Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Ola T Lånke til planleggings- og samordningsministeren:
« Gjennom 1000 år har kristendommen utgjort nordmenns viktigste åndelige fundament, i stor grad påvirket folks normer og tradisjoner og vært grunnlaget for norsk lovgivning. I dag er imidlertid tidligere genera-
sjoners verdier i ferd med å tape betydning for mange, men samtidig registrerer vi en tydelig etterspørsel etter moralske standarder og holdepunkter. Overgangen til et mer flerkulturelt samfunn representerer i denne sammenheng viktige utfordringer både for den enkelte og samfunnet. 1000-årsskiftet skulle derfor være anledningen til å foreta en gjennomtenkning og bevisstgjøring når det gjelder fellesskapets normgrunnlag.
Hvilke verdier og normer vil planleggingsministeren skal være grunnleggende i Det norske hus? »

TALERE:

       Ola T Lånke (KrF) : Jeg leser at planleggings- og samordningsminister Bendik Rugaas allerede har klargjort byggemeldingen for Det norske hus. Jeg vil fortsette i den terminologien og vise til en « byggeforskrift » fra Det gamle testamente, hvor det heter at « når du bygger et nytt hus, skal du lage et rekkverk på taket, for ellers kunne noen falle ned ». Nå er det ikke så vanlig å ferdes på taket i de moderne hus, men rekkverk er det fortsatt bruk for. Og siden statsråd Rugaas synes å være vel fortrolig med bruk av metaforer, vil jeg spørre om han har tenkt at det skal være noen rekkverk i Det norske hus? Med det mener jeg etiske og moralske rekkverk.

       Når vi hører at 42 % av mannlige norske økonomistudenter, altså fremtiden av norske økonomer, svarer ja på spørsmålet om de ville være forberedt på å gjøre noe umoralsk hvis det var avgjørende for å oppnå suksess, slik det framgår av en undersøkelse foretatt ved Norges Markedshøyskole, så er det på høy tid å spørre hva slags samfunn vi har som tillater at slike holdninger får utvikle seg. De senere ukenes oppslag omkring private aksjekjøp fra meklere og forvaltere har sendt sjokkbølger utover befolkningen, og synes å være foreløpig siste nummer i rekken av eksempler på ynkelig etisk opptreden. Vi ser også at næringslivsledere uten blygsel håver inn titalls millioner gjennom gylne fallskjermavtaler, skipsredere bryter sikkerhetsbestemmelser, verksteder jukser osv., osv.

       Forsker Jørn Bue Olsen, som arbeider med en doktorgrad i næringslivsetikk og strategisk ledelse, sier i et intervju med Næringslivets Ukeavis den 7. februar i år:

       « Satsing på etikk ligger på et bunnivå i næringslivet, NHO og ved høyskoler som utdanner bedriftsledere ».

       Han sier også:

       « Norsk økonomi i turbofart skaper en hemningsløs kapitalisme som gir mindre rom for etikk og moral enn noen gang før. Problemene oppstår når ønske om økt lønnsomhet kolliderer med etiske motforestillinger.

       - Da gir mange blaffen i etikken, hvis ikke loven eller myndighetene stopper dem ».

       Så langt Jørn Bue Olsen.

       Man skal være forsiktig så man ikke stempler utøvere av enkelte yrker som mindre moralske enn andre. Umoral finner vi innenfor de fleste yrker, selv der aktpågivenheten kanskje skulle være den aller største.

       Likevel er det ikke tvil om at det vi er vitne til på det økonomiske området, dreier seg om langt mer enn en samling enkelttilfeller av brodne kar. Det dreier seg om en tiltagende grådighets- og nytelseskultur der materialismen er rådende ideologi og bestemmer den enkeltes verdivalg. Dette bildet korresponderer godt med de utviklingstrekk professor Ottar Hellevik har funnet i sine undersøkelser, som er referert i boken « Nordmenn og det gode liv », der han snakker om en materialismebølge som er på frammarsj. Han peker på at vi eier flere ting enn for ti år siden, men dette har ikke gjort oss fornøyde eller mer lykkelige.

       Tvert imot viser undersøkelsen at det er flere i 1995 enn for ti år siden som sier de savner en del materielle goder for å kunne leve slik de ønsker. Professor Hellevik peker også på sammenhengen mellom en materialistisk verdiorientering og villigheten til å godta ulike former for økonomisk uærlighet, og han sier:

       « Materielle goder blir et så viktig mål at de helliger moralsk tvilsomme midler. »

       Og han sier også:

       « Økende materialisme kan få negativ innvirkning på våre demokratiske prosesser. »

       Professor Hellevik har pekt på en svært viktig problemstilling, syns jeg.

       Jeg mener trusselen mot demokratiet gjør seg gjeldende på to måter: For det første ved at interessen for å være med og yte til fellesskapets beste, svekkes. Men enda mer alvorlig er det dersom det også fører til at fellesskapets normgrunnlag forvitrer. Demokrati forutsetter at borgerne deler et minimum av etiske holdninger og felles verdigrunnlag. Dersom dette smuldrer bort, svekkes demokratiet.

       Men spørsmålet om etiske holdninger gjelder ikke bare de økonomiske og finanspolitiske områder. Det aktualiseres på stadig nye arenaer. Vi har opplevd en medierevolusjon de siste tiårene. Med et økende antall TV-kanaler rett inn i stua overveldes vi av impulser, gode og dårlige. Det stiller store krav til det enkelte menneskes evne til å gjøre etiske valg.

       Det moderne IT-samfunnet er et annet område. Jeg merket meg at statsråd Rugaas i sin redegjørelse tidligere i vinter var opptatt av at Internett krever større aktpågivenhet og mer holdningsskapende arbeid.

       IT-teknologien representerer på samme tid både unike utfordringer og enorme fallmuligheter. Det er et medium skapt for å brukes i menneskets tjeneste. Ja, det setter mennesket i sentrum på en helt ny måte. Tidligere, i det industrielle samfunnet, var det på mange måter maskinene som styrte menneskene. Mennesket ble et middel for å få maskinene til å produsere mest mulig. Men i det nye samfunnet er maskinene skapt for at menneskene skal utvide sin horisont og utvikle seg - kommunisere, påvirke, diskutere, at barn i Norge kan leke med barn i andre deler av verden.

       Viktig kunnskap ligger inne på nettet. Det samme gjør voldsporno. Satankirken ligger der, men også kristen forkynnelse. Det åpnes stadig nye perspektiver, men slett ikke alle er like oppbyggelige. Så langt har det vist seg vanskelig å kontrollere hva som kommer inn på Internett, uansett lovverk. Holdningene til hva vi bør ta til

       oss og ikke, må vi ha med oss fra samfunnet. Her blir barnehage og skole svært viktig. Vi har en kristen formålsparagraf som sier hvilket verdigrunnlag disse skal ha. Og la meg med en gang slå fast: Det er gjort mye for å styrke holdningsdannelsen i barnehage og skole. Likevel er det kommet dokumentasjoner på at skolen ikke fungerer godt nok som verdiformidler. Det er grunn til å spørre om ikke elevene blir preget av at lærerne er for utydelige og vage, de våger ikke å vise hva de står for. De gjenspeiler den nøytralitetsideologi som har preget hele vårt samfunn de siste tiårene.

