Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Eva Lian til kommunal- og arbeidsministeren:
« Valgdeltakelsen ved kommune- og fylkestingsvalg har vist en synkende tendens. Ved kommunevalget i 1995 deltok 61,9 % av de stemmeberettigede. Det er den laveste valgdeltakelsen siden 1922. 59 % av de stemmeberettigede deltok i fylkestingsvalget. Den lave valgdeltakelsen kan være tegn på resignasjon på grunn av det manglende samsvar mellom pålagte oppgaver og økonomi som mange kommuner og fylkeskommuner opplever, men det kan også være et likegyldighetstegn. For Norge har det vært et mål å ha et aktivt og levende folkestyre. Det krever engasjerte innbyggere med kunnskaper, lyst og muligheter til å delta. Utviklingen synes å gå i retning av mer bruk av faglige eksperter og avgjørelser som tas på andre arenaer, på bekostning av folkestyret.
Hvilke tiltak mener statsråden kan endre denne utviklingen? »

TALERE:

       Eva Lian (Sp) : Bakgrunnen for denne interpellasjonen er en oppriktig bekymring for det lokale folkestyrets framtid i landet vårt. I Norge, som gjerne vil framstå som et mønsterland når det gjelder demokrati, og særlig det nære, lokale demokratiet, viser utviklingen at vi ikke kan slå oss til ro med at vi har et velfungerende og levende demokrati en gang for alle. Demokratiet må gis kår som gir muligheter for videreutvikling, ikke stagnasjon og likegyldighet.

       Jeg ser det lokale folkestyret som både hjertet og ryggmargen i et levende demokrati. Folkestyret må bygges fra grasrota. Som så mange andre stortingsrepresentanter, startet også jeg min politiske løpebane i lokalpolitikken. Det var både lærerikt og interessant å sitte i kommunestyret og ikke minst å få være ordfører. Jeg opplevde at de fleste innbyggerne hadde respekt for den jobben som kommunestyret gjorde. Ble det gjort vedtak som folk ikke likte, fikk du høre det i klare ordelag på butikken, i telefonen eller i brev. Det er slik et levende, lokalt folkestyre bør fungere. Det skal være nærhet, ansvar, respekt og toleranse for ulike meninger, og ikke minst engasjement. Det gir grobunn og næring til videreutvikling av det lokale folkestyret, og det hindrer stagnasjon og forvitring. Det er et slikt samfunn Senterpartiet gjennom sin politikk ønsker å stimulere til. For oss er levende folkestyre mer enn honnørord.

       Nærhet mellom velger og dem som er valgt til å styre, er helt grunnleggende. Det var også ett av våre hovedargumenter i kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske union. Den kampen handlet om folkestyre, om nærhet og ikke minst om hva slags samfunn vi skal ha framover. Kampen mot medlemskap i EU vant vi, men kampen for et levende folkestyre og en samfunnsutvikling i pakt med dette er ikke vunnet. Det opplever vi stadig, og derfor er det viktig at Stortinget engasjerer seg, bl.a gjennom denne interpellasjonsdebatten. Slik jeg ser det, står utfordringene i kø for alle partier som vil vitalisere demokratiet. La meg beskrive noen utviklingstrekk:

       Jeg kunne sikkert nevnt flere trekk. Jeg tror allikevel jeg har fått fram i hvilken retning utviklingen går, og denne retningen truer et levende folkestyre i framtida, slik jeg ser det.

       Så er det en ting å beskrive virkeligheten, noe annet er å foreslå løsninger eller tiltak som kan snu utviklingen i en mer positiv retning. Jeg håper statsråden tar utfordringen og vil foreslå tiltak som kan endre dette, og så kan jeg tenke meg å komme med noen forslag selv.

       Jeg har sett på en del rapporter, undersøkelser og forskning som er gjort omkring de utfordringene som folkestyret står overfor. I NOU 1992:15 « Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring », det såkalte Christiansen-utvalget, gjengis en del interessant materiale om hva som er viktig for å fremme deltakelse i politiske organer. Rapporten « Styrk lokalt folkestyre », som er utarbeidet av et bredt sammensatt utvalg i Kommunenes Sentralforbund ledet av Torstein Slungård, har også kommet med nyttige innspill.

       Hovedoppgaven « Stoler vi på dem » som statsvitenskapsstudent Audunn Skeidsvoll har skrevet, er også interessant. Med bakgrunn i et unikt tallmateriale som Statistisk sentralbyrå samlet inn våren 1993, kommer det fram at tilliten til lokalpolitikerne er størst i mindre kommuner, og det har tydelig sammenheng med servicenivået på de kommunale tjenestene, både kvaliteten og tilgjengeligheten.

       Dette er resultater som passer som hånd i hanske med Senterpartiets ideologi. Senterpartiet legger vekt på følgende prinsipper for folkestyre:

       La oss så bevege oss fra prinsipper til mer konkret handling. Hvilke konkrete tiltak kan være aktuelle for å få en samfunnsutvikling som stimulerer og videreutvikler det lokale folkestyret? Jeg håper presidenten tillater litt høyttenkning omkring temaet i løpet av debatten. Jeg tror det kan være lurt å prøve ut forskjellige tiltak og ordninger. La mangfoldet blomstre!

       Jeg kan tenke meg å bidra med følgende forslag:

       Til slutt et hjertesukk fra en som fortsatt ikke har glemt hvordan det var å være folkevalgt på lokalplanet: Det kan ikke være riktig at kommunene bare blir statens forlengede arm, med svært lite spillerom til egne initiativ og behov. Slik utviklingen synes å gå, blir det mindre og mindre interessant å være med fordi Stortinget og Regjeringen i stor grad ønsker å detaljstyre kommunesektoren. Er det et mål å ha et levende folkestyre, må vi stimulere det lokale nivået, ikke overstyre. Som pedagog og lærer vet jeg at stimulering best skjer gjennom tillitskapende arbeid og ikke mistenkeliggjøring. Her har vi alle en jobb å gjøre. Jeg håper vi kan få til et tverrpolitisk samarbeid, jeg tror det er i alle partienes interesse.

       Som det framgår, har jeg lagt fram to forslag til dagens interpellasjonsdebatt. Jeg tar med dette opp de to forslagene.

       Ser vi på tal frå dei siste vala, svingar oppslutninga ein del for alle dei nordiske landa, men den generelle tendensen er lågare valdeltaking ved lokalvala. Sjølv om det ikkje er noka krise, må vi ta på alvor at Noreg ved fleire av dei siste lokalvala har hatt den lågaste valdeltakinga i Norden.

       Eg meiner difor det er viktig å ta den låge valdeltakinga på alvor. Eg ønskjer å finne ut av kvifor dette skjer, kva konsekvensar ein vidare nedgang kan få, og korleis vi saman eventuelt kan medverke til å snu tendensen.

       I denne samanhengen ser eg med otte på den svartmålinga av situasjonen i kommunesektoren og lokaldemokratiet som vi til tider opplever. Kommunesektoren har aldri spelt ei større og viktigare rolle i utforminga og utføringa av velferdstilbodet enn i dag. Tenestene er betre både i høve til kvalitet og omfang. Dette skal vi vere glade for og stolte av. Eg trur difor ikkje at svartmålinga er eit positivt bidrag i debatten. Tvert imot trur eg at dei mange tvilsame påstandane er med på å svekkje engasjementet og tilliten til politikk som verkemiddel og til politikarane generelt. Eg vil vere så dristig å seie at vi på mange måtar har ein politikarskapt politikkdepresjon - at ymse politikarar si svartmåling av kommunepolitikkens moglegheiter er med på å skape manglande interesse for valdeltaking.

       I debatten blir det også hevda at statleg regelverk legg hindringar i vegen for lokaldemokratiet. Ei viss statleg styring er naudsynt, av fleire grunnar. Men ei for sterk statleg styring avgrensar interessa for lokalpolitikk. Det er difor ei utfordring for oss som driv politikk på nasjonalt nivå, å avgrense vår iver etter å detaljstyre kommunane. Omfattande bruk av øyremerkte tilskot og nasjonale standardnormer kan gje inntrykk av kommunane som administrative forvaltarar av statleg politikk. Det vil heilt klart redusere innbyggjarane si oppslutning om lokale val dersom haldninga er at kommunepolitikarane ikkje har nokon innverknad, « det er staten som bestemmer likevel ». I denne samanhengen er det òg viktig at vi ikkje viskar ut ansvarsfordelinga mellom staten og kommunesektoren når det gjeld lokale prioriteringar. For at handlingsrommet i lokalpolitikken skal bli synleg for innbyggjarane, må kommunen sitt ansvar òg vere tydeleg når upopulære avgjerder må takast og blir tekne.

       Eit døme på at ansvaret ikkje kan leggjast på staten eller kommunane åleine, er dei økonomiske rammene. Når representanten Lian hevdar at det ikkje er samsvar mellom oppgåver og ressursar i kommunesektoren, set ho fram ein påstand som i høgste grad er diskutabel. To døme er dei store utdanningsreformene i vidaregåande skule og i grunnskulen. Her er kostnadene utrekna i eit samarbeid mellom kommunesektoren og staten, og det er gjeve full kompensasjon for utgiftsauken.

       Måten kommunane organiserer seg på og korleis politikarane og administrasjonen samhandlar med veljarane og brukarane av kommunale tenester, er det også naudsynt å sjå på. Kommunelova og dei vedtekne endringane i særlovgjevinga gjev stor fridom for kommunestyret og fylkestinget til sjølv å bestemme korleis verksemda skal organiserast. Det gjev moglegheiter for den einskilde kommune og fylkeskommune til å utforme ei organisering som legg til rette for større deltaking og medverknad frå innbyggjarane si side. Ja til og med endringar i kommune- eller fylkesgrensene kan det lokale forvaltningsorganet fremje forslag om.

       For å auke valdeltakinga er det ikkje tilstrekkeleg å trekkje fleire med i kommunale utval. Også andre former for deltaking frå innbyggjarane må stimulerast. Brukarundersøkingar og brukarstyring av institusjonar er verkemiddel som bør vurderast lokalt. Ein sentral føresetnad for innbyggjarengasjement vil vere at befolkninga har kunnskap om kommunen si verksemd. Kommunane bør difor leggje større vekt på informasjon, t.d. ved å publisere nøkkeltal for kommunen sin økonomi og tenesteproduksjon samanlikna med andre kommunar. Vi må skaffe oss reiskap som i større grad gjer det mogleg å måle eigne politikarar sin innsats opp mot det dei gjer i kommunar ein kan samanlikne med, ikkje berre med omsyn til kroner og øre, men også korleis oppgåvene i heilskap blir løyste. Dette er spørsmål Regjeringa jobbar med.

       Eit viktig utgangspunkt er at det neppe finst enkle grep eller tiltak for å snu tendensen med minkande valdeltaking. Problemet er svært samansett og krev truleg at det blir sett inn tiltak på mange hald.

