Sak nr. 2
Planleggings- og samordningsministerens redegjørelse om informasjonsteknologi i Stortingets møte 28. januar 1997
Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Erik Solheim til statsministeren:
« Statssekretærutvalget for informasjonsteknologi har lagt fram en teknokratisk rapport som handler mer om hvordan samfunnet skal tilpasse seg teknologien enn hvordan teknologien kan brukes til å nå samfunnsmessige mål. Det er for passivt når vi står foran en revolusjon like grunnleggende som oppfinnelsen av boktrykkerkunsten eller forbrenningsmotoren. Nye jobber vil bli skapt, samtidig som gamle forsvinner. Skillet mellom jobb og hjem vil endres. Mange aktiviteter vil skje gjennom representasjon av virkeligheten, snarere enn gjennom virkeligheten sjøl. IT kan gi økt kunnskap og utvidet demokrati, men også minsket kreativitet, nye klasseskiller og redusert personvern.
Hvilke tiltak legger Regjeringen opp til for å møte IT-samfunnet på en offensiv, men kritisk måte? »

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : For akkurat 100 år siden vedtok delstatsforsamlingen i den amerikanske delstaten Indiana at de for enkelhets skyld ville sette den matematiske formelen for pi, altså 3,14, til 4. Dette gikk bra helt til man startet å bygge bruer eller andre ting ut fra denne ideen. Omtrent så godt vil det vel gå også for oss hvis vi lukker øynene for den dramatiske sprengkraften som ligger i informasjonsteknologirevolusjonen.

       Det er en revolusjon som kan bety en kolossal utvidelse av ytringsfriheten, men som samtidig skaper en teknologi som ville gjort Stalin grønn av misunnelse. Det er en revolusjon som gjør at all faktabasert kunnskap bare ligger et par tastetrykk unna, men som ikke nødvendigvis gjør at vi forstår verden bedre. Det er en revolusjon som skaper en global verden, men som kan bety at nabolagene samtidig smuldrer opp. Det er en antiautoritær, individskapende revolusjon, men vi vet ikke hvordan den vil påvirke fellesskapene.

       Men etter all sannsynlighet er den like revolusjonær som boktrykkerkunsten eller oppfinnelsen av forbrenningsmotoren, og farten er kolossal. For fire-fem år siden var Internett noe som bare var kjent i amerikanske militærmiljøer. Så sent som for to år siden, da jeg skrev bok om dette, måtte jeg lete i fagtidsskrifter for å finne informasjon om Internett. Nå er det 40 millioner, sannsynligvis, brukere av Internett på verdensbasis. Det er ventet at det vil være 200 millioner i år 2000.

       Kapasiteten i datamaskinene selv har utviklet seg ut fra det som er kalt for Moores lov. Kapasiteten ble i minidatamaskinene fordoblet hvert år mellom 1965 og 1975, og er fordoblet hvert halvannet år siden 1975.

       Akkurat som forskning har vist at bare bedrifter som vet hva de vil, har nytte av IT-investeringer - det nytter ikke bare å sette i gang med investeringer, man må vite hva målet er - akkurat slik er det selvfølgelig også for samfunnet. Bare den som har en strategi og vet i hvilken retning man vil, kan dra nytte av IT-investeringer. Målet må være å bruke IT til å skape det Norge vi vil, ikke at Norge skal tilpasse seg IT-utviklingen. Vårt utgangspunkt må være at det skapende menneske kan ta styring med maskinene, og at ikke maskinene skal ta styring med oss. Norge er i internasjonal sammenheng antakelig det landet som har den største massespredning av informasjonsteknologi. Hvis man ser på mobiltelefoner, PC-er, banker, aviser - nær sagt hele spektret - så vil man se at vi når det gjelder massespredning, ligger i fronten av den informasjonsteknologiske revolusjon. Det er positivt, og det sier også noe om et generelt utdanningsnivå. Jeg husker en spansk journalist jeg møtte under EU-kampen. Jeg spurte om hva han var mest overrasket over i Norge. Han sa at det mest overraskende var å sitte og se at en småbruker øverst oppe i lia i Hardanger satt og dirigerte troppene mot EU ved hjelp av en mobiltelefon. Noe liknende hadde han aldri sett i sitt hjemland.

       Statsråd Rugaas snakker om læresamfunnet, og det er bra. Vi må se informasjonsteknologi som noe som skal bygge på menneskers kunnskap og skaperkraft, og informasjonen i maskinene kommer i annen rekke. Hurtigheten i forandringene er dramatisk. Ny kunnskap vil fort bli gammeldags. Vi vil måtte lære på nytt og på nytt igjennom livet, og det vil være en formidabel oppgave å hindre intellektuelle klasseskiller. Da må vi stille det mål at Norge skal ha den beste utdanningen i verden, den beste skolen i verden og den beste etterutdanning for å bygge på det man har lært. Hvis dette er utgangspunktet, kan vi ikke fortsette å ha skoler som er tekniske museer.

       Norge har i dag én personlig datamaskin pr. 20 elever i skolen. Det er selvsagt altfor lite, og det er dårligst i Norden. I Kristiansand kommune er det én PC pr. 200 elever i ungdomsskolen. Det er klart at på en sånn basis kan ikke elevene lære å møte IT-samfunnet.

       Statsråd Rugaas har rett i at det er like viktig hva som er innholdet i en datamaskin, som hvor mange datamaskiner man har. Det samme resonnementet gjelder selvfølgelig også skolebøker. Det er like viktig hva som står i en historiebok, som hvor mange historiebøker man har. Men det betyr jo ikke at det er uviktig hvor mange historiebøker eller datamaskiner man har. Bare den skole som kan møte dagens norske virkelighet uten å være et teknisk museum, vil tiltrekke seg elevenes interesse. Hvis elevene ser én virkelighet i sitt hjem, i bedrifter, i alt samfunn utenfor skolen og et teknisk museum i skolen, vil selvsagt skolen tape i det lange løp. Derfor har vi lagt inn forslag i denne debatten om at vi må begynne å tallfeste mål også for utbredelse av informasjonsteknologi i skolen. Målet må være at alle skolebibliotek kommer på Internett. Målet må være én PC pr. femte elev i skolen. Dette vil kreve statlig medvirkning. Vi må få en ordning av samme slag som vi har for lærebøker, hvor staten bidrar for å sikre at alle kommuner gir elevene dette tilbudet.

       Og vi har råd. Dette er en investering for framtiden. Akkurat som den enkelte forelder selvfølgelig ikke sparer til sine barns voksentilværelse, men investerer i utdanning for at barna skal kunne møte samfunnet som voksne mennesker, på samme måte må vi som samfunn investere i kunnskap for at menneskene skal kunne møte det 21. århundre.

       I tillegg må vi ha en dramatisk satsing på videre- og etterutdanning av lærere på dette området. Målet er selvsagt ikke bare mest mulig informasjonsteknologi, men en lærerstand som forstår å bruke dette på en fornuftig måte, og som også forstår å skru av datamaskinen når den er et forstyrrende fremmedelement og ikke noe som beriker.

       Vi vil få en ny lærerrolle. Læreren vil mer være en guide gjennom informasjonsjungelen enn en foredragsholder. Vi må satse på kritiske mennesker som forsøker å forstå verden og ikke bare se den. Derfor vil vi ha en dramatisk satsing på etterutdanning av lærere på dette området. Datakritikeren Espen Holm har sagt at oppgaven er å skape et samfunn av Pippi Langstrømper og ikke et samfunn av Tommy-er og Annika-er - for dem som har lest barnebøker.

       I tillegg til at redegjørelsen fra Rugaas er for lite konkret når det gjelder skolen, mener jeg han tar for lite på alvor det vi kaller informasjonsmotorvegen. Det vil altså si: Bildet kan diskuteres - den sammensmeltningen av TV, video, telefon og Internett som vil komme i ganske nær framtid.

       Det avgjørende utgangspunktet for vårt møte med denne informasjonsmotorvegen er å understreke ytringsfriheten. Internett har oppstått som en antiautoritær, nesten anarkistisk bevegelse hvor ytringsfriheten har vært dramatisk, og oppgaven er å ta vare på dette også når dette blir mer kommersielt. Og for å være litt mer konkret: I veiingen mellom opphavsrett og ytringsfrihet - begge deler er viktig - må ytringsfriheten betones sterkere enn hva som har vært gjort fra Regjeringen til nå. Det er skrevet et brev til statsministeren fra landets universitetsråd og høgskoleråd, og også fra fungerende riksbibliotekar, med svært mye fornuft, hvor man understreker behovet for å betone ytringsfriheten som Norges bidrag i de internasjonale forhandlingene rundt bl.a. Internett.

       Det kan være at teknologien i seg selv favoriserer ytringsfriheten, men at det har ført til en farlig motreaksjon. I alle fall ser jeg det som farlig når f.eks president Clinton legger fram forslag som gjør at den som tar ned informasjon og lagrer den, om så midlertidig, må betale opphavsrett på en helt annen måte enn den som f.eks kjøper en bok for så å låne den bort til andre.

       Ytringsfriheten fordrer også et mangfold og ikke monopoler i mediene. Vi har derfor lagt fram forslag hvor vi ber Regjeringen utrede hvordan statsstøtteordningene kan omfatte også ikke-papirbaserte medier. Det er ingen grunn til at bare aviser skal få pressestøtte. Pressestøtte bør også kunne gis til uavhengige nettleverandører.

       Det er også grunn til å være på vakt mot maktkonsentrasjon på denne informasjonsmotorvegen, og særlig mot faren for at de som eier nettene, også kan kontrollere innholdet på nettene. Derfor mener jeg at Regjeringen burde være langt mer bekymret for den sammensmeltingen av Telenor og Schibsted som vi har fått, som i hvert fall skaper bortimot et monopol i norsk sammenheng.

       Det er også alle grunn til å ha et våkent øye til hvorvidt alle i Norge vil få en noenlunde lik tilgang til informasjonsmotorvegen. Er det slik at markedet kan gi tilbud til alle, eller vil staten måtte gå inn for å sikre et noenlunde likt tilbud over hele landet? Dette vet vi kanskje ikke sikkert ennå, men vi må iallfall få det nøye vurdert.

       Etter min mening nedtoner Rugaas i sin redegjørelse personvernet som en annen viktig side ved informasjonsmotorvegen. All informasjon om f.eks. Thorbjørn Jaglands liv kan formidles i løpet av et hundredels sekund. Et menneske kan følges nærmest fra sekund til sekund hele dagen ved hjelp av elektroniske fingeravtrykk, strekkoder, kortkjøp, Internett og vegprising. Alle disse metodene skaper en helt detaljert mulighet til å følge enkeltmennesket. Da er det avgjørende at samfunnet og staten tar vare på rettssikkerheten og personvernet, for det vil ikke de kommersielle interessene gjøre.

       Jeg er bekymret når Datatilsynet overhodet ikke er nevnt i redegjørelsen. Jeg er også bekymret når Justisdepartementet har tilsidesatt Datatilsynets vedtak om ikke å gi Haukeland Sykehus adgang til å koble seg opp på Internett fordi det vil være en fare for at informasjonen fra de interne registrene - altså de mest sensitive registrene som dreier seg helseopplysninger - kunne komme ut. Selvsagt er dette en faglig debatt som det er uhyre vanskelig for oss andre å vurdere innholdet i, men det er all grunn til å stille spørsmål ved om Justisdepartementet bør overprøve Datatilsynet i en slik sak.

       Jeg tror at om vi ser inn i framtiden, er kommersiell overvåking antakelig en større fare i vår del av verden enn den politiske overvåking som vi nå bruker nesten hele denne våren til å diskutere. Det enkelte mennesket må derfor ha rett til en årlig oversikt over alle registre man står innført i, en årlig mulighet til å bli slettet fra de registrene man står innført i, og ingen må kunne føre noen inn i registre uten at de selv aktivt har ønsket å stå der.

       Det viktigste vern av enkeltmennesket er kanskje likevel ikke bare lover og regler og datatilsyn, men minst like mye en åpen debatt i samfunnet. Dette Stortinget vedtok før jul at man ønsket at Regjeringen skulle utrede et teknologiråd. Det har man i Tyskland, det har man i Storbritannia, i Danmark, ja sågar noen tyske delstater har nå teknologiråd. Disse teknologirådenes oppgave er tosidig: Det ene er å være en kunnskapspool eller et sted hvor politikere kan skaffe seg kunnskap, slik at de kan være oppdatert om det som skjer, og det andre er å bidra til en offentlig debatt, fordi offentlig debatt i seg selv er det beste styringsverktøyet vi har i teknologidebatten. Jeg ber Jagland eller Rugaas i debatten avklare hvor langt Regjeringen nå er kommet i å utrede dette teknologirådet, hva slags gruppe som er nedsatt for å utrede det, og når svaret til Stortinget vil komme på om vi får et teknologiråd av samme slag som man altså har i en rekke andre land.

       La meg så peke på et spørsmål som kanskje er mer kulturelt enn direkte praktisk. Jeg tror at informasjonsteknologien er antiautoritær og individualiserende i sin karakter. Dataguruen Negroponte sier at hver og en vil kunne få en nyhetssending som han kaller The Daily Me - Det daglige meg - det vil altså si en nyhetssending på TV som f.eks helt ut er tilpasset Bendik Rugaas' smak. Datamaskinen vil finne ut gjennom hans tidligere valg akkurat hva slags nyheter han er interessert i, kutte ut alle andre og målrette disse nyhetene mot ham. Samme mulighet foreligger ved at man skaper seg et internasjonalt nettverk av mennesker som har den samme spesialinteressen som en selv. Altså: Man kommuniserer med alle verdens frimerkesamlere, alle verdens fotballfans, verdens datanerder eller alle verdens operaentusiaster. Man får altså en global virkelighet av relativt løse kontakter, samtidig som de lokale fellesskapene går i oppløsning fordi det er mindre å snakke med naboene om.

       Titusener av jobber vil forsvinne, andre vil komme. Jeg tror den største kulturelle utfordring i datateknologiens tidsalder er: Hva skal verne og styrke fellesskapene mot den i og for seg positive sprengkraften som ligger i individualiseringen?

       La meg til slutt sitere Microsoft-gründer Bill Gates, som på en måte kommenterer dette litt ufrivillig komisk i sin bok. Han sier:

       « En gang var jeg sammen med en kvinne som bodde i en annen by. Vi kjørte til våre forskjellige kinoer, mens vi snakket sammen på mobiltelefonen. Vi så på filmen, og på vei hjem brukte vi mobiltelefonen igjen for å snakke om den. I fremtiden vil denne formen for « virtuelle stevnemøter » fungere enda bedre fordi filmfremføringen kan kombineres med en videokonferanse. »

       Dette er vår avgjørende utfordring: Å gjøre maskinene til våre tjenere og unngå at vi blir maskinenes tjenere.

       Helt til slutt skal jeg ta opp de forslagene som jeg har satt fram.

       Jeg deler mange av Erik Solheims tilnærminger til informasjonsteknologiens framvekst og plass i samfunnet. Informasjonsteknologiens gjennombrudd kan sidestilles med tidligere teknologiske nyvinninger, som endret samfunnsforhold, produksjonsmønstre og menneskers livsvilkår. Det som særmerker dagens endringer, er omfanget og hastigheten i forandringene. Få steder ser vi det bedre enn på informasjonsteknologiområdet.

       Jeg har tidligere hatt en meningsutveksling med Solheim og påpekt at han tar feil når han kaller meg teknologioptimist. Det tror jeg er like misvisende som om jeg skulle kalle Solheim teknologipessimist, selv om jeg har oppfattet at mange av hans innlegg fokuserer mer på farene enn på mulighetene.

       Men den mest fruktbare tilnærmingen må være at vi må tenke som teknologirealister. Det er farer ved den nye teknologien, og jeg er ikke tilhenger av det ubegrensede teknologiske framskrittet. Men gjennom hele historien har vi sett at ny kunnskap, ny teknologi og nye oppfinnelser ikke kan avskaffes når de først er der.

       Også vi har sett dette, at teknologiske framskritt alltid har ført til at det er blitt skapt flere arbeidsplasser og større verdier enn dem som er gått tapt, selv om man har hatt store problemer i en omstillingsperiode. Solheim mener at med informasjonsteknologien har denne historiske lærdom møtt veggen. Herfra vil det gå nedover med antall jobber. Jeg deler ikke denne vurderingen. Informasjonsteknologien er spesiell ved at den trenger seg fram på alle områder. Vi står overfor store fordelingsutfordringer, men vi kan ikke ha det perspektiv at oppgaven framover består i å fordele et gitt antall arbeidsplasser og en gitt mengde arbeidstid.

       Vi har kommet langt i vår materielle velferd, men det betyr ikke at vi har dekket alle menneskelige behov. Og dette må jo være utgangspunktet. Ikke minst innen helse og omsorg er etterspørselen etter både arbeid og tjenester sterkt stigende. Vår oppgave er å mobilisere og frigi ressurser til å møte disse oppgavene. Her kan teknologien være et viktig verktøy for å nå de politiske mål vi setter oss. Utfordringen består i å fordele de mulighetene som følger av økt produktivitet - muligheter til å skape nye jobber, nye produkter, renere produkter og nye tjenester innenfor en helhet som naturen kan tåle. Med andre ord, som alltid før: Teknologien skaper økt produktivitet. Klarer vi å fordele den produktiviteten på en rettferdig måte, får vi nye arbeidsplasser og økt velferd. Jeg tror det også kommer til å skje denne gangen hvis vi har politisk innsikt og vilje til å fordele.

       I Norge er informasjonsteknologien nå i sterk vekst, og sysselsettingen stiger. Det vi kan kalle IT-næringen, står i dag for nærmere 10 % av verdiskapingen i landet vårt, og andelen er voksende. Her er næringen som vil gå forbi olje og gass i økonomisk betydning, og som vil ha langt mer direkte betydning for menneskers liv og velferd. Solheim gjentar og gjentar at Regjeringens ambisjon er å tilpasse seg teknologien. Det er feil, og det blir ikke riktigere ved nye gjentakelser. Vi kan ikke bestemme teknologiens innhold. Men vi kan ha et bevisst og offensivt forhold til hvordan vi vil bruke den. Dette var også gjennomgangstonen i planleggingsministerens redegjørelse i forrige uke.

       I et kort innlegg som dette vil jeg konsentrere meg om fire hovedpunkter i Regjeringens politikk: Vi vil bruke teknologien for å nå de mål vi setter for samfunnet, akkurat slik Solheim sa det, vi vil gjøre teknologien tilgjengelig for alle, vi vil legge avgjørende vekt på lik rett til utdanning, slik at alle får den samme tilgang til teknologien, og vi vil sørge for et legalt rammeverk som trygger personvernet og rettssikkerheten.

       For det første har vi de samme grunnleggende mål for IT-politikken som for andre politikkområder. Vi må se den nye teknologien som et verktøy og et virkemiddel til å nå de mål vi setter oss. Teknologien er ikke noe mål i seg selv.

       Det kan være nyttig å gjenta og minne om at Norge på ingen måte stiller på bar bakke. Vi har de høyeste IT- og teleinvesteringene i verden, enten det måles pr. innbygger eller i forhold til bruttonasjonalprodukt. Solheim velger gjerne å kalle dette for en teknokratisk observasjon. Men han tar feil, for dette er resultat av en villet politikk, en utvikling Regjeringen har bidratt aktivt til. La meg minne om noen enkle, men viktige forhold.

       Gjennom 1990-årene har vi gått fra å ha de høyeste teleprisene til å være blant de land i verden som har lavest telekostnader. Hele landet har høstet fordel av denne gevinsten. Det er ikke tilfeldig, det er resultatet av politisk styring. Mange lenger sør i Europa stusser når de får høre at Finnmark i det høyeste nord - og det er et bedre eksempel enn det eksemplet Solheim trakk fram, med han som dirigerte EU-kampen med mobiltelefon fra en fjelltopp - var det første fylket i landet som fikk fulldigitalisert telenett med de store muligheter det åpner for enkeltmennesker og næringsliv. Som et av de første land i verden vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Dette er også en villet politikk. Det er ikke å la teknologien styre, det er å styre ved hjelp av teknologien.

       For det andre: Skal vi utløse nye initiativ med informasjonsteknologien, må den være tilgjengelig for alle i lokalmiljøene og på arbeidsplassene. Vi må ha nettene på plass - vi lever i nettenes tidsalder - nett som når fram til alle, og der alle kan få adgang. Adgang til nettene opphever avstandene og binder et langstrakt land som Norge sammen. Men for å komme dit må vi satse på telepolitikken og få ned teleprisene.

       Prisene har vi fått ned. Nå bygger vi nettene - forvaltningsnett, kulturnett, biblioteknett, helsenett og støtte til nettutvikling i næringslivet. Vi jobber aktivt med å utvikle kompetansesentra som hele landet kan trekke på, fra utnyttelse av den ressursen bibliotekene representerer, til bygging av et høyteknologi- og IT-senter på Fornebu. Dette er ikke teknokratisk, det er et politisk valg.

       Solheim var heller ikke glad for rapporten « Bit for bit », som kom for et år siden. Folk har oppfattet det annerledes. 15.000 nordmenn har skaffet seg rapporten, og fra alle hold av samfunnslivet er det kommet inn høringssvar. Det er lagt grunnlag for oppfølging på en lang rekke områder. Hver statsråd er ansvarlig for å følge opp på sitt område. Men for å få til en bedre samordning av tiltak og virkemidler har jeg valgt å legge ansvaret for koordineringen av IT-politikken til planleggings- og samordningsministeren.

       Undersøkelsen vi har fått gjennomført om folks syn på datasamfunnet, viser en søkende holdning til mulighetene og en bevissthet til utfordringene. 700.000 nordmenn forventer at de vil begynne å bruke PC hjemme i løpet av de nærmeste fem årene. Og det er ikke dataspill og underholdning de venter på. Folk tror informasjon og praktisk nytte blir det viktigste.

       I forrige uke så jeg selv levende eksempler på de muligheter folk selv har utviklet og tatt i bruk i Gudbrandsdalen. Vi så der at etterutdanningsløftet alt er i gang gjennom mangfoldig bruk av fjernundervisning, med høyskolen på Lillehammer som et senter. Høyskolen på Lillehammer underviser nå vel 2 500 personer gjennom videoforelesninger og Internett. Dette er resultatet av en villet politikk, for det hadde ikke vært mulig å få dette til uten det utstyr, uten de nettene som er etablert. Og her ligger kimen til en stor visjon, nemlig at vi kan bygge ut en etter- og videreutdanning som kan nå ut til hele folket; hele folket kan få adgang til de kultur- og utdanningsnettene som er i ferd med å bli bygd opp i Norge - og som gjør Norge til det fremste landet på dette området allerede.

       For det tredje: Arbeiderpartiet har den samme tilnærming til den nye kunnskapsteknologien som vi har hatt til kunnskap og utdanning gjennom et helt århundre. Alle skal ha lik rett til kunnskap. Alle skal ha lik adgang til kunnskap. Kunnskap er nøkkelen til at mennesker får styring over egne liv. Derfor går det en rød tråd gjennom de store utdanningsreformene i dette århundre - helt fram til de store løftene rundt Reform 94 og Reform 97.

       Dette er den store utfordringen: å sikre at alle får den samme adgangen til den nye teknologien. I dag ligger det kimer til forskjeller, mellom gutter og jenter, mellom barn fra ressurssterke og barn fra ressurssvake familier, og mellom generasjoner. Fortsatte utdanningsreformer er nøkkelen til å hindre at kunnskapsteknologien får skape nye og dype klasseskiller. Vi må sørge for at folk kan oppdatere sin kunnskap gjennom hele livet. Vi må bidra til at unge jenter og kvinner ser seg tjent med den nye teknologien.

       Utfordringen blir den samme som alltid: fordeling. Dette er politikkens virkeområde. Vi skal være klar over farene, men la oss inspirere av mulighetene. Kunnskapsteknologien gir muligheter til å minske klasseskillene ved at faktakunnskap når fram til alle. Tusener av ufaglærte kan lese seg fram til fagbrev - uten å ta fri fra arbeidet og dermed miste lønnsinntekt. Og det var jo det jeg så oppe på høyskolen på Lillehammer. Der kunne de sitte og kommunisere med snekkere som tok fagbrev innenfor sitt område, langt oppe i Gudbrandsdalen, ved hjelp av den nye teknologien.

       Skole- og utdanningsvesenet vil ha en nøkkelrolle. Skolene skal både ha utstyr og kompetanse. På få år har IT fått sin plass i læreplaner og i lærerutdanningen, og teknologien får sin plass i den nye pedagogikken.

       Visjonen er det ingen tvil om: Inn i et nytt århundre må målet være at alle 12-åringer kan bruke PC og betjene seg av nettets muligheter. Planleggingsministeren minner i sin redegjørelse om at IT-utviklingen går fort, men at den ofte går i andre retninger enn vi først hadde tenkt oss. Dette må vi trekke lærdom av. Vi må investere i utstyr parallelt med at vi utvikler vår kunnskap og kompetanse til å bruke utstyret. La meg ellers minne om at det i denne sal har vært bred enighet om at skoleeierne - fylkeskommunene og kommunene - har ansvaret for anskaffelse av maskinutstyr og programvare. Regjeringen vil i langtidsprogrammet gi beskjed om hva staten kan stille opp med.

       Så er det det fjerde perspektivet, de legale rammene og det viktige hensynet til rettssikkerheten. Målet må være at kommunikasjon og bruk av nett blir like akseptert, tillitvekkende og får samme juridiske holdbarhet som papirbasert kommunikasjon og dokumentasjon. Regjeringen vil kartlegge rettsregler som kan endres for å bedre rammevilkårene, og vi vil gjøre dette gjennom en bredt anlagt høring for å sikre at alle kan få komme til orde.

       Regjeringen vil vise at vi tar den nye kommunikasjonsteknologien på alvor, og vi vil bidra til at brukerne ansvarliggjøres. Derfor har det vært min ambisjon at Regjeringen, forvaltningen og statsministeren skal være tilgjengelige på nettet. Nettet skal bidra til innsyn og åpenhet. Saksorientert elektronisk post skal journalføres på linje med andre typer henvendelser.

       Når det gjelder forholdet til demokrati og personvern, møter vi gjerne to skoler i debatten. Det er de som peker på mulighetene - til å få til en ny dialog, ny deltakelse og mobilisering av nye grupper, og til å komme organisert kriminalitet til livs. Og det er de som holder seg til farene - for det kalde samfunn med sviktende sosialt samvær, med sensitive personlige opplysninger på avveie, og spredning av pornografi og voldsfilmer i nettene.

       Igjen må vi være realister, streve etter mulighetene, som er mange og spennende, og dekke opp mot farene. Her er det ingen enkle grep. Etter mitt syn er det ikke nok stadig å rope på Datatilsynet. Og de som ivrer etter å lovregulere kommunikasjonen på nettet, glemmer gjerne det avgjørende forholdet til ytringsfriheten.

       Det selvsagte utgangspunkt er at norsk lov gjelder på nettet som på andre områder av samfunnet. Det gjelder forholdet til personvern, ytringsfrihet og konkurranseregler. Men det er ikke gitt at lover og regler slik de er utformet i dag, beholder sin relevans på områder der teknologien endrer samfunnsforholdene. Derfor vil vi nøye vurdere om det er behov for lov- og regelendringer. Hensynet til personvernet er et godt eksempel på dette forholdet.

       Regjeringen har bedt om en bred gjennomgang av dette forholdet ved å nedsette et utvalg som skal vurdere personregisterloven. I mandatet har vi slått fast at utvalgets hovedoppgave bør være å forberede en generell oppdatering av loven i lys av den teknologiske, økonomiske og administrative utviklingen.

       Framtidas kapital er kunnskap. Framtidas fordelingspolitikk er fordeling av kunnskap - å fordele kunnskapen ut til hele folket, trekke alle med, la alle få muligheten til å søke etter kunnskapen på nettene, ha kunnskap om maskinene til å kunne gjøre det. Og det er først og fremst det som er Regjeringens ambisjon i årene som kommer.

John Dale (Sp) : Til liks med folk flest har eg ei kjensle av at informasjonsteknologien står for ein viktig, men svært uklar framtidsvisjon. Store ord vert brukte om det som skjer. Det har vi også høyrt her i dag. Den teknologiske utviklinga synest generelt å vera uimotståeleg, den går sin gang. Men spørsmåla for mange er: Kva har informasjonsteknologien med politikk å gjera? Og om det er eit samband, kva forventningar kan me ha til at politikkens styrande hand vil kunna ta i bruk teknologien for å fremja samfunnspolitiske mål? Spesielt på dette siste punktet rår det stor skepsis. Det er marknaden, ikkje politikken, som er på offensiven i våre dagar. Og meir allment erkjenner me at politikken, demokratiet og vår evne til å utvikla oss innanfor humaniora kjem til kort i møtet med dei eksplosive teknologiske og økonomiske endringane.

       Så kva forventningar kunne me ha til det planleggingsministeren ville fortelja oss, når temaet ikkje var ei sak, men heller eit vidtfemnande og diffust framtidsperspektiv? I forkant av statsrådens utgreiing fanga eg opp ein beisk kritikk av innstillinga frå Statssekretærutvalet, sett fram av konsernsjef Jan-Erik Standahl i ARK ASA. Han hevda at statssekretærane i sitt førebuingsarbeid hadde lagt større vekt på å posisjonera norsk næringsliv enn å trekkja opp ein strategi for å sikra at informasjonsteknologien vert sett inn i ein positiv samfunnspolitisk samanheng. Konsernsjefens synspunkt er svært interessante, særleg sett på bakgrunn av det spesielle utkikspunktet han har. Også eg meiner me står framfor ein konflikt her. Kva er viktigast for det offentlege, informasjonsteknologien som konkurransefaktor eller som reiskap for styrking av menneskeleg samband, det me forstår med uttrykket samfunnsbygging?

       Denne problemstillinga bør me festa oss ved, heller enn å påstå at alt er like viktig. Teknologi og økonomi har som kjent for lengst brote ut av sine samfunnspolitiske rammer. Fellesskap på alle plan går difor opp i liminga. Som enkeltmenneske prøver me febrilsk å halda på kontakten oss imellom. Typisk nok snakkar me stadig oftare om kor viktig det er å skapa nettverk rundt oss - sosiale og politiske. I ein slik situasjon vil det vera meiningslaust om me nyttar vår politiske energi, som forresten er ein minkande ressurs, både til å fyra opp under ei utvikling som går av seg sjølv, og til å styra unna dei verste fallgruvene. Heller enn å tenkja forretning bør me på det politiske planet samla energien vår til offensive framstøt for å setja samfunnsmål i fokus for bruken av informasjonsteknologi. Sjølvsagt må staten sørgja for at infrastrukturen får det den må ha. Sjølvsagt er det òg at samspelet mellom det offentlege og dei små og mellomstore verksemdene må førast vidare. Men det bør ikkje vera tvil om kva hovudperspektiv som bør liggja til grunn for den offentlege satsinga.

       Eg lytta til det statsråden sa i Stortinget den 28. januar. Eg var spent på korleis han ville posisjonera seg i høve til det grunnspørsmålet eg nettopp har reist. Som sagt: Kva forventningar kan me kosta på oss å ha? No er eg glad for å kunna seia at statsråden, slik eg oppfatta det, alt i alt sette foten ned på den rette sida. Om så er, vil statsråden og Regjeringa frå no av måtta dokumentera at ord vert fylgde opp av handling.

       Som representant for Senterpartiet vil eg nemna tre område der me finn særleg grunn til å fylgje med i det som vidare bør skje. I debatten vil mine partikollegaer også omtala andre tema.

       For det fyrste skal statsråden vita at han vil få full støtte for ambisjonen om å gjera informasjonsteknologien tilgjengeleg for lokalsamfunnet, og på ein slik måte at kjennskapen til det nære vert fornya og stimulert. Så langt har Internett gjort oss meir kjende med fjerne strøk enn med livet i vårt lokale miljø. Behovet for å snu på denne flisa er stort. Difor er det prisverdig at statsråden nettopp her vil gripa fatt med sine arbeidsgrupper.

       For det andre må det vera viktig å fokusera på temaet informasjonsteknologi/demokrati. Krisa innan demokratiet er velkjend og trugande. Mykje kan seiast om det. Her vil eg berre nemna eit poeng som er sentralt. Som medlemer av samfunnet vert me utsette for ei mengd informasjon. Politisk dreiar det seg ofte om propaganda som skal påverka oss til å slutta oss til det eine eller andre standpunktet. Makthavarane sitt behov for å opplysa og forklara folket ovafrå og ned synest stigande og umetteleg. Dette fenomenet - saman med mykje anna - riv ned tiltrua til politikken, for folk er oppegåande og i stand til å tenkja sjølve. Eit sant demokrati, og det var statsråden litt inne på, har eit heilt anna utgangspunkt. Grundtvig sa ein gong at heller enn å opplysa folk frå ein sentral, skulle borgarane setjast i stand til sjølve å skaffa seg informasjon og kunnskap. Det er den tanken som er lagt til grunn for skipinga av bibliotek. Om den nye informasjonsteknologien kan føra til at all den kunnskapen og informasjonen som finst på biblioteka, vert lettare tilgjengeleg for folk flest, vil mykje vera vunne. Om folk på overkomeleg vis kan skaffa seg samfunnsinformasjon om t.d. landet sin økonomiske situasjon, om olje- og energipolitikken, om korleis goda i samfunnet blir fordelte osv., kan fleire verta med i samfunnsdebatten. Og endeleg: Om partia opnar seg mot sine medlemer og veljarar ved at monologen på toppen vert erstatta med ekte tovegs kommunikasjon, vil dei truleg få sin renessanse. Via informasjonsteknologien kan folkestyret kanskje ta tilbake tapt terreng. Eg kjenner meg sikker på at statsråden med sin nære kjennskap til bibliotekarbeid har særleg sans for dette perspektivet.

       Derimot synest eg statsråden gjekk altfor lett og optimistisk forbi eit tredje hovudpunkt, spørsmålet om informasjonsteknologi og sysselsetjing. Den nye teknologien skapar fleire arbeidsplassar enn dei som går tapte, sa han, og slo seg til ro med det. Det same sa også statsministeren her i dag i eit tidlegare innlegg. Rett nok er mange IT-verksemder i stor framgang, og behovet for godt kvalifisert arbeidskraft er udiskutabelt. Men me veit av erfaring at raske omstillingar i samfunn og næringsliv skapar såkalla strukturell arbeidsløyse. Innføringa av teknologi skjer i mange tilfelle så fort at mange av dei som mistar jobben sin, ikkje maktar å møta den nye typen etterspørsel. Statsministeren hevda i dag at det ikkje vil gjelda for informasjonsteknologien. Eg er ikkje så sikker på det. I alle fall vil det vera klokt å planleggja for stigande omstillingsbehov ved f.eks alltid å ha ein utdanningskapasitet som kan hjelpa folk til å få ein ny start når det trengst. Eg vonar at statsråden vil kunna gå nærmare inn på dette.

       Det blir snakka mykje om at Noreg må vera i forkant når det gjeld informasjonsteknologi. Uheldigvis er det tempoet i utviklinga mange då har i tankane. Uheldigvis, for det kan då ikkje vera ei prioritert oppgåve for det offentlege å setja meir fart på ein prosess som alt er eksplosiv? Noreg bør vera i tet, men helst på den måten at me klarar å bruka informasjonsteknologien som reiskap for å nå samfunnspolitiske mål. Lokalsamfunn, demokrati og sysselsetjing er viktige stikkord her. Og det skadar ikkje om me også maktar å smugla litt omtanke og sinnsro inn i den informasjonsteknologiske heksegryta.

Oddvard Nilsen (H) : Brigitte Bardot uttalte en gang at det mest usympatiske ved datamaskiner er at de bare kan si ja eller nei - ikke kanskje. Bardot ville derfor kanskje vært fornøyd med planleggingsministerens redegjørelse. Den var nemlig en studie i luftige uttalelser.

       La meg ta noen eksempler:

       « Det er mitt mål at IT skal bli en bærebjelke i Det norske hus, ... »

       « Regjeringen ser at vi må bli et lærende folk og skape et samfunn med muligheter til alle. »

       « Skal vi sikre at vår egen kultur og vårt eget kulturuttrykk er representert, » - på nettet - « må det stimuleres til norsk innholdsproduksjon. »

       I utenriksministerens redegjørelse i Stortinget den 30. januar var Godal mer konkret når det gjelder IT enn det planleggingsministeren var i hele sin redegjørelse. Godal trakk fram at Regjeringen ville foreslå for Stortinget å avskaffe toll på IT-produkter. Det er da ett konkret forslag - et forslag Høyre for øvrig helhjertet støtter. Dette er viktig for norsk IT-industri, som eksporterer 80-90 % av det de produserer.

       Det var bemerkelsesverdig at Rugaas knapt nevnte personvernet i sin redegjørelse. Han bare varslet at et utvalg skulle legge fram forslag til endringer i personregisterlovgivningen.

       Med Høyres utgangspunkt er det viktig nettopp å ha en kritisk holdning til den delen av informasjonsteknologien som, om den blir misbrukt, åpner for overvåking av enkeltmennesker, innsamling av informasjon og sammenkobling av informasjon som på ulike måter kan krenke enkeltmenneskers integritet og frihet.

       Det er grunnleggende at mennesket har krav på beskyttelse mot innsyn og inngripen i privatlivet - det være seg fra myndigheter, bedrifter, organisasjoner eller andre mennesker. Det må settes rammer for bruken av informasjon og informasjonsteknologi, som sikrer menneskets grunnleggende rettigheter. Teknologien må være på menneskenes premisser, ikke omvendt.

       Dette for å nevne noen få områder.

       Når dette er sagt, vil jeg presisere at Høyre har en åpen holdning til å benytte IT på stadig nye samfunnsområder, eksempelvis med mer effektiv bruk i offentlig sektor. IBM har gjennom mange pilotprosjekter i USA vist at effektive datasystemer kan redusere den delen av arbeidstiden som helsepersonell benytter til administrasjon, med flere timer hver dag. Det er viktig det, når undersøkelser fra Danmark viser at mindre enn 30 % av arbeidstiden til helsepersonell tilbringes i kontakt nettopp med pasientene.