       Jeg vil utfordre statsråden nettopp på dette punktet, om nøytralitet, nettopp fordi det parti han representerer, har hatt og har en så dominerende innflytelse på dette samfunnet. Som regjeringens planleggingsminister sitter statsråden med et enormt ansvar når det gjelder å legge føringer og premisser for politikken på alle områder. Ved utgangen av et årtusen er det tid for å gjøre opp status og se om kursen må justeres. Det er på tide å heise noen vimpler, løfte fram verdiene, slik at vi kan lære hva som er forskjell på mitt og ditt, på rett og galt.

       Jeg startet med å bruke ordet « rekkverk ». Når jeg tenker på rekkverk, tenker jeg ikke minst på de ti bud. Budene er det mest sentrale i det kristne verdigrunnlag ved siden av tro, håp og kjærlighet.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av å skape grobunn for gode holdninger som styrker menneskeverdet. Kirkene, de frivillige organisasjoner og foreninger har en viktig funksjon i denne sammenheng. Derfor må det utformes regelverk som gir nettopp disse nødvendig frihet og ikke minst ressurser, slik at de kan nå enda flere.

       Verdier og holdninger handler naturligvis om mer enn det som styrer våre personlige impulser og handlinger. Det handler om forvaltning av miljø og ressurser. Det handler om fordeling av godene nasjonalt og globalt. Jeg skal ikke komme inn på alt. Kristelig Folkeparti forbereder seg på å komme sterkere tilbake ved behandlingen av langtidsprogrammet med en mer omfattende beskrivelse av verdienes plass i samfunnsutviklingen.

       Til slutt: Gjennom tusen år har kristendommen vært den dominerende verdiformidler. Den la grunnlaget for vårt lovverk, for undervisning og vitenskap. Den frembrakte kunst og kultur og er fortsatt en viktig faktor i vårt samfunn.

       Jeg har konstatert at statsråd Rugaas og jeg forleden kveld befant oss under buene i Nidarosdomen. Anledningen var en VM-konsert i pilegrimsbyen. Jeg tror vi alle har mye å lære av pilegrimen.

       Å være pilegrim er å være underveis. Det å våge å bryte opp fra tilvant tenkning uten å miste utgangspunktet og målet av syne, for slik å kunne gå inn i en ny fremtid i et samfunn som har forandret seg og er i forandring: Det gamle enhetssamfunnet vil aldri komme tilbake. Vi lever i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Vi er likevel forpliktet til å understreke de verdiene vi ønsker skal være grunnleggende i samfunnet vårt. For å kunne møte det nye er det viktig både å vite og å være trygg på det vi selv står for. En pilegrim er en som legger ut på en vandring med vilje til å utvide grenser, åpne nye porter både innover i seg selv og utover mot verden, for slik å vinne ny erkjennelse. Pilegrimsprest Arne Bakken sier i sin bok Nidarosdomen - en pilegrimsvandring:

       « Derfor het det om de gamle pilegrimer i middelalderen at de aldri vendte tilbake til sin bygd uten at de hadde mistet en fordom og fått en ny ide i stedet ».

       Kanskje det kunne være et godt utgangspunkt også for en planleggingsminister som skal bygge Det norske hus?

       Til slutt vil jeg ta opp det forslag som er omdelt.

       Regjeringen staker i Langtidsprogrammet 1998 - 2001 ut kursen for hvordan det norske samfunnet bør utvikle seg inn i neste århundre. Regjeringen har valgt å synliggjøre dette ved å gi den politiske strategien betegnelsen Det norske hus. Det norske hus er basert på tidligere generasjoners samfunnsbygging også med hensyn til de verdier og normer som er nedfelt gjennom årtier. Samfunnet er i stadig forandring, nye normer og verdier dannes og andre får redusert betydning. En av hensiktene med Det norske hus er å skape et engasjement og en dialog ute i samfunnet om bl.a de normer og verdier som skal danne utgangspunkt for politikkutformingen i framtiden.

       Regjeringens utgangspunkt er selvsagt det sosialdemokratiske verdigrunnlaget, slik det er nedfelt i partiets prinsipp- og arbeidsprogram.

       Frihet, likhet og solidaritet er hovedprinsippene i det sosialdemokratiske verdigrunnlaget. Disse verdiene ligger til grunn for Arbeiderpartiets og for Regjeringens analyse av samfunnet og utformingen av den praktiske politikken. Arbeidet med å virkeliggjøre disse prinsippene er en vedvarende prosess. De overordnede verdiene ligger fast, uavhengig av endringer i samfunnsforholdene, og vil være retningsgivende for Regjeringens arbeid med hvilke normer og verdier som skal være grunnleggende i Det norske hus.

       Likhet betyr at alle mennesker er likeverdige og har rett til selvutfoldelse og et meningsfullt liv. Likhet forutsetter at ulike meninger, livssyn og kulturer møtes med toleranse og gjensidig respekt på grunnlag av universelle menneskerettigheter. Det mangfold et flerkulturelt samfunn innebærer, er berikende. Samtidig stiller dette større krav til gjensidig toleranse og respekt enn et mer homogent samfunn. Våre grunnverdier gir en felles basis for samhandling og fellesskap. Diskriminering er i strid med grunnverdiene og skal bekjempes.

       Alle skal ha frihet til utfoldelse og frihet fra undertrykking. Fordi alle er likeverdige, har ingen rett til å bruke sin frihet til å skape ufrihet for andre. Mennesket skal i fellesskap med andre styre sin egen hverdag og samfunnets utvikling. Stemmerett og tanke-, tros-, ytrings- og organisasjonsfrihet er nødvendige betingelser for den enkeltes rett til å kunne påvirke samfunnsutviklingen.

       Solidaritet er først og fremst viljen til å forstå andre mennesker, sette seg inn i deres situasjon og la deres behov få betydning for egen atferd og holdninger, slik at det kan oppnås frihet og likestilling mennesker imellom.

       For at disse verdiene skal kunne ligge til grunn i den videre utformingen av samfunnet, må de være befestet i folket. En bør derfor ta folk med på råd når viktige saker for vår felles framtid skal drøftes.

       Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie og preger folkets livsnormer, forestillingsverden, språk og kunst. Den norske kirke har som bærer av den kristne kulturarv en viktig verdi- og identitetsskapende funksjon i samfunnet. Regjeringen vil derfor understreke betydningen av at Kirken bevares og videreutvikles som folkekirke, som formidler av sentrale verdier og som kilde til solidaritet, personlig medansvar og omsorg for det enkelte mennesket.

       Regjeringen legger som grunnlag for utdanningspolitikken vekt på at oppfostringen skal baseres på kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven slik at den gir perspektiv for framtiden. Disse verdiene gir retningslinjer både til å orientere livsførselen og til å organisere samfunnslivet.

