Sak nr. 1
Landbruksministerens redegjørelse om utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet i Stortingets møte 16. januar 1997

TALERE:

       William Engseth (A) : Som landbruksministeren redegjorde for i Stortinget, har EU vedtatt nye regler for grensekontroll fra 1997. De nye reglene innebærer en kraftig økning i grensekontrollen for animalske produkter fra tredjeland, altså mot land som ikke er medlem av EU. Kontrollfrekvensen skal økes fra dagens 3-5 % til 20-50 %, avhengig av type vare.

       Disse utvidede bestemmelser om grensekontroll vil føre til svært omfattende og tidkrevende kontroll av norske eksportvarer til EU.

       Dagens EØS-avtale omfatter ikke veterinær grensekontroll. Derfor blir Norge behandlet som et tredjeland. Gjennom den reviderte avtalen som Regjeringen nå har forhandlet fram, vil Norge og EU få samme regelverk overfor tredjeland og få felles yttergrense med EU på dette området. Konsekvensen av denne avtalen blir at den veterinære grensekontrollen oppheves.

       Vår eksport til EØS-landene vil nå unngå en intensivert, tidkrevende og kostbar grensekontroll, noe som spesielt ville ramme fiskeeksporten. Tid er her et vesentlig moment. Når fersk fisk blir stoppet for grensekontroll til EU-markedet og blir holdt tilbake, kan det føre til at fisken ikke når fram til markedet som fersk fisk med den kvalitet som forlanges - og med de konsekvenser dette har for fiskerinæringen.

       Endringene i avtalen innebærer ikke en liberalisering av matimporten. Endringene innebærer at norsk import og eksport av matvarer og dyrehandel med EU blir enklere. Den reviderte avtalen skal sikre helse- og hygienebestemmelser for handel med dyr, fisk, animalske matvarer og andre dyreprodukter.

       Kontrollrutinene for kjøtt blir endret. Selv om kontrollen ved grensen opphører, betyr ikke dette at vi skal slutte å kontrollere levende dyr og kjøtt. Opphevelsen av den veterinære grensekontrollen blir erstattet med en rekke tiltak som burde være betryggende. Blant annet skal det foreligge en forhåndsgodkjenning av importører, det skal være offentlig kontroll av vilkårene for handel på avsenderstedet og melding om forsendelse senest 24 timer før ankomst. Varene skal tollkontrolleres på grensen, og det skal være dokument- og identitetskontroll på bestemmelsesstedet.

       Salmonellaprogrammet står fast. Det innebærer en styrket kontroll innen dette feltet, både nasjonalt og i forhold til import. Fortsatt vil det være slik at den største faren for salmonellasmitte i Norge er den smitten som reisende kan bringe med seg hjem til landet. Tall fra Folkehelsa viser at det i 1995 ble registrert i overkant av tusen pasienter i Norge med salmonellose. 80-90 % av disse var blitt smittet i utlandet.

       Det skal videre foreligge elektronisk melding fra offentlig veterinær i avsenderlandet ved forsendelse av levende dyr til Norge. Dette skjer i dag pr. faks, men det skal nå bygges ut til et elektronisk system. Norske myndigheter har også muligheter til å foreta stikkprøvekontroller, og det skal alltid gjennomføres kontroll når det er mistanke om brudd på bestemmelsene eller vilkårene. Dersom vi mener folke- eller dyrehelsen er i fare, kan vi ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen og fatte ensidige vedtak om stans i handelen.

       Handel med dyr og matvarer fra dyr vil alltid innebære en risiko for å spre smitte dersom det ikke settes inn gode tiltak for å motvirke dette. Dette gjelder både internasjonal og nasjonal handel. De nye overvåkings- og kontrollprogrammene som er foreslått, vil gi oss en god oversikt over situasjonen i landet, og de vil også forsikre oss om at import av levende dyr eller dyreprodukter ikke forringer den helse- og hygienestandard vi har i Norge. Dyr vil kunne testes og isoleres til testresultater foreligger. Dette gjelder både nasjonal og internasjonal handel. Men jeg har lyst til å understreke at jeg tror alle land har samme mål: renest mulig mat og friskest mulig dyrehold. Dette burde vi ikke så tvil om.

       Primærproduksjon av fisk, landbruksvarer og skogsprodukter er typiske distriktsnæringer i Norge. De har i dag grunnleggende betydning for sysselsetting og bosetting i Kyst-Norge og til dels også i Innlands-Norge. Vi har her i landet en lang tradisjon for handel med varer fra primærnæringene. Vi er i dag nettoeksportør av mat, dvs. at vi eksporterer for mer enn vi importerer. Fisk innbringer en eksportverdi på 22,5 milliarder kr pr. år. Vårt største marked er EU. To tredeler av fiskeeksporten går til EU.

       Det er de geografisk nærmeste markedene som alltid vil være og bør være de viktigste. Ikke minst for eksport av fersk vare er avstand av stor betydning. Fiskerinæringen kan ikke leve utelukkende av eksport til fjerne markeder, som USA og Østen.

       Norge er tjent med å ha forutsigbare og klare regler for verdenshandelen og har derfor spilt en aktiv rolle for å fremme slike avtaler.

       Det er derfor av avgjørende betydning for næringsmiddelindustrien og primærnæringene at vi ikke har handelsbarrierer mot vårt viktigste marked. En forutsetning for utvikling av næringslivet og arbeidsplassene er at vi har avtaler om stabile og gunstige betingelser for adgangen til de markedene vi er totalt avhengig av. Vi kan ellers lett bli utsatt for direkte eller indirekte maktmidler, som høye tollsatser, dumpinganklager og tekniske handelshindre, gjerne i kombinasjon med andre utenforliggende forhold.

       Vi har ved flere anledninger påpekt hvilket potensial det er i oppdrettsnæringen. Vårt mål er at mer av fisken skal foredles i Norge, og vi ønsker å vri produksjonen av landbruksvarer over mot de varer som det er for lite av, og varer som vi kan eksportere, som f.eks ost. Skal vi nå disse målene, må vi ha god tilgang til markedene uten unødige handelsbarrierer. Først da kan vi trygge den virksomheten vi har, og også øke sysselsettingen innen disse områdene.

       Det er ingen grunn til å gjenskape en ny EU-debatt på bakgrunn av denne saken. Det Regjeringen har gjort, er å forhandle fram en forbedret EØS-avtale på det veterinære området. Avtalen er viktig og positiv, ikke minst for næringslivet ute i distriktene. For fiskerisektoren er den en livsbetingelse, og det er ikke minst viktig fordi det er vår nest største eksportnæring - etter olje og gass - vi snakker om, og med det nest største arbeidsplasspotensialet. Sektoren er livsviktig for bosettingen langs hele kysten, og er kanskje den næringen som mer enn noen annen skal være med på å sikre velferden for befolkningen når oljen og gassen tar slutt.

       Avtalen gir oss bedre muligheter for verdiskaping og trygging av arbeidsplasser, ikke minst i hele Kyst-Norge.

       Det er for primitivt å bruke argumenter om at Regjeringen bytter gode eksportvilkår for fisken med salmonella ved at vi nå fjerner den veterinære grensekontrollen. Jeg vil her påpeke at vi på grunn av salmonellaprogrammet vårt og tilleggsgarantier kan stille krav med hensyn på salmonella, som også er bindene for avsenderlandets myndigheter, på samme måte som Sverige og Finland som EU-medlemmer kan.

       Vi er avhengig av å skape gunstige eksportvilkår for våre produkter, som jeg har understreket foran. En kan umulig tenke seg - både i forhold til EØS- og WTO-avtalen - at vi skal kunne ha fri adgang til eksport uten å ville tilpasse oss internasjonale spilleregler også for import.

       Avslutningsvis: Spørsmålet om matvaresikkerhet står sentralt i debatten. Det er viktig at folk er opptatt av at den maten de kjøper, er ren. Ikke minst er kvinneorganisasjonene opptatt av dette. Det har jeg fått anskueliggjort bl.a gjennom brev til stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet er av den oppfatning at hvis en vurderer de nye kontrollreglene sammen med de nasjonale tiltak som settes i verk, vil det nye systemet gi minst like god trygghet som dagens kontroll gjør.

       Det forventes ikke en økning i handelen som følge av den reviderte avtalen. Men selv om vi skulle få en økning i handelen, vil kontrollelementene i avtalen samt de nasjonale tiltakene hindre en uheldig utvikling og sikre at vi kan beholde og videreføre vår gode nasjonale dyrehelse. Det vil også gi oss den nødvendige sikkerhet overfor sykdommer som kan overføres til mennesker.

       Når det gjelder salmonella, gir vår gode status, som er anerkjent av EU, oss anledning til å stille krav. Ferskt kjøtt som importeres til Norge til konsum, skal testes for

       salmonella eller komme fra en bedrift som gjennomfører en salmonellaovervåking som svarer til den norske. En revidert EØS-avtale vil ikke svekke kontrollen med salmonella på matvarer som omsettes i Norge.

       Med andre ord vil den avtalen som her er framforhandlet, både gi mulighet for økt verdiskaping i primærnæringene og samtidig gi oss god matvaresikkerhet.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Det er ikke tvil om at vi er enige om én ting, og det er behovet for gode ordninger for norsk eksportindustri og den delen av norsk næringsliv som er avhengig av eksport. Sånn sett er en avtale som gjelder fiskeri på eksportsiden, helt nødvendig.

       Men jeg har likevel lyst til å utfordre William Engseth litt når det gjelder avtalen for fisk. For saken er jo at de tiltakene som EU har truet med å innføre, er i strid med WTO-reglementet, hvis en skal ta utgangspunkt i at norsk fisk har en helsetilstand som er tilfredsstillende. Faktum er at EU truer med nye tekniske handelshindringer, og tekniske handelshindringer kan ikke EU innføre overfor Norge hvis helsetilstanden for norsk fisk er slik som vi mener at den skal være.

       I tillegg må jeg også utfordre representanten Engseth på forholdet til Island, som faktisk har forhandlet fram en avtale som handler om fisk, men som ikke handler om endring av den veterinære grensekontrollen når det gjelder import av dyr og animalske produkter. Det er en helt vesentlig side, som Engseth hoppet over i sitt innlegg.

       Så til kontrolltiltaka, som Engseth brukte mye tid på, som ifølge Engseth skal bli vel så gode som de er i dag. Ser ikke representanten Engseth at vi faktisk nå privatiserer importkontrollen i Norge? Vi legger et stort ansvar på eksportørene innen EU/EØS-området og på dem som skal importere til Norge, og som er ansvarlig for det. Faktum er at useriøse importører i markedet og useriøse eksportører i nabolanda i sum kan føre til en svekket dyrehelse og derigjennom også en svekket folkehelse i Norge.

       Jeg har lyst til å be Engseth utdype det problemet noe nærmere, ikke minst spørsmålet rundt helsesertifikat, som jo er et stort problem i bl.a vårt naboland Sverige i dag.

William Engseth (A) : Tiden tillater meg ikke å gå i dybden på alle de spørsmål Terje Riis-Johansen stilte. Jeg skal komme tilbake til dem i et senere innlegg. Jeg føler behov for det, fordi det blir nokså omfattende hvis jeg skal gå inn i dette. Jeg er imidlertid veldig glad for at han i utgangspunktet var positiv til å måtte ha internasjonale avtaler også for fiskerisektoren.

       Jeg vil i denne omgang ta for meg spørsmålet omkring Island. Nå er det jo slik at EØS-regelverket for kontroll kun skiller mellom levende dyr og animalske produkter. Og som det fremgår av de svar som også Terje Riis-Johansen kjenner til, ble det jo tidlig i forhandlingene mellom EØS og Norge klart at det ikke var mulig å få en avtale med EU utelukkende knyttet til fisk og fiskeprodukter. Avtalen måtte omfatte alle de deler av EUs regelverk som de respektive EFTA-land har overtatt gjennom EØS-avtalen, dvs. for Norges vedkommende både akvatiske dyr, landdyr og produkter av disse.

       Jeg skal ellers komme tilbake til de øvrige spørsmål som han hadde, for det krever at jeg får anledning til å forberede svar på disse. Jeg kommer tilbake i et senere innlegg.

       stemmer dårlig med fakta. Vi har jo også et kontrollsystem i dette landet som staten fortsatt vil ta et ansvar for.

       Når det gjelder salmonella, bør man ikke legge opp en strategi som går på å spre skremselspropaganda og frykt med hensyn til hvordan andre land håndterer dette spørsmålet. Det er en dårlig strategi som verken gir arbeidsplasser, bedrer folkehelsa eller sikrer velferden - snarere tvert imot.

       Vi skal ikke stenge grensene, det er ikke det det handler om. Det handler om et ønske om å ta vare på det beste ved norsk grensekontroll i dag, karanteneordninga, og som det faktisk har vært enighet om i Stortinget fram til nær fortid. Det er grunn til å minne om hva som ble sagt da dette ble diskutert ganske grundig i forbindelse med EØS-medlemskapet, hvor Regjeringa bl.a uttalte:

       « All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. »

       Og videre ble det uttalt - noe som er ganske vesentlig i forhold til det representanten Engseth akkurat nå sa:

       « Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse. »

       Det ble også sagt at EFTA-landene har jamt over bedre dyrehelse enn EFs medlemsland, og innen EFTA står Norge og Island i en særstilling.

       Det har altså vært enighet i Stortinget om at Norge har klart å opprettholde en bedre dyrehelse enn det de fleste av våre naboland har klart, og at grunnen til det er en velfungerende grensekontroll med en karanteneordning som viktigste enkelttiltak. Karanteneordninga har fungert så bra fordi det der har vært en reell kontrollmulighet, samtidig som ordninga er såpass omfattende at den reduserer omfanget av transport av dyr over grensene. Og ifølge fagekspertisen er det den totale transportmengden av biologisk materiale som er det mest avgjørende for smittestatusen i en næringskjede. Mye transport av biologisk materiale betyr stor sannsynlighet for smittespredning både i dyr, dyreprodukter - og også for mennesker.

       Regjeringa bør derfor ha svært tungtveiende argumenter med seg når den går bort fra det som ble sagt ved inngåelsen av EØS-avtalen. Det er vanskelig å se at disse argumentene kom fram gjennom den redegjørelsen som landbruksministeren gav for Stortinget sist torsdag.

       Landbruksministeren hadde tre hovedargumenter for at Regjeringa nå har endret standpunkt. Det var forholdet til WTO, forholdet til fiskerinæringa og et forhandlingsresultat som, ifølge landbruksministeren, minimaliserte konsekvensene av de foreslåtte endringene.

       Aller først: WTO krever ikke endringer av norsk grensekontroll tilsvarende det som nå blir foreslått. WTO nekter Norge å ha et generelt importforbud av veterinære hensyn. Kravene til og begrensningene av import må begrunnes i dokumentert frihet for sjukdommer og i risikovurderinger. Det settes ikke noe forbud mot grensekontroller og karantenekrav basert på slike vurderinger.

       Dette ble også sagt av Regjeringa i St.prp.nr.65 (1993-1994) om opprettelse av WTO-avtalen, hvor den sier

       at det er klart nedfelt i avtalen at partene fritt kan fastsette sitt beskyttelsesnivå. Og Regjeringa sier videre at føre var-prinsippet kan legges til grunn der det ikke finnes sikker vitenskapelig dokumentasjon.

       Dette betyr at der vi kan dokumentere sjukdomsfrihet eller økt risiko ved økt import, er det ikke noe problem å benytte grensekontroll og andre tiltak i henhold til WTO. For Norges del har nær sagt hele husdyrsektoren en lavere smittestatus enn i våre naboland. Det skulle derfor ikke være noen problemer i forhold til dokumentasjonssida når det gjelder dette.

       Der WTO-avtalen imidlertid er mer relevant, er, som vi var inne på i en replikkveksling her tidligere, i forhold til fisk, hvor situasjonen faktisk er den at det EU nå truer med, er i strid med WTO-avtalens forbud mot å innføre nye tekniske handelshindringer overfor enkeltland etter at avtalen har trådt i kraft, hvis det ikke er veterinærmessige forhold som ligger til grunn for den trusselen.

       Og som om ikke det er nok når det gjelder fisk: Island har oppnådd en løsning som ivaretar landets eksportinteresser uten at grensekontrollen for dyr og dyreprodukter svekkes.

       De nye kontrolltiltaka som vil bli satt i verk mot importerte dyr og dyreprodukter, og som er et av Regjeringas hovedargumenter for å snu, vil ikke ivareta den kontrollen som Norge er avhengig av. Det vil føre til en svekkelse i forhold til dagens situasjon. Kombinasjonen av helsesertifikat, varslingsplikt, vilkårs-, toll-, dokument- og ID-kontroll, stikkprøvekontroll og kontroll ved mistanke kan høres omfattende ut. Sammenliknet med en karanteneordning og grensekontroll er det, som Regjeringa også tidligere har sagt, imidlertid et klart tilbakeskritt.

       Fagekspertisens dom over dette er også klar. Det er så godt som ingen veterinærer utover dem som har sitt daglige virke i Landbruksdepartementet, som ikke oppfatter det som nå skjer, som et alvorlig angrep på norsk dyre- og folkehelse. Bortfall av karantene betyr økt import, som igjen betyr økt transport av smitte. Uansett kontrolltiltak vil derfor et kontrollregime som legger til rette for økt transport av dyr og dyreprodukter, være et kontrollregime som medfører økt transport av smittestoff.

       De samme innvendingene som her reises, gjelder også i forhold til de pågående forhandlinger om plantesanitære forhold. Erfaringene fra EUs bruk av kontroll på produksjonsstedet er svært dårlige.

       Senterpartiet mener derfor at utkastet til avtale som nå foreligger fra Regjeringa, ikke er i tråd med norske interesser. Skal en avtale med EU inngås på det veterinære området, forutsetter det at dagens karanteneordning opprettholdes. Senterpartiet fremmer derfor forslag om at vi i det videre arbeidet med denne saken skal legge karanteneordningen til grunn for det framtidige veterinære regelverket. Jeg vil ta opp det forslaget samt et annet forslag som handler om opprinnelsesmerking av mat.

       Haakon Blankenborg (A) : Representanten Terje Riis-Johansen understreka at transportmengd er avgjerande for smittefare. Eit enkelt spørsmål blir da om den avtala som ligg på bordet her, er ei avtale for økt transport av og økt handel med matvarer eller levande dyr. Det er det ikkje. Det er andre forhold som er avgjerande for transportmengda. Dette er ei avtale som går på kontrollordningar. Vi kan gjerne få ein kommentar frå hr. Riis-Johansen på om ein ikkje kan kome tilbake til transportmengda i andre samanhengar. Med andre ord: Dersom det er slik at dette ikkje er ei avtale for økt handel, så skulle det ikkje tilseie at smittefaren aukar vesentleg, etter hr. Riis-Johansens argumentasjon.

       Det er to måtar å angripe denne debatten på. Den eine er å gå laus på kvaliteten på avtala. Det er viktig, som Riis-Johansen seier, at ein gjennomlyser avtala frå alle baugar og kantar for å sjå svake punkt, og om den er akseptabel.

       Det andre angrepspunktet er naturlegvis å sjå på alternativa. Og der har Terje Riis-Johansen gløymt eitt poeng. Han seier at vi eventuelt skal vente og bruke WTO-avtala som eit slagvåpen med EU. Det er mogleg at vi kunne vente og sjå kva som skjer og eventuelt slå i bordet mot WTO-avtala. Det vil krevje tid, og det vil krevje ressursar, og det vil kunne ha verknader på mange område. Spørsmålet mitt er om det er ein god handelspolitisk strategi så lenge ein kan få ei avtale som vi meiner kan ivareta både helse- og sjukdomskrava som vi stiller her i landet.

       Det er også spørsmål om kor sikker hr. Riis-Johansen er på at vi ville vinne fram med WTO-avtala, om ikkje EU faktisk også har rett til å fastsetje sitt skjermingsnivå. Som det vart understreka frå Riis-Johansen, og som det står i SPS-avtala, kan EU fastsetje sitt eige skjermingsnivå. Så vil hr. Riis-Johansen seie at vi kan dokumentere sjukdomsfråvær, og dermed kan EU ikkje nekte oss dette. Men vi kan også på ei rekkje område dokumentere sjukdomsfråvær og dermed krevje strengare kontrolltiltak ut frå den avtala som ligg på bordet.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Spørsmål 1 forstod jeg handlet om hvorvidt dette var en avtale for økt handel. Jeg har merket meg at landbruksministeren i svar til Senterpartiet har sagt omtrent det samme som representanten Blankenborg nå sier, at det ikke er tilfellet. Jeg må si at jeg er uenig i den vurderingen, men det er ikke noe som ville være bedre enn det. Men det er jo ikke tvil om at dette forenkler importregimet. Det betyr i praksis at det fra en eventuell ny avtale trer i kraft vil være enklere å importere til Norge. Og hvis det blir enklere, betyr det også at flere vil benytte seg av det, hvis det ikke blir satt tollsatser som gjør dette helt uinteressant.

       Når det gjelder kvaliteten på avtalen, mener jeg at jeg forsøkte å gi min vurdering av den. Når det gjelder den delen som handler om fisk, må vi ha en avtale som sikrer norske fiskeinteresser på en eller annen måte, enten vi bruker WTO eller vi forhandler fram en løsning, som Island har gjort. Men når det gjelder importsida, mener vi at avtalen ikke er god nok, slik som den nå foreligger fra Regjeringa.

