Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Anne Enger Lahnstein til planleggings- og samordningsministeren:
« Det stadig økende oljeutvinningstempoet og den sterke satsingen i oljesektoren kan ikke forenes med god langtidsplanlegging for landet. Dette illustreres blant annet ved at dagens sterke kronekurs skaper problemer for Fastlands-Norge. En politisk styrt reduksjon i oljeutvinningstempoet vil ikke bare føre til mindre press på kronekursen, men vil også ha en gunstig effekt på norsk velferd generelt og rammevilkårene for norsk næringsliv spesielt.
Hvilke virkemidler vil planleggingsministeren ta i bruk i sin langtidsplanlegging for å sikre politisk styring av den totale oljeaktiviteten og langsiktig forvaltning av ressursene ut fra ønsket om såkalt « økologisk vekst » og omtanke for kommende generasjoner? »

TALERE:

       Anne Enger Lahnstein (Sp) : Norges rike naturressurser skal forvaltes, ikke forbrukes. Langsiktighet og helhetshensyn må være basis for utformingen av politikken. Olje- og gassressursene er ikke fornybare - desto større grunn til årvåkenhet i forvaltningen av dem.

       For Senterpartiet vil hensynet til miljøet, kommende generasjoner og våre internasjonale forpliktelser være utgangspunkt i oljepolitikken. Vi mener det er helt nødvendig å redusere utvinningstakten og styre ut fra overordnede mål. Regjeringen ser ikke ut til å ha andre ambisjoner enn å justere anslag og legge opp politikken etter oljeselskapenes ønsker. Denne mangel på vilje fra Regjeringens side til å korrigere kursen og en påfallende motvilje mot å erkjenne sammenhengene mellom det høye utvinningstempoet og presset på krona vil gjøre oljeutvinningstempoet til et av de viktigste politiske kampområdene i tiden som kommer.

       Oljeuttappingen som nå skjer, skaper en grunnleggende ubalanse i norsk økonomi. På sikt vil det forsterke tendensen til økende forskjeller mellom folk og distrikter. Det vil undergrave vår handlefrihet og svekke vår velferd. Den sterke kronekursen rammer eksportnæringene, og kan svekke konkurranseevnen som møysommelig er bygd opp. Ubalansen møtes med krav om stram finanspolitikk. Det rammer fellesskapssektoren og de områder som i høyeste grad burde styrkes, nemlig trygghet for helse, omsorg og utdanning, og ikke minst sikkerhet for alderdom og for pensjonene.

       Norge har i utgangspunktet en enestående handlefrihet. Etter Senterpartiets syn må vi bruke denne handlefriheten til å gjenreise tryggheten og legge en langsiktig strategi for å bygge landet med et variert og sterkt næringsliv og en balansert og livskraftig utvikling både i bygd og by. Jeg forventer at planleggingsministeren har et slikt langsiktig perspektiv. Og jeg forventer at han har større ambisjoner for fundamentet i Det norske hus enn kortsiktig uttapping av ikke-fornybare ressurser. Jeg forventer at han tar miljø- og forvalteransvaret på alvor - både nasjonalt og internasjonalt.

       Den negative konsekvensen av Arbeiderpartiets politikk i oljesektoren har vist seg i vinter ved den klare sammenhengen mellom overopphetet utvinningstempo og presset på krona. Dette fører i første omgang til problemer for eksportnæringene. På sikt svekkes all produksjon på fastlandet. Arbeidsplasser kommer i faresonen. Oljeminister Ranveig Frøiland har sagt at det er feilaktig å knytte kroneverdien til oljeproduksjonen. Slike synspunkter står som kjent både statsministeren og finansministeren for, men det stemmer ikke. Det er ikke bare Senterpartiet som ser dette. Etter hvert øker presset mot Regjeringen, blant andre har direktøren for Teknologibedriftenes Landsforening tatt dette opp. Også kjente økonomer, som Hermod Skånland, Preben Munthe og Victor Norman, har kommet med tilsvarende synspunkter. Selv Kåre Willoch etterlyser nå mer statlig styring.

       Den 22. januar oppjusterte Olje- og energidepartementet prognosene for oljeproduksjonen. Den vil om få år være 20 % høyere enn dagens produksjon. Oljedirektoratet rapporterer om en inntektsøkning i de neste ti år på 130 - 150 milliarder kr. Regjeringen ser altså ut til å registrere dette, og er ellers helt passiv til oljeselskapenes beslutninger. Spekulanter og analytikere ser derfor at Olje-Norge styres ut fra rent bedriftsøkonomiske prinsipper på dette området. Den veldige størrelsen på overskuddene sammenlignet med fastlandsøkonomiens omfang, vil gjøre den norske krona stadig mer attraktiv for spekulantene. Som følge av dette vil kronekursen bli presset opp med tilsvarende svekkelse av fastlandsøkonomiens konkurranseevne.

       Thorbjørn Jagland uttalte i 1992 at stabil kronekurs hører med til sosialdemokratiets største seire. Tenk det! Regjeringens kamp for en stabil kronekurs har gjort krona til et egnet spekulasjonsobjekt. Politikken har en høy pris. Som de fleste vet: Etter iherdig innsats fra Norges Bank måtte banken nylig gi opp. Nå flyter krona, og kursen stiger fortsatt. Presset på krona er blitt møtt med lav rente. De fleste av oss har store lån og setter pris på lav rente. Men én effekt av dette er at sparing ikke lenger blir lønnsomt. Det kan gi grunnlag for lånefinansiert forbruk og f.eks økende boligpriser. Det er de rikeste som statistisk sett låner de største beløpene, og derfor tjener også de rikeste mest på lav rente. God husholdering innebærer etter vårt syn nøkternhet og sparing. En sterk økning i det private forbruket generelt øker forskjellene, påvirker miljøet negativt og fører dessuten til krav om strammere finanspolitikk. Altså: Fellesskapet og de som trenger fellesskapets hjelp på grunn av sykdom eller fordi de av ulike grunner har falt utenfor og ikke maktet det økende presset i skole- og arbeidsliv, er det som rammes. Det er selvsagt også et sentralt poeng at usikkerheten i oljepriser og svingninger over tid gjør norsk økonomi svært sårbar, mer sårbar jo mer oljeavhengig vi er.

       Det er en grunnleggende forskjell på Senterpartiets syn, å spare på ressurser, og Regjeringens politikk, så raskt som mulig å omsette ikke-fornybare ressurser i penger, ha dem på bok og forvalte disse pengene ved investeringer i utlandet. Dette opptar folk. Det er i det hele tatt og med god grunn liten tillit til pengeflyttere og fondsforvaltere for tiden. Det er mye sunt vett blant folk. De forstår at det er bedre å spare noe mer olje på havets bunn enn å forsøke å spare penger. Det som imidlertid ikke blir forstått, heldigvis, er at vi som er så rike, ikke har råd til å opprettholde infrastruktur, at vi må legge ned servicetilbud og ikke har penger til å vedlikeholde fylkesveier. Det blir ikke forstått at folk må ligge i gangene på sjukehusene, at eldreomsorgen svikter, og at politi- og lensmannskontor rammes av dramatiske nedskjæringer.

