Eva Lian (Sp) (ordfører for saken):

Anneliese Dørum (A) : Denne meldingen viser utviklingen i Husbanken i årene 1994 og 1995. Den viser også klart hvor nyttig Husbanken er som et konjunkturpolitisk virkemiddel. Husbanken er altså et viktige redskap for å få en utjevning i boligbyggingen i landet, slik at vi slipper de store toppene og de store bunnene. Allikevel vet vi at det er boligsektoren som først merker det når det er konjunkturoppgang eller konjunkturnedgang. Derfor vil vi ikke helt komme unna bunnene og toppene, men med Husbanken er det i hvert fall en god utjevning.

       Hadde vi ikke hatt Husbanken, ville det knapt blitt bygd boliger i Norge i begynnelsen av 1990-årene. Det viste seg at i 1992 finansierte Husbanken om lag 90 % av alle boliger. Da oppsvinget begynte å komme i 1994 og 1995, sank Husbankens andel av boligbyggingen igjen. Den kunne reduseres fordi da fungerte også de private bankene - renten gikk ned, og folk hadde mulighet også til å få et billig lån i de private bankene.

       Det er ikke noe mål for Arbeiderpartiet at Husbanken skal finansiere 90 % av alle boligene, men at Husbanken skal være en tung aktør i boligfinansieringen, synes vi er viktig.

       Jeg merker meg at Senterpartiet fortsatt er negativt innstilt til den omleggingen som ble foretatt av Husbankens rentesubsidier. I dag gis det ikke lenger rentesubsidier, men de som trenger subsidier, får det i form av et kontanttilskudd.

       Omleggingen av Husbankens rentesubsidier har ført til at Husbanken nå har en meget konkurransedyktig rente - litt fortjeneste har de, de tar bl.a. 1/2 pst i et rentepåslag for omkostninger. For tredje kvartal i år er prognosen at renten går under 4 % - mellom 3,9 og 3,8 %. Det er positivt. Imidlertid tror jeg det er riktig, slik som nå også Husbanken vurderer, og slik som Stortinget sa i forbindelse med budsjettet for 1997, at Husbanken må se på selve størrelsen på oppføringslånet, at det burde øke noe fordi egenandelsbiten er blitt forholdsvis høy. Det har jeg altså forstått at Husbanken nå vurderer. Vi sa også at Husbanken burde bruke en større del av rammen til etableringslån.

       Jeg har lyst til å bruke resten av innlegget mitt til å snakke litt om ungdommen og boligmarkedet, for gjennom Husbanken har vi meget gode ordninger også målrettet for ungdom. Jeg vil bare nevne noen av dem. Vi har etableringslån, kjøpslån, boligtilskudd, tilskudd til utleieboliger, og vi har bostøtte, som også kan gå til unge familier.

       Av disse ordningene vil jeg spesielt fokusere på etableringslånordningen. Disse lånene gis i dag til kommuner som låner dem videre ut til innskuddsfrie kommunale utleieboliger, videreutlån til selskaper, stiftelser til innskuddsfrie utleieboliger og videreutlån til enkeltpersoner. Lånet kan brukes til dekning av egenkapital i forbindelse med oppføring av nye boliger, kjøp av brukte boliger, utbedring av boliger og refinansiering av dyre boliglån i private finansinstitusjoner. Den ordningen jeg nevnte sist, nemlig refinansiering av dyre private boliglån, er vel ikke så aktuell i dag som den var den gangen vi innførte den, hvor renten i de private bankene var svært høy, og dette var en god hjelp for dem som trengte å få redusert sine boligkostnader.

       For å få etableringslån stilles det ikke noe krav om at boligen skal være husbankfinansiert, men det skal være en bolig av nøktern standard, husbankstandard. Lånet utgjør normalt mellom 30 og 80 % av egenkapitalen. Dette er altså et toppfinansieringslån som gis til vanlig husbankrente.

       Formålet med etableringslånordningen er at det skal medvirke til at husstander med svak økonomi og/eller spesielle behov får mulighet til å skaffe seg en nøktern bolig. Dette gjelder også unge i etableringsfasen, som vanligvis ikke ville hatt mulighet til å spare til egenkapital. Tvert imot er de fleste belastet med studiegjeld når de skal etablere seg med egen bolig.

       Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere å utvide denne ordningen ytterligere, slik at alle unge som har behov for det, skal kunne få et slikt toppfinansieringslån. Dette ligger nå til vurdering i departementet, slik Stortinget bad om våren 1996.

       Gjennom Husbanken har vi altså meget gode redskap for også å nå de unge som i dag, med de høye boligprisene, har ekstra problemer med å komme inn på boligmarkedet. Men det som er problemet med etableringslånordningen, er at kommunene bruker den i altfor liten grad. De kvier seg tydeligvis for å bruke ordningen fullt ut. Det antar jeg skyldes at kommunene må ta hele garantiansvaret for disse lånene. Dette må vi nå vurdere nærmere. Vi har et godt redskap å bruke, men vi må få det til å virke etter hensikten.

       Når det gjelder de andre ordningene jeg har nevnt, er de også gode hjelpemidler. Det som er særlig viktig, er at det bygges flere boliger, også flere utleieboliger. Dette har vi nå bedt departementet om å vurdere, og jeg vet at departementet for lenge siden har begynt å vurdere disse tingene. Men det vil vi komme tilbake til.

       Jeg vil avslutte med å si at Husbanken er statens viktigste gjennomføringsorgan når det gjelder boligpolitikken. Gjennom Husbanken har vi et godt redskap for å nå de mål vi syns er viktig.

Børre Rønningen (SV) : Eg vil vise til saksordførar Lian sin gjennomgang av innstillinga om sjølve bustadmeldinga for 1994 og 1995. Eg vil kome litt inn på situasjonen i dag.

       Den kraftige prisstiginga på ulike typar bustader og leilegheiter saman med sterkt fall i bustadproduksjonen og tilbod på utleigemarknaden gjer det særs vanskeleg for fyrstegongsetablerarar, særleg ungdom, når dei skal skaffe seg ein plass å bu. Utslaga er sterkast i dei største byane, og mange blir tilbodne eittroms leilegheit til prisar bortimot 400.000 - 500.000 kr.

       På mange måtar føler eg at me har ei form for bustadpolitisk « unntakstilstand », der myndigheitene har gjeve opp den sosiale bustadpolitikken. Dette sett i forhold til måla nedfelte i bustadmeldinga frå juni 1989 om 30.000 nye bustader pr. år med delmål knytte til bustadetablering, bustadfordeling og bustadkvalitet. I tillegg var finansieringa, med rimelege rente- og avdragsvilkår, sentral for å nå hovudmålet om stabil bustadbygging, jamn sysselsetjing i byggefaga, og moglegheit for dei fleste til å skaffe seg ein bustad til overkomeleg pris.

       Det endelege brotet med den innarbeidde sosiale bustadpolitikken kom etter mitt syn då regjering og stortingsfleirtal, eksklusiv SV, la om frå rentestøtte til tilskot gjennom Husbanken, samtidig som ein innførte eit marknadsbasert rentesystem hausten 1995.

       Erfaringane så langt lovar ikkje godt, og det burde vore av brei politisk interesse å få ein ny gjennomgang av bustadpolitikken gjennom f.eks ei ny bustadmelding, der Stortinget vert invitert til å utforme nye mål for bustadpolitikken med basis i erfaringar så langt, omlegging av verkemiddelbruk m.m.

       Etterspørselen etter tilskotsordningane er ikkje så stor som ein hadde føresett, og bustadproduksjonen er no på eit lågt nivå samanlikna med utgangspunktet ein hadde i bustadmeldinga i 1989. Difor kunne det vere av

       interesse å høyre om statsråden kunne tenkje seg å ta eit initiativ til ein samla gjennomgang av bustadpolitikken, eventuelt gjennom at det vart utarbeidd ei ny stortingsmelding på området.