       IBM-Global Network har gjennom sitt samarbeid med ulike sykehus i USA, bl.a i Dayton i Ohio, muliggjort effektive IT-løsninger som reduserer den tiden legene benytter til administrative gjøremål, ned mot 10 %. Dersom tilnærmet slike tall kunne oppnås i norsk helsevesen, ville det bety slutt på alle helsekøene i vårt land.

       Høyre imøteser derfor en sterkere satsing på IT nettopp i helsesektoren, bl.a innføring av pasientjournaler på data. I denne sammenheng er selvsagt informasjonssikkerhet viktig. Kompetansesenteret for IT i helsevesenet har denne sikkerheten som sitt hovedsatsingsområde, og det har oppnådd en høy kompetanse på dette området. Vi føler oss trygg på at datasikkerheten vil bli ivaretatt ved en innføring av datajournaler på sykehusene.

       Georg Apenes uttalte bl.a følgende i Arbeiderbladet den 8. januar 1997:

       « Elektronisk pasientjournal kan etter Datatilsynets oppfatning bidra til bedre vedlikehold, struktur og kvalitet i journalene, så lenge teknikken også tilrettelegger for hensynet til personvern, noe hver enkelt pasient har krav på. »

       Dette er vurderinger jeg deler fullt og helt.

       Det offentlige i Norge er blitt en stor og vanskelig sektor å finne fram i. Informasjonsteknologien kan virke som et hjelpemiddel for enkeltindividet til å finne fram på dette området. Odin er et positivt tiltak i så måte. Høyre vil ta et skritt videre. Vi ønsker valgfrihetsløsninger i helsevesenet, i skolen og i barnehagesektoren. Hver enkelt innbygger skal ha mulighet til å velge det sykehus, den skole eller barnehage - det som passer dem best. IT kan hjelpe enkeltindividet til å orientere seg samt til å velge det tilbudet han eller hun finner best for seg.

       Næringslivet tar selv i bruk de hjelpemidler og de virkemidler de mener styrker sin bedrift, herunder også IT. Den viktigste hjelpen myndighetene kan bidra med, er å skape gode og stabile rammevilkår. I dette ligger selvsagt også en infrastruktur med god tilgjengelighet, med høy kvalitet og til lavest mulig pris. Høyre vil legge disse kravene til grunn og vil sikre den infrastrukturen som må til for å gi vårt næringsliv og den enkelte forbruker hurtige og velfungerende kommunikasjonsmuligheter.

       Arbeidet med å liberalisere infrastrukturen innen telesektoren er sentralt i arbeidet med å skape tilgang til rimelige kommunikasjonstjenester. I en sektor der de tekniske forutsetninger stadig endres, er forutsetningen for politisk styring av utbyggingen bare begrenset til stede. I stedet bør man vektlegge brukernes behov i et desentralisert samspill mellom brukere og utviklere. Det krever at eksisterende monopoler fjernes, slik at utviklingen fremmes av sunn konkurranse og stimulerende mangfold.

       Rugaas påpekte i redegjørelsen at Regjeringens viktigste oppgave i forhold til næringslivet « er å lage rammebetingelser som gir stabile investeringsvilkår ». Det er positivt, men også for passivt. Høyre kan varsle følgende tiltak som en stimulans til teknologibedrifter:

       I det tidsbildet som stadig forsterkes, er ikke informasjon mangelvare. Høyre vil legge vekt på skillet mellom informasjon og kunnskap. Det er evnen til å orientere seg fram til viktig informasjon og utnytte den til å opparbeide kunnskap som er den verdifulle ressursen. Skolens viktigste oppgave er - som før - å formidle kunnskap i basisfagene. Behovet for en kunnskapsskole i Norge forsterkes stadig. Skolen må gi et grunnlag for teknologisk spisskompetanse, men like viktig er det at den allmenne utdanning tilpasses slik at eleven gis mulighet til å beherske og dra nytte av informasjonssamfunnets tilbud. Bruk av IT i undervisningen bør stå sentralt, men kanskje først og fremst som et hjelpemiddel for elever og lærere for å styrke kunnskapsformidlingen i de viktigste kjernefagene.

       Den utviklingen som er på gang, basert på ny teknologi, gir mangfold av nye muligheter for enkeltmennesket og samfunnet, særlig med vekt på valgfrihet, desentralisering og mangfold.

       Det nye samfunnet vil etterspørre nettopp mangfoldet og ikke sentralplanleggingen, både for å få fram nye ideer og fordi borgerne har tilgang på informasjon fra mange ulike hold. Nye muligheter og bedre utdannet befolkning skaper også krav om valgfrihet i stedet for standardløsninger. Kunnskapssamfunnet vil kalle på ideer og mangfold og maktspredning som motsats til offentlige eller private monopoler. Det vil bli større behov for kunnskapsskole enn noensinne og selvsagt for ideer som vektlegger holdninger og normer hos den enkelte fremfor forbud og sensur.

William Engseth (A) : Som det gikk fram av statsrådens redegjørelse, påvirker informasjonsteknologien alle sektorer i samfunnet. Vi blir alle berørt, forbrukere, tilsatte, ledere i næringslivet og vi politikere. Utviklingen har gått og går fort. Den er verdensomspennende, og det er sider ved utviklingen som utfordrer verdier som vi setter høyt: likeverd og like muligheter, forbrukerhensyn og personvern, informasjonssikkerhet og opphavsrett, språk og kultur. Det er ikke teknologien i seg selv som driver utviklingen framover, men de nye mulighetene som virksomheter, enkeltmennesker, regioner og nasjoner ser for vekst og verdiskaping, muligheter som digitaliseringen gir på stadig nye områder.

       Vi husker at for rundt et trettitalls år siden gikk diskusjonen høyt og protestene var mange mot telefonautomatiseringen og mot nedleggingen av de manuelle telefonsentralene her i landet. Ja, kanskje var det mange av dagens politikere, som da var i sin politiske ungdom, som var med på å skrive under på protestbrev til regjering og storting mot nedlegging av arbeidsplasser som en konsekvens av denne automatiseringen.

       Gjennom årene som har gått siden den gang, har vi vært gjennom en rivende teknologisk utvikling. Ja, i forhold til utviklingen de siste 30-40 år føles det som om verden må ha stått stille i flere generasjoner før den tid.

       Informasjonsteknologien har endret og vil endre vår hverdag på en gjennomgripende måte. På svært mange områder er denne teknologien blitt så integrert og selvfølgelig at vi ikke tenker over hvor mye vi i vår hverdag bruker denne teknologiens nyvinninger. Det er nærmest blitt en selvfølgelighet at vi putter et magnetkort inn i en veggsprekk i hvilket som helst land og får ut kontanter som i samme øyeblikk belastes kontoen vår i banken hjemme, eller at vi tar opp en liten mobiltelefon av lommen og ringer hjem nær sagt fra hvor som helst i verden vi befinner oss.

       Nå kan vi også benytte telefonen til å betale regninger. Informasjonsteknologien gir oss muligheter til bedre, billigere og enklere produkter og nye produkter og tjenester.

       Jeg har forståelse for at mange i denne rivende utviklingen frykter en utvikling mot et goldt samfunn, at ny teknologi vil true det sosiale samværet, at mennesker møter maskiner, telefonsvarere og dataskjermer der de tidligere møtte mennesker. For mange er det jo slik at banken, postkontoret og noen offentlige kontorer kanskje er den eneste kontakten de har med andre folk. I tillegg til dette er det en redsel for ikke å mestre denne nye teknologien som er i stadig utvikling. Her står vi overfor mange utfordringer og oppgaver. Riktig bruk av teknologien som nyttig verktøy kan forenkle de daglige gjøremålene og dermed gi oss mer fritid og mer tid til sosial omgang.

       Som statsråden pekte på i sin redegjørelse, er formidlingen av informasjon over elektroniske nett sterkt økende i handel, offentlig saksbehandling og personlig kommunikasjon, nasjonalt og internasjonalt. Dette stiller store krav til sikkerhet, trygghet og beskyttelse.

       Norge har en godt utbygd infrastruktur, og vi må være i forkant av utviklingen. Vår mulighet til å skape næringsutvikling er avhengig av at vi får vår del av de nye markedene for informasjonstjenester og produkter.

       Vi må utnytte informasjonsteknologien til å produsere nye produkter, samtidig som vi vil kunne selge tradisjonelle varer på en billigere måte. Ny teknologi reduserer også ulempene ved lange avstander og skaper nye perspektiver i distriktspolitikken. En forutsetning er at husstander og bedrifter over hele landet får tilgang til de samme grunnleggende teletjenestene til lavest mulig pris. Pris og kvalitet på telekommunikasjoner er viktige virkemiddel for å sikre næringslivet i distriktene like gode vilkår som i sentrale strøk, slik at de er konkurransedyktige. Ved å utnytte informasjonsteknologien kan også næringslivet i distriktene få fram og utnytte sine kvaliteter og fortrinn og også styrke og utvikle det tradisjonelle næringslivet.

       I fiskeindustrien f.eks bør informasjonsteknologien utnyttes til å styrke samarbeidet mellom fiskeren og fiskeindustrien, mellom industri og marked. Utviklingen av et helhetlig system som ivaretar alle deler av verdikjeden, må være et viktig satsingsområde.

       Fisketransportøren som frakter ferskvare med trailere til kontinentet har tatt i bruk avansert informasjons- og kommunikasjonsteknologi, både for å kunne styre lasten trygt fram og for å kunne dokumentere at transporten ikke har forringet varekvaliteten. Det samme har også andre innen transportbransjen gjort. Så denne teknologien er i høy grad i bruk i dag.

       I tjenesteytende næringer som sjøfart, reiseliv, handel og i helsevesenet er innslaget av informasjonsbehandling og kommunikasjon stort og økende.

       Det er en særlig utfordring å sikre at små og mellomstore bedrifter får kompetanse til å utnytte informasjonsteknologien. Det finnes eksempler i dag her i landet på at et trettitalls bedrifter gjennom et samarbeid om et IT-nettverk har brukt teknologien til å skape ny vekst og lønnsomhet i en konkurranseutsatt bransje. Gjennom slikt samarbeid mellom småbedrifter kan en få til felles innkjøpsavtaler, fleksibel produksjon, felles markedsføring og ikke minst utveksling av kompetanse. Med samarbeid om teknologi, produksjonskapasitet og kompetanse har småbedriftene de ressursene som trengs for å møte kunder de ellers ikke ville klart å tjene. Det krever en offensiv holdning ikke minst fra næringslivet sjøl dersom en skal få dette til.

       I forhold til mange land ligger vi godt an på mange områder. Som statsministeren gjorde rede for her, har vi lave telepriser og god infrastruktur. Vi har en god utbredelse av informasjonsteknologi i arbeidslivet og hjemme hos folk flest. Internasjonalt er Norge i tetgruppa sammen med våre naboland og USA når det gjelder IT- og teleinvesteringer pr. innbygger og IT-arbeidsplasser.

       I Norge har vi også et annet fortrinn. Samarbeidsforholdene mellom offentlig og privat sektor er velutviklet. Det må vi utvikle og utnytte - med en klar rolle- og ansvarsfordeling, og med en klar forståelse av hverandres hovedutfordringer og hovedoppgaver.

       Gjennom forsknings- og utviklingskontrakter må det offentlige bidra til at norske bedrifter kan ligge langt framme når det gjelder produktutvikling.

       Næringslivet har sjøl ansvaret for sin egen infrastruktur og må se dette i forhold til egen produkt- og forretningsutvikling og bygge opp nødvendig kunnskap i egen virksomhet. Næringslivet har sjøl ansvar for å ta i bruk og utnytte det potensialet som teknologien gir. Myndighetenes oppgave er først og fremst - i denne sammenheng - å lage spilleregler og gi framtidsrettede rammevilkår.

       Lovverk og reguleringer må utformes slik at de gir tilgang på teletjenester for alle på rimelige vilkår og med en kvalitet på høyde med det beste i verden. Personvern, opphavsrett og datasikkerhet er noen av de hensyn som må tas vare på, noe som også statsråden i sin redegjørelse klart la vekt på.

       Det er viktig at offentlig sektor fortsatt skal spille en aktiv rolle, særlig når det gjelder offentlige fellesoppgaver innenfor miljø- og samferdselssektoren og i helse- og utdanningssektoren. Det er særdeles viktig at det offentlige viser vei når det gjelder å ta i bruk ny teknologi, og ikke minst bidra til å utvikle kompetanse og holdninger som gjør at mulighetene utnyttes.

       Så vel staten som kommuner og fylkeskommuner må i samarbeid ta i bruk informasjonsteknologi for å løse oppgaver bedre og raskere enn i dag, til beste for folk flest. Den offentlige sektoren må bli et fortrinn også for næringsutviklingen.

       Myndigheter og bedrifter bør gjennom skole og utdanning sørge for at flest mulig tilegner seg nødvendige kunnskaper, slik at det ikke skapes nye store skiller mellom dem som mestrer den nye teknologien, og dem som er ute av stand til å ta den i bruk. Det er nødvendig med et jevnbyrdig samarbeid mellom myndigheter og næringsliv på områder der det er felles interesser. Skal vi lykkes i å utnytte informasjonsteknologien som et positivt virkemiddel for folk flest, må vi arbeide aktivt med løsninger som skaper tillit hos brukerne, tillit til systemet, tillit til informasjonen og ikke minst tillit til at informasjonen ikke misbrukes.

       Slik føles det stundom når vi nærmer oss IT-samfunnet. Vi ser mulighetene, men mangler styringsredskapene eller viljen til å nytte styringsredskapene for at mulighetene skal virkeliggjøres, slik at teknologien blir menneskets tjener og et redskap for å forme et samfunn slik vi ønsker det. Dette er dilemmaer ministeren for visjoner trakk fram i redegjørelsen, dilemmaer som det ikke ble vist klare veger ut av.

       Ettersom representanten Solheim i interpellasjonen gav en generell analyse av informasjonsteknologien, vil jeg knytte mitt innlegg til et perspektiv som har med bosettingsmønster og rammebetingelser for næringsliv å gjøre. Rugaas formulerte følgende muligheter:

       « Ny teknologi kan ha en sentraliserende virkning ved at store informasjonsmengder og oppgaver kan håndteres på ett sted, men gir også muligheter til desentralisering, fordi geografiske avstander får mindre betydning. »

       Statsråden brukte to eksempler på vellykkede etableringer i distriktene, Brønnøysundregistrene og nasjonalbibliotekavdelingen i Rana. Dette er eksempler på store etableringer som gir lokalsamfunn viktige fundament å bygge hus på. Flere eksempler kunne vært føyd til. Men også den sterke motstanden etableringa av nasjonalbibliotekavdelingen møtte, bør vi huske. Alle dystre spådommer er gjort til skamme. Det er en lærdom vi skal ta med oss når vi ser på mulighetene til å bruke ny teknologi for å desentralisere.

       For lista over sentraliseringer er langt som et uår - helt unødvendige sentraliseringer av store og små virksomheter, ikke minst av statlige, hvor vi har styringsredskaper, men ikke er villig til å bruke dem.

       Jeg vil bare minne om statsministerens uttalelse om at den nye teknologien gjør det mulig å etablere arbeidsplasser i distriktene, uavhengig av avstandene. I går på distriktssendinga som gikk over NRK2, fikk vi eksempler på hvordan telearbeidsplasser flyttes fra Lillehammer til Oslo, når det motsatte egentlig burde vært tilfellet. Det er faktisk sånn at ansatte i Sandnessjøen som arbeider med lønns- og personalforhold, opplever å bli oppsagt fordi arbeidet skal sentraliseres til Oslo - her er jeg inne på Telenor. Da blir spørsmålet: Dersom det er en fordel å sentralisere et sånt arbeid, hvorfor skjer det til Oslo og ikke til Sandnessjøen, Vadsø eller Lillehammer? Jeg vil minne om at da Televerket ble omdannet til statsaksjeselskap, sa flertallet følgende:

       « Videre må en sikre fordelingspolitiske mål som likeverdige tilbud og lik pris i hele landet, og sikre og evt. skape nye arbeidsplasser i distriktene. »

       Ja, Stortinget fattet sågar vedtak hvor det bl.a står:

       « De muligheter teknologien gir til etablering i distriktene forutsettes utnyttet. »

       Jeg kunne ha brukt halve innlegget til å sitere innstillinger fra 1990-tallet som forutsetter at den nye teknologien skal virke desentraliserende, ikke minst i statens egen motor på IT-området, tidligere Televerket, nå Telenor AS. Så opplever vi det motsatte - at det sentraliseres, mellom landsdeler og innafor landsdeler. Dels skjules dette gjennom å opprette datterselskaper som lokaliseres i sentrale strøk.

       Dersom vi ikke makter å bruke ny teknologi i statens egen virksomhet til å desentralisere, hvordan kan vi da forvente at det skjer innafor privat sektor?

       Men la meg si noe positivt. Komiteflertallet sa i et av sitatene jeg har brukt, at lik pris er målet. Dette er en veldig viktig rammebetingelse. Det ble også vektlagt av Rugaas, som viste til at:

       « Pris og kvalitet på telekommunikasjoner er et viktig virkemiddel for å sikre næringslivet i distriktene like gode vilkår som i sentrale strøk, og for mulighetene til å delta i den internasjonale konkurransen. »

       Telenor er blitt sterkt kritisert i media for de nye takstene. Jeg vil ikke delta i det hylekoret. Den gamle kommunetaksten er slått sammen med nabokommunetaksten til en lokaltakst. Det er blitt dyrere å ringe i egen kommune. Men i den andre vektskåla ligger det at det er blitt nær 50 % billigere å ringe internt i Nord-Norge. Det er blitt betydelig billigere å ringe fjernvalg og utenrikssamtaler. Den prisprofilen er i pakt med stortingsflertallets målsettinger og fortjener ros, ikke kritikk. Det er en prisprofil som letter vilkårene for næringsliv og for privatpersoner i Distrikts-Norge. Og det er en viktig bit dersom den nye teknologien skal kunne bidra til å opprettholde bosetting og næringsliv utafor sentrale strøk.

       Men Rugaas sa « pris og kvalitet ». På den siste biten skjer det negative ting. Jeg sitter med flerfoldige utklipp fra den siste tid som viser at servicen i distriktene blir redusert, at både næringsliv og privatpersoner risikerer å vente i dagevis for å få rettet feil. Dersom den nye teknologien skal komme distriktene til hjelp, må servicen opprettholdes på et høgt nivå. Jeg forventer at Regjeringa følger opp målsettinga om å bruke styringsredskap til å desentralisere, og der bør Rugaas ta et samråd med generalforsamlinga i Telenor, samferdselsministeren, for å få fulgt opp vedtak og merknader om desentralisering. Jeg forutsetter at man fortsetter prisreduksjoner med utjevnende profil og sørger for at kvaliteten på tjenester er god over hele landet.

       Så til det andre hovedfeltet som jeg ønsker å ta opp.

       I redegjørelsen ble det under temaet en godt styrt og brukervennlig offentlig sektor vektlagt at de offentlige tjenester kan

       « gjøres kvalitativt bedre og lettere tilgjengelig. Regjeringen vil videreføre og utvide forsøksvirksomheten med offentlige servicekontorer. »

       Jeg vil minne om at Stortinget i fjor vår gjorde vedtak om å videreføre og utvide forsøkene. Men intet er skjedd - intet i positiv retning. Derimot sliter en del av forsøkene med etater som ikke vil delta, som vil forsvare sitt revir og ikke vil spleise på felles løsninger.

       Jeg tror at den tankegangen som ligger til grunn for offentlige servicekontorer, kan legge grunnlag for bedre offentlige tjenester, nærmere brukeren, og på sikt vise økonomisk innsparing gjennom samarbeid. Men det innebærer at man har mot til å åpne noen dører og kanskje rive noen vegger mellom låste rom i Det norske hus for å utvide fellesarealet, og her er det noen dørvoktere og småkonger som vi må ta striden med. I dette fellesarealet vil bruk av ny teknologi gi gode tjenester, og dette fellesarealet kan også gi tilgang til den nye teknologien for kundene. Her kan modellene utvikles ut fra lokale forutsetninger, og utforminga kan bli nokså forskjellig fra den lille grenda til bydelen i storbyen.

       Dette er et felt hvor vi ikke må stivne i fortidas organisasjonsform, og som vi ikke må overlate til markedsmekanismer. Her dreier det som om viljen og evnen til å forme framtida. Det kreves visjoner, og det kreves mot.

       Vår nye planleggingsminister har ikke fått sine hundre dager. Men jeg forutsetter at det på bakgrunn av vedtaket i Stortinget i fjor er påbegynt et arbeid med sikte på å videreføre og utvide forsøkene med offentlige servicekontorer. Derfor er mitt spørsmål til planleggingsministeren: Når vil det skje noe? Tar vi snart noen nye steg for å omforme framtidas offentlige sektor til å bli mer brukervennlig, eller lar vi byråkratiets tilstivnede former underminere fellesskapets interesser? Teknologiutviklinga gir oss muligheten til å omforme offentlig sektor, men da må ikke sperrene bli lagt inn av dem som skal tjene brukerne.

       Jeg må innrømme at jeg kanskje er litt pessimistisk når man ser at det av og til er vanntette skott mellom departementene, og når de som innfører den nye teknologien, ikke ser ut til å ha et altfor utviklet samarbeid. Hvordan skal de da greie å bryte ned skotta mellom etatene? Men der er i hvert fall store oppgaver å gå løs på, og jeg håper at mange vil bli tatt med på samråd.

Einar Steensnæs (KrF) : Redegjørelsen fra planleggingsministeren om Regjeringens IT-politikk var både omfattende og grundig. Jeg tenker da først og fremst på at statsråden valgte en bred innfallsvinkel der de fleste problemstillingene knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologien ble luftet. I liten grad inneholdt denne redegjørelsen en mer dyptpløyende analyse av de mest aktuelle spørsmålene hvor det haster med en nærmere avklaring av strategiske løsninger. Men slik måtte det kanskje bli i den aller første redegjørelsen om IT-politikk.

       Det er ikke vanskelig å la seg både fenge og engasjere av denne teknologien. Som så ofte innen vitenskapen er også IT-teknologien utviklet dels ut fra ren nysgjerrighet og forskertrang, dels ut fra praktiske samfunnsbehov med en sterkere avgrensning enn det omfattende anvendelsesområde som denne teknologien senere har fått. Og utviklingen har vært formidabel. For meg personlig gir det et spesielt perspektiv å trekke linjene tilbake til da jeg som nybakt matematikkstudent og informasjonsteknologistudent ble ført ned i Matematisk institutts store stolthet, ned i kjelleren på ZEB-bygningen - der tror jeg også planleggingsministeren faktisk har vært - og inn i det som var Wegematie 1000, et vidunder av en regnemaskin, som ble programmert gjennom papirhullbånd, og som hadde regnekraft på størrelse med det en alminnelig lommekalkulator har i dag. Men for oss var dette et stort vidunder. Senere stilte planleggingsministeren og jeg i kø med våre hullkort i de nye maskinene som kom den gangen. Vi ser altså at selv gjennom et kort liv har denne teknologien ført oss av gårde på en slik måte at det politiske beslutningssystemet er kommet bakpå.

       Lar vi oss styre av teknologien, eller skal teknologien styres av oss? Det er et viktig spørsmål å stille. Politisk blir det gitt nokså selvfølgelige, selvoppfyllende svar på dette spørsmålet, men reelt er faktisk ikke spørsmålet så opplagt. Teknologien åpner nye muligheter, og vi vil selvfølgelig alltid kunne si nei til å ta i bruk disse mulighetene, men i praktis viser historien at vi like gjerne lar oss styre. Vi klarer ikke å si nei. Kanskje prøver vi å gjerde inn anvendelsesområdene for den nye oppdagelsen, den nye teknologien, men ofte svikter styringsmekanismene og inngjerdingene. Vi har sett det innenfor atomforskning, vi har sett det innenfor bio- og genteknologien, og vi vil se det innenfor informasjonsteknologien.

       Vi hevder at vi vil styre teknologien - langt på vei lar vi likevel teknologien styre oss, med mindre vi har en bevisst strategi for å motvirke skjevvirkningene og dermed hindre en uønsket dreining av samfunnsutviklingen. Det gjelder hele samfunnslivet, ikke bare livet i Det norske hus, men også livet mellom husene, der mellommenneskelig kontakt og nærhet er en viktig basis og forutsetning for en sunn samfunnsutvikling. Derfor vil vi ikke bytte ut dette mellommenneskelige med Bill Gates' virtuelle møte gjennom mobiltelefon eller på Internett. Faren er at informasjonsteknologien kan sette oss på skli inn i en passiv konsumentkultur, der vi erstatter ekte menneskelige opplevelser med billige erstatninger, substitutter for det ekte og det egentlige. Vi må selvfølgelig også diskutere hvor langt vi kan nå med politiske virkemidler i forhold til å hindre en slik uønsket utvikling, men våre politiske mål må i hvert fall være preget av viljen til å gi folk ekte vare. Her synes jeg interpellanten Erik Solheim har pekt på noen viktige problemstillinger, som dessverre bare i korte streif er blitt berørt i innleggene så langt.

       Jeg tror i likhet med planleggingsministeren at det er riktigere å fokusere på mulighetene som den nye teknologien gir oss til å fremme hovedmålsettingen og de overordnede målsettinger for samfunnsutviklingen - som planleggingsministeren sier i sin redegjørelse: et tryggere og mer rettferdig samfunn og økt livskvalitet. Jeg vil føye til: både globalt og nasjonalt. Heller det enn å sitte fast i problemstillinger som hindrer oss i å ta fatt på utfordringene.

       Planleggingsministeren har tatt opp et bredt knippe av interessante problemstillinger. La meg bare nevne to.

       Den første gjelder skolen, som også statsministeren var innom. Jeg tror det er viktig å understreke faren for nye skiller mellom dem som mestrer denne teknologien, har interesse av den, lar seg fenge av den, og de som ikke har det samme engasjementet og derfor heller ikke på samme måte vil mestre den. Et par viktige problemstillinger i den sammenheng er allerede identifisert. Det gjelder for det første det faktum at barn av foreldre med høy inntekt får bedre tilgang til denne informasjonsteknologien enn barn av foreldre med lavere inntekt. Det er en problemstilling som må kalle på politisk oppmerksomhet.

       Den andre problemstillingen gjelder de kjønnsmessige skillene. Her merker jeg meg en uttalelse fra direktør Gro Jørgensen, som har vært med i teknologiutviklingen og fulgt den siden tidlig på 1970-tallet. Hun sier at hun frykter at kvinner kan bli ofre for informasjonsapartheid. De som behersker teknologien, sikrer seg informasjon og viten, og de setter dagsorden i samfunnet. Reidar Conradi, som er instituttleder ved linjen for datateknikk og informasjonsteknologi ved NTNU i Trondheim, sier han er bekymret over at kvinneandelen ved linjen for datateknikk er blitt redusert til 7,8 %. For ti år siden var denne andelen dobbelt så stor. Han mener at det har blitt et skifte. På 1980-tallet erobret jentene mannsyrkene. På 1990-tallet har jentene valgt å forbli i kvinneyrker. Dette er også en viktig del av den strategi som en bør legge opp for en utvikling av informasjonsteknologien.

       Et annet område som jeg bare kort skal nevne, gjelder det som planleggingsministeren har kalt « trygghet for enkeltmennesket ». Stikkordene er sikkerhet, trygghet og beskyttelse. Kommunikasjon og dokumentasjon - det gjenstår ganske mye før den kommunikasjonen og dokumentasjonen som kommer over nettet, blir like akseptert, blir like tillitvekkende og får samme juridiske holdbarhet som skriftlig dokumentasjon. Dette er en utvikling som bør følges nøye, og jeg vil avvente Regjeringens videre strategi for hvordan dette blir tatt opp.

       De informasjons- og kommunikasjonsteknologiske utfordringene er omfattende. De griper inn på mange samfunnsområder, de er kompliserte og de setter sterkere krav til en dynamisk politisk tenkning enn mange andre samfunnsmessige utfordringer. Så langt har dessverre det politiske beslutningssystemet kommet ganske langt bakpå i forhold til denne utfordringen. Blir det en endring på dette nå? Kan vi se for oss at regjering og storting på en helt annen måte blir offensive og ligger foran - i hvert fall på linje med - den teknologiske utviklingen?

       Jeg må innrømme at selv etter planleggingsministerens prisverdige initiativ og grundige redegjørelse, er jeg i tvil om at det vil skje. Jeg savner konkretiseringen, jeg savner konkret oppfølging når det gjelder skole, når det gjelder personvern, og når det gjelder likestiling. Jeg savner en strategi for å unngå nye klasseskiller mellom dem som kan, og den som ikke kan, men muligheten med de signaler som er gitt, er så absolutt til stede. Etter de verbale beskrivelser og forsikringer som Regjeringen nå har gitt, både gjennom planleggingsminister og statsminister, om at denne utviklingen vil bli fulgt nøye, må det forventes mer handling, bedre oppfølging og mer aktiv inngripen og avklaring fra Regjeringens side i forhold til de behov som både samfunnet og informasjonsteknologiens aktører har.

Hans J Røsjorde (Frp) : Internett, elektronisk post, satellitt-TV, mobiltelefoner osv. - begrepet « informasjonsteknologi » omfatter kommunikasjon i vid forstand, og er altså mer enn multimedie-PC-er med spill for 12-åringer og skatteprogrammer for far og kanskje også mor. Informasjonsteknologien er i dag på mange måter endelig privatisert, dog i den forstand at privatpersoner nå har fri adgang til den. Slik har det ikke alltid vært.

       Man kan stille seg spørsmålet om i hvilken grad Regjeringens sterke aktivitet på området informasjonsteknologi er et forsøk på å gjøre IT til et sosialdemokratisk virkemiddel. Går vi litt tilbake i tid og ser på arbeiderbevegelsens holdning til informasjonsteknologi, vil vi finne at den hele tiden har fremstått slik at man har forsøkt å bremse tilgangen til informasjonsteknologi. De som husker køer av telefoner, monopolisering av fjernsyn, monopolisering av radio og massemedia i det hele, skjønner at det åpenbart har vært en del av ideologien. Det er andre faktorer som har medført at vi er kommet i den situasjonen vi i dag heldigvis befinner oss. Hvis jeg ikke er helt feilinformert, gjorde man seg på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet innen arbeiderbevegelsen tanker om å konsesjonsbelegge kjøp av datamaskiner. Jeg vet ikke om dette er riktig, det ble i hvert fall heldigvis ikke satt ut i livet, muligens som følge av regjeringsskiftet i 1981. Når tiden så var gått og Arbeiderpartiet kom tilbake til makten, hadde PC-enes verden blitt en ny, og utviklingen var skjedd. Så når Arbeiderpartiet og Regjeringen nå kraftig kjører inn på IT-veien, er det kanskje mer for å ta igjen de tapte skanser og regulere det som reguleres kan. Eller er det fordi man har sett at dette er det det skal og må være, et redskap til bruk i produksjon, til bruk for enkeltindivider for å skaffe seg informasjon som ikke er silt?

       Det kan være grunn til å se på dette voldsomme engasjementet i lys av noe av den historien som har preget arbeiderbevegelsen når det gjelder dette. Men hvis det er slik at man gjennom disse tiltakene nå mener noe med frihet, med å bruke IT som verktøy og få dette fram slik at det gir produktive resultater, har man i hvert fall angrepet dette på en positiv måte.

       Det som gjør at man kan bli mistenksom, er statens rolle som eier innenfor telekommunikasjon, Telenors posisjon og Telenors virksomhet, med et enormt oppkjøp av teletjenester, med for statens penger å underlegge seg et enormt nett - jeg kan i den sammenheng vise til Aftenpostens store artikkel onsdag 18. desember 1996, som demonstrerer hvorledes oppkjøpsvirksomheten har foregått. Dette er en del av en monopolisering.

       For kundene - brukerne - må det viktigste være å ha tilgang til tjenester, og denne tilgangen skaffes best gjennom privat konkurranse, for på den måten også å presse prisene. Prisutviklingen på Internett-tjenester er i øyblikket preget av to trender. Gjennom oppkjøp kontrollerer Telenor nå over 70 % av markedet på Internett-tilgang, og prisfallet på dette markedet er stoppet opp. Samtidig har Telenors nye takstsystem bidratt til en tilnærmelsesvis fordobling av tellerskrittkostnadene for Internett-brukere.

       Videre: Konkurranse er nødvendig. Antall brukere av informasjonstjenester har vokst eksplosivt, og da i hovedsak på Internett, og den mest populære av grenene på Internett, World Wide Web, kalles imidlertid for tiden oftere - og kanskje også riktigere - for World Wide Wait.

       Telenor, med sin enerett på telenettet i Norge, foretar som tidligere nevnt, en minimal utbygging av linjenettet sammenlignet med salget av Internett Access. Slik situasjonen er i dag, medfører tregere linjenett lengre søketider på Internett, noe som påfører brukerne økte avgifter for bruk og tellerskritt. Konkurranse er en forutsetning for å få fart på utbyggingen av kapasitet og redusere prisene på bruk. Informasjonsteknologiens omfang er i stor grad et resultat av privat initiativ og aktivitet i et forholdsvis fritt marked. Det vil derfor også være nærliggende å tro at konkurranse uten statlig innblanding vil gi flere valgmuligheter og et bedre tilbud innen privat informasjonsteknologi.

       Sett fra Fremskrittspartiets side, er det som betyr noe, nettopp raskere utbygging av stamnettene gjennom fri konkurranse. På den måten øker også befolkningens og brukernes adgang til informasjonstjenester. Det behøver slett ikke være en offentlig oppgave. Dette har private selskaper vist de kan gjøre, og de kan gjøre det i konkurranse, noe som vil bety reduserte priser. Det må være en viktig del av målsettingen om at flest mulig skal ha størst mulig adgang til Internett-tjenester for en rimeligst mulig pris.

       Informasjonstjenester må vi, som jeg og flere tidligere har sagt, oppfatte som et verktøy, som hele tiden endres i økt tempo. Samtidig er informasjonsteknologi produksjonsindustri. Det er to sider av det, og det gjelder å holde tempoet oppe når det gjelder begge deler. Verktøyprodusentene og verktøybrukerne er i denne sammenheng like viktige. Det at verktøyet skiftes ofte, betyr også at man må ha fleksibilitet i forhold til valget av løsninger. Derfor er neppe store, tunge offentlige administrasjoner de mest egnede til å forsøke å legge store, omfattende IT-planer som skal dekke hele det statlige nett og statlig virksomhet. Det har en god del av tiltakene som har vært gjennomført i offentlig sektor, klart vist, og der har Riksrevisjonen sannelig vist å sette ned sine merknader.

       Skal man få IT-teknologien til å fungere i det offentlige, må man ha handlefrihet, muligheter til å ha kommunikasjon på tvers, selv om ikke alle løsningene er valgt identisk og uniformert. Her er det viktig at man er fleksibel og oppmerksom på at verktøyene endrer seg fra dag til dag. Hvorledes man skal innføre dette i skoleverket, må tuftes på behovet for en grunnopplæring innenfor informasjonsteknologien. Veldig mye av dette må nødvendigvis skje i hjemmene etter hvert. Og etter hvert vil en PC hjemme være like naturlig som en telefon var det for en del år siden. Det er neppe særlig hensiktsmessig for samfunnsutviklingen at flest mulig sitter og gaper foran en skjerm. Man må få forståelsen av at dette er noe man skal bruke for å utføre annet, produktivt arbeid. Mislykkes man her, mislykkes man totalt.

       I redegjørelsen peker ministeren på betydningen av informasjonsteknologi for et bedre helsevesen. Det er viktig, og jeg har forstått at arbeidet er på gang. Spørsmålet er bare: Hvilke hindre legger man, hvilken motstand møter man, og hvem produserer motstanden? Det er på mange måter uforståelig at man fortsatt sitter og lager pasientjournaler etter « gamlemetoden »: klaprer dem ned, for så å rote bort mappene i neste runde. Visse mapper bør nok være borte, men det er på helt andre områder. Her har man mye å hente, og innenfor området telemedisin betyr det mye.

       Helt til slutt: IT-veien videre, som man peker på. Her sier statsråden:

       « Det er mitt mål at IT skal bli en bærebjelke i Det norske hus, et bærende element som samtidig binder de ulike rommene sammen ».

       Jeg må si at det neppe kan være snakk om bærebjelker. Bærebjelker skal holde et hus oppe. IT-tjenestene er ledningene, kommunikasjonen, som skal kunne skiftes ut over tid, og det må jo være det hele. Det tyder altså på at man mangler en snekker i planleggingsministeriet. Jeg vil peke på at vi har én snekker i Regjeringen som foreløpig bestyrer to departementer. Hvis man ikke får klarhet i bærebjelkenes betydning for fleksibiliteten, kan det ende opp med at Kosmo også vil være snekker og planleggingsminister om en stund.

Lars Sponheim (V) : Det er ikke sjelden at vi politikere beskyldes for å dyrke detaljer og for å mangle oversikt. Det hevdes at vi ikke ser skogen for bare trær. I IT-debatten er det mange som går i den motsatte fella: De ser ikke trærne for bare skog. Debatten kan bli preget av generell synsing, uten at de mer konkrete politiske utfordringene ved utviklingen blir synlige. Disse utfordringene omfatter både hvordan vi kan stimulere til en utvikling vi ønsker, og hvordan vi kan forsøke å motvirke de uheldige trekk vi opplever ved utviklingen.

       Planleggingsministerens redegjørelse omfattet et bredt felt, men den manglet likevel en hel del viktige perspektiver. Statsråden gav en grei oversikt over svært mange dagsaktuelle utfordringer informasjonsteknologien reiser, og gav signaler om hva som blir Regjeringens første skritt for å møte disse. På de fleste områdene - og det beklager Venstre - er ikke dette mer konkret enn forsikringer om at Regjeringen vil utarbeide enkelte nye planer. Jeg savner Regjeringens og planleggingsministerens vilje til å gå litt mer i dybden, til å tore å forlate skogkanten og undersøke hva som kan befinne seg dypere inne i skogen, og også vurdere hvilke trær som bør hugges først.

       Til tross for at informasjonsteknologien for lengst har satt i gang store samfunnsendringer, har den politiske debatten om dette ikke kommet skikkelig i gang. For en del tror jeg dette kan skyldes at vi ikke har vært flinke nok til å løfte fram noen gode eksempler på hva disse samfunnsendringene består i, og hva vi som politikere kan gjøre for å forsøke å styre disse mektige kreftene. Noen slike helt konkrete eksempler savnet jeg i planleggingsministerens redegjørelse.