       Senterpartiet mener det er behov for en klar omlegging av oljeaktiviteten. Vi har gang på gang fremmet forslag om andre prioriteringer, reduksjon i leiteaktiviteten, utsetting av drift av nye felt og reduksjon i de skyhøye investeringene. Vi mener tiden er inne til å ta i bruk petroleumslovens bestemmelser om reduksjon i utvinningstempoet. Vi ønsker en politikk basert på langsiktighet og ansvarlig forvaltning av ressursene. Det er nødvendig ut fra hensynet til norsk økonomi, det er nødvendig ut fra hensynet til miljø- og klimapolitikken, og det er nødvendig for å gi kommende generasjoner større handlefrihet.

       Min utfordring til Arbeiderpartiet blir: Er i det hele tatt Regjeringen opptatt av å utøve noe som helst slags politisk styring over oljeutvinningstempoet? Eller er det slik at oljeselskapene bestemmer, og Regjeringen justerer prognosene, ja, man åpner endog dører f.eks for at Statoil skal kunne investere i Indonesia og Nigeria?

       Vi innser selvsagt at vi ikke kan skru igjen kranene. De som velger å møte Senterpartiets argumentasjon på en så lettvint og overflatisk måte, viker unna fra en viktig debatt. Vi vil selvfølgelig følge opp inngåtte avtaler og fattede vedtak, men det må legges en langsiktig plan for reduksjon av oljeutvinningstempoet. Det som skjer nå, er grunnleggende usunt. En lang rekke samfunnsmessige interesser settes selvsagt til side når det er oljeselskapene som styrer utvinningstempoet og kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger som styrer plasseringen av oljepengene. Som folkevalgte svikter vi vår oppgave om vi ikke viser vilje og evne til politisk styring, og her hadde jeg forventet at Arbeiderpartiet spesielt hadde en arv å ivareta.

       Oljeselskapenes oppgave er å tjene penger,

       og de er dyktig til det. Det er vi som folkevalgte som må sikre styringen ut fra samfunnsmessige mål. Jeg ser dessverre for tiden ingen slike tegn til styringsvilje fra Arbeiderpartiets side på dette området. Min påstand er at den sterke satsingen på oljesektoren ikke kan forenes med god langtidsplanlegging. Jeg mener at en styrt reduksjon av oljeutvinningstempoet ikke bare vil føre til mindre press på krona, men også til en gunstig effekt for norsk velferds- og fordelingspolitikk, og det vil på sikt gi bedre og mer solide rammevilkår for norsk næringsliv generelt.

       Statsråd Rugaas bruker ofte uttrykket « økologisk vekst ». Det høres bra ut, men hva mener han med det? Senterpartiet har alltid prioritert miljøet. Vi har derfor et positivt forhold til ordet og begrepet « økologi ». Hvordan kan Rugaas bruke dette begrepet om Regjeringens aggressive oljepolitikk? I begrepet « økologi » legger jeg god miljøpolitikk, langsiktig forvaltning av naturens ressurser framfor kortsiktig profitthensyn. Norge har nå en enestående handlefrihet. Vi vil bruke denne handlefriheten til ved en miljømessig og langsiktig forvaltning av oljeformuen å gjenvinne den tryggheten som har vært basis for den likeverdighet i levekår vi har sikret i hele landet. Jeg mener at denne tryggheten og denne stabiliteten nå trues på mange måter av Regjeringens oljepolitikk. Jeg imøteser statsrådens svar med forventning om at han har visjoner om hvordan vi kan bruke den handlefriheten olje- og gassressursene gir oss, byggende og langsiktig både i et nasjonalt og i et internasjonalt perspektiv.

       Så vil jeg til slutt på vegne av Senterpartiet ta opp de to oppslag som vi fremmer. Det ene forslaget går på at vi ønsker å bruke petroleumslovens mulighet for å redusere produksjonen, og det andre er et forslag som går på Langtidsprogrammet 1998 - 2001, om reduksjon i oljeutvinningstempoet, bl.a ved å redusere lete- og investeringsaktiviteten.

       Først vil jeg knytte noen betraktninger til hvilke faktorer som har bidratt til den sterke veksten som vi har hatt i oljeutvinningen i de senere årene. Økningen skyldes ikke nye beslutninger om et raskere utvinningstempo. Produksjonen øker mer enn antatt fordi vi får mer olje ut av felt som har vært i produksjon i mange år. Vi har fått bedre kunnskap om den oljen som ligger under havbunnen, og ny teknologi har ført til at vi har kunnet utvinne en betydelig større andel av ressursene enn det som tidligere var mulig.

       Et eksempel på ny teknologi er boring av horisontale brønner. Denne teknikken har gjort det mulig å utvinne oljeressurser som en tidligere ikke trodde kunne utvinnes. Det har blitt boret over 80 horisontale brønner på norsk sokkel siden 1989, og disse brønnene bidrar i dag med over 30 % av oljeutvinningen.

       Da produksjonen startet på Ekofisk-feltet på begynnelsen av 1970-tallet, trodde ekspertene at under 20 % av de tilstedeværende ressursene kunne utvinnes. Produksjonen fra feltet var ventet å stoppe i 2000. Ny kunnskap og teknologi har bidratt til at en nå regner med at omtrent 40 % av ressursene kan utvinnes. En venter nå at produksjonen på Ekofisk vil vare fram til år 2030. Tilsvarende gjelder for flere felt som har vært i produksjon i lengre tid. Ser vi på de elleve største feltene på sokkelen, ble produksjonen i 1995 nesten dobbelt så høy som det en antok da en besluttet å bygge ut feltene.

       Det er svært positivt at ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en langt større del av de tilstedeværende ressursene på sokkelen enn det vi trodde tidligere. Vi har dermed fått en større oljeformue. Dette gir grunnlag for økt velferd. Tirsdag i forrige uke offentliggjorde Oljedirektoratet nye ressursanslag på bakgrunn av forventninger om ytterligere bedringer i utvinningsteknologien utover i neste århundre. Den anslåtte utvinningsgraden for råolje kan komme til å øke fra om lag 42 % i dag til 50 % på lengre sikt. Dette alene utgjør om lag 10 % av det samlede ressursanslaget på 12,5 milliarder standard kubikkmeter på norsk kontinentalsokkel. Oljedirektoratet har oppjustert anslaget for de samlede ressursene med 1,5 milliarder standard kubikkmeter siden i fjor. Dette tilsvarer om lag 75 % av samlet produksjon i årene fra 1971 til 1996.

       I tillegg til ny teknologi vil størrelsen på oljeutvinningen påvirkes av følgende forhold:

       Valg av letetempo er avgjørende for aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Det er på den måten vi indirekte har styrt omfanget av virksomheten. Hittil har det vært 15 konsesjonsrunder der vi har tildelt utvinningstillatelser. Sammenliknet med andre produsentland, f.eks. Storbritannia, har Norge i større grad lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomheten på sokkelen.