       Når det gjelder alternativene og WTO, syns jeg det er et paradoks at de som står her på talerstolen og sterkest snakker om behovet for internasjonale kjøreregler og behovet for WTO, er de som konsekvent ikke ønsker å bruke WTO i en situasjon hvor andre land ikke følger regelverket. Prinsippet og problemstillingen rundt WTO når det gjelder fisk i forhold til EU, er helt klart at det handler om å kunne dokumentere sykdomsfrihet eller ikke. Hvis norsk fisk er sykdomsfri, som den jo bør være, kan ikke EU øke de tekniske handelshindringene mot Norge. Hvorvidt de kommer til å vinne en sånn sak, vil selvsagt avhenge av om våre argumenter for sykdomsfrihet når det gjelder norsk fisk, er gode eller ikke.

Kaci Kullmann Five (H) : Jeg har forstått at Senterpartiet er opptatt av en skikkelig faglig vurdering av de veterinærspørsmålene vi i dag diskuterer. Det er faktisk Høyre helt enig i at vi trenger, men vi mener at den vurderingen gis best i en ordinær komitebehandling etter at Stortinget har fått seg forelagt en detaljert proposisjon, og den er det varslet kommer til Stortinget meget snart.

       Men i forbindelse med den faglige vurderingen som Senterpartiet stadig kommer tilbake til behovet for, finner jeg grunn til å spørre Riis-Johansen om følgende: Finnes det overhodet noen mulighet for at Senterpartiet kan komme til å si ja til den avtalen Stortinget i dag diskuterer etter at man har fått en slik faglig vurdering? Finnes det 10 % sjanse? Finnes det i hvert fall 1 % sjanse for at Senterpartiet kan tenkes å gå inn for denne avtalen hvis de får tilfredsstillende svar på sine faglige bekymringer? Eller er sannheten at Senterpartiets svar var gitt allerede før landbruksministeren gav sin tross alt ganske detaljerte redegjørelse?

       Jeg vil understreke at det er en redegjørelse om et ferdig forhandlet resultat og ingen detaljert proposisjon vi i dag diskuterer. Høyre vil benytte denne debatten til å gi en førstereaksjon på opplegget og gi et råd til Regjeringen om den bør si ja eller nei i EØS-komiteen. Den detaljerte behandlingen kommer vi tilbake til når ratifiseringen skal finne sted, med en komplett proposisjon som underlag, og vi legger vekt på at denne proposisjonen vil komme til Stortinget i løpet av kort tid.

       Målet med forhandlingene om en revisjon av vedlegg I i EØS-avtalen har vært tosidig, slik Høyre ser det, og dette - med spesiell adresse til Riis-Johansen - er altså krav som Høyre også har stilt til avtalen, krav om resultat med hensyn til hva avtalen fører til. Vi har ønsket å unngå at norsk fiskeeksport til EU rammes av den kraftig økende veterinærkontrollen på grensen som EU nå setter inn overfor tredjeland fra 1. januar 1997, og å sørge for at en fjerning av dagens veterinærgrensekontroll for import av levende dyr og animalske næringsmidler ikke svekker dyrehelse og folkehelse i Norge.

       Landbruksministeren sa i sin redegjørelse at disse hensyn er godt ivaretatt gjennom avtaleutkastet. Jeg synes han gav en overbevisende begrunnelse for at dette er et riktig bilde av det nye systemet. Høyre vil derfor råde til at Regjeringen i EØS-komiteen sier ja til utkastet. Det er en forbedret EØS-avtale vi er blitt presentert for av landbruksministeren, som Høyre ikke ser noen grunn til å si nei til, ut fra det vi i dag vet.

       Dette er en svært viktig avtale for store deler av Distrikts-Norge ved at en trussel mot vår fremtidige lakseeksport og øvrige fiskeeksport fjernes. Det nye systemet for kontroll av fisk fra tredjeland ville rammet Norge med full tyngde. Fra en situasjon med kontroll på grensen av 3-5 % av fisken vår, har EU nå innført et system med kontroll av 20-50 % av partiene - inntil ti ganger så hyppig kontroll som i dag. Sier vi nei til denne avtalen som nå er forhandlet frem, blir det full smell for norsk fisk, og dette ville skape betydelige problemer og økte kostnader for norsk fiskeeksport. Jeg tror det er liten tvil om at dette er den virkeligheten vi står overfor. De partier her i Stortinget som synes det er greit at norsk lakseeksport skal ta den sjansen og få slike problemer å stri med, bør si fra i dag så det høres i Distrikts-Norge. Høyre er meget glad for at fiskeeksporten får de lettelsene og den tryggheten denne nye avtalen innebærer, og ikke minst den forutsigbarheten den innebærer, nå raskt, og mener det skal tunge argumenter til for å avvise en så god og viktig løsning for sysselsetting og velferd i distriktene våre.

       Fiskeeksporten vår er stor og viktig. Den er avhengig av direkte og rask tilgang til markedet. Hvis køene med trailere med fersk laks som venter på kontroll ved grensen, vokser, synker kvaliteten og leveringssikkerheten, samtidig som prisen på norsk laks øker. Vår fisk ville dermed bli mindre attraktiv for forbrukerne i EU. Dette ville selvfølgelig glede irer og skotter - det ser ikke jeg som noe selvstendig poeng for partier i det norske storting, ei heller for Stortinget som organ, og jeg minner om at det er vårt hovedmarked for lakseeksport vi snakker om. Hadde vi fått dette på toppen av dumping- og subsidieanklagene og det kontinuerlige presset vi utsettes for fra irer og skotter, ville dette være en belastning som kunne bli nesten utålelig for norsk laksenæring, med de katastrofale konsekvensene det ville ha i Distrikts-Norge. Dette er for Høyre et meget viktig poeng i totalvurderingen av den avtalen vi har fått presentert.

       La meg så kort presisere hva jeg oppfatter som det øvrige hovedinnholdet i avtalen. Den innebærer at Norge harmoniserer sine kontrollbestemmelser i det veterinære regelverket med EUs regelverk. Reglene for hva slags varer som kan importeres til Norge, og hvilke krav som stilles til varene, endres ikke gjennom denne avtalen. Her er det mye sammenblanding ute og går, i hvert fall i debatten ute.

       Det er ikke slik at veterinærgrensekontrollen fjernes uten at noe annet settes i stedet. Landbruksministeren har redegjort for en rekke tiltak som vil komme til erstatning for dagens regler for å sikre at folkehelse og dyrehelse ivaretas like godt som i dag. Den ansvarlige statsråd har fra Stortingets talerstol sagt følgende om avtalen:

       « Løsningen gir etter mitt syn rom for å beholde og videreutvikle Norges fordelaktige dyrehelsestatus og gir nødvendig sikkerhet når det gjelder sykdom som kan overføres til mennesker ».

       Dette er en forsikring om at de hensyn Høyre legger meget stor vekt på, er ivaretatt, og vi legger denne forsikringen til grunn i vår vurdering av avtaleutkastet. For Høyre har det aldri vært noe poeng i seg selv at veterinærkontrollen må foretas ved grensen og etter dagens norske regler. Det vesentlige er at summen av kontrollordninger gir oss sikkerhet for dyrehelse og folkehelse.

       Vi har merket oss at Norge med den nye avtalen vil praktisere bl.a følgende kontrollordninger:

       Norske myndigheter kan fortsatt ta stikkprøver, og ved brudd på vilkår skal det alltid være kontroll.

       Høyre legger vekt også på følgende elementer i avtalen:

       Avtalen har nedfelt et salmonellakontrollprogram som gir oss garantier for at kjøtt som skal til Norge, skal testes i tråd med kravene i dette programmet. Det betyr at ferskt kjøtt som innføres til Norge til konsum, enten skal testes for salmonella eller skal komme fra en bedrift som gjennomfører en salmonellaovervåking som tilsvarer den norske.

       Reglene for salg av egg blir i tillegg skjerpet i Norge som et resultat av strengere EU-regelverk.

       Som ledd i nasjonale kontroll- og overvåkingsprogrammer for visse sykdommer vil det videre bli gjennomført fysisk kontroll før et dyr kan settes inn i en mottakerbesetning når det er dyr der status for disse sykdommene ikke er kjent. Tilsvarende krav vil gjelde ved handel innenlands, og jeg synes vi har fått en del eksempler i den senere tid på at det vil være meget fornuftig å gjøre. Det er ikke slik at alt det onde kommer utenfra. Dette betyr at dyret isoleres, dvs. settes i karantene, inntil prøver er tatt og dyret kan erklæres smittefritt.

       Videre: Landbruksministeren understreker at innkjøp av levende småfe i lys av en revidert EØS-avtale ikke er til hinder for en målsetting om å utrydde skrapesyken i Norge.

       Dessuten vil vi når det gjelder kugalskap, få harmonisering med EUs bestemmelser, som landbruksministeren karakteriserer som tilfredsstillende, og det minnes om at EU gjennom bruk av sikkerhetsklausulen har forbudt utførsel av levende storfe og produkter av storfe fra Storbritannia.

       Et neste element er at Norge, dersom folke- eller dyrehelsen er satt i fare, kan ta i bruk sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen og fatte ensidige vedtak om stans i handelen når dette anses nødvendig. Denne klausulen har Norge allerede brukt flere ganger, slik landbruksministeren understreket i sin redegjørelse. Dette er med andre ord ikke en sovende bestemmelse.

       Norge har dessuten fått nye tilleggsgarantier for to alvorlige sykdommer på storfe og svin. Dertil er det fritt frem for importører selv å innføre tilleggsrutiner for å sikre kontrollen ved import ytterligere.

       Høyre legger til grunn at landbruksministeren betegner de nye kontrollordningene som minst like gode som de gamle, og vi mener at dette er godt begrunnet i redegjørelsen.

       Tiden tatt i betraktning er det ikke mulig å komme inn på ytterligere sider ved det nye systemet som foreslås til erstatning for dagens ordning, men det er altså ytterligere og viktige elementer i dette. Jeg har her konsentrert meg om det jeg tror skaper størst uro hos folk ute, og med god grunn. Det er en uro Høyre har delt, og som vi føler så langt har fått et godt svar i landbruksministerens redegjørelse.

       For Høyre er det dessuten viktig - jeg vil si svært viktig - at denne nye avtalen gir Norge muligheter til økt deltakelse i samarbeidet om veterinære spørsmål i EU. Vi får simpelthen en fot innenfor når EU skal utforme og videreutvikle regelverket, både regelverket som gjelder internt, og det regelverket som skal gjelde i kontroll overfor tredjeland, altså da ikke lenger Norge, men andre tredjeland, og det er kanskje vel så mye derfra vi vil oppleve trusler i fremtiden. Norge får videre ta del i EUs innsamling av materiale om veterinærtilstanden i land utenfor EU, slik at vi slipper å samle inn og vedlikeholde dette materialet selv. Dette er klart besparende for Norge i og med at vi på grunn av WTO-forpliktelsene nå må legge om vårt system for import fra tredjeland. Jeg minner i den forbindelse om at et overveldende flertall her i Stortinget har sagt ja til ratifisering av resultatet av Uruguay-runden i GATT og opprettelsen av WTO. Dette gjelder Høyre, men det gjelder faktisk også Senterpartiet.

       I sum og ut fra en totalvurdering av det vi nå kjenner til, er Høyres råd til Regjeringen at avtalen undertegnes med det selvfølgelige forbehold om Stortingets ratifisering.

       Men det er uklart for oss hva Høyre står for når det gjelder mat og miljø. Høyres miljøpolitiske talsmann sa for en uke siden i forbindelse med denne redegjørelsen: Vi tar fighten i EØS mot EUs veterinærregime. Høyres næringspolitiske talsmann har tidligere sagt at han ønsker å opprettholde det kontrollsystemet vi har i dag, med mulighet for karantene. Det er også sagt fra miljøpolitisk talsmann i samme artikkel at det er forbrukernes ønske som bør påvirke markedet. Forbrukerne bør kunne velge bort matvarer som ikke er tillitvekkende. Derfor er det nødvendig med merking både når det gjelder tilsettingsstoffer og opprinnelsesland.

       Dessverre opplever vi at verbalt går Høyre langt når det gjelder dette området, men så snart en sak blir satt inn i en EØS-sammenheng, hopper Høyre av. I EØS-saker er Høyre kjent for å være Arbeiderpartiets mest lojale støttespiller, nær sagt uansett tema. Representanten Kullmann Fives innlegg viser for øvrig også at Høyre uten videre stoler på det Arbeiderpartiet sier i denne typen saker. At Høyre i dag anbefaler et ja i EØS-komiteen, er derfor for så vidt ingen stor overraskelse for oss, men vi er litt usikre på hvilke fighter det er Høyre vil ta når det gjelder dyrehelse og miljø. En konkret fight ligger på bordet i dag, et forslag fra oss om merking når det gjelder opprinnelsesland. Ut fra det Høyre har sagt i avisene og media tidligere omkring dette, er spørsmålet om vi kan forvente støtte til vårt forslag om merking når det gjelder opprinnelsesland?

Kaci Kullmann Five (H) : Høyres syn i denne saken har jeg nettopp gitt uttrykk for fra denne talerstol. Det er Høyres offisielle syn når det kommer til uttrykk i stortingssalen, selvfølgelig.

       Muligheten for karantene blir, som jeg var inne på i mitt innlegg, faktisk ivaretatt i det nye opplegg vi nå går inn i. Det er altså ikke noen uoverensstemmelser på dette punktet i Høyre. Men som jeg også understreket meget sterkt: Poenget for Høyre er ikke at kontrollen teknisk utøves og karantenen faktisk, teknisk, finner sted ved grensen. Poenget er at vi i sum får et helhetlig opplegg som sikrer oss en ivaretakelse av folkehelse og dyrehelse, og vi velger ut fra de opplysninger som er gitt fra landbruksministeren i hans redegjørelse, å legge disse opplysningene og disse vurderingene til grunn når vi nå gir vårt råd i forhold til opptreden i EØS-komiteen. Vi får anledning til å etterprøve om landbruksministeren har snakket rett eller ikke når proposisjonen kommer, og den ordinære komitebehandling med spørsmålsstilling osv. vil finne sted, og da vil jo alle partier få anledning til å delta i det.

       Når det gjelder spørsmålet om merking når det gjelder opprinnelsesland, er ikke det i og for seg tema for dagens redegjørelse og debatt, og vi vil komme tilbake til det spørsmålet senere fra Høyres side.

Reidar Johansen (SV) : Det er ikke overraskende at Høyres taler gir en særdeles rosenrød beskrivelse av den avtalen som Stortinget nå har en foreløpig behandling av. Representanten Kullmann Five stilte et nokså retorisk spørsmål i en replikkrunde til Senterpartiet om det i det hele tatt var noen mulighet for at Senterpartiet ved den endelige behandlinga av avtalen ville være positiv til avtalen.

       Det kunne jo være interessant å stille det samme retoriske spørsmål til Høyre. Ville det være noen mulighet i det hele tatt for at Høyre på noe tidspunkt ville si nei til et eller annet direktiv, til et aller annet utspill, en eller annen avtale som vi er nødt til å forholde oss til i forhold til EØS-avtalen? Det tror jeg ville ha overrasket langt mer enn om de partiene som har vært motstandere av EØS-avtalen, viser betydelig skepsis til de konsekvenser den medfører.

       Det som kanskje er viktigere, og som representanten Kullmann Five understreket sterkt, er bekymringen for norsk fiskeeksport. Representanten Blankenborg har tidligere understreket at denne avtalen er en avtale om kontroll. Dette er ikke en avtale som regulerer eksport - kvantum, økt import eller eksport. Og da er mitt spørsmål: Når har Høyre, i de forhandlingene som har pågått, registrert at EU på noen måte har satt spørsmålstegn ved de veterinære forhold ved norsk fiskeri og norsk fiskeeksport? Det er jo det avtalen er begrunnet i, nemlig behovet for kontroll på det veterinære området. Hvis dette er en realitet, er det grunn til å kontrollere norsk fiskeeksport. Og hvis det ikke er det, som alle her er enige om, skjønner ikke jeg hvorfor man ikke kan være enig om - av hensyn til norsk fiskeeksport - at denne avtalen ikke er nødvendig. Det burde være mulig å få en helt annen avtale, og vi hadde sluppet denne koblingen som faktisk skjer.

       Jeg gjennomgikk dette ganske grundig i mitt innlegg. Det er altså disse testspørsmålene det handler om, i tillegg til hensynet til norsk fiskeeksport. Det er disse to overordnede hensyn som har vært avgjørende for Høyre. Man måtte få tilfredsstillende svar på begge disse spørsmål for at en avtale skulle ha noen mulighet til å få en positiv respons fra Høyres side. Det har faktisk også vært gitt uttrykk for fra min og andres side flere ganger at vi ikke aksepterer noen usett avtale, og ikke aksepterer noen avtale uansett innhold. Vi har ment alvor med det.

       Så til fisk. Fysisk kontroll ville etter min vurdering blitt innført - opp til ti ganger så ofte - av norsk laks og annen fisk ved grensen inn i EU. Det er helt klart min virkelighetsoppfatning etter å ha sett hvorledes EU har opptrådt i andre slike sammenhenger. Jeg må si at jeg håper media i Nord-Norge legger merke til at SV på dette punktet ikke nærer noen bekymring for norsk fiskeeksport - det gjelder ikke bare Nord-Norge, men også Vestlandet - ikke nærer noen bekymring for at norsk fiskeeksport møter en slik barriere. De knepper hendene og håper og tror at av hensyn til WTO-avtalen vil dette ikke finne sted. Det er å ta en råsjanse med norske distrikters velferd og interesser! Det kan ikke Høyre være med på.

Are Næss (KrF) : Representanten Kullmann Fives gjentatte henvisninger til landbruksministerens redegjørelse og nå svaret på den siste replikken antyder at Høyre mener at det foreslåtte regelverk er en fullgod erstatning for dagens system. Det virker jo som om Høyre allerede har tatt et standpunkt.

       Nå refererer representanten Kullmann Five til landbruksministerens redegjørelse, som var utførlig og grundig, uansett om en er enig i konklusjonen eller ikke. Men det foreligger også andre vurderinger i denne saken. Det foreligger en veterinærfaglig vurdering av et utvalg fra Den Norske Veterinærforening, med tre professorer og to førsteamanuenser - en utredning på over 200 sider som kommer til motsatt konklusjon i forhold til Regjeringen.

       Nå sier representanten Kullmann Five at denne vurderingen foretas best i en komitebehandling. Og jeg vil gjerne spørre om Høyre har vurdert risikoanalysene og konklusjonen i denne rapporten fra faglig veterinærhold, eller om den vil bli gjenstand for senere vurdering under komitebehandling.

Kaci Kullmann Five (H) : Ja, det er riktig at Høyre har lagt stor vekt på hva den ansvarlige statsråd har sagt om det faglige innhold her fra Stortingets talerstol. Det er et meget tungtveiende innlegg i debatten, og en ansvarlig statsråd har altså et helt annet ansvar for de opplysninger han eller hun avgir, enn en hvilken som helst utredning eller komite.

       Statsråden sa - og jeg siterer igjen:

       « Løsningen gir etter mitt syn rom for å beholde og videreutvikle Norges fordelaktige dyrehelsestatus og gir nødvendig sikkerhet når det gjelder sykdom som kan overføres til mennesker. »

       Dette er altså en forsikring om at de hensyn Høyre legger stor vekt på, er ivaretatt.

       Så til denne veterinærutredningen som Næss tok opp. Meg bekjent hadde man i utredningen trukket konklusjonene før avtalen var ferdig forhandlet, og før landbruksministeren hadde gitt en offentlig omtale av dette. Det blir da for meg ganske viktig å se på rekkefølgen. Jeg syns faktisk det er vesentlig å ha alle elementer i avtalen og det nye kontrollsystemet på plass når man vurderer helheten. Og det er helheten vi skal vurdere, også de faglig elementene i helheten, når komitebehandlingen kommer. Og kjenner jeg ulike interesseorganisasjoner rett, vil de ganske raskt komme til Stortinget og be om en høring. Hvis ikke de kommer, vil vi selvfølgelig gjerne be om at de kommer med sine synspunkter. Høyre er alltid villig til å lytte på andres syn og vurderinger.

       For øvrig kommer en senere taler fra Høyre ytterligere tilbake til disse spørsmål.

       I EØS-avtalen fikk Norge unntak fra EUs regelverk når det gjaldt veterinærkontroll med import av næringsmidler og levende dyr. EU fjernet all veterinærkontroll ved sine indre grenser fra 1. januar i år. Norge fikk under EØS-forhandlingene rett til å fortsette sin grensekontroll av mat og til å sette importerte husdyr i offentlig karantene. Disse unntakene vil EU nå ha vekk, og det har Regjeringa godtatt.

       Stortinget vil snart bli forelagt forhandlingsresultatet som fjerner denne veterinære grensekontrollen. I stedet skal det innføres et EU-system, der ansvaret for veterinærkontroll pulveriseres og i stor grad legges på eksportør og importør. Et bortimot samlet norsk veterinærkorps advarer sterkt mot endringene.

       Norge er i dag fri for en rekke smittsomme dyresykdommer som er utbredt i en rekke EU-land. Hvis smittestoffene først kommer til Norge, er de kommet for å bli. Det vil måtte brukes store ressurser for å holde omfanget nede, men smittestoffene vil være nærmest umulig å bli kvitt når de først er kommet hit.