       At mange slutter opp om Kirkens seremonier og tjenester, viser at Kirken fortsatt har en rolle som samlende folkekirke. Det er dette brede nedslagsfeltet i befolkningen som skaper grunnlag for statskirkeordningen.

       Samfunnet vårt har utviklet seg til å bli mer sammensatt enn for noen tiår tilbake. For eksempel er det nå et større innslag av innbyggere med fremmedkulturell bakgrunn i Norge enn tidligere, og mennesker med norsk kulturbakgrunn er i større grad i kontakt med andre kulturer og tar opp elementer av disse i seg. Samtidig er det mange som har et annet livssyn enn kristendommen.

       Lånke viser i sin interpellasjon til at tidligere generasjoners verdier i dag er i ferd med å tape betydning for mange, og at en samtidig registrerer en tydelig etterspørsel etter moralske standarder og holdepunkter. Denne utvikling innebærer, slik jeg ser det, ikke at vi går mot et samfunn hvor betydningen av moralske verdier svekkes. Mange mennesker knytter i dag sitt verdi- og normgrunnlag til humanetiske standpunkter, og andre knytter sitt verdi- og normgrunnlag til andre religioner enn kristendommen. Dette representerer en utvikling som i noen grad bryter med tradisjonen fra tidligere generasjoner. På den annen side er det mange fellestrekk mellom et humanetisk og et kristent verdigrunnlag, og det er også mange felles verdier og normer mellom religioner.

       Alle verdier og normer fra tidligere generasjoner er heller ikke nødvendigvis verdt å verne. Vårt moderne samfunn har på mange områder stått for økt åpenhet og toleranse, f.eks når det gjelder holdningen til likestilling, til enslige mødre og til homofile. I flere av disse spørsmålene pågår det nå også en prosess innefor Kirken i retning av økt åpenhet og toleranse.

       Et gjennomgående trekk ved utviklingen på 1980-tallet og fram til i dag er økt likestilling mellom kvinner og menn på viktige samfunnsområder. Dette må også gjelde for Kirken. Diskriminering på bakgrunn av kjønn strider mot det kristne budskapet om nestekjærlighet og rettferdighet. Regjeringen mener at det er viktig for Kirkens arbeid at begge kjønn er representert i både prestestillinger, undervisningsstillinger og diakonale stillinger. Forholdene må legges til rette for at kvinner på lik linje med menn kan nå opp i overordnede stillinger som sokneprester, proster og biskoper.

       Det følger av religionsfriheten at alle kirker og religiøse grupper fritt kan utøve sin virksomhet ut fra egne verdier og selvforståelse. Den norske kirkes rolle som statskirke rokker ikke ved denne friheten. Ut fra sitt verdigrunnlag er det naturlig at den engasjerer seg som veileder og holdningsskaper i etiske, religiøse og andre spørsmål. Med sin dominerende innflytelse må Kirken fremme sine oppfatninger på en slik måte at det ikke gir andre vansker med å praktisere sin religion eller sitt livssyn.

       Det at vi i Norge har en offentlig religion ved statskirkeordningen, stiller spesielle krav til Den norske kirke. Alle har krav på gjensidig toleranse og respekt. Ved å legge vekt på de allmenne verdiene nestekjærlighet, likeverd og toleranse kan Kirken framover befeste sin stilling som samlingspunkt i et flerreligiøst og mangfoldig samfunn.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil gjerne takke statsråd Rugaas for innlegget og for svarene på mitt innlegg. Det er flere ting jeg kunne tenkt meg å kommentere i dette - jeg kan ikke ta opp alle.

       Statsråden startet med å ta tak i de viktigste verdiene som Regjeringen og arbeiderbevegelsen bygger på, frihet, likhet og solidaritet. Disse verdiene er klassiske og står heller ikke fjernt fra den kristne måte å tenke på. Vi bruker de samme verdiene, men vi legger av og til kanskje litt ulikt innhold i dem.

       Det kunne være naturlig å spørre statsråden om hva han mener når han snakker om frihet - frihet for hvem? - når han snakker om solidaritet - solidaritet med hvem? Er det innenfor en snever gruppe, eller gjelder det alle? Det samme går også på likhetsverdien, som er en veldig viktig verdi, og som jeg har en følelse av at vi har rendyrket i vårt samfunn, og som på en måte overskygger alle andre verdier. Støter det an mot likhetstanken, er det på en måte ingenting som kan gjøres. Jeg vil utfordre statsråden nettopp på dette med likhet. Hva med f.eks et spørsmål som om det skal være frihet for foreldre til å velge om man kan være hjemme og passe sine barn, eller om man må ut i arbeid. Jeg har en følelse av at man her snakker om likhet, slik at alle må ut i arbeid, mens den andre siden blir glemt.

       Det flerreligiøse eller flerkulturelle samfunn var et viktig punkt i statsrådens innlegg, og jeg savnet vel egentlig en problematisering av begrepene « toleranse » og « nøytralitet ». Jeg tror også dette er av de viktige spørsmål i vår tid, og jeg syns på en måte at statsrådens fremleggelse blir noe tradisjonell og gammelmodig nettopp fordi han ikke våger å gå inn i disse vanskelige tingene. Vi får mange fremmedkulturelle mennesker, og det er en stor berikelse for vårt samfunn. Jeg har hatt stor glede av å være sammen med dem og lære av dem. Men vi har samtidig også en oppgave i å forsøke å formidle hva dette samfunnet egentlig står for. Hva er det dette samfunnet har bygd på, hvilke tradisjoner møter disse menneskene i vårt samfunn? Jeg har den tro at ved at vi selv kan løfte fram våre verdier, stå på dem og være trygge på dem, bare slik kan vi også møte dem som kommer hit, i en åpen dialog.

       Jeg vil igjen utfordre nettopp Rugaas på nøytralitetsbegrepet - om han ikke kan se at det er viktig nå at vi tar et oppgjør med denne litt slappe, tolerante forsiktigheten og vagheten, og at vi heller kan våge å stå for noe og si noe om hva vi står for i dette samfunnet.

Statsråd Bendik Rugaas : Dette er antakelig noe av det viktigste vi kan snakke om mennesker imellom - i denne sal og andre steder.

       De temaer som representanten Lånke ønsker utdypet, frihet, likhet og solidaritet, mener jeg er grundig beskrevet i arbeiderbevegelsens dokumenter av forskjellig slag, det partiprogram jeg refererte til. De gjelder selvsagt ikke bare for en snever krets, de gjelder for mennesker hvor de måtte være, og de gjelder ikke minst i en global sammenheng, hvor vi ønsker å trekke inn nettopp det aspektet. La det ikke være noen tvil om det.