       Sammenhengen mellom leting og framtidig utvinning på sokkelen er usikker. Det er usikkert hvor store funn som blir gjort. Det er også usikkert hvor lang tid det vil ta før eventuelle funn kan bygges ut. I tillegg er det opplagt stor usikkerhet om framtidige oljepriser og hvor mye olje som kan utvinnes fra feltene. Videre pågår det fortsatt leting på blokker som har blitt tildelt i tidligere konsesjonsrunder, og som ikke er tilbakelevert. Det lar seg derfor ikke gjøre å finstyre aktiviteten på sokkelen gjennom valg av letetempo.

       Det er teknisk mulig å redusere produksjonen fra felt som er i drift, eller etablere en kø for nye utbygginger. Slike inngrep kan imidlertid bli svært kostbare. Direkte inngrep i produksjonen vil lett føre til at ressursene blir dårligere utnyttet og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og for staten. Det kreves en betydelig økning i oljeprisen i årene framover for å oppveie de inntektene vi taper ved å utsette produksjonen. Vi har ingen grunn til å forvente en slik oljeprisøkning. Direkte produksjonsbegrensninger kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på norsk sokkel.

       Siktemålet med myndighetenes lete- og utvinningspolitikk har vært å sikre en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning. Vi bør sikte mot å få størst mulig avkastning av oljeressursene. Samtidig skal virksomheten foregå på en miljømessig forsvarlig måte.

       Miljøhensyn har fått en stadig mer framtredende rolle i petroleumssektoren. Norsk petroleumsvirksomhet står i internasjonal sammenheng overfor svært strenge miljøkrav. Norge er det eneste landet i verden som har innført CO₂ -avgifter på utslippene fra petroleumsutvinningen. Det pågår også et målrettet samarbeid mellom myndighetene og oljeindustrien med sikte på miljøforbedringer. Disse forholdene har resultert i teknologiforbedringer som har gitt en reduksjon i utslippene pr. produsert enhet på sokkelen. Blant annet er utslippene pr. produsert enhet fra fakling halvert sammenliknet med utslippene før 1991. På norsk sokkel var CO₂ -utslippene pr. produsert enhet allerede i 1991 betydelig lavere enn på britisk sokkel.

       Det har blitt pekt på at oljeressursene burde utvinnes i et mer moderat tempo av hensyn til det globale miljøet. Når det gjelder drivhuseffekten, er det globale utslipp som akkumuleres over tid som er avgjørende. Det vil derfor uansett ha minimal betydning for det globale klimaet på hvilket tidspunkt vi produserer oljen vår. I tillegg kan produksjonsbegrensninger i Norge tenkes å bli motsvart av økt oljeproduksjon i andre land. Et lavere utvinningstempo kan dessuten medføre dårligere utnyttelse av bl.a installasjoner, produksjonsutstyr og transportkapasitet. Hvis en begrenser produksjonen fra felt som er i drift, kan de miljøskadelige utslippene fra produksjonen totalt sett komme til å øke over tid.

       Oljeutvinningen påvirker norsk økonomi i hovedsak på to måter:

       Olje- og gassnæringen sysselsetter i overkant av 70.000 personer, dvs. nesten 3 1/2 % av total sysselsetting. To tredeler av disse er sysselsatt i leverandørnæringer, dvs. i bedrifter som leverer varer og tjenester til oljevirksomheten. Aktiviteten i fastlandsøkonomien har vært et viktig hensyn ved den gradvise åpningen for leteaktivitet på sokkelen. Leteaktiviteten gir ikke i seg selv så store ringvirkninger til andre deler av økonomien. Ved relativt regelmessige konsesjonsrunder har en alt i alt oppnådd en forholdsvis jevn utbygging.

       Perspektivene framover tyder på at investeringene vil holde seg stabile de neste par årene. Deretter forventes investeringene å falle relativt kraftig. Skulle vi sette klare begrensninger på leteaktiviteten framover, ville dette i all hovedsak påvirke utbyggingstakten etter århundreskiftet, dvs. i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavere og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette ville ytterligere forsterke problemene for leverandørnæringene, som da antas å stå overfor store utfordringer knyttet til omstillinger til nye markeder og nye virksomheter. Det er i så fall sysselsettingen knyttet til fastlandsøkonomien som ville bli skadelidende.

       Så til spørsmålet om hvordan omplassering av oljeformue og bruk av oljeinntekter indirekte påvirker norsk økonomi. Representanten Lahnstein legger vekt på at den høye oljeproduksjonen kan bidra til å øke presset på krona, slik at det kan oppstå problemer for det konkurranseutsatte næringslivet på fastlandet. Kronekursen har styrket seg den siste tiden. Retningslinjene for pengepolitikken er imidlertid ikke endret. Virkemidlene i pengepolitikken er rettet inn med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet.

       Det er i denne sammenhengen vanskelig å se at redusert oljeproduksjon vil bidra til en svakere kronekurs. Når deler av oljeinntektene blir plassert i oljefondet, kan dette ses som en omplassering fra olje i bakken til olje på bok. En slik omplassering vil neppe påvirke valutakursen og konkurranseevnen. Og hvis en tror at det er en sammenheng mellom det å synliggjøre oljeformuen i et fond og kronekursen, er ikke reduserte investeringer et godt svar.

       Hovedpoenget er likevel at det først og fremst er bruken av oljeinntektene som kan skape press i økonomien, svekke konkurranseevnen og øke oljeavhengigheten - ikke utvinningstempoet.

       Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg vil takke statsråden for den redegjørelsen som nå kom. Jeg så at han ikke ble ferdig med sitt innlegg, og beklager for så vidt det. Men det jeg kan si så langt, er at det jeg nå hørte fra Norges planleggingsminister, var nærmest en teknokratisk gjennomgang av argumenter fra Regjeringens side som er kjente, og som jeg for en stor del er uenig i.

       Da jeg fremmet denne interpellasjonen, var det nettopp for å sette dette på dagsordenen i et langsiktig perspektiv. Når det hevdes her fra planleggingsministerens side at det er det samme om man har olje på havets bunn, altså om oljen er i bakken, eller om man får den opp og setter den i fond, mener jeg at det er en sørgelig mangel på vilje til å gå inn i hva dette handler om.

       Vi forvalter en meget stor formue i oljen og gassen. Det som nå skjer, er en hemningsløs uttømming av disse ikke fornybare ressurser, og jeg spør: Hva tenker planleggingsministeren på lang sikt?

       Kronekursen er nå så sterk, og det er diskutabelt, hører jeg fra statsråders side, om oljeutvinningstempoet påvirker kronekursen. Men jeg syns det er helt opplagt at når man synliggjør en formue og setter penger på bok på denne måten, blir krona et spekulasjonsobjekt. Det er jo det vi ser. Og så er svaret fra Regjeringens side strammere finanspolitikk, altså økte forskjeller mellom folk og mellom distrikter!

