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten om sak nr. 2 er avslutta.

       Edvard Grimstad gjeninntok her presidentplassen.