       Andre temaer som er tatt opp, er nøytralitet, toleranse. Jeg oppfatter representanten Lånke dithen at han er opptatt av at man ikke må være så nøytral at man blir utvannet og ikke kan gå ut og kraftfullt gi til kjenne hva man står for. Jeg har ingen problemer med det, det ligger i de begrepene jeg nettopp har listet opp, frihet, likhet og solidaritet. Innenfor det er det rom for å hevde sin egen mening. Men av og til - jeg sier ikke at det gjelder representanten Lånke, men jeg har møtt det i kretser som han i alle fall står nær - virker det på meg som at nøytralitetsbegrepet, det at man er nøytral, betyr at man ikke er tilstrekkelig aktiv den andre veien, f.eks i forkynnelsen av et kristent budskap. Og der kommer det inn med full styrke at vi er en del av en stor verden. Vi er i ferd med å bli et stadig mer flerkulturelt samfunn, mennesker kommer hit, banker på vår dør og ønsker å dele sin tro og sine håp med oss. Da føler jeg ganske sterkt at vi må se etter de fellesnevnere som finnes innenfor de normer, verdier og moralbegreper som vi alle sammen har, og ta et utgangspunkt i det. Jeg prøvde å si at jeg leser inn i kristendommen, som er viktig for mennesker i vårt land, jeg leser inn i arbeiderbevegelsens grunnprinsipp, noe som er viktig, og i andre religioner en del fellesnevnere som betyr noe for mennesker i sin største allmennhet. Det må vi klare å finne fram til, og det tror jeg er viktig å få frem i et samfunn som vi lever i i dag. Og her kommer toleransen inn for fullt. Men igjen: Vi skal altså ikke være så tolerante at dette går ut over de verdier vi mener er viktige. Av og til skal vi stoppe opp, og så må vi ta den gjennomgangen, den kampen eventuelt, med annerledestenkende og finne ut hvordan vi sammen skal finne en løsning på det.

       Et fundament i et hus er den nederste og bærende del av et byggverk og må nødvendigvis være solid. For meg er det viktig at fundamentet er trygt og godt og er basert på den sosialdemokratiske grunnverdien som gjennom vårt århundre har videreutviklet demokrati og medbestemmelse. Likestilling mellom kvinner og menn har gitt dette fundamentet mer varme, mer omsorg og mer menneskelighet enn tidligere.

       Den norske enhetsskolen er trolig den viktigste garantisten for en videreføring av vårt verdigrunnlag - det å lære barn til å se mennesket som et moralsk vesen med ansvar for egne valg og handlinger. Og det faller naturlig for Arbeiderpartiet å trekke fram det nye faget i den grunnskolen som vi får til høsten. Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal gi grundig kjennskap til kristendommen både som kulturfaktor og som trossamfunn, fremme forståelse og respekt for kristne og humanistiske verdier og gi kunnskap også om andre religioner og livssyn - som er viktig i vårt nye flerkulturelle samfunn - i tillegg til innføring i etiske og filosofiske spørsmål. Arbeiderpartiet har vært opptatt av at elevene skal sitte samlet - og ikke splittes - når de arbeider med verdispørsmål, og vi tror dette blir veldig viktig. Alle barn som vokser opp i Norge, sikres et felles verdigrunnlag, men samtidig ivaretas den enkeltes identitet, og selve diskusjonen over religions- og livssynsgrensene kan være forebyggende mot rasisme og fremmedfrykt.

       Gjennom vår folkekirke vil kristen tro og tradisjon fortsatt være den bærende kraft og kulturfaktor i vårt samfunn, samtidig som vi må vektlegge toleranse, vidsyn og respekt for andre menneskers valg og holdninger, i tråd med det moderne samfunnets normer og behov.

       Den kristne brorskapstanken og arbeiderbevegelsens solidaritetsideal er etter min oppfatning nær beslektet. Ofte har Kirken og arbeiderbevegelsen møttes

Sigurd Manneråk (Sp) : Kristendom og humanisme har en spesiell stilling som bærer av kultur- og verditradisjoner i det norske samfunn. Disse verdier er også valgt som skolens basis og er sterkt sammenflettet, selv om de også på en rekke områder utfordrer hverandre.

       Kristen bekjennelse og tro slo rot på de norske strender for ca 1000 år siden, og har siden preget vår oppfatning av verden, formet vårt menneskesyn og gitt folk identitet. Både folks tenkemåte, handlesett, normer og forestillinger er sterkt påvirket av denne tusenårige tradisjonen. Samfunnsliv og privatliv, ritualer og høytider er preget av denne arven, som også har gitt inspirasjon til vår kunst, musikk og litteratur. Gjennom kristendommens lys tolker vi våre liv, vår eksistens og vår historie.

       Den mest grunnleggende verdi som kristendommen og humanismen står sammen om, er selve menneskeverdet. For kristendommen er dette begrunnet i at mennesket er skapt i Guds bilde. Denne spesielle relasjon setter mennesket i en særstilling blant skapninger.

       Vårt samfunns forankring i kristendom og humanisme betyr at våre grunnleggende verdier er faste og uforanderlige. Grunnverdier er verdier som vi ikke kan tenke oss menneskelivet foruten, de ligger til grunn og er bestemmende for våre normer og vår moral. Andre verdier kan være mer historisk foranderlige og avhengig av den sammenheng de opptrer i.

       I en verden som stadig blir mindre, og der den parabole påvirkning og teknologiske utvikling utfordrer oss hver dag, er det viktig at et samfunn kjenner sine røtter. I en hverdag preget av verdimessig og livssynsmessig pluralisme kan lett resultatet bli religiøs og livssynsmessig relativisme.

       I et slikt samfunn kan lett vår ungdom og våre barn føle sterk forvirring i forhold til identitet, verdier og tilhørighet. Forvirring og manglende identitet er et lite egnet grunnlag for å fremelske verdier som nestekjærlighet, solidaritet og toleranse. Slike verdier vokser lettest fram hos den som er trygg på seg selv, vet hvem han er og hvor han har sine røtter. Derfor må selve grunnvollen som Det norske hus skal hvile på, fortsatt være de verdier kristendommen og humanismen representerer. Den som er trygg på sitt verdigrunnlag, er heller ikke redd for å være åpen overfor andre.

Jan Petersen (H) : Jeg må innrømme at jeg har vært spent på om en debatt som er så dyptgripende og vidtfavnende, lar seg presse inn i treminuttersinnleggenes format. Jeg ble i tvil da jeg hørte interpellanten, enda mer i tvil da jeg hørte hvor bredt anlagt svaret var, og var nesten helt sikker da jeg hørte interpellantens oppfølgingsspørsmål, nemlig: Hva mener vi med dette i praksis? Og det er også i og for seg det problem vi står overfor.

       Nå har interpellanten reist spørsmålet om hvilke verdier man vil legge til grunn i Det norske hus - og jeg skulle ønske at man kunne legge dette norske hus litt til side. Når dette begrepet har satt seg fast, ser jeg det som luftighetens triumf - det sier jo ingenting. Det som er det springende punktet, er hvilke verdier som skal prege de tusen hjem og som skal prege det norske samfunn. Og for Høyre er dette klart: Vi legger til grunn det kristne kulturgrunnlag, vi legger til grunn rettsstaten, folkestyret, den personlige friheten og det sosiale ansvar. Vi tror på mange måter at disse begrepene oppsummerer godt det verdigrunnlaget vi ønsker i det samfunnet vi vil skape.