       Jeg hadde håpet at statsråden kunne åpnet for en noe annen og mer vid og miljøorientert tilnærming til disse problemstillingene. Vi må tenke på miljøet i vid forstand, vi må tenke internasjonalt. Vi har våre forpliktelser. At vi har CO₂-avgift på sokkelen, har ikke hemmet utvinningstakten. Tvert imot går det nå over stokk og stein.

       Det er også sånn at vi har en økonomi som er helt ulik alle andres økonomi. Jo mer vi tapper av oljen, jo sterkere blir oljeavhengigheten.

       Statsråden var inne på en del tall når det gjelder arbeidsplasser, og sa at hvis vi trappet ned i oljesektoren, ville det ramme leverandørnæringene. Nettopp et slikt aspekt ville jo begrunne hvorfor man burde ta det litt mer med ro og ha dette under kontroll og unngå at vi ble så oljeavhengige som vi nå er.

       Og så er det tanken på kommende generasjoner når vi nå tapper ut ressurser som ikke er fornybare. Dette er en politikk som rammer økonomien, det rammer miljøet, og det svekker vår handlefrihet for kommende generasjoner.

       Jeg hadde håpet at planleggingsministeren - om noen i Regjeringen - hadde hatt en litt mer perspektivrik tilnærming enn det han hadde i dag.

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg får tilskrive min manglende erfaring med å opptre i denne salen at jeg ikke rakk å bli helt ferdig. Jeg beklager det.

       Det jeg hadde tenkt å si helt til slutt, går på det representanten Lahnstein sa. Jeg registrerer at vi er enige om veldig mye i representantens beskrivelse. Men den medisinen som blir foreskrevet for å kurere den sykdom som representanten ser her, er altså ikke Regjeringen helt enig i. Det jeg har prøvd å peke på, er at på kort sikt er det ikke så veldig mye vi kan gjøre i retning av å redusere oljetempoet, og det sa for så vidt også representanten Lahnstein.

       Det jeg hadde tenkt å si helt til slutt, er at framover nå blir den store utfordringen på miljøsiden å enes om en internasjonal klimaavtale. Regjeringen arbeider aktivt for en protokoll under Klimakonvensjonen for å oppnå enighet om utslippsreduksjoner som kan motvirke mulige klimaendringer. Dette vil særlig være aktuelt dersom kull fortsatt blir unntatt fra den generelle virkemiddelbruken.

       Det er viktig å understreke to forhold:

       Den 7. mars vil Regjeringen legge fram sitt langtidsprogram for perioden 1998-2001. Der vil vi presentere nærmere retningslinjer for en langsiktig og forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen, slik vi opplever at den er langsiktig og forsvarlig. Vi vil også presentere langsiktige perspektiver både for oljevirksomheten og for norsk økonomi som helhet. Dette vil gi et grunnlag for nærmere diskusjoner i Stortinget om hvordan vi bør møte disse utfordringene og bidra til en utvikling som både økonomisk og økologisk er bærekraftig. Vi mener fra Regjeringens side det vi sier om at den økologiske siden av dette er vel så viktig som den økonomiske.

       Grunnen til at det må være langsiktighet over denne debatten, er at denne virksomheten vil være svært viktig for vårt lands økonomiske framtid. Derfor bør vi som politikere vise at vi kan håndtere denne sektoren og de utfordringene vi står overfor, på en god måte både i forhold til dem som er aktører i oljevirksomheten, og ikke minst i forhold til landets økonomi.

       I interpellasjonen fremsettes en påstand som jeg vil komme inn på litt nærmere i fortsettelsen, nemlig sammenhengen mellom oljeproduksjon og valutakurs. Her er det vesentlig å være klar over og akseptere at inntektene fra denne sektoren i fremtiden vil være stor, men også usikker. Usikkerheten er basert på flere forhold, bl.a oljekurs og norsk valutakurs. Et annet forhold som også er viktig å akseptere, er at de som handler med norske kroner, kjenner Norges oljeformue. Om denne er tatt opp og omplassert i utlandet eller her hjemme, spiller mindre rolle for disse aktørene. I samtaler jeg har hatt med typiske aktører - og da utenlandske - i forhold til norsk økonomi, har de gitt flere eksempler på at det som er minst like viktig, er at vi gjennom leting og for så vidt også synliggjøring av ressursene på havbunnen, altså nedi bakken, har synliggjort en økonomisk framtid for Norge som er minst like viktig som størrelsen på det norske oljefondet i utlandet.

       Norges Bank påpeker at markedet kan ha blitt påvirket av at en større del av oljeformuen er synliggjort gjennom høy produksjon og høy oljepris, men spørsmålet blir da om det er mulig å skjule noe som allerede er synliggjort. De fleste analytikerne tror ikke en lavere produksjon vil påvirke valutakursen i særlig grad. Eksempelvis vil det være mulig for Norge å selge oljen « på rot » og leve av renteinntektene av dette salget, men oljeformuen vil ikke bli mindre av den grunn.

       Senterpartiet prøver nå å bruke oljeproduksjonen til å drive motkonjunkturpolitikk. Det er i strid med det Senterpartiet prøvde under siste budsjettbehandling i høst, der det var et poeng for Senterpartiet å bruke mer oljepenger, og man aksepterte ikke at Regjeringen drev motkonjunkturpolitikk ved bl.a å redusere bruken av oljeinntektene med 2 milliarder kr.

       Jeg tror det er viktig i denne fasen å fokusere på hva vi kan gjøre med vårt fastlandsnæringsliv for å dyktiggjøre dette for å møte de framtidige utfordringene vi står overfor, slik at vi blir både konkurransedyktige og teknologisk på høyde med de andre aktørene på eksport og import i forhold til Norge. Det er viktig at vi legger solidaritetsalternativet til grunn i den økonomiske politikken, noe som vil innebære at vi fremdeles må sikre sysselsetting gjennom bedring av denne konkurranseevnen.

Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : Jeg konstaterer at regjeringen Jagland ikke akter å føre noen annen oljepolitikk enn den som tidligere arbeiderpartiregjeringer har ført.

       Jeg har lyst til å kommentere tre forhold som statsråden var inne på.

       For det første dette med at presset på norsk krone er helt uavhengig av om vi setter olje på fond eller om vi har oljen i bakken, fordi det er kjent hva vi har av rikdom. Da må det være alle andre som er kjent med det og ikke vi, for senest forrige uke, som statsråden sa, fikk vi et nytt anslag på hvor mye vi har. Ingen kan si i framtiden om det er det endelige anslaget. Det er en klar sammenheng mellom at i det øyeblikk vi synliggjør oljen og setter av på fond, får vi presset på norsk økonomi på en helt annen måte enn vi ville hatt om vi hadde hatt den liggende nede, med anslag som ble justert etter hvert.