       I EØS-proposisjonen fra 1992 var regjeringa enig i det. Den gangen vurderte regjeringa den veterinære grensekontrollen med import av kjøtt og levende dyr som avgjørende for vår gode dyrehelse. Og i oktober samme år argumenterte bl.a. Arbeiderpartiet for at Stortinget trygt kunne godkjenne EØS-avtalen, siden vi fikk beholde den veterinære grensekontrollen. Likevel har Regjeringa nå godtatt å fjerne grensekontrollen. Nå viser det seg at heller ikke på det området tåler EU at Norge er noe annerledesland. Fisk og norsk fiskeeksport er brukt som brekkstang for å få avtalen på plass, uten noen spesiell veterinær begrunnelse.

       En rapport utgitt av Den Norske Veterinærforening fastslår at en må ha kontroll og oversikt over hele næringskjeden for å kunne tilby en viss sikkerhet med overføring av smittestoff via matvarer eller mot spredning av smittsomme dyresykdommer. Vi har hatt god oversikt over vår dyreproduksjonskjede, og det vil bli vanskelig, om ikke umulig, å ha den samme oversikten hvis denne « bås til bord »-oversikten skal erstattes med sertifikater, analyseresultater fra andre og delvis ukjente områder og stikkprøvetaking i sluttleddet.

       Det som gjør avtalen særdeles problematisk, er at vi risikerer uopprettelige endringer og skader på vår dyrehelse. Vår gode dyrehelse har gjort det meningsfullt å bekjempe en rekke husdyrsykdommer som en har gitt opp å slåss mot i andre land. I Norge finnes heller ikke sykdommer som i andre land regnes som vanlige, og hvor bekjempelse ikke anses som mulig. Som eksempler vil jeg nevne paratuberkulose hos storfe og svineinfluensa.

       Ifølge redegjørelsen forrige torsdag skal den veterinære grensekontrollen erstattes med

       Landbruksministeren erkjente imidlertid i redegjørelsen at kontrollen med levende dyr svekkes særlig mye. Dagens grensekontroll og karantenebestemmelser vil bli erstattet av et nytt kontrollprogram også for all innenlandsk handel med levende dyr for at vi skal ha rett til fortsatt kontroll også med importerte levende dyr. Et slikt program skal ikke diskriminere mellom innenlandske og utenlandske selgere av levende dyr. Dette vil bli en dyr og tungvint måte for å sikre den samme veterinærkontroll på grensa som er nødvendig i dag.

       Fiskeeksporten har vært omfattet med stor interesse av flere av dagens talere inntil nå. Ut fra begrunnelsen for avtalen kan det stilles spørsmål om hvorfor islendingene har fått en slik avtale de har fått for sin fiskeeksport uten å ha måttet selge sin veterinærkontroll. Etter mitt syn kan det ikke være noen annen begrunnelse enn rent handelspolitiske fra EUs side. Man har ønsket å komme inn på det norske markedet, som er av en helt annen størrelsesorden enn det islandske når det gjelder animalske produkter. Jeg syns at Regjeringa bør erkjenne at fisk har vært brukt som brekkstang.

       Så er det slik at man står overfor et valg. Hvis man ikke forhandler om en forbedret EØS-avtale, står fisken utenfor. Jeg har lyst til å spørre representanten Reidar Johansen: Hans alternativ er altså å la være å forhandle. Ville finnmarksrepresentanten, som selv er fra en fiskerikommune, ta sjansen på at vi skulle la være å forhandle om en forbedret EØS-avtale, ta sjansen på å stå overfor det faktum at fisken kanskje får handelshindringer som setter oss lite i stand til å selge vår fisk? Er SV og Reidar Johansen villig til å ta en slik sjanse? Eller har de en bedre løsning på dette? Det synes jeg ikke Reidar Johansen har kommet fram med, bortsett fra å si nei til det som i dag foreligger.

Reidar Johansen (SV) : Hvem som tar sjanser og hva konsekvensene av dette sjansespillet er, er det dessverre bare framtida som kan vise, i hvert fall hva angår dyrehelse.

       Når det gjelder privatiseringen av kontrollen av import av animalske produkter og levende dyr og påstanden om at staten her skal bruke 60 mill. kr mer, er det i og for seg riktig. Men det bekrefter bare påstanden om at vi vil få en dyrere kontroll som ikke gir oss noen garanti for at vi får noen bedre effekt. Mange ville kalle det skremselspropaganda, men når norske veterinærer advarer så klart mot det systemet vi får, er jeg sterkt i tvil om dette er vel anvendte penger dersom alternativet kunne ha vært å opprettholde dagens kontrollsystem når det gjelder animalske produkter.

       Når det gjelder fisk og muligheten til å holde den utenfor avtalen, er det islandske eksemplet et faktisk eksempel på at forhandlere fra andre nasjoner har maktet å få til et slikt forhandlingsopplegg og et slikt resultat. Det forundrer meg at norske forhandlere med den tyngde vi har som fiskeeksportør, som fiskerinasjon, som leverandør både av fersk og foredlet fisk til EU-markedet ikke har maktet å bruke den tyngden i forhandlingene på dette området.

       Og jeg - som jeg etterlyste bl.a i replikk til Høyre tidligere - stiller meg jo spørsmålet: Har EU på noe tidspunkt i dette forhandlingskjøret vi har opplevd, stilt spørsmålstegn ved de veterinære forhold, ved norsk fiske, ved norsk fiskeriproduksjon og ved norsk fiskeeksport? Jeg er ikke i tvil om at vi måtte ha gjort en betydelig forhandlingsinnsats for å oppnå gode forhold for norsk fiskeeksport, men jeg våger den påstand at det er sannsynlig at man har solgt dette for billig.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg må si at representanten Johansen og SV lever i en drømmeverden når de tror at EU og Norge på en måte skulle adoptere avtalen mellom Island og EU. EU betrakter Islands eksport som fisk, mens norsk eksport er mye mer sammensatt og dermed naturlig nok også kommer i en annen situasjon. I replikkvekslingen tidligere i dag med Kullmann Five sa representanten Johansen at en utvidelse av EØS-avtalen ikke var nødvendig for fiskerinæringen. Har ikke representanten Johansen registrert at fiskerinæringen selv hilser velkommen en utvidelse av EØS-avtalen på det veterinære området?

       Fiskerinæringens Landsforening sier klart fra at den veterinære kontrollen ved grensepassering til EU har vært et økende problem de siste årene. Kortere åpningstider på veterinærstasjonene, urimelige gebyr og lang ventetid i tillegg til at det ofte har vært en omvei å kjøre til veterinærstasjonene, har vært et problem ved eksport av fisk, matvarer og fiskevarer til EU. Spesielt Finland - og det rammer jo den landsdelen som både representanten Johansen og jeg kommer fra - har praktisert regelverket så nøye og på en slik måte at det faktisk har blitt et problem for transittvarer fra Nord- til Sør-Norge når det skulle klareres. Næringen sier at den nye avtalen vil være både tids- og kostnadsbesparende for fiskerinæringen.

       Har ikke SV registrert at uten EØS-avtalen vil vi være å betrakte som et tredjeland ved fiskeeksport til EU? Det betyr i praksis at dersom vi sier nei til en avtale om å utvide EØS-avtalen på det veterinære området, vil kontrollfrekvensen for fisk over grensen til Sverige, Finland og Danmark bli kraftig økt. Det er faktisk slik at i dag kontrolleres 3 - 5 % av fisken. Uten den avtalen vil kontrollen øke til kanskje mellom 30 og 50 % av alle forsendelsene. Slikt tar tid, og det vil redusere både kvaliteten og prisen på fisken, og taperne vil være fiskerne og fiskeværene i Nord-Norge og på vestlandskysten. Bryr ikke SV seg om det?

Reidar Johansen (SV) : Representanten Ludvigsen viste til en replikkveksling jeg hadde med representanten Kullmann Five tidligere og sa at jeg mente denne avtalen ikke var nødvendig i forhold til fiskeeksport. Jeg kan bare vise til mitt innlegg og gjenta det jeg sa, at det er nødvendig at vi forhandler med EU for å få skikkelige forhold for norsk fiskeeksport. Men ikke på noe tidspunkt har noen sannsynliggjort at denne forhandlingen var nødvendig ut fra veterinære årsaker. Ikke på noe tidspunkt har det vært sannsynliggjort, så de tiltak som EU har truet med å sette inn mot norsk fiskeeksport, har vært av ren handelspolitisk karakter, man har brukt det som en brekkstang for å kreve bedre muligheter for eksport av animalske produkter og levende dyr til det norske markedet.

       Da synes jeg ikke den problemstillingen som både Høyre og Arbeiderpartiet gjentatte ganger har kjørt i dag, henger helt på greip. Vi har to separate forhold. Det ene er det som går på dyrehelse på animalske produkter og levende dyr. Det andre gjelder fiskeeksport. Jeg har aldri benektet at vi må forhandle med EU om å få skikkelige forhold. Men denne trusselen har vi nå levd under i rimelig lang tid. Foreløpig har ikke det gitt utslag i eksporttallene, heller tvert imot. Jeg må bare få lov til å si at jeg klarer ikke å innbille meg at trusselbildet fra EU er av en slik karakter at de ville stå beinhardt på at nå skal norsk fiskeeksport tvinges i kne. Det er i realiteten EUs forbrukere og en betydelig del av EUs foredlingsindustri som i første rekke vil bli rammet av en slik praksis. Nå vil sikkert mange hevde at man kan skaffe denne fisken på andre måter, men det gjenstår nå å konkretisere i forhold til ressurssituasjonen.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg blir overrasket, ikke minst på fiskerinæringens og landsdelens vegne, når jeg hører representanten Johansen si at problemstillingen som Arbeiderpartiet og Høyre reiser når det gjelder EU, den veterinære kontroll, grensekontroll og norsk fiskeeksport, ikke henger på greip. Det er nesten utrolig å høre at en stortingsrepresentant som påberoper seg å ha kunnskaper om norsk fiskerinæring, sier det, og sier at dette ikke har gitt utslag i eksporttallene.

       Hvordan har Johansen funnet ut at dette ikke gir store utslag i eksporttallene? Og hvordan kan representanten Johansen stå fram og si at dette ikke har betydning for lønnsomheten i norsk fiskerinæring, og at dette ikke har betydning for foredlingsgraden av norsk fisk? Næringen sier klart fra - FNL, Fiskerinæringens Landsforening, sier det, oppdrettsnæringen sier det, UNIDOS, som representerer klippfisk- og tørrfisknæringen, sier klart fra - at dette betyr økte kostnader, økte kostnader som må resultere i en lavere pris til norske fiskere, til dårligere vilkår for norsk industri. Det betyr at uten EØS-avtalen, uten at vi får bedret adgangen når det gjelder kontroll av norsk fisk som skal passere grensene, har vi en trussel mot fiskeværene, mot arbeidsplassene på hav og land. Jeg synes oppriktig talt ikke representanten Johansen kan stå her og si at dette ikke henger på greip. Dette er en trussel, og det bør også SV ta innover seg. Derfor synes jeg det er betryggende at det er ansvarlige partier i Stortinget som tar det ansvaret som vi bør ta, nemlig å sikre norsk fiskerinæring gode konkurransevilkår. Konkurrentene er både Island, EU, Alaska osv. Dette handler om arbeidsplassene i distriktene i Norge langsmed kysten. Dem er jeg interessert i å ta vare på. Jeg registrerer at SV og Reidar Johansen ikke bryr seg.

Reidar Johansen (SV) : Svein Ludvigsen opptrer nå som fiskerinæringas fremste forsvarer. Av og til virker det som noe nytt. I en del sammenhenger oppfatter jeg ham ikke som det.

       Jeg må bare gjenta og vise til det jeg har sagt. Fra SVs side innser vi sjølsagt at norske myndigheter måtte ha gjennomført forhandlinger med EU for å få bedret forholdene for norsk fiskeeksport. Men vi ser ingen veterinære begrunnelser for de straffetiltakene EU har truet med å innføre. Det må jo være mulig å påpeke at når andre nasjoner kan oppnå de eller de avtalene, burde norske forhandlere også strebe etter å få til de samme avtalene når vi vet hvilke konsekvenser denne avtalen vil få for andre deler av norsk næringsmiddelindustri og for norske forbrukere, som kanskje også bor i de samme distriktene som Svein Ludvigsen er så oppriktig bekymret for.

       Dersom Høyre og Arbeiderpartiet ønsker å skape en dyp splid mellom landbruksnæringa og fiskerinæringa, får nå det være Høyres problem. Men fra SVs side synes jeg det er viktigst å trygge både de veterinære forholdene for landbruksnæringa og samtidig så langt det er mulig, å sikre eksportinteressene for norsk fiskerinæring.

       Men Regjeringen har tydeligvis ikke forstått dette. Det er etter min mening uttrykk for en forstemmende historieløshet når Regjeringen nå går inn for å fjerne den veterinære grensekontroll mot EU-landene.

       En engelsk avis sammenfattet problemstillingen på sin måte i overskriften « Bakteriene er eldre og klokere enn oss ». Jeg går ikke god for denne formuleringen, men bakteriene har i alle fall i den norske regjering fått en motstander som er noe mindre klok enn en kunne ønske.

       For hva er det Regjeringen egentlig gjør? Den legger ned forsvaret av landets grenser. Og hva blir igjen? Man satser på at heimevernet skal gjøre jobben, pluss at man skal få pålitelige rapporter fra andre lands overvåkingstjenester. Dette er et forsvarskonsept som ikke engang SV ville gått inn for i forsvarskomiteen, enn ikke i en tid uten noen klar militær trussel mot Norge. Men her har vi et trusselbilde: Vi har et reelt smittepress fra omkringliggende land med betydelig høyere forekomst av en rekke smittsomme sykdommer knyttet til dyr og næringsmidler. Motstanden mot dette smittepresset burde selvfølgelig økes snarere enn å reduseres. Det er nå engang betydelig vanskeligere å få bukt med en infeksjon når den har etablert seg innenfor landets grenser. Danmark har fått betale dyrt for at salmonellabakterien har fått fotfeste, både helsemessig og økonomisk.

       Vi har i Norge en usedvanlig god dyrehelse. Dette skyldes mange forhold: vår geografiske beliggenhet, gode og hygieniske tradisjoner innen husdyrhold og næringsmiddelproduksjon samt restriktiv medikamentbruk og god veterinærkontroll både ved grensene og innenlands. Denne fordelen risikerer vi nå å miste, og det er viktig å huske på at dette øker faren for smittsomme sykdommer både hos dyr og mennesker. Et utvalg nedsatt av Den Norske Veterinærforening har i en rapport gitt klare advarsler i så måte. Det påpekes bl.a at det vil være vanskelig å unngå at problemene med smittsomme husdyrsykdommer og næringsmiddelbårne infeksjoner øker dersom importen av levende dyr og næringsmidler øker i vesentlig grad - og det er jo nettopp dette som er siktemålet med EU-regelverket. Smittepresset vil altså øke med økt mengde importerte næringsmidler og - kanskje i noe mindre grad - med økt import av levende dyr. Det er en skremmende risikoanalyse veterinærene kan legge frem: eksempelvis en antatt firedobling av antall salmonellainfeksjoner i forhold til i dag. Og dette er ikke bare akutte mage-tarm-infeksjoner, men infeksjoner som kan gi alvorlige og plagsomme senfølger.

       Kontroll med hele dyreproduksjonskjeden gir selvsagt betydelig bedre sikkerhet enn det en kan oppnå ved en stikkprøvebasert sluttproduktkontroll. EUs regelverk overlater f.eks salmonellakontroll til avsenderstedet samt at importøren får ansvaret for at kontrollen er utført. En slik kommersialisering er lite betryggende.

       De alternativ som EUs regelverk fremmer som erstatning for grensekontroll, er i det hele tatt lite betryggende, og Kristelig Folkeparti mener å ha solid faglig ryggdekning når vi sier nei til dette farlige og kostbare eksperiment med norsk dyre- og folkehelse.

       På bakgrunn av de helt usedvanlig klare og entydige veterinærfaglige råd håper jeg derfor at denne saken ikke blir noen reprise av EU-debatten. I spørsmål om dyrehelse og menneskehelse går skillelinjene også mellom Norge og EU på den ene siden og f.eks. USA på den andre. På noen områder er EUs regelverk bedre enn det tilsvarende norske. Men utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet og opphevelse av den veterinære grensekontroll er ikke til fordel for norsk dyre- og folkehelse.

       Eg har merka meg at Are Næss har vore veldig opptatt av problemet med salmonella. Eg har lyst til å spørje litt om dette: I det utkastet til revidert avtale som ligg føre, har vi fått nedfelt vårt salmonellakontrollprogram, som gir oss garantiar for at kjøt som skal til Noreg, skal testast i tråd med desse krava i programmet. Dette fører med seg at ferskt kjøt som kommersielt vert innført til Noreg til konsum, skal testast for salmonella eller kome frå ei bedrift som gjennomfører ei salmonellaovervaking som svarer til den norske.

       Mitt enkle spørsmål til Kristeleg Folkeparti og Are Næss er: Korleis ser Kristeleg Folkeparti for seg at ein betre kontroll enn den vi nedfeller i våre eigne kontrollprogram, kan gjennomførast i ein slik samanheng?

Are Næss (KrF) : Jeg vedkjenner meg at bildet jeg tegnet, er dystert, men det er tegnet på grunnlag av en situasjonsbeskrivelse på høyt kompetent fagnivå.

       Det er klart at Norge er avhengig av matimport, og det er heller ikke Kristelig Folkepartis ønske å legge hindringer i veien for import av mat. Vårt siktemål er at det skal være best mulig kontroll med denne importen for å hindre utbrudd av næringsmiddelbårne infeksjoner. Jeg mener - tydeligvis i motsetning til representanten Nistad - at den erstatningskontroll som er foreslått i denne avtalen, ikke i tilstrekkelig grad ivaretar disse interessene. Den vil medføre, i og med at kontrollen blir lagt til opprinnelsessted og bestemmelsessted, en grensepassering, og den vil gjøres avhengig av også kvalitetskontroll på eksportstedet. Eksportstedet vil ikke alltid være opprinnelsesstedet. Det er ikke sagt at en kommersiell kontroll av eksportør og importør i ulike land vil ha tilsvarende kvalitet som den som utføres av norske veterinærmyndigheter, og som jeg har betydelig større tiltro til.

Dag C Weberg (H) : Normalt bør man jo lytte til ekspertisen. I dette tilfellet talte en fagmann. Næss er så vidt jeg vet, immunolog, og det var vel utgangspunkt for hans beskrivelse av menneskenes lange kamp mot mikrobene.

       Det er mulig at teoriene i utgangspunktet er riktig, men det forutsetter selvsagt at beskrivelsen også er korrekt. Det er her jeg mener det svikter noe i resonnementene hos fagmannen, når han hevder at det vi i dag diskuterer, er en eventuell nedleggelse av ikke det menneskelige immunforsvar, men det forsvar vi ellers skal ha nettopp for å hindre smitteinnførsel og spredning. Han hevder at vi kun har heimevernet tilbake. Man snakker om en privatisering av kontrollen, og jeg har ikke riktig oppfattet hvor denne argumentasjonen egentlig kommer fra, for slik jeg har oppfattet det, ut fra hva jeg har kunnet lese meg til, forutsetter den kontrollen man nå snakker om, både på avsendersted og mottakersted, ikke en privat, men en offentlig veterinærkontroll. Og ut fra det som i dag er EUs praksis, er dette apparatet ganske omfattende, og det har ganske strenge forpliktelser til å følge opp EUs eget bekjempelsesprogram på en rekke områder, både når det gjelder å hindre smittespredning og å fjerne sykdommer gjennom nye rutiner. Tiden tillater ikke å komme inn på dette, men det er i seg selv et interessant tema.

       En annen ting som er interessant: Når vi virkelig snakker om en samlet forsvarsstrategi, bør det jo oppta immunologen også i dette tilfellet at EUs samlede ressurser i større grad nå koordineres og settes inn i bekjempelsen av det trusselbildet som ikke nødvendigvis eksisterer innenfor EU alene, men som i dag kommer fra det press som først og fremst har sammenheng med sykdoms- og smittebildet f.eks i Øst-Europa eller de europeiske grenseområder mot Asia, Lilleasia. Det er på denne måten man også kan sette inn et forsvar, og det er langt fra noen privatisering vi her snakker om.

Are Næss (KrF) : Jeg merket meg at hr. Weberg brukte en vesentlig del av sin replikk til meg til å kritisere utilbørlige uttalelser som han var vennlig nok til å presisere ikke kom fra meg. Det skal jeg la ligge.

       Jeg har naturligvis ikke foreslått avvikling av de institusjoner som hr. Weberg refererte til, som har viktige kontrollfunksjoner. Når det gjelder den budsjettmessige siden av det, tror jeg hr. Weberg vil ha forståelse for at jeg ikke vil ta den opp i denne replikken. Men det har vært min intensjon å peke på at vi må styrke forsvaret mot næringsmiddelbårne infeksjoner, og det har ikke gått fram av mitt innlegg, vil jeg tro, at grenseforsvaret er den eneste instans som ivaretar dette.

       Når det gjelder holdningene innen EU til disse sakene, er det klart at her er det ulike tradisjoner i ulike land, og dette kan være et problem internt innen EU også. Vår påvirkningskraft i så måte innenfor eller utenfor EU må jeg innrømme at jeg er veldig skeptisk til. Det dreier seg om til dels rotfestede, etter mitt skjønn uheldige tradisjoner som jeg kjenner best til innenfor humanmedisin, men som også har klare paralleller innen veterinærmedisin.