       For det fyrste er tida etter mi vurdering no inne for å gå gjennom vallovgjevinga på ein grundig måte. Spesielt er det behov for ein lovteknisk gjennomgang, men også meir prinsipielle spørsmål bør vurderast i dette arbeidet. I løpet av våren tek eg sikte på å setje ned eit offentleg utval til å stå for dette arbeidet.

       For det andre vil eg snarast råd overfor Kommunenes Sentralforbund og Norsk kommuneforbund ta initiativ til eit samråd om heilskapen i problemstillingane om stoda i lokaldemokratiet. Eg har i denne samanhengen lyst til å seie at eg ser positivt på at KS har gjort lokaldemokrati til eit satsingsområde i tida som kjem. Lokaldemokrati er eit område der det ligg særs godt til rette for samarbeid mellom kommunesektoren representert ved KS og staten. Med så breie problemstillingar som debatten reiser, treng vi å samordne både kunnskap og aktuelle tiltak.

       Vidare har eg lyst til å seie at ei rekkje av dei forslaga som er fremma for Stortinget, eller som vil bli sette fram i næraste framtid, om kommunal og fylkeskommunal verksemd, inneheld element som kan bidra til ei styrking og tilrettelegging for eit godt fungerande lokaldemokrati. Eg kan som døme nemne reforma om poststemmegjeving som nyleg vart vedteken av Stortinget etter forslag frå Regjeringa. Dette er eit tiltak som vil gje borgarane i grisgrendte strøk og borgarar som har vanskar med å kome til røystelokala, betre tilgang til røysteurnene.

       I tillegg vil eg nemne at vi har ei faggruppe som skal vurdere parlamentarismereglane i kommunelova nærare. Det vil bli gjort i samarbeid med Oslo kommune. Tradisjonelt sett har ein karakterisert lokalvala som personval, og somme plassar er personvalet like viktig som partivalet. I ein parlamentarismemodell, med ei fylkesregjering eller byregjering, vil ein i større grad fokusere på partipolitiske skiljeliner, noko som kan bidra til at alternativa blir tydelegare og debatten breiare. Eg vil likevel understreke at valet av modell er eit ansvar som ligg på den enkelte kommunen og fylkeskommunen. Staten si rolle i denne samanhengen er å sørgje for eit tenleg lovverktøy.

       Eit anna moment som er verdt å nemne, er den satsinga Barne- og familiedepartementet har hatt gjennom fleire år for å styrkje deltakinga og medverknaden av barn og ungdom i plan- og avgjerdsprosessar i kommunane. I tillegg til at desse gruppene sin medverknad aukar kvaliteten og gjer det lettare å treffe gode avgjerder i barne- og ungdomspolitikken har vi sett at medverknaden er viktig for opplæring i demokratiske haldningar og handlemåtar. Medverknad har òg ført til større politisk engasjement og interesse for lokaldemokratiet blant ungdom. Dette er m.a. dokumentert i Porsgrunn kommune, der fem ungdommar ved siste kommuneval vart valde inn i kommunestyret.

       Eg vil avslutte med å trekkje fram noko som gjev grunn til optimisme. Det har vorte hevda at minkande valdeltaking kan vere teikn på resignasjon eller at folk ikkje bryr seg. Mykje tyder på at dette er ein altfor dramatisk konklusjon. Det er ikkje lenger slik at partia og den såkalla valkanalen er einaste moglegheit til å påverka eller den einaste vegen til makt i lokalpolitikken. Omkring 60 % av alle innbyggjarane i landet mellom 16 og 74 år er medlemmer i ein eller fleire friviljuge organisasjonar. Desse har eit enormt spenn i kva dei driv med, alt frå kulturaktivitetar til naturvern, religion og trafikkspørsmål. I tillegg har vi det faglegpolitiske arbeidet, som også er omfattande. Dette er eit aktivitetsvolum som ikkje vitnar om likesæle og resignasjon, men heller om at partia har fått konkurrentar med verkemiddel for å oppnå makt og få gjennomført ting.

Eva Lian (Sp) : Det var mye interessant i det statsråden sa i sitt innlegg. Jeg har lyst til å ta opp dette med situasjonsbeskrivelsen, at det skulle være en form for svartmaling. Hvis det oppfattes sånn, vil jeg sterkt ta avstand fra det. Jeg mener ærlig og oppriktig å ha et engasjement i forhold til å gjøre noe positivt for å styrke det lokale folkestyret. Jeg syns det er ganske kjedelig at det skal bli oppfattet som svartmaling når en prøver å gi en beskrivelse fra Stortingets talerstol. Det er særlig knyttet til forholdet mellom økonomi og tjenestetilbud, reformer. Det er ikke bare Senterpartiets lokale folkevalgte som er frustrerte, og som mener at det ikke har vært fullfinansiering rundt en del store viktige reformer som er satt i verk de siste årene. Jeg vil bare si at det er virkelighetsbeskrivelse som lokalpolitikere fra veldig mange partier - tverrpolitisk - opplever. Og jeg vil ha meg frabedt at det blir kalt for svartmaling.

       En annen ting som statsråden var inne på, var at politikk også er en kamp om ord. Vi politikere eller folkevalgte er flinke til å bruke ord som kanskje ikke folk skjønner, og jeg syns faktisk at statsråden brukte et par slike ord til for å beskrive den virkeligheten. Han brukte ordene « politikarskapt politikkdepresjon ». Hva i all verdens rike er det da? Blir det depresjon i politikken fordi en folkevalgt beskriver en virkelighet som man opplever - at det blir trist, at det blir leit, at det bare blir negativt? Jeg tror vi må være flinkere til å bruke ord som folk skjønner, og ikke minst som ungdom og barn skjønner. Jeg tror at mange barn opplever frustrasjon i forhold til politikere fordi de syns vi står her og prater og prater, og så skjønner de lite av det som skjer.

       En rådmann som jeg kjenner, som nå er blitt pensjonist, han sa at når han skrev innstilling til en sak, skrev han det så en åtteåring kunne skjønne det. Det kan kanskje være en god idé for noen hver.

       Jeg vil si meg enig med statsråden når han sier at det neppe er « enkle grep » her. Og det er heller ikke noen enkelte tiltak, men jeg tror det må være en rekke tiltak.

       Statsråden nevner videre at han vil gjennomgå valglovgivningen. Det syns jeg er positivt. Han nevner også noe som Stortinget nylig har vedtatt, at en kan stemme på Posten. Det er fint det, men det begynner jo etter hvert å bli litt langt mellom postkontorene i enkelte steder av landet, og øker det muligheten til å stemme? Ja, ja, en får sende det med brev og håpe at landpostbudet tar det med seg.

       Statsråd Opseth sa også at han ville samarbeide - samrå seg - med KS og Kommuneforbundet. Ja, det er in i regjeringen Jagland å samrå seg. Det er også et tegn på at alt vett ikke finnes verken i regjering eller storting, og sånn sett vil jeg støtte opp rundt det. Det arbeidet som KS har gjort, syns jeg er veldig positivt. Og det utvalget som har jobbet med disse sakene, Slungård-utvalget, var veldig bredt sammensatt politisk. Men vi skal passe oss i en sånn samrådsprosess så vi ikke blir impotente. Det kan fort skje at en blir så samrådd og til slutt blir så enig at en ikke tør å få fram konfrontasjonslinjene, og det vil ikke fremme det lokale folkestyret. For en av de ting som folk kanskje opplever lokalt, er at en ikke ser forskjell på partiene.

       Når statsråden sier at han vil gjennomgå valglovgivningen, har jeg lyst til å spørre: Hva med en gjennomgang av kommuneloven? Fungerer kommuneloven etter den hensikten som Stortinget hadde da de vedtok den nye kommuneloven i 1992? Er det blitt slik at den har styrket det lokale folkestyret, eller er det blitt et rådmannsvelde? Jeg vil ikke konkludere her, men jeg syns det hadde vært interessant å få en grundig gjennomgang av hvordan den nye kommuneloven har virket i forhold til lokalt folkestyre. Jeg håper at statsråden kan si litt mer om det i løpet av debatten.

       Det er en ting som jeg ikke tok med i innlegget mitt, men som jeg tror er viktig for å styrke og som faktisk har styrket det lokale folkestyret, for å få fram noe positivt, nemlig skolevalg. At videregående skoler trekkes med i skolevalg, er en måte å få ungdom interessert på. Det kan nok oppleves som show at en sitter der på rad og rekke, politikere, og skal forsvare og prøve å vinne helst hjertene til ungdommene for sin sak. Men den måten å engasjere ungdom på bidrar i hvert fall til å vitalisere og trekke politikken inn i den vanlige hverdagen i skolen. Jeg syns det hadde vært positivt også å gjøre det i grunnskolen - om ikke valg, så kanskje forsøksvalg.

       Statsråd Opseth var også inne på dette med medvirkning. Der er vi helt enige. Uten medvirkning går det lokale folkestyret helt i stå. Forholdene må legges til rette både praktisk og økonomisk slik at en kan få til det. Kommuneplanprosessene i kommuner og fylker kan være en arena for medvirkning.

       Når det gjelder spørsmålet om frivillige organisasjoner er konkurrenter til politiske partier, så kan de nok oppleves slik, men jeg tror heller at de er et meget bra supplement. Jeg er veldig glad for at vi har et slikt mangfold av frivillige organisasjoner, av ideelle organisasjoner som står på for bestemte saker. Det er viktig for oss som folkevalgte når vi skal prøve å se helheten i sakene, at vi kan få innspill fra dem som er spesielt opptatt av enkeltsaker.

       Jeg har lyst til å trekke inn hva statsminister Thorbjørn Jagland sa i sin nyttårstale. Han også la vekt på de frivillige organisasjonene, men så sa han at han skulle foreslå ordninger som gjorde det enklere for dem. Når kommer de ordningene? Det er mange som har begynt å etterlyse dem. Når kommer oppfølgingen av statsminister Jaglands løfte til de frivillige organisasjonene? Jeg tror kanskje ikke at statsråd Opseth kan svare her og nå, men hvis han kan, hadde det vært positivt.

       Nå håper jeg at andre partier kommer med sine meninger, og så får vi se hva vi kan oppsummere på slutten av debatten.

       Så til uttrykket politikarskapt depresjon: Viss det er slik at ordbruken er vanskeleg, kan eg gjerne kalle det noko anna - at politikarane sjølve medverkar til at det er manglande tillit til politikarar og politisk arbeid. Dei som vågar å påstå at det ikkje er eit problem i dagens samfunn, har eg lyst til å møte for å ta ein grundig debatt om det. Eg er heilt overtydd om at det er eit problem som vi må ta på alvor. Viss vi ikkje gjer det, er vi heilt sikre på at det blir stadig mindre valdeltaking, og at tilliten til politisk arbeid stadig blir mindre. Så får vi gjerne kalle det noko anna, viss det var ordbruken som var vanskeleg å forstå.