       Så det andre punktet, det at vi kan gripe inn og styre produksjonen, men at det ville føre til at vi rett og slett ville få utnyttet ressursene dårligere. Det tror jeg det var statsråden sa - « dårligere utnyttet ». Det er en påstand som jeg faktisk har vanskelig for å forstå er korrekt. Det som er situasjonen, er nemlig at med ny teknologi som gjør at vi finner og kan ta ut mer av ressursene, har vi også muligheten til å regulere produksjonen på en helt annen måte, slik at vi kan ha drift av feltene over et lengre tidsperspektiv. Det bør være en fordel for sysselsettingen ute på plattformene, og det er avgjort en fordel fordi det gjør det mulig å ta ut enda mer av reservene og ressursene der nede enn det vi gjør nå med så høyt oppdrevet tempo. Dessuten er det jo slik at hvis vi reduserer tempoet noe, vil ikke det føre til noen mindre interesse fra oljeselskapene enn med det kjøret vi har i dag - tvert imot. La meg bare minne om at OPEC er den som nå foretar den reguleringen, og det burde også være et moralsk ansvar for Norge å se litt på vårt eget tempo. Vi er tross alt verdens nest største oljeeksportør. Det er ikke ubetydelig for markedet og prisene hva Norge foretar seg.

       Så det tredje punktet, nemlig at oljeutvinningstempoet vi har, ingen innvirkning har på det globale miljø. Hvis den påstanden var riktig, hvorfor i all verden er da samtlige miljøorganisasjoner bekymret for det høye oljeutvinningstempoet?

       Det er jo også slik at hvis Norge i internasjonale klimaforhandlinger skal ha en mulighet til å være pådriver for å få det på plass - og det håper jeg inderlig vi klarer - må vi være troverdige. Og skal vi være troverdige, må vi vise at vi klarer å oppfylle våre egne målsettinger. Nå er det det motsatte som skjer - vi er sinken i klassen.

Per-Kristian Foss (H) : Høyres perspektiv er dette - i motsetning til interpellantens: Tryggheten i samfunnet i dag trues ikke av oljeinntektene, men sikres i stor grad av oljeinntektene i tillegg til den verdiskapning Fastlands-Norge står for, som fortsatt utgjør hovedtyngden. Bruker vi imidlertid for mye av oljeinntektene nå, setter det den langsiktige tryggheten i fare. Vi må også ha det perspektiv at tapping av olje og gass er tapping av ikke-fornybare ressurser. Bruk av disse inntektene er derfor tapping av formue. Det betyr at vi må legge det hovedperspektivet til grunn at inntektene i større grad bør brukes til investeringer fremfor å blåse forbruket opp.

       Interpellantens perspektiv synes jeg i stor grad er virkelighetsfjernt og historieløst. Det er virkelighetsfjernt på den måten at det gir et inntrykk av tro på samfunnsstyring i detalj, som i dag i den europeiske internasjonale debatten knapt deles av noen - knapt av de partier engang som kalte seg sosialdemokrater, var kommunister og tilbringer sin daglige tid i Øst-Europa og Sentral-Europa. Selv ikke disse har den type tro på samfunnsstyringen som interpellanten stadig gir uttrykk for, senest i dagens debatt.

       Det er historieløst på den måten at Senterpartiets oppgjør med oljepolitikken er et oppgjør med seg selv. All norsk oljepolitikk i dag er fastlagt med Senterpartiets medvirkning, til dels under sterk ledelse. Tidligere ledere i industrikomiteen har stått i spissen for dette. De var alle senterpartipolitikere. Det gjelder måten vi bygger ut på, måten vi styrer på, og alt dette har jo skjedd med Senterpartiets deltakelse og under bred politisk enighet. Det er et interessant perspektiv hvorvidt tempoet var for høyt eller ikke for høyt, men det er nå engang fastsatt på basis av felt som samtlige i Senterpartiet har stemt for. Bruk av det ekstraordinære virkemidlet å gripe inn i eksisterende produksjon har aldri vært støttet av Senterpartiet, bortsett fra en gang, da det fikk bred støtte i Stortinget.

       Bare til dette perspektiv til slutt: Det er en illusjon å tro at ved å skjule deler av oljeformuen kan man sikre seg mot press mot norsk krone. Det er virkeligheten som teller. Da undrer følgende meg: Når Senterpartiets representanter samtidig tar til orde for økt rente i Norge - senest i går av finanspolitisk talsmann, Lundteigen - har det den stikk motsatte effekt. Økt rente betyr økt press på den norske krone. Jeg stiller det spørsmål til interpellanten: Hva var Senterpartiets politikk i går, og hva er Senterpartiets politikk i dag? Valutapolitikk kan ikke føres på basis av kortsiktige betraktninger.

       Oppsummert er altså budskapet at flommen av oljeinntekter har konsekvenser som må møtes gjennom innstramminger over offentlige budsjetter. For folk flest er denne situasjonen absurd. Den er absurd i to dimensjoner, for det første fordi de møter en kø av velferdsproblemer som de synes bør løses, samtidig som de får flere meldinger om større rikdom i landet. Jeg kan skyte inn at kommunesektoren i fjor hadde et underskudd på 2,3 milliarder kr, mens staten hadde et løpende overskudd på om lag 50 milliarder kr.

       For det andre kan de ikke identifisere noen økologisk søyle i det oljefyrte norske hus. CO₂-utslippene i landet økte med 5 % i 1996, og hovedforklaringen ligger i temaet for dagens interpellasjon, et akselererende oljeproduksjonstempo.

       SV har lagt inn tre spørsmålsstillinger nedfelt i forslags form til dagens debatt. Forslag nr. 3 omhandler forholdet til fastlandsøkonomien, hvordan man skal unngå at oljeøkonomien knekker det næringsliv man skal leve av etter at oljeepoken er ferdig. Det var ikke meningen at oljefondet skulle benyttes til å bygge opp igjen den næringsvirksomhet som måtte nedlegges.

       Neste forslag omhandler den sentrale problemstilling hvordan ulike utviklingsløp blir verdsatt i tiden framover.

       Jeg tar opp disse tre forslagene.

       Men vi har også et økologisk generasjonsregnskap å forholde oss til, der ressursene må forvaltes slik at vi både gir nye generasjoner mulighet til å utnytte dem og sørger for at vi ikke forringer det miljøet de skal vokse opp i. Det innebærer at en god del ressurser også bør spares under havbunnen, og at en bør unngå et utvinningstempo som fører til større utslipp nasjonalt og globalt.

       Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom det økonomiske og det økologiske generasjonsregnskapet. Etter min oppfatning kan disse to forenes i en moderasjonslinje i forbruk av kroner og øre på den ene siden og naturressurser på den andre. Det tilsier at utvinningstempoet dempes. Her er Kristelig Folkeparti enig med interpellanten.

       Den umiddelbare reaksjonen på kravet om lavere tempo er at det fører til redusert sysselsetting i industrien. Det er jeg ikke enig i. Det kommer an på doseringen og ikke minst på hvilke virkemidler en velger. Her er det ulike syn mellom partiene. Her skiller Kristelig Folkeparti seg fra interpellanten fordi vi tror en inngripen i pågående virksomhet gjennom utstrakt bruk av produksjonsreguleringer kan få store konsekvenser for sysselsettingen. Men tilbakeholdenhet gjennom forutsigbare rammevilkår og bruk av konsesjonspolitikken kan derimot forhindre store svingninger i sysselsettingen.