       Eg vil også utfordre statsråden på spørsmålet om rentemargin i Husbanken knytt til bl.a bustadsamvirket. Kommunalkomiteen bad i ei samrøystes budsjettinnstilling for 1997 bl.a om at Husbanken « bør kunne opptre med fleksibilitet i sin rentemargin ». Det vart diverre overprøva i salderingsproposisjonen, der argumentet fortenestefullt nok var at dette kunne ha ein « negativ boligpolitisk effekt » og innebere ei endring i Husbanken sin sosiale profil. Men dette må vere å blande korta, for Stortinget sitt fleirtal har jo samtidig lagt om til eit marknadsbasert rentesystem i Husbanken, og då gav ein vel opp å bruke renta som eit viktig bustadpolitisk instrument? Og då må ein vel ut frå det nye bustadpolitiske regimet - for å bruke det uttrykket - kunne vurdere om store låntakarar som burettslag med store lån i Husbanken vart premierte med bakgrunn i ei kostnadsmesssig vurdering. Det ville ikkje vore unaturleg at Husbanken som ny sjølvstendig aktør i marknaden også hadde formell moglegheit til å gjere slike vurderingar på sjølvstendig grunnlag. Eg ville setje pris på om statsråden ville vurdere det punktet, om det er naturleg at Husbanken har den moglegheita til sjølv å gå inn og avgjere dette spørsmålet. Eg vil spørje om statsråden eventuelt vil kome tilbake til denne saka ved eit seinare høve.

       Til slutt vil eg seie at eg er nøgd med at bl.a. SV har fått gjennomslag i kommunalkomiteen, som også er Stortinget sin bustadkomite, for å be om ei sterkare satsing på bustader for ungdom og utleigebustader. Dette gjeld også finansieringsordningar for ulike typar bustader eigna for fyrstegongsetablerarar og ungdom, særleg med vekt på å skaffe fleire utleigealternativ. Dette er viktig, for eit visst tal ikkje-kommersielle utleigebustader vil kunne ha ein prisdempande effekt i den lokale bustadmarknaden. I Noreg er det faktisk så langt berre studentsamskipnader og det offentlege som har tilbod om utleigebustader på ikkje-kommersiell basis. Ei rekkje kommunar syndar dessverre mot det prinsippet, men det får ein eventuelt kome tilbake til.

       I tillegg har bustadsamvirket ei viktig rolle gjennom si verksemd for å skaffe nettopp ungdom og fyrstegongsetablerarar leilegheit til overkomeleg pris, og det er difor viktig med eit aktivt samarbeid/stimulansar for å leggje til rette for at bustadsamvirket og kommunesektoren framleis blir viktige medaktørar i ein hardt pressa bustadmarknad.

       Heilt til slutt vil eg vise til det såkalla Berntsen-utvalet i Arbeiderpartiet, som i 1987 gjekk inn for eit måltal på 4.000 - 5.000 nye utleigebustader pr. år. Dette er faktisk høgaktuelt også i dag, og det kunne vore ein idé om Regjeringa pussa støv av denne innstillinga, og SV reknar faktisk med at det vil skje.

Børre Rønningen (SV) : Eg merkar at det nærmar seg val.

       Eg vil seie det sånn at eg òg la vekt på at bl.a. SV hadde fått gjennomslag. Det er jo sånn at ein komite er eit kollegium. Det er òg riktig som leiaren i komiteen seier, at dette er ei samrøystes innstilling, men eg vil ikkje underslå at ein del av det SV har lagt inn, og det me står for, har fått fullt gjennomslag, og det ber då òg innstillinga preg av.

       Det jeg synes var litt underlig, var at saksordføreren, som representerer Senterpartiet, og for så vidt også SV, ikke kom inn på en annen side av saken. Man bør forsøke å se tingene litt i sammenheng. Ellers er man veldig opptatt av at folk ikke skal flytte inn til Oslo og Akershus og konsentrere seg der. Alle vet jo at det foregår en ganske sterk innflytning både til Akershus og til Oslo. Og hva gjør man nå? Jo, man vil selvfølgelig stimulere og lette etableringer og innflytning fra distriktene til Oslo ved å subsidiere boligprisene i Oslo, slik at den naturlige markedsmekanisme som økningen i boligprisene innebærer, og som ville hindre folk i å etablere seg i Oslo, vil bortfalle. Man motvirker på denne måten en distriktspolitikk som man for øvrig bruker mange penger på å føre. Dette synes jeg er ganske typisk for Stortingets opptreden. Man sitter her i forskjellige komiteer og med sine forskjellige spesialiteter og fatter beslutninger som koster staten penger, og som motvirker hverandre. Så jeg etterlyser faktisk en vurdering av sammenhengen her, ikke minst fra saksordførerens side.

       del andre ting fordi boligmarkedet på en måte har eksplodert - det ser vi når vi følger med i media.