       Eg er overtydd om at poststemmegjeving vil gjere det lettare å få avgjeve stemmene. Det er ikkje talet på postkontor som er avgjerande for det. Der det ikkje er postkontor, vil landpostbodet vere stemmemottakar, og han går heilt til huset. Så betre tilgjenge til å få gje stemme enn dei har som bruker landpostbod, finst ikkje. Viss det blir problem i så måte, er det i dei større byane, der det blir nokre færre postkontor, men framleis ligg dei rimeleg tett, så tilgjenget til valurnene blir langt betre enn det har vore, og eg håpar det er eit positivt bidrag.

       Representanten Lian kan vere overtydd om at Regjeringa og Arbeidarpartiet er interesserte i å ha samråd med ulike grupper i befolkninga for å finne dei beste løysingane. Kanskje er det det politikarane har vore for lite flinke til fram til no, nemleg å dra lag og organisasjonar med på råd. Og så blir det framstilt som noko negativt fordi dette plutseleg er kome inn i debatten. Det har eg forferdeleg vanskeleg for å skjøne, men det kan jo vere fordi enkelte gjerne kunne ha tenkt seg å ha kome på det sjølve. Det er tillate. Det er gammalt også i politisk samanheng at det er konkurranse om å kome med nye tankar og idear. Men det er jo fordi vi har eit slikt mangfald av frivillige organisasjonar og næringslivsorganisasjonar osv., at vi gjerne vil dra desse med og få råd. Og det er jo dei vi skal tene! Det er jo difor vi sit der - for å medverke til at folk i alle delar av landet skal få eit betre servicetilbod og ein betre livskvalitet. Er det da noko som er meir naturleg enn å ta desse med på råd?

       Så til kommunelova og rådmannsveldet. No har ikkje den lova verka så lenge, så vi får la den få verke ei stund, og så får vi, når det har gått ei tid, ta ei evaluering av korleis den nye kommunelova har verka. Det er det rutinar for, at når nye lover har fått verka ei stund, går ein gjennom og ser på korleis dei har fungert, om dei har fungert i samsvar med intensjonane.

       Eg vil gjerne seie at representanten Lian kan vere heilt overtydd om at dei tiltaka som statsministeren lova i nyttårstala si i forhold til dei frivillige organisasjonane, dei kjem. Men det er jo grenser i høve til kor utolmodige stortingsrepresentantane er blitt på ein del område etter at den nye regjeringa trådde til. Den har sete no i godt 100 dagar. Eg har vore med her i huset lenge og opplevd ein del regjeringsskifte, og eg er nokså sikker på at det aldri har gått så fort frå eit regjeringsskifte til ein begynner å sjå resultat av det regjeringa gjer, sjølv om det har vore relativt turbulent i desse 100 dagane, og ein turbulens som Regjeringa i liten grad har kunna medverke til å unngå. Eg skjønar at det er behov for å bruke den argumentasjonen at det ikkje skjer noko, og vere utolmodig, men eg trur faktisk folk skjønar såpass at ei ny regjering må ha litt tid før det begynner å kome konkrete resultat. Ei anna side ved den saka er at rett før nyttår og rett etter nyttår har det alltid vore stilt i forhold til saker som har kome frå regjeringa, og det synest eg representanten Lian kunne vere så raus å vedgå er tilfellet.

       Eg set pris på at vi set desse spørsmåla som representanten Lian har teke opp i interpellasjonen, på dagsordenen, for dette er viktig. Skal vi ha eit levande demokrati, er vi nøydde til å gjere alt det vi kan for at så mange som råd er, går og røystar ved val og ikkje minst er aktive deltakarar i den politiske prosessen mellom vala. Eg er gjerne med på ein open og fordomsfri diskusjon om desse spørsmåla og inviterer også til samarbeid.

Leif Lund (A) : Jeg er enig med representanten Eva Lian i at det er viktig å undersøke den synkende valgdeltakelsen og ta dette på alvor. Men der slutter også enigheten, for jeg synes interpellanten Eva Lians innledning i sted rett og slett var en samrøre av en hel rekke ting. Hun brukte eksemplet fra EU-valgkampen i innlegget sitt, men hun glemte å ta med valgdeltakelsen ved EU-valget. Hun bruker tallene fra kommunevalget i 1995, som var på 61,9 %, som er det laveste siden 1929, som et eksempel på at valg er det samme som at folk ikke engasjerer seg. Nå er det jo ikke slik. Vi opplever jo lokalt mange interesseorganisasjoner, fra foreldre som kjemper mot nedlegging og sammenslåing av skoler, idrettslag som vil ha haller, og arbeidsfolk som vil bevare arbeidsplassene sine. Det betyr ikke nødvendigvis at folk ikke er engasjert i lokaldemokratiet fordi om de kanskje ikke har stemt ved valget. Det er ikke noen sammenheng her. At valgdeltakelsen var dårlig ved kommunevalget i 1991, betyr ikke at folk ikke har respekt for politikerne. Det er ingen ting som sier at folk ikke har respekt for politikere i dag. Det er en påstand.

       Jeg er litt forundret også når Eva Lian føler seg svært krenket over den svartmalingen som Arbeiderpartiet påpeker i forhold til kommuneøkonomien. Hun må kunne tåle at vi - som bruker nesten 180 milliarder kr til kommunal sektor, en tredjedel av nasjonalbudsjettet - mener at de som sier at dette ikke er nok, svartmaler. Det må representanten Eva Lian kunne tåle å høre. Og hvis hun ikke gjør det, synes jeg faktisk hun bør gå tilbake til det yrket hun kommer fra, og fortsette å undervise i barneskolen. Det må kunne tåles at vi sier det.

       Så til revideringen av kommuneloven. Nå har vi nettopp hatt en revisjon av kommuneloven, og representanten Lian sier at den ikke virker. Det har aldri før i Norge vært så liberalt i forhold til kommuneloven som det er i dag. Det er bare å bruke verktøyet. Hun sa også i en oppsummering at hun kjente en rådmann som hadde skrevet innstillingene sine slik at en åtteåring kunne lese dem. Men samtidig, i hovedinnlegget sitt, sa hun at det er byråkratene som styrer. Hvis byråkratene styrer, kan det godt hende det er byråkrater som skriver slik at både politikere og åtteåringer forstår det også. Det kan ikke være svart/hvitt alt som sies i forhold til det som representanten Eva Lian tar opp når det gjelder dette temaet.

       Vi i Arbeiderpartiet er i hvert fall ikke enig med Senterpartiet i deres påstand om at det er så svart ute i Kommune-Norge som det påstås. Og nå tillater faktisk Eva Lian seg i innlegget sitt å trekke inn Rattsø-utvalgets utredning II. Det er kjekt å registrere at en representant fra Senterpartiet faktisk synes at utredningen fra Rattsø-utvalget, som faktisk er et skjellsord i Senterpartiet, kan være interessant å se på. Vi husker den første debatten om Rattsø I, og vi får håpe at Senterpartiet er mer oppegående når det gjelder spørsmålet om behandlingen av Rattsø II når høringsfristen for den er ute. Det er ikke opplest og vedtatt alt som står der heller, det er ute til høring og det er jo en NOU.

       Jeg mener at det Eva Lian tar opp her, og hennes virkelighetsfremstillingen av demokratiet i Norge, ikke er korrekt. Jeg tror hun fantaserer ganske betydelig. Jeg har jo også vært lokalpolitiker. Jeg har faktisk sittet i bystyret i Norges nest største by. Det er ikke bare småkommuner i Norge! Jeg vil påstå at politikerne i Bergen har - hvis de vil ha det - stor innflytelse. Det er ingen byråkrat som kan styre bystyret hvis ikke bystyret selv vil styres. Vi forvalter et budsjett på 6 milliarder kr, og det skulle bare mangle at det skulle være byråkratene som styrer i Norges nest største by! Så den påstanden den er gal.

Morten Lund (Sp) : Jeg må først få uttrykke noe skuffelse og overraskelse over den vinklingen Arbeiderpartiets hovedtalsmann tar på denne saken. Jeg hadde trodd at de ville uttrykke bekymring for nedgangen i valgdeltakelsen, og at de ville sagt at dette synes vi også vi skal gjøre noe med. I stedet velger de altså å kalle det for fantasier, det som kom fram i innledningen fra interpellanten, som jeg synes var veldig bra, og hvor det ble lagt fram mange konkrete forslag til drøfting i Stortinget i dag.

       Stortinget kan gjøre noe for å få opp valgdeltakelsen ved lokalvalg - det er jeg sikker på. Statens økende detaljstyring, som etter hvert går over til pinsettstyring innenfor det kommunale ansvarsfeltet, tar makta fra kommunestyret. Det kan vi få endret på. Lysten til å kritisere kommunene for alt som er galt, og som vi selv har hovedansvaret for, er enormt utbredt og belastende for det lokale folkestyret. Vi bør heller uttrykke tillit til og derved bidra til å styrke statusen til dem som er grunnmuren i demokratiet vårt, få fram at lokalvalget er et viktig valg på personer som samfunnet setter høyt, og som har fått et viktig ansvar tildelt fra Stortinget.

       I gårsdagens spontanspørretime ble finansministeren spurt av Bjørnar Olsen om han var urolig for kommunenes bruk av ekstramilliardene fra Stortinget, og finansministeren var urolig til gangs! Han fryktet at pengene ville gi dyrere velferd i stedet for bedre velferd, og dårligere effektivitet. Han hadde bl.a hørt at mange grendeskoler hadde blitt berget i siste liten fra nedlegging, og at kommunene derved hadde avstått fra nødvendige innsparinger, som han sa. Spørsmål og svar oste av mistillit mot lokale folkevalgte. Det at man hadde lykkes i å oppfylle sentrale valgløfter om skolestruktur og samfunnsstruktur, ble framstilt som negativt.

       I den samme spontanspørretimen ble statsråd Opseth spurt hva han ville gjøre for å bremse den enorme prisstigningen på boliger som i Oslo-området på en vanlig bolig siste året førte til 250.000 kr ekstra i pris. Han pekte på at kommunene måtte gjøre mer. De gjorde for lite for å garantere for boliglån og opparbeide tomter.

       Et tredje eksempel: Erik Dalheim leder et utvalg i sitt parti som vil ha lavere priser på strøm. Han gir kommunene og fylkeskommunene skylda for prisene og kaller det grådighet fra dem, og avstår selv fra å bidra til å korrigere det lovverket som overlater prisfastsettingen til markedskreftene. Folk er rasende over disse strømprisene, og det er Stortinget som har hovedansvaret.

       Et fjerde eksempel. Kommunene må utnytte inntektsgrunnlaget sitt fullt ut, sier Stortinget . Kommunale avgifter skal tilsvare den enkelte kommunes utgifter. Subsidiering skal ikke skje. Når det så viser seg at prisene blir svært ulike på grunn av ulik geografi, sier Arbeiderpartiet i kommunalkomiteen sammen med SV og Kristelig Folkeparti at dette må vi granske. Sammen med Forbrukerrådet roper de: Se på de store og urettferdige forskjellene! Og på nytt vil jeg si: Kommunene har ikke skylda for dette.