       Full speed i en næring, som så blir avløst av et sterkt fall, er uheldig for sysselsettingen. Det tilsier en moderasjonslinje i bruk av virkemidler. Det finnes det også solide fagøkonomiske begrunnelser for, slik det bl.a fremgikk av Tempoutvalgets vurderinger fra 1980-tallet og andre fagøkonomers uttalelser. Som et oljeavhengig land med en relativt oljeavhengig leverandørindustri vil vi bli hardt rammet av sterke endringer.

       De siste årene har vi sett en kraftig økning i produksjonen. Bare siden 1990 er oljeproduksjonen nesten alene blitt fordoblet. En ytterligere produksjonsøkning og en oppheting tjener ikke norsk økonomi. Presset på krona viser det. Nye dramatisk forhøyede anslag over petroleumsreservene tilsier at det er viktig å få en ny debatt om de langsiktige retningslinjene for oljepolitikken. Det er nemlig nå vi er i ferd med å utvikle en virkelig oljeøkonomi, og vi må for all del unngå nye omdreininger i retning av en Kuwait-økonomi.

       Utvinningstempoet bidrar til at omdreiningene i norsk økonomi går raskere og raskere. Kronekursen har ført til at den bedringen av konkurranseevnen vi opparbeidet i løpet av fire-fem år, er i ferd med å bli spist opp. Det er alvorlig. Det er likevel ikke slik at utvinningstempoet kan skrus opp og ned i takt med kronekursens utvikling. Vi må i stedet bruke en kombinasjon av penge- og kredittpolitiske tiltak og langsiktige oljepolitiske tiltak gjennom bruk av konsesjons- og letepolitikken.

       Tiden tillater ikke at jeg får sagt mer om dette nå. Jeg skal komme tilbake med en stemmeforklaring i forhold til de foreliggende fremsatte forslag.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg synes deler av denne debatten er litt merkelig. Det virker som om det er en del som nesten later som om det ikke er funnet olje på norsk kontinentalsokkel, som bare ser problemene ved at Norge har en bunnsolid økonomi, basert på at et privateid amerikansk oljeselskap fant olje i Nordsjøen for veldig lenge siden.

       Noen tror at selve utvinningstempoet - altså antall oljefat som pumpes opp av disse borehullene - i seg selv er det som er det store og det vanskelige. Det er det jo ikke! Det som er det viktige, er anslagene over selve oljeformuen, som vi får fra Oljedirektoratet, av hva som er utvinnbare reserver. Det er ikke slik at hvis man tappet noe mindre olje, ville alle de som ser på soliditeten i norsk økonomi ut fra valutakurstenkning, ikke være klar over at oljen er der. Det er jo virkeligheten som er grunnlaget for vurderingen av norsk oljeøkonomi, ikke tempoet i uttappingen i seg selv.

       Derfor synes vi faktisk det hadde vært langt viktigere å få en diskusjon om vi ikke burde spre litt av risikoen ved vår store nasjonalformue, som i dag ensidig er plassert i olje, og fordi olje omsettes i dollar, er den også tilknyttet dollarkursen. Vi tror det hadde vært langt mer fornuftig å omplassere noe av oljeformuen i andre reserver. Det er fullt mulig å selge noe - jeg sier ikke alt - men f.eks en del av SDØE, altså statens direkte økonomiske eierinteresser i oljefelt i Nordsjøen, som eierandeler, og plassere inntektene av dette salget i en annen valuta enn dollar og i andre realiteter - det kan være andre råvarer, det kan være aksjer, det kan være statsobligasjoner. Nå har vi nemlig en enorm formue i form av olje, som er dollaravhengig. Noe av den kan selges der den ligger og omplasseres i eierandeler som er i en annen valuta og i andre former for eierandeler, slik at vi får spredd risikoen. Det er nemlig det gigantisk farlige. Hvis oljeprisen om 15 år faller dramatisk som en følge av nye oppfinnelser og ny teknologi, vil Senterpartiet og Senterpartiets leder virkelig kunne huske denne dagen med dårlig samvittighet.

Grete Faremo (A) : Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er og vil i mange år framover være å skille opptjeningen av oljeinntekter og bruken av oljeinntekter. Det er for stor bruk av oljeinntekter over kort tid som vil være ødeleggende for vårt konkurranseutsatte næringsliv og velferdsstatens framtid. Jeg hadde håpet at Senterpartiet tok denne erkjennelsen innover seg. Og hva er det Senterpartiet sier? Jo, den ene dagen er Lahnstein bekymret for fastlandsøkonomiens konkurranseevne, og den neste dagen - slik vi allerede har hørt - vil Lundteigen ha renten opp. Forstå det den som vil! På greip henger det ikke!

       Senterpartiet under Lahnstein har i oljepolitikken skiftet syn. Den sterke økningen i oljeproduksjonen vi i dag ser, er et resultat av tidligere beslutninger, som Senterpartiet i all hovedsak har støttet. Dagens produksjonsnivå skyldes ikke nye vedtak om et raskere utvinningstempo. Spesielt har den teknologiske utviklingen vært avgjørende. Ny teknologi gjør det mulig å få nesten dobbelt så mye ut av oljereservoarene som tidligere, og store deler av produksjonsveksten de senere årene kan tilbakeføres til bedrede utvinningsmetoder. Dette er også i tråd med hovedmålet i olje- og gasspolitikken om å sikre en høyest mulig verdiskaping.

       I tillegg til økt produksjon og bedret lønnsomhet gir den nye teknologien også positive miljøeffekter i form av reduserte CO₂ -utslipp pr. produsert enhet. Bare fra 1990 til 1995 er utslippene pr. produsert enhet olje og gass redusert med så mye som 30 %

       Når det gjelder de konkrete forslag til redusert utvinningstempo som Senterpartiet tidligere har presentert, vil disse få alvorlige følger for styringen av petroleumsvirksomheten. I denne diskusjonen må vi skille mellom begrensninger i produksjon og reduserte investeringer.

       I 1986 bidrog sterkt fallende oljepriser på det internasjonale markedet med dertil hørende fallende offentlige inntekter til stor bekymring her hjemme. Det ble derfor iverksatt tiltak for å begrense produksjonen fra norsk side. Resultatet ble som forventet en økning i oljeprisene i det internasjonale markedet. Med tilsvarende produksjonsbegrensninger i dag kunne vi få økte oljepriser og økte oljeinntekter, som jo synes å være det motsatte av hva Senterpartiet nå ønsker. Økte netto oljeinntekter for staten vil også være resultatet om oljeinvesteringene kuttes - og igjen: den motsatte effekten av hva Senterpartiet ønsker. Skal en klare å kutte i planlagte investeringer hvor konsesjon er gitt og lisensavtaler inngått, er den eneste måten å få det til på å kutte slik at man kan oppnå den vingestekkingen også av Statoil som Senterpartiet i det siste har uttalt at de ønsker. Resultatet blir ellers økte relative andeler for de private oljeselskapene. Så kan noen fortelle meg hva Senterpartiet egentlig vil?