       Vi snakker alle om informasjonsteknologien som gode verktøy vi kan bruke i politikken. Det er riktig og viktig, men vi må ikke tro at det her bare er snakk om å justere en utvikling som uansett ville foregått. Vi har å gjøre med mektige drivkrefter som både forandrer samfunnet, vår opplevelse av samfunnet og våre muligheter som borgere i dette samfunnet. Dette perspektivet er det lett å glemme når vi står midt oppe i det og bit for bit blir kjent med nyvinningene teknologien gir oss. Ofte ser vi dette først når endringene har skjedd.

       La oss ta et stort øyeblikk i norsk politisk historie som eksempel, nemlig borgernes kamp mot embetsmannsstaten, som endte med at Venstre ble stiftet og parlamentarismen ble innført som styringsprinsipp i 1884. Denne demokratiske omveltningen ville ikke vært mulig uten den kommunikasjonsteknologiske revolusjonen som pågikk i økende tempo fra 1850-årene.

       Vi fikk jernbanen. Vi fikk bedre veier. Vi fikk flere dampbåtruter. Dermed ble det mulig å ha en skikkelig posttjeneste, og vi fikk også en landsomfattende telegraftjeneste. Dette la grunnlaget for at vi fikk flere aviser, billigere aviser, og at de ble tilgjengelige over det meste av landet. Fra 1876 til 1884 ble antallet aviser og blad som ble sendt i posten, fordoblet, fra 8 til 15 millioner. Dermed fikk vi spredd informasjon og meningsbrytning over hele landet - raskt og billig, etter forrige århundres målestokk. I ettertid er det lett å se at denne teknologiske utviklingen var en forutsetning for den brede, folkelige kampen mot embetsmannsstaten.

       I dag - 113 år senere - preges demokratiet vårt av at for få deltar, og at for mange føler avmakt. Dessuten har så mye blitt så komplisert at man av og til føler at man må være ekspert for å delta.

       Her gir informasjonsteknologien store muligheter, men Regjeringen virker defensiv, ja noen ganger nesten uinteressert. Hvis statsministeren fremdeles har som ambisjon å lede Norge gjennom vanskelige omstillinger, burde bruk av IT for mer åpenhet og økt deltakelse være helt sentralt. Det er jo slik at engstelsen for hva som kan komme til å skje, blir mindre hvis enhver kan kikke makthaverne i kortene, og de vet at de kan være med og påvirke.

       Vil vi bruke IT på denne måten, er det ikke nok at alle lett kan få tak i regjerings- og stortingsdokumenter på ODIN og på Stortingets informasjonstjener. Offentlig informasjon må tilrettelegges. Staten bør også samarbeide med noen kommuner for å prøve ut hvordan informasjonsteknologien kan brukes til å engasjere innbyggerne i lokaldemokratiet. Folk er jo i utgangspunktet mye mer interessert i hva kommunen gjør i en lokal veisak, enn hva staten gjør i samferdselspolitikken. Kommuner som tar seg bryet med å bruke IT for å spre informasjon, tror jeg vil bli rikt belønnet med mer engasjerte borgere.

       En meningsmåling ScanFact har utført for Regjeringen, viser at folk flest er bekymret for personvernet i informasjonssamfunnet. Og erfaringene fra stortingsarbeidet de siste årene viser dessverre at Arbeiderpartiet og Regjeringen er mindre opptatt av personvern enn andre partier her på Stortinget.

       Planleggingsministeren sa lite om personvern i sin redegjørelse, og derfor er jeg fremdeles usikker på om den nye arbeiderpartiregjeringen vil skjerpe politikken på dette helt avgjørende området for enkeltmennesket. Den forrige arbeiderpartiregjeringen hadde som sitt utgangspunkt at personvernet uansett skulle veies mot andre interesser, og personvernet ble nesten alltid veid og funnet for lett.

       Statssekretærutvalget for IT-saker gikk i rapporten « Den norske IT-veien » svært langt i å avgrense personvern til å gjelde registrering av de mest sensitive opplysningene. For andre personopplysninger ville statssekretærene ha rasjonell utnyttelse uten omfattende byråkratiske hindringer. Dette er ikke godt nok for å ta vare på personvernet. Det er nettopp det at vi med ny teknologi kan lage sensitive resultater ved å legge sammen mange trivielle opplysninger, som utgjør en av de store utfordringene når det gjelder personvernet i årene framover.

       Skal personvernet være reelt i informasjonssamfunnet, trenger vi å slå fast noen nye rettigheter for enkeltmennesket. Det ene er at den enkelte i utgangspunktet skal ha eiendomsretten til informasjon om seg selv. Det andre er at det alltid skal finnes anonyme alternativ. Det må gå an å ta en telefon eller betale en vare uten å bli registrert noe sted. Dette er ikke selvsagt. Det kommer stadig nye meldinger om at kontanter ikke lenger godtas som betalingsmiddel, og det kan vi ikke akseptere.

       En debatt om informasjonsteknologi blir ofte en debatt om dette kommer til å gi oss flere eller færre arbeidsplasser. Med den nye teknologien som hjelpemiddel er det blitt skapt og kommer til å bli skapt tusenvis av nye arbeidsplasser. Men vi kommer ikke til å bli kvitt arbeidsledigheten av den grunn, for ny teknologi konkurrerer også ut arbeidsplasser som bygger på gamle løsninger.

       Mottrekket til den nedbemanningen vi nå også ser i tjenestesektoren, må handle om å satse stort på småbedriftene. De fleste nye arbeidsplassene skapes i bedrifter med færre enn fem ansatte. Det er bare småbedriftene som klarer å bidra med både verdiskaping og flere arbeidsplasser på samme tid.

       Skal vi få til dette, må vi gjøre det lett for den som vil prøve å omsette egne ideer til arbeidsplasser for seg selv og andre. Da må vi bort fra skjemaveldet og andre unødvendige hindringer. Det er dessverre slik at mange småbedrifter har utnyttet dårlig de mulighetene informasjonsteknologien gir. En viktig næringspolitisk oppgave er å hjelpe en del småbedrifter i gang med å utnytte disse mulighetene.

       Om vi får flere eller færre arbeidsplasser i informasjonssamfunnet, avgjøres altså i stor grad av hvor god næringspolitikk som føres i Norge. Det som er sikkert, er at vi får en helt ny type arbeidsplasser. Den kunnskapsbaserte industrien er den raskest voksende. Et særtrekk ved denne er at når de ansatte går hjem, tar de også med seg det meste av bedriftens kapital. Den sitter jo i hodene på de ansatte. På slike arbeidsplasser er de individuelle ferdighetene avgjørende. På godt og vondt kommer dette til å endre arbeidslivet: Den enkelte kan få større rettigheter, mens samhold og solidaritet mellom ansatte kan bli svakere.

       Venstre slutter seg til alt det gode som er sagt om etterutdanning og livslang læring i denne debatten. Jeg er også enig i at det trengs mer IT-utstyr i skolene. Det som er spesielt viktig, er at vi får jentene til å ta i bruk de nye mulighetene. Hvis ikke, blir situasjonen fort at

       guttene får de nye spennende arbeidsplassene, mens jentene mister jobben når de gamle arbeidsplassene forsvinner. For Venstre er det også viktig å understreke at en etterutdanningsreform i arbeidslivet må være slik utformet at den ikke knekker småbedriftene som skaper de nye arbeidsplassene.

       Det er et privilegium å få være politiker i en tid med så store endringer. Vi mister noen styringsmuligheter, men vi får også mange nye. Jeg vil gjerne avslutte med å gjenta det perspektivet jeg startet med, nemlig at informasjonsteknologien ikke bare betyr nye verktøy, men også fundamentale samfunnsendringer. Disse forandringene vil ha kraft til både å styrke og svekke grunnleggende verdier som ytringsfrihet, personvern, maktspredning og trygghet. Men nettopp fordi dette er så usikkert, og fordi dette i vesentlig grad handler om liberale verdier, mener jeg at Venstres liberale sentrumsrolle har store oppgaver i den debatten som nå kommer.

Erling Folkvord (RV) : Dagens debatt er eigentleg ein debatt om Noreg skal utvikle seg i retning av eit betre demokrati eller i retning av eit diktatur. Eg trur det er det som er noko av kjernen i spørsmålet om korleis ein skal bruke informasjonsteknologien i samfunnssamanheng.

       Det er enkelte som har kommentert planleggingsminister Rugaas si utgreiing 28. januar med å seie at den mangla visjonar. Det går sjølvsagt an å seie det, men eg synest at statsråden på mange måtar heldt ein fin tale. Han sa t.d.:

       « IT må utnyttes som hjelpemiddel i selve undervisningen, i klasserommet og gjennom fjernundervisning. Mange vil mene at IT representerer en forvandlende kraft i utdanningen ».

       Eg trur ikkje hovudproblemet er at statsråden eventuelt har for smått med visjonar, men at norsk skole manglar moderne PC-ar, og at den regjeringa som planleggingsministeren har vore medlem av i ikkje så lang tid, er heilt uvillig til at staten skal skaffe elevane moderne PC-ar.

       Eg har prøvd å samanlike litt av den stortingsdebatten vi hadde 20. mai 1994 om stortingsmeldinga om informasjonsteknologiutdanninga, og utgreiinga frå planleggingsministeren, og har prøvd å sjå kva som eigentleg er essensen i planleggingsminister Rugaas sin ordrike bodskap. Eg oppfattar det som at det kan samanfattast i ei setning, som planleggingsministeren sjølv ikkje uttalte, men som er lånt frå eit flott teaterstykke som er skrive av den italienske kunstnaren Dario Fo. Tittelen på det stykket var kort og enkelt: « Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! » Det er jo det som er den nåverande regjeringa sin hovudparole når det gjeld å bruke informasjonsteknologien som « forvandlende » kraft i det norske samfunnet. Med fare for å verke sjølvhøgtideleg skal eg tillate meg å referere eit av dei forslaga som RV fremma i Stortinget 20. mai 1994. Det var følgjande:

       « Stortinget ber Regjeringa innarbeide midler til en kraftig satsning på IT-utrustning og opplæring i statsbudsjettet for 1995 og i en 5-års periode framover. Målet for 5-årsperioden må være at alle elever skal ha tilgang til tidsmessig datautstyr og at lærerne får opplæring slik at de kan utnytte de mulighetene som bl.a tilknytning til Internett gir. »

       Det forslaget fekk da berre åtte stemmer her i salen. Det er fordi hovudparolen er at « vi » - det betyr staten - « betaler ikkje ».

       RV støttar Senterpartiet sine forslag og dei forslaga frå SV som er lagde fram i dag. Senterpartiet sitt forslag, nr. 4, er eigentleg ein repetisjon av det forslaget som eg nå nettopp las opp. Det er eit forslag om at den regjeringa som planleggingsministeren er med i, iallfall frå og med 1998 skal ta fatt på å gjere det som RV fremma forslag om skulle ha vore gjort allereie frå 1995 når det gjeld finansiering av IT-satsing i skolen. For som statsråden sa, IT - informasjonsteknologi - er ei veldig, omformande kraft, ikkje berre i utdanninga, men i heile samfunnet. Og da er vi inne på det som er hovudproblemet: Når staten nektar å utstyre alle elevar i skolen med moderne PC-ar og utdanne lærarane slik at dei til kvar tid kan lære elevane å bruke det nye verktøyet, vil innføringa av informasjonsteknologien føre til at eksisterande klasseskilje veks og blir større - for dei elevane som ikkje får lære å bruke den nye teknologien, stiller med handikap i nesten alle samanhengar i arbeidslivet om fem eller ti år. Så lenge Regjeringa ikkje skiftar linje i spørsmålet om kven som skal betale, fører Regjeringa ei linje for å auke klasseskilja. Det blir også ei linje for å uthole demokratiske rettar, for det å handtere informasjonsteknologien er i høgste grad nøkkelen til å utvide dei demokratiske rettane i det norske samfunnet. Men når informasjonsteknologien skal vere eigedom for dei som har pengar til å skaffe seg utstyr, betyr det at informasjonsteknologien blir verktøy til å samle makta hos dei som har mest makt frå før. Det betyr at da blir den moderne informasjonsteknologien eit verktøy i retning av diktatoriske tilstandar i stadig fleire delar av samfunnet. Og det er den utfordringa eg synest statsråden har skove frå seg og ikkje har gått inn på. Så lenge Regjeringa står på ei « vi betaler ikkje »-linje, betyr det at den moderne informasjonsteknologien vil gi auka klasseskilje og ei utvikling i diktatorisk retning i staden for i demokratisk retning. Eg synest det er ille at statsråden har valt feil side i det spørsmålet.

       Til slutt har eg berre lyst til å be statsråden, når han nå etterpå skal ha ordet, forklare følgjande: Korfor vil det vere inflasjonsdrivande om ein nå syter for å løyve midlar over statsbudsjettet slik at alle elevar i norsk offentleg skole blir utstyrte med moderne dataverktøy, moderne PC-ar og nødvendige oppkoplingar for å bruke det? Og dersom det ikkje vil verke inflasjonsdrivande, vil eg be planleggingsministeren forklare korfor Regjeringa ikkje går inn for at det skal skje. Dette er hovudspørsmål som gjeld moglegheitene og rettane for dei som er elevar i den norske skolen i dag, og dei som er elevar i skolen i morgon og i overmorgon. Og det enkle spørsmålet burde statsråden kunne svare på på ein tydeleg måte.

Statsråd Bendik Rugaas : Det har kommet gledelig mange reaksjoner etter at jeg la fram IT-politisk redegjørelse i forrige uke, både fra politikerne her i Stortinget og fra media, enkeltpersoner og institusjoner i samfunnet for øvrig. Dette viser at informasjonsteknologien og de utfordringer denne stiller oss overfor, engasjerer svært mange. Og engasjement er et viktig grunnlag for å kunne møte utfordringene og utnytte de muligheter som denne teknologien bringer med seg.

       Noen av de kanskje mer « programforpliktede » reaksjoner, som også dels er kommet fram i debatten her i dag, er utsagn om at redegjørelsen og Regjeringens IT-politikk både er lite konkret, uten visjoner og lite framtidsrettet. La meg si at en del av dette er det altså meningen å følge opp både i et langtidsprogram som kommer senere, og ved konkretisering av tiltak utover våren.

       La meg likevel her nevne noen konkrete tiltak som vi er i gang med, og som illustrerer at alt ikke er like lite konkret:

       Til John Dale og andre som har tatt opp dette spørsmålet, vil jeg si: Jeg er særlig opptatt av de muligheter for demokratisering av informasjon, kunnskapsoppbygging og større livskvalitet for det enkelte menneske som det framvoksende « informasjonssamfunnet » bringer med seg. Den svært raske alminneliggjøringen av bruken av Internett - det forventes at 1,3 millioner nordmenn vil ha adgang til dette nettet i løpet av 1997 - er kanskje konturene av noe kvalitativt nytt som er i ferd med å vokse fram. Det er en ny frihet at det enkelte individ kan formidle sine tanker vidt ut i verden uten at budskapet blir silt av noen redaktør eller sensurinstans, og uten at budskapet kan stoppes ved landegrensene. Og jeg understreker nok en gang - og det mener jeg også står å lese i IT-redegjørelsen - at det som ligger i dette med sensur, med personvern, alle aspektene ved det, er noe som har denne ministers bevågenhet. Men vi vet også at frihet i en slik sammenheng kan bli og blir misbrukt. Pedofile danner nettverk med utveksling av barnepornografi. Datakriminalitet og nye former for økonomisk kriminalitet vokser fram. Dette er utviklingstrekk som vi akter å møte offensivt.

       Esther Dyson, som av mange blir regnet for å være en av de fremste analytikere av informasjonssamfunnet - og som et tips til Erik Solheim: Hun er i Oslo denne uken, og hun har spesiell interesse av det som dreier seg om « copyright » og opphavsrettigheter på nettet - mener at Internett vil endre maktbalansen fra sentralisert styring til desentralisert styring. Informasjonsmonopolene vil falle. De store gigantene i databransjen vil miste sin makt. Internett er til velsignelse for småbedrifter, sier hun. Jeg tror hun kan ha mye rett i dette. Ingen markedsaktør vil ensidig kunne styre verken tilgang til, bruk eller innholdet på nettet.

       Vi står foran en enorm utvikling av anvendelser i elektroniske nett. Elektronisk handel er i ferd med å komme for fullt. Digitalisering og sammensmelting av data, tele, kringkasting og papirmedier som bøker og aviser og allehånde interaktive medier og kombinasjonsløsninger vil legge grunnlaget for anvendelser og ny virksomhet som vi i dag knapt er i stand til å forestille oss. Denne anledningen skal vi vite å bruke. Vi skal utnytte og videreutvikle vår landsdekkende og kostnadseffektive elektroniske infrastruktur til videre verdiskaping, til å trygge sysselsettingen og til å legge til rette for kunnskapsoppbygging og elektroniske nettverk. Men det må ikke bli slik at vi kjenner Nelson Mandela bedre enn naboen.

       Vi vil aktivt trekke funksjonshemmede og deres organisasjoner med, slik at vi kan sikre målet om full deltakelse og like rettigheter i møte med datateknologien. Og vi vil ha med oss alle aldersgrupper, unge og eldre, for å hente ideer og impulser til vårt arbeid med IT i samfunnet.

       Et sentralt trekk ved dagens informasjons- og kommunikasjonsteknologi er at den reduserer avstandsulemper. Gjennom nettverk som knytter bedriftene både til leverandører og til kunder, kan bedrifter i Distrikts-Norge bedre sin konkurranseevne. Nye virksomheter kan etablere seg uavhengig av avstanden til markedet. Her har det offentlige gått i spissen ved å etablere registre og andre informasjonsintensive virksomheter i distriktene. Men det skjer gledelig ting innenfor privat sektor. For noen dager siden hadde jeg gleden av å overrekke Den norske pris for produktivitet - som deles ut av den norske avdeling av World Confederation of Productivity Science - til bedriften Jacob Hatteland Electronic A/S. Dette er en suksessrik gründerbedrift som har vokst til 225 ansatte med en omsetning på 800 mill. kr. Fra sin base i Nedre Vats i Ryfylke koordinerer bedriften et internasjonalt forsyningssystem for elektronikk. Med IT-systemer hentes produktivitetsgevinstene gjennom effektive vare- og informasjonsstrømmer. Grensene mellom leverandører og kunder forskyves. I moderne språkdrakt er denne bedriften et eksempel på en virtuell bedrift med allianser både på leverandør- og kundesiden. Bedriften sysselsetter et stort antall kvinner. Lokalisering i en utkant av Nord-Rogaland synes på ingen måte å være noe handikap.

       Historien viser at all grunnleggende teknologiutvikling har bidratt til større verdiskaping. Det er etter min oppfatning ikke noe belegg for å hevde at informasjonsteknologien representerer noe særtrekk i denne sammenheng. Det er anslått at nesten halvparten av de vel 2,1 millioner arbeidstakere anvender IT i større eller

       mindre grad i arbeidet, og aldri har det vært sysselsatt flere i Norge enn i dag. Om få år ventes andelen som bruker IT daglig, å øke til over 60 %

       Tradisjonelt ble IT i stor grad brukt til automatisering av manuelle rutiner og kontroll med krevende produksjonsprosesser. Den direkte effekten var dermed reduksjon i antall arbeidsplasser kombinert med opprettelse av nye jobber med høyere kvalifikasjonskrav. Nå har IT økende betydning som kommunikasjonsteknologi - for kommunikasjon innad i virksomheter, mellom bedrifter, i samfunnet generelt og ikke minst over landegrensene. Her representerer teknologien nye muligheter som bidrar til å utvide omfanget av den økonomiske virksomheten. Nye tjenester, produkter og forretningsområder vokser fram og etterspør ny kunnskap og nye ferdigheter. Det Norge vil ha særlig behov for i de nærmeste årene, er frigjorte hender som kan ta del i verdiskapingen.

       Jeg synes det er viktig å understreke at den løpende debatt om teknologiutviklingen ikke bør være et spørsmål om for eller imot informasjonsteknologien i seg selv, men om anvendelsen av den og den samfunnsmessige styringen.

       Jeg merker meg ellers at representanten Røsjorde har utstedt en dugelighetsattest når det gjelder en av mine regjeringskolleger. Han er opptatt av bærebjelker. Til det er å si at Regjeringen vil fortsatt satse på utbygging av våre nasjonale høyteknologimiljøer. Vi vurderer forslag om etablering av et nasjonalt høyteknologisenter i forbindelse med etterbruken av Fornebu. Viktige forutsetninger for et slikt senter er at det må være et knutepunkt i samspill og vekselvirkning med de andre kompetansemiljøene vi ellers har i landet, og bidra til å gi Norge en framskutt plass i det internasjonale miljøet.

       IT i skolen er Regjeringens viktigste satsingsområde. Vårt mål er at alle elever skal kunne bruke IT og kunne bruke IT til å lære mer når de går ut av skolen. I tillegg legger Regjeringen stor vekt på tiltak som muliggjør livslang læring for alle.

       Regjeringen vil stimulere til en teknologiutvikling som både utnytter teknologiens muligheter til verdiskaping og fremmer de menneskelige verdier. Et interessant eksempel til ettertanke er her den forskningsparken i Kansai-regionen i Japan rundt Kyoto - Kobe - Osaka som, basert på en 100-årsplan, som allerede er inne i sitt andre tiår, utvikler en ny næringsregion. Her har de midt i denne parken lagt Institute for Advanced Studies, hvis formål er forskning over temaet: Menneskelig lykke og veien til det gode samfunn. Det kan kanskje være noe å tenke på også for oss.

       Men ett spørsmål vil jeg likevel utfordre statsråden på, et spørsmål der han er nødt til å være mye mer konkret enn han har vært så langt. Han sier selv i sin redegjørelse til Stortinget at han er bekymret over og ser med frykt på en utvikling i samfunnet der noen behersker teknologien, noen ikke gjør det. Han peker selv på hva det kan føre til for både utdanningssystemet og for « sosiale og kjønnsmessige forskjeller ». Han sier videre at Stortinget har gitt sin tilslutning til at Regjeringen ikke skal ha noe ansvar for dette overhodet. Stortinget skal ha en overordnet plan, og så skal hver enkelt kommune, skole, bibliotek, eller hva det ellers måtte være, ha ansvaret for hvordan dette skal følges opp. Og da slår jo Regjeringen seg selv på munnen, fordi det vil være umulig å tenke seg at kommunene i en situasjon med stor privat rikdom, stor statlig rikdom og offentlig kommunal armod vil klare å utligne de skillene som fins.

       SV har i dag fremmet et forslag som går på statlig delfinansiering av datamaskiner/informasjonsteknologi i skolen. Og det er et vesentlig springende punkt for hvordan det skal være mulig å utligne det statsråden selv peker på som et problem, nemlig de sosiale og kjønnsmessige forskjellene som ligger i bruken av informasjonsteknologien. Etter SVs mening vil det være umulig å tenke seg at vi vil klare å utligne sånne forskjeller med mindre skolen også har oppdatert teknologi. Og når skolen ikke gis økonomisk mulighet til det, vil forskjellene mellom kommunene fortsette å øke, og da vil det i realiteten være hjemmet som vil være avgjørende for hvordan unge mennesker har tilnærming til teknologi.

       Så vil jeg gjerne utfordre statsråden til å være mer konkret: Vil staten bidra til opprusting av datamaskiner i skolen?

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg vil gjerne komme tilbake til problemstillingen når det gjelder de skiller som oppstår mellom personer som mestrer denne teknologien og tar den i bruk og har fordel av det, og dem som ikke mestrer den. I forhold til denne viktige problematikken tror jeg det er viktig å utruste lærerne med nødvendig kompetanse, slik at dette kommer bredt inn i skolen, og i den anledning melder det seg et klart behov for etterutdanning. Nå har Regjeringen sagt at den har ganske så betydelige ambisjoner når det gjelder etterutdanning. Men Regjeringen har valgt på en måte å løfte hele bredden av arbeidstakere inn i denne etterutdanningsreformen. Det blir dyrt, det blir kostbart, og det er ikke sikkert det er hensiktsmessig. Men på ett område er det åpenbart behov for en slik etterutdanning, og det gjelder lærernes behov for etterutdanning for å beherske informasjonsteknologi og dermed være i stand til å gi sine elever den nødvendige undervisning.

       Jeg vil gjerne spørre planleggingsministeren om Regjeringen har bestemte hensikter og planer for en slik målrettet etterutdanningsplan for skoleverket når det gjelder informasjonsteknologi. Det gjelder også det skillet som går kjønnsmessig i skolen mellom jenter og gutter i forhold til det jeg var inne på i mitt innlegg, at det viser seg at andelen jenter som velger å studere informasjonsteknologi, nå systematisk synker, og dette til tross for at teknologien har gitt oss grensesnitt som mer er egnet til å kommunisere med ulike typer mennesker, uansett hvordan de er innstilt til teknologien som sådan. Likevel så skjer dette. Har Regjeringen en handlingsplan, en strategi, for å påse at det kjønnsmessige skillet som nå synes å utvikle seg og fordypes mellom jenter og gutter, vil bli lappet igjen, og at disse skillene utviskes?

Statsråd Bendik Rugaas : Det representanten Steensnæs tok opp - for å starte bakfra - har en side ved seg ved at den forskning og de oversikter som vi sitter inne med, viser at jenter ikke tar del i dette på samme måte som gutter gjør. Det har også Regjeringen registrert, og vi har varslet i IT-redegjørelsen at dette ønsker man å gjøre noe med. Jeg kan dessverre ikke love Steensnæs her jeg nå står, å ha ferdig en handlingsplan for hvordan dette skal skje, iallfall ikke fra mitt departement. Det jeg har pekt på overfor mine kolleger, ikke minst utdanningsministeren, er at dette med stor tyngde må inn i det arbeidet som nå skjer i skolen, og ikke minst i lærerutdanningen, og der er det allerede et arbeid på gang.

       Det andre gjelder det å mestre teknologien, det å sørge for at man får en løsning når det gjelder lærernes etter- og videreutdanningsbehov. Jeg har faktisk hatt en del henvendelser allerede fra lærerorganisasjonene, som er opptatt av hvordan dette skal ses i sammenheng med en utvidet etter- og videreutdanningsreform. Igjen er dette et spørsmål som involverer ikke bare mitt departement, som har å gjøre med planlegging, men det involverer flere andre departementer. Jeg får igjen be om forståelse for at min tid i dette departementet ikke har vært så lang at jeg har hatt anledning til å komme i gang med alle de prosjekter som vi ønsker å komme i gang med. Men jeg kan forsikre at dette som gjelder kjønnsforskjeller, klasseforskjeller og det å sikre oss en oppdatert lærerstand absolutt har min bevågenhet.

Thorhild Widvey (H) : Redegjørelsen som ble holdt av statsråden, og for så vidt også innlegget i dag, bærer preg av veldig mange visjoner, og debatten så langt, med noen få unntak, er - i hvert fall så langt jeg har klart å følge med - er også preget av veldig mange luftige tanker og få konkrete tiltak. Jeg synes også at statsrådens innlegg på mange måter bekrefter det. Man sier man skal komme tilbake til dette.

       Det som er et problem, er først og fremst tilgjengelighet, og tilgjengelighet er viktig for at flest mulig, f.eks barn i skolen i dag, skal få anledning til å kunne ta dette verktøyet i bruk. Da er mitt konkrete spørsmål til statsråden: Har Regjeringen i dag noen oversikt over behovet for f.eks økt støtte gjennom økonomiske midler, incitamenter, for at skolene skal kunne bli i stand til å dekke behovet i framtida? Meg bekjent er det veldig ulikt nivå rundt omkring i kommunene og mellom de enkelte skolene innen kommunene med hensyn til hvem som har gått til innkjøp av nødvendig utstyr og gjort prioriteringer i så henseende. Hvordan ser statsråden for seg at Regjeringen har tenkt å dekke det enorme behovet for økt utstyr i framtida? Kan vi forvente at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i nærmeste framtid med f.eks økte midler til slike formål?

       Og så et spørsmål til. Det er mange prosjekter rundt omkring i landet som er basert på å fremme partnerskap mellom skoler i ulike land. Vi vet at disse prosjektene finansieres med støtte av EU-midler, og meg bekjent vil EU komme til å satse 6,5 milliarder kr fram mot år 2000 nettopp på skolepartnerskap og videreutdanning. Mitt spørsmål til Regjeringen med tanke på det er: Har Regjeringen noen strategi for hvordan Norge som nasjon kan klare å få delta mest mulig i forhold til disse prosjektene som foregår, og hvordan vi kan klare å få mest mulig av de økonomiske midlene?

       Ett eksempel er striden mellom offentlig og privat sektor når det gjelder utbygging av ulike nett. I hvor stor grad skal det være en privat oppgave å finansiere en sånn utbygging? I hvor stor grad skal staten inn og lage informasjonsmotorveier? Og hvis staten skal være viktig, skal man samordne f.eks. Telenor, Statnett, NSB, Forsvaret, eller skal de være konkurrenter?

       Et annet eksempel. Hva gjør man med et skatte- og avgiftssystem som ikke er laget for handel over telefonlinjer? I dag er det jo vanskelig å betale avgifter og moms på denne type varer, selv om man skulle ønske det. Og muligheten for å kontrollere om det blir betalt, er forsvinnende liten.

       Et tredje spørsmål er hvordan man forholder seg til monopoldannelser og spesielt den type monopoler vi ser nå, hvor eieren av en infrastruktur går sammen med en innholdsleverandør. Det skaper en type monopol som er veldig sterkt, og som gir forbrukerne små valgmuligheter.

       Et fjerde spørsmål er det statsråden var inne på i redegjørelsen om at norsk lov skal gjelde for ulovlig materiale. Er det samme lov som gjelder på nettet som alle andre steder? Problemet er at det er umulig å håndheve det uten at det får dramatiske konsekvenser for personvernet.

       Jeg forlanger ikke nå at statsråden skal svare på alle disse spørsmålene - det tror jeg ikke han kan, og det kan ikke jeg heller - men det jeg vil spørre om, er: I hvilken form vil Regjeringen legge fram anbefalinger eller temaer som man ønsker å få videre diskusjon om i det norske samfunnet, både når det gjelder de tingene jeg har nevnt her, og kanskje en del andre temaer også?

Statsråd Bendik Rugaas : La meg innlede med å si at jeg ble veldig glad da representanten Chaffey sa at han ikke forventet svar på alle disse spørsmålene. Vel kan jeg tale fort hvis det er nødvendig, men i alle fall.

       La meg gå litt tilbake først og gjøre en sammenligning. De fire punktene har veldig mye til felles med det som jeg kjenner veldig godt fra min egen sektor, som er bibliotek- og arkivvesenet, som har gått igjennom denne forandringen fra et papirbasert samfunn til et digitalisert samfunn hvor mesteparten av informasjonen finnes i en digital form. Hvordan tar man vare på for evigheten en database som er i stadig forandring? Det er et interessant spørsmål. Og mye av det vi steller med her, har den karakteren. Fellesnevneren for det som representanten Chaffey tok opp, går på at vi er på vei inn i dette. I noen tilfeller har vi kommet ganske langt med å avklare det. I andre tilfeller er vi så vidt begynt å skrape, og ser at her er det ganske mange store problemer som vi må løse.

       Hva akter Regjeringen, og særlig planleggingsministeren, å gjøre med dette? Jeg akter i alle fall å følge dette opp, ta kontakt med de aktuelle miljøene som er engasjert i de forskjellige spørsmålene, gjøre alvor av å etablere rådsforsamlinger som kommer sammen, og som innsiktsfullt bidrar med sine « på den ene side » og « på den andre side », slik at vi kan få veid disse tingene opp mot hverandre. Så får vi finne de løsningene som vi dels kan klare å få til her i Norge. Etter hvert vil vi finne ut at mesteparten av de løsningene også må inn i inngrep med en verden utenfor oss. De krever et internasjonalt samspill og en internasjonal konsensus. Og det skal vi starte med, vi er faktisk i gang allerede.

Inge Myrvoll (SV) : Det har vært mange spørsmål om ugjort arbeid og ting Stortinget forventer skal komme, så jeg tenkte jeg skulle knytte min replikk til vedtak som allerede er fattet i Stortinget, og hvor jeg syns oppfølgingen er for dårlig. Jeg var dels inne på det i mitt innlegg i stad.

       Statsråden pekte på at det offentlige har gått i spissen for en del desentraliseringer når det gjelder bl.a registre. Samtidig pekte jeg på at selve kolossen på IT-området, IT-motoren Telenor, i sin omstrukturering i stor grad sentraliserer arbeidsplasser fra distrikt til sentre i landsdeler, og også sentraliserer på nasjonalt plan. Det til tross for at Stortinget i vedtaks form har sagt at det er en målsetting at den nye teknologien skal brukes for å desentralisere og har gjort et vedtak spesifikt på Telenor. Kan statsråden tenke seg å samrå litt med generalforsamling Sissel Rønbeck om at man tar tak i den problemstillingen og forhindrer den sentraliseringen framover? En rekke av de oppgavene er oppgaver som kan gjøres hvor som helst i landet.

       Den andre biten var et vedtak som Stortinget gjorde i fjor vår, og som statsråden var inne på i sin redegjørelse, nemlig at man skulle gjøre offentlige tjenester bedre og lettere tilgjengelig, og ett av tiltakene var videreføring og utviding av forsøksvirksomheten med offentlige servicekontor. Det fattet Stortinget et vedtak om i fjor vår, og siden da har det ikke skjedd noe. Kan vi regne med at vi i nær framtid vil få både videreføring og utviding av den typen forsøksvirksomhet som kan reformere offentlig sektor bl.a gjennom den nye teknologien, sånn at den blir lettere tilgjengelig?

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg skal så absolutt samtale mer med statsråd Rønbeck - og jeg understreker at jeg allerede har gjort det - om det som gjelder Telenor og hva Telenor kan tilføre og faktisk tilfører det norske samfunnet av teletjenester av forskjellig slag. Jeg kan forsikre om at det er en debatt som opptar meg, og som har betydning for mye av det arbeidet vi nå er i gang med for å se på oppfølgingen av IT-redegjørelsen.

       Når det gjelder offentlige tjenester, har de offentlige servicekontorene vært blant de ting jeg har møtt og kunnet studere med stor interesse etter at jeg er kommet til det nye departementet. Dette startet jo, som det ble pekt på, for en god del år siden, og nå er det snakk om å videreføre dette og i hvilken form. Min observasjon er at har man gått til det skritt å lage et planleggings- og samordningsdepartement, som ikke minst skal ha til oppgave å gå inn og se hvordan man kan effektivisere, gjøre det offentlige tjenestetilbudet bedre, gjøre noe med offentlig sektor, ligger det i sakens natur at den type forsøk er interessante. Jeg har allerede signalisert til dem som deltar i dette, f.eks i Namsskogan, at vi fra departementets side ønsker å følge dette opp og ta kontakt med de berørte departementer og etater for å fortsette denne prosessen, som kan føre til en bedre samordning av tjenester regionalt og lokalt.

       Derfor er det veldig positivt at denne interpellasjonen til Solheim er fremma i dag, og at statsråden har gitt oss ei orientering, slik at Stortinget får høve til å drøfte dette saksområdet.

       Det er lett å finne positive argument for bruk av IT som hjelpemiddel i arbeids- og samfunnsliv, som å gjere enkle og mindre belastande produksjonsprosessar, og som middel for å hente informasjon som ledd i å tileigne seg ny kunnskap.

       Men i kva grad IT har hatt negativ innverknad for utviklinga av eit meir likeverdig samfunn, fremma arbeid til fleire, utlikna skilje mellom den som kan og ikkje kan, er mindre vurdert, men opplagt ei anna side av medaljen. Vi har heller ikkje gode prov på at IT som verktøy har fremma samfunnsmål som styrkt busetting i distrikta eller dempa for konsentrasjon og sentralisering av makt i næringsliv og samfunn.

       Etter mi vurdering kan ikkje IT framstillast som ein bærebjelke eller eit samfunnsmål på linje med t.d. arbeid for alle eller rett til utdanning. IT er først og fremst eit verkemiddel for å nå samfunnsmål og må derfor sjåast som eit teknologisk hjelpemiddel for automasjon av produksjonsprosessar, kontroll og kvalitetssikring av desse, eller som hjelpemiddel på område der det offentlege har ansvar for å informere næringslivet og det enkelte individet.

       IT er etter mi vurdering først og fremst eit gode som må utviklast til beste for det enkelte mennesket, og ikkje for at statlege eller andre organ skal registrere, lagre og spreie informasjon om den enkelte.

       Den faktiske situasjonen er at IT har eit omfang både i det offentlege og i det meste av næringslivet som gjer at både den framtidige og noverande arbeidsstyrken må ha ein basiskunnskap. Denne grunnleggjande basiskunnskapen pliktar utdanningssystemet gjennom det offentlege å ha ansvar for. Gjennom slik kunnskap må den enkelte få kjennskap til IT både som verktøy og som hjelpemiddel for å kunne skaffe seg nye kunnskapar.

       Stortinget har ved ulike høve den siste perioden hatt saker som med ulik tilnærming har sett IT-spørsmålet på sakskartet.

       Dette får meg til å minnes min aller første jobb, som var i et forsikringsselskap. Jeg startet i avdelingen med bilforsikringer, og bak to store tromler med et kort over hver kunde tronet to myndige damer, som hadde den fulle oversikt over disse verdifulle kort. Nåde den av oss som forsøkte å ta ut et kort uten deres tillatelse, og uten at de hadde notert hvem som hadde det på utlån. Da jeg sluttet i dette selskapet fem år senere, var alle kundene lagt inn på data, og vi fant dem på skjermen kun ved hjelp av navn og postnummer. Senere har denne utviklingen bare akselerert, og selv om de to damene for lengst er pensjonert, ville de nok fulgt utviklingen med spenning og litt angst.

       Dette er også en utfordring. Hvilke holdninger skal vi ha til denne utviklingen? Noen er pessimister og ser på utviklingen som skremmende, mens andre er superoptimister og stuper ut i det uten skrupler. Så er det oss midt i mellom, som gjerne vil være med, men med skrekkblandet fryd. Det vi imidlertid hele tiden må ha med oss, er at det er mennesker som står bak og utvikler dette, ikke maskinene, og utviklingen lar seg kontrollere hvis vi vil. Det kan vi vel være enige om, at vi ønsker å ha kontroll med utviklingen.