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Regjeringen ønsker å forenkle den veterinære grensekontroll for å ivareta Norges eksportinteresser hovedsakelig på fiskerisiden, men også når det gjelder den begrensede del av landbruksproduksjonen som forsvinner ut av landet. Hvis Norge motsetter seg en revisjon av EØS-avtalen, vil riset bak speilet være en sterk økning av kontrollfrekvensen ved grensene. Dette ville helt klart skape problemer for fiskerieksporten og i neste omgang skape problemer for arbeidsplasser og velferd i Distrikts-Norge.

       Fremskrittspartiet har støttet en politikk for økt frihandel mellom land og verdensdeler, bl.a for at norske forbrukere skal få fordelen av økt konkurranse også i matvaremarkedet på sikt. WTO-avtalen sammen med EØS-avtalen legger forholdene til rette slik at det etter hvert kan bli konkurranse på hjemmebane også for landbruket. Men samtidig åpnes også internasjonale markeder for norske landbruksprodukter.

       Dette er ikke entydig negativt for norsk landbruk. For eksempel kan matproduksjon i norsk småskala være et godt utgangspunkt for å møte utenlandsk konkurranse. Forbrukerne blir etter hvert mer opptatt av helse-, miljø- og hygieneaspektene ved maten, og vi kan ha en mulighet til suksess på eksportmarkedet hvis vi klarer å markedsføre oss som et land som produserer kvalitetsmat i utkanten av Europa.

       Infeksjoner forårsaket av smittestoffer i mat øker i den vestlige verden. Det siste tiår har vi f.eks sett en sterk økning i antall infeksjoner av salmonellabakterier. Dette kommer bl.a av at det i en del land er etablert et industrielt husdyrbruk med mange dyr i hver enhet. Dette gjelder da ikke Norge. Vi har fått en omfattende internasjonal handel med fôrvarer til dyr, og i tillegg kommer at ferske husdyrprodukter som kjøtt og egg omsettes over landegrensene i større grad enn tidligere. Det er derfor vanskelig fullt ut å støtte det glansbildet som er tegnet av enkelte. Det er en mulighet for at hyppigere import av matvarer og levende dyr kan gi økt smittepress mot mennesker og husdyr, slik vi vurderer det, så det kan bli en utfordring å opprettholde det lave nivået av husdyrsykdommer og smittestoffer i mat. Den Norske Veterinærforening har gitt uttrykk for at den frykter smittespredning til Norge hvis vi overtar EUs regelverk for handel med dyr og dyreprodukter. Og erfaringene fra Sverige, så vidt jeg kjenner til, etter EU-medlemskap, med nye regler for kontroll, er at de ikke bare har fungert tilfredsstillende.

       Likevel må det kunne gå an å åpne grensene hvis man tar skikkelige forholdsregler. Der er vi enige med Regjeringen. Det blir sikkert en del utfordringer, oppgaver som må løses, men problemene er jo til for å løses. Det er viktig at vi gjør hva vi kan for å påvirke EUs veterinære regime som EØS-medlemmer ved å ta til orde for strenge kontrollrutiner. I det foreliggende avtaleutkast er det kommet med at salmonellakontrollprogrammet kan videreføres. Videre vil det bli investert i en rekke nye overvåkings- og kontrollprogram som kan gi en god oversikt over situasjonen her hjemme og danne grunnlaget for å søke om tilleggsgarantier ved handelen med andre land. Den utvidede EØS-avtalen gir altså muligheter for å opprettholde en akseptabel helse- og hygienestandard i Norge, tror vi.

       Alle politiske partier ønsker naturligvis at den maten som omsettes, skal være trygg helsemessig. Men de kan være uenige om hvordan trygghet og kvalitet kan sikres. Man kan få inntrykk av at visse grupperinger bevisst overdramatiserer mulighetene for negative virkninger på miljø og helse for mennesker og dyr med et mer internasjonalt regelverk. Motivet for dette kan være at man vil videreføre et proteksjonistisk regelverk for å beskytte norske landbruksvarer mot konkurranse utenfra og dermed beholde de gigantiske overføringer til landbruksnæringen. Ved å kritisere andre lands matproduksjon får man frem vikarierende argumenter som egentlig ikke betyr noe annet enn at man vil videreføre et system hvor forbrukerne hindres i å gjøre et fritt valg.

       Fremskrittspartiet mener vi må gå bort fra gårsdagens system preget av ineffektivitet, liten valgfrihet og manglende tilpasning mellom tilbud og etterspørsel. En utvikling mot økt konkurranse gjennom internasjonal handel også for jordbruksvarer vil være en fordel for folk flest. Samtidig må det være en forutsetning at forbrukerne kan stille krav til helsemessig trygghet til maten som omsettes. Myndighetenes oppgave må være å sikre en pålitelig kontroll og overvåking slik at forbrukernes valgfrihet mellom norskproduserte og importerte varer kan sikres.

Erling Folkvord (RV) : Det gjekk klart fram av starten på William Engseth sitt hovudinnlegg og seinare argument frå han at Arbeidarpartiet sin hovudtaktikk i dag er at vi må godta auka fare for dårlegare dyrehelse for å vere sikre på at Noreg skal få selt fisken sin.

       Dette er jo i utgangspunktet eit lite truverdig argument frå eit parti som har styrt ei langvarig svekking av kystfisket og den busetjinga og dei arbeidsplassene som er knytte til kytsfisket.

       Men først og fremst er det ei stadfesting av at Arbeidarpartiet går utanom det som er hovudspørsmålet i denne saka.

       Eg tillet meg å trekke fram tre sitat frå starten av 1990-talet.

       Direktør Ørbech Sørheim i Næringsmiddeltilsynet sa følgjande 20. januar 1990 til Arbeiderbladet:

       « - Smittepresset på befolkning og husdyr vil øke med den nye harmoniseringen til Europa. Dette er en enorm utfordring. »

       Så skildra han da spreinga av sjukdomsskapande bakteriar som salmonella og campylobacter, og så slo han fast:

       « Disse bakteriene sprer seg raskt innenfor husdyrmiljøene ute i Europa, og forårsaker stadig flere sykdomstilfeller. Med fri handel med husdyr og husdyrprodukter må vi regne med at vi vil få den samme situasjon her i Norge. Dette vil også øke smittepresset på befolkningen. »

       Overlege Lystad i Folkehelsa snakka like tydeleg i 1990. Eg siterer igjen frå eit intervju i Arbeiderbladet:

       « Den dagen matvareprodukter fra Frankrike kan kjøpes lettere og billigere i Norge enn den bonden i Trysil produserer, må vi ta med at det blir flere sykdommer. »

       Fordi samanhengane er slik, konkluderte Regjeringa heilt klart da den i 1992 anbefalte norsk tilslutning til EØS - i St.prp.nr.100 (1991-1992) slo Regjeringa fast at all handel med dyr og dyreprodukt « vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag », og så understreka Regjeringa:

       « Dette » - altså grensekontroll - « vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse. »

       Nå ser vi at dette var ein falsk argumentasjon - ikkje falsk fordi den ikkje handla om vesentlege ting, men den var ikkje meint på alvor. Den var falsk fordi Regjeringa sitt standpunkt berre skulle ha fem års gyldigheit.

       I går var det eit krisemøte i Bonn. Delstatsmyndigheitene i Nordrhein-Westfalen og representantar frå forbundsregjeringa møttest for å diskutere mottiltak mot eit nytt tilfelle av oppdaga kugalskap i Tyskland. Det vart tatt ei avgjerd om å slakte ned 5 200 avlsdyr for å prøve å hindre spreiing av sjukdomen i Tyskland.

       Eg vil stille eit par spørsmål til landbruksministeren: Kor stor auke i importvolumet av kjøtt og andre dyreprodukt kan vi rekne med dersom EØS-avtalen blir utvida, og Noreg gjennomfører redusering av tollsatsane, slik som WTO-avtalen legg opp til? Eg spør om dette fordi Veterinærforeininga sin rapport frå i vår peiker på at dei negative helsemessige konsekvensane blir meir påverka av importvolumet enn av kvaliteten på kontrollapparatet.

       Veterinærrapporten peiker særleg på tre område der helsetilstanden hos norske forbrukarar kan bli påverka. Det gjeld spreiinga av det som kallast campylobacterbakteriar frå fjørfekjøt, det gjeld spreiinga av ein spesiell kolibakterie, den såkalla hamburgarbakterien som særleg smittar frå storfekjøtt, og det gjeld ulike typar tarmbakteriar som er resistente mot antibiotika. Kva er landbruksministeren si vurdering av risikoen på desse tre områda i dag, som alle har store helsemessige konsekvensar for befolkninga?

       Til slutt vil eg be landbruksministeren svare på om Regjeringa i denne saka vil rådspørre den vitskapskomiteen som Statens næringsmiddeltilsyn nyleg har oppretta for å gi råd til forvaltninga om helserisiko på matområdet. Dei standpunkta ein skal ta i denne saka, vil få dramatiske følgjer for helsetilstanden i Noreg i tiåra framover og i tida deretter.

       Til slutt skal eg få lov til å ta opp RVs forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa legge forslag til utvidelse av EØS-avtalen på veterinærområdet fram for forvaltningsuavhengig ekspertise, i tråd med WTO-avtalens føre-var-prinsipp (SPS-protokollen). Stortinget ber Regjeringa utsette å ta stilling til utvidelse av EØS-avtalen på dette område slik at denne vurderinga kan bli en del av beslutningsgrunnlaget når endelig vedtak fattes. »

       William Engseth (A) : Det som fikk meg til å ta replikk, var innledningen på representanten Folkvords innlegg, hvor han sier at jeg har hevdet at man bytter dyresykdommer inn i landet mot fisk ut av landet. Det var stikk i strid med det jeg sa. Jeg sa at her er begge hensyn ivaretatt, samtidig med at vi sikrer norsk fiskeeksport. Vi er et land som for så vidt eksporterer mer enn fisk, vi eksporterer også animalske produkter, samtidig som vi ivaretar en god matsikkerhet. Det var det jeg sa, så han må ha hørt dårlig etter.

       Jeg har også lyst til å replisere til representanten Folkvord når det gjelder svekking av kystfisket. Det hører vi til stadighet fra den kanten. Men da bør det jo også tas med i historien at vi gjennom nokså restriktive tiltak har fått opp fiskebestanden. Og hvis RVs ønsker og politikk gjennom tidene hadde slått til, hadde vi ikke hatt noen fisk i havet å fiske opp, det ville vært situasjonen i dag. Det må jo også være et tankekors for Erling Folkvord hvis vi går litt tilbake og leser RVs argumenter gjennom alle år mot EØS-avtalen, om alle de skremsler og all den elendighet som ville skje når vi fikk EØS-avtalen på plass, om firmaer som ville komme utenfra og ta jobber fra norske firmaer osv. Alt dette som det ble argumentert med, har slått feil. Norsk næringsliv - også småbedriftene - går bedre enn noen gang. Og hvis vi snakker med ansatte i småbedrifter, er det ikke én - i hvert fall svært få - som er uenig i at EØS-avtalen er en lykke og ikke en ulykke, slik som RV har påstått gjennom mange år.

Erling Folkvord (RV) : Det hadde vore freistande å gjere som Engseth og nå halde ein svarreplikk og snakke om alt mogleg anna enn det som er dagens tema. Men eg skal prøve å halde meg til dagens tema, og så får vi heller ta opp dei andre sakene ved eit anna høve.

       Eg sa jo ikkje at Engseth sjølv eksplisitt hevda at ein skulle bytte dårleg dyrehelse mot å få selt fisken. Men eg sa at det er Arbeidarpartiet sin hovudtaktikk at vi må godta auka fare for dårlegare dyrehelse - noko Arbeidarpartiet sjølv ikkje snakkar om i det heile - for å vere sikker på at Noreg skal få selt fisken. Og så snakkar Engseth og Arbeidarpartiet berre om å få selt fisken. Eg er jo overtydd om at den viktigaste føremonen for norske fiskeprodukt er at dei er gode produkt av veldig høg kvalitet. Det som er problemet med Arbeidarpartiets argumentasjon, er at Arbeidarpartiet ikkje vil snakke om prislappen. Eg har referert korleis Ørbeck Sørheim i Næringsmiddeltilsynet og overlege Lystad i Folkehelsa vurderte samanhengen mellom frihandel med levande dyr og dyreprodukt og norsk folkehelse. Det er den samanhengen som er svært lagnadstung. Det er slik at om vi får nye sjukdomstypar, nye bakterietypar og nye bitte små levande organismar som framkallar sjukdom, inn i norske dyrebestandar i stort omfang, er det umogleg å få dei ut igjen. Det er derfor eg seier at det var ein falsk argumentasjon Arbeidarpartiet kjørte da dei gjekk inn for EØS-avtalen og sa at det var avgjerande for å halde på vår gunstige dyrehelse at vi held oppe grensekontrollen - den grensekontrollen dei i dag vil gi opp.

Dag C Weberg (H) : Jeg har fornemmelsen av at representanten Folkvord snakker om dersom, hvis. Hvis vi har en omfattende import av levende dyr, øker smittefaren. Dette har Folkvord rett i. Men mitt spørsmål til Folkvord er: Hvor omfattende er denne importen i dag, og hvilke råd gir Veterinærinstituttet til dem som eventuelt måtte ha tanker om import av levende dyr? Forholdet er - så vidt jeg er kjent med - at det i praksis nesten ikke har vært import av levende dyr, og spesielt ikke fra land som det på noen måte kan knyttes en viss risikofaktor til. Vi har nok hatt import av levende dyr fra de nordiske land, men i praksis tror jeg nesten at det begrenser seg til det. Det man i dag er opptatt av, dersom det skulle være behov for import av avlsmateriale, er at man benytter seg av en teknologi som fjerner det vesentligste av smittefaren, f.eks dette med å importere befruktede egg - embryo - som er behandlet på en måte som fjerner mulighet for overføring av smitte.

       Hvordan ser Folkvord på dagens importsituasjon, og i hvilken grad mener han at den representerer en trussel? I hvilken grad vil han avvise at departementet i fremtiden vil ha en restriktiv holdning når de gir råd til dem som eventuelt måtte ønske å importere, og hvordan påvirker det i så fall, etter hans syn, trusselbildet?

Erling Folkvord (RV) : Eg merka meg at representanten Weberg nå berre stiller spørsmål om handel med levande dyr, mens det som er omtala i St.prp.nr.100 (1991-1992) om tilslutning til EØS, er følgjande:

       « All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag. »

       Eg har ikkje à jour detaljkunnskap for å kunne svare på kor stor mengd levande dyr som blir importert i dag, men eg trur Weberg har rett i at det er i eit lite omfang. Men det er slik at poenget med utviding av EØS-avtalen er at vi skal få meir handel med levande dyr og også med dyreprodukt. Det er veldig mykje av den bakteriespreiinga vi kan få inn i Noreg, som følgjer med handel med dyreprodukt. Om ein prøver å isolere spørsmålet til berre å gjelde levande dyr - der Weberg stiller detaljerte spørsmål som eg ikkje er i stand til å gi gode, konkrete svar på - og nesten avgrensar det slik, så definerer ein bort noko av det som er den vesentlegaste faren i framtida. Da gjer ein kanskje diskusjonen enkel i dag, men ein gjer berre faren større for at vi får ei uhandterleg rekning frå Folkehelsa om nokre få år.

Dag C Weberg (H) : Jeg skal medgi at representanten Folkvord selvsagt har rett på det punkt at smittetrusselen ikke kun er knyttet til import av levende dyr. Slik sett burde jeg selvsagt tatt det med i min forrige replikk.

       Mitt poeng er imidlertid at det vi selvsagt skal diskutere i dag, er om de kontrollmuligheter vi nå setter inn, i vesentlig grad avviker fra det vi har hatt nettopp med hensyn til muligheten for å begrense smitteinnførsel. Vi har jo for ikke lenge siden utvidet vår adgang til også å importere produkter av animalsk opprinnelse, f.eks kjøtt fra Botswana, men meg bekjent har nettopp det kontrollsystemet vi har, forhindret at partier med slikt kjøtt har kommet ut til forbruker dersom det ved import er påvist at disse partier har inneholdt f.eks salmonella. Jeg kan ikke se at det ligger noe i den konkrete sak vi har til behandling i dag, som kommer til å endre de importrutiner som jeg forutsetter vil ha mulighet til å avdekke slike forhold også i fremtiden.

       Og det er i grunn hele poenget i denne saken: Er våre rutiner gode nok, og - som jeg har sagt i en tidligere replikk - er vi villig til å legge nok penger i de kontrollsystemer som skal ivareta de hensyn både Folkvord og jeg er opptatt av blir ivaretatt? Slik sett vet jeg personlig - som saksordfører for Statens næringsmiddeltilsyn - at vi vel har hatt en i hvert fall tredobling av budsjettene til denne institusjonen i håp om at dette skal være med på å bygge opp en nødvendig beredskap. Jeg tror det er vel anvendte penger, og jeg regner med at representanten Folkvord støtter meg i en slik vurdering.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

       Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Noen innslag i denne debatten minner meg om det som visstnok skal være en populær fjernsynsserie - « Fangene på fortet » - hvor det utfoldes stor aktivitet inne i fortet, visstnok interessant å se på, men lite perspektiv utover det de der holder på med.

       Jeg tror det er nødvendig også å se disse alvorlige spørsmålene i et bredere europeisk og internasjonalt perspektiv.

       Norge har en sterkt utadvendt økonomi. Det er derfor i Norges interesse at internasjonal handel og økonomisk samkvem underlegges forutsigbare og ensartede vilkår basert på felles regler.

       Dette er hovedgrunnen til at Norge deltar i et forpliktende handelspolitisk samarbeid med andre stater. Vår deltakelse i WTO-avtalen sikrer et regelbasert globalt handelssystem på de viktigste områdene i verdenshandelen. Når det gjelder veterinære forhold, sikrer den såkalte SPS-avtalen - som går på sanitære og plantesanitære standarder - at alle WTO-medlemsstaters veterinærfaglige tiltak ikke vilkårlig skiller mellom innenlandsk produksjon og import. Dermed skal ikke stater kunne anvende veterinære tiltak for å hindre handel med andre WTO-land med mindre dette er berettiget ut fra hensynet til å beskytte folke-, dyre- eller plantehelsen.

       EØS-samarbeidet går et skritt videre. På det veterinære området har de 18 EØS-landene i stor grad etablert et sett med felles regler. Dette felles regelverket gjelder i Norge allerede i dag, med enkelte unntak.

       Under arbeidet med revisjon av EØS-avtalens Vedlegg I har det fra norsk side vært naturlig å se nærmere på særlig tre områder, hvor et forbedret samarbeid på det veterinære området vil være fordelaktig ut fra Norges samlede interesser.

       For det første har det vært naturlig å arbeide for å oppnå bedre muligheter for å delta i EUs regelverksutforming og økt tilgang på veterinærfaglig informasjon.

       For det andre har det vært et ønske om å unngå den tidkrevende og kostbare veterinærkontrollen som skjer ved grensen ved eksport av norsk fisk og fiskeprodukter til land i EU, særlig i lys av at vi har et - i hovedsak - felles veterinært regelverk allerede. Denne kontrollen er et problem allerede i dag, men situasjonen vil forverres hvis vi blir rammet av økt kontrollhyppighet ved EUs yttergrense.

       For det tredje medfører WTO-avtalen at Norge må foreta en objektiv veterinærfaglig vurdering av importsøknader fra ethvert annet WTO-land i verden. Dette er en stor administrativ oppgave, og det er fornuftig å prøve og inngå et samarbeid med EU-landene og dermed dra nytte av EUs kompetanse og ressurser i gjennomføringen av de veterinærfaglige forpliktelser i henhold til den brede WTO-avtalen.

       Et handelspolitisk samarbeid, både globalt og i forhold til våre nærmeste naboland, er i Norges interesse, også på det veterinærfaglige området. Det er gjennom samarbeid med våre handelspartnere, ved å lage felles kjøreregler, at vi best kan sikre folke- og dyrehelse i vårt land og samtidig sikre rettferdige konkurranseforhold og våre egne næringsinteresser.

       Til slutt noen få kommentarer om Stortingets sentrale plassering i denne prosessen. Da drøftinger med EU om innlemmelse av veterinærregelverket i EØS-avtalen tok til for to år siden, ble Stortingets EØS-utvalg orientert om saken av både handelsminister, landbruksminister og fiskeriminister. Løsningen som nå har utkrystallisert seg, ble altså presentert i en omfattende redegjørelse av landbruksministeren den 16. i denne måned og debatteres i dag. Forut for et vedtak i EØS-komiteen - sannsynligvis i mars dette år - vil avtaleutkastet bli presentert for Stortingets EØS-utvalg på vanlig måte. Selve vedtaket i EØS-komiteen vil for Norges del bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil deretter fremme en egen proposisjon for Stortinget for innhenting av slikt samtykke. Saken er dermed på ingen måte avsluttet med dagens behandling, og berørte departementer vil selvsagt i ukene framover stå til disposisjon for å besvare de mange viktige spørsmål i denne forbindelse, slik Landbruksdepartementet ikke minst har gjort det nå overfor Senterpartiets stortingsgruppe.