Jørgen Holte (Sp) : Eg vil konsentrere meg om to sentrale politiske spørsmål denne interpellasjonen reiser, og som er avgjerande for eit samfunn si utvikling. Det eine er langsiktig forvaltning, det andre er omtanke for komande generasjonar. Regjeringa sitt oppdrive tempo når det gjeld konsesjonsutdeling, leite- og produksjonsplanar og generelle utvinningstempo minner svært lite om forsvarleg langsiktig forvaltning og omtanke for komande generasjonar.

       Grunnlaget for Noreg sitt økonomiske liv er knytt til vår råvareøkonomi. Uttak og foredling av naturgitte ressursar på land og i hav har gitt grunnlag for næring og levemåte gjennom fleire generasjonar. Den som dyrkar jorda og forvaltar naturlandskapet, har gjennom heile vår historie hatt som mål å bruke og ikkje forbruke naturen. Det ligg tungt forankra i ein naturbrukar si forvaltning at fedrane si jord skulle overlatast til nye slekter i betre stand enn det den var før. Fiskaren som i generasjonar har hausta av havet, må innrette seg under kvote og regulering, alt av omsyn til langsiktig forvaltning. Slik kunne vi nemne døme etter døme.

       Når det gjeld olje- og gasspolitikken, oppfører vår generasjon seg med ein grådigheitskultur som er oss lite verdig. Mykje tyder på at når det gjeld olje og gass, har vi ressursar vi kunne hauste av i lang tid, om vi forvalta rett. Dei forsvinn ikkje, dei reiser ikkje frå oss, men i forhold til disponeringa oppfører vi oss slik. Ser ein på tala for investeringsnivå, tildelingsomfang og utvinningsnivå, synest det som om vår generasjon nærmast må røve til seg mest mogleg, omsette verdien i høgt tempo og sette pengane på bok for å dekke opp det høge forbruket vår generasjon vil ha også i alderdomen.

       Eg meiner at god forvaltning er at kvar generasjon må føle ansvar og yte sitt til fellesskapen for si tid sine sosiale, økonomiske og kulturelle behov, og ikkje legge børene på framtida i form av overforbruk i dag. Det er ikkje forsvarleg forvaltning, noko vi kan endre på, dersom vi vil syne leiarskap og politisk vilje. Dessverre er ikkje det tilfellet. I oljepolitikken driv Regjeringa på meir enn den styrer. Slik arbeidsmåte er det første kjenneteiknet på den som driv for kreditorane si rekning. I den samanhengen er utfallet av slik drift begynninga på slutten.

       Mi oppmoding til statsråden er at som ledd i å planlegge framtida for eit samfunn er det klokt å ha ein fot i bakken for først å vite kvar ein er, for vidare å vite kvar ein går.

Sigbjørn Johnsen (A) : Jeg er litt overrasket over tilnærmingen til dette spørsmålet, for her settes det nærmest likhetstegn mellom høye oljeinntekter og sterk kronekurs. Jeg tror det fins mange eksempler på land med høye oljeinntekter som har en svak valuta, og land med lave eller ingen oljeinntekter som har en sterk valuta, så jeg tror sammenhengen er en annen enn det interpellanten her er ute etter. Det som er hovedpoenget, er jo at Norge har en sterk økonomi, noe som vi alle burde være glad for, og det er langt mer og mye mer enn olje alene.

       Underskuddet i Fastlands-Norge har gått kraftig ned de siste årene, fordi vi har fått sterk vekst i Fastlands-Norge. Ledigheten går ned, sysselsettingen øker sterkt, inflasjonen er lav og renten er lav. Dette er først og fremst et spørsmål om tillit og styrke i økonomien, og det er det som skaper interessen for Norge og oppmerksomhet omkring det som skjer i landet vårt. Jeg er faktisk overrasket over at dette ikke har skjedd tidligere, fordi 1994 og 1995 også var gode år for Norge, med store overskudd på driftsbalansen, men uten at vi fikk et tilsvarende sterkt press på kronekursen. Det som er hovedpoenget, og som flere har vært inne på, er at det er bruken av oljeinntektene som skaper utfordringer. Og her kan vi lære av de erfaringene vi gjorde særlig på 1970-tallet, da en sterk bruk av oljeinntekter gjorde at konkurranseutsatt sektor tapte kampen om arbeidskraften og tapte kampen mot kostnadene, med en sterk økning i ledigheten senere som resultat. Vi må ikke oppleve det på ny.

       Oljefondet skal synliggjøre bruken av oljeinntektene våre, og det er faktisk slik at oppbyggingen av oljefondet ute isolert sett bidrar til å svekke kronekursen. For følgende skjer: Oljeinntektene tjenes opp i valuta, oljeselskapene veksler dette om i kroner for å betale skatter og avgifter, Norges Bank er parat og kjøper denne valutaen løpende og plasserer den i utlandet. Det bidrar isolert sett til å redusere etterspørselen etter kroner. Så er det slik at oljefondet skal plasseres langsiktig, uavhengig av kortsiktige rente- og kursforventninger. Og som flere har vært inne på i debatten: Oljeformuen er en kjent størrelse, enten den er i oljefondet, eller den er på havbunnen i form av oljeressurser. Det er en formue som er lett omsettelig, og som er likvid, og den vil uansett bidra til å gi et fordelaktig bilde av Norge ute.

       Så reagerer jeg på at man gir inntrykk av at denne regjeringen nærmest ikke har dratt opp de lange linjene i oljepolitikken. Jo, det gjorde vi i det inneværende langtidsprogrammet, for 1994-97, og statsråden sier at dette blir et sentralt punkt i det nye langtidsprogrammet. Det synes jeg man må ha med seg.

       Til slutt: Det er bruken av oljeinntektene som skaper oljeavhengigheten. Senterpartiet er en pådriver i å bruke oljeinntekter, og vi har et ansvar for å skape trygghet i dag. Og som representanten Holte for så vidt var inne på: Hvis vår grådighet etter å bruke oljeinntektene i dag blir for stor, svekker vi mulighetene for neste generasjon. Det må vi i hvert fall ikke gjøre.

Berit Brørby Larsen (A) : Når en hører på representanten Lahnstein, får en enda et bevis på at Senterpartiet og dets leder lar de agrarkommunistiske retninger i Senterpartiet få fullt gjennomslag. En oppramsing av all elendighet som vår oljerikdom har påført landet, selger kan hende godt hos dem som fortsatt ikke får delta i velferden slik de burde, og slik vi alle ønsker at de fikk, men å generalisere slik Lahnstein gjør, er faktisk å gå et skritt for langt. Jeg synes Senterpartiets leder gjør politikken om til et sosionomsyndrom, som går på at klienten spør: Hvor mye er klokka? Og svaret er: Ja, hva føler du selv?