       I dag kan en med virkelighetsteknikk bevege seg i kunstige, men naturtro omgivelser. Teknikken kan brukes til å illustrere hvordan et hus blir å bo i, hvordan den nye kjøkkeninnredningen vil fungere, eller hvordan en ny hårfrisyre vil se ut på akkurat deg.

       Fagfolk kan sitte hvor som helst i landet eller i verden og samarbeide om krevende oppdrag. Arbeidsoppgaver kan utføres der man er - enten på reise hos kundene eller hjemmefra.

       Informasjonsteknologien har gitt grunnlag for en kraftig rasjonalisering og effektivisering av den tradisjonelle industrien. Datamaskinene benyttes til oppgaver som spenner fra tekstbehandling til styring av andre maskiner.

       Det er sikkert mulig å bremse utviklingen ved å prøve å støtte opp under det næringslivet som ikke baserer seg på IT. Men det er ingen varig løsning dersom norsk næringsliv blir gammeldags og vår arbeidsstyrke mangler evnen til å ta i bruk informasjonsteknologien.

       Norge må være i forkant av utviklingen. Bare da kan vi skape nye arbeidsplasser. For å være i forkant må samarbeidet mellom myndighetene og nærings- og arbeidsliv utvikles videre. Privat og offentlig sektor må samarbeide på utvalgte områder om å bruke informasjonsteknologiens muligheter. Og faktisk, på noen felt må det offentlige være et lokomotiv i utviklingen.

       For å gå inn i dette spennende området som informasjonsteknologi er, tror jeg det er viktig å sørge for minimum seks kjøreregler:

       For det første må myndighetene sørge for at regulering, lover og regelverk er i pakt med mulighetene og ikke til hinder for utviklingen.

       For det andre må hele landet trekkes med i utviklingen og få ta del i de muligheter som skapes.

       For det tredje må myndighetene ivareta fellesinteresser som forbrukerhensyn, personvern og sikkerhet i nettene, noe som er utrolig viktig. Folk må kunne stole på et system. Det skal ikke være mulig for uvedkommende å hente ut data de ikke har noe med. Utvalget som arbeider med personregisterlovgivningen, gjør et viktig arbeid, og vi ser fram til innstillingen fra dette utvalget.

       For det fjerde må det offentlige vise vei til å ta i bruk ny teknologi og bidra selv til å utvikle kompetanse og holdninger som gjør at samarbeid mellom stat, fylkeskommune og kommune blir best mulig.

       For det femte tror jeg det er viktig at det norske likhetsidealet må fastholdes. Informasjonssamfunnet må ikke lage nye, store skiller mellom dem som mestrer og dem som ikke mestrer. Vi har sett tendenser til at det bl.a er ulikheter mellom jenter og gutter. Også på dette området er det viktig å tenke likestilling, ikke bare mellom kjønnene, men også mellom dem med god utdanning og dem med lavere utdanning.

       Og sist, men ikke minst, informasjonsteknologien må brukes til å fremme norsk kultur og språk. Og vi må alltid sørge for at norsk litteratur og musikk, scenekunst, kunstindustri og arkitektur må finnes tilgjengelig på de digitale nettene.

       Mange kommentatorer har kritisert planleggingsministerens redegjørelse for å være lite konkret og framtidsrettet. Jeg kan ikke si meg enig i dette. De som ønsker mer konkret gjennomgang av hva det offentlige har gjort på IT-området i staten, ber jeg lese St.prp.nr.1 fra Administrasjonsdepartementet, sidene 16 til 19, hvor det finnes en opplisting av utrolig mange punkter om statens datasatsing for 1997.

       Jeg er enig med planleggingsminister Rugaas i at vi trenger en åpen og bred offentlig debatt om spørsmål knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi og konsekvensene for det norske samfunn. Men troen på at vi kan se inn i framtida og i dag løse alle utfordringer som kommer, synes jeg er noe overdrevet av opposisjonen. Det jeg tror er viktig i den nære framtid, er å skape trygghet for at teknologien ikke styrer oss, men at vi styrer teknologien.

       Arbeiderpartiet er spesielt opptatt av at den enkelte skal kunne mestre omstilling og føle sosial trygghet selv om vi opplever samfunnsendringer. Derfor er de små skrittene like viktige som de langsiktige planene på dette området.

       Jeg tror Regjeringen har lagt opp til en nøktern, veloverveid og langsiktig planlegging når det gjelder IT for Norge. Og jeg tror det er mulig at Norge skal ligge i forkant av utviklingen. Men da er det like viktig for alle de politiske systemene å gå sammen om en slik utvikling, og ikke slå hverandre i hodet med at det var for lite konkret, eller at man kunne gjort mer på det området eller det området. Ting vil komme i riktig rekkefølge.

       Til slutt, siden jeg også sitter i kultur- og idrettskomiteen og har ansvaret for at folk også beveger seg, en liten pekefinger: Dagens unger bruker mye tid på TV og PC, og det er ikke et særlig aktivt liv. Både foreldre og skolen har et ansvar for at ungene får beveget seg - og jeg minner om kampanjen Barn i Bevegelse. En PC-fri dag eller -kveld hadde kanskje vært fornuftig.

Svein Ludvigsen (H) : Å bygge informasjonssamfunnet krever en nasjonal strategi båret frem i en bevisst satsing i næringslivet, i undervisningssektoren og i forskningsmiljøene. Vi trenger alle, de styrende og de styrte, å stoppe opp i vår travelhet og reflektere over den dramatiske utviklingen som skjer rundt oss, og de utfordringer den representerer. Økt innsikt vil bidra til at vi som individer og som nasjon vil lykkes bedre i å utnytte mulighetene, og å redusere uønskede konsekvenser. Her trengs virkelig partnerskap i en IT-strategisk bevisstgjøring. Den mangler vi i Norge. Vel nok snakker man om IT, om data, om Internett og E-mail, men for mye av debatten dreier seg om leken og for lite om verdiskapingen.

       Professor i industriell markedsføring ved NTNU, Gunnar Wille, trakk i jubileumsboka til Norges tekniske vitenskapsakademi, « Fra Kardemomme by til Cyberspace », opp tre mulige utviklingsscenarier - avhengig av hvilke utviklingsveier vi tar når det gjelder kompetansenivået, avhengig av evnen til å ta i bruk informasjonsteknologien, og vår evne til å velge bort uønskede muligheter. Han beskriver « et fornyet samfunn » basert på et næringsliv med stor andel lønnsomme, interessante bedrifter med stor omstillingsevne og med produkt- og markedsutvikling i fokus. Organisasjonsformene må være fleksible, strukturene flate og desentraliserte. Premiering av initiativ og nyskaping hos den enkelte ansatte vil vektlegges sammen med høyt kompetansevedlikehold. Vi snakker med andre ord om et paradigmeskifte, om et næringsliv organisert og basert på raske skiftninger og økt eksperimentering, om en balansert utviklingsportefølje av IT-prosjekter spredt på anvendelser i egne prosesser og bruk av IT-infrastrukturen for informasjonsinnsamling og som beslutningsgrunnlag. I tillegg handler det om anvendelse av kommunikasjonsnettverket som distribusjonskanal for markedsføring og salg av egne produkter så vel som oppknytting av kunder til egen virksomhet.

       Fremskritt innen databehandling, telekommunikasjon og nyskaping i ulike sektorer revolusjonerer levering og tilgang til informasjon og service. Kompetansebasert næringsliv i grenselandet mellom tradisjonell industri og ny viten og teknologi innen oljeindustrien, bioteknologien osv. bør utløse sysselsetting og verdiskaping over hele landet. Høyre mener en slik utvikling vil tiltrekke seg kompetent privat kapital uavhengig av geografi.

       Derfor er jeg svært positiv til teknologimiljøplanene på Fornebu, men jeg mener Ericsson i Arendal misforstår, og Telenors sentralistiske tendenser til å samle all sin FoU-innsats på ett sted, er feil strategi. Erfaringene fra utlandet viser jo at det svært ofte er desentraliserte spisskompetansemiljøer som konkurrerer om de skarpeste hjernene og fremtidens etterspørsel etter nye løsninger som blir vinnerne. Silicon Valley i California, Seattle med Microsoft og Boeing og Salt Lake City i Utah er tre amerikanske eksempler. I Norge bør miljøene nordenfjeldsk rundt NTNU og SINTEF i Trøndelag, Universitetet i Tromsø og Narvik i Nord-Norge, dyrkes. Det samme gjelder Høgteknologisenteret i Bergen, Kjeller og andre miljøer i bl.a. Vestfold og på Kongsberg. Forskningsparkene er også nyskapingsvugger i en slik desentralisert fruktbarhetstenkning. En sentralisert IT-kunnskapsindustri rundt Oslo alene vil være en fallitterklæring for en virksomhet som nettopp kjennetegnes av avstandsuavhengighet.

       Målet for en nasjonal IT-strategi må formuleres og nås i et skapende partnerskap. I Storbritannia har regjeringen Major iverksatt en fireårig nasjonal satsing for å øke forståelsen og bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

       « IT for alle » kunne i så måte være en egnet overskrift også på norsk satsing. Målet må være så ambisiøst at alle landets innbyggere, både voksne og unger, skal føle seg bekvemme med å bruke det siste innenfor denne teknologien i sitt daglige virke. Næringslivet, også de små og mellomstore bedriftene, må posisjonere seg slik at ledelsen og de ansatte ser mulighetene som tilbys ved å ta i bruk den mest moderne teknologien. Og vårt IT-næringsliv, enten vi snakker om hardware- eller softwareprodusenter eller dem som bruker begge delene i sin egen produksjon av varer eller tjenester, må stimuleres gjennom forsknings- og skattepolitikken. Målet er ikke voksenopplæring, målet er at mange bedrifter skal bruke IT-verktøyet i verdiskapingen i Norge. Da må verktøyet falle brukerne i hånden straks de prøver det. Forholdet er at de fleste små og mellomstore bedriftene, og det er dem vi egentlig snakker om, ønsker å øke sin teknologiske standard. De ser utfordringene, men blir ikke i tilstrekkelig grad stimulert til IT-tenkning og IT-implementering. Den slags har hittil stort sett vært for andre enn dem, enten vi snakker om Norgesnettet, spesialprogrammer i forskningsmiljøene osv.

       I nyskapingsfeltet er det viktig at det offentlige finner sin plass og sine oppgaver. Men det er kreative mennesker i det private næringsliv som står for nyskapingen. Tidligere tiders slagord at den som eier maskinene, har makta, holder ikke lenger, for nå er det den som har tilgang til de ansattes kunnskaper og kompetanse, som har makta. Slikt stiller nye krav til lønnspolitikken i bedriftene og til skattepolitikken i Stortinget. Derfor mener Høyre at beskatningen av formuen ikke stimulerer til nyskaping i Norge. Norsk debatt om og holdninger til opsjoner som virkemiddel til å belønne ledere og gründere i nyskapingsbedrifter stimulerer heller ikke til satsing i Norge. Vi politikere må stimulere, ikke straffe dem som lykkes med å skape verdier.

       Det offentlige skal altså legge positive rammebetingelser slik at både industrien og økonomien kan utvikle seg og blomstre. Her gjelder det å la de tusen blomster blomstre. Det betyr maktspredning, og det betyr mangfold.

       Vi må forstå at bare med en optimal kombinasjon av kunnskaper, ferdigheter, organisering og evne til å iverksette kan vi utløse suksessfull næringsvirksomhet. Det må fokuseres på kompetanseutvikling der IT skal være en integrert del av bedriftens kjernekompetanse. Evnen til å kombinere flere kompetanseområder blir mer utfordret enn noensinne og vil ofte vise seg å bli suksessfaktor nr. 1. I mange tilfeller vil IT bare være én av mange komponenter. Utfordringen blir derfor ikke å forbedre det vi allerede har, men å skape det som ikke er. Både politikere og arbeidstakere må ta innover seg at vinnerne og taperne vil sorteres ut fra hvem som evner å kombinere IT-kompetansen med annen kjernevirksomhet i bedriften, og i tillegg kommer omstillingsevnen.

       Med andre ord: Høyre mener vi må stimulere til en ambisiøs satsing inn i neste årtusen. Barrierer må brytes. Næringslivet må ta i bruk IT for å bedre konkurranseevnen og produsere norsk IT i en global kunnskapsindustri.

       Statsråd Rugaas har selvsagt rett når han sier at næringslivets evne til å ta i bruk forskjelligartet teknologi vil bli avgjørende for mange bedrifter. Hva han tar for lett på, er det beklagelige faktum at flertallet av norske bedrifter ikke har nødvendig kompetanse til uten videre å ta de store nettverkene i bruk. De ser heller ikke verdien av det, og systemene er for forskjelligartet til at de fleste bedriftene ser en fornuftig anvendelse. Her synes jeg Næringsdepartementet og statsråd Knudsen bør være lenger oppe på banen enn hun og departementet befinner seg. Dette er for alvorlige trusler mot fremtidig norsk verdiskaping - også i det kortsiktige perspektivet - til at planleggingsministeren og hans departement skal drive langtidsplanlegging omkring utfordringer som presser på for straksløsninger.

       I forholdet til arbeids- og næringslivet og IT er det mange oppgaver for Næringsdepartementet å gripe fatt i. Man kan gå den lange veien via en generell kompetansehevning i bedriftene, slik planleggingsministeren legger opp til. Men næringsministeren burde fortelle sin regjeringskollega at det har ikke næringslivet tid til. Sammen med bedriftene og deres bransje- og interesseorganisasjoner må de stimulere og bevisstgjøre dem som sitter med kompetanse innenfor dette feltet, slik at de i langt større grad enn hittil vender øret henimot bedriftenes daglige behov.

       Her trengs mer koordinert virksomhet mellom industri, institutter og høyere læresteder. Nye allianser mellom produksjon, forbruker og akademiske miljøer må bygges, og det må legges vekt på mer eksperimentell virksomhet og utvidet samarbeid. I så måte er Regjeringens forslag i høst om å redusere bevilgningen til IFU/- OFU-kontrakter som å rygge inn i fremtiden. Overprisavskrivningsforslaget fra Høyre er derimot et offensivt virkemiddel. Min påstand er for øvrig at vår FoU-innsats er for fragmentert og tynn til å møte fremtidens konkurranse.

       Utviklingen går fort, og grunnleggende kompetanseheving er selvsagt viktig, men her må snarveier tråkkes om vi ikke skal rote oss bort på gjengrodde stier. De som sitter på kompetansen og teknologien, må bli flinkere til å markedsrette tilretteleggingen. Det betyr at bedriftene må få større innflytelse over prioriteringene i kompetansemiljøene, i forvaltningen, forskningssentrene og undervisningssektoren.

       Adm.direktør Birkeland i Nera sier at realfagenes svekkede plass i skolen tvinger bedrifter til å etablere seg i utlandet. Nå 70 % av elevene i videregående skole velger bort matematikk og fysikk, betyr det at vi om åtte år får utdannet færre ingeniører. Det setter ting i perspektiv når vi samtidig vet at i telekommunikasjonsbedriften Nera er halvparten av de 2.000 ansatte ingeniører eller tilsvarende.

       Et viktig element i diskusjonen om fremtidens IT-bruk er knyttet til miniatyriseringen. Komponentene blir mindre, de blir mer effektive, de koster mindre å anvende, de krever minimal energi for å fungere, og de kan fremstilles ytterst miljøvennlig. Dette er faktorer som må prege den IT-orienterte næringspolitikken. Når produksjonen i større grad blir styrt av kunnskap formidlet gjennom slike systemer, er det ikke bare å endre systemene og produksjonen, men alle tilførselslinjene rundt. Det betyr også at IT-satsingen må samkjøres med annen næringspolitisk satsing og andre bruksområder. Og det utløser spørsmålet om vi ikke burde etablere mikroteknologi som et akademisk satsingsområde - først og fremst knyttet til NTNU.

       Det reiser også spørsmålet om vi ikke må innse det faktum at forskningsmiljøene nå har vilkår å arbeide under som ikke er tilpasset den realitet som nå gjelder. Jeg tenker først og fremst på mangelen på moderne laboratoriekapasitet ved våre universiteter og høyskoler. De har utstyr fra 1960-årene som ikke lenger er brukbart, og rekrutteringen til de faglige miljøene tørker derfor inn. Skal vi få utløst en vekst på 20-25 % årlig i IT-industrien, må vi sannsynligvis investere langt mer i bedre laboratoriefasiliteter.

       Det er slike perspektiv vi her i Stortinget må ta innover oss når vi drøfter IT-politikken. Både næringsministeren og næringskomiteen må ta initiativ i forbindelse med behandlingen av den forestående næringsmeldingen i Stortinget i løpet av våren.

       Og slik kunne jeg ha fortsatt.

       Vi ønsker å ta i bruk datateknologien på bred front, men vi ønsker ikke nye eller forsterkede kjønns- og klasseskiller.

       For å kunne bruke den nye teknologien må man selvsagt ha adgang til den. En undersøkelse som Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 1995, viste at nær 60 % av elevene i ungdomsskolen og videregående skole har PC hjemme, og i dag er vel andelen enda noe større. Hva en familie har, og hva den bruker tida til, bestemmes i stor grad av egen økonomi, hvilke forpliktelser man har, og hvordan man prioriterer. I bakgrunnen har en også foreldrenes oppvekst og utdannelse. Statistisk Sentralbyrås undersøkelse viser et mønster i de sosiale forskjellene. Av de elever som ikke har PC hjemme, oppgir to tredjedeler at det er for dyrt, og at de ikke trenger det. Elever som bor sammen med begge foreldrene, har oftere PC i hjemmet enn elever som bor sammen med bare en av foreldrene. Elever som bor sammen med mor, som er de aller fleste av dem som bor med bare den ene av foreldrene, har sjeldnere PC hjemme enn elever som bor sammen med far. Dette har både med økonomi og kjønnsroller å gjøre.

       Undersøkelsen viser også at av dem som har PC hjemme, er det i de aller fleste tilfellene guttene og fedrene som bruker maskinen mest.

       Statistisk Sentralbyrå forteller også at blant elever med foreldre som har universitetsutdannelse, er det hele 80 % som har PC hjemme. Blant elever med foreldre som har grunnskoleutdanning, er andelen omkring 40 %

       De sosiale sammenhengene er lett gjenkjennelige, og vi vet at det går an å gjøre noe for å motvirke dem. Og det vil vi. Skolen er den viktigste påvirkningsarenaen utenfor familie og fritid, og derfor satser Regjeringa på informasjonsteknologi i skoleverket. Det må også kommunene og fylkeskommunene gjøre og hver enkelt skole og hver enkelt lærer - likeledes bibliotekene med sine viktige formidlingsoppgaver. Regjeringa mener at det må satses på skoleprosjekter så vel som økning i antallet kvinnelige IT-lærere.

       Datateknologien er i seg sjøl verdinøytral. Det er jo vi mennesker som bestemmer verdiene som skal ligge til grunn for bruken av teknologien. Da er det sjølsagt viktig at alle kan være med på å bestemme disse verdiene. Situasjonen nå er imidlertid at det bare er et lite mindretall av innbyggerne som arbeider i databransjen, og som er med på å utvikle de systemer og de programmer som gir datamaskinene et innhold. Derfor er det også vesentlig hvilke kunnskaper, interesser og ambisjoner disse relativt få fagfolkene og deres oppdragsgivere har. Hvis fagfolkene i hovedsak er menn, må vi regne med at menns verdier og menns holdninger vil dominere. Og det behøver jo ikke bære så galt av sted. Men vi ønsker også at kvinners verdier, normer og holdninger skal prege denne utviklinga.

       Jeg tror jentene, kvinnene, har en framtid også som fagfolk i dataindustrien. Barne- og familiedepartementet har vært i kontakt med flere ledende firmaer. Vi har snakket med menn og kvinner med ulike oppgaver og posisjoner, og vi har opplevd at det er et enstemmig og klart ønske om å få flere kvinner inn, særlig innenfor system- og programutvikling og kundeveiledning.

       Bransjen understreker at den er faglig krevende, og at det til tider er nødvendig med medarbeidere som står på litt ekstra, men de sier også at den kan være familie- eller foreldrevennlig med hensyn til arbeidstid og arbeidssted. Jeg vil oppfordre flere jenter til å sikte seg inn på IT som arbeidsfelt og studere informatikk på universitet eller høyskole.

       Et spesielt problem som opptar meg sterkt, er volden, pornoen og hetsen som serveres i mye av de IT-produktene som er å finne på markedet i dag. Hvem av oss har ikke fortvilet litt over at det er så vanskelig å finne f.eks dataspill til barn, ungdom og voksne som er positivt skapende? Og den som har prøvd å finne dataspill som er spesielt godt egnet for en liten jente, har nok ofte måttet gi opp.

       Jeg har allerede nevnt at skolen er en viktig arena når det gjelder å motvirke ulikheter mellom kjønnene. Det har nok vært ganske vanlig at når det skal undervises i data helt fra ungdoms- og videregående skole, har ivrige gutter, med eller uten PC-erfaring, fått dominere og legge urimelig mye beslag på tid og oppmerksomhet. Slik er mange jenter blitt psyket ut, for å bruke det uttrykket, og mange er det som i årenes løp raskt har forstått at data er en gutteting, akkurat som mopeder og biler. Slik trenger det ikke være. Kvinner er også nødvendige innenfor dette feltet.

       Vi vet bl.a. - og det er ikke vanskelig å forstå - hva moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bety f.eks for folk som er fysisk bevegelseshemmede, som er blitt skrøpelige til bens, eller som må holde seg mye i nærheten av hjemmet fordi de har viktige oppgaver der, og likeledes for dem som bor langt fra andre de ønsker eller kan ha nytte av å ha kontakt med. Teknologien kan være både en generell kommunikasjonskanal, et arbeidsverktøy og et fritidsverktøy, med eller uten hobbypreg. Jeg er helt sikker på at den avanserte kommunikasjonsteknologien vil bli et uhyre nyttig distriktspolitisk virkemiddel, i vid forstand av begrepet. Datateknologien åpner jo for at en ikke nødvendigvis må være fysisk til stede på en arbeidsplass; en kan arbeide hjemme. Med slik økt fleksibilitet, med en viss utvidelse av arbeidsplassbegrepet, er mulighetene for hver enkelt dramatisk endret. Sjøl om vi er oppmerksomme på at dette ikke bare er positivt, bl.a fordi en kan miste nærkontakten med kolleger, så kan det på den andre sida være en løsning f.eks på problemet med å kombinere betalt arbeid og ansvar for små barn.

       Vi vet at det i dag er en stor overvekt av menn blant dem som velger informatikk som fag. Universitetene og høyskolene må sørge for at læringsmiljøene forsterker den datafaglige og samfunnsorienterte interessen, med en fagorientering og en tilnærming som « tenner » både jenter og gutter.

       Hvis vi skal få dette til, må vi alle satse. Regjeringa skal gjøre sitt. I de tusen hjem kan en gjøre sitt, og skolene har en sentral og sammensatt oppgave. Alle må vi arbeide for likestilling, i planlegging og i hverdagens små og store beslutninger. Barne- og familiedepartementet har et sentralt ansvar som pådriver, selvfølgelig, og jeg vil arbeide systematisk for å motvirke de tendenser til skiller mellom kjønnene på IT-området som vi i dag ser tydelige konturer av. Dette arbeidet gjøres selvfølgelig sammen med andre, bl.a. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

       Jeg er overbevist om at gjennom fornuftig bruk og ved å ta på alvor de oppgaver og utfordringer vi står overfor, vil den fremdeles temmelig nye datateknologien kunne få både en selvfølgelig og en betydelig større rolle i formidling og toveiskommunikasjon i de tider som vi nå går inn i.

       Videre lurer jeg på om man har gjort noe overfor statlige bedrifter når det gjelder lærlinger innenfor informatikk, ved å prøve å stimulere til at jenter kommer inn som lærlinger innen informatikk i statlige bedrifter, for å styrke likestilling innenfor datafag og derved skape en større interesse hos de jentene som nå går på skolen og skal velge videreutdanning.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det er et arbeid på gang også i forhold til de statlige bedriftene, men jeg tør ikke her i dag svare konkret på hvor langt det er kommet, og hva som har skjedd f.eks i forhold til representanten Gaups spørsmål om lærlinger i forhold til IT.

       Men det er på det rene, som statsråd Rugaas også har sagt her nå flere ganger, at det er et utstrakt samarbeid på tvers av de ulike departementene - også Samferdselsdepartementet, som i stor grad har ansvaret for de statlige bedriftene. Og når langtidsprogrammet litt senere blir lagt fram, vil det bli konkretisert en del ting om hvordan vi nå skal gå videre, det være seg i forhold til lærlingplasser, i forhold til hvilke grep en ønsker å gjøre innenfor ulike områder, og ikke minst hva en ønsker i forhold til skolesektoren. Så det får vi komme tilbake til.

Thorhild Widvey (H) : Innlegget som likestillingsministeren nå holdt, føyer seg inn i rekken av at man fokuserer på vyer, visjoner og luftige tanker, men man blir veldig lite konkret.

       Jeg vil utfordre likestillingsministeren på følgende: Vi vet at det i dag er køer foran PC-ene på de enkelte skolene, hvor jentene sikkert ikke står først i køen. Eksempler kan vises til. I mitt eget fylke, på Karmøy, har vi 12,4 elever pr. PC - for å bruke et tall. Det er vist til eksempler fra andre deler av landet vårt. I Kristiansand er det 200 elever som står i kø foran hver enkelt PC. Hva vil likestillingsministeren gjøre for at jenter skal gis anledning i skolen til å få tilgang til dette viktige verktøyet? Kan vi forvente at likestillingsministeren med det første vil fremme konkrete forslag gjennom Regjeringen slik at utstyret kan bli bedre tilgjengelig ved skolene? Og kan vi forvente at Regjeringen vil støtte f.eks noen av de forslagene som er utlagt i Stortinget i dag, om at man skal ha en statlig medfinansiering for at det skal blir enklere for hver enkelt elev å få adgang til det? Det er klart at det er mangel på tilgang og tilgjengelighet som er årsaken til at ikke jentene får det.

       Så til et annet spørsmål jeg også vil fokusere på: I den senere tiden, bl.a da vi behandlet likestillingsmeldingen, har det vært veldig fokusert på at jentene ikke måtte velge de tradisjonelle mannsdominerte yrkene, men at en måtte fokusere på omsorgsyrkene. Nå er det igjen dokumentert at det er behov for at vi må sette kreftene inn tidlig for å få jentene til å velge de typisk mannsdominerte yrkene. Hva vil statsråden gjøre av konkrete tiltak for å få jenter til å velge mer utradisjonelle yrker, hvor man vektlegger matematikk, fysikk og naturfag - altså fag i informatikk - i framtiden? Hvilke konkrete tiltak eller initiativ vil likestillingsministeren ta?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg må skuffe representanten Widvey hvis hun nå forventer at jeg skal komme med en lang konkret liste over hva som både bør, kan og må gjøres innenfor dette området. Det er i flere sammenhenger vist til langtidsprogrammet, og jeg tror en får ha tålmodighet til å vente og se hva som kommer der.

       Men for å ta noe konkret av det representanten Widvey var opptatt av når det gjelder utstyr i skolene: Ja, det er et problem at det er så store variasjoner fra kommune til kommune og fra skole til skole når det gjelder utstyr. Vi arbeider med det spørsmålet, og jeg tror representanten Widvey kan se forholdsvis lyst på framtida når langtidsprogrammet kommer. Noe mer verken kan jeg eller vil jeg si om det i dag, men det er klar at det er en problemstilling som vi nå jobber med.

       Likeledes er det klart at vi også tar på alvor det at det er såpass store ulikheter fra hjem til hjem alt etter hvilken økonomi foreldrene har, og også hvilken utdanning foreldrene har. Det er også en av de tingene som vi selvfølgelig ser på.

       Når det så gjelder konkret det med å få flere kvinner til å velge de utdanninger og yrker som vi her snakker om, og muligheten til å komme inn i de yrkene, har vi brukt mange virkemidler tidligere for å få jenter til å velge utradisjonelt. Det har dessverre ikke vært så veldig vellykket. Men vi ser nå på nye muligheter for bl.a å rekruttere jenter til å bli lærere innenfor informasjonsteknologi og ikke minst for å få dem inn i databransjen, noe som er svært ønsket også av databransjen sjøl. Vi kommer om ikke altfor lenge tilbake til det med forslag om konkrete tiltak.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Det er svært sjelden jeg kan si meg enig i det meste av statsråd Brustads innlegg, men i hennes hovedinnlegg delte jeg faktisk hovedtrekkene. Og det jeg nå er opptatt av, er å spørre etter forholdet mellom ord og handling, nemlig det hun sier i sitt innlegg, og det Regjeringen har tenkt å gjøre.

       Det er altså to ting - som også til dels representanten Thorhild Widvey var inne på i sitt innlegg - som kan bidra til å forhindre at IT-utviklingen blir et tilbakeslag for likestillingen i Norge. Det er for det første tilgang på utstyr i skolene, og for det andre en kompetent lærerstand som vet hva dette dreier seg om. Uten mer satsing på IT i skolen får vi heller ikke noe større hovedfagssatsing på informatikk på Universitetet på jentesiden.

       Statsråd Bendik Rugaas sa følgende i sin redegjørelse, og det gjelder da utstyrssiden:

       « Men det blir ofte stor oppmerksomhet omkring utstyrsanskaffelser. Jeg vil advare mot en for ensidig oppmerksomhet omkring utstyr. »

       Så har vi da fått høre, og vi har lest i avisene, at på en del skoler er det altså én PC pr. 200 elever, eller et tall på 12,6, som er fra Karmøy i mitt eget fylke, Rogaland.

       Er statsråd Sylvia Brustad enig med sin planleggingsminister i at man skal nedtone satsingen, på utstyr og teknologi? Jeg tror at det i hvert fall ikke er et skritt i retning av økt likestilling. I debatten i dag ble planleggingsministeren utfordret på to konkrete spørsmål: For det første hva Regjeringen vil gjøre for å øke tilgangen nettopp på datautstyr i skolen i forhold til mer ressurser til dette, og for det andre at vi nå må sette i gang med en egen handlingsplan for etterutdanning i IT for lærere, som representanten Einar Steensnæs spurte om. I begge tilfeller fikk vi svært vage og tåkete svar fra planleggingsministeren, og vi ble igjen henvist til langtidsprogrammet. Og da kan vi spørre: Hvor er det blitt av den offensive IT-satsingen til Regjeringen? Det må bli et omfattende langtidsprogram vi får presentert, etter det vi har hørt - vi får bare henvisninger til langtidsprogrammet. Jeg vil gjerne spørre Sylvia Brustad om hun kanskje nå bør være en pådriver overfor sine egne kollegaer.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det er ingen uenighet internt i Regjeringa om at dette er svært viktig, at dette er framtida, og at vi alle sammen er interessert i å gjøre noe med bl.a noe av det jeg var inne på i mitt innlegg når det gjelder de tendenser vi ser til deling i forhold til kjønn, sosial fordeling av utstyret og å ta i bruk den teknologien som allerede er på markedet.

       Jeg har - tror jeg - allerede svart på det Frafjord Johnson var inne på når det gjelder utstyr. Det er slik at kommunene har ansvar her, fylkeskommunene har et ansvar, staten har et ansvar. Vi er klar over hvilket ansvar vi har fra statlig side, og vi vil som sagt komme tilbake til det i forbindelse med langtidsprogrammet.

       Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å få folk sjøl engasjert i informasjonsteknologien, få flere barn til å bli interessert, også jenter - ikke til å sitte med PC-en hele tida, for det er en del som sitter litt for mye med den - og da tror jeg det er sentralt at vi f.eks som ett konkret lite virkemiddel, greier å lage noen flere dataspill for jenter. Da må det tas kontakt med bransjen i større grad - som vi allerede har gjort fra vårt departements side - når det gjelder hva en kan gjøre for å få flere ting rettet inn mot jenter, og for at jenter skal bli interessert.

       Så spurte Frafjord Johnson om vi ville ta initiativ til etterutdanning i forhold til IT og lærere. Ja, hele vår etterutdanningsreform, som vi nå har omtalt i mange sammenhenger, og som vi selvfølgelig også skal sette ut i livet, vil jo nettopp ta utgangspunkt i folks behov. Det er jo ingen tvil om at en del av det vil dreie seg om informasjonsteknologi, som selvfølgelig ligger helt oppe i dagen både i forhold til de utfordringer vi står overfor i dag, og ikke minst dem vi garantert vet vi vil stå overfor i tida framover.

       Det er vel allerede klart for den observante tilhører at jeg kommer til å si en del i innlegget mitt om jenter og IT, slik statsråd Brustad også gjorde. Hovedvekten i innlegget mitt vil imidlertid bli lagt på bibliotekenes rolle i framtida.

       Folkebiblioteket i min kommune, Steinkjer, er det eneste folkebiblioteket i fylket som tilbyr Internett til publikum. Etter introduksjonen i mai i fjor har minst 1.000 brukere hver måned surfet på Internett fra maskinene i biblioteket. Det er flest ungdommer som benytter seg av tilbudet. Et overveiende flertall av dem er gutter. Ifølge registreringen er 75 % gutter.

       Vi har forskningsdata som viser store forskjeller mellom kjønnene når det gjelder bruken av informasjonsteknologien og tilgangen til teknologisk utstyr som det her er snakk om. En av disse undersøkelsene - publisert i « Education and Computing » nr. 7/91 - viste at av ungdommer mellom 13 og 16 år var det 56 % av guttene og 32 % av jentene som hadde tilgang på datamaskin hjemme.

       I Statssekretærutvalgets IT-melding, « Bit for bit » viser en undersøkelse at i norske husholdninger med skoleungdommer eller studenter er utbredelsen av PC-er 60 % blant guttene og 50 % blant jentene. Forskjellene er tilsynelatende ikke så urovekkende store i Norge når det gjelder tilgang på maskinene. Det er likevel klart at bruken er forskjellig, og det er nødvendig å jobbe målbevisst for å senke terskelen for jenter og kvinner når det gjelder å ta i bruk IT like naturlig som det gutter og menn gjør.

       Bevisstheten av dette viktige området synes å være til stede i Regjeringa. Det vitner redegjørelsen fra planleggingsministeren om, og også innlegget fra statsråd Brustad nylig.

       « Over store deler av den vestlige verden kan vi se at jenter har valgt bort IT. Det er viktig at jenter ikke faller utenfor i bruken av de nye verktøyene og blir skjøvet bort av overivrige gutter », sa statsråd Rugaas. Spørsmålet er om man makter å sette inn midler og virkemidler slik at skolering av lærerne - i grunnskolen er det som kjent et stort flertall kvinner - og bibliotekarene, som også for en stor del er kvinner, blir helt sentralt. Det blir også viktig å utvikle programvare som appellerer til kvinnelige brukere.

       Nå er ikke alt helsvart når det gjelder jenter og IT. Undersøkelser av jenters deltakelse i den digitale kommunikasjonen i datanettet Kidlink viser at de absolutt er til stede og har innflytelse på atmosfæren i disse globale dialogene mellom unger i alderen 10 - 15 år.

       I mange skoler er skolebiblioteket synonymt med en kasse med bøker bakerst i klasserommet, og oppslagsverkene står på lærerrommet. Og de fleste steder er folkebiblioteket fortsatt en plass der du verken kan søke på Internett eller ha gleden av CD-ROM. Folkebiblioteket er et stille sted, der spesielt gamle mennesker leser aviser, der skjønnlitteratur stort sett vandrer mellom kvinnehender, der bibliotekaren tusler rundt i filttøfler for alt jeg vet, og der skoleklasser mer eller mindre motivert lærer antikvariske arkivsystem. Forskjellene mellom kommunene er - på dette området som på så mange andre - enorme, som mange har påpekt i debatten. Det er derfor nødvendig med en sterk og bevisst statlig satsing på både skole- og folkebibliotek.

       SV foreslo for fjorårets budsjett en satsing på 5 mill. kr mer til IT på biblioteksektoren enn det Regjeringa foreslo. Det ble nedstemt. For 1997 foreslo Regjeringa samme beløp, og det ble vedtatt. Beløpet er nok altfor beskjedent, men det er en begynnelse.

       Tilfeldigheten rår når det gjelder norske elevers tilgang til kunnskapskilder og informasjon. Hvis skolen bare har råd til å kjøpe én PC med multimedie- og Internett-tilknytning, da må dette utstyret etter min mening være i skolebiblioteket, der alle kan ha tilgang til det. Dette er viktig i et demokratisk perspektiv, fordi sosiale og kjønnsmessige skiller kan utviskes i læringsprosessen på biblioteket.

       Biblioteket, både skolebiblioteket og folkebiblioteket, må bli svært viktig og sentralt, fordi det representerer et demokratisk sikkerhetsnett, og fordi vi gjennom bruk av bibliotekene og ved tett samarbeid mellom bibliotek og skole kan utnytte ressursene best og gi elevene den maksimale hjelp i deres utvikling og læring. Dette handler om utfordringene som konturene av nye klasse- og kjønnsskiller stiller oss overfor ved IT-revolusjonen. IT i seg selv er ikke viktig. Det er vår evne til å bruke den og bruke den riktig som er det viktige. Gjennom folkebibliotekene har vi et landsomfattende apparat som er tuftet på ideer og prinsipper som er tjenlige også i arbeidet med å gjøre IT tilgjengelig for alle.

       Telenor Internett hadde for ikke så veldig lenge siden en helsides annonse i avisene hvor teksten bl.a var:

       « Glem biblioteket! På nettet finnes mengder av informasjon om alt fra Fridtjof Nansen og Russland til Drillos og England. På kort tid har du samlet det bakgrunnsstoffet du trenger - hjemme i ditt eget arbeidsrom. Det er lettvint, men først og fremst så er det lærerikt » -

       stod det i annonsen.

       Telenor er et statsaksjeselskap, og Telenor tar feil - biblioteket blir viktigere enn noensinne. Bibliotekaren vil i framtida måtte få en ny funksjon som ekspert på ulike søkemetoder, grensesnitt og kvalitetsvurdering. At biblioteket har eller kan få en slik kapasitet, må synliggjøres overfor skolen. Skolens bibliotek må bli en pedagogisk ressurs, hvor flere typer media, aktuell informasjon og variasjon i læringsmiljøet inngår.