       Etter min mening tilsier dette at Stortinget har fått, og vil få, omfattende innsikt i denne saken før Stortinget selv fatter de avgjørende beslutninger.

       Jeg merker meg at det utenriksministeren i dag sier, står i sterk kontrast og i motstrid til det regjeringen faktisk forsikret da den la fram St.prp.nr.100 (1991-1992) i 1992. Da ble det lagt meget sterkt vekt på de ordningene og de unntak Norge hadde fått. Det er mulig det ble gjort for å få overbevist enkelte i enkelte parti når det gjaldt å stemme for EØS-avtalen den gangen. Men det som står i St.prp.nr.100 omkring de unntak Norge fikk, er ganske sterkt. Det står faktisk at de unntak en her har fått når det gjelder grensekontroll og karantene, er helt avgjørende for å opprettholde den gunstige dyrehelsen Norge har. Og i motsetning til det Landbruksdepartementet har svart Senterpartiet nå, sier en også i St.prp.nr.100 at EFTA-landene jevnt over har en langt bedre dyrehelse enn EU-landene. Men mye vann har rent i havet siden den gang, ikke minst har mye skjedd når det gjelder Regjeringens holdning til disse spørsmålene. Plutselig er det ikke så avgjørende lenger. Det Senterpartiet har spurt seg om både i EØS-utvalget når vi har blitt orientert, og også her i dag, er: Hvilke forhandlingskrav stilte regjeringen? Ble det i realiteten stilt noen forhandlingskrav? Vi spør oss om det fordi vi ser at bl.a. Island fikk en helt annen løsning enn Norge fikk. En reell forhandling forutsetter jo at det stilles krav fra begge sider. Og ut fra det som så sterkt ble sagt i St.prp.nr.100, skulle en jo tro at Norge her gikk meget offensivt til verks og stilte sterke krav i disse forhandlingene. Så vi spør oss, som vi har spurt oss i EØS-utvalget: Hvilke forhandlingskrav som gjelder dyrehelse og matvarekvalitet, har Norge faktisk stilt? Eller er det i realiteten slik at en ikke stilte krav, men uten videre aksepterte å overta EUs regime.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg tror aldri jeg har brukt ordet « skremselspropaganda » på dette helt sentrale området. Dette er meget alvorlige spørsmål som opptar befolkningen i Norge og ellers i Europa. Man skal ikke si at mennesker som er bekymret for sin egen helse og for dyrehelse, driver skremselspropaganda. Men det er derfor Regjeringen med bredt alvor har gått inn i et opplegg som skal styrke det europeiske samarbeid med likesinnede mennesker i andre land, for å bekjempe det vi alle er opptatt av å bekjempe, og da føler jeg at selve grensekonseptet med respekt å melde er noe foreldet. Det å bekjempe fienden både i eget land og i utlandet er jo det vi gjør gjennom dette opplegget. Et tidligere medlem av forsvarskomiteen har uttalt seg, der har grensekontroll fortsatt stor betydning, men vi snakker om dyresykdommer som ikke har vist at de viser så stor respekt for landegrenser. Vi har faktisk problemer selv, uavhengig av denne problemstillingen, i ganske stort omfang. Det tror jeg vil være kjent. Det gjør at vi må ha en felles front i dette arbeidet.

       Så er spørsmålet: Er utviklingen i våre nordiske naboland etter at de kom med i EU, spesielt urovekkende på dette området? Jeg viser til svaret til Senterpartiet om

       hva svenske fagmyndigheter sier om forekomsten av salmonella. Har vi sett det blomstre opp? Nei, tvert imot, ingenting tyder på det. Men vi skal være på vakt - vi, svensker og alle andre. Det er grunnlaget for at vi gjennom landbruksministerens redegjørelse har presentert et bredt felt av virkemidler med betydelige offentlige investeringer, som så langt fra inviterer til betraktninger om at dette er blitt et privat ansvar. Tvert imot, det er et betydelig samfunnsansvar.

Are Næss (KrF) : Det gleder meg at utenriksministeren ikke oppfatter det slik at det drives skremselspropaganda, men av andre er det sagt at våre visjoner er skrekkvisjoner når vi siterer faglig kompetent hold. Jeg er glad for at utenriksministeren hadde et ryddig forhold til dette.

       Når han refererer til utviklingen i de nye EU-landene med hensyn til den manglende oppblomstring av salmonellainfeksjonene, vil jeg tillate meg å spørre utenriksministeren om han ikke synes at observasjonstiden her er noe kort, og at resultatet kan bli et annet på lengre sikt.

       Så har jeg et spørsmål angående WTO-avtalen. Det er så at den vil gi adgang til importnekt dersom det opptrer epidemier, og at bakterien salmonella er blitt et hovedpunkt i denne debatten. Det er lett å glemme at det er hundrevis av andre bakterier som kan gi tilsvarende og lignende infeksjoner. Mitt spørsmål er om WTO-avtalen vil gi adgang til å nekte innførsel dersom det ikke er spørsmål om en massiv epidemi forårsaket av én spesiell mikrobe, men av et kontinuerlig smittepress som følge av økt forekomst av en rekke ulike sykdomsfremkallende mikrober i et miljø i et eksportland.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Svaret på det siste generelle spørsmålet må bero på en ren faglig vurdering hos våre veterinærmyndigheter, hva som er enkelttilfelle og hva som er omfattende fare, er det ikke mulig å ta generelt standpunkt til. Når det ikke er mulig å gjøre det, er det fordi vi har legio eksempler på at land påberoper seg meget omfattende begrunnelser for å si nei, av rene handelspolitiske og næringsøkonomiske grunner. De beste til å skille klinten fra hveten i slike sammenhenger er våre veterinærfaglige myndigheter, og det gjør at det ikke er mulig å svare helt generelt på det spørsmålet, hvis det er meningen at fasiten skal bli enten det ene eller det andre. Selvsagt er det slik at salmonella er ett av flere sentrale områder her, men svaret er i prinsippet det samme. Det ligger selvsagt ikke i dette opplegget at vi skal være fratatt virkemidler når alvorlige helsetilsyn tilsier at veterinærmyndigheter griper inn, og sånn sett er salmonella ikke i en særstilling i forhold til andre mulige uhumskheter og problemer.

       I det foreliggende utkast til revidert avtale - for å si noe mer om salmonella - har vi fått nedfelt vårt salmonellakontrollprogram, som gir oss garantier for at kjøtt som skal til Norge, skal testes i tråd med kravene i dette programmet. Det medfører at ferskt kjøtt som innføres til Norge til konsum, skal testes for salmonella eller komme fra en bedrift som gjennomfører overvåkning som tilsvarer den norske. De alle fleste tilfeller av salmonellainfeksjon hos folk i Norge, kommer som følge av reisevirksomhet til utlandet. Der ligger problemet, og det problemet har vi ikke løst gjennom dette opplegget, men det er en annen og kanskje vel så stor problemstilling for mange i dette landet som det vi nå diskuterer. Så sier det seg selv at en kan ikke med basis i svenskenes erfaringer si at sånn vil det alltid være. Vi vet jo at her kommer infeksjonene til å gå i bølger - fraværende i lange perioder, og så kommer de. Det gjelder i Sverige, det gjelder i Norge nå, og det gjelder andre steder.

       Det tradisjonelle norske systemet med grensevern skal nå droppast. I staden skal me adoptere EU sitt system. Dersom denne avtalen vert vedteken, der Regjeringa altså lot vera å stille krav, etter Godal sine oppsiktsvekkande utsegner i dag, kan det få store følgjer for det handelsmønstret som Noreg har med omverda når det gjeld levande dyr, og i kanskje endå større grad for ferske matvarer.

       Til nå har me hatt god oversikt over dyreproduksjonskjeden vår i Noreg. Det vil vera vanskeleg å få same oversikten dersom ein skal erstatta denne « bås til bord »-oversikten med sertifikat og analysar frå andre og delvis ukjende område, og med berre stikkprøvar på sluttproduktet.

       Det norske husdyrhaldet er på mange måtar robust mot innslepp av smitte. Små einingar spreidde rundt om i landet og vår geografiske plassering er viktig her. I husdyrbruket vårt har det gjennom lang tid vore lite smittsame husdyrsjukdomar og lite smittestoff som kan overførast til menneske.

       Den oversiktlege vareomsetninga kan òg raskt endrast dersom nokre av dei store handelskjedene går over til å kjøpa kjøtvarer og egg frå utlandet. Me kan altså stå overfor ei dramatisk endring når det gjeld dei matvarene me kjøper i butikk. Me kan altså ikkje skjerma oss mot det smittenivået som finst i dyrenæringskjeda i ulike EU-land.

       Den norske dyrehelsa er nå svært god. Noreg er eit av dei landa i verda som har færrast smittsame sjukdomar. Elles er ei rekkje tilfelle av smittsame sjukdomar oppdaga under karantene av dyr som var i ferd med å verta innlemma i norsk dyrehald. Ved endring av importføresegnene vil tilhøva forverrast i sterk grad.

       Medan det for handel med dyr finst godkjende metodar for gjennomføring av risikoanalysar, er ikkje dette tilfellet når det gjeld spreiing av smitte via matvarehan-

       del. EU har eit langt dårlegare regelverk for kontroll av næringsmiddel enn for levande dyr.

       Elles er eit av dei tilhøva som vekkjer størst bekymring hos helsestyremaktene, den aukande førekomsten av resistens mot medisinar som antibiotika. På grunn av feil bruk og overforbruk av antibiotika kan me oppleva at sjukdomar som tidlegare var lette å behandla, kan verta svært alvorlege. Me er heldigvis ennå betre stilte i Noreg enn dei er i dei fleste andre landa. Ei vesentleg årsak til dette er den restriktive haldninga me har hatt til bruk av antibiotika som vekstfremjarar i husdyrhaldet.

       Det er kjent at Den Norske Veterinærforening har årvara tidlegare mot dei endringane Regjeringa føreslår om fjerning av grensekontrollen. Uavhengig av standpunkt til EU-medlemskap burde det vera mogleg å drøfta denne saka ut frå det saklege innhaldet og omsynet til folk og dyr si helse. Både ja- og nei-sida frå EU-kampen burde vore samde om dette. Folk i Noreg og i Europa elles er i dag opptekne av spørsmålet om matkvalitet og -tryggleik. Debatten om dette har til tider vore svært intensiv i ei rekkje land, som t.d. Storbritannia, Tyskland og Belgia.

       Det kan nå med bakgrunn i dette sjå ut som Regjeringa er meir oppteken av ei sterkare liberalisering av handelen enn av å sikra folk og dyr si helse. Regjeringa planlegg nå EU-tilpassing av det veterinære regelverket for handel over landegrensene - i praksis eit veterinært fellesskap eller « smittefellesskap ». Dette vil ikkje norske forbrukarar og norsk dyrehelse vera tente med.

       Til slutt: Eg merka meg representanten Ludvigsen sine trugslar - dei same som i EU-kampen, skulle ein tru - om alt det gale som ville skje dersom me ikkje sluttar oss til denne avtalen. Men eg vil seia at han med dette snakkar meir EU si sak enn han tek vare på interessene til norsk fiskerinæring, som han trudde han gjorde.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg er faktisk glad for at vi har fått i stand eit utkast til avtale med EU om revisjon av EØS-avtala på veterinær sektor. Dette betyr svært mykje for vår utanrikshandel og næringslivet i distrikta. Vi er ein liten nasjon i folketal, men vi har ein stor både import- og eksporthandel med andre land, og særleg med landa i EU.

       Med oppheving av grensekontrollen mot EU får vi betra tilgangen til vår største marknad for både vår landbruksvare- og fiskeeksport. Dette inneber ein tryggare arbeidsplass for dei mange som arbeider med eksport frå primærproduksjonane våre. Særleg er det fiskeri- og oppdrettsnæringa som i første omgang vil dra nytte av at vi unngår ein tidkrevjande grensekontroll. Den kontrollen kan føre til at fiskelaster med ferskvare ikkje når fram innan knappe fristar og dermed taper kvalitet.

       Med vår utvida handel på desse områda er det viktig å ha føreseielege og klåre reglar. Vi er som liten nasjon særleg utsettte for direkte eller indirekte maktmiddel som høge tollsatsar, dumpingklager og tekniske handelshinder. For norsk handel er WTO og den utvida EØS-avtala viktige.

       Eg vil vise til at dei aller fleste i debatten om EØS-avtala meinte - og dei meiner det framleis - at avtala er positiv for vårt land. Vi er i dag ein stor nettoeksportør av mat, dvs. at vi eksporterer for større verdiar enn vi importerer for. Vår fiskeeksport har t.d. ein verdi på over 22 milliardar kr pr. år, og heile 62 % av eksporten går til EU-landa. I tillegg har vi eksport av andre animalske produkt som f.eks ost, pels, huder og skinn. Eg er kjend med at det frå Sverige har vore synt interesse for å importere kalkunkyllingar frå Noreg for oppdrett i heimlandet. Det same gjeld avlsprodukt som f.eks svinesæd. Dette fortel litt om kor viktig det er å ha like regler i våre land. Det er òg rapportert om problem med eksport av slike produkt til tredjeland når dei blir omlasta i transitt gjennom EU. Gøteborg og Kastrup er viktige for norsk handel med tredjeland.

       Ser vi vidare på kor desse eksportnæringane er plasserte i vårt land, vil vi finne at dette er sterke distriktsnæringar. Å ha stabile vilkår å arbeide under er den beste garantien for busetnad og sysselsetting i Distrikts-Noreg. Har vi ikkje sikra oss dei same vilkåra som våre viktigaste eksportland, kan dette fort slå ut i fråflytting og arbeidsløyse i våre viktigaste kystnæringar, fiskeria og oppdrettsnæringa.

       Vi kan ikkje forvente å ha enklare tilgang til andre lands marknad enn vi gir andre til vår eigen marknad. Denne avtala sikrar oss like offentlege reglar for kontroll av handel på veterinærsida. Men vi må heller ikkje gløyme at kvar enkelt importør òg kan stille spesielle krav ved import av produkt til vårt land. Vi som forbrukarar kan også gjennom våre vareval vere med og påverke importen.

       Vi kan verne vår nasjonale dyrehelse gjennom gode kontrolltiltak. Vi kan stille strenge krav til eigne og importerte matprodukt. Alle kan som forbrukarar føle seg trygge på matkvaliteten med dei omfattande og nye tiltaka som skal gjennomførast gjennom overvaking og nye kontrollprogram. Statens dyrehelsetilsyn har sidan 1990 fått nær tredobla ressursane sine, og denne satsinga vil halde fram.

       I dagens utkast til revidert avtale har vi fått nedfelt vårt salmonellaprogram, som gir oss garantiar for at alt kjøtt som skal til Noreg, skal testast i tråd med krava i programmet. Dette inneber at alt kjøtt som skal til Noreg til konsum, skal testast for salmonella om ein ikkje kan syne til at kjøttet kjem frå ei bedrift som har gjennomført tilsvarande program som vårt.

       Norske forbrukarar kan føle seg trygge på at all mat frå dyr, også importerte, vil verte underlagt betre kontroll enn i dag. Som kvinne forstår eg vel den frykta som kjem til uttrykk i brev frå Norges Bondekvinnelag, Norges Husmorforbund og Norske Kvinners Sanitetsforening. Eg er glad for at vi gjennom denne reviderte avtala får innpass i internasjonale fora for å ta vare på vår og andre lands matproduksjon. Berre slik kan vi, saman, i dag sikre oss gode matprodukt.

       Alt i alt er den reforhandla avtala på det veterinære området ein styrke for våre eksportnæringar. Samtidig er den med på å sikre oss som forbrukarar trygge matvarer ved ein betre kontroll av all mat i Noreg. Både våre eigne kontrollprogram og reglane i den reviderte avtala sikrar oss det.

       I tillegg vil Noreg gjennom denne revisjonen få høve til å ta del i alle komitear og arbeidsgrupper under EU-kommisjonen på dette området. Slik vil vi få ein langt betre informasjon om utviklinga av nytt regelverk og ikkje minst få tilgang til den beste ekspertisen i Europa på veterinærområdet. Dette vil gjere det norske fagmiljøet rikare, og ikkje minst vil vår ekspertise på desse områda vere med og utvikle regelverk og tiltak til beste for alle partar.

Dag C Weberg (H) : Representanten Kaci Kullmann Five har tidligere berørt hovedpunktene i avtalen, og hun har - i likhet med enkelte andre talere - tatt opp de handelspolitiske elementer som også ligger til grunn for denne.

       De revideringer av EØS-avtalen som landbruksministeren har redegjort for, og som tas opp i dagens debatt, har helt klart avstedkommet en rekke bekymringer fra ulike hold både i og utenfor dette hus. Flere talere har henvist til den veterinærrapporten som er lagt fram. Jeg har imidlertid merket meg at det også blant veterinærer er ulike oppfatninger, og som det også har vært pekt på, ble denne rapporten avsluttet før man fikk på plass alle elementer i den avtalen vi nå har til drøfting.

       Det er fremstilt som om sykdomskontroll av dyr og kontroll av matvarer ved grensepassering nå vil bli fjernet. Det skapes et bilde av at importerte levende dyr ikke lenger vil være underlagt krav om isolasjon. Det hevdes at dette vil bety et brudd med en lang skandinavisk tradisjon hvor en høy grad av smittekontroll og forbrukersikkerhet har vært ivaretatt gjennom offentlige reguleringer. Det har vært brukt ord som privatisering av kontrolltiltak, til tross for at det går klart fram av avtaleteksten at det vi snakker om, er det offentlige veterinærvesen både på avsenderstedet og på mottakerstedet. Dette utlegges som om de som ikke sier et absolutt nei til de foreslåtte endringer, ser det som viktigere med en ytterligere liberalisering av handelen med matvarer enn å sikre menneskers og dyrs helse. Slike verdier påstås nå skuslet bort i bytte med norsk fisk. Jeg vil si at hvis dette hadde vært en korrekt beskrivelse, ville også jeg advart mot endringer som kunne ført kontroll og sikkerhet i en slik retning. Det ble fra representanten Arnstad henvist til at jeg for så vidt skulle ha uttalt meg i tråd med dette da jeg i et intervju i Klassekampen den 30. mars i fjor opprettholdt en klar profil med krav om at nettopp de sikkerhetsmessige hensyn også i fremtiden måtte ivaretas. Det mener jeg også har skjedd gjennom den avtalen vi nå har til behandling. Og jeg synes det er greit å kunne fastslå at ved nettopp å bli konfrontert med det intervjuet, har jeg vært spesielt nøye og brukt god tid på å gå inn i de enkelte detaljer i selve avtalen for å forvisse meg om at det vi nå får til anvendelse, imøtekommer de krav jeg stilte. Jeg synes derfor det er viktig at det vi dag skal diskutere, er de faktiske endringer i kontrollprosedyrer, og ikke, som enkelte forsøkte å legge opp til, konsekvensene ved ikke å ha noen kontroll i det hele tatt.

       Statsrådens redegjørelse tok detaljert opp de virkemidler som inngår i den reviderte avtalen. Ved å drøfte disse vil jeg reise spørsmål ved om det faktisk er slik at vi etter en ikrafttreden av avtalen ikke lenger vil ha en effektiv kontroll av dyr og matvarer. Etter mitt skjønn er det ikke slik.

       Jeg vil i den forbindelse også hevde at den veterinærkontroll som har vært utført ved grensen tidligere, vel må sies ikke å ha vært særlig inngående. Den har vært der, men det er først og fremst ved kontroll på mottakerstedet, enten ved karantene eller isolasjon, at man har iverksatt selve kontrolltiltakene, bl.a gjennom testing for sykdommer og for å finne eventuelle smittestoffer. Tilsvarende har næringsmidler som f.eks kjøtt også tidligere blitt testet for salmonella, og gjennom stikkprøver for andre stoffer eller negative egenskaper, før eventuell frigjøring for salg. Dette skal som bekjent fortsette.

       Jeg mener at den viktigste forskjellen ligger i de strenge prosedyrer som etter hvert er etablert både i EU og i EØS, og som omfatter en rekke lovbestemte rutiner. Også disse er belyst av andre talere, og jeg vil derfor ikke gå særlig i dybden av disse. Det jeg synes er et viktig poeng, er at vi nettopp gjennom den redegjørelsen som er lagt fram av landbruksministeren, har fått listet opp en rekke tiltak som etter Høyres vurdering vil imøtekomme de krav som vi med god grunn kan stille for nettopp å kunne forvisse oss om at innførsel av smitte gjennom matvarer eller levende dyr elimineres så langt det i dag er teknisk mulig. Dette synes jeg er utfordringen vi skal ta imot, ikke minst gjennom det internasjonale samarbeid om veterinære spørsmål og kontrolltiltak som er en del av denne avtalen.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Det er med stor glede og ikke så lite lettelse jeg nå kan konstatere at Regjeringen har forhandlet fram en utvidelse av EØS-avtalen som vil løse et betydelig problem som norsk fiskeeksportnæring har slitt med i en årrekke, nemlig EUs veterinære grensekontroll av norsk fisk. Helt siden begynnelsen av dette årtusen har fiskerinæringen vært avhengig av eksport for å kunne holde sin virksomhet i gang. Det begynte med salg av tørrfisk til Europa på 1100-tallet og har siden utviklet seg til eksport av et stort produktspekter til de fleste land i verden. Dersom en ser bort fra petroleumssektoren, er fiskerinæringen Norges største eksportnæring, med en totaleksport på ca 22,5 milliarder kr, hvorav ca 14 milliarder kr gikk til EU-markedet. Det gjør EU-landene til vårt suverent største marked, med en andel på om lag 62 %, og storparten av vår lakseeksport.