       Et femte eksempel: Bjugn kommune gav i flere år en redusert avgift til pensjonister som leverte små søppelmengder. En konsulent hos fylkesmannen fant ut at dette var ulovlig. Kommunestyret fikk en smekk over fingrene og måtte « straffe » en stor gruppe av sine egne innbyggere. Nitrist etter min mening.

       Stortinget vedtar nasjonale standarder og sørger for detaljstyring på område etter område. Når kommunene skal oppfylle innbyggernes økende forventninger som er skapt av statlige vedtak og TV-debatter, viser det seg ofte at mulighetene ikke finnes. Det kan være penger som ikke strekker til, eller fagfolk som ikke finnes. Kritikken for mangel på sykehjemsplasser og for sykehuskøer rammer hardest dem som lokalt har ansvaret. Sånt skaper sofavelgere.

       Når kommunalministeren forteller folk at kommunene vasser i penger - det var den forrige kommunalministeren som sa det sånn - mens kommunestyrene tvinges til å gjøre vedtak om å legge ned grendeskoler og musikkskolen, blir folk sint på sine egne. Med en så feil beskrivelse som statsråden gav, syns jeg ikke det er rart om det reageres. Og den reaksjonen som kommer tilbake, en beskrivelse av sin egen situasjon, er det da som av statsråden betegnes som « svartmåling ». Men akkurat den samme beskrivelsen kommer altså fra alle partiers ordførere. Den beskrivelsen var det som gjorde at Stortinget før jul bevilget 5 milliarder kr ekstra - utover det Regjeringen ville gi til kommunesektoren.

       Når Rattsø-utvalget - og da er det Rattsø I jeg snakker om - har pekt ut et stort antall kommuner som har hatt en urettferdig god økonomi, som de uttrykte det, må velgerne tro at de har blitt lurt av sine folkevalgte som har sagt at de har manglet penger. Sånt bidrar til at folk sitter hjemme valgdagen.

       Jeg har nå nevnt eksempler på enkeltvedtak og tendenser fra vår arena som skaper mistillit til de lokale folkevalgte. Det er meget sjelden å høre innlegg fra Stortingets talerstol som handler om hvor selvfølgelig det er at vi kan stole på dem som folket selv har valgt, at de vil det beste for folket, og at de lever etter mottoet: Vi skal være redd for at noen faller utenfor. Med det som utgangspunkt kunne Stortinget nøye seg med å styre i stort og be direktorat, departement og fylkesmenn gjøre sin jobb på en annen måte - og sikkert spare mange årsverk.

       Jeg er sikker på at felles ressurser utnyttes best med mindre øremerking og statlig detaljstyring. Det er viktig for å flytte makt fra profesjonene til de folkevalgte. Det er viktig fordi forholdene er så forskjellige i kommunene. Den kommunen som har bygd ut eldreomsorgen, taper når det kommer øremerkede tilskudd til dem som ikke har satt i gang med dette, når denne ene kommunen akkurat da er nødt til å investere i skolesektoren. De ressurssterke vinner på fjernstyring og kompliserte ordninger. Kommunene fratas lyst til og behov for å finne smarte løsninger når alt tenkes ferdig i Oslo. I sum er unødig detaljstyring en ulempe for befolkningen og en hemsko for folkestyret.

       Det er bra for valgdeltakelsen at de som er folkevalgt, finner dette meningsfylt, og at det er en liten kø for å stå på listene. Igjen handler det om å oppleve reell handlingsfrihet. Det handler om å ha en god nok økonomi. Det handler bl.a om at budsjettbehandlingen ikke skal bli omtalt i lokalpressen som en parodi fordi man ikke vet hvilke inntekter man får neste år. Å få vedtak om langsiktighet når det gjelder inntektsrammene til kommunene, syns jeg er et minimumskrav til oss. Pr. i dag er skjønnsmidlene for 1997 en hemmelighet for kommunene. Det syns jeg er kritikkverdig.

       Men det handler også om hvordan man lokalt velger å arbeide. Folkevalgt betyr « en av våre ». Hvis vervene samles om noen få, som blir for nedlesset i papir og for opptatt med møter, blir avstanden til folket lang. Det samme skjer når kommunene blir for store. Det er negativt for valgdeltakelsen at kommunen er stor, og det merkes mest ved lokalvalg. Det er negativt for tilliten til de folkevalgte når småkommuner framstilles som urasjonelle og kostbare. Foreløpig holder folkestyret i de små kommunene best stand, viser det seg.

       Også anklager om urasjonell drift ut fra andre motiver enn kommunesammenslåing virker negativt. Akkurat nå kan vi vente en negativ effekt av diskusjonen om privatisering. De stedene der privatisering av viktige tjenester blir gjennomført, kan det bli en belastning å sitte med ansvaret og kun motta klagesaker. På de stedene der forholdene ikke ligger til rette for anbudsopplegg, må man også leve med den belastningen at alt i offentlig regi av noen omtales som urasjonelt.

       Jeg mener det er viktig at man lokalt ikke velger løsninger som fjerner rommet for folkevalgte med hjertesaker, f.eks ved at antall folkevalgte blir redusert for sterkt, eller at alle hverdagssaker blir delegert til de ansatte.

       Lokalvalgene dreier seg stort sett om valg mellom partilister. Jeg er enig i at det er et viktig poeng at enighetskulturen i enkelte kommuner kan bidra til låg valgdeltakelse. Når lokale stridssaker blir synlige i kommunestyret og i media, vil flere bruke stemmeurnene. Sånn sett bør strid om skolestrukturen avklares i forbindelse med lokalvalgkamper eller ved rådgivende folkeavstemninger, og ikke diskuteres ferdig i lukkede gruppemøter.

       Det er mye vi ikke vet om årsakene til lågere valgdeltakelse. Men vi har tall for at statlig overkjøring av lokal folkevilje er negativt. Der kommuner ble slått sammen til tross for massiv motstand i folkeavstemninger, gikk valgdeltakelsen ned ved de neste valgene. Det syns jeg er en meget viktig erfaring fra de åtte siste tvangssammenslutningene som vi har hatt, og som jeg håper blir de aller siste.

Arild Lund (H) : Det er ofte erfaringene og de ting vi har opplevd tidligere i livet, som er med og bestemmer våre oppfatninger av det spørsmålet vi diskuterer her i dag. Jeg skal kanskje ta denne lille avdelingen for selvskryt først: Jeg har faktisk vært ordfører i to forskjellige kommuner, og det er det ikke så mange som har vært. Det var ikke fordi jeg ville det, men fordi dette huset bestemte at det skulle være sånn. Erfaringen med denne kommunesammenslutningen var nettopp det som Morten Lund var inne på, at det folkelige engasjementet sank - om ikke som en stein, så relativt gradvis etter sammenslutningen. Det er også en av årsakene til at Høyre i dag går imot tvangssammenslutning av kommuner.

       Jeg hadde et noe spaltet engasjement rundt det spørsmålet som ble brakt opp i denne interpellasjonen som Eva Lian har reist, ikke fordi saken ikke er viktig, men fordi jeg er i tvil om hvilke muligheter vi har i dette huset til å styre det lokale engasjementet. Jeg tror også at Eva Lians beskrivelser på mange måter var riktig, men jeg vil sterkt ta avstand fra at EU/EØS og de tingene har noen spesiell innvirkning på den lokale valgdeltakelsen. Jeg tror et av hovedproblemene, og som er nevnt også fra flere andre, er folks sviktende tiltro til politikerne, følelsen av avmakt. Hva er så årsaken til det? Jeg tror for mange politikere, for mange partier ønsker å gjøre politikk av for mye. Der er jeg lei for å si at jeg tror Eva Lians parti kanskje har strukket grensene litt for langt når det gjelder å gjøre politikk av for mye. Det finnes snart ingen grenser for politikk. Folk sitter igjen med et inntrykk av at politikere skal ta seg av dem fra vuggen til graven. Realiteten blir at de føler seg sviktet når de faktiske tingene kommer på bordet. Det er ikke mulig å gjøre alt det som politikere i festtaler sier de skal gjøre. All erfaring viser at det svikter i neste runde, og det gjør at folk blir litt apatiske overfor politikk. Jeg tror det blir slik at de stiller spørsmålet: Stoler vi på dem? Jeg tror det var Eva Lian som sa akkurat det: Stoler vi på dem?

       Min anbefaling vil være at man skal sette grenser for politikken. La det offentlige ta seg av kjernesakene - og løs dem skikkelig og bring den politiske debatten tilbake til de organer som skal ta beslutningene! Den største faren i dag tror jeg er dette korporative samfunnet hvor alle typer organisasjoner, og bak de politiske beslutningene, sitter og påvirker og sørger for at beslutningene egentlig bringes ut av de folkevalgte organene.

       Jeg beklager å måtte si det, men jeg synes det er relativt stor sprik mellom liv og lære i Senterpartiet. Jeg synes det er svært få her i salen som er mer opptatt av detaljstyring enn akkurat Senterpartiet. For å nevne et praktisk eksempel - det er flere enn Senterpartiet som er med på det, men de har i hvert fall vært med og dannet et flertall som de burde latt være å gjøre: det å måtte regelstyre kommunal rengjøring. Det må være et spørsmål som man kan begynne med hvis man vil ønske å få mer lokal interesse. Det kan ikke være grunn til å lage regler i Stortinget for hvordan kommunal rengjøring skal foretas. Jeg sikter til den konkurransevridningen som begrenser konkurranseutsetting av rengjøring.

       I motsetning til Lian tror jeg nettopp at dette med konkurranseutsetting og nye løsninger gir mer engasjement. Jeg tror reelle valgmuligheter gir engasjerte innbyggere. Vi faller lett tilbake på vår erfaringsbakgrunn, og fra nyere tid vet jeg at i den kommunen jeg kommer fra, har det vært søkt å konkurranseutsette kommunal vask. Det ble et flertall imot. Det var helt åpenbart at kommunen ville spare penger ved å konkurranseutsette dette, men det satt organisasjoner bak som egentlig tok de reelle beslutningene og bandt politikere til å mene noe annet enn det de egentlig mente. Det var svært tydelig også når det gjaldt å bygge vannverk på en annen måte enn det vi har i dag i Larvik, ved å gå inn i en større enhet. Her satt også organisasjoner bak og trakk i trådene, slik at den reelle og faktiske beslutning ble tatt ut av kommunestyret.

       Jeg tror at bortfallet av reelle diskusjoner, bortfallet av den gamle måten å gjøre det på hvor politikerne møtte med et åpent sinn og diskuterte saker til beste for innbyggerne, er en av de mest sentrale årsakene til at den lokale interessen i dag er dalende. Innbyggerne føler i dag at de ikke får de reelle beslutninger i kommunestyret eller i formannskap, og jeg tror ikke det er mulig å få til heller ved lovendringer i dette huset.