       Når det gjelder det kristne kulturgrunnlaget, er det tre beskjeder jeg gjerne vil gi.

       Interpellanten var opptatt av om formidlingen av verdiene i skolen og barnehagene var for vag, og jeg er på mange måter enig med ham i at dette er et viktig spørsmål. Jeg tror det er viktig ikke bare å beholde, men også å tydeliggjøre den kristne formålsparagrafen både i grunnskole og barnehager, og jeg tror det er viktig at lærerne blir seg dette mer bevisst.

       Det andre er at det er svært viktig å sikre Kirkens uavhengighet. Vi kan kritisere Kirken for mye den gjør når det gjelder f.eks likestilling og håndtering av homofile, men det er viktig at Kirken selv bestemmer.

       Og det tredje er at vi bør beholde statskirkeordningen inntil Kirken selv måtte vurdere dette spørsmålet annerledes.

       Jeg skjønner meget vel at interpellanten reiser spørsmålet om vi ikke er for nøytrale. Nå er det jo slik at den personlige tro ikke er noe statsanliggende. Staten skal akseptere og legge til grunn pluralisme og stimulere toleranse. Det betyr allikevel ikke at staten skal være verdinøytral i sine avgjørelser. Staten må fortsatt bygge på det kristne kulturgrunnlag og den tradisjon og det verdisyn som har rotfeste i vårt samfunn.

       Meget fortjenstfullt understreket interpellanten ikke bare de tingene det offentlige skal gjøre, men også det personlige ansvaret og de personlige holdningene. Jeg deler helt ut den oppfatningen. Vi er kommet altfor langt i det norske samfunn i at vi tror at det er det offentlige som skal løse alle problemer. Men uten at verdigrunnlaget er skikkelig rotfestet, kommer vi ingen vei, og det er derfor også Høyres program for neste periode sier: « Fra statlig makt til personlig ansvar ». Det er den samme type tenkning som ligger under.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil gi honnør til Ola T Lånke for at han tar opp vesentlige problemstillinger, men synes kanskje det er lagt for lite vekt på hva som er årsaken til de problemene som det pekes på.

       Det har i det norske samfunnet dette hundreåret vært to vesentlige verdibærere, og de har begge fått sine hyllester her i dag. Det er Kirken, og det er arbeiderbevegelsen. Begge er åpenbart svekket. Enhver som reiser på Sørlandet, vil se at gatekjøkkenene i stor grad har overtatt for bedehusene som det sentrale samlingspunkt, og enhver som har reist rundt til landets Folkets Hus, vil se at TV-apparatene tiltrekker menneskene mer enn møtene der. Dette skyldes både positive og negative utviklingstrekk, men grunnleggende skyldes det selvfølgelig den teknologiske, industrielle og globale revolusjon som vi er inne i, og den totale omforming av menneskenes liv som vi har sett i dette århundret. Og her må vi starte med hvordan vi kan utforme et moralsk budskap som er tilpasset denne tiden, ellers vil det ikke bli annet enn å snakke ut av vinduet eller tungetale, for å bruke et begrep som kanskje kjennes av Lånke.

       Det grunnleggende problemet er etter mitt syn kommersialismen. Det er det grunnleggende moralundergravende i vårt samfunn. Det at en idé som er god når det gjelder økonomien, nemlig konkurranse, sprer seg til alle andre samfunnsområder, til familien, til kulturen, til Kirken, til idretten, at ingenting har verdi annet enn det som kan måles i penger, det er det grunnleggende verdiundergravende trekk ved det norske samfunnet, og det det er viktigst å ta tak i. Da hjelper det ikke bare å fordømme det, men det er også viktig å organisere samfunnet slik at moral blir fornuftig.

       Som politikere har vi to oppgaver: Vi skal snakke om moral for å trekke folk med oss, men vår hovedoppgave er å organisere Norge slik at det blir fornuftig, ja sågar av og til slik at det blir lønnsomt å handle moralsk riktig. Derfor blir eksempelvis debatten om grådighet litt tanketom når vi ikke stiller spørsmålet: Har dette storting faktisk fattet mange av de vedtakene som er bakteppet for den grådighetskulturen som vi nå ser?

       Det er umulig å snakke om dette på tre minutter - så til slutt:

       Av de to store moralspørsmålene vi står foran de neste tiårene, slik jeg ser det, er dette det ene: Hvordan skape et samfunn hvor kommersialismen ikke er den totalt dominerende religion? Det finnes jo nå kjøpesentre i USA som har flere årlige besøk enn Mekka og Vatikanet til sammen. Det illustrerer poenget. Det andre er: Hvordan utforme en teknologi- og miljømoral som tar tilstrekkelig hensyn til skaperverket, som ikke gjør menneskene til gud, men hvor man finner sin plass i naturen? Det vi har sett denne uka, nemlig at det er mulig å klone en sau, som selvsagt betyr at det om svært kort tid vil være mulig å klone et menneske, er den type moralske spørsmål som nå bør fordre Stortingets største oppmerksomhet i de nærmeste årene.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det er interessant at vi har fått en verdidebatt i Stortinget i dag, og hvor fremtredende politikere fra ulike partier engasjerer seg.

       Først en liten kommentar til siste taler: Det er langt på vei riktig at det er Kirken og arbeiderbevegelsen som har vært de to viktigste etiske premissleverandørene i vårt samfunn. Men jeg vil dog føye til at det finnes også en del andre viktige folkelige bevegelser, ideelle og humanitære organisasjoner, som også har bidratt på sin måte og til sammen skapt det vi kan kalle vår kristne og humanistiske kulturarv.

       Det er også riktig som Solheim sier, at kommersialismen er en av de viktigste faktorene for at vi har fått en svekkelse av moralske holdninger. Men svakheten ved sosialister - og Solheim henger så mye igjen i sosialismen at han avslørte den - er jo den at bare vi får styrt de økonomiske kreftene, blir samfunnet godt. Det er bare halve sannheten. Det er riktig at det er nødvendig å styre de økonomiske kreftene og de kommersielle kreftene. Det er helt riktig, og det skal vi være med på. Men samtidig må vi bygge opp holdninger og verdier, for bare styring kan komme til å etterlate tomrom. Det må fylles med noe, både for oss som enkeltmennesker og for oss som folk. Det har alltid vært sosialismens svakhet. De har vært veldig opptatt av sosialetikken, men har omtrent ikke skjønt at det er en sammenheng mellom sosialetikk og individualetikk. Det er sannheten - selv om Solheim rister på hodet.