       Eksportavhengigheten i næringen illustreres ved at mer enn 90 % av omsetningen eksporteres. Det er for så vidt en naturlig følge av at Norge i 1996 fanget mer enn 2,6 millioner tonn fisk, i tillegg til en oppdrettsproduksjon på i underkant av 300.000 tonn. Dersom vi skulle ha spist all denne fisken selv, ville hver nordmann ha måttet spise mer enn et halvt tonn fisk i året, og selv for de mest ihuga fiskespiserne ville det kanskje vært noe i meste laget.

       Derfor er det da også helt avgjørende at næringen sikres levedyktige handelspolitiske rammebetingelser, slik at bosettingen og virksomheten i Kyst-Norge kan videreføres.

       Ved siden av de handelsmessige vilkår inneholdt den opprinnelige EØS-avtalen også en harmonisering av regelverket for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer. EUs regler for kvalitetsmessig importkontroll er imidlertid ikke omfattet av den nåværende EØS-avtalen, og det har medført at EU foretar slik kontroll av norsk fiskeeksport.

       For fiskerinæringen har denne grensekontrollen vært et betydelig problem og har medført store konkurranse-ulemper. Problemene har i hovedsak bestått av kostnader i forbindelse med relativt høye attestgebyrer og de forsinkelser som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av kontrollen. Dersom Regjeringen ikke hadde klart å forhandle fram en utvidelse av EØS-avtalen, ville disse problemene økt betydelig i 1997 som følge av at EU har innført økte frekvenser for fysisk kontroll.

       Et forsiktig anslag tilsier at det daglig går gjennomsnittlig hundre vogntog fra Norge med fisk til markedene i Europa. På toppen av dette går en ikke ubetydelig del av eksporten til land utenfor Europa i transitt gjennom EU, og fisk som går i transitt gjennom EU, utsettes også for grensekontroll ved EUs yttergrense. Videre gjelder det en ikke ubetydelig del av lakseeksporten til Japan, som ofte kjøres med bil til sentrale flyplasser på kontinentet, og vi har også sett eksempler på at forsendelser av klippfisk til Brasil, som har blitt omlastet i Rotterdam, har blitt utsatt for EUs veterinærkontroll.

       Regnestykket indikerer at opp mot 70 - 80 % av all norsk fiskeeksport blir berørt av denne kontrollen.

       Problemene har økt betydelig etter at Sverige og Finland ble EU-medlemmer, bl.a fordi finske veterinærmyndigheter nå krever veterinærkontroll av fisk og animalske produkter i transitt fra Nord-Norge til Sør-Norge og omvendt. Det skaper økte forsinkelser og avgiftsbelastninger på forsendelser som tidligere gikk avgiftsfritt, og det er verdt å merke seg at denne transittkontrollen også innebærer at forsendelser som fraktes fra Nord-Norge til Sør-Norge for omlasting og videre transport inn til EU, belastes med to avgifter.

       Avgiftsbelastningen er likevel ikke det eneste og største problemet. Det vesentligste problemet oppstår ved at importkontrollen skaper til dels betydelige forsinkelser i transporten. Den er tidkrevende, den forhindrer bruk av optimal kjørerute, åpningstider legger begrensninger, og det oppstår ofte køer. Dette blir kostbart både fordi det fører til økte transportutgifter, og fordi det også kan føre til for sen levering. Dermed forhindres man til stadighet i å levere fisken til rett tid og med rett kvalitet, noe som igjen fører til krav om prisavslag og reduserer lønnsomheten.

       Som flere har vært inne på, ville denne problemstillingen kunne ha økt betydelig som følge av de økte kontrollfrekvensene innen EU fra 1. januar 1997. Det ville vært et betydelig slag mot konkurranseevnen til norsk fiskeeksport på det europeiske markedet.

       På bakgrunn av at reglene for kvalitetskontroll ved import nå tas inn i EØS-avtalen, vil slik kontroll av fiskeprodukter til EU opphøre. Det innebærer at norsk fiskeeksportnæring får en betydelig forbedring av sin markedsadgang.

       Regjeringen har gjennom den nye avtalen lagt grunnlag for en tryggere bosetting i Kyst-Norge. Jeg er svært overrasket over at Senterpartiet og SV i dag legger opp til en politikk som kan gi en alvorlig svekkelse av norsk fiskerinæring. Kystbefolkningen bør merke seg hvordan Senterpartiet og SV på denne måten skaper utrygghet om arbeidsplasser og bosetting i Kyst-Norge.

       Når det er sagt, vil jeg gjerne få lov til å si at det selvsagt er særdeles positivt for fiskerinæringen at det har vært mulig å oppnå en avtale som gjør det enklere, raskere og rimeligere å få eksportert fisk, som - som fiskeriministeren helt riktig sier - er en av de viktigste eksportartiklene vi har. I så måte er det ingen uenighet om at en selvsagt skal prøve å oppnå best mulige avtaler for vår viktige eksportnæring. Imidlertid har utenriksministeren tidligere i dag sagt at det ikke var gjort noe forsøk på å forhandle bare i forhold til fisk, altså å gjøre en frikopling mellom fisk og landbruksvarer/levende dyr. Og det må jeg si forundrer meg en del at man ikke har gjort et forsøk på å oppnå en avtale utelukkende for fisk på den ene siden og for importerte landbruksprodukter på den andre siden, hvor man ikke gjør den koplingen mellom disse to næringene. Utenriksminister Godal har bekreftet at man ikke har gjort noe forsøk på det.

       I henhold til WTO-avtalen vil det, som det er sagt tidligere, ikke foreligge andre årsaker til å iverksette handelshindringer for fisk enn veterinære begrunnelser. Her har Norge gode kort på hånden i forhold til sykdomsfrihet, sånn at vi, på samme måte som Island, absolutt burde ha hatt mulighet til å oppnå to uavhengige avtaler - både en god avtale for fisk og en tilfredsstillende avtale for landbruksprodukter og levende dyr.

       Senterpartiet er selvsagt, på samme måte som Arbeiderpartiet, opptatt av å få en god avtale for fisk. Det er beklagelig at ikke Regjeringen har gjort forsøk på å få til en sånn frikobling.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : I denne debatten har man fra Senterpartiets og SVs side gjennomgående sett bakover. Men det er jo ikke det som er problemstillingen! Problemstillingen er gal nok slik den har vært, med en undersøkelsesfrekvens på mellom 3 og 5 %. Men problemet er jo at det fra 1. januar 1997 ville blitt en frekvens på rundt 20 % for ferske, frosne, saltede og hermetiske fiskevarer, og for de øvrige fiskevarene ville kontrollfrekvensen kunne økt helt opp til 50 %, bl.a for laks og reker - med de konsekvenser det har for kostnadene ved selve kontrollen, og ikke minst den tid det tar å utføre denne kontrollen, med den virkning det får for leveranseoppfyllelsen. Så man kan ikke se bakover og spørre: Hva var situasjonen? Man må erkjenne at situasjonen fra 1. januar 1997 ville vært fundamentalt annerledes, ja dramatisk annerledes, dersom ikke denne avtalen var inngått.

       Så reiser representanten spørsmålet om forholdet når det gjelder Island. Et sentralt forhold er at i den opprinnelige EØS-avtalen tok Norge over kvalitetskontrollreglene for både fisk og animalske produkter, Island bare for fisk. Derfor er det et vesentlig element at Island nå bare viderefører hvordan kontrollen av denne kvaliteten på fisk skal gjennomføres, mens vi allerede har bestemmelser om kvalitet på fisk og animalske produkter. Dette er et spørsmål om hvordan kontrollelementet skal gjennomføres, og da er det viktig å understreke at kontrollreglene i EU ikke skiller mellom landdyr og fisk. Av den grunn ble det raskt klart at en utvidelse av avtalen til å omfatte kontrollbestemmelsene - altså ikke bare kvaliteten, som allerede er der, men kontroll av kvaliteten - måtte naturlig nok omfatte alle de delene av EUs regelverk som de respektive EFTA-land har overtatt gjennom EØS-avtalen, dvs. at for Norges vedkommende gjelder det både akvatiske dyr, landdyr og produkter av disse, mens for Islands vedkommende vil avtalen fortsatt bare gjelde for fiskeprodukter.

Reidar Johansen (SV) : Statsråden hevdet at Senterpartiets og SVs argumenter i stor grad var tilbakeskuende, men statsråden begynte sjøl sitt innlegg med å si at Norge over lang tid har slitt med EUs ulike typer grensekontroll. Det er altså ikke noe nytt forhold vi står overfor. Det nye er at man truer med en betydelig mer intensiv kontroll. Vi har opplevd denne trusselen, vi har levd med den, og vi har forsøkt å forholde oss til den, og det har, i hvert fall fra SVs side, vært forutsetninga hele vegen at det burde man kunne forhandle separat om. Utenriksministeren har tidligere bekreftet at det har man ikke gjort noe forsøk på. Og det er det vi fra SVs side har prøvd å etterlyse. Dersom de påstander - og den frykt - det altoverveiende flertall av norske veterinærer kommer med i forhold til konsekvensene ved en svekkelse av norsk dyrehelse, slår til - vi håper jo alle at det ikke gjør det, men jeg er dessverre redd for at fagfolkene her er nærmere virkeligheten enn Regjeringa og Høyre er - så vil kanskje norske forbrukere, og kanskje også EUs forbrukere, være langt mer interessert i å spise norsk fisk. Det tror jeg er et forhold som vil kunne svekke den trusselen om eksportsanksjoner som blir framstilt.

       Jeg syns statsråden burde dokumentere hvor mye disse merkostnadene utgjør. Vi innser at det vil bli merkostnader hvis dette forslaget blir gjennomført. Vi innser at forsinkelsene vil medføre merkostnader. Hvor mye utgjør de? Hva vil Regjeringa eventuelt gjøre for å kompensere dem? Disse merkostnadene vil sannsynligvis påløpe uansett.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Det er riktig at jeg sa at vi har slitt med denne kontrollen tidligere, men da var altså frekvensen 3-5 %. Realiteten er at det fra 1. januar 1997 for vesentlige deler av vår eksport ville være en kontrollfrekvens på 50 %! Det er en voldsom dimensjonsforskjell.

       Så sier representanten Johansen igjen at EU « truer » med å innføre eksportrestriksjoner, eller importrestriksjoner. Det er jo ikke det som er problemstillingen. Det er ikke snakk om noen trussel. EU har fra 1. januar 1997 innført dette regimet. Det er ikke noen trussel. Den realitet står vi overfor. Og dersom vi ikke hadde fått fram en avtale som den som debatteres her i dag, hadde denne kontrollen vært iverksatt fra 1. januar 1997. Årsaken til at vi i denne mellomliggende perioden ikke har blitt utsatt for den, er jo at det foreligger et avtaleutkast.

       Så reises spørsmålet om helse. Ja, det er altså slik at dagens EØS-avtale inneholder de aller fleste av EUs bestemmelser knyttet til helse- og hygienekrav ved omsetning av animalske produkter som næringsmidler. Det er bestemmelser om kontrollen av at varene faktisk oppfyller de vilkårene vi allerede har akseptert, som vil være den vesentligste endringen ved den reviderte avtalen. Å overta disse kontrollreglene som erstatter grensekontrollen, var den eneste mulighet til å sikre at de norske eksportproduktene - først og fremst ferskfisk og fiskeprodukter - ikke blir utsatt for den skjerpede kontrollfrekvensen som EU har iverksatt fra 1. januar 1997.

       Så til spørsmål om kostnadene: Det er altså slik at periodevis i fjor kunne avgiftene i Finland beløpe seg til hele 6.000 kr pr. vogntog dersom det kom utenom åpningstid og inneholdt flere varepartier etter Finlands definisjon av begrepet. Det er selve kontrollkostnaden. I tillegg kommer den kostnad som følger av at det går tid, som innebærer at oppfyllelse av leveringsforpliktelsene blir mindre sikker, med de konsekvenser det får for troverdigheten for norske leveranser og avslag i pris.

       Så vil jeg avslutningsvis si at det også er et paradoks i dette forholdet når vi hevder at det er helt urimelig at EU skal ha noe ønske om å kontrollere kvaliteten på norsk fisk, mens vi tar det som en selvfølge at man fra EUs side skal akseptere at vi skal kontrollere alle landbruksprodukter fra EU. Det har utvilsomt også noe å gjøre med sammenhengen i argumentasjonen om hvordan man skal forholde seg ved eksport i forhold til import. Men svaret på hr. Enoksens spørsmål er at dette gjelder kontroll av de kvalitetsbestemmelsene som følger av den tidligere EØS-avtalen, og der har Norge og Island ulikt omfang i forhold til hva EØS-avtalen omfatter.

       I Regjeringens pressemelding om saken heter det at en nå reviderer EØS-avtalen på veterinær sektor. Nei, det er ikke det man gjør. Man opphever det systemet Norge i dag har for kontroll av levende dyr og dyreprodukter, og innfører EUs veterinære regelverk. Dermed utvider man også EØS-avtalen på et område der Regjeringen hittil har skrytt overfor Stortinget av de unntak Norge har hatt. Bakgrunnen for denne saltomortalen fra Regjeringens side er EUs iverksetting av felles regler for hvordan grensekontroll fra andre land skal foretas. Disse reglene kan føre til hyppigere og mer tungvinn kontroll av norsk fiskeeksport. Det er et argument som Senterpartiet også ser på som et gyldig argument. Men etter å ha hørt debatten her i dag må jeg si at det også er et argument man får bruke med det måtehold som det faktisk skal brukes.

       Jeg kan ikke si annet enn at fiskeriministeren nå i sitt innlegg brukte tall omtrent som det passet ham. Det har også vært talere tidligere som nærmest har gitt inntrykk av at dette handler om et være eller ikke være for hele den norske fiskeeksporten. La meg da iallfall få lov til å minne om to tall, nemlig at den totale verdien av norsk fiskeeksport nå er 20 milliarder kr, og at dagens kostnader når det gjelder veterinære spørsmål, utgjør 30-50 mill. kr, hvilket utgjør 2 promille av den totale eksportverdien. Sjøl om kontrollen kan bli mer tungvinn, får det være en viss edruelighet i hva man prøver å gi inntrykk av når det gjelder konsekvensene for norsk fiskeindustri.

       Da en hørte landbruksministerens redegjørelse for Stortinget forrige uke - og hører Arbeiderpartiets talsmann her i dag - måtte en enkelte ganger undres på om dette var en fiskeripolitisk redegjørelse, eller om det var en redegjørelse om dyrehelse og veterinære forhold. Senterpartiet spør seg: Har man i disse forhandlingene virkelig prøvd og har man virkelig stilt krav når det gjelder å opprettholde egne ordninger for dyreimport og for matvaresektoren?

       Landbruksministeren var i sin redegjørelse inne på at denne omleggingen til dels har sin basis i WTO. Det er en sannhet med store modifikasjoner. WTO kan ikke brukes som en unnskyldning for å EU-tilpasse Norge på dette området. I henhold til WTO kan vi riktignok ikke ha et generelt importforbud, men det har vi da heller ikke hatt overfor EU-landene siden 1992, da vårt importforbud ble opphevd som følge av EØS-avtalen. WTO setter imidlertid ingen forbud verken mot grensekontroll eller mot karanteneordningen basert på dokumentert frihet fra sykdom eller i forhold til konkret risikovurdering.

       Senterpartiet mener at de omleggingene som nå foreslås, kan svekke kontrollen med dyrehelsen og øke smittepresset. Vi har registrert at Regjeringen vil opprette nasjonale program for å kompensere for det regelverket som nå bygges ned, men vi er sterkt i tvil om det faktisk vil kompensere noe som helst. Det er et paradoks at en i Norge nå skal bygge ned regler for dyrehelse i en tid der vi ser en internasjonal utvikling når det gjelder dyrehelse, som er alarmerende. Det uopprettelige i dette ligger i det som skjer dersom endringene ikke bare innebærer at vi får samme regler som i EU-landene, men at vi også får samme sykdomsbilde som i EU-landene. Da har vi tapt den særs gode dyrehelsen som Regjeringen understreket i St.prp.nr.100 (1991-1992), som skulle være et pre for norsk matvareproduksjon, og som er vedlikeholdt gjennom mange års målbevisst arbeid.

       En annen uopprettelig side ved de endringene som nå foreslås, er at Norge for framtida ikke på egen hånd kan innføre strengere regler for å sikre dyrehelse og matvarekvalitet. Vi vil hele tiden være avhengig av å følge EUs regelutvikling, og uansett observatørplasser både her og der ligger det fast at det er EU-kommisjonen, og bare EU-kommisjonen, som har initiativrett i forhold til nytt regelverk. Vi kan ikke stramme inn på egen hånd. Dersom EU liberaliserer reglene, må vi pent følge med på ferden, enten vi liker det eller ikke.

       Senterpartiet varslet da Regjeringen redegjorde i EØS-utvalget for sin forhandlingsposisjon, at vi ikke var fornøyd med de krav Regjeringen stilte. Ja, vi mente at Regjeringen i realiteten gikk inn i forhandlingene uten å stille et eneste forhandlingskrav. Den forhandlingsløsning som nå foreligger, tyder på at vi faktisk hadde rett i den betraktningen.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det har vært med forventning jeg har sett fram til denne debatten etter redegjørelsen for en uke siden. I denne perioden har vi i Landbruksdepartementet mottatt en god del spørsmål i forhold til redegjørelsen, som rimelig er.

       Vi har i redegjørelsen tatt utgangspunkt i forhandlingene og det arbeid som ligger til grunn, at god dyrehelse og ren mat fremdeles skal være målet, og at det skal være mulig å opprettholde det med det nye regime som vi innfører. Det holder vi fast ved, og derfor blir det også satt i verk en lang rekke tiltak.

       Men det som har forundret meg når jeg har fått spørsmål fra bl.a. Senterpartiet, nærmere bestemt 40 stykker, er at ikke et eneste spørsmål handler om Kyst-Norges mulighet til eksport, ikke et eneste spørsmål. Og jeg må si jeg også er litt forundret over debatten her i dag: Hvor har det blitt av Kyst-Norges representanter i Senterpartiet? Hvor er de hen? Hvorfor hører vi ikke noe til dem i denne debatten? Jeg var så sent som i fjor sommer på en reise i Finnmark for å se med egne øyne det som ble presentert innad i vårt partisystem som et stort problem i Distrikts-Norge - i Berlevåg, i Båtsfjord, i Mehamn og andre steder, som da var i krise - og fikk klart presentert hva det betyr for Kyst-Norge å ha eksportmulighetene og den praktiske gjennomføringen av det på plass. Og jeg sier altså ikke at denne avtalen løser alle utfordringer i forhold til eksport, men den gir ett viktig bidrag, som fiskeriministeren veldig klart har vært inne på.

       Men vi skal også ivareta matvaresikkerheten, vi skal ivareta dyrehelsen. Og jeg redegjorde i forrige uke for mange tiltak som vi setter inn for å møte den nye utfordringen, som helt riktig oppstår når vi opphever dagens veterinære grensekontroll. For jeg sa allerede forrige torsdag at da møter vi nye utfordringer, og så gjør vi altså noe med det. Og den brosjyren fra veterinærforeningen om disse spørsmålene som det ble vist til - jeg har den med meg her - tar jo nettopp utgangspunkt i at det blir nye utfordringer når grensekontrollen forsvinner. Men den er altså laget lenge før det var satt opp noe om hvilke tiltak vi setter i steden. Det sies i denne brosjyren at dersom avtalen utvides, hvis « 25 % av det norske matvaremarkedet erstattes med import fra land utenom » Norge osv. Ja, men det er jo ikke noe i det vi diskuterer nå, som kommer til å øke matvareimporten. Altså: Importvolum og på den andre siden eksportmuligheten for norsk fisk blir ikke påvirket av dette, det er kontrollsystemet ved eksport og import som blir endret.

       Og så står det: « Hvis den norske næringskjeden nedsmittes », får vi mye sykdom - ja, selvfølgelig gjør vi det, men det er altså derfor vi setter inn tiltak for at det ikke skal skje. Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at vi ikke kommer til å ha dyresykdommer, ja kanskje utbrudd av dyresykdommer som vi ikke har i dag, i framtiden, verken med dagens regelverk eller det nye regelverket. Norge kommer ikke til å bli hermetisert eller sterilisert for all framtid verken med det gamle systemet eller det nye systemet, men vi setter altså inn tiltak for å møte utfordringene med dyrehelse og med matvaresikkerhet, tiltak som skal være dekkende, både nasjonale tiltak og tiltak som en følge av den nye delen av avtalen.

       Jeg blir spesielt opprørt når jeg hører Are Næss bruker salmonella i denne debatten. I rettferdighetens navn er det sånn at jeg i en radiodebatt for kort tid tilbake i hvert fall fikk avklart det spørsmålet sammen med representanten Marit Arnstad, som helt korrekt var med på at når det gjelder salmonellaproblematikken, som veldig mange har brukt i denne debatten, har vi garantier i de programmer som vi har vedtatt, som sørger for at her får vi ingen - hvis vi kan kalle det det - forverret situasjon. Og realiteten er jo, som andre har pekt på her tidligere, at den største smittekilden til salmonella kommer til å være både stortingsrepresentanters, statsråders og andre menneskers reisevirksomhet og ikke import av verken mat eller dyr. Importvolumet til Norge er for øvrig, som det har blitt sagt tidligere, relativt begrenset.