       Bibliotekene har vært viktige institusjoner i samfunnet når det gjelder å ta vare på bærende prinsipper i vårt demokrati, enten det gjelder fordelingspolitikk, kulturpolitikk, distriktspolitikk, utdanningspolitikk eller forskningspolitikk. For framtida og nå i overgangen til informasjonssamfunnet er bibliotekenes rolle ikke mindre viktig for å ivareta grunnleggende politiske og demokratiske prinsipper.

       Bibliotekene må bli knutepunkter i det offentlige informasjonsnettet, slik at samfunnet vårt ikke utvikler seg til et delt samfunn der vi får et A-lag og et B-lag når det gjelder tilgang på informasjon.

       Bibliotekene har tradisjonelt en styrke og kompetanse som veiledere og formidlere. Dette må utnyttes og videreutvikles også i en digital informasjonsverden, slik at alle som ønsker det, kan få hjelp til å loses dit de vil, uten å gå seg bort i et ustrukturert virvar som forvirrer mer enn det informerer.

       IT vil ha en stor påvirkning på innholdet i utdanninga og vil bli et viktig hjelpemiddel og redskap. Skal elevene kunne nyttiggjøre seg IT, stilles det store krav til å tenke kreativt. Kan en ikke sette et emne inn i en kontekst, vil en kanskje oppleve å ikke få noe treff når en søker. Elevene må derfor lære å tenke synonymer og under- og overordnede emneord. Elevene må også lære å slå opp i registre og i indeks, kort sagt lære systematisk informasjonssøking gjennom å stille de riktige spørsmål i ulike typer media, og ikke minst lære å skille mellom relevant og irrelevant informasjon.

       Det er av største betydning at læreren og bibliotekaren hjelper elevene til å gi mening og sammenheng i tilværelsen, ellers vil fragmentariske brokker av virkeligheten flimre forbi og gjennom de unge, uten at de ser den lille informasjonsbrikkens plass i helheten. Den nøkterne, overordnede holdning til IT i skolen og biblioteket må være å lære å bruke og å bruke for å lære.

       Man må i mye større grad enn det som er tilfellet nå, se helheten, slik at elevene kan få kunnskap om kunnskapen, kunnskap om hvordan kunnskap finnes og benyttes, evnen til å granske, skjelne det viktige blant all informasjon og lære gleden ved å kunne innhente kunnskap. Biblioteket må være integrert i den pedagogiske virksomheten, til elevenes beste, slik at informasjon kan forvandles til personlig viten.

       Biblioteket må bli et læringsverksted. I dag er det ikke nok med læreren på kateteret og en lærebok, i dag skal elevene lære å lære selv. De skal lære å ta ansvar for å innhente informasjon, de skal drive prosjekter, de skal kanskje opp til eksamen der de får oppgavene kort tid på forhånd og må forberede besvarelsen ved hjelp av informasjon de kan hente der de selv vil.

       Kvalitetssikring må bli en sentral oppgave for både lærere og bibliotekarer. Feilinformasjon florerer, som f.eks informasjon om andre verdenskrig, laget av nynazister. Hvordan skal en unge vite at det som hentes ut, er rå propaganda og ikke laget av troverdige kilder?

       Det påstås at kunnskap er makt. Hvis det er riktig, må makt spres. Da må kunnskapen demokratiseres. Det må være et strategisk siktemål å hindre at det ytterligere utvikler seg kløfter mellom de såkalt infofattige og de inforike. Skolen og bibliotekene blir våre viktigste redskaper for å demokratisere den nye kunnskapstilgangen, men det koster.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Jagland-regjeringen skal i alle fall ha honnør for én ting, og det er at den bidrar til å reise en omfattende IT-debatt i Norge og i Stortinget. Det er på tide. Tiden er egentlig overmoden for fastlegging av en nasjonal IT-strategi.

       Nå var planleggingsminister Bendik Rugaas' redegjørelse ikke av en slik karakter. Jeg forventer derfor at Regjeringen vil følge opp med en mer omfattende og konkret gjennomgang av strategi og handlingsplaner for Stortinget, forhåpentligvis ganske snart. Om det skjer i langtidsprogrammet eller gjennom en egen melding, får bli opp til Regjeringen.

       Det er en betydelig fare for at vi som beslutningstakere diskuterer IT-politikk basert på det som om kort tid vil fortone seg som fortidens premisser. Fra Kristelig Folkepartis side deler vi Regjeringens ambisjon om å ligge i forkant av utviklingen. Skal vi imidlertid klare det, er jeg redd det trengs en langt mer offensiv linje enn det planleggingsminister Rugaas' redegjørelse bærer bud om.

       Ett eksempel på dette er utviskingen av skillet mellom tele- og kringkastingsnettet. Det er nært forestående og vil for fullt bidra til interaktiv kommunikasjon via TV-skjermen, koblet til Internett. Dette bør ikke bare føre til en revisjon av lovverket, slik statsråden varsler. Denne utviklingen vil revolusjonere det meste innen medier og kommunikasjon og representere helt nye utfordringer til oss som beslutningstakere på en rekke områder og til hver enkelt borger. Dette hadde jeg håpet statsråden på en helt annen måte hadde grepet fatt i.

       Så til de nye sosiale og kjønnsmessige skillene som kan oppstå som resultat av IT-teknologien. Her er det betydelig avstand mellom Regjeringens fromme ønsker og de virkemidler en faktisk er villig til å ta i bruk.

       Det er alvorlig at IT i så stor grad er blitt en « guttegreie » - for alle aldersgrupper, ja til og med på hovedfagsnivå ved universitetene og ute i næringslivet. Dette kan ikke bare føre til en forsterkning av eksisterende kjønnsforskjeller utdannings- og yrkesmessig, det kan også føre til nye skiller. Statsråden viste til IT-guruen og amerikaneren Esther Dyson i sitt innlegg tidligere i dag. Hun sier bl.a også: « Det finnes utallige miljøer på nettet som er som skapt for kvinnen ». Problemet er bare at de ikke oppdager dem, og - for å omskrive et sitat fra et intervju med statsråden i Morgenbladet den 31. januar i år - at vi får gutter som kan, vet og har, og jenter som ikke kan, vet og har.

       Jeg setter dette selvsagt på spissen. Og det er ikke sikkert at det er noen ulempe for jentene at de leser en bok fra biblioteket mens gutta spiller dataspill - snarere tvert imot. Det som derimot vil være en ulempe, er dersom dette fører til en manglende evne til å nyttiggjøre seg ny teknologi som redskap for kunnskapstilegnelse, for informasjonstilgang og for utvikling av kompetanse for framtidig yrkesutøvelse. Det vil svekke jenters og kvinners mulighet til å konkurrere i utdanningssammenheng og i yrkesliv. Derfor må likestillingsperspektivet være helt sentralt i norsk IT-politikk. Her var nok signalene i statsrådens redegjørelse etter min oppfatning for svake.

       For den fremste arena for IT-opplæring er og skal være skolen. Det er først og fremst her nye sosiale og kjønnsmessige skiller kan forhindres. Det er her man kan kompensere for eventuelle svakheter og mangler på hjemmesiden, og det er her opplæring i bruk av IT-teknologi og kritisk holdningsdannelse skal skje. Dette innebærer at jenter som ikke kommer til ved PC-en hjemme, og elever i familier uten PC, kan lære det på skolen. Og det innebærer at elever i familier med PC, men uten grensesetting i bruken av den, uten kunnskap til selektiv bruk, kan lære kritiske holdninger og nettopp selektiv bruk av IT på skolen. Og dette siste er kanskje noe av det aller viktigste skolen skal og må bidra med.

       Regjeringen har Kristelig Folkepartis fulle støtte i arbeidet for å få til internasjonale reguleringer for å forhindre spredning av rå vold, pornografi og andre ulovlige innslag på nettet. Dette er svært viktig.

       Vi vet likevel at det er grenser for hva en kan få til i internasjonal sammenheng. Derfor er kunnskap, evne til seleksjon og kritisk holdningsdannelse i utdanningssektoren så avgjørende. Men holdningsdannelse er ingen teoretisk størrelse. Det må læres i tilknytning til teknologibruk. Derfor er vi fra Kristelig Folkepartis side skuffet over at planleggingsministeren så klart nedtoner betydningen av datautstyr til skolen i sin redegjørelse. I en så presset ressurssituasjon som en nå har i utdanningssektoren, er det svært liten mulighet for at utstyr og datautstyr i det hele tatt vil bli prioritert. Når en knapt har råd til viskelær på en del skoler rundt omkring i landet, sier det seg selv. Vi har eksempler på, som nevnt tidligere i denne debatten, at det finnes skoler hvor det er én datamaskin eller PC pr. 200 elever.

       Og da trenger vi ikke å høre, verken fra Regjeringen, statsråder eller andre, at datautstyr i skolen ikke er så viktig, og at det ikke må prioriteres så høyt. Fra Kristelig Folkepartis side er vi åpne for å vurdere statlige virkemidler og ressursinnsats for å forhindre at IT-satsingen i skolen går altfor langsomt. Vi vet nemlig hvem som taper på nettopp det.

       Men gjennom andre prioriteringer kan en også få til en slik ressurssatsing. Regjeringen har varslet en stor etterutdanningsreform. Kristelig Folkepartis svar har vært at vi er for det, men at en i første omgang må prioritere én yrkesgruppe, og det er lærerne. Hvis vi ikke får en kompetent og oppegående lærerstand som både kan bruke IT-teknologi og kan bidra med kritisk holdningsdannelse, vil vi sannsynligvis bidra til utvikling av nettopp nye sosiale skiller og et tilbakeslag for likestillingen. Uten skikkelig utstyr i tillegg vil vi altså få en situasjon hvor det kan bli noen som kan, vet og har, og noen som ikke kan, vet og har.

       Fremfor å bruke masse ressurser på nok en reform som skal gjelde alle på en gang, bør Regjeringen prioritere og prioritere det viktigste først. Det er etter vår oppfatning etterutdanning av dem som skal gi barn og ungdom en opplæring som holder mål for fremtiden. Her er IT helt avgjørende. Med en slik prioritering ville Regjeringen også ha råd til å gi skolene det datautstyret som trengs for å sikre at alle både kan og vet og har opparbeidet holdninger som gjør dem robuste overfor nettets mange påvirkere og påvirkninger, enten de er gutter eller jenter, fattig eller rik, såkalt ressurssvak eller ressurssterk, funksjonshemmet eller funksjonsfrisk. Kristelig Folkepartis oppfordring er altså: Prioriter og prioriter dette!

       Ingen kan beskylde statsråd Bendik Rugaas for å lide av datavegring. Når det imidlertid gjelder konkrete tiltak, skyves de fleste utfordringer fra partier her i salen over til Regjeringens langtidsprogram. På dette feltet, når det gjelder IT, er det derfor svært avgjørende at arbeiderpartiregjeringens statsråder iallfall ikke lider av beslutningsvegring. Derfor håper jeg at vi kan se en mer offensiv linje i de dokumenter og de saker vi får presentert for Stortinget i denne vårsesjonen.

Anders Hornslien (A) : Det har vært understreket opptil flere ganger i denne debatten at dette egentlig ikke er en debatt for eller mot teknologien, og at det er folk som ikke vil bli betegnet som teknologioptimister eller -pessimister. Jeg må nok si at jeg kanskje er litt mer unyansert på det området, fordi jeg betegner meg i første rekke som en stor teknologioptimist. Jeg synes den utviklingen vi har sett de siste årene, med den tilgangen både jeg og mange andre har fått på informasjon og muligheter, er helt fantastisk!

       La meg ta noen eksempler på hva jeg mener med det: Jeg jobbet en lang periode med konflikten i Burundi/ Rwanda. Det å komme hjem igjen da, uten tilgang på informasjon og journalister, når man vet at situasjonen i landet blir så dramatisk som den kan bli der nede, gjør at man er avhengig av informanter internt i landet for å hente ut informasjon. Gjennom tilgangen min på nettet snakket jeg altså daglig med både misjonærer, lokalfolk og radiofolk der nede gjennom at de sendte meg mail. Vi kommuniserte, og man fikk altså kunnskap om en dramatisk konflikt som man ellers ikke ville ha fått hvis man ikke hadde hatt tilgangen til dette nettet.

       Man har også hevdet at teknologien var en av de viktigste årsakene til Murens fall. Og jeg tror i hvert fall at hvis den ikke var det, ville den ha blitt det, fordi det er helt umulig å opprettholde en form for propaganda i en verden som er så kompleks, og med de muligheter som dataen gir. Derfor synes jeg at det er grunnlag for å være en teknologioptimist.

       Jeg har også lyst til å knytte noen kommentarer til akkurat dette som går på jenter og data, og at det er en konflikt mellom at dette er en typisk gutteting, og at jenter henger etter. Jeg gjorde min lille private undersøkelse - den er nok ikke statistisk korrekt - men av 160 e-mail, eller e-post som det heter på norsk, som jeg har mottatt de siste tre ukene, var altså 57 % fra jenter og 43 % fra gutter. Men det som kjennetegner denne statistikken, og som jeg tror er mye mer beskrivende enn jente/gutt-dimensjonen, er at over 80 % av dem som sendte meg mail, var under 40 år. Og jeg tror nok at vi i mye sterkere grad enn vi snakker om en jente/gutt-konflikt, snakker om en generasjonskonflikt når det gjelder dette med bruk av teknologi og Internett og e-mail.

       Jeg har lurt litt på det, for man sier jo at den eldre generasjonen har vanskeligheter med å henge med i teknologien. Jeg er litt uenig i det, for hvis man mener at det å surfe på nettet er ensbetydende med å henge med i teknologien, kan man godt se det på den måten. Men hele det norske samfunnet er jo blitt så teknologisert etter hvert at vi alle - uansett alder - benytter oss av de fantastiske mulighetene som teknologien faktisk har gitt oss. Det er jo ikke slik at eldre mennesker stoppet å handle på Rimi etter at det kom strekkoder i butikken. Et mer nærliggende og folkelig eksempel på det, som teknologien har brakt inn i hverdagen til folk: Da jeg var mindre, var det alltid slik at når man skulle på Polet på lørdager, var det alltid lange køer, og så var det store samtaleemnet at man alltid stilte seg i den køen som gikk tregest, der det tok lengst tid før man kom fram til kassa. Den problematikken er nå for en stor del ute av verden, for nå har man elektronikk som ordner køsystemet slik at man kommer i rekkefølge uavhengig av hvor man står i Vinmonopolets lokaler. Det er kanskje banale eksempler, men det er samtidig eksempler på at vi uansett tar del i en teknologisk utvikling som er der, og som vi må forholde oss til, og som vi bruker. Det er nå f.eks langt flere pensjonister som bruker minibanktjenester, enn de som ikke gjør det - bare så det også er sagt. Det er derfor ikke automatisk slik at enten så henger man med og surfer rundt på nettet, slik jeg gjør og synes er fantastisk, eller så er man helt utenfor og tilsidesatt. Alle er en del av denne utviklingen, og det skal vi være glad for.

       Så må jeg si at jeg er glad for at denne debatten er kommet i Stortinget, og jeg er stort sett enig i både det statsministeren sa i sitt innlegg, og det representanten Solheim sa, som jeg synes også var veldig bra, og som bar preg av en veldig positiv og oppmuntrende innstilling til dette med IT. Når jeg er litt skeptisk til Stortinget, er det fordi jeg synes det politiske miljøet har en litt slett historie når det gjelder dette med å følge teknologiutviklingen. Jeg kan jo da sitere hva Einar Førde sa under debatten om innføring av prøvesendinger med fargefjernsyn i Norge, som jeg egentlig synes er ganske interessant. Han sa her i Stortinget den 10. desember 1971:

       « Den viktigaste skepsisen knyter seg til det økonomiske argument: Bør vi ha råd til dette? Kan nå dette vere nødvendig? Fargefjernsynet har dei siste åra spela ei rolle i den politiske debatten som eksempel på kostbare og unyttige leiketøy som blir tvinga på oss av profitthungrige kapitalistar, eit eksempel på at vi ikkje har styring over vareproduksjonen og investerer i produkt som ingen av oss har særleg behov for. »

       Dette sa altså Einar Førde. Jeg tror ikke han er like enig i den vurderingen i dag som han var i 1971. Et annet godt eksempel som illustrerer dette, var at NRK det året - det var da Willy Brandt fikk Fredsprisen - produserte og selvsagt stod som regissør av sendingene fra fredsprisutdelingen. Men da hadde det tyske fjernsynet begynt å sende i farger, slik at NRK da ble tvunget - som regissør for denne sendingen - til å ta imot fargesignalene fra Tyskland. Norge hadde ikke produksjonsutstyr fordi vi ikke hadde sett fram mot denne utviklingen, så vesttysk TV ble altså stående som produsent for fredsprisutdelingen i farger, mens NRK stod for den i svart-hvitt. Det er noe med utviklingen.

       Det samme syns jeg kjennetegner tele- og mediedebatten også på 1980-tallet - at det var en veldig frykt i det politiske miljøet for hva slags konsekvenser den teknologiske utviklingen ville få, og det var en konstant frykt for at dette skulle skape forskjeller, mens jeg mener at man faktisk kan dokumentere at det også kan bidra til å skape mindre forskjeller mellom folk. Jeg er helt overbevist om at dette som går på det økonomiske argumentet i forhold til hvem som har råd til å tilknytte seg et PC-anlegg eller ikke, vil ha omtrent den samme utviklingen som vi fikk når det gjelder fargefjernsyn. Det er ingen som stiller spørsmål i dag om hvorvidt folk har råd til et fargefjernsyn eller må nøye seg med et svart-hvitt TV, slik at den teknologiske utviklingen er også med på å skape mindre forskjeller.

       Så har jeg lyst til å knytte et par kommentarer også til dette som går på at man er redd for den ukritiske

       bruken av kilder, Internett. Denne debatten har jeg hørt før, og den er like viktig, men den dreier seg egentlig ikke så veldig mye om Internett. Jeg er helt enig med dem som sier at man nå i mye sterkere grad må satse på skolen når det gjelder kritisk bruk av kilder - for det er jo det det handler om - enn i forhold til hva som finnes ute på nettet. Det er klart at hvis man for tre-fire år siden, da de fleste ikke hadde tilgang på nettet, bare hentet informasjon ut fra én kilde, ville man selvsagt ikke fått et nyansert forhold på verden, og man ville heller ikke fått et riktig bilde av verden. Når vi nå ser at nettet i tillegg kommer inn i skoleverket, blir læren om å bruke kilder kritisk, informasjonssiling viktig - noe som jeg syns har gått igjen. Helt fra jeg meldte meg inn i AUF og til i dag, har dette med informasjonssiling - det å lære seg å bruke informasjon og hvordan man tilegner seg informasjonen, vært en av de tingene vi syns har vært viktigst for å fjerne forskjellene i det norske samfunn. Og det blir jo ikke mindre viktig, men jeg tror ikke nødvendigvis det løser seg ved at vi får flere PC-er pr. hode i den norske skolen. Jeg tror det er helt andre og mer grunnleggende ting som må til for at vi på en måte lærer oss, lærer både den oppvoksende og den oppvokste slekt, å være kritisk til det man har av kilder.

       Til slutt har jeg bare lyst til å si et par ting til på dette området når man sier at man er litt redd for denne utviklingen. Og det er et argument jeg har hørt ofte i denne debatten - at man er litt redd. Jeg mener at folk skulle ha vært mye mer redd hvis denne utviklingen ikke hadde kommet, når de ser hvilke resultater vi bl.a har sett på helsesiden. I dagens Dagbladet sier f.eks professor Asbjørn Langslet ved Ullevål Sykehus:

       « Takket være ultralyd, magnetisk resonans og avanserte røntgenteknikker kan legene stille langt mer presise diagnoser ... » for hjertebarna « ... enn tidligere. »

       Og dette er jo bare ett eksempel innenfor helseområdet på hvordan teknologien har revolusjonert oss og faktisk gjort det mindre farlig å leve enn det det var før. Derfor blir det også så umåtelig viktig at vi i det politiske miljøet tar dette på alvor, tør å satse og tør å snakke om dette med en viss glød og optimisme og ikke med en form for fremmedgjørende skepsis. Det tror jeg er viktig, for ellers havner politikerne nok en gang i en rolle - tror jeg - som vi gjorde på 1980-tallet under hele mediedebatten. Det var en utvikling som kom allikevel, og fordi man hadde hatt de holdningene man hadde hatt, ble man hele tiden liggende etter i utviklingen og var heller ikke meningsberettiget og mistet også styringen. Det tror ikke jeg i utgangspunktet var positivt. Og særlig innenfor helseområdet, hvor det også er mye konfliktfylt ved teknologien, er det viktig for oss å ha klart for oss hvilken rolle teknologien har spilt.

       Jeg må si at denne debatten har gjort meg oppløftet. Skepsisen har vært mindre enn det jeg hadde regnet med, og det syns jeg er bra. Dessuten syns jeg det er godt å være til stede ved en debatt i Stortinget hvor alt ikke er dominert av partiprogrammer, for det er ikke så mange av partiene som har skrevet så altfor mye om dette spekteret i sine partiprogrammer. Jeg gikk inn på Internett - og det var jo litt deprimerende - og tenkte jeg skulle se hva de forskjellige partiene skriver, og hvordan de forskjellige partiene fremstiller seg på nettet. Da ble jeg litt skuffet, for det var altså bare to partier jeg kom inn på - og det var en honnør til SV, som tydeligvis har en god kapasitet eller få mennesker som leser sidene sine, det kan være en sammenheng der, og så var det Venstre. Ellers kom jeg altså ikke inn på noen av sidene fordi det tok for lang tid og kapasiteten var for dårlig. Det er kanskje en liten digresjon på slutten og en henstilling til det politiske miljøet om å bli flinkere også til å bruke nettet og være til stede der, og ikke bare delta i debatter om det.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er viktig at informasjonsteknikk og den tekniske utviklinga elles vert gjorde til gjenstand for politisk debatt. Denne meldinga skal nå danna grunnlag for ein samla norsk IT-politikk. Meldinga seier likevel lite om korleis dette er tenkt, og det verkar som det er lite vilje til å ha styring på dette. Det var leitt at statsråd Rugaas ikkje var i stand til å vera meir konkret i sine planar for framtida om IT-samfunnet. Det verkar som ein her har kome med ei liste over gode julegaveønske, men ikkje prioritert ønska. Det vil ein kanskje koma tilbake til i langtidsprogrammet. Kva med f.eks ei meir systematisk satsing på norsk programvareindustri?

       Teknikken i seg sjølv er ikkje interessant i det heile viss me ikkje greier å setja han inn i ei ramme. Me må ha klare mål med kor og korleis me brukar IT.

       Det er viktig at næringslivet held oppe og aukar kompetansen når det gjeld IT. Greier ein ikkje dette, vil ein lett leggja kostnadsreduksjon til grunn for å auka verdiskaping. Det går godt berre til eit visst punkt.

       Mange har ennå ikkje sett kor viktig politisk styring av informasjonsteknologien er for å motverka den nye flyttestraumen til regionbyar, lokale senter og sentrale delar av landet. Rugaas trur tydelegvis at IT vil ha den desentraliserande effekten. Det motsette kan òg lett skje. Sjå berre på den tiltrekningskrafta Fornebu-området har fått! Ericsson og ei rekkje andre store konsern vil etablera seg der. Burde ikkje nettopp IT gjera at dei kunne vera kor som helst i landet? Ericsson er ei høgteknologibedrift som produserer kommunikasjonsutstyr for at folk skal kunna bu og arbeida der det passar dei sjølve best. I vår høgteknologiske kvardag treng folk ikkje flytta på seg for å samarbeida med andre. Elektrisk kommunikasjon løyser avstandsproblem i den eine verksemda etter den andre, men altså ikkje hos Ericsson sjølv. Trur ikkje Ericsson sjølv på sine eigne produkt? Kva for næringspolitiske årsaker ligg eigentleg bakom flyttesjauen? Det må òg vera grunn til å retta dette spørsmålet til Regjeringa.

       Informasjonsteknologi kan òg styrka og utvikla det tradisjonelle næringslivet i distrikta. I fiskeindustrien bør IT utnyttast til å styrka samarbeidet mellom fiskaren og fiskeindustrien, mellom industri og marknad.

       Utvikling av eit heilskapleg system som ivaretek alle delar av verdikjeda, må vera eit viktig satsingsområde. IT kan brukast til organisering på nye og meir effektive måtar. Fordelen med datasamfunnet er at ein kan spara tid og gjera ting enklare. I tillegg vil ein både kunna skapa og halda oppe arbeidsplassane i utkantane. Den næringspolitiske utfordringa er særleg knytt til småbedriftene, der gevinstpotensialet er svært stort.

       Å ta i bruk IT er kanskje ikkje det småbedriftene har kunna bruka mest ressursar på. Derfor vil forslaget frå Senterpartiet vera på sin plass - om å be Regjeringa koma med informasjonsteknologiske tiltak tilpassa små og mellomstore bedrifter for å redusera problema desse møter i samband med stadig nye endringar i skattelovgjeving og anna relevant lovverk. Dette har ikkje minst vore eit problem for småbedriftene i forhold til EØS-avtala.

       Me skal heller ikkje stikka under stol at datasamfunnet kan verta eit kaldare og tøffare samfunn med mindre sosial kontakt. Nettopp dette er òg viktig å vera merksam på, slik at arbeidstakarane skal kunna trivast og yta det beste.

       På fleire område innan data- og teleteknologi ligg Noreg og Norden elles framfor resten av Europa og USA. Ca. 10.000 nordmenn - har eg fått opplyst - jobbar nå direkte relatert til Internett, og talet er venta å stiga sterkt.

       Med bakgrunn i dette er det at det internasjonale IT-konsernet ATMEL har synt interesse for å etablera seg i Trøndelags-området med opp til 1000 tilsette. Ikkje minst det tidlegare NTH-miljøet - nå NTNU - og SINTEF er interessante i denne samanhengen.

       Det sentrale spørsmålet er om utviklinga skal styrast politisk, og i så fall i kva retning. Ei anna vesentleg sak er kven som skal betala for at Ola og Kari skal få tilgang til tenestene og informasjonen som vert tilbydd.

       Det bør elles vera ein tankevekkjar at når det nå er mogleg å tena pengar på teletenester, vert dei privatiserte. Regjeringa gir samstundes ifrå seg styringa med både telenettet og IT-tenestene som vert formidla over nettet. Politisk målsetting om likskap i tilgang på tenestene - uavhengig av alder, kjønn og bustad - vert uforpliktande lykkeønske når reiskapane for styring manglar.

       Elles - avslutningsvis - sa tidlegare forlagsdirektør i Gyldendal, Andreas Skartveit, det slik til Aftenposten:

       « Det er ikkje informasjon vi manglar, heller ikkje kapasitet til å handtere informasjonen. Det er tankar vi manglar. Og her kan ikkje IT hjelpe oss. »

       Det bør vera ord til ettertanke også i denne debatten.

Kari Helliesen (A) : Informasjonsteknologien har allerede inntatt de fleste områder i samfunnet vårt, og planleggingsministeren har gitt oss en svært viktig redegjørelse om hvordan Regjeringen mener vi kan bruke dette hjelpemiddelet slik at det skal komme samfunnet og menneskene til best mulig nytte.

       Jeg vil - i likhet med statsråden og statsministeren - understreke at informasjonsteknologi først og fremst er et nyttig verktøy som kan gjøre hverdag og arbeidsliv lettere for oss alle. Det forutsetter at alle har tilgjengelighet til det tekniske utstyret, også de som ikke har PC hjemme. Planleggingsministeren pekte i sin redegjørelse på biblioteket som den viktigste arena for slik tilgjengelighet. I tillegg vil jeg peke på skolen som viktigste opplæringsarena og offentlige servicekontorer som viktige tjenesteytende arenaer.

       Det har siden 1992 vært drevet forsøk med offentlige servicekontor en rekke steder i landet vårt for å gjøre tilgjengelighet til offentlige tjenester enklere, effektivisere ressursbruken og bidra til å opprettholde levedyktige nærmiljø og lokalsamfunn.

       Gjennom tverretatlig samarbeid og koordinering av offentlige tjenester får brukerne utført flere tjenester på samme sted og slipper å forholde seg til flere saksbehandlere eller flere kontorer.

       Løten offentlige servicekontor f.eks ivaretar sentralbord- og resepsjonstjenester for kommune, trygdeetat og likningskontor, samtidig er arbeidskontoret tilknyttet gjennom video- og datatelefonlinje. PC-nettet er koplet opp mot EDB-systemet ved trygdekontoret og likningskontoret.

       Namsskogan offentlige servicekontor er et samarbeidsprosjekt mellom kommune, likningskontor, trygdekontor, postkontor og arbeidskontor. Bibliotek og samvirkelag holder til i samme bygg.

       Også Porsanger Offentlige Servicekontor har posttjenester knyttet til seg, med billedtelefontjeneste til fylkestrygdekontoret i Vadsø og felles PC-nett med Porsanger kommune.

       Storforshei servicekontor ligger på postkontoret og utfører tjenester både for kommunale og statlige etater. Her utføres også tjenester gjennom landpostbud.

       Prosjektene har vært evaluert, og publikum er gjennomgående svært positive. Det er viktig at vi nå bygger videre på disse erfaringene og utvikler servicekontor med de unike mulighetene informasjonsteknologien gir. Og jeg merket meg med glede statsrådens positive innstilling til dette.

       På denne måten vil vi kunne opprettholde gode servicetilbud i distriktene og legge grunnlaget for nye arbeidsplasser. For at vi skal ha landsdekkende nett med mulighet for likeverdige tjenester over hele landet, som er en viktig fordelingspolitisk målsetting for Arbeiderpartiet, er det viktig at vi har en statlig aktør som Telenor.

       Informasjonsteknologi er av en helt uvurderlig betydning for mange funksjonshemmede, som på en helt ny måte kan delta i samfunnet. Blinde kan f.eks bruke scanner for å lese av skrift, og arbeidsplasser for funksjonshemmede kan tilrettelegges ved hjelp av datautstyr. Og selv om den nye teknologien også kan føre til mer isolerte arbeidsplasser, vil vi ha større mulighet til å komme i kontakt med andre mennesker enn noen gang. Dette er kanskje en av grunnene til at en del eldre mennesker møter ivrig opp på datakurs på eldresentre, som de f.eks gjør på Nasjonalforeningens eldresenter i Stavanger. Den nye teknologien gir oss mulighet til å knytte

       kontakter over hele kloden, og kan være med på å øke den mellommenneskelige forståelse på tvers av landegrenser, religion, alder og kjønn.

       Når det gjelder sosiale skiller og kjønnsskiller, som kan være blant de negative konsekvensene teknologien kan føre med seg, har skolen en stor utfordring. Det er viktig at alle barn får lære å bruke datateknologi, og det vil bli nødvendig å investere i sterkere grad i datateknologi i skolen. Men vi vil i framtiden måtte oppdatere vår kunnskap hele livet, og her vil fjernundervisningen via datanettet være en god mulighet til å skaffe seg etterutdanning, uansett hvor en bor i landet - som statsministeren også så sterkt understreket i sitt innlegg.

       Det er viktig at vi gjennom forskningen skaffer oss mer kunnskap om hvilke konsekvenser datateknologi kan få for samfunnet og den enkelte, slik at vi skal kunne hindre nye sosiale skiller. Dette er et prioritert forskningsområde.

       Informasjonsteknologi kan anvendes på en mengde områder, bl.a til å redusere miljøulempene i transportsektoren. Gjennom datakommunikasjon kan transport koordineres og effektiviseres slik at det gir minst mulig miljøskade.

       Effektive transportterminaler vil være avhengige av moderne dataløsninger. Sikkerheten på veiene vil kunne økes ved hjelp av elektronisk overvåking av fart, føreforhold og kødannelser. Også sikkerheten til sjøs, i luften og på bane er avhengig av godt utbygde elektroniske overvåkingssystemer og navigasjonssystemer. Satellittnavigasjon er et godt eksempel på bruk av moderne informasjonsteknologi.

       Men den nye datateknologien stiller også strenge krav til sikkerhet og trygghet for den enkelte med hensyn til personvernet. Statsråden sa i sin redegjørelse at et utvalg nå ser på dette regelverket. Det er også viktig å få harmonisert regelverket med internasjonalt regelverk.

       Jeg er glad for statsrådens forsikring om at han vil gå inn for skjerping i straffelovgivningen for å beskytte barn og unge mot grove volds- og pornografiinnslag, og at han vil arbeide for bindende internasjonal regulering for alle billedmedia når det gjelder vold og pornografi.

       Jeg ønsker statsråden lykke til med dette viktige arbeidet.

       Den må være tilgjengelig for alle, slik at den ikke skaper nye sosiale skillelinjer. Regjeringen har mye kunnskap om hvor utfordringene ligger for å forhindre at nye skiller skapes med bakgrunn i kjønn, geografi og sosial status.

       En styrking av jentenes innsikt og interesse for bruk av informasjonsteknologi må skje innenfor et bredt spekter av fag i skole og opplæring.

       Klasserommet kan komme til å utvides fra en noe isolert grendeskole til et globalt klasserom via skjermen, hvor hverken kommunegrenser eller landegrenser er noen hindring for å kunne arrangere et møtested mellom elever fra flere land. Fjernundervisning og livslang læring vil få nytt innhold og nye muligheter. Informasjonsteknologien kan også gi funksjonshemmede nye muligheter ved at det blir enklere å tilrettelegge for den enkelte.

       Jeg må så sterkt jeg kan understreke de mulighetene som finnes ved å bruke bibliotekene mer enn i dag. Disse kan motvirke skillelinjer mellom dem som behersker og har lett tilgang til den nye teknologien, og resten av befolkningen. Noen folkebibliotek har gjort Internett tilgjengelig for publikum, og det er i dag nødvendig med ulike prøveordninger som kan bidra til å senke terskelen for bruk av dette blant folk flest. Forsøkene med bruk av offentlige informasjonskontorer i enkelte kommuner har også vist seg å være positive for brukerne. En videre utbygging av disse, samtidig som disse ses i sammenheng med økt bruk av folkebibliotekene, kan gi et nødvendig og givende samlingssted lokalt, spesielt for den gruppen i befolkningen som av forskjellige årsaker ikke har tilgang til denne kunnskapen i eget hjem eller på arbeidsplassen.

       Telenors initiativ med Den norske skolevei og prosjektet Det norske bokskapet er eksempler på bidrag til at norsk språk, norsk kultur og norske pedagogiske tradisjoner blir synlige på de internasjonale datanett.

       Den nye teknologien er ikke et mål i seg selv, men et verktøy for å oppnå innsikt og kunnskap, knytte kontakter og oppleve underholdning.

       I alle disse positive mulighetene som finnes, har disse nettene også uønsket innhold som Regjeringen er oppmerksom på. Tiltak som kan forebygge uønsket innhold, et strengere lovverk i vårt eget land og samarbeid både på nordisk plan og internasjonalt, er stadig på dagsordenen. En mobilisering av den enkeltes holdninger vil være et viktig våpen mot spredning av uønsket innhold.

       Informasjonsteknologien kan være et viktig redskap for å utveksle erfaringer og gi tips i arbeidet mot vold og mobbing blant barn og unge. I forhold til hva som ble nevnt i den IT-politiske redegjørelsen for Stortinget, kan derfor opplyses om følgende:

       Barne- og familiedepartementet har inngått et samarbeid med Eik lærerhøgskole i Vestfold om utvikling av en database om tiltak mot vold og mobbing. Dette er en direkte oppfølging av Regjeringens handlingsplan for trygghet og nærhet i hverdagen. Databasen er foreløpig et halvårig prøveprosjekt, som vil være tilgjengelig i løpet av våren. Foreløpig inneholder databasen to hoveddeler - et diskusjonsforum der barn og unge selv kan komme med tips, råd og erfaringer i forhold til å avverge og motvirke vold og mobbing, og et faglig orientert forum der stoff om temaet vold og mobbing blir gjort kjent. Det er til vurdering å knytte denne databasen opp mot Skolenettet, som drives av Nasjonalt læremiddelsenter, og mot ODIN samt med linker andre steder på Internett.

       Med disse enorme mulighetene som ligger foran oss, er det også opp til den enkelte å bestemme hvor mye tid vi vil avsette bl.a til å sitte foran skjermen. En selv må velge bruken av teknologien - om en vil bli spesialist eller bare bruke dette verktøyet som en har fått, til å skaffe seg de nødvendige, begrensede kunnskaper en har behov for til enhver tid. Jeg forutsetter da at alle har fått den grunnleggende kunnskapen om hvordan vi skal kunne bruke dette verktøyet.

       Det å bruke informasjonsteknologien på forskjellige måter kan gi mange, også de som i dag føler seg isolert, opplevelser av en ny verden, og de kan dermed få økt livskvalitet.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : I utgreiinga si sa planleggingsminister Rugaas at Regjeringa vil føre ein IT-politikk der Noreg skal ligge i framkant og utnytte moglegheitene.

       Det er mogleg at Regjeringa har planar om det, men så langt kan eg ikkje sjå at Regjeringa har lagt fram nokon politikk på IT-området. Eg må dessverre konstatere at statsråden i utgreiinga si heller ikkje gir signal som tyder på at Regjeringa har konkrete planar som vil medverke vesentleg til at Noreg skal ligge i framkant innan IT- og datakommunikasjon. Dersom vi gjer det på nokre av desse områda, trur eg ikkje det er Stortinget eller Regjeringa som kan ta æra for det.

       Men eg er likevel glad for at Regjeringa ser utfordringane og moglegheitene for utveksling av kunnskap og informasjon i lokalsamfunnet, blant folk flest, og ikkje minst i det frivillige organisasjonslivet.

       I utgreiinga si seier statsråden at moglegheitene Internett gir nasjonalt og lokalt, kanskje er større enn moglegheitene for globalt samarbeid. Det synest eg er spanande tonar.

       Kanskje statsråden kan seie noko om korleis Regjeringa har tenkt å utnytte desse moglegheitene lokalt og i forhold til det frivillige organisasjonslivet? Eg håper statsråden har nokre tankar om dette som han kan dele med oss, utover det at han har invitert to idégrupper, ei gruppe med folk yngre enn 25 år og ei med folk eldre enn 65 år, til å kome med sine bidrag.

       Eg vil også gjerne vite om Regjeringa her legg opp til at IT-, datakommunikasjon og informasjon på lokalplanet, som vi alle skjønar ikkje vil kunne realiserast utan kostnader, også skal føye seg inn i rekkja av oppgåver som kommunane skal gjennomføre utan at staten hjelper til med midlar.