       Når det gjelder de forslagene som Eva Lian har lagt frem på vegne av Senterpartiet, skal vi komme tilbake og gi vårt syn på dem etter hvert. Jeg synes de på mange måter er litt diffuse. I forslag nr. 2 pekes det på « praktiske ordninger ». Jeg skulle gjerne hørt hva de praktiske ordningene egentlig ville gå ut på. Og når det gjelder forslag nr. 1, tror jeg ikke nødvendigvis det er kommuneloven som setter de store begrensningene. Det finnes mange andre lover som kanskje er mer begrensende for det lokale folkestyret enn kommuneloven slik den er i dag. Den har gitt åpning for mange praktiske og aktive løsninger for lokaldemokratiet hvis man er villig til å bruke den nåværende kommuneloven. Vi skal komme tilbake når vi får høre flere praktiske eksempler på hva man mener er begrensende i det lovverk som nå finnes, og gjerne også høre litt mer om de praktiske ordningene i forslag nr. 2.

Børre Rønningen (SV) : Eg synest det er fortenestefullt av representanten Eva Lian å ta opp dette problemkomplekset med spørsmål om korfor valdeltakinga går nedover. Det er urovekkjande. Dersom me samanliknar med andre land der situasjonen er endå verre - eg tenkjer då på USA - er det grunn til å reise desse spørsmåla.

       Fyrst vil eg kome med nokre generelle synspunkt på situasjonen. Det er slik at Stortinget skal lage lover og køyrereglar for korleis kommunar og fylke skal drive si politiske verksemd. Men det er òg ein praktisk del ute som partipolitikarar i fylkesting og kommunar har ansvar for. Det skal me heller ikkje gløyme.

       Oppi alt dette har me hatt ein desentraliseringsprosess der avgjerdsprosessen er flytta ned til lokale ledd. I denne samanhengen har me opplevd at i ein god del kommunar - bykommunar og landkommunar - har me fått ei aukande profesjonalisering både på politisk side og på administrativ side, både gjennom at me har fått fleire heiltidspolitikarar i ulike parti, men òg gjennom at me har utvikla eit veldig sterkt administrativt apparat med ulike stillingskategoriar med løns- og arbeidsvilkår som ofte ligg over gjennomsnittet i yrke ein kan samanlikne med, og faktisk også i forhold til stortingsrepresentantar. Me kan sjå konturane av ein ny profesjon av politikarar som eg vil kalle « polikrat », altså at ein både er ein god byråkrat og driv politikk. Då blir resultatet « polikrat ».

       Eg trur det er viktig at me drøftar korleis politikarane igjen skal ta herredømet over politikken og få større deltaking i partia gjennom rekruttering og større deltaking frå dei befolkningsgrupper som me trass i alt skal representere. Hovudproblemet i kjølvatnet av interpellasjonen her i dag er at folk ofte føler at dei ikkje når fram med sine spørsmål, som representanten Lian var inne på.

       Når eg snakkar om lovreglar og køyrereglar, er det òg sånn som representanten Lian var inne på, at me nyleg fatta vedtak knytt til openheit i organ som tek avgjerder. Me hadde eit mindretalsforslag med Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV. Det er synd at me ikkje fekk fleirtal for det som mindretalet her var inne på.

       Men så har me den andre sida, som kan vere like urovekkjande. Det er at me kan sjå tendensar til ein praksis ute der politikarane byrjar å lukke, kanskje i strid med det lovverket som allereie finst. Det er ei utfordring til dei partia som har mange ordførarar og mange i organ som tek avgjerder, at me får ein praksis i alle fall minst tilsvarande den standarden som gjeld i dag.

       Me skal hugse på, med bakgrunn i at me har ein praktisk del ute, at kommunan er tillagde store fellesoppgåver for befolkning og samfunn. Det har gjort at kommunesektoren har fått større og større verknad for kvardagslivet til folk, anten det gjeld velferdstenester, infrastruktur knytt til energi og kollektivtrafikk eller sysselsetjing. Det inneber at mange politiske vedtak gjennom åra faktisk er delegerte ned frå sentrale myndigheiter til lokalt nivå, som eg var inne på innleiingsvis.

       Gjennom nettopp revisjon av kommunelova, som har skjedd i nær fortid, og inntektssystemet - eg tenkjer då på Rattsø I, men også andre endringar som skjedde i førre periode - er lokal avgjerdsmakt sterkt prioritert. Denne desentraliseringsprosessen har ført til at lokale myndigheiter har fått større innverknad og ansvar for område og viktige tenester.

       Men me har i denne prosessen kanskje ikkje vore aktsame nok når det gjeld å sikre skikkelege køyrereglar og konstitusjonell overbygning knytt til avgjerdsprosessen. Då tenkjer eg på korleis me skal sikre mindretalet sine rettar, korleis me skal gi befolkninga eller dei grupper det gjeld, rett til å bli høyrde eller tilsvarande bli tatt med på råd. Her er det etter den nye kommunelova høve til forsøk med nye ordningar. Det må òg vere ei moglegheit for kommunane og fylka å prøve ut dette.

       Det siste som i debatten er knytt opp mot dette med køyrereglar, er det me no ser med overføring av velferdsoppgåver, kommunale fellesoppgåver, til private - altså tilbod og konkurranseutsetjing. Dette er for så vidt ikkje noko nytt. Det nye er at velferdsoppgåvene blir sette ut til f.eks selskap, slik dei no prøver i Asker kommune. Tønsberg kommune er òg ein kommune som har gått langt på dette området. Her trur eg nok det er grunn til å streke under at me i lovverket ikkje har gode nok køyrereglar til å møte dette.

       Det er sånn at me faktisk har reglar i kommunelova som seier at kommunane må søkje departementet om lov til å gi garanti til ei bedrift. Det er òg sånn at kommunane kan innføre parlamentarisme i løpet av to valperiodar, men det skal skje med 2/3 fleirtal. Arbeidarpartiet i Tønsberg sa no nyleg nei til å innføre parlamentarisme, men den same kommunen har i mange år privatisert og sett bort tunge velferdsoppgåver. Eg meiner at her må me nok kanskje få justert kommunelova slik at me òg får køyrereglar for korleis ein kan setje bort tunge oppgåver slik desse to kommunane har gjort.

       Sverige har eit lovverk som tar omsyn til slike forhold. Det må vere sånn at me må ha eit krav til kvalifisert fleirtal ved gjennomføring av store system- og organisasjonsendringar òg i kommunen, av omsyn til mindretalet, for å sikre stabilitet og ikkje minst for å ha tilliten i veljarflokken. Me kan jo tenkje den tanken. Så langt i dette landet, og i kommunar og fylke, er det Høgre og særleg Framstegspartiet som har legitimitet i sin medlemsmasse og i si veljargruppe for å foreslå å gjennomføre private løysingar. Befolkninga har generelt sett ikkje uttrykt tillit til det eller gjennom val sagt noko om at dei ønskjer slike ting. Difor trur eg det er veldig viktig at ein har køyrereglar som sikrar at slike tunge organisasjonsendringar har legitimitet i veljarmassen, men òg i organ som tek avgjerder. Det kunne da vere like viktig å kunne stille krav om 2/3 fleirtal ved privatisering som det er ved innføring av parlamentarisme. Eg meiner at det er viktigare enn om ein kommune er regulert når det gjeld innføring av parlamentarisme. Det må jo òg vere slik at ein f.eks kunne spørje folket, bygda eller bydelen om råd før ein gjekk til utsetjing, tilbod, konkurranseutsetjing eller når det gjeld tunge oppgåver. Dette er noko som eg synest er viktig, og det er viktig at ein eventuelt kjem tilbake i kommunelovsamanheng og ser nærmare på det.

       Det er jo òg slik at f.eks. Porsgrunn kommune har møtt desse utfordringane knytte til å få barn og unge meir engasjerte i politikken. Dei har vore ein føregangskommune når det gjeld det. Og det har ikkje berre gått på å la barn og unge bli høyrde, dei har òg stilt midlar til disposisjon slik at nokre av vedtaka er reelle i forhold til òg å bruke pengar.

       Så her vil eg berre avslutte med å seie at KS, Kommune-Noreg, parti med ordførarar og partia i seg sjølve har eit like stort ansvar som storting og lovgjevande forsamling for å få praksis på rett kjøl.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil også si at det er svært fortjenstfullt av representanten Eva Lian å reise en interpellasjon om den lave valgdeltakelsen ved de foregående valgene. Det er ikke minst nødvendig å få i gang en diskusjon med tanke på hva som kan gjøres for å snu strømmen tilbake til stemmeurnene. Men jeg tror mange - ikke bare statsråd Opseth - har følt uro over den tendens til politikerhets som til tider har vært merkbar. Det er kanskje riktig at interessen for å drive politisk arbeid generelt er synkende. I alle fall synes det som det er tyngre å verve nye kandidater til å stå på valglistene. Og hvis den synkende politiske interessen skulle vise seg å bli trenden framover, vil det uten tvil gå ut over representativiteten i de politiske organene og svekke demokratiet. Det kan kanskje hende at statsråd Opseth også har rett i at svartmaling bidrar til å bryte ned interessen - at det på en måte virker selvforsterkende. Jeg kan være med på det resonnementet. Men det er også, som interpellanten har understreket, et viktig mål i vårt samfunn å ha et aktivt og levende folkestyre med en engasjert befolkning som ivrer etter å delta. Når interessen for å være med minker, er det ikke minst vårt ansvar som stortingspolitikere å spørre etter årsaker og fremme tiltak som kan endre holdninger i befolkningen.

       Interpellanten har allerede i spørsmålet antydet en del mulige årsaker, f.eks at den lave valgdeltakelsen er et tegn på resignasjon på grunn av manglende samsvar mellom pålagte oppgaver og økonomi i kommuner og fylkeskommuner. Ja, jeg synes også at det interpellanten her peker på, er svært alvorlig og beklagelig, for det har gjennom flere år oppstått et uheldig gap mellom prisen på politiske reformer og de midlene som er stilt til disposisjon fra statens side til gjennomføringen. Dette har skapt enorme frustrasjoner hos de lokalt folkevalgte og er nok medvirkende til at mange sier takk for seg. Jeg tror ikke det er riktig å si at dette er svartmaling, som statsråden synes å antyde, for jeg har mange folkevalgtes egne ord på at det er slik, og dette må vi ta på alvor. Det er uhyre viktig at vi i tiden framover er på vakt overfor sykdomstrekk ved vårt demokratiske system, slik at vi unngår både slike misforhold og at uheldige motsetninger får utvikle seg mellom de ulike forvaltningsnivåene. Utenfra kan det i dag se ut som vi har to representative demokratier som arbeider ved siden av hverandre med manglende og usynlig samordning. Det synes som samordningen vanskeliggjøres og usynliggjøres ved at rammebetingelsene ikke blir klargjort i rett tid for å kunne fungere fra overordnet til delegert organ.