       Jeg håper jeg i replikkrunden skal få komme tilbake også til vårt forhold til WTO-avtalen og det som ligger der. Jeg vil ta utgangspunkt i at matvaresikkerheten skal beholdes, dyrehelsen skal beholdes, men først og fremst, vi skal gi Distrikts-Norge nye muligheter.

       Det er litt merkelig i det hele tatt å få spørsmål om hvorfor det ikke var stilt spørsmål om fisk. Når det gjelder fisk, har vi flere ganger i dag, og også ved tidligere anledninger, sagt at det er ikke tvil om at den avtalen som nå er forhandlet fram, er positiv for Kyst-Norge og for Fiskeri-Norge, det er ingen tvil om det. Den gjør det lettere å komme inn på EU-markedet, og det er vi alle enige om.

       Den kritikken som har vært reist i forhold til fisk, går på koblinga. Det gikk fram av replikkordskiftet i stad, og jeg tok det opp i et tidligere innlegg i dag, at vi var skeptisk til koblinga. Vi mener at det ikke var nødvendig, og vi er i tvil om i hvor stor grad - og vi fikk det bekreftet av utenriksministeren - Regjeringa faktisk har forsøkt å koble fisk og andre dyr fra hverandre i de forhandlingene som nå har pågått. Men, som sagt, fiskeridelen av avtalen synes vi er grei, og derfor har vi heller ikke noe behov for å stille spørsmål om den.

       Vi synes derimot ikke at det som landbruksministeren har sagt her i dag, eller som er kommet fram i andre sammenhenger når det gjelder landbruksdelen, importdelen, av avtalen, er oversiktlig og klart. Den blir, ifølge landbruksministeren, like god som den vi har i dag. Det er veldig vanskelig å se for seg at vi får en forenkling av importvernet som ikke medfører økt import. Det er klart at det er et enklere system med meldeplikt i forhold til karantenesystemet som vi har i dag, som gjør at det blir enklere for den enkelte å importere. Det er veldig vanskelig å se at det ikke vil føre til at import blir et mer brukt virkemiddel innen husdyrproduksjonen enn det det er i dag.

       Så vil jeg - ja, nå gikk tida fortere enn jeg hadde tenkt, så jeg får da komme tilbake til WTO i en runde etterpå, for det er helt klart at det er en del uoppklart også rundt det spørsmålet.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg synes det blir altfor enkelt å si at det er greit med fiskeridelen av avtalen, men vi vil ikke ha resten. Vi vil på en måte ha inntektssida, men vi vil ikke ha utgiftssida når vi inngår en internasjonal avtale. Alle som har deltatt i forhandlinger, enten det er landbruksoppgjør, lønnsforhandlinger eller internasjonale avtaler, vet at det ikke foregår sånn at vi kan diktere alene.

       La meg svare på det spørsmålet om WTO-avtalen som Terje Riis-Johansen ikke fikk stilt. Noen har sagt: Kunne vi ikke bruke WTO-avtalen for å unngå den grensekontrollen som fiskeriministeren her utførlig har beskrevet? Poenget er at den grensekontrollen ikke er ulovlig, og når vi ikke er inne i det samme kontrollsystemet som det EU har, gjennom EØS-avtalen når det gjelder veterinær grensekontroll, så blir vi behandlet som tredjeland. Og så kan vi f.eks prøve oss i en panelsak på det. For å unngå at EU skal kontrollere fra 20 % til 50 % av våre matvarer på grensen, så skal vi reise en panelsak, samtidig som grunnlaget for at vi ikke vil ha den kontrollen er at vi skal opprettholde 100 % kontroll inn til Norge. Vi skal altså gå til panelsak for å unngå 20 % kontroll fra EU mot oss, men vi skal opprettholde retten til å ha 100 % kontroll inn til Norge. Nå er ikke jeg jurist i det hele tatt, men det å gå til WTO med en sånn sak ser jeg for meg ville være en dårlig sak.

Reidar Johansen (SV) : Statsråden viste til en reise han hadde foretatt bl.a i Finnmark for å se på de problemene fiskeindustrien der har hatt de siste årene. Jeg må si at å koble den situasjonen til den avtalen vi diskuterer i dag, synes jeg er litt søkt. De problemene fiskeindustrien i Finnmark har hatt de siste årene, og fortsatt har, har bare i veldig, veldig liten grad sammenheng med den avtalen og de sperrer som EU forsøker å sette opp, og som er innført fra 1. januar 1997. Jeg synes derfor den sammenlikninga er litt søkt og minner litt om skremselspropaganda, uten at jeg skal hevde at det er det.

       Jeg vil bare si at jeg er enig i påstanden om at det skal være en balanse mellom forpliktelser og rettigheter når det gjelder avtaler. Jeg synes det ville vært en sjølsagt ting at EU hadde forlangt full veterinær kontroll også overfor fisk dersom de veterinære forhold hadde gitt grunn til det. Jeg vil be om statsrådens oppfatning. Er det slik at man har møtt påstander fra EU om at de veterinære forhold innafor norsk fiskerinæring er av en slik karakter at de i seg sjøl nødvendiggjør disse tiltakene som EU skal sette i verk fra inneværende år, eventuelt når avtalen trer i kraft? Har det på noe tidspunkt i forhandlingene blitt framsatt påstander om dette? Jeg har bedt ulike statsråder om å kommentere det. Jeg har ikke fått noe konkret svar på det, og det står tilbake at det er ingen spesifikke veterinære grunner til disse kravene. Det er kun handelspolitiske grunner til det, og da er spørsmålet som flere andre talere har stilt, ganske berettiget. Dette er et rent handelspolitisk tiltak. Man bruker fiskerinæringa som et pressmiddel, og dessverre har Regjeringa i forhandlingsposisjon tiltatt seg å bli presset.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det har flere ganger i denne debatten blitt sagt at fiskerisektoren har blitt brukt mot oss. Utgangspunktet for disse forhandlingene er at vi ønsker adgang for norske fiskeprodukter. Det er ikke sånn at noen i EU har sittet og sultet og lengtet etter norsk fisk og prøvd å få tak i den uten grensekontroll. Det er vi som har et behov for å eksportere den, og som har tatt initiativ til disse forhandlingene. Den delen av regelverket i EU-systemet som dette ligger under - vi har allerede vært inne på de fleste delene av avtalen tidligere - er kjøtt, kjøttprodukter og fiskeprodukter. Der har Island hatt et unntak, som det tidligere er redegjort for.

       Så har jeg sagt at situasjonen i Finnmark skyldes ikke først og fremst problemene med grensekontroll, men problemene med grensekontroll er ett element i den store kabalen som skal legges for å skape gode rammevilkår for fiskerisektoren. Det er det som er vårt utgangspunkt, det er ett av flere elementer. Så til spørsmålet om EU kan sette inn denne grensekontrollen mot oss når det ikke foreligger veterinære årsaker til det. Det kan vi selvfølgelig prøve å si når vi kommer dit og skal bli kontrollert, men poenget er at kontrollen er innført på lovlig måte fra 1. januar 1997, uavhengig av hva en statsråd i Norge eventuelt måtte mene om hvorvidt det er grunnlag for det i de veterinære bestemmelsene eller ikke. Poenget er at det er en harmonisering av grensekontrollene inn i EU mellom EU-landene som har foregått. Derved kommer, som fiskeriministeren sa, kontrollnivået for oss til å bli hevet på samme måte som for andre tredjeland, og det er lovlig etter WTO-avtalen å gjøre det.

Are Næss (KrF) : Statsråden refererer til en brosjyre fra Veterinærforeningen som han hadde med seg på talerstolen. Jeg har en utredning av et ekspertutvalg fra Veterinærforeningen på 219 sider. Det er ikke akkurat det jeg oppfatter som en brosjyre. Jeg oppfatter det som at statsråden i noen grad nedvurderer denne ekspertisen med sin omtale av den såkalte brosjyren.

       Nå er det ikke jeg som har fokusert på salmonella i denne debatten, men landbruksministeren gjentar det som utenriksministeren har sagt tidligere i dag, at salmonellainfeksjoner som følge av reisevirksomhet vil bli et vel så stort problem i fremtiden som salmonellainfeksjoner på grunn av import av matvarer. Men er ikke statsråden enig med veterinærekspertisen i at dette forholdet vil være avhengig av smittepresset, målt som mengde importert vare relatert til forekomsten av smitte i opprinnelseslandet?

       I statsrådens redegjørelse for Stortinget sier han at EUs regelverk i begrenset grad omfatter

       « tiltak for å hindre spredning av mindre alvorlige smittsomme sykdommer som likevel kan medføre vesentlige økonomiske tap i husdyrproduksjonen ».

       Nå gir WTO-avtalen adgang til innførselsnekt ved epidemier. Det er vel ganske klart. Men hva med en situasjon der vi f.eks har en liten epidemi forårsaket av en E-coli-stamme, slik som den vi nå har, og som har ført til dødsfall i Skottland, og samtidig en prosentvis økning av andre mindre alvorlige smittsomme sykdommer som likevel kan medføre vesentlige økonomiske tap i husdyrproduksjonen? Vil en i dette sammensatte bildet kunne nekte import i henhold til WTO-avtalen?

Statsråd Dag Terje Andersen : Når representanten Næss og jeg snakker om rapport og brosjyre, er det fordi det foreligger begge deler. Det er laget en rapport, og på grunnlag av den er det laget en brosjyre, som jeg viste til, og som har blitt brukt mye i debatten. I rapporten sies det: hvis importvolumet øker, og hvis grensekontrollen forsvinner - men den har ikke noen vurdering av situasjonen med de tiltak som nå blir innført, og det er det som er den store forskjellen. Det er klart at hvis vi åpnet alle grenser og ikke gjorde noe annet, ville det bli mer smitte. Men det er altså ikke det som skjer. Derfor er det ganske irrelevant i forhold til denne debatten om den saken som jeg har redegjort for.

       Når det gjelder salmonella, kommer for så vidt samme innfallsvinkelen igjen: Hvis importvolumet øker, blir det ikke da større smittefare? Jo, det gjør det. Men poenget er at denne avtalen som vi nå diskuterer, sikrer oss like god kontroll mot salmonella som vi har hatt tidligere, og påvirker ikke importvolumet av varer som kan inneholde salmonella. Det er andre avtaler som regulerer det. Det er det som er litt viktig å få fram i forhold til hva vi nå egentlig diskuterer. En kan jo kanskje beklage det, for det er jo sånn andre veien også: Dette åpner ikke nye muligheter for tollfrie eksportvolum på fisk, det bare justerer problemene med å passere grenser med fisk.

       Når det gjelder sikkerhet mot sykdom, er det en sikkerhetsklausul i EØS-avtalens vedlegg 1. Den blir videreført i det nye regimet som vi nå muligens går inn på. Der er det en klausul som ved noen anledninger har blitt brukt av norske myndigheter: mot en sykdom som brøt ut i Sverige - Newcastle disease - mot sykdom i Hellas og også mot kugalskap, som vi har et problem med nå. Den sikkerhetsklausulen, altså muligheten til å gripe inn ved alvorlig truende sykdom, kommer til å bli videreført etter det nye avtalesystemet.

       Men det er også ein del retoriske poeng som ein kanskje bør ta med seg her, fordi det likevel kan vere litt interessant. Eg har lagt merke til at enkelte har vorte klaga for at dei har stola på det statsråden har sagt. I Stortinget er det viktig at ein kan stole på det statsråden seier, og det er eit særleg ansvar for statsråden å seie det som ein har eit fagleg grunnlag for i denne samanhengen, og eg trur at dei faglege synspunkta, m.a. veterinærsynspunkta, som Landbruksdepartementet har komme med her, er verde å høyre på. Eg trur ikkje den faglege forstanden til veterinærane forsvinn den dagen ein går inn i ein departementskorridor. Tvert imot, eg har respekt for det som blir sagt frå fagleg hold, enten det er i form av den rapporten som er nemnd, eller frå departementet. Eg ser fram til at dei same folka som kommenterte desse problema i mai 1996, kan kommentere dei same problema på bakgrunn av dei nye tiltaka som blir skisserte i utgreiinga frå 1997.

       Det er også eit vesentleg poeng her at det er volumet som er vesentleg for kontrollen, og volumet er ikkje ein del av denne debatten, det kjem vi tilbake til i vesentleg grad andre stader. Men vi kan vel konstatere at det er mange som har garantert at dei aldri har ført kjøtt og flesk frå grannelanda inn i Norge. I så fall har dei utsett landet for ein smitterisiko, og det kan ein også tenkje på når ein tek opp dette.

       Det var ein debatt om « Fangene på fortet » her i stad, og det vart sagt at den var morosam, og vidare at det var morosamt at EU er i ferd med å lage seg om til eit fort. Men vi må også tenkje over at om det er bra at vi har veldig strenge tiltak mot yttergrensene, kan det også vere bra at EU har det. Vi må bruke litt dei same standardane på oss sjølve som på andre.

       Senterpartiet ønskjer ei separat avtale for fisk. Det er ikkje eg heilt sikker på, for Senterpartiet er nemleg imot heile EØS-avtala, og dermed vil truleg også den utvidinga av avtala som da skal gjelde fisk, forsvinne når Senterpartiet skal seie opp EØS-avtala. Tenk berre over også det.

       Det er viktig, som det også er sagt, at Norge vil bli eit tredjeland, og som fiskeriministeren var inne på, eit tredjeland også i forhold til granneland. Det er eit faktum som vi må ta med oss. Om det kan det ikkje herske nokon tvil.

       WTO er kommentert av mange. Eg er i tvil om det er lurt å bruke WTO som slagvåpen. Det er eit parti, det krev ressursar og det skapar usikkerheit, og eg synest det er dårleg helsing til norsk fiskerinæring å seie at berre ein no er ferdig med dumpingklagar og statsstøtteklagar, kan ein vente eit par år til for så å køyre eit par rundar på grensekontrollspørsmål viss vi kan få ei avtale som er god nok. Det ser det ut for meg som ein er i ferd med å oppnå dersom ein tek i bruk dei nasjonale verkemidla, som er, i tillegg til avtala, noko som har forsvunne ein del ut i denne debatten.

       Det er også skapt eit inntrykk av at alle levande dyr som passerer norskegrensa, i dag blir underkasta ein grundig kontroll og automatisk bura inne ein stad på Svinesund. Så vidt eg forstår, er ikkje det riktig, men hr. Riis-Johansen kan sikkert korrigere meg på det. Det er derimot slik, så vidt eg forstår, at dersom det er eit fagleg grunnlag for det - om det er ein risiko - kan ein bure inne vedkommande dyr på den staden dei kjem til landet. Vidare skal ein òg ta ein grundig sjekk på vedkommande dyr før det blir sett inn i ei norsk besetning - det kan altså isolerast også i det framtidige systemet. Med andre ord, forskjellen kan ikkje bli særleg stor om ikkje hr. Riis-Johansen og andre ønskjer ei generell karantenering av alle dyr som skal inn til Norge, men da vil vi truleg få eit problem med WTO-avtala som alle her i salen unnateke ein, hr. Folkvord, stemte imot. Så der trur eg vi er på om lag same nivå, viss vi ønskjer å ta i bruk dei verkemidla vi har, og vi også bruker våre eigne nasjonale verkemiddel i tillegg til dei vi har i denne avtala.

       Ein kunne nesten få inntrykk av at også varer blir sett i karantene i dagens system. Slik er det da ikkje - verken kjøtt eller flesk blir sett i karantene, men det er kontrollordningar. Og kontrollordningar vil det framleis vere framover, og så vidt eg kan sjå, blir ikkje desse svekte med det nye systemet, dersom vi bruker dei nasjonale verkemidla vi har, i tillegg til dei sikkerheitsføresegnene vi har i WTO-avtala.

       For meg er det ikkje særleg vesentleg om norske travhestar kan dra til Sverige for å køyre løp, men for ein del kan det vere vesentleg, og eg er sikker på at Senterpartiet kan vere einig i at det er ein fordel at ein slepp å gå gjennom ein grundig kontroll og ei forseinking så ein ikkje får bli med i løpet i Sverige. Men lat no ikkje det vere ei hovudsak, men lat det vere eit eksempel på at Sverige er veldig nær, og at Sverige er eit EU-land og Norge er det ikkje.

       Eg vil ta for meg fiskerinæringa og kva denne næringa betyr for distrikta, og kvifor det er naudsynt med ein revisjon av EØS-avtala.

       Noreg er ein stor fiskerinasjon. I 1996 hadde vi eksport av fisk og fiskeprodukt på over 20 milliardar kr. Om lag 62 %, som tilsvarar ca 14 milliardar kr av denne eksporten, gjekk til EU-landa.

       Dersom vi skal klare å halde fram å selje fisk med god kvalitet til denne store marknaden, er det heilt naudsynt at Noreg kan konkurrere på pris, på god kontroll av matvarer, og at rammevilkåra og forskriftene er på linje med dei landa vi skal konkurrere med.

       Denne saka er blitt nøye følgd av fiskerinæringa sine folk ute i Distrikts-Noreg.

       I ein artikkel i Sunnmørsposten den 18. januar i år har Per Mjelva frå Aalesundfisk ein artikkel der han seier at det er dramatisk for fiskerinæringa dersom Stortinget seier nei til å endre EØS-avtala om grensekontroll av matvarer.

       Han peikar vidare på at dersom det ikkje blir ein revisjon av EØS-avtala, vil det bli ei kraftig skjerping av dagens kontrollrutinar på EU-grensa. Dette vil bety ein monaleg kostnadsauke og store forseinkingar av den viktige fiskeeksporten frå Noreg.

       Auka kontrollrutinar vil seie at kvar femte trailer blir stoppa og køyrd inn på lagerplassar på grensa. Bilane blir så tømde for fisk, kontrollerte, og så skal dei igjen lastast.

       For heile fiskerinæringa i distrikta er avstandane til marknaden i EU lange. Ei forlenging frå tre til fire dagar er inga god løysing.

       Statsråden peika på i sitt innlegg at vi i dag har ein gjennomsnittleg kontrollfrekvens på 3-5 %, men no blir det frå EU si side lagt opp til ein kontroll på 20-50 % av partia. Dersom ikkje Stortinget vedtek endringane som no landbruksministeren har gjort greie for i si utgreiing, vil heile den norske fiskerinæringa bli den store taparen.

       Det nye systemet skal i stor grad basere seg på at eksportørane av varene sjølve skal erklære at maten er rein, og at dyra er smittefrie. Denne utfordringa vil nokre eksportørar klare. Regjeringa byggjer opp nye kontrollsystem som utan å diskriminere utanlandske varer eller dyr skal setjast i verk likt for norske og importerte varer.

       Vi har gode fiskeressursar i havet, og vi haustar dei på ein berekraftig måte, men vi må ha ein marknad som vil kjøpe varene våre. Lat oss få ein revisjon av EØS-avtala - det hastar det med. Det vil vere positivt for fiskarane, transportnæringa og eksportørane og heile Kyst-Noreg. Skal vi auke verdiskapinga og sysselsetjinga i distrikta, må vi ha same konkurransereglar som dei landa vi handlar med. Det er dette saka handlar om.

Svein Ludvigsen (H) : Først et par erfaringer fra dagens debatt. Jeg registrerer at SV og Senterpartiet nå vil satse på at WTO-avtalen og EØS-avtalen i sin nåværende form skal berge oss i et utsatt konkurranseklima. Det overraskende ved det er at Senterpartiet og SV for første gang omtaler disse to avtalene i positive vendinger. For øvrig er det interessant å se at Senterpartiet er imot EØS-avtalen, men de vil altså nå forhandle om en revisjon hva angår fiskeridelen i den samme EØS-avtalen. Det henger ikke helt sammen.

       Den andre erfaringen fra debatten er at SV og Senterpartiet krever at EU ikke skal kontrollere norsk fisk. Til gjengjeld skal Norge kontrollere 100 % av de matvarene vi kjøper fra EU. Enhver får bedømme realismen i å oppnå noe med et slikt forhandlingsutgangspunkt.

       SV og Senterpartiet omtaler også grensekontrollen overfor norsk fiskeeksport som en trussel. Jeg må minne om at dette ikke lenger er en trussel. Det er en realitet fra 1. januar at kontrollen av norsk fisk kan bli tidoblet, med de konsekvenser det vil ha ved at kostnadene øker dramatisk.

       Sett fra fiskerinæringens ståsted er landbruksministerens redegjørelse en positiv opplevelse, og det er heldigvis riktig når Aftenposten dagen etter redegjørelsen skriver at Regjeringen varsler ny EU-tilpasning. Vilkårene for norsk fiskeeksport blir bedre. Nå kan mer fisk raskere komme inn i EU-markedet. Det gir bedre kvalitet og høyere pris. Det gir økt verdiskaping i fiskeværene, det gir tryggere arbeidsplasser på land og hav, og det styrker bosettingen langs kysten. Godt er det, og i motsetning til Senterpartiets skremselsargumentasjon bekrefter forhandlingene at det bare er ansvarlige politikere og myndigheter som møter utfordringene på en offensiv måte. Senterpartiet derimot kryper innerst i naustet og spiller hasard med bosetting og fiskeri i sin iver etter å være imot. Jeg husker vardebrenningen og sperringen av fiskerihavnene som Senterpartiet inspirerte til før EØS-avtalen. Nå vil de altså revidere EØS-avtalen hva angår fisk. Det er den klareste innrømmelsen de noensinne har gjort av at de tok feil når de var imot EØS, og begrunnet det med fiskeripolitikken. I dag kan man takke og være glad for at Senterpartiet og andre ikke klarte å torpedere avtalen den gang. I morgen kan man takke for at Senterpartiet ikke når fram i norsk eksportpolitikk denne gang heller.