       Representanten Gundersen etterlyser Senterpartiets engasjement for distriktene. Det hadde jeg ikke regnet med skulle komme fra Fremskrittspartiet. Men jeg kan jo spørre om Fremskrittspartiet vil være interessert i å legge flere studieplasser til distriktene, slik at ungdom - det er jo særlig ungdom vi er bekymret for - istedenfor å måtte flytte inn til det trange, dyre boligmarkedet vi nå i hvert fall har i Oslo, kan få seg noe rimeligere leiligheter i distriktene. Om Fremskrittspartiet kan være med på en slik tankegang, er ikke det Senterpartiet imot.

       Til slutt: For SV sin del er politikken samanhengande. Eg vil minne om at her i Stortinget har representantar frå distrikta stått hardt på og tatt eit verkeleg krafttak for å gjere noko for dei som bur i byfornyingsområda. Utan SVs medverknad her hadde me ikkje fått det fleirtalet, der òg Framstegspartiet til slutt vart med, som utkrystalliserte ein fornuftig politikk på området.

       Husbanken skal framleis vere vår viktige reiskap i bustadpolitikken, også i den fasen vi no er inne i. Det får vi rikeleg høve til å kome tilbake til i tida som kjem, for det er ikkje særleg tvil om at det er eit press på bustadmarknaden i dag som gjer at vi ønskjer - det ønskjer iallfall Regjeringa - å medverke til at dei som er i etableringsfasen, skal ha ei moglegheit for å kome seg inn på bustadmarknaden. Så kunne ein sjølvsagt gjere som Framstegspartiet og Fridtjof Frank Gundersen og seie at dette ordnar marknaden opp i. Ja, dersom det var så enkelt at marknaden ordna opp i alle dei utfordringane vi har i det norske samfunnet, var det jo ikkje farleg. Og dersom det var slik at bustadprisane i Oslo-området førte til at bedrifter ville flytte ut til Distrikts-Noreg, så kunne ein kanskje sett litt meir velvillig på Fridtjof Frank Gundersen sin argumentasjon, men det er jo ikkje slik det fungerer. Det er ikkje det som er bakgrunnen for at vi har press i bustadmarknaden t.d. i Oslo. Det som er bakgrunnen, er at vi har hatt reallønnsvekst dei siste åra, folk har fått betre råd, og det er fleire som melder seg på marknaden for å kjøpe seg ein bustad. Den låge renta som vi alle set pris på, er også medverkande til at fleire melder seg på for å kjøpe seg ein bustad. Og når marknaden fungerer fritt - for det gjer den omtrent på dette området - går prisane i veret, og så er det nokre som ramlar utanfor, og det er dei vi må prøve å finne ordningar for. Og Regjeringa har i ei tid no vore oppteken av kva slags grep vi må gjere slik at også dei som skal etablere seg for første gang, får høve til det på ein akseptabel måte.

       Eg trur ikkje, som representanten Børre Rønningen, at ei bustadmelding er det som det er behov for; det det er behov for, er konkrete tiltak. Og desse tiltaka vil Regjeringa om nødvendig kome tilbake til Stortinget med. Det kan også vere tiltak som vi har fullmakt til å gjennomføre, og det er det raskaste. Men dersom det er behov for å kome tilbake til Stortinget med tiltak for å møte den situasjonen vi no er inne i, er eg innstilt på det, og innstilt på å gjere det så raskt som råd er. Det blir nok rikeleg høve til å få diskutere desse problema nærmare også i samband med ein interpellasjon som kjem om kort tid.

       Jeg har lyst til å gripe litt fatt i dette med at en kan gjøre distriktspolitikk av alt. Fridtjof Frank Gundersen er ikke interessert i å prøve å få flere verken arbeidsplasser eller studieplasser ute i distriktene, sånn at ungdom kan bli boende der og slippe å måtte inn på det vanskelige boligmarkedet en opplever i Oslo nå.

       Jeg opplevde at statsråden var opptatt av noe av det samme som jeg også prøvde å poengtere. Men det som jeg har lyst til å spørre statsråden om, er: En omlegging i Husbanken til markedsbasert rente mener også Senterpartiet er greit når renten er lav, sånn som situasjonen er i dag, men hva vil skje når/hvis markedsrenten går opp? Vil vi igjen kunne få oppleve gjeldsofre? Vil vi igjen oppleve fortvilte personer som må flytte fra husene sine? Hva mener statsråden vi kan gjøre dersom rentenivået forandrer seg?