       Funksjonsfordelingen mellom de folkevalgte og administrasjonen er en annen faktor. Ofte blir det slik at administrasjonen iverksetter og fordeler de goder som kommer « ovenfra », fra staten, gjennom øremerking og overføringer som ikke gir rom for politiske vurderinger. De folkevalgte blir i denne sammenheng lett tildelt en svarteper-rolle, og resultatet blir at de må velge bort kjerneaktivitet som allerede eksisterer, for å kunne realisere « ny aktivitet ». Det eksisterer nok et opplegg til lokal handlefrihet, men det oppleves som dette er bare på papiret. Dette er en av de negative faktorer som jeg tror undergraver respekten for den rolle folkevalgte har, og den motivasjon som skapes for å ivareta denne. Stikkordet er rekruttering til folkevalgte verv.

       Så kan vi selvsagt spørre i hvilken grad disse tingene er selve årsaken til at folket vender valget ryggen. Folk flest er vel først og fremst opptatt av å få de tjenester han eller hun trenger, når de trenger dem. Derfor er det vanskelig å forklare at valgdeltakelsen synker i en tid hvor det blir flere og flere offentlige tjenestetilbud. Er det slik at takten i etterspørselen og folks forventninger til tjenestene bare blir større og større, mens utbyggingen av de offentlige tilbudene ikke holder samme takt? Da må det også være noe galt med folks forventninger. Det skal som kjent god rygg til for å bære gode dager, og muligens er det slik at det skapes stadig nye forventninger og krav til fellesskapet om at det skal ordne opp. I så fall kan det ikke fortsette altfor lenge før boblen sprekker. Det blir etter hvert nødvendig å sette klarere grenser for hva som er det offentliges oppgaver, og hva som ikke er det.

       Det synes ikke å være lett å finne en årsak til at valgdeltakelsen synker. Det har mange pekt på. Problemet er ganske sikkert multifaktorielt, som det gjerne heter. Det har vært pekt på nærheten til folkeavstemningen om medlemskap i EU, og at det skulle være oppstått en slags tretthet blant velgerne. For noen er kanskje det tilfellet, mens for andre har EU-valget åpenbart virket ansporende. Riksmedias dominerende rolle i valgkampen, som bidrog til å fremmedgjøre folk i forhold til lokale aktører, har også vært trukket fram. Det har likevel vært vanskelig å dokumentere at dette har gitt utslag. Riksmedia har åpenbart også en viktig funksjon i å få fram de reelle politiske skillelinjene i landet og sette viktige temaer på dagsordenen. Så langt har derfor ingen gitt noen fullgod forklaring på hva som har skjedd. I Valen, Aardal og Berglunds undersøkelser omkring kommune- og fylkestingsvalget i 1995, gjengitt i boken « Velgervandringer og sviktende valgdeltakelse », som også interpellanten har referert til, er det heller ikke gitt noen god forklaring. Det viste seg at nedgangen i deltakelsen var om lag den samme i de ulike gruppene. De såkalte hjemmesitterne er i hovedsak et representativt utvalg av befolkningen, både hva angår alder, kjønn, utdanning, yrke, bosted og grad av tillit rent generelt til politikerne eller det politiske systemet. Det mest synlige trekk var imidlertid at førstegangsvelgere var gruppen

       med den laveste oppslutning i 1995 i forhold til to år tidligere. Det bør mane til ekstra ettertanke at unge velgere var de som sviktet mest. Og vi kan spørre: Er det fordi politikerne i for liten grad er opptatt av å løse framtidens problemer? Eller er de for kjedelige, og er politikken bare en arena for eksperter?

       Et annet trekk er at det er færre som stemmer ved valg til fylkesting enn til kommunestyre, til tross for at valgene foregår samtidig. Det er også av andre grunner på høy tid å spørre om ordningen med direkte valg til fylkesting virkelig har slått gjennom i befolkningen i løpet av de 20 årene ordningen har bestått. Kan det være noe som gjør at folk har problemer med å få et forhold til det som skjer i fylkestingene? Dette er spørsmål som det er viktig å få mer konkret svar på. Stortinget vedtok siste vårsesjon i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.32 (1994-1995) om kommune- og fylkesinndelingen å be Regjeringen vurdere å sette ned et bredt sammensatt utvalg for å foreta en helhetlig gjennomgang av ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen mellom de tre forvaltningsnivåene. Mandatet skulle så forelegges Stortinget. Noe av bakgrunnen for dette vedtaket var nettopp et følt behov for å få en evaluering av ordningen med tre forvaltningsnivåer og særlig den utvikling som har skjedd i de 20 år med direkte valg til fylkesting. Har dette ført til en styrking av demokratiet i Norge? Jeg har lyst til her å benytte anledningen til å spørre statsråden hvor langt dette arbeidet er kommet i Regjeringen.

       Et annet forhold som også Valen, Aardal og Berglund har vært inne på som en direkte forklaring på den synkende valgdeltakelsen, er manges frustrasjon over mangelen på et politisk alternativ i Norge, og det undrer meg at ikke andre har tatt opp det i debatten. Selv om dette i første rekke berører rikspolitikken, vil budskapet fra partiene gjennom riksmedia få virkninger på det lokale plan. For å sitere fra ovennevnte bok:

       « Når partier som tradisjonelt har vært venner og allierte, er blitt skarpe motstandere i rikspolitikken, er det sannsynlig at frustrasjonene forplanter seg nedover i systemet og fører til generell svekkelse av politisk interesse og engasjement. »

       Det var altså Valen, Aardal og Berglunds ord.

       Jeg er ikke i tvil om at de har et poeng. En viktig faktor for å skjerpe folks interesse for å kjempe i politikken er at de ser at de kan oppnå noe. Derfor bør dette være både en tankevekker og en utfordring til alle som ønsker et regimeskifte, om å vise vilje og ta ansvar for å bidra til å bygge opp et klart politisk alternativ i norsk politikk. Fra Kristelig Folkepartis side har vi uttrykt ønske om å bidra til å virkeliggjøre dette, og det kan i det minste være grunn til et lite håp om at noe skal skje fram mot kommende valg.

       Hva skal vi så gjøre for å snu strømmen - mot valgurnene? Det enkle svaret fins som sagt ikke, men vi kan iallfall ta problemet på alvor og bidra både til videre klarlegging av årsaksforhold og gjennomføring av nødvendige tiltak. Interpellanten Eva Lian har pekt på en god del aktuelle forslag, og flere finnes. Kristelig Folkeparti vil være med og ta sin del av ansvaret for at noe skjer.

       Jeg har tenkt å bruke de siste sekundene til å si noen ord om de forslagene representanten Lian har lagt fram. Jeg er enig i innholdet i forslag nr. 2, men jeg tror det ville være fornuftig at det ble oversendt til Regjeringen. Jeg vil derfor sterkt henstille til representanten Lian å gjøre dette forslaget om til et oversendelsesforslag.

       Jeg synes også det er viktig, som det er påpekt, at 60 % av befolkningen er medlemmer og/eller aktive i frivillige organisasjoner. Jeg hørte på radioen i dag at det er 20.000 mennesker i landet som har meldt seg og er interessert i å bidra med såkalt Natteravn-deltakelse i forhold til vold og kriminalitet. Det forteller noe om engasjementet i befolkningen når man knytter det bl.a opp til enkeltsaker. Og det savner jeg noe i denne debatten, altså litt større bredde enn akkurat debatten om lovendringer eller ikke, eller om det er nok penger til Kommune-Norge. Jeg tror faktisk at det er atskillig dypere enn det som har vært framme her i dag, og jeg har ikke noe svar på de problemer eller de utfordringer vi står foran, men jeg syns det er verdt å ha dem med.

       Så har jeg lyst til å si et par ord om såkalt byparlamentarisme. Og i denne byen er det gjennomført, men det er klart at her også står vi foran ganske store utfordringer og evalueringer av modeller. Vi kan oppleve at en bydel ved direkte valg får et flertall f.eks av Arbeiderpartiet og SV, mens derimot bydelsutvalgets sammensetning etter valget utgjør et konservativt flertall. Jeg bare nevner det, og det er også med på å skape en del frustrasjoner, like mye som det er ved valg av et kommunestyre, da man ofte ikke vet alliansene før etter valget og heller ikke hvem som blir ordfører, for forhandlingene pågår lenge, og man har ikke alternativene på forhånd - pekt ut i hvert fall.

       Jeg hadde også ventet at dette med øremerking og statlig detaljstyring hadde vært mer oppe, men det er kanskje ikke alle som liker å gå inn i den delen. Men det er klart at hvis man helt innerst inne mener at man skal gi innflytelse på det lokale plan, bør man også gå

       sterkt inn for at de får den reelle muligheten ved at det blir mindre og mindre øremerking fra Stortinget. Jeg må imidlertid si etter noen år her i dette hus at mitt inntrykk er at Stortinget fortsatt ønsker detaljstyring både av kommunesektoren og av andre politiske oppgaver i samfunnet.

       Så vil jeg i de to minuttene jeg har igjen, si litt i forhold til Stortingets ansvarsforhold - for det er klart at vi også her i denne sal har et betydelig ansvar. Det er ikke bare snakk om at vi er en lovgivende forsamling, men det er også snakk om hvilke inntrykk man sitter igjen med ute i befolkningen, og hvilke inntrykk man har fått etter hvert av politisk arbeid fra Stortingets side. Jeg tror det er et spørsmål som bør reises. Jeg har ikke noe svar på det. Men hvilket ansvar føler det enkelte politiske parti for å se mer helhet enn enkeltsaker? Hvilke inntrykk sitter velgerne igjen med etter at vi begynte med åpne høringer? Er det slik at man sier at dette ser så interessant ut at politisk arbeid er noe som vi skal kaste oss inn i? Jeg tror ikke det uten videre. Jeg tror faktisk at vi på mange måter har et ansvar også utad for at vi skal ha et politisk engasjement. Jeg må også si at den medieutvikling vi har, også er en del av det politiske arbeid, kanskje en del av reservasjonen mot å gå til valg. Og jeg skylder ikke på media, men det er et felles ansvar også her i forhold til seriøst politisk arbeid.

       Jeg har lyst til å si helt til slutt: Vi har kommet langt i Norge når en statsråd ved sykdom må legge ved sin legeerklæring for å bli trodd om sin sykdom - jeg våger den påstand: for å bli trodd. Det bør vi alle, i hvert fall i denne salen, ta innover oss på en veldig alvorlig måte, og det bør vi også se i sammenheng med om ikke en slik utvikling skaper større frustrasjoner og en større politikerforakt enn vi ønsker.

Bjørg Hope Galtung (Sp) : Interpellanten har her løfta fram eit tema som eigentleg burde utfordra oss alle til å tenkja grundig gjennom kva som er årsaka til at oppslutninga om kommune- og fylkestingsval har vist ein fallande tendens dei siste åra.

       Dei fleste av oss er tilhengarar av eit sterkt folkestyre der den meinige mann og kvinne må finna det meiningsfylt å engasjera seg i politisk arbeid og på den måten få innverknad og ta ansvar for utviklinga i eigen kommune eller eige fylke. Dette er ei utvikling som vi har ynskt og ynskjer for framtida. Men slik ser det diverre ikkje ut til å gå, og dette må ein seia seg svært lei for.