       Og det hadde vore interessant å vite kva tankar statsråden gjer seg om kva konsekvensar den nye kommunikasjonsteknologien og informasjonsflaumen har på oss kulturelt og språkleg. Har Regjeringa t.d. tenkt å medverke til at det vert utvikla produkt på CD-rom, Internett og anna, på norsk og nynorsk, og med bakgrunn i kulturen vår?

       Ser statsråden nokon fare for utviklinga av det norske språket, når store delar av den nye teknologien, terminologien og produkta er på engelsk?

       Eg lurer også på kva statsråden meiner når han i si utgreiing seier:

       « Teknologien er oppstått i vår hverdag, skapt ut fra våre behov og samfunnsforhold og åpner for et vell av muligheter - positive som negative. Det foreligger valgmuligheter på de ulike trinnene i prosessen når vi tar i bruk ny teknologi. Og uten nødvendig organisatorisk og kulturell tilpasning får vi ikke de resultater vi ønsker oss. »

       Ynskjelege resultat har statsråden vore inne på i utgreiinga si, men kva for kulturelle tilpassingar meiner han er nødvendige, og kva for tiltak er det Regjeringa i så fall har tenkt å ta i bruk her?

       I budsjettet for 1997 var Senterpartiet nøgd med Regjeringa si satsing på lokalbiblioteka i Noreg, som no vert bundne saman i eit datanett. Og vi har store forventningar til statsråd Rugaas, som er på heimebane når det gjeld å kunne medverke til nytenking og utvikling av biblioteka.

       Senterpartiet meiner at biblioteka si oppgåve i høve til å medverke til lett tilkomst til og formidling av informasjons- og kommunikasjonskanalar er like stor i dag som den funksjonen folkebiblioteka hadde og framleis har for å sikre at alle innbyggjarane skal ha moglegheit til gratis lån av bøker og utvikle lese- og skriveevner og kunnskapar. Dersom biblioteka skal utviklast til moderne kommunikasjonssenter i kommunane, er det nødvendig med meir enn fagre ord og lovnader.

       Har Regjeringa planar om å vere med på å finansiere denne utviklinga, t.d. når det gjeld midlar til opplæring av biliotekpersonalet, pengar til kurs for brukarar av biblioteka, programvare osb?

       Og kva med det frivillige organisasjonslivet som Jagland i si tiltredingserklæring uttalte at Regjeringa ville satse på? Kva for konkrete tiltak og midlar har Regjeringa å tilby desse på IT- og datakommunikasjonsområdet?

       Eg vil avslutte med å flytte meg utanfor kulturområdet, men til eit område som ikkje er mindre viktig av den grunn. Demokratiet er basert på tilgang på informasjon, og dei nye kommunikasjonskanalane og kommunikasjonsformene byr på store utfordringar på dette området.

       Ifylgje ei Scan-Fact-undersøking om nordmenn sine haldningar til datasamfunnet, var personvernet ei av dei store bekymringane folk hadde i høve til bruk av ny teknologi og nye tenester på data.

       Eg er likevel like bekymra for lett tilkomst til informasjon, eller meir bestemt rettar i høve til offentleg lett tilkomst til informasjon. Eg har tidlegare stilt same spørsmålet til statsråd Totland og spør no statsråd Rugaas: Korleis vil Regjeringa stille seg til elektronisk send post, såkalla e-post, når det gjeld rutinar for mottak, registrering og offentlegheit når det gjeld den informasjonen som vert send til Regjeringa sjølv og andre statlege organ?

       Og mitt siste spørsmål til statsråden vert då: Ser statsråd Rugaas nokon fare for at dokument kan unntakast offentlegheit dersom det ikkje vert laga sikre rutinar og eit bindande lovverk på dette området?

Thorhild Widvey (H) : Det er ingen tvil om at informasjonsteknologi gir mangfold av nye muligheter for enkeltmennesker og samfunn, særlig med vekt på valgfrihet, desentralisering og mangfold.

       Morgendagens samfunn vil etterspørre nettopp dette mangfoldet - og ikke sentralplanlegging - både for å få fram nye ideer og fordi borgerne har tilgang på informasjon fra mange ulike hold.

       Høyre er ikke så veldig opptatt av Det norske hus, men av å gi mangfoldet i de tusener av norske hjem adgang til informasjonsteknologien. Vi mener det er viktig å stimulere til bruk av moderne informasjonsteknologi, fordi de nye informasjonskanalene gir adgang til kunnskap og informasjon. Erfaringene tilsier at den samlede kunnskapsbasen i befolkningen er viktig for landets konkurranseevne. Det er igjen avgjørende for den økonomiske verdiskapingen som vår velferd hviler på. I tillegg er Norge en eksporterende nasjon. Den internasjonaliseringen som i dag foregår, må vi derfor være aktiv deltaker i. I denne prosessen vil moderne informasjonsteknologi være viktig og nødvendig om en vil være med i de internasjonale nettverk som bygges ut, og som er en viktig del av internasjonaliseringen.

       Regjeringens IT-redegjørelse er en lang presentasjon av visjoner og luftige tanker, men lite konkret fokus på handling. Det er det mange av debattantene som har vært innom i dag, og vi har forsøkt å utfordre to av statsrådene i regjeringen Jagland. Svaret er at man vil komme tilbake igjen til de konkrete handlingene i langtidsprogrammet.

       Vi har alle visjoner om hvordan man kan ta i bruk denne informasjonsteknologien i framtiden. Som representant for Distrikts-Norge og som kvinne ser jeg gode muligheter til nettopp å ta i bruk dette verktøyet til å etablere arbeidsplasser ute i distriktene, ha kommunikasjon med omverdenen, og lettere kunne kombinere f.eks aktiv yrkesdeltakelse samtidig som man etablerer familie og har små barn. Dette verktøyet kan nettopp være med på å sprenge grenser og gjøre det lettere å få til ulike realiseringer av målene, at kvinner kan delta mer i yrkeslivet samtidig som vi har anledning til å kunne ta hånd om familien vår.

       Hvordan skal vi kunne realisere alle disse viktige målene? Det synes jeg har vært lite satt i fokus. Et viktig stikkord for handling er først og fremst tilgjengelighet, som jeg synes det er viktig å bringe i fokus, og personvern.

       Når det gjelder dette med personvern, synes jeg det var lite vektlegging av det i redegjørelsen, og jeg synes også det var lite å hente både fra statsministeren og planleggingsministeren i debatten dag. Kanskje var det en liten understreking av hvilke prinsipper Arbeiderpartiet vil legge til grunn når det gjelder å sette personvernet i fokus. For Høyre er det viktig å ha en kritisk holdning til den delen av informasjonsteknologi som hvis den blir misbrukt, åpner for overvåkning av enkeltmennesker, innsamling av informasjon og sammenkobling av informasjon som på ulike måter kan krenke enkeltmenneskers integritet og frihet.

       Representanten Oddvard Nilsen var i forbindelse med denne debatten også innom hva slags tiltak Høyre ønsker å iverksette for å kunne bidra til å ivareta personvernet.

       Når det gjelder tilgjengelighet, er det flere forhold som bør understrekes. Høyre har gjentatte ganger fremsatt forslag i Stortinget om deregulering og liberalisering av telekom-markedet i Norge. Dette har vi gjort bl.a for å åpne for konkurranse med sikte på å oppnå reduserte priser til forbrukerne og stimulere til økt anvendelse av moderne informasjonsteknologi. Det siste har vært et svært viktig mål for Høyre. Vi har alltid ment at økt kunnskap og brukerkompetanse innenfor IT-sektoren vil være et nasjonalt konkurransefortrinn som vil ha stor betydning for økt verdiskaping i vårt land. I tillegg har vi vært opptatt av at informasjonen skal være lettest mulig tilgjengelig overalt, til en lavest mulig pris. Det siste dreier seg også om å gi demokratiet best mulig arbeidsforhold.

       Jeg la merke til at en i Regjeringens redegjørelse understreker følgende:

       « Pris og kvalitet på telekommunikasjoner er et viktig virkemiddel for å sikre næringslivet i distriktene like gode vilkår som i sentrale strøk ».

       Min påstand er at denne målsettingen står i kontrast til den politikken som Regjeringen i hvert fall til nå har ført. Jeg skal gi noen eksempler på det. Pris på leide linjer har i mange år resultert i en negativ konkurranse for bl.a bedriftene i distriktene. Prisene har vært svimlende høye, riktignok har de gått ned den senere tid, men det er min ærbødige påstand at med en hurtigere liberalisering av markedet kunne en bidratt til at prisene hadde blitt enda lavere.

       Jeg har lyst til å gi et annet konkret eksempel på prispolitikken. Vi har sett en formidabel økning i prisen på bruk av Internett fra 1. januar i år, som medvirker til at det ikke er alle som har råd til å bruke Internett, men som gjerne skulle ha gjort det. En slik prispolitikk som Regjeringen her erkjenner at de står bak, og som de ønsker å videreføre, er ikke noe bidrag til at informasjonsteknologien, herunder Internett, kan gjøres tilgjengelig for de fleste av oss. I dette ligger selvsagt også behovet for en infrastruktur med god tilgjengelighet og høy kvalitet. Det er derfor en svært viktig forutsetning å sikre tilstrekkelig båndbredde i Norge i framtiden, slik at næringslivet og vanlige forbrukere får mulighet for hurtig og velfungerende kommunikasjon.

       Det har i dagens debatt vært fokusert mye på data i skolen. Det er viktig at vi starter tidlig, setter i gang prosjekter for barn og unge, slik at de får tilgang til dette unike verktøyet. Jeg har lyst til å vise til et prosjekt fra mitt eget fylke som er nokså unikt. En liten øy, Feøy, som ligger ute i havgapet like utenfor Karmøy, som det ikke er noen planer om å forlenge bro til, har sju elever på skolen. Gjennom det internasjonale samarbeidsprosjektet « Small Island Project » skal de sju elevene på Feøy skole møte verden fra klasserommet. De skal kommunisere med elever fra småskolen i andre land via Internett. Det er den lille Lyø skole i det sørfynske hav og den enda mindre Canna Primary School på Hebridene ved Skottland som sammen med Feøy skole skal delta i dette prosjektet. Samarbeidsprosjektet mellom de tre skolene på de tre små øysamfunnene er i regi av Comenius. Denne aksjonen fremmer partnerskap mellom skoler fra ulike deltakerland. Elevene skal gjennom dette gis mulighet til å kommunisere med elever i andre land innen temaer som har relevans til utdanning og opplæring. Elevene gis mulighet til å stille spørsmål og utveksle kunnskaper og meninger med elever i andre land.

       Dette eksempelet synliggjør hvor viktig IT-verktøyet er. Det synliggjør hvor viktig utstyr er for å realisere målsettingen om at vi skal la dette bli tilgjengelig for flest mulig. Og det synliggjør enda mer: Midt ute i havgapet på vestlandskysten kan altså elever med dette verktøyet daglig ta verden inn i sin skolestue, de kan kommunisere med elever fra store deler av Europa og dermed øke sine kunnskaper.

       Min erfaring er at det er mange kommuner som har kommet godt i gang med data i skolen. Men det er også et faktum at det er svært ulike prioriteringer mellom kommunene og mellom skolene hva angår anskaffelse av utstyr. Jeg gav i en replikkveksling tidligere i dag et eksempel som viser at Utsira kommune har 4,6 elever pr. PC, mens det på en skole i Kristiansand står 200 elever i kø for å ta en PC i bruk. Da er det ingenting annet å gjøre enn å fokusere på at det må økt utstyr til, og at Stortinget må være med på å bidra til at en både får mer utstyr inn i skolen, og - ikke minst - til at « videreutdanning av lærere » blir et stikkord. Derfor syns jeg det er svært viktig at Regjeringen nå kommer med en oversikt som viser hvordan situasjonen er i Norge når det gjelder utstyr i skolene, og hvilke muligheter det er for å sette i gang med videreutdanning av lærere og oppfølging av videreutdanningen.

       Prosjektet hvor Feøy er med, blir sannsynligvis finansiert med EU-midler. Jeg hadde en liten runde med planleggingministeren tidligere i dag i et replikkordskifte, hvor jeg spurte om Regjeringens strategi for å få til en mer samordnet politikk for å dra ut optimalt med EU-midler som kan nyttiggjøres til ytterligere prosjekter som det konkrete prosjektet i Feøy kommune. Jeg syns jeg fikk et litt defensivt svar fra planleggingsministeren. Dette må også være en del av det Regjeringen fremlegger i langtidsprogrammet. Prosjektet må konkretisere og være en pådriver for at de enkelte skolene rundt omkring i landet ikke skal bli overlatt til tilfeldige interessenter, til lærere som har spesialkunnskap og kontakter i EU-landene. Det må være en veiviser for å få dratt ut optimalt med midler som vårt land kan bruke i så henseende.

Terje Sandkjær (Sp) : Informasjonsteknologien åpner nye muligheter i stadig akselererende tempo. På et IT-møte i Grimstad nylig karakteriserte Norsk Investorforums leder, Terje Mikalsen, dagens teknologiske gjennombrudd som en ny industriell revolusjon. Nå er det imidlertid også slik at raske teknologiske forandringer gjør det nødvendig med stadig raskere omstillinger. Med bakgrunn i tilvante tenkemåter og tradisjonelle handlingsmønstre kan det virke som et budskap fra bakvendtland når den samme Terje Mikalsen forkynner at det bare er evne til omstilling som kan gi økt trygghet. Når denne påstanden imidlertid koples til muligheten for å sikre aktivitet og arbeidsplasser innen IT-industrien, blir det nokså innlysende at det må være slik. Jeg vil benytte mitt innlegg til å fokusere mer på den politiske delen av IT-satsingen, nemlig lokalisering av bedrifter og arbeidsplasser.

       De utsagnene jeg refererte til innledningsvis, skriver seg fra et møte om IT-teknologien og Sørlandet i forbindelse med Ericsson-konsernets planer om å flytte virksomhet fra Arendal til Oslo-området. Behovet for flytting har konsernets ledelse ikke klart å begrunne på en troverdig måte, men de har uttrykt en del aktuelle momenter som i hovedsak dreier seg om behov for stimulerende fagmiljø, nærkontakt med kundene samt samferdselsmessige muligheter.

       IT-industrien i Aust-Agder består av et lite antall større bedrifter og et stort antall mindre og helt små bedrifter som sysselsetter vel 4.000 personer. Det betyr rett og slett at hver femte nordmann som arbeider i IT-industrien, arbeider i Aust-Agder. Aust-Agder har pekt seg ut som et av de tunge IT-miljøene i Norge. Liknende miljøer finner man rundt det teknisk-naturvitenskapelige universitetet i Trondheim, på Kongsberg, i Horten og langs E18 innover mot Oslo.

       Når informasjonsteknologien og miljøet i Arendal/Grimstad er i fokus i disse dager, er det fordi dette er et miljø som kan utvikle nye produkter, nye bruksmåter og nye produksjonsprosesser. Særlig gjelder dette maritim virksomhet - skip, offshore og utstyr til det - og telekommunikasjon. Ericssons avdeling i Arendal er konsernets viktigste når det gjelder utvikling av sentraler og modemer for mobiltelefoner, derfor er den også så viktig for det totale IT-miljøet på Sørlandet. Gir så en flytting fra Sørlandet til Oslo-området Ericsson-avdelingen bedre evne til omstilling?

       Bortsett fra at det her som ellers blir spørsmål om tvil og tro, konstaterer vi at bedrifter trenger åpenhet, de trenger et mangfold av gode ideer og kreative miljøer. Derfor må bedriftene være der nøkkelpersonene er, hvor de trives og hvor de er kreative. I forlengelsen av et slikt resonnement tviler jeg på at konklusjonen blir geografisk sentralisering av virksomheter.

       Antakelig er det slik at IT blir den stor vekstnæringen i framtiden. Mange økonomer vurderer landenes økonomiske utviklingsmuligheter ut fra andelen arbeidsplasser de klarer å sikre seg innen høyteknologiske næringer. IT kommer jo heller ikke bare til å være en bransje i seg selv, men kommer til å overrisle alle bransjer og virksomheter. Derfor er det viktig med høy grad av politisk bevissthet og årvåkenhet.

       Et Mao-sitat lyder slik:

       « Når forandringens vind blåser, søker mange ly. Men noen bygger vindmøller. »

       Anvendt på IT-revolusjonen betyr det å bygge vindmøller å være med og styre utviklingen.

       Utviklingen av IT-miljøene har ikke skjedd og kan ikke skje gjennom politiske vedtak i kommunestyrer, fylkesting eller storting. Imidlertid kan vi politisk være med og legge til rette for en ønsket utvikling.

       I Senterpartiet mener vi det er fornuftig å legge til rette for at flere høyteknologiske miljøer kan utvikle seg rundt om i landet, og da først og fremst søke å sikre dem vi har. Da må vi ta på alvor at en del av den infrastrukturen som er nødvendig for en videre utvikling, ikke er på plass. Og dette er til de grader en politisk oppgave! Hvis vi f.eks prioriterer bruken av samferdselsmidlene til sentrale deler av landet, ja, da har vi langt på vei samtidig prioritert lokaliseringen også av IT-industrien. Dette er et politisk faktum som alle bør se i øynene, til tross for at vi altså snakker om IT, en næring som for så vidt framfor noen burde kunne frigjøre seg fra geografiske avstander.

       Igjen er Ericsson-saken et godt eksempel for å illustrere problemet. Selv om dette dreier seg om et internasjonalt, verdensomspennende konsern, er deres argumenter typiske for næringslivets behov generelt sett. De påpeker viktigheten av at den regionale flyplassen bygges ut med relevante operative tilbud, og videre at det er viktig at det fins en vei av akseptabel standard. Det blir litt særnorsk når en av landets mest trafikkerte hovedårer stedvis mer bærer preg av museal bevaringsverdighet enn av en moderne stamvei.

       Like viktig som de samferdselsmessige utfordringene kan det være å spre aktuelle studietilbud tilpasset næringslivets behov til høyskoler og universiteter rundt om i landet. Derfor er det viktig og riktig at den statlige medvirkning til styrking av IT-miljøet i Agder også dreier seg om å styrke tilgangen på velkvalifisert arbeidskraft. Helt konkret betyr det at Avdeling for teknikk ved Høgskolen i Agder snarest må få anledning til å tilby sivilingeniørutdanning i telematikk. I øyeblikket er dette det mest konkrete og kraftigste virkemidlet for å styrke den omfattende, men sårbare IT-virksomheten i Agder.

Øystein Djupedal (SV) : La meg fortsette litt med det representanten Terje Sandkjær var inne på, nemlig det samspillet som vi ønsker og som vi ser mange steder mellom industri og høyere utdanning. Eksemplet fra Agder er veldig illustrerende for hvordan det samspillet har fungert positivt ved at en har fått en utvikling innenfor høyskolesektoren for å tilpasse seg det som måtte ligge i nærmiljøet. Jeg har nå lagt merke til at det finnes en organisasjon eller gruppe som kaller seg Norsk Investorforum som har tenkt å bygge en høyskole på Fornebu i forbindelse med det teknologiske senteret som skal etableres der, som da sikkert skal være etter modell av BI, altså en privat stiftelse. Her er det viktig at Regjeringen er på høyden, for hvis vi ønsker at den typen utdannelse både skal privatiseres og sentraliseres i østlandsområdet, vil det helt åpenbart gå på bekostning av de høyskolemiljøene som vi har bygd opp. Agder kan være et veldig godt eksempel på en høyskole som nok bør tilføres mer kompetanse, men det finnes også tilsvarende høyskoler i Norge der det vil være aktuelt.

       Litt av det som ligger i informasjonsteknologiens natur, er det at det finnes et element av desentralisering i det, hvis det finnes politisk vilje til det. Hvis ikke, finnes også det motsatte element, nemlig at man ønsker å lokalisere seg i nærheten av hverandre, og det vil naturlig nok bli i de tettbefolkede områdene.

       Jeg startet med dette fordi det vil være en stor utfordring for departementet knyttet til utdanning av ikke minst ingeniører. Og da snakker jeg ikke bare om sivilingeniører. Jeg snakker om ingeniører, dataingeniører i sin alminnelighet, som vi nå ser at norsk industri har et skrikende behov for. Jeg har lagt merke til fra mitt hjemfylke at dataingeniører fra NTNU jo blir headhuntet allerede i andre klasse og er sikret jobb lenge før de er ferdig med sine studier, nettopp fordi det er mangel på folk med den typen utdannelse. Så min oppfordring går veldig klart til Regjeringen om at den må se på den etableringen som skal foregå på Fornebu, og hindre at vi får en ny type høyskolemiljø der som kan undergrave det offentlige høyskolesystemet som vi har desentralisert rundt i landet.

       Det er i grunnen to spørsmål som jeg har lyst til å ta utgangspunkt i, knyttet til dette lille innlegget. Begge spørsmålene er berørt av både statsministeren og statsråden.

       Hvis vårt utgangspunkt er at den teknologien som nå står foran oss, at det grenseløse gir mange nye muligheter, at vi på en måte står foran mulighetenes århundre, er det ut fra de perspektivene som er trukket opp, to forhold det er viktig å ha klart for seg. Det ene er at det ligger en kime til større kunnskapsskille i folket hvis teknologien får utvikle seg helt uavhengig av politisk styring. Det andre forholdet er at det kunnskapsskillet utmerket godt kan forsterke et eksisterende klasseskille. Det betyr at å gi politiske svar her nok er vanskelig, for det blir litt sånn som da Mercedes-fabrikken i 1934 skulle prøve å lage en fremtidsstudie av hvordan bilproduksjonen skulle være i Europa i 1984, altså en 50-årsstudie fram i tid, fant de ut at det var fullt mulig å øke kapasiteten innenfor Mercedes-produksjonen fra 2.000 biler, som de hadde på det tidspunktet, til 40.000 biler i 1984. Men hele fremtidsvurderingen ble lagt i skuffen fordi, som det sies, det neppe var mulig å tenke seg at et utdanningssystem skulle utdanne så mye som 40.000 kvalifiserte sjåfører i 1984. Det var altså en framtidsstudie fra Mercedes i 1934, 50 år fram i tid. Og det er vel litt slik vi er. Vi er famlende når det gjelder hva utviklingen bringer, vi er famlende når det gjelder hva det nye utdanningssamfunnet og det informasjonsteknologiske samfunnet vil bringe, men det betyr at vi må ha begge de to perspektivene klare hvis ikke vi ønsker at et kunnskapsskille eller klasseskille skal utvikle seg.

       Her har SV prøvd å gi en del svar, og det har også kommet mange interessante innspill i løpet av denne debatten. Det ene svaret er etterutdanning, etterutdanning også som en lovfestet rett. Vi har allerede i dag masse etterutdanning i det norske samfunn. I hvilket omfang det kvalifiserer, og i hvilket omfang det faktisk har betydning, er det vanskelig å vite. Det er bl.a også det det nedsatte regjeringsutvalget skal kartlegge, etter initiativ fra SV i et forslag her i Stortinget.

       Det som det er viktig å ha klart for seg også der, er at hvis ikke kunnskapsskillet, og dermed også klasseskillet, skal forsterkes i folket, må det være en rettighet for alle. Det må være en rettighet som ligger i bunnen, ellers vil en se de perspektivene som allerede ligger der, nemlig at de som har de beste jobbene, de som har den lengste utdannelsen, vil få mest etterutdanning, og at de som da har de minst interessante jobbene, kanskje ikke er inne på arbeidsmarkedet i det hele tatt, ikke vil få etterutdanning. Det perspektivet ligger i all mulig statistikk i dag, og det perspektivet er det veldig sentralt at en klarer å motvirke hvis ikke det kunnskapsskillet skal forsterkes. Det er også en premiss i det forslaget som Stortinget har vedtatt, etter SVs forslag om en lovfestet rett til etterutdanning, at dette med lovfesting skal være en sentral premiss i den utredningen som skal komme.

       Det er også interessant å se at OECD nylig har publisert en rapport om etter- og videreutdanning i Norge som underbygger klart det SV hele tiden har sagt, nemlig at det foregår mye tilfeldig og kortsiktig etter- og videreutdanning i Norge som ikke i tilstrekkelig grad kvalifiserer. Det betyr at mengden av etterutdanning også er et sentralt poeng. Det betyr at det at en drar på kurs nå og da nødvendigvis ikke gjør virksomheten eller bedriften eller den enkelte bedre. Det er kanskje mer å betrakte som at man har litt fri fra det vanlige slitet i hverdagen.

       Det betyr at SVs krav, som også er LOs krav, om at 10 % av arbeidstiden bør brukes til etter- og videreutdanning, er sentralt. Og det håper jeg også blir sentralt i det Regjeringen legger fram for Stortinget neste høst - de første signalene skal vi vel få allerede nå i langtidsprogrammet.

       Det andre perspektivet som vi også må trekke fram hvis vi skal unngå kunnskapsskille og klasseskille i folket, er hvordan skolen, utdanningssystemet, skal kunne motvirke kunnskapsskille og klasseskille. Her har det vært mange ulike innlegg fra talerstolen, og jeg må si at mye av det er veldig fornuftig, for det har nemlig det perspektivet i seg at det må legges til rette for like muligheter i det offentlige skoleverket.

       Et poeng som mange har berørt - og der har også statsråd Rugaas gitt en liten åpning til meg i en tidligere replikkveksling her - er hvordan informasjonsteknologien skal finansieres i utdanningssystemet. Slik som det er i dag, vet vi at det er store kommunale forskjeller. Det er også store forskjeller mellom skoler i samme kommune, og det skyldes mange ulike forhold. Hovedsakelig skyldes det følgende sørgelige faktum, nemlig at vi har en kommunal fattigdom. Det er mange kommunale arbeidsoppgaver som pålegges, der informasjonsteknologi ikke kommer høyt opp på prioriteringslisten, samtidig som vi har en statlig og en privat rikdom som gjør at vi får et stort skille. Det kan gjøre at skolen fremstår som et museum, at skolen ikke fremstår som en del av den virkeligheten som ungene vil møte straks de forlater skolen. Det betyr at både skolen og bibliotekene må rustes opp for å møte den nye virkeligheten. Det stiller igjen både foreldrene, ungene og politikerne overfor mange ulike problemer.

       Hvis en nå antar at det er vilje her i salen, og at også viljen i Regjeringen er til stede, til at vi skal ha en statlig delfinansiering av informasjonsteknologisk utstyr slik at ungene kan møte det i skolehverdagen, ja, da stiller det oss også overfor følgende utfordring: Hva skal de bruke det informasjonsteknologiske utstyret til? Hvordan skal vi ivareta kreativitet? Hvordan skal vi ivareta tallregning med blyant? Hvordan skal vi ivareta alle de egenskapene som knyttes til resonnement, som knyttes til å utvikle ungene til å bli resonnerende mennesker?

       Det stiller også lærerene våre overfor en helt ny type utfordring, en utfordring som vi i dag er helt ukjent med. Og derfor er det spesielt nedslående å se at den etterutdanningsbevilgningen vi tross alt fikk på plass i statsbudsjettet, var noe av det Regjeringen ønsket å fjerne. Etterutdanning av lærere vil i en slik sammenheng være noe av det aller viktigste vi kan bedrive, og det vil jeg tro at det også vil være bred enighet om. Men det betyr at det er staten - Stortinget og Regjeringen - som må bevilge de nødvendige midlene. For hvis en forutsetter at skolen blir tilført informasjonsteknologi, hvordan skal lærerene da møte den og ivareta de to kryssende hensyn, nemlig kreativitet, skaperkraft, men også finne fram i informasjonsbasene som vil være tilgjengelige på skolen?

       Det er også viktig å understreke bibliotekenes rolle. Hvis jeg skal være litt flåsete, vil jeg si at det mest fremtredende trekk ved et sivilisert samfunn er at man har et godt offentlig bibliotek. Og bibliotekenes rolle i norsk folkeopplysning skal ikke undervurderes. Hvis ikke bibliotekene også kan ivareta rollen å være en del av informasjonssamfunnet, har bibliotekene utspilt mye av sin rolle.

       Et viktig prinsipp som jeg vil tro at statsråd Rugaas vil være enig i, er at også gratisprinsippet må gjelde for bibliotektjenestene. Det betyr at tilknytning til ulike databaser som i dag er betalingsbaser, f.eks. EUs baser, som enkelte norske folkebibliotek er knyttet til, må kunne bli gratis tilgjengelig for folket.

       Jeg har lyst til å avslutte med det Jagland startet med tidligere i dag, da han sa at framtidens kapital er kunnskap og fordeling av kunnskap. Det er også SVs utgangspunkt når vi nærmer oss de problemene, og vi har lagt en rekke forslag på bordet i dag som vil kunne virke i en retning der vi utligner klasseforskjeller, kunnskapsforskjeller, og fordeler kunnskap rettferdig.

Statsråd Grete Knudsen : Som flere har pekt på i debatten i dag, er vi midt i en global sammensmelting av tid, sted, personer og prosesser. Samtidig eksploderer mengden og utvekslingen av informasjon.

       Virkemiddelet er den moderne informasjonsteknologien, og resultatet er en gjennomgripende endring av kommunikasjons- og arbeidsprosesser i hele samfunnet vårt. Integrerte nettverk for datakommunikasjon, telekommunikasjon og kringkasting opphever tradisjonelle barrierer og skaper nye kommunikasjonsformer - interaktivt fjernsyn som bryter ned skillet mellom sender og mottaker, telependling, fjernundervisning og telemedisin. Vi blir alle berørt.

       Brukt riktig og med klokskap vil informasjonsteknologien være en kilde til økonomisk utvikling, bedre livskvalitet og et smidigere offentlig og privat serviceapparat. Regjeringen arbeider derfor frem en strategi som kan bringe vårt samfunn i front av utviklingen av informasjons- og kunnskapssamfunnet. Regjeringen vil satse på en bred anvendelse av IT. Den må bygge på verdier som åpenhet, demokrati og ansvar for alle i samfunnet, slik at det ikke skjer en oppdeling av det norske folk i et informasjonsteknologisk A- og B-lag.

       Den offentlige sektor må spille aktivt på lag med den private sektor. Skal en offensiv strategi for informasjonssamfunnet realiseres, kreves det økt bevissthet og en stadig åpen debatt om muligheter og problemer.

       Ved planleggingsministerens redegjørelse har Regjeringen plassert informasjonssamfunnet sentralt på den politiske dagsordenen. Jeg skal ta for meg den næringspolitiske delen, men først et lite bakteppe:

       I dag er det allerede en selvfølgelighet at CNN og andre TV-selskaper er på pletten og via satellitt innvier hele klodens befolkning i de viktigste begivenhetene mens de skjer - og rett inn i vår egen stue. Også på andre måter er verden skrumpet inn til en landsby eller et overskuelig torg. Børshandel, varehandel, aksjehandel og tjenester f.eks på maritim side er koblet sammen i et gigantisk elektronisk nettverk der vi kan følge med i det som skjer overalt, og der enorme summer skifter eier på sekunder.

       De lokale kjøpesentrene smelter også sammen en rekke prosesser. Når en varegruppe skal suppleres, inntastes dette på en terminal eller avleses på en kodeleser. Dette er bare et lite ledd i en lang kjede av prosesser som ved hjelp av moderne IT har avløst tidligere tiders håndskrevne rekvisisjoner, ordrebehandling og fakturering.

       Forskere, bedrifter og datafreakere kobles sammen og bruker nå nettet til elektronisk post, til oppslagstavler, diskusjonsfora og utveksling av alle former for informasjon. Jeg nevner disse eksemplene fordi de er en realitet hos oss, og fordi felles for disse er at det dreier seg om prosesser med utveksling av informasjon der prosesshastigheten har krympet - fra måneder, uker, timer eller minutter til sekunder. Ventetider og geografiske avstander opphører, så stikkord blir: Vil du være med, så heng på - for teknologien kan ikke velges bort.

       Våre bedrifter bør være i front med å integrere IT i produktene og legge om rutiner slik at de kan høste gevinster - dette fordi kunnskap samt evne til å organisere, tilpasse og fornye blir avgjørende for fremtidens virksomheter. Mange norske bedrifter ligger også langt fremme på området. Derfor er ikke vårt mål om å være i spydspissligaen uoppnåelig. Men det krever et internt arbeid og ikke minst samarbeid mellom bedrifter, myndigheter, forskningsmiljøer og bruk av både private og offentlige virkemidler. Først og fremst krever det nysgjerrige mennesker som er åpne og som våger å ta i bruk de nye mulighetene - alt i forhold til to utfordringer: anvendelsen av IT og IT som vekstnæring i seg selv.

       For det første må vi sørge for å utnytte de muligheter for gevinst som er knyttet til bruken av IT. Dette gjelder effektiv og lønnsom bruk av IT i næringslivet så vel som i offentlig sektor. Våre høye IT-investeringer sammenlignet med andre lands gir oss et godt utgangspunkt. Jeg tror utfordringene nå snarere er knyttet til organisatoriske omstillinger og fornyelse i næringslivet enn til rene investeringer i utstyr - som nå også mange har tatt til seg. Det som kreves, er altså en fornyelse av kompetansen og evnen til å utnytte mulighetene.

       Det satses videre bredt i det offentlige virkemiddelapparatet som skal øke bruken av IT i bedrifter og offentlige virksomheter. Her brukes SNDs virkemidler. Vi venter oss mye av anvendelsene, som demonstreres i Norges forskningsråds program for nasjonale informasjonsnettverk. Det er anslått at et fullt utbygd nettverk f.eks for telemedisin, som vi nå har program for, vil medføre innsparinger i helsevesenet på om lag 4 milliarder kr i året. Lignende muligheter til å spare finnes for veginformasjonsnett og maritime informasjonsnett. Samarbeidsprosjektet i reiselivsbransjen synes også lovende.

       Men utfordringen er knyttet til de aller minste bedriftene. De små bedriftene kan også forbedre sin konkurranseevne ved hjelp av IT, men har ofte manglende ressurser til å klare dette på egen hånd. Her må vi makte å knytte dem sammen i nettverk for samarbeid både når det gjelder utvikling og på produksjons- og salgssiden, slik at de også kan utnytte fordelene, gjerne i kontakt med større bedrifter.

       Så til IT som vekstnæring: Digitalteknologien og sammensmeltingen av datateknologi, telekommunikasjoner og kringkasting skaper samtidig en ny utvidet IT-næring. Jeg tror vi skal klare å utnytte disse industrielle mulighetene. Men skal vi det, må vi også nytte lagspillet og bygge videre våre samlede kunnskapsressurser. Langt mer av den kunnskapen som nå befinner seg ved universitet og høgskoler, må tilflyte bedriftene - ikke minst dem jeg nevnte, de minste bedriftene, som det jo er flest av. Jobben er altså å bedre samspillet mellom den nasjonale kunnskapssektoren og det verdiskapende næringslivet. Regjeringen har derfor iverksatt en rekke programmer nettopp for å knytte bedre an til denne kontaktflaten.

       Regjeringen skal føre en politikk som legger til rette for levedyktige IT-miljøer i hele landet. Med dagens moderne kommunikasjonsteknologi er en sentralisering av IT-miljøene ikke nødvendig. Et eventuelt fremtidig IT-senter på Fornebu skal derfor ikke komme som erstatning for andre norske IT-miljøer. Det må inngå i en helhet som forsterker det vi allerede har, med en oppbygging av kompetanse i regionene og et eventuelt IT-senter på Fornebu som en spydspiss inn i en helhetlig sammenheng - også med en nær kontakt til det internasjonale miljøet. Er vi i front, kan nettopp det igjen gjøre oss ytterligere kompetente. Vi har allerede « klynger » av IT-bedrifter, bl.a innen de maritime næringene, som til dels har blitt litt utskjelt noen ganger. På dette området er de maritime næringene virkelig i front og har en stor suksess internasjonalt.

       Regjeringen vil bidra til å støtte opp under slike « klyngedannelser » også andre steder i landet ved å stimulere til økt samspill mellom bedrifter og kompetansemiljøer.

       Den offentlige forskningsstøtten vil derfor være meget viktig for den norske IT-næringen. Det meste av den forskningen som ligger til grunn for dagens produkter, ble faktisk startet for 10 til 20 år siden. Myndighetene har her et ansvar for å tenke langsiktig. Ser vi på oljesektoren og reduksjonen av den i løpet av noen år, må altså offensiven når det gjelder IT-forskning starte nå.

       For kort tid siden kunne vi lese at SensoNor A/S i Horten hadde passert 20 millioner produserte sensorer. SensoNor, som produserer sensorer til bruk i biler for å utløse kollisjonsputer, sysselsetter i dag 330 personer. Suksessen er et resultat av forsknings- og utviklingsarbeid i samarbeid mellom bedrift og myndigheter. SensoNor ble etablert i 1985, men teknologibasen deres, som produktene er utviklet fra, startet opp i slutten av 1960-årene. Det ligger altså 25 års forskning og oppbygging av menneskelig kompetanse og utvikling til grunn for SensoNors suksess.

       IT-revolusjonen handler, som vår statsminister sa, om å utvikle menneskekapitalen og makte samspill over tradisjonelle grenser. Kunnskap, kompetanse og nettverk vil derfor være Regjeringens prioriteringer, noe som jeg også må si at debatten her i dag har gitt stor oppslutning om.

       Den norske marknaden er trass i alt ikkje større enn at jo meir det vert satsa i Oslo-området, jo vanskelegare vert det å koma i gang andre plassar i landet. Eit av områda med informasjonsteknologibrukarar som set strenge krav til utstyr og prosedyrar, og som sit med eit stort erfaringsmateriale frå eit felt der utviklinga går raskt, er Stavanger/Sandnes-området i Rogaland med oljeindustrien der.

       Eg er rett nok klar over at bergensarane er på offensiven og gjerne vil ta innersvingen på Rogaland, men det er nå berre ei side av denne saka.

       Kva vil statsråden gjera for å medverka til at det kan byggjast opp senter for informasjonsteknologi fleire plassar i landet?

       Det vert òg sagt at me skal vera i framkant av IT-utviklinga. Kva då med meir systematisk satsing på norsk programvareindustri, noko f.eks. Irland har fått til, og som norske miljø skulle kunna danna godt grunnlag for. Kva vil statsråden medverka til på dette planet?

Statsråd Grete Knudsen : Representanten Aarrestad spurte hvordan vi kunne komme i front. På en god del av disse områdene er faktisk Norge i front.