Statsråd Kjell Opseth : Eg trur faktisk dette er første gongen eg har høyrt representanten Carl I Hagen ønskje meir byråkrati, men det var faktisk det han gav uttrykk for no. I staden for ein husbank som lever og jobbar i ein marknad, så vil han ha eit byråkrati som skal handtere dei oppgåvene som Husbanken har. Ja vel, eg tek det berre med meg vidare, det er interessant. Det kan vel ha litt med Framstegspartiets tru på marknadskreftene å gjere at dei no på dette området ønskjer seg meir byråkrati.

       Men eg hadde lyst til å seie til representanten Hagen: Spør alle dei som gjennom åra har fått seg ein bustad gjennom Husbanken som dei elles aldri ville fått, og representanten Hagen ville fått eit klart og eintydig svar: Husbanken har gjort at fleirfaldige tusen har greidd å kome seg inn på bustadmarknaden, iallfall langt tidlegare enn det dei elles ville ha greidd. Så det å prøve å underkjenne Husbankens verde som ein reiskap i bustadpolitikken trur eg representanten Hagen skal få store problem med å få noko særleg gjennomslag for i det norske folk.

Carl I Hagen (Frp) : Nå hadde jeg lyst til å si: Nei, men hr. statsråd, da! Men det kan jeg jo selvsagt ikke gjøre.

       Jeg tror ikke statsråden hørte etter. Han sier at jeg skulle spørre alle de tusener som har fått seg « ein bustad gjennom Husbanken som dei elles aldri ville fått. » Det er jo ikke på grunn av selve bankvirksomheten de har fått disse boligene. Det de har gått til Husbanken for å få, er jo ikke et normalt banklån, de har gått dit for å få rentesubsidier. Med de kriteriene som gjaldt, kunne de ha fått rentesubsidiene direkte fra et statlig administrasjonskontor. Og så får statsråden seg til å si at jeg går inn for økt byråkrati! Et helt ordinært, vanlig statskontor, et forvaltningskontor, kunne ha administrert disse ordningene uten at de skulle bedrive bankvirksomhet. Det kunne administrert tilskuddsordningene. Det går jo helt utmerket når det gjelder skipsfartsfinansiering og annet, hvor noen administrerer de statlige tilskuddsordninger, og den ordinære långivningen foregår andre steder, eller noen administrerer de statlige garantiordningene. Jeg sier bare at man har aldri trengt en husbank, og det er ingen som har gått til Husbanken for å få disse tingene, men for å få subsidiene og tilskuddene under de reglene som har vært. Så kunne kanskje statsråden gått og snakket med en del av søkerne om hvor mange som har protestert mot reglene om boligens innhold, kvadratmeter og omtrent høyder og bredder, og at man ikke kan innrede kjeller før man har fått lån og det er blitt godkjent, slik at man etterpå kan ominnrede boligen enda dyrere enn det det ellers ville blitt hvis man hadde fått lov til å gjøre det med en gang - alt det snusket som der har foregått gjennom årene.

Statsråd Kjell Opseth : Denne debatten mellom representanten Hagen og meg er ein god illustrasjon på kor stor avstand det er mellom Framstegspartiet og Arbeidarpartiet. Det er vel den einaste konklusjonen ein kan dra etter denne replikkvekslinga. Det er jo ikkje noko særleg nytt, det er noko vi har visst alltid. Eg er med eit langt livs erfaring heilt sikker på at bustadmarknaden i Noreg hadde vore heilt annleis om vi ikkje hadde hatt Husbanken som eit viktig verkemiddel i bustadpolitikken. Det er representanten Hagen og eg usamd om, og det lever eg rimeleg godt med.

       Men det som egentlig fikk meg til å be om et innlegg, var statsrådens synspunkter på alle disse betenkelighetene ved om markedet kunne løse en del problemer. Jeg har lyst til å slå fast at helt siden like etter krigen har alt som dreier seg om boligbygging, boligfinansiering, tomteregulering osv. vært styrt av politiske og byråkratiske myndigheter, og det er ett av de områder i samfunnet hvor vi fortsatt har mangel på balanse mellom etterspørsel og tilbud, og man snakker fortsatt om problemer på boligområdet.