       Dei fleste partia har i sine program målsetjingar der ein slår fast kor viktig og rett eit aktivt og levande folkestyre er. Dette er alvorleg meint, det er naudsynt, og det er framfor alt grunnleggjande viktig at folk engasjerer seg for å kunna vera med og forma si eiga og lokalsamfunnet si framtid. Dersom folk skal føla ansvar og kunna utøva sine demokratiske rettar, må òg omgjevnadene vera så oversiktlege og opne at den einskilde får moglegheiter til å engasjera seg.

       Den låge valdeltakinga kan vera eit teikn på at folk rett og slett har gjeve opp sitt engasjement i lokalpolitikken. Dei ser det som lite realistisk å kunna påverka utviklinga i kommunen eller fylket, m.a. fordi dei pålagde statlege oppgåvene vert stadig fleire, dei økonomiske rammene vert stadig trongare, og delegering av mynde til administrasjonen vert gjort i stor utstrekning. Dette kan sjølvsagt variera frå kommune til kommune, men det vert lite rom for frie oppgåver, fri fantasi og utfordringar.

       Kva har så skjedd i dei siste 10-15 åra?

       Utan at eg skal verta nostalgisk og meina at det var så mykje betre før i tida, minnest eg i grunnen med glede dei fyrste åra som ordførar i heimkommunen i byrjinga av 1980-talet, då formannskapet og andre råd og utval diskuterte både store og små einskildsaker i tillegg til prinsippsaker utan at det faktisk låg føre noka innstilling frå administrasjonen. Her var det sunn fornuft og godt politisk skjøn som la grunnlaget for handsaminga i kommunestyret. Og dette fungerte faktisk bra.

       Men tidene forandra seg, og det kom etter kvart store endringar i måten å organisera styringa av kommunalforvaltinga på. Dei viktigaste var nok dei nye inntektssystema og spesielt den nye kommunelova. I høve til ny kommunelov meinte mange, og i god tru, at det no skulle verta meir demokrati. Avgjerdene skulle takast nærare brukarane.

       Mange lokalpolitikarar helste reforma med glede fordi dei rekna med at dei skulle verta tilførte meir makt. Veljarane skulle gjevast større innverknad og med det ei sterkare interesse for politikk ved at lokalsamfunnet skulle verta meir ope og meir lokalt styrt. Dette var faktisk gode framtidsvyar.

       Den nye kommunelova gjev stor fridom til den einskilde kommunen til å delegera saker frå politikarane til administrasjonen. Såleis fekk kommunestyra meir makt og kunne m.a. vedta kva rådmannen skulle ha som gjeremål. I praksis har det vorte slik at kommunestyret vedtek å setja seg sjølv på sidelina. Det fritek seg sjølv for makt og overfører den - etter mitt syn - i altfor stor grad til administrasjonen, eller rettare sagt rådmannen.

       Når veljarane finn ut at rådmannen har den makt og mynde som deira folkevalde eigentleg skulle ha, minkar interessa for å velja folk til å ta i vare deira interesser. Politikarane er ikkje lenger slike sjelesørgjarar og klagemurar som dei var tidlegare, og rådmannen er heller ikkje den personen den vanlege veljaren går til med sine synspunkt og meiningar. Veljaren sin ombodsmann er i stor grad borte, og bindeleddet og talerøyret som veljarane tidlegare hadde inn i det politiske systemet, har nesten vorte borte.

       At kommunestyre/fylkesting berre skal ta seg av mål- og rammestyring, slik det er nedfelt i kommunelova, og ikkje i særleg grad diskutera konkrete einskildsaker, kan føra til at dei folkevalde ikkje er i stand til å trekkja opp politiske liner. Det må ikkje verta slik at dei folkevalde berre har prinsippdiskusjonar og i neste omgang får meldingar om kva administrasjonen har gjort i einskildsaker.

       Budsjettet i ein kommune og i eit fylke var og er framleis noko som veljarane interesserer seg sterkt for, fordi det vedkjem kvar einskild av oss. Men også her er mykje av førebuingane og premissane lagde av administrasjonen før politikarane vedtek rammene. Innspel, meiningar og ynske frå politikarane og veljarane kan verta mangelvare i denne prosessen, fordi budsjettarbeidet i starten har gått føre seg i lukka forum.

       For å få interessa for lokalpolitikken attende hos folk må innbyggjarane få betre høve til innverknad i den politiske prosessen, informasjon må ut til innbyggjarane, administrasjonen bør få redusert makta si, offentlegheitslova må praktiserast betre enn i dag, meir bruk av opne høyringar i viktige saker, betre dialog mellom innbyggjarane og politikarane og sist, men ikke minst, må tilhøva leggjast til rette fyrst og fremst tidsmessig og dernest økonomisk for dei som er interesserte i å driva politikk på lokalt nivå.

       Eg meiner det er på plass med ei reversering i høve til maktplasseringa i lokalforvaltninga. Den må politikarane ta attende, slik at dei kan verta dei ombodspersonane dei er meinte å vera for veljarane.

Tore A Liltved (H) : Det spørsmålet som vi diskuterer i dag, går på de folkevalgte og folks interesse for politikk.

       Jeg tror at det som en i hvert fall må være klar over, er at hvis en forrykker balansen når det gjelder den makt de folkevalgte i et representativt demokrati skal ha, blir det galt. Da blir de valgt til avmakt, og det kan ikke være hensikten. Det må være en balanse mellom den makt de som velger representanten, skal ha, og den makt de som skal utøve den, skal ha, for ingen vil bli valgt som representant for folket dersom de bare skal sitte igjen med avmakt og retten til å styre etter regler, lover og påbud. Vi skal være klar over at vi har valgt et representativt demokrati nettopp for at de skal ta avgjørelser, og de skal stilles til ansvar ved valg. Det må vi ha klart for oss i hele denne debatten.

       Men ellers er det mange gode innslag, og Høyre er rede til å være med på konkrete, gode forslag som kan være et grunnlag for økt lokalt selvstyre. Det har vært og vil være vår politikk.

       Når det gjelder en del av de sleivsparkene som er kommet, vil jeg si til SVs Børre Rønningen at Fremskrittspartiet og Høyre er jo valgt i Tønsberg - av folket - og da må de også ha legitimitet til å utøve det program som de er valgt på. Slik må det jo være. Hvis en skulle fortsette SVs resonnement videre, har jo SV aldri fått folkets tilslutning, og det skulle da bety at de skulle legge ned sin politikk. Men det er jo ikke slik det er. I et pluralistisk og godt samfunn må det være mange forskjellige meningsbrytninger for at en skal komme frem til det beste og riktigste resultat. Slik er demokratiets orden, og slik skal det være.

       Når man ellers ser på disse punktene som representanten Lian har skissert, vil jeg si at det også blant dem er en del som jeg stiller meg noe undrende til. Skal dette være et påbud? Eller skal det være frivillighet? Gagner en demokratiet ved at storting og regjering nå skal lage et regelverk om hvordan lokalsamfunnet er nødt til å virke? Eller er det bedre å stille lokalsamfunnet overfor et friere valg når det gjelder hva de vil gjennomføre i sine kommuner? Jeg tror det siste vil være riktig hvis vi mener noe med lokalt selvstyre. Derfor bør det være mulighetene, åpningene når det gjelder å gjøre selvstendige vurderinger, valg av hvordan de vil styre, som må være i fokus, og som bør være det endelige mål for dem som ønsker mer lokalt selvstyre.

       Når det gjelder selve problematikken, kunne den kanskje vært gjenstand for åpen høring. Nå er det jo ikke slik at våre åpne høringer skal være av den karakter at en skal prøve å komme frem til slike demokratiske løsninger som en ønsker på det lokale plan, men mediene burde kanskje være med og få folket til å være aktiv med hensyn til å finne løsninger, til å påpeke hvorfor det ikke er interessant å gå til urnene i samme grad som før. Da kunne vi få folket i tale på en annen måte. Det måtte være brede, åpne høringer, som gjerne kunne holdes i forskjellige deler av landet, slik at vi fikk faktiske opplysninger og et grunnlag for å prøve å finne ut hva som kunne gjøres. Men ellers er det nok politikkens vesen, politikkens innhold, spenningen i politikken som gjør at folk enten velger å sitte hjemme eller gå til urnene. Det tror jeg er det primære.

       Då Stortinget handsama lov om folkerøysting om Noreg burde bli med i EU, var fleire talarar inne på å endre vallova slik at det blei gitt høve til å røyste pr. post. Det blei òg fremma eit forslag, som blei oversendt til Regjeringa utan realitetsdrøfting av desse spørsmåla. Men bakgrunnen var heilt klar, og det var at ein meinte at auka tilgjenge ville auke oppslutninga om valet. I desember i fjor vedtok så Stortinget at ein skulle innføre postrøysting frå og med stortingsvalet 1997. Postrøysting betyr ikkje at det berre er røysting på postkontora, men òg hos landpostboda, slik statsråden nemnde. Det overraska meg at representanten Eva Lian ikkje var kjend med dette.

       I samband med arbeidet omkring denne saka var kontroll- og konstitusjonskomiteen på synfaring til Sverige, der dei har praktisert postrøysting sidan 1942, men då som ei avgrensa ordning. Seinare, om lag i 1970, blei ordninga endra slik at ein kunne røyste der ein måtte ønskje. Med andre ord blei det lettare å førehandsrøyste på posten, og dette gav straks ein auke i talet på postrøyster. Om lag 300.000 personar i Sverige røysta totalt sett på denne måten i 1968, og i dag kan dette talet vere opp til 300.000 personar på ein dag. I Sverige røyster om lag kvar tredje veljar, altså 35-37 %, på posten, og ifølgje dei opplysningane komiteen fekk, nytta 5,6 millionar svenskar seg av sin røysterett ved siste val. Dette er om lag 86 % av talet på totalt 6,5 millionar som har røysterett i Sverige. Våre naboar i aust hevdar bestemt at systemet med postrøysting er ei medverkande årsak til at fleire nyttar seg av røysteretten.

       Når me no har denne debatten omkring spørsmålet aktiv valdeltaking, skal ein heller ikkje sjå bort frå at interessa for og tilliten til det politiske systemet kan vere fråverande hos enkelte, og det kan vere mange grunnar til det. Dette skal ein ta alvorleg, og då må det bli vår oppgåve i fellesskap å rette opp dette inntrykket gjennom å inkludere befolkninga og ikkje minst ungdommen i det politiske livet. Sjå til Porsgrunn kommune: Der har kommunen teke dette på alvor. Der har ungdommen kome sterkt inn på banen ved m.a. å gi dei både kunnskap, ansvar og medbestemming.

       På denne bakgrunnen har eg tru på at ein m.a. gjennom slike tiltak langt på veg kan medverke til at den negative tendensen me har hatt ved dei siste vala, kan snu, for det er me trass i alt alle tente med.