       Dette er det Ottar Helleviks nylig avlagte rapport viser, og som interpellanten var inne på i sitt hovedinnlegg. Hellevik påviser bl.a. - og Hellevik er ikke en spesielt kirkelig engasjert person, så det er ikke derfor han skriver det, men han har påvist det gjennom undersøkelser - at det er en interessant sammenheng mellom svekkelsen av det religiøse liv i Norge, og det vil si stort sett kristenlivet, og moralske holdninger. Han har testet ut moralske holdninger på en del hverdagsetiske spørsmål, som f.eks det å ikke gi tilbake penger du får for mye i butikken, snyte på trikken, snyte på skatten osv. Og det er en klar svekkelse, spesielt blant de yngre generasjoner, i slike etiske spørsmål.

       Det skjer samtidig som det er en svekkelse av den religiøse - dvs. i Norge den kristne - aktivitet i de samme gruppene. Og det har gjort at en del fremtredende humanetikere nå f.eks stiller spørsmålet: Er det egentlig sunt, tåler vi at Norge blir avkristnet? Så jeg tror en er nødt til å se, enten en vil eller ikke, sammenhengen mellom moralske standarder og kristendommens plass i vårt samfunn, og det har Ola Lånke på en fortjenstfull måte tatt opp.

       Jeg tror dette også har direkte sammenheng inn i den økonomiske umoralen vi ser avslørt i disse dager. En kan gjøre en del gjennom lov og regelverk. Det har statsministeren bebudet, det har SV bebudet osv., og det skal vi være med på. Men en kommer alltid til et punkt der det blir spørsmål om ens egen moralske holdning overfor et etisk veivalg som vi aldri helt ut klarer å regulere gjennom lover og regler, og det må med. Vi må ha en kombinasjon av individualetikk og sosialetikk.

Carl I Hagen (Frp) : I sin interpellasjon slår representanten Lånke fast bl.a følgende:

       « Overgangen til et mer flerkulturelt samfunn representerer i denne sammenheng viktige utfordringer både for den enkelte og samfunnet. 1000-årsskiftet skulle derfor være anledningen til å foreta en gjennomtenkning og bevisstgjøring når det gjelder fellesskapets normgrunnlag. »

       Jeg deler fullt ut de synspunktene som der er gjengitt, og vil ta opp den delen av denne debatten, som dreier seg om mange forskjellige ting.

       Interpellanten sa også i sitt innlegg:

       « Det er på tide å heise noen vimpler, løfte fram verdiene, slik at vi kan lære hva som er forskjell på mitt og ditt, på rett og galt. »

       Jeg tror han også her tenker på de normer som ligger i samfunnet, skikk og bruk, uskrevne regler, holdninger til oppførsel. Dette dreier seg jo stort sett om forholdet mellom menneskene i samfunnet.

       Han fortsetter i sitt innlegg med å slå fast at det gamle enhetssamfunnet aldri vil komme tilbake. Jeg syns egentlig at det er litt leit hvordan man så lett har oppgitt det homogene norske enhetssamfunnet, at man overhodet ikke har vært interessert i å høre på motforestillinger når det gjelder å åpne opp for en relativt betydelig innvandring. Det at man har en homogen befolkning med samme normer/regler og i hovedsak samme religion, er noe som styrker at det blir mindre muligheter for konflikter.

       Lånke sier at vi « lever i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn », og han sier:

       « Vi er likevel forpliktet til å understreke de verdiene vi ønsker skal være grunnleggende i samfunnet vårt. »

       Jeg syns det er leit at Lånke, i likhet med Bendik Rugaas, er så passiv. Jeg syns vi burde gå tilbake til bl.a den holdningen som den foregående regjering hadde i sitt langtidsprogram, hvor den sa at vi skulle bygge vår integreringspolitikk på at de regler, normer og verdier som skal være felles for hele befolkningen, må gå foran hensynet til enkeltgrupper. Hvor er det blitt av Kirkens holdning om at kristendommen er best? Tidligere skulle man jo gå ut og gjøre hele verden til kristne disipler. Man har sendt misjonærer rundt omkring, mens vi i dag opplever at biskop Aarflot omtrent snakker om imamene som om de skulle være noen nære kolleger, istedenfor å se den utfordringen som nå er kommet inn i det norske samfunn. Jeg syns vi langt mer aktivt burde arbeide for å slå fast at det er det kristne normgrunnlag som skal ligge til grunn i Norge, og gjøre vårt beste for at de som har valgt å komme hit, i hovedsak tilpasser seg de norske regler for skikk og bruk og etikk, om ikke den samme troen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det er eit spennande og viktig tema interpellanten har teke opp. Men det er kanskje meir eigna til ettertanke og refleksjon, kanskje i eit seminar, enn til ein kortfatta politisk debatt, noko eg tykkjer me har sett så langt. Det vert ein del småe, korte innspel, og eg skal koma med eitt.

       Interpellanten fokuserer i sin interpellasjon nokså einsidig på kristendomen som grunnlag for normer og verdiar i samfunnet vårt. Eg tykkjer ikkje det er feil, men det er utilstrekkeleg. Statsråden og representanten Nybakk gjekk inn på verdigrunnlaget for arbeidarrørsla, der fridom, likskap og solidaritet er sentrale aspekt. Og ein kan gjerne - som interpellanten - kalla dette moralske rekkverk.

       Interpellanten fokuserte i sitt innlegg på grådigheitskultur og vår manglande ærlegdom i vårt næringsliv. Dessverre ser me stadig eksempel på dette. Likevel er det min påstand at moral og etikk står sterkt i det norske samfunnet, og det gjeld òg i næringslivet. Men me må arbeida for å ta vare på det gode som er, og stoppa dei som går utover akseptable grenser. Dette var finansministeren inne på i eit svar i spørjetimen tidlegare i dag.

       Det er viktig for nye generasjonar å få kunnskap om vår historie når det gjeld normer og verdiar i samfunnet, og å få kunnskap om kristendom og andre religionar og livssyn som påverkar vårt stadig meir fleirkulturelle samfunn i dag. Her er det nye faget som vart innført med Reform 97, kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, ei viktig nyvinning - som òg andre har nemnt. Det sikrar alle ungane i Noreg omfattande kunnskap om kristendomen, og det sikrar kunnskap om andre religionar og livssyn og om moral og etikk. Faget er ikkje opplæring til ei viss tru. Det skjer i kyrkjelydane sjølve. Faget skal gje kunnskap og innsikt i eige og andre sitt livssyn. Faget gjev høve til å leggja opp til at ungane lærer om og av kvarandre, i dialog. Det å drøfta verdispørsmål vil auka forståinga for andres val og gje betre grunnlag for eige val. Det vil vera medvitsgjerande, og det vil - vonar eg - både auka innsikta i kva som er felles verdiar, og auka toleransen mellom menneske med ulike livssyn. Me vil då få ein generasjon som er vand til å drøfta og ta stilling til verdispørsmål. Det vil truleg gjera det lettare for dei å gå inn i slike debattar seinare i livet og å ta verdispørsmål på alvor i skule og arbeidsliv vidare. Det vil etter mi vurdering vera eit bidrag til å sikra eit godt fundament for Det norske hus - eit fundament med felles verdistolpar, men med rom for nyansar og mangfald.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg vil begynne med å gi interpellanten honnør for at han har tatt opp dette temaet. Det er svært viktig at vi - som han - spør: Hva slags samfunn vil vi ha, hvilke verdier vil vi bygge på, og hvordan går det egentlig med samfunnet vårt?