       Da har jeg lyst til å minne hr. statsråd Kjell Opseth om en tidligere debatt vi hadde, da han satt på den andre siden av salen som samferdselsminister. Det gjaldt NSB. Jeg holdt en forelesning om hvordan det ville vært hvis vi hadde organisert skoproduksjon og skosalg i Norge som et skomonopol. Da ville vi hatt nøyaktig de samme problemer som vi har på alle de områder som er styrt av politiske myndigheter og byråkrater. Men der har altså markedet fått organisere det, og der har vi ingen problemer. Vi får kjøpt sko i forskjellige farger, størrelser og prisklasser over hele landet. Men når det gjelder boliger, er det altså ikke slik, og det skyldes nettopp alle de reguleringene og inngrep fra politiske myndigheter som er maktglade og gjerne vil styre og stelle. Det er det som er årsaken til de mangler som statsråden nå selv erkjente. Han påpekte at et av problemene er mangel på tomter. Det er noe de fleste sier, at mangel på tomter er en flaskehals.

       Jeg kunne ha lyst til å gjøre det samme som jeg gjorde i en debatt, jeg tror det var i 1979. Det var en lokal debatt her i Oslo vedrørende akkurat det samme som i dag; boligmangelen i Oslo og de høye priser som gjorde det vanskelig for nyetablerere å få bolig. I en radiodebatt hvor jeg deltok, sa jeg til Odd Wivegh, som var førstekandidaten til Arbeiderpartiet, og Albert Nordengen, som var førstekandidaten til Høyre: Kan dere være med meg en tur opp i Tryvannstårnet, gutter, så ser vi oss rundt og så spør jeg: Ser dere noen ledige tomter her? Poenget er at i dette enormt store geografiske området vi kaller Norge, har politikere og byråkrater greid det kunststykket å hevde at vi har mangel på tomter. Er det noe vi har nok av fra naturens side i Norge, er det plass. Det vet i hvert fall Kjell Opseth fra sin tid som samferdselsminister, da han reiste land og strand rundt med fly og kikket ned. Og han reiser jo jevnlig over til Sogn og Fjordane. Politikere og byråkrater har fått det til at vi i Norge har mangel på plass for å kunne bygge seg et hus med en hageflekk. Det er jo politikerskapt! Hadde politikere og byråkrater ganske enkelt sagt som så, at det eneste vi skal gjøre, det er å sørge for at det alltid, på ethvert sted i Norge - enten det er i Oslo, Bergen, Trondheim, Florø eller på Røros - er regulert flere tomter til boligbygging enn det er kjøpere til dem. Da ville tomtekostnadene gått dramatisk ned - og så skulle man holdt seg unna de fleste andre tingene, som hadde organisert seg selv, og så skulle man hatt noen særordninger for funksjonshemmede og andre grupper som fortjener å få hjelp fra staten. Man skulle hatt tilskuddsordninger til de grupper som fortjener det, og ikke blandet seg opp i alt det andre som man har gjort.

       Jeg vil fastholde at hovedproblemene på boligområdet nettopp skyldes at politiske myndigheter har grepet inn og blandet seg i ting der de skulle holdt fingrene fra fatet. Mitt beste eksempel er nettopp den såkalte tomtemangelen. Fra naturens side har vi fått mer enn nok av plass i dette landet, men her har altså politikere og byråkrater greid å skape mangel fordi de ikke greier å regulere nok tomter til boligbygging. Og så sier man at vi må bevare alt som heter friluftsområder i dette landet, hvor f.eks det geografiske området for Oslo er større enn New York og London og Tokyo - og på disse stede-

       ne bor det både 10 og 12 millioner mennesker! Allikevel har vi altså mangel på tomter i Oslo, hvor vi har så mye plass.

       Svaret på de fleste problemer på boligområdet er: La oss få politiske myndigheter og byråkrater ut av den virksomheten som dreier seg om å bygge, selge og leie ut boliger, og la markedskreftene, som er vanlige kvinner og menn, få lov til å løse disse problemene selv - for da hadde vi ikke hatt noen av de problemene vi har i dag. Vi hadde heller ikke hatt noen som hadde giddet å snakke om behovet for en husbank, fordi problemene ikke ville eksistert.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet, og sak nr. 2 er ferdigbehandla.

       (Votering, sjå side 2481)