       Vi vet jo av erfaring at det ikke er tomme trusler når EU rasler med dumpinganklager. Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening sier at dagens regler er betydelige hinder for effektiv transport av fisk til EU i en bransje med knappe marginer med hensyn til ferskhet og lønnsomhet. Den nye avtalen vil derimot være både tids- og kostnadsbesparende. Unidos sier akkurat det samme, og de ber om at politikerne nå ikke må sette norsk fiskeeksport til EU i en posisjon som i så fall vil bety et langt tilbakeskritt for landets nestviktigste eksportnæring. Hører ikke våre kolleger i Senterpartiet og SV hva de sier som bygger Distrikts-Norge: Å avvise avtalen er en trussel mot Distrikts-Norge.

Eva R Finstad (H) : Representanten Arnstad har vist til mine uttalelser til Klassekampen. Mine uttalelser til Klassekampen var gitt med det forbehold at EØS-avtalen betydde det jeg da gav uttrykk for frykt for. Jeg uttalte bl.a at jeg var skeptisk til noen form for kjøpslåing om begrensninger av kontroll i forhold til fiskeeksport, og det vil jeg fortsatt være. En kjøpslåing der vi gir avkall på kontroll, vil jeg være imot.

       Jeg har imidlertid siden satt meg bedre inn i kontrollreglene og er i stor grad beroliget i forhold til de ting jeg satte spørsmålstegn ved. Når RV hevder at man godtar dårligere dyrehelse for å selge fisk, kan jeg ikke være med på en slik formulering. Dersom de påstander som er fremført om EØS-avtalen innenfor den veterinære sektor hadde vært dekkende, ville jeg gått imot revisjon. Men endringene må selvfølgelig ses opp mot de ordninger som nå eksisterer, og hvor god den kontrollen er. Testing av næringsmidler som importeres, blir i dag gjennomført ved stikkprøver før salg. Slike stikkprøvekontroller vil fortsatt bli gjennomført, og det vil være strenge bestemmelser om salmonellakontroll. Slik jeg forstår det, er det opp til Norge selv hvor grundig slik kontroll vil være. Næringsmiddelkontrollen er blitt styrket, og det er opp til Stortinget selv dersom man ønsker å styrke den ytterligere. Man må da ikke tro at folk i EU er mindre opptatt av sunn og frisk mat enn vi er her i Norge.

       Når det gjelder levende dyr og registrering, skal det være registrering av alle importører og mulighet til kontroll og attestasjon fra offentlige veterinærmyndigheter på avsenderstedet. Importerte dyr tillates ikke kontakt med norske besetninger før den nødvendige status er avklart, og det må være viktig. Hvor grundig denne kontrollen skal være, er også opp til Norge selv. God dyrehelse og ren mat vil i fremtiden være viktig for den enkelte, men det må være underlagt offentlig kontroll. Vi må sikre oss at kontrollmyndighetene har kapasitet til slik kontroll.

       I tillegg kommer merking og opplysning til forbruker som gir forbrukerne stor mulighet til å styre utviklingen. Imidlertid er matmerking ikke et tema i dag. Jeg mener og Høyre mener at merking av matvarer og opprinnelsesmerking er viktig, så viktig at det bør debatteres grundig, ikke bare tas stilling til som et løsrevet forslag som Senterpartiet fremmer i denne debatten.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Når det gjelder det innlegg som representanten Finstad holdt nå til forsvar for den avtalen som nå er inngått, har jeg - om ikke annet - én kommentar. Det gjelder det siste, som handler om matvaremerking, og at vårt forslag er et løsrevet forslag som ikke hører hjemme i denne debatten. Det er bare det å si at vi nå diskuterer endring av det norske importvernet. Og sånn sett er spørsmålet om matvaremerking blitt mer aktuelt enn det noen gang har vært tidligere, og det er sånn sett en helt relevant problemstilling å knytte det opp mot det vi diskuterer i dag.

       Så til WTO og det landbruksministeren nå sa. Utgangspunktet for at WTO først kom opp, var at landbruksministeren i Stortinget sa at WTO var en av grunnene til at det norske importvernet måtte endres. Det er jo ikke riktig, og det har heller ikke blitt gjentatt i dag. Vi har et importvern pr. i dag som er i tråd med WTO-regelverket, og som sier at vi kan bruke veterinære grunner til å ha importrestriksjoner, men vi har ikke lov til å ha et generelt importforbud med grunnlag i veterinære hensyn. Og sånn sett er det ikke riktig, som landbruksministeren prøvde å gi inntrykk av - det var noe kryptisk det han sa - at det er en sammenheng mellom WTO og de endringene som nå kommer.

       Og så gjør da landbruksministeren et retorisk poeng av at han kan ikke forstå hvordan vi kan tro at vi kan bytte 20 % prøvetaking inn som en panelsak mot 100 % prøvetaking, som Norge selv har. Det er jo med respekt å melde en ganske stor forenkling av hva saken handler om. Saken er jo at EU nå vurderer å innføre nye tekniske handelshindringer. Norge har et importvern og en grensekontroll pr. i dag som vi diskuterer å redusere. EU diskuterer altså konkret å øke sine tekniske handelshindringer overfor Norge, ifølge WTO-avtalen er ikke det lov hvis det ikke er av veterinære grunner. Så kan en da diskutere hvorvidt norsk fisk tilfredsstiller de helsekrav som den bør tilfredsstille. Det er i og for seg en annen diskusjon. Men å sammenligne Norges importvern med den økningen av de tekniske handelshindringene som EU nå foretar, er for enkelt.

       Nå skal jeg ærlig innrømme - og det er litt til det representanten Blankenborg sa - at det å kjøre en panelsak for WTO, er ikke noen enkel sak. Det fins en rekke problemstillinger knyttet opp mot det som gjelder storpolitiske diskusjoner, og sånn sett er den innfallsvinkelen som Blankenborg hadde, i og for seg kurant nok. Men saken her er at Norge i utgangspunktet har en veldig god sak fordi EU gjør noe som kan være i strid med WTO-reglementet. Så Norge har et veldig godt utgangspunkt for forhandlingene med EU. Det er et helt annet utgangspunkt enn den lett overfladiske som landbruksministeren hadde i sitt siste innlegg.

Marit Arnstad (Sp) : Det er vanskelig å dy seg i forhold til det Haakon Blankenborg sa når det gjaldt å stole på hverandre. Det er klart en skal være romslig når det gjelder å stole på hverandre, men det som undrer meg, er denne ubeskrivelige tilliten som Arbeiderpartiet og Høyre har til hverandres utsagn når det gjelder saker som angår EØS. Det er nesten ikke grenser!

       Ellers må jeg konstatere - og det bekymrer meg - at Høyres representanter sier en ting i avisene og noe annet her i dag. Det er vi bare nødt til å konstatere. Forsatt gjelder vår utfordring når det gjelder spørsmålet om opprinnelsesmerking, som Høyre-representanter også har uttalt seg om, og som representanten Kullmann Five sa hun ville komme tilbake til.

       Jeg skjønner det slik at Høyre er for merking. De er for at forbrukerne skal kunne ta valg, men de kommer ikke til å stemme for forslaget vårt her i dag. Slik har jeg oppfattet det så langt. Fra Senterpartiets side synes vi det er beklagelig, men vi vet at vi uansett får rikelig med muligheter til å komme tilbake til spørsmål som angår merking av produkter til forbrukerne, og utfordre Høyre på det også i andre sammenhenger.

       Senterpartiet har i dagens debatt erkjent argumentene som går på at økte veterinærkontroller vil kunne føre til tungvinthet og til økt kontrollhyppighet for fiskerinæringen. Vi har erkjent det som et gyldig argument. Men det får være måte på hvordan man til over alle støvleskaft bruker det argumentet fra denne talerstolen! Det er opp til flere talere her i dag som nærmest har stått opp og sagt at Kyst-Norge blir avfolket og at fiskeeksporten fra Norge stopper totalt opp om vi ikke får gjennom akkurat denne avtalen! Jeg synes ærlig talt når jeg hører representanten Svein Ludvigsen sier at dette er å spille hasard med bosetting og fiskeri, at det må være lov å kreve en viss edruelighet i argumentasjonen. Det får være måte på de overdrivelsene som faktisk blir gjentatt fra denne talerstolen.

       Så har jeg med overraskelse merket meg en ting som landbruksministeren sa, og det var at det var Norge som hadde tatt initiativ til disse forhandlingene. Jeg spør meg selv: Er det virkelig riktig? Er det Norge som har gått til EU og sagt at vi ønsker ikke mer veterinærkontroll på fisk og derfor er vi villig til å oppgi dagens regelverk når det gjelder dyrehelse og import av dyreprodukt - selv om Regjeringen altså for tre år siden forsikret Stortinget om at de ordningene vi hadde, var helt avgjørende? Ja, det må jeg si at jeg reagerer med undring på.

       Jeg har også som en avsluttende kommentar lyst til å si til Svein Ludvigsen, som harselerte over at Senterpartiet var imot EØS-avtalen, men hadde meninger om avtalen, at EØS-avtalen er vedtatt av et flertall i Stortinget. Senterpartiet deltar i EØS-utvalget i Stortinget, vi deltar i EØS' parlamentarikerkomite, og vi har selvsagt meninger om utformingen av denne avtalen!

William Engseth (A) : Jeg fikk ikke i replikkordskiftet sjanse til å gi Terje Riis-Johansen svar på alle de spørsmål han stilte i sin replikk til meg, bl.a dette med WTO og EØS. Nå er ikke Terje Riis-Johansen her så vidt jeg kan se, og temaet har jo vært oppe nokså mange ganger, men skal jeg gi noe svar i tillegg til det både landbruksministeren, Haakon Blankenborg og utenriksministeren har vært inne på, så er det nettopp det som er sagt, at med basis i SPS innenfor WTO-avtalen, så kan EU ut fra eget behov fastsette sitt eget beskyttelsesnivå såfremt tiltakene som settes i verk i denne sammenheng, er berettiget og ikke diskriminerende i forhold til import av varer. Det medfører altså at EU kan begrense importen fra Norge av f.eks fisk under henvisning til at de vil beskytte seg mot fiskesykdommer som det også forekommer en del av i Norge. Og vi vil måtte kjøre sak. Jeg skal ikke gjenta det som er sagt. Men det er en møysommelig prosess som vil ta tid. Det vil være et tilleggsproblem - i tillegg til de vi har hatt allerede, med anklager om dumping, subsidieanklager m.v. Så det er en prosess som jeg syns koster mer enn det smaker av positive tiltak som - som det fremstilles her - vi kunne oppnå i fall vi ikke gikk inn i avtalen.

       Det andre punktet som jeg har notert meg, er det som har gått igjen fra flere talere her, som har dratt i tvil om svenskene har noen positive erfaringer med salmonella etter sitt EU-medlemskap - eller at de har negative erfaringer med økt salmonella. Som jeg sa i mitt innlegg, har ifølge en oversikt fra det svenske Statens Livsmedelsverk, tilsvarende det norske Statens næringsmiddeltilsyn, ikke salmonellaforekomsten økt i Sverige verken for mennesker eller dyr etter at de ble medlem av EU. En viser til en undersøkelse fra 1996 som grunnlag for denne oversikten. Disse erfaringene bygger slik vi ser det, opp under de vurderinger som ligger bak den reviderte avtalen. Når det gjelder de nasjonale tiltak som Norge vil iverksette, som bidrar til å legge grunnlaget for god helse i Norge, skal det understrekes her at så vidt jeg vet, har verken Sverige eller Finland lagt opp til så ambisiøse nasjonale tiltak som dem vi har lagt opp til.

       Så det siste punktet, sammenligningen med Island, og om vi ikke kunne ha oppnådd den samme status som Island. Jeg syns to ting går fram her: Det er å undervurdere grovt dem som har forhandlet fram denne avtalen. Jeg har litt erfaring fra internasjonale forhandlinger, og så enkelt er det ikke at man bare kan presse igjennom sitt syn. Det ble tidlig klarlagt at vi ikke hadde noen sjanse til det. Sammenligningen med Island syns jeg også er en håpløs sammenligning. Vi er en nasjon med olje og gass. Det er olje- og gassnasjonen Norge som eksporterer aluminium, trevirke, møbler, landbruksprodukter som ost, osv. Det er ganske klart at det er et helt annet interessefelt for hele EU enn det Island er, som nesten utelukkende har fisk. Så det ville være et håpløst utgangspunkt.

Kaci Kullmann Five (H) : Til spørsmålet om opprinnelsesmerking av matvarer som er stilt fra Senterpartiet flere ganger, har jeg følgende svar å gi: Stortinget har for ikke lenge siden behandlet bl.a. Innst.S.nr.61, som var en innstilling om et forslag bl.a fra undertegnede, men også tre andre Høyre-representanter,

       « om at Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for i større grad å merke matvarer med sikte på å fremme valgfriheten for forbrukerne, og å foreslå konkrete forbedringer i forhold til dagens situasjon hvor merkingen er mangelfull ».

       Det er et forslag vi fullt og helt står ved, og disse spørsmålene er nå til vurdering i Helsedepartementet.

       Spørsmålet om opprinnelsesmerking har vi i dagens debatt ikke fått noe annet grunnlag for å uttale oss om enn et løsrevet forslag fra Senterpartiet. Det er ikke godt nok faglig grunnlag for Høyre for å ta stilling til dette. Vi mener alvor med vårt forslag. Vi har et sterkt ønske om å få til forbedringer så langt det er praktisk mulig, og så langt det er mulig å få dette til innenfor de internasjonale forpliktelser Norge allerede har inngått. Det er den faglige vurderingen som Helsedepartementet nå er i gang med, som vi ønsker, før vi tar stilling til den typen spørsmål Senterpartiet reiser i sitt forslag.

       Vi er altså ikke villig til å ta stilling til det forslaget nå. Det betyr at vi verken sier ja eller nei. Men på den bakgrunn er det selvfølgelig vårt ønske at forslaget gjøres om til et oversendelsesforslag, og så vil Stortinget få god anledning til å komme tilbake til dette på et langt bedre faglig grunnlag senere. Da vil altså Høyre ta sitt standpunkt.

       I sin redegjørelse i stad sa fiskeriministeren at det ville bli en kontrollfrekvens på 50 % på norske fiskeprodukter i EU, på det alt vesentlige av norsk fiskeeksport. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er feil. Det som jeg har oppfatta ut fra det jeg har lest, er at EU sier 20 % på alle vanlige fiskeprodukter, inklusiv fersk og frossen fisk, og 50 % på spesielle produkter. Jeg håper at landbruksministeren kan bekrefte eller avkrefte det, så vi uansett har de rette opplysningene med oss etter at debatten her i dag er over. Det handler ikke om for eller mot avtale om fisk, men det handler rett og slett om de faktiske opplysningene som ligger til grunn for det vi eventuelt måtte vedta.

Statsråd Dag Terje Andersen : Til det siste først: Jeg oppfattet fiskeriministeren der jeg satt, som at han presist sa 20-50 %, og til og med enda mer presist enn jeg kunne gjort det, beskrev hvilke grader av foredling av fisk som lå til grunn for den høyeste prosenten. Jeg tar forbehold om at jeg husker riktig, men jeg mener at han nevnte reker som et eksempel med høy kontrollfrekvens. De faglige spørsmålene på de sidene er jeg selvfølgelig noe usikker på, men jeg mener det var sånn fiskeriministeren la det fram. I hvert fall står det i min redegjørelse som ligger til grunn for debatten, 20-50 %. Det varierer mellom produktgruppene. Det er i hvert fall riktig, og jeg oppfattet som sagt at fiskeriministeren sa det samme.

       For øvrig har det vært et par spørsmål her som går på min redegjørelse. Nå karakteriserte representanten Erling Folkvord den som - jeg tror han sa -skjønnlitterær i formen. Det var å gå noe langt i forhold til at den nok var relativt teknisk, syns jeg. Men det kan være grunn til å sitere et par ting derfra allikevel, og det skal jeg gjøre med glede. Det ene er til Riis-Johansens spørsmål om WTO-avtalen, og da kan jeg gjenta hva jeg faktisk sa:

       « For Norges del betyr innføringen av WTO-avtalen at hele regelverket for import av dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter må legges om. Tidligere var all import av levende dyr og animalske produkter i utgangspunktet forbudt, men unntak kunne innvilges etter søknad. WTO-avtalen medfører at innførsel ikke kan nektes dersom de helsekrav som er oppstilt, er oppfylt, og det betales toll for varen. Det kreves at importvilkårene er forutsigbare, og kravene bør derfor nedfelles i forskrifter. Gjennomføring av utkastet til revidert avtale medfører at Norge vil oppfylle de forpliktelser som følger av WTO-avtalen. »

       Det er altså ikke en begrunnelse som tar utgangspunkt i at vi på grunn av WTO-avtalen må innføre akkurat dette regimet, men derimot at når vi innfører det regimet, som er et resultat av forhandlingene med EØS, så innfeller vi indirekte automatisk de forpliktelser som ligger på oss i WTO-avtalen - hvis det var presist nok.

       Så står det allerede på neste side svar på Marit Arnstads spørsmål om forhandlinger - hvor og hvorfor. Jeg synes ikke det burde være noen sensasjon at norske myndigheter er interessert i å løse problemene til norske eksportnæringer, men etter å ha presentert den realitet at denne delen av avtalen skulle gås gjennom i 1995, sa jeg i redegjørelsen:

       « På grunn av de problemer vår fiskeeksport møtte, startet de daværende EFTA-land et arbeid for å finne løsning på grensekontrollspørsmålet alt i 1992/1993. »

       Det var derfor jeg også sa at det ikke er sånn at det sitter noen nede i Europa og skriker etter å få tak i fisken vår, men vi må altså ha en aktiv holdning fra norske myndigheter for å få mulighet til å eksportere et produkt som vi er så avhengig av.

Peter Angelsen (Sp) : Saken er vel for så vidt utdebattert, men jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til innlegget til næringskomiteens leder, Svein Ludvigsen, og for så vidt til hans deltakelse i replikkrunden.

       Etter mitt syn har Ludvigsen skapt et inntrykk av at han har et nokså forvirret forhold til den virkelighet som er knyttet til EØS-avtalen i den tiden den ble etablert, og Senterpartiets syn på den. Vi gikk imot EØS-avtalen da det var klart at vi måtte ta bort alle beskyttelseslover som vi hadde for norsk industri, konsesjonslover. Vi gikk også imot EØS-avtalen når det gjelder fiskeridelen, fordi den ikke var tilfredsstillende etter vårt syn. Vi gav bort store ressurser uten å få igjen sikkerhet for den tilgangen til markedet som vi mente var nødvendig. Det er vel dette et eksempel på, at EU nærmest skalter og valter med Norge som de vil på tross av den EØS-avtalen som vi har som Høyre syntes var så god for norsk næringsliv.

       Vi synes det er beklagelig at man er kommet i en situasjon der to næringer nærmest blir satt opp mot hverandre. Men samtidig er det klart at vi i Senterpartiet mener det er viktig at man i alle internasjonale forhold vi har i handelssammenheng, sørger for at norske eksportnæringer får så gode forhold som mulig ute. Det kan skje både i medhold av de internasjonale avtaler man har, og også gjennom bilaterale forhandlinger. Men når det gjelder Norges forhold til EU, og spesielt regjeringspartiets og Høyres forhold til EU, har man alltid hatt en situasjon der de har avslørt en iver etter norsk medlemskap i EU, der de nærmest har skapt inntrykk av at man kan gi hva som helst. Det har klart blitt merket på den andre siden av Nordsjøen, og er vel et problem som Norge har hatt i forhandlingene. Det er en faktisk situasjon som jeg tror man kan understreke med stor nok tyngde. Det er det vi synes er beklagelig. Når man skal forhandle med andre land om avtaler, må man i hvert fall i utgangspunktet ikke svekke oss med å si at dette er vi nødt til å få gjennom, ellers går det galt med Norge.

       Spådommene til både Arbeiderpartiet og Høyre når det gjelder problemer Norge ville havne i dersom vi ikke ble EU-medlemmer, har vist seg å være til de grader gale, så jeg synes at representanter for de partiene burde dempe seg akkurat når det gjelder den argumentasjonen.

Peter Angelsen (Sp) : Jeg tror ikke representanten Weberg hørte godt etter det jeg sa i mitt innlegg. Jeg sa at Høyre og Arbeiderpartiet ser ut til å være villige til å godta hva som helst for å få til avtaler.

       Til representanten Ludvigsen vil jeg si det slik at den avtalen vi har oppnådd, den kan man også oppnå på bilateralt grunnlag. Vi har en EØS-avtale i dag, og den er vi nødt til å forholde oss til. Men om vi ikke hadde hatt EØS-avtalen, kunne vi ha oppnådd en bedre avtale også, hvis vi hadde vært sterke nok i forhandlingene. Det ville selvfølgelig forhandlingsresultatet først ha vist, men det er ingenting i veien for å oppnå en slik avtale også uten en EØS-avtale.

Presidenten: : Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering over forslag, sjå side 2129)