       Heilt til slutt: Eg trur ikkje ei slik sak er eigna for opne høyringar.

Håkon Giil (Sp) : I eit representativt demokrati er valdeltakinga eitt av dei viktige gjeremåla, kanskje det aller viktigaste, dersom ein som meinig borgar vil påverke styringa av samfunnet.

       No skal vi vakte oss vel for å meine og tru at i dei gode, gamle dagane var alt så mykje betre når det gjeld deltaking i dei demokratiske prosessane. Men ser vi nærare på valdeltakinga gjennom tidene, har det vore ei markert utvikling når det gjeld deltakarprosenten - vel 40 % ved kommunestyreval etter århundreskiftet til ca 80 % i 1960-åra. Deretter har deltakinga vore fallande til eit førebels lågmål på vel 60 % ved valet i 1995. Ved stortingsvala har deltakinga heile tida lege monaleg over. Og så kan ein fundere over kva det var ved 1960-åra som gjorde at dei i ettertid står fram som ein glansperiode når det gjeld aktiv valdeltaking. Eg vil late det spørsmålet liggje. Derimot vil eg rette søkjelyset mot nokre tilhøve som kan vere vel verd å sjå på i dag. Eg er samd med statsråden: Det er ikkje enkle handgrep for å endre valdeltakinga i positiv lei, og det er ikkje enkle forklaringar når det gjeld den utviklinga som har vore dei siste tiåra.

       Men så langt eg kan sjå, er det ein tendens som er vel verd å stoppe opp ved. Tendensen kjem fram ved og kan illustrerast med tal. Eg strekar under at talhandsaminga ikkje er systematisk, og eg skal vere varsam med å dra bastante konklusjonar. Likevel, det kan ikkje vere heilt tilfeldig når samanslåingskommunen Ringsaker i Hedmark, den største kommunen i fylket, har lågaste valdeltakinga i 1995 med 54,3 %, medan den minste kommunen målt i tal innbyggjarar toppar med 74,5 %. Den minste kommunen var Engerdal. I Hordaland har på same måten Askøy, den største kommunen utanom Bergen, lågaste deltakinga med 57,7 %, medan den minste kommunen, Fedje, toppar valdeltakingsstatistikken med 80,4 %. Og i Sogn og Fjordane har den største kommunen, Florø, likeins lågaste deltakinga med 54,4 %, medan den minste kommunen, Hornindal, har 74,7 %. Og ser vi på Førde-regionen - der statsråd Opseth har sett fram eit tilbod om midlar dersom kommunane på frivillig grunnlag vil ta del i ei utgreiing av fordelane med kommunesamanslåing - ser vi at storkommunen Førde har ei valdeltaking på 55,8 %. Dei omkringliggjande kommunane Jølster, Naustdal og Gaular, som altså har vurdert eller vurderer å ta imot utgreiingsmidlar, har forholdsvis 64 %, 66,3 % og 73,7 %

       Tendensen er heilt klår ut frå desse tala. Det er størst interesse for kommunevalet i dei minste kommunane og lågast interesse for å ta del i valet i dei største kommunane. Og eg tolkar det slik at avstanden mellom dei styrande og folket er mindre i dei minste kommunane, og dette gjev seg konkrete utslag gjennom valdeltakinga.

       Dei tala eg har teke fram, kan tyde på at det er samanhengar og verdiar som avgjort bør takast med når ein vurderer kor store samfunn vi bør leggje til rette og planleggje for. Dette er etter mitt syn moment som bør takast med i vurderinga når ein skal vurdere fordelane og ulempene ved kommunesamanslåingar, slik Arbeidarpartiet som den mest aktive pådrivaren har teke til orde for.

Anneliese Dørum (A) : Jeg tror at en viktig årsak til at færre engasjerer seg ved valg, er at vi nå har fått en ganske kraftig maktkonsentrasjon i samfunnet, og vi må se på de politiske partiene og deres rolle her. For det første: Hva er årsaken til at noen av oss blir så engasjert at vi melder oss inn i et politisk parti? Er det fordi vi ikke er dyktige nok til å satse på en yrkeskarriere, er det fordi vi ikke trives hjemme, er det fordi vi ønsker makt og innflytelse eller er det fordi vi har et genuint ønske om å gå inn og forbedre forholdene i samfunnet? Årsakene er sammensatte, men for de fleste tror jeg nok det er ideologi og samfunnsengasjement som ligger bak.

       Så kan en spørre om vi som tilhører denne gruppen, som bruker mesteparten av fritiden og også penger på politisk virksomhet, er noen særinger. For oss som har fått det som heldagsjobb, er det forholdsvis greit, men de fleste starter sitt politiske engasjement i lokalpolitikken, og de fleste forblir der, og der foregår hovedtyngden av arbeidet på kveldstid og i helgene.

       Det sosiale miljøet og tilfredsstillelsen ved å kunne ta opp saker man brenner for, er viktige årsaker til at mange fortsetter. Men det er også mange som kutter ut fordi de opplever det politiske miljøet som vanskelig, og at makten er for konsentrert.

       Den hyppigste begrunnelsen for å trekke seg ut av politisk virksomhet er følelsen av å ha manglende innflytelse. Mange føler at sakene allerede er avgjort når de kommer til endelig behandling i partiapparatet. Det er « noen som har snakket sammen på forhånd » og lagt strategi for hvordan utfallet skal bli. En partileder blir

       betraktet som dyktig når han sørger for at kommandolinjene er intakte, og at utfallet av saksbehandlingen er i tråd med det ledelsen er kommet fram til. Jeg antar at noe av det verste som kan skje en partileder eller en leder av en kommunestyregruppe, er å bli nedstemt.

       Poenget mitt er at de politiske partiene har et stort ansvar for å skape engasjement om politisk virksomhet. Helt sentralt her er hvordan makten er fordelt. Et parti må ha makt for å utføre sitt program, men det er viktig hvordan denne makten er fordelt, og det har igjen betydning for hvordan det virker på partiapparatet og også på velgerne. Det er viktig på alle plan av politikken. Det krever åpenhet og redelighet og et klima som gjør at alle kan delta, og det tror jeg alle partier må ta alvorlig innover seg hvis de skal få opp interessen og engasjementet for politisk virksomhet generelt - og også for å få velgerne til urnen.

Eva Lian (Sp) : Ja, jeg føler at mye av den virkelighetsbeskrivelsen som ligger til grunn for interpellasjonen, har fått tilslutning i salen, og det er jeg fornøyd med. Selv om enkelte velger å kalle det for « svartmaling », opplever jeg det som det heller kanskje er noe mangel på grasrotkontakt. De av oss som har mye kontakt med grasrota, har ikke unngått å legge merke til at det er tross alt noe frustrasjon, uten at det nødvendigvis skal kalles « svartmaling ». Det tar jeg, som sagt, avstand fra.

       Det blir litt dobbelkommunikasjon når statsråden på den ene siden karakteriserer det jeg sier som « svartmaling », men på den andre siden ønsker en åpen og fordomsfri diskusjon og inviterer til samarbeid. Jeg velger å ta statsråden i god mening og vil gjerne ha en åpen og fordomsfri diskusjon - det tror jeg alle partier er tjent med.

       Så kom også dette med poststemming opp i debatten. Da vil jeg bare minne om at avstemming på posten - enten det er på kontoret eller hos landpostbudet - ble gjennomført bl.a etter et initiativ fra Senterpartiet, og vi er positive til det og støtter det fullt ut.

       Så var det dette med åpenhet, som er helt grunnleggende for å få en vitalisering av folkestyret, slik jeg ser det. Og da er det jo ganske betegnende at en av regjeringspartiets representanter sier at en vitalisering av folkestyret som sak absolutt ikke egner seg til åpne høringer. Hva egner seg til åpne høringer hvis en skal følge Arbeiderpartiets logikk i en del saker? Åpne høringer egner seg til veldig mye. Er ikke egentlig dette med samråd en form for åpen høring?

       En ting til som jeg har lyst til å sette søkelyset på, er den diskusjonen som også går om hvor makten egentlig sitter - « rådmannsvelde » er det noen som velger å kalle det. Jeg tror det er viktig å ta makten tilbake til folkevalgte organer. Jeg er veldig glad for det innlegget representanten Dørum holdt om dette med maktkonsentrasjon, for nettopp dette med maktkonsentrasjon er en av grunnene til at folk føler avmakt og fremmedgjøring.

       Valgdeltagelsen er det vi på en måte har diskutert. Dersom en skal få opp valgdeltagelsen, må folk føle at de har reell innflytelse på avgjørelsene som tas.

       Til slutt har jeg lyst til å takke medrepresentanter og statsråd for engasjementet i saken. Jeg tror det var nyttig for oss å få en diskusjon om dette, og det er viktig at engasjementet ikke stopper i denne salen, men at vi tar det med ut og virkelig får til en bred debatt og engasjement, slik at vi får en vitalisering av folkestyret, for det er både storting og lokalsamfunn tjent med.

Statsråd Kjell Opseth : Lat meg først få lov å slå fast at når eg var innom « svartmaling » i mitt hovudinnlegg, gjekk ikkje det verken på interpellanten sitt initiativ eller innlegg, men det gjekk på ei årsak til at tiltru til politisk arbeid, engasjement i forhold til politisk arbeid, blir redusert. Sånn sett trur eg vi skal ta det alvorleg, at vi ikkje gjer ting annleis enn dei i realiteten er, og så får vi på ein sakleg og grei måte diskutere det vi er usamde om. Men i politisk arbeid er det ein tendens til å overdimensjonere begge vegar, og det trur eg vi alle saman som driv politisk arbeid, skal ta med oss. For eg trur - eg er nokså sikker på det - at ei av hovudårsakene til at det politiske engasjementet hos folk flest og dermed valdeltakinga har blitt mindre, er minkande tillit til politisk arbeid. Det er ei kompleks årsak til at det er slik, men eg trur vi må ta det med det alvoret det fortener. Så kan ein finne mange små element inne i dette som har mykje å seie i ein slik samanheng.

       Rådmannsvelde snakka vi om i 1970-åra òg då eg sat i kommunestyret og formannskapet. Men det er ikkje meir rådmannsvelde enn det som formannskapet og kommunestyret gjer det til. Det er fullt mogleg innanfor lov- og regelverket, i dag meir en nokon gong, å redusere rådmannen og administrasjonen si makt og mynde. Det er berre spørsmål om politisk mot og politisk semje om å gjere det. Og kanskje det er det siste det skortar mest på rundt om i kommunane.

       Elles er eg glad for at det i alle fall er semje om ein ting, at dette må vi ta på alvor. Og då meiner eg at vi skal ta det på alvor, også i forhold til dei ulike elementa som vi for så vidt er samde om som ei årsak. Så får den vidare debatten fortelje oss, kanskje, om det er mogleg i større grad å bli samd om kva som er den viktigaste årsaka, og den bør vi då gripe fatt i.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed slutt.

       (Votering over forslag, se side 2324)