       Lahnstein kommer med en rekke påstander i sin interpellasjon. Blant annet mener hun at oljeutvinningstempoet fører til en dårlig langtidsplanlegging for landet. Det må antagelig gjentas - igjen og igjen: Det er ikke oljeproduksjonen som er et problem, men bruken av inntektene som virksomheten gir. Og bruken av oljeinntektene har Senterpartiet slett ikke noe imot, det ser vi bare av deres alternative budsjetter. Ekstra penger til alt og alle på slutten av året, det er det som gir dårlig planlegging.

       Hvorfor har vi de inntektene vi har? 40 % av produksjonsveksten kan tilbakeføres til ny teknologi og bedre utvinningsmetoder. 75 % av den totale produksjonen kommer fra felt besluttet utbygd før 1988. Og så vidt jeg vet, har Senterpartiet støttet alle disse utbyggingene. Enkelt sagt: Hvis Senterpartiet bruker nivået på oljeproduksjonen til å drive motkonjunkturpolitikk, er det en farlig strategi. For å motvirke press i norsk økonomi er det bruken av oljeinntektene som er avgjørende, ikke produksjonen.

       Vi har lagt merke til at Senterpartiet nå ønsker seg et høyere rentenivå, og at Statoil skal vingeklippes - dette ifølge Lundteigen og den delen av Senterpartiet han representerer. En høyere rente gir ytterligere press på kronen og dårligere vilkår for fastlandsindustrien. Men det gir også ytterligere press på lønnsoppgjøret, som er nær forestående. Men er det virkelig slik at Senterpartiet vil vingeklippe Statoil? Det er jo helt i tråd med Høyres syn. Og er det virkelig slik at Senterpartiet ønsker seg et redusert oljeutvinningstempo, som vil føre til en relativ styrking av de private oljeselskapene og dermed dårligere politisk styring? Det er jammen ikke greit å holde orden på hva Senterpartiet egentlig mener. Både for og imot politisk styring på samme tid er nok bekvemt, men hvor i all verden fører det hen?

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Naturlig nok ble det ganske høy temperatur i denne korte interpellasjonsdebatten, og det er jo fordi dette er et meget viktig område. Jeg tror dette kommer til å bli et av de viktigste kampområdene i månedene framover mot valget, og også etter valget, selvfølgelig.

       Mer eller mindre oppfinnsomme karakteristikker kan jeg ikke bruke tid på nå, men når jeg hører hvordan man beskriver sammenhengene mellom oljeutvinning og kronekurs og det engasjementet vi har for å sikre en mer langsiktig forvaltning av disse ressursene, blir jeg litt overrasket. Det er riktig at Senterpartiet har lagt om oljepolitikken sin til en viss grad. Det skulle jo bare mangle - det skulle bare mangle når nettopp Brørby Larsen her redegjør for at ny teknologi innebærer at man øker utvinningen med 40 pst! Hvis vi går tilbake noen år og ser hva Høyre og Arbeiderpartiet da stod sammen om, ser vi jo at det er de som har lagt om oljeutvinningen til de grader, fordi man har altså fått ny teknologi som gjør at anslagene går rett til værs. Det har vi i Senterpartiet tatt konsekvensen av, for vi har hele tiden ment at vi skulle tenke langsiktig, at vi skulle forvalte med tanke på kommende generasjoner, og at dette er en ikke fornybar ressurs som vi trenger å forvalte med omhu og omtanke. Senterpartiet har altså lagt om, og vi har gått imot utbygging og leting på flere felt. Jeg kan nevne f.eks. Norna, Heidrun, Skagerrak. Vi har gått inn for utsetting av konsesjonsrunder, og vi har holdt tilbake investeringer til drift og leting. Vi har også gått inn for å bruke petroleumsloven. Ja, vi har endret syn, og det har det vært god grunn til! De problemene og de dilemmaene som vi nå står overfor, vil vi selvfølgelig komme tilbake til. Vi vil fremme forslag om endring av denne politikken, slik at man kan få en større grad av langsiktighet og planleggingsmuligheter for området.

       Det jeg synes er ganske karakteristisk for denne debatten, som jeg tror blir et av de viktigste spørsmålene framover, er hvordan Høyre støtter opp om Arbeiderpartiets linje, støtter opp om den overopphetingen vi har i økonomien. Til og med Per-Kristian Foss levner ikke Kåre Willochs innvendinger her en eneste tanke. Kåre Willoch er jo en av dem som ut fra et verdikonservativt syn, så vidt jeg har forstått, går inn for mer statlig styring. Nå overser Per-Kristian Foss det og støtter helhjertet opp om Arbeiderpartiets linje. Jeg kan love at det blir kamp om dette i månedene som kommer.

Statsråd Bendik Rugaas : Det har vært en interessant debatt å lytte til. Jeg tror det er riktig som flere har vært inne på, at dette er et tema vi sikkert skal debattere mer. Og som jeg sa: I Regjeringens langtidsprogram er det også lagt opp til at dette skal være noe vi skal debattere.

       Det jeg har forsøkt å gjøre i mitt svar, er å se på spørsmålet: Er det man har lagt opp til her, god langtidsplanlegging for landet? Er det slik at kronekursen påvirkes i den retning som Senterpartiet hevder? Og hvordan påvirkes rammevilkårene for norsk næringsliv?

       Jeg må si jeg forbauses litt over at den sannhetsforvaltning som det her legges opp til fra Senterpartiets side, er så ensidig i retning av at den type planlegging som her beskrives som preget av langsiktighet og forsvarlig forvaltning, på en måte forvaltes av det syn som Senterpartiet står for. Det forbauser meg enda mer, fordi her kommer det en person inn som ny statsråd for planlegging og samordning, og så virker det som man forventer at vedkommende nærmest ut av den blå luft skal plukke ned en hel rekke nye måter å se dette på. Hvor blir det da av langsiktigheten og forsvarligheten i denne forvaltningen? Jeg har gått inn i en regjering som bygger på en tradisjon, som har lagt et løp for hvordan nettopp langsiktighet og forsvarlighet skal ivaretas, og jeg ville oppleve det som særdeles oppsiktsvekkende om dette skulle bety en helt dramatisk kursendring. Jeg mener også å ha påvist her at den politikk som nå føres, ivaretar - og ivaretar på en god måte - de hensyn som man har vært innom, og som man ønsker skal være ivaretatt på nasjonens vegne.

       Vi skal sikkert ha en debatt om dette i fortsettelsen. Den som snakker om lederskap og politisk vilje og hevder at dette mangler i den nåværende regjering, tror jeg faktisk tar feil. Man kan ha ulike oppfatninger av hvordan verden skal beskrives, og hva som skal til av medisin for å gjøre den bedre - det er greit, slik er det nå engang i et demokrati - men jeg synes det er oppsiktsvekkende at man til de grader forventer at man skal slå over og ta en annen kurs enn man faktisk har lagt opp til. Men dette skal vi debattere mer i forlengelsen av langtidsprogrammet.

Presidenten: : Då er interpellasjonsdebatten slutt.

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.