       For meg er det to grunnleggende forhold som er viktige å understreke, nemlig respekten for det enkelte menneskets verd - likeverd og like retter - og vårt forvalteransvar.

       For å ta det siste først, ser vi nå at vi lever i en tid hvor ærefrykten for livet på en måte kommer helt i bakgrunnen for våre muligheter til å gjøre oss til livets herre, i den forstand at vi ser kloning, vi ser patent på livet kommer som et krav, og vi ser jo en forbruksvekst som etter min mening er i strid med forvalteransvar, langsiktig tenkning og rettferdig fordeling.

       Det andre, dette med menneskeverd, det kristne synet på mennesket, det forplikter oss. Det betyr frihet og det betyr også ansvar - både for deg sjøl og for fellesskapet. Det forplikter oss også på det å være inkluderende, tolerant og vise gjensidig respekt i vårt flerkulturelle samfunn. Vi ser at samfunnet i økende grad er preget av det som kalles grådighet - å karre til seg. Jeg ser det som et uttrykk for at vi har vært altfor opptatt av verdier som måles i kroner og øre. Egentlig er vi nå litt avstumpet i vår verdisetting i samfunnet, for dette er spørsmål om holdninger og moral.

       Jeg tror at når man etterlyser etiske regler, kan man ikke bare vedta etiske regler, men det er noe som må vokse fram av et indre engasjement, av en indre trygghet. Derfor blir utdanning og inndanning to sider av samme sak. Jeg hørte den ærverdige professor Arne Næss tok opp spørsmålet om inndanning. Han mener vi har så mye fornuft som gir kunnskaper, men hvordan er det med innlevelsen? Hvordan er det vi oppdrar våre barn og sjøl greier å ta opp i oss dette medmenneskelige ansvaret? Det er svært, svært viktige utfordringer. Jeg tror at den viktigste arven vi kan gi våre barn, er at de er trygge på seg sjøl, trygge på sin egen identitet, at de kan ta ansvar og har selvstendighet nok til å si ja og til å si nei, til å vite forskjellen på rett og galt, og at de har ryggrad til å møte de viktige utfordringene de kommer til å møte både når det gjelder ny teknologi, når det gjelder flerkulturelt samfunn, og alle de utfordringer vi som foreldregenerasjon ikke en gang ser.

Trond Mathisen (A) : Som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen er det naturlig å ta utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf i debatten om verdier og normer i samfunnet generelt.

       Det er ikke bare spørsmål om å få egne verdier respektert og holdt i hevd. I like stor grad har vi plikt til å respektere andres verdier og normer. Gjør vi det, styrker og bygger vi opp under demokratiet - fordi demokratiet som styreform er inkluderende. Demokratiet fordeler makt og ansvar og er i sin oppbygging avhengig av opplæring om hvordan dette fungerer i praksis, slik at en gjennom å delta i samfunnet lærer både å respektere andres meninger og å fremme sine egne. Et annet ord for dette er samråderett.

       Fordi læring om demokratiet er avhengig av trening og atter trening, er det viktig og ta med skolens rolle i formidling av de verdiene som både planleggingsministeren og interpellanten har påpekt. Hvorfor nevne skolen? Jo, fordi demokrati må læres. Derfor er det gledelig at flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen gjennom behandling av læreplan for enhetsskolen slår fast at elevene fra og med 5. klasse skal sikres kunnskap om vårt politiske system og dets oppbygging, herunder læring om politiske partier. Flertallet mener det her bør kunne trekkes veksler på eksterne lærekrefter.

       Flertallet vil videre understreke at skolens opplæring skal bidra til aktivt samfunnsengasjement hos elevene. Barn og unge skal få kunnskap om demokratiske arbeidsmåter i samfunnslivet, og de skal praktisk lære å ta del i beslutninger i og utenfor skolesamfunnet. I et demokrati er det nødvendig å utvikle evne til ansvar og solidaritet med andre. Internasjonal forståelse, kunnskap om og respekt for andre kulturer og minoritetsgrupper må inngå i dette.

       Bare ved å gjennomføre dette vil en få på plass et av de viktigste fakta i ministerens svar: At Det norske hus fortsatt skal tuftes på « sosialdemokratisk verdigrunnlag ». Selvfølgelig skal Arbeiderpartiets norske hus bygges på verdier som frihet, likhet og solidaritet.

       Uvitenhet om at demokratiet må vedlikeholdes gjennom respekt for menneskeverd og forskjellige livssyn er den største fare for at vi gjennom et fargerikt fellesskap ikke skal kunne leve i fred og harmoni i framtidens samfunn.

       Tiden blir for knapp til å gå i dybden i forhold til det nye faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Målet med det nye faget er at alle i et felles læremiljø skal undervises - og jeg understreker undervises - om kristendom, religioner og livssyn nettopp for å kunne forstå tidligere generasjoners verdier og normer og dermed kunne skape egne normer, verdier og livssyn.

       Jeg har berørt to elementer, demokrati og kunnskap, som jeg ser helt nødvendige for det framtidssamfunn som jeg mener vi må skape for at det skal bli godt å leve i.

Hallgrim Berg (H) : Eg vil seia eit par ord om eit omgrep som i vår samfunnsdebatt lett blir brukt som ein hendig kasteball - også i ein viss grad frå statsråden si side - nemleg omgrepet toleranse.

       Relativisme er ikkje det same som toleranse. Toleranse er eit fint ord som er lett å ty til - anten om ein skal dekkja over si likesæle i verdispørsmål, eller når ein vik unna for å ta eit standpunkt. For å kunne vera tolerant må ein sjølv ha kunnskapar og ei gjennomtenkt overtyding. Då først kan ein verdsetja andre sine særmerke og standpunkt. Ein relativist eller nøytralist som ikkje har noko standpunkt, har heller ingen meiningsmotstandar å kunne tolerera.

       Som foreldre og oppsedarar i samfunnet maktar me kanskje ikkje alltid å gje oss i kast med dei store tankebygningar og studera ut modellar for alternative livshaldningar. Sjølv om mange - kanskje dei fleste av oss - ikkje er personleg deltakande i kyrkjelydsarbeidet inne i kyrkjebygningen, tyder ikkje det at kristendommen er ei uvesentleg kraft i livet vårt. Svært mange, trur eg, har den største vørdnad for nasjonen sine religiøse institusjonar og tradisjonar. Der den enkelte føler at han kjem til kort reint tankemessig, er det fullt legitimt å stø seg til kyrkja og nasjonen sin kollektive nedervde forstand. Det er god og sunn konservatisme.

       Difor vil me òg ha ei trusbunden kristendomsoppfatning i skuleverket. Det overveldande fleirtalet av norske foreldre vil ha ei så objektiv og nøytral undervisning i samfunnsfag som råd er, men vil ikkje at kristendomskunnskap skal bli å likna med eit konfesjonslaust o-fag eller ei ny form for meir eller mindre utflytande humanetikk.