       At IT-miljøene er dominert av Oslo og Trondheim, er en sannhet med modifikasjoner. Vi har en del veldig viktige områder hvor det er IT-miljøer, det er Kjeller, det er Oslo-miljøet, det er Kongsberg-miljøet. Men vi har også meget kreative miljøer på Sørlandet, vi har kreative miljøer i Nord-Norge, jf. satellittoppleggene vi har både på Svalbard, i Tromsø, Narvik-området og Andøya, for å nevne noen, i tillegg selvfølgelig til det representanten nevner: våre to hjembyer, som også er aktive. Det som er et fellestrekk, er at deler av denne teknologien er blitt spesialisert på forskjellige områder. Derfor kan ikke vi bestemme hvor private bedrifter skal slå seg ned. Men det vi kan bestemme, er å sørge for at ulike regioner i hele vårt land er så kompetente at kreative miljøer kan slå seg ned der. Man skal altså kunne møte miljøer ulike steder i Norge uten at man trenger å flytte fysisk for å kunne ta i bruk disse miljøene. Men om det skulle være slik at private aktører og andre vil slå seg ned på Fornebu, må man ikke møte dette på en negativ måte, man må møte det på en positiv måte og se på hvordan de forskjellige delene av landet også kan knytte seg til et slikt nettverk som kan gi oss ytterligere internasjonal kompetanse.

Øystein Djupedal (SV) : Årsaken til at jeg tar replikk på statsråden, er noe som gledet meg svært, nemlig at statsråden så sterkt understreket at de kreative IT-miljøene må finnes i hele landet, og om ikke regjering og storting kan bestemme hvor bedriftene skal etableres, så kan de bestemme, som statsråden sa, at kompetansen skal finnes i hele landet, og at det dermed skal være et incitament for at bedriftene etablerer seg.

       Statsråden berørte også Fornebu i sitt hovedinnlegg. Nå er det ikke mitt anliggende å berøre de private bedriftsetableringene på Fornebu. Det kan vi gjøre i en annen sammenheng. Men jeg registrerer med litt forbauselse at en investorgruppe har tatt initiativ til å etablere en privat høyskole for ingeniørutdannelse på Fornebu i tilknytning til det samme miljøet hvor Telenor og alle de andre bedriftene er tenkt etablert. Det er et spørsmål som det er mulig å avklare politisk. Jeg vet utmerket godt at statsråden ikke har ansvar for utdanningsspørsmål i Regjeringen, men jeg håper likevel statsråden kan komme med noen signaler, for jeg ser på det med veldig stor uro, ikke på at det etableres en høyskole på Fornebu, men fordi det vil gå på bekostning av det ønsket som statsråden så klart gav uttrykk for, at det skal finnes kreative miljø spredt på våre ulike høyskoler rundt i landet. Statsråden gav selv en veldig fin gjennomgang av hvor det finnes miljø, og det er helt riktig, det finnes ikke bare ved NTNU i Trondheim og de andre miljøene som var nevnt her, men helt andre steder, sånn at det er et sentralt poeng. Et annet sentralt poeng er jo at dette sannsynligvis vil bli en privat stiftelse, etter hva jeg forstår. Spørsmålet er jo også om ikke den typen ingeniørutdannelse man har i tankene og som er knyttet til Fornebu, burde være innenfor det offentliges ansvarsområde.

       Så veldig kort - i forlengelsen av det øvrige statsråden sa: Vil Regjeringen ta initiativ til å få stoppet etablering av en privat høyskole på Fornebu? Og vil Regjeringen ta initiativ til å få etablert ingeniørutdannelse på høyskolenivå flere steder rundt i Norge?

       Jeg har ikke hørt om en privat ingeniørhøyskole i Fornebu-området, det kjenner jeg ikke til. Jeg kjenner til at BI skulle ha interesse av å etablere seg der, men jeg håper og regner med at vi fremdeles skal kunne dekke behovet som vi har innenfor også dette området.

       Presidenten: Formiddagens møte er dermed omme, og nytt møte settes kl. 18.

       Kjellaug Nakkim (H) : Det er en ordrik debatt vi har i dag, med mange luftige svev og med få konkrete nedslag. Jeg savnet i statsråd Rugaas' redegjørelse konkrete forslag til tiltak for hvordan Norge skal utnytte informasjonssamfunnet. Det er ikke blitt så mye mer konkret etter statsrådens innlegg her i salen i dag, selv om statsråden mener noe annet.

       Informasjonssamfunnet er her enten vi liker det eller ikke, og det må møtes med konkrete tiltak, ikke luftig språkbruk. Informasjonsteknologien har allerede begynt å revolusjonere vår hverdag. Informasjonsteknologi er en fellesbetegnelse på data-, tele- og kommunikasjonsteknologi - og gjør oss i stand til å se og høre når ting skjer. I den kommende sammensmeltingen av telenettet, TV-skjermen og PC-en vil informasjonsteknologien understøtte internasjonalisering og individualisering. Det er mange som frykter datateknologien fordi de ser at den jobben de i dag innehar, vil bli rasjonalisert bort. Men sammensmeltingen av tele- og datatjenester vil gi oss mange nye tjenester og dermed mange nye arbeidsplasser.

       Høyre ønsker å ta denne nye teknologien i bruk i kunnskapssamfunnet. Ny teknologi har bidratt til at mange mennesker i dag har helt andre og bedre livsvilkår enn tidligere. Men det er nå en gang slik at utviklingen av IT-samfunnet best kan håndteres av et samfunn som vet å håndtere forandringer. Vi må skape vilkår for familie og skole som gjør at vi får den nødvendige trygghet, slik at vi kan trives med forandringer.

       Vi bombarderes i dag med informasjon. Høyre vil derfor legge vekt på skillet mellom informasjon og kunnskap. Det å kunne tilegne seg evnen til å orientere seg fram til den viktige informasjonen og å utnytte denne til å opparbeide seg kunnskap er det som blir viktig i framtida.

       Skolens viktigste oppgave vil derfor bli - nå som før - å formidle kunnskap i basisfagene. Men behovet for en kunnskapsskole i Norge vil stadig forsterkes. Skolen må kunne gi et grunnlag for teknologisk spisskompetanse. Men like viktig er det at den allmenne utdanning tilpasses slik at alle elever gis en mulighet til å beherske og dra nytte av informasjonssamfunnets tilbud. Bruk av IT i undervisningen bør stå sentralt, men da først og fremst som et hjelpemiddel for elever og lærere for å styrke kunnskapsformidlingen i de viktigste kjernefagene. På den måten vil selvsagt elevene også lære seg å bli fortrolig med en datamaskin og dens anvendelsesområder - tekstbehandling, søking i Internett, CD-ROM, kommunikasjon med andre mennesker, etc.

       Og jeg må si meg enig med representanten Erik Solheim når han sier at det er altfor lite at Norge har én personlig datamaskin pr. 20 elever i skolen, og dette er gjennomsnittet. Vi har, som kjent, fått mange rapporter om hvor dårlig det står til i mange av våre ungdomsskoler og i videregående skoler vedrørende datautstyr. En kan ikke da forvente at elevene skal kunne lære å møte IT-samfunnet. Høyre vil da også stemme for de forslag som er fremmet på dette området.

       I et komplisert samfunn der lover og regler alene ikke kan regulere den enkeltes atferd, blir det å utstyre den enkelte med normer og gi opplæring i å sette grenser viktig. Kunnskapssamfunnet er avhengig av at skolen lykkes med dette, i et samspill med familiene. Skolen har en stadig viktigere utfordring når det gjelder å skille mellom kunnskapssamfunnet og et mer passivt informasjonssamfunn, og å stimulere den enkeltes evne til kreativitet og egen handling og ikke til å bli en passiv mottaker av inntrykk.

       Det behov man har for kunnskap i hver enkelts konkrete jobbsituasjon, vil bli besørget enten i spesialisert utdanning eller av arbeidsgiveren - enten man er dataingeniør, historiker eller sykepleier. I dagliglivet blir bruken av IT stadig mer kundetilpasset, enten det dreier seg om å ta ut penger i minibank eller sjekke kontobeholdningen og betale regninger pr. telefon. Det er ikke nødvendigvis slik at man blir en taper i samfunnet om man ikke hele tiden er « up to date » på IT-fronten. Det er andre kvalifikasjoner og forhold som avgjør om man klarer å nå sine mål i livet, selv om stadig flere vil møte krav om skolering innen IT. Imidlertid er det åpenbart at IT og annen ny teknologi nå er så viktig i vårt samfunn at kjennskap til hva dette er og hvordan det virker eller vil virke inn på samfunnets utvikling, må stå sentralt. Derfor er Høyre også opptatt av at skolene skal få tilgang på teknologiske hjelpemidler i undervisningen. Høyre er overbevist om at ny teknologi i langt høyere grad vil gi muligheter for en tilpasset undervisning for funksjonshemmede og andre elever med lærevansker. Men for at lærerne skal kunne møte denne utfordringen, må kunnskap om og praktisk bruk av IT inngå som en obligatorisk del av lærerutdannelsen eller være en del av etterutdanningsprogrammet.

       Offentlig sektor er den største brukeren og forvalteren av informasjon i samfunnet. Mulighetene for bred spredning av informasjon øker med IT-utviklingen. Kampen mot 1980-tallets lukkelov var Willoch-regjeringens bidrag til et åpnere samfunn. Større åpenhet mot offentlig forvaltning ved hjelp av ny teknologi blir det kommende tiårs bidrag til et åpnere samfunn. Dette vil også bli viktige premisser for utvikling av et moderne demokrati. At Statskonsult har tatt i bruk Internett for å la vanlige folk få si sin mening om hvordan staten bør legge ut informasjonen på nettet, er et skritt i riktig retning. Jeg håper at dette prøveprosjektet blir videreført, slik at vanlige folk som bruker Internett, kan gi innspill både til statsforvaltningen, Regjeringen og oss politikere i Stortinget. Dette vil kunne medføre en langt mer aktiv deltakelse i og utforming av samfunnet og derved styrke demokratiet.

       Men departementene må samarbeide på en helt annen måte enn det gjøres i dag. Slik det nå fortoner seg, virker det som om det er tette skott mellom de forskjellige departementer, og at alle skal finne opp hjulet på nytt. Kompetansen i staten på å finne effektive IT-løsninger, synes ikke overveldende. Det er nok å vise til de ulike dataskandalene i staten, spesielt innen Trygdeverket. Statskonsult har uttalt at statens datadrift er tungvinn, kostbar og sårbar, og de maner til fortgang og samarbeid om løsninger. Jeg håper statsråden følger opp Statskonsult og tar fatt i dette på en skikkelig måte.

       Et annet viktig område, som statsråd Rugaas bare så vidt nevnte i sin redegjørelse, var personvernet. IT-samfunnet gjør at muligheten for å kontrollere og overvåke enkeltmennesket er formidabel. Høyre vil være på vakt mot at det under dekke av effektiv ressursbruk og styring i det offentlige skal gå på bekostning av hensynet til frihet og rettsvern for den enkelte. Statens eller det offentliges ønske om å gjøre bruk av dataregister og å krysskjøre disse, må ikke overskygge behovet for personvern. De samme regler må også gjelde innenfor det private næringsliv. Jeg har allerede registrert at noen gleder seg over at Regjeringen vil gå bort fra den ensidige fokuseringen på personvern, som de sier, og at det åpnes for å veie personvernet mot andre hensyn. Høyre vil være meget restriktiv hvis og når loven om personvern skal revideres.

       Hittil er IT tatt i bruk innenfor våre gamle organisasjonsformer. Det er en utfordring å lære oss å leve i det samfunnet vi nå er i ferd med å lage, med nye måter å leve på, fungere og jobbe på. IT kan være frigjørende teknologi som vil gjøre det mulig for alle å kommunisere med hverandre - en frigjøring på linje med boktrykkerkunsten. Men dagens lovverk om opphavsretten henger sammen med boktrykkerkunsten. Jeg er sterkt i tvil om dagens lov vil overleve, selv om statsråden tydeligvis har tro på at dette kan løses ved internasjonal lovgivning.

       Til slutt vil jeg kort få si følgende: Teknologi skaper problemer, men de kan løses ved en dialog mellom beslutningstakere og brukere. Vi vet det vil skje store endringer i måten vi organiserer oss på - både politisk og faglig. Men vi vil også få muligheter til å styre vårt liv fra en mus, et tastatur og en skjerm hjemme i stua - og dermed mulighet for å miste den menneskelige kontakt.

       Men jeg velger å si med Mark Twain: De fleste av mine bekymringer ble det aldri noe av.

Margaret Eide Hillestad (Sp) : Etter å ha hørt statsråd Rugaas sin redegjørelse om IT, har jeg gjort meg noen refleksjoner når det gjelder det nye mediebildet, og når det gjelder jenters forhold til IT.

       På kringkastingsområdet går vi fra en situasjon hvor det har vært knapphet i overføringsmediet, til en situasjon hvor digitaliseringen medfører en overflod av kapasitet og kanaler. Vi får en utvisking av skillet mellom kringkastings-, tele- og datateknologi. I fremtidssamfunnet vil vi oppleve en økende fragmentering av den offentlige debatten. Erfaringene bare ved opphevingen av TV-monopolet griner imot oss hver eneste dag. Vi har ikke lenger samme debattgrunnlag når vi diskuterer i matpausen på skolen eller på jobben. Dette mangfoldet er både en styrke og en utfordring. Når nå TV, data og andre medier smelter sammen, vil det kunne bli mulig å sette sammen sin egen TV-meny og velge å forholde seg til den informasjon, underholdning osv. som man ønsker å ta innover seg.

       Rapporten fra Statssekretærutvalget « Den norske IT-veien. Bit for bit » sier det samme. Den sier også at det blir desto viktigere å opprettholde et allmennkringkastingstilbud, noe vi i Senterpartiet er helt enig i. Senterpartiet mener at mediepolitikken skal sikre ytringsfrihet, et kvalitativt og allsidig medietilbud samt styrke norsk språk og kultur.

       Politikken skal også sikre et godt riksdekkende allmennkringkastingstilbud som appellerer til smale og brede grupper av folket. Hvilke tiltak tenker Regjeringen å iverksette for å styrke allmennkringkastingen i det nye mediebildet?

       Senterpartiet har i brev til Kulturdepartementet i oktober 1996 bl.a stilt følgende spørsmål når det gjelder NRK som vår fremste allmennkringkaster: Hva gjør NRK for å utvikle digitale sendinger? Hvilke deler av landet prioriterer NRK i utbyggingen av digitale sendinger? Er det de mest tettbygde strøk eller er det strøk med lavest seerdekning som blir prioritert først? Vi venter fortsatt på svar!

       Statsråd Rugaas sier at innholdet som blir formidlet på nettet, i liten grad er utviklet med grunnlag i norsk og nordisk språk og kultur. Han sier videre at skal vår egen kultur og kulturuttrykk bli representert, må det stimuleres til norsk innholdsproduksjon. Statssekretærutvalget skriver også at norsk språk og norskspråklig programvare må være tilgjengelig i digitale medier og kommunikasjonssystemer. Det er vi i Senterpartiet også veldig opptatt av. Men da er det for tynt å si at løsningen er å oppfordre forleggere, forfattere, forskere og utdanningsinstitusjoner om å samarbeide for å gjøre deres materiale tilgjengelig på digitale medier, bl.a datanettet. Jeg spør da: Hvilke tiltak utover oppfordringer til enkeltgrupper tenker Regjeringen å iverksette for å styrke norsk kultur og språk på nettet?

       Vi kan konstatere at i store deler av den vestlige verden synes jenter i liten og synkende grad å velge informatikk som fag. Jeg er enig med statsråden i at det er svært viktig at jenters perspektiv på utnyttelsen av ny teknologi blir ivaretatt. Jeg er også enig med statsråden i at likestilling og like muligheter for alle er et viktig grunnlag for å satse på IT i skole og utdanning.

       Statssekretærutvalget skriver at integrering og bruk av informasjonsteknologi innenfor et bredt spekter av fag i skole og opplæring vil kunne styrke jenters innsikt og interesse for å bruke IT. Derimot synes jeg statsråden ikke fullt ut tar konsekvensen av sitt syn når han sier at selvsagt skal det offentlige hjelpe til, men det er også viktig at jentene selv tar utfordringen.

       Det er helt selvsagt at både gutter og jenter må delta på egne premisser. Det er bare det at kulturelle faktorer spiller inn her som ellers i samfunnet. La meg minne om den første kvinnelige studenten, Cecilie Thoresen, som fikk lov å studere matematikk. Da var det humaniorafagene som hadde status, og de var ikke tilgjengelig for kvinner. Etter hvert snudde det, og kvinnene ble i mindretall på matematikk, men i flertall på norskstudiet. Nå, bl.a etter satsing i grunnskolen, er det flere kvinner som velger utradisjonelt. Jeg vil minne om at det å bruke informasjonsteknologien er vesentlig mer enn å studere informatikk. Det er også å være med og bestemme hvilke programmer som skal sendes på TV, hvilken informasjon som skal sendes ut på Internett, og å utarbeide dataspill o.l. Det er svært viktig at jenter også er med her. Det er viktig at jentene er med allerede fra starten av. Jeg mener vi har virkemidlene - det er bare å ta dem i bruk.

Tom Thoresen (A) : Dette har vært en ganske spennende og grenseoverskridende debatt, men det handler jo også om et ganske spennende og grenseoverskridende område. Når jeg sier « grenseoverskridende », er det i denne sammenheng på flere plan. For det første, noe så banalt som når man ser på deltakelsen i denne debatten fra de ulike partiene, men også fra hvilke ståsteder i forhold til hvilke politiske problemområder man vanligvis arbeider med i og utenfor dette huset, så er det like sterk interesse fra alle sider. Det er banalt nok ikke så ofte ved generelle debatter i dette huset. Og det sies også at utfordringene og satsingene på IT-området er utfordringer og satsinger som angår hele det norske samfunn, som angår privat og offentlig sektor, og som angår menneskene i deres hverdag, jeg hadde nær sagt fra vugge til grav.

       Blant annet fordi det er noen av oss som har mer og andre av oss som har mindre personlig innsikt i både den teknologien vi står overfor, og også de utfordringene vi står overfor, er det lett å se ulike faremomenter - faremomenter som går på den enkeltes situasjon, den enkeltes rettssikkerhet, faren for skjevheter som måtte utvikle seg i det norske samfunn, farer som går på fremmedgjøring, og farer som går på personvern. Alt dette er det svært nyttig å trekke fram i innledningen til en bred IT-satsing i det norske samfunnet. Det er fordi utviklingen må ta sikte på å unngå de farene som måtte ligge her på ulike områder, men ikke på å unngå utviklingen selv.

       Jeg tror at for mange mennesker, ikke minst av min generasjon, som er vant med at kunnskap og erfaring er noe som overleveres fra den eldre til den yngre generasjon i familie- og hverdagsliv, i skole og utdanning, på arbeidsplasser, eksisterer bl.a den skjellsettende nye opplevelse at vi opplever på kroppen at nå er det kanskje det stikk motsatte som skjer. Men samtidig skjer det en enorm økning av den enkeltes makt, fordi den enkeltes makt i det moderne samfunn er bundet til kunnskap, muligheter til å formidle denne kunnskap til andre og ikke minst den erkjennelse at kunnskap er noe en bærer med seg, og som ingen kan ta fra en. Det er et utgangspunkt for en maktutjevning i det norske samfunn som vi kanskje aldri har sett maken til.

       For meg er det mest naturlig å peke på at IT og IT-satsingen nettopp er en teknologi. Den kan ikke erstatte kunnskapsøkningen i samfunnet, den kan ikke erstatte kunnskapen selv, den kan ikke erstatte forskning, og den kan ikke erstatte læring. Men den er på sitt beste en uendelig mer effektiv måte å formidle den økte kunnskapen i samfunnet på. - Så mye på det generelle plan.

       Fordi utfordringene og mulighetene er så mangslungne, og fordi mulige feilgrep kan være så fatale, er det viktig at det er en politisk styring av de IT-utfordringene samfunnet står overfor. Og jeg tror gjerne jeg vil gå lenger, jeg vil si at jeg tror det er ytterst viktig å ha en rimelig grad av konsensus rundt den politikk som legges opp rundt IT-satsingen i samfunnet. Det har vært innvendt i denne debatten og i forbindelse med den redegjørelse som har vært holdt, at den er generell og ikke har gitt svar på alle detaljerte spørsmål om hva vi står overfor - i den nærmeste tid og noe lenger fram - når det gjelder satsing også på det politiske plan. Jeg tror for min del det er viktig at vi unner oss denne innledningen, for å klarlegge de mer prinsipielle og de mer lovende sidene ved det, før vi kan ha konkrete svar på alle de detaljerte utfordringene vi står overfor. Det er åpenbart slik at mye av det som sies i dag, og mye av det som etterspørres i dag, må få et atskillig høyere presisjons- og detaljnivå når vi skal arbeide videre med det konkret. Det er da også Regjeringen i ferd med på mange og spesifiserte områder. Men til et slikt arbeid trenger man selvfølgelig også gode innfall og gode ideer fra andre enn Regjeringen selv, og det er jo noe av det som ligger i den samrådstankegang som Det norske hus skal tuftes på. Derfor er også konkrete forslag verdifulle i en debatt som denne.

       Når jeg ser på de forslag som er lagt fram til behandling i forbindelse med dagens debatt, angår de for det første områder som står helt sentralt i den videre IT-utviklingen i det norske samfunnet. Dernest omhandler forslagene områder hvor Regjeringen allerede er i gang, eller vil trenge tilskyndelse til å videreutvikle, i forhold til den politikk Regjeringen skal føre. Dessuten inneholder det en del gode ideer til løsninger. Jeg tror at det ville være noe uheldig om vi nettopp i denne innledningsfasen skulle gi oss til å måtte diskutere detaljer og eventuell uenighet i detaljene rundt disse forslagene. Jeg tror derfor at det mest hensiktsmessige for oss alle når det dreier seg om IT-samfunnets videre utvikling, simpelthen ville være om forslagsstillerne kunne overveie om ikke alle disse forslagene burde oversendes til Regjeringen uten realitetsvotering, nettopp fordi de inneholder såpass mange gode « inputs », for å holde oss i moderne sjargong, i forhold til et arbeid Regjeringen nå er i full gang med. Jeg ber i hvert fall forslagsstillerne om å overveie dette, og jeg antar også at planleggingsministeren i løpet av denne debatten kan redegjøre noe nærmere for hvordan Regjeringen arbeider videre med konkretiseringen på disse feltene.

Johanne Gaup (Sp) : I den IT-politiske redegjørelsen er telemedisinen så vidt berørt, og jeg savner en bredere omtale av dette viktige feltet. Regjeringen verken orienterer om hva som foregår på dette feltet, eller har noen målsetting om hvilken utvikling vi skal ha innenfor telemedisin. Det som står i redegjørelsen, kunne faktisk vært skrevet for ti år siden, for allerede da var utviklingen av telemedisin godt i gang i Distrikts-Norge og spesielt i Nord-Norge.

       Sykehusene i Nord-Norge har kanskje høstet større anerkjennelse i medisinske kretser internasjonalt enn nasjonalt for utvikling av telemedisin. Kanskje vi ikke har vært flinke nok i nord til å informere det øvrige land om f.eks det som angår hjerteoperasjoner, om andre undersøkelser, om behandling av psykiske lidelser hos barn som foretas ved hjelp av telemedisin i Nord-Norge. Vi har også samarbeidsprosjekter i Barentsregionen f.eks mellom RiTø og Arkhangelsk sykehus når det gjelder telemedisin.

       I rapporten fra Statssekretærutvalget om den norske IT-veien er det trukket opp viktige målsettinger for bruk av telemedisin, men disse er faktisk ikke nevnt i redegjørelsen. En av målsettingene er standardisering av utstyr. Hvis vi skal få lokale, regionale og nasjonale helsenettverk for telemedisin, er standardisering en forutsetning. I dag har f.eks de tre fylkene i helseregion V hver sin type utstyr som ikke kan danne et nettverk, og dette viser hvor viktig det er med nasjonal samordning og standardisering.

       Et annet problem er finansieringsordningen. I Finnmark brukes i dag telemedisin både i sykehus, innenfor barnepsykiatrien og i primærhelsetjenesten, og flere kommuner ønsker å knytte seg opp mot sykehusene med telemedisin. Men siden driftsutgiftene belastes fylkeskommunen og de enkelte kommunene, har de ikke penger til dette. De som sparer på bruk av telemedisin, er staten ved Rikstrygdeverket, da pasientenes reiseutgifter til sykehus bortfaller når pasienten behandles lokalt ved bruk av telemedisin. Det må derfor utredes en finansieringsordning slik at det ikke er økonomiske hindringer i veien for å utvikle og ta i bruk telemedisin.

       I Senterpartiet savner vi en nasjonal målsetting, vi savner standarder og finansiering av utvikling og drift av telemedisin. Derfor fremmer vi forslag om at det utarbeides en nasjonal handlingsplan for utvikling, drift og finansiering av telemedisin. Det kan virke som om Regjeringen ikke er helt klar over at telemedisin er en del av hverdagen innenfor helsevesenet i Nord-Norge og har vært det i lang tid allerede. Det kan også virke som om den er kommet av seg selv uten nasjonal planlegging, og at den lever sitt eget liv innenfor sykehusenes og helseinstitusjonenes vegger.

       Vi vet at det er stor mangel på fagfolk i helsevesenet, spesielt i Nord-Norge. En nasjonal satsing på å ta i bruk den telemedisinen som er utviklet, vil også være med på å avhjelpe mangelen på fagfolk og å gi pasientene i Distrikts-Norge et godt tilbud lokalt. Staten burde i alle tilfeller overføre de innsparte midlene til sykehusreiser til drift av telemedisin til de sykehus og institusjoner som ikke får dette dekket. I dag er det bare Regionsykehuset i Tromsø som får midler til utvikling av telemedisin.

       Når det gjelder utvikling av IT, er dette et område som virkelig kommer til anvendelse i det daglige liv. Det er med på å fjerne avstander, og det er også et spennende område, som jeg tidligere sa har høstet stor anerkjennelse internasjonalt. Mange ganger høres det ut når man snakker om IT og media, som om det dreier seg mye om forlystelse, folkeopplysning og mange slike ting, men her dreier det seg altså om den praktiske nytten for Distrikts-Norge.

       Det har nok vært spennende både for Telenor og staten å være med på utviklingen av telemedisin, men den vil ikke komme til anvendelse hvis det økonomiske ansvaret helt og fullt skal overlates til fylkene og kommunene. Telemedisin er og vil være en del av den nasjonale helsetjenesten.

Tore A Liltved (H) : Det mangler ikke på store ord i Regjeringens uttalelser om Norge som en spydspiss i utvikling og anvendelse av informasjonsteknologi. Men hittil har utviklingen skjedd mer på tross av enn på grunn av Regjeringens politikk. Det har verken vært kraft eller tempo i satsingen. Handlingen har uteblitt. Nå lover Regjeringen en reform. Behovet for reform er åpenbart, og det er positivt at Regjeringen tar selvkritikk i sin innrømmelse av behovet for reform. Reform betyr nemlig omdannelse, forandring og især forbedring.

       Norge mangler i dag en strategi bl.a for hvordan vi kan hjelpe våre universiteter og høgskoler, forskere og industri til å være delaktig i utviklingen innen IT-området og gjerne ligge i spiss for utviklingen. Det er viktig - så langt det er mulig - gjennom politiske virkemidler å motivere industri og tjenestetilbydere til å benytte seg av de fremskritt som blir gjort. Skal dette kunne skje, må vi sørge for å ha en oppdatert, lære- og endringsvillig arbeidskraft. Dette innebærer satsing innen utdannelse, både på det faglige og det psykiske området. Utdannelsen må ikke bare blir for nuet, men legges opp slik at den blir en reell basis for viten og praksis for fremtiden. Dersom dette skal kunne gjøres, må hele utdannelsessystemet satse på kreativ kunnskap og gis de muligheter i utstyr og til praksis som kreves. Det er viktig å huske at fremtiden ikke kan vinnes en gang for alltid, fremtiden må vinnes ved innsats hver eneste dag.

       Selv om vi nå trenger og erkjenner at vi trenger en IT-reform, må det være riktig å slå fast at Norges utgangspunkt langt fra er umulig. Vi kan takke fremsynte universitets- og høgskolemiljøer, industriledere, kompetente arbeidstakere og forskere for dette. Våre største IT-miljøer betyr enormt mye for både de lokalsamfunn de er del av, og for Norges fremtidsmuligheter i det såkalte postindustrielle samfunn. Som eksempel vil jeg nevne at IT-industrien i Aust-Agder sysselsetter drøyt 4.000 personer med meget høy kompetanse både i forskning og i produksjon. Den unike sammensetning av små og større IT-bedrifter i fylket gir et svært kreativt miljø som Regjeringen bør gi de beste muligheter til utvikling. Regjeringen bør bl.a gå gjennom skatte- og avgiftspolitikken sin og endre denne slik at den ikke straffer IT-miljøer som ligger i distriktene. Det er også viktig at Regjeringen får opp tempoet i utbygging av stamveinettet og stimulerer til internasjonale flyruter på landsdelsdestinasjonene.

       Som et eksempel på hvor viktig det er å se og gripe de muligheter som gis gjennom informasjonsteknologien, vil jeg nevne Postverket. IT-utviklingen har nærmest feid Postverket av banen. Det kunne ha gått bedre dersom Postverket hadde omstilt seg hurtigere. Organisasjonenes endringsvegring og manglende handlingskraft fra ansvarlig politisk ledelse har gitt svært mange negative konsekvenser for Postverket. Det tragiske er at organisasjonene som motarbeidet endringer for å sikre arbeidsplassene sine, underminerte dem.

       La meg ta et banalt eksempel for å vise hvor totalt utenfor virkeligheten Postverket fremdeles er: Postverket er en tjenesteyter. Dersom det skal konkurrere og vinne kunder, enn si beholde dem, må Postverket yte konkurransedyktige tjenester. Men hva skjer? Postverket tilbyr f.eks kundene å sende telefaks. Da må du først fylle ut et skjema, så må du vente til en ekspeditør kan sende telefaksen for deg, så må du vente på kvittering, og deretter blir du avkrevd ca 30 kr pr. sendt side. Hele tilbudsopplegget er så negativt at det skriker til deg: Kjøp egen faks, kutt ut Posten!

       Jeg nevner dette som et skrekkens eksempel på hva mangel på forståelse, beslutning og organisasjon når det gjelder telekommunikasjon, kan føre til. Jeg har lyst til å sitere fra Agderpostens lederartikkel sist fredag, den 31. januar:

       « Raske teknologiske endringer gjør det nødvendig med raskere omstillinger. Verden kan fortone seg som snudd på hodet når Terje Mikalsen sier at bare evne til omstilling kan gi økt trygghet. Da må også bedrifter organiseres på en slik måte at de kan omstilles raskt. »

       En annen viktig side ved utviklingen av vår IT-industri er å erkjenne at vi konkurrerer globalt. Det er ikke mulig å distansere seg fra det faktum. Nå er det bl.a underskudd på IT-ingeniører. Det betyr at etterspørselen etter slik kompetanse øker, og at IT-ingeniørene selvsagt vil velge annen arbeidsgiver dersom de ikke trives eller får interessante arbeidsoppgaver. Kompetansen er blitt viktigere enn kapitalen. Nettopp dette forholdet er vi nå vitne til i Ericsson AS-problematikken.

       Selv enorme Ericsson AS er sårbar og tåler ikke å miste nøkkelfolk innen IT-forskning, folk med stor hjernekraft, kreativitet og ideer. Ledelsen i Ericsson AS vet f.eks at nøkkelpersoner ved bedriften i Arendal har kunnskaper nok til å starte sine egne forsknings- og utviklingsprosjekt eller kan gå til konkurrerende bedrifter. Alt nå vet vi at ca 30 % av IT-ingeniørene og forskerne er i samtaler om arbeid i andre bedrifter hvis Ericsson AS velger å flytte fra Arendal.

       Mangelen på IT-ingeniører er langt fra et gode. Derfor bør Regjeringen snarest mulig sørge for å etablere flere studieplasser for sivilingeniører i IT, bl.a slik høgskolen i Agder har søkt om. Nettopp i et av Norges mest interessante IT-miljøer, der potensialet for videre utvikling og vekst er meget stort, bør et slikt studium, i tillegg til beslektede studier, etableres. Regjeringen har nå muligheter til å vise at det er realiteter bak statsminister Jaglands stadig nevnte visjoner om informasjonssamfunnet og planleggingsministerens ord om kraft og tempo i informasjonsutviklingen.

       Høyre ønsker handling, ikke mer retorikk. Det er nå det gjelder, snart er det for sent.

Marit Arnstad (Sp) : Mange har i debatten i dag vært opptatt av de mulighetene som ny teknologi gir, og det er i debatten også brukt forholdsvis store ord om det vi opplever. Jeg syns det er vanskelig å ha noen sikker formening om det vi er inne i, vil bli en mer eller mindre omfattende revolusjon enn den industrielle revolusjon. Men det vi iallfall med sikkerhet kan si, er at endringene går mye raskere enn de gjorde den gang. I løpet av bare få år vil vår måte å leve på endres ved at vi arbeider, kommuniserer og konsumerer på nye måter.

       Det er også slik at et langt større antall mennesker er involvert i den samfunnsendringen som nå skjer, og jeg tror vi har bedre forutsetninger for å forstå og kunne be

       skrive de endringene som vi går igjennom, enn det man hadde under den industrielle revolusjon.

       I politikken har man på mange måter blitt stående som en tilskuer til teknologiutviklingen. Også når en hører på debatten her i dag, ser det ut som om det er lite en kan gjøre i forhold til farten på de endringene som skjer. Spørsmålet som en står igjen med, er om det politiske systemet er i stand til å påvirke retningen i forhold til det som skjer.

       Senterpartiet er av den oppfatning at det er en politisk oppgave både å identifisere de positive mulighetene og de negative effektene ved teknologien. Vi mener at det er mulig å påvirke hvordan teknologien kan brukes, og hvem som får tilgang til ny teknologi. Vi kan i langt større grad enn det som har vært gjort hittil, legge opp strategier for hvordan informasjonsteknologien blir satt inn i en positiv samfunnspolitisk sammenheng.

       Det er også en oppgave for det politiske systemet å begrense uheldige utslag og kompensere de gruppene og de områdene som vil oppleve store ulemper i overgangen til bruk av ny teknologi.

       Jeg har lyst til å ta opp et mer spesifikt tema. Planleggingsministeren var i sin redegjørelse inne på bruk av ny teknologi i forhold til personvern og det enkelte menneskes rettssikkerhet. Det har også vært et sentralt tema i debatten her i dag. Det er i seg sjøl et spørsmål med mange enkeltsider.

       En viktig side ved denne saken som mange har vært inne på i dag, er reglene som skal gjelde for registrering og oppbevaring av personopplysninger, hvordan de skal brukes, om de skal kunne kobles, og om kontrollen i forhold til personregister.

       En annen viktig side som berører personvernet, er hvordan en velger å bruke ny teknologi i offentlig forvaltning. Ny teknologi kan bidra til å effektivisere forvaltningen, gjøre den mer tilgjengelig og mer serviceorientert. Det er både ønskelig og viktig. Og det er viktig at slike ting som offentlighetsprinsippet skal gjelde også for elektroniske dokumenter. Det er et eksempel på helt nødvendig åpenhet.

       Vi ser også at mulighetene til å gi hver enkelt person langt bedre offentlig service enn tidligere, er en viktig side ved det hele.

       Men også innenfor offentlig forvaltning kan en tenke seg alvorlige kollisjoner mellom hensynet til personvern og effektivitet. Spørsmålet omkring det utgjør sjølsagt bare en flik av hele det spekteret av endringer som vi i dag diskuterer omkring bruk av ny teknologi. Men like fullt er det viktig, fordi det er uløselig knyttet til våre rettigheter som enkeltmenneske i forhold til storsamfunnet og i forhold til offentlig forvaltning.

       I Norge har vi hatt en meget nøye regulering av hvordan offentlig saksbehandling skal skje, særlig saksbehandling som berører det enkelte menneske, og som får juridiske konsekvenser for den enkelte. Gjennom år har vi bygd opp regler for partsinnsyn og hensynet til personvern. Det er skapt klare rammer for hva som kan regnes for juridisk gyldige vedtak.

       I Regjeringens statssekretærrapport om IT heter det at det skal være et mål gradvis å erstatte papir med elektroniske dokument i offentlig saksbehandling. Jeg må si at jeg er usikker på om det er riktig å sette seg et slikt mål før sikkerheten knyttet til informasjonssystem og de juridiske rammene for den type saksbehandling er helt ut klargjort. Flere har i forbindelse med personvernet nevnt helsesektoren som et eksempel på en sensitiv sektor der en bør være tilbakeholden med å registrere og oppbevare personopplysninger. Men i tillegg vet vi at vanlig brukte hjelpemiddel, f.eks e-post, viser seg å være et svært usikkert og veldig åpent system der opplysninger både kan leses og endres av uvedkommende.

       I det hele tatt er det mitt inntrykk at vi er i etterkant når det gjelder personvernsiden av den teknologiske utviklingen. I tillegg til at det må etableres en juridisk ramme knyttet til personvernet og iverksettes gode sikkerhetstiltak, bør offentlig forvaltning foreløpig vise tilbakeholdenhet med bruk av ny teknologi i forhold til saksbehandling på enkeltvedtak og annet juridisk bindende vedtak.

       Planleggingsministeren viser i sin redegjørelse til at det er nødvendig å få på plass ordninger som kan sikre at sensitiv informasjon bare er tilgjengelig for autorisert bruk. Han viser også til at personregisterloven skal gjennomgås og endres. Men jeg hadde nok ønsket meg en bredere drøfting av spørsmålene om hvordan vi kan takle balansen mellom åpenhet, effektivitet, personvern og rettssikkerhet i offentlig forvaltning. I motsetning til andre deler av teknologiutviklingen er dette et felt der politiske myndigheter har gode styringsmuligheter og bør ta styringsmulighetene i bruk.