       Målet må vera at born, ungdom og vaksne får forståing for dei grunnsetningane og dei grunnsteinane som vår åndelege og politiske konstitusjon kviler på. For den som ikkje er gjeven sjansen til å tileigne seg og forstå kristendommens grunnteser, kan heller ikkje velja eller vraka kristendommen på eit sjølvstendig og prøvande grunnlag. Og likeins: Den som ikkje har fått kunnskap om våre demokratiske institusjonar og kva det har kosta å verna og utvikla desse tradisjonane, vil også vera mindre kritisk overfor totalitære politiske tankesystem som stundom blir førte til torgs.

       Vårt tilvære er i dag omskiftande, mangfaldig og forvirrande for oss alle. Det kan vera vanskeleg å få auga på den indre kjernen i vår samfunnsform, ikkje minst at det finst noko som både er og blir verande sant og rett. I ein fleirkulturell situasjon krevst det at me held fast på våre grunnleggjande kulturtrekk og kristne normer, samtidig som ein viser skjønsemd for andre.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil starte med å takke alle som har deltatt i denne debatten. Jeg syns det har kommet veldig mange gode innspill. Beklageligvis er det bare tre minutters innlegg, og det er ikke alt en får sagt, det er heller ikke alt en får sagt på ti minutter. Det er i høyeste grad behov for at denne debatten fortsetter, og det var noe av meningen med å sette den i gang - å holde liv i et veldig viktig anliggende, nemlig debatten om verdiene.

       Jeg kan ikke kommentere alt og alle som har sagt noe her, men jeg har lyst til bare å komme innom noen. Representanten Solheim hadde etter mitt skjønn et veldig sterkt innlegg som representant for sitt parti og sin ideologi. Jeg er enig med representanten Solheim i at de to profilområdene eller to hovedområdene han skisserte, kan vise seg å bli de to viktigste framover, jeg ser ikke bort fra det. Men vi deler nok ikke selve den grunnleggende analysen i dette, i hvert fall ikke når det gjelder kommersialiseringen. Jeg var innom nettopp det problemet, men det har jo sin rot i den menneskelige egoisme, og vi vet at det nytter ikke å tøyle den menneskelige egoisme ved å tilrettelegge samfunnet: Du kan komme et stykke på vei, men du må også la det enkelte mennesket få lov til å prøve å bidra selv til å gjøre dette. Så jeg føler på en måte at dette forholdet mellom individualetikk og sosialetikk er et veldig essensielt anliggende.

       Representanten Hagen mente at vi hadde oppgitt enhetssamfunnet for lett, som han sier. Jeg er noe overrasket over Hagens litt endimensjonale virkelighetsoppfatning på dette punktet. Er det slik å forstå at hvis vi klarte å holde alle innvandrere ute av dette landet, ja så kunne vi berge oss både mot pluralisme og det flerkulturelle samfunn? Så enkelt er det nok ikke. Med alle de medier vi har i dag, vet vi at det er helt umulig. Det flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet finnes i den norske befolkning uansett. Dette må vi ta som en utfordring, og vi må forsøke å føre ideologien langs de linjene som jeg prøvde å skissere i mitt hovedinnlegg.

       Til slutt vil jeg bare trekke sammen:

       Kristendommen er en historisk faktor, har vært det gjennom tusen år i dette landet, og vi ønsker at den fortsatt skal være med og prege utformingen av dette samfunnet også inn i det neste årtusen. Det er bakgrunnen for denne interpellasjonen. Vi har sett gjennom de tusen år hvordan kristendommen har bidratt gradvis til å omforme et samfunn som var preget av en helt annen religion og en helt annen ideologi. I dag ser vi at mye av dette kanskje er i ferd med å smuldre, vi ønsker at det på nytt skal heises fram som en vimpel, som noe vi ønsker fortsatt skal være et fundament i Det norske hus.

       Jeg kan ikke gå inn på alle de områdene. Jeg skulle ønske at vi kunne fortsette denne diskusjonen også med statsråd Rugaas - vi får anledning til det i forbindelse med langtidsprogrammet, håper jeg. Jeg håper også at langtidsprogrammet kan ha med noen ansatser omkring verdigrunnlaget. Mitt anliggende er i hvert fall at Det norske hus også bør ha en hustavle, eller skal vi si to hustavler - to stentavler.

Statsråd Bendik Rugaas : Som jeg allerede har sagt, er dette et særdeles viktige tema for denne statsråd og for den regjeringen jeg befinner meg i. Har Det norske hus behov for rekkverk?, spurte representanten Lånke. Jeg vil tro at Det norske hus har det. Vi skal bevege oss i trapper, huset skal ha balkonger, det skal gi utsyn til den ganske verden, og i sånne sammenhenger er det godt å ha noe å støtte seg til, som de verdiene, de normene, de begrepene vi har tatt for oss her i dag. Det norske hus vil inneholde det.

       Jeg merket meg også med interesse at representanten Petersen ikke er begeistret for termen « Det norske hus », og er opptatt av å vise hvor innholdsløst dette er. Vi håper selvsagt at den visjonen dette legger an til, skal makte å fenge og få tydeliggjort en del sider ved samfunnet som vi ønsker å tydeliggjøre, nettopp ved å velge en slik metafor.

       Det har vært pekt på at kommers, kloning, vitenskap, høyteknologi - det som nå i stadig større tempo er i ferd med å ta oss inn i et nytt årtusen, at det kanskje er de viktigste utfordringene vi står overfor når det gjelder å justere og få tak på det verdigrunnlaget vi skal ha. Jeg tror også det er riktig, og jeg tror det er blant de ting vi skal bruke særdeles mye tid på i denne sal og rundt omkring i det norske samfunnet.

       Jeg har også merket meg at fellesnevneren i svært mange av innleggene har vært termen « trygghet », det å være trygg på sitt verdigrunnlag, det å vite med seg selv at jeg har noe i meg som jeg kan gå ut med og møte verden og diskutere med andre mennesker, som også har en trygghet, men en trygghet som kanskje er tuftet på et helt annet grunnlag. Det er det vi skal makte å favne i det nye tusenåret vi går inn i.

       Det står et sted i den gode bok: « I min Fars hus er det mange rom. » I Det norske hus er det også mange rom, og det er ganske givet at det også i fortsettelsen skal være slik. Representanten Lånke pekte på at i tusen år har kristendommen vært med oss. Den skal også være med oss i fortsettelsen - det skal være rom for det. Jeg ble av Vårt Land spurt om jeg ville gå i gang med å demontere alteret i Det norske hus. Det har jeg sagt at jeg ikke akter å gjøre, det har en sikker plass der.

       Vi skal i forlengelsen av denne debatten ta dette videre inn i en debatt rundt langtidsprogrammet. Dette tror jeg er noe av det mest spennende, mest givende og mest utfordrende vi står overfor.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.