       Vi vil alle at den nye teknologien skal brukes til å berike folks hverdag, ikke til å øke kontrollen med enkeltmennesker. Men vi kommer ikke bort fra at bruken av ny teknologi er et tveegget sverd i forhold til vår private sfære. Teknologien kan forenkle hverdagslivet vårt. Den kan gjøre offentlig forvaltning mer åpen og tjenlig, men samtidig kan mer av det vi gjør, mer av det vi sier, og mer av det vi er, registreres og derved kontrolleres. Vi risikerer også - og det synes jeg vi ser tydelig i dag - at bruken av ny teknologi går sin gang, sin meget raske gang, mens vi sitter og venter og utreder hvordan vi skal få iverksatt gode nok sikkerhetstiltak og gode nok informasjonssystem. Det kan vi neppe tillate oss, og offentlig forvaltning har et ansvar for å gå et steg foran andre når det gjelder å sikre den enkeltes rettssikkerhet i forhold til ny teknologi.

Ole Johs Brunæs (H) : Informasjonsteknologien erobrer nye posisjoner som verktøy og hjelpemiddel i hele samfunnslivet. Det er frapperende å være vitne til hvordan barn og unge behersker databruk like selvfølgelig som fisken boltrer seg i vannet. Med eleganse erobres mulighetene til å lære, til å vite og til å kunne skape på en måte tidligere generasjoner ikke engang kunne drømme om. Mulighetene er enorme, men farene er der også.

       Jeg vil berøre noen av de aspekter som er forutsetninger for å kunne bruke informasjonsteknologien til nytte i næringslivet og for den enkelte, og jeg vil også

       komme noe inn på sider av person- og rettsvernet. I dag er vi i en situasjon der kunnskap og kompetanse om IT er meget varierende og ulikt fordelt. Ja, vi opplever at unge ikke bare kan mer, men mye mer om bruk av data og IT enn mange av lærerne. Dette betyr at lærekreftene må gis det kunnskaps- og kompetansenivå som kan imøtekomme det som er nødvendig for å kunne tilføre alle elevene god læring og kunnskap på dette brede området - kort og godt være på offensiven.

       Den enorme utviklingen av informasjonsteknologien og dermed de muligheter dette skaper, gjør det helt nødvendig at skoleelever på alle trinn, studerende, arbeidssøkere og ansatte får de basiskunnskaper som er en forutsetning for utvikling og bruk av informasjonsteknologien. Mange land har kommet langt. De av oss som har fått anledning til å studere forholdene i andre land, og ikke minst i asiatiske land, har sett hvor stor vekt det legges på basiskunnskap.

       Hva angår matematikkunnskaper, viser målinger at utdanningen i Norge resulterer i at vi ligger skremmende langt tilbake i forhold til mange andre nasjoner. Når det gjelder leseferdigheter, er det samme tilfellet. Dette er en utfordring det bare er ett å gjøre med: Vi må spytte i nevene og ta fatt og bygge opp nivået i basisfagene. Her må vi bare se å komme i gang.

       De nye bedriftene, ja svært mye av underskogen i norsk industri og næringsliv er tuftet på moderne teknologi, på forskning og utvikling og på innovasjon. Det er nettopp evnen til å se mulighetene, evnen til å snu seg, evnen til å takle nye situasjoner og behov som mange er dyktige til her på berget. Norsk næringslivs evne har nettopp vist seg her å ha sin store styrke, og de som ikke har disse egenskapene, har måttet ta konsekvensene av det.

       Under verdenskonferansen om politikk og økonomi i Davos i går påpekte Bill Gates og Intels Grove den avstanden det er mellom USA og Europa når det gjelder informasjonsteknologi. Ja, de pekte faktisk på at på enkelte områder blir gapene større. De påpekte også at her ligger det en stor utfordring til næringslivsledere i Europa til å forstå problemene.

       Informasjonsteknologien må baseres på frihet til å utvikle seg, til mer enn noen gang å kunne møte enkeltindividenes behov og interesser. Informasjonsteknologien gir også langt videre rammer for utvikling og analyse av nye produkter og tjenester og koblinger mellom disse. ITs mangfoldighet og kapasitet gir oss nettopp disse mulighetene, og derfor ligger det til rette for desentralisert utvikling og nærhet til brukere og publikum. Dette vil kunne utvikle seg videre, men under forutsetning av at det er en åpen konkurranse. Her vil jeg bare peke på tilgangen til Internett og hva som er skjedd med prisnivået på dette området.

       Dette betyr at sentrale myndigheter må ha evnen til å gi plass for mangfold hva angår standarder og regelverk. Det må skapes gode rammer for basis- og grunnforskning, og samtidig må det bli politikernes oppgave å skape gode, stabile og forutsigbare rammevilkår. IT-infrastruktur vil bli fremtredende infrastruktur. Valgmuligheter og konkurranse åpnes om mindre enn ett år i hele telesektoren, med sterkt voksende betydning i forhold til tradisjonell infrastruktur.

       Det må settes store krav til holdninger overfor personvern, integritet, rettsvern og uavhengighet for den enkelte. Det gjelder også i stor grad for bedriftene og for arbeidsplassene og i offentlig sektors mange områder.

       Når vi kunne se i avisene at arbeidsgivere overvåker ansattes informasjoner i den daglige virksomhet, så er dette ikke akseptabelt. Når forsikringsselskapene vil ha adgang til helseregistre, så er dette galt. Mulighetene til å koble informasjoner fra ulike registre kan benyttes på en måte som krenker den enkeltes integritet. Hensynet til den enkelte må veie tyngst.

       Høyre vil i det videre arbeidet ta opp en rekke problemstillinger - Oddvard Nilsen har vært inne på noen av dem, og jeg skal også komme inn på noe av dette. All form for kobling av registre skal kontrolleres strengt. Lagring av genetisk informasjon skal forbys, og forsikringsselskap skal ikke ha rett til innsamling av genetisk informasjon om enkeltpersoner. For øvrig henviser jeg til Oddvard Nilsens innlegg.

       Mulighetene er veldig omfattende. Utfordringene er mange. Farene er der selvfølgelig, og de må reduseres i en stadig prosess om vi skal unngå det orwellske samfunn.

       Statsministeren sa i sitt innlegg i formiddag: Her må vi være realister. Men det holder ikke, det er ikke nok. Her må det skapes holdninger, det må skapes systemer som beskytter den enkeltes integritet, og - ikke minst - myndighetene må ikke bli bremseklosser i forhold til resten av samfunnet, i forhold til undervisningssektor, næringsliv osv.

       Jeg tillater meg til slutt å sitere Robert Storm Petersen:

       « Tilfældigheder eksisterer ikke, husk det, hvis De tilfældigt skulle støde på en. »

       Informasjonsteknologi er uansett ikke lenger noe nytt. Gjennom de to siste tiåra har informasjonsteknologi til stadighet brutt nye barrierer, barrierer som kort

       tid tidligere ble sett på som vanskelig - kanskje også umulig - å bryte.

       I dag er vi i en situasjon der det først og fremst er fantasien til dem som er i bransjen, som setter grensene. Den nye teknologien vil alltid utfordre det bestående, og for mange vil dette bli oppfattet som en trussel. Det kan f.eks bli vanskeligere å få dagens oppvoksende generasjon til å kjøpe aviser når de fra barnsbein av venner seg til å hente ut nødvendig informasjon gjennom sin egen PC. Det kan bli vanskelig å få et reisebyrå til å gå med overskudd når billetter i framtida bestilles fra egen stue, hvor man sjølvsagt også har full kontroll på antall ledige seter på fly og tog i hele verden. Det kan også bli vanskelig å få fart på Kino-Norge når nye filmer legges ut på Internett med mulighet til å laste dem ned til sin egen TV, eller muligens nytt kommunikasjonssenter, som det i framtida vil hete. Det blir heller ikke så lett å være lærer i en framtid der det blir lettere å få tak i oppdatert informasjon fra Alta Vistas database i USA enn fra norske lærebøker.

       En kan på mange måter se for seg at vi står foran en privatisering av tilværelsen. Vi blir i større grad enn i dag sjølhjulpne. De med evner og engasjement vil enkelt kunne tilegne seg kunnskap utover dagens og fortidas muligheter gjennom aviser, nyheter osv.

       Det er lett å se for seg en situasjon der hver og en sitter hjemme i sin egen stue både for å lære, for å arbeide og for å hygge seg. Men samtidig kan en også se for seg en situasjon der tilgang til ny teknologi faktisk vil gjøre dagen enklere for de fleste av oss, og at muligheten for, og også ønsket om, sosial omgang med det vil øke.

       Når arbeid er nevnt, beveger vi oss inn på et område hvor vi allerede er på et teknisk nivå der hjemmearbeid for mange er mulig, hvis forholda for øvrig blir lagt til rette for det. Samtidig vil en mer hjemmebasert arbeidssituasjon være av de endringene som vil ha størst innflytelse på vårt samfunnsliv. Med PC, faks, e-post, Internett og billedtelefon vil det være mulig å utføre svært mye av det som i dag skjer på en arbeidsplass, i det enkelte hjem. En kan se for seg en sentralfunksjon på en arbeidsplass med sekretærfunksjoner knyttet opp til det å få en bedrift til å fungere som en enhet. Muligens vil det være naturlig å knytte enkelte ledelsesfunksjoner også til en slik sentral enhet, i hvert fall for en overgangsperiode. Møter kan avholdes via billedtelefon, mens dokumenter utveksles via e-post. Behovet for fysisk å tilhøre samme arbeidsplassen vil antakeligvis mer ha sitt utspring i et generelt behov for sosial omgang og tilhørighet til et fellesskap, enn i et reelt behov knyttet opp mot den enkeltes arbeidssituasjon.

       I dag vil en slik hjemmebasert arbeidsplass i første rekke kunne koples opp mot personer som har et kontorbasert arbeid, f.eks saksbehandlere, konsulenter, mellomledere, forskere. Å se for seg at en i nær framtid skal kunne styre f.eks prosessene på en industriarbeidsplass fra sitt eget hjemmekontor, virker lite tenkelig. Jeg trur imidlertid vi også her bare er ved en begynnelse hva utvikling angår. Nye sikkerhetsrutiner og overføringssystemer vil øke muligheten for også å foreta slikt arbeid fra hjemmet. En ødelagt ventil må sjølvsagt fortsatt repareres på stedet. Diagnosen kan imidlertid stilles langt borte fra der skaden oppstod.

       Dette åpner fantastiske muligheter for den enkelte arbeidstaker, men også for samfunnet i sin helhet. Arbeidstakeren vil få bedre tid til familie og fritid. Reise til og fra arbeidsplassen endres fra å være et daglig til å bli et ukentlig eller månedlig gjøremål. Det blir større mulighet for å kombinere arbeid og barnepass, særlig for de litt større barna som i dag kommer hjem til tomt hus når skoledagen er slutt. Redusert reising vil også redusere den enkeltes utgifter til bil, bensin, eventuelt kollektive transportmidler. Mange familier vil igjen kunne klare seg med én bil.

       Med en omlegging i større skala vil konsekvensene for samfunnet være nær formidable. Dagens situasjon med minkende folketall i distriktskommunene vil kunne bli historie. Fra en situasjon der avstand til arbeidsplassen er et hovedankepunkt mot å bosette seg mer enn en halv times reise fra de store byene, vil en hjemmebasert arbeidssituasjon være avgjørende for at utkantenes fortrinn ikke blir forkastet som følge av lang arbeidsvei.

       Vi kan med andre ord stå foran en periode med utflytting fra pressområdene hvis det legges til rette for det ellers. Mindre forurensning og mindre veislitasje vil da i tillegg være nettoinnsparinger for storsamfunnet

       Skal IT resultere i en generell renessanse for de mindre sentrale strøk av Norge er det imidlertid noen forutsetninger som må oppfylles. Det gjelder det allmenne tilbudet som blir gitt til befolkningen, og det gjelder det mer spesifikke tilbudet knyttet opp mot informasjonsteknologien. Det er f.eks usikkert hvor langt fram i tid vi må gå før det vil være naturlig å utstyre et hjemmekontor til å kunne delta på en videokonferanse. Det er mulig en videreutviklet billedtelefon vil være tilstrekkelig for dette behovet, men i utgangspunktet bør det offentlige ta sikte på å opparbeide servicesenter hvor slikt utstyr fins. Primært burde dagens postkontornett danne grunnlaget for slike kontorer, men med den forholdsvis lite framsynte politikk som føres på det området for tida, begrenses mulighetene til det for hver dag som går.

       Et alternativ er imidlertid å gjøre som Sørum kommune. For å bidra til å opprettholde folketallet samtidig som kommunens mange dagpendlere skal få en enklere hverdag, oppretter kommunen et informasjonskontor i kommunens bibliotek. Dette gir innbyggerne mulighet til å kutte ned antall dager i Oslo. Undersøkelser fra Transportøkonomisk institutt og Telenor tyder på at svært mange, også på kort sikt, vil benytte seg av det tilbudet Sørum kommune har opprettet ved hjelp av informasjonsteknologi.

       Vi snakker altså i dag om framtida med stor F. Vi snakker om en framtid som kan gjøre samfunnet vårt bedre, en framtid som kan preges av desentralisering, redusert transport og en mindre stresset tilværelse for svært mange.

       Vår oppgave som folkevalgte blir nå å legge til rette for at de nye mulighetene blir til noe mer enn muligheter. Vi bør bidra til at det faktisk resulterer i konkrete resultater i tråd med de mulighetene som nå er skissert.

Marit Tingelstad (Sp) : Informasjonsteknologi er framtidas verktøy for å hjelpe menneskene til å få bedre innsikt, raskere informasjon og god kunnskapstilegnelse. Dette er det stor enighet om. Jeg merket meg at statsråden var opptatt av at denne teknologien ikke måtte føre til større skiller mellom folk. Det er Senterpartiet helt enig i. Jeg er glad for at statsråd Rugaas spesielt nevnte faren ved at jenter i skolen og kvinner generelt kan bli tapere innen dette fagområdet, fordi mange jenter velger det bort eller ikke tar fordypning. Her må det satses ekstra for å få bevissthet om likestilling også på dette område, ikke minst i forbindelse med den bebudede etterutdanningsreformen som vi alle er opptatt av. Hvordan vil Regjeringen prioritere når dette tilbudet skal gjennomføres? Senterpartiet vil være med på å sikre at kvinner i f.eks delstillinger får samme tilbud som de såkalt produktive menn i industrien. Men dette kommer vi tilbake til ved en senere anledning.

       Det er allerede stor forskjell på tilgangen av både IT-utstyr og programvare i det offentlige, særlig i skoleverket. Her burde myndighetene og i særdeleshet Regjeringen ha et mye høyere ambisjonsnivå for å sikre økonomien til offentlig sektor, slik at nettopp IT-utstyr kunne sikres i alle deler av skoleverket. Det samme gjelder etterutdanningen av lærere, som mange av oss mener er altfor dårlig. I denne forbindelse vil jeg si meg glad for at det ble en betydelig bedring av ressursoverføringen til kommuner og fylkeskommuner ved salderingsprosessen sist desember. Det kan til en viss grad hjelpe kommuner og fylkeskommuner til å investere mer innen IT-området. Men dette er ikke nok, og staten må yte mer til dette fagfeltet, slik flere av de forslagene som er framlagt i dag, indikerer.

       Jeg vil gi honnør til representanten Solheim som har fremmet dagens interpellasjon. Han peker på meget viktige ting innenfor IT-området.

       Som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen har jeg hatt anledning til å sette meg inn i en del datasatsinger som staten ved ulike departementer har hatt ansvar for. Jeg tenker konkret på Winix-saken i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Rikstrygdeverkets TRESS-90, som forvaltningsmessig sorterer under Sosialdepartementet. Det er også flere offentlige datainvesteringer som har kostet fellesskapet betydelige midler, men jeg skal ikke nevne dem her og nå.

       Jeg forventer ikke at all datasatsing skal kunne gjennomføres uten at en del feilvurderinger kan forekomme. Men når det er sagt, mener jeg det har vært altfor dårlig kvalitetssikring og økonomistyring ved innføring av den nye teknologien i svært mange prosjekter. Det synes som om enkelte dataeksperter har latt seg beruse av mulighetene og dermed mistet den nødvendige ydmykhet over for dette nye fagfeltet.

       For å sette dette inn i forståelige tallstørrelser, nevner jeg at Winix-prosjektet kostet ca 88 mill. kr, uten at en kunne si at dette hadde kommet skolene eller elevene til gode. TRESS-90-utgiftene var av en enda større størrelsesorden. Flere hundre millioner gikk med, uten at en i dag kan påvise at dette har kommet trygdekontorene og dermed brukerne til nytte. Vi vet at trygdekontorene har stillingshjemler, men ikke midler til stillingene, ei heller budsjettdekning til å kjøpe inn nødvendig utstyr for å effektivisere tjenesteytingene til brukerne.

Anneliese Dørum (A) : I forbindelse med planleggingsministerens redegjørelse om informasjonsteknologi leste jeg en kommentar av journalist Steinar Brox i Romerikes Blad, som er lokalavisen min. Denne artikkelen syns jeg det er verdt å gjenta noe av her. Han skriver om skipsreder Olsens engasjement når det gjelder bruken av arealene på Fornebu. Han kommer også inn på at planpolitikken har vært betraktet som selve motstykket til markedspolitikken, og skriver:

       « Hvis det er planlegging Fred. Olsen driver på Fornebu, så er det med andre ord politikk. Og hvis det er planpolitikk, så befinner han seg langt inn på den nye ministerenes område. Og mens planleggingsministeren står og snakker om IT-politikk i Stortinget, planlegger skipsrederen det største IT-politiske eksperiment som noen sinne har sett dagens lys i Norge; det han selv kaller et norsk Silicon Valley ute på Fornebu. »

       Jeg syns det var tankevekkende det som stod i denne artikkelen. Fred Olsen har kastet sine øyne på de attraktive områdene på Fornebu som blir frigitt når vi nå flytter flyplassen til Gardermoen. Og han har sammen med andre storaktører ønsket å ta hånd om utviklingen der. Han stiller med mye kapital, og han stiller vel også, så vidt jeg vet, med en intensjonsavtale med Statsbygg.

       Vi er kjent med at Telenor allerede har bestemt seg for å flytte virksomheten til Fornebu. Det kan få konsekvenser for minst 250 Telenor-ansatte og deres familier som i dag er på Kjeller. Dersom LM Ericsson også får viljen sin og flytter til Fornebu, vil det ha konsekvenser for om lag 1 200 mennesker i Arendal.

       Når « Silicon Valley » ser dagens lys, vil den rike vestsiden bli bare rikere og mer attraktiv, mens østsiden av byen ikke får den nødvendige vitamininnsprøyting den trenger. Det har jo vært forslag om at Telenor kunne etablere seg f.eks i Bjørvika eller på østsiden av Oslo. Men slik det nå ligger an, vil de sosiale forskjellene mellom øst og vest i Oslo-området bare øke.

       Nedre Romerike i Akershus vil miste en av de viktigste forskningsbedriftene innen teknologi dersom Telenors forsknings- og utviklingsvirksomhet som er etablert på Kjeller, flytter til Fornebu. I dag har dette området et rikt forskningsmiljø som politikere og næringsliv i området ønsker å utvikle videre.

       Jeg har merket meg at både statsministeren og planleggingsministeren i dag har tatt til orde for etablering av et nasjonalt høyteknologisentrum på Fornebu. Jeg håper det ikke er Fred Olsen og storkapitalen som er planleggerne her, men - og jeg har tillit til planleggingsministeren - at man vil sørge for nødvendig politisk styring og også at det er politikerne som planlegger.

Roy N Wetterstad (Uav) : Informasjonsteknologi er i grunnen et tema som egner seg lite for politisk strid. Når denne diskusjonen pågår, kan jeg egentlig lene meg godt tilbake i stolen og glede meg over at vi her har å gjøre med et område hvor det heldigvis er nokså klare begrensninger for hvor mye reguleringsivrige politikere kan hemme utviklingen. Her tror jeg, enten vi liker det eller ikke, Stortinget og den norske stat i stor grad er henvist til å forsøke å henge så godt med som det lar seg gjøre. Den såkalte IT-revolusjonen skjer i en forrykende fart. Jeg så nylig noen beskrev det ved å vise til at i Silicon Valley går tingene nå så fort at « if you stay for lunch, you will be lunch ».

       Jeg syns stort sett Regjeringen har tilkjennegitt at den har et realistisk forhold til hvordan datasamfunnet vil utvikle seg. Jeg håper vi kan stole på statsministerens påpeking av at Regjeringen vil la forholdet til ytringsfriheten være avgjørende i alt den her foretar seg. Vi må ikke innbille oss at lovreguleringer og sensur kan brukes på dette området på samme måte som man er vant til fra andre felt. Også Erik Solheim later til å ha innsett dette, og jeg deler hans syn på at den viktigste måten vi kan påvirke utviklingen på, er å føre en kontinuerlig åpen debatt i samfunnet. I denne sammenheng må spørsmål om rettssikkerhet og personvern naturligvis være sterkt fremme.

       Jeg vil understreke at personvern ikke bare må gjelde i forhold til private register, men det offentlige må ha et særlig ansvar for å passe på seg selv. Når man kommer inn på at IT bl.a skal utnyttes til å oppklare forbrytelser, er man inne på et område hvor det må utvises svært stor varsomhet. Her vil det kunne være lett å trå over streken og bryte viktige rettssikkerhets- og personvernprinsipper.

       IT-skepsisen har i denne debatten faktisk vært mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Planleggingsministerens redegjørelse, som ligger til grunn for debatten, forteller oss at vi er godt i rute med tanke på å møte mange av de viktige utfordringene informasjonsteknologien stiller oss overfor. Vi kan slå fast at Norge befinner seg i en elitedivisjon. IT-næringen står allerede for 10 % av verdiskapingen her i landet. I den vestlige verden for øvrig ligger den på fra 4 til 6 %. Vi har et betydelig antall bedrifter som ligger langt fremme på dette området. For eksempel på Kongsberg har det blitt utviklet et miljø med mye kompetanse og verdiskaping, som jeg vil si tjener denne nasjonen til stor ære. Det må stimuleres til fortsatt utvikling på slike steder, og forhåpentligvis vil det vokse opp nye miljøer i tillegg til dem vi allerede har.

       Man vil stadig kunne finne nye nisjer med den høye kompetansen vi har fått på dette i Norge. Her er det for øvrig et meget stort potensial med tanke på nye arbeidsplasser. På den såkalte Lerkendal-konferansen som ble holdt i Trondheim i januar i år, ble det antydet 100.000 arbeidsplasser innen fem år.

       Hovedsaken for staten bør være IT i skole- og utdanningssystemet, og hvordan staten selv skal innrette seg i vår nye tidsalder. I redegjørelsen ble det berørt en del spennende forhold i så måte. Staten kan åpenbart bruke IT for å oppnå større effektivitet og faktisk også for å vitalisere demokratiet. Jeg er tiltalt av tanken om å lage alternative former for høringer på nettet. Det må legges opp til at befolkningen enklere kan sette seg inn i saker og få et ord med i laget. På denne måten vil vi også kunne oppnå at folk flest blir mer engasjert i aktuelle samfunnsspørsmål. Kommuner og fylkeskommuner bør også ha skikkelige strategier for hvordan de vil møte de spennende informasjonsteknologitider vi går i møte.

       Forhåpentligvis vil informasjonsteknologien lette på den store byrden næringslivet har med dagens omfattende skjemavelde. Dette er noe staten, som har bidratt klart mest til skjemaveldet, må intensivere arbeidet for å få gjort noe med.

       Jeg er for øvrig helt på linje med representanten Hornslien, som hadde et friskt innlegg her tidligere i dag, og jeg syns det er gledelig at « teknologioptimismen », som han kalte det, ikke bare er uttrykt fra den generasjonen som vi tilhører i denne debatten. Det er positivt at såpass mange har vært mer opptatt av å fokusere på muligheter enn på problemer og vanskeligheter. Så vidt jeg har registrert, har vi vært spart for de verste skrekkscenarier.

       Jeg har registrert i pressen at Regjeringen er blitt kritisert for å mangle vyer, og på dette området syns jeg nok det er litt urettferdig. Riktignok vet jeg at mange har veldig stor tiltro til Det norske Arbeiderparti, men å tro at statsminister Jagland eller statsråd Rugaas skulle ha svar på alle de utfordringer som informasjonsteknologien stiller oss overfor, må vel sies å være vel optimistisk. Det viktige med redegjørelsen og debatten er at vi har slått fast at det er en stor grad av bevissthet og optimisme til stede. Jeg tror heller ikke all verdens offentlige utvalg og idégrupper kan gi oss særlig mange svar. Et gammelt slagord som jeg har brukt i en valgkamp, passer i grunnen bra som en avslutning på mitt bidrag i denne første store IT-debatten i Stortinget: Fremtidens skapes, den vedtas ikke.

       Det som jeg føler ligger i bunnen av mye av det vi snakker om her, og som i alle fall i mine ører har opptatt svært mange av dem som har stått på denne talerstol, er at det er i samfunnets interesse at vi klarer å få tatt i bruk dette nye verktøyet slik at vi virkelig bruker det til å utvikle samfunnet i den retningen vi vil at det skal gå. Så kan man si: Jammen, er vi helt enige om det? Jeg tror faktisk det, selv om vi kan være tidvis uenige om virkemidler og de veier vi skal ta for å komme dit. Men det som er et faktum, er at for å få dette vårt demokrati til å fungere er vi avhengig av å ha opplyste og engasjerte medborgere som faktisk kan ta del i det som foregår. Det føler jeg alle har vært inne på - at man sier høyt og tydelig at vi må stelle oss slik at det ikke blir noen som vet, og veldig mange som ikke vet. Det er ikke vårt demokrati tjent med. Og der føler jeg at vi er godt på linje i det vi skal foreta oss.

       Det er fremmet seks forslag som på forskjellig vis går inn i de områdene som ble berørt i redegjørelsen. Fra min side ser jeg på forslagene som gledelige, dels som presiseringer, dels som en understreking av at dette er det viktig å få tatt fatt i og få videreført og utredet og komme tilbake med så klare svar som mulig på. Jeg har tenkt kort å kommentere noen av de forslagene som ligger her. Og la meg også føye til at det hadde vært veldig fint å kunne hatt god tid og tatt en skikkelig debatt/meningsutveksling rundt en rekke av de forslagene som er kommet frem. Det blir det dessverre ikke tid til her, men jeg kan love at det vil vi også ønske å komme tilbake til i fortsettelsen.

       Forslag nr. 1 og forslag nr. 4 omhandler på forskjellig vis det som gjelder skolen og skoleelevene - hvordan man skal se til at IT kommer bedre til syne der og blir tilgjengelig for alle elevene. Om det er å si - og det gjelder også forholdet som lærerne tilbys når det gjelder utdanning og videreutdanning - at i den nye læreplanen er det forutsatt at alle lærere skal ha en innføring i IT. KUF har også utarbeidet nye utkast for rammeplaner for videreutdanning innen IT for lærere. Og dette - jeg understreker igjen - er et av de områdene som virkelig vil ha denne ministerens oppmerksomhet i tida som kommer.

       Forslag nr. 2, som går på regelverket - det å stille opp de tradisjonelle avisene mot elektroniske aviser: Jeg leser forslaget dit hen at det er kanskje særlig det som går på elektronisk tilbud av informasjon. Dette kommer vi kort og godt ikke utenom. Vi er nødt til å forholde oss til den type informasjon i den framtida vi går inn i.

       Det tredje forslaget, som tar for seg de informasjonsteknologiske tiltak for små og mellomstore bedrifter: Om det er å si at Nærings- og handelsdepartementet allerede har på beddingen et forslag om et forum for IT-næringen, hvor man er i sluttføringsfasen for å utarbeide mandater, sammensetning og virkeområder for nettopp et slikt forum. Det vil i særlig grad rette seg mot de små og mellomstore bedriftene.

       Telemedisin - det som går på helsevesenet i forslag nr. 5: Der er sikkert denne forsamling kjent med Steine-utvalget og den rapporten de har kommet med, og de forslagene som der foreligger om betydelige satsinger innen IT-området. Jeg er også godt kjent med den utviklingen som har skjedd over flere år, særlig ved Universitetet i Tromsø, på dette området. Det vil selvsagt bli fulgt opp i særlig grad av Helsedepartementet og helseministeren, men også i de samordningsbestrebelser som mitt eget departement legger opp til.

       Det siste forslaget - forslag nr. 6 - som går på å legge en plan for bibliotekets rolle i framtida som kommunikasjonssenter: Om det er å si at Kulturdepartementet allerede er godt i gang med å følge opp Statssekretærutvalgets forslag til hvordan dette kan skje innenfor kultursektoren. Planene om et Kulturnett Norge - om det å kjede sammen de forskjellige aktørene innenfor kultursektoren, hvor bibliotekene er tiltenkt en spesielt sentral rolle - er kommet godt i gang, og de første pengene er allerede bevilget til dette over årets budsjett.

       Jeg har merket meg at representanten Thoresen har pekt på - som jeg har forsøkt å vise her - at disse forslagene som foreligger, er innenfor det arbeidet som allerede er i gang. Og for en som er kommet inn i et etter måten nytt departement med en ny stor oppgave som går på IT-koordinering, som vi i liten grad har hatt tid til virkelig å ta fatt i og utvikle, forekommer det meg at dette er forslag som jeg uten videre sier velkommen til, dette tar vi inn i vår portefølje så og si, og vi skal gi gode og klare - håper jeg - tilbakemeldinger på det.

       Helt til slutt: Jeg har et eller annet sted lest - for å være litt spøkefull nå på tampen av en lang dag - at det betyr ulykke å være overtroisk! Tenk over det! Jeg har ikke for vane å være overtroisk. Jeg tror ikke at dette vil føre til noen ulykke for oss. Jeg synes at det har kommet så mange gode og sterke signaler på det at de problemene vi snakker om innenfor denne sektor, virkelig har denne forsamlings bevågenhet.

       Jeg hadde tenkt å avslutte med å repetere noe jeg sa tidligere i dag. Det er en internasjonal foreteelse vi er inne i. Vi kan i beskjeden grad rekke ut, ta del i alt dette hvis vi ikke skjeler til hva som skjer rundt oss i verden. Mye av det som skal skje her hjemme, er avhengig av det. Jeg nevnte tidligere at man i Japan har et stort forskningsområde i Kansai-regionen som satser på informasjonsteknologi, og særlig det. Men midt inne i dette - og som noe av det første de etablerte - har de et forskningssenter hvis formål er, som jeg sa, og jeg gjentar: Det å forske i menneskelig lykke og veien til det gode samfunn. Og det er vel det vi holder på med i all vår materielle og åndelige virksomhet!

Erik Solheim (SV) : Jeg syns at dette har vært en gledelig debatt. Vi har gjennom denne debatten etter mitt skjønn tatt et langt skritt framover fra Stortingets side både i forhold til Statssekretærutvalgets innstilling for et år siden og i forhold til andre dokumenter.

       Det har vært en gledelig debatt på tre måter, etter mitt syn. Det ene er at det har vært en realistisk debatt. Vi har ikke sett den verste svartmaling av IT-revolusjonens pinsler og heller ikke de mest høyrøstede saligprisninger av alt som skal kunne oppnås, men det har vært en nøktern vurdering av fordeler og ulemper. Jeg tror mulighetene er enorme, men fallgrubene er også tilsvarende store. Men den eneste måten å håndtere det på, er ved en nøktern debatt. Det har også vært en bra debatt på den måten at svært få - om noen - har forfalt til partipolitikkens største småligheter ved å blåse opp små uenigheter til store prinsippspørsmål samtidig som man lar de vesentlige spørsmålene fare. Og det har vært en bra debatt på den måten at veldig mange har vært engasjert i informasjonsteknologi fra svært mange forskjellige ståsteder, som også Rugaas var inne på, på tvers av hvilken komiteplassering man har i Stortinget - det var kanskje Tom Thoresen som var inne på det - og hva man steller med til daglig. Alt dette er bra.

       Det er selvsagt leit at debatten i offentligheten kommer i skyggen av regjeringsomlegging. Det er det lite å gjøre med, men det er leit av den grunn som vi har vært inne på, nemlig at selve den offentlige debatten om dette er et av de viktigste styringsmidler vi har, kanskje et viktigere styringsmiddel enn de fleste lovreguleringer og forskrifter, og uten at folk aktivt selv tar del i debatten, at brukerne av informasjonsteknologi er såpass engasjert at de selv tenker gjennom og deltar i offentlig debatt om den, så vil vi ikke kunne få den styringen de fleste av oss ønsker.

       Så er dette selvsagt i første rekke en start og ikke på noen måte noe sluttpunkt på debatten. Nær sagt alle de spørsmålene vi har diskutert i dag, kommer vi til å komme tilbake til på mange og forskjellig vis, og mer konkret. Jeg skal love å forfølge personvernet, som jeg jo ennå ikke er fornøyd med. Ytringsfriheten er det helt sentrale overordnede perspektiv på hele debatten. Vi har jo sett i dag at Ericsson har forhåpentlig trukket tilbake sin plan om å flytte sin IT-bedrift fra Sørlandet til Fornebu-parken. Det er i seg selv et konstruktivt bidrag til debatten om informasjonsteknologien, som åpenbart både har muligheten for en ekstrem sentralisering og en historisk unik mulighet for desentralisering. En rekke andre spørsmål har vært berørt.

       Jeg er blitt bedt om å gjøre om de to forslagene jeg har stilt, til oversendelsesforslag. Jeg er beredt til å gjøre det når det gjelder forslag nr. 2. Jeg syns statsråden var klar og konkret på at Regjeringen vil gå inn i det problemet og se på på hvilken måte man kan få til et støttesystem som så å si ikke bare favoriserer papirbaserte løsninger, men også andre.

       Jeg er ikke like innstilt på å gjøre det når det gjelder forslag nr. 1, fordi jeg føler at det er helt nødvendig at det nå tas et krafttak på dette området, at det kommer en konkret plan, og at dette kommer ut av det dødvannet jeg føler det har vært inne i. Inntil noen overbeviser meg om noe annet, vil jeg derfor fremme det forslaget til avstemning her i salen.

       Så til slutt vil jeg utfordre Rugaas på noe jeg var inne på i mitt første innlegg, og som jeg ikke har fått svar på. Jeg ber om å få svar i løpet av denne debatten. Stortingsflertallet sa opprinnelig at Stortingets presidentskap skulle utrede et teknologiråd knyttet til Stortinget. I løpet av høsten ble det omgjort ved at stortingsflertallet sa at Regjeringen skulle utrede et teknologiråd. Jeg føler meg ikke for øyeblikket overbevist om at Regjeringen helt har forstått hva et teknologiråd er. Teknologiråd - en modell vi etter all mulig sannsynlighet kunne følge - fins i Danmark, fins som sagt også i Storbritannia, i Tyskland, sågar i tyske delstater, det fins bl.a i delstaten Baden-Württemberg. Et teknologiråd er altså ikke et

       spesielt IT-råd. Teknologiråd har to funksjoner: Det ene er at politikere kan innhente råd om hvordan teknologien utvikler seg, hva som er forskningsstatus, ikke fra forskerne selv og fra spisskompetansen, men fra mennesker som har tilstrekkelig innsikt til å kunne formidle mellom spisskompetansen og politikere. Altså med andre ord: at vi kan få en enda mer kunnskapsbasert teknologidebatt i Norge enn det vi - med all respekt for Stortinget - har hatt i dag. Det andre er at et slikt teknologiråd i seg selv bidrar til den offentlige debatt. Det danske teknologirådet har bl.a avholdt 12 eller 13 - tror jeg det er - såkalte legmannskonferanser. Man har trukket inn alminnelige mennesker for å vurdere teknologiske, etiske, moralske spørsmål i tilknytning til teknologi. Det har vært en veldig viktig bidragsyter i den danske debatten, som nettopp har skapt den offentlige oppmerksomheten rundt det som jeg er ute etter. Teknologiråd må selvfølgelig konsentrere seg om de to områdene hvor vi i dag går inn i gigantiske revolusjoner. Det ene er informasjonsteknologien, som jo påvirker forholdet mellom mennesker først og fremst, og det andre er gen- og bioteknologien, som påvirker vårt forhold til naturen og også vår evne til å bearbeide oss selv. Men jeg etterlyser svar på hva Regjeringen har gjort for å følge opp Stortingets pålegg om å utrede et slikt teknologiråd. Når kan vi forvente et dokument tilbake om dette, og på hvilken måte arbeider Regjeringen med det for øyeblikket?

       Ellers igjen - jeg synes det har vært en gledelig og positiv debatt. Om ikke det er det aller første, så er det iallfall et av de første skrittene dette storting har tatt for å ta kontroll over det som lar seg politisk kontrollere av IT-utviklingen.

       Eg registrerte no på slutten av debatten at planleggingsministeren responderte svært positivt på den innretninga forslaga har, og dei realitetane som ligg i forslaga. Eg tolka han faktisk slik at ein for det vidare arbeidet nærmast helsar med glede vedtak her i Stortinget når det gjeld dei fire tema vi reiser, og at vi kan rekne med at Regjeringa vil finne ei løysing på realitetane i dei.

       Eg har òg registrert at parlamentarisk leiar for Arbeidarpartiet, Thoresen, ser svært positivt på dei tema som vi tek opp i desse forslaga. Eg registrerer då at det nærmast er skapt ei forventning om, og at det er viktig at Regjeringa får denne ryggdekninga frå Stortinget, når dei i så stor utstrekning seier seg glade for at dette er reist. Det skulle då tyde på at Arbeidarpartiet ikkje vil ha vanskar med å støtte oss, og eg vil halde fast på desse fire forslaga slik dei er sette fram.

Statsråd Bendik Rugaas : Til spørsmålet fra representanten Solheim: Når det gjelder et teknologiråd, er jeg kjent med at dette fungerer som beskrevet i Danmark, og det finnes tilsvarende innretninger rundt i en rekke forskjellige land. Jeg får bare si det som det er, at i den tid jeg har vandret i mitt departement så langt, har vi ikke nådd dithen at vi har hva vi kan kalle realitetsbehandlet hvordan dette skal komme til uttrykk her i Norge. Det har vært på min pult en god del dokumenter som har tatt opp og beskrevet dette, men jeg tror ikke jeg kan si så veldig mye annet til ham enn at jeg merker meg at det er interesse for å få en avklaring på dette. Det tar jeg med meg, og skal få lov til å melde tilbake når vi har sett på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sakene nr. 2 og 3 er dermed omme.

       (Votering over forslag, se nedenfor)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.